Fredag 31.3.– Fredagens filmlotteri med en hauk fra 1991

 

Hudson Hawk

Viasat4 01.25

terning 5 liten Fredager er lotterier for filmfinnere og filmfans. Tilgangen i normalkanalene øker, men kvaliteten på tilbudet er helt tilfeldig. Jeg ser for meg muligheten for et fredags-ombud. Det sørger for at fjernsynet har et bredt og variert tilbud av film på fredager, og det sørger for at alle barn får taco i stedet for sushi og alle single mennesker og de ulykkelig samboende finner noen å holde i handa som sier «Men jeg skjønner deg» mens Visakortet tømmer sine høyst relative ressurser ned i pubens brønn. Fredager er lotterier, og fordi jeg svermer for lykkelig kynisme har jeg funnet en film som vises altfor seint på kvelden og er eldre enn ironien (den oppsto i 1992). For ikke lenge siden fantes «Hudson Hawk» på Netflix. Det gjør den ikke lenger. Sic transit gloria mundi.

Men til filmen.

hudson hawk

Bruce Willis var en ekstremt elegant fyr som dessuten sang.

Jeg har nylig sett «Hudson Hawk», og den funker på et slags befriende, dessverre gammeldags kynisk vis, som en hyllest til den ubesværa bekymringsfriheten som spredte seg som smilevirus på seint åttitall og tidlig nittitall. Jeg elsket virkelig å se denne filmen igjen. Jeg vil bo i den.

Før i tida skrev jeg:

Fansen til Bruce Willis er kule kvelds-nytere som ikke står opp for å nå bussen til Knudaheio fordi om sola skinner og ikke spiser knekkebrød for å bli nitti år, men bare fordi du slipper å skjære dem opp sjøl. Fansen til Bruce Willis bryr seg ikke om horekundene i Kveldsaktuelt, men distraksjonsleser tampong–annonser i Det Nye til morgenkaffien klokka kvart over ett. Jeg kunne sagt mye mer om fansen til Bruce Willis, men dette får være nok, for poenget er at du kan ikke vente av en reinhjerta Bruce Willis-film at den skal være helt som andre filmer.

Willis tilhører den andre delen av personligheten til de nesten vellykka. Han er den loslitte jazz-harryen mellom 30 og 50 og fins i de vakre og de karaktersvake som bruker T-skjorte med Lakers-merke til dress.

«Hudson Hawk» er en fin film for Bruce Willis-fansen. Det er ikke bare sånn at den ikke tar historien sin alvorlig. Den tar ikke humoren sin alvorlig heller. Regissøren Michael Lehmann er en urolig fyr. Han laget den bisarre, morbide ungdomskomedien «Heathers» med Christian Slater og Winona Ryder med utspekulert psyko-humor, som om han skulle være Californias Makavejev. I «Hudson Hawk» jumper han rundt mellom de klassiske gentlemantjuv-klisjeene med den manglende pieteten til en mann som plutselig foretar femsteg uten tilløp midt i høydehopp-OL. Vilt, virilt og vakkert.

Ingenting stemmer i denne filmen, bortsett fra den slentrende, urytmiske elegansen. Bruce Willis og Danny Aiello foretar latterlig lette innbrudd mens de synger evergreens i stedet for å bruke stoppeklokke. Richard E. Grant og Sandra Bernhard (venninnen til Madonna, hun med den forferdelige bløtdyrmunnen) er en blanding av Rosa Panter- og James Bond-skurker hinsides til og med den kvasi-rimelighet som skal finnes i folkelig moro. Andie MacDowell er sexy nonne! James Coburn er CIA-sjef for et slags presidentens hemmelige hamburger-korps, en etterlikning av spesialstyrkene fra syttenhundre B-produksjoner. Dette er filmen der butleren virkelig gjorde det mens «Malteserfalken» spøker i hukommelsen fordi man stjeler Leonardos hestestatue.

Hør på meg før dere sier at det er dårlig: «Hudson Hawk» er skrevet av action-eksperten Steven E. de Souza, mannen bak begge «Die hard»-filmene og «Running Man». Og han forfattet den sammen med Daniel Waters som var med på manuset til «Ford Fairlane».

Hvis du er en virkelig Bruce Willis-fan, vil du merke det når klokka er kvart på fire og oljemedarbeiderne (Aftenbladet hadde sånt i 1991) har forlengst gått hjem, det eneste som fins å spise er oliven, det eneste som fins å drikke er farris, mens børsnoteringene går fint sammen med en glemt Mikael Wiehe. «Hudson Hawk» er for sånne. Hold rundt meg mens sola går opp i en tom røykpakke. 1991.

Det femte element

NRK1 02.05

fifth element, the

Milla Jovovich spiller fremdeles hovedrollen.

terning 5 liten Luc Besson er en post-panteistisk (slå opp) regissør som finner opp den samme historien om menneskets uoppgjorte natur og den eksistensielle uskyldens uutslettelighet om igjen og om igjen. I «The fifth element» spiller Milla Jovovich egentlig den lille jenta i «Leon». Hun kommer storøyd og uforutinntatt til en voldelig verden og begynner å manipulere med den fordi hun er en slags guddommelig uskyldig skapning.

Bessons usjenerte gjenbruk av enkle myter er intuitivt appellerende. Den magre, gulrothåra modellkvisten er på en måte buddhismens hellige barn; bare at hun denne gang spilles litle-Siddharta av ei slåpen, sexy storøyd Paris-kreasjonette som bærer den definert siste av Universets hemmeligheter i seg. Selvfølgelig er det kjærligheten, og selvfølgelig stråler den som tusen soler og milliarder av megatonn ut av livets mor da verden trenger å bli frelst av elementenes egen enkelhet.

Akkurat denne sida av «The fifth element» er vanvittig, usammenhengende poetisk, den er så deilig ellevilt eventyr-usaklig at det er til å leve videre med i halvtimesvis.

Bruce Willis er også bra. Han samler alle sine tidligere roller til èn, som om de neste 3000 åra skulle romme en slags fortløpende reinkarnasjons-prosess der alle Willis villmann-identiteter etter hvert fortettes til en slags samurai-klisjè for vesterlendinger. Han kjører himmel-taxi og får Jovovich dettende gjennom taket. Bare sanne samuraier stikker av fra luftpurken i sånne tilfeller. Bare sanne samuraier legger seg ut med firkantfolka i styrende stillinger og kommer hjem til hybelen med forrevet skinn.

Så skjer en arbeidsmiljø-katastrofe som antakelig er den verste i filmhistorien noensinne. Den heter Chris Tucker og spiller niggerjamrende transvestitt. Han beslaglegger resten av filmen med et stemningsdrepende falsett-jabb som det burde være dødsstraff for i land med normal hørsel og musikkundervisning i grunnskolen. Fra da av er «The fifth element» en annen film og en lidelse. Fra da av er den teitere enn «Politiskolen 6». 1997.

Ali

NRK2 23.25

ali (2001)

Will Smith spiller Ali. Jaja.

terning 4 liten Ingen førte til mer gruff enn Ali, men filmen om ham er finsligere enn den iranske utgaven av Skomakergata.

Bildefortellingen om USAs afroamerikanske bokser-ikon er en sær, underfortalt godnatt-ting og sniker seg rundt de gode poengene som en humanetisk religionslærer i kristelig folkehøyskole. «Ali» tør ikke røpe hva den egentlig handler om. Her er ingen forsøk på å analysere den verdenshistoriske stormannsgalskapen, ingen klare påstander om hvordan det muslimske brorskapet utnyttet Cassius, ingen egentlige fortellinger om Muhammed og Damene. En Vatikan-finansiert Jesus-film ville antakelig vært modigere enn Michael Manns lett-religiøse bildebokserportrett.

Will Smith er en enkel eks-rapper og en dedikert narsissist. Han spiller den utagerende nevekjemperen med omtrent samme uttrykksmidler som da han var den ferske prinsen fra Bel-Air, men med intelligentere smil og mye mindre ører. Besatt blir han aldri. Smiths framstilling av Muhammed er like karismatisk som en Toyota-grill. Ikke engang den beryktede stirringa får han til.

Dette ble Smith Oscar-nominert for.

«Ali» er to timer og tretti minutter afroamerikansk legende som smiskegrøt. Filmen forteller med folkeakademiets omstendelighet, som om Mann forsøker å få en fornminne-pris. Formen er lidenskapsløst anekdotisk. Den ene tvilsomme figuren etter den andre paraderer over bred skjerm uten å bli fornærma av noe. Alt i Muhammed Alis karriere var skandaler, men det syns sannelig ikke i filmen. Hvis Valgerd Svarstad Hauglands liv noensinne skal filmes, bør Michael Mann hentes til Norge, for han er i stand til å få de pussigste særheter til å likne bruksanvisninger.

«Ali» starter da Cassius Clay er voksen og skal bokse mot Sonny Liston. Det er bra. Alt som foregår i ringen, er flytende, flott bildeskildret. Dessuten har filmen en suveren overraskelse. Jon Voight spiller sportsjournalist med en tupé og et formildet konfeksjonsfjes som gjør ham ugjenkjennelig. Jeg tror ikke det har skjedd mer drastisk kamuflasje av en skuespiller siden Helena Bonham Carter spilte i «Apeplaneten». 2001.

Robocop

Norsk TV2 01.15

robocop2014

Den nye tids Robocop ser ut som den gamle tids Robocop.

terning 3 liten Siden jeg skriver for en av de frie, avengaliske anarki-blekkene på nettet, kan jeg starte anmeldelsen av «Robocop» på den avskylige filmklubb-måten: Allerede hos de gamle egypterne fantes det robot-offiserer som gikk rundt med kattehoder av størkna kamel og fikk kraften sin fra solceller som Däniken modellerte. Men Fritz Lang laget «Metropolis» i 1931 som et varsel om sosial utjamning og oljeboring i Lofoten, og siden (1987) kom nedergneldreren Paul Verhoeven med en krasst sarkastisk satire over formynder- og manipulator-samfunnet. Han kalte sin helt for «Robocop», og den hermetiserte dauingen var Peter Weller, som ble en fortjent VHS-legende i sin egen tid.

Sånn skal man ikke skrive anmeldelser.

Sånn skal de se ut: Vår tids «Robocop» er tam som en FN-brosjyre og banalt anti-teknologisk som lunsjmøtet i Grønn Hverdag eller hva partiet til Hansson heter. Det er noe uintelligent ved filmen. Satiren er blass og lite provoserende; det er som når idealister står opp på kasse og snakker lidenskapelig for noe så upopulært som fred og rettferdighet.

Noen folk er alltid fine. Forskeren Gary Oldman er bra med snåle førtitallsbølger i et litt for ondulert hår. Michael Keaton ivrer nydelig med sitt bredvokste ulkefjes, og de to veteranene spiller suspen av kolleger som like gjerne kunne vært studio-turister som datt inn i et reality-show. Jaja. Jay Baruchel og Jackie Earle Haley er bra.

Historien er noe modernisert. I et futuristisk Teheran går amerikanske roboter rundt og skyter terrorister, og den ene knerter en fortvila iransk guttunge som truer med kniv. Av det skjønner selv hauker at roboter ikke burde føre krig, for man kan risikere at de dreper noen.

Våpen som tar livet av fiender er upopulære i senatet, og derfor får Keaton den ideen at man skal putte et menneske i boksen. Mannen (eller det som er igjen av ham) blir altså den triste purken Alex Murphy, som først blir forstyrra av bilalarm midt i forspillet (Venstre har programfesta et forbud mot det) og etterpå sprenges til halvdøde. Tilbake er et uanselig ansikt og et par lunger i en litt patetisk jernkropp, som hjernen til Steve Martin i «All of me», og mannen har ikke underliv lenger, bare et slags flatt Barbie-krøtsj. Denne dokka er for pussig til å bli engasjerende, men ikke rå nok til å være kul.

Med den mekaniske familiefaren dreper filmen sine egne forventninger. Det finnes ingen sjanse for at politiet lagra resten av anatomien hans i garderobeskapet, så mannen har ingen framtid. Livet kan bare bli dårlig. Sønnen har tårevåte tegnefilm-øyne, den bleike mammaen er sint på en slags hemma måte som egentlig skulle tilsi at hun kunne bli VG-intervjua om følelsene sine hvis noen motsa henne. De pårørende virker ufikse og uinteressante, og hovedpersonen sjøl er en revesnute uten sjarm. Hvis gutten din insisterte på å kjøpe ham på Toys ‘R’ Us, ville du sagt sutrende: – Men du har minst sju sånne i lekekassa hjemme.

Sånn er Joel Kinnaman. Gudene vet hvor de fant ham. Antakelig en TV-serie.

Mens vi venter på det store oppgjøret stavrer cgi-mannen sine lunger og sitt fjes hjem til kone og unger, og hun steller seg fint i gjennomsiktig bluse for at den kastrerte ektemannen fremdeles skal like henne, og sønnen vil se hockey-kamper på TV med ham, men pappa er ikke frisk og alt er trist.

Filmen er virkelig fortvilende humørløs, uten at den noensinne blir befriende kynisk eller svart. Intelligens-fri tristhet trauster rundt overalt i en dramaturgi som må være laget for unger. Vår tids «Robocop» er hjerteskjærende uten å bli spennende. Den består av et halvpolitisk føleri som verken har kvass egg eller lekker retorikk. Intelligensen er tatt av lønningslista i Hollywood. Det merker man med pinlig tydelighet på det ideologiske maset til Samuel L. Jackson, som er en halvkveda skikkelse med jentehår og barnehage-ironi. Han markedsfører liksom det slemme tekno-samfunnet med en tomhet som ikke ville ha solgt tyggegummi til cheerleaders.

Dermed blir dette mer historien om Oldman som forskeren Dr. Norton (kanskje han også laga det masete virusprogrammet). Han er filmens sjel. Han er filmens skjebne, og vi bekymrer oss for ham. Vi skulle blitt anspente når det fanga fantomet finner ut at han vil hevne seg på skurken som bestilte mordet, men han er en uanselig fugleskremsel-fyr som kunne vært bror til Steve Zahn og ikke virker farligere enn edderkopp i Starbucks-kopp.

Handlingen aksler seg til en slags konfrontasjon i slutten. Menneskeligheten vinner. Mennesket er sterkere enn maskinen. De snille er best.

Hjemme hos Trinemor og di kommer en eller annen til å si at «Robocop» er et viktig oppgjør med bruken av droner i Irak. The sun was coming up, and I was running down the road. 2014.

The change-up

TV3 21.00

terning 3 liten To veldig forskjellige menn havner på byen sammen og våkner i hverandres kropp. «Brokeback Mountain 2»? Ikke i det hele tatt. En slags tidsreise til 1980-tallet da guttunge plutselig får kroppen til Tom Hanks og Jodie Foster nettopp var blitt mor si. Skuespillefrne her er Ryan Reynolds og Jason Bateman. På norsk het filmen «Hvis jeg var deg». 2011.

Wall Street

TV3 00.25

wall street 1987

Charlie Sheen var ung, Michael Douglas var nesten.

terning 4 liten I 1987 skrev jeg dette:

Selvplagerne har fått en ny underholdningstopp, nå også på video. Amerikanerne er blitt triste kinogjengere, og «Wall Street» følger en depressiv mumle-moral som antakelig sender folket til sengs med akutte fluktbehov og skrantende livsvilje. I denne filmen skjer det for mye rart. Charlie Sheen, fettglinsende i hår og kinn, kommer seg langt opp i børstoppen på grunn av den vitale antihelten Michael Douglas, en finansjungelens liane-klatrer. En stund er filmen sånn som underholdning skal være. Rik og mektig og vakker. Men så kommer den trøtte pappaen til Charlie (Martin Sheen) inn i historien med sine rutete skjorter og sin proletære hjerteinfarkt, sammen med Oliver Stones nevrotiske Job-tilbøyeligheter.

Fra da av er det slutt på moroa. Den veike oppkomlingen Sheen klynker og griner og oppfører seg sånn som mannfolk ikke gjør på film, og som om ikke det var nok, så kaster han Daryl Hannah ut av den fine leiligheten hun har innredet for ham og forråder den stilige Douglas (som var så salgbar at han til og med fikk Oscar for rollen) til noe så kvalmt som børs-inspeksjonen. Sånt går ikke an. Det er selvfølgelig riktig og bra, men det går ikke an. Du lager ikke arboret av jungelen til Tarzan og setter opp skilt med «Klatring forbudt».

«Wall Street» er enda en film der Oliver Stone motarbeider seg sjøl ved å ta avstand fra de folka han liker å skildre. Det får nå være hans problem. Men kan det skyldes at amerikanerne er i ferd med å bli ordentlig lei seg? 1987.

Sanne løgner

Viasat4 22.30

sanne løgner

Arnold og Jamie er blide ektefeller.

terning 5 liten Dette ble skrevet i 1994:

Man kan synes hva man vil om Arnold Schwarzenegger. Mannen har en brulten tilstedeværelse på filmlerretet som får de fleste andre mannshelter i Hollywood til å fortone seg som nyfriserte små håndledd-snakkere på vei hjem fra konditori i marengs-rosa sokker. Han er ikke elegant, og han er ikke sexy, men utstråler den samme umiddelbare Brøyt-magnetismen som får menn i alle aldre til å stille seg utenfor byggeplasser og kikke opphisset gjennom gjerdet for å få med seg de mammut-aktige, seine bevegelsene til en overdimensjonert bulldozer.

Egentlig gjør sjølbyggeren Schwarzenegger seg best i dønn alvorlige actionfilmer som «The Terminator», men forretningsmannen og familiefaren fra Østerrike vil heller være morsom. Dermed har det uforvarende oppstått en ny type jernvare-komedie som utmerker seg ved å være klumpete og keitete. «Sanne løgner» er den beste så langt.

Æra for det har også den gale Terminator-regissøren James Cameron. Legenden Cameron er en slags blanding av bibelhistorisk patriark og den ukjente Askeladd-broren i Grimm-familien, og han forsøker alltid å oppnå det umulige. Når han drar ut i terrenget for å lage action-film, skal den ikke bare bli den dyreste i verden så langt, men også den mest tekno-akrobatiske, en slags trapeskunst med datamaskiner og stuntmenn som hiver seg halsløst etter hverandre og faktisk får tak en gang i blant. Hvis James Cameron hadde skapt verden, ville vi hatt fire solnedganger og tolv fullmåner i døgnet.

«Sanne løgner» er en skjønn film. Den parodierer agent-mystikken fra de mest vellykte James Bond-produksjonene og kobler det til en teknisk underholdningsevne som er av mytiske dimensjoner. Handlingen farer av gårde på et så overbevisende moro-maskineri at minuttene blir råspist som menneskeliv i Evigheten og myrkret. Ingenting er subtilt, alt er overdrevet og ressurs-forbruket svever i svimlende høyder. Humoren er så mannslig at mange dovegger (for eksempel på Statoil) ville flasset i rødt.

Schwarzenegger spiller en blanding av James Bond og Zorro. Han lever et enkelt forretningsmanns-liv med unge og kone, men arbeidstida går med til å okkupere europeiske slott med små, høyteknologiske invasjonsstyrker. En dag blir kona (Jamie Lee Curtis) lurt opp i urealisert hjemmehustry. Det fører etter voldsomme overreageringer på alle plan (Arnold S. rir blant annet gjennom et helt hotell) til at hele familien får være med på actionkjør med moderne og midtøstlige muslim-mordere. Det hører også med til en vellykket film at kult-figuren Tom Arnold (Roseanne Barrs fraskilte mann) er en slags irrelevant Sancho Panza som gjøgler seg sjøl en ny karriere. 1994.

Mission impossible: Ghost protocol

TV2 Zebra 21.00

mission impossible ghost protocol

Dette bildet viser hva en grønn kjole kan utrette. Du ser egentlig ikke Paula Patton og Tom Cruise.

terning 5 liten Tom Cruise blir femti år 3. juli som en feiring av den kirurgi-frie udødeligheten. Han har ingen skalpell-merker bak tørre ører, men ser ut som en mirakuløst velholdt mann med photoshop-mage rett fra pilates-paradiset.

Handlingen i denne M:I-filmen starter i Budapest (som «Muldvarpen»), og så bryter den ivrige Ethan seg ut av russisk deppefengsel der han sitter med fullt overlegg. Straks bærer det til Kreml de la Kreml, der Simon Pegg og Cruise er utkledde i russiske uniformer. Cruise har Aleksandersen-bart og ser ut som en krysning mellom Kong Haakon og Burt Reynolds. Men de er ikke aleine. Og du vil ikke tro hvem det er som sprenger det du ikke vil tro at de sprenger: Gale Kurt (som ikke ville blitt godtatt som sinnslidende nok av norske medier, men kunne funka som Erlend Loe-påfunn) spilles av den snille Larsson-svensken Michael Nyqvist; et nesten perverst bevis på etterskjelv-skadene fra «Menn som hater kvinner». På kino har Noomi Rapace overtatt etter Sigourney Weaver. På DVD konkurrerer en bullerund, svensk sosialdemokrat med SPECTRE og den Dan Brown-inspirerte tempelridder-ordenen.

På tross av Nyqvists nye kobbe-konturer blir dette er en visuelt vellykka film der bildelykken er mangfoldig. Jeg vet ikke helt hva som er stiligst – Cruise i Assassin’s Creed-hette eller tårnhotellet i Dubai.

Tre feltagenter og én analytiker må plutselig klare seg uten organisasjonen. De kommer til et Dubai der sanden antakelig er hepatittgul av kamel-piss, og så begynner kampen om satellitten. Klatring på fasader, oppskaka korridor-kjeltring og nåtidas kuleste humor: Teknologi virker ikke lenger. Fikse dingser funka for James Bond. Ikke i nåtiden. Klistrehansken til Cruise dør plutselig. Maske-kverna ryker. CTRL Alt+Del.

Til slutt flytter handlingen til Mumbai, men det er ikke så bra, for utlendinger får ikke lov å filme i India uten at de tar med musikk og dans, så en stund ser filmen ut som Bjergsted på 17. mai. Nye adgangskoder skal knekkes. Adgangskodene er vår tids superflått og skaper engasjement blant samtidsbrukerne av nettsteder. Jeg holdt forleden på i to timer for å oppnå gangbar ID til PS3.

«Ghost protocol» er nydelig satt sammen. Simon Pegg som it-vedlikehold er elegant klønete, og Jeremy Renner spiller en mellom-morsk, men hjertemjuk konkurrent til Cruise. Ikke en gang Paula Patton er dårlig.

Handlingen beskriver den ubegripelige trusselen at en sinnslidende svenske vil hiroshime hele verden for å starte en rensende storkrig. Jeg velger å røpe at verden overlever. 2011.

Swing vote

TV2 Livsstil 21.00

terning 4 liten Steintryne-dramaet «Swing vote» fantaserer den problemstillingen at det kommer en ny dommer med adoptert datter til amerikansk høyesterett den dagen da hallenes halvguder skal avgjøre om en ung kvinne i Alabama kan dømmes for mord fordi hun har fått utført en abort. Filmen forsøker med alle tenkelige midler og alle kjente tåretriks å være hederlig og god. Den blir ihvertfall underholdende på et vis som på lettvinte dager kan kalles klok. Mer kunne man heller ikke vente. Andy Garcia i hovedrollen. 1999. 1 time, 30 minutter.

The host

TV2 Livsstil 23.25

host, the 2

Et heltemodig forsøk på å ta monster med pil og bue.

terning 6 liten Monsterdrama er kanskje ikke en ny genre hvis man tenker seg nøye om, men«The host» er ihvertfall den mest oppsiktsvekkende og originale skrekken i dette tiåret.

Sør-koreaneren Joon-ho Bong danser og vrir fram en film som gjør at man måper ofte i løpet av to timer, og denne litt sløve formen for anerkjennelse oppstår ikke på grunn av storslagne spesialeffekter. «Gwoemul» har en dramatisk, patosfylt folkenærhet som sitter som kleppkrok i magen. Monsteret er en slags klatrende basilisk av alien-opprinnelse, og på et nesten metafysisk eller metaforisk vis er den øgleaktige kjøtt-eteren blitt et melankolsk ikon eller en klovn. Du føler altfor sterkt at den representerer noe spesielt, og det er seoul i havet å finne helt ut av hva det er.

Folka i fortellingen er skjønne hinsides en tabloid beskrivelse. Bestefar til skolejenta Hyun-seo driver en merkelig blanding av uterestaurant og kiosk langs Han-elva sammen med den litt enkle sønnen sin, som også er alenefar til Hyun-seo. En tid etter at amerikanerne har sluppet ut de formale dehydene sine i elva, kommer et monster svømmende. Det låter kjent, og du har aldri sett maken, for den nifse begivenheten er skildret som en slags folkefest i en Kaurismäki-film, og i et mylder av irrasjonelle reaksjoner oppstår en skakende familiekatastrofe. Egentlig bør dere ikke vite mer.

Resten av filmen er en merkelig, poetisk og rå helteskildring av familien Parks kamp mot udyret – samtidig som filmen skildrer med nesten farseaktig fandenivoldskhet hvor idiotiske sivilisasjoner blir når de trues. Virologene svermer svimete. Soldater og politifolk gjennomgår en tragikomisk idiotisering før de borer i den ulykkelige nuddelkokkens kranium for å finne opphavet til all ulykke.

Men sterkere enn satiren er det etsende komi-dramaet. En utålmodig studentbror, den magre og triste bueskyttersken, den lille tyven, den sjokkerte faren da han oppdager at sønnen faktisk ikke kan telle patroner. For noen ansikter. For noen skuespillere. Og for en drivende historie med alle sine overraskende utflukter og logiske innfall. For en macho-femi følsomhet. For et filmland! 2006.

The wedding date

FEM 21.30

wedding date, the

Debra Messing og Dermot Mulroney bare later som.

terning 3 liten Egentlig kommer ingenting opp mot den nesten butikk-kalde romantikken mellom sex-selgeren Dermot Mulroney og Debra Messing, som spiller en så oppkjasa psykosepersonlighet at hun antakelig burde hatt tilsynsfører for å få sitte ned utendørs.

Det er ikke lett å lage en film der Pretty Woman har penis. Kvinner blir antakelig akseptert som prostituerte fordi de tross alt bare ligger der, mens en kjøpt mann er en slags metroseksuell ereksjonssvindler som utfører tungt kroppsarbeid uten tekniske hjelpemidler og etterlater seg en langvarig eim av svett ydmykelse. Ingen forelsker seg i en mannlig hore.

Av mange grunner nytter det lite om Mulroney er den mest intellektuelle i hele EU-samboet da han kommer til London for å illudere Messings amerikanske kjæreste. Mannen stinker, og bare de destruktivt desperate ville finne på å innlemme ham i familien.

Derfor blir denne lettbente og småpratende romantiske komedien bare utilsikta skrudd. Mulroney går rundt og ser ut som om han venter på sedelighetspolitiet, og Messing har den småtrippende, nervøse utålmodigheten fra et nylig avbrutt samleie. Når de tar på hverandre, ser du uvilkårlig etter desinfiserende lege-servietter. 2005.

The glimmer man

Max 00.35

terning 3 liten For meg ukjent action med Steven Seagal, laget i 1996. Om politimann som skal hjelpe annen politimann med mordserie der ofre blir korsfesta. Den første politimannen er en slags New Age-fyr, som han i Millennium. Seagal spille New Age-fyren. 1 time, 40 minutter.

En tanke om “Fredag 31.3.– Fredagens filmlotteri med en hauk fra 1991

  1. Øyvind

    Hei, som nevnt på Twitter er dette en super spalte, men denne dagen lurer jeg på om jeg må påpeke en feil. Tror det er feil «The Host» som du har tatt med? I følge TV-listene er den som går amerikansk og handler om noe annet.

Det er stengt for kommentarer.