Mandag 20.3.– En risikabel romantikk-reise i den amerikanske sex-sumpen

 

Tin cup

Netflix

terning 4 liten Fordi kanalfaunaen har sviktet oss på en mandag, som tradisjonelt er dagen for film på TV i Norge, begir jeg meg inn i en amerikansk sump. Den romantiske komedien er den nifseste kultur-ytringen fra California. Det er den som forteller at det er en sosial katastrofe å få barn. Det er den som forteller at det går an å lure fram følsomheten i notoriske trusesniker. Det er den som forteller om at eksen din viser seg å være den økonomisk vellykka drømmemannen du aldri oppdaget og at menn ikke egentlig ønsker å bli gift, men de går med på bryllup på grunn av ekstrem og uforståelig kåthet. Men vi er ikke sånn. Hederlige nordmenn gifter seg på tross av seksualiteten og drømmer ikke om mannlige strippere, men om snille og barnevennlige revisorer med tynne armer og ubeskrivelig viktige vaffel-kunnskaper. Det er romantikk.

Men til filmen.

tin cup

Jepp. Kevin Costner drikker øl og ser rampete ut, men han kommer seg tilbake på greenen.

«Tin cup» er egentlig ubetydelig som en søndagsettermiddag med video-opptak av det gamle tidssignalet. Likevel presenterer den muligens sosiologisk avslørende antydninger om hva folk skulle ønske de var.

Tradisjonelt er det bare bankgode borgere med omega-kontrollerte infarkter og små hvite baller som kjenner golfsporten så godt at de ville bruke 135 minutter på å se Kevin Costner myse med barnålsmale mellomalder-rynker mot et slag som henger langsmed blått lerret i endeløse sekunder for siden å dette i dammen. De vil ikke finne seg sjøl igjen i filmen. Hovedpersonen er en fattig pub-cowboy i sosialklasse ketchup & kæmpingvogn som har vært forlova med ei stygg stripperske og slentrer pils-svette machoferder på det gulgrønne green-grasset back home i Texas. Han er ikke som golferne. Han er en slags amerikansk drøm om livet uten vaskemaskin, en jevnlig tøffing med terninger i testiklene, en mann som går etter alle de galne tinga og solnedgangene og bakrusene og tenner den store østrogenflammen i digre dame-auer.

«Tin cup» bruker altfor mye tid på å stadfeste personligheten til Kevin Costner. Én god scene skulle vært nok. Resten kunne vært forbeholdt anvendt voksenromantikk og ekstatisk fiffige påfunn. Denslags er det lite av, men det fins. 1996.

Du har mail

Netflix

you have mail

Misbruk av hund. Tom Hanks og Meg Ryan kysser i stedet for å finne den svarte posen.

terning 5 liten Nora Ephron har gjenoppfunnet det nye småborgerlighetskontinentet, og det skal hun ha takk for. Hun er en omvendt Columbus og utsletter Amerika. Alt som er kaldt og meningsløst moderne har hun lagt til side, og konsentrerer seg i stedet om den formen for intuitiv lik-meg-romantikk som kan føre til at man får se folk smile takknemlig til hverandre med buksene på.

I de siste tjue åra har romantikk vært det samme som at en sikkerhetssysteminstallatør kommer inn på rikmannssoverom, får se halvt avkledd rikmannskone i chiffon-morgenkjole, sånn at hun blir så overstadig utrokåt at det rosakule California-lyset legger seg som sekreter over motlyskroppen hennes mens de elsker seg til turn-OL. Folk som liker sånt, skulle ikke ha lov til å bli foreldre.

I denne filmen tiptoer Ryan to the laptop, der hun elektron-mailer med brev-vennen Tom Hanks, den anonyme NY 152, som egentlig er en kynisk-søt bokhandel-magnat som øde- og nedlegger Ryans familiebarnebokhandelinstitusjon. Han har en hund som heter Brinkley, som er en kjent amerikansk TV-journalist, og hun klapper på en Observer-spaltist som samler på skrivemaskiner og siterer Heidegger. Filmen er en slags oppfølger til «Søvnløs i Seattle», og den er bra nok og vel så det. Tom Hanks er et slags urban-råtassete romantikk-ikon, og han spiller fremdeles mann sånn at man en liten stund slutter med å syns synd på heterofile kvinner. 1998.

En shopoholikers bekjennelser

Netflix

en shopoholikers bekjennelser

John Goodman forteller Joan Cusack og Isla Fisher om tall og økonomi.

terning 5 liten Denne filmen går det an å trekke politisk langt. Man kan hale den som en hubba bubba eller tøye den som en partivare-sannhet i innsmigrende påstandstider. Det går an å si forbruker-samfunnet for deretter å korse sitt svanemerke og kjæle for sin Fretex-dress. Det går an å si sjelelig tomhet, innholdsløs frontasje-religion, ulykkelig salat-snupperi og «vi er alle, helt siden de gamle egyptere…».

Men drid i det. For «En shopoholikers bekjennelser» er en utrolig sprek liten fantasi rundt den blide butikk-bimboens egentlig lykkelige liv. Isla Fisher spiller ei så kul dame at egentlig vil alle være henne. Din tanke er fri når du tør gå inn i en butikk for å betale med fem forskjellige kredittkort og en hundrelapp.

Problemet er selvsagt at folk tjener for lite, og plutselig er kontoen tom bare fordi krokodillesko er dyrere en alligatorbiff.

Regissøren P.J. Harvey er en øyeflink detaljdikter som i 1994 laget «Muriels wedding» og får fjollete situasjoner til å sitte som dekkbeis på tørr bordkledning. I hovedrollen har han den eksilskotske Isla Fisher som kan få 160 centimeter til å se ut som minnet om Nicole Kidman. Dama spiller med en vasete uvesentlighet som virkelig tilfører filmen den rette opplevelsen av å befinne seg i en fjern galakse der kvinnelige journalister ikke går i stygge klær. Hun har egentlig tenkt å bli mote-reporter, men ved hjelp av en forvirra visjonær nerde-redaktør hyres hun til å skrive menigmann-vas i en amerikansk versjon av Kapital. Derfor må dama skjule at hun er en forbryter på rømmen: Kreditorenes bounty-hunter følger hennes spor, og hun går til rehab-møter for handle-narkomane mens Amy Winehouse snøvler i bakgrunnen.

Resistansen er betydelig: Kristin Scott Thomas spiller fransk-ætta mote-krokodille med ubakt bagels-hud, og hun er absolutt ute etter grønnskjerf-sensasjonen som mirakuløst blir et nasjonalt hype-fenomen. Dessuten den filmlange lyse Leslie Bibb, som av umerkelige årsaker vil ha tak i den rare Staffordshire-briten Hugh Dancy, som antakelig ble oppkalt etter en Jane Austen-film. Filmen har kanskje et vennlig-feministisk glitterfitte-poeng, for i løpet av drøye halvannen time får man en i hvert fall estetisk forståelse for personer som på død og liv må kjøpe ting uten usb, gps eller sms. 2009.

The family Stone

Netflix

family stone, the2

Rachel McAdams og Diane Keaton ser noe fælt som den familien ikke liker.

terning 4 liten For mange år siden fantes ei funkgruppe som het Sly and the Family Stone, som vi kalte Den Sleipe Familien Stone. Vel, her er den, i en kompakt, myldremorsom, mamma-sentimental julekomedie av den typen som etterlater tårer så svære som svor når ingen øyekrok lenger er mørk.

Denne filmen er omtrent like mangfoldig som potetstappe, som (info for kjøkkenukyndige) stort sett består av poteter og melk. Men den er underholdende. Uimotståelig, velberegna, velspilt underholdende, og så smart at ikke engang hvitløk og mandler vil bli støtt. Det er ikke ofte du ser skuespillerne være så perfekte til rollene som i denne filmen.

«The family Stone» har et utilsikta budskap. Det er sånn: Familien er en hermetisk varighets-innretning for at folk skal kunne dyrke fordommene sine og framføre dem i felles trygghet sånn at alle som kommer utenfra skal føle seg uverdige. Utenforståendes følelse av uverdighet er familiens viktigste funksjon. Det kan man se her.

Familien Stone består av en aldeles avskyelig gjeng politisk korrekte kuriositeter. Mor er en slags grålokka eldrehippie med lausere kjeft enn nyfiska stinte. Men godhjerta. Far er godslig-godhjerta og røslig som en blånisse-patriark. Den ene broren er døv homofil med afroamerikansk kjæreste. Han er så godhjerta i hele fjeset at man mistenker ham for å suge på ei kokosnøtt. Ei søster er bare smilende gravid. Men godhjerta. Den andre søstera er stygg i kjeften, men godhjerta. En bror er rundkinna kul inntil det dagdriverske, men godhjerta og klok og fin. Det er Luke Wilson, som etter hvert har ekornkinn, som om han bar med seg matklumper.

Bror Dermot Mulroney er vellykka med samme frakken som Patrick Dempsey bar i «Sweet home Alabama». Han tar med seg hjem den analtrange, sosialt klønete og ufrivillig ukule forretningsdama Sarah Jessica Parker fordi de skal gifte seg. Familien hater det stive, stakkars damegisselet, og hun blir så ulykkelig at hun tilkaller Piken med Linhåret, søstera Claire Danes.

Da dusten Derimot får se søstera, blir blikket hans stivere enn s&m-piska eggehvite.

Gjett hvordan det går. Noen griner. Noen dør. Noen skilles, noen blir sammen og alle brummer rundt i sin egen fortreffelighet som om de bar steintavlene ned fra Sinaifjellet, sjøl om de ikke engang kunne snakke som voksne om homofili. Men OK. Det får ikke hjelpe. Du kommer til å elske dette. 2005.

Dan in real life

Netflix

dan in real life

Juliette Binoche har lagt seg oppå Steve Carell. Ikke bra.

terning 4 liten «Dan in real life» er en nifs film på flere uutholdelige nivåer, men det verste er å se for seg de folka den ble laget for.

For å kose deg med en fyr som blir ferska med brorens dame av hele familien inklusive sine tre døtre, må man tilhøre den privilegerte slekta av folk som aldri opplevde noe. For alle de andre er filmen verre enn «Saw 4».

Ikke bare på grunn av den sadistisk slitsomme kjærligheten. Steve Carell treffer Juliette Binoche på Bok- og Snøre-sjappa, Rhode Island og vet ikke hvem hun er. På oss virker hun som en 43-åring med libido-fall sånn at hun ikke vet forskjell på sjel og fordøyelse. Men det viser seg at hun står to trapper høyere enn Taj Mahal og er kjæreste med broren. Men det er ikke det verste.

Det verste er dag etter dag med selskapsleker i en støyende tett familie der noen skriver vittige lapper eller plukker opp appelsin med haka så snart oppvasken er tatt. Denne filmen består av en sosial klaustrofobi som får barberblad-tortur til å virke som smoothie. De har kryssord-konkurranser! De har felles morgengym foran det staselige sommerhuset! «Dan in real life» er en naiv nittitallsfilm som Börge Hallström kunne ha laget. Jeg vet ikke hvem Börge er, men jeg kjenner igjen stilen hans. Den kommer fra ei litt spesiell hedensk sekt som ofrer mennesker med smil gjennom tårer. De er noen nifse jækler, men OK, dere kommer til å like filmen. 2007.