Månedlige arkiver: mars 2017

Fredag 31.3.– Fredagens filmlotteri med en hauk fra 1991

 

Hudson Hawk

Viasat4 01.25

terning 5 liten Fredager er lotterier for filmfinnere og filmfans. Tilgangen i normalkanalene øker, men kvaliteten på tilbudet er helt tilfeldig. Jeg ser for meg muligheten for et fredags-ombud. Det sørger for at fjernsynet har et bredt og variert tilbud av film på fredager, og det sørger for at alle barn får taco i stedet for sushi og alle single mennesker og de ulykkelig samboende finner noen å holde i handa som sier «Men jeg skjønner deg» mens Visakortet tømmer sine høyst relative ressurser ned i pubens brønn. Fredager er lotterier, og fordi jeg svermer for lykkelig kynisme har jeg funnet en film som vises altfor seint på kvelden og er eldre enn ironien (den oppsto i 1992). For ikke lenge siden fantes «Hudson Hawk» på Netflix. Det gjør den ikke lenger. Sic transit gloria mundi.

Men til filmen.

hudson hawk

Bruce Willis var en ekstremt elegant fyr som dessuten sang.

Jeg har nylig sett «Hudson Hawk», og den funker på et slags befriende, dessverre gammeldags kynisk vis, som en hyllest til den ubesværa bekymringsfriheten som spredte seg som smilevirus på seint åttitall og tidlig nittitall. Jeg elsket virkelig å se denne filmen igjen. Jeg vil bo i den.

Før i tida skrev jeg:

Fansen til Bruce Willis er kule kvelds-nytere som ikke står opp for å nå bussen til Knudaheio fordi om sola skinner og ikke spiser knekkebrød for å bli nitti år, men bare fordi du slipper å skjære dem opp sjøl. Fansen til Bruce Willis bryr seg ikke om horekundene i Kveldsaktuelt, men distraksjonsleser tampong–annonser i Det Nye til morgenkaffien klokka kvart over ett. Jeg kunne sagt mye mer om fansen til Bruce Willis, men dette får være nok, for poenget er at du kan ikke vente av en reinhjerta Bruce Willis-film at den skal være helt som andre filmer.

Willis tilhører den andre delen av personligheten til de nesten vellykka. Han er den loslitte jazz-harryen mellom 30 og 50 og fins i de vakre og de karaktersvake som bruker T-skjorte med Lakers-merke til dress.

«Hudson Hawk» er en fin film for Bruce Willis-fansen. Det er ikke bare sånn at den ikke tar historien sin alvorlig. Den tar ikke humoren sin alvorlig heller. Regissøren Michael Lehmann er en urolig fyr. Han laget den bisarre, morbide ungdomskomedien «Heathers» med Christian Slater og Winona Ryder med utspekulert psyko-humor, som om han skulle være Californias Makavejev. I «Hudson Hawk» jumper han rundt mellom de klassiske gentlemantjuv-klisjeene med den manglende pieteten til en mann som plutselig foretar femsteg uten tilløp midt i høydehopp-OL. Vilt, virilt og vakkert.

Ingenting stemmer i denne filmen, bortsett fra den slentrende, urytmiske elegansen. Bruce Willis og Danny Aiello foretar latterlig lette innbrudd mens de synger evergreens i stedet for å bruke stoppeklokke. Richard E. Grant og Sandra Bernhard (venninnen til Madonna, hun med den forferdelige bløtdyrmunnen) er en blanding av Rosa Panter- og James Bond-skurker hinsides til og med den kvasi-rimelighet som skal finnes i folkelig moro. Andie MacDowell er sexy nonne! James Coburn er CIA-sjef for et slags presidentens hemmelige hamburger-korps, en etterlikning av spesialstyrkene fra syttenhundre B-produksjoner. Dette er filmen der butleren virkelig gjorde det mens «Malteserfalken» spøker i hukommelsen fordi man stjeler Leonardos hestestatue.

Hør på meg før dere sier at det er dårlig: «Hudson Hawk» er skrevet av action-eksperten Steven E. de Souza, mannen bak begge «Die hard»-filmene og «Running Man». Og han forfattet den sammen med Daniel Waters som var med på manuset til «Ford Fairlane».

Hvis du er en virkelig Bruce Willis-fan, vil du merke det når klokka er kvart på fire og oljemedarbeiderne (Aftenbladet hadde sånt i 1991) har forlengst gått hjem, det eneste som fins å spise er oliven, det eneste som fins å drikke er farris, mens børsnoteringene går fint sammen med en glemt Mikael Wiehe. «Hudson Hawk» er for sånne. Hold rundt meg mens sola går opp i en tom røykpakke. 1991.

Det femte element

NRK1 02.05

fifth element, the

Milla Jovovich spiller fremdeles hovedrollen.

terning 5 liten Luc Besson er en post-panteistisk (slå opp) regissør som finner opp den samme historien om menneskets uoppgjorte natur og den eksistensielle uskyldens uutslettelighet om igjen og om igjen. I «The fifth element» spiller Milla Jovovich egentlig den lille jenta i «Leon». Hun kommer storøyd og uforutinntatt til en voldelig verden og begynner å manipulere med den fordi hun er en slags guddommelig uskyldig skapning.

Bessons usjenerte gjenbruk av enkle myter er intuitivt appellerende. Den magre, gulrothåra modellkvisten er på en måte buddhismens hellige barn; bare at hun denne gang spilles litle-Siddharta av ei slåpen, sexy storøyd Paris-kreasjonette som bærer den definert siste av Universets hemmeligheter i seg. Selvfølgelig er det kjærligheten, og selvfølgelig stråler den som tusen soler og milliarder av megatonn ut av livets mor da verden trenger å bli frelst av elementenes egen enkelhet.

Akkurat denne sida av «The fifth element» er vanvittig, usammenhengende poetisk, den er så deilig ellevilt eventyr-usaklig at det er til å leve videre med i halvtimesvis.

Bruce Willis er også bra. Han samler alle sine tidligere roller til èn, som om de neste 3000 åra skulle romme en slags fortløpende reinkarnasjons-prosess der alle Willis villmann-identiteter etter hvert fortettes til en slags samurai-klisjè for vesterlendinger. Han kjører himmel-taxi og får Jovovich dettende gjennom taket. Bare sanne samuraier stikker av fra luftpurken i sånne tilfeller. Bare sanne samuraier legger seg ut med firkantfolka i styrende stillinger og kommer hjem til hybelen med forrevet skinn.

Så skjer en arbeidsmiljø-katastrofe som antakelig er den verste i filmhistorien noensinne. Den heter Chris Tucker og spiller niggerjamrende transvestitt. Han beslaglegger resten av filmen med et stemningsdrepende falsett-jabb som det burde være dødsstraff for i land med normal hørsel og musikkundervisning i grunnskolen. Fra da av er «The fifth element» en annen film og en lidelse. Fra da av er den teitere enn «Politiskolen 6». 1997.

Ali

NRK2 23.25

ali (2001)

Will Smith spiller Ali. Jaja.

terning 4 liten Ingen førte til mer gruff enn Ali, men filmen om ham er finsligere enn den iranske utgaven av Skomakergata.

Bildefortellingen om USAs afroamerikanske bokser-ikon er en sær, underfortalt godnatt-ting og sniker seg rundt de gode poengene som en humanetisk religionslærer i kristelig folkehøyskole. «Ali» tør ikke røpe hva den egentlig handler om. Her er ingen forsøk på å analysere den verdenshistoriske stormannsgalskapen, ingen klare påstander om hvordan det muslimske brorskapet utnyttet Cassius, ingen egentlige fortellinger om Muhammed og Damene. En Vatikan-finansiert Jesus-film ville antakelig vært modigere enn Michael Manns lett-religiøse bildebokserportrett.

Will Smith er en enkel eks-rapper og en dedikert narsissist. Han spiller den utagerende nevekjemperen med omtrent samme uttrykksmidler som da han var den ferske prinsen fra Bel-Air, men med intelligentere smil og mye mindre ører. Besatt blir han aldri. Smiths framstilling av Muhammed er like karismatisk som en Toyota-grill. Ikke engang den beryktede stirringa får han til.

Dette ble Smith Oscar-nominert for.

«Ali» er to timer og tretti minutter afroamerikansk legende som smiskegrøt. Filmen forteller med folkeakademiets omstendelighet, som om Mann forsøker å få en fornminne-pris. Formen er lidenskapsløst anekdotisk. Den ene tvilsomme figuren etter den andre paraderer over bred skjerm uten å bli fornærma av noe. Alt i Muhammed Alis karriere var skandaler, men det syns sannelig ikke i filmen. Hvis Valgerd Svarstad Hauglands liv noensinne skal filmes, bør Michael Mann hentes til Norge, for han er i stand til å få de pussigste særheter til å likne bruksanvisninger.

«Ali» starter da Cassius Clay er voksen og skal bokse mot Sonny Liston. Det er bra. Alt som foregår i ringen, er flytende, flott bildeskildret. Dessuten har filmen en suveren overraskelse. Jon Voight spiller sportsjournalist med en tupé og et formildet konfeksjonsfjes som gjør ham ugjenkjennelig. Jeg tror ikke det har skjedd mer drastisk kamuflasje av en skuespiller siden Helena Bonham Carter spilte i «Apeplaneten». 2001.

Robocop

Norsk TV2 01.15

robocop2014

Den nye tids Robocop ser ut som den gamle tids Robocop.

terning 3 liten Siden jeg skriver for en av de frie, avengaliske anarki-blekkene på nettet, kan jeg starte anmeldelsen av «Robocop» på den avskylige filmklubb-måten: Allerede hos de gamle egypterne fantes det robot-offiserer som gikk rundt med kattehoder av størkna kamel og fikk kraften sin fra solceller som Däniken modellerte. Men Fritz Lang laget «Metropolis» i 1931 som et varsel om sosial utjamning og oljeboring i Lofoten, og siden (1987) kom nedergneldreren Paul Verhoeven med en krasst sarkastisk satire over formynder- og manipulator-samfunnet. Han kalte sin helt for «Robocop», og den hermetiserte dauingen var Peter Weller, som ble en fortjent VHS-legende i sin egen tid.

Sånn skal man ikke skrive anmeldelser.

Sånn skal de se ut: Vår tids «Robocop» er tam som en FN-brosjyre og banalt anti-teknologisk som lunsjmøtet i Grønn Hverdag eller hva partiet til Hansson heter. Det er noe uintelligent ved filmen. Satiren er blass og lite provoserende; det er som når idealister står opp på kasse og snakker lidenskapelig for noe så upopulært som fred og rettferdighet.

Noen folk er alltid fine. Forskeren Gary Oldman er bra med snåle førtitallsbølger i et litt for ondulert hår. Michael Keaton ivrer nydelig med sitt bredvokste ulkefjes, og de to veteranene spiller suspen av kolleger som like gjerne kunne vært studio-turister som datt inn i et reality-show. Jaja. Jay Baruchel og Jackie Earle Haley er bra.

Historien er noe modernisert. I et futuristisk Teheran går amerikanske roboter rundt og skyter terrorister, og den ene knerter en fortvila iransk guttunge som truer med kniv. Av det skjønner selv hauker at roboter ikke burde føre krig, for man kan risikere at de dreper noen.

Våpen som tar livet av fiender er upopulære i senatet, og derfor får Keaton den ideen at man skal putte et menneske i boksen. Mannen (eller det som er igjen av ham) blir altså den triste purken Alex Murphy, som først blir forstyrra av bilalarm midt i forspillet (Venstre har programfesta et forbud mot det) og etterpå sprenges til halvdøde. Tilbake er et uanselig ansikt og et par lunger i en litt patetisk jernkropp, som hjernen til Steve Martin i «All of me», og mannen har ikke underliv lenger, bare et slags flatt Barbie-krøtsj. Denne dokka er for pussig til å bli engasjerende, men ikke rå nok til å være kul.

Med den mekaniske familiefaren dreper filmen sine egne forventninger. Det finnes ingen sjanse for at politiet lagra resten av anatomien hans i garderobeskapet, så mannen har ingen framtid. Livet kan bare bli dårlig. Sønnen har tårevåte tegnefilm-øyne, den bleike mammaen er sint på en slags hemma måte som egentlig skulle tilsi at hun kunne bli VG-intervjua om følelsene sine hvis noen motsa henne. De pårørende virker ufikse og uinteressante, og hovedpersonen sjøl er en revesnute uten sjarm. Hvis gutten din insisterte på å kjøpe ham på Toys ‘R’ Us, ville du sagt sutrende: – Men du har minst sju sånne i lekekassa hjemme.

Sånn er Joel Kinnaman. Gudene vet hvor de fant ham. Antakelig en TV-serie.

Mens vi venter på det store oppgjøret stavrer cgi-mannen sine lunger og sitt fjes hjem til kone og unger, og hun steller seg fint i gjennomsiktig bluse for at den kastrerte ektemannen fremdeles skal like henne, og sønnen vil se hockey-kamper på TV med ham, men pappa er ikke frisk og alt er trist.

Filmen er virkelig fortvilende humørløs, uten at den noensinne blir befriende kynisk eller svart. Intelligens-fri tristhet trauster rundt overalt i en dramaturgi som må være laget for unger. Vår tids «Robocop» er hjerteskjærende uten å bli spennende. Den består av et halvpolitisk føleri som verken har kvass egg eller lekker retorikk. Intelligensen er tatt av lønningslista i Hollywood. Det merker man med pinlig tydelighet på det ideologiske maset til Samuel L. Jackson, som er en halvkveda skikkelse med jentehår og barnehage-ironi. Han markedsfører liksom det slemme tekno-samfunnet med en tomhet som ikke ville ha solgt tyggegummi til cheerleaders.

Dermed blir dette mer historien om Oldman som forskeren Dr. Norton (kanskje han også laga det masete virusprogrammet). Han er filmens sjel. Han er filmens skjebne, og vi bekymrer oss for ham. Vi skulle blitt anspente når det fanga fantomet finner ut at han vil hevne seg på skurken som bestilte mordet, men han er en uanselig fugleskremsel-fyr som kunne vært bror til Steve Zahn og ikke virker farligere enn edderkopp i Starbucks-kopp.

Handlingen aksler seg til en slags konfrontasjon i slutten. Menneskeligheten vinner. Mennesket er sterkere enn maskinen. De snille er best.

Hjemme hos Trinemor og di kommer en eller annen til å si at «Robocop» er et viktig oppgjør med bruken av droner i Irak. The sun was coming up, and I was running down the road. 2014.

The change-up

TV3 21.00

terning 3 liten To veldig forskjellige menn havner på byen sammen og våkner i hverandres kropp. «Brokeback Mountain 2»? Ikke i det hele tatt. En slags tidsreise til 1980-tallet da guttunge plutselig får kroppen til Tom Hanks og Jodie Foster nettopp var blitt mor si. Skuespillefrne her er Ryan Reynolds og Jason Bateman. På norsk het filmen «Hvis jeg var deg». 2011.

Wall Street

TV3 00.25

wall street 1987

Charlie Sheen var ung, Michael Douglas var nesten.

terning 4 liten I 1987 skrev jeg dette:

Selvplagerne har fått en ny underholdningstopp, nå også på video. Amerikanerne er blitt triste kinogjengere, og «Wall Street» følger en depressiv mumle-moral som antakelig sender folket til sengs med akutte fluktbehov og skrantende livsvilje. I denne filmen skjer det for mye rart. Charlie Sheen, fettglinsende i hår og kinn, kommer seg langt opp i børstoppen på grunn av den vitale antihelten Michael Douglas, en finansjungelens liane-klatrer. En stund er filmen sånn som underholdning skal være. Rik og mektig og vakker. Men så kommer den trøtte pappaen til Charlie (Martin Sheen) inn i historien med sine rutete skjorter og sin proletære hjerteinfarkt, sammen med Oliver Stones nevrotiske Job-tilbøyeligheter.

Fra da av er det slutt på moroa. Den veike oppkomlingen Sheen klynker og griner og oppfører seg sånn som mannfolk ikke gjør på film, og som om ikke det var nok, så kaster han Daryl Hannah ut av den fine leiligheten hun har innredet for ham og forråder den stilige Douglas (som var så salgbar at han til og med fikk Oscar for rollen) til noe så kvalmt som børs-inspeksjonen. Sånt går ikke an. Det er selvfølgelig riktig og bra, men det går ikke an. Du lager ikke arboret av jungelen til Tarzan og setter opp skilt med «Klatring forbudt».

«Wall Street» er enda en film der Oliver Stone motarbeider seg sjøl ved å ta avstand fra de folka han liker å skildre. Det får nå være hans problem. Men kan det skyldes at amerikanerne er i ferd med å bli ordentlig lei seg? 1987.

Sanne løgner

Viasat4 22.30

sanne løgner

Arnold og Jamie er blide ektefeller.

terning 5 liten Dette ble skrevet i 1994:

Man kan synes hva man vil om Arnold Schwarzenegger. Mannen har en brulten tilstedeværelse på filmlerretet som får de fleste andre mannshelter i Hollywood til å fortone seg som nyfriserte små håndledd-snakkere på vei hjem fra konditori i marengs-rosa sokker. Han er ikke elegant, og han er ikke sexy, men utstråler den samme umiddelbare Brøyt-magnetismen som får menn i alle aldre til å stille seg utenfor byggeplasser og kikke opphisset gjennom gjerdet for å få med seg de mammut-aktige, seine bevegelsene til en overdimensjonert bulldozer.

Egentlig gjør sjølbyggeren Schwarzenegger seg best i dønn alvorlige actionfilmer som «The Terminator», men forretningsmannen og familiefaren fra Østerrike vil heller være morsom. Dermed har det uforvarende oppstått en ny type jernvare-komedie som utmerker seg ved å være klumpete og keitete. «Sanne løgner» er den beste så langt.

Æra for det har også den gale Terminator-regissøren James Cameron. Legenden Cameron er en slags blanding av bibelhistorisk patriark og den ukjente Askeladd-broren i Grimm-familien, og han forsøker alltid å oppnå det umulige. Når han drar ut i terrenget for å lage action-film, skal den ikke bare bli den dyreste i verden så langt, men også den mest tekno-akrobatiske, en slags trapeskunst med datamaskiner og stuntmenn som hiver seg halsløst etter hverandre og faktisk får tak en gang i blant. Hvis James Cameron hadde skapt verden, ville vi hatt fire solnedganger og tolv fullmåner i døgnet.

«Sanne løgner» er en skjønn film. Den parodierer agent-mystikken fra de mest vellykte James Bond-produksjonene og kobler det til en teknisk underholdningsevne som er av mytiske dimensjoner. Handlingen farer av gårde på et så overbevisende moro-maskineri at minuttene blir råspist som menneskeliv i Evigheten og myrkret. Ingenting er subtilt, alt er overdrevet og ressurs-forbruket svever i svimlende høyder. Humoren er så mannslig at mange dovegger (for eksempel på Statoil) ville flasset i rødt.

Schwarzenegger spiller en blanding av James Bond og Zorro. Han lever et enkelt forretningsmanns-liv med unge og kone, men arbeidstida går med til å okkupere europeiske slott med små, høyteknologiske invasjonsstyrker. En dag blir kona (Jamie Lee Curtis) lurt opp i urealisert hjemmehustry. Det fører etter voldsomme overreageringer på alle plan (Arnold S. rir blant annet gjennom et helt hotell) til at hele familien får være med på actionkjør med moderne og midtøstlige muslim-mordere. Det hører også med til en vellykket film at kult-figuren Tom Arnold (Roseanne Barrs fraskilte mann) er en slags irrelevant Sancho Panza som gjøgler seg sjøl en ny karriere. 1994.

Mission impossible: Ghost protocol

TV2 Zebra 21.00

mission impossible ghost protocol

Dette bildet viser hva en grønn kjole kan utrette. Du ser egentlig ikke Paula Patton og Tom Cruise.

terning 5 liten Tom Cruise blir femti år 3. juli som en feiring av den kirurgi-frie udødeligheten. Han har ingen skalpell-merker bak tørre ører, men ser ut som en mirakuløst velholdt mann med photoshop-mage rett fra pilates-paradiset.

Handlingen i denne M:I-filmen starter i Budapest (som «Muldvarpen»), og så bryter den ivrige Ethan seg ut av russisk deppefengsel der han sitter med fullt overlegg. Straks bærer det til Kreml de la Kreml, der Simon Pegg og Cruise er utkledde i russiske uniformer. Cruise har Aleksandersen-bart og ser ut som en krysning mellom Kong Haakon og Burt Reynolds. Men de er ikke aleine. Og du vil ikke tro hvem det er som sprenger det du ikke vil tro at de sprenger: Gale Kurt (som ikke ville blitt godtatt som sinnslidende nok av norske medier, men kunne funka som Erlend Loe-påfunn) spilles av den snille Larsson-svensken Michael Nyqvist; et nesten perverst bevis på etterskjelv-skadene fra «Menn som hater kvinner». På kino har Noomi Rapace overtatt etter Sigourney Weaver. På DVD konkurrerer en bullerund, svensk sosialdemokrat med SPECTRE og den Dan Brown-inspirerte tempelridder-ordenen.

På tross av Nyqvists nye kobbe-konturer blir dette er en visuelt vellykka film der bildelykken er mangfoldig. Jeg vet ikke helt hva som er stiligst – Cruise i Assassin’s Creed-hette eller tårnhotellet i Dubai.

Tre feltagenter og én analytiker må plutselig klare seg uten organisasjonen. De kommer til et Dubai der sanden antakelig er hepatittgul av kamel-piss, og så begynner kampen om satellitten. Klatring på fasader, oppskaka korridor-kjeltring og nåtidas kuleste humor: Teknologi virker ikke lenger. Fikse dingser funka for James Bond. Ikke i nåtiden. Klistrehansken til Cruise dør plutselig. Maske-kverna ryker. CTRL Alt+Del.

Til slutt flytter handlingen til Mumbai, men det er ikke så bra, for utlendinger får ikke lov å filme i India uten at de tar med musikk og dans, så en stund ser filmen ut som Bjergsted på 17. mai. Nye adgangskoder skal knekkes. Adgangskodene er vår tids superflått og skaper engasjement blant samtidsbrukerne av nettsteder. Jeg holdt forleden på i to timer for å oppnå gangbar ID til PS3.

«Ghost protocol» er nydelig satt sammen. Simon Pegg som it-vedlikehold er elegant klønete, og Jeremy Renner spiller en mellom-morsk, men hjertemjuk konkurrent til Cruise. Ikke en gang Paula Patton er dårlig.

Handlingen beskriver den ubegripelige trusselen at en sinnslidende svenske vil hiroshime hele verden for å starte en rensende storkrig. Jeg velger å røpe at verden overlever. 2011.

Swing vote

TV2 Livsstil 21.00

terning 4 liten Steintryne-dramaet «Swing vote» fantaserer den problemstillingen at det kommer en ny dommer med adoptert datter til amerikansk høyesterett den dagen da hallenes halvguder skal avgjøre om en ung kvinne i Alabama kan dømmes for mord fordi hun har fått utført en abort. Filmen forsøker med alle tenkelige midler og alle kjente tåretriks å være hederlig og god. Den blir ihvertfall underholdende på et vis som på lettvinte dager kan kalles klok. Mer kunne man heller ikke vente. Andy Garcia i hovedrollen. 1999. 1 time, 30 minutter.

The host

TV2 Livsstil 23.25

host, the 2

Et heltemodig forsøk på å ta monster med pil og bue.

terning 6 liten Monsterdrama er kanskje ikke en ny genre hvis man tenker seg nøye om, men«The host» er ihvertfall den mest oppsiktsvekkende og originale skrekken i dette tiåret.

Sør-koreaneren Joon-ho Bong danser og vrir fram en film som gjør at man måper ofte i løpet av to timer, og denne litt sløve formen for anerkjennelse oppstår ikke på grunn av storslagne spesialeffekter. «Gwoemul» har en dramatisk, patosfylt folkenærhet som sitter som kleppkrok i magen. Monsteret er en slags klatrende basilisk av alien-opprinnelse, og på et nesten metafysisk eller metaforisk vis er den øgleaktige kjøtt-eteren blitt et melankolsk ikon eller en klovn. Du føler altfor sterkt at den representerer noe spesielt, og det er seoul i havet å finne helt ut av hva det er.

Folka i fortellingen er skjønne hinsides en tabloid beskrivelse. Bestefar til skolejenta Hyun-seo driver en merkelig blanding av uterestaurant og kiosk langs Han-elva sammen med den litt enkle sønnen sin, som også er alenefar til Hyun-seo. En tid etter at amerikanerne har sluppet ut de formale dehydene sine i elva, kommer et monster svømmende. Det låter kjent, og du har aldri sett maken, for den nifse begivenheten er skildret som en slags folkefest i en Kaurismäki-film, og i et mylder av irrasjonelle reaksjoner oppstår en skakende familiekatastrofe. Egentlig bør dere ikke vite mer.

Resten av filmen er en merkelig, poetisk og rå helteskildring av familien Parks kamp mot udyret – samtidig som filmen skildrer med nesten farseaktig fandenivoldskhet hvor idiotiske sivilisasjoner blir når de trues. Virologene svermer svimete. Soldater og politifolk gjennomgår en tragikomisk idiotisering før de borer i den ulykkelige nuddelkokkens kranium for å finne opphavet til all ulykke.

Men sterkere enn satiren er det etsende komi-dramaet. En utålmodig studentbror, den magre og triste bueskyttersken, den lille tyven, den sjokkerte faren da han oppdager at sønnen faktisk ikke kan telle patroner. For noen ansikter. For noen skuespillere. Og for en drivende historie med alle sine overraskende utflukter og logiske innfall. For en macho-femi følsomhet. For et filmland! 2006.

The wedding date

FEM 21.30

wedding date, the

Debra Messing og Dermot Mulroney bare later som.

terning 3 liten Egentlig kommer ingenting opp mot den nesten butikk-kalde romantikken mellom sex-selgeren Dermot Mulroney og Debra Messing, som spiller en så oppkjasa psykosepersonlighet at hun antakelig burde hatt tilsynsfører for å få sitte ned utendørs.

Det er ikke lett å lage en film der Pretty Woman har penis. Kvinner blir antakelig akseptert som prostituerte fordi de tross alt bare ligger der, mens en kjøpt mann er en slags metroseksuell ereksjonssvindler som utfører tungt kroppsarbeid uten tekniske hjelpemidler og etterlater seg en langvarig eim av svett ydmykelse. Ingen forelsker seg i en mannlig hore.

Av mange grunner nytter det lite om Mulroney er den mest intellektuelle i hele EU-samboet da han kommer til London for å illudere Messings amerikanske kjæreste. Mannen stinker, og bare de destruktivt desperate ville finne på å innlemme ham i familien.

Derfor blir denne lettbente og småpratende romantiske komedien bare utilsikta skrudd. Mulroney går rundt og ser ut som om han venter på sedelighetspolitiet, og Messing har den småtrippende, nervøse utålmodigheten fra et nylig avbrutt samleie. Når de tar på hverandre, ser du uvilkårlig etter desinfiserende lege-servietter. 2005.

The glimmer man

Max 00.35

terning 3 liten For meg ukjent action med Steven Seagal, laget i 1996. Om politimann som skal hjelpe annen politimann med mordserie der ofre blir korsfesta. Den første politimannen er en slags New Age-fyr, som han i Millennium. Seagal spille New Age-fyren. 1 time, 40 minutter.

Torsdag 30.3. – En festlig frekkasfyr på ukas minst populære dag

 

Jack Reacher

TV2 Zebra 21.30

terning 5 litenTorsdager er normalt sett ufikse dager som folk instinktivt unngår. Normale mennesker avtaler ikke at de skal treffes på torsdag. Onsdag er en treffedag, fredag er en avtaledag om man ikke har familie eller hytte, mandag er såvidt en aktuell dag for samvær, men den rangerer en halv time under tirsdag. Torsdag er den dagen i uka som er lettest å unnvære. Bare mennesker med ikke ferdig utvokste sosiale antenner avtaler ting på torsdag. Dessuten regner det. Men normalkanalene har antakelig et Nesten Helg-paradigme som tilskynder visning av film. Takk for det.

Men til filmen.

jack reacher

Rosamund Pike med de forskrekka øyenbrynene er en trivelig makker for Tom Cruise.

Tom Cruise er en skulpturell mann som liker kroppen sin slik moderne menn med hjemmelaga fysikk skal. Han er femti år og skyter fram brystkassa som en sjølsikker hvit hane på 170 centimeter i en innhegning for dverghøns, han opptrer med mirakuløs og velfortjent narsissisme – og den smitter. Vi liker å se på Cruise sjøl om han tilhører i kvasireligiøs sekt som riktignok ikke er mye verre enn andre sekter og kunne gått i barnetoget med fana si mellom kalasjnikov-banneret til Folkefronten for Kurdistan og de fire skinheadene med swastika forma i bjørkeløv.

Tom Cruise ser virkelig ut som en rikt utbygd karnapp-ungdom i hvit bestefar-underskjorte. Han er ikke som Bruce Willis, som har brukt de siste årene på resignert aldring og snart bare kan spille Gandalf i Peter Jacksons «The time before», der Bilbo blir tatt med keisersnitt fra en kanelgrå skogsløve. Cruise er virkelig ung.

«Jack Reacher» er en actionfylt overmenneske-krim der Cruise kommer bussende inn i historien med en arroganse som antyder at det var han som bygde Obama. Han er tidligere militærpoliti og skjønner alt som finnes, siden folk som velger buss må sitte stille ubegripelig lenge og ikke kan gjøre annet enn å tenke seg om og lure på om sjåføren egentlig kan norske trafikkskilt. Reacher kjører ikke buss av miljøgrunner. Han vil være usynlig, så han har heller ikke bankkort eller mobil. Han handler med kontanter og ringer fra automater og er ikke på Facebook, tre ting som gjør at du egentlig ikke eksisterer i vestlige samfunn.

Filmen starter med at en alledgelig gal morder alledgelig skyter fem alledgelig tilfeldige mennesker langs en by.

Den antatte morderen rekker bare å skrive Få tak i Jack Reacher før han blir banka av de andre fangene, og ingen vet hvor Reacher er. Likevel dukker han opp hos den idealistiske forsvareren Rosamund Pike. Reacher antyder at den opplagte morderen er for opplagt. Hadde dette vært i Norge ville en svensk fantasyforfatterinne blitt innkalt til TV2 for å si at tempelridderne sto bak. Her har de altså bare en vakker mann som kan banke småfjols fra bar så intenst at de til og med ville fått rask behandling på et norsk akuttmottak.

Fra nå av finner Reacher ut alt. Den hemmelighetsfulle busspassasjer konverterer fra kollektivt til kult og kjører fra purk og skurk i heftige GTA-scener, og det i en slakteri-rød Camaro med anarkistsvart midtstripe. Werner Herzog dukker opp som kommunismeskadd rå russer, Robert Duvall ruller ut det fantastiske eremitt-smilet sitt og saler sniper-rifla. Etter behagelig mye att og fram i den urettferdige delen av verden ender vi med shoot out i en slags industri-ødemark der Rosamund sitter fanga. Pike er forresten et thriller-funn. Hun har Hitchcock-mimikk og kan se så forferda ut at man skulle tro hun hadde oppdaget at bunadssølvja satt fast i vaskemaskin-pumpa.

Stilen er het i denne filmen, computermusikken trøkker til som en 2013-Wagner for den intellektuelle underklassen som kjenner digitalbasunene i mellomgolvet og elsker det.

La meg bare antyde at skurkene i denne historien er noen som lurer samfunnet til å bygge ting som ikke kan brukes. Verken Tjensvollkrysset eller Solasplitten blir nevnt. 2012.

Stalins hemmelige lege

NRK1 00.30

terning 4 liten Fransk drama om ei dame som blir Stalins lege og får et sterkt forhold til ham, men et dårligere forhold til ektemannen. Veldig fransk. 2010.

The green hornet

Viasat4 22.00

green hornet, the

Cameron Diaz og Seth Rogen, det er torsdag, det!

terning 4 liten Seth Rogen spiller en mann som blir en maskert kriminalitets-bekjemper sammen med sin sjåfør Kato da faren dør. Da er han allerede blitt avis-utgiver. Sammenblandingen er surrealistisk, som, når klokker smelter utover landskapet. Det finnes superhelt-filmer for alle behov. Nesten ingen likte denne. 2011.

Octopussy

Max 21.30

octopussy

Roger Moore later som om han vil ha sex med Maude Adams.

terning 5 liten Stilig og underholdende James Bond med Roger Moore i hovedrollen og Maud Adams som dame. Handlingen flytter seg fikst over kartet og ender så vidt jeg husker i surrealistisk kvinnefellesskap. 2 timer, 10 minutter. 1983.

Onsdag 29.3. Og så til seriene Teite Grøssere og Dødsteite Grøssere

 

Piranha

Netflix

terning 2 liten I serien: «Hva i svarteste vårmorgen finner jeg på nå?» har jeg i dag komme til Netflix-serien «Litt teite grøssere» som er supplert med serien «Dødsteite grøssere» for volk som har vorspiel. Disse seriene finnes ikke i fliksernes fantasifulle formuleringskaos, så jeg måtte lage dem sjøl. Siden denne spalten egentlig bare leses av mennesker som fremdeles har bokhylle og antakelig en VHS-spiller i furu stående i boden, er utvalget kanskje ikke det smarteste jeg har gjort. Men det er lærerikt på den gamle sosiologi-måten som sa at menneskeheten er inndelt i grupper, og man bør besøke de andre reservatene en gang imellom.

Men til filmen.

piranha 3D-2

Det er fort gjort å miste hodet når man faller i vannet.

Kanskje kommer den dagen da jeg skriver at dette er en hyggelig familiefilm for litt sløve søndagsettermiddager da tante Elise og hennes to barnebarn kommer på besøk for å spise napoleonskaker formet som avrevne struper. Men ikke nå.

«Piranha» består av to filmer. Den ene er en «Haisommer»-kopi der den bagelsmjuke Karate Kid-tenåringen (i 1984) Elisabeth Shue spiller lensmann som sjøreiser med de vittige seismologene på et vann midt i Arizona og oppdager at monster-piranhaene fra amalganetiden er løs igjen. Det er en streit og litt uggen spenningsfilm, for på en holme sitter småungene hennes uten båt og for øvrig er det mye å holde orden på.

Den andre filmen går på ett eller annet. I scener som ville ha ført til at Mattilsynet invaderte Norturas anlegg på Lura, rives formidable mengder av ungdom i lett badetøy så mye i stykker at selv vegetarburger virker som en kannibalistisk utskeielse etterpå. Det ser aldeles for jyslig ut, og visuelt beveger filmen seg så langt utforbi det som kunne ha vært ufsen splatter at det egentlig blir umulig å se den. Av grunner som jeg aldri kommer til å skjønne, dumper handlingen dessuten en parodiert porno-regissør og to skinndyppende seksualitetsblottere i filmen, sånn at de som med nød klarte slaktinga, vil bli underholdningshemmende flaue av nakensvømming. 2010.

Sharknado

Netflix

sharknado

Jepp. Det kommer flygende en hai forbi. Og den glefser, Flink fisk!

terning 1 Den amerikanske haifilmen «Sharknado» ble laget i løpet av noen hektiske halvtimer av folk som må ha fått et hemmelig budskap fra en fremmed gud om at de skulle bli berømte på noe som burde vært en ugjennomtenkt, rå utdriknings-spøk. Filmen er ikke bare dårlig, den er irrasjonelt og uforklarlig idiotisk, som om noen hadde bestemt seg for at de ville hevne seg på den sjølopptatte filosofilæreren i high school ved å reversere ca en million års åndelig utvikling. «Sharknado» er i nærheten av surrealisme, den er nesten som en minimalistisk utskjelling av Roland Emmerich, den er barbarisk platt som Peter Jacksons første splatterfilmer, men uten newzealanderens suverene bildeblikk.

I filmhistorien er det en kjent kar som het Ed Wood. Han laget «Plan B from outer space» med romslig og godlynt naivitet og en ubehjelpelighet som antakelig kunne røre bestemor. Men så ille som «Sharknado» var han ikke.

Egentlig er det hva jeg pleier kalle en vorspiel-film som folk drikker lunken medbrakt til og ler forventningsfullt av fordi de tilhører fredags-religionen «Satan så kjekt vi har det!». Men den overgår genrens generøse presentasjon av ufrivillige vittigheter med sin egen versjon av Volum 11: Du vil virkelig i fullt alvor ikke tro dine egne øyne.

Jeg måpte meg gjennom hele greia på Netflix-ipad fordi filmen var omtrent den eneste jeg ikke hadde sett før, og etter ett kvarters tid kom husets 10-åring og stilte seg bak meg for å kikke litt. Han ble stående til slutt. Den arketypiske fascinasjonen som vi kan kalle The Big Strangeness grep oss begge. Den som får folk til å tro at de har sett havmonstre i Seljordsvatnet.

sharknado hoved

Opp av havet, inn på land.

Handingen starter med at noe som muligens er en fiskebåt muligens forsøker å selge haifinner til en japansk yacuzzi-utsending (ja, jeg vet at det er en badestamp), en mystisk handel som medfører pistoloppgjør uten egentlig dekning i handlingen. Jeg noterte ikke, men jeg tror at dette var den første scenen der hoppe-haien ble presentert i all sin sirkus-festlige overnaturlighet. Hoppe-haien slenger seg etter folk og griper dem i lufta. Den er dessuten immun mot skade, for en av dem kommer dettende en kilometer fra himmelen og gjennom biltaket, og den blør ikke på snuten en gang, men glefser opplagt etter de i baksetet.

Det er nemlig sånn: Filmskaperne promoverer ikke bare den naturvitenskapelige nyvinningen at haier har samme sveve-egenskaper som engler, de foreslår også at den globale oppvarmingen kan føre til hvasomhelst (Emmerich-syndromet). Voldsomme virvelvind-trioer oppstår utenfor det blikkstille Stillehavet, og de suger haier ut av farvannene og slipper dem ned over boligstrøk i Los Angeles, der fiskene ikke slår seg, men hiver seg etter folk på asfalten.

Det starter i en bar i Santa Monica, der John Heard trener på strand-alkoholisme og forsøker å småsjekke ei serveringsdame som er ung nok til å være far hans. Hun blir seinere filmens hagle-fører, og hun har arr på låret etter den gang hun var med bestefar på fisketur.

Mens himmelen over beachen er blåere og roligere enn gammeldagse Arne-laken, foregår et demonisk uvær som på ubeskrivelig vis fører den lille baren i ekstatisk evakuerings-modus. Bareieren og den rufsete kameraten hans («ah, det er den tida i måneden», sier han da en Hollywood-villa blir fylt med blod) drar av gårde sammen med Heard og våpendama for å redde ekskona og dattera langt oppi åsen fra oversvømmelsen. Ekskona er vanskelig, og den nye fyren hennes er vanskelig, men da det svømmer haier inn i bestestua, innser de på en måte sakens alvor med en gjennomført eksistensiell surhet som egentlig hører hjemme i dramaer med rituelle konfrontasjoner mellom tidligere ektefeller. Det er da Fin (bareieren) oppdager at han også har en sønn, og så fortsetter familie-gjenforeningen ut på veien for å redde ham også. Flygehai kommer daskende ned over sønnens flyskole, og der oppstår en ny Emmerich: Slekta lager bomber av Clas Ohlson-utstyr, for i følge den californiske fysikk-eliten forsvinner tornadoer hvis man varmer dem opp innenfra. De flyr i helikopter opp i den virvlende tusenårs-twisteren, lager en eksplosjon som tilsvarer omtrent det ungene på Våland smelte på syttendemai-morgenene i 1930, og så forsvinner den første. Og sånn fortsetter det. Vi får til og med se en Jonas, og jeg tenker da ikke på Gahr Støre, men den bibelhistoriske pelagikeren som campa i hvalfiskens buk. De av dere som bare hadde RLE på skolen, kan slå opp i Wikipedia. Også den uunngåelige motorsagscenen vil glede vorspielfolket mer enn tyrkisk pepper i løvetann-vin.

Alt dette er filma med en udugelighet av Guds nåde, for de saktmodige skal arve Jorden, og de små barn kan komme til dem. Midt i uværet er det blå himmel over LA, og folk er hyggelig beskinte av selfie-sol som minner om Syden-ferie på Facebook.

Men «Sharknado» ble en kult-suksess. 2013.

The cabin in the woods

Netflix

cabin in the woods, the

Chris Hemsworth på landet i grønn collegejakke som får ham til å likne en hagenisse.

terning 4 liten Pilsrap-grøss igjen, men for de litt yngre: Et muntert utvalg studenter og andre motvillige intellektuelle drar på hyttetur. Der venter avmektige overraskelser av filosofisk karakter. Brå friskluft-eksistensialisme er sånn: Du er et resultat av egne turvalg. Hvis du først begynner å trikse med det ukjente i stedet for å vandre med Aftenbladet til Bråstein, vil plutselig ukjente religioner og klassiske dødsmonstre stige opp av Underverdenen og kreve ditt blod.

Først drar de fra byen til den siste bensinstasjonen i kristendommen og den siste kromosomgalningen fra det ytre Dirdal. De kommer til snedig gammeldags skogshytte som antakelig ble designa av Fenimore Cooper og bygd av sju små dverger. Kjellerlemmen slår opp, og de velger å gå ned.

Dumhetene er mer siviliserte i «The cabin in the woods». De unge er ikke egentlig idioter, de blir bare pinlig kåte fordi noen har spraya dem med dulgte feromoner, og det gir filmen en slags troverdighet. Ikke alle amerikanere oppfører seg som nordmenn på sydenreise hvis de kommer på utsida av den gule streken. Dessuten er fortellingen ikke satt sammen som repetisjoner av metodisk automatslakt. Det oppstår handling, og det oppstår spenning.

Han med ei hasjpipa som likner en installasjon av bensinstasjonskrus, oppdager at det ikke finnes stjerner på himmelen utenfor hytta. Ikke vet han at det skyldes et parodisk forsyn av dresskledde byråkrater. Dere vet heller ikke det, for jeg fortalte det ikke. Skuespillerne er søte. Sigourney Weaver er streng. Verden kan gå under, men isbjørnene overlever. 2011.

Silent Hill

Netflix

silent hill

Yay! Girls just wanna have fun.

terning 5 liten «Silent hill» ble toppfilmen i USA åpnings-weekenden i april. 20 millioner dollar på ei helg. Filmen er basert på et populært japansk dataspill fra 1999.

«Silent hill» er ikke en god film i den forstand at den forteller en oppbyggelig historie eller ble forbilledlig godt bygd. «Silent hill» er en visuelt opphissende sløsegrøsser som slenger likt en fyllekjører fra veikant til veikant, for filmen er alvorlig animert. Handlingen skeiner usjenert over i det banale like selvfølgelig som den hisser seg opp med bildeskrømt som kunne ha hengt i Louvre. De visjonære bildeguttene er her. Så ta tilflukt eller sug inn råstoff til noen dødsstilige mareritt. En gang til høsten.

Christophe Gans er tilhenger av japanske grøssere, og filmen starter på den hjemmekjære «The grudge»-måten med bleikt, mørkøyd barn som plutselig er der, plutselig er der ikke. Det tilhører også den japanske grøsser-feminismen (Ganses yndlingsteori) at mor Radha Mitchell oppsøker en spøkelsesby for å kurere datteras søvngjengeri.

Regissør Gans er en gal fotogaller, og introduksjonen av Silent Hill (Satan’s Hell?) løfter hodehud. Det snør aske. Monstere som likner beckettske hudsekker eller oppdrettssvære sjøpølser iltrer opp fantasien. Sirenene hyler. Mor Mitchell får hjelp av en merkelig, androgyn politidame som minner om Sgt. Callahan (i Politiskolen, selvsagt). Etter møtet med Mannen med Ljåen beveger historien seg over i imitasjonen av en Stephen King-miniserie der folk har god tid til å dosere for hverandre. I denne langvarige delen spiller Alice Krige fanatisk pietist, og rutinerte kinogjengerne ser seg forvirra om etter indianske gravsteder. Deborah Kara Unger likner ei sannsigerske fra julekalenderserien fra Gråfjell. Menigheten ville blitt kasta ut av Kristelig Folkeparti fordi den ser for religiøs ut, og synderne skal straffes og hekser brennes og alt sånt som tærer på tålmodigheter som sol på usmurt strandrygg.

Til slutt slår Ganse og Avary seg løs med en splatter-orgie av Carrie-format, der det brente tentakelbarnet tar sin rødstrupe-hevn og de religiøse hyler ynkelig.

Sjøl om filmen halter synlig, er «Silent hill» en ærlig oppskaka og ærgjerrig grøsser som først og fremst forsøker å hygge for oss med groteske, bevegelige malerier. Og vi tåler mye om sommeren. Brennmaneter er også ganske stygge vesener. Handlingen skeiner usjenert over i det banale like selvfølgelig som den hisser seg opp med bildeskrømt som kunne ha hengt i Louvre. 2006.

Dawn of the dead

Netflix

dawn of the dead polley rhames

Sarah Polley og Ving Rhames preget av stundens alvor.

terning 4 liten Denne nyinnspillingen av George Romeros legendariske 1978-splatter er egentlig unaturlig god. Ifølge alle bruksanvisninger skal det være kjedeligere enn kjøttdeig å se vaggende udøde i mer enn 100 minutter, for et zombiekalas er et zombiekalas, og variasjonsmulighetene har fysiologiske begrensninger. Men filmen funker, og de allveisflyktende allmuefolka klarer å opprettholde så stor troverdighet at vi holder med dem. Dessuten er filmen egentlig en kontinuerlig cowboy-katastrofe med storskytende bushtilhengere i kjellere og på tak.

For folk som vanligvis steker biffen før de kjøper den, vil «Dawn of the dead» inneholde mer blod enn de trodde eksisterte. Derfor har nyinnspillingen også et paradoksalt nostalgisk poeng. Grusomheter var kule ting den gang det ennå fantes forbud. Graps som dette ville ført til akutte foreldrelagsmøter med gitar og trafikkpoliti i 1984. Men så kom en ny sheriff til byen, og han het Kjell Magne Bondevik. Under Bondevik er alt blitt tillatt i Norge. Kropper skjæres og kløyves og kuttes og halveres, og det gjør ingenting lenger. Alle som vokser opp har hovedfag i modernitet, og begrepet filmvold er opphevd.

Men hva er vitsen da? Vil du se en splatterfilm som KrF gikk god for? 2004.

The messengers

Netflix

messengers, the

I hate it when that happens eller «No means no».

terning 4 liten Denne vellykka Kvinesdal-grøsseren har viktige gjenkjennelses-elementer for skrekksøkende byfolk: Den stakkars tenåringsjenta tvinges av foreldrene til å flytte så langt fra normaliteten at mobiltelefonene går på dynamo og bredbånd er noe folk bruker på motorsaga. Dessuten har lokalbefolkningen emissær-dress og ser ut som utplasserte preseterister fra Max von Sydow-skolen eller kanskje Gjedrems tirsdagsbrigade av vikarierende ruteark-torpedoer.

Dylan McDermott er solsikkebonde i denne filmen. Det er de merkeligste mennesker som interesser seg for skitne negler, trekkspill, foldeskjørt og folketomhet. Allerede da han første gang er ute og putiner overkroppen for traktoren, kommer en av galningene og vil kjøpe garden. Han burde skjønt at noe er galt. Men nei da. Kristen Stewart ser gollumer i taket, men alle tror hun har røyka silo. Bebien er antakelig forgifta av frokoster som likner Bassett-konfekt, for også han snakker med de døde. Men virkelig ille blir det først da John Corbett dukker opp og har lånt håret til Crosby, Stills, Nash & Young (for de har det ikke sjøl lenger). 2007.

Ghost ship

Netflix

ghost ship

Julianna Margulies og Emily Browning på båttur.

terning 3 liten «Ghost ship» er en blanding av «Alien» og «The haunting», men på sjøen. Et testosterånete og rustikt slepebåtmannskap lokkes av en fremmed til å borde tomt cruiseskip som driver rundt ved Beringstredet. T-skjortekledde og fåmælte vandrer de rundt i den tilsynelatende forlatte båten. Lyskjegleballetten flakser i rustkalde korridorer. Det knirker demonisk i plaga stål, det skviker i hengsler, og plutselig ser et kaldt lite jentespøkelse dømmende på slepebåtens Ripley-kopi. Julianna Margulies spiller ei uflørten jobbejente med klinisk stramme t-skjorter og militær mandighet.

Skipet er ikke forlatt. Alle slags effektdauinger tyter fram fra vegger og skott. Lika flyter rundt som rekved, og som i de klassiske spøkelseshusfilmene avlives uønska inntrengere én etter én, ifølge viktighet og sosial status. Noen vil undre seg over at til og med alle middelaldrende bokklubbkvinners yndlingsmann Gabriel Byrne overføres til de overflødige flytere. Men sånn er det. Byrne var viktigere før. En firer, egentlig. 2002.

Mirrors

Netflix

mirrors sutherland patton

Kiefer Sutherland og Paula Patton med to ganger sju års ulykke.

terning 4 liten Da jeg hadde sett tjue minutter av grøsseren «Mirrors», tenkte jeg dystert: Å gode grif, skal den arme mannen vandre rundt i mørket med lommelykta si resten av filmen mens djevlene uler fra bulende vegger? Slik ble det ikke. «Mirrors» utviklet seg til en både foranderlig og spennende skrekkthriller, om man godtar at psykiatrien stort sett satte i verk de fleste okkulte volds-fenomenene i verden.

Den litt Droopy-tunge og misantropiske sønnen til hippien Donald ble folkekjær helt fra første gang han tok en Jaget i fjernsynet og farta rundt i det hete døgnet. I denne historien spiller han en sparka politimann som får jobb som nattevakt i forlatt varehus som før det var sykehus.

Monsterbygningen er vakker og dyster, og den har innendørs innsjø i kjelleren. Hallusinasjoner hyler fra heisene, det oppstår innbilte selvantennelser og speilene angriper folk ved å få dem til å kveste seg selv. Det føles med andre ord ganske japansk, men er visstnok inspirert av en koreansk film.

DVD-versjonen er usensurert, og det består konkret i at ei dame river av sin egen kjeve i badekaret sånn at den blir hengende ned i skummet. Det er ikke fint, og for noen vil det være takk for i dag og send meg «Sound of Music». «Mirrors» tilhører også den sorten thrillere som på død og liv skal innom en obduksjonssal før den står seg til ro med mer normale nekrofilier. 2008.

Tirsdag 28.3.– En OK kanal-omvei til den glade lykkens smed Smith

 

Focus

Canal+ First 22.55

terning 5 liten Ja, det kommer til å bli sånn i framtida at folk må abonnere på mange ufikse ting for å kunne se film. I dag går jeg desperat til Canal+ First, og enda verre: Min begeistring for Will Smith gjør at det er «Focus». Jeg liker «Focus». Det er noe eget ved Willard Carroll Smith, som nektet å bli kjøleingeniør som far sin fordi han ville rappe og utvikla seg til en av de mest behagelige skuespillerne jeg har sett. The Fresh Prince (kallenavn) er til stede med en ujålete selvfølgelighet som føles som vennlighet. Rappere er ellers stort sett intenst deprimerte folk. Will er the happy rapper. Han er verd en tur til Canal+.

Men til filmen.

focus

Will Smith blir kjæreste med Margot Robbie på et vis.

Egentlig ble jeg oppmerksom på denne beskjedent småkule krimkomedien fordi Will Smith og Margie Robbie kjørte rimelig billigbil på Top Gear, og Robbie kjørte fortere enn Smith. Kvinneseier var stas, så da filmen dukket opp på Netflix, satte jeg meg til i begeistra, feilplassert bil-anglofili, for verken Smith eller Robbie er britiske. Greit det. Men de har en gang snakka med Jeremy Clarkson. Det er engelsk nok for meg.

.

Derfor var det innledningsvis en uventa skuffelse at svindleren Will og svindlerkjen (Schwindlerschen = liten svindler) Margot etter en rutinefiks innledning satt i senga og snakket om ting. Sengekant-samtaler er antakelig i bokstavelig forstand dødelige. Hvis du misbruker et velrenommert møbel til snakking, skal det være fordi den andre personen ligger på dødsleiet, ellers er samtalen et overgrep mot kjedsommelighets-imperativene som sier klart at man ikke har anledning til å misbruke andre menneskers oppmerksomhet hvis man ikke er valgt politiker.

Det kan virke rimelig og uforsonlig, men samtaler i seng er filmgenrens mest unyttige billigtriks. Man ledes til forventninger om at det skjer noe sensuelt i bildet, men egentlig ville bare manusforfatteren plassere en del tungvint informasjon. Eksposisjons-juks.

Men altså: I starten sitter Will Smith på bar og lytter antakelig ikke til den alkoholsløve heismusikken for da ville han ha blitt like hvit som Michael Jackson. Plutselige Margot spør om hun kan få dele bord for å bli kvitt plagsom fyllikk, og Smith sier fint ja uten at jeg kan oppdage at han er skeptisk og årvåken. Men det er han, og etter en del kom og menn handler filmen om en intenst småfolkelig svindler-organisasjon som på ei uke stjeler små, stygge ting verd 1,2 millioner dollar.

Og så kommer den første overraskelsen. Den vil jeg ikke fortelle om, men den er urealistisk, elegant og involverer en rik kineser.

focus-2

Robbie sammen med teit argentiner.

Så kommer den andre overraskelsen. Will Smith blir alvorlig og trist. Han kler det ikke. Han sier farvel. Det kler ham heller ikke, og hjemme foran Netflix-en satt Monica og jeg og diskuterte sjokkskadd om kynikeren hadde sendt dama fra seg fordi han elsket henne eller fordi han var møkka lei allerede og helst ville være for seg sjøl.

Den tredje overraskelsen: Tre år er plutselig forsvunnet, og i Buenos Aires driver Smith og planlegger en svindel sammen med den tango-pene eieren av et racerbil-lag. Uten at noen kan for det dukker Margot opp i gåbortklær og påfører den besindige fokus-fanatikeren Will («alt handler om konsentrasjon») en uproff seksuell oppvåkning. Slik starter egentlig enkle menneskers kompliserte multi-svik i et miljø av lavt utvikla petrofile. Det er moro å se på, det er nesten umulig å holde helt rede på, men mot slutten kommer en fjerde overraskelse som nok utkonkurrerer de andre fullstendig.

Alt dette er herlig usannsynlig, velgjørende detaljert og pinlig underholdende. Og som en virkelig overflødig ekstra-effekt på det allerede totalt unødvendige spiller Adrian Martinez en 180 kilos tung iraner (perser, blir det sagt) med pubertetshumor, bilkaksen Rodrigo Santos likner en bassengrenser i brasiliansk formiddags-porno og Gerald McRaney er nydelig som umedgjørlig eldre-torpedo.

«Focus» er egentlig en firerfilm fordi den handler om velkledde svindlere (Smith ser blant annet ut som en hjulbåt-gambler fra Mississippi), men siden handlingen faktisk engasjerer, er den generøst oppgradert. 2013.

Kaos

NRK1 00.45

chaos

Jason Statham og Ryan Philippe i skuddsikre vester, Philippe i tilfelle han faller av sykkelen sin.

terning 3 liten Jason Statham er på en måte det gjenværende minnet om begrepet mann. Statham ser ikke reality-show på TV. Han sender ikke tekstmeldinger til kjendiser. Statham er den motvillige taushetens fanebærer i flakkernes og tungeflamrernes verden, han er en slags motgift mot Trond Giske. I «Chaos» spiller den tøffe briten den vrangvillige politimannen de må ha med når bankranerne slår til. På feil side av gata regjerer tonnasjetrynet Wesley Snipes, og som motvekt til all manndommen, fant de også plass til Ryan Phillippe. Han ser så ung ut at han kunne vært ei nysmurt brødskive med Sabeltann-pålegg. Han er så ung at han antakelig har blinkende joggesko. Han er så ung at han har plastra navle. Men filmen lider ikke under det. Dette er kvinnevond flatmark-action, og sjøl om kaosteorien blir nevnt, sløses det ikke med de kompetansegivende bisetningene. 2006.

Spider-man

Viasat4 22.00

spider-man

Den sterkt forkledde Tobey Maguire redder Kirsten Dunst.

terning 5 liten Man skal være i besittelse av nostalgiske mutantgener for å gidde å se om igjen gamle «Spidre-man», men OK. Først og fremst er «Spider-Man» et tilskudd til den superevnukkiske asket-klubben. Fantomet var alltid en svær mann med så trangt trikotskritt at eggene hans ville brukt bare ni minutter på å bli hardkokte uten feber.

Edderkopp-gutten starter som en sart, men søkende pubertetsklump med seksuelle øyekast så tunge som stearindrypp. Han ender som en forskrudd helgen-yngling og profesjonell do-gooder og bestemmer seg for at den som skal bekjempe verdens ondskap, må ha samme hormonvern mot virkelighet som en katolsk pater.

Nesten hele «Spider-Man» er en herlig film med Tobey Maguires litt tidligfødte femininitet og Kirstens fruktige Dunst. Hennes påtrengende overmodenhet kommer en dag til å medføre at hun detter svulmt og pærete fra kunnskapens tre. Willem Dafoe synliggjør grunderens evige endimensjonalitet på en sjarmerende måte, og menneskeheten gjør tjeneste som statistmateriale, slik den gjør i heltehistorier, i valgkamper og i kriger.

«Spider-Man» er enkel og søt, slik «Ringenes Herre» og «Harry Potter» er enkle og søte og «Snatch» og «Pulp fiction» er enkle og søte. Hvalpismen ruler. Maguire er en hvalp, slik Britney og Aguilera er hvalper og Frodo er en hvalp.

Men. Seriefilm-manien er i ferd med å gjøre folk til forløsnings-paranoikere. Det finnes fader meg nesten ikke en eneste film med skikkelig slutt lenger. Alle fortsetter neste år. 2002.

Over the top

TNT 22.55

over the top

Sylvester Stallone og sønnen kjører skikkelig bil.

terning 4 liten Dette er antakelig den mest harry filmen som er laget. Sylvester Stallone spiller en litt tungnem trailersjåfør som dessverre fikk barn med dattera til en jabbete riking, og han kidnapper sønnen for at han skal få være med og se på at faren konkurrerer i armbak! Filmen ble regissert av katastrofen Menahem Golan i 1987. 1 time, 33 minutter.

Mandag 27.3. – Første sommer-mandag med forsovelse og kremkrim

 

Zodiac

Netflix

terning 5 liten Mandagsfilm-tilbudet hos normalistene er ille, så vi vandrer som vanlig til populistiske Netflix, denne gang for å finne noen virkelig bra thrillere. Dette skal være en krem-mandag. Det er mandagenes mandag på tross av at den eneste klokka jeg glemte å stille var den på soverommet, så alt kom seint i gang, og jeg måtte kjøre bilen til verksted kvart på sju uten en time med profylaktisk zen-buddhisme. Det var et sjokk. Hjem fra Forus kjørte jeg en flunka ny leie-Golf som ga meg vondt i ryggen fra Møller Bil til Tjensvoll med sitt taljesmale damesete beregna på japanske geishaer på 1 meter og 35 centimeter. Jeg hater små biler. Men altså thrillerkrim med krem. Klipp ut. Og bilrep kosta bare 24.000 kr.

Men til filmen.

zodiac

Jake Gyllenhaal og Robert Downey jr. er så stilige at filmen bør ses to ganger etter hverandre.

Dette er en sober thriller, det er en film i pels og hatt – og hvis den hadde vært dansk stol, ville den hatt både for- og etternavn. Filmseere som helst ønsker at Michael Bay skal sprenge tankbiler med billig biodiesel fra det sultramma Afrika så voldsomt til himmels at brannmelderne i sal 2 smelter, vil antakelig føle at det går litt seint.

Men «Zodiac» er hektende og hektisk på den andre måten: Du sitter imponert og venter på at leterne skal finne sporet som feller seriemorderen, og underveis blir du varig og hjelpeløst fortapt i selve folka. Etterforskere og journalister som bruker tiår av sitt liv på en sisyfosisk seriemorderjakt.

MARK RUFFALO er et mirakel. Den rugekasse-lune halvskjønnasen har aldri funka på film. Her er han som gjenfødt. Ruffalo spiller dedikert og irritert San Francisco-politimann fra 1969 til langt utpå nittitallet, og det skjer med en anspent grettenhet som er med på å gjøre filmen enerverende og urovekkende.

JAKE GYLLENHAAL er det motsatte: Du får alltid lyst til å ta ham med hjem, gi ham sunn mat, hjelpe ham i gang med en hyggelig hobby, kjøpe lue til ham. Hvis Gyllenhaal hadde spilt Hitler, ville jøder blitt motstandere av seg sjøl.

Jake Gyllenhaal er en avistegner som igrunnen ikke har noe med seriemorder-dekninga i San Francisco Chronicle å gjøre, men blir fullstendig forhekset av den.

Jeg røper antakelig for mye, men litt av poenget med filmen er at han til slutt er den eneste som virkelig leter etter Zodiac, og han gjør det på den æreløse ungkars-måten med dokumenthauger i sofaene – sjøl om han har familie.

ROBERT DOWNEY JR. spiller tidsriktig krim-journalist. Snakke-frekk, småjålete, rockekledd og stadig mer rusa. Downey jr. er en av de store karakterisørene i amerikansk film, og han kan vise deg sjela til en mann i to ansiktsuttrykk og en sitte-bevegelse. Han er som ei lærebok.

MED DISSE TRE i rollene måtte filmen bli bra. I tillegg tar den onde David Fincher («Seven», «Fight club», «Panic room») et velurmildt ballegrep på sekstitallet og syttitallet. Den mest romantiske av alle fortider framstilles i fargetoner som er så varme at de kunne kommet fra sommerettermiddager i Hobbiton etter Mordors fall. Hele den sære fornemmelsen av de merkelige tiårene finnes i Finchers fargevalg, og normale mennesker har ovnsrørbukser som likner diagnosen på en litt stilig lidelse.

Tidskoloritten er ikke påtrengende, men sterkt stemningsskapende. Dette er ikke en dyster, kald seriemorder-film, den er nesten litt naiv, vennlig og varm.

Som en litt logisk følge av naiviteten, minner filmen muntert om «Alle presidentens menn» i noen scener. Hektiske fakta-fangstmenn samler inn relevante og villedende informasjon og setter sammen puslespillet som skal identifisere seriemorderen innen han rekker å ta livet av flere. Etter hvert handler den mest om menns evne til kompromissløs besettelse og forlis.

To og en halv time er lang kinotid, men «Zodiac» har en personskapt, indre spenning som klistrer handlingen til forventningssenteret i den øvre magen og svelget. Det dype svelget. 2007. PS: Tilgi meg innledningsversalene. Vi drev med det i Aftenbladet, og jeg har levert bil på verksted og gidder ikke normalisere dem.

Collateral

Netflix

collateral

Tom Cruise spiller morder. Det kler han.

terning 6 liten Det er så innpåslitent og systematisk gjort at skuespillerne aldri får sjansen til å spille dårlig, for regissøren holder dem i et nærsynt jerngrep. Michael Mann er bymystikeren med adrenalinbildene. Han går tett innpå og lar nattelysene gjøre mer enn halve jobben.

Filmen ruller seg anspent i gang ved at drosjesjåføren Jamie Foxx og statsadvokaten Jada Pinkett Smith har en så nennsom, nøyaktig og nattekul samtale at du får lyst til å stanse innom biblioteket. Ansiktene er nære, replikkene skulpterte og bylysene opphøya til skimrende skyggekast med blåfargen rødt.

Så kommer Tom Cruise inn i filmen. Han ser ut som William Petersen i «Manhunter», og Petersen så ut som Michael Mann. Cruise er gråstenkt, gråkledd. Han spiller den amerikanske dressulven. En streifende skapning med kortfatta filosofier og leiemorderkontrakt på fem mennesker. Han kidnapper drosja.

De to triller gjennom den elektriske jungelen. Nervøsiteten til Foxx og det profesjonelle stresset til Cruise understrekes med to timer kameraføring som føles som en ustanselig begynnelse. Uansett hvor lenge filmen varer, får du følelsen av at den nettopp starta, for det intime hastverket skaper en forventning om utløsning som ikke kommer før den smale dama hikster.

«Collateral» kunne ha blitt en stilistisk lek med to menn i en gisselsituasjon, og mange ville likt det. Men historien blir bedre av en medley med politiets halvblinde leting etter en mystisk taxi med bulk i taket. Også politimenn har tette ansikter i tynne neonfarger. Michael Mann holder dem fanget så tett innpå kinosalen at du kan lukte løken. Og når han tror at du har opplevd nok snakk, koreograferer han en kaotisk nattklubb-skyting som er minutiøst vakker og voldsomt vill.

Etter denne filmen kan Jamie Foxx være den nye Denzel, slik Denzel en gang var den nye Sidney. Han er redd og sterk og indignert i samme kroppsbevegelse og funker utrolig bra. Tom Cruise holdes i stramme tøyler. Bare noen få ganger kaster han på nakke og skulder på den innarbeida Cruise-måten, og når han løper, blir han advokaten fra «The firm» om igjen. Ellers er det tiårets beste leiemorder vi ser her. Drikk blod, Uma Thurman.

Michael Mann er perfeksjonisten som nesten ikke lager film. Han perfeksjonerer stadig den gammeldagse 80talls-måten, men den gammeldagse måten tar tak i levra di med like stor sikkerhet som en vellykka Beethoven-strofe eller tarmtruende tilskudd av Wagner. Dette er pompøs film samtidig som det er kul film, og bare en alvorlig kul mann kan få det til, for egentlig er bare alvor kult.

Nyt hvert bilde. 2004.

The usual suspects

Netflix

usual suspects, the

Noen av dem: Kevin Pollak, Stephen Baldwin, Gabriel Byrne og Kevin Spacey.

terning 6 liten «The usual suspects» kurtiserer den intuitivt mannlige intelligensen som kompliserer ting for at de ikke skal la seg løse. Den er ikke for kjerringer og oslojournalister.

Christopher McQuarries manus er noe så edelt som ikke-pedagogisk. Historien om hvordan en utsøkt gruppe overbevisnings-forbrytere og helhetlige nevrotikere gikk sammen om et uklart kupp for å havne i en båteksplosjon iverksatt av underlige ungarere, er fortalt med avslørende symptomatisk fjernhet. Her er det snakk om å formidle det meningsløst mørke, det paranoiske og det mytiske. Ikke ei hjernecelle skal være tørr under armene etter denne intellektuelle motbakken. <EP>

#mBare et menneske uten normal selvkritikk vil finne opp en fantasifigur og kalle ham Keyser Soze, midt inne i en forviklingsrealistisk blodkrim med så sterke personligheter at profilene deres burde vært gjengitt på småmynt. Kevin Spacey, Stephen Baldwin, Kevin Pollak, Gabriel Byrne, Benicio del Toro, Chazz Palminteri, Pete Postlethwaite. Ojojoj.

Om «The usual suspects» burde jeg ikke skrive noe. Den filmen er perfekt. 1995.

Shutter Island

Netflix

shutter island

Leonardo DiCaprio i hattogfrakk. Veldig bra.

terning 5 liten Igjen avhenger alt av Leonardo DiCaprio. Dersom han ser ut som en guttespeider på vei til jentedassen for å spionere på Magda med bomullstrusene, dør filmen kvikt. I «Shutter Island» får DiC. draget på skikkelsen sin. Jeg svelger alltid tungt når han starter i femtitalls-hatt og en frakk som han kunne gjemt «Titanic» i, men hovedpersonen får en ru og anspent tilstedeværelse som engasjerer på en troverdig måte nesten hele tida. Det er bra nok, for Scorsese har et bildeblikk som får deg til å sukke henført. Mannen kan lage film.

«Shutter Island» starter med at etterforskerne DiCaprio og Mark Ruffalo (også bra!) er på vei til et slags Arkham Prison for the criminal Insane. Her heter det Ashville og ligger på ei øde øy midt inn i en fantasirik manns mareritt. Politifolka kommer dit for å lete etter en forsvunnet pasient, men ikke før har de satt sine sjøsjuke bein på gal manns grunn, så pøser det på med uværsdrevet tvil. Du vet at det skjer noe her, men du vet ikke hva det er.

Er egentlig den forsvunne pasienten et sleipt påfunn for å fange den plagsomme etterforskeren? Er DiCaprio, med alle sine drømmer, sine hallusinasjoner og flashbacks til konsentrasjonsleiren Dachau, egentlig en slags Harry Angel? Jeg vet ikke, for siden pressevisningen startet for seint, fikk jeg ikke med meg slutten.

Og egentlig avhenger alt av den usette siste timen. Historien kan gå den tradisjonelle galehus-løypa og avsløre og avsløre myndighetenes eksperimenter med ting. Eller den kan lage en komplisert psykologisk-parapsykologisk rubik-kube av DiCaprios bevisste og ubevisste fragment-sinn og forårsake den samme sluttsjokka melankolien som i «Angel heart».

Som sagt; det vet jeg ikke. Men jeg vet at du kommer til å kroe deg i kinostolen over gleden ved passelig overdreven thriller-romantikk og fotografering med eventyr-sjel. Jeg vet at du blir fanga av den paranoiske spenningen.

Handlingen er behagelig utspedd med slitesterke skuespillere som Ben Kingsley, Max von Sydow, Emily Mortimer og flere til. Kingsley og von Sydow er residerende psykiatere i de gales helvete, og du skjønner fort at du heller ville sett døgnkontinuerlige OL-repriser enn å bli behandla i denne institusjonen.

Scorsese har et budskap forresten. Han vil at du skal begynne å røyke igjen. 2010.

A history of violence

Netflix

history of violence, a

Viggo Mortensen må¨fortelle til Maria Bello mens barna lytter.

terning 5 liten Når du har hygget deg frastøtt & fryktsomt gjennom David Cronenbergs utspekulert spekulative gangsterhistorie, kan du komme til å spørre deg selv: Er dette akseptabelt? Kan jeg like sånt? Ja, det er. Ja, du kan.

Grunnen er mangel på viktighet. «A history of violence» har til og med mindre seriøsitet enn «Nådeløs by»-filmene, den er moralsk og filosofisk lettere enn «Dirty Harry». Cronenberg har basert filmen sin på en tegneserieroman, og det innebærer forenkla sagt at vi får se majonesfett action-melodrama. Følelser og handlinger kommer fra fantasifortellernes forskrudde verden, og det du ser er bare en streit heltehistorie med tusj-tårer. Pirrende magefølelser står i kø, enten det gjelder nervøse, forpinte familiesmerter eller visuelt vellykka ultravold. Filmen har til og med en gammeldags scene med framside-nakenhet; det er som om Cronenberg forsøker å finne tilbake til røttene sine.

Viggo Mortensen er en så ydmyk og mild kafévert at han antakelig sier unnskyld når han skjærer opp rundstykker. En dårlig dag ved stengetid kommer et par ekstreme voldspsykopater innom og vil voldta dessertpaiene hans, håne kaffien og skyte servitrisen. Da oppstår det en akutt-Rambo av den snille familiefaren, og ville-Viggo gjør ting som folk i provinsen bare får lov til å se i dataspill.

Jeg burde ikke ha røpt dette, men hele filmen hviler på hva som så skjer med den følelsesmessig nære familien. Kan den leve som før? Har skamferte Ed Harris rett i at pappa skjuler sin identitet som voldsmann? Vil noen ting noensinne bli bra?

Cronenberg har ikke laget tegneserie-film slik Marvel-filmatisørene gjør det, med skygger og skeivhet og sånn. Han gjør en streit film med hovedvekt på de sjølhøytidelige tegneserienes melodramatiske følsomhet. Nærbildene av lidende ansikter er så langvarige at de uforberedte vil tro at de blir bedt om å starte et politisk parti for folk med fæl fortid. Men det er bare massering av magefølelse. Det er bare rå, rånete underholdning, og den funker.

Mortensen spiller med behagelig ubevegelighet. Maria Bello har en slags erotisk tent grøsser-desperasjon over redslene sine. Ashton Holmes er ironisk sønn i skikkelig sviskete high school-sideplott. William Hurt lufter den særegne hurtske forskrekketheten. En oppvisning i virksomme overdrivelser, og en kvasitragisk historie som de fleste vil kunne tygge i seg. Viggo! Viggo! Mortensen hopper over benken og er blir en forvandla Aragorn. 2005.

Memento

Netflix

memento

Guy Pearce et sted i tiden med Carrie-Anne Moss.

terning 5 liten «Memento» er en så komplisert film at den ble laget som hjernespinnunderholdning for mennesker med ekstremt presis proteinbalanse. De som virkelig er i besittelse av så pinlig mye ubrukelig fritid at de klarer å følge Guy Pearce på hans sinnsflukt bakover i en smertelig tilværelse, vil få rik belønning i form av overlegne filmløsninger på kule vansker.

Pearce har det tomme blikket til en mann som ikke bare har mistet hukommelsen, men interessen. Han opprettholder en slags progresjon i livet ved å haste uvennlig rundt i en privat paranoia uten glede, men med retning. Mannen navigerer i tid og rom ved hjelp av små lapper og ved hjelp av tatoveringer. Polaroidbilder hjelper ham til å holde rede på hvem folk er og hvor steder er og hvilken bil som er hans.

Men så lett er det ikke. Ikke en gang folk med hukommelse vet egentlig hvorfor ting skjer.

Filmen starter med at han tilsynelatende skyter en fyr som heter Teddy fordi Teddy skal være den mannen som voldtok og drepte kona hans. 2000.

Sweeney

NRK3 21.30

terning 4 liten Engelsk actionkrim der Ray Winstone spiller en illojal og usympatisk eldrepurk som aldri følger regler og dessuten har sex med sjefens unge kone. Men når alt kommer til alt og en mann er en mann som ikke nødvendigvis skifter undertøy før han går i syttendemai-tog, da er det Regan som kommer ut på gatene og skyter på folk. Engelsk film fra London. 2012.

Søndag 26.3. – OK, det er søndag, så still klokka og grøss over finanskrisen

 

Margin call

NRK3 21.30

terning 6 liten To ting, som han pleide å si. For det første må du stille klokka sånn at du mister én time og ikke sånn at du får en. Dessuten: Hvis du må stille ei klokke, betyr det at du lever i en merkelig fortid sammen med det framgangsrike Senterpartiet, for i våre dager stiller klokker seg sjøl. Den gamle barnepsykolog-vitsen «Hva syns du klokken skal være, vennen min?» gjelder ikke lenger. Døde guder som Steve Jobs og levende guder som Bill Gates bestemmer hva klokken skal være, og hvis de vil, kan de sende falske sekunder til bredbåndet ditt og humre ondt. Den andre tingen, som egentlig er den tredje tingen, er at jeg skal bryte et hellig prinsipp. Når jeg velger dagens film unngår jeg de som også ble vist dagen før. Det blir vanskeligere og vanskeligere, for filmer går i det som nå kalles loop i paradigmestyrte dustesystemer som ble laget av fascister som okkuperte Jorden fra verdensrommet, og for sikkerhets skyld legger jeg til at dette skulle være en parodi på konspirasjonsteorier. Jeg elsker svensken som formulerte «Verkligheten är en formfråga», men ting endrer seg og nå er virkeligheten en konspirasjonsteori. Det er lite som tyder på at den faktisk finnes.

Men til filmen.

margin call

Kevin Spacey i en Holy Shit-scene.

Enda en film om finanskrisen i 2008. Og denne er bra.

«Too big to fail» skildrer politikernes synsvinkel, denne handler om 24 timer i selskapet som starta elendigheten. Ingen navn er nevnt, men storegubben hesten spilles av Jeremy Irons og heter Tuld. Nesten Fuld i virkelighetens Lehman-konsern.

Det starter illevarslende med at damene med ljåen går fra pult til pult og sier opp folk. En av de utkasta er Stanley Tucci, som leverer videre en USB-pinne til en av nykomlingene i selskapet. Der finner den forskrekka unge mannen Outbreak-viruset: Selskapets tap er større enn dets verdi. Zachary Quinto med plysj-øyenbryna får tak i sjefen Kevin Spacey langt på natt, og så starter en velregissert, thrillerspennende fantasi om finans-panikk og overlevelses-angst.

Skildringen av miljøet er presist som en tusj-karikatur. Dette er et velstands-kloster, og det er befolka av kapitalismens kardinaler, en grådig, men naiv overklasse av bonus-blinde pengejegere som verken har samfunns-forstand eller normal samvittighet. «Husk denne dagen, gutter». Det hviler begravelses-stillhet over Wall Street. Snakket er kort og hensiktsmessig på grensen til det meningsløse; noen ganger virker «Margin call» som et absurdistisk Beckett-skuespill der meningsløsheten kommer til uttrykk gjennom frysetørka pragmatikk. Folk snakker antisetninger uten økologiske bånd eller organiske bindinger.

Så forteller filmen hvordan sjefene bestikker selgerne til å lure på kundene verdiløse lånepakker, for deretter å sparke dem. Alle er skildret med nysgjerrig sympati. Kevin Spacey husker at han som ingeniør bygde en bro. Han begraver gråtende den døde hunden på eks-eiendommen sin. Det er absurdistnatt, men alle lengter etter en mening. 2011.

Pionér

NRK1 00.50

pioner-1

Aksel Hennie i rollen som han ble skapt for.

terning 4 liten «Pionér» er blitt en mye bedre film enn den litt oppstylta sladderhistorien den formidler. Det varer ganske lenge før du merker at energien svikter. Da står til behovet for logikk nakent tilbake, og så begynner du å lure på hva i helsike dette egentlig handlet om.

Hvis Erik Skjoldbjærg hadde regissert denne gammel-politiske indignasjonen som en Varg Veum-episode der folk stiller seg opp i korridorer og sier «faen heller, ordfører Hansen!», ville handlingen ha dødd fort. Men filmen farer frenetisk av gårde som en dopa dykker-cowboy med uer-øyne og åndenød, og det fysisk imponerende ved åpningen gir framdriften en holdbar traktor-tyngde. Du kan kjenne den gode fornemmelsen av at jern flytter på seg, og da er handlingen i seget. Det er veldig bra. Men ikke evig.

Aksel Hennie har mye av æren. Jeg tror ikke på Hennie hvis du kler ham opp i slips og later som om han er en pistrete kontor-hipster. Men som en stygg liten arbeiderklasse-jævel fra Grorud er han perfekt. Hennie er faktisk perfekt fra første bilde, og de første bildene er perfekte. Et simulert 500 meters forskningsdykk. Voksne menn med kinnbarter og Creedence-fjes grynter og stønner som feika fellesorgasmer i et skremmende miljø av jern og slanger. Oi, sallan. Du kan kjenne på den mandige tungpust-sensualiteten at dette er viktige greier. Når filmen kommer så langt at pioner-dykkere fra det urokkelige Norge skal foreta en prøvesveising i kammer på 320 meters dyp sammen med amerikanske kolleger, da er du fanga. Dette funker.

Nå er det sånn at jeg ikke skal fortelle mye om den videre handlingen, derfor skal jeg virre litt med refleksjonene.

På tross av overdreven tiltro til Darwin har menneskene ikke lært seg å fly med vinger eller puste med gjeller. Utfordringen av de fremmede elementene er svære, fatale risiko-områder. Da jeg så Hennie og gjengen dykke i Nordsjøen, følte jeg at filmen hadde samme historiske desperasjon og samme overmotet som en rom-odyssé. Dette er en slags “Alien” der naturen er monsteret. Aqua-kosmos har den samme ensomme evnen til å motsette seg tilpasning; du er en liten fremmed i dypet, og du er der egentlig for å dø.

Hvis man sender folk 300 meter under havflaten for at de skal utforske mulighetene for å jobbe der, kan man ikke etterpå være forskrekka fordi noen mister livet. Filmen forer en fornemmelse av historisk heltemot som den etter hvert tar livet av ved å jamre over konsekvensene. Det er en dramaturgisk svakhet. Disse mennene er ikke jernbindere for entreprenøren Risa og Sønn, de er forgjengerne, de er stifinnerne, de er våre astronauter. Og jeg presiserer: Jeg skriver ikke om virkeligheten, men om filmen. Filmen skildrer ikke menn som tar med seg Arbeidsmiljøloven på jobb.

Men det skjer altså ting på denne prøveturen som forvandler den modige Hennie-figuren Petter (hvem i helsike heter Petter?) til en sorgfylt, vaklende, iherdig hevner. Og den skal skuespilleren ha, at han holder koken lenge. Fra korridor til korridor, fra lege til dykkerleder Langhelle til Oljedirektoratets Bør Børson-aktige framdriftsleder Stubø, til den stive laboratorie-musa Dahl Torp, til den amerikanske prosjektlederen Stephen Lang – og så innom broderens kone, som spilles av Stephanie Sigman. Det er en troverdig, sjenerøs energi i Hennie, og han klarer å være en blanding av sjokkskadd dykker og mester-detektiv overraskende lenge. Men rollen han slites ned etter hvert, og grunnen er nokså åpenbar:

Det er egentlig ingen historie her. Det finnes et temperament, men historien mangler. En nokså naturlig hendelse blir sjokkgjæra til en diger, seig deig av lettvinte insinuasjoner og gammal moro. Dette kunne Jon Michelet ha skrevet, og så kom Helge Jordal inn fra ishavet og ropte «Hælvete, karer!», og så måtte Nato gå. Det lukter ml-noia av storien, det lukter billig dress-hat og rituell-manisk myndighetene-mumling i gammelt, brukt skjegg.

Det ødelegger «Pionér», som enten skulle vært en rein actionfilm uten historiske komplikasjoner eller et seint og veldokumentert drama om at sånn kan vi ikke behandle rørleggere i Norge, sjøl om vi skal bli milliardærer.

Men filmen er lett å like. Og dere kommer til å bli imponerte av Aksel Hennie. 2013.

Runner runner

TV3 21.00

runner runner

Justin Timberlake og Gemma Arterton ser virkelig for tynne ut på dette bildet. Men de er kanskje det.

terning 4 liten Justin Timberlake spiller en nett-gambler som føler at han ble lurt i poker og drar avgårde for å konfrontere sjefen sjøl. Ben Affleck. Affleck er en kynisk, men sjarmerende mann som forsøker å lære Timberlake om svindlenes logikk, men han har også Gemma Arterton som kjæreste, og barnerumpa Justin forelsker seg i henne. Mye fin sol og dyr drikke, men ikke spesielt engasjerende. 2013.

The Twilight Saga: Eclipse

TV3 00.50

twilight saga eclipse

Robert Pattinson og Kristen Stewart i et typisk vampyr-miljø.

terning 5 liten Så kom omsider slutten på det høytidelige og dramatiske emo-eventyret fra Twin Peaks-skauen. Det vil si: Historien fortsetter. Men egentlig slutter den her.

Det har vært en behagelig tur, for det finnes ikke mange filmer som tar kjærligheten på blodig alvor, og det er ikke mange filmpar som har hatt sjansen til å love hverandre en hel evighet.

«Twilight»-sagaen har vært inspirerende annerledes i pragmatisk tid som dyrker foreløpigheten som gud og alltid er mentalt innstilt på forandring. Med Bella og Edward og den klumpnesa bondegutten Jake har det handlet om å finne bestandigheten i seg mens byens sitcom-støy langsomt henføres til glemsel. Det er et fristende eksistensielt landskap, og det har filmserien fått mye kjeft for.

I «Eclipse» er det heftigere følelser enn noensinne. Bøybare kjærlighets-skalaer og magasinerte motivkrefter får det til å smelle vårvarmt i vintersevja når trekanten sitter nedtelta i fjellsnøen og venter på at hæren av vampyrhvalper skal angripe. For sheriffens arme datter er det tilsynelatende et valg mellom mannstyper, slik det ofte blir når jentunger har vært romslige med omgangsformene sine. Vampyren Edward er den subtile, den resonnerte, rasjonelle og den sofistikerte som aldri egentlig ønsker noe for seg sjøl fordi han tilhører en hjerteløs slekt av kultiverte dauinger. Der er en psykologisk metafor for deg til å ta med hjem. Den teite indianeren Jakob (for øvrig ulv) er kjøtt- og blod-mannen som trygler og banner «det er meg du vil ha, du vet det bare ikke». Så ser det plutselig ut som om dama vakler, det ser faktisk ut som om dama tuller med plutselige ekstra-sympatier, og kall meg gjerne ei pingle, men da fikk jeg skikkelig vondt i magen.

Jeg kan jo ikke røpe stort mer.

Det skjer mye dramatisk her. Filmen starter i et fremmed thrillersmug i Seattle og flytter seg umiddelbart til ei Elvira Madigan-mjuk blomstereng der Edward og Bella snakker om ekteskap med snille stemmer. Men trøbbel oppstår i mange lodne og svette nivåer.

Fra byen kommer de onde vampyrene for å ta Edwards kjærlighet. Hun drar på «Last song»-tur til mammas strandhus og snakker om livets valg. Mens vi innbiller oss at Kristen Stewart med det skjeglete, flyktige blikket strir med valgets kvaler, kaster vampyrer og ulver seg ut i en heftig nakkekamp. Og hovedfienden Bryce Dallas Howard hekseflyr mellom trærne med flagrende, farlig rust-man – egentlig filmens visuelle poengvinner.

Vi som hele tiden har regnet med å bli like sinte som av Tyskland-England-kampen, ser for oss både uforutsett død og elendige framtidsutsikter. Vel, dere får se. Eller kanskje ikke.

Om skuespillerne i de tre filmene kan man si mye. De bruker et annet uttrykksnivå enn resten av verden, som om de var medlemmer av et litt dyrt symfoniorkester og egentlig snakker mest inni seg. Til og med sheriffer tok det med ro. Jeg har likt det. Kanskje et frynsegode ved varulver og vampyrer: De er sånn vi skulle ønske vi var. Takk for påminnelsen. 2010.

Company of heroes

Viasat4 22.30

company of heroes

OK, her kommer de! Haben Sie schon ein Wissenschaffer gesehn?

terning 4 liten Dette må jo være stas. Hør bare: Amerikanske som egentlig har forvilla seg bak fiendens linjer (jeg tror det er den rette oversettelsen) i Den Andre Verdenskrigen, oppdager at Hitler er i ferd med å utvikle en superbombe. Det er fantastisk deilig. Jeg ser for meg den lille mannen, fornøyelig lik Chaplin, som står og tukler med Tekno-settet han fikk til jul mens han spikker fyrstikksvovel inn i et lite rør. Men dette er ikke en Mel Brooks-komedie, og soldatene setter avgårde for å finne en vitenskapsmann som har tenkt å hoppe av. Nei, det er ikke Wernher von Braun. Han venta til Hitler hadde tapt, og så ble han underdirektør i NASA. («Don’t say that he’s hypocritical,
Say rather that he’s apolitical. «Once the rockets are up, who cares where they come down?
That’s not my department,» says Wernher von Braun, som Tom Lehrer synger). OK. Det var en distraksjon. Tom Sizemore er med i denne antakelig sære filmen. 2013.

For better or for worse

FEM 19.10

terning 3 liten Dette handler om Wendy som blir enke, og etter å ha sørget en stund overtar hun familiebedriften, som driver og arrangerer brylluper. Da treffer hun den sjarmerende skilsmisseadvokaten, og sjøl om hun sjøl driver med brylluper, kan det tenkes at dette er mannen for henne. Ikke si at jeg ikke advarte. Ukjente folk. 2014.

Sister Act 2

FEM 21.00

terning 2 liten Bill Duke har regissert denne forferdelige oppfølgeren, der Whoopi Goldberg fremdeles er grotesk feilplassert i et kloster og Paven deltar. 1993. 1 time, 43 minutter.

Dark shadows

FEM 23.10

dark shadows

Johnny Depp og Michelle Pfeffer. Rett på trynet.

terning 2 liten Det er de siste tider når en komediegrøsser av Tim Burton med Johnny Depp i hovedrollen tasser tristere rundt i velstandsstuene enn et Ibsen-drama. Det ville ikke ha brutt stemningen i den tafatte filmen om Monna Tandberg kom fram øverst i trappen og utbrøt: «Assessor Brack kommer til middag».

Filmens Tandberg er Michelle Pfeiffer, som avslører at hun (i motsetning til Tandberg) har en av USAs kjedelige mikrofonstemmer. Når hun snakker låter det som monologen til ei flat komle.

Det er ikke Rosmer som går i fossen, det er Josette som hiver seg fra klippen under påvirkning av euforisk Angelique (Eva Green). Collins-familiens Barnaby blir forvandla til vampyr og nedgravd i riksveien. Men i 1972 skjer det to ting: Familien får guvernanten Victoria til Moody Blues og «Nights in white satin» – og den amerikanske gravemaskins-eliten avdekker Barnaby (Johnny Depp).

Det fører til økt konkurranse om fiskeindustrien og seer-erkjennelsen: Hvis dette skal være en grøsser-satire, bekrefter det regelen om at satirer er kjedeligere enn klining. Depp spiller anakronisme med jålete monotoni; det blir mer som å se en gammel film der man forsøker å gjøre billige poenger på å drite ut slåbrok-homofile. Barnaby forelsker seg i Vicky, Angelique er flammende sjalu – men stadig vekk med den samme heten som våte fyrstikker.

Jeg har nå fortalt om de mest vellykka scenene i filmen. De andre vil dere verken se eller høre om. 2012.

Det er aldri for sent Larry Crowne

TV2 Livsstil 21.00

larry crowne

Julia Roberts er forståelsesfull med Tom Hanks.

terning 4 liten Dette er den Tom Hanks-regisserte filmen om at det aldri er for seint i livet, for middelaldrende Larry som spilles av middelaldrende Tom, begynner på college igjen i stedet for å se etter en fin gravstein. Med i filmen er også Julia Roberts. Hun spiller lærer som verken elsker jobben eller ektemannen. Det er mye nostalgisk scooterkjøring i filmen, og den har et budskap. Nei jeg orker ikke gjenfortelle det. Kjøp en lykkekake. 2011.

Veien til Nashville

TV2 Livsstil 00.50

veien til nashville honkytonk man

Kyle og Clint Eastwood i køntridrama.

terning 5 liten Dette er en annerledes film med Clint Eastwood, laget i 1982 med han sjøl som regissør og sønnen Kyle Eastwood i rollen som sønnen hans. Handlingen er fra depresjonstida, og Clint spiller en countrysanger som håper å gjøre det bra på Grand Old Opry før han dør av blodkreft. 2 timer.

Rocky Balboa

Max 21.30

rocky balboa

Sylvester Stallone som sekstiåring. Men hatten har han. Aldri la dem ta hatten fra deg fordi om du blir eldre.

terning 5 liten Sylvester Stallone lager film slik Rocky bokser: Stilen er kanskje ikke den mest elegante, men punchen kjennes tung mot magemusklene.

«Rocky Balboa» er en behagelig påminnelse om at Stallones debutfilm «Rocky» var et drama. Ikke en actionfilm. Ikke en sportsfilm. Et drama om en enkel arbeiderklassegutt og hele besluttsomheten og hele kjærligheten hans. Arbeiderklasse-enkelheten bærer også den siste Rocky-filmen: Balboa er ikke en flink eller vellykka eller spesielt intelligent fyr, han er bare så inderlig ekte og sann. I samtale med sønnen oppsummerer han det som alltid var fattigfolks spesialitet: Det viktige er ikke hvor hardt du slår, men hvor harde slag du kan ta i mot og likevel fortsette. På et parodisk vis føles det helt nytt. Kan man si sånt? Rocky kan. Er det lovlig å si sånt? Antakelig ikke.

Rocky har passert 50. Han bor i et slitt rekkehus i Philadelphias arbeiderstrøk og har en ørliten restaurant. Da den regjerende verdensmesteren blir så suveren at publikum kjeder seg, kommer noen på at han kan bokse oppvisningskamp mot Rocky Balboa.

Stallone har skrevet og regissert sjøl, og han faller ikke for noen fristelser. Balboa ser ikke ut som en 30-åring; han er sein og tung og teknisk ufullkommen. Men han stormer fram som en gal italiensk hingst, eller snarere en bryggeri-gamp. Han tar på den gamle dagbladjoggedressen og trener med øltønner. Han hamrer på svinelik. Han løper med bikkja. Ikke noe spektakulært. «Rocky Balboa» er en veldig behagelig og dypt rørende film å se på.

Jeg håper ikke mora mi leser dette, men boksekampen er også herlig. Kanskje hadde Stallone også denne gang planlagt en annen slutt, for den han har laget, virker litt improvisert. Det får holde. Det var den han hadde. Rocky er sånn. 2006.

Lørdag 25.3.–En stilig filmlørdag med vulgærhumor og mer til

 

The other guys

TV3 21.30

terning 4 liten Jeg måtte velge mellom parodi-filmene «Tropic thunder» og «The other guys». Jeg valgte bort TP i dag fordi klokka bare er seks, og jeg har allerede oppdaget at fem varsla soldager i neste uke er omgjort til regndager. Og av to vulgære filmer er TOG faktisk den mest sjarmerende. Dette er det vi kaller en overforklaring, men lørdagen er en kompleks mediedag da omtrent alle overforklarer, og til og med tilbuds-reklamene fra Bunnpris har en Magasin-del der Wenche Myhre blir intervjuet om viktigheten av gardiner på landsted som koster mer enn ti millioner, og fire gamle NRK-medarbeidere snakker ut om hvordan de savner den tyske valutaen Mark. For sikkerhets skyld: Dette var satire. Ikke briljant satire, men relevant. Og lørdagen er OK. Ikke briljant OK. Men relevant.

Men til filmen.

other guys, the

Bad cop Mark Wahlberg hiver kaffe på good cop Will Ferrell.

Vi har ikke egentlig lov til å snakke om dette, men det finnes noe som heter vorspiel-filmer. Nei, det har ingenting med NRKs «Trekant» eller finger-stimulering å gjøre, det er rett og slett filmer som funker i fylla.

Saturday Night Live-skribenten og «Anchorman»-regissøren Adam McKay har laget en politi-actionkomedie som egentlig tar den så langt ut at man kan se litt av prostata. Will Ferrell og Mark Wahlberg spiller skrivebordspurk i New York, en by hvor du enten bør være ballettdanser eller psykopat. Så en dag skjer den gamle «Johnny English»-tingen: De skikkelige heltene (Samuel L. Jackson og The Rock) tar en Redford/Newman fra taket på 20 etasjers bygning, og NYPD trenger nye helter. Ferrell og Wahlberg er partnere, og de kaster seg ut i storby-kriminaliteten på jakt etter en brite som satte opp ulovlige stillaser. Briten viser seg å være The Man, sjøl om han spilles av Steve Coogan med en slags Radiohead-frisyre. Kanskje ikke. Tim Burton-frisyre? Egentlig ikke.

Handlingen som følger er så stinn av paradokser at opp er bort og nord er lørdag, og hvis det hadde vært med en katt ville den blitt kalt Passopp. Ferrell er den snille tall-knekkeren som liker revisor-arbeid og kjører Toyota Prior, som Wahlberg kaller en vagina. Han er gift med Eva Mendes, som tilber ham i en sånn kjole som ble sydd for at kvinner skal få bronkitt.

Alle de humoristiske forvanskningene får handlingen til å virke som en feil sammenskrudd Ikea-hylle, og i tillegg er dialogen så full av elaborerte vittigheter at hvis du noensinne har hørt en vits som ikke er med i denne filmen, får du en tøy-elefant tilsendt i Bring. Hvem i himmelens navn har funnet på at politisjefen snakker i TLC-sitater?

Men poenget. Etter ti minutter har det skjedd utrolig mye vittig, og etter en halv time er du egentlig klar til å gå hjem. Men filmen varer og varer. Så derfor: Vorspiel-folk kan le helt fra kvart over åtte til drosjen kommer klokka halv elleve, så de vil vri seg av latter i 1 time, 45 minutter.

Ifølge imdb.com heter filmen «Reservesnut» i Norge. No way. Denne filmen har jeg gitt terning fire, men egentlig liker jeg den godt. 2010.

Margin call

NRK1 23.15

margin call

Kevin Spacey ser tallene falle.

terning 6 liten Enda en film om finanskrisen i 2008. «Too big to fail» skildrer politikernes synsvinkel, denne handler om 24 timer i selskapet som starta elendigheten. Ingen navn er nevnt, men storegubben hesten spilles av Jeremy Irons og heter Tuld. Nesten Fuld i virkelighetens Lehman-konsern.

Det starter illevarslende med at damene med ljåen går fra pult til pult og sier opp folk. En av de utkasta er Stanley Tucci, som leverer videre en USB-pinne til en av nykomlingene i selskapet. Der finner den forskrekka unge mannen Outbreak-viruset: Selskapets tap er større enn dets verdi. Zachary Quinto med plysj-øyenbryna får tak i sjefen Kevin Spacey langt på natt, og så starter en velregissert, thrillerspennende fantasi om finans-panikk og overlevelses-angst.

Skildringen av miljøet er presist som en tusj-karikatur. Dette er et velstands-kloster, og det er befolka av kapitalismens kardinaler, en grådig, men naiv overklasse av bonus-blinde pengejegere som verken har samfunns-forstand eller normal samvittighet. «Husk denne dagen, gutter». Det hviler begravelses-stillhet over Wall Street. Snakket er kort og hensiktsmessig på grensen til det meningsløse; noen ganger virker «Margin call» som et absurdistisk Beckett-skuespill der meningsløsheten kommer til uttrykk gjennom frysetørka pragmatikk. Folk snakker antisetninger uten økologiske bånd eller organiske bindinger.

Så forteller filmen hvordan sjefene bestikker selgerne til å lure på kundene verdiløse lånepakker, for deretter å sparke dem. Alle er skildret med nysgjerrig sympati. Kevin Spacey husker at han som ingeniør bygde en bro. Han begraver gråtende den døde hunden på eks-eiendommen sin. Det er absurdistnatt, men alle lengter etter en mening. 2011.

Mitt Afrika

NRK2 21.45

Mitt Afrika

Eurpeisk OL-gren: Snill hvit dame i hatt viser hvor glad hun er i Afrika.

terning 4 liten «Out of Africa» er filmen der Meryl Streep snakker halvdansk og sitter under Kenyas tre med Robert Redford. Det er også den eneste filmen jeg har sovna på både da jeg så den på kino og da jeg så den på video. Meryl Streep er en storartet Karen Blixen i en beretning om den eksildanske forfatterinnens liv i Afrika. Landskapene er utrolig vakre, og alt er imponerende så imponerende at apene gjesper. 1985. 2 timer, 30 minutter.

Det femte element

NRK2 00.20

fifth element, the

Milla Jovovich med eksplosivt sci-fi-hår.

terning 5 liten Luc Besson er en post-panteistisk (slå opp) regissør som finner opp den samme historien om menneskets uoppgjorte natur og den eksistensielle uskyldens uutslettelighet om igjen og om igjen. I «The fifth element» spiller Milla Jovovich egentlig den lille jenta i «Leon». Hun kommer storøyd og uforutinntatt til en voldelig verden og begynner å manipulere med den fordi hun er en slags guddommelig uskyldig skapning.

Bessons usjenerte gjenbruk av enkle myter er intuitivt appellerende. Den magre, gulrothåra modellkvisten er på en måte buddhismens hellige barn; bare at hun denne gang spilles litle-Siddharta av ei slåpen, sexy storøyd Paris-kreasjonette som bærer den definert siste av Universets hemmeligheter i seg. Selvfølgelig er det kjærligheten, og selvfølgelig stråler den som tusen soler og milliarder av megatonn ut av livets mor da verden trenger å bli frelst av elementenes egen enkelhet.

Akkurat denne sida av «The fifth element» er vanvittig, usammenhengende poetisk, den er så deilig ellevilt eventyr-usaklig at det er til å leve videre med i halvtimesvis.

Bruce Willis er også bra. Han samler alle sine tidligere roller til èn, som om de neste 3000 åra skulle romme en slags fortløpende reinkarnasjons-prosess der alle Willis villmann-identiteter etter hvert fortettes til en slags samurai-klisjè for vesterlendinger. Han kjører himmel-taxi og får Jovovich dettende gjennom taket. Bare sanne samuraier stikker av fra luftpurken i sånne tilfeller. Bare sanne samuraier legger seg ut med firkantfolka i styrende stillinger og kommer hjem til hybelen med forrevet skinn.

Så skjer en arbeidsmiljø-katastrofe som antakelig er den verste i filmhistorien noensinne. Den heter Chris Tucker og spiller niggerjamrende transvestitt. Han beslaglegger resten av filmen med et stemningsdrepende falsett-jabb som det burde være dødsstraff for i land med normal hørsel og musikkundervisning i grunnskolen. Fra da av er «The fifth element» en annen film og en lidelse. Fra da av er den teitere enn «Politiskolen 6». 1997.

Thin ice

NRK3 21.25

terning 4 liten Særegen komedie fra 2011. Greg Kinnear, Billy Crudup og Alan Arkin i en historie om en tyvaktig forsikringsmann som slår seg sammen med en psykopat for å stjele sjelden fiolin fra en utkantbonde. Alt går dårlig.

Mission impossible: Ghost protocol

Norsk TV2 23.15

mission impossible ghost protocol

Paula Patton på fest med Tom Cruise i helt rein smoking.

terning 5 liten Tom Cruise ble femti år 3. juli i 2011 som en feiring av den kirurgi-frie udødeligheten. Han har ingen skalpell-merker bak tørre ører, men ser ut som en mirakuløst velholdt mann med photoshop-mage rett fra pilates-paradiset.

Handlingen i denne M:I-filmen starter i Budapest (som «Muldvarpen»), og så bryter den ivrige Ethan seg ut av russisk deppefengsel der han sitter med fullt overlegg. Straks bærer det til Kreml de la Kreml, der Simon Pegg og Cruise er utkledde i russiske uniformer. Cruise har Aleksandersen-bart og ser ut som en krysning mellom Kong Haakon og Burt Reynolds. Men de er ikke aleine. Og du vil ikke tro hvem det er som sprenger det du ikke vil tro at de sprenger: Gale Kurt (som ikke ville blitt godtatt som sinnslidende nok av norske medier, men kunne funka som Erlend Loe-påfunn) spilles av den snille Larsson-svensken Michael Nyqvist; et nesten perverst bevis på etterskjelv-skadene fra «Menn som hater kvinner». På kino har Noomi Rapace overtatt etter Sigourney Weaver. På DVD konkurrerer en bullerund, svensk sosialdemokrat med SPECTRE og den Dan Brown-inspirerte tempelridder-ordenen.

På tross av Nyqvists nye kobbe-konturer blir dette er en visuelt vellykka film der bildelykken er mangfoldig. Jeg vet ikke helt hva som er stiligst – Cruise i Assassin’s Creed-hette eller tårnhotellet i Dubai.

Tre feltagenter og én analytiker må plutselig klare seg uten organisasjonen. De kommer til et Dubai der sanden antakelig er hepatittgul av kamel-piss, og så begynner kampen om satellitten. Klatring på fasader, oppskaka korridor-kjeltring og nåtidas kuleste humor: Teknologi virker ikke lenger. Fikse dingser funka for James Bond. Ikke i nåtiden. Klistrehansken til Cruise dør plutselig. Maske-kverna ryker. CTRL Alt+Del.

Til slutt flytter handlingen til Mumbai, men det er ikke så bra, for utlendinger får ikke lov å filme i India uten at de tar med musikk og dans, så en stund ser filmen ut som Bjergsted på 17. mai. Nye adgangskoder skal knekkes. Adgangskodene er vår tids superflått og skaper engasjement blant samtidsbrukerne av nettsteder. Jeg holdt forleden på i to timer for å oppnå gangbar ID til PS3.

«Ghost protocol» er nydelig satt sammen. Simon Pegg som it-vedlikehold er elegant klønete, og Jeremy Renner spiller en mellom-morsk, men hjertemjuk konkurrent til Cruise. Ikke en gang Paula Patton er dårlig.

Handlingen beskriver den ubegripelige trusselen at en sinnslidende svenske vil hiroshime hele verden for å starte en rensende storkrig. Jeg velger å røpe at verden overlever. 2011.

Tropic Thunder

TVNorge 22.00

tropic thunder

Siste tur med gjengen.

terning 5 liten På en måte er det som å se Oliver Stone slå Francis Coppola til blods med en VHS-kopi av «Apokalypse nå!», men egentlig er «Tropic thunder» morsommere til og med enn det.

Ben Stiller er den ufølsomste av de amerikanske Hollywood-komikerne. Av og til driver han gjøn med menneskelige svakheter som er vernet av verdens villmarksfond eller schizofrenidagene. I «Tropic thunder» parodieres amerikanske krigsfilmer så det ikke er en bodybag igjen etter dem. Dessuten hiver filmen seg med vampyrisk sugesult over selvopptatte stjerner, ikke-amerikanske karakterskuespillere, britiske actionregissører som kommer rett fra kortbukse-akademiet, Hollywoods kokainfyrte parnass-myter, sanne krigshistorier og begeistringen for fargerike naturfags-eksplosjoner.

Det får du med deg ved første visning. Hvis du ser filmen én gang til, kan det være at du oppdager at til og med pandaene får svi.

Den dramatiske hendene i været-scenen i «Platoon» er elegant flettet inn i handlingen. Stiller tar en ekte Kurtz ute i jungelen, men regissøren avstår fra Wagner da apokalyptokopterne svever over rismarkene. For Wagner og Vietnam er en brukt vits.

En fantastisk ting ved Hollywood er at man kan drite ut filmbyen uten at noen føler seg truffet. Kanskje er det sånn at amerikansk film bare er en upersonlig forretningsidé, og ingen føler seg egentlig i familie med den. De rike og de vakre er usårbare, og hvis man ler av dem, så ler de med.

I «Tropic thunder» kommer du til å le helt til du blir sliten, og så vil du forsøke å le enda litt mer, for dette er så bra gjort. Rollene er bedre enn vi fortjener. Stiller sjøl spiller en lett avdanka actionhelt som etter et mislykka Oscar-forsøk i en rolle som tilbakestående Jack, skal spille autentisk Vietnamkrig-drama. Robert Downey jr. er en innført metode-skuespiller som har foretatt kjemisk pigmentendring for å kunne spille svart amerikaner. Han snakker slik Denzel Washington gjør hvis han skal komme fra ghettoen og er filmens høydepunkt. Nerover gjør Jack Black, Jay Baruchel, Nick Nolte, Steve Coogan, Tom Cruise, Matthew McConaughey karikaturer til å bære hjem og leke med i badekaret.

Historien er heller ikke ille. Hovedpersonene blir presentert i innledende reklamefilmer som overdriver virkeligheten så grotesk at du ett øyeblikk tror de er sanne. Så kommer handlingen: Et filmteam drar til Vietnam for å filme i jungelen, men hovedpersonen kan ikke grine. Dermed oppstår ideen om en meta-autentisk reality-vri der skuespillerne sendes ut i den kamerakledde virkeligheten for å bli skikkelige menn.

Det er alt du trenger å vite. Og at 15 års aldersgrense er alvorlig ment. Og prøv å kjenne igjen Tom Cruise ved første forsøk. Ha! 2008.

Patch Adams

TV3 19.05

patch adams

Robin Williams viser hvor vittig han er med dødssyke barn.

terning 4 liten «Patch Adams» handler med ondt overlegg om verdens mest fantastiske lege. Patch Adams var selvmords-kandidat inntil han innlagtes på et mentalsjukehus som ville vakt negativ oppsikt i femtitallets Sibir, og han oppdaget helt av seg selv at pasienter trenger at noen bryr seg. For å få slutt på friskmeldinger uten latter, begynte han å studere til lege, men samtidig ville han hjelpe de døende ved å underholde dem i plastnese, og samtidig ville han starte et medisinsk senter for gjensidig behandling gratis.

Egentlig burde man fare forsiktig og ydmykt fram overfor de som faktisk helbreder sykdommer og ikke bare holder hekkan med dem. I «Patch Adams» blir solide skolemedisinere framstilt som kjedelige og stive med ego-rusa, overfladisk råne-forakt, som om de var festbremser og avholdsfolk på charterflyet. Men filmen er underholdende på sitt uansvarlige vis. Sann historie. 1998. 1 time, 55 minutter.

The Twilight saga: New moon

TV3 23.45

twilight new moon

Taylor Lautner i skogbrynet mens Kristen Stewart og Robert Pattinson krangler profetisk.

terning 5 liten Jeg var en mann med et oppdrag. Jeg visste at jobben min var å gi oppfølger-romansen «Twilight: New Moon» i hvert fall terningkast 5.

Det er et risikabelt utgangspunkt for å vurdere en oppfølger, og særlig fordi «Twilight» var en blodfersk overraskelse da den kom: Filmen som fikk mødre å døtre til å dele drømmer i et par magiske timer der samlivsgruppene og terapeutisk realisme var behagelig langt unna, slik de burde være i kvinners liv. Mødrene reiste seg fra hvitvinspappen og «Sex og singleliv» og lot seg rive med i ville dyriske drifter som faktisk ikke var seksuelle, men erotiske. Utvalgt kjærlighet. Livslang kjærlighet. Død og magi og overmenneskelig og umenneskelig evne til så svermende patos at for eksempel William S. kunne fortone seg som en fagbokforfatter.

Det var stort. Kan man elske for evig en gang til?

Hvis man må, så må man. Filmen starter med et frampek der Bella (Kristen Stewart) løper desperat mellom velstandsmennesker i tilsynelatende kursbetalte New Age-kapper i en middelalder-by. Er det en drøm?

Så er vi tilbake i den lille Twin Peaks-byen Forks, der Bella blir 18 år og leser «Romeo og Julie». På parkeringsplassen ved skolen står den samme småfleipende bygdebanden. Ut av et slags geografisk ingenting kommer Edward Cullen i sakte film som om han danser på trampoline; han har tweedgrå ulvefrakk, men det er ikke han som er ulven.

Gutte-vampyren med kerubhåret, Jasper, forsøker seg på Bella, og dermed oppstår denne filmens dristige uunngåelighet om man ikke skulle la de to elskende sitte i skogkanten og hviske i to timer: Edward sier at han må dra, og Bella kan aldri få se ham igjen.

De som virkelig elsker, spiser ikke fløteis av tomme Kleenex-pakker når de sørger. De hyler som dyr om natta. Eller de stirrer framfor seg mens Lykke Li synger fantastisk.

Da Edward drar, åpner behovs-portene seg for den innlatende indianeren Jacob. Han med det lange håret og Bonanza-fjeset. Nå skal ikke jeg være den som ødelegger ting for mennesker med sartere sinn. Men jeg innbiller meg at det finnes to sorter i salen: De som ikke liker Jacob, og de som gjør. Vi som tilhører den første gruppen, får en krevende time. Jeg går ut fra at jenter ennå vet hva en trøste-kjæreste er, og Bella vedlikeholder mannen fra ulvenes klan samtidig som hun oppsøker ekstrem fare. Risiko frambringer Edwards spøkelse. Igjen holder døden og kjærligheten hverandre i handa i et nifst goth-svermeri.

Alle har egentlig lest boka. Men det kan være at noen uvitende fedre eller forloveder tuller seg inn i kinoen, og jeg skal ikke ødelegge spenningen for dem. Akkurat da du tror at handlingen har nedsenket seg i seinvinter-stemninger og mytisk melankoli, drønner filmen avgårde med ponni-digre skvett-ulver fra skogkantene og en italiensk vampyrfamilie med barokk-image, anført av den milde briten Michael Sheen.

Det er alt sammen intenst følsomt og så langt unna alt som minner om ironi at du kan høre «Uti vår hage»-kulten jamre seg som om noen hadde stukket candysticks gjennom hjertene deres. Skjønnheten i disse historiene finnes i den kompromissløse, tidløse dyrkingen av absolutte kjærlighetsmyter som skulle vært drept av globale kynismer og internett-porno. Folk er rare.

Kristen Stewart er nok en gang en slags lærebok i ubesværa tenårings-mimikk, og med sine flagrende fritidsklær ser hun ut som ei tenksom ålgårdsjente i ekeistensiell undring. Skikkelsen er perfekt ennå. Robert Pattinson er overraskende lite med i denne filmen, men han er fremdeles en vidunderlig kitsch-skapning, en slags menneskelig antikvitets-imitasjon, og disse filmatiseringene kunne antakelig ikke vært laget uten ham. Du kan se mannen også når han ikke er der, for sånn er kjærligheten. 2009.

Tracers

Viasat4 22.30

terning 3 liten Taylor Lautner spiller et sykkelbud som treffer dame og rotes inn i parkour-verden for å rømme fra kinesisk mafia. 2015.

Nabohysteri

Viasat4 00.45

nabohysteri

Carrie Fisher og Tom Hanks har vært sjokkerende unge en gang.

terning 5 liten Tom Hanks kunne også i 1989 spille fin komedie. I den filosofisk uklare gutteklubb-filmen «Nabohysteri» (The Burbs) slipper han å streife aleine rundt i nevrosene sine, men holdes på plass av perfekte medspillere. Bruce Dern er en flott farseversjon av Heimeverns-romantikeren, Rick Ducommun den amerikanske forstadens klisjenabo (ufin og alltid sulten), og Carrie Fisher avbalanserer filmen med den ømme moderlige forstand som ethvert henrykt mannssamfunn er avhengig av dersom noen skal overleve. De tre mennene syns gatas nye naboer (som til og med heter Klopek) oppfører seg rart, og med hardyguttaktig foretaksomhet starter de en uskyldig fritids-overvåking som uunngåelig fører til katastrofe. Intelligente norske barn vil hele tida tro at dette er en parodisk utlevering av småborgernes stupide mistenksomhet overfor alt som virker fremmed. Men Hollywood er ikke Våland sjøl om det er oppoverbakker begge steder. Jeg sier ikke mer.

Joe «Gremlins» Dante har regissert med voldsomt sprek entusiasme, og fordi alt egentlig er så uskyldig, dumper vi aldersgrensen på denne fra 15 til 12 år. 1989.

The ladykillers

TV2 Zebra 21.00

ladykillers

Tom Hanks og Damon Wayans er smarte folk.

terning 5 liten Sitt ned og se langsomt. Dette er sånn Amerikas eneste filmgenier forvansker ting. Brødrene Coen oppsøker den paradoksale innsida av filmskikkelser, filmgenrer og filmstiler, de skildrer foret, de skøyter tredjerunden og man vet ikke riktig hvorfor de gjør det, akkurat som man ikke vet hvorfor bensinen tar slutt der småauren vaker. Ingen andre kunne finne på noe sånt: En av de hviteste filmene i historien var britiske «The Ladykillers», der den fortegnede superbriten Alec Guinness skulle ta livet av senilsøt gammel dame sammen med blant andre Peter Sellers. Coen-brødrene har omgjort nupperelleklisjeen til en enslig afroamerikanerenke av typen Big Mama.

Det blir nesten uutholdelig komisk. De to jødebrødrene har alltid hatt en forkjærlighet for etniske overdrivelser – konferer «Fargo», som utleverer skandinavenes udøde saktmodighet. I «Ladykillers» kiler de seg innpå de amerikanske negerklisjeenes selvopptatthet med fjær fra en pegasus. Gospelsamlinga er ondt og uskyldig karikert og speiler religiøs sjølopptatthet, i negerkjerka er formen så anstrengt etnisk at Gud antakelig ville følt seg som George Wallace. Avføringsbesettelsen i afroamerikanske komedier får sitt. Dama snakker uavlatelig om hemoroider. Marlon Wayans er stor rumpe-fetisjist.

Tom Hanks spiller en historisk skeiv versjon av den sleipe hvite svindleren. De har gitt ham et tannsett som kunne vært stjålet fra en tegnefilmfigur, en ekornaktig fremadrettethet laget for å kunne gnage nøttene av en marmor-David fortere enn motorsag rydder juletre. Han formulerer seg på den helt unødvendig kompliserte måten som kjennetegnet luringer før i tida, da folk hadde kort utdannelse og var lette å imponere.

Også den sammenraska gjengen av engangskriminelle blir karikert på den lette, flørtne måten til Coen-brødrene; de eneste filmskaperne i verden som har nerver til å se på menneskene uten ømhet og forståelse. 2004.

The host

TV2 Livsstil 21.00

host, the 2

Pil og bue mot monster.

terning 6 liten Monsterdrama er kanskje ikke en ny genre hvis man tenker seg nøye om, men«The host» er ihvertfall den mest oppsiktsvekkende og originale skrekken i dette tiåret.

Sør-koreaneren Joon-ho Bong danser og vrir fram en film som gjør at man måper ofte i løpet av to timer, og denne litt sløve formen for anerkjennelse oppstår ikke på grunn av storslagne spesialeffekter. «Gwoemul» har en dramatisk, patosfylt folkenærhet som sitter som kleppkrok i magen. Monsteret er en slags klatrende basilisk av alien-opprinnelse, og på et nesten metafysisk eller metaforisk vis er den øgleaktige kjøtt-eteren blitt et melankolsk ikon eller en klovn. Du føler altfor sterkt at den representerer noe spesielt, og det er seoul i havet å finne helt ut av hva det er.

Folka i fortellingen er skjønne hinsides en tabloid beskrivelse. Bestefar til skolejenta Hyun-seo driver en merkelig blanding av uterestaurant og kiosk langs Han-elva sammen med den litt enkle sønnen sin, som også er alenefar til Hyun-seo. En tid etter at amerikanerne har sluppet ut de formale dehydene sine i elva, kommer et monster svømmende. Det låter kjent, og du har aldri sett maken, for den nifse begivenheten er skildret som en slags folkefest i en Kaurismäki-film, og i et mylder av irrasjonelle reaksjoner oppstår en skakende familiekatastrofe. Egentlig bør dere ikke vite mer.

Resten av filmen er en merkelig, poetisk og rå helteskildring av familien Parks kamp mot udyret – samtidig som filmen skildrer med nesten farseaktig fandenivoldskhet hvor idiotiske sivilisasjoner blir når de trues. Virologene svermer svimete. Soldater og politifolk gjennomgår en tragikomisk idiotisering før de borer i den ulykkelige nuddelkokkens kranium for å finne opphavet til all ulykke.

Men sterkere enn satiren er det etsende komi-dramaet. En utålmodig studentbror, den magre og triste bueskyttersken, den lille tyven, den sjokkerte faren da han oppdager at sønnen faktisk ikke kan telle patroner. For noen ansikter. For noen skuespillere. Og for en drivende historie med alle sine overraskende utflukter og logiske innfall. For en macho-femi følsomhet. For et filmland! 2006.

Englenes by

TV2 Livsstil 23.30

englenes by

Meg Ryan kysser engelen Nicolas Cage.

terning 5 liten City of angels» er en underholdende, men merkelig uengasjerende film der Meg Ryans spill som lege er så sentimentalt at til og med Samaranch kunne ha følt skam, men dette er en historie som er laget for å bli dryppet inn i systemet ufiltrert av fordøyelsen. Sånne trengs også. Nicolas Cage spiller engel som konverterer til dødelig fordi han blir så opptatt av Ryans kropp på jorda. 1998. 1 time, 50 minutter.

Rocky V

Max 21.30

rocky v

Her trener Tommy Morrison med Sylvester Stallone.

terning 4 liten Litt tam, men ålreit som underholdning er Rocky-filmen der Sylvester Stallones sønn Sage er med som Rockys barn og bokseren Tommy Morrison spiller en ung fyr som Rocky trener. Mye sentimentalt dill, men litt Stallone-spenst også. 1 time, 39 minutter.

Naturens spill

FEM 21.00

naturens spill

Ben Affleck treffer dessverre skøyeraktige Sandra.

terning 4 liten Ben Affleck skal gifte seg med Maura Tierney, som er ei fornuftig dame med både humor og innsikt. For å få til det må han ta en reise til Savannah, og den reisen utvikler seg til en slags «Planes, trains and automobiles»-opplevelse med Sandra Bullock i rollen som John Candy.

Affleck spiller en søt mann som kommer i forferdelig bryllupstvil da han treffer ei åpen og morsom dame. Bullock spiller uforvarende og, helt sikkert uten at noen visste om det, en egen type ensomme kvinner. De kan hyle Tarzan-ropet fra toppen av tog og være skikkelig skojne på en «se på meg»-måte, men de funker ikke sammen med andre mennesker. 1999. 1 time, 45 minutter.

Duplex

FEM 23.05

duplex

Ben Stiller og Drew Barrymore har boligtrøbbel.

terning 5 liten Behovet for menneskelige komedier med høyt sukkerinnhold og kilende kullsyre er mindre enn du tror. Folk er sinte som skremte motorvei-lemen, og selv de ikke-selskytende tilhengerne av påtvungen vennlighet irriterer seg over alt som ikke funker lenger.

Skuespilleren Danny De Vito var alltid en sint mann. Han lager bare svarte komedier, og i «Duplex» rammer aggresjonen ei kvithåra gammel dame i annenetasje.

Ben Stiller og Drew Barrymore spiller samboere. Egentlig er det bare Barrymore og Adam Sandler som kan utgjøre det perfekte filmpa. Ben Stiller er ikke Sandler, men en sosialt irritabel lesehest. I selskap med det utvokste barnet Barrymore virker han litt mer bortreist enn en sveitsisk fregatt i Afghanistan.

De to kjøper hus i bandittbydelen Brooklyn, og på kjøpet får de en uoppsigelig, uutkastbar oldingsatan som forvandler dem til uvillige, men viljeløse vaktmestere. Filmer som dette trenger ikke være sannsynlige, men de må være troverdige, og «Duplex» ramler både på feil parsammensetning og konstruert leieboer. Filmen taper seg også på en fantasifattig grettenhet, som de fleste får nok av gratis. Men smil likevel. For du kommer til å like å se den. 2003.

Trekant

TV6 22.45

ensom tosom trekant

Stephen Baldwin, Lara Flynn Boyle og Josh Charles er gode venner.

terning 5 liten «Threesome» vil sjarmere buksene av den mest hardføre med sin åpne og tilgjengelige skildring av risiko-adferd som homofili og gruppesex.

Josh Charles er en stillferdig, vennlig ung mann som må dele studenthybel med Lara Flynn Boyle og Stephen Baldwin. Baldwin er en hormonelt utagerende business-student med pizzarester der hvor andre folk oppbevarer de fine fornemmelsene sine. Lara Flynn Boyle er kunststudent, og seksualiteten hennes er bundet til jyselig svære fremmedord. Charles studerer film, og til å begynne med er han bare en vaktsom seksuell under-yter, men snart skal det vise seg at ambivalensen hans påvirkes i riktig himmelretning av den mannlige romkameratens Levis-kroppsdel.

Dermed oppstår en slags interesse-sirkel som utelukker seksuell adferd men inspirerer til forferdelig sjarmerende hurlumhei. «Threesome» er fra 1994.

Fredag 24.3.–Fin filmfredag for de som savner global oppvarming

 

Det femte element

NRK2 22.25

terning 5 litenDette er en fin fredag, men hvor blir det av varmen som de lovet oss? Vi er i ferd med å krype som forskrekka, frostskadde brunsnegler inn i april, en måned som til og med ble omtalt i så gammel poesi at skole-elever kan ha hørt om den. Hvis de gikk på skolen for femti år siden. De geometrisk utilfredsstillende solstripene på terrassen ser ut som invitasjoner, men de er laga av konseptuert frost og bør ikke berøres. Det er fortsatt en fin fredag for filmseerne, men våren bør ta seg sammen. Den forbaska dyre dieselen, og så blir det ikke varmt en gang.

Til filmen.

fifth element, the

Milla Jovovich var gift med regissøren og tok seg godt ut.

Luc Besson er en post-panteistisk (slå opp) regissør som finner opp den samme historien om menneskets uoppgjorte natur og den eksistensielle uskyldens uutslettelighet om igjen og om igjen. I «The fifth element» spiller Milla Jovovich egentlig den lille jenta i «Leon». Hun kommer storøyd og uforutinntatt til en voldelig verden og begynner å manipulere med den fordi hun er en slags guddommelig uskyldig skapning.

Bessons usjenerte gjenbruk av enkle myter er intuitivt appellerende. Den magre, gulrothåra modellkvisten er på en måte buddhismens hellige barn; bare at hun denne gang spilles litle-Siddharta av ei slåpen, sexy storøyd Paris-kreasjonette som bærer den definert siste av Universets hemmeligheter i seg. Selvfølgelig er det kjærligheten, og selvfølgelig stråler den som tusen soler og milliarder av megatonn ut av livets mor da verden trenger å bli frelst av elementenes egen enkelhet.

Akkurat denne sida av «The fifth element» er vanvittig, usammenhengende poetisk, den er så deilig ellevilt eventyr-usaklig at det er til å leve videre med i halvtimesvis.

Bruce Willis er også bra. Han samler alle sine tidligere roller til èn, som om de neste 3000 åra skulle romme en slags fortløpende reinkarnasjons-prosess der alle Willis villmann-identiteter etter hvert fortettes til en slags samurai-klisjè for vesterlendinger. Han kjører himmel-taxi og får Jovovich dettende gjennom taket. Bare sanne samuraier stikker av fra luftpurken i sånne tilfeller. Bare sanne samuraier legger seg ut med firkantfolka i styrende stillinger og kommer hjem til hybelen med forrevet skinn.

Så skjer en arbeidsmiljø-katastrofe som antakelig er den verste i filmhistorien noensinne. Den heter Chris Tucker og spiller niggerjamrende transvestitt. Han beslaglegger resten av filmen med et stemningsdrepende falsett-jabb som det burde være dødsstraff for i land med normal hørsel og musikkundervisning i grunnskolen. Fra da av er «The fifth element» en annen film og en lidelse. 1997.

Sherlock Holmes: A games of shadows

Norsk TV2 01.10

sherlock holmes a game of shadows

Robert Downey jr., Noomi Rapace og Jude Law er et snedige og kule sammen i en litt kjedelig film.

terning 4 liten Med toerfilmen blir det klart at Guy Ritchie har gjort Sherlock Holmes til en varig nasjonal skandale, som om Buckingham Palace ble bygd om til kattetoalett eller Helen Mirren måtte spille kona til David Cameron.

Den presise detaljtenkeren fra Baker Street er egentlig en slags kulturell smittebærer: Han har alltid vedlikeholdt forestillingen om at engelskmenn virker kjedelige fordi de både er beskjedne og intelligente.

Downey jr. spiller også en intellektuell Holmes. Men han løser gåter i et ADHD-liknende begeistrings-anarki. Holmes er en overvåken narsissist som setter seg på en diett bestående av kaffe, tobakk og cocablader. Som en performance-kunstner uten vokaler syr han kamuflasjedrakt som består delvis av tapetvegg og delvis av bokhylle. Det er ikke lett å vite hvem som ble ansett som mest psykotisk av den rettsmedisinske kommisjon – den Oscar Wilde-ville lille sarkasme-satanen av en detektiv eller professor Moriarty, som egentlig ser ut som en rettspsykiater.

Det mest normale mennesket er doktoren Watson, som er så gifteferdig at han bærer et litt revysnodig Harry Potter-skjerf som Mary strikket. Stephen Fry spiller bror Holmes med Finbeck-hatt og likner en rugende kjempe-pingvin som dessverre mistet egget opp i eget rumpehål.

Filmens merkeligste skapning er likevel Noomi Rapace. Flamenco-ildnende av bare utlendinghet spiller hun sigøyner med så konstant åpen munn at hun kunne komme til å sluke små katter og er en utfordring for dyrebeskyttelsen.

Filmens fremste fordel er at Robert Downey jr. fremdeles spiller en trynefin detektiv med WWF-ville hårlokker og et realitetsfjernt, erogent blikk som antakelig burde kunne vekke enker. Æh. Lik.

Filmens svakhet er han som kalles Rene. Han er anarkist, som er en slags krypto-kommunistisk fascist fra fortida. Han er bror til Noomi og han har funnet meningen med livet, og det er bombing. Handlingen rundt denne figuren er drepende kjedelig, og dessuten flytter figurene seg til Frankrike, der de virker bortkomne og anakronistiske. Det blir litt moro da keiserens tyskere avfyrer en kjempekanon, men så starter det søvndyssende sjakkspillet til Holmes og Moriarty. Da har de fleste skrudd over på Eurosport. 2012.

Min beste venns bryllup

TV3 21.00

min beste venns bryllup

Julia Roberts og Rupert Everett utveksler erfaringer.

terning 5 liten Rett ut av luft og mild kjærlighet kom en romantisk komedie med overraskende og fornøyelig fornuft. I sære miljøer sees det på som en akseptabel hobby å forsøke å forkludre andre folks kjærlighetsforhold, og dette er filmen som til slutt tar parti mot sin egen heltinne og sier: Skjems, di hurpe. La elskende få være i fred.

Hurpa spilles av Julia Roberts, og hun er befriende god til det. Med et hår som minner oss alle på den gangen vi kjørte et mahognibord gjennom pastamaskinen, flagrer hun langs sommerlige Chicago i stadig mer onde forsøk på å forhindre at hjertevennen Dermot Mulroney skal gifte seg med søte, lille Carmen Diaz. Roberts spiller en småkul, etikk-sterk mat-journalist, og Mulroney jobber som sportsreporter (underbetalt og nedvurdert yrke, ifølge filmen). De to er utsøkt overbærende mot verden, som en slags Tippen og Lullemor på ukontrollert sjølgodhets-feiring, og Julia har trøbbel med å godta at eks-kjæresten forelsker seg i den rike kvitreblondinen Diaz. Dessuten vil hun ha ham sjøl.

Drevet av sjalusi gjør hun en bråte ufyselige ting. Til å begynne med ser det litt sterkt og vampete ut, men hekser hørte syttitallet til, og etterhvert virker hun bare patetisk og svakt ond.

Dermot Mulroney virker dessverre som nedsegen bremsekloss på en ellers velspilt film. Han fikk det fort for seg at han skal kompensere for Betty Boop-øyevippene ved å behandle munnviken som om den var et åpent arr, og dermed oppstår en postordre-mandighet som av og til opptrer flyktig i Politiskolen-filmer og «Hot shots!». 1997.

Twilight

TV3 00.15

twilight

Robert Pattinson og Kristen Stewart har peterpana seg opp i treet.

terning 5 liten Dersom du er mellom 15 år og 25 og drømmer om en heftigere romantikk enn småpils og fredags-karaoke, da er dette filmen din.

Filmatiseringen av Stephenie Meyers vampyr-roman har en rollesammensetning av den sorten som regissører må selge sjela si til Satan for å få til. Kristen Stewart med den saklig-sensuelle cowboy-kroppen sin og det avventende og melankolsk-kule ungdomsfjeset er som laga for å spille Bella Swan. Robert Pattinson ser ut som bror til Edward Saksehånd, men det er han ikke: Gutten er den snilleste og mest sexy vampyren i Cullen-slekta, som heldigvis bare suger blodet av rådyr og ellers holder seg for seg sjøl. Han har en profil som antakelig ble tegna av Guds fjortenårige niese. Han har øyne som minner deg om utdødde dyrearter. Han er så bra.

Stewart flytter fra ørkenbyen Phoenix til sheriff-pappa i den lille tømmerbygda Forks i regnstaten Washington, og der begynner hun på videregående og treffer den normale gjengen med hyggelige elever som ikke er spesielt til å dåne av. Det er Edward Cullen, for han betrakter urolige Bella slik trailersjåfører ser på pommes frites og prester ser på hedninger. Ad uvesentlige omveier blir de to et par, på tross av at han er medlem av en vampyrfamilie med så bleike, edle mennesker at de ser ut som Eiganes etter influensa-sesongen.

Dramatikk oppstår også, og vampyrkamp-action som flår parketten av ballettrommet. Men det viktigste i «Twilight» er den djupe, kuriøse og kompromissløse romantikken. Dette er ikke for sånne som forelsker seg i rumper; i Stephenie Meyers umilenniske historie handler det om en kjærlighet som man både vil dø for og dø i, sjøl om begge deler kanskje kommer kvikt.

Ei 35 år gammel dame som ble født på julaften, skrev boka. Ei dame skrev manuset. Ei dame regisserte. Det er som om de gjenoppfinner kvinners antatte behov for overnaturlig voldsomme kroppsfornemmelser og en kjærlighet som man ikke avslutter bare fordi toalettsetet ikke er lagt ned. Nyt dem. 2008.

Sabotage

Viasat4 22.30

sabotage

Arnold Schwarzenegger med gjengen.

terning 4 liten Den ene sensasjonen var at det plutselig fantes en film med 18 års aldersgrense. Den andre sensasjonen er en bevisst gammeldags action uten data-effekter, men med et mentalt uvaska persongalleri fra lavlivs-sentralens utleie av tvangsnevrotiske kjønnsbannere. Den tredje sensasjonen er Arnold Schwarzenegger som spiller brutalt, blodig skjebnedrama uten noen form for østerriksk ikon-sjarm.

Dere vil antakelig ikke se filmen, for «Sabotage» er fysisk ubehagelig. Den formidler en slags sjelens råhet som vi i det nye småborgervernet frykter at kan komme til å såre en kvinnelig politiker på Vestlandet eller føre til at overvektig tannfloss-blogger forteller om barndommen sin til VGNett+, bare for abonnenter. Skuespillerne agerer i de oppdikta realismenes taggete utkanter der uflidd psyke blir foreløpig eufemisert. De spiller som om de nettopp slapp ut fra tvangstrøyene i Tourettes-klinikken der de lå og lengta etter hevn og tilbakefall.

Historien starter med at antatt meksikanske narkoskurker torturerer ei dame på tilsendt snuff-film, og Arnold Schwarzenegger er den John som hun trygler om skal komme og redde henne. Han sitter framoverbøyd som en vingeløs biff-ørn. Den aldrende Arnie er et filmfunn. Han ser ut som en whiplash-krage som det vokser mengder av kjøtt på. Han fører ansiktet med en smertefull tyngde som man ellers forbinder med asfalteringsmaskiner og alvorlig hjertefeil. Den 65 år gamle skuespilleren får ikke noen Oscar for rollen som DEA-legende, men Schwarzenegger funker mer enn før fantastisk som fysisk fenomen, han er som en krysning av neshorn og panservogn.

8 måneder etter drar medlemmene av Johns sjeletapte infiltrasjons-eksperter på raid inn i narko-fiendenes sparegris, og med et avsindig penge-kløneri som vi ellers bare kjenner fra Stavangers romantiske dyrkelse av bybanekontor, klarer de å miste 10 millioner dollar. Filmen forklarer ikke hvordan FBI kunne vite det. Men de kunne, og dermed får hele gjengen langvarig husarrest. Av uforståelige grunner endrer sjefen mening. Men da begynner noen å seriemyrde medlemmene i Arnolds bande og henge dem i taket med utlagt tarm.

«Sabotage» er egentlig en sånn film der det godt kan tenkes at meksikanerne gjorde det selv om alle sier «meksikanerne har gjort det», så du vet ikke riktig hva som skal skje. Vel. Logisk blir det aldri. Men det er ikke «Macbeth» heller.

Til å begynne med blir du frastøtt av rollefigurene, som er karikert langt ut i misantropienes mørkeste fantasier om mennesker uten sjel og reint undertøy. Men etter hvert får de en slags fiksjons-sjarm. Uten å ville det reflekterer filmen det ensomme og ubehjelpelige ved voldsmennesker. Dette er folk som ikke har noe. Sam Worthington bærer et pussig forsøk på identitet ved snedig skjegg, men øynene hans sier «mor, jeg vil tilbake». Mireille Enos spiller kamp-kjerring med så usunn aggresjon at hun kunne vært svensk feministblogger med sint flammefrisyre, men dama funker egentlig bare som en patetisk kjønns-fornektelse. Olivia Williams er politi-etterforsker med tøff kjeft og usikre øyne, som en førskolelærer i Nasse Nøff-kostyme på paintball-bursdag. Og arme Arnie som hadde ei kone og en sønn for bare åtte måneder siden, han har bare et tungt hode som ikke hviler i natten.

Du kommer til å hate «Sabotage» hvis du opplever den som rå splatter-underholdning. Hvis du forestiller deg at Shakespeare skrev dette på en bipolar dag med bakrus og urolig mage, funker den ganske ålreit. 2013.

Barb wire

Viasat4 00.45

barb wire

Pamela Anderson ser omtrent ut som en norsk kommunikasjonsdirektør eller professor i sammenliknende politikk.

terning 4 liten En ny og urimelig kronglete Kipling: Hvis du kan stå i mot de manges mammofile krav og ikke nevne ordet bryst (eller folkelige synonymer) en eneste gang når verden forventer invektive innovasjoner om det mytiske ikonet Pamela Anderson, da er du nok en gang en mann, min sønn.

Hvis du ser ut som Pamela og ikke snakker som Liv Ullmann, er det ingen sjanse for at du noensinne blir utsatt for annet enn medsøsterlig kvinneforakt. Det er dette Roseanne mener er den virkelige kvinne-diskrimineringen: Kvinner holdes først borte fra menns enemerker og hånes deretter når de lykkes på sine egne. Trøsten er at Anderson Lee når hun blir femti kommer til å være FN-ambassadør og spille samfunnskritiske dramaer for Oliver Stones Samvittighetsfabrikk (Parentes: Der tok jeg feil, Men hun ble etter alt å dønne Julian Assanges kjæreste, og det sorterer høyere).

«Barb Wire» er filmversjonen av en kjønnskul tegneserie, og Pamela Anderson spiller ikke dårligere enn for eksempel Michael Paré pleide. Handlingen foregår i 2017 faktisk, da epidemisk utspekulerte myndigheter hiv’er folk for å bli kvitt dem. Barb Wire eier en bar, slår menn og snakker slik sovende mennesker tenker, og den eventuelle underholdningsverdien i denne filmen er nøye og generøst knyttet til latente humorgaver hos tilskuerne. 1995.

Jack Reacher

TV2 Zebra 21.30

jack reacher

Rosamund Pike er forskrekka, og Tom Cruise tar føringa.

terning 5 liten Tom Cruise er en skulpturell mann som liker kroppen sin slik moderne menn med hjemmelaga fysikk skal. Han er femti år og skyter fram brystkassa som en sjølsikker hvit hane på 170 centimeter i en innhegning for dverghøns, han opptrer med mirakuløs og velfortjent narsissisme – og den smitter. Vi liker å se på Cruise sjøl om han tilhører i kvasireligiøs sekt som riktignok ikke er mye verre enn andre sekter og kunne gått i barnetoget med fana si mellom kalasjnikov-banneret til Folkefronten for Kurdistan og de fire skinheadene med swastika forma i bjørkeløv.

Tom Cruise ser virkelig ut som en rikt utbygd karnapp-ungdom i hvit bestefar-underskjorte. Han er ikke som Bruce Willis, som har brukt de siste årene på resignert aldring og snart bare kan spille Gandalf i Peter Jacksons «The time before», der Bilbo blir tatt med keisersnitt fra en kanelgrå skogsløve. Cruise er virkelig ung.

«Jack Reacher» er en actionfylt overmenneske-krim der Cruise kommer bussende inn i historien med en arroganse som antyder at det var han som bygde Obama. Han er tidligere militærpoliti og skjønner alt som finnes, siden folk som velger buss må sitte stille ubegripelig lenge og ikke kan gjøre annet enn å tenke seg om og lure på om sjåføren egentlig kan norske trafikkskilt. Reacher kjører ikke buss av miljøgrunner. Han vil være usynlig, så han har heller ikke bankkort eller mobil. Han handler med kontanter og ringer fra automater og er ikke på Facebook, tre ting som gjør at du egentlig ikke eksisterer i vestlige samfunn.

Filmen starter med at en alledgelig gal morder alledgelig skyter fem alledgelig tilfeldige mennesker langs en by.

Den antatte morderen rekker bare å skrive Få tak i Jack Reacher før han blir banka av de andre fangene, og ingen vet hvor Reacher er. Likevel dukker han opp hos den idealistiske forsvareren Rosamund Pike. Reacher antyder at den opplagte morderen er for opplagt. Hadde dette vært i Norge ville en svensk fantasyforfatterinne blitt innkalt til TV2 for å si at tempelridderne sto bak. Her har de altså bare en vakker mann som kan banke småfjols fra bar så intenst at de til og med ville fått rask behandling på et norsk akuttmottak.

Fra nå av finner Reacher ut alt. Den hemmelighetsfulle busspassasjer konverterer fra kollektivt til kult og kjører fra purk og skurk i heftige GTA-scener, og det i en slakteri-rød Camaro med anarkistsvart midtstripe. Werner Herzog dukker opp som kommunismeskadd rå russer, Robert Duvall ruller ut det fantastiske eremitt-smilet sitt og saler sniper-rifla. Etter behagelig mye att og fram i den urettferdige delen av verden ender vi med shoot out i en slags industri-ødemark der Rosamund sitter fanga. Pike er forresten et thriller-funn. Hun har Hitchcock-mimikk og kan se så forferda ut at man skulle tro hun hadde oppdaget at bunadssølvja satt fast i vaskemaskin-pumpa.

Stilen er het i denne filmen, computermusikken trøkker til som en 2013-Wagner for den intellektuelle underklassen som kjenner digitalbasunene i mellomgolvet og elsker det.

La meg bare antyde at skurkene i denne historien er noen som lurer samfunnet til å bygge ting som ikke kan brukes. Verken Tjensvollkrysset eller Solasplitten blir nevnt. 2012.

The impossible

FEM 21.30

terning 3 liten Spansk thrillerdrama om en familie som ferierer i Thailand da tsunamien rammer. Det blir som dere sikkert skjønner, ganske dramatisk. Nicole Kidman og Ewan McGregor. 2012.

En offiser og en gentleman

TV2 Livsstil 21.00

offiser og en gentleman, en

Verdens fineste par: Debra Winger og Richard Gere.

terning 5 liten «An officer and a gentleman» er antakelig Taylor Hackfords fineste film. Richard Gere spiller en taper som forssøker å komme seg på fote ved å bli flyoffiser med fin hvit uniform. Han sliter med sersjant Louis Gossett jr. og treffer fabrikkjenta Debra Winger som drømmer om en romantisk mann. John Travolta sa i sin tid neitakk til denne hovedrollen. Faktisk ble John Denver tilbudt den! Produsenten forlangte opprinnelig at sangen «Up where we belong» ble kutta ut fordi den aldri ville slå an. Den havna på listetopp og fikk dessuten Oscar. 1982. 2 timer, 5 minutter.

Et vakkert sinn

TV2 Livsstil 23.30

et vakkert sinn

Russell Crowe er en mattenerd som ble gidt med Jennifer Connelly.

terning 5 liten «A beautiful mind» er pølse i grillsesongen. Men pølser er godt.

Det ville være dumt å underslå at starten er vanskelig. Russell Crowe drikker øl og er geni. Studentene er studentiske med andre studs.

Akkurat da du blir lei av ensformigheten og ønsker at tredje verdenskrig skal begynne, hopper filmen til Pentagon i 1953. Der treffer den nå statsansatte kodeknekkeren dama si. Jennifer Connelly siger manetseigt i Sweetmint-rød kjole og overrasker med en seksuell forkjærlighet for matematikere som kommer til å skape forvirring i Mensa.

Det bisarre forholdet blir du nervøs av, og usikkerhet er underholdende. Connelly holder i det hele tatt mye av filmen på plass mens Crowe finsnekrer på eksentrisiteten sin i en slags mumlende .

Hele dette spillet er kompa av James Horners dommedags-musikk. Påtrengende instrumenter av flere tusen slag ruller over filmen som et felttog mot Stalingrad.

Så kommer vrien, som er genial, og jeg skal ikke si noe om den. 2001.

Rocky IV

Max 21.30

rocky IV

Sylvester jubler. Russland tapte.

terning 4 liten Fireren er ikke akkurat den beste av de fem Rocky-filmene, men både Dolph Lundgren og Brigitte Nielsen spiller med, og Stallone reiser til det tidligere Sovjet og slåss mot en slags kommunistmaskin som har drept kameraten hans. Stallone regisserte sjøl. 1 time, 31 minutter. 1985.

Torsdag 23.3.–Stilig drama for de som egentlig ser Discovery

 

Gravity

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten For alle dere hederlige naturmennesker som ikke har Netflix, men er avhengige av gammeldagse TV-kanaler for å kunne se film. Bortsett fra at dere ikke ser film, men Discovery. Filmen der Sandra Bullock havarerer i utkanten av Jordens tyngdekraft er blitt beskrevet som en kjedelig film og en rar film, men den er også noe så vakkert som et voksendrama uten fiendtlighet og konflikter. Mange av dere som vanligvis bare ser Discovery, kommer til å like en film som det ikke er meningen at man skal bli tårevått indignert av. Så derfor.

Men til filmen.

gravity2

Her svever Sandra Bullock og har fremdeles luft.

Cuarons nerveslitende romferje-havari «Gravity» består av 99 prosent teknisk perfeksjon. Himmelbilder i velforma 3D er vakrere enn soloppgangene over Youtube, illusjonen om at et Reodor-blidt lite verksted-team jobber på Hubble-periskopet rett utenfor atmosfæren er nesten avslappa flott gjort. Men den siste prosenten i filmen heter Sandra Bullock, og det er hun som gjør at man en gang satt på den harde ytterkanten av relativt ny kinostol og gned håndflatene tørre mot skjelvende jeans-lår.

Vi har fulgt den litt klønete og sjenerte Bullock-ungen fra hun mot all formodning og vesentlig fornuft kjørte buss i «Speed». Det er en tjue år gammel ryggmargs-refleks at vi blir faderlig bekymra når Sandra griper et ratt – og i denne filmen handler det om en ferd der ute hvor bremsespora er virkelig lange. Bullock er blitt 49 år gammel, og sårbarheten og sartheten har festa seg i et modent ansikt, slik den første julesnøen så vidt dekker sommerens gjenglemte trillebår. I can feel you when you breathe, synger Leonard Cohen. Du kan virkelig føle Sandra når hun kveles.

«Gravity» er skrevet av Cuaron-familien med litt brummende støtte fra George Clooney, og den er enkel og den treffer gang på gang innenfor relativt liten målskive. Det er ikke lett å lage en thriller uten skurker og uten natur-katastrofer. Stedet er ei lita romferje, og man kan ikke plutselig avatare seg avagårde ut i eventyret, man må holde seg til det teknisk sannsynlige og det teologisk troverdige. Logisk sett skulle hovedpersonen være død etter cirka ett kvarter, og når det ikke skjer, må de små tekniske miraklene både komme overraskende og funke som fornuft.

Bullock spiller IT-professor som er sendt på sin første romferd for å fikse et havarert datakort på Hubble. Hun er sjøsjuk og nervøs, mens den ene av ferjemennene, George Clooney, space-danser til køntrimusikk i sirkler rundt de harde varene, for dette er hans siste tur. Langt der nede, men så nært at du kan fornemme avstanden, ser du jorda ligge som en vakker påminnelse om hva man aldri kan forlate uten å lengte hjem. 3D-effektene er ikke demonstrative, men gir filmen behagelig dybde. Å ha en skrue løs blir ganske fiffig i vektløsheten.

Så skjer det som ikke skulle skje.

Dusten Putin har bomba sin egen satellitt for å bli kvitt den, og snart fylles himmelrommet av vrakrester. Bullock blir slengt med jobbe-krana si som den største karusellen på Tusenfryd, og så forteller jeg ikke mer om det.

Skildringen av det som videre skjer, er elegant og stilrein. Cuaron veksler inn førstepersons-vinkler som i et dataspill, og han balanserer nydelig nærhet mot fornemmelsen av det uendelige, tause og dritkalde ingentinget. Til og med skuespillernes bevegelser er computerskapte, og den tilsynelatende uproblematiske verdensroms-balletten består egentlig av et sinnrikt puslespill i datamaskinene.

Mange skikkelig ubehagelige ting kan skje også i det jordnære verdensrommet, og Sandra Bullocks nyanserike evne til nervøsitet gjør at du bokstavelig talt holder pusten når oksygenet minsker og jamrer pinlig når sjabre romdrakt-mennesker blir slengt mot ferjevegger med en kraft som ville knust knauser.

En kresen spenningsfilm. 2013.

The Hunger Games: Mockingjay part 1

TV3 00.45

terning 5 liten Denne har jeg egentlig ikke sett, men jeg regner med at den er omtrent like god som de andre. Katniss våkner under distrikt 13, og Peeta er hjernevaska, men et hemmelig opprør er under planlegging. 2014.

Elysium

Viasat4 22.00

elysium

Matt Damon sitter i romstøvet, og så kommer Sharlto Copley forbi.

terning 4 liten Hvis veldig mange ble sinte på «Elysium», kan det være for at de venta seg enda mer enn både arabisk vår, frelse i himmelen og konstruktive gjengjeldelser. Antakelig var den hipsterbetente allmuen urealistisk krevende, for dette er en science fiction av den sorten der den kunstneriske samvittigheten skal stedes til hvile sånn at man kan nyte illusoriske harmoniseringer som ideen om wienerbrød, ettermiddags-likør og politisk lykke.

Profeten sier: Det er en tid for alt. Av og til skal du klø deg i ræva, andre ganger skal du rekke fram en hånd. Men ikke nødvendigvis den samme.

I et åpenbart futurum på 2100 tallet er Matt Damon en synlig kriminell som i stedet for hår har tatoveringer, akkurat som myten om kommentarfelt-demonene. Han bor på en jord som ble forlatt av de rike og de salige, for de har flytta til et slags lykkehjul rett utpå himmelen.

Damon har stjålet biler og er kriminell. Sammen med alle verdens meksikanere er han blitt nødt til å bli igjen på en litt forslumma Tellus, uten at jeg egentlig fikk med meg hva som gikk galt med den.

Hva det nå enn var, så blir himmelen som vanlig styrt av en pompøs gjeng Star Wars-imitatorer, og sikkerhetssjefen spilles av Jodie Foster i en uvelkommen 2013-oppdatering som er så hudglatt at det får henne til å se ut som en brasiliansk voksa Eiganes-puddel. Det er den verste rollen Jodie har hatt siden «Kontakt», og for mange vil det være så sjokkerende at de ikke kan oppleve noe mer i «Elysium».

For eksempel ser de ikke den utrolige sør-afrikaneren Sharlto Copley, som ble henta på kontoret for å spille i «District 9» og straks var en kultfigur i den hurtigsekta som tilber kompromissløse overraskelser. Han spiller en overveldende kul mercenary (agent Kruger) med Peter Freuchen-skjegg, og han kommer digitalt overutstyrt, men sjelelig minimalisert i Fosters tjeneste for å huke tak i opprøreren Matt Damon.

Oppklaringspause. Damon forsøker egentlig å være snill. Men den onde kapitalismen overlevde flyttinga, og den styrer industrien på jorda. Damon blir varig og livstruende stråleskadd, og for at ikke ulykken skal være helt bortkasta, får han supermann-drakt av en opprørsk Mad Max-hysteriker med dårlig bein. Matt skal infiltrere himmelen. Han skal ta seg opp til Elysium og stjele organisk ID fra innsida av hodet til en korpie-kakse.

Med organisk ID kan alle jordas fattige få behandling på Elysiums private mirakel-sjukehus.

Her står vi overfor to uutholdelige paradokser. Filmskaperne aner ikke hva en sykehuskø er. Den oppstår når alle har samme krav på behandling. Da blir verden plutselig styrt av sånne folk som randabergenseren Bent Høie, som lever av å love velgere det umulige. Dessuten forsvinner gleden ved å være rik dersom menneskene oppnår samme fordeler ved å være fattige. Likhet svekker konkurranse-evnen og fører til tvinning av fingre i styrerom.

Enda verre er illusjonen om at alle kan bli rike. Når vi ser «Elysium» ønsker vi som lojale medlemmer av de rette FB-gruppene at alle må få bo i Beverly Hills-kopien i himmelen. Men der er det egentlig bare plass til de som allerede er der. Man kunne selvsagt ha oppretta asylmottak litt i utkanten av sirkelen, men det ville aldri kunne skjule løgnen: Alle kan ikke ha det sånn. Hvis alle de fattige på jorda kom samtidig til himmelen, ville den ikke være himmel lenger, men et helvete.

Jeg nekter meg sjøl å forlenge dette ut i religiøse liknelser.

Pause slutt. Premissene for «Elysium»-indignasjonen er dummere enn Lysbakken. Men filmen ble ikke laga for at du skal bry deg om sånt. Den handler ikke om noe. Dette er en Løkken-film. Det er en sånn rå og tøff og urimelig science action som du gikk og leide på VHS hos Løkken Video til tonene av «Is it me you’re looking for?», og deretter så familien den sammen med Helgøs-taco og de minste måtte kikke seg bort hvis noen dusja eller blødde.

Ikke still for store krav til denne filmen. De beste stundene i våre liv opplevde vi sammen med VHS og Moviebox og sånne konkrete ting, lenge før tilbudet av streama film fra et himmelsk Elysium blei så gigantisk at det ikke er moro å se noe lenger, og så velger folk deprimerte dansker som ikke kan finne morderne fordi de har tårer i auene.

Jeg skal ikke røpe den teite slutten. 2013.

Kun for dine øyne

Max 21.30

for your eyes only

Roger Moore flyr ikke bare etter damene.

terning 5 liten «For your eyes only» er en James Bond-film fra 1981, da Roger Moore fremdeles spradet rundt som en ulastelig, ironisk og nesten ubevegelig Bond. Enklere handling enn i de forrige i denne tolvte filmen, som forårsaket mye debatt. Carole Bouquet, som var med i Bunuels «Cet obscur objet du desir» som tenåring i 1977, er filmens dame, og hun var også kjent for å være den offisielle modellen for Chanel nr. 5. 2 timer, 7 minutter.

Onsdag 22.3. – En fin vårdag med A-lagets vittige B-action

 

The A-Team

Viasat4 22.00

terning 5 liten Se hva jeg fant. En vanlig onsdag med film på normalkanaler. Det må være våren, for innimellom de tørre sluddbygene (tørre sluddbyger er en meteorologisk diagnose på dager da det er surt & kaldt i lufta, som om været har tenkt å lekke så våte snøfiller at du kan crawle til jobb, men så kommer det ingenting; sluddbygene er tørre) dukker det opp noen solflekker over asfalten i lyckliga gatan, og du kan kjenne varmen fra fremtidig uteliv i skitne sko og lukten av nyklipt gras på kjøkkengolvet. En vanlig onsdag.

Men til filmen.

a-team, the

Bradley Cooper, Sharlto Copley, Liam Neeson og Mr. T møter mange utfordringer.

«The A-Team» er en liksom-nostalgi for dere som liker hemningsløs komedie-action, og i grunnen ikke syns det gjør noe om oberst Hannibal og hans folk klarer å fly fallende stridsvogn ved å avfyre kanonen.

Det finnes små sjanser for at noen tar til gråten i løpet av denne forestillingen og hulker «mor, jeg skulle aldri ha forlatt far og deg alene i det pillråtne gjedde-prammen». Hvis du blir lei deg i løpet av «The A-Team», betyr det at du gikk i feil sal, og at den soldaten du føler sympati med, ikke er Liam Neeson, men Channing Tatum i «Dear John».

Men de kommer begge til Bagdad. Jeg gjør også det. Bare vent litt.

For å markere utvidelseskraften i begrepet familie-underholdning starter filmen med at en tequila-purk banker Liam Neeson og forsøker å skyte ham, men obersten er en planlegger av Snåsa-format, så han vet hva som vil skje, og snart piper dødshundene. Neeson ser flott ut. Gråhåra, detaljorientert som en light-autist, med en merkelig Mister Bean-frisyre, men usvikelig mandig i årringene sine. Øynene er usunt lyseblå som sigarrøyk. Før du vet ordet av det, løper han i ørkenen eller hva man kaller det hvis graset ser ut som sand. Han må redde Face (Bradley Cooper), en kynisk kyssegutt som står friskt fanga i bildekk og skal henges med tau. Da kommer også erstatteren til Mr. T. inn i filmen med GMC-avhengighet (GMC er et slags traktordop) og Mohawk-punk.

Nå må jeg ta en pause til. Bradley Cooper var aldri mitt førstevalg hvis noen skulle forstyrre verdensfreden. Han spilte egentlig bare i jentefilmer helt til «The hangover» og ser ut som ei spray-tan-klyse. Men OK. Han kommer seg, og i løpet av filmen blir han faktisk fjorten millimeter mer mandig enn Matthew McConaughey, målt i hornhuden.

a-team, the biel

Jessica Biel er en slags sjef.

For å komme seg ut av Mexico må oberst Hannibal og hans fornya elite-team ty til en hospitalinnlagt gal mann som heter Murdoch. Han spilles av Sharlto Copley fra Sør-Afrika. Copley ble kult- og akutt-stjerne med «District 9», og han flyr ambulansehelikopter sånn at tannfyllingene dine detter ut og svever fritt i rommet. Skulderputer fra åttitallet vil løsne. Kontaktlinser vil forsvinne inn i kraniet, og du kan se din egen hjerne. Han griller også med en blanding av krutt og frysevæske.

Dette er deilig, og filmen fortsetter å loope harselast og risikabelt opp og ned mellom blidt akseptabelt og ekstremt kult. Vi kommer omsider til Bagdad, for der vil obersten og guttene hente ut falskmynterplater. Tida er inne for Jessica Biel, som tilsynelatende er etterretnings-offiser og faktisk funker som en slags utlagt gudmor i resten av filmen.

Slutten er i grunnen det minst oppsiktsvekkende ved «The A-Team», og det holdt jeg først mot den. Men egentlig ikke. En perfekt sommerfilm skal være sånn. Du blir så behagelig utslitt av alle påfunnene at det egentlig ser litt trivielt ut når hundreogfemti kai-kontainere eksploderer. Sånn skal en sommerfilm være. 2010.

Confessions of a dangerous mind

NRK3 01.50

confessions of a dangerous mind

Drew Barrymore forstyrrer Sam Rockwell i fasttelefoinen.

terning 2 liten Sladder-filmene florerer. «Confessions of a dangerous mind» skildrer livet til Chuck Barris, gutten som fant opp søppel-TV og ble CIAs leiemorder i Øst-Europa.

Dette er Det Store Tivoli. Kom å se verdens ørneste mann! 50 øre for slangemennesket fra Sørkedal som spiser sin egen flasskatt sidelengs! Sladderfilmer er ofte perspektivløse kurtiseringsfenomener som overdriver betydningen til drittsekker, for produsenten er avhengig av objektets samarbeidsvilje for ikke å havne i injurie-retten. Å dramatisere en manns liv med hans samtykke er ikke kunst eller dokumentasjon, men gratulasjonsvirksomhet.

George Clooneys imponerte snikksnakk-film er da også mest preget av at sprellemannen Sam Rockwell spiller Barris som om han skulle være en syfilisramma Geir Børresen i Oslo Nye-farse. Folk har oppført seg stiligere etter hjernekirurgi med hjulvisp. 2002.

The Hunger Games: Catching fire

TV3 00.40

hunger games catching fire, the

Katniss tenker bare på søstera, ikke på seg sjøl.

terning 5 liten Inderlighetens action-underholdning seirer. Eksistensielt alvor og ansvarsfølelse og lojalitet blir den sexy greia når «Hunger games: Catching fire» betvinger oss effekt-tilhengere med sin tungøyde, snille okkupasjonshistorie.

Det er en ny tid. Det er nye barn, som har vokst opp med stearinlys i alle de grøftekanter hvor et menneske mistet livet. Dette er laga for den voksne Turistforenings-ungdommen med TV-serie-innlevelse. Filmen tar også en forvokst Narnia-romantikk videre til sprelsk og sleggetung medie-satire som kommer til å få nåtids-puritanere til å tvinne småtær. Men det er følelsene som teller. Dette er alvor. Dette er omsorg. Dette er empati og lojalitet og alvorlig kamp mot en verden styrt av jålete overflødikere.

I sin tid tenkte jeg om den første «Hunger games»-filmen at den bare var et kunstig konsept. Det var feil. Etterpå tenkte jeg at den uventa jakt-romantikken ikke kunne gjentas. Men det kan den: Sult-lekene representerer en varig nyskapning. Jeg kommer antakelig til å angre den setningen hele livet.

Historien er velgjørende og gjennomført dyster og lei seg fra første bilde. Handlingen går rett inn i kategorien Livets Tunge Stunder, og der blir den. Jennifer Lawrence og Josh Hutcherson må late som om de er forelska for å redde Capitol fra skandale og sin egen familie fra utslettelse. Det blir gjort med en smal og bitter vennskapelighet, spesielt for Josh Hutcherson, som dystrer rundt med fonem forelskelses-ekthet bak det snille speiderfjeset.

På randen finnes opprøreren Liam Hemsworth, som glir nesten umerkelig ut av jakt-jentas kompliserte travelhet, for det forferdelige skjer at den onde hersker Donald Sutherland steller i stand en ny runde Sult-leker for at Katniss (Lawrence) skal bli drept. Herskeren er lei av henne.

Handlingen er som et paranoisk jenteblogg-essay med to behagelig atskilte hoved-deler som fyller hverandre med følelser og forbannelser. Den rå medie-satiren er hardnet og perfeksjonert. Etter filmen hørte jeg en VG-reklame på Radio Norge om graviditeten til Tone Damli Aaberg og gladiator-retorikken rundt sjakkspillet til Carlssen, og det var som å være tilbake i Stanley Tuccis hysteriske salgs-virtuositet. «The hunger games» tilhører en hederskrona oldis-genre som blander politisk satire med underholdning, og det vulgære reality-vrøvlet rundt keiser Donald føles faktisk både viktigere og virkeligere enn filmen om Julian Assange.

Arbeiderklassens elendighet blir en klassisk bakgrunn for den virtuelle overklassens utskeielser, og filmen damper av proletær indignasjon og opprørstrang. Det er godt. Det ligger revolusjon i lufta. Ungdommen kan komme til å kjøpe sine Gucci-vesker på Fretex, så kan herskerne ha det så godt.

Eter hvert starter lekene, og de skal jeg ikke si stort om. Men regissøren Francis Lawrence holder farten oppe, han har den relative sannsynlighet (her finnes mange tekno-triks) under kontroll og skuespillerne hengir seg til kampene med en følsom og moralsk inderlighet som effektivt fjerner påstander om at dette er voldsporno for unger. «The hunger games: Catching fire» handler om lojalitet, oppofrelse, anstendighet, sorg og empati, filmen er som en orgie i emosjonell flotthet, men det føles ikke falsk. Som jeg antydet: Dette er følsomhets-nivået til den nye og alvorlige ungdommen, den som kan klare å unnvære ironi en hel kveld uten å få abstinenser. Det er ikke stor sjanse for at de skal lage revolusjon i virkeligheten, men om de gjorde, ville det være for å sette fri de fattige i England på 1800-tallet og kurere Dr. Livingstone for spedalskhet. Og gi mat til småfuglene. OK. De søte småfuglene.

Den viktigste grunnen til absolutt suksess er Jennifer Lawrence, som kan spille sin verdige offer-rolle så man kjenner dypet i både smerte, sorg, hat og håp. Lawrence er egentlig grunnen til å filme disse bøkene, for alle rundt henne suger troverdighet fra den sarte bueskyttersken med det småforvirra kjærlighetslivet. Lawrence er dama. Når hun ser djupt inn i deg fra sin lille Unicef-idyll, vet du at du er et dårlig menneske som sløser vekk livet på film. Men du liker det og, for hun ser ut som om hun bryr seg. Alle liker det. Til og med Storebrand har oppdaget at det er ansvarlig man skal være, ikke kynisk og flink.

Har du noen ganger følelse av at du bor i en slags fortløpende begravelse? Du er i Stepford-samfunnets «The hunger games», og det er bare sånn at du ikke brenner skikkelig ennå. 2013.

London has fallen

Viasat Film 21.00

london has fallen

Gerard Butler redder også president Aaron Eckhart i England.

terning 5 liten Skulle man ha sett. Secret Service-agent Mike Banning (Gerard Butler) er tilbake sammen med president Aaron Eckhart, gudserstatningen Morgan Freeman har rykka opp fra speaker til visepresident, men Angela Bassett er fremdeles en sensuell sikkerhetssjef med så profesjonelt murrende katte-kvinnelighet at du kan høre lyden av strømpebukser som imiterer gresshoppene en tidlig sommermorgen samtidig som du syns det lukter nyspist mus. Når du går hjem igjen. Og de utøver alle sine verv som en slags fortsettelse av USAs evige western, Filmen som aldri tok slutt.

Eckhart ser fremdeles ut som et uforstyrrelig kjeve-eksperiment, og Butler er etter hvert blitt så tøff at han antakelig spiser Hitlers navlestreng til frokost og pusser tennene i enstavelses-adverb. Butler er faktisk så tøff at han fint kunne ha slått Paven i truserøsk-poker, han er så tøff at han kunne ha kjørt dieselbil i Oslo sentrum, han er så tøff at han kunne ha kvalt Bin Laden med hans egen endetarm om han bare hadde fått bli med til Pakistan. Mike Banning er en skikkelig film-skikkelse. Filmskaperne holder virkelig ikke tilbake noe.

Presidenten er litt sartere, og når SS-Banning piner en terrorist i hjel mens familien lytter på mobiltelefon, spør han i det minste om det egentlig var nødvendig. «Nei,» sier Banning. Ferdig snakka, som Twitter-folk elsker å si. Dette er en rå actionfilm, men utskeielsene preges ikke av en realisme som skulle tilsi at det var nødvendig å konferere med Geneve-konvensjonen eller pressens faglige utvalg. Her går det så fjæra fyker og London ryker, for «London has fallen» er en blanding av mirakel-action og katastrofefilm.

Jeg advarer igjen: Det er ikke kult å påpeke at ting er urealistiske. Realisme-dimensjonen i actionfilm forsvant allerede den gang Bruce Willis krasja en lastebil inn i et helikopter. 50 meter over bakken. Og det er ikke bare Butler som har urimelig flaks. Filmens logiske forutsetning er også at en arabisk våpenhandler har klart å infiltrere og underminere halve London sånn at leiesoldater kamuflert som engelske politimenn sprenger Westminster Abbey og andre turistmål før de tar kontroll over gatene og alt som er. Det er rimelig å anta at de har lånt illusjonen om forbryteres overlegne intelligens og mobiliseringsevne fra tidlige James Bond-filmer og TV2 sine forestillinger om hva Putin kan utrette. Butlers rolle er i rettferdighetens navn bare en gjenfortelling om Lucky Luke.

Alt er fryktelig moro og upåklagelig fort. Butler skal slutte i jobben, for Radha Mitchell straks føder barn med ham. Men en siste jobb: President Asher må reise til London for å delta i begravelsen til død statsminister. Banning må være med, og det er ganske lurt, for amerikanerne har ikke vært lenge i landet før bombene smeller og skytinga starter. Fra da kaster filmen seg ut i en berg- og galbane foss av eventyrlige overdrivelser, og hvis man til vanlig liker å lytte til podcaster fra bystyret, kan innlevelsen komme til å svikte. Mer er det i grunnen ikke å si om handlingen. Den er sånn som handlinger skal være når en tøff agent skal passe på en tøff president.

Og helt til slutt. Den døde engelske statsministeren Jim Smith blir erstattet av et nytt statsoverhode som heter Clarkson. Hommage a Top Gear. Jeremy Clarkson ble straffa av BBC for mandig framferd og skal yrkesmessig emigrere til Spania etter at en statslønna produsent saksøkte ham for rasisme fordi han kalte mannen «ire». Clarkson, som blant annet er motstander av veiarbeidere, blir en god statsminister i en vanskelig tid. 2016.