Månedlige arkiver: februar 2017

Tirsdag 28.2.– I dag skal vi feire Den Store Mutantdagen

 

X-men: First class

Viasat4 21.30

terning 3 liten Etter en betinga suksess med treer-terning-hype i går, virker det både ufølsomt og unødvendig å gå ned til lavt nivå i dag. Men jeg har en svak, smertelig fornemmelse av at jeg kan ha vært for streng med «First class», for det er lett å bli irritert på mutanter og oppføre seg urettferdig mot dem. Det er tross alt sånn at hvis ikke mutasjoner fantes, ville vi fremdeles vært i Guds gjørmedam, og det er ikke sikkert det har gjørme der en gang. Vi ville ikke ha skjønt Universet, vi ville ikke ha skjønt hvor galt alt er, vi ville ikke ha skjønt Storbritannia eller USA og vi ville ikke ha utvikla den perfekte komle-oppskriften. Vi har mye å takke mutantene for. Så la dette være Den Store Mutantdagen – med flagg etter eget ønske.

Og til filmen.

x-men first class

Michael Fassbender med billig-hjelm er en påkjenning.

Det finnes en god del vellykka visuell vilterhet i X-men-filmen, men den består ellers av for mye småpratende, vær-den-du-er-aktig Disney Channel og for lite dyriskhet og eventyr. Her mangler gigantiske mengder rå moskus-sjarm. Vill flått ville ha virket skumlere. Agurk med e-coli også.

Det kalles en prequel. Man tenker intenst på det som skjedde før. Magneto (som ble spilt av Ian McKellen i enerfilmen i 2000) er opprinnelig en jødegutt i 1944, og han skriker av psykisk smerte da den deutschiske slags Doktor Abuse (Kevin Bacon) dreper mor hans i konsentrasjonsleir. Bacon forsøker først sin mirakuløst smertefulle tysk-uttale, men dama overlever, så han trekker pistol. Professor Xavier (seinere Patrick Stewart) er opprinnelig en pinglete britisk guttunge i amerikansk slott og spilles av James McAvoy med en jentesnill, tynnsjela Potter-personlighet.

Handlingen foregår i 1962, og sluttpoenget er at den onde supermutanten Bacon har tenkt å svi verda ved å lokke russerne til å sette raketter på Cuba. President Kennedy snakker alvorlig i dokumentarisk svart hvitt, men det ser ikke ut som sekstitall, det høres ikke ut som sekstitall og den friske ungdomsgjengen ser egentlig ut som om den kommer fra Justin Bieber-konsert og sitter i peisestua og bytter Hannah Montana-kort.

Akkurat det gjør ingen ting, for de færreste fant noe de likte i 1962. Men frodigheten og galskapen i de to første X-men-filmene savner jeg. Hugh Jackman er borte, Halle Berry, Famke Janssen, James Marsden, Anna Paquin.

Den første «Fantastic Four»-filmen (2005) skuffet med den uforståelige svakheten at du fikk følelsen av å være på besøk i et nyinnflytta legesenter eller rekreasjonslokalene til et litt for rikt reklamebyrå. «X-men: First class» lider også av streithet. Det er ikke moro her. Det er mer spennende i kjelleren på Stavanger museum. Guttene og jentene kan fiffige kunster, men de er mindre oppsiktsvekkende enn småflinke ungdomsskole-elever i Norske Talenter. Alex Rosén ville skilt seg ut som det verste råskinnet i dette selskapet, sjøl om Michael Fassbender ville ha tatt en god annenplass som den mørksinna Erik.

Handlingen går ut på at gene-nerdene skal samarbeide med CIA, for Kevin Bacon er i ferd med å omgjøre seg sjøl til ei A-bombe, siden han allerede har atomer i uorden. Det mest spennende med Kevin er at han utstyrer seg med en styrthjelm som kunne ha tilhørt den legendariske Toys R Us-rapperen Vanilla Ice, for ikke å bli forstyrra av telepatikere. Handlingen ble jeg aldri særlig engasjert av, for jeg vet at jorden ikke ble utsletta i 1962 og heller ikke i mai 2011.

X-men origins: Wolverine

Viasat4 00.15

x-men origins wolverine

Spa: Her bader Hugh Jackman like før manekyr.

terning 5 liten Hvis for eksempel en merittert sjakkspiller og kammermusikk-entusiast spurte meg hvorfor i all verden han skulle se en affekt-orientert mutantfilm fra bratsjens verste fiende, USA, ville jeg si: Brødrene Grimm. Eventyr fungerer som en fullgod erstatning for sjel hos de stakkars folka som aldri har mareritt. Du tror du består av bibliotek-basert ånd fordi om du kan flytte en hest to bort og én til siden, men du er et dyr. En dag våkner beistet, og du får trang til å grapse med makrell i tomat.

«X-men origins: Wolverine» så jeg på Blu-ray (i pakka finnes også en vanlig dvd-versjon), og bildene er skarpere enn Bjerkreim-netter med minusgrader og glemte sauebrek.

Filmen handler om to gutter som oppdager at de har vesentlige mutant-evner og kan fly fortere enn pubertets-tanker og slåss like rått som gammeldansere. Så da gjør de det i alle USAs kriger mens ansiktsuttrykkene deres mer og mer ser ut som godt brukt Lada. Husker Lada? Nei vel.

Men da de kommer som hvite leiesoldater til Kongo eller deromkring, syns Hugh Jackman at det blir for mye av det gode, så han trekker seg tilbake til en eskimo-vennlig tilværelse i Canadas fjell der han dyrker bar overkropp og skogsarbeid. En slags heddøl.

Så viser det seg at hans onde bror Liev Schreiber driver utryddelse av mutanter for den amerikanske wehrmachta, og så oppstår den klassiske god bror, slem bror-konstellasjonen, og den holder filmen ut.

Det finnes folk som ikke feirer syttende mai fordi de syns dagen er forutsigbar. De vil ikke like «Wolverine». Men filmen er en nydelig parade av velbrukt evolusjons-kitsch. Masko-menn med muskler som merkevare hopper og skvetter overnaturlig rundt i mytene, og jeg sier igjen: Hvis du er sånn som blir rørt av Hotel Cæsar, så vil du nok savne den gode, menneskelige innlevelsen her. Men vi som skulle ønske vi var så mandige at vi spiste fotformsko til frokost, vi liker det.

Hugh Jackman likner den unge Clint Eastwood. Liev Schreiber har virkelig en slags mutant-aktig dyre-metafor et sted i fjeset sitt. Danny Huston fungerer fantastisk bra som myndighets-fascist, og i tillegg dukker Taylor Kitsch opp som Le Beau i Bourbon Street og er vakrere enn en fjortistegna unghingst.

Dette er bra. 2009.

Carnage

Svensk TV1 23.00

carnage-2

Kate Winslet har mista håndveska si utover golvet.

terning 5 liten Dette er en rar film. Jeg så den på kino og ble filosofisk overbegeistra og utsøkt underholdt. Ei uke etter tenkte jeg at der bomma jeg sikkert stygt, for Polanski laget nok en kjedelig selvfølgelighet. Så kom filmen på DVD, og jeg tenkte: Jeg ser i hvert fall starten om igjen. Men det var ikke mulig å skru av, for Jodie Foster, Kate Winslet, John C. Reilly og Christopher Waltz spiller så overlegent fasettert, de er så infamt utleverende, de er så smertefullt troverdige, de veksler så interessant og naturlig som duvende ankerbøyer i brisen.

Handlingen er vittig nok. To nyorkske velstands-ektepar kommer sammen for å snakke om at sønnen til det ene paret slo ut to tenner på sønnen til det andre paret. Men sivilisasjonen er en morken krybbe og den gode vilje en tynn ferniss. Under de småborgerlige imitasjonene av rettferdighet trives rovdyr-instinktene. Vi er darwinistisk opplærte krigere, vi er sadistiske revir-beskyttere, vi er etnosentriske gene-bevarere og vi hater egentlig lille Hoa fra nabostammen og mor hans og. Etter program-vennligheten åpenbarer dyret seg. Filmen blir som en sørgmodig, men trassig diskusjon om religionens rolle: Det nullte budet er at du skal late som om du er noe annet enn den du er. Og hvor ville vi ha vært uten det?

Hver av de fire skuespillerne er så gode at det burde ha vanka en felles-Oscar. Men filmen er jo laget av Polanski, så det var nok umulig. 2011.

The chumscrubber

TNT 22.55

chumscrubber, the

Jamie Bell oppdager at narkotikaselger er et fint yrke hvis du vil bli savna etter døden.

terning 4 liten Jamie Bell og Camilla Bell i et amerikansk komediedrama om Troy som begår selvmord i California, men ikke en gang mor hans savner ham. Men kundene hans er litt interesserte, for Troy solgte narkotika. 2005.

Seven girlfriends

TCM 21.00

seven girlfriends

Timothy Daly blir irettesatt av en som godt kan være Olivia D’Abo.

terning 4 liten Timothy Daly og Olivia D’Abo i en komedie om ung mann som farter rundt og spør alle damene han har vært med hva som gikk galt. 1999.

Mandag 27.2.–Svak mandag med en treer fra Slottet

 

The prince and me

TV6 21.30

terning 3 liten Jeg ser meg i dag i stand til å anbefale en treer-film. Treerne er en vanskelig genre. Terningen oppstår som regel av oppgitt irritasjon samtidig som giveren (av terningen) kan se at her finnes det ting som mange mennesker kommer til å like, velsigne deres sjel. Toer-terninger er et langt steg i retning fortapelsen, mens firere egentlig sier at «denne ville jeg ha likt godt på en lykkelig dag.» Når viasatanene insisterer på å forurense en mandag med noe de viste i helga, kan man bli nødt til å anbefale en treer. Sjøl om man nettopp har kommet hjem fra hovedstaden og har følt nærværet til Slottet. Eller kanskje nettopp derfor.

Men til filmen.

prince and me, the

Julia Stiles sammen med den skandinaviske prinsen.

Dette er en helt jentete jentefilm for de som ble født mellom mars 1974 og juni 1989, har navn som begynner på C, liker hester, klysete gutter, snottete sanger og handlingsfattig romantikk.

Dette er virkelig bare en jentefilm. Den har ingen skikkelig handling, bare en søvngjengersk parade av selvsagte tablåer der resignerte skuespillere opptrer som hermetikk og siden lukker seg igjen. For oss i Norge er det morsomt at kongen heter Haraald, mens det er prinsessa som heter Ari. Det er også vittig at den vordende kongen forelsker seg i ei jente av folket og alt det der. Handlingen foregår i et Danmark som delvis består av Praha og delvis av et slott i Hillerød. Geografisk er den et sjabby stykke research, for amerikanske regissører kan ikke Europa og bommer på det hver gang.

Danske prins Edvard av Danmark er en opprørsk råkjører som forlater hjemlandet inkognito og reiser til Wisconsin for å se toppløse jenter, siden de ikke finnes i hjemlandet. Der møter han den ærgjerrige bondedattera, spilt av Julia Stiles, besøker gården til foreldrene, kjører minitraktor, danser med kuer og blir en skikkelig hjerteknuser. Så da kong Haraald blir så sjuk at kronprinsen må overta pliktene, følger bondedattera etter og småsmurfer seg inn i danskenes hjerter.

Julia Stiles spiller bare godt når hun er sint, og briten Luke Mably ser ut som en halvannenrangs reality-skjønnas av den typen som har med lommespeil på fotballkamp. Ben Miller spilte Rowan Atkinsons høyre hånd i «Johnny English», og her redder han en del håpløse scener ved å være den lakoniske kammertjeneren Soren. Ellers råder energifattigdommen. 2004.

X-men: The last stand

Viasat4 23.35

x-men the last stand hoved

Rebecca Romijn i OL-drakten til det norske kvinnelandslaget i langrenn. Antakelig.

terning 5 liten Stae tilhengere av episke idealer vil stille seg negativt uforstående til alt som er storslagent med «X-men 3», for den tilhører de filmene som ikke har noe å fortelle, bare mye å vise fram. Når den satanbleike muskeltanta Famke Janssen mot slutten oppløser muter og mennesker i det gamle grafikkfolk kalte pixler mens den djevlerøde kjolen hennes blafrer opprørsk og øynene glitrer mablis-svart som en ny Eksorsist-film, da oppstår en kontrollert, behagelig seer-ro som hører med til Den Nye Filmen.

Den Nye Filmen forteller ikke en historie med voksende innlevelse, den bare viltrer seg visuelt med elementære fysiske overdrivelser og underholder på samme måten som en svimmel joggetur gjennom tivoli. Det er nesten som om penge-fascistene uforvarende har utformet et kunstnerisk manifest: Det finnes egentlig ingenting å bry seg om, så derfor driter vi i alt unntatt det som virker imponerende.

Og «X-men 3: The last stand» er imponerende. Ikke på tross av sine minussider, men på grunn av. Historien fjomser folkerikt avgårde som når senile folk forteller om annen verdenskrig, men det er fordi den vil gjøre det sånn. Ingen misbruker tida til å bygge opp snedige dramafølelser. Hat, sjalusi, maktsjuke, sorg og kjærlighet markeres som om de var gule lapper på kjøleskapet, og den visningsglade fantasien får løpe fritt. Dette er en slags nasjonalpark for frie fantasier.

Filmen består av befridde enkeltscener. For det effekt-orienterte actionfolket er fortellerstyrke ei plage. De vil se asfaltene reise seg, og de avskyr den overvurderte sjela. Effekter er kunst. Det finnes ikke innhold i Salvador Dalis bilder heller.

Det er vittig at Ian McKellen blir gjort streit med farmasi. Det er eksotisk da Rebecca Romijns kamuflerte tightskikkelse, som har fått publikummere til å stirre så intenst på blåmaling at de fikk førtiårsrynker, plutselig blir rosa hud. Det er lovende da den omnipotente telekinetikeren Famke Janssen (Jean/Phoenix) til og med kler av Hugh Jackmans hud – og det er nifst at den litt slitne australieren beholder en hårfasong som får ham til å minne om sisteplassen i en finsk hundeutstilling. Det er fantastisk når Golden Gate-brua bøyes ut over San Francisco-bukta. Det er urovekkende med mutant-sex, et fenomen som folk ellers bare har sett i Big Brother. Vi har før hørt om kvinner som hevet huskjøp, men her skjer det med hele huset. Sjangala bangala! Nå kommer snart julenissen!

Det finnes en historie her. Nok en gang er menneskene ute etter mutantene. Denne gang med en medisin. Så kommer krigen. Dette var den lange oppsummeringen av handlingen.

Om noen skulle ønske innhold, kan de grunne over mutanismens egenart. Den innebærer Guds lek med Darwin. Hvis darwinismens teorier hadde vært sann, ville menneskene hatt både lunger og gjeller. Det har vi ikke. Antakelig velger Gud sjøl sine mutasjoner, og han er tilhenger av Ryfast.Det er utrolig med mutant-sex, et fenomen som folk ellers bare har sett i Big Brother.

Janssen: En egentlig død Jean står opp med svart olivenblikk. 2006.

God’s pocket

NRK3 21.30

gods pocket

John Turturro finner ut ting ssammen med Philip Seymour Hoffman.

terning 4 liten Krimdrama etter en bok av Peter Dexter og regissert av skuespilleren John Slattery som ifølge imdb spiller Sterling i «Madmen». Philip Seymour Hoffman spiller en arbeiderklassefyr som forsøker å dekke over ting da stesønnen blir utsatt for en ulykke og dør. Men en journalist aner ting. Filmet i Yonkers, New York. 2014.

Søndag 26.2.– En ålreit film-lørdag i en allerede perfekt verden

 

The international

TV3 22.00

terning 5 liten En beskjeden søndag, men med synlige underholdnings-kvaliteter. Det får holde. Det viktigste er at den er seg sjøl, og ikke en kopi av lørdagen. I går fikk jeg se snøen i Oslo, som er en lit eksotisk opplevelse, som når man reiser til Spania for å kunne sitte i skyggen. I følge dagens VG har en klimaforsker sagt at verden neppe kan reddes. Han har rett. Hans verden kan ikke reddes. Den verden som er skapt av en lava-glad Gud, kan selvsagt reddes helt til sola slukner.  Si dette etter meg: Det er ingen sjanse for at Jorden blir borte fordi om Oslo  bare har sju centimeter snø, og det er ingen sjanse for at sola kollapser fordi du kjører diesel-SUV. Verden er forlengst redda, og VG er et katastrofe-religiøst sumphål for dårlige løgnere. Sånn er det.

Men til filmen.

international, the

Clive Owen, bekymra for en verden som blir herja av finans-monstre, tauer rundt på Naomi Watts.

Clive Owen farer småskadd gjennom det moderne globaliseringshelvetet og blir en brå og kompromissløs bank-reformator i en tid som virkelig trenger menn med grottehake og motellskjegg.

Owen er framleis en så freudiansk gave til kvinnene at han burde hatt slør-tvang også i politiet. Eksil-briten med feberblikket jobber faktisk sammen med Naomi Watts på statsadvokatens kontor i New York. Før de tar Manhattan, kaster de seg over Berlin, men der blir den utegående kollegaen tatt med forbipasserende blåsyre etter Sovjet-modellen. Og så farter denne freidige konspirasjonsfilmenes vårløsning av gårde til Milano og Sveits. Før Stasi-Armin legger grunnen for en sju hekkans shootout i Guggenheim, der hylende turister og vanlige katalognerder får være med på årets performance. Taktekking med dansk banksjef i Istanbul står også på den omfattende reiseruta, og underholdningsverdien er dobbeltsidig. Owen bærer despo-frakk og vigilanteblikk, og verden viser seg fra sin beste side: Lange italienske viker veksler med korridor-funkis og styrebord, der dressene planlegger å underlegge seg verden ved å eie dens gjeld. Naomi Watts har fått langt nedfallshår og likner en barneminister, men hun blir angora-veik og vaskeuekte i det merkantile macho-kjøret. Ei slags Venus i Milo; må ikke sentrifugeres.

Handlingen er finurlig i disse bankhater-tider.

Den amerikanske statsadvokaten etterforsker en Luxembourg-bank med sveitser-struktur: I sine dype hull skjuler den kriminell styringsgrådighet, og egentlig er den ikke ute etter at folk skal betale gjelda si, bare at de skal være avhengige av banken. Sånn går det til at også en filantropisk italiensk statsminister-kandidat havner i kikkertsiktet til Frans av Assassin. Tillitsnivået i filmen likner til forveksling på den gangen da trulsene i Den norske Bank travgikk i departementene, så gjenkjennelsen er berusende.

Men det er først og fremst Owens film. Handlingen veksler mellom BI-paranoia og fortaus-action, og den plutonium-fyrte superbriten er mandig på den måten som ikke nødvendigvis appellerer til Alexander Rybak-fansen.

Sannsynlig? Finn én sannsynlig ting i verden det siste året! 2009.

The rebound

NRK3 21.30

rebound, the

Catherine Zeta-Jones skal kanskje ha sex med Justin Bartha.

terning 4 liten Romantisk komedie fra 2009. Catherine Zeta-Jones, som virkelig ikke henger i horn på veggen, spiller en kvinne som fanger interessen til en mye yngre mann, spilt av Justin Bartha. I 2009 var Z-J førti år, og Bartha var elleve år yngre. Så filmen handler ikke egentlig om at han er så ung, men om at hun gikk fra forstadsgubben sin på grunn av utroskap og at han jobber i kaffehøl mens familien mener han sløser vekk livet. Er kjærligheten virkelig? Hva skal spurven med nebb. Hva sier reven? 2009.

Arthur

TVNorge 00.25

arthur 2

Russell Brand leker med Helen Mirren.

terning 5 liten At Russell Brand skulle bli en rørende suksess som den døgnfulle komedielegenden Arthur er et større mirakel enn da engelskmenns utvalgte dro sverd ut av stein.

Dudley Moore skulle egentlig være Arthur for evigheten, og John Gielgud skulle ta seg av ham, for han fikk Oscar for Hobson-rollen i 1982. Men ingen vil være bekjent av at de husker 1981 lenger, og Russell Brand er på alle måter en aktualisert finansfyllikk som aldri minner om Finbeck. Moore var en fin komiker, men sørgelig som en haleløs hund. Man fikk ikke trang til rikdom av Dudleys Arthur. Brand er aldri tragisk. På tross av navnet blir det ingenting ibsensk ved ham, det måtte i så fall være noe gyntsk. Han nyter alkohol slik man ikke skal, og når den fettfrie frekkasen med Rex Rodney-fjeset utnytter pengenes truse-magnetisme, skjer det med søt naivitet og ekte vennlighet. Moore var 46 år da han spilte Arthur, a dirty old man. Brand er 36.

Dessuten finnes dronninga der. Helen Mirren spiller butleren og barnejenta Hobson med et rikt repertoar av innsiktsfull oppgitthet, og hun seiler gjennom filmen med fullriggerens fordragelige fasthet og framkomstevne.

– Stjal du den kjolen fra Minni Mus, eller ga hun den fra seg frivillig? spør hun Greta Gerwig, som spiller komediens alvøyde urban-uskyld så inderlig at hun kunne vært Drew Barrymore.

Brand snakker et engelsk som antakelig burde vært forbudt fordi det kan føre til barnløshet i Storbritannia. Han befinner seg i den delen av en falsett som før eller siden fører til oksygenmangel og er en skjønn fyr der han detter inn i politiets smilende varetekt. Han er også en stut i den forstand at han snubler av gårde til insemineringsritualer uten godkjennelse av landbruksdepartementet eller rosabloggerne. Han er en kåt uskyld.

– Jeg måtte ta tabasco på brystvortene fra han var seks år for å slippe unna ham, sier Hobson. Gielgud sa aldri sånt.

Da Arthur blir innkalt til sin næringskalde karriere-mor, hilser han henne som en god sønn: – Hei Vivienne, jeg husker at jeg bodde i livmoren din!

Da han omsider skal giftes bort til Jennifer Garner, forsøker pappaen hennes (Nick Nolte) å skjære ut tunga hans med sirkelsag. Det kan være for å stanse snakket, men kanskje ikke bare.

– En bøtte tequila og en skje, sier Arthur. Da Hobson blir dødssjuk bringer han henne verdens største teddybjørn og en Darth Vader-maske: -Ta på deg maska, eller så brenner jeg bamsen!

Russell Brand behersker det overspente replikk-nivået som om han ble født med samtalene tatovert på rumpa. Han er en mann som kan grine overbevisende i sitt eget bryllup fordi han ikke vil ha brura og invitere kjæresten til Pez-middag.

Det var en overraskende kveld. Glem Dudley Moore. Moore is less. 2011.

X-men origins: Wolverine

Viasat4 22.30

x-men origins wolverine

Kona til Hugh Jackman ville ikke at han skulle ta denne rollen.

terning 5 liten Hvis for eksempel en merittert sjakkspiller og kammermusikk-entusiast spurte meg hvorfor i all verden han skulle se en affekt-orientert mutantfilm fra bratsjens verste fiende, USA, ville jeg si: Brødrene Grimm. Eventyr fungerer som en fullgod erstatning for sjel hos de stakkars folka som aldri har mareritt. Du tror du består av bibliotek-basert ånd fordi om du kan flytte en hest to bort og én til siden, men du er et dyr. En dag våkner beistet, og du får trang til å grapse med makrell i tomat.

«X-men origins: Wolverine» så jeg på Blu-ray (i pakka finnes også en vanlig dvd-versjon), og bildene er skarpere enn Bjerkreim-netter med minusgrader og glemte sauebrek.

Filmen handler om to gutter som oppdager at de har vesentlige mutant-evner og kan fly fortere enn pubertets-tanker og slåss like rått som gammeldansere. Så da gjør de det i alle USAs kriger mens ansiktsuttrykkene deres mer og mer ser ut som godt brukt Lada. Husker Lada? Nei vel.

Men da de kommer som hvite leiesoldater til Kongo eller deromkring, syns Hugh Jackman at det blir for mye av det gode, så han trekker seg tilbake til en eskimo-vennlig tilværelse i Canadas fjell der han dyrker bar overkropp og skogsarbeid. En slags heddøl.

Så viser det seg at hans onde bror Liev Schreiber driver utryddelse av mutanter for den amerikanske wehrmachta, og så oppstår den klassiske god bror, slem bror-konstellasjonen, og den holder filmen ut.

Det finnes folk som ikke feirer syttende mai fordi de syns dagen er forutsigbar. De vil ikke like «Wolverine». Men filmen er en nydelig parade av velbrukt evolusjons-kitsch. Masko-menn med muskler som merkevare hopper og skvetter overnaturlig rundt i mytene, og jeg sier igjen: Hvis du er sånn som blir rørt av Hotel Cæsar, så vil du nok savne den gode, menneskelige innlevelsen her. Men vi som skulle ønske vi var så mandige at vi spiste fotformsko til frokost, vi liker det.

Hugh Jackman likner den unge Clint Eastwood. Liev Schreiber har virkelig en slags mutant-aktig dyre-metafor et sted i fjeset sitt. Danny Huston fungerer fantastisk bra som myndighets-fascist, og i tillegg dukker Taylor Kitsch opp som Le Beau i Bourbon Street og er vakrere enn en fjortistegna unghingst.

Dette er bra. 2009.

Edge of tomorrow

TV2 Zebra 21.00

edge of tomorrow

Tom Cruise i et paradoksalt univers med Emily Blunt.

terning 5 liten Om «Edge of tomorrow» skal man ikke røpe annet enn at det er en science action, og hvis du tilhører de tullingene som ser trailere, vet du allerede for mye. For Doug Liman har laget en snedig gåte, der Tom Cruises oppbrakte voksen-ansikt vimser rundt i et elegant paradoks. Du får det morsomt hvis du kommer til kinosalen like uforberedt som ei jomfru på russefest i Kongeparken.

Du som skal se filmen kan slutte å lese her. Det vil si: Jeg skal fortelle starten. Verden er i krig med invaderende aliens, forma som ekstremt viltre plen-klippingsroboter med armer som kunne vasket opp etter en bryllupsmiddag på under ett minutt. Fortekstene ligger under en mengde nedslående nyhetsmeldinger, men vi som husker at Don Quijote-gruppa i tabloidene startet flått-sesongen i mars, tror ikke på nyheter. Vi tror på Davy Wathnes ufeilbarlighet og på Petter Northugs egentlige uskyld. Tom Cruise spiller en finslig uniformert mann som får beskjeden: «The general will see you now». Skjebnesvangert. Jeg skal også røpe to ting til: Nei, dette skjer ikke i byen Punxsutawney. Dessuten den mest gåtefulle sjekke-replikken noensinne: Finn meg når du våkner.

Så starter elendigheten. Med flere.

«Edge of tomorrow» har handling som en dr. Emmet Browns fysikk-tentamen, men den er ikke intellektuelt komplisert og overforklarer aldri det uforklarlige. Selv de som syns at zippo-lighteres funksjonalitet bygger på vanskelige teorier, vil henge med når filmen presenterer oss for (pust inn), et omvendt «Tilbake til fremtiden»-syndrom, en robotdrakt som er forminska Titanfall, litt Robocop, nesten Terminator og bare såvidt Transformers samt boksinga til Bjelland. Uten sordin. Bildene er forheksende enkle, men stilige da (når) en sjabby gruppe frontsoldater lander i en slags Omaha Beach-invasjon av Frankrike. Og så. Innvandrer-Mimics er verre enn nazi-soldater, men de har stiligere konsonanter.

Utviklingen av rollefiguren til Cruise er fiffig og blir skildret med overlegen tillit til publikum. Man tilegner seg fort en alternativ logikk, og den litt nystrøkne majoren som dessverre gikk inn til en general, blir forvandla til en svett og arbeidsskitten krigsmaskin som verken er redd for å dø. En av ulempene ved alien-kriger på film er vanligvis fraværet av militær variasjon. Våpnene stråler grønt eller rosa, og de fremmede eksploderer som vannkrig-ballonger mens grønt slim spruter over data-hjelmene til virtuelt veslevoksne soldater. Kampene er fiksere her. De har en håpløshets-dimensjon som gjør splatter-scenene til noe dypt pessimistisk og eksistensielt deprimerende. Denne skitten kan ikke gå bra.

Dessuten har «Edge of tomorrow» to av de beste rolle-figurene. Tom Cruise tilhører det utvida universet. Vi har alltid visst at det var litt trangt for ham her. Den utskjelte scientologen tilhører dessuten de ytterst få skuespillerne som vi bryr oss om på film hver gang. Om han skadet akilles-scenen i en stygg nedover-trapp, ville vi umerkelig dra oss til ytterkanten av kinostolen. Dessuten spiller Emily Blunt en overbevisende supersoldat fra de patriotiske reklameplakatene. Hun virker slem.

Paret fører til uvanlig velgjørende driv i romantikken. Blunt ser sensuelt motvillig ut midt i trynet, hun har det stilige Stirret, hun er tung i blikket som en fisk i enden av et snøre. Dama antyder skyggen av et ønske, minnet om en uopplevd lidenskap. Joda. Sånt fins. Folk som elsker edru, opplever litt av hvert. Det hjelper selvsagt at motspilleren er selveste Tom Cruise, den kjønnsløse guden som vi tilber med motvilje og svakt mismot. Cruise er som fyren i Woody Allens komedie «Kairos røde rose». Han er fin på film, men vi tror ikke egentlig at han gjør noe i virkeligheten.

Den alternative logikken tar en vri akkurat når vi trenger den, og filmen klarer seg overrumplende bra gjennom en spennende actionslutt i Paris.

Nå skal jeg skrive noe som dere ikke skal lese hvis dere skal se filmen:

«Edge of tomorrow» har dataspill-logikk på en måte som jeg faktisk ikke kan huske jeg har sett på film før. Bortsett fra gamle tegnefilmer. Man (eller han som skrev romanen) har kopiert det som særpreger krig på pc eller xbox og gjort en snedig filmlogikk av den.

«Edge of tomorrow» gir den rare følelsen av noe nytt. Noe Nytt er ellers et fredløst begrep i Gjentakelsenes Tid, så filmen burde nok hatt terning 6. 2014.

Going the distance

TV2 Livsstil 21.00

going the distance

Justin Long med Drew Barrymore. En feil tanke.

terning 2 liten Etter hvert som de hysteriske ryktene om overmenneskelig sex sprer seg like apokalyptisk i den vestlige verden som om de var peruvianske myter om jordens undergang, forsvinner den opprinnelige romantikken. Når Drew Barrymore og Justin Long savner hverandre på tvers av to ørkener, skjer det med en anekdotisk blidhet. De er så kule som venninne-sms-er. Når Long kommer sammen med kameratene sine igjen, friskner han til og blir en lykkelig skøyer. Når bare han har dratt tilbake til New York, begynner Barrymore å smile igjen.

Men filmen handler ikke om at mennesker som bor langt fra hverandre gjør det fordi eksistensielle feiginger alltid er nærast når dei er borte. Nei da. De skal forestille verdens mest forelska par, de har bare mista boka Love For Dummis og vet ikke hva man gjør. Forelska folk kan godt være vittige. Men ikke bare det.

Filmen handler om at de treffer hverandre fordi de har utenomjordisk dugelige quiz-kunnskaper, men hun skal tilbake til Stanford, og han jobber for et lite troverdig musikkforlag i New York. Han har rare kamerater. Hun har kynisk-vittig søster (Christina Applegate). De sender mobil-meldinger til hverandre slik folk gjorde i gamle dager (15 måneder siden), de gjennomfører et slap-the-stick-forsøk på telefonsex, de ligger sammen på ei kake og på et bord, og de kommuniserer omtrent som Tom og Jerry. Barrymore ler hahahhahaha, som om hun har tenkt å vekke sine dormende hormoner, og vi ler ikke med henne. De to er en katastrofe sammen, og Roland Emmerich burde ha laget filmen, for da ville det vært visepresidentens skyld.

Kjærlighet trenger enkle, gjenkjennelige og ektefølte identitets-kriteria. Særlig på film. 2010.

Transformers

Max 21.30

transformers

Megan Fox ble også med. Hun kan ikke bli bil.

terning 5 liten «Transformers» derimot. Verdensrommets fremmedkulturer har mista kuben sin, og derfor kommer de jernrånende til Jorden som gjenfødte Volvo Amazon-er over Midtøstens sanddyner. Kjøretøyene er fortidsting, og du minnes «Philadelphia-eksperimentet», som var yndlingsfilmen til de snille sci-fi folka, de som liker forskere i fotformsko som finner opp pommes frites uten kreftylamid.

Men hovedpersonen i filmen er ikke Swiss-knife-teknologagsene. En ung mann vil ha bil av far sin, og han blir valgt av en gul Camaro, som i sin tur også plukker ut ei fullt utvokst UVB-jente med tenner som aldri har vært marmor i Italia. Den unge gutten er en utrolig kul fyr, og han bærer filmen videre med stil. Det engasjerer også at Jon Voight spiller forsvarsminister, for blir du ikke redd av det, har du nerver av smeltefritt stål og kan du dra til Nord-Afghanistan på Kristin Halvorsen-pass.

Mange stilige ting myldrer. Ikke minst Biltema-krabbene, som fyller presidentens fly som tekno-gremlins og er helt i nærheten av å bli desembers kjæledyr-favoritter på tross av nissene.

«Transformers» er julegaven til mange. Ingen innvoller, ingen strippere og ingen Eddie Murphy noe sted. 2007.

Den fantastiske historien om Benjamin Button

FEM 21.00

den fantastiske historien om benjamin button

Benjamin Button fødes som olding. Det er litt kjedelig.

terning 3 liten Benjamin Buttons konstruksjons-melankolske liv er egentlig bare en gigantisk sminkejobb – og i alt håndarbeidet går en snedig historie tapt.

Du kan gjøre to ting: Du kan bli hjemme og se repriser av «Dynastiet». Der finnes også folk med forseggjorte maskefjes, og det åndelige innholdet blir omtrent likt. Eller du kan bestemme deg for å drite i den overhøytidelige tomheten og gå på kino for å hygge deg med ei diger dropskule som aldri tar slutt og har samme smak hele tida. Det går an. Du kommer til å ende med tårer i øynene, og det fortjener du for å ha holdt ut.

David Fincher («Se7en») må være en slags puritaner, for han slipper aldri til livsgnisten verken i historien sin eller i folka, og fortellingen om Benjamin Button dystrer rundt på en sentimental lesesal-maner som forteller lykkekake-selvfølgeligheter med slepebåt-røst. Jeg tenker «Driving miss Daisy» og «Forrest Gump» og alle disse amerikanske dramaene som standardiserer livsgåtene sånn at de virker som busskur-filosofisk menigmanns-mas med tomtønne-akustikk.

Det starter med at Button (som ikke er Pitt hele tida, men en annen kamuflert stakkar) blir født som olding. Egentlig ser han latterlig ut, og alt kittet som han eller en annen bærer rundt i trynet, gjør at han ikke kan vise følelser på mer enn to timer. Det er ei plage, for du føler at personen ikke finnes. Han er en konstruksjon fra brødrene Grimm, og snart blir han sikkert kyssa av frosken, og så er elendigheten over. Vel, han er en konstruksjon. Mennesker som blir yngre og yngre finnes ikke, bortsett fra i hodet på førtiåringer. Og de ville vært helt uinteressante, om de fantes.

Benjamin gjør sånne amerikansk-litterære ting som man trekker på smilet av: Den hvite gutten vokser opp hos svart Morgodhjerta-dame, han tar jobb på slepebåt hos en frodig ire, han er med i verdenskrigen og ser unge menn dø, han er sønn av en knappefabrikk-mann og bærer sin ukjente pappa til dødsleiet og han søker hele livet den elskede småjenta han traff i godhjerta-heimen da han var et barn med oldingefjes.

Innimellom opptrer fine scener. De følsomme britene Cate Blanchett og Tilda Swinton har de inntrengende ansiktene på. Men tre timer med «life’s like a box of chocolate»-dypsinn er for mye for de fleste tenkende mennesker. 2008.

Lørdag 25.2.–13 minusgrader, fin filmlørdag og meningen med Depp

 

The Lone Ranger

TVNorge 21.30

terning 5 liten I går kom det ingen Film på TV fordi jeg er på ferie i Oslo, en geografisk risikabel ting, men nødvendig for utvikling av forståelse og empati. For her i langveisfra var det 13 minusgrader, og antropologisk eksotisme fører alltid til at vestlendinger forstår mer av verden og skjønner Guds mening med global oppvarming. Fra fornemmelsen av Guds mening er det lett å gå videre til Johnny Depp, som antakelig kom til verden for at vi skal oppdage at egenart er en genefeil. Mange av Depps roller er øyeblikkelig sinnsutvidende, som vitenskapelig bruk av peyote-kaktus til bursdagskaker og ettermiddags-te. Det er ellers en stilig filmlørdag uten opplevelse av ny innsikt. Og det er ganske varmt i Oslo når det er kaldt.

Men til filmen.

lone ranger 1

Johnny Depp og Armie Hammer i varig trøbbel.

Mens hele sivilisasjonen går og venter på at Den Store Fornyelsen skal ramme Hollywood, noe som er like sannsynlig som at Egypt blir en del av Vatikanet, kan vi uten samvittighetskvaler nyte rutinerte action-ironier som «The lone ranger». Tar du lakmustesten Ville jeg heller sett en Viking-kamp?, blir svaret helt sikkert «nei, det ville jeg ikke, men VM derimot». «The lone ranger» er ikke bare en gjennomført trivelig film, den myldrer også av velplasserte snedigheter.

Jeg er ikke filmklubb-nerd, og jeg redegjør ikke for hvordan myter oppsto og hvor bra de var da. Verbinskis film er en vanlig, men rik og sorgløs westernkomedie. Den dikter troverdige Rosa Panteren-mirakler, og den farter rundt i salong-parfymerte politiske korrektheter som til og med republikanere vil humre velvillig til. Filmen er et veltilpassa, nybada Lano-barn i en tid som alle egentlig vil helle i utslagsvasken. Dommedags-varslene som ellers gjelder uvesentlige ting som klimaet og økonomien, har nådd den amerikanske filmbyen fordi fornemmelsen av forfall smitter mellom organene i samfunnet, som en hurtig-voksende svulst. På et gatehjørne står Steven Spielberg og George Lucas og føler seg ubegripelig oversette, så de bærer en sirlig felles-plakat der det står: «The End is near, and there will be no kissing.»

Men det mangler et overraskende balletak i Verbinskis film. Det skulle vært blaff og en torden. Jeg forsøkte underveis å tenke meg fram til hva som ville gjort en film som denne spesiell på for eksempel syttitallet, og det eneste jeg kom til var: Bob Dylan. Dylan ville spilt indianer med elendig diksjon, og bildene ville vært styggvakre glansbilde-fantasier om realismen. På grunn av rockemusikk ville syttitalls-filmen gitt en salongsint rampe-fornemmelse. I Verbinskis komedie foregår det store oppgjøret til fest-musikk fra nyttårskonserten i Wien, og det er OK, men det er bare flinkt, det er ikke kult. De som laga syttitallsfilmer, fant atmosfæren i tida si. Vår tid har ingen atmosfære. Den har bare CO2.

Alt dette skriver jeg fordi dere kommer til å ha det skikkelig moro på en film som dere føler er littegrann feil. Det kan være vår egen feil. Vi er rastløse sjelenomader, og vi hygger oss uten å like hygge. Det er kanskje ikke Hollywood det er noe galt med, men folks evne til å like streit underholdning.

Filmen starter som «Little big man» (der kom det Rainman-stuff likevel): Johnny Depp er eldgammel indianer som ikke intervjues av journalist, men av en guttunge på museumsbesøk. Gammel hud ser ut som et Google-bilde fra Grand Canyon, og Depp har fått Betty Davis sine øyne. Tonto forteller om den gang han og The Lone Ranger utførte et forvirra bankran, men da protesterer guttungen, og så får vi hele 1869-historien. Vi drar tilbake til den gang jernbanen var det helt store framskrittet (og etter noen år ble Venstre danna og de har siden sett på tog som progressivt). Han som blir The Lone Ranger er en studentfin statsadvokat som kommer til sin gamle westernsmåby der ungdomskjæresten har gifta seg med hans egen bror. På en fortumla fangetransport treffer den pene mannen indianeren Tonto. Johnny Depp spiller utbefolkning (jo, det skal være det) med tørkeramma, kalkhvit hud og en dau fugl på hodet. Han driver med parodiske indianerting og er en fornærmelse mot alt fra Mari Boine til Carlos Castaneda.

Voldemorten i historien er et usalig påfunn i utkanten av western-mytenes rekkevidde. William Fichtner spiller en lovløs splatter-kannibal og er en trussel mot 11 års aldersgrense. Han omgir seg med the usual suspects, en rusjen gjeng Folk Er Folk-eksentrikere som like gjerne kunne vært mannskap på The Black Pearl. Både røde og hvite er ute etter den sadistiske kjøtt-eteren Butch, og etter hvert forplanter historiens indignasjoner seg til også å gjelde kapitalister og investorer. Indianer-elvas ressursrike opprinnelse framstilles som en slags trua Lofoten.

Nok om handlingen. Johnny Depp har ny maske, men spiller Tonto så likt Jack Sparrow at små barn vil oppdage det og gripe etter legokassa. Det gjør ingen ting. Laurence Olivier var ungdomsopprøreren Hamlet på samme måten som han spilte alle andre roller, og han ble sett på som et geni. Depp funker aldeles deilig, og tross sin tønnerunde modenhet er han en visuell fest der han som sjaman og windigo-jeger stavrer rundt i sin etniske ironi. Skjønnasen Armie Hammer har egentlig en vanskelig rolle, for han skal være både naiv og tøff. Det er han flink til, for til å være en pen mann har han stilig mimikk. Damene er som vanlig horer eller husmødre, så de går vi bråkvikt forbi.

Jeg har forsøkt å finne ut om det er planlagt en Lone Ranger 2. Hammer har kontrakt. Depp har sagt at han stiller. Jeg tror ikke den kommer. 2013.

The queen

NRK1 00.20

queen

Helen Mirren som dronninga.

terning 6 liten Etter omkring en halvtime av denne filmen har det foregått et umerkelig tronskifte i England. Den opprinnelige dronningen er skiftet ut med en ny. Det skjer ved en gradvis sannsynlighets-forskyvning: Helen Mirren blir den troverdige dronningen av England, og Elizabeth faller på sin egen urimelighet. Det er kanskje den største enkelt-prestasjonen i film noensinne. Filmen er skrevet av miniserie-spesialisten Peter Morgan, sønn av Arthur Morgentrau, som intervjuet en rekke navnløse kilder som sto Blair og kongefamilien nært. De fortalte og fortalte, og Morgan brukte fantasien og logikken til å sette sammen et helhetsbilde. Men egentlig er filmen «Se og Hør» de Luxe, den representerer en sladderhistorie av gigantformat, for dette handler om hvordan kongefamilien omtalte folkeprinsessa Diana, som i England er viktigere enn Pavens forhold til Gud.

Det åndelige innholdet har ikke Morgan diktet opp, det har han diktet. For denne filmen er ikke bare en skildring av et kongehus som blir bombardert med sentimental populisme, den er en hovedmelding om tidsskiftet. På ett eller annet tidspunkt i den nyere historie overtok Folket styringa av Vesten, og de har beholdt den. Dyrkinga av Diana antok revolusjonære dimensjoner i dagene etter at hun døde, og blomsterhavet utenfor Buckingham Palace ble nesten en ironisk eufemisering av storminga av Bastillen.

Ifølge filmen var dronning Elizabeth den siste som motsto banaliseringen av Britannia. Hun gjorde det protokollen krevde av henne. Det var en vakker stolthet. Til slutt sank hun i kne, som det franske hoffet på skafottet. Og så overtok de sentimentale døgnflue-følerne Vesten. 2006.

Stalins hemmelige lege

NRK2 23.40

terning 4 liten Et fransk drama om ei dame som ble Josef Stalins lege, og utviklet et tvilsomt forhold til den politiske gründeren sjøl om hun var gift. Utroskap er et fransk særemne, og dette kan godt ha blitt bra. 2010.

Better living through chemistry

NRK3 21.30

better living through chemistry - wilde

Olivia Wilde er farlig for apotekere.

terning 4 liten Sam Rockwell og Olivia Wilde i et komediedrama om en streit apoteker som får et vilt og farlig liv da han roter seg borti ei dame som både er en annens troféhustru og antakelig ganske utilregnelig. 2014.

Blandede følelser

Norsk TV2 22.50

blandede følelser Blended

Drew Barrymore og Adam Sandler – laget for hverandre.

terning 3 liten Denne har jeg ikke sett, og jeg kan ikke gi den firerterning i dag. Men det er antakelig en komedie som er ganske småfrekk i den delen av kjeften der kjønnshumoren sitter og venter med et utålmodig flir. Drew Barrymore og Adam Sandler drar på håpløst mislykka date, og derfor blir de enige om at de aldri mer skal se hverandre. Men. Trekk pusten. Ved skjebnens eventyrlige spill havner de og familiene deres i samme suite i Afrikansk Safari Feriested. 2014.

Å leve og la dø

TVNorge 00.15

live and let die

Jane Seymour med voodooist.

terning 5 liten Dette er Roger Moores første film som James Bond. Stor skurk forsøker å ødelegge verdensøkonomien med narkotika, Bond setter etter. Dette er filmen der det også er med voodoo og Jane Seymour. Paul McCartney laget sangen «Live and let die». 2 timer. 1973.

Evig din

TV3 19.00

evig din

Drew Barrymore som prinsesse.

terning 5 liten Marxepott og Prins Mild. «Askepott»-versjon der generasjons-ikonet Drew Barrymore spiller den bortgjemte stedattera med en fredfylt og feministisk sødme som gjør henne til en fin blanding av Pippi Langstrømpe og St. Hans-natt på Vaulen. «Ever after» er en lang og herlig romanse av Andy Tennant, og den permitterte Addams-mora Anjelica Huston oppspiler oppkomlingskald stemor som får enda lengre nese. Dougray Scott er Henri, en slags prins mild som får øynene opp for både litteraturen og den uoppfunne sosialismen da Barrymores treffsikre guttejente epler ham inn i Edens hage. En storarta film. 1998. 2 timer.

The hunger games: Catching fire

TV3 21.30

hunger games catching fire, the

Jennifer Lawrence har ei søster å ta seg av.

terning 5 liten Inderlighetens action-underholdning seirer. Eksistensielt alvor og ansvarsfølelse og lojalitet blir den sexy greia når «Hunger games: Catching fire» betvinger oss effekt-tilhengere med sin tungøyde, snille okkupasjonshistorie.

Det er en ny tid. Det er nye barn, som har vokst opp med stearinlys i alle de grøftekanter hvor et menneske mistet livet. Dette er laga for den voksne Turistforenings-ungdommen med TV-serie-innlevelse. Filmen tar også en forvokst Narnia-romantikk videre til sprelsk og sleggetung medie-satire som kommer til å få nåtids-puritanere til å tvinne småtær. Men det er følelsene som teller. Dette er alvor. Dette er omsorg. Dette er empati og lojalitet og alvorlig kamp mot en verden styrt av jålete overflødikere.

I sin tid tenkte jeg om den første «Hunger games»-filmen at den bare var et kunstig konsept. Det var feil. Etterpå tenkte jeg at den uventa jakt-romantikken ikke kunne gjentas. Men det kan den: Sult-lekene representerer en varig nyskapning. Jeg kommer antakelig til å angre den setningen hele livet.

Historien er velgjørende og gjennomført dyster og lei seg fra første bilde. Handlingen går rett inn i kategorien Livets Tunge Stunder, og der blir den. Jennifer Lawrence og Josh Hutcherson må late som om de er forelska for å redde Capitol fra skandale og sin egen familie fra utslettelse. Det blir gjort med en smal og bitter vennskapelighet, spesielt for Josh Hutcherson, som dystrer rundt med fonem forelskelses-ekthet bak det snille speiderfjeset.

På randen finnes opprøreren Liam Hemsworth, som glir nesten umerkelig ut av jakt-jentas kompliserte travelhet, for det forferdelige skjer at den onde hersker Donald Sutherland steller i stand en ny runde Sult-leker for at Katniss (Lawrence) skal bli drept. Herskeren er lei av henne.

Handlingen er som et paranoisk jenteblogg-essay med to behagelig atskilte hoved-deler som fyller hverandre med følelser og forbannelser. Den rå medie-satiren er hardnet og perfeksjonert. Etter filmen hørte jeg en VG-reklame på Radio Norge om graviditeten til Tone Damli Aaberg og gladiator-retorikken rundt sjakkspillet til Carlssen, og det var som å være tilbake i Stanley Tuccis hysteriske salgs-virtuositet. «The hunger games» tilhører en hederskrona oldis-genre som blander politisk satire med underholdning, og det vulgære reality-vrøvlet rundt keiser Donald føles faktisk både viktigere og virkeligere enn filmen om Julian Assange.

Arbeiderklassens elendighet blir en klassisk bakgrunn for den virtuelle overklassens utskeielser, og filmen damper av proletær indignasjon og opprørstrang. Det er godt. Det ligger revolusjon i lufta. Ungdommen kan komme til å kjøpe sine Gucci-vesker på Fretex, så kan herskerne ha det så godt.

Eter hvert starter lekene, og de skal jeg ikke si stort om. Men regissøren Francis Lawrence holder farten oppe, han har den relative sannsynlighet (her finnes mange tekno-triks) under kontroll og skuespillerne hengir seg til kampene med en følsom og moralsk inderlighet som effektivt fjerner påstander om at dette er voldsporno for unger. «The hunger games: Catching fire» handler om lojalitet, oppofrelse, anstendighet, sorg og empati, filmen er som en orgie i emosjonell flotthet, men det føles ikke falsk. Som jeg antydet: Dette er følsomhets-nivået til den nye og alvorlige ungdommen, den som kan klare å unnvære ironi en hel kveld uten å få abstinenser. Det er ikke stor sjanse for at de skal lage revolusjon i virkeligheten, men om de gjorde, ville det være for å sette fri de fattige i England på 1800-tallet og kurere Dr. Livingstone for spedalskhet. Og gi mat til småfuglene. OK. De søte småfuglene.

Den viktigste grunnen til absolutt suksess er Jennifer Lawrence, som kan spille sin verdige offer-rolle så man kjenner dypet i både smerte, sorg, hat og håp. Lawrence er egentlig grunnen til å filme disse bøkene, for alle rundt henne suger troverdighet fra den sarte bueskyttersken med det småforvirra kjærlighetslivet. Lawrence er dama. Når hun ser djupt inn i deg fra sin lille Unicef-idyll, vet du at du er et dårlig menneske som sløser vekk livet på film. Men du liker det og, for hun ser ut som om hun bryr seg. Alle liker det. Til og med Storebrand har oppdaget at det er ansvarlig man skal være, ikke kynisk og flink.

Har du noen ganger følelse av at du bor i en slags fortløpende begravelse? Du er i Stepford-samfunnets «The hunger games», og det er bare sånn at du ikke brenner skikkelig ennå. 2013.

Terminator 3: Rise of the machines

TV3 00.25

terminator 3 Rise of the machines

Kristanna Loken stirrer ned Arnold.

terning 5 liten Selvfølgelig kunne Jonathan Mostow lage action! Når Trallfa-skurken Loken kjører kranbil med lovløshetens lange arm og feier både bebyggelse og bilstell som arkitektpapp, når brannbilene vaker som småaurer i gatene, når politibilenes mandige wawwaw bare overdøves av gnistring, bunking, metallskingring og generell overstøy, da røres guttehjerter av alle kjønn. Dette er friskt.

Det finnes ikke ei eneste nertråkka nachossmule av stemning i «Terminator 3». Men den er rå og tøff og veldreid. Ting ødelegges. Når Kristanna cries, she leaves a hole in the ground – den nye T-X-terminatrisen inntar lerretet med en demolisjonskraft som vil huskes. Det er makt i de forsølva hender.

Jonathan Mostow lager gate-action på den gamle stuntmåten som vi liker så godt. Det mest overraskende ved filmen er likevel Nick Stahl og Claire Danes, som gir handlingen varm voksenvalp-troverdighet og syns behagelig godt i det maskinelle landskapet. Dette er et ekte par. Kristanna Loken er en sak for seg. Ansiktsuttrykket hennes ble umiddelbart filmhistorie da filmen hadde premiere. Hun kunne like gjerne vært en elektrisk tannbørste. I denne filmen ankommer først Loken til jorden, naken som et ubrukt eksosanlegg. Hun tar en kikk på et Victoria’s Secret-bilde, akkurat som Lara Flynn Boyle i «MiB2», og så får hun en spontan pop-up. Frontforming må også Arnold Schwarzenegger ha mottatt, for brystmusklene hans nærmer seg amme-nivå.

Handlingen er velsigna enkel og encella. Veterandroiden skal utrydde John Connor. Den andre skal redde ham. 2003.

X-men 3: The last stand

Viasat4 22.30

x-men the last stand

Famke Janssen – ei dame fra helvete.

terning 5 liten Stae tilhengere av episke idealer vil stille seg negativt uforstående til alt som er storslagent med «X-men 3», for den tilhører de filmene som ikke har noe å fortelle, bare mye å vise fram. Når den satanbleike muskeltanta Famke Janssen mot slutten oppløser muter og mennesker i det gamle grafikkfolk kalte pixler mens den djevlerøde kjolen hennes blafrer opprørsk og øynene glitrer mablis-svart som en ny Eksorsist-film, da oppstår en kontrollert, behagelig seer-ro som hører med til Den Nye Filmen.

Den Nye Filmen forteller ikke en historie med voksende innlevelse, den bare viltrer seg visuelt med elementære fysiske overdrivelser og underholder på samme måten som en svimmel joggetur gjennom tivoli. Det er nesten som om penge-fascistene uforvarende har utformet et kunstnerisk manifest: Det finnes egentlig ingenting å bry seg om, så derfor driter vi i alt unntatt det som virker imponerende.

Og «X-men 3: The last stand» er imponerende. Ikke på tross av sine minussider, men på grunn av. Historien fjomser folkerikt avgårde som når senile folk forteller om annen verdenskrig, men det er fordi den vil gjøre det sånn. Ingen misbruker tida til å bygge opp snedige dramafølelser. Hat, sjalusi, maktsjuke, sorg og kjærlighet markeres som om de var gule lapper på kjøleskapet, og den visningsglade fantasien får løpe fritt. Dette er en slags nasjonalpark for frie fantasier.

Filmen består av befridde enkeltscener. For det effekt-orienterte actionfolket er fortellerstyrke ei plage. De vil se asfaltene reise seg, og de avskyr den overvurderte sjela. Effekter er kunst. Det finnes ikke innhold i Salvador Dalis bilder heller.

Det er vittig at Ian McKellen blir gjort streit med farmasi. Det er eksotisk da Rebecca Romijns kamuflerte tightskikkelse, som har fått publikummere til å stirre så intenst på blåmaling at de fikk førtiårsrynker, plutselig blir rosa hud. Det er lovende da den omnipotente telekinetikeren Famke Janssen (Jean/Phoenix) til og med kler av Hugh Jackmans hud – og det er nifst at den litt slitne australieren beholder en hårfasong som får ham til å minne om sisteplassen i en finsk hundeutstilling. Det er fantastisk når Golden Gate-brua bøyes ut over San Francisco-bukta. Det er urovekkende med mutant-sex, et fenomen som folk ellers bare har sett i Big Brother. Vi har før hørt om kvinner som hevet huskjøp, men her skjer det med hele huset. Sjangala bangala! Nå kommer snart julenissen!

Det finnes en historie her. Nok en gang er menneskene ute etter mutantene. Denne gang med en medisin. Så kommer krigen. Dette var den lange oppsummeringen av handlingen.

Om noen skulle ønske innhold, kan de grunne over mutanismens egenart. Den innebærer Guds lek med Darwin. Hvis darwinismens teorier hadde vært sann, ville menneskene hatt både lunger og gjeller. Det har vi ikke. Antakelig velger Gud sjøl sine mutasjoner, og han er tilhenger av Ryfast. 2006.

Wrath of the titans

TV2 Zebra 21.00

wrath of the titans

Sam Worthington med den ivrige Rosamund Pike.

terning 5 liten Jeg vet det. Når også Siv Jensen sier at vi må tenke oss om og iverksette nødvendige tiltak, da har virkelig Norge blitt et slags Stepford for pent kledde seminar-entusiaster. Etter å ha sett stipend-eksperter uttale seg i TV2 Nyhetene pleier jeg avreagere med sånne filmer som «Wrath of the titans». Men til og med Zevs og hans svekka Voldemort-bror Hades er egentlig noen formalistiske gubber som først og fremst forsøker å forlenge egen makt.

Vi får se den inntil nå ukjente (for jeg fant den opp) Kong Lear-illusjonen. Den er sånn: Hvis min makt blir borte, vil kaos oppstå. Mange alvorlige mennesker tror det i fullt alvor, og når en intelligent mann som Jens Stoltenberg fortsetter og fortsetter å snakke med konditorbløt styrings-sentimentalitet, er det antakelig fordi han virkelig tror at Norge blir ubeboelig med en annen statsminister.

Greske guder har det helt likt. Liam Neeson spiller Zevs, og han blir ikke møtt med plagsomt mye respekt. Det er ikke så rart. Gudene går rundt med fyldig uteliggerhår og snakker til hverandre med den rituelle allviter-bekymringen til klimaforskere og Venstre-folk. Guden Hades starter et opprør han siden angrer. Han utspringer fra lavahulene og gnistrer truende med urimelig strømforbruk. Hades spilles av Ralph Fiennes med en Galtvort-betvingende trollmanns-arroganse, og fra underverdenen starter han opprør mot den bestående Zevs. Norske medier ville ha kalt det den greske våren.

Men heldigvis finnes det en skikkelig råne i filmen. Han heter Persevs, han er kystfisker og sønn av Zevs; Per Zevs. Sam Worthington spiller ham med sjenert, men kompromissløs action-romantikk. Han er den moderne helten, og han får mer juling enn Philip Marlowe gjorde på 1950-tallet. Gudesønnen får i oppdrag å redde verden. Og for å redde sønnen Helios kaster han seg ut i kampen mot krigsguden Ares og alle guders tilbakestående opphav, Kronos. Dødsgubben ser ut som glødende kull i nordavind og er på en måte grillguden. Etter å ha blitt banka av både kykloper og minotaurer, kasters Zevs-ungen Peer seg på havrefrisk pegasus og flyr supersverdet mot gamleguden. Det er sinnssykt stilig. Rosamund Pike spiller Andromeda i friske friluftsklær og deltar forvirra som en kjønnskvotert visepresidentkandidat. Det er også stilig. De to fiendebrødrene blir venner. Kul film. Høy lyd. 2012.

Mannen med den nakne pistol 2 ½

TV2 Zebra 23.00

mannen med den nakne pistol 2 12

Leslie Nielsen hjemsøker Priscilla Presley.

terning 5 liten «The naked gun» ble til som et nytt forsøk på å gjøre noe ut av den mislykkede TV-serien «Police Squad», der trekløveret Jim Abrahams, Jerry og Jim Zucker forsterket hensynsløst alt det ufrivillig komiske ved fjernsyns-politimenn. De konstruerte en slags buskis for intellektuelle med god tid (rhododendron-humor), og derfor fikk serien bare noen få tilhengere, som imidlertid likte den med fremmedord og antakelser om alvorlig ment satire.

«The naked gun 2 1/2» gjør alt dette om igjen med gjenkjennelighet og uforminsket fjollethet. Satire er det fortsatt ikke, for Jerry Zuckers anarkistiske film utfører en mekanisk demonstrasjon av at overlegen intelligens også kan brukes til rein, konfesjonsfri hekkan, og den har en så kald humor at den knapt kan huskes eller likes. Men kjekt er det. 1991.

Snitch

Max 21.30

terning 4 liten Dwayne Johnson spiller en far som må redde sønnen sin som ble lurt av narkohandlere. 2013.

Eraser

Max 23.50

eraser

Arnold Schwarzenwegger i trøbbel med Vanessa Williams.

terning 5 liten Da jeg så Schwarzenegger- strevinga «Eraser» i august det året, hemmet av forbigående tung pust og oppgitte sommerminner, syntes jeg den så ut som en halvferdig effekt-stunt. Det hadde jeg forsåvidt rett i. På video virker filmen bedre. Kvalitetskravet i egne stuer er ikke så høyt (bare se på hva folk har på seg og hva de spiser). Man tar telefonen, slipper ut katten, setter på kaffen, tar telefonen, tar telefonen, henter kaffen, slipper inn katten og oppfører seg generelt med den koma-koselige venteroms-vanligheten som går under navnet familie.

I den sammenhengen er «Eraser» bra nok. Bare pass på å legge toalettbesøkene til tre scener: 1) Da Arnold har fått handa spikret til kjøkkenbordet. 2) Da Arnold har fått en tresplint tvers gjennom låret. 3) (Hvergang) når James Caan med den sarte Ryfylke-huden står sånn i lyset at det konditorfarga håret hans ser ut som kobberbelagt grytestålull fra museet for samtidskunst. 1996.

Signs

FEM 21.00

signs

Joaquin Phoenix beskytter seg mot det ukjente.

terning 5 liten «Signs» er et mirakel av en film. Den forteller en historie som i omrisset er omtrent like seriøs som Harry Potter-historiene, og den gjør det sånn at usannsynligheter blir ålreite ting som angår oss. Science fiction-genrens grønnmann-fantasier går sammen med økumenisk fabulering i religionenes nachspiel-tåke. Det er herlig.

Ekspresten Mel Gibson våkner i natta og hører piping. Slik oppdager teologitvileren at ungene er i maisen. Vi skjønner av poetiske livslinjer langs øynene at han har trøbla. Iført innledningsklangenes filosofiske overfølsomhet følger vi mannen i den mørkegrå nattdrakta ut av huset, inn i åkeren – helt til han oppdager sirklene i avlingen. Mer enn hovedpersonen godtar vi dem som sannhet. Shyamalan har skapt en stemning som gjør at vi ville ha trodd på Saddam Hussein.

Kynismen er vandalisert. Lyset står så perfekt og hviler på hver kvadratmillimeter av bildet at du nesten tror du ser et pedantisk maleri.

De som på grunn av presten tror at «Signs» er en film for sånne som står opp klokka sju om søndagen for å få med seg Grieg-snakkere og P2-puritanere, kan ha det så godt. Dette er en virkelig spennende film. 2002.

Antatt uskyldig

FEM 23.05

antatt uskyldig

Harrison Ford er gift med Bonnie Bedelia.

terning 5 liten Når alt kommer til alt og de siste bildene av en film flimrer over lerretet for å avsløre om den egentlig hadde noe å si, da vokser plutselig Alan J. Pakulas perfekte thriller-drama ut av genre-trøya si og blir skikkelig voksen. Det kan jeg ikke si noe mer om. Men såpass må jeg kunne antyde, at «Antatt uskyldig» er Farlig Begjær nummer sytten, Det Siste Kapittelet. Den egentlige historien.

Filmen skildrer fengslende og paranoisk rettssamfunnets knirkende evighets-kvern som er styrt av ei blind frøken og tråkket av fordomsfulle fotfolk, men nesten umerkelig skifter den tema over til det personlige ansvaret, ikke bare for egne handlinger, men også for konsekvensene av dem i andres. Moralismen er oppsiktsvekkende elegant gjort, og elegansen er ikke en lettbeint ballett-dekorasjon, men i stedet denslags sikker fotflinkhet som utøves når vandrere har studert terrenget og tenkt igjennom ruta.

Intens er filmen først og fremst fordi den har en sitrende god historie, men også fordi Alan J. Pakula har forholdt seg aldeles i ro og gitt skuespillerne rom til å uttrykke noe i bildene. Harrison Ford er lenger borte fra seg sjøl enn han var til og med i «Frantic». Det gråstenkte håret er nesten fengselsklippet, sånn at det torturerte sinnet kan leses som i feberkurver langs pannen. Han er en assisterende statsadvokat som ble fanget og ydmyket av den vakre kollegaens (Greta Scacchi) kalde karriere-sex, og filmen får også med seg klatremusenes felles-tenning på stimulanser som vellykkethet, smartness, fart, dyktighet, makt, besluttsomhet, stigning. Sveverne elsker seg selv i hverandre. Så skjer katastrofen. Den assisterende statsadvokatens hemmelige elskerinne blir myrdet.

Da er det to timer igjen av filmen, og Pakula fyller hvert minutt av dem med frydefull usikkerhet og bekymring. Til og med de polititekniske detaljene broderes med raffinerte handlingstråder som gir mangetydig og subtil spenning. Når forsvarsadvokaten (Raul Julia) kommer inn i spillet, øker forventningene ytterligere, for «Antatt uskyldig» er en film som stiger og stiger og ikke er slutt før siste bilde. Da røpes hemmeligheten om ansvaret og straffen 1990.

The sentinel

TV6 22.10

sentinel, the

Michael Douglas i benkebilde med Kim Basinger.

terning 4 liten Denne filmen ble på en måte laga i den behagelige forstaden For Enkelt. Michael Douglas spiller en Senior Servicemann som elsker Førstedama mens han beskytter Presidenten, og Kiefer Sutherland har hevntanker om den eldre kollegaen. Feil folk vil ta livet av Presidenten av feil grunner. Douglas må dodge fortvilet rundt som ekstremt urimelig mistenkt.

«The sentinel» kunne vært en snedig thriller, som overrasket sjøl de nettbaserte konspirasjons-paranoistene til slutt ved at førstedama viste seg å være den kjønnsopererte sønn til Ceausescu. Sånn ble det aldri. Handlingen er streit som en episode av «Presidenten». Likevel vil du nok se den. De fleste blir tiltrukket av skuespillerne, og de vil hygge seg med et fotkjapt yrkesdriv som strutter av kunstig adrenalin og imiterer imitert virkelighet.

Det foregår mye hurtig dressgåing i «The sentinel». Folk samtaler med den muskelknytte delen av stemmebåndet, og kameraet haster av gårde slik kameraer skal når kodekjeftende Secret Service-folk ledsager presidenter i hotelltrapper. Replikkene skifter mellom det tv-banale og noen rå småkjappiser. Det vanlige har inngått en uproblematisk allianse med det eksklusive, og filmen vil underholde alle som ikke insisterer på å være han i salen som på død og liv skal tenke seg om.

Michael Douglas har det nasjonale ørneblikket på plass over et offensivt underbitt, men man skjønner aldri hvordan det skjedde da denne lojale presidentens mann for første gang lurte pastellene av Kim Basinger som presidentfrue. Stemmen hennes murrer riktignok som en spesielt vellykka eggløsning, men romansen føles feil. Kiefer Sutherland ser etter hvert så resolutt ut at han burde leie seg ut som statsminister til trengende land som Norge, og Eva Longoria medvirker mest for at ingen skal tro at de ser en god film og følgelig forlate salen.

Jeg ville helst ha sett Douglas i jungelflekkete khaki, og jeg ville ha foretrukket Sutherland iført skitne armhuler, men OK, hvis de på død og liv vil se ut som ONS-deltakere, så gjerne for meg. Jeg ville også vært lykkeligere om det viste seg at Tony Blairs hustru sto bak attentatplanene. Men kan vi velge? 2006.

Torsdag 23.2.–Torsdag med Tom som samurai og Denzel som hevner

 

Den siste samurai

TV2 Zebra 21.00

terning 3 liten Et panikkgrep i dag. På tvers av at filmen der Tom Cruise fører sverd fikk en firerterning, må den bli torsdagens utvalgte fordi dette tross alt er Tom Cruise og fordi samuraier er utlendinger. Japanere i kjortel er beroligende som folkegruppe, og sjøl når de har sverd får du følelsen av at indre ro og ekstrem verdighet gjør eventuelle voldshandlinger nærmest fredelige. Himmelen over Tau er i dag dessertrosa som gamle sosialister og akvarieblå som et slitent regjeringssamarbeid allerede klokka sju, og det betyr at våren kommer.

Men til filmen.

last samurai, the

Tom Cruise viser seg foran vårmorgenhimmelen over Tau.

Liker du mye sverdaction er «Den siste samurai» OK. Men filmen er en skuffelse for de naive som trodde Tom Cruise ville styrke sitt rykte som følende friskus og sørge for intraorientalsk dybdekos. Filmen starter med daffe Discovery-landskaper og kommer aldri lengre inn i japansk kulturkjerne enn det. «Den siste samurai» er en enkel bensinstasjonfilm, og verken hovedpersonen eller vennene hans engasjerer mer enn andre blodgivere.

Starten er så oppsiktsvekkende campete at det lukter stramt av bruktbutikk. 1876. Hovedpersonen Nathan er en sjelelig utkjasa tivoliopptredende. Han fornærmer alle rundt seg fordi Custer skjøt på indianerne. Seint kommer handlingen i gang.

I Japan opplever den vene amerikaneren nærkontakt med japanske samuraier, og så skjer det som alle vet fra forhåndsreklamene, at han blir krigsfange i et shangrila-aktig jabblitt-samfunn i fjellene. Der går den gamle japanske sverdkulturen rundt i kjortlene sine og vedlikeholder fascistiske idealer, noe som merkelig nok imponerer den krigstrøtte soldaten.

Det er helt nøyaktig her at filmen svikter. Kameraet idylliserer de enkle landsbyfolka med samme kosedyrvennlige overfladiskhet som når Marokko-turister ser søte barn i slummen. Vi får se en kultur som er fotogen på utsida og egentlig uforståelig rå på innsida, men vi får ikke forklart hva som er så fascinerende. Råskapen blir oversett fordi folka ser kule ut, og filmen glemmer å redegjøre for utviklingens viktigste ingrediens:

I stedet for ånd får vi timevis med hoistende krigs-olstring. Den store samuraigubben kan ikke se seg mett på Cruise, og Cruise føler seg som vinner av «Farmen» da han får lov å bli bestekamurai med Katsumoto. De to går i kamp sammen som Butch Cassidy og The Sundown Kid, og svære, lange, blodige krigsscener sørger for at filmen kjaser seg ut av sin egen poengløshet og ender som OK action. 2003.

Smokingen

TVNorge 22.30

smokingen

Jennifer Love Hewitt jobber med Jackie Chan.

terning 4 liten Som vanlig starter Jackie Chan som en alminnelig gråværssliter. Som vanlig er han imponert av anakronistiske Elisabeth Arden-damer med passbåtoverflater. Men den kinesiske drosjesjåføren er en rå kjører i bytrafikken, og derfor får han jobb for filmens James Bond og overtar hans smoking. Sammen med det overraskende myggvesenet Jennifer Love Hewitt etterforsker han firmaet som forsøker oppnå verdensherredømme med flaskevann, en ambisjon som antakelig rommer den nye olja. 2002.

The equalizer

Viasat4 21.30

equalizer, the

Chloë Grace Moretz i det gule lyset med Denzel.

terning 2 liten Hvis det er sånn at kristne filmer er tidas åndelige helsekost-trend burde Denzel Washington ha gått på vannet i slutten av denne filmen. Han burde egentlig blitt fulgt av Clint Eastwoods kristusmilde rollefigur Preacher («Pale rider»), for McCall (who you’re gonna McCall? Ghost busters!) er ikke bare en sober mirakelmaker, han er også så hellig og så vegetarisk at de sterke nevene hans antakelig er laget av quinoa-spedd tofu. De russiske skurkene er ikke akkurat østerlands vise, og det er de jo aldri. Men det blir litt skuffende når det er mindre stil på dem enn sånne folk som Dolph Lundgren møter hvis han filmer for 8 kroner timen i Bulgaria.

Hans Høyvelbårne Clinthet har vist at det går an å lage høytidelige actionfilmer. Men Antoine Fuqua er ingen Eastwood. Han er en pøser. Han pøser med alt.

Først pøser han med tida. I cirka en halvtime utretter arbeiderklasse-helten McCall ikke annet enn å hyrde den fete kollega til vaktselskapjobb med overlærer-terminologi og helsekost, samtidig som han blir venn med den russiske hora Teri eller noe, spilt av Chloë Grace Moretz. Lagerarbeideren fra Home Mart leser «Den gamle mannen og havet» på nattkafé, der han på idealisters vis bringer egen tepose og tar i mot det hellige vannet. Stemmen hans er som den fonetiske motgiften til Knut Arild Hareide, og han lanserer etter nesten tretti minutter dypsindigheten «Du kan bli det du selv vil.»

Ikke helt. Den prostituerte russer-fangen blir banka skikkelig og havner på sjukehus. Det var da Washington skulle ha tatt på seg en eller annen fargerik klesdrakt. I stedet ikler han seg denzelismens nesten zombiekalde uttrykksløshet og oppsøker russer etter russer med et psykotisk indre telleverk og en ødeleggelsesevne som ville ha overflødiggjort Hiroshima-bomba.

Jeg elsker hevnere. Jeg er for hevnere etter at jeg i mange år tok avstand fra vigilante-virksomhet og var usann mot meg sjøl.

Men det finnes en uoverenstemmelse mellom den hemma Bygg Max-skikkelsen McCall og den iltre, oppskaka og poengløse tegneserie-verdenen rundt ham. Skurkene ser ut som om de rømte fra det gamle vhs-lageret den dagen Videoverden ble nedlagt. De har tjue-tretti år gamle replikker, de oppfører seg som stolte Darwin Awards-vinnere og er åpenbart kroniske revmatikere som ikke ville klart å løfte en finger om tsaren ba dem om det.

Utryddelsen av kamp-eliten til den russiske rikmann Pusjkin (som også er navnet på Russlands nasjonalskald) er pinlig og sær. Da det omsider kommer en slags Rasputin ilende til, aner du at det skal bli tøffere for den pertentlige balanseskaperen McCall, men vi får ikke en gang se at han blir hurtig-ekspedert på do. Siden faller hans grove putin-rasper så lett som sjuke sommerfugler i høyonna. Jeg likte ikke det. Det er ekkelt å se på når en halvgud uten ansiktsuttrykk dreper åpenbart sterkt tilbakestående utlendinger før de har fått egen asylbolig og helsekort.

Hvemsomhelst kan skape en helt på film. Å utforme skikkelige skurker kan bare sjefene. Det er også bare sjefene som kan kvinner. Moretz ser ut som 48 kilo tomrom og bør finne seg andre regissører.

Vi vet alle at Elvis ikke er død. Vi vet også at han bor i en forstad til Moskva sammen med Adolf Hitler. Hovedskurken i «The equalizer» er antakelig Hitlers sønn, for han har farens hårfasong og han ser truende ut på en psykopatisk måte som riktignok bryter med Bruno Ganz’ portrett av Føreren, men som egentlig er mer troverdig.

Motsetningene mellom den overmenneskelige russeren med tatoveringene og den åpenbart gudommelige amerikaneren med teposen og digitaluret er parodiske. Når Denzel kommer ut i overrislingens rene frihetsregn med en spikerpistol i hånda og engelen Gabriels forstena bibelhistorie-fjes, da burde vi ha ledd. Men jeg kan ikke det, for jeg har nettopp blitt bra av brukket ankel og er enda en stund urimelig sjenert.

Jeg har vært snill. Jeg har ikke fortalt om Denzels milde vandring på jorden eller hans urban-buddhistiske klostertilværelse i kald hybel. Dette får holde.

Men den skal Fuckya ha: For en gangs skyld er det ikke den detaljerte volden som sjenerer, men alle de pompøse pausene innimellom. 2014.

Onsdag 22.2.– Bekjemp onsdagens nedarva sjelløshet med Shyamalan

 

After earth

Viasat4 21.30

terning 5 liten Onsdager er ekstremt sjelløse dager, et sørgelig forhold som henger sammen med at onsdagen var dagen da de nye ukebladene kom tilbake på 1950-1960-tallet. Ukeblader hadde den gang omtrent samme rolle og innhold som VG og Dagbladet har i våre dager, og menn foraktet dem åpenlyst. I dag skal jeg bekjempe dagens mangel med tre filmer av M. Night Shyamalan. Den ene vises på Viasat4, de to andre må folk finne på Netflix. De er verd strevet.

Men til filmen.

after earth

Jaden Smith må klare seg på en naturvakker planet med åpenbar CO2-forurensning.

Før pressevisningen i 2013 ble jeg enig med meg sjøl om at «After earth» hadde fått møkka-karakterer på imdb, og følgelig ville den bli slakta av den ukentlige trilling-bursdagen i VG, Dagbladet og Aftenposten. Noe måtte gjøres. Det måtte kunne gå an å skrive Shyamalans film opp til en femmer. Det var ikke noe problem i det hele tatt. Jaden Smith er sart i flere kvadratmil med rå natur. Du kan føle ham skjelve.

Natur er texture-basert, og ved sin stofflighet overvinner filmen alle teknologiske urimeligheter og amerikanernes post-hippiske militarisme-begeistring. M. Night Shyamalan har forstand på naturen. Han kan føle dens evige uro, han elsker den kompromissløst og han ser at den lever etter sine egne regler.

Naturen skaper intensiteten i far-sønn-dramaet «After earth». Den er til stede i filmen som en skapning, som en ustyrlig ånd, som en kontinurlig og uutslettelig kraftutfoldelse samtidig som bildene formidler det stofflige på en sånn måte at du kan kjøles av doggen og kjenne den sure lukta av jord. Det ble jeg imponert av, og det ble jeg forført av. Så får jeg heller godta at framtidige romskips-mennesker med teknikk som overgår Samsung Galaxy IV, faktisk ikke har utviklet relevante våpen mot en barbarisk geléskapning som heter ursa og antakelig er av naken bjørneslekt.

Starten er så banal at den kunne vært et møte med Aftenpostens miljø-journalistikk. Menneskene gjorde jorden ubeboelig, og de måtte flytte utover i verdensrommet. Nok et teknologisk paradoks: Vitenskapen hadde kommet så langt at den kunne bryte Einsteins lover om befordring, men den klarte ikke å rense atmosfæren for CO2. Dette er hva idioten Gore har gjort med USAs evne til å tenke seg om.

Menneskene flytta til Nova Prime der de marsjerer rundt i Flash Gordon-trikoter og ser sjenerende militære ut.

Will Smith spiller pappaen til sin virkelige sønn Jaden Smith. Gutten er flink, men nervøs. Han duger ikke i felten. Pappaen er den nye verdens John Wayne, han kan til og med ghoste, som er å usynliggjøre seg ved fravær av frykt. Pappaen er en sann psykopat, og gutten skvetter kontinuerlig som en bikkjeskremt katt. Han er tynn og skranten som kanelstang og må bevise seg for far sin. Rebel with a cause.

Så detter de ned på jorden fordi romskipet treffer et steinsprang i himmelen. Familieutflukten har ikke nødraketter, men en galaktisk nødstråle, og den ligger 10 mil borte fra far og sønn og superpappa har brukket begge beina. Gutten må ut i den evakuerte Jorden og lete etter redningen. En skjelvende unge fra verdensrommet på en frodig jord der dyra har overtatt det hele, der hvalene vaker i havet og paradoksale monstergribber kaster seg over forsvarsløse sveveskapninger. Frosten kommer jevnlig farende og fortryller skogen. Lavaen renner uforstyrra fra vulkanen, det er som å bla i en populærvitenskapelig guttebok fra femtitallet, og det funker aldeles fortreffelig.

Jeg skal ikke røpe detaljene i det som skjer, men de er vakre og spennende. Will Smith forsøker å være Gud i himmelen på link fra vraket, men det er guttungen som må klare å bli seg sjøl og makte det umulige i søt framtidsdress. Tøff i pyjamas. 2013.

Og to til av Shyamalan:

Signs

Netflix

signs-3

Joaquin Phoenix og Mel Gibson opplever en slags Halloween i egen hage.

terning 5 liten «Signs» er et mirakel av en film. Den forteller en historie som i omrisset er omtrent like seriøs som Harry Potter-historiene, og den gjør det sånn at usannsynligheter blir ålreite ting som angår oss. Science fiction-genrens grønnmann-fantasier går sammen med økumenisk fabulering i religionenes nachspiel-tåke. Det er herlig.

M. Night Shyamalan er en alien. Han kom til oss fra fjernheten med filmsignaler som er fremmede for oss, og derfor når ham fram på en annen måte. Han er inder.

Jeg vil for eksempel at dere skal legge merke til indirekthetens magi. Og ikke mas med at dere alltid har sagt det, for dere sa bare at volden burde vært utelatt i video-grøssere. Shyamalan gjør indirektheten til et språk. Sammen med lyder og musikk blir den en del av en fortellerform, et følelsesområde, et visuelt alternativ-univers for filmduken. Indirektheten er ikke bare at man retter kameraet ut av vinduet. Shyamalan peker på noe annet, som om de andre tinga skulle være skyggesjeler av ting som skildres. En intens og oppskaka innlevelse som minner om morgenkvalme, inntar kroppen.

Jeg kommer ikke til å fortelle stort om handlingen. De som vil ha opplevelsen spolert, får lese noen andre aviser.

Når man selvfølgelig heller går for å se sjøl, bør man legge merke til åpninga av filmen. En intens komponist som heter James Newton Howard hamrer harmonitruende ekstrem-musikk inn i hodene på antatt mottakelige tilskuere. Lyden kommer fra Jung-delen av orkestermusikken og forteller at de skal få se noe skrudd, men høytidelig. Derfor våkner ekspresten Mel Gibson i natta og hører piping. Slik oppdager teologitvileren at ungene er i maisen. Vi skjønner av poetiske livslinjer langs øynene at han har trøbla. Iført innledningsklangenes filosofiske overfølsomhet følger vi mannen i den mørkegrå nattdrakta ut av huset, inn i åkeren – helt til han oppdager sirklene i avlingen. Mer enn hovedpersonen godtar vi dem som sannhet. Shyamalan har skapt en stemning som gjør at vi ville ha trodd på Saddam Hussein.

Kynismen er vandalisert. Lyset står så perfekt og hviler på hver kvadratmillimeter av bildet at du nesten tror du ser et pedantisk maleri. Optikken veksler mellom å underliggjøre det som skjer og gi det trovrerdighet.

Filmen får en egen rytme, og den er to-tre slag hurtigere enn hjertet ditt. Derfor blir du sittende ytterst på stolen mens du lurer på hva i himmelske navner den vaktsomme innside-inderen har funnet på nå. Skal vi få se et drama? Skal vi få se en grøsser? Er dette «Nærkontakt av tredje grad 2»?

Gibson spiller prest med tapt tro. En klassisk yrkesrisiko, men også symptomatisk. Som teolog tilhørte han overnaturlighetens mest fanatiske fiender. Det er nesten bare foreningskristne i verden som ikke tror på det uforklarlige, for de har allerede forklart alt. I filmen kommer miraklene til forkynnerens åker. Da må barna forklare ham livets sammenhenger, som de finner i tvilsom kiosklitteratur. Lille Abigail Breslin ser ut slik Emily Watson antakelig gjorde som barn. Hun er en glansengel. Sønnen Rory Culkin har visdom og trass. De selvvalgt naives visdom og trass.

Gibsons uttrykksfulle ansikt (og dette er en undervurdert skuespiller fordi han er så pen) viser et håndhakka landskap av religiøs lidelse. De forbitra øynene går gjennom filmen som en slags temperaturmåler eller et lakkmuspapir.

Joaquin Phoenix spiller den mest poetisk perfekte rollen sin til nå; han er Gibsons bror, baseballspiller og profetiets utøver, han er Herrens engel med flammende sverd. Sverdet er ikke kvasst, men det svinger skikkelig. Klimaksscenen (som jeg heller ikke skal røpe) suger mage. Den er stor.

De som nå tror at «Signs» er en film for sånne som står opp klokka sju om søndagen for å få med seg Grieg-snakkere og P2-puritanere, kan ha det så godt. Dette er en virkelig spennende film. I tillegg til det er den også en spennende film. Joda. Du skjønte det. 2002.

The happening

Netflix

happening, the

Mark Wahlberg og Zooey Deschanel undrer seg over trærnes oppførsel.

terning 5 liten Sjefen for sjela er Shyamalan. Selv om hans siste film egentlig er en slags «Haisommer» med sinte trær, gir den grunn til bekymring over det tvilsomme forholdet mellom kunstnere og politikk. Den amerikanske inderen har diktet en litt pinlig historie om at trærne er blitt så leie av menneskenes forurensning at de gjør opprør.

Det er ikke bare forferdelig utakknemlig av trærne som faktisk lever av den CO2-en vi masseproduserer. Som underliggende kunstnerisk alvor i en underholdningsfilm er det like stjerneteit som om «Poltergeist» ble framstilt som en avsløring av at TV er skadelig for barn. Vi lever i en tid da massepsykotisk politikk-hype i vesentlig grad har erstattet kritisk tenkning og patetisk plakatalvor i vesentlig grad erstatter flertydighet i kunst. Det føles som å være tilbake på den dachs-glade naivismens gründer-tiår på syttitallet.

«The happening» er ganske spennende som thriller, hvis man godtar Shyamalans form, som alltid er så pompøs at man føler trang til at en pasjonsprosesjon kommer stigende. Mark Wahlberg og hans bekjente stikker av fra New York da tilsynelatende luftsmitta Central Park-gjengere starter masse-selvmord. De leter seg fram til de vane-gales avsidesland, og så oppdager de etter hvert at naturen er helt på trynet.

I løpet av ferden blir det åpenbart hva en kunstner kan skildre og hva han burde holde seg langt unna. «The happening» er en fantastisk skildring av frykt, der de fornærma trærne blir en metafor for det meningsløse, udefinerte i den eksistensielle uroen. Så lenge filmen forteller den enkle følelseshistorien «noen kommer og tar oss, men vi vet ikke hvem det er», funker den som bevissthets-stimulans. I det øyeblikket den ramler ned på det utbrukte «vær snill med naturen»-temaet, dør filmen som om den skulle vært en UNICEF-kampanje.

For å si det enda tydeligere: Hvis en kunstner vil si noe om palestinerne, maler han ikke bilder av palestinere, han maler bilder av noe helt annet som får folk til å tenke på palestinerne. Det er forskjellen på sjel og kneipp. «The happening» er kneipp. 2008.

Secretary

TNT 23.50

secretary

Maggie Gyllenhaal fryser bare litt.

terning 4 liten TNT er en kanal som også viser film.

Maggie Gyllenhaal spiller ei djupt forstyrra dame fra innestengtheten, og hun får jobb som sekretær for slipsadvokaten James Spader, men så blir det en bråte sadomasochistisk sex ut av arbeidsforholdet. 2002.

Tirsdag 21.2.–En helt tom tirsdag med dødskule Netflix-komedier

 

The big short

Netflix

terning 6 liten I dag har normalkanalene ingen filmer. Tomt. Det er ikke meningen at dere skal se film i dag. I stedet skal dere sitte ved badespeilet og se på eget forfall og tenke på at akkurat du var en av de 1,2 millionene nordmenn som så på at et påfunn kalt Lothepus vant noe som faktisk het Kjendis-Farmen. Hva skal du bruke livet ditt til nå? Samle på brukte Grandiosa-esker? Gå langs vannkanten og lete etter åttespors kassettspillere? Jeg har et annet forslag. Jeg har funnet fram noen innholdsrike komedier på Netflix. De er morsomme, og de kan kurere tomhet. Helt sant.

Men til filmen.

big short, the bale

Christian Bale i en genial rolle som du aldri kommer til å glemme.

Jeg går ut fra at vi alle har en erogen sone der usjenert behag oppstår fordi form og innhold plutselig treffer hverandre like vakkert og totalt uventa som skjæreskit og solbærgelé. «The big short» er stilisert der ute hvor jeg sier «Endelig hjemme!» og «Her skulle vi hatt hytte». Stilisering kan være noe overtydelig som det er altfor lett å omgjøre til redegjørelse. Sånn er ikke denne. Den er musikalsk og anti-satirisk; det siste ordet har jeg oppdaget under en død svane, og det betyr at geniene ikke karikerer for å være slemme, men fordi karikaturer er de eneste sanne framstillingene av folk som finnes. La oss si det sammen, dere.

La meg fortelle om roller som er så gode at gåsehuden ikke kommer til å bli borte før du får se de første gåsungene.

Christian Bale spiller en mild, barfot autist som sitter i et usannsynlig enkeltkontor og er finansanalytiker for investorfond. Autist er også en sykdom, men det kan være en egenskap, siden sosialt talent egentlig bare består av underkastelse. Bale banger på trommene sine mens metalrocken ryster et ellers sterilt lite blårusslokale, og han leser tall med kompromissløs forstand og sier at de andre ikke har skjønt noe. Han sier det ikke sint. Han sier det ikke oppgitt. Han bryr seg ikke om dem. Han har mimikk som ikke skal noe sted. Det er genialt. En skuespiller klarer å bruke ansiktet sitt til ikke-budskap som ikke skal formidle noe til noen. Finansanalytikeren har ikke kroppsspråk, og Christian Bale er et geni. Men han bryr seg antakelig ikke.

Steve Carell er sint. Ja. Det er faktisk Steve Carell. Den 40 år gamle jomfrua er henta ut av Hollywoods triste og overbetalte klubb for skuespillere uten verdighet, og de har gitt også ham en rolle i ytterkanten av innlevelsen. Han er så bra at det smerter. Carell er forbanna på verden, og kanskje er grunnen et dødsfall i familien, kanskje er han bare sånn fordi det er riktig og sant å være sånn. Som en slags munk med direktekontakt til Gud kommuniserer Carell egentlig bare med kona si, Marisa Tomei. Han kommer for seint inn til gruppeterapi-time, ignorerer påbudet om å vente på tur, skjeller ut verden, starter en samtale på mobiltelefonen og går. Den lille scenen er som en ballett om den relevante aggresjonens skjønnhet.

Ryan Gosling liker jeg egentlig ikke. I «The big short» spiller han en karismatisk finans-overdrivelse, en sminka mann med vulgærsvart korpiehår, en slags Gandalf som ung. Han snur opp ned på kontoret der Carell jobber med esoteriske vanvidds-varsler om ei forestående finanskrise, og han er delvis en Tarantino-figur og delvis en Stone-figur, men jåler ikke. Han er ikke rørende. Han er ikke tøff. Han er ikke imponerende – han er en framstillingsform. «The big short» er en film med nydelig stiliseringsnivå. Paradokser oppstår som om de skulle være nye dyrearter.

Når amerikanske skuespillere får et skikkelig manus og en visjonær regissør, blir de verdens beste. Oscar kan stå der avkledd i hjørnet sitt og se ut som porno-agn fra en homoversjon av «Goldfinger». Noen ganger kan amerikanske skuespillere være så gode at han ikke fortjener dem.

Sånn er det her. Rollene er perfekte, for de er ikke realistiske. Det betyr ikke at de skeiner fritt, de beveger seg tvergtimot i rommet som presisjonsflygere samtidig som de uttrykker en slags teori: De gale ser sannheten. I følge filmen har noen sagt at sannhet er poesi (Truth is like poetry). Men folk liker ikke poesi. Så de ser ikke sannheten.

Brad Pitt spiller den pensjonerte finansakrobaten som sitter i et slags Rambo-kloster og har latt paranoiaen overta. Han har sett for mye av verden. Han har analysert utrolige mengder av sannsynlighet. Han har vært synsk som yrke, og det har gjort at han mistenker alt. Når de to oppkomlingene trenger hjelp, kommer han dem til unnsetning, samtidig som han sier: Dette er verdens undergang. Murakami har sagt at vi alle går og venter på verdens undergang.

Og det var det. I 2008 forsvant kapitalismen slik vi kjente den. Amerikanske småtullingers boliglån var sjakaliserte av en hel finansverden av blinde dollardyrkere. Forutsetningen var en amerikansk løgn, en slags billig Trump-klisjé som sa: Folk vil alltid betale boliglånet sitt. Men folk gjør bare det så lenge de har jobb og en trygg tilværelse. I filmen foretar to av hovedpersonene en slags Alighieri-reise ned i den underverdenen der amerikanere bor. Der har finansfolk aldri vært. Da krisen nærmet seg så boligstrøk allerede ut som spøkelsesbyer. Verden skulle gå under.

Filmen er laget av Adam McKay, og stilen hans er overlegen. McKay vet at ingen kommer til å skjønne detaljene i den økonomiske logikken, så han lager et meta-nivå i fortellingen. I et boblebad i dobbeltbetydning sitter skuespillerinnen Margot Robbie og foreleser blidt om obligasjonssystemet. Skuespillere henvender seg til kameraet og sier «Dette skjedde egentlig ikke, men dette skjedde faktisk», og det gir filmen en kynisk form for lekenhet som oppleves som galgenhumor på gravkanten.

Sånn som dette kan voksenfilm være. Usentimental og kynisk og vittig, men forstandig. Djupt intelligent og forstandig. Den er ikke nødvendigvis sann. Ingen filmer er sanne. Men denne lyver i det minste sånn at du blir et mer årvåkent menneske av det. 2015.

De urørlige

Netflix

de urørlige intouchables

Francois Cluzet får en røyk av Omar Sy.

terning 6 liten Noen ganger skjer det miraklet at for eksempel to skuespillere deler lerret eller skjerm i et par minutter, og så kjenner man den gode følelsen: Jeg kommer til å kose meg så uprofesjonelt at jeg burde lese noen forskningsresultater og få den gode gamle aggresjonen igjen.

Det skjedde her. Det skyldes de to skuespillerne. De har dansbare fingerspissfølelser og emosjonelle kuleledd, de har utagerende underdrivelses-sjarm og en utopisk troverdighet som det går an å bygge hytte i. Dessuten mangler filmen sentimentalitet. Når man svært ofte må se amerikanske forsøk på følsomhet, er «Intouchables» som å komme ut i frisk fjelluft etter å ha tilbrakt flere dager i et Nav-venterom fullt av fisende grønnsaksspisere. Jeg har ei greie når det gjelder sentimentalitet. Jeg hater den. Derfor liker jeg ikke Sverige, og derfor forsøker jeg å unngå norske nyhetssendinger, men jeg skal la det ligge. For dette er en fransk film, og den er så overlegent, ubeskjedent elegant gjort at man kan tillate seg å glemme mediefølsomhetens hjemland.

Det starter med at den unge afrikaneren kjører luksusbil med skjeggete, middelaldrende franskmann ved siden av seg. De driver fartsgrense-ekstremisme gjennom Paris-gatene, og da le flic dukker opp, feiker krøplingen et anfall med stønn og sikkel sånn at de får eskorte til legevakten.

Den gode stemningen er der.

Handlingen flytter risikabelt til den dagen afrikaneren Driss dukket opp på jobb-intervju i et herskapshus så flott at Ludvig den fjertende kanskje flytta ut i forrige uke med tom hals. Han vil bare ha underskrift på at han ikke fikk jobben, for da får han trygd. De andre søkerne hos den sørgmodige Philippe er velmenende kittelmenn med sosial utdannelse, og den franske rikingen ble lam fordi han drev med paragliding i dårlig vær, ikke fordi han gjerne ville treffe helsepersonell.

Han vil ha den uvørne slum-slampen.

Dette skulle ha gått rett i bidetet. Det skulle ha blitt sånn at afrikaneren enten ble så politisk korrekt behandla at Mandela ville ha spydd eller så var han så Eddie Murphy-dum at bare Ku Klux Klan lo. Jeg skrev nå nesten: «Men filmen balanserer fint». Det er bare tull. Den slipper skuespilleren Omar Sy løs i en ufin, fordomsfull, men forelska versjon av det lekende mennesket. Han er en forførende homo ludens som sier feil ting om kunst og musikk med fullt overlegg, han er en personlighetskunstner som nekter å ta på den sjuke verten støttestrømper, «for vi er tross alt menn» og han ser på rumpa til sekretær Magalie med en kannibalsk appetitt som burde ha ført til akutte repetisjonsøvelser i SVs selvforsvarskurs til bekjempelse av utlendinger.

Dessuten mangler mannen sosiale antenner. Han leser andres kjærlighetsbrev og utspør arbeidsgiveren om lamme menns erogene soner. Han er ufin. Folk blir egentlig sinnssykt lykkelige av ufinhet, for den fører til frie fornemmelser. «De urørlige» er like deilige som om noen heiv skjenkereglene og bompenge-stasjonene samme dag.

Dette ville ikke ha gått an uten Francois Cluzet. Han spiller den lamme mannen med lun humor og følsom, sart bitterhet. Husker dere Al Pacino som blind kyniker? Sånn er han ikke. Han er en ertelysten, eventyrklar guttunge i rullestol, han har gråten i halsen, men den overdøves av gapskratten i munnhula. Cluzet spiller den rike mannen så presist, så intelligent at man tror ikke det kunne skje i Frankrike. Jeg får lyst til å se franske filmer igjen. Ikke de nye. Noen gamle.

Jeg satt aleine og lo høyt med tårer i auene, og etterpå fikk jeg lyst til å drikke meg full og kaste små stener på lyktestolpene. Det gikk fort over. Men vær forsiktige. Det er en forførerisk film som lurer deg til å tro at verden er sånn. 2011.

The Truman Show

Netflix

truman show, the

Jim Carrey. Er Truman virkelig, eller er han en slags Lothepus?

terning 5 liten Om «The Truman Show» burde jeg ikke skrive noen ting. For det første bør filmkikkere la seg lede av egen overraskelse fra de første merkelige bildene da Truman tydeligvis snakker med speilet, og så bør de gjette seg gjennom ertelysten magisk realisme som når regnet faller bare på Trumans kropp.

Jeg burde dessuten ikke skrive noe fordi filmen frister med så mange risikable tolkninger rundt eksistensielle mareritt at man skal helst skal ha frysetørka hjerne for ikke å drite seg ut.

Jim Carrey spiller en Tom Hanks-rolle. Han har beholdt det frastøtende tannhals-smilet sitt fra tidligere filmer, men vandrer ellers gjennom en bisarr handling med det samme forbløffa ansiktsuttrykket som om han fikk se sin egen navlestreng flyte bort.

Om Truman Burbank kan man ihvertfall si at han er en helhjerta paranoiker. Filmen understøtter ethvert menneskes sursøte opplevelse av at fødselen var et komplott som kom i stand for å prøve motstand-dyktigheten til en blaut plasma-skapning med forvirrende hjernekraft. Han bor i et slags Andeby, der menneskene er trumanosentriske i sin plenklipte over-vennlighet og der The Brady Bunch ville ha fortonet seg som familien Addams.

Men Truman får det for seg at noe er galt. Da han kikker i bilspeilet oppdager han at hendelsene går i slynger. Og han minnes den schizofrene dama med husk-meg-auene som sa: Dette er ikke virkelig!

Filmen er så elegant laget at den nesten kverker seg sjøl med stilreinhet. Peter Weir har et grep om de halvt misdanna begivenhetene som gir rom for forbauselse, gjetning, latter og melankoli, og det avslepne, distanserte skuespilleriet gir en kjærkommen voksenfilm lette fotavtrykk og uanstrengt pust. Handlingen blir båret av sin egen vektløse uvirkelighet samtidig som den holdes fast av en konsistent, vedvarende idè. Det er så bra.

Kalender-betraktere vil antakelig si at de mange filmene som problematiserer virkelighetsfølelsen vår kommer av at tusenåret renner. «Wag the dog» handlet om manipulasjon av media, «The game» handlet om hva som skjer når vi blir styrt inn i en dramatisk virkelighet av krefter utenfra. «The Truman Show» forteller det meste om tida og om hvordan vi føler oss, og så blir verden aldri helt den samme etterpå. 1998.

Haikerens guide til galaksen

Netflix

hitchhiker's guide to the galaxy

Martin Freeman, vår tids utrolige Bilbo, har havna ute i det meningsløse verdensrommet.

terning 5 liten Jeg skrev dette en eller annen desember: Den perfekte julegave må jo være en liten, firkanta ting som setter spørsmålstegn ved hele vår eksistens på en sånn måte at spørsmålet ser ut som svaret og svaret er uvesentlig. Dette er julens vesen i flerkulturens åndelig utslagne tid: En liten jøde blir født sammen med ei stjerne på en av verdensrommets minste planeter, utelukkende for 30 år seinere å bli henrettet på planke av italienske okkupasjonsstyrker. Dette feirer folk like under polarsirkelen ved å gå rundt ei litt harry gran. 2006.

I flerkulturens daglige dilemma kan begivenheten virke som en satire over eksistensens irrasjonelle uberegnelighet, og det er det vakre ved den. I filmatiseringen av Douglas Adams’ alternative bibel, som beskriver hvordan man oppfører seg i verdensrommet, formidles erkjennelsen at planeten Jorden var en tabbe. Skaperen, Bill Nighy, har imidlertid en ny versjon, Jorden II, liggende på harddisk. Skaperen fikk en pris for Norge. Ettersom den opprinnelige Jorden I var mislykka, er den lett å utslette for å gi plass til en intergalaktisk ekspressvei. Universet blir kalt «en dårlig idé».

Den slåbrok-kledde derivat-briten Arthur blir reddet bort fra sitt demoliserte hus og sin demoliserte planet ved at turistguide-skribenten Ford Perfect tar ham med ut i Universet, der skapningene leter etter spørsmålet når svaret er 42. Han reiser med valkete sjøløvevesener som likner britiske Overhus-medlemmer, han forstyrres av den sprelske kosmo-presidenten Sam Rockwell med dobbeltfjes, han forelsker seg i Trillian, ei plagsomt reisesjuk jente som går på fest i Darwin-kostyme.

Alt dette er skildret med en uangripelig engelsk disiplin og gjenkjennelig satire. Filmen om haikerens ledsagerbok i verdensrommet er som en fortsettelse på Monty Pythons «Meningen med livet», der også meningsløsheten ble utsatt for perfeksjonistisk undring og kreativt vellykka energifattigdom. Hva regissøren Garth Jennings (som faktisk ikke er en æreløs engelsk fotballtrener i 1. divisjon) har til felles med Monty Python, er et litt forskrekka fravær av følsomhet. Tradisjonelt overbelasta filmseere vil undre seg over mangelen på tårer og klager. Man skulle tro at Jordens Undergang var forbundet med beklagelser. Men hele poenget med Haiker-guiden er at Universet bare er et kynisk rom (stort rom) for undring, og alle forsøk på fornuft skjuler enten dumhet eller en etnosentrisk svindel. Vi er som flerra flagg og spurverester i fjøsviftebrisen. Don’t panic.

Mandag 20.2.–Mager film-mandag, men gravid Hugh Grant

 

Ni måneder

TV6 21.30

terning 4 liten Det er mandag, og den latente og dato-resistente høsten har sneket seg tilbake til sine yndlings-undersåtter, vestlendingene. I september er høsten velkommen og vakker, og sommerleie folk syns det er kult med mørke kvelder, overfalls-vinder og drikkevanns-reservoarer midt i veien. Høsten er som en treåring. Hvis den har fått anerkjennelse én eneste gang, gjentar den seg i det uendelige. Og nå nevner jeg den for å underformulere det pinlige faktumet at dette er en mandag med svak mandagsfilm. Men alt går an.

Men til filmen.

nine months

Hugh Grant sammen med Tom Arnold på fødestuen. Illevarslende.

Hvordan skal jeg si dette? «Ni måneder» var ikke akkurat toppen av juletreet da den dukket opp i 1995, men OK – tida har gått, og det ligger mye kikkerglede i en film der Hugh Grant får barn med Julianne Moore. Som når pandaene formerer seg.

Den amerikanske komedien «Nine months» baserer seg på en fransk film, og det forklarer alt. Franske menn lever i rare, cro magnon-baserte mannfolk-reservater og tror at barn kommer med beaujolaisen. Derfor kan man med full rett lage film om at de frykter fruens graviditet.

Sånn er ikke amerikanere. Man har påvist at til og med amerikanske guttefostre drømmer om en gang å stå ved baseball-løkka og se sonen sin slå ball med naboens nerde eller se dottera gifte seg med Hugh Hefner.

Derfor virker Hugh Grant pervers når han får angst av konas graviditet. Ingen skikkelige menner er sånn, og Grant må følgelig være en tåpelig, jålete, pysete seinjapp som antakelig har marsipansøte små rosa sædceller med snue og hodepine. Kvinners dårlige smak er historisk gåtefull. Julianne Moore er ei ålreit dame. Hva skal hun med denne omsorgstrengende fyren?

Grant spiller barnepsykolog, men han er til og med terminologisk like langt unna barns verden som en nyutdanna drosjesjåfør. Ved hjelp av hans uforklarte hovedrolle og noen uutslettelig gjentakende Emma Thompson-grimaser demonstreres igjen det tragiske faktumet at all humor er nødt til å ha en slags rot i virkeligheten.

Robin Williams er ålreit. Tom Arnold er ålreit. Joan Cusack er ålreit. Jeff Goldblum er ålreit. 1995.

Man of Tai Chi

NRK3 21.30

man of tai chi

Keanu Reeves er antakelig ikke den snille i denne filmen.

terning 4 liten Keanu Reeves har regissert seg sjøl og Tiger HU Chen i en amerikansk film om kineser som må involvere seg i slåsskampklubb fordi tempelet der han holder til trues av modernisering. 2013.

The host

TCM 18.55

host, the

Sør-koreanere rømmer fra en trussel som ikke kommer nordfra.

terning 6 liten Dette var magert, men dere kan dra til TCM litt tidlig på kvelden.

Monsterdrama er kanskje ikke en ny genre hvis man tenker seg nøye om, men«The host» er ihvertfall den mest oppsiktsvekkende og originale skrekken i dette tiåret.

Sør-koreaneren Joon-ho Bong danser og vrir fram en film som gjør at man måper ofte i løpet av to timer, og denne litt sløve formen for anerkjennelse oppstår ikke på grunn av storslagne spesialeffekter. «Gwoemul» har en dramatisk, patosfylt folkenærhet som sitter som kleppkrok i magen. Monsteret er en slags klatrende basilisk av alien-opprinnelse, og på et nesten metafysisk eller metaforisk vis er den øgleaktige kjøtt-eteren blitt et melankolsk ikon eller en klovn. Du føler altfor sterkt at den representerer noe spesielt, og det er seoul i havet å finne helt ut av hva det er.

Folka i fortellingen er skjønne hinsides en tabloid beskrivelse. Bestefar til skolejenta Hyun-seo driver en merkelig blanding av uterestaurant og kiosk langs Han-elva sammen med den litt enkle sønnen sin, som også er alenefar til Hyun-seo. En tid etter at amerikanerne har sluppet ut de formale dehydene sine i elva, kommer et monster svømmende. Det låter kjent, og du har aldri sett maken, for den nifse begivenheten er skildret som en slags folkefest i en Kaurismäki-film, og i et mylder av irrasjonelle reaksjoner oppstår en skakende familiekatastrofe. Egentlig bør dere ikke vite mer.

Resten av filmen er en merkelig, poetisk og rå helteskildring av familien Parks kamp mot udyret – samtidig som filmen skildrer med nesten farseaktig fandenivoldskhet hvor idiotiske sivilisasjoner blir når de trues. Virologene svermer svimete. Soldater og politifolk gjennomgår en tragikomisk idiotisering før de borer i den ulykkelige nuddelkokkens kranium for å finne opphavet til all ulykke.

Men sterkere enn satiren er det etsende komi-dramaet. En utålmodig studentbror, den magre og triste bueskyttersken, den lille tyven, den sjokkerte faren da han oppdager at sønnen faktisk ikke kan telle patroner. For noen ansikter. For noen skuespillere. Og for en drivende historie med alle sine overraskende utflukter og logiske innfall. For en macho-femi følsomhet. For et filmland! 2006.

Søndag 19.2.–Ålreit søndag med kanskje den siste zombie-krigen

 

World War Z

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten Er det bare meg, eller er det sånn at filmene om virus-smitte ble borte? Kan det være sånn at flått og ebola blir oppfatta som høyrepopulistisk underholdning og følgelig har ramla ut av både nettpresse og Hollywood? Det er litt nifst når knopper bryter. Zombiene er heller ikke hva de var før. Er forestillingen om at kjøttslintrete folk biter hverandre blir udøde en slags arv fra kristendommen og følgelig en kvasi-religiøs forestilling for hvite og oransje menn over 60 år? Kan det være at zombiene er parallellsamfunn som blir urettmessig utsatt for forfølgelse? Finnes det grunner lenger som ikke er anspent politiske. Det er det sikkert. De som ikke bruker Facebook, lever antakelig i en fredelig og vennlig verden uten polarisering. Noe å tenke på.

Men til filmen.

world war z

Brad Pitt kopierer livet med Jolie: Han redder familien gjennom hysteriske folkemengder.

Det låter antakelig ikke bra at en zombie-film ser ut som fortsettelsen av samlivet med Angelina Jolie. Men Brad Pitt jobber for FN som en Ylvis-inspirert superhelt-versjon av Jan Egeland, og han starter dagen med å lage pannekaker til kona og ungene sine, for nå er han blitt hjemmeværende. Seksbarnspappaen Pitt er virkelig overkvalifisert til rollen,

Men en ekte FN-mann kan ikke alltid bli værende ved kjøkkenbenken, for verden er en risikabel og krevende kunde, og før WHO vet hva, kaster antilopene seg over leopardene og spiser dem.

Den marginale adferden brer seg til mennesker i store byer. De biter hverandre i voldsomme kaoskøer som minner om varehusåpninger, og straks en fysisk utrent forstadsboer får virus i blodet, så blir han til en uslåelig miks av tusenmeter-løper og fotball-supporter. Det virker fortere enn VitaePro. Gatene blir fylte av hylende kjøtt-etere, det er som et Pamplona for litt mer rasjonelle gatehorder. Pitt og den sarte kona hans Mireille Enos (tynt rødlig hår og hud som en sint småsei kunne bitt tvers gjennom) tar med seg jentungene i bilen. Men kjøretøy dresdner seg opp slik de pleier ved amerikanske katastrofer, og snart må familien løpe til takene for kanskje å bli henta av de forente nasjoner.

Neida. Jeg har ikke fortalt hele handlingen. Det er nå det starter.

For hva vil fredskorps-dressene gjøre nå? Vil de satse på The Expendables og sende Pitt hjem igjen til frokost-serveringa? Bare nesten. Jeg skal ikke røpe så mye, men legg merke til den uforstyrra bakgate-fyllikken som sitter midt i zombie-svermen og er like trygg som en hvitløks-veganer ved Myggetjern. Hva sier du, Poirot? Står vi overfor et spor?

Det kunne selvsagt vært så irriterende at zombier er avholdsfolk, og at de skyr alkiser. Men hemmeligheten er nok mer komplisert, og etter å ha hilst på Black Ops-gjengen søker Super-Egeland frelsen i Jerusalem, for israelerne så faktisk faren på forhånd og har som vanlig bygd mur mot inntrengerne. Han teamer med seg mørkøyd soldatjente med Sinead-frisyre (Daniela Kertesz), og mer enn det kan jeg i hvert fall ikke røpe.

Jo. Jeg kan jo røpe at Pitt i det forjettede land også oppdager verdens stiligste politiske filosofi , og den er sånn: Den tiende mannen. Hvis ni mann er enige om noe, plikter den tiende å være uenig. Jeg kjenner mange som burde søke på akkurat den jobben.

Bayern-tyskeren Marc Foster har valgt å dempe ned blodutgytelsene i forhold til tradisjonelle zombie-slaps. På det viset blir «World war Z» til en litt for spennende familiefilm der slekt som ellers pleier krangle om alt fra bearnaise-oppskrifter til internett-konspirasjoner, kommer til å tviholde på hendene til hverandre. Effektene ligger på litt tvilsom 11 års aldersgrense, men du kjenner intensiteten. Regissøren har nemlig droppa virus-genrens lange laboratorie-scener («Professor Heimat, zat iz juzt not pozzibel!»), og hovedpersonene tiltrekker seg forflytnings-hektisk sjukdoms-action hvor enn de kommer. «World war Z» er en kjappfota film, og du glemmer ikke ett øyeblikk at Pitt har lova ungene sine at han ikke skal dø. Brad har selvsagt ikke falt for fristelsen til å spille zombie-trua far slik Nicolas Cage ville ha gjort det, han er ikke sjukelig som Bale ville blitt eller majestetisk som Day-Lewis. Pitt opptrer som en enkel og seriøs fyr. Han er en dedikert pannekake-baker. Skikkelig verdens-pappa.

Og med splatter-vegring unngår Foster det som egentlig dreper flest zombier: De redselsfulle gjentakelsene, alle de håpløse scenene der udøde bare kommer løpende og de dødelige bare skyter på dem. Tyskeren har laget en film med tøff stemning, mange ødeleggelser og sterke følelser. Slutten er litt for enkel, og Pitts familie blir stua bort litt for tidlig. Men det er moro.

Turistforeningsmedlemmer vil muligens bli støtt av at alt ondt som skjer er naturens skyld – og at den kortvarige barneprofessoren sier at «Naturen er en seriemorder». Andre vil mislike at man nevner Israel uten å ta avstand fra landet, en forglemmelse som kan føre til at folk driter i alt og spiser Jaffa. Dessuten antydes det at Jerusalem overvåker det indiske forsvaret. Ikke alle liker overvåking.

Men vi som drikker appelsin fra glass og syns rever skal spise gulrøtter, vi har en fin dag. 2013.

Catch a fire

NRK1 01.15 og NRK2 22.45

catch a fire

Tim Robbins spiller en slem hvit mann.

terning 3 liten Sør-Afrika-filmer er også en drama-genre, og de skuer ofte tilbake i en unødvendig begeistring for eget engasjement. Man trengte ikke hovedfag i statsvitenskap for å være motstander av apartheid og de hvite sørafrikanernes bandestyre. Hele verden var det. FN boikotta alle som ikke boikotta Sør-Afrika.

Derfor kan filmen om arbeidsformannen som blir ANC-aktivist virke sørgelig overflødig, akkurat som IRA-dramaet «Vinden som ryster kornet».

De som har rett gjør alt rett, og de som hadde feil, driter seg ut hele tida.Den som likevel insisterer på at «Catch a fire» er en verdifull beskrivelse av virkeligheten, kan konsentrere seg om torturist-rollen til Tim Robbins og bruke filmen til undring over alle de som tjener idiotenes statsmakt sjøl om de må skjønne at de ikke bare forgriper seg på allmenn moral, men dessuten helt sikkert taper. Verden er overraskende full av idioter som tror at vold er en vaksine mot rettferdighet. 2006.

Miami Vice

NRK3 21.35

miami vice1

Colin Farrell og Jamie Foxx er romantiske og greie politifolk.

terning 5 liten Michael Mann er en luring. Han pleide å lage så hvite filmer at de liknet reklamer for vaskemidler eller kyllingfilet, som f.eks. «Manhunter». Kanskje oppdaget Mannen mørket da han gjorde «Collateral» med Tom Cruise. I hvert fall har han regissert en 2006-versjon av «Miami Vice» som er en estetisk provokasjon mot folk med hukommelse. I denne filmen finnes det mindre åttitall enn på altertavla i Domkirken. Lyset eksisterer ikke lenger. Selv scenene der sola skulle ha lagt seg over landskapet med utbleikende sørstatsdialekt, blir nesten usynlige når Mann blender ned som om han var en vampyr på Ving-reise.

Effekten er fantastisk. Den visuelle overraskelsen blir fulgt opp ved at de to hovedpersonene har fått munke-personligheter. Jamie Foxx elsker kjæresten sin med et enkelt alvor som ville vært en pryd for hvilkensomhelst sogneprest, og Colin Farrell forelsker seg så casablankisk i gangstersamboersken Gong Li at filmen i perioder legger seg til med dramafakter. Det gjør ingenting. Dette er romantikk på den mandige måten. Ingen sier stort. Alt er greit. Ting blir slik de måtte, så se heller vekk med tårer i auene.

Filmen blir drevet framover av en tung, tett og solid action som kan ta pusten fra mange av de raske & rasende. Michael er Mannen. Han tar humoren ut av en film som formelig tryglet om å bli neddopa av retro-ironi, og gjennomfører et slags paramilitært underholdningskupp. 2006.

Identity thief

TV3 22.00

identity thief

Melissa McCarthy rømmer fra Bateman.

terning 2 liten Denne komedien kunne ha blitt bedre med helt andre skuespillere og en helt annen handling og en regissør med hjerne- og hjertelag, men jeg vet sannelig ikke. Det er noe eget ved søppel. Det bærer med seg den umiskjennelige stanken av forkasta føde.

Jason Bateman er en likegyldig birolle-skuespiller, og i denne helt urimelige komedien spiller han en finans-spesialist som oppgir alle persondata til damestemme i telefonen. Han er med andre ord så dum at han burde fått inndratt skonummeret sitt. Melissa McCarthy var vittig i «Bridesmaids» fordi rollen var friskt uventa, men i «Identity thief» er hun omtrent like overraskende som salt på peanøtter. Dama skal spille en knøttliten, trillrund svindlerske med tusen tjukk-dame-klisjeer hengende ved seg som sopp. Hun stjeler borger-Batemans identitet og bruker alle hans penger på uvittige pinligting. Så må han finne henne, for dumme forretningsfolk mister fortjent jobben sin.

La oss si det sånn: Det fantes en gang noe som het Goldie Hawn som kunne stjele Steve Martins hus, og det var ganske vittig. John Candy reiste med Steve Martin. «Identity thief» er fjortende generasjons garasje-kloning (i et brukt malingsspann) av sånne filmer, og den svir som syfilis på netthinna.

En stund vurderte jeg å sende melding: Geir, bare vekk meg hvis begge hovedrollene dør og Justin Bieber kommer for å synge. Eller at den nye Hells Angels-Paven fra Grordudalen er med. For her inne i sal 2 kommer likegyldigheten i så svære doser at dinosaurene ville ha dødd av den. Med gassmasker. Dette er smertefullt på grensen for hva morfin kan lindre.

Underveis forsøker handlingen seg også med livsfarlige bounty- og gangsterforfølgere, men de pusles vekk som når en full toastmaster forveksler poengene i en nordmannen, svensken og dansken-vits. Ingen ting funker. Alt er feil. Det er som om Eddie Murphy plutselig ble en sykdom, og USA ble smitta av den. 2013.

Die hard 4.0

TV3 00.20

die hard 4.0 helikopter

Politibilen flyr på helikopter. Ja, det er stas.

terning 5 liten Volds-simulerte og handlingseuforiske filmdikt er ikke for sånne som hevner seg ved å tenke «filler’n for en slubbert (uttales: slubbett), jeg skal sørge for at han ikke får stipend neste år.» La det være sagt.

Da den første «Die hard»-filmen slo ned i oss som scud i blomsterpotta en gang på åttitallet, var John McClane en familienær handlingsmann som gjorde hva som helst for å redde kona si. Han var den hengivneste underholdningsektemannen siden Rocky ropte «Adrian!», og skilsmisse-statistikken skulle ha snudd. Nå er han på 2000-tallet. Han har ingen kone, han har ingen kjæreste, og dattera er et steinhjerta råskinn som nekter å bære hans etternavn. Detektiven er skallete som en mc-båren veikro-satanist og har godværsbølger i pannehuden. McClane skal hente inn en hacker med søtt musefjes fordi FBI blir hacka av SPECTRE eller noe sånt, og skurker som ser nifse ut som frie balkanboere, tumler med illevarslende voldsting.

Det handler om datakjeltringer. Noen tar ut Amerikas nervesystem, og om en stund vil landet se ut som en slagpasient. La meg bare nevne at mens jeg satt med laptopen og så film, installerte plutselig Google Desktop seg sjøl uten at jeg hadde gjort noe for det, og akkurat det tilførte filmen en fin autentisk stemning. Jeg tror Google står bak alt. 11. september. Den globale oppvarminga. Branns eliteserie-seier.

McClane verner gutten som på en måte er ukas virtuelle nevrokirurg, for IT-gangsterne må ikke få tak i ham. Dermed følger aksjonsscener som er like forutsigbare og like velkomne som julaften. 2007.

Alexander

Viasat4 22.30

alexander

Urimelig velstelte menn fra før i tida.

terning 4 liten Først og fremst har Oliver Stones historiske overdrivelse fjeset til Colin Farrell, en skuespiller som kan se ut som både sult og tørst og ballespreng i ett eneste ansiktsuttrykk. Den higende melankolien til briten gjør seg forsåvidt godt i filmen om maksiburgeren fra Makedonia, men han løser ikke gåten: Er «Alexander» Oliver Stones fanefall for idiotiet – eller er filmen nok en halvsleip politisk satire om oppkomlingenes enfoldige forkjærlighet for å okkupere andre menneskers fedreland?

Det er ikke lett. Alexander og vennene hans ser ut som et tennislag av sminkeavhengige pappagutter fra Ullern, og de framfører mekanisk en prehitlersk begeistring for krig og erobring. Men OK. Dette var BC. Selv den enkleste makedoner måtte vite at det ennå skulle gå 300 år før tilgivelsen ble født, så de hadde ennå noen års sjanse til å leve som menn.

Stone var regissøren som laget Vietnam-filmen «Platoon», og han hånte Amerikas brutale forfall i «Natural born killers». Kan han overhodet ha laget en film som idoliserer en kongesønn og gjengen på fottur til Persia (som også omfatter Irak), der de skal underlegge seg Babylons overlegne kultur og skjønnhet bare for at pappa Filip med den ene øyet hadde oppdratt gutten sin til å bli en frustrert konkurrent?

Den mest motvillige profeten i Olivers generasjon sa: Don’t follow leaders. Ikke følg ledere. Ingen som vokste opp med Dylan, kan ha glemt det.

«Alexander» er ei skikkelig underholdningsbombe, og man skal unne seg den fotografiske dyrkinga av enten ironi eller historie. Filmen har dessuten to sterke kvinneroller: Angelina Jolie er en passelig besatt barbarmamma, og Rosario Dawson ei mektig irritert barbarhustru. Hun er en av de mandigste i filmen. 2004.

The proposal

FEM 21.00

proposal2, the

Sandra Bullock har kommet til utkanten.

terning 5 liten Vi lever i forvirrende, uforutsigbare tider, og den egentlig dødsdømte Bullock-komedien «The proposal» er en trivelig film. Våt i øyekroken? Ikke føren! Katarr!

Det alle lurte på før «The proposal» kom, var hvor naken Sandra Bullock (45 år den 26. juli) egentlig kom til å være. Noen foreslo at man skulle få se henne uten lue for første gang, andre forutså at hun kanskje var kledd i et seilfly (hvor kom den fra?). Bullock ble født med klær på, i hvert fall genser, og nittitalls-nerdene har drømt om kroppsløsheten hennes i mer enn femten år. Men i «The proposal» er hun faktisk naken. Det vil si: Antakelig ble kroppen hennes programmert av den samme CG-fyren som laget penisen til Tommy Lee i Pamela Andersons hjemmevideo. Det funker utrolig bra. Unødvendig nakenhet virker ofte pinlig og kynisk på filmlerret. Sandra er bare vårfrisk og luren. Bullock er en rar skuespiller.

Hvis jeg forteller handlingen i denne romantiske komedien, tror dere at jeg er feriesløv av mangel på søvn og utfordringer. Derfor nevner jeg så vidt at Bullock innledningsvis er en stram forlagsheks med en svart kjole som gjør henne like tynn som kosteskaftet. Fordi hun er fra Canada, kan hun bli utvist. Hun trenger at en eller annen tar en Andie MacDowell («Green card», 1990), og det blir sekretæren Ryan Reynolds.

Aldri har noen sekretær hatt tydeligere sekspakkemage enn Reynolds, men så stammer han også fra en ølfolk og en bisarr bestemor i Alaska, og dit drar han og Bullock (45 år og elendig i havne-stiger) for å imitere forlovelse. De kommer til en nips-aktig liten fiskerlandsby som minner om Bergen, og der får den iskalde karriere-røya møte virkelighetens innlemmende, påtrengende, hjertegode og udiplomatiske familie. Se meg i øynene nå? Tror DU at hun blir sjarmert av disse liketille folka?

Let it be. Mirakelet er at filmen funker som både rørende og intelligent på en litt gammeldags og uskyldig måte. Jeg kan ikke gi den firer-terning. Ikke etter å ha hatt det så kjekt. 2009.

Ekstremt høyt og utrolig nært

FEM 23.20

ekstremt høyt og utrolig nært

Tom Hanks er pappa, Thomas Horn er den fantastiske sønnen.

terning 6 liten Det er denne dere skal se, men den vises så seint.

Thomas Horn er en guttunge som ble født i 1997 av lege-foreldre i San Francisco, og han vant 31.000 dollar i Jeopardy, for Thomas Horn er en slags nerde. Horn hadde aldri spilt film før da han ble plukket ut til hovedrollen i filmatiseringen av Jonathan S. Foers roman «Extremely loud and incredibly close». Hva dette viser, vet jeg ikke. Men guttungen er på filmlerretet den mest kompliserte personligheten jeg kan huske å ha sett de siste åra. Han spiller overfølsom, nevrotisk autist med en troverdighet som overgår virkelighet; han er et stykke ren, overmannende diktning, han er en helt og en pasient.

Foers historie handler om en gutt som hadde en utrolig far. For at den nervøse gutten skulle komme seg ut i verden, diktet pappaen opp en forsvunnet bydel i New York og satte gutten i gang med å lete.

Så dør pappaen i tårnene. Terrorist-tragedien er så forferdelig enkelt og usentimentalt skildret at det antakelig ville vært forbudt i Norge, men enkelheten river ut hjertet ditt med tilhørende innvoller og den fyller hodet ditt med snørr. Jeg tror nesten aldri jeg har sett en film som slo meg så voldsomt ut. I et forkava forsøk på å få igjen forstanden konsentrerte jeg meg om historiens diktning om letingens egenart og verdi. Men det gikk ikke. Den såra guttungens forsøk på å fastholde de åtte minuttene det vil ta før vi oppdager at sola slukna, er så intenst skildra at tanker glipper, rasjonalitet drukner, forstand overflødiggjøres.

Alt skyldes skuespilleren Thomas Horn, som altså er en umeritert legesønn fra San Francisco. Et ubegripelig unntaksmenneske som var i stand til å føle og formidle de sarte mellomstadiene mellom livsfrykt og intuitiv, intellektuell overlevelse. 2011.

Han er faktisk ikke interessert

TV2 Livsstil 21.00

han er faktisk ikke interessert

Jennifer Aniston som moderne kvinne. Hvit vin i høge glass.

terning 1 Denne filmen burde vært kalt «Kvinner som løper etter menn slik bikkjer løper etter pinner i postbiler og tjukke folk løper etter vafler». Den kunne også vært kalt «Menn som snakker som Oprah og tenker på Aloe vera-krem på håndbaken og anklene når de burde fantasere om svett hud og svimeslåtte stønn». Filmen var antakelig ganske trivelig i cirka halvannen time, men så kom jeg på at jeg var nødt til å sjekke om barnetoget går i Avaldsnesgata eller Wessels gate i år, og så måtte jeg gå. På det tidspunktet hadde en forferdelig studiobruna imitasjon av en speilavhengig tannbleker (Bradley Cooper fra Nip/Tuk) tilstått seksuell utroskap mot Jennifer Connelly i en byggshop, men jeg tror ikke hun trodde ham, for det trenger man utovertiss til. I denne filmen kysser menn og kvinner hverandre slik folk med alvorlig høydeskrekk vandrer på skyskraper-gesimser.

Fram til jeg gikk snakket kvinner stort sett om hvordan man skal få menn til å ringe tilbake og deretter gifte seg, som om de var med i en litt spesiell skiskytter-stafett der poenget var å felle fyrer som fniser. Ginnifer Goodwin var uforståelig og masochistisk opphengt i Kevin Connolly, som ser ut som et Fedex-bud og snakker som et Hannah Montana-ekorn. Jennifer Aniston dumpet den gifte-uferdige Ben Affleck. Scarlett Johansson vil ikke ha ekornfyren, hun vil ha den gifte kassakø-mannen til Jennifer Connelly. Drew Barrymore ser ut som ei dame som dekorerer kakebokser, og så dukket Kris Kristofferson opp – hei, kan noen få den mannen ut derfra før de siste sædcellene hans tørker. I Aftenbladets kulturavdeling var vi onsdag fire menn som ikke klarte å skru på tv-en for å se på ski-VM, og det skyldes antakelig 2008. Send oss ginseng!

Regissøren Ken Kwapis er en tv-fyr («The office») som tror at kinogjengere har den samme formen for papp-hjerner som fjernsynsserie-kikkere. Vi vil ikke. Vi vil ikke. 2009.

Iron man 2

Max 21.30

iron man 2

Mickey Rourke er også ganske unaturlig.

terning 5 liten En skikkelig action-toer skal være både tydeligere, galnere og vittigere enn eneren, og «Iron Man 2» klarer kvalifiseringskravene med mye velgjørende tungmetall for øye, øre og sjel.

Filmen starter demonstrativt pysete, med den Brandon-aktige næringslivs-jappen Stark (Robert Downey jr.) i en sirkusaktig tekno-oppvisning med bikinidamer. Næringslivsgubber kan feste. Vi vet det, og siden i filmen gjennomfører hovedpersonen en bursdagsfeiring som får Petter Stordalens utdrikningslag til å likne en snakkestund med pater Pollestad hos Viggo Johansen (se, det var en tungvint setning!).

Men det tar ikke lang tid. Downey jr. drar til Monaco med Gwyneth Paltrow, som er blitt så kropps-diskantisk som ektemannens stemme og ikke ville hatt utstikk i 3D en gang. I Monte Carlo skal jernmannen kjøre racerbil i legendariske middelhavsgater, men Mickey Rourke dukker opp. Rourke er ofte den beste ideen folk kan få, og i denne filmen er han sint, tatovert, delvis armert djengis-russer med et heavy-fjes som AC/DC egentlig ville hatt, men de er fra Australia og likner pung-ekorn (de har musikk her). Han laserpisker racerbiler i hjel og snerrer fram hevntanker med bjørn i brystet.

Som om ikke det var nok: Scarlett Johansson stikker innom filmen som Samuel L. Jacksons sidespark. Hårfargen hennes er blitt som Taiwan-versjonen av italiensk kommode-mahogni, blikket er tatt fra Madame Tussauds versjon av Mata Hari og dama er en påminnelse om den digitale verdens absolutte relativitet. I denne filmen klarer teknikken til og med å få Johansson til å bevege kroppsdeler, enda hun under Newtons jurisdiksjon har hofter som ble laga for tvillingfødsler og løper som ei and.

Dessuten Sam Rockwell. Han spiller en pappagutt-aktig, men ond konkurrent i krigsindustrien, og det er han som etter hvert blir så konkurransedyktig i tankegangen at han ansetter den gale Rourke, som egentlig er død.

Iron man tåler ikke sin egen palladium egentlig og holder på å dø. Han trenger et mirakel. Konkurrenten Hammer har fått tak i en av draktene hans, forsvars-kameraten Don Cheadle har skiftet side og i sin celle sitter Mickey Den Grusomme og fikler i hop en fryktelig hevn.

De flyr, de skyter og det smeller som St. Hans på Island. Jeg har før skrevet om lydbølger som rister tarmene i sal 5, og jeg tror jeg har skrevet om dundring som fikk milter til å revne. Jeg har sluppet opp for innvoller, men det føles fantastisk.

Robert Downey jr. som superhelt har den særegne, fascistiske arrogansen som gjør at man til og med kunne ha tilgitt en NHO-mann. Han er fortsatt mitt idol. 2010.

Arthur

Max 24.00

arthur

Helen Mirren er også boksepartner for Russell Brand.

terning 5 liten At Russell Brand skulle bli en rørende suksess som den døgnfulle komedielegenden Arthur er et større mirakel enn da engelskmenns utvalgte dro sverd ut av stein.

Dudley Moore skulle egentlig være Arthur for evigheten, og John Gielgud skulle ta seg av ham, for han fikk Oscar for Hobson-rollen i 1982. Men ingen vil være bekjent av at de husker 1981 lenger, og Russell Brand er på alle måter en aktualisert finansfyllikk som aldri minner om Finbeck. Moore var en fin komiker, men sørgelig som en haleløs hund. Man fikk ikke trang til rikdom av Dudleys Arthur. Brand er aldri tragisk. På tross av navnet blir det ingenting ibsensk ved ham, det måtte i så fall være noe gyntsk. Han nyter alkohol slik man ikke skal, og når den fettfrie frekkasen med Rex Rodney-fjeset utnytter pengenes truse-magnetisme, skjer det med søt naivitet og ekte vennlighet. Moore var 46 år da han spilte Arthur, a dirty old man. Brand er 36.

Dessuten finnes dronninga der. Helen Mirren spiller butleren og barnejenta Hobson med et rikt repertoar av innsiktsfull oppgitthet, og hun seiler gjennom filmen med fullriggerens fordragelige fasthet og framkomstevne.

– Stjal du den kjolen fra Minni Mus, eller ga hun den fra seg frivillig? spør hun Greta Gerwig, som spiller komediens alvøyde urban-uskyld så inderlig at hun kunne vært Drew Barrymore.

Brand snakker et engelsk som antakelig burde vært forbudt fordi det kan føre til barnløshet i Storbritannia. Han befinner seg i den delen av en falsett som før eller siden fører til oksygenmangel og er en skjønn fyr der han detter inn i politiets smilende varetekt. Han er også en stut i den forstand at han snubler av gårde til insemineringsritualer uten godkjennelse av landbruksdepartementet eller rosabloggerne. Han er en kåt uskyld.

– Jeg måtte ta tabasco på brystvortene fra han var seks år for å slippe unna ham, sier Hobson. Gielgud sa aldri sånt.

Da Arthur blir innkalt til sin næringskalde karriere-mor, hilser han henne som en god sønn: – Hei Vivienne, jeg husker at jeg bodde i livmoren din!

Da han omsider skal giftes bort til Jennifer Garner, forsøker pappaen hennes (Nick Nolte) å skjære ut tunga hans med sirkelsag. Det kan være for å stanse snakket, men kanskje ikke bare.

– En bøtte tequila og en skje, sier Arthur. Da Hobson blir dødssjuk bringer han henne verdens største teddybjørn og en Darth Vader-maske: -Ta på deg maska, eller så brenner jeg bamsen!

Russell Brand behersker det overspente replikk-nivået som om han ble født med samtalene tatovert på rumpa. Han er en mann som kan grine overbevisende i sitt eget bryllup fordi han ikke vil ha brura og invitere kjæresten til Pez-middag.

Det var en overraskende kveld. Glem Dudley Moore. Moore is less. 2011.

Lørdag 18.2.– En stilig filmlørdag med kul romantikk-krim

 

Miami Vice

NRK1 23.45

terning 5 liten Dette er den lørdagen ingen kan klage på unntatt de som driver med sånt. De må få lov. I går skjedde den første seriøse vårdagen i Stavanger, for sola hadde plutselig kommet i den litt armsterke seinpuberteten og skinte ned på bilen min sånn at jeg kunne høre hvordan snøklokkene hvislet med de anspente konsonantene sine og det grodde heroiske hyggevekster like under jordoverflaten i heftige hallelujaer. Jeg gikk ikke ut av bilen. Man skal ikke gjøre det om våren. Prinsippet “Ligge’ i mårå” er en Stavanger-sannhet uten modifikasjoner. Årets første lettsindighet skal man planlegge godt. Aldri nyt våren hvis du skal noe snart.

Men til filmen.

miami vice

Colin Farrell er alvorlig forelska i Gong Li.

Der kom gaven til far. Far er nemlig ikke så dum som statsministeren vil ha det til, og han kjenner igjen en særegen, svart actionfilm når han får se den.

Michael Mann er en luring. Han pleide å lage så hvite filmer at de liknet reklamer for vaskemidler eller kyllingfilet, som f.eks. «Manhunter». Kanskje oppdaget Mannen mørket da han gjorde «Collateral» med Tom Cruise. I hvert fall har han regissert en 2006-versjon av «Miami Vice» som er en estetisk provokasjon mot folk med hukommelse. I denne filmen finnes det mindre åttitall enn på altertavla i Domkirken. Lyset eksisterer ikke lenger. Selv scenene der sola skulle ha lagt seg over landskapet med utbleikende sørstatsdialekt, blir nesten usynlige når Mann blender ned som om han var en vampyr på Ving-reise.

Effekten er fantastisk. Den visuelle overraskelsen blir fulgt opp ved at de to hovedpersonene har fått munke-personligheter. Jamie Foxx elsker kjæresten sin med et enkelt alvor som ville vært en pryd for hvilkensomhelst sogneprest, og Colin Farrell forelsker seg så casablankisk i gangstersamboersken Gong Li at filmen i perioder legger seg til med dramafakter. Det gjør ingenting. Dette er romantikk på den mandige måten. Ingen sier stort. Alt er greit. Ting blir slik de måtte, så se heller vekk med tårer i auene.

Filmen blir drevet framover av en tung, tett og solid action som kan ta pusten fra mange av de raske & rasende. Michael er Mannen. Han tar humoren ut av en film som formelig tryglet om å bli neddopa av retro-ironi, og gjennomfører et slags paramilitært underholdningskupp. 2006.

Anna Karenina

NRK2 21.20

anna karenina 2012

Gong Li ser flott ut i mange klær.

terning 4 liten Alle lager før eller siden en film av Tolstois «Anna Karenina», og det er en paradoksal historie. Mor og hustru Anna reiser til St. Petersburg for å redde brorens ekteskap, men så treffer hun grev Vronskij, og så blir hun fanget av lidenskapene, eller hva man hadde i gamle dager. Keira Knightley, Aaron Taylor-Johnson og Jude Law. 2012.

The boat that rocked

NRK3 21.30

the boat that rocked

En hel båt med jenter til de ulovlige rockerne.

terning 5 liten Den første reaksjonen til de hensynsløst og ærlige som ser filmen om rocke-opprøret i 1966, kan bli: «Oi. De strømpebuksene kjenner jeg igjen.» Den andre reaksjonen er mer historisk og amanuentisk: Dette må være den beste, om ikke mest etterrettelige, filmen om midten av sekstitallet og så videre da den vesligste unnskyld vestligste delen av Europa og så videre eksploderte i et unikt, kollektivt skrik av tidligere uoppdaga vellyst. Rock og rocke-relaterte uttrykksformer består av samme sort uforminska sanselighet som fingre mot ustekte svinekoteletter, og de puritanerne som mente at BBC aldeles ikke burde sende mer av det enn 45 minutter pr dag, var skikkelig flinke.

Uten rocken ville etterkrigs-generasjonene blitt som Einar Gerhardsen (vel, i disse valgtider er det en del hemma ungdom som låter likt, og rockere er ungdomspolitikerne virkelig ikke).

«The boat that rocked» minner litt om gamle swing-it-magistern-filmer om undertrykt skoleungdom som gjør musikk-opprør. Utgangspunktet denne gang er piratradioen som sendte 24 timer streit synd fra Den Engelske Kanalen. Engelskmennene har dessuten laget om igjen den filmen som de kan best. Infam, rik på oppdikta personlighets-eksotisme, skøyeraktig, truse-begeistra og anti-autoritær. Byråkratene i denne filmen er nydelige karikaturer på alle de tragiske gahrstørene som ennå forsøker å gjøre verden til et rasjonelt sted. Ute i sjøen jobber en virkelig velformulert gjeng galninger med å sende oppviglende kriblemusikk til alle ungene på land. De er motstandsrørsla. De er de musikalske seksualmisjonærene. De er de virkelig motkulturelle og anti-autoritære murvegg-sprengerne. Når jeg ser Philip Seymour Hoffman som The Count sende «Whiter shade of pale» fra midt i Nordsjøen, da vil jeg gå i boden og finne fram igjen de gamle 100 watts-høyttalerne som var like digre som livbåter og gjorde samme nytte.

Bill Nighy i rutete innsvingt jakke som het «Dagbla’-jakke» langs Akersgata, er sjefen på båten. Hans unge gudsønn Carl blir matrosiert av sin mor, og han er jomfru. Filmen handler om at det må han ikke være lenger. Den nedre delen av kvinnene ble også oppfunnet mellom 1966 og 1974. I denne filmen er Rhys Ifans på en måte Edison.

«The boat that rocked» er en film som dyrker sine egne myter. Den forteller ikke egentlig en troverdig historie, men anekdotiserer virkeligheten til det behagelig gjenkjennelige. Dette er snop. 2009.

Bryllup på prøve

Norsk TV2 22.50

bryllup på prøve

Mandy Moore skal gifte seg. Presten Williams er skeptisk.

terning 4 liten Mandy Moore er en av de få kvinnene som kan være begeistret for en mann på en sånn måte at man skjønner det gjelder hans framtidige gardinfarger. Når det påstås at hun og forloveden har sex, fylles man av den samme triste resignasjonen som da Rock Hudson forsøkte å komme i buksa på Doris Day, sjøl om Doris var gipsa fra kragebeinet til knehasene eller virket sånn.

«Bryllup på prøve» skal egentlig være Robin Williams’ film. Han er en gudbenådet vitseforteller, men hva hjelper det når det ikke finnes flere vitser i verden og latteren har tatt tilflukt på en do i Harlem? I denne filmen spiller Robin W. en grov prest, som om han skulle være en menneske-orientert Tromsø-geistlig med begrensa gudskontakt, men fornuftig yttertøy. Han driver gruppebehandling av uoppmerksomme kjærlighetstrafikanter fra livets rundkjøring så å si og forlanger av Mandy og Mannen at de skal gjennomgå et sertifiseringskurs.

For oss som følte det som nedverdigende at vi måtte ta undervisning for å få kjøre bil, er dette meningsløst: Ingen mann gifter seg med ei dame som vil at han skal ta et prestekurs for å bevise at han er bra nok. Pføy!

Og ei dame som ikke vil gifte seg med en mann som ikke har skrevet sju sider bryllupsløfter, fortjener å bli gift med en sørlending. Normale menn ville heller spille luftgitar på Sandnes-bussen eller delta som korsanger i Grand Prix på Kongsvinger enn å skrive ned tanker som skal tenkes, ikke snakkes. Filmens poeng blir at man skal gifte seg med en kjentmann – en bror, et sektmedlem, en kollega, en kloning, en smisker.

«Ingenting betyr mer for meg enn du», er en elendig start på et ekteskap. Folk burde ha noe inne i seg som betyr noe mer enn kjærligheten, for ellers tørker de den ut, overanstrenger den, kveler den, tyner den, og overvurderer den på en selvopptatt treåringsmåte. Hallelujah.

Så hvordan gjør den forsømte R. Williams det? Han trives, og det smitter. 2007.

Pirates of the Caribbean: On stranger tides

TVNorge 21.30

pirates of the caribbean on stranger tides

Johnny Depp med Penelope Cruz i sumpen.

terning 6 liten På filmlerretet kan Jack Sparrows leddlause handikap-sjarm av og til virke litt voldsom. TV gjør ham perfekt. Johnny Depp er egentlig en subtil fyr, men selv spesialister på følsomme munnviker ser ut som støyete plakathysterikere på 20 meter lerret. Hvis boulevardene revner av jordskjelv i Santa Monica, da vil jeg se det på kino. Johnnys snedige anti-maskulinisme hører hjemme på TV, for der blir den plastisk i stedet for patologisk.

Filmen starter som en nesten-farse. Båtsmann Gibbs står tiltalt som Jack Sparrow, Sparrow sjøl er utkledd som dommer. Så kommer chariots of fire-ferda gjennom Londons gater og en engelsk hertug som likner både Gisle Wink og Jabba the Hut. Barbossa har rota vekk «The Black Pearl», og ansiktet hans er flekket av postfestiske pudder-rester. Dette er England. De grimmes land. Derfor er det helt på sin plass at Jack treffer igjen pappaen sin, en mann som antakelig fant ungdomskilden sjøl om det ikke ser sånn ut. Keith Richards er en zprek zombie i sin tid, og dessuten en forgudet bad boy uten anger og frelse.

Penelope Cruz er innledningsvis utkledd spanjol, en slags Kjøpmannen i Venedig-transe som antakelig funker fordi lyset er så dårlig: Dette er den tida da de hadde fyrtøjet i stedet for litium-batteriet. Cruz spiller ufullført spansk nonne fordi Sparrow kom forbi med sin lespende gange og sine uberegnelige sverdfakter. Dama kan likevel ha funnet ungdomskilden, og det virker også sannsynlig, for hun var med i noen gamle Almodovar-filmer og skulle egentlig ha liknet en Mallorca-turist.

Herfra starter et småkult, finsnekra eventyr for veldig blide hjemmeseere. Svimete svermerier mot zombiemannskap. Djupe appelsinfarger som om verdens digreste parafinlampe skinner på dauingene, som om psykoanalysens dunkle sjelebelysning har lagt sin elsk på kaptein Sparrows skip mens den deilige musikken dundrer som en venstrehånds Tsjaikovskij uten årstall.

Pappaen til Penelope ser ut som Johnny Cash. Han har et magisk sverd. Han er the Man. Han har et ildsprutende skip. OMG, som Kristin Halvorsen ville ha sagt om noen fortalte henne at det er sånt man sier nå.

Keira Kinghtley var egentlig Pirates-dama. Men Cruz har bein i nesa som en rhinocerotidae, samtidig som hun ser ut som en altfor nyvaska Woodstock-deltaker i sitt hodebånd og sine falleferdige kjoler. Tango og deretter poetiske, upålitelige havfruer i Whitecap Bay. Kappløpet mot ungdomskilden starter, men hjelpepresten forelsker seg i Syrena med halen, og seinere enn alle andre kommer spanjolene, for de har så elendige flyselskap. Pust ut.

Dette er nydelig, skamløs søndags-underholdning, og du kommer til å elske den på TV. Også fordi Depp sier til Penelope Cruz: Hvis du hadde en søster og en hund, ville jeg valgt hunden. Det er fornærmelsen sin, det! 2011.

The next karate kid

TV3 19.15

next karate kid, the

Hilary Swank lærer å bli fredelig.

terning 4 liten Ung Hilary Swank spiller ei sint lita foreldreløs jente med en kropp som ikke kommer til å gjøre det lettere å være seksten år og ukyssa, og en dag flytter Pat Morita inn hos bestemor for å overta oppdragelsen i noen måneder. Med sitt fengende storsinn og urokkelige pasifisme gjør han problemjenta til en beinflink gatekriger med nytt og mildt livssyn. 1994. 1 time,44 minutter.

Die hard 4.0

TV3 21.30

die hard 4.0

Justin Long og Bruce Willis kjemper sammen.

terning 5 liten Volds-simulerte og handlingseuforiske filmdikt er ikke for sånne som hevner seg ved å tenke «filler’n for en slubbert (uttales: slubbett), jeg skal sørge for at han ikke får stipend neste år.» La det være sagt.

Da den første «Die hard»-filmen slo ned i oss som scud i blomsterpotta en gang på åttitallet, var John McClane en familienær handlingsmann som gjorde hva som helst for å redde kona si. Han var den hengivneste underholdningsektemannen siden Rocky ropte «Adrian!», og skilsmisse-statistikken skulle ha snudd. Nå er han på 2000-tallet. Han har ingen kone, han har ingen kjæreste, og dattera er et steinhjerta råskinn som nekter å bære hans etternavn. Detektiven er skallete som en mc-båren veikro-satanist og har godværsbølger i pannehuden. McClane skal hente inn en hacker med søtt musefjes fordi FBI blir hacka av SPECTRE eller noe sånt, og skurker som ser nifse ut som frie balkanboere, tumler med illevarslende voldsting.

Det handler om datakjeltringer. Noen tar ut Amerikas nervesystem, og om en stund vil landet se ut som en slagpasient. La meg bare nevne at mens jeg satt med laptopen og så film, installerte plutselig Google Desktop seg sjøl uten at jeg hadde gjort noe for det, og akkurat det tilførte filmen en fin autentisk stemning. Jeg tror Google står bak alt. 11. september. Den globale oppvarminga. Branns eliteserie-seier.

McClane verner gutten som på en måte er ukas virtuelle nevrokirurg, for IT-gangsterne må ikke få tak i ham. Dermed følger aksjonsscener som er like forutsigbare og like velkomne som julaften. 2007.

Year One

Viasat4 22.30

year one

Jack Black og Dana Carvey i en ulykkelig fortid.

terning 2 liten Det er synd på denne komedien. Hvis filmskaperne hadde hatt en disponert en hel hjerne sammen kunne «Year One» blitt en snedig anakronisme der alt fra Edens Hage til utdrivelsen av Sodoma og Gomorra skjedde i løpet av en litt dryg ettermiddag. I stedet oppstår betydelig munn-mas. Kjeften til Jack Black går som om han ble bedt om å spille støyen til brødreparet Black and Decker, og den historiske humoren brenner til aske på svak varme på grunn av at noen forlater komfyren og går ovenpå for å spille dataspill. OK. Nok med dølje metaforer eller simili.

Det finnes et lyspunkt i Harold Ramis’ komedie. Han heter Michael Cera og ser ut som den sarte søstera til Dana Carvey. Cera spilte Evan i «Superbad», og han omgir seg med en litt trist og redd tilbakeholdenhet, som om han stadig vekk er i ferd med å melde seg ut av verden fordi det ble bestemt at han skulle vaksineres mot ekornblest.

Black og Cera starter som skinnkledde jegere i Edens Hage, men Black spiser eple, og de blir jaget fra flokken med det resultatet at de omsider treffer damene sine igjen i Sodoma. Nå er det sånn at folk flest har den samme forventningen til Sodoma som til en fredag på byen, men i dette hedoniatet skjer det ingen verdens ting. Kristelig Folkeparti ville ha fulgt disse folka hjem. 2009.

Pain & gain

TV2 Zebra 21.00

pain and gain

Anthony Mackie og Mark Wahlberg i særegne omgivelser.

terning 4 liten Vanskelig dag. Men om actionkomedien «Pain & gain» er det ikke så mye å si, annet enn at ingen av dere har sett den. Ikke jeg heller, for den ble lansert i Norge to dager etter at jeg hensatt i en slags eksistensiell koma sluttet i Aftenbladet og bestemte meg for å bli evig blid.

Michael Bay har faktisk laget «Pain & gain», og Michael Bay er den regissøren som vi bruker som lyd-vignett i vår familie. «Michael Bay», sagt med dyster, truende røst fra det sjeledypet hvor Tom Waits holder til. Om «Pain & gain» sier den internasjonale filmdatabasen imdb: Blodig vold, rått seksuelt innhold, nakenhet, stygt språk og bruk av narkotika. I spalten for råd til foreldre står det, og denne setningen er for god til å bli oversatt: «Non stop sexual references, dialogue and actions including references to pornography.»

Det er med andre ord en film som ingen ville anbefale, men jeg hadde aldri hørt om den før, så den er i det minste ny. Dessuten har «Paradise Hotel» brutt ned alle tilløp til anstendighet for lenge siden. Så spørsmålet blir mr: Kan det være moro på tross av alt dette?

Mark Wahlberg spiller hovedrollen som en bodybuilder som vil ha mer av livet, og derfor bestemmer han seg for å stjele andres penger. Høres ut som en fra Nokas-gjengen, bortsett fra at disse skal bruke mangelen på intelligens til å kidnappe noen. Filmen handler i følge seg sjøl om den amerikanske drømmen, som går ut på å karre til seg alt en kan på andre menneskers bekostning og deretter håne dem for å være pysete. Wahlberg jobber sammen med Dwayne Johnson, som har aggressivt bodybuldre-skjegg og heftig humør. Det skjer en bråte ting som smeller og slår, og filmen er laget etter en sann historie. Den sanne historien er kroppsbyggeren Daniel Lugo.

Michael Bay ville forferdelig gjerne lage denne filmen, og det er den billigste han har laget siden debuten «Bad boys». Alle la på seg. Johnson veide 150 kilo, Wahlberg 106 kilo. Voldsomme greier. Jeg vil på ingen måte anbefale noen å se filmen. Men OK. Her er den. 2013.

Pale rider

TV2 Zebra 23.40

pale rider

Clint Eastwood som Herrens engel til hest.

terning 5 liten «Pale Rider» er en virkelig staswestern for de svært kresne. Clint Eastwood regisserte og Clint Eastwood har hovedrollen i et slags mytisk, halvreligiøst actiondrama om en mytisk fremmed som kommer og hjelper undertrykte småfolk, som om han skulle være Herrens engel med rifle. Michael Moriarty, Christopher Penn og Carrie Snodgress i andre roller. 1985. 1 time, 53 minutter.

Two weeks notice

FEM 21.00

two weeks notice

Hugh Grant og Sandra Bullock har sex på jobben.

terning 5 liten Med «Two weeks notice» kom det Sandra Bullock trengte. Hugh Grant er en sann engelsk ridder. Han får alle jenter til å virke elegante og intelligente. I denne filmen spiller han den rike, eksentriske kvinnebedåreren. Hun er engasjert advokat av den typen som lenker seg til utryddelsestrua jernbanetoaletter. Hun får jobb som hans sekretær, en oppgave som hippienes datter ivaretar slik Sandra skal: Småhipt, sarkastisk og vennskapsbyggende aseksuelt. Men skjærene i sjøen er lette å få øye på for drivende supertankere, og etter hvert må konflikter løses på den legendarisk mumlende Bullock-måten.

Hun gjør i grunnen ikke noe nytt. Hun gjør det bare i en bedre film, med bedre replikker og skikkelige motspillere. Dama er en kameleon. I dårlig selskap ser hun ut som en fnisete Fretex-nerde. Blant kremfolk blir hun seg sjøl. 2002.

Oppskrift på mord

FEM 24.00

murder by numbers

Ben Chaplin og Sandra Bullock roter i lik.

terning 5 liten «Murder by numbers» en en tirsdagsfilm på en torsdag. Den har ikke spenning nok til å tilfredsstille en normalhelgs chips og pizza-fyrte hype-forventninger, og den er ikke seriøs nok for en ettertenksom seinuke-torsdag, da livet har vart helt siden mandag og er i ferd med å bli oldingeklokt. Men thrilleren funker for det.

Den slår sammen flere sjangre og vinner på garderingene:

Sandra Bullock spiller den fortidsskadde etterforskeren som bor aleine i husbåt, kanskje har en katt som heter Voltaire eller Manson, drikker mannfolk-whisky av mangeklangskrystall og surmuler avlangt. Bullock passer til denne rollen. Ansiktet hennes har en slags resignert verdighet ved seg og ser intelligent ut også når hun drikker. Etterforskeren med psyko-arrene er i tillegg en lur klisjé som betyr at også de med kriminologi hovedfag får større empati for politiets barndom enn forbryternes.

Den neste genren er gymnas-klovnenes. Ryan Gosling spiller den ekle, men sjarmerende overklasse-gutten i kirke- og undervisningsdepartementets kyllingfarm. Michael Pitt fra «Dawson’s Creek» har lepper som kunne vært Angelina Jolies reservepar, og han er den intelligente, men skrudde og følsomme problem-eleven som kan havne i svarte klær og elitistisk fascisme. Det gjør han.

Mer kommer:

Sarte homofile hentydninger som de fra «Den talentfulle Mr. Ripley» gjør den nette småkranglinga mellom skolekameratene til et slags ømhetsanliggende. Når de begynner å slå i hjel folk, skjer det som en litt eksklusiv form for kameratslig krimkurtise – som i «Liaisons dangereuses».

Og på toppen av alt er Ben Chaplin med, og han er det tristeste siden synet av Jåttåtoppen i regn. Chaplin spiller partneren. 2002.

Når du minst venter det

TV2 Livsstil 21.00

når du minst venter det

Jack, Diane og pleddet.

terning 2 liten De seksuelle fordommene blomstrer framleis som om vi alle skulle bo i en gul undervannsbåt.

«Something’s gotta give» er en amerikansk komedie om en seksuelt aktiv 63-åring, og følgelig er ordet Viagra det hyppigste i filmen. Den er et egosentrisk bidrag til generell stigmatisering.

Filmen er regissert og skrevet av Nancy Meyers, en 55-åring som ble skilt fra ektemann og produsent-regissør Charles Shyer i 1999 og som siden ikke har giftet seg, men skrevet manuskripter. Derfor er filmens hovedperson Diane Keaton en skilt manusforfatter med produsent-regissør-ektemann. Hun har ikke giftet seg igjen, men er attraktiv hinsides de dødeliges fatte-evne når hun først treffer folk. Man skal være ganske naiv for ikke å oppleve den sjåvinistiske filmen som en personlighets-masturbasjon, og Jack Nicholson spiller egentlig bare offeret for Meyers’ terapeutiske skybrudd.

Derfor må han være en slags avskrudd generator. Den vanligvis rampete mannen er ikke rå, ikke vulgær, ikke sjarmerende, ikke treffsikker – bare indolent flirende som kastrert hannkatt i ettermiddagssola, en glad vallaks i de halvdødes kulp. Nicholson spiller så usexy at Viagra antakelig ikke ville gitt ham morgensnue en gang.

Diane Keaton har rollen som det lukkede skrin (rutinert freudiansk metafor), og samtidig flokser hun fjollete med ansiktsuttrykka sine som en nervøs Casino-deltaker. Den første delen av Meyers’ film er så dårlig spilt at den ikke fortjener trilling av terning, men av scarabé. Etter hvert tar historien seg opp på samme måte som berg- og dalbaner har sine oppturer.

Dette kunne vært en stilig film hvis hovedpersonene hadde fått lov å være det. Nicholson blir spylt ut med bidetvannet, fordi Meyers av hevngrunner trenger en patetisk mann under tastaturhammeren sin. Forfall idylliseres. Det er som om Nicholson og Keaton bare tiltrekkes av hverandre fordi felles avfeldighet gir dem lov til å bruke pledd. 2003.

Outbreak – I faresonen

TV2 Livsstil 23.30

outbreak

Dustin Hoffman i smittefritt utstyr.

terning 4 liten Ut av den afrikanske jungelen vandrer verdens villeste smitte og deretter Dustin Hoffman kledd i en utstaffert versjon av den rogalandske Helly Hansen-filosofien for turister: Uansett hva problemet er, kan det løses med stygge klær. Dette er opptakten til at en gruoppvekkende epidemi forlater det kontinentet hvor massedød hører hjemme og slår ned i en amerikansk Stephen King-by. Da blir det alvor.

Siden vi alle er hypokondere, og siden skrekken for virus har erstattet angsten for atombomba blant de som spår at menneskeheten blir utslettet før varslet teppefall, skulle «Outbreak» ha blitt en forferdelig stilig thriller. Det forkludret forfatterne. Forfattere er elendige mennesker, og det er altfor mange av dem.

Dustin Hoffman er en mentalt bevegelig skuespiller som trives best når han kan bidra til å formidle og utvikle sånne bisarre improvisasjoner av menneske-psyken som idealister kaller personlighet. I «Outbreak» spiller han imidlertid en militær smitte-ekspert med èn eneste egenskap: Han er skilt fra Rene Russo og bruker tida si til å sutre over det. Kona har tatt hundene mine fra meg. Det gjør vondt. Til og med da USA står overfor en utslettelses-epidemi, tutler vitenskapsmannen som en lekselei tenåring med forgangent følelsesliv. Det er fælt å se på. Jenter forakter sånne menner mer enn jeans-sopp, og Russo ser ut som om hun kunne ønske seg en med rorbu-groviser og Chevrolet.

I tillegg spiller Donald Sutherland tradisjonelt umenneskelig militærskurk med kortkutta aluminiumshår, Kevin Spacey er den komiske avkoblinga slik Tom Arnold var i «Sanne løgner» og Cuba Gooding jr. deltar med hele sitt moderate talent sammen med alvorsmennesket Morgan Freeman, begge mest fordi det står i den amerikanske grunnloven at alle filmer skal ha med minst èn neger. Alle fire har klønete hjelperoller i et medisinsk drama uten skikkelig driv og uten konsise, underholdende skikkelser.

Mot slutten tar filmen seg opp, men det skyldes bare to helikoptre. Så lenge hovedpersonene luftjakter hverandre i et litt resignert forfall til TV-serie-måten, oppstår ihvertfall en velgjørende påminnelse om at underholdning enten må være uventa intelligent eller så dum og enkel at man bare kan sette seg tilbake og le litt fornøyd. 1995.

Iron man

Max 21.30

iron man

Robert Downey jr, har omskapt seg.

terning 5 liten Å jøje meg så herlig det er med film når alt stemmer. I «Jernmannen» går maskiner og mennesker opp i en lavere enhet som passer oss midt i vår guddommelige middelmådighet. Takk.

Robert Downey jr. er etter min mening en av de største amerikanske skuespillerne, og egentlig burde jeg be dere utsette denne filmen og leie «Chaplin» først. Med sine utfordrende, ironiske stilisme-fakter klarer den livsherja mannen gang etter gang å hale oss inn i sin fiksjon. Downey jr. bor rett utforbi virkelighetens dør, som om han var en ledsager ut av den. Når han spiller en Marvel-helt oppstår en ny logikk-dimensjon, for mannen er så skeiv at han både kan være eksentrisk milliardær og superhelt uten at det virker merkelig eller påtatt. Evnen er sjelden. Nicholson kunne aldri gjort det. Ikke Depp heller.

Jeg skal fortsette i Dropsen-posen med rolleliste-snop: Jeff Bridges har en stemme som gjorde at jeg lukket øynene da jeg så «The door in the floor» og bare lyttet. I «Jernmannen» spiller han Downeys partner i en skikkelse som Vigeland kunne ha hogd og Hamsun kunne ha skrevet. Skallet som en østkant-torpedo, tilsynelatende diger og dystert faderlig. Han er nydelig.

Og Gwyneth Paltrow med sitt behagelig zoologifarga pelsdyrhår og sitt rolige ansikt er storarta som tilbakeholdent andpusten sekretær.

Dessuten har Jon Favreau regissert som om superhelter ikke blir diktet for 10 år gamle transformerfans, men eldre gutter med ukurerbar ironi-avhengighet. Filmen starter i Afghanistan, der småbannende Taliban-legionærer tar milliardæren Tony Stark til fange. Så beveger handlingen seg bakover til mannens verbalt drektige playboy-liv, der journalisten Christine Everhart i en kropp som likner Skeletors søster, blir kasta ut av hovedpersonens morgen av en sarkastisk Paltrow. Alt er forbilledlig elegant gjort. Så trenger plutselig rikingen i Afghanistan både hjerte-magnet og flyge-rustning for å unnslippe, og derfor konstruerer han en av restavfall og Ebay-elektronikk. Hjemme i USA perfeksjonerer Stark drakten til en slags bionicle-bunad, flyr til Afghanistan og redder livet til småbarns far og utfordrer F-16 eller 18 eller 20 eller noe sånt. Hvis konfliktløsninga i korporasjonene hadde vært filmet like elegant som innledningen og kampscenene, ville «Jernmannen» blitt uutholdelig bra. Nå blir den menneskelig. Litt småteit mot slutten da regissøren får behov for å presentere en bråte forklaringstrengende handlingstråder og glemmer at det er Downey jr. som bærer hele greia, og uten ham blir det bare Spider-man fra smia. Men sånn er det.

«Jernmannen» vekker likevel en overraskende mistanke om at superhelt-filmen ikke var død. 2008.

Don’t say a word

TV6 21.55

dont say a word

Michael Douglas sjekker pusten til Famke Janssen.

terning 5 liten Det er Thanksgiving (Takkformaten-helga) i New York. Michael Douglas’ velstelte kystansikt får en slags Barbie-rødme i kinnene, som om han fryser eller drikker portvin. Så skjer fæle ting.

Den sympatiske Yorkshire-briten Sean Bean bryter inn i familieidyllen slik han gjorde med Harrison Ford i «Patriot games». Grunnen er at psykiateren Douglas behandler ei multi-katatonisk schizojente med vaskebjørnauer, Calista-magert spøkelsesfjes og alvorlige problemer. Hun spilles av Brittany Murphy og voktes som Lecter. Hun bærer den gåten som skal redde psykiaterens datter fra kidnapperne. Så snakkes det fram mot thrillerklimaks. 2001.