Lørdag 7.1. – Kul filmlørdag med lite rom for særlig tvil

 

The imitation game

TV2 Livsstil 21.00

terning 5 liten Jeg liker dager da det ikke finnes tvil. Tvil er filosofisk korrekt og sosialt nødvendig, men slitsomt. Det gode mennesket tviler for hvert spadetak dersom han eller hun blir tvunget til å ta stilling til klimaforandrende måking av snø, og stilt overfor uløse dilemmaer som cola med eller uten sukker og Er det riktig å bruke selbuvotter til bilkjøring, kan tvilen bli så nevrotisk at det går ut over humøret. Det gode mennesket tviler på politikere og forskere og fordøyelses-eksperter, kosmetikkbloggere og Jan Egeland. Bra mennesker har det ikke så greit, for tvil er som glattis i tankegangen, og der vil man helst ikke skli og falle. Men filmkritikere tviler ikke. Den skal de ha. Filmkritikere vedlikeholder behovet for mentalhygienisk påståelighet. Og «The imitation game» er utrolig bra. Ellers også en OK lørdag.

Men til filmen.

imitation game, the

Benedict Cumberbatch i enda en fantastisk rolle.

Jeg legger meg flat for Morten Tyldum, en filmskaper som jeg i den dypeste uhemmelighet har kalt Morten Skogmus fordi han er så positiv, ordentlig og blid. Desto flottere at en av Hakkebakkeskogens nordiske smådyr faktisk har regissert «The imitation game», som er en av de sterkeste film-opplevelsene jeg har hatt på lenge. Den er i «Kongens tale»-divisjonen, og Tyldum balanserer intelligent et nervepirrende mangfold av drama-elementer som hver for seg slår deg i solaris kompleksus, den delen av mellomgolvet som får deg til å se lyset samtidig som du slutter å puste.

Jeg legger meg også flat for Benedict Cumberbatch, men det overrasker antakelig ingen. Han spiller rollen som Alan Turing med en nevrologisk inderlighet og presisjon. Cumberbatch minner deg på hvor bra filmroller kan være, hvor virkelig bildediktning kan bli når skuespilleren og rollen ifølge en tilsynelatende banal skjebne-logikk ser ut til å ha venta på hverandre. Cumberbatch er ikke stygg, og han er ikke pen. Ansiktet hans er laget for å bli brukt; det er fjeset til en foranderlig Klingon-rase som kan gjette hva du ønsker å føle og forandrer seg etter det. Han kunne antakelig ha fått «Max Manus» til å fungere. Engelskmannen spiller en mann som det faktisk er virkelig synd på, men det syns ikke på ham. Turing plager oss ikke med patetisk arroganse, han eier virkelig en verden som han er stolt av å ikke forstå. Matematikeren har mye han kunne ha snakket ut om, for å si det sånn. Det gjør han ikke. Han bærer sine særegenheter som en ridderkappe. Det er forbilledlig. Han liker oss rett og slett ikke.

Jeg stirret i stigende spenning for hva den andre verdenskrigen skulle finne på, mens Turing, tre menn og ei dame utviklet det som til slutt ble ett av de mest befriende Petter Smart Moments som jeg har sett på film.

Historien er fragmentert og risikabel. Om den underveis skulle vise seg å ha noen svakheter, kommer jeg aldri til å nevne det for noen. Alle scenene har sin egen fortellersjel, alle kommer til å fascinere en eller annen. Det er en rik film fordi den klistrer seg til følelsene dine, enten de er mottakelige for en mobba kostskolegutt, om du blir overstimulert av å se intelligente mennesker løse sinnssyke gåter, om du fascineres av autistens særegne renhet fordi han er fritatt for sosial intelligens, om du gråter for den torturerte brite som så seint som i 1954 ble utsatt for umenneskelige overgrep på grunn av seksuell legning. Og det finnes mye mer enn det. Det intellektuelle dilemmaet som spøker for oss hver eneste dag i en tid som er styrt av sentimentalitet: Skal man gjøre det som føles godt eller det logiske? Turing reddet millioner av mennesker fordi han ikke lot seg forføre av medlidenhet til å redde noen få. Den ene scenen er verd hele filmen. Og dessuten Keira Knightley som svarer med det filosofisk overlegne spørsmålet «Hva så?» og med den suverenes likegyldighet åpner for en kjærlighetsforståelse som bygger bredde til begrepet erotikk. Det er flott, og tårene skvetter litt beskjemma foran TV-en, men det er også intelligent.

«The imitation game» er følelser med bravur. Filmen rører deg også fordi den er uimotsigelig klok.

Tyldum har regissert ut fra en roman basert på såkalt sann historie. Jeg bryr meg ikke om sanne historier, men det er et faktum at Turing eksisterte, at dronninga i 2013 ga ham den anerkjennelsen som hemmelighold hadde forhindret og at det britiske rettsvesenet drev ham i døden da han var 41 år.

Filmen forteller om Turings skoledager og vennskapet med kameraten som ga navn til maskinen som helst burde avgjøre krigen. Den delen er hva vi vil kalle alminnelig britisk, men den er fint innlemma i historien og kommer ikke til å plage noen. Skulder mot skulder med eksperimentene i den ikke-eksisterende etterretnings-tjenesten MI-6 finnes en handling i andre enden av kronologien: Mange år etter krigen etterforsker Manchester-politiet et innbrudd hos Alan Turing og finner ut at han ikke finnes. Idiotene triller sin fattigslige logikk, og en katastrofe venter. Den handlingen er polemisk indignasjons-porno, men den funker perfekt.

Det som skaper den solide opplevelsen av «The imitation game» er selvsagt fortellingen om Turings Tenkemaskin. Fra scenen der mannen med den autistiske mangelen på humor og høflighet sitter i etterretnings-sjefens kontor og påstår at han kan redde krigen, til scenene der det konfliktskadde teamet nærmer seg en krypteringslogikk som løfter sinnet opp i de glade høydene hvor filmseere foretrekker å bo. Det skjedde antakelig ikke sånn, for ingen vet hvordan det skjedde. Men det betyr ingenting. Handlingen i «The imitation game» gjengir det som kan ha vært sjela i et vitenskapelig mirakel. Dette er ikke «Kon-Tiki», der alle kan se at historien er feil fortalt, dette er en fortelling som blir til for antakelig første gang og skal få lov til å være demagogisk eller følerisk eller litt feil. Filmen er slik den burde være. Det ser vi jo, det kjenner vi jo.

Hvis «The imitation game» hadde droppa de såre kostskole-scenene og politiets forfølgelse på femtitallet, kunne den blitt en stilistisk fryd. En rein og fin skildring av en annerledes mann som det ikke var synd på. En feiring av identitetsgleden, av den egentlige menneskeligheten, som er en overlegen evne til å tenke seg om.

Nå er den bare en fryd, og du kommer til å kjenne den vokse nede i den opprinnelige filmseers torturerte mage. Det kan være ganske vanskelig å legge seg flat når sjela verker. Gjør det for det. 2014.

This is 40

NRK1 23.15

this is 40

Familien feirer en far som ble førti.

terning 5 liten Judd Apatow har laga en uventa replikk-vittig og rørende film om sjølopptatte mennesker som burde skamme seg, men det gjør ikke folk, så hvorfor har vi egentlig tatt vare på det ordet? Antakelig for å ære generasjonene før Freud.

Pete og Debbie var bipersoner i «Knocked up», og nå lever de med to oppvakte jentebarn i et snusfornuftig forstadshus og blir førti år. Nettopp. Jeg skulle også ønske at noen skrev «Who cares?» med reklame-røyk på himmelen, men Apatows film sjarmerer til og med meg, som hater det når ungdom klager over at de ble gift og fødte barn. «This is 40» er det man i klisjéskadde stunder kaller et overskudds-fenomen av en film, og jeg kan ikke tro at jeg virkelig skrev det.

La oss først gjøre én viktig ting klart: 40 år er den alderen da egosentrisiteten blir en form for religiøs ekstremisme og slår inn med patologisk styrke. Patologisk betyr at man er så egosjuk at man må slutte med å gå til lege, for folk blir enda mer sjølopptatte av legebesøk. «Det er ikke umulig at de som går sjelden til lege, lever lenger», sier fastlegen min. «Takk for i dag,» sier jeg da. «Jeg kommer innom og tar den blodprøven hvis jeg får tid.»

Filmen starter med bursdags-samleie i dusjen. Den begeistra ektemannen Paul Rudd (44) avslører at han har tatt Viagra for å stivne opplevelsen ytterligere, men kona hans Leslie Mann (41) sier at «vi er unge og trenger ikke medisin» og «jeg vil heller ha den halvslappe pikken din».

Det høres litt underlig, og det er det. Men i «This is 40» blir underlighetene holdt på plass og samla i severdige kirsebær-klaser av helt reelt vidd, av lekelyst med ord og situasjoner. Tenåringsjenta i familien har klesproblemer med alle de usannsynlige overdrivelsene som gjør henne gjenkjennelig. Minstejenta på ni framstår som den skjebneskadde bæreren av en halvt filosofisk fornærmethet, en egenskap som faktisk er ganske sjarmerende hos ressursrike barn som ikke slår dyr eller bomber varehus. Rudd trener frenetisk på førtiåringers vis og sitter i halvtimer på do for å få fred med ipaden. Med stemmer som ligger der oppe hvor nervesammenbrudd til slutt brister i vakker bløming, krangler de om kaker og barn og svigerfedre. Men ikke på den nedslående, skandinaviske måten. Ikke slik føkkings Kim Bodnia gjør det, som en slags fortsettelse av en eksistensiell anger, en beklagelse over at menneskene bor på jorden og spiser hakkebøf. Nei. Dette er livs-ironi med snert, med fortellerglede. Og under det ligger medfølelsen og hygger seg med smuler fra de frustrertes bord. Det er deilig. «Ikke fis i senga!»

Filmen vrimler av sjokkerende intelligente ufinheter. Som den der ekteparet må møte rektor og Tom Petty-trynet Josephs utfrika mor Melissa McCarthy – og hvis du ser ettertekstene kommer en nydelig sketsj der McCarthy improviserer sin aggresjon ytterligere. Scenen der den hekse-hormonelle Mann truer en mobbete guttunge, er også stor. I tillegg finnes noen fine, reelt rørende scener med intelligent avstand. Vi snakker ikke om dem.

Skuespillerne er velplasserte, som var de skapt av en full, forelska og glad gud på ferie i Toscana. Paul Rudd er søt på en helt unødvendig måte som passer godt i filmer som denne. Leslie Mann likner akkurat på førtiåringer som du ser i nordsjøritt og sånn, og som alltid fører til at du tenker: Hva gjør du her? Du ser jo perfekt ut. Men det er redselen. Redselen for endring og fattigdom og en framtid med stygge sko.

Dypest sett handler filmen om at amerikanere har begynt å frykte penger. De tror på nederlag. De tror på konkurs. De tror at huset blir borte sammen med potensen og at begge deler er en slags straff for at de hadde sex i ungdommen. Kanskje er det sant. Gud jobber på merkelige vis.

Men det er ikke ofte at redsel for virkeligheten er så stilig gjenfortalt som dette. 2012.

Confessions of a dangerous mind

NRK3 21.25

confessions of a dangerous mind

Sam Rockwell er tullekopp med krøller.

terning 2 liten Sladder-filmene florerer. «Confessions of a dangerous mind» skildrer livet til Chuck Barris, gutten som fant opp søppel-TV og ble CIAs leiemorder i Øst-Europa.

Dette er Det Store Tivoli. Kom å se verdens ørneste mann! 50 øre for slangemennesket fra Sørkedal som spiser sin egen flasskatt sidelengs! Sladderfilmer er ofte perspektivløse kurtiseringsfenomener som overdriver betydningen til drittsekker, for produsenten er avhengig av objektets samarbeidsvilje for ikke å havne i injurie-retten. Å dramatisere en manns liv med hans samtykke er ikke kunst eller dokumentasjon, men gratulasjonsvirksomhet.

George Clooneys imponerte snikksnakk-film er da også mest preget av at sprellemannen Sam Rockwell spiller Barris som om han skulle være en syfilisramma Geir Børresen i Oslo Nye-farse. Folk har oppført seg stiligere etter hjernekirurgi med hjulvisp. 2002.

The greatest

Norsk TV2 22.50

terning 3 liten Ektepar er tynget av sorg fordi sønnen er død, men så dukker det opp en ung kvinne og sier at hun er gravid med den døde mannens barn. Og så blir alle enda mer følsomme. Carey Mulligan, Susan Sarandon, Pierce Brosnan. 2009.

Friends with benefits

TVNorge 21.30

friends with benefits

Justin Timberlake har muligens sex.

terning 3 liten Dette her har jeg vel egentlig aldri sett, men det føles som om jeg har. Mila Kunis og Justin Timberlake samt den egentlig avdøde Woody Harrelson spiller en komedie om å ha sex. Filmen kaller det fysisk vennskap. Hovedpersonene i filmen tror at det er uproblematisk å ha sex og bare være venner. OK. Men hva skulle poenget være når det ville føles bedre med en fisketur? Uansett. De finner ut at det ikke er så lett. Filmen har 15 års aldersgrense, og jeg lurte på hvorfor og sjekka Parents Guide på imdb. Det er mye sex-antydninger, skjønner jeg, og dessuten denne skjønne lille setningen: «Topless men can be seen playing basketball.». 2011.

Dr. No

TVNorge 23.30

dr no-2

Sean Connery tar sjansen på kabriolet.

terning 5 liten Ja, du vil. Omsider etter mangfoldige års nøling (men det finnes faktisk menn som kommer sammen og ser gamle Bond-filmer jevnlig) skal du se om igjen den første James Bond-filmen. Og jeg lover deg: Det var ingen som ante rekkevidden av det de så, og det var ingen tegn på at dette var starten på en av de mest mega suksessene i filmens historie. Året var 1962. Jeg var i ferd med å få halvlangt nedoverhår etter at Tommy Steele-sveisen var forlatt, jeg var såvidt på vei inn i duffelcoat-alderen, og da jeg omsider fikk sde «Dr. No» på kino, var det med et overlegent flir: Ja, disse amerikanerne! Vel, briter egentlig.

I 1962 hadde reflektert ungdom (de var riktignok ikke mange) et ironisk forhold til gale vitenskaps-doktorer som het No og bodde på et øde lille-helvete der de hadde lokket en anselig mengde militært kyndige idioter til å dø for seg. Nesten som dr. George Bush mange år seinere. Ursula Andress var riktignok en slags pubertets-åpenbaring, men bikini-sex var ikke helt politisk korrekt ennå, og dama så faktisk litt tarvelig ut der hun kom spankulerende opp av havet. James Bond var en dresskledd streiting, og han utøvde en profesjonell vold som vi i Folkereisningen Mot Krig var motstandere av. Fem år seinere var jeg filmkritiker i Porsgrunns eneste by-avis og slaktet Bond-filmer så arrogant at kinosjefen fikk legeforbud mot å snakke med meg. Sånn var det.

Ennå syns jeg James Bond er en kjønns-fascistisk fritt, men jeg liker filmene. Sic transit soria moria glundi, eller hvordan det var.

I ettertid vet vi at testosteron-bomba Sean Connery brukte parykk i alle Bond-filmene og at forfatteren Ian Fleming sa «absolutely dreadful» om «Dr. No». Connery var forresten fryktelig redd for edderkopper, og scenen der en av kravler over ham ble først fotografert med ei glassplate mellom dyret og skuespilleren. Det funka ikke, så en stuntmann måtte gjøre jobben. Han skal siden ha sagt at scenen med tarantulaen Rosie var den nifseste han noensinne spilte inn. Og la meg bare navne at Julie Christie skulle ha spilt Ursulas rolle, men produsent Broccoli syntes brystene hennes var for små.

Filmen handler altså om at Bond skal etterforske et mord og kommer til Jamaica, der det finnes ildsprutende drager, edderkopp-fare og tre dødelige blinde mus. Hygg dere skamløst. Vi lever i et årtusen der Senterparti-politikerre stiller opp full frontal i VG. Dette tåler dere. 1962.

Det kunne hende deg

TV3 19.15

det kunne hende deg

Nicolas Cage og Bridget Fonda. Jeg savner henne.

terning 4 liten Sørgmodig, men realistisk komedieromanse om penger. Og pengene tilfaller ganske riktig de griske, et prinsipp som kan se ganske innlysende rettferdig ut, ettersom de griske ikke har noe annet og må ta til takke med luksus, helse og økonomisk trygghet. Nicolas Cage vinner penger og har lovet Bridget Fonda halvparten, men kona Rosie Perez piper. Tam film, og når Fonda og Cage setter i gang og samtaler om verden og vanskene, er det som å høre Florence Nightingale og Frans av Assissi snakke ut med hverandre. 1994. 1 time, 40 minutter.

Date night

TV3 21.30

Date Night movie image

Tina Fey og Steve Carell er desperate.

terning 4 liten «Date night» er en nesten-komedie fra nesten-land i en dedikert nesten-tid med mye som nesten er så morsomt at du mister lysten til ikke å le. Men når lo du skikkelig sist? Paradise Hotel?

Tina Fey er den herlige Saturday Night Live-komikeren som etterliknet Sarah Palin og ble fortjent berømt. Hun er det vittigste i denne filmen, men spiller en scenetørr, manusvittig rolle som hører mer hjemme i en fjolle-feministisk klitoris-sketsj enn en halvannentimer på kino. Lang tid i tørketrommel fører til krymping, og nede i smurfenes land finner vi allerede den mannlige hovedrollen. Steve Carell var fantastisk som førti år gammel jomfru, men siden den gang har han minsket betraktelig, og for øyeblikket ser han ut som om han forsøker å bli det nye tusenårets Rick Moranis (Honey, I shrunk the kids).

«Date night» er en barnefilm for lego-voksne. Fey og Carell spiller middelaldrende småbarns-ektepar som er for slitne til sex og for rutinerte til opplevelser. På vågal date-night på Manhattan stjeler de noen fremmedes restaurantbord, og så blir ekteparet forvekslings-forvikla inn en overinnvikla krimhistorie som gjør at de må gjøre alle slags ting.

Politiskurker vil ha den stjålne databrikka, de må hente hjelp hos superagenten Mark Wahlberg, de må kjøre bil, skyte våpen og smette småsnakkende rundt i liksom-livsfare inntil de skal forsøke å strippe i klubb.

Problemet er verken humoren eller alvoret utfordres. «Date night» er laget som en barnefilm, og den ville blitt mye bedre hvis den hadde den blodsugne galskapen fra «Smokin’ aces» eller råheten i «Shoot ’em up». Det er som om noen har tegna lygekryss med tavletusj over hele filmen. Du ser det på strippinga. Julebord i kateketlauget. Paven hadde ledd overgitt.

Martin Scorsese laget den virkelige «fortapt på Manhattan»-filmen i 1985. Den het «After hours», og var mørkt vittig. Se heller den. 2010.

Intolerable cruelty

TV3 23.20

intolerable cruelty

George Clooney og Catherine Zeta-Jones er advokater.

terning 4 liten Coen-brødrene har alltid ikke ment noe med filmene sine. De spesialiserer seg på det. Coen-brødrene er stil-munker. Antakelig er det verre i Coen-brødrenes fellesbevissthet enn under et kråketing i Mosvannsparken, for hvis en av dem sier «advokatfilm», myldrer det fram allslags merkelig filmhistorie som alle andre har glemt.

Sånn blir for eksempel «Intolerable cruelty» til. Filmen består bare av forseggjorte låntheter. Tarantino kan stjele hele verdensdeler i sin ekstatiske jakt på den perfekte etterlikningen. Men Coen-brødrene gjør det på den allvitende måten til for eksempel en Borges-figur, som kan så mye og har sett så mye at alt nytt blir en forskrudd gjenfortelling av noe gammelt.

«Intolerable cruelty» forteller om den stellarisk vellykka skilsmisseadvokaten som forelsker seg. Alle filmer om tiltrukne kynikere som lurer hverandre for både ære og kontanter, skal ende som en hyllest til kjærligheten. Så langt går ikke Coen-brødrene. Vi skjønner alle at George Clooney og Catherine Zeta-Jones skal få hverandre i slutten, men det er en slags meta-emosjonell begivenhet og ikke mer rørende enn når Sven O. Høiby synger med Sputnik. Igjen har brødrene tatt humoren ut av komedien med pinsett og erstattet den med pertentlig gjenkjennelighet. Igjen har de tatt varmen ut av kjærligheten og erstattet den med hån. 2003.

The wolfman

Viasat4 22.30

wolfman, the

Dette er ikke ulvemannen. Men ikke desto mindre.

terning 5 liten «The wolfman» er en nydelig eventyrfortelling i dryppende rødt, men den gir fra seg muligheten til å bli en sensuell fantasi for sånne voksne kvinner som liker snerrere i senga.

Da Jack Nicholson ble var-ulv en gang i forrige århundre, var det mest for det eggende samværet med det anspente dame-akset Mic-helle Pfeiffer. Det fantastiske med Gary Oldman som «Dracula» var at menn ville bli som ham. Varulven og vampyren er egentlig kvinnedrømmer, for etter fire dagers forlovelse begynner de å forestille seg latinske bassengrensere og svette håndverkere med håndleddshår som likner hesjetråd.

«The wolfman» hadde muligheten. Benicio del Toro er ikke bare en dugelig skue-spiller, han har også syndige øyne med overbevisende sensuell vedfyring. Emma Blunt ser ut som enn sart, hjertesvulmende Tsjekhov-kvinne i profil, og man aner at den russiske sommerstue-stillheten i ansiktet hennes egentlig godt kan føre til freudianske kennel-orgier. Det blir ikke så mye erotikk i «The wolfman», for erotikk finnes ikke egentlig på film lenger. Erotikk er bønder som simulerer forelskelse i reality-fjøs.

Men filmen er vakker som en bildebok. England er som vanlig nesten dogmatisk tåkelagt, skogene er som lysfattige Rødhette-eventyr, i de små landsbyene myldrer merkelige gamlinger med kinnbarter og kategorisk pubsnakk. «The wolfman» er et nydelig lysbildeshow som plutselig eksploderer i en serie blodfontener, når lykant-ropene kommer halsende gjennom skogen og slår hodet av borgere med ett eneste slag.

Anthony Hopkins er tilbake som leverspiser, men denne gang uten chianti. Han er en nydelig asosial godseier som mister den ene sønnen til et beist, slik at den andre må komme hjem for første gang siden pappa putta ham på galehus. Del Toro er skuespilleren Lawrence, en mann med skremmende flashbacks. Emma Blunt spiller frøken Conliffe, som var forlovet med den døde bror og har et blikk som kan kurere prostata. Ved et uhell blir Lawrence bitt av varulven, og så blir han sjøl en ambivalent CGI-vampyr.

Det er heftige spesialeffekter i «The wolfman», men jeg føler at de ikke først og fremst forsøker å imponere meg, heller få meg til å opp-leve stemning. I boss-fighten mot slutten beveger de visuelle paradoksene seg på grensen til parodien, men OK. Det holder. Filmen ligger et sted mellom Scooby-Doo og «Twilight», og poesien er OK, men ikke avhengighetsskapende. 2010.

Vantage point

Viasat4 00.40

vantage point

Dennis Quaid tar seg av attentat-offer.

terning 5 liten Vi er inne i en heftig president-tid, og «Vantage point» handler til og med om at den uregjerlige delen av den utemma verden skyter på en president mens Dennis Quaid er der ute for å passe på ham.

La meg bare si, i tilfelle også denne filmen er blitt miskjent, at det politiske mordet er forslitt, men fantastisk elegant fortalt. Samme historien fortelles fra forskjellige utsiktspunkter, nesten bokstavelig talt, og etter hvert oppstår en disig klarhet i hva som egentlig skjedde.

Dennis Quaid medvirker i for få filmer. Han er forbilledlig sart og tøff som fortidsskadd Secret Service-mann, og spiller med de stående rygghåra. Forest Whitaker er med ofte nok, men den gråtkvalte følsomheten hans fungerer perfekt i det appelsinrøde Spania. Whitaker spiller den amerikanske turisten som fanger attentatet i videokameraet sitt og siden klynker rundt som hund med halv hale. Og William Hurt er med i altfor få filmer. Her er han president med en mildt liberal tyngde som ville ha senket Obama. 2008.

Into the blue

TV2 Zebra 21.00

into the blue

Jessica Alba er skikkelig tatt til fange.

terning 4 liten En gruppe dykkere finner dop i et flyvrak, og dermed kommer de i alvorlig trøbbel med en narkofyrste. Her spiller Paul Walker og Jessica Alba i usedvanlig tynt sommertøy, været er fint, havet stiger ikke og så videre derfra. 2005.

Instinkt

TV2 Zebra 23.05

instinkt

Gorillamannen Anthony Hopkins med Cuba Gooding jr.

terning 5 liten Anthony Hopkins spiller en primatolog som etter salongliv begynner å leve sammen med en afrikansk gorilla-gruppe og oppdager at den har tatt vare på alt det den vestlige menneskeheten mangler. Han utvikler en teori om at verden er okkupert av «de som tar», de som bruker mer enn de trenger, de grådige og kortsiktige og kontroll-orienterte sivilisasjonsslavene som aldri nærmer seg alt det livet består av: Nærhet, trygghet, samhold, kjærlighet.

Da samfunnets ryddemannskaper slår i hjel gorilla-vennene hans, blir Hopkins et villdyr. Derfor må den psykiatriske jappen Cuba Gooding jr. snakke med ham i verdens mest deprimerende galehus-fengsel.

«Instinct» er på en måte en slags King Kong-film, med Anthony Hopkins som den fanga giganten. Han ser ut som Bob i «Twin Peaks» med sitt spindelvev-lekre heksehår, og han er patetisk på en uforstyrra verdig måte som filmskikkelser i sjeldne tilfeller får til. 1999. 2 timer.

Hope springs

FEM 21.00

hope springs

Colin Firth får besøk av Minnie Driver.

terning 4 liten Når begrepene stillstand og samtale går sammen, oppstår standtalene. Det er endeløse filmsekunder da mangelen på innhold får jorda til å sakke farten inntil fuglene synger sine bass-soloer i moll og graset kryper pessimistisk tilbake i marken. «Hope springs» er sånn i mer enn én time.

Colin Firth spiller deprimert engelsk tegner av tryner. Han kommer til en amerikansk småby som er så anstrengt pussig at den antakelig pynter penis med smultring når andre har siv i vase, og der treffer han den uthviltre pleiehjemsnørsen Heather Graham. Hun skvetter i seng og humper i halm og smiler usmakelig som et hjelpeløst offer for feil medisiner.

Så starter alle standtalene. De mest globale alminneligheter renner av folk som frokost med ungdomsskolelærere, og et filosofisk fravær av egentlig interesse oppstår hos tilskueren.

De siste ti minuttene er hyggelige. Da skjer handling i stedet for snakk. Basert på en bok av Charles Webb, som også skrev «The graduate». 2003.

Captain America: The first avenger

Max 21.30

captain america the first avenger

Sånn ser en amerikansk helt ut. Ikke glem det.

terning 4 liten Det er påtakelig, det er litt pinlig og det er litt trist: Verdens førende filmland marsjerer og marsjerer, som om rock ‘n roll aldri ble oppfunnet. Til og med i harmløse animasjonsfilmer om paradoksale pandaer finnes det militær begeistring. Bin Laden ødela Amerika.

Nå er det sånn at tegneseriefiguren Captain America kommer fra den andre verdenskrigen, så det ville antakelig vært rart om man utelot den. Chris Evans spiller en pinglete hovedperson som egentlig ikke får lov til å krige før den eksentriske professor Tucci har omskapt ham til hulk med bryster i D-kopp. Ute i felten treffer han Tommy Lee Jones med et fjes som likner kokt potetskulptur og skinnjakke fra kåt bøffel. Først blir Captain America brukt som PR-tulling sammen med damer som likner McDonalds-emballasje. Men han får endelig lov til å bli med i verdenskrigen, for Hugo Weaving har funnet Odins skatt i en svært ekumenisk Tønsberg-kirke. Han produserer elitesoldater som antakelig dro til Norge igjen seinere og ble zombier i «Død snø». Noen må ta dem.

CA treffer også den britiske agenten Hayley Atwell, som har tydelige universitets-konsonanter og kan fylle en rød kjole som dinosaurblod i myggmage. Det er mye moro her. Vestfold-monsteret får etter hvert Voldemorts nese, man kjører anakronistiske lyntog gjennom Alpene og dessuten podrace i skogen. Men «Captain America» framstår som en litt humorfri vervefilm, og det var aldri meningen at republikanere skulle føle seg vel på kino. 2011.

Seven psychopaths

Max 24.00

seven psychopaths

Colin Farrell, Sam Rockwell og Christopher Walken i ørkenen.

terning 5 liten «Seven psychopaths» skulle blitt mislykka fordi den forsøker å legge en meta-mosaikk bestående av tidstilpassa revy-vold og noen steinkule kjendiser. Men det blir bra. Skuespillerne står støtt som midlertidige tirsdagsmyter, kalde små vignett-genialiteter. Og replikkene snor seg fint rundt dem som røykringene til en mesterblåser.

Skulle du ha sett. Så gikk det altså an.

Filmen handler faktisk om sju psykopater – og her ligger den første faren for anmelder-oppregning. Vi hopper over det. Finn ut sjøl hvem psykopatene er, og hva de egentlig utretter i den litt beinskjøre dødsdansen. Det viktige er at de holder fantasien din fast i et forvirra smil over spøkefull tullegåte som kunne vært henta fra ei barneregle. Manusforfatter og regissør Martin McDonagh forteller et ultramoderne eventyr ved å leke Bertolt Brecht: Hver gang du begynner å føle at fortellingen fenger, minner han deg på at dette bare er en film. For i Hollywood, introdusert av Hank Williams’ dødsengel, sitter den irskætta forfatteren Colin Farrell som nasjonal-alkis og forsøker å finne innhold til sin film om sju psykopater. Og så blandes fiksjon og virkelighet.

Her kommer den neste faren. Det kunne vært fristende for noen å oppsummere hvordan de forskjellige figurene vrir og vrenger seg mellom en innbilt og en virkelig virkelighet, hvordan rollene utvikler seg til steinstilige små ironier, hvordan den psykopatiske drømmen om en perfekt slutt skaper sin egen forskrudde forteller-logikk. Men det er ikke sånn vi gjør det. Vi gjør det heller sånn:

Sam Rockwell gjør sitt livs rolle. Han spiller en hunde-kidnapper som uheldigvis tar yndlingsbikkja til gangstersjefen og psykopaten Woody Harrelson. Rockwell bringer rollen sin til et mentalhygienisk tvilsomt avlukke der han i stedet for å oppføre seg fjollete (for det pleier han) klarer å gjøgle fram en urovekkende, snill galskap.

Og Christopher Walken. Gå på kino, Kristoffer Joner! Walken har de siste åra vært med i filmer der de skjøre særhetene hans ble mishandla av filmklippere eller ødelagt av kameravinkler. Her er den opprinnelige Walken tilbake. En beskjeden mann med voldsom lerrets-magi som behersker det delvis uttrykte med fullkommen skjønnhet. Han stjeler også hunder.

Colin Farrell er en undervurdert mann, og han viser at til og med feira actionfolk fra den gamle verden kan spille sære tragedier. Farrell er den streite fyren som ikke helt kan tro at han er i ferd med å bli en medspiller i sin egen blodige fantasi.

Og Tom Waits med hvit kanin. Og Woody Harrelson som gangster. Alle er de replikkmestere. Alle har de fjes og framføringer som ligger en halv meter foran forventningene dine.

Den tredje faren er at jeg kunne komme til å skrive at «Seven psychopaths» karikerer et ulykkelig amerikansk voldssamfunn som bryr seg mer om dyr enn om mennesker. Det gjør ikke filmen. Den etablerer et risikabelt og falleferdig anarkistisk univers og klarer ved suverene forteller-mirakler og slørtynn sjølironi å gi sin vaklende verden næring i 110 minutter uten at det oppstår ett eneste fornuftig poeng. 2012.

Kjærlighetens valg

TV6 22.00

MSDDYYO EC002

Julia Roberts passer på Campbell Scott.

terning 5 liten I den beste delen av «Dying young» tar den langbeinte pygmalionen Hilary O’Neill (Julia Roberts) seg av en kreftsyk ung mann (Campbell Scott) i de vanskelige periodene mellom cellegift-behandlinger. Med oppkast og kramper i dunkle rikmannsrom skaper regissøren Joel Schumacher en slags illusjon om Vogue-skjærsild, og Hilary er den korrekte lindrersken i en verden der bare kvinner over 1,75 teller som fullverdige. Det funksjonerer bra. Folk har det godt hvis de får gjøre noe som er større enn dem, sjøl om det innebærer sykdom. Men omsorg er også en slags kjærlighet, tragisk nok, og når pleieren og den pleide drar på landet for å leve uformelle klibrødsdager, da tar filmen seg litt ned blant oss trøste-snakkende hvisomatte-nevrotikere igjen og mister storhet. Glipper gjør den imidlertid aldri. Regissøren Joel Schumacher er en langhåra, entusiastisk amerikaner som elsker Julia Roberts så voldsomt at han ikke kan si navnet hennes uten å smile. Hun belønner ham ved å aldri gjøre en feil. 15 år. 1991.

En tanke om “Lørdag 7.1. – Kul filmlørdag med lite rom for særlig tvil

Det er stengt for kommentarer.