Månedlige arkiver: januar 2017

Tirsdag 31.1.–Nei, vi er ikke der ennå at vi overser en Tolkien-film

 

Ringenes herre: Ringens brorskap

Viasat4 21.30

terning 5 liten Nei, vi er ikke helt der ennå, men vi er der nesten. Det er like før jeg overser at normalkanal viser en Ringenes Herre-film og leter etter nyere ting. Det er både nifst og sørgelig. 2001 er vanvittig lenge siden. Jeg kan ikke huske 2001, men folk sto i kø for å se Jacksons første Tolkien-film. Det var ingenting som het klikk-journalistikk, det var ingenting som het fattige aviser, men likevel dro pressen seg opp i fistel av forhåndsbegeistring og ingen tenkte ett øyeblikk: En dag blir dette noe gammeldags og trivielt. Folk kommer til å se bloggere med animasjonslepper og Disney-fjes, de kommer til å se falske virkelighetsshow med ekte sex, de kommer til å se danske TV-serier med mentalt utfordra kvinne-etterforskere. Så derfor. Se den første Ringenes Herre-filmen på en nostalgisk tirsdag.

Men til filmen. Slik jeg så den første gang.

ringenes herre - ringens brorskap

Der vandrer de avgårde. En heltemodig gjeng ikke-krigere og noen krigere som vil stanse djevelskapen i verden.

Nitiitallets splatter-geni Peter Jackson gjør det selvsagt ikke feil. «Ringenes herre» er en vakker og voldsom og poetisk film som vil glede alle den er laget for. For det er massemønstringa den tryner på. Siden Tolkien satt i kveldinga og nerda med alvespråkene sine, er verden blitt okkupert av en støyende dressrase fra andre solsystemer, og de har kommet hit med det formål å berøve menneskene all verdighet.

Det er sånne folk som markedsfører «Ringenes herre» som om filmen skulle være ei ny Libero-bleie med innlagte høretelefoner og apotek. Sånne folk forhåndsviser denne sarte religiøse soga som tupperware-party for Se og Hør-slavene i Colosseum og utstyrer premieren med allslags karnevalsvas.

De som går og ser «Ringenes herre» fordi de tror det er en steinkul mobiltelefon, vil kjede vettet av seg.

Da Tolkien satte seg til og skreiv den usannsynlig seige historien, var det med følelelsesmessig og akademisk rot i den norrøne mytologiens tåketunge myrer. Fra en verden der alver, troll, orker og dverger er like vanlige som bergensere henter han fram en fortelling om det ondes tilstedeværelse i verden, og han skriver en fortelling om at det av og til er de minste og mest uanselige som skal redde kulturen.

Det er vakkert.

I vår tid melder Tolkien-tingene seg inn i den alternative religiøsitetens fargerike fellesskap. I vår tid representerer historien det lettelsens sukk som mystikerne kan slippe fra seg i kneipp-kristendommens tid, den er med på å innføre fantasien og poesien i en fossende livsundring som kirken la i rør.

Neinei. Slapp av. Det fins ikke troll og dverger. Men det fins behov for at de fins. De eksisterer som ønsker og bilder. Og «Ringenes herre» må være ei perfekt bildebok for de som leter etter sterkere religiøs visualitet enn Lucia-tog og plastkrybber.

ringenes herre - ringens brorskap gandalf

Ian McKellen ble en evig skikkelse som Gandalf, og Elijah Wood var en følsom Frodo.

Hvis en ser bort fra splatter-geniets halshogginger av diverse ufjelge fantasifyrer, fins det lite for kjappfot-fansen i «Ringenes herre». Trollmennene i denne filmen likner ikke på kostskole-skojarane i «Harry Potter», man driver ikke med Torkelsen-trylling i Jacksons film. Dette er sjeletunge ting, og når den arme hobbiten Frodo får skrekksyner ved berøringen av ringen, kommer allmanna-øyet og likner en glødende kjempesprekk som vil kunne skremme guttunger tilbake til speiderbevegelsen. I onskapens dyp flammer Hallesbys helvete, mens Christopher Lee svever rundt og likner George Harrisons gjenferd mens han dirigerer de underjordiske.

Jackson drar oss over pastorale enger som ville fått Julie Andrews til å gå opp én oktav, han dikter snøvidder og krappe knausefjell, han drar oss med i huler, shangrila’er, alvelender og allslags øyenstas. Det er vakkert, men det for de spesielt interesserte. «Ringenes herre» er ikke vorspiel-underholdning.

Skikkelsene fra Tolkiens bøker blir vel ivaretatt. Det er ikke mye vi ser til Gollum, som er en av de mest særegne skapningene i litteratur-historien. Men det vi skimter av den ynkelige skabelonen, røper at filmen ble laget av folk med sjel. Den tjafsete lille myrull-lokken på hodet, de stirrende, usikre Eichmann-auene. Skremmende vakre karakteriseringer.

Frodos lyseblå hobbitblikk og Elijah Woods merkelige, sterke fjes er også perfekte ting. Ian McKellen har både styrke og humor som Gandalf, mens Christopher Lees trollgubbe Saruman er visjonær i sin karismatiske kulde. Cate Blanchett framstår både farlig og fager som alvedronninga Galadriel, mens resten av alveflokken ser salig ut som sanfrancisco-munker med supermodell-manke.

Viggo Mortensen er litt veik, slik kongssønner plar vera, og sammen med Sean Beans Boromir, er han antakelig filmens svakeste skikkelser. Liam Neeson skulle ha spilt Aragorn, men han kan jo ikke være overalt.

Den første av de tre filmene forteller om opprettelsens av ringens brorskap, og den forteller hvorfor fristelsens styrke blir så svær, at brorskapet må oppløses igjen. Fortellingen om Frodos vanskelige vandring i tilkjempa renhet burde røre kristne til tårer, for inne i seg har Tolkiens eventyr en virkningsfull og vakker moralfortelling.

Æh ja, det var sant. Spesialeffektene er så bra som de burde bli med med den produksjonsprisen. 2001.

Vindauge mot bakgarden

NRK1 01.20

vindu mot bakgården

James Stewart sammen med Grace Kelly, som vi så i går.

terning 5 liten «Rear window» er en av Hitchcocks mest kopierte filmer, og den er sterkt i slekt med Agatha Christies Paddington-bok der Mrs. Marple ser mord i passerende tog. Hitchcocks film er fra 1954 og handler om en fotograf i rullestol. Han kikker på naboene som tidsfordriv, og blir overbevist om at en av dem har begått et mord. Han får hjelp av sykepleier og venninne til å finne ut hva som har skjedd. James Stewart i hovedrolle sammen med Grace Kelly og Thelma Ritter. Filmen er rangert som nr 14 av de beste i verden av brukerne til den Internasjonale Filmdatabasen.

I filmen spiller Raymond Burr en fyr som heter Lars Thorvald. Filmen ble laget i det som på den tida var det største studiosettet i historien. Leiegårdene ble laget så realistiske at dama som spiller Miss Torso, Georgine Darsy, faktisk bodde i sin «leilighet» i en hel måned. 1954.

Seven girlfriends

TCM 21.00

terning 4 liten Timothy Daly og Olivia D’Abo i en komedie om ung mann som farter rundt og spør alle damene han har vært med hva som gikk galt. 1999.

Mandag 30.1.– En sødmefull fortelling om Monacos Askepott

 

Grace of Monaco

TV6 21.30

terning 4 liten Enda en fin dag, og denne mandagen kan det være på sin plass å kikke på livet til den amerikanske skuespillerinnen som giftet seg med em europeisk fyrste. Den egentlige Askepott. Tenk på det helvetet som stebarnet og husholdersken fra den historien ville fått etter at hun ble gift med den dødsteite prinsen som dro rundt med en glassko for å finne den perfekte jenta igjen. Grace of Monaco var vel på en måte jenta med glasskoen, og sjøl om filmen ikke akkurat er fantastisk, gjør den inntrykk.

Men til filmen.

grace av monaco

Nicole Kidman er Grace. Teit mann.

Det har sine fordeler å leve her nede i lyngen som filmkritikkens varg i veum. Hvis jeg nå hadde jobbet i Aftenbladet, ville jeg ikke kunne skrive at jeg syns «Grace av Monaco» var en behagelig film. Helt på trynet, men til å synke ned i, som avfeldige tantesofaer med slakke fjærer og lav beinføring. Jeg måtte ha tenkt på ryet til Oftedal-familien, på leserbreva fra Reilstad, på Thomsen-familien og Kielland-støtta og den uerstattelige felles-seriøsiteten som skikkelige mennesker opplever.

Det skal jeg ikke gjøre nå. Nicole Kidman er en ferskenfruktig Riviera-engel i så vakker kystbelysning at den kan konkurrere med skjønnheten i amerikansk basseng-porno på syttitallet, og med en sær og uvederheftig eventyrhistorie for de som trodde de hadde skjønt feminismens rekkevidde.

«Grace av Monaco» er overraskende. Den har ingen gode scener, og den har i hvert fall ikke én eneste bra replikk, den har ikke tanker eller troverdighet, men det hadde ikke «Shrek» heller, og den klarte virkelig å skildre monarkiets utfordringer fra innsiden.

Kidman ser ikke ut som Grace Kelly, men hun er zen-versjonen. Hvis man kjenner godt etter, finnes det en slags buddhistisk tilstedeværelses-poesi i australierinnens emballerte skikkelse. Hun ser ut som om hun egentlig driver og blir til en løvetann, men så er hun dessverre fyrstinne i verdens minste og latterligste monarki, og der går kortstokkens forskjellige notabiliteter rundt og formaner voksne folk med «ikke ta på tissen din før etter solnedgang» og «hvis du bøyer deg, kan alle se at du er tjukk i rævva». Det heter etikette.

Vi møter Kelly noen år etter hun har gifta seg med den dritkjedelige lille whisky-regenten Rainier. Hun har rukket å få to barn som ser ut som søsknene til Damien, og hun vimser rundt i kasino-kongedømmet mens du kan høre den stille hvisken fra stiva underskjørt eller tyritørre strømpebukser.

Så kommer Hitch. Alfred Den Store vil ha Grace til å spille frigid kleptoman i «Marnie», og dermed våkner villdyret i alve-vesenet, og hun setter alt inn på at fyrstinnen av Monaco skal ut i arbeidslivet igjen. Det er filmens første feministiske øyeblikk. Rainier ser stadig ut som om han kommer til å sovne før lunsj, men han skvetter litt da kona vil tilbake til Hollywood. Og hele på stas-styrken er imot. Også Gud er på monarkiets side, for han sørger for at Monaco blir truet av Frankrike og De Gaulle, som vil gjøre invasjon og innføre skatt hos minimoyene. Dermed har Rainier problemer nok, og Kidman snakker om skilsmisse med import-presten Frank Langella, som spiller enten esel eller Timmi Gresshoppe i dette dramaet.

Etter det kommer det andre feministiske prosjektet. Du skal gjøre jobben din. Men du skal gjøre den jobben du har akkurat nå, ikke den du hadde i 1954. Slik Rocky trente kondis skal du trene deg opp til å bli verdens stiligste fyrstinne-kjerring, og folk kommer til å slikke tennisgrusen der du har servet.

Hvordan vil det gå med Fiona? Vel, det vet vi jo egentlig. Hun kjører seg i hjel som 52-åring. Men filmens fortelling om fyrstinnen og politikken er egentlig ikke helt til å stole på, så her kunne Grace godt ha gifta seg med Henry Miller, men det gjør hun ikke.

Det er ingen gode scener i «Grace av Monaco». Men det finnes et personlighets-behag, og det heter Nicole Kidman. Man lener seg inntil hennes beinete fravær av mjukhet og nyter at historien mangler både aggressivitet og vanlig forstand. Jeg tror helt ærlig at mange kommer til å føle seg vel med denne filmen, sjøl om de ikke skjønner så mye. Sødme er en kvalitet. Søvnighet kan føles som champagne-ro en lun formiddag på Sola flyplass. Filmen om Grace har eskapismens uutgrunnelige kvaliteter, så gi den en sjanse. 2014.

Fighting

NRK3 21.30

fighting

Channing Tatum var åtte år yngre.

terning 4 liten For meg ukjent action fra 2009 om en ung mann som havner i et småkriminelt miljø fordi han kan bokse. Gutten er fra Alabama akkurat som skuespiller Tatum Channing, og Tatum var en urolig ungdom så han er sikkert ganske troverdig. 2009.

Hamilton: Men ikke hvis det gjelder min datter

Norsk TV2 22.40

hamilton men ikke hvis det gjelder min datter

Mikael Persbrandt med barn.

terning 4 liten Mikael Persbrandt spiller nok en gang Hamilton. Denne gang handler det om at hans gudatter blir kidnappa av terrorister, og Hamilton må ordne opp aleine. 2012.

Utdrikningslaget

TV2 Livsstil 21.00

utdrikningslaget bachelorette

Ukas første benk-bilde: Lizzy Caplan, Kirsten Dunst og Isla Fisher.

terning 4 liten I land med egen likestillingsminister er det lovfesta at kvinner skal framstilles som moralsk forderva, dritings dopvrak med clamydia-livsførsel og mellomfag i avansert kjønnsbanning. Denne filmen er med andre ord en feministisk fest og kan vises på åttende mars-arrangementer hos solidaritets-novisene i Stavanger Høyre.

Første gang jeg så den (på SF Kino, mentalt forstyrret på grunn av wifi-fravær) ble jeg bare irritert fordi filmen var vulgær og liknet mine antakelser om syttendemaidekninga til ungdomskanalen P3. (Jeg hørte på P3 en gang for et par år siden, og da ble unge menn intervjuet om de likte bollefitte og hvorfor. Jeg fikk fordommer av det).

Ved gjensyn gikk det opp for meg at filmen faktisk er ganske godt spilt, og at man ikke trenger like folk bare fordi de er kvinner. Det er en menneskerett å bli framstilt som vulgære idioter. Det skal ikke være forbeholdt menn.

Kirsten Dunst spiller en nydelig fasettert effektivitets-ungkarinne og sjef i serveringssted, og hun omgir seg med en aura som kunne tilhørt styreformannen i den internasjonale Bloggbørsen. Jeg kommer aldri til å tilgi at hun har toalettsex med James Marsden, for det er på en måte som å bruke dopapir som festserviett. Men Dunst holder gående et troverdig tempo og en effektiv desperasjon som mangler i det virkelige næringslivet. Men panikk-årsaken er bedre enn halvannen prosent større utbytte for aksjonærene. Hun og de andre venninne-skliene har nemlig forsøkt å komme to stykker inn i den feite bruras kjole, og de har spjæret den. Jess. De har det. De har ved et uhell kalt venninna si for grisetryne, og de har forgrepet seg på kjolen med sæd, kokain-blod og spjær.

Hun jeg likte dårligst sist, heter Lizzy Caplan og er utrolig gjennomført. Det er hun som erter opp en trolig skap-afghansk flypassasjer (skjegget) med analytiske detaljer om spontan munnsex. Caplan spiller med dyrisk intensitet, og hvis du klarer å tenke deg en medisinert kåt ilder med avgnagd høyrebein, så har du dama. Isla Fisher gjør Oscar-prestasjonen. Hun spiller den seksuelt ugjennomtenkte rødhåringen med så liten hjerne at den inne ville ha fylt et kondom. En kondom? Ok da, et pessar. Når Fisher nesten dør er det faktisk deilig paradoksalt, for ingen visste at hun egentlig levde.

Filmen har selvsagt hentet inspirasjon fra «Hangover»-serien, og derfor er kvinnene bra og mennene dårlige, bortsett fra han som spiller datanerde med sjel. 2012.

Søndag 29.1.– Deilig januarsøndag med psykopater og andre fine ting

 

Seven psychopaths

TVNorge 00.20

terning 5 liten Søndager er generelt overvurderte, en denne ser OK ut. Jeg har for ikke lenge siden anbefalt «The tourist», så jeg kan ikke det i dag sjøl om jeg hadde lyst, og derfor blir det en film med psykopat i tittelen. Og da passer det godt å innlede første trinn av en øvelse i selvkontroll: Ikke nevne Trump hele dagen. Den særegne presidenten er blitt en slags monster-slikkepinne for indignasjons-avhengige, og veldig mange mennesker er i ferd med å ødelegge sin allerede slitte troverdighet ved at de gjentar seg som skillingsviser eller småparti-ledere. Vitser med Trumps hår er ikke vittige lenger. Humor skal ha i hvert fall en liten snev av overraskelse ved seg. Og det er ingen sjanse for at USAs høyesterett underkjenner presidentens yrkesutøvelse fordi en Facebook-nordmann framstilte mannen som et pissoar.

En til filmen.

seven psychopaths

Colin Farrell, Sam Rockwell og Christopher Walken på ørkentur.

«Seven psychopaths» skulle blitt mislykka fordi den forsøker å legge en meta-mosaikk bestående av tidstilpassa revy-vold og noen steinkule kjendiser. Men det blir bra. Skuespillerne står støtt som midlertidige tirsdagsmyter, kalde små vignett-genialiteter. Og replikkene snor seg fint rundt dem som røykringene til en mesterblåser.

Skulle du ha sett. Så gikk det altså an.

Filmen handler faktisk om sju psykopater – og her ligger den første faren for anmelder-oppregning. Vi hopper over det. Finn ut sjøl hvem psykopatene er, og hva de egentlig utretter i den litt beinskjøre dødsdansen. Det viktige er at de holder fantasien din fast i et forvirra smil over spøkefull tullegåte som kunne vært henta fra ei barneregle. Manusforfatter og regissør Martin McDonagh forteller et ultramoderne eventyr ved å leke Bertolt Brecht: Hver gang du begynner å føle at fortellingen fenger, minner han deg på at dette bare er en film. For i Hollywood, introdusert av Hank Williams’ dødsengel, sitter den irskætta forfatteren Colin Farrell som nasjonal-alkis og forsøker å finne innhold til sin film om sju psykopater. Og så blandes fiksjon og virkelighet.

Her kommer den neste faren. Det kunne vært fristende for noen å oppsummere hvordan de forskjellige figurene vrir og vrenger seg mellom en innbilt og en virkelig virkelighet, hvordan rollene utvikler seg til steinstilige små ironier, hvordan den psykopatiske drømmen om en perfekt slutt skaper sin egen forskrudde forteller-logikk. Men det er ikke sånn vi gjør det. Vi gjør det heller sånn:

Sam Rockwell gjør sitt livs rolle. Han spiller en hunde-kidnapper som uheldigvis tar yndlingsbikkja til gangstersjefen og psykopaten Woody Harrelson. Rockwell bringer rollen sin til et mentalhygienisk tvilsomt avlukke der han i stedet for å oppføre seg fjollete (for det pleier han) klarer å gjøgle fram en urovekkende, snill galskap.

Og Christopher Walken. Gå på kino, Kristoffer Joner! Walken har de siste åra vært med i filmer der de skjøre særhetene hans ble mishandla av filmklippere eller ødelagt av kameravinkler. Her er den opprinnelige Walken tilbake. En beskjeden mann med voldsom lerrets-magi som behersker det delvis uttrykte med fullkommen skjønnhet. Han stjeler også hunder.

Colin Farrell er en undervurdert mann, og han viser at til og med feira actionfolk fra den gamle verden kan spille sære tragedier. Farrell er den streite fyren som ikke helt kan tro at han er i ferd med å bli en medspiller i sin egen blodige fantasi.

Og Tom Waits med hvit kanin. Og Woody Harrelson som gangster. Alle er de replikkmestere. Alle har de fjes og framføringer som ligger en halv meter foran forventningene dine.

Den tredje faren er at jeg kunne komme til å skrive at «Seven psychopaths» karikerer et ulykkelig amerikansk voldssamfunn som bryr seg mer om dyr enn om mennesker. Det gjør ikke filmen. Den etablerer et risikabelt og falleferdig anarkistisk univers og klarer ved suverene forteller-mirakler og slørtynn sjølironi å gi sin vaklende verden næring i 110 minutter uten at det oppstår ett eneste fornuftig poeng. 2012.

Gåten ragnarok

NRK3 21.30

gåten ragnarok hoved

Pål Sverre Hagen er en fin skuespiller. Bortkasta her.

terning 2 liten Den norske eventyrfilmen om «Gåten Ragnarok» er en aggresjonshemma skuffelse for oss eksotikere , en fortelling om Midgardsormen som gjør tidligere tiders marine monster til en bekymra mor i et tjern i skogen. I skogtraktene innafor ferdes en trist menneske-far med oppfinnsom guttunge og ei datter med humøret til en fibrose-bloggerske. Han blir sveket to ganger etter nøyaktig samme kriminologiske system. Men han galer ikke. Og det gjør ingen andre heller.

Mikkel Brænne Sandemose har tidligere laget «Fritt vilt III», så han står ikke på lista mi over pistrete osloregissører. Men «Gåten Ragnarok» må ha ramla mellom stoler som sto så langt fra hverandre at en orienteringsløper ville ha gått seg vill. Tiåringen min ville ikke se filmen, for han mente den var for skummel. Jeg trodde også den var i overkant nifs, for den ble markedsført som en eventyr-action med pupill-store utforskere i skrekkslagen utmark. Men sånn laget de den aldri.

Den første halvtimen går med til å presentere en enslig far og arkeolog. Han er sørgmodig, dattera hans er sur og sønnen litt oppvakt. Den arme fagmannen foretar en redselsfull americanisme – han glemmer at dattera skal synge på skoleavslutning. Det gjør ikke norske foreldre. Ikke en gang generaldirektører i Hydroene gjør det, ikke fedre i delirium eller mødre i yoga-stilling gjør det. En bagatell, men symptomatisk. For «Gåten Ragnarok» ser ut som om den er smitta med den dødelige NRK-genet, det som lager småsnurtne Smørøyet-filmer for halvstore Marienlyst-barn.

Pappa tror at Gokstadskipet seilte helt til Finnmark. Pause. Helt til Finnmark? Den eventyrlige Heyerdahl-sensasjonen i denne filmen er at Gokstadskipet kan ha seilt langs kysten enda seinere enn Hurtigruten, og så kom vikingene til Finnmark?

Jeg kjente at forventningene mine krympa som kulderamma kjøttmeis-testikler. Jeg kunne ha ropt til regissøren: Nå må du færsken mæ få til litt hælvete her! Regissøren gjør ikke det. Han trekker inn Bjørn Sundquist og Nicolai Cleve Broch i handlingen. De spiller i og for seg utmerket, men det følger ingen spenning med dem, det følger ingen redsel & romantikk med disse mennene. I en kritisk fase der bare Conan the barbarian ville ha redda oss ut av likegyldighet, kommer det to halvsnille barnebok-tosker inn i filmen.

Pause. Det var antakelig aldri meningen at «Gåten Ragnarok» skulle bli nifs. Den var tenkt som en barnefilm som ikke skremmer noen. Jeg satt der aleine og så et norsk action-eventyr fordi sønnen min var redd for å bli skremt, og den kunne egentlig blitt sendt som serie på NRK3 etter skoletid.

Skuffelsen var så direkte plagsom at jeg syntes trærne så stygge ut. Den kompliserte geografi-turen ble plagsomt udramaturgisk og rotete. Arkeolog-faren blir først lurt av en person sånn at han ikke skal komme seg videre. Litt seinere blir han lurt på samme måten av en annen person. Man kan teoretisere seg til at manusforfatteren hadde glemt den første episoden da han skrev den neste, men man kan også anta uten saklig grunn at han tilhører den tallrike lav-adelen som syns det er kult med Mac, så da trenger man ikke talent eller noe å fortelle. En sånn som holder med Liverpool på Twitter.

Men fremdeles gjenstår Monsteret.

Vi som har et liv utenfor klosteret, har sett monstere før. Brænne Sandemose har klart å lage det kjedeligste. Jeg kan jo ikke røpe hva monsteret gjør, men beskrivelsen ville ikke tatt stor plass.

Pål Sverre Hagen spiller litt sympatisk arkeolog, men talentet hans ble nok mer utfordra i rollen som Heyerdahl. Sofia Helin har den rollefiguren som gir filmen temperatur og lidenskap i noen korte scener. Du får lyst til å bli bedre kjent med henne, du får lyst til at hun skal gjøre galne gutteting, for hun ser ut som om hun har ild i sinnet. Ingen andre ser ut som om de har ild noe sted som helst. 2013.

The tourist

TV3 21.00

tourist, the-2

Angelina Jolie og Johnny Depp ved Grand Canal.

terning 5 liten Oppgradert til femmer. 4 Akkurat da jeg hadde skrevet i en Facebook-diskusjon at Johnny Depp i «Gudfaren» ville blitt en sprelsk tivoli-opptreden, kommer det en film der den skeive skuespilleren spiller så nedroa at du mistenker ham for å enten å ha sittet våken om nettene med Angelina Jolies mange barn eller ha bytta ut amfetaminen med togreise-valium.

Regissøren med det uendelige navnet er tyskeren som laget «De andres liv», og han er omtrent like skøyeraktig som en fløy av Kølner-domen.

Men stillfarenhet kan han. Angelina Jolie siger framover som en blanding av Tall Ship uten race og oppstiva Dior-installasjon. De kultiverte luksusklærne hennes går i halvfarger som er like suksess-beige som rike damers armhuler, og hun beveger seg på høye hæler slik dansker går på ski. Et fantastisk syn.

Depp spiller en usedvanlig tuslete liten matematikklærer fra Wisconsin eller noe annet på W. Han er på togtur til Venezia med sin digitale sigarett da Angelina kommer smygende som en utvrengt semske-vagina og innlater seg med ham for å lure gangstere og politi. Nettopp! De tror at han er storsvindleren Pearce, Jolies bortfløgne kjæreste. Damage!

Angelina er så uforanderlig perfekt at hun kommer fram til Venezia i samme klærne og samme hårfasong som da hun gikk på toget i Paris, og dama lurer med seg den smiskende og hviskende realisten i et fantastisk hotell med utsikt over Grand Canal.

Så kommer russerne, og det er alltid kjedelig. Polakkene oppdaget det. Tsjekkerne visste det. Ungarerne erfarte det. Allerede Tsjekhov visste det. Og dermed tar filmen seg videre mot voldsklimaks med rutinerte innestemmer. Beroligende som blodtrykks-medisin, deilig å se på, men uten spenning eller troverdighet. 2010.

Erin Brockovich

TV3 23.10

erin brockovich

Julia Roberts er den litt enkle opprøreren Erin.

terning 4 liten Dette er den store omkledningsfilmen. Julia Roberts bærer ikke samme klær i to scener gjennom mer enn to timer, på tross av at hun spiller lutfattig alenemor som ikke har mat til ungene i skapet og forteller andre folk om sin fattigdom for at de skal få dårlig samvittighet.

Brockie får jobb hos sur advokat (Albert Finney) fordi hun trenger penger, og hun roter fram grunnlaget for USAs største erstatningssak til nå og sørger for at alle de trena advokatene vinner den. Virker troverdig? Nei, men det gjør ikke Det Gamle Testamentet heller, og det bygger vi virkelighets-oppfatningen vår på. Amerikanske sanne filmer har etter hvert gjengitt så mange autentiske avsløringer av næringsliv at man begynner å bli lei dem. Med andre ord. Vi tror ikke på dama. Vi tror ikke på historien. Den er lang og kjedelig og person-dyrkende. Men samtidig litt koselig av og til. 2000.

Star Wars V: Imperiet slår tilbake

Viasat4 19.55

star wars V imperiet slår tilbake

Carrie Fisher kysser Harrison Ford og så blir hun gravid.

terning 5 liten Viasat4 fortsetter monomanien sin. Nummer to av Star Wars-filmene, laget av Irvin Kershner i 1980 med blant andre Lawrence Kasdan som manusforfatter. Eventyret fortsetter med nye storarta ting, som i The New Yorker ble kalt for «neo-sofokliske undertoner», ved at opprørerne tar tilflukt på en frossen planet. Fremdeles Harrison Ford, Mark Hamill, Carrie Fisher og Billy Dee Williams i hovedrollene. Storartet undderholdning. 2 timer, 4 minutter. Etterfølges av «Return of the jedi».

Rocknrolla

TV2 Zebra 21.00

rocknrolla

Gerard Butler er en dyster mann i tunnelen.

terning 4 liten Guy Ritchie er en fingerflink filmfikler som på død og liv skal være så kul at folk snakker til ham i kultiverte nattklubb-køer. «Snatch» hadde noen fantastiske roller og en ganske bisarr handling, men ellers skal Ritchie huskes for at han laget «Swept away» med Madonna; en metaforisk korrekt tittel som beskriver hva som skjer med vanlige tullinger når de plutselig våkner om morgenen og oppdager at de har sovet med en plakatdame uten at noen lo.

«Rocknrolla» starter med en kulturfilosofisk betraktning om rockere. De er folk som vil ha «røkla». Så kan man tenke gjennom om det bortskjemte åttitalls-idolet virkelig var røkla og si til seg selv: OK, men da er du ingen rocker.

Filmen handler som vanlig om smågangstere som kommer i konflikt med storgangster (nydelig spilt av Tom Wilkinson). Det skal også være med en omnipotent russer, og det er. Forretningsforførersken hans er Thandie Newton som ser presist ut som en Photoshop-magra Vitae Pro-reklame i Hennes & Mauritz-klær.

Det handler om at penger forsvinner, som vanlig. Dessuten forsvinner et viktig maleri. Siden Ritchie er blitt kalt homofob, har han med en litt påklistra sidehistorie om at kvinnebedåreren Handsome Bob kommer ut av skapet – en slags parallell til Sturla Berg Johansen. I tillegg er jeg sjokkert over at Thandie N. bestiller hollandaise-saus, som er en like gammeldags og ukul mat-bestanddel som den utskjemte sekstitallsgjørma bearnaise. 2008.

Runaway bride

FEM 21.00

runaway bride

Julia Roberts vil egentlig ikke gifte seg.

terning 5 liten5 En tragisk historie om ei brud som alltid stikker av fra bryllupet sitt, og derfor er en slags bygdeoriginal i en by på størrelse med Randaberg sentrum. Stjerne-journalisten Richard Gere skriver om henne og får sparken. Derfor møter han fram noen dager før hun skal giftes med gymlæreren. Alle vet hva som kommer til å skje. Ingen gifter seg med gymlærere i film. Marshalls film er bekreftelseskos for spesialpedagoger. Den lille byen på landet fortoner seg som en åpen institusjon for valium-dopa eksentrikere. Der er Julia Roberts den lokale Malde’n på Torjå. Da hun spilte filmen, var den arme dama så nedslanka at hun så ut som en tanngard med kyllingkjøtt rundt. Men filmen er ikke godt nok skrevet. Det meste som skjer, er halvparten av en morsomhet. 1999. 1 time, 56 minutter.

New York, I love you

TV2 Livsstil 21.00

new york i love you

Shia LaBoeuf får drikke med Julie Christie.

terning 5 liten Da jeg kom ut fra episodefilmen om New York, var synet blitt klarere og hørselen rensa. Jeg hørte melankolsk trekkspill, og jeg så de klare fargene i utstillingsvinduene. Regnet datt langsomt og sart som om det skjemtes. Det var deilig.

Og dessuten uventa, for «New York, I love you» begynner ikke så bra. Bradley Cooper er ikke noe man blir umiddelbart glad av, og ikke Hayden Christensen som tyven Ben heller. Det er ikke dårlig, men det er ikke godt nok, for mosaikker av novellefilmer bør ha en distinkt opplevelse som kompenserer for mangelen på langvarig innlevelse. Vi er egentlig sentimentale kontinuitets-nevrotikere som elsker Ashton-familiens 17.000 episoder. Her går det kjapt unna.

Jeg tenkte litt som dette: De såkalt sosiale mediene promoterer jabb. Fenomener som Facebook og Twitter har ført til en fortløpende kommunikasjon av lekmannsflink småblogging på 140 tegn eller noen få frokostlinjer. Verden merker det nå. Ingen gidder bruke ressurser på et resonnement. I stedet: Impresjonistiske, impersonistiske små spontan-uttak av snakk, som når en prostata-pasient pisser.

Så kom Shekhar Kapurs lille surrealisme fra et hotellrom som er filmet med den mjuke sjeleligheten i lactosebilder. Her hviler det melkhet over fotograferinga, og de to skikkelsene er perfekte hinsides all forventning. Shia LaBeouf spiller en halt pikkolo som oppvarter den pensjonerte sangerinnen Julie Christie. Nettopp. Julie Christie fra Englands filmatiske storhetstid på 1960-tallet. Vakker som en ny måned, med fallgruver og langsomme kratere i et historisk fjes.

Fra da av var jeg solgt. Jeg så New York for første gang og tenkte at taxier og t-baner, restauranter og mobiltelefoner er mektige sosiale medier som bare venter på å bli brukt av de mottakelige. Det er noe selvfølgelig og uunngåelig ved byen som vi som regel glemmer og går glipp av: Du lever i et overflødighetshorn der sanseinntrykk og sosiale impulser strømmer over deg og utfordrer sorteringsevnen og innlevelsen. En film som dette skaper illusjonen om at du i noen øyeblikk kan se alt like tydelig samtidig, og den følelsen vil du beholde.

En annen yndlingsepisode: Anton Yelchin tar ei jente i rullestol som date på prom. Melankolsk, vittig og henførende filmkunst, regissert av Brett Ratner. En pappa som danser så fantastisk at du sukker. Et par som snakker sex på fortauet. En reality-filmer som. Mange folk, skeive opplevelser.

Rollelista er så full av kjente skuespillere at det ikke går an å regne dem opp. Men Julie Christie er den største enkelt-opplevelsen. 2009.

Flaskeposten

TV2 Livsstil 00.55

flaskeposten

Robin Wright (Penn) er venn med Kevin Costner.

terning 4 liten «Message in a bottle» handler om at trebåtfikseren Kevin Costner søvnløs-i-seattler verden med flaskepost til død hustru, men flasketuten hans peker på Robin Wright Penn, en journalist som forlater Chicago og oppsøker Ingensteds for å nyte solnedgangene og fraværet av påhengsmotorlyd. Der treffer hun den stillferdige bæreren av uferdige frisyrer, og piler treffer pumpene og alle mann bemanner dem slik at kjærligheten kan gå fint. Dette pågår i mer enn to timer, og Costner-Wright er en ømhjerta og sart forbindelse som overvinner seeren og får selv de mistenksomme motstanderne av den sentimentale tragedie-regissøren Mandoki til å føle at alt skal gå bra. 1999. 2 timer, 10 minutter.

Thor: The dark world

Max 22.00

terning 5 liten Thor-toeren er tøffere enn den første, full av helt urimelige påfunn som kommer til å bringe norrøne mytologer og danna kulturmennesker fra gatene rundt Aftenposten til ny fortvilelse og kronikk. Det er nok ikke rett at gudene i Åsgård skjøt med laserspyd, og det er ikke riktig at de ble angrepet av Star Wars-jagere. Men det virkelig urimelige ligger på jenteplanet: Hva ville en heftig håndverker som Thor med den pysete laboratoriedama Natalie Portman?

Thor the dark world hoved

Chris Hemsworth er en lang norrøn gud med hammer.

Nå er det sånn i happy-harryenes heaven at vi kritiserer ikke kameratenes valg av dame. Men var jeg Thor, ville jeg til og med heller hatt Miley Cyrus, for hun har i hvert fall lidenskap og faenskap i hele kroppen. Portman er en seilbåt uten vind.

I så måte skiller hun seg ut, for filmen om Thor og vennene hans mangler ikke akkurat utagerende ungdom i festklær.

Det starter med at de mørke alvene som kjent mista Eteren, og det ble Malekith alvorlig sur av. Men tapet skapte fred i de ni verdener (filmen er mer multikulturell enn et julekort fra FN), så alle burde være glade. Loke er henvist til fangehullet, og det gjør heller ikke noe. Thor bør gifte seg med ei innfødt Åsgård-jente dame som har utseendet til ankerkvinner i TV2, for hun kjempet med ham i Vanarheim, som ikke er en kafé på Lura. Men han kan altså ikke glemme Jane Foster fra steingalne Stellans forhutla flokk av lett-nerder.

Menneskelige ting skjer på Jorden. Portman dater en dust, men kan ikke konsentrere seg. Gamle Skarsgård løper naken rundt i Stonehenge som en Ylvis-video. Jorden kan gå under. Noen unger i ei bakgate har funnet en svevende buss og et hull i virkeligheten. Når de hiver søppel nedi der, forurenser de faktisk en annen dimensjon. Natalie P. måper med utkanten av sitt talent og måler universet med et slags bebi-nettbrett som likner en Kurio. Og så står plutselig Thor i gata, med gåbort-drakta si.

«Du sa jo du skulle komme snart tilbake, jo!» sier Portman.

Men det som verre er. Jane Foster (Portman) fraktes heim til Åsgard av den nytente Thor, for jorddama er blitt fylt av energi og kommer til å dø. Det er en jorddameting. Energi tåler de ikke. Så de må enten kjøpe sko eller snakke i timesvis på kafé for å bli kvitt den igjen.

Nå må jeg ikke røpe mer. Men det er nå det skjer, og jeg trenger virkelig karakterstyrke for ikke å fortelle om detaljene. I dyngen sitter Loke og ser ut som Nick Cave i bakrus. Åsgård må kjempe mot de mørke alvene i et land som likner på Island en stormfull januardag. Jeg må røpe at Portman svever som svart svane og har et blikk som man ellers bare får av islendingers lava-brennevin, og at Thor som spilles av en australier og følgelig bruker Mjølner (som kan risikere opprykk til 2. divisjon) som bumerang, har boksekamp med ei overnaturlig ku.

Nå skal jeg ta det med ro.

«Thor: The dark world» er fargerik og full av kule «hit the pedal heavy metal tell me you care»-påfunn. Den er goth-dystert fantasy-vakker, og de digitale spesial-effektene er overlegent elegante. Igjen er det sånn at de som egentlig ønsket å sitte hjemme med «Kristin Lavransdatter» eller «Filthy shades of Grey», antakelig vil føle seg bortkomne i en fortelling der det faktisk skjer noe. Du føler ikke at du blir skikkelig kjent med personene. Takk for det. På mine knær: Takk for det! 2013.

Lørdag 28.1.– En ganske stilig lørdag med fortidas rareste rolle

Pirates of The Caribbean: The curse of The Black Pearl

TVNorge 21.30

terning 5 liten Dette er egentlig en stilig lørdag, men tidlig på morgenen leste jeg at den engelske skuespilleren John Hurt er død. Det er ikke så veldig mange skuespillere man bryr seg om som om de var familie. John Hurt var sånn. Og de gode rollene hans er tallrike nok til å fylle et enhetsminne. Nok om det. Kul lørdag, og dessuten på tide å se om igjen en av de mest oppsiktsvekkende rollene i film på 2000-tallet. Den gangen Johnny Depp plutselig spilte piraten Jack Sparrow. Det var et gledessjokk. Siden de er så få for tida syns jeg alle skal se om igjen den første filmen om Sparrow og late som om dette er helt nytt. Det går an.

Men til filmen.

pirates of the caribbean curse of the black pearl

Keira Knightley blir utsatt for Johnny Depp.

Johnny Depp spiller en sjørøverkaptein som har fått seg en smell for mye. Kanskje var det sola, kanskje var det rom’en, kanskje var det noe annet som jeg ikke skal røpe. Men han er blitt litt skev av det. Mannen duver sjøsjukt som ei rundbånna danmarksferje. Øynene hans har en slags innvendig dokke-skjeling, og han snakker slik Bob Dylan synger, nesten uten konsonanter og med vage diksjonsgrenser. Øynene hans er sminka med kolbiter, sjørøverutstyret er gypsy-galent, trash-galant og småjålete. Det er som om Depp har transponert dop-rollen fra «Frykt og avsky i Las Vegas» til marihuanafarvanna i Karibien.

Det likner ikke på noe du har sett. Fra det øyeblikket da han seiler til kai i masta på sin egen båt, er kaptein Jack Sparrow en sprelsk stumfilm-spøk, og han får filmen til å forlate den vellagte fektekomedien og bli en surrealistisk genistrek. Ikke en grothsk genistrek. Mer slik Lillebror tegnet en sau som har ull.

Jeg skal ikke vase vekk mye regnskog på handlingen, sjøl om den faktisk er selvironisk på samme måte som alt det som skjedde i «A knight’s tale». Gutteband-trynet Orlando Bloom spiller sverdsmeden Will Turner, som er forelska i guvernørens fotballfriske datter Keira Knightley. Den dagen da hun skal forloves med offiseren Norrington fordi forlovelse med offiserer er noe skikkelige jenter må gjennom for å bli voksne, dukker kaptein Sparrow opp og forkludrer det meste.

Filmen er en påminnelse om utendørslivets utrolige herligheter. Her er så mye skjønn sjø. Bølger kjærtegner skutesider på en måte som vil drive markelldorgere og eks-matroser til øye-flo. Utsikten fra guvernørdatteras pikerom er vakrere enn fjordtomt på Gausel. Lokalbefolkningen i den britiske kolonien ser ut som en blanding av Astrid Lindgren-skurker og Dickens-veteraner. Sett av tid. Len dere tilbake. Nyt. 2003.

Gåten Ragnarok

NRK1 00.30

gåten ragnarok

Monsteret viser seg.

terning 2 liten Den norske eventyrfilmen om «Gåten Ragnarok» er en aggresjonshemma skuffelse for oss eksotikere , en fortelling om Midgardsormen som gjør tidligere tiders marine monster til en bekymra mor i et tjern i skogen. I skogtraktene innafor ferdes en trist menneske-far med oppfinnsom guttunge og ei datter med humøret til en fibrose-bloggerske. Han blir sveket to ganger etter nøyaktig samme kriminologiske system. Men han galer ikke. Og det gjør ingen andre heller.

Mikkel Brænne Sandemose har tidligere laget «Fritt vilt III», så han står ikke på lista mi over pistrete osloregissører. Men «Gåten Ragnarok» må ha ramla mellom stoler som sto så langt fra hverandre at en orienteringsløper ville ha gått seg vill. Tiåringen min ville ikke se filmen, for han mente den var for skummel. Jeg trodde også den var i overkant nifs, for den ble markedsført som en eventyr-action med pupill-store utforskere i skrekkslagen utmark. Men sånn laget de den aldri.

Den første halvtimen går med til å presentere en enslig far og arkeolog. Han er sørgmodig, dattera hans er sur og sønnen litt oppvakt. Den arme fagmannen foretar en redselsfull americanisme – han glemmer at dattera skal synge på skoleavslutning. Det gjør ikke norske foreldre. Ikke en gang generaldirektører i Hydroene gjør det, ikke fedre i delirium eller mødre i yoga-stilling gjør det. En bagatell, men symptomatisk. For «Gåten Ragnarok» ser ut som om den er smitta med den dødelige NRK-genet, det som lager småsnurtne Smørøyet-filmer for halvstore Marienlyst-barn.

Pappa tror at Gokstadskipet seilte helt til Finnmark. Pause. Helt til Finnmark? Den eventyrlige Heyerdahl-sensasjonen i denne filmen er at Gokstadskipet kan ha seilt langs kysten enda seinere enn Hurtigruten, og så kom vikingene til Finnmark?

Jeg kjente at forventningene mine krympa som kulderamma kjøttmeis-testikler. Jeg kunne ha ropt til regissøren: Nå må du færsken mæ få til litt hælvete her! Regissøren gjør ikke det. Han trekker inn Bjørn Sundquist og Nicolai Cleve Broch i handlingen. De spiller i og for seg utmerket, men det følger ingen spenning med dem, det følger ingen redsel & romantikk med disse mennene. I en kritisk fase der bare Conan the barbarian ville ha redda oss ut av likegyldighet, kommer det to halvsnille barnebok-tosker inn i filmen.

Pause. Det var antakelig aldri meningen at «Gåten Ragnarok» skulle bli nifs. Den var tenkt som en barnefilm som ikke skremmer noen. Jeg satt der aleine og så et norsk action-eventyr fordi sønnen min var redd for å bli skremt, og den kunne egentlig blitt sendt som serie på NRK3 etter skoletid.

Skuffelsen var så direkte plagsom at jeg syntes trærne så stygge ut. Den kompliserte geografi-turen ble plagsomt udramaturgisk og rotete. Arkeolog-faren blir først lurt av en person sånn at han ikke skal komme seg videre. Litt seinere blir han lurt på samme måten av en annen person. Man kan teoretisere seg til at manusforfatteren hadde glemt den første episoden da han skrev den neste, men man kan også anta uten saklig grunn at han tilhører den tallrike lav-adelen som syns det er kult med Mac, så da trenger man ikke talent eller noe å fortelle. En sånn som holder med Liverpool på Twitter.

Men fremdeles gjenstår Monsteret.

Vi som har et liv utenfor klosteret, har sett monstere før. Brænne Sandemose har klart å lage det kjedeligste. Jeg kan jo ikke røpe hva monsteret gjør, men beskrivelsen ville ikke tatt stor plass.

Pål Sverre Hagen spiller litt sympatisk arkeolog, men talentet hans ble nok mer utfordra i rollen som Heyerdahl. Sofia Helin har den rollefiguren som gir filmen temperatur og lidenskap i noen korte scener. Du får lyst til å bli bedre kjent med henne, du får lyst til at hun skal gjøre galne gutteting, for hun ser ut som om hun har ild i sinnet. Ingen andre ser ut som om de har ild noe sted som helst. 2013.

Pariah

NRK2 21.20

terning 4 liten Amerikansk drama om en tenåring i Brooklyn som trøbler med at hun er lesbisk. 2011.

The inbetweeners

NRK3 21.25

inbetweeners, the

Briter i EU. Get out of here!

terning 3 liten Komedie om fire engelske unge menn som drar til Syden for å sjekke damer og oppdager at de er fattige og mangler draget på damene. Engelskmenn ble født for å bli i England. 2011.

Den sjette sansen

Norsk TV2 22.50

den sjette sansen

Haley Joel Osment snakker med Bruce Willis.

terning 5 liten For 17 år siden kom det en spøkelsesfilm som skremte vettet av folk og forandret genren for lange tider. Den het «Poltergeist» og var produsert av Kathleen Kennedy og Frank Marshall. Spielberg-paret står også bak «Den sjette sansen», en film som løfter våre lett-flaue forestillinger om det overnaturlige over på et heva og akseptabelt underholdningsnivå. Det skyldes først og fremst at samvirkelagstrynet til Bruce Willis igjen beviser sin anvendelighet. Willis kommer aldri til å få Oscar-nominasjoner for øyekrok-tårene sine. Han skriker for lite til å bli prisbelønt som skuespiller. Men fordi han er en ganske vanlig actionhelt med problematisk hårlinje, tror vi trofast og uforbeholdent på alt han medvirker i. Fiction blir faction når Willis reiser til de ytre meteorer sammen med allværsgjengen sin. Han er en mann med troverdighet i ryggmargen, og troverdighet er i sannhet en trua ressurs i underholdningsfilmer.

Dessuten har «Den sjette sansen» med et helt ekte barne-geni. En skaper med da Vincis hviskende følsomhet ga Haley Joel Osment et ansikt som uferdig forma og halvt umalt cernit-leire. Han er en slags Edward Norton for grunnskolen, et sart, uforstående og såra barn som kan få voksne folk til å føle seg som en tidsreise. Ni-åringen Cole er en av de sterkeste barneskikkelsene noensinne i film.

M. Night Shyalamans film har en problematisk historie, som antakelig ikke er like unaturlig i Bombay. Psykologen Bruce Willis møter det ulykkelige skilsmissebarnet Cole Sear og forsøker å finne ut hva hemmeligheten hans er. I en thriller-form som holder tilbake mer enn den bresker seg med, utfolder regissøren en avansert dobbelthistorie omkring en gutt som ser de døde som ikke vil være døde eller ikke vet det.

Etter en stund virker handlingen nesten destruktivt smertefull. Så merker man at ømheten ved andres smerte overtar handlingen, og helt til slutt røper den infløkte inderen at det var en mening med det hele.

«Den sjette sansen» er nesten helt uten moderne spesial-effekter. Den plasserer thrilleren hvor alle egentlig sier at de vil ha den: i et komplisert hjerterom der forholda mellom folk forsterker alle følelser. Også spenningen. 1999.

Den store Gatsby

Norsk TV2 00.55

den store gatsby

Gjesp.

terning 4 liten Scott Fitzgeralds roman er filmet flere ganger, og i denne er det Leonardo DiCaprio som er Gatsby og kjedelige Tobey Maguire spiller han som roter seg inn i rikingens verden. Jeg prøvde å se filmen, men den er så kjedelig at jeg aldri kom lenger enn til tjue minutter. Baz Luhrmann har regissert i 2013.

Thunderball

TVNorge 00.10

thunderball 1965

Sean Connery i det som pleide å være en luksusbåt.

terning 5 liten «Thunderball» ble laget i 1966 med Sean Connery som James Bond, og dette var en James Bond-filmen som lønte seg best gjennom tidene. Dessuten fikk den en Oscar for beste spesialeffekter. Masse action, Claudine Auger som Bond-jente. Regissert av Terence Young. 2 timer 12 minutter lang og ganske sikkert verd å se fremdeles.

Daddy day camp

TV3 19.35

terning 3 liten Oi, Fred Savage har regissert denne komedien. Oi, ingen har hørt om den før. Oi, Cuba Gooding jr. spiller hovedrolle som pappa som overtar feriekoloni og mister kontrollen. Må ikke forveksles med «Daddy day care». 2007.

Erin Brockovich

TV3 21.30

erin brockovich

Julia Roberts er den opprørske Erin.

terning 4 liten Dette er den store omkledningsfilmen. Julia Roberts bærer ikke samme klær i to scener gjennom mer enn to timer, på tross av at hun spiller lutfattig alenemor som ikke har mat til ungene i skapet og forteller andre folk om sin fattigdom for at de skal få dårlig samvittighet.

Brockie får jobb hos sur advokat (Albert Finney) fordi hun trenger penger, og hun roter fram grunnlaget for USAs største erstatningssak til nå og sørger for at alle de trena advokatene vinner den. Virker troverdig? Nei, men det gjør ikke Det Gamle Testamentet heller, og det bygger vi virkelighets-oppfatningen vår på. Amerikanske sanne filmer har etter hvert gjengitt så mange autentiske avsløringer av næringsliv at man begynner å bli lei dem. Med andre ord. Vi tror ikke på dama. Vi tror ikke på historien. Den er lang og kjedelig og person-dyrkende. Men samtidig litt koselig av og til. 2000.

21

TV3 00.15

terning 4 liten Jim Sturgess, Kevin Spacey og Kate Bosworth i en fakta-basert film om seks studenter ved MIT som lærte seg kort-telling og vant millioner i kasinoer i Las Vegas. 2008.

Star wars: A new hope

Viasat4 20.00

star wars IV

Mark Hamill, Carrie Fisher og Harrison Ford for lenge siden, rett etter Skapelsen.

terning 5 liten Viasat4 fortsetter med å bare vise Star Wars-filmer, og det er fantasiløst. Dette er den første, altså den fjerde, og den er storarta. 1977. Etterpå vises femmeren, «Imperiet slår tilbake».

Michael Clayton

TV2 Zebra 22.30

michael clayton

Å nei, der tråkket jeg i hestebærsjen. Uffda.

terning 5 liten Når George Clooney medvirker, ser alt så dyrt og sivilisert ut at du får følelsen av å bli nedsenket i en reklame på CNN. Sånn er også denne ubevegelige platina-thrilleren.

Egentlig er «Michael Clayton» en repetert advokatvits: Har du hørt om advokaten som glemte å ta tran og fikk samvittighet? Han døde av det. Vitsen er ikke noe særlig, men det er filmen. Den uforlignelige alminnelighets-briten Tom Wilkinson spiller en advokat som det tilsynelatende har gått over fjorden med. Eller kanskje han bare oppdaget sin yrkes-rolle i kapitalismens undertrykkelses-system, og så rømte han til en innbilning.

Michael Clayton (George Clooney) er jurist og trøbbelfikser for et steinrikt advokatfirma, og han er også bestevennen til Wilkinson, som har oppdaget at fabrikken han skal forsvare, faktisk forgifta bøndenes drikkevann. Tilda Swinton spiller (uvanlig for henne) ei Vanessa-beige karrieredame som akkurat har overtatt ansvaret for at ingenting skjer med noe i firmaet, og nærmest ved en eksistensiell akselerasjon eller ekstremt svettetokt bestiller dama et mord. Eller to.

Det er så vakkert gjort. George Clooney har det følsomme fjeset sitt på, og det er ikke mange som kan se så engasjerte ut som George; ansiktet hans ligger nærmere hjertet enn både 1. juledag og morgenen etter at man mistet dyden til Mrs. Robinson. Filmen beveger ham rundt i en summende, monotonistisk skjebnekarusell der korpiene snakker kvitskjorte-snakk og nevner milliarder. Det er unaturlig sivilisert og samtidig belemret med anspent menneskelighet. Langsomt, som ved en arbeidsulykke, konstruerer regissøren fram en ålreit thriller.

La meg si det sånn: Dette er kanskje ikke den filmen du vil se hvis du har jobba 23 timer overtid i kyllingklekkeriet etter jordbærplukkinga. Men de uthvilte og opplagte kan få det flott i to timer. 2007.

42

TV2 Zebra 00.45

terning 4 liten Dette er en biografisk film om den første svarte baseballspilleren i USA. 2013,

The romantics

FEM 21.00

romantics, the

Gode venner under treet. Til avveksling fra sitting på benk.

terning 3 liten Dette er en dårlig likt og nesten ukjent romantisk komedie med relativt store navn som Katie Holmes og Anna Paquin. Venner samles til bryllup. Men brura og den ene brudejenta har konkurrert om brudgommen, og de er visst ikke helt ferdige med det. Dere som kommer til å like denne filmen, vet om det sjøl. Galt Niederhoffer har fått lov å regissere etter sin egen roman. Det skjedde aldri med Hamsun. Hun var med og skrev film-tilpasningen av «Prozac nation». 2010.

Pelikanrapporten

FEM 23.00

pelikanrapporten

Julia Roberts og Denzel W. skal avsløre alt.

terning 5 liten Det finnes bare to gode historier de siste to tusen åra. Den ene er Kennedy-mordet og den andre er Watergate. Forfatteren John Grisham har oppdaget denne selvfølgeligheten og brukt den i en slags kombilett-versjon der Julia Roberts får hjelp av journalisten Denzel Washington til å oppklare en devaluert versjon av døden i Dallas; frøken Detektiv møter Woodward/Bernstein. På sånne sunne historier kan det ikke bryte ut store sykdommer, og det eneste som egentlig skjemmer «Pelikanrapporten», er en voksende mistanke om at forfatteren har skrevet lengre enn bukseskrittet rekker og skildrer ting han ikke har greie på.

Som vanlig: Det gjør ingen ting. Siden historien ble til i Bush-tida, er det selvsagt ikke en president som blir myrdet, for ingen ville ha sørget over ham, men to miljøvennlige dommere. Mannen i det hvite huset er en tomsete olding som bruker det ovale rommet til å leke med hunden sin. I en sånn deflatert verden er kravene til troverdighet lave.

Med Julia Roberts i hovedrollen synker også behovet for høy fart, for hvis filmen hadde skyndtet seg, ville den vært ferdig fortere, og dama hadde reist hjem til Lyle Lovett. Vi som går rundt og tror på fullt alvor at Gud bare øvet seg da han skapte kvinnen for til slutt å lykkes med Julia Roberts (man trenger lang tid på noe som i utgangspunktet bare er et ribbein), nyter hvert sekund hun er i bildet. Den sarte, pusevare anti-Madonna’en trekker beina opp under svær genser i stolen og ser ut som noe vidunderlig uforløst til å holde litt i handa på hyttetur. Noen ganger likner hun Audrey Hepburn i «Prinsesse på vift». Noen ganger har hun fletter og ser ut som ei hverdagsjente med fett menstruasjonshår. Så lar hun det røde håret flomme som Vøringsfossen i motlys, og dermed spretter blomstene på Freuds grav sjøl om det er høst, og jeg røper ikke hvorfor.

«Pelikanrapporten» er Julias film, men Gamle Sement-tryne Denzel Washington er ikke så galen han heller. Sam Shepard spiller voksen elsker, og han er nesten den eneste som ville tåle det, ettersom han har Jessica Lange å reise hjem til etterpå. Dette er en thriller for estetikerne, og de kommer til å kose seg. 1993.

Noe lånt

TV2 Livsstil 21.00

something borrowed

Colin Egglesfield med Kate Hudson. På benk.

terning 3 liten All together now: Aldri vis meg filmer der den ene jenta faller for den andre jentas forlovede sjøl om hun skal være brudepike, for den ene jenta har egentlig likt forloveden allerede i skolen eller allerede som nesten befrukta egg, men hun var så sjenert at hun aldri turde si det før hun drikker i bestevenninnas bursdag og hyar sex med Dex etter stengetid og hva gjør vi nå? Jente, du vil angre det resten av livet hvis du ikke forsøker å stjele brudgommen fra venninna di. Usj. Er det rart verden kommer til å gå under. Ginnifer Goodwin vil ha Kate Hudsons kjæreste Colin Egglesfield. Jaja. 2011.

Hva angår Schmidt

TV2 Livsstil 23.10

about schmidt

Jack Nicholson spiller en slags Herr Alminnelig. Tull.

terning 4 liten Og så var det Jack Nicholson da, mannen som ga det innholdssvake ordet «fandenivoldsk» et ansikt.

Jack Nicholson er på vei over på en ny karrieresti. I filmatiseringen av Dürrenmatts «The pledge» hadde han allerede undertaket på livet. «About Schmidt» er noe så sjeldent som en deprimerende Nicholson-film. Han anstrenger seg så patetisk for å se alminnelig ut at kjevene nesten går av ledd. Nicholson gjør det på lerretet som Robert Duvall og sånne fyrer ble laga for. Han gestalter drukning ved alminnelighet. Nicholson legger seg ned på grunt vann og forsøker å se ut som han ikke overlever det.

Men Jack Nicholson vet ingenting om alminnelige menneskers liv. Hollywood gjør ikke det heller. Hvis institusjonen får høre om en mann som bare drømmer om større campingvogn, ser de for seg et mislykka liv, de ser for seg en fyr som heller burde ha søkt eventyrlige opplevelser i Beverly Hills med kokain, callgirls og karrierekos.

Derfor er «About Schmidt» en syk film. 2002.

Thor

Max 21.30

thor (2011)

Chris Hemsworth liker Natalie Portman. Men ellers er han kul.

terning 5 liten Chris Hemsworth tilhører heller ikke gummi-trynene. Han ser ut som en seksuelt aktiv gårdsgutt i en «Smokey and the bandit»-film, og det er ingen tvil om at australieren hører mer hjemme i New Mexico enn i nordfolkas kvad-trauste Asgard.

Denne filmen har to handlinger. I den ene går opprøreren Thor rundt og irriterer pappa Odin (Anthony Hopkins) i en overdådig orgelpipe-installasjon som kunne vært laga til Liberaces oppstandelse. Asgard er blitt til Harry Heaven, men til gjengjeld ser Jotunheimen ut som en ufrisk oktoberdag på Høgjæren, og det funker bra sjøl om jeg savner sauene.

Den andre handlingen foregår i et uforstandig nåtids-USA der Natalie Portman spiller vitenskapsdame slik Tone Damli Aaberge ville ha legemliggjort Einstein. Odin blir så forbanna på sønnen at han hiver hammaren, og den havner altså i et paranoisk landskap der den blir oppdaga av FBI. Da er det er rett før Wikileaks kommer, det er like før VG+ trykker en innsiktssak om kjendisers snekkerverktøy, der er like før Frank Aarebrot dukker opp og Harald Stanghelle og alt det som gjør nyheter til støy.

Nede på jorda ser Thor ut som en tulling, og i himmelen overtar den ekle Loke. Men oppgjørets time kommer. Og da blir det så ganske moro at Natalie Pee sier OMG.

Budskapet i det norrøne eventyret er at klok konge ikke søker krig. Det burde også være at hvis Natalie Portman ble importert til det norrøne heavy-palasset Asgard, da kommer norske black metal-folk til å konvertere til Rodgers & Hammerstein. 2011.

Den amerikanske presidenten

TV6 21.50

american president

President Michael Douglas danser med Annette Bening. Rett før han grabber. Folk gjorde det før.

terning 5 liten Michael Douglas spiller amerikansk president som nettopp er blitt enkemann. Han har ei ung datter.

Dermed kommer miljøvern-lobbyisten Annette Bening inn i det ovale eller firkanta kontoret og slenger med litle Universitets-kjeften sin etter at hun først har stått frem og tatt ansvar. Presidenten syns at sinte jenter er søte, så han vil treffe henne igjen. Parentes: Om dette kunne jeg ha skrevet mye akkurat i år.

Privatliv, offentlighet, politisk strategi og seksuell lojalitet blir elegant konfliktmiksa med regissør Reiners kjøkkenvante salatblander-hender, men de som redder filmen er Douglas og Bening. Douglas spiller en egnersk ujålete kosekrok-president, og Annette Bening er bare overraskende bra. De oppfører seg så ømt og forståelsesfullt middelaldrende mot hverandre at du får følelsen av at Det Hvite Hus er et luksuriøst «bli ny»-sanatorium for hjertevarme statsvitere.

Tilpasset samlivskvelder der behovet for hygge er større enn behovet for å være smart. 1995.

Fredag 27.1.–Vanskelig fredag med Will Smith i sørstatene

 

Wild wild west

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten Dette er en trist fredag, og vi får gjøre det beste utav den. Det er i beste fall risikabelt for klikk-prestisjen å anbefale en 17 år gammel sørstatswestern der Will Smith spiller borgerkrigs-agent for Grant. Men det kan være at sterkt Trump-avhengige får anledning til å si mantraet sitt når den gale professor Kenneth Branagh avslører sine politiske sympatier. Ellers er dette den siste fredagen i januar. Det må da bety noe for noen. Det går i hvert fall rykter om at taco er på vei inn igjen som fredagsfamilieføde i solidaritet med Mexico. Det er jeg tilhenger av, så lenge meksikanerne nektes å spille musikken sin.

Men til filmen.

Hvis jeg ikke husker feil, fantes det i barne-TVens pionertider en fyr som het Professor Balthasar og oppfant visuelt vellykka tungvintheter. «Wild wild West» er en Balthasar-film. Den befolker det ville vesten med en fargerik skare anakronistiske vitenskapsmenn, og de oppfinner Chitty Chitty Bang Bang-vintheter som ville ført til utvida ampere-tenning for Petter Smarts lille hjelper.

wild wild west

Kevin Kline og Will Smith, to av USAs mest elegante skuespillere.

Regissøren Barry Sonnenfeld er en mann som antakelig tapte sitt enkle (tikk-takk-tikk-takk) urhjerte til «Disse dristige menn i de farlige fly» og andre urimelige sekstitalls-forsøk på å underholde folk uten å bruke hjernen. Han har sett «Tilbake til fremtiden». Han har sett Agathon Sax. Han liker frodig barnehumor og utkledde, groteske eventyrskurker. Han liker tanken på at ego-skuespilleren Kenneth Branagh skal spille en ond professor uten bein, en slags dr. Nemo fra prærien, en siklende Blofeld med sørstatssympatier og statarisk ordforråd.

Will Smith og Kevin Kline står til hverandre som komla og bacon. Klines fiffige femininitet matches fint av at Smith snakker og oppfører seg som en sosiologisk analyse av moderne by-svartes parodiske maskulinitet. De er begge agenter for president Grant. Det betyr at de oppsøker klassiske western-buler der forgjengere for de ansatte i bygg og anlegg fiser rundt i fillete undertøy og fornøyer seg med kjøpelige korsett-kvinner som viser alt unntatt integritet.

I vesten fins en mengde overraskende oppfinnelser. Den minst velkomne er nittitalls-påfunnet Salma Hayek. Hun kom surfende på salsabølga som wallpaper-pynt i nerde-pcer og ble akutt tilgitt at hun ikke kan spille film. Hayek er ei sann plage.

Til gjengjeld er både Smith og Kline synlig lykkelige over å ha unnsluppet for eksempel hovedrollen i «Forrest Gump 2: The making of a president», så de gjøgler seg rike og glade i en fargerik film som det går an å glemme mens man ser den uten at det gjør én ting. 1999.

The blind side

Norsk TV2 22.45

blind side, the

Sandra Bullock snakker inntrengende med Tim McGraw.

terning 4 liten Sandra Bullock gjør en hardrumpa skjørtrolle som dere kommer til å elske til siste vrikk, men historien er mer suppete enn sløsj. Jøje meg. Men søtt er det.

Dette er på en måte «Precious 2», og jeg skulle virkelig ønske filmen ikke var basert på en sann historie, for det betyr at den smisker uskjønt for ei overklassedame i sørstatene. Michael er en stor gutt med afro-amerikansk by-opprinnelse, og han er tung som en meteor og tilsynelatende seinere enn Jærbanen. Overklassefamilien til Sandra B. kjører opp bmw hans side i regnet og tilbyr ham opphold og kjærlighet, munterhet, gode replikker, stilig mat og utdannelse i et hus som Askepott ville ha valgt framfor prinsen sin.

Michael sier «Yezz Mrs. Tuohy» på den slumtrente Onkel Tom-måten sin, men etter hvert som han har levd med de hvite, blir han også et ressurssterkt menneske. Han har riktignok et par turer tilbake til sitt gamle nabolag, og der sitter hensiktsløse homeboys fortauslangs og lirer av seg kyniske hip-hop-replikker fra nittitallet mens de planlegger å nedverdige kvinner og siden dø brått av smittsom etnisitet.

De er på en måte kontrastvæska i dette retusjerte røntgenbildet.

Bullock spiller Leigh Anne Tuohy, og hun er en «Take-no-shit»-dame i den amerikanske tradisjonen der kristne kvinner med faste lår har lov til å snakke i forsamlingen, så føkk ju Paulus. Sandra har en Turtle-overflate som antakelig beskytter mot rust i hundre år, og hun snakker rett ut rett til folk mens ektemannen rister lunt på hodet, for dominante kvinner stimulerer testosteronet hans.

Dere kommer til å elske filmen og si at filmanmeldere er overflødigere enn fartsgrenser, og sånn skal det være i verden. Når noen lager filmen om at min dårlige dømmekraft egentlig skyldtes polarbears syndrom, da kan Bullock få lov til å spille mor mi også. Hun fikk for øvrig både Oscar og Golden Globe for denne rollen, en meningsløshet av større dimensjoner enn noe presidentvalg. 2009.

Drive angry

Norsk TV2 01.15

drive angry

Amber Heard får sitte på med Nicolas Cage.

terning 4 liten Den okkulte oktan-filmen «Drive angry» er som en ny bibeloversettelse: Ingen kommer ut av den som jomfru. Nicolas Cage rømmer fra Det Ytterste Fengsel i en bil som vil få motorvei-erotikerne til å utvikle fuktig mekanikersprekk av begeistring. Han er svart i tøyet som en deathmetal-sjåfør og skal hente et barn som ble kidnappa av den nye Messias, en mann som ser ut som om han kanskje ble gjenfødt for å overta «Huset på prærien».

Bak redningsmannen kommer William Fichtner gjennom høstløvet. Han snuser at Nic var her og er så velkledd at han antakelig er djevelens utsending på jorden.

«Drive angry» er en hemningsløst gladvulgær grapsefilm der Cage for eksempel får elektrosjokk mens han har sex med motelldame sånn at mannen blir en vibrerende dildo. Amber Heard skal egentlig gifte seg med en mann som burde bli holdt i bånd og spise svineører – men den friske highway-sugga havner som frelser-venninne på veien og kan være fremtidig adoptivmor. Som dere skjønner: Dette er ikke for alle.

Filmen handler mest om CO2-sleder – klassiske amerikanske biler som bare kjører på litt for lave gir og har perforerte eksosrør. Det er Highway to Hell, det er Wheels of fire, det er sprut-voldelig roadmovie i de strøkene der buffaloene streifet før rånene overtok. 2011.

Payback

TVNorge 23.30

payback

Mel Gibson skal straks hevne seg.

terning 2 liten «Payback» er antakelig tiårets råeste voldsfilm og samtidig en parodisk oppgira heltehistorie av surrealistisk format. Mel Gibson spiller en voldsforbryter og actionhelt som skal ha tilbake sine 70.000 dollars fra en utro kompanjong og ender med å utfordre en gangster-organisasjon på størrelse med Sveits.

Handlingen beveger seg i et utpensla avskylig nerover-landskap av sjellause harry-svikere, kynisk korrupsjons-purk, horer med asfalttjukk øyensverte, vaklende heroin-hustruer og mordkakser, og vi får være med på instruksjonsrå kvinne-banking, sado-sex, hammer-tortur, blodsprut-mishandlinger og en generell massakre-romantikk der nesten bare den amerikanske nasjonhelgenen Bikkja overlever. Æsj. 1999. 1 time, 40 minutter.

Paranoia

TV3 21.00

paranoia

Liam Hemsworth og Amber Heard utendørs.

terning 4 liten Skandale. Her er en Harrison Ford-film som jeg aldri så fordi jeg akte fortumla ut av det organiserte yrkeslivet i 2013. Men jeg skal ta det igjen. Filmen er med Gary Oldman og Liam Hemsworth og Amber Heard og altså Ford, og den handler om en ung fyr som får hjørnekontor i korpieslottet hvis han bare spionerer. Filmen er visstnok en thriller sjøl om den låter som en komedie. 2013.

Total recall

TV3 23.15

total recall 2012

Colin Farrell og Jessica Biel i framtida.

terning 4 liten Dette er den nye «Total recall» uten Arnold Schwarzenegger og uten Sharon Stone. Til gjengjeld kan man se Colin Farrell, Kate Beckinsale og Jessica Biel streve med virtualiteten, som er det stedet som oppstår når menneskene lar maskiner simulere vår virkelighet. Forleden leste jeg at det finnes en fysiker som mener at Universet er en stor hjerne. Det finnes en annen fysiker som mener at døden ikke finnes, for vi returnerer bare til den opprinnelige tilstanden vår, som er mikropartikler. Gud ga menneskene evnen til undring, og den har de brukt flittig. I «Total recall» handler det om en arbeider som lar seg lokke til høyteknologisk fantasiferie, men han havner altså i en virkelighet der det er opprør og greier. Og hva er virkelighet? Og hva er bare journalistikk? 2012.

Star Wars IV: A new hope

Viasat4 22.30

star wars IV

Mark Hamill, Carrie Fisher og Harrison Ford i silkeåret 1977.

terning 5 liten Dette er den oppstasa versjonen av en 1977-film med stor kultverdi. Den første Star Wars-filmen gjorde verden litt annerledes. Noen få nye scener og noen forbedra visuelle effekter. Men den opprinnelige versjonen er like bra.

Svigermonster

TV2 Livsstil 21.00

svigermonster

Jane Fonda med senilitetshette og Jennifer Lopez med bare seg.

terning 2 liten Det er vanskelig å mislike fjeset til Jennifer Lopez. Det er koselig som sørlandsdialekt, flanell og posesupper, det har boksernese og hippiehår, og øynene hennes er levende som Titten Teis. Det er lett å mislike Michael Vartan. Han ser ut som en firebarns gymlærer fra Hommersåk der han jogger i det klassiske strandmotlyset, en sånn som er trofast mot ungdomskjæresten, men elskes av alle jentene i avgangsklassen. Jane Fonda er lett å avsky, og det er rart. Hun likner den flinke far sin. Hun spiller film med imponerende foranderlighet, så hva er galt med dama? Antakelig at hun minner om en blanding av Michael Jackson og Joan Rivers. Ordet frodighet hang ikke over stallen da Jane ble født. «Monster in law» er en komedie om full krig mellom mamma og sønnens tilkommende, og det burde ha lukta svovel fra Fondas fyringsånde. Det gjør ikke. 2005.

Tammy

FEM 21.30

terning 3 liten Melissa McCarthy spiller ei dame som mister jobben og oppdager at ektemannen var utro, og derfor drar hun ut på veien med en alkoholisk bestemor Susan Sarandon som er stygg i kjeften. 2014.

Torsdag 26.1.– Bond i en misfornøyd streaming-torsdag

 

Spectre

CMore+ streaming

terning 6 liten Siden Max viser «Thunderball» fra 1967 på denne torsdagen, bestemte jeg meg for å finne ut hvordan det egentlig står til med streaminga av nye Bond-filmer. Det er ikke spesielt bra. Som de oppvakte vil se fant jeg «Spectre» på CMore+, men verken «Skyfall» eller «Casino Royale» finnes på Netflix eller CMore+, som er fastpris-streamerne. På iTunes finner jeg dem, men ikke til streaming, bare til kjøp for 129 kroner. Dette er den foreløpige fortellingen om framtida. De av dere som bar dvd-samlingen av gårde til bruktsjappa, kommer til å angre som en munk med svie og munnsår. Det er ingenting som tyder på at streaming-bransjen skal bli noe i nærheten av hva man venta av den.

Men til filmen som man faktisk kan streame.

spectre

Daniel Craig har klart å finne snøen.

OK. Jeg gir meg. Daniel Craig er den beste James Bond noensinne, og jeg syns ikke jeg er forplikta til å ta hensyn til hvor forskjellig tida var den gang da de andre spilte 007 eller at teknikkene har utvikla seg eller at vi skylder dem alle stor takk for at de parodierte en mannsrolle. Craig er noe helt annet enn Connery og Moore. Bakfra likner den kortklipte Cheshire-briten befriende på Mikke Mus, som er et ironisk alias i filmen. I sine beste stunder ser han ut som en surikat med whiplash. Men han er også best.

«Spectre» er ikke rosinpølsa i ei langvarig søndagssuppe, den er kjøkkenet. Filmen er som et byggesett for gamle minner, den er et laboratorium der konsentrater av nostalgisk Bond-romantikk tar seg sjøl flere skritt videre, og jeg mener ikke sånne skritt, for det britiske samveldets trofaste trener framstår med delvis lukket gylf som kjærlighetssøkende og biologi-tikkende samboer-emne i førtisjuårs alderen, og det gjør ingenting. Det er vakkert når machoene mjukner på midten.

Jeg skal ikke bruke mye plass på dette, men jeg så nylig om igjen «Casino Royale» og oppdaget at filmen egentlig er en rørende og langvarig kurtise mellom Daniel Craig og Eva Green, som spilte Vesper. Bond-klisjeen har virkelig blitt voksen. Uten å henfalle til menstruasjons-empatier (som er det ypperste av manns-følsomhet) eller farvel til våpnene har den bufaste agentmyten tilegna seg en forvirrende menneskelighet.

Den er ikke så veldig forvirrende lenger. Jeg kan huske at jeg ble ganske sur da Craig ble nedgradert til uføretrygda med elendig pistolsikte. James Bond skulle ikke være svak. Nå ser jeg at det var sånn det skulle bli. En oppsøkende verdensrydder med følelse og forstand, en flerdimensjonal helt som også lider og elsker. Det gir historien skygger og sjel, og filmen får andre bildemuligheter. Jeg forbinder James Bond-estetikk med noe solrikt og flatt som liknet Olsenbanden-filmer eller Geilo-plakater. «Spectre» beveger seg i en til dels poetisk bildeverden med overraskende skjør skjønnhet og robust romantikk.

I en merkelig gravferds-scene forfører Bond enka Monica Bellucci, men under mocca-bildene og den nesten surrealistiske sirups-sensualiteten ligger en kastratsang og forstyrrer virkelighetsfølelsen, så det blir musikalsk forståelig at agenten etter å ha avvist enkens sorg, går like tett på henne som en nærsynt kiropraktor og innleder billig trøst mens 51-åringen stønner og peser som om hun fødte en ny italiener. Det er helt på grensen til Aune Sand. Men det holder.

Scene etter scene er uventa vakre, som når Bond og jenta han skal beskytte, tar toget i gammeldags, melankolsk spisevogn gjennom noe som kanskje er Sahara. Alt ser gammeldags ut. Alt er som en nostalgitripp på økologisk meskalin, og det blir bare enda bedre når de blir satt av på et slags fravær av jernbanestasjon et sted i western-genrens minnealbum for deretter å bli henta i Rolls Royce. Sjøl falt jeg for ei seng i Tanger. Noen dobbeltsenger bare har det. Denne hadde det.

Jeg forsøker å få fram at filmen svever litt. Du får den fine fornemmelsen av fantasi og drøm og tankeflukt. Hva er det for eksempel med Christoph Waltz da han tar imot i krateret sitt? Bærer han en slags blanding av Nehru-jakke og Beatles-dress? Uten slag, knept i halsen. Tidløsheten går gjennom filmen som en rørt gammelmanns-spøk, det er som å bla i en nær slektnings fotoalbum. «Oi. Der er den hvite katten!» Til gjengjeld holder action-scenene følelsene i sjakk. Det blir aldri tid til føleri og fortapelse. Bond ekstrem-flyr to flytyper og krasjer i hvert fall én bevaringsverdig Top Gear-bil. I den ene scenen løper han med automatgevær i hoftehøyde og dreper flere bevegelige BOT-er enn en erfaren Black Ops-spiller. Utfordringene kunne vært henta fra ei ærgjerrig alternativ-messe, for alle naturlover blir tilbakevist eller overvunnet, og vel, spesialeffekter nevner vi ikke om lenger. Det blir som å opplyse om at folk har på seg sko.

Handlingen starter i Mexico, der utkledde meksikanere gjennomfører en paradoksal Dødens Dag-hyllest, og så forlater James Bond sin date og går ut på gesimsene for å ta livet av en fyr som ser ut som Jeremy Clarkson i piratkostyme. Forsøket har en katastrofal Mr. Bean-framdrift sånn at sjaber meksikansk bygningsmasse detter i grus og Bond blir satt i husarrest i London. Men der kan han ikke bli. For han har en hemmelighet, og den røper jeg ikke, sjøl om filmen gjør det ganske kvikt. I stedet reiser han altså til en begravelse i Roma, og så blir det leting etter The Pale King, mens arbeidsplassen hans dessverre blir overtatt av en ekkel korpi-guttunge som mener at erfarne medarbeidere er overflødige og digital overtakelse er uunngåelig. Helt likt de som forandra Aftenposten.

Men godt hjulpet av Moneypenny og unge Q klarer altså den følsomme agenten å holde seg i virksomhet i nesten to og en halv time, og det skjer mye. Og det er flott. Midt i filmen dukker Léa Seydoux («Blå er den varmeste fargen») opp som beskyttelsestrengende lege og morderdatter, og etter hvert til og med østerrikeren Christopher Waltz. Han spiller Franz Oberhauser med en luren tilbakeholdenhet, som om han vet at han ikke må jåle seg til slik Bardem gjorde. Waltz er filmens svakeste punkt, og det er ikke hans skyld. Replikkene er tamme. Når han skal redegjøre for handlingskraft i en kaotisk verdenssituasjon, låter han som Børge Brende med jetlag. Det er ikke fart eller fandenskap i resonnementene.

Det gjør ingenting i denne herlige filmen. Å spille Bond-skurk er vanskeligere enn å spille Hitler i et romantisk julekort, og å skrive replikkene til en Bond-skurk er vanskeligst av alt.

Derfor vil jeg gjerne si at musikken er fantastisk. Noen ganger kommer den stormende, noen ganger legger den seg ned og kan kløs – andre ganger er det bare som om et blågrått stålbånd bølger seg under handlingen og gir fra seg en vakker troverdighet.

Det er utrolig stilig. Bilen er kul, farta er fin, engasjementet holder og du er lykkelig imponert helt til slutt. Jeg må slutte med å se film på kino. Det digre lerretet og takhøyden forhekser meg av og til fra første bilde. Mye bra kynisme har havarert på kino. Jeg unner dere det samme. 2015.

Thunderball

Max 21.30

thunderball 1965

Sean Connery med en av de mange damene fra sekstitallet.

terning 5 liten «Thunderball» ble laget i 1965 med Sean Connery som James Bond, og dette var en gang den James Bond-filmen som lønte seg best gjennom tidene. Dessuten fikk den en Oscar for beste spesialeffekter. Masse action, Claudine Auger som Bond-jente. Regissert av Terence Young. 2 timer 12 minutter lang og ganske sikkert verd å se fremdeles.

Star Wars: Revenge of the sith

Viasat4 21.30

star wars III - sithenes hevn

Anakin har åpenbart gått over til den mørke sida.

terning 3 liten Når Lucas’ rørende og desperate forsøk på å gjenopplive et annet tiår omsider er betryggende fullbragt, kan man fastslå at Universet er et mangfoldig sted, men ææh. Begrensningen oppstår fordi man for tretti år siden laget tre filmer som bandt opp handlingen så mye at verdensrommet ikke bare gjennomgikk en snurpebevegelse, men direkte ble trangt. I alle de tre nye filmene oppsto det figurer og fantasier som tryglet om å slippe ut av tvangstrøya til den enkle fortelleren Lucas.

Og for at slutthistorien skulle stemme, gjennomgikk filmen mye storting- og styringsverk som teltliggerne i kinokøene burde fått slippe.

Behovet for en helt annen film virker enda sterkere i «Sithenes hevn». I 2005 er det uimotsigelig feil at filmens eneste karismatiker forvandles til Doktor Frankensteins versjon av Faust og dømmes til et smertefullt liv i ondskap og alenefar-rolle uten besøksrett. Darth Vader oppsto som en genial skurk i 1977. Noen år seinere ble han avslørt som Luke Skywalkers pappa; en mekano-freudiansk frekkhet som satte krydder til syttitallets ungdomsopprør og generasjonskrig. Det blir helt annerledes når man i tre filmer følger Anakin Skywalkers litt naive oppvekst som vil-så-gjerne-lillebror i Obi-Wan Kenobis klosterstrenge jedi-orden. Man holder med ham. Ewan McGregor pyser rundt med dialekt fra Alec Guinness’ opptaksbok, men det er Hayden Christensen som etter hvert får best tak på rollen sin. Og han er den eneste som nesten har like god mimikk som den mintgrønne kastanjeskapningen Yoda.

Som vi alle vet enten vi vil eller ikke, har Lucas også kopiert «Romeo og Julie», som er verdens dårligste skuespill fordi feil folk dør i det. Den nye Star Wars-trilogien slutter uunngåelig på en djup nedover-note. Du går hjem fra kinoen og leter etter noen å skylde på.

Det finnes andre svakheter. Hvis de forsøker å koble sammen Gokstadskipet og den nye Tauferja, vil ingeniørene oppdage at de ikke stemmer overens. «Star Wars III» slutter i et helt annet univers enn Star Wars IV begynner. Teknologien virker forskjellig, sinnene er annerledes, lyset svermer og omfavner gjenstandene sine, mens det datt flatt som dau kråke i 1977.

Så må man se den som en film. Starwarperne vil føle tilstedeværelsen av Kraften. Vi andre må forsøke å føle spenning. Det tar tid. Innledende flyging og skyting låter bra, men ligger bak for eksempel «xXx2» når det gjelder actionsug. Lucas er ikke en voldsgalning, han er en gutteromsnerd. Han forstår ingen verdens ting av året 2005 og hva det er som får bortskjemt adrenalin til å slippe tak i kjertlene sine. Dermed blir actionscenene litt tørre, litt pedantiske, litt akademiske. Det virker heller ikke tillitvekkende at en hovedskurk heter general Grievous og antakelig er den eneste maskinen som kan hoste verre enn Vauxhall Viva 1967.

Det tar seg opp mot slutten. Sjøl om scenene foregår i et djuprødt smelteverklys som minner om tusen solnedgangs-kalendere, klarer den motvillige skribenten George å skape spenninger. Først mellom Anakin og kansleren. Så mellom Anakin og mister Windu, deretter mellom seg sjøl og Obi-Wan. Natalie Portman spiller best som død, men det ante vi på forhånd. Oppgjøret mellom Darth Vader og hans britiske venn Kenobi foregår med hopp og sprett og lasersverd, men det var barneturn i folketoget som fungerte som mer visuelt spennende. Bare slutten innfrir. Vader får sitt utseende. Hans barn blir bortsendt til landsbygda. Kryssklippinga er OK.

Jeg elsker de første Star Wars-filmene, og jeg vil fortsette å leve som om Lucas’ alderskrisefilmer fra vår tid ikke fantes. Jeg håper samtidig at det aldri oppstår et The Beatles 2 eller Bob Dylan IV. 2005.

Onsdag 25.1. – Noen uventa filmer og snork til paradigme-slavene overalt

 

Battle Los Angeles

Netflix

terning 5 liten I dag skal jeg gjøre noe helt annet. Det finnes en haug med filmer som egentlig aldri blir veldig anbefalt hvis de ikke dukker opp som halvt uvesentlig underskog en filmrik helg da normalkanalene sprer sin usystematiske giverglede over døgnet. Jeg liker veldig godt mange av de ignorerte filmene. Noen av dem liker jeg godt nok. I dag finnes det ikke noe å se på TV. Det er fordi TV-kanalene styres av teite blårusser som ikke vet at paradigmer er computernes hevn for at vi slår på de sarte tastene deres. Paradigmer er de virkemidlene som skal gjøre oss til kunstig intelligens, slik at robotene og vi blir like mekaniske. Paradigmene forteller Viasat4 at de må vise neste Star Wars-film etter gårsdagens Star Wars-film. Jeg sier snork. Snork til VG, snork til Dagbladet, snork til NRK, snork til TV2.

Men til filmen.

battle los angeles

Soldatene kommer og redder barna.

Vesten gjør det dårlig når den kriger i virkeligheten. Gudskjelov og takk for Hollywood. Det kan se stygt ut også i det knitrende, buldrende eskapistmørket, men det er i hvert fall en liten sjanse for at vi kanskje vinner på kino.

«World invasion: Battle Los Angeles» er en overraskende film. For det første klarer den å gjenopplive halvdau Klodenes Kamp-romantikk. Dessuten er det blitt en uventa intens krigsfilm med en desperasjon og heftighet som vi tidligere forbandt med antikrigs-dramaer. Den ustadige Liebesman er imidlertid ingen pasifist, og filmen bryster seg opp i stående bronse-posisjon som en pompøs hyllest til US Marines, latino-befolkningen i Los Angeles, buss-selskaper, Michelle Rodriguez og US Marines. Men du kjenner historien i magen og hjertet.

Filmen har tre velbalanserte deler. Først idyllen, med løping på strand, bryllupsforberedelser, psykiaterbesøk og Aaron Eckharts gråtkvalte APF-skjema. Så kommer nyhetsmeldingene om at USA blir angrepet av ukjent fiende. Kan det være libyske FN-soldater? Overhodet ikke. Det regner menn. Tilreisende ET-slektninger har blikkboks-profil med sørpemjuk innsidekropp.

USA vil bombe bort Santa Monica, og våre venner flyr til en politistasjon ved Venice for å redde sivile. Der begynner elendigheten. Sersjant Ripleys gamle venner virker usårbare, og den melankolske Eckhart leder en soldatgruppe med tårevåte sivile ut i et hånd-fotografert, kaotisk hekkan som kommer til å bekymre øre-doktoren. I den kaotiske midt-delen skildrer Liebesman svære følelser, ubegripelig frykt, fortvilelse, sammenbrudd og håpløshet i en vanvittig fart – mens Eckhart hyler mot våpenstormen med knust Gene Hackman-stemme.

Michelle Rodriguez har da dukket opp som elektronikk-ekspert og skarpskytter, for Michelle skal være med i alle kinokriger for at man skal ta dem alvorlig. Hun er den egentlige presidentfrua.

Folk dør rått og hjerteløst sånn at vi aldri skal kunne slappe av og si til sidemannen: det går nok bra. Det er aldeles ikke sikkert at det går bra.

Men så kommer tredjedelen. Og det er cowboy-delen. It’s payback time. Da organiserer Liebesman de tilsynelatende ukurerbare katastrofene sine ned til oversiktlighet, og så sitter fryktramma marinesoldater i rubbelet og planlegger hva de nå skal gjøre. Magen din forlater sin hamra tilstand av sorg og fortvilelse og begynner å syns at det er spennende.

Jeg pleier å notere på en Galaxy Tab. Det er alltid et godt tegn for filmen at jeg glemmer å skrive noe. Jeg senka ikke blikket mange ganger i «World Invasion: Battle Los Angeles».

Den vanligvis litt klysete Eckhart har aldri gjort noen bedre rolle enn dette. Han ser ut som den opptinte John Wayne, for han kler sot og søle og blod i trynet, og det får ham endelig til å se ut som en mann. 2011.

Klodenes kamp

Netflix

klodenes kamp

Det blir ikke seende fint ut når aliens har vært på besøk.

terning 5 liten Spielbergs tårefylte science action er så imponerende å se på at det ikke gjør noe når historien suger tomt skall. Hvis du bryter opp fra hjemme-elektronikkens idyller for å se «Klodenes kamp» på kino, er grunnene ikke litterære, men spektakulære. Du vil se ødeleggende hurlumhei og kaoshekkan uten sidestykke. Det får du. Da gatene bokstavelig talt sprekker som svære kviser og E.T.s ondarta trebeinsfartøyer svaier kalvbeint fram, kan du kjenne det på kroppen: Ristinga, redselen, til og med lukta av ødeleggelse. Wow! Wow2!

Det er så bra. En slags verdensrekord i ødeleggelse denne uka. Masse-scenene. Hus-smuldringa. Oversiktsbildene fra en ødelagt jord. Panikken. Desperasjonen. Ferjevelt. Folka som forstøves, slik at klærne deres svever som flyktende vasketøy i vinden.

Dessuten er Tom Cruise en stakkåndet hyllest til Foreningen To Foreldre. Han spiller litt fjern far til Justin Chatwin og Dakota Fanning. I det rotete huset under motorveien skal han losjere dem inn mens mor og ny mann besøker bestemor i Boston. Det er den dagen elektronikken plutselig svikter. Heftig magnetisk puls dreper alt unntatt en gammal bil uten elektronisk tenning, så da kosmiske muldvarper starter den tilfeldige New Jersey-massakren, tar han ungene med seg og haster av gårde mot usikkerheten. Den ryktevis uansvarlige eksmannen blir i løpet av filmen til Årets Far. Bare barn betyr noe når krisa truer. «Klodenes kamp» er en hjertetung omsorgs-orgie, og den følsomme sida av historien er en slags konstant visuell fistel. Her skjer ikke mye under 140 pulsslag i minuttet.

Den merkelige mediemunken Tom Cruise gjør det bra. Han måper både målbevisst og hjerteskjærende mot en tydelig håpløs skjebne. Dette kan ikke lykkes, men han gir seg ikke. Filmens stjerne er antakelig Dakota Fanning, en jentunge som så vidt er gammal nok til å se sin egen film i Norge, men som gir et troverdig bilde av krigstrauma hos barn. Jeg liker også Justin Chatwin, som spiller den 15 år gamle bror hennes. Han likner den unge Stallone i ansiktet, og han har fakter som Tom Cruise.

Ærlig talt husker jeg ikke helt hva folk dreiv med i H. G. Wells’ roman. Jeg syns aldri den var annet enn pussig. Men handlingen lider stygt i Spielbergs film. Starten er forbilledlig. Kranfører Cruise løfter kontainere på kaien og er en bilgal arbeiderklasse-helt. Så kommer lyn uten torden. Så kommer stillheten da alle New Jerseys biler står stille. Så kommer marerittet fra underverdenen, og så flukten.

Det er spennende helt til Cruise og hans enslig far-familie krabber i land ett eller annet sted der E.T.-ene driver vampyrfest og Tim Robbins vaser rundt i kjeller som postheroisk supermilitant. Fra da har ikke filmen noen skikkelig retning. Oppholdet i kjelleren fører til et pinlig kortvarig fangenskap i hengekorj, og før du vet ordet av det, stavrer hovedpersonene inn i Boston på en litt irrelevant måte, og så løser alt seg med et plutselig «fordi at», som når far forteller sengekanteventyr for barna og oppdager at det om to minutter er fotball på tv: «Og så kom Rødhette til bestemors hus, og der var alt helt fint. 2005.

Blade

Netflix

blade

Wesley Snipes slik han gjør det.

terning 4 liten Bare en firer, men deilig. Vampyrene virker som en blanding av russisk mafia og militant frimenighet. Deres leder Stephen Dorff er så opprørsk at han ikke vasker håret eller pusser tennene, og han bryter med den ortodokse nærings-vampyren Udo Kier og vil overta verden. Det skulle han ikke ha gjort i en actiontid der Shaft-inspirerte afriser har overtatt etter Bruce Willis og Sylvester Stallone, for de er ikke kulturelt belasta og kan utføre utrolige voldsting uten at noen roper «Tommy Templar» etter dem.

Wesley Snipes ble født som vampyr, men konverterte ved Kris Kristoffersons hjelp til menneskeheten og startet utryddelse av sine blodsbrødre. Dette gjør han med samurai-sverd, karate og kickboksing, for han har sparkebukser av det svarteste lær og de er like trange som italienske tøfler.

«Blade» er en blodig film som veksler mellom geysir-grapsete arterie-utbrudd og den øyeblikkelige oppløsningen av data-skapninger som kunne vært forårsaka av linjetrøbbel hos Telenor. 1998. 1 time, 56 minutter.

From dusk till dawn

Netflix

from dusk till dawn hayek

Salma Hayek er med fordi hun er så flink.

terning 5 liten Nittitalls-retro. Den 12. juli 1996 skrev Aftenbladet begeistret: «Det er dessverre påkrevd å beundre Quentin Tarantino enda en gang. Han kan skrive et manus som gjør det forslitte spesielt til og med sånn at actionuvante misjonsskole-bibliotekarer vil kunne innfinne seg på lette Israeltur-sandaler og oppdage en historie de innerst inne liker i en sci-fi-grøssersk vampyrwesternkomedie-action som overflyter årvåkent og åre-åpent av blod slik Ullmann-filmer ødsler med tårer.»

Oi.

«Man må også beundre Robert Rodriguez. I løpet av halvannen film er han blitt et hemoglobalt kultfenomen og dessuten så trygg på seg sjøl at han kan gjøre en Tarantino-historie om avsidesliggende strippe-djevler til en tivolifestlig karusellting der hysterisk uttenkte, helt originale voldspåfunn myldrer som mauren i mold uten at noe sklir ut, uten at noe blir dumt. »

Oi.

«Akutten»-kjendisen George Clooney gjør et slags gjennombrudd og blir årets peneste drittsekk med et hjerte av toalettkjøpt gullplett. Clooney spiller gangsterbror til sex-psykopaten Quentin Tarantino (en rolle han virker betenkelig hjemme i), og de tar den avhoppede presten Harvey Keitel som gissel sammen med sønn og datter Juliette Lewis. Keitel i korterma Betania-skjorte kjører først sin bobil pragmatisk avgårde i et fint lite replikkdrama, men så ankommer den lille bønsjen en puppebar som viser seg å være et slags meksikansk Valhall. Der snur historien tvert, går over på ultravenøs speed og forlater all fornuft. Resten er overdreven, surrealistisk uhelligdagspoesi med Salma Hayek som satanistisk Salome og en overgira splatter-eksotisme som filmsensuren for det meste har latt i fred.» Oi. 1996.

The saint

Netflix

saint, the

Opp av kloakken: Val Kilmer.

terning 5 liten Emma: Hvem er du? Helgenen: Ingen vet. Minst av alle jeg selv.

Val Kilmer er en av de mest urovekkende skuespillerne i Hollywood. Han har en luskende, truende rovdyr-kvalitet som gjør at folk rundt ham virker som unger i Løveparken, og du føler at de hverken er trygge eller blir tatt på alvor. For Kilmer er folk uviktigere enn møbler og flymat. Som den gamle seriefiguren og gentleman-tyven «Helgenen» lever han i et mentalt ingenmannsland, han er en synlig hjemløs i verden og de mange forkledningene er bare ytre tegn på identitetsløshet. Sallan, for en stilig mann.

Gåten er et glimrende utgangspunkt for en romantisk film. Særlig når dama er Elisabeth Shue, skuespillerinnen som irriterte alle lesekyndige kvinner ved å være snill hore i «Leaving Las Vegas». Shue har en dyp og berørbar mykhet som gjør at du får lyst til å våkne altfor tidlig med henne. Hun spiller energi-fysiker med hjertefeil, og er så sart at verden ennå ikke har fått seg til å innlemme henne i den erfaringsmerkede delen av menneskeheten. Myten om den distrè professor har fått et ansikt som lyser i stille grender av overraskende sanselig KFUK-søthet og sjenert intelligens. Sallan, for ei dame.

Når hun og Kilmer går til sengs, er det som om det gamle prinsippet om tiltrekkende motsetninger oppnår en foreløpig verdensrekord i følsomhet. Denne delen av Phillip Noyces Helgenen-film fungerer fantastisk bra.

At handlingen foregår i Russland er ett av tidas tett opptråkka blindspor. Forrige gang det var vellykka at en vestlig film handlet fra Moskva var «Mordene i Gorkijparken» tidlig på åttitallet. Deretter gikk det dumpt i dass med ideen om at det nedslarva kommunistregimet skulle ha kunnet funke som miljø-eksentrisitet for historieløse hollywood-peckere.

Historien om Sjirinovskij-kopien Tetriak (Rade Serbedzija) som leder russisk mafia og politisk høyreside, er tungnem og forsinka og egentlig teit. Forfølgelsesscenene rundt i den russiske hovedstaden har noe ukult Politiskolen-aktig over seg, og det er synd, for Kilmers helgen og Shues dr. Emma er laget for å underholde de kresne med sin paradoksalt voksne barne-erotikk. La meg for all del ikke skremme noen vekk fra denne Helgenen-filmen. Alt som ikke foregår i Moskva er bra.

I likhet med «Chain reaction» handler også denne filmen om oppfinnelsen av evig, rein energi. Det er visst på tide at noen gjør alvor av det sånn at denne gjentakelsen forsvinner fra actionfilmene. 1997.

Under siege

Netflix

kapring på åpent hav

CIA-kokken Steven Seagal møter motgang.

terning 5 liten Egentlig fungerer «Kapring på åpent hav» omtrent likt «Alene hjemme». Helten er blitt avskåret fra resten av familien i en avgjørende begivenhet, og dermed blir han aleine om å utmanøvrere skurkene inne i en svær, lukket boligenhet (i dette tilfellet krigsskipet «Missouri»). Der flyr han rundt og lager fikse feller for dem, sånn at de ustanselig detter og dør seg. Hvis man først skulle velge en kjent naivistisk framgangsmåte for Steven Seagal action i «Die hard»-klassen, er Kevin-syndromet ikke det dummeste. De har omtrent samme publikummet.

Det andre gode valget er Tommy Lee Jones som skurk. Han beveger seg spøkefullt på den tynne linja mellom Kardemomme-kjeltringen Kasper og kannibalen Lecter (se bare når han spiser rått kjøtt), en politisk frustrert seinhippie & CIAer som antakelig fikk nervesammenbrudd da han fikk se visepresident Gore for første gang og skjønte at Godtemplarungdommen hadde overtatt i Det Hvite Hus.

Skipskokken Seagal er heller ikke begeistret for myndighetene, men han er like lojal som de Nurnberg-dømte, så da kjeltringene kaprer det historiske slagskipet, kvesser han kjøkkenkniven og tar opp kampen mot 30 kjernefysisk bevæpnede menn, bare hjulpet av Miss Juni 1989. Hun er egentlig pasifist og forskrekker med øynene, men har lua kjekt på snei og likner Madonna i «Who’s that girl», hvis man ser bort fra 10-15 kilo plast-stuffing.

Ideen til filmen er egentlig for god til den. Steven Seagals parodiske tegneseriefjes er bare til innvortes bruk, og fordi han er en av produsentene, er handlingen nødt til å inneholde en del annenrangs nærkamp-action som bare sinker. Med en viss rett kan man riktignok si at sånn er også de aller fleste James Bond-filmene, men 007 ble tross alt tenkt ut før hjernen var oppdaget og lar seg ikke lenger kopiere.

«Kapring på åpent hav» er laget for sånt vær som vi hadde på mandag. Da er den en perfekt avslutning på dagen. Regner det, forlanger vi mer. 1992.

Tirsdag 24.1.– Et fint fortidsbesøk i fliksernes rikelige dramahylle

 

Vicky Cristina Barcelona

Netflix

 Jeg hadde ikke samvittighet til å anbefale Star Wars I, siden den filmen for alltid kommer til å bli stående som det triste eksemplet på hva man ikke bør gjøre. I stedet har jeg gått til flikserne, og der går det faktisk an å finne ting om man bare ikke fortaper seg i den litt harry streaming-kanalens egne anbefalinger. Jeg valgte å kikke på dramahylla til Netflix, og der finnes en haug stilige filmer. Jeg har plukket noen som dere så for lenge siden. Lenge Siden er et vakkert sted, og filmene var bedre der. Lenge Siden er borte nå, men fortellingen om hva storarta folk fikk til lever videre i filmene de laget. 2008 er ikke lenge siden, sier de smarte muntert. Å jo. Det er.

Men til filmen.

vicky cristina barcelona

Scarlett Johansson blir fascinert av Javier Bardems sensuelle amoral.

Woody Allen har brukt et liv på å skildre erotisk klønethet. I denne nydelige, kjenslevare filmen avslører han at nyorkere som tenker på livet, aldri klarer å leve det.

Fenomenene i «Vicky Cristina Barcelona» er sjarmerende, men ta dem på gledesfylt alvor: Barcelona er et alvorlig sted, og byens ørkenaktige oker-sensualitet betyr noe viktig for følelsen av å leve i en vakker verden. Gaudi finnes ikke i New York. Han finnes heller ikke i de intellektuelle nyorkernes skolerte sinn.

Den litt ukjente skuespillerinnen Rebecca Hall spiller en organisert amerikaner som uavlatelig plages av tilværelsens utilgivelige spontanitet. Gjett om hun går på trynet. Scarlett Johansson er den antatt spontane, utfordrings-kåte bomehikaneren som egentlig bare har frigjorthet som prinsipp, ikke som blodlegeme. Gjett om hun får oppleve eventyrlystens utilstrekkelighet.

De treffer den spanske maleren Javier Bardem i Barcelona, og han inviterer dem til romantisk weekend med gruppesex. Bardem er som The Dark Side of Brad Pitt eller som en Banderas med høyspenningskobling der andre har AAA-batterier. Filmens fantastiske småprathet fører faktisk til at Juan Antonio blir en troverdig person. Og ikke bare det, den småfrekke helge-frieren utvikler seg til en slags kerub for det andre, uoppnåelige livet, det som foregår i katastrofenes poetiske ugras-landskap, det som golfspillerne kaller rough-en, det som de planlagte menneskene ser gjennom hotellvinduet sitt og kaller en vakker soloppgang.

Bardem er fantastisk, og det måtte han være for at filmen skulle funke.

Og etter hvert som de hemma nyork-damene egentlig føler seg så bekvemmelig berørt på sentrale steder at de blir modige, dukker elskerens eks opp. Penélope Cruz spiller den sorten dame som antakelig satte kunsthistorien i gang og førte til at det alltid er farlig der ute hvor folk føler ting. Cruz er fantastisk, og det måtte hun være for at filmen skulle få innhold.

Som kontrastpar til Woody Allens førti år lange blodsukker-orienterte anemiker-elite er de skjønne. Som en manifestasjon av alt det Allen egentlig trodde at det gikk an å oppleve, men som aldri ble noe annet enn storøyd turisme, er de som en bitter, lengtende erkjennelse.

Det er lenge siden jeg så en film der Allens snakkesalighet virket som den reineste lyrikk. Slik er denne filmen. Jeg har aldri sett Woody filme så sexy scener. Der har du forskjellen på Barcelona og New York. 2008.

Runaway jury

Netflix

runaway jury

Stjernemøte: Dustin Hoffman snakker ut med Gene Hackman.

terning 5 liten Grisham-filmen «Runaway jury» dør en far og ektemann etter at han blir skutt av en galning. Men denne gang er det ikke Darwin og Systemet som får skylden hos de sørgende, men våpenindustrien. Enka hyrer Dustin Hoffman og hans lille skare av idealister til erstatningssak mot selskapet som produserte våpenet. Men industrien stiller med Gene Hackman, en juridisk Brøyt som setter sine stikkende kårdeøyne i juryer og får Saddam Hussein frikjent.

Blant de tolv edsvorne sitter imidlertid den mystiske kalvetunga John Cusack. Han tar sakte kontrollen fra Hackman, og maktmannen får kjevemuskler som kunne ha taua hjem en borerigg.

«Runaway jury» er en underholdende film som så vidt tar tak i prinsippet om tragisk tilgjengelighet: Noen drap ville aldri vært begått om ikke morderen tilfeldigvis hadde akkurat det skjebnesvangre våpenet i hendene da fortumlinga grep ham. Et halvt innlegg i debatten om hvorfor man selger mordvåpen i et land der drap er forbudt og det er forbudt å blåse tobakksrøyk på folk. Dustin Hoffman, Rachel Weisz, Jeremy Piven. 2003.

Kongens tale

Netflix

kongens tale

Geoffrey Rush, Helena Bonham Carter og Colin Firth spiller film så du kjenner hvert sekund som et høydepunkt i livet.

terning 6 liten Med «The king’s speech» rykker Colin Firth opp i Mirren-klassen for uovertrufne skuespillerprestasjoner – og han gjør det selvsagt sammen med Geoffrey Rush, som med sitt ruglete hesteansikt og sin djupe Moses-stemme alltid ser ut som det mennesket Gud ønsket å lage, men så blei det Adam.

Historien om den stammende prins Albert som måtte bli konge fordi bror hans rota seg borti fru Simpson, var Se og Hør-stoff lenge, men huskes egentlig bare av mor mi og de, og hun sitter på sykehjem og er 90 år. Jeg var på forhånd dypt bekymra for at britene skulle paradere sine historiske rutiner og kjede oss i to timer med en slags TV-serie om kongelige misfortuner.

Jeg trengte bare én scene med Colin Firth og Geoffrey Rush sammen for å skjønne at dette antakelig var årets filmopplevelse. Når du kommer fra oppstylta ukeblad-klønerier som «Black swan», er det fantastisk å se skuespillere i arbeid. Ingen står og måper for å se sjelfulle ut. To menn med synlig indre balanse underspiller konsekvent sin følsomhet for at sjela ikke skal syns, og etter hvert kan du i stedet føle inderligheten som om det går en engel eller et spøkelse gjennom rommet. Det blir som å se på når tyngdekraft blir til. Jeg bøyer meg for dere, mine konger.

Noen ytterst sjeldne ganger oppstår den enkleste av alle genialiteter: Noen har skrevet et manus som på en holdbar og usentimental måte ivaretar psykologisk innsikt som alle folk deler; lektorer, landmenn og lasaroner. Den allmenne sårbarhet. Den rene, klare menneskeligheten. Det gjør de her. I løpet av to timer formulerer filmen de enkle stabbesteinene langs livsveien som gjør livet trygt eller farlig for konger og krapyl; den klarer å vise hvordan noen folk er sårere, sartere, sjenertere enn de andre. Prins Albert er som et svev fra en navnløs klippe mot et bunnløst dyp, og alt han opplever er usikkerhet og skam.

Filmen starter med at prinsen skal åpne en utstilling foran radio-mikrofon i 1934. Han får ikke fram ett ord, for han har stammet fra han var 4-5 år. Den stille mannen er uvenner med sin egen stemme, for sånn virker autoritære miljøer på noen folk. De mister lyden sin til redselen. Kona hans – skikkelig skjønt spill av Helena Bonham Carter – oppsøker en australsk taleterapeut på prinsens vegne. Hans Høyhet møter fram og blir kalt Bertie. Det er bra for ham. Fra da av går filmen inn i en historisk, psykologisk nesten-thriller som bygger seg opp til traumaet da kongen i 1939 skal holde sin første lange krigstale i radioen.

Det er filmatisk perfekt formulert. Det er spennende, rørende og imponerende. Replikkene sitter som små tegnestifter, skuespillerne bruser ikke med historiens flotthet, men bøyer seg på en måte for det ydmyke mennesket og blir litenhetens vakre allierte. Vi treffer Churchill og lille Elizabeth som nå er dronning.

Vi ser Hitler som er den demoniske veltalenhetens representant i historien. Det er stilig og beskjedent gjort, og alle er flinke. Men når Firth og Rush blir aleine i et rom, da oppstår virkelig, pusthemmende filmperfeksjon. 2010.

The right stuff

Netflix

right stuff, the

Sam Shepard treffer Barbara Hershey på bar. Hershey bar. Hehe.

terning 6 liten Ja, det er en Netflix-dag, det er bare sånn det blir etter hvert. Men fortvil ikke mye. Fortvil litt, for det selvbestemmer-mylderet som vi opplevde da det fantes butikker som leide ut videofilmer, det kommer antakelig aldri tilbake. Ikke lovlig.

Så la oss nyte de fine stundene som ennå finnes.

Onsdag morgen så jeg den første halvtimen av Philip Kaufmans «The right stuff» (De syv utvalgte) på ipad, som er en slags minimalistisk på-fanget-opplevelse, men OK for det. Starten er fantastisk. Et eksperimentfly i svart hvitt forsøker å fly gjennom lydmuren, mens Levon Helm fra The Band forteller om fysikkens umuligheter. Mach1 er en fart som er så stor at lufta ikke klarer presse seg rundt flyet, og så oppstår en slags kollisjon. The small bang. I ørkenen i Arizona eller noe utfordret testflygere den store farten like etter annen verdenskrig.

Scenen etter der en melankolsk, svartkledd mann synger salme i gravferden til en av flygerne er kort, men som en vignett: Philip Kaufman lager ambisiøs underholdning, og den første komponisten forlot filmen fordi regissøren ba ham lage musikk som føltes som når en kaktus vokser gjennom foten din. Filmen ble laget i 1983, og den er som en etnosentrisk brumle-høytid, en amerikansk feiring av utendørs manneting.

Så kommer Sam Shepard inn i den.

Han rir ørkenen, og jeg husker hva regissøren Robert Altman sa i Cannes da en journalist spurte hva Shepard syntes om Altman (Han var i Cannes med «Fool for love»): «Well, you know, if you ain’t a cowboy, you ain’t shit.» Det er den beste pressekonferansen jeg har vært på. Da Altman ble spurt hva Shepard mente om filmatiseringen av eget skuespill, svarte han kort: «He ain’t seen it». Da journalisten ville vite hva dramatikeren syntes om at Altman hadde lagt inn en retrospektiv scene i skuespillet hans, svarte den gamle bautaen: «He doesn’t know.»

Det var digresjonenes digresjon, men Sam Shepard er en mektig, tynn skikkelse, og han spiller Chuck Yeager, en av de første sju astronautene til USA. Han blir hyra til å fly X-1 på bar, deretter kapprir han med kona Barbara Hershey mellom kaktusene og brekker to ribbein. Og så flyr han en slags oransje penis rett inn i himmelen så det smeller ejakulativt fra St. Peter til den skinnbarlige satan i jorden. Sjøl på ipad får jeg tårer i auene av Shepard.

«The right stuff» handler ikke om lydmuren, men om Melkeveien. USA skulle starte sitt rom-program, og de trengte astronauter. Etter Shepard får vi se Dennis Quaid komme kjørende sjølsikkert inn i ørkenen med hustru og det brede Joker-smilet sitt. En stilig gjeng skuespillere konkurrerer om å bli astronauter i Kaufmans mer enn tre timer lange film, og det blir aldri kjedelig. Scott Glenn spiller Alan Shepard, Ed Harris er John Glenn. Det er fantastisk underholdning og film slik film kan lages. Estetisk perfekt. Kompromissløst overgitt sin egen fortelling. Dere må se den. Dere må ta vare på den. Filmer som dette kommer aldri mer til å bli laga. 1983.

The four feathers

Netflix

four feathers, the

Tinnsoldater hadde også sine problemer.

terning 5 liten For de som ikke er avhengig av strandlinje for å trives med sommeren, bør Shakurs poetiske drama om den feige engelskmannens heltereise til Afrika være et godt alternativ til rasting ved E-39. Ørkenen er en skummel påminnelse om at jorda blir en strandvolleybane når regnet stanser, men den er også vakker og velformet.

Heath Ledger spiller lavmotivert soldat i en britisk sergeant Pepper-hær som skal til Sudan for å undertrykke opprørske muslimer og siden få den historiske skylden for alt fra stammekriger til tørke. Han vil heller gifte seg med Kate Hudson, som er Goldie Hawns datter. Feighet i farens stund blir heller ikke verdsatt av fedre, og Ledger oppnår alles forakt og får behov for å vise hvor modig han er. Derfor drar han på vennskapsreise til Sudan og blir venner både med hvite og svarte.

Forfatteren Masons lett-pasifistiske historie er virkelig uvanlig steinteit, men idioti opptrer så ofte i film at man knapt opplever det som en ulempe. Ledger er fin å se på, sanden sveller sensuelt med sine svangre dyner, menn og dyr viser seg fra sine usarte sider og kvinnene går hjemme og ivaretar skepsisen til egne valg, slik de pleier. Bra underholdning. 2002.

Star Wars I: Den skjulte trussel

Viasat4 21.30

star wars 1 - den skjulte trussel

Filmhistoriens verste påfunn: Jar Jar Binks.

terning 4 liten I en drøy time er «Star Wars Episode 1» den skuffelsen alle har rett til å forvente, og følgelig bekrefter den bare de foregående filmenes farlige uforlignelighet. George Lucas har forsøkt å oppheve tida. I stedet for å lage en Star Wars-start fra vår egen tid, gjentar han syttitallet (som om han skulle være den aldrende Chaplin) og fortaper seg i et inflatorisk figur-mylder som til tider ser ut som om en gal leketøys-fabrikant har gått amok med seigmann-flesk. Vi er inne i tidsparadokser, grafikk-poesi og maskinmørke matrixer nå for tida. Frosken Kermit var heit dengang bestemor så TV uten briller.

I lange sekvenser er bildene bleike og banale. Noen kunne vært søppel fra Muppet Show, andre er speisa Jurassic Park-kopier. Pretensiøse politikk-scener fra en uforståelig konflikt (dette er fjerde gang jeg ikke skjønner hvem som er hva) låter som gamle radiohørespill i sin oppstylta «tal til Senatet»-stil, og Hollywoods rituelle flørt med Dalai Lama-myten fører til en endeløs sportssekvens med pod-racing midt i filmen; en slags gjentakelse av «Days of thunder» som falmer ufikst i ørkengult og forsøksvis blir holdt sammen av rautende motorstøy. George Lucas må ha blitt forvirra av sin egen unike posisjon i universet, for han veksler schizofrent mellom å kjede folk i hjel med tomsnakk og forsøke å more dem til døde med barne-TV-fakter som ikke ville blitt innkjøpt som lørdags-underholdning på Kvadrat.

Påfunnet Jar Jar Binks, ei Donald-jabbende gummipadde som minner om den tidlige Sissel Kyrkjebø på ørene, snakker rastafikst og altfor mye; han er filmens eksempel på ting som burde vært med i ti sekunder, men aldri ble vekke igjen.

Liam Neeson framstår som dyster og fin. Han likner ei kunsthåndverkerske med egen bronsealderpark og går i husflidserk. Ewan McGregor som Obi-Wan Kenobi er et vakkert syn når han musketerer med laseren sin og har Star Wars-kvartettens beste språkføring. Natalie Portman som dronninga blir imidlertid daffere enn skolegym, og superskurken Darth Maul ser ut som en totalt misforstått Marilyn Manson-kopi fra Grannes.

Etter den dryge timen lager Lucas firfoldig action, og da svinger filmen skikkelig. Lille Anakin Skywalker flyr som sønnen sin rett til fiendens hjerte, det veives vilt med laserne, dronninga drar på geriljaferd i eget slott og Paddeby-soldatene kjemper mot droidene på marken. Dette var endelig stas.

Men den tunge starten blir umulig å hale på for en opphausa film. Sjøl etter fartssekvensene sitter den forestillingen tilbake i på forhånd skeptiske sinn at dette er en reflektant-film, der hver eneste idè og hver eneste figur bare speiler et drøvtygd myte-materiale som i all sin enkelhet tryglet om å bli gjendikta, men aldri gjentatt. 1999.

Mandag 23.1. – Når monstrene kommer dettende midt på natta

 

Skyline

NRK3 01.15

terning 4 liten Ja, jeg vet at denne NRK-filmen vises seint, men jeg blir ekstra begeistra når lisenskanalen viser nokså kule filmer i den tida da giroblankettene sendes ut. Dessuten tror jeg det er sånn at de jeg i år skal kalle sekstiåttere i overraskende forskjellige aldersgrupper, er våkne om natta og venter på dag i USA. På det viset blir de først med Trump-sitatene og Trump-vitsene som de forteller hverandre. Det er som den gang nordmenn satt i den uferdige nasjonens evige vinterskumring og underholdt hverandre med eventyr om hekser og troll bare for den deilige fornemmelsen av frykt-kiling langs de forlengede marger. Og når de først sitter våkne. Dette er en space-grøsser om skikkelige monstre.

Men til filmen.

skyline

Eric Balfour og Scottie Thomson blir utsatt for romvesener.

Det var lenge siden kinoen kunne lokke med seriøse verdensroms-monstre av den menneske-etende, sivilisasjons-utslettende sorten. Det var moro i 2010.

«Skyline» starter Helganatts-poetisk ved at noe som likner julestjerner fra Hong Kong faller som dryss av nisseblålys over Englenes By. Når den maskulint hestefjesa Stallone-hunken Eric Balfour kikker på lysshowet, forvandles huden verre enn om han blanda solstudio i Rohypnolen sin. Vi skjønner at noe annet enn engler daler ned i skjul, for hyrdene på marken blir ikke gamle hvis de forsømmer sjansen til å leke gjemsel bak blendingsgardinene.

Vi liker ikke at Balfour er smitta, for han er sammen med Scottie Thomson, og den morgengravide jenta var kjæresten til Tony i NCIS, og hun er et følsomt og alvorlig menneske. Dette kan ikke gå bra. Det gjør det ikke, sjøl om Balfours velstandshippievenn Donald Faison forsøker å evakuere i køddomobilen sin. Rett ved garasjedøra står en gjestende tentakelhulk og slikker i seg margarita-blide californiere etter å ha trampa på dem.

Fra så langt ute i Universet at verken Arbeiderpartiet eller Den norske kirke aksepterer at de finnes, kommer det årets mest vidunderlige designer-romskip. Det ser ut som Bang Olufsen-inspirert alumimium-modernisme; fartøyene er som udyffige spontan-installasjoner fra en bilkirkegård, som skrapjernvaser eller maneter av organisk metall. På nært hold blir de klistrete, slimete, ekle, våte og klare for brun dunk. Romskipa er virkelig bra.

Husvertens plutselige bortgang fører dessverre til at de at de andre folka ikke tør forlate bygningen. Hele filmen foregår i ei litt kjedelig apartements-blokk i Los Angeles. Vårefolk flykter opp på taket. De flykter ned fra taket. Monstrene føler trampende etter som krabbetryna troll md ildøyne. De smiler ikke, og de forandrer seg ikke så mye heller. Filmen lider litt under at den ikke flytter på seg. Til gjengjeld slipper du vampyr- og zombie-ætta standardscener der folk flykter gjennom gatene og blir spist av stavrere.

Det funker som en fin avveksling da jagerflyene kommer og bomber moder-romskipet i et heftig supersmell av den sjeleskapende megatonnasjen som gjør at kinobilletter kan føles billige. Da filmen egentlig skal være slutt, tar de to Chicago-brødrene Strause oss med på en innside-tvilsom tarmtur som ser verre ut enn koloskopi. Uææsch, sier alle damene, og så gjemmer de ansiktet ved beltespenna di. 2010.

Kick-ass 2

NRK3 21.30 og NRK1 00.55

kick-ass 2

Chloe Grace Moretz er med i denne også.

terning 1 Det finnes katastrofer som er så perfekt ustabla at det nesten ikke finnes noe å si om dem. De ramler om seg sjøl i ubeskrivelig fyllmasse og man kan tenke: Det er ikke sånn at ord ikke strekker til. Det er sånn at orda både enkeltvis og samla er for gode for dette mølet. Alle sammen. Det er kanskje å skyte spurv med elefanter, men slik foregikk en reise mot den absolutte tomheten.

Det gjør vondt når det som egentlig var en satire, begynner å ta seg sjøl på alvor. Oppfølgeren til den anstrengende geek-spøken «Kick-ass» vakler fra første scene av gårde i en stilistisk ambivalent fiasko-komikk som fort svaier fall-truende mellom bablende pubertets-fantasi, fjorten milligram uengasjert superhelt-humor og snurtent, sentimentalt TV-snakk av sorten «hvis du tror at jeg er en sånn som bryter et løfte, kjenner du ikke meg».

Merkelige Mindy (det allerede utbrukte hjertetynet Chloe Grace Moretz) er blitt beklagelig pappaløs og bor sammen med en slags svart Michael Caine som forsøker å passe på at superdama ikke drar avgårde og dreper folk, for han er jo politimann. At det lille vimsevesenet var en kaldblodig morder funka som genre-skrudd vits i den første filmen. Her er overdrivelsen oppgradert til virkelighet i den grad at mutant-ungen snakker om at «det er dette jeg er», som om filmen inneholder et eksistensielt dilemma. I den opprinnelige ideen var Hit Girl en slags alien, et oppdikta anti-vesen med kort holdbarhet som galningen Nicolas Cage hadde oppdratt til vigilante-vold. Oppfølgeren skildrer henne som litt oppgitt forstadsjente med plagsom ekornstemme. I en knestående hyllest til det absolutte idioti har manusforfatterne dessuten latt henne bli med i en gjeng rike clueless-jenter der hun vinner danse-konkurransen. Det er ikke vittig, det er utenfor fortvilelsens rekkevidde.

Ordene svikter, de segner om og blir liggende gispende på golvet med beina i været.

Aaron Taylor-Johnson gjentar rollen som Kick-Ass, en ubestemmelig og sjarmløs gutteroms-geek som ved et uhell ble usårbar. Den idiotiske forvandlingen hans var den opprinnelige filmens eneste poeng. Igjen: En spøk har avleira seg som grunnfjell i manusforfatternes virkelighetsoppfatning, og plutselig driver gutten og diskuterer James Dean-ting med pappa. Min far forstår meg ikke. Han syns ikke jeg skal kle meg i grønt og banke folk.

Adjektivene og adverbene er døde, det går små tog av modale hjelpeverb gjennom sal 2, og de chanter falskt om alle tings ubestandighet.

Med totalt tomme hjerner sitter vi der og ser den skandaløse forverringa av en idé som var tvilsom nok fra før. En ugjenkjennelig Jim Carrey setter opp vigilantegruppe av idiotiske nabolags-superhelter uten at det fører til friskere ting enn at bikkja heter Eisenhower og den militære karikaturen henfaller til «bit ham i tissen»-humor. Og det verste av alt, og kanskje en slags milepel når det gjelder suicidale filmpåfunn: Den rottørka grønnsaksungen Christopher Mintz-Plasse spiller overklassegutt som blir så frustrert at han utvikler seg til dugelig superskurk, iført et overdådig tivoli-kostyme. Mintz-Plasse kunne spilt farlig gjengleder slik Woody Allen spilte elsker – med en lun ironi og visshet om skikkelsens sarte urimelighet. Men her er det rett på med full traktorspeed og høy harryfaktor.

Ord råtner i denne filmens nærhet.

Filmen er dessuten latterlig voldelig uten at blodsølet fører til de befriende knis. 2013.

Playing for keeps

TV2 Livsstil 21.30

playing for keeps

Gerard Butler er britisk, så han spiller fotball i regn.

terning 2 liten Gerard Butler med det guttaktige truseblikket spiller en skotte i USA. Han har vært fotballspiller, og som alle vet, pleier Manchester United å forlange at spillerne gifter seg med brystfaste blondiner som siden blir sure fordi mennene sparker ball, og så drar de sin vei med ei formue.

Ekskona hans er Jessica Biel, som egentlig bare trives med motorsager og tunge våpen, og i denne filmen har så surt fjes at hun kunne ha skremt både dinosaurene og kometene.

Sammen har de en liten sønn, og han blir en slags samvittighetsfange for pappas følelsesliv og mammas fornærmethet, så en stund lurte jeg på hvordan jeg skulle holde ut med denne humoren. Jeg fant både ostepop og sjokolade på overraskende steder, men snopet forhindret ikke at sidelinja til Butler-barnets fotball-løkke fikk en opphopning av frustrerte fruer som antakelig hadde lest om orgasmen på ipaden sin og trodde hvert ord, også den dagbladgreia om å spise neper før og etter. Derfor ble de kåte som matroser og ville bedra ektemennene sine som en del av husarbeidet mens jeg spise sjokolade, men de fikk ingen Golgata, for verden liker utro kvinner. For eksempel spiller Judy Greer som en morgenrød vaginal-varsler (øynene hennes er så åpenlyse at du føler deg som en sjenert gynekolog), og hun er mammaen til Billy som er oppkalt etter Shakespeare mens mora antakelig stammer fra revebjellene. Dama minner også om rabarbra.

Butler utmerker seg som klønete far, for klønete fedre hører påsken til siden ingen kvinner ble korsfesta i de religionstimene jeg hadde, og de var mange. Dennis Quaid understreker maskulinitetens idioti ved å spille riking, og til alt overmål er han gift med den utroskapskåte seinversjonen av Uma Thurman, som i sitt førtitredje år ser uventa ut som resultatet av år med feil medisinering og bitterblogg.

Etter hvert skjer alt det der som skal skje, men vi som dyrker sannhet, renhet og doble konsonanter sitter igjen med et ubehagelig spørsmål: Regissøren Gabriele Muccino er en italiensk mann med plastfjes og Berlusconi-frisyre. Når han har laget en amerikansk film – får han stemme i Oscar-utdelingen da? Er det forklaringen? 2012.

And so it goes

TV6 21.30

and so it goes

Michael Douglas sammen med Dine Keaton og Sterling Jerins.

terning 3 liten For de ytterst få som syns det er flott at Rob Reiner har laget komedie igjen, og for de enda færre som svært gjerne vil at Michael Douglas og Diane Keaton skal være sammen og bli begeistra for et barn. For meg høres det ut som påkjenninger som for lengst ble forbudt i Geneve-konvensjonen. Douglas spiller selvsagt sur gammel hvit mann, og han må ha hjelp av en dame da den fremmedgjorte sønnen hans dropper et barn hos pappa. Og så blir han veldig glad i barnet. 2014.

Søndag 22.1.- Storarta søndag med Eastwood og Polanski

 

Blodig alvor

NRK2 22.50

terning 5 liten Enda en kul søndag. Det er sånn som dette de skal være: En film som bare handler om at fire hjelpeløst voksne mennesker snakker sammen, fanger interessen så hjerteløst at du blir sittende og stirre. Det er søndag. Vi voksne er vanligvis ubeskrivelig ferdig utvikla mennesker, og vi vet alt om alt, vi vet alt som skal skje, vi vet hvilke mennesker som er dårlige og hvilke som er gode, vi kan alt. Så kan det komme en film som forteller at vi er bare litt nyttige og litt farlige instinkt-roboter i et rollespill. Han som velger film på NRK, har tatt seg sammen. Det er bra. Mye er bra denne søndagen. Eastwoods western-drama “The unforgiven” og.

Men til filmen.

carnage

Voksenliv: Christopher Waltz med mobilen og Kate Winslet med speilet.

Dette er en rar film. Jeg så den på kino og ble filosofisk overbegeistra og utsøkt underholdt. Ei uke etter tenkte jeg at der bomma jeg sikkert stygt, for Polanski laget nok en kjedelig selvfølgelighet. Så kom filmen på DVD, og jeg tenkte: Jeg ser i hvert fall starten om igjen. Men det var ikke mulig å skru av, for Jodie Foster, Kate Winslet, John C. Reilly og Christopher Waltz spiller så overlegent fasettert, de er så infamt utleverende, de er så smertefullt troverdige, de veksler så interessant og naturlig som duvende ankerbøyer i brisen.

Handlingen er vittig nok. To nyorkske velstands-ektepar kommer sammen for å snakke om at sønnen til det ene paret slo ut to tenner på sønnen til det andre paret. Men sivilisasjonen er en morken krybbe og den gode vilje en tynn ferniss. Under de småborgerlige imitasjonene av rettferdighet trives rovdyr-instinktene. Vi er darwinistisk opplærte krigere, vi er sadistiske revir-beskyttere, vi er etnosentriske gene-bevarere og vi hater egentlig lille Hoa fra nabostammen og mor hans og. Etter program-vennligheten åpenbarer dyret seg. Filmen blir som en sørgmodig, men trassig diskusjon om religionens rolle: Det nullte budet er at du skal late som om du er noe annet enn den du er. Og hvor ville vi ha vært uten det?

Hver av de fire skuespillerne er så gode at det burde ha vanka en felles-Oscar. Men filmen er jo laget av Polanski, så det var nok umulig. 2011.

Beautiful creatures

NRK1 01.25

terning 4 liten Ung mann treffer jenta fra sine drømmer, og hun er mystis, og så finner de ut alt det som skjedde. Hun har merkelige evner, og fortidens hemmeligheter blir avslørt. Sånn er det. 2013.

Frost/Nixon

NRK2 01.40

frost nixon

Michael Sheen og Frank Langella hilser på hverandre.

terning 5 liten Og siden vi alle er innsikts-oppsøkende, kvalitetsbevisste brukere av et allsidig kulturtilbud, må dette være filmen vi skal se denne uka: Historien om hvordan det gikk til at den labb-lamme nasjonsløva Richard Nixon åpnet seg for en overfladisk snakkeshow-vert som David Frost er så god at den antakelig ikke er sann. Det svekker ikke filmen.

Frank Langella spiller Nixon på en annen måte enn Anthony Hopkins gjorde i Oliver Stones film. Den nylig utskjemte presidenten er kanskje en ærlig mann som enten har gjemt seg bak taleførhet eller har gått seg bort i glemske forestillinger om hva han sjøl har gjort. I filmen er han blitt en snedig, menneskelig mellomting; halvt luring som oversnakker den enkle Frost i uendelige, velformulerte detaljspredninger, halvt en ærlig mann med dårlig samvittighet overfor hele det amerikanske folket, unntatt de liberale.

Frost skal intervjue ham i tre omganger. Nixon tar de to første på poeng. Så oppstår en merkelig telefonsamtale som Tricky Dick siden benekter. Den blir en skjebnesvanger utfordring til Frost og en påminnelse om hvem han er og hvilke fordommer han må streve mot. Da blir den glatte party-mingleren til en arbeidsmann, og så skjer det som skal skje. 2008.

The rebound

NRK3 21.30

rebound, the

Catherine Zeta-Jones og Justin Bartha i hensynsfullt soveromslys.

terning 4 liten Romantisk komedie fra 2009. Catherine Zeta-Jones, som virkelig ikke henger i horn på veggen, spiller en kvinne som fanger interessen til en mye yngre mann, spilt av Justin Bartha. I 2009 var Z-J førti år, og Bartha var elleve år yngre. Så filmen handler ikke egentlig om at han er så ung, men om at hun gikk fra forstadsgubben sin på grunn av utroskap og at han jobber i kaffehøl mens familien mener han sløser vekk livet. Er kjærligheten virkelig? Hva skal spurven med nebb. Hva sier reven? 2009.

I sannhetens tjeneste

TVNorge 00.25

just cause capshaw johansson

Kate Capshaw og den svært unge Scarlett Johansson er også med.

terning 4 liten Sean Connery er ikke helt bra i krimdramaet «Just cause». Han ser ut som opptint hønsemiddag, og det kler ham ikke å komme reisende til sørstatene for å skulle hamle opp med den diabolsk frodige sheriffen Laurence Fishburne på en litt defensiv måte. En ung svart mann er avhørt på en utilbørlig kreativ måte og dømt for mord på lita jente, Connery er borgerrettighetsmann som skal få ham ut av fengsel. Bra den siste halve timen. 1995. 1 time, 38 minutter.

Marley and me

TV3 21.00

marley and me

Jennifer Aniston går tur med Marley.

terning 2 liten Owen Wilson og Jennifer Aniston raser gjennom en hund med en gretten og udeltakende fart som gjør at man får følelsen av at de vet noe om livet etter døden som er skjult for oss andre.

«Marley & me» er en deprimert livskomedie som bringer begrepet uinteressant til et nesten filosofisk akselerasjonspunkt. Filmen starter med et ingenting og utbroderer det med mistenkelig eksistensiell travelhet.

Først starter historien med at to mennesker uten synlig kontakt eller målbar sympati gifter seg og flytter til Florida. Fra det utbrukte utgangspunktet utvikler filmen en grillbenk-minimalistisk poengløshet som egentlig kan føre oss hvor som helst. Ekteparet kan forvandle seg til potetopptaksmaskiner, de kan kjøpe tolv gule kopper med stett, de kan grave meitemarkganger i middelalderen. Så vidt jeg forstår er filmen basert på den selvbiografiske boka til en amerikansk spaltist; det er sånne som eufemiserer sitt liv ved hjelp av ufølt selvironi i faste petitspalter. Han hadde det ikke spennende.

På forhånd trodde jeg at filmen skulle handle om en festlig og rampete hund, så jeg var nok forutinntatt. Men Marley er en eksistensiell statist i den frustrerte tomheten til det amerikanske borgerskapet. Owen Wilson blir bare en klisjéskadd voksen mann som driver med avfeldig Seinfeld-snøvling: Er jeg klar for ansvar? Vil jeg ha barn? Vil jeg ha hund? Vil jeg ha jobb? F you, Wilson! Jennifer Aniston er journalist som får barn og sier Huitfeldt-ting som at det er tøft å gå hjemme, og hvor ble det av kvinnenes russetid, hvorfor sitter jeg ikke som 45-åring og drikker småpils i Kongeparken med maur i tangaen? F you too.

Til slutt dør den snille hunden, antakelig av kjedsomhet. Da blir vi forbigående rørt. Så går vi hjem og leser livshistorien til familiemannen Fritzl. 2008.

The book of Eli

TV3 23.25

book of eli

Denzel Washington spiller den mystiske frelseren.

terning 5 liten Den stillferdige volds-fabelen til Hughes-brødrene utvikler seg som en gåtefull vandring mellom spørsmålstegn i parenteser. Er den ikke det ene, så er den ikke det andre. Er Vandreren en Guds engel, men det er han ikke, og er han beskyttet av Guds vilje, men det er han jo ikke – og når alt kommer til alt er kanskje ordene i Elis bok bare et uttrykk for desperat og patetisk håp om frelse.

Pen er filmen i hvert fall. Så pen at den kunne blitt Frøken Norge en dag da Hardangerfjorden stilte opp i bunad.

Fargene er vakkert avstemt brune, som på foto-utstillinger rundt 1969. Eventyr-aktig skogbunn med løvdekka mann, humørløst bladfall og en mager katt som lukter på likets tær. Bak en beige busk sitter Denzel Washington med Kaizers-maske og diger bue, for han skal ha pus til middag.

En stund ser «The book of Eli» ut som «The road» uten barn. Denzel W. vandrer i den påtakelig uforklarte intetheten som en like uforklart overlevende inntil han treffer Mad Max-bander av iltre kannibaler som likner motorsykkelbander og egentlig skulle ha blitt gamle i videohyllene på 1980-tallet. Sanden støver som en påminnelse om Clint Eastwoods navnløse præriemann uten navn. Denzel steker katt, hører Ipod-musikk, vasker seg med våtserviett.

Men så kommer han til en kopi av gammel western-by, og der regjerer saloon-eieren Gary Oldman. Ordføreren Oldman er ute etter Elis bok, for han vet at ordene i boka kan få menneskene til å gjøre hva du vil. Han tar på seg silke-kimono og snuser på blid dame, han har hippie-kjeder og er en ekkel mann. Da han får høre at Vandreren har Eli-boka setter han opp en gammeldags cowboy-posse for å ta ham, og Washington utfører avsindige voldsmirakler som i muntrere historier ville ha betydd at han var CIA-mann med hukommelsestap. Solara blir sendt til Vandreren med tilbud om sex, men gubben er så til de grader i konflikt med Maslow at han ikke ville ha tent på nybada Doris Day i one-piece. Så ber han bordbønn med den takknemlige dama. Mr. Smith goes to Armageddon.

Filmen er fascinerende, men vasete. Denzel og Solara kommer til et avsides Erlend Loe-hus i ødemarken, men det er ikke noe poeng med det heller. Mot slutten antyder hovedpersonen at han kanskje ble så ivrig etter å beskytte boka at han glemte å leve etter den. Hallo, statskirken! Kan den ha vært til dere? Nei, jeg er enig i det. Egentlig ikke. Egentlig ingen. «The book of Eli» handler om en Ingen som ser ut som Noen, men mangler både DNA og fingeravtrykk. 2010.

Babylon A.D.

Viasat4 22.30

babylon A.D

Diesel passer best i dårlig vær, hilsen Oslo.

terning 4 liten Hva mer kan du forlange på en tåkefylt vinterdag da smilene renner bort i det smeltende slapset: Actionfolkets visuelle baryton Vin Diesel har beveget seg av gårde i tema og tid, og det er kaldt på tærne. Langt inne i de dystre vitenskapsfiksjonenes fryktelige framtid der kart kommer på digital-papir, forsøker menneskene seg på en ganske avansert bio-mekking.

De som ikke vil ha ødelagt overraskelsen, stanser her. De nysgjerrige fortsetter, men de banner stygt når jeg røper at ei eksil-amerikansk nonnesekt i Kirgisistan har laget en ny jomfru Maria, og hun skal smugles til USA.

Franske Melanie Thierry har nakkepute-lepper som kunne ført til at Angelina Jolie adopterte henne, og hun er sørgelig og vever og verd å passe på. Diesel spiller leiesoldat som får et oppdrag av Gérard Depardieu med klovnenese. Han skal frakte dama. Med på turen er nonna Michelle Yeoh, som er kledd som en blanding av OL-deltaker og Point of Peace-ninja og kan mer kungfu enn fadervår.

Det er en sørgelig verden som venter russerne. Landet deres ser ut som Bjerkreim utenfor naturskjønnhets-sesongen. Folka likner NRK-mennesker; det vil si sånne som har det vondt i lange innslag i Søndagsrevyen, og som ikke finnes andre steder enn der. Tigrene er annengenerangs kloner. Når den lille Betlehem-gruppa tar toget til Vladivostok, får du møte lange flyktningstrømmer og gangstere fra C-gjengens friluftsgruppe. De må vandre på Beringstredet for å nå ubåten som skal ta dem til USA. Der venter ypperste-prestinnen Charlotte Rampling og den halvferdige roboten Lambert Wilson. Mye smell-action oppstår, og så dør Diesel. Men tar han en Lazarus?

Den franske skuespilleren Mathieu Kassovitz ville lage en skikkelig stilig film. Men han fikk ikke lov til å filme scenene slik han ville, og korpie-gribbene kuttet «Babylon AD» med 70 minutter. Dermed lider storien en smule.

Severdig er det likevel. Bygd på boka til forfatteren Maurice G. Dantec fra Grenoble, en mann som var sterkt påvirka av Nietzsche og Philip K. Dick. 2008.

Sex and the city 2

FEM 21.00

Sex and the City 2

Ja, det er så ille. Og litt verre.

terning 2 liten Da Barbie ble voksen og Ken begynte å miste håret, oppsto antakelig tilstanden Forvokste Kvinneligheters absolutte Uskjønnhet. Den andre filmen om salatflørtne fornikasjons-fruer feirer alt det menn hater ved kvinner, så man kan si at den er et modig kjønnspolitisk opprør på idiotiets vegne.

Jeg liker ikke dette her. Allerede før jeg så filmen kom de første måkeskrikene fra brislingfølger-flokkene om at kritikerne sløyer «Sex and the city 2» så den friske levra fyker. Det er ikke moro å føle seg som måke. Derfor forsøkte jeg så tålmodig å like den stavrete storby-ekskursjonen at jeg sovna av utmattethet da damene nådde Abu Dhabi. Nei, Abu Dhabi er ikke en arabisk haspelsnelle, det er et slags turistparadis for mennesker med så dårlig hud at de trives med kle seg i fuglefotograf-kamuflasje.

Jeg skjønte aldri hva den kvitrete lille firerbanden hadde å gjøre i utprega fiendeland, for i Abu Dhabi er østrogen forbudt, så hustruer må drikke parafin hver kveld for å bli kvitt det. De fire kvinnene i «Sex and the city» dyrker hormonene sine slik menn tilber fotball & pils: Overformidlende, sko-psykotiske, venninne-avhengige humørsvingere med høy pendelføring og bare legger helt opp til der hvor kamelene tråkker.

Når vi møter dem igjen er det bare Samantha som ikke er gift. Hun har Elisabeth Grannemans generøse jazzstemme og et farmasøytisk fundert kjønnsliv som er så utadvendt at det likner folklore og dessuten stinker surt av matt misnøye. Hu om det. Jentespøkelset Sarah Jessica Parker sliter litt med Mr. Big. Ikke fordi han likner på Cary Grant, men fordi slektskapet medfører at han vil se svart hvitt-filmer på TV i stedet for å snakke med kona om neglelakk-farger.

I Abu Dhabi skjer romanser, karaoker og forviklinger, og nyorkerne ikler seg skojne ørken-bunader som om de medvirket i en Chevy Chase-hyllest. Replikkene er oppstylta og merkelige gamle vorspiel-vitser, handlingen er uopplagt plaprete – og filmen er utsøkt stygg.

Ikke ett vondt ord om butikken Søstrene Grene, som virkelig selger fiffige småting for to kroner og femti øre og har gledet mange som skulle ha tjuefire kalendergaver seint i november. Men hvis man heller en velfylt Søstrene Grene-pose ut over et bord, får man den estetikken som preger «Sex and the city 2». Påtrengende pluralisme. Det er på en måte advent-opplevelsen av Søstrene Grene som småklager seg gjennom kulturmangfoldet så lokalbefolkningens svarte araberøyne gnistrer av urimelighet. Det er hva jeg mener med Forvokste Kvinneligheter. I møte med den store tomheten tyr damene til en smertefullt nedstøyende gigawatt-boost av pubertetens iiih-overdrivelser som får 45 år gamle jenter til å virke som kjerringer. Hvorfor kunne de ikke bare være normalt unge og kule? Hvorfor må de se ut som en utdriting av femtitallet hele tida? Fordi filmen egentlig bare handler om klær. Ikke kvinner. Stygge klær.

OK. Det er sånt som menn skriver om filmer som «Sex and the city 2». Og dette er ganske sikkert menn som ikke godtar Paradise Hotel en gang og burde krabbe tilbake til mellomfags-klokheten og 2CV-en sin. Kanskje det. Kanskje er dette et modig, mote-orientert kvinne-prosjekt, og filmkritikerne er egentlig som de sinte arabiske mennene som roper på purken hver gang de får se ei glad dame. I så fall er jeg fornøyd med meg sjøl som araber. 2010.

Prisoners

Norsk TV2 23.35

prisoners

Hugh Jackman med sertifisert pappahår har funnet en mistenkt.

terning 5 liten Uventa bra thriller. Jake Gyllenhaal og Hugh Jackman spiller en historie om to seksåringer som forsvinner, og familier forsøker å lete på egen hånd. De har bare ett spor. En stygg bobil sto parkert i gata før. Jackman spiller den desperate pappaen, og Gyllenhaal er politimann. 2013.

Con Air

Max 22.00

con air

Jo. En utrolig vakker mann.

terning 5 liten Denne thrilleren har en sjelden og vakker ting som gjør den mer verdifull en andre pyrotekniske hendelser fra Hollywood. Den har Nicolas Cage i det høytidelige hjørnet. I «Con Air» har han hentet fram personligheten til Sailor fra «Wild at heart», den villfarne voldsvandreren fra cadillacerte præriehøyveier.

I «Con Air» spiller han en trenet soldat som uheldigvis dreper en encella barbølle som iltrer mot den gravide hustruen. Derfor kommer han åtte år i fengsel, et frisørfritt sted der Cage gror Spinal Tap-frisyre og blir seende fantastisk bibelhistorisk ut. Da Cage skal slippes fri, kaprer Verdens Psykopatforbund flyet (dette er så ille at Steve Buscemi er innkalt for å være barnevennlig massemorder i Hannibal Lecter-kostyme) og Cage må agere som underdekket-representant for det frie Amerika, mens dama og dattera står på bakken sammen med en uvanlig oppskaka John Cusack og venter på at den usette far skal bringe selv John Malkovich til endelig og eksistensiell taushet. Cage spiller fantastisk seriøst. Når han legger hodet på skakke og blir en blanding av nett-nerde og nasjonalfugl, er det som å se inn i det dystre stand-up-blikket til profeten Brians bror, en luring som når som helst kan bryte ut i hemningsløs latter.

Oppe i fangeflyet utspiller seg et slags testosteron-feika Blue Oyster-vennskap mellom innsatte. Den ene verre enn den andre, som brødrene Dalton. Med tegneserie-aktig alvor forsøker fangene å fly til det usiviliserte Sør-Amerika, men Cage er altså ombord med hele den amerikanske ørnesjela, og action-ivrige voldsting skjer. 1997.

Nådeløse menn

Max 00.20

nådeløse menn

Uovertruffent. Morgan Freeman og Clint Eastwood skal ordne opp.

terning 5 liten Den amerikanske sannsigeren og fidus-filosofiens Fugl Fønix, Clint Eastwood, er ute med en ny gammeltestamentlig lignelse. Eastwood som stjal de myke mennenes hemmelige hjerte på syttitallet ved å spille fascist og spaghetti-morder, har i seinere år markert seg som en blanding av Jacob Jervell og Ole Hallesby. Ballfrisk i stil, ortodoks i innhold. En elsket mann av alle.

«The Unforgiven» (Den utilgitte) handler om en nesten rehabilitert djevel som i rette øyeblikk brukes som engel fordi hans talent er vold og fordi vreden anvender vold. Den himmelske hevnen han skal utføre som farende fant og fandens frilanser, er imidlertid langt fra hellig. Noen hysteriske horer hyper sine latente manns-aggresjoner da en kunde kutter opp kollegaen, og de forlanger at både illgjerningsmannen og hans snille kamerat drepes. Det betaler damene for.

En så svakt motivert hevn går eks-morderen Eastwood til uten glede og bare fordi han er en fattig grisefarmer med to små barn. Men på den riktige siden i rettferdighetens system venter sheriffen Gene Hackman, og han er fylt av all den sjølgode ondskap som fullmakter lokker dårlige mennesker med. Sheriffen og hans effektive renhold er en større trusel enn de loslitte lovløse, og han må ofres av skjebnen. Opp av møkka og feberheten dukker hevnens engel Clint Eastwood og med samme overmenneskelige volds-virtuositeten som i «Pale Rider» utrydder han alt som kommer i hans vei, et perfekt og skånselsløst redskap for guddommelig vold. Clint Eastwoods William Mundy er en skyldtynget, puritansk og ydmyk motstander av alt det han sjøl kan gjøre, han smertes ved verdens ondskap og lidelser som en torturert helgen, men i det rette øyeblikket kan han bli en hellig mann som gjør det ingen andre evner.

«The Unforgiven» er den stiligste western-filmen av alle. Hadde den vært laget for tjue år siden, ville vi ha sagt at handlingen reflekterte Vietnam-krigen. I 1992 var det kanskje FN i Kuwait og i Mogadishu, men enda mer skyldens evige, uutslettelige ensomhet, kroppsliggjort av den magre Eastwood der han lener seg mot framtida som en halvdød hest mot slaktehus-veggen. 2 timer, 5 minutter. 15 år. Fire Oscars.