Månedlige arkiver: desember 2016

Lørdag 31.12. – Jada, jada, det er nyttårsaften, den masete fylla og spådommene. Men se film.

 

Bean – Den store katastrofefilmen

TV3 18.05

terning 5 liten «Den store katastrofefilmen» er perfekt for nyttårsaften. Da ser de visjonære tilbake på året som gikk og omtaler det i form av et aktivt paradoks: Alt ble egentlig sånn som de på forhånd trodde, samtidig som det var en overraskelse. Ekspertene ser framover, og i VG konstaterer de at det er frykt for terror i 2017. Det er også frykt for regnvær på Vestlandet og frykt for humørløs moralisme i småpartiene, det er frykt for at Jonas Gahr Støre kan komme til å si ting i valgkampen og det er frykt for at Frp hevder at det ble mindre bruk av bompenger de siste fire årene. Ekspertene frykter at mange kommer til å føle frykt i 2017, og dessuten er det synd på de mange enslige.

Mr. Bean er enslig. Det er synd på Mr. Bean, og man burde ikke le. Man burde i det hele tatt ikke le i 2017.

Men til filmen.

Bean - den store katastrofefilmen

Rowan Atkinson i det superkule USA.

Det britiske karakter-klenodiet Mr. Bean drar til Amerika og forbedrer et nasjonalmaleri. Det er ikke morsomt, men det er ihvertfall ubeskrivelig dumt. Alle vet at filmen aldri burde vært laget. Alle kan se at en tørr liten TV-spøk er ødeleggende forbedret etter samme systemet som når man gir løvetann hormoner og ryfylkinger utdannelse.

Det er ikke egentlig meningen at man skal si veldig mye om en Bean-film. Den finnes og funker på andre siden av ordene.

Likevel er det noe ved en så poengløs historie at den kunne vært skrevet med plakat-tusj på baksiden av en ubrukt tannpirker. Rowan Atkinsons Bean-skikkelse er et ukjent medlem av det engelske kongehuset. Han er ikke en uvesentlig mann. Dette er ikke en uvesentlig film. 1997. 1 time, 26 minutter.

The Twilight Saga: Ved daggry del 2

NRK3 20.25

twilight breaking dawn del 2

Og etterpå gikk de fra hverandre som man skal.

terning 5 liten Dette er hva man kaller en bonus-level når du kjøper dataspill. Det eneste som kan gjenstå etter «Breaking dawn 2» er Twilight The Lego Game. Men den særegne fortellingens ekstra-omgang innebærer både anspent familiefeide og det heftigste headbangers ball jeg kan huske å ha sett.

Vi er mange (går jeg ut fra) som trodde at Twilight-konseptet hadde funnet en overnaturlig avslutning i den forrige filmen. Der tok vi feil. Det var egentlig umulig å forestille seg at man skulle få se det lykkelige paret feire jul i Brødrene Grimms hus i skogen. Men Idyllene går videre i en anspent ekteskaps-historie som egentlig dreier seg om Bellas datter Renesmee som vokser fjortisfort og innebærer en trussel mot den munkedystre uniformsfamilien Volturi til Michael Sheen. Han ser lattervekkende ut som statsminister Blair på hippie-party og er denne filmens Bardem, men han leder slekta som utsletter de udødelige barna fordi de har ADHD-tendenser og ikke kan slippes løs på folk.

De første filmene fulgte en sart, melankolsk logikk mot at Bella skulle bli vampyr. «Breaking dawn 2» tar folka over i en ny sort handling, det er som om man starter på noe samtidig med at alle sier at nå er det slutt. Hvis jeg var Stephenie Meyer, ville jeg etter «The host» skrive videre på serien: Bella dør, Edward blir menneske-eter av sorg, og superjenta Renesmee leder en gjeng med ulvianere med Jacob som stefar.

«Breaking dawn 2» starter poetisk med Bellas vampyrøyne og blodrød himmel. Det er egentlig litt pinlig at den stillferdige cowboyjenta har konvertert, som hvis en Thailand-turist blir buddhist for å kunne gifte seg med hotelldirektørens datter. Bella har fått så stilige evner at man spør seg om hvorfor ikke Lance Armstrong bare ble vampyr i stedet. Hun spiser puma og trener seg i jedi-ting. Hun shower litt, og så kommer et dramaturgi-myrdende mylder av folk og frender inn i filmen, men den pompøse emo-stilen holder x-men-mengdene på plass og får fortellinga til fortsatt å funke som et eksperiment i fantasi-følsomhet. Jacob lever som barnevakt og husvenn, en slags Clapton i George Harrisons hus. Han passer på ungen og sutrer bittert som han pleier.

Alvorlig diplomati planlegges, og så oppstår en av de lengste familiekranglene midt utpå ei nifs snøslette. Vampyrer, varulver og andre vampyrer gyver løs på hverandre i en vakker og forskrekkende bossfight som også vil glede de kiropraktorene som stakk innom for å se varulvenes ryggrader. 2012.

Sang for Marion

Norsk TV2 21.40

terning 4 liten Britisk dramakomedie der den bitre gamlingen Terence Stamp mister kona si og blir overtalt til å bli med i samme koret som avdøde Marion. Som ikke synger lenger. Han er også uvenner med sin egen sønn, som er ganske rart gjort, men den vidunderlige Elizabeth vil lære ham å omfavne livet. 2012.

Terminalen

TVNorge 18.25

terminal, the

Tom Hanks er kjedelig som en Johan Uten Land.

terning 4 liten Det finnes bare én grunn til at Steven Spielberg skulle lage denne litt tungnemme filmen. Siden pappaen hans reiste fra familien i Stevens barndom, har gutten dyrket fornemmelsen av forlatthet. Når han skildrer skjebnen til en mann som er tapt i Ingenmannsland, har Spielberg nådd sine egne følelsers yttergrenser. Verre enn dette blir ikke livet. Pengeløs og identitetsbestjålet i en amerikansk flyplass, omgitt av bygdeoriginaler og byråkratiske fascister.

Men så er det altså en komedie. Derfor er Tom Hanks instruert til å spille uintelligent, og det er han ikke god til. Denne mannen kommer ikke bare fra det smurfete fantasilandet Krakozhia, han har tilsynelatende bare én hjernehalvdel, og den tenker slik fulle menn går. Alle som har venta seks timer på Kastrup eller har sett «Kristin Lavransdatter», vet hvor utslitende kjedelig venting kan være, og derfor har manusforfatteren og Spielberg dynket sin sukkerdeig med merkverdige personer: En senil inder, en romslig afro-amerikaner, en sært forelska latino-matkjører – og dessuten luftas eneste disfunksjonelle flyvertinne Catherine Zeta-Jones, som spiller samme rolle i denne filmen som cornerflagget gjør på et stadion.

I mer enn to timer pågår idiotiet. Men rett skal være rett. På fjernsynsskjermen har filmen mer sjarm enn i en kino. Det vidunderlige ved fjernsynet som apparat er at man ikke forventer noe av det. 2004.

Cocktail

TVNorge 23.50

cocktail

Tom Cruise og Elisabeth Shue. Dødskule.

terning 5 liten Sikksakkfemmer for Tom Cruise. Cruise skal prøve lykken og får møte livsfilosofen og super-bartenderen Bryan Brown, og dermed lærer han alt som skal til for å servere drinker. Elisabeth Shue (som siden er blitt berømt for «Leaving Las Vegas») er den koselige lille jenta han også treffer. 1988. 1 time, 40 minutter.

Johnny English

TV3 19.45

johnny english

Ben Miller, Rowan Atkinson og Natalie Imbruglia er et bra team.

terning 5 liten I starten av «Johnny English» finnes en scene der den nervøse skrivebordagenten vådeskyter Pegasus’ sekretær med bedøvelsespil og ikke oppdager at hun detter i svime bak skrivebordet. Mens Atkinson samtaler med sjefen om viktige ting, underholdes vi barnlig ved at den livløse kroppen oppdages, behandles og til slutt fjernes på båre i bakgrunnen. Fra da var jeg solgt. Det fine ved «Johnny English» er egentlig ikke at filmen er god, men at den spilles av den understatlige og rettmessige arvtaker til engelsk komediekrone. Rowan Atkinsons fikserte tilbakeholdenhet er ikke tilgjort alvorlig, men alvorstungt alvorlig. Som hos Mr. Bean blir strevsomme detaljer bittelitt feil på en uangripelig måte.

Filmen handler om at agenten English er den eneste gjenværende i England, og sammen med sin saktmodige Panza utøver han spionyrket slik vikingspillere oppfører seg foran mål. 2003.

Johnny English reborn

TV3 21.30

johnny english reborn

Spoiler: English banker dronninga. Ikke si det til noen.

terning 4 liten Selvfølgelig vil dere se den.

Det er noe overraskende, men fullt naturlig seigt og forsinka ved denne filmen, som å spille en cd på platespiller. Det kan skyldes oss sjøl, hvis nvi tror vi skal se en vittig agentfilm i Bourne-tempo. Men antakelig ikke.

Det kan skyldes Rowan Atkinson, som på en måte har fått utlevert en Bean-maske og minner oss på alle utseenders forferdelige evne til forgjengelighet. Dette er voksenutgaven av Atkinson, dette er den fysisk løsslupne klovnen som voksen, litt brydd mann.

Det starter md at agenten English har tatt en Rambo eller for den saks skyld en Cohen og trukket seg tilbake i et personlighetsstyrkende buddhistkloster der han går rundt med flette, men ellers kunne vært senior-kommentator i Aftenposten.

Så blir han hentet hjem til M17, som blir drevet av en kvinnelig sjef med ambisjoner om å bli generalsekretær i FN eller årets byråkrat. Innledningen der English blir presentert for det vi litt fnisende kan kalle den engelske etterretnings-eliten, er ikke nødvendigvis noe som vil få sjuåringer til å le overgivent. Gamle Bond-minner blir kopiert med samme friskheten som torsdagskomler mandag morgen, og det skjer ikke mye vittig.

Etter hvert kommer handlingen i gang, da English skal knekke en betryggende europeisk leiemordergruppe med samme navn som et gammelt dukveveri. Forvirringer og forvekslinger oppstår, men egentlig mangler de stilistisk temma overdrivelsene. Atkinsons utagerende smålåtenhet var tidligere fyrt på Battery og rottegift på sitt beste (Red Bull med bremsevæske, revebjelle med rustfjerner, lystgass og lakris, rosenrot og rumpetaske); han utøvde en elegant, men vital duste-dimensjon som virket utemma i all sin velmenthet.

Det mangler. Det å kunne gjøre alle bevegelsene intuitivt feil. Hn kommer sge litt da agenten English blir så ekstremt dansedominert av fienden at han en stund minner om den hypnotiserte Inger Lise Hansen (Inger Lise Hansen?) i et TV2-program.

Da kjente jeg at jeg trivdes tross alt. Dette er tross alt Atkinson. Det er tross alt England, der slagsmål ser ut som et tvilsomt gult kort i Premier League og der den litt klønete sammenblandingen av pussig alvor og innendørs humrehumor blir som å iaktta engelsk matlaging. Det går an å tilgi dem mye. De skal være sånn som dette. De kjører tross alt på venstre side av veien og feirer julaften på første juledag.

Jeg skal også dele at Rosamund Pike spiller adferdspsykolog og prinsen til Snehvit med vårbleik sensualitet. Og hva dere aldri ville ha oppdaga sjøl: Gillian Andersson er M17-sjef som må se på at Atkinson banker dronningen med sølvbrett. 2011.

Avatar

TV3 00.20

PHOTOGRAPHS TO BE USED SOLELY FOR ADVERTISING, PROMOTION, PUBLICITY OR REVIEWS OF THIS SPECIFIC MOTION PICTURE AND TO REMAIN THE PROPERTY OF THE STUDIO. NOT FOR SALE OR REDISTRIBUTION

Sam Worthington før han blir helt lik de innfødte.

terning 5 liten Vel inne i 2017: James Cameron har laget en teknisk imponerende indianerhistorie fra et påstått verdensrom, og den funker egentlig mest fordi den uendelige dyrkinga av treguden omsider fører til at panteistpøbelen kaster seg over teknodjevlene og forårsaker dundre-action.

For «Avatar» har en merkverdig gammeldags historie som ligger i så nært naboskap til Jodie Foster-kalkunen «Kontakt» at ett virkelig feilsteg ville ført til 2 timer og 41 minutter nyttårsmiddag. Det starter med at en soldat i rullestol bruker fem dager på å reise flere lysår inn i verdensrommet. Det overraskende er at han ikke kommer fram til en mystisk og stemningsfull ukjent virkelighet, han havner i et kronikk-kapitalistisk gruvesamfunn der de evinnelige imperialistkreftene fra korporasjonsrørsla driver og utbytter urfolket. På tross av at de altså har overvunnet relativitetsteorien, klarer ikke menneskene å lage våpen som trenger gjennom astro-apachenes karbon-skjelett, og derfor skaper de avatarer.

Pause. En avatar er et menneske som har fått tre meter høy urfolk-kropp, og med den skal inntrengerne gjøre seg til venns med de innfødte og få dem til å flytte helligdommene sine til hekkans vekk fra oljefeltene. Nei. Ikke olje. Utopium. På sekstitallet handlet alle filmer om Vietnam, nå er det Irak, sjøl om irakerne nok ville ha innvendinger mot å bli framstilt som naive naturfolk i religiøs sammensmelting med trærne. Dette er også historien om Kolumbus som fortrengte alle indianerne for å stjele gull, og vår venn soldaten møter da også en slags Pippi-Pocahontas som flyr i skogen med pil og bue og respekterer gud.

Den akademikerguden som vi i Norge pleier å kalle Herr Noe, heter eywa i filmen. Eywa kan mye rart. Hun har manet-engler hengende i lufta, og de samler seg om den forvandla soldat sånn at han skjønner at han er den utvalgte. Det betyr at Shawshank-kvalmen burde stige i spiserøret til de politisk sarte nok en gang – for her kommer det en enkel US Marine til annet solsystem, og han er selvsagt den utvalgte? Heavyhanded, Iron Jim, veldig tungt på labb. Det fører også til banale Lille Hoa-fornemmelser når Pandoras indianere framstilles som et nesten personlighetsløst enhetsfolk av en-dimensjonale munker og nonner. Forenklingen av urbefolkning er langt over i parodien, og det eneste som redder filmen er noen overmenneskelige data-mekkere.

For teknisk er «Avatar» en opplevelse. Skikkelsene til pandorianerne er fantastiske. Smale som undertøy-modeller og høye som masaier. De er nesten helt like menneskene, noe som bringer filmen i konfrontasjon med darwinistenes påstander om tilfeldighet. Det finnes en skapelses-mal i Universet, og den tok utgangspunkt i Twiggy.

Naturen minner litt om det fargerike sopp-nivået i Star Wars-spillet «Force unleashed», og den er mangfoldig som en regnskog-fantasi og full av nesten gjenkjennelige dyr. Hammer-neshornet for eksempel. En staut kjempe. Pause slutt. Soldaten og avataren Sam Worthington får etter hvert trøbbel med lojaliteten sin, og jeg røper antakelig ikke noe veldig viktig hvis jeg antyder at han blir en folkefører. Han leder også filmen over i den befriende sistetimen der naturens krefter horder seg over inntrengerne med indignasjonen til økologisk oppildna København-demonstranter. Da går det an å nyte engasjement uten å føle seg som et naivt meditasjonsoffer.

Alt i alt klarer «Avatar» seg fordi filmen er så vakker, og som vi vet fra før, gjør det ikke noe om de pene er dumme. Mer betenkelig er det at «Titanic» gjorde beinharde Cameron til en new age-blondine med pelsdyr-bekymring. Han kommer nok sterkere igjen. 2009.

Tilbake til fremtiden I, II og III

Viasat4 fra kl. 19.00

tilbake til fremtiden

Michael J. Fox er Marty og Christopher Lloyd er professoren.

terning 5 liten Alle tre filmene etter hverandre. Jeg omtaler bare den første:

Her er filmen som gjorde 1985 til et spesielt år. Fra før av hadde de fantasifulle kronologi-fiendene H.G. Wells’ tidsmaskin, men den var egentlig litt humørløs. Med «Tilbake til fremtiden» kom de virkelig infløkte tidsparadoksene inn i livene til enkle mennesker med stor humor, slik Kafka hadde forvirret tidligere generasjoner.

I den første filmen reiser Marty McFly til fortiden, og det er ganske trygt, siden fortiden ikke forandrer seg. I hvert fall bør den ikke det. Dessuten gjorde han det med den hyperaktive hjelpen til vitenskapsmannen Christopher Lloyd, som spilte Dr. Emmet Brown. Han var en av de siste forskere. Han fant faktisk opp noe, i stedet for å ringe rundt og spørre folk hva de syns om blåbær. Med Dr. Browns lyn-fyrte DeLorean reiste McFly til sine foreldres ungdom og bidro på et litt tvilsomt vis til sin egen befruktning. Dessuten forsøker den kommende mora hans å forføre ham.

Lea Thompson ble et vakkert minne for mange unge menn med forstyrra sexliv.

Handlingen gjentas for de som er yngre enn førti år: Michael J. Fox spiller en rockeinteressert ungdom som kjenner en gal professor så godt at han blir med mannen på tidsreise til fortida da foreldrene var unge, og sånn forandrer han livet til alle. Michael J. Fox var egentlig bundet opp i TV-serien «Family ties», og fire uker av filmen ble føærst laget med Eric Stoltz i hovedrollen. Det gikk ikke. De måtte ha The Fox. Christopher Lloyd er det man i hipsterkretser kaller episk som dr. Emmett Brown, Lea Thompson er en skjønn mor og kjæreste, Crispin Clover en pinefullt patetisk farsfigur, og noen spesialister vil kjenne igjen Billy Zane nede på rollelista som Match.

Sjefen for Universal Studio ville kalle filmen fort «Spaceman from Pluto» fordi han mislikte ordet «future». Produsent Spielberg sendte ham et memo der han takket for studiosjefens spøkefulle memo og fortalte at alle fikk en god latter. Sid Sheinberg turde aldri innrømme at det ikke var en spøk. Så mye for sjefer. 1985. 1 time, 56 minutter.

Super 8

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten Perfekt ungdomsgrøsser av J.J. Abrams, om en liten gjeng nerder som lager sin egen film og dumper over en sikkerhets-hemmelighet av relativt grove dimensjoner. Kul filming, ganske heftig. Dessuten handler den fra 1979. 2011.

Trollmannens læregutt

TV2 Zebra 23.10

trollmannens læregutt

Utrolig bra: Nicolas Cage og Jay Baruchel.

terning 5 liten Ingen kan spille trollmann som Nicolas Cage. Gi ham et vilt og genialt hippiehår og la ham få spille på utsida av den plagsomme realismen – og der har du en Cage som er like god som ny. Skeiv i mimikken, jålete bekymra som en klimaforkjemper, eksplosiv og autoritær og vanvittig flott.

Nicolas Cage var det fjerneste vi kom fra influensa denne julen. Han hadde en testosteron-utfoldelse som antakelig kan kurere sykdommer du aldri har hørt om og ikke aner virkningen av.

I «Trollmannens læregutt» spiller han mot den nye tids minst sannsynlige ungdomshelt. Jay Baruchel er en malerisk avlang kanadier på 28 år. Han kom inn i «She’s out of my league» som en slags sosialdemokratisk valgkampsak: Denne mannen er et idol sjøl om han likner uoppdaga gnager, for han har en indre mangel på sammenheng som til slutt vil slite ut kvinner slik at de overgir seg til morsinstinktet. Men Baruchel vant både dama og filmen, for han har det særegne vi kaller absolutt og urolig tilstedeværelse.

I «Trollmannens læregutt» hyres han av Cage som lærling i en eldgammel familiebedrift som enkelt sagt bare skal forsøke å hindre at Alfred Molina overtar verdensherredømme i New York. Han og Cage spiller begge på den risikable yttersida av tirsdag formiddag, og de står til hverandre som tivoli og sukkerspinn. «Trollmannens læregutt» er ikke bare en visuelt oppstasa film, den er spennende og romantisk og hvis det fremdeles var jul, ville jeg ha foreslått at dere kjøpte den til noen. 2010.

Et vakkert sinn

TV2 Livsstil 18.30

et vakkert sinn

Gladmelding til alle nerder: Matte-geniet Russell Crowe ble gift med Jennifer Connelly.

terning 5 liten «A beautiful mind» er pølse i grillsesongen. Men pølser er godt.

Det ville være dumt å underslå at starten er vanskelig. Russell Crowe drikker øl og er geni. Studentene er studentiske med andre studs.

Akkurat da du blir lei av ensformigheten og ønsker at tredje verdenskrig skal begynne, hopper filmen til Pentagon i 1953. Der treffer den nå statsansatte kodeknekkeren dama si. Jennifer Connelly siger manetseigt i Sweetmint-rød kjole og overrasker med en seksuell forkjærlighet for matematikere som kommer til å skape forvirring i Mensa.

Det bisarre forholdet blir du nervøs av, og usikkerhet er underholdende. Connelly holder i det hele tatt mye av filmen på plass mens Crowe finsnekrer på eksentrisiteten sin i en slags mumlende flinkhet .

Hele dette spillet er kompa av James Horners dommedags-musikk. Påtrengende instrumenter av flere tusen slag ruller over filmen som et felttog mot Stalingrad.

Så kommer vrien, som er genial, og jeg skal ikke si noe om den. 2001.

Ghost

TV2 Livsstil 21.00

ghost 1990

Superkitsch: Demi Moore og Patrick Swayze.

terning 5 liten Jeg skal repetere det jeg skrev i 1990 da Aftenbladet ikke hadde terninger, og internettet var en uoppdaga biotop:

Det er lett å like en film som svarer tilfredsstillende og beroligende på alle de svære spørsmålene mennesker har maktet å stille gjennom tidene, og uten filosofiske omskrivninger slår fast hvor de snille skal hen og hvor de andre skal hen og hvor mye gøy det går an å foreta seg i uro-sjelenes evige mellomtid. Det er også lett å tilgi en film som så fromt bekrefter prinsippet om de saliges enfoldighet eller omvendt ved å la Patrick Swayze sveve gjennom veggene som frilans-engel med den forferdeligste mimikken i filmhistorien.

Det er lett å skjønne at et misbilligende filmlik vil hale ut tida på jorda, når den bærer skjønne Demi Moore som er nybakt mor og har fått sjel i blikket og kvinnelighet i kroppen.

Derfor spiller det egentlig ingen rolle om «Ghost» er en elendig film om en død mann som elsker for alltid og vil ordne opp for kona sånn at datasvindel ikke bringer leiemordere over henne også. Folk kommer til å se den og de kommer antakelig til å like den også. Vi er umettelige når det gjelder trøst. En historie som gjør døden til kitsch (nå har jeg også brukt det ordet!) trøster slik «Pretty woman» degget for den tapte kjærlighetsevnen, og antakelig er det oss vel unt.

Kanskje er det grunnen til at Jerry Zucker har glemt alt han vet om humor og filmrytmikk, sånn at han kan la Swayze bringe skam over seg selv og sin familie ved å renne rundt som en overivrig gymnas-Hamlet i alt for lange, poengløse, uttværede scener. Evigheten er en sjelden gave. Den kan vi med god samvittighet hale ut til litt over to timer. 1990.

Englenes by

TV2 Livsstil 23.30

englenes by

Bedre enn det meste: Meg Ryan og Nicolas Cage kysser himmelsk.

terning 5 liten «City of angels» er en underholdende, men merkelig uengasjerende film der Meg Ryans spill som lege er så sentimentalt at til og med Samaranch kunne ha følt skam, men dette er en historie som er laget for å bli dryppet inn i systemet ufiltrert av fordøyelsen. Sånne trengs også. Nicolas Cage spiller engel som konverterer til dødelig fordi han blir så opptatt av Ryans kropp på jorda. 1998. 1 time, 50 minutter.

Get smart

Max 19.15

get smart

Steve Carrell tar en fru Hagen.

terning 5 liten Steve Carell spiller den søte lille fyren som får prøve seg som internasjonal superagent og stikker av med den tynne dama som aldri trenger bli kranførerske. Det vil dere se.

«Get smart» har yndige referanser, som for eksempel en gjenvinning av han med ståltennene, og den beveger seg i et lunt og opprømt actionlandskap mellom «Naked gun»-filmene og «Mission: Impossible». Historien har også en kortvarig «Tre dager for Condor»-vri, og vhs-nerdene kommer til å le flerstemt.

Kvinnene hygger seg med Steve Carell. Han spiller utenrikspolitisk sikkerhetsanalytiker for den oppdikta (ææh?) CIA-konkurrenten Control som holder til 13 etasjer under jorden og avlytter samtlige muslimer mellom Shangri La og Ali Babas tredje reise. Carell er en lite truende mann. Han har vidd, intelligens og den samme sorten kroppslig påståelighet som Woody Allen (vi ser den ikke, men velger å tro at den er der). Kvinner liker det.

Da Control er blitt utsatt for det vi i bransjen kaller «compromise», får han en sjanse som partneren til agent 99. Og der kommer Anne Hathaway inn i filmen, rett fra Meryl Streeps Prada-slott. Hathaway har det psykisk upletta fjeset til for eksempel Audrey Hepburn, og når hun plutselig river bånn av selskapskjolen, oppnår hun en beinspark-rotasjon som må være konstruert av Shrek-animatørene. Eller kanskje det er stuntdama hennes, som er mest med i filmen. Om Hathaway er det ikke mye mer å si, for den forrige kritikeren som gjorde det, ble ikke bare skilt, men mistet besøksretten til sin egen mor.

Alan Arkin spiller den systematisk onkelsøte Control-sjefen, og Dwayne «The Rock» Johnson er en superagent som inneholder mer rødt kjøtt enn fru Beckhams kjøleskap. Jeg skal ikke beskrive han heller. Den siste kritikeren som gjorde det, mistet retten til å tjenestegjøre i Forsvaret.

Handlingen utbroderer hvordan agenten 86 og 99 må reise til det ubeskrivelige Meta-Russland, der kjekjenere, ukrainere, moskenere og andre uten fast fedreland driver og stjeler hverandres atomvåpen. Terence Stamp vil bruke ett av dem på Los Angeles mens presidenten besøker Disney Hall for å lytte til Beethovens Ode to Joy-låt, som i denne filmen får tjene som skjebnesymfoni.

Balansen mellom tull&vas, spenning og sannsynlighetsutfordrende romantikk er gjenkjennelig for de fleste. Det funker. Jeg tipper filmen får en firer av oslogjengen.

Og ja. «Get smart» er laget etter en 1960-talls TV-serie i USA. Raker oss ikke. 2008.

The dark knight

Max 21.30

dark knight, the

Christian Bale spiller en deppa Michael Keaton og Morgan Freeman er en enkel Michael Caine.

terning 4 liten Nei. De som har messet opp «The dark knight» til den fjerde beste filmen i historien (på imdb), er ikke helt rektige. Filmen har en utydelig superhelt, en kronglete og ufølt handling og en superskurk som overforbrukes inntil det masete.

Jeg tror vi er ofre for en generasjonskrig. Regissør Nolan skal demonstrere at det finnes et levedyktig Gotham etter Tim Burton, og han skal i hvert fall vise at Heath Ledger kan ut-jacke Joker-Nicholson.

Men hva med framtida? Skal vi bare godta at nittitallsskadde dystopi-regissører forvandler den klassiske superhelten til en tvilrådig nevrosebunt som egentlig burde snakke ut om far sin i krigsveteranenes gruppeterapi? Skal vi godta at elitistene utroper en slags influensa-film for saktmodige sarkastikere til verdens beste? Kanskje må vi det.

For «The dark knight» er en vellaget film på samme måte som maten i snobberestauranter: Imponerende kjedelig.

Her er egentlig mye bra. Christian Bale spiller ikke fullt så sært som jeg hadde ventet. Han slåss litt som ei jente, men det gjør ikke noe for en gutt som har vokst opp uten far. Av uforståelige grunner kan han kaste seg ut fra høye tak uten å innby til deprimerte funderinger over svik mot tyngdekraften. Men OK. Skikkelsen funker bedre enn i Nolans første Batman-film hvis vi ser bort fra at han egentlig blir litt borte for oss. Som en sjenert vert i eget selskap. Litt verre er det med Heath Ledgers manierte Joker-versjon. Jack Nicholson spilte i sin tid superskurken som om han skulle være et billig plast-leketøy, noe figuren har fortjent. Den fillemann-psykopatiske Fretex-versjonen til Ledger er avhengig av at man ikke blir lei av smørete fireårings-sminke i to og en halv time. Ledger varer for lenge. I stedet for å funke som en visuelt sjokkerende oppfinnelse, blir han et stykke stygg arkitektur – en ufiks ting som er der hele tida.

Jeg ble ikke engasjert av Joker. Aron Eckhart som statsadvokat er bra lenge, Gary Oldman er en perfekt politimann, Maggie Gyllenhaal har Nancy Allen-kvaliteter som lille runde Rachel, Michael Caine er som vanlig en prisfortjent kortfilm i filmen og Morgan Freeman er befriende uimponert i rollen som techno-gud.

Den ukule kverninga på kuriositeter kunne vært ålreit dersom Gotham City var en eventyrby. Men det er den ikke. Noir-spøken er grå som skyskraperkløftene i en hospital-serie. Og nedi det ustadige folkehavet går alle omkring og bekymrer seg for ting. For oss som tror at Helvete er et årsmøte i SV, blir den kvasi-realistiske og kvasi-betydningsfulle bekymrings-romantikken en reisningshemmende ting. Vi står ikke opp og jubler, men blir sittende avventende med lighteren i lomma.

Filmen handler om noen teite gangsterpenger som knapt kan engasjere noen. Men egentlig handler den om superheltens vanskelige rolle i et moderne demokrati. Tøv. Lytt til Leonard Cohen: «Og hvis jeg skulle våkne om natta med undring om hvem jeg er, så ta meg med til slaktehuset og la meg vente der med lammene». Mangelen på diktning gjør at handlingen føles dryg. Hjemme har jeg fire dvd-plater med sju tegnefilmer om Batman på hver. Alle 28 filmene har en bedre handling enn «The dark knight».

Bare én ting til. Egentlig tror jeg at dysterheten er på vei ut igjen, og at melankolsk kvasi-action øyeblikk erstattes av en mammamiask sorgfrihet. Let’s have some fun! 2008.

New year’s eve

FEM 21.30

new years eve-2

Verre enn døden: At Halle Berry snakker til deg på det siste.

terning 2 liten Nå skal jeg forsøke å forme dette som en anbefaling. Det er nemlig sannsynlig at enten du eller cocker spanielen din virkelig har lyst til å se en film der Hilary Swank, Bon Jovi, Ashton Kutcher, Michelle Pfeiffer, Katherine Heigl, Zac Efron, Jessica Biel, Josh Duhamel, Sarah Jessica Parker, Halle Berry, Robert De Niro og noen flere feirer nyttårsaften med så mye blogg-enkel Narvesen-tristhet og romanse-melankoli at det vil vokse teddybjørn-pels i håndflatene dine.

Vi ser på det positive først: Hilary Swank er innbydende stram i tyrannosaur-kjeven, for hun har ansvaret for at kula detter når den skal i bad taste-partyet på Times Square. Kjevene til Hilary liker vi. De har samme dyriske appell som biff-bestikk. Katherine Heigl har skaffet seg de svært omtalte krembolle-kinnene som får henne til å minne litt om en sånn forråds-gnager som gjemmer barnemat i munnen. Det er fint, for vi liker kvinner som gir opp tynnhet. Ashton Kutcher vil ikke feire nyttårsaften, og det liker vi også, for det betyr at han blir innendørs. Michelle Pfeiffer gjentar den sørgmodige offer-rollen som hun hadde for tjue år siden da hun forvandla seg til Catwoman. Vi liker Pfeiffer, for hun ser alltid så sjaber og sårbar ut at hun sikkert ville likt oss hvis vi klippet håret. På den annen side: Vi liker ikke Bon Jovi, for en fyr skrev på Facebook at han er bedre enn Bob Dylan. Vi liker heller ikke at Robert De Niro ligger småsmilende på sjukehus og skal dø, mens han ser ut som et impotens-skremsel fra en Viagra-reklame. Vi liker virkelig ikke Sarah Jessica Parker, for hun er fugleskremselet i «Sex and the city» og har så spisse knær at hun kan komme til å punktere noens prostata.

Sammen utfører de en mildt sørgmodig-morsom mosaikk-film; det vi også kan kalle kaos i kasserollen. Mange kommer til å like den. Ikke gi dem julegave i år. 2011.

Mrs. Doubtfire

TV6 20.15

mrs doubtfire

Robin Williams som dame.

terning 4 liten Kamuflert Våland-sekstiåtter snakker med Eiganes-stemme og leker Mary Poppins for å få lov til å møte ungene sine av ei egosentrert jappemor som aldri er hjemme. Robin Williams er god som utkledd skilt far i en komedie som minner for mye om en TV-sitcom til å være annet enn alminnelig. Sally Field er mor. 1993. 2 timer.

A good year

TV6 22.30

good year, a-2

Her kjører Russell Crowe på mc gjennom vinrankenes land. Ja! Dere vil se det!

terning 6 liten Det starter med at en av Universets vakreste menn, Albert Finney, spiller utendørssjakk med en guttunge i den delen av Himmelen som heter Provence. Onkel og nevø drikker rødvin i ettermiddagslyset, og du aner tilstedeværelsen av etnosentrisk oker i bakgrunnsbygningenes pust-stoppende skjønnhet.

Russell Crowe, som er børsgymnast i London, arver gården da onkelen dør. Jeg er sikker på at St. Peter egentlig ville hatt den. Men Crowe er blitt en kald del av den pengepillende verden der frøken Money har skylda sjøl når hun blir voldtatt. Så han vil ikke ha en gård i Provence. Han vil selge den. Crowe har bukselinningen der oppe hvor Humphrey B. bar den, og han er en profesjonelt jovial overflate-klovn og vane-kyniker med armanihjerne.

Så reiser han til Provence og gjenopplever barndommen, sjela, skjønnheten, livsdybden, pauseknappen, kjærligheten og motlysets genialitet. Han kjenner lukta av fyllepenn, og han treffer Marion Cotillard («Vie en rose») og ei romantisk, amerikansk ungjente som kunne vært Nicole Kidmans ukjente datter. Russell kvitmaler vegger med en pensel som kunne tilhørt far min i 1959. Han vandrer mellom vinstokkene i natten og bærer den fulle kusinen sin. Skjorta er blå på den kulturelt antydende måten som synger om bundne vers og amerikanske poeter i hvitkalka hus.

Alt i Ridley Scotts romantiske drama er vakkert. Crowe heter Max, som han gjorde i Ridleys film «Gladiator», og han blir til slutt en virkelig mann. Kanskje er ikke dette en god nok film, men den er så innyndende behagelig at du skulle ønske den aldri tok slutt. 2006.

Fredag 30.12.– Festlig fredag med norsk film fra før PK-folka ødela troll-begrepet

 

Trolljegeren

NRK3 20.15

terning 5 liten Festlig fredag. Vi nærmer oss den rituelle slutten på året, og de som programmerer normalkanalene finner fram de generøse paradigmene sine og tegner smilefjes på Apple-logoen ved siden av Liverpool YNWA-stickeren på datamaskinen. Dette er den siste fredagen i 2016, et år som utmerket seg ved at mange kjente amerikanere døde. Og en engelskmann i New York. Ja. Og så en del sivilbefolkning i Syria. Denne fredagen skal bli husket for ingenting. Jeg tviler på at Paul McCartney eller Bruce Springsteen dør på denne fredagen, jeg tviler på at noen skyter Donald Trump i dag. Men det er en OK filmfredag. Det skal den ha. Og hovedfilmen minner oss på at troll ikke er noe man kan kalle meningsmotstandere i kommentarfelt. Det er en etnisk gruppe.

Men til filmen.

trolljegeren

Otto Jespersen jakter på troll.

I Norge tror vi ikke på noe. Ikke tror vi på troll, ikke tror vi på senterpartifolk, ikke tror vi på engler – og hvis vi likevel må ha noe med utskjemte og ukule fenomener å gjøre, da haler vi fram den gamle kamuflasjedrakten – ironien. «Julaften» sier vi stilisert i Norge og gjør anførselstegn i lufta.

Det var en gigantisk idé å lage en grøsser om norske troll. Man kan ane konturene av framtidig næringsliv. Men troll skal ikke temmes med modererende mildhet, de skal tas alvorlig. «Trolljegeren» seifer ganske ettertrykkelig. Allerede ved å bruke den storarta komikeren Otto Jespersen i hovedrollen (nei, han er ikke troll) signaliserer den knisende regissøren at vi står overfor en spøk. Digresjon: Det finnes kanskje de som også oppfattet nazi-zombiene i «Død snø» som spøkefulle. Det var de ikke. «Død snø» var en seriøs dauingfilm fra grusomhetens teater, og den tullet ikke.

«Trolljegeren» er laget som mockumentar, en litt nedslitt filmstil som jeg og han med den digre tv-en begynner å bli lei av, omtrent som om alle komikere snakket som Harald Eia. En gruppe fiktive studenter lager en uforståelig dokumentar om en sær fyr som bor i campingvogn og muligens skyter bjørn ulovlig. Det er Jespersen. Han er majestetisk.

Filmen foregår i et deilig, klamt vestland der lyset ser ut som om det blei fora opp på vassent havregraut (ja, det heter et graut). Den ufser seg fra Hordaland til Sogn og Fjordane med blaute ferjevinduer, blaute dekk, allværsjakker og så dyster mose at den ser ut som pietistisk kjønnsliv. Studentene følger etter Jespersen, som har kamuflasjebukser, selbugenser og Indiana-hatt og klager på arbeidsforholdene. Han er nemlig offentlig trolljeger, en statstjenestemann som er så hemmelig at han kunne vært pensjonert politi.

Jespersen tar trolla med høyfjellssol, omtrent slik vampyrjegerne gjør. Han smører seg inn med trollmøkk for at ikke Aqua Velva-en skal bli oppdaga – og han tar ikke med seg kristne, for troll kan lukte blodet deres. Alle studentene benekter at de tror på Gud – men han med stavangerdialekten lyver, og dermed blir det ganske hårete der ute i mørke skogen.

Det er litt dumt at trolla ser ut som kinesiske suvenirer eller veikro-skulpturer i gips og tre. De burde vært mer detaljerte, de burde hatt tydeligere egenarter og de burde vært farligere. Det er også dumt at noen bestemte seg for å lage barnefilm, for her er mulighetene fantastiske til etnosentrisk grøsser med knivkutting av mage og horn gjennom auene og alle slags morbide folkedansting. Trolla burde ikke vært så dumme at de spiser sin egen hale; de burde vært lumske og smarte som handelsbetjenter og staurspikkere.

Men det er mye flott her. Den nye fotografdama er muslim, og jegeren er ikke sikker på om troll kan lukte henne. Trollene fiser overbevisende, og bergtroll og skogtroll kaster stein på hverandre i gjenkjennelige nabostrider. «Akkurat som mennene i Egypt!» ropte sjuåringen begeistra. Ja. Nettopp. Jespersen bekjemper trolla med å spille salmer på full guffe i snø-ødet på Dovre, og det er aldeles deilig.

I det hele tatt var det med så mye mager, våt natur her at jeg begynte å lengte til sommerferien. Det er stilig og ubekvemt i Norge. Det er flott med parafinkomfyrer og stearinlys og et geografisk konfigurert poesimørke som skaper diftonger. Mallorca er bare ei solseng for tømmermenn. 2010.

The hunger games

NRK3 22.00

hunger games, the

Jennifer Lawrence løper i skogen.

terning 5 liten «The hunger games» er annerledes enn den skulle ha vært. Ingen fotografiske følerier. Det eventyraktige ved handlingen er dempa ned ved en uventa saklig bildestil. Når eldrehipsterne går bakrustur i Sørmarka med iphonen sin, blir natur-instagrammene deres langt mer jålete enn dette.

Filmen er nostalgisk nøktern. Skildringen av det futuristiske samfunnet er ikke blitt ei slags motlysmesse, den er ikke lux-brølende som «John Carter». Det hviler en edruelig fortids-sarkasme over det vasete profetiet, og medie-satiren er direkte og bastant. Romantikken er ikke i teknikken, den er i folka.

Jennifer Lawrence har et inngitt talent for sunn sentimentalitet, samtidig som hun virker behagelig innadvendt og undertrykt sterk. Hun har havna i de medie-sadistiske gladiatorkrigene fordi hun ville beskytte den tynne lille søstera si, og vi blir hjelpeløst magesjuke av at søstera trygler henne om å komme tilbake siden de har ei inkjevetta mor. Her er genialiteten i «The hunger games».

Filmskaperne bruker opp endeløse mengder av actiontid til å presentere oss for turoperatørene, for Katniss og for nabogutten fra bakeriet (Josh Hutcherson), for en uvanlig sympatisk Woody Harrelson med westernhår, for den gaga-aktige profanlederen av programmet, for den fascistiske ideologien og reality-ideen som reflekterer borgerskapets perverse blodtørst. Det gjør de fordi dette er en jentefilm. «The hunger games» er laget på jenters premisser slik «Twilight»-serien er det. Derfor er den nøye med detaljene. Det er ingen sjanse for at Hulken plutselig kommer stormende og slenger slasken Loke rundt som kassert klut sånn at vi kan le katarsisk. Voldshandlingene er nøye følt, og de følges av sorg og vantro.

Man kan godt se «The hunger games» som en metaforisk antikrigsfilm om samfunn som sender barn til fronten i Irak og Afghanistan for å dø med TV-team vimsende rundt i beina. Men den nesten uutholdelige spenningen kommer bare fra Jennifer Lawrence og den sterke fornemmelsen av personlighet, styrke og svakhet. Filmen er smakfullt laget, og den er ikke voldsforherligende, men ungdommelig intens og trist. 2012.

Fool’s gold

Norsk TV2 22.40

fools gold

Hudså og MC-en godt vær.

terning 2 liten Dette er et seriøst, kulturpolitisk forsøk på å like en film med Matthew McConaughey og Kate Hudson. For en trena, men sart filmseer tilhører begge kategorien sviske-skuespillere som kan forårsake løs mage. Men kanskje tilhører de likevel folket; den bevegelige, uforutsigbare massen av glade mennesker som egentlig syns en film er bra hvis den gjør livet lyst etter at banken er betalt og ungene har lagt seg.

Jeg så «Fool’s gold» om igjen for å like den. Alt bør være mulig.

La oss nå se: Tittelen er ålreit, for den betyr Tullegullet, som kan være kjælenavn både på McConaughey og Hudson. Filmen starter med at McC jobber i en rustholk, og det er jo bra, for akkurat som Mel Gibson (i ungdommen) gjør han seg best sammen med matsøppel og radioaktiv gjørme. Dessuten ser han kul ut med vått hår, men tennene er framleis hvitere enn Sarah Palin.

Det som likevel blir galt med McConaughey, er at han spiller med en Sex and the city-aktig Eddie Murphy-bevegelighet, og en så jentete mann bør egentlig dyrke på testosteron-delen av repertoaret sitt. Si øh. Si shit. Korte ting.

Bevegelsesmani er også Kate Hudsons største ulykke. Hun har vokst opp med en mamma (Goldie Hawn) som hylte verre enn slo-kåt havmåke og rullet rundt med indre organer som lever og milt når hun skulle være vittig.

La oss likevel se positivt på dem. McC har overkroppen til en strandboms fra Venice Beach, og håret hans kunne ha tilhørt ei blond Bratz-dokke. Det er bra egentlig, for vinteren er lang. Og det er en forfriskende ting å se på da skurkene lemper hovedpersonen på sjøen med kjetting og dregg og må froskehoppe på havbunnen for å finne sin pistol.

De skryter mye av sexen i denne filmen, og det blir man urolig av, for hvor fantastisk kan en mann egentlig bli i et relativt enkelt rituale? For enhver mann vil det føles pinlig å bli utropt til supersexens Pave, på samme måte som det ville vært ekkelt for ei dame med nye, steindyre sko hvis hun ble komplimentert for sin analyse av Martin Bubers «Du-et og jeg-et». Det er litt pysete å være god i senga. Som om man er en fysisk smisker. Dessuten svekker den mistenkelige kjønnshyllesten historiens troverdighet, for ingen kvinne ville gå fra en mann som hun fikk Vesuv-orgasmer med. Minneverdige orgasmer vokser ikke på trær, og orgasme-menner er vanskeligere å finne enn Firkløver. Uten nøtter.

Donald Sutherland er med, og det er bra. Han er med årene blitt så lat at han nesten ikke gidder puste, men DS demonstrerer i hvert fall hvor behagelige skuespillere er når de slapper av. Etter at filmen har sprengt Matthew McC opp fra havbunnen uten at han får én skramme går filmen over i gullsanker-fasen. Da datt jeg av igjen. Det blir for mange rare fjes. Det blir for teite problemstillinger, selv for den som forsøker.

Men jeg tror vi er på rett vei. La elva leve. 2008.

Den grønne mil

TVNorge 21.00

den grønne mil

Michael Clarke Duncan har en fin rolle.

terning 5 liten De mest trøstende orda i litteraturen er: «Mig fattes intet». Alt det som kan forstås, virker umiddelbart nedslående. Død, sykdom, fattigdom og Dagbladet. Bare det eventuelt overnaturlige kan virke oppløftende i blant når naturens ubarmhjertighet skyller sin uimotsigelige biologi-lærer-logikk inn over våre sarte sinn.

«Den grønne mil» er skrevet av den groteske melankolikeren Stephen King og forteller en vakker historie om hvordan skaperverket burde ha vært hvis noen ville skryte av det. En enkel, diger og mentalt enkel slave eller noe kommer til en av Tom Hanks’ dødsceller i 1935, men ingen vet at en engel har plassert sin svale stillhet i rommet. Den triste, vakre mannen bærer verdenssorgen over all ondskap inne i seg fordi han funker som en slags støvsuger på sykdom og elendighet.

Sentimentaliteten i Frank Darabonts film er reinere enn uregulert bekkevann og uvalgte politikere. Tom Hanks går rundt med en urinveis-infeksjon av bibelske dimensjoner og får ikke bare lindring, men også stor lyst. Fengselsdirektørens eteriske hustru tappes for de villfarne celler, og ondskapen får sin straff. Det er nydelig gjort. For noen uker siden kikket jeg gjennom et eksemplar av Norsk Ukeblad. Det inneholdt seks forskjellige reportasjer om alvorlige sykdommer. Derfor engasjerer «Den grønne mil» så sterkt. 1999.

Love actually

TV3 21.00

love actually-2

Hugh Grant er kjæreste med assistenten.

terning 5 liten Denne komedien har en menneskelighet som går i sirkler rundt feilvante folk og gjør dem både parodisk nære og distanserte på en måte som egentlig kler de fleste av oss når livets evige sommer bringer selv scenesky flegmatikere i konflikt med virkeligheten. Humor, patos og medlidenhet blandes med det uunngåelige, uunnværlige urtekrydderet som heter kynisme. Godheten er kynismens tvillingfetter, og her vandrer han med svære steg og solide klovnesko. Det er så bra. Det er så britisk. Det er typisk engelsk å være genial.

Hugh Grant eremittisk mumlende og ungkarsdistré som britisk statsminister med konsentrasjonsproblemer, som en slags konstant fortellerstemme i sitt eget liv. Liam Neeson sørger over kona si på den absoluttistiske måten og lever seg langt inn i det skjønne livet til en 10-årig stesønn. Laura Linney som egentlig bare tar vare på den sjuke bror sin, og ikke kommer noe sted i livet på en logisk-tragisk måte som kommer til å ta pusten fra mange omsorgsvrak. Bill Nighy er middelaldrende rockemusiker på randen av ingenting, men plutselig en mediebegivenhet på grunn av verdens styggeste sang. Colin Firth som skjebneskadd forfatter ved Marseilles; språkløst blikkfanget av sin portugisiske husholderske, som hiver kjolen og stuper etter manusflak i tjernet.

Alan Rickman som går på verdens eldste og tåpeligste eksistensielle spøk og lar seg forføre av ung flokse når han burde være hjemme hos Emma Thompson og hennes joniske mitchellisme. Andrew Lincoln og hans ufilmisk moralske valg og idealistiske kjærlighet til en kamerats kone. Kris Marshalls puddinghjerne, der han smiler seg som en slags gladpønker til USA for å virkeliggjøre en vanvittig urealistisk dagdrøm – omtrent samme rolle som Nick i TV-serien «My family» på NRK.

De to bodydouble-folka som beholder menneskets uunnværlige uskyld tvers gjennom en pragmatisk nakenhet.

Det er så bra. Det er så detaljert vittig og rikt overdrevent romantisk. Filmforfatteren Richard Curtis regidebuterer med et originalmanus som burde fått Oscar for beste farmasøytiske produkt 2003. Jeg er helt sikker på at «Love actually» hjelper mot alt.

Spanglish

TV3 23.25

spanglish

Téa Leoni og Adam Sandler er gift.

terning 5 liten Og så «Spanglish» da. Den første timen er en rein nytelse. Detaljerte, intelligente, sorgkomiske sivilisasjonsscener lenker seg sammen med tørre hender. Mennesker med synlige personligheter svulmer i den varme ironiens drivhus. Det er hellidag i Hollywood. Noen har skrevet folk som det føles godt å le av.

Adam Sandler, som er de enkle menneskenes Woody Allen, spiller superkokk med filmhistoriens mest nevrotiske kone, framstilt til psykiatrisk forferdelse av Téa Leoni. Paz Vega og dattera hennes beriker den frustrerte rikmannsidyllen med en frodig og opprinnelig taco-trivelighet da hun begynner å jobbe som barnepike og kaffetrakterske. En sleip konfrontasjon mellom de rikes ulykkelighet og den latinofattige innvandrerskens vakre, enkle fornemhet utvikler seg gjennom filmen; inntil Sandler nærmest faller på knær og tilber sin tjenestepike som om hun skulle være en verkstedkalender. Da bør de fleste ha skjønt at de ser «Pretty woman» om igjen. 2004.

A good day to die hard

Viasat4 21.00

a good day to die hard

Bruce Willis og Jay Courtney er far og sønn.

terning 5 liten Er det sånn at du husker John McClane som en familiekjær steelcar-cowboy som kom dettende i hvit t-skjorte gjennom glassruter? Han gjør det igjen. Bruce Willis spiller politimannen fra New York helt på grensen til det utidig rutinerte, men han klarer seg akkurat, for han har fanden i øyerynkene og han kan si til og med ganske flate replikker med scenevant showsug. Jeg får av og til en forstyrrende følelse av å se Han Innante med Modern Warfare-tunge automatvåpen. Men det varer ikke så lenge. Det er egentlig mest skallen som likner.

Russerne er stort sett proteinhjerna torpedoer med panser-torsoer, og de ser ut som analfabetiske statister fra en Dolph Lundgren-film. Det er det tunge, heftige actionkjøret som redder filmen når «Max Payne»-regissøren John Moore slipper løs sin vedvarende utryddelsesstøy på sart høyttaler-elektronikk.

«Die hard» var den selvutslettende omsorgens film, der Willis trengte inn i en kapra skyskraper med sitt uutslettelige sprangridning-utrop «yippi ki yay». Han redda den perfekte hustru-skuespilleren Bonnie Bedelia og blødde overfladisk. Mannen var motoren. 25 år seinere er det maskinen som er mester. Allerede tidlig i filmen gjennomfører Moore et demolition derby gjennom Moskvas gater der Willis på sitt beste overkjører rushtrafikken i sin robuste Mercedes, mens bilmerker fra flere verdenshjørner kaster seg rundt i sanseløse turnoppvisninger og blir knust til resirkulasjonsmaterale som tyggegummi-Ladaer. Biler i spagaten. Biler i pilates-stillinger.

En del av dette er nok computergrafikk, men mye nok ser ut som stunts. Vi liker det. Skikkelig vond jernverk. Og særlig i naboskapet til rikelige eufemiseringer av det vi som barn kalte plaffing.

Handlingen starter som pysestoff. En fengsla dissident blir trua av en slags russisk Alec Baldwin som påstår at han eier alle i rettssalen, en påminnelse om det vidunderlige demokratiet som oppsto etter Gorbatsjov. På nattklubb der menn sikkert snakker respektløst til unge jenter, skyter McClanes sønn John en rik mann og blir arrestert. Det gjør at den amerikanske politimannen må ta Aeroflot til Moskva for å redde gutten, men ting er ikke helt slik de ser ut. Jeg røper ikke det. Sønnen er sur og McClane litt defensiv, og for å være helt ærlig ønska jeg at de skulle komme bort fra hverandre ganske kvikt.

Det er slutt på den tida da film-ungdom var spedlemma, men pene små fyrer. Den unge McClane spilles av den unge australieren Jay Courtney fra tv-serien «Spartacus», som er omtrent like høy som Willis, men er firkanta som en Minecraft-Steve. Han har fjeset og humøret til Vinnie Jones og blir ikke tålelig før han omsider smiler. Far og sønn driver med kjerringaktig småkrangling, og samtalene kommer ikke til å skape forventninger om at replikk-forfatterne i USA er på bedringens vei.

Både dattera til den antatte Komarov og unge McClane sutrer om at fedrene bare var på jobb hele tida. I ei tid da halve USA går arbeidsledige klager denne filmen på de som faktisk utøver et yrke. Det er ikke bare sviskete Oprah-skitt, men politisk umusikalsk i tillegg.

Filmen redder seg av gårde til det mest uventa stedet i verden. Skurkene ikler seg drakter som ville ha holdt infuensaen ute i en heftig stavangervinter og tar seg inn i spøkelsesverket i Tsjernobyl. Dit kommer også McClane-familien i tynt sommertøy, og de gir seg ikke før skurker blir rotorkutta slik man ellers bare ser i Happy Wheels (sjekk google).

Hvis folk ikke hadde snakket til hverandre i det hele tatt, ville denne filmen vært perfekt. Nå er den bare litt mer enn bra nok. 2013.

Die hard 4.0

Viasat4 22.55

die hard 4.0 helikopter

Yay! Rett i helikopteret.

terning 5 liten Volds-simulerte og handlingseuforiske filmdikt er ikke for sånne som hevner seg ved å tenke «filler’n for en slubbert (uttales: slubbett), jeg skal sørge for at han ikke får stipend neste år.» La det være sagt.

Da den første «Die hard»-filmen slo ned i oss som scud i blomsterpotta en gang på åttitallet, var John McClane en familienær handlingsmann som gjorde hva som helst for å redde kona si. Han var den hengivneste underholdningsektemannen siden Rocky ropte «Adrian!», og skilsmisse-statistikken skulle ha snudd. Nå er han på 2000-tallet. Han har ingen kone, han har ingen kjæreste, og dattera er et steinhjerta råskinn som nekter å bære hans etternavn. Detektiven er skallete som en mc-båren veikro-satanist og har godværsbølger i pannehuden. McClane skal hente inn en hacker med søtt musefjes fordi FBI blir hacka av SPECTRE eller noe sånt, og skurker som ser nifse ut som frie balkanboere, tumler med illevarslende voldsting.

Det handler om datakjeltringer. Noen tar ut Amerikas nervesystem, og om en stund vil landet se ut som en slagpasient. La meg bare nevne at mens jeg satt med laptopen og så film, installerte plutselig Google Desktop seg sjøl uten at jeg hadde gjort noe for det, og akkurat det tilførte filmen en fin autentisk stemning. Jeg tror Google står bak alt. 11. september. Den globale oppvarminga. Branns eliteserie-seier.

McClane verner gutten som på en måte er ukas virtuelle nevrokirurg, for IT-gangsterne må ikke få tak i ham. Dermed følger aksjonsscener som er like forutsigbare og like velkomne som julaften. 2007.

Gravity

TV2 Zebra 21.00

gravity1

Sandra Bullock svever i rommet.

terning 5 liten Cuarons nerveslitende romferje-havari «Gravity» består av 99 prosent teknisk perfeksjon. Himmelbilder i velforma 3D er vakrere enn soloppgangene over Youtube, illusjonen om at et Reodor-blidt lite verksted-team jobber på Hubble-periskopet rett utenfor atmosfæren er nesten avslappa flott gjort. Men den siste prosenten i filmen heter Sandra Bullock, og det er hun som gjør at man en gang satt på den harde ytterkanten av relativt ny kinostol og gned håndflatene tørre mot skjelvende jeans-lår.

Vi har fulgt den litt klønete og sjenerte Bullock-ungen fra hun mot all formodning og vesentlig fornuft kjørte buss i «Speed». Det er en tjue år gammel ryggmargs-refleks at vi blir faderlig bekymra når Sandra griper et ratt – og i denne filmen handler det om en ferd der ute hvor bremsespora er virkelig lange. Bullock er blitt 49 år gammel, og sårbarheten og sartheten har festa seg i et modent ansikt, slik den første julesnøen såvidt dekker sommerens gjenglemte trillebår. I can feel you when you breathe, synger Leonard Cohen. Du kan virkelig føle Sandra når hun kveles.

«Gravity» er skrevet av Cuaron-familien med litt brummende støtte fra George Clooney, og den er enkel og den treffer gang på gang innenfor relativt liten målskive. Det er ikke lett å lage en thriller uten skurker og uten natur-katastrofer. Stedet er ei lita romferje, og man kan ikke plutselig avatare seg avagårde ut i eventyret, man må holde seg til det teknisk sannsynlige og det teologisk troverdige. Logisk sett skulle hovedpersonen være død etter cirka ett kvarter, og når det ikke skjer, må de små tekniske miraklene både komme overraskende og funke som fornuft.

Bullock spiller IT-professor som er sendt på sin første romferd for å fikse et havarert datakort på Hubble. Hun er sjøsjuk og nervøs, mens den ene av ferjemennene, George Clooney, space-danser til køntrimusikk i sirkler rundt de harde varene, for dette er hans siste tur. Langt der nede, men så nært at du kan fornemme avstanden, ser du jorda ligge som en vakker påminnelse om hva man aldri kan forlate uten å lengte hjem. 3D-effektene er ikke demonstrative, men gir filmen behagelig dybde. Å ha en skrue løs blir ganske fiffig i vektløsheten.

Så skjer det som ikke skulle skje.

Dusten Putin har bomba sin egen satellitt for å bli kvitt den, og snart fylles himmelrommet av vrakrester. Bullock blir slengt med jobbe-krana si som den største karusellen på Tusenfryd, og så forteller jeg ikke mer om det.

Skildringen av det som videre skjer, er elegant og stilrein. Cuaron veksler inn førstepersons-vinkler som i et dataspill, og han balanserer nydelig nærhet mot fornemmelsen av det uendelige, tause og dritkalde ingentinget. Til og med skuespillernes bevegelser er computerskapte, og den tilsynelatende uproblematiske verdensroms-balletten består egentlig av et sinnrikt puslespill i datamaskinene.

Mange skikkelig ubehagelige ting kan skje også i det jordnære verdensrommet, og Sandra Bullocks nyanserike evne til nervøsitet gjør at du bokstavelig talt holder pusten når oksygenet minsker og jamrer pinlig når sjabre romdrakt-mennesker blir slengt mot ferjevegger med en kraft som ville knust knauser.

En kresen spenningsfilm. 2013.

Mannen med den nakne pistol 33 1/3

TV2 Zebra 22.50

terning 5 liten Frank Drebin er blitt pensjonist, filmene som parodieres er «De ubestikkelige», «Jurassic Park», «Thelma & Louise» «Saturday Night Fever», «The crying game», «The Bodyguard» og «Gandhi», og rette vedkommende vil finne hva de er ute etter. O. J. Simpson og Anna Nicole Smith er med i tillegg til Leslie Nielsen og Priscilla Presley. 1994. 1 time, 20 minutter.

Taken

TV2 Livsstil 21.00

taken

Liam Neeson utøver farsgjerningen.

terning 5 liten Mens jeg så denne filmen og cyberskribla på Twitter, dukket det opp en forstandig 140tegn-fugl og antydet at Liam Neeson burde vært den nye James Bond. Egentlig et selvsagt valg. Den følelsestunge nord-iren (ja, jeg har imdb) er den eneste naturlige oppfølgeren til Skottlands sinte sønn Connery. I «Taken» viser Ulsters tidligere bokser at han også kan slå i hjel folk uten at Jane Fonda og Bono protesterer.

«Taken» ligger et sted midt mellom Bronsons dødsønsker og Harrison Fords koneleting i Paris («Frantic»). Du tror innledningsvis at Neeson vil foretrekke å finne dattera si på en verbalt medgjørlig Gahr Støre-måte, men regissøren har innrømmet mannen den sinte pappas selvfølgelige rett til improviserte avstraffelser.

Vi aner en rolle-psykologisk endring allerede da han bodyguarder ei sånn jente som tjener milliarder på at Pirat Bay er nedlagt. Neeson har eldre-ADHD. Han slår.

Eks-CIA-pappaen er også skeptisk til at den 17 år gamle dattera skal dra til Frankrike med Air France for å følge etter tvilsomme menn i U2 rundt i moralvakuumet.

Jentene er da også dummere enn de fleste brødsorter utenom loff. De gir Paris-adressen til en fotball-pen mafia-psykopat på flyplassen, og dermed blir de trafficka rett inn i eskorte-tjenesten «Fete arabere foretrekker jomfruer».

I en stilig thriller-scene instruerer pappa henne i mobilen mens hun ligger under senga: – De kommer til å ta deg. Rop så høyt du kan om alt du ser. Dette er en fagmann. Det gir også en fin følelse av Rambo da Neeson sier til den ekle kidnapperen i mobilen: «I will find you, and I will kill you.»

Så hiver han seg utpå for å ta albanerne, som er de nye standardskurkene. Han klatrer takrenner, han banker flyplass-menn, han råkjører fra froskepolitiet og han har et vakkert Schwarzkopf-rødskjær i håret som antyder at her kommer en britisk katolikk, og han har vært forbanna siden reformasjonen.

Det er fælt å innrømme, men «Taken» er en sånn film som folk vil se i lyse, mjuke sommerkvelder. Vi lever som dyr. 2008.

Blades of glory

Max 19.40

blades of glory

Will Ferrell og Jon Heder er troverdige kunstløpererer.

terning 4 liten I etterkant av forrige ukes undervurderte folkefestlighet Halloween føles det forbilledlig forsinka og kulturpolitisk korrekt å prioritere grøssere. «Blades of glory» var en av de skumleste ny-filmene på DVD akkurat da. Ikke bare fordi den egentlig er inspirert av jernstang-oppgjøret mellom Tonya Harding og Nancy Kerrigan på nittitallet, men også fordi filmen skildrer kunstløp. Rytmisk sportsskøyting representerer en idretts-femininitet som blant annet førte til at de eneste skapningene som Gud opprinnelig valgte til trefelling, kjønnsbanning og kampsteinflytting, svevde rundt i noe som kaltes paljetter.

Satiren over syttitallsfenomenet kunstløp på skøyter medfører blant annet at skuespilleren Jon Heder påføres en drakt som bare kan kalles Narnia-blå, eller for den saks skyld klyseblå. Heder spiller den søte kunstløperen. Will Ferrell er Kilmer-versjonen av mann med roterende rumpe. Han er rå, sexy, svartkledd, og filmens grøssertema er at de to etter innledende uvennskap teamer opp og blir de første mennene som går parløp sammen. Heder ser ut som utygd spurvemat, og du ville intuitivt ha beskyttet ham mot snøflakenes tyngde. Ferrell har en kropp som godt kunne ha født fem barn, men hvis han hadde tatt i en bebi, ville du ha sendt den til desinfeksjon. Skikkelsene er perfekte, men det er ikke manuskriptet. Forfattere og regissør har antakelig blitt enige om ikke å sløse bort brukbare poenger på en film som likevel bare selger på rollene. «Blades of glory» går fort tom for tradisjonelt handlingsdrivstoff og må seile hjem på vindkastene fra Ferrells oppblåste innvoller. 2007.

Batman begins

Max 21.30

batman begins

Christian Bale ser ut som en sliten Steinerskole-lærer.

terning 4 liten For elleve år siden skrev jeg: The dark knight» oppnådde omtrent like brå popularitet som Fremskrittspartiet, og det betyr at Christian Bales Batman-figur er i ferd med å bli et kulturfenomen.

Siden jeg syntes den første Lynvingen-filmen hans var omtrent like interessant som en husmorskjebne på TVNorge, ble det nødvendig å se om igjen «Batman begins». Bomma jeg?

Siden behovet for fellesskap er sterkere enn misunnelsen, ønsket jeg å finne ut at jeg tok feil. Det ble ikke lett. Det er noe galt med Christian Bale. Han er aldri skikkelig til stede i noen roller. Han virker merkelig i «3:10 to Yuma», han virker som et sjukt påfunn i «American psycho», han var en anakronistisk pasifist i «Reign of fire» osv. I noen roller er hjemløsheten et hensiktsmessig virkemiddel, som i «Maskinisten». Er fjernheten en ressurs i «Batman begins»?

Bale er som en steinerskolelærer på karatekurs, og det er rett og slett sånn at vold ikke kler ham. Kanskje burde han heller kles opp i ståsnipp for å spille Jane Austen-skjønnaser, for hver gang noen hiver ham ut i rettferdig kamp, får du følelsen av å se en tvangsinnkalt vernepliktig gjøre jobben sin.

Starten av filmen der den frustrerte overklassegutten oppsøker ekstremoppførsel i det høye Asia, er klumpete som rømme i smør, for fiksjonene passer hverandre like dårlig som legoklosser og duplo. Liam Neeson har den fremmedartede rollen til en klassisk eventyrfilm-fascist, mens Bale spiller en puslete, psykologisk skjebne som burde føre til at Morgan Freeman dukket opp og snakket om livet. Det gjør han jo etter hvert, iført drama-rutete skjorte og blikket til en intellektuell baptistprest. Han kunne ha snakket ut med Batman i timevis, og så kunne de ha startet en liten kafé sammen ved Mississippis bredder. Men Neeson og Bale holder til i hvert sitt film-univers. Og det er Neeson som er i rett film. For hva skal en mann med barndom og psykologi når han bare skal slenge seg fra gesims til gesims og bekjempe latterlige tivoli-figurer?

Filmen blir ikke bedre da den lille katastrofen Katie Holmes kommer inn i filmen med et hjerte-ansikt som ville gjøre seg på dodør. Med henne følger Oprah-samtalene, naturlig nok, og det er antakelig sånn at Christopher Nolan laget en film som skulle gjøre inntrykk på noen kule venner. De som vanligvis ikke liker superhelt-filmer, likte «Batman begins».

Problemet med den semi-realistiske Batman er den samme som med alle superhelter. Hvis man tar dem med på tur i virkeligheten, likner de psykopatiske Charles Bronson-figurer. Det hører ingen steder hjemme at vi får se når Wayne spraymaler uniformen sin, som om han var en iherdig korpsdirigent. Hvor interessant er den fysikeren som mener at han kan forklare hvordan Jesus gikk på vannet? Vil det ikke alltid være en forklaring at han var Guds sønn?

I «Batman begins» blir idiotiet perfekt da Cillian Murphy får rollen som superskurk – en mann som kanskje kunne ha skremt nærhetssøkende serveringsdamer med grisesnakket sitt. 2005.

Freaky Friday

FEM 20.30

freaky friday

Lindsay Lohan og Jamie Lee Curtis bytter kropp.

terning 4 liten Ordet er hyggelig. Ordene er velspilt, vennlig og veslete på en god måte. «Freaky Friday» var Jodie Fosters tredje film i det store 1976-året («Taxi driver» og «Bugsy Malone» kom samtidig), og ingen kan egentlig måle seg med henne (gjesp, snork, rap).

Men Lindsay Lohan kommer nært nok. Ikke alle handlinger lar seg overføre til et sted tretti år etterpå. I 1976 fantes det fremdeles farlige og fascistiske foreldre. Nå er voksne folk snille som tofu (som skal være en slags ikke-fiendtlig soya-gome), og det eksisterer ikke den mora utenfor Den Iltreste Rekefiskermisjonen som ville nekte dattera å være med på en viktig musikkøvelse. Rock ruler. Sjef, pappa! Heilt sjef. Dermed vakler logikken i generasjonskonflikten. Det ville vært mer sannsynlig om mor forsøkte å tvinge dattera på Kizz-konsert for at hun ikke skulle melde seg inn i Jehovas Vitner.

Det gjør ikke så mye. Jamie Lee Curtis og Lohan står til hverandre, replikkene er vittige på den litt forutsigbare rollevekslingsmåten. Da mor og datter bytter plass, oppfører egentlig ingen av dem seg slik de ville gjøre hvis de virkelig ønsket å skjule forvandlingen. Men til gjengjeld blir filmen mildt morende og intenst ufarlig.

Mark Harmon er blitt nissemussa i rødkinna, nok en rund liten Dennis-bror spretter opp av kuvøsene og highschool-flørtinga er som den pleier. Den slåpne helten blir spilt av Chad Michael Murray fra «Gilmore girls» og «Dawson’s Creek», og han drar orda etter seg som om de skulle være lengtende fans. Smart fyr.

Dette er den finslige humoren denne julen. Firerere enn denne fireren blir det ikke.Freaky Friday: Jamie Lee Curtis og Lindsay Rohan blir datter og mor plutselig en kinesisk dag. 2003.

The weatherman

FEM 22.30

weather man, the

Michael Caine er pappaen, Nicolas Cage er værmannen.

terning 5 liten Dette var en gang ukas mest overraskende innsiktsfilm. Ikke overraskende for de som allerede liker Nicolas Cage mentalt skjøre balanse så godt at de ville være villige til å kjøpe den på jernbanetoaletter, for de vet hva de får når The Cageman spille sårbar mediekjendis som egentlig bomma på alle de viktige tingene i livet, mens han i grunnen bare forsøker å imponere faren sin. Heller ikke for de ubeskjedne elskerne av Michael Caine, for Caine er som et slags univers. Man føler seg som akvarie-eier når man leier en Caine-film. En liten verden blir en del av stua, og i den flyttes sandsteinfjeset til den lakoniske bekengelen Michael rundt og er universets ufødte midte. Hvis det noensinne blir danna et nytt univers, er Michael Caine det eneste som blir beholdt fra vårt. Han er så uanstrengt. Han kan vente på bussen og få det til å se ut som en sentimentalt-ironisk handling. Ikke at han venter på bussen. Den venter på ham.

Filmen vil heller ikke overraske de som skjønner at tilstedeværelsen av ei tjukk datter betyr at filmen skal få et sigende tyngdepunkt. Den tjukke dattera vil alltid være i manusforfatterens bevissthet som en form for fortellermagnetisme – hun suger interessen. Hun er som et svart hål.

Dette er filmen: Nicolas Cage spiller en TV-værmann i Chicago. Kona har gått fra ham. Dattera har feil klær. Han er sønn av en kjent forfatter, som plutselig begynner å dø av kreft før sønnen får bevist at han er en fantastisk amerikansk suksess, sjøl om rånene hiver fastfood etter ham fra bilene sine. Værmannen lever i et eksistensielt vakuum. Han er ikke en fiasko, det er bare det at suksessen hans ikke teller på samme måte som den gjør med andre mennesker. Han har fått utdelt en ugyldig karriere og lurer på hva grunnen er.

Filmen er laget med et fravær av følelser som er vittig og samtidig bevisst usannsynlig. Man forteller en historie som ingen skal trenge å identifisere seg med, og følgelig går det an å kjenne seg igjen. Kopierer du virkeligheten, vil ingen føle seg truffet. 2005.

The secret life of Walter Mitty

TV6 22.30

secret life of walter mitty, the

Ben Stiller og Sean Penn i fjellet.

terning 3 liten Når dagdrømmeren Walter Mitty sitter skjeggete og annonsefint allværskledd der oppe på nestentoppen av Himalaya, og Sean Penn viser så mange troverdighetsrynker at XXL burde skrive en sang om ham, da forventer man at det skal skje noe spesielt. Det gjør det ikke, og fraværet av et skikkelig poeng er det som kjennetegner hele filmen.

“Walter Mittys hemmelige liv” er gammeldags småvittig, men på den underytende måten som antyder at den bare vil bli småviktig. Her er en teit, gammel historie som man godt kunne ha skrevet fram til en lysning i bruktbilhaugen av oppbrukte eksistensielle klisjeer, men den smuldrer og smuler det til. Appelsinkake i solnedgang, alminnelighet og sødme. En slags kapitulasjon.

Verden er full av folk som higer etter noe mer enn den daglige dosen med gjentatt liv. Det er litt patetisk, for vi er skapelsens mirakler, og den rutinerte misnøyen er som om Enhjørningen skulle ha sittet småfull på kafé og klaget over at den er noe så alminnelig som en hest med horn. I 1947 var en dagdrømmer en oppkvikkende ting, for virkeligheten hadde nettopp sluttet (annen verdenskrig ble oppheva i 1945), og det var såvidt folk hadde oppdaget radioen. I vår over-utviklende tid da livsinnhold kommer strømmende som en sukkerspinn-tsunami, måtte historien fått et poeng. Her er det plass til en slags erkjennelse av ett eller annet. Her var det plass til et poeng, men det kommer bare et slags Facebooks-paradoks: Hvis denne slutten får én million Likes, skal vi donere trebein til alle landmine-ofrene i Afrika.

Ben Stiller har regissert seg sjøl som Mitty, en mann som ble spilt i 1947 av Danny Kaye, og i James Thurbers novelle var han visst krimbok-redigerer. Stiller-Mitty dagdrømmer voldsomme superhelt-scener, for han er en uanselig negativbehandler i magasinet Life (som må ha vært en fantastisk spennende jobb, egentlig), han har korterma ikke-snakk-til-meg-kostyme, han er en så velbrukt klisjé at folk som har gått mye på kino, ville ha hilst på ham som en gammel venn om han sto i kassakøen på Madla Amfi.

Dette er den dagen bildet dør i USA, for Life Magazine blir lagt ned og erstatta av Life Online, som antakelig skal drives av den nye Aftenposten-redaktøren og hans likesinnede digitalhoder. Mitty oppdager at han har rota bort det viktigste negativet (noe man laget fotografier av i Kodak-perioden) til fotografen Sean, som er en pussig Hemingway-mime. Knust av sin egen ubetydelighet og bildets ubegripelige forsvinning drar mannen ut av sin kontor-uniform. Det blir som når Superman kaster av seg Clark Kent-dressen og viser fram S-brystet: Plutselig er den lille bakroms-nissen en værbitt, skjeggete globetrotter som kaster seg i havet fra helikopter.

Nå er det sånn i vår tid at folk gjør mer fantastiske ting enn å bestige Mount Everest når de blir 62 år og førtidspensjonerer seg. I Norge tar rullestol-brukere seg opp i fjellet. Men OK. For Mitty er dette en slags gjenfødelse.

Grønland er et ødslig sted som virkelig trenger en klima-endring mer enn de trenger isbjørner. Island består av voldsom utendørs-romantikk, og de beste scenene er derfra.

Som røpet kommer dagdrømmeren til Himalaya. Der sitter Sean og stirrer på en katt. Det er da jeg savner et poeng: Det burde ha stått en McDonalds i fjellsida, det burde ha vært en sushi-bar der. Vi har vært over alt. Vi er blitt våte i håret. Eventyrlyst i 2013 er å finne igjen sin egen hverdag og gjøre en visjon av den.

Omtrent. 2013.

Torsdag 29.12.–Overdreven torsdag med enda et angep på stemødrene

 

Snow White and the huntsman

TV2 21.30

terning 5 liten Selv på en alminnelig torsdag i desember dukker det opp en sann overflødighet av filmer, og det er fordi romjula har en egen status i norske hjem: Julen er ikke forbi. Julen er der sjøl om ribbefettet omsider er skylt bort fra den sutrende utrslagsvasken og sjøl om folk lengter så inenst etter skikkelige hverdager at de melder seg inn i McDonalds matkortklubb. Alle vet at julen er ukene før den 24. desember. Det er da vi gjør de to tingene vi kan best: Bekymrer oss og handler mat. Men OK. Nå er den halvskeive torsdagen her med mange tilbud og mye gammal film, så da tar vi en der Kristen Stewart trøbler med stemora si. Siden det i høst ble politisk ukorrekt med stemødre i eventyr.

Men til filmen.

snow white and the huntsman

Chris Hemsworth tar seg av Kristen Stewart eller omvendt.

Når Twilight-emoen Kristen Stewart trekker i rustning som en småvokst Jeanne d’Arc-kopi, blir hun til fullbyrdelsen av en eventyr-romantikk som er så full av action og fantasy at den antakelig burde få sin egen genre-betegnelse. Fantaction eller noe sånt.

I filmen «Snow White and the huntsman» finnes også spredte rester av eventyret om Snøhvit. Det er for eksempel med sju dverger. Men ellers har TVserie-regissøren Sanders laget en Potter-rein magi-oppvisning i de trolske film-traktene der Narnia grenser til Mordor. Ville fjell er skarpkanta som ondarta nyrestein. I mørkeskogen er jorda dekket av døde fugler, der slimer slangegreiner, billene bunter seg, trærne murrer truende og vekker opp skrømt og skrekk. Og som om ikke det egentlig var mer enn nok unatur til å fylle en norsk 11 års aldersgrense, må Stewart møte et King Kong-mjukt troll som mer enn noe annet ligner ufaglærtes visjon om djevelen. Det er virkelig ikke som en søndag i arboretet.

Bedre blir det siden i alveland. Der vaier den nysgjerrige øyesoppen (det er ikke en friksjonssykdom), der flakser både sommerfugl og ekorn, der fjomser de flørtne små alvene voksaktig rundt og Trollhjorten har så digert horn at kan omsider ser berettigelsen av uttrykket tusen takk.

snow white and the huntsman theron

Charlize Theron. Litt svensk liksom.

Vi rykker fram til start. Den snille mamma-dronninga dør, og pappa blir nesten øyeblikkelig forblindet av en forskremt, svensk blondine (Charlize Theron). Nasjonaliteten har jeg resonnert meg fram til, for dama er bitter og misbrukt som en Lisbeth Salander, og den prustende kongen kommer ikke lenger enn til første base før han dør. Den nye dronninga rykker inn med karbonbasert krystallhær. Med i bagasjen har hun et rundt gullspeil som kan omgjøre seg til rennende eggeplomme og smigrer eiersken. Skjønnheten hennes kommer innenfra, for Theron griper hjertene med det kjente Temple of Doom-grepet til Mola Ram. Hun suger ungdom ut av småjentene den dagen portvinhuden melder seg i kinna. Hun snurper med symbiotikken til sin bror. Det er ei fæl dame, og når hun bøyer seg ribbeint framover, liker hun en gargoyle.

Snøhvit rømmer fra Tower, og den forfylla gjørme-jegeren Chris Hemsworth blir hyra for å ta henne. Han er imidlertid misfornøyd med betalingsformen og konverterer til jentungens parti. Dermed begynner actionkjøret. Du kommer til å bli imponert. Du kommer til å smile av at digre briter spiller dvergene. Du kommer til å kose deg med Snøhvits meisemjuke redningskyss. Du kommer til å nyte bildene. Det er en deilig film.

Chris Hemsworth er årets hønk. Han ser ikke ut som en frustrert surfer lenger. Når han omsider får vaska og stelt seg, er mannen riktig vakker. Kristen Stewart har ikke akkurat funnet opp skuespillets tolvtoneskala, men hun er en effektiv og overbevisende jentunge-maskin. Theron som dronning er så flott at det antakelig kommer en toer der hun reiser til New York og blir kjent med Sarah Jessica Parker.

«Snow White and the huntsman» er en bevisst overflodig film. Det er ikke dårlig. Det er bra. Plag puritaneren i deg. Se noe som svulmer. 2012.

Coraline og den hemmelige dør

NRK3 19.30

terning 4 liten Amerikansk anomasjonsfilm om den eskapistiske Coraline. Hun syns livet er kjedelig (!), men finner en hemmelig dør som bringer henne inn til den interessante delen av Coralines liv. Ja, det låter teit og sutrete, men OK. 2009.

Trainspotting

NRK3 21.10

trainspotting

En slags livsstil-skildring. Jeg ble aldri helt trygg på den.

terning 5 liten «Trainspotting» var en av de mest oppsiktsvekkende komediene på nittitallet. Den ble laget av Danny Boyle sammen med forfatteren John Hodge og produsenten Andrew Macdonald og skildrer livet til unge narkomane i England som en komisk helvetesreise. Filmtittelen kommer fra navnet på sånne som sitter ved jernbanelinja og skriver tog-numre, en hensiktsløs tilværelse som funker som metafor for narkomanien. Storarta roller av Ewan McGregor, Jonny Lee Miller, Ewen Bremner og mange flere. 1995. 1 time, 34 minutter.

Twilight saga: Ved daggry del 2

NRK3 22.40

twilight breaking dawn del 2

Robert Pattinson og Kristen Stewart. Det siste verset.

terning 5 liten Dette er hva man kaller en bonus-level når du kjøper dataspill. Det eneste som kan gjenstå etter «Breaking dawn 2» er Twilight The Lego Game. Men den særegne fortellingens ekstra-omgang innebærer både anspent familiefeide og det heftigste headbangers ball jeg kan huske å ha sett.

Vi er mange (går jeg ut fra) som trodde at Twilight-konseptet hadde funnet en overnaturlig avslutning i den forrige filmen. Der tok vi feil. Det var egentlig umulig å forestille seg at man skulle få se det lykkelige paret feire jul i Brødrene Grimms hus i skogen. Men Idyllene går videre i en anspent ekteskaps-historie som egentlig dreier seg om Bellas datter Renesmee som vokser fjortisfort og innebærer en trussel mot den munkedystre uniformsfamilien Volturi til Michael Sheen. Han ser lattervekkende ut som statsminister Blair på hippie-party og er denne filmens Bardem, men han leder slekta som utsletter de udødelige barna fordi de har ADHD-tendenser og ikke kan slippes løs på folk.

De første filmene fulgte en sart, melankolsk logikk mot at Bella skulle bli vampyr. «Breaking dawn 2» tar folka over i en ny sort handling, det er som om man starter på noe samtidig med at alle sier at nå er det slutt. Hvis jeg var Stephenie Meyer, ville jeg etter «The host» skrive videre på serien: Bella dør, Edward blir menneske-eter av sorg, og superjenta Renesmee leder en gjeng med ulvianere med Jacob som stefar.

«Breaking dawn 2» starter poetisk med Bellas vampyrøyne og blodrød himmel. Det er egentlig litt pinlig at den stillferdige cowboyjenta har konvertert, som hvis en Thailand-turist blir buddhist for å kunne gifte seg med hotelldirektørens datter. Bella har fått så stilige evner at man spør seg om hvorfor ikke Lance Armstrong bare ble vampyr i stedet. Hun spiser puma og trener seg i jedi-ting. Hun shower litt, og så kommer et dramaturgi-myrdende mylder av folk og frender inn i filmen, men den pompøse emo-stilen holder x-men-mengdene på plass og får fortellinga til fortsatt å funke som et eksperiment i fantasi-følsomhet. Jacob lever som barnevakt og husvenn, en slags Clapton i George Harrisons hus. Han passer på ungen og sutrer bittert som han pleier.

Alvorlig diplomati planlegges, og så oppstår en av de lengste familiekranglene midt utpå ei nifs snøslette. Vampyrer, varulver og andre vampyrer gyver løs på hverandre i en vakker og forskrekkende bossfight som også vil glede de kiropraktorene som stakk innom for å se varulvenes ryggrader.

Historien om Edward Cullen og Bella Swan slutter slik eventyr skal. 2012.

No strings attached

Norsk TV2 22.40

no strings attached

Ashton Kutcher serverer te til Natalie Portman fordi hun har mensen.

terning 1 To menneskegrupper vil få problemer med denne ubeskrivelig usjarmerende kopulasjons-katastrofen. Det er de som så Ashton Kutcher i Seventies-serien og syntes han var søt&rar fordi tilbudet ikke er bedre om ettermiddagen. Så er det de lettlurte som lot seg trende av «Black swan» og syntes Natalie Portman så ut som et levende vesen. De teite og de naive vil sette seg sjøl i vranga og hoste seg opp.

Kutcher spiller TV-produsent for heiajenteshow. Han har Kevin Kline som pappa, og pappa har seg med Ashtons eks, og dermed går sønnen inn i et double dip-trauma som ender med at han våkner i den unge legen Portmans pussige kollektiv.

På morgenen har Kutcher og Portman sex som likner en mislykka sandvolleykamp, men som altså er en forsinka 9-årings-protest mot at foreldre har sex. Det ser ikke godt ut. Hunder er bedre til å imitere orgasmer enn de to stakkarene, og det er antakelig flere enn jeg som vil bli rammet av akutt tørrhet i skjeden.

Så bestemmer de seg for å være kåte og kyniske sammen i det uendelige. Men de må ikke føle noe. Denne handlingen er så vanlig at du får medisiner mot den uten resept. Du kan finne walk-throughs i bruktbutikker om den. Du kan finne den igjen i hieroglyfer og kladdebøkene til Petter Dass. 2012.

Pay it forward

TVNorge 19.30

pay it forward

Kevin Spacey på skolebenken med Haley Joel Osment.

terning 5 liten Kevin Spacey spiller en imponert mann sammen med Helen Hunt i en film om en liten gutt som vil forsøke å utvide godheten i verden. Haley Joel Osment er rørende og snill, og dessuten tar han alvorlig de ideene om medmenneskelighet som var ment for festtalene. Mimi Leder regisserte. Mange syntes filmen var for sentimental. 2000.

Mens du sov

TVNorge 21.55

mens du sov

Sandra Bullock finner pen mann på jernbanelinja.

terning 5 liten Sandra Bullock har for eksempel håret i storvask-knute midt på hodet. Hun har t-skjorte under telt-genser. Hun har topplue med oppbrett. Hun går i lang frakk med xl-skjerf som henger i halvknute rundt halsen, hun har pannehår som detter mørkebrunt som nyrøykte kaffiplante-aks (ææhh) nedover pannen og likner en litt svett beatle. Noe mer trenger man ikke si om den romantiske komedien «While you were sleeping», for den består for det meste av Bullocks beskjedne alltid-nærvær, perverst sjarmerende vinterhumor, ikke-typiske issvuller som likner sukkertøy fra Soria Moria, løssluppent og frimodig familieliv uten tenkepauser og så sordinert elskov at den ikke ville ha vakt oppsikt i midtgangen i Domkirken søndag formiddag klokka 11.13. Hun forelsker seg i mann i koma. 1995. 1 time, 39 minutter.

Istid 3: Dinosaurene kommer

TV3 18.45

istid 3

Stolt fosterfar. Fosterfedre kan føle seg støtt.

terning 5 liten Det er fremdeles liv der nede (hu sa så brurå), og det tidlig-darwinistiske blodtann-mylderet langt under istiden er ikke noe dere kommer til å angre.

Nok en gang starter filmen med merkelig snutekorn på jakt etter eikenøtt. Som skydivers stuper det hysteriske overlevelseskrypet og ei skummelt rødpelsa venninne ned i en innfallsrik, udokumentert historie-oppfatning hvor mammut-familien går rundt og snart skal føde. Man skal vanligvis ikke si ordet mammut i nærheten av gravide, men i denne filmen er mannen like feit (det skjer også blant mennesker) så det gjør ikke noe.

Fordi dovendyret Sid får seksologisk progressive morskjensler for tre dinosaur-egg, havner den utvida reservat-familien med sabeltanntiger og de som verre er, langt nede i dinosaurenes Shangri-La, der fossene henger skinnende som juletre-girlandere og grønnsaksspisere er sjeldnere enn Facebook-venner.

Vår gjeng er egentlig fredelig som en stortingsdelegasjon på tur til Sri Lanka, men fordi Sid kan bli spist av den grådige krokosauren Rudy, må den få hjelp av Buck. Buck er en rambovesel-versjon av Crocodile Dundee, og han leder turen gjennom dødens jungel og skrekkens kløft og smertens lavadal i et glemt evolusjons-mareritt langt under isflaten. Her opplever skremte galninger drøveldisse i dentosaurens gap, her ruser pappaene seg på heliumbasert lystgass og den kjønnsforvirra Sid blir fellesmamma med en dinosaur som må være større enn hele tennisfamilien Williams.

Påfunnene er faktisk imponerende mange og merkverdig vellykka. I tillegg har manusforfattere og regissør fått til en spennende handling i egna omgivelser. Flukt på flak i lavastrømmen kommer uten tvil til å bli populært i mange familier med vulkanromantiske ungdyr.

Man må igjen undre seg over hvor fantasifulle amerikanere blir når de lager animert film. Historier som denne tyder på at det kan finnes variasjonskvikke antioksidanter også i losangelske hjerneceller, men det er vanligvis ulovlig å anvende dem av hensyn til den farmasøytiske industrien, som er avhengig av å selge solskinnspiller til en nedpsyka nasjon. «Istid 3» er i så måte en betenkelig opptur selv om den går fort nedover. 2009.

Dragonheart

TV3 23.50

dragonheart

Dennis Quaid fekter med David Thewlis.

terning 5 liten I Rob Cohens «Dragonheart» fins et så overdimensjonert fravær av alvor at de brennende stråhytter ikke en gang er en Vietnam-allusjon, men en lekeonkelaktig tivolieffekt i en film som ellers tar livet av mange nok til bare å være forbeholdt underlige voksne og unger med sovende barnevakt. Først tar den unge prinsen David Thewlis livet av kongen. Så blir han en ond majestets-mutant sjøl, og mora Julie Christie er egentlig ganske forskrekka over han. Dina Meyer spiller rødhåra revolusjonær og har stram transparentmunn. Hun deltar i kongedreperen Dennis Quaid milde dragefeik. 1996. 1 time, 48 minutter.

Alene hjemme 2

Viasat4 19.00

alene hjemme 2

Macauley Culkin har kommet til New York dessverre.

terning 5 liten Ei uke for seint. Macauley Culkin spiller om igjen rollen som lille Kevin på villstrå. Denne gang reiser familien til Paris, mens han forveksler fly og havner alene i New York hvor han treffer både den hyggelige lekebutikk-eieren og den melankolske og ensomme due-dama (Brenda Fricker). Men mest har han nye fantastiske møter med småskurkene Joe Pesci og Daniel Stern. Søt, sentimental og svært morsom oppfølger. 1992. 1 time, 56 minutter.

Die hard 4.0

Viasat4 21.00

die hard 4.0

Justin Long deler skjebne med Bruce Willis.

terning 5 liten Volds-simulerte og handlingseuforiske filmdikt er ikke for sånne som hevner seg ved å tenke «filler’n for en slubbert (uttales: slubbett), jeg skal sørge for at han ikke får stipend neste år.» La det være sagt.

Da den første «Die hard»-filmen slo ned i oss som scud i blomsterpotta en gang på åttitallet, var John McClane en familienær handlingsmann som gjorde hva som helst for å redde kona si. Han var den hengivneste underholdningsektemannen siden Rocky ropte «Adrian!», og skilsmisse-statistikken skulle ha snudd. Nå er han på 2000-tallet. Han har ingen kone, han har ingen kjæreste, og dattera er et steinhjerta råskinn som nekter å bære hans etternavn. Detektiven er skallete som en mc-båren veikro-satanist og har godværsbølger i pannehuden. McClane skal hente inn en hacker med søtt musefjes fordi FBI blir hacka av SPECTRE eller noe sånt, og skurker som ser nifse ut som frie balkanboere, tumler med illevarslende voldsting.

Det handler om datakjeltringer. Noen tar ut Amerikas nervesystem, og om en stund vil landet se ut som en slagpasient. La meg bare nevne at mens jeg satt med laptopen og så film, installerte plutselig Google Desktop seg sjøl uten at jeg hadde gjort noe for det, og akkurat det tilførte filmen en fin autentisk stemning. Jeg tror Google står bak alt. 11. september. Den globale oppvarminga. Branns eliteserie-seier.

McClane verner gutten som på en måte er ukas virtuelle nevrokirurg, for IT-gangsterne må ikke få tak i ham. Dermed følger aksjonsscener som er like forutsigbare og like velkomne som julaften. 2007.

Die hard

Viasat4 23.40

die hard

Bruce Willis inni ventilasjonssystemet med lighter.

terning 5 liten Folk som ikker abonnerer på filmkanaler har kanskje ikke sett «Die Hard» før, så derfor en kort presentasjon av en nyklassisk thriller: Bruce Willis spiller politimannen John McClane i en intens skyskraper-thriller som nærmest laget ny skole. Kona og kollegene hennes er fanget av terorrister og McClane ordner opp i en uvanlig godt laget action som gjorde «Predator»-regissøren John McTiernan til et stort navn. «Die Hard» ble laget i 1988. 2 timer 11 minutter. Vel verd å se.

Harry Potter og dødstalismanene del 2

TV2 Zebra 21.00

harry potter og dødstalismanene del 2

Daniel Radcliffe, Emma Watson og Rupert Grint for siste gang.

terning 6 liten Egentlig burde publikum bare reise seg i benkeradene og juble etter den aller siste Harry Potter-filmen. Den er laget med tett og handlingssterk dommedags-dramatikk, heftig trollmannsaction, religiøs utholdenhet og en okkult sanselighet som imponerer så ofte at det virker som magi.

La oss også hylle J.K. Rowling, dama som har skrevet en av de mest innfallsrike og velformulerte eventyrhistoriene i engelskspråklig litteratur. Harry Potter-serien har vært forunderlig rik fra første setning.

Jeg var skeptisk til at sjueren ble delt i to, men nå virker det logisk. Første del av sjueren var den dystre, nederlagsdømte, smertelige og utrøstelige sjelerøysa der de tre unge menneskene fikk møte voksenheten i et goldt mellomland der ingen barnlighet overlever. Den andre skildrer kamp.

Lille Potter kom inn i historien som en vilter adoptivgutt med store briller og lykkelig sinn. En unge som oppdaget hva sine overraskende evner, et fint bilde på den fantastiske gleden ved å være barn og få ting til. I sjueren del 1 oppdaget han for alvor at det finnes et kompromissløst alvor i verden.

I siste del utvikler Potter den voksne mannens viktigste spesialitet: Han aksepterer faenskapen og bestemmer seg for å gjøre noe seriøst med den. Det gjør han i et bildevakkert, actionfylt felttog mot den uunngåelige Voldemort, mannen som ikke ble borte fordi om man ikke sa navnet hans. Det er konfrontasjonens voldsomme romantikk, formet som en blanding av eksistensielt eventyr og eventyrer-frodighet. Når Harry, Ron og Hermine lurer seg inn i Flirgott i forkledninger, er det som i et Indiana Jones-race med skinnevogn – og når de rømmer ut igjen på dragerygg, svimler du lykkelig som en hengiven slektning av brødrene Grimm.

Når himmelen over det skadeskutte Galtvort eksploderer i en stjernenatt av ond trolldom, er det som blitzen over London. Og når de siste, slitne skolefolka i Humlesnurrs snedige akademi samler seg til organisert motstand, blir det som om du ser en klassisk krigsfilm i et slags beleiret «Alamo». Manetaktig skjold velver seg over skolen som i en Star Wars-film, og på de svarte haugene har ondskapen samla seg under den svarte lordens ledelse. Så kommer de. Troll, villmenn, skogs-barbarer, røvere, dødsetere og desperanter mot levendegjorte steinriddere og livredde skolefolk med støvete tryllestaver.

Innimellom små pauser med utsøkt romantikk. Slurs hemmelighet og hans tårer som røper alt. Harrys møte med Humlesnurr i en limbo-versjon av Victoria Station der de som ennå henger i skjebnens fingre, kan bestemme seg for en framtid.

Mot slutten en boss-fight i ruinene av Galtvort, utført av en ung mann med rød laser og en mektig Vader med grønn laser (jada, det skulle vært omvendt). Det er kult, og du kjenner det i magen.

Det er ikke så lenge siden jeg så eneren. Daniel Radcliffe var en søt og rørende liten gutt med glitre-øyne. Her er han en sliten magiker-nerde med triste øyne, en sta og sart liten mann. Emma Watson blir antakelig en ny Beckinsale eller Knightley, Rupert Grint blir en tøff mann i engelsk film framover. Det vil uansett alltid finnes et Galtvort.

Jeg liker godt den omdiskuterte slutten. Den er logisk og rettferdig. Dessuten liker jeg at Potter som førtiåring likner Patrick Dempsey og at sønnen hans er helt lik Ashton Kutcher. Man skal ikke lykkes med alt. 2011.

Mannen med den nakne pistol 2 ½

TV2 Zebra 23.30

mannen med den nakne pistol 2 12

Leslie Nielsen steller med Priscilla Presley.

terning 5 liten «The naked gun» ble til som et nytt forsøk på å gjøre noe ut av den mislykkede TV-serien «Police Squad», der trekløveret Jim Abrahams, Jerry og Jim Zucker forsterket hensynsløst alt det ufrivillig komiske ved fjernsyns-politimenn. De konstruerte en slags buskis for intellektuelle med god tid (rhododendron-humor), og derfor fikk serien bare noen få tilhengere, som imidlertid likte den med fremmedord og antakelser om alvorlig ment satire.

«The naked gun 2 1/2» gjør alt dette om igjen med gjenkjennelighet og uforminsket fjollethet. Satire er det fortsatt ikke, for Jerry Zuckers anarkistiske film utfører en mekanisk demonstrasjon av at overlegen intelligens også kan brukes til rein, konfesjonsfri hekkan, og den har en så kald humor at den knapt kan huskes eller likes. Men kjekt er det. 1991.

Legenden om Narnia: Prins Caspian

FEM 20.30

legenden om narnia prins caspian

Ben Barnes er den pene prinsen.

terning 4 liten Ingen skal behøve å føle seg truet av åndelighet i «Narnia 2». Det som eventuelt fantes av idealistisk eller ideologisk kristelighet, blir bedøvet av heidundrende krigsbegeistring og et fargerikt fellesskap fra panteistiske verdensoppfatninger. Frelserskikkelsen i det stemningsfulle fortsettelseseventyret til C.S. Lewis er for eksempel en britisk ikonløve med navn Aslan, og jeg innbiller meg at han egentlig kommer fra Somalia og er muslim. Han har Liam Neesons stemme, men likner egentlig mest på Morgan Freeman, særlig nesepartiet og de myke potene. En mer komisk Kristus-kopi skal man lete lenge etter.

Befolkningen i Narnia består heller ikke i toeren av tilbakeholdne bærumsfolk, menighetsrådsmedlemmer og Vårt Land-abonnenter. Ukristelige kentaurer og andre snedige disneydyr fra datamaskinen kjemper om oppmerksomheten med politisk ukorrekte småfolk og hedenske forestillinger om at Gud skapte eiketrærne i sitt eget bilde. Når frelsen dukker opp henimot klimaks, låner faktisk C.S. de bevegelige trærne av både kameraten Tolkien og alle briters forbilde Shakespeare.

Lewis levde i Oxford i den tida da professorene hadde bokstavforkortelser i stedet for fornavn, og den teologiske tenkeren ble nok påvirket av mye rart fra mytologier som aldri satte sin fot i Vatikanet. Narnia-historiene er ei ideologisk sørpe og har en fortellingsidentitet som ble brukt opp hundre ganger før.

Bøkene tilhører nok også de overvurderte tingene i barnebokhylla. Men det er jo moro på kino allikevel, for Narnia-filmene blir et tivolirikt frikshow der man sitter og nyter skikkelsene mens man driter sakte i hele historien.

For den er ikke det helt store, denne filmen. Pompøse førtitallsbarn slåss for den unge kongen fordi den gamle kongen er en tosk, men det skjer ikke med overrumplende intriger eller fikse nye voldsvrier. Narnia-filmen beveger seg ustoppelig mot store tinnsoldatslag og «hva gjør vi nå!!??»-romantikk.

«Legenden om Narnia – Prins Caspian» er enda mer en Harry Potter-film enn den første. De fem barna forsvinner gjennom veggen i jernbanestasjonen Strand og havner ganske riktig på en strand i Narnia. Landet befinner seg i en tilsynelatende evig riddertid, og det er okkupert av noe som vi kan kalle overnaturlige spanjoler. Prins Caspian må stikke av fordi han blir truet av en typisk akademisk-britisk Shakespeare-skjebne: Pappa konge ble drept av onkel akkurat som i «Hamlet», og kong Miraz vil myrde opposisjonen akkurat som Macbeth. Caspian søker tilflukt hos gretne skogsdverger, men finner det tryggest å blåse i hornet sånn at de engelske ungene kan komme til unnsetning.

Hva filmen mangler blir tydelig med en gang Tilda Swinton tines opp. Da fylles historien ett lite øyeblikk med en foruroligende og magedjup poesi som angår flere kroppsdeler enn øynene. Prinsen Ben Barnes er fjortisagnet i den nye Narnia-filmen. Han ser ut som den ene vokalisten i Modern Talking og er en kunstnerisk uutvikla 27-åring som faktisk kommer fra et kortlevd boyband og har sunget i Melodi Grand Prix. 2008.

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant

TV2 Livsstil 21.00

terning 4 liten Rett som det er dukker det opp filmer som eufemiserer eldre mennesker hinsides all rimelighet, som en slags unnskyldning for at de til vanlig blir behandla som ryddeklar utedo-dritt. Dette handler om en hundre år gammel mann som av mirakuløse grunner er fysisk i stand til å rømme gjennom vinduet for å oppleve store ting mens han tenker tilbake på livet sitt. Nei, jeg har ikke sett den. Ja, denne omtalen er basert på fordommer. Fordommer har gjort meg til en innsiktsfull mann, så det får bare være sånn. 2013.

Management

TV6 22.30

management-2

Woody Harrelson steller med Jennifer Aniston.

terning 3 liten Noen uker er sløve på det viset at det bare dukker opp filmer som Darwin og Gud egentlig var enige om å skrape, men så ble gomorriseringen stanset av en eller annen pengesterk hedning. Jennifer Aniston-filmer er interessante på samme måte som fredag ettermiddag – i beste fall kan de føre til avslapning. Når hun spiller mot Harry-filmenes veistøv-kerub Steve Zahn oppstår en likegyldighet som nesten har litterære kvaliteter: Minimalismen har fått to ansikter.

I «Management» spiller Aniston en handelsreisende i kunst. Hun har korpie-skjørt og knitrestrømper, og hun sitter med pc på fanget på motellromsenga og ser ut som hår under armene. Manageren på motellet spilles av Zahn, og han er praktiserende rumpe-fetisjist, altså halvt utvokst annenklassing. Begeistring for livets baksider forårsaker at han forelsker seg i den triste reisedama, og det får etter hvert katastrofale resultater. «Du kan ta på rumpa mi, men da må du gå etterpå», er ikke av de store replikkene det året.

Zahn pleide å se ut som rabisplaga prærieulv, men han har roet seg. Mannen ser ennå ut som en misbruker av varehus-shampoo som er dømt til livsvarig campingvogn, men han klarer å sutre på seg bordkant-sex, som egentlig kommer inn under kategorien uskjønne møbel-misbruk, og han følger etter korpistinnen til Baltimore. Der deler hun ut Burger King-rabatter til hjemløse og matfrie og går på yoga og gifter seg med en fullstendig rabiat psykopat, spilt Woody Harrelson uten gyldige vokaler eller konsonanter.

Jo. Jeg innrømmer at dette kan virke vittig når jeg forteller om det. Men filmen er laget med en uvesentliggjørende energi-svakhet som man antakelig har tenkt skulle være stemning. Den latterliggjør kjærligheten som livsmotivasjon og får livet til å se ut som en glemt skittentøykurv. 2008.

Onsdag 28.12.– Farvel til Bin Laden og den overfylte onsdagen

 

Zero dark thirty

NRK3 21.15 og NRK1 00.45

terning 5 liten Denne onsdagen føles virkelig som en overfylt hverdag på slutten av et år som skremmer folk fordi kjente mennesker dør. På en måte jeg ikke kan forklare blir det logisk å velge filmen om de amerikanerne som etter mangfoldige år fant Osama Bin Laden og hevnet seg på ham. Det gjorde ingenting med terrorismen i verden. Terrorisme handler ikke om ofrene, men om utøverne. Terror er et maktspråk som brukes av politiske undermålere fordi de vil imponere naboene sine, den handler om hvem som skal ha innflytelse i eget revir, ikke om å invadere andres.  Vi sier: Det er det terroristene vil. Men terroristene vil bare pisse lengst i MIdtøstens pissekrig om hvilke verdier som skal styre landene: Vestlige California-etterlikninger eller den militante islamismen.  Innimellom finnes de som ikke liker politikk.

Men til filmen.

zero dark thirty

Jessica Chastain bærer filmen.

Bin Laden-jakten «Zero dark thirty» handler ikke om terrorisme, men den handler litt om besluttsomhet og gjengjeldelse. Akkurat i de tidene her, da du og jeg og alle villstyrige liberalere samler oss i CIA-paranoia fordi det ikke finnes noe annet å engasjere seg i, akkurat i de tidene her er filmen det vi kaller en utfordring.

Mest handler den om to ikoniske kvinner.

Den ene dama er Kathryn Bigelow. 62-åringen var en gang gift med James Cameron, og det betyr at hun rangerer oppe i det vinternatt-barske Nansen-segmentet for kvinner med stor overlevelsesevne i krevende terreng. Dessuten lager hun usjenert og uten femi-forklaringer og hood ornaments (jeg aner virkelig ikke hva det heter på norsk) mandige filmer der det egentlig ikke er synd på folk. Ingen andre kvinner lager filmer der det ikke er synd på folk. Det trenger ikke være noe galt i medlidenhets-kunst. Jeg kan ikke helt forestille meg hvordan verden skulle være uten, men man kan bli utslitt og møkka lei av den. It will hit you, it will hurt you, make you sore and what is more, this it not what you came here for. Ingen ting tærer på den generelle livsviljen som medlidenhetskunst. Det er verre enn å lese om at livet ditt går til helvete fordi CIA kan lese Facebook. Da var det ikke rare livet.

«Zero dark thirty» handler om CIA, og den forteller en uanstendig og sjukt god historie. Før de liberale (du og jeg og Obama) fikk stanset den umenneskelige behandlingen av Guantanamo-fanger, klarte faktisk CIA å utrette et mirakel. Å ha tillit til CIA har egentlig vært mer naivt enn å tro på julenissen. Dette er organisasjonen som aldri fikk til noe. Sammen med FBI slapp de historiens mest åpenbare terrorister inn i USA og ga dem flytrening. CIA mente i fullt alvor at det fantes produksjon av masseødeleggelsesvåpen i Bagdad, og en lettlurt president Bush ble gående med rumpa dinglende bar som en bukseløs bajas for resten av president-tida si.

I mai 2011 dro to helikoptre med amerikanske SEAL-soldater inn i Pakistan og drepte Osama Bin Laden. Bigelow har sagt at «Zero dark thirty» setter spørsmålstegn ved bruken av rå makt. Det gjør den ikke. Bigelow er seg sjøl. Hun lager film om handlingsmennesker og paradoksene som driver dem.

Så her kommer vi til fjorårets kvinne-ikon Jessica Chastain, som spiller den CIA-ansatte Maya. For å vende tilbake til George Harrison ett øyeblikk: «Beware of Maya.»

zero dark thirty1

Hura hura!

Jessica Chastains rollefigur blir hyra inn i den brutale utspørringa av antatte Al-Qaida-tilhengere i årene etter 2001. Dette er den mest nervepirrende delen av filmen. Ikke fordi det er spesielt spennende å se på at Joel Edgerton bedriver vanntortur på fanger, men fordi du vet at Chastains valg av ansiktsuttrykk kommer til å avgjøre hva slags film du ser. Hvis hun tar en Vibeke Løkkeberg og er åpenbart indignert, blir «Zero dark thirty» en banalitet om den menneskelige CIA-er som selvsagt var kvinne og reagerte mot de meningsløse mennenes råskap. For filmen ville det bety: Rett i dass. Jeg satt på nåler og studerte Chastains mimikk. I noen korte øyeblikk var hun helt i nærheten av Liv Ullmann, og hjertet sank – men det var bare for å lure folk. Maya er ei annerledes dame. Hun er tøffere enn Christian Bale som Batman, hun er råere enn Daniel Craig som Bond. Maya gjør det som må til. Hun stanser aldri og klapper små barn på hodet, hun tæres ikke av nattlig tvil og blir ikke alkis av å medvirke til tortur. Hun gjør jobben. Dama er slik menn pleide å være i handlingsfilmer, før folk som Christopher Nolan kom slepende med de trøtte beina og kafé-følsomheten sin.

Maya er den mest imponerende kvinnerollen jeg har sett på lenge. Jessica Chastain ser tradisjonelt flott ut med det flommende, røde Hayworth-håret, men ikke ett eneste øyeblikk stanser hun i motlyset og bruker sensualiteten sin. Sjefen for Virke flørter mer med kameraene enn Maya gjør. Chastain skaper et kvinne-ikon for framtida: Også kvinner er i stand til å ta pragmatiske valg uten at det må forklares med at de var incestofre som barn. Ufølsomhet er et virkemiddel i noen yrker. Ufølsomhet er av og til en profesjon. Maya blir profesjonelt besatt av jakten på Osama Bin Laden, og hun ville egentlig ha bomba hele villaen hans med unger og koner og alle som var der. Men da ville CIA aldri fått vite om det virkelig var den nasjonale 2001-djevelen de drepte.

Nå, midt i indignasjonens tid, er dette en stilig film og et forfriskende kvinnebilde. Noen folk må gjøre jobben sin, og jobben er ikke at de skal være snille. Den mannlige torturisten blir så utbrent av jobben sin at han søker tilflukt i Langley. Men Maya har ikke én eneste motforestilling, og det er ikke fordi hun er et sjeleskadd offer som Uma Thurman i «Kill Bill».

Filmen er blitt kritisert av fine folk for at den aksepterer tortur. Det er selvsagt tull, for det er ikke mulig å skildre grusomheter mot en utvalgt fange i tjue minutter på en sånn måte at det virker helt greit. Men man lar ikke lidelsene til en Al Qaida-kurer stanse filmen før den har begynt. Han er en historisk brikke, han er en del av et pragma som er så fullt av paradokser at man bør ta med seg hele pakken ut i ørkenen på en hest uten navn og sette seg med farris i ettermiddagssola og tenke skikkelig gjennom dem. For det er hva «Zero dark thirty» innbyr til. Den forteller deg ikke hva du skal mene om ting. Hos oss heter det kynisme når noen avstår fra misjonering. Men du blir lei av misjonærer, for de finnes overalt. Du blir lei av medlidenhetskunst fordi den alltid starter med å være slutt før den begynte. «Zero dark thirty» holder deg fast i undring i to timer og trettisju minutter fordi den aldri røper hva den syns. 2012.

The breakfast club

NRK2 21.15

breakfast club, the

Minnes: Anthony Michael Hall, Judd Nelson og Molly Ringwald.

terning 5 liten Ungdomsfilm-legende som introduserte sentrale folk i bratpack-gjengen fra slutten av 80-tallet. Fem elever sitter igjen og begynner å snakke om seg og sitt. Emilio Estevez, Anthony Michael Hall, Jud Nelson, Molly Ringwald, Ally Sheedy. 1985. 1 time, 37 minutter.

Den fabelaktige Amelie fra Montmartre

NRK2 22.50

den fabelaktige amelie fra montmartre

Audrey Tautou vant hjertene.

terning 5 liten De som aldri hadde sett en Jeunet-film før, må ha blitt veldig overraska da «Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» kom dettende ut i kino-konformiteten som en diamant i en grisebinge.

Jo, det er en binge. La oss bare innrømme det. Det fins ikke mye diktning, og det fins ikke mye poesi på kino-repertoaret. Årsaken er innlysende. Som i musikk-industrien og i mediebransjen er det produsentene som har grepet roret med sine bleke golf-fingre, og de avskyr individualitet som ikke allerede er bekrefta av suksess.

Produsenter er besatte av kollega-voyeurisme: De glor intenst på hva de andre gjør og forsøker alltid å gjøre det samme.

På kino-repertoaret er resultatet en katastrofe. Mellom teknisk uferdige og politisk overmodne euro-filmer og den amerikanske kopist-sjuka fins det nesten ingenting. Ingen Bergman. Ingen Makavejev. Ingen Ferreri. Ingen Tarkovskij. Ingen personligheter som er større enn hva som trengs for å bli ansatt som gymlærer i ungdomsskolen. Nesten. Aronofsky er ennå ikke blitt en kommersialisert Soderberg-tragedie. Coen-brødrene videreutvikler sin guddommelige komedie. Men alle vet at de er unntakene, og at Hollywood vedlikeholder en slags ponnistall av særegen ungdom av rekrutteringsgrunner, sånn at studioene om ti år har en temma femogtredveåring som kan regissere «Dødelig våpen 12».

Jeunet er også ett av unntakene, sjøl om han var innom den amerikanske vestkysten og gjorde scifi-dystopien «Alien 4». Jeunet er noe så sjeldent som en poetisk franskmann. Han ble kultkjent for surrealistvisjonen «Delikatessen», han gjorde det uforståelige eventyret «De fortapte barns by». Jeunet har spesialisert seg på overraskende assosiasjoner, poetiske videretolkninger og eventyraktive tankesprang i et visuelt univers uten tyngdekraft.

Fargene hans er sterkt romantiske, som om noen har helt tårer og musikk i malingspannet. Bildene virker befrukta. Gravide og varme.

Virkemidlene fra «Delikatessen» og «De fortapte barns by» har fulgt med til den distraherte fabelen om Amelie. Man kunne fryktet fantasitørke etter to tidligere filmer, men Jeunet er frodigere og rikere enn noensinne. Filmen hans bugner av personligheter og ujålete eksentrisiteter. Han turnerer med nesten umenneskelig presisjon den vanskeligste av alle humødre: Man skal være filosof for å kunne parodiere menneskene på en sånn måte at de ler fordi de liker å leve blant de utledde på jorda. Kulde fins ikke i Amelie-filmen, bare en løgnas-dokumentarisme som minner om oss sjøl. Her fins vi alle sammen i litt forstørra format. Ved bare én eneste liten overdrivelse av våre alminneligheter, ville det ha oppstått personlighet. Det er en koselig tanke.

«Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» handler om ei jente som ved uskyld, tilbakeholdenhet og observasjon blir en lykkens kerub for de rundt henne. Ikke akkurat Britney Spears.2001.

Den helskrudde professoren II

NRK3 19.30

den helskrudde professoren II

Eddie Murphy som bestemor Klump. Pre Snapchat.

terning 4 liten Den helsprø professoren II» er laget for alle dere som spiser sjokoladepudding med fingrene og gir ungene Penthouse-abonnementer i konfirmasjonspresang og rensker tennene med dobørster, den er laget for dere som kjøper hjem skulpturer med korketrekker-peniser og nøtteknekker-lår fra Syden-reiser, den er laget for dere som får tilsendt månedlige kulepenner der badedrakten glir av femtitalls-pin ups, den er laget for dere som tar på bie-kostymer og plastpupper til utdrikningslag på drosjeholdeplasser og kjører amerikanske biler med Pump Meg, Baby!-stickers på lettmetall-felgene.

Raping, spying, fising. Timinga på de ekle ekkelhetene funker som bare gid! Eddie Murphy spiller alle rollene med presis eleganse, og særlig er han god som Janet Jackson. Handlingen om professor Klumps eksperimenter med ungdomsdrikken og hvordan den fører til at en hvinende universitetsrektor blir voldtatt bakfra av en fire meter stor hamster, er fortalt med uovertruffen logikk. 2000.

Trainspotting

NRK3 23.45

trainspotting

Togkikkerne går det dårlig med.

terning 5 liten I all sin kaotiske anarkisme er film-legenden «Trainspotting» egentlig en slags «’An Pitter, ‘an Marton og ‘an Broremann på heroin». Den fundamenteres på en påståelig esoterisk skotskhet som minner om Ajax og beskytter historiens paradoksale selvtilfredshet mot alle krav om samfunnsmoral. Danny Boyle har laget et sleipt stykke trivial-antropologisk hekkan som er så koala-sjarmerende i all sin ubeskytta grimhet at folk ikke har fått seg til å påpeke at minst halve filmen bedriver åpenlys jønkie-romantikk. Resten av den seifer et slags budskap til kais med forrevne piratseil.

Rollen til Ewen Bremner, mannen som sprer egen avføring på kjærestefamiliens frokostbord, er helt alene et så talentfullt stykke galskap at filmen blir uimotståelig. Ingen forventer det samme av skotter, irer og australiere som av vanlige mennesker, og «Trainspotting» er en kulturell velsignelse fordi den er blitt til ved et generelt amnesti fra politisk korrekthet som gjør det friskt og fristende å puste igjen. 1996.

The bodyguard

Norsk TV2 22.40

bodyguard-3

Kevin Costner er Whitney Houstons livvakt.

terning 5 liten Det årets mest vellykkede romansethriller, med det usannsynlige paret Kevin Costner og Whitney Houston. Han er hennes private livvakt, for hun er feiret popstjerne som blir truet av en gal beundrer. Costner spiller mutt og mandig med kortere pannelugg enn lunte, og rollen hans er fortreffelig. Houston funker bra, og det er underholdende hele veien. 2 timer, 4 minutter. 1992. Den skulle vært innspilt på 1970-tallet med Steve McQueen og Diana Ross, men planene røyk fordi raseblandingen var kontroversiell. Slottet til Whitney er samme huset som var med i «Gudfaren» da en gubbe fant hestehode i senga. Og: Dette er filmen med sangen «I will always love you».

Som to dråper vann

TVNorge 19.30

parent trap, the 1998

Lindsay Lohan er helt lik seg.

terning 5 liten Nyinnspilling av «The parent trap» fra 1961, der to tvillinger som kom fra hverandre til skilte foreldre tilfeldigvis treffes igjen. Lindsay Lohan i dobbeltrolle sammen med Dennis Quaid og Natasha Richardson. Trivelig familiefilm. 1998.

Dum og dummere

TVNorge 22.00

dum og dummere

Jim Carrey og Jeff Daniels ble klassikere.

terning 5 liten At «Dum og dummere» har kommet på video er faktisk en stor begivenhet, for den er en vanvittig morsom film.

Men det viktigste er avsløringen av hva dumhet egentlig er: Dumhet er sånn vi er alle sammen hele tida, bare at ingen systematiserer det for oss, og følgelig slipper vi unna med å virke uanselige, og forsvinner i et beskyttende kollektivt idioti.

Jim Carrey og Jeff Daniels i rollene som de to neka Lloyd og Harry presenterer et repertoar av virkelighetsnære karaktersvakheter, misforståelser, uvitenheter, klønerier, uvittigheter og forkvakla selskapeligheter som er overdrevne i form, men realistiske i innhold. Det er et underkjent vitenskapelig faktum at nesten all sosial omgang mellom mennesker baserer seg på forskjellige grader av misforståelser, og misforståelsene springer ut av en felles manglende evne til å huske ting og begripe ting som ikke foregår innenfor egen primærsfære. Buckingham Palace? Velly good footballteam!

Før eller siden bør dumheten som menneskelig fellestrekk anerkjennes, for hver eneste dag har folk sagt ting eller utført ting som egentlig er reine Lloyd & Harry-katastrofer, men ingen ler av dem. De blir tvertom diskutert og kommentert og havner til slutt hos Egaas Røen, som framfører dem friskt som egne oppfatninger i bystyret.

Så se for all del «Dum og dummere». Men ikke tro at du er smartere enn den. 1994.

Istid 2

TV3 18.55

istid 2

Mammut på vei til intetheten.

terning 4 liten Det er ikke lett å være mammut. Den globale oppvarminga rammer raskere enn vestnorsk ettermiddagsbyge. De eneste kameratene dine er en avfeldig tiger med lavt blodsukker og tannreguleringsbehov og et dovendyr med Dagfinn Lyngbøs beklagelig umedisinerte bergensstemme. Når du i satt alder treffer ei dame av egen ætt, er hun en seksuelt umoden og artsmessig forvirra nevrotiker-mammusine som tror hun er pungrotte og henger etter halen når hun sover. Det blir ikke barn av sånne hvilevaner.

I «Istid 2» må vennene fra «Istid» flykte slik animerte dinosaurer gjorde forrige gang («The land before time»), for dalen deres blir utsatt for en Emmerich – klimakatastrofen rammer fortere enn Dennis Quaid kan rydde pannerynkene sine. Et forvirra tog av historiske eksistenser snubler seg ut av et opprinnelig revir og håper på en plass i Darwins nye verden. Som vi alle vet, gikk det ganske elendig med mammutene. Det var ikke lett å være mammut.

Ingen skal si at manusforfatterne har lagt mye arbeid i selve Exodus-handlingen. Animasjonsfilmer av «Istid»-arten blir skrevet omtrent på samme måten som revyer. Skribentene hiver replikker og fasonger rundt i lufta mens de drikker fransk vann av korpulente småflasker, og når de har funnet noen fikse ting, spinner de en halvferdig historie rundt dem. Fordelen ved denne arbeidsformen er at ingen av filmene minner om «Kristin Lavransdatter». Ulempen er at de minner så sterkt om seg selv. Genre-preget er i ferd med å skape rein etikettkunst.

Det vrimler uvettig under breens bredd. Et hysterisk urbanmylder av hastige skapninger kan i noen tilfeller gjenkjennes, i andre bare gjettes. Computer-kunstnerne som lager tryner til uvanlige dyr har hatt herlig frie hender, og «Ice age: The meltdown» består først og fremst av så mange hjertevinnende oppsyn at selv bartendere og drosjesjåfører vil føle godhet for mangfoldet.

Historien er som nevnt enkel. Oppegående fortidsdyr finner ut at flommen vil komme, og deretter begir de seg til en reddende trestamme i enden av dalen. Farer oppstår. Fedre også antakelig, for i motsetning til sin stemme, Otto Jespersen, ender den utryddelsestrua pelsveteranen med å gjøre dama gravid. Det får vi ikke se, sjøl om et atletisk mammut-samleie nok ville virket forfriskende i en litt forutsigbar familiefortelling. Men vi får se det underlige lille ekornet med hoggtennene. Mye og ofte får vi se det. … et atletisk mammutsamleie ville virket forfriskende i en litt forutsigbar familiefortelling. 2006.

Robin Hood

TV3 21.30

robin hood1

Russell Crowe herjer med de etablerte.

terning 5 liten En av de beste tegneserie-stripene jeg har sett: Først kommer Robin Hood ridende (kloppeti-kloppeti) og stanser ved en tydelig fattig mann. Han gir fyren en hel liten sekk med gull og sier: «Jeg er Robin Hood. Jeg tar fra de rike og gir til de fattige». Kloppeti-kloppeti-klopp. Den fattige mannen ser på gullet og utbryter: «Jeg er rik!» Kloppeti-kloppeti-kloppeti-klopp. Tilbake kommer Robin og tar gullet.

Sjarmen ved den tidlig-sosialistiske skogstyven og den frie radikaleren Robin er at han lever i en tid da all rikdom egentlig er stjålet. Godseiere og baroner og konger har forsynt seg som u-lands-herskere av fellesgodene. Når Bibelen insisterer på at det er synd å stjele, var opprinnelsen en slags forsikringsordning for de kynisk rike. Det var ellers helt logisk å stjele fra dem. Til Vesten kommer det mange innvandra folk som vokste opp i land der myndighetene består av tjuver. De er opplært til at det er viktig og moralsk å stjele.

Moral er en sosiologisk og statsvitenskapelig komplisert ting og man kan ikke føle den. Det er kanskje derfor Ridley Scotts Robin Hood-versjon en stund er så politisk detaljert at man kjenner seg som en sofasittende ringperm. Men regissørens hjemlige utendørs-England er også vakkert på den semi-realistiske romantikk-måten som gjør at du føler deg i slekt med regnet og graset og leirkrukker med antakelig sursøtt anglosaksisk supporter-øl. Dessuten 1: Her slåss de så siklet skvetter. Dessuten 2: Cate Blanchett spiller Lady Marian med en pupillsmal erotisk kraft som ville gjort det uanstendig for menn å vise seg offentlig i strømpebukser når hun befant seg i nærheten. Naturen og Blanchett er skjønne som plutselige vestlandsmorgener uten motlys og vaselin, og engelskmennene er som vanlig skitne, stygge og tannlause som gamle sauegrinder. Kongekrona skrangler like metalltynt som ei takrenne. Bøndene pløyer med miljøvennlige treredskaper som gir dem rett til Kirkens Nødhjelp, og slottene er mindre enn entreprenør-villaer i Sola kommune. Jeg må si jeg liker det.

Filmen behandler den litt vage perioden før Robin blir Hood, og i denne filmen kommer han reisende som egentlig desertert leiesoldat fra Richard Løvehjertes sjuskete utenlands-felttog. Russell Crowe er en sann mann. Han og Blanchett burde ha møtt hverandre i Farmen. 2010.

Roxanne

TV3 00.30

roxanne

Daryl Hannah er fascinert av Steve Martins nese.

terning 5 liten Steve Martin er uforlignelig i den amerikanske versjonen av Cyrano De Bergerac, ridderen med den lange nesen og sin håpløse kjærlighet til skjønne Roxanne. C. D. Bales er brannmester i en liten by og forelsker seg i astronomen Daryl Hannah i det rare huset, men hun er muligens mer intreressert i den nye brannmannen Rich Rossovich. Vittig og romantisk manus av Steve Martin sjøl, og regi ved Fred Schepisi. 1 time, 45 minutter. 1987.

Alene hjemme

Viasat4 19.00

alene hjemme

Macauley Culkin hadde tiårets fjes.

terning 6 liten Jeg skal ikke si mye om «Home alone», som er en av de mest sette filmene i verden av å¨penbare grunner. Men jeg må nevne at den på et vakkert vis formidler kynismens sødme samtidig som den samler seg til en ukontrollert sentimentalitet som nesten er litt for mye. Da den ensomme gamle mannen får treffe den teite familien sin likevel, er det meningen at vi skal glemme hva denne filmen egentlig handler om. For det første omsorgssvikt. Nittitallet var et fantastisk sted som fortsatte åttitallets bekymringsfrihet, og den mest populære julefilmen handler om at familien reiser fra en åtteåring hjemme i Chicago for å feire en støyende og gretten jul i New Orleans. Det er fantastisk, men filmen kan føre til psykoser og angst hos barn som ikke er trygge på foreldrene sine. Kriseteam er på vei. Dessuten formidler filmen den mest groteske sadismen som noensinne er vist i en barnefilm. Torturen mot de to småskurkene er utspekulert og hjerteløs, og når de tråkker spiker inn i foten eller får håret brent av, da ler vi så godslig at det antakelig er et sosialpolitisk standpunkt. «Alene hjemme» er en nifs film. Det gjør den genial. Vi har alle en klok og hjerneklar kyniker inne i oss, og for en gangs skyld får han popcorn og brus. 1990.

Die hard

Viasat4 21.00

die hard

Gå aldri noe sted uten en zippo.

terning 6 liten Dette er filmen vi alle skulle ønske kunne lages om igjen. Mimring: Da Dan Tagesen og jeg satt med snille mjukjappeblikk i 1988 og så over programmet for filmfestivalen i Haugesund, var det såvidt vi merket oss noe vi trodde var en tysk kunstfilm som het «Die hard».

Mer sjølopptatt mimring. Den 16. desember 1988 erklærte jeg i Aftenbladets anmeldelse:

«Actionfilmen har fått en ny supergutt. Han heter John McTiernan og laget «Predator», Arnold Schwarzenegger-filmen som skulle ha vært det perfekte vås, men som McTiernan kastet tryllestøv på og forvandlet til hypereffektiv macho-moro. Nå har han gjort det igjen, med «Aksjon skyskraper» (Die Hard). Også her er hovedrollen i mot ham: Født-til-å-tape-komikeren Bruce Willis er egentlig en ignorerbar bøtteknott som snek seg slesk gjennom sviskefilmen «Moonlightning» og vimset rundt Kim Basinger i «Parring med forviklinger». I «Die Hard» klarer McTiernan å gjøre mannfolk av ham; en prustende, svettende, blødende og illsint liten cowboydjevel av en nyork-politimann som viser det blaute California hvilken vei man skal komme inn gjennom ei glassrute. Se opp, Stallone, her kommer Willis! Og det er ingenting å le av. »

Og avslutningsvis: « Tenk at en skulle oppleve det: Årets beste action med Bruce Willis i hovedrollen. Ingenting blir som før etter denne filmen.» Og det ble det faktisk ikke.

Og hvis noen ikke husker handlingen: Den bortreiste karrierekona til Willis holder juleselskap i kåmpaniet sitt. Bonnie Bedelia er ikke kinogjengeres drøm om en lang film (sjøl om Kevin Kline ikke orket dra fra kona si i «Fioler er blå»), og i denne ser håret hennes ut som en angorakatt etter 1000 Volt og ei regnværsnatt. Med flyet kommer Willis på julebesøk. Men det gjør også en gjeng usedvanlig uhumske terrorister. Terroristene setter i gang med terrorisering mens Willis bytter skjorte, og dermed må han kaste seg ut i to timers voldsvirtuoseri i bare Rambo-singleten. Etter en halvtime svinger filmen skikkelig.» Ha en fin mimrekveld. 1988.

Avatar

Viasat4 23.35

avatar

Sam Worthington alvorlig integrert med Zoe Saldana.

terning 5 liten James Cameron har laget en teknisk imponerende indianerhistorie fra et påstått verdensrom, og den funker egentlig mest fordi den uendelige dyrkinga av treguden omsider fører til at panteistpøbelen kaster seg over teknodjevlene og forårsaker dundre-action.

For «Avatar» har en merkverdig gammeldags historie som ligger i så nært naboskap til Jodie Foster-kalkunen «Kontakt» at ett virkelig feilsteg ville ført til 2 timer og 41 minutter nyttårsmiddag. Det starter med at en soldat i rullestol bruker fem dager på å reise flere lysår inn i verdensrommet. Det overraskende er at han ikke kommer fram til en mystisk og stemningsfull ukjent virkelighet, han havner i et kronikk-kapitalistisk gruvesamfunn der de evinnelige imperialistkreftene fra korporasjonsrørsla driver og utbytter urfolket. På tross av at de altså har overvunnet relativitetsteorien, klarer ikke menneskene å lage våpen som trenger gjennom astro-apachenes karbon-skjelett, og derfor skaper de avatarer.

Pause. En avatar er et menneske som har fått tre meter høy urfolk-kropp, og med den skal inntrengerne gjøre seg til venns med de innfødte og få dem til å flytte helligdommene sine til hekkans vekk fra oljefeltene. Nei. Ikke olje. Utopium. På sekstitallet handlet alle filmer om Vietnam, nå er det Irak, sjøl om irakerne nok ville ha innvendinger mot å bli framstilt som naive naturfolk i religiøs sammensmelting med trærne. Dette er også historien om Kolumbus som fortrengte alle indianerne for å stjele gull, og vår venn soldaten møter da også en slags Pippi-Pocahontas som flyr i skogen med pil og bue og respekterer gud.

Den akademikerguden som vi i Norge pleier å kalle Herr Noe, heter eywa i filmen. Eywa kan mye rart. Hun har manet-engler hengende i lufta, og de samler seg om den forvandla soldat sånn at han skjønner at han er den utvalgte. Det betyr at Shawshank-kvalmen burde stige i spiserøret til de politisk sarte nok en gang – for her kommer det en enkel US Marine til annet solsystem, og han er selvsagt den utvalgte? Heavyhanded, Iron Jim, veldig tungt på labb. Det fører også til banale Lille Hoa-fornemmelser når Pandoras indianere framstilles som et nesten personlighetsløst enhetsfolk av en-dimensjonale munker og nonner. Forenklingen av urbefolkning er langt over i parodien, og det eneste som redder filmen er noen overmenneskelige data-mekkere.

For teknisk er «Avatar» en opplevelse. Skikkelsene til pandorianerne er fantastiske. Smale som undertøy-modeller og høye som masaier. De er nesten helt like menneskene, noe som bringer filmen i konfrontasjon med darwinistenes påstander om tilfeldighet. Det finnes en skapelses-mal i Universet, og den tok utgangspunkt i Twiggy.

Naturen minner litt om det fargerike sopp-nivået i Star Wars-spillet «Force unleashed», og den er mangfoldig som en regnskog-fantasi og full av nesten gjenkjennelige dyr. Hammer-neshornet for eksempel. En staut kjempe. Pause slutt. Soldaten og avataren Sam Worthington får etter hvert trøbbel med lojaliteten sin, og jeg røper antakelig ikke noe veldig viktig hvis jeg antyder at han blir en folkefører. Han leder også filmen over i den befriende sistetimen der naturens krefter horder seg over inntrengerne med indignasjonen til økologisk oppildna København-demonstranter. Da går det an å nyte engasjement uten å føle seg som et naivt meditasjonsoffer.

Alt i alt klarer «Avatar» seg fordi filmen er så vakker, og som vi vet fra før, gjør det ikke noe om de pene er dumme. Mer betenkelig er det at «Titanic» gjorde beinharde Cameron til en new age-blondine med pelsdyr-bekymring. Han kommer nok sterkere igjen. 2009.

Harry Potter og dødstalismanene del 1

TV2 Zebra 21.00

harry potter og dødstalismanene del 1

Om dette bildet pleier jeg skrive: Og så ble de voksne.

terning 5 liten Harry Potter-filmene har utviklet seg som en logisk- barneferd mot voksenverdenen. 11-åringen Harry Potter var en gutteglad kronprins i trollmennenes kronglete kakeslott Galtvort. Gradvis utviklet hans sitt talent for geniets depresjon, og i den foreløpig siste filmen har han mistet en far for andre gang og begir seg ut i villmarka for å møte sin skjebne. Han kom til trylleskolen av en grunn. Han er offerlammet i kristen mytologi, han er den utvalgte i Østen, han er den gledesløse guttungen som omsider oppdager at livet hans var ødelagt før det begynte.

Dette er eksistensielt stoff. Heng med og bruk den kloke innlevelsen. Det er ikke lett å være ung. Livet er en grøsser, og utsikten til sex er det eneste som gjør skolegang verd å leve.

«Harry Potter og dødstalismanene – del 1» er Potter-seriens hittil beste film, for den snur den forlorne Galtvort-idyllen og viser dens logiske bakside. I magiens verden blir alt til slutt holdt mot deg. Der er også fiendene allmektige. Humlesnurr hadde et snodig og beroligende barne-TV-navn, men patriarken er død, og Harry og hans to beste venner utsetter seg for giften i ondskapens souvenirer da de leter rundt etter horcruxene som skal knekke Voldemort. De har samme virkning som ringen hadde på Frodo, og det finnes ikke guttestreker i dette marerittet, bare et skjebnesvangert, tilsynelatende håpløst alvor. Så voksne. Så sårbare. Filmen er dyster, den er nifs, den er imponerende vakker og problematisk uroende. 2010.

Mannen med den nakne pistol

TV2 Zebra 23.50

mannen med den nakne pistol

Leslie Nielsen verner de kongelige.

terning 5 liten «The naked gun» fra 1988 ble et vellykket forsøk på å overføre vitsene og sketsjene fra den mislykkede TV-serien «Police Squad» til filmlerretet. Leslie Nielsen spiller Frank Drebin, den kvinneglade og samvittighetsfulle politimannen som bare utfører ulykker. I denne skal han blant annet beskytte den engelske dronningen under et besøk i USA. Herlig humor. Halvannen time.

The notebook

TV2 Livsstil 21.00

terning 4 liten Ryan Gosling og Rachel McAdams i et romantisk drama. De to er hovedpersonene i en tragisk, men varig kjærlighetshistorie om to elskende som blir skilt av fordomsfulle foreldre. «The notebook» er fra 2004.

Legenden om Narnia – Løven, heksa og klesskapet

FEM 20.30

legenden om narnia løven heksa og klesskapet

Tilda Swinton, mystisk og iskald.

terning 5 liten Slik er filmen etter britenes mystiske barnebokserie om den lille uskylden som går inn i et slags mahognispøkelse med lik- klede over og plutselig medvirker i en borgerkrig i fremmed land: All likhet med autentiske begivenyheter er tilfeldige og utilsiktet. En aldeles nydelig-nostalgisk søskenflokk flykter fra håpløshetens by mens far antakelig bomber tyskere. Så viser det seg at de bærer på Den Store Løsningen for et fjernere diktatur, der Tilda Swintons borderline-heks har hovne øyne av dop, søvnløshet og fortvilelse. «Mitt hus er mellom de to åsene», sier hun følsomhetstungt, som var det en vaginal konnotasjon.

I landet Narnia er den britiske løven en alternativ-Messias som Judas ville ha likt. Han gjenoppstår fra de døde som hærfører, og de krigsredde ungene blir korsfarere mot voldsomme hærer av konfesjonelt forstyrrende dyr. Heksa herjer med de gode og omskaper dem fortløpende til Vigelandsanlegget.

«Legenden om Narnia» er en skjønn familiefilm, ikke minst på offiserstilstelninger, men i vår tid blir den så full av kulturelt og politisk problematiske assosiasjoner at man har følelsen av å se en satire. De naive forestillingene om at engelskmenn av alle avskygninger og nasjonaliteter har kommet til Jorden for å frelse så primitive sadister at de ikke bruker sitron i teen, føles som en tidsreise tilbake til den gang det var lett å være hvit. Ellers er eventyret om Narnia stuerent som kastrert porselenskatt. 2005.

Hjelp, vi må på ferie i Europa!

Max 21.30

terning 3 liten «National Lampoon’s European Vacation», som er en litt tarvelig og dau oppfølger til «Hjelp, vi må på ferie», der far Chevy Chase og mor Beverly D’Angelo dessverre havner på pornomarkedet da familien reiser på ferie til Europa. Der treffer de blant andre Eric Idle, Mel Smith og Robbie Coltrane. 1985. 1 time, 37 minutter.

Tirsdag 27.12.– OK, damer. Bare ta hevnvolden og.

 

Maleficent

TVNorge 19.30

terning 5 liten Filmselskapet til Walt Disney har en endeløs tradisjon for smisk. Hvis det finnes en ufarlig trend i verden, kan du være sikker på at det kommer en FAU-snill disneyfilm der tilogmed rottene smiler og animerte kramsfugler synger blått for verdens snilleste søndagsnek. Men det finnes unntak. Denne dagen har jeg hengt meg opp i en militant eventyrfilm som dikter om verden som troll-feministisk hevnprosjekt, og det er åpenbart helt i orden. Etter å ha forsøkt å grillsteike ribbesvor mens gjestene satt og så på, har jeg fått en fornyet forståelse for kvinners historiske martyrium, så det er greit. Dere har allerede barnehagene, skolene, omsorgs- og helsevesenet, politikken og kommunikasjonskonsulent-bransjen. Bare ta hevn-volden og.

Men til filmen.

maleficent

OK, kid! Let’s kick some ass!

Jeg brukte lang tid på å bestemme meg for om eventyrfilmen «Maleficent» var den råeste feministfilmen siden «Charlie’s angels». Uklare tanker er seigere enn snott. Men Disney-folka har faktisk fått til en slags hyllest til matriarkatet. Men det blir ikke lett å beskrive reindyrkelsen av panteistisk kvinnesamhold og jenters politiske følsomhetslojalitet når du ikke kan beskrive hvorfor. Jeg skal prøve å ikke røpe alt.

Angelina Jolie har den avgjørende styrken i filmen. Hvis en eller annen Thanksgiving-snakker eller Meryl Streep hadde spilt den fundamentalistiske vinge-alven i skogen, ville filmens mystikk antakelig ha krympa til et kantine-opprør med bh-nekt. Jolie ser ut som en superhelt-animasjon. De kalde øynene ligger i venteposisjon i perfekt skulpturerte marmorhuler, og kinnbeina stikker fram som retningsskadde hjørnetenner eller en mutert skjelett-fornyelse. Kvasse horn skyver seg ut i et virtuelt eventyrrom og understreker at dama er et mytisk dyr på linje med enhjørningen og Marit Bjørgen.

Under hennes tapte vingespenn spiller uanselige Elle Fanning et forbannelses-truet blondine-vesen med naive ressurser som spontanitet og rettferdighetssans, mens skogens darke dronning har en hel tilværelse å forsvare. Hun skal redde naturens renhet tilbake fra den kolonialistiske kongekødden som hun dessverre kysset en gang i sin alve-pubertet. «Gutter jeg en gang likte.» En skam for de fleste jenter.

Filmen starter med å konstatere at i verden finnes to kongedømmer. Ett styres av en grådig gubbe, det andre er naturlig og ledet av en alv. I skogen møtes den snilt foreldreløse Stefan og lille Maleficent med de svære vingene. Langs litterært overdynga idyllstier går tynne troll og andre skapninger med tvilsom DNA, og som sekstenåringer kysser altså ungdommene hverandre og erklærer sann kjærlighet.

Men så er det dette med menn og jobb. Den egentlig greie guttungen med lakenblikket vil bli til noe i kongedømmet, og han imponerer den døende gamlekongen da han kan beseire myrenes forsvarsminister Maleficent ved å klippe vingene hennes. Dama stoler på en mann. Men han stoler bare på sjefen. Det er som når Frp-ere får teften av ministerposter og blir tilhengere av bomstasjoner. Kongen dør, og Stefan, nå spilt av en litt uflidd Sharlto Copley, blir ny konge. Det er ikke lett å forsvare myrlandet mot idiotene når Maleficent ikke lenger kan fly, men hun får hjelp av ei forvandla kråke.

maleficent fanning

Fanning stakk seg på en ten. Hvor dum kan man bli?

Jeg må nok også røpe at kong Copley får ei lita datter, men trollkvinnen Maleficent besøker hoffet på dåpsdagen og spår at jentungen skal gå i varig koma når hun stikker seg på en spinnerokk på sekstenårsdagen. Nå har alle skjønt at Fanning spiller Tornerose og Jolie den onde fe. Men ingenting blir som forrige gang.

Jeg skal gjøre det kort. Kongen dumper alle rokker i landet og sender dattera si i eksil til et slags England i skogen der hun passes av tre menneskeliggjorte alver som minner om kvinner i Jane Austen-filmer.

I eventyret skal en mann komme og kysse den komatiske kongedattera tilbake til hoffliv. Ikke her. Menn er drid. Charles Perrault (1628-1703) sin merkelige eventyr blir omgjort til et nydelig, atavistisk, panteistisk feminisme-manifest; den blir som en salongversjon av naturmystikken i von Triers «Antichrist». Jeg kan jo ikke røpe hva som skjer, men stor kjærlighet oppstår, og den gjelder verken konge eller prins. Prinsen forsøker riktignok å kysse den sovende blondina, men da er vi allerede smitta med manns-skepsis og regner med at han bare har tenkt å ta henne på brystene og deretter fortelle om det til kameratene sine.

Underveis blir vi eksistensialisme-tilhengere lykkelig minnet på Sartre-regelen om at ingenting kan gjøres om i verden, ingen ting kan tas tilbake, alt som har skjedd, har skjedd og så går tiden videre og av den skaper du din neste skjebne. De som tror at den opprinnelig så romantiske og fattige Stefan skal oppdage sin dumhet og få film-tilgivelse, kan bare glemme det. Sartre herjer i skogen sammen med Simone de Beauvoir.

Nå har jeg brukt altfor liten plass på å fortelle at «Maleficent» er en visuelt magisk film. Den er Disney-vakker på en skrudd og mørk måte, og innimellom oppstår det fabelprosaisk action av den sorten som gir poesien trygg ryggdekning. En utrolig rik film egentlig. Men litt merkelig. 2014.

One day

NRK1 23.55

one day

Anne Hathaway og Jim Sturgess, kjedelige også på stranda.

terning 1 Denne filmen hadde jeg også alvorlige fordommer mot, i og med at jeg hadde sett den før. Men jeg liker egentlig Anne Hathaway, og jeg liker egentlig Jim Sturgess, og egentlig liker jeg romantiske komedier med kule folk som kombinerer moderat avkledning med en slags flørtete stand up. Det hjalp ikke. Danske Lone Scherfig har laget en psykologisk tvilsom konsept-komedie; det vil si at den består av form i stedet for poeng. Hathaway og Sturgess har post-eksamensk nestensex en gang i fortida, og så får vi se dem på samme dato i følgende år, som om de var fanga i en litt håpløs Facebook-extension. I løpet av den tida utvikler de så stor kulturell fjernhet at det fører til kjærlighet. Nei, jeg kjøpte heller ikke den.

La oss se på hva filmen lærte oss:

Når en komedie starter med melankolsk klunkemusikk og du får følelsen av at du er i begravelsen til den stygge andungen. Når jentunge-hovedpersonen bærer designerversjonen av bibliotekar-brillen for at vi skal skjønne at hun er intellektuell og ikke tenker på toalett-seter når noen sier 3,14. Når dama sier at hun har drukket for mye vin, men uttaler Dexter prikkfritt. Når hun kakler som Brenda Blethyn under nakenbading. Når menn kommenterer damers kjole. Da vet du at det blir en teit slutt. Og det blir det. 2011.

En offiser og en gentleman

Norsk TV2 23.40

offiser og en gentleman, en

Debra Winger og Richard Gere i en av de store kjærlighetsfilmene.

terning 5 liten «An officer and a gentleman» er antakelig Taylor Hackfords fineste film. Richard Gere spiller en taper som forssøker å komme seg på fote ved å bli flyoffiser med fin hvit uniform. Han sliter med sersjant Louis Gossett jr. og treffer fabrikkjenta Debra Winger som drømmer om en romantisk mann. John Travolta sa i sin tid neitakk til denne hovedrollen. Faktisk ble John Denver tilbudt den! Produsenten forlangte opprinnelig at sangen «Up where we belong» ble kutta ut fordi den aldri ville slå an. Den havna på listetopp og fikk dessuten Oscar. 1982. 2 timer, 5 minutter.

Pretty woman

TVNorge 21.20

pretty woman

Gere og hans nydusja prostituerte Julia Roberts.

terning 4 liten En av de søteste og snilleste kombinasjonene av Askepott og «Cabirias netter» og en av de største publikumssuksessene i 1990. Julia Roberts spiller en sjelelig upletta luksusprostituert som treffer den rike mannen Richard Gere og innleder et littegrann vanskelig kjærlighetsforhold. Laura San Giacomo spiller frisk venninne og Hector Elizondo sjarmerte alle som hotell-concierge. 1 time, 55 minutter.

Istid

TV3 19.00

istid 1

Denne skapningen var det ingen som glemte.

terning 5 liten Å se «Istid» er så sjelevarmende skjønt som surikatene i dyrehagen i Kristiansand.

Istid-dyra i denne ubeskrivelig godfølte data-filmen er like perfekte. Den starter med at uidentifisert muse-ekorn-vesen kommer dumpende som sprettball med nistenøtta si; en skatt den arme overleveren skal forsøke å redde gjennom en hel film. Så får vi møte hovedpersonene: Et affektert og pastellert dovendyr som i hvert fall ikke lever opp til navnet sitt hva angår snakk. Den Dum og Dummere-kule lille skapningen forsøker å kompensere for Darwins eller meteorologenes tilstøtende dommedag ved å klenge seg på en mammut. Mammuten er innadvendt med stemmen til «Alle elsker Raymond» Romano. Isen kommer sigende. En liten indianergutt trues av de ubarmhjertige sabeltigerne; slåpne, slepende gjenggutter som aldri har sett en Disney-film og driter i alt. De to pysedyra må forsøke å redde barnet. 2001.

Jurassic Park III

TV3 21.30

jurassic park III

Trøblete med raptorene i skogen.

terning 5 liten «Jurassic Park III» er en stimulerende og underholdende løpefilm i intense idrettstider. Fluktscenene gir filmen en illusjon av handling, og illusjoner trenger den, for ingenting skjer egentlig. Folk dumper ned på den forbudte øy Isla Sorna ved Costa Rica. Der lever et assortert utvalg saurer. Saurene flekker tenner og spiser mennene nederst på rollelista i rett oppadstigende orden. Sam Neill likner Freddy med stålklørne i den shabby Fretex-hatten og mumler effektivt, slik nesten bare Neill kan. Koffein-karismatikeren Jeff Goldblum er borte. Laura Dern ble temma og gift med en hjemmeamerikaner som har meteorologstemme, så hun kan ikke reise fra matlaginga. Til gjengjeld er Tea Leoni jamrende skilt fra William H. Macy, og de to leter etter sønnen sin, sjøl om han er så overlegent dyktig at han burde eksaminert foreldrene i den lille gangetabellen.

Raptiser megabeiter på sapiensene i grønska, og det eneste originale påfunnet er at en av dem spiser en satellitt-telefon og følgelig får filmhistoriens første avføring med Nokia-lyd.

Originalitet er ikke det eneste kriteriet for underholdning, og «Jurassic Park III» er en gjenkjennelighets-trip for korttidsnostalgikere og leketøyprodusenter. 2001.

O jul med din glede

Viasat4 19.20

terning 4 liten Her er en dere ikke har sett. «Christmas with the Kranks» handler om en familie som har tenkt å droppe hele jula fordi dattera ikke er hjemme – men da hun plutselig bestemmer seg for å feire jul i heimen likevel, får de det gjenkjennelig travelt. Jule-skuespilleren Tim Allen og alle åttitalls-menns myke pakke Jamie Lee Curtis er pappa og mamma. Dan Aykroy deltar også, som han skal. 2004.

A million ways to die in the west

Viasat4 21.00

million ways to die in the west, a

Charlize Theron og Seth McFarlane i forskrekka Vesten.

terning 3 liten Seth MacFarlane er ikke en innsiktsfull eller karismatisk komiker, han forsøker bare å være idiotisk på en tilsynelatende helt frivillig måte. Som en kortbeint mann i shorts. Han ser ut som Wolfgang Plagge, han ser ut som en innendørs spillanmelder i Dagbladet, han ser ut som en smoothie-spesialist fra SVs bystyregruppe, han ser ut som en parentes-skadd salat-nerde eller en sånn mann som har rutete skjorte under Dolly Parton-fleece mens han kjører skolebuss og spiser baconpølser. MacFarlane er verre enn å se Frankie Avalon kysse. Pat Boone.

OK. Nok nå. Men han spiller altså hovedrollen i sin egen westernkomedie som handler om brrrp der kom diareen og brrrp der kom diareen og brrp du har sæd på kinnet og brrrp vaginaen din ser ut som kinaputt i pølsebrød. Ett kvarters tid skjer det paradoksale western-ting. Vi vet alle hvordan det er. Hovedperson-adferd og -replikker (streken foran replikker antyder at ordet foran den forrige streken skal gjentas. I hodet) befinner seg på en måte i fjern kultur fra de tradisjonelle westernfolka, så han snakker som om han spiller sitcom fra New York.

Profesjonelle vaskebjørn-forvandlere har sminket vekk det usynlige ved MacFarlanes små øyne, og derfor likner han et Kiss-medlem som bare fikk resten av mascaraen. Brrp, blomst i rumpehålet!

Handlingen skal også være paradoksal. En fyr står aleine i High Noon Street, og omsider kommer MacFarlane og vil snakke seg ut av en duell, for han er pysa i Vesten. Det går ca 5 nanosekunder, og så har vi skjønt at han er pysa i Vesten, så derfor bruker han resten av filmen til å vise at han er pysa i Vesten. Brrrp.

Vesle Amanda Seyfried slår opp med ham, for han var ikke voldelig nok, så hun må gå hjem og tenke seg om og bli kjæreste med en barberer med mustasje. Og så har du kameraten Ribisi som er kjæreste med en kristen prostituert og venter på henne i bordellet mens vi hører at hun gjør brrp i annen etasje med sånne western-folk som kom fra Europa som innvandrere mellom 1750 og 1956. Man kan se på dem og tenke: Ville det ikke vært forferdelig hvis hvite fattigfolk aldri hadde befolka Amerika! Da ville indianer-befolkning fra begge de amerikanske kontinentene ha formert seg sammen med bøflene og utviklet en kultur som antakelig minnet om China, og de ville vi vært uvenner med. Ingen Nato. Ingen invasjoner av land i Midtøsten og Asia. Ingen bikini. Ingen atombomber.

Nok om det. Drøm videre.

Men så kommer Charlize Theron inn i filmen. En ting kan du være sikker på med Charlize. Hun er alltid plaga av forferdelige menn, som for eksempel Liam Neeson og gjengen hans av skurker som ser så rå ut at de kunne vært First House-konsulenter eller asfaltbarbarer. Theron blander seg opp i samlivet til den lille uanselige nerden, og tilskynder mannen så mye til å få igjen dama si at hun sjøl blir dama hans.

Men det er som det skal være. Charlize har fryktelige menn. Hun forsøker å Rocky-trene MacFarlane i skyting slik man gjør i amerikanske filmer, for det er ingen originale påfunn i MacFarlanes screwball-komedie, bare en sliten parade av alle de utbrukte sitcom-poengene som kan ta livet av en film både i øst og vest. Klisjeer resirkuleres så detaljert at de antakelig ville kunne omstøpes til saftflasker etterpå.

Det er med en hund.

Det er med 120 sauer.

Og det er altså med western-mennesker som får en til å drømme om at det aldri ble noe USA, men et kultur-lojalt lykkeland med urbefolkning og piskestraff. 2014.

Hekta på deg

Viasat4 23.20

terning 4 liten Farrelly-brødrene har laget en ufin komedie om siamesiske tvillinger som henger sammen ved hoftene og skal forsøke å ha et meningsfylt sexliv med hverandre på slep. På tross av at rollene spilles av Greg Kinnear og Matt Damon kan jeg ikke huske å ha sett noen som åpent har erkjent at de likte «Stuck on you». 2004.

Harry Potter og halvblodsprinsen

TV2 Zebra 21.00

harry potter og halvsblodsprinsen

Daniel Radcliffe og Emma Watson blir ungdom.

terning 5 liten Jeg er så begeistra for den siste Harry Potter-filmen at jeg antakelig får tilbud fra Skivebom-akademiet, for halvblodsprinsen har faktisk fått en del gompe-kjeft. Men OK. Gomper er gomper, og akademiene deres er ikke alltid det mest magiske som finnes.

Allerede fra starten på Blu-ray-kopien (som trenger et helt wienerbrød på å loade i den merkelige Sony-maskinen min) ser filmen tredimensjonalt detaljrik ut; bildet er nesten unaturlig klart, og jeg tok meg i å lure på om det kan ha vært så fantastisk på kino.

«Harry Potter og Halvblodsprinsen» er malerisk dyster slik de deilige kitscherne vil ha det. Filmen starter i et psykoanalytisk, britisk sjelsmørke som gjør at man bare ser konturer; det er som å bli dumpa i et utspekulert psykologisk landskap, strandet i rett i mellomgolv-nifsheten der hvor voksenhet blir til. Potter-filmen har noe til felles med «New Moon» – det er fornemmelsen av antent pubertet som gjør opplevelsen, ikke den ytre handlingen. De første filmene var for romantiske barn og ponni-jenter. Men barna ble store, og nå har de starta vandringen i villniset, i det freudianske krattet, i de surrealistiske kjønns-korridorene og den skråsikre identitets-forvirringen. Den som fører til at alle barneferders far blir borte og man må klare seg selv.

Potter er blitt en dyster og stor mann. Hermine forsøker å overbevise Ron om at de er framtidsretta og forelska, og Harry himself befinner seg i en slags innøvd gravitasjon mot søstera til Weasley, den aksete, alvorlige og sympatiske jentungen Ginny.

Det skjer nye forræderier og forferdeligheter rundt dem, og Potter kjenner sin skjebne slik en soldat på jernbanestasjonen gjorde det i gamle romantiske krigsfilmer mens Ingrid Bergman eller noen vifta med vått lommetørkle. Mye av filmen foregår i en visuelt vekslende forventning om kjærlighetsliv. Det er ikke sånn at man bare tryller med staven. Den melder seg med andre krav.

Det er vakkert. Mørket. Tåka. De eventyraktige, klare fargene, følelsen av å se en blid gjenfortelling av Rembrandts samlede. Harry ser ut som den unge John Lennon eller Mel Gibson med briller i en Goldie Hawn-komedie, Voldemort er egentlig en ulykkelig, trist og forstyrret guttunge av den sorten som kunne fått to bokstavpiller og boms i seng. Vi begynner å se ondskapens dybde: En ulykkelig unge som finner ut at han liker å ha det vondt.

Prøv å se den siste Harry Potter-filmen som bevegelig maleri. Den går seint, men den er vakker, og innenfor seinheten har den gjemt en følbar sarthet og skjønnhet.

Hvem er denne David Yates, som også regisserte den forrige filmen? Han er en 46 år gammel brite som før 2007 bare var kjent for TV-serien «State of play». Stilig mann. 2009.

Rocknrolla

TV Zebra 23.55

rocknrolla

Gerard Butler er dirty bastard.

terning 4 liten Guy Ritchie er en fingerflink filmfikler som på død og liv skal være så kul at folk snakker til ham i kultiverte nattklubb-køer. «Snatch» hadde noen fantastiske roller og en ganske bisarr handling, men ellers skal Ritchie huskes for at han laget «Swept away» med Madonna; en metaforisk korrekt tittel som beskriver hva som skjer med vanlige tullinger når de plutselig våkner om morgenen og oppdager at de har sovet med en plakatdame uten at noen lo.

«Rocknrolla» starter med en kulturfilosofisk betraktning om rockere. De er folk som vil ha «røkla». Så kan man tenke gjennom om det bortskjemte åttitalls-idolet virkelig var røkla og si til seg selv: OK, men da er du ingen rocker.

Filmen handler som vanlig om smågangstere som kommer i konflikt med storgangster (nydelig spilt av Tom Wilkinson). Det skal også være med en omnipotent russer, og det er. Forretningsforførersken hans er Thandie Newton som ser presist ut som en Photoshop-magra Vitae Pro-reklame i Hennes & Mauritz-klær.

Det handler om at penger forsvinner, som vanlig. Dessuten forsvinner et viktig maleri. Siden Ritchie er blitt kalt homofob, har han med en litt påklistra sidehistorie om at kvinnebedåreren Handsome Bob kommer ut av skapet – en slags parallell til Sturla Berg Johansen. I tillegg er jeg sjokkert over at Thandie N. bestiller hollandaise-saus, som er en like gammeldags og ukul mat-bestanddel som den utskjemte sekstitallsgjørma bearnaise. 2008.

Valentine’s Day

TV2 Livsstil 21.00

JESSICA ALBA as Morley Clarkson and ASHTON KUTCHER as Reed Bennett in New Line CinemaÕs romantic comedy ÒValentineÕs Day,Ó a Warner Bros. Pictures release.

Jessica Alba og Ashton Kutcher skal gifte seg.

terning 4 liten «Valentine’s day» handler bare om menn og kvinner som elsker hverandre entusiastisk og drøfter det gjennom smil gjennom tårer med så opplagte ansiktsuttrykk at de kunne vært Vitaepro-skijenter i oppoverbakker. Og de er svært gjenkjennelige skuespillere. Garry Marshall, som du bare husker for «Pretty woman», kan ha invitert alle i nittitalls-filofaxen sin til 75-årsdagen den 13. november i fjor, og da de kom, fikk alle en lykkekake med replikker som de leste opp i salat- og champagnedrevet sosial uskyld.

«Valentine’s day» er en idiotisk, men trivelig film, en film som bare konkurrerer med fritidsliv på frigir og følgelig ikke trenger oppføre seg sånn at Einstein blir imponert.

Ashton Kutcher eier blomsterbutikk og har rosa T-skjorte og rosa caps, et utstyr som får den allerede mjukdyr-aktige liksom-mannen til å likne en Disney-figur av den bevaringsverdige sorten som dattera di insisterer på å ta med på flyet. Patrick Dempsey spiller stadig vekk lege og sjonglerer med testiklene sine i Jennifer Garners seng mens hun sitter i pedo-prikkete nattkjole og ser ut som om hun vant mascarablogge-konkurransen i nettmagasinet Kjip Kjip. Topher Grace starter i Anne Hathaways seng med et strittehår som menn pleier få hvis de stikker swisskniven i stikk-kontakten og blir Hulk eller frisør. Garner har skolepikeskjørt. Garry Marshalls kvinnebilde er skummelt, men søtt.

Her er flere overraskende gjensyn. Shirley MacLaines ansiktshud er glatt på en utspilt måte, som hvis du trekker en smurfemaske utpå et gresskar. Julia Roberts hviler nesten hele filmen i et flysete, ettersom hun har jobba for Marshall før. Hun fikk 12.000 dollar for hvert ord hun sier. Taylor Lautner fra Twilight-bøgda spiller uanselig gymnasunge, Jessica Biel er visst agent og ekte brunette, Jamie Foxx spiller TV-intervjuer, og hva Kathy Bates egentlig tok seg til i filmen, har jeg faktisk glemt. Jessica Alba sier forresten ja til ekteskap i ikke-rettskraftig halvsøvne, men vil hun egentlig være gift med en mann som likner rosévin og oppfører seg som boble?

Regissør Marshalls står for en slags fundamentalistisk blidhet. Under hans vernende puddinghånd ser de svarteste sjalusi-scener ut som vellykka rips-desserter. Alt som vanligvis gjør oss sinnssyke er forvandla til flyktig Tingeling-støv, og det blir faktisk sånn at du småsvever deg gjennom den ukonsentrerte historien mens du lurer på om det er lov å like filmer som ikke tar avstand fra én eneste ting. 2010.

Hjelp, vi må på ferie!

Max 21.30

hjelp vi må på ferie

Chevy Chase var årets far.

terning 5 liten «National Lampoon’s Vacation», eller «Hjelp, vi må på ferie», som den het på ubehjelpelig norsk. Første filmen om familien Griswold, som setter seg i stasjonsvogna og reiser mot en fornøyelsespark i California. Før framkomst opplever de alt som kan gå galt på bilferie, inklusive å kjøre med liket av tante Edna på taket. Chevy Chase er pappa, Beverly D’Angelo mamma, Anthony Michael Hall ett av barna. Harold Ramis regisserte, John Hughes skrev manus, og alt er vanvittig morsomt. 1983. 1 time, 38 minutter.

Bridget Jones’ dagbok

TV6 22.30

bridget jones dagbok

Renée Zellweger var årets Bridget.

terning 5 liten Bridget Jones er kvinnenes Harry Potter. Den svaksynte lille privatskolebriten Potter representerer det gutter tror på: En dag skal det dukke opp en mysteriøs skjebne og fortelle meg at jeg er en legendarisk superhelt og at livet mitt selvsagt blir mer spennende enn akkurat dette. Bridget Jones representerer jentenes håp: En dag skal det dukke opp en mann som sier «Jeg liker deg slik du er». Menn fornekter virkeligheten. Kvinner lever i den og ammer den og gir den verdighet.

Den engelske forfatterinnen Helen Fielding utførte en mini-rowling da hun gjorde dagboka til den overvektige og enslige storrøykeren Bridget til folkelesning på flere kontinenter.

Hvis ryktene om de andre stemmer, er arkivaren Bridget akkurat slik til og med gifte kvinner føler seg. Dager går. De gjør feil ting og ting feil. Verden får dem ikke til å oppfatte seg som attraktive, bortsett fra hvis en full julebordkollega drukner sin kritiske sans i midlertidige testosteronflasker og flørter utenfor dametoalettdøra («den som hadde vært dorull nå, hæhæ»).

Jeg er sikker på at Jennifer Aniston har det helt likt Bridget når hun våkner til gulrotfrokost med Brad Pitt og tenker «antakelig går han til den egentlige kjæresten sin akkurat i dag, og så må jeg bli enda tynnere». Jeg er sikker på at Madame Curie sjekka valkene over strømpebukse-kanten før hun dro til laboratoriet. Mangfoldige hundreår med fascistisk patriarki virker. Det gjør det.

Alt dette kjønnsrollemaset bare for at «Bridget Jones’ dagbok» faktisk forteller en mye vesentligere historie enn folk tror, og derfor er humoren nesten intravenøs og siver rett inn i fellesbevisstheten om hvordan verden er. De som laget filmen har klart å utlevere en kvinne uten å gjøre henne patetisk. De har klart å holde den vanskelige grensen mellom det åpenhjertige og det vulgære i ei tid da vulgaritet ikke bare blir forlangt, men er børsnotert.

Reneé Zellweger har gjæra en del foran rollen. Hvis hun hadde vært en modig og idealistisk skuespiller, ville Zellweger aldri ha slanka av seg de ti ekstra-kiloene, men spilt alle sine fremtidige roller med et klassisk kvinneutseende. Hun ser nemlig sympatisk og sårbar ut, og klærne kunne tilhørt en særegen britisk form for seksuelt desperat varehusgrønsj. Zellweger skaper ansiktsuttrykk som de fleste kvinner ikke kjenner til, men de burde gå på kveldskurs for å lære seg dem, siden ansiktsuttrykk er det eneste som skiller de attraktive fra de likegyldige.

I sin resignerte jakt på ømhet og trofasthet og vennskap finner Bridget Jones blant annet Colin Firth, en mann som har utvikla ubevegelig surhet så dypt at han kunne vært en 80 timers gruvearbeiderserie i sort hvitt. Personen heter dessuten Mark Darcy, og er ikke det et Jane Austen-navn, så vet ikke jeg.

Hugh Grant er blitt tynnere, og i noen kameravinkler likner han på Storbritannias forlengste statsminister Harold Macmillan. (Macmillan? Ja, han ser ut som en ulufta hund. Ulufta hund? Ja, en hund er en katt med lang snute og dårlig kroppslukt.)

Magerheten får Grant til omsider å virke voksen, og i «Bridget Jones dagbok» spiller han faktisk ujålete og kontrollert komedie for første gang på veldig lenge.

Sammen med en glansbildeserie av kyndige engelske birollespesialister gjør de Bridget Jones-filmen til en opplevelse man kan unne seg flere ganger. 2001.

Brudens far 2

FEM 20.30

brudens far 2

Uhyrlig. Diane Keaton, Steve Martin, Kimberley Williams og Martin Short.

terning 2 liten Denne toeren er en oppfølger med Diane Keaton, Steve Martin og Kimberley Williams, og hele poenget er at mor og datter blir synkront gravide, en slags spøk fra gammelmanns-helvete som ikke har noe på slutten av et århundre å gjøre. Filmen er da også teitere enn gamle ukeblader. 1995. 1 time, 46 minutter.

Mandag 26.12.– Den skal skinne, og den skal minne oss om oss sjøl

 

Avatar

Viasat4 21.00

terning 5 liten Annen juledag, helligdagen som egentlig ikke skulle finnes, men som vi i Norden unner oss fordi det er vinter og mørkt her bortsett fra når Gud smeller til med sin himmelflerrende selfie-blitz tidlig en mandag morgen. Vi trenger en snill film. «The bucket list» er også snill, men den handler om å dø på en litt anspent amerikaner-måte. «Avatar» derimot. Den handler om at en amerikaner reiser langt inn i Universet, solidariserer seg med noen lange, mystiske New Age-vesener og blir en slags GI Jesus for dem. «Avatar» er på en måte Vestens dualistiske selvbilde i én film. Alt vondt er vår skyld, men bare vi kan redde verden. Til og med lille Norge tror det. Beskjedenhet er vårt mellomnavn. Jeg savner ennå filmen der somaliske FN-styrker reiser til Norge for å befri de seksuelt undertrykte kvinnene fra bikinien.

Men til filmen.

avatar

Sam Worthington blir en slags deltids-alien og forelsker seg i Zoe Saldana.

James Cameron har laget en teknisk imponerende indianerhistorie fra et påstått verdensrom, og den funker egentlig mest fordi den uendelige dyrkinga av treguden omsider fører til at panteistpøbelen kaster seg over teknodjevlene og forårsaker dundre-action.

For «Avatar» har en merkverdig gammeldags historie som ligger i så nært naboskap til Jodie Foster-kalkunen «Kontakt» at ett virkelig feilsteg ville ført til 2 timer og 41 minutter nyttårsmiddag. Det starter med at en soldat i rullestol bruker fem dager på å reise flere lysår inn i verdensrommet. Det overraskende er at han ikke kommer fram til en mystisk og stemningsfull ukjent virkelighet, han havner i et kronikk-kapitalistisk gruvesamfunn der de evinnelige imperialistkreftene fra korporasjonsrørsla driver og utbytter urfolket. På tross av at de altså har overvunnet relativitetsteorien, klarer ikke menneskene å lage våpen som trenger gjennom astro-apachenes karbon-skjelett, og derfor skaper de avatarer.

Pause. En avatar er et menneske som har fått tre meter høy urfolk-kropp, og med den skal inntrengerne gjøre seg til venns med de innfødte og få dem til å flytte helligdommene sine til hekkans vekk fra oljefeltene. Nei. Ikke olje. Utopium. På sekstitallet handlet alle filmer om Vietnam, nå er det Irak, sjøl om irakerne nok ville ha innvendinger mot å bli framstilt som naive naturfolk i religiøs sammensmelting med trærne. Dette er også historien om Kolumbus som fortrengte alle indianerne for å stjele gull, og vår venn soldaten møter da også en slags Pippi-Pocahontas som flyr i skogen med pil og bue og respekterer gud.

Den akademikerguden som vi i Norge pleier å kalle Herr Noe, heter eywa i filmen. Eywa kan mye rart. Hun har manet-engler hengende i lufta, og de samler seg om den forvandla soldat sånn at han skjønner at han er den utvalgte. Det betyr at Shawshank-kvalmen burde stige i spiserøret til de politisk sarte nok en gang – for her kommer det en enkel US Marine til annet solsystem, og han er selvsagt den utvalgte? Heavyhanded, Iron Jim, veldig tungt på labb. Det fører også til banale Lille Hoa-fornemmelser når Pandoras indianere framstilles som et nesten personlighetsløst enhetsfolk av en-dimensjonale munker og nonner. Forenklingen av urbefolkning er langt over i parodien, og det eneste som redder filmen er noen overmenneskelige data-mekkere.

For teknisk er «Avatar» en opplevelse. Skikkelsene til pandorianerne er fantastiske. Smale som undertøy-modeller og høye som masaier. De er nesten helt like menneskene, noe som bringer filmen i konfrontasjon med darwinistenes påstander om tilfeldighet. Det finnes en skapelses-mal i Universet, og den tok utgangspunkt i Twiggy.

Naturen minner litt om det fargerike sopp-nivået i Star Wars-spillet «Force unleashed», og den er mangfoldig som en regnskog-fantasi og full av nesten gjenkjennelige dyr. Hammer-neshornet for eksempel. En staut kjempe. Pause slutt. Soldaten og avataren Sam Worthington får etter hvert trøbbel med lojaliteten sin, og jeg røper antakelig ikke noe veldig viktig hvis jeg antyder at han blir en folkefører. Han leder også filmen over i den befriende sistetimen der naturens krefter horder seg over inntrengerne med indignasjonen til økologisk oppildna København-demonstranter. Da går det an å nyte engasjement uten å føle seg som et naivt meditasjonsoffer.

Alt i alt klarer «Avatar» seg fordi filmen er så vakker, og som vi vet fra før, gjør det ikke noe om de pene er dumme. Mer betenkelig er det at «Titanic» gjorde beinharde Cameron til en new age-blondine med pelsdyr-bekymring. Han kommer nok sterkere igjen. 2009.

Den helskrudde professoren

NRK3 19.30

den helskrudde professoren

Eddie Murphy og hans lateks.

terning 4 liten «The nutty professor» var i hvert fall bedre enn alt annet Eddie Murphy hadde utrettet de siste ti åra. Temaet er gen-manipulering, som leserne er imot. Den søte tjukke professoren Herr Klump har mindreverdighetskomplekser, og han forstrekker sin laboratoriske hamsterviten til å gjøre seg sjøl tynn. Da blir han en drittsekk. 1996. 1 time, 31 minutter.

One day

NRK2 22.20

one day

Anne Hathaway og Jim Sturgess er kjedelige sammen.

terning 1 Denne filmen hadde jeg også alvorlige fordommer mot, i og med at jeg hadde sett den før. Men jeg liker egentlig Anne Hathaway, og jeg liker egentlig Jim Sturgess, og egentlig liker jeg romantiske komedier med kule folk som kombinerer moderat avkledning med en slags flørtete stand up. Det hjalp ikke. Danske Lone Scherfig har laget en psykologisk tvilsom konsept-komedie; det vil si at den består av form i stedet for poeng. Hathaway og Sturgess har post-eksamensk nestensex en gang i fortida, og så får vi se dem på samme dato i følgende år, som om de var fanga i en litt håpløs Facebook-extension. I løpet av den tida utvikler de så stor kulturell fjernhet at det fører til kjærlighet. Nei, jeg kjøpte heller ikke den.

La oss se på hva filmen lærte oss:

Når en komedie starter med melankolsk klunkemusikk og du får følelsen av at du er i begravelsen til den stygge andungen. Når jentunge-hovedpersonen bærer designerversjonen av bibliotekar-brillen for at vi skal skjønne at hun er intellektuell og ikke tenker på toalett-seter når noen sier 3,14. Når dama sier at hun har drukket for mye vin, men uttaler Dexter prikkfritt. Når hun kakler som Brenda Blethyn under nakenbading. Når menn kommenterer damers kjole. Da vet du at det blir en teit slutt. Og det blir det. 2011.

Public enemies

NRK3 21.25

public enemies2

Christian Bale med klassisk utstyr.

terning 5 liten Michael Mann er en sær romantiker. Han laget filmversjon av flørtis-serien «Miami Vice» som en godtemplisk hyllest til den trofaste mannen, en art som også finnes i enkelte museer i utlandet. «Public enemy» er også en romantisk film om en gangster som bruker karriere-sklia til å finne en kvinne som han virkelig bryr seg om. Det skjer ikke ved at de utveksler chat-mailer i fire måneder og deretter besøker hverandres bokhylle. Dillinger ser Billie Frechette på nattklubb og sier: «Vil du bli dama mi?» Deretter danser de til en så heftig klinesang at Nina Karin Monsen ville ha holdt tett med Karen Christine Friele. Og så er det gjort. En mann som får horn av silkesynging med tights-tekster vil være en pryd for et hvert hjem.

Michael Manns kitsch-glade gangsterdrama har fortrinn som bør overbevise de fleste. De som satt og så på Obamas Oslo-inntog og var skuffet over inaktive maskinpistoler, kan kjøpe «Public enemies» og bli tilfredsstilt for flere måneder. Filmen inneholder deilige, gammeldagse bankran med frakkekledde, distingverte, flatnesa menn som går saklig inn i banklokalet, skyter murpuss i taket og får med seg et par hundre tusen dollar som de og slektningene på Sicilia kan leve av fram til EU. Det skytes mye i denne filmen, og munningsflammene er som utblåsning på boreplattform.

Johnny Depp underspiller gangsteren med en slags beckettsk tristhets-minimalisme. Man aner at den arme figuren egentlig melankolerer motvillig over sitt eksistensialistiske levesett (live no, die later). Han er en fascinerende representant for mennesker som har bestemt seg for at de ikke ville hemmes av frykten for døden, en gruppe som også røykere og syklister tilhører.

Christian Bale har gudskjelov en ålreit rolle, for folk blir så sinte når man ikke liker Bale. Han spiller FBI-mannen Purvis som etterforsker og forfølger den stakkars bankraneren, ledet av den nye FBI-sjefen Hoovers stormannsgalskap. Vi syns synd på Bale. Han må ta den upopulære jobben.

Michael Mann har igjen laget en film med vidvinkel-fotografering og menn som er så enkle at ansiktene deres nesten bare filmes i motlys-skygge. Kameraet elsker gammeldagsheten, og en hotell-korridor ser ut som om den er henta rett fra «Barton Fink». For at ingen skal være i tvil, blir agent Barton skutt der. Ellers: Bankran med Chicago-blues, byromantikk og sentimentale sørstatsskygger som likner skinndøde lidenskaper.

Det var leit at Dillinger døde. 2009.

The bucket list

Norsk TV2 21.45

bucket list

Jack Nicholson og Morgan Freeman skal kanskje dø.

terning 5 liten Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at det bare var jeg som likte dramakomedien «The bucket list» da den ble vist på kino. I så fall skal dere være rørte og takknemlige for at dere har meg. «The bucket list» er en litt lurent beskjeden film, der to av de folkeligste geniene i amerikansk film utfolder sine spesialiteter i en verdig ramme og med mjukt intelligent tilbakeholdenhet.

De er en fryd. Jack Nicholson legger seg i et stabilt sideleie midt mellom de utfordrende genitalie-ulv-rollene sine og de få ydmyke dramagubbene han har spilt. Nicholson er en kreftsjuk milliardær i så stygg genser at kirurgene ville stått maktesløse, og han framstår både som troverdig eksentriker og følsom og intelligent medpasient.

Morgan Freeman er en så behagelig skuespiller at du burde kunne podcaste ham ned på blå resept. Når Freeman spiller dødssjuk, følger det en irrasjonell trygghet med situasjonen, og sykeseng-scenene blir trivelige uten å være tåpelig forskjønnende. Han og Nicholson får fram både den delte smerten og det spesielle fellesskapet i et sjukehus, og man føler i grunnen at de friske er rare folk.

Historien i «The bucket list» går egentlig på den smale kanten. Milliardæren betaler for at det terapi-herja venneparet skal oppleve noen oppsiktsvekkende ting før de dør. Fallskjerm-hopping, Taj Mahal, pyramidene. Den holder balansen.

Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at mange mislikte «The bucket list» fordi den var for amerikansk, på samme måte som man kunne mislike Serengeti fordi dyrene er for afrikanske. Da jeg så filmen igjen, ble innvendingene enda mer uforståelige, for dette er virkelig en beskjeden film som ikke later som om den har funnet hensikten med øreflippen, men resymerer godarta alminneligheter på en hjertelig måte. 2007.

Jurassic Park: Den tapte verden

TV3 21.30

jurassic park den tapte verden

Panikk i myra.

terning 5 liten Egentlig døde dinosaur-romantikken da kometene og muslimene kom og overtok katastrofe-dyrkende deler av film-underholdningen. Men spenning er det alltid marked for, og «The lost world» er intensere enn forgjengeren. Den sparker med militærstøvler der «Jurassic Park» vandret i barnesko.

Borte er Bobsey-barn-preget. Jeff Goldblum reiser uredd til ei glemt dinosaur-øy for å redde kjæresten sin Julianne Moore, som er en blanding av Monica Kristensen og Sigourney Weaver. Men akkurat som det alltid viser seg til slutt at kvinner ikke burde utdannes til bakkestart og rundkjøring, blir de paleontologiske pusighetene truende på den farlige måten, fordi fedre er best egnet til fordi de har vært på sesjon og bærer buksene oppe når de tisser.

Storvilt-jegere, Greenpeace-eventyrere, Peter Stormare og jøden Goldblums negerdatter slår seg nødtvunget sammen for å utslette juratidas odontomane sosiopater nok en gang. Etter at mesteparten av de nyklona dinosaurene og andre kvikke WWF-aurer er mirakuløst pasifisert, blir en av dem Godzilla-bysaur og løper løpsk i San Diegos villastrøk. Det er ikke særlig spennende, men ihvertfall spektakulært. Spielberg er en storartet overdriver, og surround-lyden stjeler like mye begeistring og oppmerksomhet som en nybada halvannet-åring i Brumm-pysj. 1997.

Politiskolen

TV2 Zebra 19.05

politiskolen

Politirekrutter som Steve Guttenberg og Kim Cattral.

terning 5 liten «Politiskolen» er den morsomme av de mange filmene om assorterte kløner ved et politi-akademi i USA. Denne filmen kom i 1984 og vakte oppsikt ved sin enkle og likevel vellykte formen for barnlig, halvfrekk humor. Steve Guttenberg i hovedrollen var et hyggelig bekjentskap, og i denne første spilte faktisk også Kim Cattral. 1 time, 35 minutter.

Harry Potter og Føniksordenen

TV2 Zebra 21.00

harry potter og føniksordenen

Gary Oldman viser vei for Daniel Radcliffe.

terning 5 liten Hovedskurken i denne stormfulle Potter-episoden er gudskjelov ikke den evindelige Voldemort, men ei forferdelig møkkakjerring fra skoleverkens verste byråkratt. Det er bra. Det er herlig.

DERMED får den lidende unge mannen Harry en fiende fra virkeligheten, og filmen repeterer klassiske nytelser fra pubertetens omfattende samling av indignasjonsporno. Imelda Staunton er terapeut-smilende ond og ekkel, og egentlig bygger hele filmen opp mot at hun skal få seg skikkelig på trynet. Hvis jeg skulle ha noen innvendinger mot «Harry Potter og føniksordenen», måtte det være at manuskriptet skusler vekk raseriet vårt. Vi får aldri se at Harry flater den inntrengte rektor-rotta seriøst. Vi får aldri se ham bli en skikkelig Rambo. Vi trenger en Rambo nå, for det er nok sutrende antihelter i verden.

TIL GJENGJELD er Potter en alvorstynget ung mann fortapt i minnene om sin egen framtid. I den forrige filmen brøt førpuberteten seg inn i trollguttens liv. I denne står han midt oppe i alle de klassiske symptomene på voksenverk: Forrevet av flyktige fornemmelser og illusjoner om ensomhet, tvilende, sårbar, sint og avvisende fordi han ikke lenger er et barn med enkle forestillinger om livet, men akselererer en kompliserende modning som nærmer seg galskapen. Hva skjer med meg? sier den unge Potter. Han er bleik og skakk av søvnløshet og depresjoner. Han føler at farsskikkelsen Humlesnurr unngår ham, han får visjoner om at den døde pappaen ikke var så storarta som han trodde. Og som om ikke det var nok: Han blir utvist av skolen uten grunn, og Galtvort overtas av idiotå fra ministeriet og hennes sørgmodige maktmester.

SAMTIDIG er Føniksordenen selvsagt en frodig tryllefilm med luksus-effekter, fullvoksne fantasi-utfoldelser og action av mild magesjau-styrke. Bildemessig er filmen en nytelse, for hver minste visuelle stemning er gjennomført og Men kampen mot Voldemort er egentlig bare grei nok. Mer spennende blir det faktisk at Potter og med-elevene trener seg til en tryllekyndig Humlesnurr-hær da den gamle rektoren får sparken. De gjør åpent opprør mot øvrigheta, og i en skjønn scene smeller de to terrorist-tvillingene opp hele undervisninga i et overdådig fyrverkeri. Det skulle vært mer sånt. Ulydighet er avhengighetsskapende, og egentlig blir Voldemort etter hvert en deprimerende fyr som vi har hørt nok om: Bli kvitt ham og kom dere videre.

FOR KANSKJE er manglende utviklings-muligheter i djevle-metaforen den største svakheten i mamma Rowlins endeløse historie. Han burde ha dødd i denne filmen. Voldemort har ikke mye mer å fare med etter at vi fikk se pizzadeig-fjeset hans. Når det dukker opp noe så velsigna enkelt og menneskelig som en drittsekk-rektor, er det som om noen åpner vinduet og slipper inn ny luft. 2007. PS: De store bokstavene i hvert avsnitt er et nostalgisk minne om den tida da Aftenbladet drev og fant på ny typografi annethvert år fordi det kom et steindyrt geni innom og holdt seminar. Jeg lærte mye av det. Don’t follow leaders, watch the parking meters.

Fuck up

TV2 Zebra 23.40

terning 2 liten Det finnes ingenting å si om denne norske filmen annet enn at den handler om et vennskap som vi ikke tror på ved hjelp av hendelser som verken er vittige, tragiske eller sannsynlige. Dette er den sjaskete Halden-filmen.

Hovedpersonen er en lurvete bagatell av en mann og han utretter elendighets-skojne og campete ting som å låne bort familiens penger til en kameratdust og ligge med alle og smugle dop. 2012. Denne julen burde i hvert fall både «Mongoland» og «Eventyrland» vært vist på norsk TV. Stavanger har en utrolig evne til å bli ignorert.

National treasure 2: Book of secrets

Max 21.30

national treasure book of secrets

På an igjen: Diane Kruger og Nicolas Cage.

terning 4 liten Oppfølgeren til den litt skeive historiekomedien «National treasure» er ikke akkurat noe som får baller til å bruse, den heller. Nicolas Cage er i ferd med å forvandle seg til fra satan til smurf, og det er ikke bra. Han spiller forsatt en slags nåtidig Indiana Jones; en historiker som smetter smilende rundt i verden på jakt etter frimurernes hemmeligheter.

Han drar til Paris for å finne et kart i Frihetsgudinnen, han finner tegn i dronningas skrivebord i Buckingham Palace og i presidentens ovale rom. Etter hvert drar han, mamma og pappa til en hemmelig hule like ved Mount Rushmore (for det har det jo aldri vært folk før), og Ed Harris følger med overalt som en lat og luren lassnisse med kynikerblikk og nevrotisk hårfeste.

Men det er i hvert fall mye harmløs familiehumring i «National treasure 2».

Justin Bartha er også denne filmens hyggeligste figur fordi han får lov til å være stilisert latterlig, mens Cage må løpe rundt som tissetrengt labrador i ørkenen samtidig som man inviteres til å føle med hans smerte. Jon Voight spiller pussig nok pappa enda en gang, sjøl om han er far til Angelina Jolie, som aldri har fungert som faiende foreldrefane. Helen Mirren er den biske eksbitsjå hans, og Diane Kruger har en vittig, budeieblid bondskhet ved seg som er altfor lett å like.

Dere vil egentlig se denne. 2007.

Brudens far

FEM 20.30

brudens far

Steve Martin fører fram Kimberly Williams.

terning 5 liten Uventet vellykket moderne versjon av klassikeren med Spencer Tracy og Elizabeth Taylor. Her spiller Steve Martin faren og Kimberley Williams er dattera, mens Diane Keaton gjør en fin rolle som mamma og Martin Short herjer fritt rundt som belgisk selskapsarrangør. Filmen handler om at veslejenta til pappa skal gifte seg, og da overtar det kvinnestyrte samfunnet alle disposisjoner. «Father of the bride» ble laget av Charles Shyer i 1991 og er vel verd å se. 1 time, 45 minutter.

Untraceable

FEM 00.50

UNTRACEABLE

Diane Lane i regn.

terning 4 liten Det skjer egentlig litt for ofte at forhåndsdømte filmer begynner å fascinere underveis. Sånn er det med thrilleren «Untraceable», der den melankolske åttitalls-jentungen Diane Lane spiller hacker-vakt for FBI. En slags innendørs Scully.

Også denne historien har funnet inspirasjon hos pissoar-sagerne, og handlingen er ekkel. Men Lane er en følsom skuespiller, og hun klarer å gi det relativt enkle sopihopet en menneskelig holdbarhet som blodfilmer trenger like sårt som plaster og tornique.

Det starter med at en av disse utspekulert allmektige psykopatene tar folk til fange og torturerer dem i hjel på webcam. Men han har funnet en fiks vri: Jo flere seere (som kan måles på nett), desto fortere dør fyren. Hvis ingen ville se på autentisk griseri, ville han ha overlevd.

Men morderen vet godt at han ikke risikerer det. Nettfolka strømmer til, som de ville ha gjort i virkeligheten. Internett har anonymisert bestialiteten og gitt oss frihet til å fråtse i henrettelser, sadisme-sex og groteske ulykker uten at noen kan se at vi er der. Nettet er beviset på at frihet er feil. Derfor er «Untraceable» faktisk en klok liten møkkafilm der voldshandlingene blir brukt til å illustrere hva folk vil se på.

For det ville de ha gjort. 2008.

The holiday

TV6 21.30

holiday, the

Cameron Diaz er naken dame i dunken.

terning 2 liten «The holiday» er helt lik den irske filmen «Tara Road» med Andie MacDowell, men det får nå bare være. Det er verre at den er skrevet og regissert av Nancy Meyers, som er et så stygt bannord at man ikke kan si navnet hennes i julen uten at en engel dør.

Meyers har aldri glemt at hun ble separert fra ektemannen Charles Shyer i 1999, og filmene hennes er gretne på en litt Hollywood-trendy Vanessa-måte. «The holiday» er dessuten snakkesalig hinsides en hver tidligere beskrivelse av ordet. Dette er filmen der alle tastetrykkene til også de trivielle e-mailene er med. Hvis filmen hadde vært britisk, ville den bestått av verbalsnop og ordsevasjoner klarere enn krystaller – i Meyers’ ukontrollerte livsfattigdom finnes bare snadring som slaps, hvis noen kan huske hva det var. Fortellerstilen er omstendelig inntil det senile.

Cameron Diaz var en begivenhet for ti år siden, og nå er hun som en lagra tingest etter at AA-batteriet flata ut. Som furtent forelska ser hun ut som noe Pinochet kunne ha fortjent mens han ennå levde. Jude Law strever med å bli en fyr som egentlig ikke finnes. Men han står ihvertfall for filmens eneste overraskelse, og i noen få utvalgte Law-scener funker filmen med uventa varme og sjarme og innholdsrikt liv. Jack Black er søtere enn nybørsta butikk-kanin, men blir aldri viktigere enn en litt stor tivoli-premie. Det er synd for Kate Winslet, som ihvertfall er en fullblods Streep ved at folk blir beveget av å se på at hun tenker. Det er bra. Men filmen er ille.

Noen vil nok like den. Kvinner som egentlig bare lengter etter kakao-søsterskap og de gamle flettene sine, og menn som vet navnet på sin egen deodorant. Men hvis du fremdeles foretrekker potetgull framfor Napoleonskake, har du ingenting her å gjøre.

Kate W. elsker en mann som bare misbruker henne. Diaz hiver ut samboeren sin fordi han var utro. De to bitre kvinnene bytter hus – en risteklokke-idyll i England og et neofunk-palass i L.A. Snakksnakkkvakkkvakksnakkkvakksnakk. 2006.

Søndag 25.12.– I dag ble Jesus født. Bare femmer-filmer!

 

Prince of Persia: The sands of time

Max 21.30

terning 5 liten God morgen og god jul på første juledag, som er den dagen i året da antakelig ikke en gang søndagsbutikkene holder åpent. Jeg hadde tenkt at en eller annen normalkanal ville vise en dyp film eller en ekstrem-rørende film eller noe intelligent. Paradigmene eller paradogmene var ikke sånn, men jeg fant en film fra Midtøsten. Dessuten er den inspirert av et superhoppende dataspill, og første juledag hører slike til. På den 25. desember ble Jesus født i en stall så nær Persia at Kjell Gjerseth i sin tid ville ha sett på avstanden som en ubetydelig busstur. Vi norrøne hedninger feirer dagen i forveien, for vi er værskadde dissidenter fra det uforutsigbare værets katarsiske kranglokrati, og vi kom ikke til jorden for å være enige med noen. Men i dag er altså dagen. Bare filmer med femmer-terning denne dagen.

Men til filmen.

prince of persia sands of time

Jake Gyllenhaal redder Gemma Arterton eller omvendt.

Nei, dette er ikke «Robin Hood i ville Østen», men likheten er til stede, som en påminnelse om at vi lever i det utvidede barnebegrepet: Livet er en russefest.

Denne gang er det den utvalgte tiggerprinsen av Persia som skvetter rundt i det eventyrlige landet Decibel, og han er faktisk en herlig fyr.

Jeg har en kort og uvesentlig innsigelse: Jeg skulle ønske at noen laget et action-eventyr der det fantes én skurk med fortrinnsvis bare én medhjelper. I starten av filmen skal skurken drepe heltens far, hans mor, søster, kone, to døtre, Per Spelemanns ku og en schæfer. Deretter drar helten av gårde og trener på hevn.

Det er noe med mangfoldet i moderne actionfilmer som forvandler dem fra påkosta visuell underholdning til en slags person-quiz. I et fargerikt basarfellesskap som kunne vært arrangert av Petter Gilsvik, dukker de opp med sine utsøkt forskjellige hatter og får filmen til å fortone seg som 17. mai i Bjergsted. Perserne er flest, men dessuten hassansinerne, alamuterne, abyssinerne, beduinene og bygdene innenfor samt den opprinnelig ikke-voldelige Ben Kingsley som Hamlet-inspirert superonkel med Brittany Murphys øyenskygge.

Alle disse tilhører rett som det er historiens eventyrlogikk, men de farer forbi som et besatt barnetog mens Alfred Molina ler sin uforliknelige latter. Hvem var nå han igjen? Jo, han er sjeiken som kommer skakende med en flokk strutser og knivkastende super-sudanere, nbakanerne, eller Numibiens svøpe.

Jeg har spilt dataspillet «Prince of Persia: Sands of time», og litt kjenner jeg jo igjen. Prinsen løper rett som det er på murveggene av bare begeistring, og han turner inn og ut av vinduer. Det hender at rollefigurene drikker vann, for det skal man. Men regissør Mike Newell har ikke vast vekk tida med å etterape spill-konsollenes plattform-dramaturgi. Filmen er en heftig folkemasse-lek der hundrevis av skrålende kulturfolk løper og rir rundt i ornamenterte data-omgivelser med krydderduft. Vakre byer, tennerskjærende menn og rosinøyde kvinner i slåpne slørklær som ikke skjuler håret under armene en gang. Vridde dolker og stålpiler og den politisk korrekte handlingen fra våre moderne folke-eventyr: Perserne angriper fredelige Alamut eller noe fordi dårlige spioner påstår at det er gjemt supervåpen der. Det er ikke!

Jake Gyllenhaal spiller den vakre prinsen som blir utsatt for et komplott og må rømme i nesten to timer sammen med prinsesse Emma Arterton. Hun tilhører den nye sorten eventyr-prinsesser som spytter ironi og kaster kniv. Men det gjør ingenting, for Tidens Sand ligger i den magiske dolk, og gjett hva den kan gjøre? Den bringer fortida tilbake like livfullt som morgenavisene.

Paret Gyllenhaal-Arterton kommer til å glede mange. Romantikken gnistrer som gjenskinnet av verdens undergang i prinsens pupiller, og for første gang på lenge føler du faktisk for at noen skal få hverandre i the end og hvor det ellers måtte kjennes godt for deg også, kjære. De gir mening i mylderet, og de er søtere enn knekk. Så får du heller tåle en del repeterte 17. mai-taler. 2010.

Public enemies

NRK3 23.20

public enemies

Johnny Depp danser med Marion Cotillard.

terning 5 liten Michael Mann er en sær romantiker. Han laget filmversjon av flørtis-serien «Miami Vice» som en godtemplisk hyllest til den trofaste mannen, en art som også finnes i enkelte museer i utlandet. «Public enemy» er også en romantisk film om en gangster som bruker karriere-sklia til å finne en kvinne som han virkelig bryr seg om. Det skjer ikke ved at de utveksler chat-mailer i fire måneder og deretter besøker hverandres bokhylle. Dillinger ser Billie Frechette på nattklubb og sier: «Vil du bli dama mi?» Deretter danser de til en så heftig klinesang at Nina Karin Monsen ville ha holdt tett med Karen Christine Friele. Og så er det gjort. En mann som får horn av silkesynging med tights-tekster vil være en pryd for et hvert hjem.

Michael Manns kitsch-glade gangsterdrama har fortrinn som bør overbevise de fleste. De som satt og så på Obamas Oslo-inntog og var skuffet over inaktive maskinpistoler, kan kjøpe «Public enemies» og bli tilfredsstilt for flere måneder. Filmen inneholder deilige, gammeldagse bankran med frakkekledde, distingverte, flatnesa menn som går saklig inn i banklokalet, skyter murpuss i taket og får med seg et par hundre tusen dollar som de og slektningene på Sicilia kan leve av fram til EU. Det skytes mye i denne filmen, og munningsflammene er som utblåsning på boreplattform.

Johnny Depp underspiller gangsteren med en slags beckettsk tristhets-minimalisme. Man aner at den arme figuren egentlig melankolerer motvillig over sitt eksistensialistiske levesett (live no, die later). Han er en fascinerende representant for mennesker som har bestemt seg for at de ikke ville hemmes av frykten for døden, en gruppe som også røykere og syklister tilhører.

Christian Bale har gudskjelov en ålreit rolle, for folk blir så sinte når man ikke liker Bale. Han spiller FBI-mannen Purvis som etterforsker og forfølger den stakkars bankraneren, ledet av den nye FBI-sjefen Hoovers stormannsgalskap. Vi syns synd på Bale. Han må ta den upopulære jobben.

Michael Mann har igjen laget en film med vidvinkel-fotografering og menn som er så enkle at ansiktene deres nesten bare filmes i motlys-skygge. Kameraet elsker gammeldagsheten, og en hotell-korridor ser ut som om den er henta rett fra «Barton Fink». For at ingen skal være i tvil, blir agent Barton skutt der. Ellers: Bankran med Chicago-blues, byromantikk og sentimentale sørstatsskygger som likner skinndøde lidenskaper.

Det var leit at Dillinger døde. 2009.

Flåklypa Grand Prix

Norsk TV2 19.30

terning 5 liten Den største norske filmsuksessen gjennom tidene. Ivo Caprinos studio jobbet med Kjell Aukrusts figurer, og alt ble vanvittig vellykka norsk. 1975.

Ghosts of girlfriends past

Norsk TV2 21.25

ghosts of girlfriends past

Matthew McC, Jennifer Garner og et skjerf.

terning 5 liten Matthew McConaughey er en slags Hollywood-versjon av Flue-Berly (en berykta dame fra min barndom. Hun reiste med firen fra Kalhammaren til byn og spiste fluer, som den gang fantes til og med på bussvinduer). Gjennom film etter film har han munnen konsekvent halvåpen sånn som de med tannlegeskrekk gjør når de skal rotfylle. Dette er McCs måte å være forskrekka på, erotisk tilgjengelig, ironisk eller søvnig. Måpemunn. I «Ghosts of girlfriends past» har han gitt avkall på Øyvind Fjeldheim-krøllene, og i perioder ser han nesten ut som en mann. Det hjelper også at han har fått tynne lykke-rynker langs øyekrokene. Vi som så McC i «Ildens herskere», venter ennå på at han skal finne fram sin indre harry igjen. Men det kan ta tid. Han ankommer brudeslottet iført et slengete flaggrødt skjerf som kunne tilhørt Postman Pat. Mannen har langt igjen.

Denne romantiske komedien er ikke det verste han har gjort. Filmen sjarmerer med en magisk realisme som egentlig tilhører nittitallet, den har et par som er troverdig forelska i hverandre og den ender med at du sitter med glyseringlinsende Luis Mandoki-tårer i smilende øyne sjøl om ingen dør.

Det er en del lett hverdagsmoro her. Det siste i Hollywood er sidekick av indisk opprinnelse, for dialekten deres er kontantvittig som rumpevitser. McC har ei indisk sekretærdame som sperrer opp øynene som om hun var med i «Slumdog Millionaire». Dessuten er Jennifer Garner Matthews barndomselskede. Garner spiller Jenny Perotti og er blitt så demonisk tynn at hun kunne vært stand in for Gary Oldman i Dracula. Alle er fryktelig tynne i filmer nå for tida bortsett fra Seth Rogen. Det er som å være på pub med danske datafolk. Robert Forster spiller brudens far, en mann som deltok i Korea-krigen med det resultat at landet ble delt. Det går nesten like ille da Breckin Meyer og Lacey Chabert skal gifte seg.

Rosinpølsa henger på Michael Douglas. Noen har fått ham til å likne det glemte medlemmet av Frank Sinatras festegjeng The Rat Pack. Han opptrer som det moralske spøkelset onkel Wayne og angrer at han ikke ble medlem i Kristelig Folkeparti og levde som Jens Stoltenberg. McC får besøk av flere spøkelser. De viser hvor trist livet blir hvis du ligger med mange damer, er rik og vellykka, pen og flink. Med andre ord: Dette er en bryllupsversjon av Dickens «En Julefortelling», og innimellom er den ganske hyggelig.

Fargene er deilige og dype. Romantiske som i western-filmer og i ærgjerrige eventyr. Det gir filmen stil. 2009.

High fidelity

TVNorge 23.50

high fidelity

Iben Hjejle lykkelig til sengs med John Cusack.

terning 5 liten La oss se det i øynene. Det finnes gutter eller det finnes menn som ville beskrive Paradis sånn hvis de ble bedt om å lage ei liste over fine ting: Et snacksrikt sted med tak over der tre gamle kamerater snakker om og sorterer a) frimerker b) fotballstjerner c) skrekkfilmer d) popstjerner e) pentium-prosessorer eller DOS-versjoner f) pølsetilbehør. På et sånt sted skulle det tre ganger i uka kommer innom en smilende, stum 17-åring for å utbrette sine mjuke Lindex-plagg og si: «Au, det gjør litt vondt, kjære, du er så stor».

Stephen Frears ekstatiske filmatisering av Nick Hornbys bok «High fidelity» er sånn. Den handler om musikkfansen. De er ensomme menn på jakt etter noe som er verd å dele i verden og et renslig menneske å dele det med. Musikkfansen er edle riddere i mediekulturens evige middelalder, der det faktisk fins normer, og storhet og berømmelse ikke er samme ting. Musikkfansen er ofte de sosialt homofile, for de stoler ikke på noen som opplevde verden fra et annet ståsted enn de sjøl. Musikkfansen tror at jenter som påstår at de liker Led Zeppelins «Gallow pole», smisker for å oppnå ett eller annet.

I «High fidelity» blir kjellerbutikk-mennesket Cusack forlatt av dama si fordi han er som han er. Cusack representerer ett av de mange kulturskillene mellom menn og kvinner, for mange menn lever i et slags «Sim City» som de konstruerte bit for bit sammen med kameratene sine gjennom lange utvelgelser av hva som var kult og hva som var ukult. Derfor fins det ingen romantikk mellom Cusack og kjæresten Iben Hjejle. Bare forvirra tiltrekning og dyp kjedsomhet.

Cusacks rolle er så perfekt at den svir. Kameratene hans blir spilt med gudelig innsikt. Selv Tim Robbins framstilling av en yndlingsrival er utsøkt, og gode rivaler er sjeldne på film.

Fordi dette virkelig er en guttefilm, kommer du aldri til å huske hvilke damer som deltok. 2000.

Jurassic Park

TV3 21.30

jurassic park

Ikke dinosaur. Laura Dern.

terning 5 liten Det er på tide å si noe om dinosaurene. Ifølge de som var til stede da de upraktiske øgledyrene levde på jorden, kom det en dag en komet dettende, og siden den landa i tørt lende ble det liggende støv i lufta over hele jordkloden. Om denne teorien er det mange ting å si. Den mest nærliggende er at den ikke tar hensyn til begrepet Gud i det hele tatt. Det står ingenting i Bibelen om at Gud sendte en komet for å bli kvitt dinosaurene. Dessuten heter det i teorien at alle de andre dyra overlevde. Det må ha vært andre dyr, for mange dinosaurer var kjøttetere. Støvskyene som gjorde jorden mørk kan ikke ha drept biene. Vi sier at uten biene vil alt liv på jorden dø ut. Men på dinosaurenes tid døde verken biene eller plantene som biene levde på. Så hva var galt med dinosaurene? De hadde åpenbart alvorlige støv-allergier.

Men til filmen.

«Jurassic Park» er storartet, mørk og teknisk perfekt familiespenning som ikke er for små barn. Steven Spielbergs stilige fantasi forteller om en slags juratidens Kongeparken på en svær holme utenfor Puerto Rico. Der har eksentrikeren Hammond fra Skottland drevet oppdrettsanlegg for genetisk klona fortidsdyr for at folk skal komme og se dem. Paleontologen Sam Neill, kjæresten Laura Dern, kaos-matematikeren Jeff Goldblum og eierens to barnebarn drar på forhåndsvisning. Da går alt galt.

«Jurassic Park» kom i 1993 da menneskene egentlig skulle ha vært åttitalls-lunkne og lykkelige. Dette var før det sentimentale 2000-tallet kom og omgjorde en hel vestlig kultur til en blanding av filosofisk uferdige freestyle-buddhister og premenstruelle gråte-hypokondere. Slik jeg husker det tidlige nittitallet var det en bekymringsfri periode da Gro Harlem Brundtland var statsminister sånn at journalister aldri klaget på Regjeringen, og «I will always love you» med det tilsynelatende sunne og magre mennesket Whitney Houston var årets mest populære sang. Det skulle ikke ha vært teknologi-angst i 1993. Men «Jurassic Park» har egentlig en litt pysete historie om at en forsker faktisk klarer å klone utrydda dyr, men av ubegripelige grunner klarer han ikke å holde de sarte skapningene som ikke tålte støv en gang, bak gjerdene sine. Dermed skulle filmen funke (vi sa funke i 1993) som en slags metafor, en slags Zauberlehrling-greie (1827) om menneskets storhetsvanvidd og manglende respekt for naturen, som faktisk hadde utsletta disse dyra. Den litt rare paranoiaen passer egentlig mye bedre i dagens Oslo, der frykten for svevestøv er blitt en slags filosofi. Men i 1993?

Kanskje ikke. Menneskene er det eneste dyret som relativiserer sin egen suksess. Hvis ei løve dreper en sebra, sitter den aldri i savannens solnedgangsmelankoli og lurer på hva denne vakre skapningen kunne ha blitt til hvis den bare hadde fått leve. Bare mennesker er sin egen fiende. Vi kaller det sjel. Steven Spielberg hadde alltid mye sjel.

På grunn av det med den nevrotiske menneske-sjela ble «Jurassic Park» mottatt med begeistring, bortsett fra at VGs kritiker Jon Selås, som jo er en bibelkyndig mann, ga den terningkast 1. Selås har aldri angra på det. 1993.

Braveheart

TV3 23.55

braveheart

Mel Gibson trener på det internasjonale frigjørerfjeset.

terning 5 liten Innledningsvis ser «Braveheart» mest ut som resultatet av et infamt utdrikningslag: Mel Gibson har skjørtekant en drøy halvmeter over Moder Skottlands sterkt skattlagte jord, og han virker riktignok resolutt, men på den litt desorienterte måten til en mann som plutselig gikk av Oslo-toget i Marnardal på jakt etter ei koksgrå LaMote-strømpebukse.

Stagg latteren. Det går ikke lenge før alle fordomsfulle lårkortvitser faller til særdeles blodig jord på sin egen urimelighet. Dette er natural born kilters i samla flokk. Gibson har sjøl regissert historien om den skotske nasjonalhelten William Wallace, og han har gjort det med knasende kraniebrudd, ejakulerende hjernesprut og arealrik arteriegjødsling i antakelig den mest voldelige filmen som noensinne er satt opp på en norsk kino. «Braveheart» skildrer slagscener fra 1300-tallet slik den tidas lettbåt-kultister fra Hels Englar-gjengen ville ha fortalt dem rundt bolvarmen på Vaulen.

Mel Gibson legger ikke fingrene imellom, for hvis han det hadde gjort, ville de ikke ha vært der lenger.

Historien om skotten William og den falske adelen i Skottland er en deilig historie, for den iverksetter alle de gode underklasse-følelsene i kinopublikummet. Ikke bare ble den blikkharde, blåaude superskotten lurt av englandskongen, han ble også forrådt av sine egne. Det gjør så inderlig deilig politisk vondt i mellomgolvet at hele kvelden og SVs kommunevalg er redda. Bryt de diplomatiske forbindelsene med England!

Filmen har en vanvittig vitalitet og et primitivt, enkelt og romantisk engasjement. Mange kommer med god grunn til å spørre seg om den nesten surrealistiske råskapen er nødvendig, men om den ikke er politisk korrekt, kan det nok hende at den er historisk korrekt, og i beste fall funker «Braveheart» som avskrekkende eksempel på at krig gjør forferdelig vondt.

Lille franske Sophie Marceau spiller fransk kronprins-hustru i England. Hun faller for den vakre, steile barnålsbarbaren med rødmende nakne skuldre under enkle forhold, men har ellers lite i filmen å gjøre. Dette er ei brum brum guttegreie, og som alternativ til britisk fotballvold er den imponerende vellykket. 1995.

Grinchen

Viasat4 21.00

grinchen

Grinchen er ulykkelig og ensom. Derfor liker han ikke jul. Sånn er det med dere.

terning 5 liten Grinchen bor innerst i en snøkledd klippe som likner ryggfinnen til sveitsisk fjellhai sammen med en undertrykt hund. Rett nedforbi ligger Hvemville, som ble etablert inne i Lennart Nilsson-versjonen av en snøfnugg. Hvemvillerne har snuppete pekingneser, pastellerte leketøyshus og fjollete falkeklubb-mentaliteter.

Hvem’erne skuffa grinchen som skoleunge, så han trakk seg tilbake og ble kriminell. Men den snilleste jenta i landsbyen føler fortreffelighet for den lurvete lausgjengeren, og han inviteres til julefeiring der traumer fra barndommen ødelegger festen og skaper behov for hevn.

Og så videre.

Jim Carrey spiller grinch med så mye latex at han kunne vært undertøy-modell for Hennes & Mauritz. Grinchen er en vanvittig kul fyr. Han er Mannen. 2000.

Michael Clayton

TV2 Zebra 21.00

michael clayton

George Clooney som melankolsk og tvilrådig advokat.

terning 5 liten Når George Clooney medvirker, ser alt så dyrt og sivilisert ut at du får følelsen av å bli nedsenket i en reklame på CNN. Sånn er også denne ubevegelige platina-thrilleren.

Egentlig er «Michael Clayton» en repetert advokatvits: Har du hørt om advokaten som glemte å ta tran og fikk samvittighet? Han døde av det. Vitsen er ikke noe særlig, men det er filmen. Den uforlignelige alminnelighets-briten Tom Wilkinson spiller en advokat som det tilsynelatende har gått over fjorden med. Eller kanskje han bare oppdaget sin yrkes-rolle i kapitalismens undertrykkelses-system, og så rømte han til en innbilning.

Michael Clayton (George Clooney) er jurist og trøbbelfikser for et steinrikt advokatfirma, og han er også bestevennen til Wilkinson, som har oppdaget at fabrikken han skal forsvare, faktisk forgifta bøndenes drikkevann. Tilda Swinton spiller (uvanlig for henne) ei Vanessa-beige karrieredame som akkurat har overtatt ansvaret for at ingenting skjer med noe i firmaet, og nærmest ved en eksistensiell akselerasjon eller ekstremt svettetokt bestiller dama et mord. Eller to.

Det er så vakkert gjort. George Clooney har det følsomme fjeset sitt på, og det er ikke mange som kan se så engasjerte ut som George; ansiktet hans ligger nærmere hjertet enn både 1. juledag og morgenen etter at man mistet dyden til Mrs. Robinson. Filmen beveger ham rundt i en summende, monotonistisk skjebnekarusell der korpiene snakker kvitskjorte-snakk og nevner milliarder. Det er unaturlig sivilisert og samtidig belemret med anspent menneskelighet. Langsomt, som ved en arbeidsulykke, konstruerer regissøren fram en ålreit thriller.

La meg si det sånn: Dette er kanskje ikke den filmen du vil se hvis du har jobba 23 timer overtid i kyllingklekkeriet etter jordbærplukkinga. Men de uthvilte og opplagte kan få det flott i to timer. 2007.

True grit

TV2 Zebra 23.00

true grit

Jeff Bridges må dra på Hailee Steinfeld.

terning 5 liten Både jeg og den ytre allmue har allerede mast med at Jeff Bridges spiller en deilig Rooster Cogburn – en slags småfull bestefar som oppvarter forventningsfulle barn med fisefrekk frodighet.

Men det er jenta som er filmen. Det er Matti som får tarmene til å bevege seg i takt med hjerteslaga. Hailee Steinfeld spiller en 14-åring som sover på likhuset og kjøper seg en beinsterk Silkesvarten for å bli med på hevne-pappa-turen (ja, det handler om pappa her også) der marshallen Bridges skal fakke morderen Chaney. Hun er ei veslevoksen jente med frekk nese. Men i løpet av filmen tar hun inn over seg den forstyrrende melankolien som samvær med menn fører til. Coen-brødrene skildrer en uhygienisk og rå mannsverden i stygt undertøy, og hevnersken Matti er en uskyld i endring. Matti gifter seg aldri etter morderjakten i indianerland. Men hun blir ei sterk og følsom dame som har skjønt mye.

Coen-brødrene preker aldri. Men «True grit» er likevel en rørt hyllest til historisk jentemot i en ufin mannsverden.

Filmen er laget i utsøkte Blu-Ray-farger. Noen ganger er de så tynne at alle ser ut som sjatteringer av grått. Når melankolien melder seg i Darwins villmark, flyr småsnø-fnuggene så lett over tomahawkenes land at de kunne vært svevende alveknokler i et eventyrlandskap. Coen-brødrene kan film. 2010.

The bodyguard

TV2 Livsstil 21.00

bodyguard-3

Kevin Costner bærer Whitney Houston. Det burde han ha fortsatt med.

terning 5 liten Det årets mest vellykkede romansethriller, med det usannsynlige paret Kevin Costner og Whitney Houston. Han er hennes private livvakt, for hun er feiret popstjerne som blir truet av en gal beundrer. Costner spiller mutt og mandig med kortere pannelugg enn lunte, og rollen hans er fortreffelig. Houston funker bra, og det er underholdende hele veien. 2 timer, 4 minutter. 1992. Den skulle vært innspilt på 1970-tallet med Steve McQueen og Diana Ross, men planene røyk fordi raseblandingen var kontroversiell. Slottet til Whitney er samme huset som var med i «Gudfaren» da en gubbe fant hestehode i senga. Og: Dette er filmen med sangen «I will always love you».

Lørdag 24.12.– Et finslig utvalg for jomfruer og slips-mottakere

 

Trollmannens læregutt

Norsk TV2 19.25

terning 5 liten I alle de åra Dan Tagesen og jeg skrev Filmguiden i Aftenbladet, var julaften det store helvetet. Plutselig og aldeles ikke uventa dukket det opp en døgnkontinuerlig strøm av filmer på nettopp den dagen da folk egentlig ikke skrudde på TV, i hvert fall ikke etter klokka halv fem. Og Dan og jeg pløyde oss gjennom et søppelberg av gammal drit som vi skulle si noe om, og det tok en uendelighet av tid. Nå trenger jeg ikke det lenger. Jeg trenger ikke nevne nøttene til Askepott eller Timmi Gresshoppes julefest, som forresten er på TV2 klokka 14.10. Jeg plukker ut noen kveldsfilmer for de som sitter og stirrer på slipsgavene sine mens gjestene har gått ut i kulingen for å sende opp raketter på julaften om en slags feilaktig feiring av helgefyll. De kan heller se film.

Men til den utvalgte.

trollmannens læregutt

Nicolas Cage er sjeftrollmannen og Jay Baruchel er læregutt.

Ingen kan spille trollmann som Nicolas Cage. Gi ham et vilt og genialt hippiehår og la ham få spille på utsida av den plagsomme realismen – og der har du en Cage som er like god som ny. Skeiv i mimikken, jålete bekymra som en klimaforkjemper, eksplosiv og autoritær og vanvittig flott.

Nicolas Cage var det fjerneste vi kom fra influensa denne julen. Han hadde en testosteron-utfoldelse som antakelig kan kurere sykdommer du aldri har hørt om og ikke aner virkningen av.

I «Trollmannens læregutt» spiller han mot den nye tids minst sannsynlige ungdomshelt. Jay Baruchel er en malerisk avlang kanadier på 28 år. Han kom inn i «She’s out of my league» som en slags sosialdemokratisk valgkampsak: Denne mannen er et idol sjøl om han likner uoppdaga gnager, for han har en indre mangel på sammenheng som til slutt vil slite ut kvinner slik at de overgir seg til morsinstinktet. Men Baruchel vant både dama og filmen, for han har det særegne vi kaller absolutt og urolig tilstedeværelse.

I «Trollmannens læregutt» hyres han av Cage som lærling i en eldgammel familiebedrift som enkelt sagt bare skal forsøke å hindre at Alfred Molina overtar verdensherredømme i New York. Han og Cage spiller begge på den risikable yttersida av tirsdag formiddag, og de står til hverandre som tivoli og sukkerspinn. «Trollmannens læregutt» er ikke bare en visuelt oppstasa film, den er spennende og romantisk og hvis det fremdeles var jul, ville jeg ha foreslått at dere kjøpte den til noen. 2010.

Kurt blir grusom

NRK3 21.15

terning 2 liten Og så kommer vi til Erlend Loe. Noen har laget animasjonsfilm av hans Kurt-bøker, og det bettyr at ironien gjennomgår den norske selvfølgelighetskverna. Sykehuslegen er en idiot-rik nabosnobb, damer er illojale og teite, så den jålete arkitekt-kona til truckføreren Kurt (anagrammisk slektskap mellom mann og yrke) sjarmeres av doktoren Rigmor som jobber i barnehage, så hun er en slags Stalin, og det stakkars barnet tor alt hun sier. Politimannen er trønder og sier Rosenborg. Statsministeren har store bryster og snakker som Gro.

I denne flatbrød-tørre skurke-humoren finner kurt-føreren Truk det ideologiske grunnlaget for et «Falling»-opprør mot urettferdighetene som truer en arbeidsmann. 2008.

Julenissen

TVNorge 22.00

julenissen eric lloyd tim allen

Eric Lloyd med sin far julenissen Tim Allen.

terning 4 liten Tim Allen er en stilig håndverk-komiker fra amerikansk TV, og her spiller han en sjelløs forretningsmann. Allen er melankolsk fraskilt, og kona er sammen med en barnepsykolog. Fedres rettsløshet blir kompensert ved paramilitære alvers inngripen, og en gutt får som regel den far han så inderlig vel har fortjent. Sunn og sjåvinistisk julelykke. «The Santa clause» er fra 1994. 1 time, 34 minutter.

Les miserables

TV3 21.30

miserables, les 2012

Ikke lett å kjenne igjen utkledde folk, men jeg tror dette er Eddie Redmayne og Amanda Seyfried.

terning 4 liten Dette er en versjon fra 2012. Hugh Jackman er Jean Valjean, og Russell Crowe er Javert som hønter ham. Mange kjente folk er med. Regissøren Tom Hooper er briten som laget «Kongens tale». Dette kan fort bli bra, men jeg har ikke sett den, for Bille Augusts versjon fra 1998 er på en måte min miserables forever.

Mr. Poppers penguins

Viasat4 19.30

poppers pingviner

Jim Carrey danser med pingiser.

terning 4 liten Jim Carrey er fremdeles en deilig skuespiller. Han sier ironiske vitser med den overlegne selvfølgeligheten som gjør at tårnene faller, og han omgås seg sjøl som om han skulle være en eksentrisk nabo. Det er deilig å se på når Carrey er ulenkelig likegyldig.

Denne filmen handler om at han arver én pingvin fra pappa, mens de andre fem oppstår fordi mobildekninga var dårlig den dagen. Han innreder luksusleiligheten sin som noe det snøfattige Stavanger burde hatt i stedet for konserthus – et vinterlekeland der de snedige vandrefuglene sklir rundt og utvikler personlighetene sine. Og ikke bare det. Som en ekstra bursdagsgave til desillusjonerte skilsmissebarn dater han mammaen deres igjen og ser på henne med betydelig seksuell interesse.

Jeg tror jeg syntes at filmen var dum på kino, for der så jeg den i arbeidstida, og betalte timer skal man ha respekt for. Men hjemme hygget jeg meg med familiens samlede forråd av spontan barnlighet, og det ble veldig kjekt.

Også Tjensvoll-gjengen var uenig i slutten. Men sånn er det nå. Du skal ikke ta pingvinene fra Antarktis, for den lille isøya er plutselig det eneste som betyr noe. Men vi som er tilhengere av bypingviner gir oss ikke så lett. 2011.

Bjelleklang

Viasat4 21.00

bjelleklang

Arnold Schwarzenegger havner i et julenisse-mareritt.

terning 5 liten «Jingle all the way» er faktisk en familiekomedie, men den lanserer Arnold Schwarzenegger som skremmende uoppmerksom fraværs-far som forsøker å gjøre godt igjen manglende innkjøp av superhelt i plast ved å stjele, slåss og lyve. Julenissene selger gaver på svartebørs. Julen er en slåsskamp mellom hysteriske kjøpere av nøyaktig akkurat det samme, og fred finnes bare når de mest primitive kommersielle behovene er tilfredsstilt, og de små guttene har fått plastlekene sine.

En sånn film er forfriskende og uventet vridd. 1996. 1 time, 28 minutter.

Your highness

Viasat4 22.45

your highness

Ja, det er Natalie Portman, og hun er ike noe særlig.

terning 2 liten Det verste ved denne fullstendig mislykka komedien er Danny McBride. Den tidligere vikarlæreren tilhører egentlig slubbert-genren Belushi-Galifianakis, men toneskeivt og ubehjelpelig, som når en misunnelig bestekamerat forsøker å kopiere det sensuelt geniale i slarven sjarm.

McBride funker som et slags universelt slankemiddel. Når han er i nærheten, mister du lysten på mat, på sex, på langvarige naturopplevelser, på familie, barn og selskapsliv. Han er i stand til å gå på en uappetitlig måte, og hvis du så at han klappet en søt kattunge, ville du føle skammen ved å overvære et seksuelt overgrep. Det er ikke vittig.

I «Your highness» spiller McBride den late, udugelige og feige prinsen som får beskjed av far konge at han bør ta seg sammen og slå i hjel noe. VG ville aldri ha anmeldt denne filmen. Så drar han av gårde med sin bror, den vennligsinna helten James Franco, som faktisk spiller kampdyktig uskyldsskjønnas med urovekkende troverdighet. Sammen skal de kverke den onde trollmannen Leezar, som er amatørlig utstaffert som en Sabeltann-musikal for førskolebarn og påkaller vag interesse.

Bedre blir det ikke da pyntetreet Natalie Portman dukker opp med sinte øyne og en stemme som minner om heliumforgifta alvinne. Med pil og bue skal hipsterdronninga delta i nedleggelsen av ondskapen siden hun er denne ukas fettfrie Frida Langstrømpe.

Nakne kvinner bor i wookie-hytter og har Thunderdome-arena. Drage spretter friskt, og det samme gjør minotauren. Hvis jeg forteller at McBride (som også var med på manus) fullfører eventyrkomedien med en diger minotaur-tiss i kjede rundt halsen, så vil antakelig også julebord-vorspielerne skjønne at ikke alt er morsomt. 2011.

Man of steel

TV2 Zebra 21.00

man of steel

Henry Cavill. Enkel, men stilig.

terning 5 liten Kraftig etteranmeldt ettersom grønsj-versjonen av Superman faktisk kom på streaming og dvd allerede i den første julemåneden i fjor, da jeg faktisk så den med ærlig forskrekkelse og gikk i en lamslått formuleringsdvale fram til det nye året.

«Man of steel» er egentlig superman-filmen for 2008 eller 1992 eller noe sånt. Den er laget med et ukurerbar livslede. Zack Snyder skal egentlig lage skyggevakker salong-estetikk, han skal gjenskape tegneserie-fortellingenes hang til tusjromantikk og uaktsom lyssetting. Det har han ikke gjort. Mannen som regisserte sviskeskjønnheter som «300» og «Sucker punch» har laget en bevisst stygg film, en slags reality-retro. Når supermannen herjer rundt i fiskebåt-biotopen blir det som å se en røff miljøvern-action fra før virkeligheten møtte Photoshop. Fotograferingen er så enkel at man kan se små urenheter av enkel sjel skinne gjennom epitelet, og menneskene er besluttsomt udeilige.

Jeg ble litt fascinert. Men jeg tok ikke helt poenget.

Filmen starter med at Henry Cavill er den nyfødte sønn av Russell Crowe, som var kongen av Krypton inntil den revolusjonære idioten Zod (Michael Shannon) tar en arabisk vårløsning på ham, sånn at han må sende sønnen sin i kapsel til Universet. Cavill havner på Jorden, der Russell-pappaen blir bytta ut med en Costner-pappa, og Kevin imponerer som den store biff-avhengige bøffel-mannen i denne filmen: Han er bygdemild og prektig som en Senterparti-skulptur.

Så kommer Zod farende til jorden med folka sine. Han var nok egentlig soningsudyktig, men ble satt til somatisk omskolering i tjære. Mannen med de ekle øynene unnslapp imidlertid, og derfor må den mirakuløse adoptivsønnen til Costner vende tilbake til sitt gode skinn.

Og så skjer alt det som skal skje. Lois Lane finner supermannen i isødet. Hun ser så kosmetisk ubeskytta ut at hun antakelig kan felle strikketøy mens hun snakker om avkjøling av karamellpudding, og mor di ville ha likt at du gifta deg med henne. Der ute. På et isfjell.

Zod sirkler rundt jorden i månebane, og så starter supermann-filmen. Store ting skjer i røffe bilder som estetikk-skaperne hadde ønsker om. De ville at filmen skulle se mer dokumentarisk ut. Som om det virkelig kom men velbygd fyr fra et Jugend-aktig solsystem og fløy som en fugl som et fly.

Filmen er lang. Den er hurtig og spennende, og den ser ut som skitt. Men fascinerende er det, og for oss som faktisk syns våte kattunger er søtere enn franske kaker, blir dette en slags ideologisk opplevelse. Supermann var virkelig virkelig. Hvem skulle ha trodd. 2013.

Hjelp, det er juleferie!

Max 19.25

hjelp, vi har juleferie

Endelig fant Chevy og Beverly bryteren.

terning 5 liten  «National Lampoon’s Christmas Vacation» er en av de morsomste komediene jeg har sett. «Hjelp, det er juleferie» skildrer den sære serie-familien Griswolds mølje-jul. Den hensynsløse avsløringen av frustrasjonspunktene i en velment jul er så sterk kost at man ikke tok sjansen på kinolansering i Norge, og Esselte sendte den i oldtiden ut på video med 15 års aldersgrense. Og dette er ikke for svake sjeler: Chevy Chase og familien hans invaderes av slektninger av den typen som til vanlig skaffer sosionomer et interessant yrke, de har reinsdyr-idyller på hjernen og ekorn i juletreet, de har pyntet huset med flere kilowatt enn fremlingene i «Nærkontakt av tredje grad», de har olja sklibrett, de har følelser i høyspenn og hele den eskaleringen av ondartede hverdagsligheter som kan få selv forutsigbare høytider til å funke som en amerikansk værbegivenhet med damenavn. For alle som går og gleder seg til at farmor og farfar skal komme på julebesøk fra Sarpsborg, er denne filmen en nødvendig beredskapsøvelse. For oss andre er det fortsatt en glede å se Beverly D’Angelo som mor og Randy Quaid som filmhistoriens mest uappetittlige svoger. Super-tenåringen og familieantropologen John Hughes har skrevet manus nok en gang, og Twin Peaks-fortrylleren Angelo Badalamenti komponerte musikken. 1989.

Brødrene Grimm

Max 21.30

brødrene grimm

Heath Ledger og Matt Damon er fanga av franskmenn.

terning 5 liten Høsten er den kule tida da eventyrene ble til (ja, det er ennå høst). Mørke katteskygger og voldsomme vindlyder forvandla verden til et sted for verre, men flere forutanelser, og folk gikk rett i kjerka og insisterte på at de hadde oppført seg anstendig gjennom en fristende sommer. Noen diktet eventyr for å skremme de andre. Galningen Gilliam starter sin film om brødrene Grimm med den verste av alle setninger: «Det var en gang». Påminnelsen om alle tings foreløpighet. Ond og ødsel er naturens orden. Deretter kommer menneskenes illusjonslek inn i filmen. En liten gutt som skulle ha solgt kua for må få medisinpenger til dødssjuk søster, har i stedet kjøpt en neve med magiske, brune bønner.

For å bøte på angsten spiller folk Lotto og tror på overnaturlighetene. Eller de setter seg ned og forteller eventyr om ting. Det hjelper, det også. Litteraturens helbredende virkning er undervurdert.

«Brødrene Grimm» er så smart at formen destruerer underholdningsverdien. Den steingalne lystløgner-briten Terry Gilliam har laget en metafilm, der de to tyske fortellerne går inn i sine egne myteskoger og oppdager at eventyrene dessverre er helt virkelige. Rundt dem myldrer historiske kuriositeter. Gilliams’ favoritt er Peter Stormare, som italiensk offiser i franskmennenes tjeneste som okkupanter av urydda tyske grenseskoger.

Det blir alltid et hekkans organisatorisk rot når eks-pythoneren Gilliam lager film, og det preges «Brødrene Grimm» av. Du har lenge følelsen av å være til stede i en italiensk politiaksjon, men ideene med filmen er selvsagt geniale. Grimm-brødrene er to rotete svindlere som farter rundt blant naive bønder og utdriver heksene deres med fyrverkeri og fanteri. Da luringene påtar seg å løse gåten med de forsvunne rødhettene, oppdager de at trollskapen i skogen er mer enn virkelig. Med skogfinnerdama Lena Headey som forførerhunn i det store utendøret, finner de fram til den udødelige speildronninga Monica Bellucci og hennes mystiske ulvehjelper. Matt Damon og Heath Ledger spiller grimmere på en fantastisk, forvirra farsemåte, og sammen med den bryskt stigmatiserte italieneren Stormare gjøgler de alt som kunne vært eventyrspenning ut av filmen. «Brødrene Grimm» er en fest for fin-flipperne. Den er en fest for banal-surrealistene og de aldeles forskrudde. 2005.

Fredag 23.12.– En ønskereprise med western og Jeff Bridges osv.

 

True grit

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten Det er lillejulaften og folk har det fryktelig travelt. Lille julaften er også den dagen de lager ribbe på NRK og viser om igjen Grevinnen og Hovmesteren, en sørgmodig liten film om den tjenende klasses alkoholproblemer og prostitusjon. Lille julaften er den Lille Omigjen-dagen, derfor skal jeg tilby Om Igjen-guiden til TV-filmene. I går lurte VGs Programoversikt meg igien, for den opererer med de relative begrepene I dag og I morgen, og det er umulig å skjønne når I morgen blir I dag. I går sjekka jeg rundt for å bli sikker, men siden de fleste kanalene resirkulerer i julen, havna jeg på at det som er I dag var I går. Det skal selvsagt aldri skje igjen. En intern undersøkelseskommisjon vil sjekke rutinene og komme med forslag til gode løsninger.

Men til filmen.

true grit

Jeff Bridges grumler med det oppegående barnet Hailee Steinfeld.

Både jeg og den ytre allmue har allerede mast med at Jeff Bridges spiller en deilig Rooster Cogburn – en slags småfull bestefar som oppvarter forventningsfulle barn med fisefrekk frodighet.

Men det er jenta som er filmen. Det er Matti som får tarmene til å bevege seg i takt med hjerteslaga. Hailee Steinfeld spiller en 14-åring som sover på likhuset og kjøper seg en beinsterk Silkesvarten for å bli med på hevne-pappa-turen (ja, det handler om pappa her også) der marshallen Bridges skal fakke morderen Chaney. Hun er ei veslevoksen jente med frekk nese. Men i løpet av filmen tar hun inn over seg den forstyrrende melankolien som samvær med menn fører til. Coen-brødrene skildrer en uhygienisk og rå mannsverden i stygt undertøy, og hevnersken Matti er en uskyld i endring. Matti gifter seg aldri etter morderjakten i indianerland. Men hun blir ei sterk og følsom dame som har skjønt mye.

Coen-brødrene preker aldri. Men «True grit» er likevel en rørt hyllest til historisk jentemot i en ufin mannsverden.

Filmen er laget i utsøkte Blu-Ray-farger. Noen ganger er de så tynne at alle ser ut som sjatteringer av grått. Når melankolien melder seg i Darwins villmark, flyr småsnø-fnuggene så lett over tomahawkenes land at de kunne vært svevende alveknokler i et eventyrlandskap. Coen-brødrene kan film. 2010.

Diktatoren

NRK2 21.25

terning 5 liten Allerede i 1940 laget Charles Chaplin filmen om den gale diktatoren som var helt lik Hitler og forfulgte jørder. Charlie var både diktatoren og jøden. Deilig politisk satire.

Med Grimm og gru

NRK3 19.55

terning 5 liten Dette er rockemusikalen som bruker rock til å fortelle historien om geitekillingene. Voldsomt stilig laga og flotte sanger. 1976.

Beleiringen

NRK3 22.25

beleiringen

terning 4 liten For dem som føler at det er en actionfattig vinter med mye pysete kjerring-reality, vil «Beleiringen» helbrede som vannis på sår hals. I så labert, vinterstengt blånisselys at noen må ha tatt ut den store hovedsikringen, blafrer stikkflammene som vannrette tulipaner, og drønna røsker i innendørsflasset. I salen ved siden av vår satt folk og så den spanske filmen «4. etasje», og de undret seg urolig da lyden fra bykrigen i Detroit nådde dem som harrybølger av nabolyd.

«Beleiringen» er en nyinnspilling av John Carpenters legendariske kultfilm «Assault on Precinct 13» fra 1976. En gjeng med skuespillere som ingen har hørt om fremdeles, spilte en film om at politistasjonen ble angrepet av gateforbrytere. Temaet er blitt utviklet siden det.

Ethan Hawke bestyrer en nesten glemt politistasjon mellom tomme fabrikkbygninger og frossen skog. Nyttårsaften 2004 visker en ondsinnet snøstorm ut alle retningssanser, og en fangebuss med den legendariske politimorderen Laurence Fishburne må foreta nødstopp på den egentlig nedlagte, tomannsbetjente politistasjonen i det urbane ingensteds. Så avleggs er stasjonen at Brian Dennehy jobber der. Han og Hawke internerer en urolig blanding av små og store skurker i cellene sine, og så smeller det. Og det fortsetter det virkelig med.

Handlingen går ut på at en hel hær av utstyrsfriker bombarderer lokalene for å få tak i Fishburne. Den nervesletne unge stasjonssjefen som nettopp hadde besøk av psykolog Maria Bello, biter sammen sine anspente anoreksikjever og står i mot. For at de skal kunne overleve, blir også fangene bevæpna, og en hektisk, nervespent blanding av klassisk action-kjefting og hysteriske blodsutgytelser veksler effektivt i ca. 100 minutter.

Filmen er laget av franskmannen Jean-Francois Richet med uvaska armhuler. Dette er omtrent sånn Walter Hill og John Milius gjorde film. Ingen fine fornemmelser. Tett handling. Enkle motsetninger og heite tryner. Manuset er omskrevet av James DeMonaco, som også sto bak den fine thrilleren «Forhandleren».

Filmen er spennende på den enkle actionmåten, og ingen med IQ under 140 kommer til å forlate stolen før ettertekstene. 2005.

Anywhere but home

Norsk TV2 22.40

anywhere but home

Robert Duvall er svigerfaren til Reese Witherspoon.

terning 2 liten «Anywhere but home» er en film om de ufyselige familiene til Vince Vaughn og Reese Witherspoon. Sånn har ikke vi det. Takk for i dag.

Vaughn på bar med frøken W. har briller og ser ut som en logaritme-skadd tallnerde, mens hun minner om alkoholbegeistra dumpingsoffer på krakk. Så manner han ser opp til en slags Bogart-brumlende Twitter-machoisme og har sex på do, et lokaliseringsvalg som har ført til at mennesker ble flaue resten av livet. Men paret var visst sammen allerede. Hihi. Rollespill i stedet for Viagra.

Vaughn har spist poteter og ble en slags ape-legende av det. Reese W. ser mer ut som kvinne enn hun gjorde da hun liknet vridd kvist. Egentlig har de lurt familien og vil feire jul på Fiji, som er mer harry enn ketchup på røykelaks. Men siden tåka rammer USA med bladerunnersk uforgjengelighet, må de besøke familien. Det blir påtrengende umorsomt. Det nytter ikke om pappaen til Vince er Robert Duvall og mammaen er Sissy Spacek: Forsøket på å ta en jule-Chevy (Chase) er nesten nyvaksinert poengløst, det er som om hjerneceller i kondom stanger mot gummien, for ikke en gang de lovende situasjonene blir til annet enn famailie-mas (famailie er humor sør for Lura). Til og med krangelen kommer, og en graviditets-samtale med tåkeblikk og så slørete stemmer at arabiske kvinner ville ha båret dem rundt hodet.

Filmen tar seg logisk ned til når pappa Jon Voight snakker ømt ut med dattera si. Hysj. Ikke si ett ord om det. Før du vet ordet av det må Støre uttale seg om rettssaken din i morgennytt. 2008.

Kiss kiss bang bang

Norsk TV2 01.15

kiss kiss bang bang

Val Kilmer og Robert Downey jr i en dødskul film.

terning 6 liten OK. Jeg vet at jeg var på nippet til å gi «Doom» en sekser, men hør på meg likevel.

«Kiss kiss bang bang» er en kriminal-ironisk voksenspøk for folk som kan uttale navnet Chandler uten å låte som jørpedøler og som kan følge med kompliserte ordspill og referanser i replikkvekslinger som ikke bare er kvikkere enn kyllingknall, men dessuten har merkelige, samtidskjappe snakkerytmer. En gang til: Dette er The Big Shit. En reelt underholdningsorientert lek med konvensjonene hos den allerede overstadig feira krimforfatteren Raymond Chandler og hans tallrike etterkommere av språklig bloddopa mysterikere.

Denne filmen har kapitler som er oppkalt etter Raymond Chandlers romaner, bortsett fra «The simple art of murder», som er en essaysamling.

Stas: Robert Downey jr. er tilbake fra sine duknakka rideturer i Skyggenes Dal, og han spiller med det opplagte, fleipistiske Chaplinfjeset og Betty Boop-øynene. Han kan ennå sno hele kroppen rundt en setning som om den var ei glatt striptease-stang.

Stas: Val Kilmer er tilbake iført mer daukjøtt enn den befridde Willy, og han spiller homofil privatdetektiv med en oval snikehumor som er vittigere og mer overflødig enn hvitvinsbalsamico på snudd speilegg.

Stas: Fantasifulle filmfolk har gjenfødt Corbin «Finger i halsen» Bernsen fra «LA Law», frisert ham ned til centimeterlangt torpedohår og satt ham inn i rollen som årets tøffeste og mest kjøttete næringslivskakse.

Og de har funnet opp det svalesvaie silikonsivbladet Michelle Monaghan med Natalie Woods etterlatte blikk og fått henne til å spille verbalt overlessa kriminalkomedie som om hun har vært hos Dr. Roberts med tunga.

«Kiss kiss bang bang» er en slags metafilm delvis etter Brett Hallidays roman, og Brett Halliday var jamngammel med Chandler og døde i 1977. Shane Black, manusforfatteren som gjorde store ting som «Dødelig våpen», «Den siste speider», «Den siste actionhelten» og «The long kiss goodnight», regidebuterer med en film som forsøker å være så elegant at den burde ha snubla i sin egen silkeslåbrok. Men det går utrolig bra.

Han gjør narr av teknikken med jeg-forteller dit hen at Downey jr stanser filmen mellom to ruter og tilbyr seg å gå tilbake. Han sier ting som «Ikke vær redde. Jeg så «Ringenes herre» og har ikke tenkt å slutte filmen 17 ganger». Filmstilen er en antikvitetsvits. Damer som er søstre og ellers noen helt annen enn de er, tvilsomme familiekompliasjoner som Ross McDonald kunne ha grått fram, postmodernistisk påklistra nakendamer og nesten pornografisk overlessa pulp-setninger. «Kiss kiss bang bang» er en feiring av den hellige klassikerkrimmen.

Downey jr. stjeler elektronikk, men ved et uhell havner han i en film-audition og imponerer med rik innlevelse. Derfor er han i det slimete bursdagshollywoodpartyet der han blir læregutt for detektiven Kilmer og ser den døde dama i tjernet og så skjer alt i god fart og slak nedoverbakke. 2005.

Hjelp, det er juleferie!

TVNorge 22.00

hjelp, vi har juleferie

Julens mest sexy par: Chevy Chase og Beverly D’Angelo.

terning 5 liten «National Lampoon’s Christmas Vacation» er en av de morsomste komediene jeg har sett. «Hjelp, det er juleferie» skildrer den sære serie-familien Griswolds mølje-jul. Den hensynsløse avsløringen av frustrasjonspunktene i en velment jul er så sterk kost at man ikke tok sjansen på kinolansering i Norge, og Esselte sendte den i oldtiden ut på video med 15 års aldersgrense. Og dette er ikke for svake sjeler: Chevy Chase og familien hans invaderes av slektninger av den typen som til vanlig skaffer sosionomer et interessant yrke, de har reinsdyr-idyller på hjernen og ekorn i juletreet, de har pyntet huset med flere kilowatt enn fremlingene i «Nærkontakt av tredje grad», de har olja sklibrett, de har følelser i høyspenn og hele den eskaleringen av ondartede hverdagsligheter som kan få selv forutsigbare høytider til å funke som en amerikansk værbegivenhet med damenavn. For alle som går og gleder seg til at farmor og farfar skal komme på julebesøk fra Sarpsborg, er denne filmen en nødvendig beredskapsøvelse. For oss andre er det fortsatt en glede å se Beverly D’Angelo som mor og Randy Quaid som filmhistoriens mest uappetittlige svoger. Super-tenåringen og familieantropologen John Hughes har skrevet manus nok en gang, og Twin Peaks-fortrylleren Angelo Badalamenti komponerte musikken. 1989.

Alene hjemme 2

TV3 19.15

alene hjemme 2

Og så kom Macauley Culkin til New York.

terning 5 liten Macauley Culkin spiller om igjen rollen som lille Kevin på villstrå. Denne gang reiser familien til Paris, mens han forveksler fly og havner alene i New York hvor han treffer både den hyggelige lekebutikk-eieren og den melankolske og ensomme due-dama (Brenda Fricker). Men mest har han nye fantastiske møter med småskurkene Joe Pesci og Daniel Stern. Søt, sentimental og svært morsom oppfølger. 1992. 1 time, 56 minutter.

The holiday

TV3 21.30

holiday, the

Cameron Diaz i enkle omgivelser.

terning 2 liten «The holiday» er helt lik den irske filmen «Tara Road» med Andie MacDowell, men det får nå bare være. Det er verre at den er skrevet og regissert av Nancy Meyers, som er et så stygt bannord at man ikke kan si navnet hennes i julen uten at en engel dør.

Meyers har aldri glemt at hun ble separert fra ektemannen Charles Shyer i 1999, og filmene hennes er gretne på en litt Hollywood-trendy Vanessa-måte. «The holiday» er dessuten snakkesalig hinsides enhver tidligere beskrivelse av ordet. Dette er filmen der alle tastetrykkene til også de trivielle e-mailene er med. Hvis filmen hadde vært britisk, ville den bestått av verbalsnop og ordsevasjoner klarere enn krystaller – i Meyers’ ukontrollerte livsfattigdom finnes bare snadring som slaps, hvis noen kan huske hva det var. Fortellerstilen er omstendelig inntil det senile.

Cameron Diaz var en begivenhet for ti år siden, og nå er hun som en lagra tingest etter at AA-batteriet flata ut. Som furtent forelska ser hun ut som noe Pinochet kunne ha fortjent mens han ennå levde. Jude Law strever med å bli en fyr som egentlig ikke finnes. Men han står ihvertfall for filmens eneste overraskelse, og i noen få utvalgte Law-scener funker filmen med uventa varme og sjarme og innholdsrikt liv. Jack Black er søtere enn nybørsta butikk-kanin, men blir aldri viktigere enn en litt stor tivoli-premie. Det er synd for Kate Winslet, som ihvertfall er en fullblods Streep ved at folk blir beveget av å se på at hun tenker. Det er bra. Men filmen er ille.

Noen vil nok like den. Kvinner som egentlig bare lengter etter kakao-søsterskap og de gamle flettene sine, og menn som vet navnet på sin egen deodorant. Men hvis du fremdeles foretrekker potetgull framfor Napoleonskake, har du ingenting her å gjøre.

Kate W. elsker en mann som bare misbruker henne. Diaz hiver ut samboeren sin fordi han var utro. De to bitre kvinnene bytter hus – en risteklokke-idyll i England og et neofunk-palass i L.A. Snakksnakkkvakkkvakksnakkkvakksnakk. 2006.

The amazing Spider-man

Viasat4 21.00

amazing spider-man, the

Emma Stone steller med Andrew Garfield.

terning 5 liten Her er den filmen som jeg kunne ha veddet på aldri ville bli laget. Sam Raimi tømte Edderkoppmann-myten for alt tenkelig eventyr, og melankolikeren med de klissete fingrene ble en trist byoriginal. Tobey Maguire kom til et slags eksistensielt endepunkt der sjøl føreren på Styx-ferja ville sett likegyldig på ham. Det var så leit og så irriterende å være superhelt at arbeidsledig finansieringsekspert kunne virket fristende.

Andrew Garfield er en Spider-man for vår tid. Han har et smådjevelsk Justin Bieber-fjes og er i stand til å utøve actionglad ungdommelighet uten at man skulle ønske at Freud stakk innom for å si at trang drakt er helt normalt. Jenta er Emma Stone, en slak og sval ungdoms-skuespiller med bein i nesa og latter i blikket. Hun er til og med datter av den gamle nittitallskomikeren Denis Leary, som er blitt lov og orden-mann i den delen av politiet der de ikke innkaller til planleggingsseminar hvis pus sitter fast i plentreet.

Det starter med at mamma og pappa Parker forsvinner med uhyggelige hemmeligheter, og Peter Parker vokser opp hos Martin Sheen og Sally Field. Det er en så attraktiv form for foreldreløshet at han burde skatte for det.

Det er heller ikke en ulempe for den moderne Spider-man-historien at den troverdige livs-tristesse Rhys Ifans spiller motvillig gene-mekker i en gjenværende del av amerikansk næringsliv. Peter P. blir vertskap for en ekkel liten edderkopp, og så utvikler han seg bråkvikt til en begeistra eventyrfigur som nesten kan fly til Neverland. Det er inspirerende å se ungdom som trives med fysisk aktivitet og ikke bare sitter med orgel-leksene hele dagen.

Forskeren blir til en diger grønn øgle med sørgmodig brite-blikk, og før du vet ordet av det skvetter han opp av skoledoen og sprer grønn tåke. New York evakueres, og den kan vi. Heisekraner duver deilig i vinden, og den kan vi. Emma Stone har gammeldags hestehale, og den kan vi. Den nye spidermannen er ikke akkurat sofistikert, men han underholder. 2012.

Hot shots 2

Viasat4 23.40

hot shots 2

Marisa Tomei og Charlie Sheen i fjern fortid.

terning 4 liten Charlie Sheen spiller igjen Topper Harley, de moderne actionheltenes svar på Inspecteur Clouseau. Han har egentlig trukket seg tilbake i Thailand, men må tre i funksjon igjen for å få ut de gislene som kom for å redde gislene som kom for å redde gislene som kom for å redde gislene som Saddam Hussein tok. Parodi på filmer som «Casablanca», «Basic Instinct», «Robin Hood», «Lady og Landstrykeren», «Rambo» osv. med den vanlige gjengen skuespillere.

Alt for mye moro oppstår, så se «Hot shots 2» i små doser. 1993. 1 time, 25 minutter.

Déjà vu

TV2 Zebra 23.25

deja vu patton

Kul Paula Patton.

terning 5 liten Les femmerterningen og bla videre til været. Som tittelen antyder er ikke «Déjà vu» en film du vil vite noe særlig om på forhånd.

Hvis du likevel er så dum: Tids-paradokser er etter hvert så allmenne underholdningsfenomener at 12-åringer tror de forårsaker dommedag hvis de får se video fra sin egen 11-års dag. Også «Déjà vu» krangler rundt med Einstein i en slags kausalitets-kabaret der man aldri blir helt sikker på hva som er årsak og hva som var virkning. Ta med alle hjernecellene på kino og seif det intellektuelle utbyttet ved å spandere en billett på naboens 16 år gamle matte-geni. Han kan forklare.

Én ting er helt sikker: Hvis du får se en film der kampen står mellom Denzel og Gud, så sett juletrepengene dine på nyorkeren. Nei, det er ikke Gud. Han er fra Midt-Østen.

I denne thrilleren spiller Denzel W. etterforsker i Sprengstoffinspeksjonen den Mardi Gras-tirsdagen da en terrorist sprenger New Orleans-ferja. Washington har ikke gått mange rundene med innsamling av blå ledninger før han oppdager at FBI gjenskaper fortida i et slags reality-speil som kan vise alt som skjer for fire dager siden. Så markedstilpassa er denne innretningen at den kan skanne tvers gjennom vegger og vise Whitney-snutede Paula Patton i dusjen, et optisk fenomen som forårsaker kjente typer spreng hos eksperten og får ham til å tenke tanker som angår svært radikal fysikk.

Vi som elsker kule eksplosjoner, kule hull i biljaktene, kule ansiktsuttrykk og kule ekspertsamtaler, liker dette. Men vi er enige om at filmen egentlig er litt dum. 2006.

En offiser og en gentleman

TV2 Livsstil 21.00

offiser og en gentleman, en

Debra Winger og Richard Gere i nydelig gammal kjærlighetsfilm.

terning 5 liten «An officer and a gentleman» er antakelig Taylor Hackfords fineste film. Richard Gere spiller en taper som forssøker å komme seg på fote ved å bli flyoffiser med fin hvit uniform. Han sliter med sersjant Louis Gossett jr. og treffer fabrikkjenta Debra Winger som drømmer om en romantisk mann. John Travolta sa i sin tid neitakk til denne hovedrollen. Faktisk ble John Denver tilbudt den! Produsenten forlangte opprinnelig at sangen «Up where we belong» ble kutta ut fordi den aldri ville slå an. Den havna på listetopp og fikk dessuten Oscar. 1982. 2 timer, 5 minutter.

Kuppet

Max 23.30

terning 5 liten Sånn skal krim gjøres. David Mamet har regissert en stilig liten historie om en gjeng som tvinges til å gjøre gullkupp. Sam Rockwell og Gene Hackman, Mamets minimalistiske nesten-replikker og storarta stilisme. «The heist» er fra 2001.

Onsdag 21.12.– Mickeys mørke den dagen sola snur

 

The wrestler

TCM 21.00

terning 6 liten Så har vi kommet til den dagen da sola snur. For nittiseks år siden ble mor mi født på den dagen. Sannelig om jeg vet hva som var årsak og virkning, for det er lenge siden. Det kommer til å være lysere i morgen. Men ingen merker det. Det gjør ingenting, det er vissheten om lys som får folk til å kjenne at våren snart er her. I dag skal vi gå til den forvirra filmkanalen TCM og se en film som forteller om at folk helst vil fortsette å være akkurat det de var da de var mest. Sånn lager de sin egen tragedie, men egentlig er det en vakker vanskjebne. Dylan Thomas igjen: «Rage, rage against the dying of the light.» Wrestleren Mickey Rourke gjør det. Året 2016 gjør det.

Men til filmen.

wrestler, the

Marisa Tomei og den skadde wrestler-legenden Mickey Rourke.

Mickey Rourke er uformelig som en Batman-skurk og mild som ei speiderjente, men som mannsbilde skremmer og rører han. Legenden Rourke kroppsliggjør på en sviende måte glemte kjønnsrolle-paradokser.

I kultharryfilmen «Harley Davidson and The Marlboro Man» (1991) formulerte Mickey Rourkes rollefigur et berusende macho-credo på en sånn måte at det søkk i alle 1980-tallsskadede menn i førtiårskrise: «It’s better to be cool and dead than uncool and alive».

Nå kommer på en måte slutten på den setningen. I «The wrestler» spiller Rourke den amerikanske bryterlegenden Randy The Ram som på legens anbefaling og med snilt sinn forsøker å bli en sunn familiemann og lojal lønnsmottaker.

Det går ikke så bra, og så kan vi egentlig velge hva vi tror om det:

Under strikkevesten din banker et varmt samfunnshjerte som forteller at kulhet er en trist tvang som fører folk til bortkasta liv, bedriten egosentrisitet og patetiske forsøk på å repetere alt det de var. En guttunge har spilt Harry Potter den gang brillene var større enn hjernen, og han forsøker å være Potter resten av livet. En tidligere fotballspiller vil helst forbli Boddaen på vingen i busskø på Kongsgård.

Randy The Ram kjører en Dodge Ram van med Guns ‘n Roses-klassikere på guffe, han har langt heavy-hår, han bor i campingvogn og har ømhetskontakt med strippere og barfluer. Men når han kommer inn i det litt forsofne bakrommet til små-wrestlerne, er han en legende. De småsjabby motstrømsbryterne respekterer ham. De tar i ham og snakker språket hans. Med hygiene-hette i delikatessedisken er han en temma dyrehageløve, en mann uten klør og tenner.

Under skinnjakken din banker et stolt og sint mannehjerte som sier at det er bedre å være dau enn tam. Hvis vi tar ett skritt til side og husker at regissøren Darren Aronofsky i sin tid laget katastrofefilmen om bedøvelsessamfunnets absolutte illusjonstvang («Requiem for a dream»), går det an å se «The wrestler» som et eksistensielt mareritt, en film om å være noe så sterkt at det overtar deg. Rourkes kultroller får en ettertid. Karismatikeren Harry Angel («Angel heart») finner det egentlige helvetet. Den avsindig kulfrakka elskeren John i «9 ½ weeks» ser at kjærlighet ikke utføres med en stilig isklump, men ei varm hand. Chinaski fra «Barfly» forsøker å bli en tilpassa sosialfamiliedemokrat.

Mickey Rourke er nesten for bra i rollen, for filmen handler så sterkt om ham som kroppsødelegger og fortidsmonster at det skygger litt for historien. Rourke har ikke ansikt lenger, men en slags Gotham City-klump. Troverdigheten er nesten smertefull når han utfører martyriske underholdnings-avskyeligheter i æreløse små bakgårdslokaler.

Det er en stygg og trist film. Den har en lang pine, som også finnes i Marisa Tomeis slitte ansikt og oppgitte blikk når hun kler av seg som om det var en fabrikkjobb. Men hun fornedrer seg for å forsørge sønnen sin, og Rourke gjør det fordi han er mann og fordi det faktisk er sånn han er. Førtiårskrisa var hard nok. Prøv å være 57. 2008.

Appaloosa

NRK3 00.30

appaloosa

Viggo Mortensen og Ed Harris i ville vesten.

terning 4 liten Skuespilleren Ed Harris har regissert en western med seg sjøl og Viggo Mortensen i hovedrollene. Her er mye fint folk: René Zellweger, Jeremy Irons, Timothy Spall og Tom Bower. To venner tar på seg å beskytte en by mot en slem rancher, men det blir vanskelig da den unge enke kommer tilreisende. 2008.

Alene hjemme 3

TV3 21.30

alene hjemme 3

Alex D. Linz mcgyver også mot skurkene.

terning 4 liten I treeren rammer åtteåringens heimevern et kybernetisk kameratskap på fire europeiske spiontyvagenter. De får knust kraniet minst fire ganger hver. Alex D. Linz har overtatt Macauley Culkins rolle. Linz er en liten luring. Han ser ut som en overklasse-alv. Hovedrollene i filmen har imidlertid en gru bråte urealistiske teknoleker fra Dr. Mabuses juleverksted. De er okei å se på. 1997. 1 time, 40 minutter.

Hot shots 2

Viasat4 21.00

hot shots 2

Marisa Tomei og Charlie Sheen er parodier på ting.

terning 4 liten Charlie Sheen spiller igjen Topper Harley, de moderne actionheltenes svar på Inspecteur Clouseau. Han har egentlig trukket seg tilbake i Thailand, men må tre i funksjon igjen for å få ut de gislene som kom for å redde gislene som kom for å redde gislene som kom for å redde gislene som Saddam Hussein tok. Parodi på filmer som «Casablanca», «Basic Instinct», «Robin Hood», «Lady og Landstrykeren», «Rambo» osv. med den vanlige gjengen skuespillere.

Altfor mye moro oppstår, så se «Hot shots 2» i små doser. 1993. 1 time, 25 minutter.

Olympus has fallen

TV2 Zebra 21.00

olympus has fallen

Gerard Butler hjelper den skadde president Aaron Eckhart.

terning 4 liten Denne andre filmen om terrorist-angrep på Det hvite huset i Washington er så lik «White House down» at sammenlikningen blir litt pinlig opplagt. Som å være den naive nassenøffen som oppdager at Luke er Darth Vaders sønn i 2006. «Vet du hva!?» Ja, vi vet hva.

De to største forskjellene er sånn: «Olympus has fallen» baserer dramatikken på pedantisk og usannsynlig sadisme, og det gjør den av mangel på sjøltillit. Regissør Fuqua stoler ikke på folka sine. En stund føles det befriende at terroristene kommer fra et av virkelighetens møkka-land og ikke er politisk nøytrale og halvt anonymiserte sjablong-fascister uten land og ideologi, men med puslete psykopatiske traumer som egentlig hører hjemme i en Raundalen Reality. Men sosialismens lojale nord-koreanere er virkelig ikke superskurker, og de kommer aldri til å besette noe som helst. Den skal de ha.

Likevel: Det er barnlig morsomt og eksotisk med Hvite Hus-action, så hvorfor kommer to filmer om kidnapping av amerikansk presidenter først nå? Hvorfor ikke for sju år siden, hvorfor ikke mye før det igjen?

Svaret er greit:

USA måtte først få en president som noen brydde seg om. Hvis commander in chief ble angrepet mens George Bush var president, ville noen feite kristen-fundamentalister fra Texas ble lei seg, mens resten av verden lo seg skakke. Hvis Bill Clinton ble tatt, ville vi fått en pornofilm.

Det geniale med «White House down» er at presidenten faktisk framstilles som en uomtvistelig afro-amerikaner med Nobel-temperament. I «Olympus has fallen» spilles residenten i Det hvite huset av Aaron Eckhart, sønn av en barnebok-forfatterinne og søvndyssende inne-lun som en lang opplesning av «Det suser i sivet». Bortsett fra at førstemann vrenger på seg et litt patetisk raseri-tryne så lenge han sitter stripsa og ikke kan gjøre noe likevel, blir Eckhart en av disse tomme parentesene i amerikansk film. En slags genser-mann. En hvit Cosby, som kunne båret Benetton-kreasjoner fra det mønstrete åttitallet uten å virke utkledd. Eckhart er hyggelig, men la oss være ærlige: Han kunne like gjerne vært dau.

Men det er da heller ikke han vi skal bry oss om.

På samme måte som Tatums oppvakte datter er den lille strikkmotoren i «WHD», blir det omsorgen for presidentens veslevoksne sønn som holder engasjementet vårt i gang. Sjøl når den kvinnelige forsvarsministeren blir avskylig torturert av en steinfjesa koreaner, bekymrer vi oss fremdeles for at Gerald Butlers lille bestekamerat Connor. Han mista tross alt mor si. Man kan ikke miste både mora og livet i samme filmen. Den underholdnings-filosofiske konsekvensen av disse to filmene må virke nedslående på tilhengere av republikk. Kinogjengere bryr seg ikke om at presidenter dør. Men den koselige ungen må overleve. Og helst hunden hvis den er med. Og nonna. Hvis hun er med.

Helten Gerald Butler er virkelig ingen Channing Tatum. Butler spiller en av disse miskjente politimennene som var ute og spaserte akkurat den dagen da huset til president Asher ble utrolig merkelig angrepet av en gjeng som ser ut som om den kom for å bytte pakning på blandebatteriet på badet. Mens det amerikanske forsvaret blir meia ned av et fåtall utlendinger slik det pleier, stikker Butler rundt hjørner og skyter så mange beinsterke nord-koreanere at han antakelig har krav på tivolibamse. Det virker latterlig uforklart at den amerikanske staten angriper med et soldat-team som kanskje ville vært tilstrekkelig til å jage de siste camping-turistene fra Mosvangen. Du får følelsen av Nedre Buskerud politidistrikt. Men kampene er litt rare i denne filmen. De føles ikke virkelige.

Butler er forsåvidt OK, men han snakker ut av den ene munnviken slik nylig bedøvde rotfyllings-pasienter gjør, og på meg virker han først og fremst som en intelligent, men distrahert operette-figur som gleder seg veldig til å synge.

Skurkene i «Olympus has fallen» er henta fra de billige vhs-enes utømmelige forråd av ubetydeligheter. Rick Yune spiller den fanatiske og ubeseira skurken Kang, men han vet at han bare vikarierer for noen folk fra Jemen og virker heler tida som en kronisk snill mann som egentlig skulle ha båret rundt posten. Han har med seg ei pregløs computerdame som trolig ville ha strøket i Schibsteds intensivkurs for digitale hoder. I det store og hele blir Washington besatt av en hverdags-trist gruppe ipad-soldater som ingen tror på.

Det blir umulig å imponere bortskjemte film-streamere med heltens fortreffelighet så lenge han bare skyter folk som Mister Bean ville ha vunnet over.

Jeg tror amerikansk film har et fiende-problem. Al-Qaida gjennomførte en psykopatisk vellykka terrorist-aksjon inne i USA i 2001, og de skremte vettet av Hollywood. Dessuten tror hele den liberale befolkningen at det er rasisme å bruke ordet muslim (som jeg ikke sa), akkurat som hvis du sier neger. Som jeg heller ikke sa. I ikke-krigens ikke-aggressive etterpåhet lages action-filmer som skildrer terrorisme på samme måte som hvis du filma annen verdenskrig-historie i Europa uten å ta med noen tyskere.

På grunn av Connor blir det likevel en spennende film. Og Gerard (som dessverre er navnet på hønene i Addexios Minecraft-videoer, nei det er Gerald) funker når det virkelig begynner å smelle. Og som nevnt: Det er kult når Det hvite huset brenner. Man skal være ganske intellektuell for å stå imot. 2013.