Månedlige arkiver: november 2016

Onsdag 30.11.– Og så tar vi sannelig en Bourne til!

 

The Bourne ultimatum

Viasat4 21.30

terning 5 liten Den siste dagen av november. Viasat4 hopper over toeren i Bourne-serien, sjøl om det er et brudd med TV-serie-dyrkernes kronologi-katekisme og viser like godt treeren. Egentlig burde jeg ikke anbefale den samme actionhelten to dager etter hverandre, sjøl om vi er i advent, men Bourne er spesiell. Han ligger høyt på rangeringen av Jaget-personligheter med spesielt gode evner og en del uflaks. Matt Damon har et stilig utseende. Det vil si, han har ikke. Han ser uferdig ut. Damons fjes ser litt ut som om det ble tatt ut av ovnen etter bare 45 minutter, og det er sjarmen hans.

Men til filmen.

bourne ultimatum 2

Matt Damon ser faktisk ikke så loff-aktig ut her, men det gjøre til gjengjeld Julia Stiles.

Jason Bourne løper for tredje gang som akutt-turist gjennom verdens storbyer, og som ved et kinematografisk mirakel er det like spennende som før. Hva er det med oss? Er vi så enkle?

«The Bourne ultimatum» er en slags audio-visuell voldtekt, og egentlig kommer du til å trenge noen å snakke med. Siden selve historien igrunnen bare gjentar seg med nesten søvngjengersk regularitet, er det formen som teller, og den er spesiell. Her er action-scener som vil få den uryddige Dogme-filosofen von Trier til å gripe etter ei hand å holde i, for ikke bare er filmen fotografert av en en halt mann med runde skosåler, den er klippet av den sinte fyren med fôrhøsteren.

Jaktscenene er så hektiske at folk med litt gamle og seine kontaktlinser antakelig må gå ut og bli spylt med Jif for blanke overflater etter bare noen få minutter. Den første halvtimen av filmen holder en fart som sikkert kommer til å forårsake stivna nakke helt bort til fortennene og epileptiske forvarsler i den forlengede marg. Bourne rømmer fra Moskva til Paris, for noen startet «dette», og han skal finne dem.

Joan Allen er på plass i CIA med det falne hoppehåret og det urslitne moralistfjeset sitt. Innenfor organisasjonen som aldri gjorde en eneste vellykka film-ting, står Scott Glenn i mot henne med ansiktsfolder som likner et tørketromla pledd. Og den halvintellektuelle drama-reven David Strathairn går rundt i operasjonshovedkvarteret med knytta kjever og sier «steng alle kvartaler rundt alle byer med blå himmel i 16 mils omkrets de neste sytten åra» hver gang Bourne vaker på monitorene.

En London-journalist får en russisk skjebne etter fantastiske rømningssekvenser rundt Waterloo Station. Den tungsindige lett-cia-eren Julia Stiles dukker opp på feil sted i Madrid og havner, som en uforsiktig nachspielgjest, som reisefølge for Jason B. på ferja til Tanger. Allen tviler på byrået med sin litt for finslige Erna-stemme, men det hjelper ikke. Til slutt står halve bedriften på likvideringslista; det er som å følge de bedriftsøkonomiske forvandlingene i Dagbladet.

Matt Damon er en rein og fin actionhelt uten fakter. Han oppsøker sitt livs Ground Zero og finner det kanskje. Og det er faktisk sånn at vi stiller opp på kino også neste gang han må rømme. Vi er så enkle. 2007.

The martian

CMore+ 23.05

martian, the

Matt Damon dyrker mat på Mars. Det nye Jæren. Den nye olja.

terning 6 liten Og så vil tilfeldighetene at CMore+ viser en annen Damon-film samme kvelden. Hva gir du meg? Ja, verden er mangfoldig.

Hør her: Den beste underholdningsfilmen så langt i år, den nydeligste, sakligste brystverkeren, den kuleste tekkisfilmen, den mest optimistiske medmenneskeligheten og den beste historien er også en betingelsesløs hyllest til alle verdens nerder. De som utgjør det egentlige fargerike fellesskapet, de som skaper framtider basert på matematikk, fysikk og botanikk i stedet for tvilsom politikk. Det finnes en teknologi-begeistring i Ridley Scotts «The martian» som får lungeblærer og hjerterøtter til å danse sammen av begeistring. Filmen er også en ubesværa skildring av et perfekt Unicef av faglig overfokuserte forskere fra alle raser og trosretninger, et fellesskap av naive nerder som er så opptatt av å tenke og skape at de aldri rekker å være forskjellige.

Dette er de ordentlige folka. Tenk på det. Mens du bruker tida di på å lese om fotballspillere som vrikket kneet, sitter tusenvis av anonyme, edle særinger rundt i verden og skaper løsninger som gjør at ungene dine seinere i livet får mange bekymringer mindre.

(Det handler denne filmen også om. Men mest handler den om astronauten Mark Whatney og vennene hans.)

Mars-eventyrets vignettfigur kan godt være den søvndrukne fysikeren med den lille skrivebordsdokka som sitter i korridorene midt i NASAs gigantiske computer og venter på kontrollen av utregningene sine. Så går han inn til NASA-direktøren, som han ikke vet hvem er, og ved hjelp av et flygende lite kontorverktøy og publicity-dama som Mars presenterer et space-scenario som ingen hadde tenkt på.

Det er ikke en sann historie, men det er en sann observasjon. Hvis du får kontakt med sjela i den, vil tårene springe vektløst ut av sine kosmiske kanaler og blande seg med oksygenrik kinoluft. Det finnes nesten bare én ting å bli rørt av i verden, og det er skapelse. Derfor griner vi av bebier og hvalper. Det fantes i «Enigma», og det finnes her. En kompromissløs, nesten viljefattig hengivelse til en oppgave, eller som rollefiguren til Matt Damon beskriver det: Først jobber du med det ene problemet. Og når det er løst, jobber du med det andre problemet, og til slutt kommer du kanskje trygt hjem.

Alt handler om de som skaper. Nesten ingenting på jorda handler om de som snakker. De er der bare for Dagsrevyens skyld.

Det er ikke mye jeg kan røpe om handlingen, men filmen skifter omtrent i midten, og Jeg skal fortelle litt fra før det. Matt Damon er på Mars-tur med Jessica Chastain som flight commander og blant andre Aksel Hennie som fysiker. Det kommer en storm. Den består av jærenbrune virvlestøvkorn på størrelse med spurver, og kaoset treffer eksursjons-crewet når det skal tilbake til skipet. Forviring fører til at Matt Damon blir liggende igjen, spidda av en antennestang.

De andre drar sin vei og erklærer Whatney død. Men vi ser at mannen våkner og med den lærdes sans for detaljer innser at han har en situasjon: Whatney har for lite vann, og han har for lite mat, og det vil ta fire år før redningen kommer. Etter å ha slått fast at han kommer til å dø på en planet langt fra folk, ombestemmer han seg (og i rein, uforfalska begeistring legger jeg til: med det skapende menneskets selvironiske pragma) og så sier han: «Jeg skal faen ikke dø på Mars.»

Så starter han på løsningene. Jeg vet ikke hvor vitenskapelige de er, og du vet ikke hvor vitenskapelige de er, og det spiller ingen rolle, for vitenskap blir til etter hvert, og dette er ikke akkurat nåtid, og det er ikke akkurat hagebordet vårt. Ikke helt.

martian, the chastain

Jessica Chastain er flight commander.

Damon er botaniker. Det betyr at han med litt uflaks ville vært biologilærer i high school, og dersom USA er som Norge, ville han ha sykla til jobb i stygge joggesko fra Obs, og han ville ha spist rare matpakker for han bodde med mor si. Men mannen er et geni på sitt eget felt, han er en helt i sin egen konsentrerte virkelighet og på Mars kan han skape et botanisk mirakel med astronaut-rasjonene, dobøtta og røde masser som neppe kan kalles jord, men muligens mars.

Samtidig med botanikererens tildels risikable eksperimenter flytter handlingen vekselvis tilbake til NASA, der andre nerder jobber med løsninger på et slags intuitivt helgen-vis. Dummingen Jeff Daniels er NASA-sjef med behagelig resolutt indianer-flegma. Sean Bean er sjef for Mars-reisen. Chiwetel Ejiofor gjør enda en skikkelig rik rolle. Chastain er Hollywoods nye superkjerring, og hun kombinerer alle sine stålfemi evner til å være både fast og følsom.

Matt Damon er en av de mest velfungerende skuespillere jeg vet. Han driter seg aldri ut ved å være ekstra mye speeda Damon, slik Nicholson og DiCaprio og Theron kan finne på. Damon er kontrollert mangfoldig. Han gjør akkurat det han skal.

I utkantene finnes verden.

Når skjebnen skal avgjøre om botanikeren skal leve eller dø, da er alle verdens medier kobla på direkte. CNN-reporteren lirer av seg journalistisk fastfood, og dessuten skal noen snakke med en psykologi-ekspert om påkjenningene. En kjapp, mild satire over en overformidlende offentlighet som stort sett lar seg underholde av tragedier som ikke angår dem.

Ridley Scott har funnet formen. Han regisserer fast og uten jåleri, med en sikker balansering mellom det informative, det visjonære, det vittige og det skikkelig rørende. «The martian» er en imponerende overveid film. Den underholder ved sin lojale soberhet.

En liten ting til slutt: For en Minecraft-spiller er det en glede å følge en eventyrer som kommer nesten tomhendt til en farlig verden og må finne materialer og skape en verden. Damon driver riktignok med avanserte ting, men til gjengjeld har han ingen monstre å slåss mot, annet enn planetens ugjestmildhet. 2015.

Outlaw

TCM 21.00

outlaw 2007

Lennie James og den uerstattelige Bob Hoskins.

terning 4 liten Sean Bean spiller soldaten som kommer hjem fra Irak og ikke kjenner igjen landet sitt, for det ble sannelig ikke bedre i hans fravær. Han bestemmer seg for å gjøre noe ved det og begynner å bruke stemmeretten. Nei – han samler en gjeng vigilanter og lager sin egen rettferdighet. 2007.

I do

TCM 22.45

terning 3 liten Franske dramaer fra landsbygda er bra, franske komedier er til å å kjøre rundt sjøl ved heltrukken gul linje. I denne spiller Alain Chabat og Charlotte Gainsbourg en handling om hvordan man gifter seg og like fullt lever som enslig. 2006. |

Og så for de kvikke. Allerede kl.10.00 viser TCM «Orlando». Den vil dere se hvis dere rekker. Sett på opptak.

Orlando

TCM 10.00

orlando

Tilda Swinton som enten det ene eller det andre.

terning 6 liten Dette er en fantastisk filmatisering av Virginia Woolfs magiske, feministiske, surrealistiske roman om identitet og kjønnsskifte. Sally Potter gjorde en fantastisk jobb etter årelang kamp for å få prosjektet finansiert, og Tilda Swinton er hypnotiserende god i hovedrollen. Vi følger Orlando gjennom fire hundre år med et slags evig liv og forskjellige kjønnsidentiteter. Billy Zane og Lothaire Bluteau er også med. Laget i England i 1992. 1 time, 33 minutter.

Tirsdag 29.11.– Nostalgisk Bourne-tur for de oppskremte

 

Hvem var Jason Bourne?

Viasat4 21.30

terning 5 liten Severdig nostalgi-film på en normalkanal på en tirsdag er som en kalendergave i november. Det er 14 år siden den første Jason Bourne-filmen kom og skremte opp de allerede oppskremte som siden 1960-tallet hadde visst helt sikkert at CIA er en anti-feministisk kjeltring-organisasjon som heller fluor i folks drikkevann og jukser med stemmetellinga ved kommunevalget i Finnøy og kommuner finnøyninger sammenlikner seg med. I tida som har gått siden den ungdommelige Bourne trasket rundt med hukommelsestapet sitt, har CIA også sprengt World Trade Center i New York og lurt folk til å se to fly som ikke var der. Lykke til videre!

Men til filmen.

Bourne identity

Franka Potente og Hvem Var Han Nå Igjen? koser seg i Europa.

Matt Damon spiller en hukommelsesfortapt luksusturist i Middelhavs-områdene, og ved hjelp av enkle ting og den kompliserte Franka Potente leter han etter sin identitet. Det blir det gammeldags, deilig krimaction av. Når Matt Damon kjører semi-realistisk biljakt i Paris, kan du kjenne lukta av eksos, ikke av grafikk-guttenes dårlige PC-ånde. Regissøren Doug Liman («Swingers» og «Go») har aldri laget thriller før, men han har en fin følelse for fast film. I fiskerbåt-scenene som åpner Ludlums etterhvert klassiske hukommelses-mysterium, kunne Helge Jordal vært med. Det er lavt under trålertaket, og lyset ser ut som fattigmanns-Osram. Damon blir funnet i havet sør for Marseille, og han vet ikke hvem han er.

Siden flytter filmen til Zürich i en strivåt Europa-vinter som vekker våte lengsler hos en solsvimete vestlending. Bourne hekter med seg Potente og kjører mini til Paris, en svakt gråstenkt hovedstad med uanselige. Alle begivenheter skjer kvikt som når tissetrengt froskemann spiser varm pølse med frostfingre.

Hvis man kikker godt etter (fordi sammenlikningspoeng allerede er funnet), kan den observante se at Matt Damon som actionhelt har det utilgjorte som også prega Steve McQueen. Kjevene hans er annerledes, men det laserskarpe melankolikerblikket får guttungen til å likne. 2002.

Visions

CMore+ First 21.00

visions

Isla Fisher ser ubehagelige ting.

terning 4 liten Heisan, en ukjent amerikansk grøsser fra 2015 med Isla Fisher i hovedrollen. Handler om ett av disse uheldige ekteparene som flytter på landet. Der begynner det å skje rare ting. Dama får skremmende visjoner. Joanna Cassidy er faktisk med, og dessuten Eva Longoria. Derfor tar jeg med CMore+ denne gang.

Mandag 28.11.–Nettopp. Mandag betyr egentlig mannedag. Walter Hill.

Bullet to the head

NRK3 21.30 og NRK1 00.45

terning 4 liten Vi har kommet til den første mandagen i advent, og dette er ikke en damedag. Mange vet ikke at mandag egentlig betyr mannedag. Til og med den halvsvenske og politisk korrekte NRK-kanalen har innsett at mandagsfilmen ikke trenger handle om edle mennesker som lider, men ikke skulle ha gjort det. Dessuten er det kronologisk og oppkvikkende at Sylvester Stallone framleis farter rundt i brutale biotoper og tar seg til rette med nesten 70 år gamle muskler, som om han var en sånn maraton-olding som medier pleier vise fram for at gamle folk skal få dårlig samvittighet når de går med rullator. For at mannedagen skal bli perfekt viser TV6 en film om at Julia Roberts har sjel.

Men til filmen.

bullet to the head

Jason Momoa er på manne-spa med Sylvester Stallone.

Den jernkanta gamle røveren Walter Hill har ikke laga skikkelig film siden 1996 («Last man standing»), men han gjør det fremdeles på sin måte. Hill er ikke en estetikk-orientert voldsnerde. Han er vidunderlig blodharry.

Noen takknemlige folk vil huske hvorfor de kjørte søndagsettermiddag til Lene eller Thomas på Videoverden og leide uverdige kassettfilmer som burde vært nevnt i skilsmisse-statistikken. Hill laga legendariske filmer som «The driver», «Nattens krigere», «48 timer», «Streets of fire», «Rød purk», «Johnny Handsome». Ahh. Sukk.

«Bullet to the head» er en by-rusa overmenneske-action fra New Orleans, og den starter med at Sylvester Stallone og kameraten stikker innom hotellrom og knerter en halvnaken purk rett før kokainkosen. Deretter blir det feler og kontrollert fyll og pissoarfight i cajun saloon. Sly har egen brygge i sumpen. Stemmen er som knitringa i et sammenkrølla seriehefte, og det passer bra, for historien er henta fra tegneserie. Stallone har dessuten et slags haiku-knapt Belmondo-fjes, og det passer også bra, for den oppstandne Christian Slater snakker framleis med froskestemme, og det passer bra, for det er mye fransk i Louisiana.

I løpet av sekunder med eksplosjonsstøy og urban-dialog har leiemorderen Bobo fått Den Nye Conan Jason Momoa som ressursfiende og Sung Kang som motvillig, importert purkevenn fra D.C. Mange dør uten at sorg oppstår.

Hill lager film på gamle måten. Nærlinser trekker detaljene inn i bildene og slører ut omgivelser. Det elektriske bylivet ser ut som en sykdom eller som et uunngåelig feilgrep, limousinene siger gjennom den ekle velstanden som perverse drømmer om Kondomeri-verktøy med glidemiddel, de utkledde gomorrianerne fra ulykkelig uferdig kapitalisme kunne vært styremedlemmer i Impotensforbundet og de deltar i grådighetsmunkenes ubesindige felles-desperasjon. Ingen damer bærer bh i Hill-filmer, han er tross alt åttitalls-feminist, så noen av dem har ikke klær en gang.

Stallone ser ut som ei støtte. Han har illustrert rygg som likner på Brudeferden i Hardanger (uten master), han har datter med instinktivt nittitallsfjes – og han er av den sorten som ikke ville ha sluppet ut katten uten ei fjernstyrt bombe.

Så vet dere alt. Bortsett fra én liten ting. Kinoen påstår at «Bullet to the head» har 11 års aldersgrense. No way. 2012.

Eat pray love

TV6 21.30

eat pray love

Jeg heter Julia Roberts, og jeg har funnet ut at mat er sjel.

terning 2 liten Dette er en slags «Sex and the city» for åndelige kvinner med kjøpesjel. Den gjør det samme med tanker som city-filmen gjør med klær.

Det finnes en utilsiktet, eksistensiell ironi i filmen som virkelig får kvinner til å se ut som uselvstendige esler, for sjøl når den reiseglade nyork-dama har nådd fram til tilværelsens hellige balanse, må hun få lov av en mann før hun tør gjøre noe med noen ting. Hør på dette: På balinesisk bastmatte sitter den tannlause lille tetuten og smiler med levra. Gjennom filmen kjatrer han sånne ting som sto under Mitt Livsmotto i Dagbladet på åttitallet. Da Julia Roberts har reist Asia rundt og har spist mye mat med de vinglade i Italia, kommer hun dithen at Gud skjenker henne en brasilianer, en gavmildhet som ellers bare rammer fotball-lag. Han er Javier Bardem, som mosjonerer sine fløyelsblikk ved havet og utsondrer så mye kjærlighet at den sjølopptatte er i nærheten av fornemmelser som ikke oppstår ved å bøye knærne. Men hun kan ikke engasjere seg i en mann. Hun har jo oppdaget gleden ved en fattig balinesisk familie og har funnet meningen med livet. Nei, dette er ikke ironisk, det er dønn alvor, dette skal funke som feministisk filosofi. Så da drar hun av gårde med tomt blikk og menstruasjonshestehale og forteller tetuten at hun slo opp med bardemannen. Balineseren med den blide lever smiler som en etnisk-inspirert turistplakat og sier at hun må jo ikke det, for sjøl om vi alltid må finne balansen på Bali, må vi tåle at balansen skeiner litt når vi elsker. Slik får åndsturisten lov til å dra til øy med brasilianeren og elske ham, så da gjør hun det.

Hallo? Det var altså konklusjonen i en smertefullt avlang film der Julia Roberts snakker som om hun fant opp langfredag? Hun har utpensla følelsesmessig overfladiskhet med en egosentrisme som det antakelig finnes spesialoppheta varm-rom for i helvete.

Og hele greia ender med at hun kan gå avgårde og ha sex med en fyr hvis bare den gamle mannen gir henne lov?

Før det var livsvisdommen enda verre: Gud er inne i deg, og Gud er Deg inne i deg. Kvinner er sin egen gud, og derfor burde de få kjøpe så mange sko som de vil.

Nei. Julia Roberts spiller ikke bra. Ja. Javier Bardem mangler baller. Nei. Richard Jenkins griner som en fyllik. 2010.

Søndag 27.11.– Advent er i gang, en dag for slemme jenter

 

Mean girls

FEM 21.00

terning-5-liten.jpg Det er første søndag i advent. Logikken er sånn. Det skal være fire ventesøndager før det vi kaller første juledag, som bare burde hete juledag. 4. desember er annen søndag i advent, 11. er tredje, 18. er fjerde søndag i advent og på 25. blir Jesus født, så da er det ikke noe advent lenger. Om datoen er historisk ukorrekt raker egentlig ingen, for Jesus er Guds sønn og har anledning til å feire fødselsdagen sin akkurat når han sjøl vil. Om juletreet er et hedensk fallos-symbol raker heller ingen, for bursdagsfeiringer er fargerike og generøse, og det er tanken som teller. Så hold tanken. Siden dette er en småhellig dag, skal jeg ikke kritisere de idiotiske normal-kanalene som later som om film er det samme som TV-serier og viser toeren etter eneren og alt det der. Vi skal se en ungdomskomedie om at den største fristelsen av alle er at man vil være som de andre.

Men til filmen.

mean-girls_thumb.jpg

Lindsay Lohan gjør sånn som jenter gjør.

Overklassen har det ikke godt i ungdomskomedier. På et halvhjerta vis har Hollywood oppdaget at kulturinstitusjonen i motsetning til tubaspillere har et kundegrunnlag som kommer fra befolkningens burgerbrede lag. Så nå drysser filmer med barbieteite cluelessjenter så tett som piffi på fiskefingre.

«Mean girls» er en av de friskeste. Lindsay Lohan overgår seg sjøl i friskhet, og den som ikke har allergier mot peppermynte på kamferdrops, vil føle at luftveiene åpner seg når den krampesmilende, sunne superjenta opplever fristelsenes tid. For noen år siden var det en trend at politispanere infiltrerte forbrytermiljøer, men ble så betatt av karisma-gangsteren at jobben ble et problem for dem. Det samme skjer her. Lohan får i oppdrag av frikejenta og den feite homsen å spionere på de dumme Plastic-jentene, for hun har nettopp kommet hjem fra Afrika og behersker ikke skolejungelens kodespråk. Men popularitet er mer avhengighetsskapende enn selvmedlidenhet, og snart snakker hun utvortes bærumsdialekt og snakker om gensere.

Men filmen beholder den lykkelig fjollete stilen sin, og hvis en ser bort fra ukas mest utente kjærlighetshistorie, blir det en frisk og velpleid film som ingen skal skjems over å se. 2004.

King Kong

NRK3 21.35

king-kong-2.jpg

Det er ganske risikabelt i skogen.

terning-6-liten_thumb.jpg Og denne skulle vi se i går. NRK resirkulerer som vanlig.

«King Kong» er blitt en overveldende underholdningsorgie uten ubehagelige hemninger eller synlige faktafeil. Etterpå er du ikke sikker på om du er imponert inntil lammelse, om du har følt noe bevaringsverdig eller om du rett og slett ble hypnotisert inn i en febril Jackson-stemning. Samme kan det være.

Filmen beveger seg leddløst mellom forskjellige stemninger og filmfortelleriske myter. Den starter med en museumstripp til 1930-tallets New York, der den foreldreløse Annie (Naomi Watts) står på gata iført sin chiffongtynne sjelehud og alle sine skuffelser inntil sjansen byr seg i form av et omreisende sirkus. Det vil si: Ikke sirkus. Jack Black spiller en økonomisk uansvarlig filmprodusent som hyrer den lettlurte dama avgårde på mystisk tur i plimsoller. Han kidnapper også manuskriptforfatteren Adrien Brody. Kaptein Thomas Kretschmann tror han skal til Singapore, men Black har hørt om den hemmelighetsfulle Skull Island. Alle blir lurt av Black, som er filmhistoriens mest sjarmerende kyniker.

Den rustne romantikken i ei skikkelig sjaber skute går over i Conrad-romantikk da «Venture» ankommer den skrukkete tåkeøya i elendig vær mens viltre Jimmy leser «Heart of darkness» på dekk. Introduksjonen av den glemte monsterøya er som et lite eventyr i seg sjøl, der klipper og knauser så skarpe som dragerygger skyter aggressivt opp av den grå havdyna. Og de som ikke husker den opprinnelige filmen så godt, vil få seg et ny visuell oppvåkning da tydelig planterusa urinnvånere kaster seg over en blanda forsamling av filmpyser og sjøfolk. Etter en relativt mild overfart med hovedvekt på glaning og gnål blir det et stilsjokk å bli minnet på at Peter Jackson opprinnelig var en frykta splatter-regissør. Han elsker at gørra flyr.

En drøy time uti filmen kommer Kong. Han har den ekte gorillaens tårnete bakhode og den digre rumpa til en soulsangerinne, og han beveger seg som en litt sur klums. Men Kong har øynene til en sint og skremt ettåring. Den sentimentale apen er et barn. Han leker med den ofra nattkjoledama Watts som når en liten gutt herjer med storesøstras gummi-Barbie, og hun slenger rundt i skauen som tusen nakkeslenger og kronisk hjernerystelse. Det er en snev av Steinbeck i den uerfarne omgangen med mjuke damer. Overgangen fra leketøy til kjæreste skjer med risikabel logikk: Man elsker mest de som gjør motstand. Etter å ha forsøkt å tilfredsstille den sure gubben med sine variténumre, blir dama forbanna og sier: Nei! Apen surner og går. Pulkete, men forelska.

Nå skal ikke jeg fortelle hele filmen i detalj, men akkurat her skjer det som gir historien om King Kong og ensomme Annie en slags dybde. Hun er vant med å være et leketøy som menn og arbeidsgivere kaster bort. Han er vant med å være kjedsommelig diger og uutfordra. Den sinte blondiedokka vekker en ømhet som vi antakelig ikke vil vite så mye om, størrelsesforskjellen tatt i betraktning. Annie møter en svær, trygg fyr som bare bryr seg om henne til døden. En kosete pelspartner til å nyte solnedgangen sammen med. Wow. Det er bedre enn å ha mislykka venninner.

Fra da av utvikler regissøren personlighet til action-Jackson og så splatter-Jackson. I et forrykende virvar av dinosaurer og datakryp, XXL tusenbein, mygg i kråkestørrelse og usertifiserte insektskapninger som du helst aldri ville hørt om. Denne delen av filmen inneholder så mye ekkelt graps at den antakelig ikke er egna for kvinner over 20 år. Når Adrien Brody blir dekket av kakerlakker som er større en schäferhunder, vil de som vanligvis hyler av langbeiner, få en vanskelig dag. Det er heller ikke pent at skipsmannskap får hodene slukt av megamarker.

Den siste delen handler fra New York og er tilegnet mediekritikk og hensynsløs filmgrining. Det spekulative sensasjonshysteriet rundt Kong skal fortelle oss hva underholdning egentlig består av. Folka i salen er oss. Vi er de velkledde kuriositets-narkomane.

Alle vet at Kong skal klatre på Empire State Building. Det er et verdig klimaks, der den stadig mer sørgmodige Naomi Watts tar avskjed med en kjærlighet uten framtid. Men på det tidspunktet er du så sjelebanka av sterke inntrykk at du antakelig hadde begynt å grine hvis noen sa Blenda vasker hvitere.

«King Kong» er en voldsomt vellykka underholdningsfilm som både har skjønne detaljer og blir drevet av en intens lidenskap. Hvis Peter Jackson fortsetter på dette viset, må noen finne opp den syvkanta terningen. 2005.

Hobbiten: En uventet reise

TV3 21.00

hobbiten-en-uventet-reise.jpg

Martin Freeman er en fantastisk Bilbo.

terning-6-liten.jpg Jeg var opprinnelig veldig skeptisk til «Hobbiten» fordi man kunne mistenke den amerikanske kommersialismen, den newzealandske forfengeligheten og verdens generelle uverdighet for å ha inngått et slags kompromiss: Den som smidde den perfekte gullkalven, skal også melke den.

Motviljen ble bestyrket da jeg så en halv time av filmen på kino, og hele greia besto av støyende festligheter der sju eller flere dverger paraderte artens manglende bordskikk og noen gamle norrøne fantasier om påtrengende selskapelighet. Da jeg så hele filmen ble det annerledes. Bilbo er en forvirra eventyr-Bean, han er en hage-elskende, matsamlende liten landsby-ungkar uten fast følge, og hele tilværelsen hans handler om trygghet.

Frodo er ikke sånn. Han har stjerneøyne og ser ut som om han ble skapt av en engels utpust. Bilbo er på en måte ungt middelaldrende og melankolsk uanselig. Det store gjestebodet i starten av filmen plager en liten mann som skal komme til å bli lokket ut av Den Perfekte Tilværelse for å risikere liv og jordisk gods i kampen for noen landflyktige dverger som er vanskelige å like.

Filmen forteller innledningsvis om hvordan dragen Smaug kommer farende med dødelig ildpust som et improvisert Nato-angrep og jager dvergene ut på bøgda der prinsen stiller seg i smia og banker forbanna på sine sverd. Det er folket uten land som kommer for å spise ham ut av huset og siden synge melankolsk som en irsk aften på Jæren mens fullmånen daler sakte over Orre friluftshus. Det er de som skal ledes av en fanatisk dvergeprins som minner om Hank von Helvete på premierefest.

Bilbo blir ikke tatt med på håpløst felttog, han blir så å si kidnappa. Den lille mannen skvetter rundt som en kongle mellom hestebein, han er forvirra og fornærma og ser ut som en sjenert gladkristen i bondebadstu. Han er krumtappen, som vi som gikk på Kampen skole og hadde Jørgensen som klasseforstander, vet at er en viktig del av stempelmotoren.

Og ganske riktig: Så snart den sure Minecraft-gjengen har spist seg mette, starter en fantasy-film som imponerer og imponerer og forhekser og fascinerer mer og mer for hvert bilde. Min personlige favoritt er Radagast Den Brune, som har fugler i håret, kurerer det syke pinnsvin og farer i en supersonisk harepus-vogn over mjuk skogbunn. Først får vi møte fjelltrollene. De bærer hest under armen og krangler over maten som en norsk campingfamilie. Det er monster-edderkopper i skauen. Det har kommet en Necromancer til trakten, og han gjenoppvekker de døde. Den hvite kjempen døde ikke, og han angriper sammen med sine gigantiske spøkelsesulver. Galadriel forskjønner månelyset med sin jomfru-sensuelle skjørhet. Gollum gjetter gåter med Bilbo i det fiendtlige fjellkavet, der kjemper av stein blir uvenner og kaster natur etter hverandre så man må tro at Greenpeace kommer til å gripe inn.

Du blir storøyd og rørt og glad. Peter Jacksons fornemmelse for natur er norsk. Helikopter-kameraene hans kjærtegner heier og gullbrune grasmarker. For oss som bor i et land der til og med byene ser ut som natur, er dette som en trosbekjennelse. Ja, sånn ser den perfekte verden ut. Ikke ei jævla palme. Ikke ei sandstrand. Ikke en paraplydrink. Heier og fjell, panteistiske gåter og myter og ustyrlige fantasier om hvert mål med jord.

På syttitallet leste jeg «Ringenes Herre» mens jeg besøkte foreldra mine i sommerhus på Fogn. Jeg streifa gjennom kronglete småskog langs strandlinja og kjente naturens litterære levendehet som en del av kroppen. I «Hobbiten» er det der igjen. En intens opplevelse av geografisk tilhørighet. Og som paradokset i denne forelska, nordiske fantasien: En forvirra liten brite. Bilbo, den alminnelige engelskmann. 2012.

The family Stone

TV3 00.25

family-stone-the2.jpg

Rachel McAdams og Diane Keaton blir lett forskrekka.

terning-4-liten_thumb.jpgFor mange år siden fantes ei funkgruppe som het Sly and the Family Stone, som vi kalte Den Sleipe Familien Stone. Vel, her er den, i en kompakt, myldremorsom, mamma-sentimental julekomedie av den typen som etterlater tårer så svære som svor når ingen øyekrok lenger er mørk.

Denne filmen er omtrent like mangfoldig som potetstappe, som (info for kjøkkenukyndige) stort sett består av poteter og melk. Men den er underholdende. Uimotståelig, velberegna, velspilt underholdende, og så smart at ikke engang hvitløk og mandler vil bli støtt. Det er ikke ofte du ser skuespillerne være så perfekte til rollene som i denne filmen.

«The family Stone» har et utilsikta budskap. Det er sånn: Familien er en hermetisk varighets-innretning for at folk skal kunne dyrke fordommene sine og framføre dem i felles trygghet sånn at alle som kommer utenfra skal føle seg uverdige. Utenforståendes følelse av uverdighet er familiens viktigste funksjon. Det kan man se her.

Familien Stone består av en aldeles avskyelig gjeng politisk korrekte kuriositeter. Mor er en slags grålokka eldrehippie med lausere kjeft enn nyfiska stinte. Men godhjerta. Far er godslig-godhjerta og røslig som en blånisse-patriark. Den ene broren er døv homofil med afroamerikansk kjæreste. Han er så godhjerta i hele fjeset at man mistenker ham for å suge på ei kokosnøtt. Ei søster er bare smilende gravid. Men godhjerta. Den andre søstera er stygg i kjeften, men godhjerta. En bror er rundkinna kul inntil det dagdriverske, men godhjerta og klok og fin. Det er Luke Wilson, som etter hvert har ekornkinn, som om han bar med seg matklumper.

Bror Dermot Mulroney er vellykka med samme frakken som Patrick Dempsey bar i «Sweet home Alabama». Han tar med seg hjem den analtrange, sosialt klønete og ufrivillig ukule forretningsdama Sarah Jessica Parker fordi de skal gifte seg. Familien hater det stive, stakkars damegisselet, og hun blir så ulykkelig at hun tilkaller Piken med Linhåret, søstera Claire Danes.

Da dusten Derimot får se søstera, blir blikket hans stivere enn s&m-piska eggehvite.

Gjett hvordan det går. Noen griner. Noen dør. Noen skilles, noen blir sammen og alle brummer rundt i sin egen fortreffelighet som om de bar steintavlene ned fra Sinaifjellet, sjøl om de ikke engang kunne snakke som voksne om homofili. Men OK. Det får ikke hjelpe. Du kommer til å elske dette. 2005.

That’s my boy

Viasat4 22.30

thats-my-boy.jpg

Adam Sandler feirer sønnen sin.

terning-4-liten.jpgDenne filmen har jeg ikke sett, en forsømmelse jeg ikke kommer til å rette på. Adam Sandler spiller en fyr som ble far som 18-åring og deretter oppdro gutten aleine til han ble 18. Sandler gjorde merkelig nok en elendig jobb, og da sønnen skal gifte seg, dukker han opp for å gjøre ting gode igjen. Uinnbudt. Vanilla Ice deltar. Vet dere ikke hvem Vanilla Ice er? Fortsett med det. 2012.

A dark truth

Viasat4 22.30

dark-truth-a.jpg

Eva Longoria ute i politikken.

terning-5-liten.jpg OK. Denne kanadiske action-thrilleren har jeg ikke sett, men det kan ha vært en tabbe, for her vaker storfisk som Andy Garcia, Forest Whitaker, Eva Longoria og Canadas egen Deborah Kara Unger. Det handler om en varsler som vil ha hjelp av tidligere CIA-er til å bevise at USA (neida ikke Canada) deltok i og mørkla en massakre i Sør-Amerika. Det blir det mye politisk støy av. 2012.

Beverly Hills Purk III

TV2 Zebra 21.00

beverly-hills-purk-III.jpg

Eddie Murphy har trøbbel med politiet.

terning-2-liten.jpg Eddie Murphy tilbringer nesten hele filmen i en vanvittig stygg fornøyelsespark som heter «Wonderworld», og den er befolket med alle de minst karismatiske menneskene som noensinne er skylt i land. «Beverly Hills Purk III» handler om at Axel Foley forfølger en morder til California igjen. Noen av scenene er godt laget, helt til filmen stenger seg inne i den forferdelige fornøyelsesparken. 1994. 1 time, 40 minutter.

Double impact

TV2 Zebra 24.00

double-impact.jpg

Jean-Claude Van Damme beveget seg fint.

terning-2-liten_thumb.jpg «Double impact» var kanskje ment å være den siste aldeles helt forferdelig elendige filmen Jean-Claude van Damme hadde hovedrollen i, og der spilte han til og med to stykker. Van Damme spiller tvillinger som kommer fra hverandre som spebarn i Hong Kong da gangstere myrder foreldrene deres. 25 år seinere treffes de igjen, og da har de utviklet hver sin personlighet og lever svært forskjellige liv. Uvanlig dårlig spilt. Elendig action. Pinlig film. 1991. 1 time, 58 minutter.

Ocean’s thirteen

TV2 Livsstil 21.00

oceans-thirteen.jpg

Ellen Barkin fikk også være med.

terning-4-liten.jpgEtter en rituell Europa-tur er Ocean og hans tn tilbake i USA på sitt mest sjikanøse: Las Vegas er som en oppdikta fornærmelse om grell og jålete overfladiskhet, den gangsterskapte gamblerbyen er antakelig noe som ikke engang Trond Giske ville finansiert knøttefotballen med.

Akkurat her, i harry helvete, skjer det forferdelige at Ocean-bandens svorne kaksevenn Elliot Gould blir svindlet av den rike skryteren Al Pacino, og det får han hjerteinfarkt av. Man skulle tro at det skjer verre ting på fattigere plasser. Men akkurat her bruker Ocean og vennene hans utallige fritimer og atskillige millioner på å utpønske en hevn mot Pacino.

Svakhet nummer én: Pacino har samme hårfasong som Martin Short på nittitallet og ser så dum ut at han er vanskelig å ta alvorlig. Jeg kan ikke si at jeg engasjerte meg veldig i hans finanssvik.

Denne gang skal oceanittene kjempe mot verdens sikreste computer. Det er hundre ganger hundre helt umulig å få til, inntil det plutselig er så enkelt at entreprenørselskapet Risa kunne ha gjort det med en svak fortauskant. Det er også en svakhet. Computeren til Julian Sands ser ut som en fortidslevning fra den eldre Lynvingen, og den utretter faktisk ingenting i filmen – verken humor eller spenning.

Også resten av hevnsvindelen virker litt for lett: Etter mye intelligent forarbeid kommer falske terninger og snedige fjernkontroller til det luksuriøse pacinoet, og de virker som de skal mens vi som til og med har glemt yatzy-reglene, forsøker å huske hvorfor folk vinner og hvem de er og hva skjer nå.

Det er ganske stilig da ristegruppa lager et så kunstig jordskjelv under Las Vegas at du forventer at Siri Kalvig skal dukke opp for å skremme ungdomsskolelærere. Det er også fiffig at Brad Pitt blir hippie-utkledd for å likne seismolog – og det er ganske kjekt at Pacinos sarte partner fra «Sea of love», Ellen Barkin, gjenfødes med plastforsterka støtfangere og et nevrotisk sug i blikket. Dessuten snakker mennene like elegant som de pleide. Ingen kan holde en enkel setning svevende i limbo som Oceans folk, og ingen kan se så teite ut i tøyet. Steven Soderbergh får til en slags tidløs og identitetsfri eleganse i disse filmene; han er som konservatoren i et museum som ikke finnes.

Mange vil hygge seg i selskap med Oceans 13, men mange vil finne dem gjentakelsesmanisk trettende. Brad Pitt, George Clooney, Matt Damon, Al Pacino og Andy Garcia er stilige plakatgubber med talenter for det lune, men det hadde faktisk vært vittigere om de faktisk utretta noe i filmen. I denne sleper de for mye med føttene, mens den trauste Trinity-hesten haler dem av gårde i gårsdagssola. 2007.

Pacific Rim

Max 21.30

pacific-rim.jpg

terning-5-liten.jpg Jeg har grunn til å være fornøyd. Jeg etterlyste i 2013 skikkelige helter på kino. Her er en av dem og ei kvikkfota actiondame på kjøpet.

Charlie Hunnam er en gutt fra Newcastle, en av de tre vesentligste engelske byene Newcastle, Liverpool og Manchester, og han har Steve McQueens avisbud-kvikke rampeguttfjes og umedgjørlige tiggerprins-adferd. Hunnam er selveste mannen i Guillermo del Toros intense monster-kaos i Stillehavet, en science action som kan sprenge de veikbrystas lungeblærer og er like hjertestansende intens som å sitte på med øst-europeisk lastebil.

Det starter dypt nede i Stillehavet, et oceanisk miljø med et uvanlig ironisk egen-navn. Der får vi se hvordan tidenes biggie-monster kaster seg over menneskeheten med lavarød kjeft og kjøttrik predator-kropp i Godzilla-format. Slekta til kaiju-ene (japansk for rart beist) har imidlertid ikke Godzillas sjarmerende dinosaur-snute. I følge en eller annen logikk ser munnen ut som åpen gane fra «Alien», og kjevepartiet alene er i stand til å skremme vann av verdenshav. Meksikaneren del Toros japanske uhyrer er digre og klumpete som haleløse mutant-hvaler, de er som sjuke barba-mammaer fra helvete og de er ute etter sivilisasjonen vår i likhet med alle andre.

For ikke å bli akutt utsletta av monstere som kan knuse skyskrapere, finner menneskene opp digre roboter styrt av menneskepar. De heter Jaegere, og Hunnam styrer en sånn sammen med den åndelig tilkobla bror sin i starten.

Ingen grunn til å røpe hvordan det går, men del Toro er en uspekulert sadist. Han kombinerer TV-serie-sentimentale allmenneske-følelser med voldsom undergangs-dramatikk, sånn at verken den sarte sjela di eller mottaker-apparatet for fysiske overdrivelser får hvilesekund. Ikke før er de hjerteskjærende scenene med kinesisk småjente borte, så dundrer jegermeistere (den måtte komme) og kaijuer sammen i opprørt hav, og virkningen er slik hunder opplever tordenvær, og den voldsomme slagsmålsdramatikken dundrer mot deg som en ubønnhørlig mur av lyd og lys. Det er utrolig bra gjort, og igjen: Medietilsynet burde ikke gitt filmen 11 års aldersgrense i og med at den åpner også for yngre kinogjengere. Dette er ikke for de som er under 12 år.

Historien balanserer ganske slankt. De uunngåelige scenene med sjefen i Verdens Kontrollrom blir tilsatt følsomme sidehistorier, og dessuten har handlingen to humoristiske forskere som antakelig ble ferdig uteksaminert fra Monsteruniversitetet. Ron Perlman er kul sjef i den Blade Runner-aktige anatomisjappa. Den lille kinesiske stavsprang-jenta (Rinko Kikuchi) har smilehull som antakelig kopierer mandarinske hjelpeverb. Fra Russland kommer Blondus og Blondine og likner begge på Dolph Lundgren.

Mens folket gjør opprør mot myndighetene i den store Stillehavs-våren, forbereder monster-jegerne seg på å redde hele hekkans menneskeheten. Så kommer neste timen. Den så jeg ikke, for kompanjongen ble skremt av Stillehavskrigen så vi gikk hjem og samtalte om naturen. Det gjorde ikke noe. Den siste timen hadde jeg ikke røpet uansett.

Guillermo del Toro har sagt at han er inspirert av gamle japanske monsterfilmer. Det kan godt være at han har tenkt sånn, men «Pacific Rim» er en moderne maskineri-psykose, og det skjer nesten en hel film i løpet av de første 15 minuttene. Filmen funker som effekt-eventyr, men den mangler mystikk, og igjen savner man den litterært kompliserte mareritt-uroen fra mytiske møter med ondskap som vi kjenner fra for eksempel «Alien»-filmene.

«Alien»-serien fikk oss til å forvente mer. Filmer som «Pacific rim» får oss til å bli fornøyde med mindre. 2013.

Unbreakable

Max 00.15

unbreakable.jpg

Bruce Willis er trist, men sterk.

terning-5-liten.jpg Info til statistikerne: M. Night Shyamalans andre film (egentlig fjerde) likner ikke så mye på «Den sjette sansen», selv om både Bruce Willis og følsom gutt deltar i et populistisk religions-rituale. «Unbreakable» er en blanding av «Den grønne mil» og «Fearless», og den vandrer med risikabel og tabloid høytid rundt i grenselandet mellom Det Nye Testamente og Marvel Comics.

Willis spiller en trist og misfornøyd sikkerhetsvakt som overlever tog-katastrofe og blir kontakta av en handikappa tegneserie-entusiast som mener at mannens frustrasjoner skyldes at han egentlig er en superhelt som ikke vet om det. Nei, dette er ikke gjort med humor. Shyamalan var bortreist da humoren ble oppdaget, og hans forhold til tegneseriehelter gjenspeiler seg i en kloakkdyster åndelighet som er i stand til å tette bronkiene på folk med vanligvis god innlufting. Den utvandra indieren har bare laga filmer om innshyn i shela shi, og derfor passer han midt i den uformulerte ny-religiøsiteten som en gang om ti år skal erstatte Britney-sektas ekstatiske begeistring for karosserier.

«Unbreakable» er et stykke kjøkkenbenk-mystisisme, men den ligger så lavt nede i stemnings-kjellerne at hovedpersonen nesten blir en karikatur. Men dum er historien ikke. Det er et velkjent fenomen at noen mennesker føler at alle ulykker rammer nettopp dem, og at andre føler seg usårbare. Shyamalan mytifiserer denne psykologiske forskjellen og gjør den til en del av den overnaturlige naturen som styrer våre liv. Hvis du er misnøgd med livet ditt, kan det være fordi det var meningen at du skulle bli en helt, men du ga deg aldri sjansen.

Sønnen i filmen er Spencer Treat Clark fra «Arlington» og «Double jeopardy». Han har et urovekkende ansikt som i seg sjøl kan forårsake overtro. Robin Wright spiller hustru så følelsesmessig utmagra at du får lyst til å kjøpe henne en fet banan. Samuel L. Jackson har deprimerende hår og en genialt skeiv rolle. Bruce Willis mangler hår og håp, men han er fremdeles noe av det mest troverdige du ser i amerikansk film. Jeg tar sjansen på at dette er en god film fordi. Fordi den overformulerer en tidskorrekt åndelighet som like gjerne kan hentes hos Stephen King som hos Thomas Kingo. Fordi den er så kvelende at man føler seg drukna. Fordi den representerer en dristig mystifisering av psykologiske fenomener som ellers mangler definisjoner. Fordi man skal undre seg. 2000.

Stranded in Paradise

FEM 19.00

terning-2-liten.jpg Ukjente skuespillere i en romantisk komedie om ei HR-sjef som mister jobben sin og drar på konferanse i Puerto Rico for å redde jobben sin. På konferanse i Puerto Rico. Grøss. 2014.

Hitch

FEM 23.00

hitch-2_thumb.jpg

Eva Mendes og Will Smith i en fristund.

terning-5-liten.jpg Egentlig skulle ikke denne filmen gå bra. «Hitch» likner for mye på alle de andre juksas-historiene om folk som har en svær ting å avsløre med halsklumpene sine før filmen nesten er slutt. Men så er den så søt. Den er så omstendelig, uimotståelig og æreløst søt at man får lyst til å knø den i kinna. Så god er den.

En av grunnene er verdens vakreste mann. Han heter Kevin James og spiller Doug i «The king of Queens». James har kroppen til en kasse strøsand, og han er mandig på en ubesluttsomt intuitiv måte som det lukter hamburgere og fotballkamper av. Ansiktet veksler mellom Lano-lunhet og karslig karisma; han er et funn, han er en mann, han er yezz, du fant ham.

Will Smith (derimot) er 188 centimeter kontrollerte kuleledd, og sammen med Kevin James oppnår han perfeksjon. Han er Kjell Magne til Erna, han er Harald til Ari, han er Per Inge til Steinar. Det oppstår en sår balanse mellom de to mennene, og det gjør deler av filmen til en skikkelig og sjelden komediefest, der ferskprinsen spiller uten afrikanske falsetter. Eva Mendes var aldri morsom. Hun er en slags Jennifer Lopez bodydouble med ferdig utfylte 46-kjoler og en kjevestruktur som uten anstrengelse kan tygge levende hummer hvis strømsvikt skulle oppstå. Fordi tannlegen har forbudt henne å bevege underansiktet, vagger hun på hodet for å imitere mimikk.

Men så viser det seg at Mendes har et søtt smil. Det har også Amber Valletta, som spiller filmens seksuelle hovedtrofé. Det har også Julie Ann Emery, som spiller den litt nedtona venninne-prototypen Casey. Det er søte smil i denne filmen. Det er en søt film. Jeg får lyst til å løfte den.

Smith spiller en velhavende kjærlighetskonsulent. Han lærer menn hvordan kvinner skal legge merke til dem. Og den bakerste av de bakre revisorene er Kevin James, og han vil bli kjæreste med den hotteste, rike dama på den første av alle livets forsider daglig. Smith skal hjelpe ham, samtidig som sjarmdoktoren selv treffer tabloidskreppa Mendes, og hun er virkelig et rauhål, tro meg. Men søt for det.

De to parene vaker rundt hverandre i veldig gode scener. Noen av samtalene lider av forstoppelse, for replikker i normale komedier burde bare bli laga av tissetrengte dyslektikere som bare kan skrive med én finger. Men stort sett flyter det bra, og påfunnene er behagelig tøysete og ikke snobbete eller jålete. Elverace, fjerning av rygghår, grønnsakshiving, et allergimåltid som disfigurerer Smith så mye at han likner Martin Lawrence.

Det er søtt. Begge sluttene er søte. Dere kommer virkelig til å elske dette. 2005.

Lørdag 26.11.–Stilig lørdag med den største kongen av dem alle

 

King Kong

NRK1 00.05

terning 6 liten Mye bra på denne første lørdag i advent, og dessuten en film som egentlig er en kompromissløs mannsrolle-behandling, så meld dere hos sykesøster eller HR-avdelingens ekspert på sex-trakassering og  si unnskyld. Den klassiske historien om den lodne elskeren viser fram mannen som en altfor stor, altfor klønete, altfor sint jungelboer som forelsker seg i kvinnens litenhet og ubeskyttethet sjøl om han egentlig ville gjort verden en tjeneste om han satt i skogbrynet og så pornofilmer. Jeg kan ikke med god samvittighet si at dette har med julen å gjøre, men innsikten kan i det minste innlede julebordsesongen. Dessuten er det en sentimental film som forteller at lyse damer kan bli rørt av hva som helst og grine for hvem som helst. I det hele tatt. Filmer er ofte kloke ting uten at de vil.

Men til filmen.

king kong

Oi! Den er så stor!

«King Kong» er blitt en overveldende underholdningsorgie uten ubehagelige hemninger eller synlige faktafeil. Etterpå er du ikke sikker på om du er imponert inntil lammelse, om du har følt noe bevaringsverdig eller om du rett og slett ble hypnotisert inn i en febril Jackson-stemning. Samme kan det være.

Filmen beveger seg leddløst mellom forskjellige stemninger og filmfortelleriske myter. Den starter med en museumstripp til 1930-tallets New York, der den foreldreløse Annie (Naomi Watts) står på gata iført sin chiffongtynne sjelehud og alle sine skuffelser inntil sjansen byr seg i form av et omreisende sirkus. Det vil si: Ikke sirkus. Jack Black spiller en økonomisk uansvarlig filmprodusent som hyrer den lettlurte dama avgårde på mystisk tur i plimsoller. Han kidnapper også manuskriptforfatteren Adrien Brody. Kaptein Thomas Kretschmann tror han skal til Singapore, men Black har hørt om den hemmelighetsfulle Skull Island. Alle blir lurt av Black, som er filmhistoriens mest sjarmerende kyniker.

Den rustne romantikken i ei skikkelig sjaber skute går over i Conrad-romantikk da «Venture» ankommer den skrukkete tåkeøya i elendig vær mens viltre Jimmy leser «Heart of darkness» på dekk. Introduksjonen av den glemte monsterøya er som et lite eventyr i seg sjøl, der klipper og knauser så skarpe som dragerygger skyter aggressivt opp av den grå havdyna. Og de som ikke husker den opprinnelige filmen så godt, vil få seg et ny visuell oppvåkning da tydelig planterusa urinnvånere kaster seg over en blanda forsamling av filmpyser og sjøfolk. Etter en relativt mild overfart med hovedvekt på glaning og gnål blir det et stilsjokk å bli minnet på at Peter Jackson opprinnelig var en frykta splatter-regissør. Han elsker at gørra flyr.

En drøy time uti filmen kommer Kong. Han har den ekte gorillaens tårnete bakhode og den digre rumpa til en soulsangerinne, og han beveger seg som en litt sur klums. Men Kong har øynene til en sint og skremt ettåring. Den sentimentale apen er et barn. Han leker med den ofra nattkjoledama Watts som når en liten gutt herjer med storesøstras gummi-Barbie, og hun slenger rundt i skauen som tusen nakkeslenger og kronisk hjernerystelse. Det er en snev av Steinbeck i den uerfarne omgangen med mjuke damer. Overgangen fra leketøy til kjæreste skjer med risikabel logikk: Man elsker mest de som gjør motstand. Etter å ha forsøkt å tilfredsstille den sure gubben med sine variténumre, blir dama forbanna og sier: Nei! Apen surner og går. Pulkete, men forelska.

Nå skal ikke jeg fortelle hele filmen i detalj, men akkurat her skjer det som gir historien om King Kong og ensomme Annie en slags dybde. Hun er vant med å være et leketøy som menn og arbeidsgivere kaster bort. Han er vant med å være kjedsommelig diger og uutfordra. Den sinte blondiedokka vekker en ømhet som vi antakelig ikke vil vite så mye om, størrelsesforskjellen tatt i betraktning. Annie møter en svær, trygg fyr som bare bryr seg om henne til døden. En kosete pelspartner til å nyte solnedgangen sammen med. Wow. Det er bedre enn å ha mislykka venninner.

Fra da av utvikler regissøren personlighet til action-Jackson og så splatter-Jackson. I et forrykende virvar av dinosaurer og datakryp, XXL tusenbein, mygg i kråkestørrelse og usertifiserte insektskapninger som du helst aldri ville hørt om. Denne delen av filmen inneholder så mye ekkelt graps at den antakelig ikke er egna for kvinner over 20 år. Når Adrien Brody blir dekket av kakerlakker som er større en schäferhunder, vil de som vanligvis hyler av langbeiner, få en vanskelig dag. Det er heller ikke pent at skipsmannskap får hodene slukt av megamarker.

Den siste delen handler fra New York og er tilegnet mediekritikk og hensynsløs filmgrining. Det spekulative sensasjonshysteriet rundt Kong skal fortelle oss hva underholdning egentlig består av. Folka i salen er oss. Vi er de velkledde kuriositets-narkomane.

Alle vet at Kong skal klatre på Empire State Building. Det er et verdig klimaks, der den stadig mer sørgmodige Naomi Watts tar avskjed med en kjærlighet uten framtid. Men på det tidspunktet er du så sjelebanka av sterke inntrykk at du antakelig hadde begynt å grine hvis noen sa Blenda vasker hvitere.

«King Kong» er en voldsomt vellykka underholdningsfilm som både har skjønne detaljer og blir drevet av en intens lidenskap. Hvis Peter Jackson fortsetter på dette viset, må noen finne opp den syvkanta terningen. 2005.

21 & over

NRK3 21.25

terning 3 liten Her kommer den altså om igjen, ungdomskomedien uten kjente skuespillere, men med kjent handling. En 21-åring skal ha et viktig intervju for opptak til legestudiet, men han havner på kjøret med kameratene. En film om menn og hva de burde unngå, men aldri vil. 2013.

I am Legend

Norsk TV2 22.10

i am legend

Will Smith og hunden hans. En perfekt verden.

terning 5 liten La oss se også dette som en mannefilm. En mann. En bil. En hund. Bra greier.

Will Smith er en finurlig skuespiller. Når han først får sjansen til å gjøre noe skikkelig, fyller han rolle med en fortausgrodd, intuitiv maskulinitet som antakelig ble designa for filmlerretet da lille Smith ennå var et befrukta egg. Ingen får seg til å si at Will Smith er dyktig – men han gjør det bra nesten hver gang. Han har det i blodet.

I «I am legend» spiller han den gamle Dylan-visa om å være aleine i verden etter tredje verdenskrig. Han skrenser inn i filmen i en rød sportsbil som kan kjøre i 200 kilometer i timen nedover de forurensningsfrie Manhattan-gatene uten å skade andre enn hjort og rådyr. Doktor Neville og hans litt bekymra schäferhund er tilsynelatende de eneste menneskene (schäfere er mennesker) igjen i denne delen av verden, så de har generatorstrøm i huset sitt og ser TV-nyheter fra opptak. En slags Lars Monsen. The Prince of Fresh Air.

Men de er ikke aleine. Det viruset som (antar vi) tok livet av mesteparten av verdens befolkning, gjorde sofistikerte nyorkere til blodsugende monstere som ikke tåler lys, altså en liten forandring. De lever wattfritt i mørke bygninger, og kommer bare fram om natta for å brøle dyrisk til alt de treffer. Monsterne er en skuffelse.

Det er nemlig sånn at skildringen av Will Smiths tilværelse som single svart mann i New York er ganske fascinerende og uventa stemningsskapende. Du kommer inn i en melankolsk, stillferdig og fascinert drama-rille, og det føles ganske spesielt. Det finnes nesten ikke voksendramaer der folk ikke skriker til hverandre, og stillheten i dette er en åpenbaring av hva film kunne ha vært om det ikke hadde vært for filmskaperne.

Dr. Neville tukler med eksperimentene sine, for det var hans jobb å lage en vaksine mot viruset, siden han sjøl er immun. Filmen skaper en paranoisk, rar form for tilstands-spenning, en forventning om at noe virkelig rart eller rørende eller annerledes skal skje. Dette er ikke en sånn historie der du skulle ønske at alle vampyrene plutselig kom løpende oppover gata sånn at vi må skyte dem og tenne på ting.

Og da det dukker opp ei dame og en liten gutt, får du det for deg at de skal føre til noe spesielt. Det gjør de ikke. Filmen detter rett i dass, og det er du ikke forberedt på. Begeistringen for «I am legend» viser seg å være et resultat av overvurdering. Likevel er filmen faktisk bra nok. 2007.

Uten frykt

Norsk TV2 02.50

fearless

Jeff Bridges ble kvitt sin frykt.

terning 5 liten Ut av åkeren kommer Jeff Bridges med en unge på armen og en annen på slep, og de ser egentlig ut som krigsflyktninger eller tidsreisende i et hål i virkeligheten der bare den djupeste skrekken slipper inn. Så får kameraet med seg rykende flyrester som ligger spredd over et stort område der passasjerer flakker forvirret som aktører i en syk manns mareritt. De har overlevd sitt eget dødsøyeblikk, og det forferdeligste av alt: Å falle i flere minutter fra kilometers høyde for å bli knust mot jorda.

Det er en av de beste film-åpningene jeg noensinne har sett, og den makter også å fortsette. Bridges er forvandlet til en mann i eksistensiell ekstase. Han er ikke lenger dødelig, og den udefinerte fryktløsheten gir Weird en svimlende skjebnesvanger og skjønn anledning til å utforske folkelig fornemmelses-religiøsitet som finnes i tida som en slags motgift mot smittsom meningsløshet. Med pittoresk patos. Uten ironi. Og det er pirrende deilig.

På sett og vis er også «Uten frykt» enda en film om meningen med livet, litt sånn som «Grand Canyon» var det, men med åpnere innganger og usikrere ender. Den elektrifiserte Bridges kan være alt fra en mentalhygienisk utfordring (pappa har hatt en sterk opplevelse og trenger å komme seg igjen) til en slags meningmann-Jesus; fallet fra himmelen har åpenbart for ham en kontrakt mellom Gud og menneskene. Han er frelst og kan frelse. Han kan også være Det Moderne Medmennesket etter den neo-altruistiske pop-filosofien som skulle erstatte sosialismen: Vi må ta oss av hverandre her på jorda og leve evig hver eneste dag. Velg selv.

Det besnærende ved filmen er at den er bygget på romanen og film-manuset til Rafael Yglesias, en forfatter som lider så sterkt av flyskrekk at han følte behovet for å dikte det grusomme som deltakerne i en styrt opplever i de endeløse øyeblikkene før maskinen treffer bakken. Og ytre sett handler filmen om det. Den er en høyteknologisk simulering av det ubegripelige og kommer antakelig nærmere en virkelig flyulykke enn noen annen film, også «Alive».

Av dette alene kunne Weir ha laget en severdig film, med litt pratsomt midtparti. Men han har bestemt seg for at den også skal sveve. Og med Jeff Bridges i hovedrollen har han det redskapet han trenger. Den flegmatisk anspente skuespilleren ser egentlig alltid ut som om han har en eller annen slags psykedelisk hovedgjerning gående i hjernen, og her rendyrker han det så intelligent at du virkelig får følelsen av å være til stede i et slags nittitallets Bethlehem.

Karakteren av fabel forsterkes ved at John Turturro spiller fly-psykolog med var, vaktsom skrekk, og Tom Hulce er advokat som noe folkloristisk sleipt fra Dickens eller brødrene Grimm. Rosie Perez gjør en helt ny rolle som sorgtunget mor, mens Isabella Rossellini virker helt overflødig i denne filmen også.

Det gjør ingen ting så lenge Bridges er der. Nå er han i form, og du kunne ha laget en hypnotisk film av at han satt på «Ankeret» og leste Ikea-katalogen. 1993.

Hitch

TVNorge 22.00

hitch

Will Smith skal lære Kevin James å sjekke.

terning 5 liten Egentlig skulle ikke denne filmen gå bra. «Hitch» likner for mye på alle de andre juksas-historiene om folk som har en svær ting å avsløre med halsklumpene sine før filmen nesten er slutt. Men så er den så søt. Den er så omstendelig, uimotståelig og æreløst søt at man får lyst til å knø den i kinna. Så god er den.

En av grunnene er verdens vakreste mann. Han heter Kevin James og spiller Doug i «The king of Queens». James har kroppen til en kasse strøsand, og han er mandig på en ubesluttsomt intuitiv måte som det lukter hamburgere og fotballkamper av. Ansiktet veksler mellom Lano-lunhet og karslig karisma; han er et funn, han er en mann, han er yezz, du fant ham.

Will Smith (derimot) er 188 centimeter kontrollerte kuleledd, og sammen med Kevin James oppnår han perfeksjon. Han er Kjell Magne til Erna, han er Harald til Ari, han er Per Inge til Steinar. Det oppstår en sår balanse mellom de to mennene, og det gjør deler av filmen til en skikkelig og sjelden komediefest, der ferskprinsen spiller uten afrikanske falsetter. Eva Mendes var aldri morsom. Hun er en slags Jennifer Lopez bodydouble med ferdig utfylte 46-kjoler og en kjevestruktur som uten anstrengelse kan tygge levende hummer hvis strømsvikt skulle oppstå. Fordi tannlegen har forbudt henne å bevege underansiktet, vagger hun på hodet for å imitere mimikk.

Men så viser det seg at Mendes har et søtt smil. Det har også Amber Valletta, som spiller filmens seksuelle hovedtrofé. Det har også Julie Ann Emery, som spiller den litt nedtona venninne-prototypen Casey. Det er søte smil i denne filmen. Det er en søt film. Jeg får lyst til å løfte den.

Smith spiller en velhavende kjærlighetskonsulent. Han lærer menn hvordan kvinner skal legge merke til dem. Og den bakerste av de bakre revisorene er Kevin James, og han vil bli kjæreste med den hotteste, rike dama på den første av alle livets forsider daglig. Smith skal hjelpe ham, samtidig som sjarmdoktoren selv treffer tabloidskreppa Mendes, og hun er virkelig et rauhål, tro meg. Men søt for det.

De to parene vaker rundt hverandre i veldig gode scener. Noen av samtalene lider av forstoppelse, for replikker i normale komedier burde bare bli laga av tissetrengte dyslektikere som bare kan skrive med én finger. Men stort sett flyter det bra, og påfunnene er behagelig tøysete og ikke snobbete eller jålete. Elverace, fjerning av rygghår, grønnsakshiving, et allergimåltid som disfigurerer Smith så mye at han likner Martin Lawrence.

Det er søtt. Begge sluttene er søte. Dere kommer virkelig til å elske dette. 2005.

The wedding date

TVNorge 00.15

wedding date, the

Debra Messing og Dermot Mulroney blir liksom kjærester.

terning 3 liten Egentlig kommer ingenting opp mot den nesten butikk-kalde romantikken mellom sex-selgeren Dermot Mulroney og Debra Messing, som spiller en så oppkjasa psykosepersonlighet at hun antakelig burde hatt tilsynsfører for å få sitte ned utendørs.

Det er ikke lett å lage en film der Pretty Woman har penis. Kvinner blir antakelig akseptert som prostituerte fordi de tross alt bare ligger der, mens en kjøpt mann er en slags metroseksuell ereksjonssvindler som utfører tungt kroppsarbeid uten tekniske hjelpemidler og etterlater seg en langvarig eim av svett ydmykelse. Ingen forelsker seg i en mannlig hore.

Av mange grunner nytter det lite om Mulroney er den mest intellektuelle i hele EU-samboet da han kommer til London for å illudere Messings amerikanske kjæreste. Mannen stinker, og bare de destruktivt desperate ville finne på å innlemme ham i familien.

Derfor blir denne lettbente og småpratende romantiske komedien bare utilsikta skrudd. Mulroney går rundt og ser ut som om han venter på sedelighetspolitiet, og Messing har den småtrippende, nervøse utålmodigheten fra et nylig avbrutt samleie. Når de tar på hverandre, ser du uvilkårlig etter desinfiserende lege-servietter. 2005.

Grinchen

TV3 19.25

grinchen

Jim Carrey hater julen, men han har hund.

terning 5 liten Grinchen bor innerst i en snøkledd klippe som likner ryggfinnen til sveitsisk fjellhai sammen med en undertrykt hund. Rett nedforbi ligger Hvemville, som ble etablert inne i Lennart Nilsson-versjonen av en snøfnugg. Hvemvillerne har snuppete pekingneser, pastellerte leketøyshus og fjollete falkeklubb-mentaliteter.

Hvem’erne skuffa grinchen som skoleunge, så han trakk seg tilbake og ble kriminell. Men den snilleste jenta i landsbyen føler fortreffelighet for den lurvete lausgjengeren, og han inviteres til julefeiring der traumer fra barndommen ødelegger festen og skaper behov for hevn.

Og så videre.

Jim Carrey spiller grinch med så mye latex at han kunne vært undertøy-modell for Hennes & Mauritz. Grinchen er en vanvittig kul fyr. Han er Mannen. 2000.

The family Stone

TV3 21.30

family stone, the

Familien til Dermot Mulroney mobber Sarah Jessica Parker.

terning 4 liten For mange år siden fantes ei funkgruppe som het Sly and the Family Stone, som vi kalte Den Sleipe Familien Stone. Vel, her er den, i en kompakt, myldremorsom, mamma-sentimental julekomedie av den typen som etterlater tårer så svære som svor når ingen øyekrok lenger er mørk.

Denne filmen er omtrent like mangfoldig som potetstappe, som (info for kjøkkenukyndige) stort sett består av poteter og melk. Men den er underholdende. Uimotståelig, velberegna, velspilt underholdende, og så smart at ikke engang hvitløk og mandler vil bli støtt. Det er ikke ofte du ser skuespillerne være så perfekte til rollene som i denne filmen.

«The family Stone» har et utilsikta budskap. Det er sånn: Familien er en hermetisk varighets-innretning for at folk skal kunne dyrke fordommene sine og framføre dem i felles trygghet sånn at alle som kommer utenfra skal føle seg uverdige. Utenforståendes følelse av uverdighet er familiens viktigste funksjon. Det kan man se her.

Familien Stone består av en aldeles avskyelig gjeng politisk korrekte kuriositeter. Mor er en slags grålokka eldrehippie med lausere kjeft enn nyfiska stinte. Men godhjerta. Far er godslig-godhjerta og røslig som en blånisse-patriark. Den ene broren er døv homofil med afroamerikansk kjæreste. Han er så godhjerta i hele fjeset at man mistenker ham for å suge på ei kokosnøtt. Ei søster er bare smilende gravid. Men godhjerta. Den andre søstera er stygg i kjeften, men godhjerta. En bror er rundkinna kul inntil det dagdriverske, men godhjerta og klok og fin. Det er Luke Wilson, som etter hvert har ekornkinn, som om han bar med seg matklumper.

Bror Dermot Mulroney er vellykka med samme frakken som Patrick Dempsey bar i «Sweet home Alabama». Han tar med seg hjem den analtrange, sosialt klønete og ufrivillig ukule forretningsdama Sarah Jessica Parker fordi de skal gifte seg. Familien hater det stive, stakkars damegisselet, og hun blir så ulykkelig at hun tilkaller Piken med Linhåret, søstera Claire Danes.

Da dusten Derimot får se søstera, blir blikket hans stivere enn s&m-piska eggehvite.

Gjett hvordan det går. Noen griner. Noen dør. Noen skilles, noen blir sammen og alle brummer rundt i sin egen fortreffelighet som om de bar steintavlene ned fra Sinaifjellet, sjøl om de ikke engang kunne snakke som voksne om homofili. Men OK. Det får ikke hjelpe. Du kommer til å elske dette. 2005.

Robot & Frank

TV3 23.45

robot & frank

Susan Sarandon, Frank Langella og en robot.

terning 4 liten Amerikansk komedie med Liv Tyler, Susan Sarandon, Frank Langella, James Marsden. Pappa er blitt aleine og så gammel at han ikke kan klare seg aleine, så til erstatning for hustruen skaffer ungene ham en robot. Ta en pause og tenk gjennom den logikken. Fordi Langella spiller eldre mann kalles dette en dramakomedie, ikke en komedie. Ta en pause og tenk gjennom den logikken. 2012.

You don’t mess with the Zohan

Viasat4 22.30

you dont mess with the zohan 1

John Turturro, Adam Sandler og ei palestinsk jente som egentlig ikke er det.

terning 5 liten Denne Sandler-komedien handler om å bryte ned murer og er en verdig oppfølger til Kapittel 08. Politisk spontankunst blir ofte undervurdert.

Sandler spiller den israelske elitesoldaten Zohan som nakengriller middelhavsfisk på stranda og oppfyller hjemlandets gammeltestamentlige myter om sokk i trusa og evig uovervinnelighet. Men han har en hemmelig drøm. Han vil bli frisør, og derfor wetbacker han seg inn i New York, hvor supermannen etter utagerende forsøk i flere yrker ender som hårkjærtegner og bakroms-gigolo hos ei teflongnidd palestinsk jente.

Når Zohan, som nå kalles Scrappy Coco, dunker ned hairspray-hyllene med ubetalte seksuelle tjenester overfor lykkelige middelaldrende, bryter det avgjort grenser for god smak, troverdig framstilling av meningsfylte forhold mellom kjønnene og varigheten av seksuell stamina. Men ingenting kiler så godt som når murer faller, og man kan ta med seg en liten rosa papirpose som man ler i hvis humoren føles feil.

Residente palestinere gjenkjenner den israelske legenden (som påstår han er australsk-tibetansk), og dermed ville det ha brutt ut hellig krig i nabolaget om bare drosjesjåføren hadde kommet fram på Hizbollahs telefonsvarer. Dessuten ansetter huseieren gode gamle nazi-rasister fra Texas for å drive Midtøsten ut av West Side, så den politiske balansen når forbilledlig presisjon. I tillegg ramler Mariah Carey inn i historien som seg selv og fører til fred og forståelse for alle de som trodde at Israel er en by i Australia. Hvordan det egentlig skjedde, vet jeg ikke helt, for etter en travel morgen med mye kaffe måtte jeg tisse – og siden toalettene i Sølvberget bare holder nattklubbåpent, spaserte jeg ned til Aftenbladet. En fin tur og i filmens ånd. Men slutten av filmen var OK. Adam Sandler er en særegen komiker. Til sjenanse for de intellektuelle lager han verken satirer eller parodier – han fantaserer fram sine egne skrudde komedieskikkelser og utstyrer dem med ubeskjedent overdrevne ekstrempersonligheter. Enhver likhet med nålevende personer er virkelig tilfeldig og utilsiktet. Zohan tilhører de neo-surrealistiske klassikerne og vil bli verdsatt av sånne som liker å rive hus og klippe telefonkataloger. Filmen er også en form for biografisk dadaisme, for Zohan-skikkelsen er faktisk basert på en tidligere israelsk soldat som jobber som frisør på Solana Beach i San Diego. 2008.

Beverly Hills Purk II

TV2 Zebra 21.00

beverly hills purk II

Foley møter Playboy-sjef Hefner.

terning 5 liten «Beverly Hills Cop II» var faktisk nesten like underholdende som den første filmen, og som ekstra-bonus for kuriositetsjegerne var eks-kona til Stallone med, danske Brigitte Nielsen. Politisjefen fra den første filmen kommer i vansker, og Axel Foley kommer til unnsetning. Tony Scott regisserte i 1987, historien var ikke det helt store, men Eddie Murphy hadde fremdeles litt av magien sin i behold. 1 time, 42 minutter.

Rush hour 3

TV2 Zebra 23.00

rush hour 3

Chris Tucker og Jackie Chan er veldig med.

terning 4 liten Jeg tilhører de intellektuelle snobbene som drikker utenlandsk øl, kan franske teaternavn og uttaler t-en i pommes frites, så jeg liker ikke egentlig Rush hour 3-filmer. Denne starter med at Tucker som nå likner Eddie Murphy, danser trafikkdirigering. Tucker er blitt smårund som en silikonbehandla smultring. Chan derimot ledsager viktigdress til Verdensdomstolen, som antakelig er VGs USA-kontor. Der snakker Max von Sydow, som på en måte er en død mann i levende live fordi han har vært med så lenge, om triadene.

Finnes den mystiske mordmaskinisten Shy Shen? Ambassador down!

Etter at hele verden ble til Vestlandet, er vintergråheten blitt så dominerende at været spiller en rolle. Jeg elsker palmene langs Sør-California i det søte Falcon Crest-lyset, så det er synd når handlingen flytter seg til meteorologisk mer ustabile Paris. Der spiller Roman Polanski politi-inspektør, og en amerikansk-fiendtlig drosjesjåfør tar en Besson-tur med Taxi-en sin før folka til slutt klatrer i Eiffeltårnet.

Det skjer egentlig mer i «Rush hour 3» enn i hele «Krig og fred», så filmen er vekslende og uvettig variabel. Morsom er den ikke hele tida, men 54-årige Jackie Chan virker framleis så bevegelig at han skal slippe å få sin fysiske alder nedvurdert i NRK-programmet Puls. Og filmen er bedre enn «Rush hour 2».

Hvis man skal forholde den til dagens tema om kvinners offerroller, så kan man si at Chris Tucker er en slags verdens-fornedrer av kvinnekjønnet og burde bli tvunget til å lese Morgenbladet. 2007.

Ocean’s twelve

TV2 Livsstil 21.00

oceans twelve

Brad Pitt og Catherine Zeta-Jones i ungdommen.

terning 5 liten Dette er virkelig en Alt for damene-film. George Clooney vifter såvidt med halen motstrøms og smiler så kontinuerlig ironisk med det kopibeskytta legefjeset sitt at tilskuerne får en behagelig følelse av at han har gjennomskuet tallet 42. Brad Pitt har noe rådyrt oppvakt og overtent ved seg, og han kler godt en handling der kjekkaser planlegger esoterisk kamerat-kriminalitet. Matt Damon er ranerklubbens karakterskuespiller: Han utstråler en nervøs, forvirra enfoldighet som antakelig er vanlig i profesjonelle pengestjelermiljøer, og slik blir han filmens wunderbaum. Andy Garcia medvirker nok en gang som mektig kasinoeier som på tross av sin suksess bærer Fretex-halstørklær fra «Fanny & Aleksander».

Dette er en så elegant film at den nesten ikke tillater seg å ha handling.

Oppfølgeren til «Ocean’s eleven» har mer sjøltillit enn opphavet. Regissøren Steven Soderbergh lar skuespillerne få lov til å roe seg ned i spa-behagelige saccosekk-tilstander der de kan si kule ting uten angst. Det ser ut som terapi.

Handlingen er verken troverdig eller spesielt interessant, men det gjør ingenting. De elleve ranerne av Garcias kasino & kone oppdager at den sinte eieren faktisk kan melde til politiet (det hadde de ikke tenkt på), og så skal de forsøke å levere pengene tilbake. Det fører dem i kontakt med den franske konvensjonen Nattreven (Vincent Cassel), en slottstappa gentilehomme-voleur som oppmoder til et slags bortelags-KM i eggtyverier.

Intrikate ting skjer, og siden vi nå vet at det skal dukke opp uforutsigbare kinderegg-overraskelser i slutten av sånne filmer, sitter vi og venter som barna på julaften mens vi nyter den mjuke filtlyden av rutinerte sjarmører. Dette er bra. 2004.

Footloose

TV2 Livsstil 23.25

footloose

Kevin Bacon og Lori Singer gjør opprør mot Jæren.

terning 5 liten Denne opprørske dansefilmen fra 1984 har med en rekke kjente skuespillere og er egentlig både underholdende og frisk hvis man ikke tar den alvorlig. Kevin Bacon kommer fra storbyen til intolerant småby, treffer Lori Singer som er datter av den puritanske presten John Lithgow og ikke får danse. Bacon danser voldsomt. I andre roller Christopher Penn, Sarah Jessica Parker, Dianne Wiest. 1 time, 47 minutter.

Snitch

Max 21.30

terning 4 liten Dwayne Johnson spiller en pappa som går undercover for narkotikapurken for å hjelpe sønnen sin, for han er blitt arrestert. Susan Sarandon er også med. 2013.

Pearl Harbor

FEM 21.00

pearl harbor

Kate Beckinsale peker og forklarer.

terning 5 liten På et helt uforutsett vis blir «Pearl Harbor» en film om at enkle tider krever enkle mennesker. Du ringer ikke en stålsett eller en statsviter hvis huset brenner.

Det var krigen.

Den er overbegeistra skildra med en bråte japanske fly som likner datamygg, og bombinga av havna på Hawaii blir ikke så imponerende på TV-skjermen som den antakelig var på kino.

Kjærligheten er bedre. I krig er kjærlighet alltid tillatt. Sånn også her. Ben Affleck spiller den tøffeste av et flysugent kameratpar. Han melder seg som pilot til krigen i Europa på tross av at han er kjæreste med sykepleiersken Kate Beckinsale, ei dame som kunne spilt Snehvit i tegnefilmversjonen uten at noen hadde merket det. Skuespilleren Josh Hartnett likner Morten Harket og sitter shortskledd på Hawaii. For oss nordmenn er det lett å holde med ham. Måtte klokere makter tilgi meg, men det var kjekt å se denne filmen. 2001.

Heartbreak Hotel

FEM 00.40

terning 5 liten Chris Columbus laget i 1988 denne ganske vittige og underholdende og søte lille komedien om en ung mann (Charlie Schlatter) som i 1972 en dag finner ut av han vil gi Elvis Presley (David Keith) til mora si (Tuesday Weld) i presang. Så kidnapper han Kongen. Respektfullt og stilig laget. 1 time, 33 minutter.

The ugly truth

TV6 22.40

ugly truth, the

Gerard Butler er rå med Katherine Heigl.

terning 4 liten Dette er egentlig ikke en morsom komedie, og skuespillerne drar virkelig på en slags forsinket russefeiring i råneland. Katherine Heigl spiller TV-produsent og har oppsatt sekretærhår siden hun jobber i en nyhetsredaksjon der alle er uvenner og klager som småjenter. Hun har ingen mann og lave seertall. Gerard Butler spiller en slags kanal-ape som gestikulerer over hele skjermen og uttaler seg om den hensiktsløse ved kjærlighet. Han blir ansatt i Heigls TV, og hun må være med ham.

Alle vet hva som skal skje. Det skjer. Men filmen har dessuten en del middelaldrende American Pie-scener, som da gift ankerpar får den store lysta på hverandre på direktesending og Heigl tar en ufeika Meg Ryan på restaurant fordi hun har gått til korpie-middag med den vibrasjonstrusa som Butler ga henne, og så stjal gutten på nabobordet fjernkontrollen.

Egentlig er «The ugly truth» en fantasiløs Doris Day-film, men når butleren som i sin tid spilte brystnaken spartaner plutselig er bustete brakke-skojar som sier til damer at de burde knipse knotten oftere – da oppstår en slags fornying av begrepet «filmer for gamle mennesker». Vissent vidd oppstår. Ikke si noe om dette til rabbien min eller tante Teresa fra Calcutta, men det hendte jeg lo. Musikken er en forbrytelse. 2009.

Entrapment

TV6 00.40

entrapment

Catherine Zeta-Jones og tyven Sean Connery.

terning 5 liten Gentleman-tyven er et underholdningsdikta begrep som til og med overgår Sean Connery i alder. Underholdningstyven trenger ikke stjele, og derfor gjør han det som en slags Nietzsche-arrogant demonstrasjon av overlegen evne overfor fellesskapet. Kjedsomhets-tyven er en fascist, og han hører heime i de øvre richterfrikkete lag av historien, sammen med den naive norske lege Jonas Fjeld og andre fjellheim-nazier.

Sean Connery spiller den topptrente idrettsutøveren med fabelprosaisk poesi, og han er selvsagt et slags utstrålingsfenomen som til og med får Larkins glatte vannbakkels-datter Catherine Zeta-Jones til å se ut som om hun deltar i en velspilt ting. Handlingen forteller om hvordan hun er forsikrings-etterforsker og han er guddommelig skurk, og bildedekninga av de relativt uvesentlige begivenhetene er smertefullt elegante fordi regissøren heter Jon Amiel, og han er en fotoflink fyr. 1999. 2 timer.

Fredag 25.11. – Se en kul rocke-Cruise og kjøp så mye som du orker bære!

 

Rock of ages

FEM 21.30

terning 5 liten Det er den svarte fredagen da de som fremdeles har jobb i varehandelen forhåpentlig får en tryggere jul og trygge nyttår fordi arbeidsgiverne tjener penger. Sånne som jobber i det offentlige kan forsøke å sabotere det livsnødvendige sløseriet så mye de vil. Heldigvis finnes det mange mennesker som liker å kjøpe ting, også ting de ikke trenger. Hver ting du ikke trengte, bidrar til en sårt tiltrengt arbeidsplass. Ikke glem det, når du oppfordrer Facebook-vennene dine om å boikotte det som er andres menneskers livsgrunnlag. Men vi skal se Tom Cruise som rocker enda en gang, og så skal vi handle også på lørdag, for eksempel ei snedden (betyr fin) Metallica-t-skjorte til pappa på Tasta sjukeheim eller noe.

Men til filmen.

rock of ages

Tom Cruise er utsøkt stilig og vittig som rockestjerne.

Jeg kunne ha gitt dette rått ironiske festfyrverkeriet av en rockefilm terningkast seks, men jeg tør ikke, for jeg har tross alt familie. Men «Rock of ages» er skadefryd-humor av den ekstremt oppmuntrende sorten som bare kan utkonkurreres hvis det blir avslørt at Grete Faremo var dopa da hun møtte Stortingets kontrollkomité (dette ble skrevet i 2012, og ingen husker lenger hvem Faremo er eller hva hun gjorde i kontrollkomiteen).

Handlingen er deilig og dum som ei Facebook-side med bilder av nostalgiske sjokolademerker. Sherrie er den enkle provinsjenta som kommer til Hollywood for å bli sangerinne (uten å tape seg selv), og Drew er rockemusiker som jobber i baren på den legendariske klubben The Bourbon, der Alec Baldwin går rundt i gardinhår som bare matches av hans lakoniske livsoppfatninger. Assistenten spilles med høy aldersgrense av Russell Brand, men filmen er tillatt for femåringer på tross av så omfattende omgang med sprit og sex at småbarnsforeldre vil ringe bistandsadvokaten sin.

Nok en konvensjonslek: De puritanske vil stenge rockeklubben, for de liker ikke rock.

Så kommer Tom Cruise inn i filmen. Han er den legendariske vokalisten Stacey Jaxx med en overkropp som antakelig ble stjålet fra Da Vinci-museet, og en mumlende, gåtefull omgangsform som får ham til å minne mistenkelig om Morten Harket. «Du og jeg. Du og jeg. Må brenne ned stedet, for ellers blir føniksen innestengt.» Han er så bra, han er så bra at den blide, men ubarmhjertige humoren funker som en elefant-rasjon av adrenaliner og endorfiner.

Malin Akerman stikker innom for å holde den gode talen om at Jaxx har mistet seg selv i rockekavet, og så synger alle skuespillerne så kjente sanger at du føler at førjula ga deg en luksus-versjon av Beat for Beat uten Houston-etterlikninger. Blandingen av ironi og musikkglede lager et slags mirakelbrygg. Når Russell Brand synger kjærlighetsduett med Alec Baldwin i «I can’t fight this feeling anymore», er det som om alle følsomme musikaler som noensinne er laga, blir driti ut med vakker vennlighet og pedagogisk innlevelse. Catherine Zeta-Jones battler sin kjerkeheksete «We’re not gonna take it» mot Russell Brands opprørske historieundervisning «We built this city on rock ‘n roll». Og igjen den fabelaktige Cruise, som synger annenstemme på Foreigners «I wanna know what love is» etter at en starstruck liten Sherrie har betrodd ham: «Din musikk hjalp meg da marsvinet døde».

I «Rock of ages» er det også mange fine hårfasonger for dere som blir litt frosne i sjela av å se skinheads på fotballbanen. 2012.

Babycall

NRK1 00.20

babycall

Her løper Noomi Rapaca med ansiktsuttrykket sitt.

terning 2 liten I en psykologisk thriller bør det være mer spenning enn sjukdom, og Pål Sletaunes «Babycall» ser ut som en reklamefilm for psykisk helsevern av den sorten som dukker opp på TV2 første påskedag.

Det gjør ikke saken bedre at historien vaser seg vaklevorent rundt med så skrekkelige hallusinasjonsnivåer at du bør ha mellomfag fra Engleskolen for å begripe noe av den.

Noomi Rapace spiller enslig mor med et ansiktsuttrykk som får henne til å se ut som en hengiven fluesluker. Fra første bilde har Rapace en nesten parodisk åpen forskrekkelsesmunn, og øynene er så oppsperra at det ser ut som om «folka» i «barnevernet» har skåret øyelokkene av henne. Hun ser steingalen ut, og det er feil.

Innledningsvis skulle «vi» ha «trodd» at damas paranoia stammet fra at en voldelig «eksmann» er ute etter «henne» og «sønnen». Hun gjemmer barnet sitt i «leiligheten» og vil ikke at han skal gå på «skolen», for da kan «pappaen» finne «ham». Men ettersom rolletolkninga ligger langt inne i et forstyrrende og forstyrra diagnostiseringshelvete, får handlingen aldri den roen som skulle til for at vi tilskuerne, vi som liksom ser en thriller, begynner å engasjere oss i filmens fiksjon.

Jeg skal jo ikke «røpe» noe, men hvis det er sånn at en rolleskikkelse siden i filmen skal vise «seg» å være noe helt «annet» enn vi og «hun» trodde, da bør den skikkelsen ha innledende troverdighet.

Det skjer aldri. Vi er helt åpenbart og overtydelig i en «virkelighet» der sterke medisiner er viktigere enn antioksidanter. Det oppstår aldri noen psykiatrisk ro ved filmen, for til og med «barnevernet» oppfører seg som budbringere fra Satan fra første bilde. Med andre ord: Sletaune plasserer oss i et sykdomsbilde og etterlater oss der, mens vi gjesper med rutinert venteværelse-døsighet.

Kristoffer Joner kommer inn i «filmen» som en slags kentaur; han er halvt menneske og halvt føll. Den nevrotiske mannen med det undertrykte barnehåret og den grønne ullgenseren burde ha vist seg å være en gråtkvalt seriemorder som ikke taklet at mor er i ferd med å dø. Men om vi ser bort fra den litt gåtefulle greia at også Joner kan se «det andre barnet» som egentlig ikke er der, men er der, blir han en streit og handlekraftig etterforsker, en slags hverdags-psykiatriens Robert Langdon.

Rollen hans er som et svakt ekko fra den streite thrilleren som «Babycall» burde ha vært. Han kunne ha vært den som oppdaget «sannheten» bak lydene fra blokka og så videre. Når han sitter likvakt og snakker om moren og den lille gutten ved tjernet i skogen, bidrar skikkelsen bare til å skape en litt dustete fornemmelse av at det fantes en poetisk eller annerledes forklaring på den triste greia, men den vil ingen fortelle.

Thriller er en rein og fin stil-ting. Porsjoneringen er viktig. Det er som med karameller: Hvis du skal lage karamell, bruker du ikke én del sukker og ni deler gulrot. «Babycall» ser ut som om Sletaune er så opptatt av sin egen evne til gråtkvalthet at han glemmer både thriller-faget og oss som ser på. 2011.

Gullfeber

NRK2 19.50

gullfeber

Charles Chaplin som The Tramp, en fantastisk skikkelse.

terning 5 liten Chaplin er fremdeles regnet som en stor komiker, Det er liten sjanse for at unger under 30 år gidder se med deg, men dette er en skikkelig og ganske kul klassiker. 1925. Ja, det er et gyldig årstall.

Salvation Boulevard

NRK2 23.20

terning 4 liten Greg Kinnear og Pierce Brosnan i et komediedrama om en nyfrelst tulling som etter hvert må rømme fra tilhengerne av en kommersiell kirke fordi de vil beskytte sin egen prest. 2011.

21 & over

NRK3 00.40

terning 2 liten Ukjent ungdom i en komedie om en fyr som dagen før han har intervju til opptal i legestudiet havner på kjøret sammen med kameratene. Ikke spesielt velrenommert. 2013.

Klodenes kamp

Norsk TV2 00.35

klodenes kamp

Her har aliens vært på ferde, så det ser ikke fint ut.

terning 5 liten Spielbergs tårefylte science action er så imponerende å se på at det ikke gjør noe når historien suger tomt skall. Hvis du bryter opp fra hjemme-elektronikkens idyller for å se «Klodenes kamp» på kino, er grunnene ikke litterære, men spektakulære. Du vil se ødeleggende hurlumhei og kaoshekkan uten sidestykke. Det får du. Da gatene bokstavelig talt sprekker som svære kviser og E.T.s ondarta trebeinsfartøyer svaier kalvbeint fram, kan du kjenne det på kroppen: Ristinga, redselen, til og med lukta av ødeleggelse. Wow! Wow2!

Det er så bra. En slags verdensrekord i ødeleggelse denne uka. Masse-scenene. Hus-smuldringa. Oversiktsbildene fra en ødelagt jord. Panikken. Desperasjonen. Ferjevelt. Folka som forstøves, slik at klærne deres svever som flyktende vasketøy i vinden.

Dessuten er Tom Cruise en stakkåndet hyllest til Foreningen To Foreldre. Han spiller litt fjern far til Justin Chatwin og Dakota Fanning. I det rotete huset under motorveien skal han losjere dem inn mens mor og ny mann besøker bestemor i Boston. Det er den dagen elektronikken plutselig svikter. Heftig magnetisk puls dreper alt unntatt en gammal bil uten elektronisk tenning, så da kosmiske muldvarper starter den tilfeldige New Jersey-massakren, tar han ungene med seg og haster av gårde mot usikkerheten. Den ryktevis uansvarlige eksmannen blir i løpet av filmen til Årets Far. Bare barn betyr noe når krisa truer. «Klodenes kamp» er en hjertetung omsorgs-orgie, og den følsomme sida av historien er en slags konstant visuell fistel. Her skjer ikke mye under 140 pulsslag i minuttet.

Den merkelige mediemunken Tom Cruise gjør det bra. Han måper både målbevisst og hjerteskjærende mot en tydelig håpløs skjebne. Dette kan ikke lykkes, men han gir seg ikke. Filmens stjerne er antakelig Dakota Fanning, en jentunge som så vidt er gammal nok til å se sin egen film i Norge, men som gir et troverdig bilde av krigstrauma hos barn. Jeg liker også Justin Chatwin, som spiller den 15 år gamle bror hennes. Han likner den unge Stallone i ansiktet, og han har fakter som Tom Cruise.

Ærlig talt husker jeg ikke helt hva folk dreiv med i H. G. Wells’ roman. Jeg syns aldri den var annet enn pussig. Men handlingen lider stygt i Spielbergs film. Starten er forbilledlig. Kranfører Cruise løfter kontainere på kaien og er en bilgal arbeiderklasse-helt. Så kommer lyn uten torden. Så kommer stillheten da alle New Jerseys biler står stille. Så kommer marerittet fra underverdenen, og så flukten.

Det er spennende helt til Cruise og hans enslig far-familie krabber i land ett eller annet sted der E.T.-ene driver vampyrfest og Tim Robbins vaser rundt i kjeller som postheroisk supermilitant. Fra da har ikke filmen noen skikkelig retning. Oppholdet i kjelleren fører til et pinlig kortvarig fangenskap i hengekorj, og før du vet ordet av det, stavrer hovedpersonene inn i Boston på en litt irrelevant måte, og så løser alt seg med et plutselig «fordi at», som når far forteller sengekanteventyr for barna og oppdager at det om to minutter er fotball på tv: «Og så kom Rødhette til bestemors hus, og der var alt helt fint.» 2005.

Ted

TV3 21.00

ted

Mark Wahlberg har en ekkel bamse.

terning 2 liten En film om et avskylig og vulgært lite teddysvin som setter Prøysens vennlige antropomorfi i et pinlig lys. Også denne bamsen får tøyse litt med Marian, og han får danse nesten mere enn han vil med kuriositetssøkende kvinner med bein som går fra hælen til den forlengede marg.

Mark Wahlberg i en mjukdyr-komedie er omtrent som Vin Diesel i barnehagefilm. Og handlingen tilhører virkelig den magiske realismens utmatta ytterkanter: En ensom gutt ønsker seg en venn som bare er hans, og til jul får han en bamse som plysjelig blir levende. Mor skriker. Far skriker. Men så får hele verden vite at det finnes en levende kosebamse, og så sier verden: Åja.

Det tar liksom litt av sjarmen fra filmen når ikke en gang konservative katolikker protesterer mot denne latterliggjøringen av Livet, og handlingen gjør ikke mye for å kompensere de både evolusjonistiske og kreasjonistiske urimelighetene.

Mark er en udugelig tosk som suger gress og søgger seg gjennom livet, og Ted vil bare se Lyn Gordon-filmer og røyke. Wahlbergs kjæreste blir forsømt, jobben blir forsømt, men jentene med det forlengede lår henger sannelig med til siste slutt da Mariann tar en hyssingstump og syr hue og ben på igjen.

Ja. Jeg skjønner at dette er en komedie. Men manusforfatterne har aldri klart å finne en selvstendig personlighet til kosedyret, og de har heller ikke oppdaget hvem Mark Wahlberg egentlig er. Uten identitet kan de ha så mye mirakuløst liv som de bare vil: Sketsjene dør i en oppramsing av utrivelige kjønnsreplikker.

En vittig ting: Det vil etter hvert komme en rekke filmer fra før Lance Armstrong ble utnevnt til vår tids Hannibal Lecter. Der blir hjulenissen omtalt i kule former. I denne filmen har en fest-riking avstøpning av Amstrongs testikler i bronse.

«Ted» varer ikke veldig lenge, men om du skulle finne på å ta en bitteliten høneblund, så skal du vite at du aldri gikk glipp av noe: Denne filmen suger virkelig mer enn en tubaist. Blåser. I sangen heter det at «Og det er mye bedre enn å legges bort et sted med silkebånd rundt halsen sin, og aldri være med». La ham ligge. La ham ligge. 2012.

Water for elephants

TV3 00.20

water for the elephants

Reese Witherspoon og Robert Pattinson er dyrevenner.

terning 5 liten Neste økonomiske depresjon: Ut av armoden i USA 1929 kommer den ulykkesramma veterinærstudenten Robert Pattinson og får jobb som dyrepasser i sirkuset til Benzini Brothers. Der får han se direktørens hustru Reese Witherspoon. Hun er overjordisk tynnkledd, fjern og farlig. Sammen blir hun og den unge gutten vakre og klassiske som et nipspar på en tantekommode, de er som ei sviende skillingsvise i svermende d-dur eller som en urtypisk amerikansk roman om uhåndterlig skjebne-erotikk og smertefull og risikabel utroskap.

Sirkuset er filmet i skamløst skjønne farger, romantikken er ureflektert og deilig som et minne om 32. juli og dyra er vennlige og vakre og verneverdige. Direktøren er en nydelig ond dyremishandler, gudskjelov. Kanskje er det Pattinson-fjeset i det sukkertøyrosa morgenlyset du vil huske, kanskje en skamslått elefant. Men når Pattinson etter mye bukseverk kysser Witherspoon, da kommer du til å kjenne det i hypofysen. Dette er nok hva vi kaller jentefilm, men i ubevokta øyeblikk finnes det antakelig et gen for de søte elefantene hos menn også. 2011.

Big daddy

Viasat4 22.30

big daddy

Adam Sandler oppdrar en annens sønn.

terning 5 liten I ei tid da du kan bli forfulgt av myndighetene hvis barna dine ikke har hockey-skøyter og spiser broccoli, kan det være intenst befriende med en film der Adam Sandler spiller en adoptivpappa som pisser på porten med den lille sønnen og lærer ham triks med spytt. Jenter burde oppdras av sånne pappaer, så ville de blitt mer opptatt av å være rampete og mindre opptatt av utseende. Man kan bli fratatt stemmeretten og Kolumbus-kortet hvis man anbefaler en Adam Sandler-film, men jeg har en forkjærlighet for sløve menn på film, og jeg er egentlig så lei av at Hollywood-damer jakter på badespeil-skjønnaser med heftige karrierer at jeg har lurt på om jeg skulle lese Charles Bukowski. Sandler er ikke sånn.

Adam Sandler er et slags barne-TV for voksne. Han ivaretar alt det som en generasjon bestående av 30-åringer uten vekst, forsøker å definere som kultur i stedet for umodenhet. Antakelig er 30-åringer en sunn ting. Antakelig er Sandler en sunn ting. Etter at jeg for mange år siden så Roy Bjørnstad spille pasifist i «Operasjon Cobra» fra 1978, er jeg omsider sikker på at verden må ha blitt bedre og at det er bra for menneskene at de ikke har idealer eller hensikt.

«Big daddy» handler om et useriøst menneske som overtar omsorgen for kameratens barn. Han trenger ikke jobbe, for han har noen gamle familiepenger, så han bare sitter der og dama hans gidder ikke mer. Han lever med andre ord slik som investorer og aksje-eiere gjør. Men så får han det for seg at han skal adoptere et barn. Det gjør han med minimal utøvelse av autoritet, og er følgelig et forbilde for de fleste. Et stort barn passer et lite barn, poengene i filmen er få og anstrengte, men Sandler er en behagelig fyr å se på. Antakelig har filmskaperne ment at vi skulle bli litt forskrekka over at Sandler ikke spiller en iherdig tannpuss-pappa, og jeg kan ikke huske om han liksom tar seg sammen i slutten. Jeg husker bare at han var en kul pappa. 1999. 1 time, 33 minutter.

Thanksgiving family reunion

Viasat4 00.25

terning 4 liten Denne National Lampoons-filmen er utslettende ukjent TV-produksjon fra 2003. En fyr uten familie blir glad for at at han skal kunne feire Thanksgiving som andre folk, men de nye familiemedlemmene og han er intenst inkommensurable. Bryan Cranston, Judge Reinhold og Penelope Ann Miller.

Beverly Hills purk

TV2 Zebra 21.00

beverly hills purk

Eddie Murphy i den gode tida.

terning 5 liten Den første filmen der Eddie Murphy spilte Detroit-politimannen Axel Foley i Los Angeles var frisk og frekk og svært underholdende. Judge Reinhold og John Ashton som stuereine Hollywood-etterforskere, Se etter Paul Reiser fra «Mad about you» langt nede på rollelista og Damon Wayans som Banana Man. Sylvester Stallone skulle egentlig ha spilt Foley. Det ville nok blitt en annen film. Bronson Pinchot hadde et slags mini-gjennombrudd i rollen som Serge, som han skapte så stilig at den ble skrevet fram og opp i filmen. Handlingen er satt sammen av fragmenter fra en bråte manuskripter – og når man ikke kom noen vei, improviserte Murphy. 1984. 1 time, 45 minutter.

Ocean’s eleven

TV2 Livsstil 21.00

oceans eleven 2001

Brad Pitt og George Clooney var unge sammen.

terning 5 liten Det særegne ved «Ocean’s eleven» er replikkrytmen. Clooney og Pitt snakker sammen som om de skulle være Seinfeld og George, med høy sjarmefaktor og forsert simplistisk innhold. Den ene hekter seg på halen til den førstes utsagn og gjentar det med slavisk repetetivt tonefall.

Historien gjentar en klassisk kasinosprengningsfilm. Clooney og di skal til og med rane den fæle forretningsfisen Andy Garcia, som i tillegg til å bestyre pengesedlenes skjærsild i Las Vegas, også har tatt useriøst beslag i Danny Oceans ekskone, Julia Roberts. 2001.

A family thanksgiving

TV2 Livsstil 00.25

terning 3 liten På tross av både Daphne Zuniga og Faye Dunaway er dette en av de mest oversette filmene i verden. Den handler om at en advokat oppdager gleden ved det enkle livet, som antakelig betyr at de ikke skal opptre i TV2 Nyhetene med replikker som «Tiltalte mener selv at han var kenguru på det aktuelle tidspunktet, og aktoratet har ennå ikke framskaffet bevis for at dette ikke stemmer.» 2010.

Exit wounds

Max 23.35

exit wounds

Steven Seagal som enten politimann eller korpsdirigent.

terning 2 liten Steven Seagal-action gikk av moten for cirka sju år siden, og det nytter ikke om regissør Andrzej Bartkowiak forsøker å leke John Woo ved å hive noen hagler rundt i sakte film. «Exit wounds» ble laga for de folka som brukte to og en halv time på å lese dette avsnittet så langt, og nå skal hvile ut i naboens yacuzzi der de kriger ved å blåse burgergassbobler etter hverandre.

Misforstå ikke. «Exit wounds» er ikke dårlig. Filmen er slik den var ment å være, med høy fart og infernisk støynivå, katarsisk fascistvold, gorilla-humor, kvinneforakt og generell ufølsomhet. Men den burde ikke finnes mer. 2001.

Entrapment

TV6 22.35

entrapment

Caterine Zeta-Jones er elegant sammen med Sean Connery.

terning 5 liten Gentleman-tyven er et underholdningsdikta begrep som til og med overgår Sean Connery i alder (og dette var 1999). Underholdningstyven trenger ikke stjele, og derfor gjør han det som en slags Nietzche-arrogant demonstrasjon av overlegen evne overfor fellesskapet. Kjedsomhets-tyven er en fascist, og han hører heime i de øvre richterfrikkete lag av historien, sammen med den naive norske lege Jonas Fjeld og andre fjellheim-nazier.

Det gjør ikke så mye. La oss bare huske hvem vi er når vi koser oss over den elegante sosiopati.

Sean Connery spiller den topptrente idrettsutøveren med fabelprosaisk poesi, og han er selvsagt et slags utstrålingsfenomen som til og med får Larkins glatte vannbakkels-datter Catherine Zeta-Jones til å se ut som om hun deltar i en velspilt ting. Handlingen forteller om hvordan hun er forsikrings-etterforsker og han er guddommelig skurk, den pågår som en fortsettelse av «Star Wars» eller «Karate Kid» (uze the forze, banzai), og bildedekninga av de relativt uvesentlige begivenhetene er smertefullt elegante fordi regissøren heter Jon Amiel, og han er en fotoflink fyr. Han ville antakelig heller ha laget en film med Cary Grant og Audrey Hepburn, men døden er som vanlig en ubarmhjertig fiende. 1999.

Torsdag 24.11. – Deilig Paris-nostalgi som du godt kan se om natta

 

Midnight in Paris

NRK3 01.30

terning 5 liten Ja. Jeg har anbefalt den før. Og ja, den vises seint på natta. Men det gjør ingenting. Det er faktisk sånn at du burde legge deg klokka åtte med vekkerklokke på 01.30 og stå opp og se poesien om fortida i den sløve, varme og mottakelige tilstanden som filmen fortjener. Det er selvsagt ikke sånn at det var bedre før. Det er ikke sånn at vi kan gå tilbake til den svarte DBS-sykkelen og det fylte kålhodet med hvit saus. Men noen ting var fantastiske før. Noen folk var mer spennende enn de som finnes nå. Noen stemninger og livsformer er spennende fordi de aldri kommer tilbake, men de har bidratt til å forme livene våre på måter som vi ikke vet. Det er én måned til julaften. Hvorfor tror du den dagen har en magisk virkning også på kynikere? På grunn av handelstanden? Neppe.

Men til filmen.

midnight in paris

Marion Cotillard og Owen Wilson vandrer i natten.

Egentlig var jeg skeptisk til det meste i Woody Allens «Midnight in Paris»: Nostalgiske filmpostkort fra Paris der ordene Moulin Rouge, Danton, Tati dukker opp i en litt pensjonistforelska framstilling av fortid. Utgammel boudoirjazz med klarinett. Filmens par som står ved en filmatisk gjengivelse av Monets tjern. Det blir litt som å stryke ei utstoppa bikkje med hårene.

Men aldri undervurder en gammal mann. Fortida er en trusevant forfører, og filmen vinner. Etter halvannen time lengter du etter en roman-samtale med Gertrude Stein og surrealistisk kafefyll med Salvador Dali.

Owen Wilson spiller en Woody Allen-avatar. Inne i ham bor Allens famlende fakter og fornærma språkføring, og han vandrer rundt i det ufikse forholdet til Rachel McAdams som en fjernstyrt souvenir.

Miljøet er ugjennomtenkt forenkla. Dama til forfatteren Wilson er overklassedatter av den sorten som stort sett sier «vi kommer for seint til partyet». Inn i livene deres kommer Michael Sheen og har greie på alt. Owen Wilson spiller en sart og drømmende mann som helst ville bo i Paris og som liker regnet i gatene. En kveld da skåberkona hans farter til dansemoro med den wikipediske Sheen, blir han plukka opp av en vakker eldrebil. I den sitter Scott Fitzgerald og kona Zelda.

Det blir veldig deilig. Den amerikanske romantikeren blir belønna med en tidsreise. Han får feste med brauten Hemingway og den sure Picasso, han får romanen sin vurdert av Gertrude Stein, han drikker rødvin og snakker neshorn med Dali, han gir filmråd til Bunuel mens Cole Porter spiller og synger.

Den fortidsberusa mannen forelsker seg til og med i Picassos modell, men hun elsker en fjernere fortid – La Belle Epoque – og dermed går tidsferden til Toulouse Lautrec, Degas og Gauguin. Av det lærer han at folk ikke liker samtiden fordi den er her. Tilstedeværelse er kjedelig og triviell. Som budskap er det blogg-enkel snusfornuft. Men det gjør ingen ting, for Allen driver innsidehandel med poetiske lengsler, og på dette stadiet hadde jeg gitt opp forholdet mitt til mp3 og ville hjem til vinylens hese steinalder. Picassos elskerinne setter seg i den ukonsentrerte tjuetalls-flørtismen og blar i en papiravis. Det er så vakkert at du kunne besvime, for det er upraktisk, hengivent og taktilt.

Owen Wilson kan bli en perfekt Woody Allen. Han er visuelt overraskende og har udefinerbare bevegelses-avvik akkurat som Allen. Samtidig mestrer han sensualisme uten ekshibisjonisme. Han kan plutselig ta på en kvinnes rygg på den mest romantiske måten av alle: Tommelen berører den ene siden av ryggraden, de øvrige fingrene den andre siden. Det er som et ømhetsgrep som aldri blir påtrengende, en slags beskjeden, men djupt sanselig hyllest til kroppen.

Filmen er også sånn: Ta varlig på verden så kommer den til deg med alle sine skjønne hundreår. 2011.

Walk of shame

TVNorge 21.45

walk of shame

Elizabeth Banks forsøker seg også på sykling.

terning 5 liten Denne komedien har jeg ikke sett, og den har bare seks av ti på imdb, men jeg tror på den på grunn av Elizabeth Banks, som er en stilig amerikansk komiker. Dessuten er handlingen litt som den i Scorseses geniale komedie «After hours», sjøl om det ikke er mørkt. Hun er en reporter i TV-nyhetene, og hun drømmer om å bli anchor, det vil si en sånn som leder nyhetssendingene fra studio og leser opp meldinger om navn og ting de ikke egentlig kan uttale og ikke skjønner. Men altså. Dama har hatt en én-natter, og hun skal forsøke å komme seg til livets viktigste jobb-intervju. Det er bare det at hun har strandet nede i Los Angeles uten bil, ID, mobiltelefon og penger, og hun har bare åtte timer på seg. Ja, LA er en stor by. Regissert av Steven Brill som laget «Mr. Deeds» med Adam Sandler. James Marsden spiller også. 2014.

Jack and Jill

Viasat4 21.30

jack and jill

Jill (Adam Sandler) småprater med Al Pacino (Al Pacino).

terning 3 liten Enda en film jeg ikke har sett, men den har fått fryktelig dårlig mottakelse. Adam Sandler spiller Jack som gruer seg til Thanksgiving, for da kommer tvillingsøstera Jill på besøk med ale sine fæle behov og sin sure væremåte, og hun nekter å dra igjen. Sandler spiller også Jill. Al Pacino spiller Al Pacino. Katie Holmes spiller Erin. 2011.

The chaser

TCM 21.00

chaser, the

Her løper han.

terning 4 liten Følg med nå: Sør-koreanske «Chugyeogja» er en virkelig velrenommert thriller. Den handler om den skitne politimannen Joong-ho som driver som hallik. Men flere av hans ansatte forsvinner når de har jobba hos en spesiell fyr, og Joong-ho drar av gårde for å besøke denne mannen mens han har besøk. Det høres ikke bra ut, men filmen er godt likt. Regissert av Hong-jin Na i 2008.

Room in Rome

TCM 23.00

room in rome

Dame i dusjen. Dobbelt.

terning 4 liten Og for de som egentlig heller vil se kvinner kle av seg sammen. Spanjolen Julio Medem, som regisserte kjedelige «Sex and Lucia», har laget et slags sexdrama der lesbiske Elena Ayana treffer gifteferdige Natasha Yarovenko, og så går de to damene til et rom og har sex og snakker sammen. «Habitacion en Rome» er vist på kino i Norge. 2010.

Onsdag 23.11.–Flikse-onsdag med jul i Flåklypa og vel så det

 

Jul i Flåklypa

Netflix

terning 5 liten I dag er det Lille ÉnmånedtilJulaften-aften, og det er sannelig godt nok til en feiring. Vi lever i Overraskelsenes Tid. For noen uker siden var det valget i USA, i går var det at Kristoffer Joners spontane utfall mot Listhaug var en reklamebyrå-organisert innsamlingsaksjon fra NOAS, i dag er det at Arbeiderparti-politikeren Joner faktisk er enig i sin egen kritikk mot Listhaug. Jul i Flåklypa! Men normalkanalene overrasker sjelden. Og i dag har de ingenting jeg kan skrive om. Derfor velger jeg noen som flikserne sjøl mener er nylig lagt til, og her er mye stas. Til og med en Flåklypa-film med mediekritikk.

Men til filmen.

jul i flåklypa

Solan og Ludvig får snø. Vi og vil.

For oss store er den risikable Flåklypa-toeren en stor oppmuntring. Den er nesten for god til å være sann.

For barn kan det bli en traumatisk greie, for de er ikke vant med norske filmer uten mobbing, miljø-angst, skilsmisse-hat og jålete vestkant-unger uten sjel og empati. Noen må snakke med barna og fortelle dem at Norge var ikke alltid sånn som landet er nå. Det fantes et sunt og ubekymra Norge en gang i tida, og Kjell Aukrust var kanskje det sunneste av alle.

Jeg vet sannelig ikke hva som imponerer mest.

Manuset tar vare på den kronglete alvdølens fantastiske overdrivelses-prosa, for han skreiv med samme innfløkte formingsglede som han tegnet.

I denne filmen undrer den hedonistiske kråka seg over nevrose-pinnsvinets bestrebelser i høyden, ettersom han pleier bli svimmel av å ha på tjukke sokker. Flåklypa-stilen har en frodighet som utrydder minimalismen, som når det heter lakonisk om Solan Gundersens passiv-aggressive personlighet at han trives med det meste bortsett fra bok-ettersyn og polstreik. Filmen har arva nok av Aukrusts formuleringsglede, men den overdriver ikke, så man kan trygt ta med barn som et tilvendt nettmedienes snusk-tørre reklame-prosa.

solan og ludvig jul i flåklypa2

Redaktøren har skaffet seg et digitalt hode, det vil si en Aftenposten-journalist.

Persongalleriet er fremdeles så perfekt at man antakelig må til NAV-registrene for å finne et tilsvarende mangfold. Den storkjefta kråkejævelen Solan drikker konjakk ved høylys dag, og det er egentlig verre enn kors i Dagsrevyen. Ludvig-skikkelsen er gjenskapt med kjærlighet og forstand, og det sarte lille piggvesenet vekker både ømhet og sympati. Reodor Felgen pleide å ha skyggelue og Northug-nese. Uten hodeplagg ser han forstyrrende ut som Tarjei Vesaas med sin blanke skalle og tunge underkjeve, men det virker egentlig logisk.

Redaktør Frimand Pløsen viser fram avisas digitale hode.

Sentralt i handlingen står medie-teamet Frimand Pløsen og Melvin Snerken. Pløsen utvikler seg til en dr. Frankenstein-gal tabloid-redaktør, for opplaget i Flåklypa Tidende synker faretruende siden abonnementsavisa gjentatte ganger har lova en julesnø som aldri kommer. Uten å røpe for mye, skal jeg også ta med at den mentalt ubalanserte opplags-hysterikeren kopierer trollmannens læregutt fra Goethe og sannsynliggjør at kampanje-journalistikk egentlig er å skape katastrofer i stedet for å skildre dem.

Snerken er avisas late journalist, og til min gigantiske begeistring skriver han innimellom på en skjerm som tilsynelatende har grønn Hercules-grafikk og ND tekstbehandling.

Moderniteten besøker den veggskeive lille innlandsbygda da redaktøren i fortvilelse henter fram fra skapet en slags moderne Aftenposten-journalist, et digitalt hode med få motforestillinger og skremmende automatiserings-journalistikk. Det sitter en nasefin hvit hare på den snølause stien og er altfor synlig når vinteren kommer seint til Flåklypa. Det går en tannlaus gubbe rundt i tettbygd strøk og er irritert fordi han investerte i ny snøskuffe under påvirkning av sensasjonspressen.

De er perfekte. Slik interørene hos Felgen er det, og hele den eufemiserte norskhetens godlynte bygdesjarm.

Jeg skal ikke røpe dramatikken. Men det finnes en ny racer her, for Aukrust var en tilhenger av raske biler. Ubekrefta anekdote fra gamle dager forteller at han skulle kjøre ti minutter til kiosken for å kjøpe Dagbladet, men ble forbikjørt på Mosseveien av en svenske i Volvo. Da han omsider ringte hjem, hadde den bilgale tegneren kappkjørt med svensken nesten til Göteborg. Jetkjelken Sklimaks eller hva den het, er i opphavsmannens ånd, og det er visst hele filmen, på et virkelig mirakuløst vis.

Den nye Flåklypa-filmen ble virkelig sjokkerende vellykka. 2013.

M:I 4: Ghost protocol

Netflix

mission impossible ghost protocol

Paula Patton har både den grønne kjolen og Tom Cruise. Heldig dame.

terning 5 liten Tom Cruise blir femti år 3. juli som en feiring av den kirurgi-frie udødeligheten. Han har ingen skalpell-merker bak tørre ører, men ser ut som en mirakuløst velholdt mann med photoshop-mage rett fra pilates-paradiset.

Handlingen i denne M:I-filmen starter i Budapest (som «Muldvarpen»), og så bryter den ivrige Ethan seg ut av russisk deppefengsel der han sitter med fullt overlegg. Straks bærer det til Kreml de la Kreml, der Simon Pegg og Cruise er utkledde i russiske uniformer. Cruise har Aleksandersen-bart og ser ut som en krysning mellom Kong Haakon og Burt Reynolds. Men de er ikke aleine. Og du vil ikke tro hvem det er som sprenger det du ikke vil tro at de sprenger: Gale Kurt (som ikke ville blitt godtatt som sinnslidende nok av norske medier, men kunne funka som Erlend Loe-påfunn) spilles av den snille Larsson-svensken Michael Nyqvist; et nesten perverst bevis på etterskjelv-skadene fra «Menn som hater kvinner». På kino har Noomi Rapace overtatt etter Sigourney Weaver. På DVD konkurrerer en bullerund, svensk sosialdemokrat med SPECTRE og den Dan Brown-inspirerte tempelridder-ordenen.

På tross av Nyqvists nye kobbe-konturer blir dette er en visuelt vellykka film der bildelykken er mangfoldig. Jeg vet ikke helt hva som er stiligst – Cruise i Assassin’s Creed-hette eller tårnhotellet i Dubai.

Tre feltagenter og én analytiker må plutselig klare seg uten organisasjonen. De kommer til et Dubai der sanden antakelig er hepatittgul av kamel-piss, og så begynner kampen om satellitten. Klatring på fasader, oppskaka korridor-kjeltring og nåtidas kuleste humor: Teknologi virker ikke lenger. Fikse dingser funka for James Bond. Ikke i nåtiden. Klistrehansken til Cruise dør plutselig. Maske-kverna ryker. CTRL Alt+Del.

Til slutt flytter handlingen til Mumbai, men det er ikke så bra, for utlendinger får ikke lov å filme i India uten at de tar med musikk og dans, så en stund ser filmen ut som Bjergsted på 17. mai. Nye adgangskoder skal knekkes. Adgangskodene er vår tids superflått og skaper engasjement blant samtidsbrukerne av nettsteder. Jeg holdt forleden på i to timer for å oppnå gangbar ID til PS3.

«Ghost protocol» er nydelig satt sammen. Simon Pegg som it-vedlikehold er elegant klønete, og Jeremy Renner spiller en mellom-morsk, men hjertemjuk konkurrent til Cruise. Ikke en gang Paula Patton er dårlig.

Handlingen beskriver den ubegripelige trusselen at en sinnslidende svenske vil hiroshime hele verden for å starte en rensende storkrig. Jeg velger å røpe at verden overlever. 2011.

Adele and the secret of the mummy

Netflix

adeles utrolige eventyr

Louise Bourgoin ser uklanderlig fransk ut.

terning 4 liten Dette er en litt overraskende Luc Besson-komedie, for den er laget med en bildebok-mild og dimanche-lys skøyeraktighet. Dame stjeler mummien til en svunnen farao, og vanligvis fører seriøst plastra egyptere til at skorpioner kryper ut av slitte britiske øyenhuler, og så kommer havet veltende over skjelettene. Men ikke her. Mummien stilles opp i en lunsjvennlig Paris-leilighet rundt 1911, og ikke en gang vegetarianere vil bli skremt når han begynner å vandre rundt.

Det starter med can can på Den røde mølle. Departementssjef sender blomster til hovedskreversken. Ferdinand kommer til Place de pyramides – han ser det rare lyset fra professor oldings hus. Der svever ting i rommet. I museet på andre siden av Seinen: Egg klekkes. Dinosaur-fugl kommer ut, og professoren deler sjel med kyllingen.

Nei. Ikke send tante i seng. Det er bare koselig. Dette er en slags Knoll og Tott-hygge. Besson har laget en film der de deilig uskjønne og rare fjesene til franske1911-menner skaper en karikaturisk fornemmelse av ufarlighet.

Så til Adele Blanc-Sec (en snedig omformulering av halvtørr hvitvin). Hun er en frisk og fanten-feminin oppdagerske, men søstera er stillferdig sjuk fordi en hattenål er stukket inn i hjernen. Adele vil oppvekke faraos livlege for at han skal helbrede dama. Det er faktisk merkeligere enn å ringe Snåsamannen.

Adele spilles av Louise Bourgoin fra Bretagne som har vært kjæreste med popstjerna Julien Doré og antakelig er årsaken til Bessons strålende humør. Hun har den klassiske kvinnerollens evne til å være frekk på en umandig måte, og dama bærer den sjarmerende dustefilmen.

Historien er tatt fra en tegneserie, så det er en forklaring på alt. 2010.

Bullet to the head

Netflix

bullet to the head

Sylvester Stallone på jobb.

terning 4 liten Den jernkanta gamle røveren Walter Hill har ikke laga skikkelig film siden 1996 («Last man standing»), men han gjør det fremdeles på sin måte. Hill er ikke en estetikk-orientert voldsnerde. Han er vidunderlig blodharry.

Noen takknemlige folk vil huske hvorfor de kjørte søndagsettermiddag til Lene eller Thomas på Videoverden og leide uverdige kassettfilmer som burde vært nevnt i skilsmisse-statistikken. Hill laga legendariske filmer som «The driver», «Nattens krigere», «48 timer», «Streets of fire», «Rød purk», «Johnny Handsome». Ahh. Sukk.

«Bullet to the head» er en by-rusa overmenneske-action fra New Orleans, og den starter med at Sylvester Stallone og kameraten stikker innom hotellrom og knerter en halvnaken purk rett før kokainkosen. Deretter blir det feler og kontrollert fyll og pissoarfight i cajun saloon. Sly har egen brygge i sumpen. Stemmen er som knitringa i et sammenkrølla seriehefte, og det passer bra, for historien er henta fra tegneserie. Stallone har dessuten et slags haiku-knapt Belmondo-fjes, og det passer også bra, for den oppstandne Christian Slater snakker framleis med froskestemme, og det passer bra, for det er mye fransk i Louisiana.

I løpet av sekunder med eksplosjonsstøy og urban-dialog har leiemorderen Bobo fått Den Nye Conan Jason Momoa som ressursfiende og Sung Kang som motvillig, importert purkevenn fra D.C. Mange dør uten at sorg oppstår.

Hill lager film på gamle måten. Nærlinser trekker detaljene inn i bildene og slører ut omgivelser. Det elektriske bylivet ser ut som en sykdom eller som et uunngåelig feilgrep, limousinene siger gjennom den ekle velstanden som perverse drømmer om Kondomeri-verktøy med glidemiddel, de utkledde gomorrianerne fra ulykkelig uferdig kapitalisme kunne vært styremedlemmer i Impotensforbundet og de deltar i grådighetsmunkenes ubesindige felles-desperasjon. Ingen damer bærer bh i Hill-filmer, han er tross alt åttitalls-feminist, så noen av dem har ikke klær en gang.

Stallone ser ut som ei støtte. Han har illustrert rygg som likner på Brudeferden i Hardanger (uten master), han har datter med instinktivt nittitallsfjes – og han er av den sorten som ikke ville ha sluppet ut katten uten ei fjernstyrt bombe.

Så vet dere alt. Bortsett fra én liten ting. Kinoen påstår at «Bullet to the head» har 11 års aldersgrense. No way. 2012.

The sentinel

Netflix

sentinel, the

Godt gammelt benkebilde med Michael Douglas og Kim Basinger.

terning 4 liten Denne filmen ble på en måte laga i den behagelige forstaden For Enkelt. Michael Douglas spiller en Senior Servicemann som elsker Førstedama mens han beskytter Presidenten, og Kiefer Sutherland har hevntanker om den eldre kollegaen. Feil folk vil ta livet av Presidenten av feil grunner. Douglas må dodge fortvilet rundt som ekstremt urimelig mistenkt.

«The sentinel» kunne vært en snedig thriller, som overrasket sjøl de nettbaserte konspirasjons-paranoistene til slutt ved at førstedama viste seg å være den kjønnsopererte sønn til Ceausescu. Sånn ble det aldri. Handlingen er streit som en episode av «Presidenten». Likevel vil du nok se den. De fleste blir tiltrukket av skuespillerne, og de vil hygge seg med et fotkjapt yrkesdriv som strutter av kunstig adrenalin og imiterer imitert virkelighet.

Det foregår mye hurtig dressgåing i «The sentinel». Folk samtaler med den muskelknytte delen av stemmebåndet, og kameraet haster av gårde slik kameraer skal når kodekjeftende Secret Service-folk ledsager presidenter i hotelltrapper. Replikkene skifter mellom det tv-banale og noen rå småkjappiser. Det vanlige har inngått en uproblematisk allianse med det eksklusive, og filmen vil underholde alle som ikke insisterer på å være han i salen som på død og liv skal tenke seg om.

Michael Douglas har det nasjonale ørneblikket på plass over et offensivt underbitt, men man skjønner aldri hvordan det skjedde da denne lojale presidentens mann for første gang lurte pastellene av Kim Basinger som presidentfrue. Stemmen hennes murrer riktignok som en spesielt vellykka eggløsning, men romansen føles feil. Kiefer Sutherland ser etter hvert så resolutt ut at han burde leie seg ut som statsminister til trengende land som Norge, og Eva Longoria medvirker mest for at ingen skal tro at de ser en god film og følgelig forlate salen.

Jeg ville helst ha sett Douglas i jungelflekkete khaki, og jeg ville ha foretrukket Sutherland iført skitne armhuler, men OK, hvis de på død og liv vil se ut som ONS-deltakere, så gjerne for meg. Jeg ville også vært lykkeligere om det viste seg at Tony Blairs hustru sto bak attentatplanene. Men kan vi velge? 2006.

Seven psychopaths

Netflix

seven psychopaths

Colin Farrell, Sam Rockwell og selveste Christopher Walken ute i de syngende buskers land.

terning 5 liten «Seven psychopaths» skulle blitt mislykka fordi den forsøker å legge en meta-mosaikk bestående av tidstilpassa revy-vold og noen steinkule kjendiser. Men det blir bra. Skuespillerne står støtt som midlertidige tirsdagsmyter, kalde små vignett-genialiteter. Og replikkene snor seg fint rundt dem som røykringene til en mesterblåser.

Skulle du ha sett. Så gikk det altså an.

Filmen handler faktisk om sju psykopater – og her ligger den første faren for anmelder-oppregning. Vi hopper over det. Finn ut sjøl hvem psykopatene er, og hva de egentlig utretter i den litt beinskjøre dødsdansen. Det viktige er at de holder fantasien din fast i et forvirra smil over spøkefull tullegåte som kunne vært henta fra ei barneregle. Manusforfatter og regissør Martin McDonagh forteller et ultramoderne eventyr ved å leke Bertolt Brecht: Hver gang du begynner å føle at fortellingen fenger, minner han deg på at dette bare er en film. For i Hollywood, introdusert av Hank Williams’ dødsengel, sitter den irskætta forfatteren Colin Farrell som nasjonal-alkis og forsøker å finne innhold til sin film om sju psykopater. Og så blandes fiksjon og virkelighet.

Her kommer den neste faren. Det kunne vært fristende for noen å oppsummere hvordan de forskjellige figurene vrir og vrenger seg mellom en innbilt og en virkelig virkelighet, hvordan rollene utvikler seg til steinstilige små ironier, hvordan den psykopatiske drømmen om en perfekt slutt skaper sin egen forskrudde forteller-logikk. Men det er ikke sånn vi gjør det. Vi gjør det heller sånn:

Sam Rockwell gjør sitt livs rolle. Han spiller en hunde-kidnapper som uheldigvis tar yndlingsbikkja til gangstersjefen og psykopaten Woody Harrelson. Rockwell bringer rollen sin til et mentalhygienisk tvilsomt avlukke der han i stedet for å oppføre seg fjollete (for det pleier han) klarer å gjøgle fram en urovekkende, snill galskap.

Og Christopher Walken. Gå på kino, Kristoffer Joner! Walken har de siste åra vært med i filmer der de skjøre særhetene hans ble mishandla av filmklippere eller ødelagt av kameravinkler. Her er den opprinnelige Walken tilbake. En beskjeden mann med voldsom lerrets-magi som behersker det delvis uttrykte med fullkommen skjønnhet. Han stjeler også hunder.

Colin Farrell er en undervurdert mann, og han viser at til og med feira actionfolk fra den gamle verden kan spille sære tragedier. Farrell er den streite fyren som ikke helt kan tro at han er i ferd med å bli en medspiller i sin egen blodige fantasi.

Og Tom Waits med hvit kanin. Og Woody Harrelson som gangster. Alle er de replikkmestere. Alle har de fjes og framføringer som ligger en halv meter foran forventningene dine.

Den tredje faren er at jeg kunne komme til å skrive at «Seven psychopaths» karikerer et ulykkelig amerikansk voldssamfunn som bryr seg mer om dyr enn om mennesker. Det gjør ikke filmen. Den etablerer et risikabelt og falleferdig anarkistisk univers og klarer ved suverene forteller-mirakler og slørtynn sjølironi å gi sin vaklende verden næring i 110 minutter uten at det oppstår ett eneste fornuftig poeng. 2012.

Tirsdag 22.11.– Jul igjen, men ikke røyk granbaren, er du snill

 

Bad Santa

Netflix

terning 5 liten Sitt helt stille. Det går over. Det er bare en populistisk omgangssjuke. I mellomtiden skal vi se komedier, og siden julen stort sett er på sitt beste i november og helst før julebordene og taxikøene starter, kan det være greit med noen små doser granbarhumor. Men ikke røyk granbaren. Det blir du nemlig ikke spesielt klokere av. Ikke røyk støvet som samler seg langs golvlistene. Ikke røyk julegleder eller julestjerner eller kristtorn eller girlandere. Du trenger den lille virkelighetsfølelsen som du har. Og ja. Det blir en Netflix-dag igjen. Hva skulle vi ha gjort uten?

Men til filmen.

bad santa

Billy Bob Thornton ble en julenisse man husker.

Julenissen i denne satansvarte komedien er så ille at han kan få grantrær til å råtne på rot. Han drikker verre enn Tourettes hustru, han banner som en nordnorsk filmregissør, pisser og spyr på seg, forsøker selvmord og har et sexliv som kan komme til å smitte store befolkningsgrupper med epidemisk klosterliv.

«Bad santa» må være laga av folk som fikk selbuvotter til hver eneste jul og aldri fant nøtta i grøten, for den jolliske sesongen blir utsatt for en kynisme som vil kunne fryse til Antarktis igjen.

Billy Bob Thornton er så avskylig at det går an å skjønne hvorfor Gud ga skuespilleren et uregelmessig fjes. Sammen med en svart dverg jobber han som julenisse i store varehus, og på grunn av partnerens status som dobbelt uheldig, kan de aldri sies opp. Når julen kommer, sprenger juletassen og julenissen safen og stjeler luksusvarer til dvergens asiatiske bad taste-beib.

En ekstra ille fyllejul havner de i Phoenix, Arizona, der ørken-natta er som universets svarte hull. Julenissen blir enda mer dritings enn han pleier, han ferker på ufinere vis enn før, han fornærmer flere forskrekka barn. Men dypt i kynismen finnes alltid den mjukeste dunungen. Det er en regel. Santa treffer USA-legendenes triste lille guttunge, som bor sammen med en utilgjengelig bestemor i luksushus og ønsker seg kjærlighet og julegave. Thornton flytter inn hos den naive keruben med alle sine grusomme omgangsformer, og gutten elsker den forferdelige mannen fordi han er julenissen. En parodisk og patetisk ømhetssituasjon oppstår, og så kan man lure på om også sentimentaliteten er ond.

Det forvirrende, avskylig og smertefullt vittig, og det går som det må. Pene mennesker ser ikke filmer som dette. Men de ler hvis de gjør det likevel.

Regissøren Terry Zwigoff er mannen som laget den mørkesvarte komedien «Ghost world» med Thora Birch og Scarlett Johansson. 2003.

Bjelleklang

Netflix

bjelleklang

Arnold Schwarzenegger omgitt av et kjøpemareritt.

terning 5 liten «Jingle all the way» er faktisk en familiekomedie, men den lanserer Arnold Schwarzenegger som skremmende uoppmerksom fraværs-far som forsøker å gjøre godt igjen manglende innkjøp av superhelt i plast ved å stjele, slåss og lyve. Julenissene selger gaver på svartebørs. Julen er en slåsskamp mellom hysteriske kjøpere av nøyaktig akkurat det samme, og fred finnes bare når de mest primitive kommersielle behovene er tilfredsstilt, og de små guttene har fått plastlekene sine.

En sånn film er forfriskende og uventet vridd. 1996. 1 time, 28 minutter.

Gremlins

Netflix

gremlins

To gode venner. Zach Galligan og en skummel kosebamse.

terning 6 liten «Gremlins» er fremdeles en av de stiligste grøsserkomediene som er blitt laget. Joe Dante regisserte den for Steven Spielberg i 1984 med en fin blanding av småby-sprøhet, juleromantikk, grapsehumor og virkelig spenning. En liten familie får merkelig dyr til jul, men det viser seg at den ikke må spise etter midnatt og ikke komme i vann, for da avler den monstre ved knoppskyting. Zach Galligan og Phoebe Cates i hovedroller. Han forelska segi henne mens filminga pågikk. Se opp for Steven Spielberg i elektrisk rullestol med TV-skjerm. 1 time, 46 minutter.

Alene hjemme

Netflix

alene hjemme

Råere enn Steven Seagal: Macauley Culkin planlegger sadisme.

terning 6 liten Jeg skal ikke si mye om «Home alone», som er en av de mest sette filmene i verden av å¨penbare grunner. Men jeg må nevne at den på et vakkert vis formidler kynismens sødme samtidig som den samler seg til en ukontrollert sentimentalitet som nesten er litt for mye. Da den ensomme gamle mannen får treffe den teite familien sin likevel, er det meningen at vi skal glemme hva denne filmen egentlig handler om. For det første omsorgssvikt. Nittitallet var et fantastisk sted som fortsatte åttitallets bekymringsfrihet, og den mest populære julefilmen handler om at familien reiser fra en åtteåring hjemme i Chicago for å feire en støyende og gretten jul i New Orleans. Det er fantastisk, men filmen kan føre til psykoser og angst hos barn som ikke er trygge på foreldrene sine. Kriseteam er på vei. Dessuten formidler filmen den mest groteske sadismen som noensinne er vist i en barnefilm. Torturen mot de to småskurkene er utspekulert og hjerteløs, og når de tråkker spiker inn i foten eller får håret brent av, da ler vi så godslig at det antakelig er et sosialpolitisk standpunkt. «Alene hjemme» er en nifs film. Det gjør den genial. Vi har alle en klok og hjerneklar kyniker inne i oss, og for en gangs skyld får han popcorn og brus. 1990.

That’s all folks!

Mandag 21.11.– Fliksete jubelbruce for den evige Willis

 

Lucky number Slevin

Netflix

terning 5 liten Siden mandagsfilmen denne siste mandagen før advent har fått en slarven treer-terning, er jeg tvunget til å gjøre en vri. Fra Bruce Willis spilte TV-serien «Moonlightning» (1985-1989) mot den uimotståelig gretne skuespillerinnen Cybill Shepherd, har den elegante mannen vært et velbrukt møbel i actionhjem med respekt for sin egenart. Han hadde hår i 1985. Det har han dessverre ikke lenger, og hårløsheten har gått ut over bruset i Willis, men han spiller gode filmer for det. Jeg har funnet Willis-hovedroller på Netflix som det er verd å se. Virkelig verd å se. Klipp ut. Heng opp.

Til filmen.

lucky number slevin2

Fleksnes-frakk, to pistoler og DnB-sveis: Bruce Willis.

Dette er antakelig det kuleste du får se denne sommeren, skrev jeg, for det var sommer og det var 2006. Tror du at intens slentring er en selvmotsigelse? I de sjølgode setningenes rusa rike er ingenting umulig.

«Lucky numbers Slevin» er utstudert kjølig og velprøvd som stålet i en gammel avbitertang, og den slipper presise, litterære replikker med den velgjørende, overlegne gjerrigheten til en rik mann. Dette er stilisert, kronglifisert, ordrik, humoristisk lureri-krim, og den er bare til som stilnytelse.

De høye mursteinsbygningene er poetiske på en taus og talende måte som på sett og vis imiterer New York. Folka har tilgjorte fjes, og når de snakker, holder du nesten pusten av forventning. Her kommer ikke én overflødisk stavelse, ikke en gang når Hartnett og Liu jabber avgårde på et slags Marx Brothers-vis.

Bruce Willis i rullestol og bøttehatt forteller innledningshistorien om hvordan en uheldig familiefar og slekta hans blir massakrert av galopp-gangstere. Så demonstrerer han den øyeblikkelige virkningen av en Kansas City Shuffle, og spillet er i gang.

Josh Hartnett står foran speilet i en forsvunnet manns leilighet da først Lucy Liu dukker opp i en slags ovariedrevet fniserus. Enda bedre blir handlingen da to underlige nyork-afrikanske torper banker på døra og mannen innenfor og tar ham med til Morgan Freeman som vil at han skal myrde jødens sønn for å innfri feil fyrs gjeld. Når Freeman ler, likner det Lyden av Norge på P4, men det er ingenting mot jødegangsteren Ben Kingsley, som likner stadig mer på sitt eget kranium og har en sønn som må dø, forøvrig en gutt som kunne vært den unge Elvis Costello i en American Pie-film.

Willis dukker opp overalt som et ondt rykte, og håret hans minner om Kevin Costners under påvirkning av feil balsam. Hartnett er alle galningers stafett-offer, og går lenge kledd i badehåndkle.

Bittelitt tidligere enn du trodde foretar filmen sitt forventa temposkifte og den genre-korrekte identitets-forandringa.

Det er bra, for omtrent på det tidspunktet hadde du egentlig blitt lei av at Hartnett og Liu snuste idyllisk på hverandres mjukeste vokaler og hadde det for fint. Hevnens time er kommet. Aldri glem «Once upon a time in the west».

Regissøren Paul McGuigan er en 42 år gammel skotte som laget middelalderkrimmen «The reckoning» og Hartnett-krimmen «Wicker Park». Han har en sober sans for stil-elementer og ivaretar et manus som lett kunne ha drevet gjøn med seg sjøl. Når sommeren er blitt så påtrengende at du begynner å sette drink-paraplyer i tannglasset, da er det på tide å lukke seg inn med kalde ting som denne og føle at hjernen er et lekent sted. Dette er stilisert, kronglifisert, ordrik, humoristisk lureri-krim, og den er bare til som stilnytelse. 2006.

Red 2

Netflix

reds 2-1

Helt feil å gi denne gjengen firerterning. Bruce Willis, John Malkovich (som er en sekser helt aleine) og Anthony Hopkins.

terning 4 liten «Red 2» er slett ikke noen spenstig film, og det bør ikke overraske noen siden den bare er en skøyeraktig etterbyrde i et seriesyndrom. Men to betydelige komikere gjør den anstrengte agent-parodien til en liten fest i hvert fall. Som en hybelfest for tante Trauma, hennes flekkete tokjønna katt med arme riddere til kvelds. Ikke storarta, men særegent.

John Malkovich spiller halvpensjonert CIA-agent med en urealistisk blanding av absolytt kyndighet og en frakobla «finnes det en ferje til fjellet?»-fjernhet som er nesten ubeskrivelig. Det er som å se milde serier av små, små hjerneslag, det er som å se en mann som konsentrerer seg så uhensiktsmessig om bagateller at han fungerer som sitt eget haleheng. Han er fantastisk. Malkovich belærer forvirret omgivelsene som når en gammel lærer forteller om bussruter som ble oppheva i 1953. I denne filmen finnes mye deilig-dumt småsnakk. Mange vil like det.

Mary-Louise Parker spiller kona til Bruce Willis. Hun er eventyrlysten på en litt fornærma måte, som når kvinner klandrer spontanitet for at den ikke er planlagt godt nok. Hun forskrekkes kontinuerlig over verden med rare små, pipete damelyder som minner om den nesten tause jamringa fra sultne tarmer eller uventa sex.

Parker og Malkovich er vittige hele tida, også når handlingen skeiner usosialt rundt i sin egosentriske oppfatning av humor.

Det starter med at Malkovich dør. Døden er velkomment lakonisk behandla. Døden er en spøk.

Så begynner freakshowet. Blond galning med vampyrører sender rare speidergutter etter hovedpersonene før The Pale Rider detter inn i filmen med hagle, hatt og en forbauset ikke-tilhørighet som kunne vært henta fra Beckett. Deretter en asiatisk supermorder som origamier folk i hjel. Og så Helen Mirren, som tilhører MI1 med utringa aftenkjole og syttitallsfrisyre, sexy som ei Roald Dahl-heks og stappfull av få overflødige forklaringer.

Og deretter Anthony Hopkins som småsnål vitenskapsmann. Han har vært sperra inne så lenge i et safehouse at han likner Arne Strand, og han fant opp den ultimate atombomba. Nydelig gal. Et snedig revynummer midt i en film med nok raringer fra før.

Den eneste som bommer her er Catherine Zeta-Jones. Hun skal spille forførerisk russisk agent, og det bør man ikke gjøre. Zeta-Jones har uvillige, sjokkbrune valiumkinn og likner en hepatittplaga gnager. Det følger mye manglende arbeidsglede med Catherine.

Egentlig er det ikke noen særlig handling. Folk skifter kostymer bråkvikt og uten egentlige motiver, og i tillegg samtaler de om bomba som er gjemt et sted i Moskva før den kan komme til å utslette verden. For å være helt ærlig kommer du til å føle like lite sorg for verden som for Malkies død, og i så måte er «Reds 2» en behagelig film og en påminnelse om at lykken der å drite i alt.

Jeg streama denne filmen på Headweb, og den var OK, men nok en gang savna jeg Blu-ray. Å se film på nettlinjer i stedet for på mirakeldisker er et feil valg. 2013.

Red

Netflix

red willis

Willis har noe godt gående med NAV-dama si, Mary-Louise Parker.

terning 5 liten Du hadde garantert ikke sett kulere folk i en actionkomedie siden .. siden – «Bandits kanskje». Et vakkert veteranlag av vennligvoldelige ressurs-skuespillere gjør «Red» til en lydfin, naturfrisk postjulsfest.

Det starter med at Bruce Willis snakker med NAV-dama Mary-Louise Parker på telefonen. Han er pensjonert, så midt på natta står han opp for å tisse i slåbrok og dessuten banke opp et finnehette-lag av listende spesial-soldater. OMG (litt umoderne jente-forskrekkelse for Twitter (som også er umoderne) og sms (som tilhører Fred Flinstone).

Willis er føn-mild og hyggelig i all sin undertrykte mandighet, og før noen vet ordet av det, har han kidnappa Parker for at ikke Karl Urban skal utrydde henne, og ikke bare det – han har utstyrt henne med det testosteron-fremmende supermidlet Gaffa-teip og tatt henne med til et sted i skogen. OMG. For der kommer det mest steinete av alle troll-tryner, John Malkovich, fram fra kvistene forkledd som løvtre, og han er så gal som naturen mente han skulle være. Og Morgan Freeman. Som er på pleiehjem og venter på at Jack Nicholson skal dukke opp med bøttelista si. Om Freeman kan man bare si at hvis Gud virkelig elsket verden, ville han ha valgt Freeman som sin etterfølger. Og så ville Gud ha satt seg i kjelleren til John Malkovich (being John Malkovich, faktisk) og lurt på hvorfor det skjedde at Han og CIA mista kontroll på verden. John Malkovich har det synske menneskets intuisjonsbaserte vanvidd, og han tilfører denne avslappa filmen en deilig fornemmelse av personlighetsfrihet. Jeg kan være hvem jeg vil. Jeg kan være som John Malkovich. Being John Malkovich faktisk. Den største lykke.

OMG. Før dette skjer, er det allerede løsnet flere skudd enn i Landsskytterstevnet og D-dagen til sammen, og man kan bare sette seg til rette og nyte den heftige tangorytmen i treffene. For Gud har virkelig mista grepet på det, og USA er i ferd med å velge en idiot som president.

Fordi Willis altså er i konflikt med sin gamle arbeidsgiver CIA, må han søke hjelp hos eks-KGBuddien Brian Cox, og som ikke det er nok, henter den engelske dronninga Helen Mirren fram automatvåpnene og skyter folk så nøyaktig midt i pannen at hjernekirurger ville ikke gjort det bedre. OMG. Og Richard Dreyfuss som villaskurk.

Jeg så om igjen denne filmen på lørdagskvelden etter å ha droppa ut av «Anger management» og «End of days». Jeg tror sjuendeklassingen likte den og følte at Malkovich var omtrent som hans egen familie, men jeg turde ikke spørre. I hvert fall var filmen enda bedre enn jeg husket den. Det er var ikke verst. 2010 føles som et århundre siden. 2010.

Die hard i New York

Netflix

die hard i new york

Samuel L. og Bruce i de gode gamle dagene i 1995.

terning 5 liten Det finnes egentlig bare to troverdige mannshelter, og det er Bruce Willis og julenissen, i den rekkefølgen. Julenissen oppfyller gamle farsforventninger om at familiens uklare sædleverandør også har et slags hjerte av gull som han pantsetter i desember for å kjøpe lengdeløpsskøyter med sko, og Bruce Willis tar vare på at slekt følger slekters gang ved at han er en ustanselig påminnelse om at bare forplantningssvake menn bærer reine t-skjorter.

Hans skikkelse John McClane har fulgt oss forslått gjennom våre beste år, fra den gang han klatret flinkt som en blikkenslager i ventilasjonsanleggene i «Die hard», til han denne gang omgås inneværende års Paranoia Americana, bombe-sabotasjene, med en så forverret mandagslivsstil at han kunne blitt tvangsinnlagt på det rehabiliterende Bukowski-museet for politisk ukorrekte bruskvekster til utvortes by-bruk. Nasjonalforeningen for flere menn i omsorgsyrker liker ikke nødvendigvis McClane, og han kan antakelig ikke settes til rydding av fortauer, bytting av undulatsand eller utebanking av muggen morgenkåpe, men hver gang han viser seg, tilstøter det kvinner innvortes mindreverdighets-komplekser som de tolker som lav vokseverk og benytter til relativistisk følelsesadferd. McClane er helten vår. Han er ikke musikalsk som Banderas eller skulpturell som Stallone, men du ville kunnet lukte den daggamle ånden hans til og med i Hillevåg.

I den tredje Die hard-filmen spiller han mot Samuel L. Jackson, en slags slipsneger med actionsjarme, og Jeremy Irons har fått være med som psykopatisk skurk. Det er i ferd med å bli en trend at de beste kjeltringene er engelskmenn. Slik ble Margaret Thatcher også nyttig for verden.

Filmen handler i søkk og kav om at Willis og Jackson holdes som gisler av en gal bombemann og dernest innblandes i terrorist-trussel mot skole samt et slags overbefolka spesialistran som er større i format og mer komplekst enn gavebyttinga tredje juledag. Action-genren blei svær i 1995, og «Die hard with a vengeance» var den største av alle. Større enn James Bond. Større enn CNN. Verdens beste jule-underholdning for folk uten sjel og skamfølelse. 1995.

Hostage

Netflix

hostage2

Og psykopatene går løs på jenter og barn.

terning 5 liten Bruce Willis tar en Die Hard med kjevemuskler som er strammere enn Hushovds skinker. Den glatte issen kunne vært utlånt fra Vigelandsanlegget, men tilført skremt, forbanna ørneblikk fra en alternativ nasjonalsang. Etter å ha rømt fra fiasko som gisselforhandler i L.A., blir han politisjef og gjømmer seg på landet. Så skjer det igjen. Barn og unge og kone og datter i hendene på Verdens Psykopatforbund, og bare Willis kan hjelpe. Høres det greit ut?

Det er nokså til å begynne med og storarta etter hvert.

Filmens innledende feil er at et barn dør for at hovedpersonen skal kunne bli nok lei seg. Det er ekkelt. Dessuten er skurkene feil da rikingen Kevin Pollak og hans to unger blir tatt som gisler i et slags legopalass inntil Californias indianerland. Halvdumme bruktbil-lasaroner i 25 års alderen engasjerer aldri mer enn samtaler på Torjå etter midnatt. Det er sløseri å bruke 52 millioner produksjonsdollar på tre tapere som ville blitt fornøyde om noen ga dem seks Budweiser og penger til bussen hjem. Derfor topper action-planleggerne budda etter hvert, med ninjakledde jokere fra det alternative næringslivets mørkegrå elite. Angstbittets bistre Bruce får dobbelt sett motstandere, og filmen kjører seg ut i et nattsvart, blåblinkende actionkjør som haster oss vekk fra køen på sosialkontoret. Sadister skal dø. Vi skal ikke syns synd på dem. Det er dårlig film.

Regissøren Florent Emilio Siri tilhører de nye, deprimerende folka. Han spretter rett opp av plenen og regisserer gråtkvalt actiondrama som om han ble født med en spesielt godarta hornhinnefeil. Siri laget riktignok den overraskende gode «The nest» i Frankrike, men det drevne handlingsdrivet, den kortpusta klippinga, kjøret og flyten i «Hostage» burde egentlig vært verket til en sjølsikker veteran. Kanskje er det. Kanskje er det ikke regissører som lager filmer lenger, men produsenter og klippere?

«Nei, ikke det», tenker enhver kresen filmseer da de tre lavlivs-psykopatene i pickup-trucken ved et uhell invaderer rikmannsvillaen og skriker seg til en gisselsituasjon. «Vi fortjener skurker som kan lese og skrive.» Den bønnen blir hørt litt seinere. Men også dramaet inne i huset tar uventa, gode vendinger. Pollaks guttunge viser seg å være en Home Alone-smarting og smetter ventilasjonssystemet som virusssmitte. Skikkelsen til Ben Foster (fra Mastrosimones «Bang bang you’re dead») vokser langsomt til å bli en slags krysning mellom Sean Penn i «Bad boys» og Robert De Niro i «Cape Fear». Og sjøl om handlingen overdriver mytifiseringa av den arme tosken, har filmen fått en skikkelse.

Da familien til politimesteren blir tatt som gisler av rikingens arbeidsgivere, skaffer «Hostage» seg grunnlaget for en skikkelig helt. Blodskutt, svett, sotskitten og sentimental. Ingen kan denne rollen som Bruce Willis. Han er definisjonen på mann.

I lange sekvenser er «Hostage» en tungpusta mannegrinefilm, men den stanser gudskjelov aldri for å snakke om det. Og siden alle usannsynlighetene befinner seg innenfor det opprømt akseptable, er faktisk thrilleraction det eneste kjøretøyet som med fordel kan kjøres med tårer i øynene.Ild og tårer: Bruce Willis får mye å gjøre da kvinner og barn trues. 2005.

The cold light of day

NRK3 21.30 og NRK1 00.45

cold light of day, the

Et sjeldent møte. Bruce Willis og Sigourney Weaver.

terning 3 liten Thriller med Bruce Willis som tilbakeholden CIA-er med omtrent samme kommunikasjonsvilje som en svidd oksesteik (ingen spiser oksesteik lenger). Men filmen handler fra Spania, og da bør man bli mistenksom. Den er blitt til som et slags ulands-prosjekt eller fordi det er billigere enn komle-paella å lage film i Spania. Amerikanerne er antakelig bortviste Hollywood-gisler som har kommet til utlandet for å betale paracetamol-gjelda si.

Henry Cavill har vi sett før. Han var Theseus i «Immortals» og har en sånn kropp som jenter drømmer om rett før de får mensen. Cavill spiller den litt fornærma sønnen som har måttet flytte jorda rundt på kort varsel uten å vite at pappa var tøffere enn Daniel Craig. Han treffer familien på yachten i Spania, men familien fordufter fortere enn avviste asylsøkere, og dere gjetter aldri hvem skurken er, for det sier jeg ikke. Nei, det er ikke Jagland.

Filmen tusler i full fart av gårde til Madrid, og det er Bourne-aktig vellykka, for i den spanske hovedstaden blir Cavill forfulgt av alle folka som finnes unntatt en Natalie Portman-imitasjon som har en hemmelighet som jeg heller ikke røper. Plutselig sitter Mossad der uten at vi ser snurten av TV2-Gresvigs skuddsikre vest, og de gjennomfører blant annet den mest klønete shoot out-en i israelsk etterretningshistorie. Hallo! Vi har sett NCIS, vi kjenner Ziva!

Nå har jeg fått filmen til å høres underholdende ut, og det er urettferdig, for regissøren Mabrouk El Mechri er en klønete halvungdom som antakelig ikke får til Instagram en gang. 2012.