Månedlige arkiver: oktober 2016

Mandag 31.10.–Halloween er belønningen for at vi er så snille

 

Den røde drage

NRK3 21.40 og NRK1 00.45

terning 5 liten Om begeistringen for Djevelen og hans team er det mye å si, så det skal jeg ikke gjøre. Vi har gjort en god jobb med å fjerne brutaliteten og døds-erotikken fra livet vårt, og det er et mirakel at de som vokser opp hos oss, kan bli leger. Snillheten er systematisk tilkjempa ved oppdragelse i kultur og familie, den er tynn som kakaosnerk og egentlig mindre holdbar enn softis i sola. Derfor må snillheten dyrkes hver dag med usvekka overbevisning. Det er vi som er Dyret i Åpenbaringen. Vi må ta oss sammen. På den andre sida av livet vårt finnes fiksjonen. Som når et barn får snop fordi det tok tranen sin. Fiksjonen er belønningen som lar oss se det arketypiske dramaet som vi har gitt avkall på. Halloween er en deilig fiksjon, akkurat som goth-kunst, death metal-konserter og tvilsom vitsehumor. Det handler om snop. Halloween er Belønningens Dag.

Men til filmen.

den røde dragen

Ralph Fiennes ser på sitt offer, men Emily Watson er blind.

Hannibal Lecter vil for alltid være seriemordernes ubestridte Ingrid. Den evig aldrende og pseudoaristokratiske akademikeren står for noe ganske interessant: Det perverse ved forfinelse. Elitisme fører til selvdyrkelse, og selvdyrkelse fører omsider til opphevelse av moral og innføring av egosentriske eller etnosentriske leveregler.

Det er morsomt at «Red dragon» starter med at Hannibal sitter i konsertsalen. Han er med i symfonistyret. De kalde, stikkende slangeøynene røper at han ikke opplever noe annet i musikken enn muligens beundring for sin egen evne til å sette pris på den. Det er også morsomt at Hannibal er en gourmet.

«Red dragon» gjentar handlingen i «Manhunter» med Edward Norton i rollen til William Petersen. Det starter imidlertid med at Norton får hanniballen i fengsel. Det var ikke med før. Deretter kommer Ralph Fiennes inn i historien som en slags søndagsengel. Han deler Norman Bates’ skjebne, ved at en sjukt moralistisk kvinne har ødelagt seksualiteten hans i barndommen. Dermed oppstår det enda en perfeksjonist-klisjé. Fiennes forsøker å transformere selvhat ved å forfine sin kropp, bli en rød Blake-drage, og dessuten føre ofrene for sitt begjær over i en tilberedt livsfase. Han er en slags kjønns-kokk, som må lemleste kvinner for å ha objektsex.

«Red dragon» er dessuten en passe underholdende film, der Anthony Hopkins sitter smattende på sidelinja med den gjerrige strekmunnen sin, mens vår tids Dustin, Edward Norton, etterforsker familiemord med Miami-bleka hår og solbruna pralinerkinn. 2002.

Sex and the city: The movie

TV6 21.30

sex and the city the movie 2

Damer i latterlig dyre klær utretter ingenting.

terning 2 liten Her kommer den virkelige grøsseren.

Kinoversjonen av «Sex and the city» er en velspilt og ekkel ting, den er like lang som en TV2-høst med brekt bein og den handler om mennesker som gjør det lettere å forstå Osama bin Laden.

Sånn er den.

ANIMASJONER: Jeg går ut fra at filmens eneste kvalitet er de fire kvinnerollene, og at det er hensikten. Den slags helliger middelet, for de spiller med en umenneskelig stilisme som får en til å minnes Ionesco-forestillingene i Fjernsynsteatret den gang norske skuespillere mesket seg i begeistret tilgjorthet. MTV har en egen pris for «beste animerte tingest».

Tapetet i «Barton Fink» har vært nominert, og den hvite rapperen Vanilla Ice. Her er fire kandidater, for Sarah Jessica Parker, Kim Cattrall, Kristin Davis og Cynthia Nixon formidler en guddommelig papphet, et smertelig, martyrisk idioti som en dårlig skuespillerinne aldri ville ha våget.

MAGERT: Jeg må innrømme at jeg ble imponert over den ubarmhjertige utleveringen av voksne kvinners patetiske barnlighet. Vestlige magerhets-idealer har gått amok med Parker, som er et slags Madonna-spøkelse etter tjue år med hungersnød. Hun har så tynne bein at hun kan føde tvillinger ved siden av hverandre i sideleie, men Vesten har tilgodesett henne med sminkemengder og merkeklær som får fraværet av kropp til å se ut som en visuell begivenhet. Kim Cattralls omfangsrike vulgaritet er klassisk amerikansk og parodierer en del oppbrukte onanistmyter om seksualitet, mens de andre to damene egentlig bare spiller de samme rollene som litt forskremte hustruer gjør i sitcom-serier.

MENNENE: Mennene i «S&C»-filmen er et slags offisielt farvel med både Tarzan og Woody Allen. Her er fire skuespillere med så liten utstråling at de ikke ville fått mikroen til å virke midt i et lynnedslag. Chris Noth spiller Mr. Big som om han ble kasta fra Sopranos fordi han brukte hårfarge fra Fretex. Men da han like før bryllupet får Darth Vader-blikket, overskrider han de uvesentliges virkeområde og blir en hjertelig korttids-komiker. Da dama denger ham med brudebuketten midt i NY-trafikken, oppstår en ufrivillig «Rush hour»-scene, for denne filmen beveger seg hele tida utpå gapskrattens befriende selvmordsskrenter.

SATIRE: Det smarte er å se filmen for hva den egentlig er – en satirisk framstilling av en post-feministisk kaffebar-kultur som dyrker alle viktige følelser som snakke-snop.

Når Carrie skal gifte seg, er det viktige ikke hva gubben føler, men hva jentene kommer til å si. I scene etter scene parodierer regissøren en kommunikasjons-narkoman livsstil der ingenting har skjedd før man har snakket med venninnene om det.

Når Vogue-ørnen Candice Bergen (i Bollywood-farger og det håret Sitting Bull hadde den dagen han døde) har kjøpt brudekjole til Parker, kler hun seg i noe som likner en kreftramma sau. Etter romantikkens sammenbrudd kaster damene seg ut i en felles-narkoman selvmedlidenhets-orgie som smakfulle mennesker pleier å gjemme til langfredag.

Den onde livsstil-ironien er forførerisk, som når en så skarp skalpell glir over magen at man tror det er en finger med fuktighetskrem. «Sex and the city: The movie» er kirurgisk eller kanskje åpnende som en obduksjon. Velstandsbarna har en innside. Gud bevare oss alle! 2008.

Let me in

TCM 21.00

let me in

Kodi Smit-McPhee og Chloë Grace Morezt er fine unge skuespillere.

terning 5 liten Ikke bare nyorkere, men også vampyrer finnes. Grunnen er et enkelt mirakel: Svenskene, av alle folk, gjenfant vampyren. «La den rette komme inn» fra 2008 forteller den sterkeste vampyrhistorien noensinne; en intuitiv og rar kromosom-film som gikk inn i din sjels byggesteiner og ryddet dem til.

Mange var veldig spente på den amerikanske nyinnspillingen «Let me in». Det gikk bra.

Også versjonen til Matt Reeves balanserer vakkert på den paradoksale oppgrensinga mellom eskapistisk mobbeoffer-psykologi og kroppsnær, hjertebankende vampyrpoesi. Nøkkelbegrepet i filmen er den doble bønnen «Slipp meg inn». En liten gutt som føler seg forsvarsløst utenfor blant skolegård-mobberne. Ei egentlig ukjønnlig 12-årig jente som må ha blod for å leve og følgelig er på en uendelig udødelighetsreise utenfor alt. Både kjærlighet, lovlighet og forstand.

Den lille vampyren Abby spilles av Chloë Grace Moretz som var Hit-Girl i «Kick-Ass». Owen spilles av Kodi Smit-McPhee fra «The road». Wow. For et par. 2010.

Thirst

TCM 22.55

thirst

Nei. Du skal ikke forsøke å tenke på hva denne scenen egentlig går ut på.

terning 4 liten Sør-koreansk dramakomedie av mannen som laget «Oldboy» – 2004-film som vant en pris i Cannes. Denne handler om en alvorlig prest som opplever blodtørst og begjær etter kona til en annen fyr. 2009.

Søndag 30.10.– Kul Helsing dagen før den aller helsingste

 

Van Helsing

Viasat4 22.30

terning 5 liten Det er dagen før Halloween, en uhellig feiringsdag som nok en gang deler befolkningen i to nesten like store deler. Du har de som mener at barn burde gå julebukk i romjulen med en liten hekla Astrid Lindgren-pose der de får en halv appelsin og to serinakaker hvis de er heldige og hvis Prøysen passer på at ikke gardabikkja går laus. Det er de som akkurat nå forsøker å stille klokka på ipaden sjøl, siden de ikke stoler på verken Google eller Mac Donald. Den andre halvdelen er de som gleder seg til julaften, til lille julaften, til julebordet i november, til avdelingsårsmøtet med middag den 3. desember, til Valentine, til bursdagen til venninna i Praha, til Allehelgensdag og Oktoberfest og fastelavnslørdag og Rasmus sin navnedag, for alle de dagene fører til at de kan ta en ekstra tur på Polet. De har feira siden fredag. Jeg er for Halloween. Jeg vet ikke hvorfor. Men det trenger jeg ikke vite.

Men til filmen.

van helsing

Hugh Jackman føler seg ikke helt bra. Kate Beckinsale hjelper nok.

Antakelig er «Van Helsing» den visuelt mest støyende effektdynga noensinne. Eller den var det i 2004. Filmen har halvannen time hysterisk innledning da du forsøker småsjenert å skille mellom tannførende voksengler, varulver, frankensteinmonstre, vraltende, starwarsaktige kaizermonstre, Dr. Jekyll, iltre Igor og Draculas forskjellige skikkelser mens de angriper og ramler hvesende, snerrende rundt hverandre som bakgårdskatter i månelyset. Naturlovene er det første slaktofferet. Etter ti minutter imponerer ingenting. Man venter spent på den egentlige handlingen, men handlingen starter aldri. Ingen har tid til den.

Filmen handler om hvordan Vatikanet sender monster-morderen Gabriel Van Helsing til Transylvania for å redde en vampyrtrua fyrsteslekt. Greven på sin side trenger Frankensteins arvemonster til utstrakt familieforøkelse. Den litt jålete teater-australieren Richard Roxburgh spiller Dracula som om han skulle være et morgengrettent medlem av Procol Harum, og de plastilinakledde satanenglene snakker engelsk som russiske prostituerte. Hugh Jackman bærer førtiårskrise-hatt og Marloboro-klær. Ved hans side går utstyrs-munken David Wenham (Faramir i «Ringenes herre») og snakker slik C-3PO gjør. De er alle greie påfunn, men de kommer ingen vei. 2004.

Disconnect

NRK3 21.35

terning 3 liten Amerikansk drama for de folka som jeg nevnte: De som forsøker å stille klokka sjøl, og som fremdeles driver og lager nye Donald Trump-vitser. De ser stort sett bare NRK. Filmen handrer om alle de forferdelige internett-tingene i verden. En slags mosaikk av sex-chat, nettmobing, identitetstyveri og den slags. Jason Bateman spiller her, og det er antakelig det beste man kan si om den filmen. 2012.

The amazing Spider-man 2

TV3 21.00

amazing spider-man 2, the

Spidy snakker ut med Jamie Foxx.

terning 4 liten Toeren har jeg ikke sett. Men jeg har følelsen av at jeg har. Peter Parker har begynt å like sin rolle, men det følger stort ansvar med. Det er bare han som kan redde nyorkerne. Og de blir trua av Oscorp, som antakelig er en framgangsrik næringsorganisasjon som vi ville ha kalt Den Nye Olja. Mange stilige skuespillere. 2014.

Fryktens sommer 2

Viasat4 03.55

fryktens sommer 2

To angrende jenter. Nå kan dere se.

terning 4 liten I morgen tidlig egentlig. De samme folka og omtrent den samme historien som i «Fryktens sommer», gjør «I still know what you did last summer» til en kultur-korrekt repetisjon. Da denne filmen ble laget, var tida riktig for rituelle gjentakelser. Men det var i 1998, og det fins ikke en gang folk som kan huske popstjernene fra den gang lenger. Jennifer Love Hewitt, Freddie Prinze jr, Brandy Norwood, Mekhi Phifer. Danny Cannon regisserte. 1 time, 35 minutter.

Blood

TV2 Zebra 21.00

blood 2012

Engelsk thriller: Paul Bettany er melankolsk ved stranda.

terning 4 liten Antakelig har folka i TV2 trodd at dette var en grøsser på grunn av tittelen. Men det er det ikke. Engelskmennene har laget en slags dramathriller om to politimannsbrødre som har utøvd en fæl forbrytelse, og de blir satt til å etterforske den sjøl. Dessuten trøbler de med at faren var en storarta politimann. Paul Bettany er den ene. 2012.

Halloween 2

TV2 Zebra 00.40

halloween resurrection

Ja ja, Jamie Lee Curtis henger med.

terning 4 liten En uventa Halloween-oppfølger, fordi Mike Myers etterhvert er en slags Ramses II i filmunderholdning, og egentlig skulle vært råtna.

«Halloween: Resurrection» er egentlig en slags fjortisfilm, sammensatt av Blair-vimsing og kvasi-dokumentarismen i Big Brother-konseptet. Ungdom med tegneserie-skarpe personlighetstrekk kommer sammen i Mike Myers’ barndomshjem under ledelse av breiflabben Busta Rhymes, og der skal de etterforske ondskapens årsak. Noen snakker hvalpetøft som SMS-tjattere på NRK2, og så begynner ungdommen å dø på seg. Mike er in da house. Alt skjer etter boka: Først ryker den personlighetsbleike dorken, så den seksuelt aktive, så den seksuelt frekke – og deretter The Black Guy, på en politisk korrekt fjerdeplass.

Manusskrivernes lille genistrek er at en mail-kamerat av Skikkelige Sara følger skrekken via web-kameraer og tipser venninnen på palm-pc’en.

Dette er med andre ord virkelig en «Halloween» for vår tid, og faktisk en påminnelse om at det finnes noe som heter «vår tid». 2002.

Accidental husband

FEM 21.00

accidental husband, the

Uma Thurman snakker i radioen.

terning 4 liten Hva skal skje med Uma Thurman når hun blir voksen? Tarantino har skiftet søye-beite. Thurman er for øyeblikket en motvillig, sydame-mager 39-åring med upålitelige skuespiller-talenter. Dette går ikke bra.

Kanskje må hun leve med levebrødsting som «The accidental husband». En urimelig komedie om ei dame som ikke finnes og to menn som aldri eksisterte. Thurman gir kjærlighetsråd i radioen. Kvinner lytter med hormonfjes i bilene. Det gjør også menn, bortsett fra at det ville aldri menn gjort, for de syns kjærlighetsråd er verre enn å stanse på nærmeste bensinstasjon for å spørre etter veien til nærmeste bensinstasjon.

Dessverre skjer den ulykken at eter-kynikeren Thurman skremmer bort toskatrynet som brannmannen Sullivan var forlova med. Han vil hevne seg, og får en av disse nye løgnas-inderne til å hacke ekteskap med radiodama. Dermed må hun sørge for anullering før hun kan gifte seg med Colin Firth, som er forlegger og så verdig forvirra at han kunne spilt Hugh Grants bror i en hagefest-farse.

Umas sjiraff-fjes har aldri virket usikrere, også da hun våkner bakfull i brannmannens seng og åh-er seg verre enn røykdykker uten oksygentank fordi hun tror at NYFD-hunken har vært ute med den store teleskop-liften sin.

Alt er feil. Thurman går rundt i en lyseblå drakt som krøller seg på rompa og får den til å se fettsugd ut. Isabella Rossellini er medikasjons-blid tyskerdame på melkebar. Sam Shepard spiller poengløs pappa som om han ser fram til hjerteinfarktets befrielser. Det finnes ingen å hvile engasjementet på her. 2008.

Rødhette og varulven

FEM 22.50

rødhette og varulven

Amanda Seyfried i landsbydrama.

terning 4 liten Med litt strammere historie kunne denne Rødhette-filmen blitt et ålreit eventyr, og hvis den ikke på død og liv skulle etterlikne Twilight-serien, kunne den ha blitt en heftig utendørsgrøsser. Nå blir det mye halvformulert utkledningsrot.

Regissør Catherine Hardwicke (som laget «Twilight») har forsøkt seg på en dekorasjons-poetisk ramme når Rødhette og bestemor hennes nok en gang blir utfordret av skogens feigeste rovdyr. En kitscheuropeisk landsby med spjelkede utkantskråtak og hus med Disney-fasonger, julekvelds-tømmer, analfabetisk forundra bondebefolkning og kvinner i så omfangsrike pietistklær at de kunne ha gått umobba gjennom Saudi-Arabia.

Men de har altså en varulv. Og når det er blodmåne kan han smitte kristenfolk sånn at også de blir djevelsk dyktige. Denne byen er imidlertid mektig velsigna – for Amanda Seyfried spiller dattera, Virginia Madsen er mora og Julie Christie bestemor i bushen. For at ingen skal være i tvil om filmens slektskap til vampyromantikerne, spiller Billy Burke pappaen – og han er sheriffpappa i «Twilight»-serien.

Som i Twilight har jentungen to friere, og sjøl om ingen skal risikere å få akutt løpetid av dem, tilhører begge kategorien fin ungdom. Jenta vil nok en gang bare ha den ene.

Da ulven har begått forhandlingsbrudd og gjort skade, dukker Gary Oldman opp som ond prest med korsfarergorillaer. Han roter til den lange midtdelen av filmen med sine utspekulert geistlige grimaser, mens den rødkledde Amanda småløper på spretne føtter i størrelse 37 og viser fram sitt naturgitte talent for oppspilthet. Fart blir det imidlertid ikke før hun begir seg inn i bestemors hus og konfronterer eventyrets beist, et rufsete, uflidd og digert pelsdyr som ikke engang bibliotekbaserte byfolk ville ha freda.

Filmen har elleve års grense. Den passer i hvert fall ikke for yngre. 2011.

Multiple sarcasms

FEM 00.55

multiple sarcasms

Timothy Hutton og Mira Sorvino burde flytte sammen og få katt.

terning 4 liten Storarta skuespillere som Timothy Hutton og Mira Sorvino i en sjølrealiseringsfilm som vi egentlig burde ha vokst i fra. Hutton spiller den vellykka arkitekten med vakker kone og kjekk datter, men han er ikke lykkelig så derfor sier han opp jobben og skriver skuespill – og så blir han vellykka om igjen. Og lykkelig! Gjett om dette foregår i New York. 2010.

Svigermonster

TV2 Livsstil 21.00

svigermonster

Jane Fonda er ikke snill mot Jennifer Lopez.

terning 2 liten Det er vanskelig å mislike fjeset til Jennifer Lopez. Det er koselig som sørlandsdialekt, flanell og posesupper, det har boksernese og hippiehår, og øynene hennes er levende som Titten Teis. Det er lett å mislike Michael Vartan. Han ser ut som en firebarns gymlærer fra Hommersåk der han jogger i det klassiske strandmotlyset, en sånn som er trofast mot ungdomskjæresten, men elskes av alle jentene i avgangsklassen. Jane Fonda er lett å avsky, og det er rart. Hun likner den flinke far sin. Hun spiller film med imponerende foranderlighet, så hva er galt med dama? Antakelig at hun minner om en blanding av Michael Jackson og Joan Rivers. Ordet frodighet hang ikke over stallen da Jane ble født. «Monster in law» er en komedie om full krig mellom mamma og sønnens tilkommende, og det burde ha lukta svovel fra Fondas fyringsånde. Det gjør ikke. 2005.

G.I. Joe: Retaliation

Max 21.30

gi joe retaliation

Dwayne Johnson i moderne ridderrustning.

terning 5 liten A propos Robbie Williams, som fikk både seks og fem for konserten i Stavanger i 2013: I 2009 ga jeg sekserterning til actionfilmen «G.I. Joe: The rise of Cobra», en begeistring som gjorde at jeg datt ut av aftenbønnen til mange hipsterjævler. Men som også førte til at jeg ble fryktet, slik man frykter en rullestolpasient med diaré.

Det forrige avsnittet var et skole-eksempel på hvordan man ikke skal starte en anmeldelse. Det skal ikke stå noe om Henrik Ibsens ungdom i en innledning, det skal ikke stå noe om den forrige filmen til regissøren, det skal ikke stå noe om etiopiske barns menneske-rettigheter eller prisen på agurker. Det skal stå hvordan filmen er. Derfor starter jeg igjen. Uten kolon.

De som har laget «G.I. Joe: Retaliation» er spinngalne folk, og de gjør det man ikke skal. Man skal ikke ta livet av en hovedperson og populær skuespiller etter femten minutter, for det er juks og kan føre til at den ansvarlige aldri kan bli norsk landslagstrener. På tross av det får den unge regissøren John M. Chu fra California skikkelig fart på filmen sin, og det varer ikke lenge før du glemmer han som ble borte, og så nyter du den plysj-patetiske, men deilige fornemmelsen av «Akkurat sånn var gamle James Bond»-filmer.

Det var de ikke, for gamle James Bond-filmer var slåbrok-kåte kjønnsrolle-katastrofer, og det er ikke rart at Sean Connery måtte gå i terapi til en seksolog.

«G.I. Joe: Retaliaton» er egentlig laga for sånne tiåringer som vil spy i 1D-capsen sin hvis folk kysser på munnen, så den vaser ikke rundt med martinifyrte smoking-ereksjoner. Dette er full fart action, der de to damene er tøffere enn Stokkavatnet-joggere og innleide asiater svever rundt og beviser at man blir lett og sprek av kullhydrater. Bruce Willis er en gammel mann, så han forsøker seg med en Brenda-kommentar (man kaller ikke kvinner Brenda, det er synonymt med «lag meg en kolbe kaffe»), og han blir satt på plass med skarpladde BWC 85 kaliber-blikk.

Vi starter i Nord-Korea der den nesten surrealistisk nakkeløse klumpen Dwayne Johnson smelter gammel-kommunistisk hønsenetting med futurum-hanskene sine. De skal hente en avhopper. Det er ikke Snowden.

I neste sekvens skyter G.I. joene på pakistanske opprørere som drepte sin egen president, og allerede da aner man uråd. USA er utrolig presise når det gjelder å velge feil side, så fienden er antakelig en gjeng idealister fra Amnesty, og de kom for å fjerne en pervers undertrykker som også plaget små lam med høytlesning av halal-ritualer. I alle fall blir kjernefysiske våpen beslaglagt, men så er det dette med den amerikanske presidenten. Han spilles av Jonathan Pryce, og ingen henter inn den britiske mimikk-akrobaten for at han skal spille snill.

Forræderi og svindel fører til at G.I.-soldatene blir angrepet med ørkeneksplosjoner som flammer så vakkert i appelsin-rødt og fosfor-hvitt at man ser seg om etter fruktfatet. Så starter den egentlige filmen.

Den forteller jeg ikke noe om. Men vi får være med til The Rock Johnsons lyckliga gata, det blir klatring i Himalaya-fjell, det blir stormaktsmøte med nedrustning øverst i tidsplanleggeren (politikere er tradisjonalister, og noen av dem har sikkert 7. Sans). Satellitter sirkler i den evige kosmo-natten. Alt er påpasselig høytidelig, alt er ironisk ment på samme måte som Korea-krigen egentlig var det – og alt er bra.

En detalj må jeg ha med, for Robbie Williams sin skyld: Den rødhåra soldatskreppa Adrienne Palicki råkjører pick-up der Bruce W. sitter bakpå og sprayer fiendefolk med maskingevær. Da alle er døde, snur hun seg mot veteranen og sier: «Er du OK?» Willis svarer med mild stemme: «Kolesterolet er litt høyt».

Regissøren Chu er 34-åringen som laget Bieber-filmen «Never say never» og to «Step up»-filmer. Han er lett å like. Gjett om han skal regissere den planlagte treeren. 2013.

Fright night

Max 23.45

fright night farrell Montague

Colin Farrell tar for seg av halspulsåra.

terning 5 liten Jada, det fantes en «Fright night» på åttitallet, men denne er tøffere. Anton Yelchin var en kul russisk ungdom (han døde som 27-åring) som spilte i «Terminator Salvation» og «Beaver». Her lever han sammen med ei motvillig mor med Lassie-hår og servitørtryne i en forstad på størrelse med et gjennomsnittlig jærdrivhus i utkanten av Las Vegas.

Anton oppdager at naboen Colin Farrell antakelig er vampyr. På ungdoms vis bestemmer gutten seg for å etterforske, og han inntrenger naboens hus på jakt etter blodsugt stripper mens syntheziserne brummer som snackssjuk dvalebjørn. Colin Farrell er en fantastisk vampyr. Glem familien McCullens åtte unger uten mormor i skogen. Glem greven. Farrell suger så du kjenner tennene i nakken. Og dessuten drikker han Budweiser av boks og blikkfanger damer.

Handlingen er stram og fin. Yelchin får hjelp av en pysete TV-ekspert på vampyrisme (David Tennant i stilig rolle), og etter hvert blir det både vittig og spennende. Men Christopher Mintz-Plasse må få seg en butikkjobb snart, for han er konsekvent dårlig. 2011.

Lørdag 29.10. – Storarta lørdag med både thrillere og grøssere

 

Ukjent ID

Norsk TV2 22.30

terning 5 liten Egentlig er dette Halloween-helga. Grøssere og galskap finnes spredd over normalkanalene med forbilledlig lojalitet, og mange av dem er ålreit. Jeg har valgt en thriller fordi thrillerne er de som best klarer å gjengi menneskenes plutselige følelse av at ingen ting stemmer og alle er blitt gale, og hvorfor sier de så sjuke ting om Therese Johaug? Kafka skildret i sin tid den utslettende uroen som kan oppstå når mennesket møter samfunnet, og mennesket ikke skjønner noen ting. Thrillere gjør også det. Mange av de beste handler om fremmedfølelsen. Alle de andre er blitt gale. Hvordan kan det ha skjedd? Hvorfor er det ingen som hører på meg lenger? Eksistensiell oppvåkning kalles det. Mellom deg og urettferdigheten finnes det en tynn hinne av tilfeldigheter som holder deg trygg.

Men til filmen.

ukjent id

Liam Neeson klamrer seg til Diane Kruger for de sier at han ikke finnes.

Vi blir alle indignert når Liam Neeson ikke blir trodd. Han er den hederlige nord-iren som ga stemme til det fantasibibelske Narnias Aslan, et så vakkert sted at Ungfrue Maria antakelig er jomfru fremdeles. Han var den flammende opprøreren Michael Collins, som hadde helt rett i at ingen burde bli styrt av engelskmenn. Han var seksualitetsprofeten Kinsey, han var jedien Qui-Gon Jinn som oppdro Obi-Wan. Og så kommer en tysk etterforsker med mindre karisma enn bikkja til Angela og mistror den hederlige mannen i hans eget seminar.

Nesten slik den bryske legen Harrison Ford reiste til Paris med kona si i Polanskis «Desperat», ankommer Dr. Martin Harris et litt skjelvende Berlin, der leiegårdene allerede ser ut som om Tyskland er preget av glade Middelhavs-landers euroligheter. Men det er egentlig noe sympatisk ved denne oldtyske loslittheten, den er som en påminnelse om puritanerstaten DDR. Et proletarisk eksperiment der folk verken kjørte bil eller brukte strøm. Billige Fjellræven-anorakker, et sunt og fattig miljøvernliv. Berlin er deilig himmelfri og kald og snøete. Alt virker tydelig tysk, ned til de skitne vaskene. Hus som ser ut som om de ble berørt av historiens klør og så stivnet i en bymaske.

I Polanski-filmen forsvant kona. I denne forsvinner ektemannen i koma. Da doktor Harris våkner på sjukehus etter våt bilulykke, er det ingen som kjenner ham, og han vet bare delvis hvem han er. Fruen er mer avvisende enn en mellomleder med for lite sko-budsjett. En annen mann heter plutselig Martin Harris. Det er han som er på bildet med Liams kone. Doktoren har havna i photoshop-helvete.

Slik har det seg at Liam treffer den ulovlig-arbeidende bosniske innvandrersken Diane Kruger, en papirløs blondine for en gangs skyld. Hun bor i sosialrealistisk arbeider-leilighet og går uten push-up-bh til ære for alle de som trodde på sosialismen og kvinnekroppen i Tysklands fortid. Og for å utdype den gode følelsen av tidløshet og mennesker med papirbøker på nattbordet, oppsøker den identitetsbestjålne selveste Hitler. I et metaforisk mørkekott av en leilighet sitter Bruno Ganz og er tidligere Stasi-agent og etterforsker. Og som om ikke det er nok nostalgi for oss som gikk i langbukser allerede på åttitallet – den taxikjørende afro-tyskeren heter Bilko. Det var film om han en gang. Og sang.

Etterhvert tykner Das Plot, og der Dritte Mann ankommer historien i Fleksnes-hatt og trøbbel-schiesser-fjes. Vi har nå kommet til fasen «Ikke røp». Jeg gjetta hemmeligheten for lenge siden, men det er meg. Det er ikke dere. 2011.

The queen

NRK1 00.40

queen

Helen Mirren som den egentlige dronninga.

terning 6 liten Etter omkring en halvtime av denne filmen har det foregått et umerkelig tronskifte i England. Den opprinnelige dronningen er skiftet ut med en ny. Det skjer ved en gradvis sannsynlighets-forskyvning: Helen Mirren blir den troverdige dronningen av England, og Elizabeth faller på sin egen urimelighet. Det er kanskje den største enkelt-prestasjonen i film noensinne. Filmen er skrevet av miniserie-spesialisten Peter Morgan, sønn av Arthur Morgentrau, som intervjuet en rekke navnløse kilder som sto Blair og kongefamilien nært. De fortalte og fortalte, og Morgan brukte fantasien og logikken til å sette sammen et helhetsbilde. Men egentlig er filmen «Se og Hør» de Luxe, den representerer en sladderhistorie av gigantformat, for dette handler om hvordan kongefamilien omtalte folkeprinsessa Diana, som i England er viktigere enn Pavens forhold til Gud.

Det åndelige innholdet har ikke Morgan diktet opp, det har han diktet. For denne filmen er ikke bare en skildring av et kongehus som blir bombardert med sentimental populisme, den er en hovedmelding om tidsskiftet. På ett eller annet tidspunkt i den nyere historie overtok Folket styringa av Vesten, og de har beholdt den. Dyrkinga av Diana antok revolusjonære dimensjoner i dagene etter at hun døde, og blomsterhavet utenfor Buckingham Palace ble nesten en ironisk eufemisering av storminga av Bastillen.

Ifølge filmen var dronning Elizabeth den siste som motsto banaliseringen av Britannia. Hun gjorde det protokollen krevde av henne. Det var en vakker stolthet. Til slutt sank hun i kne, som det franske hoffet på skafottet. Og så overtok de sentimentale døgnflue-følerne Vesten. 2006.

R.I.F.

NRK3 21.40

terning 4 liten Her er en fransk thriller om uforståeligheten. En politimann som heter Stéphane opplever at kona forsvinner, men siden han har krangla med henne, tror alle at han har tatt livet av ektefellen. Det har han antakelig, men ikke på film. 2011.

Skyline

NRK3 01.20

skyline

Eric Balfour rømer med Scottie Thomson.

terning 4 liten Det var lenge siden kinoen kunne lokke med seriøse verdensroms-monstre av den menneske-etende, sivilisasjons-utslettende sorten. Det var moro i 2010.

«Skyline» starter Helganatts-poetisk ved at noe som likner julestjerner fra Hong Kong faller som dryss av nisseblålys over Englenes By. Når den maskulint hestefjesa Stallone-hunken Eric Balfour kikker på lysshowet, fdorvandles huden verre enn om han blanda solstudio i Rohypnolen sin. Vi skjønner at noe annet enn engler daler ned i skjul, for hyrdene på marken blir ikke gamle hvis de forsømmer sjansen til å leke gjemsel bak blendingsgardinene.

Vi liker ikke at Balfour er smitta, for han er sammen med Scottie Thomson, og den morgengravide jenta var kjæresten til Tony i NCIS, og hun er et følsomt og alvorlig menneske. Dette kan ikke gå bra. Det gjør det ikke, sjøl om Balfours velstandshippievenn Donald Faison forsøker å evakuere i køddomobilen sin. Rett ved garasjedøra står en gjestende tentakelhulk og slikker i seg margarita-blide californiere etter å ha trampa på dem.

Fra så langt ute i Universet at verken Arbeiderpartiet eller Den norske kirke aksepterer at de finnes, kommer det årets mest vidunderlige designer-romskip. Det ser ut som Bang Olufsen-inspirert alumimium-modernisme; fartøyene er som udyffige spontan- installasjoner fra en bilkirkegård, som skrapjernvaser eller maneter av organisk metall. På nært hold blir de klistrete, slimete, ekle, våte og klare for brun dunk. Romskipa er virkelig bra.

Husvertens plutselige bortgang fører dessverre til at de at de andre folka ikke tør forlate bygningen. Hele filmen foregår i ei litt kjedeligm apartements-blokk i Los Angeles. Vårefolk flykter opp på taket. De flykter ned fra taket. Monstrene føler trampende etter som krabbetryna troll md ildøyne. De smiler ikke, og de forandrer seg ikke så mye heller. Filmen lider litt under at den ikke flytter på seg. Til gjengjeld slipper du vampyr- og zombie-ætta standardscener der folk flykter gjennom gatene og blir spist av stavrere.

Det funker som en fin avveksling da jagerflyene kommer og bomber moder-romskipet i et heftig supersmell av den sjeleskapende megatonnasjen som gjør at kinobilletter kan føles billige. Da filmen egentlig skal være slutt, tar de to Chicago-brødrene Strause oss med på en innside-tvilsom tarmtur som ser verre ut enn koloskopi. Uææsch, sier alle damene, og så gjemmer de ansiktet ved beltespenna di. 2010.

Gone in 60 seconds

TVNorge 22.00

gone in 60 seconds

Nicolas Cage og Angelina Jolie i eksosromantikkens blå lys.

terning 5 liten På landet går actiongenrens mjuke hysteriker Nicolas Cage rundt og stuller med gocartene sine fordi han ga opp biltyverier.

I storbyen er lyset blått som Godzillas kveldsånde. En engelskmann med dobbelt så stor tunge som hjerte truer Cages bror på livet og tvinger den avlagte forbryteren tilbake på den brede vei. Broren er interessant som en toalettskylling. Men fordi brødrene deler på ei mor som bærer rosa Frankie & Johnny-kostyme i strevsom diner, må han ikke dø.

Cage trenger folka sine.

Kubikk-karismatikeren Robert Duvall er med. Landeveiens røver-Randi Angelina Jolie er med, tilsatt et hår som ser ut som om noen sølte kefir i det.

50 biler skal stjeles på tre dager, mens Hakkebakkeskogens revefar, detektiven Lindo, lusker lurt rundt og bare vil sette folk i hi.

Dette er tectyl-poesi. Det er nybona silkeaction for bilelskerne. 2000. 1 time, 59 minutter.

Hånden som rører vuggen

TVNorge 00.10

hånden som rører vuggen

Rebecca DeMornay er ikke snill, men veldig lei seg.

terning 5 liten «The hand that rocks the cradle» (is the hand that rules the world) var en av de nittitallets superthrillere. Rebecca DeMornay (som etter sigende var samboer med Leonard Cohen) spiller en hevnlysten kvinne som tar seg jobb som guvernante hos en pen, alminnelig familie for å stjele mann og barn. Annabella Sciorra er mammaen. Pappaen Matt McCoy hopper vi over. Laget av Curtis Hanson, som også gjorde «Vitnet i vinduet» og «Bad influence». 1992. 1 time, 50 minutter.

Anywhere but here

TV3 19.15

terning 4 liten Wayne Wang har laget dette dramaet med Susan Sarandon og Natalie Portman. Handler om mor og datter som søker suksess i Hollywood, og som så ofte før er dattera klokere enn mora, for hun vil studere, mens mora vil kapre filmstjerne. 1999. 1 time, 50 minutter.

The amazing Spider-man

TV3 21.30

amazing spider-man, the

Emma Stone steller med Andrew Garfield.

terning 5 liten Her er den filmen som jeg kunne ha veddet på aldri ville bli laget. Sam Raimi tømte Edderkoppmann-myten for alt tenkelig eventyr, og melankolikeren med de klissete fingrene ble en trist byoriginal. Tobey Maguire kom til et slags eksistensielt endepunkt der sjøl føreren på Styx-ferja ville sett likegyldig på ham. Det var så leit og så irriterende å være superhelt at arbeidsledig finansieringsekspert kunne virket fristende.

Andrew Garfield er en Spider-man for vår tid. Han har et smådjevelsk Justin Bieber-fjes og er i stand til å utøve actionglad ungdommelighet uten at man skulle ønske at Freud stakk innom for å si at trang drakt er helt normalt. Jenta er Emma Stone, en slak og sval ungdoms-skuespiller med bein i nesa og latter i blikket. Hun er til og med datter av den gamle nittitallskomikeren Denis Leary, som er blitt lov og orden-mann i den delen av politiet der de ikke innkaller til planleggingsseminar hvis pus sitter fast i plentreet.

Det starter med at mamma og pappa Parker forsvinner med uhyggelige hemmeligheter, og Peter Parker vokser opp hos Martin Sheen og Sally Field. Det er en så attraktiv form for foreldreløshet at han burde skatte for det.

Det er heller ikke en ulempe for den moderne Spider-man-historien at den troverdige livs-tristesse Rhys Ifans spiller motvillig gene-mekker i en gjenværende del av amerikansk næringsliv. Peter P. blir vertskap for en ekkel liten edderkopp, og så utvikler han seg bråkvikt til en begeistra eventyrfigur som nesten kan fly til Neverland. Det er inspirerende å se ungdom som trives med fysisk aktivitet og ikke bare sitter med orgel-leksene hele dagen.

Forskeren blir til en diger grønn øgle med sørgmodig brite-blikk, og før du vet ordet av det skvetter han opp av skoledoen og sprer grønn tåke. New York evakueres, og den kan vi. Heisekraner duver deilig i vinden, og den kan vi. Emma Stone har gammeldags hestehale, og den kan vi. Den nye spidermannen er ikke akkurat sofistikert, men han underholder. 2012.

Road to perdition

TV3 00.20

road to perdition

Tom Hanks spiser med en etterhvert forskrekka sønn.

terning 5 liten Tom Hanks er en stor mann. Ikke bare rager 47-åringen ( i 2002) med den diminuiserende hatten over mylderet i Chicagos gatebilde da han er på vei til forhandlinger med Al Capones sersjant. Skuespilleren Hanks er antakelig det tryggeste valget noen produsent kan gjøre til en rolle. Etter mange år og etter hvert kresent valg av roller, har Hanks kommet i den situasjonen at han er større enn filmene han spiller i.

Du setter deg høytidsstemt ned foran skjermen for å se Tom Hanks. Ikke for å se film. Og du blir sjelden skuffet.

«The road to Perdition» er så amerikansk som du kan få den. En hyggeramp av en 12-åring oppdager ved uheldige omstendigheter at pappa er en gangstermorder som drar på jobb i 1931 med maskinpistol og et hensiktsmessig tap av ansiktsuttrykk. Guttungen får oppleve hvordan et enkelt besøk hos en litt for tynnhuda forretningsforbindelse utvikler seg til massakre, og han blir ganske forskrekkaover at far er massakrøren.

Hanks har så små pupiller at de kan se alt. Han stirrer på Jude Law med en synsk manns nervøsitet, for han kan lese adferdsmønstre og vite alt. Mordere og rovdyr gjør sånt. Det er fantastisk.

Fantastisk er også den sorgramma Paul Newman og hans ekle sønn Daniel Craig.

Vinteren spiller godt. Legg merke til hvordan tidskoloritten hviler i sin egen verdighet. Ingen ser ut som om de er på kostymeball.

Hvis det hadde vært én genial tanke inne i «The road to Perdition» og ikke bare den tradisjonelle amerikanske oppvekst-melankolien, ville filmen vært perfekt. Det hadde nesten blitt for mye. 2002.

Fryktens sommer

Viasat4 23.00

fryktens sommer

Typisk Halloween-fjes.

terning 5 liten I en sommersløv fiskersmåby dumper en ungdomsgjeng det antatte liket av en antatt ukjent i havet fordi de kjørte på det, men neste sommer begynner mystiske meldinger og mord å mare. Skuespillerne er med fordi de tar seg bra ut i trange misunnelses-klær, og handlingen skal ikke føre til at noen mister troen på at de en gang kan bli manusforfattere. «I know what you did last summer» er en hjernedødt naiv ungdomsgrøsser i den retroistiske begeistringsbølgen for «Fredag den trettende»-filmer, men den er samtidig et slags livsmotto fra Dagbladet. «Vi liker det som laga oss». Sarah Michelle Gellar, Jennifer Love Hewitt, Anne Heche. 1997. 1 time, 40 minutter.

Villmark

TV2 Zebra 21.00

villmark

Kristoffer Joner på plass i naturen.

terning 5 liten Da denne filmen ble laget, var Kristoffer Joner allerede en så etablert personlighet, at det viktigste ved filmen også utenfor Stavanger var sånn: «Noen har sett Joner i naturen. Det var nifst.» Hyttetur er riktignok en by-ting på samme måte som drikking av småpilsflasker med penneskaftgrep. Men livet i skogen krever avgjort tilstedeværende mandighet for ikke å bli en slags «Out alone». Selvfølgelig gikk det bra. Joner er kvass i kantene og hard i blikket. Alle vi som alltid sa at han like gjerne kan spille Hitler som Reidar, kom til å få rett, og vi liker å få rett.

I «Villmark» er alle skuespillerne gode. Historien er kanskje ikke noe å gå på veggene av, men forventningen om at det kommer til å oppstå en god historie, er intens. Bjørn Flobergs durabelige anvendelighet skaper en slags voksenpervers undergangstone i filmen, og de unge skuespillerne veksler om sårbarhet i Mano-Mannens biotop.

Marko Kanic er filmens største overraskelse. Ikke at han kan spille film. Men at han finsliper en halvklovn i ødemarka og får til å være uanstrengt morsom i mørket og klaustrokulda.

«Villmark» er en perfekt hjemmefilm. Den er tett og konsentrert, med tydelige roller og nifse blikk. 2002.

Don’t be afraid of the dark

TV2 Livsstil 21.00

terning 4 liten Her har vi faktisk en amerikansk-australsk-meksikansk nattegrøsser som jeg ikke har sett. Det var ille. Arkitekten Alex med kjæreste-påheng restaurerer innsida av gotisk hus, og da finner dattera ut av husets mørke historie. Skapninene kommer, i en historie av Guillermo Del Toro. Katie Holmes, Guy Pearce og Bailee Madison. 2010.

G.I. Joe: The rise of Cobra

Max 21.30

gi joe the rise of cobra

Channing Tatum er glatt elitesoldat.

terning 5 liten Dette er egentlig den nye eventyrtidas James Bond-film, og på en støtende måte er det kanskje også den nye Star Wars. I hvert fall er Darth Vader med.

Jeg trodde egentlig at G.I. Joe var en imperialistisk plastfigur i uniform. Dette er meget mer. I en tidløs, men ikke utspekulert og estetisert framtid driver den gamle røveren Dennis Quaid sin egen elite-avdeling, og den er så teknologisk at folka egentlig er tobeina data-servere med helsestudio-konsoll.

Channing Tatum spiller Duke, en elitesoldat som innledningsvis skal redde Natos viktigste våpenkoffert fra høgtekka landeveisrøvere i skauen. Han og Marlon Wayans (tror jeg) blir så innlemma i offiser Quaids aluminiumshær. Da fortsetter det å smelle.

Dette er den nyfrelste actionfilmen, og hvis du tilhører de som får nervøse hjernevinninger av kvikke bilder, bør du holde deg til den italienske nyrealismen. Stilen har ørsmå etterslep fra John Woos eleganse, men bæres først og fremst av den nye actionfilmens kompromissløse destruksjonsfart. Vi diskuterte det i kulturavdelingen før jeg så filmen: I USA gadd ikke produsenten pressevise GI Joe fordi spesialeffekt-filmer er bortdømte i utgangspunktet. Anmeldere synes framleis at «Sykkeltyven» er en stor film, mens filmkunsten beveger seg inn i en stuegris-aggressiv soldatperiode som ikke er litterær og ikke dypsindig eller politisk. Fjernere fra hippiene i New York Times kommer du ikke.

«GI Joe: The Cobra rising» er en sånn film som nesten eksploderer innenfra. Bilde-behandlinga er så suverent kaotisk at du får følelsen av å befinne deg inne i en digital tørketrommel, og biler, folk, planeter, professorer og alle tenkelige andre løse deler bare feier rundt deg i en gigantisk, epileptofil øye-orgasme. Dette er virkelig ikke for komlestrikkerne, filmen er ikke for litteraturuka på Sting. Den er pur kjertelstyring.

Det er hva jeg mener med den nye James Bond-filmen. Helten er ikke en seksuelt tvilsom individualist som forteller folk om hvilken alkohol han foretrekker (øøøh, klyse!). Han er et helt team. Han er et lag-menneske som elsker eks-en sin med ukynisk hvalpeblikk. I Gi Joe-filmen står den blankpussa gjengen med forstads-idealene opp mot SPECTRE, som heter MARS og er ute etter verdensherredømme. Men skurkene driver ikke med tuxedo-ting. Nanonittene kommer farende som en grønnere trussel enn Oddekalv og begynner å tygge i seg ting som Eiffeltårnet.

Skuespillerne er en sak for seg. Channing Tatum i hovedrollen, Sienna Miller som Ana, Marlon Wayans som Ripcord. Her kunne Pia Haraldsen ha vært med. Her lusker ingen Oscar-håp. Replikkene er vidunderlig skamløse, ansiktsuttrykkene tilhører Toys R Us-studioet.

Dette er den nye tid. Farvel E.T. Farvel Annie Hall. Farvel til alpeluene i cinematek-uniformer. Det var morsomt å kjenne dere. 2009.

The grey

Max 00.05

grey, the

Også Liam Neeson er i naturen.

terning 5 liten For dere som ikke syns været er ille nok i november. I denne naturthrilleren detter en gruppe oljeborere ned i Alaska, og de må forsøke å klare seg sjøl fram til bylivet igjen. Det er er ulver. Det er psyke. Det er mye rart for Liam Neeson og Dermot Mulroney. 2011.

You again

FEM 21.00

you again

Kristen Bell har vært andunge.

terning 2 liten Denne filmen handler usjenert og skamløst om at for kvinner er det bare utseendet som teller. Uansett hva de oppnår i livet, om de finner opp den selvvaskende t-skjorta, om de friskmelder Afrika og frigjør Tibet så spiller det ingen rolle dersom det finnes noen på jorda som syns de er noen kvisete tapere med tanngrind og grinefjes.

I «You again» forvandler Kristen Bell seg fra stygg andunge i videregående til supersuksess i reklamebransjen og plakatblondine av den sorten som blir gift medrike datagrundere eller Anthony Hopkins. Men så viser det seg at broren skal gifte seg med vg-heksa. JJ var den onde mobbersken i videregående. Ikke bare det. Tanten til JJ er Sigourney Weaver, som aldri har glemt at Jamie Lee Curtis var penere enn henne på et avslutningsball. Curtis har bibiotekarhår og en kremhvit buksedressbukse som ser ut som en søknad om å bli gravlagt. Men like fullt skal hun misunnes for at hun hadde en vellyka make-up for tretti år siden..

Rundt denne groteske kretsen av sykelig overfladiske kvinner går verdens mest uanselige menn. Brudgom og bror seg ut som George Clooney med apemimikk, og han bærer shorts i prøvebryllupet. Pappa kunne vært en data-animert Disney-hund.

Jeg syns FN skal sende Nato-styrker til USA for å stanse den sentimentale kvinnediskrimineringen, for den er i ferd med å bli et epidemisk problem. En annen ting: Når jeg ser filmer som denne, syns jeg det er sjenerende å tenke på at amerikanere har sex. Det kan ikke være riktig, det virker galt, som når altfor unge mennesker har samleier, eller rare dyr eller folk som nettopp har båret ut søpla og ikke har vasket hendene etterpå. 2010.

50/50

FEM 23.05

50 50

Seth Rogen er en god venn for Joseph Gordon-Levitt.

terning 5 liten Du skal være ganske sur på verden og hans tilhengere for ikke å bli hjelpeløst rørt av en vellaga kreftfilm. Det er med sykdom som med hester i krigen. Du ser at filmskaperen er en ubønnhørlig manipulator som får hesten til å kikke deg så zoologisk korrekt inn i sjela at han likner en endorfinskadd Grand Prix-deltaker og det er rett før han hojer ”for et herlig publikum”. Men når de flinke gjør sånt, da er det forløsende, filmantropisk korrekt som en Mandela-hyllest, og du gir deg. Ja, hest, tårene mine triller. Jeg skal aldri spise pølser mer.

”50/50” har egentlig laga sin egen motbakke. Han heter Seth Rogen og deltar lojalt i amerikansk film som en velbrukt hemorroide-vits for at de med mellomfag i snurpemunn skal føle seg akutt uvel. I denne filmen spiller Rogen egosentrisk kamerat til den hederlige gutten som får kreft i ryggraden (”ja, jeg har ligget på feil madrass”). Rogen er han som bruker vennens sykdom som sjekketriks på bar, og det er nesten helt umulig å like de scenene han er med i.

Som om ikke en seksualkyniker i sykestua var nok, dukker den stadig vekk uheldige Bryce Dallas Howard opp og spiller tomhjerna, ufølsom og klønete malerinne-britney med et refleksjonsnivå som strever for å nå opp til ungdomskomediene på Disney-kanalene. Dessuten er Anjelica Huston nydelig som mor, også hun en fontene av meg selv-følelser: ”Hvorfor lar du meg ikke få gjøre noe for deg?”, som om det er en innarbeida foreldrerett at mor skal bli hovedpersonen når unger blir sjuke. Det er ikke lett å få kreft, for da begynner virkelig folk i omgivelsene å tenke på seg sjøl.

Jeg reagerte nok ganske negativt på den ufølsomme utleverings-humoren til å begynne med. Vi bor i Norge der apotekene er de egentlige gudshus, og man kan si hva man vil om nordmenn, men når de nærmeste blir sjuke, er de som oftest morteresisk selvoppofrende og taktisk tilbakeholdne. Den amerikanske filmen virket taktløs og forskrudd. Men den virker. Etter hvert virker den veldig.

Joseph Gordon-Levitt er en lun skuespiller. Han er ikke stivna som Ryan Gosling, han er ikke utfrika som en moserøyker slik Nicolas Cage var på sitt beste. Joseph G-L er kontrollert og lur. Han spiller rollen som radiomannen og hans mutasjon i kromoson 17 med eksakt beskjedenhet. Som en Woody Allen uten ekshibisjonist-galskapen gir han troverdighet og humor til det undrende, anstendige mennesket som opplever at den dødssyke blir behandla helt annerledes enn man skulle tro. Det er nå jeg skal nevne hans kvinnelige tvillingsjel Anna Kendrick (”Up in the air”), som spiller pasient-terapeut med velgjørende klønethet og empati. Det finnes ikke noe mer betagende (haha, det ordet har dere ikke lest på lenge) enn alvorlige og klomsete jenter. På film.

For det er nå vi nærmer oss slutten av filmen og den nesten umulige kreftoperasjonen, der det bare er femti prosent sjanse for å overleve. Da har filmen nesten umerkelig klart å snu stemningen, og du kan kjenne tennene til venterom-gnageren i magesekken. Jeg røper ingen ting.

Men jeg kan si unnskyld for alt det stygge jeg har skrevet om Seth Rogen de siste åra. Her er han veldig bra. 2011.

Midnatt i det gode og ondes hage

FEM 01.10

midnatt i det gode og ondes hage

Kevin Spacey som eksentrisk sørstatsmann.

terning 4 liten Egentlig har sørstatsbyen Savannah hovedrollen i Clint Eastwoods dryge virkelighets-krim. Nyork-journalisten John Berendts har sett den resolutt utenfra, som i en begeistra Mondo Cane-rus. Alt er merkelig og mystisk og esoterisk og idiomatisk og til de grader til innvortes bruk at ei amish-sekt virker kulturelt medstrøms i forhold.

I gatene lufter en mann den døde hunden. Folk er enten skjult homofile eller overstadig transvestittiske. Overklassen har ekstremt eksentriske julefester hos en nyrik John Williams som oppfører seg oppstylta og jålete som en gammal Sherlock Holmes-roman. Man venter at Leslie Nielsen skal dukke opp forkledd som Chevy Chase.

På alle måter er historien preget av den langveisfarendes fortellerglede. Berendts er den hjemkomne sjømann som kan sitte i Stormflofjord og fortelle at kinesere har tverrstilte kjønnsorganer uten at medbygdingene har kunnskaper eller mot til å dementere.

Ekstrem annerledeshet er ofte velkomment ekstrautstyr i film. Men den trenger sikker formuleringsevne og jær-tørre hjerneceller. Eastwoods «Midnatt i det gode og ondes hage» beruser seg på oppfinnsomhet, og hele greia havner etter en fin opptakt der siviliserte mager tømmer julens overflødige stykke delfiakake med marsipan og smørkrem. For mye av alt. Stilbrudd likner egentlig ikke Eastwood, men vi husker også pinlige farsescener i «A perfect world», så han har mistet magamålet før.

Det verste ved hele filmen er linsemusa Lady Chablis, en lokal transe som beslaglegger gigantiske tidsområder med pipete, eklosentrisk Chris Tucker-tull. Det visuelt innpåslitne vesenet funker som tua under lasset, for siden den delen av filmen er så dårlig, tillater du deg også å se at Kevin Spacey spiller eksentriker med en Bethania-bart som kvalifiserer til gratisbillett på Sgt. Peppers Marx Brothers-festival. Det blir ubehagelig synlig at John Cusack, den gjestende skribenten, måper hele tida, som om noen hadde hengt usynlige lodd til haka hans. Lydene fra et tivoli har den evnen at de fjerner alle andre inntrykk.

En film som burde vært farlig og truende silkekrim, forvandles til en plagsom utfartsfarse.

Alison Eastwood er datter til regissøren og den viktigste grunnen til å se filmen. Hun ser ut som den landsveifriske søstera til Alice Babs (lys og meget historisk svensk jodler) og har en umiddelbar erotisk sjarm som bør kunne gjøre henne til en kroppsfin blanding av Meg Ryan og Sandra Bullock med tida, hvis ikke navnet står i veien. 1997.

Fredag 28.10 – Slipp oktanene løs, det er fredag!

 

The fast and the furious

TV3 21.00

terning 5 liten Velkommen, det er fredag. Gratulerer med at det omsider regner, og dermed får ikke nåsånene i strømbransjen en unnskyldning for å tømme julekontoen din i år heller. På Vestlandet betyr tørt vær framtidig fattigdom. Hvis klima-galningene mot all formodning får rett, kan vi antakelig ha gratis strøm om ikke lenge, bortsett fra at tvangsnevrotiske syklister og raggsokkromantikere kommer til å avgiftsbelegge den reine energien for at du ikke skal bruke opp sola og regnet på jorden. De kommende generasjoner skal også ha sol, så vær forsiktig med panelene. I dag skal vi se en film om vill bruk av oktaner. Det føles bedre enn du tror.

Men til filmen.

fast and the furious, the

Eksempel på ting og hendelser som ikke er bra, men som er moro.

Denne filmen står på grunnfjellet i amerikansk underholdning. Der hvor harryene hopper, der hvor «West Side Story» oppsto, som en bakgate-skildring av eksplosjonsfaren ved kjemivanskene i den store smeltedigelen.

«The fast and the furious» tar opp arven fra alt. Den er en fremkomstmiddel-film med innlagt mannsbegeistring. Dette er menn med diesel der andre dufter. Paul Walker spiller en lyshåra og krøllete kubikk-kåting. Walker rir inn i byranchens romslige landskap av Døde Pass-kløfter og gjør seg til uvenns med den store biltemmeren. Denne mytiske skikkelsen spilles av Vin Diesel med et alvor som vanligvis brukes av Martin Sheen når han skal være president i en internasjonal krise.

Alle biler er nybonte. Alle blanke deler skinner som ekstrautstyr til Perleporten. Alle metaller likner animasjonsoverdrivelser.

Skjønnheten ved overdrivelser er virkelig tatt helt ut i «The fast and the furious». Vulgariteten i denne filmen er overveldende, men ikke smakløs. Den tilhører en hederlig, alternativ smak som man skal være intelligent for å kunne gjennomføre. Dette er de andres film, og den har bilscener som vil få eksosen til å putre i den mest flegmatiske Trygg Trafikk-evnukk.

«The fast and the furious» er ikke for de 12.000 Maijazz-intellektuelle, men for den vakre, puristiske ekstrabefolkningen som ikke syns BMW er bil nok. Eurosport viser noe som heter Sidevogn-VM og noen ser på det. 2001.

Spion bak fronten

NRK1 01.05

spion bak fronten

Og der sleper guttene på en torpedo.

terning 4 liten «In enemy country» er en krigsfilm fra 1968, og jeg har aldri hørt om den. Men det fantastiske er at hovdpersonene spilles av Tony Franciosa og Anjanette Comer, som faktisk var vitsetemaer for oss som hadde halvlangt nedoverhår og duffelcoat det året da den evige ungdom ble til. Og Guy Stockwell er med. Han lo vi ikke så mye av. Filmen handler om at hemmelige agenter skal ødelegge en torpedo som tyskerne lager i Frankrike. Dette vil du se.

Blyet er loven

NRK2 00.50

terning 4 liten Og det er ikke alt. NRK har også funnet fram en gammal cowboyfilm som dere aldri har hørt om. Den er sånn: Dårlig snakke-western fra 1971. Handler om cowboy og liten jente. Gregory Peck og Pat Quinn har hovedrollene. Regissert av veteranen Henry Hathaway. 1 time, 35 minutter.

Edge of tomorrow

Norsk TV2 01.00

edge of tomorrow

Emily Blunt må trene opp Tom Cruise.

terning 5 liten Om «Edge of tomorrow» skal man ikke røpe annet enn at det er en science action, og hvis du tilhører de tullingene som ser trailere, vet du allerede for mye. For Doug Liman har laget en snedig gåte, der Tom Cruises oppbrakte voksen-ansikt vimser rundt i et elegant paradoks. Du får det morsomt hvis du kommer til kinosalen like uforberedt som ei jomfru på russefest i Kongeparken.

Du som skal se filmen kan slutte å lese her. Det vil si: Jeg skal fortelle starten. Verden er i krig med invaderende aliens, forma som ekstremt viltre plen-klippingsroboter med armer som kunne vasket opp etter en bryllupsmiddag på under ett minutt. Fortekstene ligger under en mengde nedslående nyhetsmeldinger, men vi som husker at Don Quijote-gruppa i tabloidene startet flått-sesongen i mars, tror ikke på nyheter. Vi tror på Davy Wathnes ufeilbarlighet og på Petter Northugs egentlige uskyld. Tom Cruise spiller en finslig uniformert mann som får beskjeden: «The general will see you now». Skjebnesvangert. Jeg skal også røpe to ting til: Nei, dette skjer ikke i byen Punxsutawney. Dessuten den mest gåtefulle sjekke-replikken noensinne: Finn meg når du våkner.

Så starter elendigheten. Med flere.

«Edge of tomorrow» har handling som en dr. Emmet Browns fysikk-tentamen, men den er ikke intellektuelt komplisert og overforklarer aldri det uforklarlige. Selv de som syns at zippo-lighteres funksjonalitet bygger på vanskelige teorier, vil henge med når filmen presenterer oss for (pust inn), et omvendt «Tilbake til fremtiden»-syndrom, en robotdrakt som er forminska Titanfall, litt Robocop, nesten Terminator og bare såvidt Transformers samt boksinga til Bjelland. Uten sordin. Bildene er forheksende enkle, men stilige da (når) en sjabby gruppe frontsoldater lander i en slags Omaha Beach-invasjon av Frankrike. Og så. Innvandrer-Mimics er verre enn nazi-soldater, men de har stiligere konsonanter.

Utviklingen av rollefiguren til Cruise er fiffig og blir skildret med overlegen tillit til publikum. Man tilegner seg fort en alternativ logikk, og den litt nystrøkne majoren som dessverre gikk inn til en general, blir forvandla til en svett og arbeidsskitten krigsmaskin som verken er redd for å dø. En av ulempene ved alien-kriger på film er vanligvis fraværet av militær variasjon. Våpnene stråler grønt eller rosa, og de fremmede eksploderer som vannkrig-ballonger mens grønt slim spruter over data-hjelmene til virtuelt veslevoksne soldater. Kampene er fiksere her. De har en håpløshets-dimensjon som gjør splatter-scenene til noe dypt pessimistisk og eksistensielt deprimerende. Denne skitten kan ikke gå bra.

Dessuten har «Edge of tomorrow» to av de beste rolle-figurene. Tom Cruise tilhører det utvida universet. Vi har alltid visst at det var litt trangt for ham her. Den utskjelte scientologen tilhører dessuten de ytterst få skuespillerne som vi bryr oss om på film hver gang. Om han skadet akilles-scenen i en stygg nedover-trapp, ville vi umerkelig dra oss til ytterkanten av kinostolen. Dessuten spiller Emily Blunt en overbevisende supersoldat fra de patriotiske reklameplakatene. Hun virker slem.

Paret fører til uvanlig velgjørende driv i romantikken. Blunt ser sensuelt motvillig ut midt i trynet, hun har det stilige Stirret, hun er tung i blikket som en fisk i enden av et snøre. Dama antyder skyggen av et ønske, minnet om en uopplevd lidenskap. Joda. Sånt fins. Folk som elsker edru, opplever litt av hvert. Det hjelper selvsagt at motspilleren er selveste Tom Cruise, den kjønnsløse guden som vi tilber med motvilje og svakt mismot. Cruise er som fyren i Woody Allens komedie «Kairos røde rose». Han er fin på film, men vi tror ikke egentlig at han gjør noe i virkeligheten.

Den alternative logikken tar en vri akkurat når vi trenger den, og filmen klarer seg overrumplende bra gjennom en spennende actionslutt i Paris.

Nå skal jeg skrive noe som dere ikke skal lese hvis dere skal se filmen:

«Edge of tomorrow» har dataspill-logikk på en måte som jeg faktisk ikke kan huske jeg har sett på film før. Bortsett fra gamle tegnefilmer. Man (eller han som skrev romanen) har kopiert det som særpreger krig på pc eller xbox og gjort en snedig filmlogikk av den.

«Edge of tomorrow» gir den rare følelsen av noe nytt. Noe Nytt er ellers et fredløst begrep i Gjentakelsenes Tid, så filmen burde nok hatt terning 6. 2014.

Last man standing

Norsk TV2 02.50

last man standing

Ingenting er som hatt og pistol.

terning 5 liten I Walter Hills stillestående action-eufori er Sanjuro Kuwabatake fra «Yojimbo» og Mannen Uten Navn fra «En neve dollars» blitt til Smith, og Mr. Smith drar til Jericho, Texas, der murene revner og gangsterne dør som fugler for frilans-morderens alltid nyfylte pistoler. Hvis du skal like en actionfilm, bør den være basert på Kurosawa. Hvis du har lest et Se & Hør, bør du ha nyklipt hår. «Last man standing» har akkurat tilstrekkelig kulturell backing til at Hill med god samvittighet kan lage film for de pasifistiske katarsis-nyterne; og når konene deres sier at historien er kjedelig, kan de lene seg tilbake i testosteroterommet og si: Dette er en gutteting.

Gud skapte aldri mannen. Han innførte drømmen om ham.

Alt stemmer. Bruce Willis har så smal sjel at ikke en gang morgenduggen eller hans eget blikk ville ha sluppet inn. Ry Cooders meskalinskeive kaktusmusikk river som tequila i åpne sår og rasler som klapperslange-haler. Rødfargene i Texas-ørkenen er grotesk overoppheta og tette som en dommedags-ettermiddag uten renseanlegg. Lufta er gjenomskinnelig på samme måte som gørra til flattrykt insekt på frontruta og antakelig tjukk som tjære, for det tar en nyskutt landsby-boer ti sekunder å dette mot bakken. Livet er som en testikkel under støvlehæl.

Alle menneskene er større eller annerledes enn livet. Christopher Walken har Picasso-auer og en hårfarge som likner en fargeblind frisørs oppfatning av nyklipt plen. Gangstere er små eller dumme. Revolvermenn er parodisk overflødige. Bruce Willis utrydder alt skadelig med den tilfeldige forbipasserers enslige rett; for bare den som aldri skal bli igjen og høste fruktene, har rett til å riste treet. Dette er uimotståelig, vakker mytediktning og en grei erstatning for følelsesliv. Den er ikke akkurat engasjerende, men hver gang folk finner en film som griper dem, viser den seg å handle om et fotogent handikap, en bablende Nell, en savlende Gump, så ferk engasjementet. Det er lånt ut til teddybjørnenes picnic.

Skulle likevel noe være galt med «Last man standing», måtte det bare være dette: Du anstrenger deg litt for mye og litt for tydelig, Walter Hill. Men hva så. 1996.

Bring it on: Fight to the finish

TV3 18.55

terning 3 liten«Bring it on»-merkverdigheten startet med en Kirsten Dunst-film, og bare fortsetter. Den handler om heiagjeng-jenter og er for unge menn som er blitt så lei av å se kvinner uten truser på internett at de heller vil se kvinner med truser som ser ut som om de ikke har truser. Det finnes lettlurte mennesker som tror det er handling i disse filmene. I så fall handler dette om en østkant-jente som vil gjøre noe seriøst med heiagjeng-jentene i snobbeskole. 2009.

Fight Club

TV3 00.15

fight club

Edward Norton og Brad Pitt spiller sære psykopater.

terning 4 liten I «Fight club» er Brad Pitt og Edward Norton et Spencer/Hill-team. Men når de slår hverandre helseløse i en historie som utkonkurrerer Den Rosa Panteren i tevlingsgrenen «hvor mye juling et menneske kan motta uten å dø», er forklaringen at 21. Century Man er inne i ei uttrykks-krise og ikke lenger blir fornøyd med sine Ikea-møbler.

«Fight club» er en glimrende laget film, og ideen med å la Norton vandre fra den ene terapigruppa til den neste for å parasittere på andres nærhet, er antakelig en glimrende metafor for ett eller annet usagt. Men å framstille vår vestlige mjukhets-verden som et sted der menn søker vold som kur mot indre meningsløshet, det er mildest talt søkt, så lenge 18-åringene inflaterer og må avbryte verneplikten hvis de ikke får vaniljekrem på sjokoladepuddingen. Dette er bare en slags hjerne-masturbasjon, en avansert seksuell fantasi. 1999. 2 timer, 20 minutter.

Skrik

Viasat4 22.30

skrik

Drew Barrymore tar livet av fasttelefonen.

terning 5 liten Wes Cravens neo-skrekk starter med at Drew Barrymore telefon-stalkes i heimen sin. Barrymore er i seg sjøl et ikon for trivialkultur, hun skremmes effektivt og dør. Dermed kommer Neve Campbell (var også med i «The craft») inn i bildet etter at alenefar har forlatt bygningen og reist til planeten Hilton. Hun funker glimrende i filmen.

Deretter TV-journalisten Courtney Cox, også hun kulturelt ikon for sin rolle i «Friends». I sagmuggen rundt disse hovedpersonene traver en rekke fine klisjeer, og særlig de ufølsomme high school-guttene tilfører filmen en fin, absurdistisk atmosfære av akutt amoral. 1996. 1 time, 51 minutter.

Skrik 2

Viasat4 01.40

skrik 2

Plagsom forstyrrelse av forestillingen.

terning 5 liten «Skrik 2» fortsetter som et slags slaktstevne for offerlamme anorektikere. Neve Campbell har flytta fra den lille mareritt-byen sin og tar dramalinja på college, åtsel-journalisten Courtney Cox har fått den spekulative boka si filmet med Tori Spelling, den Tysvær-milde, lille sheriffassistenten David Arquette halter rundt som en slags vådeskutt Bambi etter kniv-i-ryggen-skade og er bitter. Alle unge er så tynne at man får følelsen av at de så Amerika på Ricki Lake-show og kastet opp etterpå. Alle har rumper så stramme og kalorifattige som strutsemiddager, jentene har skålvennlige benkpress-bryster, guttene nærer såvidt sine telehiv-mager. Vi møter et disiplinert velstands-USA som på en måte trygler om å bli utsatt for en tragedie fordi alt er så avskylig og deilig perfekt.

Forfengelighet og hovmod er som kjent dødssynder. Mange dør i «Skrik 2». De får ikke være med i «Skrik 3».

Kevin Williamsons manuskript forsetter den intellektuelle leken med grøsser-klisjeene, men klisjeene er allerede blitt en klisjè i seg selv (kånå inni kånå inni kånå) og setter ikke så sterkt preg på filmen. «Skrik 2» er mer underholdende felles-spenning, og selv de pliktdrevne kino-ledsagerne som heller ville vært hjemme og lest sjakk-diagrammer, kommer til å bli revet med i gjetningene om hvem som har gjort det. 1997.

Mannen med den nakne pistol

TV2 Zebra 21.00

mannen med den nakne pistol

Leslie Nielsen prøveligger dronninga.

terning 5 liten «The naked gun» fra 1988 ble et vellykket forsøk på å overføre vitsene og sketsjene fra den mislykkede TV-serien «Police Squad» til filmlerretet. Leslie Nielsen spiller Frank Drebin, den kvinneglade og samvittighetsfulle politimannen som bare utfører ulykker. I denne skal han blant annet beskytte den engelske dronningen under et besøk i USA. Herlig humor. Halvannen time.

The greatest

TV2 Livsstil 21.00

terning 4 liten Pierce Brosnan og Susan Sarandon er ektepar som har mistet voksen sønn, og så dukker Carey Mulligan opp og påstår at hun er gravid med den dødes barn. 2009.

Flaskeposten

TV2 Livsstil 23.00

flaskeposten

Robin Wright Penn og Kevin Costner hadde det fint.

terning 4 liten «Message in a bottle» handler om at trebåtfikseren Kevin Costner søvnløs-i-seattler verden med flaskepost til død hustru, men flasketuten hans peker på Robin Wright Penn, en journalist som forlater Chicago og oppsøker Ingensteds for å nyte solnedgangene og fraværet av påhengsmotorlyd. Der treffer hun den stillferdige bæreren av uferdige frisyrer, og piler treffer pumpene og alle mann bemanner dem slik at kjærligheten kan gå fint. Dette pågår i mer enn to timer, og Costner-Wright er en ømhjerta og sart forbindelse som overvinner seeren og får selv de mistenksomme motstanderne av den sentimentale tragedie-regissøren Mandoki til å føle at alt skal gå bra. 1999. 2 timer, 10 minutter.

The iceman

Max 23.30

iceman, the

Særdeles forknytt Winona Ryder.

terning 4 litenWinona Ryder er med og Ray Liotta er med og Chris Evans er med, samt James Franco og Stephen Dorff og David Schwimmer, men det er uvesentlige Michael Shannon som spiller den autentiske Kuklinski, som man i anstendige hjem bør kalle Kulinski. Han var leiemorder, og imdb har en søt formulering om at verlken kone eller barn kjente til yrket hans da han ble tatt. Næh! Hadde han ikke fortalt ungene at han drepte folk for penger? 2012.

The perks of being a wallflower

FEM 21.30

terning 4 liten Filmatisering av kjent bok, med Logan Lerman og Emma Watson. Handler om en trøbla ung mann som treffer noen som leder ham ut i virkeligheten, eller hva man skal si. 2012.

The ides of March

TV6 22.30

ides of march, the

Philip Seymour Hoffman snakker ut med Ryan Gosling. Antakelig.

terning 4 liten For meg ukjent drama om en ung pressetalsmann for guvernørs valgkamp da en journalist kan røpe fæle ting om guvvissen. Ryan Gosling, George Clooney, Paul Giamatti, Evan Rachel Wood, Marisa Tomei, Philip Seymour Hoffman. Clooney regisserte i 2011.

Torsdag 27.10.– En kul ledighetskomedie for verdens typografer

 

Fun with Dick and Jane

Viasat4 21.30

terning 5 liten Se hva torsdagen dro inn på et støvete teppe. For nesten ti år siden oppdaget amerikanerne arbeidsledigheten, og nå har sannelig også vi fått øye på den. I går var jeg innom den gamle arbeidsplassen min. Der jobber det nå én typograf. Typografene representerte ikke bare en yrkesgruppe, de var som en egen livsform med egen humor, med egen solidaritet, med stolthet og kunnskap og en av og til irriterende perfeksjonisme. De var mange i Aftenbladet. Nå er de spredd for kalde vinder, og det litt halvmoderne glasshuset ved St. Petri sørger stille. For verdens typografer skal vi i dag se filmen om hva folk som mister jobben kan finne på. Det er en komedie. Men den er beisk.

Til filmen.

fun with dick and jane

Apropos jul. Jim Carrey.

Ordet karriere er et uttrykk for en dyp, eksistensiell naivitet. Misunnelige og ekstremt smiskete mennesker forsøker å overgå hverandre i urealistisk samfunnstilpasning, og til slutt er det til pass for dem at stigen ramler. Men ryggpisser-legionen har også en tragisk side. De siste årene  – dette var i 2005 – er dressfolk i tusenvis blitt oppsagte i næringslivsnyternes USA, og spesielt menn med BMW-merke på barbermaskinen måtte forsøke å klare seg i det vi andre kaller verden.

I «Fun with Dick and Jane» havner den sparka Jim Carrey i meksikanerkøen for strøjobber før han tar konsekvensen av overlevelsesinstinktet og blir kriminell. Filmen er en nyinnspilling av komedie fra 1970-tallet, men den tilhører vår tid med samme selvfølgelighet som iPod-børsten, SMS-nadverden og bruk-og-kast-direktøren. Den ekstreme liberalismen tar så dårlig vare på menneskene at menneskene ikke lenger har råd til å ta vare på samfunnet. Kriminalitet er vår tids mest logiske uttrykksform. Tyveriet blir en darwinistisk uunngåelighet, et nytt utviklingstrinn, en mutasjon.

fun with dick and jane2

Uten jobb? Ran en bank så lenge den finnes. Jim Carrey og Téa Leoni.

Filmen er vanvittig fordi den kombinerer det uvanlig innsiktsfulle med det plastisk vittige. Jim Carrey klarer mesterlig å overføre sin merkelige fysiologi til et miljø som ellers mest består av stivrygga joggere og skulpturmimikk. Téa Leoni er en avansert komedieskuespiller som kan framstille flere observasjonsnivåer ved at ansiktet blir et slags nevrotisk kinderegg. Sammen er de utrolige, fantastiske, sensuelle og troverdige.

«Fun with Dick and Jane» er laget av en regissør som er i stand til å ta vare på detaljer slik at det oppstår genial vignettering. Sønnen som snakker best spansk fordi han bare omgås hushjelpen, Alec Baldwin i en utrolig utdritingsrolle som eksentrisk gründer. Dean Parisot, som typisk nok har laget en del «Monk»-episoder, lykkes endatil med risikable overdrivelser som at rikfolka blir så desperate at de dusjer i naboens plenvanning. Det er så bra. 2005.

Dum og dummere to

Viasat4 00.20

dumb and dumber to

Jeff Daniels steller med kameraten Jim Carrey.

terning 4 liten Det finnes fremdeles to marginaliserte fyrer som ved sin overraskende tosomhet bekrefter det vi alle vet inni oss: Egentlig er du en tulling. Film nummer to er OK, og igjen har jeg følelsen av å se inn i ei sekt som jeg egentlig er medlem av og en sykdom som jeg faktisk har.

Nå skal jeg ta en «allerede de gamle egyptere»-åpning. For tjue år siden laget de ufine Farrelly-brødrene en komedie som ikke skulle kunne gjentas. Hver scene var en forskrekkelse. Nå har de gjort det likevel, og «Dumb and dumber To» virker like smertefullt avslørende som den første. Jeg har kommet til at det skyldes en tidligere ukjent form for psykologi: Vi vet alle at vi egentlig er dumme. Vi har bare fortrengt det.

Da jeg hadde sett filmen ferdig, og egentlig var totalt utslitt av pinlige stigmatiseringer, oppdaget jeg den første bi-effekten. Da jeg kom ned på toalettet, tenkte jeg: «Nå kommer jeg først til å pisse i badekaret og deretter trekke ned i doen.»

Jeg skal ta denne filmen helt på alvor:

Harry og Lloyd er ikoner for en plagsom og pinlig todelthet. Det at vi føler oss kule og verdsatte og smarte er en sosial funksjon. Hvis egenskapene våre bifalles av en referansegruppe, vil du og jeg og Anundsen godta at vi likevel ikke er så dumme som vi føler oss. Vi er fortsatt like dumme, men dumheten oppleves som vellykka fordi noen andre sa at den er kul. Vi er i gruppe-speilet. Vi setter vår ære i å opprettholde troverdigheten til de som skryter av oss. Det var om dette egentlig sarte selvtillit-systemet at H.C. Andersen skrev den lille historien om barnet som sa at keiseren var naken. Det gale ved «Keiserens nye klær» var at alle andre oppdaget at barnet hadde rett. Det ville de ikke gjort. De ville ha kalt ungen for et nett-troll.

Harry og Lloyd har gående en tomanns referansegruppe. Det geniale ved filmkonseptet er at vi befinner oss halvveis inni og halvveis utenfor. Synsvinkelen ligger hos de to idiotene, og vi holder med dem. Når Farrelly-brødrene lar dem drite seg ut, skjer det i et rørende alvor som påkaller normal-empati. Men det de tenker og gjør, er nydelig overdrevet og presist poengtert idioti.

Begge «Dum og dummere»-filmene later som om de er tullete komedier. Det er de ikke. Psykologien er like oppsiktsvekkende og banebrytende som Freud var da han påsto at kvinner var så sinte fordi de savna sex. Teorien om at dumhet er en kultur-avhengig tilstand burde føre til omfordeling av verdiene i skoleverket, den burde føre til at trening i gruppe-identitet blir en del av kroppsøvningstimene. Det vi oppfatter som kvalitetsforskjeller, er ofte bare etno- og sosiosentriske illusjoner. Kjem du frå Tynset, trivs du overalt, og det stedet du er født og de folka du har omgitt deg med, vil bestandig være bærere av sin egen form for logikk. Jeg syns Al Gore er dum. I min verden er han en sosial dyslektiker som leser alle tegn feil. Men han er egentlig bare et annet sted. Han er som Harry og Lloyd. Han bruker erfaring og livsanskuelse som utgangspunkter for resonnementer som alltid vil likne på seg sjøl. Du blir dem du snakker til. Du snakker til de du likner. Sosiale klubber er bortimot evige, med mindre man har det som kalles sosial intelligens og forstiller seg.

Filmen er genial. Du holder med to frihjula tullinger og føler motvillig: Man kan føle seg skikkelig kul og likevel tenke, gjøre og si åpenbart tilbakestående ting. Det er som å se Grand Prix med sanger fra Øst-Europa: Dette er så harry at det kan ikke være sant! Men det er sant. Det er en nasjonal versjon av intelligens og musikalitet. Av og til ser jeg på nettside-fronter som er så fulle av det jeg oppfatter som epidemisk ukeblad-galskap at jeg tenker: Hvordan i himmelens navn kan noen ha laga dette her? Svaret er antakelig at også en avisredaksjon er Harry og Lloyds land der de internerte sannheter fungerer. Tenk på det.

Denne gang er Harry og Lloyd blitt tjue år eldre. De er utsøkt sjabby på en ny måte som egentlig bare alder kan påføre mennesker. Lloyd sitter i komatisk taushet på et mistenkelig luksuriøst pleiehjem, antakelig fordi han ikke kan komme over ei dame. Pasienten får besøk av Harry, som har oppvartet kameraten trofast i tjue år. Han fjerner et kateter på en måte som menn vil kjenne helt opp i urinlederne, men som er ganske effektiv. Og siden vi først snakker om tiss, han forteller at han trenger en nyre. Harry har oppdaget at han har en ukjent datter på tjue år og mener at hun er den ideelle donor. Du kjenner at det er forferdelig, du kjenner at dette er vondt. Men det er fordi du har sosiale fordommer. Ideen er rasjonell.

Dattera til Harry er som Harry. Dattera til Harry er som Harry. Hun tilhører faktisk samme umiddelbare referansegruppa som pappaen og kameraten hans. Dermed utvides teorien om sosialt betinga identitet til genetisk betinga sosiale avvik. Dette er virkelig en interessant film. Og Turner i tillegg! Kathleen Turner spiller en seksuelt oppsøkende 61-åring og har utvikla sin opprinnelige vulgaritet til en logisk voksenversjon. Så oppstår en klassisk amerikansk roadmovie etter en alternativ forståelse av geografi.

Er det morsomt? Ja, det er ganske morsomt, men mest smertefullt. I de blindes land er den seende klovn, og det er ganske pinlig å bli minnet på at en professor ser ut som en uvitende idiot hvis han forsøker å jobbe i fjøset. Bare tenk på Sylvi Listhaug. Carrey og Daniels spiller rollene sine med rørende lojalitet. Harry og Lloyd burde egentlig hatt hver sin Oscar. Det ville også ha fullbrakt det filosofiske elementet i filmen, som da Bush II ble president. 2014.

Armageddon

Max 21.30

armageddon

Bruce Willis er en slags svigerfar for Ben Affleck mens jorda går under.

terning 5 liten Mummi-grøsseren «Kometen kommer» av Tove Jansson er en av de mest uroende barnebøkene som er skrevet. Himmelen over Storhaug vil alltid være menneskets mest uregjerlige trussel og samtidig menneskehetens eneste redning. Når vi dikter om besøkene derfra, reisene dit, stemmene derfra og etter hvert også steinrasa, nærmer vi oss det utrygge barnets ville fantasier, og i så måte finnes det liten forskjell på Hollywoods merkantile maskin-magi og ei dikterstue i Finland.

«Armageddon» er et overstyrt moderne eventyr for medietrena millennium-barn, og den funker aldeles ikke for Kongsgård-kommunister som aldri ser lenger ned i en film enn til finansieringsformene og sin egen avslørings-flinkhet. Det betyr ikke at den automatisk er en god film fordi den tukler med atavismene. Men den er tenkt og utført med en filmatisk behendighet og en teknisk begeistring som representerer det viktigste i filmkunsten for øyeblikket. Man kan ikke ønsketenke seg til at kinoene skal ha en politisk eller filosofisk betydning, slik de kanskje hadde. Akkurat nå styrer Mulighetenes Tyranni utviklingen, og det betyr at vi også i årene (eller månedene) framover skal få se kinematografiske bilder som overgår fantasien. I «Armageddon» blir Paris utslettet og grovt grøfta av en gigantisk himmelstein. Det gjør mummi-godt i magen.

Michael Bays klisje-klase kunne selvsagt vært laget annerledes og bedre. Men det finnes rå, folkelig sjarm i ideen om å sende et oljerigg-lag til himmels for at de skal bore historiens viktigste hull i en hitkommende komet. De er gutta på golvet, anført av en erfaren Bruce Willis som både figurlig og naturlig funker som farsfigur i Budweiser County. De er sosiologisk rått forskjellige fra snippe-snutene i NASA, de ser ut som et halvt Dirty Dozen for presidenten og Forsvarsdepartementet, men de er mennene som alltid får jobben gjort. Historien har arbeider-romantikk og gammaldags soldat-patos, den har usjenert harry-stolthet og moden macho-omsorg.

Empire State Building styrter etter få minutter som spyd i asfalten, og siden går handlingen over i katastrofefilmens karakteriserings- og krisebevissthets-fase. Det tar en stund. Så trenes uflidde rigg-cowboyer til astronauter på rekordtid, og egentlig utrettes flere administrasjons-mirakler på 18 dager enn hva som skjer i en hel presidentperiode. Etterpå flyr de. Himmelen kjemper tilbake på ymse vis, og til slutt står det mellom overlevelsen, heltemotet, utslettelsen og en tjukk jernjordskorpe på overflaten av en komet som er like stor som Texas. Sammenlikningen er ikke tilfeldig.

Det som du tror skal skje, skjer. Men sånn er forskjellen på film og virkelighet, og den er det heldigvis noen som tar vare på. 1998.

Onsdag 26.10–En liten Tom Cruise-festival på Netflix

 

Tom Cruise-dagen

Netflix

Denne uka kommer det en ny Jack Reacher-film på kino. Det er en stor begivenhet for oss som mangler proporsjonssans og evnen til å si de riktige tingene. Jeg skal gjøre skaden enda større ved å gå til Netflix og sette sammen en slags festival for 54-åringen Thomas Cruise Mapother IV, som egentlig ville bli prest. Netflix har mange filmer med Tom Cruise. Jeg skal ta de vesentligste. I tillegg skal vi sende en varm tanke til ankeret på TV2 Nyhetene som i går sa tre ganger at Kong Harald hadde sagt nei til tyske okkupanter under annen verdenskrig. Det er ikke lett å være under 50 år og huske alt.  Men til filmene.

Minority report

minority report

Cruise og Samantha Morton med nifs hårfasong.

terning 5 liten «Minority report» er den mest oppsiktsvekkende science fiction-melankolien siden «Blade runner», og forfatteren bak begge er selvsagt mannen i det høye slottet, Philip K. Dick. Han bekymret seg for robotenes identitetskriser i «Blade runner», og «MR» handler om profetenes fryktelige smerter, for det er sånn også i framtida at de visjonære vil frigjøres fra visjonene.

Som så mange andre filmer henter «WR» dramatikken sin fra «Jaget»-temaet. Tom Cruise spiller etterforskeren av forbrytelser som skal skje. En dag viser nornene at han sjøl skal bli en morder. Da stikker han. Underveis oppdager den desillusjonerte politimannen at minoritetsrapportene om spådommers feilbarlighet er bortarkiverte. Illusjonene faller. Idealismene falmer. Idealistene famler. Ingen systemer er sikre. Skjebnen finnes egentlig ikke. Alle har et valg inntil det som skjer har skjedd. Antakelsene er verdiløse.

«MR» er stilrein og suveren filmunderholdning med konsistente stemninger og sunn sentimentalitet. Dere kommer til å like dette. 2002.

Klodenes kamp

klodenes kamp

Så kom de fryktelige folka fra verdensrommet og gjorde ting.

terning 5 liten Spielbergs tårefylte science action er så imponerende å se på at det ikke gjør noe når historien suger tomt skall. Hvis du bryter opp fra hjemme-elektronikkens idyller for å se «Klodenes kamp» på kino, er grunnene ikke litterære, men spektakulære. Du vil se ødeleggende hurlumhei og kaoshekkan uten sidestykke. Det får du. Da gatene bokstavelig talt sprekker som svære kviser og E.T.s ondarta trebeinsfartøyer svaier kalvbeint fram, kan du kjenne det på kroppen: Ristinga, redselen, til og med lukta av ødeleggelse. Wow! Wow2!

Det er så bra. En slags verdensrekord i ødeleggelse denne uka. Masse-scenene. Hus-smuldringa. Oversiktsbildene fra en ødelagt jord. Panikken. Desperasjonen. Ferjevelt. Folka som forstøves, slik at klærne deres svever som flyktende vasketøy i vinden.

Dessuten er Tom Cruise en stakkåndet hyllest til Foreningen To Foreldre. Han spiller litt fjern far til Justin Chatwin og Dakota Fanning. I det rotete huset under motorveien skal han losjere dem inn mens mor og ny mann besøker bestemor i Boston. Det er den dagen elektronikken plutselig svikter. Heftig magnetisk puls dreper alt unntatt en gammal bil uten elektronisk tenning, så da kosmiske muldvarper starter den tilfeldige New Jersey-massakren, tar han ungene med seg og haster av gårde mot usikkerheten. Den ryktevis uansvarlige eksmannen blir i løpet av filmen til Årets Far. Bare barn betyr noe når krisa truer. «Klodenes kamp» er en hjertetung omsorgs-orgie, og den følsomme sida av historien er en slags konstant visuell fistel. Her skjer ikke mye under 140 pulsslag i minuttet.

Den merkelige mediemunken Tom Cruise gjør det bra. Han måper både målbevisst og hjerteskjærende mot en tydelig håpløs skjebne. Dette kan ikke lykkes, men han gir seg ikke. Filmens stjerne er antakelig Dakota Fanning, en jentunge som så vidt er gammal nok til å se sin egen film i Norge, men som gir et troverdig bilde av krigstrauma hos barn. Jeg liker også Justin Chatwin, som spiller den 15 år gamle bror hennes. Han likner den unge Stallone i ansiktet, og han har fakter som Tom Cruise.

Ærlig talt husker jeg ikke helt hva folk dreiv med i H. G. Wells’ roman. Jeg syns aldri den var annet enn pussig. Men handlingen lider stygt i Spielbergs film. Starten er forbilledlig. Kranfører Cruise løfter kontainere på kaien og er en bilgal arbeiderklasse-helt. Så kommer lyn uten torden. Så kommer stillheten da alle New Jerseys biler står stille. Så kommer marerittet fra underverdenen, og så flukten.

Det er spennende helt til Cruise og hans enslig far-familie krabber i land ett eller annet sted der E.T.-ene driver vampyrfest og Tim Robbins vaser rundt i kjeller som postheroisk supermilitant. Fra da har ikke filmen noen skikkelig retning. Oppholdet i kjelleren fører til et pinlig kortvarig fangenskap i hengekorj, og før du vet ordet av det, stavrer hovedpersonene inn i Boston på en litt irrelevant måte, og så løser alt seg med et plutselig «fordi at», som når far forteller sengekanteventyr for barna og oppdager at det om to minutter er fotball på tv: «Og så kom Rødhette til bestemors hus, og der var alt helt fint. 2005.

Collateral

collateral

En dyster leiemorder i byen.

terning 6 liten Det er så innpåslitent og systematisk gjort at skuespillerne aldri får sjansen til å spille dårlig, for regissøren holder dem i et nærsynt jerngrep. Michael Mann er bymystikeren med adrenalinbildene. Han går tett innpå og lar nattelysene gjøre mer enn halve jobben.

Filmen ruller seg anspent i gang ved at drosjesjåføren Jamie Foxx og statsadvokaten Jada Pinkett Smith har en så nennsom, nøyaktig og nattekul samtale at du får lyst til å stanse innom biblioteket. Ansiktene er nære, replikkene skulpterte og bylysene opphøya til skimrende skyggekast med blåfargen rødt.

Så kommer Tom Cruise inn i filmen. Han ser ut som William Petersen i «Manhunter», og Petersen så ut som Michael Mann. Cruise er gråstenkt, gråkledd. Han spiller den amerikanske dressulven. En streifende skapning med kortfatta filosofier og leiemorderkontrakt på fem mennesker. Han kidnapper drosja.

De to triller gjennom den elektriske jungelen. Nervøsiteten til Foxx og det profesjonelle stresset til Cruise understrekes med to timer kameraføring som føles som en ustanselig begynnelse. Uansett hvor lenge filmen varer, får du følelsen av at den nettopp starta, for det intime hastverket skaper en forventning om utløsning som ikke kommer før den smale dama hikster.

«Collateral» kunne ha blitt en stilistisk lek med to menn i en gisselsituasjon, og mange ville likt det. Men historien blir bedre av en medley med politiets halvblinde leting etter en mystisk taxi med bulk i taket. Også politimenn har tette ansikter i tynne neonfarger. Michael Mann holder dem fanget så tett innpå kinosalen at du kan lukte løken. Og når han tror at du har opplevd nok snakk, koreograferer han en kaotisk nattklubb-skyting som er minutiøst vakker og voldsomt vill.

Etter denne filmen kan Jamie Foxx være den nye Denzel, slik Denzel en gang var den nye Sidney. Han er redd og sterk og indignert i samme kroppsbevegelse og funker utrolig bra. Tom Cruise holdes i stramme tøyler. Bare noen få ganger kaster han på nakke og skulder på den innarbeida Cruise-måten, og når han løper, blir han advokaten fra «The firm» om igjen. Ellers er det tiårets beste leiemorder vi ser her. Drikk blod, Uma Thurman.

Michael Mann er perfeksjonisten som nesten ikke lager film. Han perfeksjonerer stadig den gammeldagse 80talls-måten, men den gammeldagse måten tar tak i levra di med like stor sikkerhet som en vellykka Beethoven-strofe eller tarmtruende tilskudd av Wagner. Dette er pompøs film samtidig som det er kul film, og bare en alvorlig kul mann kan få det til, for egentlig er bare alvor kult.

Nyt hvert bilde.Steppeulven: Den kyniske, darwinistiske super-Cruise på bytur. 2004.

Mission: Impossible

mission impossible

En av verdens mest kjenteste filmscener.

terning 5 liten Fra de tegnefilm-lune Praha-gatene (innskudd: der europeisk historie sjangler øldunstende sjølsikkert rundt og skryter av gamle kriger) til Bang Olufsen-jålete og Star Trek-fulle interiører i CIA-klosteret i Virginia: En utvunget og passe fleipete spionhistorie som neppe er god underholdning for Grete Faremo, men vil få Berge Furre til å nikke sitt 1814-skjegg langt ned i høringsreferatene.

Dette er stor underholdning fordi Tom Cruise er blitt en voksen guttunge med nesten like stor troverdighet som presidenten. Han opptrer som den moderne vestens Tom Mixefjes i utallige masker, og redder til og med ufortjente medlemmer av Lund-utvalget fra en verden i etterretningskaos. Skurkene er i ferd med å kjøpe alle agentlistene. Det er verre enn innsyn i Stasi-arkiver.

Mange stilige folk er med, handlingen bølger behagelig og elegant som østers i munnhulen og Brian De Palma har fått Emmanuelle Bèart til å se ut som en Bardot på salat og kolera. Hun har øynene til Faye Dunaway og munnen til Flipper, og vi skjønner at begge delene er nødvendige i en verden der man bør se alt og si minst mulig. 1996.

Vanilla sky

vanilla sky

Penelope Cruz og Tom Cruize har nesten like etternavn. Søtt.

terning 5 liten Cameron Crowes remake av spansk science fiction thriller, med Tom Cruise og Penelope Cruz i hovedrollene sammen med Cameron Diaz og Kurt Russell, Tilda Swinton, Jason Lee, Timothy Spall, Noah Taylor. Tom Cruise er en vellykka forlagsmann som opplever at livet tar nye veier etter trafikkulykke. Surrealistisk, vakker og rar. 2001.

Top gun

top gun

Garderobe-Tom. Han skal snart spille i «Top gun 2».

terning 4 liten Ålreit underholdning om storarta mandige flyver-kadetter som konkurrerer seg i mellom og slåss mot fiendtlige fly i en uidentifisert krig. Tom Cruise er vakker som en militærkledd jappedrøm som galningen Maverick, og Kelly McGillis er akkurat så mandig jente at hun passer til den litt feminine gutten, Val Kilmer er også med, samt Meg Ryan og Tim Robbins i mindre roller. Laget av Tony Scott i 1986. Tiden flyr. 1 time, 50 minutter.

Cocktail

cocktail

Kul Cruise med Elisabeth Shue.

terning 5 liten Cruise skal prøve lykken og får møte livsfilosofen og super-bartenderen Bryan Brown, og dermed lærer han alt som skal til for å servere drinker. Elisabeth Shue (som siden er blitt berømt for «Leaving Las Vegas») er den koselige lille jenta han også treffer. 1988. 1 time, 40 minutter.

Tirsdag 25.10.– Ingen er dumme, og du kan ikke le av dem

 

Dum og dummere To

Viasat4 21.30

terning 4 liten Først av alt. Det var minus 0 på Tjensvoll klokka halv fem i morges. Det er en sånn Dum og Dummere-ting. Minus 0 på Clasometeret. Ant av alt. Det finnes ingen dumme. Dessuten kan man ikke le av dem. Det vil si: Hvis du ler av dumme folk, er det i grunnen helt greit, for du har kommet til jorden som forbruksvare og gjødsel, og det er ikke mye galt du kan utrette. Men hvis Hadia Tajik eller en statssekretær ler av «Dum og dummere To», blir det en politisk handling, og da kommer utlendingene til å bli sinte på Therese Johaug og hennes lege. Mellomgruppa er de som har tenkt å bli politikere hvis de bare klarer å unngå klare meninger, og de som har vært politikere og aldri klarer bli kvitt den ulempen igjen. De vet ikke om de kan le av «Dum og dummere To». De må humre oppgitt. Det er løsningen å Humorens Problem. Man må humre oppgitt.

Så til filmen.

dumb and dumber to

Harry and Lloyd er selvsagt ikke dumme. De er forsømte. Sånn går det da. Humre humre.

Det finnes fremdeles to marginaliserte fyrer som ved sin overraskende tosomhet bekrefter det vi alle vet inni oss: Egentlig er du en tulling. Film nummer to er OK, og igjen har jeg følelsen av å se inn i ei sekt som jeg egentlig er medlem av og en sykdom som jeg faktisk har.

Nå skal jeg ta en «allerede de gamle egyptere»-åpning. For tjue år siden laget de ufine Farrelly-brødrene en komedie som ikke skulle kunne gjentas. Hver scene var en forskrekkelse. Nå har de gjort det likevel, og «Dumb and dumber To» virker like smertefullt avslørende som den første. Jeg har kommet til at det skyldes en tidligere ukjent form for psykologi: Vi vet alle at vi egentlig er dumme. Vi har bare fortrengt det.

Da jeg hadde sett filmen ferdig, og egentlig var totalt utslitt av pinlige stigmatiseringer, oppdaget jeg den første bi-effekten. Da jeg kom ned på toalettet, tenkte jeg: «Nå kommer jeg først til å pisse i badekaret og deretter trekke ned i doen.»

Jeg skal ta denne filmen helt på alvor:

Harry og Lloyd er ikoner for en plagsom og pinlig todelthet. Det at vi føler oss kule og verdsatte og smarte er en sosial funksjon. Hvis egenskapene våre bifalles av en referansegruppe, vil du og jeg og Anundsen godta at vi likevel ikke er så dumme som vi føler oss. Vi er fortsatt like dumme, men dumheten oppleves som vellykka fordi noen andre sa at den er kul. Vi er i gruppe-speilet. Vi setter vår ære i å opprettholde troverdigheten til de som skryter av oss. Det var om dette egentlig sarte selvtillit-systemet at H.C. Andersen skrev den lille historien om barnet som sa at keiseren var naken. Det gale ved «Keiserens nye klær» var at alle andre oppdaget at barnet hadde rett. Det ville de ikke gjort. De ville ha kalt ungen for et nett-troll.

Harry og Lloyd har gående en tomanns referansegruppe. Det geniale ved filmkonseptet er at vi befinner oss halvveis inni og halvveis utenfor. Synsvinkelen ligger hos de to idiotene, og vi holder med dem. Når Farrelly-brødrene lar dem drite seg ut, skjer det i et rørende alvor som påkaller normal-empati. Men det de tenker og gjør, er nydelig overdrevet og presist poengtert idioti.

Begge «Dum og dummere»-filmene later som om de er tullete komedier. Det er de ikke. Psykologien er like oppsiktsvekkende og banebrytende som Freud var da han påsto at kvinner var så sinte fordi de savna sex. Teorien om at dumhet er en kultur-avhengig tilstand burde føre til omfordeling av verdiene i skoleverket, den burde føre til at trening i gruppe-identitet blir en del av kroppsøvningstimene. Det vi oppfatter som kvalitetsforskjeller, er ofte bare etno- og sosiosentriske illusjoner. Kjem du frå Tynset, trivs du overalt, og det stedet du er født og de folka du har omgitt deg med, vil bestandig være bærere av sin egen form for logikk. Jeg syns Al Gore er dum. I min verden er han en sosial dyslektiker som leser alle tegn feil. Men han er egentlig bare et annet sted. Han er som Harry og Lloyd. Han bruker erfaring og livsanskuelse som utgangspunkter for resonnementer som alltid vil likne på seg sjøl. Du blir dem du snakker til. Du snakker til de du likner. Sosiale klubber er bortimot evige, med mindre man har det som kalles sosial intelligens og forstiller seg.

Filmen er genial. Du holder med to frihjula tullinger og føler motvillig: Man kan føle seg skikkelig kul og likevel tenke, gjøre og si åpenbart tilbakestående ting. Det er som å se Grand Prix med sanger fra Øst-Europa: Dette er så harry at det kan ikke være sant! Men det er sant. Det er en nasjonal versjon av intelligens og musikalitet. Av og til ser jeg på nettside-fronter som er så fulle av det jeg oppfatter som epidemisk ukeblad-galskap at jeg tenker: Hvordan i himmelens navn kan noen ha laga dette her? Svaret er antakelig at også en avisredaksjon er Harry og Lloyds land der de internerte sannheter fungerer. Tenk på det.

Denne gang er Harry og Lloyd blitt tjue år eldre. De er utsøkt sjabby på en ny måte som egentlig bare alder kan påføre mennesker. Lloyd sitter i komatisk taushet på et mistenkelig luksuriøst pleiehjem, antakelig fordi han ikke kan komme over ei dame. Pasienten får besøk av Harry, som har oppvartet kameraten trofast i tjue år. Han fjerner et kateter på en måte som menn vil kjenne helt opp i urinlederne, men som er ganske effektiv. Og siden vi først snakker om tiss, han forteller at han trenger en nyre. Harry har oppdaget at han har en ukjent datter på tjue år og mener at hun er den ideelle donor. Du kjenner at det er forferdelig, du kjenner at dette er vondt. Men det er fordi du har sosiale fordommer. Ideen er rasjonell.

Dattera til Harry er som Harry. Dattera til Harry er som Harry. Hun tilhører faktisk samme umiddelbare referansegruppa som pappaen og kameraten hans. Dermed utvides teorien om sosialt betinga identitet til genetisk betinga sosiale avvik. Dette er virkelig en interessant film. Og Turner i tillegg! Kathleen Turner spiller en seksuelt oppsøkende 61-åring og har utvikla sin opprinnelige vulgaritet til en logisk voksenversjon. Så oppstår en klassisk amerikansk roadmovie etter en alternativ forståelse av geografi.

Er det morsomt? Ja, det er ganske morsomt, men mest smertefullt. I de blindes land er den seende klovn, og det er ganske pinlig å bli minnet på at en professor ser ut som en uvitende idiot hvis han forsøker å jobbe i fjøset. Bare tenk på Sylvi Listhaug. Carrey og Daniels spiller rollene sine med rørende lojalitet. Harry og Lloyd burde egentlig hatt hver sin Oscar. Det ville også ha fullbrakt det filosofiske elementet i filmen, som da Bush II ble president. 2014.

Hollywoo

NRK3 00.40

hollywoo

I Hollywood er det sånn.

terning 3 liten Franske komedier som på ett eller annet vis tangerer USA, blir sjelden gode. Franske komedier blir i det hele tatt sjelden gode. Denne handler om en dubberske. Hun gir stemmen til den amerikanske skuespillerinnen Jennifer i en amerikansk TV-serie, og da Jennifer vil slutte, har hun ikke jobb lenger. Derfor reiser hun til Hollywood for å overtale dama. Og Hollywood er en veldig rar verden. 2011.

The elementary particles

TCM 21.00

elementary particles, the

Dette er antakelig den broren som interesserer seg for sex sjøl om han er franskmann.

terning 4 liten «Elementarteilchen» er en tysk filmatisering av roman, en kontroversiell roman faktisk av Michel Houellebecq. Den handler om to brødre. Den ene er bare opptatt av gener, og den andre er bare opptatt av sex, for begge ble født av ei hippiemor som bare var opptatt av forskjellige menn. Begge brødrene treffer damer. Franka Potente og Martina Gedeck er med. 2006.

Mandag 24.10.–Seriemorder-romantikk etter en nifs helg

 

Hannibal

NRK3 21.40 og NRK1 00.50

terning 4 liten Vi starter uka med en seriemorder, for at den siste oktoberuka skal få den svarte semska kanten som den fortjener. Det har vært en uhyggelig helg i gresskar-måneden, og en politiker fra Fremskrittspartiet har fortalt en grov vits. I det store fordømmelses-fellesskapet hadde det verre virkning på den kollektive psykopat-psyken enn den opprørende påstanden om at Therese Johaug bare fikk en salve for munnsåret sitt. På toppen av elendigheten ligger mistanken om at Mourinho sa noe til Conte. Mange mennesker tok søvntabletter søndag kveld for å komme seg etter sjokket. Men ellers er det en fin dag.

Så til filmen.

hannibal

Egentlig er «Hannibal» ikke så ille som jeg ville ha det til. Grunnen er først og fremst at filmen ved gjensyn ikke er «Nattsvermeren 2», men mer et Velkommen tilbake til 1980-tallet. Hannbial Lecter er ikke lenger en sekterisk seriemorder, men en slags villfaren gourmet, en Tore Bruland på adrenalin, en vinkjenner og jålekopp fra det uhelbredelige utelivs-tiåret, da folk kalte hundene sine Cabernet. «Hannibal» parodierer matjåleri og kunst-snobberi, og det er jo alltid morsomt. Dessuten virker den som en nostalgisk kannibalfilm fra videoens lallende barndom.

Julianne Moore derimot er mer ei realisme-romantisk syttitallsgeit. Hun spiller Starling med et nydelig fravær av eleganse. Dama har spurvefarge i ansiktet og tynt rødt hår med samme soliditet som Sissy Spacek og vegetarianertanker. Huden er bleikere enn minnene om Duran Duran-videoer, øynene er sørgeligere enn Guilanos. Moore spiller en perfekt klisjé. Den triste FBI-agent. I vår tid passer hun godt.

Det blir forsåvidt også noe grotesk poetisk ved at hun skyter på kjeltring-negresse med spebarn i armene og får kjeft av hele verden, men det skal jeg ikke gå inn på.

Poenget med «Hannibal» må jo være at den slitne, ensomme yrkeskvinnen ikke har noe annet menneske i livet sitt enn Hannibal Lecter, for han var ihvertfall en kjendis. Hun står for den sørgeligste mannstilhørigheten i feminismens historie.

Hopkins spiller som nevnt en snodig figur. Han dukker opp i Firenze og heter Dr. Fell (fra Latio?); en litt Poirot-aktig, skredder-pyntelig mann med jålete hatter og fingerbevegelser som hermer sydama Sørensens broderiske kveldsjobber. Hannibal Lecter står sammen med bin Laden (jo, bin er med i filmen) på FBI-lista, men ser mer enn noe annet ut som en stortingsmann med nattklubb-erfaring.

Midt inne i filmen fins en gjørmesekvens for underernærte feses-erotikere. Så grapsne svin og så mye møkk får være med i disse bildene at man skulle tro at Russell Mulcahy hadde reist tilbake til Australia for å lage «Razorback 2: Pork chops in the gutter». Men dette rånete voldsvaset står altså de svartkledde guttenes yndlingsmann Ridley Scott bak. Næringsliv er en deprimerende ting.

Filmen blir mest husket for scenen der Ray Liotta spiser sin egen hjerne. Ingen vil imidlertid bli overrasket over at den sympatiske skuespilleren tenker like godt også etter smakebiten. 2000.

Intolerable cruelty

TV6 21.30

intolerable cruelty

terning 4 liten Coen-brødrene har alltid ikke ment noe med filmene sine. De spesialiserer seg på det. Coen-brødrene er stil-munker. Antakelig er det verre i Coen-brødrenes fellesbevissthet enn under et kråketing i Mosvannsparken, for hvis en av dem sier «advokatfilm», myldrer det fram allslags merkelig filmhistorie som alle andre har glemt.

Sånn blir for eksempel «Intolerable cruelty» til. Filmen består bare av forseggjorte låntheter. Tarantino kan stjele hele verdensdeler i sin ekstatiske jakt på den perfekte etterlikningen. Men Coen-brødrene gjør det på den allvitende måten til for eksempel en Borges-figur, som kan så mye og har sett så mye at alt nytt blir en forskrudd gjenfortelling av noe gammelt.

«Intolerable cruelty» forteller om den stellarisk vellykka skilsmisseadvokaten som forelsker seg. Alle filmer om tiltrukne kynikere som lurer hverandre for både ære og kontanter, skal ende som en hyllest til kjærligheten. Så langt går ikke Coen-brødrene. Vi skjønner alle at George Clooney og Catherine Zeta-Jones skal få hverandre i slutten, men det er en slags meta-emosjonell begivenhet og ikke mer rørende enn når Sven O. Høiby synger med Sputnik. Igjen har brødrene tatt humoren ut av komedien med pinsett og erstattet den med pertentlig gjenkjennelighet. Igjen har de tatt varmen ut av kjærligheten og erstattet den med hån. 2003.

Søndag 23.10. – Perfekt hvitehus-action – og tenk om Trump var der

 

White House down

TV3 21.00

terning 6 liten Jeg er stort sett den eneste som gir sekserterninger til reine action-filmer, og denne søndagens handler til og med om Det Hvite Hus, som skal være et fristende bosted om man har mange penger og dårlig rykte. Tenk dere Donald Trump inn i denne filmen. Et terrorist-team som består av to nærsynte Stanford-professorer, debattredaktøren i VG, Sven Egil Omdal, Jens Stoltenberg og ei Twitter-gruppe fra Oslo Vest skal forsøke å bli kvitt den udugelige presidenten etter at han har installert mursteinsgrill og jacuzzi på hvitehusplenen og har ansatt fjorten frisører fra Las Vegas som utenrikspolitiske konsulenter med Bill Clinton som fast vakt på dametoalettet. Det ville blitt litt av en film. Den kommer nok. Vi får vente og se.

Men til sekserfilmen.

white house down

Tatum Channing tar seg av presidenten Jamie Foxx.

Dette er den beste actionfilmen jeg har sett siden «Die hard», og med det mener jeg ikke at den konkurrerer med den nyeste samlingen av Nietzsches samlede skrifter, men at filmen underholder på et overlegent spenningsnivå der klisjeene kommer tettere enn kanin-orgasmer, men føles sterkere. Antakelig. Du kan kjenne at den gamle kinoen gnir granitt mot granitt av bare underholdnings-hygge.

«White House down» bekrefter det alle egentlig vet: Hvis du skal lage film som væter håndflater og gnisser stolseter, så skal du gjenta det vante, men med så mye ekstra-energi at vanskelig antennelige Venstre-folk vil forlange øyeblikkelig dybde-boring i Lofoten. Med mye bråk! «White House down» treffer den enkle og edle filmelskerens erogene soner akkurat der hvor ingen liker at de er. Action-filmenes viktigste G-punkt er galskap, og her finnes den til overmål.

Channing Tatum er den nye mannen med den møkkete t-skjorta. Han virker breid som en prosjektørfeil, men har så mye blikk inne at burger-metaforene blekner for en mann som er sånn som menn skal være på film. Følsom når dattera blir berørt, vittig uten å sløse tid på lange replikker og så tøff at han ville ha gått rett inn igjen i Pompei med verdens biggeste moddafokkers støvsuger mens Vesuv raste.

Etter ei valgnatt lengter du etter å se en skikkelig mann. Her er klisjeen din. Ikke nevn ham hvis du søker stipend.

white house down 3

Tatum er ekssoldat og livvakt for speakeren i Det hvite huset, og han heter John Cale, som nesten er John McClane. De av dere som ikke husker hvem McClane var, skal straffes med at kollega Dan Tagesen og jeg forteller for nittifjerde gang om det året vi trodde vi skulle se det tyske dramaet «Die Hard» i Haugesund, og så var det altså det årets skitneste biceps, Bruce Willis, som skulle redde kona si fra terrorister.

Ingen har koner lenger. Men fraskilte døtre har de, og John Cale tar med seg sin da han skal søke om jobb i Secret Service, et jobb-intervju som skal skje i det hvite huset.

Mens far og datter er in da house hos den svarte presidenten, skjer voldelige ting, og den gamle Lincoln-stova blir invadert av noen av de minst beroligende skurkene siden idioten Harald Hårfarge innlemma Bergen i det nye Norge.

Jason Clarke (torturist i «Zero dark thirty») er en kaldøyd, kyndig og ekkel, en fascinerende fyr som kan spille så ubarmhjertig at du kan se kattunger dø under støvlene hans. Jimmi Simpson har et snedig perverst Gestapo-skin, og han hacker verdens uhackelige hemmeligheter med dissidentens profesjonelle selvfølgelighet, for han misliker Apples strenge holdning til fildelere. Pervoen tilhører Piratpartiet. Det finnes gudskjelov også en mager homeland-nazi med bart puslingbryst og patetiske tatoveringer for at ikke muslimene skal ha noen skyld, og det finnes en god del nakkefeite jobb-psykopater i den kategorien som skal bli drept tidlig i historien.

Presidenten spilles av Jamie Foxx, som er tildelt en mjuk og politisk beroligende rolle. Big Chief har aldri vært soldat en gang, og er så sympatisk at han til og med vil ha fred i Midtøsten. Men duer blir ofte populære skyteskiver, og atskillige folk er ute etter presidenten av grunner som jeg ikke skal nevne. Presidenten som gissel er en karismatisk action-figur. Og det er sannelig også Tatums 11-årige datter (spilt av Joey King), som ser rundt med seg med det statsvitenskapelige kyllingblikket til en forskremt politikk-nerde og gir historien mye effektiv magefølelse.

Dessuten det karismatiske huset. Det gir en egen stemning når folk stormer rundt og knuser kunstferdighetene i presidentens bolig, der James Woods til alt overmål er sikkerhetssjef med milliondollardress, en diagnostisk bisterhet som kan skremme sikkerhetsråd og macho-grå børstefrisyre som ser ut som om den ble laga for rensing av kruttstenkte kanonløp. En storarta mann som vil få eldre-hipsterne til å føle at de er tilbake i West Wing.

Handlingen skal jeg fortelle ingen ting om. Men Roland Emmerich treffer både med de voldsomme spesial-effektene og med de enkle emosjonelle tinga som holder engasjementet på topp. Viktigst av alt: Figurer og bifigurer står til hverandre, effektene er vidunderlig drøye, farten er flott og man blir nesten rørt og takknemlig over fraværet av pauser og dumheter. Dessuten: Skurken spiller Beethoven, heltene jubler til Rolling Stones. Overstadig.

Men kanskje det viktigste av alt: Oppskriften på vellykka action er gjentakelser. Lag en ny vri på en egentlig gammel handling og skyt koffein inn i den. Vi samles ved latte-maskinen!

Bare en liten advarsel: Roland Emmerich er regissøren som laget «Independence Day», «The day after tomorrow» og «2012». Hvis noen sier ordene politikk og Emmerich i samme setning, faller bokstavene sammen i krampelatter. Ikke gjør den tabben. 2013.

Hypnositøren

NRK3 21.30

hypnotisoren

Tobias Zilliacus i et enda mer deprimerende Sverige.

terning 5 liten Bra svensk thriller, men resirka fra i går.

Lasse Hallströms kortbesøk i hjemlandet Sverige har ført til en av de hissigste krim-thrillerne jeg har sett på lenge, og i perioder var jeg opprørt og skjelvende tilbøyelig til å gi sekserterning.

Men det får være grenser. I enkelte av Lena Olins scener ble jeg så frustrert at jeg skreik høyt, for hun spiller ei svensk dame som får det til å gå kaldt nerover Bergman og hans ryggrad. Dama er en slags svensk installasjon, ei grinegumma som klager på alle og sutrer seg egosentrisk gjennom et subbete ekteskap med den eksistensielt udugelige legen Mikael Persbrandt.

De er så förbannat lei seg i Sverige. Det er som om selvopptattheten ramma dem med hjernelammelser en gang for flere generasjoner siden, og så satte de seg til og fattade inte.

Filmen starter med at en familie blir nesten massakrert. Den behagelige skuespillleren Tobias Zilliacus spiller etterforskeren Joona, og han får hjelp av hypnotisøren Persbrandt for å kunne avhøre overlevende gutt.

Det går ikke så bra. Mens pappa sover i pillerus kommer hettekledd kidnapper gjennom vinduet og tar med seg Persbrandts og Olins eneste barn. På veggen i skjulet har noen skrevet i rødt: Hvis du fortsetter med å hypnotisere Josef, vil gutten dø.

På det tidspunktet forvandla irritasjonen min seg akutt til den sorten bekymring som fjerner pissetrengthet, og resten av filmen forsøkte jeg langsomt å si til meg sjøl: Så fryktelig er ikke den mjuke regissøren Lasse Hallström at han lar den stakkars, blødersjuke gutten dø? Men du vet aldri med svensker. Plutselig blir de grepet av en ny depresjonsbølge, og så skriver de om hele manuset.

Filmen foregår i et pessimistisk snødekt nord, den er enkelt og hensiktsmessig laga etter en uventa bra historie. 2012.

Non-stop

TV3 00.45

non-stop moore

Ingen kan stole på Julianne Moore.

terning 5 liten Jeg skal starte med noen relativt trygge vitenskapelige observasjoner: Liam Neeson er i ferd med å utvikle et panne-nesebein-parti som gjør ham fortjent til hederstittelen Årets Neshorn (Rhinocerotidae). Yrkesgruppen psykopatiske massemordere har utviklet sin absolutte omnipotens henimot religiøs fullkommenhet. Flyvertinner har kontaktlinser som hypnotiserer dem så voldsomt at de likner komedie-brura i en film om utdrikningslag – eller de tar stoffer som er så heavy at ikke en gang Venstre vil selge dem fritt i butikker.

Det var avledningene. Av de mer opplagte nyhetene: Jaume Collet-Sera fra Barhelona («Unknown») har regissert en action-thriller fra innsida av flygende fly som kommer til å holde feste deg i setet med ryggsvette og lamme deg med bange anelser. Dette er naturligvis en overdrivelse, men Collet-Sera har faktisk fått til en spennende film som følger verdens kuleste mann så tett at du kan kjenne igjen lukta av gammal irsk whiskyfyll. Neeson spiller flyvakt, men livet hans og psyken hans er så elendig at han kunne vært noe Jo Nesbø hadde funnet på. Ikke bare er han kassert og skilt politimann med kreftdødt jentebarn, han jobber som alkoholisert kabinvakt med så liten prestisje at han sorterer lavere enn måke i maskinen. Men slåss kan han. Å jøye meg.

Det er absolutt ingen lyspunkter i «Non-stop». Filmen starter med at Neeson smådrikker og kommer seg om bord på samme flighten som Julianne Moore. Hun preges som vanlig av samme resignerte gledesløshet som lam i slaktekøen eller Viking-spillere før tippeliga-start, og det ville vært en sann fornøyelse om Julianne viste seg å være en militant dansk islamist i forkledning. Men sånn er det ikke lenger. Sjansen for at skurken er en hvit mann med briller ligger antakelig på mellom 80 og 90 prosent. Hvis du dessuten er en tjukk hvit mann med gammel Nokia-telefon, blir du helt sikkert stansa av sikkerhets-kontrollen og kasta ut av flyplass-området sammen med allsangheftene dine.

Likevel stirrer kameraet mistenksomt på kjortelgubbe med muslim-skjegg, det merker seg at det er svarte mennesker om bord, og alt er for at vi skal bli urolige. Men vi vet at en araber er det i hvert fall ikke.

For det viser seg at det er en morder på flyet. Hvis han ikke får 150 millioner dollar til en løgnaskonto, vil han myrde noen i flyet hvert 20. minutt. Dette tekster han Neeson om. Og siden Liam er fra IRA-land og heter Bill, går det ikke lenge før han faktisk er den hovedmistenkte i et verdensomspennende TV-drama om kapring og terrorisme. Mer kan jeg ikke si om det. Men han som spådde mord, tulla ikke. Han har beundringsverdige, guddommelige kvaliteter, og alt han sier skal skje, skjer. Frp burde hyre ham til program-arbeidet.

Mer er det ikke, bortsett fra det med ryggsvetten og lammelsene. Jeg er nødt til å ta med Malaysia jabb jabb jabb piloter jabb jabb jabb, for det er hva man skal skrive om denne filmen i dag.

Til slutt: Dette var en anbefaling. Hvis det ikke ser sånn ut, så er det bare fordi jeg virkelig ikke hadde det godt i de 100 minuttene filmen varte. 2014.

The watch

Viasat4 23.30

watch, the

Gale menn vokter nabolaget.

terning 1 Denne komedien er dårlig på den måten som får egentlig blide folk til å bli sittende post-apokalyptisk stille etterpå mens de stirrer på Intetheten og lurer på om de skal begynne å studere i stedet. Grove vitser er nå én ting. Men når humoren konsekvent føles som om noen åpna septiktanken og slapp ut kompostert hollywoodsk krymphjerne, da er det ille. Filmen handler om at teite småbyfolk danner en vigilantegruppe for å ta skapningen som flådde supermarked-vakta. Men de drikker bare øl og snakker om sex, og så dukker en alien opp og søler seg til med gammaldags Sigourney-slim.

Jeg kan ikke huske sist Vince Vaughn var god i en film. Her luffer han rundt som en drittlei dyrehage-bamse med 120 kilo uelegant overskuddstyngde, og han snakker replikker som en allergiker med munnen full av nøtter. Ben Stiller er virkelig et slags Still-Leben (dum vits, men uunnværlig). Han har ritualisert ensformigheten sin så den nesten blir religiøs. Når regien og replikkene glipper er Ben Stiller som ni rette i tipping og takk for den fine vhs-spilleren jeg fikk til jul. Jonah Hill er militant vigilante med en postulert liksom-mandighet som kommer til å medføre at mor hans sender varme sokker. 2012.

Double impact

TV2 Zebra 00.50

double impact

Van Damme var en sprek fyr før.

terning 2 liten «Double impact» var kanskje den siste aldeles helt forferdelig elendige filmen Jean-Claude van Damme hadde hovedrollen i, og der spilte han til og med to stykker. Van Damme spiller tvillinger som kommer fra hverandre som spebarn i Hong Kong da gangstere myrder foreldrene deres. 25 år seinere treffes de igjen, og da har de utviklet hver sin personlighet og lever svært forskjellige liv. Uvanlig dårlig spilt. Elendig action. Pinlig film. 1991. 1 time, 58 minutter.

The lucky one

TV2 Livsstil 21.00

lucky one, the

Zac Efron og Taylor Schilling alene hjemme.

terning 3 liten Det starter med at Zac Efron er soldat, mens stemningsmusikk klimprer veikt som Oslo-regn mot trommehinnene. I hjelm ser han ut som en Toys ‘R Us-figur og du håper han finner en krig med 11 års aldersgrense. Etter veibombe kommer han hjem til USA der han treffer jenta på det bildet han fant på fronten, og hun er et sånt fint menneske som har dorisshorts og tar seg av dyr og bærer med seg motlyset som om det skulle være spesielt holdbar sminke. Hos henne slår den vakre Zacron seg ned på tross av ond politimann. Motlyset ruler fortsatt. Småbyfolket fester i varehuspene populistklær, bikkjene bader og det kommer til å bli smertelig romantikk, så hvis du tåler det etter flere opprivende med statsrådskifter, så vær så god: Solnedganger, reklamemusikk og en erogen tristhet som man kan ta på og ta på i det uendelige uten at noen stønner av den grunn. 2012.

The iceman

Max 21.30

iceman, the

Winona Ryder har mye å være bekymra for.

terning 4 liten Winona Ryder er med og Ray Liotta er med og Chris Evans er med, samt James Franco og Stephen Dorff og David Schwimmer, men det er uvesentlige Michael Shannon som spiller den autentiske Kuklinski, som man i anstendige hjem bør kalle Kulinski. Han var leiemorder, og imdb har en søt formulering om at verlken kone eller barn kjente til yrket hans da han ble tatt. Næh! Hadde han ikke fortalt ungene at han drepte folk for penger? 2012.

Live wire

Max 23.35

terning 4 liten Et nytt stoff reagerer med magesyra sånn at den som drikker det, blir ei bombe. Pierce Brosnan skal forsøke å stoppe det hele i «Live wire», en film som inneholder mye unødvendig krangel og surhet, men ikke er helt håpløs. 1 time, 30 minutter. 1992.

Miss Undercover 2

FEM 21.00

miss undercover 2

Sandra Bullock i den verste drakta noensinne.

terning 2 liten Sandra Bullock er ett av de virksomste retro-midlene i moderne film. Når hun smiler skjelmsk, kan man høre døde kalenderblad gjenoppstå. Ved hjelp av strikkejakke, semska veske, snøfting og usikre guttejentesmil gjeninnfører hun naiviteten fra det sterkt uønska nittitallet. Alt er underlig annerledes. Skurken ser ut som en jødisk standup-komiker og agurkimportør. William Shatner blir kidnappa av Hells Angels-aktig småskurk med hovedfag i kunsthistorie. Regina King er hyrt inn som Politiskolen-aktig Martin Lawrence-purk. Bullock har lagt seg til Julia Roberts-hår. Dette er en film der alle er litt rare, som i «Spanerne» og «Speed».

I oppfølgeren er underlige Gracie Hart blitt en nasjonal kjendis, og derfor ansetter byrået henne som talkshow-spesialist og fast FBI-fniser. Det fører til en del scener som vil få nærbilder av ørevoks til å virke tillokkende. «Miss congeniality 2: Armed and fabulous» har noen av de verste oppfølgerscenene du har sett i hele ditt liv. Noen av dem foregår i Las Vegas, og flere har med et transvestittshow å gjøre. Men vi ser Sandra Bullock likevel, bare for at hun ennå er der. 2005.

Magiens makt

FEM 23.25

practical magic

Sandra Bullock og Nicole Kidman har også vært unge.

terning 3 liten «Practical magic» ser ut som en forhasta roman-filmatisering for uvanlig overfladiske kvinner i komfortable sko. I en verden der menn enten er onde eller Aidan Quinn (teologer og filosofer diskuterer ennå hva som er verst) vandrer de to utstillings-objektene Sandra Bullock og Nicole Kidman rundt og foto-romantiserer et litt uansvarlig femi-kollektiv der damene har magiske evner etter det gamle åttitalls-prinsippet om at det alltid vil finnes noen enkle ting som kvinner er best i.

Dianne Wiest og Stockard Channing ivaretar rollene som en slags heksekunstenes Germaine Greer og Fay Weldon; de tilhører den para-militante bestemor-generasjonen Sirene-kvinner som etter hvert er blitt usikre på alt unntatt sin egen utstoppelige. De kunne vært helsesøstre i stedet for heksesøstre, eller de kunne vært skolemestrinner i et Roald Dahl-manuskript for mareritt-søkende barn i Vetle Lid Larssen-generasjonen. Alice Hoffman skrev. 1998. 1 time, 40 minutter.

Moon

TCM 21.00

moon

Sam Rockwell eller kanskje ikke.

terning 5 liten Den måtte komme: Filmen du ikke kan skrive en eneste ting om uten å røpe for mye. Jo. Den er bra. Takk for i dag.

«Moon» er den science fiction-filmen som David Bowies sønn Duncan Jones har laget, men la oss holde åpent at han ikke er Duncan Jones, men en særegen etterlikning av Major Tom, og så kan du tenke deg resten sjøl.

Filmen foregår på Månen. Menneskene har løst sine energiproblemer ved å utvinne fusjonsvillig materiale fra måneoverflaten, og den eneste base-operatøren (en rasjonalisering som selv avisbransjen ville ha funnet ekstrem) er Sam, spilt av Sam Rockwell.

Vi sitter nå der i stolen og ser på den enslige og ensomme mannen med 90 dagers skjegg som bygger papphus, trener litt, spiser Fjordland-mat, ser video-melding fra kona på Jorden. Han skal snart hjem, og han virker urolig. Men det er noe forvirrende galt med ham. «Er alt bra, Sam?» spør den vennlige installasjons-computeren som passer på ham. Det er det ikke. Plutselig har Sam hallusinasjoner, plutselig blir han uvel. Og så krasjer han hentevogna si inn i en av He3-høsterne.

Fra da av kan jeg ikke fortelle mer.

Sam Rockwell har spilt en del dramakomedie-roller der han vaste for mye med fjeset sitt og smiska med stemmen. Nå får han det til. Han skaper en bokstavelig talt versatil personlighet, og han klarer å fastholde den fine balansen mellom utlevering og skjul. Den sørgmodige Sam er en av de stiligste rollefigurene så langt i vinter, og det usentimentale mismotet til Rockwell gjør at du trives med en film som ellers varter opp med få visuelle variasjoner.

De ekstremt filosofiske vil finne eksistensielle paralleller i denne filmen, de politisk overtente vil som vanlig finne en advarsel – og resten vil undre seg over at det i framtida faktisk skal finnes en computer som virker.

Men OK. Se etter programmeringslinjene: 10 GOTO 20; 20 GOTO10. De sier det meste. 2009.

Lørdag 22.10. – Ganske bra lørdag, men det måtte bli en action-gåte

 

Edge of tomorrow

Norsk TV2 22.30

terning 5 liten Enda en actionfilm. Det får bare være. Det er tidlig lørdag morgen, og jeg har ikke samvittighet til å anbefale en film om bakrus ettersom verden er full av små mennesker som gruer seg til morgenene sine i helgene på grunn av at sure foreldre står opp og drikker tomatjuice og kjefter kraftløst på hverandre for hva de gjorde kvelden i forveien. Bakrus-komedier skal man ikke anbefale i helgene. Og ikke på julaften. Bakrus-komedier kan man anbefale midt i uka hvis man ikke har noe bedre å gjøre. Dessuten hender det at actionfilmer er akkurat det folk trenger fordi de forteller gode historier uten nevrotikere og andre psykopater enn de man skal skyte i sluttscenen. Derfor måtte det bli en actionfilm, og jeg har en følelse av at Tom Cruise har vært en slags gjenganger i filmspalten min i uka som gikk. Greit nok. Og det er mye bra denne lørdagen.

Men til filmen.

edge of tomorrow

Tom Cruise i hensiktsmessig utstyr med Emily Blunt.

Om «Edge of tomorrow» skal man ikke røpe annet enn at det er en science action, og hvis du tilhører de tullingene som ser trailere, vet du allerede for mye. For Doug Liman har laget en snedig gåte, der Tom Cruises oppbrakte voksen-ansikt vimser rundt i et elegant paradoks. Du får det morsomt hvis du kommer til kinosalen like uforberedt som ei jomfru på russefest i Kongeparken.

Du som skal se filmen kan slutte å lese her. Det vil si: Jeg skal fortelle starten. Verden er i krig med invaderende aliens, forma som ekstremt viltre plen-klippingsroboter med armer som kunne vasket opp etter en bryllupsmiddag på under ett minutt. Fortekstene ligger under en mengde nedslående nyhetsmeldinger, men vi som husker at Don Quijote-gruppa i tabloidene startet flått-sesongen i mars, tror ikke på nyheter. Vi tror på Davy Wathnes ufeilbarlighet og på Petter Northugs egentlige uskyld. Tom Cruise spiller en finslig uniformert mann som får beskjeden: «The general will see you now». Skjebnesvangert. Jeg skal også røpe to ting til: Nei, dette skjer ikke i byen Punxsutawney. Dessuten den mest gåtefulle sjekke-replikken noensinne: Finn meg når du våkner.

Så starter elendigheten. Med flere.

«Edge of tomorrow» har handling som en dr. Emmet Browns fysikk-tentamen, men den er ikke intellektuelt komplisert og overforklarer aldri det uforklarlige. Selv de som syns at zippo-lighteres funksjonalitet bygger på vanskelige teorier, vil henge med når filmen presenterer oss for (pust inn), et omvendt «Tilbake til fremtiden»-syndrom, en robotdrakt som er forminska Titanfall, litt Robocop, nesten Terminator og bare såvidt Transformers samt boksinga til Bjelland. Uten sordin. Bildene er forheksende enkle, men stilige da (når) en sjabby gruppe frontsoldater lander i en slags Omaha Beach-invasjon av Frankrike. Og så. Innvandrer-Mimics er verre enn nazi-soldater, men de har stiligere konsonanter.

Utviklingen av rollefiguren til Cruise er fiffig og blir skildret med overlegen tillit til publikum. Man tilegner seg fort en alternativ logikk, og den litt nystrøkne majoren som dessverre gikk inn til en general, blir forvandla til en svett og arbeidsskitten krigsmaskin som verken er redd for å dø. En av ulempene ved alien-kriger på film er vanligvis fraværet av militær variasjon. Våpnene stråler grønt eller rosa, og de fremmede eksploderer som vannkrig-ballonger mens grønt slim spruter over data-hjelmene til virtuelt veslevoksne soldater. Kampene er fiksere her. De har en håpløshets-dimensjon som gjør splatter-scenene til noe dypt pessimistisk og eksistensielt deprimerende. Denne skitten kan ikke gå bra.

Dessuten har «Edge of tomorrow» to av de beste rolle-figurene. Tom Cruise tilhører det utvida universet. Vi har alltid visst at det var litt trangt for ham her. Den utskjelte scientologen tilhører dessuten de ytterst få skuespillerne som vi bryr oss om på film hver gang. Om han skadet akilles-scenen i en stygg nedover-trapp, ville vi umerkelig dra oss til ytterkanten av kinostolen. Dessuten spiller Emily Blunt en overbevisende supersoldat fra de patriotiske reklameplakatene. Hun virker slem.

Paret fører til uvanlig velgjørende driv i romantikken. Blunt ser sensuelt motvillig ut midt i trynet, hun har det stilige Stirret, hun er tung i blikket som en fisk i enden av et snøre. Dama antyder skyggen av et ønske, minnet om en uopplevd lidenskap. Joda. Sånt fins. Folk som elsker edru, opplever litt av hvert. Det hjelper selvsagt at motspilleren er selveste Tom Cruise, den kjønnsløse guden som vi tilber med motvilje og svakt mismot. Cruise er som fyren i Woody Allens komedie «Kairos røde rose». Han er fin på film, men vi tror ikke egentlig at han gjør noe i virkeligheten.

Den alternative logikken tar en vri akkurat når vi trenger den, og filmen klarer seg overrumplende bra gjennom en spennende actionslutt i Paris.

Nå skal jeg skrive noe som dere ikke skal lese hvis dere skal se filmen:

«Edge of tomorrow» har dataspill-logikk på en måte som jeg faktisk ikke kan huske jeg har sett på film før. Bortsett fra gamle tegnefilmer. Man (eller han som skrev romanen) har kopiert det som særpreger krig på pc eller xbox og gjort en snedig filmlogikk av den.

«Edge of tomorrow» gir den rare følelsen av noe nytt. Noe Nytt er ellers et fredløst begrep i Gjentakelsenes Tid, så filmen burde nok hatt terning 6. 2014.

Hypnotisøren

NRK1 00.40

hypnotisøren

Tobias Zilliacus gjør en fin rolle i depparnas land.

terning 5 liten OK. Her er folka deprimerende, men filmen er bra.

Lasse Hallströms kortbesøk i hjemlandet Sverige har ført til en av de hissigste krim-thrillerne jeg har sett på lenge, og i perioder var jeg opprørt og skjelvende tilbøyelig til å gi sekserterning.

Men det får være grenser. I enkelte av Lena Olins scener ble jeg så frustrert at jeg skreik høyt, for hun spiller ei svensk dame som får det til å gå kaldt nerover Bergman og hans ryggrad. Dama er en slags svensk installasjon, ei grinegumma som klager på alle og sutrer seg egosentrisk gjennom et subbete ekteskap med den eksistensielt udugelige legen Mikael Persbrandt.

De er så förbannat lei seg i Sverige. Det er som om selvopptattheten ramma dem med hjernelammelser en gang for flere generasjoner siden, og så satte de seg til og fattade inte.

Filmen starter med at en familie blir nesten massakrert. Den behagelige skuespillleren Tobias Zilliacus spiller etterforskeren Joona, og han får hjelp av hypnotisøren Persbrandt for å kunne avhøre overlevende gutt.

Det går ikke så bra. Mens pappa sover i pillerus kommer hettekledd kidnapper gjennom vinduet og tar med seg Persbrandts og Olins eneste barn. På veggen i skjulet har noen skrevet i rødt: Hvis du fortsetter med å hypnotisere Josef, vil gutten dø.

På det tidspunktet forvandla irritasjonen min seg akutt til den sorten bekymring som fjerner pissetrengthet, og resten av filmen forsøkte jeg langsomt å si til meg sjøl: Så fryktelig er ikke den mjuke regissøren Lasse Hallström at han lar den stakkars, blødersjuke gutten dø? Men du vet aldri med svensker. Plutselig blir de grepet av en ny depresjonsbølge, og så skriver de om hele manuset.

Filmen foregår i et pessimistisk snødekt nord, den er enkelt og hensiktsmessig laga etter en uventa bra historie. 2012.

Fish tank

NRK2 23.30

fish tank

Ikke veldig moro, ikke veldig stilig.

terning 2 liten I den oppskrytte engelske oppskriftsfilmen «Fish tank» fantes ikke én eneste skikkelse som angikk meg eller som jeg ble rørt av, og jeg pleier å grine når mor slakter marsipangrisen på første juledag. Sosialrealismens fremste fortrinn kunne ha vært at den ga de fattige, de forkomne og fortapte både verdighet og håp. Det andre fortrinnet kunne ha oppstått dersom den overbeviste det snuppete småborgerskapet om at de fattige, fortapte og forkomne faktisk kan være vakre, ressursrike mennesker som trynte på første langside.

Men filmgenren funker mest som framvisning av akvariefisk; i de pene hjems fisketanker svømmer de funksjonsfengsla rundt som kjæledyr og ofre for kortvarig medlidenhets-onani. «Fish tank» er en ironisk tittel. Den sure, aggressive drittjenta (selvfølgelig oppfører hun seg ufyselig, hun er jo underklasse) bor i et helvetes hjem (fototapet) med ei spjåkete dorismor (cunt) som røyker innendørs i bare trusa, har uryddig kjøkken og overlater ungene (søstera er cuntface) sine til selvforakten. Utenfor hjemmet er de ufyselige hesteguttene ute etter kroppen til 15-åringen, som skaller ned ei jente og forsøker å befri en tjora hest av en eller annen grunn. Så treffer mamma den hyggelige mannen som viser familien vannet (for de er underprivilegerte og har selvsagt aldri sett en fisk uten kavringstrø), og dermed aner pubertetsungen håp om at det finnes anstendighet eller sunn oppmerksomhet i livet. Men neida. Den ærlige mannen er en småjente-tafser, han har sex med kjærestens barn og er i tillegg gift.

Manusforfatteren har tenkt at vi skulle syns synd på jentungen og skjønne hennes skjebne. Men fordi manusforfattere er pinlig enkle mennesker, begriper hun ikke at hun stigmatiserer mer enn å hedre. Det kan være at småborgerne i festivalfelleskapene griner litt over en forsømt unge, men hvis hun hadde banka på døra deres dagen etterpå, ville de aldri ha åpna, for de fattige er farlige folk. Bare se på «Fish tank». 2009.

The hangover

TVNorge 22.00

(L-r) ZACH GALIFIANAKIS as Alan, ED HELMS as Stu and BRADLEY COOPER as Phil in Warner Bros. Pictures' and Legendary Pictures' comedy "The Hangover," a Warner Bros. Pictures release. PHOTOGRAPHS TO BE USED SOLELY FOR ADVERTISING, PROMOTIONAL, PUBLICITY OR REVIEWS OF THIS SPECIFIC MOTION PICTURE AND TO REMAIN THE PROPERTY OF THE STUDIO. NOT FOR SALE OR REDISTRIBUTION.

Zach Galifianakis, Ed Helms og Bradley Cooper våkner til kaos.

terning 5 liten Dette er filmen som bare er morsom på onsdager i avholdshjem.

Filmer som dette skal ikke være vellykka. I Bibelen står det at komedier om utdrikningslag i Las Vegas skal være med Ashton Kutcher og Seann Se-På-Den-Teite-Kjeften-Min, og de skal inneholde sjonglering av analfabetiske ansiktsuttrykk og damer med tynne stemmer, tynne bein og bryster som ble laga av resirkulert skumgummimadrass.

Så har regissøren Todd Phillips gjort det utopiske: «The hangover» handler ikke om alt det russegalne som guttene gjør i en luksus-suite i Vegas, den skildrer hva som skjer dagen etterpå, da de oppdager at de har mista brudgommen. Jeg satt ytterst på stolkanten. Jeg bet bordplate. Jeg skalv nervøst i den forlengede marg fordi jeg ikke trodde de ville klare å holde seg til ideen. Men de gjorde. «The hangover» er gjennomført med stilistisk eleganse og overlegen tilbakeholdenhet. Sånn skal komedie lages.

Bradley Cooper er vanligvis et argument for å stenge Blu-ray-en og gå til sengs. I denne filmen spiller han den overfladiske skolelæreren, og det passer han til. Justin Bartha er den ekornsøte lille brudgommen som egentlig ikke ville drikkes ut, for det er ærlig talt en blodharry ting. Ed Helms spiller en hustruknust tannlege som våkner i den suiten bare han har betalt for og oppdager at det er ei høne på rommet. Zack Galifianakis har John Belushi-rollen; han er dyret i den åpne baren, mannen med det fordomsfulle gymnaster kaller bodymass og dansk skjegg.

Guttene kommer til plastbyen til tonene fra «Who let the dogs out», og de lover tusen års taushet på taket. Så våkner de altså til en dag med høne og andre rovdyr på rommet, en skrikende bebi og en enerverende mangel på brudgom. Etterforskningen starter, og den innebærer blant annet at Mike Tyson lytter til Genesis og vil ha tigeren sin igjen. Dessuten har de naken japaner i bagasjerommet.

Skuespillerne er behagelige, vitsene er faste og fine, vulgariteten er tilbakelent og tilfeldig. 2009.

Ransom

TVNorge 00.05

ransom

Rene Russo er bekymra over den kompromissløse mannen.

terning 5 liten Denne thrilleren er god og engasjerende fordi den er usofistikert spekulativ, uoppfinnsomt enkel og dessuten oppmerksom på to moderne mareritt. Det første: Jo bedre vi får det, desto mer sårbare blir vi og desto mindre tåler vi. Det andre: Hvis alle er tøffe og aldri forhandler med gisseltakere, vil ingen noensinne bli kidnappet.

Det årets mest sexy scene på kino var en TV-opptreden av Mel Gibson. Den åpenbarte for eventuelle tvilere hva en mann er for noe. Mannen er ikke nødvendigvis (eller som antatt) en formelig formidler av uvante adjektiver og akvareller, ikke en stabil Leca-legger. En mann er en kompromissløs eksistensiell galning, en som slåss med instinktene sine når den han elsker blir truet og som tar så svære sjanser at tradisjonelt kvinnevett skvetter som hønseskit.

Scenen der Gibson forsvarer den kidnappede sønnen sin med en uforsvarlig råtass-utfordring overfor gjerningsmennene, burde gjemmes som et høydepunkt i det moderne menneskets antropologi. Sånn som dette kan vi også være hvis vi glemmer mødrenes formaninger om å gå innomhus og ikke å få øreverk når det blåser. Steile, stolte og sikre på å vinne. Og uten tilstrekkelig hodeplagg.

Filmen er infamt underholdende. Mel Gibsons litt upålitelige anspenthet er bygd inn i skikkelsen til en sjøllaga millionær. Han er en øm far og en stilig mann. Da sønnen (som er Nick Noltes i virkeligheten) kidnappes av uberegnelige deltidskjeltringer, skal familien egentlig knekke. Men Gibson ser at ettergivenhet vil true guttens liv, og han stormer fram som en gal hest.

Dette er ikke Albert Åberg. Det er ikke Lasse Åberg heller. «Ransom» er en testikkel-svulmer. 1996.

Just my luck

TV3 19.20

just my luck

Tre jenter fikk plutselig se en kjole.

terning 2 liten I rettferdighetens misbrukte navn: Denne filmen er laget for jenter som er så unge at de ikke trenger deodorant og som tror at å miste dyden betyr at tannstrengen skal av. De er grønne som rips i juni, og de liker ting som fører til filmatisk anoreksi for alle som ble født etter 1990.

Denne anmeldelsen gjelder dem ikke. De er så unge at de ikke trenger se gode filmer. Når de blir 14 begynner alvoret.

Lindsay Lohan tilhører de siste Hollywood-åras mange sakkarine hvetebakverk, og derfor ser det egentlig litt Alene Hjemme ut når hun bruker så mye morgensminke at ansiktet likner et langvarig nachspiel. Lindsay er blitt 20 år, og det betyr at 12-åringene allerede lurer på om kragebein-fregnene hennes egentlig er leverflekker. Hun må smøres og vokses. Vel. Sånn er det. Lohan spiller en markedsføringsdame som blir forfulgt av pervers flaks. Det er ikke poenget. Poenget kommer nå: Chris Pine fra «Princess diaries 2» blir forfulgt av patologisk uflaks. Etter en del svermeriske, plaprende flaksinger havner Lindsay i sitt eget lanseringsparty der hun kysser den uheldige så muntlig at han blir den heldige og hun havner i Old Bail-me. Men han får så mye flaks at han klarer å mænædsje fram et britpop-band som heter McFly.

Så begynner u-ung-gåelighetene (hoi!) å gå hverandre på nervene. Etter at Æsjli (Lohan) har hatt ødeleggende uflaks lenge, kysser hun Djæik (Pine) en gang til, og dermed sitter både han og bandet i smørja igjen. Men så finner dama ut av ting, og så dadada. Den røper vi ikke.

Dette er en one joke-film, og alt avhenger av skuespillerne. Lohan er over omtrentlig flink. Pine ser ut som millenniets Rob Lowe og har så svære pupiller (hva spiser den mannen?) at det likner åpen hjerne. Venninnene til Æsjli piper og plaprer med stemmer som minner om skrensehvin fra veldig små biler, og afro-kubanske Faizon Love spiller vittig feit-neger med to meter midje.

«Just my luck» er en klokkestopper. Du rister på uret. Du forsøker å trekke det opp (man gjør ikke det lenger). Det går fremdeles dobbelt så seint som det pleier. 2006.

Non-stop

TV3 21.30

non-stop

Liam Neeson forsøker å fikse ting, Michelle Dockery ser ut om hun gjør.

terning 5 liten Jeg skal starte med noen relativt trygge vitenskapelige observasjoner: Liam Neeson er i ferd med å utvikle et panne-nesebein-parti som gjør ham fortjent til hederstittelen Årets Neshorn (Rhinocerotidae). Yrkesgruppen psykopatiske massemordere har utviklet sin absolutte omnipotens henimot religiøs fullkommenhet. Flyvertinner har kontaktlinser som hypnotiserer dem så voldsomt at de likner komedie-brura i en film om utdrikningslag – eller de tar stoffer som er så heavy at ikke en gang Venstre vil selge dem fritt i butikker.

Det var avledningene. Av de mer opplagte nyhetene: Jaume Collet-Sera fra Barhelona («Unknown») har regissert en action-thriller fra innsida av flygende fly som kommer til å holde feste deg i setet med ryggsvette og lamme deg med bange anelser. Dette er naturligvis en overdrivelse, men Collet-Sera har faktisk fått til en spennende film som følger verdens kuleste mann så tett at du kan kjenne igjen lukta av gammal irsk whiskyfyll. Neeson spiller flyvakt, men livet hans og psyken hans er så elendig at han kunne vært noe Jo Nesbø hadde funnet på. Ikke bare er han kassert og skilt politimann med kreftdødt jentebarn, han jobber som alkoholisert kabinvakt med så liten prestisje at han sorterer lavere enn måke i maskinen. Men slåss kan han. Å jøye meg.

Det er absolutt ingen lyspunkter i «Non-stop». Filmen starter med at Neeson smådrikker og kommer seg om bord på samme flighten som Julianne Moore. Hun preges som vanlig av samme resignerte gledesløshet som lam i slaktekøen eller Viking-spillere før tippeliga-start, og det ville vært en sann fornøyelse om Julianne viste seg å være en militant dansk islamist i forkledning. Men sånn er det ikke lenger. Sjansen for at skurken er en hvit mann med briller ligger antakelig på mellom 80 og 90 prosent. Hvis du dessuten er en tjukk hvit mann med gammel Nokia-telefon, blir du helt sikkert stansa av sikkerhets-kontrollen og kasta ut av flyplass-området sammen med allsangheftene dine.

Likevel stirrer kameraet mistenksomt på kjortelgubbe med muslim-skjegg, det merker seg at det er svarte mennesker om bord, og alt er for at vi skal bli urolige. Men vi vet at en araber er det i hvert fall ikke.

For det viser seg at det er en morder på flyet. Hvis han ikke får 150 millioner dollar til en løgnaskonto, vil han myrde noen i flyet hvert 20. minutt. Dette tekster han Neeson om. Og siden Liam er fra IRA-land og heter Bill, går det ikke lenge før han faktisk er den hovedmistenkte i et verdensomspennende TV-drama om kapring og terrorisme. Mer kan jeg ikke si om det. Men han som spådde mord, tulla ikke. Han har beundringsverdige, guddommelige kvaliteter, og alt han sier skal skje, skjer. Frp burde hyre ham til program-arbeidet.

Mer er det ikke, bortsett fra det med ryggsvetten og lammelsene. Jeg er nødt til å ta med Malaysia jabb jabb jabb piloter jabb jabb jabb, for det er hva man skal skrive om denne filmen i dag.

Til slutt: Dette var en anbefaling. Hvis det ikke ser sånn ut, så er det bare fordi jeg virkelig ikke hadde det godt i de 100 minuttene filmen varte. 2014.

The hurt locker

TV3 23.45

hurt locker, the

Verdens dummeste jobb. Hvorfor skyter de ikke bare bomba?

terning 5 liten Filmen om mennenes smerteskap er den mest overraskende Oscar-vinneren. Kathryn Bigelows actiondrama er nølende blitt karakterisert som «antikrigsfilm» fordi det er en slags Jagland-karakteristikk.

Mest er det en intens og velspilt fortelling om menn, og allerede før fortekstene sendes et filosofisk signal om at «krig er dop», og menn blir avhengige av den. Hvis filmen hadde handlet fra Nord-Irland eller Gaza ville det vært en grei forenkling, men «The hurt locker» handler om bomberyddere i Bagdad. De tilhører ikke en politisk krigskultur. De er redde, men tapre unge menn i en ekstrem jobb-situasjon som de takler med sinn som antakelig ligger bare millimetre fra varig galskap. Smerteskapets dør er vidåpen mot evigheten.

Det er egentlig så enkelt at Bigelow bare laget en film om bomberydderne, og hvis den ble en antikrigsfilm så må det være fordi alle krigsfilmer uten Sylvester Stallone ser ut som om de tar avstand fra patriotisk vold. Bigelow sa opprinnelig nei til å regissere «The hurt locker», men eksmann James Cameron overtalte henne. Filmen ble først sendt direkte på DVD i Brasil, men så begynte den å få oppmerksomhet – og dermed havnet den på kino.

Filmen starter med en see-how-they-run-scene med bombe-robot. Guy Pearce ser seg rundt. Han er som en akvariefisk i en kattebutikk. Fra tak og i vinduer stirrer irakere ned på den innkapsla amerikaneren, og én av dem kan sitte med en bombekontroll. Én av dem gjør.

Slik kommer James Renners rolleskikkelse Will inn i filmen. Han er den tomsawyerske drivfjæra i filmen og den psykologiske gåten. Han utfører jobben sin slik Rambo ville ha gjort – av med bombedrakta, av med headsettet. Gå løs på ledningene med tørre never. Men nakenheten i konfrontasjon med døden handler ikke om mot. Will er den numne mannen. Konstant risiko har gitt ham soldatens beste vern: Jeg driter i hva som skjer med meg. Han forhånds-ofrer livet sitt hver gang han går løs på en jobb, han er en faustisk selger av sjel og liv fordi han ikke orker skrekkens konstante smerte. Hvis du ikke bryr deg, gjør ikke frykten vondt lenger.

Den som ikke kan oppleve smerte, kan ikke oppleve noe. Will er sentimentalt knytta til de mennene som han deler likkiste med. Han engasjerer seg irrasjonelt i en irakisk guttunge som selger DVD-porno. Men han har ingen ting å gi til kone og barn. Krig er ikke en fritids-beskjeftigelse, og så går folk tilbake til konditorjobben sin. Den tilhører et alternativt univers, og de som kommer derfra, er ikke som oss andre. Michael Schumacher begynner plutselig å kjøre racerbil etter at han la opp. Han er avhengig.

Det forteller «The hurt locker» mer enn noen andre filmer. Soldater blir aldri som før. Eat your heart out, Gahr Støre.

Bigelow har laget «The hurt locker» med en sans for pauser, for timing, tetthet og dramatikk som er helt enestående. Filmskapere burde sitte dag etter dag med måpende munn for å studere de lange scenene der det ikke skjer noe. Bigelow filmer pauser med nesten ubeskrivelig intensitet. Dessuten er rollene smertefullt gode, uten mye hyl og skrik. Overlegen, forstummende, nerveslitende regi og klipping gjør antakelig filmen til den beste Oscar-vinneren noensinne. Jeg vet ikke ennå. 2009.

Premium rush

Viasat4 23.00

terning 4 liten Ganske velrenommert thriller om et sykkelbud i New York. Han får en leveranse som bringer ham i konflikt med dirty politimann. Joseph Gordon-Levitt i hovedrollen. 2012.

National treasure

TV2 Zebra 21.00

national treasure

Nicolas Cage i et vanskelig øyeblikk med Diane Kruger.

terning 4 liten Hva skal man si om en film som både løper som en hare og tenker som en hare, når den burde ha løpt som en gaselle og tenkt som ei ugle. «National treasure» kunne vært et pedagogisk dataspill for amerikanske skolebarn, men den er en actionfilm med Nicolas Cage, og letter likevel ikke. Ikke fordi den er tung, men fordi den er mager. Trivelig, men vegetarianer-tynn.

Nicolas Cage spiller en halv Phileas. Fordi han tilhører en familie av ubalanserte frimurere, reiser han rundt på leting etter den amerikanske nasjonalskatten, som altså ikke har noe med ligningskontoret å gjøre og følgelig blir sett på som umulig. For eksempel drønner han over isen som en listig rev for å finne skuta Charlotte nediset i Gudvethvor, og der oppdager han (som så mange adventurespillere før ham) en meget viktig merskumspipe og må dra hjem. Med seg på turen har han en stilig liten Passepartout med labilt selvbilde (Justin Bartha), og da han har besøkt nasjonalmuseet for å få låne Uavhengighetserklæringen, innlemmes også Algermissens tolle Tochter Diane Heidkrüger (nå Diane Kruger) i jakten, iført halvannet ansiktsuttrykk på honningpolert ballettfjes.

Det er egentlig ikke ille. Særlig fordi den dualistiske iren Sean Bean har grodd samme hår som Alexander og forfølger den profesjonelt langbeinte Cage med langfingra mordermildhet.

Særlig ikke heller fordi Jon Voight spiller pappa med en intuitiv, varm omsorgskarisma som antakelig vil sende Angelina Jolie tilbake i psykiatersofaen.

Hvis man klarer å se ironien i den glatte tyske dama, er dette et perfekt team. Bevegelighets-anarkisten Cage med hjerne og besettelse. Barthas forskrekka medløpenhet. Krugers innbitte Polyanna-alvor. Intelligent høyttenkning etter hvert som skattejegerne forflytter seg som en oppgitt skoleklasse fra nasjonalmonument til nasjonalmonument. Stillas-action av typen «råtne bord» og skyting aldeles rundt hjørnene utført av moderne films faste østeuropeeere. Det er selvsagt en tragedie. De pleide å sitte i Bolsjoi-balletten og lese Marx og Tolstoi – nå valker de rundt som torpedoer i Vesten. Gratla, Gorbatsjov!

«National treasure» burde vært en stasfilm, og det er umulig å ikke trives i den. Men digre doser intensitet mangler. Dette er egentlig som å bli jønka på melis. Det er hvitt og fint, men funker fader meg ikke. Energi-kaninen Cage savner sin voltheite Duracel. Han pleide å være så intens at det sveid i troverdigheten. I «National treasure» spiller han som en hukommelsesskadd. Det er ingen melodi i skikkelsen hans, han har ofte glemt hvordan han spilte forrige scene. Cage er rett og slett ukonsentrert og lat.

En halv Cage er verre enn ingen Cage. Sånn var det. 2004.

Huset ved vannet

FEM 21.00

huset ved vannet

Sandra Bullock har fått brev.

terning 5 liten Sånne filmer som dette lages ikke lenger. De nesten uberørlige romantiske stemningene. De gjennomsiktige fargene som får deg til å føle at Høsten er en helårssesong med klær fra H & M. Brydde Bullock forelska. Dette er 1994. Sandra og Keanu er sammen igjen.

Kjærligheten lever en elendig tilværelse på film, stort sett overlatt noen hastige lunsjforestillinger om svette, latter og kynisme. «The lake house» (ikke huset ved sjøen, men på sjøen) er så romantisk at den oppløser kronologien som lineært fenomen og erstatter tid med rom. Vi er i samme rom. Følgelig er vi sammen. Keanu Reeves er noe så skjønt som en fåmælt arkitekt med farskompleks. Da han flytter inn i fars hus på sjøen får han brev fra det man skulle tro var den forrige beboersken. Det viser seg fornøyelig kvikt at arkitekten på arkitekters vis har vandra inn i et infløkt tidsparadoks. Brevene kommer fra framtida. Æh, fremtiden.

De to paranormale flørterne påvirker hverandre på forskjellige vis i et snedig lite skjebnespill der følelsene er sarte og vare som på morgenen etter Gladmat med styrtpils og ecoli. Keanu Reeves er tilbake i behagelig utendørsversjon med boblevest og velstandsjeans. Sandra har fremdeles kroppspråket til en 12-åring og gjemmer armene mellom beina.

Litt glatte abnormitetsleker som denne er ikke akkurat al dente. De lever sin egen motstandsløse lek med «Nærast er du»-sentimentaliteten. Men likevel. «Huset ved vannet» er en skjønn liten film fordi den er så tynn. De lager ikke sånt som dette lenger. Og det ble skrevet i 2006.

Vill og vakker

FEM 22.55

crazy-beautiful

Kirsten Dunst og Jay Hernandez er fine sammen.

terning 5 liten «Crazy/beautiful» låter som en jålete nittitallstittel, og det betyr ganske riktig at regissøren John Stockwell var en halvkul førtiåring. Handlingen likner en oppdatert versjon av Drew Barrymore-nevrosene «Mad love» fra 1995, men filmen er bedre.

Ikke med én gang. I de første tre kvarterene fortoner Kirsten Dunst seg som 400 timer bortkasta Ole Brumm. Hun spiller overklassejente og opprører av den typen som fyllekjører for at ikke pappa skal bli lykkelig med den nye kona si.

Mot henne står slum-meksikaneren Jay Hernandez i sin første store filmrolle. Han har en velsigna underklasse-ro og beveger ikke ansiktet i rykk eller kjapp i tilfelle han kanskje skulle fotografere dårligere. Så snur filmen. Pappa kongressmann får hjelpmeg-blikk og røper at dattera hans faktisk er skikkelig ulykkelig av en grunn. Den hypokondriske tenåringsherjinga får perspektiver og sjel, og det oppstår en filmskikkelse som man kan unne noen å elske. Fra da av er «Crazy/beautiful» helt uventa en rørende og givende og romantisk ungdomsfilm som til og med vil gjøre noen til lykkeligere og bedre mennesker. 2001.

Oppskrift på mord

FEM 01.00

murder by numbers

Ben Chaplin etterforsker med Sandra Bullock.

terning 5 liten «Murder by numbers» en en tirsdagsfilm på en torsdag. Den har ikke spenning nok til å tilfredsstille en normalhelgs chips og pizza-fyrte hype-forventninger, og den er ikke seriøs nok for en ettertenksom seinuke-torsdag, da livet har vart helt siden mandag og er i ferd med å bli oldingeklokt. Men thrilleren funker for det.

Den slår sammen flere sjangre og vinner på garderingene:

Sandra Bullock spiller den fortidsskadde etterforskeren som bor aleine i husbåt, kanskje har en katt som heter Voltaire eller Manson, drikker mannfolk-whisky av mangeklangskrystall og surmuler avlangt. Bullock passer til denne rollen. Ansiktet hennes har en slags resignert verdighet ved seg og ser intelligent ut også når hun drikker. Etterforskeren med psyko-arrene er i tillegg en lur klisjé som betyr at også de med kriminologi hovedfag får større empati for politiets barndom enn forbryternes.

Den neste genren er gymnas-klovnenes. Ryan Gosling spiller den ekle, men sjarmerende overklasse-gutten i kirke- og undervisningsdepartementets kyllingfarm. Michael Pitt fra «Dawson’s Creek» har lepper som kunne vært Angelina Jolies reservepar, og han er den intelligente, men skrudde og følsomme problem-eleven som kan havne i svarte klær og elitistisk fascisme. Det gjør han.

Mer kommer:

Sarte homofile hentydninger som de fra «Den talentfulle Mr. Ripley» gjør den nette småkranglinga mellom skolekameratene til et slags ømhetsanliggende. Når de begynner å slå i hjel folk, skjer det som en litt eksklusiv form for kameratslig krimkurtise – som i «Liaisons dangereuses».

Og på toppen av alt er Ben Chaplin med, og han er det tristeste siden synet av Jåttåtoppen i regn. Chaplin spiller partneren. 2002.

Englenes by

TV2 Livsstil 21.00

englenes by

Meg Ryan og Nicolas Cage fant fram.

terning 5 liten «City of angels» er en underholdende, men merkelig uengasjerende film der Meg Ryans spill som lege er så sentimentalt at til og med Samaranch kunne ha følt skam, men dette er en historie som er laget for å bli dryppet inn i systemet ufiltrert av fordøyelsen. Sånne trengs også. Nicolas Cage spiller engel som konverterer til dødelig fordi han blir så opptatt av Ryans kropp på jorda. 1998. 1 time, 50 minutter.

Magic Mike

TV2 Livsstil 23.10

magic mike

Noen menn feller trær og splitter atomer. Noen stripper.

terning 2 liten Det er egentlig sånn at Obama i sin tid ble gjenvalgt fordi han lovet kvinnelige velgere at de skulle få se Channing Tatum naken. «Magic Mike» ble bare laget for bortkasta framstillinger av ulogisk og poesifri mannsnakenhet. Siden kvinner ikke er overfladiske høhø-vesener, men kan føde velskapte barn mens de hekler rosa dåpsluer, er det bare tull å la menn strippe på film. Noen har anstrengt seg veldig for å lokke. Guttene har påtegna sixpacks ï brun sminke, og nedstemt av strippemusikk får du egentlig bare følelsen av å ha blitt lurt inn på The Blue Oyster der Village People synger «YMCA» så veggene valmuer i den friske deodorantbrisen.

Rundt de tallrike strippescenene finnes en handling som er tynnere enn tangaen på balleblotternes bolleside. Hva som finnes på swissrullsida får vi ikke se mye av, men noen av de medikamentskada mennene har kanskje påklistra middagspølse som fast installasjon. Tatum er taktekker og baklekker, og han treffer den pene Alec Pettyfer som han får med på stripping for å gjøre Matthew McConaughey lykkelig. Etter hvert viser det seg at artistlivet ikke er for alle, og som straff må Tatum snakke med den sure søstera til kameraten.

Det var handlingen. Pakk den inn i et frimerke. Hva tenkte Steven Soderbergh på? 2012.

Wild hogs

Max 21.30

wild hogs

Gamle gutter på motorsykler.

terning 3 liten Det er ikke mulig å bare mislike en film med William H. Macy og John Travolta i Reima-tette mc-dresser. Egentlig er det også OK at Tim Allen spiller eksistensielt desperat tannlege, for tannleger har lett for ny knoppskyting i 50 års alderen. Martin Lawrence er alltid lett å unnvære, men han er faktisk nesten uten fising og fistler i denne komedien.

Handlingen kommer imidlertid fra latrinebransjen.

Fire etablerte, voksne menner kjører motorsykler ut på den lange veien til Stillehavet for å føle seg frie som ensomme hybelboere. De møter psykopaten Ray Liotta ute i den uberørte naturen hvor de virkelige bikerne pirker ekornlik ut av tennene med skjelettrester. Konfrontasjonen går ikke godt, før alle styrthjelmers godfar Peter Fonda kommer og sier ting.

Travolta ser mer og mer ut som et nasjonalmonument. Macy ser ut som et offer for sin egen humor. Det gjør ingenting. Men egentlig burde heller middelaldrende kvinner kjøre motorsykkel, for det er en luftig affære. 2007.

Fallen

Max 23.30

fallen

Denzel Washington med den sarte Embeth Davidtz.

terning 4 liten Den magre og macho-muskulære De Niro-etterlikningen Elias Koteas er dødsdømt seriemorder og inhalerer sin giftige gass med mer paradoksalt velbehag enn Sokrates da han i likhet med så mange andre drakk seg inn i verdenshistorien. Vi skal ikke vite hvorfor. Men vi skjønner at den døende mannen ser rommet i forvridd fugleperspektiv, som om han hang under taket med John Lennons solbriller og Timothy Learys blodomløp. Angel Vision. Denzel Washington spiller mord-etterforsker med en mildhet som får nasjonalmonumenter til å føle seg som myggstikk-ofre. Han treffer en selvdød politimanns teolog-datter i flyktig paranoia og avslører at halve verden deltar i en slags Ånden Som Går-bevegelse. Den likner en ond versjon av tikken.

«Fallen» er et litt frittstående og fri-evangelisk forsøk på å fastholde teorien om at populistisk religions-utøvelse først og fremst foregår i grøsser-genren, og derfor forteller den flyktig fartende og lett utfrika, som om vi er med på en slags visuell tungetale.

Filmen er ikke påfallende dum, og den er ikke kjedelig. Men man skal ha et lett nissesinn for ikke å bli grepet av medlidenhet med både Betlehems-stjerna (som ikke var en feilstyrt krysser-rakett på vei mot Rennesøy) og de tre vise menn. 1998.

Love happens

TV6 22.20

love happens

God dag, jeg heter Aaron Eckhart, og jeg elsker bare den avdøde kona mi.

terning 3 liten Dette er en sånn film som de andre liker, de som tror at døden ikke fantes før VG fant den opp sammen med påstanden om at alle døde var geniale engler. Hollywoods evige lektortryne Aaron Eckhart mister kona, skriver bok om hvordan man skal komme over tapet av et annet menneske og ikke bry seg lenger og dermed b lir han en selvhjelp-spesialist og ville blitt innkalt som ekspert til TV2 Nyhetene hvis kongen døde. I en hotell-lobbyder han skal presentere overfladiskheter for folk uten religion på Powerpoint treffer han blomsterselgersken Jennifer Aniston, og så oppdager han at han ennå ikke hadde glemt den døde kona. Den tabben liksom! 2009.