Månedlige arkiver: september 2016

Fredag 30.9. Møkkafredag, men OK, Brad Pitt er her

 

Spy game

NRK2 23.30

terning 5 liten Møkkafredag. Antakelig viser normalkanalene stort sett bare utbrukte eller pinlige filer som en solidaritetsaksjon for kollegaen TV2, som har startet planlegginga av sin egen gravferd. TV2 var grunnen til at jeg gadd se sport på TV. Med Davy Wathne, Mini og gjengen i Fotball X-tra oppsto et snakkeprogram der replikkene var sprekere enn gult kort i de dødskjedelige Tippeliga-oppgjørene. Nå har de sparka Mini og gjengen, og Davy Den Eneste er pensjonert. Jeg har allerede sagt opp Sumo. Og været på TV2 Nyhetene er ikke bra, det heller. I andre næringer skifter de ut ledelsen hvis varene selger dårlig. I mediebransjen sier de opp de som skaper. Men OK. NRK2 har i hvert fall funnet en film med Brad Pitt i skilsmissens høst.

Så til filmen.

spy game

– Så du rota deg borti ei raddis-jente, ja?

De to lyshåringene Robert Redford og Brad Pitt har forlatt det farlige fluefisket og hengitt sine bekvemme temperamentsforskjeller til avansert spionvirksomhet. «Spy game» er «A river runs through it» for utenriks-romantikere, bare at denne gang er Redford med på smørsida av kameraet.

I fiskefilmen spilte Brad Pitt en galning som tok opp familiens fangsttradisjoner med en skjebneforakt som nærmet seg galskap. Han kunne hale ørret finere enn Chippendales dusjet, men han ville også drikke kjip pils med kjafsejenter og være våken om nettene.

I «Spy game» spiller småbarnsforeldrenes og Friends-generasjonens James Dean en superspion som forelsker seg så voldsomt at han blir en slags Dante i underverdenen. I stedet for å holde seg til CIAs skrivebordmanerer, frilanser han seg til Kina for å hamle opp med post-kommunistenes innarbeida torturtotalitarisme. Hans Beatrice er en politisk tvilsom Midt-Østen-idealist fra England, og etter 11. september skulle hun egentlig ikke ha vært heltinne i noen film, men uhell skjer.

Hjemme i USA forsøker den akutt pensjonerende super-CIA’en Redford å organisere sin elev ut av kinesisk dødscelle før han tar pakken og går.

Et filmatisk fascinerende spill starter. Redford tar ikke på seg den militærgrønne utendørsdressen, og han drar ikke til Kina for å knekke nikkedokkenakker. Veteranen vandrer hvileløst som en ventende far i agentbyråets korridorer for å hvitskjorte fram en byråkrati-brutal lureløsning. Han skyter ikke så mye som en kontorfullmektig ved den kinesiske ambassaden, men påfører sine overordnede så smertefulle bekymringsrynker at de antakelig må fjernes under anestesi etterpå.

spy game dama

Catherine McCormack bare tror på ting.

Hele tida får vi tilbakeblikk mot de sødmefylte hvetebrødsdagene da guttene jobbet sammen i Beirut. Hele tida blir Redfords internstatus som en slags spionenes Frode Kyvåg utpensla. Menn og deres hustruer har hevet sine øyenbryn over livsførselen til den tregangsgifte karismatikeren. Det varme Redford-ansiktet gløder ennå av bondefarger under landbrukstørt friluftshår. Han er den perfekte legende og en nasjonalhelligdom for hele det utvida, London-bleike kulturlandskapet som heter Euramerika.

Brad Pitt er en verdig arvtaker. Og ingen kan se så romantisk forslått ut som den tidligere jeans-modellen.

«Spy game» er en av de behagelige filmene. Den beveger seg så grasiøst. Den underholder med så presis omtanke.

Filmen er skrevet av Michael Frost Beckner, som også forfattet den troverdige TV-serien «The agency» om CIAs indre liv. Regissør Tony Scott ble kalt Ridleys «idiotbror» på åtti- og nittitallet. Samme året som «Spy game» dreit storebror dreit seg ut med «Black Hawk down». 2001.

Edison

Norsk TV2 01.05

edison

Morgan Freeman og Justin Timberlake, ikke helt komla og bacon.

terning 4 liten Morgan Freeman, Kevin Spacey, Justin Timberlake med flere i en thriller om en ung journalist som oppdager korrupsjonsnivået i byen Edison og gjør noe med det. Det går galt, men gir journalisten opp? Åneida. 2005.

Here comes the boom

TV3 20.30

terning 2 liten OMG. Lett utgåtte sandaler som Kevin James og Salma Hayek spiller i en komedie med nesten ubegripelig teit handling: Fordi rektor vil legge ned musikkundervisningen finner en biologilæreren ut at elevene skal konkurrere i kampsporten MMA for å skaffe penger. 2012.

Charlie’s angels

TV3 22.35

charlies angels

Drew Barrymore, Cameron Diaz og Lucy Liu i godkjente amerikanske politi-uniformer som viser hele ansiktet.

terning 5 liten Charlie’s angels» er først og fremst et voldsomt forseggjort genre-leketøy, der samtidas litt infantile begeistring for anorektikere i undertøy blir passelig parodiert. Drew Barrymore, Cameron Diaz og Lucy Liu spiller ressursdamer med actiontalenter og en omsnudd evne til å fornedre andre ved å utstille seg selv. De har den samme overlegne holdningen til menn som telefonstolper har til hunder.

Det finnes ikke én eneste attraktiv kjæreste i hele filmen, bare The Chad i kombinasjonsundertøy, den sitcom-søte servitørpysa Luke Wilson fra dansegolvet og actionskuespiller-pinglisen Matt LeBlanc; tre veldresserte og storøyde Brio-gutter som først snugges som seigmenn før de forlates som fredagskveldens seige avfallssnop.

Det er antakelig ikke laget noen filmer før der mennene er så perverst ukule som i «Charlies engler». Filmen erter de mannlige tilskuerne slik Lolita flørter med James Mason, og den ironiserer over sine egne banale virkemidler som om den sier: Kjære dere, gutter, trekk inn tunga og få et liv. 2000.

Underworld: Awakening

TV3 00.30

underworld awakening

Kate Beckinsale er dobbelt så effektiv.

terning 4 liten Dere husker den lakksmurte vampyren Kate Beckinsale som lever i konstant krig med varulvene (lycanene) i et omtrentlig sci-fi-landskap? Hun er her igjen. Midt oppi en etnisk renselse av vampyrer og varulver. Hun starter i drakten som likner glinsende svart designer-Swix rett på kroppen og ender som Objekt 1, naken som salma-laks i vakuumpakning.

Beckinsale tilhører de flinke vampyrene. Hun har dyriske instinkter som Lars Monsen og kamptrening som Jet Li. Da hun flykter fra den flyktige forskeren Stephen Rea, treffer hun en vampyr med så vakkert totimers-skjegg at han kunne vært danser for Madonna. Hun blir med han til den rasistiske vampyrfaren Charles Dance og hans undergrunn for å drepe så mange varulver som mulig med sølvkuler og annet glitter. Men det verste er at Objekt 2 er ei lita jente med klare familietrekk. Hun må reddes både fra vampyrene, forskerne og varulvene og kunne trengt en rektor med militant antimobbing-program.

Filmen er ganske tøff. Beckinsale får riktignok mer juling enn hele «90 minutter», men det går verre med ulvene, en tendensiøs pelsdyr-aggresjon som kommer til å irritere SV.

Egentlig er det også feil å utrydde vampyrer. Med sitt behov for rødt kjøtt ville de representere redningen for landbruket. Både vampyrene og syklistene og varulvene er egentlig darwinistiske utviklingstrinn som står over oss mennesker, så vi burde respektere deres egenart og sørge for at de får friskt vann og sovekurv. 2012.

Resurrecting The Champ

Viasat4 22.30

terning 3 liten En mann treffer en hjemløs på gata, og han viser seg å være en bokselegende. Samuel L. Jackson og JOsh Hartnett. 2007.

Pride and glory

TV2 Zebra 21.00

pride and glory

Edward Norton trøster Colin Farrell siden Farrell er sadist.

terning 4 liten Mer flaggdags-feiring: Amerikansk underholdningsfilm har i mangfoldige tiår blitt hjemsøkt av den samme triste Kain og Abel-etterlikningen. En snill bror og en slem bror. En snill mann og hans slemme venn. En snill politimann og en slem politimann.

Dette repetisjonsdramaet virker forslitt, selv om Edward Norton og Colin Farrell spiller hovedrollene som om de hadde vokst opp med arbeiderbrunost i testosteronen. Uendelig sosial troverdighet kan ikke erstatte psykologisk eller kriminologisk thriller-spenning.

Edward Norton er en fin skuespiller og ser ut som en voksenversjon av American History X i fullt arbeid. Han etterforsker merkelig politimord i sin lysfattige vinterverden. Colin Farrell er mer anonym, men tar seg omsider opp når han får demonstrere de skitne politifolkas yrkes-sadisme. 2008.

Upside down

TV2 Livsstil 21.00

upside down-2

Kirsten Dunst og Jim Sturgess tiltrekkes fra hverandre.

terning 4 liten Kirsten Dunst og Jim Sturgess i et nokså dårlig likt fantasyromantisk drama om to som forelsker seg sjøl om de finnes i hvert sitt univers med hver sin motstridende tyngdekraft. Låter litt som en historie som folk kan finne på når de våkner bakfulle og forelska i sjefens kone dagen etter julebordet og tror det heter kreativitet. Regissøren Juan Solanas er sønn av Argentinas fantastiske regissør Fernando Solanas, «Sur» (1988). Denne filmen ble laget i 2012.

Social nightmare

TV2 Livsstil 23.05

terning 4 liten Jente får det vanskelig da det dukker opp kompromitterende bilder av henne på nettet. 2013.

Tomb raider 2: Livets vugge

Max 23.30

lara croft tomb raider

Joda, det er Angelina Jolie som kommer der neri bakken.

terning 5 liten Den andre Lara Croft-filmen er blitt slik den burde: En hastig og fantasifull Indiana Jones-historie, mest lik «Raiders of the lost ark». Den høytidelige bambifiseringa av Jolies jålete kroppsjovialitet er tonet ned til fordel for khaki-romantikk. Dermed får filmen frihet til handling.

Fra starten ser det ikke så bra ut. Lady Croft kjører sjøscooter og er kledd som ei aksjonærdatter fra Bærum på Hellesund-ferie, og dermed tilhører hun fienden ganske lenge. I det engelske slottet sitt sinker hun handlingen ved å flise pinner mot seminerdete tjenere, og det er også litt sånn Mærsjen og Pårsjen-patetisk og uverdig for actionmennesker med venner i den tredje verden. Dette skal ikke være en tur med dronning Sonja.

I den første filmen viftet Lara Croft med hele medgiften og oppførte seg som en New Age-bimbo for computerfjortiser. Nå er det mer folkevett og mer film. Den får fokus da Jolie trekker i sandfarga utfartstøy og begynner å spille med manuskriptet. Da ser ikke filmen ut som en mislykka rockevideo, og hovedrolså kommer helt i nærheten av det forgremma Harrison Ford-fjeset. Geografiseringa er dessuten upåklagelig. Starter med det mest sviskete, som er Hellas. Beveger seg til Kina, til Kasakstan og talentfullt utvalgte utendørssteder før handlingen flytter søket etter den fortapte arken til vårt felles opphav i Afrika. Gerard Butler er en 34 år gammel skotte med nordlendingskjegg og bryske fakter. Uansvarlige manusforfattere skriver inn at han sutrer en masse «hvorfor elsker du meg ikke lenger» og «hvorfor gikk du fra meg, Lara». Leiesoldater sier bare sånt i parodier. Sutringa fjerner vitsen med ham. Ciaran Hinds som skurk likner litt for mye på Tande P til å virke skummel. 2003.

The spectacular now

FEM 21.30

terning 3 liten Partygutt treffer ei jente som ikke er useriøs, men likevel ganske spesiell, og da forandrer han seg. Nettopp. Ukjente folk. 2013.

Torsdag 29.9.– Nydelig, klassisk stil-agentur av Guy Ritchie

 

The man from U.N.C.L.E

Netflix

terning 5 liten Siden også torsdagen er preget av filmtørke i normalkanalene, skal jeg hente fram en film som jeg aldri har skrevet om før. Dette er med andre ord en slags førsteutgave. Jeg så «The man from UNCLE» på ettermiddags-Netflix mens familien avbrøt visningen med hyppige kjøkken- og dobesøk, men til slutt fikk jeg samlet meg til gleden over Guy Ritchies ertelystne stileganse. Jeg tror ikke jeg så TV-serien på 1960-tallet, for da viste NRK sånne ting som «Helgenen» i Detektimen på fredag. Men jeg husker selvsagt Cuba-krisen, for vi var atombombe-fjernere hjemme hos oss og mor mi sa: «Til og med Høyre-folk er redde.» Sammen med UNCLE-filmen noen få Netflix-ting der Armie Hammer og Henry Cavill medvirker. Leser-tjeneste på høyt nivå.

Men til filmen.

man from uncle, the

Alicia Vikander som arkitekthustru, Armie Hammer som arkitekt og Henry Cavill på sekstitallets største fristelse, scooteren, i Roma.

For de kresne: Dvelende, men velopplagt hentet ut av en TV-serie fra 1964-tallet kommer en stilisert agentkrim med så nennsomme detaljer at de kunne vært utferdiga av en ellevefingra fluebinder eller en gråtende marsipanskulptør. Råskinnet Guy Ritchie har kost for sin indre perfeksjonist med en film som leker med mediet, leker med mytene, leker med skuespillerne og virkemidlene. Over historien om den amerikanske og den russiske agenten som må samarbeide om å stanse Hitlers avfeldige atombombebygger i definitiv ettertid, ligger det humor som er magrere enn morgenrim, tynnere enn pudderlaget i Ernas kinn.

Noen av oss elsker sånt som dette. Når detaljene blir viktigere enn helheten, når finurlighetene heldekker genre-urimeligheter. Når snobbete flinkhet og parodisk finsnekring av rollefigurer blir viktigere enn troverdighet og det egentlig ikke skjer en eneste tilforlatedlig ting på to timer.

Sånn er denne filmen.

Henry Cavill spiller amerikansk gentleman-tyv som ble hyra av CIA eller noe for å bruke sin pertentlige frekkhet i Vestens tjeneste. Armie Hammer spiller en KGB-agent på størrelse med Putins hest, en bittelitt naiv hjemme-kommunist som blir pålagt å jobbe med Napolepon Solo (Cavill) etter at han har holdt igjen en Trabant med bare hendene i Øst-Berlin. I den satt også Alicia Vikander, som er dattera til Hitlers bombemann og jobber på bilverksted, for dette er solidaritetens Øst-Europa i den gloriøse kvinnefrigjøringas tid. Siden overtok Vesten.

man from uncle-2, the

Forkledd Hammer, tidsriktig Vikander.

Den antatt døde pappaen skal overflatet i Roma, der han i Hitlers etterkrigsfravær jobber for sin bror. Han bygger med andre ord atombomber. En organisasjon som er så høyreekstrem at Lars Gule ville fått lykkelig varmeutslett i skrittet, planlegger å ødelegge verden slik vi fortsatt kjenner den. Et campete, gårsdagskaldt komplott som ville fått James Bond til å ta alpinskiene fatt i Østerrikes alper. En søt og nostalgisk gjenkjennelighet som det selv i terrorismens tidsalder er umulig å ta alvorlig.

Og slik har det seg at de tre reiser til Italia for å ta knekken på bombefabrikken. Russeren Ilya skal være Vikanders arkitekt-forlovede og må avstå fra synlig vold. Ja, det skjer bare normalde ting. Det ligger en festning på en øy. Det blir et slags klimaks med forfølgelses-salat som blander det flegmatiske med det maniske, det finnes selvsagt en Fellini-inspirert fatalkvinne med romersk Nefertite-profil, en slags påstand om at Kleopatra fikk avkom med Antonius.

Men det kuleste er detaljene. Sekstitalls-koloritten er ikke påtrengende, men snedig. Armie Hammer er 196 centimeter høy, mens TV-seriens Ilya ble spilt av David McCallum (Ducky i «NCIS») som strekker seg opp til 170 centimeter. Det finnes en fin ironi i filmen og ingenting å bli rørt av. Men bakgrunnen er seriøs nok. Det er 1963, og Sovjet og USA har nettopp utprøvd hverandres poker-egenskaper i Cuba-krisen. Stemningen er anspent. Men de får en felles fiende. 2015.

The social network

Netflix

social network, the hammer minghella

Her spiller Armie Hammer tvilling. Bak ham Max Minghella.

terning 5 liten Nettopp. Armie Hammer er til stede i denne filmen i rollen som tvilling med rart navn. Den som leter, skal finne.

Facebook-filmen er bedre enn jeg venta, den er varmere enn jeg venta og tristere enn jeg venta – men samtidig gjentar den amerikanske julesang-lekser om de vellyktes uunngåelige ensomhet. Den går bitterhetens lysløype nedover eføy-begrodde stier. Suksess ender i ensomhet, min unge venn. Rekk meg bjellen.

Gud jobber på vittige vis. Facebook ble til fordi en arrogant Harvard-nerd trynte på daten med Erica, og deretter gikk han hjem og sammenliknet kvinner med kveg i bloggen sin.

Denne 2003-formen for cyber-heftig utadvendthet førte til den urussiske kombinasjonen berømmelse & straff, men dessuten oppdaget det nesten bevisstløst konsentrerte datageniet Zuckerberg at det gikk an å bruke internettet til kommunikasjon. Ikke mailer og blogger og intra-sosial brevdue-virksomhet. Nei – en kollektiv presentasjonsplass der jenter kunne røpe om de var ute etter en kjæreste samtidig som man fikk vite hvordan de så ut. The Facebook ble til som en sjekkeplass for studenter. Så spratt systemet som vestlandskrokus i februar. Nå sjekker vi alle hverandre i det mest avhengighets-skapende og mangfoldige Matrix-samfunnet som noensinne har eksistert.

Den nesten autistiske drittsekken gjenoppfant bøgda, der naboer en gang møtte hverandre og snakket.

Filmen er god. Tvilen gjelder underholdningsverdien. I en verden der folk faktisk står med pc på kjøkkenbenk, sitter på buss med mobil eller sager ned trær iført Ipad mens de kommuniserer med venner og digitalt bekjente om unger, renovering, trening, spising, musikk, morgenlyset, bakrusen og annet friluftsliv, kan det nok hende at Mark Zuckerbergs langvarige samtaler virker monotone. Mye handler fra rettssaker. Verdens søteste små einsteiner fløy ikke til værs i Lille Romskip, de saksøkte hverandre for milliarder. Det amerikanske eventyret havnet i advokatenes heksehelvete, der Nemesis slo etter de hovmodige med digre never og perfekt diksjon. «The social network» er med andre ord en ganske gammeldags film. Napster-gründeren Sean Parker (Justin Timberlake) sier i begeistring at de nye dataproduktene er ei ungdomsgreie. Verden måtte endelig høre på en ny generasjon. Like fullt. Spesielt originale ble de ikke. Den som vinner hele verden, vil miste seg selv og bli sittende sær og venneløs med aksjer i onkel Skrues pengebinge. Venneløs? Ingen er det lenger.

Da filmen startet med Jesse Eisenberg, sukket jeg tungt. Se opp for ungdomskomedienes mumlende standard-nerd. Om noen få sekunder vil han få selskap av en rund kamerat som snakker om brusrap og ronking. Sånn ble det ikke. Eisenberg bærer lyset. Det finnes et univers av ensomhet i den rare skikkelsen. Kanskje er det et paradoks, kanskje er det naturlig at han fant opp et system som faktisk får folk til å snakke sammen i en utsnakka tid. Desto mer logisk: Man blir glad i mannen. Å lytte til den overlegne aggresjonen hans er som indie-musikk. Det er noe sant og ekte ved måten han snakker på, og filmer trenger både sant og ekte.

På det viset blir Facebook-gründeren som sin egen oppfinnelse: Noe stivt og utilnærmelig utvikler seg til en ny og egen form for kjærlighet og åpenhet. Når filmen er slutt, føler du at du kjenner Mark Zuckerberg. Han sitter knust og F5-er facebooksida til kjæresten han mistet. Vant verden. Mistet seg selv. Gammelt og godt som Dickens, og da mener jeg ikke pubben.

Dessuten er filmen velformulert og ganske vittig. Det hjelper på humøret.

The cold light of day

Netflix

cold light of day, the-2

Henry Cavill våt opp av vannet.

terning 3 liten Og her kan man se Henry Cavill igjen.

Thriller med Bruce Willis som tilbakeholden CIA-er med omtrent samme kommunikasjonsvilje som en svidd oksesteik. Men filmen handler fra Spania, og da bør man bli mistenksom. Den er blitt til som et slags ulands-prosjekt eller fordi det er billigere enn komle-paella å lage film i Spania. Amerikanerne er antakelig bortviste Hollywood-gisler som har kommet til utlandet for å betale paracetamol-gjelda si.

Henry Cavill har vi sett før. Han var Theseus i «Immortals» og har en sånn kropp som jenter drømmer om rett før de får mensen. Cavill spiller den litt fornærma sønnen som har måttet flytte jorda rundt på kort varsel uten å vite at pappa var tøffere enn Daniel Craig. Han treffer familien på yachten i Spania, men familien fordufter fortere enn avviste asylsøkere, og dere gjetter aldri hvem skurken er, for det sier jeg ikke. Nei, det er ikke Jagland.

Filmen tusler i full fart av gårde til Madrid, og det er Bourne-aktig vellykka, for i den spanske hovedstaden blir Cavill forfulgt av alle folka som finnes unntatt en Natalie Portman-imitasjon som har en hemmelighet som jeg heller ikke røper. Plutselig sitter Mossad der uten at vi ser snurten av TV2-Gresvigs skuddsikre vest, og de gjennomfører blant annet den mest klønete shoot out-en i israelsk etterretningshistorie. Hallo! Vi har sett NCIS, vi kjenner Zhiva!

Nå har jeg fått filmen til å høres underholdende ut, og det er urettferdig, for regissøren Mabrouk El Mechri er en klønete halvungdom som antakelig ikke får til Instagram en gang. 2012.

Immortals

Netflix

Immortals cavill

Henry Cavill i en enda fjernere fortid.

terning 4 liten Zevs og gjengen hans har virkelig fått til en imponerende gjenoppstandelse i underholdningsfilm. Før i verden måtte man studere gresk mytologi for å bli lyriker, men så kom Jan Erik Vold, og da ble offentlige kommunikasjonsmidler viktigere. Uten lyrikerne hadde ikke greske myter en sjanse.

Denne filmen handler om at Theseus, spilt av Henry Cavill med brannmannfjeset, må hjelpe Zevs den dagen Mickey Rourke får det for seg at man skal slippe løs de forferdelige titanene. Mickey spiller maskefjeset Hyperion, som er ute etter et mellomleder-tørt jomfruorakel som forresten mister dyden i løpet av filmen. Menn stiller seg opp og forklarer handlingen, og slik får vi vite at Hyperion er ute etter Epiros bue, som kan utslette Hellas’ folk og føre til at EU overtar økonomien og fjerner ei uke sommerferie.

Jeg kunne ha fortalt om historien i det uendelige, for greske handlinger er ikke akkurat noe du resymerer for naboen mens hekkesaksa går. Men det spesielle ved filmen er Tarsem Singhs gulldryppende kitsch-bilder. De er virkelig så vakre at man lenge tror dette er en usedvanlig film, men den skamløse estetismen fortsetter og fortsetter og til slutt føler du deg søtstinn, som etter å ha spist en pose Bassett’s på første juledag. Maleriskheten ligger og koser seg i mellomstadiet mellom det fotoklubb-banale og en maleri-skjønnhet som for det meste består av undereksponering og CGI. Det er umulig å ikke bli imponert. Men det er også umulig å ikke bli møkka lei. 2011.

Onsdag 28.9.–Kuling-onsdag med veldig fristende nititallsfilm

 

Single white female

CMore+ streaming

terning 5 liten Overraskelse nummer én mens morgenens vestlandskuling gjennomfører ett av sine mange pliktløp: Ingen overraskelser i dag. Skrinn bolle. Dårlig med film. Jeg har før insistert på at familier med ressurser burde skaffe seg i hvert fall et par streaming-abonnementer, og de som ikke har råd, burde få ekstra barnetrygd siden Arbeiderpartiet la ned videobutikkene, så vidt jeg husker eller der omkring. I dag skal jeg ta en tur til CMore+, som slett ikke er ille, sjøl om de fornyer seg med en snegleaktig mangel på konsentrasjon. Men de har mye bra for det om.

Til filmen.

single white female

Bridget Fonda og Jennifer Jason Leigh står til hverandre som hånd i .. OK .. hanske.

«Single white female» var en av de lekreste thrillerne i 1992, og det er ikke bare fordi den er laget i skimrende tannkrem-offwhite som stemningsmessig plasserer handlingen et sted mellom nattklubb og kirke. Heller ikke bare fordi de to jentene i hovedrollen er så utsøkt, småhviskende, tåtrippende, bomullsmjuke og alvorstynga at tilværet sammen med dem fortoner seg som drømmer om damer i gamle bøker eller på sykehus. Men den romslige storby-leiligheten der de holder til er ikke til å tro.

Jennifer Jason Leigh og Bridget Fonda står til hverandre på en nesten uanstendig måte. Tiltrekningen mellom dem er nervøs og anstrengt. Som sky innedyr skygger de rundt den andre i en overfølsom kvinne-biotop der bare vi aner at groteske voldskatastrofer venter.

Handlingen er forbilledlig enkel og grei. En ung vellykket kvinne søker bofellesskap med en annen. Hun er heldig og finner et rolig og varmhjerta lite menneske som invaderer livet med en slags sjenert selvfølgelighet og antydninger til forelskelse.

Så begynner tingene å skje. 1992.

Nettet

CMore+ streaming

nettet  the net

Veldig ung Sandra Bullock trøbler med nettet.

terning 5 liten Den dagen jeg så «The net» havarerte Windows’en min fordi jeg installerte en Brother-printer, og ingen forsto hvorfor eller hva man skulle gjøre med det. Av det utledet jeg umiddelbart sammenhengen at den store faren ved data-teknologien ikke er hva den kan komme til å gjøre i framtida, men hva den ikke kan få til i nåtida.

«The net» er nemlig ikke en film for computerfrelst reality bytes-ungdom, men en sein-rousseausk lednings-paranoia for folk som egentlig syns at vi alle burde være biodynamiske blomsterhandlere eller silketrykte salatdyrkere og gå med sølete sko inn på imiterte persertepper. Og så seiler vi på Mjøsa i en sprukken holk.

Sandra Bullock spiller en sørgmodig og trist liten maskin-visdame som fjerner virus fra Mac-software og aldri går ut med noen. Da hun en dag har tenkt seg på ferie til Hudkreftland, dumper det ned en diskett med et sært program som kan iverksettes med Shift-Pi og bringer maskineieren ut på nettet og inn i de aller hemmeligste overalt. En slags semi-Satan for konspirasjons-nevrotikere.

Siden Sandra er ei trist og asosial lita datadame uten en eneste glede i innelivet, tenker hun ikke noe særlig på det heller, men da hun kommer på ferie skjer det saker og ting, og før hun kan slå ESC har utkrøpne nett-hyener fjernet hele eksistensen hennes. Av det oppstår en litt fortvilet løp-for-nå-kommer-de-thriller som kinoens Henning Larsen påstår har hentet det meste fra Hitchcock, og den er hastverks-underholdende på en slags breid, hverdagslig måte.

Det er nok riktig at de fleste dataene om vår eksistens ligger på maskiner rundt omkring på kloden, men siden mesteparten av opplysningene beskriver skremmende gjeld, bør de fleste se med stor ro på utslettelse fra systemet. Bullock bør imidlertid bekymre seg for at hun stadig vekk blir parret med noen av de minst karismatiske mennene i verden. Det var altså i 1995.

Philadelphia

CMore+ streaming

philadelphia

Mestermøte: Tom Hanks og Denzel Washington.

terning 4 liten God rolle av Tom Hanks som aids-syk advokat, men det blir en litt pysete og gjennomsiktig over-velmenende historie om en mann som mister karriere-muligheter fordi han er syk. Denzel Washington spiller advokatens advokat. Mange liker sånt. Og som sagt: Hanks er bra. 1993. 1 time, 59 minutter.

From dusk till dawn

CMore+ streaming

from dusk till dawn hayek

Salma Hayek har en slags slange rundt nakken.

terning 5 liten Den 12. juli 1996 skrev Aftenbladet begeistret: «Det er dessverre påkrevd å beundre Quentin Tarantino enda en gang. Han kan skrive et manus som gjør det forslitte spesielt til og med sånn at actionuvante misjonsskole-bibliotekarer vil kunne innfinne seg på lette Israeltur-sandaler og oppdage en historie de innerst inne liker i en sci-fi-grøssersk vampyrwesternkomedie-action som overflyter årvåkent og åre-åpent av blod slik Ullmann-filmer ødsler med tårer.»

Oi.

«Man må også beundre Robert Rodriguez. I løpet av halvannen film er han blitt et hemoglobalt kultfenomen og dessuten så trygg på seg sjøl at han kan gjøre en Tarantino-historie om avsidesliggende strippe-djevler til en tivolifestlig karusellting der hysterisk uttenkte, helt originale voldspåfunn myldrer som mauren i mold uten at noe sklir ut, uten at noe blir dumt. »

Oi.

«Akutten»-kjendisen George Clooney gjør et slags gjennombrudd og blir årets peneste drittsekk med et hjerte av toalettkjøpt gullplett. Clooney spiller gangsterbror til sex-psykopaten Quentin Tarantino (en rolle han virker betenkelig hjemme i), og de tar den avhoppede presten Harvey Keitel som gissel sammen med sønn og datter Juliette Lewis. Keitel i korterma Betania-skjorte kjører først sin bobil pragmatisk avgårde i et fint lite replikkdrama, men så ankommer den lille bønsjen en puppebar som viser seg å være et slags meksikansk Valhall. Der snur historien tvert, går over på ultravenøs speed og forlater all fornuft. Resten er overdreven, surrealistisk uhelligdagspoesi med Salma Hayek som satanistisk Salome og en overgira splatter-eksotisme som filmsensuren for det meste har latt i fred.» Oi. 1996.

Reservoir dogs

CMore+ streaming

de hensynsløse reservoir dogs

Gangstere rundt bordet. En av de best skrevne filmsamtalene noensinne.

terning 6 liten «Reservoir Dogs» er så rå at den egentlig skulle være forbudt i Norge og land det er naturlig å sammenlikne seg med. Men fordi vi lever i en kultur der fornuften ennå linedanser med tung pust over moralismens sultne svelg, sendte filmsensuren den uklipt på markedet. Jeg skal med voldsomme fakter og overdrivelser forsøke å oppsummere hvorfor det må være sånn.

For mange virker det sleipt at en film skal slippe unna vanlige husregler om stuereinhet bare fordi den er kunstnerisk vellykket. Anti-intellektuelle legmannsbevegelser bruker av og til mye tid på å protestere mot det. De mener at volden til Scorsese er like skadelig som volden til tja, William Lustig.

Likhetsprinsipper virker alltid troverdige, men resonnementet er egentlig like meningsløst som å si at man ved å telle mord i Bibelen kan regne ut at den er en skadelig bok.

Av en eller annen grunn virker stilreine ting annerledes enn de ubehjelpelige. Den folkefilosofiske relativismen som sier at kvalitet er en smaksak, stemmer ikke her heller. I de stilige filmene (skulpturene, musikkstykkene, bøkene, skuespillene, maleriene, dansene) fins det linjer, rytmer, paradokser, kurver og unavna parafysiske fenomener som virker kjente også når du ikke har hørt om dem før. Religiøse kan kalle det Guds puls, eller vitenskapsmenn kan bekrefte at Universet er satt sammen etter mikro- og makrokosmiske lurheter. Det finnes form der ute og der inne, og den formen gjør noe med folk. Den gjør det usette til deja vu.

Dag Solstad har sagt at han ikke interesserer seg for innhold, han vil at et litterært verk skal ha en stemme.

Stemme eller puls fins i formen, ikke i innholdet. Siden vi europeere lever i en sein-sosialistisk periode også kulturpolitisk, fins det fremdeles mange storartede mennesker som kvalitets-vurderer etter «den gode viljen»-prinsippet. Hvis det fins en god mening med kunsten, er den god. I motsatt fall er den dårlig.

Men kunst kan svinge med bølgene fra Stjernesmellets stemmegaffel. Da fungerer den ikke bare som vekker for de tunghørte eller røst for de uhørte, men som en bekreftelse på den fornemmelsen av opprinnelse som kanskje finnes til og med i ml-ere. Kjenn etter Guds pulsslag. Føl sammentrekningene når Universets puster. Det fins rytmer der ute som vi alle er skapt av, og bare kunsten kan gjendikte dem. Form skaper innhold. Noen ganger som en forsterkning av hva kunstneren har ment, noen ganger som noe helt annet enn hva han aldri noensinne ikke har tenkt på.

Hvorfor elsker folk Shakespeare-komedier sjøl om de er fylt av uforfalska idioti? Fordi de svinger. Fordi den perfekte sammensetningen av uttrykksmidler kan være like ekstatisk som atomet. Og kanskje i slekt med det.

Pust ut. Alle disse opplagte greiene er egentlig bare for at dere skal ha nerver til å leie årenes råeste film «Reservoir Dogs», en vanvittig, velkomponert gangsterfilm som absolutt bare er form. Quentin Tarantino har skapt en så enkel forferdelighetsdyrking at den gir nytelse. Form og innhold slynger seg i hverandre som oksygen og vannstoff, mens de voldsomme overdrivelsene og utskeielsene organiserer fram en særegen, befriende humor.

Alt er perfekt i denne filmen. Rollebesetningen. Den krumma, finurlige historien. Den voldsomme, paradoksale og nesten parodiske tragedie-slutten. Men filmen handler ikke om noe, og den har ikke noe budskap. Bortsett fra Guds puls, som altså fins der i all sin opprinnelige villskap. 18 år. 1992.

Tirsdag 27.9.– Stor film–og en liten tirsdagstur til Apple-reservatet

 

Spotlight

iTunes leie

terning 6 liten Det er tirsdag i normalkanalene, og tirsdager er de ikke gode på. Da pleier jeg finne fram den gode gamle Netflix-lista, for jeg liker abonnementsordningen. Hvis du leier på iTunes og leier to filmer i måneden, har du betalt mer enn for én måneds Netflix-abonnement. Likevel skal jeg ta turen til iTunes i dag, og en av grunnene er at det finnes ting der. Det nevrotiske Steve Jobs- selskapet blander riktignok kjøpefilm og leiefilm i listene sine, men hvis du har Apple TV, blir streaminga til TV som regel bra. Jeg finner ikke iTunes-app på Smart-TV-en min, og det er antakelig fordi Apple satser på sin egen boks og setter seg til i gollumkroken og sier «My precious, my precious!»

Men til filmen og filmene.

spotlight

Rachel McAdams, Mark Ruffalo og Brian D’Arcy-James jobber seriøst med journalistikken.

Liev Schreiber sitter i redaktørstolen og snakker profetisk med den indremedisinsk djupe røsta som er mer troverdig enn Morgan Freemans, for Schreiber spiller et slags orakel med magisterskjegg, og han uttrykker seg kategorisk og beskjedent slik moderne interiør-terapeuter gjør når de skal trene folk i åpne landskap. Men redaktør Barons kompetanse ligger ett nivå over. Hans spesialitet er journalistikkens åpenhet og utilhørighet. Det låter kanskje enkelt og selvfølgelig, men utilhørighet er en form for sosial askese. Når kardinalen inviterer den nye sjefen for Boston Globe til samarbeid med kirken, svarer han: «Jeg tror avisen blir best når den står alene.»

Det er en trosbekjennelse. Baron tror bare på sannheten. Uansett hvor den fører hen. «Spotlight» handler om hvordan lokalavisa Boston Globe faktisk avslørte en hemmelighet som samfunnstøttene allerede visste om: Den katolske kirken kamuflerte og fortidde en utbredt kultur for seksuelle overgrep mot barn, fortrinnsvis barn fra ressurssvake hjem, barn som ikke hadde mot til å forsvare seg. Det er ikke lenge siden, det skjedde tidlig på 2000-tallet. Da hadde hemmelighetene holdt på i hvert fall i 20 år.

I ettertid kan fortielsen virke merkelig.

Kan voksne mennesker i samfunnets lederposisjoner gå stilltiende rundt og vite at barn blir seksuelt misbrukt? Ja, de kan. I dette tilfellet på grunn av de populære mytene om at den katolske kirken hadde gjort så mye godt for samfunnet. Det er en nifs film. Jeg kjente den i magen og syns egentlig den er vanskelig å skrive om. Fortielse er av og til politisk korrekt også hos oss.

«Spotlight» er på et genialt vis også munter. Den behandler det dystre temaet med forskrekka respekt, men skildrer avismiljøet slik det som regel er: Heftig, travelt og storkjefta. Journalister er ikke munker, de er mer leiemordere og dyneløftere og vinduskikkere. Medienes oppgave er ikke å bidra til at samfunnet blir bedre, men sørge for at det aldri er lukket.

spotlight schreiber

Liev Schreiber er en rolig og kvalitetsbevisst redaktør. En sjeldenhet.

En liten digresjon: Hvem skulle ha trodd at de nye superfilmene skulle bestå av amerikanere som snakker sammen. Ikke om førtiårskrisa si. Ikke om sykdommene sine. Men om kapitalismens utilstrekkelighet som i «The big short». Om journalistikk og venne-samfunn som beskytter sine forbrytere fordi de er prester. «Spotlight» plasserer et nerveslitende drama på stygge venterom og i uanselige avislokaler. Ingen slåss mot bjørn. Boston Globe-journalistenes krig føres mot en sterkere og villere fiende, den katolske kirken og den hvite manns sekteriske sharia: Vi må alle ta vare på byen vår.

Her er en klisjé som virkelig skal brukes med kjærlighet og omtanke: Jeg merket ikke at tida gikk. Det er en deilig, uforklarlig sensasjon at «Spotlight» vant idiotenes gullgubbe foran naturdramaet «The revenant». Kanskje har rasekritikken mot Oscar-juryene ført til en slags partiell oppvåkning: «Vi kan ikke se ut som harrygubber hvert år.» En annen klisjé som virkelig må brukes med den mest paranoiske forsiktighet: «Spotlight» er en film som fungerer så godt på så mange plan at den føles som en tidsstopper. Du ser eller opplever mange ting samtidig, som om noen stanset verden for å fremheve de små nyansene. Jeg liker godt avis-filmer, for sann, kompromissløs informasjon er den eneste helligdommen jeg vet om, så den må møtes med skepsis hver dag.

Filmen forteller som nevnt en historie om avisa Boston Globe som fikk så ny redaktør at han sto utenfor det lokale sharia-samfunnet i byen. Schreiber spiller en nesten forsagt fyr som hvisker når han roper og ikke smiler hvis han er fornøyd. Redaktør Baron er som en mytisk Clint Eastwood-skikkelse, en sånn som drar fra sted til sted og utfordrer løgnen til duell, en som aldri blir så lenge på ett sted at han blir en del av samfunnet. Rollen er vakker og mild, men samtidig et sordinert ballespark (vattert fot) til journalister og redaktører som driver kampanjer for lokalsamfunnet og er hverandres toastmastere. Det hadde nemlig Boston Globe vært til han dukka opp.

Den nye redaktøren har lest en blogg om at kardinal Law må ha visst om seksuelle overgrep utført av katolske prester. Han vil til bunns i den. Med en nesten bibelhistorisk saktmodighet vil han utfordre et samfunn som på mange måter er styrt av den katolske kirken. Det er det andre planet. Religiøse miljøer utøver brutal selvoppholdelse. Vennskap er demokratiets viktigste knebel. I Boston var det ingen som forestilte seg at det gikk an å vinne mot den katolske kirken, for den hadde alle på sitt parti.

Forskrekka, men oppildna journalister starter etterforskningen av de katolske prestenes seksuelle overgrep mot barn og av kirkens møysommelige dekkaksjoner. Michael Keaton er den daglige lederen for gravegruppa Spotlight, en mann som egentlig befinner seg på det ubehagelig klissete stedet mellom brødet og osten. Mark Ruffalo spiller fabelaktig som den ivrige etterforskeren som sammen med blant andre Rachel McAdams leter opp prestenes ofre. Stanley Tucci er den ignorerte advokaten som jobbet med dem i årevis. Gravinga i «Presidentens menn» var mer dramatisk, for det gjaldt tross alt Nixon. Denne er til gjengjeld mer troverdig.

Filmen er laget med en rørende renhet. De kunne ha meska seg i detaljerte skildringer av ufyselig seksualitet. Det finnes ingen. Overgrepene blir omtalt av ofre, og ordene deres gjør sterkere inntrykk enn bilder av pedofili ville ha gjort. Det følelsesmessige klimaet i filmen er smitta av respekten for ofrene. Nothing to see here. Men mye du vil høre.

Jeg ble sittende igjen med uro. Det er ikke sånn at vestlige land er uten sharia-lover. De har alltid vært der, og de finnes overalt. I Sverige ble det for kort tid siden ble avslørt at politiet fortidde overgrep utført av utlendinger av politiske grunner og at ledende aviser deltok i kamuflasjen. Fortielse skjer også i vårt land. Fortielsen er en del av det politiske systemet, og i de sosiale medienes kaotiske informasjons-tsunamier velger også avisredaktørene tausheten når den politiske sjela deres føler seg utfordret.

Men ingen kommer utenom sannhetens imperativ: Utilhørighet er sosial askese. En redaktør eller en journalist skal ikke bli likt av noen, for da har han sviktet noen andre. 2015.

Schindlers liste

iTunes leie

schindlers liste

Liam Neeson spiller den omvendte tyskeren Schindler.

terning 4 liten Siden vi også i det kommende året kommer til å lete etter meningen og den nye voksenfilmen, må jeg si dette om igjen: Spielbergs filmatisering av historien om den kyniske sjarmør-tyskeren som kom til Krakow for å være krigsprofitør og endte med å redde et sort antall jøder fra gasskamrene, er et kunstnerisk og moralsk problem. Det fins noen historier som er så vonde at du kan føle at virkeligheten helst ikke ville ha gitt dem fra seg. De egner seg til å bli visst om, de egner seg ikke til å bli fortalt i godt lag. Det finnes noen historier som er sånn at de taper sin grusomme eksklusivitet når de gjøres til gjenstand for ganske vanlig donaldduck-dramaturgi og framvises for folk i dongeribukser mellom en Libresse-reklame og to blå Extra.

Historien om Oskar Schindler er ikke sånn. Men den uforståelige, uforklarte kulturelle gåten som førte til utryddelsen av seks millioner jøder, er sånn. Den burde fremdeles være et levende europeisk mareritt, en vanvittig skamplett, et søvnløshets-eksempel på iskald, organisatorisk sadisme utført av ett av Europas fremste kulturfolk i en tidsperiode da menneskelighet var et sterkt og levende hovedprinsipp. Dette var ikke Djengis Khan eller hunneren Attila. Det var Tyskland for litt over sytti år siden.

Råskapen går ennå ikke an å vise på film. Spielbergs «Schindlers liste» var bildemessig nødt til å bli en hvitvasking av virkeligheten. Fremstillingen av hovedpersonen Oskar Schindler er i beste fall en dramaturgisk nødvendighet som nærmer seg rein løgn: På film skal folk oppføre seg på en spesiell måte for at myten om dem skal fungere. I Spielbergs lange fortelling blir Schindler hovedperson i en slags klassisk moralfabel om synd og omvendelse. Han er en profitt-hungrende nazisympatisør som bare bryr seg om jødene som billig arbeidskraft, men da det var gått noen år, griper menneskeligheten ham, og så redder han dem. Dette er ikke historien om jødene, det er den gamle visa om stearinlyset og mørket som vi trøster oss med når natta kommer.

Filmen er glimrende laget. Liam Neeson spiller godt og er en sexy, moderne antihelt av den typen som alle vil ha, men ingen vil gifte seg med. Ralph Fiennes er en rå naziskurk som i moderne film-mytologi hører sammen med Dracula i Coppolas film og Joker i «Batman», og følgelig ligger rollen skummelt nær idolisering. Den fine prestasjonen førte da også til at Fiennes ble populær for første gang i sitt liv, og nå har han det man kaller en karriere. Det hadde han ikke før han satt i svart hvitt og skjøt jøder fra verandaen.

Midt oppe i dette samlaget av karismaer klarer Ben Kingsley såvidt å være troverdig, forvirret jøde. Noen ganger ser han ut som en historisk person som har forvillet seg inn i såpeoperaen om sitt eget liv og lurer på hvordan han skal komme seg ut av galskapen igjen. Da «Schindlers liste» gikk på kino fortalte folk hverandre om hvor voldsomt de grein. Det fantes ikke noe å grine for. Menneskene på lerretet er godt betalte skuespillere, de er tørre og velkledde, og da filmen ble spilt inn, fikk de skikkelig mat fløyet til Polen. Grininga hører hjemme på andre filmer, dokumentariske filmer der hver eneste kropp på likhaugen representerer en ufortalt, sann historie om lidelse som menneskene i vesten aldri klarte å etterbehandle eller tilegne seg. De bildene er ikke underholdende å se på i det hele tatt. 1993.

Pianisten

iTunes leie

pianisten

Adrien Brody i køen av polske jøder som føres bort.

terning 5 liten Denne hører sammen med Schindler-filmen.

Egentlig foregår hele «Pianisten» i Adrien Brodys lammende, sjokkerte overlevelses-ansikt. Han ser ut som en dødsdømt på flukt gjennom skjærsilden, nesten viljeløst fanget, realistisk sett uten håp, men med forestillingen om overlevelse som et underbevisst grunnlag for enkle handlinger.

Han har en enkel historie i en imponerende film.

I «Pianisten» håper jødene i Warszawa at de rike bankfolkene i New York skal få USA til å stanse voldshandlingene mot dem i Europa. De kan ikke skjønne det urimelige som har smertet mange undertrykte: Hvordan kan de rundt bare se på alt som blir gjort mot oss? Hvor er amerikanerne, og hvor er Gud? Deretter kommer broren Henryks opprørske skam over alt de ikke gjorde selv. Hvorfor slåss vi ikke? De utrydder oss likevel. Hvorfor dør vi ikke med verdighet?

Wladyslaw Szpilman var en kjent, ung pianist i Warszawa da hitlerismen rammet landet hans på mange slags vis. Ved en skjebnesving unngår han toget til Treblinka, der familien utryddes. Magrere for hver dag, galere for hver dag, paranoisk, klaustrofobisk og redd vakler han rundt i ruinene av Polens hovedstad for å leve verdenskrigen. Filmen er tradisjonsbundet, men bildene har ekte ånd. Szpilman er en rørende skikkelse. Han tilhører også Den Moderne Tids urbefolkning. 1939 var Ground Zero. Etter det fantes en evig undring uten svar. 2002.

The blind side

iTunes leie

blind side, the

Sandra Bullock tar seg av Quinton Aaron.

terning 4 liten Sandra Bullock gjør en hardrumpa skjørtrolle som dere kommer til å elske til siste vrikk, men historien er mer suppete enn sløsj. Jøje meg. Men søtt er det.

Dette er på en måte «Precious 2», og jeg skulle virkelig ønske filmen ikke var basert på en sann historie, for det betyr at den smisker uskjønt for ei overklassedame i sørstatene. Michael er en stor gutt med afro-amerikansk by-opprinnelse, og han er tung som en meteor og tilsynelatende seinere enn Jærbanen. Overklassefamilien til Sandra B. kjører opp bmw hans side i regnet og tilbyr ham opphold og kjærlighet, munterhet, gode replikker, stilig mat og utdannelse i et hus som Askepott ville ha valgt framfor prinsen sin.

Michael sier «Yezz Mrs. Tuohy» på den slumtrente Onkel Tom-måten sin, men etter hvert som han har levd med de hvite, blir han også et ressurssterkt menneske. Han har riktignok et par turer tilbake til sitt gamle nabolag, og der sitter hensiktsløse homeboys fortauslangs og lirer av seg kyniske hip-hop-replikker fra nittitallet mens de planlegger å nedverdige kvinner og siden dø brått av smittsom etnisitet.

De er på en måte kontrastvæska i dette retusjerte røntgenbildet.

Bullock spiller Leigh Anne Tuohy, og hun er en «Take-no-shit»-dame i den amerikanske tradisjonen der kristne kvinner med faste lår har lov til å snakke i forsamlingen, så føkk ju Paulus. Sandra har en Turtle-overflate som antakelig beskytter mot rust i hundre år, og hun snakker rett ut rett til folk mens ektemannen rister lunt på hodet, for dominante kvinner stimulerer testosteronet hans.

Dere kommer til å elske filmen og si at filmanmeldere er overflødigere enn fartsgrenser, og sånn skal det være i verden. Når noen lager filmen om at min dårlige dømmekraft egentlig skyldtes polarbears syndrom, da kan Bullock få lov til å spille mor mi også. 2009.

Mandag 26.9.–En dag for Provence og andre usannsynlige ting

 

A good year

Max 21.30

terning 6 liten Det er ikke lenge siden jeg anbefalte denne filmen, men relevansen ruler i riket. Dette er den tiden da vi skal tenke på Provence. Vi skal ikke tenke bare på Provence. Det er også nødvendig å tenke på Toscana. Og der stanser det. For mange vil det nok virke rart at norske vikinger seilte skipene sine nedover mot Frankrike, og så seilte dem hjem igjen. Men hemmeligheten ved eventyrsteder som Provence er at de ikke skal bli hverdag, de skal ligge der som en overraskelse, en slags Edens hedninge-hage som man plutselig kommer til, plutselig blir euforisk forelska i, og deretter drar hjem igjen for å dyrke rug og poteter på et skjær i nordisk halvmørke. Derfor en hastig Ridley Scott-film fra Provence, dette vakre stedet der jeg en gang i tida spiste livets dårligste mat.

Men til filmen.

good year, a-2

Russell Crowe i Provence: Den bitre bismaken av bensin på vindruene.

Det starter med at en av Universets vakreste menn, Albert Finney, spiller utendørssjakk med en guttunge i den delen av Himmelen som heter Provence. Onkel og nevø drikker rødvin i ettermiddagslyset, og du aner tilstedeværelsen av etnosentrisk oker i bakgrunnsbygningenes pust-stoppende skjønnhet.

Russell Crowe, som er børsgymnast i London, arver gården da onkelen dør. Jeg er sikker på at St. Peter egentlig ville hatt den. Men Crowe er blitt en kald del av den pengepillende verden der frøken Money har skylda sjøl når hun blir voldtatt. Så han vil ikke ha en gård i Provence. Han vil selge den. Crowe har bukselinningen der oppe hvor Humphrey B. bar den, og han er en profesjonelt jovial overflate-klovn og vane-kyniker med armanihjerne.

Så reiser han til Provence og gjenopplever barndommen, sjela, skjønnheten, livsdybden, pauseknappen, kjærligheten og motlysets genialitet. Han kjenner lukta av fyllepenn, og han treffer Marion Cotillard («Vie en rose») og ei romantisk, amerikansk ungjente som kunne vært Nicole Kidmans ukjente datter. Russell kvitmaler vegger med en pensel som kunne tilhørt far min i 1959. Han vandrer mellom vinstokkene i natten og bærer den fulle kusinen sin. Skjorta er blå på den kulturelt antydende måten som synger om bundne vers og amerikanske poeter i hvitkalka hus.

Alt i Ridley Scotts romantiske drama er vakkert. Crowe heter Max, som han gjorde i Ridleys film «Gladiator», og han blir til slutt en virkelig mann. Kanskje er ikke dette en god nok film, men den er så innyndende behagelig at du skulle ønske den aldri tok slutt. 2006.

Hellboy II: The golden army

NRK3 22.05 og NRK1 00.55

hellboy II the golden army

Ron Perlman krangler med Selma Blair. Verre enn koliskopi.

terning 5 liten Den andre Hellboy-filmen er mye bedre enn den første Hellboy-filmen, og grunnen må være at regissøren Guillermo del Toro har så Harry Potter på himmelen og oppnådde magisk-realistisk vekkelse. Her myldrer så mye av mangt at du ser deg om etter en antropologisk rydde-ekspert fra UDI.

Filmens eneste svakhet er at Hellboy krangler med ilddama Selma Blair, til irritasjon for oss som hater samlivstrøbbel mer enn avdelingsårsmøter, tannsteinrensing og rektalkirurgi. Til gjengjeld forelsker den 3PO-aktige fiskeprinsen seg i et satanistprinsesse, og de har det fint sammen.

Prins Nuada ser ut som en av Sand-brødrene og deres utrolig effektive balsam, og han har med seg et monster som minner litt om Atle Antonsen. Prinsen er en humørsjuk og lite tolerant dimensjonsturist som vil ha siste biten av den kongekrona som skal gjøre ham til verdenshersker uten å konkurrere med Hillary Clinton.

Ettersom den anakronistiske harry-mannen Hellboy jobber for FBI-frikene, blir det hans oppgave å sørge for at prinsen ikke lykkes. Kampen mot den hobby-norrøne dødsreligionen blir ganske vittig. Blant annet disponerer bleikingene edderkopp-liknende likspisere som stormer inn i tusener, henrykt sultne som sydenreisende og koldtbordgjester.

FBI-frikene får en ny sjef som ser mest ut som en Jeunet-oppfinnelse, og iført Schufftein-briller begir de seg ut i Brooklyn for å finne storbyens gjemte tusser og troll. Blant annet finner de King Kong-imitasjonen Elemental, som blir til av ei våt hoppebønne.

Dette er King Kong, Star Wars, Harry Potter, X-men, De fantastiske fire og NRKs «Ugler i mosen» i samme setning. Frodigere blir det ikke. 2008.

Ride along

TV6 21.30

ride along

Ice Cube og Kevin Hart tester seg.

terning 3 liten Ice Cube og Kevin Hart i en actionkomedie om en fyr som må vise hva slags mann han er for kjærestens bror. Han må være med ham på patruljering 24 timer i Atlanta. Det er nok tøft. 2014.

The signal

TCM 22.50

signal, the

Nei, de skal ikke grave en golfbane.

terning 5 liten Nå skal du og jeg gjøre en avtale: Du lar meg over-forklare denne filmen, og til gjengjeld skal jeg skryte av den stygge hunden din.

«The signal» er en subtil og banal grøsser, og den beskriver så mange tungsindige ting at filmen egentlig burde bli kommentert av en utenrikspolitisk interessert sexolog med Se og Hør-abonnement. Handlingen er bisarr og uoversiktlig: Plutselig en dag blir TV-signalene så utfrika psykedeliske at menneskene blir grepet av illusjonen om rettferdig og nødvendig vold og går løs på hverandre. Men det er bare starten. Etter hvert forsvarer de ikke-infiserte seg, men dermed oppheves forskjellen på de gale morderne og de som bare tar igjen. Og ikke bare det. Identitets-hallusinasjoner gjør at ingen egentlig vet hvem de er lenger. De bare tror eller ønsker at de var noen, og ei blodig dame kysser en dryppende nabo fordi hun ønske-tror at han er den døde ektemannen.

Den primitive filmstilen fører faktisk ikke til at man kjeder seg. I stedet oppstår en slags refleksjons-diaré.

Mest nærliggende er de politiske påstandene. Etter 11. september har TV fylt folk i Vesten med strålingssterk paranoia, og den har i sin tur ført til et innenrikspolitisk og utenrikspolitisk voldskaos, for ingen stoler på noen. Ikke tro på signalene fra TV, skriker en person i «The signal».

Så har du den privatpsykologiske greia med sjalusiens vesen. Filmen starter med at gifte Mya senger en kjær fyr med Folken-skjegg, og derfor blir ektemannen hennes demonisert. En lang stund kan det virke som om hele filmen foregår i hans syke sinne, som en beskrivelse av den antatt rettferdige harmes galskap. «Jeg vil ha kona mi og hjemmet mitt, og jeg vil at folk skal slutte å irritere meg». Sjalusi er virkelighets-opphevende.

Vi har nå kommet til det psyko-sosiologiske. Ett eller annet signal er i ferd med å forandre oss. Samtidig som samfunnet offisielt er blitt mer menneskelig, øker uforklarlig, hyppig idiot-vold. Fra barndommen min kan jeg ikke huske ett tilfelle av at foreldre myrdet sine barn. Nå skjer det ofte. Hustrudrap er alminnelig. Det finnes noe mentalhygienisk helt feil der ute, og alt kommer til å bli verre, for det er tross alt høst. 2007.

Søndag 25.9.– Den perfekte høstfilmen for de som vil dikte Gud

 

Life of Pi

TV3 23.30

terning 6 liten En perfekt søndagsfilm sjøl om den vises så seint at bare de som satt fast i gjørma på den rituelle søndagsturen, er våkne på den tida. Dette er en avslappa søndag. Filmen om Pi er tankefull og vakker, høsten har festet sitt vennlige gravferdsgrep om alt den har ansvaret for. Melankolske trær som står sammen i klynger og nynner sjølbedrageriske hymner til de nakne greiner. Små fluer fra Banana som seiler rundt i restene av vår fruktige sommer og later som om døden ikke finnes. Flate pinnsvin i veikanten. Soppsankere og saueslaktere, slagsbrødre fra sosiale debattmedier. Snus-sluttere og svinefornektere. Alle disse opphopa naturprodukter som berøres og preges av høsten mens de benekter dens eksistens. Sånn er det nå. Men filmen om Pi er tankefull.

Så til filmen.

historien om pi

Historien om en gutt og en tiger som heter Parker. Poenget er at man ønsker å tro på den.

Før jeg hadde sett «Historien om Pi» fortonte den seg som et slags harry-rykte om pent animerte kjæledyr. Det var et estetisk og filosofisk sjokk å se den, både fordi filmen er livshyllende, gåtefullt over-vakker og fordi det barnlig-kompliserte innholdet fyller sjela di som ei uventa femti kilos solstråle, den varmer opp uvante tanke-lokaliteter og etterlater deg med en overraskende brukbar forestilling om Gud.

For Pi er Gud et konglomerat. Han begynner som barn å samle på bestanddelene. Pi blir født som ydmyk hinduist og stirrer vart forhekset inn i sine fargerike fantasier om universet i Krishnas gap. Derfor takker han siden Vishnu for at han får møte katolisismen, som formidler det jordisk forståelige at Gud er så grunnleggende ubegripelig i sin voldsomme skjønnhet at han måtte sende sin egen sønn til jorden i menneskeform for å bli forstått. Han finner også Allah, og selv om familien forklarer at man ikke kan være tilhenger av tre religioner, blir Pi akkurat det. Den følsomme gutten er mjukt multikonfesjonell av legning, ikke av valg. Pi er det motsatte av en fundamentalist. Den magre, skjønne ungen fra den franske delen av India fornemmer at svar er overveldende fragmentiserte. Når livsdramaet inntreffer, opplever han både redsel, ærefrykt og eksistensiell undring. Han stirrer forhekset på fryktens estetikk. Som enslig svekling på et uendelig, utslettende hav oppdager han at verden bare blir vakker og forståelig hvis menneskene formulerer den sjøl. Gud er noe du tror på fordi du fortløpende skaper ham, og du skaper ham fordi det er det beste man kan gjøre.

Det er mulig at dette låter skikkelig kjedelig, men filmen er så uventa og spennende at jeg i lange sekvenser holdt opp å puste, som i lojalitet til alle som stanser hjertet sitt når de lytter.

Den voksne Pi forteller historien sin til en nedbrutt forfatter i Canada. Han spilles som voksen av den karismatiske indiske skuespilleren Irrfan Khan, som leder fortellingen inn i et paradoksalt humoristisk alvor med en tung, men ungdommelig intensitet som gjør at du lytter. Han forteller om oppveksten i en dyrehage, og etter hvert får vi se hvordan den unge Pi (Suraj Sharma) blir utsatt for et eventyraktig, mirakuløst, men logisk skipsforlis over Marianagropen der hvor havdypene på jorden er størst. Den unge mannen sitter forskrekka og familieløs på en provisorisk flåte, og slepetau er navlestrengen til en livbåt der den største fare lurer, nemlig tigeren Richard Parker.

Av faren har Pi lært: «Tigeren er ikke din venn».

Som et sant menneske dikter Pi om tigeren til en venn fordi de to er skjebneknytta til hverandre som ørkenen og regnet. Richard Parker blir den uoppnåelige venn, forheksende opprinnelig og den mest betydningsfulle av skapningene på et farlig, frydefullt mytehav. Det er han alt handler om.

Filmen herfra består av så djupt vakre tablåer at det gjør vondt å se på dem. Den sultne, forskrekka og sorgtynga ungdommen oppdager at det er Mr. Parker som holder ham i live. Tigeren gjør at han har noe å frykte, og i tillegg til årvåkenheten gir dyret ham en oppgave. Pi må skaffe tigeren mat for ikke sjøl å bli spist. En poetisk og økologisk avhengighet, ført varsomt og vakkert ut i noe som likner en erkjennelse.

Historien ender i en gåte. Den er ikke hvilken som helst gåte. Du må velge hva du vil tro på: Den vonde realismen eller det storslagne eventyret. Hva er det som gjør livet vårt? Er det hva som egentlig skjer, eller er det hvordan vi opplever det? Og finnes det annet enn en formell forskjell? Verden er enkel, men diktningen er vakker og mangfoldig. Du skjønner hva Pi mener når han innledningsvis påstår at fortellingen vil få deg til å tro på Gud.

Svære deler av filmen om Pi er animert, men det er ikke håndverket du blir imponert av. Det er evnen til å kombinere det enkle og det perfekte på en måte som gjør at du slutter å relativisere og overgir deg til en fiksjon. «Historien om Pi» er film rett i blodårene. Den er intravenøs eller intracerebral. Jeg har aldri noensinne opplevd maken. Og jeg har aldri noensinne blitt så tårevått imponert.

Da historien om Pi var slutt, hadde jeg den forræderiske følelsen at livet aldri ville bli det samme. Vel. Livet gjør det, for det er hva Livet holder på med. Men hvis jeg noensinne og faktisk skulle se en tiger, vil jeg fortsatt føle at jeg kjenner den. Inntil videre kaller vi katten Pjusk for Richard Parker. 2012.

A little bit of heaven

NRK3 21.35

little bit of heaven2, a

Blondiner elsker latinamerikanere, for de syns de ser ut som bartendere. Bernal og Kate Hudson.

terning 4 liten Resirkulert algoritme-film. Det er en god grunn til at jeg aldri har sett denne romantiske komedien. Nei, to. Gael Garcia Bernal spiller pen lege, og filmen handler om at Kate Hudson får kreft, og hun har en skikkelig rund brenner, men som sjuk blir hun forelska i legen i stedet for bare å ligge med ham. 2011.

Oblivion

TV3 21.00

oblivion 2

Major Tom har fått sitt eget helikopter.

terning 4 liten Hva skal til for at en nesten veltilpassa kristen saientist som Tom Cruise blir terrorist? Ganske mye egentlig. Ikke noe sånn «du frista søstera mi til å ville gå med bikini og spise svinekoteletter»-skitt. Den tredje verdenskrig må være over, ikke som et resultat av nord-koreansk rulett, men fordi aliens kom, og så måtte menneskene bruke så sinnssykt mange atomvåpen at jorda ble ubeboelig. Bare små gjenger med kriminelle madmaxere holder til på gamle tante Tellus, mens de med futuristiske designer-dresser bor ved Saturn og stjeler jordas vann. Sally bor i himmelen som en mekano-fascistisk purist og stjeler mennesker minner. Da blir Tom Cruise terrorist. Det skulle bare mangle.

De tok fra ham minnet, men ga ham et stilig helikopter. Godt bytte.

Tom Cruise bor sammen med en blanding av kjæreste og ordensdame på en jordstasjon som minner betenkelig om minimalistisk Malibu-villa med kaffetrakter fra Bang Olufsen og allergi mot katter. Romdrakta hans ser ut som en blanding av fjellvandrer-onepiece og SEAL-uniform, og han flyr omkring på en ødelagt jord og holder rede på dødsdronene og skvatterne. Det er en kjedelig jobb, men Tom har interessante flashbacks fra gatene i New York, for han en hukommelses-befridd av den slemme dama på den kunstige månen ved Saturn. Sally kan bare vente!

Dama han bor med, er interessert i bassengbad med sex, men hun har gått mellomlederkurs og kaster blomsten han gir henne fordi den er politisk ukorrekt. Hun fester riktignok et bastant østrogen-blikk, men dama er ei avgjort hurpe.

Morgan Freeman er terrorist, så han røyker akkurat når han sjøl vil, bare så du vet det, Dagfinn!

Men så detter det ned noen, og jeg har ikke lov til å fortelle hvem som ligger i kryokassen, for den internasjonale filmanmelder-unionen har sletta hukommelsen min. Dessuten blir den tause statstjenestemannen tatt til fange av terroristene. Og der er altså Morgan Freeman, en skuespiller som har ansiktstrekk som man ellers bare finner i rasområder og som får Mandela til å virke både frisk og lettsindig.

Jeg skal ikke fortelle mer om handlingen, men jeg er misfornøyd med slutten, for den er kryptisk. Men det er en stilig filma sci-fi. De støvgrå, uvedlikeholdte postwar-landskapene formidler nostalgisk Karius & Baktus-ekstremisme: «Ikke gjør som mora di sier!» – og siden «alt som var av søtt og godt, det er borte, stort og smått. Alt har børsten feiet bort, det var veldig dårlig gjort.» Dessuten er Cruise en mester i å formidle ufølt melankoli, som hvis du leser høyt fra «Doktor Zhivago» for støvsugeren din.

Forleden sto det i en nettavis at DU kan leve på jorden i 1,7 milliarder år. Det vil si at pessimismen i filmen er relativt uaktuell. 2013.

Ringenes herre: Atter en konge

Viasat4 22.30

ringenes herre atter en konge

Og så kom elefantene stormende.

terning 5 liten Etter at Viasat4 har forsøkt å late som om «Ringenes herre» er en TV-serie, må det sies: Veeel. Ingenting er eldre enn gamle hype-suksesser. «Atter en konge» er egentlig en slags Kurt Nilsen, men det er samtidig grovt urettferdig, for Peter Jacksons film er storarta underholdning.

«Ringenes herre: Atter en konge» er trilogiens usjenerte bresing. Her finnes ingen parenteser. I den tredje filmen tar Jackson ut alt han har og hele kongeriket, og scene etter scene er pustfjernende, øyenstikkende, overveldende og sjelesvimlende fantastiske. Dette høres sikkert dumt ut, men denne filmen er bitvis så vanvittig mye mer imponerende enn sammenliknbare filmer er som helhet, at det føles som om du aldri har vært på kino før. 2003.

Sex and the city 2

FEM 21.00

Sex and the City 2

Solbriller er forbudt i saudi-arabiske skoler, for man kan ikke se hvem folk er.

terning 2 liten Da Barbie ble voksen og Ken begynte å miste håret, oppsto antakelig tilstanden Forvokste Kvinneligheters absolutte Uskjønnhet. Den andre filmen om salatflørtne fornikasjons-fruer feirer alt det menn hater ved kvinner, så man kan si at den er et modig kjønnspolitisk opprør på idiotiets vegne.

Jeg liker ikke dette her. Allerede før jeg så filmen kom de første måkeskrikene fra brislingfølger-flokkene om at kritikerne sløyer «Sex and the city 2» så den friske levra fyker. Det er ikke moro å føle seg som måke. Derfor forsøkte jeg så tålmodig å like den stavrete storby-ekskursjonen at jeg sovna av utmattethet da damene nådde Abu Dhabi. Nei, Abu Dhabi er ikke en arabisk haspelsnelle, det er et slags turistparadis for mennesker med så dårlig hud at de trives med kle seg i fuglefotograf-kamuflasje.

Jeg skjønte aldri hva den kvitrete lille firerbanden hadde å gjøre i utprega fiendeland, for i Abu Dhabi er østrogen forbudt, så hustruer må drikke parafin hver kveld for å bli kvitt det. De fire kvinnene i «Sex and the city» dyrker hormonene sine slik menn tilber fotball & pils: Overformidlende, sko-psykotiske, venninne-avhengige humørsvingere med høy pendelføring og bare legger helt opp til der hvor kamelene tråkker.

Når vi møter dem igjen er det bare Samantha som ikke er gift. Hun har Elisabeth Grannemans generøse jazzstemme og et farmasøytisk fundert kjønnsliv som er så utadvendt at det likner folklore og dessuten stinker surt av matt misnøye. Hu om det. Jentespøkelset Sarah Jessica Parker sliter litt med Mr. Big. Ikke fordi han likner på Cary Grant, men fordi slektskapet medfører at han vil se svart hvitt-filmer på TV i stedet for å snakke med kona om neglelakk-farger.

I Abu Dhabi skjer romanser, karaoker og forviklinger, og nyorkerne ikler seg skojne ørken-bunader som om de medvirket i en Chevy Chase-hyllest. Replikkene er oppstylta og merkelige gamle vorspiel-vitser, handlingen er uopplagt plaprete – og filmen er utsøkt stygg.

Ikke ett vondt ord om butikken Søstrene Grene, som virkelig selger fiffige småting for to kroner og femti øre og har gledet mange som skulle ha tjuefire kalendergaver seint i november. Men hvis man heller en velfylt Søstrene Grene-pose ut over et bord, får man den estetikken som preger «Sex and the city 2». Påtrengende pluralisme. Det er på en måte advent-opplevelsen av Søstrene Grene som småklager seg gjennom kulturmangfoldet så lokalbefolkningens svarte araberøyne gnistrer av urimelighet. Det er hva jeg mener med Forvokste Kvinneligheter. I møte med den store tomheten tyr damene til en smertefullt nedstøyende gigawatt-boost av pubertetens iiih-overdrivelser som får 45 år gamle jenter til å virke som kjerringer. Hvorfor kunne de ikke bare være normalt unge og kule? Hvorfor må de se ut som en utdriting av femtitallet hele tida? Fordi filmen egentlig bare handler om klær. Ikke kvinner. Stygge klær.

OK. Det er sånt som menn skriver om filmer som «Sex and the city 2». Og dette er ganske sikkert menn som ikke godtar Paradise Hotel en gang og burde krabbe tilbake til mellomfags-klokheten og 2CV-en sin. Kanskje det. Kanskje er dette et modig, mote-orientert kvinne-prosjekt, og filmkritikerne er egentlig som de sinte arabiske mennene som roper på purken hver gang de får se ei glad dame. I så fall er jeg fornøyd med meg sjøl som araber. 2010.

Analyze that

FEM 24.00

analyze that

Robert De Niro er lei seg, og Billy Crystal hjelper.

terning 2 liten Enda en fæl De Niro-rolle. At mannen fra «Taxidriver» skal få nervesammenbrudd på det viset at han synger «West Side Story» på fengselsbordet, er en fornærmelse mot ham og Leonard Bernstein.

Billy Crystal og De Niro gjentar det som var en vellykka spøk i «Analyze this». Crystal spiller fremdeles psykiater, men det er noe ewok-aktig og ydmykt med mannen etter hvert, og hvis han blir lodnere nå, kan han bli ny WWF-logo. De Niro vil ut av fengsel, for utvida italo-amerikansk familieliv truer også den fysiske helsa hans. Intriger som er litt for intrikate til å være interessante, velter ham i fanget på psykiateren Crystal igjen. Denne gang skal legen ikke gifte seg, men begrave faren. De Niro vil bare samle de gamle guttene og slå i hjel noen. Begge de to skuespillerne gneldrer på den gretne Lemmon-Matthau-måten, og det oppstår en slags «Gretne gamle gubber – neste generasjon». 2002.

Save the last dance

TV2 Livsstil 21.00

save the last dance

You gotta have attitude, bitch. Julie Stiles mottar integreringstips.

terning 4 liten Julia Stiles’ avslutnings-audition melder seg fint inn i «Flashdance»-tradisjonen og inneholder en stilig klassisk-hiphop-sammensmelting som kunne vært gjort mye mer ut av i filmens endeløse tema. For midten er omfangsrik som en overmett barbapapa og tom som en tam tam.

Stiles spiller ei hvit jente som havner i svart slumskole fordi mor dør, og der oppfører alle de svarte elevene seg som om de forsøker å verve medlemmer til Hvitt Folkeparti.

«Save the last dance» er en slags West Side Story for 2000-tallet, og det vil si at den harver over en haug med TV-klisjeer i verre fart enn et pizzabud gjennom indrefilet-kvartalene på Eiganes. 2001.

Save the last dance 2

TV2 Livsstil 00.10

save the last dance 2

Dette er Isabella.

terning 3 liten I den unødvendige og uoppnåelige folkeopplysningens navn kan jeg informere om at MTV-dramaet «Save the last dance 2» er på Livvssstilen, og at egentlig handler den bare om at Izabella Miko fra «Coyote Ugly» tar en «Fame».

Isabella spiller jenta som vil bli ballett-danser samtidig som hun elsker hip-hop, og siden lærerinna Bisset er en slags Hitler i eks-trikot, hopper den hippe til den frie dansen. Filmen er enkel, og den funker. Unge jenter ser film i stedet for å ha sex, og når de begynner med sex, slutter de med film, og når de slutter med sex igjen, begynner de med film.

Den skildrer også olebrummernes generasjonskløft. Mor sier: Ballett skal være vanskelig. Dama tenker: Jeg vil være svanen, men ikke dau for det. 2006.

Mean machine

Max 21.30

mean machine

Jason Statham ser ut som Halvan og står i mål.

terning 3 liten Vinnie Jones kommer også i fengsel og setter sammen en hær. Den består av fanga fotball-sparkere, og filmen ble åpenbart laget for å gjøre fulle hooligans enda mer brutale. «Mean machine» er basert på nesten-klassikeren «The longest yard» (1974, med Burt Reynolds), men i denne tostavelses bøllebrite-versjonen går verdens mest indolente Jones rundt og likner en holdningslaus hat-generator. Humoren er død i engelsk fotball, og folk ser ut som finansherja idretts-zombier. Vinnie Jones bærer preg av det. Do you, Mr. Jones?

Han spiller en ballstjerne som det går alkoholisk med, og derfor slår han ned politimenn. Mannen kommer i David Hemmings’ fengsel, og der skal han egentlig ikke trene fotballaget. Det gjør han likevel i en amatørfilma kamp mot vokterne. 2001.

Deep impact

Max 23.40

deep impact2

Når utslettelsen kommer setter folk seg i bilene og kjører bort fra Jorden.

terning 5 liten I begynnelsen av filmen oppdager en speidersøt tenåring med kikkert som førstemann en svær komet på vei mot jorda. Da vet du at dette er et eventyr, og at han er den søte prinsen i det. Operafantomet i observatoriet kjører utfor veien og dør i svære flammer. Scenen er et slags emosjonelt forvarsel og har ikke noe poeng.

Litt seinere har NBCs Téa Leoni så smal nybegynner-nese for nyheter at hun blir den som FBI kidnapper avgårde til møte med president Morgan Freeman om verdens skjebne, som en slags prinsesse som ingen kan målbinde. Et romskip kalt Messias stiger opp fra USA for å redde menneskene med velsigna atomvåpen. I det sitter Robert Duvall og snakker om den avdøde kona si, mens forskjellige innbyggere på planeten Narrenes Skip begynner på en veldig lang begravelse.

Svære ting skjer. Vanessa Redgrave er forlatt ekshustru med ansiktsfurer som er helligere enn forkastningene i Grand Canyon, og hun drikker Martini-ting slik Sokrates tømte giftbegeret. Maximillian Schell ser ut som Gud, men har svikta den voksne datteras barne-sjel fordi han valgte en ung kvinne. Men det går mot den siste natt, og skyldnere skal forlates sin skyld på den siste bredd, og syndefloden nærmer seg i 175 kilometer i timen. Det er en intens, nesten forvridd følsomhet i denne katastrofefilmen, og du kommer til å grine nesten hele tida, vennen min.

USA har en apokalyptisk, steingalen moralist-forfatter som heter Michael Tolkin, og han har vært med på manus. Valget er en genistrek, for Tolkin er en mann som kan dikte dommedag med tårer i auene og sverd i nevene, en slags enmanns verdikommisjon. Tolkin gjør eventyrfilmen til en moralsk fabel med så billige midler at til og med «Glamour»-kikkerne vil skjems over sitt engasjement. Det er så bra. Det funker så flaut og fantastisk. Da jeg forlot kinosalen, var jeg helt sikker på at dette virkelig skjedde. En gang før i tida ble det laget skremselsfilmer om atomkrigen. Sånn er «Deep impact» gjort. Troverdigheten er ikke akkurat «Apollo 13», men den enkle intensiteten skremmer, de alvorlige ansiktene og den halstørre, tunge redselen gjør nok en gang dødsangst til god underholdning. 1998.

Lørdag 24.9.–En teit lørdag med velkommen anti-Depp

 

Pirates of The Caribbean: On stranger tides

TVNorge 22.00

terning 6 liten Den måtte jo komme. Den minst interessante filmlørdagen på år og dag. Endetids-tegn. Nåttå går opp i limingå. Windows 10 oppdaterer seg ubedt i en hel time. Langt borte hører jeg lyden av flymotorer, for eskapistene er på vei til sin vin og virkelighetsfornekting i Syden og there are no diamonds in your mines. Men når så galt skal være: En av kanalene viser i hvert fall den beste av PoC-filmene, og det er alltids noe. Johnny Depp kurerer nettopp – han er et slags antiDeppressivum.

Men til filmen.

pirates of the caribbean on stranger tides

Hvis Penelope Cruz hadde en søster og en hund, ville Johnny Depp foretrukket hunden.

På filmlerretet kan Jack Sparrows leddlause handikap-sjarm av og til virke litt voldsom. TV gjør ham perfekt. Johnny Depp er egentlig en subtil fyr, men selv spesialister på følsomme munnviker ser ut som støyete plakathysterikere på 20 meter lerret. Hvis boulevardene revner av jordskjelv i Santa Monica, da vil jeg se det på kino. Johnnys snedige anti-maskulinisme hører hjemme på TV, for der blir den plastisk i stedet for patologisk.

Filmen starter som en nesten-farse. Båtsmann Gibbs står tiltalt som Jack Sparrow, Sparrow sjøl er utkledd som dommer. Så kommer chariots of fire-ferda gjennom Londons gater og en engelsk hertug som likner både Gisle Wink og Jabba the Hut. Barbossa har rota vekk «The Black Pearl», og ansiktet hans er flekket av postfestiske pudder-rester. Dette er England. De grimmes land. Derfor er det helt på sin plass at Jack treffer igjen pappaen sin, en mann som antakelig fant ungdomskilden sjøl om det ikke ser sånn ut. Keith Richards er en zprek zombie i sin tid, og dessuten en forgudet bad boy uten anger og frelse.

Penelope Cruz er innledningsvis utkledd spanjol, en slags Kjøpmannen i Venedig-transe som antakelig funker fordi lyset er så dårlig: Dette er den tida da de hadde fyrtøjet i stedet for litium-batteriet. Cruz spiller ufullført spansk nonne fordi Sparrow kom forbi med sin lespende gange og sine uberegnelige sverdfakter. Dama kan likevel ha funnet ungdomskilden, og det virker også sannsynlig, for hun var med i noen gamle Almodovar-filmer og skulle egentlig ha liknet en Mallorca-turist.

Herfra starter et småkult, finsnekra eventyr for veldig blide hjemmeseere. Svimete svermerier mot zombiemannskap. Djupe appelsinfarger som om verdens digreste parafinlampe skinner på dauingene, som om psykoanalysens dunkle sjelebelysning har lagt sin elsk på kaptein Sparrows skip mens den deilige musikken dundrer som en venstrehånds Tsjaikovskij uten årstall.

Pappaen til Penelope ser ut som Johnny Cash. Han har et magisk sverd. Han er the Man. Han har et ildsprutende skip. OMG, som Kristin Halvorsen ville ha sagt om noen fortalte henne at det er sånt man sier nå.

Keira Knightley var egentlig Pirates-dama. Men Cruz har bein i nesa som en rhinocerotidae, samtidig som hun ser ut som en altfor nyvaska Woodstock-deltaker i sitt hodebånd og sine falleferdige kjoler. Tango og deretter poetiske, upålitelige havfruer i Whitecap Bay. Kappløpet mot ungdomskilden starter, men hjelpepresten forelsker seg i Syrena med halen, og seinere enn alle andre kommer spanjolene, for de har så elendige flyselskap. Pust ut.

Dette er nydelig, skamløs søndags-underholdning, og du kommer til å elske den på TV. Også fordi Depp sier til Penelope Cruz: Hvis du hadde en søster og en hund, ville jeg valgt hunden. Det er fornærmelsen sin, det! 2011.

A little bit of heaven

NRK1 23.15

little bit of heaven, a

Bernal behandler Kate Hudson.

terning 4 liten Det er en god grunn til at jeg aldri har sett denne romantiske komedien. Nei, to. Gael Garcia Bernal spiller pen lege, og filmen handler om at Kate Hudson får kreft, og hun har en skikkelig rund brenner, men som sjuk blir hun forelska i legen i stedet for bare å ligge med ham. 2011.

Børning

NRK3 21.25

terning 4 liten Norsk bilfilm med godt rykte. En bilmann skal delta i ulovlig Norge-race, og så kommer dattera hans. 2014.

The departed

Norsk TV2 22.30

departed, the

Leonardo DiCaprio er bister.

terning 3 liten Etter at besynderlig store deler av verden behandlet Scorseses «The departed» som om filmen skulle vært et nytt Brownangelium, var det spennende å se filmen igjen på DVD. Hva i den forurensa atmosfærens navn var det alle disse folka ble så begeistret for?

Det går ikke mange kvarterene av filmen før man får en mistanke om at de gjorde som de pleier: De lot seg imponere av det alminnelige. Grøss og ferkings gru. Alminnelighet er det mest synlige kriteriet på suksess for tida, og man kan skylde det på fjernsynet eller langtidsvirkningene av Bondeviks hårfasong, men interessant er det i hvert fall.

«The departed» gjør en uopprettelig feil. Regissøren lar Jack Nicholson spille en lavpanna gategangster-sjef fra Boston-barene slik han spilte den første halvtimen av «Livets lyse side» og samtlige halvtimer «Heksene i Eastwick». Ikke relevant. Det oppstår et mishag med skuespillerens karakter-drepende jåleri som smitter over på opplevelsen av filmen.

Det gjør ikke saken bedre at Leonardo DiCaprio, som faktisk er ganske god når han jobber for faderlige regissører, myser som en trangøyd Aukrust-pensjonist hver gang han skal se farlig, redd eller seksuell ut. For porselensbebien DiCaprio med snudd caps aner ikke hva han skal gjøre med denne rollen, og han virker søkende som en litt voksen ungdomsskole-elev som jobber i gangsterbransjen i arbeidsuka. Litleleos utroverdighet smitter i sin tur over på hederlige Matt Damon, som går rundt med den ulkeaktige måpemunnen sin – mer et American Pie-avkok enn rå politimann i dobbeltrolle.

Denne filmen burde vært laget med mannlige skuespillere som kan få til å se ut som om de spiser brukte eternitt-panner og bare kysser skitne barseter i skai. Når skuespillerne faller ut, virker også den kompliserte kjønnsbanningen deres umotivert, og så får man det for seg at de karikerer regissør Scorseses sykelige behov for aldri å bli forveksla med 53 kilo pinglete pastor.

Og så smitter dumskapen også over på Mark Wahlberg, som antakelig kunne ha sett ut som en mann hvis det ikke var for at han henger ute med småkrypa fra animasjonsavdelingen.

Historien i «The departed» er ganske bra, for den er i hovedsak lånt av de flinke Hong Kong-folka. Og Martin Sheen er bra, og Alec Baldwin er en påminnelse om hvordan en mann ser ut. Men ingenting redder påvirkningen fra den forutsigbare fader Jack. 2006.

The expendables

TVNorge 00.30

expendables, the

Sylvester Stallone og Jason Statham er for de som aldri ville orke Bridget JOnes en gang til.

terning 5 liten VHS-menn er annerledes. De sitter ikke ned og diskuterer om folk drakk i Dagbladet, og de støkker ikke hvis VG skriver at det blir en katastrofal flått-sommer. Her er VHS-mennene tilbake.

Jeg skal ikke undervurdere lesere ved å skrive at «The expendables» mangler de kvalitetene som ville ha kastet nytt lys over Cuba-krisen. Det er heller ikke til å komme bort fra at Sylvester Stallone, Mickey Rourke, Arnold Schwarzenegger, Jet Li, Dolph Lundgren og Bruce Willis snart går for halv pris på bussen. Når Sylvester treffer Stirre-Sandra et sted ute i et etnisk-ivrig tangohelvete, må hun stå og se på at han tisser på naturen slik jenter ofte må når man følger dem hjem – og, vel, det tar sin tid. Men det egentlige opphavet til all overdreven action tar seg fortsatt bedre ut på lerretet enn femten meter Leonardo DiCaprio. VHS-menn var annerledes, og teipen krølla seg av begeistring som et oppheta dame-DNA.

Filmen starter i Somalia, der piratene har tatt feil amerikaner. Stallone dukker opp sammen med Englands testosteron-alibi Jason Statham, svenskenes svar på gamle Holmenkollen Dolph Lundgren og noen adekvate fyrer til. En av dem får en uventa sms, og så smeller det. Det fortsetter det med.

Amerikanerne har i grunnen ikke vunnet noen krig siden nordstatene slo sørstatene, men disse mennene ville i hvert fall ha klart Liechtenstein aleine.

Creedence ruller musikk fra kassett-teipens dager, og så kjører Mickey Rourke inn i handlingen på Harley og er iført avtagbar meksikaner-maskering. Rourke pleide å se ut som en knetråkka trolldeig-gubbe, men han begynner å få orden på fjeset sitt, og dessuten kan han snakke. Rourke mumler fint, behagelig og lenge. Så dukker Bruce Willis og Californias guvernør opp i samme kirke, men de er bare med for premierefestens skyld og blir fort borte. De seriøse leiesoldatene drar til øya Vilena, der Eric Roberts går rundt med velstandsbrunt ONS-tryne med hvit snipp og ser ut som om han arva Erik Solérs frisør.

På det tidspunktet har Statham mista dama si, gutteklubben har tapt Gunnar (Lundgren) til narkomanien og det lokale selvstyret i Vilena gikk tapt til den amerikanske kapitalismen. Det varer ikke lenge. Det er en minneverdig scene for VHS-folket da Statham sitter i bare t-skjorta i fronten på Stallones fly og pøser maskingevær og brennende bensin. Etter hvert oppstår den fyrige feiring av kalifornisk nyttår som vi pyrofile kom for. Og Stallone tar en Rocky ved å bli seriøst banka opp. Bare innrøm det. Det er deilig.

«Doom»-forfatteren David Callaham har skrevet filmen sammen med regissør Stallone, og ingen av dem kommer til å motta utmerkelser fra kvinner i flate sko eller små menn med tjukke briller. Men det er stort at noen har giddet lage en nostalgisk muskel-action. Stallone brakk faktisk nakken i det avsluttende slagsmålet. 2010.

The perfect man

TV3 19.25

 

terning 4 liten Heather Locklear flytter til Arizona med døtrene, og de vil skaffe henne den perfekte mannen. Hilary Duff spiller datter. 2005.

After earth

TV3 21.30

after earth

Jaden Smith er en fin skuespiller.

terning 5 liten Natur er texture-basert, og ved sin stofflighet overvinner filmen alle teknologiske urimeligheter og amerikanernes post-hippiske militarisme-begeistring. M. Night Shyamalan har forstand på naturen. Han kan føle dens evige uro, han elsker den kompromissløst og han ser at den lever etter sine egne regler.

Naturen skaper intensiteten i far-sønn-dramaet «After earth». Den er til stede i filmen som en skapning, som en ustyrlig ånd, som en kontinurlig og uutslettelig kraftutfoldelse samtidig som bildene formidler det stofflige på en sånn måte at du kan kjøles av doggen og kjenne den sure lukta av jord. Det ble jeg imponert av, og det ble jeg forført av. Så får jeg heller godta at framtidige romskips-mennesker med teknikk som overgår Samsung Galaxy IV, faktisk ikke har utviklet relevante våpen mot en barbarisk geléskapning som heter ursa og antakelig er av naken bjørneslekt.

Starten er så banal at den kunne vært et møte med Aftenpostens miljø-journalistikk. Menneskene gjorde jorden ubeboelig, og de måtte flytte utover i verdensrommet. Nok et teknologisk paradoks: Vitenskapen hadde kommet så langt at den kunne bryte Einsteins lover om befordring, men den klarte ikke å rense atmosfæren for CO2. Dette er hva idioten Gore har gjort med USAs evne til å tenke seg om.

Menneskene flytta til Nova Prime der de marsjerer rundt i Flash Gordon-trikoter og ser sjenerende militære ut.

Will Smith spiller pappaen til sin virkelige sønn Jaden Smith. Gutten er flink, men nervøs. Han duger ikke i felten. Pappaen er den nye verdens John Wayne, han kan til og med ghoste, som er å usynliggjøre seg ved fravær av frykt. Pappaen er en sann psykopat, og gutten skvetter kontinuerlig som en bikkjeskremt katt. Han er tynn og skranten som kanelstang og må bevise seg for far sin. Rebel with a cause.

Så detter de ned på jorden fordi romskipet treffer et steinsprang i himmelen. Familieutflukten har ikke nødraketter, men en galaktisk nødstråle, og den ligger 10 mil borte fra far og sønn og superpappa har brukket begge beina. Gutten må ut i den evakuerte Jorden og lete etter redningen. En skjelvende unge fra verdensrommet på en frodig jord der dyra har overtatt det hele, der hvalene vaker i havet og paradoksale monstergribber kaster seg over forsvarsløse sveveskapninger. Frosten kommer jevnlig farende og fortryller skogen. Lavaen renner uforstyrra fra vulkanen, det er som å bla i en populærvitenskapelig guttebok fra femtitallet, og det funker aldeles fortreffelig.

Jeg skal ikke røpe detaljene i det som skjer, men de er vakre og spennende. Will Smith forsøker å være Gud i himmelen på link fra vraket, men det er guttungen som må klare å bli seg sjøl og makte det umulige i søt framtidsdress. Tøff i pyjamas. 2013.

Perfect stranger

TV3 23.25

perfect stranger

Halle Berry er i avslørings-modus.

terning 2 liten Denne klønete thrilleren starter med en P3-episode. Halle Berry spiller gravejournalist som lurer seg inn under falsk navn og filmer en amerikansk senator der han innrømmer at han er homofil. Hun skal ta ham, for senatoren har snakket mot homofiles rettigheter, og det har han ikke lov til hvis han er homse sjøl. Hallooo? Kanskje mannen har lov til å mene hva han vil, uavhengig av rase, kjønn og legning?

Blæra Berry sier opp fordi sjefen ikke vil trykke søpla hennes, og resten av filmen kler hun seg i trange forsidekjoler og skal avsløre at også reklamekaksen Bruce Willis har seksualliv. Tua foran lasset er kompanjongen Giovanni Ribisi som er så perv-hypa på Berry at bedriftslegen burde sendt ham til Tibet på kastrerings-spa. Problemet i filmen er Bruce Willis. Han er en travel forretningsmann som likevel sitter og sex-chatter halve dagen. Og han blir totalt avhengig av nett-berryen Veronica fordi hun forteller at hun har svett, blondt hår. Har ikke halve Amerika det? Bruce er dessuten blitt utstyrt med så høy panne at han ser ut som en nylig kranie-operasjon der noen tok ut hjernen, laget julesylte av den og sydde den tilbake full av kjødelige tanker.

Fordi det ikke er morsomt å ødelegge folks filmglede når det for en gangs skyld dukker opp en thriller, forsøkte jeg å se lyst på denne filmen. Det ble like vellykka som da jeg brukte agurk i pepperkaker. 2007.

Ringenes herre: To tårn

Viasat4 22.30

ringenes herre - to tårn

Frodo inneklemt i aggresjonene.

terning 5 liten «To tårn» er den komplette filmen. Den buldrer tidsriktig som en defekt sentrifuge med alle de kanalene som Sir Rund har stilt til rådighet, men den buldrer ikke mekanisk. Handlingen vandrer hyllelangs i fantasiens ytterkanter og dikter virkeligere verdener enn de du ser på vei hjem fra jobb. Dramatikken er rå og røff og skremmende, og budskapet er egentlig så vanvittig at ingen kan ta det alvorlig.

Handlingen verser fra tvilrådighetens ridder Frodo og hans sterkt ambivalente korttids-kamerat Gollum til Aragon og hans følge av alv og dverg for deretter å stikke innom de to ekstra-hobbitene som mistet seg sjøl i kampens hete og på paradoksalt vis havner hos entene, de levende trærne.

Den visuelle festen fra «Ringens brorskap» fortsetter. Alle Sarumans underjordiske skarer blotter sine tallrike tannstillinger og rauter mot de rene og sterke. De sorte rytterne har tommere kappehetter enn noensinne og rir langhalsa drager i lav høyde. Gollum er så grusom å se på at han alene burde ført til 18 års grense. «To tårn» er rå. Slagene mellom masseproduserte helvetes-kloner og alliansen av Snille & Greie består av vill og primitiv voldsutfoldelse. Splatter-Jackson har virkelig sluppet laus de groteske synene sine. Fordi verden er som verden er, føles «To tårn» som en samtidskommentar. Jo lengre filmen blir, desto sterkere oppleves den som en slags krigshisser-orgie.

«Ringenes herre: Ringens brorskap» var magiens film. «To tårn» er egentlig den sjølgode voldsutfoldelsens film på et perfekt, forførerisk vis som ikke kommer til å bekymre de troende tolkienistene, men antakelig vil uroe legfolk. 2002.

G.I. Joe: The rise of Cobra

TV2 Zebra 22.50

gi joe the rise of cobra

Channing Tatum ser nesten ut som et menneske.

terning 5 liten Dette er egentlig den nye eventyrtidas James Bond-film, og på en støtende måte er det kanskje også den nye Star Wars. I hvert fall er Darth Vader med.

Jeg trodde egentlig at G.I. Joe var en imperialistisk plastfigur i uniform. Dette er meget mer. I en tidløs, men ikke utspekulert og estetisert framtid driver den gamle røveren Dennis Quaid sin egen elite-avdeling, og den er så teknologisk at folka egentlig er tobeina data-servere med helsestudio-konsoll.

Channing Tatum spiller Duke, en elitesoldat som innledningsvis skal redde Natos viktigste våpenkoffert fra høgtekka landeveisrøvere i skauen. Han og Marlon Wayans (tror jeg) blir så innlemma i offiser Quaids aluminiumshær. Da fortsetter det å smelle.

Dette er den nyfrelste actionfilmen, og hvis du tilhører de som får nervøse hjernevinninger av kvikke bilder, bør du holde deg til den italienske nyrealismen. Stilen har ørsmå etterslep fra John Woos eleganse, men bæres først og fremst av den nye actionfilmens kompromissløse destruksjonsfart. Vi diskuterte det i kulturavdelingen før jeg så filmen: I USA gadd ikke produsenten pressevise GI Joe fordi spesialeffekt-filmer er bortdømte i utgangspunktet. Anmeldere synes framleis at «Sykkeltyven» er en stor film, mens filmkunsten beveger seg inn i en stuegris-aggressiv soldatperiode som ikke er litterær og ikke dypsindig eller politisk. Fjernere fra hippiene i New York Times kommer du ikke.

«GI Joe: The Cobra rising» er en sånn film som nesten eksploderer innenfra. Bilde-behandlinga er så suverent kaotisk at du får følelsen av å befinne deg inne i en digital tørketrommel, og biler, folk, planeter, professorer og alle tenkelige andre løse deler bare feier rundt deg i en gigantisk, epileptofil øye-orgasme. Dette er virkelig ikke for komlestrikkerne, filmen er ikke for litteraturuka på Sting. Den er pur kjertelstyring.

Det er hva jeg mener med den nye James Bond-filmen. Helten er ikke en seksuelt tvilsom individualist som forteller folk om hvilken alkohol han foretrekker (øøøh, klyse!). Han er et helt team. Han er et lag-menneske som elsker eks-en sin med ukynisk hvalpeblikk. I Gi Joe-filmen står den blankpussa gjengen med forstads-idealene opp mot SPECTRE, som heter MARS og er ute etter verdensherredømme. Men skurkene driver ikke med tuxedo-ting. Nanonittene kommer farende som en grønnere trussel enn Oddekalv og begynner å tygge i seg ting som Eiffeltårnet.

Skuespillerne er en sak for seg. Channing Tatum i hovedrollen, Sienna Miller som Ana, Marlon Wayans som Ripcord. Her kunne Pia Haraldsen ha vært med. Her lusker ingen Oscar-håp. Replikkene er vidunderlig skamløse, ansiktsuttrykkene tilhører Toys R Us-studioet.

Dette er den nye tid. Farvel E.T. Farvel Annie Hall. Farvel til alpeluene i cinematek-uniformer. Det var morsomt å kjenne dere. 2009.

Dark shadows

FEM 21.00

dark shadows

Johnny Depp er usjarmerende. Det er Michelle Pfeiffer og.

terning 2 liten Det er de siste tider når en komediegrøsser av Tim Burton med Johnny Depp i hovedrollen tasser tristere rundt i velstandsstuene enn et Ibsen-drama. Det ville ikke ha brutt stemningen i den tafatte filmen om Monna Tandberg kom fram øverst i trappen og utbrøt: «Assessor Brack kommer til middag».

Filmens Tandberg er Michelle Pfeiffer, som avslører at hun (i motsetning til Tandberg) har en av USAs kjedelige mikrofonstemmer. Når hun snakker låter det som monologen til ei flat komle.

Det er ikke Rosmer som går i fossen, det er Josette som hiver seg fra klippen under påvirkning av euforisk Angelique (Eva Green). Collins-familiens Barnaby blir forvandla til vampyr og nedgravd i riksveien. Men i 1972 skjer det to ting: Familien får guvernanten Victoria til Moody Blues og «Nights in white satin» – og den amerikanske gravemaskins-eliten avdekker Barnaby (Johnny Depp).

Det fører til økt konkurranse om fiskeindustrien og seer-erkjennelsen: Hvis dette skal være en grøsser-satire, bekrefter det regelen om at satirer er kjedeligere enn klining. Depp spiller anakronisme med jålete monotoni; det blir mer som å se en gammel film der man forsøker å gjøre billige poenger på å drite ut slåbrok-homofile. Barnaby forelsker seg i Vicky, Angelique er flammende sjalu – men stadig vekk med den samme heten som våte fyrstikker.

Jeg har nå fortalt om de mest vellykka scenene i filmen. De andre vil dere verken se eller høre om. 2012.

Samleren

FEM 23.30

kiss the girls

Morgan Freeman har tatt av seg på overkroppen for Ashley Judd.

terning 4 liten «Kiss the girls» er ikke en dårlig film, den er bare så gjentatt at man begynner å lure på om det var Freud som ødela underholdningsfilmen eller om det er underholdningsfilmen som langsomt utsletter Freud.

Morgan Freeman spiller en politi-psykolog som blander seg inn i det lokale politiets etterforskning da niesen hans forsvinner. Kardemomme-purken tror de har med en seriemorder å gjøre, men den sprengleste Freeman skjønner straks at dette er en slags serie-samler, en mann med dårlig selvbilde, stasjonsvogn og barndom. Han får hjelp av den naturlige landsbylegen Ashley Judd og dybder seg etter hvert fram til et ukjent gjemmested på størrelse med Stavanger Stadion.

Betraktere av kjønnsroller og innsatsvilje vil forundre seg over at en mann helt frivillig velger å oppvarte et svært antall kvinner med tre daglige måltider, men OK, avvikere fins. 1997. 1 time, 55 minutter.

Grease 2

TV2 Livsstil 21.00

grease 2

Jepp. Michelle Pfeiffer til høyre.

terning 4 liten Jo, det kom faktisk en oppfølger til «Grease», men uten John Travolta. Til gjengjeld får du se Michelle Pfeiffer i 1982-utgave, såvidt jeg husker med hestehale og markmusfjes. Maxwell Caulfield spiller britisk unggutt som begynner på Rydell, ogg han faller for den kuleste jenta, som til gjengjeld er sugen på å sitte motorsykkel fordi det rister så deilig. Hereby declearby, som Finn-Arve sa. Sånn er livet her ute i villmarken. 1982.

Tomb raider: Livets vugge

Max 21.30

tomb raider the cradle of life

Angelina Jolies uke.

terning 5 liten Den andre Lara Croft-filmen er blitt slik den burde: En hastig og fantasifull Indiana Jones-historie, mest lik «Raiders of the lost ark». Den høytidelige bambifiseringa av Jolies jålete kroppsjovialitet er tonet ned til fordel for khaki-romantikk. Dermed får filmen frihet til handling.

Fra starten ser det ikke så bra ut. Lady Croft kjører sjøscooter og er kledd som ei aksjonærdatter fra Bærum på Hellesund-ferie, og dermed tilhører hun fienden ganske lenge. I det engelske slottet sitt sinker hun handlingen ved å flise pinner mot seminerdete tjenere, og det er også litt sånn Mærsjen og Pårsjen-patetisk og uverdig for actionmennesker med venner i den tredje verden. Dette skal ikke være en tur med dronning Sonja.

I den første filmen viftet Lara Croft med hele medgiften og oppførte seg som en New Age-bimbo for computerfjortiser. Nå er det mer folkevett og mer film. Den får fokus da Jolie trekker i sandfarga utfartstøy og begynner å spille med manuskriptet. Da ser ikke filmen ut som en mislykka rockevideo, og hovedrolså kommer helt i nærheten av det forgremma Harrison Ford-fjeset. Geografiseringa er dessuten upåklagelig. Starter med det mest sviskete, som er Hellas. Beveger seg til Kina, til Kasakstan og talentfullt utvalgte utendørssteder før handlingen flytter søket etter den fortapte arken til vårt felles opphav i Afrika. Gerard Butler er en 34 år gammel skotte med nordlendingskjegg og bryske fakter. Uansvarlige manusforfattere skriver inn at han sutrer en masse «hvorfor elsker du meg ikke lenger» og «hvorfor gikk du fra meg, Lara». Leiesoldater sier bare sånt i parodier. Sutringa fjerner vitsen med ham. Ciaran Hinds som skurk likner litt for mye på Tande P til å virke skummel. 2003.

Snikskytter

Max 23.55

snikskytter  shooter

Mark Wahlberg løper i krigen.

terning 5 liten Vi fikk plutselig en ny Rambo, og vi fikk en ny verdenssjef i actionfilm. Men den våpenglade redneck-romantikken «Shooter» er litt uheldig med lanseringstidspunktet i Norge. Mark Wahlberg er enestående som superharryen Bob Lee Swagger, som etter å ha blitt sveket i Etiopia trekker seg tilbake i en slags buddhistisk granskog sammen med en hund og ei rifle. Obersten Danny Glover kommer reisende på åttitallsvis og vil ha eks-sniperen til å redde presidenten fra et attentat. Swagger har Seagal-hale og vil egentlig ikke.

Det burde han fortsatt med, for hundelik ligger begravd i potetmosen også denne gang, og det varer ikke lenge før tenkelige ting har gått gale, uten at jeg skal røpe for mye om det. Wahlberg havner på rømmen slik tause handlingsmenn skal, og filmen utvikler seg til en slags rødnakkenes revansj. Ei jente i Kentucky med hårfarge som gamle møbler, en ballistiker med blystemme i Tennessee, biler som aldri kommer til å gå på biodiesel og en taus mann som aldri tilga de som skjøt hunden hans.

De er våre folk. På den andre sida kvitskjorter og grådresser som det lukter svikersvette av og senatorer og investorer og alle andre som heter Tor, men har kalkulator i stedet for hammer.

Antoine Fuqua («Tears of the sun», «King Arthur») har laget en actionfilm som kan brukes som lærebok. Han er blodsprut-ballettenes mester, og han kan holde fart og alvor og logikk på en handling uten hemninger.

Men lanseringen i Norge er ubehagelig. Da helten går inn i et rom og massakrerer alle der med kaldt blod, får du et øyeblikk en fornemmelse av tvilsom underholdning. 2007.

Duften av kvinne

TV6 22.15

duften av kvinne

Her danser Al Pacino med Gabrielle Anwar.

terning 4 liten «Scent of a woman» er en film Al Pacino fikk Oscar for. Han spiller en blind, bitter eks-offiser som sitter i uthuset til familien sin og hater verden. En dag kommer den unge studenten Chris O’Donnell som er ansattfor å ta seg av ham mens niesen er bortreist, og så havner de to på en slags heisatur til New York. Romantisk drama som mangler sannsynlighet og har en fullstendig meningsløs slutt, men de fleste liker den for Pacino. Gabrielle Anwar opptrer kort som den kvinnen det dufter av. 2 timer,17 minutter. 1992.

Fredag 23.9. – Fin fredag tre måneder før juleslapset

 

Det femte element

NRK2 21.40

terning 5 liten Dette er faktisk en ganske OK fredag til tross for at det visstnok ble meldt i går at vinteren har starta. Det betyr at snøen snart kommer til alles bortforklarelse, eller i Stavanger – det femte elementet som vi kaler slaps, en slags mutert versjon av kaldt vann som er i stand til å trekke gjennom hud og gjøre skjelettet vått. Mens vi venter på dette og andre av naturens undere kan vi glede oss over en film av franskmannen Besson, som har et metro-religiøst forhold til skapningsverket og føler hvor fine ting er. Han har aldri følt slaps.

Men til filmen.

fifth element, the

Milla Jovovich opplever store ting.

Luc Besson er en post-panteistisk (slå opp) regissør som finner opp den samme historien om menneskets uoppgjorte natur og den eksistensielle uskyldens uutslettelighet om igjen og om igjen. I «The fifth element» spiller Milla Jovovich egentlig den lille jenta i «Leon». Hun kommer storøyd og uforutinntatt til en voldelig verden og begynner å manipulere med den fordi hun er en slags guddommelig uskyldig skapning.

Bessons usjenerte gjenbruk av enkle myter er intuitivt appellerende. Den magre, gulrothåra modellkvisten er på en måte buddhismens hellige barn; bare at hun denne gang spilles litle-Siddharta av ei slåpen, sexy storøyd Paris-kreasjonette som bærer den definert siste av Universets hemmeligheter i seg. Selvfølgelig er det kjærligheten, og selvfølgelig stråler den som tusen soler og milliarder av megatonn ut av livets mor da verden trenger å bli frelst av elementenes egen enkelhet.

Akkurat denne sida av «The fifth element» er vanvittig, usammenhengende poetisk, den er så deilig ellevilt eventyr-usaklig at det er til å leve videre med i halvtimesvis.

Bruce Willis er også bra. Han samler alle sine tidligere roller til èn, som om de neste 3000 åra skulle romme en slags fortløpende reinkarnasjons-prosess der alle Willis villmann-identiteter etter hvert fortettes til en slags samurai-klisjè for vesterlendinger. Han kjører himmel-taxi og får Jovovich dettende gjennom taket. Bare sanne samuraier stikker av fra luftpurken i sånne tilfeller. Bare sanne samuraier legger seg ut med firkantfolka i styrende stillinger og kommer hjem til hybelen med forrevet skinn.

Så skjer en arbeidsmiljø-katastrofe som antakelig er den verste i filmhistorien noensinne. Den heter Chris Tucker og spiller niggerjamrende transvestitt. Han beslaglegger resten av filmen med et stemningsdrepende falsett-jabb som det burde være dødsstraff for i land med normal hørsel og musikkundervisning i grunnskolen. Fra da av er «The fifth element» en annen film og en lidelse. Fra da av er den teitere enn «Politiskolen 6». 1997.

Dream house

NRK3 24.00

dream house

Daniel Craig forlater drømmehuset.

terning 5 liten Så til den mest uventa filmen: Daniel Craig er faktisk en imponerende mangfoldig skuespiller, og i «Dream house» spiller han nesten en dobbeltrolle og har så brennende øyne og så døgnvill usikkerhet at den gåtefulle historien fungerer.

Om handlingen kan jeg si så lite at det bare kan skrives med tasten Slett Bakover. Craig har urovekkende cyborg-blikk, som et forvirra barn eller et flytta dyr og kommer hjem til fru Rachel Weisz lykkelig for at han ikke er forlagsredaktør lenger. De flytter inn i et Mor Godhjerta-hus på landet, men naboene ser surt på dem. Surt og paranoisk. Harald Stanghelle ser hyggeligere ut. Noen kikker inn av vinduet til smådøtrene på kvelden. Det er spor i snøen. Oppjaga goth-ungdommer lager blodige installasjoner i kjelleren. Ting er faktisk ikke helt som de burde.

Dermed finner den urolige Craig ut at en familie er blitt myrdet i huset. Og hva verre er: Morderen er på frifot. Det står en mørk skikkelse mellom trærne. I nabohuset bor Naomi Watts, og hun ser avlangt og medfølende skeptisk på den arme Craig som forsøker å finne morderen Peter Ward.

Mer rekker vi ikke i dag, men «Dream house» er en velregissert, velspilt film med kul handling, så du finner det nok ut. 2011.

Grudge match

Norsk TV2 01.05

terning 3 liten Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger spiller pensjonerte boksere som blir lurt av promotorer og skal slåss en siste oppvisningskamp. Sånn er det. Ja, det er en komedie. 2013.

Elysium

TV3 21.00

elysium

Matt Damon i det onde rom.

terning 4 liten Hvis veldig mange ble sinte på «Elysium», kan det være for at de venta seg enda mer enn både arabisk vår, frelse i himmelen og konstruktive gjengjeldelser. Antakelig var den hipsterbetente allmuen urealistisk krevende, for dette er en science fiction av den sorten der den kunstneriske samvittigheten skal stedes til hvile sånn at man kan nyte illusoriske harmoniseringer som ideen om wienerbrød, ettermiddags-likør og politisk lykke.

Profeten sier: Det er en tid for alt. Av og til skal du klø deg i ræva, andre ganger skal du rekke fram en hånd. Men ikke nødvendigvis den samme.

I et åpenbart futurum på 2100 tallet er Matt Damon en synlig kriminell som i stedet for hår har tatoveringer, akkurat som myten om kommentarfelt-demonene. Han bor på en jord som ble forlatt av de rike og de salige, for de har flytta til et slags lykkehjul rett utpå himmelen.

Damon har stjålet biler og er kriminell. Sammen med alle verdens meksikanere er han blitt nødt til å bli igjen på en litt forslumma Tellus, uten at jeg egentlig fikk med meg hva som gikk galt med den.

Hva det nå enn var, så blir himmelen som vanlig styrt av en pompøs gjeng Star Wars-imitatorer, og sikkerhetssjefen spilles av Jodie Foster i en uvelkommen 2013-oppdatering som er så hudglatt at det får henne til å se ut som en brasiliansk voksa Eiganes-puddel. Det er den verste rollen Jodie har hatt siden «Kontakt», og for mange vil det være så sjokkerende at de ikke kan oppleve noe mer i «Elysium».

For eksempel ser de ikke den utrolige sør-afrikaneren Sharlto Copley, som ble henta på kontoret for å spille i «District 9» og straks var en kultfigur i den hurtigsekta som tilber kompromissløse overraskelser. Han spiller en overveldende kul mercenary (agent Kruger) med Peter Freuchen-skjegg, og han kommer digitalt overutstyrt, men sjelelig minimalisert i Fosters tjeneste for å huke tak i opprøreren Matt Damon.

Oppklaringspause. Damon forsøker egentlig å være snill. Men den onde kapitalismen overlevde flyttinga, og den styrer industrien på jorda. Damon blir varig og livstruende stråleskadd, og for at ikke ulykken skal være helt bortkasta, får han supermann-drakt av en opprørsk Mad Max-hysteriker med dårlig bein. Matt skal infiltrere himmelen. Han skal ta seg opp til Elysium og stjele organisk ID fra innsida av hodet til en korpie-kakse.

Med organisk ID kan alle jordas fattige få behandling på Elysiums private mirakel-sjukehus.

Her står vi overfor to uutholdelige paradokser. Filmskaperne aner ikke hva en sykehuskø er. Den oppstår når alle har samme krav på behandling. Da blir verden plutselig styrt av sånne folk som randabergenseren Bent Høie, som lever av å love velgere det umulige. Dessuten forsvinner gleden ved å være rik dersom menneskene oppnår samme fordeler ved å være fattige. Likhet svekker konkurranse-evnen og fører til tvinning av fingre i styrerom.

Enda verre er illusjonen om at alle kan bli rike. Når vi ser «Elysium» ønsker vi som lojale medlemmer av de rette FB-gruppene at alle må få bo i Beverly Hills-kopien i himmelen. Men der er det egentlig bare plass til de som allerede er der. Man kunne selvsagt ha oppretta asylmottak litt i utkanten av sirkelen, men det ville aldri kunne skjule løgnen: Alle kan ikke ha det sånn. Hvis alle de fattige på jorda kom samtidig til himmelen, ville den ikke være himmel lenger, men et helvete.

Jeg nekter meg sjøl å forlenge dette ut i religiøse liknelser.

Pause slutt. Premissene for «Elysium»-indignasjonen er dummere enn Lysbakken. Men filmen ble ikke laga for at du skal bry deg om sånt. Den handler ikke om noe. Dette er en Løkken-film. Det er en sånn rå og tøff og urimelig science action som du gikk og leide på VHS hos Løkken Video til tonene av «Is it me you’re looking for?», og deretter så familien den sammen med Helgøs-taco og de minste måtte kikke seg bort hvis noen dusja eller blødde.

Ikke still for store krav til denne filmen. De beste stundene i våre liv opplevde vi sammen med VHS og Moviebox og sånne konkrete ting, lenge før tilbudet av streama film fra et himmelsk Elysium blei så gigantisk at det ikke er moro å se noe lenger, og så velger folk deprimerte dansker som ikke kan finne morderne fordi de har tårer i auene.

Jeg skal ikke røpe den teite slutten. 2013.

R.I.P.D.

TV3 23.15

ripd-1

Ryan Reynolds og Jeff Bridges er partnere.

terning 4 liten Science fiction-humor og kvernende amerikansk nasjonal-ironi er OK. Men den viktigste grunnen til at jeg ser film i stedet for å lese bøker, er at jeg trenger en skikkelig helt. Som Bonnie Tyler heser det ut i sangen som ble skrevet til “Footloose”:

I need a hero

I’m holding out for a hero ’til the end of the night

He’s gotta be strong

And he’s gotta be fast

And he’s gotta be fresh from the fight.

Men «R.I.P.D.» er bare enda flere ironi-skadde dauinger på kino, denne gang innenfor det religiøse regimet til en innbilt rydde-Gud eller en slags ærends-Gud som må bruke tidligere politifolk for å finne zombier på jorda. Historien, som paradoksalt nok ble skrevet som Dark Horse Comic-tegneserie for gutter som elsker helter, innbyr til risikabel omgang med muntre science fiction-konvensjoner, og man skal være en manusforfatter av djupere makters unåde for å kunne finne på noe vesentlig nytt.

Jeg vil ikke at noen skal bli overrasket, så jeg røper dette med en gang: Samtalene i «R.I.P.D.» er skrevet av forfattere som med fordel kunne bli satt til å dikte bursdagsglasur på billige marsipankaker eller av forfatternes ubestemmelige fetter. Det finnes lange sekvenser der til og med «Gratulerer med 93 års dagen fra mor og far» ville blitt et litterært høydepunkt. Jeff Bridges spiller en brummende evighets-sheriff som likner Buffalo Bill-attraksjonen i et Hedmarks-tivoli i regn, og han har fått sommersesongens foreløpig ubrukeligste replikk-ark. Stemmen til Bridges er en legende blant folk med stemmegaffel i hjernen, og i «R.I.P.D.» har et famlende, snublende overtall manusfolk gitt cowboyen sadel-tomme vitser av den sorten som gjør at du forlater venterommet med brekt bein rett før dama sier «neste».

Det er leit. Bridges ser ålreit ut. Litt for glatt etter min smak, men OK.

Ryan Reynolds har fått en rolle som kler talentet hans. Det følger ingen forventninger med den 37 år gamle kanadieren. Du føler ikke at buddy-krangler og småsalige kjønnsvits-rester blir en trussel mot hans verdighet.

Til å begynne med er Ryan R. i live. Kona hans (Stephanie Szostak) har kul klatremus-snute og klyver trusekledd på ektemannen sin med livsvarig hengivenhet. Det er OK. Allerede da han kommer på jobb starter bange anelser å boble, for forfatterne markerer nivået sitt med håndkle foran tissen-humor i politigarderoben. Det er intellektuell slum.

Puritanerne ute på nettet syns sikkert at det er helt greit hvis jeg røper at Kevin Bacon spiller kollega av Reynolds. Jeg skal ikke fortelle hva han gjør.

Noe må jeg ha med: På jobb blir Reynolds uavvendelig skutt, sånn at verden omgjøres til still leben, og mannen sjøl porteres til en portal i skyene. Vi nervøse i salen kan advare med John Irvings “keep passing the open wind-doors”, men før vi vet ordet av det sitter Reynolds hos kontordama Proctor (Mary-Louise Parker) og blir hyra som evighetens bounty hunter – det vil si at han skal finne og sette håndjern på døde som har rømt tilbake til jorda. Jo, det lukter Men in Black. Odøren gjelder også veteranen Jeff Bridges, som spiller den gretne gamlingen (som Tommy Lee Jones) Roy og skal være Ryans partner.

De reiser til jorda.

En bønn, sjøl om det antakelig er feil ord: Kan ikke noen konstruere udøde som ser litt kule ut? Ofrene for drømme-teamets rydde-aksjon er ikke bare ekle. De ser ut som lateks-installasjoner fra Eddie Murphy Plastic Band, og har ikke vært interessante siden «Professor Klump». Likevel er de for lite med. Filmen består først av altfor lange samtaler, men så samler den seg til en noenlunde OK handling. Skurkene tar en demolition-Risa med Tanke Svilandsgate-hus, det samler seg Ghost Buster-skyer over jorden, Kevin Bacon blir ekstra sprø og de siste femten minuttene er ganske ålreite.

Forestillingene om det evige livet veksler veldig fra film til film. I denne formidler man den typisk vestlige versjonen at Himmelen er et uforsiktig og utrygt sted der politiet strever skikkelig med å holde orden. 2013.

Ringenes herre: Ringens brorskap

Viasat4 22.30

ringenes herre - ringens brorskap orker

Kompromissløse orker.

terning 5 liten Når man ser om igjen «Ringenes herre», blir det fristende å ønske at myter er sanne, for det er som om alle eventyr og fellesting har sin årlige parade.

Hobbiton er både Shangri-La og et slags Edens Hage etter at familien til førsteforsøket Adam er kasta ut. Man kan til og med røyke der. Her lever hobbitene et litt pinlig og nytelsesorientert landsbyliv som likner Agatha Christie-bøker uten mord. Men bak fjellene truer legenden Sauron, en ond allmakt som finnes i alle menneskers forestillinger og i vår tid ble gjenfødt blant annet som den omnipotente seriemorderen Hannibal.

I hobbitenes egen verden gjemmes kilden til all makt, den magiske ringen som Sauron smidde for å overgå alle andre. Den ene Ringen. Du skal ikke ha andre ringer enn meg.

Når man ser om igjen «Ringenes herre» på hjemmefilm, blir historien klarere.

Å se om igjen «Ringenes herre» er å få utdypet sin beundring for eventyrets overmannende poesi og styrke. Den er noe så fint som ei minnebok over alt det du aldri opplevde, men likevel husker. Det er mer enn en film. Den er en påminnelse om hvem vi egentlig er og hvor vi egentlig kom fra – og som vi aldri trenger å få vite noen verdens ting om. 2001.

Jackass: The movie

TV2 Zebra 21.00

terning 2 liten Jackassing er et grotesk kjedsomhetsfenomen, funnet på av unge menn som er så oppsatt på å ødelegge kroppen sin at de kunne ha fortjent syfilis og krig. I denne slags dokumentaren utfører Johnny Knoxville og hans venner en del stygge stunts. Knoxville er mannen som gjorde jackass for MTV, etter en budrunde mellom bikinikanalen og Comedy Central. Han er sønn av en bruktbilselger. Knoxville var et meget sykt barn. Han har astma og døde nesten av lungebetennelse og bronkitt og influensa som barn. 2002.

The whole ten yards

FEM 21.30

whole ten yards, the

Matthew Perry og Bruce Willis og én fugl i hånden.

terning 4 liten «The whole ten yards» er et enda større mirakel. Her kommer en film med Bruce Willis og Matthew Perry rett på blikkplate. I 2000 var «The whole nine yards» en fiffig kriminalkomedie om en undertrykt tannlege som blir tvunget til å angi den berykta nabogangsteren med nytt navn. Da oppfølgeren starter, har den ekskriminelle Willis flyttet til Mexico med fruen Amanda Peet, og der støver han huset i klassisk husfrue-antrekk, men dessverre dingler støvbæreren som på uvanna import-tulipan.

Det kan være noe der. Hvis du lager en film der Bruce Willis er impotent, mister du både de kvinnelige og de mannlige tilskuerne. Tilbake er bare sosionomene.

Men egentlig er ikke denne komedien så ille. Matthew Perrys oppkjasa komedietalent blir aldri mer sjokkerende nytt, men man trives med det. Bruce Willis tilhører de evige og de opprinnelige ting, og han er en uutslettelig ressurs som kommer til å interessere DVD-gjengerne lenge etter at Roland Emmerich har nerflømt jorda for tjuende gang.

Den hevngjerrige gangsteren Kevin Pollak forsøker å få has på Willis nok en gang. Da våkner mannen med kluten, og plutselig gjenopptar han manndommen som når Lazarus letter på øyelokka og Willoch plutselig blir intervjua på TV.

Ingenting virkelig stilig skjer, men filmen er underholdende på den interfamiliære måten. Willis og Perry tilhører slekta. Man koser seg med dem, sjøl om de er litt rare, slik slektninger ofte er. 2004.

Grease

TV2 Livsstil 21.00

grease

Olivia Newton-John på golvet med John Travolta.

terning 5 liten Klassiker fra 1978 med John Travolta og Olivia Newton-John. Randal Kleisers «Grease» regnes allerede som kultfilm til og med blant ungdom som ikke var påtenkt i femtiåra. Filmen er basert på en populær Broadway-musical og skildrer på festlig vis det sære rockelivet blant unge i 1950-åra. 1978. 1 time, 50 minutter.

Tomb raider: The cradle of life

Max 23.30

tomb raider the cradle of life

Angelina Jolie i en slags vernedress.

terning 5 liten Den andre Lara Croft-filmen er blitt slik den burde: En hastig og fantasifull Indiana Jones-historie, mest lik «Raiders of the lost ark». Den høytidelige bambifiseringa av Jolies jålete kroppsjovialitet er tonet ned til fordel for khaki-romantikk. Dermed får filmen frihet til handling.

Fra starten ser det ikke så bra ut. Lady Croft kjører sjøscooter og er kledd som ei aksjonærdatter fra Bærum på Hellesund-ferie, og dermed tilhører hun fienden ganske lenge. I det engelske slottet sitt sinker hun handlingen ved å flise pinner mot seminerdete tjenere, og det er også litt sånn Mærsjen og Pårsjen-patetisk og uverdig for actionmennesker med venner i den tredje verden. Dette skal ikke være en tur med dronning Sonja.

I den første filmen viftet Lara Croft med hele medgiften og oppførte seg som en New Age-bimbo for computerfjortiser. Nå er det mer folkevett og mer film. Den får fokus da Jolie trekker i sandfarga utfartstøy og begynner å spille med manuskriptet. Da ser ikke filmen ut som en mislykka rockevideo, og hovedrolså kommer helt i nærheten av det forgremma Harrison Ford-fjeset. Geografiseringa er dessuten upåklagelig. Starter med det mest sviskete, som er Hellas. Beveger seg til Kina, til Kasakstan og talentfullt utvalgte utendørssteder før handlingen flytter søket etter den fortapte arken til vårt felles opphav i Afrika. Gerard Butler er en 34 år gammel skotte med nordlendingskjegg og bryske fakter. Uansvarlige manusforfattere skriver inn at han sutrer en masse «hvorfor elsker du meg ikke lenger» og «hvorfor gikk du fra meg, Lara». Leiesoldater sier bare sånt i parodier. Sutringa fjerner vitsen med ham. Ciaran Hinds som skurk likner litt for mye på Tande P til å virke skummel. 2003.

Don’t say a word

TV6 22.30

dont say a word

Michael Douglas koser med Famke Janssen.

terning 5 liten Det er Thanksgiving (Takkformaten-helga) i New York. Michael Douglas’ velstelte kystansikt får en slags Barbie-rødme i kinnene, som om han fryser eller drikker portvin. Så skjer fæle ting.

Den sympatiske Yorkshire-briten Sean Bean bryter inn i familieidyllen slik han gjorde med Harrison Ford i «Patriot games». Grunnen er at psykiateren Douglas behandler ei multi-katatonisk schizojente med vaskebjørnauer, Calista-magert spøkelsesfjes og alvorlige problemer. Hun spilles av Brittany Murphy og voktes som Lecter. Hun bærer den gåten som skal redde psykiaterens datter fra kidnapperne. Så snakkes det fram mot thrillerklimaks. 2001.

Torsdag 22.9.–Mannefilmdag med forklaring på den mytiske sekserterningen

 

The expendables

Max 21.30

terning 5 liten Først skal jeg si at dette er en mannedag. Deretter skal jeg ta opp en uoverenstemmelse. Da jeg skrev for Aftenbladet, fikk jeg leserkommentarer av typen «du må slutte å drikke når du skriver». Det var selvsagt moro, men på nettet er alt sakligere. I går etterlyste to Facebook-venner en forklaring på hvorfor «Eksorsisten» bare har terningkast 5 og ikke 6. Grunnen er enkel. Friedkins film er fra 1973, og da fantes ikke terningene. En sekser er dessuten et slags spontant utbrudd. Den kan oppstå som en jubel fordi det er første vårdag, den kan komme fordi jomfru Maria viste seg på himmelen rett før midnatt eller fordi påhengsmotoren starta ved første forsøk. Et særegent drama som «Tree of life» kan gi sekservibrasjoner, og «G.I. Joe» kan være en slags helligdags-overraskelse av actionsprut. «Eksorsisten» er veldig bra, men begeistring får jeg ikke til å føle.

Til mannefilmen.

expendables, the

Sylvester Stallone og Jason Statham vedlikeholder dyrebare kinomyter om menn.

VHS-menn er annerledes. De sitter ikke ned og diskuterer om folk drakk i Dagbladet, og de støkker ikke hvis VG skriver at det blir en katastrofal flått-sommer. Her er VHS-mennene tilbake.

Jeg skal ikke undervurdere lesere ved å skrive at «The expendables» mangler de kvalitetene som ville ha kastet nytt lys over Cuba-krisen. Det er heller ikke til å komme bort fra at Sylvester Stallone, Mickey Rourke, Arnold Schwarzenegger, Jet Li, Dolph Lundgren og Bruce Willis snart går for halv pris på bussen. Når Sylvester treffer Stirre-Sandra et sted ute i et etnisk-ivrig tangohelvete, må hun stå og se på at han tisser på naturen slik jenter ofte må når man følger dem hjem – og, vel, det tar sin tid. Men det egentlige opphavet til all overdreven action tar seg fortsatt bedre ut på lerretet enn femten meter Leonardo DiCaprio. VHS-menn var annerledes, og teipen krølla seg av begeistring som et oppheta dame-DNA.

Filmen starter i Somalia, der piratene har tatt feil amerikaner. Stallone dukker opp sammen med Englands testosteron-alibi Jason Statham, svenskenes svar på gamle Holmenkollen Dolph Lundgren og noen adekvate fyrer til. En av dem får en uventa sms, og så smeller det. Det fortsetter det med.

Amerikanerne har i grunnen ikke vunnet noen krig siden nordstatene slo sørstatene, men disse mennene ville i hvert fall ha klart Liechtenstein aleine.

Creedence ruller musikk fra kassett-teipens dager, og så kjører Mickey Rourke inn i handlingen på Harley og er iført avtagbar meksikaner-maskering. Rourke pleide å se ut som en knetråkka trolldeig-gubbe, men han begynner å få orden på fjeset sitt, og dessuten kan han snakke. Rourke mumler fint, behagelig og lenge. Så dukker Bruce Willis og Californias guvernør opp i samme kirke, men de er bare med for premierefestens skyld og blir fort borte. De seriøse leiesoldatene drar til øya Vilena, der Eric Roberts går rundt med velstandsbrunt ONS-tryne med hvit snipp og ser ut som om han arva Erik Solérs frisør.

På det tidspunktet har Statham mista dama si, gutteklubben har tapt Gunnar (Lundgren) til narkomanien og det lokale selvstyret i Vilena gikk tapt til den amerikanske kapitalismen. Det varer ikke lenge. Det er en minneverdig scene for VHS-folket da Statham sitter i bare t-skjorta i fronten på Stallones fly og pøser maskingevær og brennende bensin. Etter hvert oppstår den fyrige feiring av kalifornisk nyttår som vi pyrofile kom for. Og Stallone tar en Rocky ved å bli seriøst banka opp. Bare innrøm det. Det er deilig.

«Doom»-forfatteren David Callaham har skrevet filmen sammen med regissør Stallone, og ingen av dem kommer til å motta utmerkelser fra kvinner i flate sko eller små menn med tjukke briller. Men det er stort at noen har giddet lage en nostalgisk muskel-action. Stallone brakk faktisk nakken i det avsluttende slagsmålet.

Ikke rart at Sandra Bullock sa at hun var interessert i å være med i toeren. 2010.

Himlen är oskyldigt blå

NRK1 03.25

terning 3 liten Svensk krim, basert på sann historie. En gutt tar seg jobb i yachtklubb utenfor Stockholm, men der holder de upålitelige yachtingene på med dystre kriminelle ting. Bill Skarsgård spiller gutten, og handlingen foregår på 1970-tallet, da Sverige faktisk var perfekt på alle måter. 2010.

Hobbiten: Smaugs ødemark

Viasat4 21.30

hobbiten smaugs ødemark

Gandalf i den ville skauen. Ødemarka.

terning 6 liten «Hobbiten» viser seg foreløpig å bli en henrykkende overflødighets-basun som ingen kunne ha forestilt seg. Noen kanskje. Ikke jeg. Del to av Peter Jacksons ubesindig ambisiøse Tolkien-filmatisering tar både handling og stil opp der hvor de feite damene synger. Voldsomheten er visuelt praktfull og berusende som ei tivoliferd med løpsk rollercoaster. Dvergenes motvillige Exodus fra den æreløse fred til sitt fraflytta hjemland har en stamina som må stamme fra puritansk kosthold. Når Action-Jackson først har pøst på med detaljflinke, presise handlingsbrokker som det lukter svett skogsfuru av, så pøser han enda mer. Og så spruter ilden og gullet om kapp, før ei av de mest mislykka helteferdene i eventyrfilmens svimle historie ebber ut med at nye katastrofe-trusler sendes av gårde i ei grå, gåtefull natt.

Denne historien har så mye pupp i parkasen at den formelig strutter.

Man skal aldri stole på hukommelsen når det gjelder den frodige regissøren, men jeg syns han virker i enda bedre humør enn før når han får åpna goth-sjela si i den blymørke ødemark inne i Smaugs domene. Han fantaserer og dikter noe som av og til ligger på grensen til action-komedie, som når alven Legolas balanserer på dvergehoder mens han bueskyter orker i titall. Den som har forbundet Tolkien med en streng fakultets-fortellerstil, vil juble når tønner med flyktninger skeiner nedover elva mens Evangeline Lilly fra «Lost» streifer etter fordi hun er øm i ovarien.

Denne Hobbit-filmen har nemlig noe så stilig som en ekte R+J-romanse. Det oppstår en poetisk tiltrekning mellom den bueførende alve-soldatersken og den litt storvokste dvergen Kili (Aidan Turner). Barnlig voksen-nerde-film får et innslag av varm, men ærbar jenteroms-menneskelighet. Du kan merke romantikken som en plutselig lukt av fersken i stinn brakke. Som når kvinner streifer innom kinnet ditt akkurat mens du banner over fastklemt sag i huntonitten.

Det var egentlig ikke meningen å beskrive «Hobbiten: Smaugs ødemark» som fortløpende action-maraton. Når Jackson bruker to timer og tre kvarter på den midterste filmen, er det både fordi historien har mange gode vinklinger og dessuten fordi regissøren gir scener tid til å sette seg.

Det var nesten enerverende tydelig i den første Hobbiten, da dvergene kom til ubedt gjestebud hos Bilbo. Scenen satte seg rett ned i sitt eget matjabb og breia seg ut. Men stilen har en fin rytme. Også i «Smaugs ødemark» får personene litt ekstra tid til å utvikle et solid miljø rundt seg, og Jacksons presisjon og omtenksomhet gjør at bildene aldri virker overflødige eller langvarige. Tvert om. Man rekker å fordøye de digitale kulissene og finne seg til episk (hihi-ord!) rette i vekslende eksotisme. For det er utrolig mye kult å se på. Hobbiten er laget med utsøkt visuell fantasi. Den bringer eventyr-forestillinger om monstre og udyr til måperienes betingelsesløse beundringsnivå. Plattform-action med edderkopp-uvenner. En varulv-bamse med egen skogs-støl. Og dertil de perverse orkene, som blir så hensynsløst sjikanert i filmen at den antakelig ikke kan vises i Sverige.

Handlingen skal dere egentlig få se sjøl.

Gandalv fører den bistre dvergekongen Thorin og hans menn på en risikabel natursti med tjuven Bilbo diltende (fristende å skrive dridlende, men bare stavangerfolk over 50 skjønner det ordet) på slep. Bilbo har gjenvunnet litt av roen sin, men er forvirra over ringen han fant og dessuten modig på en litt småtrippende, nevrotisk måte., som også har sammenheng med at han utprøver ringens superhelt-krefter.

hobbiten smaugs ødemark freeman

Martin Freeman er igjen en perfekt Bilbo.

Martin Freemans mimikk er i rosin-klasse. Jeg er sikker på at han egentlig er hobbit langt tilbake i slekta, for han har en slags seintenkt vaktsomhet som må være henta fra genene. Som alle sikkert husker, finnes det også en lett oppløst necromancer på ferden, og den enarma banditt-orken fotfølger dvergene gjennom landskap som ikke en gang Aftenbladets guide til strevsomme søndagsturer ville ha anbefalt. På friskluft-ferda treffer de også der sure alvene (Orlando Bloom ser ut som om det er rett før han tar med seg ballen og går hjem), for det er sånn i disse traktene at ingen liker dverger. De er verdens utstøtte, de er utlendige og elendige som må føres av en sopelime-lang og urovekkende lakonisk trollmann tilbake til sitt forjettede land. Som trua israelitter i et landskap av etnisk fiendskap. Det kan virke som om alle folkeslag hater alle folkeslag også i Tolkiens Norden-imitasjon. Dvergene er naturlig nok blitt gretne av all forfølgelsen og stort sett uenige. Men også besluttsomme på et passivt aggressivt vis. Fascinerende og stygge små Husfliden-figurer uten egentlig erotisk sjarm, bortsett fra den ene.

Det er en flott gjeng som nærmer seg det okkuperte fjellet. Og underveis får de også venner i en sjøfolk-landsby etter at waliseren Luke Evans har smugla dem i pram. Jeg kommer aldri til å glemme scenen med det ustabile gullet, og jeg skal bare røpe såvidt at dragen Smaug har en framskutt birolle med Benedict Cumberbatchs stemme og så overraskende fornuftig argumentasjon at den kunne vært en ny Frp-statsråd.

Av alt dette ble jeg så begeistra at jeg ikke fikk med meg hva hensikten med Dyrdesteinen egentlig var. Jeg skal følge bedre med neste gang. 2013.

Snakes on a plane

Viasat4 02.30

snakes on a plane

Samuel The Man Jackson fra FBI tar seg av slangene.

terning 5 liten Unn dere denne. Den er rånete og rå og på grensen til det lattervekkende, men sommeren var langvarig dette året og behovet for alvor har sunket til 1973-nivå.

Filmen starter som en katastrofe-thriller fra syttitallet. Bildene er litt kvasse i fargene, fly-borderne har fjernsynsfjes og presenteres på den litt innlatende, lett-intimiserende måten som den gang sjangeren var ung. For at vi skal skjønne hvem filmen slekter på, finnes til og med en scene der en slange bukter seg oppover midtgangen med et tilnærma Haisommer-tema bak seg.

Etter hvert bygger «Snakes on a plane» seg opp til å bli et verktøy for tidstilpasset spenningsskrekk, og fordi starten av et millennium alltid er litt skremmende (du skulle sett hva de gjorde i 1006), inneholder filmen oppskrudde effekter som at slanger angriper inne i øynene til folk og sluker hele peniser. De gjorde ikke det før. De beit.

Handlingen følger mellomsjiktets regler om småtjafsete semuljeskurker. Eddie Kim kunne vært bror til Li’l Kim, for han er en uanselig kriminell som vil forhindre at surfebomsen Sean (Nathan Phillips) får vitne i LA. For å få til det fyller han et rutefly med slanger og utsetter dem for opphissende feromoner. Når slanger blir kåte, stivner de ikke, de kryper og krafser og angriper alt som kan fylle et flysete. Slakten starter med katten og flytter seg ifølge grøsser-reglene til de som har sex på do. Før du vet ordet av det er flykapteinen død – og seinere i filmen ryker annenpiloten også. «Er det noen om bord som kan fly denne maskinen?»

Samuel «Mannen» Jackson spiller FBI-agent med stor tyngde, og jo, det blir spennende. 2006.

Election 2

TCM 21.00

terning 4 liten «Hak se wui yi wo wai kwai» fra 2006 vil være et høydepunkt for noen. Louis Koo og Simon Yam i Hong Kong thriller om en triadesjef som får konkurranse av gudsønnene sine, ene skjebne som ikke er velsett i triader. Og Jimmy begynner å ha forretninger med det andre Kina.

Onsdag 21.9.- Når nettene blir mange og angsten setter inn

 

The babadook

Netflix

terning 5 liten Når nettene blir lange er det rett før Halloween, en begivenhet som ikke feires av norske bønder fordi den innebærer bruk av gresskar i stedet for kålrot og heller ikke av foreldre med designfjellstøvler fordi barn får snop med lovlige fargestoffer. Jeg skal ikke provosere noen unødvendig ved å nevne den egentlige oktoberfesten, men siden jeg blir litt skremt av det kompakte mørket som møter meg klokka fem om morgenen, kan det være på tide å starte grøssersesongen. Den egentlige grunnen er at normalkanalene er tomme.

Men til filmen.

babadook, the

Noah Wiseman og mammaen Essie Davis sjekker under senga. Jo, det er noe der.

Australiere er et kompromissløst folkeferd, og fravær av fine fornemmelser kan av og til medføre overraskende film. «The Babadook» er en sånn. Grøssere skal ikke være snille eller medgjørlige, men filmen om Babadooken ville fått vinblekte medlemmer av Monty Python til å gråte på korset. I halvannen time ønsket jeg at den skulle være ferdig, og det betyr at den fascinerte mistrivselen startet bare minutter etter fortekstene.

Det er ikke blod i «The Babadook», og ingen vrir hodet rundt og spyr djevlegrønt. Det finnes egentlig bare ei enslig arbeiderklasse-mor og den tilsynelatende sterkt forvirra sønnen hennes. Jeg hater sosialrealisme. Men dette her er en usjarmerende form for magisk realisme, og hovedpersonene utleverer sin triste tilværelse med stilisert, hjerteskakende oppriktighet.

Du vil føle en ubehagelig medlidenhet lenge før Babadooken kommer inn i filmen. Den sadistiske utleveringen av et gledesløst liv mørner sinnet sånn at du etter tjue minutter ville ha falt om i utrøstelig gråt dersom en flue hadde mistet vingen sin.

Det starter med sveve-mamma i en drøm. Ansiktet hennes er åpent og ubearbeida av L’Oreal eller andre ting hun kunne fortjent. I bakgrunnen jamrer bibelhistorien som om romerne planla å myrde Jahve, men det bor ikke spøkelser i skapet. Dette var det rituelle intro-marerittet.

Dama har mistet mannen sin, og nå jobber hun på et hjem for demente mens hun forsøker å ta seg av en uregjerlig bokstavsønn i magikerkappe. Gutten kan ikke gå på skolen lenger, mor kan ikke sove. Det slitne arbeiderklasse-fjeset smelter smertefullt i en blanding av fortvilelse, aggresjon og ømhet; filmen er som et straffebesøk i foreldres helvete, som vi alle vet finnes.

Så kommer utbrettboka om Mr. Babadook. Gutten Sam er et frampek-geni som kan forutse at Babadooken vil ta bolig i dem begge, for du blir aldri kvitt en Babadook. Mamma skremt. Boka opp på skapet. Da gutten forstyrrer den ensomme mor si midt i masturbasjonen, skjønner du at dette virkelig kommer til å ramme der hvor englene ikke bor. Og verre blir det.

Glass i suppa, legebesøk, sterke tabletter øker den eksistensielle uhyggen; dette er sårbare folk uten prestisje eller ryggdekning, og hvis Babadook tar dem, vil de ikke få hjelp. Dook dook dook. Det banker skjebnesvangert i Universet. Men filmen holder igjen på overnaturlighetene. Mamma tror hun er utsatt for en stalker også når biller kryper ut av veggene. Så kommer den uunngåelige vrien, og den skal jeg ikke fortelle om. Men du vil føle kvalmen fra tolvfingertarmen til den forlengede marg.

De to skuespillerne er perfekte. Noah Wiseman ser ikke ond eller smådjevelsk ut som Damien i «The omen», han har vidåpent, forskrekka blikk, han er som en skremt og vaklende versjon av Munchs introverte Skrik, en tynn gutt som faller fritt i sin egen utrygghet fordi voksenverdenen svikter når mareritt blir virkelige. Det er kult, og det er muligens metaforisk, men først og fremst påtrengende ubehagelig. Essie Davis i rollen som mora er den beste grøsserdama jeg har sett. Den kvinnelige regissøren går tett innpå og lar henne bli en oppfyllelse av alle rykter om Livet som herjer med kvinner og tapper dem for all kraft. Samtidig viser hun en diskret sensualitet som gjør at du tror hun finnes og at du kan føle den ensomme kvinnen som noe annet enn en slags Charlize Theron-rolle for Oscar-gubber. Davis er slik kvinner sjelden får være på film. Herja med, men virkelige, uten sosialpornografisk sentimentalitet. Det er bra med grøsserne. Samfunnet har ikke skylda. Babadookene har.

Regissøren Jennifer Kent debuterer med denne filmen. Hun har håndlaget. Jeg var svett da filmen omsider sluttet, og jeg så den på ipad. Mine tanker går til dere som så den på kino. Hvis den ble vist der. 2014.

Eight legged freaks

Netflix

eight legged freaks

Scarlett Johansson er uheldig med spindelvevet.

terning 5 liten Det var en fortryllet ettermiddag. I rein desperasjon over streamingtilbudet i den post-siviliserte verden satte jeg på «Eight legged freaks» (2002) på Netflix. Et stunt. En protest-handling. Men det var en stilig film, og dere har antakelig sett den flere ganger alt mens jeg satt hjemme og venta på at «Missouri Breaks» skulle dukke opp igjen. Edderkopp-thrilleren er en vanvittig vellaga skrekkfilm og en skikkelig harrykomedie samtidig, og hvis det er noe tida vår trenger, så er det harrykomedier.

Jeg fortsatte å se den onsdag morgen. Filmen ble flytta fra ipad til storskjerm, og sjuendeklassingen rakk nesten ikke skolen. Måtte alle dine morgener være som denne, gutt.

Det starter i en egentlig nedlagt småby i Arizona, som er det stedet som Gud kom til den dagen Han slapp opp for klorofyll. I Arizona er det trist som i en gjensittingsklasse i niende, og befolkningen har kommet sammen for å selge gård og grunn og gruve til storkapitalistene. Den lille brillenerden Mike Parker er sønn av Kari Wuhrer, som også er mor til Scarlett Johansson (18 år i 2002) og antakelig ble mor som 8-åring. Vel, de driver med sånt der ute i ørkenen hvor sheriffdama går i så trange hvit t-skjorter at hun ikke trenger mammografi. Scarlett trøbler med badboy-en Bret, som kjører motorsykkel med kameratene og svarer at han har pledd baki da Johansson sier at hun ikke vil miste dyden i forsetet på en truck.

I utkanten av byen bor den digre, melankolske galnngen fra «Manhunter» (1986), Tom Noonan. Han driver edderkoppdrett. Et annet sted i byen dumper eklingene skummelt industrigugge på tønne, for denne filmen tilhører den tida da giftig avfall truet verden, ikke seo-2. Så skjer den vidunderlig skamløse selvsagthet at Noonan blir drept av egne koppister og velter alle bura i fallet. De kommer seg ut. De blir digre. Jeg mener: Virkelig digre.

Fantastiske scener oppstår: Eieren av strutsefarmen ser himmelfallent på at fuglene hans forsvinner med et strutseskrik rett ned i jorda, feathers flying everywhere. I den nedlagte gruva forsøker den oppsagt miner å suge vann gjennom den tette slangen, og så kommer det kryende bulker på den, akkurat slik veggen blir hos det gamle ekteparet som mister katten Zeke til et hull i veggen. Oh yeah! Det blir mer. «Eight legged freaks» tilhører ikke one-joke-filmene. Her myldrer det av bisarre påfunn, og Scarlett lammer testikler med mammas stunner. Nei. De var ikke på edderkoppene.

Byen er først sjarmerende mistroisk på den litt tilbakelente harrymåten, den uforstyrrelige utkantmåten. De har vennet seg til at nærradioens rasta-galning spår aliens med anal-sonder hver eneste dag. Men så kommer invasjonen. Kravlende, krypende hærer av vidunderlige grafikk-eddiser, og folk flykter og folk søker til varehuset (eieren står uforstående i døra og sier fornøyd: If you build it, they will come. Og hvilken film er det fra?). Harlan bevæpner seg med det han tror er Osvalds rifle, noen tar motorsaga, noen tar høygaffelen, og David Arquette, som nettopp kom tilbake til hjembyen sin, tar Kari Wuhrer, som han har elsket hele sitt liv.

Skrekken krydres med ond småbyhumor, stilige eksplosjoner og nydelige nærbilder av insektfjes, for ikke å nevne det araknofjollete insektsnakket. Ja, de hyler. Men de småprater irritert også.

Filmen er tenkt og regissert av Ellory Elkayem fra Peter Jacksons hjemland, og han har grepet på utkant-USA.

Og så vil jeg bare si to ting: De som innvender at «Eight legged freaks» er urealistisk, bør dømmes til ti år i enecelle med Ingmar Bergman-filmer på reise-TV. Dessuten: En hilsen til Ali, som på sjuendes klassetur til Finnøy sprayet jentene lørdag morgen med to bokser manne-parfyme og forårsaket et virvar som likner dette. Dessuten, Ali, her er det big mama spider som blir parfyme-spraya.

Jeg vet ikke om filmen hadde 15 års grense i Norge, men 12 er ålreit. Med det forbeholdet at den antakelig ikke kan sees av voksne kvinner. 2002.

(ps. Etterpå gikk jeg rett til mp3-boksen og spilte The Band)

End of days

Netflix

end of days

Arnold Schwarzenegger er OK med tjueminutters-skjegg foran djevelen Gabriel Byrne.

terning 5 liten Har du noen gang tenkt den tanken at kristendommen ville vært mer framgangsrik om ikke tilhengerne var så kjedelige? Antakelig ikke. Forestillingen om Satan ble stemt ut av sosialdemokratiske grunner en eller annen gang i den nære fortida vår, og det var antakelig ganske greit for de fleste av oss. Men mye god underholdning gikk tapt. Forestillingen om en kamp mellom det gode og det onde er antakelig en del av vår sekulære sjel. Så hva kan være bedre enn en film der djevelen Gabriel Byrne frister den frynsete alkoholikeren Arnold Schwarzenegger mens han henger etter fingertuppene høyt over New Yorks gater?

Peter Hyams seine nittitallsfilm «End of days» passer nok ikke for alle, for djevelens utsending spikrer en tungeløs profet til sjukehustaket med operasjonsutstyr, og det skjer mye fælt og ganske blodig. Rett opp av kirkegolvet stiger en alien-snuta gigantsatan mens Arnold ber Kristus-figuren over alteret om hjelp, og så skjer det endelige offer og jøye meg. Dette er noe annet enn når Knut Arild Hareide skrifter om at han kjøpte chips på bensinstasjon på en søndag. Men filmen har faktisk en slags høytid ved seg, den er pompøs og bildefin. Den er stemningsfull som ei death metal-salme.

Djevelen ifører seg Gabriel Byrnes kropp på herre-toalettet etter å ha fløyet flerrende opp fra flammende kloakker. Deretter kysser han ei begeistra dame, sprenger en restaurant og setter storbyen på ende. Det går mot nyttårsaften, det går mot 1. januar i året 2000, da Djevelen skal settes fri fra sitt fengsel og igjen skal overta en verden som valgte Raymond Johansen til profet sammen med noen tynne syklister. Dystre katolske Rembrandt-farger og latinkyndige skriftlærde som vet at nå går hele greia til helvete. Dette er en annerledes katastroefilm, og du kan bare glemme bekymringene for klimaet. Den globale oppvarminga kommer i form av helvetes flammer.

Arnold Schwarzenegger har tidligere ikke spilt i andre religiøse filmer enn «Conan the barbarian». I «End of days» blir han bilde-akkompagnert av pentagrammer, stearinlys, kirkesang og Rod Steiger og ender med å bli regelrett korsfesta mens regnet strømmer ned.

Arnie ser sliten og forslumma ut. Han stikker innledningsvis pistolen mot pannen og leker Martin Riggs. Han snakker med en munk uten tunge. Han finner ut at Robin Tunney er djevelens utvalgte på jorda og må sette til verden det barnet som skal utslette jorda hvis hun blir befrukta på årtusenets siste dag. Regi ved Peter Hyams. 1999. 1 time, 57 minutter.

Child’s play

Netflix

childs play

Slem dokke. Vanvittig slem dokke.

terning 4 liten Grøsserne om dokka Chuckie som biter ihjel eierne sine, er ikke spesielt oppkvikkende, først og fremst fordi de er laget som et deppe-besøk hos barnevernet. «Child’s play» ble berykta i England fordi forsvarsadvokater påsto at småungene som drepte en liten gutt ved toglinja, hadde sett denne filmen på video. Det hadde de ifølge politi og psykologer ikke. Dokka heter Charles Lee Ray og er oppkalt etter Charles Manson, Lee Harvey Oswald og James Earl Ray. Catherine Hicks og Chris Sarandon. 18 år. 1988. 1 time, 20 minutter.

Skrik

Netflix

skrik

Drew Barrymore demonstrerer faren ved fast-telefon.

terning 5 liten Wes Cravens neo-skrekk starter med at Drew Barrymore telefon-stalkes i heimen sin. Barrymore er i seg sjøl et ikon for trivialkultur, hun skremmes effektivt og dør. Dermed kommer Neve Campbell (var også med i «The craft») inn i bildet etter at alenefar har forlatt bygningen og reist til planeten Hilton. Hun funker glimrende i filmen.

Deretter TV-journalisten Courtney Cox, også hun kulturelt ikon for sin rolle i «Friends». I sagmuggen rundt disse hovedpersonene traver en rekke fine klisjeer, og særlig de ufølsomme high school-guttene tilfører filmen en fin, absurdistisk atmosfære av akutt amoral. 1996. 1 time, 51 minutter.

The exorsist

Netflix

eksorsisten

Ellen Burstyn er bekymra mor.

terning 5 liten William Friedkins oppsiktsvekkende djevleskrekkfilm, fremdeles det beste og fæleste som er laget i genren. Møtet mellom Max von Sydows djevleutdriver og den lille besatte jenta Linda Blair er ennå noe av det mest intenst spekulative som er laget, og scenene går i magen på selv de mest hardføre. Ellen Burstyn er også glimrende som moren. Ikke for sarte. 1973. Dette er antakelig den nye versjonen med nye scener. De nye scenene tilfører ikke filmen noe vesentlig. Det geniale ved «Eksorsisten» ligger i den nesten torturseine opptakten, fader Karras’ herja ansikt over uroen hos en døende mor, von Sydows hjerteproblemer der han innledningsvis brummer seg rundt i Iraks arkeologi. Dessuten Ellen Burstyns sårbare rolle som overspent skuespillerinne, og hennes badtaste-kjoler til kremtopp-hår. Den ignorerte lille jentas lege-undersøkelser. Ingen ting kan forbedre disse.

The host

Netflix

host, the

Her løper sør-koreanerne fra et monster som ikke kommer fra nord.

terning 6 liten Monsterdrama er kanskje ikke en ny genre hvis man tenker seg nøye om, men«The host» er ihvertfall den mest oppsiktsvekkende og originale skrekken i dette tiåret.

Sør-koreaneren Joon-ho Bong danser og vrir fram en film som gjør at man måper ofte i løpet av to timer, og denne litt sløve formen for anerkjennelse oppstår ikke på grunn av storslagne spesialeffekter. «Gwoemul» har en dramatisk, patosfylt folkenærhet som sitter som kleppkrok i magen. Monsteret er en slags klatrende basilisk av alien-opprinnelse, og på et nesten metafysisk eller metaforisk vis er den øgleaktige kjøtt-eteren blitt et melankolsk ikon eller en klovn. Du føler altfor sterkt at den representerer noe spesielt, og det er seoul i havet å finne helt ut av hva det er.

Folka i fortellingen er skjønne hinsides en tabloid beskrivelse. Bestefar til skolejenta Hyun-seo driver en merkelig blanding av uterestaurant og kiosk langs Han-elva sammen med den litt enkle sønnen sin, som også er alenefar til Hyun-seo. En tid etter at amerikanerne har sluppet ut de formale dehydene sine i elva, kommer et monster svømmende. Det låter kjent, og du har aldri sett maken, for den nifse begivenheten er skildret som en slags folkefest i en Kaurismäki-film, og i et mylder av irrasjonelle reaksjoner oppstår en skakende familiekatastrofe. Egentlig bør dere ikke vite mer.

Resten av filmen er en merkelig, poetisk og rå helteskildring av familien Parks kamp mot udyret – samtidig som filmen skildrer med nesten farseaktig fandenivoldskhet hvor idiotiske sivilisasjoner blir når de trues. Virologene svermer svimete. Soldater og politifolk gjennomgår en tragikomisk idiotisering før de borer i den ulykkelige nuddelkokkens kranium for å finne opphavet til all ulykke.

Men sterkere enn satiren er det etsende komi-dramaet. En utålmodig studentbror, den magre og triste bueskyttersken, den lille tyven, den sjokkerte faren da han oppdager at sønnen faktisk ikke kan telle patroner. For noen ansikter. For noen skuespillere. Og for en drivende historie med alle sine overraskende utflukter og logiske innfall. For en macho-femi følsomhet. For et filmland! 2006.

Slither

Netflix

slither 2006

Elizabeth Banks er fin på håret, men det hjelper lite.

terning 3 liten Etter å ha sett denne svært utagerende skrekk-komedien kommer du ikke en gang å spise rosenkålene til ribba for julemat-sabotørene har slått til igjen. En komet lander på jorden og sprer falliske markkrypere som trenger seg inn i folk og forvandler dem. Etter hvert utvikler mutasjonene seg så mektig at filmfolka slapp opp for kunstig dokkehud og måtte vente til den nasjonale produsenten hadde laget ny.

Handlingen starter med at Michael Rooker ikke får sex med kona si, og derfor går han tur i skogen. Der burde han ikke ha vært, så filmen har et nyttig familieterapeutisk siktemål. Ordet genrehumor bør være nevnt, så skjønner dere resten. 2006.