Månedlige arkiver: august 2016

Onsdag 31.8.– Thriller-dag på Flikseren med vulgær-TV

 

Nightcrawler

Netflix

terning 3 liten Denne gang starter Film på TV med en treer-terning. Det er en mening med det. Da jeg leste på VGNett i morges at Røkke hadde fått tak i en monsterbil (ny elbil fra Ford), tenkte jeg at etter hvert er til og med møkka-stoffet i VG blitt verre enn det var. Overdrivelsene har overtatt alt. Nærgåenheten i den desperate borderline-journalistikken (på grensen til utslettelse) er vampyrisk, og treer-filmen handler om en mann som filmer lik for TV-stasjonene. Alle er TV-stasjoner nå. De som før het aviser. Alle er desperate. Men denne onsdagen er også en thriller-dag fra Netflix. Noen kule ting som du ikke nettopp så.

Men til filmen.

«Nightcrawler» er de unødvendige overdrivelsenes film. Den er den bortkasta skuespiller-innlevelsens film og en deprimerende historie som eksotiserer seg sjøl langt ut i et parodisk Saga-land. Jeg mener da Saga Norén i «Broen».

nightcrawler

Jake Gyllenhaal med Dracula-frisyre filmer lik.

Jake Gyllenhaal ser ut som en vampyr som ble sydd av en litt for romantisk doktor Frankenstein. Frank Langellas versjon av Dracula virker småfeit og godlynt i forhold til Gyllenhaal. Det er som om altfor korte frokoster har gjort ansiktet hans smalere enn hesteskjelett, og øynene ligger inne i svarte hull som får den sympatiske mannen til å likne enlegekontor-plakat om aids og 30 prosent blod uten leukocytter. B12 og dagsenter-gym kunne kanskje ha reddet den åpenbart døende mannen, om det ikke hadde vært for at han også er sosiopatisk autist, narcissist og praktiserende psykopat-pedant.

Jeg ser av Kjetil Rollnes sin Facebook-oppdatering at den karikerte «Broen»-damen dessverre har hatt sex igjen. Det er ingenting. Gyllenhaal forhandler seg ubeskjedent fram til kollega-bæng med Rene Russo som en del av Frilansavtalen, mens den litt politiker-femi stemmen hans fremdeles er ufølsomt fast som Raymond Johansens og øynene fortsatt er galere enn gjøk. Han som skrev og regisserte denne filmen må begynne å ta medisinene sine før det skjer en ulykke.

Ellers har «Nightcrawler» en sympatisk handling. Vi som lider oss gjennom kommersielle nyhetssendinger i normal-TV og er nøye med aldri å se videoer i tabloide nettaviser, vi kjenner betegnelsen «sterke scener» som et slags lokkemiddel som skal hyre klikka til de folka som TV-kanalen seinere på kvelden oppsøker for å konfrontere dem med at de ifølge kanalens rekrutter har feil i hodet. Tok dere den vanskelige perioden? Jake Gyllenhaal spiller en arbeidsledig amerikaner som etter å ha livnæret seg på stjålen kobber, finner ut at han skal bli video-journalist. Det er lett.

nightcrawler russo

Gyllenhaal bruker likskjending til å kjøpe sex med nyhetssjefen Rene Russo.

Louis Bloom er et heftig postulat fra samtida. Han har ingen formell utdannelse, men den ensomme mannen lærte seg en detaljrik veltalenhet ved å google. Han har ingen samfunns-lojalitet, men det har jo ikke amerikanere, og han har heller ingen empati for mennesker han kommer nær. Den sosiopatiske psykopatien er så voldsom at rollefiguren ganske kvikt blir en karikatur, og det er egentlig helt uinteressant hva han gjør eller tenker. Det ville være som å interessere seg for psyken til Jabba The Hut.

.Bloom kjøper seg et brukt videokamera på pantesjappa og filmer et blodig skuddoffer. Han selger til en liten TV-kanal med desperat seer-trang, og der er Rene Russo nyhetssjef. Hun blir imponert av den steingalne fyren og innleder et fast samarbeid med ham. Bloom hyrer en assistent, og så navigerer de to frilanserne seg gjennom storbyen etter politiradioens stedsangivelser. Snart tar prosjektet seg skikkelig opp med kollega-mord og voldsomme filminger på urydda åsted. Det er da den pinlige romsligheten mellom stolene oppstår, for hovedpersonen er for sær til at det kan bli en skikkelig thriller, og handlingen er for tabloid til at man kan ta den alvorlig som mediekritikk.

I livet her ute er det nemlig ikke galninger som står for ufølsom journalistikk. Det er de normale, sarte sønnene og døtrene av bønder, bakere, redaktører, prester og lærere. De drar hjem til rekkehuset på Furuset når arbeidsdagen er slutt, og de følger jentungen på fotballtrening og guttungen til balletten, for de er moderne mennesker. Det er PK-folka som står for brutaliseringen av journalistikken. Og det er i nettavisene de utfolder seg mest.

Jeg er forsåvidt glad for at filmen ikke forsøker seg på troverdig drama. Drama er for de ekstremt flinke, ja enda verre: Drama er for de få geniene. Men jeg tror «Nightcrawler» kunne blitt en ålreit thriller om Gyllenhaal ikke ble instruert til å spille en altfor stinn diagnose. 2014.

The next three days

Netflix

next three days, the

Elizabeth Banks og Russell Crowe har havna i skikkelig knipe.

terning 5 liten Denne franskætta thrilleren gir raskt adrenalinoverskudd og heftig innpust, men den er egentlig ikke trivelig. Det kan være slitsomt å se på folk som ødelegger livet sitt.

Det finnes en del filmer som får deg til å forveksle følelses-områdene engasjement og uvelhet. I denne filmen blir Elizabeth Banks dømt for mord, og læreren Russell Crowe sitter tilbake med en fire år gammel sønn og en desperat mangel på virkelighetsfornemmelse. Etter at alle mektige myndigheter har stengt lukene og gått hjem for å overvåke FNs generalsekretær, begynner han å sysle med fluktplaner for å få kona ut av fengsel. I senga sitter den morløse, ulykkelige lille guttungen og leker med tinga sine mens pappa farer rundt blant narkovrak og bakgate-mordere for å skaffe hjelpemidler til flukt. Da han begynner å ta livet av folk, vil selv det siste gjenlevende medlemmet av Don Quijotes fanklubb anta at dette ikke kan gå bra. Det lille barnet kommer til å vokse opp hos Brian Dennehy, noe som til og med ville ha vært en tvilsom skjebne på åttitallet.

Da blir du forklarlig uvel. Den fanatiske læreren virker som en ekkel fyr, et destruktivt menneske som ikke er i stand til å gi opp når man burde. Han kunne like gjerne vært mora til John Lennon. Handlingen blir gradvis uutholdelig spennende, det oppstår branner, biljakter og heseblesende korridorløping. Filmen er tett, følelsestung og vellaget, men den er også splitter pine gal, for den herjer rundt med hendelser som ikke kan føre til Kyss Meg I Solnedgangen uten at jomfru Maria viser seg på himmelen eller butterfly-Kutcher snur tida.

Det finnes en del thrillere som man bare blir lei seg av. Jeg tror de er laga for sånne som liker å lese om andres sykdom i ukeblader.

Russell Crowe gjør selvsagt et formidabelt, imponerende enmanns-show som den forunderlige læreren, og Elizabeth Banks har det springsteenske underbittet som gjør at du aldri i verden ville ha stolt på henne. Ikke om hun spilte Mor til Teresa eller Hillary Clinton ville du ha stolt på henne. Det gir rollen en betydningsfull dobbelthet. Rundt omkring finnes flinke folk som Liam Neeson og Daniel Stern. De bidrar til en troverdighet som handlingen mangler og er OK å se på. 2010.

Law abiding citizen

Netflix

law abiding citizen

Jamie Foxx belærer Gerard Butler.

terning 4 liten Batman mangler i dette amerikanske krimdramaet, for vigilante superhelter i kveldstilpassa arbeidstøy er ikke så nøye med sannsynligheten. Det er verre med ingeniører. De bør ha respekt for de største multiplikasjonstabellene.

«Law abiding citizen» blir bedre enn du tror den første halve timen. Petter Smart-ingeniøren Gerard Butler mister kona og dattera fordi to innbruddstyver gjør uventa mye ut av jobben sin. Jamie Foxx spiller november-versjonen av Denzel Washington: Han har sleip statsadvokat-dress og forhandler med den verste av morderne sånn at han er ute av fengsel etter få år.

Hva gjør Butler, den gjenlevende enkemann? Tar han en Bronson? Det ville være ufint å røpe for mye om det, men han sitter ikke hjemme med familie-dvd-en og klandrer samfunnet. Denne filmens fingerflinke Butler går den motsatte Batman-veien. Han pønsker ut sine knep i en hule, men farer ikke rundt i smug og straffer de som drikker uemballert vin på åpen gate. Vår vigilante-mann går etter dressene. Mye kolesterol-fattig kontorblod skvetter på forbilledlig kvite skjorter. Hevneren vil skape en pedagogisk situasjon der juristene omsider skjønner at de ikke skal bruke loven, men finne fram giftsprøytene hver gang de får øye på en morder.

Filmen til F. Gary Gray er spennende i lange perioder, og det redder den fra å bli noe som Wesley Snipes kunne spilt sammen med Steven Seagal. Du vil fremdeles føle innvendig fnising av de dumme mirakeltriksa – men handlingen er i hvert fall underholdende.

Slutten er jeg dypt uenig i. Men jeg ønsket jo at Clint Eastwood skulle ta rifla og skyte hele nabolaget i «Grand Torino», så ikke hør på meg. 2009.

A walk among the tombstones

Netflix

walk among the tombstones, a

Liam Neeson blir venn med Brian «Astro» Bradley.

terning 5 liten Det er noe fint ved «A walk among the tombstones». Den fyrer opptenningsvæske på en gammel, egentlig fuktig forkjærlighet for melankolsk krim, og måtte eventuelle guder tilgi meg sesongbruken av metafor. Musikken ligger under den avventende fotograferinga som en allvitende venn som egentlig ikke vil fortelle noe, bare nyte øyeblikket. Når Liam Neeson vandrer gjennom en slitt by, dukker det opp fine små fotografiske detaljer, og så finner du ut at filmen faktisk er laget med en smektende (bevisst anakronistisk ord) forkjærlighet for estetikk. Estetikk var noe folk dreiv med før, og den gjorde mange lykkelige og litt ukritiske. Derfor virker filmen til Scott Frank (som skrev manus til «Minority report) som et kort, ubeskjemma hvilesteg bakover. Kan det tenkes at de vil begynne å lage sånn film igjen i rumpeflashernes gomorriske tid? Neida. Said the raven: Nevermore. Men denne funker bra.

Neeson kommer inn i filmen som en så slentrende skikkelse at du får følelsen av at han har skeive skosåler, krystallsyke eller murstein i lommene. I 1991 er han en langhåra, skjeggete alkis-polis som skyter bar-ranerne iført et svart skjegg som også hipsterne fra helvete vil synes er litt overdrevet, for han minner om Wyatt Earp, og det er antakelig der Tombstone-ordet kommer inn.

I 1998 er han blitt en velpleid representant for det private næringsliv, slik vi alle ble i de årene. Neeson lever tydeligvis av å være en grei privatdetektiv. Men da den rehabiliterende narkomane fra AA-møtene vil at han skal hjelpe dopselgerbroren med å finne ut hvem som kidnappet, torturerte og drepte kona hans, da nøler Neeson, som vi egentlig kjenner best som fundamentalistisk voldspappa og albanernes verste venn.

Han gjør det likevel. Med seg i utforskingen av den menneskelige elendigheten får detektiven en veldig ung afroamerikansk uteligger med mye kunnskap og brysk bitterhet. Han er også en søt klisjé, og den funker på en naiv måte, som når førtifireåringer sier med grånende stahet: «Jeg vet jeg er gammal, men jeg bryr meg ikke. The Smiths var ei fin gruppe.» Guttungen har til og med to-bokstavers navn. Han heter TJ og er en moralistisk Sancho Panza-veggis som vi liker etter hvert fordi også han er estetikk. Det er velsigna styggvakkert der nede hvor Untermenschene holder til.

Detektivens etterforskning av de psykopatiske snufferne er ikke noe høydepunkt i krim-filmenes misbruk av logikk, men den er grei nok, for Liam Neeson veier opp for mange tankemangler. Han er mannen med stemmen. Den er full av lune kvelder med relativt vellykka jazz. Den er som radioteater fra femtitallet, da Olafr Havrevold leste sånn at ateister følte at Gud snakket.

Dessuten er det noe sårt og enkelt ved den dystopisk forfallende byromantikken, en smerte over alt det som gikk galt i nasjonen som ingen liker. I sommer stanset jeg etter mange timers kjøring på Lasses i Bamble, der barnefamilier av alle slag samles rundt et mini-hoppeslott og spiser fastfood før de kjører videre til farfars veltrente fyttiårsdag i Fredrikstad. Jeg var sikkert bare trøtt, men folka virket skremmende sårbare, som når du har sett filmen før og vet hvem det vil gå dårlig med. «A walk among the tombstones» nyter bildene av hvor ille det var og hvor håpløst det vil bli. Men alt ville vært verre om den var blid. 2014.

Avsporing

Netflix

avsporing  derailed

Sørgelige elskere: Clive Owen og Jennifer Aniston.

terning 5 liten Jennifer Anistons skjebne er til å bli ufrivillig klok av. Dama ble forlatt av Brad Pitt, og derfor liker ingen henne lenger. Det skulle vært omvendt. I en anerkjent feminist-vestlig medlidenhets-kultur skal det være sånn at jenter som blir fragått av kjendismenn fordi menn heller vil ha Angelina Jolie, har krav på å bli valgt til den første kvinnelige paven. Men ikke Aniston. Hun glapp bare karismaen sin.

Aniston er ikke spesielt god i denne filmen heller. Clive Owen bærer en paranoisk-sadistisk thrillerkrim-handling med et forskrekka ansiktsuttrykk som han egentlig burde ha spart til den dagen Jesus kommer igjen. Men OK. Hvis Jesus velger å gjøre som The Rolling Stones, betyr det bare at enda en mann med spansk navn og null arbeidstillatelse dukker opp i California, og da er veien til grensen kort.

«Avsporing» handler om en så ubegripelig dum ektefelle at han antakelig kunne vært sann. Etter at ei Vanessa-slepen dame har betalt for ham på commuterbanen, gir han seg i kast med et seksuelt sidesprang som ikke bare er forkomment, men dessuten befridd for hormonell sannsynlighet. Aniston som draktkledd børsbestyrerske ser ut som et ereksjonshindrende middel, og det føltes så pinlig da hun og Owen skulle ha sex at jeg gikk ned på kjøkkenet og vasket opp ei lapskausgryte. Heldigvis kom Vincent Cassel hoppende som koital avløser. Deretter ble Owen så ubarmhjertig utpressa at han tok ut sparepengene som skulle gått til syk datters nyre. Det er en slags utroskapsrekord. Han stiller bak Hitler på lista over de som blir tilgitt på den ytterste dag.

Filmen fra Chicagos glitrende krystallrev og dopstinkende bakgater er verken dårlig eller sannsynlig. Men det følger imponerende mye fysisk energi med Clive Owen. 2005.

Star Wars II: Klonene angriper

Viasat4 21.30

star wars II - klonene angriper

Ewan McGregor og Hayden Christensen flyr luftbil.

terning 4 liten Ondsinna fotballfanatikere mener at tittelen «Klonene angriper» egentlig er en fast karakteristikk av Stabæk. Sånn er det ikke.

I denne filmen blir en hawaiiansk leiemorder duplisert verre enn fiktive medlemmer i politiske ungdomsorganisasjoner, og det lett-reaksjonære imperiet Imperiet får genetisk problematiske soldater som kan segle mot opprørernes droidevind uten å felle tårer. Vit det, alle dere barn som ble helt like foreldrene deres: I det store økosystemet til tekno-nerden George Lucas blir dere sett på som unnværlig kanonføde.

Dette er bare én av de sjarmerende pussighetene som oppstår når George og Guttene skal forsøke å gjenskape syttitallets antikubrickske romfartseventyr.

Det er også paradoksalt og kanskje vakkert at den eneste med ekte motsetnings-følelser i trestokken Lucas’ verdensrom, må bli skurken. Annakin Skywalker føler så det svir, og i forhold til den 30 år gamle oldingen Obi-Wan er han forfriskende som sitron-vannis ved siden av potetmelklister med multesmak.

Også i «Klonene angriper» står politikere og administratorer rundt og snakker som stilleben. Det finnes knapt et svett mannfolk noe sted, bare magiske kampsport-munker og byråkrater. Er dette framtida: Blir universet et slags Sarons dal? Og hvem sier «sør for» om Universet – har det fått innvilget nordpol?

«Klonene angriper» er likevel en skjønn film. Det skyldes digitalbildene på DVD. Kinoversjonen var en celluloidkopi basert på digitalt laga film. Her er digitalen. For en forskjell. Intensiteten i noen av Lucas-folkas imagerier er vakrere enn nysolt sogning i Geirangerfjorden. Øynene føler seg alvorlig dopa og så overstimulert at bluferdighet er på sin plass. Og lyden. Sonys små surround-høyttalere formelig smilte av stormannsgalskap da dundringa fra gale Georges lydmaskin fylte sjela deres og fikk boligbyggelagshus i Tjensvoll-nabolaget til å vibrere som uferdige tanter på Chippendale-show.

Da lydbombene seisma den kosmiske tannsteinen, slik tannlege Holtans ultralyd gjør, da bølget byen.

Actionscenene i «Star Wars 2» er storarta, og de er mange nok. Senatoritaen Portman burde nok ha dødd sånn at ei litt råere jente fikk en sjanse, men det er for seint. Legg dessuten merke til at Christopher «Saruman» Lee også i denne filmen står i fjellhule og konstruerer soldater. 2002.

The elementary particles

TCM 21.00

elementary particles

Dette er antakelig den broren som bare interesserer seg for sex.

terning 4 liten «Elementarteilchen» er en tysk filmatisering av roman, en kontroversiell roman faktisk av Michel Houellebecq. Den handler om to brødre. Den ene er bare opptatt av gener, og den andre er bare opptatt av sex, for begge ble født av ei hippiemor som bare var opptatt av forskjellige menn. Begge brødrene treffer damer. Franka Potente og Martina Gedeck er med. 2006.

Tirsdag 30.8.– Og så tar vi en firertur til kjærligheten

 

Chaos theory

Netflix

terning 4 liten Med et nødskrik løsrev han seg fra normalkanalenes tørke og tok tilflukt på Netflix, på tross av at streaming-kanalen likner en blanding av forrige ukes bensinstasjonshylle og loppemarked i Pedersgadå. Sånn var det. Så er det sagt. Denne gang har jeg forsøkt å finne noen romantiske dramaer, en genre som oftest betyr at det er synd på folk både fordi de er sjuke og fordi de elsker. Mange liker det. Og et romantisk drama skal ha firerterning, hvis ikke er det altfor flinkt og blir bare likt av folk som egentlig ikke interesserer seg for kjærligheten. Jeg har også tatt med en sekserfilm om Russell Crowe i Provence. Den datt jeg for i sin tid.

Men til filmen.

chaos theory

Men Ryan Reynolds er en leken fyr for det om.

Denne filmen starter med at Ryan Reynolds spiller brudens far, patina-sminka så han ser ut som en Kongsgaard-elev i rollen som onkel Vanja. Det er sånn at Reynolds en gang i ungdommen var system-tilhenger og pedant (som ikke er en pedofil med lang snabel). Han laget lister og insisterte på at det finnes logiske sammenhenger mellom årsak og virkning. Men så skjedde alt det rare som gjorde at livet hans fikk en knekk.

Aprilsnarr! Det er ikke rart. Denne komedien forsøker å gjøre Ryan Reynolds til en Steve Martin-komiker, og det heter egentlig rolle-selvmord. Menig Ryan er død etter sitt forsøk på å agere offiser.

Alle hendelsene er både teite og triste når Reynolds spiller dem. Kona hans lå med bestevennen på en fest tralala. Er den elskede dattera egentlig ikke hans? Tralala? Kameraten spilles av Stuart Townsend, som i denne filmen likner Harry Potter med kontaktlinser og har mindre sjarm enn en pågående gatemormoner.

Men det verste er at «Chaos theory» er en fjøsfilm. Noen er sånn. Uansett hva skuespillerne foretar seg, ser de ut som om bondelaget har leid dem inn i en bås for at de skal stå stille der og si mø til melkemaskinen kommer. Det kan se ut som om de kler av seg og kaster seg oppvarma på seksualsenger, men egentlig står de bare i båsen og sier mø. Denne filmen blir dessuten så ufortjent tragisk at man etter hvert får fornemmelsen av at kuene står på trang lasteplan og venter på døden. Mø. Dere kan like det. 2007.

Adam

Netflix

adam

Rose Byrne og Hugh Dancy er fine sammen.

terning 4 liten Jeg er misfornøyd med slutten i denne filmen, for den burde ha handlet om at det finnes kjærlighet og lykke for de som ikke er sosiale smartinger også. Max Mayer har laget en fascinerende, rørende film om en ung mann med Aspergers syndrom. Han har en form for autisme som blant annet gjør ham uegnet til uærlighet – en mangelsykdom som fører til elendig sosialt liv.

Fordi han sitter der på trappa og ser på folk, treffer han den nye naboen Beth. Hun misliker løgnere, for eksen bedro henne, og barnehagedama og barnebokforfatteren blir voldsomt berørt av intensiteten hos den snille, utilslørte autisten. Han viser henne Universet, som faktisk er det viktigste som finnes også i skokjøp-sesongen, han tar henne med til vaskebjørnene i Central Park. En skjønn mann som dessverre oppfører seg rart sammen med andre folk. Mange av vennene mine er sånn, og det går helt fint.

Hugh Dancy og Rose Byrne spiller intelligent og følsom film, og langsomt overvinner de publikums intuitive motstand mot en ny Rainman. Dette er en original film, det er en klok og følsom film, det er lenge en film om at det ikke nødvendigvis er en fordel å fungere så bra sammen med folk.

Nå skal ikke jeg ikke fortelle hvordan det går, men noe må jeg røpe. For det blir plutselig et problem for den ellers modne jenta at Adam trenger henne, og at ubehjelpelighet er en av grunnene til at han vil ha henne. Da oppstår sitcom-spasmen «han elsker meg ikke for hvem jeg er, men for hva HAN er», og dermed får den amerikanske dama et slags alminnelighets-sammenbrudd i personligheten sin og blir bare ei dau geit. Adam kan ikke kjærlighetens retorikk, og det viser seg at hun er avhengig av den. Han lager ikke et verbalt smykke av sin kjærlighet, og hun må ha det.

Det ville vært vårlig befriende med en film som for en gangs skyld anerkjente den selvfølgeligheten at det faktisk er lov å trenge andre mennesker og likevel elske dem. Vi dyrker kjærligheten som et paranormalt fenomen, og romantiske idioter vil heller bli elska for egenskaper som de beviselig ikke har enn å bli satt pris på for det de betyr og utfører. Synd. 2009.

A good year

Netflix

good year, a-2

Her kommer Russell Crowe gjennom morgenlyset i vinmarkene.

terning 6 liten Det starter med at en av Universets vakreste menn, Albert Finney, spiller utendørssjakk med en guttunge i den delen av Himmelen som heter Provence. Onkel og nevø drikker rødvin i ettermiddagslyset, og du aner tilstedeværelsen av etnosentrisk oker i bakgrunnsbygningenes pust-stoppende skjønnhet.

Russell Crowe, som er børsgymnast i London, arver gården da onkelen dør. Jeg er sikker på at St. Peter egentlig ville hatt den. Men Crowe er blitt en kald del av den pengepillende verden der frøken Money har skylda sjøl når hun blir voldtatt. Så han vil ikke ha en gård i Provence. Han vil selge den. Crowe har bukselinningen der oppe hvor Humphrey B. bar den, og han er en profesjonelt jovial overflate-klovn og vane-kyniker med armanihjerne.

Så reiser han til Provence og gjenopplever barndommen, sjela, skjønnheten, livsdybden, pauseknappen, kjærligheten og motlysets genialitet. Han kjenner lukta av fyllepenn, og han treffer Marion Cotillard («Vie en rose») og ei romantisk, amerikansk ungjente som kunne vært Nicole Kidmans ukjente datter. Russell kvitmaler vegger med en pensel som kunne tilhørt far min i 1959. Han vandrer mellom vinstokkene i natten og bærer den fulle kusinen sin. Skjorta er blå på den kulturelt antydende måten som synger om bundne vers og amerikanske poeter i hvitkalka hus.

Alt i Ridley Scotts romantiske drama er vakkert. Crowe heter Max, som han gjorde i Ridleys film «Gladiator», og han blir til slutt en virkelig mann. Kanskje er ikke dette en god nok film, men den er så innyndende behagelig at du skulle ønske den aldri tok slutt. 2006.

Star Wars episode 1: Den skjulte trussel

Viasat4 21.30

star wars 1 - den skjulte trussel

Binks var en tabbe. Her med Ewan McGregor og Liam Neeson.

terning 4 liten I en drøy time er «Star Wars Episode 1» den skuffelsen alle har rett til å forvente, og følgelig bekrefter den bare de foregående filmenes farlige uforlignelighet. George Lucas har forsøkt å oppheve tida. I stedet for å lage en Star Wars-start fra vår egen tid, gjentar han syttitallet (som om han skulle være den aldrende Chaplin) og fortaper seg i et inflatorisk figur-mylder som til tider ser ut som om en gal leketøys-fabrikant har gått amok med seigmann-flesk. Vi er inne i tidsparadokser, grafikk-poesi og maskinmørke matrixer nå for tida. Frosken Kermit var heit dengang bestemor så TV uten briller.

I lange sekvenser er bildene bleike og banale. Noen kunne vært søppel fra Muppet Show, andre er speisa Jurassic Park-kopier. Pretensiøse politikk-scener fra en uforståelig konflikt (dette er fjerde gang jeg ikke skjønner hvem som er hva) låter som gamle radiohørespill i sin oppstylta «tal til Senatet»-stil, og Hollywoods rituelle flørt med Dalai Lama-myten fører til en endeløs sportssekvens med pod-racing midt i filmen; en slags gjentakelse av «Days of thunder» som falmer ufikst i ørkengult og forsøksvis blir holdt sammen av rautende motorstøy. George Lucas må ha blitt forvirra av sin egen unike posisjon i universet, for han veksler schizofrent mellom å kjede folk i hjel med tomsnakk og forsøke å more dem til døde med barne-TV-fakter som ikke ville blitt innkjøpt som lørdags-underholdning på Kvadrat.

Påfunnet Jar Jar Binks, ei Donald-jabbende gummipadde som minner om den tidlige Sissel Kyrkjebø på ørene, snakker rastafikst og altfor mye; han er filmens eksempel på ting som burde vært med i ti sekunder, men aldri ble vekke igjen.

Liam Neeson framstår som dyster og fin. Han likner ei kunsthåndverkerske med egen bronsealderpark og går i husflidserk. Ewan McGregor som Obi-Wan Kenobi er et vakkert syn når han musketerer med laseren sin og har Star Wars-kvartettens beste språkføring. Natalie Portman som dronninga blir imidlertid daffere enn skolegym, og superskurken Darth Maul ser ut som en totalt misforstått Marilyn Manson-kopi fra Grannes.

Etter den dryge timen lager Lucas firfoldig action, og da svinger filmen skikkelig. Lille Anakin Skywalker flyr som sønnen sin rett til fiendens hjerte, det veives vilt med laserne, dronninga drar på geriljaferd i eget slott og Paddeby-soldatene kjemper mot droidene på marken. Dette var endelig stas.

Men den tunge starten blir umulig å hale på for en opphausa film. Sjøl etter fartssekvensene sitter den forestillingen tilbake i på forhånd skeptiske sinn at dette er en reflektant-film, der hver eneste idè og hver eneste figur bare speiler et drøvtygd myte-materiale som i all sin enkelhet tryglet om å bli gjendikta, men aldri gjentatt. 1999.

The break-up

TV6 03.00

break-up, the

Jennifer Aniston har stått her siden i går.

terning 2 liten Denne filmen består egentlig bare av vitsen om musa og elefanten, og den er ikke fin (den jeg kan). Det finnes en naturgitt mistilpasning mellom Vince Vaughn og Jennifer Aniston, og man ønsker ikke at de skal være med hverandre. De er alltid best når de ikke er sammen. De er som knekk og bacardi.

Vaughn er en sånn mye-sennep-på-ketchupen-bamse som spiller i utvalgte harryfilmer om menn som slapp å få sjel. Han ville aldri ha sett en Aniston-film. De handler alltid om at folk snakker ut om forhold på en hipster-vittig måte og misbruker Kleenex-servietter til ansiktet. Dessuten ligger hun under Angelina-forbannelsen. Alle som har vært i nærheten av Angelina Jolie er evig fortapt og blir ikke tatt alvorlig. Billy Bob Thornton ble en tufs. Pitt er en tufs. Jon Voights datter virker verre enn voodoo.

I denne filmen blir Vaughn og Aniston samboere som ved en idrettsulykke, og man tenker: «Ok, Guds gave til menneskene var kjærligheten, men menneskenes gave til seg selv var skilsmissen». Ganske riktig. Hun går lei av slasken og vil ut. Men på filmkvinners merkelige vis vil hun likevel beholde ham, så hun iverksetter underlige dameritualer for å holde på en mann som bare snakker til dataspillet sitt.

Hun ber hjem andre menn. Hun spiller Alanis Morrisette. Hun går til vagi-vokseren for at Minni skal bli like hårløs som en menisk, og hun håper at synet vil få mannen i sofaen til å vaske opp av og til. Etter den primitive manusforfatterspøken begynner de følsomme i salen virkelig å frykte at paret skal komme sammen igjen, og man bekymrer seg for skuespillerinnens mentale sunnhet.

Birollene er ålreit. Vincent D’Onofrio og Jon Favreau kommer dette året i HIACE-størrelse, Judy Davis er så avmagra Chicago-gallerist at du kan se nyresteinene hennes som røde kometer langs fjellet, Ann-Margret er innom som mor i middagsscene med en så plagsomt langtekkelig sang-homofil at den virker som en slags passerings-test: Hvis du kommer deg uskadd gjennom denne starten, er du kanskje også i så godt humør at du ler av resten.

For resten er først og fremst slitsom. Halvannen time kontinuerlig gneldring, 95 minutters krangling og uvennskap uten pigg eller poenger. Jeg ville heller sett tusen James Belushi-halvtimer på TV enn å sitte gjennom hele denne filmen. Det var ingen overraskelse. Allerede ryktene om en samlivsfilm med Vaughn og Aniston antente brekningspunktene i halsen. Det ble som det måtte. 2006.

Mandag 29.8.– Panikk-mandag med nydelig Mann-film

 

Miami Vice

NRK3 21.35

terning 5 liten I dag sier folk til hverandre i en slags gjensidig sadisme at august snart er slutt, og snart er det september og hvordan skal det da gå med oss? Når høsten kommer. Hva gjør vi da? Tenk om høsten blir 0.7 grader Celsius varmere om natten enn høsten var i fjor. Tenk om det regner. Hva gjør vi da? Og hvis det blåser, og alle reinsdyra på Saxemarka blir truffet av lynet. Hva gjør vi da? Dette nevner jeg for at dere skal skjønne at mandag 29. august ikke er noen spøk. Så nå kommer verdens teiteste link-formulering: Men det er Michael Manns filmversjon av «Miami Vice». Sånn. Da var det gjort.

Til filmen.

miami vice

Colin Farrell treffer Gong Li med det triste blikket.

Der kom gaven til far. Far er nemlig ikke så dum som statsministeren vil ha det til, og han kjenner igjen en særegen, svart actionfilm når han får se den.

Michael Mann er en luring. Han pleide å lage så hvite filmer at de liknet reklamer for vaskemidler eller kyllingfilet, som f.eks. «Manhunter». Kanskje oppdaget Mannen mørket da han gjorde «Collateral» med Tom Cruise. I hvert fall har han regissert en 2006-versjon av «Miami Vice» som er en estetisk provokasjon mot folk med hukommelse. I denne filmen finnes det mindre åttitall enn på altertavla i Domkirken. Lyset eksisterer ikke lenger. Selv scenene der sola skulle ha lagt seg over landskapet med utbleikende sørstatsdialekt, blir nesten usynlige når Mann blender ned som om han var en vampyr på Ving-reise.

Effekten er fantastisk. Den visuelle overraskelsen blir fulgt opp ved at de to hovedpersonene har fått munke-personligheter. Jamie Foxx elsker kjæresten sin med et enkelt alvor som ville vært en pryd for hvilkensomhelst sogneprest, og Colin Farrell forelsker seg så casablankisk i gangstersamboersken Gong Li at filmen i perioder legger seg til med dramafakter. Det gjør ingenting. Dette er romantikk på den mandige måten. Ingen sier stort. Alt er greit. Ting blir slik de måtte, så se heller vekk med tårer i auene.

Filmen blir drevet framover av en tung, tett og solid action som kan ta pusten fra mange av de raske & rasende. Michael er Mannen. Han tar humoren ut av en film som formelig tryglet om å bli neddopa av retro-ironi, og gjennomfører et slags paramilitært underholdningskupp. 2006.

The break-up

TV6 21.30

break-up, the

Og der dro Jennifer Aniston.

terning 2 liten Denne filmen består egentlig bare av vitsen om musa og elefanten, og den er ikke fin (den jeg kan). Det finnes en naturgitt mistilpasning mellom Vince Vaughn og Jennifer Aniston, og man ønsker ikke at de skal være med hverandre. De er alltid best når de ikke er sammen. De er som knekk og bacardi.

Vaughn er en sånn mye-sennep-på-ketchupen-bamse som spiller i utvalgte harryfilmer om menn som slapp å få sjel. Han ville aldri ha sett en Aniston-film. De handler alltid om at folk snakker ut om forhold på en hipster-vittig måte og misbruker Kleenex-servietter til ansiktet. Dessuten ligger hun under Angelina-forbannelsen. Alle som har vært i nærheten av Angelina Jolie er evig fortapt og blir ikke tatt alvorlig. Billy Bob Thornton ble en tufs. Pitt er en tufs. Jon Voights datter virker verre enn voodoo.

I denne filmen blir Vaughn og Aniston samboere som ved en idrettsulykke, og man tenker: «Ok, Guds gave til menneskene var kjærligheten, men menneskenes gave til seg selv var skilsmissen». Ganske riktig. Hun går lei av slasken og vil ut. Men på filmkvinners merkelige vis vil hun likevel beholde ham, så hun iverksetter underlige dameritualer for å holde på en mann som bare snakker til dataspillet sitt.

Hun ber hjem andre menn. Hun spiller Alanis Morrisette. Hun går til vagi-vokseren for at Minni skal bli like hårløs som en menisk, og hun håper at synet vil få mannen i sofaen til å vaske opp av og til. Etter den primitive manusforfatterspøken begynner de følsomme i salen virkelig å frykte at paret skal komme sammen igjen, og man bekymrer seg for skuespillerinnens mentale sunnhet.

Birollene er ålreit. Vincent D’Onofrio og Jon Favreau kommer dette året i HIACE-størrelse, Judy Davis er så avmagra Chicago-gallerist at du kan se nyresteinene hennes som røde kometer langs fjellet, Ann-Margret er innom som mor i middagsscene med en så plagsomt langtekkelig sang-homofil at den virker som en slags passerings-test: Hvis du kommer deg uskadd gjennom denne starten, er du kanskje også i så godt humør at du ler av resten.

For resten er først og fremst slitsom. Halvannen time kontinuerlig gneldring, 95 minutters krangling og uvennskap uten pigg eller poenger. Jeg ville heller sett tusen James Belushi-halvtimer på TV enn å sitte gjennom hele denne filmen. Det var ingen overraskelse. Allerede ryktene om en samlivsfilm med Vaughn og Aniston antente brekningspunktene i halsen. Det ble som det måtte. 2006.

Red

TCM 21.00

red 2008 cox

Brian Cox har en ufiks rolle.

terning 2 liten Hvis du får se en enslig eldre mann med hund så løp, for han kommer til å plage livet av deg med kortpusta, triste samtaler.

I det hemma vigilante-dramaet «Red» spiller Brian Cox en landsens butikkeier med et zombie-stavrende besvær som om han skulle vært en nyvekket Tut-ankh-Amon fra skjenda indianergrav. En Vietnam-veteran på 63 år burde egentlig ha stoff i seg til et rettferdig Rambo-sinne da hengslete psykopatgutter fra korrupt nyrikinge-heim skyter den 14 år gamle bikkja hans. Men denne historien vil ikke ha det sånn. Den vil at vi skal plages med en hederskar som søker rettferdighet på alle de fine, anstendige måtene og forblir en politisk korrekt nabo også da skjebnen fører ham inn i en av filmhistoriens mest usannsynlige shoot-outs. Denne mannen er så storarta at du kan dele ham ut i tablettform, og så vil banksjefene levere tilbake bonusene sine og folk begynner å lytte til Kurer Reiseradio på fritida. Så bra er han.

Filmen kunne vært et drama om en stille major som omsider fikk nok og tok skikkelig igjen. Men nei. Så kunne den vært en film om at man skal la døde hunder ligge, for rettferdighet fører bare til at volden trapper seg sjøl opp i Bagdad. Men den gjør ikke det heller, for den såra bikkjemannen tar ikke egentlig igjen, han bare ber noen si unnskyld. Så kanskje er det en film om at ingenting nytter noe sted noensinne, og egentlig burde vi alle holde kjeft innendørs og spise biodynamisk hermetikk i peislyset. Det er nok dessverre det nærmeste jeg kommer et budskap.

Filmer om voldsom, urettferdig ondskap har nesten alltid den ulempen at de konstruerer menneskelige monstre som vi ikke kjenner igjen. I «Red» skjer det nesten ikke en eneste troverdig ting. Det er lite. 2008.

4 months, 3 weeks and two days

TCM 22.30

4 months ...

Anamaria Marinca trenger abort i diktaturets Romania.

terning 4 liten En for meg ukjent film som mange av dere vil se. For det første er den rumensk, og rumenske filmer er sjeldne. For det andre handler den om Romania i 1987, da landet var et kommunistisk diktatur. Abort var ulovlig. Det finnes alltid likhetspunkter mellom diktaturer, enten de er religiøse eller politiske. Anamaria Marinca spiller en kvinne som er nesten fem måneder på vei i et uønska svangerskap, og venninnen hjelper henne til å finne en mannlig abortør. Han vil ha både penger og sex. Filmen ble laget i 2007 av Cristian Mungu, som fikk gullpalme i Cannes.

Søndag 28.8. Det er søndag så la oss tenke på Jesus. Joda.

 

Jesu siste freisting

NRK2 22.50

terning 5 liten På Det Norske Teatret framfører Bjørn Eidsvåg sin forestilling «Etterlyst: Jesus», et foreløpig tegn på at vi står ved et tidsskille. Den mest innflytelsesrike personen i vestlig og til dels midtøstlig kultur var Guds sønn, og det gjorde ham til et problem. Da menneskene bestemte seg for at de omsider visste alt, forsvant Gud og familien hans ut i en nostalgisk museumståke, og mange undertrykte sjeler jubla, for de likte aldri at motstanderne deres gikk rundt med et evig trumfkort: «Jeg har rett, for det står i Bibelen at det er sånn». Misbruk av religion har drept religionen sammen med hedningenes sjølsikre forestilling om all kunnskaps endelighet, og den er her. Derfor kommer Scorseses Jesus-film som en mektig kommentar til Eidsvåg, for filmen dyrker svakhet som en styrke. Og som Leonard Cohens Suzanne sa ved havna der hun bodde: “Jesus was a sailor when he walked upon the water.” Og siden: “Forsaken, almost human he sank beneath your wisdom like a stone”.

Men til filmen.

jesu siste fristelse

Willem Dafoe spiller Jesus.

Martin Scorsese laget antakelig den beste Jesus-filmen noensinne, og i eit id da alle skal vise hvor sterke alle er, blir filmen en presentasjon av den feigheten som kan redde verden. Det er vakkert, og det er antakelig mer kristent enn korsfarere og Nato-kristne.

Du kan hele tida se hvordan Martin Scorseses Jesus-film balanserer hårfint på eggen mellom det subtile og det banale. Den kunne godt ha blitt et bibel-revisjonistisk kjendisparty (her er mye fint folk med) for moderniserte religions-småsnakkere. Men manuset er utarbeidet av Paul Schrader etter romanen til Nikos Kazantzakis. De enkle filosofiske paradoksene, den rørende menneskeligheten og den dynamittsterke moralske budskapet gjør at filmen griper på tross av at David Bowie er Pontius Pilatus.

Det fantastiske ved Scorseses og Kazantzakis’ Jesus er hans svakhet. Han er en tømmernann som snekrer kors for romerne og som innser at feigheten er en så viktig del av personligheten hans at hjertet er det eneste som virkelig funksjonerer. Men redselen er en råvare for medynk. Jesus føler medlidenhet med alle mennesker, fiender og venner, for han har ikke styrke til å hate dem. Det som tilsynelatende er en svakhet, snur han til styrke, fordi historien har hatt nok av sterke menn som aldri oppnådde annet enn å bekrefte gamle voldsprinsipper.

Scorsese skildrer vakkert hvordan den visjonære tømmermannen gradvis opplever feigheten som en idé og misjon. Han blir til og med så imponert av seg sjøl at han utstyrer seg med øks en liten stund. Så kommer Getsemane og Golgata, og så kommer hans siste fristelse: Erke-engelen tilbyr Jesus at han kan gå ned av korset, kose seg med Maria Magdalena, gifte seg og få familie. I en drøm på korset ser han hvirdan livet ville bli. Hyggelig og trivielt. Uten mening. Så dør han i stedet for kjærligheten og feigheten slik han tror på dem, for at prinsippet om vold og motvold en gang i historien skulle bli brutt. 1988.

Ted

NRK3 21.40

ted

Teddyen Ted spaserer med Mark Wahlberg.

terning 2 liten Hvis ikke strippende menn er nok til at du dropper griselabben i helga, kan du forsøke en film om et avskylig og vulgært lite teddysvin som setter Prøysens vennlige antropomorfi i et pinlig lys. Også denne bamsen får tøyse litt med Marian, og han får danse nesten mere enn han vil med kuriositetssøkende kvinner med bein som går fra hælen til den forlengede marg.

Mark Wahlberg i en mjukdyr-komedie er omtrent som Vin Diesel i barnehagefilm. Og handlingen tilhører virkelig den magiske realismens utmatta ytterkanter: En ensom gutt ønsker seg en venn som bare er hans, og til jul får han en bamse som plysjelig blir levende. Mor skriker. Far skriker. Men så får hele verden vite at det finnes en levende kosebamse, og så sier verden: Åja.

Det tar liksom litt av sjarmen fra filmen når ikke en gang konservative katolikker protesterer mot denne latterliggjøringen av Livet, og handlingen gjør ikke mye for å kompensere de både evolusjonistiske og kreasjonistiske urimelighetene.

Mark er en udugelig tosk som suger gress og søgger seg gjennom livet, og Ted vil bare se Lyn Gordon-filmer og røyke. Wahlbergs kjæreste blir forsømt, jobben blir forsømt, men jentene med det forlengede lår henger sannelig med til siste slutt da Mariann tar en hyssingstump og syr hue og ben på igjen.

Ja. Jeg skjønner at dette er en komedie. Men manusforfatterne har aldri klart å finne en selvstendig personlighet til kosedyret, og de har heller ikke oppdaget hvem Mark Wahlberg egentlig er. Uten identitet kan de ha så mye mirakuløst liv som de bare vil: Sketsjene dør i en oppramsing av utrivelige kjønnsreplikker.

En vittig ting: Det vil etter hvert komme en rekke filmer fra før Lance Armstrong ble utnevnt til vår tids Hannibal Lecter. Der blir hjulenissen omtalt i kule former. I denne filmen har en fest-riking avstøpning av Amstrongs testikler i bronse.

«Ted» varer ikke veldig lenge, men om du skulle finne på å ta en bitteliten høneblund, så skal du vite at du aldri gikk glipp av noe: Denne filmen suger virkelig mer enn en tubaist. Blåser. I sangen heter det at «Og det er mye bedre enn å legges bort et sted med silkebånd rundt halsen sin, og aldri være med». La ham ligge. La ham ligge. 2012.

Get smart

TVNorge 19.25

get smart

Steve Carell kjører rød agentbil.

terning 5 liten Steve Carell spiller den søte lille fyren som får prøve seg som internasjonal superagent og stikker av med den tynne dama som aldri trenger bli kranførerske. Det vil dere se.

«Get smart» har yndige referanser, som for eksempel en gjenvinning av han med ståltennene, og den beveger seg i et lunt og opprømt actionlandskap mellom «Naked gun»-filmene og «Mission: Impossible». Historien har også en kortvarig «Tre dager for Condor»-vri, og vhs-nerdene kommer til å le flerstemt.

Kvinnene hygger seg med Steve Carell. Han spiller utenrikspolitisk sikkerhetsanalytiker for den oppdikta (ææh?) CIA-konkurrenten Control som holder til 13 etasjer under jorden og avlytter samtlige muslimer mellom Shangri La og Ali Babas tredje reise. Carell er en lite truende mann. Han har vidd, intelligens og den samme sorten kroppslig påståelighet som Woody Allen (vi ser den ikke, men velger å tro at den er der). Kvinner liker det.

Da Control er blitt utsatt for det vi i bransjen kaller «compromise», får han en sjanse som partneren til agent 99. Og der kommer Anne Hathaway inn i filmen, rett fra Meryl Streeps Prada-slott. Hathaway har det psykisk upletta fjeset til for eksempel Audrey Hepburn, og når hun plutselig river bånn av selskapskjolen, oppnår hun en beinspark-rotasjon som må være konstruert av Shrek-animatørene. Eller kanskje det er stuntdama hennes, som er mest med i filmen. Om Hathaway er det ikke mye mer å si, for den forrige kritikeren som gjorde det, ble ikke bare skilt, men mistet besøksretten til sin egen mor.

Alan Arkin spiller den systematisk onkelsøte Control-sjefen, og Dwayne «The Rock» Johnson er en superagent som inneholder mer rødt kjøtt enn fru Beckhams kjøleskap. Jeg skal ikke beskrive han heller. Den siste kritikeren som gjorde det, mistet retten til å tjenestegjøre i Forsvaret.

Handlingen utbroderer hvordan agenten 86 og 99 må reise til det ubeskrivelige Meta-Russland, der kjekjenere, ukrainere, moskenere og andre uten fast fedreland driver og stjeler hverandres atomvåpen. Terence Stamp vil bruke ett av dem på Los Angeles mens presidenten besøker Disney Hall for å lytte til Beethovens Ode to Joy-låt, som i denne filmen får tjene som skjebnesymfoni.

Balansen mellom tull&vas, spenning og sannsynlighetsutfordrende romantikk er gjenkjennelig for de fleste. Det funker. Jeg tipper filmen får en firer av oslogjengen.

Og ja. «Get smart» er laget etter en 1960-talls TV-serie i USA. Raker oss ikke. 2008.

Parental guidance

TV3 19.25

parental guidance

Å gid! Barnet spruter på bestefar! Skandale.

terning 3 liten I denne komedien spiller Billy Crystal og Bette Midler besteforeldre, en urimelighet som det antakelig burde finnes lover mot. Og ikke bare det. De har bortskjemte og utakknemlige barnebarn. Og ikke bare det. Fordi foreldrene på foreldres vis må reise bort, skal besteforeldrene passe barna, men de er ikke helt oppdaterte. Sukk. Besteforeldre-generasjonen i dag er de som var på Woodstock og tilbrakte ungdommen med å tilbe frihet og galskap og fri barneoppdragelse. Jeg bare nevner det. Dagens foreldre er Margrethe Munthe-kopier i forhold til besteforeldrene. Hopp over denne. 2012.

Indiana Jones og krystallhodeskallens rike

Viasat4 18.00

Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull

Her er hun igjen, stiligere enn noensinne. I 2008 var Karen Allen 57 år.

terning 6 liten Når alt kommer til alt handler det ikke om hvem som var bedre før, og hvorfor småløper den tilsmussede afp-eren rundt i jungelen. Det er sånn: Blir det akkurat så stilig som du hadde trodd? Ja. Likner det en skikkelig Indiana Jones-film? Ja. Greit.

Først om Harrison Ford: Hvis han hadde framstilt en 31 år gammel hundremeterløper, ville skuespilleren havnet utenfor alderstroverdighetens grenser. Men så lenge 66-åringen spiller en bevegelsesflink og utelivstrenet arkeolog i 60-års alderen, bør det være grunnlag for å akseptere at han ikke bruker gåstol. Se på professoren Arne Næss. Han ville også ha løpt fra Stalin for tretti år siden, som het tredve da.

Dessuten er det ungdommen Shia LaBoeuf som gjør de verste stuntene. Året er 1957, og LaBoeuf kommer motorsyklende inn i handlingen i et naturtro Marlon Brando-kostyme (The wild one, 1953) og slenger seg på forskerkjerra mens han på femtitalls-greaseres vis sjekker Fonzie-frityrenhan har på hodet ved hver merkestein.

For Spielberg er antakelig denne fjerde Jones-filmen den morsomste, for 1950-tallet er en periode regissøren husker og antakelig har et forhold til. Den oppskriftsmessige actionstarten skjer i en prøvesprengningsby i Nevada, etter at russiske spioner har åpna en Roswell-kasse som faktisk ikke inneholder John Waynes nedfryste kropp, men et av USAs viktigste fantasi-ikoner; den hemmelige marsboeren i FBI-kjelleren. Så smeller atombomba, og deretter vet vi at arkeologen antakelig døde av kreft seint på 1960-tallet.

Etter åpningsrushet skal enhver Indiana Jones-film ta seg fint hjem til Universitetet, og det gjør også denne. Der treffer Jones den selvsikre LaBoeuf, som kan fortelle ham at kollega Oxley er kidnappet i Sør-Amerika.

Dermed forlater filmen USA slik den også skal, og med KGB i hælene drar det velkomponerte eventyrparet på en hvileløs action-tur som antakelig ville ha bekymret fagfolk i bedriftshelsetjenesten på Arkeologisk Institutt. Don Del Oro har en peruviansk gullby liggende, og ved hjelp av uforståelig oldisgrafikk som utmerket godt kunne ha prydet norske landslagsskjorter, blir det klart for de reisende at de absolutt må ferdes i den tjukkeste apejungelen, langs de skumleste hengekløftene der de fæleste skorpionene og de mest illsinte mordermaurene deler verdensdel med overvintra innfødte som ellers bare slår leir i gamle numre av National Geographic. Det er voldsomt, det er mildt ironisk og dobbel-retro, for tilbakeblikket i genren går nå både til de foregående filmene på åttitallet og til de elitistiske eventyrerne i mellomkrigstida. Dette er jøggelen, som er den delen av den tredje, fjerde og femte verden som alltid tilhørte den hvite manns velutdanna og pedagogiske nedlatenhet. De har så rare guder i utlandet. Men turistene er fine.

I busken treffer Jones på den religiøst forheksa John Hurt, som ser ut som Myggen om tretti år eller Lillebjørn Nilsen i fjor. De overmenneskelig tilstedeværende russerne har dessuten fanget Marion fra «Jakten på den forsvunne skatten», og det blir en virkelig familiefryd å se igjen Karen Allen, spekkmjuk og bondebreid og illsint. Med flere folk følger større fart og et formidabelt klimaks der også Spielberg-avkommet E.T. får lov til å være med. Jeg begriper ikke at noen kunne bli skuffet av dette.

Nevnte jeg Cate Blanchett? Hun spiller russerinne med solbriller, en skapning som riktignok ikke fantes på 1950-tallet, men det gjorde heller ikke den nazi-inspirerte new age-kommunismen som hovedskurken i filmen bekjenner seg til. En ålreit rollefigur som aldri tar seg helt opp – men det gjorde ingen skurker i Indiana Jones-filmer. De karismatiske psykopatene tilhører nittitallet.

Det behagelige og beroligende med filmen er at Spielberg ikke eksperimenterer. Han lager ikke en Indiana Jones-film for vår tid med innvollsromantikk eller Biel-ige tskjorte-eksotismer.

Regissøren holder seg til genren og komponerer en gammeldags film som like gjerne kunne ha blitt til i 1988. Handlingen består av pustevanskelige roller-coaster-rides (som på norsk blir det fonetisk ubrukelige berg- og dalbane-turer), der folk og redskap skvetter generøst rundt på den kultivert ironiske måten som aldri fører til at ubalanserte publikummere går hjem og kveler katten etterpå. Innimellom farts-etappene sperrer Harrison Ford med blikket på den gode gamle Indiana-måten, og så slår det deg: Han var jo egentlig alltid en gammel mann som løp litt rart.

Filmen er en potent nostalgitrip og en skjønn tidsreise, og hvis jeg ser ut av vinduet nå, kommer det folk forbi som spiller «China in your hand» på kassett-walkman. 2008.

Phone booth

Viasat4 22.30

phone booth

Colin Farrell i trøbbel med moralvokter.

terning 5 liten Joel Schumachers tette thriller «Phone booth» tar avstand fra karismatiske løgnaser. Colin Farrell spiller en publisitets-akrobat som bløffer seg og andre til ufortjent oppmerksomhet ved hjelp av mobiltelefonen. Han er en sånn som snakker mens han går.

Men når han skal ringe til den tyttebærsøte nesten-kjæresten sin, bruker han verdens siste telefonboks, for at kona ikke skal oppdage det. Mega-moralist med rifle irriterer seg over den enkle suksessmannen og fanger ham inne i boksen, som katt i Schrødingers eske. Går han ut, er han død.

Dette er Schumachers lest. Han må selvsagt ha med shorts-horene sine, men tett spenning er noe regissøren kan, og filmen funker erfaringsflott som underholdning. Farrell blir etter hvert både blodig og nedverdiget. Mens New Yorks fineste politimann Forest Whitaker forsøker å skjønne hva som egentlig skjer og hvordan Farrell skal unngå å bli død mann i boks. 2002.

Road trip

TV2 Zebra 01.00

terning 2 liten Denne filmen gjorde det godt på videolistene i fjor og er en vulgær ungdomskomedie om en fyr som lurer kameraten til utroskap og filmer det på video for deretter å frakte tapen til kjæresten. Halvkjente folk som Breckin Meyer, Seann William Scott, Amy Smart og Paulo Costanzo. Tom Green spiller Barry Manilow. Meyer var også hovedperson i «Rat race». 2000. 1 time, 30 minutter.

Kjærlighet på menyen

FEM 21.00

kjærlighet på menyen

Catherine Zeta-Jones har utagerende putekrig med barnet. OMG. Fjærene, fjærene!

terning 4 liten Denne romantiske komedien vil ernære de allerede mette med sin relativt tilbakeholdne overdådighet av mat, musikk og kjærlighet. Elementært.

Filmen er laget etter den skjønne tyske filmen «Bella Magda» med fantastiske Martina Gedeck. Den kan ikke gjentas, og Catherine Zeta-Jones er omtrent så uttrykksfull som en flink ti-åring. Når hun skal imitere kontrollfrik, ser munnen ut som en tykk kvinnes glidelås, og mer spennende enn det blir det aldri. Mot henne spiller hockey-fjeset Aaron Eckhart med en hakekløft som Al Gore bruker på overhead, og han er også en tilforlatelig opplagt mann; hvis det kommer en overraskelse fra Eckhart, roper regissøren «kutt!», og så må annenfotografen løpe til apoteket.

Likevel funker filmen som en frodig, fargerikt og rørende lite fellesskap mellom to kokker og ei lita jenta som mistet mammaen sin. Opera og restaurantmat tilhører de mest overvurderte tingene i verden, men stemningsskapende er de begge, og det er noe uimotståelig naivt ved at filmskribenter sier «vaktel» eller «Pavarotti» hver gang de skal fortelle noe avansert.

Zeta-Jones spiller en stjernekokk som står opp klokka halv fem for å kjøpe torgfisk iført Ringo-lue, og hun får trøbbel da hun som forloren tante må ta seg av et barn samtidig som en uansvarlig, oppgira nestkokk inntar kjøkkenet. Elementært, det også.

Men filmen funker på grunn av ei lita jente som heter Abigail Breslin, og den formidler faktisk et betimelig tetthets-budskap: Barnet burde selvsagt være med tante på jobb sjøl om hun sovna av det, og til helsike med SV-fascistenes døgnkontinuerlige Taliban-skole. 2007.

Flightplan

FEM 23.10

flightplan

Jodie Foster er USAs kuleste actiondame.

terning 5 liten «Flightplan» er først nerveskakende, hjernemyknende, åreinntrengende paranoisk spennende og ekkel. Deretter blir den verre. Amerikas flotteste fjes sitter på Jodie Foster, og akkurat som i «Panic room» er hun i stand til å uttrykke desperat løvinne-besluttsomhet sånn at menn i salen utvikler livmor og kvinner antakelig mister sin.

Hvis du er en 22 år gammel mannlig tegneserieleser med Viggo Mortensen og plastsverd på veggen, tror jeg ikke nødvendigvis at du blir så imponert av tyskeren Robert Schwentkes flythriller. Men det er noe med barn og reiser. Forflytting understreker barns ekstreme sårbarhet, og den stimulerer foreldres angstkjertler. «Flightplan» har en rå historie.

Jodie Foster skal fly kista med sin avdøde mann hjem fra et så vintertungt Berlin at byen virker begrava. De er passasjerer i det nye superflyet som Foster var med og bygde. Det er gigantisk og grått som en død ubåt. Med seg har hun ei sorgtynga og nervøs datter på seks år. Da mor har sovet i tre timer, er Julia borte. Og ingen kan huske å ha sett henne.

Det er ekkelt. Nesevingene til Foster nesten vifter av opphisselse.

Så sier flyvertinnene at jenta ikke står i passasjerlistene. Det er enda eklere. Jodies ansikt fryser fast i en fasettert skrekk. Og verre blir det, på en måte som anmeldere ikke røper. Schwentke unngår elegant at filmen blir stående stille og skrike i midtgangen og ingenting skjer. Kameraet glir, bildevekslingene holder i live en enkel, men lekker paranoisk ventestemning mens mor Fosters nerver blir synlig mer tynnslitte for hvert minutt. Budeiefjeset Erika Christensen kommer innom og er godhjerta flyvertinne, Peter Sarsgaard med det narkoleptiske slørblikket involverer seg fra nabosetet. Forskrekka arabere forkynner sin absolutte uskyld. Flykapteinen Sean Bean er lys som en tysk-irsk Redford og bidrar til å øke nervepresset ved å bekjentgjøre nye, ekle ting, og VHS-fyrstinnen Greta Scacchi spiller psykolog med så forståelsesfullt blikk at hun ser ut som et optiker-eksperiment.

Når Schwentke har roet historien nesten ned i setet og du tenker: «og så da?», skifter filmen brått tempo. Foster tar en Willis. Hun hiver genseren, og iført bare sin gymnastiske singlet overtar hun thriller-handlinga. Ikke kødd med Mor Foster. Folk gjorde det før. Støntet varer akkurat lenge nok. Så skifter tyskeren igjen. Han er god med rytme, stuttgartneren med de grå hendene. Noen av dere vil nok mene at klimakset kommer litt brått, men det funker.

Noen vil også njaaae over sannsynlighetene i en historie som baserer seg på at en eller annen kunne forutsi hva alle skulle komme til å gjøre. Men hør her: Ikke vær så forbaska flinke bestandig, for da opplever dere aldri noe morsomt. 2005.

37 ½

TV2 Livsstil 21.00

37 og en halv

Helén Vikstvedt gjorde en av de beste norske filmrollene.

terning 5 liten Dette er en genial komedie. Ikke bare fordi Helén Vikstvedt klarer å gi behagelig, underholdende, inntagende liv til ei klønete, vakkert svær dame i den tidlige førtiårskrisa eller den seine trettiårskrisa. Men filmen staser også opp det uhelbredelige idiotiet. I et av verdens best utdanna befolkninger er til og med de intelligente besatt av utseendet sitt, og den mest fantastiske intellektuelle prestasjonen de kan forestille seg, er å skrive sjarmerende jenteprat i Dagblad-Magasinet.

Et hundreår etter Freud, Nietzsche og Marx stanser den tenksomme, informasjonsoverflomma, kunnskapsfeite midt i livet sitt og sier: «Hva nå?». Som ei pubertetsjente. Som ei Vanessa med rakning i strømpebuksa. I et av verdens rikeste og mest velordna land burde dilemmaet bestå i at mulighetene er så mange og så fristende at folk med sunn sult ikke riktig vet hvor de skal begynne. Vibeke Idsøes film er bevisst eller ved uhell en skildring av det absolutte fravær av både fantasi og lidenskap. Da kjæresten går fra Selma, er det ikke kjærlighetssorg hun føler, men frykt for hva hun nå skal ta seg til. Dette er filmen om den egentlige grunnen til at kvinner må kvoteres inn i alt mellom himmel og jord.

Filmen ville ganske sikkert ikke fungert uten Helén Vikstvedt. På en ufrivillig måte er hun større enn alle, for de fleste av filmens menn ser ut som Ketil Stokkan som barn. Hun er som en mjuk tante for dem. Vidunderlige Vikstvedt beveger seg med sjiraffens utopiske ubekvemhet og videreformidler en komisk mangel på hjemstavnsrett i verden. Dama er et komediefunn, for hun er dypt original og innsiktsfullt fjern fra flørtende fakter.

Filmen handler som antydet om at hun mister mannen sin, og samtidig avviser den ekle kvinnelige dagbladsjefen for Magasinet (Hege Duckert?) hennes petitaktige betraktninger om moderne kvinners liv. Men så sender en av hamstervennene hennes inn spalten under fiksa navn, og så kommer suksessen. Hva nå?

Ingenting av det som skjer i denne filmen, kunne ha skjedd i en avis. Men det gjør ingenting. Det finnes ikke hobitter heller. 2005.

Skyfall

Max 21.30

skyfall-1

Bérénice Marlohe drikker tørr Martini med Bond. Martini?? Ingen drikker Martini.

terning 3 liten Javier Bardem er ikke bare den dårligste Bond-skurken noensinne, han er også den latterligste imitasjonen av Hannibal Lecter. Han er den ivrigste, mest selvopptatte Bond-skurken – og den eneste noensinne som jeg har vært redd for skulle bryte ut i en kjent opera-arie.

Det gjør noe med filmen. Sam Mendes er en uegna Bond-regissør. I den litt besværlige delen av virkeligheten der voksne menn går rundt og kaller hverandre for 007 og Q og sånn, reddes opplevelsen ved at agentyrket er et sted der man kan trekke seg tilbake fra livets følsomhet og nyte den kjølige kynismens vernende blodtrykksfall. Sam Mendes ser seg om: Der er det en fyr som kanskje er lei seg! Sorry, Sam, men det driter vi i. Vi er her for stuntene.

Det starter bra. Daniel Craig ignorerer faren for skadd grådress og klatrer på togtak fordi han må få tak i harddisken med navnene til Nato-agentene – ei liste som Assange antakelig har allerede. Det dramatiske skjer, og det skal jeg ikke fortelle.

Men et lite stykke uti filmen får vi en Bond med kryptonitt-syndromet. Han er ikke helt i form lenger. Det blir vi selvsagt nervøse av, for nervøsitet er en Mendes-ting, men underholdende er det ikke. Det er også litt trist at Ralph Fiennes torpederer MI6 ved å ville pensjonere alle (moderne kultursykdom) – han vil at M skal melde overgang til hundelufter-patruljen, og det samme med Bond. Han er for gammel. Mannen kan aldri ha sett Roger Moore.

Synet av et plutselig smell er så kjærkomment at jeg nesten hadde tårer i øynene av lykke, for jeg var redd for at Fiennes ville fortelle om barndommen sin. Jeg skal heller ikke røpe smellet, men det setter en slags fart i filmen, og plutselig er vi på kasino i Macao. Der kommer en ung assistent fra MI6 og utøver litt gubbete seksuell sjargong sammen med agenten. Det ville vært ganske pinlig også uten de siste ukenes nyheter.

Sam forsøker på en play it again med Bonds seksualitet, men det funker ikke for Daniel Craig. Han ser ikke ut som en litt pjolterkåt handelsreisende, slik Connery og Moore gjorde. Derfor er heller ikke den murrende mataharien Severine en god idé. Hun oppfører seg som porno-nips og har deretter muskelkrevende turnsex med den oppsøkende agenten bak doggete dusjglass. Det er heller ikke kult.

Så kommer altså Bardem med sitt nyblonde silikonhår og ser ut som en veldig åpen åttitallsfrisør. Bardem er en psykologisk Bond-skurk. Han er ikke ute etter verdensherredømme, han har et bittert og sjukt morsbilde og kunne like gjerne ha sittet på Skøyen og lekt med papirdokker av tempelriddere. Skuespilleren må ha fått beskjed om å hive på med ildfull mimikk, så det gjør han. Slik blir Bardem verken farlig eller interessant. I sluttklimakset gjennomgår ansiktet hans i løpet av sekunder så mange forskjellige rykninger at det ville vært rekord også i Spastikerlauget.

Klimakset kommer i Skottland. Der spiller Albert Finney en slags Bilbo, og det er OK. Men filmen vandrer over i en annen genre der det er anekdoteskapende hvis en mann går gjennom isen. Home Alone-kopieringa er OK, men ikke fullført. Det meste mangler. 2012.

The hunted

Max 00.25

hunted, the

Benicio Del Toro har rømt til skogs og tilsynsføreren Tommy Lee Jones fulgte etter.

terning 4 liten Tre spøkelser svever tungt elde i denne merkelige actionfilmen. Tommy Lee Jones kan aldri helt legge bak seg rollen fra «Jaget»-filmene, der han er den kule politimannen som organiserer forbryterjakt på den abrupte machomåten sin. Han måtte få én film til. William Friedkin er mannen som fant opp volden på film med «Eksorsisten» og «Brennpunkt New York» tidlig på syttitallet. Han gjorde mye vas etterpå. Også han vil ha en ny sjanse i sitt 68. år.

Det tredje spøkelset: Rambo. Vi slipper aldri unna den underbevisste lengselen etter en ny Rambo-film. I denne spiller Tommy Lee Jones både politimann og dagpappaen til en løpsk drapsmaskin. Det uryddige mennesket Benicio Del Toro er en dyrevennlig og sur eks-CIA-er som farer rundt i storskogen og utrydder hightech-jegere. Da politiet kommer, blir den nevrotiske massemorderen en av de uovervinnelige, og bare Tommy Lee kan ta ham igjen.

Vi husker da Richard Crenna sa i «First blood»: – Gud skapte ikke Rambo, jeg gjorde.

Sånn snakker Tommy Lee også om sin steingalne protesjé, og vi liker ingen av dem.

Utendørs-bildene er fantastiske. Naturen er blitt blågrå, og menn beveger seg i den som pantere. Men det skjer bare tull. 2003.

Lørdag 27.8. – OK lørdag og en hyllest til Robert Downey jr.

 

Sherlock Holmes: A game of shadows

Norsk TV2 22.45

terning 4 litenNår den ustoppelige filmlobbyisten Arild anbefaler en Sherlock Holmes-film med firerterning, kan det se ut som en vissen lørdag. Men den suger ikke, og Robert Downey jr. er noe av det stiligste evolusjonen har funnet på i Amerika. Downey jr. var for lenge siden en så vellykka ungdoms-skuespiller at han ledet seg blindt inn i rituell fristelse i mange år. Etter å ha kjempa i Djevelens apotek kom han ut på den andre sida og var en forklaret mann. Han spiller med en stilisert eleganse som ikke er smiskete og fjong, men som reflekterer et lekende menneskets indre ballett. Et hvert menneske er sin egen parodi, og alle har en guddommelig evne til engasjert utadvendthet som sosial oppdragelse tar fra dem. Robert Downey jr. spiller det uoppdragne mennesket, det som framfører seg i stedet for å oppføre seg. Han er en vakker fyr.

Men til filmen.

Med toerfilmen blir det klart at Guy Ritchie har gjort Sherlock Holmes til en varig nasjonal skandale, som om Buckingham Palace ble bygd om til kattetoalett eller Helen Mirren måtte spille kona til David Cameron.

sherlock holmes a game of shadows

Robert Downey jr, Noomi Rapace og Jude Law i dramatiske tider.

Den presise detaljtenkeren fra Baker Street er egentlig en slags kulturell smittebærer: Han har alltid vedlikeholdt forestillingen om at engelskmenn virker kjedelige fordi de både er beskjedne og intelligente.

Downey jr. spiller også en intellektuell Holmes. Men han løser gåter i et ADHD-liknende begeistrings-anarki. Holmes er en overvåken narsissist som setter seg på en diett bestående av kaffe, tobakk og cocablader. Som en performance-kunstner uten vokaler syr han kamuflasjedrakt som består delvis av tapetvegg og delvis av bokhylle. Det er ikke lett å vite hvem som ble ansett som mest psykotisk av den rettsmedisinske kommisjon – den Oscar Wilde-ville lille sarkasme-satanen av en detektiv eller professor Moriarty, som egentlig ser ut som en rettspsykiater.

Det mest normale mennesket er doktoren Watson, som er så gifteferdig at han bærer et litt revysnodig Harry Potter-skjerf som Mary strikket. Stephen Fry spiller bror Holmes med Finbeck-hatt og likner en rugende kjempe-pingvin som dessverre mistet egget opp i eget rumpehål.

Filmens merkeligste skapning er likevel Noomi Rapace. Flamenco-ildnende av bare utlendinghet spiller hun sigøyner med så konstant åpen munn at hun kunne komme til å sluke små katter og er en utfordring for dyrebeskyttelsen.

Filmens fremste fordel er at Robert Downey jr. fremdeles spiller en trynefin detektiv med WWF-ville hårlokker og et realitetsfjernt, erogent blikk som antakelig burde kunne vekke enker. Æh. Lik.

Filmens svakhet er han som kalles Rene. Han er anarkist, som er en slags krypto-kommunistisk fascist fra fortida. Han er bror til Noomi og han har funnet meningen med livet, og det er bombing. Handlingen rundt denne figuren er drepende kjedelig, og dessuten flytter figurene seg til Frankrike, der de virker bortkomne og anakronistiske. Det blir litt moro da keiserens tyskere avfyrer en kjempekanon, men så starter det søvndyssende sjakkspillet til Holmes og Moriarty. Da har de fleste skrudd over på Eurosport. 2012.

Ted

NRK1 23.15

ted

Ekkel liten bamse med en nokså hyggelig Mark Wahlberg.

terning 2 liten Hvis ikke strippende menn er nok til at du dropper griselabben i helga, kan du forsøke en film om et avskyelig og vulgært lite teddysvin som setter Prøysens vennlige antropomorfi i et pinlig lys. Også denne bamsen får tøyse litt med Marian, og han får danse nesten mere enn han vil med kuriositetssøkende kvinner med bein som går fra hælen til den forlengede marg.

Mark Wahlberg i en mjukdyr-komedie er omtrent som Vin Diesel i barnehagefilm. Og handlingen tilhører virkelig den magiske realismens utmatta ytterkanter: En ensom gutt ønsker seg en venn som bare er hans, og til jul får han en bamse som plysjelig blir levende. Mor skriker. Far skriker. Men så får hele verden vite at det finnes en levende kosebamse, og så sier verden: Åja.

Det tar liksom litt av sjarmen fra filmen når ikke en gang konservative katolikker protesterer mot denne latterliggjøringen av Livet, og handlingen gjør ikke mye for å kompensere de både evolusjonistiske og kreasjonistiske urimelighetene.

Mark er en udugelig tosk som suger gress og søgger seg gjennom livet, og Ted vil bare se Lyn Gordon-filmer og røyke. Wahlbergs kjæreste blir forsømt, jobben blir forsømt, men jentene med det forlengede lår henger sannelig med til siste slutt da Mariann tar en hyssingstump og syr hue og ben på igjen.

Ja. Jeg skjønner at dette er en komedie. Men manusforfatterne har aldri klart å finne en selvstendig personlighet til kosedyret, og de har heller ikke oppdaget hvem Mark Wahlberg egentlig er. Uten identitet kan de ha så mye mirakuløst liv som de bare vil: Sketsjene dør i en oppramsing av utrivelige kjønnsreplikker.

En vittig ting: Det vil etter hvert komme en rekke filmer fra før Lance Armstrong ble utnevnt til vår tids Hannibal Lecter. Der blir hjulenissen omtalt i kule former. I denne filmen har en fest-riking avstøpning av Armstrongs testikler i bronse.

«Ted» varer ikke veldig lenge, men om du skulle finne på å ta en bitteliten høneblund, så skal du vite at du aldri gikk glipp av noe: Denne filmen suger virkelig mer enn en tubaist. Blåser. I sangen heter det at «Og det er mye bedre enn å legges bort et sted med silkebånd rundt halsen sin, og aldri være med». La ham ligge. La ham ligge. 2012.

Der Untergang

NRK2 23.35

untergang, der

Bruno Ganz spiller Hitler for å vinne propagandakrigen i annen verdenskrig litt forsinka.

terning 2 liten Da den krumbøyde Adolf Hitler og kona hans omsider tar mot til seg og begår selvmord i Berlin-bunkeren, gjør det mindre inntrykk enn avliving av aldrende hund. I to og en halv time får vi følge føreren og hans forskrekka stab mens det går merkelig langsomt opp for dem at krigen er tapt og at de kan vinke til russiske soldater. Det føles helt likegyldig. Noen viser meg verdenshistoriens råeste idioter og lager en slags soulsåpe av dem.

Dessuten finnes det ingen gåter rundt Adolf Hitler. Han er en utsnakka gubbe. Men fremdeles har ingen laget filmen som forteller om de merkelige menneskene som fulgte ham – et historisk lemen-løp som bare blir rarere og rarere jo mer man tenker over det.

I «Der Untergang» myrder fru Göbbels sine barn én etter én, og de var mange. Sammen med mannen sin er hun på sett og vis den nasjonalsosialistiske galningen i filmen, og de andre fortoner seg som nesten-normale uniformsstatister i verdenshistoriens globale kripskorps. The Universal soldier. Really not to blame.

«Der Untergang» har ingen holdning, bare handling. Hitler skildres som en pittoresk Parkinson-pasient eller en Dickens-skurk. Du kunne ha funnet ham i det eksotistiske bak-London eller ved en pubdisk. Bruno Ganz spiller ham på skuespillervis; detalj-besatt og uten egentlig mening. Alexandra Maria Lara besjeler den unge sekretæren med en klarøyd uskyld som kunne vært henta fra en nazi-plakat. Mot slutten sykler den ubesmitta nazidama og den lyshåra guttungen på samme sykkel inn i en gulnende framtidssol, en uanstendig optimisme som kunne vært laget for Mel Brooks oppdikta musikal «Det våres for Hitler». Dette er sånn tv-serier skildrer folk: De nistirrer på det banal-psykologiske og det opplagte og analyserer ingenting.

Filmen foregår nesten bare inne i bunkeren i Berlin. Skal Hitler og folka hans flykte, og hvor kan de dra? Føreren gir meningsløse ordre med høy stemme, men er også en underlig snill onkelolding på 56 år som krøker seg rundt og ser på de unge med tårevåt sympati. Innimellom får vi se hvordan Berlin og Berlins befolkning blir langsomt ødelagt. Massive menn i grønt tar oppgjør med seg selv og sine. Den gode lege med stålblikket hjelper til på lasarettet og sager beina av hylende menigmenn.

Mange vil sikkert ha glede av dette, fordi de tror at historiens flik er løftet til side sånn at de får ta del i årets Hitler-reality. Sånn er det ikke. Dette er en ganske vanlig sentimentalisering av personer fra historien, og den forteller ikke mer om virkeligheten enn «Alexander». Mange vil også ha glede av Bruno Ganz’ rolle fordi den er så detaljrik. Det er dem vel unt. 2004.

The samaritan

NRK3 21.30

terning 4 liten Samuel L. Jackson spiller en svindler som kommer ut av fengsel og har truffet dame, en begivenhet som gjør at han planlegger et streit og anstendig liv. Men så heter det seg som regel i amerikanske filmer at fortiden innhenter sånne som Jackson. Og det gjør den. Sønnen til en tidligere partner dukker opp med mesterplan. 2012.

MacGruber

NRK3 23.55

macgruber

Kristen Wiig og Will Forte har begge fint hår.

terning 3 liten Actionkomedie fra 2010 med Will Forte, Kristen Wiig, Ryan Phillippe, Val Kilmer og Powers Boothe. Det er nok en slags McGyver-etterlikning, for hovedpersonen skal ordne opp med en fiende som har fått tak i kjernefysiske våpen. Han heter Dieter von Cunth. Will Forte er bare kjent fra Saturday Night Live.

Skyfall

TVNorge 21.30

skyfall

Daniel Craig poserer med motorsykkelen sin.

terning 3 liten Javier Bardem er ikke bare den dårligste Bond-skurken noensinne, han er også den latterligste imitasjonen av Hannibal Lecter. Han er den ivrigste, mest selvopptatte Bond-skurken – og den eneste noensinne som jeg har vært redd for skulle bryte ut i en kjent opera-arie.

Det gjør noe med filmen. Sam Mendes er en uegna Bond-regissør. I den litt besværlige delen av virkeligheten der voksne menn går rundt og kaller hverandre for 007 og Q og sånn, reddes opplevelsen ved at agentyrket er et sted der man kan trekke seg tilbake fra livets følsomhet og nyte den kjølige kynismens vernende blodtrykksfall. Sam Mendes ser seg om: Der er det en fyr som kanskje er lei seg! Sorry, Sam, men det driter vi i. Vi er her for stuntene.

Det starter bra. Daniel Craig ignorerer faren for skadd grådress og klatrer på togtak fordi han må få tak i harddisken med navnene til Nato-agentene – ei liste som Assange antakelig har allerede. Det dramatiske skjer, og det skal jeg ikke fortelle.

Men et lite stykke uti filmen får vi en Bond med kryptonitt-syndromet. Han er ikke helt i form lenger. Det blir vi selvsagt nervøse av, for nervøsitet er en Mendes-ting, men underholdende er det ikke. Det er også litt trist at Ralph Fiennes torpederer MI6 ved å ville pensjonere alle (moderne kultursykdom) – han vil at M skal melde overgang til hundelufter-patruljen, og det samme med Bond. Han er for gammel. Mannen kan aldri ha sett Roger Moore.

Synet av et plutselig smell er så kjærkomment at jeg nesten hadde tårer i øynene av lykke, for jeg var redd for at Fiennes ville fortelle om barndommen sin. Jeg skal heller ikke røpe smellet, men det setter en slags fart i filmen, og plutselig er vi på kasino i Macao. Der kommer en ung assistent fra MI6 og utøver litt gubbete seksuell sjargong sammen med agenten. Det ville vært ganske pinlig også uten de siste ukenes nyheter.

Sam forsøker på en play it again med Bonds seksualitet, men det funker ikke for Daniel Craig. Han ser ikke ut som en litt pjolterkåt handelsreisende, slik Connery og Moore gjorde. Derfor er heller ikke den murrende mataharien Severine en god idé. Hun oppfører seg som porno-nips og har deretter muskelkrevende turnsex med den oppsøkende agenten bak doggete dusjglass. Det er heller ikke kult.

Så kommer altså Bardem med sitt nyblonde silikonhår og ser ut som en veldig åpen åttitallsfrisør. Bardem er en psykologisk Bond-skurk. Han er ikke ute etter verdensherredømme, han har et bittert og sjukt morsbilde og kunne like gjerne ha sittet på Skøyen og lekt med papirdokker av tempelriddere. Skuespilleren må ha fått beskjed om å hive på med ildfull mimikk, så det gjør han. Slik blir Bardem verken farlig eller interessant. I sluttklimakset gjennomgår ansiktet hans i løpet av sekunder så mange forskjellige rykninger at det ville vært rekord også i Spastikerlauget.

Klimakset kommer i Skottland. Der spiller Albert Finney en slags Bilbo, og det er OK. Men filmen vandrer over i en annen genre der det er anekdoteskapende hvis en mann går gjennom isen. Home Alone-kopieringa er OK, men ikke fullført. Det meste mangler. 2012.

Wild child

TV3 19.35

wild child

Emma Roberts har havna i England. Sånn er det der.

terning 5 liten Emma Roberts spiller ei clueless-jente fra California som blir deportert til kostskole i England fordi hun drukna stemors klær. Clueless betyr at hun er ung jente med kles-fetisj. Hun liker klær, det er ikke bare noe hun tar på seg fordi det regner. Creepy. I England blir sossejenta tvangspåført en grå uniform som får henne til å likne en bussjåfør i et land der hun ikke skjønner språket.

De britiske jentene er uventa kule og bekjemper California-arrogansen med 300 år gammel ironi, bortsett fra Harriet som kommer fra overklassen og er ei snottabitch. Hun tror hun er kjæreste med deilige Freddy, som kjører Biggles-bil og oppfører seg som en perfekt gentlemen når piker har slukt så mye punch at de får kjønnsliv av det. Emma liker Freddy, for håret hans ser ut som en gyllen havrebølge.

Den amerikanske jenta vil hjem til det historieløse idiotiet igjen, og derfor gjør hun alt for å bli utvist. Filmen er frisk og behagelig, replikkene er kule, Roberts er dyktig og alt er bedre enn fryktet. 2008.

Just go with it

TV3 21.30

just go with it

Adam Sandler og Jennifer Aniston på familietur i jungel.

terning 3 liten Romantiske komedier fra Hawaii blir egentlig bare laga fordi skuespillerne trenger en ferie borte fra LA-smogen. I denne er Jennifer Aniston assistent for Adam Sandler, og hun må feike at hun er den kona Sandler skal skille seg fra fordi han har løyet for den unge venninna si. Nicole Kidman er også med, og filmen ble til i 2011.

Mot nye horisonter

TV3 23.50

mot nye horisonter

Nicole Kidman prøver seg som sparkepike.

terning 5 liten Da det storslåtte, barnlige filmeposet i 70 mm døde av hyper-ventilering (luft og kjærlighet, bare luft og kjærlighet) i god tid før moderne tidsregning (1981), avled den gode kino-naiviteten sammen med det. Folk hadde til da gått mann av kvinne for å se edle følelser og voldsomme hendelser i «Dr. Zhivago» og liknende realitetshemmende øyedroger, og ikke én eneste gang omtalte doktoren den skjønne Laras kjønnsorganer på en negativ måte eller beskyldte henne for å ha hatt sex med mora si. I moderne tid ble alt helt annerledes. Det skal jeg ikke si mye om.

Romantikeren Ron Howards «Mot nye horisonter» (Far and away) var i 1992 et sympatisk forsøk på å gjenopplive det evig tapte som en gang halte av gårde til kinoen en mengde sympatiske mennesker som føler seg fremmede der i dag. Howard tør riktignok ikke annet enn å legge inn noen blodskvettende, barbrysta boksescener som vil få «Sound of Music»-elskere til å kaste seg over luktedråpene, men i hovedsak er filmen hans ei svær og søt ukeblad-soge om utferdstrang, sosialt opprør og kjærlighet som ikke realiseres før etter at rulletekstene er slutt.

Ekteparet Tom Cruise og Nicole Kidman spiller mot hverandre med en slags spøkefull søsken-sjalusi som bringer tankene til uskyldsrene førkrigs-bøker og trefningene mellom Katharine Hepburn og Spencer Tracy (uten kvalitets-likhet). Hun er den irske godseierdattera med bein i nesa, han er den klønete leilendings-sønnen med hevn i sinne, krutt i nevene og antakelig salpeter i maten. Sammen utgjør de en slags Jens & Lise på interrail til Boston i 1893, der transatlanternes brutale virkelighet venter med koselig horehus, steinhardt arbeidsliv og blodige barslagsmål, før allverden og halve Irland kan dra avgårde og kreve sitt eget stykke land.

Det er ikke så kjedelig. Det er bare noe folk sier.

Gammeldagse filmer skal være sånn som dette, og verken Cruise eller Kidman bringer nevneverdig skam over en genre som for tjue år siden forårsaket de stiveste skuespiller-prestasjonene i verdenshistorien. Bildene er breide og deilige, historien er så ujevn at den nesten blir sannsynlig. Jeg kan ikke begripe at noen har hjerte til å mislike et så rørende forsøk på å gjøre kinoen til et småborger-tempel igjen. Bare se den. Det finnes et basisbehov for hjertegod, renslig moro også inne i de hardeste av dere, og det må tilfredsstilles en gang i blant. 1992.

Indiana Jones og krystallhodeskallens rike

Viasat4 22.30

Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull

Harrison Ford på aggresjonstur med Cate Blanchett.

terning 6 liten Når alt kommer til alt handler det ikke om hvem som var bedre før, og hvorfor småløper den tilsmussede afp-eren rundt i jungelen. Det er sånn: Blir det akkurat så stilig som du hadde trodd? Ja. Likner det en skikkelig Indiana Jones-film? Ja. Greit.

Først om Harrison Ford: Hvis han hadde framstilt en 31 år gammel hundremeterløper, ville skuespilleren havnet utenfor alderstroverdighetens grenser. Men så lenge 66-åringen spiller en bevegelsesflink og utelivstrenet arkeolog i 60-års alderen, bør det være grunnlag for å akseptere at han ikke bruker gåstol. Se på professoren Arne Næss. Han ville også ha løpt fra Stalin for tretti år siden, som het tredve da.

Dessuten er det ungdommen Shia LaBoeuf som gjør de verste stuntene. Året er 1957, og LaBoeuf kommer motorsyklende inn i handlingen i et naturtro Marlon Brando-kostyme (The wild one, 1953) og slenger seg på forskerkjerra mens han på femtitalls-greaseres vis sjekker Fonzie-frityrenhan har på hodet ved hver merkestein.

For Spielberg er antakelig denne fjerde Jones-filmen den morsomste, for 1950-tallet er en periode regissøren husker og antakelig har et forhold til. Den oppskriftsmessige actionstarten skjer i en prøvesprengningsby i Nevada, etter at russiske spioner har åpna en Roswell-kasse som faktisk ikke inneholder John Waynes nedfryste kropp, men et av USAs viktigste fantasi-ikoner; den hemmelige marsboeren i FBI-kjelleren. Så smeller atombomba, og deretter vet vi at arkeologen antakelig døde av kreft seint på 1960-tallet.

Etter åpningsrushet skal enhver Indiana Jones-film ta seg fint hjem til Universitetet, og det gjør også denne. Der treffer Jones den selvsikre LaBoeuf, som kan fortelle ham at kollega Oxley er kidnappet i Sør-Amerika.

Dermed forlater filmen USA slik den også skal, og med KGB i hælene drar det velkomponerte eventyrparet på en hvileløs action-tur som antakelig ville ha bekymret fagfolk i bedriftshelsetjenesten på Arkeologisk Institutt. Don Del Oro har en peruviansk gullby liggende, og ved hjelp av uforståelig oldisgrafikk som utmerket godt kunne ha prydet norske landslagsskjorter, blir det klart for de reisende at de absolutt må ferdes i den tjukkeste apejungelen, langs de skumleste hengekløftene der de fæleste skorpionene og de mest illsinte mordermaurene deler verdensdel med overvintra innfødte som ellers bare slår leir i gamle numre av National Geographic. Det er voldsomt, det er mildt ironisk og dobbel-retro, for tilbakeblikket i genren går nå både til de foregående filmene på åttitallet og til de elitistiske eventyrerne i mellomkrigstida. Dette er jøggelen, som er den delen av den tredje, fjerde og femte verden som alltid tilhørte den hvite manns velutdanna og pedagogiske nedlatenhet. De har så rare guder i utlandet. Men turistene er fine.

I busken treffer Jones på den religiøst forheksa John Hurt, som ser ut som Myggen om tretti år eller Lillebjørn Nilsen i fjor. De overmenneskelig tilstedeværende russerne har dessuten fanget Marion fra «Jakten på den forsvunne skatten», og det blir en virkelig familiefryd å se igjen Karen Allen, spekkmjuk og bondebreid og illsint. Med flere folk følger større fart og et formidabelt klimaks der også Spielberg-avkommet E.T. får lov til å være med. Jeg begriper ikke at noen kunne bli skuffet av dette.

Nevnte jeg Cate Blanchett? Hun spiller russerinne med solbriller, en skapning som riktignok ikke fantes på 1950-tallet, men det gjorde heller ikke den nazi-inspirerte new age-kommunismen som hovedskurken i filmen bekjenner seg til. En ålreit rollefigur som aldri tar seg helt opp – men det gjorde ingen skurker i Indiana Jones-filmer. De karismatiske psykopatene tilhører nittitallet.

Det behagelige og beroligende med filmen er at Spielberg ikke eksperimenterer. Han lager ikke en Indiana Jones-film for vår tid med innvollsromantikk eller Biel-ige tskjorte-eksotismer.

Regissøren holder seg til genren og komponerer en gammeldags film som like gjerne kunne ha blitt til i 1988. Handlingen består av pustevanskelige roller-coaster-rides (som på norsk blir det fonetisk ubrukelige berg- og dalbane-turer), der folk og redskap skvetter generøst rundt på den kultivert ironiske måten som aldri fører til at ubalanserte publikummere går hjem og kveler katten etterpå. Innimellom farts-etappene sperrer Harrison Ford med blikket på den gode gamle Indiana-måten, og så slår det deg: Han var jo egentlig alltid en gammel mann som løp litt rart.

Filmen er en potent nostalgitrip og en skjønn tidsreise, og hvis jeg ser ut av vinduet nå, kommer det folk forbi som spiller «China in your hand» på kassett-walkman. 2008.

Blodspor

TV2 Zebra 21.00

blodspor

Anjelica Huston sjekker Clint Eastwod.

terning 5 liten Det følger en egen hygge med Clint Eastwood. Han er på en måte lettvoldens Erik Bye. i «Blood work» blir Eastwood rammet av infarkt under etterløping av fetisjistisk seriemorder (alle politifolk har en), og så må han skifte hjerte. Ulempe: Donoren ble myrdet, og donnaen som er offerets søster, vil ha mordet oppklart.

Hikstende og hesblesende begir den uføretrygda etterforskeren seg ut på veien for å analysere åsteder og finne ut det alle andre ikke kunne se. Dette gjør Eastwood bra.

73-åringen gidder ikke være ung og lovende lenger, men spiller uanfektet på sin alder og sin udødelighet. Stemmen hans låter fremdeles som klapperslanger i tørt gras. Kroppen klamrer og kludrer seg avgårde med tørre ledd, men troverdigheten lider aldri når Clint Eastwood spiller film. Han er til stede med hele personligheten i sin utpensla skrøpelighet. Historien i «Blood work» kunne nok vært bedre. Men hovedrollen er perfekt. 2002.

Noe lånt

TV3 21.00

something borrowed

Benkebilde med Colin Egglesfield og Kate Hudson.

terning 3 liten All together now: Aldri vis meg filmer der den ene jenta faller for den andre jentas forlovede sjøl om hun skal være brudepike, for den ene jenta har egentlig likt forloveden allerede i skolen eller allerede som nesten befrukta egg, men hun var så sjenert at hun aldri turde si det før hun drikker i bestevenninnas bursdag og hyar sex med Dex etter stengetid og hva gjør vi nå? Jente, du vil angre det resten av livet hvis du ikke forsøker å stjele brudgommen fra venninna di. Usj. Er det rart verden kommer til å gå under. Ginnifer Goodwin vil ha Kate Hudsons kjæreste Colin Egglesfield. Jaja. 2011.

Historien om oss

TV2 Livsstil 23.10

story of us, the

Bruce Willis og Michelle Pfeiffer har det unødvendig trist.

terning 3 liten Bruce Willis og Michelle Pfeiffer går rundt og steinfjeser hverandre uten gyldig grunn. Ingen må tro at dette handler om noe annet enn selvfølgeligheter. Egentlig ønsker man å råde det surmulende ekteparet til å jobbe noen år i tungindustrien eller omsorgsvesenet for at de skal lære seg takknemlighet. Men det er ikke sånn folk er. Hvis de får en stein i skoen, eksisterer ikke livets mirakel lenger.

«The story of us» er deprimerende og småsleip, men den er også allmenngyldig på den samme uforpliktende måten som kakeoppskrifter i ukeblader hos tannlegen. Man vet at de funker, men for de andre. De som kjøper sånt. 1999. 1 time, 32 minutter.

Face/off

Max 21.30

faceoff

John Travolta og Nicolas Cage blir hverandre.

terning 5 liten Mirakler skjer. «Face/Off» har kanskje den beste historien i en rein actionfilm noensinne, og den er skrevet av de to som laget manus til «Darkman III» (jeg gidder ikke en gang nevne navnene). Sosialdemokratiet er nå blitt så verdensomspennende at alle kan få ting til. Gro forårsaket det.

Nicolas Cage spiller superskurk med en dreven, sjølsikker særhet som han antakelig får så sterkt endorfin-overskudd av at polene smelter når han dusjer etterpå. John Travolta er verdens kjedeligste politimann. Han furter over fortida og ligger ikke med kona, den verdig ventende hesjestauren Joan Allen. For å få greie på bombe, tar Travolta den halvdøde Cages ansikt og hans personlighet. Cage våkner ansiktsløs i grønnsaksbua og stjeler Travoltas tryne. Det er Tiggerprins-syndromet om igjen, med kjusen watts forsterker og Volum 11.

Hong-kongen John Woo er kjent for voldsballetter så fantastiske at fine fruer fniser på midterste rad. Her utvikler han mer av seg. I «Face/Off» finnes ekte fortvilelse, sorg og lojalitet. Woo er plutselig blitt en fingernem følelses-ekvilibrist, han behersker også sansenes akrobatikk og får til en film som gjør vondt når du ler.

Dessuten. Som i «Donnie Brasco»: Personligheten er en syltynn ting. Derfor klamrer folk seg så desperat til den. «Face/Off» er en lek med ansikter og oppførsler, og hvis du fordyper deg lenge nok i den, vil du antakelig oppdage påskebudkapet et sted på bunnen.

For de særskilt innvidde: Da Nicolas Cage er blitt jet-satt bevisstløs mot viftenettingen, sier Travolta: «Det later til at Elvis har forlatt bygningen». 1997.

Rush hour

Max 00.25

terning 3 liten Jackie Chan møter den amerikanske komikeren Chris Tucker i en heseblesende komi-krim-action der FBI dummer seg ut og handlingen ellers blir uvesentlig, selv om de skal få tilbake kidnappet datter. 1999. 1 time, 35 minutter.

The sisterhood of the traveling pants

FEM 21.00

sisterhood of the traveling pants2, the

Akexis Biedel bruker ikke bare jeans.

terning 4 liten Jeg så aldri eneren, og jeg var sikker på at den anstrengende tittelen skjulte en snuppefilm som ville få «High school musical 2» til å se som en Herman Hesse-filmatisering. Sånn var det ikke. Men denne underholdningen er ikke for gutter, og den er ikke for kvinner som kan skifte sikringer. Man bør kunne verdsette begrepet venninner i overdoser uten å bli skremt eller brydd. Man bør kunne oppfatte deling av dekorerte jeans som en kul omgangsform.

Filmen handler om fire jenter som på tross av fysiologiske forskjeller kan bruke samme buksene. Denne sommeren havner de på fantasifullt forskjellige steder og opplever undrende ungdommelig sjelerift. Den ene finner igjen en bestemor som pappa gjemte bort. En blir plutselig teatersuksess i Vermont med Kyle MacLachlan som sjef. En graver lik i Tyrkia, mens den heldigste får tegne en naken mann.

Det som i starten av filmen fortoner seg som uanstrengt verbal småjogging, utvikles etter hvert til søte dagbok-skildringer av romantiske jenteliv. Det går an å skjønne underholdningsverdien.

Til slutt møtes de i Mamma Mia-land, men de synger ikke. 2008.

Striptease

FEM 23.20

striptease

Demi Moore gjør mer enn å strippe.

terning 5 liten «Striptease» er en hyggelig og enkel film, laget etter Carl Hiaasens skjære-skrikende satire, det er med mye kropp, det er med rare ting, og det er all grunn til å kose seg på den foreløpig folkelige måten som av og til følger med St. Hans-feiring på Hankø. Moralsk og feministisk er den også. Demi Moore i hovedrollen sammen med Burt Reynolds og Armand Assante. 1996. 1 time, 55 minutter.

Once

TCM 21.00

once

Og så treffer de hverandre og lager musikk i Irland.

terning 4 liten Irsk film om en støvsuger-reparatør som treffer tsjekkisk roseselgerske, og så blir de så forelska i hverandre at de bestemmer seg for å spille inn en plate sammen. John Carney regisserte, hovedrollene er ved Glen Hansard og Marketa Irglova. Laget i 2006.

Fredag 26.8.– Fæl fredag, men Michael D. forelsker seg i førstedama

 

The sentinel

TV6 22.30

terning 4 liten En uvanlig vanskelig fredag. NRK2 har valgt seg den store pasientfilmen om Hitler, som egentlig ser ut som en komedie, Bruce Willis spiller på en måte sin egen untergang, TV2 Livsstil har valgt en romantisk komedie om barn som blir blindet for å tigge. I Uvesentlighetens Fredag må vi derfor til Det Hvite Hus, der en søt Secret Service-ansatt forelsker seg i kona til presidenten, som er Kim Basinger. OK. Den slipper Hilary, men det blir verre hvis huset til de hvite invaderes av familien Trump. Det kan bli veldig spesielle presidentfilmer hvis Trump vinner. USAs politikk blir nok helt lik, men filmene blir annerledes.

Men til filmen.

sentinel, the

Enda et benkebilde. Michael Douglas og Kim Basinger.

Denne filmen ble på en måte laga i den behagelige forstaden For Enkelt. Michael Douglas spiller en Senior Servicemann som elsker Førstedama mens han beskytter Presidenten, og Kiefer Sutherland har hevntanker om den eldre kollegaen. Feil folk vil ta livet av Presidenten av feil grunner. Douglas må dodge fortvilet rundt som ekstremt urimelig mistenkt.

«The sentinel» kunne vært en snedig thriller, som overrasket sjøl de nettbaserte konspirasjons-paranoistene til slutt ved at førstedama viste seg å være den kjønnsopererte sønn til Ceausescu. Sånn ble det aldri. Handlingen er streit som en episode av «Presidenten». Likevel vil du nok se den. De fleste blir tiltrukket av skuespillerne, og de vil hygge seg med et fotkjapt yrkesdriv som strutter av kunstig adrenalin og imiterer imitert virkelighet.

Det foregår mye hurtig dressgåing i «The sentinel». Folk samtaler med den muskelknytte delen av stemmebåndet, og kameraet haster av gårde slik kameraer skal når kodekjeftende Secret Service-folk ledsager presidenter i hotelltrapper. Replikkene skifter mellom det tv-banale og noen rå småkjappiser. Det vanlige har inngått en uproblematisk allianse med det eksklusive, og filmen vil underholde alle som ikke insisterer på å være han i salen som på død og liv skal tenke seg om.

Michael Douglas har det nasjonale ørneblikket på plass over et offensivt underbitt, men man skjønner aldri hvordan det skjedde da denne lojale presidentens mann for første gang lurte pastellene av Kim Basinger som presidentfrue. Stemmen hennes murrer riktignok som en spesielt vellykka eggløsning, men romansen føles feil. Kiefer Sutherland ser etter hvert så resolutt ut at han burde leie seg ut som statsminister til trengende land som Norge, og Eva Longoria medvirker mest for at ingen skal tro at de ser en god film og følgelig forlate salen.

Jeg ville helst ha sett Douglas i jungelflekkete khaki, og jeg ville ha foretrukket Sutherland iført skitne armhuler, men OK, hvis de på død og liv vil se ut som ONS-deltakere, så gjerne for meg. Jeg ville også vært lykkeligere om det viste seg at Tony Blairs hustru sto bak attentatplanene. Men kan vi velge? 2006.

MacGruber

NRK1 02.25

macgruber

Parodiske Will Forte og Kristen Wiig.

terning 3 liten Actionkomedie fra 2010 med Will Forte, Kristen Wiig, Ryan Phillippe, Val Kilmer og Powers Boothe. Det er nok en slags McGyver-etterlikning, for hovedpersonen skal ordne opp med en fiende som har fått tak i kjernefysiske våpen. Han heter Dieter von Cunth. Will Forte er bare kjent fra Saturday Night Live.

Der Untergang

Norsk NRK2 21.40

untergang, der

Hitler er ikke frisk. I hele fjeset.

terning 2 liten Da den krumbøyde Adolf Hitler og kona hans omsider tar mot til seg og begår selvmord i Berlin-bunkeren, gjør det mindre inntrykk enn avliving av aldrende hund. I to og en halv time får vi følge føreren og hans forskrekka stab mens det går merkelig langsomt opp for dem at krigen er tapt og at de kan vinke til russiske soldater. Det føles helt likegyldig. Noen viser meg verdenshistoriens råeste idioter og lager en slags soulsåpe av dem.

Dessuten finnes det ingen gåter rundt Adolf Hitler. Han er en utsnakka gubbe. Men fremdeles har ingen laget filmen som forteller om de merkelige menneskene som fulgte ham – et historisk lemen-løp som bare blir rarere og rarere jo mer man tenker over det.

I «Der Untergang» myrder fru Göbbels sine barn én etter én, og de var mange. Sammen med mannen sin er hun på sett og vis den nasjonalsosialistiske galningen i filmen, og de andre fortoner seg som nesten-normale uniformsstatister i verdenshistoriens globale kripskorps. The Universal soldier. Really not to blame.

«Der Untergang» har ingen holdning, bare handling. Hitler skildres som en pittoresk Parkinson-pasient eller en Dickens-skurk. Du kunne ha funnet ham i det eksotistiske bak-London eller ved en pubdisk. Bruno Ganz spiller ham på skuespillervis; detalj-besatt og uten egentlig mening. Alexandra Maria Lara besjeler den unge sekretæren med en klarøyd uskyld som kunne vært henta fra en nazi-plakat. Mot slutten sykler den ubesmitta nazidama og den lyshåra guttungen på samme sykkel inn i en gulnende framtidssol, en uanstendig optimisme som kunne vært laget for Mel Brooks oppdikta musikal «Det våres for Hitler». Dette er sånn tv-serier skildrer folk: De nistirrer på det banal-psykologiske og det opplagte og analyserer ingenting.

Filmen foregår nesten bare inne i bunkeren i Berlin. Skal Hitler og folka hans flykte, og hvor kan de dra? Føreren gir meningsløse ordre med høy stemme, men er også en underlig snill onkelolding på 56 år som krøker seg rundt og ser på de unge med tårevåt sympati. Innimellom får vi se hvordan Berlin og Berlins befolkning blir langsomt ødelagt. Massive menn i grønt tar oppgjør med seg selv og sine. Den gode lege med stålblikket hjelper til på lasarettet og sager beina av hylende menigmenn.

Mange vil sikkert ha glede av dette, fordi de tror at historiens flik er løftet til side sånn at de får ta del i årets Hitler-reality. Sånn er det ikke. Dette er en ganske vanlig sentimentalisering av personer fra historien, og den forteller ikke mer om virkeligheten enn «Alexander». Mange vil også ha glede av Bruno Ganz’ rolle fordi den er så detaljrik. Det er dem vel unt.Hitler: Bruno Ganz utbroderer den fallende føreren. 2004.

Cop out

Norsk TV2 24.00

Cop Out

Tracy Morgan og Bruce Willis på tur med Anana.

terning 2 liten Noen har laget en mann av Whoopi Goldberg og kalt ham Tracy. Han ser ut som en mislykka trolldeig-versjon av Eddie Murphy og snakker som Chris Rock med halsbetennelse, og han er omtrent like morsom som synet av en drolt i døpefonten.

For mange år siden trodde folk at Kevin Smith var en kul regissør, for han laget filmer der togangs-tapere i svart hvitt snakket naiv-vulgært storbysnakk på Kvadrat. Så gjorde han «Jersey girl» som var antenneløs og pinlig. Etter det regisserte han «Zack and Miri make a porno», som var ille tilredt humor. Fordi jeg har lengta etter en skikkelig parhest-komedie siden «Stake out» forsøkte jeg å like den siste filmen hans så intenst at jeg tvang fram simulert brystlatter som kan være usunt for bronkiene og forårsaker at du ikke får lov til å abonnere på Morgenbladet. Det nytta ikke. «Cop out» er en etnisk forurensa drittfilm, og Bruce Willis er dette årets tristeste banalitetsoffer. Sist jeg så ham var som øglete rektor i «Assassination of a high school president», og det var ikke akkurat noe du ville ha vist til John McClane for å få ham i bedre humør.

I denne filmen spiller Willis politimann og far til ei tolv år gammel jente som antakelig skal gifte seg med den irske fetteren sin siden familien heter Monroe. For å ta rotta på ekskonas nye rike mann skal han forsøke å skaffe 50.000 dollar til jentungens bryllup, og egentlig kunne han like gjerne fått i oppdrag å rydde opp etter BP i Mexico-gulfen.

Tracy Morgan spiller den sterkt tilbakestående partneren hans, og så skal han selge et eldgammelt baseballkort (ikke spør), men det blir stjålet av taktjuv-duden Seann William Scott og så er det i gang.

«Cop out» er en etnisk inflasjon der alle figurene snakker som klovnene på et Ku Klux Klan-julebord og hvor Scott blant annet viser med tunga hvordan det ser ut når avføring har kommet nesten ut av rompehullet.

Kevin Smith forsøker nå å tjene penger på et filmpublikum som er så primitivt at det kan skrelle bananer med tærne, og han er ganske deprimerende. 2010.

Rush hour

TVNorge 21.30

rush hour

Chris Rock med Jackie Chan. Det var det.

terning 3 liten Jackie Chan møter den amerikanske komikeren Chris Tucker i en heseblesende komi-krim-action der FBI dummer seg ut og handlingen ellers blir uvesentlig, selv om de skal få tilbake kidnappet datter. 1999. 1 time, 35 minutter.

Dr. Dolittle 2

TV3 17.25

dr. dolittle

Edie Murphy som hestehvisker.

terning 4 liten Den eksentriske dyresnakkeren Eddie Murphy er blitt en streit familiefar og oppfører seg som onkelen i «Fresh prince of Bel Air». Denne gang skal Dr. Dolittle forsøke å redde skogen fra de som vil hogge trær. For å klare det må han få en sirkustrena showbizbamse til å oppføre seg som skogens dyr og inseminere en frittgående frøken Bjørn. Det gjør han i kompaniskap med en gjeng data-konstruerte pinup-dyr som er så sjarmerende at de vil kunne få joggere til å like bikkjebærsj. Burde vært bedre historie. 2001.

Transporter 2

TV3 21.00

transporter 2

Kate Nauta med Sabeltann-bh.

terning 2 liten Jason Statham var en kul fyr i «The transporter», og den fransk-amerikanske actionoverdrivelsen ble raskt en kultfilm på DVD, med svidde franske michelin’er – bildekk, ikke mat. Men suksess suger. «The transporter 2» er den dummeste actionfilmen så langt i år.

Jason er den samme streite sjåfyren med stivskjorte og mods-personlighet. Nå kjører han liten gutt i Miami. Barn passer ikke i actionfilmer. For det første blir vi nervøse på dramamåte i stedet for spenningsmåte. Dessuten føler vi at folka seifer dramatikken fordi det er for lett å bli bekymra for dødstrua seksåring.

Dessuten er filmen tarvelig. Først trues Statham av ei så sørgelig tynn pikunge at skjørtelinningen tilsynelatende sitter fast i puberteten. Deretter kommer filmens hoveddame som med en slags norsk bondehumor heter Kate Nauta. Hun er virkelig vulgær og går i tre kvarter rundt i noe som må være en gjennomsiktig Kaptein Sabeltann-bh fra Capone Kids og slikker på britens størkna Brut så siviliserte folk vil bli vegetarianere lenge.

Enda verre: Filmen har en lenkelaus, ukonsentrert historie som minner om de ukontrollerte handlings-utslippene i actionkomedier fra seint fransk sekstitall. Personene er så upoengterte at de vil dette ut av telefonkatalogen. Actionscenene er stort sett masete på en rote-måte som gjør at du ser etter Jif og Hoover. Luft-slåssinga er uelegant tvangstenkt og svever ikke. Det er ille når regissøren ikke en gang klarer å gjennomføre den gode ideen å tvinne folk inn i en brannslange som tyner dem når vannet blir slått på. Det er tragisk når ikke en gang rulleslåssinga i et fly i roll virker stilig.

La den passere. 2005.

The expatriate

TV3 22.25

expatriate, the

Lidende Aaron med Olga.

terning 3 liten En actionthriller om en fyr som mister fedrelandet sitt, på det viset at han blir unbourne på et vis. Aaron Eckhart har vært CIA-agent. Plutselig en dag oppdager pensjonisten at de vil drepe han og dattera hans. Så må han lure de smarte og slå de usårbare og i det hele tatt forsøke å bli en del av landet igjen. Olga Kurylenko spiller antakelig ikke dattera. 2012.

Indiana Jones og det siste korstog

Viasat4 22.00

Indiana Jones og det siste korstog

Tidenes far og sønn: Sean Connery og Harrison Ford.

terning 5 liten Dette er den tredje filmen om Indiana Jones, der vi både får møte River Phoenix som den unge Indiana og Sean Connery som far hans. «Indiana Jones og det siste korstog» begynner og slutter som en western. I starten er River Phoenix unge Indiana (som egentlig heter Henry, viser det seg) med storvokst lugg og en speiderberedt uvørenhet som får det til å svinge skikkelig når han jages på hesteryggen eller på togtakene. I slutten rir en gammel og sliten Indiana sammen med slekt og venner inn i solnedgangen og blir borte for alltid.

Filmens geniale vitaminpille heter Sean Connery. Han spiller gamle pappa Jones, en skrivebordsfilosofisk vitenskapsmann med bøttehatt og koffert. Den forvirrede far tilfører filmen den sorten klønete kvinnelighet som Kate Capshaw ivaretok så nydelig i «Indiana Jones og de fordømtes tempel» og overflødiggjør forsåvidt ei vital dame. Alison Doody får mest stå stille og være pikant problematisk, fordi far og sønn oppdager at de har delt skjød helt annerledes enn fedre og sønner pleier. Men det virkelige kjærlighetsparet i filmen er Harrison Ford og Sean Connery, og den romansen har Spielberg et energisk og begeistret håndlag med. 1989. 2 timer, 10 minutter.

Dragon: The Bruce Lee story

Viasat4 00.20

terning 2 liten «Dragon: The Bruce Lee Story» er en pinlig amatørmessig biografisk film basert på boka til kona hans. Den forteller om hvordan Lee kom fra Hong Kong til Hollywood og ble dårlig behandlet av amerikanerne. Innimellom en god del latterlige slåsskamp-scener. Hovedrolle-innehaveren Jason Scott Lee er ikke slektning. 1993. 1 time, 55 minutter.

The rock

TV2 Zebra 21.00

rock, the

Ikke klipp denne mannen!

terning 5 liten Et lyspunkt. Sean Connery og Nicolas Cage er egentlig et komediepar. Begge to spiller en streit actionfilm som om de forsøker å gi munterhet og nytt håp til oppgitte gallesteinspasienter, ferdigstekt ribbe og hele århundrer.

Connery ser på verden med en langsomt inntrengende ironi. For ham tilhører alle vi andre antakelig den endeløse intellektuelle puberteten, så derfor står vi skoløse i Kierkegaardsgata og snakker om nakne pandaers betydning for et sotfritt Barentsburg. Den edelt aldrende skotten har øyne som tilhører en diamantbasert robot eller et ukjent rovdyr som kvinner går til psykolog for å få ut av drømmene sine. Noen ganger når du ser inn i blikket hans, får du følelsen av at Gud bare skapte èn mann, og resten av oss kommer fra Evas kravebein eller Intersport-katalogen.

Nicolas Cage bestemte seg en gang for at han tilhører Coppola-familien og følgelig ikke kan si en eneste setning som om den skulle være hentet fra «Gudfaren». Han gir nytt liv og ny mening til det amerikanske språket ved å radbrekke intonasjonen så ekstremt at han kan bli innført som offisielt sidemål. Cage er en slags primalskrik-skuespiller, og han har forlengst innsett at naturligheten bare finnes blant hyklerne; en setning skal helst sies sånn at stor uro oppstår.

«The rock» handler om at en kvalm og redd FBI-agent reiser med verdens mest bortgjemte politiske fange til Alcatraz’ infløkte innvoller for å hindre at en sentimental høyre-ekstremist utsletter San Francisco. Det er moro hele tida. Hele tida. 1996.

Slumdog millionaire

TV2 Livsstil 21.00

slumdog millionaire

Lidende indisk barn til underholdning.

terning 3 liten Dette er antakelig ett av de voldsomste og mest henførte romantiske dramaene jeg har sett, men combo-en er sjuk, så jeg vet ikke riktig.

Filmen starter med skildringen av indiske slumbarn som ganske kvikt blir morløse og må klare seg i en fargerik utstillingsfattigdom.

De livnærer seg av klassisk barnesmåsvindel, de blir misbrukte, en av dem blindes for å være tigger og Jamals elskede barnekjæreste sendes til horestrøket. Fordi jeg er en naiv filmkikker, fikk jeg lenge følelsen av å se oppstemt politisk porno av den innsmigrende Stokka-sorten som ved hektisk sentimentalitet skal smelte sjelene våre om til knekk sånn at de aldri skal kunne brukes til noe fornuftig.

Men det var feil. Altfor seint skjønte jeg at «Slumdog millionaire» er inspirert av Bollywood-hypen (India har overtatt etter salsa-perioden), og at den skal ende med at Universets mest fortjente elskeder endelig får hverandre mens fargerike indere hengir seg til regnvåt, rytmeglad massedance i gatene.

Vel. Ungdommen er vakker. Ingen tvil om det. Men uheldigvis det finnes bare én minneverdig person i filmen, og det er den lille gutten som fikk øynene kokt av tigger-halliker fordi han kunne synge. Etter ham og etter presentasjonen av en ufattelig barnemishandling er det i grunnen uinteressant om den tungøyde millionær-spilleren klarer å rive barndomskjæresten ut av gategangsternes klamme klør.

Strukturelt består Danny Boyles drama av to konfrontasjonsmiljøer og en bråte manisk gjentakende tilbakeblikk.

Historien starter med at Jamal blir forhørt av det indiske torturpolitiet fordi de tror han juksa i «Vil du bli millionær». Vi får se den ekle spørreleken, vi får se at han klarer spørsmålene – og handlingen tar oss tilbake til den tragiske oppveksten som gjorde at han tilfeldigvis kunne svarene.

Politimannen blir gradvis fascinert av den nesten englesnille unge mannen, og torturen viker plassen for respektfull interesse. Troverdig er det ikke, men OK, dette er et romantisk kostymedrama. Ikke glem det.

De fattige er med fordi man blir følelsesmessig oppvarma av dem og griner med tordenværdigre menneskelighetstårer da slutten kommer og befrir oss fra all skyld.

Dette er pinlig som en samleutstilling av vestlighetens døgnflue-engasjementer i det vekslende vonde i verden. Men rørende er det også, og jeg er egentlig sjokkert over at jeg likte filmen så godt som jeg gjorde, for jeg trodde jeg hadde bedre vett. 2008.

Footloose

TV2 Livsstil 23.20

footloose

Kevin Bacon og Lori Singer var sjukt unge.

terning 5 liten Denne opprørske dansefilmen fra 1984 har med en rekke kjente skuespillere og er egentlig både underholdende og frisk hvis man ikke tar den alvorlig. Kevin Bacon kommer fra storbyen til intolerant småby, treffer Lori Singer som er datter av den puritanske presten John Lithgow og ikke får danse. Bacon danser voldsomt. I andre roller Christopher Penn, Sarah Jessica Parker, Dianne Wiest. Forsterket aktualitet i en tid da kvinner faktisk ikke bør danse, for dans kan legitimere voldtekt. 1984.

På farlig grunn

Max 23.30

on deadly ground

Steven Seagal med skjult hale.

terning 3 liten «On deadly ground» er en litt pinlig miljøvern-action med og av Steven Seagal, men selve handlingsscenene er greit laget, og filmen er underholdende på en litt dum måte, fordi det går an å flire av den. Seagal spiller en bombeekspert som tar parti for eskimoene i Alaska mot det store selskapet og mot Michael Caine, som likner sin egen dødsmaske. Joan Chen spiller eskimo. 1994. 1 time, 38 minutter.

Sisterhood of the traveling pants

FEM 21.30

sisterhood of the traveling pants, the

Jeans på farten.

terning 4 liten Skummelt: Denne filmen handler om at fire venninner finner en måte å holde kontakten på på tross av at venninner er den åttende landeplage eller den femte apokalyptiske rytter. De sender rundt et par jeans til hverandre. Ukjente folk. Laget av Ken Kwapis. 2005.

Torsdag 25.8.- Ut i naturen med Benicio Del Toro

 

The hunted

Max 21.15

terning 4 liten I nøden spiser fanden pølser fra slaktetiden. Neida, jeg har aldri slakta «The hunted», men den er litt rar. På den annen side. Ikke mye å velge mellom rett før helge-kanalene overfaller oss med sin bulemiske filmbegeistring, og siden 2003 er Benicio Del Toro blitt enda mer en kult-skuespiller enn han var, og veldig mange mennesker som aldri ville ha likt en mann som het Tom Brown, kan tenke seg å se film bare for Benicio. Det er OK. Dessuten er naturen med. Naturen skal være med om høsten. Da kommer folk ned fra Galdhøpiggen, som er blitt den nye Dyreparken, og går i skogen. Det gjør filmen og.

Til filmen.

hunted, the

Benicio Del Toro og Tommy Lee Jones er veldig uenige i skogen.

Tre spøkelser svever tungt elde i denne merkelige actionfilmen. Tommy Lee Jones kan aldri helt legge bak seg rollen fra «Jaget»-filmene, der han er den kule politimannen som organiserer forbryterjakt på den abrupte machomåten sin. Han måtte få én film til. William Friedkin er mannen som fant opp volden på film med «Eksorsisten» og «Brennpunkt New York» tidlig på syttitallet. Han gjorde mye vas etterpå. Også han ville ha en ny sjanse i sitt 68. år.

Det tredje spøkelset: Rambo. Vi slipper aldri unna den underbevisste lengselen etter en ny Rambo-film. I denne spiller Tommy Lee Jones både politimann og dagpappaen til en løpsk drapsmaskin. Det uryddige mennesket Benicio Del Toro er en dyrevennlig og sur eks-CIA-er som farer rundt i storskogen og utrydder hightech-jegere. Da politiet kommer, blir den nevrotiske massemorderen en av de uovervinnelige, og bare Tommy Lee kan ta ham igjen.

Vi husker da Richard Crenna sa i «First blood»: – Gud skapte ikke Rambo, jeg gjorde.

Sånn snakker Tommy Lee også om sin steingalne protesjé, og vi liker ingen av dem.

Utendørs-bildene er fantastiske. Naturen er blitt blågrå, og menn beveger seg i den som pantere. Men det skjer bare tull. 2003.

Bad teacher

TV3 22.30

bad teacher-2

Cameron Diaz er den slemme læreren. Men matte kan hun antakelig.

terning 3 liten Nei, dette gadd jeg aldri se, sjøl om hva som helst. Handlingen går ut på at Cameron Diaz spiller en jobbtrøtt lærer som må vende tilbake til skolen for å skaffe penger til puppe-kirurgi etter at hun ble dumpa av rik kjæreste. Jason Segel og Justin Timberlake deltar med små kvanta av sin troverdighet, og filmen er regissert av Jake Kasdan, og han er faktisk sønn av Lawrence Kasdan. 2011. Det var varsla en toer.

Indiana Jones og de fordømtes tempel

Viasat4 22.00

indiana jones og de fordømtes tempel

Jeg gjentar: Harrison Ford er en helt annerledes akademiker.

terning 5 liten Jeg tror vi skal se en Indiana Jones-film i dag og. «De fordømtes tempel» har Kate Capshaw som ble fru Spielberg, og hun hyler som en av de fordømte gjennom flere timers India-reise. Men mytrene sier at hun faktisk måtte lære å skrike.

Inderne reagerte på denne filmen, for den framstiller kulturen deres som ond og primitiv. Dessuten spiser de apehjerner rett fra kraniet. De ble forøvrig laga av bringebærsaus. Jeg så filmen første gang i London på en kino som jeg tror het Odeon eller noe sånt og hadde så behagelige seter at Norge føltes som et tilbakestående taburettland. Ved siden av meg satt en urimelig oppstasa inder i diplomatdress. Han lo ikke én gang.

Jeg tror jeg ville ha ledd på en film som framstilte vikinger som idioter.

Vi tåler mer, vi nordmenn.

«Indiana Jones and the Tempel of Doom» ble som kjent laget for nøyaktig mange år siden, men det føles som om den har vært her bestandig. Harrison Ford spilte sin andre rolle som Indiana Jones og reiste altså til India der lokale stammer drev med menneske-ofring som den svepesvingende arkeologen måtte gripe inn overfor. Kate Capshaw spiller sangerinne og venninne, og hun ble mye seinere gift med regissøren Steven Spielberg. Man skal heller ikke glemme den lille elefanten. Og Short Round. Og flyhoppet med gummibåt. Her er det mye stas. 1 time, 45 minutter. 1984.

Still life – Sanxia haoren

TCM 21.00

sanxia haoren still life

En kinesisk by forsvinner når entreprenørene overtar.

terning 5 liten Velrenommert kinesisk film (Hongkong) om en by som gradvis blir utsletta fordi kineserne bygger en diger demning. Vi følger en mann og ei dame som kommer dit på leting etter ektefellene sine, og de får oppleve hva som skjer når et samfunn går i oppløsning. Filmen ble valgt til beste film på Venezia-festivalen i 2006.

Onsdag 24.8.– Og så ser vi noe som minner om Mandagsfilmen

 

Indiana Jones: Jakten på den forsvunne skatten

Viasat4 22.00

terning 5 liten I riktig galne dager hadde NRK noe som het Mandagsfilmen. Før video-kassettene kom, var det hjemmekino-tilbudet i verden. Tanken er nifs. I Mandagsfilmen ble det vist filmer som var 20 år gamle eller mer, så NRK laget et begrep som dekket gjensyn med det avfeldige. Folk likte Mandagsfilmen, men hadde et humoristisk forhold til den som begrep, akkurat som at folk lo seg skakke av Fjernsynsteatret, som de stort sett ikke likte i det hele tatt, sjøl om akkurat disse forestillingene i svart hvitt muligens er det mest vellykka NRK noensinne har drevet med. I dag skal vi se Onsdagsfilmen. Den vises på Viasat4, og den er 35 år gammel.

Men til filmen.

jakten på den forsvunne skatten

Harrison Ford var en særegen akademiker. Dessuten fantes det også menn på Universitetene før.

«Raiders of the lost arc» var umiddelbart en suksess. Jeg kan ennå huske at jeg gikk ut av kinoen med en følelse av hatt og lærjakke, og at jeg måtte gå en lang omvei hjem for å bli kvitt illusjonen om at jeg var en eventyrer.

George Lucas fant ideen om en arkeologhelt fra det gode 1930-tallet samtidig med ideen om «Star wars». Han utviklet den sammen med Philip Kaufman som kom på ideen med den hellige gral. Både Steven Spielberg og George Lucas var heftige tegneserie-fans, og den fantastiske åpningen på «Jakten..» er respektfullt lånt fra en Donald-historie av Carl Barks fra 1959, da de to regissørene var 15 og 12 år. Donald, nevøene og Skrue utforsker et tempel og blir utsatt for omtrent det samme som Jones.

Filmen er tenkt som en B-film fra gamle dager. Arkeologen beholder hatten på uansett, for det gjorde gentleman-helter fra trettiåra. Dette er en helt annen form for romantikk enn den kule, kalde syttitalls-realismen, og jeg innbiller meg at den bistre, uforsonlige helten Indiana Jones ble til fordi de to lekende mennene Spielberg og Lucas lengtet tilbake til en enkel mysterietid da menn var menn og de reiste rundt i en eksotisk verden der de slo lokalbefolkning. Det er en enkel, imperialistisk uskyld i historien. En utdannet hvit amerikaner burde egentlig ha turnert den tredje verden med unnskyldninger og u-hjelp. I stedet driver han gravrøveri på vegne av museer i USA.

Å lage film i 1980 var noe helt annet enn det er i dag. Nå gjøres alle vanskelige scener på computer. Spielberg brukte åtte uker på å filme biljaktscenen der Jones ramler under lastebil og dukker opp på den andre sida. Scenen er en hyllest til Yakima Canutts stunt i John Fords «Stagecoach».

Når filmen i dag står som noe av det mest vellykka som er laget, er det også fordi filmen ble skapt av filmkunstnere som brydde seg om små ting og tok seg tid. Filmen består av detaljert treffsikkerhet. Det finnes ikke tomt publikumsfrieri i den. Takk. 1981.

Hellboy II: The golden army

NRK1 00.25

hellboy II the golden army

Ron Perlman i et fint øyeblikk med Selma Blair.

terning 5 liten «Hellboy 2» burde egentlig ikke blitt laget, men den ble faktisk bedre enn eneren. Dere kunne ha sett den, om det ikke var for at den vises fra halv ett til halv tre, og dere trenger søvn.

Den andre Hellboy-filmen er mye bedre enn den første Hellboy-filmen, og grunnen må være at regissøren Guillermo del Toro så Harry Potter på himmelen og oppnådde magisk-realistisk vekkelse. Her myldrer så mye av mangt at du ser deg om etter en antropologisk rydde-ekspert fra UDI.

Filmens eneste svakhet er at Hellboy krangler med ilddama Selma Blair, til irritasjon for oss som hater samlivstrøbbel mer enn avdelingsårsmøter, tannsteinrensing og rektalkirurgi. Til gjengjeld forelsker den 3PO-aktige fiskeprinsen seg i et satanistprinsesse, og de har det fint sammen.

Prins Nuada ser ut som en av Sand-brødrene og deres utrolig effektive balsam, og han har med seg et monster som minner litt om Atle Antonsen. Prinsen er en humørsjuk og lite tolerant dimensjonsturist som vil ha siste biten av den kongekrona som skal gjøre ham til verdenshersker uten å konkurrere med Hillary Clinton.

Ettersom den anakronistiske harry-mannen Hellboy jobber for FBI-frikene, blir det hans oppgave å sørge for at prinsen ikke lykkes. Kampen mot den hobby-norrøne dødsreligionen blir ganske vittig. Blant annet disponerer bleikingene edderkopp-liknende likspisere som stormer inn i tusener, henrykt sultne som sydenreisende og koldtbordgjester.

FBI-frikene får en ny sjef som ser mest ut som en Jeunet-oppfinnelse, og iført Schufftein-briller begir de seg ut i Brooklyn for å finne storbyens gjemte tusser og troll. Blant annet finner de King Kong-imitasjonen Elemental, som blir til av ei våt hoppebønne.

Dette er King Kong, Star Wars, Harry Potter, X-men, De fantastiske fire og NRKs «Ugler i mosen» i samme setning. Frodigere blir det ikke. 2008.

Barney’s version

TCM 21.00

barneys version

Paul Giamatti stikker av fra brura i bryllupet. Det er Barneys versjon.

terning 5 liten I «Barney’s version» spiller fintenkernes yndlings-teddy Paul Giamatti en selvisk og småsutrende Henrik den åttende fra Canada. Da den elskede Miriam omsider har forlatt ham for en klinisk kjedelig fastlege, sitter han og tenker tilbake på et umoralsk liv. Det er stiligere enn du tror, for det er ganske besnærende å følge en drittsekk. Han har alltid hatt det hensynsløst interessant, han har ofte levd som en lykke-diagnose og han har alltid et helt relevant behov for å si unnskyld med vittige formuleringer. Umoralske mennesker er ofte kule folk.

Barney er opprømt og halvfull. Først gifter han seg med et gravid bohemvrak som dør fra ham, så gifter han seg med en skrikende familiejødisk Minnie Driver som slekta fant – men midt i sitt andre bryllup oppdager satyren Miriam, som spilles av den ugudelig sympatiske Rosamund Pike. Barney forlater brura og bryllupsgjestene og foreslår at de skal rømme til Paris. Det er ikke fint, men det er befriende på samme måte som livet etter døden.

Dessuten blir doldisen Heine sitert: «Gud vil tilgi meg. Det er tross alt jobben hans». Heine sa det rett ut. 2010.

Morvern Callar

TCM 23.10

morvern

Samantha Morton likner en form for søvn.

terning 2 liten «Morvern Callar» er ikke en film som går rundt grøten. Den bader i den. Når vellinga står så høyt over visiret at ikke en gang de visjonære vil se poengene lenger, legger historien seg fornøyd ned og ånder ikke mer. Ingen bobler røper at den noensinne var i live.

Samantha Morton (fra «Minority report») spiller ei så sløv jente at hun likner en form for søvn. Da kjæresten tar livet av seg, stjeler hun romanen hans, kutter opp kroppen hans og reiser til Spania. Ingen av disse tingene gjør inntrykk på henne. Ingen av noen ting gjør inntrykk på noen. «Morvern Callar» skildrer mennesket i det sosialrealistiske vakuumet der ikke allegorier gjelder, der ikke psykologier gjelder, der ingen følelser er gjenkjennelige, der ingen folk oppfører seg sannsynlig, der humoren har lidd en avmektig avgang og ingen adferd ser ut som høylys dag. 2002.

Tirsdag 23.8.–Til Flikseren med Robin Williams og sykdommene

 

Awakenings

Netflix

terning 5 liten Jeg innrømmer det. I denne håpløse tirsdagen, da morgenmørket var totalt som plutselig blindhet klokka fem, har jeg nok en gang gått til Netflix av nød. Det skjer ikke stort i normalkanalene, så i stedet har jeg lett etter en begrunnelse til å bruke flikserens tilbud av nittitallsfilm, et tiår som er like fjernt som begrepet «under krigen». Men OK. Jeg fant en søt film. Jeg fant en film som kommer til å røre ditt hjerte, som av ubegripelige grunner er blitt så grådig at det må røres hver dag, helst hver halvtime, helst i flere nettmedier, for at du ikke skal føle tomheten dette på som ulykke med potetsekk. Men OK. Det blir mørkt om morgenen. Let etter lys.

Til filmen.

awakenings

Robin Williams som lege, Robert De Niro som pasient.

Den som betviler ømheten og omsorgen i verda (uttales væ:ra og omfatter mesteparten av det du kan se fra stuevinduet) kan få troen på den utøvende menneskeligheten tilbake av Robin Williams’ lille nevrolog, en mann som egentlig bare turde tro på leddmarker og hybelstillhet, men ble overmannet av medmenneskenes sårbarhet til også å bry seg om folk. Sånn skal det være.

Det er noe tillitvekkende paradoksalt med den betingede solskinnshistorien (regn mot kvelden) om legen som anvendte profesjonell stahet på oppgitte pasienter i 1969. På samme måten som Martin Scorseses Jesus-film handlet om en frelser som brukte sin egen svakhet som grunnlag for medfølelse, blir den klønete lille legens livsudugelighet drivkraften i hans evne og vilje til å ønske liv. De larmende livsdyrkerne, de storfaktede karisma-filantropene og helgedags-talerne overdøver ofte den innlevelsens enkelhet som skal til for at man virkelig utretter ting for andre mennesker og ikke bare snakker om hvor storartet det ville ha vært om man faktisk gjorde noe.

«Oppvåkningen» handler om det motsatte av snakkeri. Den handler om de små løsningene som skaper større løsninger og om det minimalistiske pragma som bereder grunnen for svære oppdagelser. Robin Williams’ lege oppdaget at Parkinson-medisinen Ldopa kunne brukes på pasienter som hadde sittet i koma i 30 år etter en virusinfeksjon. De våknet til live igjen og ble gjenforent med verden like tidsforskøvet som om de skulle være hjemvendte astronauter. Historien bygger på en virkelig hendelse ved Bainbridge-sykehuset i New York, og derfor inneholder fortellingen også den begeistrings-moderasjon som virkeligheten i økende grad er utstyrt med. Livet er et juletre. Før eller siden skal pynten av. Der opphører forresten all likhet.

«Oppvåkningen» er en film til å utprøve steinhjertet ditt på. Hvis det ikke smelter til brennende lava eller lettslikket smør når Penelope Ann Miller danser Robert De Niro forsiktig tilbake til kroppstrygghet i nittitallets vakreste dans, da kan du trygt gå ut i verden og si opp folk. 10 års aldersgrense. 1990.

Jack

Netflix

jack

Robin Williams som en barnlig fyr.

terning 2 liten Siden det er tirsdag skal det handle om Robin Williams en gang til, og siden det handler om Robin Williams, skal det også handle om sykdom. En merkelig og utenkt dramakomedie om en gutt som lider av den sykdommen at han eldes voldsomt fort, sånn at han snart er en 14-åring i mannskropp. Robin Williams spiller «Big» i en film som egentlig er en litt støtende tragedie, og det får ikke hjelpe om Francis Ford Coppola har regissert. 1 time, 45 minutter.

Den gode Will Hunting

Netflix

good will hunting, the

Matt Damon og Ben Affleck som ganske unge menn med framtid.

terning 5 liten5 Og mer Williams og mer sykdom eller omtrent. 5Psykiatrien er på mange måter en forsømt vitenskap, kanskje av samme grunn som magien ble det etter at Norsk Tipping var etablert. Evnen til å helbrede de som blir virkelig svimle i livets tredemølle er kanskje en begavelse mer enn en profesjon. De som virkelig kunne hjelpe, motiverer antakelig Vålerenga.

«The good Will Hunting» er en trøste-oppvarming for de nakne nattekalde og en velsigna enkel film om å finne det legendariske skåret i gleden og kanskje lime det på plass. Robin Williams spiller terapeut slik han spilte lærer i «Dagen er din». Han er en slags psykolog-alv i utkanten av Hundremeterskogen, et varmende lite stykke pelsdyr med ufarlige, snille Brio-øyne. Matt Damon og Ben Affleck ble verdensberømte på det stilige lille manuskriptet om matematikk-geniet Will Hunting som oppdages av universitetsprofessor Stellan Skarsgård og settes inn i alv av ligninger uten at noen tar hensyn til guttens foruroliga sinn. Manusforfatterne spiller kamerater i en foreldreløs aggresjonsverden der gjengjeldelsen kommer før fornærmelsen, og Damon bruker sin overlegne kombinasjonsevne til å forlegne alle som forsøker å hjelpe ham. Han skulle være en uløselig knute, fordi han kombinerer den intellektuelles arroganse og sosialtaperens sårbarhet. Men ta-ta-ta-ta! Så kommer skadeskutte Robin.

Gus van Sant har laget en ukomplisert følefilm uten for mange fakter. Damon og Williams får utprøve hverandres svakheter som om resten av verden ikke fins, som om de har venta på hverandre et sted på smertegrensen. Det er fint og rørende å se på. Det er oppmuntrende og nedroende og fantefikst i utformingen, samtidig som vi både lar oss imponere av Damons evner og uroe av hans forvirra kjærlighetsliv. Det kommer minst én god tårefilm i året, og denne fylte opp behovet i 1998. Folk vil føle at de skulle hatt tilgang til viljemannen Williams mens de venter i to måneders kø på psykolog-behandling. 1998.

Playing for keeps

Norsk TV2 21.40

playing for keeps

Gerard Butler spiller fotball på Stavanger-måten.

terning 2 liten Gerard Butler med det guttaktige truseblikket spiller en skotte i USA. Han har vært fotballspiller, og som alle vet, pleier Manchester United å forlange at spillerne gifter seg med brystfaste blondiner som siden blir sure fordi mennene sparker ball, og så drar de sin vei med ei formue.

Ekskona hans er Jessica Biel, som egentlig bare trives med motorsager og tunge våpen, og i denne filmen har så surt fjes at hun kunne ha skremt både dinosaurene og kometene.

Sammen har de en liten sønn, og han blir en slags samvittighetsfange for pappas følelsesliv og mammas fornærmethet, så en stund lurte jeg på hvordan jeg skulle holde ut med denne humoren. Jeg fant både ostepop og sjokolade på overraskende steder, men snopet forhindret ikke at sidelinja til Butler-barnets fotball-løkke fikk en opphopning av frustrerte fruer som antakelig hadde lest om orgasmen på ipaden sin og trodde hvert ord, også den dagbladgreia om å spise neper før og etter. Derfor ble de kåte som matroser og ville bedra ektemennene sine som en del av husarbeidet mens jeg spise sjokolade, men de fikk ingen Golgata, for verden liker utro kvinner. For eksempel spiller Judy Greer som en morgenrød vaginal-varsler (øynene hennes er så åpenlyse at du føler deg som en sjenert gynekolog), og hun er mammaen til Billy som er oppkalt etter Shakespeare mens mora antakelig stammer fra revebjellene. Dama minner også om rabarbra.

Butler utmerker seg som klønete far, for klønete fedre hører påsken til siden ingen kvinner ble korsfesta i de religionstimene jeg hadde, og de var mange. Dennis Quaid understreker maskulinitetens idioti ved å spille riking, og til alt overmål er han gift med den utroskapskåte seinversjonen av Uma Thurman, som i sitt førtitredje år ser uventa ut som resultatet av år med feil medisinering og bitterblogg.

Etter hvert skjer alt det der som skal skje, men vi som dyrker sannhet, renhet og doble konsonanter sitter igjen med et ubehagelig spørsmål: Regissøren Gabriele Muccino er en italiensk mann med plastfjes og Berlusconi-frisyre. Når han har laget en amerikansk film – får han stemme i Oscar-utdelingen da? Er det forklaringen? 2012.

Livet med Helen

FEM 21.30

livet med helen

Kate Hudson. Ei plage.

terning 2 liten Ok, det er endelig varmt, Vevatne har sagt at vi trenger lys og du kommer antakelig til å elske denne filmen med auene fulle av overflødighetstårer fordi du ikke har noen smak og syns det er ålreit at en kynisk Hollywood-forfatter gjør tre barn foreldreløse for å kunne lage en pussig komedie.

Men «Livet med Helen» er en uanstendig film hvis det finnes noe som heter anstendighet. Den går ikke an. Vi skal ikke kose med at unger mister mor og far sin i en familiekomedie.

Garry Marshall laget en gang en film om ei lykkelig gatehore som ble elsket av en lakenhviskende forretningsfyr, så han holder seg unna virkeligheten, for han har aldri sett noe som vi andre kaller virkelig. Barn er antakelig et fenomen som han kjenner av omtale, slik jeg syns jeg kan Hankø.

Men det er barneår i år, og alle skal liksom være Steve Martin. Snart kommer til og med Ben Affleck som improvisert superpappa. Kate Hudson er et nymotens påfunn med Mary Pickford-fjes, og uansvarlige pengetjenere har funnet ut at hun skal spille den forskrekka modellbyrådama som plutselig blir stemor til sin søsters tre barn.

Fra den scenen der den perfekte søstera Joan Cusack ikke får barna, aner du at moterypa etter hjerteblafrende anstrengelser skal bestemme seg for å levere ungene til henne fordi hun ikke føler seg verdig. Men er hun bra nok? Skal vi si det sammen? Er hun bra nok, eller?

Til og med meteorologer kommer til å gjette framdrifta i dette nedbørsområdet av selvfølgeligheter. Her er det riktignok ikke med ei søt gatehore, men protestantpastoren John Corbett (fra «Mitt store fete greske bryllup») har fått den rollen, og fra det øyeblikk du ser ham smile liturgisk og lurent, vet du at dette er en skojarfant med uventa køllebruk og mye klokskap under krusifikset.

«Raising Helen» består av en rekke nennsomt sammensatte sitcom-tablåer. De som syns de har sett Raymond Barone erstatte dødt kjæledyr med samme dårlige resultat som Hudson, har aldeles rett. Skuespillerne yter den virkelighetsfjernende søthet som preger en sann Garry Marshall-film, og på lydsporet er det tre sangnumre der folk beveger seg til musikk. Alt fungerer som resirkulert merkevare, men filmen er fjollete hinsides enhver nedtelling. Og det er egentlig for det at den ikke går an. Det er ikke søtt at småbarn sitter i kottet og griner over døde foreldre. Det er ikke søtt. Skaff dere et hjerte, for Guds skyld, og slutt å se sånn møkk. 2004.

Mandag 22.8.–Heisan, se hva katten Flix dro inn!

 

The happening

Netflix

terning 5 liten I dag skal vi ha Netflix-mandag, eller som man også kan si: «Hei, se hva katten dro inn!» Nylig lagt til, heter det hos flixerne. Grunnen er enkel, og jeg gidder ikke gjenta den. La oss være glad for at Netflix finnes og være lei oss for at videoutleierne ble borte. Hovedfilmen i dag er et Shyamalan-drama som jeg tror at de andre hater, men haterne skal vi ikke bry oss om, og historien om trærnes opprør er fantastisk naiv og en velsigna deilig demonstrasjon av det ubevisst panteistiske barnesinnet. Som Siri Kalvig skrev i Aftenbladet: «Naturen forsøker å gjenoppnå balanse».

Men til filmen.

happening, the

Zooey Deschanel og Mark Wahlberg må rømme fra naturen.

Sjefen for sjela er Shyamalan. Selv om hans siste (den gang) film egentlig er en slags «Haisommer» med sinte trær, gir den grunn til bekymring over det tvilsomme forholdet mellom kunstnere og politikk. Den amerikanske inderen har diktet en litt pinlig historie om at trærne er blitt så leie av menneskenes forurensning at de gjør opprør.

Det er ikke bare forferdelig utakknemlig av trærne som faktisk lever av den CO2-en vi masseproduserer. Som underliggende kunstnerisk alvor i en underholdningsfilm er det like stjerneteit som om «Poltergeist» ble framstilt som en avsløring av at TV er skadelig for barn. Vi lever i en tid da massepsykotisk politikk-hype i vesentlig grad har erstattet kritisk tenkning og patetisk plakatalvor i vesentlig grad erstatter flertydighet i kunst. Det føles som å være tilbake på den dachs-glade naivismens gründer-tiår på syttitallet.

«The happening» er ganske spennende som thriller, hvis man godtar Shyamalans form, som alltid er så pompøs at man føler trang til at en pasjonsprosesjon kommer stigende. Mark Wahlberg og hans bekjente stikker av fra New York da tilsynelatende luftsmitta Central Park-gjengere starter masse-selvmord. De leter seg fram til de vane-gales avsidesland, og så oppdager de etter hvert at naturen er helt på trynet.

I løpet av ferden blir det åpenbart hva en kunstner kan skildre og hva han burde holde seg langt unna. «The happening» er en fantastisk skildring av frykt, der de fornærma trærne blir en metafor for det meningsløse, udefinerte i den eksistensielle uroen. Så lenge filmen forteller den enkle følelseshistorien «noen kommer og tar oss, men vi vet ikke hvem det er», funker den som bevissthets-stimulans. I det øyeblikket den ramler ned på det utbrukte «vær snill med naturen»-temaet, dør filmen som om den skulle vært en UNICEF-kampanje.

For å si det enda tydeligere: Hvis en kunstner vil si noe om palestinerne, maler han ikke bilder av palestinere, han maler bilder av noe helt annet som får folk til å tenke på palestinerne. Det er forskjellen på sjel og kneipp. «The happening» er kneipp. 2008.

Adventureland

Netflix

adventureland

To hipstere blir til. Kristen Stewart og Jesse Eisenberg.

terning 5 liten Livet er et tivoli, og noen ganger er det gråtkvalt å komme seg fra barnekarusellen til pariserhjulet. Følsomheten er et problem for filmskapende mennesker, og oppvekstfilmene deres er sjelden stappfulle av herlige, overfladiske gevinster og god råd. De tuller mye rundt i masochismens myrlandskaper.

«Adventureland» er en sympatisk og søt og velspilt film om unge mennesker på midten av åttitallet, og de få som faktisk grein av kjærlighetssorg i Uviktighetens Tiår, vil ha glede av historien om den mumle-intellektuelle sommerjobb-nevrotikeren Jesse Eisenberg.

Eisenberg spiller en av disse paradoks-kyndige og ambivalens-trena halvnerdene som alltid er selvmedlidende på en saklig måte og syns at alt er dumt og alle de andre er dumme alltid overalt. Han er med andre ord en slitsom, men ressursrik rollefigur, det dere kaller «karakter» fordi dere tror ordet gjør dere mer enn vanlig filminteresserte, mens dere egentlig røper at dere er analfabeter.

Dessuten er Kristen Stewart fra «Twilight» den vanskelige førstekjæresten til en gutt uten selvtillit – med hele den ensomme, kalvemagre sartheten sin og den snublende setningsføringen. Det er bra. Stewart er tingen. Straks hun viser seg i en film, oppstår en intellektuell cowboyspøk som ingen av oss skjønner, for vi er forstadsduster som ikke ville blitt kjent med ei stilig jente om vi hadde arvet Hugh Hefner. Kristen S. er virkelig karamellen i maurtua; det virvler jernspon rundt henne som ved et heftig fysikk-eksperiment. Hun er som en Debra Winger, som en Sigggy Weaver, hun er den andre sorten som får Witherspoon og Zellweger til å virke som arbeidsløse budeier i et kufritt byfjøs.

Stewart er dessverre sammen med den gifte hønken Ryan Reynolds, og Eisenbergs hjerte blir så gjennomhulla som det ville blitt i blinde hasjrøykeres spydkasterkonkurranse i telt.

Filmen starter med at Eisenberg ikke føler seg bra nok for den hviskekule og usikre Stewart, og etter hvert går den fra snilt overmot til regn og mye smerte. På tross av at «du er den eneste fine tingen som har skjedd denne sommeren», er det liksom aldri helt meningen at unge undrere med sommerjobb på tivoli skal finne den store kjærligheten. Dere får se. Kanskje det skjer.

Åttitalls-feelinga er svakere enn larvepuls, men det gjør ikke noe, for det er verre med disse filmene som bestandig skal demonstrere sin ivrige, overmenneskelige hukommelse. Jeg så ei jente med madonnalotter i håret og åttitalls supergrønsj før tida, men ellers er Eisenberg bare en gutt uten egentlig tidsidentitet. Han er en slags spaceman som har kommet til jorden fra de mislykkede seksualobjektenes reservoar av overislingsironi.

Amerikanske ungdomsfilm-romantikere er dopomane. Hvis de kan få vise bilde av en dust som suger på en marihuanasigarett, føler de at kulhetometeret steg til volum 11 i hvert fall den dagen. 2009.

The social network

Netflix

social network, the

Jesse Eisenberg spiller The Sucker Man.

terning 5 liten Facebook-filmen er bedre enn jeg venta, den er varmere enn jeg venta og tristere enn jeg venta – men samtidig gjentar den amerikanske julesang-lekser om de vellyktes uunngåelige ensomhet. Den går bitterhetens lysløype nedover eføy-begrodde stier. Suksess ender i ensomhet, min unge venn. Rekk meg bjellen.

Gud jobber på vittige vis. Facebook ble til fordi en arrogant Harvard-nerd trynte på daten med Erica, og deretter gikk han hjem og sammenliknet kvinner med kveg i bloggen sin.

Denne 2003-formen for cyber-heftig utadvendthet førte til den urussiske kombinasjonen berømmelse & straff, men dessuten oppdaget det nesten bevisstløst konsentrerte datageniet Zuckerberg at det gikk an å bruke internettet til kommunikasjon. Ikke mailer og blogger og intra-sosial brevdue-virksomhet. Nei – en kollektiv presentasjonsplass der jenter kunne røpe om de var ute etter en kjæreste samtidig som man fikk vite hvordan de så ut. The Facebook ble til som en sjekkeplass for studenter. Så spratt systemet som vestlandskrokus i februar. Nå sjekker vi alle hverandre i det mest avhengighets-skapende og mangfoldige Matrix-samfunnet som noensinne har eksistert.

Den nesten autistiske drittsekken gjenoppfant bøgda, der naboer en gang møtte hverandre og snakket.

Filmen er god. Tvilen gjelder underholdningsverdien. I en verden der folk faktisk står med pc på kjøkkenbenk, sitter på buss med mobil eller sager ned trær iført Ipad mens de kommuniserer med venner og digitalt bekjente om unger, renovering, trening, spising, musikk, morgenlyset, bakrusen og annet friluftsliv, kan det nok hende at Mark Zuckerbergs langvarige samtaler virker monotone. Mye handler fra rettssaker. Verdens søteste små einsteiner fløy ikke til værs i Lille Romskip, de saksøkte hverandre for milliarder. Det amerikanske eventyret havnet i advokatenes heksehelvete, der Nemesis slo etter de hovmodige med digre never og perfekt diksjon. «The social network» er med andre ord en ganske gammeldags film. Napster-gründeren Sean Parker (Justin Timberlake) sier i begeistring at de nye dataproduktene er ei ungdomsgreie. Verden måtte endelig høre på en ny generasjon. Like fullt. Spesielt originale ble de ikke. Den som vinner hele verden, vil miste seg selv og bli sittende sær og venneløs med aksjer i onkel Skrues pengebinge. Venneløs? Ingen er det lenger.

Da filmen startet med Jesse Eisenberg, sukket jeg tungt. Se opp for ungdomskomedienes mumlende standard-nerd. Om noen få sekunder vil han få selskap av en rund kamerat som snakker om brusrap og ronking. Sånn ble det ikke. Eisenberg bærer lyset. Det finnes et univers av ensomhet i den rare skikkelsen. Kanskje er det et paradoks, kanskje er det naturlig at han fant opp et system som faktisk får folk til å snakke sammen i en utsnakka tid. Desto mer logisk: Man blir glad i mannen. Å lytte til den overlegne aggresjonen hans er som indie-musikk. Det er noe sant og ekte ved måten han snakker på, og filmer trenger både sant og ekte.

På det viset blir Facebook-gründeren som sin egen oppfinnelse: Noe stivt og utilnærmelig utvikler seg til en ny og egen form for kjærlighet og åpenhet. Når filmen er slutt, føler du at du kjenner Mark Zuckerberg. Han sitter knust og F5-er facebooksida til kjæresten han mistet. Vant verden. Mistet seg selv. Gammelt og godt som Dickens, og da mener jeg ikke pubben.

Dessuten er filmen velformulert og ganske vittig. Det hjelper på humøret. 2010.

Salting the battefield

NRK3 21.35

salting the battlefield

Bill Nighy har hentet kaffe og smultringer.

terning 4 liten En del av en TV-trilogi laget i England der Bill Nighy og eksen hans rømmer rundt i Europa på flukt fra en hevnlysten statsminister. Nei, det er ikke en spøk, nei det er ikke en komedie, Mange stilige skuespillere. Helena Bonham Carter spiller Margot. 2014.

I dine sko

TV6 21.30

in her shoes

Toni Collette og Cameron Diaz. Veldig forskjellige.

terning 4 liten Det viktige ved denne filmen er at den starter samtidig med Champions League-finalen, og den har sko i tittelen. Det er med andre ord en kvinnefilm, men jeg tror ikke den handler om sko. Cameron Diaz, som ikke trenger være helt håpløs, og Toni Collette, som er en stilig skuespiller, spiller to søstre. Den ene søstera er ei sånn partyjente og som ikke kan holde på en jobb, men aldri blir kvitt en gonorré. Det siste fant jeg på. Filmen handler ikke om kjønnssykdommer. Den andre søstera er advokat og forsøker å passe på lillesøster. Da de oppdager at mormor er i live (noen skrudde av TV-en hennes?) settes forholdet på prøve. Ja, det er en komedie. Shirley MacLaine spiller mormor, og Curtis Hanson har regissert. Filmen trenger ikke være håpløs sjøl om den har sko i tittelen. 2005.