Søndag 31.7.–Takk til frodig juli med en medisinert Bourne-film

 

The Bourne legacy

TV3 21.00

terning 5 liten Juli tar plutselig slutt uten å markere seg som vellykka sommer hvis man skal vurdere månedens kvaliteter etter verdiskalaen til de som blir lykkelige av å sole seg. Juli var en populistisk fiasko. Den var så skuffende for det skyfri segmentet at Frp har varsla en rekke nye bomstasjoner på veiene. Skyene skyldes biler også i Frp nå. En kabriolet-entusiast skal ha blitt våt på solhatten sin. Men i skog og mark vokser det regnskog. Dette er den grønneste juli-måneden jeg kan huske å ha sett. Til og med beskjedne bladvekster som pleier å bli forgifta bort i veikantene, har vokst seg så veldige at man kan føle seg som en ikke-røykende hobbit. Selv våre forsømte rosebukser har blomster. Hvis man ser bort fra at været straffer terrassebeiserne er dette den vakreste julimåneden jeg noensinne har sett. Takkskalduha, juli. Den siste dagen er riktignok en filmskuffelse, men OK, det finnes alltid en Bourne. I dagens handler det om en sterkt medisinert Jeremy Renner som kanskje også tar astma-medisin.

Så til filmen.

bourne legacy, the

Jeremy Renner kjører sykkel med Rachel Weisz.

Det føles relevant å se «The Bourne legacy» med vemod, som en beskrivelse av den internasjonale spionens forverra arbeidsforhold gjennom de siste førti åra. Fortidas James Bond var en Martini-mett trusesnik som betraktet sivilisasjonstruende terrorister med bortskjemt silkefjernhet mens han slet smokingknær mot mjuke hotellmadrasser i rom som kostet flere Bollingers i minuttet. Jeremy Renner har det kummerlig og vondt. Kroppen hans er ubeskrivelig gene-dopa av prestasjonskrevende myndigheter, han må ha sprøyte og piller hver dag. Da vi treffer ham, sitter han naken og våt bak en fattigslig og rustikk skigard i så ukoselige fjelltrakter at til og med de magre ulvene klager. Det går en uendelighet av tid før han og Rachel Weisz endelig kan slappe av og dele lune, postkoitale katteblikk.

Kontakten i den lille fjellhytta serverer ham grøt, og så kommer dronene og forsøker å bombe mennene tilbake til Universets historiske utilgjengelighet. Dette er samtida og Bournes arv: Et famlende og paranoisk antiterror-vesen forfølger sine egne på samme måte som når grisemor eter sine barn. Det er ikke vakkert. I konjakkbrune salonger sitter dressmenn (som ballongversjonen av Albert Finney) og knurrer som sinte hunder mot hverandre over verdens skjebne. Dette er etter-terrorens Vesten. Sivilisasjonene er blitt gale, og forfølger sin egen hale. Det rimte.

Det tar seg ikke vesentlig opp for Renner. Han blir forfulgt gjennom en hel film slik Bourne gjorde, og han har ikke en gang hjelp av en systematisk tyskerdame med usynlig småbil. Til gjengjeld treffer han Rachel Weisz, som både er britisk, sympatisk og oppskjørta krystallskjør. Hun spiller laboratoriedame som redder seg ut av massakre og blir oppsøkt i fjernt Stephen King-hus av Obamas take away-mordere. Weisz har øyenbryn som likner vasskraft-logoer og hun stønner sart. Fordelen med Renner er at han ikke drikker pinlig alkohol og står og glor på bryster og rumper. Han er en saklig universal-soldat som holder seg til oppgaven når han skal redde livet til både seg sjøl og dama.

bourne legacy, the 2

Prestasjonsforsterka mann i snøen.

Skuespilleren Renner er en slags Russell Crowe. Han ser ut som et spikka landsbruksprodukt fra suvenirsjappa i Setesdalen, en rustikk mann uten hårfasong og Los Angeles-kroppspråk. Ikke mange menn mangler frisyre i våre dager. De fleste ser ut som britiske Grand Prix-deltakere. Den tunge, proletære troverdigheten hans har sånne kvaliteter som redder filmer fra kvelningsdøden.

«The Bourne legacy» er en omstendelig og detaljrik film. Den forteller for de tungnemme, men de kommer ikke til å skjønne noe likevel. Det fine med de temposvake snakkescenene for solbrune dressmenn, er at de blir balansert av litt lange actionsekvenser. Både skytedramaet i damehuset og motorsykkelturen gjennom Manila-trafikken varer lenger enn malen, og det gir filmen en rytme som står til den stuntprega handlingen.

Det skjer ikke voldsomme OMG-scener i denne Bourne-etterlikningen, men filmen er mannslig og fin, og dessuten er Renner en sånn mann som norske damer forhåpentlig liker å gå på Ikea sammen med. 2012.

Victoria

NRK1 21.30 og NRK3 01.50

victoria

Jakob Oftebro er skikkelig deppa.

terning 3 liten Denne filmen har jeg sett litt av, men jeg likte den ikke noe særlig så vidt jeg kan huske. Den er laget etter en Hamsun-roman om tragisk kjærlighet. Iben Akerlie spiller Victoria, og Jakob Oftebro er Johannes. Pappaen til Vicky er en rik landeier og han får dattera til å gifte seg med en annen. Johannes er møllerens sønn og en edel forfatter som elsker naturen slik forfattere gjør, men han kan altså ikke få den han elsker. Rolling Stones kunne ha gitt ham råd: Love the one you’re with. Torun Lian regisserte. 2013.

The boat that rocked

NRK3 23.00

the boat that rocked

Her kommer jentebåten til rockebåten.

terning 5 liten Den første reaksjonen til de hensynsløst og ærlige som ser filmen om rocke-opprøret i 1966, kan bli: «Oi. De strømpebuksene kjenner jeg igjen.» Den andre reaksjonen er mer historisk og amanuentisk: Dette må være den beste, om ikke mest etterrettelige, filmen om midten av sekstitallet og så videre da den vesligste unnskyld vestligste delen av Europa og så videre eksploderte i et unikt, kollektivt skrik av tidligere uoppdaga vellyst. Rock og rocke-relaterte uttrykksformer består av samme sort uforminska sanselighet som fingre mot ustekte svinekoteletter, og de puritanerne som mente at BBC aldeles ikke burde sende mer av det enn 45 minutter pr dag, var skikkelig flinke.

Uten rocken ville etterkrigs-generasjonene blitt som Einar Gerhardsen (vel, i disse valgtider er det en del hemma ungdom som låter likt, og rockere er ungdomspolitikerne virkelig ikke).

«The boat that rocked» minner litt om gamle swing-it-magistern-filmer om undertrykt skoleungdom som gjør musikk-opprør. Utgangspunktet denne gang er piratradioen som sendte 24 timer streit synd fra Den Engelske Kanalen. Engelskmennene har dessuten laget om igjen den filmen som de kan best. Infam, rik på oppdikta personlighets-eksotisme, skøyeraktig, truse-begeistra og anti-autoritær. Byråkratene i denne filmen er nydelige karikaturer på alle de tragiske gahrstørene som ennå forsøker å gjøre verden til et rasjonelt sted. Ute i sjøen jobber en virkelig velformulert gjeng galninger med å sende oppviglende kriblemusikk til alle ungene på land. De er motstandsrørsla. De er de musikalske seksualmisjonærene. De er de virkelig motkulturelle og anti-autoritære murvegg-sprengerne. Når jeg ser Philip Seymour Hoffman som The Count sende «Whiter shade of pale» fra midt i Nordsjøen, da vil jeg gå i boden og finne fram igjen de gamle 100 watts-høyttalerne som var like digre som livbåter og gjorde samme nytte.

Bill Nighy i rutete innsvingt jakke som het «Dagbla’-jakke» langs Akersgata, er sjefen på båten. Hans unge gudsønn Carl blir matrosiert av sin mor, og han er jomfru. Filmen handler om at det må han ikke være lenger. Den nedre delen av kvinnene ble også oppfunnet mellom 1966 og 1974. I denne filmen er Rhys Ifans på en måte Edison.

«The boat that rocked» er en film som dyrker sine egne myter. Den forteller ikke egentlig en troverdig historie, men anekdotiserer virkeligheten til det behagelig gjenkjennelige. Dette er snop. 2009.

Home of the brave

Norsk TV2 00.45

terning 4 liten Samuel L. Jackson og Jessica Biel i amerikansk actiondrama fra Irak. Handler om amerikanske soldater som på et siste oppdrag blir utsatt for bakhold og pådrar seg fysiske og psykiske skader. De har det ikke lett når de kommer hjem. 2006.

I dine sko

TV3 18.30

in her shoes

Toni Collette skal passe på Cameron Diaz.

terning 4 liten Det viktige ved denne filmen er at den starter samtidig med Champions League-finalen, og den har sko i tittelen. Det er med andre ord en kvinnefilm, men jeg tror ikke den handler om sko. Cameron Diaz, som ikke trenger være helt håpløs, og Toni Collette, som er en stilig skuespiller, spiller to søstre. Den ene søstera er ei sånn partyjente og som ikke kan holde på en jobb, men aldri blir kvitt en gonorré. Det siste fant jeg på. Filmen handler ikke om kjønnssykdommer. Den andre søstera er advokat og forsøker å passe på lillesøster. Da de oppdager at mormor er i live (noen skrudde av TV-en hennes?) settes forholdet på prøve. Ja, det er en komedie. Shirley MacLaine spiller mormor, og Curtis Hanson har regissert. Filmen trenger ikke være håpløs sjøl om den har sko i tittelen. 2005.

Conan barbaren

Viasat4 22.30

conan the barbarian 1982

Arnold Schwarzenegger uten strøm.

terning 5 liten Eventyrfilmen «Conan the barbarian» er fremdeles en av de filmene Arnold Schwarzenegger opprinnelig passet best i. I et tidløst myteland setter Conan avgårde for å hevne seg på Tulsa Doom, som drepte foreldrene da han var et lite barn. Oliver Stone og regissøren John Milius skrev dette tilbake i 1982, og filmen ble en stor suksess. Max von Sydow og James Earl Jones deltar også sammen med en lyshåret skjønnhet som heter Sandahl Bergman. Conan-figuren dukket først opp i kiosklitteratur på 30-tallet, og dengang var han nok en slags tidsriktig lyshåret fascist. Det er ikke østerrikeren Schwarzenegger. 2 timer, 9 minutter.

The insider

TV2 Zebra 01.00

insider, the

Russell Crowe er en enkel lærer.

terning 5 liten I «The insider» klarer Michael Mann, som i gamle dager hadde ansvaret for å sende ynglingen Don Johnson ut i Miamis gater iført klær som liknet tyggegummi-innpakninger, å få oss til å føle at tobakks-industrien i USA kommer til å drepe en skolelærer og hans familie fordi han har sagt i et rettsmøte at røyking er avhengighetsskapende.

Filmen er genial sånn. Man forventer det verste hele tida.

«The insider» er basert på en sann historie, og den forfulgte læreren jobber i dag fremdeles i skolen og har det bra. Historien forteller også om en produsent i CBS-programmet «60 minutes» og om hans kamp mot lønnsomhetsdjevelen i nyhetsformidling. Han blir også en voldsom tigerting, og Al Pacino veiver med indignasjons-mimikken sin og forsøker å forminske effekten av det faktum at integriteten hans egentlig bare er en supermarked-vare i de elektroniske bildehyllene.

Russel Crowe spiller læreren som har vært ansatt i tobakksindustrien og ser ut som en aldrende Hardy-gutt.

Filmen er så spennende at den nesten er umoralsk og så godt spilt at det burde finnes medisiner mot den. 1999. 2 timer, 35 minutter.

New York I love you

TV2 Livsstil 21.00

new york i love you

Julie Christie hygger seg med Shia LaBoeuf.

terning 5 liten Da jeg kom ut fra episodefilmen om New York, var synet blitt klarere og hørselen rensa. Jeg hørte melankolsk trekkspill, og jeg så de klare fargene i utstillingsvinduene. Regnet datt langsomt og sart som om det skjemtes. Det var deilig.

Og dessuten uventa, for «New York, I love you» begynner ikke så bra. Bradley Cooper er ikke noe man blir umiddelbart glad av, og ikke Hayden Christensen som tyven Ben heller. Det er ikke dårlig, men det er ikke godt nok, for mosaikker av novellefilmer bør ha en distinkt opplevelse som kompenserer for mangelen på langvarig innlevelse. Vi er egentlig sentimentale kontinuitets-nevrotikere som elsker Ashton-familiens 17.000 episoder. Her går det kjapt unna.

Jeg tenkte litt som dette: De såkalt sosiale mediene promoterer jabb. Fenomener som Facebook og Twitter har ført til en fortløpende kommunikasjon av lekmannsflink småblogging på 140 tegn eller noen få frokostlinjer. Verden merker det nå. Ingen gidder bruke ressurser på et resonnement. I stedet: Impresjonistiske, impersonistiske små spontan-uttak av snakk, som når en prostata-pasient pisser.

Så kom Shekhar Kapurs lille surrealisme fra et hotellrom som er filmet med den mjuke sjeleligheten i lactosebilder. Her hviler det melkhet over fotograferinga, og de to skikkelsene er perfekte hinsides all forventning. Shia LaBeouf spiller en halt pikkolo som oppvarter den pensjonerte sangerinnen Julie Christie. Nettopp. Julie Christie fra Englands filmatiske storhetstid på 1960-tallet. Vakker som en ny måned, med fallgruver og langsomme kratere i et historisk fjes.

Fra da av var jeg solgt. Jeg så New York for første gang og tenkte at taxier og t-baner, restauranter og mobiltelefoner er mektige sosiale medier som bare venter på å bli brukt av de mottakelige. Det er noe selvfølgelig og uunngåelig ved byen som vi som regel glemmer og går glipp av: Du lever i et overflødighetshorn der sanseinntrykk og sosiale impulser strømmer over deg og utfordrer sorteringsevnen og innlevelsen. En film som dette skaper illusjonen om at du i noen øyeblikk kan se alt like tydelig samtidig, og den følelsen vil du beholde.

En annen yndlingsepisode: Anton Yelchin tar ei jente i rullestol som date på prom. Melankolsk, vittig og henførende filmkunst, regissert av Brett Ratner. En pappa som danser så fantastisk at du sukker. Et par som snakker sex på fortauet. En reality-filmer som. Mange folk, skeive opplevelser.

Rollelista er så full av kjente skuespillere at det ikke går an å regne dem opp. Men Julie Christie er den største enkelt-opplevelsen. 2009.

Brødrene Grimm

Max 21.30

brødrene grimm

Heath Ledger og Matt Damon i skikkelig trøbbel.

terning 5 liten Høsten (kommer snart nå) er den kule tida da eventyrene ble til. Mørke katteskygger og voldsomme vindlyder forvandla verden til et sted for verre, men flere forutanelser, og folk gikk rett i kjerka og insisterte på at de hadde oppført seg anstendig gjennom en fristende sommer. Noen diktet eventyr for å skremme de andre. Galningen Gilliam starter sin film om brødrene Grimm med den verste av alle setninger: «Det var en gang». Påminnelsen om alle tings foreløpighet. Ond og ødsel er naturens orden. Deretter kommer menneskenes illusjonslek inn i filmen. En liten gutt som skulle ha solgt kua for må få medisinpenger til dødssjuk søster, har i stedet kjøpt en neve med magiske, brune bønner.

For å bøte på angsten spiller folk Lotto og tror på overnaturlighetene. Eller de setter seg ned og forteller eventyr om ting. Det hjelper, det også. Litteraturens helbredende virkning er undervurdert.

«Brødrene Grimm» er så smart at formen destruerer underholdningsverdien. Den steingalne lystløgner-briten Terry Gilliam har laget en metafilm, der de to tyske fortellerne går inn i sine egne myteskoger og oppdager at eventyrene dessverre er helt virkelige. Rundt dem myldrer historiske kuriositeter. Gilliams’ favoritt er Peter Stormare, som italiensk offiser i franskmennenes tjeneste som okkupanter av urydda tyske grenseskoger.

Det blir alltid et hekkans organisatorisk rot når eks-pythoneren Gilliam lager film, og det preges «Brødrene Grimm» av. Du har lenge følelsen av å være til stede i en italiensk politiaksjon, men ideene med filmen er selvsagt geniale. Grimm-brødrene er to rotete svindlere som farter rundt blant naive bønder og utdriver heksene deres med fyrverkeri og fanteri. Da luringene påtar seg å løse gåten med de forsvunne rødhettene, oppdager de at trollskapen i skogen er mer enn virkelig. Med skogfinnerdama Lena Headey som forførerhunn i det store utendøret, finner de fram til den udødelige speildronninga Monica Bellucci og hennes mystiske ulvehjelper. Matt Damon og Heath Ledger spiller grimmere på en fantastisk, forvirra farsemåte, og sammen med den bryskt stigmatiserte italieneren Stormare gjøgler de alt som kunne vært eventyrspenning ut av filmen. «Brødrene Grimm» er en fest for fin-flipperne. Den er en fest for banal-surrealistene og de aldeles forskrudde. 2005.

Dreamcatcher

Max 23.55

dreamcatcher

Fugler bygget reir i Morgan Freemans øyenbryn.

terning 5 liten Rett skal være rett: Historien er vridd rundt en dum Stephen King-historie. Men gjengen er uimotståelig: Thomas Jane, Jason Lee, Damian Lewis og Timothy Olyphant er synske ressurs-skojarar på hyttetur, og de har fått overnaturlige evner fordi de som guttunger vaste langs jernbanelinja på «Stand by me»-måten og forsvarte en gutt med ekstrem talefeil i hele kroppen. Men det er langt fra nok. Skogens dyr flykter fra Ripley-aliens som invaderer enkle skogmennesker og gjør at de fiser seg i hjel! Og Morgan Freeman levendegjør en landskaps-Rumsfeld med bomullsøyebryn og vil utrydde sine egne landsmenn hvis de ikke slutter å tjene som vertskropper for innvandrere! Under taket henger indianernes marerittkrans og har egentlig ingen funksjon, men en tittel skulle jo historien ha.

Stas-forfatteren William Goldman har laget filmmanuskriptet, og fortidas yndlingsmann Lawrence Kasdan har regissert. Han har aldri laget grøsser før og går til verket med storøyd entusiasme. Filmen er ikke for de med god smak. Antakelig den mest tvilsomme femmerterningen i videoguiden i 2003.

En tanke om “Søndag 31.7.–Takk til frodig juli med en medisinert Bourne-film

  1. Rolf Norås

    Det var vel Crosby, Stills & Nash som sang «Love the one you’re with», – ikke Stones, Arild (Victoria). Men rådet er like godt for det.

Det er stengt for kommentarer.