Lørdag 30.7. – Super-jinxa forsovelseslørdag med rock

 

The boat that rocked

NRK1 00.25

terning 5 liten OK, den vises seint, men dette er jinxedagen. Jeg forsov meg sånn at jeg ikke får laga MInecraft-episode og må løpe gjennom Film på TV, kaffemelka i kjøleskapet var sur, og ute regner det dråper som Noa ville blitt skremt av. Etter at jeg spylte terrassen med den hensikt å beise den, har det regna kontinuerlig, en begivenhet som jeg ser på som et Guds-bevis. Jeg har ødelagt de siste ukene av hjemmebarnas sommerferie med mor mi sin gamle høytrykksspyler, som for øvrig virket mistenkelig godt til å være ca 100 år gammel. Mor mi pleide ha med paraply til byen i solskinn for at det ikke skulle regne. Hun ville ikke ha høytrykkspylt uten å planlegge beising på samme dag. Hun visste at det er vår familie som bestemmer været. Unnskyld.

Men til filmen.

the boat that rocked

Her kommer en båt med jenter til båten som rocka.

Den første reaksjonen til de hensynsløst og ærlige som ser filmen om rocke-opprøret i 1966, kan bli: «Oi. De strømpebuksene kjenner jeg igjen.» Den andre reaksjonen er mer historisk og amanuentisk: Dette må være den beste, om ikke mest etterrettelige, filmen om midten av sekstitallet og så videre da den vesligste unnskyld vestligste delen av Europa og så videre eksploderte i et unikt, kollektivt skrik av tidligere uoppdaga vellyst. Rock og rocke-relaterte uttrykksformer består av samme sort uforminska sanselighet som fingre mot ustekte svinekoteletter, og de puritanerne som mente at BBC aldeles ikke burde sende mer av det enn 45 minutter pr dag, var skikkelig flinke.

Uten rocken ville etterkrigs-generasjonene blitt som Einar Gerhardsen (vel, i disse valgtider er det en del hemma ungdom som låter likt, og rockere er ungdomspolitikerne virkelig ikke).

«The boat that rocked» minner litt om gamle swing-it-magistern-filmer om undertrykt skoleungdom som gjør musikk-opprør. Utgangspunktet denne gang er piratradioen som sendte 24 timer streit synd fra Den Engelske Kanalen. Engelskmennene har dessuten laget om igjen den filmen som de kan best. Infam, rik på oppdikta personlighets-eksotisme, skøyeraktig, truse-begeistra og anti-autoritær. Byråkratene i denne filmen er nydelige karikaturer på alle de tragiske gahrstørene som ennå forsøker å gjøre verden til et rasjonelt sted. Ute i sjøen jobber en virkelig velformulert gjeng galninger med å sende oppviglende kriblemusikk til alle ungene på land. De er motstandsrørsla. De er de musikalske seksualmisjonærene. De er de virkelig motkulturelle og anti-autoritære murvegg-sprengerne. Når jeg ser Philip Seymour Hoffman som The Count sende «Whiter shade of pale» fra midt i Nordsjøen, da vil jeg gå i boden og finne fram igjen de gamle 100 watts-høyttalerne som var like digre som livbåter og gjorde samme nytte.

Bill Nighy i rutete innsvingt jakke som het «Dagbla’-jakke» langs Akersgata, er sjefen på båten. Hans unge gudsønn Carl blir matrosiert av sin mor, og han er jomfru. Filmen handler om at det må han ikke være lenger. Den nedre delen av kvinnene ble også oppfunnet mellom 1966 og 1974. I denne filmen er Rhys Ifans på en måte Edison.

«The boat that rocked» er en film som dyrker sine egne myter. Den forteller ikke egentlig en troverdig historie, men anekdotiserer virkeligheten til det behagelig gjenkjennelige. Dette er snop. 2009.

Monty Pythons Meningen med livet

NRK2 21.55 og NRK3 00.25

monty_pythons_the_meaning_of_life_ver2

Nei. Ikke jeg heller.

terning 5 liten «Meaning of life» er en legendarisk film av i bokstavelig forstand fabelaktige Python-sketsjer – fra historien om forretningsbygningene i rollen som sjørøverskip til den groteske overspisermannen som sprekker av sin siste konfekt. Filmen ble laget i 1983 da meningen med livet var relativt usynlig for de fleste, og den er et sprelsk forsøk på å dyperegjøre tilværelsen ved hjelp av surrealistisk humor. Det uberegnelige England ga filmen 18 års aldersgrense fordi den kunne føre til latter. 1 time, 45 minutter.

Music and lyrics

Norsk TV2 21.40

music and lyrics

Drew Barrymore ser lyset i Hugh Grant.

terning 5 liten Lenge så det ut som om «Music and lyrics» kunne bli den snedige komediehyggen i en påbegynnende romantikk-sesong. Men også den tværer seg til og klarer i likhet med åttitallet så vidt å rullestole (stolrulle?) seg ferdig.

Henvisningen til åttitallet er logisk fordi Hugh Grant på en måte spiller han andre i Wham!. Verden har beveget seg til 2007, og den egentlig glemte popstjerna svinger hoftene virkningsfullt for kvinner som var unge i 1985 på steder som Indre Vågen Amfi og Kiosk. Grant er for øyeblikket akkurat gammel nok til å bli fotballtrener, og håret hans ser ut som om han var invitert til et Dorthe Skappel-show for vellykka karriere-homser. Men den bevegelige briten kan spille film og er fremdeles den mest vellykka av de trente snakke-klønene. Derfor kler han Drew Barrymore. Hun er femten år yngre, men i hippie-light-klær ser hun på en måte tidløs ut på samme måte som Tingeling. Barrymore har alltid vært en av de mest uferdige skuespillerne i verden, men hun er det på en sjarmerende måte (som Woody Allen).

Hun kommer inn i pop-klenodiets liv som plantevannerske da han skal forsøke å skrive en sjelfull sang for Britney-bimboen Cora, som spilles med en slags millennisk inferno-innsikt av Haley Bennett, som er mellom 11 og 31 år og veier mindre enn januarskrei. Det har seg sånn at Barrymore blander seg borti teksten, og før vi vet ordet av det, sitter det nusselige pratsomhets-paret der og lager musikk sammen. Stor trivelighet oppstår.

Men regissør-skribent Marc Lawrence burde vært en straffa mann uten permisjons-tillatelse, for han skrev «Miss Undercover», både én og to. Og han fortaper filmen i en langsiktig lammelse som er seig som snegleslim. Og selv om slutten er søt, har manuset for lengst mista oss til en skuffa likegyldighet som egentlig vil ha hevn. Det er sjelden man ser noe som så opplagt burde ha blitt bra, men klarte å unngå det. 2007.

Til døden skiller oss ad

TVNorge 19.40

til døden skiller oss ad

Albert Brooks seiler Omdal-scooter med Michael Douglas.

terning 5 liten Buddy-moro. Det fantes en gang på slutten av åttitallet noe som ble kalt Chicago-komedier. Man må se «The In-laws» som en fortsettelse. Chicago-komedier skal være sånn. De skal skildre rituelle småborger-sammenbrudd av vett og sannsynlighet som kan ramme randboere ved Erinsjøen. Michael Douglas spiller hemmelig agent. Da sønnen hans skal gifte seg med hypokonderet Albert Brooks’ merkverdig sunne datter, fører tilfeldighetene de to svigerfedrene av gårde på jakt etter stjålne russiske atomvåpen i Barbra Streisands privatfly. Ferden går blant annet til det æreløse Frankrike, der David Suchet smyger seg rundt som skaplukket homofil og suger på sine egne ansiktsuttrykk. Som et resultat av sjelelig forfall og fedme er Brooks blitt helt lik Randy Newman, og Michael Douglas likner så mye på nasjonalørnen at man burde oppkalle et fly eller en irakisk by etter ham. Glem heller ikke at Robin Tunney er et upåakta actionkomedie-talent, og at hun hjelper til på kvinnevis. 2003.

Two weeks notice

TVNorge 21.30

two weeks notice

Sandra Bullock ser lyset i Hugh Grant.

terning 5 liten Med «Two weeks notice» kom det Sandra Bullock trengte. Hugh Grant er en sann engelsk ridder. Han får alle jenter til å virke elegante og intelligente. I denne filmen spiller han den rike, eksentriske kvinnebedåreren. Hun er engasjert advokat av den typen som lenker seg til utryddelsestrua jernbanetoaletter. Hun får jobb som hans sekretær, en oppgave som hippienes datter ivaretar slik Sandra skal: Småhipt, sarkastisk og vennskapsbyggende aseksuelt. Men skjærene i sjøen er lette å få øye på for drivende supertankere, og etter hvert må konflikter løses på den legendarisk mumlende Bullock-måten.

Hun gjør i grunnen ikke noe nytt. Hun gjør det bare i en bedre film, med bedre replikker og skikkelige motspillere. Dama er en kameleon. I dårlig selskap ser hun ut som en fnisete Fretex-nerde. Blant kremfolk blir hun seg sjøl. 2002.

Commando

Viasat4 22.30

terning 4 liten Dilemma: «Commando» er ikke noen god film, men den er en Schwarzenegger-klassiker fra familiestjernas harde ungdom (han var 39 i 1985), så dette er egentlig snop for tilbakeglanerne. Filmen ble skrevet av spesialisten Steven E. de Souza, men likevel fungerer den dårlig. Arnold Schwarzenegger spiller en eks-kommandosoldat som har tenkt å trekke seg tilbake som alenefar for datter, da fortida henter både han og barnet. Rae Dawn Chong spiller også. 1 time, 28 minutter.

Sanne løgner

Viasat4 00.15

sanne løgner

Eventyr-par: Arnold Schwarzenegger og Jamie Lee Curtis.

terning 5 liten Man kan synes hva man vil om Arnold Schwarzenegger. Mannen har en brulten tilstedeværelse på filmlerretet som får de fleste andre mannshelter i Hollywood til å fortone seg som nyfriserte små håndledd-snakkere på vei hjem fra konditori i marengs-rosa sokker. Han er ikke elegant, og han er ikke sexy, men utstråler den samme umiddelbare Brøyt-magnetismen som får menn i alle aldre til å stille seg utenfor byggeplasser og kikke opphisset gjennom gjerdet for å få med seg de mammut-aktige, seine bevegelsene til en overdimensjonert bulldozer.

Egentlig gjør sjølbyggeren Schwarzenegger seg best i dønn alvorlige actionfilmer som «The Terminator», men forretningsmannen og familiefaren fra Østerrike vil heller være morsom. Dermed har det uforvarende oppstått en ny type jernvare-komedie som utmerker seg ved å være klumpete og keitete. «Sanne løgner» er den beste så langt.

Æra for det har også den gale Terminator-regissøren James Cameron. Legenden Cameron er en slags blanding av bibelhistorisk patriark og den ukjente Askeladd-broren i Grimm-familien, og han forsøker alltid å oppnå det umulige. Når han drar ut i terrenget for å lage action-film, skal den ikke bare bli den dyreste i verden så langt, men også den mest tekno-akrobatiske, en slags trapeskunst med datamaskiner og stuntmenn som hiver seg halsløst etter hverandre og faktisk får tak en gang i blant. Hvis James Cameron hadde skapt verden, ville vi hatt fire solnedganger og tolv fullmåner i døgnet.

«Sanne løgner» er en skjønn film. Den parodierer agent-mystikken fra de mest vellykte James Bond-produksjonene og kobler det til en teknisk underholdningsevne som er av mytiske dimensjoner. Handlingen farer av gårde på et så overbevisende moro-maskineri at minuttene blir råspist som menneskeliv i Evigheten og myrkret. Ingenting er subtilt, alt er overdrevet og ressurs-forbruket svever i svimlende høyder. Humoren er så mannslig at mange dovegger (for eksempel på Statoil) ville flasset i rødt.

Schwarzenegger spiller en blanding av James Bond og Zorro. Han lever et enkelt forretningsmanns-liv med unge og kone, men arbeidstida går med til å okkupere europeiske slott med små, høyteknologiske invasjonsstyrker. En dag blir kona (Jamie Lee Curtis) lurt opp i urealisert hjemmehustry. Det fører etter voldsomme overreageringer på alle plan (Arnold S. rir blant annet gjennom et helt hotell) til at hele familien får være med på actionkjør med moderne og midtøstlige muslim-mordere. Det hører også med til en vellykket film at kult-figuren Tom Arnold (Roseanne Barrs fraskilte mann) er en slags irrelevant Sancho Panza som gjøgler seg sjøl en ny karriere.

Det går rykter om at de som hyrte Pierce Brosnan til den nye James Bond-filmen, fikk kalde føtter og tok tenkepause for å skrive nytt manus. Det er forståelig. «Sanne løgner» setter en ny standard for action-underholdning. Etter denne filmen er det nesten bare James Ivory som kan jobbe ufortrødent videre. 1994.

En shopoholikers bekjennelser

FEM 21.00

en shopoholikers bekjennelser

Joan Cusack vurderer regnskapet med John Goodman og Isla Fisher.

terning 5 liten Denne filmen går det an å trekke politisk langt. Man kan hale den som en hubba bubba eller tøye den som en partivare-sannhet i innsmigrende påstandstider. Det går an å si forbruker-samfunnet for deretter å korse sitt svanemerke og kjæle for sin Fretex-dress. Det går an å si sjelelig tomhet, innholdsløs frontasje-religion, ulykkelig salat-snupperi og «vi er alle, helt siden de gamle egyptere…».

Men drid i det. For «En shopoholikers bekjennelser» er en utrolig sprek liten fantasi rundt den blide butikk-bimboens egentlig lykkelige liv. Isla Fisher spiller ei så kul dame at egentlig vil alle være henne. Din tanke er fri når du tør gå inn i en butikk for å betale med fem forskjellige kredittkort og en hundrelapp.

Problemet er selvsagt at folk tjener for lite, og plutselig er kontoen tom bare fordi krokodillesko er dyrere en alligatorbiff.

Regissøren P.J. Harvey er en øyeflink detaljdikter som i 1994 laget «Muriels wedding» og får fjollete situasjoner til å sitte som dekkbeis på tørr bordkledning. I hovedrollen har han den eksilskotske Isla Fisher som kan få 160 centimeter til å se ut som minnet om Nicole Kidman. Dama spiller med en vasete uvesentlighet som virkelig tilfører filmen den rette opplevelsen av å befinne seg i en fjern galakse der kvinnelige journalister ikke går i stygge klær. Hun har egentlig tenkt å bli mote-reporter, men ved hjelp av en forvirra visjonær nerde-redaktør hyres hun til å skrive menigmann-vas i en amerikansk versjon av Kapital. Derfor må dama skjule at hun er en forbryter på rømmen: Kreditorenes bounty-hunter følger hennes spor, og hun går til rehab-møter for handle-narkomane mens Amy Winehouse snøvler i bakgrunnen.

Resistansen er betydelig: Kristin Scott Thomas spiller fransk-ætta mote-krokodille med ubakt bagels-hud, og hun er absolutt ute etter grønnskjerf-sensasjonen som mirakuløst blir et nasjonalt hype-fenomen. Dessuten den filmlange lyse Leslie Bibb, som av umerkelige årsaker vil ha tak i den rare Staffordshire-briten Hugh Dancy, som antakelig ble oppkalt etter en Jane Austen-film. Filmen har kanskje et vennlig-feministisk glitterfitte-poeng, for i løpet av drøye halvannen time får man en i hvert fall estetisk forståelse for personer som på død og liv må kjøpe ting uten usb, gps eller sms. 2009.

Anchorman

TV2 Zebra 22.30

anchorman

Will Ferrell trives ikke med Christina Applegate.

terning 5 liten Den tidligere Saturday Night-stjerna Will Ferrell er i ferd med å bli vår tids Chevy Chase, bare uten Chases rot i kjernefamilien. Han utøver den tørre, holdbarhetssikre selvironi som både er narsissistisk og masochistisk. Ferrell utleverer den klassiske manns-harry-en på en tidløs måte som går tilbake til den gang da Don Johnson bar skinnklær og laget franske hjortemalerier på ukalka steinvegger.

Derfor passer han så uendelig passerspisst som tv-oppleser fra 1970-tallet, da det bare fantes ett kjønn i amerikansk tv og det hang ned. Han spiller feira ankermann i San Diegos lokal-tv (en slags Geggi), han er så dum at han tror San Diego ble oppdaget av tyskerne i 1914 og han omgir seg med en svermerisk kollegagjeng av utspekulert alminnelige idiotråner. Så kommer den ærgjerrige tv-dama Christina Applegate til stasjonen, og filmen kaster seg ut i en søt chilisaus av smertelig dum kjærlighet og karikert konkurranse. Det er så vittig at du brummer høylydt og beskjemt. Dette er en sånn hyggefilm der folk som Jack Black, Vince Vaughn, Luke Wilson, Tim Robbins og Ben Stiller opptrer i minimalistiske biroller. Dette er reint kos, og den er regissert med så lun tilbakeholdenhet at til og med en scene der Ferrell har kne i shortsen føles som familiehumor. 2004.

Bobby

TV2 Livsstil 22.50

bobby

Sharon Stone steller håret til Demi Moore.

terning 3 liten Denne filmen forsøker så vanvittig mye at du ikke ville fått plass til det i en dyr mobiltelefon. En jule-religiøs hyllest til Robert F. Kennedy. Et heftig hatfarvel med president Bush og hans Irak-krig. En litt saftsurklete og sentimental mosaikkfilm, der tilbakelente skjebner til slutt samles i de overbefolka hotellgangene, og politikeren som skulle ha frelst USA fra framtida, blir skutt og drept.

I tillegg kvernende katastrofefilmdramaturgi og pretensiøse forsøk på Grand Hotel-novellistisk filmskriving om enkle enkeltskjebner rundt en tragi-magisk hendelse. Menneskene i hotellet der USAs fremtidige president ble stanset av en forvirret Sirhan – det er egentlig opplegget til Den Store Amerikanske Romanen. Men denne filmen ble skrevet av Emilio Estevez. Det var ingen som visste at han kunne alle bokstavene.

Noen må ha sett at innholdet glipper, for «Bobby» er en oppfolka «little help from my friends»-film. Det flakkende dramaet har flere kjente fjes enn en Robert Altman-film, og man bruker den første halvtimen på å mumle «Herregid, det er henne!»

Henne er for eksempel Sharon Stone og Demi Moore med Eli-frisyrer som ikke engang kan ha vært tillatt av helserådet i 1968. De spiller begge triste, trauste TV-serie-skjebner, og de strekker talentene sine til bare silikonen holder dem i hop, mens Emilios såpereplikker sklir glatt langs stemmebåndene.

Ham er for eksempel Anthony Hopkins som spiller sjakk med Harry Belafonte i hotellets lobby der de to Muppet-figurene gurgler samstemt over alderdommen og melankolien. Ham er også Elijah «Frodo» Wood som iført semi-pasifistisk uskyldsblikk gifter seg med Lindsay Lohan for å unngå Vietnam. Ham er Christian Slater, som får sparken av William H. Macy og røper at sjefen besudler ledige rom med en virkelig unnværlig utenomekteskapelig Heather Graham. Ham er regissørens pappa Martin Sheen som bare drunter rundt og er sjarmerende gift med Helen Hunt, som har slanket seg så ofte at hun ser ut som om hun venter på å bli kjørt av Morgan Freeman. Ham er karnevalshippien Ashton Kutcher som selger dop i ukyndige cannabisminner og er den eneste skuespilleren i verden som ikke kan spille rusa engang. Ham er Joshua Jackson som presseagent og Laurence Fishburne som kjøkkensjef og Estevez sjøl som diva-husbond med smeltende snømanntryne.

Det er mange i denne filmen som tror de er med på noe stort. Og i sluttscenene, da Bobby Kennedy er skutt og flere av våre folk ligger blødende på golvet, føler vi virkelig at det har skjedd en uopprettelig katastrofe. Smelter polene? De ville ha holdt på kulden om Bobby hadde fått leve. Er islamistene misfornøyde? De ville ha jublet i Afghanistan om bare Bobby var her.

Den yngste Kennedy-broren blir minnet med en naiv, tilbakeskuende framtidstro som man ikke kan annet enn å unne de liberale amerikanerne som nå lider under presidenten sin. Dette er mimre-porno. «Bobby» blir en folkekjær film for de frustrerte, men en pinlig ting hvis man er så uheldig å tenke seg om. 2006.