Fredag 29.7. Storarta, frodig juli-fredag med Jason Bourne

 

Hvem var Jason Bourne?

TV3 21.00

terning 5 liten Vi visste jo alle at Jason Bourne-filmene ville dukke opp på normalkanalene denne uka. Sånn er det bare. Hjemme hos oss så vi «The Bourne identity» i går ettermiddag på iTunes til stor fellesbegeistring for alle og imponert gjensyn for noen.  Men ikke bare det. Dette er en storarta fredag med «State of play» og «Last man standing» og sånne ting. «Sanne løgner» og «End of days» og «Sabotage» med Arnold Schwarzenegger. En frodig juli-fredag.

Men til filmen.

Bourne identity

Matt Damon farger og klipper håret til Franka Potente, og så kysser hun ham.

Matt Damon spiller en hukommelsesfortapt luksusturist i Middelhavs-områdene, og ved hjelp av enkle ting og den kompliserte Franka Potente leter han etter sin identitet. Det blir det gammeldags, deilig krimaction av. Når Matt Damon kjører semi-realistisk biljakt i Paris, kan du kjenne lukta av eksos, ikke av grafikk-guttenes dårlige PC-ånde. Regissøren Doug Liman («Swingers» og «Go») har aldri laget thriller før, men han har en fin følelse for fast film. I fiskerbåt-scenene som åpner Ludlums etterhvert klassiske hukommelses-mysterium, kunne Helge Jordal vært med. Det er lavt under trålertaket, og lyset ser ut som fattigmanns-Osram. Damon blir funnet i havet sør for Marseille, og han vet ikke hvem han er.

Siden flytter filmen til Zürich i en fuktig Europa-vinter som i sin tid faktisk vekket våte lengsler hos en solsvimete vestlending. 2002 hadde en varm sommer. Bourne hekter med seg Potente og kjører Mini til Paris, en svakt gråstenkt hovedstad med uanselige. Alle begivenheter skjer kvikt som når tissetrengt froskemann spiser varm pølse med frostfingre.

Hvis man kikker godt etter (fordi sammenlikningspoeng allerede er funnet), kan den observante se at Matt Damon som actionhelt har det utilgjorte som også prega Steve McQueen. Kjevene hans er annerledes, men det laserskarpe melankolikerblikket får guttungen til å likne. 2002.

Skyline

NRK1 01.25

skyline

Eric Balfour flykter med Scottie Thomson.

terning 4 liten Det var lenge siden kinoen kunne lokke med seriøse verdensroms-monstre av den menneske-etende, sivilisasjons-utslettende sorten. Det var moro i 2010.

«Skyline» starter Helganatts-poetisk ved at noe som likner julestjerner fra Hong Kong faller som dryss av nisseblålys over Englenes By. Når den maskulint hestefjesa Stallone-hunken Eric Balfour kikker på lysshowet, fdorvandles huden verre enn om han blanda solstudio i Rohypnolen sin. Vi skjønner at noe annet enn engler daler ned i skjul, for hyrdene på marken blir ikke gamle hvis de forsømmer sjansen til å leke gjemsel bak blendingsgardinene.

Vi liker ikke at Balfour er smitta, for han er sammen med Scottie Thomson, og den morgengravide jenta var kjæresten til Tony i NCIS, og hun er et følsomt og alvorlig menneske. Dette kan ikke gå bra. Det gjør det ikke, sjøl om Balfours velstandshippievenn Donald Faison forsøker å evakuere i køddomobilen sin. Rett ved garasjedøra står en gjestende tentakelhulk og slikker i seg margarita-blide californiere etter å ha trampa på dem.

Fra så langt ute i Universet at verken Arbeiderpartiet eller Den norske kirke aksepterer at de finnes, kommer det årets mest vidunderlige designer-romskip. Det ser ut som Bang Olufsen-inspirert alumimium-modernisme; fartøyene er som udyffige spontan- installasjoner fra en bilkirkegård, som skrapjernvaser eller maneter av organisk metall. På nært hold blir de klistrete, slimete, ekle, våte og klare for brun dunk. Romskipa er virkelig bra.

Husvertens plutselige bortgang fører dessverre til at de at de andre folka ikke tør forlate bygningen. Hele filmen foregår i ei litt kjedeligm apartements-blokk i Los Angeles. Våre folk flykter opp på taket. De flykter ned fra taket. Monstrene føler trampende etter som krabbetryna troll med ildøyne. De smiler ikke, og de forandrer seg ikke så mye heller. Filmen lider litt under at den ikke flytter på seg. Til gjengjeld slipper du vampyr- og zombie-ætta standardscener der folk flykter gjennom gatene og blir spist av stavrere.

Det funker som en fin avveksling da jagerflyene kommer og bomber moder-romskipet i et heftig supersmell av den sjeleskapende megatonnasjen som gjør at kinobilletter kan føles billige. Da filmen egentlig skal være slutt, tar de to Chicago-brødrene Strause oss med på en innside-tvilsom tarmtur som ser verre ut enn koloskopi. Uææsch, sier alle damene, og så gjemmer de ansiktet ved beltespenna di. 2010.

Sleepers

NRK2 22.10

terning 2 liten Ekkelt og unødvendig spekulasjonsdrama med mange kjente folk som Brad Pitt, Robert De Niro og Jason Patric. Handler om unge gutter som blir så voldsomt seksuelt misbrukt av fengselsvakter at der er greit at de hevner seg med drap som voksne. Barry Levinson regisserte møkka i 1996. 2 timer, 27 minutter.

Eulogy

NRK3 00.05

eulogy

Alvorlige humorting i gravferda.

terning 4 liten Ubetydelig svart komedie som heter «Eulogy» og handler om tre generasjoner som kommer sammen for å begrave en stor familiefader. Mange kjente folk deltar – demiblant Ray Romano, Debra Winger og Famke Janssen. 2004.

Bryllupssangeren

Norsk TV2 23.55

bryllupssangeren

Adam Sandler med relevant hår.

terning 5 liten Adam Sandler er en begava komiker fordi han kan få folk til å tro på alle slags hårfasonger. I «The wedding singer» spiller han en festunderholder med en frisyre som antakelig førte til ozon-underskudd i flere ekvatorial-farvann. Drew Barrymore er sjarmerende sjenert som ei jente som ikke tør spørre etter nærmest bind-automat, og de to står vakkert til hverandre som sangene til Madonna og The Bee Gees. Dette er en film som parodierer åttitallet. Det var et tiår uten menneskelig verdighet, og det så sånn ut. Men mange fant glede i å delta likevel, og denne filmen er tilegnet dem. 1998. 1 time, 33 minutter.

Last man standing

Norsk TV2 01.45

last man standing

Bruce Willis er en klassisk actionhelt.

terning 5 liten I Walter Hills stillestående action-eufori er Sanjuro Kuwabatake fra «Yojimbo» og Mannen Uten Navn fra «En neve dollars» blitt til Smith, og Mr. Smith drar til Jericho, Texas, der murene revner og gangsterne dør som fugler for frilans-morderens alltid nyfylte pistoler. Hvis du skal like en actionfilm, bør den være basert på Kurosawa. Hvis du har lest et Se & Hør, bør du ha nyklipt hår. «Last man standing» har akkurat tilstrekkelig kulturell backing til at Hill med god samvittighet kan lage film for de pasifistiske katarsis-nyterne; og når konene deres sier at historien er kjedelig, kan de lene seg tilbake i testosteroterommet og si: Dette er en gutteting.

Gud skapte aldri mannen. Han innførte drømmen om ham.

Alt stemmer. Bruce Willis har så smal sjel at ikke en gang morgenduggen eller hans eget blikk ville ha sluppet inn. Ry Cooders meskalinskeive kaktusmusikk river som tequila i åpne sår og rasler som klapperslange-haler. Rødfargene i Texas-ørkenen er grotesk overoppheta og tette som en dommedags-ettermiddag uten renseanlegg. Lufta er gjenomskinnelig på samme måte som gørra til flattrykt insekt på frontruta og antakelig tjukk som tjære, for det tar en nyskutt landsby-boer ti sekunder å dette mot bakken. Livet er som en testikkel under støvlehæl.

Alle menneskene er større eller annerledes enn livet. Christopher Walken har Picasso-auer og en hårfarge som likner en fargeblind frisørs oppfatning av nyklipt plen. Gangstere er små eller dumme. Revolvermenn er parodisk overflødige. Bruce Willis utrydder alt skadelig med den tilfeldige forbipasserers enslige rett; for bare den som aldri skal bli igjen og høste fruktene, har rett til å riste treet. Dette er uimotståelig, vakker mytediktning og en grei erstatning for følelsesliv. Den er ikke akkurat engasjerende, men hver gang folk finner en film som griper dem, viser den seg å handle om et fotogent handikap, en bablende Nell, en savlende Gump, så ferk engasjementet. Det er lånt ut til teddybjørnenes picnic.

Skulle likevel noe være galt med «Last man standing», måtte det bare være dette: Du anstrenger deg litt for mye og litt for tydelig, Walter Hill. Men hva så. 1996.

G.I. Jane

TVNorge 21.30

g.i. jane

Demi Moore som soldat var ikke bra.

terning 2 liten Også tåpelige og billige filmer framstiller vanligvis krig som uønska nødvendighet. Denne lager livsstil av råskap og idoliserer Demi Moores moralske forfall til soldat. Handlingen er kvasi-feministisk. Moore spiller ei jente som vil bli elite-soldat, men mennene motarbeider henne. Like moro som å se en livmor bli fjernet. 1997. 2 timer.

State of play

TV3 23.05

state of play

Russell Crowe snakker ut med politikeren Ben Affleck.

terning 6 liten Her kom endelig den filmen som alle skal gå og se den neste måneden. «State of play» er en passe tabloid konspirasjons-thriller, og med Russell Crowe som junkfood-fora nyhetsjeger måtte det bli perfekt.

Først om Crowe. Han kan si ordet «nei» med en sordinert blanding av arroganse og historisk følsomhet som gjør at du blir sittende og sutte på lyden. I denne filmen har han uflidd halvlangt væpner-hår og en kropp som Elixia drømmer om å forandre. Han spiller den klassiske avis-reporteren i Washington, og da plutselig en småtjuv blir henretta av klasse-morder i et smug, får Crowe en uventa frøken Bernstein i fanget. For dette er Washington. Heltene har nedsølte skrivebord, og skurkene har dresser som likner strekkoder.

Rachel McAdams spiller en rykende fersk nettavis-journalist som blogger i stedet for å skrive nyheter, så Crowe behandler henne som umeldt katteskit. I et klassisk avis-plot (eierne vil ikke la oss trykke, du må utsette deadline, Helen Mirren osv) begynner de to å jobbe sammen. Rachel McAdams spiller en slags journalistikkens Hannah Montana, magrere og usikrere enn sin egen strømpebukse, men etter hvert blir det folk av henne og. Miraklenes tid er ikke forbi, og dessuten skjønner hun at noen nyheter er så svære at folk skal ha trykksverte på fingrene når de leser om dem.

Historien er spennende som Frøken Detektiv. Den magnetiske Crowe haler oss ut og inn av hensiktsmessige interiører og gir troverdighet til alt fra maktens korridorer til burgerbarer. Ben Affleck har reist seg fra asken som en ørkenfugl og spiller kongressmann med mjuke jernkjever og redde øyne. Robin Wright Penn er som en Central Park-konsert med Simon og Garfunkel, og i redaktørens runde rom hersker Helen Mirren med en hårfarge som ville fått henne i krangel med norske pelsdyrmotstandere og et rovdyrsint leder-temperament. Det er aldeles perfekt. Jeg satt på nåler.

Filmen er basert på en britisk TV-serie av Paul Abbott. 2009.

Sanne løgner

Viasat4 22.00

sanne løgner

Arnold Schwarzenegger er gift med Jamie Lee Curtis.

terning 5 liten Man kan synes hva man vil om Arnold Schwarzenegger. Mannen har en brulten tilstedeværelse på filmlerretet som får de fleste andre mannshelter i Hollywood til å fortone seg som nyfriserte små håndledd-snakkere på vei hjem fra konditori i marengs-rosa sokker. Han er ikke elegant, og han er ikke sexy, men utstråler den samme umiddelbare Brøyt-magnetismen som får menn i alle aldre til å stille seg utenfor byggeplasser og kikke opphisset gjennom gjerdet for å få med seg de mammut-aktige, seine bevegelsene til en overdimensjonert bulldozer.

Egentlig gjør sjølbyggeren Schwarzenegger seg best i dønn alvorlige actionfilmer som «The Terminator», men forretningsmannen og familiefaren fra Østerrike vil heller være morsom. Dermed har det uforvarende oppstått en ny type jernvare-komedie som utmerker seg ved å være klumpete og keitete. «Sanne løgner» er den beste så langt.

Æra for det har også den gale Terminator-regissøren James Cameron. Legenden Cameron er en slags blanding av bibelhistorisk patriark og den ukjente Askeladd-broren i Grimm-familien, og han forsøker alltid å oppnå det umulige. Når han drar ut i terrenget for å lage action-film, skal den ikke bare bli den dyreste i verden så langt, men også den mest tekno-akrobatiske, en slags trapeskunst med datamaskiner og stuntmenn som hiver seg halsløst etter hverandre og faktisk får tak en gang i blant. Hvis James Cameron hadde skapt verden, ville vi hatt fire solnedganger og tolv fullmåner i døgnet.

«Sanne løgner» er en skjønn film. Den parodierer agent-mystikken fra de mest vellykte James Bond-produksjonene og kobler det til en teknisk underholdningsevne som er av mytiske dimensjoner. Handlingen farer av gårde på et så overbevisende moro-maskineri at minuttene blir råspist som menneskeliv i Evigheten og myrkret. Ingenting er subtilt, alt er overdrevet og ressurs-forbruket svever i svimlende høyder. Humoren er så mannslig at mange dovegger (for eksempel på Statoil) ville flasset i rødt.

Schwarzenegger spiller en blanding av James Bond og Zorro. Han lever et enkelt forretningsmanns-liv med unge og kone, men arbeidstida går med til å okkupere europeiske slott med små, høyteknologiske invasjonsstyrker. En dag blir kona (Jamie Lee Curtis) lurt opp i urealisert hjemmehustry. Det fører etter voldsomme overreageringer på alle plan (Arnold S. rir blant annet gjennom et helt hotell) til at hele familien får være med på actionkjør med moderne og midtøstlige muslim-mordere. Det hører også med til en vellykket film at kult-figuren Tom Arnold (Roseanne Barrs fraskilte mann) er en slags irrelevant Sancho Panza som gjøgler seg sjøl en ny karriere. 1994.

Sabotage

Viasat4 00.35

sabotage

Actionsamling med Arnie S.

terning 4 liten Den ene sensasjonen var at det plutselig fantes en film med 18 års aldersgrense. Den andre sensasjonen er en bevisst gammeldags action uten data-effekter, men med et mentalt uvaska persongalleri fra lavlivs-sentralens utleie av tvangsnevrotiske kjønnsbannere. Den tredje sensasjonen er Arnold Schwarzenegger som spiller brutalt, blodig skjebnedrama uten noen form for østerriksk ikon-sjarm.

Dere vil antakelig ikke se filmen, for «Sabotage» er fysisk ubehagelig. Den formidler en slags sjelens råhet som vi i det nye småborgervernet frykter at kan komme til å såre en kvinnelig politiker på Vestlandet eller føre til at overvektig tannfloss-blogger forteller om barndommen sin til VGNett+, bare for abonnenter. Skuespillerne agerer i de oppdikta realismenes taggete utkanter der uflidd psyke blir foreløpig eufemisert. De spiller som om de nettopp slapp ut fra tvangstrøyene i Tourettes-klinikken der de lå og lengta etter hevn og tilbakefall.

Historien starter med at antatt meksikanske narkoskurker torturerer ei dame på tilsendt snuff-film, og Arnold Schwarzenegger er den John som hun trygler om skal komme og redde henne. Han sitter framoverbøyd som en vingeløs biff-ørn. Den aldrende Arnie er et filmfunn. Han ser ut som en whiplash-krage som det vokser mengder av kjøtt på. Han fører ansiktet med en smertefull tyngde som man ellers forbinder med asfalteringsmaskiner og alvorlig hjertefeil. Den 65 år gamle skuespilleren får ikke noen Oscar for rollen som DEA-legende, men Schwarzenegger funker mer enn før fantastisk som fysisk fenomen, han er som en krysning av neshorn og panservogn.

8 måneder etter drar medlemmene av Johns sjeletapte infiltrasjons-eksperter på raid inn i narko-fiendenes sparegris, og med et avsindig penge-kløneri som vi ellers bare kjenner fra Stavangers romantiske dyrkelse av bybanekontor, klarer de å miste 10 millioner dollar. Filmen forklarer ikke hvordan FBI kunne vite det. Men de kunne, og dermed får hele gjengen langvarig husarrest. Av uforståelige grunner endrer sjefen mening. Men da begynner noen å seriemyrde medlemmene i Arnolds bande og henge dem i taket med utlagt tarm.

«Sabotage» er egentlig en sånn film der det godt kan tenkes at meksikanerne gjorde det selv om alle sier «meksikanerne har gjort det», så du vet ikke riktig hva som skal skje. Vel. Logisk blir det aldri. Men det er ikke «Macbeth» heller.

Til å begynne med blir du frastøtt av rollefigurene, som er karikert langt ut i misantropienes mørkeste fantasier om mennesker uten sjel og reint undertøy. Men etter hvert får de en slags fiksjons-sjarm. Uten å ville det reflekterer filmen det ensomme og ubehjelpelige ved voldsmennesker. Dette er folk som ikke har noe. Sam Worthington bærer et pussig forsøk på identitet ved snedig skjegg, men øynene hans sier «mor, jeg vil tilbake». Mireille Enos spiller kamp-kjerring med så usunn aggresjon at hun kunne vært svensk feministblogger med sint flammefrisyre, men dama funker egentlig bare som en patetisk kjønns-fornektelse. Olivia Williams er politi-etterforsker med tøff kjeft og usikre øyne, som en førskolelærer i Nasse Nøff-kostyme på paintball-bursdag. Og arme Arnie som hadde ei kone og en sønn for bare åtte måneder siden, han har bare et tungt hode som ikke hviler i natten.

Du kommer til å hate «Sabotage» hvis du opplever den som rå splatter-underholdning. Hvis du forestiller deg at Shakespeare skrev dette på en bipolar dag med bakrus og urolig mage, funker den ganske ålreit. 2014.

End of days

TV2 Zebra 21.00

end of days

Schwarzenegger oppsøkes av Djevelen Gabriel Byrne.

terning 5 liten Har du noen gang tenkt den tanken at kristendommen ville vært mer framgangsrik om ikke tilhengerne var så kjedelige? Antakelig ikke. Forestillingen om Satan ble stemt ut av sosialdemokratiske grunner en eller annen gang i den nære fortida vår, og det var antakelig ganske greit for de fleste av oss. Men mye god underholdning gikk tapt. Forestillingen om en kamp mellom det gode og det onde er antakelig en del av vår sekulære sjel. Så hva kan være bedre enn en film der djevelen Gabriel Byrne frister den frynsete alkoholikeren Arnold Schwarzenegger mens han henger etter fingertuppene høyt over New Yorks gater?

Peter Hyams seine nittitallsfilm «End of days» passer nok ikke for alle, for djevelens utsending spikrer en tungeløs profet til sjukehustaket med operasjonsutstyr, og det skjer mye fælt og ganske blodig. Rett opp av kirkegolvet stiger en alien-snuta gigantsatan mens Arnold ber Kristus-figuren over alteret om hjelp, og så skjer det endelige offer og jøye meg. Dette er noe annet enn når Knut Arild Hareide skrifter om at han kjøpte chips på bensinstasjon på en søndag. Men filmen har faktisk en slags høytid ved seg, den er pompøs og bildefin. Den er stemningsfull som ei death metal-salme.

Djevelen ifører seg Gabriel Byrnes kropp på herre-toalettet etter å ha fløyet flerrende opp fra flammende kloakker. Deretter kysser han ei begeistra dame, sprenger en restaurant og setter storbyen på ende. Det går mot nyttårsaften, det går mot 1. januar i året 2000, da Djevelen skal settes fri fra sitt fengsel og igjen skal overta en verden som valgte Raymond Johansen til profet sammen med noen tynne syklister. Dystre katolske Rembrandt-farger og latinkyndige skriftlærde som vet at nå går hele greia til helvete. Dette er en annerledes katastroefilm, og du kan bare glemme bekymringene for klimaet. Den globale oppvarminga kommer i form av helvetes flammer.

Arnold Schwarzenegger har tidligere ikke spilt i andre religiøse filmer enn «Conan the barbarian». I «End of days» blir han bilde-akkompagnert av pentagrammer, stearinlys, kirkesang og Rod Steiger og ender med å bli regelrett korsfesta mens regnet strømmer ned.

Arnie ser sliten og forslumma ut. Han stikker innledningsvis pistolen mot pannen og leker Martin Riggs. Han snakker med en munk uten tunge. Han finner ut at Robin Tunney er djevelens utvalgte på jorda og må sette til verden det barnet som skal utslette jorda hvis hun blir befrukta på årtusenets siste dag. Regi ved Peter Hyams. 1999. 1 time, 57 minutter.

Twilight: New moon

FEM 21.30

twilight new moon

Sjalusi i skogen. Varulven Jacob truer Kristen Stewart og Robert Pattinsons forhold. Fysj.

terning 5 liten La oss feire kjærlighetens fundamentalister enda en gang. De snuser ikke rundt i rastløshetens rennesteiner med flergangsforelskelsesbehov og rituell ustadighet. De elsker bare én, de elsker for livet eller inntil bleiebytte-frustrasjonen sprer seg som salpeter i hypofysesystemet. Den fantastiske vampyren Robert Pattinson elsker så sterkt at han nekter seg å fortære, han nekter seg å forgifte sin elskede med egen skjebne – han er en så uselvisk mann at han ikke kan være noe annet enn okkult. Robert Pattinsons øyne ser ut som idealiserte jentevegg-tegninger eller som Satans snille lilleulvbror. Han er 109 år gammel den dagen Kristen Stewart blir 18, og det er så vakkert at jeg vet ikke hvordan denne okkulte føljetongen skal kunne slutte på en akseptabel måte.

Det finnes en skjør og dristig skjønnhet i Twilight-historien. Den sære skogsbygda blir biotopen til kjærlighetslengselens ambivalens og tvilrådighet. Innimellom de pjuskete trærne finnes melankoliens enemerker, her er ingen blide, skojne festejenter, bare en høytidelig, gotisk og høvisk misnøye som man lett blir forelska i. Ikke som et maskeball, ikke fetisjistisk eller eksotistisk, bare smertefullt til stede.

I «New moon» kommer den uunngåeligheten som jeg hater. Cullen-gutten avstår fra den skogsdyr-nervøse dama si fordi han vekker dødslengsler i henne. Menn bør helst bli langt over femti år før de kan se at elsking vil føre til elendighet. Men han er jo vampyr, han er 109 år, han er et slags fundamentalistisk geni, en avart av genetisk guddommelighet, en sammensmelting mellom dyret og matematikken. Han forguder mennesket for dets dødelighet, som er en annen måte å være ekte på.

Men så enkelt er det sannelig ikke. Cullen forlater henne fordi han vet at det er til hennes eget beste. Men det er ikke derfor vi elsker vampyrer. Vårt eget beste er ikke hva vi kom for. Vi kom for sorgen og tvilen og angeren og galskapen.

Han har bestemt at hun ikke skal få lov til å lide. Derfor finner hun de farlige måtene tilbake til ham. Jøje meg.

I denne omtalen av «New moon» skal jeg ikke ta med at jeg hater Jacob og hans kjøttfulle nese. Bare nyte filmen. 2009.

The bucket list

TV2 Livsstil 21.00

bucket list

Jack Nicholson og Morgan Freeman på guttetur.

terning 5 liten Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at det bare var jeg som likte dramakomedien «The bucket list» da den ble vist på kino. I så fall skal dere være rørte og takknemlige for at dere har meg. «The bucket list» er en litt lurent beskjeden film, der to av de folkeligste geniene i amerikansk film utfolder sine spesialiteter i en verdig ramme og med mjukt intelligent tilbakeholdenhet.

De er en fryd. Jack Nicholson legger seg i et stabilt sideleie midt mellom de utfordrende genitalie-ulv-rollene sine og de få ydmyke dramagubbene han har spilt. Nicholson er en kreftsjuk milliardær i så stygg genser at kirurgene ville stått maktesløse, og han framstår både som troverdig eksentriker og følsom og intelligent medpasient.

Morgan Freeman er en så behagelig skuespiller at du burde kunne podcaste ham ned på blå resept. Når Freeman spiller dødssjuk, følger det en irrasjonell trygghet med situasjonen, og sykeseng-scenene blir trivelige uten å være tåpelig forskjønnende. Han og Nicholson får fram både den delte smerten og det spesielle fellesskapet i et sjukehus, og man føler i grunnen at de friske er rare folk.

Historien i «The bucket list» går egentlig på den smale kanten. Milliardæren betaler for at det terapi-herja venneparet skal oppleve noen oppsiktsvekkende ting før de dør. Fallskjerm-hopping, Taj Mahal, pyramidene. Den holder balansen.

Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at mange mislikte «The bucket list» fordi den var for amerikansk, på samme måte som man kunne mislike Serengeti fordi dyrene er for afrikanske. Da jeg så filmen igjen, ble innvendingene enda mer uforståelige, for dette er virkelig en beskjeden film som ikke later som om den har funnet hensikten med øreflippen, men resymerer godarta alminneligheter på en hjertelig måte. 2007.

Under the Tuscan sun

TV2 Livsstil 22.55

terning 4 liten Diane Lane i amerikansk-italiensk dramakomedie om forfatter fra San Francisco drar til Toscana for å komme over skilsmisse og skrivevegring. Der liker hun seg godt. 2003.

The debt

TV6 22.30

debt, the

Helen Mirren, skadd av ansiktsuttrykk.

terning 4 liten Her har vi en britisk film som jeg ikke har sett og aldri vil se. Det er fordi handlingen er av den person-orienterte sorten som engelskmenn og dansker egentlig bruker til fire sesonger TV-serie med 60 episoder i hver. Helen Mirren bruker antakelig seksti prosent av de to timene til ansiktsuttrykk og resten består av plager som bare interesserer sykehusleger. Hun spiller en Mossad-agent som egentlig likviderte en krigsforbryter for tretti år siden, men så viser det seg at kjeltringen lever. Hva skjedde? John Madden regisserte, så jeg har en mistanke. Storarta folk som Tom Wilkinson og Ciaran Hinds er også med. Litt for storarta folk. Dette burde ha vært spennende. 2010.

Donkey punch

TCM 21.00

donkey punch

Briter bader.

terning 4 liten Britisk thriller som jeg aldri har hørt om, men OK, det er snart ferietid. Handler om at sju unge briter møtes på feriested ved Middelhavet og blir enige om å party on på yacht. Der dør den ene, og så blir de andre uenige om hva de skal gjøre med det. Mye fælt oppstår, og britene kler av seg, noe som betyr at været er urimelig bra. 2008.