Fredag 22.7.– En ganske OK fredag med Smith mot Washington

 

Enemy of the state

TVNorge 21.30

terning 5 liten I morges leser jeg: Det kan ennå bli en tordentorsdag. Det gjør meg kanskje ikke så urolig som jeg burde bli, men hvis det er sånn at torsdag faktisk er på vei tilbake etter å ha forlatt oss uten lyn og uten bulder, og at det skjer for meteorologenes skyld, da er filmen «Enemy of the state» den rette. Men filmen handler om at myndighetene bruker teknologien mot deg og kanskje vet hvilke pokemoner du mangler. Jeg er antakelig Norges eneste motstander av personvern, men jeg liker Will Smith.

Så til filmen.

enemy of the state2

Will Smith treffer også damene.

I Marylands anemiske motlys blir Jason Robards tatt av dage fordi Jon Voight til ha slakkere personvern i USA. Halvfrika fuglemann filmer det politiske mordet, den oppskaka advokaten Will Smith (i denne filmen er det han som er Denzel Washington) får video-opptaket i julegavene uten å vite om det og jages deretter av alle presidentens usynlige menn, den velkjente thriller-eliten som i film etter film bidrar til at folk får omtrent samme verdensbilde som Franz Kafka og Berge Furre.

Regissøren Tony Scott ble i sin tid kalt idiotbroren (til Ridley Scott) fordi han hadde laget «Top gun» og «Days of thunder», men etter «True romance» ble han tatt til nåde og får i dag til og med lage kreative paranoia-filmer med neger i hovedrolle, en egen genre som hører hjemme i det nye Hollywood-aristokratiet.

«Enemy of the state» handler om myndighets-misbruk av eventyrlig teknologi, og Scott har derfor filmet den som om kameraet ble holdt av en amfetamin-rusa kanin med St. Veitsdans. Heldigvis treffer Will Smith den mot-teknologiske opprøreren Gene Hackman, og dermed roer filmen seg ned til eksplosjoner og skyting en stund.

Folk som føler at Store Bror ser dem over alt fordi de få navna Det Beste-reklame i posten, vil ha en stor kveld foran fjernsynet og siden bli tilhengere av sveivetelefon og ferjetrafikk. 1998.

Uro

NRK2 00.30

uro

Her er de igjen.

terning 2 liten Når jeg har følelsen av av NRK har vist «Uro» 6534 ganger, er det selvsagt feil. Men her er den igjen.

Å skrive om norsk film i Norge er som å være karikaturtegner i Iran. Man får ikke akkurat følelsen av frihetens luft under vingene, for i en viss forstand er norske filmer som en fortsettelse av barnetimebøkene. Man kødder ikke med barnetimebøker. De er diktet av våre egne skjønne unger.

Når Cleve Broch bokstavelig talt kommer dettende inn i denne filmen med sitt uimotståelige vestkant-navn, får jeg følelsen av å se postmodernissens Petter fra Ruskøy.

Mora hans i blokkleiligheten snakker som en NRK-påvirket Ibsen-figur. Når hovedpersonen sjangler rundt i narkomiljøene som er alle fantasiløse filmskaperes manusredning, da ser det like autentisk ut som et Lucia-tog av barnehagebarn.

Bedre blir det ikke da reka Ane Dahl Torp dukker opp, stadig ikledd den irriterende telefonsvarerstemmen sin. Hun maser manisk om pappa, Cleve Broch kaller narkosvina i gøtteret for «slask», en betegnelse som kanskje ble brukt av Willochs mor når hun skulle snakke om gutter med uhøflig mye hår. Pappa er Bjørn Floberg. Han er pubeier og følgelig en farlig mann. Ble manuset skrevet ved Nansenskolen?

«Uro» er en film som faller på en ørken av urimeligheter. Filmen får aldri en interessant historie, og da spiller det ikke en gang noen rolle om handlingen er realistisk.

Hvis Asbjørnsen og Moe skrev om en fyr som fikk pappspiker i moped-dekket og derfor ikke rakk å sende ut julekorta sine, ville det utvilsomt virke realistisk, men et eventyr blir det aldri. Sånn er det også med «Uro». Den forteller historien om en furten, dårlig politimann og uheldig fyr, men den skebnen skulle bare ha ført til at han ble gift med en sykepleierske i slutten og fikk det veldig veldig bra. 2006.

The bodyguard

Norsk TV2 23.55

bodyguard-3

Kevin Costner bærer bort Whitney Houston. Hun burde vært trygg da.

terning 5 liten Det årets mest vellykkede romansethriller, med det usannsynlige paret Kevin Costner og Whitney Houston. Han er hennes private livvakt, for hun er feiret popstjerne som blir truet av en gal beundrer. Costner spiller mutt og mandig med kortere pannelugg enn lunte, og rollen hans er fortreffelig. Houston funker bra, og det er underholdende hele veien. 2 timer, 4 minutter. 1992. Den skulle vært innspilt på 1970-tallet med Steve McQueen og Diana Ross, men planene røyk fordi raseblandingen var kontroversiell. Slottet til Whitney er samme huset som var med i «Gudfaren» da en gubbe fant hestehode i senga. Og: Dette er filmen med sangen «I will always love you». 1992.

One missed call

Norsk TV2 02.30

one missed call

Ånei ånei, der kommer torsdag tilbake!

terning 3 liten Alle grøssere om elektronikk og kjøkkenredskaper er på ett eller annet nivå japanske, og denne het «Chakushin ari» i Japan i 2003. Det stilige ved den er sart, magasinvakker fotografering, og dessuten en grøsserhandling som er vettløs, men tiltalende.

Det starter med at dama med Gucci-katten blir halt ned i dammen av en hånd som helt sikkert ikke tilhører dattera til Ron Howard, for her vandrer ingen finkulturelle shyamalaner i skyggene. Så treffer vi folk av begge kjønn. De er i den ubestemmelige sjekkealderen, og opplever alle at en mobilsamtale spår dødsdatoen deres med informativ lydfil. 2008.

The break-up

TV3 21.00

break-up, the

Jennifer Aniston haiker bort fra Vince Vaughn. Hun burde ha løpt.

terning 2 liten Denne filmen består egentlig bare av vitsen om musa og elefanten, og den er ikke fin (den jeg kan). Det finnes en naturgitt mistilpasning mellom Vince Vaughn og Jennifer Aniston, og man ønsker ikke at de skal være med hverandre. De er alltid best når de ikke er sammen. De er som knekk og bacardi.

Vaughn er en sånn mye-sennep-på-ketchupen-bamse som spiller i utvalgte harryfilmer om menn som slapp å få sjel. Han ville aldri ha sett en Aniston-film. De handler alltid om at folk snakker ut om forhold på en hipster-vittig måte og misbruker Kleenex-servietter til ansiktet. Dessuten ligger hun under Angelina-forbannelsen. Alle som har vært i nærheten av Angelina Jolie er evig fortapt og blir ikke tatt alvorlig. Billy Bob Thornton ble en tufs. Pitt er en tufs. Jon Voights datter virker verre enn voodoo.

I denne filmen blir Vaughn og Aniston samboere som ved en idrettsulykke, og man tenker: «Ok, Guds gave til menneskene var kjærligheten, men menneskenes gave til seg selv var skilsmissen». Ganske riktig. Hun går lei av slasken og vil ut. Men på filmkvinners merkelige vis vil hun likevel beholde ham, så hun iverksetter underlige dameritualer for å holde på en mann som bare snakker til dataspillet sitt.

Hun ber hjem andre menn. Hun spiller Alanis Morrisette. Hun går til vagi-vokseren for at Minni skal bli like hårløs som en menisk, og hun håper at synet vil få mannen i sofaen til å vaske opp av og til. Etter den primitive manusforfatterspøken begynner de følsomme i salen virkelig å frykte at paret skal komme sammen igjen, og man bekymrer seg for skuespillerinnens mentale sunnhet.

Birollene er ålreit. Vincent D’Onofrio og Jon Favreau kommer dette året i HIACE-størrelse, Judy Davis er så avmagra Chicago-gallerist at du kan se nyresteinene hennes som røde kometer langs fjellet, Ann-Margret er innom som mor i middagsscene med en så plagsomt langtekkelig sang-homofil at den virker som en slags passerings-test: Hvis du kommer deg uskadd gjennom denne starten, er du kanskje også i så godt humør at du ler av resten.

For resten er først og fremst slitsom. Halvannen time kontinuerlig gneldring, 95 minutters krangling og uvennskap uten pigg eller poenger. Jeg ville heller sett tusen James Belushi-halvtimer på TV enn å sitte gjennom hele denne filmen. Det var ingen overraskelse. Allerede ryktene om en samlivsfilm med Vaughn og Aniston antente brekningspunktene i halsen. Det ble som det måtte. Jeg ville heller sett tusen James Belushi-halvtimer på TV. 2006.

Ringenes herre: Ringens brorskap

TV3 22.55

ringenes herre - ringens brorskap orker

Orker. Nei, de er ikke stygge, de er ikke rare, de er ikke onde. Sånn. Da var morgenens hat-fristelse unngått.

terning 5 liten Når man ser om igjen «Ringenes herre», blir det fristende å ønske at myter er sanne, for det er som om alle eventyr og fellesting har sin årlige parade.

Hobbiton er både Shangri-La og et slags Edens Hage etter at familien til førsteforsøket Adam er kasta ut. Man kan til og med røyke der. Her lever hobbitene et litt pinlig og nytelsesorientert landsbyliv som likner Agatha Christie-bøker uten mord. Men bak fjellene truer legenden Sauron, en ond allmakt som finnes i alle menneskers forestillinger og i vår tid ble gjenfødt blant annet som den omnipotente seriemorderen Hannibal.

I hobbitenes egen verden gjemmes kilden til all makt, den magiske ringen som Sauron smidde for å overgå alle andre. Den ene Ringen. Du skal ikke ha andre ringer enn meg.

Når man ser om igjen «Ringenes herre» på hjemmefilm, blir historien klarere.

Å se om igjen «Ringenes herre» er å få utdypet sin beundring for eventyrets overmannende poesi og styrke. Den er noe så fint som ei minnebok over alt det du aldri opplevde, men likevel husker. Det er mer enn en film. Den er en påminnelse om hvem vi egentlig er og hvor vi egentlig kom fra – og som vi aldri trenger å få vite noen verdens ting om. 2001.

Uskyldens tid

TV3 02.10

uskyldens tid

Daniel Day-Lewis detter for Michelle Pfeiffer i snøen.

terning 5 liten Ta opp. For den presteutdannede voldsregissøren Martin Scorsese må det ha vært et følbart behov å gjøre noe på uskylden. I film etter film hadde han pisket seg sjøl framover i apokalyptisk fortvilelse over menneskenes råhet. Så har han ett stille øyeblikk søkt tilflukt i den oversjøiske kolonien til James Ivory-land; New York-sosieteten på 1870-tallet. Der regjerte samfunnsnormene på samme måten som isen har underlagt seg Antarktis. Reint og skinnende sterilt, men uten ett grønt strå.

«The age of innocence» er en filmatisk karjol. Den triller langsomt attmed highwayen trukket av hvite duskehester, og av og til føler du at den aldri vil komme fram. Men filosofisk funker historien faktisk ganske flott.

Scorsese skildrer et samfunn som er selvvalgt stabilt ved eksklusivitet. Overklassen trenger ikke politi. En paranoisk sosial angst og en brutal helligholdelse av latterlig etikette sikrer den sosiale balansen og dermed velstandens og slektens trygghet. Disse uskyldstidene er frambragt ved steinhard og kynisk styring, og kanskje må de være sånn for at ikke de rike og vellystige skal bruke velstanden sin til kortvarige utskeielser og ødelegge det forfedre bygde opp. De fattige kan godt leve umoralsk, for de forvalter ingenting. De rike må styres, for de skal egentlig arve jorden, uansett hva Bibelen sier.

I Edith Whartons (roman) og Scorseses historie stilles denne fornuftige balansen opp mot menneskelivets mest dynamiske prinsipp, kjærligheten. Kjærligheten er paradoksal og urolig i sin egenart fordi den søker likheten i sin motsetning. Den triste og blekt nyforlovede Daniel Day-Lewis oppdager plutselig en skandaløs grevinne fra Europa, spilt av Michelle Pfeiffer, og han finner den uutforska sjela si hos henne. Lille May (Winona Ryder) med sine kveldstrøtte hekletøy er muntert usexy som en polonese og tenker alltid sidelengs for sikkerhets skyld.

Skildringen av kjærlighetskampen til Pfeiffer og Day-Lewis likner en fengselsfilm der fangene graver håpløst i murveggene med øyelokkene. De elskende er så skapt av samfunnet at til og med fantasien er lammet av konvensjoner, livet stanser i en moralsk forstoppelse og alt står helt stille. En gang sprekker de.

Scorseses film kan virke endeløs og redselsfullt kjedelig (hvordan skulle den bli noe annet?), men den er til gjengjeld utrolig vellystig velformet. Man kan sitte i 2 timer og 15 minutter og bare betrakte regissørens omgang med tingene og ha utbytte av det; perfekte små porselens-skåler, sirlige tallerkenretter, sigarkuttere, tepper, gardiner, bilder – alt blir som stivnede monumenter over en tapt sanselighet og får ved det mer liv enn menneskene. «Uskyldens tid» er for de ekstremt inntrykksvare og tålmodige og for de som elsket og tapte. 1993.

Karate kid II

Viasat4 22.00

terning 4 liten Ralph Macchio var søt i «Karate Kid». Det var Pat Morita også. Nummer to er en tåpelig etterligning, der de to drar på speidertur til Moritas hjemlige øy for å lære bort folkeskikk. Det er pinlig å se på. Dessuten kommer jeg aldri over at Macchio i åpningen spør Morita etter et slagsmål på en parkeringsplass: «Hvorfor drepte du ham ikke?» Som om drap ville være den mest naturlige utveien for fredelige vaktmestere i USA, og fraværet av drap trengte en forklaring. Det forteller litt om hvor mye manusforfatteren har kjedet seg, hvor mye campari han har drukket for å komme gjennom elendigheten og hva det går an å servere folk uten at de ler. 1 time og 50 minutter varer det. 1986.

Ghostbusters

Viasat4 00.05

ghostbusters

Sigourney Weaver er aldeles besatt.

terning 5 liten Så til «Ghostbusters» fra 1984, som jeg har liggende en slags kvikkas-omtale av. Storartet underholdning der Bill Murray, Dan Aykroyd og Harold Ramis spiller tre studenter som blir utvist av Columbia University for spøkelses-eksperimenter og starter sin egen utdrivelses-forretning. Sigourney Weaver er med som besatt kvinne. Stilig moro hele tida. Laget av Ivan Reitman i 1984. I dag vil jeg legge til at filmen har det vi kan kalle en barnlig kynisme. De tre skuespillerne har en naiv sjarm som tilhører tida og ikke temaet. Spøkelsene starter som slimete bibliotek-klovner og ypper seg etter hvert til djevelsk voldsomhet. Det er ganske stilig og helt annerledes enn 2016. 1 time, 45 minutter.

Hjem kjære hjem

FEM 21.30

hjem kjære hjem

Reese Witherspoon med barndomskjæresten Josh Lucas.

terning 4 liten Nettopp som man trodde at den dumme blondinen var et forlatt nasjonal-ikon hos amerikanerne, dukker Reese Witherspoon opp i alle sammenhenger med sitt biteferdige, biske underbitt og det bakteriefrie grønnsåpeblikket.

«Sweet home Alabama» overrasker først og fremst ved at hovedpersonen utstråler en tankeløshet og ufølsomhet av nesten autistisk format. Hun imponeres og myknes ved Tiffany-smisk som Elizabeth Taylor ville ha funnet vulgært, men omgås fattige foreldre og gamle venner uten kjærlighet og sympati. Hun er gift uten å fortelle kjæresten om det. Dama lever av å prosjektere overflødige klær. Hvorfor skal vi like henne? Jo, hun er blondine.

I filmen skal hun gifte seg med åttitallets videohylle-veslis Patrick Dempsey, som er vellykka, rik og smakløs hinsides all forstand. Men for å kunne ekte en smokingmann som diskuterer bryllup med mor si (ikke engang Ødipus gjorde det), må hun skille seg fra barndomskjæresten Josh Lucas. 2002.

Tango for tre

TV2 Livsstil 21.00

tango for tre

Matthew Perry er ikke homofil, selv om han liker Neve Campbell.

terning 5 liten Matthew Perry har Caligula-hår og driver arkitektfirma med Hollywoods faste utleie-kamerat Oliver Platt, som har spilt så mange biroller at det antakelig står «and» foran navnet hans på dørskiltet.

Rikasen og skjønnasen Dylan McDermott kjøper parets ferdigheter dersom Perry vil passe på elskerinnen hans, som er tøysejenta og kunstnerinnen Neve Campbell, ei dame som har så tynn stemme at hun får filmer til å høres ut slik Cartoon Network gjør hvis man ligger til sengs med hodepine søndag morgen og ungene er aleine oppe med TV-en. Fordi McDermot tror at Perry er homofil, må hele resten av verden også tro det, og så oppstår det forviklinger som ville vært vittige i 1957.

Matthew Perry er en bevegelig og fordomsfri komiker som gjør mye ut av alt og forårsaker en snill og hyggelig humor som det er lett å leve med. «Three for tango» ble laget i 1999. 1 time, 35 minutter.

Amelia

TV2 Livsstil 22.55

terning 4 liten Amelia Earhart var en legendarisk amerikanske flyver, og hun var kvinne – men hun forsvant over Stillehavet i 1937 i et forsøk på å fly rundt jorda. Det er lite som tyder på at hun datt ned på øy og giftet seg med Pippi Langstrømpes solbrente pappa. Filmen spilles av Hilary Swank og Richard Gere. 2009.

Mafiabrødre

Max 00.50

mafiabrødre  goodfellas

Ray Liotta liker også Debi Mazar.

terning 4 liten Martin Scorseses «Goodfellas» kan sees som et oppgjør med all mafia-romantikk, og den er en djupt deprimerende og kynisk film som utsletter til og med lampettlyset der hvor den blir vist. Ray Liotta gjør et virkelig gjennombrudd i (den autentiske) rollen som en guttunge i mafiaens tjeneste, fra billig suksess til rein katastrofe. Robert De Niro har en god rolle i filmen, Joe Pesci fikk birolle-Oscar i 1990. Ikke svært anvendelig som underholdning. 2 timer, 26 minutter.

Meet Joe Black

TV6 22.30

meet joe black

Claire Forlani blir oppvarta av Døden, Brad Pitt.

terning 5 liten «Meet Joe Black» har en svermerisk, melankolsk og moden hjertesmerte som forfører de stillfarne. Anthony Hopkins bærer med seg tristheten til den som har alt, bare ikke tid. Brad Pitt spiller døden og likner en litt oppstasa spurvunge der han gjeng på tunet og nippar strå i vederkvega nyfikenhet. Anthony Hopkins får utsatt sin varsla død og tjener som cicerone for gutten med ljåen noen utvalgte døgn da den grimme høsteren skal forsøke å kompensere sin eksistensielle kjedsomhet og leve lykkelig/ulykkelig som menneske og forelsker seg i Hopkins’ datter Claire Forlani. 1998. 2 timer, 55 minutter.

Thirst

TCM 21.00

terning 4 liten Sør-koreansk dramakomedie av mannen som laget «Oldboy» – 2004-film som vant en pris i Cannes. Denne handler om en alvorlig prest som opplever blodtørst og begjær etter kona til en annen fyr. 2009.