Månedlige arkiver: juli 2016

Søndag 31.7.–Takk til frodig juli med en medisinert Bourne-film

 

The Bourne legacy

TV3 21.00

terning 5 liten Juli tar plutselig slutt uten å markere seg som vellykka sommer hvis man skal vurdere månedens kvaliteter etter verdiskalaen til de som blir lykkelige av å sole seg. Juli var en populistisk fiasko. Den var så skuffende for det skyfri segmentet at Frp har varsla en rekke nye bomstasjoner på veiene. Skyene skyldes biler også i Frp nå. En kabriolet-entusiast skal ha blitt våt på solhatten sin. Men i skog og mark vokser det regnskog. Dette er den grønneste juli-måneden jeg kan huske å ha sett. Til og med beskjedne bladvekster som pleier å bli forgifta bort i veikantene, har vokst seg så veldige at man kan føle seg som en ikke-røykende hobbit. Selv våre forsømte rosebukser har blomster. Hvis man ser bort fra at været straffer terrassebeiserne er dette den vakreste julimåneden jeg noensinne har sett. Takkskalduha, juli. Den siste dagen er riktignok en filmskuffelse, men OK, det finnes alltid en Bourne. I dagens handler det om en sterkt medisinert Jeremy Renner som kanskje også tar astma-medisin.

Så til filmen.

bourne legacy, the

Jeremy Renner kjører sykkel med Rachel Weisz.

Det føles relevant å se «The Bourne legacy» med vemod, som en beskrivelse av den internasjonale spionens forverra arbeidsforhold gjennom de siste førti åra. Fortidas James Bond var en Martini-mett trusesnik som betraktet sivilisasjonstruende terrorister med bortskjemt silkefjernhet mens han slet smokingknær mot mjuke hotellmadrasser i rom som kostet flere Bollingers i minuttet. Jeremy Renner har det kummerlig og vondt. Kroppen hans er ubeskrivelig gene-dopa av prestasjonskrevende myndigheter, han må ha sprøyte og piller hver dag. Da vi treffer ham, sitter han naken og våt bak en fattigslig og rustikk skigard i så ukoselige fjelltrakter at til og med de magre ulvene klager. Det går en uendelighet av tid før han og Rachel Weisz endelig kan slappe av og dele lune, postkoitale katteblikk.

Kontakten i den lille fjellhytta serverer ham grøt, og så kommer dronene og forsøker å bombe mennene tilbake til Universets historiske utilgjengelighet. Dette er samtida og Bournes arv: Et famlende og paranoisk antiterror-vesen forfølger sine egne på samme måte som når grisemor eter sine barn. Det er ikke vakkert. I konjakkbrune salonger sitter dressmenn (som ballongversjonen av Albert Finney) og knurrer som sinte hunder mot hverandre over verdens skjebne. Dette er etter-terrorens Vesten. Sivilisasjonene er blitt gale, og forfølger sin egen hale. Det rimte.

Det tar seg ikke vesentlig opp for Renner. Han blir forfulgt gjennom en hel film slik Bourne gjorde, og han har ikke en gang hjelp av en systematisk tyskerdame med usynlig småbil. Til gjengjeld treffer han Rachel Weisz, som både er britisk, sympatisk og oppskjørta krystallskjør. Hun spiller laboratoriedame som redder seg ut av massakre og blir oppsøkt i fjernt Stephen King-hus av Obamas take away-mordere. Weisz har øyenbryn som likner vasskraft-logoer og hun stønner sart. Fordelen med Renner er at han ikke drikker pinlig alkohol og står og glor på bryster og rumper. Han er en saklig universal-soldat som holder seg til oppgaven når han skal redde livet til både seg sjøl og dama.

bourne legacy, the 2

Prestasjonsforsterka mann i snøen.

Skuespilleren Renner er en slags Russell Crowe. Han ser ut som et spikka landsbruksprodukt fra suvenirsjappa i Setesdalen, en rustikk mann uten hårfasong og Los Angeles-kroppspråk. Ikke mange menn mangler frisyre i våre dager. De fleste ser ut som britiske Grand Prix-deltakere. Den tunge, proletære troverdigheten hans har sånne kvaliteter som redder filmer fra kvelningsdøden.

«The Bourne legacy» er en omstendelig og detaljrik film. Den forteller for de tungnemme, men de kommer ikke til å skjønne noe likevel. Det fine med de temposvake snakkescenene for solbrune dressmenn, er at de blir balansert av litt lange actionsekvenser. Både skytedramaet i damehuset og motorsykkelturen gjennom Manila-trafikken varer lenger enn malen, og det gir filmen en rytme som står til den stuntprega handlingen.

Det skjer ikke voldsomme OMG-scener i denne Bourne-etterlikningen, men filmen er mannslig og fin, og dessuten er Renner en sånn mann som norske damer forhåpentlig liker å gå på Ikea sammen med. 2012.

Victoria

NRK1 21.30 og NRK3 01.50

victoria

Jakob Oftebro er skikkelig deppa.

terning 3 liten Denne filmen har jeg sett litt av, men jeg likte den ikke noe særlig så vidt jeg kan huske. Den er laget etter en Hamsun-roman om tragisk kjærlighet. Iben Akerlie spiller Victoria, og Jakob Oftebro er Johannes. Pappaen til Vicky er en rik landeier og han får dattera til å gifte seg med en annen. Johannes er møllerens sønn og en edel forfatter som elsker naturen slik forfattere gjør, men han kan altså ikke få den han elsker. Rolling Stones kunne ha gitt ham råd: Love the one you’re with. Torun Lian regisserte. 2013.

The boat that rocked

NRK3 23.00

the boat that rocked

Her kommer jentebåten til rockebåten.

terning 5 liten Den første reaksjonen til de hensynsløst og ærlige som ser filmen om rocke-opprøret i 1966, kan bli: «Oi. De strømpebuksene kjenner jeg igjen.» Den andre reaksjonen er mer historisk og amanuentisk: Dette må være den beste, om ikke mest etterrettelige, filmen om midten av sekstitallet og så videre da den vesligste unnskyld vestligste delen av Europa og så videre eksploderte i et unikt, kollektivt skrik av tidligere uoppdaga vellyst. Rock og rocke-relaterte uttrykksformer består av samme sort uforminska sanselighet som fingre mot ustekte svinekoteletter, og de puritanerne som mente at BBC aldeles ikke burde sende mer av det enn 45 minutter pr dag, var skikkelig flinke.

Uten rocken ville etterkrigs-generasjonene blitt som Einar Gerhardsen (vel, i disse valgtider er det en del hemma ungdom som låter likt, og rockere er ungdomspolitikerne virkelig ikke).

«The boat that rocked» minner litt om gamle swing-it-magistern-filmer om undertrykt skoleungdom som gjør musikk-opprør. Utgangspunktet denne gang er piratradioen som sendte 24 timer streit synd fra Den Engelske Kanalen. Engelskmennene har dessuten laget om igjen den filmen som de kan best. Infam, rik på oppdikta personlighets-eksotisme, skøyeraktig, truse-begeistra og anti-autoritær. Byråkratene i denne filmen er nydelige karikaturer på alle de tragiske gahrstørene som ennå forsøker å gjøre verden til et rasjonelt sted. Ute i sjøen jobber en virkelig velformulert gjeng galninger med å sende oppviglende kriblemusikk til alle ungene på land. De er motstandsrørsla. De er de musikalske seksualmisjonærene. De er de virkelig motkulturelle og anti-autoritære murvegg-sprengerne. Når jeg ser Philip Seymour Hoffman som The Count sende «Whiter shade of pale» fra midt i Nordsjøen, da vil jeg gå i boden og finne fram igjen de gamle 100 watts-høyttalerne som var like digre som livbåter og gjorde samme nytte.

Bill Nighy i rutete innsvingt jakke som het «Dagbla’-jakke» langs Akersgata, er sjefen på båten. Hans unge gudsønn Carl blir matrosiert av sin mor, og han er jomfru. Filmen handler om at det må han ikke være lenger. Den nedre delen av kvinnene ble også oppfunnet mellom 1966 og 1974. I denne filmen er Rhys Ifans på en måte Edison.

«The boat that rocked» er en film som dyrker sine egne myter. Den forteller ikke egentlig en troverdig historie, men anekdotiserer virkeligheten til det behagelig gjenkjennelige. Dette er snop. 2009.

Home of the brave

Norsk TV2 00.45

terning 4 liten Samuel L. Jackson og Jessica Biel i amerikansk actiondrama fra Irak. Handler om amerikanske soldater som på et siste oppdrag blir utsatt for bakhold og pådrar seg fysiske og psykiske skader. De har det ikke lett når de kommer hjem. 2006.

I dine sko

TV3 18.30

in her shoes

Toni Collette skal passe på Cameron Diaz.

terning 4 liten Det viktige ved denne filmen er at den starter samtidig med Champions League-finalen, og den har sko i tittelen. Det er med andre ord en kvinnefilm, men jeg tror ikke den handler om sko. Cameron Diaz, som ikke trenger være helt håpløs, og Toni Collette, som er en stilig skuespiller, spiller to søstre. Den ene søstera er ei sånn partyjente og som ikke kan holde på en jobb, men aldri blir kvitt en gonorré. Det siste fant jeg på. Filmen handler ikke om kjønnssykdommer. Den andre søstera er advokat og forsøker å passe på lillesøster. Da de oppdager at mormor er i live (noen skrudde av TV-en hennes?) settes forholdet på prøve. Ja, det er en komedie. Shirley MacLaine spiller mormor, og Curtis Hanson har regissert. Filmen trenger ikke være håpløs sjøl om den har sko i tittelen. 2005.

Conan barbaren

Viasat4 22.30

conan the barbarian 1982

Arnold Schwarzenegger uten strøm.

terning 5 liten Eventyrfilmen «Conan the barbarian» er fremdeles en av de filmene Arnold Schwarzenegger opprinnelig passet best i. I et tidløst myteland setter Conan avgårde for å hevne seg på Tulsa Doom, som drepte foreldrene da han var et lite barn. Oliver Stone og regissøren John Milius skrev dette tilbake i 1982, og filmen ble en stor suksess. Max von Sydow og James Earl Jones deltar også sammen med en lyshåret skjønnhet som heter Sandahl Bergman. Conan-figuren dukket først opp i kiosklitteratur på 30-tallet, og dengang var han nok en slags tidsriktig lyshåret fascist. Det er ikke østerrikeren Schwarzenegger. 2 timer, 9 minutter.

The insider

TV2 Zebra 01.00

insider, the

Russell Crowe er en enkel lærer.

terning 5 liten I «The insider» klarer Michael Mann, som i gamle dager hadde ansvaret for å sende ynglingen Don Johnson ut i Miamis gater iført klær som liknet tyggegummi-innpakninger, å få oss til å føle at tobakks-industrien i USA kommer til å drepe en skolelærer og hans familie fordi han har sagt i et rettsmøte at røyking er avhengighetsskapende.

Filmen er genial sånn. Man forventer det verste hele tida.

«The insider» er basert på en sann historie, og den forfulgte læreren jobber i dag fremdeles i skolen og har det bra. Historien forteller også om en produsent i CBS-programmet «60 minutes» og om hans kamp mot lønnsomhetsdjevelen i nyhetsformidling. Han blir også en voldsom tigerting, og Al Pacino veiver med indignasjons-mimikken sin og forsøker å forminske effekten av det faktum at integriteten hans egentlig bare er en supermarked-vare i de elektroniske bildehyllene.

Russel Crowe spiller læreren som har vært ansatt i tobakksindustrien og ser ut som en aldrende Hardy-gutt.

Filmen er så spennende at den nesten er umoralsk og så godt spilt at det burde finnes medisiner mot den. 1999. 2 timer, 35 minutter.

New York I love you

TV2 Livsstil 21.00

new york i love you

Julie Christie hygger seg med Shia LaBoeuf.

terning 5 liten Da jeg kom ut fra episodefilmen om New York, var synet blitt klarere og hørselen rensa. Jeg hørte melankolsk trekkspill, og jeg så de klare fargene i utstillingsvinduene. Regnet datt langsomt og sart som om det skjemtes. Det var deilig.

Og dessuten uventa, for «New York, I love you» begynner ikke så bra. Bradley Cooper er ikke noe man blir umiddelbart glad av, og ikke Hayden Christensen som tyven Ben heller. Det er ikke dårlig, men det er ikke godt nok, for mosaikker av novellefilmer bør ha en distinkt opplevelse som kompenserer for mangelen på langvarig innlevelse. Vi er egentlig sentimentale kontinuitets-nevrotikere som elsker Ashton-familiens 17.000 episoder. Her går det kjapt unna.

Jeg tenkte litt som dette: De såkalt sosiale mediene promoterer jabb. Fenomener som Facebook og Twitter har ført til en fortløpende kommunikasjon av lekmannsflink småblogging på 140 tegn eller noen få frokostlinjer. Verden merker det nå. Ingen gidder bruke ressurser på et resonnement. I stedet: Impresjonistiske, impersonistiske små spontan-uttak av snakk, som når en prostata-pasient pisser.

Så kom Shekhar Kapurs lille surrealisme fra et hotellrom som er filmet med den mjuke sjeleligheten i lactosebilder. Her hviler det melkhet over fotograferinga, og de to skikkelsene er perfekte hinsides all forventning. Shia LaBeouf spiller en halt pikkolo som oppvarter den pensjonerte sangerinnen Julie Christie. Nettopp. Julie Christie fra Englands filmatiske storhetstid på 1960-tallet. Vakker som en ny måned, med fallgruver og langsomme kratere i et historisk fjes.

Fra da av var jeg solgt. Jeg så New York for første gang og tenkte at taxier og t-baner, restauranter og mobiltelefoner er mektige sosiale medier som bare venter på å bli brukt av de mottakelige. Det er noe selvfølgelig og uunngåelig ved byen som vi som regel glemmer og går glipp av: Du lever i et overflødighetshorn der sanseinntrykk og sosiale impulser strømmer over deg og utfordrer sorteringsevnen og innlevelsen. En film som dette skaper illusjonen om at du i noen øyeblikk kan se alt like tydelig samtidig, og den følelsen vil du beholde.

En annen yndlingsepisode: Anton Yelchin tar ei jente i rullestol som date på prom. Melankolsk, vittig og henførende filmkunst, regissert av Brett Ratner. En pappa som danser så fantastisk at du sukker. Et par som snakker sex på fortauet. En reality-filmer som. Mange folk, skeive opplevelser.

Rollelista er så full av kjente skuespillere at det ikke går an å regne dem opp. Men Julie Christie er den største enkelt-opplevelsen. 2009.

Brødrene Grimm

Max 21.30

brødrene grimm

Heath Ledger og Matt Damon i skikkelig trøbbel.

terning 5 liten Høsten (kommer snart nå) er den kule tida da eventyrene ble til. Mørke katteskygger og voldsomme vindlyder forvandla verden til et sted for verre, men flere forutanelser, og folk gikk rett i kjerka og insisterte på at de hadde oppført seg anstendig gjennom en fristende sommer. Noen diktet eventyr for å skremme de andre. Galningen Gilliam starter sin film om brødrene Grimm med den verste av alle setninger: «Det var en gang». Påminnelsen om alle tings foreløpighet. Ond og ødsel er naturens orden. Deretter kommer menneskenes illusjonslek inn i filmen. En liten gutt som skulle ha solgt kua for må få medisinpenger til dødssjuk søster, har i stedet kjøpt en neve med magiske, brune bønner.

For å bøte på angsten spiller folk Lotto og tror på overnaturlighetene. Eller de setter seg ned og forteller eventyr om ting. Det hjelper, det også. Litteraturens helbredende virkning er undervurdert.

«Brødrene Grimm» er så smart at formen destruerer underholdningsverdien. Den steingalne lystløgner-briten Terry Gilliam har laget en metafilm, der de to tyske fortellerne går inn i sine egne myteskoger og oppdager at eventyrene dessverre er helt virkelige. Rundt dem myldrer historiske kuriositeter. Gilliams’ favoritt er Peter Stormare, som italiensk offiser i franskmennenes tjeneste som okkupanter av urydda tyske grenseskoger.

Det blir alltid et hekkans organisatorisk rot når eks-pythoneren Gilliam lager film, og det preges «Brødrene Grimm» av. Du har lenge følelsen av å være til stede i en italiensk politiaksjon, men ideene med filmen er selvsagt geniale. Grimm-brødrene er to rotete svindlere som farter rundt blant naive bønder og utdriver heksene deres med fyrverkeri og fanteri. Da luringene påtar seg å løse gåten med de forsvunne rødhettene, oppdager de at trollskapen i skogen er mer enn virkelig. Med skogfinnerdama Lena Headey som forførerhunn i det store utendøret, finner de fram til den udødelige speildronninga Monica Bellucci og hennes mystiske ulvehjelper. Matt Damon og Heath Ledger spiller grimmere på en fantastisk, forvirra farsemåte, og sammen med den bryskt stigmatiserte italieneren Stormare gjøgler de alt som kunne vært eventyrspenning ut av filmen. «Brødrene Grimm» er en fest for fin-flipperne. Den er en fest for banal-surrealistene og de aldeles forskrudde. 2005.

Dreamcatcher

Max 23.55

dreamcatcher

Fugler bygget reir i Morgan Freemans øyenbryn.

terning 5 liten Rett skal være rett: Historien er vridd rundt en dum Stephen King-historie. Men gjengen er uimotståelig: Thomas Jane, Jason Lee, Damian Lewis og Timothy Olyphant er synske ressurs-skojarar på hyttetur, og de har fått overnaturlige evner fordi de som guttunger vaste langs jernbanelinja på «Stand by me»-måten og forsvarte en gutt med ekstrem talefeil i hele kroppen. Men det er langt fra nok. Skogens dyr flykter fra Ripley-aliens som invaderer enkle skogmennesker og gjør at de fiser seg i hjel! Og Morgan Freeman levendegjør en landskaps-Rumsfeld med bomullsøyebryn og vil utrydde sine egne landsmenn hvis de ikke slutter å tjene som vertskropper for innvandrere! Under taket henger indianernes marerittkrans og har egentlig ingen funksjon, men en tittel skulle jo historien ha.

Stas-forfatteren William Goldman har laget filmmanuskriptet, og fortidas yndlingsmann Lawrence Kasdan har regissert. Han har aldri laget grøsser før og går til verket med storøyd entusiasme. Filmen er ikke for de med god smak. Antakelig den mest tvilsomme femmerterningen i videoguiden i 2003.

Lørdag 30.7. – Super-jinxa forsovelseslørdag med rock

 

The boat that rocked

NRK1 00.25

terning 5 liten OK, den vises seint, men dette er jinxedagen. Jeg forsov meg sånn at jeg ikke får laga MInecraft-episode og må løpe gjennom Film på TV, kaffemelka i kjøleskapet var sur, og ute regner det dråper som Noa ville blitt skremt av. Etter at jeg spylte terrassen med den hensikt å beise den, har det regna kontinuerlig, en begivenhet som jeg ser på som et Guds-bevis. Jeg har ødelagt de siste ukene av hjemmebarnas sommerferie med mor mi sin gamle høytrykksspyler, som for øvrig virket mistenkelig godt til å være ca 100 år gammel. Mor mi pleide ha med paraply til byen i solskinn for at det ikke skulle regne. Hun ville ikke ha høytrykkspylt uten å planlegge beising på samme dag. Hun visste at det er vår familie som bestemmer været. Unnskyld.

Men til filmen.

the boat that rocked

Her kommer en båt med jenter til båten som rocka.

Den første reaksjonen til de hensynsløst og ærlige som ser filmen om rocke-opprøret i 1966, kan bli: «Oi. De strømpebuksene kjenner jeg igjen.» Den andre reaksjonen er mer historisk og amanuentisk: Dette må være den beste, om ikke mest etterrettelige, filmen om midten av sekstitallet og så videre da den vesligste unnskyld vestligste delen av Europa og så videre eksploderte i et unikt, kollektivt skrik av tidligere uoppdaga vellyst. Rock og rocke-relaterte uttrykksformer består av samme sort uforminska sanselighet som fingre mot ustekte svinekoteletter, og de puritanerne som mente at BBC aldeles ikke burde sende mer av det enn 45 minutter pr dag, var skikkelig flinke.

Uten rocken ville etterkrigs-generasjonene blitt som Einar Gerhardsen (vel, i disse valgtider er det en del hemma ungdom som låter likt, og rockere er ungdomspolitikerne virkelig ikke).

«The boat that rocked» minner litt om gamle swing-it-magistern-filmer om undertrykt skoleungdom som gjør musikk-opprør. Utgangspunktet denne gang er piratradioen som sendte 24 timer streit synd fra Den Engelske Kanalen. Engelskmennene har dessuten laget om igjen den filmen som de kan best. Infam, rik på oppdikta personlighets-eksotisme, skøyeraktig, truse-begeistra og anti-autoritær. Byråkratene i denne filmen er nydelige karikaturer på alle de tragiske gahrstørene som ennå forsøker å gjøre verden til et rasjonelt sted. Ute i sjøen jobber en virkelig velformulert gjeng galninger med å sende oppviglende kriblemusikk til alle ungene på land. De er motstandsrørsla. De er de musikalske seksualmisjonærene. De er de virkelig motkulturelle og anti-autoritære murvegg-sprengerne. Når jeg ser Philip Seymour Hoffman som The Count sende «Whiter shade of pale» fra midt i Nordsjøen, da vil jeg gå i boden og finne fram igjen de gamle 100 watts-høyttalerne som var like digre som livbåter og gjorde samme nytte.

Bill Nighy i rutete innsvingt jakke som het «Dagbla’-jakke» langs Akersgata, er sjefen på båten. Hans unge gudsønn Carl blir matrosiert av sin mor, og han er jomfru. Filmen handler om at det må han ikke være lenger. Den nedre delen av kvinnene ble også oppfunnet mellom 1966 og 1974. I denne filmen er Rhys Ifans på en måte Edison.

«The boat that rocked» er en film som dyrker sine egne myter. Den forteller ikke egentlig en troverdig historie, men anekdotiserer virkeligheten til det behagelig gjenkjennelige. Dette er snop. 2009.

Monty Pythons Meningen med livet

NRK2 21.55 og NRK3 00.25

monty_pythons_the_meaning_of_life_ver2

Nei. Ikke jeg heller.

terning 5 liten «Meaning of life» er en legendarisk film av i bokstavelig forstand fabelaktige Python-sketsjer – fra historien om forretningsbygningene i rollen som sjørøverskip til den groteske overspisermannen som sprekker av sin siste konfekt. Filmen ble laget i 1983 da meningen med livet var relativt usynlig for de fleste, og den er et sprelsk forsøk på å dyperegjøre tilværelsen ved hjelp av surrealistisk humor. Det uberegnelige England ga filmen 18 års aldersgrense fordi den kunne føre til latter. 1 time, 45 minutter.

Music and lyrics

Norsk TV2 21.40

music and lyrics

Drew Barrymore ser lyset i Hugh Grant.

terning 5 liten Lenge så det ut som om «Music and lyrics» kunne bli den snedige komediehyggen i en påbegynnende romantikk-sesong. Men også den tværer seg til og klarer i likhet med åttitallet så vidt å rullestole (stolrulle?) seg ferdig.

Henvisningen til åttitallet er logisk fordi Hugh Grant på en måte spiller han andre i Wham!. Verden har beveget seg til 2007, og den egentlig glemte popstjerna svinger hoftene virkningsfullt for kvinner som var unge i 1985 på steder som Indre Vågen Amfi og Kiosk. Grant er for øyeblikket akkurat gammel nok til å bli fotballtrener, og håret hans ser ut som om han var invitert til et Dorthe Skappel-show for vellykka karriere-homser. Men den bevegelige briten kan spille film og er fremdeles den mest vellykka av de trente snakke-klønene. Derfor kler han Drew Barrymore. Hun er femten år yngre, men i hippie-light-klær ser hun på en måte tidløs ut på samme måte som Tingeling. Barrymore har alltid vært en av de mest uferdige skuespillerne i verden, men hun er det på en sjarmerende måte (som Woody Allen).

Hun kommer inn i pop-klenodiets liv som plantevannerske da han skal forsøke å skrive en sjelfull sang for Britney-bimboen Cora, som spilles med en slags millennisk inferno-innsikt av Haley Bennett, som er mellom 11 og 31 år og veier mindre enn januarskrei. Det har seg sånn at Barrymore blander seg borti teksten, og før vi vet ordet av det, sitter det nusselige pratsomhets-paret der og lager musikk sammen. Stor trivelighet oppstår.

Men regissør-skribent Marc Lawrence burde vært en straffa mann uten permisjons-tillatelse, for han skrev «Miss Undercover», både én og to. Og han fortaper filmen i en langsiktig lammelse som er seig som snegleslim. Og selv om slutten er søt, har manuset for lengst mista oss til en skuffa likegyldighet som egentlig vil ha hevn. Det er sjelden man ser noe som så opplagt burde ha blitt bra, men klarte å unngå det. 2007.

Til døden skiller oss ad

TVNorge 19.40

til døden skiller oss ad

Albert Brooks seiler Omdal-scooter med Michael Douglas.

terning 5 liten Buddy-moro. Det fantes en gang på slutten av åttitallet noe som ble kalt Chicago-komedier. Man må se «The In-laws» som en fortsettelse. Chicago-komedier skal være sånn. De skal skildre rituelle småborger-sammenbrudd av vett og sannsynlighet som kan ramme randboere ved Erinsjøen. Michael Douglas spiller hemmelig agent. Da sønnen hans skal gifte seg med hypokonderet Albert Brooks’ merkverdig sunne datter, fører tilfeldighetene de to svigerfedrene av gårde på jakt etter stjålne russiske atomvåpen i Barbra Streisands privatfly. Ferden går blant annet til det æreløse Frankrike, der David Suchet smyger seg rundt som skaplukket homofil og suger på sine egne ansiktsuttrykk. Som et resultat av sjelelig forfall og fedme er Brooks blitt helt lik Randy Newman, og Michael Douglas likner så mye på nasjonalørnen at man burde oppkalle et fly eller en irakisk by etter ham. Glem heller ikke at Robin Tunney er et upåakta actionkomedie-talent, og at hun hjelper til på kvinnevis. 2003.

Two weeks notice

TVNorge 21.30

two weeks notice

Sandra Bullock ser lyset i Hugh Grant.

terning 5 liten Med «Two weeks notice» kom det Sandra Bullock trengte. Hugh Grant er en sann engelsk ridder. Han får alle jenter til å virke elegante og intelligente. I denne filmen spiller han den rike, eksentriske kvinnebedåreren. Hun er engasjert advokat av den typen som lenker seg til utryddelsestrua jernbanetoaletter. Hun får jobb som hans sekretær, en oppgave som hippienes datter ivaretar slik Sandra skal: Småhipt, sarkastisk og vennskapsbyggende aseksuelt. Men skjærene i sjøen er lette å få øye på for drivende supertankere, og etter hvert må konflikter løses på den legendarisk mumlende Bullock-måten.

Hun gjør i grunnen ikke noe nytt. Hun gjør det bare i en bedre film, med bedre replikker og skikkelige motspillere. Dama er en kameleon. I dårlig selskap ser hun ut som en fnisete Fretex-nerde. Blant kremfolk blir hun seg sjøl. 2002.

Commando

Viasat4 22.30

terning 4 liten Dilemma: «Commando» er ikke noen god film, men den er en Schwarzenegger-klassiker fra familiestjernas harde ungdom (han var 39 i 1985), så dette er egentlig snop for tilbakeglanerne. Filmen ble skrevet av spesialisten Steven E. de Souza, men likevel fungerer den dårlig. Arnold Schwarzenegger spiller en eks-kommandosoldat som har tenkt å trekke seg tilbake som alenefar for datter, da fortida henter både han og barnet. Rae Dawn Chong spiller også. 1 time, 28 minutter.

Sanne løgner

Viasat4 00.15

sanne løgner

Eventyr-par: Arnold Schwarzenegger og Jamie Lee Curtis.

terning 5 liten Man kan synes hva man vil om Arnold Schwarzenegger. Mannen har en brulten tilstedeværelse på filmlerretet som får de fleste andre mannshelter i Hollywood til å fortone seg som nyfriserte små håndledd-snakkere på vei hjem fra konditori i marengs-rosa sokker. Han er ikke elegant, og han er ikke sexy, men utstråler den samme umiddelbare Brøyt-magnetismen som får menn i alle aldre til å stille seg utenfor byggeplasser og kikke opphisset gjennom gjerdet for å få med seg de mammut-aktige, seine bevegelsene til en overdimensjonert bulldozer.

Egentlig gjør sjølbyggeren Schwarzenegger seg best i dønn alvorlige actionfilmer som «The Terminator», men forretningsmannen og familiefaren fra Østerrike vil heller være morsom. Dermed har det uforvarende oppstått en ny type jernvare-komedie som utmerker seg ved å være klumpete og keitete. «Sanne løgner» er den beste så langt.

Æra for det har også den gale Terminator-regissøren James Cameron. Legenden Cameron er en slags blanding av bibelhistorisk patriark og den ukjente Askeladd-broren i Grimm-familien, og han forsøker alltid å oppnå det umulige. Når han drar ut i terrenget for å lage action-film, skal den ikke bare bli den dyreste i verden så langt, men også den mest tekno-akrobatiske, en slags trapeskunst med datamaskiner og stuntmenn som hiver seg halsløst etter hverandre og faktisk får tak en gang i blant. Hvis James Cameron hadde skapt verden, ville vi hatt fire solnedganger og tolv fullmåner i døgnet.

«Sanne løgner» er en skjønn film. Den parodierer agent-mystikken fra de mest vellykte James Bond-produksjonene og kobler det til en teknisk underholdningsevne som er av mytiske dimensjoner. Handlingen farer av gårde på et så overbevisende moro-maskineri at minuttene blir råspist som menneskeliv i Evigheten og myrkret. Ingenting er subtilt, alt er overdrevet og ressurs-forbruket svever i svimlende høyder. Humoren er så mannslig at mange dovegger (for eksempel på Statoil) ville flasset i rødt.

Schwarzenegger spiller en blanding av James Bond og Zorro. Han lever et enkelt forretningsmanns-liv med unge og kone, men arbeidstida går med til å okkupere europeiske slott med små, høyteknologiske invasjonsstyrker. En dag blir kona (Jamie Lee Curtis) lurt opp i urealisert hjemmehustry. Det fører etter voldsomme overreageringer på alle plan (Arnold S. rir blant annet gjennom et helt hotell) til at hele familien får være med på actionkjør med moderne og midtøstlige muslim-mordere. Det hører også med til en vellykket film at kult-figuren Tom Arnold (Roseanne Barrs fraskilte mann) er en slags irrelevant Sancho Panza som gjøgler seg sjøl en ny karriere.

Det går rykter om at de som hyrte Pierce Brosnan til den nye James Bond-filmen, fikk kalde føtter og tok tenkepause for å skrive nytt manus. Det er forståelig. «Sanne løgner» setter en ny standard for action-underholdning. Etter denne filmen er det nesten bare James Ivory som kan jobbe ufortrødent videre. 1994.

En shopoholikers bekjennelser

FEM 21.00

en shopoholikers bekjennelser

Joan Cusack vurderer regnskapet med John Goodman og Isla Fisher.

terning 5 liten Denne filmen går det an å trekke politisk langt. Man kan hale den som en hubba bubba eller tøye den som en partivare-sannhet i innsmigrende påstandstider. Det går an å si forbruker-samfunnet for deretter å korse sitt svanemerke og kjæle for sin Fretex-dress. Det går an å si sjelelig tomhet, innholdsløs frontasje-religion, ulykkelig salat-snupperi og «vi er alle, helt siden de gamle egyptere…».

Men drid i det. For «En shopoholikers bekjennelser» er en utrolig sprek liten fantasi rundt den blide butikk-bimboens egentlig lykkelige liv. Isla Fisher spiller ei så kul dame at egentlig vil alle være henne. Din tanke er fri når du tør gå inn i en butikk for å betale med fem forskjellige kredittkort og en hundrelapp.

Problemet er selvsagt at folk tjener for lite, og plutselig er kontoen tom bare fordi krokodillesko er dyrere en alligatorbiff.

Regissøren P.J. Harvey er en øyeflink detaljdikter som i 1994 laget «Muriels wedding» og får fjollete situasjoner til å sitte som dekkbeis på tørr bordkledning. I hovedrollen har han den eksilskotske Isla Fisher som kan få 160 centimeter til å se ut som minnet om Nicole Kidman. Dama spiller med en vasete uvesentlighet som virkelig tilfører filmen den rette opplevelsen av å befinne seg i en fjern galakse der kvinnelige journalister ikke går i stygge klær. Hun har egentlig tenkt å bli mote-reporter, men ved hjelp av en forvirra visjonær nerde-redaktør hyres hun til å skrive menigmann-vas i en amerikansk versjon av Kapital. Derfor må dama skjule at hun er en forbryter på rømmen: Kreditorenes bounty-hunter følger hennes spor, og hun går til rehab-møter for handle-narkomane mens Amy Winehouse snøvler i bakgrunnen.

Resistansen er betydelig: Kristin Scott Thomas spiller fransk-ætta mote-krokodille med ubakt bagels-hud, og hun er absolutt ute etter grønnskjerf-sensasjonen som mirakuløst blir et nasjonalt hype-fenomen. Dessuten den filmlange lyse Leslie Bibb, som av umerkelige årsaker vil ha tak i den rare Staffordshire-briten Hugh Dancy, som antakelig ble oppkalt etter en Jane Austen-film. Filmen har kanskje et vennlig-feministisk glitterfitte-poeng, for i løpet av drøye halvannen time får man en i hvert fall estetisk forståelse for personer som på død og liv må kjøpe ting uten usb, gps eller sms. 2009.

Anchorman

TV2 Zebra 22.30

anchorman

Will Ferrell trives ikke med Christina Applegate.

terning 5 liten Den tidligere Saturday Night-stjerna Will Ferrell er i ferd med å bli vår tids Chevy Chase, bare uten Chases rot i kjernefamilien. Han utøver den tørre, holdbarhetssikre selvironi som både er narsissistisk og masochistisk. Ferrell utleverer den klassiske manns-harry-en på en tidløs måte som går tilbake til den gang da Don Johnson bar skinnklær og laget franske hjortemalerier på ukalka steinvegger.

Derfor passer han så uendelig passerspisst som tv-oppleser fra 1970-tallet, da det bare fantes ett kjønn i amerikansk tv og det hang ned. Han spiller feira ankermann i San Diegos lokal-tv (en slags Geggi), han er så dum at han tror San Diego ble oppdaget av tyskerne i 1914 og han omgir seg med en svermerisk kollegagjeng av utspekulert alminnelige idiotråner. Så kommer den ærgjerrige tv-dama Christina Applegate til stasjonen, og filmen kaster seg ut i en søt chilisaus av smertelig dum kjærlighet og karikert konkurranse. Det er så vittig at du brummer høylydt og beskjemt. Dette er en sånn hyggefilm der folk som Jack Black, Vince Vaughn, Luke Wilson, Tim Robbins og Ben Stiller opptrer i minimalistiske biroller. Dette er reint kos, og den er regissert med så lun tilbakeholdenhet at til og med en scene der Ferrell har kne i shortsen føles som familiehumor. 2004.

Bobby

TV2 Livsstil 22.50

bobby

Sharon Stone steller håret til Demi Moore.

terning 3 liten Denne filmen forsøker så vanvittig mye at du ikke ville fått plass til det i en dyr mobiltelefon. En jule-religiøs hyllest til Robert F. Kennedy. Et heftig hatfarvel med president Bush og hans Irak-krig. En litt saftsurklete og sentimental mosaikkfilm, der tilbakelente skjebner til slutt samles i de overbefolka hotellgangene, og politikeren som skulle ha frelst USA fra framtida, blir skutt og drept.

I tillegg kvernende katastrofefilmdramaturgi og pretensiøse forsøk på Grand Hotel-novellistisk filmskriving om enkle enkeltskjebner rundt en tragi-magisk hendelse. Menneskene i hotellet der USAs fremtidige president ble stanset av en forvirret Sirhan – det er egentlig opplegget til Den Store Amerikanske Romanen. Men denne filmen ble skrevet av Emilio Estevez. Det var ingen som visste at han kunne alle bokstavene.

Noen må ha sett at innholdet glipper, for «Bobby» er en oppfolka «little help from my friends»-film. Det flakkende dramaet har flere kjente fjes enn en Robert Altman-film, og man bruker den første halvtimen på å mumle «Herregid, det er henne!»

Henne er for eksempel Sharon Stone og Demi Moore med Eli-frisyrer som ikke engang kan ha vært tillatt av helserådet i 1968. De spiller begge triste, trauste TV-serie-skjebner, og de strekker talentene sine til bare silikonen holder dem i hop, mens Emilios såpereplikker sklir glatt langs stemmebåndene.

Ham er for eksempel Anthony Hopkins som spiller sjakk med Harry Belafonte i hotellets lobby der de to Muppet-figurene gurgler samstemt over alderdommen og melankolien. Ham er også Elijah «Frodo» Wood som iført semi-pasifistisk uskyldsblikk gifter seg med Lindsay Lohan for å unngå Vietnam. Ham er Christian Slater, som får sparken av William H. Macy og røper at sjefen besudler ledige rom med en virkelig unnværlig utenomekteskapelig Heather Graham. Ham er regissørens pappa Martin Sheen som bare drunter rundt og er sjarmerende gift med Helen Hunt, som har slanket seg så ofte at hun ser ut som om hun venter på å bli kjørt av Morgan Freeman. Ham er karnevalshippien Ashton Kutcher som selger dop i ukyndige cannabisminner og er den eneste skuespilleren i verden som ikke kan spille rusa engang. Ham er Joshua Jackson som presseagent og Laurence Fishburne som kjøkkensjef og Estevez sjøl som diva-husbond med smeltende snømanntryne.

Det er mange i denne filmen som tror de er med på noe stort. Og i sluttscenene, da Bobby Kennedy er skutt og flere av våre folk ligger blødende på golvet, føler vi virkelig at det har skjedd en uopprettelig katastrofe. Smelter polene? De ville ha holdt på kulden om Bobby hadde fått leve. Er islamistene misfornøyde? De ville ha jublet i Afghanistan om bare Bobby var her.

Den yngste Kennedy-broren blir minnet med en naiv, tilbakeskuende framtidstro som man ikke kan annet enn å unne de liberale amerikanerne som nå lider under presidenten sin. Dette er mimre-porno. «Bobby» blir en folkekjær film for de frustrerte, men en pinlig ting hvis man er så uheldig å tenke seg om. 2006.

Fredag 29.7. Storarta, frodig juli-fredag med Jason Bourne

 

Hvem var Jason Bourne?

TV3 21.00

terning 5 liten Vi visste jo alle at Jason Bourne-filmene ville dukke opp på normalkanalene denne uka. Sånn er det bare. Hjemme hos oss så vi «The Bourne identity» i går ettermiddag på iTunes til stor fellesbegeistring for alle og imponert gjensyn for noen.  Men ikke bare det. Dette er en storarta fredag med «State of play» og «Last man standing» og sånne ting. «Sanne løgner» og «End of days» og «Sabotage» med Arnold Schwarzenegger. En frodig juli-fredag.

Men til filmen.

Bourne identity

Matt Damon farger og klipper håret til Franka Potente, og så kysser hun ham.

Matt Damon spiller en hukommelsesfortapt luksusturist i Middelhavs-områdene, og ved hjelp av enkle ting og den kompliserte Franka Potente leter han etter sin identitet. Det blir det gammeldags, deilig krimaction av. Når Matt Damon kjører semi-realistisk biljakt i Paris, kan du kjenne lukta av eksos, ikke av grafikk-guttenes dårlige PC-ånde. Regissøren Doug Liman («Swingers» og «Go») har aldri laget thriller før, men han har en fin følelse for fast film. I fiskerbåt-scenene som åpner Ludlums etterhvert klassiske hukommelses-mysterium, kunne Helge Jordal vært med. Det er lavt under trålertaket, og lyset ser ut som fattigmanns-Osram. Damon blir funnet i havet sør for Marseille, og han vet ikke hvem han er.

Siden flytter filmen til Zürich i en fuktig Europa-vinter som i sin tid faktisk vekket våte lengsler hos en solsvimete vestlending. 2002 hadde en varm sommer. Bourne hekter med seg Potente og kjører Mini til Paris, en svakt gråstenkt hovedstad med uanselige. Alle begivenheter skjer kvikt som når tissetrengt froskemann spiser varm pølse med frostfingre.

Hvis man kikker godt etter (fordi sammenlikningspoeng allerede er funnet), kan den observante se at Matt Damon som actionhelt har det utilgjorte som også prega Steve McQueen. Kjevene hans er annerledes, men det laserskarpe melankolikerblikket får guttungen til å likne. 2002.

Skyline

NRK1 01.25

skyline

Eric Balfour flykter med Scottie Thomson.

terning 4 liten Det var lenge siden kinoen kunne lokke med seriøse verdensroms-monstre av den menneske-etende, sivilisasjons-utslettende sorten. Det var moro i 2010.

«Skyline» starter Helganatts-poetisk ved at noe som likner julestjerner fra Hong Kong faller som dryss av nisseblålys over Englenes By. Når den maskulint hestefjesa Stallone-hunken Eric Balfour kikker på lysshowet, fdorvandles huden verre enn om han blanda solstudio i Rohypnolen sin. Vi skjønner at noe annet enn engler daler ned i skjul, for hyrdene på marken blir ikke gamle hvis de forsømmer sjansen til å leke gjemsel bak blendingsgardinene.

Vi liker ikke at Balfour er smitta, for han er sammen med Scottie Thomson, og den morgengravide jenta var kjæresten til Tony i NCIS, og hun er et følsomt og alvorlig menneske. Dette kan ikke gå bra. Det gjør det ikke, sjøl om Balfours velstandshippievenn Donald Faison forsøker å evakuere i køddomobilen sin. Rett ved garasjedøra står en gjestende tentakelhulk og slikker i seg margarita-blide californiere etter å ha trampa på dem.

Fra så langt ute i Universet at verken Arbeiderpartiet eller Den norske kirke aksepterer at de finnes, kommer det årets mest vidunderlige designer-romskip. Det ser ut som Bang Olufsen-inspirert alumimium-modernisme; fartøyene er som udyffige spontan- installasjoner fra en bilkirkegård, som skrapjernvaser eller maneter av organisk metall. På nært hold blir de klistrete, slimete, ekle, våte og klare for brun dunk. Romskipa er virkelig bra.

Husvertens plutselige bortgang fører dessverre til at de at de andre folka ikke tør forlate bygningen. Hele filmen foregår i ei litt kjedeligm apartements-blokk i Los Angeles. Våre folk flykter opp på taket. De flykter ned fra taket. Monstrene føler trampende etter som krabbetryna troll med ildøyne. De smiler ikke, og de forandrer seg ikke så mye heller. Filmen lider litt under at den ikke flytter på seg. Til gjengjeld slipper du vampyr- og zombie-ætta standardscener der folk flykter gjennom gatene og blir spist av stavrere.

Det funker som en fin avveksling da jagerflyene kommer og bomber moder-romskipet i et heftig supersmell av den sjeleskapende megatonnasjen som gjør at kinobilletter kan føles billige. Da filmen egentlig skal være slutt, tar de to Chicago-brødrene Strause oss med på en innside-tvilsom tarmtur som ser verre ut enn koloskopi. Uææsch, sier alle damene, og så gjemmer de ansiktet ved beltespenna di. 2010.

Sleepers

NRK2 22.10

terning 2 liten Ekkelt og unødvendig spekulasjonsdrama med mange kjente folk som Brad Pitt, Robert De Niro og Jason Patric. Handler om unge gutter som blir så voldsomt seksuelt misbrukt av fengselsvakter at der er greit at de hevner seg med drap som voksne. Barry Levinson regisserte møkka i 1996. 2 timer, 27 minutter.

Eulogy

NRK3 00.05

eulogy

Alvorlige humorting i gravferda.

terning 4 liten Ubetydelig svart komedie som heter «Eulogy» og handler om tre generasjoner som kommer sammen for å begrave en stor familiefader. Mange kjente folk deltar – demiblant Ray Romano, Debra Winger og Famke Janssen. 2004.

Bryllupssangeren

Norsk TV2 23.55

bryllupssangeren

Adam Sandler med relevant hår.

terning 5 liten Adam Sandler er en begava komiker fordi han kan få folk til å tro på alle slags hårfasonger. I «The wedding singer» spiller han en festunderholder med en frisyre som antakelig førte til ozon-underskudd i flere ekvatorial-farvann. Drew Barrymore er sjarmerende sjenert som ei jente som ikke tør spørre etter nærmest bind-automat, og de to står vakkert til hverandre som sangene til Madonna og The Bee Gees. Dette er en film som parodierer åttitallet. Det var et tiår uten menneskelig verdighet, og det så sånn ut. Men mange fant glede i å delta likevel, og denne filmen er tilegnet dem. 1998. 1 time, 33 minutter.

Last man standing

Norsk TV2 01.45

last man standing

Bruce Willis er en klassisk actionhelt.

terning 5 liten I Walter Hills stillestående action-eufori er Sanjuro Kuwabatake fra «Yojimbo» og Mannen Uten Navn fra «En neve dollars» blitt til Smith, og Mr. Smith drar til Jericho, Texas, der murene revner og gangsterne dør som fugler for frilans-morderens alltid nyfylte pistoler. Hvis du skal like en actionfilm, bør den være basert på Kurosawa. Hvis du har lest et Se & Hør, bør du ha nyklipt hår. «Last man standing» har akkurat tilstrekkelig kulturell backing til at Hill med god samvittighet kan lage film for de pasifistiske katarsis-nyterne; og når konene deres sier at historien er kjedelig, kan de lene seg tilbake i testosteroterommet og si: Dette er en gutteting.

Gud skapte aldri mannen. Han innførte drømmen om ham.

Alt stemmer. Bruce Willis har så smal sjel at ikke en gang morgenduggen eller hans eget blikk ville ha sluppet inn. Ry Cooders meskalinskeive kaktusmusikk river som tequila i åpne sår og rasler som klapperslange-haler. Rødfargene i Texas-ørkenen er grotesk overoppheta og tette som en dommedags-ettermiddag uten renseanlegg. Lufta er gjenomskinnelig på samme måte som gørra til flattrykt insekt på frontruta og antakelig tjukk som tjære, for det tar en nyskutt landsby-boer ti sekunder å dette mot bakken. Livet er som en testikkel under støvlehæl.

Alle menneskene er større eller annerledes enn livet. Christopher Walken har Picasso-auer og en hårfarge som likner en fargeblind frisørs oppfatning av nyklipt plen. Gangstere er små eller dumme. Revolvermenn er parodisk overflødige. Bruce Willis utrydder alt skadelig med den tilfeldige forbipasserers enslige rett; for bare den som aldri skal bli igjen og høste fruktene, har rett til å riste treet. Dette er uimotståelig, vakker mytediktning og en grei erstatning for følelsesliv. Den er ikke akkurat engasjerende, men hver gang folk finner en film som griper dem, viser den seg å handle om et fotogent handikap, en bablende Nell, en savlende Gump, så ferk engasjementet. Det er lånt ut til teddybjørnenes picnic.

Skulle likevel noe være galt med «Last man standing», måtte det bare være dette: Du anstrenger deg litt for mye og litt for tydelig, Walter Hill. Men hva så. 1996.

G.I. Jane

TVNorge 21.30

g.i. jane

Demi Moore som soldat var ikke bra.

terning 2 liten Også tåpelige og billige filmer framstiller vanligvis krig som uønska nødvendighet. Denne lager livsstil av råskap og idoliserer Demi Moores moralske forfall til soldat. Handlingen er kvasi-feministisk. Moore spiller ei jente som vil bli elite-soldat, men mennene motarbeider henne. Like moro som å se en livmor bli fjernet. 1997. 2 timer.

State of play

TV3 23.05

state of play

Russell Crowe snakker ut med politikeren Ben Affleck.

terning 6 liten Her kom endelig den filmen som alle skal gå og se den neste måneden. «State of play» er en passe tabloid konspirasjons-thriller, og med Russell Crowe som junkfood-fora nyhetsjeger måtte det bli perfekt.

Først om Crowe. Han kan si ordet «nei» med en sordinert blanding av arroganse og historisk følsomhet som gjør at du blir sittende og sutte på lyden. I denne filmen har han uflidd halvlangt væpner-hår og en kropp som Elixia drømmer om å forandre. Han spiller den klassiske avis-reporteren i Washington, og da plutselig en småtjuv blir henretta av klasse-morder i et smug, får Crowe en uventa frøken Bernstein i fanget. For dette er Washington. Heltene har nedsølte skrivebord, og skurkene har dresser som likner strekkoder.

Rachel McAdams spiller en rykende fersk nettavis-journalist som blogger i stedet for å skrive nyheter, så Crowe behandler henne som umeldt katteskit. I et klassisk avis-plot (eierne vil ikke la oss trykke, du må utsette deadline, Helen Mirren osv) begynner de to å jobbe sammen. Rachel McAdams spiller en slags journalistikkens Hannah Montana, magrere og usikrere enn sin egen strømpebukse, men etter hvert blir det folk av henne og. Miraklenes tid er ikke forbi, og dessuten skjønner hun at noen nyheter er så svære at folk skal ha trykksverte på fingrene når de leser om dem.

Historien er spennende som Frøken Detektiv. Den magnetiske Crowe haler oss ut og inn av hensiktsmessige interiører og gir troverdighet til alt fra maktens korridorer til burgerbarer. Ben Affleck har reist seg fra asken som en ørkenfugl og spiller kongressmann med mjuke jernkjever og redde øyne. Robin Wright Penn er som en Central Park-konsert med Simon og Garfunkel, og i redaktørens runde rom hersker Helen Mirren med en hårfarge som ville fått henne i krangel med norske pelsdyrmotstandere og et rovdyrsint leder-temperament. Det er aldeles perfekt. Jeg satt på nåler.

Filmen er basert på en britisk TV-serie av Paul Abbott. 2009.

Sanne løgner

Viasat4 22.00

sanne løgner

Arnold Schwarzenegger er gift med Jamie Lee Curtis.

terning 5 liten Man kan synes hva man vil om Arnold Schwarzenegger. Mannen har en brulten tilstedeværelse på filmlerretet som får de fleste andre mannshelter i Hollywood til å fortone seg som nyfriserte små håndledd-snakkere på vei hjem fra konditori i marengs-rosa sokker. Han er ikke elegant, og han er ikke sexy, men utstråler den samme umiddelbare Brøyt-magnetismen som får menn i alle aldre til å stille seg utenfor byggeplasser og kikke opphisset gjennom gjerdet for å få med seg de mammut-aktige, seine bevegelsene til en overdimensjonert bulldozer.

Egentlig gjør sjølbyggeren Schwarzenegger seg best i dønn alvorlige actionfilmer som «The Terminator», men forretningsmannen og familiefaren fra Østerrike vil heller være morsom. Dermed har det uforvarende oppstått en ny type jernvare-komedie som utmerker seg ved å være klumpete og keitete. «Sanne løgner» er den beste så langt.

Æra for det har også den gale Terminator-regissøren James Cameron. Legenden Cameron er en slags blanding av bibelhistorisk patriark og den ukjente Askeladd-broren i Grimm-familien, og han forsøker alltid å oppnå det umulige. Når han drar ut i terrenget for å lage action-film, skal den ikke bare bli den dyreste i verden så langt, men også den mest tekno-akrobatiske, en slags trapeskunst med datamaskiner og stuntmenn som hiver seg halsløst etter hverandre og faktisk får tak en gang i blant. Hvis James Cameron hadde skapt verden, ville vi hatt fire solnedganger og tolv fullmåner i døgnet.

«Sanne løgner» er en skjønn film. Den parodierer agent-mystikken fra de mest vellykte James Bond-produksjonene og kobler det til en teknisk underholdningsevne som er av mytiske dimensjoner. Handlingen farer av gårde på et så overbevisende moro-maskineri at minuttene blir råspist som menneskeliv i Evigheten og myrkret. Ingenting er subtilt, alt er overdrevet og ressurs-forbruket svever i svimlende høyder. Humoren er så mannslig at mange dovegger (for eksempel på Statoil) ville flasset i rødt.

Schwarzenegger spiller en blanding av James Bond og Zorro. Han lever et enkelt forretningsmanns-liv med unge og kone, men arbeidstida går med til å okkupere europeiske slott med små, høyteknologiske invasjonsstyrker. En dag blir kona (Jamie Lee Curtis) lurt opp i urealisert hjemmehustry. Det fører etter voldsomme overreageringer på alle plan (Arnold S. rir blant annet gjennom et helt hotell) til at hele familien får være med på actionkjør med moderne og midtøstlige muslim-mordere. Det hører også med til en vellykket film at kult-figuren Tom Arnold (Roseanne Barrs fraskilte mann) er en slags irrelevant Sancho Panza som gjøgler seg sjøl en ny karriere. 1994.

Sabotage

Viasat4 00.35

sabotage

Actionsamling med Arnie S.

terning 4 liten Den ene sensasjonen var at det plutselig fantes en film med 18 års aldersgrense. Den andre sensasjonen er en bevisst gammeldags action uten data-effekter, men med et mentalt uvaska persongalleri fra lavlivs-sentralens utleie av tvangsnevrotiske kjønnsbannere. Den tredje sensasjonen er Arnold Schwarzenegger som spiller brutalt, blodig skjebnedrama uten noen form for østerriksk ikon-sjarm.

Dere vil antakelig ikke se filmen, for «Sabotage» er fysisk ubehagelig. Den formidler en slags sjelens råhet som vi i det nye småborgervernet frykter at kan komme til å såre en kvinnelig politiker på Vestlandet eller føre til at overvektig tannfloss-blogger forteller om barndommen sin til VGNett+, bare for abonnenter. Skuespillerne agerer i de oppdikta realismenes taggete utkanter der uflidd psyke blir foreløpig eufemisert. De spiller som om de nettopp slapp ut fra tvangstrøyene i Tourettes-klinikken der de lå og lengta etter hevn og tilbakefall.

Historien starter med at antatt meksikanske narkoskurker torturerer ei dame på tilsendt snuff-film, og Arnold Schwarzenegger er den John som hun trygler om skal komme og redde henne. Han sitter framoverbøyd som en vingeløs biff-ørn. Den aldrende Arnie er et filmfunn. Han ser ut som en whiplash-krage som det vokser mengder av kjøtt på. Han fører ansiktet med en smertefull tyngde som man ellers forbinder med asfalteringsmaskiner og alvorlig hjertefeil. Den 65 år gamle skuespilleren får ikke noen Oscar for rollen som DEA-legende, men Schwarzenegger funker mer enn før fantastisk som fysisk fenomen, han er som en krysning av neshorn og panservogn.

8 måneder etter drar medlemmene av Johns sjeletapte infiltrasjons-eksperter på raid inn i narko-fiendenes sparegris, og med et avsindig penge-kløneri som vi ellers bare kjenner fra Stavangers romantiske dyrkelse av bybanekontor, klarer de å miste 10 millioner dollar. Filmen forklarer ikke hvordan FBI kunne vite det. Men de kunne, og dermed får hele gjengen langvarig husarrest. Av uforståelige grunner endrer sjefen mening. Men da begynner noen å seriemyrde medlemmene i Arnolds bande og henge dem i taket med utlagt tarm.

«Sabotage» er egentlig en sånn film der det godt kan tenkes at meksikanerne gjorde det selv om alle sier «meksikanerne har gjort det», så du vet ikke riktig hva som skal skje. Vel. Logisk blir det aldri. Men det er ikke «Macbeth» heller.

Til å begynne med blir du frastøtt av rollefigurene, som er karikert langt ut i misantropienes mørkeste fantasier om mennesker uten sjel og reint undertøy. Men etter hvert får de en slags fiksjons-sjarm. Uten å ville det reflekterer filmen det ensomme og ubehjelpelige ved voldsmennesker. Dette er folk som ikke har noe. Sam Worthington bærer et pussig forsøk på identitet ved snedig skjegg, men øynene hans sier «mor, jeg vil tilbake». Mireille Enos spiller kamp-kjerring med så usunn aggresjon at hun kunne vært svensk feministblogger med sint flammefrisyre, men dama funker egentlig bare som en patetisk kjønns-fornektelse. Olivia Williams er politi-etterforsker med tøff kjeft og usikre øyne, som en førskolelærer i Nasse Nøff-kostyme på paintball-bursdag. Og arme Arnie som hadde ei kone og en sønn for bare åtte måneder siden, han har bare et tungt hode som ikke hviler i natten.

Du kommer til å hate «Sabotage» hvis du opplever den som rå splatter-underholdning. Hvis du forestiller deg at Shakespeare skrev dette på en bipolar dag med bakrus og urolig mage, funker den ganske ålreit. 2014.

End of days

TV2 Zebra 21.00

end of days

Schwarzenegger oppsøkes av Djevelen Gabriel Byrne.

terning 5 liten Har du noen gang tenkt den tanken at kristendommen ville vært mer framgangsrik om ikke tilhengerne var så kjedelige? Antakelig ikke. Forestillingen om Satan ble stemt ut av sosialdemokratiske grunner en eller annen gang i den nære fortida vår, og det var antakelig ganske greit for de fleste av oss. Men mye god underholdning gikk tapt. Forestillingen om en kamp mellom det gode og det onde er antakelig en del av vår sekulære sjel. Så hva kan være bedre enn en film der djevelen Gabriel Byrne frister den frynsete alkoholikeren Arnold Schwarzenegger mens han henger etter fingertuppene høyt over New Yorks gater?

Peter Hyams seine nittitallsfilm «End of days» passer nok ikke for alle, for djevelens utsending spikrer en tungeløs profet til sjukehustaket med operasjonsutstyr, og det skjer mye fælt og ganske blodig. Rett opp av kirkegolvet stiger en alien-snuta gigantsatan mens Arnold ber Kristus-figuren over alteret om hjelp, og så skjer det endelige offer og jøye meg. Dette er noe annet enn når Knut Arild Hareide skrifter om at han kjøpte chips på bensinstasjon på en søndag. Men filmen har faktisk en slags høytid ved seg, den er pompøs og bildefin. Den er stemningsfull som ei death metal-salme.

Djevelen ifører seg Gabriel Byrnes kropp på herre-toalettet etter å ha fløyet flerrende opp fra flammende kloakker. Deretter kysser han ei begeistra dame, sprenger en restaurant og setter storbyen på ende. Det går mot nyttårsaften, det går mot 1. januar i året 2000, da Djevelen skal settes fri fra sitt fengsel og igjen skal overta en verden som valgte Raymond Johansen til profet sammen med noen tynne syklister. Dystre katolske Rembrandt-farger og latinkyndige skriftlærde som vet at nå går hele greia til helvete. Dette er en annerledes katastroefilm, og du kan bare glemme bekymringene for klimaet. Den globale oppvarminga kommer i form av helvetes flammer.

Arnold Schwarzenegger har tidligere ikke spilt i andre religiøse filmer enn «Conan the barbarian». I «End of days» blir han bilde-akkompagnert av pentagrammer, stearinlys, kirkesang og Rod Steiger og ender med å bli regelrett korsfesta mens regnet strømmer ned.

Arnie ser sliten og forslumma ut. Han stikker innledningsvis pistolen mot pannen og leker Martin Riggs. Han snakker med en munk uten tunge. Han finner ut at Robin Tunney er djevelens utvalgte på jorda og må sette til verden det barnet som skal utslette jorda hvis hun blir befrukta på årtusenets siste dag. Regi ved Peter Hyams. 1999. 1 time, 57 minutter.

Twilight: New moon

FEM 21.30

twilight new moon

Sjalusi i skogen. Varulven Jacob truer Kristen Stewart og Robert Pattinsons forhold. Fysj.

terning 5 liten La oss feire kjærlighetens fundamentalister enda en gang. De snuser ikke rundt i rastløshetens rennesteiner med flergangsforelskelsesbehov og rituell ustadighet. De elsker bare én, de elsker for livet eller inntil bleiebytte-frustrasjonen sprer seg som salpeter i hypofysesystemet. Den fantastiske vampyren Robert Pattinson elsker så sterkt at han nekter seg å fortære, han nekter seg å forgifte sin elskede med egen skjebne – han er en så uselvisk mann at han ikke kan være noe annet enn okkult. Robert Pattinsons øyne ser ut som idealiserte jentevegg-tegninger eller som Satans snille lilleulvbror. Han er 109 år gammel den dagen Kristen Stewart blir 18, og det er så vakkert at jeg vet ikke hvordan denne okkulte føljetongen skal kunne slutte på en akseptabel måte.

Det finnes en skjør og dristig skjønnhet i Twilight-historien. Den sære skogsbygda blir biotopen til kjærlighetslengselens ambivalens og tvilrådighet. Innimellom de pjuskete trærne finnes melankoliens enemerker, her er ingen blide, skojne festejenter, bare en høytidelig, gotisk og høvisk misnøye som man lett blir forelska i. Ikke som et maskeball, ikke fetisjistisk eller eksotistisk, bare smertefullt til stede.

I «New moon» kommer den uunngåeligheten som jeg hater. Cullen-gutten avstår fra den skogsdyr-nervøse dama si fordi han vekker dødslengsler i henne. Menn bør helst bli langt over femti år før de kan se at elsking vil føre til elendighet. Men han er jo vampyr, han er 109 år, han er et slags fundamentalistisk geni, en avart av genetisk guddommelighet, en sammensmelting mellom dyret og matematikken. Han forguder mennesket for dets dødelighet, som er en annen måte å være ekte på.

Men så enkelt er det sannelig ikke. Cullen forlater henne fordi han vet at det er til hennes eget beste. Men det er ikke derfor vi elsker vampyrer. Vårt eget beste er ikke hva vi kom for. Vi kom for sorgen og tvilen og angeren og galskapen.

Han har bestemt at hun ikke skal få lov til å lide. Derfor finner hun de farlige måtene tilbake til ham. Jøje meg.

I denne omtalen av «New moon» skal jeg ikke ta med at jeg hater Jacob og hans kjøttfulle nese. Bare nyte filmen. 2009.

The bucket list

TV2 Livsstil 21.00

bucket list

Jack Nicholson og Morgan Freeman på guttetur.

terning 5 liten Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at det bare var jeg som likte dramakomedien «The bucket list» da den ble vist på kino. I så fall skal dere være rørte og takknemlige for at dere har meg. «The bucket list» er en litt lurent beskjeden film, der to av de folkeligste geniene i amerikansk film utfolder sine spesialiteter i en verdig ramme og med mjukt intelligent tilbakeholdenhet.

De er en fryd. Jack Nicholson legger seg i et stabilt sideleie midt mellom de utfordrende genitalie-ulv-rollene sine og de få ydmyke dramagubbene han har spilt. Nicholson er en kreftsjuk milliardær i så stygg genser at kirurgene ville stått maktesløse, og han framstår både som troverdig eksentriker og følsom og intelligent medpasient.

Morgan Freeman er en så behagelig skuespiller at du burde kunne podcaste ham ned på blå resept. Når Freeman spiller dødssjuk, følger det en irrasjonell trygghet med situasjonen, og sykeseng-scenene blir trivelige uten å være tåpelig forskjønnende. Han og Nicholson får fram både den delte smerten og det spesielle fellesskapet i et sjukehus, og man føler i grunnen at de friske er rare folk.

Historien i «The bucket list» går egentlig på den smale kanten. Milliardæren betaler for at det terapi-herja venneparet skal oppleve noen oppsiktsvekkende ting før de dør. Fallskjerm-hopping, Taj Mahal, pyramidene. Den holder balansen.

Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at mange mislikte «The bucket list» fordi den var for amerikansk, på samme måte som man kunne mislike Serengeti fordi dyrene er for afrikanske. Da jeg så filmen igjen, ble innvendingene enda mer uforståelige, for dette er virkelig en beskjeden film som ikke later som om den har funnet hensikten med øreflippen, men resymerer godarta alminneligheter på en hjertelig måte. 2007.

Under the Tuscan sun

TV2 Livsstil 22.55

terning 4 liten Diane Lane i amerikansk-italiensk dramakomedie om forfatter fra San Francisco drar til Toscana for å komme over skilsmisse og skrivevegring. Der liker hun seg godt. 2003.

The debt

TV6 22.30

debt, the

Helen Mirren, skadd av ansiktsuttrykk.

terning 4 liten Her har vi en britisk film som jeg ikke har sett og aldri vil se. Det er fordi handlingen er av den person-orienterte sorten som engelskmenn og dansker egentlig bruker til fire sesonger TV-serie med 60 episoder i hver. Helen Mirren bruker antakelig seksti prosent av de to timene til ansiktsuttrykk og resten består av plager som bare interesserer sykehusleger. Hun spiller en Mossad-agent som egentlig likviderte en krigsforbryter for tretti år siden, men så viser det seg at kjeltringen lever. Hva skjedde? John Madden regisserte, så jeg har en mistanke. Storarta folk som Tom Wilkinson og Ciaran Hinds er også med. Litt for storarta folk. Dette burde ha vært spennende. 2010.

Donkey punch

TCM 21.00

donkey punch

Briter bader.

terning 4 liten Britisk thriller som jeg aldri har hørt om, men OK, det er snart ferietid. Handler om at sju unge briter møtes på feriested ved Middelhavet og blir enige om å party on på yacht. Der dør den ene, og så blir de andre uenige om hva de skal gjøre med det. Mye fælt oppstår, og britene kler av seg, noe som betyr at været er urimelig bra. 2008.

Torsdag 28.7.– Særegen film-torsdag med voldsomme motsetninger

 

Elephant

TCM 21.00

terning 5 liten Jeg har et budskap. Jeg skal aldri skrive at en film er viktig. En film er som fuglesang, den er som soloppgang, den er som kveldsvind, som måkeskrik, som froskestønn, som lyden av et nyfødt barn som våkner. Gus van Sants film om skoleskyteren er ikke noe unntak. Den er bare et lite kunstverk, men samtidig en ørliten påminnelse om at normaliteten er det egentlige miraklet. At det ressursrike villdyret mennesket faktisk klarer å leve i fredelige samfunn, ledet av intellektuelt utforma moral og innøvd, oppdratt kjærlighetsevne, det er overraskelsen. Aldri glem det.

Men til filmen.

elephant

Eleven som myrder er et ganske vanlig menneske, Mobbing fører ikke til massemord. Mangel på moral gjør. Vi kan alle miste vår moral.

Gus van Sants film beveger seg som et «Quake»- eller «Doom»-spill. Gjennom endeløse skolekorridorer uten bevæpna nazister går fredelige highschool-elever mens vi følger dem som jegere eller kikkere. Ingenting skjer, annet enn at de blir nesten ubehagelig alminneliggjorte for oss, som om de har røpet alle de ubetydelige ritualene sine.

Så løper plutselig bevæpna nazister i korridorene likevel. «Elephant» er filmen om massakren på skolen i Portland, Oregon. I sammenhenger som dette er det meningen at jeg skal skrive «hvordan kan så meningsløse ting skje blant oss? Filmen forsøker å gi et svar.» Men filmen gjør ikke det. Filmen alminneliggjør også de to mobba elevene som aldri fikk hjelp og skaffet seg geværer på postordre. På en måte virker ikke myrderiene meningsløse, men mekaniske og uunngåelige. Hvis det finnes våpen blant folk, vil det også alltid være noen gale nok til å bruke dem. Det er våpnenes karakter at de bringer fram urdjupe fascistinstinkter hos folk, og så begynner de å tenke som dyr. Jeg tror ikke filmen viser det. Jeg tror det er noe jeg vet, og i «Elephant» finner jeg det igjen. Noen andre finner noe annet.

Så enkelt og så virkningsfullt kan en film med innhold lages. 2003.

Sabotage

Viasat4 22.00

sabotage

Arnold Schwarzenegger og den ville bønsjen i en film som du bør innbille deg at William skrev.

terning 4 liten Og så kan dere andre se denne.

Den ene sensasjonen var at det plutselig fantes en film med 18 års aldersgrense. Den andre sensasjonen er en bevisst gammeldags action uten data-effekter, men med et mentalt uvaska persongalleri fra lavlivs-sentralens utleie av tvangsnevrotiske kjønnsbannere. Den tredje sensasjonen er Arnold Schwarzenegger som spiller brutalt, blodig skjebnedrama uten noen form for østerriksk ikon-sjarm.

Dere vil antakelig ikke se filmen, for «Sabotage» er fysisk ubehagelig. Den formidler en slags sjelens råhet som vi i det nye småborgervernet frykter at kan komme til å såre en kvinnelig politiker på Vestlandet eller føre til at overvektig tannfloss-blogger forteller om barndommen sin til VGNett+, bare for abonnenter. Skuespillerne agerer i de oppdikta realismenes taggete utkanter der uflidd psyke blir foreløpig eufemisert. De spiller som om de nettopp slapp ut fra tvangstrøyene i Tourettes-klinikken der de lå og lengta etter hevn og tilbakefall.

Historien starter med at antatt meksikanske narkoskurker torturerer ei dame på tilsendt snuff-film, og Arnold Schwarzenegger er den John som hun trygler om skal komme og redde henne. Han sitter framoverbøyd som en vingeløs biff-ørn. Den aldrende Arnie er et filmfunn. Han ser ut som en whiplash-krage som det vokser mengder av kjøtt på. Han fører ansiktet med en smertefull tyngde som man ellers forbinder med asfalteringsmaskiner og alvorlig hjertefeil. Den 65 år gamle skuespilleren får ikke noen Oscar for rollen som DEA-legende, men Schwarzenegger funker mer enn før fantastisk som fysisk fenomen, han er som en krysning av neshorn og panservogn.

sabotage williams

Olivia Williams har den råtøffe damas romantiske legende-sjarm. Hun er filmens Listhaug.

8 måneder etter drar medlemmene av Johns sjeletapte infiltrasjons-eksperter på raid inn i narko-fiendenes sparegris, og med et avsindig penge-kløneri som vi ellers bare kjenner fra Stavangers romantiske dyrkelse av bybanekontor, klarer de å miste 10 millioner dollar. Filmen forklarer ikke hvordan FBI kunne vite det. Men de kunne, og dermed får hele gjengen langvarig husarrest. Av uforståelige grunner endrer sjefen mening. Men da begynner noen å seriemyrde medlemmene i Arnolds bande og henge dem i taket med utlagt tarm.

«Sabotage» er egentlig en sånn film der det godt kan tenkes at meksikanerne gjorde det selv om alle sier «meksikanerne har gjort det», så du vet ikke riktig hva som skal skje. Vel. Logisk blir det aldri. Men det er ikke «Macbeth» heller.

Til å begynne med blir du frastøtt av rollefigurene, som er karikert langt ut i misantropienes mørkeste fantasier om mennesker uten sjel og reint undertøy. Men etter hvert får de en slags fiksjons-sjarm. Uten å ville det reflekterer filmen det ensomme og ubehjelpelige ved voldsmennesker. Dette er folk som ikke har noe. Sam Worthington bærer et pussig forsøk på identitet ved snedig skjegg, men øynene hans sier «mor, jeg vil tilbake». Mireille Enos spiller kamp-kjerring med så usunn aggresjon at hun kunne vært svensk feministblogger med sint flammefrisyre, men dama funker egentlig bare som en patetisk kjønns-fornektelse. Olivia Williams er politi-etterforsker med tøff kjeft og usikre øyne, som en førskolelærer i Nasse Nøff-kostyme på paintball-bursdag. Og arme Arnie som hadde ei kone og en sønn for bare åtte måneder siden, han har bare et tungt hode som ikke hviler i natten.

Du kommer til å hate «Sabotage» hvis du opplever den som rå splatter-underholdning. Hvis du forestiller deg at Shakespeare skrev dette på en bipolar dag med bakrus og urolig mage, funker den ganske ålreit. 2014.

Largo Winch

TCM 22.25

largo winch

Melanie Thierry snusker med Winch.

terning 4 liten Denne fransk-belgiske thrilleren har dere verken sett eller høst om, men det kan ha vært en tabbe. Tomer Sisley spiller med Kristin Scott Thomas, og han er altså Largo Winch, som ikke er et supplyskip. Largo kommer i den vanvittig strevsomme situasjonen at han som ukjent sønn av en drept milliardær både må bevise at han virkelig har de rette genene (DNA finnes ikke i Frankrike, men man har utvanna rødvin. Dessuten var Largo adoptert i Bosnia. Det kompliserer gene-testen) samtidig som han finner sin fars morder og sitter i fengsel i Amazonas. 2008.

Onsdag 27.7.– Oisann, iTunes streamer faktisk “Spotlight”

 

Spotlight

iTunes streaming

terning 6 liten Siden jeg har bekjent mitt iTunes-hat blir det nødvendig å vise at jeg også kan like de jeg misliker. Det er en gave. Særlig når normalkanalene nok en gang svikter, NRK viser «OSS 117» for syvhundreogtrettiende gang og jeg har følelsen av å ha tappa Netflix for så mye blod at kanalen kan stoppes ut og stå i kjelleren til Stavanger Museum. iTunes har bra bilder, og hvis huset ditt har en skikkelig wifi, kan du streame filmer i upåklagelig kvalitet rett fra en ipad via en Apple-TV eller rett og sett fra iTunes-appen på den lille epleboksen. Men du kan ikke ikke vise filmene uten en Apple-dings. Sånn er det. Steve Jobs etterlater seg en merkelig katolsk organisasjon. Og «Spotlight» er en bra film. Virkelig.

Men til filmen.

spotlight

Rachel McAdams, Mark Ruffalo og Brian D’Arcy James driver det motsatte av kampanje-journalistikk.

Liev Schreiber sitter i redaktørstolen og snakker profetisk med den indremedisinsk djupe røsta som er mer troverdig enn Morgan Freemans, for Schreiber spiller et slags orakel med magisterskjegg, og han uttrykker seg kategorisk og beskjedent slik moderne interiør-terapeuter gjør når de skal trene folk i åpne landskap. Men redaktør Barons kompetanse ligger ett nivå over. Hans spesialitet er journalistikkens åpenhet og utilhørighet. Det låter kanskje enkelt og selvfølgelig, men utilhørighet er en form for sosial askese. Når kardinalen inviterer den nye sjefen for Boston Globe til samarbeid med kirken, svarer han: «Jeg tror avisen blir best når den står alene.»

Det er en trosbekjennelse. Baron tror bare på sannheten. Uansett hvor den fører hen. «Spotlight» handler om hvordan lokalavisa Boston Globe faktisk avslørte en hemmelighet som samfunnstøttene allerede visste om: Den katolske kirken kamuflerte og fortidde en utbredt kultur for seksuelle overgrep mot barn, fortrinnsvis barn fra ressurssvake hjem, barn som ikke hadde mot til å forsvare seg. Det er ikke lenge siden, det skjedde tidlig på 2000-tallet. Da hadde hemmelighetene holdt på i hvert fall i 20 år.

I ettertid kan fortielsen virke merkelig.

Kan voksne mennesker i samfunnets lederposisjoner gå stilltiende rundt og vite at barn blir seksuelt misbrukt? Ja, de kan. I dette tilfellet på grunn av de populære mytene om at den katolske kirken hadde gjort så mye godt for samfunnet. Det er en nifs film. Jeg kjente den i magen og syns egentlig den er vanskelig å skrive om. Fortielse er av og til politisk korrekt også hos oss.

«Spotlight» er på et genialt vis også munter. Den behandler det dystre temaet med forskrekka respekt, men skildrer avismiljøet slik det som regel er: Heftig, travelt og storkjefta. Journalister er ikke munker, de er mer leiemordere og dyneløftere og vinduskikkere. Medienes oppgave er ikke å bidra til at samfunnet blir bedre, men sørge for at det aldri er lukket.

spotlight schreiber

Sånne redaktører som Liev Schreiber finnes muligens ikke lenger.

En liten digresjon: Hvem skulle ha trodd at de nye superfilmene skulle bestå av amerikanere som snakker sammen. Ikke om førtiårskrisa si. Ikke om sykdommene sine. Men om kapitalismens utilstrekkelighet som i «The big short». Om journalistikk og venne-samfunn som beskytter sine forbrytere fordi de er prester. «Spotlight» plasserer et nerveslitende drama på stygge venterom og i uanselige avislokaler. Ingen slåss mot bjørn. Boston Globe-journalistenes krig føres mot en sterkere og villere fiende, den katolske kirken og den hvite manns sekteriske sharia: Vi må alle ta vare på byen vår.

Her er en klisjé som virkelig skal brukes med kjærlighet og omtanke: Jeg merket ikke at tida gikk. Det er en deilig, uforklarlig sensasjon at «Spotlight» vant idiotenes gullgubbe foran naturdramaet «The revenant». Kanskje har rasekritikken mot Oscar-juryene ført til en slags partiell oppvåkning: «Vi kan ikke se ut som harrygubber hvert år.» En annen klisjé som virkelig må brukes med den mest paranoiske forsiktighet: «Spotlight» er en film som fungerer så godt på så mange plan at den føles som en tidsstopper. Du ser eller opplever mange ting samtidig, som om noen stanset verden for å fremheve de små nyansene. Jeg liker godt avis-filmer, for sann, kompromissløs informasjon er den eneste helligdommen jeg vet om, så den må møtes med skepsis hver dag.

Filmen forteller som nevnt en historie om avisa Boston Globe som fikk så ny redaktør at han sto utenfor det lokale sharia-samfunnet i byen. Schreiber spiller en nesten forsagt fyr som hvisker når han roper og ikke smiler hvis han er fornøyd. Redaktør Baron er som en mytisk Clint Eastwood-skikkelse, en sånn som drar fra sted til sted og utfordrer løgnen til duell, en som aldri blir så lenge på ett sted at han blir en del av samfunnet. Rollen er vakker og mild, men samtidig et sordinert ballespark (vattert fot) til journalister og redaktører som driver kampanjer for lokalsamfunnet og er hverandres toastmastere. Det hadde nemlig Boston Globe vært til han dukka opp.

Den nye redaktøren har lest en blogg om at kardinal Law må ha visst om seksuelle overgrep utført av katolske prester. Han vil til bunns i den. Med en nesten bibelhistorisk saktmodighet vil han utfordre et samfunn som på mange måter er styrt av den katolske kirken. Det er det andre planet. Religiøse miljøer utøver brutal selvoppholdelse. Vennskap er demokratiets viktigste knebel. I Boston var det ingen som forestilte seg at det gikk an å vinne mot den katolske kirken, for den hadde alle på sitt parti.

Forskrekka, men oppildna journalister starter etterforskningen av de katolske prestenes seksuelle overgrep mot barn og av kirkens møysommelige dekkaksjoner. Michael Keaton er den daglige lederen for gravegruppa Spotlight, en mann som egentlig befinner seg på det ubehagelig klissete stedet mellom brødet og osten. Mark Ruffalo spiller fabelaktig som den ivrige etterforskeren som sammen med blant andre Rachel McAdams leter opp prestenes ofre. Stanley Tucci er den ignorerte advokaten som jobbet med dem i årevis. Gravinga i «Presidentens menn» var mer dramatisk, for det gjaldt tross alt Nixon. Denne er til gjengjeld mer troverdig.

Filmen er laget med en rørende renhet. De kunne ha meska seg i detaljerte skildringer av ufyselig seksualitet. Det finnes ingen. Overgrepene blir omtalt av ofre, og ordene deres gjør sterkere inntrykk enn bilder av pedofili ville ha gjort. Det følelsesmessige klimaet i filmen er smitta av respekten for ofrene. Nothing to see here. Men mye du vil høre.

Jeg ble sittende igjen med uro. Det er ikke sånn at vestlige land er uten sharia-lover. De har alltid vært der, og de finnes overalt. I Sverige ble det for kort tid siden ble avslørt at politiet fortidde overgrep utført av utlendinger av politiske grunner og at ledende aviser deltok i kamuflasjen. Fortielse skjer også i vårt land. Fortielsen er en del av det politiske systemet, og i de sosiale medienes kaotiske informasjons-tsunamier velger også avisredaktørene tausheten når den politiske sjela deres føler seg utfordret.

Men ingen kommer utenom sannhetens imperativ: Utilhørighet er sosial askese. En redaktør eller en journalist skal ikke bli likt av noen, for da har han sviktet noen andre.

Den koster 49 kroner å streame. 2015.

OSS 117: Spionen i Kairo

NRK3 21.25

terning 4 liten Nei, jeg orker ikke mer. Se på Film på TV i går. Forresten. Dere skal slippe det. Men ikke bilde. Denne franske filmen har jeg virkelig ikke sett, men jeg anbefaler den av den desperate grunnen at agentkomedien løser problemene i Midtøsten. Jean Dujardin (Jan fra hagen) spiller en gallisk James Bond-kopi som ligger med damer, jager nazier og altså skaper verdenshistoriens minst sannsynlige fred på jord. 2006.

Grown ups 2

Viasat4 21.30

grown ups 2

Selfie med Salma Hayek, Kevin James, Maria Bello, Chris Rock, David Spade, Adam Sandler og enda en.

terning 3 liten Adam Sandler og Kevin James igjen i en oppfølger om gifte voksne menns pinlige mangel på hjerneceller. Sandler har flytta familien til hjembyen, og der oppdager han det folkelige virvar. Det er dessuten med et virvar av kjente skuespillere. 2013.

Mademoiselle Chambon

TCM 21.00

Stitched Panorama

Sandrine Kiberlain drar sin vei.

terning 4 liten Her et thrillerdrama fra fransk hjemmebane. Utroskap! Vincent Lindon spiller en ganske alminnelig lykkelig mann i et ganske normalt lykkelig ekteskap, men den vakre læreren frøken Chambon ber ham være vikar på skolen til sønnen. Han faller for mademoisellen. Livet går i oppleusning. Merde. 2009.

Tirsdag 26.7.–En tirsdag helt i nærheten av Jason Bourne på en måte

 

Det absolutte mareritt

Netflix

terning 5 liten Jeg tenkte jeg skulle lage en idiot-versjon av Film på TV. Siden den nye Jason Bourne-filmen har premiere på kino denne uka, regnet jeg med at normalkanalene ville kjøre JB-kavalkade sånn ved tretida om natta. Men nei. Så gikk jeg til Netflix og CMore+ for å finne Bourne, men nei igjen. Ikke én eneste Bourne-film. Men Netflix har noe fantastisk som heter «Titler tilknyttet Bourne». Der fant jeg «Da Vinci-koden», «Bank job» og mye rart, men også «Det absolutte mareritt» som i det minste handler om en agent for den amerikanske regjeringen. Dessuten «Snikskytter» der Mark Wahlberg er på rømmen fra egne arbeidsgivere. Jeg valgte meg filmen om atombombe-terrorismen. Jeg håper virkelig ikke at begivenheter gjør den enda mer aktuell.

PS. iTunes har selvsagt noe som heter «The Bourne Collection» med fire Bourne-filmer til streaming mot betaling. Og jeg hater iTunes. Men de er gode.

Men til filmen.

det absolutte mareritt

Bridget Moynahan og Ben Affleck og atomterror.

Ben Affleck er perfekt, og «Det absolutte mareritt» er den beste Jack Ryan-filmen noensinne.

Men marerittet er også den dummeste av samtlige Clancy-filmatiseringer. Kvitskjorte-kontoristene i Hollywood har flytta en handling fra den kalde krigens dager til vår tid. Det var en tabbe.

Unge Jack Ryan er CIA-analytiker i år 2002, 29 år etter 1973, da israelerne mistet atombombe i Golan-ørkenen. I nåtid vil noen smelle den bomba i Amerika for å sverte russerne og lage verdenskrig mellom de store hestegubbene. Men 11. september 2001 forandret historiens gang. Hvis noen i 2002 hadde bragt ei bombe til USA og sagt at de jobbet for president Putin, ville Bush ha svart at Al Quaida sto bak. Deretter ville Irak blitt utsletta. Russerne kan for øyeblikket gjøre helt nøyaktig hva de vil (det var den gang). De kan grave ned Tsjetsjenia, emigrere Tsjetsjenia til et univers i nærheten av oss, legge Tsjetsjenia på kaviartuber eller omdøpe Tsjetsjenia til Frank The Dog. Ingen vil bry seg.

Hele «Det absolutte mareritt» bygger på forutsetninger som historien forandret før historien kommer i gang, og dermed blir filmen dummere enn Kubricks «2001: en romodyssé».

Ben Affleck ble født til rollen. Han har noe irritert og samtidig høflig ved seg, noe sårbart og samtidig uslåelig. De selverklært gamle vil minnes den gang giganten Kevin Costner var ny og forbanna. I 1985.

Mer, mer: Morgan Freeman er mennenes Whoopi, og han fins tilsynelatende overalt. Dette er en av de virkelig perfekte rollene til fru Daisys tilbakelente sjåfør. Liev Schreiber gjør det så adrenalinpumpende bra som feltagent, at han burde bli en seriefigur, han også. 2002.

OSS 117: Spionen i Kairo

NRK3 22.55

oss 117

Jean Dujardin spiller en slags James Bond.

terning 4 liten Og der viser fader meg NRK OSS-filmen enda en gang. De må være ute etter en Guinnes-rekord. Denne franske filmen har jeg virkelig ikke sett, men jeg anbefaler den av den desperate grunnen at agentkomedien løser problemene i Midtøsten. Jean Dujardin (Jan fra hagen) spiller en gallisk James Bond-kopi som ligger med damer, jager nazier og altså skaper verdenshistoriens minst sannsynlige fred på jord. 2006.

Grown ups

Viasat4 22.00

grown ups

Salma Hayek og Adam Sandler på guttetur?

terning 3 liten Oi, her har vi en Adam Sandler-film jeg aldri har sett, men det er en mening med alt, for den handler om familiene til guttene på det gamle basketlaget som kommer sammen på hyttetur. Siden basket er en sak for høye menn er de andre skuespillerne halvmetere som David Spade, Kevin James og Rob Schneider. 2010.

The change-up

TV6 21 03.00

change-up, the

Jason Bateman bærer barn.

terning 3 liten To veldig forskjellige menn havner på byen sammen og våkner i hverandres kropp. «Brokeback Mountain 2»? Ikke i det hele tatt. En slags tidsreise til 1980-tallet da guttunge plutselig får kroppen til Tom Hanks og Jodie Foster nettopp var blitt mor si. Skuespillerne her er Ryan Reynolds og Jason Bateman. På norsk het filmen «Hvis jeg var deg». 2011.

Barney’s version

TCM 18.40

barneys version

Luringen Paul Giamatti med Minnie Driver.

terning 5 liten Tidlig på kvelden for TCM-abonnenter, for på denne tida vier Cartoon barnefilmer. 5I «Barney’s version» spiller fintenkernes yndlings-teddy Paul Giamatti en selvisk og småsutrende Henrik den åttende fra Canada. Da den elskede Miriam omsider har forlatt ham for en klinisk kjedelig fastlege, sitter han og tenker tilbake på et umoralsk liv. Det er stiligere enn du tror, for det er ganske besnærende å følge en drittsekk. Han har alltid hatt det hensynsløst interessant, han har ofte levd som en lykke-diagnose og han har alltid et helt relevant behov for å si unnskyld med vittige formuleringer. Umoralske mennesker er ofte kule folk.

Barney er opprømt og halvfull. Først gifter han seg med et gravid bohemvrak som dør fra ham, så gifter han seg med en skrikende familiejødisk Minnie Driver som slekta fant – men midt i sitt andre bryllup oppdager satyren Miriam, som spilles av den ugudelig sympatiske Rosamund Pike. Barney forlater brura og bryllupsgjestene og foreslår at de skal rømme til Paris. Det er ikke fint, men det er befriende på samme måte som livet etter døden.

Dessuten blir doldisen Heine sitert: «Gud vil tilgi meg. Det er tross alt jobben hans». Heine sa det rett ut. 2010.

Rebellion

TCM 21.00

rebellion l'ordre et la morale

Kassovitz oppdager antakelig at folk som regel har rett i eget land. Bortsett fra amerikanerne.

terning 4 liten TCM fortsetter med merkelighetene sine og viser et fransk actiondrama fra 2011, laget av Mathieu Kassovitz med han sjøl i hovedrollen. «L’ordre et la morale» handler om at et trettitall franske politimenn blir tatt til fange ved et opprør i en koloni i 1988, og en terrorekspert blir sendt dit for å ordne opp. Men i presidentvalget i Frankrike går det prestisje og politikk i saken.

Mandag 25.7.– Generøs NRK-dag med stilig Statham-action

 

Killer elite

NRK3 21.30 og NRK1 00.45

terning 5 liten Om mandager har jeg sagt alt som kan gjentas, så på tross av at det antakelig finnes folk som begynner på jobb igjen i dag, tvekroka av selvmedlidenhet, skal ignorere den store startdagen og feire en litt fin begivenhet. Misjonær-kanalen NRK viser både på eneren og treeren en streit og voldelig Jason Statham-film der Robert De Niro deltar med et vilt vilmarksutseende midt i byen. Det syns jeg NRK skal ha takk for. Vi er mange som føler oss fryktelig oversett når NRK setter sammen filmprogrammet sitt slik folkehøgskulelektorer planla torsdagssamling i furu-aulaen med tsjadske filmer om krøtter. Vi har en fin dag i dag.

Men til filmen.

killer elite

Mandagsmenn: Jason Statham og Robert De Niro gjør det de må.

Noen ganger går du ut av kinoen og vet du at du fikk det du kom for. Sånn er denne filmen. Ikke spesiell. Ikke god. Hva du kom for.

Når Jason Statham med så svart skjeggrot at han kunne vært bror til Mikke Mus sin omfangsrike fiende Svarteper, kaster seg ut gjennom vinduet i annen etasje bakbundet til skamslått stol, da føles det rett. Det var en enkel stol, og ingen kommer til å savne den.

Robert De Niro er gjenoppvekket fra de hensiktsløse komedienes dødsrike og spiller senior-morder i leiebransjen med istappøyne og neo-mandig åttitalls-skjegg. Clive Owen har mistet det ene øyet, men han har til gjengjeld vunnet seg en stødig Steinkjer-bart. Alle disse tre mennene er så mye større enn virkeligheten at de kunne ha forsvunnet hele Midtøsten, og ingen ville ha skjønt hvordan de flytta pyramidene fra Gaza til Kairo.

Filmen handler om en jobb der tidligere britiske spesialsoldater skal myrdes sånn at det ser ut som en ulykke. Owen er en sånn eks, og han skal forsøke å hindre det. På landsbygda har Statham en kornvâr kjæreste i hyggstyvlar, så han vil ikke dø lenger. Simsalabang-bang.

McKendry har laget en film med hoppestokk-rytme, men den står i alle fall aldri stille. Når den starter for tredje gang har du vennet deg til det. Og som sagt: Ingen går inn på en Statham-film for å kline. Du er der for ødeleggelsene. 2011.

Runaway bride

FEM 20.30

runaway bride

Julia Roberts spiller nevrotisk jernvarehandlerske på landet.

terning 5 liten Fordi verden har gått videre har jeg oppgradert denne romantiske komedien til femmerterning. Det fortjener den antakelig ikke. Men jeg gjør. En tragisk historie om ei brud som alltid stikker av fra bryllupet sitt, og derfor er en slags bygdeoriginal i en by på størrelse med Randaberg sentrum. Stjerne-journalisten Richard Gere skriver om henne og får sparken. Derfor møter han fram noen dager før hun skal giftes med gymlæreren. Alle vet hva som kommer til å skje. Ingen gifter seg med gymlærere i film. Marshalls film er bekreftelseskos for spesialpedagoger. Den lille byen på landet fortoner seg som en åpen institusjon for valium-dopa eksentrikere. Der er Julia Roberts den lokale Malde’n på Torjå. Da hun spilte filmen, var den arme dama så nedslanka at hun så ut som en tanngard med kyllingkjøtt rundt. Men filmen er ikke godt nok skrevet. Det meste som skjer, er halvparten av en morsomhet. 1999. 1 time, 56 minutter.

The change-up

TV6 21.30

change-up, the

Jason Bateman forsøker å lære seg barn.

terning 3 liten To veldig forskjellige menn havner på byen sammen og våkner i hverandres kropp. «Brokeback Mountain 2»? Ikke i det hele tatt. En slags tidsreise til 1980-tallet da guttunge plutselig får kroppen til Tom Hanks og Jodie Foster nettopp var blitt mor si. Skuespillerne her er Ryan Reynolds og Jason Bateman. På norsk het filmen «Hvis jeg var deg». 2011.

The assault

TCM 21.00

assault, the  l'assault

Aldeles ikke inspecteur Clouseau. Franske spesialsoldater angriper fly.

terning 4 liten Den gamle Turner-kanalen tar over noe som Silver dreiv med (husker Silver? Mye snedig film). Den viser franske filmer. Denne ville jeg faktisk ha sett hvis jeg var dere, for «L’assault» er en fransk action om SWAT-soldater som får i oppdrag å storme et kapra Air France-fly og redde passasjerene. Filmen er dessverre basert på sann historie, men jeg tror den er bra. 2010.

Søndag 24.7.–En velvillig søndag i den grønne måneden juli

 

Shanghai knights

TV2 Zebra 00.55

terning 5 liten Søndager er sjelden det helt store, men sommeren er lun og vennlig, været er villig og juli er grønnere enn noen juli jeg har sett på grunn av alt det monsuniske været tidligere i måneden. Langs Pokemon Go-stiene rundt Mosvatnet vokser det en slags regnskog av voldsomme vekster som aldri noen gidder finne ut navnet på, og noen ganger kan du lytte etter kondensdråper som drypper lett som larvebein ned på fuktig bladverk. Plenen ser ut som om den har fått puberteten tilbake. Dette er fader meg den stiligste juli-måneden jeg har vært med på. Da er en uproblematisk Jackie Chan-film faktisk akkurat hva vi trenger.

Men til filmen.

shanghai knights

Her henger Jackie Chan og Owen Wilson. Jo, det er morsomt.

Jaja. Skeiv femmer. Holder kamerat-friskheten fra «Shanghai noon» seg til film nummer to? Er jordbær fortsatt spiselige etter fjorten timers solsteik i uskurt oppvaskbalje? Gled dere: «Shanghai Knights» er faktisk i bedre form enn metaforen.

Owen Wilson er framleis den sitcom-svinseriets seinfeld som får historien til å gå rundt. Han har gjort en gjedrem med fellesgullet fra forrige film, og serverer i New York, slik skuespillere skal. Men kamerat Chan må til London for å hevne sin far, passe sin søster og ta tilbake keiserens segl. Hvem kan vinne foruten segl? Ikke kinesere. De to reiser til Europa, men uten å gifte seg først.

I London driver Jack The Ripper rundt langs kanalene. Dronning Victoria har hersket i 50 år. Sherlock Holmes er ikke oppfunnet, Charlie Chaplin er tolvåring og silkeskurken Aidan Gillen ser ut som en anakronistisk kloning av Alec Baldwin, Sex Pistols og Gaute. Han har planlagt detronisering av hele den britiske kongerekka.

«Shanghai Knights» blir en slags Drillo-seier. Jackie Chan og Owen Wilson sliter og jobber seg gampete og guttesprengt til suksess. Wilsons postmoderne cowboy-kulhet er ikke overraskende lenger, men han utbroderer den med en religionsstifters fanatiske nidkjærhet og får lønn for strevet. Mannen har en slags visuell nasalitet og ser ut slik forkjølte elefanter låter. Han er enestående. Chans chasete luftferder er pensumklassikere på linje med Lindbergs, og han har usedvanlig godt humør til å være en 49-årig kroppsarbeider. Filmen har nesten ingen eleganse. «Shanghai noon» lekte filtlett med westernsjangren. «Shanghai Knights» har ingen sjangrer å leke med. Den virker litt ensom og anstrengt påfunnet, og påfinnsomhet er sjelden sunt for humor. Men som antydet:

Norge kan vinne over Carlsberg i fotball. Anstrengelser skal av og til svare seg. 2003.

Meg eier ingen

NRK1 21.30

terning 4 liten Svensk drama med Mikael Persbrandt som alkoholiker. I omtalen heter det at det er Sverige på syttitallet og pappa jobber på stålverk og drukner sine sorger i alkohol fordi kona dro sin vei. Men den lille dattera elsker ham. Hjertevarmt elände, elände. 2013.

Under huden

NRK2 00.40

under huden-2

Antonio Banderas ser på dame i huddrakt.

terning 1 Denne filmen skjønte jeg ikke, og jeg har dessuten kvasse fordommer mot Almodovar, så i følge tre av åtte Twitter-følgere burde jeg ikke skrive om den. Men jeg mener at de som ikke skjønner filmer, skal skrifte det. Og jeg syns fordommer er noe av det fineste et menneske kan ha, for det er i hvert fall tenkning uten sosialt korrekte baktanker.

Hvis jeg minnes Pedro Almodovar den gang jeg ennå gadd se filmene hans, står spanjolens nevrotiske estetisme for meg som et barns lek med sterke farger. Allerede den gang hadde jeg en bedragerisk fornemmelse av at Almodovar bare drev med tull, men det var liksom kult tull. Og dessuten rare, flamenco-hysteriske kvinner som kunne fått en boblejakke til å se ut som stadiet før undertøy, for Almodovars damer endte alltid nakne på en gledesløs, lespende måte.

I «Under huden» er de spanske damene nakne hele tida unntatt hun som er nøye emballert i en sånn hudfarga kroppstrikot som isdansere bruker, for hun er bare litt naken av og til. En sørgmodig eldreversjon av den tidligere sjarmøren Antonio Banderas spiller lege som finner opp kunstig hud til medisinsk bruk. Han blir en slags dr. Frankenstein i en kroppsfiksert innendørs-fantasi som verken har vidd eller forstand. En av disse Almodovar-mødrene som likner en blanding av suffragett-spøkelse og heksa til Hans og Grete, blir bundet av sønnen sin. Han opptrer i tigerdrakt og slikker TV-skjermen. Da sluttet jeg å følge med og begynte å hurtigspole, noe som fikk filmen til å se ut som Hallgeir Langelands drøm om utsikten fra lyntoget over Lysefjorden. Jeg ser at jeg har notert at Banderas voldtar en hjelpetrengende kvinne i skogen, men det må antakelig ha vært hurtigspolingas skyld. For dette ville Langeland ha vært i mot.

Høyre tommelfinger er blitt din viktigste kroppsdel. Grunnen til at du ikke liker deg på kino er ikke bare den spesielle fiselukta til lavkarbo-folka (hodekål, egg og entrecote). Det er at du ikke kan hurtigspole. Og behovet er enormt nå for tida. 2011.

Drageløperen

NRK3 23.00

terning 4 liten Veldig kjent og aktet film etter kjent og aktet bok. Handler om oppveksten til to gutter i Kabul og deretter om det voksne livet under Taliban. 2008.

Streets of blood

Norsk TV2 23.50

streets of blood

Sharon Stone uten kjønnsliv.

terning 4 liten I tittelen har jeg nevnt de to grunnene til å se denne filmen. Sharon Stone fordi hun denne gang spiller psykolog uten seksualliv, en frigidisering som føles som en hverdags-kulturell feiringsgrunn. Val Kilmer er alltid stor. Han har kroppen til Marlon Brando eller Nick Nolte, og han beveger ansiktet som togristing i sitron-gelé. Jeg elsker Kilmer. Han ser ut som om han driter i alt.

Filmen er et hekkans kaos av totalvold og fascist-klisjeer, og jeg kommer aldri til å begripe hva som var poenget. Kilmer er en slags gjengleder for de tøffe gatepurkene i New Orleans småvåte gater etter Katarina. Han og kollegene har tvilsomme arbeidsmetoder, og Sharon Stone er innkalt for å finne ut om de også er psykisk ustabile. Det er de nok, men nekter. Virkelig ille blir det da den gamle B-film-helten Michael Biehn kommer til overflaten som gjeddegrisk FBI-agent og legger ut åte for de naive vigilantepurkene.

Dette høres jo stringent ut. Men filmen består av en skyt-dem-til-hekkan-kabaret der jenter som ser ut som kjernesunne høydehoppere kler ustanselig av seg og påstår at de er narkomane slumhorer. Hele filmen er et steingale farts- og klippe-vanvidd, og de som ikke har tatt reisesjuketablett kan risikere å spy opp de gule legoklossene som de i forvirringa trodde var ostepop. 2009.

2012

TV3 21.00

2012-2

John Cusack treffer den gale hippie Woody Harelson.

terning 5 liten På Island truer the mighty volcano med å utslette den resten av Reykjavik som finansakrobatene overså. I Sør-Amerika er det jordskjelv, langs Stillehavet er det jordskjelv, og hvis vi tar av oss på føttene og kjenner godt etter, vil vi merke det: Jorden beveger seg, og det skyldes ikke god sex. Katastrofe-fornemmelsen er på sitt sterkeste, og Roland Emmerichs misantropiske, dystopiske «2012» kommer som svaret på en bønn om ødeleggelsenes katarsis. Slik vil det se ut når Fader Sol rammer Moder Jord med sin psykopatiske samlivsvarme: California detter ned i en diger sprekk, og skipsbyggeren Noa jubler, og de gjenværende almanakk-makerne i Mayaland jubler og de kristne apokalyptikerne jubler mens Kurt Oddekalv skriker hest: «Se opp for fallende CO2-er!»

Spesialeffekt-dramaet «2012» kommer akkurat presist da det burde. Det gjør ingen ting at John Cusack ser ut som en hjemløs Narvesen-figur der han vandrer mellom sinte skilsmissebarn og ekskonas nye kirurgkjæreste med sin forståelige melankoli. Bildene svinger virkelig. Cusack hyper opp et småfly som svever due-vakkert over den nord-amerikanske vestkysten da skyskraperne folder seg som sandslott. Flyet seiler under et fallende tog!

Det finnes en djupt arketypisk tilfredsstillelse i «2012»; filmen er en visuelt ekstatisk virkeliggjøring av vår verste frykt. Jorden går under. Du kan løpe, men du kan ikke gjemme deg. I Yellowstone Nasjonalpark sitter den naturfødte nittitallsmorderen Woody Harrelson som en blanding av skjegg-profet og Blind Faith-medlem og jubler til det euforiske synet av en hel verdensdel som slukes av dypets flammer. I have seen the future, and it’s murder.

Det er mye deilig platt i denne filmen. Danny Glover spiller president som om han nettopp ble tatt ned fra korset med beskjeden «Sorry, DNA-testen viser at du er sønn av George W. Bush». Han er pappa til kanelstanga Thandie Newton, og Oliver Platt den usynlige leder exodusen mot fjellene i Kina der de ressursrike har bygd kanskje-redningen for ca. 300.000 eventuelle overlevende. Veeel. Kanskje det. 2009.

The karate kid

Viasat4 22.30

karate kid, the

Jaden Smith var en av de fineste barneskuespillerne jeg vet om.

terning 5 liten Harald Zwarts nyversjon av «Karate kid» er et engasjementsmirakel av en film. Zwart har laget et kompromissløst, sadistisk drama som etter hvert ble så intenst at de minste i familien ikke orket mer og gikk sin vei.

Zwart utfører ikke fingerflinke heksekunster, og han kommer aldri til å bli en referanse på filmskolene. Han bare lager film så fordømt enkelt at det sitter i magen din lenge etterpå. Ondskap funker.

Jaden Smith er sønnen til Will Smith og Jada Pinkett, og han er et karisma-funn. Tynn som ei animasjonsrotte, alvorlig, tilbakeholden og sår, liten og sint og sart. Den viktigste motspilleren hans er vår gamle hopsasa-venn Jackie Chan. Han er også enkelhetens mester. Chan spiller kung fu-doldis med en salmetung sorgfullhet som svir fra øyekroken til langt ut i øreflippene. Paret er slik det skal være: En mobba guttunge uten pappa som kom fra USA til Beijing, og en svidd kampsport-eksellense som drikker seg dritings på den datoen da kona og barnet hans omkom.

Denne historien skiller seg egentlig fra den opprinnelige, og den er bedre. Jaden Smith er bedre enn Ralph Macchio. På en måte er den nye filmen sintere og vondere på den beinharde vigilante-måten, og den funker. 2010.

Mary: The making of a princess

FEM 19.00

terning 4 liten Australsk TV-film om Mary fra der nede som traff en dansk prins og gifta seg med ham. Sann historie. 2015.

Chloe

FEM 21.00

chloe

Amanda Seyfried med Julianne Moore.

terning 4 liten Storarta folk som Julianne Moore, Liam Neeson og Amanda Seyfried i en thriller med erotisk konspirasjon. Mistenkelig hustru hyrer hore for å forføre mistenkelig mann, men hvem skulle tro at det satte hele familien i fare? Laget av Atom Egoyan i 2009.

Melancholia

FEM 23.10

melancholia

Kirsten Dunst i giftermålets favn.

terning 5 liten Lars von Trier er verdens eneste danske med sjel. I bayer-baconets Lille-Tyskland har det vokst opp en slags raddis-sønn som er redd for alt. Det var ikke koketteri det året han ikke kom til filmfestival i Cannes fordi han verken turde ta fly eller tog eller kjøre bil. Von Trier er en helt ekte nevrotiker. Han kan finne på å si at han er nazist fordi han får klaustrofobi ved tanken på at det sier man ikke.

Nevrotikere lytter til Universet, og de ser på spøkelsene langs veien. De føler når planetene sirkler rundt solen, og de kan fornemme sin egen død. Kirsten Dunst spiller den over-vaktsomme, profetiske Justine i «Melancholia». Det er en komplisert rolle, for Dunst gifter seg motvillig inn i et borgerskap der alle vil bruke henne til noe og der hun nekter å bli brukt. Justine er også navnet på romanheltinnen til markien av Sade som på Napoleons tid skildret kvinnens fortvilede leting etter dyd og skjønnhet – mens hun blir misbrukt over alt hvor hun kommer.

Dunst gjør en diger, uforglemmelig rolle. Øynene ser brukte og trøtte ut som hos et søvnløst barn, og kroppen siger sammen i motvilje og resignasjon. Når den mystiske planeten Melancholia nærmer seg på himmelen som en hyllest til Mummi-boka «Kometen kommer», da legger hun seg naken i naturen og tar imot. Hun vet det nøyaktige tallet på bønner i glasset, og hun vet at det eneste livet i Universet finnes på Jorden. «Jorden er ond, og vi trenger ikke sørge over den,» sier Justine. «Ingen vil savne den.» Hun velger døden framfor skjenselen.

Filmen starter med en stilisert, malerisk framstilling av undergang, i gjennomført sakte film, for skjebne forstørrer sekunder. Fugler faller. Hesten segner. Det lyser av brudens fingre. Jorden sprekker som en appelsin og blir borte for alltid.

Mesteparten av handlingen er lagt til en myldrende von Trier-versjon av Thomas Vinterbergs «Festen» (1998), som representerte en plagsom fortsettelse av Panduros vittige opprørsroman «Rænd mig i traditionerne» fra 1950-tallet. Skildringen av de rikes ekle feiring er ikke storarta her heller, men de to kvinnerollene gjør filmen til en særegen opplevelse av sårbarhet og naturfølelse. Kvinnene har von Triers fornemmelse for død. Det er de som sitter med barnet i et urtelt da Melancholia omsider treffer oss. 2011.

Bryllupssangeren

TV2 Livsstil 21.00

bryllupssangeren

Adam Sandler er en perfekt åttitallsmann.

terning 5 liten Denne filmen er utvalgt mest fordi flere burde ha oppdaget hvor godt Adam Sandler og Drew Barrymore sto til hverandre. Siden spilte de «50 first dates» og beviste sin sjelske forening.

Den mest typiske åttitalls-sangen jeg vet om er «China in you hand», og den forteller at du skal være forsiktig for livet er skjørt som porselen i sjossen hånd. Det ble sunget med snill overbevisning til et tiår som igrunnen ikke bekymret seg for noen ting og på sett og vis var en gjentakelse av femtitallet, bare med penger. «Bryllupssangeren» klarer å formidle den følsomme overfladiskheten i overbevisende uskjønne omgivelser. Det er kjekt.

Adam Sandler er en begava komiker fordi han kan få folk til å tro på alle slags hårfasonger. I «The wedding singer» spiller han en festunderholder med en frisyre som antakelig førte til ozon-underskudd i flere ekvatorial-farvann. Drew Barrymore er sjarmerende sjenert som ei jente som ikke tør spørre etter nærmest bind-automat, og de to står vakkert til hverandre som sangene til Madonna og The Bee Gees.

Det morsomste i filmen er da Sandler blir forlatt ved alteret og går inn i en selvplagersk sorgperiode. Det kler han.

Åttitallet var et tiår uten menneskelig verdighet, og det så sånn ut. Men mange fant glede i å delta likevel, og denne filmen er tilegnet dem. 1998.

Fire down below

Max 21.30

terning 2 liten Steven Seagal skifter jakker fra svart skinn mot svart, kalvegult mot svart, cowboyfersken mot svart, og han er verdens mest hensynsfulle mann, for han elsker barn, mishandla kvinner, handikappa, kirker, forurensa natur, gamle, syke og alle de som sulten knuget har. Kris Kristofferson har gått fra å røyke dop til å dumpe cyanid. I tidlige kveldstimer da andre folk legger barna sitter jeg ofte og lurer på hvor dårlig en Steven Seagal-film egentlig kan bli. Vi står her overfor et slags svart hull-fenomen. Tankene suges inn og blir for evig borte. 1997. 1 time, 45 minutter.

Priceless

TCM 21.00

priceless

Audrey Tautou med bartenderen sin.

terning 4 liten Dere som har TCM, liker Audrey Tautou. I denne filmen spiller hun ei eventyrerske som tror at en vanlig bartender kanskje være rik egentlig. Og der er han jo ikke, men hun bruker opp pengene hans og alt blir veldig rart. Hvis jeg noensinne skjønner franskmenn, skal jeg si fra. 2006.

Lørdag 23.7.– Akseptabel filmlørdag med en stilig komedie om sykdom

 

The bucket list

Norsk TV2 21.40

terning 5 liten Det finnes en bråte filmer om sykdommer, og nesten ingen av dem er gode. Dessuten er døden noe dritt. Det burde finnes en annen metode for å rydde bort mennesker fra Jorden, for alle de som kom hit, skapte en egen form for uerstattelighet rundt seg, og plutselig en dag kom Den Store Vaskehjelpen, og menneskene satt igjen med fattig trøst og stor undring. Hva som skjer med de døde vet vi gudskjelov ikke. «The bucket list» er en opplagt og melankolsk film om to voksne menn på sjukehus, og hva som skjedde etterpå. Siden det er lørdag finnes det faktisk mye OK å se på. Men jeg tror filmen om opplevelsenes anestesi er den som passer best om sommeren.

Men til filmen.

bucket list

Ja, disse vil du se. Jack Nicholson med Morgan Freeman. De burde spilt en film sammen hvert år.

Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at det bare var jeg som likte dramakomedien «The bucket list» da den ble vist på kino. I så fall skal dere være rørte og takknemlige for at dere har meg. «The bucket list» er en litt lurent beskjeden film, der to av de folkeligste geniene i amerikansk film utfolder sine spesialiteter i en verdig ramme og med mjukt intelligent tilbakeholdenhet.

De er en fryd. Jack Nicholson legger seg i et stabilt sideleie midt mellom de utfordrende genitalie-ulv-rollene sine og de få ydmyke dramagubbene han har spilt. Nicholson er en kreftsjuk milliardær i så stygg genser at kirurgene ville stått maktesløse, og han framstår både som troverdig eksentriker og følsom og intelligent medpasient.

Morgan Freeman er en så behagelig skuespiller at du burde kunne podcaste ham ned på blå resept. Når Freeman spiller dødssjuk, følger det en irrasjonell trygghet med situasjonen, og sykeseng-scenene blir trivelige uten å være tåpelig forskjønnende. Han og Nicholson får fram både den delte smerten og det spesielle fellesskapet i et sjukehus, og man føler i grunnen at de friske er rare folk.

Historien i «The bucket list» går egentlig på den smale kanten. Milliardæren betaler for at det terapi-herja venneparet skal oppleve noen oppsiktsvekkende ting før de dør. Fallskjerm-hopping, Taj Mahal, pyramidene. Den holder balansen.

Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at mange mislikte «The bucket list» fordi den var for amerikansk, på samme måte som man kunne mislike Serengeti fordi dyrene er for afrikanske. Da jeg så filmen igjen, ble innvendingene enda mer uforståelige, for dette er virkelig en beskjeden film som ikke later som om den har funnet hensikten med øreflippen, men resymerer godarta alminneligheter på en hjertelig måte. 2007.

Drageløperen

NRK1 23.55

terning 4 liten Veldig kjent og aktet film etter kjent og aktet bok. Handler om oppveksten til to gutter i Kabul og deretter om det voksne livet under Taliban. 2008.

Under huden

NRK2 22.05

under huden

Antonio Banderas steller nevrotisk med fetisjismen sin.

terning 1 Denne filmen skjønte jeg ikke, og jeg har dessuten kvasse fordommer mot Almodovar, så ifølge tre av åtte Twitter-følgere burde jeg ikke skrive om den. Men jeg mener at de som ikke skjønner filmer, skal skrifte det. Og jeg syns fordommer er noe av det fineste et menneske kan ha, for det er i hvert fall tenkning uten sosialt korrekte baktanker.

Hvis jeg minnes Pedro Almodovar den gang jeg ennå gadd se filmene hans, står spanjolens nevrotiske estetisme for meg som et barns lek med sterke farger. Allerede den gang hadde jeg en bedragerisk fornemmelse av at Almodovar bare drev med tull, men det var liksom kult tull. Og dessuten rare, flamenco-hysteriske kvinner som kunne fått en boblejakke til å se ut som stadiet før undertøy, for Almodovars damer endte alltid nakne på en gledesløs, lespende måte.

I «Under huden» er de spanske damene nakne hele tida unntatt hun som er nøye emballert i en sånn hudfarga kroppstrikot som isdansere bruker, for hun er bare litt naken av og til. En sørgmodig eldreversjon av den tidligere sjarmøren Antonio Banderas spiller lege som finner opp kunstig hud til medisinsk bruk. Han blir en slags dr. Frankenstein i en kroppsfiksert innendørs-fantasi som verken har vidd eller forstand. En av disse Almodovar-mødrene som likner en blanding av suffragett-spøkelse og heksa til Hans og Grete, blir bundet av sønnen sin. Han opptrer i tigerdrakt og slikker TV-skjermen. Da sluttet jeg å følge med og begynte å hurtigspole, noe som fikk filmen til å se ut som Hallgeir Langelands drøm om utsikten fra lyntoget over Lysefjorden. Jeg ser at jeg har notert at Banderas voldtar en hjelpetrengende kvinne i skogen, men det må antakelig ha vært hurtigspolingas skyld. For dette ville Langeland ha vært imot.

Høyre tommelfinger er blitt din viktigste kroppsdel. Grunnen til at du ikke liker deg på kino er ikke bare den spesielle fiselukta til lavkarbo-folka (hodekål, egg og entrecote). Det er at du ikke kan hurtigspole. Og behovet er enormt nå for tida. Men hurtigspoling er vanskelig på normalkanaler, så hvis du har tenkt å spole denne, må du ta den opp. 2011.

Hannibal

NRK3 21.30

hannibal

Julianne Moore spiller FBI-agenten.

terning 5 liten Egentlig er «Hannibal» ikke så ille som jeg ville ha det til. Grunnen er først og fremst at filmen ved gjensyn ikke er «Nattsvermeren 2», men mer et Velkommen tilbake til 1980-tallet. Hannbial Lecter er ikke lenger en sekterisk seriemorder, men en slags villfaren gourmet, en Tore Bruland på adrenalin, en vinkjenner og jålekopp fra det uhelbredelige utelivs-tiåret, da folk kalte hundene sine Cabernet. «Hannibal» parodierer matjåleri og kunst-snobberi, og det er jo alltid morsomt. Dessuten virker den som en nostalgisk kannibalfilm fra videoens lallende barndom.

Julianne Moore derimot er mer ei realisme-romantisk syttitallsgeit. Hun spiller Starling med et nydelig fravær av eleganse. Dama har spurvefarge i ansiktet og tynt rødt hår med samme soliditet som Sissy Spacek og vegetarianertanker. Huden er bleikere enn minnene om Duran Duran-videoer, øynene er sørgeligere enn Guilanos. Moore spiller en perfekt klisjé. Den triste FBI-agent. I vår tid passer hun godt.

Det blir forsåvidt også noe grotesk poetisk ved at hun skyter på kjeltring-negresse med spebarn i armene og får kjeft av hele verden, men det skal jeg ikke gå inn på.

Poenget med «Hannibal» må jo være at den slitne, ensomme yrkeskvinnen ikke har noe annet menneske i livet sitt enn Hannibal Lecter, for han var ihvertfall en kjendis. Hun står for den sørgeligste mannstilhørigheten i feminismens historie.

Hopkins spiller som nevnt en snodig figur. Han dukker opp i Firenze og heter Dr. Fell (fra Latio?); en litt Poirot-aktig, skredder-pyntelig mann med jålete hatter og fingerbevegelser som hermer sydama Sørensens broderiske kveldsjobber. Hannibal Lecter står sammen med bin Laden (jo, bin er med i filmen) på FBI-lista, men ser mer enn noe annet ut som en stortingsmann med nattklubb-erfaring.

Midt inne i filmen fins en gjørmesekvens for underernærte feses-erotikere. Så grapsne svin og så mye møkk får være med i disse bildene at man skulle tro at Russell Mulcahy hadde reist tilbake til Australia for å lage «Razorback 2: Pork chops in the gutter». Men dette rånete voldsvaset står altså de svartkledde guttenes yndlingsmann Ridley Scott bak. Næringsliv er en deprimerende ting.

Filmen blir mest husket for scenen der Ray Liotta spiser sin egen hjerne. Ingen vil imidlertid bli overrasket over at den sympatiske skuespilleren tenker like godt også etter smakebiten. 2001.

Harry Brown

NRK3 00.55

harry brown

Michael Caine spiller også i likegyldige filmer.

terning 3 liten Gjentakelse: Ingen ting er som Michael Caine. Han har en egen nesten prehistorisk museums-ro, han er som en overlevd dinosaur, som en skulende øgle, som en ventende iguana, og han er 500 millioner års utvikling.

Men «Harry Brown» er en verken-eller-opplevelse som herrens engler ikke kunne ha reddet på en solrik dag. Filmen forsøker å være sosialdrama samtidig som den ekler seg ned i den spekulative slum-voldens uverdige utskjelling. Emily Mortimer spiller riktignok så forstandig og sosial politidame at det nesten vokser urtemedisin på henne, og hun vandrer rundt i filmen med en sviende bekymring som gjør at noen burde ha befridd henne for lidelsene ved å etterforske mennesker som må bo i blokk, for hun tåler det ikke. Men filmen forakter de svake. Det er bare lov hvis du er en deisete, dum action-film.

Caine spiller Harry Brown. Han bor i blokk, og hver dag ser han de onde unge utenfor vinduene sine. Det er vulgære, ufølsomme, uintelligente og grimme engelskmenn som mobber de som forsøker å ta seg levende gjennom fotgjenger-undergangen eller stikker dem med kniv. Dattera til Harry er død. Kona hans dør. Kameraten blir drept med sin egen kniv, og i et slags Rambo-jobsk opprør mot Forsynet, kjøper Harry en revolver av undermenneskene for å ta hevn.

Slik Clint Eastwood burde ha gjort i «Gran Torino».

Men for at den resignerte eldre-morderen fremdeles skal virke som et flott og trist menneske, blir blodhevnen utført med den mest psykopatiske depresjon. Det er noe nesten perverst gledesløst ved Harry Brown, det er som om han bare lever for at folk rundt ham skal få dårlig samvittighet. Han kunne vært pappaen til Charlie Brown. Sånn må han antakelig bli for at vi skal godta det som en gammeltestamentlig nødvendighet når han torturerer en åpenbart psykiatri-sjuk ung mann som burde vært innlagt. Men det imiterte alvoret blir likevel overflødig da filmen tøyser det til med et banalt thriller-klimaks. I en sosial elendighetskoma der alle hovedpersonene burde spist ukontrollert sopp garnert med blåsyre, forsøker man å lage thriller-spenning. Takk for i dag, idioter.

Filmen framstiller narkomane som verre enn dyr. Det er stygt å se på. Jeg tror filmindustrien har sin del av skylden for at det ikke går an å få til skikkelig og respektfull behandling av mennesker med dop-problemer. 2009.

Magic Mike

Norsk TV2 23.40

magic mike

Ikke Blue Oyster Bar, men stripping for kvinner.

terning 2 liten Det er egentlig sånn at Obama ble gjenvalgt fordi han lovet kvinnelige velgere at de skulle få se Channing Tatum naken. «Magic Mike» ble bare laget for bortkasta framstillinger av ulogisk og poesifri mannsnakenhet. Siden kvinner ikke er overfladiske høhø-vesener, men kan føde velskapte barn mens de hekler rosa dåpsluer, er det bare tull å la menn strippe på film. Noen har anstrengt seg veldig for å lokke. Guttene har påtegna sixpacks ï brun sminke, og nedstemt av strippemusikk får du egentlig bare følelsen av å ha blitt lurt inn på The Blue Oyster der Village People synger «YMCA» så veggene valmuer i den friske deodorantbrisen.

Rundt de tallrike strippescenene finnes en handling som er tynnere enn tangaen på balleblotternes bolleside. Hva som finnes på swissrullsida får vi ikke se mye av, men noen av de medikamentskada mennene har kanskje påklistra middagspølse som fast installasjon. Tatum er taktekker og baklekker, og han treffer den pene Alec Pettyfer som han får med på stripping for å gjøre Matthew McConaughey lykkelig. Etter hvert viser det seg at artistlivet ikke er for alle, og som straff må Tatum snakke med den sure søstera til kameraten.

Det var handlingen. Pakk den inn i et frimerke. Hva tenkte Steven Soderbergh på? 2012.

Die hard i New York

TVNorge 21.30

die hard i new york

Samuel L. Jackson stresser sammen med Bruce Willis.

terning 5 liten Det finnes egentlig bare to troverdige mannshelter, og det er Bruce Willis og julenissen, i den rekkefølgen. Julenissen oppfyller gamle farsforventninger om at familiens uklare sædleverandør også har et slags hjerte av gull som han pantsetter i desember for å kjøpe lengdeløpsskøyter med sko, og Bruce Willis tar vare på at slekt følger slekters gang ved at han er en ustanselig påminnelse om at bare forplantningssvake menn bærer reine t-skjorter.

Hans skikkelse John McClane har fulgt oss forslått gjennom våre beste år, fra den gang han klatret flinkt som en blikkenslager i ventilasjonsanleggene i «Die hard», til han denne gang omgås inneværende års Paranoia Americana, bombe-sabotasjene, med en så forverret mandagslivsstil at han kunne blitt tvangsinnlagt på det rehabiliterende Bukowski-museet for politisk ukorrekte bruskvekster til utvortes by-bruk. Nasjonalforeningen for flere menn i omsorgsyrker liker ikke nødvendigvis McClane, og han kan antakelig ikke settes til rydding av fortauer, bytting av undulatsand eller utebanking av muggen morgenkåpe, men hver gang han viser seg, tilstøter det kvinner innvortes mindreverdighets-komplekser som de tolker som lav vokseverk og benytter til relativistisk følelsesadferd. McClane er helten vår. Han er ikke musikalsk som Banderas eller skulpturell som Stallone, men du ville kunnet lukte den daggamle ånden hans til og med i Hillevåg.

I den tredje Die hard-filmen spiller han mot Samuel L. Jackson, en slags slipsneger med actionsjarme, og Jeremy Irons har fått være med som psykopatisk skurk. Det er i ferd med å bli en trend at de beste kjeltringene er engelskmenn. Slik ble Margaret Thatcher også nyttig for verden.

Filmen handler i søkk og kav om at Willis og Jackson holdes som gisler av en gal bombemann og dernest innblandes i terrorist-trussel mot skole samt et slags overbefolka spesialistran som er større i format og mer komplekst enn gavebyttinga tredje juledag. Action-genren blei svær i 1995, og «Die hard with a vengeance» var den største av alle. Større enn James Bond. Større enn CNN. Verdens beste jule-underholdning for folk uten sjel og skamfølelse. 1995.

Make your move

TV3 19.30

terning 2 liten Sør-koreansk-amerikansk dansefilm fra 2013. Den handler om rivaliserende danseklubber i New York.

Eat pray love

TV3 21.30

eat pray love

Julia Roberts som sjelfull. Bomskudd.

terning 2 liten Dette er en slags «Sex and the city» for åndelige kvinner med kjøpesjel. Den gjør det samme med tanker som city-filmen gjør med klær.

Det finnes en utilsiktet, eksistensiell ironi i filmen som virkelig får kvinner til å se ut som uselvstendige esler, for sjøl når den reiseglade nyork-dama har nådd fram til tilværelsens hellige balanse, må hun få lov av en mann før hun tør gjøre noe med noen ting. Hør på dette: På balinesisk bastmatte sitter den tannlause lille tetuten og smiler med levra. Gjennom filmen kjatrer han sånne ting som sto under Mitt Livsmotto i Dagbladet på åttitallet. Da Julia Roberts har reist Asia rundt og har spist mye mat med de vinglade i Italia, kommer hun dithen at Gud skjenker henne en brasilianer, en gavmildhet som ellers bare rammer fotball-lag. Han er Javier Bardem, som mosjonerer sine fløyelsblikk ved havet og utsondrer så mye kjærlighet at den sjølopptatte er i nærheten av fornemmelser som ikke oppstår ved å bøye knærne. Men hun kan ikke engasjere seg i en mann. Hun har jo oppdaget gleden ved en fattig balinesisk familie og har funnet meningen med livet. Nei, dette er ikke ironisk, det er dønn alvor, dette skal funke som feministisk filosofi. Så da drar hun av gårde med tomt blikk og menstruasjonshestehale og forteller tetuten at hun slo opp med bardemannen. Balineseren med den blide lever smiler som en etnisk-inspirert turistplakat og sier at hun må jo ikke det, for sjøl om vi alltid må finne balansen på Bali, må vi tåle at balansen skeiner litt når vi elsker. Slik får åndsturisten lov til å dra til øy med brasilianeren og elske ham, så da gjør hun det.

Hallo? Det var altså konklusjonen i en smertefullt avlang film der Julia Roberts snakker som om hun fant opp langfredag? Hun har utpensla følelsesmessig overfladiskhet med en egosentrisme som det antakelig finnes spesialoppheta varm-rom for i helvete.

Og hele greia ender med at hun kan gå av gårde og ha sex med en fyr hvis bare den gamle mannen gir henne lov?

Før det var livsvisdommen enda verre: Gud er inne i deg, og Gud er Deg inne i deg. Kvinner er sin egen gud, og derfor burde de få kjøpe så mange sko som de vil.

Nei. Julia Roberts spiller ikke bra. Ja. Javier Bardem mangler baller. Nei. Richard Jenkins griner som en fyllik. 2010.

Karate kid III

Viasat4 22.30

terning 2 liten Ralph Macchio er blitt 27 år gammel og ser ikke bra ut lenger i denne tredje Karate Kid-filmen, der han igjen skal slåss mot folk han ikke burde møte og finner en annen trener enn Morita (Vietnam-veteran som er glimrende spilt av Thomas Ian Griffith). Robyn Lively er jenta. Ille. 1989. 1 time, 51 minutter.

Ghostbusters 2

Viasat4 00.35

ghostbusters 2

Bill Murray, Sigourney Weaver og det mystiske barnet.

terning 5 liten Vel, det var sånn den gang at «Ghostbusters 2» kom litt for seint til babyboomen som skjedde i amerikansk film tidligere på åttitallet, men den komtidsnok til å melde seg på serien Gårsdagens Nyheter, som allerede i 1989 begyntre å gjøre seg gjeldende. I toeren forsøker en eksilrussisk demon å stjele det forrige offerets barn (akkurat som i «Nightmare on Elm Street 5», et avkom som på mystisk, uforklart vis er avlet av Sigourney Weaver og en eventuelt ukjent handelsreisende i tidsrommet etter 1984.

Den gamle gjengen er med etter det kjente prinsippet «nå er det mandag og vi skal på jobb igjen». Det gjør ingenting, for spøkelsesspanere er så oppsiktsvekkende at til og med en oppvarmet saftdjevel med potetmel-jevning (husker ennå «The Blob»?) kan funke underholdende som etterforskningsobjekt.

Lyserøde næringsmidler siver opp av kummene i New York, og da jeg skrev dette i videoguiden i 1990 sa dattera mi «Pappa, du må ikke skrive lyserød, for det får deg til å virke gammal. Det heter rosa.» I 1990 begynte jeg med andre ord å bekymre meg for å virke gammal. Det er 24 år siden. Men altså: De uforstandige spøkelses-viterne er uforstandigere enn noensinne. Bill Murray hisser hormonene sine med mandig høytsnakk, Harold Ramis står der og er der, Sigourney Weaver gidder såvidt høre etter hva regissør Ivan Reitman sier, og Rick Moranis gjentar glansrollen sin som Jerry Lewis-etterlikning og tullball-forfører. Moro for hele familien, og filmen fikk faktisk 10 års aldersgrense på tross av Weavers mystiske fødsel. 1989.

Mad Max II: Landeveiens krigere

TV2 Zebra 21.00

mad max 2

Mel Gibson som landeveiens kriger.

terning 5 liten Den australske regissøren George Miller ble berømt på de to første Mad Max-filmene sine, og Mel Gibson ble ei stjerne. Eneren fortalte om en politimann som ble hevner i et ødelagt samfunn etter atomkrigen, i denne oppfølgeren hjelper han nybyggere med å forsvare oljen sin mot galne tjuver og kjeltringer. Vellaget og vital. 1 time, 34 minutter. 1981.

Mad Max etter Thunderdome

TV2 Zebra 22.50

mad max beyond thunderdome

Gibson med nytt Max-hår noen år seinere.

terning 5 liten «Mad Max beyond Thunderdome» så jeg først så på filmfestival i Venezia, der en tydelig beklemt Mel Gibson var nesten helt ukjent og måtte svare på spørsmålet: «Er det fordi du er så pen at filmskapere alltid vil skitne deg til med søle?»

Men om filmen. Jeg fant anmeldelsen fra november 1985, en liten tospalter nederst i venstre hjørne på ei vanlig nyhetsside. Det var den gang. Den ble skrevet på skrivemaskin. Ting ble litt stivere på skrivemaskin.

Hva man måtte mene om tiden etter atomkrigen som eventyrfortelling for bildeglade barn: George Millers tredje Mad Max-film er forrykende og rørende underholdning, et lite mesterverk av et balansenummer på grensen mellom det subtile og det banale.

Fra de andre Mad Max-filmene vil noen kjenne igjen den kalde leken med nesten surrealistiske kostymer og utstyr. Kjøretøy som ser ut som om de er drømt av en gal skraphandler og klesdrakter og hodeprakt som kommer fra et sted mellom det gamle Rom og innerste Punk City. Vi kjenner også igjen den rituelle volden, teatralsk og ubønnhørlig. En vold som hører hjemme i det siste moral- og illusjonsløse samfunnet.

Det som gjør «Mad Max beyond Thunderdome» mykere og mer egnet som underholdning for flere enn noen triste undergangs-nevrotikere, er en sleip, men rørende omgang med barn – og med dem også det folk faktisk tror på.

Filmen vandrer virkningfullt fra det groteske Bartertown, der Tina Turner regjerer et perverst rettssamfunn, til en barnestamme i en bortgjemt oase. Der bort de som tror på fremtiden. I den uhyggelige sammenhengen virker barne-ansiktene vakrere og den naive fremtidstroen deres mer gripende enn den ville ha gjort i en annen film.

Barnas tro på kaptein Walker som skal føre dem til det forjettede land og Mel Gibson som en slags Moses som fører dem gjennom ørkenen, er selvfølgelig helt på grensen til det parodiske. Men vi svelger det.

Og før filmen kommer så langt: Når Mad Max kjemper mot monsteret, avslører også det seg som et barn. Den vanvittige oppgjør-scenen med motstandere som henger i strikker under en kuppel av skrikende mennesker, ender med barne-ansikt i nærbilde. Det er akkurat nær nok grensen til det sentimentale til at «Mad Max beyond Thunderdome» blir en god film. 1985.

You again

FEM 21.00

you again

Kristen Bell som svane.

terning 2 liten Denne filmen handler usjenert og skamløst om at for kvinner er det bare utseendet som teller. Uansett hva de oppnår i livet, om de finner opp den selvvaskende t-skjorta, om de friskmelder Afrika og frigjør Tibet så spiller det ingen rolle dersom det finnes noen på jorda som syns de er noen kvisete tapere med tanngrind og grinefjes.

I «You again» forvandler Kristen Bell seg fra stygg andunge i videregående til supersuksess i reklamebransjen og plakatblondine av den sorten som blir gift medrike datagrundere eller Anthony Hopkins. Men så viser det seg at broren skal gifte seg med vg-heksa. JJ var den onde mobbersken i videregående. Ikke bare det. Tanten til JJ er Sigourney Weaver, som aldri har glemt at Jamie Lee Curtis var penere enn henne på et avslutningsball. Curtis har bibiotekarhår og en kremhvit buksedressbukse som ser ut som en søknad om å bli gravlagt. Men like fullt skal hun misunnes for at hun hadde en vellyka make-up for tretti år siden..

Rundt denne groteske kretsen av sykelig overfladiske kvinner går verdens mest uanselige menn. Brudgom og bror seg ut som George Clooney med apemimikk, og han bærer shorts i prøvebryllupet. Pappa kunne vært en data-animert Disney-hund.

Jeg syns FN skal sende Nato-styrker til USA for å stanse den sentimentale kvinnediskrimineringen, for den er i ferd med å bli et epidemisk problem. En annen ting: Når jeg ser filmer som denne, syns jeg det er sjenerende å tenke på at amerikanere har sex. Det kan ikke være riktig, det virker galt, som når altfor unge mennesker har samleier, eller rare dyr eller folk som nettopp har båret ut søpla og ikke har vasket hendene etterpå. 2010.

The romantics

FEM 23.00

romantics, the

Josh Duhamel og Katie Holmes burde ikke sitte under trær hvis det tordner.

terning 3 liten Dette er en dårlig likt og nesten ukjent romantisk komedie med relativt store navn som Katie Holmes og Anna Paquin. Venner samles til bryllup. Men brura og den ene brudejenta har konkurrert om brudgommen, og de er visst ikke helt ferdige med det. Dere som kommer til å like denne filmen, vet om det sjøl. Galt Niederhoffer har fått lov å regissere etter sin egen roman. Det skjedde aldri med Hamsun. Hun var med og skrev film-tilpasningen av «Prozac nation». 2010.

Taken

TV2 Livsstil 21.00

taken

Liam Neeson som engasjert familiemann.

terning 5 liten Mens jeg så denne filmen og cyberskribla på Twitter, dukket det opp en forstandig 140tegn-fugl og antydet at Liam Neeson burde vært den nye James Bond. Egentlig et selvsagt valg. Den følelsestunge nord-iren (ja, jeg har imdb) er den eneste naturlige oppfølgeren til Skottlands sinte sønn Connery. I «Taken» viser Ulsters tidligere bokser at han også kan slå i hjel folk uten at Jane Fonda og Bono protesterer.

«Taken» ligger et sted midt mellom Bronsons dødsønsker og Harrison Fords koneleting i Paris («Frantic»). Du tror innledningsvis at Neeson vil foretrekke å finne dattera si på en verbalt medgjørlig Gahr Støre-måte, men regissøren har innrømmet mannen den sinte pappas selvfølgelige rett til improviserte avstraffelser.

Vi aner en rolle-psykologisk endring allerede da han bodyguarder ei sånn jente som tjener milliarder på at Pirat Bay er nedlagt. Neeson har eldre-ADHD. Han slår.

Eks-CIA-pappaen er også skeptisk til at den 17 år gamle dattera skal dra til Frankrike med Air France for å følge etter tvilsomme menn i U2 rundt i moralvakuumet.

Jentene er da også dummere enn de fleste brødsorter utenom loff. De gir Paris-adressen til en fotball-pen mafia-psykopat på flyplassen, og dermed blir de trafficka rett inn i eskorte-tjenesten «Fete arabere foretrekker jomfruer».

I en stilig thriller-scene instruerer pappa henne i mobilen mens hun ligger under senga: – De kommer til å ta deg. Rop så høyt du kan om alt du ser. Dette er en fagmann. Det gir også en fin følelse av Rambo da Neeson sier til den ekle kidnapperen i mobilen: «I will find you, and I will kill you.»

Så hiver han seg utpå for å ta albanerne, som er de nye standardskurkene. Han klatrer takrenner, han banker flyplass-menn, han råkjører fra froskepolitiet og han har et vakkert Schwarzkopf-rødskjær i håret som antyder at her kommer en britisk katolikk, og han har vært forbanna siden reformasjonen.

Det er fælt å innrømme, men «Taken» er en sånn film som folk vil se i lyse, mjuke sommerkvelder. Vi lever som dyr. 2008.

Ghost rider 2: Spirit of vengeance

Max 21.30

ghost rider 2

En flammende Nicolas Cage.

terning 2 liten Denne håpløse oppfølgeren er laget i Tyrkia og Romania, og sjøl om begge er feira MGP-land, ble de aldri laget for å gi husrom til dekadent, vestlig djevledyrking. Som vi alle vet fra den første filmen har Nicolas Cage tatt en flottis-Faust og solgt seg til djevelen. Det betyr at hodet hans begynner å brenne når han treffer på ondskap, og så suger han gifta ut av sjelene deres som en indiansk slange-lege med brennende chilimage.

I filmen ser det mer ut som om Cage blir forvandla til en mekanisk grilltenner hver gang han treffer på en øst-europeisk skuespiller. Det er lett å forstå, for Øst-Europa er amerikansk films sparebøsse. Her er det billig å lage film, og sånn ser det ut.

Skurken er en småpen elvisdust som forsøker å likne Bruce Campbell inntil han forvandler seg til gråhåra superdjevel som kan få folk til å smuldre på vanlige byggeplasser der heisekranene brenner.

Filmen handler om at Cage skal bringe djevelens sønn og eks-kjæreste til sjelesørgerne, for slik kan han bli befridd fra sin forbannelse og få tilbake evnen til å omgås europeere uten at hodet tar fyr. Filmen er gammeldags på en slags nertryna VHS-måte, og tilhengere av action uten ære kan muligens kose seg. 2011.

Junior

TV6 22.00

junior

Emma Thompson er rotedame, Arnold Schwarzenegger den gravide.

terning 5 liten Uventet stilig komedie. Den handler om noe så fullstendig maktesløst idiotisk som en vitenskapsmann som implanterer et befruktet egg i bukhulen sin, og så gror egget der, som om det skulle være løvetannfrø under fingernegl. Arnold Schwarzenegger er vitenskapsmannen, og Danny De Vito er hans ivrige kollega. Emma Thompson medvirker som rotete dame. 1994. 1 time, 45 minutter. Regi ved Ivan Reitman.

Fredag 22.7.– En ganske OK fredag med Smith mot Washington

 

Enemy of the state

TVNorge 21.30

terning 5 liten I morges leser jeg: Det kan ennå bli en tordentorsdag. Det gjør meg kanskje ikke så urolig som jeg burde bli, men hvis det er sånn at torsdag faktisk er på vei tilbake etter å ha forlatt oss uten lyn og uten bulder, og at det skjer for meteorologenes skyld, da er filmen «Enemy of the state» den rette. Men filmen handler om at myndighetene bruker teknologien mot deg og kanskje vet hvilke pokemoner du mangler. Jeg er antakelig Norges eneste motstander av personvern, men jeg liker Will Smith.

Så til filmen.

enemy of the state2

Will Smith treffer også damene.

I Marylands anemiske motlys blir Jason Robards tatt av dage fordi Jon Voight til ha slakkere personvern i USA. Halvfrika fuglemann filmer det politiske mordet, den oppskaka advokaten Will Smith (i denne filmen er det han som er Denzel Washington) får video-opptaket i julegavene uten å vite om det og jages deretter av alle presidentens usynlige menn, den velkjente thriller-eliten som i film etter film bidrar til at folk får omtrent samme verdensbilde som Franz Kafka og Berge Furre.

Regissøren Tony Scott ble i sin tid kalt idiotbroren (til Ridley Scott) fordi han hadde laget «Top gun» og «Days of thunder», men etter «True romance» ble han tatt til nåde og får i dag til og med lage kreative paranoia-filmer med neger i hovedrolle, en egen genre som hører hjemme i det nye Hollywood-aristokratiet.

«Enemy of the state» handler om myndighets-misbruk av eventyrlig teknologi, og Scott har derfor filmet den som om kameraet ble holdt av en amfetamin-rusa kanin med St. Veitsdans. Heldigvis treffer Will Smith den mot-teknologiske opprøreren Gene Hackman, og dermed roer filmen seg ned til eksplosjoner og skyting en stund.

Folk som føler at Store Bror ser dem over alt fordi de få navna Det Beste-reklame i posten, vil ha en stor kveld foran fjernsynet og siden bli tilhengere av sveivetelefon og ferjetrafikk. 1998.

Uro

NRK2 00.30

uro

Her er de igjen.

terning 2 liten Når jeg har følelsen av av NRK har vist «Uro» 6534 ganger, er det selvsagt feil. Men her er den igjen.

Å skrive om norsk film i Norge er som å være karikaturtegner i Iran. Man får ikke akkurat følelsen av frihetens luft under vingene, for i en viss forstand er norske filmer som en fortsettelse av barnetimebøkene. Man kødder ikke med barnetimebøker. De er diktet av våre egne skjønne unger.

Når Cleve Broch bokstavelig talt kommer dettende inn i denne filmen med sitt uimotståelige vestkant-navn, får jeg følelsen av å se postmodernissens Petter fra Ruskøy.

Mora hans i blokkleiligheten snakker som en NRK-påvirket Ibsen-figur. Når hovedpersonen sjangler rundt i narkomiljøene som er alle fantasiløse filmskaperes manusredning, da ser det like autentisk ut som et Lucia-tog av barnehagebarn.

Bedre blir det ikke da reka Ane Dahl Torp dukker opp, stadig ikledd den irriterende telefonsvarerstemmen sin. Hun maser manisk om pappa, Cleve Broch kaller narkosvina i gøtteret for «slask», en betegnelse som kanskje ble brukt av Willochs mor når hun skulle snakke om gutter med uhøflig mye hår. Pappa er Bjørn Floberg. Han er pubeier og følgelig en farlig mann. Ble manuset skrevet ved Nansenskolen?

«Uro» er en film som faller på en ørken av urimeligheter. Filmen får aldri en interessant historie, og da spiller det ikke en gang noen rolle om handlingen er realistisk.

Hvis Asbjørnsen og Moe skrev om en fyr som fikk pappspiker i moped-dekket og derfor ikke rakk å sende ut julekorta sine, ville det utvilsomt virke realistisk, men et eventyr blir det aldri. Sånn er det også med «Uro». Den forteller historien om en furten, dårlig politimann og uheldig fyr, men den skebnen skulle bare ha ført til at han ble gift med en sykepleierske i slutten og fikk det veldig veldig bra. 2006.

The bodyguard

Norsk TV2 23.55

bodyguard-3

Kevin Costner bærer bort Whitney Houston. Hun burde vært trygg da.

terning 5 liten Det årets mest vellykkede romansethriller, med det usannsynlige paret Kevin Costner og Whitney Houston. Han er hennes private livvakt, for hun er feiret popstjerne som blir truet av en gal beundrer. Costner spiller mutt og mandig med kortere pannelugg enn lunte, og rollen hans er fortreffelig. Houston funker bra, og det er underholdende hele veien. 2 timer, 4 minutter. 1992. Den skulle vært innspilt på 1970-tallet med Steve McQueen og Diana Ross, men planene røyk fordi raseblandingen var kontroversiell. Slottet til Whitney er samme huset som var med i «Gudfaren» da en gubbe fant hestehode i senga. Og: Dette er filmen med sangen «I will always love you». 1992.

One missed call

Norsk TV2 02.30

one missed call

Ånei ånei, der kommer torsdag tilbake!

terning 3 liten Alle grøssere om elektronikk og kjøkkenredskaper er på ett eller annet nivå japanske, og denne het «Chakushin ari» i Japan i 2003. Det stilige ved den er sart, magasinvakker fotografering, og dessuten en grøsserhandling som er vettløs, men tiltalende.

Det starter med at dama med Gucci-katten blir halt ned i dammen av en hånd som helt sikkert ikke tilhører dattera til Ron Howard, for her vandrer ingen finkulturelle shyamalaner i skyggene. Så treffer vi folk av begge kjønn. De er i den ubestemmelige sjekkealderen, og opplever alle at en mobilsamtale spår dødsdatoen deres med informativ lydfil. 2008.

The break-up

TV3 21.00

break-up, the

Jennifer Aniston haiker bort fra Vince Vaughn. Hun burde ha løpt.

terning 2 liten Denne filmen består egentlig bare av vitsen om musa og elefanten, og den er ikke fin (den jeg kan). Det finnes en naturgitt mistilpasning mellom Vince Vaughn og Jennifer Aniston, og man ønsker ikke at de skal være med hverandre. De er alltid best når de ikke er sammen. De er som knekk og bacardi.

Vaughn er en sånn mye-sennep-på-ketchupen-bamse som spiller i utvalgte harryfilmer om menn som slapp å få sjel. Han ville aldri ha sett en Aniston-film. De handler alltid om at folk snakker ut om forhold på en hipster-vittig måte og misbruker Kleenex-servietter til ansiktet. Dessuten ligger hun under Angelina-forbannelsen. Alle som har vært i nærheten av Angelina Jolie er evig fortapt og blir ikke tatt alvorlig. Billy Bob Thornton ble en tufs. Pitt er en tufs. Jon Voights datter virker verre enn voodoo.

I denne filmen blir Vaughn og Aniston samboere som ved en idrettsulykke, og man tenker: «Ok, Guds gave til menneskene var kjærligheten, men menneskenes gave til seg selv var skilsmissen». Ganske riktig. Hun går lei av slasken og vil ut. Men på filmkvinners merkelige vis vil hun likevel beholde ham, så hun iverksetter underlige dameritualer for å holde på en mann som bare snakker til dataspillet sitt.

Hun ber hjem andre menn. Hun spiller Alanis Morrisette. Hun går til vagi-vokseren for at Minni skal bli like hårløs som en menisk, og hun håper at synet vil få mannen i sofaen til å vaske opp av og til. Etter den primitive manusforfatterspøken begynner de følsomme i salen virkelig å frykte at paret skal komme sammen igjen, og man bekymrer seg for skuespillerinnens mentale sunnhet.

Birollene er ålreit. Vincent D’Onofrio og Jon Favreau kommer dette året i HIACE-størrelse, Judy Davis er så avmagra Chicago-gallerist at du kan se nyresteinene hennes som røde kometer langs fjellet, Ann-Margret er innom som mor i middagsscene med en så plagsomt langtekkelig sang-homofil at den virker som en slags passerings-test: Hvis du kommer deg uskadd gjennom denne starten, er du kanskje også i så godt humør at du ler av resten.

For resten er først og fremst slitsom. Halvannen time kontinuerlig gneldring, 95 minutters krangling og uvennskap uten pigg eller poenger. Jeg ville heller sett tusen James Belushi-halvtimer på TV enn å sitte gjennom hele denne filmen. Det var ingen overraskelse. Allerede ryktene om en samlivsfilm med Vaughn og Aniston antente brekningspunktene i halsen. Det ble som det måtte. Jeg ville heller sett tusen James Belushi-halvtimer på TV. 2006.

Ringenes herre: Ringens brorskap

TV3 22.55

ringenes herre - ringens brorskap orker

Orker. Nei, de er ikke stygge, de er ikke rare, de er ikke onde. Sånn. Da var morgenens hat-fristelse unngått.

terning 5 liten Når man ser om igjen «Ringenes herre», blir det fristende å ønske at myter er sanne, for det er som om alle eventyr og fellesting har sin årlige parade.

Hobbiton er både Shangri-La og et slags Edens Hage etter at familien til førsteforsøket Adam er kasta ut. Man kan til og med røyke der. Her lever hobbitene et litt pinlig og nytelsesorientert landsbyliv som likner Agatha Christie-bøker uten mord. Men bak fjellene truer legenden Sauron, en ond allmakt som finnes i alle menneskers forestillinger og i vår tid ble gjenfødt blant annet som den omnipotente seriemorderen Hannibal.

I hobbitenes egen verden gjemmes kilden til all makt, den magiske ringen som Sauron smidde for å overgå alle andre. Den ene Ringen. Du skal ikke ha andre ringer enn meg.

Når man ser om igjen «Ringenes herre» på hjemmefilm, blir historien klarere.

Å se om igjen «Ringenes herre» er å få utdypet sin beundring for eventyrets overmannende poesi og styrke. Den er noe så fint som ei minnebok over alt det du aldri opplevde, men likevel husker. Det er mer enn en film. Den er en påminnelse om hvem vi egentlig er og hvor vi egentlig kom fra – og som vi aldri trenger å få vite noen verdens ting om. 2001.

Uskyldens tid

TV3 02.10

uskyldens tid

Daniel Day-Lewis detter for Michelle Pfeiffer i snøen.

terning 5 liten Ta opp. For den presteutdannede voldsregissøren Martin Scorsese må det ha vært et følbart behov å gjøre noe på uskylden. I film etter film hadde han pisket seg sjøl framover i apokalyptisk fortvilelse over menneskenes råhet. Så har han ett stille øyeblikk søkt tilflukt i den oversjøiske kolonien til James Ivory-land; New York-sosieteten på 1870-tallet. Der regjerte samfunnsnormene på samme måten som isen har underlagt seg Antarktis. Reint og skinnende sterilt, men uten ett grønt strå.

«The age of innocence» er en filmatisk karjol. Den triller langsomt attmed highwayen trukket av hvite duskehester, og av og til føler du at den aldri vil komme fram. Men filosofisk funker historien faktisk ganske flott.

Scorsese skildrer et samfunn som er selvvalgt stabilt ved eksklusivitet. Overklassen trenger ikke politi. En paranoisk sosial angst og en brutal helligholdelse av latterlig etikette sikrer den sosiale balansen og dermed velstandens og slektens trygghet. Disse uskyldstidene er frambragt ved steinhard og kynisk styring, og kanskje må de være sånn for at ikke de rike og vellystige skal bruke velstanden sin til kortvarige utskeielser og ødelegge det forfedre bygde opp. De fattige kan godt leve umoralsk, for de forvalter ingenting. De rike må styres, for de skal egentlig arve jorden, uansett hva Bibelen sier.

I Edith Whartons (roman) og Scorseses historie stilles denne fornuftige balansen opp mot menneskelivets mest dynamiske prinsipp, kjærligheten. Kjærligheten er paradoksal og urolig i sin egenart fordi den søker likheten i sin motsetning. Den triste og blekt nyforlovede Daniel Day-Lewis oppdager plutselig en skandaløs grevinne fra Europa, spilt av Michelle Pfeiffer, og han finner den uutforska sjela si hos henne. Lille May (Winona Ryder) med sine kveldstrøtte hekletøy er muntert usexy som en polonese og tenker alltid sidelengs for sikkerhets skyld.

Skildringen av kjærlighetskampen til Pfeiffer og Day-Lewis likner en fengselsfilm der fangene graver håpløst i murveggene med øyelokkene. De elskende er så skapt av samfunnet at til og med fantasien er lammet av konvensjoner, livet stanser i en moralsk forstoppelse og alt står helt stille. En gang sprekker de.

Scorseses film kan virke endeløs og redselsfullt kjedelig (hvordan skulle den bli noe annet?), men den er til gjengjeld utrolig vellystig velformet. Man kan sitte i 2 timer og 15 minutter og bare betrakte regissørens omgang med tingene og ha utbytte av det; perfekte små porselens-skåler, sirlige tallerkenretter, sigarkuttere, tepper, gardiner, bilder – alt blir som stivnede monumenter over en tapt sanselighet og får ved det mer liv enn menneskene. «Uskyldens tid» er for de ekstremt inntrykksvare og tålmodige og for de som elsket og tapte. 1993.

Karate kid II

Viasat4 22.00

terning 4 liten Ralph Macchio var søt i «Karate Kid». Det var Pat Morita også. Nummer to er en tåpelig etterligning, der de to drar på speidertur til Moritas hjemlige øy for å lære bort folkeskikk. Det er pinlig å se på. Dessuten kommer jeg aldri over at Macchio i åpningen spør Morita etter et slagsmål på en parkeringsplass: «Hvorfor drepte du ham ikke?» Som om drap ville være den mest naturlige utveien for fredelige vaktmestere i USA, og fraværet av drap trengte en forklaring. Det forteller litt om hvor mye manusforfatteren har kjedet seg, hvor mye campari han har drukket for å komme gjennom elendigheten og hva det går an å servere folk uten at de ler. 1 time og 50 minutter varer det. 1986.

Ghostbusters

Viasat4 00.05

ghostbusters

Sigourney Weaver er aldeles besatt.

terning 5 liten Så til «Ghostbusters» fra 1984, som jeg har liggende en slags kvikkas-omtale av. Storartet underholdning der Bill Murray, Dan Aykroyd og Harold Ramis spiller tre studenter som blir utvist av Columbia University for spøkelses-eksperimenter og starter sin egen utdrivelses-forretning. Sigourney Weaver er med som besatt kvinne. Stilig moro hele tida. Laget av Ivan Reitman i 1984. I dag vil jeg legge til at filmen har det vi kan kalle en barnlig kynisme. De tre skuespillerne har en naiv sjarm som tilhører tida og ikke temaet. Spøkelsene starter som slimete bibliotek-klovner og ypper seg etter hvert til djevelsk voldsomhet. Det er ganske stilig og helt annerledes enn 2016. 1 time, 45 minutter.

Hjem kjære hjem

FEM 21.30

hjem kjære hjem

Reese Witherspoon med barndomskjæresten Josh Lucas.

terning 4 liten Nettopp som man trodde at den dumme blondinen var et forlatt nasjonal-ikon hos amerikanerne, dukker Reese Witherspoon opp i alle sammenhenger med sitt biteferdige, biske underbitt og det bakteriefrie grønnsåpeblikket.

«Sweet home Alabama» overrasker først og fremst ved at hovedpersonen utstråler en tankeløshet og ufølsomhet av nesten autistisk format. Hun imponeres og myknes ved Tiffany-smisk som Elizabeth Taylor ville ha funnet vulgært, men omgås fattige foreldre og gamle venner uten kjærlighet og sympati. Hun er gift uten å fortelle kjæresten om det. Dama lever av å prosjektere overflødige klær. Hvorfor skal vi like henne? Jo, hun er blondine.

I filmen skal hun gifte seg med åttitallets videohylle-veslis Patrick Dempsey, som er vellykka, rik og smakløs hinsides all forstand. Men for å kunne ekte en smokingmann som diskuterer bryllup med mor si (ikke engang Ødipus gjorde det), må hun skille seg fra barndomskjæresten Josh Lucas. 2002.

Tango for tre

TV2 Livsstil 21.00

tango for tre

Matthew Perry er ikke homofil, selv om han liker Neve Campbell.

terning 5 liten Matthew Perry har Caligula-hår og driver arkitektfirma med Hollywoods faste utleie-kamerat Oliver Platt, som har spilt så mange biroller at det antakelig står «and» foran navnet hans på dørskiltet.

Rikasen og skjønnasen Dylan McDermott kjøper parets ferdigheter dersom Perry vil passe på elskerinnen hans, som er tøysejenta og kunstnerinnen Neve Campbell, ei dame som har så tynn stemme at hun får filmer til å høres ut slik Cartoon Network gjør hvis man ligger til sengs med hodepine søndag morgen og ungene er aleine oppe med TV-en. Fordi McDermot tror at Perry er homofil, må hele resten av verden også tro det, og så oppstår det forviklinger som ville vært vittige i 1957.

Matthew Perry er en bevegelig og fordomsfri komiker som gjør mye ut av alt og forårsaker en snill og hyggelig humor som det er lett å leve med. «Three for tango» ble laget i 1999. 1 time, 35 minutter.

Amelia

TV2 Livsstil 22.55

terning 4 liten Amelia Earhart var en legendarisk amerikanske flyver, og hun var kvinne – men hun forsvant over Stillehavet i 1937 i et forsøk på å fly rundt jorda. Det er lite som tyder på at hun datt ned på øy og giftet seg med Pippi Langstrømpes solbrente pappa. Filmen spilles av Hilary Swank og Richard Gere. 2009.

Mafiabrødre

Max 00.50

mafiabrødre  goodfellas

Ray Liotta liker også Debi Mazar.

terning 4 liten Martin Scorseses «Goodfellas» kan sees som et oppgjør med all mafia-romantikk, og den er en djupt deprimerende og kynisk film som utsletter til og med lampettlyset der hvor den blir vist. Ray Liotta gjør et virkelig gjennombrudd i (den autentiske) rollen som en guttunge i mafiaens tjeneste, fra billig suksess til rein katastrofe. Robert De Niro har en god rolle i filmen, Joe Pesci fikk birolle-Oscar i 1990. Ikke svært anvendelig som underholdning. 2 timer, 26 minutter.

Meet Joe Black

TV6 22.30

meet joe black

Claire Forlani blir oppvarta av Døden, Brad Pitt.

terning 5 liten «Meet Joe Black» har en svermerisk, melankolsk og moden hjertesmerte som forfører de stillfarne. Anthony Hopkins bærer med seg tristheten til den som har alt, bare ikke tid. Brad Pitt spiller døden og likner en litt oppstasa spurvunge der han gjeng på tunet og nippar strå i vederkvega nyfikenhet. Anthony Hopkins får utsatt sin varsla død og tjener som cicerone for gutten med ljåen noen utvalgte døgn da den grimme høsteren skal forsøke å kompensere sin eksistensielle kjedsomhet og leve lykkelig/ulykkelig som menneske og forelsker seg i Hopkins’ datter Claire Forlani. 1998. 2 timer, 55 minutter.

Thirst

TCM 21.00

terning 4 liten Sør-koreansk dramakomedie av mannen som laget «Oldboy» – 2004-film som vant en pris i Cannes. Denne handler om en alvorlig prest som opplever blodtørst og begjær etter kona til en annen fyr. 2009.