Månedlige arkiver: juni 2016

Torsdag 30.6.– Og så løp Tom Cruise som bare det

 

The firm

TCM 21.00

terning 5 liten TCM tar seg opp som en hovedleverandør av kule filmer på tørre dager. Før i tida, for en måned siden, besto repertoaret på Turners TV-kanal av de gamle filmene som eieren kjøpte rettighetene til for tusen år siden, og så fikk alle se «Casablanca» fjorten ganger i året. Jeg har alltid vært en lojal tilhenger av TCMs klassikerstil, men jeg må innrømme at jeg liker moderniseringen. Dagens hovedfilm husker jeg best fordi det viste seg at Tom Cruise kunne løpe. I «Cocktail» og sånn var det noe Guffen-aktig over Cruise. Rumpa så gåsete ut, og mannen virket lat. Ikke her. Etter «Firmaets mann» løp Tom Cruise og ble ei smalrumpe.

Men til filmen.

firm

Bad bad Gene Hackman med den unge Tom Cruise.

«Firmaets mann» der løpinga til Tom Cruise imponerer mer enn svigermor på skareføre.

Det er som om Cruise har gjennomgått en motorisk fornyelse (fra Volvo 244 til Ferrari XLB I T XH TBB 760). Plutselig løper han nerover gata med flagrende sinn, ledige hofteledd som bringer beina i svev, en armbruk som ikke minner om det norske senora-laget i landeveisgåing lenger.

Dessuten er «The Firm» en virkelig stilig, overlang thriller der Cruise silker seg student-uskyldig inn i næringslivs-konservatismens frimureri: Dette firmaet kommer du aldri levende ut av. En merkelig nititallsvri i vår tid, da de fleste strever med å holde seg fast i jobben. Glede dere skamløst over byliv, Gene Hackman som kollega, Jeanne Tripplehorn som bekymra hustru og lille Holly Hunter som Oscar-nominert privatdetektiv-sekretær. 2 timer, 35 minutter. 1993. 15 år.

Men in black 3

Viasat4 21.30

men in black 3

Glem alt du trodde du visste. Will Smith og Tommy Lee Jones.

terning 4 liten Denne filmen skal du se fordi det gamle Englands upolerbare Emma Thompson demonstrerer setninger på en alien-dialekt som burde blitt den nye ringetonen på mobilen. Dessuten kaster den evige California-prinsen Will Smith seg utfor en bygning som virker høyere enn Preikestolen og Tastaveden oppå hverandre. Det kiler i magen, det! Du vil avgjort se Josh Brolin framstille en ung versjon av Tommy Lee Jones. Det kan også tenkes at du syns det er moro at Bill Hader spiller Andy Warhol, og at filmen introduserer en Fisher King-liknende religionsutøver som heter Griffin.

Griffin disponerer verdensskjoldet som skal holde borte innvandrerne og deres dyre, harde oster. Fordi det oppstår et tidsparadoks som Andreas Wahl ville avslørt selv om det blir utøvd av Boris The Animal, forsvinner skjoldet, og fiendtlige krigsskip siger truende inn i atmosfæren. Will Smith må sørge for at Tommy Lee Jones overlever Cape Canaveral nok en gang. Boms tilbake til 1969.

Den helsikes, senile kranglinga er det kjedelige ved filmen. Agentene J og K oppfører seg som eldre vindjakke-ektepar i Kvadrat-garasjen; det pågår ei jamring og klaging som hører hjemme i Dagsnytt 18. 2012.

Men in black 2

Viasat4 01.25

men in black 2

OK, her er hun igjen. Illegal innvandrer morpha til Victoria’s Secret modell. Lara Flynn Boyle.

terning 5 liten «Men in black» var en oppfriskende dryssefilm, som uten å ville det på en måte ble innvandrer-angstens komedie.

Også i toeren kommer det reisende udokumenterte skapninger fra alle verdensrommets fargerike fellesskap, og man føler seg som den gang man var liten og traff et menneske med haugesundsdialekt i mormors hus.

Oppfølgeren parodierer også sci-fi-filmer fra 1950-tallet, da alle gikk rundt og lette etter grunner til ikke å smile, og mange urolige mennesker ventet på at hjernen skulle bli oppfunnet.

Fra en ond stjerne kommer Selena, som likner hundre meitemarker i en boks, men hun kopierer en Victoria’s Secret-annonse og får kroppen til Lara Flynn Boyle. Da hun vil ha Lyset, oppstår klassiske problemer hos mennene i svart, og de må reengasjere Tommy Lee Jones, som egentlig driver et postkontor på størrelse med Brustadbua på Tjensvoll og ikke vet hvor han har fått de bekymra blodhundfoldene under øynene fra.

Filmen har med en retro-tøff hund, en oppbevaringsboks full av religiøse naivister og veldig mange kosmotiske & kule småting. Det fine med den er at gummi-gutta er laget med en slags eksistensiell ironi, som om filmen karikerer verdens mangfold med en oppgitthet som antakelig Noa følte da han sto og så på alt som kravla opp landgangen. Will Smith tilhører mangfoldet. La oss være glad for hans smittende enkelhet. Han gjør oss alle til enklere mennesker. 2002.

Mean machine

Max 21.30

mean machine

Dette må da virkelig være Jason Statham?

terning 4 liten Vinnie Jones kommer også i fengsel og setter sammen en hær. Den består av fanga fotball-sparkere, og filmen ble åpenbart laget for å gjøre fulle hooligans enda mer brutale. «Mean machine» er basert på nesten-klassikeren «The longest yard» (1974, med Burt Reynolds), men i denne tostavelses bøllebrite-versjonen går verdens mest indolente Jones rundt og likner en holdningslaus hat-generator. Humoren er død i engelsk fotball, og folk ser ut som finansherja idretts-zombier. Vinnie Jones bærer preg av det. Do you, Mr. Jones?

Han spiller en ballstjerne som det går alkoholisk med, og derfor slår han ned politimenn. Mannen kommer i David Hemmings’ fengsel, og der skal han egentlig ikke trene fotballaget. Det gjør han likevel i en amatørfilma kamp mot vokterne. 2001.

Onsdag 29.6. En nødreise tilbake til nittitallet og Nortons debut

 

Primal fear

Netflix

terning 5 liten OK. Dum dag. Dum dag. I en lang unnamanøver tar jeg oss til det undervurderte 1990-tallet, som var den siste verdige tidsperioden i livet på Jorden. Ikke fordi det ble laget bare fantastiske filmer den gang, men fordi de var ofte kyniske som klyster og mentalt oppbyggende som å se på når fine ting blir ødelagt. Det er dessverre sånn at sympati ofte er en fast følgesvenn med dumheten, mens kynismen er ute og vandrer med sin mentor intelligensen. Det er ikke noe å gjøre ved. Det er ikke min skyld. Jeg var der bare og så på.

primal fear

Frances McDormand, Richard Gere og den særegne Edward Norton.

Men til filmen.

Først de uverdige fortrinnene til dette deilige tilfellet av påkosta jønknæring for allerede overfora tidsfordøyelse: Filma rettssaker om kristelige sexmord er pinlig interessante og eggende, underbelyste og museumslekre nøttetre-interiører og krembehandla motlyshud gir en god luksusfølelse som tiltrekker også de antatt kresne, Richard Gere er en pen dressmann som kler godt å være snill drittsekk, Laura Linney kunne vært utstilt i arboretet, men er ei sånn fascinerende dame som du ville overlatt husky’en din i sommerferien, og alt i alt har «Primal fear» en dreven sjarm som kan komme av at regidebutanten Gregory Hoblit har vunnet priser for «Hill Street Blues», «L.A. Law» og «NYPD Blues».

Den andre greia er at ei ny stjerne blir født i filmen. Richard Geres litt jappete advokat har bare en simulert hovedrolle. Det er debutanten Edward Norton som holder interessen nagla fast til kraniet ved å være ei åpen og aktiv filmgåte uten å oversignalisere voldsomt hjemme-tenkt psykologi. Han spiller den mordmistenkte på det katolske guttehjemmet med en varm uskyld og uåpna naturlighet som ville gjort ham til ordensmann på Solborg folkehøgskole hvilken dag som helst.

Norton kom siden i filmer av Woody Allen og Milos Forman. Han var et frampek. Og ikke røp slutten til noen. 1995.

Gattaca

Netflix

gattaca

Ethan Hawke og Uma Thurman i gene-framtid.

terning 4 liten Mange mennesker som jeg liker godt, kommer til å syns at «Gattaca» er en viktig film. Det er fordi den forteller historien om en gene-svindler. Ethan Hawke ble til ved den litt sjåssne natur-metoden som de moralske egentlig er for, samtidig som de skjems litt av den. Broren ble gen-spleisa i maskinreine glass. Han er perfekt. Hawke tilhører en genetisk upålitelig underklasse som får feie golver i romsenteret. Derfor jukser han litt. Å trikse seg til et nytt gene-sertifikat er egentlig verre enn å farge håret på førtiårsdagen. «Gattaca» er en demonstrativt humørløs film om hvor galt alt kan gå, og man skal være en ganske teit framtids-optimist for ikke å se at den har et poeng. 1997. 1 time, 45 minutter.

Antz

Netflix

antz

Maurflørt er som annen flørt, bare mindre.

terning 5 liten Denne helaftens tegnefilmen er antakelig den mest mentalhygieniske komedien det siste året. Woody Allen har stemmen til arbeidsmauren Z-4195 (som kunne vært en fargeprinter uten separat sort-patron), og en dag forsøker han å oktober-opprøre seg ut av rollen som bunden trell samtidig som han gjør kur til den lille prinsessen. Dette er en vri på ordtaket om at man skal gå til mauren for å bli vis, for her har vi en maur som hater hensiktsløst slavearbeid. Sensasjonell Stallone-maur! La oss bare håpe at Netflix ikke har en dubba versjon. 1998. 1 time, 20 minutter.

Wagons east!

Netflix

wagons east

John Candy vil dra østover.

terning 5 liten Sikksakkfemmer for kuriositet. Den siste filmen til komikeren John Candy ble en verdig avskjed. «Wagons east» handler om de andre amerikanske pionerene, de forsømte og ignorerte hverdagsheltene som hadde mot til å gjøre det helter aldri tør: De ga opp og snudde. Filmen er laget med byfolks forakt for alt som kan føre til grønnsaksdyrking og kunne vært tilegnet drøsskribenter på Storhaug og deres langvarige bitterhet etter EU-tapet. Richard Lewis har ishockeyhår og Elvis-kinn. Candy preges av den sterkt filosofiske grønsj-stilen til tidligere Opstad-beboere og kunne like gjerne vært en hacker i altfor sterkt lys. Den virkelige helten er en homofil café-kulas. 1994. 1 time, 43 minutter.

Friday

Netflix

friday

Chris Tucker og Ice Cube er slumungdom i LA.

terning 5 liten Neri nabolaget i Los Angeles’ South Central sitter Ice Cube og Chris Tucker på pårkjen, er arbeidsløse, tukler med Marie Johanna, gjemmer gullstas og klokker for gatas bølle, krangler med familien, leter etter melk til cornflakesen, forsøker å sjekke jenter og lurer på hvordan de skal unngå å bli skutt. «Friday» er oppover-versjonen av «Boyz ‘n the hood», og det gjør godt å se den. Regi: F. Gary Gray. 1995. 1 time, 27 minutter.

Sling blade

Netflix

sling blade

Billy Bob Thornton er spesiell.

terning 4 liten Denne filmen skal dere se på tross av. Jeg har ikke sett den siden mai 1998, og det kan tenkes at jeg bommet ørlite fordi jeg blir aggressiv av amerikanske Oscar-kandidater. Det kan være at dette er en snedig film. Gi den en sjanse.

I sin tid skrev jeg motvillig: I dette enkle, lange dramaet om en mentalt tilbakestående morder finnes det en åpningsscene som hadde fortjent intelligentere oppfølging: To unge journaliststudenter skal intervjue Karl (Billy Bob Thornton) på asylet. Han må ikke stilles spørsmål, han må ha lavt lys, han kan ikke tas bilder av og bare én av dem kan bli i rommet. Sykehussjefen forteller deretter med en slags asketisk, resignert følsomhet at pasienten skal slippes ut i samfunnet samme dag.

Historien om mannen som myrdet sin egen mor fordi hun hadde sex, beveger seg deretter langs ei hjertelinje som er så tvilsom at den lukter frisørventing. Etter diverse regnmenner og gumper kjenner du på deg at den arme stakkarens intuitive livsvalg kommer til å få en slags oppreisning. Da han møter en mirakuløst åpen liten gutt og hans mirakuløst tillitsfulle mor, og begge får herpa livene sine av den dustete familiopaten Doyle, vet du at Karl kommer til å svinge stutt-orven igjen over syndige hoder. Verden er ond. Karl er enkel, men god.

«Sling blade» er en utsøkt deprimerende og forutsigbar film som er laget for at vi aldri skal le mer, og det bør derfor bli ulovlig å kile kvinner i knehasene når de skal sove. Billy Bob Thornton er en monumentalt klumpete Vigeland-figur og ser mest ut som en murer som ikke kan banne. Han er så seriøs at han ba president Clinton om lov før han sa ja til å spille i «Primary colors».

Thornton har skrevet manus, regisserer og spiller hovedrollen. Filmen er infamt godt spilt, ellers ville den ikke vært så deprimerende. To ting: Jeg får av og til en mistanke om at psykisk handikappa gjør samme nytten for amerikanske filmkunstnere som badedrakt-jenter for bilprodusentene. Thornton er siden den gang blitt anmeldt for å ha slått kona si. 1996.

Tre menn og en liten dame

Netflix

tre menn og en liten dame

Fortid: Steve Guttenberg, Tom Selleck og Ted Danson med jentunge.

terning 5 liten Dette vil dere avgjort se. Tom Selleck, Steve Guttenberg og Ted Danson er ennå fellesfedre for Nancy Travis’ voksende datter, og denne gang vil mora gifte seg og flytte til England fra hele gjengen. Koselig, uskyldig og velspilt. 1990. 1 time, 46 minutter.

Men in black 2

Viasat4 21.30

men in black 2

Lara Flynn Boyle blir integrert.

terning 5 liten «Men in black» var en oppfriskende dryssefilm, som uten å ville det på en måte ble innvandrer-angstens komedie.

Også i toeren kommer det reisende udokumenterte skapninger fra alle verdensrommets fargerike fellesskap, og man føler seg som den gang man var liten og traff et menneske med haugesundsdialekt i mormors hus.

Oppfølgeren parodierer også sci-fi-filmer fra 1950-tallet, da alle gikk rundt og lette etter grunner til ikke å smile, og mange urolige mennesker ventet på at hjernen skulle bli oppfunnet.

Fra en ond stjerne kommer Selena, som likner hundre meitemarker i en boks, men hun kopierer en Victoria’s Secret-annonse og får kroppen til Lara Flynn Boyle. Da hun vil ha Lyset, oppstår klassiske problemer hos mennene i svart, og de må reengasjere Tommy Lee Jones, som egentlig driver et postkontor på størrelse med Brustadbua på Tjensvoll og ikke vet hvor han har fått de bekymra blodhundfoldene under øynene fra.

Filmen har med en retro-tøff hund, en oppbevaringsboks full av religiøse naivister og veldig mange kosmotiske & kule småting. Det fine med den er at gummi-gutta er laget med en slags eksistensiell ironi, som om filmen karikerer verdens mangfold med en oppgitthet som antakelig Noa følte da han sto og så på alt som kravla opp landgangen. Will Smith tilhører mangfoldet. La oss være glad for hans smittende enkelhet. Han gjør oss alle til enklere mennesker. 2002.

Men in black

Viasat4 01.00

men in black

Will Smith med dårlig integrert innvandrer.

terning 5 liten «Men in black» er en nesten fornærmelig opplagt og skøyerrraktig (ord fra Oslo-orientert barnelitteratur på femtitallet) scifi-film, der Tommy Lee Jones er tøffere enn taco-mage og Will Smith sjarmer seg rutinert gjennom et rikt repertoar av afroamerikanske ledd-bevegelser. Begge ser ut som medlemmer av FBIs Blues Brothers, og begge har som oppgave å sørge for at galaksen når sine rette eiere før de rette eierne utsletter planeten USA. 1997. 1 time, 35 minutter.

Submarine

TCM 21.00

submarine

Craig Roberts med den rare jenta Jordana.

terning 5 liten Romantisk dramakomedie fra England. Den ville jeg ha sett. Craig Roberts spiller en 15-åring som har bestemt seg for å miste jomfrudommen før neste bursdag, og dessuten vil han ødelegge forholdet mellom mamma og en eks som plutselig dukket opp i nabolaget. Han treffer ei rar jente som heter Jordana. Sally Hawkins spiller mamma. 2010.

Secretary

TCM 22.35

secretary

Maggie Gyllenhaal. Alle pelsvitsene er oppbrukt.

terning 4 liten Maggie Gyllenhaal spiller ei djupt forstyrra dame fra innestengtheten, og hun får jobb som sekretær for slipsadvokaten James Spader, men så blir det en bråte sadomasochistisk sex ut av arbeidsforholdet. 2002.

Tirsdag 28.6.– Kul vorspiel-komedie og Beautiful Losers

 

The other guys

Netflix

terning 5 liten På denne dag: Nei, det blir ikke vist noen islandske filmer om melankolske alkoholikere som snubler rundt i lava-aska og snakker til hverandre som gymnas-pensumet mitt i 1964. Derfor en amerikansk film om de små og underkjente som slår de store, og i USA har de mange, og de syns at Trump er Island. De om det. Dessuten burde alle som tror de kan oppdra barn, lære seg at ingen blir ydmyket på fotballbanen. Det finnes ikke noe verre å si om en fotballkamp, og det finnes ikke verre lærdom å gi videre til ungdom enn at tap er ydmykelse. Ikke i fotball, ikke i livet. Også engelskmenn er Beautiful Losers, og noen syns de vant på St. Hans, noen syns de tapte. Men det vet ingen før 100 år har gått, og fram til det er de alle Beautiful Brits.

Men til filmen.

other guys, the

Mark Wahlberg heller kaffe på pertentlige Will Ferrell.

Vi har ikke egentlig lov til å snakke om dette, men det finnes noe som heter vorspiel-filmer. Nei, det har ingenting med NRKs «Trekant» eller finger-stimulering å gjøre, det er rett og slett filmer som funker i fylla.

Saturday Night Live-skribenten og «Anchorman»-regissøren Adam McKay har laget en politi-actionkomedie som egentlig tar den så langt ut at man kan se litt av prostata. Will Ferrell og Mark Wahlberg spiller skrivebordspurk i New York, en by hvor du enten bør være ballettdanser eller psykopat. Så en dag skjer den gamle «Johnny English»-tingen: De skikkelige heltene (Samuel L. Jackson og The Rock) tar en Redford/Newman fra taket på 20 etasjers bygning, og NYPD trenger nye helter. Ferrell og Wahlberg er partnere, og de kaster seg ut i storby-kriminaliteten på jakt etter en brite som satte opp ulovlige stillaser. Briten viser seg å være The Man, sjøl om han spilles av Steve Coogan med en slags Radiohead-frisyre. Kanskje ikke. Tim Burton-frisyre? Egentlig ikke.

Handlingen som følger er så stinn av paradokser at opp er bort og nord er lørdag, og hvis det hadde vært med en katt ville den blitt kalt Passopp. Ferrell er den snille tall-knekkeren som liker revisor-arbeid og kjører Toyota Prior, som Wahlberg kaller en vagina. Han er gift med Eva Mendes, som tilber ham i en sånn kjole som ble sydd for at kvinner skal få bronkitt.

other guys, the mendes

Bilde av opphavet til bronkitt.

Alle de humoristiske forvanskningene får handlingen til å virke som en feil sammenskrudd Ikea-hylle, og i tillegg er dialogen så full av elaborerte vittigheter at hvis du noen- sinne har hørt en vits som ikke er med i denne filmen, får du pengene tilbake når du går ut. Hvem i himmelens navn har funnet på at politisjefen snakker i TLC-sitater?

Men poenget. Etter ti minutter har det skjedd utrolig mye vittig, og etter en halv time er du egentlig klar til å gå hjem. Men filmen varer og varer. Så derfor: Vorspiel-folk kan le helt fra kvart over åtte til drosjen kommer klokka halv elleve, så de vil vri seg av latter i 1 time, 45 minutter.

Ifølge imdb.com heter filmen «Reservesnut» i Norge. No way. 2010.

Dykket

NRK1 01.55

dykket

Stillbilder fra norske filmer har aldri vært særlig storarta.

terning 4 liten Ålreit norsk actionthriller fra 1989 om dykkere som går ned for å få løs en trål fra en rørledning og blir sittende fast i ei dykkerklokke. Engelskmannen Trisian de Vere Cole regisserte og fikk til en stilig, klaustrofobisk spenning som ikke minst støtter seg på spillet til Bjørn Sundquist. Eindride Eidsvold, Nils Ole Oftebro og Sverre Anker Ousdal i andre roller. Rundt 1 time, 30 minutter.

Men in black

Viasat4 21.30

men in black

Will Smith tar hånd om en særegen innvandrer.

terning 5 liten Sci-fleip-filmen «Men in black» er så sivilisasjons-skjønn og politisk overflødig som om Diesel skulle ha lansert en laserstyrt taco-deodorant i form av Johnny Holmes. Dette er enda en film for de som allerede har alt, har sett alt, vet alt, kan alt og er i stand til å redegjøre for sytten re-rønna ettermiddagsserier i tv uten å trekke pusten eller la vannet gå. Si Roswell tre ganger etter hverandre uten å tenke. E.T. var ikke død. Kanskje lever Kennedy som tyggegummimerke på FBIs Dallas-kontor. Bruspulver uten vann er bedre enn stjernestøv, og den som ikke vet hvem Will Smith er, kan levere inn sertifikatet sitt ved skranken og bestille hestedrosje hjem.

«MiB» har et tema som vanlige folk vil skjønne ferk-alt av: Det går rundt en spesialavdeling av FBI og utsletter hukommelsen til alle de som har sett romvesener på jorda. De desimerer også uvesen-bestanden, for vi har flere kosmiske gjester enn det fins organiserte Ap-folk på kommunens feriehytter. Universets innvandrere bor midt iblant oss og ser ut som oss, men inni er de aldeles ikke like. Sylvester Stallone er en sånn. Det er derfor han snakker så rart. For x-filologene og x-filosofene gjør dette opp for de siste femti åras viktigste frustrasjon blant ungdom med unødvendig utdannelse: Hvordan har myndighetene klart å skjule det veritable juledrysset av ufoer som stadig daler ned i skjul uten en gang å bli sett av hyrdene på marken.

Tommy Lee Jones spiller den erfarne Ray-Ban-ridder og uffis-jeger. Han verver bohempurken Smith fordi jorden er truet av romvesener som leter etter det alternative kosmos i ei risteklokke. Vincent D Onofrio spiller de siste fem åras stiligste filmskurk, Linda Fiorentino er med for de uendelige strømpebuksenes skyld, og filmen er så utsøkt laget at de færreste vil merke at historien legger seg ned og dør etter 1 time og 30 minutter uten å få til et skikkelig klimaks (sånn går det av og til hvis en holder igjen for lenge).

Sal 1 ved Stavanger Kinematografer har fått ny lyd og større lerret, og det var fantastisk å sitte på syvende benk med knekt nakke og minnes karamellpapirenes muntre fyrverkeri i lysstrima. Will Smith med uffis. 1997.

Venner med penger

TV6 03.00

venner med penger

Jennifer Aniston, Catherine Keener og Joan Cusack er velstandskvinner.

terning 4 liten I denne filmen spiller Jennifer Aniston den sosial-eksotiske fuglen, for hun er hushjelp for de rike samtidig som hun omgås dem. Egentlig dridler bare historien fram de kjedelige rikfolka som snakker om møbler og stil og design og trendy minimalisme – men gjennom det uttværa tøvet stikker et par løvetanner rufsete hoder fram. Frances McDormands forfalls-aggresjon er livlig. Alle snakker om hverandre, men ingen har noe å si – før Jennifer A. faktisk treffer noe så sjeldent som sjelefrenden sin, en mann som i grunnen aldri har ønska å si noe interessant eller realisere sine drømmer.

Så slapper den kavete dama av. 2006.

Once

TCM 21.00

once

Glen Hansard og Marketa Irglova vil lage musikk sammen.

terning 4 liten Irsk film om en støvsuger-reparatør som treffer tsjekkisk roseselgerske, og så blir de så forelska i hverandre at de bestemmer seg for å spille inn en plate sammen. John Carney regisserte, hovedrollene er ved Glen Hansard og Marketa Irglova. Laget i 2006.

Torsdag 27.6.– Våt morgen, men en fantastisk Jackson-gorilla

 

King Kong

NRK3 21.30 og NRK1 00.55

terning 6 liten Gammelt indianerordspråk: Hvis det regner om morgenen den 27. juni, blir det en våt start på dagen. Det gjør ikke noe, for alt vær er uansett bare bekreftelser på hvor uaktsomme vi er. Hvis det er fint vær, heter det global oppvarming. Hvis det stormer eller regner, skyldes det global oppvarming. Hvis det er tåke, hvis det er snø, hvis det er stille eller hvis det lyner og tordner, skjer akkurat det ekspertene sa. Dette er definisjonen på en ekspert: Uansett hva som skjer, sier han at det var det han sa. Foreldre er også sånn. Men jeg har den utsøkte glede å anbefale Peter Jacksons film om King Kong, og den er bare bra.

Men til filmen.

king kong

Naomi Watts blir enten imponert eller veldig veldig skeptisk.

«King Kong» er blitt en overveldende underholdningsorgie uten ubehagelige hemninger eller synlige faktafeil. Etterpå er du ikke sikker på om du er imponert inntil lammelse, om du har følt noe bevaringsverdig eller om du rett og slett ble hypnotisert inn i en febril Jackson-stemning. Samme kan det være.

Filmen beveger seg leddløst mellom forskjellige stemninger og filmfortelleriske myter. Den starter med en museumstripp til 1930-tallets New York, der den foreldreløse Annie (Naomi Watts) står på gata iført sin chiffongtynne sjelehud og alle sine skuffelser inntil sjansen byr seg i form av et omreisende sirkus. Det vil si: Ikke sirkus. Jack Black spiller en økonomisk uansvarlig filmprodusent som hyrer den lettlurte dama avgårde på mystisk tur i plimsoller. Han kidnapper også manuskriptforfatteren Adrien Brody. Kaptein Thomas Kretschmann tror han skal til Singapore, men Black har hørt om den hemmelighetsfulle Skull Island. Alle blir lurt av Black, som er filmhistoriens mest sjarmerende kyniker.

Den rustne romantikken i ei skikkelig sjaber skute går over i Conrad-romantikk da «Venture» ankommer den skrukkete tåkeøya i elendig vær mens viltre Jimmy leser «Heart of darkness» på dekk. Introduksjonen av den glemte monsterøya er som et lite eventyr i seg sjøl, der klipper og knauser så skarpe som dragerygger skyter aggressivt opp av den grå havdyna. Og de som ikke husker den opprinnelige filmen så godt, vil få seg et ny visuell oppvåkning da tydelig planterusa urinnvånere kaster seg over en blanda forsamling av filmpyser og sjøfolk. Etter en relativt mild overfart med hovedvekt på glaning og gnål blir det et stilsjokk å bli minnet på at Peter Jackson opprinnelig var en frykta splatter-regissør. Han elsker at gørra flyr.

En drøy time uti filmen kommer Kong. Han har den ekte gorillaens tårnete bakhode og den digre rumpa til en soulsangerinne, og han beveger seg som en litt sur klums. Men Kong har øynene til en sint og skremt ettåring. Den sentimentale apen er et barn. Han leker med den ofra nattkjoledama Watts som når en liten gutt herjer med storesøstras gummi-Barbie, og hun slenger rundt i skauen som tusen nakkeslenger og kronisk hjernerystelse. Det er en snev av Steinbeck i den uerfarne omgangen med mjuke damer. Overgangen fra leketøy til kjæreste skjer med risikabel logikk: Man elsker mest de som gjør motstand. Etter å ha forsøkt å tilfredsstille den sure gubben med sine variténumre, blir dama forbanna og sier: Nei! Apen surner og går. Pulkete, men forelska.

king-kong-2

Og så kommer det en slags friland-dinosaur innom.

Nå skal ikke jeg fortelle hele filmen i detalj, men akkurat her skjer det som gir historien om King Kong og ensomme Annie en slags dybde. Hun er vant med å være et leketøy som menn og arbeidsgivere kaster bort. Han er vant med å være kjedsommelig diger og uutfordra. Den sinte blondiedokka vekker en ømhet som vi antakelig ikke vil vite så mye om, størrelsesforskjellen tatt i betraktning. Annie møter en svær, trygg fyr som bare bryr seg om henne til døden. En kosete pelspartner til å nyte solnedgangen sammen med. Wow. Det er bedre enn å ha mislykka venninner.

Fra da av utvikler regissøren personlighet til action-Jackson og så splatter-Jackson. I et forrykende virvar av dinosaurer og datakryp, XXL tusenbein, mygg i kråkestørrelse og usertifiserte insektskapninger som du helst aldri ville hørt om. Denne delen av filmen inneholder så mye ekkelt graps at den antakelig ikke er egna for kvinner over 20 år. Når Adrien Brody blir dekket av kakerlakker som er større en schäferhunder, vil de som vanligvis hyler av langbeiner, få en vanskelig dag. Det er heller ikke pent at skipsmannskap får hodene slukt av megamarker.

Den siste delen handler fra New York og er tilegnet mediekritikk og hensynsløs filmgrining. Det spekulative sensasjonshysteriet rundt Kong skal fortelle oss hva underholdning egentlig består av. Folka i salen er oss. Vi er de velkledde kuriositets-narkomane.

Alle vet at Kong skal klatre på Empire State Building. Det er et verdig klimaks, der den stadig mer sørgmodige Naomi Watts tar avskjed med en kjærlighet uten framtid. Men på det tidspunktet er du så sjelebanka av sterke inntrykk at du antakelig hadde begynt å grine hvis noen sa Blenda vasker hvitere.

«King Kong» er en voldsomt vellykka underholdningsfilm som både har skjønne detaljer og blir drevet av en intens lidenskap. Hvis Peter Jackson fortsetter på dette viset, må noen finne opp den syvkanta terningen. 2005.

Venner med penger

TV6 21.30

venner med penger

Jennifer Aniston, Catherine Keener og Joan Cusack er venner.

terning 4 liten I denne filmen spiller Jennifer Aniston den sosial-eksotiske fuglen, for hun er hushjelp for de rike samtidig som hun omgås dem. Egentlig dridler bare historien fram de kjedelige rikfolka som snakker om møbler og stil og design og trendy minimalisme – men gjennom det uttværa tøvet stikker et par løvetanner rufsete hoder fram. Frances McDormands forfalls-aggresjon er livlig. Alle snakker om hverandre, men ingen har noe å si – før Jennifer A. faktisk treffer noe så sjeldent som sjelefrenden sin, en mann som i grunnen aldri har ønska å si noe interessant eller realisere sine drømmer. Så slapper den kavete dama av. 2006.

Moon

TCM 21.00

moon

Sam Rockwell er … æh, nåvel, øh ja.

terning 5 liten Den måtte komme: Filmen du ikke kan skrive en eneste ting om uten å røpe for mye. Jo. Den er bra. Takk for i dag.

«Moon» er den science fiction-filmen som David Bowies sønn Duncan Jones har laget, men la oss holde åpent at han ikke er Duncan Jones, men en særegen etterlikning av Major Tom, og så kan du tenke deg resten sjøl.

Filmen foregår på Månen. Menneskene har løst sine energiproblemer ved å utvinne fusjonsvillig materiale fra måneoverflaten, og den eneste base-operatøren (en rasjonalisering som selv avisbransjen ville ha funnet ekstrem) er Sam, spilt av Sam Rockwell.

Vi sitter nå der i stolen og ser på den enslige og ensomme mannen med 90 dagers skjegg som bygger papphus, trener litt, spiser Fjordland-mat, ser video-melding fra kona på Jorden. Han skal snart hjem, og han virker urolig. Men det er noe forvirrende galt med ham. «Er alt bra, Sam?» spør den vennlige installasjons-computeren som passer på ham. Det er det ikke. Plutselig har Sam hallusinasjoner, plutselig blir han uvel. Og så krasjer han hentevogna si inn i en av He3-høsterne.

Fra da av kan jeg ikke fortelle mer.

Sam Rockwell har spilt en del dramakomedie-roller der han vaste for mye med fjeset sitt og smiska med stemmen. Nå får han det til. Han skaper en bokstavelig talt versatil personlighet, og han klarer å fastholde den fine balansen mellom utlevering og skjul. Den sørgmodige Sam er en av de stiligste rollefigurene så langt i vinter, og det usentimentale mismotet til Rockwell gjør at du trives med en film som ellers varter opp med få visuelle variasjoner.

De ekstremt filosofiske vil finne eksistensielle paralleller i denne filmen, de politisk overtente vil som vanlig finne en advarsel – og resten vil undre seg over at det i framtida faktisk skal finnes en computer som virker.

Men OK. Se etter programmeringslinjene: 10 GOTO 20; 20 GOTO10. De sier det meste. 2009.

Half Nelson

TCM 22.35

half nelson

Ryan Gosling er selvsagt en fin lærer.

terning 4 liten Dette er faktisk en Ryan Gosling-film fra 2006. Det vil si at den er ti år gammel, så Gosling var en ubesikla ungdom. Han spiller en high school-lærer med dop-problemer, og han blir venner med en elev da hun oppdager problemet hans.

Søndag 26.6– En aldeles utmerket søndag med velsigna Saudi-Arabia

 

The kingdom

Viasat4 22.30

terning 5 liten God morgen, klokka er halv seks og jeg har bursdag og er en god del grasat velbrukte år. Til ære for min egen alder skal jeg innrømme at jeg som vestlig liberal, som tilhenger av friheter og folkelighet og fantaskap og injurier, elsker Saudi-Arabia. Der har de samla alt det jeg ikke liker i ett eneste land, og det består til og med stort sett av sand og altfor varme netter. Derfor en hjertelig takk til Viasat4 som valgte å feire mitt lange virke som super-typisk etterkrigs-unge ved å vise en film fra Saudi-Arabia. Det var fint gjort. Jeg setter virkelig pris på det, og ellers er det søndag og jeg drikker typisk nok kaffe fra et Beatles-krus fra Platekompaniet der jeg ennå kjøper cd-er rett som det er. Dette blir aldeles utmerket.

Men til filmen.

kingdom, the

Jamie Foxx gjør det godt i Saudi-Arabia.

Så til en underholdningsfilm med feika politisk innhold. Jamie Foxx leder en gruppe amerikanske FBI-ere som er tøffere enn parmesan-rasp mot gnagsår når de mot all formodning får lov til å etterforske et terroristangrep mot amerikanere i Saudi-Arabia.

I en tretrinns-aksjon dreper menn i saudiske politiuniformer 100 amerikanere i en olje-ghetto i Riyadh. De feige politikerne i USA vil ikke forstyrre uberegnelige muslimer, så FBI får ikke dra og oppklare alt. Men Jamie Foxx presser sjefene, og så kommer et så innbitt og sint lag til Midt-Østen at de kunne kommet rett ut fra garderobesnakk med Hareide.

Filmen er utrolig spennende. Da jeg så den for annen gang, oppdaget jeg at anspentheten besto i en flerkulturell paranoia-orgie. Disse menneskene liker virkelig ikke hverandre, de skjønner ikke hverandre, de aksepterer ikke hverandre og respekterer ikke hverandre. Det blir man nervøs av. Jeg mener: Når en saudisk politimann kan nekte Jennifer Garner å treffe prinsen fordi hun er dame, da har igrunnen filmen sagt sitt om hva de lyserøde fra Amerika syns om de småbrune ved Rødehavet.

«The kingdom» består av hemma aggresjoner, og antakelser om ulming skaper spenningen.

kingdom, the garner

Jennifer Garner er dame uten turistslør.

«I hope the Russians love their children too,» sang den politiske naivisten Sting på åttitallet, som en bønn om at det finnes noen der borte som tenker slik vi gjør. Selv rockemusikere blir redde når folk ikke tenker som vi gjør. For å kunne omgås og leve med andre kulturer, må man skjønne hvor redde folk er for de som ikke bruker samme ketchupen som de gjør selv. Men fordi vi lever i en klissete bamsekultur som tror at folk har rett hvis de er redde, kan vi ikke si at de er redde. Vi må si at de er fordomsfulle.

I «The kingdom» bruker man alles vidunderlige fordommer til å skape paranoisk spenning som egentlig ikke skyldes det som skjer, men det som kan komme til å skje. Så da filmen mot slutten tar seg opp med skyting og biljakt, da slapper vi faktisk av. Hjemme igjen. Dette kan vi. Takk o lov. 2007.

Den fabelaktige Amelie fra Montmartre

NRK3 21.30

den fabelaktige amelie fra montmartre-2

Audrey Tautou og Jeunets fantastiske farger.

terning 5 liten Jeunets farger er sterkt romantiske, som om noen har helt tårer og musikk i malingspannet. Bildene virker befrukta. Gravide og varme.

Virkemidlene fra «Delikatessen» og «De fortapte barns by» har fulgt med til den distraherte fabelen om Amelie. Man kunne fryktet fantasitørke etter to tidligere filmer, men Jeunet er frodigere og rikere enn noensinne. Filmen hans bugner av personligheter og ujålete eksentrisiteter. Han turnerer med nesten umenneskelig presisjon den vanskeligste av alle humødre: Man skal være filosof for å kunne parodiere menneskene på en sånn måte at de ler fordi de liker å leve blant de utledde på jorda. Kulde fins ikke i Amelie-filmen, bare en løgnas-dokumentarisme som minner om oss sjøl.

«Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» handler om ei jente som ved uskyld, tilbakeholdenhet og observasjon blir en lykkens kerub for de rundt henne. Ikke akkurat Britney Spears. 2001.

Larry Crowne

TV3 21.00

larry crowne

Julia Roberts ser litt overbærende på Tom Hanks.

terning 4 liten Dette er den Tom Hanks-regisserte filmen om at det aldri er for seint i livet, for middelaldrende Larry som spilles av middelaldrende Tom, begynner på college igjen i stedet for å se etter en fin gravstein. Med i filmen er også Julia Roberts. Hun spiller lærer som verken elsker jobben eller ektemannen. Det er mye nostalgisk scooterkjøring i filmen, og den har et budskap. Nei jeg orker ikke gjenfortelle det. Kjøp en lykkekake. 2011.

Independence Day

TV3 01.45

independence day2

Relax, baby, I’m just gonna fight some fierce aliens with mighty warships.

terning 5 liten Den kvinnelige filmanmelderen til Dansk TV1 sa en gang i september det året at «Independence Day» var usannsynlig. Der har man igjen for å ansette mediefolk med høyere utdannelse. De tror verden er et tresnitt fra Dea Trier Mørchs «Jeg og min egen navle».

«Independence Day» er en av de største gavepakningene til Astrobjørnsen og Poe-menneskene de siste åra. Filmen bruker fri og fagkyndig data-fantasi til å skape en totusenårs-troverdighet som de dødelige trenger. Vi vet alle at ingen av oss er her den dagen en eller annen underbetalt supernerd avvikler relativitets-teorien og sier at vi kan fly så mange ganger fortere enn lyset som vi har dekning for på Visa-kortet. Det er sårt å vite, for Universet er egentlig det eneste interessante som fins i et persepsjons-system der alt annet kan fjernes av øl og ecstasy, og vi skulle gjerne ha sett og gjerne ha skjønt og gjerne ha vært med på.

Grafikk-visjonene i «Independence Day» er vidunderlig erfarings-erstatning, og handlingen er like uvesentlig som den er i hardporno. Bildene betyr noe. Gigantiske steintavle-romskip fyller himmelen som om de var Guds lueskygge og gir en perfekt illusjon av virkelighet som virker nesten berusende nær. Det Hvite Hus og Empire State Building eksploderer som om de var gamle TV-apparater og fyller surrounden med den skjønne ristinga til korpsmusikk og tordenvær.

Til alle de som framleis vet at kunst også er illusjon og en fortjent erstatning for alt det vi aldri kan få oppleve, kan jeg forsikre: Ja, den er flott på video også. Bruk svær skjerm. Bruk høy lyd. Fôr fantasien og frykt ikke det gode humør. 1996.

Bowfinger

Viasat4 00.30

bowfinger

Eddie Murphy skal bli lurt av Steve Martin.

terning 5 liten I en tid med danske dogmer og amerikansk method direction (Blair Witch Project), er det befriende å stifte bekjentskap med nyskapningen Cinema Nouveau, en autodidakt produksjonsform som tillater en kjendis å medvirke i hovedrollen uten at han vet om det. Film er den mest jålete av alle kunstarter om man ikke regner sirkus som animal performance. Steve Martins parodiske Hollywood-manus vil gi syndsforlatelse til en intelligent mann som har forspilt livet sitt blant silkefjols.

Martin spiller en slags moderne Ed Wood. I sin filmnoiristiske heim dyrker han minnene om fortidas fiaskoer inntil telefonregninga på fem dollars er blitt et problem. Da adopterer han indo-amerikaneren Afrims science fiction-manus «Lubbent regn» og satser på storhet. Men Hollywoods ubalanserte actionstjerne Eddie Murphy vil ikke være med. Martin og hans allsidige fotograf finner ut at de skal klare å filme den motvillige Murphy uten at han vet om det og innpasse responsene i handlingen ved kreativ klipping.

Det skjer ingenting uventet i denne filmen, selv om det burde. Men Steve Martins djupt intellektuelle mangel på desperate overdrivelser & uro kan gjøre en komedie uten høydepunkter morsom, fordi alt er vittig i forhold til akkurat ham og hans smittende normalitet. Dessuten forsøker ikke Eddie Murphy å forføre oss ved å være Black Beauty på silkelakner, så da spyr vi ikke hver gang vi ser ham.

Gnagertrynet Heather Graham fra Milwaukee spiller seksuell oppkomling i Hollywood. I virkeligheten har hun hatt kortvarige, registrerte forhold til skuespillerne James Woods og Elias Koteas samt regissørene Edward Burns og Stephen Hopkins.

Alle andre er også overstrømmende gode, og «Bowfinger» blir forvirrende vittig på en slags fiskepinne-enkel og grei måte som gjør at man tviler på sin gode smak hver gang man ler. Takk for det. 1999.

Flight

TV2 Zebra 21.00

flight

Denzel Washington har redda det flyet.

terning 3 liten Hvis du er en alkoholiker som lyver for deg sjøl og andre, kan du ha en masochistisk nytte av denne filmen. Kanskje kommer du ut av den og tenker: «Å søren, jeg burde slutte å drikke og lyge! Det hadde jeg ikke tenkt på.»

Ellers er «Flight» i all respekt filmen med den beste flykrasj-scenen noensinne. Kaptein Denzel Washington kommer dritings ut av puppestart og setter seg bak spakene, og da fustasjeopphengsforkoblingen bare brekker midt i uværet, klarer han på mirakuløst vis (står rett over «gå på vannet» i Wikipedia) å nødlande Hjelp, vi flyr-vraket sånn at bare seks dør.

Alt dette må jeg røpe, for ellers kunne jeg ikke fortelle at havarikommisjonen kommer etter Big D. fordi han hadde promille på 2,4 og kokainblod. Hvordan skal fagforeningen få ham ut av den? Bistandsadvokat. Advokaten utretter også mirakler, men han står ikke i Wikipedia. Men egentlig handler altså filmen om at piloten er alkoholiker og faktisk ikke klarer å slutte med det, sjøl om livet hans står på spill. Det fører til mange sære nærbilder der hovedpersonen tygger underleppa (som hos Denzel er heftig mimikk) og den stillferdige støyen av automatiserte ukeblad-replikker.

Det filmen burde handla om: Mannen klarte helt åpenbart å redde flyet med utradisjonelle vendinger fordi han var full av sprit og kokain. Han handla intuitivt, og det var rett. En edru mann ville ha styrta flyet. Dermed oppstår paradokset at han forfølges for det som gjorde ham i stand til å redde mange liv. Men den har ikke manusforfatteren sett. Han har bare vært opptatt av å lage Sandra Bullock-drama. Og det er ganske kjedelig.

Viktigst: Jeg skal aldri, aldri sette meg inn i et fly mer. 2012.

Transformers 2: De beseirede slår tilbake

TV2 Zebra 01.25

TRANSFORMERS: REVENGE OF THE FALLEN

Shia LaBoeuf i teknomylderet.

terning 4 liten Jeg er litt i tvil om denne filmen. Den er litt for sånn «å gudamei, jeg er på college og steinkåt», og den tilstanden har jeg aldri egentlig trodd noe på, for jeg har sett folk som har gått på college, og de virket ikke som fordums utøvere av umettelig erotikk.

Men Michael Bay har nok en gang tatt fram den digre slegga si, og ødeleggelsene er emmerichske, sjøl om ørken-destruksjoner ikke når helt opp i samme klasse som masse-rasing av brukbare byhus.

Denne filmen starter 17.000 år før Kristus (allerede de gamle egyptere osv.) omtrent da Kubrick kasta spareribsen sin i været. På ei slette reiser seg en krattete metallkonstruksjon mellom urfolka, og den ser ut slik jeg ville at konserthuset burde vært eller operaen i Oslo. Dette er tida da transformerne besøkte jorden.

I neste scene skal bøffen Shia reise på college fra en åpenbart hormonskeiv moro-mor, og kjæresten Megan Fox blir behandla litt slik hustruer gjør når menn går på fotballkamp. Jaja. Kommer snart tilbake. Jaja.

Etter hvert oppstår den masochistiske problemstillingen at vestlige mennesker alltid skal utvise noen når de møter et problem – og hos Washington-hysterikerne er det de vennlige transformerne som kan bli et sikkerhetsproblem. Vår beste soldat og LaBeouf er selvsagt imot det, og under påvirkning av ADHD-agenten John Turturro farer handlingen av gårde fra skoleverket til Midtøsten. Dit kommer hele familien. Megan F. har ei hvit bukse som er helt lik den mor mi hadde sommerferier på Fogn på syttitallet. Hun virker ikke ny lenger og strever med å finne seg til rette i den litt vasete handlingen.

Så begynner bayinga – det vil si at det knitrer og smeller, og bygninger revner og helikoptre sturter stutt og revner bygninger mens robotene glitrer som Jernia-snott i solskinnet. Det er militært kaos Bay er best til. «Transformers 2» kan ligge under juletreet sammen med G.I. Joe-figurene, og den vil gjøre julefeiringen til en rørende fest i offisers-familier. 2009.

Reign over me

TV2 Livsstil 21.00

reign over me

Adam Sandler ser ut som Bob Dylan.

terning 4 liten Nå begynner det å bli virkelig tvilsomt i denne delen av bylivet: Kan det tenkes at Adam Sandler spiller en genial livsflyktning, eller skyldes engasjementet bare at skuespilleren ser ut slik Bob Dylan gjorde på 1980-tallet?

Mike Binders «Reign over me» var som en fisketur i liten kuling. Det gikk så kjapt opp og ned at øreskjellene dingla. Sandler spiller Charlie Fineman som av alle ting har gjort noe så politisk ukorrekt som å miste kona og tre døtre i et fly 11. september 2001. Av det er han blitt mildt sagt sløv. Mannen har fått utbetalt sin erstatning og tilbringer tida med å flykte bort fra alle erkjennelser ved hjelp av kul film, stilig musikk og tilfeldige måltider. De døde har aldri eksistert. 11. september har aldri eksistert.

Vi får møte Fineman fordi tannlegen Don Cheadle kjenner ham fra studietida, og Cheadle er en burhane i familiekasse, så han idoliserer på sett og vis den flyktende mannen, for flukt er nærliggende for menn. De er gode på det.

En stund kan det se ut som om «Reign over me» skal handle om to viktige ting: Sorg er skjærsild, sorg er kirurgi uten bedøvelse, sorg er en smerte så gjennomtrengende og intens at kroppen vår aldri ble laget for den. Hvis du mister ei kone og tre små barn i flyulykke kan ingen forvente at du gjør noe mer i livet. Det andre er at den moderne familien er et umistelig sted som mangler dramatikk og tankeflukt, og mange blir forført ut av det som livet burde bestått av fordi de egentlig bare trengte tyve minutter på pub eller et dataspill. Så fælt kan det være.

Men du kommer til å bli fascinert av Sandler med Dylan-fjes. 2007.

I am legend

Max 21.30

i am legend

Will Smith og hans hund etter katastrofen.

terning 5 liten Ganske lenge er «I am legend» den beste dommedags-sci-fi-en siden «Children of men». Så slimer den seg bråkvikt ned.

Will Smith er en finurlig skuespiller. Når han først får sjansen til å gjøre noe skikkelig, fyller han rolle med en fortausgrodd, intuitiv maskulinitet som antakelig ble designa for filmlerretet da lille Smith ennå var et befrukta egg. Ingen får seg til å si at Will Smith er dyktig – men han gjør det bra nesten hver gang. Han har det i blodet.

I «I am legend» spiller han den gamle Dylan-visa om å være aleine i verden etter tredje verdenskrig. Han skrenser inn i filmen i en rød sportsbil som kan kjøre i 200 kilometer i timen nedover de forurensningsfrie Manhattan-gatene uten å skade andre enn hjort og rådyr. Doktor Neville og hans litt bekymra schäferhund er tilsynelatende de eneste menneskene (schäfere er mennesker) igjen i denne delen av verden, så de har generatorstrøm i huset sitt og ser TV-nyheter fra opptak. En slags Lars Monsen. The Prince of Fresh Air.

Men de er ikke aleine. Det viruset som (antar vi) tok livet av mesteparten av verdens befolkning, gjorde sofistikerte nyorkere til blodsugende monstere som ikke tåler lys, altså en liten forandring. De lever wattfritt i mørke bygninger, og kommer bare fram om natta for å brøle dyrisk til alt de treffer. Monsterne er en skuffelse.

Det er nemlig sånn at skildringen av Will Smiths tilværelse som single svart mann i New York er ganske fascinerende og uventa stemningsskapende. Du kommer inn i en melankolsk, stillferdig og fascinert drama-rille, og det føles ganske spesielt. Det finnes nesten ikke voksendramaer der folk ikke skriker til hverandre, og stillheten i dette er en åpenbaring av hva film kunne ha vært om det ikke hadde vært for filmskaperne.

Dr. Neville tukler med eksperimentene sine, for det var hans jobb å lage en vaksine mot viruset, siden han sjøl er immun. Filmen skaper en paranoisk, rar form for tilstands-spenning, en forventning om at noe virkelig rart eller rørende eller annerledes skal skje. Dette er ikke en sånn historie der du skulle ønske at alle vampyrene plutselig kom løpende oppover gata sånn at vi må skyte dem og tenne på ting.

Og da det dukker opp ei dame og en liten gutt, får du det for deg at de skal føre til noe spesielt. Det gjør de ikke. Filmen detter rett i dass, og det er du ikke forberedt på. Begeistringen for «I am legend» viser seg å være et resultat av overvurdering. Likevel er filmen faktisk bra nok. 2007.

CBGB

Max 23.35

cbgb

Malin Akerman er Debbie Harry, Taylor Hawkins er Iggy Pop.

terning 4 liten Jeg lurer på om tittelen er gitarakkorder. Filmen handler om en fyr og en klubb i New Yprk der folk kom og spilte musikk de ble berømte av for mange år siden. Alan Rickman, Malin Akerman, Justin Bartha. 2013.

Remember Sunday

FEM 19.00

terning 4 liten Romantisk drama om ei ensom servitørdame som treffer en sær mann og mener at han kanskje er den rette i livet hennes, men det er sånn at fyren har hatt hjerneslag og mistet korttids-hukommelsen. Hver dag starter livet hans på nytt. Ukjente folk. 2013.

Som to dråper vann

FEM 21.00

terning 5 liten Nyinnspilling av «The parent trap» fra 1961, der to tvillinger som kom fra hverandre til skilte foreldre tilfeldigvis treffes igjen. Lindsay Lohan i dobbeltrolle sammen med Dennis Quaid og Natasha Richardson. Trivelig familiefilm. 1998.

Samleren

FEM 23.30

kiss the girls

Ashley Judd på besøk hos Morgan Freeman.

terning 4 liten «Kiss the girls» er ikke en dårlig film, den er bare så gjentatt at man begynner å lure på om det var Freud som ødela underholdningsfilmen eller om det er underholdningsfilmen som langsomt utsletter Freud.

Morgan Freeman spiller en politi-psykolog som blander seg inn i det lokale politiets etterforskning da niesen hans forsvinner. Kardemomme-purken tror de har med en seriemorder å gjøre, men den sprengleste Freeman skjønner straks at dette er en slags serie-samler, en mann med dårlig selvbilde, stasjonsvogn og barndom. Han får hjelp av den naturlige landsbylegen Ashley Judd og dybder seg etter hvert fram til et ukjent gjemmested på størrelse med Stavanger Stadion.

Betraktere av kjønnsroller og innsatsvilje vil forundre seg over at en mann helt frivillig velger å oppvarte et svært antall kvinner med tre daglige måltider, men OK, avvikere fins. 1997. 1 time, 55 minutter.

Summer hours

TCM 21.00

summer hours

Juliette Binoche og den utendørse familie.

terning 4 liten Dette er en sånn fransk film som du tror du har sett sjøl om du ikke har sett den. Familie kommer sammen i et landsens hus som tilhører deres barndom, for mor er død og hvordan skal de bevare fortiden for fremtiden. Sannelig om jeg vet. Disse folka snakker en del om den moderne verden. Juliette Binoche i hovedrolle sammen med Charles Berning. 2008.

Lørdag 25.6.–En velsigna filmlørdag med den fabelaktige Amelie og mer

 

Den fabelaktige Amelie fra Montmartre

NRK1 00.15

terning 5 liten Ingen tvil. Det må bli Amelie på en ganske stilig lørdag. Å anbefale en film på NRK1 føles nesten som å komme hjem til et helt annet tiår, det kjennes som en slags tidsreise tilbake til den gang NRK var idealet og ikke en litt rar nisjekanal for politisk korrekte. Jeg har beundret NRK hele livet, og det føles som om denne helga er velsigna på et vis. England ut av EU. En god film på NRK, og den handler ikke om at det er synd på folk andre steder i verden og alt det der. Noe så enkelt som en vanvittig kul film fra Frankrike.

Men til filmen.

den fabelaktige amelie fra montmartre

Gjennombrudd for Audrey Tautou en gang i tida.

De som aldri hadde sett en Jeunet-film før, må ha blitt veldig overraska da «Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» kom dettende ut i kino-konformiteten som en diamant i en grisebinge.

Jo, det er en binge. La oss bare innrømme det. Det fins ikke mye diktning, og det fins ikke mye poesi på kino-repertoaret. Årsaken er innlysende. Som i musikk-industrien og i mediebransjen er det produsentene som har grepet roret med sine bleke golf-fingre, og de avskyr individualitet som ikke allerede er bekrefta av suksess.

Produsenter er besatte av kollega-voyeurisme: De glor intenst på hva de andre gjør og forsøker alltid å gjøre det samme.

På kino-repertoaret er resultatet en katastrofe. Mellom teknisk uferdige og politisk overmodne euro-filmer og den amerikanske kopist-sjuka fins det nesten ingenting. Ingen Bergman. Ingen Makavejev. Ingen Ferreri. Ingen Tarkovskij. Ingen personligheter som er større enn hva som trengs for å bli ansatt som gymlærer i ungdomsskolen. Nesten. Aronofsky er ennå ikke blitt en kommersialisert Soderberg-tragedie. Coen-brødrene videreutvikler sin guddommelige komedie. Men alle vet at de er unntakene, og at Hollywood vedlikeholder en slags ponnistall av særegen ungdom av rekrutteringsgrunner, sånn at studioene om ti år har en temma femogtredveåring som kan regissere «Dødelig våpen 12».

Jeunet er også ett av unntakene, sjøl om han var innom den amerikanske vestkysten og gjorde scifi-dystopien «Alien 4». Jeunet er noe så sjeldent som en poetisk franskmann. Han ble kultkjent for surrealistvisjonen «Delikatessen», han gjorde det uforståelige eventyret «De fortapte barns by». Jeunet har spesialisert seg på overraskende assosiasjoner, poetiske videretolkninger og eventyraktive tankesprang i et visuelt univers uten tyngdekraft.

Fargene hans er sterkt romantiske, som om noen har helt tårer og musikk i malingspannet. Bildene virker befrukta. Gravide og varme.

Virkemidlene fra «Delikatessen» og «De fortapte barns by» har fulgt med til den distraherte fabelen om Amelie. Man kunne fryktet fantasitørke etter to tidligere filmer, men Jeunet er frodigere og rikere enn noensinne. Filmen hans bugner av personligheter og ujålete eksentrisiteter. Han turnerer med nesten umenneskelig presisjon den vanskeligste av alle humødre: Man skal være filosof for å kunne parodiere menneskene på en sånn måte at de ler fordi de liker å leve blant de utledde på jorda. Kulde fins ikke i Amelie-filmen, bare en løgnas-dokumentarisme som minner om oss sjøl. Her fins vi alle sammen i litt forstørra format. Ved bare én eneste liten overdrivelse av våre alminneligheter, ville det ha oppstått personlighet. Det er en koselig tanke.

«Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» handler om ei jente som ved uskyld, tilbakeholdenhet og observasjon blir en lykkens kerub for de rundt henne. Ikke akkurat Britney Spears. 2001.

Shutter Island

Norsk TV2 01.00

shutter island

Leonardo Di Caprio behagelig utkledd.

terning 5 liten Martin Scorsese har laget en deilig og mystisk galehus-thriller som både kommer til å imponere med sobre bilder og fascinere med hallusinogene gåter.

Igjen avhenger alt av Leonardo DiCaprio. Dersom han ser ut som en guttespeider på vei til jentedassen for å spionere på Magda med bomullstrusene, dør filmen kvikt. I «Shutter Island» får DiC. draget på skikkelsen sin. Jeg svelger alltid tungt når han starter i femtitalls-hatt og en frakk som han kunne gjemt «Titanic» i, men hovedpersonen får en ru og anspent tilstedeværelse som engasjerer på en troverdig måte nesten hele tida. Det er bra nok, for Scorsese har et bildeblikk som får deg til å sukke henført. Mannen kan lage film.

«Shutter Island» starter med at etterforskerne DiCaprio og Mark Ruffalo (også bra!) er på vei til et slags Arkham Prison for the criminal Insane. Her heter det Ashville og ligger på ei øde øy midt inn i en fantasirik manns mareritt. Politifolka kommer dit for å lete etter en forsvunnet pasient, men ikke før har de satt sine sjøsjuke bein på gal manns grunn, så pøser det på med uværsdrevet tvil. Du vet at det skjer noe her, men du vet ikke hva det er.

Er egentlig den forsvunne pasienten et sleipt påfunn for å fange den plagsomme etterforskeren? Er DiCaprio, med alle sine drømmer, sine hallusinasjoner og flashbacks til konsentrasjonsleiren Dachau, egentlig en slags Harry Angel? Jeg vet ikke, for siden pressevisningen startet for seint, fikk jeg ikke med meg slutten.

Og egentlig avhenger alt av den usette siste timen. Historien kan gå den tradisjonelle galehus-løypa og avsløre og avsløre myndighetenes eksperimenter med ting. Eller den kan lage en komplisert psykologisk-parapsykologisk rubik-kube av DiCaprios bevisste og ubevisste fragment-sinn og forårsake den samme sluttsjokka melankolien som i «Angel heart».

Som sagt; det vet jeg ikke. Men jeg vet at du kommer til å kroe deg i kinostolen over gleden ved passelig overdreven thriller-romantikk og fotografering med eventyr-sjel. Jeg vet at du blir fanga av den paranoiske spenningen.

Handlingen er behagelig utspedd med slitesterke skuespillere som Ben Kingsley, Max von Sydow, Emily Mortimer og flere til. Kingsley og von Sydow er residerende psykiatere i de gales helvete, og du skjønner fort at du heller ville sett døgnkontinuerlige OL-repriser enn å bli behandla i denne institusjonen.

Scorsese har et budskap forresten. Han vil at du skal begynne å røyke igjen. 2010.

Som to dråper vann

TVNorge 19.00

parent trap, the 1998

Lindsay Lohan ganger to.

terning 4 liten Nyinnspilling av «The parent trap» fra 1961, der to tvillinger som kom fra hverandre til skilte foreldre tilfeldigvis treffes igjen. Lindsay Lohan i dobbeltrolle sammen med Dennis Quaid og Natasha Richardson. Trivelig familiefilm. 1998.

The hangover part III

TVNorge 21.30

hangover part III

Zach Galifianakis, Bradley Cooper og Ed Helms i en litt tam hangover for eldre.

terning 2 liten Dette er en skuffende Hangover om avholdsfolk. I løpet av altfor mange timer drikker menn som pleide være bevaringsverdige flatfyll-ofre, bare hver sin 0,25 halvliter meksikansk øl, og det er mindre enn dagsforbruket for russiske barnehagebarn. Resultatet er som frykta: Hangover-konseptet (blåruss-ord for gjentakelse) går Politiskolen-løypa: Etter en stilig ener kom en overraskende vittig toer, og treeren rammes av sommerstille idétørke som ville ha plaga Egypten i bibelhistorisk tid og sender forsøket på holdbar seriekomedie rett i dass med armene ute, sprikende bein og stygg shorts.

Det starter bra. Zach Galifianakis (forsøk å si det etter en rotfylling) kommer kjørende nedover motorveien med en sjiraff i hengeren. Du tenker: Nei, de gjør det ikke. Du tenker det enda en gang. Begivenheter rundt det freda dyret (i California) og en grotesk hendelse som jeg ikke kan røpe av hensyn til nøbne spoiler-nevrotikere på østlandet, fører til at familien vil ha ekstrem-personligheten Alan på institusjon.

Starten er overprodusert på samme måte som hvis man setter sammen fjorten tannhjul og et atomkraftverk for å helle kontorvann i pappkrus.

Du tenker. Haha. Da skal de nok ha en siste fest på lasarettet. Juhu! Arizona! Det skal de ikke. Etter TV-slapt småprat mellom utålmodige pårørende, kjører vennene ut i vindmølle-præriens land, og der blir de stansa av gangstere. Irrelevant, overraskende og gledesdrepende som en humrende julenisse i «Ringenes herre» kommer John Goodman veltende med altfor mange setninger, og han skal ha tak i Mr. Chow.

Mr. Chow var opprinnelig en sinnssyk party-kineser i toeren, og fordelen ved ham var ikke monologene. Mr. Chow har rømt fra fengsel i konfetti-opprør, og han skylder tralalala fordi han trallala en gang tida fra Marshall (Goodman) som nå vil tralalala. Alt må forklares hele tida, og filmen forvandles til en Rush Hour 4 eller en Jackie Chan-komedie der vitsen for eksempel er at OL-laget i bordtennis skal hoppe høyde over skrikende Hongkong-politimenn. Men det gjør de ikke her.Tre menn farter rundt og sier «What the f..k, the door is closed»-setninger uten spenst eller handlings-driv. Og så snakker de sammen om hva de skal gjøre videre. Fortsatt like edru og like lite skandaliserte.

Det skjer lite i filmen. Den har ingenting av den eksistensielle katarsis som rammer egentlig streite folk dagen etter at de har vært på fest og blitt irrasjonelle. Dette handler bare om at Mr. Chow er plagsom, og Ken Jeong er en mildest talt uferdig skuespiller som får deg til å føle at jippi er et så langt ord at Laurence Olivier burde ha sagt det. Forhandlingene mellom ham og de personlighetsfattige hovedpersonene er detaljrike og kjadrete, og jeg vil anbefale alle å forme høyre hånd til et andenebb ved å trekke tommelen opp mot flat håndflate og gjøre kvakk kvakk-bevegelser i kinomørket. Det hjelper ikke, men du får det i hvert fall moro i et par minutter.

Handlingen tar seg til Las Vegas der det vittigste som skjer er at Bradley Cooper detter to og en halv meter og står på beina. Mot slutten er Melissa McCarthy («Brides maids») med som småfrekk kjærlighets-vekkerske, og det er virkelig ikke for edru folk. Det måtte skje. Lufta går ut av prompeputa, og så blir Steve Guttenberg borte. 2013.

The grey

TVNorge 23.25

grey, the

Liam Neeson er også tøff i lue.

terning 5 liten For dere som ikke syns været er ille nok i juni. I denne naturthrilleren detter en gruppe oljeborere ned i Alaska, og de må forsøke å klare seg sjøl fram til bylivet igjen. Det er ulver. Det er psyke. Det er mye rart for Liam Neeson og Dermot Mulroney. 2011.

Mr. Deeds

TV3 19.50

mr deeds

Skjønnere blir det ikke. Winona Ryder med Adam Sandler.

terning 5 liten En kakse dør på fjelltopp og etterlater hele sin medievirksomhet til en enkel pizzeria-ingenue på bøgda. Han går i tømmerhoggerjakke og lager egne gratulasjonskort. Bøgdulfene er hjertelunere enn kortslutta varmelaken, og de ville ha oppfatta Heidi Hauge som en stuntpoetisk avantgardist.

Bykuldas sjellause ego-investorer bruker mediene til kapitalistisk vinning og har følgelig ingen paralleller i den virkelige verden. Winona Ryder spiller metropolisk tv-reporter, og har like kaldt hår som «du fortjener det»-damene i kroppshåner-kuben.

Da Mr. Deeds kommer til byen, viser den seg fra sin verste side. Tabloidene forfalsker ham. Det ovale restaurantbordet med intellektuelle håner ham. Ryder spaner ham, og skurken Gallagher lurer ham. Men helten sjøl går på byen med John McEnroe og hiver egg på limousinene. Han deiser en dum jock. Han leser kulhets-jønkiene den enkle moralleksa. Det er så bra.

I 35 minutter er «Mr. Deeds» fantastisk harrykomedie. Som alle vet: En slags nyinnspilling av Capra-film. 2002.

2 guns

TV3 21.30

2 guns

Denzel Washington og Mark Wahlberg er tøffe og klønete.

terning 5 liten Når en action-komedie starter med at Denzel Washington bærer lakonisk stråhatt i samme oktan-sleden som Mark Wahlberg og han har den gamle sniper-capsen, da vet du at dette antakelig blir en film med uansvarlige oppgjør og uhøflige samtaler.

Vi som ikke nødvendigvis får hår under armene av filmer der middelaldrende kvinner kjenner etter om de savner krigen, vi liker sånt som dette, for det er seksti meter høst mellom huset og garasjen, og alt som kan minne om at sevje stiger, ønskes velkommen. Hvis du står opp om morgenen og føler at blodtrykket krymper til og med når du ser økonomi-nyhetene på TV2, da tenker du ikke «nå skulle jeg hatt en skje tran og en Bergman-film», du tenker rock’n’roll og marsipanbrød til espresso-kakaoen.

«2 guns» er en sånn film. Den er så full av sukker og koffeiner at den er dømt til å lide samme skjebne som kaffe-drikkere: Etter voldsom mental opptur faller de sammen som en bipolar regnværsdag, men heldigvis kommer ettermiddagen med wienerbrød og cappucino. Jeg vil ikke si at «2 guns» er kjedelig i midten. Den er bare naturlig. Det vil alltid finnes en typisk arbeids-etappe mellom forspillet og orgasmen. «2 guns» er en sånn film.

Her i Norge elsker vi islendinger, for vi innbiller oss at det fåtallige vulkanfolket bærer et hemmelig Norge-gen bevart dypt mellom svartadaudir og utvanna gammalnorsk. Vi syns de er bedre enn oss i fotball. De er bedre enn oss i film. Baltasar Kormákur imponerte noen med den deprimerende NAV-filmen «101 Reykjavik», der den arbeidsledige pornoslaven lå med sin mors elskerinne. Han imponerte også meg & oss andre med den amerikanske actionfilmen «Contraband». Mark Wahlberg spilte også i den, og i actionkomedien «2 guns» viser Baltasar at han ikke bare er en lavasvart sosial-kikker, men også kan regissere elegant komedie-underholdning. Historien er hentet fra en tegneserie-roman, og den er fiks nok. Kjappheten, rytmen og den smilende likegyldigheten er Kormakurs.

«Aldri ran en bank ved den mest populære smultring-sjappa.»

Det er filmens eneste budskap. Washington og Wahlberg planlegger å ta den lille nipsbanken rett overfor dineren, men vi skjønner ikke hvorfor. Det er fordi de ikke er det vi tror de er. Noen av dere vil ikke vite hvem de egentlig er heller, så jeg skal ikke røpe det – men de andre gjør det, så ikke les dem.

Fordi Washington og Wahlberg til sin egen og mange andres overraskelse bærer 43 millioner dollar ut av banken, oppstår det som i dårlig administrerte sykehus heter uforutsette komplikasjoner. Én viktig komplikasjon er den meksikanske dop-fyrsten Edward James Olmos, som har en hær av olme undersåtter og mange onde okser. James Marsden er også en uforutsett hindring. Han er fin i uniformen, mamma-kort på håret og bakepulverskurt i tantes yndlingsfjes, men gutten er uforutsigbar. Den viktigste forskrekkelsen står Bill Paxton for. Han ser ut som en sodomittisk Gestapo-offiser fra «’Allo ‘Allo», kommer ut av ingenting og et regjerings-helikopter og vil ha de svarte pengene tilbake.

Jeg har fremdeles ikke røpt hvem Markberg og Denzelton egentlig er når de ikke flørter rundt undercover, og jeg kommer ikke til å gjøre det. Men de har sine hemmeligheter.

De to hovedpersonene står fint til hverandre. De krangler uten å påføre deg fornemmelsen av mislykka familie-selskap, og Wahlberg fornærmer folk med en detaljert innlevelse som det egentlig burde være en egen Oscar eller MTV Award for. De utfører et ran som er stilig med sløyfe og to billetter til operaen sammen med dyr champagne og peanøtter. Mange scener er faktisk så elegante at du fniser.

Du kan ta tran i stedet, hvis du absolutt vil. 2013.

Savages

TV3 23.20

savages

John Travolta, nok en gang som en slags sjøløve.

terning 5 liten Oliver Stone er en av heltene mine. Det er fordi du alltid vil finne igjen en oppjaga, umenneskelig hjemløshet i filmene hans. Kaos på skinner, bloddopa lidenskap og et slags poetisk hysteri, som om historiene hans egentlig handler om slagne hverdagsguder eller opphøyde krigere.

«Savages» handler om det kjedeligste som finnes hvis man ser bort fra tragisk oppvekstungdom på Oslo Vest. Narkotika-selgerne er vår tids spritsmuglere. De har en hjerneskadd fortausjargong og lever omtrent like spennende som sykkelbud. Narko-filmer er egentlig forferdelige.

Oliver Stone klarer å legge inn et ekstra sett arterier også i denne filmen, og den raser av gårde som en skiløpers blodpumpe.

Utgangspunktet er en strandvakker motlystrio med fole-frøkna Blake Lively som O, den intuitive elskovs-hypotenusen i en sensuell underlivstrekant. Chon (Taylor Kitsch, lik det eller la være) spiller psykopatisk morder og eks-soldat, mens Ben (Aaron Johnson) er buddhist og uendelig tålmodig. O har sex med begge, og de elsker henne slik nerder klynger seg til pc-en sin. De to mennene smugler sinnssykt flotte marihuana-frø fra trend-landet Afghanistan, men siden California er en del av Mexico kommer all round-torturistene fra Mexico og vil bli partnere.

Det blir ganske heftig. Salma Hayek med musikal-parykk er den ubønnhørlige, men hjertemjuke dronningbien som sitter et sted i voldens midte og sørger over at yrket hennes ikke blir anerkjent av den snobbete dattera. Benicio Del Toro spiller den ekleste morderen jeg har sett på film noensinne. Ikke bare torturerer han folk. Han banker kona si og.

Det lett underdefinerte solskinns-trekløveret kommer i kuriøst klammeri, og verdens mor og elskerinne O blir kidnappa av de motbydelige basunspillerne fra Mellom-Amerika. Da må guttene gjøre noe. Til og med buddhister.

De allierer seg i første omgang med den skitne purken John Travolta, men det blir ikke skikkelig fart i forhandlingene før pengetransporter blir rana og dølle døtre inndratt som løsesum. Handlingen tar seg av gårde med en intensitet og et driv som gjør at du blir lurt til engasjement, så kos dere med det.

Et uvesentlig sidemotiv ved filmen er at den snille buddhist må ty til vold og bli en villmann (savage) når det kommer til stykket, for det er vold som vinner. Vel. Han kunne jo bare ha solgt sykkelslanger på Venice Beach i stedet for å bli heltidsforbryter, så ville han nok ha redda sin sjel.

Laget etter boka til Don Winslow, som også skrev «Let’s kill Bobby Z». 2012.

Skrik

Viasat4 22.30

skrik-2

Drew Barrymore etter kort tid.

terning 5 liten Wes Cravens neo-skrekk starter med at Drew Barrymore telefon-stalkes i heimen sin. Barrymore er i seg sjøl et ikon for trivialkultur, hun skremmes effektivt og dør. Dermed kommer Neve Campbell (var også med i «The craft») inn i bildet etter at alenefar har forlatt bygningen og reist til planeten Hilton. Hun funker glimrende i filmen.

Deretter TV-journalisten Courtney Cox, også hun kulturelt ikon for sin rolle i «Friends». I sagmuggen rundt disse hovedpersonene traver en rekke fine klisjeer, og særlig de ufølsomme high school-guttene tilfører filmen en fin, absurdistisk atmosfære av akutt amoral. 1996. 1 time, 51 minutter.

Skrik 2

Viasat4 00.30

skrik 2

Munch er ute i kappen sin.

terning 5 liten «Skrik 2» fortsetter som et slags slaktstevne for offerlamme anorektikere. Neve Campbell har flytta fra den lille mareritt-byen sin og tar dramalinja på college, åtsel-journalisten Courtney Cox har fått den spekulative boka si filmet med Tori Spelling, den Tysvær-milde, lille sheriffassistenten David Arquette halter rundt som en slags vådeskutt Bambi etter kniv-i-ryggen-skade og er bitter. Alle unge er så tynne at man får følelsen av at de så Amerika på Ricki Lake-show og kastet opp etterpå. Alle har rumper så stramme og kalorifattige som strutsemiddager, jentene har skålvennlige benkpress-bryster, guttene nærer såvidt sine telehiv-mager. Vi møter et disiplinert velstands-USA som på en måte trygler om å bli utsatt for en tragedie fordi alt er så avskylig og deilig perfekt.

Forfengelighet og hovmod er som kjent dødssynder. Mange dør i «Skrik 2». De får ikke være med i «Skrik 3».

Kevin Williamsons manuskript forsetter den intellektuelle leken med grøsser-klisjeene, men klisjeene er allerede blitt en klisjé i seg selv (kånå inni kånå inni kånå) og setter ikke så sterkt preg på filmen. «Skrik 2» er mer underholdende felles-spenning, og selv de pliktdrevne kino-ledsagerne som heller ville vært hjemme og lest sjakk-diagrammer, kommer til å bli revet med i gjetningene om hvem som har gjort det. 1997.

Deception

TV2 Zebra 21.00

deception3

Mennesker møtes og søt madrassmusikk oppstår.

terning 4 liten Ewan McGregor med så tungt innfatta briller og så blekt utfettet hud at man kan se hvor definitivt han vet forskjell på debet og kredet, bytter uvettig mobil med playboyen Hugh Jackman og blir plutselig innlåret i en luksus-sexring der korpie-menner og korpie-kvinner ligger med hverandre for at de aldri skal treffe noen de får sympati for. Kjønnsutøvelsene blir som en utvidelse av Microsofts Office-pakke.

McGregor har det finere enn revisorer flest. Damer med lange lår som likner kyllingmiddager kurrer seg innpå ham, – til og med 62-åringen Charlotte Rampling, som gikk inn i et nytt millennium som den eneste dama uten Ladyshave.

Vi aner at det vil gå galt. En pinglete mann har ubunden sex med ny dame hver dag og blir lykkeligere og lykkeligere? Hæ? Det skal ikke være sånn. Manusforfattere har yrkesregler. Og ganske riktig. Etter at McG har fått frisk hudfarge og forelska seg i et sektmedlem, oppdager han hva den egentlige hensikten var. Alt kvakker seg til på en slags ubehjelpelig Donald-måte i Endeby. Hvor ble det av Jackman? Hvor ble det av den lyse dama som var så trygg på ham at hun sovnet i stedet for å ha sex? Hvor er alle sammen?

Passe underholdende. 2008.

90 minutter

TV2 Zebra 23.05

terning 3 liten Norsk drama om hvordan helt vanlige mennesker mister besinnelsen og tar liv. 2012.

Operasjon Argo

TV2 Zebra 00.55

argo

Nei. Det vil du ikke se. Ben Affleck med Beatles-hår og hipsterskjegg. Nei.

terning 2 liten Det er ikke bare Ben Affleck som er feil i Oscar-vinneren «Argo», men han gjør en storarta innsats både som deprimerende skuespiller og uvederheftig regissør.

Noen filmer bruker autentisitet slik rockemusikere bruker kokain. De sniffer seg litt opp på virkeligheten for å virke interessante. «Argo» later som om den har et forklaret og saklig forhold til den iranske revolusjonen, for sjahens sikkerhetsstyrker hadde torturert sine motstandere, og USA hadde skylda, så nå må president Hva Het Han Nå Igjen ta seg sammen i 1979.

Det tilforlatelige i filmen er at religiøst og nasjonalistisk overivrige studenter i Teheran hoppet over gjerdene og tok ambassadefolka som gisler. Det gikk bra med alle. Men seks tullinger flykta ut på gatene og klarte å få krøkke-asyl i den kanadiske ambassaden. Dermed var de et problem, og antakelig burde CIA ha sagt: Meld dere sjøl og be om unnskyldning.

Men i ambassaden kunne de ikke sitte, og dermed kommer Ben Affleck inn i historien. Han har beatleshår, mullaskjegg og et dystert skilsmissetryne som man kan få mareritt av. Han likner coveret til ei Cat Stevens-plate og skal forestille intelligensbyråets flukt-spesialist. Man kan spørre seg om hvilke flukter han har tatt seg av før, for jeg tror ikke amerikanerne har noen vellykka i det hele tatt.

Så kommer den gode delen av historien. Etter å ha ydmyket alle de andre idiotene i amerikansk administrasjon, finner han på at man skal feike en science fiction-film. I det øyeblikket du får se de spøkefulle produsentene Alan Arkin og John Goodman, vet du at «Argo» burde vært en komedie av Lebowski-format, og Jeff Bridges burde hatt hovedrollen. Historien om mannen som flyr til Teheran for å innbille snille iranere at han lager action-film er altfor god til å bli rota vekk i Kon-Tiki-dokumentarisme med lygekryss.

I stedet følger vi den uinteressante Affleck på Iran-tur, og etter hvert får han Canada-farerne ut av islamistenes klør i to-tre cliffhanger-redninger som er så hårfine at de ville ha virka usannsynlige i en Lucky Luke-film. Filmen går fra søvngjengersk drama til nervestimulerende overdrivelses-romantikk i løpet av noen minutter.

Når Affleck kommer hjem til den fraskilte kona og den farsbundne sønnen står det amerikansk flagg på porchen. Whatever. 2012.

Mambo

TV2 Livsstil 21.00

mambo

Sarah Jessica Parker skal lure Matthew McC bort fra mor si.

terning 4 liten To naturlover: Matthew McConaughey kan bare spille i overdrevne actionfilmer. Det går ikke an å lage flere komedier der mann/dame skal late som de sjekker opp dame/mann for deretter å bli ordentlig forelska. Den handlingen er verre enn Shakespeares komedier.

Men «Failure to launch» er et overraskende bra forsøk. McConaughey og Sarah Jessica Parker er på en måte bare californikalt betinga utstillingsdokker, og det spiller ingen rolle hva de gjør. Kunstige er de, og kunstige blir de. Men filmen har nydelige biroller og et virkelig velment forsøk på intelligente og perfekt tima replikker.

Conaughey spiller en mann som bor hjemme hos foreldrene når han er 35 år. De forsøker å bli kvitt ham. Humoren burde vært ru som rasp og ikke seig som snue. 2005.

The campaign

Max 21.30

campaign, the

Will Ferrell og Zach Galifianakis driver politikk.

terning 4 liten Dersom du tilhører de litt naive 2013-velgerne som tror at det er evnen til empati og kjærlighet som skiller politikerne, så bør du kanskje ikke se denne erte-moralistiske lille harry-komedien om amerikansk politikk. For det er ikke sånn at Venstrefolk er tristere over verdens skjebne enn mentalt flatpussa Frp-ere, det er ikke sånn at Kristelig Folkeparti føler djupere og snillere enn Arbeiderpartiets maskinelle apparat-representanter. De forsøker bare å hyse velgere på forskjellige måter.

I følge «The campaign» finnes det ikke regler i politikk, og når den rutinerte kongressmannen Will Ferrell går rundt blant folket sier han usjenert glatte løgner som at det er lydspesialister og filippinske karusellførere som er landets ryggrad.

Ferrell spiller en klassisk amerikansk kongressmann, så han har sex med politisk begeistra blondine i byggeplass-do, og uheldigvis legger han inn detaljert cunnilingus-snakk på svareren til til en kristen familie. De sladrer, og den uheldige tusenknallerten blir skandalisert så mye at sognets seriøse forretningsmenn graver opp en motkandidat.

Zach Galifianakis (som skulle vært steina med glødende kull for ikke å ha skiftet etternavn) driver turistomvisninger i en tom trikk. Han har pologenser under en virkelig visuelt døende Dagfinn-sweater med ruter, han har Rurt Reynolds-bart og Kennedy-hår og en hvitkledd bror som likner en Redford fra Fitzgerald-roman. Dessuten snakker han med en hårløs kvakkestemme som kunne vært brukt til å lede andunger fra Vågen til Breiavatnet. Raringen blir kapitalismens kandidat, for kapitalismen har tenkt å selge distriktet til arbeidsmiljølovens førstedivisjon i folkereplublikken Kina og importere lavtlønna engangs-kinesere. Den naive blir en enkel, men ærlig roots-utfordrer, mens den etablerte Ferrell bruker innskrivinga til å sende mobilbilde av penis med mustasjebarbert kjønnshår til kjæresten.

Fra det følger en minneverdig valgkamp, og jeg skal røpe minst mulig, men det kan ikke underslås at den uheldige kynikeren Ferrell ved et uhell slår ut hunden fra «The artist» med et hardt svingslag og blir omtalt av Wolf Blitzer.

Det finnes mange vulgære ting i denne filmen. Det er fordi den er en blanding av politisk kjøttøks-satire og velopplagt harry-komedie. Harry-komedier er framleis undervurderte, for de skildrer og underholder befolkningslag som ikke blir lei seg hvis navnet deres blir omtalt som belastende på Aftenbladets førsteside. Harry-komedier skal egentlig ha med kvinner i så trange dongeri-shorts at du kan se mandlene deres, men denne holder. Den mangler bare Steve Zahn. Og Jack Black. Men Ferrell er storarta, og Galifianakis gjør det bra, han også. 2012.

Mega Shark vs. Mecha Shark

Max 23.20

terning 3 liten De sære hai-filmene har en litt langvarig sesong, etter at «Sharknado» åpnet for en odontologisk utagerende tulleskrekk-genre. Mega Shark truer menneskeheten, så amerikanske myndigheter må sette inn robotkjemperen Mecha Shark. Filmen er dårlig likt, og for akkurat denne filmen, er det et godt tegn. 2014.

The guardian

FEM 21.00

guardian, the

Kevin Costner er også god i vannet.

terning 4 liten Når evaluører blir slitne, går de rundt og omtaler filmer som «ujevne». Men Costner-Kutcher-dramaet «The guardian» bølger virkelig opp og ned som en zodiac i høststorm.

Kevin Costner er blitt en slags gudfar for bitter-romantiske actiondramaer der han sjøl er så modent mandig at man kan høre gnissinga av strømpebukselår mot stolseter i salen. Når Costner spiller Kystvakt-svømmer som kaster seg i havet og redder folk med en pust som nisene ville ha misunt ham, da føler du at havet er takknemlig for at han gadd besøke det. Og du føler at det å være mann er vakrere enn TV-fotball.

Med andre ord: Kevin er ennå noe av det tøffeste på denne sida av dinosaurene.

Det er verre med Ashton Kutcher. Hvis han hadde spilt Frodo i «Ringenes herre», ville Peter Jackson kjørt gaffeltruck i Burbanks nå. Gutten har ikke bare et håpløst oppdrettsfjes. Han spiller film slik Bambi skøytet.

Kutcher er enda verre enn dårlig når han skal være brysk brakkegeni som sjekker opp lakonisk Petra på bar. Da blir fælt bare en firebokstavers underdrivelse. Men så filmer plutselig actionregissøren Davis havet igjen, og da blir til og med Stomperud-humoren tilgitt en liten stund.

Man blir sjøsyk av ujevnhet. Folk med følelsesliv vil dessuten ha særlige mageproblemer: De har sett Mandokis «Flaskeposten» og vet hva som kan skje med Costner når han nærmer seg vannet. 2006.

Couples retreat

TV6 22.00

couples retreat

Sånn er det i Syden. Ferier på Voss.

terning 2 liten Det finnes et pysete mellomkjønn av amerikanere, og det består verken av menn eller kvinner, de er kvenner. Filmer som «Couples retreat» er laga for dem.

«Vi elsker hverandre, men vi kan ikke fortsette på denne måten.» «Jeg føler at du står i veien for min yucca.» «Jeg føler ikke at du ser meg.» Filmen er bedøvende småpratete som uhemma TV-reklame, og den utvikler seg fra det anstrengt menneskelige til en Paradise Hotel for intellektuelle med alzheimers. Fire par drar til terapeutisk ekteskaps-resort fordi det ene paret ikke blir gravide. Det skjer i Vi hører hjemme i Palmeland, som ser ut som Hawaii, der vannet er blått slik Jif i doskåla er det. Fra da av skjer det bare pinlige ting, og alle antydninger til poenger blir snakket flatt med samme nitidighet som hvis du slipper en kvinnelig kontrollfrik løs på badevegg med sparkel. 2009.

Me and you and everyone we know

TCM 21.00

me and you and everyone we know

Miranda July med ghettoblasteren sin.

terning 4 liten Indie-filmer er ikke laget av indianere, men kommer fra De Andres Hollywood. Filmene har for lange titler, og de har åpne, melankolske og uforståelige ender, de er laga som bevisste økonomiske fiaskoer og fordi regissøren strikket seg tjukk genser som arbeidsterapi og gjerne vil besøke Sundance-festivalen. «You and me and everyone we know» vant pris i Sundance og fire priser i Cannes, og den er en snedig, snublende og velstrukturert liten mosaikkfilm om ting som vi alle syns er mer interessant enn tippeligaen. Hold potetgullpusten av spenning, for her kommer det: Fremmedgjøring, synlighet i forhold, allslags lenende nærhet, Vår fjerne Tid.

En mann mister kona og forsøker å komme i kontakt med sønnene, ei performancedame i «Toys»-klær forsøker å komme i kontakt med den skilte skoselgeren, en liten femåring sex-chatter med voksen dame, to mindreårige jenter planlegger å tape dyden til en seksualvegrer med ufine vindusbeskjeder, ei ørlita jente har bryllupskiste full av medgift. Ensomme mennesker. Lengsler og så stille humor at du kan spasere gjennom sjukehusets nyfødtfjøs med den uten å vekke kolikkbarna.

Men det er faktisk en ganske vittig film om man er i den rette stemningen. 2005.

Fredag 24.6– Veldig bra filmfredag med framtidas helsevesen

.

Repo men

Viasat4 22.30

terning 5 liten Fordi jeg sitter klokka fem om morgenen og venter på utfallet av Den Store Engelske Frihetskrigen 2016, føles det helt naturlig å anbefale denne filmen. Det er en Schrødingers Katt-opplevelse. Kan noe være dødt og levende samtidig fordi det finnes skjult for deg. I tillegg er «Repo men» en uvanlig kul science fiction-film som også reflekterer framtidas legetilbud i som et kattelik i Schrødingers kasse. De private klinikkene kommer til å ta skikkelig betalt for helbredelsen, og dersom du forsømmer et avdrag kommer de og tar fra deg helsa di igjen. For hvert nye private helsetilbud forsvinner en liten del av det vi kaller samfunnet. Men egentlig er det en rå spenningsfilm.

Til filmen.

repo men

Kule roller: Jude Law og Forest Whitaker jobber for de private klinikkene.

Jude Law sitter i et tidløst sletent rom i hybelstørrelse og skriver om Schrødingers katt. Kan noe være levende og dødt samtidig? Han vet ikke riktig, for jobben hans er å ta ut igjen donerte organer fra mottakere som ikke har betalt månedsleia.

«Repo men» er tidvis like grotesk som en CSI-episode, som når den erfarne organhenteren Jude stikker hånden inn i magen på dama si for å omprogrammere lisensen hennes. Filmen er laget med imponerende, iskald anatomi-humor, og skuespillerne gjennomfører starten på filmen med en ubekymra yrkesglede. Forest Whitaker og Jude Law representerer The Union. Innledningsvis oppsøker de en fyr, skyter ham med små blå sci-fi-lyn og kutter ham opp: Sorry, men vi må ta den mekaniske levra di, for du er en dårlig betaler.

Forest Whitaker er blitt velsigna, velgjørende kul, og han ser ikke ut som om han blir plaga av spøkelset til Kunta Kinte lenger. Whitaker er god til dette: Et litt oppgitt smilende råskinn uten sjenerende sjel. Enda bedre: De jobber for Liev Schreiber som kunne spilt Adolf Hitler sånn at du gikk rett og kjøpte boka hans.

Dette er ikke en uffamei-film om framtida, sjøl om Law får samvittighetskvaler og heller vil ha skrivebordsjobb. Derfor går det riktig ille med ham, og snart trenger han sjøl et nytt hjerte – og snart må han rømme sin vei sammen med «Cry me a river»-dama Alice Braga, som er niesen til Sonia.

Det er hun som har den manuelle skrivemaskinen som Jude Law bruker. For oss som har brukt manuell skrivemaskin i fullt alvor føles det som om å ha sex utenpå klærne igjen.

Historien fra Eric Garcias roman er OK, men skuespillerne er skjønne, og det er de som skaper filmen. 2010.

Deception

Norsk TV2 24.00

deception2

Michelle Williams og Ewan McGregor som glade voksne.

terning 4 liten Ewan McGregor med så tungt innfatta briller og så blekt utfettet hud at man kan se hvor definitivt han vet forskjell på debet og kredet, bytter uvettig mobil med playboyen Hugh Jackman og blir plutselig innlåret i en luksus-sexring der korpie-menner og korpie-kvinner ligger med hverandre for at de aldri skal treffe noen de får sympati for. Kjønnsutøvelsene blir som en utvidelse av Microsofts Office-pakke.

McGregor har det finere enn revisorer flest. Damer med lange lår som likner kyllingmiddager kurrer seg innpå ham, – til og med 62-åringen Charlotte Rampling, som gikk inn i et nytt millennium som den eneste dama uten Ladyshave.

Vi aner at det vil gå galt. En pinglete mann har ubunden sex med ny dame hver dag og blir lykkeligere og lykkeligere? Hæ? Det skal ikke være sånn. Manusforfattere har yrkesregler. Og ganske riktig. Etter at McG har fått frisk hudfarge og forelska seg i et sektmedlem, oppdager han hva den egentlige hensikten var. Alt kvakker seg til på en slags ubehjelpelig Donald-måte i Endeby. Hvor ble det av Jackman? Hvor ble det av den lyse dama som var så trygg på ham at hun sovnet i stedet for å ha sex? Hvor er alle sammen?

Passe underholdende. 2008.

Jegerne 2

Norsk TV2 02.00

jegerne 2

Slem, slem, slem Peter Stormare.

terning 2 liten «Jegerne 2» er en tidvis engasjerende vulgær-krim der sjikaneringen av etniske minoriteter er den viktigste drivkraften. I Norrland bor det tilbakestående pick up-folket. Tilsynelatende en panteistisk sekt som ankommer morgenrøden med bikkjer og cowboyhatter og brummer psykopatisk i skogsbrynet inntil de får skutt en elg. De er innadvendte og juridisk tilbakestående, de lar seg lure av hvemsomhelst og stiller aldri spørsmålstegn ved åpenbare løgner.

I denne inferniske beistotopen er Peter Stormare sheriff på den gammeldagse måten: Alle gjør som han sier. Det finnes ikke så mye som en opprørsk sosialist-bibliotekar i denne bygda, for her er de alle like undertrykte og konspiratorisk lojale.

Stormare er en virkelig svinsk svenske-satan. Voldemort var en fin mann.

Rolf Lassgård er mirakuløst i slekt med disse folka, og han kommer kjørende fra Rikspolisen og har bilskilt som nesten sier Juhu! men det gjør ikke Rolf, for han er nedtrykthetens engel på jord. Blonde Elin som lå med alle, er antakelig død, og saken skal etterforskes.

Jeg har en følelse av at jeg gjetta slutten på denne filmen i 1983, men det kan ha vært allerede året før. Det gjør ikke så mye. Men at mangelen på manus-originalitet og overfloden av stigmatiserings-romantikk krydres med en ekkel sadisme, det liker jeg ikke. På lydsporet ligger et konstant medfølende requiem som skal låte som komposisjonen til Badalamentis tonedøve bror, men dette er ikke Twin Peaks. Det er ingen finesse her. Det er ingen stil. Det er hyggstyvlar på parketten og betingelsesløs overgivelse til den nasjonale «Fattar du inte»-banaliteten som gjør for mange svenske filmer til støyende lydbrev fra sosialkontoret.

Rolf Lassgård er en flott skuespiller, og han er verd å se. Resten er sein, grim gubbe-krim i skogen. 2011.

Dødelig våpen

TVNorge 21.30

dødelig våpen

Dette var den tida da man viste rumpene til menn. En slags likestilling. Her Mel Gibsons.

terning 5 liten «Lethal weapon» er en slags tidsreise. 1987 er et fryktelig og fryktinngydende fjernt sted, og det er antakelig også omtalen som jeg skrev den gang. Den kommer her.

«Dødelig våpen» er en høyeksplosiv psyko-bombe som flerrer skallen og legger åpen den følelsesmessige mottakeligheten som vi med vanlige, rotete sjeler har for intelligent utformede volds-opplevelser. Som demonstrasjon av hva som skaper anspent og intens action-glede, er den et mesterstykke. Som eksempel på hva vi godtar i sånne sjeldne gledesstunder, er den også tankevekkende.

De som tror at en masse bang-bang og krasj-krasj skaper spennende film, kan få lære seg hva en psyko-bombe er for noe. Vitsen er nemlig at sprengstoffet må inn under huden før det smeller, og den plasseringen foretar «Dødelig våpen» med uforlignelig eleganse.

Mel Gibson (best kjent som Mad Max) er en Dirty Harry-purk med følelsesmessige problemer. Etter at kona døde, lever han med pistolløpet i munnen og tårene i øynene i ei sjabby campingvogn. Vi vet aldri hva denne ubalanserte selvmorderen kan finne på, og følger hans kompliserte helte-tricks med imponert nervøsitet. Den blir ikke mindre når han kobles med det Cosby-generøse familie-mennesket Danny Glover; en tøff politimester Bastian med vakre barn og et passe harmonisk, men rotete hjem der folk elsker hverandre så voldsomt at de ikke trenger være perfekte. De to er politifilmenes mest innsmigrende supergutter noensinne – den sjelerivende uroen og den familievarme roen i samme utrykningsbil.

Filmen tar seg tid til å utpensle bekjentskapet i kjappe, humoristiske handlingsdoser som er en blanding av «Tid for ømhet» og «Beverly Hills Purk», før den smeller til for alvor. Superskurkene fra Vietnam-krigen kidnapper den snille negerens skjønne tenåringsdatter, kler henne naken, truer med å voldta henne og alt det der. Da eksploderer filmen i en effektiv voldsorgie som tar knekken på det vi måtte ha av god oppdragelse, og når sluttoppgjøret kommer i aggressivt hydrant-regn, ønsker vi oss bare at den slemme mannen må lide enda litt mer før han dør.

Bedre enn det er vi ikke. Eller kanskje tvert imot så trygge på oss sjøl at vi tar sjansen på et en-kvelds volds-kick? Sosionomene og psykologene får slåss om det i den lange, sinte holdningskrigen. 1987.

Independence Day

TV3 21.00

independence day

Alt mulig blir bomba av aliens.

terning 5 liten Det kommer en oppfølger til denne invasjonsfilmen, så derfor.

Den kvinnelige filmanmelderen til Dansk TV1 sa en gang i september det året at «Independence Day» var usannsynlig. Der har man igjen for å ansette mediefolk med høyere utdannelse. De tror verden er et tresnitt fra Dea Trier Mørchs «Jeg og min egen navle».

«Independence Day» er en av de største gavepakningene til Astrobjørnsen og Poe-menneskene de siste åra. Filmen bruker fri og fagkyndig data-fantasi til å skape en totusenårs-troverdighet som de dødelige trenger. Vi vet alle at ingen av oss er her den dagen en eller annen underbetalt supernerd avvikler relativitets-teorien og sier at vi kan fly så mange ganger fortere enn lyset som vi har dekning for på Visa-kortet. Det er sårt å vite, for Universet er egentlig det eneste interessante som fins i et persepsjons-system der alt annet kan fjernes av øl og ecstasy, og vi skulle gjerne ha sett og gjerne ha skjønt og gjerne ha vært med på.

Grafikk-visjonene i «Independence Day» er vidunderlig erfarings-erstatning, og handlingen er like uvesentlig som den er i hardporno. Bildene betyr noe. Gigantiske steintavle-romskip fyller himmelen som om de var Guds lueskygge og gir en perfekt illusjon av virkelighet som virker nesten berusende nær. Det Hvite Hus og Empire State Building eksploderer som om de var gamle TV-apparater og fyller surrounden med den skjønne ristinga til korpsmusikk og tordenvær.

Til alle de som framleis vet at kunst også er illusjon og en fortjent erstatning for alt det vi aldri kan få oppleve, kan jeg forsikre: Ja, den er flott på video også. Bruk svær skjerm. Bruk høy lyd. Fôr fantasien og frykt ikke det gode humør. 1996.

Prometheus

TV3 22.35

prometheus

Logan Marshall-Green, Noomi Rapace og Michael Fassbender i Universets huler.

terning 5 liten Til den ugjestmilde og Darwin-frie naturen der elver renner og alger gror kommer det en naken skinhead. Over ham og et sjelløst, hjemløst landskap av Skjæråsen-fri antiromantikk svever Guds metalliske lavblokk. Det lettkledde sendebudet drikker nista si og blir til svart DNA. Sånn ble det animalske livet på jorden til.

Neste tablå: 2089. Den lille forskeren Noomi Rapace graver i steintårnene et sted som likner Skottland på en normal influensadag uten fotball. Hun finner et pekende romvesen og utbryter entusiastisk: «De vil at vi skal komme og finne dem!»

Det var helt feil. Det er ingen som liker oss. Nobelkomiteen liker oss ikke, zoologene liker oss ikke, Gud og englene og Statkraft liker oss ikke, for mens alle andre skapninger i Universet har tvilens tilgodehavender, er vi uelska også av fjerne naboer som vi aldri skal få se.

«Prometheus» er en dyster visjon om hvorfor penisdyra i de gamle «Alien»-filmene ble utforma av en moralistisk og djupt gretten rase av hårløse superfolk et sted i Universet. Skaperne våre ville bli kvitt oss igjen, slik sydenturister drukner katten dagen før de drar til Callevallabandos for å drikke seg dritings og stenge ungene inne på hotellrom. Vi skal utryddes. Det er antakelig fordi vi trødde i graset. Watch the parking meters.

«Prometheus» handler om at et mannskap på forsker-romskip i 2093 kommer til en planet så langt uti verdensrommet at lyset antakelig bruker tusen år, mens Charlize Therons himmelbåt bare bruker tre. Benjamin Button holder en holografisk tale omtrent fra graven, for dette er ekskursjonen der menneskene møter sine skapere og kanskje finner ut av ting.

Skapernes planet er skjelettgrå og utsøkt stygg. Det finnes ingen spor etter Guds kjærlighet, og da de måpende menneskene på menneskers vis finner en gjenværende representant for gudefolket, er han en humørløs og teknokratisk tosk som kunne ha prosjektert Tjensvollkrysset. Filmen kommuniserer med gammeldags estetikk: Metalliske lukkemekanismer og hjelmer og drakter og skitt; en science fiction-konvensjon som i hvert fall visuelt bekrefter det vi ante: Uansett hvor du kommer i verden, er alt likt.

Ridley Scott har laget en tålmodighetskrevende første-time, som om han hadde et budskap. Det har han jo ikke. Men vi glemmer at han har sittet lenge i bestefarsstolen uten å komme fram til Askeladden da filmen plutselig blir et kaldt, grusomt utryddelses-eventyr. Det funker. Romvesen-smitte forvandler folk verre enn overdreven soling, Noomi foretar filmhistoriens ukuleste keisersnitt og mennesker blir vertskap for mordersnegler mens Gud spiller på orgelet sitt og omprogrammerer et solsystem. Det er sterke ting.

Da jeg så filmen på svært lerret, var jeg helt forheksa over Ridleys gjentatte jentetur i jævelskapen. På TV er den imponerende, men litt mer alminnelig. Jeg håper regissøren lager en oppfølger som forklarer hva han egentlig mente. 2012.

Fletch

TV3 03.40

fletch

Dana Wheeler-Nicholson og Chevy Chase etterforsker intenst.

terning 5 liten Storarta komedie om den undersøkende journalist, der Chevy Chase spiller strand-reporteren Fletch som blir mistenksom da en rik mann vil hyre ham til å myrde seg. Chase i mange forkledninger. 1985. 1 time, 36 minutter. Ta opp.

Chinese zodiac

Viasat4 00.30

terning 3 liten Hongkong-action om de som skal finne igjen bronsehoder som ble stjålet i fortida. 2012.

World War Z

Viasat4 21.00

world war z

Brad Pitt som mer enn vanlig bekymra familiefar.

terning 5 liten Det låter antakelig ikke bra at en zombie-film ser ut som fortsettelsen av samlivet med Angelina Jolie. Men Brad Pitt jobber for FN som en Ylvis-inspirert superhelt-versjon av Jan Egeland, og han starter dagen med å lage pannekaker til kona og ungene sine, for nå er han blitt hjemmeværende. Seksbarnspappaen Pitt er virkelig overkvalifisert til rollen,

Men en ekte FN-mann kan ikke alltid bli værende ved kjøkkkenbenken, for verden er en risikabel og krevende kunde, og før WHO vet hva, kaster antilopene seg over leopardene og spiser dem.

Den marginale adferden brer seg til mennesker i store byer. De biter hverandre i voldsomme kaoskøer som minner om varehusåpninger, og straks en fysisk utrent forstadsboer får virus i blodet, så blir han til en uslåelig miks av tusenmeter-løper og fotball-supporter. Det virker fortere enn VitaePro. Gatene blir fylte av hylende kjøtt-etere, det er som et Pamplona for litt mer rasjonelle gatehorder. Pitt og den sarte kona hans Mireille Enos (tynt rødlig hår og hud som en sint småsei kunne bitt tvers gjennom) tar med seg jentungene i bilen. Men kjøretøy dresdner seg opp slik de pleier ved amerikanske katastrofer, og snart må familien løpe til takene for kanskje å bli henta av de forente nasjoner.

Neida. Jeg har ikke fortalt hele handlingen. Det er nå det starter.

For hva vil fredskorps-dressene gjøre nå? Vil de satse på The Expendables og sende Pitt hjem igjen til frokost-serveringa? Bare nesten. Jeg skal ikke røpe så mye, men legg merke til den uforstyrra bakgate-fyllikken som sitter midt i zombie-svermen og er like trygg som en hvitløks-veganer ved Myggetjern. Hva sier du, Poirot? Står vi overfor et spor?

Det kunne selvsagt vært så irriterende at zombier er avholdsfolk, og at de skyr alkiser. Men hemmeligheten er nok mer komplisert, og etter å ha hilst på Black Ops-gjengen søker Super-Egeland frelsen i Jerusalem, for israelerne så faktisk faren på forhånd og har som vanlig bygd mur mot inntrengerne. Han teamer med seg mørkøyd soldatjente med Sinead-frisyre (Daniela Kertesz), og mer enn det kan jeg i hvert fall ikke røpe.

Jo. Jeg kan jo røpe at Pitt i det forjettede land også oppdager verdens stiligste politiske filosofi , og den er sånn: Den tiende mannen. Hvis ni mann er enige om noe, plikter den tiende å være uenig. Jeg kjenner mange som burde søke på akkurat den jobben.

Bayern-tyskeren Marc Foster har valgt å dempe ned blodutgytelsene i forhold til tradisjonelle zombie-slaps. På det viset blir «World war Z» til en litt for spennende familiefilm der slekt som ellers pleier krangle om alt fra bearnaise-oppskrifter til internett-konspirasjoner, kommer til å tviholde på hendene til hverandre. Effektene ligger på litt tvilsom 11 års aldersgrense, men du kjenner intensiteten. Regissøren har nemlig droppa virus-genrens lange laboratorie-scener («Professor Heimat, zat iz juzt not pozzibel!»), og hovedpersonene tiltrekker seg forflytnings-hektisk sjukdoms-action hvor enn de kommer. «World war Z» er en kjappfota film, og du glemmer ikke ett øyeblikk at Pitt har lova ungene sine at han ikke skal dø. Brad har selvsagt ikke falt for fristelsen til å spille zombie-trua far slik Nicolas Cage ville ha gjort det, han er ikke sjukelig som Bale ville blitt eller majestetisk som Day-Lewis. Pitt opptrer som en enkel og seriøs fyr. Han er en dedikert pannekake-baker. Skikkelig verdens-pappa.

Og med splatter-vegring unngår Foster det som egentlig dreper flest zombier: De redselsfulle gjentakelsene, alle de håpløse scenene der udøde bare kommer løpende og de dødelige bare skyter på dem. Tyskeren har laget en film med tøff stemning, mange ødeleggelser og sterke følelser. Slutten er litt for enkel, og Pitts familie blir stua bort litt for tidlig. Men det er moro.

Turistforeningsmedlemmer vil muligens bli støtt av at alt ondt som skjer er naturens skyld – og at den kortvarige barneprofessoren sier at «Naturen er en seriemorder». Andre vil mislike at man nevner Israel uten å ta avstand fra landet, en forglemmelse som kan føre til at folk driter i alt og spiser Jaffa. Dessuten antydes det at Jerusalem overvåker det indiske forsvaret. Ikke alle liker overvåking.

Men vi som drikker appelsin fra glass og syns rever skal spise gulrøtter, vi har en fin dag. 2013.

Hva angår Schmidt

TV2 Livsstil 21.00

about schmidt

Jack Nicholson er en bobil-mann.

terning 4 liten Og så var det Jack Nicholson da, mannen som ga det innholdssvake ordet «fandenivoldsk» et ansikt.

Jack Nicholson er på vei over på en ny karrieresti. I filmatiseringen av Dürrenmatts «The pledge» hadde han allerede undertaket på livet. «About Schmidt» er noe så sjeldent som en deprimerende Nicholson-film. Han anstrenger seg så patetisk for å se alminnelig ut at kjevene nesten går av ledd. Nicholson gjør det på lerretet som Robert Duvall og sånne fyrer ble laga for. Han gestalter drukning ved alminnelighet. Nicholson legger seg ned på grunt vann og forsøker å se ut som han ikke overlever det.

Men Jack Nicholson vet ingenting om alminnelige menneskers liv. Hollywood gjør ikke det heller. Hvis institusjonen får høre om en mann som bare drømmer om større campingvogn, ser de for seg et mislykka liv, de ser for seg en fyr som heller burde ha søkt eventyrlige opplevelser i Beverly Hills med kokain, callgirls og karrierekos.

Derfor er «About Schmidt» en syk film. 2002.

Falling down

TV2 Livsstil 23.35

falling down

Michael Douglas snakker ut med kona Barbara Hershey.

terning 5 liten Denne filmen blir såkalt mer aktuell for hvert år. Michael Douglas spiller en arbeidsløs fly-ingeniør som plutselig gjør opprør mot det politiske korrekte, nedslarva USA midt på motorveien, går fra bilen sin på vei hjem til sin fraskilte kone og sin datters fødselsdag. På veien utvikler han seg til en tungt bevæpnet hevner på vegne av det hvite borgerskapet som har sett alle verdiene sine bli ødelagt. Et sterkt og provoserende komediedrama med glimrende Douglas i hovedrollen. Robert Duvall er politimann, Barbara Hershey og Tuesday Weld hustruer. Joel Schumacher regisserte i 1993. 1 time, 55 minutter.

Mega Shark vs. Mecha Shark

Max 21.00

megashark vs mechashark

Haimøte på grunt vann.

terning 3 liten De sære hai-filmene har en litt langvarig sesong, etter at «Sharknado» åpnet for en odontologisk utagerende tulleskrekk-genre. Mega Shark truer menneskeheten, så amerikanske myndigheter må sette inn robotkjemperen Mecha Shark. Filmen er dårlig likt, og for akkurat denne filmen, er det et godt tegn. 2014.

Trollmannens læregutt

Max 00.50

trollmannens læregutt

Nicolas Cage og Jay Baruchel er som laga for hverandre.

terning 5 liten Ingen kan spille trollmann som Nicolas Cage. Gi ham et vilt og genialt hippiehår og la ham få spille på utsida av den plagsomme realismen – og der har du en Cage som er like god som ny. Skeiv i mimikken, jålete bekymra som en klimaforkjemper, eksplosiv og autoritær og vanvittig flott.

Nicolas Cage var det fjerneste vi kom fra influensa denne julen. Han hadde en testosteron-utfoldelse som antakelig kan kurere sykdommer du aldri har hørt om og ikke aner virkningen av.

I «Trollmannens læregutt» spiller han mot den nye tids minst sannsynlige ungdomshelt. Jay Baruchel er en malerisk avlang kanadier på 28 år. Han kom inn i «She’s out of my league» som en slags sosialdemokratisk valgkampsak: Denne mannen er et idol sjøl om han likner uoppdaga gnager, for han har en indre mangel på sammenheng som til slutt vil slite ut kvinner slik at de overgir seg til morsinstinktet. Men Baruchel vant både dama og filmen, for han har det særegne vi kaller absolutt og urolig tilstedeværelse.

I «Trollmannens læregutt» hyres han av Cage som lærling i en eldgammel familiebedrift som enkelt sagt bare skal forsøke å hindre at Alfred Molina overtar verdensherredømme i New York. Han og Cage spiller begge på den risikable yttersida av tirsdag formiddag, og de står til hverandre som tivoli og sukkerspinn. «Trollmannens læregutt» er ikke bare en visuelt oppstasa film, den er spennende og romantisk og hvis det fremdeles var jul, ville jeg ha foreslått at dere kjøpte den til noen. 2010.

Sister Act

FEM 21.30

terning 4 liten Komedie med Whoopi Goldberg, en populær film på tross av at den både er ganske enkel og forutsigbar. Goldberg er en nattklubb-sangerinne og gangsterbrur som søker tilflukt som nonne i et kloster og snur det tradisjonelle klosterlivet på hodet med sin livlighet. 1992. 1 time, 36 minutter.

Gone missing

TV6 22.30

terning 3 liten To jenter forsvinner i vårferien, og mødrene drar for å lete mens de utvikler en slags erkjennelse av at forskjellige oppdragelsesmetoder kan ha spilt inn. Daphne Zuniga spiller mamma denne gang. 2013.

The host

TCM 21.00

host, the

Sør-koreanerne rømmer fortvilet. Nei, det er ikke Kim Jong Un denne gang.

terning 6 liten Monsterdrama er kanskje ikke en ny genre hvis man tenker seg nøye om, men«The host» er ihvertfall den mest oppsiktsvekkende og originale skrekken i dette tiåret.

Sør-koreaneren Joon-ho Bong danser og vrir fram en film som gjør at man måper ofte i løpet av to timer, og denne litt sløve formen for anerkjennelse oppstår ikke på grunn av storslagne spesialeffekter. «Gwoemul» har en dramatisk, patosfylt folkenærhet som sitter som kleppkrok i magen. Monsteret er en slags klatrende basilisk av alien-opprinnelse, og på et nesten metafysisk eller metaforisk vis er den øgleaktige kjøtt-eteren blitt et melankolsk ikon eller en klovn. Du føler altfor sterkt at den representerer noe spesielt, og det er seoul i havet å finne helt ut av hva det er.

Folka i fortellingen er skjønne hinsides en tabloid beskrivelse. Bestefar til skolejenta Hyun-seo driver en merkelig blanding av uterestaurant og kiosk langs Han-elva sammen med den litt enkle sønnen sin, som også er alenefar til Hyun-seo. En tid etter at amerikanerne har sluppet ut de formale dehydene sine i elva, kommer et monster svømmende. Det låter kjent, og du har aldri sett maken, for den nifse begivenheten er skildret som en slags folkefest i en Kaurismäki-film, og i et mylder av irrasjonelle reaksjoner oppstår en skakende familiekatastrofe. Egentlig bør dere ikke vite mer.

Resten av filmen er en merkelig, poetisk og rå helteskildring av familien Parks kamp mot udyret – samtidig som filmen skildrer med nesten farseaktig fandenivoldskhet hvor idiotiske sivilisasjoner blir når de trues. Virologene svermer svimete. Soldater og politifolk gjennomgår en tragikomisk idiotisering før de borer i den ulykkelige nuddelkokkens kranium for å finne opphavet til all ulykke.

Men sterkere enn satiren er det etsende komi-dramaet. En utålmodig studentbror, den magre og triste bueskyttersken, den lille tyven, den sjokkerte faren da han oppdager at sønnen faktisk ikke kan telle patroner. For noen ansikter. For noen skuespillere. Og for en drivende historie med alle sine overraskende utflukter og logiske innfall. For en macho-femi følsomhet. For et filmland! 2006.

Torsdag 23.6.– Den beste slavefilmen jeg noensinne har sett

 

Django Unchained

Viasat4 21.30

terning 6 liten Det er St. Hans-aften da folk kommer sammen og brenner bål fordi sommere er så kalde i Norge at utendørs forelskelser er det samme som frostskader. Jeg minnes en Hammarlund-tegning av to som sto i den lyse sommernatt og kikket på naturen. Hun: – Hører du sirissene? Han: – Det er glidelåser. Dette er den St. Hans-aften da engelskmenn skal befri seg fra slaveriet under Tyskland, så ved en helt åpenbar tilfeldighet viser Viasat4 den beste slavefilmen jeg noensinne har sett. Den er selvfølgelig laget av Tarantino, og den antyder på en ekstremt velforma og slu måte hvor sinte folk blir av slaveri. Fintenkerne er bekymra nå. De sier at anti-elitismen har ført til ukontrollert populisme. Men ikke en gang de dårlig utdanna liker å være slaver.

django unchained

Jamie Foxx i en helt utrolig velgjørende rolle.

Til filmen.

Da jeg så om igjen Tarantinos formfullendte historie om en mannlig tysk Mor Teresa og slaven han gjør til en westernsuper-opprørshelt, hadde jeg munnen igjen. Første gang så jeg filmen på svært lerret, og jeg måpte så imponert at man kunne ha fora med meg un Royale uten at jeg hadde oppdaget det. På TV blir filmen tydeligere. Den tilstreba rå, ufine syttitalls-fotograferinga er en del av rottekongen Quentins sære arbeiderklasse-romantikk. Det skal se ut som bakgate-kino eller slitt VHS. Noen ganger har han overdrevet det der, som når fulle menn forteller om mor si. Men i «Django unchained» er det uperfekte en behagelig del av indignasjonen.

Fordelen ved å ha munnen igjen er at hjernen ikke ligger i trekk. Jeg oppdaget det alle de andre visste, at «Django unchained» er en henrykt, men illsint tivolitur gjennom den klassiske rasismen som skapte de ufrivillig forente amerikanske statene.

Jeg tror jeg nevnte Roy Harper i kino-anmeldelsen. I sin fantastiske sang «I hate the white man» postulerer han:

«While outside in the whitewash

Where the guns are always, always right

A shooting star has summoned

Its dark angel from his night».

Jamie Foxx spiller en slik Dark Angel. Han starter filmen som en nesten lydløs lenkeslave som blir befridd av Christoph Waltz. Mot slutten er han en uovervinnelig, veltalende Robin Hood som nyter det når den perverse hvite drømmen Candyland flammer mot svart nattehimmel. OK. Det var kanskje å røpe det alle vet, men likevel: Tarantino har laget en film om undertrykkelse og opprør. Samtidig med at alle hans landsmenn vier sin rutine-action til kampen mot terroristene, lovpriser han en terrorist. Katarsis-scenene i slutten er som action-showdown fra innsida av Perleporten, og når varemerke-estetikken blomstrer med blodsprut som konkurrerer med islandske naturfenomener, da kjenner du det i vigilante-atavismene dine. Det er blodhevn-romantikk, og det er så infamt vittig laga at du oppdager det ikke en gang.

Filmen er en humørfylt indignasjonsparade om rasismens forferdelige fravær av fornuft, ikke bare medlidenet, men vanlig folkevett. Fortellingen om de kunnskapsløse rasistene minner oss på at grusomhet er idiotisk, akkurat som sentimentalitet er det fordi sentimentaliteten er grusomhetens hjelper og uthuler og latterliggjør både rettferdighet og medfølelse. Fornuft tilsier at du behandler folk fint og realistisk. Empati er ikke luksus, men pragmatikk.

Candyland er symbolet på rotråtne overklasse-konstruksjoner som er nødt til å falle. Makt fører til Berlusconi-aktig adferd, anledning uten motforestillinger fører til perversiteter, undertrykkelse og grusomhet fører til hat. Det betyr at silkejævlene før eller siden ryker.

«Du kan ikke ødelegge Candyland», skriker den skuddsåra Samuel L. Jackson da Django fullfører sin gjerning som Herrens engel. «Det vil alltid finnes et Candyland!»

Bang.

«And where the crazy whiteman

And his teargas happiness

Lies dead and long since buried

By his own fantastic mess.»

Så det er på en måte en politisk-filosofisk spøk, dette her. Rollene er fantastiske, som figurer i lignelser, ikke realistiske, men gjenkjennelige. Christoph Waltz spiller akutt-jussens oppsøkende bøddel med en nesten religiøs sjøltillit, en bibelhistorisk trygghet. Han er fantastisk. Og Jamie Foxx vokser som en nyvanna løvetann, skinnende flott og frisk.

«Django unchained» er skriket med det rare i. En voksen Tarantino. 2012.

Ali

NRK3 23.00

ali-2

Black Messias? Egentlig bare Will Smith som Muhammed Ali.

terning 3 liten Ingen førte til mer gruff enn Ali, men filmen om ham er finsligere enn den iranske utgaven av Skomakergata.

Bildefortellingen om USAs afroamerikanske bokser-ikon er en sær, underfortalt godnatt-ting og sniker seg rundt de gode poengene som en humanetisk religionslærer i kristelig folkehøyskole. «Ali» tør ikke røpe hva den egentlig handler om. Her er ingen forsøk på å analysere den verdenshistoriske stormannsgalskapen, ingen klare påstander om hvordan det muslimske brorskapet utnyttet Cassius, ingen egentlige fortellinger om Muhammed og Damene. En Vatikan-finansiert Jesus-film ville antakelig vært modigere enn Michael Manns lett-religiøse bildebokserportrett.

Will Smith er en enkel eks-rapper og en dedikert narsissist. Han spiller den utagerende nevekjemperen med omtrent samme uttrykksmidler som da han var den ferske prinsen fra Bel-Air, men med intelligentere smil og mye mindre ører. Besatt blir han aldri. Smiths framstilling av Muhammed er like karismatisk som en Toyota-grill. Ikke engang den beryktede stirringa får han til.

Dette ble Smith Oscar-nominert for.

«Ali» er to timer og tretti minutter afroamerikansk legende som smiskegrøt. Filmen forteller med folkeakademiets omstendelighet, som om Mann forsøker å få en fornminne-pris. Formen er lidenskapsløst anekdotisk. Den ene tvilsomme figuren etter den andre paraderer over bred skjerm uten å bli fornærma av noe. Alt i Muhammed Alis karriere var skandaler, men det syns sannelig ikke i filmen. Hvis Valgerd Svarstad Hauglands liv noensinne skal filmes, bør Michael Mann hentes til Norge, for han er i stand til å få de pussigste særheter til å likne bruksanvisninger.

«Ali» starter da Cassius Clay er voksen og skal bokse mot Sonny Liston. Det er bra. Alt som foregår i ringen, er flytende, flott bildeskildret. Dessuten har filmen en suveren overraskelse. Jon Voight spiller sportsjournalist med en tupé og et formildet konfeksjonsfjes som gjør ham ugjenkjennelig. Jeg tror ikke det har skjedd mer drastisk kamuflasje av en skuespiller siden Helena Bonham Carter spilte i «Apeplaneten». 2001.

Speed

Viasat4 02.30

speed-2

Keanu Reeves med flammer bak. Stilig klisjé.

terning 5 liten Kveldens arkeologi: 1994 er så lenge siden av det allerede lukter formalin, men Bullock-thrilleren «Speed» er nok ennå nytbar.

Aftenbladet skrev ekstatisk den 22. februar i 1995 da spenninga kom på VHS:

«Litle-Buddha Keanu Reeves smetter så uventet inn og ut av genrene som røyskatt i steinur, og før noen visste ordet av det, var den håpløse, jentepene guttungen blitt en slags G.I. Joe, et mannfolk-leketøy for alle de mest useriøse dyrkerne av kortsinte bevegelses-eventyr. Sjøl om handlingen i filmen er brutal nok til å lokke ubefesta femåringer til å kapre Randaberg-bussen på vei hjem fra barnehagen, er den ikke kynisk eller rå.

Keanu Reeves er til stede i filmen med en slags svigermoravstøtende taper-fjernhet som også preger menn som alltid forsover seg og derfor må late som om de er et annet sted mens de strever med å få igjen fokuseringsevnen.

Når man ser «Speed» om igjen, blir det også tydelig hva den nabojente-pene smile-dama Sandra Bullock utretter med denne filmen. Hun kjører buss over åtti mens Reeves bekymrer seg, og ansiktet hennes er lykkelig og fortvila oppspilt og nedspilt på den vidunderlig naive måten som du husker fra den gang du kjente noen helt uskyldige jenter som ikke hadde kommet lenger i utviklingen enn at de reagerte instinktivt og reint på alt som skjedde, og ikke ett øyeblikk snudde seg for å sjekke om noen så at de hadde den gule genseren på i dag. Piker ble sånt kalt. Bullock er på en måte det beste som fins på den andre sida av Sharon Stone, og i ei tid da dyrkinga av småperve jenter er blitt så tydelig at til og med Dagbladet oppdaget det etter fire år, blir Sandra Bullock et uunngåelig, befriende kontrapunktisk skolelags-alternativ for alle som ikke ønsker å få massasje med barberblad, men kunne tenke seg å sitte tjue minutter i hammock en og lytte til naboens gravemaskin sammen med noen. Bullock tilfører «Speed» en avslappet, oppstemt friskhet som er halve filmen. Bare forestill dere at Madonna hadde denne rollen. Rett i dass! Om noen skulle lure på det: «Speed» er like spennende andre gangen du ser den, sjøl om handlingen er kjent.» 1994.

Smokingen

Max 21.30

terning 4 liten Som vanlig starter Jackie Chan som en alminnelig gråværssliter. Som vanlig er han imponert av anakronistiske Elisabeth Arden-damer med passbåtoverflater. Men den kinesiske drosjesjåføren er en rå kjører i bytrafikken, og derfor får han jobb for filmens James Bond og overtar hans smoking. Sammen med det overraskende myggvesenet Jennifer Love Hewitt etterforsker han firmaet som forsøker oppnå verdensherredømme med flaskevann. 2002.

Thesis

TCM 21.00

thesis

Ana Torrent ser video.

terning 4 liten TCM overrasker med spennende valg. Her kommer en spansk skrekkfilm som jeg aldri har sett, men jeg tror den kan bli bra. Alejandro Amenabar, som både skrev «The others» og «Abre los ojos» har regissert en historie om ei dame som skriver oppgave om vold og oppdager en snuff-video der jente blir torturert i hjel. Og hun var antakelig student ved samme universitet som oppgave-dama. Ana Torrent i hovedrollen. 1996.

The babysitters

TCM 23.00

babysitters, the birkell

Lauren Bikell. Skeptisk til yrkresvalg?

terning 3 liten Ukjent amerikansk drama om ei jente som starter med barnevakt-tjeneste, men etter å ta tulla med en kunde forvandler hun den til en call girl-ring. Ukjente folk, og Lauren Birkell i hovedrolle. 2007.

Onsdag 22.6.– Feiring av nittitallet på en håpløs onsdag

 

Livets lyse side

Netflix

terning 5 liten En håpløs onsdag. En onsdag som man burde bære ut på gårdsplassen, droppe i brønnen og siden gi et perfid mellomnavn, som Skitskritt. Normalkanalene har en av disse onde dagene sine, men jeg vet råd. Det finnes noe undervurdert som kalles nittitallet. Det var ironiens tiår, da også mennesker med overspent innlevelse kunne oppleve humoren og tvisynet i eksistensens uforutsigbarhet. Det forsvant selvsagt, og så ble alle til føljetong-klovner uten humor og forstand, men det går an å drømme seg tilbake. Jeg plukker noen filmer på Netflix. De er ikke ironiske, men de gjenopplever tida.

Til filmen.

livets lyse side

Sørgelige Helen Hunt serverer den arrogante forfatteren.

I 1997 var det sånn: Jack Nicholson er samtidas satyr. Han har beslaglagt alle de tvilsomme egenskapene hos menn som kvinner elsker å aldri holde rundt, men er blitt opplært til at de bør beundre. Og fordi mannen opptrer i elskverdige fiksjoner, funker han som erotisk kjæledyr og tilårskommen Lønneberget-lømmel for en hel generasjon av identitetssøkende seksual-nevrotikere.

I «As good as it gets» er Nicholson best når han er ufyselig. Det er hva man skal lære av denne filmen. Det er noe befriende ved oppriktig misantropi. Det funker, det er troverdig. Filmen forteller ellers en søt historie om omsorg og menneskelig-gjøring da den kyniske inne-forfatteren treffer fattig serveringsdame med sykt barn og en melankolsk homofil. Sjelden er en film så velspilt som dette. Alle liker den. 1997. 2 timer, 15 minutter.

Arachnophobia

Netflix

arachnophobia

Ser du edderkoppen på Jeff Daniels? Antakelig ikke.

terning 5 liten Juni er edderkoppenes tid. De kommer til å være overalt. Dette er en av de kuleste spiderfilmene.

Dersom du er redd for edderkopper, bør du kanskje ikke se denne infame skrekk-komedien. Dersom du ikke er redd for edderkopper, vil du kanskje ikke ha så stort utbytte av selve filmen, men likevel kan du se filmen for å høre på når alle de spindelvevs-hysterikerne som ikke fulgte mitt råd, hyler og stønner og skriker og slår. Det kan komme til å bli en atonal vokalkonsert for trauma-dyrkende selvpinere. «Arachnophobia» vil for halvdelen av befolkningen være tiårets fæleste fristelse, en nesten to timers oppsamling av ekle udyrligheter som vil sette dem i uvanlig god stemning.

Jeg vet ikke riktig om det er fordi filmen er så god. Den lunter liksom av gårde på en godmodig måte, tilbakeholden med spesialeffekter, menneskevennlig fri for avhogde hoder og nyoppståtte dauinger. Sånt trenger man antakelig ikke når edderkoppene kommer, for de er lumske og freudianske og har så mange hårete stankelbein at det ser ut som barkøen på ei spansk badestrand.

Frank Marshall var i mange år producer for Steven Spielberg, og dette var regidebuten hans. Håndlaget er ikke akkurat artistisk, men han gjennomfører historien sin med en nøysom småborgers trygge grep om håndboka. Jeff Daniels er en perfekt storbylege på landet, den veltilpassede familiens hans tilhører skrekkfilmenes førstedivisjon og utkant-California gjødsler landskapet med en gjenkjennelig kolleksjon av bygdetullinger som er perfekte for hageselskaper og brå moro-død.

Fra Venezuelas skoger importeres uforvarende en formeringskåt morder-edderkopp som blir pappa eller mamma til en tallrik gjeng angrepsvillige gift-kryp. De er lette å mislike, og det går ikke så lenge før du har følelsen av at de finnes overalt. Det er ille deilig, for det er med edderkopper som andre trivselstrusler at nærast er de når de er borte. 1990.

Den enestående Will Hunting

Netflix

good will hunting, the

Matt Damon og Ben Affleck var vanvittig unge.

terning 5 liten Slik oppsto Matt Damon og Ben Affleck.

Psykiatrien er på mange måter en forsømt vitenskap, kanskje av samme grunn som magien ble det etter at Norsk Tipping var etablert. Evnen til å helbrede de som blir virkelig svimle i livets tredemølle er kanskje en begavelse mer enn en profesjon. De som virkelig kunne hjelpe, motiverer antakelig Vålerenga.

«The good Will Hunting» er en trøste-oppvarming for de nakne nattekalde og en velsigna enkel film om å finne det legendariske skåret i gleden og kanskje lime det på plass. Robin Williams spiller terapeut slik han spilte lærer i «Dagen er din». Han er en slags psykolog-alv i utkanten av Hundremeterskogen, et varmende lite stykke pelsdyr med ufarlige, snille Brio-øyne. Matt Damon og Ben Affleck ble verdensberømte på det stilige lille manuskriptet om matematikk-geniet Will Hunting som oppdages av universitetsprofessor Stellan Skarsgård og settes inn i alv av ligninger uten at noen tar hensyn til guttens foruroliga sinn. Manusforfatterne spiller kamerater i en foreldreløs aggresjonsverden der gjengjeldelsen kommer før fornærmelsen, og Damon bruker sin overlegne kombinasjonsevne til å forlegne alle som forsøker å hjelpe ham. Han skulle være en uløselig knute, fordi han kombinerer den intellektuelles arroganse og sosialtaperens sårbarhet. Men ta-ta-ta-ta! Så kommer skadeskutte Robin.

Gus van Sant har laget en ukomplisert følefilm uten for mange fakter. Damon og Williams får utprøve hverandres svakheter som om resten av verden ikke finnes, som om de har venta på hverandre et sted på smertegrensen. Det er fint og rørende å se på. Det er oppmuntrende og nedroende og fantefikst i utformingen, samtidig som vi både lar oss imponere av Damons evner og uroe av hans forvirra kjærlighetsliv. Det kommer minst én god tårefilm i året, og denne fylte opp behovet i 1998. Folk vil føle at de skulle hatt tilgang til viljemannen Williams mens de venter i to måneders kø på psykolog-behandling. 1998.

Skrik

Netflix

skrik

Det gikk dårlig med Drew etter hvert.

terning 5 liten Wes Cravens neo-skrekk starter med at Drew Barrymore telefon-stalkes i heimen sin. Barrymore er i seg sjøl et ikon for trivialkultur, hun skremmes effektivt og dør. Dermed kommer Neve Campbell (var også med i «The craft») inn i bildet etter at alenefar har forlatt bygningen og reist til planeten Hilton. Hun funker glimrende i filmen.

Deretter TV-journalisten Courtney Cox, også hun kulturelt ikon for sin rolle i «Friends». I sagmuggen rundt disse hovedpersonene traver en rekke fine klisjeer, og særlig de ufølsomme high school-guttene tilfører filmen en fin, absurdistisk atmosfære av akutt amoral. Kevin Williamson skrev denne filmen, og han ble en slags guru for alle som ironiserte over verden ved å kryss-referere dens trivial-kulturelle høydepunkter. En stil oppsto. En egen form for ironi oppsto. Den ble aldri borte igjen. 1996. 1 time, 51 minutter.

Cop land

Netflix

cop land

Sylvester Stallone i en helt annerledes politirolle.

terning 5 liten Verdens beste politifilm-drama. Sylvester Stallone spiller den halvdøve, halvdøde Garrison-sheriffen slik du aldri hadde sett ham. Tjue kilo tyngre, defensiv i kroppen og kua av kolleger fra andre sida av Washington-brua.

Sjefen for etatens lille Eden spilles av Harvey Keitel. Han har grillmage og ufølsomme øyne, en mann som har drevet drømmen om småborgerlig trygghet så langt at den ramler sammen i korrupt kaos rundt ham.

Robert De Niro er intern etterforsker slik slangen solgte epler i Paradiset. Kaldt og utenforstående, en frende fra en annen dyreart.

Ray Liotta spiller den slitne, knarksvekka medløperen som det ennå er håp for, en kort-Joker som er slitt i kantene av for mange hender og for mange dele-runder. Men Jokere kan avgjøre når trumfen er spilt.

Michael Rapaport er den unge nevøen som uforvarende trøbler til situasjonen slik at det risikable samholdet risikerer å sprekke. Han er den forskremte lille hemmeligheten som det blir umulig å gjemme og umulig å glemme.

«Copland» er skrevet og filmet med utålmodigheten og intensiteten til en sint og pissetrengt forteller. Detaljene er skarpe og kvikke, historien gjengis logisk, levende og intelligent. Alt er perfekt, og etterpå har du i tillegg fornemmelsen av å vite mer om hvordan menneskers drømmer blir ødelagt og omgjort til mareritt. Suverent. 1997.

Ronin

Netflix

ronin

Robert De Niro skyter rundt hjørnene. Han kan alt.

terning 5 liten Dette er estetisert silke-action, og den kombinerer to at de snedigste tradisjonene i klassisk bevegelses-underholdning: Vold skal relateres til japanske myter, og biljakter skal fortrinnsvis foregå på Rivieraen.

Veteranen John Frankenheimers «Ronin» har èn viktig ting i tillegg: Robert De Niro spiller moderne samurai-kriger (muligens uten mester) med en tilstedeværenhets-intelligens som gjør at man får følelsen av å se sin første film. Når De Niro har den rette rollen, blir han virkeligere enn datoen og åndedrettet, samtidig som han er mystisk og manuelt enkel.

Åpningen av filmen er så bra at den gjør vondt. I en fargefotografering som higer etter forløsende fattigdom og asketisk svart hvitt kommer De Niro slepende gjennom dystre Paris-gater og ser ut som om han er på vei til Woody Allens «Skygger og tåke». Han går inn i en lysfattig nattekafé, han gjemmer en pistol, han setter opp en bakdør, han tar en drink, han veksler blikk, og plutselig er filmen i gang innenfor en postmoderne, under-eksaltert luksus-stemning der alt skal kunne skje. Det er noe kvasi-europeisk og pseudo-sivilisert over «Ronin», som om noen har oppdaget at actionkrim var en høytidelig ting som ikke burde eddiemurphiseres, og så feirer de gjensynet med skamløs stil-patos.

Åpningen av filmen holder fram. Den tilrettelegger betingelsene for at til og med en biljakt i Paris’ tabu-ramma veitunneller virker utsøkt, og den lager ei gullramme rundt de Niros presise og uutgrunnelige musketer-skikkelse.

I handlingen finnes det irer, russisk mafia, CIA og andre uverdige action-fenomener som man skulle tro ville virke parodiske uansett hvor de forekom. Men Frankenheimers nostalgiske supertreff hever seg over alle smålige hensyn og bekrefter det vi egentlig vet om verden: Regler er for de dumme og ubehjelpelige. De flinke kan gjøre hva de vil. La oss tilegne den dama med fingeren, Anja Andersen, idrettshistoriens stiligste utøver. 1998.

Slipp Willy free

Netflix

free willy

James Jason Richter har funnet en fanga kamerat.

terning 5 liten Denne er med fordi den er totalt uten ironi, og fordi den overrasket og utmanøvrerte de ironiske ved å være enkel og rørende sjøl om den handla o0m en spekkhogger som det var synd på. Jason James Richter er i dårlig humør, men gutten er god som ensomt fosterbarn som blir venner med den fangede spekkhoggeren Willy og syns han ikke skal leve i basseng. Lori Petty spiller kjekk jente, Michael Madsen er fosterfar og Michael Ironside skurk i en enkel, søt barnefilm som er både vellaget og underholdende. 1993. 1 time, 52 minutter.

Speed 2: Cruise control

Viasat4 21.30

speed 2 cruise control

Sandra Bullock i dårlig selskap på sjøen.

terning 3 liten For all del. Denne er ikke med i lista, men den vises altså på Viasat4. Sandra Bullock er på sambo-reise med den nye kjæresten Jason Patric, og han er så mann at han ville kasta seg i Niagara for å redde det lamme barnets envinga gresshoppe hvis bare kjæresten så på. Willem Dafoe spiller en uappetitlig Gollum-skurk med grisete flir og kybernetiske golfkøller, og verken mannen eller motivene hans er tilstrekkelig interessante til at mannskap og gjester skal bli våte på føttene. Men det blir de. Helt opp. Dum repetisjons-action. 1997. 1 time, 55 minutter.

Tirsdag 21.6.–En dag til å oppsøke fortidas lune uskyld

 

Speed

Viasat4 21.30

terning 5 liten Sommeren har sin egen logikk, og det har aldri vært meningen at vi skulle skjønne noe av den. I Frankrike leder Wales en av EM-gruppene, i USA foretrekker halvdelen av befolkningen en presidentkandidat som ville blitt arrestert for generelt verbalhat i Norge og på forsida av Aftenbladet, som er en avis i den stolte nedbørsbyen Stavanger, står det at regnet skal bli borte etter at det faktisk bare regna en eneste dag. Dette er en relevant innledning, for det vil ikke være rart om folk etter hvert bare vender blikkene bakover og barn som ble født etter 2000 lengter etter det som var. Så jeg fant «Speed». Den handler faktisk om en buss.

Men til filmen.

speed

Uskyldens to vignett-mennesker: Sandra Bullock og Keanu Reeves.

Kveldens arkeologi: 1994 er så lenge siden av det allerede lukter formalin, men Bullock-thrilleren «Speed» er nok ennå nytbar.

Aftenbladet skrev ekstatisk den 22. februar i 1995 da spenninga kom på VHS:

«Litle-Buddha Keanu Reeves smetter så uventet inn og ut av genrene som røyskatt i steinur, og før noen visste ordet av det, var den håpløse, jentepene guttungen blitt en slags G.I. Joe, et mannfolk-leketøy for alle de mest useriøse dyrkerne av kortsinte bevegelses-eventyr. Sjøl om handlingen i filmen er brutal nok til å lokke ubefesta femåringer til å kapre Randaberg-bussen på vei hjem fra barnehagen, er den ikke kynisk eller rå.

Keanu Reeves er til stede i filmen med en slags svigermoravstøtende taper-fjernhet som også preger menn som alltid forsover seg og derfor må late som om de er et annet sted mens de strever med å få igjen fokuseringsevnen.

Når man ser «Speed» om igjen, blir det også tydelig hva den nabojente-pene smile-dama Sandra Bullock utretter med denne filmen. Hun kjører buss over åtti mens Reeves bekymrer seg, og ansiktet hennes er lykkelig og fortvila oppspilt og nedspilt på den vidunderlig naive måten som du husker fra den gang du kjente noen helt uskyldige jenter som ikke hadde kommet lenger i utviklingen enn at de reagerte instinktivt og reint på alt som skjedde, og ikke ett øyeblikk snudde seg for å sjekke om noen så at de hadde den gule genseren på i dag. Piker ble sånt kalt. Bullock er på en måte det beste som finnes på den andre sida av Sharon Stone, og i ei tid da dyrkinga av småperve jenter er blitt så tydelig at til og med Dagbladet oppdaget det etter fire år, blir Sandra Bullock et uunngåelig, befriende kontrapunktisk skolelags-alternativ for alle som ikke ønsker å få massasje med barberblad, men kunne tenke seg å sitte tjue minutter i hammock en og lytte til naboens gravemaskin sammen med noen. Bullock tilfører «Speed» en avslappet, oppstemt friskhet som er halve filmen. Bare forestill dere at Madonna hadde denne rollen. Rett i dass! Om noen skulle lure på det: «Speed» er like spennende andre gangen du ser den, sjøl om handlingen er kjent.»

Sånn opplevdes altså verden den gang. Nå skal vi helst ikke si noe om verden i det hele tatt. 1995.

Fair game

NRK3 23.45

fair game 2010

Naomi Watts og Sean Penn er blitt urettferdig behandla.

terning 4 liten Fra resirkulasjons-trommelen: Amerikanere er spesialister på medlidenhet, det er liksom det de lever for. Og i denne filmen angår medlidenhet en kvinnelig CIA-er som blir røpet. Filmen har en såkalt autentisk historie, og så vidt jeg har skjønt, er den en saksframstilling fra de som ble dårlig behandla. Det er OK. Følsomme framstillinger av egne følelser av urettferdighet er også et amerikansk spesialområde. Sean Penn spiller en journalist som skriver kritisk om Bush-administrasjonen. Naomi Watts er kona hans, og det er hun som blir røpet av Bush og de. I det virkelige liv heter hun Valerie Plame og har skrevet bok om at hun ble forrådt av regjeringen. Også mannen Joseph Wilson har skrevet bok om at kona ble forrådt. Og dette er det altså blitt film av. Den er antakelig subjektiv og ubalansert. Amerikanere er spesialister på subjektiv og ubalansert. 2010.

Grace of Monaco

TV6 03.05

grace av monaco

Nicole Kidman er fanget av fyrsten.

terning 4 liten Det har sine fordeler å leve her nede i lyngen som filmkritikkens varg i veum. Hvis jeg nå hadde jobbet i Aftenbladet, ville jeg ikke kunne skrive at jeg syns «Grace av Monaco» var en behagelig film. Helt på trynet, men til å synke ned i, som avfeldige tantesofaer med slakke fjærer og lav beinføring. Jeg måtte ha tenkt på ryet til Oftedal-familien, på leserbreva fra Reilstad, på Thomsen-familien og Kielland-støtta og den uerstattelige felles-seriøsiteten som skikkelige mennesker opplever.

Det skal jeg ikke gjøre nå. Nicole Kidman er en ferskenfruktig Riviera-engel i så vakker kystbelysning at den kan konkurrere med skjønnheten i amerikansk basseng-porno på syttitallet, og med en sær og uvederheftig eventyrhistorie for de som trodde de hadde skjønt feminismens rekkevidde.

«Grace av Monaco» er overraskende. Den har ingen gode scener, og den har i hvert fall ikke én eneste bra replikk, den har ikke tanker eller troverdighet, men det hadde ikke «Shrek» heller, og den klarte virkelig å skildre monarkiets utfordringer fra innsiden.

Kidman ser ikke ut som Grace Kelly, men hun er zen-versjonen. Hvis man kjenner godt etter, finnes det en slags buddhistisk tilstedeværelses-poesi i australierinnens emballerte skikkelse. Hun ser ut som om hun egentlig driver og blir til en løvetann, men så er hun dessverre fyrstinne i verdens minste og latterligste monarki, og der går kortstokkens forskjellige notabiliteter rundt og formaner voksne folk med «ikke ta på tissen din før etter solnedgang» og «hvis du bøyer deg, kan alle se at du er tjukk i rævva». Det heter etikette.

Vi møter Kelly noen år etter hun har gifta seg med den dritkjedelige lille whisky-regenten Rainier. Hun har rukket å få to barn som ser ut som søsknene til Damien, og hun vimser rundt i kasino-kongedømmet mens du kan høre den stille hvisken fra stiva underskjørt eller tyritørre strømpebukser.

Så kommer Hitch. Alfred Den Store vil ha Grace til å spille frigid kleptoman i «Marnie», og dermed våkner villdyret i alve-vesenet, og hun setter alt inn på at fyrstinnen av Monaco skal ut i arbeidslivet igjen. Det er filmens første feministiske øyeblikk. Rainier ser stadig ut som om han kommer til å sovne før lunsj, men han skvetter litt da kona vil tilbake til Hollywood. Og hele på stas-styrken er i mot. Også Gud er på monarkiets side, for han sørger for at Monaco blir truet av Frankrike og De Gaulle, som vil gjøre invasjon og innføre skatt hos minimoyene. Dermed har Rainier problemer nok, og Kidman snakker om skilsmisse med import-presten Frank Langella, som spiller enten esel eller Timmi Gresshoppe i dette dramaet.

Etter det kommer det andre feministiske prosjektet. Du skal gjøre jobben din. Men du skal gjøre den jobben du har akkurat nå, ikke den du hadde i 1954. Slik Rocky trente kondis skal du trene deg opp til å bli verdens stiligste fyrstinne-kjerring, og folk kommer til å slikke tennisgrusen der du har servet.

Hvordan vil det gå med Fiona? Vel, det vet vi jo egentlig. Hun kjører seg i hjel som 52-åring. Men filmens fortelling om fyrstinnen og politikken er egentlig ikke helt til å stole på, så her kunne Grace godt ha gifta seg med Henry Miller, men det gjør hun ikke.

Det er ingen gode scener i «Grace av Monaco». Men det finnes et personlighets-behag, og det heter Nicole Kidman. Man lener seg inntil hennes beinete fravær av mjukhet og nyter at historien mangler både aggressivitet og vanlig forstand. Jeg tror helt ærlig at mange kommer til å føle seg vel med denne filmen, sjøl om de ikke skjønner så mye. Sødme er en kvalitet. Søvnighet kan føles som champagne-ro en lun formiddag på Sola flyplass. Filmen om Grace har eskapismens uutgrunnelige kvaliteter, så gi den en sjanse. 2014.

Frozen river

TCM 21.00

frozen river

Melissa Leo og Misty Upham smugler folk.

terning 4 liten Beklagelig ukjent krimdrama. To enslige mødre på landsbygda – en rosa og en indianer – unngår fattigdom ved at de smugler illegale immigranter over den tilfrosne St. Lawrence River. Men en state tropper er ute etter dem. Melissa Leo, Misty Upham og Charlie McDermott. 2008.

Chopper

TCM 22.35

chopper

Eric Bana spiller en mann som til og med er rar i Australia.

terning 3 liten Eric Bana i en australsk dramathriller om en fyre som forsøker å bli en legendarisk forbryter, men det er han egentlig for klønete til. Baserer seg på livet til en autentisk fyr. 2000.