Månedlige arkiver: mai 2016

Tirsdag 31.5.– Så deilig å drite ut Google

 

The internship

Viasat4 21.30

terning 3 liten Det er ikke ofte jeg anbefaler filmer som har fått den sure treer-terningen, men det er den siste dagen i mai, og dessuten er «The internship» en slags satire. Humoren er ikke fryktelig slem, og ingen Google-ansatt skal trenge å gå til krenkelses-rensing etterpå. Men for oss pc-brukere og kanskje til og med Mac-folket hvis de klarer løsrive seg fra kattungebildene sine, er det en sann og følt velsignelse at noen driter ut Google. De gjør det riktignok bare litt, men litt er nok. Satiren er de beseiredes siste våpen. Når verden har slått deg, ranet deg og etterlatt deg på fortauet som en glemt damesykkel med ballongdekk, da kan du fremdeles tegne trend-tyrannene som rare dyr. Det skulle bare mangle.

Det er den siste dagen i mai, og jeg kommer til å savne den måneden.

Men til filmen.

internship1

Ja, hos Google er Owen Wilson og Vince Vaughn med på rumpeldunk.

Owen Wilson og Vince Vaughn er både sammen og hver for seg de siste årenes Eddie Murphy; de gir den samme håpløse frykten som ubehagelig nei-ikke-nå-igjen-skeining med slitte helårsdekk på julivarm asfalt, de er som Helan og Halvan-imitatorer på et tredjerangs tivoli. En treer-terning til en Wilson-Vaughn-komedie er egentlig et vennligsinna kjærtegn. Den reddende attraksjonen i denne filmen er Google.

De fleste vet at Google er en søkemotor og som folk bruker hvis de må svare på hva som er forskjellen på 2 ganger 2 eller hva de heter. Google er også et sjølopptatt Askepott-selskap der geek- og nerd-idealer er blitt virkeliggjort i en utopisk nåtid som kan tillate seg å være rar fordi Google aldri kan falle.

Den amerikanske mannen er det motsatte av Google. Den amerikanske mannen er en dementert gigant. I 2013 finnes ikke den stramme sjekkhefte-cowboyen Gordon Gekko. Den amerikanske mannen er en haleløs dinosaur som selger illusjoner i mørke utveier. Wilson og Vaughn spiller klokkeselgere som mister jobben og må finne noe nytt, de er på en måte urbefolkning i en tid da folk ser på mobilen for å sjekke klokkeslettet. Filmens tragiske fiksjon er at de får praktikant-stillinger hos Google sammen med en amerikansk intelligensia på under 21 år. I løpet av nesten to timer skal de bruke sin bikkje-kjute ubehjelpelighets-sjarm som kompensasjon for både ungdom, intelligens og kunnskap.

Filmfolka har fått bruke Google-bygningen til en handling som først holder hekkan med det eksentgriske (skal være eksentgrisk) cyber-tempelet og siden seifer seg ut av satiren og blir en trygg hyllest. Praktikantene ser ut som et frammøte til The Gathering, og alle har fargerike vindmølle-luer. Våre to venner svarer feil på alle spørsmål og tror at en bug i data-programmet er et skjult insekt.

Hvordan skal dette gå? Dere får se sjøl. Manuset komposterer seg. Møkk oppstår. Outsiderne bruker Flashdance-metaforen til selverkjennelse og prestasjonisme, og så klisser filmen av gårde med mye småsøt hygge og jabbete urimelighet.

Men jeg likte fire ting. Google er en kul og trivelig turist-attraksjon. Vince Vaughn får ikke kjæreste. De to førti-åringene blir stigmatiserte som åttitalls-oldiser uten X-men-kompetanse, og hvis du ser nøye etter, ser de faktisk både gamle og redde ut. Dessuten sier den unge sjefnerden i Google «nice» når datating stemmer, akkurat som Youtube-spilleren Addexio når noe stemmer i Minecraft Tekkit. Gud heter forresten ikke Google, han heter Youtube. Du-røret.

Every picture tells a story, don’t it. Til og med denne. Samtidig som det er et paradoks at nettopp Google faktisk er i ferd med å gjenoppfinne armbåndsuret.

Jeg er veldig uenig i at filmer med lap-dance på strippeklubb og samtaler om anal-sex skal ha sju års aldersgrense. Medietilsynet er også en middelaldrende dinosaur, og det vet ikke hvordan vi vil ha det. 2013.

Manolete

NRK3 00.40

manolete

Spanjoler har så gode rygger at de elsker i trapper. Her Adrien Brody og Penelope Cruz.

terning 3 liten Spansk drama om en autentisk tyrefekter som ifølge ryktene elsker den skjønne Lupe, og han gjør det tross motstand fra venner og familie og til og med den fascistiske diktatoren Franco. Det er skrevet voldsomme ting om filmen, men den handler egentlig bare om en mann som slåss med kuer. Adrien Brody og Penelope Cruz. 2008.

Vittnet måste tystas – Blow out

Svensk TV1 23.25

blow out

John Travolta får høre noe på spolebåndet sitt.

terning 5 liten For denne gamle perla besøker vi gjerne svensk TV. Tittelen til Brian De Palmas thriller henspiller på Antonionis «Blow-up» fra sekstitallet. John Travolta spiller en lydmann som fanger opp et mord på teipen og setter i gang sin egen etterforskning. Spennende, underholdende og morsom, men mørk thriller-underholdning. Nancy Allen og John Lithgow i andre roller. 1981. 1 time, 47 minutter.

Adam’s rib

TCM 21.00

adams rib

Spencer Tracy og Katharine Hepburn er gift.

terning 5 liten Katharine Hepburn og Spencer Tracy i en nydelig komedie av George Cukor, laget i 1949. De to er advokater som og gifte, og de slåss på hver sin side i en mordsak. Stilig om kjønnsroller den gang. 1 time, 40 minutter. Svart hvitt.

The postman always rings twice

TCM 22.40

postman always rings twice, the

Dette funka som flørtent fjes i 1981. Jack Nicholson med Jessica Lange.

terning 5 liten «The postman always rings twice» er filmet en rekke ganger, for den var i sin tid en skandale-hypa erotisk roman. Dette er en versjon fra 1946 med John Garfield og Lana Turner, og den er langt fra så erotisk som for eksempel den moderne med Jack Nicholson og Jessica Lange. Om en omstreifer som faller i lidenskap med kafevertens unge hustru og hjelper henne til å planlegge mord. 1 time, 50 minutter.

Mandag 30.5.– Emmerich har besøkt en alvorlig fortid

 

10.000 BC

Netflix

terning 4 liten Fortiden er en fantastisk den av tiden, for man kan bruke den som et tomt Norgesglass og fylle den med akkurat hva man vil. Historien blir brukt som et slags erkjennelsens kjøkkenredskap, eller som en støvsuger som brumler med seg allslags slagg og lagrer det i diger pose. Historien er hjelpeløst overlatt til oss, og vi er samvittighetsløse utbyttere som alle føler at akkurat historien viser at vi har rett. Sånn er det med historien. Den trenger å bli verna mot overgrep. Egentlig er historien verken det ene eller det andre, men noen tapte foreløpig og noen vant foreløpig, og ingen vet hvorfor eller hva vitsen var, men skolene gjenforteller en offisiell versjon som etter hvert blir til en slags tilbakeskuelses-religion og så vet alle hva som egentlig skjedde. På Netflix fant jeg en film om historien.

Så til filmen.

10 000 B.C.

Husker dere den religiøst sjåvinistiske barneskole-historien om Olav Den Hellige som knuste hedensk hellighet og så kom rotter ut? Her gjør Steven Strait noe liknende.

De svært konstruktive kan se «10.000 B.C.» om steinalderfolka et sted i Midtøsten som et Roland Emmerich-prosjekt for folk med særlig innsikt. Hvorfor i himmelens navn ville den feira tyskeren finne fram en halvkvasi panteisthistorie om fjernt fjellfolk som på grunn av vinter og annen elendighet havna i et underlig Egypt der pyramidene ble konstruert ved hjelp av teknikker fra det sunkne Atlantis – eller fordi Dänichen hadde stukket innom med Stargate-gjengen sin. «10.000 B.C.» er en gåtefull film. Det er ikke mulig å finne ut hvorfor den handler om det den handler om.

Vi starter hos yagha-folket som bor i et ekstremt høyfjell som minner om Himalaya, men det er det nok ikke. Seinere i filmen ser det ut som de har tenkt å dyrke mais, så helt borti steinura kan biotopen deres ikke være. Uansett. Også fjerne fjellfolk blir funnet av røvere. De reiser rundt og tar fanger, så helten D’Leh (det tyske ordet for helt baklengs) mister dama som han nettopp vant seg ved å snuble i hjel en mammut. Hun spilles av Camille Belle, mens den viktigste rollen er gitt til Steven Strait, en halvt italiensk nyorker som først og fremst er ballett-tynn og spinkel og antakelig ville blitt drept og spist av ekorn om han forsøkte å jakte dem. Dessuten er han nesten patologisk ukjent og en åpenbar grunn til ikke å ville se filmen.

Men Evolet vil han ha, siden han vant henne i uærlig kappestrid, og dessuten hadde han en heltepappa som ble borte og etterlot sønnen i en typisk NY-deprimert oppvekst i et stammesamfunn der Mor Epileptiker går rundt og spår i spasmer. Sammen med noen andre forfølger han de paramilitære røverne ned fra fjellene og til en ørken som minner om Nord-Afrika fordi den bebos av folk som vi kan se er afrikanere og som antakelig kunne ha valgt kaptein Langstrømpe til konge. I hvert fall hadde de et godt forhold til D’Lehs forsvunne pappa.

Yagha-gutten blir fører for en kombihær av afrikanske stammer, og uten egentlige våpen invaderer de et forsvarsdyktig Egypt, som blir rula av en merkelig skapning bak slør og noen patetiske prester. I Egypt bygger slaver pyramidene. Det må det bli slutt på.

Det fine ved filmen er verken skuespillerne eller handlinga, men en generøst voldsom natur. Det er tørt i ørkenen. Det er flott på fjellet. Dessuten fortelles historien med et fravær av humor og frodighet som gir en høytidelig fornemmelse av Dagsnytt 18. Folk som liker å forestille seg at menneskenes uvaska fortid var den stilige perioden da alle gikk rundt og så guder i mosen, vil ha en fin opplevelse av gjensyn. Det er fremdeles uforståelig hva Emmerich ville her. Han skrev «10.000» B.C.» sammen med Harald Kloser, en østerriksk komponist som laget musikken til «2012» og er Nirvana-fan. Han og Roland kan ha spist sære sopper sammen.

Filmen ble laga i 2008, og den ble aldri vist for pressen.

Bait

NRK3 21.30

bait

Haien angriper inne i kjøpesenteret. Kult.

terning 4 liten «Bait» er en australsk actionthriller med så ukjente folk at de ikke har hørt om Kim Kardashian eler hennes barn. Men dere vil se den for det. En tsunami treffer kysten i Queensland, og i stedet for å løpe til Arken, blir en gruppe mennesker innelåst i et oversvømt handlesenter. Det er selvsagt ille nok. Men så kommer en hvithai svømmende inn i den stengte butikken, og da blir det verre. Jeg kan ikke love «Sharknado»-scener, men det bør bli blodig. 2012.

Hushjelpen

NRK3 23.40

hushjelpen  Hanyo

Nifse familieforhold i Sør-Korea.

terning 4 liten Sør-koreanerne er ofte kule filmskapere. «Hanyo» handler om ei jente som blir hushjelp hos en litt dyster familie der kona er gravid og mannen drikker. Dette er en thriller, så mange utroskapsting skjer og sjalusi og sånn. 2010.

Parental guidance

TV6 21.30

parental guidance

Ånei huff, bestefar fikk vann på buksen sin. Patetisk med Billy Crystal og Bette Midler.

terning 3 liten I denne komedien spiller Billy Crystal og Bette Midler besteforeldre, en urimelighet som det antakelig burde finnes lover mot. Og ikke bare det. De har bortskjemte og utakknemlige barnebarn. Og ikke bare det. Fordi foreldrene på foreldres vis må reise bort, skal besteforeldrene passe barna, men de er ikke helt oppdaterte. Sukk. Besteforeldre-generasjonen i dag er de som var på Woodstock og tilbrakte ungdommen med å tilbe frihet og galskap og fri barneoppdragelse. Jeg bare nevner det. Dagens foreldre er Margrethe Munthe-kopier i forhold til besteforeldrene. Hopp over denne. 2012.

Splinter

TCM 21.00

splinter

Og så ble det skikkelig ekkelt i bensinstasjonen.

terning 3 liten Og så til TCMs nye, merkelige liv. Ut av ingenting kommer grøsseren «Splinter», som handler om et ungt par som blir innestengt med en fengselsfyr i fjern bensinstasjon og må forsøke å overleve et ekkelt uhyre som består av pigger og fliser. Ukjente folk. 2008.

Søndag 29.5.–Integreringssvak Russell Crowe på en gjenbruksdag

 

Et vakkert sinn

TV2 Livsstil 21.00

terning 5 liten Ingenting kan være hederligere på lang sikt og med tanke på konsekvensene enn å starte filmomtalene med et drama som heter «Et vakkert sinn». Stol på meg. Det finnes bare vakre sinn, men ikke alle er like funksjonelle. Denne søndagen kan vi glede oss over skjønnheten i at menneskene er mangfoldige som stjernene på det vi i en slags kosmisk analfabetisme kaller himmelen, og så integrerer vi ingen. Ikke i dag. La «Et vakkert sinn» være et slags kolon til den ærgjerrige tanken at folk må få lov til å forbli forskjellige. Kristne, antroposofer, teosofer, muslimer og Richard Gere. Kommunister, nazister, syklister, liberalister, idealister og Immanuel Kant. Men jeg kan ikke røpe hva som skjer med Russell Crowe, sjøl om alle vet det.

Men til filmen.

et vakkert sinn

Den mangfoldige Russell Crowe med kona Jennifer Connelly.

«A beautiful mind» er en fet pølse i grillsesongen. Men pølser er faktisk usjarmerende godt.

Det ville være dumt å underslå at starten er vanskelig. Russell Crowe drikker øl og er geni. Studentene er studentiske med andre studs.

Akkurat da du blir lei av ensformigheten og ønsker at tredje verdenskrig skal begynne, hopper filmen til Pentagon i 1953. Der treffer den nå statsansatte kodeknekkeren dama si. Jennifer Connelly siger manetseigt i Sweetmint-rød kjole og overrasker med en seksuell forkjærlighet for matematikere som kommer til å skape forvirring i Mensa.

Det bisarre forholdet blir du nervøs av, og usikkerhet er underholdende. Connelly holder i det hele tatt mye av filmen på plass mens Crowe finsnekrer på eksentrisiteten sin i en slags mumlende selektivitet.

Hele dette spillet er kompa av James Horners dommedags-musikk. Påtrengende instrumenter av flere tusen, av flere millioner slag ruller over filmen som et felttog mot Stalingrad.

Så kommer vrien, som er genial, og jeg skal ikke si noe om den. Det er det jeg ikke skal. Et vakkert sinn. 2001.

Dykket

NRK2 22.40

terning 4 liten Og NRK viste «Dykket» i går, så de viser «Dykket» i dag. En dag skal de vise «Dykket» fra klokka åtte om morgenen til klokka halv ti neste formiddag, mens TV2Nyhetene har en fire timers direktesending av en ku som står fast i melkemaskinen. OK. Men «Dykket». Som NRK3 viser. Ålreit norsk actionthriller fra 1989 om dykkere som går ned for å få løs en trål fra en rørledning og blir sittende fast i ei dykkerklokke. Engelskmannen Trisian de Vere Cole regisserte og fikk til en stilig, klaustrofobisk spenning som ikke minst støtter seg på spillet til Bjørn Sundquist. Eindride Eidsvold, Nils Ole Oftebro og Sverre Anker Ousdal i andre roller. Rundt 1 time, 30 minutter.

Taken 2

NRK3 21.25

taken 2

Liam Neeson bekymrer seg for Maggie Grace slik pappaer gjør.

terning 4 liten Noen viste også «Taken 2» i går, men jeg har glemt hvem. I en tid da kvinner mister pensjonspoeng hvis de klapper katten sin, er det befriende å se en thriller der hele kjernefamilien er med: Ekskona, den opprørske tenåringsdattera og en urimelig dominerende og detaljorientert pappa. Liam Neeson spiller gåtefull CIA-agent som drar til Istanbul sammen med Famke Janssen og det tilstrekkelig heva hvete-bakverket Maggie Grace.

I den forrige filmen ble Neeson uvenner med albaneren Rade Serbedzija og hans usiviliserte bande av genetisk uferdige statister som bare er håpløse. De ville ikke fått låne lighter i Kristiania. De ville ikke fått kjøpe ved i Estland. De ville ikke fått kirkeasyl på Smestad.

Den franske regissøren Olivier Megaton har velsigna dårlig tid, og det varer ikke lenge før eliten fra sosialismens fyrtårn i Europa fanger mammaen og pappaen, mens dattera må gå inn i skapet. Jentungen redder seg såpass at hun siden kan løpe over Istanbul-takene og sprenge granater som sonisk gps.

Filmen er kvikk og urimelig. Slagsmålene ser ut som illusjonistkunster, men spenningen holder fast helt til forvarselet om en «Taken 3» kommer. 2012.

We bought a zoo

TV3 18.45

we bought a zoo

Matt Damon og Scarlett Johansson skaffet seg dyrehage.

terning 4 liten Familiedrama fra 2011 med Scarlett Johansson og Matt Damon høres luksuriøst ut, og regien er da også ved Cameron Crowe, som i sin tid laga «Almost famous» og «Jerry Maguire». Handler om familie som har mistet mor, og når de skal kjøpe nytt hus finner de et med dyrepark i bakhagen, og den må de ta med seg. Det skjer ikke ofte, men det trenger ikke bety at det er irrelevant i en mangfoldig verden med flere unntak enn regler.

The secret life of Walter Mitty

TV3 21.00

walter mittys hemmelige liv

Ben Stiller med Sean Penn langt oppe i fjellet.

terning 3 liten Når dagdrømmeren Walter Mitty sitter skjeggete og annonsefint allværskledd der oppe på nestentoppen av Himalaya, og Sean Penn viser så mange troverdighetsrynker at XXL burde skrive en sang om ham, da forventer man at det skal skje noe spesielt. Det gjør det ikke, og fraværet av et skikkelig poeng er det som kjennetegner hele filmen.

«Walter Mittys hemmelige liv» er gammeldags småvittig, men på den underytende måten som antyder at den bare vil bli småviktig. Her er en teit, gammel historie som man godt kunne ha skrevet fram til en lysning i bruktbilhaugen av oppbrukte eksistensielle klisjeer, men den smuldrer og smuler det til. Appelsinkake i solnedgang, alminnelighet og sødme. En slags kapitulasjon.

Verden er full av folk som higer etter noe mer enn den daglige dosen med gjentatt liv. Det er litt patetisk, for vi er skapelsens mirakler, og den rutinerte misnøyen er som om Enhjørningen skulle ha sittet småfull på kafé og klaget over at den er noe så alminnelig som en hest med horn. I 1947 var en dagdrømmer en oppkvikkende ting, for virkeligheten hadde nettopp sluttet (annen verdenskrig ble oppheva i 1945), og det var såvidt folk hadde oppdaget radioen. I vår over-utviklende tid da livsinnhold kommer strømmende som en sukkerspinn-tsunami, måtte historien fått et poeng. Her er det plass til en slags erkjennelse av ett eller annet. Her var det plass til et poeng, men det kommer bare et slags Facebooks-paradoks: Hvis denne slutten får én million Likes, skal vi donere trebein til alle landmine-ofrene i Afrika.

Ben Stiller har regissert seg sjøl som Mitty, en mann som ble spilt i 1947 av Danny Kaye, og i James Thurbers novelle var han visst krimbok-redigerer. Stiller-Mitty dagdrømmer voldsomme superhelt-scener, for han er en uanselig negativbehandler i magasinet Life (som må ha vært en fantastisk spennende jobb, egentlig), han har korterma ikke-snakk-til-meg-kostyme, han er en så velbrukt klisjé at folk som har gått mye på kino, ville ha hilst på ham som en gammel venn om han sto i kassakøen på Madla Amfi.

Dette er den dagen bildet dør i USA, for Life Magazine blir lagt ned og erstatta av Life Online, som antakelig skal drives av den moderne Aftenposten-redaktøren og hans likesinnede digitalhoder. Mitty oppdager at han har rota bort det viktigste negativet (noe man laget fotografier av i Kodak-perioden) til fotografen Sean, som er en pussig Hemingway-mime. Knust av sin egen ubetydelighet og bildets ubegripelige forsvinning drar mannen ut av sin kontor-uniform. Det blir som når Superman kaster av seg Clark Kent-dressen og viser fram S-brystet: Plutselig er den lille bakroms-nissen en værbitt, skjeggete globetrotter som kaster seg i havet fra helikopter.

Nå er det sånn i vår tid at folk gjør mer fantastiske ting enn å bestige Mount Everest når de blir 62 år og førtidspensjonerer seg. I Norge tar rullestol-brukere seg opp i fjellet. Men OK. For Mitty er dette en slags gjenfødelse.

Grønland er et ødslig sted som virkelig trenger en klima-endring mer enn de trenger isbjørner. Island består av voldsom utendørs-romantikk, og de beste scenene er derfra.

Som røpet kommer dagdrømmeren til Himalaya. Der sitter Sean og stirrer på en katt. Det er da jeg savner et poeng: Det burde ha stått en McDonalds i fjellsida, det burde ha vært en sushi-bar der. Vi har vært over alt. Vi er blitt våte i håret. Eventyrlyst i 2013 ville være å finne igjen sin egen hverdag og gjøre en visjon av den. Omtrent. 2013.

My super ex-girlfriend

TV3 01.00

my super ex-girlfriend

Luke Wilson flyr med Uma Thurman. Ingen seteavgift. Alt gratis.

terning 2 liten Ja, jeg vet.

Det finnes én scene som antyder at dette kunne blitt en film. Uma Thurman hiver en levende hai etter Luke Wilson i sjette etasje. Hun treffer. Resten bommer så overraskende at «My super-ex girlfriend» kommer til å bringe menneskene tilbake til biblioteket.

Sjakklubbene vil få rekruttering. Likeledes familie-pantomime av Hugo-historier og klipping av versailliske rokokko-silhuetter. Mozart på merskum-blokkfløyte. Paradishoppelser og hestemøkkgjødsling av kjøkkenhager, luting av hjemmelaga bokklubb-bokhyller og etikettmerking av gamle jazz-lp-er. Det er fare for at regissør Reitman kan ha avsluttet kinofilmens mangeårige innflytelse på folks hverdag.

Hvis man deriverer den til én setning, ser filmen lovende ut: Jente-uheldig husdesigner forsøker å bli kvitt den krevende dama si fordi hun viste seg å være supergirl.

Etter den setningen går alt galt. Luke Wilson virker uelegant kroppblåst slik det kan skje med eksfotballspillere på VIP-meny og hvislehvisker replikkene som om de skulle romme hemmeligheter om Jesus som ettbarnsfar. Fotografen har fått Uma Thurman til å se ut som to meter salat-offer, og de nevrotiske faktene hennes blir misbrukt på replikker som er så dårlige at de til sammen inneholder ord nok til omtrent én hel setning.

Handlingen beveger seg innenfor en liten sirkel av nedslående komedie-klisjeer. Den vittige kameraten (Rainn Wilson) når et slags offisielt Stillehavsdyp av ellers umålbar talentløshet, Anna Faris klarer å forminske seg sjøl til en passerbar fortaus-lindsay i rollen som den hyggelige venninnen. I gjentatte forsøk på å se småsprø ut forvrenger Thurman ansiktet så man skjønner at G-en i G-girl ikke står for punkter i hø-hø-anatomien, men grim og gal. Scene etter scene dør på grunn av umusikalitet, hollywoodske gjentakelses-psykoser (aldri gjør noe annet enn det opplagte) og skuespillere uten bremsevæske. Fram med ludobrettet. 2006.

Miss Undercover 2

FEM 21.00

miss undercover 2

Yo’ look like a Kentucky Fried Chicken, girl. Sandra Bullock utkledd som Fanta.

terning 2 liten Sandra Bullock er ett av de virksomste retro-midlene i moderne film. Når hun smiler skjelmsk, kan man høre døde kalenderblad gjenoppstå. Ved hjelp av strikkejakke, semska veske, snøfting og usikre guttejentesmil gjeninnfører hun naiviteten fra det sterkt uønska nittitallet. Alt er underlig annerledes. Skurken ser ut som en jødisk standup-komiker og agurkimportør. William Shatner blir kidnappa av Hells Angels-aktig småskurk med hovedfag i kunsthistorie. Regina King er hyrt inn som Politiskolen-aktig Martin Lawrence-purk. Bullock har lagt seg til Julia Roberts-hår. Dette er en film der alle er litt rare, som i «Spanerne» og «Speed».

I oppfølgeren er underlige Gracie Hart blitt en nasjonal kjendis, og derfor ansetter byrået henne som talkshow-spesialist og fast FBI-fniser. Det fører til en del scener som vil få nærbilder av ørevoks til å virke tillokkende. «Miss congeniality 2: Armed and fabulous» har noen av de verste oppfølgerscenene du har sett i hele ditt liv. Noen av dem foregår i Las Vegas, og flere har med et transvestittshow å gjøre. Men vi ser Sandra Bullock likevel, bare for at hun ennå er der. 2005.

Terminalen

FEM 23.20

terminal, the

Tom Hanks er uten land og alene i hele verden.

terning 4 liten Det finnes bare én grunn til at Steven Spielberg skulle lage denne litt tungnemme filmen. Siden pappaen hans reiste fra familien i Stevens barndom, har gutten dyrket fornemmelsen av forlatthet. Når han skildrer skjebnen til en mann som er tapt i Ingenmannsland, har Spielberg nådd sine egne følelsers yttergrenser. Verre enn dette blir ikke livet. Pengeløs og identitetsbestjålet i en amerikansk flyplass, omgitt av bygdeoriginaler og byråkratiske fascister.

Men så er det altså en komedie. Derfor er Tom Hanks instruert til å spille uintelligent, og det er han ikke god til. Denne mannen kommer ikke bare fra det smurfete fantasilandet Krakozhia, han har tilsynelatende bare én hjernehalvdel, og den tenker slik fulle menn går. Alle som har venta seks timer på Kastrup eller har sett «Kristin Lavransdatter», vet hvor utslitende kjedelig venting kan være, og derfor har manusforfatteren og Spielberg dynket sin sukkerdeig med merkverdige personer: En senil inder, en romslig afro-amerikaner, en sært forelska latino-matkjører – og dessuten luftas eneste disfunksjonelle flyvertinne Catherine Zeta-Jones, som spiller samme rolle i denne filmen som cornerflagget gjør på et stadion.

I mer enn to timer pågår idiotiet. Men rett skal være rett. På fjernsynsskjermen har filmen mer sjarm enn i en kino. Det vidunderlige ved fjernsynet som apparat er at man ikke forventer noe av det. 2004.

Street fighter

Viasat4 22.30

4 Jean-Claude van Damme spiller en van Damme-karikatur med EGA-rødt hår og blå FN-lue, og han leder de Allierte Nasjoner i kampen mot opprøreren Bison i Shadaloo City. Regissør og manusforfatter Steven E. de Souza har skrevet filmer som «Die hard» en og to, samt «48 timer», og han har statsborgerskap i klisjeenes land, så derfor koser han seg med dem som om de skulle være legoklosser. «Streetfighter» er så oppstylta og sær at den opphever behovet for innlevelse og erstatter det med en generell begeistring for alt det går an å leke med på jorda. Kylie Minogue og Raul Julia er med. 1994. 1 time, 37 minutter. Basert på dataspill.

Fast and furious 6

Viasat4 00.25

fast & furious 6

Vin Diesel gjør det som diesler skal.

terning 5 liten OK. Guttene svulmer. Kjøret funker. Bil er hellig. Familie er hellig. Du skal ikke smile når du omtaler bil, og du skal ikke smile når du snakker om familien. Men hvis du noensinne finner på å holde en fartsgrense, må du gå i reine dametruser og fredagshusarbeide-tørkle og dessuten lage muffins.

Jeg tror jeg begynner å få grepet på «Fast & furious»-filmene nå. Opprinnelig oppfatta jeg dem som rein Turtlewax-zoologi med eksos-hymner til bilpolare (ja, jeg vet at det ikke heter bilpolare) lidelser. Historiene var som roadkill-fascistiske frihets-seremonier. Menn levde i sjølvalgt konflikt med samfunnet, og damer uten førskolelærer-utdannelse gneid de nybonte bommene sine mot panseret som en markering av at bak en fri mann står alltid en ufri kvinne. Det var i beste mening Frp-stoff. Individet i sentrum. Og i sentrum feilparkerte de, og tok konsekvensene.

Jeg så «Furious 6» samtidig med at Frp og KrF falt hverandre om halsen i dypt rørt kristen-anarkisme. Derfor oppdaget jeg omsider at de frie mennene på de frie veiene, de er egentlig familiens forsvarere. De er ikke fuck-around-The-Christmas-tree-sladdedasker. De tar vare på familien sin som om den skulle bestå at jomfru Maria, det lille Jesus-barnet og ei heil korg med grillklare duer.

Dette er substansen i «Furious 6», og den er lett å like. Den rånete action-filmen er laget med et fravær av sjølironi som feier både Harald Eia og Bård Tufte Johansen av bagasjebrettet. Bil-fundamentalismen er et opprør mot det useriøse nittitallet. Det er følelsen av høytid som skaper filmen. Når disse singletkledde kroppsbyggerne kommer sammen ved barbequen i arbeiderklasse-strøket, er det som ei improvisert høymesse for skråsikre religions-stiftere. Familien. Du gjør hva som helst for den. Du møter til og med opp i bursdager der de ikke serverer øl.

Vel. Teoretisk. Her serverer de øl.

Handlingen i «Furious 6» kommer antakelig ikke til å løfte ditt sinn. Men det er høytiden som gjør filmen. Og jeg ga egentlig terning 4 fordi den starter litt teit og fordi jeg var lei av å gi 5-er-terninger, men egentlig fortjener en forkynnelse som dette at man verdsetter den.

Starten er fra Kanariøyene, og det er sjokkerende ukult. Vin Diesel og Paul Walker kappkjører på soltørka kystveier som om de befant seg i en spesielt avfeldig Bond-film, og så når de fram til stua der kona til Paul og søstera til Vin føder. Gutte-høhø: Det gamle livet er forbi. Sannelig om jeg vet.

Men der tar de feil. Dwayne The Rock Johnson ankommer med gul konvolutt fra myndighetene. Vin har fått hvit singlet fra himmelen og ser ut som en protein-frelser. Dama hans har like hvit singlet. Hun ser ikke ut som en engel. The Rock sier til Vin, som nettopp har utforska den bibelske metoden med den blonde kjæresten da hun ennå ikke hadde klær: «Du må være med og finne dama di, for hun er ikke død likevel».

Shit! Familien! Vin var mannen til Michelle Rodriguez, men hun døde. Men Dwayne har gul konvolutt fra myndighetene. Den triste blondina som nettopp var naken, er en engel likevel og sier at hun ville ha dratt sin vei hvis hennes mann hadde gjenoppstått. Familien!

Dermed kommer Michelle Rodriguez inn i føljetongen igjen med sin slum-bistre, men sympatiske steinbitt-mimikk. Det blir byrace, det blir slåssing, det blir skyting, og vi får fantastiske replikker som disse: «You want bloody we can do bloody». «What u found out is for u, what we gonna do now is for her.»

Det blir ikke lett for Letty har utvikla et solid hukommelsestap. Da har filmen gudskjelov flytta seg fra Kanariøyene til London. Det varer bare en stund. Etter en del unødvendige eufemiseringer av Englands hovedstad, drar folka tilbake til Spania. Der aksler menn og kvinner sitt massive oppdretts-kjøtt til solid action først på bru og deretter i vanvittig digert lastefly da det går mot klimaks.

Da kom Gabriel på ti utilsikta inn i stua, og han hoppet i sofaen av bare innlevelse. Hopping i sofa er den beste karakteren en gutt kan gi film, også når aldersgrensen er feil. 2013.

The Truman Show

TV2 Livsstil 02.20

truman show, the

Jim Carrey et ett eller annet sted i uvirkeligheten.

terning 5 liten Om «The Truman Show» burde jeg ikke skrive noen ting. For det første bør filmkikkere la seg lede av egen overraskelse fra de første merkelige bildene da Truman tydeligvis snakker med speilet, og så bør de gjette seg gjennom ertelysten magisk realisme som når regnet faller bare på Trumans kropp.

Jeg burde dessuten ikke skrive noe fordi filmen frister med så mange risikable tolkninger rundt eksistensielle mareritt at man skal helst skal ha frysetørka hjerne for ikke å drite seg ut.

Jim Carrey spiller en Tom Hanks-rolle. Han har beholdt det frastøtende tannhals-smilet sitt fra tidligere filmer, men vandrer ellers gjennom en bisarr handling med det samme forbløffa ansiktsuttrykket som om han fikk se sin egen navlestreng flyte bort.

Om Truman Burbank kan man ihvertfall si at han er en helhjerta paranoiker. Filmen understøtter ethvert menneskes sursøte opplevelse av at fødselen var et komplott som kom i stand for å prøve motstand-dyktigheten til en blaut plasma-skapning med forvirrende hjernekraft. Han bor i et slags Andeby, der menneskene er trumanosentriske i sin plenklipte over-vennlighet og der The Brady Bunch ville ha fortonet seg som familien Addams.

Men Truman får det for seg at noe er galt. Da han kikker i bilspeilet oppdager han at hendelsene går i slynger. Og han minnes den schizofrene dama med husk-meg-auene som sa: Dette er ikke virkelig!

Filmen er så elegant laget at den nesten kverker seg sjøl med stilreinhet. Peter Weir har et grep om de halvt misdanna begivenhetene som gir rom for forbauselse, gjetning, latter og melankoli, og det avslepne, distanserte skuespilleriet gir en kjærkommen voksenfilm lette fotavtrykk og uanstrengt pust. Handlingen blir båret av sin egen vektløse uvirkelighet samtidig som den holdes fast av en konsistent, vedvarende idè. Det er så bra.

Kalender-betraktere vil antakelig si at de mange filmene som problematiserer virkelighetsfølelsen vår kommer av at tusenåret renner. «Wag the dog» handlet om manipulasjon av media, «The game» handlet om hva som skjer når vi blir styrt inn i en dramatisk virkelighet av krefter utenfra. «The Truman Show» forteller det meste om tida og om hvordan vi føler oss, og så blir verden aldri helt den samme etterpå. 1998.

Kong Curling

Max 00.10

terning 1 Når jeg får høre om Atle Antonsen, ser jeg for meg en forvirra komiker som forsøker å spille filmkomedie med samme overbevisning som når en hunnkatt forsøker å stå på to bein og pisse.

En fyr som heter Ole Endresen har prestert en norsk komedie som ikke en gang har innbilt humor. Innbilt humor i filmer er når manusforfatter og regissør oppretter en midlertidig virkelighet der folk går rundt og er vittige på måter som ikke eksisterer noe annet sted i Universet, inklusive Kepler 4b.

Det finnes ikke noe sånt univers i «Kong Curling». Det eneste gjenkjennelige forsøket på form er pastellfargene. De er vulgære som en repetert syttitalls-ironi, som om noen har forsøkt å parodiere en avlegs standardparodi der kvinnestyrte småborgerhjem har skrekk-feminine farger og dessuten et bortskjemt kjæledyr som ikke liker den undertrykte mannen. Det er som om manusforfatterne har vært hobby-garbologer. De har lett i andres søppel og funnet alt det de heiv for tjue år siden.

Noen ganger ser handlingen ut som en blanding av improviserte, frie påfunn som like gjerne kunne handlet om apeplaneten eller natteravners kalde fingre. Jeg nekter å tro at replikkvekslingene har vært innom et manus-ark, for skuespillerne prøver seg åpenbart fram med henrykte gjentakelser av kjedelige replikker mens kameraet går.

Atle Antonsen går rundt i en slags sjølvalgt formidlingskoma, som om han mener at tilstedeværelse er nok når man heter Atle Antonsen. Han skal spille en curling-pedant som blir psykotisk. Det fører til kiosk-banal gærning-humor av brakkevegg-kvalitet. Den oppstemte innadventheten utvikler seg til et karikert barne-TV-landskap. Ane Dahl Torp gjøgler Pippi og du forventer at alle skal ta fram skrothaug-instrumenter og synge egenkomponerte sanger slik Julemorgen-verter gjør. 2011.

Oppskrift på mord

Max 01.50

murder by numbers

Ben Chaplin og Sandra Bullock etterforsker.

terning 5 liten «Murder by numbers» en en tirsdagsfilm på en søndag. Den har ikke spenning nok til å tilfredsstille en normalhelgs chips og pizza-fyrte hype-forventninger, og den er ikke seriøs nok for en ettertenksom seinuke-torsdag, da livet har vart helt siden mandag og er i ferd med å bli oldingeklokt. Men thrilleren funker for det.

Den slår sammen flere sjangre og vinner på garderingene:

Sandra Bullock spiller den fortidsskadde etterforskeren som bor aleine i husbåt, kanskje har en katt som heter Voltaire eller Manson, drikker mannfolk-whisky av mangeklangskrystall og surmuler avlangt. Bullock passer til denne rollen. Ansiktet hennes har en slags resignert verdighet ved seg og ser intelligent ut også når hun drikker. Etterforskeren med psyko-arrene er i tillegg en lur klisjé som betyr at også de med kriminologi hovedfag får større empati for politiets barndom enn forbryternes.

Den neste genren er gymnas-klovnenes. Ryan Gosling spiller den ekle, men sjarmerende overklasse-gutten i kirke- og undervisningsdepartementets kyllingfarm. Michael Pitt fra «Dawson’s Creek» har lepper som kunne vært Angelina Jolies reservepar, og han er den intelligente, men skrudde og følsomme problem-eleven som kan havne i svarte klær og elitistisk fascisme. Det gjør han.

Mer kommer:

Sarte homofile hentydninger som de fra «Den talentfulle Mr. Ripley» gjør den nette småkranglinga mellom skolekameratene til et slags ømhetsanliggende. Når de begynner å slå i hjel folk, skjer det som en litt eksklusiv form for kameratslig krimkurtise – som i «Liaisons dangereuses».

Og på toppen av alt er Ben Chaplin med, og han er det tristeste som finnes utenom synet av Jåttåtoppen i regn. Chaplin spiller partneren. 2002.

Lørdag 28.5.–En usedvanlig omfangsrik lørdag med mye fint

 

Hitch

TV3 21.30

terning 5 liten Som vanlig en omfangsrik lørdag som dessverre er skjemmet litt av konseptidiotene. I flere og flere kanaler settes filmprogrammet sammen slik man ber folk til konfirmasjoner: Det er bare familie og familie. Det har vært en Fast & furious- og Rambo-uke, og den trenden fortsetter. Enda en Potter-film. NRK sender filmer slik senile tar medisiner, de samme om igjen og om igjen. Men håpløst er det virkelig ikke. Mye å se på her. Stans gjerne. Jeg har valgt meg ut en romantisk komedie med de to beroligende menneskene Will Smith og Kevin James, og jeg er ganske sikker på at det vil fange tida. Smith skal lære James sjekking, og de politisk overtente kan betrakte det som en metafor for kommuneflørt før sammenføyning.

Men til filmen.

hitch

Kevin James bare: «Skal jeg gjøre sånn?» Will Smith bare liksom: Øh?

Egentlig skulle ikke denne filmen gå bra. «Hitch» likner for mye på alle de andre juksas-historiene om folk som har en svær ting å avsløre med halsklumpene sine før filmen nesten er slutt. Men så er den så søt. Den er så omstendelig, uimotståelig og æreløst søt at man får lyst til å knø den i kinna. Så god er den.

En av grunnene er verdens vakreste mann. Han heter Kevin James og spiller Doug i «The king of Queens». James har kroppen til en kasse strøsand, og han er mandig på en ubesluttsomt intuitiv måte som det lukter hamburgere og fotballkamper av. Ansiktet veksler mellom Lano-lunhet og karslig karisma; han er et funn, han er en mann, han er yezz, du fant ham.

Will Smith (derimot) er 188 centimeter kontrollerte kuleledd, og sammen med Kevin James oppnår han perfeksjon. Han er Kjell Magne til Erna, han er Harald til Ari, han er Per Inge til Steinar (gamle sammenlikninger!). Det oppstår en sår balanse mellom de to mennene, og det gjør deler av filmen til en skikkelig og sjelden komediefest, der ferskprinsen spiller uten afrikanske falsetter. Eva Mendes var aldri morsom. Hun er en slags Jennifer Lopez bodydouble med ferdig utfylte 46-kjoler og en kjevestruktur som uten anstrengelse kan tygge levende hummer hvis strømsvikt skulle oppstå. Fordi tannlegen har forbudt henne å bevege underansiktet, vagger hun på hodet for å imitere mimikk.

hitch 2

Mens han hjelper James får Smith også kjøre vannscooter med Eva Mendes.

Men så viser det seg at Mendes har et søtt smil. Det har også Amber Valletta, som spiller filmens seksuelle hovedtrofé. Det har også Julie Ann Emery, som spiller den litt nedtona venninne-prototypen Casey. Det er søte smil i denne filmen. Det er en søt film. Jeg får lyst til å løfte den.

Smith spiller en velhavende kjærlighetskonsulent. Han lærer menn hvordan kvinner skal legge merke til dem. Og den bakerste av de bakre revisorene er Kevin James, og han vil bli kjæreste med den hotteste, rike dama på den første av alle livets forsider daglig. Smith skal hjelpe ham, samtidig som sjarmdoktoren selv treffer tabloidskreppa Mendes, og hun er virkelig et rauhål, tro meg. Men søt for det.

De to parene vaker rundt hverandre i veldig gode scener. Noen av samtalene lider av forstoppelse, for replikker i normale komedier burde bare bli laga av tissetrengte dyslektikere som bare kan skrive med én finger. Men stort sett flyter det bra, og påfunnene er behagelig tøysete og ikke snobbete eller jålete. Elverace, fjerning av rygghår, grønnsakshiving, et allergimåltid som disfigurerer Smith så mye at han likner Martin Lawrence.

Det er søtt. Begge sluttene er søte. Dere kommer virkelig til å elske dette. 2005.

Taken 2

NRK1 23.50

taken 2

Liam Neeson med dattera Maggie Grace.

terning 4 liten I en tid da kvinner mister pensjonspoeng hvis de klapper katten, er det befriende å se en thriller der hele kjernefamilien er med: Ekskona, den opprørske tenåringsdattera og en urimelig dominerende og detaljorientert pappa. Liam Neeson spiller gåtefull CIA-agent som drar til Istanbul sammen med Famke Janssen og det tilstrekkelig heva hvete-bakverket Maggie Grace.

I den forrige filmen ble Neeson uvenner med albaneren Rade Serbedzija og hans usiviliserte bande av genetisk uferdige statister som bare er håpløse. De ville ikke fått låne lighter i Kristiania. De ville ikke fått kjøpe ved i Estland. De ville ikke fått kirkeasyl på Smestad.

Den franske regissøren Olivier Megaton har velsigna dårlig tid, og det varer ikke lenge før eliten fra sosialismens fyrtårn i Europa fanger mammaen og pappaen, mens dattera må gå inn i skapet. Jentungen redder seg såpass at hun siden kan løpe over Istanbul-takene og sprenge granater som sonisk gps.

Filmen er kvikk og urimelig. Slagsmålene ser ut som illusjonistkunster, men spenningen holder fast helt til forvarselet om en «Taken 3» kommer. 2012.

E.T.

NRK2 18.10

e.t.

Drew Barrymore var liten, men lidenskapelig.

terning 5 liten Spielbergs «E.T.» var faktisk en av de første filmene jeg anmeldte for Aftenbladet, og egentlig oppfatta jeg den som deprimerende og sentimental, og dessuten likte jeg ikke det knudrete sumpdyret fra verdensrommet. Men OK. «E.T.» vant. Så nå konstaterer jeg med resignert og rutinert tilpasningsdyktighet: Rørende og dramatisk barnefilm om en amerikansk enslig mor-familie som får besøk av gjest fra verdensrommet. Steven Spielberg regisserte i 1982. 1 time, 55 minutter.

Dykket

NRK2 24.00

dykket

Bjørn Sundquist i kamp.

terning 4 liten Ålreit norsk actionthriller fra 1989 om dykkere som går ned for å få løs en trål fra en rørledning og blir sittende fast i ei dykkerklokke. Engelskmannen Trisian de Vere Cole regisserte og fikk til en stilig, klaustrofobisk spenning som ikke minst støtter seg på spillet til Bjørn Sundquist. Eindride Eidsvold, Nils Ole Oftebro og Sverre Anker Ousdal i andre roller. Rundt 1 time, 30 minutter.

Kvinnen i mitt liv

NRK3 21.35

kvinnen i mitt liv

Thomas Giertsen og Ane Dahl Torp spiller komedie.

terning 4 liten «Kvinnen i mitt liv» er et direkte, uforstilt forsøk på å overføre den overklasse-hippe, myldre-romantiske og dress-menneskelige britehumoren fra «Fire bryllup og en gravferd» til Justers hjemland i nordvest.

Det stiller store krav til handlingen. Man skal sannsynliggjøre at det eksisterer luftlett humor i den finmalte leverposteiens hjemland, og det klarer ikke manusforfatter Lars Espen Bakke, for han er en småflink Hotel Cæsar-skribent som ikke kan finne på fiffigere ting enn å la naboer krangle fra terrassene i bakgrunnen.

Filmens overraskelse er Thomas Giertsen. Giertsen må være den eneste levende nordmann som faktisk kan utstråle den sjarmen vi forbinder med Hugh Grant. Giertsen er virkelig lun og ubehjelpelig og nesten uimotståelig sympatisk. Ikke siden Geir Børresen har jeg sett en så barnlig kosemann i norsk film. Det ansiktsuttrykket som han har funnet fram til sjøl, er også aldeles utmerket. Det gjentar seg bare for mye. Hugh Grant har et nesten umerkelig forråd av variasjoner som han plasserer nett og nydelig etter hverandre sånn at skikkelsen blir et hele. Giertsen driver rovdrift på sin hjemmesnekra flinkhet. Og regissøren hjelper ham ikke. Med instruksjon kunne han blitt virkelig god.

Likevel er det en skjønn film. Ikke god. Ikke engasjerende. Men deilig. 2003.

Sykt lykkelig

NRK3 23.05

sykt lykkelig

Agnes Kittelsen med kvinnelig superhelt-maske.

terning 3 liten Norske filmer lages i hovedsak av stringente og tamme jævler som burde ha undervist i folkehøgskulene, så denne dramakomedien har jeg ikke sett. Derfor kan det godt tenkes at regissøren Anne Sewitsky er en kreativ galning. Hold den muligheten åpen. Historien er mer som en gammel Alle Kvinner-side eller en rosablogg: Skal en hustru godta at mannen er mer opptatt av å sparke fotball med kameratene og ikke vil ha sex lenger? Og så flytter et perfekt par inn i nabohus. Ingen av dem er Goldie Hawn. Hvis noen skulle bli urolige av problemstillingen, kan jeg trøste med dette: Gutter oppdras til flokkdyr fra de er små. Jenter oppdras til pardyr. Gutter fortsetter å prioritere flokk-ting hele livet, og egentlig ville de bare blitt lykkelige hvis ekteskapelig sex skjedde med kameratene til stede. I denne filmen spiller Agnes Kittelsen dama med undringen. 2010.

The other man

Norsk TV2 00.15

other man, the

Liam Neeson lurer på dress-spanjolen Antonio Banderas.

terning 3 liten Liam Neeson spiller programvareingeniør som er gift med Laura Linney, og da hun dør, oppdager han at kona hadde en elsker i Milano. Han spilles av Antonio Banderas og er en så følsom fyr at han spiller sjakk på bar. Neeson diskuterer mannens forhold til den døde kona uten at han vet at det er ektemannen han utleverer seg til. Ja særlig. Hvis en mann sjekker opp gift dame, finner han først av alt ut hvem ektemannen er. 2008.

Rambo – First blood 2

TV2 Zebra 21.00

rambo II

Sylvester Stallone fortsetter Vietnam-krigen.

terning 5 liten Dette er den egentlige Rambo-filmen. Den første «First blood» var en heit actionfilm om en frustrert Vietnam-veteran i USA – i «Rambo» får dagpappaen til John J. den sinte mannen ut av fengsel for at han skal hente hjem krigsfanger som blir hemmelig oppbevart i Vietnam. Dessuten skal han ta hevn for ei dame. Bare vent og se. Dette er ikke for Brende, men stilig action for det. 1985.

Rambo III

TV2 Zebra 22.55

rambo III

Richard Crenna og Sylvester Stallone hjelper Taliban-forgjengerne så godt de kan.

terning 5 liten John Rambo, opprinnelig en forfulgt Vietnam-veteran i David Morells spennende roman «First Blood», er en tung moderne myte, et husholdningsord fra barnehager og postordre-kataloger.

Forventningene til en ny film er at den skal utløse en slags tidsriktig underholdnings-latens; gjenkjennelig, men likevel storartet. Mer Rambo enn alle liksom-ramboene. «Rambo III» gjør det. Ingen har tidligere klart å presse inn så mange eksplosjoner, skuddsalver, hvining, hyling, skvetting og dunking i en film som Peter Macdonald i «Rambo III». Det er en kaotisk aktivitet på lerretet så man skulle tro at verden gikk under, mens det i grunnen bare pågår en sammenklipping av trauste pyrotekniske klisjeer i endeløse maskingeværsalver (neida, Tyson er ikke med) som bryter med alle regler om pauser og handling. Filmen er en relevant manifestasjon av nåtids-action. Hvis du har råd til å kjøpe en bruktbil og to kilo dynamitt til å sprenge den i lufta med, kan du tjene penger på film. Rambo-produsentene har råd til mange kilo dynamitt. Derfor kan de gi blaffen i handling. Forgjengeren var rene «Krig og Fred» i forhold til dette her.

Virkningen er pervers og merkelig. Nesten det eneste bildemateriellet som er brukt utenom jernvare-orgiene, er reklame-fotograferte Stallone-portretter, og fordi Rambo er en plakat-myte for oss, blir de liggende som små oaser av popart-skjønnhet midt inne i alt bråket. Den voksne mannen Stallone blir en slags pin-up for volds-erotikere, og man kan få gåsehud eller det som verre er når det vakre Muppet-ansiktet hans fyller lerretet, kranset av Jesus-hår, stolt båret av en oppblåsbar steroid-kropp. Han er en opphøyet banalitet, Rambo, og han er fantastisk å se på.

Men resten er bare vas. Afghanistan-kampen blir brutalt latterliggjort av Stallones politiske analfabetisme. Richard Crennas solide oberst Trautman ser ut som en ulykkelig speiderleder som har havnet i et landskap uten pinner til å lage bål med. Heltene er Taliban, bare at de ikke het Taliban. Russerne skjærer grimaser som om de var hardere angrepet av kolikk enn av frigjøringsstyrker. Man kan fantasere: Kanskje har Monthy Pyton laget manuset, men så ble det funnet i søpla og filmet av entusiaster som ikke skjønte humoren. 1988.

A history of violence

TV2 Zebra 01.55

history of violence, a

Viggo Mortensen til Maria Bello: – Jeg er så lei meg for at jeg fantes før og.

terning 5 liten Når du har hygget deg frastøtt & fryktsomt gjennom David Cronenbergs utspekulert spekulative gangsterhistorie, kan du komme til å spørre deg selv: Er dette akseptabelt? Kan jeg like sånt? Ja, det er. Ja, du kan.

Grunnen er mangel på viktighet. «A history of violence» har til og med mindre seriøsitet enn «Nådeløs by»-filmene, den er moralsk og filosofisk lettere enn «Dirty Harry». Cronenberg har basert filmen sin på en tegneserieroman, og det innebærer forenkla sagt at vi får se majonesfett action-melodrama. Følelser og handlinger kommer fra fantasifortellernes forskrudde verden, og det du ser er bare en streit heltehistorie med tusj-tårer. Pirrende magefølelser står i kø, enten det gjelder nervøse, forpinte familiesmerter eller visuelt vellykka ultravold. Filmen har til og med en gammeldags scene med framside-nakenhet; det er som om Cronenberg forsøker å finne tilbake til røttene sine.

Viggo Mortensen er en så ydmyk og mild kafévert at han antakelig sier unnskyld når han skjærer opp rundstykker. En dårlig dag ved stengetid kommer et par ekstreme voldspsykopater innom og vil voldta dessertpaiene hans, håne kaffien og skyte servitrisen. Da oppstår det en akutt-Rambo av den snille familiefaren, og ville-Viggo gjør ting som folk i provinsen bare får lov til å se i dataspill.

Jeg burde ikke ha røpt dette, men hele filmen hviler på hva som så skjer med den følelsesmessig nære familien. Kan den leve som før? Har skamferte Ed Harris rett i at pappa skjuler sin identitet som voldsmann? Vil noen ting noensinne bli bra?

Cronenberg har ikke laget tegneserie-film slik Marvel-filmatisørene gjør det, med skygger og skeivhet og sånn. Han gjør en streit film med hovedvekt på de sjølhøytidelige tegneserienes melodramatiske følsomhet. Nærbildene av lidende ansikter er så langvarige at de uforberedte vil tro at de blir bedt om å starte et politisk parti for folk med fæl fortid. Men det er bare massering av magefølelse. Det er bare rå, rånete underholdning, og den funker.

Mortensen spiller med behagelig ubevegelighet. Maria Bello har en slags erotisk tent grøsser-desperasjon over redslene sine. Ashton Holmes er ironisk sønn i skikkelig sviskete high school-sideplott. William Hurt lufter den særegne hurtske forskrekketheten. En oppvisning i virksomme overdrivelser, og en kvasitragisk historie som de fleste vil kunne tygge i seg. Viggo! Viggo! Mortensen hopper over benken og er blir en forvandla Aragorn. 2005.

The romantics

FEM 21.00

terning 3 liten Dette er en dårlig likt og nesten ukjent romantisk komedie med relativt store navn som Katie Holmes og Anna Paquin. Venner samles til bryllup. Men brura og den ene brudejenta har konkurrert om brudgommen, og de er visst ikke helt ferdige med det. Dere som kommer til å like denne filmen, vet om det sjøl. Galt Niederhoffer har fått lov å regissere etter sin egen roman. Det skjedde aldri med Hamsun. Hun var med og skrev film-tilpasningen av «Prozac nation». 2010.

Soul surfer

FEM 23.00

terning 3 liten Om ei jentes kamp for å komme seg tilbake på surfebrettet etter at hun ble spist av hai, overkjørt av asfaltmaskinen og valgt til president i USA. Bare tuller. Hun mista venstrearmen til en hai. 2011.

Det kunne hende deg

TV3 19.35

det kunne hende deg

Superpar: Nicolas Cage og Bridget Fonda.

terning 4 liten Sørgmodig, men realistisk komedieromanse om penger. Og pengene tilfaller ganske riktig de griske, et prinsipp som kan se ganske innlysende rettferdig ut, ettersom de griske ikke har noe annet og må ta til takke med luksus, helse og økonomisk trygghet. Nicolas Cage vinner penger og har lovet Bridget Fonda halvparten, men kona Rosie Perez piper. Tam film, og når Fonda og Cage setter i gang og samtaler om verden og vanskene, er det som å høre Florence Nightingale og Frans av Assissi snakke ut med hverandre. 1994. 1 time, 40 minutter.

The ides of March

TV3 23.45

terning 4 liten For meg ukjent drama om en ung pressetalsmann for guvernørs valgkamp da en journalist kan røpe fæle ting om guvvissen. Ryan Gosling, George Clooney, Paul Giamatti, Evan Rachel Wood, Marisa Tomei, Philip Seymour Hoffman. Clooney regisserte i 2011.

Kung Fu Panda 2

TVNorge 18.45

kung fu panda 2

Lørdagens største helt: En panda med navn Po.

terning 6 liten Pandaen Po er slik navnet antyder: Han er en litt lat og feit bjørn som spiser alle karbohydraters mor – nudler. Den sjeldne bjørnen er en moderne antihelt, slik Clint Eastwoods Mannen Uten Navn var på sekstitallet. Po er et trend-opprør. Han er den bekymringsfrie tjukkasen i en verden av supertynne jålebukker og dessuten en slags charter-harry som fyller munnhulen med kastanjer for å se hvor mange han klarer. Vår venn Po er en litt herjete, rånete working class hero i en gjeng av silkefruer. De finkulturelle oksene sier at kung fu er død, men han er et råskinn så han gir seg ikke, han snakker slik debattantene på nettet gjør, så han er en kjøttrik fettfaen og han funker.

Skurken er en kvistmager påfugl med vestkantlatter, den kunne vært høyrepolitiker i Oslo i 1967. Fjærfanten driver et smelteverk for å lage supervåpen. Han raider landsbyer på jakt etter metall, for han skal erobre Kina uten å spørre Støre først.

I toeren kommer den uskyldsskadde pandaen også i en eksistensiell krise. Plutselig går det opp for ham at en panda med fugl som far muligens er adoptert. Vi andre trodde opprinnelig at det skulle være sånn, for alle skapninger er vakre, og selvsagt kan en forvirra gammel and være far til en panda. Det skulle bare mangle. Det mangla. Po drar ut i krigen for å finne ut hvem mora var. Underveis havner han på Den himmelske freds plass (og jeg ser etter helten min, Kjell Gjerseth), han gviner rundt i en magisk carriage ride og får fulle fjeset av kaninunger. Toeren så full av magebumpende, eksplosiv og eksotisk animasjons-action at vi murret og malte hjemme hos oss.

Po havner faktisk tilbake i landsbyen sin akkurat som Harry Potter, og han får vite hvem han er. Uansett så tror jeg han er yndlingsskikkelsen min på film: Feit, rar og ærlig.

Norske filmdubbere er av og til veldig bra. Som i «Kung Fu Panda». 2011.

Harry Potter og mysteriekammeret

TVNorge 20.30

harry potter og mysteriekammeret

Daniel Radcliffe og Rupert Grint var små. Veldig små.

terning 5 liten Filmen til den kaliforniske eventyreren Columbus er så frodig at man får lyst til å bli gjenfødt som datafigur. Manesjeriet starter med en husnisse på rommet. Lille tynne Noldus er en av Potter-populismens skjønneste oppfinnelser. Øynene forteller at han er nervøsere enn en 80-åring foran en minibank, og han har kompostbrune filler og et elendig sjølbilde. Noldus skal overtale Harry til ikke å vende tilbake til Galworts andre skoleår.

Filmen blir overdådig bedryssa av disney-lånte leonider da helten reddes gjennom vinduet av en flyvende Ford Anglia (hørt om Herbie?). Vennene bakser og flyr gjennom eventyr, og den frodige felles-fantasien utfolder seg på vakre, overraskende vis. Pryle-pilen, et levende tre, er egentlig lånt fra Tolkien, slik plumpudderet tilhører Tingeling – og Potter feilnavigerer og havner kvikt i Jack The Rippers postmoderne lavlivs-London. Harry får sitt eget Excalibur. Rowling har stjålet med det gode mediemenneskets selvfølgelige rett til å betjene seg av alle påtvungne myter. Harry Potter er et slags varehus for nostalgisk eventyr-begeistring.

De første scenene i Galtwort står litt stille, mens manusforfatteren presenterer skikkelsene for annen gang. Men det varer virkelig ikke lenge før mildt makaber multimyldring kommer i gang. Perfeksjonismen er presis. Oppfinneriet serveres med guttegod gratulasjonsglede: Brølebrev ankommer. Et fantastisk alternativ til sms. De små blå alvene fra Cornwall er utrolige, der de svermflyr som djevle-libeller eller flagre-gremlins mellom steinveggene. Alrunene skriker når elevene haler dem fra potter. Han som spyr svære snegler, er egentlig en så genial må-bli-klassiker at han drukner ufortjent i denne fabulerende pepperdrysseren av en film.

Et sutrete spøkelse på do heter Stønne-Stina. Folk forsteines og tungetaler – og så selvantenner plutselig Fugl Fønix som om han var en uansvarlig juledekorasjon. En interaktiv dagbok er poetisk perfekt. Innfallene i den andre Potter-filmen er alle gode nok til en hel film hver. 2002.

Beowulf

TVNorge 23.30

beowulf

Animert Angela Jolie med en slags frisørhale.

terning 5 liten Ved gjensyn på breid-TV blir også «Beowulf» en bortimot perfekt opplevelse. Gjenkjennelige skuespillere er digitalisert av verdens frekkeste forvandlingskunstnere, og de oppnår en uforutsigbar effekt: Vikinger og beslekta figurer fra den tvilsomme delen av historiefortellingen blir komiske hvis de framstilles av skuespillere. Hver gang. Når de i stedet opptrer som perfekte datafigurer, oppstår en nesten-ironisk illusjons-estetikk der Historien befinner seg meget vel.

Vi er i det tåkelagte fjellandet Danmark på 500-tallet, noen år før Lars von Trier laget sin første filmteori. Hrotgar (Anthony Hopkins datamaske) er en småkonge av den sorten som tilbes ved Universitetet på Ullandhaug. John Malkovich hyler på mer øl. Men midt i festen kommer kongens bastardunge-monster og behandler festlyden som om den skulle være drosjeventere langs Skagenkaien. Hrotgar etterlyser en helt.

Da kommer Beowulf. Men helter skal man være forsiktig med, for de kan komme til å angå dronninger på den delen av kroppen som ikke gjengis i kortstokken. Beowulf dreper den tilbakestående bondegutten og drar så siden til fjells (vi er stadig i Danmark) for å ta rotta på Angelina Jolies data-legeme. Imidlertid. Han holder ikke helt orden på rodentene. Brad Pitts hustru stiger av vann i en slags gyllen nakenhet som rammer sjøhelten fra olafenes land midt i prostata, og han blir stiv i maska og fast i huden.

Herfra oppstår stor dramatikk. Hver eneste scene er en nytelse, som et dataspill der du slipper å prestere noe gudskjelov. 2007.

Fast and furious 4

Viasat4 24.00

fast & furious

I wanna hold your hand, I wanna hold your ha-a-a-a-and!

terning 5 liten De østrogenskadde grøftekant-romantikerne som stadig vekk går til angrep på menns bilbruk, vet antakelig ikke at de kødder med et psykologisk primærområde. Mesteparten av menns fysiske og mentale utvikling var ment å forberede dem på at bilen skulle bli oppfunnet og erstatte eselrittets meditasjon med karbonferdas eufori. Alle burde visst at løvetannen ble skapt så motstandsdyktig for at den i framtida skulle vokse opp av asfalten.

«Fast & furious» starter med en bilscene som gjør like godt som fire kalde cola og to paracet. Vin Diesel og hans kolleger stjeler en tankbil-trailer ved å rygge inntil den i fart på fjellovergang, fryse ned krokhektet til trekkbilen, knuse det og kjøre i motsatt retning med tyvegodsvogna. Det er så elegant filma. Det er så nydelig robinhooda at man blir like mett og matt som av vellykka alenesex.

Towboy-Vin Diesel drar deretter fra åstedet for at dama ikke skal gå i dragsuget når øvrigheta kommer. I byen er Paul Walker sprettpurk på hustakene. Det utøves rutinert og tidskorrekt brilleristings-fotografering, klippinga er intuitivt utført av Snåsagubben i stummende mørke. Dette er større enn «Ni liv». Vi liker Diesel og hans kriminologisk riktige tatoveringer, vi liker Walker og hans ulastelige sjetteklasse-fjes.

Diesel ligger under bilen sin i en slags lapdance da han får meldingen om at øgle utskudd har drept dama. Dermed starter hevnen. Diesel er stadig vekk styggere enn en dørvakt, men han har action-kred til langt ut i den paleontologiske tannstillingen. Det viser seg at politimannen Walker er ute etter samme folka, og for å inntrenge seg i miljøet, skal både Vin og Paul kjøre GPS-styrt gateløp med biler som gjør begrepet karosseri-boning til en fjerde trosretning.

«Fast & furious» er en film som ber om enda større TV-skjermer og naboskapsfiendtlig lyd. Det får så være. 2009.

En dag i livet

TV2 Livsstil 21.00

en dag i livet

Robert Redford med barnebarn. En skikkelig mann kjører pickup-truck.

terning 5 liten Robert Redford har levd et godt liv med sin velpleide ansiktsoverflate. Gjennom hele den endeløse ungdommen øvde han på en ubevegelighet som egnet seg til postordresalg av Bjørn Borg-truser. Nå er han blitt 70 år og røper at han egentlig bare sparte på ansiktsuttrykkene sine til alderdommen, som en slags kunstnerisk pensjon. I «An unfinished life» er han så god at du måper.

Som alle gode amerikanere består Redford av 78 prosent cowboy. Når du plasserer ham på en bondegård, ser han ut som et hederlig brukt treverktøy eller et slitesterkt nyttedyr som ingen hadde hørt om. Redford reflekterer dessuten et behagelig fargeløst sinn og er en slags grålysning. Han tilhører det som kommer og det som går.

Sammen med Morgan Freeman skaper han en fåmælt uttrykksfylde. De to kan snakke sånn at man føler at ordene er en del av stillheten. Redford spiller dessuten grinete bestefar på en måte som får ham til å se 20 år yngre ut enn i forrige film – og det er fordi han slipper til en slags imitert innside. Cowboyer er kule folk. Ingen liker cappuccino-superne. Ingen liker egentlig Seinfelds hysteriske bykulhet.

Historien er velsigna enkel. Jennifer Lopez kommer flyktende fra voldelig kjæreste og presenterer Redford for et barnebarn han ikke ante han hadde. Bestefar er sur, men engasjert. Det skjer noe av det samme som i Jarmuschs «Broken flowers» – en selvvalgt frakobla fortidshater oppdager at sangen om slekters gang er mer inspirerende enn lystbetont misantropi.

I «An unfinished life» må Freeman pleies, og det finnes en befrielsens bjørn, akkurat som hos den unge John Irving. Lopez er ikke akkurat persille på leverposteien, men filmen har i stedet mange fine bilder av kuer, gras, trær og grusveier. 2005.

Naturens spill

TV2 Livsstil 23.05

naturens spill

Ben Affleck og Sandra Bullock ler og ler, men han skal faktisk til sitt eget bryllup.

terning 4 liten Ben Affleck skal gifte seg med Maura Tierney, som er ei fornuftig dame med både humor og innsikt. For å få til det må han ta en reise til Savannah, og den reisen utvikler seg til en slags «Planes, trains and automobiles»-opplevelse med Sandra Bullock i rollen som John Candy.

Affleck spiller en søt mann som kommer i forferdelig bryllupstvil da han treffer ei åpen og morsom dame. Bullock spiller uforvarende og, helt sikkert uten at noen visste om det, en egen type ensomme kvinner. De kan hyle Tarzan-ropet fra toppen av tog og være skikkelig skojne på en litt Tromsø-aktig «se på mæ»-måte, men de funker ikke sammen med andre mennesker. 1999. 1 time, 45 minutter.

Duplicity

TV6 22.00

duplicity

Kjærlighetens pappfigurer: Julia Roberts og Clive Owen.

terning 5 liten I sin vedvarende genre-feiring har det nye Hollywood kommet til blandingen av silke-krim og screwball-romanse. I denne filmen er Clive Owen egentlig en slags Cary Grant med skjeggvekst, og Julia Roberts spiller kanskje Katharine Hepburn den litt fyldige dagen da hun spiste komla med fett sauekjøtt og bacon. Nei, Roberts er ikke blitt tjukk. Men hun har fått tilnærma normale opphopninger av forståelig kroppsfasong.

Historien i «Duplicity» er egentlig så komplisert at den kunne blitt gitt som nasjonal prøve for chips-eliten i hjemmesitter-unionen. Det starter med at Owen og Roberts tilsynelatende har sex; et personlighetskrasj som vi egentlig burde fått se i detalj, siden den kroppslige foreningen av to lakoniske egosentrikere må ha ført til betydelige mengder nedlatende latter. Den mest intellektuelle dama jeg klarer å se Clive O. i seng med, er Tonya Harding, mens Julia egentlig har en streng utålmodighet ved seg som ville gjøre henne til en perfekt sexpartner for T-101 med doble støtdempere og fustasjeopphengsforkoblinger.

Den fikse historien i filmen er at to legemiddel-firmaer spionerer på hverandre. Tom Wilkinson driver det ene, Paul Giamatti er sjef for det andre med ego-speeda undergangs-intensitet. Roberts og Owen er erfarne spioner som erstatter fraværet av Thin man-ekteskap med at de kommer sammen og småkrangler i senga.

Så oppstår en intrige. Det ene selskapet holder ekstrem-hemmelig at det har oppdaget en kur mot skallethet. Dermed går den merkantile etterretningen fullstendig amok.

Filmen dyrker egentlig den spesielle seksuelle opphisselsen som følger med absolutt mistro. Dessuten stiller den spørsmålstegn ved hvordan man egentlig kan overleve i et så gjennomsiktig samfunn at det alltid er konkurrenten som vet hvor det ble av den sokken du mista i tørketrommelen. Filmen er nydelig laget. En gave til sånne som sverger til tørr sex. 2009.

Rocky Balboa

Max 21.30

rocky balboa

Rocky som voksen mann. Men kul hatt.

terning 5 liten Sylvester Stallone lager film slik Rocky bokser: Stilen er kanskje ikke den mest elegante, men punchen kjennes tung mot magemusklene.

«Rocky Balboa» er en behagelig påminnelse om at Stallones debutfilm «Rocky» var et drama. Ikke en actionfilm. Ikke en sportsfilm. Et drama om en enkel arbeiderklassegutt og hele besluttsomheten og hele kjærligheten hans. Arbeiderklasse-enkelheten bærer også den siste Rocky-filmen: Balboa er ikke en flink eller vellykka eller spesielt intelligent fyr, han er bare så inderlig ekte og sann. I samtale med sønnen oppsummerer han det som alltid var fattigfolks spesialitet: Det viktige er ikke hvor hardt du slår, men hvor harde slag du kan ta imot og likevel fortsette. På et parodisk vis føles det helt nytt. Kan man si sånt? Rocky kan. Er det lovlig å si sånt? Antakelig ikke.

Rocky har passert 50. Han bor i et slitt rekkehus i Philadelphias arbeiderstrøk og har en ørliten restaurant. Da den regjerende verdensmesteren blir så suveren at publikum kjeder seg, kommer noen på at han kan bokse oppvisningskamp mot Rocky Balboa.

Stallone har skrevet og regissert sjøl, og han faller ikke for noen fristelser. Balboa ser ikke ut som en 30-åring; han er sein og tung og teknisk ufullkommen. Men han stormer fram som en gal italiensk hingst, eller snarere en bryggeri-gamp. Han tar på den gamle dagbladjoggedressen og trener med øltønner. Han hamrer på svinelik. Han løper med bikkja. Ikke noe spektakulært. «Rocky Balboa» er en veldig behagelig og dypt rørende film å se på.

Jeg håper ikke mora mi leser dette, men boksekampen er også herlig. Kanskje hadde Stallone også denne gang planlagt en annen slutt, for den han har laget, virker litt improvisert. Det får holde. Det var den han hadde. Rocky er sånn. 2006.

Head of state

Max 23.45

terning 4 liten En kollega fikk varig hodepine av Chris Rocks stemme da han var Oscar-vert, og spurvepipinga til den amerikanske komikeren kan virkelig være en fare for helsa. Da en presidentkandidat dør, velger det demokratiske partiet Chris Rock som etterfølgeren. Ikke alle komedier er like sannsynlige. 2003.

Masjävlar

Svensk TV1 22.20

masjævlar

Farsan har födelsedag! Stor stas på den svenske landsbygda.

terning 5 liten Til en god svensk film på svensk TV! Wow. Mia (ikke Moa denne gang) er en svartkledd, kafékul dataingeniør som reiser til hjembygda i Dalarna, der bikkjer, rådyr, åkleder og bjørk strikker sine egne lusekofter. Far fyller 70 år på samfunnshuset, og den sjokkskadde Mia må møte søstrene sine igjen. Det er som om Askepott kom innom for å sjekke hvordan det gikk med skyldfolka etter at hun flytta til slottet.

Skildringen av Bud Spencer-segmentet på landsbygda blir som man venter. Den lange triste Martin Ljung-karen har flammer på snøscooteren, damene bærer Ellos-fine lørdagskveldskjoler som nesten passer, bygdeharry griner når han drikker sprit, søstre skvæler og sutrer og folk bruker samme badevann. Dette er småkakenes og husflidens helvete, og alle ville helst ha den fine tomta ved sjøen.

Sjikane av uskyldige utkantfolk er veldig vanlig i film. Men «Masjävlar» er snill og optimistisk. Egentlig maser alle jävlene så bondsk på hverandre fordi de ønsker å bli elsket og sett, og filmen ender som en så rørende hyllest til utkantverdier som familie og fellesskap at broderfolket i nordtyskland burde ha meldt seg inn i det ryggsekkbærende Skandinavia igjen. 2004.

Fredag 27.5.– Bill Murray og uforanderlighetens fredag

 

En ny dag truer

TV6 22.30

terning 5 liten Vi har kommet til en fredag helt uten tvil. Sånne fredager finnes nesten ikke, men nå er den her. Og det gjelder ikke om det historiske stedet Stavanger i framtida skal være kjent som Nord-Jæren Busselskap For De Med Ekstremt God Tid, det gjelder normalkanalenes filmvalg, som ofte er problematisk. Sånn er det ikke i dag. Fra ei fortid uten skam kommer Bill Murray som ekstremt arrogant værmann på tur til jordekornets dag i et amerikansk snøhelvete på størrelse med Madla kommune. Han er alt det vi kan ønske oss av et menneske, og ikke engang Andie MacDowells normal-sensuelle seminar-personlighet kan rokke ved det. En film om vær. En film om hva som skjer når verden virkelig begynner å gjenta seg og man ikke trenger gjette hva som skal skje. Man vet det.

Men til filmen.

en ny dag truer

En nevrotisk idyll: Andie MacDowell sover tilsynelatende trygt, mens Bill Murrays liv har gått i stå.

Hvis du har lurt på hvorfor noen av oss alltid har de rette svarene og alltid sier og gjør de rette tingene, samtidig som vi ser både resignerte og maktesløse ut, så skyldes det at vi har opplevd denne dagen før, og nå begynner vi å kunne den. Harold Ramis vet det. I en av det tiårets mest originale komedier har han flokifisert begrepet deja vu langt inn i de eksistensielle gåtene, og har kommet fram til det uunngåelige resultatet at livet er en generalprøve.

Bill Murray spiller en så bortskjemt og ufyselig vær-journalist at han kunne vært hvemsomhelst sin kollega. Sammen med produsent Andie MacDowell og en realistisk tåpelig TV-fotograf kommer han til byen Pnusnxhyterutawny for å feire jordrottas dag (en spøk mellom regissøren og hovedrolleinnehaveren, siden Murray herjet med undergrunns-gnagerne i Ramis’ 1980-spøk «Caddyshack»). Den avvisende, usosiale, uvennlige og arrogante mannen blir uvenner med alle og kjører inn i en snøstorm. Da han våkner neste morgen, er det fremdeles samme dag. Og neste morgen. Og neste morgen.

«En ny dag truer» blir en overraskende annerledes film fordi Ramis hele tida klarer å finne nye og intelligente innfallsvinkler på den uheldige tidsfangens dilemma. Han utforsker sosiale situasjoner, han forsøker seg på unevnelig mange selvmord og han forsøker å sjekke opp den folkehøgskule-moralske lille hyttekos-heksa MacDowell ved tålmodige personlighets-tilpasninger etter hvert som dagen går. Livet er en treningssak. Nå detter guttungen fra treet igjen.

Til slutt skjer det som skal skje. Teologene vil tvile. New Age vil endre navn til New Day. Men bankene puster lettet ut.

Jeg så filmen igjen for ett halvår siden, og oppdaget to opprørende ting. Det framstilles som positivt at Murray blir integrert i samfunnet og følgelig som alle andre. Og filmen er egentlig en ganske pågående kjærlighetshistorie om å være seg sjøl og kanskje bli elska likevel. Men man blir ikke det. Fortvil ikke. Hvis Murray og McDowell blir et par i denne filmen (jeg røper ingenting) vil det uansett føre til at de skilles etter fire år fordi de lengter tilbake til den magien som bare finnes blant folk som er seg sjøl. Så budskapet må bli sånn: «Don’t you ever fucking change!» 1992.

E.T.

NRK2 21.35

e.t.

Drew Barrymore kysser en ekkel fyr. Det var ikke siste gang.

terning 5 liten Spielbergs «E.T.» var faktisk en av de første filmene jeg anmeldte for Aftenbladet, og egentlig oppfatta jeg den som deprimerende og sentimental, og dessuten likte jeg ikke det knudrete sumpdyret fra verdensrommet. Men OK. «E.T.» vant. Så nå konstaterer jeg med resignert og rutinert tilpasningsdyktighet: Rørende og dramatisk barnefilm om en amerikansk enslig mor-familie som får besøk av gjest fra verdensrommet. Steven Spielberg regisserte i 1982. 1 time, 55 minutter.

Første oppdrag

Norsk TV2 00.35

første oppdrag

Al Pacino som veteran, Colin Farrell som rekrutt.

terning 5 liten Først av alt. 2003 er lenge siden. Les denne omtalen som et historisk dokument.

Den nye spion-generasjonen bærer ikke smoking. Den har weekendskjegg og en sunn andpustenhet i velfortjente luftveier, den har mørke blikk, mandig nyfikenhet, og den er ikke arrogant, men bestemt. Doddisen er ute. Den nye machoen er inne. Han som kan programmering og drikker cappuccino.

Matt Damon gjorde det i «The Bourne Identity». Colin Farrell er en perfekt arvtager etter alle spioner i dress. Han løper i vrengbare losjakketing med hette og likner mer på minstelottet juksafisker enn en CIA-mann. Motspilleren hans er Al Pacino, som går i stim nå for tida, heldigvis. Han har dype kinn, djevleskjegg og ser ut som en søramerikansk forfatter. Men det er han som lærer opp CIA-rekruttene.

I magasinet MAD var det i gamle dager en tegneserie som het «Spy vs. Spy». En svartkledd spion utspionerte en hvitkledd spion på de mest utspionerte måter. Omtrent sånn er denne filmen. Virkelighet og sannhet er fleksibel antimaterie i firmafolkas fullkomne Paranoika. Kyllingene lærer å skille løgn fra sannhet, og de lærer at man aldri skal stole på noen.

Nå kan ikke jeg fortelle mer.

Colin Farrell er en farløs og litt indresint halvungdom, og han er i samme treningskull som Layla, spilt av Bridget Moynahan. De to liker hverandre også i løgndetektor, og illevarslende svakheter utvikles på et tidlig tidspunkt hos antatte super-mennesker.

Så skjer det stoff. Dramatiske action-scener, hikstende forfølgelser, behagelig melankoliregn, flaksende lysflekker, tett fotografering, kvikke bildesvinger og en profesjonalitet som vitner om rå og erfaren muskelregissør. Roger Donaldson er det. Han får deg til å føle både folk og omgivelser som en forlengelse av fantasien.

Hvis vi ser bort fra at CIA antakelig ikke finnes, for da hadde de utretta noe, er dette en kosefilm. 2003.

Rambo: First blood

TV2 Zebra 21.00

first blood

Sylvester Stallone er blitt nokså irritert på Brian Dennehy.

terning 5 liten En av de heiteste og mest vellykte actionfilmene som er gjort. «First Blood» ble laget i 1982 etter boka til David Morell. Sylvester Stallone spiller eks-green beret John Rambo som bare vil besøke en krigskamerat fra Vietnam i USA og blir jaget fra byen av den psykopatiske sheriffen Brian Dennehy. Et voldsomt oppgjør følger, og selv om sannsynligheten ikke er stor, funker historien glimrende. Ted Kotcheff regisserte. 1 time, 33 minutter.

The wedding date

FEM 21.30

wedding date, the

Debra Messing og Dermot Mulroney, et mentalt uhygiensk par.

terning 3 liten Egentlig kommer ingenting opp mot den nesten butikk-kalde romantikken mellom sex-selgeren Dermot Mulroney og Debra Messing, som spiller en så oppkjasa psykosepersonlighet at hun antakelig burde hatt tilsynsfører for å få sitte ned utendørs.

Det er ikke lett å lage en film der Pretty Woman har penis. Kvinner blir antakelig akseptert som prostituerte fordi de tross alt bare ligger der, mens en kjøpt mann er en slags metroseksuell ereksjonssvindler som utfører tungt kroppsarbeid uten tekniske hjelpemidler og etterlater seg en langvarig eim av svett ydmykelse. Ingen forelsker seg i en mannlig hore.

Av mange grunner nytter det lite om Mulroney er den mest intellektuelle i hele EU-samboet da han kommer til London for å illudere Messings amerikanske kjæreste. Mannen stinker, og bare de destruktivt desperate ville finne på å innlemme ham i familien.

Derfor blir denne lettbente og småpratende romantiske komedien bare utilsikta skrudd. Mulroney går rundt og ser ut som om han venter på sedelighetspolitiet, og Messing har den småtrippende, nervøse utålmodigheten fra et nylig avbrutt samleie. Når de tar på hverandre, ser du uvilkårlig etter desinfiserende lege-servietter. 2005.

Terminalen

TVNorge 21.30

terminal, the

Tom Hanks, ensommere på flyplass enn på øde øy.

terning 4 liten Det finnes bare én grunn til at Steven Spielberg skulle lage denne litt tungnemme filmen. Siden pappaen hans reiste fra familien i Stevens barndom, har gutten dyrket fornemmelsen av forlatthet. Når han skildrer skjebnen til en mann som er tapt i Ingenmannsland, har Spielberg nådd sine egne følelsers yttergrenser. Verre enn dette blir ikke livet. Pengeløs og identitetsbestjålet i en amerikansk flyplass, omgitt av bygdeoriginaler og byråkratiske fascister.

Men så er det altså en komedie. Derfor er Tom Hanks instruert til å spille uintelligent, og det er han ikke god til. Denne mannen kommer ikke bare fra det smurfete fantasilandet Krakozhia, han har tilsynelatende bare én hjernehalvdel, og den tenker slik fulle menn går. Alle som har venta seks timer på Kastrup eller har sett «Kristin Lavransdatter», vet hvor utslitende kjedelig venting kan være, og derfor har manusforfatteren og Spielberg dynket sin sukkerdeig med merkverdige personer: En senil inder, en romslig afro-amerikaner, en sært forelska latino-matkjører – og dessuten luftas eneste dysfunksjonelle flyvertinne Catherine Zeta-Jones, som spiller samme rolle i denne filmen som cornerflagget gjør på en fotballstadion.

I mer enn to timer pågår idiotiet. Men rett skal være rett. På fjernsynsskjermen har filmen mer sjarm enn i en kino. Det vidunderlige ved fjernsynet som apparat er at man ikke forventer noe av det. 2004.

My super ex-girlfriend

TV3 21.00

my super ex-girlfriend

Uma Thurman flyr rundt med Luke Wilson.

terning 2 liten Det finnes én scene som antyder at dette kunne blitt en film. Uma Thurman hiver en levende hai etter Luke Wilson i sjette etasje. Hun treffer. Resten bommer så overraskende at «My super-ex girlfriend» kommer til å bringe menneskene tilbake til biblioteket. Sjakklubbene vil få rekruttering. Likeledes familie-pantomime av Hugo-historier og klipping av versailliske rokokko-silhuetter. Mozart på merskum-blokkfløyte. Paradishoppelser og hestemøkkgjødsling av kjøkkenhager, luting av hjemmelaga bokklubb-bokhyller og etikettmerking av gamle jazz-lp-er. Det er fare for at regissør Reitman kan ha avsluttet kinofilmens mangeårige innflytelse på folks hverdag.

Hvis man deriverer den til én setning, ser filmen lovende ut: Jente-uheldig husdesigner forsøker å bli kvitt den krevende dama si fordi hun viste seg å være supergirl.

Etter den setningen går alt galt. Luke Wilson virker uelegant kroppblåst slik det kan skje med eksfotballspillere på VIP-meny og hvislehvisker replikkene som om de skulle romme hemmeligheter om Jesus som ettbarnsfar. Fotografen har fått Uma Thurman til å se ut som to meter salat-offer, og de nevrotiske faktene hennes blir misbrukt på replikker som er så dårlige at de til sammen inneholder ord nok til omtrent én hel setning.

Handlingen beveger seg innenfor en liten sirkel av nedslående komedie-klisjeer. Den vittige kameraten (Rainn Wilson) når et slags offisielt Stillehavsdyp av ellers umålbar talentløshet, Anna Faris klarer å forminske seg sjøl til en passerbar fortaus-lindsay i rollen som den hyggelige venninnen. I gjentatte forsøk på å se småsprø ut forvrenger Thurman ansiktet så man skjønner at G-en i G-girl ikke står for punkter i hø-hø-anatomien, men grim og gal. Scene etter scene dør på grunn av umusikalitet, hollywoodske gjentakelses-psykoser (aldri gjør noe annet enn det opplagte) og skuespillere uten bremsevæske. Fram med ludobrettet. 2006.

Babel

TV3 22.40

babel

Kult par: Cate Blanchett og Brad Pitt på utenlandstur.

terning 4 liten Brad Pitts ansikt forteller i grunnen alt: For den gode saks skyld har amerikanske filmprodusenter sminket geologisk forkasta øyerynker inn i skuespillerens flottasfjes, så han ser ut som en ulykke med fugemasse. Så gjør man så når man later som alvor.

Pitts rolle som ensom ektemann med nyskutt hustru i den marokkanske ørkenen er veldig bra, og den minner litt om Debra Wingers i «Med himmelen som tak». Men Bertolucci laget en film om eksistensialismens brutalitet. «Babel» handler ikke om noe. Den er ei følelseskake i konditorenes tid.

Rett før påske skrev en illsint kulturaktør i Aftenposten (aktør er det nye ordet for menneske, homo actus) at det er feil å bruke fjernsynsfilm som skjellsord, for det har skjedd mye bra på TV i det siste. Nifst registrert. Det som har skjedd, er at TV-skjermens forenkla ukeblad-virkelighet har flytta til kinolerretet, og sjansen for at du får se en film med mer tankegods enn «Alle elsker Raymond» er latterlig liten.

Men det lages mange filmer som smisker med folks forfengelighet.

Jeg opererer med noe som jeg kaller Narrenes Skip-syndromet. I 1965 laget Stanley Kramer ei supersviske som het «Ship of fools». Det var en svart hvit mosaikkfilm om skjebner på et skip, og den var akkurat så dum og akkurat så pretensiøs at også de ufortjente følte seg kloke på kino. Det skjer rett som det er. «Forrest Gump» var en sånn film. Mange enkle idioter hørte røsten fra busken i den også.

«Babel» er ikke en klok film. Den er dum som et helsike, men utrolig følsom. Tre lange noveller funker fantastisk for mage-regionen, og hver gang hodet søker næring, oppstår en akutt blodsukker-mangel. Hjernecellene finner bare tomme kalorier i «Babel».

Historien om den døve jenta i Japan som av desperat kjærlighetslengsel velger truseløshet, er egentlig vakkert laga og smart tenkt. Men den består bare av en sammenstilt rekke filmatisk velfungerende gråtkvaltheter og forteller ikke noe om noen. I thrillere er det av og til sånn at morderens galskap lett-forklares med noen kjappe tilbakeblikk på incest i barndommen. Her er det med en selvmyrda mor, som joker i et sjabert smiskespill.

Historien om den meksikanske hushjelpen som i realiteten kidnapper arbeidsgiverens barn for å delta i sønnens bryllup i Mexico, er fargerik etter det etnisk-hypokondriske mønsteret: «Se hvor varme og nære vi er», men den forteller ingenting om noe, annet enn at den naive dama dreit skikkelig på draget og har seg sjøl å takke.

Den beste historien skjer i Marokko. Fortvilelsen til Pitt som sitter i ørkenlandsby med døende Cate Blanchett, er intens. Den forskremte gjeterfamilien med rifla er hypnotiserende god. Men det finnes bare urimelig teite folk her, hvis man tenker seg om. Foreldre som reiser til Marokko for å dyrke forholdet uten å sørge for skikkelig tilsyn med barna hvis hushjelpen plutselig deiser om, har en livsførsel på grensen til barnemishandling. Ikke en gang marokkanske 10-åringer er så dumme at de skyter med skarpt mot bussen. Det er varig svekka sjelsevner.

«Babel» er laget med en moderne stilfattighet som minner om TV-reality og kjeder vettet av meg. Men OK. Andre folk liker det virkelighetssimulerende filmspråket. Og ikke minst: Veldig mange kommer til å bli ganske grepet av «Babel». Noen kommer til å tro at de skjønte verden. Det handler om Kommunikasjon. Vi er så nærme og så fjerne. Narrenes skip seiler videre i den uendelige solnedgangen. 2006.

Fast & furious 6

Viasat4 22.30

fast & furious 6

Vin Diesel surfer på karosseriet.

terning 5 liten Guttene svulmer. Kjøret funker. Bil er hellig. Familie er hellig. Du skal ikke smile når du omtaler bil, og du skal ikke smile når du snakker om familien. Men hvis du noensinne finner på å holde en fartsgrense, må du gå i reine dametruser og fredagshusarbeide-tørkle og dessuten lage muffins.

Jeg tror jeg begynner å få grepet på «Fast & furious»-filmene nå. Opprinnelig oppfatta jeg dem som rein Turtlewax-zoologi med eksos-hymner til bilpolare (ja, jeg vet at det ikke heter bilpolare) lidelser. Historiene var som roadkill-fascistiske frihets-seremonier. Menn levde i sjølvalgt konflikt med samfunnet, og damer uten førskolelærer-utdannelse gneid de nybonte bommene sine mot panseret som en markering av at bak en fri mann står alltid en ufri kvinne. Det var i beste mening Frp-stoff. Individet i sentrum. Og i sentrum feilparkerte de, og tok konsekvensene.

Jeg så «Furious 6» samtidig med at Frp og KrF falt hverandre om halsen i dypt rørt kristen-anarkisme. Derfor oppdaget jeg omsider at de frie mennene på de frie veiene, de er egentlig familiens forsvarere. De er ikke fuck-around-The-Christmas-tree-sladdedasker. De tar vare på familien sin som om den skulle bestå at jomfru Maria, det lille Jesus-barnet og ei heil korg med grillklare duer.

Dette er substansen i «Furious 6», og den er lett å like. Den rånete action-filmen er laget med et fravær av sjølironi som feier både Harald Eia og Bård Tufte Johansen av bagasjebrettet. Bil-fundamentalismen er et opprør mot det useriøse nittitallet. Det er følelsen av høytid som skaper filmen. Når disse singletkledde kroppsbyggerne kommer sammen ved barbequen i arbeiderklasse-strøket, er det som ei improvisert høymesse for skråsikre religions-stiftere. Familien. Du gjør hva som helst for den. Du møter til og med opp i bursdager der de ikke serverer øl.

Vel. Teoretisk. Her serverer de øl.

Handlingen i «Furious 6» kommer antakelig ikke til å løfte ditt sinn. Men det er høytiden som gjør filmen. Og jeg ga egentlig terning 4 fordi den starter litt teit og fordi jeg var lei av å gi 5-er-terninger, men egentlig fortjener en forkynnelse som dette at man verdsetter den.

Starten er fra Kanariøyene, og det er sjokkerende ukult. Vin Diesel og Paul Walker kappkjører på soltørka kystveier som om de befant seg i en spesielt avfeldig Bond-film, og så når de fram til stua der kona til Paul og søstera til Vin føder. Gutte-høhø: Det gamle livet er forbi. Sannelig om jeg vet.

Men der tar de feil. Dwayne The Rock Johnson ankommer med gul konvolutt fra myndighetene. Vin har fått hvit singlet fra himmelen og ser ut som en protein-frelser. Dama hans har like hvit singlet. Hun ser ikke ut som en engel. The Rock sier til Vin, som nettopp har utforska den bibelske metoden med den blonde kjæresten da hun ennå ikke hadde klær: «Du må være med og finne dama di, for hun er ikke død likevel».

Shit! Familien! Vin var mannen til Michelle Rodriguez, men hun døde. Men Dwayne har gul konvolutt fra myndighetene. Den triste blondina som nettopp var naken, er en engel likevel og sier at hun ville ha dratt sin vei hvis hennes mann hadde gjenoppstått. Familien!

Dermed kommer Michelle Rodriguez inn i føljetongen igjen med sin slum-bistre, men sympatiske steinbitt-mimikk. Det blir byrace, det blir slåssing, det blir skyting, og vi får fantastiske replikker som disse: «You want bloody we can do bloody». «What u found out is for u, what we gonna do now is for her.»

Det blir ikke lett for Letty har utvikla et solid hukommelsestap. Da har filmen gudskjelov flytta seg fra Kanariøyene til London. Det varer bare en stund. Etter en del unødvendige eufemiseringer av Englands hovedstad, drar folka tilbake til Spania. Der aksler menn og kvinner sitt massive oppdretts-kjøtt til solid action først på bru og deretter i vanvittig digert lastefly da det går mot klimaks.

Da kom Gabriel på ti utilsikta inn i stua, og han hoppet i sofaen av bare innlevelse. Hopping i sofa er den beste karakteren en gutt kan gi film, også når aldersgrensen er feil. 2013.

The fast and the furious: Tokyo drift

Viasat4 01.00

fast and the furious tokyo drift, the

Lucas Black er OK, men det er også alt.

terning 4 liten Hvis Asbjørnsen hadde dratt med seg Moe for å kverke bjørnebærjus og fortelle båleventyr for brødrene Grimm i våre dager, ville historiene neppe handlet om tusser og troll, ettersom industrialiseringen dementerte dem. Et moderne eventyr er sånn: En mekkelysten askeladd fra California blir tvangseksportert til Tokyo der han mer eller mindre frivillig blir oppfanga av lettmetall-ungdommens motor-mannjevning. Japanere har det så trangt overalt, så de kappes om å kjøre svinger. The drift. Garasjekjøring med svingarundt, et hvinende brems og gass-mareritt i Mobiltelefonplanetens underlige nisseverden, der jentene er så tynne at de ville blitt lagt i vann over natta hvis de kom til Lofoten. Men farkostene er fete.

«The fast and the furious: Tokyo drift» har biler som likner mobiltelefoner, biler som likner fjortissnop, biler som likner barnetannbørster, og den er kvikk, henrykt, hensiktsmessig og sympatisk.

Husker du den ville guttungen i «All the pretty horses». Han ble spilt av en fyr som heter Lucas Black og har fått hovedrollen i den tredje f&f-filmen. Black kan smile skjevt som Steve McQueen og spiller film med den litt sinte sensualiteten til James Dean. Han er et funn.

I denne filmen legger hovedpersonen seg ut med et ungt steinbitfjes som har yakuza-onkel, han blir venner med en ung, japansk Nietzsche, og han blir tvangshyra som torpedo. I tillegg lærer han å kjøre The Drift, og det er som filosofi. Du skal ikke kjøre fort, du skal takle svingene. Brems mens du gasser. 2006.

The big wedding

TV2 Livsstil 21.00

big wedding, the

Robert De Niro visuelt mishandla med Diane Keaton.

terning 2 liten Som trøst for de som ble fornærma da jeg kalte Trintignant i «Amour» for Schubert-kompost, vil jeg gjerne starte med denne mai-hyllesten av veteraner:

Robert De Niro (f. 1943) likner på far min og Ole S. Nerheim og ser følgelig fantastisk ut med flagrende kunstnerhår og blidt svineblikk. Han innleder dagen med å snakke flytende cunnilingvistisk før frokost. Diane Keaton (f. 1946) er så stilfullt sminka at munkepuss-seksjonen i murerlauget vil applaudere, og Susan Sarandon (f. 1946) framstår som ulastelig ildfull, så skulle noen få for seg at de vil legge ei pute et sted, så er det ikke over ansiktet, men under rumpa.

Folka er festfine og i farta, for Amanda Seyfried spiller ung brud igjen, og hun skal giftes bort til brunsminka Ben Barnes som gjør tjeneste som overmenneskelig begava adoptivbarn fra Combulina eller noe. Han kan alt. Han kan kinesisk og nynorsk og snakker sikkert også Faremo, mens Keaton har beholdt sitt røffe, gamle «Førstekoneklubben»-form.

Den trenger hun, for hun er skulptøren De Niros eks som må tjenestegjøre som eks-eks-hustru for ikke å sjokkere Bens biologiske mor, som ga fra seg barnet sitt for at det skulle få det bedre i Amerika og følgelig er en moralsk overlegen skikkelse. Robin Williams mumler rødmusset som dansk pølse og bryllupspresterer nok en gang i Guds hus, Topher Grace har bebiglatt sitcomtryne, Katherine Heigl er hormonelt kvinne-indignert og Seyfrieds deltids-homofile Doris-mamma snakker slik katten vår piper når den kommer inn fra regnet.

Alle disse folka gjennomfører en feelgood-komedie som først og fremst utmerker seg med stiv og militær metronom-rytmikk. Replikkene kommer på samme måte som når folk presenterer seg i selskap – nå er det deg, og så er det deg, og så er det deg osv. TV-seriene gjorde det der. Ingen stil. Ingen eleganse. Rett fram. Dessuten fniser rester av nypensjonert American Pie-humor, og filmen vil funke best for de som blir muntre av å forestille seg Diane Keatons ni timer lange buddhist-orgasmer.

Norge er et rart satanistland der «Oh my God» blir oversatt med «Å for faen!» 2013.

Ghost

TV2 Livsstil 22.50

ghost 1990

Demi Moore og Patrick Swayze er lykkelig gift. Så dør den ene. Da blir de enda gladere i hverandre.

terning 5 liten Det er ikke alltid man skal se en film fordi den er så bra. Det er ikke alltid man skal like Melodi Grand Prix fordi sangene er så gode. Man kan like filmer fordi de var der og gjorde dagene litt mer fargerike, og man kan like MGP fordi mange mennesker, som ellers overdyrker sin hellige individualitet ved å samle påp andalusianske fløytelåter med politisk vinkling og forteller om det, også de menneskene sitter der som et lykkelig kollektiv av menighetsmedlemmer og lar seg motvillig underholde littegrann. For en gangs skyld. Og klager søtt. Dagen etter MGP skal man se «Ghost». Et slags julemåltid av en film.

Men til filmen. Jeg skal repetere det jeg skrev i 1990 da Aftenbladet ikke hadde terninger, og internettet var en uoppdaga biotop:

Det er lett å like en film som svarer tilfredsstillende og beroligende på alle de svære spørsmålene mennesker har maktet å stille gjennom tidene, og uten filosofiske omskrivninger slår fast hvor de snille skal hen og hvor de andre skal hen og hvor mye gøy det går an å foreta seg i uro-sjelenes evige mellomtid. Det er også lett å tilgi en film som så fromt bekrefter prinsippet om de saliges enfoldighet eller omvendt ved å la Patrick Swayze sveve gjennom veggene som frilans-engel med den forferdeligste mimikken i filmhistorien.

Det er lett å skjønne at et misbilligende filmlik vil hale ut tida på jorda, når den bærer skjønne Demi Moore som er nybakt mor og har fått sjel i blikket og kvinnelighet i kroppen.

Derfor spiller det egentlig ingen rolle om «Ghost» er en elendig film om en død mann som elsker for alltid og vil ordne opp for kona sånn at datasvindel ikke bringer leiemordere over henne også. Folk kommer til å se den og de kommer antakelig til å like den også. Vi er umettelige når det gjelder trøst. En historie som gjør døden til kitsch (nå har jeg også brukt det ordet!) trøster slik «Pretty woman» degget for den tapte kjærlighetsevnen, og antakelig er det oss vel unt.

Kanskje er det grunnen til at Jerry Zucker har glemt alt han vet om humor og filmrytmikk, sånn at han kan la Swayze bringe skam over seg selv og sin familie ved å renne rundt som en overivrig gymnas-Hamlet i alt for lange, poengløse, uttværede scener. Evigheten er en sjelden gave. Den kan vi med god samvittighet hale ut til litt over to timer. 1990.

Rocky V

Max 21.30

rocky v

Tommy Morrison og Sylvester Stallone jogger blidt sammen.

terning 4 liten Litt tam, men ålreit som underholdning er Rocky-filmen der Sylvester Stallones sønn Sage er med som Rockys barn og bokseren Tommy Morrison spiller en ung fyr som Rocky trener. Mye sentimentalt dill, men litt Stallone-spenst også. 1 time, 39 minutter.

Torsdag 26.5.- Film er stilfølelse, og Tarantino er en mester

 

Kill Bill volum 2

Netflix

terning 5 liten Jeg er veldig spent på hva Neste Netflix kommer til å hete. På en ellers lys dag da normakanalene viser film-clusters (det vil si at de bare samler opp filmer i grupper og repeterer dem ei hel uke), blir det mildt og melankolsk åpenbart at film i framtida kommer til å foregå på kino og på nett. Kinoen overlever tydeligvis alt. Det skyldes formidlingskvalitet. De kommersielle normalkanalene på TV blir antakelig borte når reklamepotensialet krymper eller annonsørene oppdager at folk pisser eller zapper hver gang en reklamesnutt dukker opp. Da sitter vi igjen med ett eller annet som Netflix er forløperen til. Film er en underholdningsform som fyller sjela slik poesibøker og romaner, musikk og maleriene til franske impresjonister gjør det. Det er ikke først og fremst på grunn av innhold, men fordi film utvikler stilfølelsen, fornemmelsen av form. Skikkelige filmer trener deg i stilfølelse, og stil er en egen form for virkelighet. På det viset kommer vi til fenomenet Tarantino. Han har ikke innhold. Innholdet er stil, men stilen hans forårsaker i gode stunder at sjela svever. Så i dag er det «Kill Bill volum II».

Til filmen.

kill bill vol 2

Uma Thurman sammen med en buddhistisk voldsfyr som er god å ha.

Av grunner som antakelig kommer til å angå akademikere og friste forskere, har Quentin Tarantino samla all søpla i «Volum 1», sånn at «Volum 2» kunne bli et tett og velformulert actiondrama av den typen som åpner for ei lys framtid. Den er løfterik som solskive over åsen. «Kill Bill Volum 2» er så forskjellig fra forgjengeren at den ikke burde vært laget av samme mann.

Historien går inn i et nytt stjernetegn og skaper en ny filmatisk verdensdel, der regissøren jobber organisk med sin overraskende nye følsomhet for hud, hete og hormoner. Replikk-strengene fungerer fordi de har skjelettstøtte. Sjøl i lange, forskrudde dialoger med romantiske referanser beholder Tarantino den nye blodlegeme-magien. Da bildet omsider finner trailerhjemmet til den stoltpatetiske mysemorderen Michael Madsen mellom Uno-farga fjell, føles det som om å gå inn i en luktsterk og surrealistisk fornemmelsesfabel. Filmen svetter. Den skjelver. Den puster. Det er fordi vi er på innsida av virkeligheten.

Sykehusscenene i den forrige filmen var jålete og uforløste som pornoskit. Sverd-utsvevelsene i Japan svimte rundt i tarantinosk forutsigbarhet, en genre-banalitet uten intensitet eller styrke. Tegnefilmsekvensen var tøff, men på en prangende måte som smisket med bruktbu-fansen. Man kan ikke lage en hel film for leserne av gamle tegneserier.

«Volum 2» er så finstemt og så gal og så rå at du får lyst til å innføre den som ny fortellermal, slik som «Pulp fiction» en gang ble det. Tarantino har gjort det igjen. Han viser så mye stilistisk sjølsikkerhet at han kunne vært en supermakt.

Da historien utvikler den overraskende logikken sin henimot klimaks, opptrer det stil-elementer som andre regissører ville ha drept for å ha fått til fem minutter av. Jeg skal ikke røpe enkeltscener, men det er fristende. Bare en svimmel antydning: «Return of the living dead». Og: «Volum 2» har scener som er gale slik Oliver Stone gjorde dem i «Natural born killers». Det finnes usunne psykologiske skeivheter som David Lynch kunne ha funnet på om han var i «Wild at heart»-lune. Sergio Leones spaghettimagre præriespøkelse besøker de mytetunge utescenene. Men ingenting virker kopiert. Det er som om Tarantino har lånt den galskapen som er nødvendig for å skape relevant voldsdiktning, for deretter å utvide sin egen beskrivelsesevne til noe ekte og organisk. Der var ordet igjen. Organisk. «Volum 2» har biologi. «Pulp fiction» var vellykka filmatisk geometri, en film uten følelse. Det er ikke «Volum 2». Du blir sittende og måpe i scene etter scene. Uma Thurman har vokst til et menneske av så detaljert kjøtt og blod at du kan føle adrenalinet hennes som visuelt rusmiddel. «Volum 2» må være den tetteste skildringen av en hovedperson som er gjort i moderne action. Dama stirrer oss i senk med hele kroppen.

kill bill vol 2 2

Daryl Hannah og Michael Madsen deltar også.

Det er en vederkvegelse å være ute av Japan. Størsteparten av denne filmen beveger seg i terrakotta-landskapene sør i USA, der jorda er rød som indianerhud og alle snakker lavere enn bussjåfører. Jeg ble litt skeptisk da Thurman i et tilbakeblikk ble lærling for den kinesiske Kung Fulenissen Pai Mei, men scenene reddes av forteller-logikk og sjølironi.

Michael Madsen er en sær skuespiller som alltid har tiltalt de edleste kultfolka, fordi han har en naturlig, bamsete, men farlig harry-ro som mumler et sted mellom James Belushi og Elvis Presley. Daryl Hannah var ei kuriotistisk tåpe i «Volum 1»; i denne vokser hun til en Lynch-skikkelse. Den enøyde dama kunne vært heisfører i Twin Peaks.

Filmen ender naturlig nok hos Bill. Samtalen er lang, men den er også så annerledes at filmens rennefart holder. 67 år gamle David Carradine, som spilte Kai Chang Caine i TV-serien «Kung Fu» i 1972, klarer byrden ved å være en tittelfigur, for han er støere enn stein.

Så ender historien om brura Beatrix Kiddo og morderen Bill både poetisk og rørende. Det hadde jeg aldri trodd. Det meste i «Volum 2» hadde jeg aldri trodd. Den er en naturlig født genrekiller med slektskap til noen av de mest oppsiktsvekkende bildemagikerne i moderne amerikansk filmhistorie. 2004.

Angelos vendetta

Netflix

terning 5 liten Sikksakkfemmer for Stallone. Når Sylvester Stallone smiler, blir verden et bedre sted. Den skjeve munnen hans blir så trygg og filantropisk, og du ville uten problemer bedt ham være Märtha-bebiens barnevakt, ferjemann på Styx og klubbformann på Rosenberg. Rosenberg var et verft. Verft var noe som Norge outsourca. I «Avenging Angelo» spiller han en mafiagubbes høyre hånd, og den viktigste oppgaven er å passe på ei voksen dame (Madeleine Stowe) som ikke vet hvem pappaen egentlig er.

Så dreper konkurrentene Angelo, og så må dattera få vite ting, og så må mord hevnes og sylfest fra mafiastallen forelskes og fortviles. 2002.

Det syvende segl

NRK2 23.50

det sjunde inseglet

Gunnar Björnstrand og Max von Sydow spiller sjakk. Gunnar er djevelen.

terning 5 liten Ingmar Bergman var en dyster og kjedelig filmforteller – men han hadde en stilfølelse som gjorde at kunsten hans gikk gjennom marg og bein på de som hadde marg og bein. Bergman laget intuitiv-intellektuell filmkunst, en genre som er steindau, og virkningen var gigantisk. I ei tid da ungdommen ikke studerte så mye på universiteter at de til slutt foretrakk «Paradise Hotell», ble Ingmar en like stor helt som Stenmark og Borg. «Det syvende segl» er hekkans gammal, og ikke jeg en gang er så gammal at jeg kan huske den. Men den er spesiell. Den har stil. Drama fra 1957 i svart hvitt og vel så det. Handlingen er fra 1351 da Svartedauen herjer. Max von Sydow og Bibi Andersson. 1 time, 30 minutter.

Fast and furious 4

Viasat4 21.30

fast & furious 2009

Michelle Rodriguez er en feminist-gigant på Vin Diesels panser.

terning 5 liten De østrogenskadde grøftekant-romantikerne som stadig vekk går til angrep på menns bilbruk, vet antakelig ikke at de kødder med et psykologisk primærområde. Mesteparten av menns fysiske og mentale utvikling var ment å forberede dem på at bilen skulle bli oppfunnet og erstatte eselrittets meditasjon med karbonferdas eufori. Alle burde visst at løvetannen ble skapt så motstandsdyktig for at den i framtida skulle vokse opp av asfalten.

«Fast & furious» starter med en bilscene som gjør like godt som fire kalde cola og to paracet. Vin Diesel og hans kolleger stjeler en tankbil-trailer ved å rygge inntil den i fart på fjellovergang, fryse ned krokhektet til trekkbilen, knuse det og kjøre i motsatt retning med tyvegodsvogna. Det er så elegant filma. Det er så nydelig robinhooda at man blir like mett og matt som av vellykka alenesex.

Towboy-Vin Diesel drar deretter fra åstedet for at dama ikke skal gå i dragsuget når øvrigheta kommer. I byen er Paul Walker sprettpurk på hustakene. Det utøves rutinert og tidskorrekt brilleristings-fotografering, klippinga er intuitivt utført av Snåsagubben i stummende mørke. Dette er større enn «Ni liv». Vi liker Diesel og hans kriminologisk riktige tatoveringer, vi liker Walker og hans ulastelige sjetteklasse-fjes.

Diesel ligger under bilen sin i en slags lapdance da han får meldingen om at øgle utskudd har drept dama. Dermed starter hevnen. Diesel er stadig vekk styggere enn en dørvakt, men han har action-kred til langt ut i den paleontologiske tannstillingen. Det viser seg at politimannen Walker er ute etter samme folka, og for å inntrenge seg i miljøet, skal både Vin og Paul kjøre GPS-styrt gateløp med biler som gjør begrepet karosseri-boning til en fjerde trosretning.

«Fast & furious» er en film som ber om enda større TV-skjermer og naboskapsfiendtlig surroundlyd-anlegg. Det får så være. 2009.

The fast and the furious 2

Viasat4 01.25

2 fast 2 furious

Paul Walker med bygjengen.

terning 5 liten Trafikkpolitisk ble det ikke laget ukorrektere film siden Charlton Heston svidde kjerrehjul i «Ben-Hur. «2 fast 2 furious» er faktisk regissert av den flinke collegegutten John Singleton, men filmen kommer til å forårsake colafarga fjortisspy i bakseter på Bryne når råner med warpa ekstaseblikk ruser de hjemmemalte escortene sine på dårlige bygdeveier.

Vin Diesel har slutta. I stedet har denne filmen MTV-verten Tyrese som Paul Walkers bro’, og da mener ingen av dem high bro’, for eksosialismen er for folket. Vi bringes rett inn i en kromantisk eventyrverden med biler som skinner som vaselinvoksa Barbiestøvler, og er glattere enn Tom Cruises bryst, og dertil triller også prangende pansertanter med shorts som ble vaska på 90 grader, mens asfaltmusikken dundrer fra høyttalere med volum 12. Og en halv. Ingen av mennene jobber i barnehager. Ingen av mennene kan uttale hele stavelser.

Det rituelle gateracet i innledningen er litt rart filma, med voldsomme nærbilder og mye støy. Men bilgalskapen tar seg visuelt opp. Før filmen er kjørt, har Singleton vist hva en studert gutt fra the ‘hood kan utrette med mye penger. Her skeines svinger som svir verre enn chili på dopapir. Unnskyld. Jeg ble revet med.

Walker skal gjøre gisseljobb for de føderale. FBI vil ta en narkokakse med Ricky Martin-image og Castro-sigarer. For ham jobber underdyna-agenten Eva Mendes, en nylakkert Jennifer Lopez-etterlikning med glattere overflate enn Free Willy på en god sildedag. En nyvunnen Chevrolet har motorkrafta til The Enterprise, og så gjør de to sjåførene Walker og Tyrese sin jobb for adrenalin-bransjen. Alt skjer slik det skal. 2003.

Rocky IV

Max 21.30

rocky IV

Sylvester Stallone som en euforisk Rocky.

terning 4 liten Fireren er ikke akkurat den beste av de fem Rocky-filmene, men både Dolph Lundgren og Brigitte Nielsen spiller med, og Stallone reiser til det tidligere Sovjet og slåss mot en slags kommunistmaskin som har drept kameraten hans. Stallone regisserte sjøl. 1 time, 31 minutter. 1985.

Thirst

TCM 21.00

terning 4 liten Det er slett ikke dumt at TCM beveger seg utenfor veteranfilmen og viser noe nyere innimellom. «Thirst» er en sør-koreansk dramakomedie av mannen som laget «Oldboy» – 2004-film som vant en pris i Cannes. Denne handler om en alvorlig prest som opplever blodtørst og begjær etter kona til en annen fyr. 2009.

Onsdag 25.5.– Melissa McCarthy er egentlig bare rein fysikk

 

Spy

CMore+ streaming

terning 5 liten På en dramatisk dag som denne da huset vårt lekket mengder med vann klokka tre om natta og nabolaget etter hvert ble helt uten, kan det være grunn til å ta alt med ro. Ingen store følelser, ingen overdrevne resonnementer. Dette blir den fysiske dagen da alt handler om gravemaskin og kommunal rørlytting og mye rart. Dette er ikke en dag for sjela. Dette er en dag til å stå ved en tre meter djupt hull og si: Ja, det kan du sei. Derfor vil Melissa McCarthy være perfekt. Her fødes ingen fine fornemmelser. «Spy» er rein fysikk.

Men til filmen.

spy

Melissa McCarthy strever med en sykkel med bare to hjul.

Hun redder filmen. Melissa McCarthy har slitesterke tursekk-skuldre og en tilsynelatende motstandsdyktig kropp som man i tidligere tider kunne ha beskrevet som noe Tau-ferja straks legger inn til, men sånt gjør vi ikke lenger sjøl om McCarthy på en måte er de siste åras John Candy. Du ser begeistra på henne på tross av at hun er tjukk, for hun er så flink. Tjukke folk må være sallans flinke. Det er stygg kjeft og søt mimikk som gjør at hun redder en film med mange svakheter. Filmkritikere liker ordet svakheter like godt som de liker ujevn. «Spy» er ujevn og har åpenbare svakheter. Nå føler jeg meg nesten som en kritiker. Ikke bra.

På norsk inviterer tittelen til billig humor, og regissør Feig (som også er en norsk ordvits) har logisk nok skrevet et manus som like gjerne forfaller til «ballene dine ligger mellom melonene mine»-latter som til burleske genre-vitser av den humrete sorten som i enkelt-tilfeller også sjarmerer mennesker som sover med lesebriller. Ujevnt. Tre «som» i én periode. Skikkelig sjukt ujevnt. Mange svakheter.

Jude Law er en fin komiker, og han spiller Bond-agenten Bradley Fine med finslige sjarmør-overdrivelser som kirkemøtet ville ha godtatt uten påtrykk. Neida, han er like heterofil som en støvete Texas-pick-up-truck i dongerishorts, men den pinligpene briten bruker utseendet sitt som en overdrevent kaksete kaffereklame, og det kler filmen. Dessuten dør han ganske fort, etter at skurken Tibomir anvender et overraskende velkledd utendørsparty i Bulgaria til å røpe at han har en atombombe til salgs. Atombomba er gralen. Den må CIA-folka finne.

Melissa spiller agenten Susan Cooper, og hun er Bradleys lojale Sancho Panza som sitter i en nydelig parodiert hemmelighets-kremmerskap i USA og fjernstyrer agentens bevegelser med en blanding av mors-bekymring og konstant eggløsning. Sekretæren blir CIAs utegående redning fordi alle de andre blir røpet, og så må hun fly til Paris for å finne Rayna Byanov (Rose Byrne), krenkende forkledd som amerikansk husmor.

I denne delen av filmen er det detaljene som gjør det. CIA-kjelleren kunne ha vært fra en Hot shots!-film med sine flaggermus og rottebæsj på sjokoladekaka, og McCarthy spiller rookie med et rikt repertoar av resignerte kvinneligheter. Denne delen er en fest. I tillegg kommer den ulydige agentkollegaen Jason Statham og forteller om overlevelsene sine. Og i USA sitter den britiske komikeren Miranda Hart (som BBC-avhengige kjenner godt fra «Would I lie to you?») i en sidekick-rolle som ble skrevet for henne. Etter hvert drar agenten Cooper også til Roma i rosa buksedress og en hårfasong som får henne til å likne en tam Shirley Temple-ballong.

spy-2 law

Stemningsfull middag med Jude Law.

Roma avslører filmens største svakhet, og det er at manusforfatter og regissør Paul Feig egentlig er en forvirra fyr som ikke klarer å balansere humoren. Av og til skriver han virkelig teite scener, som når Bobby Cannavale skal imitere italiener som er så universelt og fingerunemt kåt at han til og med blir opphissa av en overvektig amerikanerinne i rare klær. Cannavale fører til mange oppgitte sukk, og akkurat det tåler en film som denne dårlig.

«Spy» har en vanskelig tredjerunde, slik mange filmer har. Ujevnt. Svakheter.

Men så kommer kjøkkenslagsmålet og de burleske fly-scenene, og dessuten nesten berusende frekt rånepreik da den tidligere stand-up-komikeren Melissa McCarthy plutselig får spille rå bodyguard for skurkedama. McCarthy kan replikker. Antakelig var det henne forskerne i Oxford tenkte på da de laget undersøkelsen «kvinner med store rumper er mer intelligente enn kvinner med små rumper», og den fant jeg ikke på. Den finnes.

Jeg skal slutte med å forklare terningkasta mine, for det er like ille som når dårlige fortellere foreleser om poenget i vitsen. Men denne filmen får altså femmer-terning fordi jeg hater firere og fordi rollene er så gode og Melissa McCarthy så vanvittig flink. For det må hun jo. Man blir det man må. Meryl Streep har den forstyrrende nesa, så hun var også nødt til å bli flink. La oss være glad for alle skavanker, for de fører til at folk utvikler seg. Pene fotballspillere forblir kjedelige hele livet. Og med den bomba anbefaler jeg «Spy» som pauseunderholdning på neste kirkemøte. For dette er faktisk kvinnenes film. Og før eller siden må jo kirken lære seg å like kvinner. Ennå kan man ikke amme i nadverden. «Spy» er en bra start. 2015.

The fast and the furious: Tokyo drift

Viasat4 21.30

fast and the furious tokyo drift, the

Lucas Black er opprørsk ungdom.

terning 4 liten Hvis Asbjørnsen hadde dratt med seg Moe for å kverke bjørnebærjus og fortelle båleventyr for brødrene Grimm i våre dager, ville historiene neppe handlet om tusser og troll, ettersom industrialiseringen dementerte dem. Et moderne eventyr er sånn: En mekkelysten askeladd fra California blir tvangseksportert til Tokyo der han mer eller mindre frivillig blir oppfanga av lettmetall-ungdommens motor-mannjevning. Japanere har det så trangt overalt, så de kappes om å kjøre svinger. The drift. Garasjekjøring med svingarundt, et hvinende brems og gass-mareritt i Mobiltelefonplanetens underlige nisseverden, der jentene er så tynne at de ville blitt lagt i vann over natta hvis de kom til Lofoten. Men farkostene er fete.

«The fast and the furious: Tokyo drift» har biler som likner mobiltelefoner, biler som likner fjortissnop, biler som likner barnetannbørster, og den er kvikk, henrykt, hensiktsmessig og sympatisk.

Husker du den ville guttungen i «All the pretty horses». Han ble spilt av en fyr som heter Lucas Black og har fått hovedrollen i den tredje f&f-filmen. Black kan smile skjevt som Steve McQueen og spiller film med den litt sinte sensualiteten til James Dean. Han er et funn.

I denne filmen legger hovedpersonen seg ut med et ungt steinbitfjes som har yakuza-onkel, han blir venner med en ung, japansk Nietzsche, og han blir tvangshyra som torpedo. I tillegg lærer han å kjøre The Drift, og det er som filosofi. Du skal ikke kjøre fort, du skal takle svingene. Brems mens du gasser. 2006.

En sporvogn til begjær

TCM 21.00

en sporvogn til begjær

Marlon Brando og Vivien Leigh i en slags Tennessee Waltz.

terning 5 liten Den legendariske filmversjonen av «A streetcar named Desire» fra 1951. Marlon Brando, Vivien Leigh, Karl Malden, Kim Hunter og regi ved Elia Kazan. Alle fikk Oscar unntatt Brando. Stor underholdning. 2 timer. Svart hvitt.

Ryan’s daughter

TCM 23.00

ryans daughter

Robert Mitchum liker veldig godt Sarah Miles.

terning 5 liten Klassiker-femmer. Egentlig har David Lean laget en altfor oppblåst kjærlighetsfilm der Sarah Miles er den unge jenta som gifter seg med den enkle skolelæreren Robert Mitchum og forelsker seg i den britiske soldaten Christopher Jones enda dette er i Irland. 1970. Nesten tre timer.

Tirsdag 24.5– Sløv tirsdag med de fattiges voldsomme bilglede

 

The fast and the furious 2

Viasat4 21.30

terning 5 liten Siden det er tirsdag, og siden været ikke er sånn de sa at været skulle bli i Norge, skal vi feire den intuitive bilismen. Egentlig er det meningen at bare rike mennesker skal kjøre bil. De som har råd til bompenger, de som har råd til avgifter, de som har råd til mange biler. Klasseskille er hva de fattiges politikere har utretta i Norge, men paradokser er skapt av Gud, så de skal vi alltid ha. Egentlig er det ikke rarere å kjøre bil enn å bruke hest og kjerre, og mennesker som prioriterer å komme seint fram og ikke kunne bære noe med seg, er egentlig sære sosiopater som lever i gledesløs og uforstandig tidløshet. Yay. Jeg bare nevner det. Som en innledning til «2 fast 2 furious», som handler om at de fattige også vil kjøre bil.

Men til filmen.

2 fast 2 furious

Forkjølelsestrua Devon Aoki med Paul Walker.

Trafikkpolitisk ble det ikke laget ukorrektere film siden Charlton Heston svidde kjerrehjul i «Ben-Hur. «2 fast 2 furious» er faktisk regissert av den flinke collegegutten John Singleton, men filmen kommer til å forårsake colafarga fjortisspy i bakseter på Bryne når råner med warpa ekstaseblikk ruser de hjemmemalte escortene sine på dårlige bygdeveier.

Vin Diesel har slutta. I stedet har denne filmen MTV-verten Tyrese som Paul Walkers bro’, og da mener ingen av dem high bro’, for eksosialismen er for folket. Vi bringes rett inn i en kromantisk eventyrverden med biler som skinner som vaselinvoksa Barbiestøvler, og er glattere enn Tom Cruises bryst, og dertil triller også prangende pansertanter med shorts som ble vaska på 90 grader, mens asfaltmusikken dundrer fra høyttalere med volum 12. Og en halv. Ingen av mennene jobber i barnehager. Ingen av mennene kan uttale hele stavelser.

Det rituelle gateracet i innledningen er litt rart filma, med voldsomme nærbilder og mye støy. Men bilgalskapen tar seg visuelt opp. Før filmen er kjørt, har Singleton vist hva en studert gutt fra the ‘hood kan utrette med mye penger. Her skeines svinger som svir verre enn chili på dopapir. Unnskyld. Jeg ble revet med.

Walker skal gjøre gisseljobb for de føderale. FBI vil ta en narkokakse med Ricky Martin-image og Castro-sigarer. For ham jobber underdyna-agenten Eva Mendes, en nylakkert Jennifer Lopez-etterlikning med glattere overflate enn Free Willy på en god sildedag. En nyvunnen Chevrolet har motorkrafta til The Enterprise, og så gjør de to sjåførene Walker og Tyrese sin jobb for adrenalin-bransjen. Alt skjer slik det skal. 2003.

Indiana Jones og krystallhodeskallens rike

TV3 02.35

Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull

Familie: Shia LaBoeuf, Harrison Ford og Karen Allen på biltur med bazooka.

terning 6 liten Når alt kommer til alt handler det ikke om hvem som var bedre før, og hvorfor småløper den tilsmussede afp-eren rundt i jungelen. Det er sånn: Blir det akkurat så stilig som du hadde trodd? Ja. Likner det en skikkelig Indiana Jones-film? Ja. Greit.

Først om Harrison Ford: Hvis han hadde framstilt en 31 år gammel hundremeterløper, ville skuespilleren havnet utenfor alderstroverdighetens grenser. Men så lenge 66-åringen spiller en bevegelsesflink og utelivstrenet arkeolog i 60-års alderen, bør det være grunnlag for å akseptere at han ikke bruker gåstol. Se på professoren Arne Næss. Han ville også ha løpt fra Stalin for tretti år siden, som het tredve da.

Dessuten er det ungdommen Shia LaBoeuf som gjør de verste stuntene. Året er 1957, og LaBoeuf kommer motorsyklende inn i handlingen i et naturtro Marlon Brando-kostyme (The wild one, 1953) og slenger seg på forskerkjerra mens han på femtitalls-greaseres vis sjekker Fonzie-frityrenhan har på hodet ved hver merkestein.

For Spielberg er antakelig denne fjerde Jones-filmen den morsomste, for 1950-tallet er en periode regissøren husker og antakelig har et forhold til. Den oppskriftsmessige actionstarten skjer i en prøvesprengningsby i Nevada, etter at russiske spioner har åpna en Roswell-kasse som faktisk ikke inneholder John Waynes nedfryste kropp, men et av USAs viktigste fantasi-ikoner; den hemmelige marsboeren i FBI-kjelleren. Så smeller atombomba, og deretter vet vi at arkeologen antakelig døde av kreft seint på 1960-tallet.

Etter åpningsrushet skal enhver Indiana Jones-film ta seg fint hjem til Universitetet, og det gjør også denne. Der treffer Jones den selvsikre LaBoeuf, som kan fortelle ham at kollega Oxley er kidnappet i Sør-Amerika.

Dermed forlater filmen USA slik den også skal, og med KGB i hælene drar det velkomponerte eventyrparet på en hvileløs action-tur som antakelig ville ha bekymret fagfolk i bedriftshelsetjenesten på Arkeologisk Institutt. Don Del Oro har en peruviansk gullby liggende, og ved hjelp av uforståelig oldisgrafikk som utmerket godt kunne ha prydet norske landslagsskjorter, blir det klart for de reisende at de absolutt må ferdes i den tjukkeste apejungelen, langs de skumleste hengekløftene der de fæleste skorpionene og de mest illsinte mordermaurene deler verdensdel med overvintra innfødte som ellers bare slår leir i gamle numre av National Geographic. Det er voldsomt, det er mildt ironisk og dobbel-retro, for tilbakeblikket i genren går nå både til de foregående filmene på åttitallet og til de elitistiske eventyrerne i mellomkrigstida. Dette er jøggelen, som er den delen av den tredje, fjerde og femte verden som alltid tilhørte den hvite manns velutdanna og pedagogiske nedlatenhet. De har så rare guder i utlandet. Men turistene er fine.

I busken treffer Jones på den religiøst forheksa John Hurt, som ser ut som Myggen om tretti år eller Lillebjørn Nilsen i fjor. De overmenneskelig tilstedeværende russerne har dessuten fanget Marion fra «Jakten på den forsvunne skatten», og det blir en virkelig familiefryd å se igjen Karen Allen, spekkmjuk og bondebreid og illsint. Med flere folk følger større fart og et formidabelt klimaks der også Spielberg-avkommet E.T. får lov til å være med. Jeg begriper ikke at noen kunne bli skuffet av dette.

Nevnte jeg Cate Blanchett? Hun spiller russerinne med solbriller, en skapning som riktignok ikke fantes på 1950-tallet, men det gjorde heller ikke den nazi-inspirerte new age-kommunismen som hovedskurken i filmen bekjenner seg til. En ålreit rollefigur som aldri tar seg helt opp – men det gjorde ingen skurker i Indiana Jones-filmer. De karismatiske psykopatene tilhører nittitallet.

Det behagelige og beroligende med filmen er at Spielberg ikke eksperimenterer. Han lager ikke en Indiana Jones-film for vår tid med innvollsromantikk eller Biel-ige tskjorte-eksotismer.

Regissøren holder seg til genren og komponerer en gammeldags film som like gjerne kunne ha blitt til i 1988. Handlingen består av pustevanskelige roller-coaster-rides (som på norsk blir det fonetisk ubrukelige berg- og dalbane-turer), der folk og redskap skvetter generøst rundt på den kultivert ironiske måten som aldri fører til at ubalanserte publikummere går hjem og kveler katten etterpå. Innimellom farts-etappene sperrer Harrison Ford med blikket på den gode gamle Indiana-måten, og så slår det deg: Han var jo egentlig alltid en gammel mann som løp litt rart.

Filmen er en potent nostalgitrip og en skjønn tidsreise, og hvis jeg ser ut av vinduet nå, kommer det folk forbi som spiller «China in your hand» på kassett-walkman. 2008.

It’s a free world

TCM 21.00

its a free world

Kierston Wareing er bedriftsleder.

terning 2 liten Nei, dette er ikke en veteranfilm i TCM-forstand. Vi er i Ken Loach-land, og det betyr at de som kom for å være med på festen, skal stå tidlig opp i all stillhet og sette seg på første tog, for her er det ikke moro. Loach har laget filmer om flere former for urett enn det finnes i ei kulturhus-uke, og i hans filmer er alltid verdens undertrykte verdige og indignerte.

«It’s a free world» handler om rekrutterings-selskaper som importerer polakker til ugne forhold i England. Det er fort gjort å være enig med Loach. Sånn burde det ikke være. Men en film om det mest omtalte temaet utforbi seriestarten blir ikke nødvendigvis full av kunstneriske eller politiske overraskelser.

Ange er blondine i skinn & leopardjakke, og hun ligger med klienten sin, hun misligholder den stakkars sønnen og hun starter sitt eget rekrutteringsfirma fordi den forrige arbeidsgiveren tok henne på baken. Kierston Wareing er ikke dårlig, men helt fra starten lurte jeg på hvorfor hun var framstilt så frynsete. Det viste seg: Hun manglet moral. Den afro-engelske venninnen derimot lå med ingen og sa fra da forretningen beveget seg på feil spor.

På en eller annen overflødig måte viser filmen at alle kan bli bolighaier og useriøse arbeidsformidlere fordi samfunnet er sånn. Men det er jo ikke sant. Skurker er skurker, og de som driver menneskehandel kom antakelig ikke dit ved et uhell. 2007.

Mandag 23.5.–En norsk film som vi må se likevel. Det er Uthaug!

 

Flukt

NRK3 21.30 og NRK1 00.55

terning 4 liten OK. Her må jeg gjøre en vri. Da jeg så «Flukt», fikk jeg nærbilde-allergi og lengtet etter Zyrtek mens relevant utkledde primal-nordmenn lette etter hverandre i flåttkrattet. Før flåtten var oppdaget. Men etterpå regisserte Roar Uthaug den fantastiske thrilleren «Bølgen», og dessuten skal han lage den neste «Tom Raider»-filmen med Alicia Vikander som Lara Croft. Da nytter det ikke å tygge Ricola og klage på skandinavisk fartsvegring. Dette er Uthaug. He’s the Man. Så da blir det «Flukt» i kveld. Motforestillingene (politisk korrekt ord for utskjelling) står seg ennå, men de har en ny valør. Dette er Uthaug. Denne filmen skal du se.

Men til filmen.

flukt

Ingrid Bolsø Berdal er rå med buen.

Når norske filmskapere ikke aner hva de skal finne på, leter de fram den gamle portrettlinsa på digiflexen og tar psykotiske nærbilder i motlys. Hva skal de ellers gjøre? Ikke har de penger, ikke har de helikopter eller skikkelig kamera-kran, ikke har de budsjett til CGI-stunts, og manus ble skrevet av en Nansenskolen-fyr som syns Falkberget var en rå forfatter.

Men fjes har vi. Skitne fjes. Tårevåte fjes. Blodige fjes som er blitt slått av norsk films voldsomme urbanbølle Henning. Vi har tynt, avkalorisert lys, vi har eng og lyng og fjellknauser, så hvis historien mangler, så er de der: Triste fjes, nærgående lidelse. Morgenlyset på tolv bjørker og et fjell som Statnett kommer til å kle.

«Flukt» kunne blitt en kul fantasy-film. Regissøren Roar Uthaug har laget «Fritt vilt», som var en film der trynene snakket til deg og ikke bare så ut som om de prøvde å mørne en bakke-seig NAV-konsulent. Men «Flukt» er norsk i tempoet, en handikappa likfølge-fart som antyder at den heller ville ha vært et historisk indignasjons-drama om at det var feil å påføre kvinnene Svartedauden, for de ble lei seg av den.

flukt-2

Norge er et land der Gud sølte mye stein. Den blir aldri borte heller. Verre enn plast.

Dette kommer dere ikke til å oppdage, siden de fleste nordmenn enten ser porno eller har vennet seg til ulykkelighets-orienterte TV-dramaer fra det masochistiske Skandinavia der det er synd på menneskene hvis de ler. Dere er overfora med seinhet.

Det velsigna lerrets-geniet Ingrid Bolsø Berdal spiller utstøtt albino-gjengleder som feila på heksetesten og fikk varige sjelesår som aldri ville ha imponert Harald Stanghelle. Hun og robustenskjolder med psykopat-gener tar søskenpar til fange, dreper den lille gutten og vil sette jentungen Signe i avl. Jeg skal innrømme at det ikke kan være lett for fangen, så i hvert fall tre nærbilder ville ha vært på sin plass: Ett for de drepte foreldre, ett for den bueskutte broren og ett for henne sjøl, som antakelig skal ha sex med menn som er så skitne at flatlusa dør. Isabel Christine Andreasen har ikke bare estetisk utforma fornavn, men er dessuten en nærværende skuespiller som hekter seg på innlevelsen din og blir der. Når Uthaug først skal stanse filminga si for å se på fjes, har han vært heldig med de to jentene.

Mennene driver med sitt. De ser ikke ut som om de ble født av kvinne eller lånte «Mio, min Mio» på skolebiblioteket. Unntaket er en stillferdig landsbyhjelper som er vakker som en folkehøgskule-rektor og gir 1300-tallet en fornemmelse av Amphora pipetobakk og temperert chilensk rødvin.

Noen av flukt-scenene er stilige. Kampscenene er for få. Handlingen har for dårlig geografi og ingen egentlige overraskelser, men bortsett fra det ser Norge ut slik Norge gjør. 2012.

Into the white

NRK3 23.30

into the white

Utlendinger detter ned med fly i Norge. Dårlig valg.

terning 2 liten Ok. Quiz-time. Hva tror du skjer hvis tre tyske soldater og to engelske må såvidt overleve sammen fordi de to flyene til begge antakelig støtte på luftens Bermuda-triangel og ramla ned på samme sted i Norge? Tror du de blir venner til slutt? Tror du det viser at det kan bli fred på jorden? Nettopp. Resten er kjedeligere enn Spotify på papir.

Tre nedskutte tyskere stavrer seg gjennom snøstormen til noe som likner ei enkel turistforeningshytte på Hardangervidda. På tross av at hytta har ovn og mat, regner tyskerne med at de kommer til å dø der oppe, siden det verken finne støvlekrem eller karve til surkålen. Det blir ikke bedre da to gretne engelskmenn kommer innom og forlanger oppvartning av Genève-konvensjonen. Guttene spiser kokt mose, som nå kalles super-mat, og har det fint og sitcom-kranglete seg imellom.

Det skjer ingenting. Du får ingen følelse av krig. Gjengen er som en motvillig nachspiel-bønsj i en slitt blokkleilighet på Saksamarkå. Samtalen utvikler seg enten til uforståelig aggresjon eller studiodebatt uten han med det grå håret, og når en tysker og en brite står og holder taket sammen fordi den ene var dum og fjerna bærebjelken, da sier engelskmannen inkvisitorisk: «Hvorfor er det så viktig for deg å ha kontrollen hele tida?» Tyskeren blir på gråten og betror seg: «Jeg er en elendig pilot. Jeg har ramla ned en haug med ganger.» Monty Python! Det er Monty Python. 2012.

Indiana Jones og det siste korstog

TV3 02.50

Indiana Jones og det siste korstog

The father and child reunion is only a moment away. Sean Connery og Harrison Ford.

terning 5 liten Dette er den tredje filmen om Indiana Jones, der vi både får møte River Phoenix som den unge Indiana og Sean Connery som far hans. «Indiana Jones og det siste korstog» begynner og slutter som en western. I starten er River Phoenix unge Indiana (som egentlig heter Henry, viser det seg) med storvokst lugg og en speiderberedt uvørenhet som får det til å svinge skikkelig når han jages på hesteryggen eller på togtakene. I slutten rir en gammel og sliten Indiana sammen med slekt og venner inn i solnedgangen og blir borte for alltid.

Filmens geniale vitaminpille heter Sean Connery. Han spiller gamle pappa Jones, en skrivebordsfilosofisk vitenskapsmann med bøttehatt og koffert. Den forvirrede far tilfører filmen den sorten klønete kvinnelighet som Kate Capshaw ivaretok så nydelig i «Indiana Jones og de fordømtes tempel» og overflødiggjør forsåvidt ei vital dame. Alison Doody får mest stå stille og være pikant problematisk, fordi far og sønn oppdager at de har delt skjød helt annerledes enn fedre og sønner pleier. Men det virkelige kjærlighetsparet i filmen er Harrison Ford og Sean Connery, og den romansen har Spielberg et energisk og begeistret håndlag med. 1989. 2 timer, 10 minutter.

Side ved side

TV6 21.30

side  ved side  stepmom

Julia Roberts og Susan Sarandon blir paradoksalt i ikke-slekt.

terning 4 liten Egentlig er Chris Columbus-grineren «Stepmom» en film om dårlig folkeskikk blant så ressurs-sterke foreldre at de ser på ungene sine som tilbakestående u-land og behandler dem som en blanding av Koala-bjørner og potensielle kronprins-kjærester.

Ed Harris og Susan Sarandon har to barn sammen. De bor med mora fordi faren bor med Julia Roberts. Siden de to ungene er skilsmisse-barn, tillates de og oppmuntres til en ufyselig pappagutt-aktig oppførsel som kan få normale videoseere til å føle seg som kikkere i Mary Poppins’ private helvete.

Egentlig skal filmen handle om hvor viktig det er at fraskilte og tilføyde i alle land unicefiserer seg i et slags lidenskapsløst skjebnefellesskap for at ikke ungene skal tilegne seg realistiske forestillinger om verden. Flomvarsel: Det blir grining i slutten.1998. 2 timer, 13 minutter.

Søndag 22.5.– Deilig avbrudd laget av en åndelig eksport-inder

 

Unbreakable

Max 23.45

terning 5 liten Da jeg skrev om «Unbreakable» for 16 år siden, avsluttet jeg med at man skal undre seg i julen. Det gjelder ennå. Men julen er blitt uendelig, og dermed er undringen banalisert. La oss se om dere skjønte den. Vi har enten kommet til slutten (av forrige uke) eller begynnelsen (til neste), og søndager er små gullflekka limboer da folk går midlertidig ut av livene sine og later vannet på merkelige steder. Derfor syns jeg det var genialt av normalkanalen med det pussige sjokoladenavnet Max at de faktisk fant en åndelig film av en amerikansk inder. Og siden dagsregnet skal skylde vekk de tusen gullgriller som folk samlet seg rundt, er det helt presist relevant. Men den vises seint.

Til filmen.

unbreakable

Bruce Willis er som vanlig omsorgsfull. Denne gang med Robin Wright.

Info til statistikerne: M. Night Shyamalans andre film (egentlig fjerde) likner ikke så mye på «Den sjette sansen», selv om både Bruce Willis og følsom gutt deltar i et populistisk religions-rituale. «Unbreakable» er en blanding av «Den grønne mil» og «Fearless», og den vandrer med risikabel og tabloid høytid rundt i grenselandet mellom Det Nye Testamente og Marvel Comics.

Willis spiller en trist og misfornøyd sikkerhetsvakt som overlever tog-katastrofe og blir kontakta av en handikappa tegneserie-entusiast som mener at mannens frustrasjoner skyldes at han egentlig er en superhelt som ikke vet om det. Nei, dette er ikke gjort med humor. Shyamalan var bortreist da humoren ble oppdaget, og hans forhold til tegneseriehelter gjenspeiler seg i en kloakkdyster åndelighet som er i stand til å tette bronkiene på folk med vanligvis god innlufting. Den utvandra indieren har bare laga filmer om innshyn i shela shi, og derfor passer han midt i den uformulerte ny-religiøsiteten som en gang om ti år skal erstatte Britney-sektas ekstatiske begeistring for karosserier.

«Unbreakable» er et stykke kjøkkenbenk-mystisisme, men den ligger så lavt nede i stemnings-kjellerne at hovedpersonen nesten blir en karikatur. Men dum er historien ikke. Det er et velkjent fenomen at noen mennesker føler at alle ulykker rammer nettopp dem, og at andre føler seg usårbare. Shyamalan mytifiserer denne psykologiske forskjellen og gjør den til en del av den overnaturlige naturen som styrer våre liv. Hvis du er misnøgd med livet ditt, kan det være fordi det var meningen at du skulle bli en helt, men du ga deg aldri sjansen.

Sønnen i filmen er Spencer Treat Clark fra «Arlington» og «Double jeopardy». Han har et urovekkende ansikt som i seg sjøl kan forårsake overtro. Robin Wright spiller hustru så følelsesmessig utmagra at du får lyst til å kjøpe henne en fet banan. Samuel L. Jackson har deprimerende hår og en genialt skeiv rolle. Bruce Willis mangler hår og håp, men han er fremdeles noe av det mest troverdige du ser i amerikansk film. Jeg tar sjansen på at dette er en god film fordi. Fordi den overformulerer en tidskorrekt åndelighet som like gjerne kan hentes hos Stephen King som hos Thomas Kingo. Fordi den er så kvelende at man føler seg drukna. Fordi den representerer en dristig mystifisering av psykologiske fenomener som ellers mangler definisjoner. Fordi man skal undre seg i julen. «Unbreakable» var julefilm i 2000. Man kan undre seg enda mer nå.

Shetlandsgjengen

NRK1 03.45

shetlandsgjengen

Shetlandsgjengen fraktet trua nordmenn til ei lita øy i havet.

terning 5 liten Så har vi NRK da. Til smal glede for de arme gamlingene som står opp før klokka fire om morgenen på en mandag fordi de har vondt overalt og fordi de ikke skal på jobb og aldri trenger være opplagte mer, viser den sjelløse statskanalen en film om de heltemodige folka som fraktet norske båtflyktninger til ei så gudløs øy i Atlanterhavet at ingen ville finne på å lete etter dem der. Det er en skjønn film, men siden NRK egentlig bare er en pamflett, har de ganske sikkert satt den opp for å vise at også nordmenn var båtflyktninger. Men hvis den historiske metaforen skulle hatt noen kraft, ville Shetlandsgjengen blitt kalt Hawaii-gjengen, for skøytene fraktet selvsagt folka til et sted med bedre levevilkår og derfor tok de seg godt betalt. Men som sagt. En skjønn film. 1954.

Under overflata

NRK2 02.30

terning 3 liten Denne franske filmen vet jeg ikke noe om, og årsaken er tragisk. Etter at Programbladet for radio og TV forsvant fra Madla amfi, og jeg ikke vet hvordan folk får tak i det, må jeg bruke ei slett blekke som heter PÅ TV og VGs glimrende TV-Guide. Men ulempen med VG er at alle journalistene som jobbet der døde. I programoversikten på nett står det aldri originaltittel på filmer – og, skrekk og gru – det står heller ikke hvem som spiller filmen eller hvem som har laga den. Men handlingen har de plass til. Egentlig skal jeg ikke skylde på journalistene, for denne tjenesten er antakelig outsourca til Schibsted i Polen. Men jeg aner bare om den franske filmen «Under overflata» at en journalistdame intervjuer prostituerte og må revurdere sitt syn på kjøpt sex. 2011.

Harry Brown

NRK3 21.25

harry brown

Michael Caine er pensjonert soldat og liker ikke samfunnet.

terning 4 liten Og der var fader meg Harry Brown igjen, for tredje gang denne helga om jeg ikke tar feil. Gjentakelse: Ingen ting er som Michael Caine. Han har en egen nesten prehistorisk museums-ro, han er som en overlevd dinosaur, som en skulende øgle, som en ventende iguana, og han er 500 millioner års utvikling.

Men «Harry Brown» er en verken-eller-opplevelse som herrens engler ikke kunne ha reddet på en solrik dag. Filmen forsøker å være sosialdrama samtidig som den ekler seg ned i den spekulative slum-voldens uverdige utskjelling. Emily Mortimer spiller riktignok så forstandig og sosial politidame at det nesten vokser urtemedisin på henne, og hun vandrer rundt i filmen med en sviende bekymring som gjør at noen burde ha befridd henne for lidelsene ved å etterforske mennesker som må bo i blokk, for hun tåler det ikke. Men filmen forakter de svake. Det er bare lov hvis du er en deisete, dum action-film.

Caine spiller Harry Brown. Han bor i blokk, og hver dag ser han de onde unge utenfor vinduene sine. Det er vulgære, ufølsomme, uintelligente og grimme engelskmenn som mobber de som forsøker å ta seg levende gjennom fotgjenger-undergangen eller stikker dem med kniv. Dattera til Harry er død. Kona hans dør. Kameraten blir drept med sin egen kniv, og i et slags Rambo-jobsk opprør mot Forsynet, kjøper Harry en revolver av undermenneskene for å ta hevn.

Slik Clint Eastwood burde ha gjort i «Gran Torino».

Men for at den resignerte eldre-morderen fremdeles skal virke som et flott og trist menneske, blir blodhevnen utført med den mest psykopatiske depresjon. Det er noe nesten perverst gledesløst ved Harry Brown, det er som om han bare lever for at folk rundt ham skal få dårlig samvittighet. Han kunne vært pappaen til Charlie Brown. Sånn må han antakelig bli for at vi skal godta det som en gammeltestamentlig nødvendighet når han torturerer en åpenbart psykiatri-sjuk ung mann som burde vært innlagt. Men det imiterte alvoret blir likevel overflødig da filmen tøyser det til med et banalt thriller-klimaks. I en sosial elendighetskoma der alle hovedpersonene burde spist ukontrollert sopp garnert med blåsyre, forsøker man å lage thriller-spenning. Takk for i dag, idioter.

Filmen framstiller narkomane som verre enn dyr. Det er stygt å se på. Jeg tror filmindustrien har sin del av skylden for at det ikke går an å få til skikkelig og respektfull behandling av mennesker med dop-problemer. 2009.

Miss Undercover

FEM 21.00

miss undercover

Michael Caine i aftenutstyr med Sandra Bullock.

terning 2 liten «Miss Undercover» handler om ei snuppetøff føderal agent som harker når hun ler og faller hvis hun detter og til og med spiser maskuline ting som pizza og sjokoladeis. Naboens hund heter Schatzie, så Sandra Bullock bor antakelig i New York, og en dag truer Superterroristen et Miss America-show i San Antonio, og den eneste FBImboen som kan kles ut i FBIkini, er Bullock.

Av gårde drar vi alle til San Antonio, der menn går i blazere og kvinnene ser ut som gjenfødte historiebøker. Michael Caine spiller homofil personlighetsbygger, Benjamin Bratt smiler kvitere enn Grønlandsisen i juli og arme, flinke Candice Bergen deltar karriere-posthumt som Mrs. Avfall 2001 og forsøker i det minste å være morsom i et selskap av energiske under-ytere. 2000.

Cast away

FEM 23.20

cast away

Tom Hanks bygger mot ensomhet.

terning 5 liten Tom Hanks er eneste overlevende fra en pakketur (han jobber for FedEx), og han befinner seg på en stillehavsøy som er så liten at det finnes skostørrelser til den.

«Cast away» er en film om hans oppfinnsomhet, hans ensomhet, hans tosomhet med en blodmalt basketball av slekta Wilson, hans totale håpløshet og hans opplevelse av viktigheten ved overlevelse.

«Cast away» er en film for de som gjerne vil ha bekreftet at livet har noe for seg og at det fins livsinnhold til og med når det elektroniske pengesystemet bryter sammen og alle bankfolk konverterer til Vet Ikke-gruppen.

Zemeckis har laget en genial film, som balanserer seg sjøl imponerende mellom hendelsesfattigdom og dramatikk. Han har fått til en klok film om en teknologi-avhengig mann som klarer å gjenoppfinne sivilisasjonen, og han har laget et ømt kjærlighetsdrama mellom en ungkar og en ball. De har til og med sine perioder der den ene blir kasta ut av hulen. 2000. Da jeg skrev om denne filmen for noen dager siden (alt blir vist om igjen og om igjen), innvendte en Twitter-følger at «Cast away» er verdens kjedeligste film. Jeg kan skjønne ham. Men det er en fantastisk film for det om.

Paul Blart: Mall cop

TV3 19.20

paul blart mall cop

Kevin James på segway. Pinlig.

terning 2 liten Det er urettferdig at ukas dårligste komedie skal være med den skjønne skuespilleren Kevin James fra «King of Queens». Men den sarte makro-maskuliniteten hans krever regissører med håndlag. Carr klipper inn nærbilder når det ikke finnes noe å nærme seg, og han etterlater James aleine og hjelpeløs i den dialog-teite ødemarka der han ser ut som åte for latter-ulvene.

Klønethet er opphøyd til livsinnhold i den håpløse filmen. Kevin J. spiller en alenepappa hos alenemamma, og han er for dum til å bli politimann også i USA. Derfor blir han sikkerhets-vakt i varehus. Mannen er så snill at han kunne blitt misbrukt av Moder Teresa. I overvåkingskameraet ser han like fullt ei butikkdame som Kennedy ville ha forsøkt å stjele fra Clinton, og henne vil han ha som kjæreste. Yeah. Right. James sklir rundt i handlingen som vaselinsmurt curlingkule, og filmen ville ikke ha funka med bakgrunnslatter en gang.

Da ranerne vil ta varehuset, opphøyes den saktmodige vakten til en slags Kung Fy Fanta, og sånn slutter en smertelig sjarmløs film. 2009.

Indiana Jones og krystallhodeskallens rike

TV3 21.00

Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull

Harrison Ford er ute og vandrer med nazikjerringa Cate Blanchett.

terning 6 liten Når alt kommer til alt handler det ikke om hvem som var bedre før, og hvorfor småløper den tilsmussede afp-eren rundt i jungelen. Det er sånn: Blir det akkurat så stilig som du hadde trodd? Ja. Likner det en skikkelig Indiana Jones-film? Ja. Greit.

Først om Harrison Ford: Hvis han hadde framstilt en 31 år gammel hundremeterløper, ville skuespilleren havnet utenfor alderstroverdighetens grenser. Men så lenge 66-åringen spiller en bevegelsesflink og utelivstrenet arkeolog i 60-års alderen, bør det være grunnlag for å akseptere at han ikke bruker gåstol. Se på professoren Arne Næss. Han ville også ha løpt fra Stalin for tretti år siden, som het tredve da.

Dessuten er det ungdommen Shia LaBoeuf som gjør de verste stuntene. Året er 1957, og LaBoeuf kommer motorsyklende inn i handlingen i et naturtro Marlon Brando-kostyme (The wild one, 1953) og slenger seg på forskerkjerra mens han på femtitalls-greaseres vis sjekker Fonzie-frityrenhan har på hodet ved hver merkestein.

For Spielberg er antakelig denne fjerde Jones-filmen den morsomste, for 1950-tallet er en periode regissøren husker og antakelig har et forhold til. Den oppskriftsmessige actionstarten skjer i en prøvesprengningsby i Nevada, etter at russiske spioner har åpna en Roswell-kasse som faktisk ikke inneholder John Waynes nedfryste kropp, men et av USAs viktigste fantasi-ikoner; den hemmelige marsboeren i FBI-kjelleren. Så smeller atombomba, og deretter vet vi at arkeologen antakelig døde av kreft seint på 1960-tallet.

Etter åpningsrushet skal enhver Indiana Jones-film ta seg fint hjem til Universitetet, og det gjør også denne. Der treffer Jones den selvsikre LaBoeuf, som kan fortelle ham at kollega Oxley er kidnappet i Sør-Amerika.

Dermed forlater filmen USA slik den også skal, og med KGB i hælene drar det velkomponerte eventyrparet på en hvileløs action-tur som antakelig ville ha bekymret fagfolk i bedriftshelsetjenesten på Arkeologisk Institutt. Don Del Oro har en peruviansk gullby liggende, og ved hjelp av uforståelig oldisgrafikk som utmerket godt kunne ha prydet norske landslagsskjorter, blir det klart for de reisende at de absolutt må ferdes i den tjukkeste apejungelen, langs de skumleste hengekløftene der de fæleste skorpionene og de mest illsinte mordermaurene deler verdensdel med overvintra innfødte som ellers bare slår leir i gamle numre av National Geographic. Det er voldsomt, det er mildt ironisk og dobbel-retro, for tilbakeblikket i genren går nå både til de foregående filmene på åttitallet og til de elitistiske eventyrerne i mellomkrigstida. Dette er jøggelen, som er den delen av den tredje, fjerde og femte verden som alltid tilhørte den hvite manns velutdanna og pedagogiske nedlatenhet. De har så rare guder i utlandet. Men turistene er fine.

I busken treffer Jones på den religiøst forheksa John Hurt, som ser ut som Myggen om tretti år eller Lillebjørn Nilsen i fjor. De overmenneskelig tilstedeværende russerne har dessuten fanget Marion fra «Jakten på den forsvunne skatten», og det blir en virkelig familiefryd å se igjen Karen Allen, spekkmjuk og bondebreid og illsint. Med flere folk følger større fart og et formidabelt klimaks der også Spielberg-avkommet E.T. får lov til å være med. Jeg begriper ikke at noen kunne bli skuffet av dette.

Nevnte jeg Cate Blanchett? Hun spiller russerinne med solbriller, en skapning som riktignok ikke fantes på 1950-tallet, men det gjorde heller ikke den nazi-inspirerte new age-kommunismen som hovedskurken i filmen bekjenner seg til. En ålreit rollefigur som aldri tar seg helt opp – men det gjorde ingen skurker i Indiana Jones-filmer. De karismatiske psykopatene tilhører nittitallet.

Det behagelige og beroligende med filmen er at Spielberg ikke eksperimenterer. Han lager ikke en Indiana Jones-film for vår tid med innvollsromantikk eller Biel-ige tskjorte-eksotismer.

Regissøren holder seg til genren og komponerer en gammeldags film som like gjerne kunne ha blitt til i 1988. Handlingen består av pustevanskelige roller-coaster-rides (som på norsk blir det fonetisk ubrukelige berg- og dalbane-turer), der folk og redskap skvetter generøst rundt på den kultivert ironiske måten som aldri fører til at ubalanserte publikummere går hjem og kveler katten etterpå. Innimellom farts-etappene sperrer Harrison Ford med blikket på den gode gamle Indiana-måten, og så slår det deg: Han var jo egentlig alltid en gammel mann som løp litt rart.

Filmen er en potent nostalgitrip og en skjønn tidsreise, og hvis jeg ser ut av vinduet nå, kommer det folk forbi som spiller «China in your hand» på kassett-walkman. 2008.

Indiana Jones og de fordømtes tempel

TV3 01.10

indiana jones og de fordømtes tempel-1

Indy på den legendariske brua.

terning 6 liten Jeg tror vi skal se enda en Indiana Jones-film i dag og. «De fordømtes tempel» har Kate Capshaw som ble fru Spielberg, og hun hyler som en av de fordømte gjennom flere timers India-reise. Men mytene sier at hun faktisk måtte lære å skrike.

Inderne reagerte på denne filmen, for den framstiller kulturen deres som ond og primitiv. Dessuten spiser de apehjerner rett fra kraniet. De ble forøvrig laga av bringebærsaus. Jeg så filmen føærste gang i London på en kino som jeg tror het Odeon eller noe sånt og hadde så behagelige seter at Norge føltes som et tilbakestående taburettland. Ved siden av meg satt en urimelig oppstasa inder i diplomatdress. Han lo ikke én gang.

Jeg tror jeg ville ha ledd på en film som framstilte vikinger som idioter.

Vi tåler mer, vi nordmenn.

«Indiana Jones and the Tempel of Doom» ble som kjent laget for nøyaktig mange år siden, men det føles som om den har vært her bestandig. Harrison Ford spilte sin andre rolle som Indiana Jones og reiste altså til India der lokale stammer drev med menneske-ofring som den svepesvingende arkeologen måtte gripe inn overfor. Kate Capshaw spiller sangerinne og venninne, og hun ble mye seinere gift med regissøren Steven Spielberg. Man skal heller ikke glemme den lille elefanten. Og Short Round. Og flyhoppet med gummibåt. Her er det mye stas. 1 time, 45 minutter. 1984.

Vehicle 19

Viasat4 22.30

vehicle 19

Paul Walker med fengselshår.

terning 4 liten Amerikansk-sørafrikansk action fra 2013 med Paul Walker, regissert av en mann som heter Mukunda Michael Dewil, altså djevel med w. Handler om en fyr som prøveløslates fra fengsel og vil finne dama si, men så leier han dessverre en bil som kobler ham til skitne politifolk.

Deuce Bigalow: European gigolo

Viasat4 24.00

terning 3 liten Jeg orket aldri se 1999-filmen der Rob Schneider spilte gigolo, for meg var det like meningsløst som om det sjarmkrevende yrket ble utøvd av Scooby-Doo. Dette her er oppfølgeren fra 2005. Handlingen foregår i Amsterdam, der Rob blir lurt til prostitusjon og noen myrder menn som selger kroppen sin.

Alexander

Viasat4 01.30

alexander

Colin Farrell og Jared Leto som unge turister.

terning 4 liten Først og fremst har Oliver Stones historiske overdrivelse fjeset til Colin Farrell, en skuespiller som kan se ut som både sult og tørst og ballespreng i ett eneste ansiktsuttrykk. Den higende melankolien til briten gjør seg forsåvidt godt i filmen om maksiburgeren fra Makedonia, men han løser ikke gåten: Er «Alexander» Oliver Stones fanefall for idiotiet – eller er filmen nok en halvsleip politisk satire om oppkomlingenes enfoldige forkjærlighet for å okkupere andre menneskers fedreland?

Det er ikke lett. Alexander og vennene hans ser ut som et tennislag av sminkeavhengige pappagutter fra Ullern, og de framfører mekanisk en prehitlersk begeistring for krig og erobring. Men OK. Dette var BC. Selv den enkleste makedoner måtte vite at det ennå skulle gå 300 år før tilgivelsen ble født, så de hadde ennå noen års sjanse til å leve som menn.

Stone var regissøren som laget Vietnam-filmen «Platoon», og han hånte Amerikas brutale forfall i «Natural born killers». Kan han overhodet ha laget en film som idoliserer en kongesønn og gjengen på fottur til Persia (som også omfatter Irak), der de skal underlegge seg Babylons overlegne kultur og skjønnhet bare for at pappa Filip med den ene øyet hadde oppdratt gutten sin til å bli en frustrert konkurrent?

Den mest motvillige profeten i Olivers generasjon sa: Don’t follow leaders. Ikke følg ledere. Ingen som vokste opp med Dylan, kan ha glemt det.

«Alexander» er ei skikkelig uinderholdningsbombe, og man skal unne seg den fotografiske dyrkinga av enten ironi eller historie. Filmen har dessuten to sterke kvinneroller: Angelina Jolie er en passelig besatt barbarmamma, og Rosario Dawson ei mektig irritert barbarhustru. Hun er en av de mandigste i filmen. 2004.

En dag i livet

TV2 Livsstil 21.00

en dag i livet

Bister Robert Redford med barnebarnet sitt.

terning 5 liten De som ikke gidder sitte våkne til «Unbreakable» kan se denne.

Robert Redford har levd et godt liv med sin velpleide ansiktsoverflate. Gjennom hele den endeløse ungdommen øvde han på en ubevegelighet som egnet seg til postordresalg av Bjørn Borg-truser. Nå er han blitt 70 år og røper at han egentlig bare sparte på ansiktsuttrykkene sine til alderdommen, som en slags kunstnerisk pensjon. I «An unfinished life» er han så god at du måper.

Som alle gode amerikanere består Redford av 78 prosent cowboy. Når du plasserer ham på en bondegård, ser han ut som et hederlig brukt treverktøy eller et slitesterkt nyttedyr som ingen hadde hørt om. Redford reflekterer dessuten et behagelig fargeløst sinn og er en slags grålysning. Han tilhører det som kommer og det som går.

Sammen med Morgan Freeman skaper han en fåmælt uttrykksfylde. De to kan snakke sånn at man føler at ordene er en del av stillheten. Redford spiller dessuten grinete bestefar på en måte som får ham til å se 20 år yngre ut enn i forrige film – og det er fordi han slipper til en slags imitert innside. Cowboyer er kule folk. Ingen liker cappuccino-superne. Ingen liker egentlig Seinfelds hysteriske bykulhet.

Historien er velsigna enkel. Jennifer Lopez kommer flyktende fra voldelig kjæreste og presenterer Redford for et barnebarn han ikke ante han hadde. Bestefar er sur, men engasjert. Det skjer noe av det samme som i Jarmuschs «Broken flowers» – en selvvalgt frakobla fortidshater oppdager at sangen om slekters gang er mer inspirerende enn lystbetont misantropi.

I «An unfinished life» må Freeman pleies, og det finnes en befrielsens bjørn, akkurat som hos den unge John Irving. Lopez er ikke akkurat persille på leverposteien, men filmen har i stedet mange fine bilder av kuer, gras, trær og grusveier. 2005.

Spring breakers

TV2 Livsstil 01.45

spring breakers

Dumme jenter i jailen.

terning 2 liten Denne usammenhengende smiskefilmen har visstnok et ganske godt rykte, og det betyr at noen må ta seg sammen. Den ubegripelige og djupt oppdikta historien om fire venninners opplevelse på vårferie i en sørstat veksler uelegant fra en start som det stinker litt sånn soveroms-søtlig American pai av, og så tripper den unett over i en slags Tarantino-film der puppejentene sitter forheksa og hører på James Francos analfabetiske vagina-monolog. Nei. Han snakker ikke om vaginaer. Han er en. Vi stirrer på tennene hans, som ser ut som en blanding av slåsshanske og tannregulering for uheldige krokodiller. Franco har på sett og vis Woody Harrelson-dagen sin i denne filmen. Han er riktignok ikke slanka ned til imitasjon av flamingo-skjelett, men han geberder seg langt inn i surrealismen. Det vil si at han får Leonardo Da Vincis klokker (ja, jeg vet at det er Salvador Dalis klokker, men det er enda mer surrealistisk å si Leonardo da Vincis) til å fortone seg som kokebok-realisme.

Det finnes ingen grunn til at Francos rollefigur skal være med her, for filmen er dårlig nok så lenge den flanerer med fotografisk forvirra fantablikk rundt blant småjenters 500 grams-bryster. Men antakelig fant regissøren ut at han ville smiske med film-hipsterne. Det vil si, han er en 41 år gammel eldrehipster som i barndommen visstnok skrev «Kids» for Larry Clarke (en film som ikke hadde handling eller noe som likner) og som sier at han forsøker å skape omgivelser som gjengir det han føler er inne i eget sinn.

Det er følgelig ikke sjokkerende at den første timen stort sett viser helt like jenter som viser fram helt like kropper. Dette er noe som skjer med mannlige 41-åringer. De begynner å få visjoner om nakne jentebarn som gnir kroppene mot hverandre.

Skuespillerne er ikke akkurat utrente, men de stiller like bak animasjons-elgene i «Min bror bjørnen» når det gjelder artistisk presisjon. Selena Gomez har en utrolig patetisk rolle som jomfru Maria i Gomorra, på tross av at hun visstnok har vært kjæreste med Justin Bieber, som riktignok også har deita Elizabeth den første, Michael Jackson, delfinungene i Sea World og Polly sine salte peanøtter. Den andre kjente jenta er Vanessa Hudgens, som spilte i «High school musical». Hun fortjener ikke en så lang setning.

Handlingen beveger seg rotete, slik regissøren Harmony Korine tenker. Skolejenter klager over at de ikke har penger til vårferie sjøl om de har velstående krembollefjes og kropper som likner utkokt import-pasta. Før du rekker å tenke «kunne de ikke bare ta en tur hjem til Jabba The Hut», har to av dem rana en slags natt-kafé med voldsomme Quentin-fakter, og så tar de bussen på vårferie. Der oppfører de seg i hovedsak som en spekulativ Dagbladet-sak om hvordan barna dine fester i Syden, og det gjør de i det uendelige. Skildringen av det moralske forfallet når etter en stund det inflasjons-nivået der følsommere folk enn meg kommer til å true med å hive seg fra Prekestolen hvis de får se ei glatt bikini-rumpe til.

Da blir pikene satt på glattcelle. I filmen om «Knerten og Lillebror på Ibiza» ville fengslinga ha ført til tvillingfødselen bot & anger, men ikke her. I stedet for å skjønne at det er feil å ruse seg, forhaster jentene seg inn i et uforklart symbiotisk idioti med den kriminelle rollefiguren Alien (Franco), som bailer dem ut av jailen og inviterer til døgnkontinuerlige avskyligheter.

Ikke i Stavanger museums avdeling for støvete zoologi, ikke i Darwins forkasta Stillehavs-notater finnes det noen forklaring på Francos rollefigur. Dette er en fyr som ikke finnes. Fantasien om den pratsomme dop-forbryteren ville ikke vært så merkelig i en litt dårlig action-film, men «Spring breakers» er tilsynelatende ment å være et komediedrama. Jeg vet ikke det. Men jeg vet at dette ikke er «Expendables 17», den eneste filmen Alien ville følt seg hjemme i.

Alien leder de siste gjenværende fest-pikene ut i en avsluttende volds-karikatur som burde føre til at også de bekjennende hipsterne (som jeg allerede har nevnt) konverterer til katolisismen og for framtida sover i spisse hatter med hendene på dyna. «Spring breakers» er en så ekstremt usensuell film at den burde vært innkjøpt av Menighetsrådenes Anti-ereksjonskomité og vist for konfirmanter.

Korine skrev altså den semi-dokumentære filmen «Kids» om hvor utsvevende tenåringer med rullebrett levde på nittitallet en gang. «Spring breakers» kunne ha vært en film om ufiks jente-råning når lukta av nyhevda beitemark gjør kalvane vårkåte. I aller beste, utopiske fall kunne det ha vært en film om at sex egentlig består av 80 prosent tillit og 20 prosent mot, og de som ligger med røkla i oppsprita gruppe-kamuflasje, er egentlig bare noen småfeige saue-diltere. Ikke skikkelige kalver en gang. Men filmen er ikke det en gang. Den har rett og slett verken innhold eller perspektiv. Det er nesten litt rart.

Nå har jeg antakelig gjort noen folk nysgjerrige, men sånn er det jo. Det finnes også de som syns det er interessant å se bilder fra henrettelsen av James Foley på Youtube. Fargerikt fellesskap. It takes all kinds to make a world. 2013.