Månedlige arkiver: april 2016

Lørdag 30.4.– En passe interessant filmlørdag i livet

 

Wolfman

NRK3 21.20

terning 5 liten Ikke en lørdag som kommer til å framkalle ovasjoner, men en interessant dag. Interessante dager er det imidlertid fryktelig mange av, og det der til og med mange euforiske. Men denne er alminnelig interessant. På den annen side: Vi som elsker barns hjemmelekser i en slags pervers sjølopptatthet klarer oss med det interessante, som deling av brøker, utregning av omkretsen på en rombe og hvor mye hadde Jarle igjen når han brukte 1/5 og Shari brukte 2/7 og Bombadill brukte to ganger mer enn Jarle og halvparten av Shari? Sånn er denne dagen. Dessuten den siste i april, og det nekter jeg å si noe om. Vårer er kalde. Ferdig med det. Og hvis du får som svare at Jarle har igjen 12 kroner og 47,8 øre, da må du regne om igjen. Det var dagens livsvisdom.

Til filmen, som er OK.

«The wolfman» er en nydelig eventyrfortelling i dryppende rødt, men den gir fra seg muligheten til å bli en sensuell fantasi for sånne voksne kvinner som liker snerrere i senga.

wolfman, the 2

Benicio Del Toro med pappa Anthony Hopkins.

Da Jack Nicholson ble var-ulv en gang i forrige århundre, var det mest for det eggende samværet med det anspente dame-akset Mic-helle Pfeiffer. Det fantastiske med Gary Oldman som «Dracula» var at menn ville bli som ham. Varulven og vampyren er egentlig kvinnedrømmer, for etter fire dagers forlovelse begynner de å forestille seg latinske bassengrensere og svette håndverkere med håndleddshår som likner hesjetråd.

«The wolfman» hadde muligheten. Benicio del Toro er ikke bare en dugelig skue-spiller, han har også syndige øyne med overbevisende sensuell vedfyring. Emma Blunt ser ut som enn sart, hjertesvulmende Tsjekhov-kvinne i profil, og man aner at den russiske sommerstue-stillheten i ansiktet hennes egentlig godt kan føre til freudianske kennel-orgier. Det blir ikke så mye erotikk i «The wolfman», for erotikk finnes ikke egentlig på film lenger. Erotikk er bønder som simulerer forelskelse i reality-fjøs.

Men filmen er vakker som en bildebok. England er som vanlig nesten dogmatisk tåkelagt, skogene er som lysfattige Rødhette-eventyr, i de små landsbyene myldrer merkelige gamlinger med kinnbarter og kategorisk pubsnakk. «The wolfman» er et nydelig lysbildeshow som plutselig eksploderer i en serie blodfontener, når lykant-ropene kommer halsende gjennom skogen og slår hodet av borgere med ett eneste slag.

Anthony Hopkins er tilbake som leverspiser, men denne gang uten chianti. Han er en nydelig asosial godseier som mister den ene sønnen til et beist, slik at den andre må komme hjem for første gang siden pappa putta ham på galehus. Del Toro er skuespilleren Lawrence, en mann med skremmende flashbacks. Emma Blunt spiller frøken Conliffe, som var forlovet med den døde bror og har et blikk som kan kurere prostata. Ved et uhell blir Lawrence bitt av varulven, og så blir han sjøl en ambivalent CGI-vampyr.

Det er heftige spesialeffekter i «The wolfman», men jeg føler at de ikke først og fremst forsøker å imponere meg, heller få meg til å opp-leve stemning. I boss-fighten mot slutten beveger de visuelle paradoksene seg på grensen til parodien, men OK. Det holder. Filmen ligger et sted mellom Scooby-Doo og «Twilight», og poesien er OK, men ikke avhengighetsskapende. 2010.

Shanghai

NRK1 00.05

shanghai

Gong Li og John Cusack i dystre greier egentlig.

terning 5 liten Mikael Håfstrøm er en kul svenske, og han har altså laget denne thrilleren der selveste John Cusack kommer til Shanghai i 1941, men der er vennen myrdet – og han var agent. For å finne ut hva som har skjedd må Cusack simulere nazisme, og så treffer han Gong Li og blir forelska. Jeg har bare sett begynnelsen på denne filmen, og det er skikkelig irriterende, men Håfström er en fin regissør, og det lille jeg så virket veldig bra. 2010.

Spion bak fronten

NRK2 22.00

terning 3 liten Denne gamle krigsfilmen heter egentlig «In enemy country», den er med Tony Franciosa og Anjanette Comer og ikke en gang jeg har hørt om den. Agenter skal ødelegge torpedo som skjules i en bevokta Nazi-installasjon i Frankrike. Fra annen verdenskrig. 1968.

The love punch

Norsk TV2 23.15

love punch, the

Emma Tompson og Pierce Brosnan er tyver sammen.

terning 4 liten Pierce Brosnan og Emma Thompson spiller fransk komedie der det skilte ekteparet oppdager at en fransk finansmann har stjålet pensjonspoengene deres. Franskmannen skal gifte seg, og de to svindla planlegger å stjele brudens giftering, verd 10 millioner dollar. Timothy Spall er også med, og det er bra, men ellers er ikke filmen blitt sjenerende godt likt. Antakelig blir de fraskilte kjærester igjen, så dette er egentlig en slags dagdrøm for skilsmissebarn. 2013.

Superman returns

TV2 Zebra 21.00

superman returns

Kevin Spacey med kryptonitten.

terning 5 liten Den nye supermannfilmen var imøtesett med mer frykt enn forventning. Slapp av. Det gikk bra. Stålhelten med dårelokken likner nesten parodisk på forgjengeren og svever smertefullt rundt i kjærlighetssorgen sin som møllen ved stearinlyset. Men han er lett å like.

Til å begynne med ser «Superman returns» mest ut som introduksjonen av en ny tv-serie. Brandon Routh i hovedrollen har det litt sexy gartnerpreget fra formiddags-såpe, og huden hans er så glatt at den kunne vært polert med voksa Chevy-fille. Kate Bosworth som Lois Lane kunne vært en av Siri Kalvigs værdamer på vei til fest. Høytrykkspanne og tominuttersfjes. Kevin Spacey i rollen som Lex Luthor svinger det riktignok ganske svinsk av – han er like god som Gene Hackman var helt fra starten. Spaceys diksjon (måten han sier setninger på) er intelligentere enn de fleste hovedfagsoppgaver, og den lure regissøren har heldigvis ikke omgitt ham med fargerike Alene Hjemme-skurker.

Alt som skjer, og den involverende, gjenkjennelige måten det skjer på, er så forutsigbart at man en stund føler seg synsk. Etter at supermann er reinstallert i USA og har fått den gamle journalistjobben sin tilbake (det største miraklet han utfører), oppdager han at Lois Lane er lykkelig gift og har en søt liten sønn som kunne vært den nyeste greina på Culkin-familien. Mye fjernsynssnakk foregår. Råe innfall og kursiverte akkorder mangler. De utåltøffeste actionmennene i salen vil gå ut i foajeen der de tar snus og spiller minigolf med popkornet.

Så oppdager supermannen at operaelskeren Luthor har vært i krystallskapet og stjålet byggesteiner, og da blir han mørk til sinns. Lois og sønnen tas til fange av superskurkens yacht, overraskelser oppstår – og filmen tar en velkommen mørk vri som bare skal bli råere etter hvert.

Noen av oss ville selvsagt ha foretrukket at en supermann for det nye millenniet så ut som Nick Cave og svingte svarte kapper over en kattegrå trikot. Men det blir bra nok. Man venner seg til Brandon Rouths dokkehusfjes på en positiv måte, og før filmen er slutt, er til og med Bosworth blitt en kjærkommen venn. Dessuten gjør James Marsden en stilig jobb som Lanes langtidsforlovede. Det er ikke lett å kontrollere geipen når dama di kommer hjem med en mediehypa tivoli-kjekkas, men han holder stilen. Dessuten får han være med i det langvarige sluttklimakset, sånn at filmen ikke bare består av utstillingsfisk fra det gamle SuperS-akvariet.

Luthor skaper et nytt, havbasert klippekontinent som kunne vært designa av Snøhetta. Han er en skikkelig gründer i denne filmen, og sønnen til Wenche Foss kommer nok i 50 årsdagen hans.

Som tidligere antydet er Superman en utilslørt Jesus-skikkelse. Den ideologiske kloninga er imidlertid finslig utført, og ingen skal risikere å bli frelst. 2006.

The school of rock

TV2 Zebra 24.00

school of rock, the

Jack Black er kul lærer, Joan Cusack er ei ku.

terning 2 liten Av hensyn til Henrik Ibsen må jeg gjøre oppmerksom på at denne historien skeiner fotfeilt avgårde som full byggmester i tårn. Av hensyn til Grotowski må jeg gjøre oppmerksom på at skuespillerprestasjonene er ukontrollert usynkrone, og av hensyn til Pytagoras må det nok sies at vinklinga er skikkelig rotete.

Men dere kommer til å ha det kjekt.

Jack Black har John Belushi-talentet: Han er god ved siden av en streit fyr med lyst hår og jentetekke. Da kan Black utvikle sin primatiske anti-Ken-personlighet med dissende vaniljevom, og det er dyrisk og skjønt. Aleine er han som våt dynamitt uten hammer eller fenghette.

I «School of rock» spiller Black en mislykka rockemusiker som tar vikarjobb på snobbeskole. Der forvandler han en gjeng med gode samfunnsborgere på ti år til opprørske rockere, og når tida har komt, gjør de det på sin måte og opptrer i den store rockekonkurransen mens Rolfsen-kledde foreldre står frådende ringside. Det er OK. Men fram mot den scenen har hovedperson Black overanstrengt sin støyende karisma verre enn toastmaster i avholdsbryllup. Han gjentar seg. Og gjentar seg. Og gjentar seg. Og gjentar seg så langt at døde rockere detter som mugg fra veggene.

De søte ungene er pinglete og helt greie. Men de kan ikke bære en film. Joan Cusack er elektrisk & nevrotisk som rektor, og hun får til å drikke pils slik ei skjære sipper pytt. Men hun bærer ikke film. Likevel spilte den inn rundt en halv milliard kroner i USA. Og folk likte den. Musikken er bra. Så dere kommer til å ha det kjekt. 2003.

Pirates of The Caribbean: At world’s end

TVNorge 21.30

pirates of the caribbean - at worlds end2

Johnny Depp på stranden med Orlando Bloom.

terning 4 liten Johnny Depp var en klok skuespiller. Han gjentok aldri de avhengighetsskapende filmskikkelsene sine. Ingen Ed Wood 2. Ingen Donnie Brasco eller de Marco 2, ingen Raoul Duke 2, ingen Isabod Crane 2. Årsaken er åpenbar: Gjentakelse kommer fra sjølfornøydhet og egenfeiring, og når man er så bra som Johnny D. kan begeistringen være forståelig, men den er utrolig ukul.

At Depp gjentar sjørøver-overraskelsen Jack Sparrow er hyggelig og generøst, men ukult. Kinogjengere vil like at han gjør det, for kinogjengere kan like at Kiefer Sutherland repeterer steinfjeset sitt hvert eneste år. Men Depp er en en fyrste. Han skal være ny hver gang. Mannen beveget seg allerede i den første filmen rundt i en slags somnambulistisk, androgyn rus, som om han var en usedvanlig steina karnevals-transe på vei hjem langs stranda. Han snakket med rutinert spritaksent, og mimikken så ut som en synkroniseringsfeil.

Sånn gjør han det fremdeles.

Det kunne vært ålreit hvis historien hadde utviklet seg. Men den tråkker egentlig bare rundt i den første filmens rot: Handlingsrester blir resirkulert, oppblåst, utvida og strukket så langt som tyggisen rekker og vel så det. Fremdeles hviler hele filmen på Johnny Depp, og han er egentlig blitt en slags Potter, en fjortis-gjentakelse for de grådige.

I «Død manns kiste» skal Bloom og Knightley henges fordi de hjalp Sparrow å flykte, men de slipper hvis Bloom skaffer piratens kompass. Snork. Sparrow har sin egen kamp. Han leter etter hjertet til Davy Jones, som har blekksprutskikkelse og er kaptein på Den Flyvende Hollender. Litt bedre. På den flyvende hollender finnes Orlandos pappa Stellan Skarsgård, som bærer kledelig sjøstjerne ved sitt fraværende øre og også har tapt sin sjel. Ok fyr. Ute i den relative størrelsen vi kaller Havet, slåss Bloom og Depp først med kannibaler, deretter med demoner – og så dukker Keira Knightley opp som en slags fotballhustru og posher seg inn i historien. Dobbeltsnork. Mens de andre trues av Kraken, søker hun maken, og før vi vet ordet av det, nedlegger dama til og med fryktinngydende djevlesjømenn som likner uhyggelig på solgjæra fiskemiddager. Før vi vet ordet at det begynner også Bloom å gi ordrer til folk, sjøl om han fremdeles bare ser ut som en følsom, irsk Grand Prix-sanger.

Det er ikke kult. Det er desperat. Manusforfattere som plutselig skulle skrive to filmer, har henfalt til Jackie Chan-lettvintheter og mye dumt. «Pirates of the Caribbean» er blitt en orgie i selvfølgelighet – og innimellom slår den til med noen minuttkorte super-påfunn som slår pusten ut av deg. Men sjørøvere skal gå planker, de skal ikke kjøre dem, og noen spektakulære høydepunkter redder ikke to og en halv time med alminnelighet.

Selvfølgelig vil dere se den. Den er OK. 2007.

American girl: Paige paints the sky

TV3 19.30

terning 3 liten Barnefilm om ei jente som mister yndlingsfaget sitt og bestevenninna, men har ei bestemor som er kunstner og heste-elsker. Omtrent sånn. 2013.

Du, meg og Dupree

TV3 21.30

du, jeg og dupree

Owen Wilson irriterer Kate Hudson og Matt Dillon.

terning 5 liten Når Dupree-filmen underholder, er det fordi Matt Dillon er så bra i den trippelplaga ektemann-rollen, fordi Kate Hudson slapper av og ikke prøver å være vittig – og fordi Owen Wilson går de skeive veiene som nesa peker ut.

Vennen Dupree har havna på utsiden av livet og må flytte inn i det 700 kvadratmeter lille Dillon-huset med et flyttelass som ser ut som om han var med Tom Hanks på øde øy og samlet på alt som fløt i land. Dupree er en katastrofe. I pysete land som Sverige ville de bygget tilfluktsrom mot ham.

Dupree vil at Dillon skal fortsette med å være et barn. Kamerater gjør sånt. Livet er en guttefest. 2006.

Juno

TV3 23.30

terning 4 liten Velrenommert amerikansk komediedrama fra 2007, laget av Jason Reitman, han som regisserte «Up in the air». Merkelig nok handler filmen om å vokse opp – en helt uvanlig ung kvinne finner ut at hun er gravid og tar en helt overraskende avgjørelse om livet sitt. Ellen Page spiller Juno – ellers Jennifer Garner og Jason Bateman, samt Michael Cera.

Duplex

FEM 21.00

duplex

Ben Stiller og Drew Barrymore er søte sammen.

terning 5 liten Behovet for menneskelige komedier med høyt sukkerinnhold og kilende kullsyre er mindre enn du tror. Folk er sinte som skremte motorvei-lemen, og selv de ikke-selskytende tilhengerne av påtvungen vennlighet irriterer seg over alt som ikke funker lenger.

Skuespilleren Danny De Vito var alltid en sint mann. Han lager bare svarte komedier, og i «Duplex» rammer aggresjonen ei kvithåra gammel dame i annenetasje.

Ben Stiller og Drew Barrymore spiller samboere. Egentlig er det bare Barrymore og Adam Sandler som kan utgjøre det perfekte filmpa. Ben Stiller er ikke Sandler, men en sosialt irritabel lesehest. I selskap med det utvokste barnet Barrymore virker han litt mer bortreist enn en sveitsisk fregatt i Afghanistan.

De to kjøper hus i bandittbydelen Brooklyn, og på kjøpet får de en uoppsigelig, uutkastbar oldingsatan som forvandler dem til uvillige, men viljeløse vaktmestere. Filmer som dette trenger ikke være sannsynlige, men de må være troverdige, og «Duplex» ramler både på feil parsammensetning og konstruert leieboer. Filmen taper seg også på en fantasifattig grettenhet, som de fleste får nok av gratis. Men smil likevel. For du kommer til å like å se den. 2003.

Twisted

FEM 22.45

twisted

Tøffe tider for Ashley Judd.

terning 4 liten Ashley Judd er ei thrillerdama, men hun skal være med Morgan Freeman som i «Kiss the girls» og «High crimes». Det blir ikke det samme når Samuel L. Jackson stikker innom med forbipasserende overlegenhet og slenger unna en ufullført rolle som superetterforsker.

I denne filmen skal ikke Judd være alminnelig, som hun bør. Hun må spille nevrotisk, og det fører til at ugjennomtenkt fjesfjoll fyker som tivolitjafs rundt på skjermen. Det korte mørke håret får henne til å likne en nyuttatt håndballspiller eller anorakkfrisk tupperwareselgerske, mens den påtatte mannhaftigheten ser ut som resultatet av usunt veddemål. Dama henger verken på greip eller grabb. Hun har dessuten et sexliv som dansegolv på danskebåten, og plutselig begynner alle elskerne hennes å dø på seriemordervis. Det hjelper ikke på selvfølelsen at den ustabile etterforskeren får blackouts rett før mordene.

Det mest oppsiktsvekkende med denne bagatellen er at den ble regissert av 68-årige Philip Kaufman, som laget «Tilværelsens uutholdelige letthet», «The right stuff» og «Henry & June». Det mest mystiske med filmen er at den bare har én mulig oppklaring, og den blir det. 2004.

Spider-man 2

Viasat4 22.30

spider-man 2

Kirsten Dunst reddes igjen av Spider-man.

terning 4 liten «Spider-man» handlet i all sin vimsete hvalpesøthet om en pubertetsvegrer som oppdaget at han ble forvandla til en edderkopp med superkrefter, en psykisk tilstand som det antakelig finnes diagnostiske bokstaver for. «Spider-man 2» er en melankolsk film om hvordan det føles når man fortsatt er edderkoppmann, og jobben ikke er så ny lenger. Arbeidsmiljøet for superhelter er sterkt forsømt av fagrørsla, og filmen er i sitt innerste vesen en bønn til LO-lederen om å ta vare på også de små forbunda.

I halvannen time ser Tobey Maguires fjes ut som om det bare mangler rosiner for å være noe smågodt til ettermiddagskaffen. Gutten er en mellomting mellom engel og en terapeutisk saccosekk for revmatikere. Han kjører pizza på mopeden, mangler penger, har ikke kjæreste. Spider-mannen lever i et slags Andeby, der nærmeste slektning er tante, og draktstørrelsene er så trange at de ikke ville hatt plass til et kort sugerør og to hasselnøtter. Kirsten Dunst har fått kjæreste (fetter Anton-paranoiaen), og Peter Parker kommer stadig for seint til teaterforestillingen hennes, som en skikkelig donald. Men i motsetning til den overfladiske anda lider Parker under skjebnen sin, og i lange scener har han Per Oscarssons øyne fra «Sult». En hemma, underprivilegert bygutt med en oppgave, men uten tilfredshet.

Sjelen er vår kryptonitt. Den gjør oss svake og misnøgde. Herr Osborns sønn Harry har ingen sjel, men utvikler den milde briten Alfred Molina til energikonsentrert teknoblekkulf som aller mest likner en forvokst kjøkkenmaskin. Dette er opposisjonen. Vil verden gå under nå igjen? Hva kan en forvandla biologi-nerde egentlig gjøre, annet enn å møte overmakten med sitt overmismot? Enda en dag på jobben. Hvor er arbeidstilsynet?

«Spider-man 2» er først underholdende på en gretten måte som vil tiltale gutter uten kjæreste. Men da det er en halvtime igjen, eksploderer handlingen. Etter at Raimi har kasta sedan etter superhelten, blir Dunst nok en gang tatt som gissel, og den langfingra super-kenwooden Molina krabler som slukdyr fra tog til topp. Det er aldeles storarta. Dunst blir et imponert redningsoffer og går over i nerdenes verdenshistorie som større enn Sandra Bullock. Spider-man blir en Spider-Mann. Det er bra. 2004.

Immortals

Max 21.30

immortals

Folk hadde lite klær før.

terning 4 liten Zevs og gjengen hans har virkelig fått til en imponerende gjenoppstandelse i underholdningsfilm. Før i verden måtte man studere gresk mytologi for å bli lyriker, men så kom Jan Erik Vold, og da ble offentlige kommunikasjonsmidler viktigere. Uten lyrikerne hadde ikke greske myter en sjanse.

Denne filmen handler om at Theseus, spilt av Henry Cavill med brannmannfjeset, må hjelpe Zevs den dagen Mickey Rourke får det for seg at man skal slippe løs de forferdelige titanene. Mickey spiller maskefjeset Hyperion, som er ute etter et mellomleder-tørt jomfruorakel som forresten mister dyden i løpet av filmen. Menn stiller seg opp og forklarer handlingen, og slik får vi vite at Hyperion er ute etter Epiros bue, som kan utslette Hellas’ folk og føre til at EU overtar økonomien og fjerner ei uke sommerferie.

Jeg kunne ha fortalt om historien i det uendelige, for greske handlinger er ikke akkurat noe du resymerer for naboen mens hekkesaksa går. Men det spesielle ved filmen er Tarsem Singhs gulldryppende kitsch-bilder. De er virkelig så vakre at man lenge tror dette er en usedvanlig film, men den skamløse estetismen fortsetter og fortsetter og til slutt føler du deg søtstinn, som etter å ha spist en pose Bassett’s på første juledag. Maleriskheten ligger og koser seg i mellomstadiet mellom det fotoklubb-banale og en maleri-skjønnhet som for det meste består av undereksponering og CGI. Det er umulig å ikke bli imponert. Men det er også umulig å ikke bli møkka lei. 2011.

I am number four

Max 23.45

i am number four pettyfer palmer

Alex Pettyfer er en skikkelig pretty fyr med Teresa Palmer.

terning 4 liten Spesialmelding til jenter: Her får du se verdens peneste gutt i bar overkropp. Melding til gutter: Ja, det smeller som en gammaldags syttendemaimorgen hvis du bare venter en stund.

Det kommer aldri til å bli laget en ny «Blade runner», men science action-filmer som denne fyller i hvert fall det fingerbøllstore tomrommet etter «X-files», og det er alltid og til evig tid moro når monstre uten munnhygiene vræler i sinne og fortjent smerte. Hvis jeg skal være helt ærlig, ser filmen ut som en pilot foran en ukjent tv-serie, og det kunne forklart at den er befolka med nesten usynlige B-gjeng-skuespillere som ble født uten anlegg for ansikt.

Det gjør ingenting når det gjelder Alex Pettyfer, som både er vakker som en jentunges tegninger av hester i motlys, og som dessuten har en slags Svindal-kulhet over seg. Han smiler innvendig akkurat som alpinisten, og hisser seg ikke opp.

Filmen starter med en hastig helikopterferd over dyster eventyrskog, og der kommer de ugreie, ulne superskyggene og grabber nummer tre. Nummer fire våkner på stranda med sektmerke som likner hudorm, og det betyr at magedorianerne er ute etter ham.

Like fullt begynner han på high school, og der treffer han den litt utstøtte fotojenta Sarah. Der treffer han også den tradisjonelle nazidrittsekkgjengen som ledes av sheriffens sønn. Trøbbel oppstår, men gutten har håndflater som Obi-Wan ville ha misunt ham. Både Sarah og etter hvert actionjenta som likner en rosabloggende frisør, aktualiserer et pinlig behov i amerikansk kultur: Det burde bli satt opp en nasjonal kriseplan for gjenoppretting av synlige kvinneroller. I «I am number four» er den sterkt beundra Sarah omtrent like engasjerende som et firkanta hål i tapetet. Hun ville sett mer levende ut om hun sto stille på kjøkkenet og fødte barn.

«Eagle eye»- og «Disturbia»-regissøren D.J. Caruso har laga denne filmen, og detonater-galningen Michael Bay har produsert, så det blir skikkelig sving på det etter hvert. Det betyr: Anmelderne kommer til å skrive at den er dritt. Og ja, det finnes noen skikkelig treige scener. Men du kjeder deg ikke, og magedorianere har parodisk rar humor. 2011.

Footloose

TV2 Livsstil 21.00

footloose

Kevin Bacon på dansekjør med Lori Singer.

terning 5 liten Denne opprørske dansefilmen fra 1984 har med en rekke kjente skuespillere og er egentlig både underholdende og frisk hvis man ikke tar den alvorlig. Kevin Bacon kommer fra storbyen til intolerant småby, treffer Lori Singer som er datter av den puritanske presten John Lithgow og ikke får danse. Bacon danser voldsomt. I andre roller Christopher Penn, Sarah Jessica Parker, Dianne Wiest. 1 time, 47 minutter.

Forandring fryder

TV6 22.00

no looking back

Edward Burns i kjøkkenflørt med Lauren Holly.

terning 5 liten Edward Burns er en 32 år gammel amerikaner og tilhører derfor den evige tenårings-generasjonen som aldri slutter å deite eller snakke om det. «No looking back» er en slags Springsteen-sang i bilder. Folk drikker Budweiser rett fra flaska. Bon Jovi er mekaniker i caps og bor på sett og vis i lag med Lauren Holly, som har rosa servitørskjorte og jobber i en diner. Det kommer noe så Hollywood-fjernt som en buss nedover veien. I den sitter heimkomeren Edward Side-Burns, ei urokråke som ikke ønskes velkommen av mamma eller noen andre, men vil ha kjæresten sin tilbake på litt billig rånevis.

Trekant-dramaet mellom fortidas villstyring, den stødige nåtidsmannen og begges dorisdame er så sterkt klassiker-materiale at James Dean kunne gjenoppstått fra roadside-grava. Bilene har leverflekker og bryter sammen utforbi huset. Kameraten fikser den og stikker innom på en flaskepils. Han kysser dama hans i nakka på kjøkkenet, så hva vil skje? 1998. 1 time, 33 minutter.

Fredag 29.4.–OK fredag med fornemmelsen av forlatt frykt

 

Uten frykt

TV2 Livsstil 23.10

terning 5 liten Hvis samtidighetsnevrotikerne orker sitte våkne til etter midnatt på en fredagskveld da de lurer på hvor begeistringen ved lønningspils ble av, kan de sam-se en gammeldags film om frelse. Den handler ikke om at du skal resirkulere også skadelig utpust eller si klart fra om at du ikke vil stemme på Trump i vårens valgbare kommunesex. Den handler om opplevelsen av at det finnes en mening med alt, og den narsissistiske tryggheten ved å være Guds utvalgte i en hord av nedfallsfrukt. Det finnes en nesten pervers følsomhet i «Fearless», det finnes en forlatt fornemmelse av at åndelighet er en del av kroppen og hvis du faktisk overlever noe så risikabelt som en flytur, må det finnes en mening med livet.

Men til filmen.

fearless

Jeff Bridges har overvunnet døden, og har ingen frykt.

Ut av åkeren kommer Jeff Bridges med en unge på armen og en annen på slep, og de ser egentlig ut som krigsflyktninger eller tidsreisende i et hål i virkeligheten der bare den djupeste skrekken slipper inn. Så får kameraet med seg rykende flyrester som ligger spredd over et stort område der passasjerer flakker forvirret som aktører i en syk manns mareritt. De har overlevd sitt eget dødsøyeblikk, og det forferdeligste av alt: Å falle i flere minutter fra kilometers høyde for å bli knust mot jorda.

Det er en av de beste film-åpningene jeg noensinne har sett, og den makter også å fortsette. Bridges er forvandlet til en mann i eksistensiell ekstase. Han er ikke lenger dødelig, og den udefinerte fryktløsheten gir Weird en svimlende skjebnesvanger og skjønn anledning til å utforske folkelig fornemmelses-religiøsitet som finnes i tida som en slags motgift mot smittsom meningsløshet. Med pittoresk patos. Uten ironi. Og det er pirrende deilig.

På sett og vis er også «Uten frykt» enda en film om meningen med livet, litt sånn som «Grand Canyon» var det, men med åpnere innganger og usikrere ender. Den elektrifiserte Bridges kan være alt fra en mentalhygienisk utfordring (pappa har hatt en sterk opplevelse og trenger å komme seg igjen) til en slags meningmann-Jesus; fallet fra himmelen har åpenbart for ham en kontrakt mellom Gud og menneskene. Han er frelst og kan frelse. Han kan også være Det Moderne Medmennesket etter den neo-altruistiske pop-filosofien som skulle erstatte sosialismen: Vi må ta oss av hverandre her på jorda og leve evig hver eneste dag. Velg selv.

fearless2

Bridges ut av det krasja flyet med et barn i armkroken. Storarta scene.

Det besnærende ved filmen er at den er bygget på romanen og film-manuset til Rafael Yglesias, en forfatter som lider så sterkt av flyskrekk at han følte behovet for å dikte det grusomme som deltakerne i en styrt opplever i de endeløse øyeblikkene før maskinen treffer bakken. Og ytre sett handler filmen om det. Den er en høyteknologisk simulering av det ubegripelige og kommer antakelig nærmere en virkelig flyulykke enn noen annen film, også «Alive».

Av dette alene kunne Weir ha laget en severdig film, med litt pratsomt midtparti. Men han har bestemt seg for at den også skal sveve. Og med Jeff Bridges i hovedrollen har han det redskapet han trenger. Den flegmatisk anspente skuespilleren ser egentlig alltid ut som om han har en eller annen slags psykedelisk hovedgjerning gående i hjernen, og her rendyrker han det så intelligent at du virkelig får følelsen av å være til stede i et slags nittitallets Bethlehem.

Karakteren av fabel forsterkes ved at John Turturro spiller fly-psykolog med var, vaktsom skrekk, og Tom Hulce er advokat som noe folkloristisk sleipt fra Dickens eller brødrene Grimm. Rosie Perez gjør en helt ny rolle som sorgtunget mor, mens Isabella Rossellini virker helt overflødig i denne filmen også.

Det gjør ingen ting så lenge Bridges er der. Nå er han i form, og du kunne ha laget en hypnotisk film av at han satt på «Ankeret» og leste Ikea-katalogen. 1993.

Sjakalen

NRK2 21.40 og NRK1 01.30

sjakalen 1973

James Fox med pjolterskjerf og gammeldags Wimbledon-hår.

terning 5 liten «The day of the Jackal» er en glimrende thriller, basert på Frederick Forsythes bestselger om et komplott for å likvidere Frankrikes daværende statsoverhode Charles De Gaulle. Edward Fox spiller hovedrollen som attentmannen som langsomt og systematisk forbereder attentatet. Gode skuespillere i alle roller. 1973. 2 timer, 21 minutter.

Den sjette sansen

Norsk TV2 01.10

den sjette sansen

Haley Joel Osment opplever så sterke ting at han må til psykologen Bruce Willis.

terning 5 liten For 17 år siden kom det en spøkelsesfilm som skremte vettet av folk og forandret genren for lange tider. Den het «Poltergeist» og var produsert av Kathleen Kennedy og Frank Marshall. Spielberg-paret står også bak «Den sjette sansen», en film som løfter våre lett-flaue forestillinger om det overnaturlige over på et heva og akseptabelt underholdningsnivå. Det skyldes først og fremst at samvirkelagstrynet til Bruce Willis igjen beviser sin anvendelighet. Willis kommer aldri til å få Oscar-nominasjoner for øyekrok-tårene sine. Han skriker for lite til å bli prisbelønt som skuespiller. Men fordi han er en ganske vanlig actionhelt med problematisk hårlinje, tror vi trofast og uforbeholdent på alt han medvirker i. Fiction blir faction når Willis reiser til de ytre meteorer sammen med allværsgjengen sin. Han er en mann med troverdighet i ryggmargen, og troverdighet er i sannhet en trua ressurs i underholdningsfilmer.

Dessuten har «Den sjette sansen» med et helt ekte barne-geni. En skaper med da Vincis hviskende følsomhet ga Haley Joel Osment et ansikt som uferdig forma og halvt umalt cernit-leire. Han er en slags Edward Norton for grunnskolen, et sart, uforstående og såra barn som kan få voksne folk til å føle seg som en tidsreise. Ni-åringen Cole er en av de sterkeste barneskikkelsene noensinne i film.

M. Night Shyalamans film har en problematisk historie, som antakelig ikke er like unaturlig i Bombay. Psykologen Bruce Willis møter det ulykkelige skilsmissebarnet Cole Sear og forsøker å finne ut hva hemmeligheten hans er. I en thriller-form som holder tilbake mer enn den bresker seg med, utfolder regissøren en avansert dobbelthistorie omkring en gutt som ser de døde som ikke vil være døde eller ikke vet det.

Etter en stund virker handlingen nesten destruktivt smertefull. Så merker man at ømheten ved andres smerte overtar handlingen, og helt til slutt røper den infløkte inderen at det var en mening med det hele.

«Den sjette sansen» er nesten helt uten moderne spesial-effekter. Den plasserer thrilleren hvor alle egentlig sier at de vil ha den: i et komplisert hjerterom der forholda mellom folk forsterker alle følelser. Også spenningen. 1999.

The American

TV2 Zebra 21.00

american, the Clooney og Violante Placido

George Clooney og Violante Placido; nakenbading uten kjønnssegregering,

terning 2 liten Europeiske filmskapere er egentlig en ubehjelpelig gjeng festivalavhengige som lager om igjen filmer slik folk gjorde den gang man kunne si Europa uten å få latteranfall etterpå. «The American» er regissert av den flyve-udyktige hollender Anton Corbijn, som kunne fått svaner til å likne veidekke.

George Clooney har en pinglete, svart fengsels-singlet og grått skjegg. Noen har klippet ned håret hans så han likner vår-snaua veteransau, og på tross av det starter filmen med at han er til sengs med James Bond-dandert nakendame i ei slags Sinnes-hytte. Han skyter en fyr, og mannen faller sånn med armene ut som de gjorde i gamle Bond-filmer. Retro. Han treffer øgli deklamasjonsgubbe på bar, og den mystiske sier sånne ting som «Du finner en mørk blå Temra Toigada med liftflux bak den store grå steinen og den vil ta deg til Lakarma DiBalo» eller noe. Retro. Han kommer til Castel del Monte, en by som likner billig rødvins-etikett. Der har han gammel-italiensk horesex i et så rødt lys at man kan framkalle Tri-X-film i det. Retro. Han treffer leiermorder-dame med roterende cheddar-rumpe på ostemarkedet, og dette er Italia, så hun ser ut som leftovers fra Antonionis nedlagte melankoli-fabrikk. Retro.

Det blir verre og verre. Kvinner som skuler forførerisk med altfor frisert hår bare de skal gå inn ei dør, er så retro at de burde ha gravstein i stedet for dørskilt. Forfølge bil med scooter i trange gater? Retro. Clooney treffer prest i grålysningen. Morgen-hyrde svir mer enn taco på magesår, og prester finnes ikke egentlig lenger, bare kirkebyggforstandere. Denne er en sånn fyr som starter sine kulturelle bebreidelser med «Dere amerikanere». Siden blir det nakenbading og litt skyting og en dustete leiemorder-handling som ville stått like stille om guttene i smørebua grep inn. Jeg skal ikke nevne slutten. Den er ille. Retro. 2010.

X-men origins: Wolverine

TV3 21.00

x-men origins wolverine

Hugh Jackmans kone ville ikke at han skulle ta denne rollen. Merkelig.

terning 5 liten Hvis for eksempel en merittert sjakkspiller og kammermusikk-entusiast spurte meg hvorfor i all verden han skulle se en affekt-orientert mutantfilm fra bratsjens verste fiende, USA, ville jeg si: Brødrene Grimm. Eventyr fungerer som en fullgod erstatning for sjel hos de stakkars folka som aldri har mareritt. Du tror du består av bibliotek-basert ånd fordi om du kan flytte en hest to bort og én til siden, men du er et dyr. En dag våkner beistet, og du får trang til å grapse med makrell i tomat.

«X-men origins: Wolverine» så jeg på Blu-ray, og bildene er skarpere enn Bjerkreim-netter med minusgrader og glemte sauebrek.

Filmen handler om to gutter som oppdager at de har vesentlige mutant-evner og kan fly fortere enn pubertets-tanker og slåss like rått som gammeldansere. Så da gjør de det i alle USAs kriger mens ansiktsuttrykkene deres mer og mer ser ut som godt brukt Lada. Husker Lada? Nei vel.

Men da de kommer som hvite leiesoldater til Kongo eller deromkring, syns Hugh Jackman at det blir for mye av det gode, så han trekker seg tilbake til en eskimo-vennlig tilværelse i Canadas fjell der han dyrker bar overkropp og skogsarbeid. En slags heddøl.

Så viser det seg at hans onde bror Liev Schreiber driver utryddelse av mutanter for den amerikanske wehrmachta, og så oppstår den klassiske god bror, slem bror-konstellasjonen, og den holder filmen ut.

Det finnes folk som ikke feirer syttende mai fordi de syns dagen er forutsigbar. De vil ikke like «Wolverine». Men filmen er en nydelig parade av velbrukt evolusjons-kitsch. Masko-menn med muskler som merkevare hopper og skvetter overnaturlig rundt i mytene, og jeg sier igjen: Hvis du er sånn som blir rørt av Hotel Cæsar, så vil du nok savne den gode, menneskelige innlevelsen her. Men vi som skulle ønske vi var så mandige at vi spiste fotformsko til frokost, vi liker det.

Hugh Jackman likner den unge Clint Eastwood. Liev Schreiber har virkelig en slags mutant-aktig dyre-metafor et sted i fjeset sitt. Danny Huston fungerer fantastisk bra som myndighets-fascist, og i tillegg dukker Taylor Kitsch opp som Le Beau i Bourbon Street og er vakrere enn en fjortistegna unghingst.

Dette er bra. 2009.

Hekta på deg

TV3 23.00

terning 3 liten Farrelly-brødrene har laget en ufin komedie om siamesiske tvillinger som henger sammen ved hoftene og skal forsøke å ha et meningsfylt sexliv med hverandre på slep. På tross av at rollene spilles av Greg Kinnear og Matt Damon kan jeg ikke huske å ha sett noen som åpent har erkjent at de likte «Stuck on you». 2004.

The sitter

TV3 01.15

sitter, the

Ari Graynor og Jonah Hill i en urimelig film.

terning 2 liten Riktig verre har det gått med kerub-geeken Jonah Hill i en komedie om hvordan det er å sitte barnevakt for psykopatiske, velstandsskadde barn fra kjølige familier der pappa perker pulostenten sin. Jeg vil gjerne ha sagt at jeg ikke vil at ungdom skal være ute i verden. De skal sitte inne med micro- og potetchips, og så får heller verden levere marihuana på døra. Men sånn går det ikke.

Filmen starter med at ei søt allværsjente går ned på Hill, men han har ikke skikkelig jobb, så etterpå skal han sitte barnevakt for fru Pedulahs bryster. Barn faktisk. Ungene er eksentriske som amerikanske beatpoeter, og av grunner som bare manusforfattere ville feste lit til (høste lit til ville vært et fint uttrykk) havner han på kjøret med ungene på slep. Narkodilerne er etter ham, adopterte Rodrigo sprenger restaurant-toaletter (fordi han er lei seg) og Hill involverer seg i vennskap med den hettebærende overklassen av slumbrødre.

Filmen består stort sett bare av scener som ordentlige regissører ville ha refusert og ender med at de fargerike ungene blir helt normale av at Hill snakker ut med dem. Det er bare latterlig, for folk blir ikke en gang snille av samtaler med Lippestad. 2011.

Spider-man

Viasat4 22.30

spider-man

Spider-man redder Kirsten Dunst.

terning 5 liten Først og fremst er «Spider-Man» et tilskudd til den superevnukkiske asket-klubben. Fantomet var alltid en svær mann med så trangt trikotskritt at eggene hans ville brukt bare ni minutter på å bli hardkokte uten feber.

Edderkopp-gutten starter som en sart, men søkende pubertetsklump med seksuelle øyekast så tunge som stearindrypp. Han ender som en forskrudd helgen-yngling og profesjonell do-gooder og bestemmer seg for at den som skal bekjempe verdens ondskap, må ha samme hormonvern mot virkelighet som en katolsk pater.

Nesten hele «Spider-Man» er en herlig film med Tobey Maguires litt tidligfødte femininitet og Kirstens fruktige Dunst. Hennes påtrengende overmodenhet kommer en dag til å medføre at hun detter svulmt og pærete fra kunnskapens tre. Willem Dafoe synliggjør grunderens evige endimensjonalitet på en sjarmerende måte, og menneskeheten gjør tjeneste som statistmateriale, slik den gjør i heltehistorier, i valgkamper og i kriger.

«Spider-Man» er enkel og søt, slik «Ringenes Herre» og «Harry Potter» er enkle og søte og «Snatch» og «Pulp fiction» er enkle og søte. Hvalpismen ruler. Maguire er en hvalp, slik Britney og Aguilera er hvalper og Frodo er en hvalp.

Men. Seriefilm-manien er i ferd med å gjøre folk til forløsnings-paranoikere. Det finnes fader meg nesten ikke en eneste film med skikkelig slutt lenger. Alle fortsetter neste år. 2002.

Nøkkelen

Viasat4 00.45

skeleton key, the

Kate Hudson har øvd mimikk med mamma.

terning 4 liten Kate Hudson er sykepleier og kjører rød boble. Hun har ansiktsuttrykket til en underbetalt kommunal sekretær som bor aleine i boligbyggelagsleilighet og ikke vet om hun ønsker seg kjæreste. Derfor flytter hun som hjemmesykepleier til en ukjærlig familie i landlig Gabriel Knight-hus med fikentørre alligatorlik og urimelig syk mann. Det er noe eget ved New Orleans. Svette. Blinde øyne. Den ugjennomtenkte fornemmelsen av ufrisk sørstatspopulisme. John Hurt spiller den døende. Han ser verre ut enn da han fikk en alien ut av brystet.

«The skeleton key» er julegaven til de litt kresne. Sørstatsmystikk inneholder kule ting som cayennekrabber, voodoo, isté, innendørs-fasaner i stedet for Ikea-vaser, cajunsterk melankoli og gumbo-graps i oljefat. Ondskapen kommer i svære porsjoner.

Hudså finner en småslamrende dør i mørket. Ansiktet er like storøyd stressa som da mora Goldie Hawn spilte «Iskaldt bedrag».

Hudså sniker i dører, skuler rundt hjørner, sjekker tapeter, tar av seg skoene og finner ut at John hurts akkurat som Nazareth synger, for den lille briten har vært på loftet, og der opplevde han vesentlig vondt.

Det regner da klimaks kommer. 2005.

The iceman

Max 23.30

terning 4 liten Winona Ryder er med og Ray Liotta er med og Chris Evans er med, samt James Franco og Stephen Dorff og David Schwimmer, men det er uvesentlige Michael Shannon som spiller den autentiske Kuklinski, som man i anstendige hjem bør kalle Kulinski. Han var leiemorder, og imdb har en søt formulering om at verlken kone eller barn kjente til yrket hans da han ble tatt. Næh! Hadde han ikke fortalt ungene at han drepte folk for penger? 2012.

Bloodworth

TV6 22.30

bloodworth

Kris Kristofferson kommer hjem en tur etter 40 år.

terning 4 liten Dette er aldeles ikke en film som heter «Bloodworth», den heter «Provinces of the night». Men Kris Kristofferson spiller køntrifyren Bloodworth, som dro fra kone og barn for 40 år siden fordi han skulle på turné, men han vendte aldri tilbake. Da han dukker opp igjen er det i grunnen bare barnebarnet Reece Thompson som bryr seg om ham, men han treffer drømmekvinnen, så kanskje han også bare vil dra av gårde på turné og bli borte for nesten alltid? 2010.

Dark passage

TCM 21.00

dark passage

Lauren Bacall med nyoperert Humphrey Bogart.

terning 5 liten Dette er en slags thriller med Humphrey Bogart og kona Laureen Bacall, men dessverre spiller Bogie en mordmistenkt som gjemmer seg i hennes leilighet mens han kommer seg etter plastisk kirurgi, og derfor har han bandasjer over hele ansiktet gjennom mesteparten av filmen. Kritikeren Pauline Kael skrev at Bacall ihvertfall kan spile ut nesebora når det blir stressende, men han med bandasjene gjør ikke det en gang. 1947. 1 time, 46 minutter. Svart hvitt.

Torsdag 28.4.– Fantastisk britisk Beatles-romantikk på en torsdag

 

Across the Universe

CMore+ streaming

terning 6 liten Det finnes noen filmer som det er en så boblende glede å anbefale at det antakelig ikke er sunt for kroppen. Det er noen filmer som fører til begeistring og akutt bevegethet, det er noen filmer som er mer enn en film, de er opplevelsesområder som ingen andre kunstarter kan bevege seg inn på. Noen ganger stemmer alt. Noen ganger er det bare å gi seg over. «Across the Universe» var en sånn film den gang jeg så den på kino, og den er det antakelig ennå. På en dag da normalkanalene har tvangssendt oss til CMore+ for streaming, får jeg oppleve gleden ved å anbefale denne filmen en gang til.

Men til filmen.

across the universe

Se her! Bono synger «I am the walrus» sammen med med The Secret Machines.

Svulstig er når andre ting enn oppoverbakker får hjertet ditt til å svulme så brystsprengt at du får lyst til å gå ut og bruke det til noe. Det er for eksempel når vakre, unge nåtids-mennesker synger Beatles-sanger med en sjokkerende jomfruelighet som får gammelpop til å funke som en vårfrisk, bjørkesprek rockemusikal.

Jeg vokste opp med Beatles-musikk, og jeg elsket alt sammen fordi det var en sekstitallsfleip og generasjonshevn som låt bedre enn Mozart. Men følsomt? Ikke egentlig. «Yesterday. Mmm. All my trouble seems so far away.»? Køntri-kitsch.

Den fantastiske amerikanske teaterdama og dokkekunstneren Julie Taymor har omgjort det småaure-fiskere kaller et knippe utvalgte Beatles-sanger, og hun har satt dem rått og frekt inn i en Hair-liknende sekstitalls-romanse om ungdom som forsøker å elske hverandre i Vietnam-krigens apokalyptiske skygger (hoiii!). Filmen drypper av nostalgi som pisseblaut tøybleie – men den er ved alle guder og deres forretningsforbindelser på jorden noe av det mest fantastiske jeg har sett.

across the universe-2

Evan Rachel Wood og Jim Sturgess er vakre som vatn.

Det starter med at den engelske arbeiderklasse-gutten (Jim Sturgess, som var 27 år 16. mai) synger Lennons undervurderte «Girl» til bølgene. Stemmen hans er det ukritiske poeter kaller naken. Jeg finner ikke på noe bedre, men den enkle sentimentaliteten varsler flom. Etter en halvtime sitter du til halsen i våt glede.

Sturgess heter Jude. Han reiser til USA for å finne far sin, og der treffer han det lysende unge geniet Evan Rachel Wood, som heter Lucy, og Joe Anderson, som heter Max etter Maxwell’s hammer. Jojo dukker opp, og Sadie og Prudence. Noen av dem er rømte overklassebarn som antakelig ble forakta japper på åttitallet og feite direktører rundt 2000, men i filmen oppvarter de den legendariske NY-bygda Greenwich Village med så mye poesi og irrasjonalitet at filmen vil være i stand til å bevege fotballfans.

Historien utvikler seg ved at den velkjente musikken utsettes for renoveringer som gjør den hvalpete og nær. «With a little help from my friends» er for eksempel blitt en rånete studentdrikkekveld med aking på gelender og greier.

Taymor bruker teaterblikket sitt til å skape scener som kliner seg tett inntil folke-surrealisme og musikkvideo-poesi. Hun bruker dans og masker, og trivialkunstens referanser knytter seg til hverandre som ei huskerye. Sadie er Janis Joplin. Den svarte kameraten hennes et et forstudium til Jimi Hendrix. Bono er innom og synger «I’m the walrus». Joe Cocker står i undergrunnen og sveiver med armene sine som et pop-ikon. Krig kommer, studentopprør kommer, kjærlighetssorg kommer – og «Blackbird» blir sunget ved vannkanten i New York som et manifest – «take this broken wings and learn to fly». Mot slutten kommer «Hey Jude». Og så synger Sadie «All you need is love» fra taket. Da har koksgrus og testosteron forlengst forlatt sjela, og vi er alle blitt jenter.

Det er romantikernes film. For ca. 14 år siden ble denne kulturgruppen stengt inne eller glemt. Romantikerne pleide å leve innholdet i sanger som om sangene var selvangivelser, men det gjorde dem dementerte, forlatte og forhatte. «Across the Universe» viser at de hadde rett hele tida. Svulstig er bra. 2007.

Slutten på et forhold

CMore+ streaming

slutten på et forhold

Julianne Moore og Ralph Fiennes i kjærlighet med frakker.

terning 4 liten Neil Jordan har laget en film om hvordan det er å bli kysset av en helgen når man selv er en vanlig dødelig. Hovedpersonen tar utgangspunkt i sin egen svarte sjelløshet og tillegger dama alle slags sjalu ting. Ralph Fiennes har kaldere øyne enn en sint treåring. Han har antakelig anlegg for framsyning av egoismens intensitet. Julianne Moore er Oscar-nominert i kategorien mest omfattende avkledning, men sørgmodigheten hennes ser nesten hele tida ut som om den tilhører en gispende bøttefisk. Men ingen kan se tristere ut enn Stephen Rea. I denne rollen truer ansiktet med å bli tatt av tyngdekraften, og man forventer at det skal sige av ham og bli liggende som en geléklump på Londons regnvåte fortau. Best er Ian Hart som saklig-naiv privat-detektiv, for han har klart å beholde sin enkelhet intakt i et litterært verk som er så ambivalent at forfatteren antakelig ville ha satt spørsmålstegn etter alle navnene hvis han hadde skrevet telefonkataloger.

Likevel er det en god film fordi den er så stilrein og så forskjellig. 1999. 1 time, 42 minutter.

Det kunne hende deg

CMore+ streaming

det kunne hende deg

Nicolas Cage og Bridget Fonda var heldige.

terning 4 liten Sørgmodig, men realistisk komedieromanse om penger. Og pengene tilfaller ganske riktig de griske, et prinsipp som kan se ganske innlysende rettferdig ut, ettersom de griske ikke har noe annet og må ta til takke med luksus, helse og økonomisk trygghet. Nicolas Cage vinner penger og har lovet Bridget Fonda halvparten, men kona Rosie Perez piper. Tam film, og når Fonda og Cage setter i gang og samtaler om verden og vanskene, er det som å høre Florence Nightingale og Frans av Assissi snakke ut med hverandre. 1994. 1 time, 40 minutter.

Gjensyn med Brideshead

CMore+ streaming

gjensyn med brideshead

Hayley Atwell i engelsk overklasse.

terning 4 liten Tittelen sier alt. «Revisited»-begrepet er en pop-vits, slik britenes gjentatte oppgjør med overklasse og fortid også er blitt det. Besøkt-igjen-syndromet er filmens svakhet. Julian Jarrold har laget et så gjenkjennelig utstyrsdrama at Emma Thompson antakelig fikk rollen på odel. Den dumme og følelsesflyktige engelske adelen i sine dinosaur-tunge luksusslott. Venezias flytende fotoskjønnhet. Marokkos myldrende marokkanskhet. Oxfords snuter i været, og den homofile fortids-ynglingens fosteraktige skjørhet.

Fantastiske Ben Whishaw (for som Sebastian er han virkelig god) er sivsmal som en Michael Jackson, og han har Elizabeth Taylors stemme. Det er lett å skjønne at Charles Ryder (Matthew Goode) blir innsmigret av den unge rikingen, for han er en slags levende ukroppslighet og en rik melankoliker. Triste rikinger er kjekke partyfolk.

Det er enda mer forståelig at småborgerskapets lone Ryder blir så betatt av søstera Julia (en utrolig Hayley Atwell) at han kan leve med å ha såret en som var mindre enn seg. Det er filmens fineste tema. Sebastian tråkkes på av alle. Han ble ødelagt av Gud og mor si, og for sånne er det ingen redning. Engelen i filmen. Homofil alkoholiker og fallen katolikk.

Evelyn Waughs historie handler om adelens fortapthet og religionens forbannelser. Historien ble skrevet den gang folk trodde på Gud som en autoritet og ikke bare adopterte han som en skikkelse man kan bestemme over i vekslende ideologiske konjunkturer. De ytterst få som er så gamle at de skjønner religionens voldsomhet, vil antakelig ikke holde ut i mer enn to timer uten å måtte gå på toalettet.

Filmen veksler mellom kjedelige staffasje-tablåer og en intens følsomhet som blir til ved presis filmatisk sentimentalitet og økonomiske replikker. «Brideshead revisited» har kanskje egentlig et Hotel Cæsar-tema, men filmen er forførerisk og uimotståelig som ei Mozart-kule. Den er fin å se på. Den smaker OK, men ikke så godt som du venta. Det er tross alt bare sjokolade, sjøl med bildet av en parykkpryda klassiker-kjendis utenpå. 2008.

Apejentene

NRK 23.05

terning 4 liten Svensk drama om to unge jenter som treffer hverandre på trening og blir vedig kntta til hverandre. 2011.

Freelancers

Viasat4 21.30

terning 3 liten To nifse fakta: Filmer med 50 Cent i hovedrollen er sannsynligvis ikke bra. Og: Robert De Niro spiller dessverre feil steder med feil roller. Filmen handler om at mynt-mannen er sønn av drept politimann, og han joiner forcen sammen med pappas kolleger, og der finner han ut oppskakende ting. Forest Whitaker er også med. Scroll on. 2012.

Onsdag 26.4.– Nesten bare om Star Wars VII med superdama

 

Star Wars VII: The force awakens

iTunes Film

terning 5 liten Denne onsdagen er heller ikke laga for at flere mennesker skal bli sittende ved den gamle 32 tommers plasma-TV-en sin. I går innvendte en klok Twitter-følger at det ikke spiller noen rolle om filmer vises midt på natta, for folk har dekodere som tar opp. Ja, det er et brukbart argument for å legge ned institusjoner som NRK og TV2 og heller satse på nettstreaming. Men ennå finnes det folk som gleder seg over samtidigheten. Og jeg tenker ikke på de stakkars nevrotikerne som får skyldfølelse hvis ikke partneren oppnår utløsning samtidig som dem. Jeg tenker på de som kan føle fellesskap når de ser på TV. Strange old people. Hva er vitsen med å se en fotballkamp eller et langrenn direkte? Ingenting. En illusjon om at TV-seerne er ei diger slekt. Og det er litt søtt.

I dag er det virkelig ingen filmer å se på direkten, så med svart samvittighet henviser jeg dere til å streame den siste Star Wars-filmen på iTunes. «Revenge of the daisies med Jesu søster», hadde jeg som tittel, og sammenliknet hovedpersonen med Sylvi Listhaug. Når det gjelder å bli uvenner med mange mennesker, er jeg en samtidighetsekspert.

Men til filmen.

Jeg har to svært forskjellige innledninger, som man kan velge mellom. Den rånete er sånn: Hvordan i svarteste Vader skal vi klare å venne oss til den speiderflinke Katniss-jentungen? Den andre er sånn: Den sjuende Star Wars-filmen lanseres for en verden som lengter barnlig etter Kraftens storslagne åpenbaring i vår egen besudla tid, samtidig som de fleste vil være smertefullt skeptiske, som hvis J.J. Abrams påsto at han kom med et nytt evangelium til Det Nye Testamente, og det handla om Jesu søster. Ambivalensen er perfekt: Ikke søren om denne helt sikkert fantastiske filmen kan bli bra.

star wars VII the force awakens Ridley

Daisy Jazz Isobel Ridley – aldeles perfekt til rollen.

Den ble. Men på en infamt tidstilpassa måte. Jesus hadde faktisk en søster. Hvis jeg tenkte meg om på forhånd (noe jeg aldri gjør når jeg skal se film, for jeg innbiller meg at tankeløshet inneholder en naiv, illusorisk uskyld) ville jeg sett at starwarsiverset ikke funker uten en Vader. Det funker dessuten best med en kul padowan og en halvvill luftens røver. Og jeg burde skjønt at det ville dukke opp ei Hunger Games-jente.

Det er imponerende at de spawna en ny Darth rett ut av et frekt ingenting. Adam Driver er kalifornier, men har egentlig et slags gruveguten Sam-fjes. Til Rollen som Kylo Ren har man utvikla alt det sarte og feminine i utseendet hans på en forfina grinegoth-måte, sånn at han egentlig ser ut som Marilyn Manson med mensen. Fordi han er grepet av The Dark Side forsøker den svartkledde guttungen med maska å uttrykke uforbeholden ondskap, men han ser samtidig ut som ei forskremt jente. Han er den nye sønnen i Star Wars-tragedien. Jeg skal ikke fortelle hvem han er sønn av, for det gjør idiotene, men far-sønn-forhold i det allerede godt brukte stjernekrig-konseptet er ikke blant de ting man skal glede seg til.

Bli for all del venner med far din før du går på kino.

star wars VII the force awakens

Ridley og John Boyega rømmer fra ørkenkrigen sammen med verdens kjuteste lille robot.

Så blir vi kjent med skuespillerinnen Daisy Jazz Isobel Ridley. 23-åringen fra London kommer dettende ut av TV-serienes halvskjulte myriader av skuespillere man gjesper av. Men jenta er den mest vitale overraskelsen i «The force awakens». Jeg skal gå på akkord med taushetsløftet mitt og røpe at hun har med Kraften å gjøre. Først lurer du fælt. I en av disse ørkenlandsbyene der befolkningen likner Frelsesarme-pledd kommer scavengersken Rey ramlende på en sliten luft-traktor og finner BB8. Han er en rulle-robot. Han har hemmeligheten. Daisy Jazz har et julemjukt eller mulemjukt lite fjes som er nesten uten trekk og nesten uten identitet. Når du ser henne første gang, får du lyst å tegne mustasjer på jenta. Men hun vokser, for Rey likner litt på den unge Barbara Hershey, hun har øyenbryn fra Flyvåpenet – og etter hvert oppdager du at jenta også har blikket. Da tenker du ikke mustasjer mer. Daisy har både blikket og fjeset. En slags Listhaug.

I løpet av litt tid blir Rey historiens reaktor. Jenta er den nye Star Wars-tingen, den nye Luke, og det er nesten uforskamma politisk korrekt å gjøre skywalkerens etterfølger til hunnkjønn (ja, jeg vet om hu med hijaben i tegnefilmserien «Clone wars»). Men det funker. Ikledd en slengete ørkenhabitt som antakelig ble sydd for folk som soper kamelskitt, aksler hun seg inn i sentrum av en tung space-legende og blir der.

star wars VII the force awakens Ford

Harrison Ford er fremdeles Han Solo med tverr kulhet.

John Boyega har fått den litt vanskelige rollen som rømt samvittighets-soldat fra stormtrooperne, og han famler rundt i en personlighet som ligger et ufikst sted mellom Eddie Murphy og Denzel Washington. Jeg tror manus-giganten Phil Kaufman ikke helt har visst helt hva rolleskikkelsen Finn skulle brukes til. Men Boyega likner Muhammed Ali på skolebolle-diett og han elsker jenta (dessuten: Da jeg streamet filmen på TV oppdaget jeg at Boyegas rolle faktisk er veldig bra). En av de to tinga funker jo alltid. Oscar Isaac som den pene helten kommer bare såvidt innom med parentes rundt smilet sitt. For den sjuende filmen er virkelig genrens revenge of the britneys. Eller rettere sagt: The daisies. I avdelingen for meriterte mytevesener i plakatstørrelse gjør Carrie Fisher en Hillary Clinton-figur som opprører-dronning og bekrefter inntrykket av at «Star Wars VII: The force awakens» er en vellykka kvotert film for spacehelter som sitter når de tisser. Til og med skurken er litt androgyn.

To menn gjør inntrykk. Harrison Ford er et mirakel av troverdighet i rollen som Han Solo. 73-åringen er mye bedre år han inntar Millennium Falcon enn han var som den voksne Indiana Jones. Ford har fått sjansen til å revitalisere en vill ungdoms-identitet, og han tar imot invitasjonen med satanisk smil og flammeblikk. Dessuten finnes det et kort gjensyn med Mark Hamill, som ikke ser ut som ei padde slik han gjorde i ungdommen, men har en slags Billy Joel-glød over modningen sin. Menn fra de tankefulle årene over midten har det godt i kvinnedominerte filmer der de slipper å vise fram sixpacken sin.

Chewbacca is back. Han ser fortsatt ut som en godt brukt dokost og brumler sine totalt fremmede vokaler, slik wookier skal. Slektstreff er følsomme i fint vær. Den nye lille roboten er fiks til minste pip, den fæle fiskefyren med rasta-profilen er borte, R2D2 er i koma, 3PO er fortsatt arrogant som en senil butler – og høyt oppe på kongestolen sitter en svær versjon av den supreme leder Snoke, spilt av Gollum. Han er kul, han og.

Action-scenene kommer seint i gang, men etter hvert kjenner du farten blafre i kinna. Slekt skal følge slekters gang, og Kraften skal manifestere seg i uventa folk før du vet ordet av det, og noe skal være skikkelig leit og noe skal være ganske deilig.

Skjønte du noensinne politikken i stjernekrigene? Antakelig ikke. Men OK, skjønte du Vietnam-krigen og Dulles-doktrinen og oppløsningen av Warszawapakten? Man skal ikke skjønne krig. I den sjuende filmen får Imperiet seg en skikkelig på trynet. Opprørerne blir viktigere enn noen gang. Den svarte sida herskes av en psykopat på trone og den vanskelige sønnen bærer maske for å irritere foreldrene. En hvit skare soldater starter med å utrydde en landsby av noe som kan minne fjernt om ørkenfolk, en scene som IS blir glade for. Men så skal de ondes supervåpen starte utryddelsene av alt som finnes, og det er mye verre. Opprørerne må finne den forsvunne Luke Skywalker, som antakelig sitter i et buddhistkloster i Bhutan og ser gamle Rambo-filmer.

Det er kult når Universet må reddes uten at KrF eller MDG får medvirke. Det er som om du kan høre Knut Arild Hareides Jar Jar Binks-stemme i bakgrunnen: Men oss då? Me vil at pilotane ska ta bussen, elles støtta me itje regjeringå.» Livet er godt. Jeg håper de lager fem-seks filmer til. 2015.

American Pie: Bryllupet

Viasat4 21.30

american pie bryllupet

Seann William Scott passer i denne filmen.

terning 2 liten «American wedding» er den tredje American Pie-filmen, og den er ikke vesensforskjellig fra de foregående. Jason Biggs gifter seg på tross av at et antakelig finnes en darwinistisk eller folkerettslig lov mot det, og Alyson Hannigan er brura. Supernullet Seann William Scott medvirker, og Eugene Levy er foreldreopphav i en av filmhistoriens mest pinlige suksesser. Utdrikningslag, spising av kjønnshår og forviklingssex med bestemor i buå. Jaja. 2003.

Murder she said

TCM 21.00

murder she said

Margaret Rutherford ser hva som skjer i kryssende tog.

terning 5 liten En av de mest kjente Agatha Christie-filmatiseringene. Margaret Rutherford er nesten kjedelig perfekt i rollen som Miss Marple i en historie som er bygget på Christies kriminalroman «4:50 from Paddington» og handler om at Marple ser et mord på passerende tog og tar seg jobb som hushjelp for å oppklare saken. Deilig krim. 1962. 1 time, 27 minutter. Svart hvitt.

Tirsdag 26.4. Genigutten, galne Max og Arilds super-tirsdag

 

Little man Tate

Netflix

terning 5 liten Denne tirsdagen er full av irriterende ingenting på de avfeldige normalkanalene for de forsøker på samme måte som politikken å gjøre seg sjøl overflødige. Men jeg har gjort det moderne nok en gang. På Netflix, som er omtrent like utskjelt som statskirken pleide å være, men like uunnværlig etter hvert, har jeg funnet fire filmer som dere virkelig vil se. På toppen Jodie Fosters fantastiske morsdrama om et sart barne-geni, en altfor glemt film. De viste den nok aldri i Porsgrunn, for den ble laga etter at jeg flytta derfra, så Røe Isaksen har aldri sett den. Det var dumt.

Men til filmen.

«Little man Tate» er en film som blant annet forteller at karriereskolen til Høyre ikke er nok. Omtrent.

little man tate

Jodie Foster har «hold fingra dine vekke fra gutten min»-blikket når Dianne Wiest vil utvikle Adam Hann-Byrd.

Den snilleste av alle snille filmer er Jodie Fosters regidebut «Little Man Tate», for den forteller ikke bare hvordan vi skal nærhets-elske og ta vare på et ukomfortabelt lite barnegeni som ønsker seg en å spise matpakka med, men den sier også det som enda bedre er: For unger fins der ingen ting som ei mamma. Du kan finne på fikse ting med barn og utvikle fluebinder-teknikken deres og gjøre dem kungfuklar for verden og matematikkopplære dem, men når natta går opp i limingå og dundrer ner fra x-pluss-y-te etasje med sine kvantefysiske fantasi-katastrofer, da fins det egentlig bare ei mamma, og hun bør helst ligge klar med de prenatale duftene sine og fordrive alle mistanker om at det eksisterer en verden på utsida av senga.

Adam Hann-Byrd er den rareste filmgutten jeg har sett. Han ser så sårbar ut at du får følelsen av at noen har snudd innsida ut på ham, og samtidig sannsynliggjør han et barnegeni med evnen til å trekke ut kvadratrøtter som er djupere enn visdomstenner. Fosters lille barnemann Tate bekymrer seg over ozon-laget, våkner fra mareritt i van Gogh-bilder, skriver eksistensielle dikt, plukker kvadratrøtter fortere enn peanøtter, men kan ikke ta imot en ball. Han er ulykkelig for det meste, inntil geni-foreren Dianne Wiest innlemmer ham i sine magiske mærer for nevrotiske oppdrettsbarn. Der opplever Tate hvordan det kan være å få utfordringer.

Foster spiller sjøl den enkle servitør-mora som ser hvordan geni-rugersken Wiest tar sønnen av gårde og gjør ham om til et intellektuelt sirkusnummer, og på tross av at filmen og historien begge er så enkle at du ville fått dem refusert i «Sesam Stasjon», så virker dette.

Mødre er ikke dumme eller kloke. De er der eller de er der ikke. Velegnet til storøyd og fascinert familiekikking. 1991.

Mad Max Fury Road

Netflix

mad max fury road-2

Ørkendronninga Charlize Theron med kult kjøretøy.

terning 6 liten Mesteren Miller er tilbake og han kan gå tørrskodd over Styx på bensin, tårer og blod. Den nye Mad Max-filmen bringer den post-apokalyptiske dystopien om galningen Max ned fra vhs-hyllene og inn i operasalene, for i «Fury Road» brøler menneskenes framtidsjammer seg opp til en spinngalen action-patos som utvider genrens formspråk så voldsomt at det antakelig oppstår en ny estetikk, millerismen.

Etter ti minutter var jeg kvalm og ulykkelig. Jeg følte meg som McEnroe da han la opp tennisen: Dette går nesten for fort for meg, dette er nesten for hardt, det er som å bli slått og tråkka på mens du glaner forført på støvlene som tramper. Etter tjue minutter var ordet imponert blitt så lite at jeg fant ut at det igrunnen ikke kunne brukes til noe. George Miller treffer blink bortimot én gang i sekundet, og det tar aldri slutt. Det finnes ikke svakheter i «Mad Max: Fury Road». Miller har skrevet filmen sammen med to andre, og de må ha en presis visuell fantasi som antakelig bør henvises til fastlegen, for friske er de ikke.

Ting har skjedd i verden. Ingen har lyttet til Norge, som hvert femte år erklærer olje-alderen for avslutta. Folk og land har kriga seg til ødemarker og vanskapninger på grunn av olja, og da vi treffer den minne-skadde Max Rockatansky, spiser han ei øgle og blir tatt til fange av ørkenherskerens monstermobilister. Inne i et tørt fjell bor det en sjuk maskebærer som får luft fra pustebelg bak nakken og kalles Den Evige. Som krigssvindlere flest lokker han med gjenfødelse og evig liv for kamikaze-soldatene som får bruke Max som stabbur-hengt blodgiver.

Det er en apokalypse-klisjé med dype røtter i et sted virkeligheten. Finn det ut sjøl.

Herskeren kontrollerer vannet og ville blitt guvernør i California. Han kontrollerer også bensinen, og han har unge kvitkledde konkubine-hustruer i avl for egne gener, han har ferme barselsdamer som melkes i ørken-meieriet. Rundt ham finnes en gammel bibelhistorie-time av legemsskadde freaker, det er som om lepra-lauget har slått seg sammen med gene-tapernes landsforening i et støyende Kongeparken uten luer.

mad max fury road-3

Tom Hardy er den nye Max. Han er galen.

Så kommer historien. Den er snedig og sleip, men veldig bra. Det skjer et feministkupp. Charlize Theron skal egentlig kjøre den digre tankvogna til Bensinbyen, men i stedet har hun fylt et hemmelig rom med herskerens unge koner, en gravid i siste måned. De undertrykte kvinnene vil rømme til en utopisk og usannsynlig bedre verden. I den groteske, voldsomme, maskuline estetikken virker jentene surrealistisk importerte, som engler i orgien. Modellfjes og modellkropper, hvite gevanter og så fruktmjuk hud at det antakelig finnes smoothier som er oppkalt etter den. Egentlig kunne de vært et kjønns-agn, men i denne filmen er akkurat det logisk. De patetisk overdrevne jomfru-imitasjonene er forma av en pervers overgriper, de er utstyrt for å behage grenseløse menn og derfor likner de noe som vi daglig forbruker i reklamer og sånn. Tafatte blondine-sinn har de ikke. Kvinnene slåss intelligent, leda av den enarma banditten Furiosa (Theron) med en øyensminke som får alle tragiske maskara-uhell til å se akseptable ut.

Miller har laga en feministisk heltefilm. Jon Hustad kommer til å blokkere ham på Facebook. Ute på den håpløse prærien forenes hustruene til alt overmål med en motorsyklende gjeng sandblåste eldre-feminister som kunne ha vært økologi-avhengige rømlinger fra Laurel Canyon og som fader meg er tøffere enn Listhaug. De ville ha feid ørkenen med First Houses hvite motvindsrose. For de har frøa. De har framtida for jorda. Og de vokter den som gull.

Jeg skal ikke rølpe mer av handlinga, for filmen er noe så sjeldent som både kaotisk, velpleid og spennende. Jeg tok ikke etter mobilen én eneste gang på to timer. Det skjer ellers bare når jeg sover.

Jeg nevnte estetikken. Den er egentlig ubeskrivelig. Miller og folka hans har skapt en så frodig og forferdelig bildeverden at øynene svikter. For oss som hater modernismen, blir det en skjønn oppvisning i sprikende, stikkende, uferdige og fatalistiske former som skjærer i stykker et kjedelig sinn. Bensinbyens hersker har kjetting kobla til brystvortene av seksuelle grunner, og til og med klumpfoten hans er som en inspirert skulptur. Kjøretøyene er så overstadig varierte at de egentlig er laga mest for måping. På lange stenger vaier stagsvevere. I sumpene vandrer tause styltevesener rundt i mørket. Foran på Immortan Joes forseggjorte teknomareritt står det en gal rockegitarist fastspent, og han spruter aggresjonsrock og brennende drivstoff fra gitaren sin. Midt opp i dette vår mann Max, som kommer inn i krigen fordi han er en såkalt blodpose og ligger lenka på krigsbilens front når alle onde krefter jager etter Theron og hennes ville vogntog. Hva som skjer med ham etter hvert får dere se sjøl, men Tom Hardy gjør en rolle som til og med får Mel Gibson til å blekne.

«Mad Max: Fury Road» holder en umenneskelig fart i to timer, og den bommer ikke på ett steg. I ett lite øyeblikk helt mot slutten får du såvidt øye på et sandfjell med grønt på toppen. Da tenkte jeg: Å tusen takk, det blir euforisk å klippe plenen framover. 2015.

Malice

Netflix

under kniven

Nicole Kidman lytter til støysex i annenetasje.

terning 5 liten Det ser ikke lovende ut fra start. Ei dinglete skolejente kommer heim til hybelen og siden katten sitter under stolen, vet du at det er fremmede i rommet og at jenta antakelig har analysert sin siste bisetning. Så tiltrer Bill Pullman historien som funksjonalistisk gymnasrektor i mørke jord- og potetfarger, og han er til alt overmål gift med den rødhåra og kalkbleike superjenta Nicole Kidman i et husbank-ekteskap av den typen som får voksne mennesker til å sitte ned under den endeløse himmelen og diskutere fargen på baderomsfliser.

Pullman liker ikke at elevene hans voldtas og myrdes, og han rynker brynene umerkelig på den litt indolente måten som har gjort ham til en feiret komedieskuespiller. Merkeligere blir det.

Tangafrøknenes profilsjarmør Alec Baldwin redder den voldtatte jenta fra døden ved å opptre som en karismatisk Kildare-kopi for full operasjonssal. Han friserer håret sitt under mikroskop og er en perfekt mann. Dessuten elsker han sykepleiersker tre timer i strekk så taklampa til rektoren og førskole-læreren i første etasje duver i dønningene. Jo. Baldwin har flyttet inn hos Pullman & Kidman.

På dette tidspunktet har mye snakk rent i åpne hukommelsessluk uten rist, og den oppmerksomme kinoseer spør irritert: Hei, hva skjer med mordetterforskinga i denne filmen? Ikke så mye. Men vent litt. Et nytt sykehusdrama dukker opp fra nesten ingen ting og den forvirrede logikk-leteren i salen vrir seg. Så snur det. Før du vet ordet av det åpenbarer seg arkitekturen til en klassisk liten lureri-sak med så godt gjemte ornamenter at du ikke kan se dem før noen peker på dem. Etter den lange, temposvake oppbyggingen av tvilsomme identiteter går filmen over i halv fart og tauer en dramathriller nydelig i land.

«Under kniven» er en finurlig film av regissøren bak «Sea of love», og hvis du klarer å gjette den, er det bare fordi jeg nå har satt deg på sporet. 1993.

M.A.S.H.

Netflix

MASH

Elliot Gould, Donald Sutherland og en offiser.

terning 5 liten Legendarisk svart komedie om legeteam i Korea-krigen, laget av Robert Altman i 1970 som en innvarsling av et nytt tiår, med en gjeng opplagte skuespillere i hovedroller: Donald Sutherland, Elliot Gould, Tom Skerritt, Sally Kellerman, Robert Duvall. Manuskriptet til Ring Lardner jr. vant Oscar. «M*A*S*H*» ble redigert ned til 12 års aldersgrense i USA. La oss håpe vi har originalen. 2 timer.

Now, Voyager

TCM 21.00

now voyager

Faderullan så stygg jeg ble på håret!

terning 5 liten Jaja, dette er også en form for «Askepott». Claude Rains spiller en psykiater som frigjør den seksuelt hemmede og sterkt nevrotiske Bette Davis, sånn at hun ikke blir bare en overklassedame fra Boston, men en selvsikker kvinne. Dette er filmen der Davis sier til Paul Henreid: «Å Jerry, la oss ønske oss om månen – vi har jo stjernene.» Svart hvitt såpe fra 1942. 1 time, 57 minutter.

Thirty seconds over Tokyo

TCM 22.55

terning 5 liten Glimrende krigsdrama fra 1944 om det første amerikanske bombeangrepet på Japan etter Pearl Harbor. Dalton Trumbo skrev manus, spesialeffektene fikk Oscar og rollelista var full av stjerner: Van Johnson, Robert Walker, Spencer Tracy, Robert Mitchum og så videre. 2 timer, 18 minutter. Svart hvitt.

Mandag 25.4.– Hellboy-morgen uten Programbladet

 

Hellboy II: The golden army

NRK3 21.30 og NRK1 00.45

terning 5 liten Mandag uten TVGuiden Programbladet som helt fra den vanskelige tiden rundt første verdenskrig het Programbladet og sørget for at folk fant Meldinger om fisket. Fra Filmguiden oppsto i Aftenbladet på slutten av 1980-tallet eller der omtrent, brukte kollega Dan Tagesen og jeg Programbladet hver dag. Etter hvert også Aftenbladets eneste ekspert på kultur som folk bryr seg om, Elisabeth Bie. Jeg skrev filmguiden for alle dager unntatt mandag, da Tagesen overtok for at jeg ikke skulle få ondarta bevissthetsmyalgier, og i tillegg skrev han om Sport på TV. Hver fredag småløp vi rundt i redaksjonen og skrek som sultne sjøfugler: «Har noen sett Programbladet?» For publikasjonen hadde den enestående egenskap at den kom to dager seinere til abonnenter enn til løssalg. Nå sier de i kiosken på Madla Amfi at Programbladet har gitt opp og kommer aldri mer. Nå bruker jeg VG TVGuide som er OK, men ikke Programbladet.

Derfor syns jeg Hellboy II er et bra filmvalg. Til filmen.

hellboy II the golden army

Selma Blair og Ron Perlman deler et usedvanlig multikulturelt fellesskap med aliens og krabber.

Den andre Hellboy-filmen er mye bedre enn den første Hellboy-filmen, og grunnen må være at regissøren Guillermo del Toro så Harry Potter på himmelen og oppnådde magisk-realistisk vekkelse. Her myldrer så mye av mangt at du ser deg om etter en antropologisk rydde-ekspert fra UDI.

Filmens eneste svakhet er at Hellboy krangler med ilddama Selma Blair, til irritasjon for oss som hater samlivstrøbbel mer enn avdelingsårsmøter, tannsteinrensing og rektalkirurgi. Til gjengjeld forelsker den 3PO-aktige fiskeprinsen seg i et satanistprinsesse, og de har det fint sammen.

Prins Nuada ser ut som en av Sand-brødrene og deres utrolig effektive balsam, og han har med seg et monster som minner litt om Atle Antonsen. Prinsen er en humørsjuk og lite tolerant dimensjonsturist som vil ha siste biten av den kongekrona som skal gjøre ham til verdenshersker uten å konkurrere med Hillary Clinton.

Ettersom den anakronistiske harry-mannen Hellboy jobber for FBI-frikene, blir det hans oppgave å sørge for at prinsen ikke lykkes. Kampen mot den hobby-norrøne dødsreligionen blir ganske vittig. Blant annet disponerer bleikingene edderkopp-liknende likspisere som stormer inn i tusener, henrykt sultne som sydenreisende og koldtbordgjester.

FBI-frikene får en ny sjef som ser mest ut som en Jeunet-oppfinnelse, og iført Schufftein-briller begir de seg ut i Brooklyn for å finne storbyens gjemte tusser og troll. Blant annet finner de King Kong-imitasjonen Elemental, som blir til av ei våt hoppebønne.

Dette er King Kong, Star Wars, Harry Potter, X-men, De fantastiske fire og NRKs «Ugler i mosen» i samme setning. Frodigere blir det ikke. 2008.

New in town

TV6 21.30

new in town

Harry Connick jr. og Renée Zellweger feirer antakelig 17. mai i Norge.

terning 4 liten Hvorfor har jeg ikke sett denne? Tja. Si det. Renée Zellweger spiller en forretningskvinne. Det kan være en god grunn. Dessuten flytter hun til en liten by i Minnesota og forsøker å tilpasse seg de enkle menneskene på landet. Det kan være en annen grunn. På landet treffer hun Harry Connick jr. OK. Vi har skjønt det nå. Siobhan Fallon spiller fru Gundeson, så dette har vel sine «Fargo»-sider. 2009.

The Philadelphia story

TCM 21.00

philadelphia story

Katharine Hepburn og James Stewart hadde det fint før i tida.

terning 5 liten «The Philadelphia Story» fra 1940 ble virkelig godt mottatt da den kom. «Det finnes ikke mange nok superlativer,» skrev Hollywood Reporter. George Cukor regisserte etter Philip Barrys skuespill om en ung arving som er i ferd med å bli gift for annen gang og plutselig utvikler menneskelige trekk. Katharine Hepburn, Cary Grant, James Stewart i hovedrollene i denne velskrevne og vellaga lille komedien. 1 time, 52 minutter. Svart hvitt.

Across the wide Missouri

TCM 22.50

across the wide missouri

Søt plakat-tegning av Clark Gable.

terning 4 liten Stifinner-western med pionerer som beveger seg vestover. Clark Gable i hovedrollen. 1951. 1 time, 18 minutter.

Søndag 24.4.– Søndagssvikt med overraskende bra kreftfilm

 

50/50

FEM 23.20

terning 5 liten Dette er ikke helt en søndag etter min smak, men kompromiss-kanalen TV2 Livsstil som utsprang fra den hederlige formidleren som het TV2 Filmkanalen og faktisk gjorde en god jobb, viser i hvert fall en oppsiktsvekkende film med Kevin Costner. Når det meste svikter og østlandskanalen NRK stiller med «Uro» for sekshundreogfjortende gang, da finnes det mye god trøst i at Costner er der utpå kanten med Jennifer Aniston. Men det er «50/50» som gjør søndagen litt annerledes. Ikke mye, for det er antakelig bare Monty Python som kunne ha laget en god film om kreft. Men denne er så bra som den kan bli. Og den vises for seint, så det blir vel Costner på dere.

Til filmen.

50 50

Seth Rogen som god kamerat til Joseph Gordon-Levitt.

Du skal være ganske sur på verden og hans tilhengere for ikke å bli hjelpeløst rørt av en vellaga kreftfilm. Det er med sykdom som med hester i krigen. Du ser at filmskaperen er en ubønnhørlig manipulator som får hesten til å kikke deg så zoologisk korrekt inn i sjela at han likner en endorfinskadd Grand Prix-deltaker og det er rett før han hojer «for et herlig publikum». Men når de flinke gjør sånt, da er det forløsende, filmantropisk korrekt som en Mandela-hyllest, og du gir deg. Ja, hest, tårene mine triller. Jeg skal aldri spise pølser mer.

«50/50» har egentlig laga sin egen motbakke. Han heter Seth Rogen og deltar lojalt i amerikansk film som en velbrukt hemorroide-vits for at de med mellomfag i snurpemunn skal føle seg akutt uvel. I denne filmen spiller Rogen egosentrisk kamerat til den hederlige gutten som får kreft i ryggraden («ja, jeg har ligget på feil madrass»). Rogen er han som bruker vennens sykdom som sjekketriks på bar, og det er nesten helt umulig å like de scenene han er med i.

Som om ikke en seksualkyniker i sykestua var nok, dukker den stadig vekk uheldige Bryce Dallas Howard opp og spiller tomhjerna, ufølsom og klønete malerinne-britney med et refleksjonsnivå som strever for å nå opp til ungdomskomediene på Disney-kanalene. Dessuten er Anjelica Huston nydelig som mor, også hun en fontene av meg selv-følelser: «Hvorfor lar du meg ikke få gjøre noe for deg?», som om det er en innarbeida foreldrerett at mor skal bli hovedpersonen når unger blir sjuke. Det er ikke lett å få kreft, for da begynner virkelig folk i omgivelsene å tenke på seg sjøl.

Jeg reagerte nok ganske negativt på den ufølsomme utleverings-humoren til å begynne med. Vi bor i Norge der apotekene er de egentlige gudshus, og man kan si hva man vil om nordmenn, men når de nærmeste blir sjuke, er de som oftest morteresisk selvoppofrende og taktisk tilbakeholdne. Den amerikanske filmen virket taktløs og forskrudd. Men den virker. Etter hvert virker den veldig.

50 50-2

Flammefeiring i bakhagen.

Joseph Gordon-Levitt er en lun skuespiller. Han er ikke stivna som Ryan Gosling, han er ikke utfrika som en moserøyker slik Nicolas Cage var på sitt beste. Joseph G-L er kontrollert og lur. Han spiller rollen som radiomannen og hans mutasjon i kromoson 17 med eksakt beskjedenhet. Som en Woody Allen uten ekshibisjonist-galskapen gir han troverdighet og humor til det undrende, anstendige mennesket som opplever at den dødssyke blir behandla helt annerledes enn man skulle tro. Det er nå jeg skal nevne hans kvinnelige tvillingsjel Anna Kendrick («Up in the air»), som spiller pasient-terapeut med velgjørende klønethet og empati. Det finnes ikke noe mer betagende (haha, det ordet har dere ikke lest på lenge) enn alvorlige og klomsete jenter. På film.

For det er nå vi nærmer oss slutten av filmen og den nesten umulige kreftoperasjonen, der det bare er femti prosent sjanse for å overleve. Da har filmen nesten umerkelig klart å snu stemningen, og du kan kjenne tennene til venterom-gnageren i magesekken. Jeg røper ingen ting.

Men jeg kan si unnskyld for alt det stygge jeg har skrevet om Seth Rogen de siste åra. Her er han OK. 2011.

Uro

NRK2 22.45

uro

Nicolai Cleve Broch og Ane Dahl Torp som Toys R Us-figurer.

terning 2 liten Å skrive om norsk film i Norge er som å være karikaturtegner i Iran. Man får ikke akkurat følelsen av frihetens luft under vingene, for i en viss forstand er norske filmer som en fortsettelse av barnetimebøkene. Man kødder ikke med barnetimebøker. De er diktet av våre egne skjønne unger.

Når Cleve Broch bokstavelig talt kommer dettende inn i denne filmen med sitt uimotståelige vestkant-navn, får jeg følelsen av å se postmodernissens Petter fra Ruskøy.

Mora hans i blokkleiligheten snakker som en NRK-påvirket Ibsen-figur. Når hovedpersonen sjangler rundt i narkomiljøene som er alle fantasiløse filmskaperes manusredning, da ser det like autentisk ut som et Lucia-tog av barnehagebarn.

Bedre blir det ikke da reka Ane Dahl Torp dukker opp, stadig ikledd den irriterende telefonsvarerstemmen sin. Hun maser manisk om pappa, Cleve Broch kaller narkosvina i gøtteret for «slask», en betegnelse som kanskje ble brukt av Willochs mor når hun skulle snakke om gutter med uhøflig mye hår. Pappa er Bjørn Floberg. Han er pubeier og følgelig en farlig mann. Ble manuset skrevet ved Nansenskolen?

«Uro» er en film som faller på en ørken av urimeligheter. Filmen får aldri en interessant historie, og da spiller det ikke en gang noen rolle om handlingen er realistisk.

Hvis Asbjørnsen og Moe skrev om en fyr som fikk pappspiker i moped-dekket og derfor ikke rakk å sende ut julekorta sine, ville det utvilsomt virke realistisk, men et eventyr blir det aldri. Sånn er det også med «Uro». Den forteller historien om en furten, dårlig politimann og uheldig fyr, men den skjebnen skulle bare ha ført til at han ble gift med en sykepleierske i slutten og fikk det veldig veldig bra. 2006.

Disconnect

NRK3 21.40

terning 3 liten Et slags thrillerdrama for dere som ikke syns at kristne skal bruke Google og tror at det er skadeligere for øynene og nakken å sitte med en lett ipad enn å lese halvannen kilo «Krig og Fred» i lyset fra forurensningsfritt stearinlys. En slags mosaikk om hvor galt det er med internett og digital kommunikasjon. 2006.

Inside man

NRK3 23.30

inside man, the

Denzel Washington og Jodie Foster må ha handla klær i samme damebutikken.

terning 5 liten I banken Manhattan Trust går det engelske ulvefjeset Clive Owen inn med alle sine malerkledde kanskje-skurker til en dunkende, klinkekul industrimusikk som kunne ha oppstått ved roboters samleie. Denzel Washington spiller en raka, upopulær forhandlerpurk med så tynn bart at den antakelig ble stjålet fra en død jazzmusiker. Denzel ser merkverdig postmoderne (gammeldags) ut i sin upålitelige velkleddhet (støvsugerselgerslips og hvit maishatt), og dama hans slenger utstudert rundt på sengeteppet som en sekstitalls gangster-negresse. En av personene refererer til Lumets «Dog day afternoon». Vi befinner oss i det kreativt behagelige mangemannsland som heter tidløsheten.

Spike Lee har laget bankraner-krim av den lurne sorten. Filmen har en imponerende holdbar stemning, og selv om handlingen anstrenger seg til det ytterste for å være snedig, ramler fortellingen aldri ut i det skrivebordsflinke og nåtidsbanale. Nåtidsbanaliteter oppstår når alle finner ut i de siste tre minuttene at alle har lurt alle hele tida som ved en slags utkrøpen, omnipotent Emiiil-rampethet.

Skuespillerne er en rein nytelse i «The inside man», og man oppskakes igjen over at Owens ansikt ser ut som seksuelt ekstrautstyr. Man fornemmer silkestille Jodie Fosters nylonknitrende nystelthet, man nyter Washingtons hallik-elegante fornyelse. Hemmeligheter skjuler seg i den tunge tyskeren Christopher Plummers bank. 2006.

New Year’s Eve

FEM 21.00

new years eve-2

Halle Berry er den medfølende sykepleier på DeNiros sengekant.

terning 2 liten Nå skal jeg forsøke å forme dette som en anbefaling. Det er nemlig sannsynlig at enten du eller cocker spanielen din virkelig har lyst til å se en film der Hilary Swank, Bon Jovi, Ashton Kutcher, Michelle Pfeiffer, Katherine Heigl, Zac Efron, Jessica Biel, Josh Duhamel, Sarah Jessica Parker, Halle Berry, Robert De Niro og noen flere feirer nyttårsaften med så mye blogg-enkel Narvesen-tristhet og romanse-melankoli at det vil vokse teddybjørn-pels i håndflatene dine.

Vi ser på det positive først: Hilary Swank er innbydende stram i tyrannosaur-kjeven, for hun har ansvaret for at kula detter når den skal i bad taste-partyet på Times Square. Kjevene til Hilary liker vi. De har samme dyriske appell som biff-bestikk. Katherine Heigl har skaffet seg de svært omtalte krembolle-kinnene som får henne til å minne litt om en sånn forråds-gnager som gjemmer barnemat i munnen. Det er fint, for vi liker kvinner som gir opp tynnhet. Ashton Kutcher vil ikke feire nyttårsaften, og det liker vi også, for det betyr at han blir innendørs. Michelle Pfeiffer gjentar den sørgmodige offer-rollen som hun hadde for tjue år siden da hun forvandla seg til Catwoman. Vi liker Pfeiffer, for hun ser alltid så sjaber og sårbar ut at hun sikkert ville likt oss hvis vi klippet håret. På den annen side: Vi liker ikke Bon Jovi, for en fyr skrev på Facebook at han er bedre enn Bob Dylan. Vi liker heller ikke at Robert De Niro ligger småsmilende på sjukehus og skal dø, mens han ser ut som et impotens-skremsel fra en Viagra-reklame. Vi liker virkelig ikke Sarah Jessica Parker, for hun er fugleskremselet i «Sex and the city» og har så spisse knær at hun kan komme til å punktere noens prostata.

Sammen utfører de en mildt sørgmodig-morsom mosaikk-film; det vi også kan kalle kaos i kasserollen. Mange kommer til å like den. Ikke gi dem julegave i år. Joda, det er 0 grader 24. april og vi nærmer oss jul. 2011.

Identity thief

TV3 21.00

identity thief

Og her løpet Melissa McCarthy. Men ikke langt nok.

terning 2 liten Denne komedien kunne ha blitt bedre med helt andre skuespillere og en helt annen handling og en regissør med hjerne- og hjertelag, men jeg vet sannelig ikke. Det er noe eget ved søppel. Det bærer med seg den umiskjennelige stanken av forkasta føde.

Jason Bateman er en likegyldig birolle-skuespiller, og i denne helt urimelige komedien spiller han en finans-spesialist som oppgir alle persondata til damestemme i telefonen. Han er med andre ord så dum at han burde fått inndratt skonummeret sitt. Melissa McCarthy var vittig i «Bridesmaids» fordi rollen var friskt uventa, men i «Identity thief» er hun omtrent like overraskende som salt på peanøtter. Dama skal spille en knøttliten, trillrund svindlerske med tusen tjukk-dame-klisjeer hengende ved seg som sopp. Hun stjeler borger-Batemans identitet og bruker alle hans penger på uvittige pinligting. Så må han finne henne, for dumme forretningsfolk mister fortjent jobben sin.

La oss si det sånn: Det fantes en gang noe som het Goldie Hawn som kunne stjele Steve Martins hus, og det var ganske vittig. John Candy reiste med Steve Martin. «Identity thief» er fjortende generasjons garasje-kloning (i et brukt malingsspann) av sånne filmer, og den svir som syfilis på netthinna.

En stund vurderte jeg å sende melding: Geir, bare vekk meg hvis begge hovedrollene dør og Justin Bieber kommer for å synge. Eller at den nye Hells Angels-Paven fra Grordudalen er med. For her inne i sal 2 kommer likegyldigheten i så svære doser at dinosaurene ville ha dødd av den. Med gassmasker. Dette er smertefullt på grensen for hva morfin kan lindre.

Underveis forsøker handlingen seg også med livsfarlige bounty- og gangsterforfølgere, men de pusles vekk som når en full toastmaster forveksler poengene i en nordmannen, svensken og dansken-vits. Ingen ting funker. Alt er feil. Det er som om Eddie Murphy plutselig ble en sykdom, og USA ble smitta av den. 2013.

Wall Street: Money never sleeps

Viasat4 22.30

wall street 2 money never sleeps

Menn i klær som gjør brylluper ubehagelige: Shia LaBeouf, Josh Brolin og Michael Douglas.

terning 3 liten Den nye «Wall Street»-filmen er egentlig bare en bagatell, en slags Dynastiet-episode med en katastrofe som ingen skjønner og en lykkelig slutt som ingen godtar.

Oliver Stone var etter «Natural born killers» det viktigste håpet i amerikansk film, for han fant opp den egentlige filmen. I 2010 detter han ned i korttids-engasjementets sofalykke-land. Møbelsittende småborger-lykke oppstår like ofte ved forbigående indignasjon som ved McConaugheys krøller. «Wall Street: Money never sleeps» er moralsk mjukporno for menneskelighets-mumlerne.

Den mest pinglete nabogutten i Hollywood, Shia LaBeouf, spiller supergenialistisk profittmekker på Wall Street. Han er Luke for Frank Langellas korpieversjon av Ben Kenobi og en urovekkende skikkelse fra første bilde fordi du føler at han når som helst kan kle av seg latexfjeset og så er Klatremus Lillemann inni. Jake er dessuten kjæreste med den nylig utslupne finansforbryteren Gordon Gekkos datter. Hun er en sart og svai syrestilk som likner Dorothy fra Oz. Den nesten stemmeløse lille fortidskvinnen driver et mirakuløst idealisme-nettsted, men egentlig venter du bare på at hun plutselig skal tørke tårene og bryte ut i «Somewhere over the rainbow». Regnbuen spilles av Michael Douglas. Fasettert som et LED-lys sendt gjennom plastglass. Douglas brummer i vei all sin mandige monolog-styrke og er i hvert fall en tøff gubbe så lenge han har rufsehåret og skjeggstubbene.

Poenget er dette. Gekko og filmen forutser finanskrisen. Det er som å sitte med Bibelen og spå at Noah bygde en båt for lenge siden. Jeg kan godta det. Noah var en kul fyr og oppfant dyret som ikke driter. Men utviklingen av historien i den nye Wall Street-filmen er dessuten kjedeligere enn en motvillig halvtime med økonominyhetene på TV2.

Uvedkommende finansdetaljer hoper seg opp, og skuespillerne bruker katastrofe-tilpassa Emmerich-ansikter for å late som om det foregår noe dramatisk her. David Byrne og Brian Eno forsøker å gjøre filmen til ironisk melodrama, men alt jeg hører er Radio Gaga og en påståelig tall-ekvilibrisme som like gjerne kunne vært økonomi-professorenes tungetale fra Stanford-universitets drosjekø eller Tom Lehrers oppramsing av de grunnstoffene som bare MIT vet om.

De tamme Dynastiet-konfliktene skal avlede oss fra sammensuriet. Stone tror at han må la folk styrte ut av tårevåte restaurant-besøk, kjøre motorsykkel på høstveier og se ultralydbilder av barnebarn for at filmen skal funke. Dermed detter han som dun fra drept dyne.

Men OK. «Wall Street» var aldri den mest fascinerende finansfilmen fra åttitallet. Pakulas «Rollover» (1981) med Kris Kristofferson og Jane Fonda var mye bedre.

Moralen? Aldri stol på en velkledd mann. Når det kommer til stykket bryr han seg bare om seg sjøl. Og ikke gå ut med vått hår. 2010.

Babylon A.D.

Viasat4 02.00

babylon A.D.

Vin Diesel rømmer med Michelle Yeoh og Mélanie Thierry.

terning 4 liten Actionfolkets visuelle baryton Vin Diesel har beveget seg av gårde i tema og tid, og det er kaldt på tærne. Langt inne i de dystre vitenskapsfiksjonenes fryktelige framtid der kart kommer på digital-papir, forsøker menneskene seg på en ganske avansert bio-mekking.

De som ikke vil ha ødelagt overraskelsen, stanser her. De nysgjerrige fortsetter, men de banner stygt når jeg røper at ei eksil-amerikansk nonnesekt i Kirgisistan har laget en ny jomfru Maria, og hun skal smugles til USA.

Franske Melanie Thierry har nakkepute-lepper som kunne ført til at Angelina Jolie adopterte henne, og hun er sørgelig og vever og verd å passe på. Diesel spiller leiesoldat som får et oppdrag av Gérard Depardieu med klovnenese. Han skal frakte dama. Med på turen er nonna Michelle Yeoh, som er kledd som en blanding av OL-deltaker og Point of Peace-ninja og kan mer kungfu enn fadervår.

Det er en sørgelig verden som venter russerne. Landet deres ser ut som Bjerkreim utenfor naturskjønnhets-sesongen. Folka likner NRK-mennesker; det vil si sånne som har det vondt i lange innslag i Søndagsrevyen, og som ikke finnes andre steder enn der. Tigrene er annengenerangs kloner. Når den lille Betlehem-gruppa tar toget til Vladivostok, får du møte lange flyktningstrømmer og gangstere fra C-gjengens friluftsgruppe. De må vandre på Beringstredet for å nå ubåten som skal ta dem til USA. Der venter ypperste-prestinnen Charlotte Rampling og den halvferdige roboten Lambert Wilson. Mye smell-action oppstår, og så dør Diesel. Men tar han en Lazarus?

Den franske skuespilleren Mathieu Kassovitz ville lage en skikkelig stilig film. Men han fikk ikke lov til å filme scenene slik han ville, og korpie-gribbene kuttet «Babylon AD» med 70 minutter. Dermed lider storien en smule.

Severdig er det likevel. Bygd på boka til forfatteren Maurice G. Dantec fra Grenoble, en mann som var sterkt påvirka av Nietzsche og Philip K. Dick. 2008.

Nye 48 timer

Max 21.30

nye 48 timer

Nick Nolte og Eddie Murphy i de ganske gode gamle dagene.

terning 5 liten 80-tallet fortonet seg som en langtekkelig jakt på mannsidentitet. Etter et drøyt tiår da menn samvittighetsdefinerte penis som en deformert klitoris med hette, startet en pinlig psykologisk odyssé i ukjent og farlig grenseland etter hvemervi?-prinsippet. Menn la all filosofisk og religiøs undring til side i mer enn ti år, mens kvinner satt og bladde i kommunestyredokumenter og forberedte seg på å ta over samfunnet. Kulturen fødte fenomener som Jon Michelet. Poeter tvang seg avgårde på fotballkamp for ikke å miste testosteron-produksjonen. Det ble akseptabelt å begå maskuline synder som å tjene penger.

To filmskapere bidro i alle år til at menns søken fikk et slags fast mytisk utgangspunkt. Våpensamleren og militær-romantikeren John Milius (som merkelig nok var med og skrev «Apokalypse nå») og Walter Hill, som i motsetning til Milius fikk høre om humor en gang og likte den. Hans «Nye 48 timer» (Another 48 hrs) kan sees på som den ufrivillige avslutningen på denne epoken i amerikansk film.

Det var ni år siden Nick Nolte og Eddie Murphy kastet seg friskt og uvørent inn i kampen om den amerikanske storbyen i Hills «48 timer». Murphy var den gang en spretten kjappfot med soul i ben og arme, Nolte en selvvalgt rufsepurk fra Latsideland, et eksistensielt vrakgods som ikke lengtet etter stranda. Guttene var ute på hekkan og de likte seg.

Nå er de tilbake i byen («The boys are back in town»). Eddie Murphy er blitt en småfeit, furten oppkomling som ikke gidder fly etter damer en gang, han bare tenker på pengene sine og han smiler ikke når han gjør det. Han smiler aldri. Nolte labber avgårde som Den Avskylige Heroinspaneren (snømann, ikke sant) og han leter etter det samme patetiske livsinnholdet som for ni år siden og folk flirer. Hvor ble det av dama hans (Anette O’Toole)? – Jeg vil ikke snakke om det, sier Nolte, akkurat som han ikke ville snakke med Maria Conchita Alonso i «Uten hensyn» (Regi: Walter Hill i 1987). Guttene er gamle. Men ut på gatene må de i den evindelige jakten på narkokongene, de uutryddelige og mangfoldige som havets sand.

Guttene er tilbake i byen, men guttene er trette. De løper seint og øynene deres er tomme. Fjernsynet ble funnet opp for sånne som dem. Det er såvidt de klarer å opprettholde 18 års aldersgrense i Norge. 80-tallet var slutt. 1990. Terningen er fordi vi liker gamle ting.

Ryktet går

TV2 Livsstil 21.00

ryktet går

Kevin Costner og Jennifer Aniston har et dilemma.

terning 4 liten «Ryktet går» slår for kraftig ut på eklometeret til at den noensinne kunne bli en vellykka komedie. Handlingen starter med at Jennifer Aniston og buktalerdokka Mark Ruffalo har sex på flytoalett. Alle som har vært på flytoalett, kan huske den sure eimen av Bosch-blanda utenlands-urin og desinfeksjonsvæske. Seinere i filmen har Aniston sex med Kevin Costner like etter at hun har påstått at han er pappaen hennes, og etter at hun fikk vite at han ferka mammaen hennes og dessuten var bestemors elsker. Da ryker filmen på det man i Seinfeld kalte double-dip, som i dette tilfellet er triple-dip og vil føre til intuitive rykninger i spolefingeren blant folk med incest-vegring.

Rob Reiners komedie bygger egentlig på en god idé. Ei dame oppdager at familiens fornikale forvirringer var opphavet til Dustin Hoffman-filmen «Manndomsprøven» (The graduate), og at bestemor (Shirley MacLaine) var Mrs. Robinson. Opprinnelig skulle Dustin Hoffman og Anne Bancroft gjenta sine roller – men Bancroft døde. Dermed spiller Costner rollen til Hoffman med en kjølig tørrhet som av og til preger skuespillere når de heller ville ha fulgt en trassramma treåring til tannlegen. 2005.

Lørdag 23.4.–En ganske ålreit lørdag med spøkelses-mystikk

 

Den sjette sansen

TV2 Livsstil 21.00

terning 5 liten Lørdag er derimot helt vanlig. Ikke noe veldig spesielt med den. Gud holder helvete med de som spår varmere tider, og antakelig bygger måkene reir et sted på Tjensvollplatået, for de skriker så fælt at katten ikke tør gå ut. Det kan være at silda har kommet til oss på fjellet. Men dette er bare bagateller, for selv i det alminnelige finnes det severdige filmer en lørdag, og den intellektuelle mystikeren Shyamalan har laget en av de mest fantastiske spøkelsesfilmene noensinne. Dere burde se den igjen. Jeg burde se den igjen. Den store norske borgerkrigen har ødelagt behovet for åndelig mystikk, og kanskje kan «Den sjette sansen» hjelpe oss til å like overnsaturligheten slik vi gjorde før.

Men til filmen.

den sjette sansen

Haley Joel Osment med Bruce Willis under særlige omstendigheter.

For 17 år siden kom det en spøkelsesfilm som skremte vettet av folk og forandret genren for lange tider. Den het «Poltergeist» og var produsert av Kathleen Kennedy og Frank Marshall. Spielberg-paret står også bak «Den sjette sansen», en film som løfter våre lett-flaue forestillinger om det overnaturlige over på et heva og akseptabelt underholdningsnivå. Det skyldes først og fremst at samvirkelagstrynet til Bruce Willis igjen beviser sin anvendelighet. Willis kommer aldri til å få Oscar-nominasjoner for øyekrok-tårene sine. Han skriker for lite til å bli prisbelønt som skuespiller. Men fordi han er en ganske vanlig actionhelt med problematisk hårlinje, tror vi trofast og uforbeholdent på alt han medvirker i. Fiction blir faction når Willis reiser til de ytre meteorer sammen med allværsgjengen sin. Han er en mann med troverdighet i ryggmargen, og troverdighet er i sannhet en trua ressurs i underholdningsfilmer.

Dessuten har «Den sjette sansen» med et helt ekte barne-geni. En skaper med da Vincis hviskende følsomhet ga Haley Joel Osment et ansikt som uferdig forma og halvt umalt cernit-leire. Han er en slags Edward Norton for grunnskolen, et sart, uforstående og såra barn som kan få voksne folk til å føle seg som en tidsreise. Ni-åringen Cole er en av de sterkeste barneskikkelsene noensinne i film.

den sjette sansen-2

Haley Joel Osment er en stilig fyr.

M. Night Shyalamans film har en problematisk historie, som antakelig ikke er like unaturlig i Bombay. Psykologen Bruce Willis møter det ulykkelige skilsmissebarnet Cole Sear og forsøker å finne ut hva hemmeligheten hans er. I en thriller-form som holder tilbake mer enn den bresker seg med, utfolder regissøren en avansert dobbelthistorie omkring en gutt som ser de døde som ikke vil være døde eller ikke vet det.

Etter en stund virker handlingen nesten destruktivt smertefull. Så merker man at ømheten ved andres smerte overtar handlingen, og helt til slutt røper den infløkte inderen at det var en mening med det hele.

«Den sjette sansen» er nesten helt uten moderne spesial-effekter. Den plasserer thrilleren hvor alle egentlig sier at de vil ha den: i et komplisert hjerterom der forholda mellom folk forsterker alle følelser. Også spenningen. 1999.

Disconnect

NRK1 23.55

terning 3 liten Jason Bateman og Aleksander Skarsgård i en slags mosaikkfilm om alt det forferdelige som kan skje med deg hvis du bruker internett. Ryggmargstæring, blindhet, dårlige knær og røykestans. 2012.

Harry Brown

NRK3 21.30

harry brown

Også Michael Caine kan spille likegyldige filmer. Men han er alltid bra.

terning 3 liten Gjentakelse: Ingen ting er som Michael Caine. Han har en egen nesten prehistorisk museums-ro, han er som en overlevd dinosaur, som en skulende øgle, som en ventende iguana, og han er 500 millioner års utvikling.

Men «Harry Brown» er en verken-eller-opplevelse som herrens engler ikke kunne ha reddet på en solrik dag. Filmen forsøker å være sosialdrama samtidig som den ekler seg ned i den spekulative slum-voldens uverdige utskjelling. Emily Mortimer spiller riktignok så forstandig og sosial politidame at det nesten vokser urtemedisin på henne, og hun vandrer rundt i filmen med en sviende bekymring som gjør at noen burde ha befridd henne for lidelsene ved å etterforske mennesker som må bo i blokk, for hun tåler det ikke. Men filmen forakter de svake. Det er bare lov hvis du er en deisete, dum action-film.

Caine spiller Harry Brown. Han bor i blokk, og hver dag ser han de onde unge utenfor vinduene sine. Det er vulgære, ufølsomme, uintelligente og grimme engelskmenn som mobber de som forsøker å ta seg levende gjennom fotgjenger-undergangen eller stikker dem med kniv. Dattera til Harry er død. Kona hans dør. Kameraten blir drept med sin egen kniv, og i et slags Rambo-jobsk opprør mot Forsynet, kjøper Harry en revolver av undermenneskene for å ta hevn.

Slik Clint Eastwood burde ha gjort i «Gran Torino».

Men for at den resignerte eldre-morderen fremdeles skal virke som et flott og trist menneske, blir blodhevnen utført med den mest psykopatiske depresjon. Det er noe nesten perverst gledesløst ved Harry Brown, det er som om han bare lever for at folk rundt ham skal få dårlig samvittighet. Han kunne vært pappaen til Charlie Brown. Sånn må han antakelig bli for at vi skal godta det som en gammeltestamentlig nødvendighet når han torturerer en åpenbart psykiatri-sjuk ung mann som burde vært innlagt. Men det imiterte alvoret blir likevel overflødig da filmen tøyser det til med et banalt thriller-klimaks. I en sosial elendighetskoma der alle hovedpersonene burde spist ukontrollert sopp garnert med blåsyre, forsøker man å lage thriller-spenning. Takk for i dag, idioter.

Filmen framstiller narkomane som verre enn dyr. Det er stygt å se på. Jeg tror filmindustrien har sin del av skylden for at det ikke går an å få til skikkelig og respektfull behandling av mennesker med dop-problemer. 2009.

Inside man

NRK3 03.00

inside man

Owen Wilson har kommet seg inn i hvelvet. Dama tenker koffert.

terning 5 liten I banken Manhattan Trust går det engelske ulvefjeset Clive Owen inn med alle sine malerkledde kanskje-skurker til en dunkende, klinkekul industrimusikk som kunne ha oppstått ved roboters samleie. Denzel Washington spiller en raka, upopulær forhandlerpurk med så tynn bart at den antakelig ble stjålet fra en død jazzmusiker. Denzel ser merkverdig postmoderne (gammeldags) ut i sin upålitelige velkleddhet (støvsugerselgerslips og hvit maishatt), og dama hans slenger utstudert rundt på sengeteppet som en sekstitalls gangster-negresse. En av personene refererer til Lumets «Dog day afternoon». Vi befinner oss i det kreativt behagelige mangemannsland som heter tidløsheten.

Spike Lee har laget bankraner-krim av den lurne sorten. Filmen har en imponerende holdbar stemning, og selv om handlingen anstrenger seg til det ytterste for å være snedig, ramler fortellingen aldri ut i det skrivebordsflinke og nåtidsbanale. Nåtidsbanaliteter oppstår når alle finner ut i de siste tre minuttene at alle har lurt alle hele tida som ved en slags utkrøpen, omnipotent Emiiil-rampethet.

Skuespillerne er en rein nytelse i «The inside man», og man oppskakes igjen over at Owens ansikt ser ut som seksuelt ekstrautstyr. Man fornemmer silkestille Jodie Fosters nylonknitrende nystelthet, man nyter Washingtons hallik-elegante fornyelse. Hemmeligheter skjuler seg i den tunge tyskeren Christopher Plummers bank. 2006.

Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant

Norsk TV2 23.15

terning 4 liten Rett som det er dukker det opp filmer som eufemiserer eldre mennesker hinsides all rimelighet, som en slags unnskyldning for at de til vanlig blir behandla som ryddeklar utedo-dritt. Dette handler om en hundre år gammel mann som av mirakuløse grunner er fysisk i stand til å rømme gjennom vinduet for å oppleve store ting mens han tenker tilbake på livet sitt. Nei, jeg har ikke sett den. Ja, denne omtalen er basert på fordommer. Fordommer har gjort meg til en innsiktsfull mann, så det får bare være sånn. 2013.

Total recall

TV2 Zebra 21.00

total recall 1990

Arnold Schwarzenegger med Sharon Stone i sci-fi-trøbbel.

terning 5 liten «Total recall» har en fiks historie der hjernen burde vært brukt som annet enn slaktervare. Dette er tunge ting. Anleggsarbeideren Arnold Schwarzenegger kjøper seg en hukommelsesferie med utsikter til heite hotell-eventyr som agent på det urolige Mars i 2075. Noe går galt, og likevel blir han, før noen vet ordet av det, agent på Mars. Er han fortsatt inne i feriedrømmen sin, eller oppsøkte han illusjonen fordi den er hans egentlige virkelighet? Er aerobic-hustruen (Sharon Stone) i heimen ei holografisk hyperhurpe? Er Arnold egentlig sin egen fiende og kan de snakke ut om det? Vil den svartøyde geriljaskjønnheten gå med på å gifte seg i kirka og føde små schwarzenegg som siden kan velge fritt i et sosialdemokratisk demokrati og gå på Steinerskolen? Paul Verhoeven laget frekkasfilm for at folk med mye amalgam og liten konsentrasjonsevne ihvertfall skal ha sportslig glede av blodspruten. Alle vet nå at historien er skrevet av sci-fi-geniet Phillip K. Dick. 1990.

Pirates of The Caribbean: Dead man’s chest

TVNorge 21.30

pirates of the caribbean - dead mans chest

Piratparty hos blackmagic woman.

terning 5 liten Jeg ga opprinnelig denne filmen terning 4. Jeg er uenig i det, og har oppgradert. At Depp gjentar sjørøver-overraskelsen Jack Sparrow er hyggelig og generøst, men ukult. Kinogjengere vil like at han gjør det, for kinogjengere kan like at Kiefer Sutherland repeterer steinfjeset sitt hvert eneste år. Men Depp er en en fyrste. Han skal være ny hver gang. Mannen beveget seg allerede i den første filmen rundt i en slags somnambulistisk, androgyn rus, som om han var en usedvanlig steina karnevals-transe på vei hjem langs stranda. Han snakket med rutinert spritaksent, og mimikken så ut som en synkroniseringsfeil.

Sånn gjør han det fremdeles.

Det kunne vært ålreit hvis historien hadde utviklet seg. Men den tråkker egentlig bare rundt i den første filmens rot: Handlingsrester blir resirkulert, oppblåst, utvida og strukket så langt som tyggisen rekker og vel så det. Fremdeles hviler hele filmen på Johnny Depp, og han er egentlig blitt en slags Potter, en fjortis-gjentakelse for de grådige.

I «Død manns kiste» skal Bloom og Knightley henges fordi de hjalp Sparrow å flykte, men de slipper hvis Bloom skaffer piratens kompass. Snork. Sparrow har sin egen kamp. Han leter etter hjertet til Davy Jones, som har blekksprutskikkelse og er kaptein på Den Flyvende Hollender. Litt bedre. På den flyvende hollender finnes Orlandos pappa Stellan Skarsgård, som bærer kledelig sjøstjerne ved sitt fraværende øre og også har tapt sin sjel. Ok fyr. Ute i den relative størrelsen vi kaller Havet, slåss Bloom og Depp først med kannibaler, deretter med demoner – og så dukker Keira Knightley opp som en slags fotballhustru og posher seg inn i historien. Dobbeltsnork. Mens de andre trues av Kraken, søker hun maken, og før vi vet ordet av det, nedlegger dama til og med fryktinngydende djevlesjømenn som likner uhyggelig på solgjæra fiskemiddager. Før vi vet ordet at det begynner også Bloom å gi ordrer til folk, sjøl om han fremdeles bare ser ut som en følsom, irsk Grand Prix-sanger.

Det er ikke kult. Det er desperat. Manusforfattere som plutselig skulle skrive to filmer, har henfalt til Jackie Chan-lettvintheter og mye dumt. «Pirates of the Caribbean» er blitt en orgie i selvfølgelighet – og innimellom slår den til med noen minuttkorte super-påfunn som slår pusten ut av deg. Men sjørøvere skal gå planker, de skal ikke kjøre dem, og noen spektakulære høydepunkter redder ikke to og en halv time med alminnelighet.

Selvfølgelig vil dere se den. 2006.

The guardian

TVNorge 01.10

guardian, the

Kevin i kastevinden: Alt vel. Jeg er her.

terning 4 liten Når evaluører blir slitne, går de rundt og omtaler filmer som «ujevne». Men Costner-Kutcher-dramaet «The guardian» bølger virkelig opp og ned som en zodiac i høststorm.

Kevin Costner er blitt en slags gudfar for bitter-romantiske actiondramaer der han sjøl er så modent mandig at man kan høre gnissinga av strømpebukselår mot stolseter i salen. Når Costner spiller Kystvakt-svømmer som kaster seg i havet og redder folk med en pust som nisene ville ha misunt ham, da føler du at havet er takknemlig for at han gadd besøke det. Og du føler at det å være mann er vakrere enn TV-fotball.

Med andre ord: Kevin er ennå noe av det tøffeste på denne sida av dinosaurene.

Det er verre med Ashton Kutcher. Hvis han hadde spilt Frodo i «Ringenes herre», ville Peter Jackson kjørt gaffeltruck i Burbanks nå. Gutten har ikke bare et håpløst oppdrettsfjes. Han spiller film slik Bambi skøytet.

Kutcher er enda verre enn dårlig når han skal være brysk brakkegeni som sjekker opp lakonisk Petra på bar. Da blir fælt bare en firebokstavers underdrivelse. Men så filmer plutselig actionregissøren Davis havet igjen, og da blir til og med Stomperud-humoren tilgitt en liten stund.

Man blir sjøsyk av ujevnhet. Folk med følelsesliv vil dessuten ha særlige mageproblemer: De har sett Mandokis «Flaskeposten» og vet hva som kan skje med Costner når han nærmer seg vannet. 2006.

Sweet november

FEM 21.00

sweet november

Keanu Reeves og Charlize Theron i vakkermelankolsk spoon-position.

terning 5 liten Keanu Reeves spiller kald, kynisk reklamemann slik Per Inge Torkelsen ville ha spilt Julius Cæsar (uten egentlig innlevelse). Han treffer den livsdyrkende bikkjefrigjørersken Charlize Theron og mister deretter jobben i reklamebyrået. Derfor flytter han inn hos Charlize, og kynismen ble aldri den samme igjen. Theron spiller rollen med barnelue og svære julepresangøyne. Hun er helt feil, men det er ikke poenget. Poenget kommer her.

Mange filmer blir mislikt bare fordi de er dårlige. Det er ikke rettferdig. Man bør av og til elske det elendige og forakte det perfekte. Feile bøgninger av sterke werb er vakre. Det gjør godt når Enya synger. Keanu synger, han også. Basert på et manus fra 1968, da folk faktisk var sånn som dette. 2001.

The dating coach

FEM 23.25

terning 2 liten Dette er bare en TV-film-verjson av en serie og forteller om at Eric Mabius er en umoden mann som treffer en slags dame-Tinder og det er jenta han likte best da han gikk på skolen. 2012.

Junior

TV3 19.30

junior

Emma Thompson skal hjelpe Arnold med å få barn.

terning 5 liten Uventet stilig komedie. Den handler om noe så fullstendig maktesløst idiotisk som en vitenskapsmann som implanterer et befruktet egg i bukhulen sin, og så gror egget der, som om det skulle være løvetannfrø under fingernegl. Arnold Schwarzenegger er vitenskapsmannen, og Danny De Vito er hans ivrige kollega. Emma Thompson medvirker som rotete dame. 1994. 1 time, 45 minutter. Regi ved Ivan Reitman.

Unstoppable

TV3 21.30

unstoppable2

Chris Pine og Denzel Washington er dødsstilige arbeiderklassehelter.

terning 5 liten Tony Scotts jernbane-arbeidere er kulere enn panserkrysseren Potemkin. «Unstoppable» er ikke bare en pusthemma spenningsopplevelse uten hjelpevold, den er også en hyllest til arbeiderklassen. Det var første mai i går, en påminnelse om at datoen Best Før for lengst er overskredet når det gjelder den viktigste sosialgruppen i den vestlige sivilisasjonens historie. Arbeiderklassen skapte alt. Ikke bare gjorde den møkkajobbene, men arbeidernes ideologer fremmet også en politisk oppvåkning som gjorde at de fleste siviliserte land i dag blir styrt av valgte politikere og ikke av gale prester.

«Unstoppable» handler om to av gutta på golvet, sjøl om golvet faktisk beveger seg på skinner. Chris Pine har et nymaskulint bruksfjes med faste rådyrøyne som aldri har sett innsida av ei fransk kokebok. Denzel Washington er i seg sjøl den amerikanske arbeiderklassen, og han kan spille alminnelig hedersmann med en halvsvett utstråling som det ikke finnes maken til.

De kler omgivelsene. Sør-Pennsylvania med ujålete familiehus, skyggegivende stålkonstruksjoner, industri-romantikk og kalde, edruelige motlysfarger som man burde oppbevare på flaske til neste første mai.

Pine står midt i en sms-skilsmisse, og han er en taus og innestengt nykomling. Washington er tvangspensjonert etter 25 år i det private jernbaneselskapet, og han er bitter, men kyndig. Når fotfolka kløner til bremsesystemet på et digert godstog med livsfarlig last, blir det til slutt grønnskollingen og den oppsagte veteranen som skal redde en by med 700.000 mennesker fra katastrofen.

Det er deilig. I kontrollsenteret sitter Rosario Dawson og bestemmer over teknikken med skjelvefri stemme. Hun er kvinnefrigjøringas ufjasete ferk-deg-representant i den nostalgiske arbeider-fortellingen, og hun kjører over den feige ledelses-lakeien med tung last. «Connie sent you?» sier sheriffen i utkantland. Navnet Connie åpner alle dører.

«Unstoppable» er en spenningsdrevet, sentimental og rørende indignasjonsfilm. 2010.

The fantastic four: Rise of The Silver Surfer

TV3 23.15

fantastic four and the silver surfer

Mannen på butlerbrettet besøker Jessica Alba.

terning 4 liten Den andre Fantastiske Fire-filmen veksler uelegant mellom såpeopera-søl og ålreit science action, og hvis du enten er den teiteste jenta i klassen eller den eneste gutten som aldri har fulgt henne hjem – da er antakelig dette filmen.

Eneren flørtet også med frue-segmentet i den globale underholdnings-katastrofen, men om ikke hukommelsen min svikter på dette vesentlige memorasjonsområdet, var den filmen kjedeligere. I filmen om sølvfat-surferens reisning truer en inter-galaktisk klimakatastrofe på størrelse med juli i Møllebukta. Det viser seg at den er menneskeskapt. Eller vesentlig laget. For sølvmannen på sklibrettet fører vondt til jorden, og det verste han utretter, er et endeløst bryllupsforsøk med trikot-tanta Jessica Alba og den merkelig middelaldrende 34-åringen Ioan Gruffud, uttales Griffith med lam tungespiss.

Vi har alle sett komedier før der professoren aldri helt fikk gifta seg, og de ekstremt innsiktsfulle vil huske at Fred MacMurray var «The absentminded professor» i 1961, og han oppdaget gummien, men uteble hyppig fra bryllupet sitt. Gruffudd finner opp en Petter Smart-snedig energisuger, og han tar med seg Gameboy-en sin i smokingen, noe som gjør Alba ergerlig. Tenke på verdens skjebne når han skal gifte seg med henne!

Spesialeffektene er ålreit. Filmen forflytter seg generøst fra New York til Grønland, til London, til Sibir – som for øvrig er blitt det nye hovedkvarteret for Natos Nordkommando på grunn av det fine været. De fantastiske stråleofrene bytter evner rett som det er. Chris Evans er så fanatisk på jakt etter hunndyr at han antakelig har munn- og klovsjuke. Alba er korsett-trang i tøyet med fårehund-frisyre og tristere blikk enn en cocker spaniel i feriekennel. Her finnes nerveslitende småmandig hø-hø-humor og en framstilling av kvinner som egentlig hører hjemme i NRKs onsdagsserie om gamle reklamefilmer. Men OK. Da den grådige Univers-tåka kommer sigende som minnene om fire ukers sommerferie, kan man like fullt kjenne den herlige kilinga i hjernebarken som bare følger med fotofjong science fiction. 2007.

Rogues gallery

Viasat4 22.30

rogues gallery

Ellen Barkin etter mange år.

terning 3 liten Actionkomedie med veldig dårlig rykte, men noen ganske kule skuespillere: Rob Corddry, Ellen Barkin, Zach Galifianakis, Adam Scott, Joe Anderson og flere til. Handler om at sjefen for et hemmelig spion-anlegg under jorda blir drept, anlegget er programmert for selvdestruksjon og rivaliserende grupper agenter er innelåst. 2010.

Bring it on: In to win it

Viasat4 24.00

terning 3 liten De ekstremt oppdaterte vet at Bring it on-filmer handler om cheerleadere, det vil si turndamer som spreker seg i været i samband med amerikansk sport. Denne kom rett på video i 2007, og i hovedrollene Ashley Benson og Cassie Scerbo.

48 timer

Max 23.55

48 timer

Nick Nolte og Eddie Murphy i en undervurdert film.

terning 5 liten Staskomedie fra 1982 og en av de filmene som virkelig lanserte Eddie Murphy. Murphy blir tatt ut av fengsel i to døgn for å hjelpe den rufsete purken Nick Nolte med å finne Eddies rømte partner. Laget av Walter Hill, vittig og fartsfylt og spennende. 1 time, 37 minutter.

Fredag 22.4.–Fantastisk fredag med fluor, fandenskap og fiber!

 

Arthur

FEM 21.30

terning 5 liten En fredag med mirakuløst mye bra film. Spennende film, søt film, film med fluor og fantasi, film uten hvitt sukker, film med fiber, film med riktig avstand til hekken og film med uforstandig og splitter naken fandenskap. En storarta fredag, og jeg vet godt at mine største svakheter er begeistring og at jeg liker å gå tur i skog og mark med familien, men i forhold til den elendigheta som normalkanalene pleier å stelle til for at dere skal bli tvunget til å se Kim Bodnia, er denne dagen fantastisk. Jeg har valgt «Arthur» fordi Russell Brand er en kul fyr og fordi jeg har anbefalt nok spenning tidligere i uka. Rejoice! Revoice!

Men til filmen.

arthur

Den veslevoksne Brandon Russell vil leke med Hobson, som er Helen Mirren.

At Russell Brand skulle bli en rørende suksess som den døgnfulle komedielegenden Arthur er et større mirakel enn da engelskmenns utvalgte dro sverd ut av stein.

Dudley Moore skulle egentlig være Arthur for evigheten, og John Gielgud skulle ta seg av ham, for han fikk Oscar for Hobson-rollen i 1982. Men ingen vil være bekjent av at de husker 1981 lenger, og Russell Brand er på alle måter en aktualisert finansfyllikk som aldri minner om Finbeck. Moore var en fin komiker, men sørgelig som en haleløs hund. Man fikk ikke trang til rikdom av Dudleys Arthur. Brand er aldri tragisk. På tross av navnet blir det ingenting ibsensk ved ham, det måtte i så fall være noe gyntsk. Han nyter alkohol slik man ikke skal, og når den fettfrie frekkasen med Rex Rodney-fjeset utnytter pengenes truse-magnetisme, skjer det med søt naivitet og ekte vennlighet. Moore var 46 år da han spilte Arthur, a dirty old man. Brand er 36.

Dessuten finnes dronninga der. Helen Mirren spiller butleren og barnejenta Hobson med et rikt repertoar av innsiktsfull oppgitthet, og hun seiler gjennom filmen med fullriggerens fordragelige fasthet og framkomstevne.

– Stjal du den kjolen fra Minni Mus, eller ga hun den fra seg frivillig? spør hun Greta Gerwig, som spiller komediens alvøyde urban-uskyld så inderlig at hun kunne vært Drew Barrymore.

Brand snakker et engelsk som antakelig burde vært forbudt fordi det kan føre til barnløshet i Storbritannia. Han befinner seg i den delen av en falsett som før eller siden fører til oksygenmangel og er en skjønn fyr der han detter inn i politiets smilende varetekt. Han er også en stut i den forstand at han snubler av gårde til insemineringsritualer uten godkjennelse av landbruksdepartementet eller rosabloggerne. Han er en kåt uskyld.

– Jeg måtte ta tabasco på brystvortene fra han var seks år for å slippe unna ham, sier Hobson. Gielgud sa aldri sånt.

Da Arthur blir innkalt til sin næringskalde karriere-mor, hilser han henne som en god sønn: – Hei Vivienne, jeg husker at jeg bodde i livmoren din!

Da han omsider skal giftes bort til Jennifer Garner, forsøker pappaen hennes (Nick Nolte) å skjære ut tunga hans med sirkelsag. Det kan være for å stanse snakket, men kanskje ikke bare.

– En bøtte tequila og en skje, sier Arthur. Da Hobson blir dødssjuk bringer han henne verdens største teddybjørn og en Darth Vader-maske: -Ta på deg maska, eller så brenner jeg bamsen!

Russell Brand behersker det overspente replikk-nivået som om han ble født med samtalene tatovert på rumpa. Han er en mann som kan grine overbevisende i sitt eget bryllup fordi han ikke vil ha brura og invitere kjæresten til Pez-middag.

Det var en overraskende kveld. Glem Dudley Moore. Moore is less. 2011.

Kvinnen som drømte om en mann

NRK2 23.15

terning 3 liten Ukeblad-film fra Sverige med Sonja Richter og Michael Nykvist. Sonja spiller en dame med perfekt tilværelse og L’Oreal på brødskiva og seks år gammel datter som kan skrive før hun kan gå, men så treffer hun den drømmemannen hun har drømt om, og da rakner tilværelsen. Klask min ponni og get real. 2010.

Streets of blood

Norsk TV2 01.00

streets of blood

Voksen Sharon Stone.

terning 4 liten De som holder seg våkne til ett, får se Sharon Stone. Stone fordi hun denne gang spiller psykolog uten seksualliv, en frigidisering som føles som en hverdags-kulturell feiringsgrunn. Val Kilmer er alltid stor. Han har kroppen til Marlon Brando eller Nick Nolte, og han beveger ansiktet som togristing i sitron-gelé. Jeg elsker Kilmer. Han ser ut som om han driter i alt.

Filmen er et hekkans kaos av totalvold og fascist-klisjeer, og jeg kommer aldri til å begripe hva som var poenget. Kilmer er en slags gjengleder for de tøffe gatepurkene i New Orleans småvåte gater etter Katarina. Han og kollegene har tvilsomme arbeidsmetoder, og Sharon Stone er innkalt for å finne ut om de også er psykisk ustabile. Det er de nok, men nekter. Virkelig ille blir det da den gamle B-film-helten Michael Biehn kommer til overflaten som gjeddegrisk FBI-agent og legger ut åte for de naive vigilantepurkene.

Dette høres jo stringent ut. Men filmen består av en skyt-dem-til-hekkan-kabaret der jenter som ser ut som kjernesunne høydehoppere kler ustanselig av seg og påstår at de er narkomane slumhorer. Hele filmen er et steingale farts- og klippe-vanvidd, og de som ikke har tatt reisesjuketablett kan risikere å spy opp de gule legoklossene som de i forvirringa trodde var ostepop. 2009.

Source code

Norsk TV2 03.25

source code

Michelle Monaghan og Jake Gyllenhaal i særegne omgivelser.

terning 5 liten Denne stilige filmen er laget av David Bowies sønn Duncan Jones, han som regisserte «Moon». «Source code» har den samme tematiske tettheten, en stedfasthet som nesten gjør at historien kan framføres på en teaterscene og en mystisk-logisk historie som både er full av fysiske paradokser og sjelelig sårbarhet.

Jeg likte virkelig «Source code», men jeg har ikke lyst til å røpe noe om den. En mann sitter på et tog og snakker med ei dame som tilsynelatende kjenner ham, men han aner ikke hvem hun er. Plutselig er han et annet sted. Vera Farmiga spør hva han fant ut. Det sier jeg ikke.

Gyllenhaal er en prins i roller som dette, og Michelle Monaghan gir den tungsindige paranoia-filmen en kontrapunktisk friskhet som gjør at særhetene aldri tar overhånd. Dette vil dere se. 2011.

Første oppdrag

TV2 Zebra 21.00

første oppdrag

Al Pacino og Colin Farrell – perfekt par.

terning 5 liten Den nye spion-generasjonen bærer ikke smoking. Den har weekendskjegg og en sunn andpustenhet i velfortjente luftveier, den har mørke blikk, mandig nyfikenhet, og den er ikke arrogant, men bestemt. Doddisen er ute. Den nye machoen er inne. Han som kan programmering og drikker cappuccino.

Matt Damon gjorde det i «The Bourne Identity». Colin Farrell er en perfekt arvtager etter alle spioner i dress. Han løper i vrengbare losjakketing med hette og likner mer på minstelottet juksafisker enn en CIA-mann. Motspilleren hans er Al Pacino, som går i stim nå for tida, heldigvis. Han har dype kinn, djevleskjegg og ser ut som en søramerikansk forfatter. Men det er han som lærer opp CIA-rekruttene.

I magasinet MAD var det i gamle dager en tegneserie som het «Spy vs. Spy». En svartkledd spion utspionerte en hvitkledd spion på de mest utspionerte måter. Omtrent sånn er denne filmen. Virkelighet og sannhet er fleksibel antimaterie i firmafolkas fullkomne Paranoika. Kyllingene lærer å skille løgn fra sannhet, og de lærer at man aldri skal stole på noen.

Nå kan ikke jeg fortelle mer.

Colin Farrell er en farløs og litt indresint halvungdom, og han er i samme treningskull som Layla, spilt av Bridget Moynahan. De to liker hverandre også i løgndetektor, og illevarslende svakheter utvikles på et tidlig tidspunkt hos antatte super-mennesker.

Så skjer det stoff. Dramatiske action-scener, hikstende forfølgelser, behagelig melankoliregn, flaksende lysflekker, tett fotografering, kvikke bildesvinger og en profesjonalitet som vitner om rå og erfaren muskelregissør. Roger Donaldson er det. Han får deg til å føle både folk og omgivelser som en forlengelse av fantasien.

Hvis vi ser bort fra at CIA antakelig ikke finnes, for da hadde de utført noe, er dette en kosefilm.Roger Donaldson regisserte «Ingen utvei» med Kevin Costner (1987), «Cocktail» med Tom Cruise i 1988 og «The getaway» med Alec Baldwin i 1994. 2003.

X-men III: The last stand

TV3 21.00

x-men the last stand

Famke Janssens oppstandelse i flammer.

terning 5 liten Stae tilhengere av episke idealer vil stille seg negativt uforstående til alt som er storslagent med «X-men 3», for den tilhører de filmene som ikke har noe å fortelle, bare mye å vise fram. Når den satanbleike muskeltanta Famke Janssen mot slutten oppløser muter og mennesker i det gamle grafikkfolk kalte pixler mens den djevlerøde kjolen hennes blafrer opprørsk og øynene glitrer mablis-svart som en ny Eksorsist-film, da oppstår en kontrollert, behagelig seer-ro som hører med til Den Nye Filmen.

Den Nye Filmen forteller ikke en historie med voksende innlevelse, den bare viltrer seg visuelt med elementære fysiske overdrivelser og underholder på samme måten som en svimmel joggetur gjennom tivoli. Det er nesten som om penge-fascistene uforvarende har utformet et kunstnerisk manifest: Det finnes egentlig ingenting å bry seg om, så derfor driter vi i alt unntatt det som virker imponerende.

Og «X-men 3: The last stand» er imponerende. Ikke på tross av sine minussider, men på grunn av. Historien fjomser folkerikt avgårde som når senile folk forteller om annen verdenskrig, men det er fordi den vil gjøre det sånn. Ingen misbruker tida til å bygge opp snedige dramafølelser. Hat, sjalusi, maktsjuke, sorg og kjærlighet markeres som om de var gule lapper på kjøleskapet, og den visningsglade fantasien får løpe fritt. Dette er en slags nasjonalpark for frie fantasier.

Filmen består av befridde enkeltscener. For det effekt-orienterte actionfolket er fortellerstyrke ei plage. De vil se asfaltene reise seg, og de avskyr den overvurderte sjela. Effekter er kunst. Det finnes ikke innhold i Salvador Dalis bilder heller.

Det er vittig at Ian McKellen blir gjort streit med farmasi. Det er eksotisk da Rebecca Romijns kamuflerte tightskikkelse, som har fått publikummere til å stirre så intenst på blåmaling at de fikk førtiårsrynker, plutselig blir rosa hud. Det er lovende da den omnipotente telekinetikeren Famke Janssen (Jean/Phoenix) til og med kler av Hugh Jackmans hud – og det er nifst at den litt slitne australieren beholder en hårfasong som får ham til å minne om sisteplassen i en finsk hundeutstilling. Det er fantastisk når Golden Gate-brua bøyes ut over San Francisco-bukta. Det er urovekkende med mutant-sex, et fenomen som folk ellers bare har sett i Big Brother. Vi har før hørt om kvinner som hevet huskjøp, men her skjer det med hele huset. Sjangala bangala! Nå kommer snart julenissen!

Det finnes en historie her. Nok en gang er menneskene ute etter mutantene. Denne gang med en medisin. Så kommer krigen. Dette var den lange oppsummeringen av handlingen.

Om noen skulle ønske innhold, kan de grunne over mutanismens egenart. Den innebærer Guds lek med Darwin. Hvis darwinismens teorier hadde vært sann, ville menneskene hatt både lunger og gjeller. Det har vi ikke. Antakelig velger Gud sjøl sine mutasjoner, og han er tilhenger av Ryfast.Det er utrolig med mutant-sex, et fenomen som folk ellers bare har sett i Big Brother. 2006.

The counselor

TV3 22.55

counselor, the

Brad Pitt og Michael Fassbender i trøbbel.

terning 5 liten Å Ridley, å Ridley, du lager så elegant film at jeg får følelsen av å se et stykke hermetisert fortid. Folka dine er riktignok umulige å like, men antakelig mener du noe med det. For «The counselor» er en ordrik og egentlig filosofisk film. Den er også en dypt tilfredsstillende underholdnings-thriller med sensualitet i utkanten av det smakfulle, som vi også kan kalle det smalføkka, og den har overlegent lange replikk-vekslinger av både filosofisk og sarkastisk karakter. Det vi kan kalle karsastisk. Nydelig formulert av Cormack McCarthy, som skrev romanen «The road».

Filmen starter med et luksus-problem. Michael Fassbender er en lite troverdig sengemann som tilfredsstiller Penélope Cruz med en slags bresen sjåvinisme som gjør at du fornemmer at du ser en av historiens mest åpenbare orgasme-feiker. Kjærligheten skal være til stede i dette rommet, men sengetøyet damper mer av lidenskap enn folka gjør. I ettertid tenker jeg: Det er det antakelig en mening med. Dette er elskoven til en bortskjemt sjølnyter som vil vise seg for dama si og kjøper noe han ikke har råd til. Han skal være en patetisk lidenskapsklovn.

Fassbender gjør en storarta rolle, bortsett fra at han ikke funker som forelska mann. Jeg har et problem med den tyske skuespilleren, for jeg har sett for meg at han kunne komme til å spille i «40 shades of Grey» (men det skal han ikke), og bare tanken på at det kunne skjedd er nok til at jeg syns han ser ut som et kiosk-påfunn.

Han drar til Amsterdam og kjøper en dyr diamant som man bare ser i gamle filmer. Dermed trenger han penger. Mye penger. Uten at vi blir plaga med prosessen roter han seg borti meksikaneren Javier Bardem, som jobber med anestesi i helvetes forgård, der alle følelser og all tilgivelse forlengst ble brukt opp.

Da jeg fikk se Bardem med et hår som får ham til å likne Tim Burton like etter frokost, tenkte jeg: Nei, hør her, nå får vi en grusom «Freefall»-rolle igjen. Men det gjør vi ikke. Bardem er i stand til å bære sin ukule luksus-ham med patos. Han spiller som om han vet at han er en latterlig figur, og han snakker deilig.

counselor, the hoved

Cameron Diaz i fri framførelse.

Cameron Diaz har ingen av disse fortrinnene. Dama ser redningsløst vulgær ut som en 90 år gammel handelsreisendes drøm om eskorte-jente med Brasil-understell. Hun er forferdelig på alle tenkelige måter. Det forvirrer meg, for jeg innbiller meg at hun skal framstå som jegeren i denne filmen. Hun sitter i sexy-mjuk kveldssol og ser på at yndlings-gepardene hønter ned harepuser, og helt fra starten blir det åpenbart at det er Cameron som er det dødelige pelsdyret i historien. Men hun ser ut som juksepels, og erotisismen hennes er så ufiks at den vil kunne kurere porno-avhengige. Kanskje er det en mening med det også. Kanskje skal dama være så uspiselig at du begriper den utvida eksistensialismens æreløse biotoper.

Den siste store personen er Brad Pitt, som kommer slengende i hvit løgnasdress med langt, viltert hår og litt pils-runde kjaker som gjør at han etter hvert ser litt ut som et marsvin. Han spiller nedtona og bra. Han er den onde brudbinger. Jeg mener budbringer. Glem det med brura.

Jeg røper helst ikke handlinger, men her kommer en litt flat antydning i kamuflasjefarge: En av Guds små detaljer forvandler advokaten Fassbenders kriminalitets-eventyr til en verifisert katastrofe. En smart meksikaner redegjør for eksistensialisme for viderekomne i telefonen, mens Fassbender lytter slik Dante gjorde da de fortalte ham at Beatrice sitter der borte i lavapølen og svir tærne sine. Den forenkla, gammeldagse hverdags-eksistensialismen er at du skal gjøre dine valg slik Nike gjør dem. Bare gjør det. Du er laga for valg. Men for de avanserte er det omtrent sånn, om jeg forsto cantina-geniet rett: Ditt liv er ikke bare de valg du gjorde. Livet ditt består også av de helt uforutsette komplikasjonene som oppstår i utsidene og etterkantene og i parentesene til et tilsynelatende enkelt valg. Helvete er usynlig, men det var du som skapte det. Oppdatert Sartre. Ny-Sartre med Satan-humor.

Cormack McCarthy har skrevet et manus som består av nesten perfekte replikk-vekslinger. Fassbender spiller en puslete mann som blir så forelska at han forlater det trygge fundament. Dermed havner han i Uforutsigbarhetenes Helvete. Der hersker de fantasiløse. Som Brad Pitt sier i en oppsummering av den utvida eksistensialismens moral: «Disse folka tror ikke på tilfeldigheter. De har hørt om dem, men har aldri sett en.»

Dere trenger ikke vite mer enn det.

«The counselor» er en nydelig laga film med mennesker på kanten av parodien, men det funker. Å veksle mellom telelinse og vidvinkel-shot er også på kanten av parodien, men det funker. Lyset ligger og velter seg i filmen som det nysølte innholdet i en eksotisk aftendrink, og det er umulig å ikke føle sensualismen. Sjøl om salpeter-dama Diaz er med.

Og glem ikke filmens snedige lærestykke: Den onde delen av verden er ikke stilig, og den tenker ikke. Den er vulgær og uintelligent og kompromissløs. Aldri gå dit. Hold deg hos sosialdemokratene. 2013.

Tilfeldighetenes spill

TV3 01.00

tilfeldighetenes spill

Kristin Scott-Thomas og Harrison Ford treffes der hvor det kjennes best.

terning 5 liten Dette er ikke helt slik man gjør ting. En film om utroskapens moderne mysterier og den evigvarende pubertet blir utilgivelig forstyrra av utenomsnakk. Kristin Scott Thomas skal kvernes gjennom en silkesløra valgkamp, som om hun var ei ku i pølsetida, og den stålhårete mumleren Harrison Ford må være så heftig politimann at han er i ferd med å få gnagsår på pannerynkene. Sydney Pollack har ikke trodd på at noe så betent som utroskap blant de rike og vellykka ville være interessant nok i seg selv, så han har gjort om historien til en blanding av politisk såpe og halvferdig politi-action.

Hoved-handlingen formulerer et fenomen som henger nøye sammen med at livet i Vesten fra 1950-tallet ble forelskelses-orientert og puerilt. Kjærligheten fikk status som årstids-idyll på samme måte som jordbærspising. En søt ting man gjentok hver sommer. Det evige pubertets-mennesket plukker førstegangs-opplevelser i klaser og rader og kopp og krus. Antakelig finnes det også folk som er utro av djupt engasjement, men som oftest er følelseslivet en forsterkende ettervirkning av eventyrlysten eller et klønete alibi for vimsete test-sex.

Harrison Ford er gift med ei dame som er kjæreste med en mann som er gift med Kristin Scott Thomas. Fordi de utro detter ned med flyet til Miami mens de egentlig skulle vært på vei til New York, oppdager ektefellene hver for seg at ukjente ting har foregått.

Ford forsøker å finne ut hvordan løgnen snek seg inn i livet hans. Scott Thomas forsøker å skyve unna. Situasjons-følsomheten gjør at de ulogisk nok engasjerer seg seksuelt i hverandre, og dermed lunter filmen av gårde inne i en kjønnsdepresjon uten retning eller forstand. Dette er en film til å bli impotent av.

Det fine ved «Random hearts», som kan oversettes med «Tilfeldighets-hjerter», er likevel ærligheten. Regissøren Pollack makter ikke å kamuflere at utroskap kobla til løgn betyr at man fratar et annet menneske virkeligheten. Det finnes få ting man kan tro på og holde fast ved i verden. Kjærligheten og oppriktigheten kan være håndtak i himmelen. Utroskap er å løsne på skruene. Det syns her. 1999.

The call

Viasat4 22.30

call, the2

Halle Berry som telefonhjelper.

terning 4 liten Dette er enda en solid firerkrim, for den har egentlig ikke særegne kvaliteter som gjør at navnedroppende filmnerder og nervøse blind-datere vil snakke om den for å bli mer akseptert, den er bare OK. Halle Berry var såvidt jeg husker ikke spesielt oppkvikkende som Catwoman (jeg kan ha tatt feil der), men dama har Houston-karisma og får deg til å føle engstelig engasjement bare hun henter seg en Biola i kjøledisken.

Før jeg sier noe mer om Halle, må jeg nevne at regissøren Brad Anderson laget «The machinist» med hud-gespenstet til Christian Bale i 2004, så han er liksom ikke en vanlig 50 år gammel Madison-gutt med stygg utelue.

I «The call» spiller Berry 911-operatør i Los Angeles. En nesten teologisk jobb, for i ett eneste digert rom sitter en bråte offentlig ansatte og tar i mot nødhjelp-samtaler fra en verdensby, og hvert eneste ord de svarer, kan bety forskjellen på liv og død. Kirurger har det ganske greit. 911-operatører representerer den eneste formen for engle-inngripen som vi vet om, og de burde være mer nevrotiske enn fotballtrenere og Frp-statsråder og framtids-forskere og folk som heter Finn.

Berry har en hårfasong som ser ut som om katten har vært i lader-ledningene, hun er like kaotisk på innsida av hodet og dessuten skikkelig lei seg. Hun var så dum at hun ringte tilbake til jentunge som gjemte seg under seng sånn at forbryteren hørte det og fant offeret sitt.

Så en dag ringer Casey Welson (Abigail Breslin) fra bagasjerommet til en bil, og hun er åpenbart blitt bortført av en steingalen morder og vet ikke sin arme råd. Nervevraket Berry tar samtalen, og så starter en detaljrik «gjør som jeg sier»-samtale som skal tilføre den ulykkelige jentungen de arme rådene og dessuten rettlede bagasjeroms-offeret sånn at politifolka fra 911 kan finne henne. Det minner litt om Kim Basinger-thrilleren «Cellular», men filmen er langt fra lik.

De svært kresne vil stusse på utviklinga fram mot klimaks, men de skal nå alltid klage. Historien er ikke hemma av ydmyk troverdighet, den skeiner av gårde slik thrillere skal. Det hjelper godt at morderen (nei jeg røper ingenting, vi vet hvem han er) blir spilt av Michael Eklund, for kanadieren ser så åndelig uhygienisk ut at han ville blitt forsmådd av monsterflått og Ebola-viruser.

Jeg så filmen på Blu-ray, og bildene er OK. 2013.

Terminator salvation

Viasat4 00.15

terminator salvation

Moon Bloodgood og Sam Worthington i elendigheta.

terning 5 liten Glem de andre Terminator-filmene. De ble laga med gutteglad og bildeklar Clas Ohlsonisme; denne hiver seg drønnende av gårde i bleik, kloakkbrun nåtidsaction. Det er ikke pent.

Historien starter med en lovende samtale mellom den dødsdømte Marcus (maskulint framført av Sam Worthington) og en døende og skallete Helena Bonham Carter. Livets kyss mellom de døde åpner for et sjokkerende bomberaid mot utvortes paraboler. Du kommer inn i en helt annen estetikk enn venta: Fargene er så veike og bleike at de ser ut som strålingsofre eller utbrukte mobil-displayer. Verdens hovedingrediens er kloakkbrun og motbydelig stygg, hudfargene har mistet vitaminer og proteiner og pigment, det er som om alle ble svidde i en usynlig sandstorm.

Midt oppe i dette kommer Christian Bale som John Connor og bærer tunge håndvåpen uten antydning til ironi. Han likner litt på lærlingen i Star Wars-spillet «The force unleashed» og stålsetter den heftige handlingen med en desperasjon som Bale virkelig er god på. Han ser ikke akkurat ut som en skjortefin meningmanns-MacGyver i klonekrigen. Etter at USA har forsvart Irak og Afghanistan i mange år, er soldatromantikk blitt Hollywoods nostalgiske publikums-agn, slik det var like etter annen verdenskrig. Bale ser ut som en GI John.

Opprører-miljøet rundt ham er også retro. Byene er ødelagte, og maskinene kriger videre mot sultne og trøtte mennesker. De bor som Mad Max-imitatorer i all slags istykker-revet skrap. En av dem er guttungen Kyle Reese (Anton Yelchin), som ble spilt av Michael Biehn i 1984. Han og den stumme leverandør-ungen Star er virkelig som åttitalls-ikoner i postwar-melankolien. Fillete, storøyde og alvorlige i restene av en nerbomba sivilisasjon.

Den brunbleike fargesjukdommen gjør at filmen ikke ser ut som en mekanoflørt med de tekno-glade. Det er noe usunt og primitivt med de herjende terminatorene, som om de var sjuke dyr eller zombier. De beveger seg som udøde og likner mer på en rusten Lada enn en nybona Ferrari. Triste T-600-maskiner og noen nye T-800 er ute for å ta livet av opprøreren Connors pappa mens han ennå er barn, og Connor kommer fra framtida for å fikse på det. Det er Connor som sier «I’ll be back» i denne filmen, sjøl om det plutselig dukker fram en naken Arnold fra klonefabrikken.

Mesteparten av «Terminator Salvation» er ubremsa action med drønn som kommer til å riste løs skruene fra lårhals-operasjonen og batteriledningene til pacemakeren. Innimellom kommer du til å ønske at menneskene så ut slik de gjør i «Hotel Cæsar». Men McGs robotkamp blir aldri visuelt behagelig. Så hygg dere med styggheten! 2009.

Utenfor rekkevidde

TV6 22.30

utenfor rekkevidde

Jennifer Lopez og George Clooney er bare pene sammen.

terning 4 liten «Out of sight» er altfor elegant og ser ut som lang TV-reklame for en annen og mye dårligere film. George Clooneys hakebaserte skojaransikt blir så oppramsende nærfotografert at mor hans ville ha zappa til God Morgen Norge, Jennifer Lopez strever så nervøst med å fylle Steven Soderberghs hikstende kamera-appetitt at du kan føle henne svette prestasjons-adrenaliner. Filmen består av galleri-fotografering og likner en tenåringsvegg.

Det virkelig galne med «Out of sight» er historien. Den fins ikke. Elmore Leonard har skrevet en historie om at FBI-agenten og bankraneren blir så forelska av å ligge sammentrykt i et bagasjerom med fare for eget liv, at de siden må absolutt ha hverandre. I en slags sivilisert avstand og metodisk stillstand.

«Utenfor rekkevidde» fungerer best når Lopez ikke er med. Da roer filmen seg ned fra den hysterisk uforløste kjærlighetspåstanden. Den fungerer enda bedre når ikkeClooney er med heller, for skuespillere som Ving Rhames og Steve Zahn har ansikter som trives rått i god jul igjen-lyset. 1998. 2 timer.

Last chance Harvey

TV2 Livsstil 23.05

-

Perfekt bilde av kjærlighet: Emma Thompson og Dustin Hoffman.

terning 5 liten Dette er skjønn, trist og velspilt liten London-film for alle livets voksne mødre, hva de nå enn driver med.

Det var antakelig sånn den gangen i kulturbyåret 2008: På «Transformers 2» sitter fjortenåringen med «Madcon synger Beethoven» på iPod. Far har tatt Viagra for å få skikkelig utbytte av sandvolleyen. I en sørgmodig liten sal sitter mor og ser følsomt på Emma Thompson eller undrer seg over Dustin Hoffmans sjarm. Hun har det nok finest.

«Last chance Harvey» er en film til å bli vedvarende nervøs av. For det første kommer Hoffman til datter-bryllup i London bare for å oppdage at han tilhører den litt fjernere familien. På en pub sitter Thompson og har mislykka blind date med en yngre mann som får sine jevnaldrende på besøk. Så trøbler Dustin med jobben, tråkker i mobilen, slasker rundt i livets minner og har det forferdelig. Da han tilfeldigvis får Emma i stedet for peanøtter til whiskyen, har alle i salen følelsen av at de sosialt forbannede og brennemerka nå skal plage hverandre med umulige hormonforstyrrelser.

Fine samtaler oppstår. To fantastiske skuespillere utleverer svære ting med en tilbakeholdenhet som mennesker går på kurs for å tilegne seg. Man slutter aldri å være nervøs, for de to slitte livsvandrerne havner i mange sosiale situasjoner som man bør være lus for å like. Men det er utrolig bra gjort.

Bikini-far skulle nok ha vært i mors kinosal, for Emma Thompson er den skjønneste britiske skuespilleren gjennom tidene, og bedre enn dette tror jeg aldri jeg har sett henne. 2008.

Torsdag 21.4. – Et profeti: Amerika for afrikaneren Eddies føtter!

 

Amerika for mine føtter

Max 21.30

terning 5 liten På en dag da normalkanalene velger å vise både «Lønsj» og «Upperdog», har jeg ikke annet valg enn å hylle 1988-komedien «Amerika for mine føtter», som jeg av rein tvang er nødt til å framstille som et profetisk verk. I denne filmen kommer en storarta afrikaner til USA og blir så vidt jeg husker rimelig populær. Ingen kunne vite. Ikke Marie Simonsen. Ikke Astrid Meland. Ikke han i Aftenposten. Ingen kunne vite at etter nesten tjue år kom en annen mann med afrikansk opprinnelse og la Amerika for sine føtter, bortsett fra noen republikanere. Bortsett fra ganske mange republikanere. Den eneste amerikanske presidenten jeg noensinne har likt, siden Lincoln døde like før min fødsel, kom på et metaforisk vis langs Eddie Murphy-ruta, og det var storarta. Jeg vil helst ikke at noen er uenige i det, for uenighet er krenkende, og jeg er i en såtrbar situasjon.

Til filmen.

Amerika for mine føtter

Shari Headley og Eddie Murphy i typiske åttitallsklær.

I 1988 skrev jeg dessverre: «Amerika for mine føtter» er et poengløst, men ganske velsmurt forsøk på å finne en rolle til Eddie Murphy som ikke etterlikner «Beverly Hills Purk». Ideen til filmen er Murphys egen, og den er kanskje god på et slags sokkelesten-på-bordet»-entusiastisk vis. Likevel ble den nok et mareritt for filmforfatterne som skulle omsette historien om den afrikanske prinsen til vitig og elegant filmsspråk. …»

.. Murphy er arveprins i et tydelig styrtrikt afrikansk kongedømme som er så Hollywood-corny at Fred Astaire godt kunne ha dukket opp med skokrem oi fjeset for å tapdanse på marmoren. Prinsen skal giftes bort etter gamle afrikanske tradisjoner (brura i lang, hvit kjole), men får lov til å reise til USA på premissersom mest likner et sosio-seksuelt utdrikningslag. I USA forelsker prinsen seg i hamburgbar-eierens vakre datter, men kan ikke røpe at han er prins, og derfor feier han golvet. Dermed står vi overfor det vestlige kulturproblemet: Vil dama elske ham selv om han er fattig? Og hva vil hun si når hun finner ut at han er rik?

Jeg siterer ikke mer fra den opprinnelige omtalen, som ble skrevet før Aftenbladet hadde terninger.

Men jeg kan legge til: John Landis laget en av de siste av de nesten vellykkede filmene med Eddie Murphy. Arsenio Hall spiller prinsens kammertjener, og faktisk er de da ukjente Cuba Gooding jr. og Samuel L. Jackson også med. Etter rettssak fikk spaltisten Art Buchwald opphavsretten til selve historien. 1988. 1 time, 56 minutter.

Lønsj

NRK2 23.25

lønsj hennie

Måtte Gud aldri tilgi de som ga Aksel Hennie denne hårfasongen.

terning 2 liten Dagens miljøvennlige tanke-resirkulering: Mosaikk-filmens fremste funksjon er feik. Feik av folk. Feik av innhold. Feik av stil. Feik av følelser. Den norske filmen «Lønsj» starter imidlertid med noen skikkelige overraskelser.

Aksel Hennie er ikke til å kjenne igjen. Han skal være en veik og uvirksom oslogutt med vestkantdialekt og arbeiderpappa – og han ser ut som en konkurstrua frisør fra Øvre Holmegate. Hennie spiller som Wenche Foss, og han går til og med som Wenche Foss. Det gjør han virkelig bra. Men innholdsløsheten gjør etter hvert den perfekte lille skikkelsen til en mislykka farse-figur.

Ane Dahl Torp er tilbakeført til naturen i den grad at hun kommer til å bli freda av burhøne-motstanderne og ikonisert av Mentalhygienisk Samfunn. Det uferdig-røde håret og de blasse øyenbryna får henne til å se nesten ufødt ut. Hun spiller ei antakelig voksen-autistisk datter av en dominerende far som dør av elektrosjokk, og plutselig står hun for første gang på gata og vet ikke noe. Som en rødrev-unge ute av dyrehagen. Som en fugl uten grein. Dahl Torp er en fascinerende skikkelse i minst tjue minutter. Men utviklingshemningene og poeng-fattigdommen rammer henne som støvel mot spurve-egg (spurve-egg?), og hun svever som en dårlig Ole Paus-etterlikning ut i den etnosentriske intetheten der tusener på tusener av norske filmrolle-figurer går rundt og venter på dommens dag.

De to er overraskelsene. Overraskende er også bildene. Det ligger hvithet over veiene vi kom. Motlys-pasteller, forskjellige Bonytt-feminine kremfarger, halvbeiger, eggeskallshvitt, antikkhvitt. En nesten himmelsk vakker velstands-by med sentimental (ironisk?) gjennomgangsmusikk som låter fascinerende som introen til en James Blunt-hit.

Pia Tjelta overrasker ikke. Hun spiller offer for en brutal mishandlingsbergenser og skal altfor tydelig representere noe. Tjelta er kvinnen som finner seg i alt fordi ingen vil være alene. Hver eneste scene sier det samme med den samme klynkende stedigheten: Hun er bare sammen med en bergenser fordi hun ikke orker være alene. Hun finner seg bare i det fordi hun ikke orker være alene.

Offer-rollen kulminerer i en smertefull voldtekt-scene som dessverre rammes av plutselig humor: «Eg ork’ikkje, Odd. Eg får’kje pusta, Odd! Nei, Odd, ikkje i rompå!» Ikke særlig vittig, egentlig – men som sluttføring av en overivrig kvinneskildring blir overgrepet det ekstra hakket som skikkelsen ikke tåler. Jeg gruer meg til å høre replikken gjentatt i «Nytt på nytt».

MÅKENE: Handlingene starter greit. Den dominerende faren dør fordi dumme Henie har tukla med hovedsikringen. Henie er ute etter penger for enhver pris. Dahl Torp leter etter ny beskyttelse. Filmtittelen er hentet fra en liten bagelrestaurant som heter «Lønsj», og der er to av personene den dagen himmelen plutselig mørkner og du tenker «Nå detter froskene!», men så kommer måkene i stedet.

MAURENE: Da har den monotone personskildringen og fraværet av synlige poenger allerede fått deg til å føle maur på hjernen. Rundt de tre ferdes halvt interesserte og halvt interessante bifigurer som like gjerne kunne spilt Kaptein Sabeltann-show i Kristiansand, for de fører ikke til at det skjer noe. Som en melding fra stillheten i hodet til en sentimentalt aggresjonshemma akademiker handler filmen om uselvstendighet. Men temaet konstateres i stedet for å utvikles, det resymeres i stedet for å diktes.

Du sitter med verdens tørreste tunge stukket ut av vestkant-Oslos nydeligste sommervindu, og du lengter etter storm langs Hellestø, regn i Vågen, sludd på Tasta og ett eller annet som får kroppen til å føle seg i live. 2008.

Upperdog

NRK3 22.50

upperdog

Naken mann og kniv. Nei, jeg husker ikke.

terning 2 liten Sara Johnsens andre film er et slags vingeslag i luften der det skulle ha vært en engel eller en djevel. Filmen har en fortelling om ingenting der bildene fungerer som skoleflinke små vignett-hilsener fra de som ikke interesserer seg for en eneste ting i hele verden. Filmen består av vesentlighets-simulerende visuell pludring, den smisker for lettvinte løsninger og sliter leddsmerter på seg i forsøk på å få oss dramaturgisk bortskjemte filmkikkere til å bli langvarig interesserte i en sjøldau fortelling om poengløse søsken som finner hverandre igjen på tross av at de er adopterte vietnamesere.

Den ene hovedpersonen er en slags silkedrittsekk fra Holmenkollen eller et annet revylatterlig sted, og han bruker kjønnsord på arbeidsplassen og vedvarer et trist ansiktsuttrykk som ville ha forstyrra nattesøvnen til eselet Tussi. Rikmanns-unger er stort sett alltid sexy, men ekle i barnefilmer, for vi elsker dem slik. I denne filmen har brysomheten en psykologisk grunn. Søsken-atskillelsen. For et annet sted i Oslo driver ei trist vietnamesisk jente og lager catering-mat, og da den farsefreske polske hushjelpen til rikmannsfamilien ved et mirakel oppdager slektskapet, blir hun enda tristere, men avvisende.

Enda et annet sted i Norge har en ung soldat skyldfølelse fordi han skjøt på folk i Afghanistan. I noe som likner folkehøgskulekortfilmen «Kva kjenner soldaten når han kjem heim frå fronten?» gjennomgår han vonde drømmer, flashbacks og verbalt innestengt sinne. I tillegg vil ha hevne seg på en VG-fotograf som jukset med bildene fra fronten.

Alt dette skjer i en småpike-søt kinematografi. Replikkene er daudere enn sms-samtaler. Fotograferingen er konditori-flink og upoengtert; det er som om filmen flyter av gårde på en lun strøm av marsipan. Nærbilder i amatør-motlys. Død elg som ufrivillig vittig metafor for skutt afghaner. Bildet er for så vidt betegnende for filmens uvesentlighet som samtidsskildring: Afghanistan-krig i Norge er en død elg. Jeg har vært innom Hotel Cæsar-episoder med mer intelligent konflikt-materiale – og ikke minst, bedre dialoger.

Hva skyldes denne elendigheten? «Upperdog» ble til i det store norske fornemmelses-helvetet. Hele filmen kan sammenfattes i den unnfalne takk-for-i dag-setningen «vett’kje eg». Uklarhet blir eufemisert av stilsvakhet. Fordi alle ser ut som om de er på vei til pasient-ombudet for å klage på medisinene sine, oppstår egentlig en tragisk illusjon om innhold. Tro meg: Det er bare luft i magen. 2009.

Terminator salvation

Viasat4 21.30

terminator salvation

Moon Bloodgood og Sam Worthington i dystre omgivelser.

terning 5 liten Glem de andre Terminator-filmene. De ble laga med gutteglad og bildeklar Clas Ohlsonisme; denne hiver seg drønnende av gårde i bleik, kloakkbrun nåtidsaction. Det er ikke pent.

Historien starter med en lovende samtale mellom den dødsdømte Marcus (maskulint framført av Sam Worthington) og en døende og skallete Helena Bonham Carter. Livets kyss mellom de døde åpner for et sjokkerende bomberaid mot utvortes paraboler. Du kommer inn i en helt annen estetikk enn venta: Fargene er så veike og bleike at de ser ut som strålingsofre eller utbrukte mobil-displayer. Verdens hovedingrediens er kloakkbrun og motbydelig stygg, hudfargene har mistet vitaminer og proteiner og pigment, det er som om alle ble svidde i en usynlig sandstorm.

Midt oppe i dette kommer Christian Bale som John Connor og bærer tunge håndvåpen uten antydning til ironi. Han likner litt på lærlingen i Star Wars-spillet «The force unleashed» og stålsetter den heftige handlingen med en desperasjon som Bale virkelig er god på. Han ser ikke akkurat ut som en skjortefin meningmanns-MacGyver i klonekrigen. Etter at USA har forsvart Irak og Afghanistan i mange år, er soldatromantikk blitt Hollywoods nostalgiske publikums-agn, slik det var like etter annen verdenskrig. Bale ser ut som en GI John.

Opprører-miljøet rundt ham er også retro. Byene er ødelagte, og maskinene kriger videre mot sultne og trøtte mennesker. De bor som Mad Max-imitatorer i all slags istykker-revet skrap. En av dem er guttungen Kyle Reese (Anton Yelchin), som ble spilt av Michael Biehn i 1984. Han og den stumme leverandør-ungen Star er virkelig som åttitalls-ikoner i postwar-melankolien. Fillete, storøyde og alvorlige i restene av en nerbomba sivilisasjon.

Den brunbleike fargesjukdommen gjør at filmen ikke ser ut som en mekanoflørt med de tekno-glade. Det er noe usunt og primitivt med de herjende terminatorene, som om de var sjuke dyr eller zombier. De beveger seg som udøde og likner mer på en rusten Lada enn en nybona Ferrari. Triste T-600-maskiner og noen nye T-800 er ute for å ta livet av opprøreren Connors pappa mens han ennå er barn, og Connor kommer fra framtida for å fikse på det. Det er Connor som sier «I’ll be back» i denne filmen, sjøl om det plutselig dukker fram en naken Arnold fra klonefabrikken.

Mesteparten av «Terminator Salvation» er ubremsa action med drønn som kommer til å riste løs skruene fra lårhals-operasjonen og batteriledningene til pacemakeren. Innimellom kommer du til å ønske at menneskene så ut slik de gjør i «Hotel Cæsar». Men McGs robotkamp blir aldri visuelt behagelig. Så hygg dere med styggheten! 2009.

Terminator 3: Rise of the machines

Viasat4 01.30

terminator 3 Rise of the machines

Kristanna Loken og Arnold Schwarzenegger har en typisk uenighet.

terning 5 liten Selvfølgelig kunne Jonathan Mostow lage action! Når Trallfa-skurken Loken kjører kranbil med lovløshetens lange arm og feier både bebyggelse og bilstell som arkitektpapp, når brannbilene vaker som småaurer i gatene, når politibilenes mandige wawwaw bare overdøves av gnistring, bunking, metallskingring og generell overstøy, da røres guttehjerter av alle kjønn. Dette er friskt.

Det finnes ikke ei eneste nertråkka nachossmule av stemning i «Terminator 3». Men den er rå og tøff og veldreid. Ting ødelegges. Når Kristanna cries, she leaves a hole in the ground – den nye T-X-terminatrisen inntar lerretet med en demolisjonskraft som vil huskes. Det er makt i de forsølva hender.

Jonathan Mostow lager gate-action på den gamle stuntmåten som vi liker så godt. Det mest overraskende ved filmen er likevel Nick Stahl og Claire Danes, som gir handlingen varm voksenvalp-troverdighet og syns behagelig godt i det maskinelle landskapet. Dette er et ekte par. Kristanna Loken er en sak for seg. Ansiktsuttrykket hennes ble umiddelbart filmhistorie da filmen hadde premiere. Hun kunne like gjerne vært en elektrisk tannbørste. I denne filmen ankommer først Loken til jorden, naken som et ubrukt eksosanlegg. Hun tar en kikk på et Victoria’s Secret-bilde, akkurat som Lara Flynn Boyle i «MiB2», og så får hun en spontan pop-up. Frontforming må også Arnold Schwarzenegger ha mottatt, for brystmusklene hans nærmer seg amme-nivå.

Handlingen er velsigna enkel og encella. Veterandroiden skal utrydde John Connor. Den andre skal redde ham. 2003.