Månedlige arkiver: mars 2016

Torsdag 31.3.– Søte Smith og en schäferhund i de siste tider

 

I am legend

Max 21.30

terning 5 liten Så var den første vårmåneden forbi uten at vår del av globen ble euforisk oppvarma av den grunn. Denne egentlig automatiserte SoMe-setningen er med fordi vi skal se en film om sorgen over de siste tider. Og ikke bare det. «I am legend» er en nyinnspilling av «The Omega man» fra 1971, der riflemannen Charlton Heston hadde hovedrollen. Han er erstatta av den søte rapperhønken Will Smith, som ble så glad i schäferhunden han spilte sammen med at han ville kjøpe den etterpå. Men det fikk han ikke. Dette er også en av de filmene som har to slutter, en eksistensiell gavmildhet som de fleste av oss kunne trenge.

Til filmen.

i am legend

Forvirra og paranoisk Will Smith sammen med hunden i gatene til de gale virus-zombiene.

Ganske lenge er «I am legend» den beste dommedags-sci-fi-en siden «Children of men». Så slimer den seg bråkvikt ned.

Will Smith er en finurlig skuespiller. Når han først får sjansen til å gjøre noe skikkelig, fyller han rolle med en fortausgrodd, intuitiv maskulinitet som antakelig ble designa for filmlerretet da lille Smith ennå var et befrukta egg. Ingen får seg til å si at Will Smith er dyktig – men han gjør det bra nesten hver gang. Han har det i blodet.

I «I am legend» spiller han den gamle Dylan-visa om å være aleine i verden etter tredje verdenskrig. Han skrenser inn i filmen i en rød sportsbil som kan kjøre i 200 kilometer i timen nedover de forurensningsfrie Manhattan-gatene uten å skade andre enn hjort og rådyr. Doktor Neville og hans litt bekymra schäferhund er tilsynelatende de eneste menneskene (schäfere er mennesker) igjen i denne delen av verden, så de har generatorstrøm i huset sitt og ser TV-nyheter fra opptak. En slags Lars Monsen. The Prince of Fresh Air.

Men de er ikke aleine. Det viruset som (antar vi) tok livet av mesteparten av verdens befolkning, gjorde sofistikerte nyorkere til blodsugende monstere som ikke tåler lys, altså en liten forandring. De lever wattfritt i mørke bygninger, og kommer bare fram om natta for å brøle dyrisk til alt de treffer. Monsterne er en skuffelse.

Det er nemlig sånn at skildringen av Will Smiths tilværelse som single svart mann i New York er ganske fascinerende og uventa stemningsskapende. Du kommer inn i en melankolsk, stillferdig og fascinert drama-rille, og det føles ganske spesielt. Det finnes nesten ikke voksendramaer der folk ikke skriker til hverandre, og stillheten i dette er en åpenbaring av hva film kunne ha vært om det ikke hadde vært for filmskaperne.

Dr. Neville tukler med eksperimentene sine, for det var hans jobb å lage en vaksine mot viruset, siden han sjøl er immun. Filmen skaper en paranoisk, rar form for tilstands-spenning, en forventning om at noe virkelig rart eller rørende eller annerledes skal skje. Dette er ikke en sånn historie der du skulle ønske at alle vampyrene plutselig kom løpende oppover gata sånn at vi må skyte dem og tenne på ting.

Og da det dukker opp ei dame og en liten gutt, får du det for deg at de skal føre til noe spesielt. Det gjør de ikke. Filmen detter rett i dass, og det er du ikke forberedt på. Begeistringen for «I am legend» viser seg å være et resultat av overvurdering. Likevel er filmen faktisk bra nok. 2007.

The artist

NRK2 23.20

artist, the

Jean Dujardin og Berenice Bejo oppfører seg gammeldags.

terning 3 liten Man setter på TV, og så ser bildet egentlig ut som en teknisk feil. Men dette er ikke Woody Allens «Zelig», du er ikke invitert til jubileumsframsyninga av «Citizen Kane». Av grunner som jeg helst ikke vil vite, har filmfolk med bedre vett bestemt seg for å skildre den sødmete ydmykelsen av en stumfilm-stjerne i en svart hvitt stumfilm. Det er hva vi kaller: Add insult to injury.

Når artisten skildres i en utrangert filmstil blir det som å se et utstoppa kjæledyr med fillete pels. Mannen er ubegripelig patetisk, og det kunstneriske stilvalget skaper noen drepende paradokser.

Et av dem er sånn: Når vi får se Artisten på filmene hans, er han i svart hvitt med litt rare, pissetrengte bevegelser. Men i 1927 så ikke virkelige folk sånn ut. De var i farger, de laga lyd og de gikk nokså normalt. Det var altså en svær forskjell på filmlerret og virkelighet, og denne forskjellen var med på å nødvendiggjøre den moderne lydfilmen. Men i «The artist» er virkeligheten i de gamle stumfilmene og virkeligheten i filmen om dem helt like. Hvorfor maser produsenten Goodman om lyd? Det finnes jo ikke lyd. Den klissete fortidsdyrkinga har drept romantikken i stedet for å fremme den, for du føler at virkeligheten er blitt sensurert av den store fargeslukeren.

Da hjelper det ikke at den gråtkvalte regissøren Michel Hazanavicius vandrer ciceronisk rundt i historien om filmklisjeene og lar stilspøkelsene elske på den gammeldagse måten. Det ser ut som en spøk. Du forventer at Steve Martin skal dukke opp med rutete dress og forstørrelsesglass. Følsomheten er tjukk som barndomsminner, og den er voldsomt, verbalfritt vakker. Men den er unødvendigere enn en sveivegrammofon i mp3-ens tid.

Jean Dujardin og Berenice Bejo er nydelige. Det er også solnedgangen. 2011.

Bangkok dangerous

Viasat4 21.30

bangkok dangerous

Nicolas Cage i en ganske teit gangsterkrim.

terning 2 liten Jeg føler for at polititjenestemennenes forgrunns-Hoffa Arne Johannessen (ja, han har slutta nå) også bør representere leiemorderne, for det er en yrkesgruppe som ikke har det lett. Det kan godt tenkes at forholdene vil bli mye bedre etter at Nicolas Cage har demonstrert hvor inni skakkeste hekkan traurig det er å sitte i leid enebolig i Bangkok og vente på at en moped-kurer skal komme med kofferten hans.

Cage har håret til en moderne japaner og funker som en reisende rifle-samurai uten synlige fortrinn. Han befinner seg i en filmatisk virkelighet av blåfiolett sci-fi-estetikk, bildet er som en halogen-omfavnelse eller et land der man bruker tusen sykler med diodelamper til gatelykter. Det intellektuelle voldslyset får hudfargene til å likne gamle britiske lær-sofaer.

Leiemordere har det som nevnt ikke lett. De må organisere mord med nevrotisk presisjon. Egentlig føler jeg at Cage bare burde tatt T-banen med en curare-infestert edderkopp og to spann svovelsyre, eller han kunne ha sendt en hjertestans på MMS. Men Cage hyrer først en fyr som skal hente ting, og dernest kjøper han en mc, han roter med alle slags kofferter og oppfører seg uangripelig.

Men så treffer han den stumme dama i apoteket, og hun er så usigelig lite støyende at han blir gammelrosa forelska og fratatt dømmekraften. Derfor skjer det bare fryktelige ting etterpå. Krangel med arbeidsgiverne og politiet, han vil ikke gjøre jobben sin og lyver at han er bankmann, sjøl om de har utsletta hele sivilisasjoner.

De kinesiske Pang-brødrene («The eye») har regissert. Det gjør de ikke godt. Cage overspiller patetisk. Kjærlighetshistorien er teitere enn da Gudleik forelsket seg i de to agurkene i Farmen. Action-scenene hører hjemme i sånne filmer som er finansiert ved at produsentens søster solgte hjemmebakt. Eksplosjon likner forstørra smågodt, og Bangkok er en ufotogen by som må ha blitt laget for radioteater og rykter. Laget etter en thailandsk original. 2008.

The fighting 69th

TCM 21.00

figting 69th, the

George Brent og James Cagney i krigen.

terning 4 liten Krigskomedie fra 1940, året da Europa kjempet mot Trump og Norge satte latteren i halsen. Det uskyldige er at tallet 69 aldeles ikke betød det tallet 69 betyr i dag. Filmen handler om irskætta nyorkere i første verdenskrig. De er svære i kjeften og alt det der, og den menneskelige feltpresten Fader Duddy viser at han også er en mann. James Cagney og Pat O’Brien.

The asphalt jungle

TCM 22.20

asphalt jungle, the

Jepp, det er en nesten uanstendig ung Marilyn Monroe. Lenge før Kennedy.

terning 5 liten John Huston har laget denne krim-thrilleren om en gjeng som planlegger en forbrytelse. Filmen består først og fremst av fine roller spilt av kompetente skuespillere og antyder hvordan personlighetene påvirker utfallet av et planlagt kupp. Sterling Haydn, Louis Calhern, Jean Hagen, James Whitmore og dessuten Marilyn Monroe lenger nede på rollelista. 1950. 1 time, 52 minutter. Svart hvitt.

Onsdag 30.3.–En nysgjerrig annerledes-dag med Bieber

 

Justin Bieber: Never say never

Netflix

terning 5 liten Nei. Vi skal ikke se «Bad boys 2» fordi vi så «Bad boys» forleden eller i går. Vær nysgjerrige jenter og se «Broen 1» før «Broen 2» eller åpne fiskebollebokser med neglelakkfjerner. Alt går an. Og det er det fantastiske: Til og med Justin Bieber går an. Ja, jeg vet at etter 2010 har han hatt noen oppvisninger i taperkategorien «ustyrlig ungdom med god råd», men det hadde Jens Bjørneboe og Mor Teresa også. Jeg er litt usikker på Teresa. Så jeg utfordrer dere: Se en film om Justin Bieber. Den er skikkelig rørende, og jeg sjokkerte meg sjøl da jeg så den.

Til filmen.

justin bieber never say never

Justin Bieber, en slags Mozart fra Canada.

Jeg skammer meg som en hunn. Fram til mandag forbandt jeg Justin Bieber bare med noe sært, overvurdert hvalpesleipt. Det var omtrent som å være kulturjournalist i Wien i 1781 og aldri ha hørt musikken til Mozart. «Never say never» handler om Justin Biebers seksten år lange liv fra han ble oppdratt av ei aleinemor og to besteforeldre i Stratford, Ontari, Canada (hva er det med dette Canada?) til han fylte Madison Square Garden på 22 minutter.

Bieber er antakelig det største og i hvert fall det kvikkeste pop-fenomenet i vår tid, og han er den ektefødte sønn at Youtube og Twitter, han er den frie folkelighetens working class hero, han er dessuten tanngrind-jentenes uforstilte, snille drømmeprins. Han er en fin fyr. Nei, det kan jeg ikke vite. Men det er lov å ha gut feelings.Vi forakter suksess i vår kultur. Vi liker ikke beundring eller besettelse. Det er dumt. Jeg føler fremdeles at den overjordiske fornemmelsen av religiøst fellesskap jeg fikk av The Beatles er blant de fineste tinga jeg opplevde som ung. Jeg satt bak noen jenter og så «A hard day’s night» på Frogner Kino. Før forestillingen avtalte de: «Vi skriker». Jeg smilte overbærende. Da filmen var midt i skreik de sånn at en eksorsist ville ha stansa forestillingen. Ingen kunstighet. Bare rein og skjær villskap, av den sorten som antakelig bare musikalske idoler kan frambringe. Jeg ble forferda og imponert av hva som bor i jenter den dagen.

Det overbevisende med Bieber-filmen er autentisiteten. Hvis en ungdomsartist er flink på scenen, sier alle de smilløse avslørerne at han er trena som en puddel. «Never say never» består av veldig mye home video, spilt inn av mamma og besteforeldre i betryggende avstand til Maskineriet. Og det er fanden skjære meg samme gutten. Rollebygginga som markedsfolk ganske sikkert har bedrevet, henger ulastelig i hop med den lille hjemmevideo-gutten.Du kan ikke jukse med uskarp lydsvak hjemmevideo. Lille Bieber trommer på en stygg arbeiderklasse-stol med en poengtert musikalitet som en liten unge ikke skulle klart. Han spiller trommer med et jazzband som åtte-åring. Som tolvåring sitter han i handlegata i hjembyen med kassegitar og synger så stemmen ville ha båret over orkaner og mediestormer. Han har det der som folk ikke kan lære. Han har det du ikke kan trene dem til. «He came into the room, and he sucked up all the air».

Bieber er en Mozart. Han er en Michael Jackson (antakelig var Jackson større enn Mozart). Han tilhører den ørlille gruppen mennesker som ble skapt for å opptre. Derfor kan han stå på scenen som 14-åring og ikke gjøre en falsk bevegelse; dette er et virkelighetsfenomen dersom noe sånt finnes. Det samme er egentlig Scooter, den snille, rare mannen som fant ham.

Bieber la inn en primitiv sangvideo på Youtube. Og Youtube er antakelig den heftigste smittekilden siden Svartedauen, for det tok ikke lang tid før den lille sangbiten av en ukjent kanadisk guttunge lå på klikktoppen. Der fant Scooter Braun ham, og han satte himmel og jord i bevegelse. Himmelen nølte. De store dressene mente at en barnestjerne måtte komme via Disney eller Nickelodeon. Og nettopp det er poenget som gjør Bieber til en Askeladd-versjon i mesterklassen: Han ble oppdaga på Youtube. Det er kanskje ikke himmel, men det er jord. Han og Scooter besøkte hver eneste radio-dj i USA, og Bieber tvitra: «I morgen er jeg i KKX Radio». Til slutt var menneskemengden utenfor en av radiostasjonene så diger at politiet måtte rydde sentrum.

«Never say never» er en nøktern film samtidig som den er overbegeistra. Musikken er deilig, bevegelsene er flotte, jentene i salen kommer til å grine til gummistøvle-nivå – og det er egentlig uimotståelig når det står en guttunge fra Canada fremst på scenen og synger boyband-låter mens Boyz II Men står i bakgrunnen og korer. 2011.

Kiss the girls

Netflix

kiss the girls

Slik så du aldri Gud: Morgan Freman i bar overkropp. Ashley Judd litt nyoppstått.

terning 5 liten Filmen som på norsk heter «Samleren» dukker opp på Netflix til glede for nye seere som aldri fikk sin kulturelle oppdragelse på Videoverden på Mariero. Jeg vet at jeg var litt måteholden i den opprinnelige omtalen, men dette er Freeman og Judd, og de er ikoner.

«Kiss the girls» er ikke en dårlig film, den er bare så gjentatt at man begynner å lure på om det var Freud som ødela underholdningsfilmen eller om det er underholdningsfilmen som langsomt utsletter Freud.

Morgan Freeman spiller en politi-psykolog som blander seg inn i det lokale politiets etterforskning da niesen hans forsvinner. Kardemomme-purken tror de har med en seriemorder å gjøre, men den sprengleste Freeman skjønner straks at dette er en slags serie-samler, en mann med dårlig selvbilde, stasjonsvogn og barndom. Han får hjelp av den naturlige landsbylegen Ashley Judd og dybder seg etter hvert fram til et ukjent gjemmested på størrelse med Stavanger Stadion. Gamle stadion.

Betraktere av kjønnsroller og innsatsvilje vil forundre seg over at en mann helt frivillig velger å oppvarte et svært antall kvinner med tre daglige måltider, men OK, avvikere fins. 1997. 1 time, 55 minutter.

Khartoum

Netflix

khartoum

Charlton Heston i et karakteristisk øyeblikk.

terning 4 liten Denne er det virkelig lenge siden jeg har sett. Men den er en rar ting, og rare ting skal man ta vare på. Det engelske historie-eventyret om general Gordon som tapte mot arabiske beduinstammer i 1883 varer i 2 timer, 14 minutter. Charlton Heston og Laurence Olivier er gode i hovedrollene, men filmen er lang og snakkesalig. «Akademisk nøyaktighet og spektakulær action er ulykkelige partnere,» skrev en kritiker. 1966. I 1966 var jeg utvandra ungdom med Dagblad-jakke, så jeg har nok sett «Khartoum» på Klingenberg eller Colosseum. Det gjorde antakelig ikke særlig inntrykk.

Om Shanti Om

NRK3 00.55

om shanti om

Dette bildet sier alt om hvordan jeg syntes det var å se indisk film.

terning 3 liten NRK er inne i ei heftig karri-uke, men jeg sier eder: Indisk film skal dere holde dere unna. Den er forferdelig. Denne var en av de største kassasuksessene noensinne i hjemlandet, og den handler om en ung mann som ønsker å bli skuespiller, men blir drept på 1970-tallet, da The Beatles vaste rundt i India uten å skjønne en dritt, og så blir han reinkarnert i vår tid, som er 2007 og danser og synger for å oppklare mordet på seg.

Ringenes herre: Atter en konge

TV3 02.40

ringenes herre atter en konge

Voldsomme krigsdyr og utrolige spesialeffekter i den nyere steinalder (2003).

terning 6 liten «Ringenes herre: Atter en konge» er trilogiens usjenerte bresing. Her finnes ingen parenteser. I den tredje filmen tar Jackson ut alt han har og hele kongeriket, og scene etter scene er pustfjernende, øyenstikkende, overveldende og sjelesvimlende fantastiske. Dette høres sikkert dumt ut, men denne filmen er bitvis så vanvittig mye mer imponerende enn sammenliknbare filmer er som helhet, at det føles som om du aldri har vært på kino før.

Jeg kan jo ikke røpe alt. Jeg er nødt til å antyde, og antydningene er hjemløse i Jacksons mesterverk. Skildringene av det endelige oppgjøret med den usynlige Saurons sataniske ildøye og Gollums spinngalne sleiphet eksellerer i det visuelt fullendte, og det finnes nesten ikke en scene som ikke overrasker med sin stormannsgalne poesi.

I fortellingen tumler religion og politikk rundt hverandre som paradoksale lekekamerater fra ulike bygder. Krigshissing og mjuke helgenblikk. Høytid og råskap og kunsthistoriske tilbedelser; du vet ikke riktig om du ser en feiring av Europas glemte heltemyter eller et resymé av religiøse budskap fra Midt-Østen. Gandalv vokser som en kvite-Krist på filmhistoriens mest selvlysende hingst, og Frodo fristes av Djevelen i lavaørkenen og funker som en irriterende tilgivelsestosk. «Stå opp, Vestens folk», maner heltene, og amerikanske ørner flyr som befriere innover slettene da det røyner som verst. Jeg hadde venta at Aragorn sa «We got ‘im!» da Mordor faller, for den allerede krigsbegeistra fortellingen om «Ringenes herre» ender i en kamprus som man antakelig må til apokryfe soldatmyter for å finne maken til.

En av de stiligste scenene noensinne er da Miranda Otto som en Sankta Georgina med Anne Kalvig-fjes bistrer fram: «Jeg er ikke en mann» og slakter dragen. På dette tidspunktet er det så mye smell i filmen at det er såvidt man får handlingen med seg.

Tolkiens verden er de nordeuropeiske mytene, og Jackson sprenger dem nesten med sin overmodige lidenskap for det voldsomme og høytidelige. Fordi han er i stand til å skape en bildepoesi som til og med rettferdiggjør slakt av freda elefanter, blir filmen først og fremst et monument over seg selv. Men ettertanken kommer nok når beundringen har samla litt støv: Dette er nemlig vår film. Dette er ferking Super-Vestens oppgjør med de onde krefter, og vil den ikke på sikt bli oppfatta som pinlig politisk ukorrekt? – eller bare innlemma i den uproblematiserte evigheten mens man kikker i lufta og plystrer fraværende. Uansett: Jeg syns vi fortjener det. I hundre år fikk vi skylda for alt.

«Atter en konge» starter overraskende med at Smyagol (siden Gollum) finner Ringen i et sportsfiskeruhell. Han blir fort en tjafsete liten kødd og henger med til siste slutt. Så kommer Aragorn, Leolas og Gandalv ridende gjennom skogen, og den hvite hesten skinner som neon. I Rohan fester man så det likner en fin kveld på Cementen, og Gollum tar seg en spalta Narcissus-samtale med vannet. Trådene samles igjen i historien. Arwen rir bort i en scene som kunne vært teppekunst. Alt er så sart og solid vakkert. Et lysspyd fra fienden skyter til himmels og varsler at elendigheta starter. Og det gjør den virkelig. Bauner brenner fra fjelltopp til fjelltopp. Fra nå av er filmen rein voldtekt. Du har ikke en sjanse.

«Ringenes herre»-trilogien har en estetikk som i sitt dypeste vesen representerer en tilbakeholdt kunsthistorisk lengsel. Her finnes ikke flater, bare ornamenter. Her eksisterer ikke vinkler, men buer. Frodigheten som vi tapte til funksjonalismen, blir feira som om det dreier seg om et fedreminne. Alt er uflatt og hemningsløst lyrisk; filmen har en arkitektur og en malerisk identitet som sender oss smilende tilbake til de gode former og de storslåtte eksteriører. Det er en usjenert banalitetsfest for de som forlengst ble leie av seinmodernismens evindelige selvmord. Dette er kitsch, fordi vi liker det som noe gjentatt. Men takk og lov i julens tid. Mennesket blir skapt ved gjentakelse.

La meg også nevne at epilogen er sjarmerende og nesten klebrig i sin uvilje mot å slippe historien. Men så er det slutt.

«Atter en konge» er en vanvittig rå film laget av splatter-entusiasten Jackson, som startet karrieren sin med filmhistoriens mest groteske blodbad «Braindead». At den har fått 11 års grense er virkelig en plystre-i-lufta-ting. Hvis filmkontrollen kan finne en elleve-åring som bør se denne filmen aleine, bør de vise han fram.

Det kommer ikke til å ta gleden fra noen. Fra jeg leste Ringenes Herre på syttitallet, har jeg drømt om å få se en filmversjon av scenen der Frodo utsletter ringen. Men jeg trodde alltid at filmen ville bli fattigere enn fantasien. Sorry, Arild, bedre enn dette var ingenting du så for deg.Frodigheten som vi tapte til funksjonalismen, blir feira som om det dreier seg om et fedreminne

Jeg hadde venta at Aragorn sa «We got ‘im!» da Mordor faller. Fra nå av er filmen rein voldtekt. Du har ikke en sjanse. 2003.

Bad boys 2

Viasat4 21.30

bad boys2

Lette å like: Martin Lawrence og Will Smith.

terning 5 liten Mr. Smith er avgjort tilbake i Washington.

«Bad boys 2» er sesongens rareste oppfølger. Den første filmen var en harmløs komedie der Will Smith og Martin Lawrence snakket til hverandre slik Brooke Shields og Judd Nelson gjør, og med like stor høydeforskjell, men ingen kan huske at noen ble nedfor av den grunn.

I «Bad boys 2» blir ikke bare folk såret, de blir forsettlig skadd og dødelig fornærmet. Regissøren Michael Bay («Pearl Harbor») sørger sammen med oktan-produsenten Jerry Bruckheimer for en rå action som minsker tallet på amerikanske biler og øker behovet for hvite blodlegemer, selv i en afro-amerikansk film. Bay er et råskinn med girolje på servelaten, og han gir «Bad boys 2» rushende rennefart og jerikosk stemmeforbruk. Det knuses like mange vokaler som sedaner i denne filmen.

Handlingen beskriver narko-handel, et actiontema som hos normale filmseere sorterer lavere enn Amundsens votteshopping før Sydpol-ferden. På et vis funker filmen likevel. Legg merke til svensken: Peter Stormare kunne spilt mandolinlærer i «Lady og Landstrykeren» uten å skille seg ut, men det er også greit, ettersom hoveddama Gabrielle Union antakelig er et alias for Janet Jackson med hamsterkinn. Her foregår også forsinka invasjon av kubansk grisebukt, sjøl om Mr. Smith i sin forrige film var muslim. 2003.

En sporvogn til begjær

TCM 21.00

en sporvogn til begjær

Marlon Brando og Vivien Leigh i et uenig øyeblikk.

terning 5 liten Den legendariske filmversjonen av «A streetcar named Desire» fra 1951. Marlon Brando, Vivien Leigh, Karl Malden, Kim Hunter og regi ved Elia Kazan. Alle fikk Oscar unntatt Brando. Stor underholdning. 2 timer. Svart hvitt.

The outriders

TCM 23.00

terning 4 liten Skikkelig 1950-western med slitesterke utendørsmennesker som Joel McCrea og Arlene Dahl. Det er seint i borgerkrigen, og tre sørstatssoldater stikker av fra unionistfengsel i Missour. De blir fanga og må tjene som eskorte for et sivilt vogntog.

Tirsdag 29.3.– Tredje påskedag: Du kan være deg sjøl igjen!

 

Bad Boys

Viasat4 21.30

terning 5 liten Velkommen til tredje påskedag, som er en dag da du får lov til å gå på jobb og besøke butikker. Du trenger ikke sitte stille i naturen lenger, og du trenger ikke gå tur i parker og eufemisere duene, du trenger ikke ta bilder av sinnrikt byliv eller smilende snøpåske. Du kan være deg sjøl igjen. Tvangens tid er forbi. Derfor passer det godt at man kan se en film som heter «Bad boys», som i våre dager heter bad persons, og det er genialt at den ble laga i 1995 da det faktisk fremdeles fantes bad boys.

Til filmen.

bad boys

Martin Lawrence er politimann som verner dame med gammeldags miniskjørt (som politiet ville advart mot i dag) og snedige semska støvler.

1995-årets pluskvamperfektum i hastig kondisjonalis: Hadde kunnet vært en vellykket heit moro-inngang på sommeren 1995. Will Smith og Martin Lawrence hadde all grunn til å være perfekte som nye komedieaction-helter; de var blide, slanke og sunne nittitallsgutter med fin, jevn brunfarge, og de var vederkvegende forskjellige fra mye annet.

«Bad Boys» funker overflødig og flott som bruspulver i nyskjenkt selters så lenge det finnes handling med fart og presisjon, men alle de langvarige gangene da alt stanser for at Lawrence skal være vittig igjen og igjen er like maskinelt pinlige som lørdagsunderholdning og burde blitt lydlagt med Chopins sørgemarsj. Her dør og begraves en fullt brukbar skuespiller fordi han har fått for mye luft og for lite kjeft.

Handlingen er grei, men fantasiløs. Smith og Lawrence er narkopurker i Miami. De råkjører Smiths Porsche, trøbler gammelmodig med Lawrences seksualfiendtlige Fia-frue, forteller hvitingevitser, storkrangler kraftløst om ingenting som nyforlova og skyter her og der. Superskurker som har fått elektronikk-kurs i konfirmasjonsgave bryter seg inn hos politiet og stjeler for 100 millioner dollars i heroin. Deretter begynner de å henrette folk, og en av de henretta er en vikarkjæreste til Smith, og den hvite venninnen hennes (Tea Leoni) ser på, så noen må ta seg av henne også, for hun er vitnet. 1995.

The departed

TV2 Zebra 21.00

departed, the

Idiotenes år: Leonardo DiCaprio skulle spille gangsterfilm med anstrengt underbitt.

terning 3 liten Etter at besynderlig store deler av verden behandlet Scorseses «The departed» som om filmen skulle vært et nytt Brownangelium, var det spennende å se filmen igjen på DVD. Hva i den forurensa atmosfærens navn var det alle disse folka ble så begeistret for?

Det går ikke mange kvarterene av filmen før man får en mistanke om at de gjorde som de pleier: De lot seg imponere av det alminnelige. Grøss og ferkings gru. Alminnelighet er det mest synlige kriteriet på suksess for tida, og man kan skylde det på fjernsynet eller langtidsvirkningene av Bondeviks hårfasong, men interessant er det i hvert fall.

«The departed» gjør en uopprettelig feil. Regissøren lar Jack Nicholson spille en lavpanna gategangster-sjef fra Boston-barene slik han spilte den første halvtimen av «Livets lyse side» og samtlige halvtimer «Heksene i Eastwick». Ikke relevant. Det oppstår et mishag med skuespillerens karakter-drepende jåleri som smitter over på opplevelsen av filmen.

Det gjør ikke saken bedre at Leonardo DiCaprio, som faktisk er ganske god når han jobber for faderlige regissører, myser som en trangøyd Aukrust-pensjonist hver gang han skal se farlig, redd eller seksuell ut. For porselensbebien DiCaprio med snudd caps aner ikke hva han skal gjøre med denne rollen, og han virker søkende som en litt voksen ungdomsskole-elev som jobber i gangsterbransjen i arbeidsuka. Litleleos utroverdighet smitter i sin tur over på hederlige Matt Damon, som går rundt med den ulkeaktige måpemunnen sin – mer et American Pie-avkok enn rå politimann i dobbeltrolle.

Denne filmen burde vært laget med mannlige skuespillere som kan få til å se ut som om de spiser brukte eternitt-panner og bare kysser skitne barseter i skai. Når skuespillerne faller ut, virker også den kompliserte kjønnsbanningen deres umotivert, og så får man det for seg at de karikerer regissør Scorseses sykelige behov for aldri å bli forveksla med 53 kilo pinglete pastor.

Og så smitter dumskapen også over på Mark Wahlberg, som antakelig kunne ha sett ut som en mann hvis det ikke var for at han henger ute med småkrypa fra animasjonsavdelingen.

Historien i «The departed» er ganske bra, for den er i hovedsak lånt av de flinke Hong Kong-folka. Og Martin Sheen er bra, og Alec Baldwin er en påminnelse om hvordan en mann ser ut. Men ingenting redder påvirkningen fra den forutsigbare fader Jack. 2006.

Dykket

NRK2 23.50

terning 4 liten Ålreit norsk actionthriller fra 1989 om dykkere som går ned for å få løs en trål fra en rørledning og blir sittende fast i ei dykkerklokke. Engelskmannen Trisian de Vere Cole regisserte og fikk til en stilig, klaustrofobisk spenning som ikke minst støtter seg på spillet til Bjørn Sundquist. Eindride Eidsvold, Nils Ole Oftebro og Sverre Anker Ousdal i andre roller. Rundt 1 time, 30 minutter.

Ringenes herre: To tårn

TV3 02.40

ringenes herre - to tårn

Frodo ser like redd ut som en Facebook-bruker som helst ikke vil delta i den store norske borgerkrigen.

terning 5 liten «To tårn» er den komplette filmen. Den buldrer tidsriktig som en defekt sentrifuge med alle de kanalene som Sir Rund har stilt til rådighet, men den buldrer ikke mekanisk. Handlingen vandrer hyllelangs i fantasiens ytterkanter og dikter virkeligere verdener enn de du ser på vei hjem fra jobb. Dramatikken er rå og røff og skremmende, og budskapet er egentlig så vanvittig at ingen kan ta det alvorlig.

Handlingen verser fra tvilrådighetens ridder Frodo og hans sterkt ambivalente korttids-kamerat Gollum til Aragon og hans følge av alv og dverg for deretter å stikke innom de to ekstra-hobbitene som mistet seg sjøl i kampens hete og på paradoksalt vis havner hos entene, de levende trærne.

Den visuelle festen fra «Ringens brorskap» fortsetter. Alle Sarumans underjordiske skarer blotter sine tallrike tannstillinger og rauter mot de rene og sterke. De sorte rytterne har tommere kappehetter enn noensinne og rir langhalsa drager i lav høyde. Gollum er så grusom å se på at han alene burde ført til 18 års grense. «To tårn» er rå. Slagene mellom masseproduserte helvetes-kloner og alliansen av Snille & Greie består av vill og primitiv voldsutfoldelse. Splatter-Jackson har virkelig sluppet laus de groteske synene sine. Fordi verden er som verden er, føles «To tårn» som en samtidskommentar. Jo lengre filmen blir, desto sterkere oppleves den som en slags krigshisser-orgie.

«Ringenes herre: Ringens brorskap» var magiens film. «To tårn» er egentlig den sjølgode voldsutfoldelsens film på et perfekt, forførerisk vis som ikke kommer til å bekymre de troende tolkienistene, men antakelig vil uroe legfolk. 2002.

Tillsammans

Svensk TV1 23.35

tillsammans

Sint syttitallssvenske med merkelig kort hår.

terning 5 liten Åmål-regissøren Lukas Moodysons andre film «Tillsammans» er et godhets-mirakel. Den intelligente trettiåringen driter ut hippietidas politiske hysteri på en måte som gjør at man blir øm om hjertet. Dette er folk til å bli glad i, og når historien endelig er ferdig fortalt, føler man at Moodyson som underlag for nesten svinsk presise registreringer av idioti, anerkjenner syttitallets vilje til vennlighet. Den var betydelig. Skikkelsene i filmen er barneboktydelige og deilige. Hendelsene er rare og virkelige uten å bli moralistiske eller kjedelige. Et fantastisk innsyn i hvordan et barn ville vurdert syttitalls-radikales kollektiver. 2000.

White heat

TCM 21.00

white heat

Virginia Mayo og den overvurderte svart hvitt-fyren James Cagney.

terning 5 liten Gangsterfilm fra 1949 med scenen som er regnet som det mest dristige Cagney noensinne gjorde. Pauline Kael har kalt filmen en freudiansk gangsterfilm, for hovedpersonen er en så ekstremt morsavhengig person at da han i fengselet får høre at moren er død, går han berserk i en slags patetisk blanding av barnlige hulk og blind vold. Raoul Walsh regisserte, og i de øvrige rollene spiller Virginia Mayo, Edmond O’Brien, Steve Cochran, Paul Guilfoyle og Fred Clark. 1 time, 54 minutter. Svart hvitt.

Father of the bride

TCM 22.50

father of the bride 1950

Nei. De skal ikke gifte seg med hverandre. Elizabeth Taylor spiller dattera til Spencer Tracy.

terning 5 liten Klassisk romantisk komedie med Spencer Tracy og Elizabeth Taylor som far og datter (det er laget en moderne versjon med Steve Martin). Jenta skal gifte seg, og den tøffe far lider både i lommeboka og sjela. Laget med fin distanse og mye småborgerlighet av Vincente Minnelli i 1950. 1 time, 33 minutter. Svart hvitt.

Mandag 28.3.– Ja, det er mandag, som er en skikkelig mannedag

 

Safe

NRK3 21.30 og NRK1 00.45

terning 5 liten Ja, dette er mandag. Påsken har komme til sin ettertenksomme etterpå-dag, da det egentlig ikke skjer noe, og disipler går rundt og undrer seg svakt over hva det var som egentlig skjedde, mens Pilatus, som ikke er gymnastikk for eldre menn, sier at ingenting var hans skyld, det var samfunnet. Annen påskedag er en generøs fridag for hjemreise og utlufting, og kjenner jeg framtida rett, kommer den til å bli borte en eller annen gang fordi den genererer CO2. Men det er etter at forskere har funnet ut at CO2 er bra for miljøet. Vi som er helt sikre på at dette er mandag, skal se en skikkelig mannefilm uten sjel og motforestillinger, og det kommer til å bli bra for oss.

Til filmen.

safe

Kinesisk jente husker tall, så Jason Statham må ta vare på henne.

Det finnes menn og det finnes menn. Hvis du egentlig har tenkt å reise en tur på landet med en stødig allround-mann som selv uten manus kunne stirre Mitt Romney til taushet, ville du velge Liam Neeson. Men «Taken 2» avslører tydelig at den seksti år gamle bokseren ikke beveger seg som en sommerfugl lenger. Jason Statham derimot. Han spiller rennesteinsprinsen Luke som en tilnærma navnelik tegneseriefigur. Når Statham raserer en bar, minner han aldri på en skøyeraktig ballettdanser med egen pilates-trener. Det er noe ved den Svarteper-mørke skjeggrota hans. Det er noe ved de kompromissløse bevegelsene. Jason fra Derbyshire (på stupelaget til England i VM i 1992) mangler tvilens tålmod, han ser aldri ut som om han tenker seg om. Statham er en ekspert i kickboksing og andre orientalske skadeligheter, og det syns.

«Safe» starter med at vi blir kjent med ei kinesisk jente som mestrer matte så godt og hukommelse så nifst at hun ville fått medisiner i Norge. Det er den triste tolvåringen som skal huske tallkombo for kinesisk mafia i USA.

Statham frilanser som nevekjemper i det lille mørket nederst i samfunnet. Fordi han avviker fra fiksing blir han så uvenner med russerne at de dreper kona hans og lover å utrydde alle som blir hans venn. Han kan ikke heie på et fotball-lag. Han kan ikke ha yndlingsfugl.

Så når Luke fra The Lowlands redder jentungen fra atskillige lov-overtredere, utsettes hun egentlig for samme fare som små sporven. Ikke bare fordi mannen med den stygge lua liker henne, men fordi han er uvenner med alle: B-gjengen, A-gjengen, Trini Lopez og Frank Sinatra, Kjell Karlsens Orkester, Rabbids og den egentlig pensjonerte Gule Pass Banden. Slitne, skurkete etterforskere forfølger dem, russiske innvandrere forfølger dem, kinesere og trafikkpoliti.

Det er her Stathams troverdighet blir så viktig. Han kan gjøre ting som med andre skuespillere ville se ut som Cirkus Arnardo. Han knuser en bar og et kjøkken med overstadig overbevisning og siden krasjer han et kasino.

Du unner ham alt godt, for Jason er antakelig den største noensinne. 2012.

Dykket

NRK2 22.30

dykket

Nei, det er ikke akkurat stor tilgang på bilder fra norske filmer.

terning 4 liten Denne filmen husker jeg som marerittet fra filmfestivalen i Haugesund. Ole Nerheim lider av klaustrofobi og heisangst og jeg lider av klaustrofobi og heisangst, og begge skulle se en film der menn i ekle drakter skulle nedsenkes i vann uten synlig oppdrift. Det var et helsike. Men filmen: Ålreit norsk actionthriller fra 1989 om dykkere som går ned for å få løs en trål fra en rørledning og blir sittende fast i ei dykkerklokke. Engelskmannen Trisian de Vere Cole regisserte og fikk til en stilig, klaustrofobisk spenning som ikke minst støtter seg på spillet til Bjørn Sundquist. Eindride Eidsvold, Nils Ole Oftebro og Sverre Anker Ousdal i andre roller. Rundt 1 time, 30 minutter.

English Vinglish

NRK2 00.30

english vinglish

I indiske filmer pleier man å synge. Jeg går ut fra at det gjelder også her.

terning 4 liten Indisk komedie. Men du vet at når en film vises på alvorskanalen NRK2, er det ikke egentlig en komedie, det er noe etnisk som SV-erne i NRK syns de må sende for oppdragelsens skyld. Handler om ei indisk husmor som blir mobba fordi hun snakker dårlig engelsk, men så drar hun til New York for å hjelpe til med en fest og da får hun gode venninner. 2012.

Dabangg

NRK3 00.35

terning 4 liten Men her kommer faktisk en indisk film på NRK3, antakelig på grunn av opphopning på NRK2. Handler om en kriminell politimann som er frisk og kjekk. 2010.

Red 2

TV2 Zebra 21.00

reds 2-2

Mary-Louise Parker med sin ektemann Bruce Willis.

terning 5 liten Oppgradert terning, for filmen er storarta.

To betydelige komikere gjør den anstrengte agent-parodien til en liten fest i hvert fall. Som en hybelfest for tante Trauma, hennes flekkete tokjønna katt med arme riddere til kvelds. Ikke storarta, men særegent.

John Malkovich spiller halvpensjonert CIA-agent med en urealistisk blanding av absolytt kyndighet og en frakobla «finnes det en ferje til fjellet?»-fjernhet som er nesten ubeskrivelig. Det er som å se milde serier av små, små hjerneslag, det er som å se en mann som konsentrerer seg så uhensiktsmessig om bagateller at han fungerer som sitt eget haleheng. Han er fantastisk. Malkovich belærer forvirret omgivelsene som når en gammel lærer forteller om bussruter som ble oppheva i 1953. I denne filmen finnes mye deilig-dumt småsnakk. Mange vil like det.

Mary-Louise Parker spiller kona til Bruce Willis. Hun er eventyrlysten på en litt fornærma måte, som når kvinner klandrer spontanitet for at den ikke er planlagt godt nok. Hun forskrekkes kontinuerlig over verden med rare små, pipete damelyder som minner om den nesten tause jamringa fra sultne tarmer eller uventa sex.

Parker og Malkovich er vittige hele tida, også når handlingen skeiner usosialt rundt i sin egosentriske oppfatning av humor.

Det starter med at Malkovich dør. Døden er velkomment lakonisk behandla. Døden er en spøk.

Så begynner freakshowet. Blond galning med vampyrører sender rare speidergutter etter hovedpersonene før The Pale Rider detter inn i filmen med hagle, hatt og en forbauset ikke-tilhørighet som kunne vært henta fra Beckett. Deretter en asiatisk supermorder som origamier folk i hjel. Og så Helen Mirren, som tilhører MI1 med utringa aftenkjole og syttitallsfrisyre, sexy som ei Roald Dahl-heks og stappfull av få overflødige forklaringer.

Og deretter Anthony Hopkins som småsnål vitenskapsmann. Han har vært sperra inne så lenge i et safehouse at han likner Arne Strand, og han fant opp den ultimate atombomba. Nydelig gal. Et snedig revynummer midt i en film med nok raringer fra før.

Egentlig er det ikke noen særlig handling. Folk skifter kostymer bråkvikt og uten egentlige motiver, og i tillegg samtaler de om bomba som er gjemt et sted i Moskva før den kan komme til å utslette verden. For å være helt ærlig kommer du til å føle like lite sorg for verden som for Malkies død, og i så måte er «Reds 2» en behagelig film og en påminnelse om at lykken der å drite i alt. 2013.

The invasion

TV2 Zebra 23.10

invasion, the

Daniel Craig og Nicole Kidman utsettes for aliens.

terning 4 liten Hver tid har sin versjon av Jack Finneys roman. «Invasion of the body snatchers» fra 1953 var streit sci-fi, «Invasion of the body snatchers» fra 1978 var mildt politisk, Abel Ferraras «Body snatchers» fra 1993 var en slags pubertets-paranoia – og 2007-versjonen er egentlig en blanding av skilsmisse-mareritt og vane-eksistensiell vurdering av menneskeligheten.

Det fantes og finnes en irriterende håpløshet i denne historien. Den kan ikke gå bra. Organismer fra et solsystem hinsides Saudi-Arabia kommer til vår jord der de infiltrerer seg i de irrasjonelle menneskenes kropper og gjør følelsesløse streitinger av dem, en slags gahrstørisering av folk som ikke vil fred. En av de smitta er Kidmans eksmann, og han vil også forvandle den felles sønnen til en framtidig utenriksminister. Dermed må Nicole og hennes venn Daniel Craig (med tidlig Beckham-hår) redde gutten fra den fanatiske to-foreldre-faren.

Filmen undersøker vår egenart uten egentlig å gjøre det. Ville det være bedre for overlevelsesevnen til homo sapiens om vi ikke hadde følelser, men bare levde fint og snilt sammen som agurker? Eller er vårt irrasjonelle og til dels psykopatiske sinnelag en gudebeskytta nødvendighet? Går det an å åpne torskerognbokser med elektriske tannbørster? 2007.

Ringenes herre: Ringens brorskap

TV3 03.00

ringenes herre - ringens brorskap orker

Og så kommer de typiske krigerne.

terning 5 liten Når man ser om igjen «Ringenes herre», blir det fristende å ønske at myter er sanne, for det er som om alle eventyr og fellesting har sin årlige parade.

Hobbiton er både Shangri-La og et slags Edens Hage etter at familien til førsteforsøket Adam er kasta ut. Man kan til og med røyke der. Her lever hobbitene et litt pinlig og nytelsesorientert landsbyliv som likner Agatha Christie-bøker uten mord. Men bak fjellene truer legenden Sauron, en ond allmakt som finnes i alle menneskers forestillinger og i vår tid ble gjenfødt blant annet som den omnipotente seriemorderen Hannibal.

I hobbitenes egen verden gjemmes kilden til all makt, den magiske ringen som Sauron smidde for å overgå alle andre. Den ene Ringen. Du skal ikke ha andre ringer enn meg.

Når man ser om igjen «Ringenes herre» på hjemmefilm, blir historien klarere.

Å se om igjen «Ringenes herre» er å få utdypet sin beundring for eventyrets overmannende poesi og styrke. Den er noe så fint som ei minnebok over alt det du aldri opplevde, men likevel husker. Det er mer enn en film. Den er en påminnelse om hvem vi egentlig er og hvor vi egentlig kom fra – og som vi aldri trenger å få vite noen verdens ting om. 2001.

Lørdag 26.3. – Grøsser-kongens religiøse urinveis-mirakel

 

Den grønne mil

TVNorge 21.00

terning 5 liten Skjebnen straffer de som jobber i påsken. For eksempel ser de ikke forskjell på lørdag og søndag tidlig om morgenen, så Film på TV i dag er helt lik Film på TV i går. Den i går var feil. Men som ved et mirakel oppdaget ingen det. Derfor komer den om igjen, med «Den grønne mil» for filmen handler om et mirakel, og den gjør det med intens sentimentalitet og grasat urimelighet, men den gjør et sterkt inntrykk. Ganske mye bra denne lørdagen, så man har i grunnen valget.

Til filmen.

De mest trøstende orda i litteraturen er: «Mig fattes intet». Alt det som kan forstås, virker umiddelbart nedslående. Død, sykdom, fattigdom og Dagbladet. Bare det eventuelt overnaturlige kan virke oppløftende i blant når naturens ubarmhjertighet skyller sin uimotsigelige biologi-lærer-logikk inn over våre sarte sinn.

den grønne mil

Michael Clarke Duncan spiller den mystiske smertemannen.

«Den grønne mil» er skrevet av den groteske melankolikeren Stephen King og forteller en vakker historie om hvordan skaperverket burde ha vært hvis noen ville skryte av det. En enkel, diger og mentalt enkel negerslave kommer til en av Tom Hanks’ dødsceller i 1935, men ingen vet at en engel har plassert sin svale stillhet i rommet. Den triste, vakre mannen bærer verdenssorgen over all ondskap inne i seg fordi han funker som en slags støvsuger på sykdom og elendighet.

Sentimentaliteten i Frank Darabonts film er reinere enn uregulert bekkevann og uvalgte politikere. Tom Hanks går rundt med en urinveis-infeksjon av bibelske dimensjoner og får ikke bare lindring, men også stor lyst. Fengselsdirektørens eteriske hustru tappes for de villfarne celler, og ondskapen får sin straff. Det er nydelig gjort. For noen uker siden kikket jeg gjennom et eksemplar av Norsk Ukeblad. Det inneholdt seks forskjellige reportasjer om alvorlige sykdommer. Derfor engasjerer «Den grønne mil» så sterkt. 1999.

Min nabo Totoro

NRK3 20.00

terning 5 liten Handler om to som flytter på landet og møter skogsguden i en magisk eventyrskog, men så kommer de fæle lastebilene. 1988.

The next three days

NRK3 21.25

next three days, the

Elizabeth Banks rømmer med Russell Crowe.

terning 5 liten Denne franskætta thrilleren gir raskt adrenalinoverskudd og heftig innpust, men den er egentlig ikke trivelig. Det kan være slitsomt å se på folk som ødelegger livet sitt.

Det finnes en del filmer som får deg til å forveksle følelses-områdene engasjement og uvelhet. I denne filmen blir Elizabeth Banks dømt for mord, og læreren Russell Crowe sitter tilbake med en fire år gammel sønn og en desperat mangel på virkelighetsfornemmelse. Etter at alle mektige myndigheter har stengt lukene og gått hjem for å overvåke FNs generalsekretær, begynner han å sysle med fluktplaner for å få kona ut av fengsel. I senga sitter den morløse, ulykkelige lille guttungen og leker med tinga sine mens pappa farer rundt blant narkovrak og bakgate-mordere for å skaffe hjelpemidler til flukt. Da han begynner å ta livet av folk, vil selv det siste gjenlevende medlemmet av Don Quijotes fanklubb anta at dette ikke kan gå bra. Det lille barnet kommer til å vokse opp hos Brian Dennehy, noe som til og med ville ha vært en tvilsom skjebne på åttitallet.

Da blir du forklarlig uvel. Den fanatiske læreren virker som en ekkel fyr, et destruktivt menneske som ikke er i stand til å gi opp når man burde. Han kunne like gjerne vært mora til John Lennon. Handlingen blir gradvis uutholdelig spennende, det oppstår branner, biljakter og heseblesende korridorløping. Filmen er tett, følelsestung og vellaget, men den er også splitter pine gal, for den herjer rundt med hendelser som ikke kan føre til Kyss Meg I Solnedgangen uten at jomfru Maria viser seg på himmelen eller butterfly-Kutcher snur tida.

Det finnes en del thrillere som man bare blir lei seg av. Jeg tror de er laga for sånne som liker å lese om andres sykdom i ukeblader.

Russell Crowe gjør selvsagt et formidabelt, imponerende enmanns-show som den forunderlige læreren, og Elizabeth Banks har det springsteenske underbittet som gjør at du aldri i verden ville ha stolt på henne. Ikke om hun spilte Mor til Teresa eller Hillary Clinton ville du ha stolt på henne. Det gir rollen en betydningsfull dobbelthet. Rundt omkring finnes flinke folk som Liam Neeson og Daniel Stern. De bidrar til en troverdighet som handlingen mangler og er OK å se på. 2010.

Kick-ass

NRK3 23.25

kick-ass

Amatørsuperhelt i grønt. Ille.

terning 2 liten Jeg vil gjerne at dere skal vite at jeg elsker dere som om dere var mine tolv disipler eller noen velkledde og vennlige mekanikere som kom forbi den dagen diesel-forgasseren røyk. Likevel må dette sies: For deres skyld har jeg sett «Kiss-Ass» om igjen, og den er drid.

Det er noe rart ved uniformerings-behovet hos utdanna vestlig ungdom i tretti års alderen. De burde egentlig hatt sjøltillit til å like ting hver for seg, men akkurat som om de var nedleggingstrua Oslo-journalister stryker individualistene i tette ulveflokker over det kulturelle landskapet og klumper seg sammen om aksepterte kult-ting. Har vi et fellesskapsbegjær? FB-venner som har kjent hverandre siden ml-dagene, melder folk på Facebook om hvor fælt det er at Hagen vil bli ordfører i Oslo. Hvorfor gjør de det? Alle vet hva alle mener. I nord er varmen vi får ved å klumpe oss sammen i igloen viktigere enn man skulle tro.

«Kiss-Ass» går bare opp-sagga løyper. Noen vil godta filmens genre-lojaliteten som ironisk, men jeg gjør ikke det. Hovedpersonen er en nesten-nerde i tentamen-alderen med briller, krøllehår og skolesjakk-manerer. Han er opptatt av onanering og melkesprengte lærerinne-bryster, men glaner Katie som har amerikansk kjeveparti og likner litt på en vellykka anorektisk Klara Ku. Kåt ungdomsfilm. Fair inøff.

Filmens håpløse fiksjon er at gutten vil være superhelt, syr seg grønn drakt, blir stukket i hjel og utformes av kirurger (med et underlig forhold til forsikringsbetalt helsevesen) til å bli en bionisk mann. Han føler ikke smerte mer. Så kommer den neste dumme tingen. Han blir en slags mall-legende. Det blir en litt tørr påstand, et slags revyprosjekt. Når man mister fornemmelsen av magi etter hvert, ser de utkledde skuespillerne egentlig bare ut som Fridtjov og Stilken der de sitter i en staselig revybil og lirer gjentakelser. Du får følelsen av å se et NRK-jubileum.

Handlingsframdriften i historien om superhelten Kick-Ass er katastrofalt dårlig helt til de to slutt-klimaksene kommer. Da tar filmen seg sammen, og kjører på med oktanrik kjolabang-begeistring. Slutten er OK.

Inni historien finnes også en litt sær kortfilm om Nicolas Cage og den Pebbles-kjute dattera hans som oppdras til superheltinne. Den er genialt velforma, en stilisert liten fortelling i klar avstand til resten av filmen. Her er den avstanden som resten av filmen mangler; kjølig armlengdes til den i og for seg søte generasjons-sentimentaliteten. 2010.

Red 2

Norsk TV2 23.15

reds 2

Sarah Jessica Parker, Bruce Willis og John Malkovich på nye eventyr.

terning 2 liten To betydelige komikere gjør den anstrengte agent-parodien til en liten fest i hvert fall. Som en hybelfest for tante Trauma, hennes flekkete tokjønna katt med arme riddere til kvelds. Ikke storarta, men særegent.

John Malkovich spiller halvpensjonert CIA-agent med en urealistisk blanding av absolytt kyndighet og en frakobla «finnes det en ferje til fjellet?»-fjernhet som er nesten ubeskrivelig. Det er som å se milde serier av små, små hjerneslag, det er som å se en mann som konsentrerer seg så uhensiktsmessig om bagateller at han fungerer som sitt eget haleheng. Han er fantastisk. Malkovich belærer forvirret omgivelsene som når en gammel lærer forteller om bussruter som ble oppheva i 1953. I denne filmen finnes mye deilig-dumt småsnakk. Mange vil like det.

Mary-Louise Parker spiller kona til Bruce Willis. Hun er eventyrlysten på en litt fornærma måte, som når kvinner klandrer spontanitet for at den ikke er planlagt godt nok. Hun forskrekkes kontinuerlig over verden med rare små, pipete damelyder som minner om den nesten tause jamringa fra sultne tarmer eller uventa sex.

Parker og Malkovich er vittige hele tida, også når handlingen skeiner usosialt rundt i sin egosentriske oppfatning av humor.

Det starter med at Malkovich dør. Døden er velkomment lakonisk behandla. Døden er en spøk.

Så begynner freakshowet. Blond galning med vampyrører sender rare speidergutter etter hovedpersonene før The Pale Rider detter inn i filmen med hagle, hatt og en forbauset ikke-tilhørighet som kunne vært henta fra Beckett. Deretter en asiatisk supermorder som origamier folk i hjel. Og så Helen Mirren, som tilhører MI1 med utringa aftenkjole og syttitallsfrisyre, sexy som ei Roald Dahl-heks og stappfull av få overflødige forklaringer.

Og deretter Anthony Hopkins som småsnål vitenskapsmann. Han har vært sperra inne så lenge i et safehouse at han likner Arne Strand, og han fant opp den ultimate atombomba. Nydelig gal. Et snedig revynummer midt i en film med nok raringer fra før.

Den eneste som bommer her er Catherine Zeta-Jones. Hun skal spille forførerisk russisk agent, og det bør man ikke gjøre. Zeta-Jones har uvillige, sjokkbrune valiumkinn og likner en hepatittplaga gnager. Det følger mye manglende arbeidsglede med Catherine.

Egentlig er det ikke noen særlig handling. Folk skifter kostymer bråkvikt og uten egentlige motiver, og i tillegg samtaler de om bomba som er gjemt et sted i Moskva før den kan komme til å utslette verden. For å være helt ærlig kommer du til å føle like lite sorg for verden som for Malkies død, og i så måte er «Reds 2» en behagelig film og en påminnelse om at lykken der å drite i alt. 2013.

Shutter Island

TV2 Zebra 21.00

shutter island

Leonardo DiCaprio gjør en stilig rolle.

terning 5 liten Martin Scorsese har laget en deilig og mystisk galehus-thriller som både kommer til å imponere med sobre bilder og fascinere med hallusinogene gåter.

Igjen avhenger alt av Leonardo DiCaprio. Dersom han ser ut som en guttespeider på vei til jentedassen for å spionere på Magda med bomullstrusene, dør filmen kvikt. I «Shutter Island» får DiC. draget på skikkelsen sin. Jeg svelger alltid tungt når han starter i femtitalls-hatt og en frakk som han kunne gjemt «Titanic» i, men hovedpersonen får en ru og anspent tilstedeværelse som engasjerer på en troverdig måte nesten hele tida. Det er bra nok, for Scorsese har et bildeblikk som får deg til å sukke henført. Mannen kan lage film.

«Shutter Island» starter med at etterforskerne DiCaprio og Mark Ruffalo (også bra!) er på vei til et slags Arkham Prison for the criminal Insane. Her heter det Ashville og ligger på ei øde øy midt inn i en fantasirik manns mareritt. Politifolka kommer dit for å lete etter en forsvunnet pasient, men ikke før har de satt sine sjøsjuke bein på gal manns grunn, så pøser det på med uværsdrevet tvil. Du vet at det skjer noe her, men du vet ikke hva det er.

Er egentlig den forsvunne pasienten et sleipt påfunn for å fange den plagsomme etterforskeren? Er DiCaprio, med alle sine drømmer, sine hallusinasjoner og flashbacks til konsentrasjonsleiren Dachau, egentlig en slags Harry Angel? Jeg vet ikke, for siden pressevisningen startet for seint, fikk jeg ikke med meg slutten.

Og egentlig avhenger alt av den usette siste timen. Historien kan gå den tradisjonelle galehus-løypa og avsløre og avsløre myndighetenes eksperimenter med ting. Eller den kan lage en komplisert psykologisk-parapsykologisk rubik-kube av DiCaprios bevisste og ubevisste fragment-sinn og forårsake den samme sluttsjokka melankolien som i «Angel heart».

Som sagt; det vet jeg ikke. Men jeg vet at du kommer til å kroe deg i kinostolen over gleden ved passelig overdreven thriller-romantikk og fotografering med eventyr-sjel. Jeg vet at du blir fanga av den paranoiske spenningen.

Handlingen er behagelig utspedd med slitesterke skuespillere som Ben Kingsley, Max von Sydow, Emily Mortimer og flere til. Kingsley og von Sydow er residerende psykiatere i de gales helvete, og du skjønner fort at du heller ville sett døgnkontinuerlige OL-repriser enn å bli behandla i denne institusjonen.

Scorsese har et budskap forresten. Han vil at du skal begynne å røyke igjen. 2010.

One missed call

TV2 Zebra 23.15

terning 3 liten Alle grøssere om elektronikk og kjøkkenredskaper er på ett eller annet nivå japanske, og denne het «Chakushin ari» i Japan i 2003. Det stilige ved den er sart, magasinvakker fotografering, og dessuten en grøsserhandling som er vettløs, men tiltalende.

Det starter med at dama med Gucci-katten blir halt ned i dammen av en hånd som helt sikkert ikke tilhører dattera til Ron Howard, for her vandrer ingen finkulturelle shyamalaner i skyggene. Så treffer vi folk av begge kjønn. De er i den ubestemmelige sjekkealderen, og opplever alle at en mobilsamtale spår dødsdatoen deres med informativ lydfil. 2008.

Journey 2

TVNorge 19.25

journey 2

Vanessa Hudgens og Josh Hutchinson ute hos bregnene.

terning 4 liten «The journey 2» er oppfølgeren til «Reisen til jordens indre» fra 2008, og Brendan Fraser er bytta ut med Dwayne Johnson. Så er den misforståelsen oppklart. Det filmene har til felles er at de eufemiserer den franske folkefantasten Jules Verne, som vokste opp på et så kjedelig, isolert sted (Nantes) at han måtte ty til frie funderinger.

I filmen reiser Johnson og disneytrynet Josh Hutchersons av gårde for å finne Vernes mystiske øy og Hutchersons mystiske bestefar, spilt av Michael Caine med urimelig, men velgjørende arroganse og en latter som minner om begeistra søndagsfyll.

De finner øya sammen med Luis Guzman og hans hormonpumpa lille mindreårige Vanessa Hudgens, som er blitt 24 år eller noe sånn. Det oppstår småjabbete krangler, ufarlig romantikk og en bråte med underlige skapninger som man kan ri på eller flykte fra. Den er OK. 2012.

Insomnia

TVNorge 01.00

insomnia

Hilary Swank og Al Pacino etterforsker.

terning 5 liten Ustelte brerester venter på varige klimaforandringer, og det står råtten snø og likner uhelbredelig frostsopp langs vegene i Alaska. Al Pacino får ikke sove. Svarte fugler fra sinnet forstyrrer det som skulle vært hvile. Vi er så sårbare når vi ikke får sove.

«Insomnia» handler om hvordan etterforskeren Dormer (som betyr sover på fransk) overraskes av midnattssola i Alaska og går våken i tre døgn mens han leter etter en jentemorder. Søvnløsheten rammer ham som en nemesis, for Dormer har ting i fortida som bør holde ham våken. Rundt ham går Hilary Swank og er beundrende englevakt. Hun har den uskyldige måpetheten som rammer melkedrikkere med store fortenner, og øynene hennes er urolige, som om en ulykke er nødt til å skje.

Robin Williams derimot fikk blyhardt industriblikk etter at de dro ham nordover og utsatte ham for semska jakke. Han firkanter seg over råtne bjelker og svovelblå steiner og er antakelig ikke snill.

Christopher Nolan har laget en rein og fin film. Ingen forelsker seg, ingen kler av seg, ingen treffer små, søte barn som forandrer livet deres. Filmen handler om en etterforskning og en samvittighet. Den er ikke subtil, men den er heller ikke tåpelig. I det minste ikke før Pacino og Swank leker western i den lange avslutningsscenen.

Det er egentlig ingen grunn til å sammenlikne den amerikanske filmen med Erik Skjoldbjærgs norske original. 2002.

Lille speil på veggen der

FEM 20.00

terning 4 liten Dette er en også en versjon av «Snøhvit og de syv små vergene», og i denne er Julia Roberts dronninga og Lilly Collins spiller prinsessa. Nice. 2012.

Rødhette og varulven

FEM 22.15

rødhette og varulven

Shauna Kain og Amanda Seyfried i urolig vinterlandsby.

terning 4 liten Med litt strammere historie kunne denne Rødhette-filmen blitt et ålreit eventyr, og hvis den ikke på død og liv skulle etterlikne Twilight-serien, kunne den ha blitt en heftig utendørsgrøsser. Nå blir det mye halvformulert utkledningsrot.

Regissør Catherine Hardwicke (som laget «Twilight») har forsøkt seg på en dekorasjons-poetisk ramme når Rødhette og bestemor hennes nok en gang blir utfordret av skogens feigeste rovdyr. En kitscheuropeisk landsby med spjelkede utkantskråtak og hus med Disney-fasonger, julekvelds-tømmer, analfabetisk forundra bondebefolkning og kvinner i så omfangsrike pietistklær at de kunne ha gått umobba gjennom Saudi-Arabia.

Men de har altså en varulv. Og når det er blodmåne kan han smitte kristenfolk sånn at også de blir djevelsk dyktige. Denne byen er imidlertid mektig velsigna – for Amanda Seyfried spiller dattera, Virginia Madsen er mora og Julie Christie bestemor i bushen. For at ingen skal være i tvil om filmens slektskap til vampyromantikerne, spiller Billy Bruke pappaen – og han er sheriffpappa i «Twilight»-serien.

Som i Twilight har jentungen to friere, og sjøl om ingen skal risikere å få akutt løpetid av dem, tilhører begge kategorien fin ungdom. Jenta vil nok en gang bare ha den ene.

Da ulven har begått forhandlingsbrudd og gjort skade, dukker Gary Oldman opp som ond prest med korsfarergorillaer. Han roter til den lange midtdelen av filmen med sine utspekulert geistlige grimaser, mens den rødkledde Amanda småløper på spretne føtter i størrelse 37 og viser fram sitt naturgitte talent for oppspilthet. Fart blir det imidlertid ikke før hun begir seg inn i bestemors hus og konfronterer eventyrets beist, et rufsete, uflidd og digert pelsdyr som ikke engang bibliotekbaserte byfolk ville ha freda.

Filmen har elleve års grense. Den passer i hvert fall ikke for yngre. 2011.

Engler & demoner

TV3 21.00

engler og demoner

Tom Hanks etterforsker med Ayelet Zurer.

terning 4 liten Denne filmen har fått ufortjent medvind i Norge etter at prinsessen ga ut bok om engler og stimulerte ironi-kjertlene hos alle de norske blogg-geniene i hele nasjonen Twitter. Men det finnes ikke mye New Age i Vatikanet. Katolisismen er omtrent det stikk motsatte av svermerisk; den har stort sett fengsla eller torturert de glade og oppfinnsomme kristne siden Jesu oppstandelse. Ari Behn ville vært mer populær i Vatikanet enn prinsesse Märtha Louise, dette skjønne mennesket som ingen av oss fortjener.

Men vi nordmenn elsker den katolske kirken fordi den er bisarr som en juledekorasjon og sjølhøytidelig som morgen-nyhetene på NRK: I denne maksi-sekta kan de utlærte diskutere i 300 år om befalingen «Bli lys!» også betyr at kirken kan anerkjenne Edisons rett til å finne opp glødelampen. Katolikkene er deilige anakronismer; de er som håndfaste minner om det autoritære systems idioti. En forløper for den østeuropeiske kommunismen og egentlig også en synfaring av alle innvikla nisje-bevegelser som diskuterer menneskenes rett til å ha et helt normalt liv. Det er derfor hensiktsløst snakk heter Pavens skjegg.

The god of hellfire Brown har virkelig skutt gull-engelen når han henlegger sine sudoku-intellektuelle krimgåter til Vatikanet, for Pavens finurlige innhegning er en bedre kulisse enn Agatha Christies engelske gods. Dessuten er hovedpersonen perfekt. Forskeren Langdon er analytikeren og agnostikeren. Det betyr at han er avstands-genial som en blogger og ser på alle ting med den yrkes-utenforståendes naive optimisme. Tom Hanks er en bra mann i sånne filmer. Han er den eneste attraktive Hollywood-skuespilleren under 93 år som kan tilbringe to filmer sammen med to forskjellige franske skuespillerinner uten at det blir noe på ham en eneste sein hotellkveld etter vaktelmiddag og utveksling av barndomsminner. I «Engler og demoner» er det et mirakel. Han spiller mot israelske Ayelet Zurer, som ser ut som en prototyp på den utro franske intellektuelle. Mager, mild og sabla god på bortforklaringer. Men uberørt av hanken.

Jeg beundrer også Ewan McGregor som ungdommelig Pave-emne, jeg elsker virkelig Stellan Skarsgårds smertelige påpasser og Nikolaj Lie Kaas som leiemorder. Vi visste det jo: En dansk drapsmann er verdens snilleste råskinn.

Det handler som kjent om at kardinaler myrdes og at fundamentalister stjeler Cerns anti-materie; ei lita kule som kan smelle så du kjenner det akkurat der hvor halebeinet berører hjernen. Og den gjør det. Nydelig. Bildene er OK. Edison har ikke plaga Vatikanet med grelt lys. 2009.

Ringenes herre: Atter en konge

TV3 23.45

ringenes herre atter en konge

.. og så kommer elefantene.

terning 5 liten Veeel. Ingenting er eldre enn gamle hype-suksesser. «Atter en konge» er egentlig en slags Kurt Nilsen, men det er samtidig grovt urettferdig, for Peter Jacksons film er storarta underholdning.

«Ringenes herre: Atter en konge» er trilogiens usjenerte bresing. Her finnes ingen parenteser. I den tredje filmen tar Jackson ut alt han har og hele kongeriket, og scene etter scene er pustfjernende, øyenstikkende, overveldende og sjelesvimlende fantastiske. Dette høres sikkert dumt ut, men denne filmen er bitvis så vanvittig mye mer imponerende enn sammenliknbare filmer er som helhet, at det føles som om du aldri har vært på kino før. 2003.

Mumien: Dragekeiserens grav

Viasat4 22.30

mumien dragekeiserens grav

Maria Bello er blitt kona til Brendan Fraser.

terning 5 liten Åpen-mark-krig mellom idrettsmagre kinesiske zombier og tørkeramma terrakotta-krigere kan ikke være annet enn velkommen. Særlig med fargerik myldre-action som nesten er like tøff som et dataspill.

Brendan Fraser kan etter hvert si om seg selv at han er en slags Indiana Jones-reserve uten opprykk, og sammen med kona reiser han rundt på jorda og utsetter seg for vreden til de ufullstendig gravlagte.

Denne gang har det seg sånn at en kinesisk keiser for mange tusen år siden gikk til helseheksa Michelle Yeoh for å få evig liv, men siden keiseren myrdet elskeren hennes, ble han til søle og ild og måtte gravlegges sammen med leiresoldatene sine i et hål uten navn.

Fraser derimot. Han og dama (denne gang spilt av Maria Bello) sitter i sarkofaglært uvirksomhet på et slott i England inntil de blir bedt om å bringe et egg med evig liv til Shanghai. Der har guttungen deres (husker den unødvendige lille snuppe-trulsen fra 2001?) gravd opp keiseren. Ekteparet forlater sine sex-fantasier om fortida, og plutselig har de ansvaret for at ikke verden går under, akkurat som Jonas Gahr-Støre.

Det er nemlig sånn at de forbannede terrakotta-krigerne gjenoppstår sammen med den forbannede leirkongen, og etter at unge Alex har kattungeslåss med en ninjanette, må alle dra til Shangri-La for å hindre at OL-ilden når fram til Beijing. Nei. Det var en annen historie.

Rob Cohen er blant annet xXx- og F&F-regissør og forsøker å se like bister ut som speilet på James Camerons bad.

Det trenger han ikke, for ingen skal ta fra ham at han setter i verk actionscener som overgår værvarslene for Vestlandet. Noen av dem er halve Indiana Jones-hyllester (men det er lov), som forfølgelsen gjennom Shanghais gater og flyet som seiler som slede på Himalaya-snøen. Keiseren forvandler seg til mange skikkelser som kommer til å gjøre seg bra i dataspillet. Den evigunge (46 år onsdag 6. august) Yeoh påkaller skinnmagre dauinger fra udyrka mark, og filmen kulminerer med en visuell oppstandelse som overvinner all tvil: Ingenting er så moro som religion. Bortsett fra dataspill.

Svakheten er replikkene. Manusforfatterne behandler den opprinnelige historien fra 1932 som om den skulle være en gratis-episode av «Hotel Cæsar», og så mye dumt blir sagt på så klønete måter at du begynner å tro at setningene ble til som American Idol-prosjekt for unormalt lesehemma.

Likevel. Dette er ikke en intellektuell film. Dette er nasjonaldag i Krasjbortistan. Feiringen er vellykka. 2008.

Fredag 25.3.– Den beste historien handler om en hest

 

The war horse

TVNorge 20.00

terning 6 liten Det er blitt langfredag, og vi skal se en film om en hest. Det er fordi den er laget av Steven Spielberg, fordi den er en påminnelse om hva film egentlig er og var før påvirkere fikk tak i den og fordi den har en uimotståelig god historie. Langfredag er den gode historiens dag. Ingen grunn til å utpensle det. Den sinte og milde historien om korsfestelsen av Guds sønn har et drama og et alvor som reflekterer menneskers forventninger til og frykt for verden, den er håpløshetens lille halmstrå, den er fornemmelsen av at det må finnes noen som passer på oss et sted, og det må finnes en lindring. Spielbergs hestefilm har alvoret og dramaet.

Til filmen.

Det finnes en korrekt måte å se Spielbergs «War horse» på, og det finnes en lidenskapelig. Den korrekte er å si at regissøren overdriver sitt forsøk på å gjenskape den romantiske kiosk-filmen. Det korrekte er som vanlig feil. «War horse» er den egentlige filmen. I den egentlige filmen var himmelen en overstadig vuggegave og menneskenes ansikter var tydelige og vakre (nei, ikke pene), for de levde liv som var tynget og løftet av storslagne skjebner og fullkorn-følelser. Større enn livet-dramatikk. Skillingsvise-føleri. En soldat. En jomfru som rimte på fattigstu-e.

war horse

Jeremy Irvin med hesten som havner i krigen.

Den egentlige filmen endte egentlig sine dager i et trist hverdagskjøkken der mor kjefter på far og barna blir sendt til skolen uten frukt i matpakka.

«War horse» er voldsom, og den treffer deg der løkskrellinga bor. Et føll blir født. Den sarte skapningen lunter ustøtt rundt mor si mens oboer og fagotter fløyter muntert langsmed engelske fattigfields. Gutten flyr opp bakkene som en glemt Sound of Music-statist og byr hesten et eple. Skogene ser ut som lysbildeshowet på naturvernforbundets årsmøtemiddag. Verden er fin sjøl om folka er fattige.

Når hesten skal selges på markedet er vi allerede så rørt over at Jorden finnes at vi ville ha flommet over ved lyden av halt ekorn. Stoute engelske gubber i gåbort-hatt og lune smil, fattigfolk og småbønder og småborgerskap fra landsby så liten at Agatha Christie ikke ville ha brydd seg om Postmann Pat ble slått i hjel av en gudsønn fra India. David Thewlis spiller godseier i smårutete bydress. Guttens pappa er full på stolthet og utkant-brennevin, og han utfordrer Thewlis om den vakre hesten. Hvor vakkert er ikke det?

Og Emily Watson i åkeren med et innøvde «Hva har den dumme mannen gjort nå?»-blikket. Men like fullt: Romantiske stråler på stolte og skulpturelle mennesker i kveldens lysmesse. Så hesten Joey og gutten Albert.

Resten handler om hestens forunderlige, magiske visesang-skjebne i den første verdenskrigen. En fortelling om det nødvendige i å overleve når man har noen man skal treffe igjen. I dette tilfellet er det høyreist unggutt uten svik og fanteri, og han elsker hesten sin. Han klarte til og med å pløye kålrabi-åkeren med luksusdyret. Hvor vakkert er ikke det?

Steven Spielberg vet forskjellen på en historie og en løgn. Historien forteller seg sjøl hvis du beundrer de du skildrer. Løgnen oppstår hos de som konstruerer folk de egentlig ikke ville ha møtt. Også vi ManU-tilhengere vet at Liverpool er fotballens vakreste lag, og at det er på grunn av sangen. «You never walk alone» berører alle. Den er som Spielbergs fortelling om krigshesten Joey som bærer vimpelen til den alkoholskadde krigshelten fra Boerkrigen over slagmarkene i Frankrike. Du kan føle filmen så berusende at hjerneceller dør. Hvor vakkert er ikke det?

Dette er ikke en film om krigen. Det er et overveldende romantisk veggteppe om en hest, og i bakgrunnen pågår en krig. Det er lov. 2011.

Gutter er gutter

NRK1 01.10

gutter er gutter

Nicholas Hoult, Toni Collette og Hugh Grant er et søtt trekløver.

terning 5 liten Hugh Grant på sitt bedre. «About a boy» bringer britsjarmens Keiko ut på djupt vann. Det har oppstått følelsesdjup under den vanevittige londonmannen, og du kan se at han kan noe mer enn å repetere myten om me and Hugh.

Marcus (Nicholas Hoult) er en usedvanlig annerledes gutt. Mor hans er selvmorderisk vegetarianer av hippie-opprinnelse, og den arme 12-åringen bærer for eksempel ei strikkelue for tidsreisere, samt veteranklær og bollefrisyre. For å klare virkeligheten og familiesolidariteten har guttungen fra Tambourine Land lobotomert seg til en livskvalitet basert på resignasjon. Og han sier alt han mener.

Hugh Grant spiller en så overfladisk mann (Will) at han kunne tjenestegjort som vegdekke eller brødpose. Fordi skojaren Will spesialiserer seg på korttids-sex med enslige mødre, treffer han den kontakttrengende lille filosofen som til gjengjeld treffer en and med hardt brød. Av andemordet oppstår langsomt et vennskap. Av vennskap kan det bli både forvandling og menneskeliggjøring. Smygeren Grant blir til en person, slik Adam oppsto av leira. Gjørmete, men OK. 2002.

Der Untergang

NRK2 21.10

untergang, der

Bruno Ganz parodierer ufrivillig føreren.

terning 2 liten Da den krumbøyde Adolf Hitler og kona hans omsider tar mot til seg og begår selvmord i Berlin-bunkeren, gjør det mindre inntrykk enn avliving av aldrende hund. I to og en halv time får vi følge føreren og hans forskrekka stab mens det går merkelig langsomt opp for dem at krigen er tapt og at de kan vinke til russiske soldater. Det føles helt likegyldig. Noen viser meg verdenshistoriens råeste idioter og lager en slags soulsåpe av dem.

Dessuten finnes det ingen gåter rundt Adolf Hitler. Han er en utsnakka gubbe. Men fremdeles har ingen laget filmen som forteller om de merkelige menneskene som fulgte ham – et historisk lemen-løp som bare blir rarere og rarere jo mer man tenker over det.

I «Der Untergang» myrder fru Göbbels sine barn én etter én, og de var mange. Sammen med mannen sin er hun på sett og vis den nasjonalsosialistiske galningen i filmen, og de andre fortoner seg som nesten-normale uniformsstatister i verdenshistoriens globale kripskorps. The Universal soldier. Really not to blame.

«Der Untergang» har ingen holdning, bare handling. Hitler skildres som en pittoresk Parkinson-pasient eller en Dickens-skurk. Du kunne ha funnet ham i det eksotistiske bak-London eller ved en pubdisk. Bruno Ganz spiller ham på skuespillervis; detalj-besatt og uten egentlig mening. Alexandra Maria Lara besjeler den unge sekretæren med en klarøyd uskyld som kunne vært henta fra en nazi-plakat. Mot slutten sykler den ubesmitta nazidama og den lyshåra guttungen på samme sykkel inn i en gulnende framtidssol, en uanstendig optimisme som kunne vært laget for Mel Brooks oppdikta musikal «Det våres for Hitler». Dette er sånn tv-serier skildrer folk: De nistirrer på det banal-psykologiske og det opplagte og analyserer ingenting.

Filmen foregår nesten bare inne i bunkeren i Berlin. Skal Hitler og folka hans flykte, og hvor kan de dra? Føreren gir meningsløse ordre med høy stemme, men er også en underlig snill onkelolding på 56 år som krøker seg rundt og ser på de unge med tårevåt sympati. Innimellom får vi se hvordan Berlin og Berlins befolkning blir langsomt ødelagt. Massive menn i grønt tar oppgjør med seg selv og sine. Den gode lege med stålblikket hjelper til på lasarettet og sager beina av hylende menigmenn.

Mange vil sikkert ha glede av dette, fordi de tror at historiens flik er løftet til side sånn at de får ta del i årets Hitler-reality. Sånn er det ikke. Dette er en ganske vanlig sentimentalisering av personer fra historien, og den forteller ikke mer om virkeligheten enn «Alexander». Mange vil også ha glede av Bruno Ganz’ rolle fordi den er så detaljrik. Det er dem vel unt.Hitler: Bruno Ganz utbroderer den fallende føreren. 2004.

Friends with kids

NRK3 21.05

friends with kids

Adam Scott og Jennifer Westfeld unødvendig i senga.

terning 2 liten Så til noe helt annet: «Friends with kids» er en kjadrete kvinnemonolog i form av samtaler, den er en slags loggføring av en indre mumling som er forsøkt overført til handling. Manusforfatter og hovedrolleinnehaver og regissør Jennifer Westfeldt har laget en eksistensielt desperat blogg om seg sjøl og ingenting, og det fører til at skuespillerne ser ut som om de ble tatt til fange av naken keiser for å spille i lystspillet hans.

Westfeldt ser merkelig overflødig ut i sin egen film. Til alt overmål spiller hun mot Adam Scott, som har to venstreansikter og skal forestille en mann med voldsom seksuell suksess sjøl om han til og med ville blitt ignorert av en sulten katt. Det handler om at Westfeldt og Scott er sinnssykt nære kynikervenner som bestemmer seg for at de kan få barn sammen uten kjærlighet. Gjett hvordan det går.

Her skjer alt det gale som du prøver å unngå. Foreldre som skriver sjekk? Folk som har billetter til The Knicks (det er som å danse med lyjtestolper og paraplyer i regnet)? «Vil noen ha latte?» Kyssing som likner wrestling, høstsol i Marlboro-jakke, barn som har kolikk og ektepar som hater ekteskapet. Hvem slapp disse folka inn på fødeavdelingen uten hjernevask? 2011.

Leon

NRK3 23.25

leon

Natalie Portman havner hos en leiemorder.

terning 5 liten Siden jeg sikkert kommer til å snakke vekk underholdningsverdien i «Leon» etter hvert som omtalen blir urimelig lang, skal jeg starte med det enkleste: Den franske filmkunstneren er (eller var) en verden for seg sjøl, og han har laget et actiondrama som er noe av det mest originale og treffsikre jeg noensinne har sett. Jean Reno spiller yrkesmorder. Storøyd, vaktsom og vaklende ubehjelpelig som en oljeskadd fugl, men uovertruffen som fagmann. Mot ham står Gary Oldman og er så spenn spika ravende genial politipsykopat at han antakelig blir eget fag for viderekomne på Politiskolen. Han ble ikke. Dessuten den lille jenta Natalie Portman, rundt 12 år, et like sjokkerende nytt møet som den gang Anne Parillaud spilte Nikita for Besson.

Besson kan lage bang-bang-actionså anspent og litterært at du får føllsen av å være til stede når en helt ny genre blir funnet opp.

Det hadde den da 35 år gamle franskmannen drevet med en stund. Uten å skjenke fenomenet én bibliotektisk tanke grodde han Rousseau-er i asfalten. «Det store blå» handlet om en mann som egentlig var delfin, et poetisk, magisk og mystisk bilde på menneskenes lengsel etter naturens enkelhet. I «Nikita» lot han Anne Parillaud være en rennesteins-narkoman som fikk trenet rovdyret i seg til hun, som filosofen foreskrev, fant menneskelighet og moral innenfor naturens intuisjons-lover.

I «Leon» finnes det to av dem. Reno spiller yrkesmorderen i New York, en innvandrer som virkelig lever som et dyr. Han har sin egen natur-moral, utrensker ikke kvinner og barn, men utfører ellers drapene som mekaniske nødvendigheter i næringskjeden, alltid indolent effektiv, alltid perfekt.

Så treffer han den triste slum-jentungen Mathilde (Portman) som sitter i trappa og røyker og lurer på om livet alltid vil være så fælt som dette. Det vil det, for foreldrene hennes blir utryddet av revolvermenn så billigmøbler flyr, og jenta flytter vettskremt inn hos den innadvendte leiemorderen som lærling og uformell adoptiv-datter.

Aldri har det eksistert et merkeligere, mer forheksende par på film. Aldri har utiltenkt kjærlighet oppstått under håpløsere forhold. Livet blant dyra er enkelt og og ærlig. Besson sender de to sivilisasjons-fløyktningene fra drap til drap mens ritualistiske jungeltrommer hisser lydsporet med sin suggererende primitivitet, og de utvikler menneskeligheten sin ved det. Inne i seg er alle gode når de har noen å være gode med. Mot dem står den over-siviliserte makt-djevelen Gary Oldman, som med sin jamrende Beethoven-begeistring og sitt syke flørterblikk ser ut som en diagnose på et langt liv i byen.

«Leon» er en hypnotisk fascinerende film Den forteller en historie som ikke nødvendigvis er så fantastisk fordi den er sannferdig eller viktig, men fordi den er glimrende og konsekvent original og så grotesk romantisk. Om ikke annet: Se den for scenen der 12-åringen skyter Clinton fra hustaket. 1994.

Kvinnen i buret

Norsk TV2 23.30

kvinnen i buret

Nikolaj Lie Kaas er den triste danske etterforskeren.

terning 2 liten Egentlig syns jeg Nikolaj Lie Kaas spiller en grei og behagelig fåmælt etterforsker. Han skal jo lide. Han er jo etterforsker. Vær nå glad for at han stort sett holder kæft.

Man må antakelig lære å akseptere den kaldhjerta avledningen i moderne krim: Vi skal være mer bekymra for politiet enn for ofrene, en pervers følsomhet som også Jo Nesbø driver med. Denne danske krimmen nøyer seg på danskers vis med det sentimentale, og det logiske blir hengende med røven ute. Men det er som venta. Krim er inne i en nedviklende periode. «Broen»-seriene viser at idiotisk føleri lønner seg. Det er deilig å være dum i Danmark.

Etter en action-scene der politimenn blir merkverdig skutt, starter filmen med at Lie Kaas tar en Bodnia: Han kommer tilbake til etaten som en sjeleskaka og håndskjelvende nevrotiker som har mista kona si, partneren sin og politiets tiltro. Ansiktet er like uttrykksfullt som en svart-hvit Nixon-maske, og det liker jeg egentlig, for jeg tør ikke tenke på konsekvensene hvis det antatt hjerneskadde vraket hadde tødd opp og snakket ut om det.

Fares Fares spiller den nye assistenten hans, en klok og integrasjonskul innvandrer som riktignok ber til Gud på medbrakt teppe, men ellers oppfører seg som en eksemplarisk og underdanig dr. Watson. Jeg liker Fares. Han tilfører alltid film-scener en form for trivsel. Det arabiske halvmåne-fjeset strutter av liv og intelligens. Filmens detroniserte opprører-klisjé Lie Kaas blir av en opprømt politisjef-klisjé satt til kontorarbeid blant nedlagte saker i kjeller-avdelingen K11, der Kafka antakelig tilbrakte en del paranoiske år. Sammen med Fares.

Så har det seg sånn at mannen med steinfjeset oppdager en egentlig vanvittig usmuk henleggelse. En kjent kvinnelig politiker som til og med heter Merete (som er et nøkternt navn) forsvinner fra ei ferje (faktisk antas hun vel å ha hoppet fra broen) der hun etterlater seg en sterkt handikappa bror, og politiet har konkludert med at hun tok sitt eget liv.

Ja, det er lov å le.

De to utskuddene Lie Kaas og Fares setter i gang etterforskning etter metoden «hvem så du henne sist sammen med da?», og samtidig skjer det katastrofale at filmen forteller oss alt som har skjedd med den arme dama. Hun blir kidnappa på båten, hun fanges og tortureres på flere slags vis og blir i scene etter scene mer og mer like sjuk og galen som en Zara. Det er ei plage å se på, og det tar luven fra etterforskninga og kveler rytmikken i den.

Jeg skal selvsagt ikke røper hvordan filmen slutter, for det gjør den heldigvis ganske kjapt. Men motivet for forbrytelsen er patetisk, og cliffhanger-slutten er elendig porsjonert.

Jeg innbiller meg nok en gang at elendigheten skyldes smitte fra TV-seriene. Ingen filmatisk eleganse, ingen påfunn, ingen replikk-kreativitet, ingen personlighets-snop, ingen hendelser som skiller seg ut og gir filmen fart og styrke. Bare den evindelige langsomme og sentimentale dridlinga gjennom selvfølgelighetenes småskog, der banal skjensel og psykiatriske lidelser går rundt i klovnekostymer og driter seg ut. 2013.

The town

Norsk TV2 01.55

town, the

Ben Affleck og Jeremy Renner er et amerikansk par.

terning 3 liten Det står i Grunnloven: Alle gode amerikanere skal lage en film som dette: To gode kamerater havner på hver sin side av skillet mellom yin og yan – og et sted i brødrekonflikten står det en slags Yoko Ono og misbilliger dem.

Filmen handler fra Charlestown i Boston, The Town, et område som er kjent for å oppdra ranere. Der driver Ben Affleck og hans venn Jon Hamm og planlegger ran. En dag tar de banken der Rebecca Hall er sjef, og kidnapper henne en liten stund. Men på grunn av det puslete kvinnemenneskets nakne ankler kan ikke den følsomme Affleck glemme dama, så han stalker henne skikkelig opp og blir kjæreste og har så søt forbrytersex med henne at han ombestemmer karrierevalget sitt. Men så lett er det ikke å svikte gamle kamerater. Ånei.

Og dermed går vi den pilsblaute gamle lysløypa. Jon Hamm klager fælt, den blomsterselgende eklingen Pete Postlethwaite truer med kastrering, og før du vet ordet av det har Affleck fortalt hele den triste historien sin om sportskarrieren som røyk og mamma som ble borte. Synd at Oprah gir seg.

Det blir for pinglete. Det er som en Steven Seagal-film med Woody Allen i hovedrollen. Paradokset med alvorlige Olsenbanden-filmer er at de ofte skildrer folk som det er umulig å like. 2010.

Politiskolen 5

TV2 Zebra 19.25

terning 2 liten Dette er den første Politiskolen-filmen uten Steeve Guttenberg, og om de foregående var dårlige, er dette rein katastrofe. Matt McCoy (som forresten spilte ektemann i «Hånden som rører vuggen») var et forferdelig bekjentskap. Ellers dreier filmen seg som tittelen antyder om oppdrag i Miami Beach. 1988. 1 time, 30 minutter.

Død snø 2

TV2 Zebra 21.00

død snø 2 joner starr

terning 5 liten Dette er enkeltpersonenes og enkelt-påfunnenes film. Rollene funker så overstadig hinsides en normal virkelighet at man sperrer opp øynene og fråtser i hensynsløs frodighet. Enkeltscener skaper så stor begeistring at det er lett å tilgi den lett smadra fremdriften. Det er på tide å ta fram det ufødte begrepet skratt-fnis, som oppstår når den latente tenåringen i deg spruter popcorn over seteryggene.

Derfor er det relevant å starte med det patriotiske: Han er tidenes zombie. Kristoffer Joner kommer sjanglende med rester av den høyre handa hengende som girlander fra skuldra. Han har et fjes som likner hagleskutt smalahove og piper i en blanding av kjæledyr-hengivenhet og Joner-nervøsitet. Etter mye annet fælt ble han overkjørt av stridsvogna. Daudingen Kristoffer er på en måte grøssernes Elling, og det er en skikkelse du aldri kommer til å glemme.

Dessuten er Vegard Hoel en av de få, om ikke den eneste skuespilleren i Norge, som kunne utøve et kunststykke som såvidt kan kalles å sannsynliggjøre denne sjuke hovedrollen. Han kommer ut av den første filmen med grapsa kjæreste og avkutta arm, men politiet tror at han massakrerte en hel hyttefest-gjeng og lenker ham til sykesenga etter at en uheldig kirurg har sydd en nazizombiearm på mannen. Dermed oppstår et slitesterkt «The hand»-syndrom.

Naziarmen kan ikke bare heile, den han hele de sjuke og vekke de døde, den kan slå tvers gjennom voksne tarmsystemer og dra hjertet ut av en stakkars liten 11-årig turist i traktene rundt Tafjord. Eller Tavik.

Hoel starter som relativt blodig krigsoffer og utvikler rollefiguren sin som et slags blodtype-skjema. Mot slutten er antakelig alle tenkelige rhesi representert på det som er igjen av klærne, men han er like fullt en romantisk mann som tett fulgt av Bonnie Tylers «Total eclipse of the heart» oppsøker den uberørte kirkegården ved havet og initierer det som kan komme til å bli norsk films mest rørende nekrofili noensinne. Jeg røper ingenting.

Det er på mange måter en snedden film. I Stavanger betyr snedden småpen. Tommy Wirkola starter fort en flørt med amerikanere ved at han innfører The Zombie Squad. Den holder selvsagt til på nett og består av en frakkekledd eksotisme-nerd som ser ut som et medlem av Talking Heads, ei jente med betryggende strikkevest og ei starwarsianer med Finse-kikkert. Ved forenklinger som ingen vil bebreide den kreative grapsen Wirkola, kommer de til Norge og er med på å utvikle ideen om en til dels underjordisk motstandsbevegelse. Det har ikke skjedd verre vekkelse i Nord-Norge siden læstadianerne. Heller ikke herligere oppstandelse.

«Død snø 2» vinner på en kompromissløs oppfinnsomhet. Politi-satiren med en parodisk nordnorsk tourettes-tjenestemann ligger i den småstive utkanten og sliter halvgode replikker, for å si det pent, men de groteske detaljene er fantastiske. Den absurde splatter-humoren frisk som fersk slakt, og det i en genre der det meste allerede er utretta. Det er som om Wirkola finner en ny måte å pynte juletreet på.

Hoel spiller med et velgjørende alvor og troverdig frustrasjon. Bjarte Tjøstheim som kommer fra en kristen familie på Randaberg, spiller småbannende prest som også blir tvangs-konvertert til den internasjonale zombie-rørsla, og en av de minneverdige scenene utover i filmen er da den snille Joner sitter overskrevs på den milde Tjøstheim og banker ham mens blodet flyter. Det er ærlig talt ikke noe du ville ha venta å se på film. Det er ærlig talt et ekstremt trivelig påfunn. Det er det også når Hoel strekker sin ene blodstenkte hånd mot dashbordet – ikke for å starte bilen, men for å skru av P2.

Det er vanvittig mye tarmer i denne filmen, og folk blir reduserte til et detaljnivå som gjør dem best egna til å agne skrei-lina med. Dette er en splatterfilm, det er ikke en thriller om turen på landet. Så snakker vi ikke mer om det. Det er en skjønn film i slinser og biter. 2014.

The killer inside me

TV2 Zebra 22.45

killer inside me, the

terning 4 liten Stilige folk med livsleie fjes i denne konsept-thrilleren. Hudså og Albå. Det er gammel noirstil på bildene. Kul film.

Casey Affleck spiller både upålitelig og uheldig sheriffassistent som får i oppdrag å roe ned den lett-tente dama Jessica Alba. Men dette er sørstatene, der kvinner er lumske som pumaer, så hun angriper ham, og han riser henne med beltet og dermed skjønner alle hvordan det kommer til å gå, for dette er sørstatene, og der bor Fred Flintstone i beste velgående. De to blir øyeblikkelige kropps-kjærester og utfører handlinger som i normale hjem ville ført til fredagsvodka, rådgivning og plaster.

Men dette er sørstatene. Sex er en form for krøtterdrift, og menneskene lever ut bibelhistorisk synd. Kjærligheten går så langt at Affleck slår i hjel den nye kjæresten sin som et ledd i en omstendelig plan. Han blir deretter flagrantisert av kjæresten Kate Hudson, for hun kan kjenne Alba-lukt fra kjønnet hans, og som øyeblikkelig nedbetaling av lojalitetsgjeld, lover han henne ekteskap. Som jeg sa: Dette er sørstatene, og det bare kommunister som slår opp. Ekteskap er en gyldig straff for utroskap.

«The killer inside me» er en nydelig liten stiløvelse. Ikke mange å bli langvarig glad i her, men som sagt: Dette er de amerikanske størstatene, og de ble ikke laga for at skandinaviske sosialdemokrater skal bli imponerte. 2010.

Prince of Persia: Sands of time

TVNorge 22.30

prince of persia sands of time

terning 5 liten Nei, dette er ikke «Robin Hood i ville Østen», men likheten er til stede, som en påminnelse om at vi lever i det utvidede barnebegrepet: Livet er en russefest.

Denne gang er det den utvalgte tiggerprinsen av Persia som skvetter rundt i det eventyrlige landet Decibel, og han er faktisk en herlig fyr.

Jeg har en kort og uvesentlig innsigelse: Jeg skulle ønske at noen laget et action-eventyr der det fantes én skurk med fortrinnsvis bare én medhjelper. I starten av filmen skal skurken drepe heltens far, hans mor, søster, kone, to døtre, Per Spelemanns ku og en schæfer. Deretter drar helten av gårde og trener på hevn.

Det er noe med mangfoldet i moderne actionfilmer som forvandler dem fra påkosta visuell underholdning til en slags person-quiz. I et fargerikt basarfellesskap som kunne vært arrangert av Petter Gilsvik, dukker de opp med sine utsøkt forskjellige hatter og får filmen til å fortone seg som 17. mai i Bjergsted. Perserne er flest, men dessuten hassansinerne, alamuterne, abyssinerne, beduinene og bygdene innenfor samt den opprinnelig ikke-voldelige Ben Kingsley som Hamlet-inspirert superonkel med Brittany Murphys øyenskygge.

Alle disse tilhører rett som det er historiens eventyrlogikk, men de farer forbi som et besatt barnetog mens Alfred Molina ler sin uforliknelige latter. Hvem var nå han igjen? Jo, han er sjeiken som kommer skakende med en flokk strutser og knivkastende super-sudanere, nbakanerne, eller Numibiens svøpe.

Jeg har spilt dataspillet «Prince of Persia: Sands of time», og litt kjenner jeg jo igjen. Prinsen løper rett som det er på murveggene av bare begeistring, og han turner inn og ut av vinduer. Det hender at rollefigurene drikker vann, for det skal man. Men regissør Mike Newell har ikke vast vekk tida med å etterape spill-konsollenes plattform-dramaturgi. Filmen er en heftig folkemasse-lek der hundrevis av skrålende kulturfolk løper og rir rundt i ornamenterte data-omgivelser med krydderduft. Vakre byer, tennerskjærende menn og rosinøyde kvinner i slåpne slørklær som ikke skjuler håret under armene en gang. Vridde dolker og stålpiler og den politisk korrekte handlingen fra våre moderne folke-eventyr: Perserne angriper fredelige Alamut eller noe fordi dårlige spioner påstår at det er gjemt supervåpen der. Det er ikke!

Jake Gyllenhaal spiller den vakre prinsen som blir utsatt for et komplott og må rømme i nesten to timer sammen med prinsesse Emma Arterton. Hun tilhører den nye sorten eventyr-prinsesser som spytter ironi og kaster kniv. Men det gjør ingenting, for Tidens Sand ligger i den magiske dolk, og gjett hva den kan gjøre? Den bringer fortida tilbake like livfullt som morgenavisene.

Paret Gyllenhaal-Arterton kommer til å glede mange. Romantikken gnistrer som gjenskinnet av verdens undergang i prinsens pupiller, og for første gang på lenge føler du faktisk for at noen skal få hverandre i the end og hvor det ellers måtte kjennes godt for deg også, kjære. De gir mening i mylderet, og de er søtere enn knekk. Så får du heller tåle en del repeterte 17. mai-taler. 2010.

Pay it forward

FEM 21.30

terning 5 liten Kevin Spacey spiller en imponert mann sammen med Helen Hunt i en film om en liten gutt som vil forsøke å utvide godheten i verden. Haley Joel Osment er rørende og snill, og dessuten tar han alvorlig de ideene om medmenneskelighet som var ment for festtalene. Mimi Leder regisserte. Mange syntes filmen var for sentimental. 2000.

The karate kid

TV3 21.00

karate kid, the

terning 5 liten Harald Zwarts nyversjon av «Karate kid» er et engasjementsmirakel av en film. Zwart har laget et kompromissløst, sadistisk drama som etter hvert ble så intenst at de minste i familien ikke orket mer og gikk sin vei.

Zwart utfører ikke fingerflinke heksekunster, og han kommer aldri til å bli en referanse på filmskolene. Han bare lager film så fordømt enkelt at det sitter i magen din lenge etterpå. Ondskap funker.

Jaden Smith er sønnen til Will Smith og Jada Pinkett, og han er et karisma-funn. Tynn som ei animasjonsrotte, alvorlig, tilbakeholden og sår, liten og sint og sart. Den viktigste motspilleren hans er vår gamle hopsasa-venn Jackie Chan. Han er også enkelhetens mester. Chan spiller kung fu-doldis med en salmetung sorgfullhet som svir fra øyekroken til langt ut i øreflippene. Paret er slik det skal være: En mobba guttunge uten pappa som kom fra USA til Beijing, og en svidd kampsport-eksellense som drikker seg dritings på den datoen da kona og barnet hans omkom.

Denne historien skiller seg egentlig fra den opprinnelige, og den er bedre. Jaden Smith er bedre enn Ralph Macchio. På en måte er den nye filmen sintere og vondere på den beinharde vigilante-måten, og den funker. 2010.

Ringenes herre: Ringens brorskap

TV3 23.45

ringenes herre - ringens brorskap

terning 5 liten Når man ser om igjen «Ringenes herre», blir det fristende å ønske at myter er sanne, for det er som om alle eventyr og fellesting har sin årlige parade.

Hobbiton er både Shangri-La og et slags Edens Hage etter at familien til førsteforsøket Adam er kasta ut. Man kan til og med røyke der. Her lever hobbitene et litt pinlig og nytelsesorientert landsbyliv som likner Agatha Christie-bøker uten mord. Men bak fjellene truer legenden Sauron, en ond allmakt som finnes i alle menneskers forestillinger og i vår tid ble gjenfødt blant annet som den omnipotente seriemorderen Hannibal.

I hobbitenes egen verden gjemmes kilden til all makt, den magiske ringen som Sauron smidde for å overgå alle andre. Den ene Ringen. Du skal ikke ha andre ringer enn meg.

Når man ser om igjen «Ringenes herre» på hjemmefilm, blir historien klarere.

Å se om igjen «Ringenes herre» er å få utdypet sin beundring for eventyrets overmannende poesi og styrke. Den er noe så fint som ei minnebok over alt det du aldri opplevde, men likevel husker. Det er mer enn en film. Den er en påminnelse om hvem vi egentlig er og hvor vi egentlig kom fra – og som vi aldri trenger å få vite noen verdens ting om. 2001.

På eventyr med Tin-Tin: Enhjørningens hemmelighet

Viasat4 20.30

tintin og enhjørningens hemmelighet

terning 5 liten Den streite gamle tegneserie-helten Tintin har ved skjebnens og Spielbergs tilskikkelser blitt til hovedpersonen i en av de teknisk mest avanserte filmene som noensinne er laget. Animasjonene er ambisiøse som skaperverk og dikter mennesker som er virkeligere enn de som kommer ut av fødeavdelingen på SuS. De spiller dessuten bedre enn vanlige folk og burde nok få sin egen fagforening. I tillegg har røvernes konge Spielberg lastet sitt skip med pakka påfunn. Det går ikke mange sekundene mellom hver gang det oppstår et voksen-wow!

Tintin er en kul helt. Han likner et ungdomsbilde av Wayne Rooney, han har så oransje hår at det ser ut som konditorfarge – og han er antakelig mellom 12 og 22 år gammel. En seksuelt likegyldig ungkar med hund i en leilighet midt i storbyen. En tørr og barnlig grave-journalist i genser, idealistisk og pågående slik unge menn var i gamle guttebøker. I vår samvittighetstynga nåtid er det visst sånn at skurkebildene i Tintins eventyr var politisk ukorrekte. De burde vært amerikanske forretningsmenn som slo konene sine og forurensa Canada. Denne historien er nøye sterilisert.

Det starter med at Tintin vil kjøpe en skutemodell på torjå i byen sin. Straks får han vite at det følger død med enhjørnings-skipet, og etter hvert får han hjelp av snedige madhattere fra bowler-politiet siden en av dem blir skutt på trappa hans. Et smalt silkesvin kidnapper både guttungen og den oppvakte hunden til en gammeldags dampbåt, der meget handlingssentral kaptein sitter innelåst og døddrukken på lugaren sin mens hans onde nemesis jakter på.. skal jeg si det?

Dette er fortidsromantikk, og det bør være med en skatt. Etter utrolige omkalfatringer og en hel sjørøverhistorie havner alle i Marokko, og for at ingen skal bli fornærma, er sjeiken en operaelskende gubbe som likner Martin Scorsese og smiler som en arabisk vår.

Spielberg har på en måte gått den gamle Indiana Jones-stien med veldig dyre sko. Visuelt utfordrende eventyrligheter haster på deg. Fuktige gamle lasteskip, veteranfly, ørkenvandring, bisarr kystby-action – og til slutt på en slags barne-tv-kai og duell med heisekraner. Detaljene er deilige, koloritten steinkul, og de store barnas eventyronkel Steven klarer til og med å gjøre alkoholisme til en snedig humorsak. En film uten pauser. 2011.

Mumien

Viasat4 22.30

mumien

terning 5 liten Imhotep heter han, men er det aldeles ikke, for den egyptiske ypperstepresten som egentlig likner en OL-svømmer på annenplass, ferker med faraoens nettkledde elskerinne, men farao kommer uventet hjem (som fedreoer ofte gjør), og så blir ypperstepresten derangert til en slags soneprest som må ligge udød i mumiekiste i 3000 år og samle støv & aggresjon. Dama hans blir spøkelse. Du snakker meg om.

«Mumien» er sommerens foreløpige overraskelses-film. Den forholder seg fjernt og likegyldig til en forbipassert Indiana Jones-genre og reaktiverer engelskmennenes 1920-talls begeistring for kolonialistisk arkeologi på den relevante måten: Fortida var et barneselskap. Send potetgullet.

Brendan Fraser er en usedvanlig velskapt actionhelt. Han ser litt ut som om han heter Birger og rimer på burger, han beveger maskuliniteten som om han skulle ha lært den av en lærkledd ballettdanser og han omgås seg selv med denslags selvironisk mannfolkoppsyn som i sin tid gjorde Bill Pullman til en stor opplevelse både i «Uten skrupler» og «Spaceballs».

Velsigna er også kvinnehelten Rachel Weisz, som forrige gang var uvesentlig innbo i Bertoluccis «Stjålen skjønnhet». Hun vet at hun ser ut som en blanding av hagenisse og Askepotts stesøster og spiller på en sjarm og en humor som får mumiefilmen til å livne til av sjølsikker kvinnekomikk også i de mest lyssky sekvensene. John Hannah er en vasete alkisbror, og Kevin J. O’Connor spiller den sleipe egypteren Beni som om han skulle være reserve-vokalist i R.E.M., to bemerkelsesverdige eksempler på underholdende fordommer.

Fraser er i Egypt fordi han har tapt en eller annen krig, Weisz er sarkofagutdannet og på jobb. Sammen åpner de støvete graver i de dødes by sånn at Enigma-liknende musikk fyller sandstormene. Sammen slipper de også løs alle egyptiske forbannelser og piranjete skarabeer, på tross av at pyramide-ninjaer forsøker å holde dem borte fra kryssordguden Anubis’ føtter. Mumien ser opprinnelig ut som «The toxic avenger», men får fort et slags Michael Jackson-tryne, og med en nyvåkna manns anerkjente morgenreflekser ser han seg om etter ei dame og vil ha Weisz. Kunne ikke få lov heller! Fraser fnatrer med automatvåpnene så forråtnelsesvevet flakser og flyr. Det kaves kaotisk i kamre og korridorer. 1999.

The hurt locker

Viasat4 01.00

hurt locker, the

terning 5 liten Filmen om mennenes smerteskap er den mest overraskende Oscar-vinneren. Kathryn Bigelows actiondrama er nølende blitt karakterisert som «antikrigsfilm» fordi det er en slags Jagland-karakteristikk.

Mest er det en intens og velspilt fortelling om menn, og allerede før fortekstene sendes et filosofisk signal om at «krig er dop», og menn blir avhengige av den. Hvis filmen hadde handlet fra Nord-Irland eller Gaza ville det vært en grei forenkling, men «The hurt locker» handler om bomberyddere i Bagdad. De tilhører ikke en politisk krigskultur. De er redde, men tapre unge menn i en ekstrem jobb-situasjon som de takler med sinn som antakelig ligger bare millimetre fra varig galskap. Smerteskapets dør er vidåpen mot evigheten.

Det er egentlig så enkelt at Bigelow bare laget en film om bomberydderne, og hvis den ble en antikrigsfilm så må det være fordi alle krigsfilmer uten Sylvester Stallone ser ut som om de tar avstand fra patriotisk vold. Bigelow sa opprinnelig nei til å regissere «The hurt locker», men eksmann James Cameron overtalte henne. Filmen ble først sendt direkte på DVD i Brasil, men så begynte den å få oppmerksomhet – og dermed havnet den på kino.

Filmen starter med en see-how-they-run-scene med bombe-robot. Guy Pearce ser seg rundt. Han er som en akvariefisk i en kattebutikk. Fra tak og i vinduer stirrer irakere ned på den innkapsla amerikaneren, og én av dem kan sitte med en bombekontroll. Én av dem gjør.

Slik kommer James Renners rolleskikkelse Will inn i filmen. Han er den tomsawyerske drivfjæra i filmen og den psykologiske gåten. Han utfører jobben sin slik Rambo ville ha gjort – av med bombedrakta, av med headsettet. Gå løs på ledningene med tørre never. Men nakenheten i konfrontasjon med døden handler ikke om mot. Will er den numne mannen. Konstant risiko har gitt ham soldatens beste vern: Jeg driter i hva som skjer med meg. Han forhånds-ofrer livet sitt hver gang han går løs på en jobb, han er en faustisk selger av sjel og liv fordi han ikke orker skrekkens konstante smerte. Hvis du ikke bryr deg, gjør ikke frykten vondt lenger.

Den som ikke kan oppleve smerte, kan ikke oppleve noe. Will er sentimentalt knytta til de mennene som han deler likkiste med. Han engasjerer seg irrasjonelt i en irakisk guttunge som selger DVD-porno. Men han har ingen ting å gi til kone og barn. Krig er ikke en fritids-beskjeftigelse, og så går folk tilbake til konditorjobben sin. Den tilhører et alternativt univers, og de som kommer derfra, er ikke som oss andre. Michael Schumacher begynner plutselig å kjøre racerbil etter at han la opp. Han er avhengig.

Det forteller «The hurt locker» mer enn noen andre filmer. Soldater blir aldri som før. Eat your heart out, Gahr Støre.

Bigelow har laget «The hurt locker» med en sans for pauser, for timing, tetthet og dramatikk som er helt enestående. Filmskapere burde sitte dag etter dag med måpende munn for å studere de lange scenene der det ikke skjer noe. Bigelow filmer pauser med nesten ubeskrivelig intensitet. Dessuten er rollene smertefullt gode, uten mye hyl og skrik. Overlegen, forstummende, nerveslitende regi og klipping gjør antakelig filmen til den beste Oscar-vinneren noensinne. Jeg vet ikke ennå. 2009.

Taken

TV2 Livsstil 21.00

taken

terning 5 liten Mens jeg så denne filmen og cyberskribla på Twitter, dukket det opp en forstandig 140tegn-fugl og antydet at Liam Neeson burde vært den nye James Bond. Egentlig et selvsagt valg. Den følelsestunge nord-iren (ja, jeg har imdb) er den eneste naturlige oppfølgeren til Skottlands sinte sønn Connery. I «Taken» viser Ulsters tidligere bokser at han også kan slå i hjel folk uten at Jane Fonda og Bono protesterer.

«Taken» ligger et sted midt mellom Bronsons dødsønsker og Harrison Fords koneleting i Paris («Frantic»). Du tror innledningsvis at Neeson vil foretrekke å finne dattera si på en verbalt medgjørlig Gahr Støre-måte, men regissøren har innrømmet mannen den sinte pappas selvfølgelige rett til improviserte avstraffelser.

Vi aner en rolle-psykologisk endring allerede da han bodyguarder ei sånn jente som tjener milliarder på at Pirat Bay er nedlagt. Neeson har eldre-ADHD. Han slår.

Eks-CIA-pappaen er også skeptisk til at den 17 år gamle dattera skal dra til Frankrike med Air France for å følge etter tvilsomme menn i U2 rundt i moralvakuumet.

Jentene er da også dummere enn de fleste brødsorter utenom loff. De gir Paris-adressen til en fotball-pen mafia-psykopat på flyplassen, og dermed blir de trafficka rett inn i eskorte-tjenesten «Fete arabere foretrekker jomfruer».

I en stilig thriller-scene instruerer pappa henne i mobilen mens hun ligger under senga: – De kommer til å ta deg. Rop så høyt du kan om alt du ser. Dette er en fagmann. Det gir også en fin følelse av Rambo da Neeson sier til den ekle kidnapperen i mobilen: «I will find you, and I will kill you.»

Så hiver han seg utpå for å ta albanerne, som er de nye standardskurkene. Han klatrer takrenner, han banker flyplass-menn, han råkjører fra froskepolitiet og han har et vakkert Schwarzkopf-rødskjær i håret som antyder at her kommer en britisk katolikk, og han har vært forbanna siden reformasjonen.

Det er fælt å innrømme, men «Taken» er en sånn film som folk vil se i lyse, mjuke sommerkvelder. Vi lever som dyr. 2008.

Torsdag 24.3.– Og i mens satt Gud og stelte med Toscana

 

Letters to Juliet

NRK2 21.25

terning 5 liten Mens italienerne herja rundt i Jerusalem, slik gamle dagers italienere på fottur som regel gjorde, drev antakelig Gud og stelte med yndlingsprosjektet sitt, som var og er Toscana. Romerriket er en gåte, for hvordan kunne en så ukonsentrert kultur som den italienske klare å flytte seg i noenlunde samla flokk rundt i Europa og Asia? Og hvordan fikk de til å vinne mot noen i andre kamper enn fotball med urettmessige frispark? De klarte i hvert fall å finne fram til Getsemane. For å feire historiens mangfold av paradokser, syns jeg vi kan se den romantiske filmen «Letters to Juliet», som handler om Toscana, et så vakkert sted at vi alle har rett til å bo der.

Til filmen.

letters to juliet

Amanda Seyfried får vite alt av Vanessa Redgrave.

Jeg er den lykkelige eier av en Blu-ray-spiller, så jeg har fått se Guds lekekasse Toscana i bilder som er så skarpe at de antakelig er farlige for kiropraktikken. De er nok ikke ille i NRKs HD heller.

Jeg vet ikke om dere husker Amanda Seyfried fra «Mamma Mia!» En kvikk blondine-installasjon med sterkt balsamert hår og store, følsomme fole-øyne. Hun har et tårepotensiale uten like. Når Amanda blir rørt, er det plass til halvlitersflasker.

Det er bra, for i denne filmen kommer kjærligheten tilbake til sin opprinnelighet i et landskap som den nevnte lekende Gud oppfant for at folk skulle bli så formidabelt forelska at de en stakket stund glemte å være misfornøyde med Stoltenberg.

Det starter med at Seyfried reiser til Verona sammen med sin langtidsforlovede Gael García Bernal. Hvis du i utgangspunktet lurte på hva den pinglete skuespilleren har her å gjøre, så tenk den tanken at han kanskje skal byttes ut. Bernal spiller restaurantmann på jakt etter oster og vin, og han er druelig opptatt på hele romanse-reisen samtidig som han overdriver oppjagetheten sin som om han har termitter i trebeinet. Tynn som farris, overspent som espresso. Snakker som en nevrologisk lidelse.

Men vår melankolske Amanda bryr seg enda mindre om forlovedens fravær enn om tomaten hennes skulle ha blitt overkjørt. Hun finner veggen med brevene til Shakespeares Julie, og deretter besøker hun damene som svarer ulykkelige kvinner fra hele verden. Og i Italia går budskap så fort at da den amerikanske jenta har dugnadisert fram et brev til Vanessa Redgrave, kommer den engelske ladyen plutselig reisende sammen med barnebarnet sitt for å finne ungdommens elskede.

Det var et hekkans godt valg. For det gir den klarsynte herr Blåe-Ray en sjanse til å reise i rød Fiat gjennom Toscanas landskaper på jakt etter en mann i 75 års alderen. Det er så vakkert. Kveldslyset over Toscana er som avhengighetsskapende kjærlighetsdop, det er som om skygger og sjatteringer blir samlet i en sjelden skjønnhet som ellers bare finnes inne i mennesker når de ser sine nyfødte. I Toscana er lykken et utendørs-fenomen. Å reise gjennom Toscana må være som å besøke en eufemisert versjon av sin sjel. Jeg har vært i Italia én gang, og det var på filmfestival i Venezia. På pressekonferansen til en italiensk regissør sto det straks opp en mann og sa på et engelsk som kunne vært inspirert av «Forhekset av månen»: – Hvorfor elsker ikke mennesker på film slik de gjorde før? Da gråt regissøren på scenen. På ordentlig. Han med spørsmålet ble kasta ut. Italienere er ikke som deg. De ville aldri holde med Tottenham. De er Guds hamstere.

I denne verdenen treffer Amanda også Vanessas barnebarn Charlie, som er en uromantisk engelskmann med kornfarger og snille knappenålsøyne. I utgangspunktet er hans besøk i Italia som en avholdsmann på Beerfest. Men han kommer seg. Jeg skal ikke røpe mye, men Franco Nero setter i stand et utendørs-bryllup på toskanisk steingård som er umenneskelig vakkert. Gracia destina!

O hellige moder og hennes mektige murere, Guds dag som landskapskunstner og alle sensuelle fargers lastefulle, syndeskapende opphav. Se og nyt. 2010.

Afrikadronningen

NRK2 18.05

afrikadronningen

Humphrey Bogart går i vannet med Katharine Hepburn.

terning 5 liten Dette vil dere garantert se. John Huston regisserte i 1951, og historien er så bra at den burde vært gjentatt. Humphrey Bogart spiller en skuteskipper som heter Allnut, som betyr omtrent Fullstendig Idiot. Han kommer reisende til en misjonsstasjon langt inne i det plaga Afrika for å gjøre oppmerksom på at første verdenskrig har starta. På tross av at mannen ikke ser spesielt tillitvekkende ut, går misjonøsen Katharine Hepburn med å la seg evakuere på skipet The African Queen, og så blir de forfulgte av tyskere nedover elva. Det er skikkelig kult, og etter at Merkel ble omgjort til Marta «Itteno knussel» Svennerud av korttids-sentimentale femtiåringer, vil mennesker med normal menneske-kunnskap slappe av når tyskere er skurker igjen.

Schindlers liste

NRK2 21.05

schindlers liste

Den menneskelige nazisten Liam Neeson med hatt i konsenytrasjonsleir.

terning 4 liten Kingsley, Ralph Fiennes, Caroline Goodall, Jonathan Sagalle, Embeth Davidtz. Siden vi også i det kommende året kommer til å lete etter meningen og den nye voksenfilmen, må jeg si dette om igjen: Spielbergs filmatisering av historien om den kyniske sjarmør-tyskeren som kom til Krakow for å være krigsprofitør og endte med å redde et sort antall jøder fra gasskamrene, er et kunstnerisk og moralsk problem. Det fins noen historier som er så vonde at du kan føle at virkeligheten helst ikke ville ha gitt dem fra seg. De egner seg til å bli visst om, de egner seg ikke til å bli fortalt i godt lag. Det finnes noen historier som er sånn at de taper sin grusomme eksklusivitet når de gjøres til gjenstand for ganske vanlig donaldduck-dramaturgi og framvises for folk i dongeribukser mellom en Libresse-reklame og to blå Extra.

Historien om Oskar Schindler er ikke sånn. Men den uforståelige, uforklarte kulturelle gåten som førte til utryddelsen av seks millioner jøder, er sånn. Den burde fremdeles være et levende europeisk mareritt, en vanvittig skamplett, et søvnløshets-eksempel på iskald, organisatorisk sadisme utført av ett av Europas fremste kulturfolk i en tidsperiode da menneskelighet var et sterkt og levende hovedprinsipp. Dette var ikke Djengis Khan eller hunneren Attila. Det var Tyskland for litt over femti år siden. Råskapen går ennå ikke an å vise på film. Spielbergs «Schindlers liste» var bildemessig nødt til å bli en hvitvasking av virkeligheten. Fremstillingen av hovedpersonen Oskar Schindler er i beste fall en dramaturgisk nødvendighet som nærmer seg rein løgn: På film skal folk oppføre seg på en spesiell måte for at myten om dem skal fungere. I Spielbergs lange fortelling blir Schindler hovedperson i en slags klassisk moralfabel om synd og omvendelse. Han er en profitt-hungrende nazisympatisør som bare bryr seg om jødene som billig arbeidskraft, men da det var gått noen år, griper menneskeligheten ham, og så redder han dem.

Dette er ikke historien om jødene, det er den gamle visa om stearinlyset og mørket som vi trøster oss med når natta kommer. Filmen er glimrende laget. Liam Neeson spiller godt og er en sexy, moderne antihelt av den typen som alle vil ha, men ingen vil gifte seg med. Ralph Fiennes er en rå naziskurk som i moderne film-mytologi hører sammen med Dracula i Coppolas film og Joker i «Batman», og følgelig ligger rollen skummelt nær idolisering. Den fine prestasjonen førte da også til at Fiennes ble populær for første gang i sitt liv, og nå har han det man kaller en karriere. Det hadde han ikke før han satt i svart hvitt og skjøt jøder fra verandaen. Midt oppe i dette samlaget av karismaer klarer Ben Kingsley såvidt å være troverdig, forvirret jøde. Noen ganger ser han ut som en historisk person som har forvillet seg inn i såpeoperaen om sitt eget liv og lurer på hvordan han skal komme seg ut av galskapen igjen.

Da «Schindlers liste» gikk på kino fortalte folk hverandre om hvor voldsomt de grein. Det fantes ikke noe å grine for. Menneskene på lerretet er godt betalte skuespillere, de er tørre og velkledde, og da filmen ble spilt inn, fikk de skikkelig mat fløyet til Polen. Grininga hører hjemme på andre filmer, dokumentariske filmer der hver eneste kropp på likhaugen representerer en ufortalt, sann historie om lidelse som menneskene i vesten aldri klarte å etterbehandle eller tilegne seg. De bildene er ikke underholdende å se på i det hele tatt. Jerry Seinfeld er jøde. Han laget en sitcom-episode om at Seinfeld klinte på «Schindlers liste». Sånn skal det sies at film bare er film. 1993.

Politiskolen 4

TV2 Zebra 19.20

terning 2 liten «Citizens on patrol» antyder at også sivile skal læres opp, og Politiskolen-filmene blir egentlig bare verre og verre. Steve Guttenberg er fremdeles med, det samme er Bobcat Goldthwait med den rare røsta, og lyspunktet for noen kan kanskje være at Sharon Stone også spilte Politiskolen-filmer i 1987. 1 time, 27 minutter.

The rite

TV2 Zebra 21.00

rite, the

Anthony Hopkins snakker strengt til Djevelen.

terning 5 liten Siden hyttefeiringa av våren innbyr til fintenker-krim, må det være folkegrøsserne som skal prege sesongen. De er det ikke mange av, og «The rite» aksler seg til med dressjakke-troverdighet og insisterer på at den er basert på autentiske hendelser. Etter filmen får du vite hvordan det gikk med eksorsisme-folka – seriøse håndverkere som fremdeles utdriver djevler med samme selvfølgelighet som når Dagbladet knipser flått.

Gud har to utmerkede følgere i denne filmen. Iren Colin O’Donoghue har for det meste spilt TV-serier, og det har gitt ham en naturlig pietet og mye søndags-maskulin vennlighet. Når han kanskje vil bli katolsk prest og skal avstå fra synet av syklende damers løfterike skjørtelår, da skjønner du at det er fordi han er en usedvanlig fin fyr, og ikke fordi han foretrekker korgutter. Colin har et robust, men like fullt angelisk mannefjes som vil få kvinner til å akutt-skrifte spontan-synder som de egentlig hadde gjemt til bryllupsnatta eller postbudet.

Amerikanske katolikker headhunter ham til jobben som eksorsist, men den unge teologen tror ikke på djevler, og derfor sender de ham til Anthony Hopkins i Roma. Hopkins har sunket sammen som en ilsken Yoda med kortgrått stubbehår og vepseblikk. Han kunne ha drukket djevelens lever med en enkel kloster-chianti.

Romere stammer som kjent fra tvillinger som diet en ulv, så Berlusconis lille Sodoma er et logisk sted for de som leter etter ugudelige. Vatikanet får en halv million rapporter om djevlebesettelse i året, og ikke alle oppsto etter statsministerfest. Hopkins setter rutinert i gang og eksorserer ei gravid ungjente, og den unge skeptikeren står ringside mens den eldre eksperten sjikanerer djevelen med utkastelser og bibelsteder.

Det kunne ha blitt ei salig smørje. Men svensken Mikael Håfström er en stilstreng regissør, og han fullbyrder fandenskapet uten svære distraksjoner. Det eneste dramaturgiske feilgrepet i filmen er at den unge mannen treffer en jente-journalist som han haler med seg til Hopkins-hula, som om hun var en slags kjønns-niste. Dessuten ber dama ham på kaffe seint på kveld, og romere drikker bare kaffe på formiddagen.

Ellers svinger filmen pendelseint mellom tro og tvil, mellom svindel og salighet. Hopkins’ rolle er intens og vakker, lyset ligger og lurer på oss med skumle satanistskygger og dystre gotherier.

Virkelige filmvenner vil også sette pris på at Rutger Hauer spiller pappaen som lærer den unge O’Donoghue å lappe sammen lik, også sin mammas. 2011.

The apparition

TV2 Zebra 00.05

apparition, the

– og så ble alle klærne borte og da kjente jeg et uimotståelig behov for å blogge om kosmetikk.

terning 3 liten Hvor det be av Lydia får vi vite allerede i de første scenene, for da lednings-nerdene har vimsa seg klar til digital spiritisme, forsvinner Lydia aldeles rett inn i veggen og kommer aldri tilbake. Men det skal ikke handle om Lydia. Det skal handle om en av mekkerne, for når det harr gått en tid, blir han og den klagete dama hans hjemsøkt av frisluppent gespenst i det huset de passer for mamma og pappa. Svart sopp i krokene, verre enn fuktskader. Naboens hund sniffer sprekk i linoleumen og legger seg ned og dør. Flaksete innendørs-nordlys svisjer ondt rundt i huset og krefter fra den andre sida tusler som tusenbein nedover dørlistene. Darwin-skulpturen sprekker og blir seende ut som et evolusjonistisk antikrusifiks. Det er ganske underholdende, men imponerte blir vi aldri.

Hovedrollegutten tyr til baseballkølla og ser egentlig mer ut som om noen stjal terningen til Monopol, men dama hans er i hvert fall overbevisende sur. 2012.

Pearl Harbor

TVNorge 20.00

pearl harbor

Kate Beckinsale steller med såra soldat.

terning 5 liten På et helt uforutsett vis blir «Pearl Harbor» en film om at enkle tider krever enkle mennesker. Du ringer ikke en stålsett eller en statsviter hvis huset brenner.

Det var krigen.

Den er overbegeistra skildra med en bråte japanske fly som likner datamygg, og bombinga av havna på Hawaii blir ikke så imponerende på TV-skjermen som den antakelig var på kino.

Kjærligheten er bedre. I krig er kjærlighet alltid tillatt. Sånn også her. Ben Affleck spiller den tøffeste av et flysugent kameratpar. Han melder seg som pilot til krigen i Europa på tross av at han er kjæreste med sykepleiersken Kate Beckinsale, ei dame som kunne spilt Snehvit i tegnefilmversjonen uten at noen hadde merket det. Skuespilleren Josh Hartnett likner Morten Harket og sitter shortskledd på Hawaii. For oss nordmenn er det lett å holde med ham. Måtte klokere makter tilgi meg, men det var kjekt å se denne filmen. 2001.

Frekke forretninger

TVNorge 23.20

frekke forretninger-2

Tom Cruise spiller tilsynelatende luftgitar.

terning 5 liten «Risky business» er en frisk og frekk liten komedie der den unge Tom Cruise spiller en mann som blir aleine hjemme og benytter anledningen til å bruke foreldrenes villa som bordell. Rebecca DeMornay er også med, og Kevin Anderson og Joe Pantoliano, alle tre folk som siden er blitt kjent. Filmen er laget i 1983 og er 1 time, 36 minutter lang.

En shopoholikers bekjennelser

FEM 21.30

en shopoholikers bekjennelser

Joan Cusack og Isla Fisher bekjenner til John Goodman.

terning 4 liten Litt av en film å vise når butikkene er stengt. Denne filmen går det an å trekke politisk langt. Man kan hale den som en hubba bubba eller tøye den som en partivare-sannhet i innsmigrende påstandstider. Det går an å si forbruker-samfunnet for deretter å korse sitt svanemerke og kjæle for sin Fretex-dress. Det går an å si sjelelig tomhet, innholdsløs frontasje-religion, ulykkelig salat-snupperi og «vi er alle, helt siden de gamle egyptere…».

Men drid i det. For «En shopoholikers bekjennelser» er en utrolig sprek liten fantasi rundt den blide butikk-bimboens egentlig lykkelige liv. Isla Fisher spiller ei så kul dame at egentlig vil alle være henne. Din tanke er fri når du tør gå inn i en butikk for å betale med fem forskjellige kredittkort og en hundrelapp.

Problemet er selvsagt at folk tjener for lite, og plutselig er kontoen tom bare fordi krokodillesko er dyrere en alligatorbiff.

Regissøren P.J. Harvey er en øyeflink detaljdikter som i 1994 laget «Muriels wedding» og får fjollete situasjoner til å sitte som dekkbeis på tørr bordkledning. I hovedrollen har han den eksilskotske Isla Fisher som kan få 160 centimeter til å se ut som minnet om Nicole Kidman. Dama spiller med en vasete uvesentlighet som virkelig tilfører filmen den rette opplevelsen av å befinne seg i en fjern galakse der kvinnelige journalister ikke går i stygge klær. Hun har egentlig tenkt å bli mote-reporter, men ved hjelp av en forvirra visjonær nerde-redaktør hyres hun til å skrive menigmann-vas i en amerikansk versjon av Kapital. Derfor må dama skjule at hun er en forbryter på rømmen: Kreditorenes bounty-hunter følger hennes spor, og hun går til rehab-møter for handle-narkomane mens Amy Winehouse snøvler i bakgrunnen.

Resistansen er betydelig: Kristin Scott Thomas spiller fransk-ætta mote-krokodille med ubakt bagels-hud, og hun er absolutt ute etter grønnskjerf-sensasjonen som mirakuløst blir et nasjonalt hype-fenomen. Dessuten den filmlange lyse Leslie Bibb, som av umerkelige årsaker vil ha tak i den rare Staffordshire-briten Hugh Dancy, som antakelig ble oppkalt etter en Jane Austen-film. Filmen har kanskje et vennlig-feministisk glitterfitte-poeng, for i løpet av drøye halvannen time får man en i hvert fall estetisk forståelse for personer som på død og liv må kjøpe ting uten usb, gps eller sms. 2009.

Avsløringen

FEM 23.40

avsløringen

Michael Douglas har sex med Demi Moore, men det er ikke hans skyld.

terning 3 liten Dessverre. Jeg har aldri truffet på noen som tror på historien om at datajappen Michael Douglas blir så utsatt for sexpress av datajappen Demi Moore at det blir rettssak og oppvask og elendighet. Moore er sjarmløs og usexy. Douglas er puslete. «Disclosure» ble laget av Barry Levinson i 1994 etter ei bok av Michael Crichton. 2 timer, 3 minutter.

The croods

TV3 17.50

croods, the

Menneskehetens opphav.

terning 6 liten Denne animasjonskomedien om huleboernes livsparanoia starter hysterisk bra og så blir den litt bedre etter hvert. «The croods» har en oppfinnsomhets-fart og en presisjon som forsøker å ta pusten av deg og klarer det – og etter kort tid har du generert så mye lystfølelse at hypofysen kjennes som en havarert sekkepipe.

Jeg tror det skjedde da strutsen med værhorn (vær=hannsau) dukket opp i steinørkenen der den tradisjonsbundne urfamilien Croods bor. Her skjer det noe forskjellig. Og det gjør det. Jeg likte også godt at den lavtørre lille bestemora skriker «Avenge me!» akkurat som Harry Dean Stanton i åttitallsversjonen av «Red dawn». Dessuten er det kult at pubertetsjenta heter Eep som nesten er Axel Jensens «Epp» og at den håndfaste lille kvinneklumpen er en slags blanding av Wenche Myhre og Siv Jensen.

The Croods lever i intellektuell armod og familiefrykt for alt nytt. Men så treffer Eep på en ung tekno-nerde med vortesvinmaske og gaupefot-sko, og han varsler verdens undergang. Men i denne endrings-poesien er det ingen som sier at croodisene har skylda sjøl, den unge mannen har lært at forandring er OK og at du bare skal følge sola. Så etter en del ideologiske motsetninger gjør de det.

Det gjør de rett i, for plutselig er den gamle hulebiotopen rasert av kontinentskille-skjelvet, og folka som pleide å sove med stein under hodet, begir seg ut i eventyret. Det blir mye kulere enn jeg noensinne hadde klart å forestille meg. Når bebivilldyret Sandy (som de slipper løs på verden bare i nødsfall) jager ei skjønn lita mammutmus, begriper du at det ikke er Barbie-hjerner som har forfatta denne filmen. Så dukker det opp etter hvert. Den vaggende landhvalen er et syn. Piranha-fuglene burde skremme vettet av deg, og det er som et varsel om «Sex og singelliv» når jentungen og mora hennes får laga sine første sko. Jubelskriket har en ovarisk begeistring som du i de neste millionårene kunne høre gjenlyden av i kule skobutikker. Sammen med den litt oppgitte høysåte-nerden vandrer barbarene høylydt inn i urskogen og skjemmer naturen med historiens første turistmas, og deretter lærer de teknologiske jaktmetoder.

«Kjæledyr? Hva er kjæledyr?» «Det er dyr du ikke spiser.» «Å? Vi kaller det unger.»

Jeg skal begrense meg til å nevne fjellsidesurfen og mobilskjellene og så overlate resten til dere sjøl. The Croods er virkelig skjønne, de er virkelig identitetssterke og vittige uten å likne på noe annet. Dette er følgodt Flintstones for feiltemperert påskevår. Og en påminnelse om at det blir grønt til slutt.

Jeg så originalversjonen i 2D med stemmene til Nicolas Cage og Emma Stone. 2013.

Water for elephants

TV3 00.05

water for the elephants

Reese Witherspoon er fint kledd i sirkus, og det er også Robert Pattinson.

terning 5 liten Neste økonomiske depresjon: Ut av armoden i USA 1929 kommer den ulykkesramma veterinærstudenten Robert Pattinson og får jobb som dyrepasser i sirkuset til Benzini Brothers. Der får han se direktørens hustru Reese Witherspoon. Hun er overjordisk tynnkledd, fjern og farlig. Sammen blir hun og den unge gutten vakre og klassiske som et nipspar på en tantekommode, de er som ei sviende skillingsvise i svermende d-dur eller som en urtypisk amerikansk roman om uhåndterlig skjebne-erotikk og smertefull og risikabel utroskap.

Sirkuset er filmet i skamløst skjønne farger, romantikken er ureflektert og deilig som et minne om 32. juli og dyra er vennlige og vakre og verneverdige. Direktøren er en nydelig ond dyremishandler, gudskjelov. Kanskje er det Pattinson-fjeset i det sukkertøyrosa morgenlyset du vil huske, kanskje en skamslått elefant. Men når Pattinson etter mye bukseverk kysser Witherspoon, da kommer du til å kjenne det i hypofysen. Dette er nok hva vi kaller jentefilm, men i ubevokta øyeblikk finnes det antakelig et gen for de søte elefantene hos menn også. 2011.

Istid 4

Viasat4 21.30

terning 5 liten Dette er den Istid-filmen der kontinentene begynner å bevege seg, og dyra reiser på et isfjell og møter pirater. Det er bare å henge med. 2012.

Onsdag 23.3.–Wirkola-kaos om faren ved å ferdes i utmark

 

Hans og Grete

Max 21.00

terning 5 liten Ikke bare har denne filmen en norsk regissør som er kjent med utmark-farene, men den advarer mot at man skal slippe ungene sine aleine ut i skogen når de er små uten å sjekke om gamle kannibalkvinner med utdannelse i alternativ medisin har de merkelige kakehusene sine der. Det er med andre ord en aktuell film i utfartstider, og det er en påminnelse om ytterliggående forsiktighet med naturen. Vi har dessuten kommet til skjæronsdag, og den blir påskedagen med det fine været. Still solkremen på faktor Fryktelig Forsiktig og ta imot både sola og dens motstykke Tommy Wirkola.

Men til filmen.

hansel and gretel

Gemma Arterton og Jeremy Renner er søskenpar i plakatversjon.

Sånn skal et eventyr fortelles: Fliser og flammer flyr i forvirra 3D inn i salen sammen med så dekonstruerte damedemoner at du tar du tar deg til pannen etterpå for å kjenne om det sitter noen kjøttbiter der. Nordmannen Tommy Wirkola har laget ei hekkans huskestue med Hans og Grete og den etter hvert hodeløse Bjørn Sundquist, og det er vanvittig, sjenerende moro.

 

La meg bare si at jeg har en drøm. Jeg skulle ønske at Wirkola kom hjem og filma Hamsuns «Pan», Ibsens «Gengangere», Kiellands «Gift» og «Kristin Lavransdatter» i en ny og kanskje mer tidsmessig dramaturgi. Jeg lengter etter å høre Osvald jamre blodig «Give me the fuckin’ sun, ma!» før han stikker kandelaberen gjennom heksemammas svarte bryst.

«Hansel & Gretel» starter med at det skremte søskenparet blir forlatt i skogen av en dyster pappa. De kommer til heksas skjelettliknende sukkertøyhus (dette burde de bygge opp i Dyreparken i Kristiansand), og hun forsøker å feite dem på karbohydrater før ungene brenner kjerringa.

Deretter er de blitt voksne og har startet den tyske bondebygdas Redningsselskap, tungt bevæpna med kule fantasyvåpen og kledd i rånekostymer som kommer til å hisse opp Shades-of-Grey-fansen. I Augsburg i Bayern driver Peter Stormare og torturerer rødhåra og finske Pihla Viitala som må overleve fordi hun i seinere scener skal bli bukseforlova med Hans i en healer-kilde.

hansel and gretel janssen

Famke Janssen spiller heks med total makeover.

Gemma Arterton legger Peter Stormare flat, og deretter tar heksejegerne ansvaret for å befri tyskerne fra den onde Janssen-heksa i skogen. Det blir ikke lett, for det er ei utkrøpen fortryllerske med dårligere hud enn Vesuv ved utbrudd.

Så topper historien seg. Heksene må ikke få tak i det tolvte barnet. De må heller ikke få den hvite heksas hjerte. Jegerne får mye okkult juling, og Jeremy Renner blir hengende i tre som strange fruit før den finske jenta berger ham. Men til slutt samler de kreftene og supervåpnene til en final showdown med karnevalsfrisk heksesabbat. Godt hjulpet av et troll som likner Hellboy og oppfører seg som King Kong, kaster de seg inn i en lydsterk og visuelt eventyrlig splatter-kamp med så mye organisk shrapnel at Dr. Frankenstein ville lagt vekk sytøyet sitt i resignasjon.

«Hans & Gretel» er ikke for alle. Det er kanskje ikke «Lincoln» heller. Men det er deilig å se en norsk regissør som tar ut det som finnes av fantasier, og det er befriende å se norske skuespillere som ikke diskuterer barndommen sin. Ingrid Bolsø Berdal er ei storarta heks, og Sundquist troverdig tysk holzbilly. Vegar Hoel ble borte for meg i blodføyka.

Filmen har 11 års aldersgrense. Det er en skikkelig rå spøk. 2013.

Saras nøkkel

NRK2 22.20

terning 4 liten Kristin Scott-Thomas i et fransk drama om jødisk jente som låser lillebror inn i et skap før hun blir arrestert i 1942. 60 år seinere skriver en journalist om det. 2010.

De andres liv

NRK2 00.35

de andres liv

Martina Gedeck kysser en som heter Fritz,

terning 4 liten Når man har kommet seg over sjokket ved det selvfølgelige (hemmelige overvåkere overvåker – det gjør de også i Norge), blir dette et litt tynt, sentimentalt drama om det gode i mennesket.

Stasisten Wiesler er et psykologisk postulat. Han er klønete, ukult ufølsom som byråkrater var i 1960-tallsmyter, men i den enslige, ensomme mannen eksisterer det en trang til sannhet og skjønnhet. Det finner han hos de to han overvåker, kunstnerparet Christa-Maria og Georg.

Som følsom historie er det virkningsfullt, men søkt.

Men filmen forteller også noe generelt om å være avhengig av maktpersoner, og det er gyldig også utenfor det ustanselig, uavlatelig utskjelte DDR. 2006.

Kick-ass

NRK3 21.40

kick-ass

Idiotisk hovedperson.

terning 2 liten Jeg vil gjerne at dere skal vite at jeg elsker dere som om dere var mine tolv disipler eller noen velkledde og vennlige mekanikere som kom forbi den dagen diesel-forgasseren røyk. Likevel må dette sies: For deres skyld har jeg sett «Kiss-Ass» om igjen, og den er drid.

Det er noe rart ved uniformerings-behovet hos utdanna vestlig ungdom i tretti års alderen. De burde egentlig hatt sjøltillit til å like ting hver for seg, men akkurat som om de var nedleggingstrua Oslo-journalister stryker individualistene i tette ulveflokker over det kulturelle landskapet og klumper seg sammen om aksepterte kult-ting. Har vi et fellesskapsbegjær? FB-venner som har kjent hverandre siden ml-dagene, melder folk på Facebook om hvor fælt det er at Hagen vil bli ordfører i Oslo. Hvorfor gjør de det? Alle vet hva alle mener. I nord er varmen vi får ved å klumpe oss sammen i igloen viktigere enn man skulle tro.

«Kiss-Ass» går bare opp-sagga løyper. Noen vil godta filmens genre-lojaliteten som ironisk, men jeg gjør ikke det. Hovedpersonen er en nesten-nerde i tentamen-alderen med briller, krøllehår og skolesjakk-manerer. Han er opptatt av onanering og melkesprengte lærerinne-bryster, men glaner Katie som har amerikansk kjeveparti og likner litt på en vellykka anorektisk Klara Ku. Kåt ungdomsfilm. Fair inøff.

Filmens håpløse fiksjon er at gutten vil være superhelt, syr seg grønn drakt, blir stukket i hjel og utformes av kirurger (med et underlig forhold til forsikringsbetalt helsevesen) til å bli en bionisk mann. Han føler ikke smerte mer. Så kommer den neste dumme tingen. Han blir en slags mall-legende. Det blir en litt tørr påstand, et slags revyprosjekt. Når man mister fornemmelsen av magi etter hvert, ser de utkledde skuespillerne egentlig bare ut som Fridtjov og Stilken der de sitter i en staselig revybil og lirer gjentakelser. Du får følelsen av å se et NRK-jubileum.

Handlingsframdriften i historien om superhelten Kick-Ass er katastrofalt dårlig helt til de to slutt-klimaksene kommer. Da tar filmen seg sammen, og kjører på med oktanrik kjolabang-begeistring. Slutten er OK.

Inni historien finnes også en litt sær kortfilm om Nicolas Cage og den Pebbles-kjute dattera hans som oppdras til superheltinne. Den er genialt velforma, en stilisert liten fortelling i klar avstand til resten av filmen. Her er den avstanden som resten av filmen mangler; kjølig armlengdes til den i og for seg søte generasjons-sentimentaliteten. 2010.

Politiskolen 3

TV2 Zebra 19.20

terning 3 liten Dette var den siste Politiskolen-filmen til Steve Guttenberg, og dessuten er Bobcat Goldthwait med. Forøvrig er det en kjedelig og poengløs film i en serie som allerede i 1986 var i ferd med å bli utbrukt. Jerry Paris regisserte. 1 time, 22 minutter.

The reaping

TV2 Zebra 21.00

reaping, the

Hilary Swank møter det mystiske.

terning 4 liten Mange moderne grøssere starter med forsøk på å dementere djevelen. I vår tid skal djevelskap være menneskeskapt, vi holder oss ikke med politikk-uavhengige ting som guder eller tilfeldigheter. Hilary Swank spiller en prest som konverterte til professor for å reise jorda rundt og hakke på enkle menneskers mirakler.

Det går greit helt til hun kommer til Louisiana, der Egyptens landeplager blir repetert i kronologisk korrekt rekkefølge. Elva er rød. Snart regner det frosker, hallelujah, og insektene besetter grillmaten. Nifsere enn alt er en skuespiller som heter David Morrissey. Han bestyrer et forfallent gods, og selv når han steker fisk, får du følelsen av han gjør noe uanstendig.

Swank ser stadig vekk ut som en Versace-modell i Cubus-bukser, men hun funker fint i en grøsser med mange sjelelige ubehag. Dessuten tar filmen seg opp til et formidabelt gammeltestamentlig klimaks der Gud gjør som sin ivrigste tilhenger George Bush og bomber hedningene tilbake til jordhulene. 2007.

Mirrors 2

TV2 Zebra 00.15

mirrors 2

Alternativt speil.

terning 4 liten «Mirrors» var en ganske rå og ganske god grøsser med Kiefer Sutherland. Her er toeren. Nick Stahl spiller en nattevakt som prøvrr å komme seg etter fæle opplevelser, men i stedet begynner han å se bilder av mystisk kvinne i varehusets speil. Filmen er laget etter Sung-ho Kims original «Geoul sokeuno», og Emmanuelle Vaugier spiller åpenbart den speilglade dama. 2010.

Livet med Helen

TVNorge 22.20

livet med helen

Kate Hudson med alle de stakkars ungene.

terning 2 liten Ok, det er endelig varmt, Vevatne har sagt at vi trenger lys og du kommer antakelig til å elske denne filmen med auene fulle av overflødighetstårer fordi du ikke har noen smak og syns det er ålreit at en kynisk Hollywood-forfatter gjør tre barn foreldreløse for å kunne lage en pussig komedie.

Men «Livet med Helen» er en uanstendig film hvis det finnes noe som heter anstendighet. Den går ikke an. Vi skal ikke kose med at unger mister mor og far sin i en familiekomedie.

Garry Marshall laget en gang en film om ei lykkelig gatehore som ble elsket av en lakenhviskende forretningsfyr, så han holder seg unna virkeligheten, for han har aldri sett noe som vi andre kaller virkelig. Barn er antakelig et fenomen som han kjenner av omtale, slik jeg syns jeg kan Hankø.

Men det er barneår i år, og alle skal liksom være Steve Martin. Snart kommer til og med Ben Affleck som improvisert superpappa. Kate Hudson er et nymotens påfunn med Mary Pickford-fjes, og uansvarlige pengetjenere har funnet ut at hun skal spille den forskrekka modellbyrådama som plutselig blir stemor til sin søsters tre barn.

Fra den scenen der den perfekte søstera Joan Cusack ikke får barna, aner du at moterypa etter hjerteblafrende anstrengelser skal bestemme seg for å levere ungene til henne fordi hun ikke føler seg verdig. Men er hun bra nok? Skal vi si det sammen? Er hun bra nok, eller?

Til og med meteorologer kommer til å gjette framdrifta i dette nedbørsområdet av selvfølgeligheter. Her er det riktignok ikke med ei søt gatehore, men protestantpastoren John Corbett (fra «Mitt store fete greske bryllup») har fått den rollen, og fra det øyeblikk du ser ham smile liturgisk og lurent, vet du at dette er en skojarfant med uventa køllebruk og mye klokskap under krusifikset.

«Raising Helen» består av en rekke nennsomt sammensatte sitcom-tablåer. De som syns de har sett Raymond Barone erstatte dødt kjæledyr med samme dårlige resultat som Hudson, har aldeles rett. Skuespillerne yter den virkelighetsfjernende søthet som preger en sann Garry Marshall-film, og på lydsporet er det tre sangnumre der folk beveger seg til musikk. Alt fungerer som resirkulert merkevare, men filmen er fjollete hinsides enhver nedtelling. Og det er egentlig for det at den ikke går an. Det er ikke søtt at småbarn sitter i kottet og griner over døde foreldre. Det er ikke søtt. Skaff dere et hjerte, for Guds skyld, og slutt å se sånn møkk. 2004.

The boys are back

FEM 23.30

boys are back, the

Clive Owen er pappa.

terning 4 liten Ukjent australsk drama med Clive Owen, laget i 2009. Handler om en sporstjournalist som opplever at kona dør og blir sittende igjen med en seks år gammel sønn. For å innføre livsgleden igjen innfører pappaen regelen at det ikke finnes regler. Når tenåringssønn også dukker opp, kommer han til et kaotisk, men gledelig hjem.

Istid 3

Viasat4 21.30

istid 3

Dovendyret finner dinosaurunger som ser ut som Playstation 2-spill.

terning 5 liten Det er fremdeles liv der nede (hu sa så brurå), og det tidlig-darwinistiske blodtann-mylderet langt under istiden er ikke noe dere kommer til å angre.

Nok en gang starter filmen med merkelig snutekorn på jakt etter eikenøtt. Som skydivers stuper det hysteriske overlevelseskrypet og ei skummelt rødpelsa venninne ned i en innfallsrik, udokumentert historie-oppfatning hvor mammut-familien går rundt og snart skal føde. Man skal vanligvis ikke si ordet mammut i nærheten av gravide, men i denne filmen er mannen like feit (det skjer også blant mennesker) så det gjør ikke noe.

Fordi dovendyret Sid får seksologisk progressive morskjensler for tre dinosaur-egg, havner den utvida reservat-familien med sabeltanntiger og de som verre er, langt nede i dinosaurenes Shangri-La, der fossene henger skinnende som juletre-girlandere og grønnsaksspisere er sjeldnere enn Facebook-venner.

Vår gjeng er egentlig fredelig som en stortingsdelegasjon på tur til Sri Lanka, men fordi Sid kan bli spist av den grådige krokosauren Rudy, må den få hjelp av Buck. Buck er en rambovesel-versjon av Crocodile Dundee, og han leder turen gjennom dødens jungel og skrekkens kløft og smertens lavadal i et glemt evolusjons-mareritt langt under isflaten. Her opplever skremte galninger drøveldisse i dentosaurens gap, her ruser pappaene seg på heliumbasert lystgass og den kjønnsforvirra Sid blir fellesmamma med en dinosaur som må være større enn hele tennisfamilien Williams.

Påfunnene er faktisk imponerende mange og merkverdig vellykka. I tillegg har manusforfattere og regissør fått til en spennende handling i egna omgivelser. Flukt på flak i lavastrømmen kommer uten tvil til å bli populært i mange familier med vulkanromantiske ungdyr.

Man må igjen undre seg over hvor fantasifulle amerikanere blir når de lager animert film. Historier som denne tyder på at det kan finnes variasjonskvikke antioksidanter også i losangelske hjerneceller, men det er vanligvis ulovlig å anvende dem av hensyn til den farmasøytiske industrien, som er avhengig av å selge solskinnspiller til en nedpsyka nasjon. «Istid 3» er i så måte en betenkelig opptur selv om den går fort nedover. 2009.

Crash

TV2 Livsstil 22.00

crash 2004

terning 4 liten De fleste filmer er laget for at folk skal bli merkbart dummere. Noen filmer er laget for at de likevel skal føle seg kloke. «Crash» er en sånn film. Den serverer en servil samling kulturpolitisk kosmetiske omtrentligheter med et åndfullt tungsinn som hører hjemme i statsbegravelser og 2008-forklaringer.

Det betyr ikke at den avhoppa kanadiske reklamemannen med samme navn som skotske sauemager (Paul Haggis) har laget en dårlig film. «Crash» er en av de beste underholdningsfilmene jeg har sett på lenge, for den har ingen forvirrende tanker, den har ingen sideskjær, avvik eller vanskelige tanker: Filmen går snor-rett midt på den breideste motorveien i hele verden mens den smiler litt imponert av seg sjøl. Se på meg! Jeg har oppdaga rasemotsetningenes poetiske paradokser. Alminneligheter er som skapt for breddekunst, og i «Crash» feirer de en slags uoffisiell nasjonaldag. Dessuten vil de fleste mennesker ha fortjent å føle seg kloke etter ansiennitetsprinsippet.

Haggis har gjort det seifeste man kan gjøre for øyeblikket. Han har laget en mosaikkfilm der forskjellige skjebner samles til én hendelse eller ett slektskap, fordi alle ser like melankolske ut. Mosaikk-filmen har strengere regler enn dogmeproduksjoner, og den viktigste er en innpåsliten, humørløs sjelfullhet som også kan oppstå hvis en treffer unge jenter som aksjonerer mot pelsdyrnæringa.

I «Crash» er øyelokka tyngre enn hjernen. Don Cheadle spiller en merkelig, ufullført politimann som av alle ting har samleie med Jennifer Esposito og lever i den frakobla kynismens lille klisjékube. Matt Dillon er sint, hvit politimann som mobber alle svarte fordi faren hans ikke får hjelp av forsikringslegen til sin prostata. Dette er rasismens hovedløgn: Hvis ikke folk hadde vært fattige, ville de ha likt hverandre. Hvite sørafrikanere var rike. Folk er rasister fordi de er dumme, etnosentriske, egoistiske og filosofisk uskolerte, og mot det hjelper ikke pamflettsutring, bare 12 års repetert skolegang.

Terrence Howard spiller en afroamerikansk tv-produsent av den stereotypen som lever lojalt for de hvite og derfor blir en suksess, men så blir overklassekona hans Thandie Newton klådd i skrittet av LA-politimann, noe som i den virkelige verden ville ført til at politimesteren måtte gå av – men her reagerer ikke ektemannen engang fordi han er så lojal. Ryan Phillippe spiller den snille, unge purken som likevel skyter en svart mann fordi han stikker hånda i lomma, i en av filmens mest latterlige scener. Sandra Bullock er sint overklassedame som oppdager at hennes eneste venn er den middelaldrende, meksikanske husholdersken. TVNorge ohoi! Biltyvene snakker som om de var David Letterman med hovedfag i sosiologi. Og så finnes det en stigmatisert iraner som når han kommer i trøbbel med forsikringsselskapet, går hjem til en låsesmed for å skyte ham. Typisk iranere. Ferdig med dem.

I alle mosaikkfilmer finnes et tilfelle av magisk realisme (paddene i «Magnolia»). I denne er det to: Da lita jente blir skutt, og da det begynner å snø i Los Angeles, en begivenhet av samme okkulte innhold som når det ikke blåser i Stavanger.

Fraværet av tanker i «Crash» er medisinsk. Det finnes ikke en uvøren Gilde-bakterie i denne deigen, og om filmen ble vist for Frp eller SV, ville like mange ha nikket anerkjennende, og de fleste ville ha følt seg kloke etterpå. Når alle blir like kloke av å se en film, er den litt nifs. Men filmen er velspilt. Og den tunge rytmen som minner om søvnig-erotisk nachspieldans, gjør den til en behagelig opplevelse og noe man bør ha sett. 2004.

Tirsdag 22.3.– Lyshåra, vakre og ville spioner, som dame-ginseng

 

Spy game

NRK2 21.35

terning 5 liten Påsketirsdager er ikke som andre tirsdager. Flere severdige filmer på den ellers utskjelte ukedagen, og hvis jeg hadde vært dame, ville jeg ha satt Monopol-spill-bøtta fra meg og tatt imot NRKs generøse tilbud om en film med både Brad Pitt og Robert Redford. To kvinne-generasjoners ginseng. Og ikke bare det. De er amerikanske spioner. VG-lesere og de som faktisk har på lyden når de ser TV2 Nyhetene, tror at bare kinesere og russere har spioner, og de aner ikke at Telenor egentlig selger mobilnett til utlandet for å sette opp hemmelige basestasjoner som kan lytte til to milliarder kinesere mens de sitter i bilkø og klager til hverandre på sutrete mandarin. Og Joanna Lumley filmer på den transsibirske jernbanen.

Men til filmen.

spy game

Strevsomt å være spion: Her er Robert Redford og Brad Pitt satt på benken.

De to lyshåringene Robert Redford og Brad Pitt har forlatt det farlige fluefisket og hengitt sine bekvemme temperamentsforskjeller til avansert spionvirksomhet. «Spy game» er «A river runs through it» for utenriks-romantikere, bare at denne gang er Redford med på smørsida av kameraet.

I fiskefilmen spilte Brad Pitt en galning som tok opp familiens fangsttradisjoner med en skjebneforakt som nærmet seg galskap. Han kunne hale ørret finere enn Chippendales dusjet, men han ville også drikke kjip pils med kjafsejenter og være våken om nettene.

I «Spy game» spiller småbarnsforeldrenes og Friends-generasjonens James Dean en superspion som forelsker seg så voldsomt at han blir en slags Dante i underverdenen. I stedet for å holde seg til CIAs skrivebordmanerer, frilanser han seg til Kina for å hamle opp med post-kommunistenes innarbeida torturtotalitarisme. Hans Beatrice er en politisk tvilsom Midt-Østen-idealist fra England, og etter 11. september skulle hun egentlig ikke ha vært heltinne i noen film, men uhell skjer.

spy game dama

Catherine McCormack er den ustyrlige dama.

Hjemme i USA forsøker den akutt pensjonerende super-CIA’en Redford å organisere sin elev ut av kinesisk dødscelle før han tar pakken og går.

Et filmatisk fascinerende spill starter. Redford tar ikke på seg den militærgrønne utendørsdressen, og han drar ikke til Kina for å knekke nikkedokkenakker. Veteranen vandrer hvileløst som en ventende far i agentbyråets korridorer for å hvitskjorte fram en byråkrati-brutal lureløsning. Han skyter ikke så mye som en kontorfullmektig ved den kinesiske ambassaden, men påfører sine overordnede så smertefulle bekymringsrynker at de antakelig må fjernes under anestesi etterpå.

Hele tida får vi tilbakeblikk mot de sødmefylte hvetebrødsdagene da guttene jobbet sammen i Beirut. Hele tida blir Redfords internstatus som en slags spionenes Frode Kyvåg utpensla. Menn og deres hustruer har hevet sine øyenbryn over livsførselen til den tregangsgifte karismatikeren. Det varme Redford-ansiktet gløder ennå av bondefarger under landbrukstørt friluftshår. Han er den perfekte legende og en nasjonalhelligdom for hele det utvida, London-bleike kulturlandskapet som heter Euramerika.

Brad Pitt er en verdig arvtaker. Og ingen kan se så romantisk forslått ut som den tidligere jeans-modellen. «Spy game» er en av de behagelige filmene. Den beveger seg så grasiøst. Den underholder med så presis omtanke.

Filmen er skrevet av Michael Frost Beckner, som også forfattet den troverdige TV-serien «The agency» om CIAs indre liv. Regissør Tony Scott ble kalt Ridleys «idiotbror» på åtti- og nittitallet. I fjor laget Tony en silkefilm, mens storebror dreit seg ut med «Black Hawk down». 2001.

Afrikadronningen

NRK2 23.35

afrikadronningen

Humphrey Bogart og Katharine Hepburn i Afrika.

terning 5 liten Dette vil dere garantert se. John Huston regisserte i 1951, og historien er så bra at den burde vært gjentatt. Humphrey Bogart spiller en skuteskipper som heter Allnut, som betyr omtrent Fullstendig Idiot. Han kommer reisende til en misjonsstasjon langt inne i det plaga Afrika for å gjøre oppmerksom på at første verdenskrig har starta. På tross av at mannen ikke ser spesielt tillitvekkende ut, går misjonøsen Katharine Hepburn med å la seg evakuere på skipet The African Queen, og så blir de forfulgte av tyskere nedover elva. Det er skikkelig kult, og etter at Merkel ble omgjort til Marta «Itteno knussel» Svennerud av korttids-sentimentale femtiåringer, vil mennesker med normal menneske-kunnskap slappe av når tyskere er skurker igjen.

Politiskolen 2

TV2 Zebra 19.15

politiskolen 2

Tackleberry etterforsker.

terning 3 liten I toeren var Steve Guttenberg fremdeles med, men overraskelsen ved den primitive sjarmen i den første filmen var borte, og det meste virket som pinlige gjentakelser allerede. I denne filmen er de egentlig ferdig med skolen, men blir hyret til et vanskelig oppdrag. 1985. 1 time, 27 minutter.

True grit

TV2 Zebra 21.00

true grit

Fin tur med Jeff Bridges og Hailee Steinfeld.

terning 5 liten Både jeg og den ytre allmue har allerede mast med at Jeff Bridges spiller en deilig Rooster Cogburn – en slags småfull bestefar som oppvarter forventningsfulle barn med fisefrekk frodighet.

Men det er jenta som er filmen. Det er Matti som får tarmene til å bevege seg i takt med hjerteslaga. Hailee Steinfeld spiller en 14-åring som sover på likhuset og kjøper seg en beinsterk Silkesvarten for å bli med på hevne-pappa-turen (ja, det handler om pappa her også) der marshallen Bridges skal fakke morderen Chaney. Hun er ei veslevoksen jente med frekk nese. Men i løpet av filmen tar hun inn over seg den forstyrrende melankolien som samvær med menn fører til. Coen-brødrene skildrer en uhygienisk og rå mannsverden i stygt undertøy, og hevnersken Matti er en uskyld i endring. Matti gifter seg aldri etter morderjakten i indianerland. Men hun blir ei sterk og følsom dame som har skjønt mye.

Coen-brødrene preker aldri. Men «True grit» er likevel en rørt hyllest til historisk jentemot i en ufin mannsverden.

Filmen er laget i utsøkte HD-farger. Noen ganger er de så tynne at alle ser ut som sjatteringer av grått. Når melankolien melder seg i Darwins villmark, flyr småsnø-fnuggene så lett over tomahawkenes land at de kunne vært svevende alveknokler i et eventyrlandskap. Coen-brødrene kan film. 2010.

Wrong turn 4

TV2 Zebra 23.05

terning 3 liten Enda en grøsser i serien om ungdom som i stedet for å sitte trygt i lan-party i Sandnes drar helt ut av byen og blir spist av halvdøde med dårlig smak. 2011.

Miss Undercover 2

TVNorge 22.20

miss undercover 2

Ingen Oscar på Sandra Bullock det året heller.

terning 2 liten Sandra Bullock er ett av de virksomste retro-midlene i moderne film. Når hun smiler skjelmsk, kan man høre døde kalenderblad gjenoppstå. Ved hjelp av strikkejakke, semska veske, snøfting og usikre guttejentesmil gjeninnfører hun naiviteten fra det sterkt uønska nittitallet. Alt er underlig annerledes. Skurken ser ut som en jødisk standup-komiker og agurkimportør. William Shatner blir kidnappa av Hells Angels-aktig småskurk med hovedfag i kunsthistorie. Regina King er hyrt inn som Politiskolen-aktig Martin Lawrence-purk. Bullock har lagt seg til Julia Roberts-hår. Dette er en film der alle er litt rare, som i «Spanerne» og «Speed».

I oppfølgeren er underlige Gracie Hart blitt en nasjonal kjendis, og derfor ansetter byrået henne som talkshow-spesialist og fast FBI-fniser. Det fører til en del scener som vil få nærbilder av ørevoks til å virke tillokkende. «Miss congeniality 2: Armed and fabulous» har noen av de verste oppfølgerscenene du har sett i hele ditt liv. Noen av dem foregår i Las Vegas, og flere har med et transvestittshow å gjøre. Men vi ser Sandra Bullock likevel, bare for at hun ennå er der. 2005.

Livstegn

FEM 22.30

livstegn

Meg Ryan og Russell Crowe, laga for ulykkelig kjærlighet.

terning 5 liten Ja, dere vil. Jeg skal ikke begynne med å redegjøre for Casablanca-reglene. De funker bare som lokkeord for de fjorten gjenværende tilhengerne av svart-hvitt-filmer. «Livstegn» derimot er en heit, følelsesskrudd nevro-action der intensiteten starter høyt inne i Russell Crowes bitre klosterblikk og bare tar seg oppover. Mannen jobber som macho-munk i forsikringsbransjen. Når folk blir kidnappa, forhandler han fram en løsning, betaler og henter gisselet.

Han liker det ikke. Han bare gjør det. To menn i hele verden kan spille den rollen. Russell Crowe og Bruce Willis.

I Sør-Amerikas krelende katastrofekaos bor Meg Ryan sammen med mannen sin, den litt anspente ingeniøren David Morse. Utpresnings-terrorister tar husbonden med opp i fjellene til de omskolerte bønders leirer for frittgående finansfyrer i fangenskap. Bøndene ser ut som noe fra Midnight Express Eskorte Service. De skuler og doper friluftsfjernt til hverandre, som om de nettopp fikk øye på Snusmumriken og ble veldig oppbragt. Været ser skittent ut. Trærne virker uhygieniske. Det er noe ekstremt ufikst ved denne pastoralen.

Ryan spiller utslått ekshippie med kjaker så stive som never, lange bomullsskjørt og skrekkslagent nevroseblikk. Hun har aldri sett så lei seg ut før på film. Sjela klynger seg til kroppen som en blindpassasjer.

Crowe skal hente tilbake den kidnappa Morse, og han snakker til fruen med den samme djupe autoriteten som bilmekanikere når de omtaler en oljefeilbryter-lekkasje. Du kan formelig se hvordan stemmen hans skaker skjelettet til den underernærte lille dama, og da vet vi at de to skal bli forevig forelska. Crowe må ut i skauen for å redde livet til sin rival.

Casablanca-reglene (her er de) om tragiske trekanter tilsier at vi også vet mye mer om hvem det aldri blir noe på, men det skal jeg ikke røpe, bortsett fra at folk har et fly å rekke i slutten.

Ingenting kan være så nevrotisk som kjærligheten. I «Livstegn» veksler handlingen mellom fangens lidelser og de forferdelige kvalene til to som ikke burde ha lyst på hverandre. Våre skiftende kjønns-sympatier skubber mot hverandre som furtne førskolebarn, og en del av den nerveslitende dramatikken består i at man ikke riktig vet hvem man skal holde med.

Det føles først og fremst befriende da Crowe omsider får fingeren ut og tar på seg utryknings-uniformen for øvrig sammen med Prior-vesenet David Caruso. Svartsinna og skremte involverer guttene seg i en rituell utskyting av ulands-statister. Fienden faller frimodig, og snart er filmen slutt. Men det verste gjenstår.

Taylor Hackford er det vi i bedreviter-bransjen kaller en ujevn regissør. Her er han på topp. 2000.

Epic

TV3 17.35

epic

Mytisk bueskurk.

terning 3 liten «Epic» var på forsommeren en urimelig opprost film på tross av at den lunter så opptråkka skogsstier at de er i ferd med å bli underholdningsfilmens motorveier. Filmen er en usjarmerende versjon av «Arthur og minimoyene», og den har et slags alve-tema som får deg til å føle at Tingeling plutselig ble så kjønnsmoden og steinkåt at hun la rogn.

Det er for mange små grønne jævler her. De vrimler gjennom en eufemisert bymanns-skog som minner om søndags ettermiddag-oppdateringer på Facebook, og i tillegg er de avskylig, samtidstrofast militære. Alvene har grønne hjelmer og faste blikk. De ser ut som gamle naziplakater med fargefeil, og de ledes av en slags mini-romersk kommandant med nøtteknekker-hake og urimelig kampvilje til å være et lite krek. En slags Putin.

Opprinnelig blir de oppdaga av den forvirra forskeren som har mista både sjelsro og familie fordi han mener at han har funnet kolibrier med sadel på ryggen. Han er en troverdig tynn fyr med en slags normal-britisk sjarm, som om han skulle spille gruvearbeidersønn med hemmelige ballett-interesser. Han bor i et kult hus, og han har en trebeint hund som likner mistenkelig på en skotsk kjøttrett.

Forskeren får besøk av den oppgitte dattera si, men hennes tvil blir gjort til skamme da hun minsker katastrofalt og blir Tommelise i graset. 2013.

Der nede treffer hun også en ung gutt som egentlig ikke interesserer seg for militæret for han har bekymringsfrihet som hovedhobby. Ikke desto mindre er det han og de andre alvenes oppgave å beskytte ei bollywood-brun dronning som enten er bi-polar eller har røykt honning, for hun svimer psykopatisk rundt og vil ha oppmerksomhet.

Jeg skal ikke dvele mer ved majesteten. Det skjer ting der.

Det er mer stil på fienden. De er fargeløse, har musekraniker som hjelm og har forvandla landskapet til så grått at det ser ut som om noen tømte støvsugerposen.

Dette høres sikkert ikke så ille ut, og det er det ikke heller. Men for det første tilbrakte jeg høstferien med å se fire Shrek-filmer og «Over hekken», og det var en sjokkerende påminnelse om hvor bra animasjonsfilm egentlig kan være. «Epic» er ikke talentløs, den er bare påbegynt uten at ideene førte til noe. Dessuten finnes det to klassiske paradokser. Når ei jente får en kjæreste som er tusen ganger mindre enn henne, oppstår en sjenerende visualisering av vitsen om musa og elefanten. Dessuten griper biolog-pappaen inn i utviklingen av en fremmed kultur, som om han skulle være en alien som kom til jorden. Det er vi motstandere av.

Dessuten: Snegler er ikke kule animasjonsdyr. Snegler blir myrda i milliontall i norske hager hver eneste sommer, og de er mer forhatte enn flått.

Og de norske stemmene er ikke akkurat på «Shrek»-nivå.

Istid 2

Viasat4 21.30

istid 2

Det var det året mammutene ble gravide.

terning 4 liten Se bort fra denne firerterningen. Den er sær.

Det er ikke lett å være mammut. Den globale oppvarminga rammer raskere enn vestnorsk ettermiddagsbyge. De eneste kameratene dine er en avfeldig tiger med lavt blodsukker og tannreguleringsbehov og et dovendyr med Dagfinn Lyngbøs beklagelig umedisinerte bergensstemme. Når du i satt alder treffer ei dame av egen ætt, er hun en seksuelt umoden og artsmessig forvirra nevrotiker-mammusine som tror hun er pungrotte og henger etter halen når hun sover. Det blir ikke barn av sånne hvilevaner.

I «Istid 2» må vennene fra «Istid» flykte slik animerte dinosaurer gjorde forrige gang («The land before time»), for dalen deres blir utsatt for en Emmerich – klimakatastrofen rammer fortere enn Dennis Quaid kan rydde pannerynkene sine. Et forvirra tog av historiske eksistenser snubler seg ut av et opprinnelig revir og håper på en plass i Darwins nye verden. Som vi alle vet, gikk det ganske elendig med mammutene. Det var ikke lett å være mammut.

Ingen skal si at manusforfatterne har lagt mye arbeid i selve Exodus-handlingen. Animasjonsfilmer av «Istid»-arten blir skrevet omtrent på samme måten som revyer. Skribentene hiver replikker og fasonger rundt i lufta mens de drikker fransk vann av korpulente småflasker, og når de har funnet noen fikse ting, spinner de en halvferdig historie rundt dem. Fordelen ved denne arbeidsformen er at ingen av filmene minner om «Kristin Lavransdatter». Ulempen er at de minner så sterkt om seg selv. Genre-preget er i ferd med å skape rein etikettkunst.

Det vrimler uvettig under breens bredd. Et hysterisk urbanmylder av hastige skapninger kan i noen tilfeller gjenkjennes, i andre bare gjettes. Computer-kunstnerne som lager tryner til uvanlige dyr har hatt herlig frie hender, og «Ice age: The meltdown» består først og fremst av så mange hjertevinnende oppsyn at selv bartendere og drosjesjåfører vil føle godhet for mangfoldet.

Historien er som nevnt enkel. Oppegående fortidsdyr finner ut at flommen vil komme, og deretter begir de seg til en reddende trestamme i enden av dalen. Farer oppstår. Fedre også antakelig, for i motsetning til sin stemme, Otto Jespersen, ender den utryddelsestrua pelsveteranen med å gjøre dama gravid. Det får vi ikke se, sjøl om et atletisk mammut-samleie nok ville virket forfriskende i en litt forutsigbar familiefortelling. Men vi får se det underlige lille ekornet med hoggtennene. Mye og ofte får vi se det. … et atletisk mammutsamleie ville virket forfriskende i en litt forutsigbar familiefortelling. 2006.

The other man

TV2 Livsstil 22.00

other man, the

Liam Neeson utkonkurrert av Antonio Banderas i dress? Pføy!

terning 3 liten Nei, dette er ikke superhelt-filmen om Otermannen. Liam Neeson spiller programvareingeniør som er gift med Laura Linney, og da hun dør, oppdager han at kona hadde en elsker i Milano. Han spilles av Antonio Banderas og er en så følsom fyr at han spiller sjakk på bar. Neeson diskuterer mannens forhold til den døde kona uten at han vet at det er ektemannen han utleverer seg til. Ja særlig. Hvis en mann sjekker opp gift dame, finner han først av alt ut hvem ektemannen er. 2008.

Mandag 21.3.– Vi starter påskeregnet med en lovløs sekser

 

Lawless

TV2 Zebra 21.00

terning 6 litenSå starta altså den hellige uka med en sekserterning, så da håper jeg virkelig dere har TV2 Zebra på hytten. For som vanlig regner det antakelig i heiområdene fra Vest-Agder til Buskerud, og tenåringer med døende 4G mumler om Yatzy som menneskenes verste fiende og truer familien med å konvertere til islam dersom de nok en gang blir truet opp i det pseudo-kristne primitivitets-barbariet. Tenåringer sier pseudo i våre dager, for de har mobiltelefon med Google og de kan alt, men kunnskapen deres tilhører tiden så de scorer dårlig på militærgubbenes gamle IQ-tester.

Men til filmen. Den heter «Lawless».

lawless

Shia LaBoeuf i trøbbel med samfunnet.

Dette var nok den forløpne 2012-sesongens mest vellaga film. Gangster-western-dramaet om den udødelige Bondurant-familien midt inne i hjemmebrentens hundremeterskog er den beste.

Bildetett på en antakelig nostalgisk måte som bringer folka innpå deg med alle sine uhøvla egenheter. Nydelig skrevet av Nick Cave, med økonomisk replikk-kunst som ser ut som ekkoer av ansiktene. Intens og flegmatisk, en slags legende hentet fra en opprinnelig manneverden der skjebnen går rundt i enkle klær og styrer livet med bisetninger.

Skuespillere som gjengjelder kameraets uforstilte kjærlighetserklæringer.

Tom Hardy spiller Bondurant-broren Forrest med et sjenert, monument-tungt bakoversinn som antakelig skyldes at han er en krysning av rev og bøffel. Hardy spiller sånn at navnet Albert Finney dukker opp i minnet, og han skaper den elokvente ubevegeligheten som alle trakter sånn etter. Jason Clarke er den konstant alkoholpåvirka Howard med brennende bitterhet i blikket og en villdyraktig vaktsomhet i sjelesunnhetens grenseland. Shia LaBoeuf spiller pinglete ungdom og villstyring som jokker prestedatteras ankel i stygge gangsterklær. Guy Pearce spiller den ekleste skurken på veldig lang tid – han er den innkalte, perverse og forfengelige sadisten som etterforsker for en korrupt statsadvokat.

Det handler om primærnæring. På tjuetallet laget Bondurant-brødrene traktenes beste sprit, men myndighetene ville ha sin del av de ulovlige pengene, slik kommunefolka tar bompenger fra uønska biler og staten håver avgifter fra dødelig tobakk.

Bondurant-brødrene sier nei. Da starter krigen. 2012.

The expendables 2

NRK3 21.30 og NRK1 01.40

expendables 2

Som en åttitallsdrøm: Arnold Schwarzenegger, Sylvester Stallone og Bruce Willis i en slags pissoar-posisjon.

terning 5 liten På kino mislikte jeg at replikkene i «Expendables 2» var stive som herr Bekhterev. På TV-skjermen forsterker de fornemmelsen av uformell samling i Frodig Fantagutt-foreningen. Solide actionveteraner som Sylvester Stallone, Dolph Lundgren, Arnold Schwarzenegger og Jean-Claude Van Damme samler sine røde kjøttmasser under trange t-skjorter og sendes ut for å slåss slik man gjorde på film den gang regissørene ikke var skolelys med medlemskap i Amnesty. Veganere er ålreit. Men du vil ikke at de skal lage voldsfilmene dine.

Det starter med at de kommer kjørende for å hente et torturoffer i en slags hjemmebygd panservogn med penetreringsevne. Det er stort. Du må på en måte være der allerede for å føle den hypnotiske skjønnheten i kanonorgien. Sly sender en tom mc på utskytingsrampe og rammer et helikopter. Det er meningen at du skal reise deg og rope.

«Expendables 2» er som en hyllest til dataspillene i «Call of duty»-segmentet. Hodene forsvinner i sniper-headshots (som i f. Eks «Medal of honor»), og det kunstige datablodet skvetter surrealistisk som i spill.

Stallone er lederen for en fri gruppe mersenærer som får i oppdrag å hente tvilsomme plutuniom-forekomster i ett eller annet fly i ett eller tredje Folkets etterlatte Albania. Skuespilleren har cartoonsminka middelhavsskjegg og ser ut som en italiensk regissør med Venezia-ambisjoner. Han snakker som bass i røykfylt lokale og er en slags vandrende jazzklubb uten musikk. Lundgren kommer fra dr. Frankensteins Fabrikk, men er dessuten fysikk-geni på Fulbright-stipend og kan løse en Rubiks kube. Van Damme er den smaløyde, slangesleipe Aqua Velva-gubben og går to ganger utpå Bardem. Han driver ei gruve med slavearbeidere og egen bybane. Dit kommer overflødighets-gjengen i et gaffa-teipa veteranfly og svitsjer til en lastebil.

Dere skjønner alle at det blir mye skyting. Jeg skal ikke fortelle om det. Men Chuck Norris kommer plutselig ut av røyken som En Mann Uten Navn. Myten forteller at han en gang ble bitt av cobra. «Hvordan gikk det?» «Etter sju døgn med uutholdelige smerter døde slangen».

Filmen er stilig og ironisk, så vi kan kalle den «Action of ages» og siden slappe av. 2012.

De andres liv

NRK2 21.25

de andres liv

Martina Gedeck kysser en fyr som heter Koch, og Stasi ser antakelig på.

terning 4 liten Når man har kommet seg over sjokket ved det selvfølgelige (hemmelige overvåkere overvåker – det gjør de også i Norge), blir dette et litt tynt, sentimentalt drama om det gode i mennesket.

Stasisten Wiesler er et psykologisk postulat. Han er klønete, ukult ufølsom som byråkrater var i 1960-tallsmyter, men i den enslige, ensomme mannen eksisterer det en trang til sannhet og skjønnhet. Det finner han hos de to han overvåker, kunstnerparet Christa-Maria og Georg.

Som følsom historie er det virkningsfullt, men søkt.

Men filmen forteller også noe generelt om å være avhengig av maktpersoner, og det er gyldig også utenfor det ustanselig, uavlatelig utskjelte DDR. Mange mennesker føler seg vel når de tar avstand fra det selvsagte, så denne filmen ble veldig godt likt. 2006.

Benken

NRK2 00.05

terning 3 liten Dansk kokk har gjemt seg fra fortida, men så flytter dattera og barnet hennes inn i nabolaget. 2000.

Politiskolen

TV2 Zebra 19.05

politiskolen

I køen Steve Guttenberg og KIm Cattrall, mens G.W. Bailey kjefter.

terning 5 liten «Politiskolen» er den morsomme av de mange filmene om assorterte kløner ved et politi-akademi i USA. Denne filmen kom i 1984 og vakte oppsikt ved sin enkle og likevel vellykte formen for barnlig, halvfrekk humor. Steve Guttenberg i hovedrollen var et hyggelig bekjentskap, og i denne første spilte faktisk også Kim Cattral. 1 time, 35 minutter.

Wrong turn: Left for dead

TV2 Zebra 23.10

terning 3 liten Dette er den tredje i en endeløs serie av Wrong turn-filmer, og den handler om ungdom som blir spist av kannibal-psykopat. 2009.

Miss Undercover

TVNorge 22.20

miss undercover

Michael Caine med Sandra Bullock i uverdige omgivelser.

terning 2 liten «Miss Undercover» handler om ei snuppetøff føderal agent som harker når hun ler og faller hvis hun detter og til og med spiser maskuline ting som pizza og sjokoladeis. Naboens hund heter Schatzie, så Sandra Bullock bor antakelig i New York, og en dag truer Superterroristen et Miss America-show i San Antonio, og den eneste FBImboen som kan kles ut i FBIkini, er Bullock.

Av gårde drar vi alle til San Antonio, der menn går i blazere og kvinnene ser ut som gjenfødte historiebøker. Michael Caine spiller homofil personlighetsbygger, Benjamin Bratt smiler kvitere enn Grønlandsisen i juli og arme, flinke Candice Bergen deltar karriere-posthumt som Mrs. Avfall 2001 og forsøker i det minste å være morsom i et selskap av energiske under-ytere. 2000.

The brave one

FEM 23.20

brave one, the

Jodie Foster som vigilante er nesten som om Susan Sarandon ble Trump-tilhenger.

terning 5 liten Hvis Charles Bronson eller Mel Gibson plutselig finner ut at de vil ta straffeutmålingen i egne hender fordi lovens lange arm mangler fem fingre, sier det ikke mye om skjenkedebatten. Men når det liberale ikonet Jodie Foster plutselig ikke orker mer og avsikrer smugkjøp-pistolen, da betyr det at noe har skjedd i det lovløse vesten.

Foster tar egentlig en «Falling down». I Schumachers drama ble forfallet for bratt for den hvite, amerikanske middelklassemannen Michael Douglas, og han slo tilbake. «The brave one» skildrer en intellektuell medieperson som etter å ha mistet forloveden sin til blind vold utført av idioter, oppdager at hun er tvunget til å forsvare seg og sine med våpen i et samfunn som ikke tar vare på de lovlydige. Med sammenbitt ekornfjes, skulderveske og fredagsvask-saklige t-skjorter vandrer hun bevæpna rundt i New York-gatene som en kulturell perversjon: Nå har til og med de salige begynt å skyte tilbake.

Problemstillingen angår skjenkedebattene i Norge fordi de representerer det mest synlige hodet-i-sanden-fenomenet. Når folk blir skamslått av galninger i nattegatene, lover ikke politiet at det skal sette inn større ressurser for å skape en trygg by – de sier at folk må gå tidligere hjem, så de ikke blir banka eller voldtatt. Byen skal ikke være der mer, for du har egentlig ikke lov å oppholde deg i den, så du skal late som om den ikke finnes. Byene er blitt forsømte oppdrettsmærer for idiotfyll, vold, misnøye og fortvilelse. Det finnes ingen dikt om Frognertrikken lenger, det finnes ingen sanger om Bygdøy Allé eller Herregårdskroen.

Vi endrer oss med miljøet. Darwin bestemte det. Filmen skildrer fødselen til en ny person inne i den snille Jodie Foster. «Hvorfor skjelver jeg ikke på hendene når jeg dreper?» Hun bader ansiktet i vann som ved en dåp, hun kaller seg Nobody, som Clint Eastwood gjorde som mytisk revolvermann i «For en neve dollars».

Jeg blir alltid dypt rørt av Foster. Hun ser ut som om hun mener hver eneste innpust. Derfor er det en ganske sterk film. 2007.

Istid

Viasat4 21.30

istid 1

Den ikoniserte representanten for livet på jorden.

terning 5 liten Å se «Istid» er så sjelevarmende skjønt som surikatene i dyrehagen i Kristiansand.

Istid-dyra i denne ubeskrivelig godfølte data-filmen er like perfekte. Den starter med at uidentifisert muse-ekorn-vesen kommer dumpende som sprettball med nistenøtta si; en skatt den arme overleveren skal forsøke å redde gjennom en hel film. Så får vi møte hovedpersonene: Et affektert og pastellert dovendyr som i hvert fall ikke lever opp til navnet sitt hva angår snakk. Den Dum og Dummere-kule lille skapningen forsøker å kompensere for Darwins eller meteorologenes tilstøtende dommedag ved å klenge seg på en mammut. Mammuten er innadvendt med stemmen til «Alle elsker Raymond» Romano. Isen kommer sigende. En liten indianergutt trues av de ubarmhjertige sabeltigerne; slåpne, slepende gjenggutter som aldri har sett en Disney-film og driter i alt. De to pysedyra må forsøke å redde barnet. 2001.