Månedlige arkiver: februar 2016

Mandag 29.2.–Pervers dato med en forfina seriemorder

 

Den røde drage

NRK3 21.30

terning 5 liten Først en deprimerende melding: Nei, Facebook, ingen har fått en ekstra dag. Det finnes ikke ekstra dager. Det har dukka opp en ekstra dato, men den er henta fra den samme fellespotten av dager på jorden som alt annet. Så en oppmuntrende melding: NRK-filmen denne mandagen antyder («setter skapet på plass», som det heter når FB-venner virkelig er enige med noen) det vi alle vet. Man blir sadistisk og elitistisk og nedlatende og fordomsfull av finkultur. Man kan sikkert også bli det av rock, men man blir det helt sikkert av kunstmuseer, symfonikonserter og litteraturseminarer. Jeg har kjent folk som hele livet har lest sinnsåpnende romaner om mennesker på jakt etter frihet og skjønnhet, og de var stort sett imot alt som ikke ble beskrevet av Schønberg Erken og Margrethe Munthe. Hvis de fikk se et menneske i crocs, ropte de på vaktmesteren.

Så til filmen!

den røde dragen-2

Kledelig bleika Edward Norton snakker ut med Anthony Hopkins.

Hannibal Lecter vil for alltid være seriemordernes ubestridte Ingrid. Den evig aldrende og pseudoaristokratiske akademikeren står for noe ganske interessant: Det perverse ved forfinelse. Elitisme fører til selvdyrkelse, og selvdyrkelse fører omsider til opphevelse av moral og innføring av egosentriske eller etnosentriske leveregler.

Det er morsomt at «Red dragon» starter med at Hannibal sitter i konsertsalen. Han er med i symfonistyret. De kalde, stikkende slangeøynene røper at han ikke opplever noe annet i musikken enn muligens beundring for sin egen evne til å sette pris på den. Det er også morsomt at Hannibal er en gourmet.

«Red dragon» gjentar handlingen i «Manhunter» med Edward Norton i rollen til William Petersen. Det starter imidlertid med at Norton får hanniballen i fengsel. Det var ikke med før. Deretter kommer Ralph Fiennes inn i historien som en slags søndagsengel. Han deler Norman Bates’ skjebne, ved at en sjukt moralistisk kvinne har ødelagt seksualiteten hans i barndommen. Dermed oppstår det enda en perfeksjonist-klisjé. Fiennes forsøker å transformere selvhat ved å forfine sin kropp, bli en rød Blake-drage, og dessuten føre ofrene for sitt begjær over i en tilberedt livsfase. Han er en slags kjønns-kokk, som må lemleste kvinner for å ha objektsex.

«Red dragon» er dessuten en passe underholdende film, der Anthony Hopkins sitter smattende på sidelinja med den gjerrige strekmunnen sin, mens vår tids Dustin, Edward Norton, etterforsker familiemord med Miami-bleka hår og solbruna pralinerkinn. 2002.

Safe haven

TV6 21.30

safe haven

Se så mystisk Julianne Hough er.

terning 3 liten Denne filmen har jeg ikke sett, men den høres skikkelig teit ut. En skalt mystisk kvinne dukker opp i Nord Carolina, som antakelig har underskudd på rare damer. Hun spilles av Julianne Hough, som var med i «Rock of ages», og så begynner folk å lure på fortida hennes. Hun treffer Josh Duhamel, som er enkemann med butikk og har barn. Og så kommer det: Mørke hemmeligheter fra fortiden truer. Eksport-svensken Lasse Hallström har regissert i 2013.

True confessions

CMore First 22.25

true confessions

Robert De Niro har prestemimikk.

terning 4 liten Så tar jeg med denne på CMore, for den er skikkelig uvanlig. «True confessions» er den minst kjente av de tre store filmene som heter «Skandalen» på norsk. Den be laget av Ulu Grosbard (mannen som gjorde «Falling in love» med Robert De Niro) i 1981 med Robert De Niro og Robert Duvall i hovedrollene. En politimann finner ut at hans bror presten vet viktige ting om et mord han etterforsker. Virkelig sak fra Los Angeles på førtitallet. Godt spilt. Bygget på en roman av John Gregory Dunne, som har skrevet manus selv. 1 time, 48 minutter.

Valley of the kings

TCM 21.00

valley of the kings

Sydenromantikk fra femtitallet.

terning 4 liten Eventyrfilm fra 1954 – der arkeologen Robert Taylor leter etter gamle gravsteder i Egyptens land da han møter dama Eleanor Parker. Hun vil at han skal hjelpe henne med å bevise at Bibelens Josef vandra i Egypt. Derfor må de lete etter graven til Ra Hotep, ikke å forveksle med ypperstepresten Imhotep. Da Lucas og Spielberg pønsket ut Indiana Jones, var det filmer som dette de hadde i minnet.

Mr. Skeffington

TCM 22.25

terning 4 liten En slags såpeopera for kinolerretet fra 1944, der Bette Davis spiller en kvinne som gifter seg av praktiske grunner og etter hvert oppdager ektemannens dype kjærlighet. Filmen spenner over flere tiårs liv i New York City og starter i 1914. Claude Rains i mannlig hovedrolle. Regissør er Vincent Sherman. 2 timer, 7 minutter, men skulle egentlig ha vært 2 timer, 26 minutter. En anmelder kalte den «en dameblad-historie om Hva Man Skal Gjøre Når Skjønnheten Falmer». Svart hvitt.

Søndag 28.2.– Deilig dødssviske dagen etter Melodi Grand Prix

 

Ghost

TV2 Livsstil 21.00

terning 4 liten Det er ikke alltid man skal se en film fordi den er så bra. Det er ikke alltid man skal like Melodi Grand Prix fordi sangene er så gode. Man kan like filmer fordi de var der og gjorde dagene litt mer fargerike, og man kan like MGP fordi mange mennesker, som ellers overdyrker sin hellige individualitet ved å samle påp andalusianske fløytelåter med politisk vinkling og forteller om det, også de menneskene sitter der som et lykkelig kollektiv av menighetsmedlemmer og lar seg motvillig underholde littegrann. For en gangs skyld. Og klager søtt. Dagen etter MGP skal man se «Ghost». Et slags julemåltid av en film.

Men til filmen. Jeg skal repetere det jeg skrev i 1990 da Aftenbladet ikke hadde terninger, og internettet var en uoppdaga biotop:

ghost 1990

Demi Moore med saklig pasjehår hygger seg med ektemannen Patrick Swayze.

Det er lett å like en film som svarer tilfredsstillende og beroligende på alle de svære spørsmålene mennesker har maktet å stille gjennom tidene, og uten filosofiske omskrivninger slår fast hvor de snille skal hen og hvor de andre skal hen og hvor mye gøy det går an å foreta seg i uro-sjelenes evige mellomtid. Det er også lett å tilgi en film som så fromt bekrefter prinsippet om de saliges enfoldighet eller omvendt ved å la Patrick Swayze sveve gjennom veggene som frilans-engel med den forferdeligste mimikken i filmhistorien.

Det er lett å skjønne at et misbilligende filmlik vil hale ut tida på jorda, når den bærer skjønne Demi Moore som er nybakt mor og har fått sjel i blikket og kvinnelighet i kroppen.
Derfor spiller det egentlig ingen rolle om «Ghost» er en elendig film om en død mann som elsker for alltid og vil ordne opp for kona sånn at datasvindel ikke bringer leiemordere over henne også. Folk kommer til å se den og de kommer antakelig til å like den også. Vi er umettelige når det gjelder trøst. En historie som gjør døden til kitsch (nå har jeg også brukt det ordet!) trøster slik «Pretty woman» degget for den tapte kjærlighetsevnen, og antakelig er det oss vel unt.
Kanskje er det grunnen til at Jerry Zucker har glemt alt han vet om humor og filmrytmikk, sånn at han kan la Swayze bringe skam over seg selv og sin familie ved å renne rundt som en overivrig gymnas-Hamlet i alt for lange, poengløse, uttværede scener. Evigheten er en sjelden gave. Den kan vi med god samvittighet hale ut til litt over to timer. 1990.

Safe house

NRK3 21.35

safe house

Denzel Washington er ytterst misfornøyd med sin frisør.

terning 4 liten Resirkulert fra i går. Han som programmerer filmer på NRK, har verdens aller minste ærgjerrighet. Det spesielle ved denne filmen er at den handler fra Sør-Afrika. Denzel Washington spiller en rampegutt-CIA-er som alle vil ha tak i, og Ryan Reynolds skal passe på ham i et såkalt safe house, som betyr at bare Google vet hvor han er. Så kommer leiesoldatene og de to byråmennene må stikke og prøve å finne et annet hus. 2012.

Harry Brown

NRK3 02.25

harry brown

Dyster Michael Caine misliker verden.

terning 4 liten For jetlaggere. Gjentakelse: Ingen ting er som Michael Caine. Han har en egen nesten prehistorisk museums-ro, han er som en overlevd dinosaur, som en skulende øgle, som en ventende iguana, og han er 500 millioner års utvikling.

Men «Harry Brown» er en verken-eller-opplevelse som herrens engler ikke kunne ha reddet på en solrik dag. Filmen forsøker å være sosialdrama samtidig som den ekler seg ned i den spekulative slum-voldens uverdige utskjelling. Emily Mortimer spiller riktignok så forstandig og sosial politidame at det nesten vokser urtemedisin på henne, og hun vandrer rundt i filmen med en sviende bekymring som gjør at noen burde ha befridd henne for lidelsene ved å etterforske mennesker som må bo i blokk, for hun tåler det ikke. Men filmen forakter de svake. Det er bare lov hvis du er en deisete, dum action-film.

Caine spiller Harry Brown. Han bor i blokk, og hver dag ser han de onde unge utenfor vinduene sine. Det er vulgære, ufølsomme, uintelligente og grimme engelskmenn som mobber de som forsøker å ta seg levende gjennom fotgjenger-undergangen eller stikker dem med kniv. Dattera til Harry er død. Kona hans dør. Kameraten blir drept med sin egen kniv, og i et slags Rambo-jobsk opprør mot Forsynet, kjøper Harry en revolver av undermenneskene for å ta hevn.

Slik Clint Eastwood burde ha gjort i «Gran Torino».

Men for at den resignerte eldre-morderen fremdeles skal virke som et flott og trist menneske, blir blodhevnen utført med den mest psykopatiske depresjon. Det er noe nesten perverst gledesløst ved Harry Brown, det er som om han bare lever for at folk rundt ham skal få dårlig samvittighet. Han kunne vært pappaen til Charlie Brown. Sånn må han antakelig bli for at vi skal godta det som en gammeltestamentlig nødvendighet når han torturerer en åpenbart psykiatri-sjuk ung mann som burde vært innlagt. Men det imiterte alvoret blir likevel overflødig da filmen tøyser det til med et banalt thriller-klimaks. I en sosial elendighetskoma der alle hovedpersonene burde spist ukontrollert sopp garnert med blåsyre, forsøker man å lage thriller-spenning. Takk for i dag, idioter.

Filmen framstiller narkomane som verre enn dyr. Det er stygt å se på. Jeg tror filmindustrien har sin del av skylden for at det ikke går an å få til skikkelig og respektfull behandling av mennesker med dop-problemer. 2009.

Total recall

TV2 Zebra 21.00

total recall 1990

Arnold Schwarzenegger og Sharon Stone inne i framtida.

terning 5 liten Enda en sånn «dagen etter MGP»-film fra det deilge året 1990. «Total recall» har egentlig en fiks historie der hjernen burde vært brukt som annet enn slaktervare. Dette er tunge ting. Anleggsarbeideren Arnold Schwarzenegger kjøper seg en hukommelsesferie med utsikter til heite hotell-eventyr som agent på det urolige Mars i 2075. Noe går galt, og likevel blir han, før noen vet ordet av det, agent på Mars. Er han fortsatt inne i feriedrømmen sin, eller oppsøkte han illusjonen fordi den er hans egentlige virkelighet? Er aerobic-hustruen (Sharon Stone) i heimen ei holografisk hyperhurpe? Er Arnold egentlig sin egen fiende og kan de snakke ut om det? Vil den svartøyde geriljaskjønnheten gå med på å gifte seg i kirka og føde små schwarzenegg som siden kan velge fritt i et sosialdemokratisk demokrati og gå på Steinerskolen? Paul Verhoeven laget frekkasfilm for at folk med mye amalgam og liten konsentrasjonsevne i hvert fall skal ha sportslig glede av blodspruten. Alle vet nå at historien er skrevet av sci-fi-geniet Phillip K. Dick. 1990.

Prince of Persia: The sands of time

TVNorge 01.20

prince of persia sands of time

Jake Gyllenhaal redder Emma Arterton.

terning 5 liten Nei, dette er ikke «Robin Hood i ville Østen», men likheten er til stede, som en påminnelse om at vi lever i det utvidede barnebegrepet: Livet er en russefest.

Denne gang er det den utvalgte tiggerprinsen av Persia som skvetter rundt i det eventyrlige landet Decibel, og han er faktisk en herlig fyr.

Jeg har en kort og uvesentlig innsigelse: Jeg skulle ønske at noen laget et action-eventyr der det fantes én skurk med fortrinnsvis bare én medhjelper. I starten av filmen skal skurken drepe heltens far, hans mor, søster, kone, to døtre, Per Spelemanns ku og en schæfer. Deretter drar helten av gårde og trener på hevn.

Det er noe med mangfoldet i moderne actionfilmer som forvandler dem fra påkosta visuell underholdning til en slags person-quiz. I et fargerikt basarfellesskap som kunne vært arrangert av Petter Gilsvik, dukker de opp med sine utsøkt forskjellige hatter og får filmen til å fortone seg som 17. mai i Bjergsted. Perserne er flest, men dessuten hassansinerne, alamuterne, abyssinerne, beduinene og bygdene innenfor samt den opprinnelig ikke-voldelige Ben Kingsley som Hamlet-inspirert superonkel med Brittany Murphys øyenskygge.

Alle disse tilhører rett som det er historiens eventyrlogikk, men de farer forbi som et besatt barnetog mens Alfred Molina ler sin uforliknelige latter. Hvem var nå han igjen? Jo, han er sjeiken som kommer skakende med en flokk strutser og knivkastende super-sudanere, nbakanerne, eller Numibiens svøpe.

Jeg har spilt dataspillet «Prince of Persia: Sands of time», og litt kjenner jeg jo igjen. Prinsen løper rett som det er på murveggene av bare begeistring, og han turner inn og ut av vinduer. Det hender at rollefigurene drikker vann, for det skal man. Men regissør Mike Newell har ikke vast vekk tida med å etterape spill-konsollenes plattform-dramaturgi. Filmen er en heftig folkemasse-lek der hundrevis av skrålende kulturfolk løper og rir rundt i ornamenterte data-omgivelser med krydderduft. Vakre byer, tennerskjærende menn og rosinøyde kvinner i slåpne slørklær som ikke skjuler håret under armene en gang. Vridde dolker og stålpiler og den politisk korrekte handlingen fra våre moderne folke-eventyr: Perserne angriper fredelige Alamut eller noe fordi dårlige spioner påstår at det er gjemt supervåpen der. Det er ikke!

Jake Gyllenhaal spiller den vakre prinsen som blir utsatt for et komplott og må rømme i nesten to timer sammen med prinsesse Emma Arterton. Hun tilhører den nye sorten eventyr-prinsesser som spytter ironi og kaster kniv. Men det gjør ingenting, for Tidens Sand ligger i den magiske dolk, og gjett hva den kan gjøre? Den bringer fortida tilbake like livfullt som morgenavisene. 2010.

A thousand words

FEM 21.00

terning 3 liten Eddie Murphy i en slags komedie om en bokutgiver som opplever den vanlige tingen at det vokser opp et tre i hagen hans som tar livet av ord. For hvert ord han sier, faller det ett blad og når alle tusen er borte, vil han dø. De som skjønner logikken i det, kan melde seg i resepsjonen på psykiatrisk avdeling og få ei Tussi-dokke. 2012.

Dangerous minds

FEM 22.55

dangerous minds

Michelle Pfeiffer underviser i jeans og redder fattig ungdom.

terning 5 liten Den tredje gammalfilmen for en MGP-søndag: Michelle Pfeiffer spiller lærer med voksen Pippi Langstrømpe-sjarm og kollisjonsskadde stemmebånd. Hun er den virkelige dama LouAnne Johnson, en ekskvinnelig soldat som ble ansatt på en skole for underpriviligerte elever og oppdaget at de fattige er ålreit hvis du bare ikke plager dem med arrestasjoner og kronisk lovverk hver gang de stjeler en bil eller raner en spritbutikk. Sympatisk ungdomsdrama fra 1995. Med den fengende hiphopsviska «Gangsta’s paradise», skrevet av Stevie Wonder og framført av Coolio. 1 time, 39 minutter.

Something borrowed

TV3 21.00

something borrowed

Colin Egglesfield med Ginnifer Goodwin.

terning 3 liten All together now: Aldri vis meg filmer der den ene jenta faller for den andre jentas forlovede sjøl om hun skal være brudepike, for den ene jenta har egentlig likt forloveden allerede i skolen eller allerede som nesten befrukta egg, men hun var så sjenert at hun aldri turde si det før hun drikker i bestevenninnas bursdag og har sex med Dex etter stengetid og hva gjør vi nå? Jente, du vil angre det resten av livet hvis du ikke forsøker å stjele brudgommen fra venninna di. Usj. Er det rart verden kommer til å gå under. Ginnifer Goodwin vil ha Kate Hudsons kjæreste Colin Egglesfield. Jaja. 2011.

The day the earth stood still

Viasat4 22.30

day the earth stood still, the

terning 4 liten Alle filmer er den samme filmen: Samtidig med denne visete kinoen en sci-fi som heter «Knowing», der Nicolas Cage med sønn oppdager at jorda kan gå under. Samtidig kom på dvd «The day the earth stood still» der Jennifer Connelly med sønn oppdager at jorda kan gå under. Men selv om historien blir som ketchup i 17. mai-køen, funker den faktisk fint.

Det starter med at Keanu Reeves klatrer i nydelig pulversnø som antakelig ble laget for slokking av brann. Han finner en Niagara-lampe. Seinere i filmen opptrer Reeves som den underlige ånden fra lampen og skremmer opp Central Park i en organisk rustning. På det tidspunktet har bakteriologen Jennifer C, (Nic Cage er astrofysiker i sin film) blitt tvangshenta av Myndigheter i gipsmaske og må uttale seg om utslettelse av Jorden.

Kathy Bates spiller en umedgjørlig forsvarsminister som antakelig hadde invadert Nord-Korea hvis de gikk over til diet-Coke uten tillatelse av FNs sikkerhetsråd. Hun vil duellere ved soloppgang, men sånn er ikke denne filmen, for Keanu er en slags Gore, som kommer til menneskene for å true dem med sentimentalitet.

Paret Gyllenhaal-Arterton kommer til å glede mange. Romantikken gnistrer som gjenskinnet av verdens undergang i prinsens pupiller, og for første gang på lenge føler du faktisk for at noen skal få hverandre i the end og hvor det ellers måtte kjennes godt for deg også, kjære. De gir mening i mylderet, og de er søtere enn knekk. Så får du heller tåle en del repeterte 17. mai-taler. 2008.

Fletch

Viasat4 01.25

fletch

Dana Wheeler-Nicholson etterforsker med strand-detektiven Chevy Chase.

terning 5 liten Storarta komedie om den undersøkende journalist, der Chevy Chase spiller strand-reporteren Fletch som blir mistenksom da en rik mann vil hyre ham til å myrde seg. Chase i mange forkledninger. 1985. 1 time, 36 minutter.

Lørdag 27.2.– Bra lørdag, best om menn som ikke bryr seg

 

High fidelity

FEM 22.50

terning 5 liten Menn er ikke som andre mennesker, og noen ganger fortaper de seg i ting som polsk punk, invasjon av land i Midtøsten, Minecraft uten tilløp og oppfinnelsen av det perfekte bokmerket. Det betyr at menn ikke alltid hører etter når man snakker til dem, men det betyr ikke noe. Hvis de hørte etter, ville de likevel ikke bry seg om hvordan du har det og hvor urettferdig det er. Det er lørdag, og menn kommer ikke til må høre etter. «High fidelity» er en perfekt film.

Men til filmen, som jeg egentlig ikke bryr meg om.

high fidelity

Iben Hjejle ler sammen med John Cusack. Antakelig litt oppgitt.

Stephen Frears ekstatiske filmatisering av Nick Hornbys bok «High fidelity» handler om musikkfansen. De er ensomme menn på jakt etter noe som er verd å dele i verden og et renslig menneske å dele det med. Musikkfansen tror at jenter som påstår at de liker Led Zeppelins «Gallow pole», smisker for å oppnå ett eller annet.

I «High fidelity» blir kjellerbutikk-mennesket Cusack forlatt av dama si fordi han er som han er. Cusack representerer ett av de mange kulturskillene mellom menn og kvinner, for mange menn lever i et slags «Sim City» som de konstruerte bit for bit sammen med kameratene sine gjennom lange utvelgelser av hva som var kult og hva som var ukult. Derfor fins det ingen romantikk mellom Cusack og kjæresten Iben Hjejle. Bare forvirra tiltrekning og dyp kjedsomhet.

Cusacks rolle er så perfekt at den svir. Kameratene hans blir spilt med gudelig innsikt. Selv Tim Robbins framstilling av en yndlingsrival er utsøkt, og gode rivaler er sjeldne på film. 2000. 1 time, 53 minutter.

Safe house

NRK1 00.25

safe house

Denzel Washington må rømme med Ryan Reynolds.

terning 4 liten Det spesielle ved denne filmen er at den handler fra Sør-Afrika. Denzel Washington spiller en rampegutt-CIA-er som alle vil ha tak i, og Ryan Reynolds skal passe på ham i et såkalt safe house, som betyr at bare Google vet hvor han er. Så kommer leiesoldatene og de to byråmennene må stikke og prøve å finne et annet hus. Skal være bra. 2012.

Dream house

NRK3 21.30

dream house

Daniel Craig og huset hans.

terning 5 liten Så til den mest uventa filmen: Daniel Craig er faktisk en imponerende mangfoldig skuespiller, og i «Dream house» spiller han nesten en dobbeltrolle og har så brennende øyne og så døgnvill usikkerhet at den gåtefulle historien fungerer.

Om handlingen kan jeg si så lite at det bare kan skrives med tasten Slett Bakover. Craig har urovekkende cyborg-blikk, som et forvirra barn eller et flytta dyr og kommer hjem til fru Rachel Weisz lykkelig for at han ikke er forlagsredaktør lenger. De flytter inn i et Mor Godhjerta-hus på landet, men naboene ser surt på dem. Surt og paranoisk. Harald Stanghelle ser hyggeligere ut. Noen kikker inn av vinduet til smådøtrene på kvelden. Det er spor i snøen. Oppjaga goth-ungdommer lager blodige installasjoner i kjelleren. Ting er faktisk ikke helt som de burde.

Dermed finner den urolige Craig ut at en familie er blitt myrdet i huset. Og hva verre er: Morderen er på frifot. Det står en mørk skikkelse mellom trærne. I nabohuset bor Naomi Watts, og hun ser avlangt og medfølende skeptisk på den arme Craig som forsøker å finne morderen Peter Ward.

Mer rekker vi ikke i dag, men «Dream house» er en velregissert, velspilt film med kul handling, så du finner det nok ut. 2011.

Body of lies

Norsk TV2 22.50

body of lies

Leo i Midtøsten. Snakker til jente med sjal. Sikkert uvennlig.

terning 3 liten Når USA kommer i krig, blir nasjonen straks sin verste fiende. Ikke bare fremstiller amerikanere seg som kyniske idioter uten evner til å finne høyrøsta sauegjetere – men Leonardo DiCaprio skal forestille den tøffeste agenten der ute på kjortelfeltet.

Hvordan skal det gå med et sånt land? Er det rart at det blir utsletta av sine egne bankfolk? DiC er tilbake der hvor han aldri burde vært: Aleine i ødemarka med en mobiltelefon. I «Blodige diamanter» eller hva den nå het ringte han til Demi Moore Connelly eller hvem det nå var, og virkningen var som en Great Garlic Girls-imitasjon av Lars Monsen. Her gjentar han det. Ridley Scott er også tilbake der han ikke burde være: Varehus-autentisk sentrifuge-action i en uforståelig verdensdel. «Black Hawk down» var rotete nok for et helt liv.

I denne filmen spiller Leo den smaløydeste CIA-agenten i hele det spionbefolka Midtøsten, og for å vise sjelemuskler, starter han filmen med å henrette en stakkars islamistisk avhopper. Ikke bare det. Han kjefter på folk og trekker sammen munnen til en slags underbitt enmannskrig som helt sikkert ville skremt fire dachshvalper og en folkesky seksåring.

Russell Crowe sitter seter-fet i Langley og overvåker sin venn og kollega via spionsatellitter som skaper større nærhet mellom mennesker enn juleselskaper.

De to snubler seg inn i et komplisert intrige-apparat som i hovedsak består av romantisk mannfolksnakk. Hvis Osama bin Laden eller Al Sallan og di hadde vært mobiltelefon-avlyttere, ville de blitt skremtere enn katolikker av den stygge språkbruken. Men de må ha hørt dårlig etter, for til slutt kidnapper de kjeftesmella Di Caprio for å diskutere politikk og knuse fingre sammen.

Filmen er laget etter en roman av David Ignatius, og filmen er litterær på det viset at den likner en femkupla kamel.

Det går opp og ned i forstyrrende forsøk på å skape tempo og spenning, før den slutter med et så gigantisk antiklimaks at til og med SV-ere vil ønske at DiCaprio heller plukka opp en maskinpistol uten lydpotte og gikk av gårde og skjøt for eksempel Hitler eller noen andre som vi fremdeles tør mislike.

I sine verste stunder er «Body of lies» en flyktende reiseskildring med for få hotellbassenger, men i sine aller verste stunder håper du at Viggo Johansen skal bryte inn og si at diskusjonen var interessant, men sendetida er slutt. 2008.

Rock of ages

Norsk TV2 02.25

rock of ages

Tom Cruise er fantastisk rockestjerne.

terning 5 liten Jeg kunne ha gitt dette rått ironiske festfyrverkeriet av en rockefilm terningkast seks, men jeg tør ikke, for jeg har tross alt familie å forsørge. Men «Rock of ages» er skadefryd-humor av den ekstremt oppmuntrende sorten som bare kan utkonkurreres hvis det blir avslørt at Grete Faremo var dopa da hun møtte Stortingets kontrollkomité.

Handlingen er deilig og dum som ei Facebook-side med bilder av nostalgiske sjokolademerker. Sherrie er den enkle provinsjenta som kommer til Hollywood for å bli sangerinne (uten å tape seg selv), og Drew er rockemusiker som jobber i baren på den legendariske klubben The Bourbon, der Alec Baldwin går rundt i gardinhår som bare matches av hans lakoniske livsoppfatninger. Assistenten spilles med høy aldersgrense av Russell Brand, men filmen er tillatt for femåringer på tross av så omfattende omgang med sprit og sex at småbarnsforeldre vil ringe bistandsadvokaten sin.

Nok en konvensjonslek: De puritanske vil stenge rockeklubben, for de liker ikke rock.

Så kommer Tom Cruise inn i filmen. Han er den legendariske vokalisten Stacey Jaxx med en overkropp som antakelig ble stjålet fra Da Vinci-museet, og en mumlende, gåtefull omgangsform som får ham til å minne mistenkelig om Morten Harket. «Du og jeg. Du og jeg. Må brenne ned stedet, for ellers blir føniksen innestengt.» Han er så bra, han er så bra at den blide, men ubarmhjertige humoren funker som en elefant-rasjon av adrenaliner og endorfiner.

Malin Akerman stikker innom for å holde den gode talen om at Jaxx har mistet seg selv i rockekavet, og så synger alle skuespillerne så kjente sanger at du føler at førjula ga deg en luksus-versjon av Beat for Beat uten Houston-etterlikninger. Blandingen av ironi og musikkglede lager et slags mirakelbrygg. Når Russell Brand synger kjærlighetsduett med Alec Baldwin i «I can’t fight this feeling anymore», er det som om alle følsomme musikaler som noensinne er laga, blir driti ut med vakker vennlighet og pedagogisk innlevelse. Catherine Zeta-Jones battler sin kjerkeheksete «We’re not gonna take it» mot Russell Brands opprørske historieundervisning «We built this city on rock ‘n roll». Og igjen den fabelaktige Cruise, som synger annenstemme på Foreigners «I wanna know what love is» etter at en starstruck liten Sherrie har betrodd ham: «Din musikk hjalp meg da marsvinet døde».

I «Rock of ages» er det også mange fine hårfasonger for dere som blir litt frosne i sjela av å se skinheads på fotballbanen. 2012.

Terminator 2: Dommens dag

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten I 1991 var den verdens dyreste film, og den som virkelig introduserte computergrafikk på skjermen sånn at man ikke lenger kunne se forskjell på levende og juks. Historien er blitt litt mildere siden «The Terminator», ettersom Arnold Schwarzenegger ønsket seg bredere image. Her er han den snille roboten da en ny, slem superrobot kommer for å ta Linda Hamiltons sønn. James Cameron regisserte også denne. 2 timer, 19 minutter. Stilig underholdning. Sterk for noen.

The colony

TV2 Zebra 02.35

colony, the  zegers fishburne

Her stikker Will Zegers og Laurence Fishburne.

terning 4 liten Tro det eller ei: Det kommer en ny istid til jorden, og den forlater menneskeheten som en forfrosset skare på tykk is, og de må klare seg mot alle slags farer. Laurence Fishburne er der. 2013.

City hall

TV2 Zebra 02.35

city hall fonda cusack

Bridget Fonda med John Cusack. Fonda er for lite på film.

terning 4 liten Al Pacino spiller borgermester i New York med et floskel-repertoar som en hjemmelærd TV-predikant, og samtalene hans låter som fyrstikkfolder-poesi. Ta dem med hjem og dans tango til. John Cusack er den overivrige væpneren hans og håpet på jorda. Om ærlighet og pragmatisme i politikken. En politimann og en mafianevø og en uskyldig liten seksåring blir drept på åpen gate. Borgermesteren er en velmenende mann, men ting i fortida skygger over hans mediesorg. Bridget Fonda er også med. Regi Harold Becker. 1995. 1 time, 38 minutter.

The world is not enough

TVNorge 21.30

world is not enough, the

Pierce Brosnan puster ut og den trente dama hans soler seg.

terning 4 liten Pierce Brosnan er den gjenstanden i verden som likner mest på Roger Moore, hvis man ser bort fra liket av Maurice Chevalier og inngangsportalen til Madame Tussauds vokskabinett i London. Brosnans ubevegelighet har filosofisk intensitet, han ser ut som om han virkelig tenker på å holde maska.

Bond-filmen «The world is not enough» skjemmes av overflødighet. Historien er smålåten og sær som ei Søndag Søndag-forside. Sophie Marceau og Robert Carlyle opptrer på den litt frakobla måten, action-sekvensene er tjafsete, uinteressante, som om de ble til i en verksted-orientert Speculum-performance. 1999. 2 timer, 5 minutter.

Collateral

TVNorge 24.00

collateral

Jeg pleier kalle Tom Cruise for den grå byulven.

terning 6 liten Det er så innpåslitent og systematisk gjort at skuespillerne aldri får sjansen til å spille dårlig, for regissøren holder dem i et nærsynt jerngrep. Michael Mann er bymystikeren med adrenalinbildene. Han går tett innpå og lar nattelysene gjøre mer enn halve jobben.

Filmen ruller seg anspent i gang ved at drosjesjåføren Jamie Foxx og statsadvokaten Jada Pinkett Smith har en så nennsom, nøyaktig og nattekul samtale at du får lyst til å stanse innom biblioteket. Ansiktene er nære, replikkene skulpterte og bylysene opphøya til skimrende skyggekast med blåfargen rødt.

Så kommer Tom Cruise inn i filmen. Han ser ut som William Petersen i «Manhunter», og Petersen så ut som Michael Mann. Cruise er gråstenkt, gråkledd. Han spiller den amerikanske dressulven. En streifende skapning med kortfatta filosofier og leiemorderkontrakt på fem mennesker. Han kidnapper drosja.

De to triller gjennom den elektriske jungelen. Nervøsiteten til Foxx og det profesjonelle stresset til Cruise understrekes med to timer kameraføring som føles som en ustanselig begynnelse. Uansett hvor lenge filmen varer, får du følelsen av at den nettopp starta, for det intime hastverket skaper en forventning om utløsning som ikke kommer før den smale dama hikster.

«Collateral» kunne ha blitt en stilistisk lek med to menn i en gisselsituasjon, og mange ville likt det. Men historien blir bedre av en medley med politiets halvblinde leting etter en mystisk taxi med bulk i taket. Også politimenn har tette ansikter i tynne neonfarger. Michael Mann holder dem fanget så tett innpå kinosalen at du kan lukte løken. Og når han tror at du har opplevd nok snakk, koreograferer han en kaotisk nattklubb-skyting som er minutiøst vakker og voldsomt vill.

Etter denne filmen kan Jamie Foxx være den nye Denzel, slik Denzel en gang var den nye Sidney. Han er redd og sterk og indignert i samme kroppsbevegelse og funker utrolig bra. Tom Cruise holdes i stramme tøyler. Bare noen få ganger kaster han på nakke og skulder på den innarbeida Cruise-måten, og når han løper, blir han advokaten fra «The firm» om igjen. Ellers er det tiårets beste leiemorder vi ser her. Drikk blod, Uma Thurman.

Michael Mann er perfeksjonisten som nesten ikke lager film. Han perfeksjonerer stadig den gammeldagse 80talls-måten, men den gammeldagse måten tar tak i levra di med like stor sikkerhet som en vellykka Beethoven-strofe eller tarmtruende tilskudd av Wagner. Dette er pompøs film samtidig som det er kul film, og bare en alvorlig kul mann kan få det til, for egentlig er bare alvor kult.

Nyt hvert bilde.Steppeulven: Den kyniske, darwinistiske super-Cruise på bytur. 2004.

Baby on board

FEM 21.00¨

terning 3 liten Jerry O’Connell, Heather Graham og John Corbett i en komedie om karrierefolk som blir veldig veldig forskrekka da de oppdager at dama er gravid. 2009.

The prince and me

TV3 19.30

prince and me, the

Luke Mably er skandinavisk prins med Julia Stiles.

terning 3 liten Dette er en helt jentete jentefilm for de som ble født mellom mars 1974 og juni 1989, har navn som begynner på C, liker hester, klysete gutter, snottete sanger og handlingsfattig romantikk.

Dette er virkelig bare en jentefilm. Den har ingen skikkelig handling, bare en søvngjengersk parade av selvsagte tablåer der resignerte skuespillere opptrer som hermetikk og siden lukker seg igjen. For oss i Norge er det morsomt at kongen heter Haraald, mens det er prinsessa som heter Ari. Det er også vittig at den vordende kongen forelsker seg i ei jente av folket og alt det der. Handlingen foregår i et Danmark som delvis består av Praha og delvis av et slott i Hillerød. Geografisk er den et sjabby stykke research, for amerikanske regissører kan ikke Europa og bommer på det hver gang.

Danske prins Edvard av Danmark er en opprørsk råkjører som forlater hjemlandet inkognito og reiser til Wisconsin for å se toppløse jenter, siden de ikke finnes i hjemlandet. Der møter han den ærgjerrige bondedattera, spilt av Julia Stiles, besøker gården til foreldrene, kjører minitraktor, danser med kuer og blir en skikkelig hjerteknuser. Så da kong Haraald blir så sjuk at kronprinsen må overta pliktene, følger bondedattera etter og småsmurfer seg inn i danskenes hjerter.

Julia Stiles spiller bare godt når hun er sint, og briten Luke Mably ser ut som en halvannenrangs reality-skjønnas av den typen som har med lommespeil på fotballkamp. Ben Miller spilte Rowan Atkinsons høyre hånd i «Johnny English», og her redder han en del håpløse scener ved å være den lakoniske kammertjeneren Soren. Ellers råder energifattigdommen. 2004.

The devil wears Prada

TV3 21.30

devil wears prada, the

Anne Hathaway og Meryl Streep i fine klær.

terning 4 liten Ærlig talt og beklager, men jeg trodde etter hvert på personene i denne håpløst jålete filmen. Meryl Streep spiller motejournalistikkens brutale eneherskerske med en vond, ensom tilbakeholdenhet som faktisk nesten ser ut som en karakteristikk.

Og Anne Hathaway er sannsynlig på samme måte som Audrey Hepburn: Det må da finnes noen skikkelig søte og greie jenter også der ute blant steinhjertene. Hathaway er frisert som om hun skal på audition til en nyinnspilling av «Silkesvarten» – til rollen som hesten. Men i Streeps motediktatur er hun ei feit og uflidd dame.

Hvordan tror du det går? Får den søte dama kontor med skipsparkett og gifter seg med Hugh Hefner? 2006.

The fast and the furious: Tokyo drift

TV3 23.35

fast and the furious tokyo drift, the

Lucas Black er ulydig guttunge i Tokio.

terning 4 liten Hvis Asbjørnsen hadde dratt med seg Moe for å kverke bjørnebærjus og fortelle båleventyr for brødrene Grimm i våre dager, ville historiene neppe handlet om tusser og troll, ettersom industrialiseringen dementerte dem. Et moderne eventyr er sånn: En mekkelysten askeladd fra California blir tvangseksportert til Tokyo der han mer eller mindre frivillig blir oppfanga av lettmetall-ungdommens motor-mannjevning. Japanere har det så trangt overalt, så de kappes om å kjøre svinger. The drift. Garasjekjøring med svingarundt, et hvinende brems og gass-mareritt i Mobiltelefonplanetens underlige nisseverden, der jentene er så tynne at de ville blitt lagt i vann over natta hvis de kom til Lofoten. Men farkostene er fete.

«The fast and the furious: Tokyo drift» har biler som likner mobiltelefoner, biler som likner fjortissnop, biler som likner barnetannbørster, og den er kvikk, henrykt, hensiktsmessig og sympatisk.

Husker du den ville guttungen i «All the pretty horses». Han ble spilt av en fyr som heter Lucas Black og har fått hovedrollen i den tredje f&f-filmen. Black kan smile skjevt som Steve McQueen og spiller film med den litt sinte sensualiteten til James Dean. Han er et funn.

I denne filmen legger hovedpersonen seg ut med et ungt steinbitfjes som har yakuza-onkel, han blir venner med en ung, japansk Nietszche, og han blir tvangshyra som torpedo. I tillegg lærer han å kjøre The Drift, og det er som filosofi. Du skal ikke kjøre fort, du skal takle svingene. Brems mens du gasser. 2006.

Shallow Hal

TV3 01.30

shallow hal

Gwyneth Paltrow ser tynn ut i Blacks øyne. Æhhhhh. Ville han ikke ha likt henne hvis han så henne som tjukk?

terning 5 liten «Shallow Hal» er en velsigna politisk korrekt film som handler om en liten tufsete mann som har lært at de feteste damene er de ergometer-tynne. Så treffer han en virkelig fet dame, men det vet han ikke, for en livsstilguru har hypnotisert ham så voldsomt at han bare ser kvinners indre skjønnhet.

Gwyneth Paltrow gjør en merkelig dobbeltrolle i denne filmen. Hun spiller Rosemary slik Jack Black ser hennes indre skjønnhet med det utseendet hun pleier ha på film. Deretter blir hun utkledd så mye formingsplast at hun likner Eddie Murphys professor Klump. Midt inne i de svulmende latexmengdene svever på en måte Paltrows nese og øyne, som om hun egentlig var i ferd med å drukne. Det ser pussig ut inntil det parodiske, men OK. Dette er en pussig film, og alt som eventuelt fins av følbar hurtig-filosofi, er overlatt publikums innlevelses-evne og Jack Black. Han gjør en rørende skikkelse ut av den jålete barsjekkeren og er i slekt med de to liksom-kule i «Dum og dummere». 2002.

Predator: Den usynlige fiende

Viasat4 00.30

predator

Arnold Schwarzenegger jakter alien.

terning 5 liten Dette er science action-filmen som gjorde thriller-regissøren John McTiernan berømt, og det er en av Arnold Schwarzeneggers beste roller ennå. Han er en slags spesialstyrke-Tarzan som sammen med sin avdeling rykker inn i sør-amerikansk jungel for å finne ut hva som skjedde med en gruppe amerikanske soldater. Der møter de et usynlig verdensroms-uhyre som kan omgjøre seg sjøl til en atombombe. Tøff mandig dialog, spennende handling, gode spesialeffekter og klar 18 års aldersgrense. Antakelig ikke det helt store for kvinner. Legg merke til Digre-Bill Duke, som siden den gang er blitt en feiret filmregissør. 1987. 1 time, 47 minutter.

Fredag 26.2.– Firerfredag med gammal “Get me to the chopper”

 

Collateral damage

TV2 Zebra 21.00

terning 4 liten Ja. Jeg vet det. Filmen om Arnold Schwarzenegger som terrorist-hevner er ikke akkurat en film å anbefale folk som både vet forskjell på prosecco og vet at cava ikke skal uttales «sava», men det er fredag. På fredager skal det være gode filmer på normalkanalene. Det skal. Dessuten er «Collateral damage» en minneverdig film fra 2002, egentlig 2001. Dessuten er Schwarzenegger blitt en aktuell fyr, for på BBC Brit kjøres en reklame der han kaster seg ut i et spill for mobiltelefon. «Get me to the chopper» er tidsriktig nok blitt til «Get me to the appstore», men i «CD» kommer han seg faktisk til helikopteret. Så ha det moro så lenge moro er lovlig. Kort tid igjen.

Så til filmen.

collateral damage

Arnold Schwarzenegger har kommet seg til helikopteret.

«Collateral damage» er Schwarzenegger-filmen som ble holdt dekkhvinende tilbake fra lansering på grunn av 11. september 2001. Husker 11. september? To fly datt ned. Det vil si: Vestlig propaganda vil ha det til at andre folkeslag, som egentlig bare var lei av fattigdom og undertrykkelse, fløy flyene inn i WTC-bygningene, enda alle vet at Richard Nixon sto bak.

«Collateral damage», som betyr Utilsikta Skadeverk, starter omtrent med at colombiansk terrorist bomber fortau i Washington sånn at Arnies kone og barn dør. Ingen hadde hørt om colombianske terrorister før, så den var ny. Den rustikke bybrannmannen sverger hevn og reiser på egen labb til Sør-Amerika, der han etter en fottur i jungelen til slutt følger terroristen tilbake til USA igjen.

To ting er mest galt med filmen.

Folk ble allerede i 2002 lei av terroristmas. Da George Bush hadde sagt ordet så mange ganger i hver setning at man fikk det for seg at han trengte Plumbo til halsrens, ble folk sure og tenkte Polyanna-klokt: «Alle klager på terroristene. Det er ikke rettferdig. Man burde klage på noen andre også. Brannmennene, for eksempel.» Så gjorde de det.

Den andre tingen er at Arnold Schwarzenegger ikke ser sint, men oppgitt ut. Ingen lar seg opprøre eller engasjere av det bagatellmessige. Alt i «Collateral damage» er smått og smulete. Men lang tid har gått. Utviklingen har vist at alle fra Vesten bare blir litt sure. De blir aldri sinte. Så Arnold hadde rett. Vi blir helt oppgitte når noen bomber oss. 2002.

Motowns Wizard of Oz

NRK2 23.05

terning 3 liten I 1978, som ellers var et helt brukbart år da jeg stort sett spilte tennis i Telemark, laget man eb Motown-versjon av «Trollmannen fra Oz», som også var en idiotisk film fra før av. For oss som virkelig ikke liker motown, er dette en bitte liten begivenhet. De andre kan ta medisinene sine og holde fred. Diana Ross og Michael Jackson deltar. Filmen er laget av Sidney Lumet.

Prisoners

Norsk TV2 23.35

prisoners

Hugh Jackman med typisk beskyldning.

terning 4 liten En thriller jeg ikke har sett, og det beklager jeg, for den kan godt være bra. Jake Gyllenhaal og Hugh Jackman spiller en historie om to seksåringer som forsvinner, og familier forsøker å lete på egen hånd. De har bare ett spor. En stygg bobil sto parkert i gata før. Jackman spiller den desperate pappaen, og Gyllenhaal er politimann. 2013.

Deadfall

TVNorge 22.30

deadfall

Olivia Wilde ute i snøen.

terning 4 liten Komplisert. Søskenpar rømmer fra politiet i fryktelig snøvær, de skyter en politimann og dama havner på motell med en bokser som er på vei hjem til thanksgiving hos familien sin. To genre slått sammen til én. Eric Bana, Charlie Hunnam og Olivia Wilde. Sissy Spacek og Kris Kristofferson er også med. 2012.

10 ting jeg hater ved deg

FEM 21.30

10 ting jeg hater ved deg

Larisa Oleynik og Julia Stiles har et problem.

terning 4 liten Denne high school-versjonen av «Troll kan temmes» er enda et fabrikkforsøk på å kopiere åttitallets legendariske skole-komedier. Larisa Oleyniks rare pappa lar henne ikke få gå ut hvis ikke den intelligente mannehater-søstera Julia Stiles (som likner Cecilie Leganger) også får en kavaler. Av den slags oppstår ikke bare bitterhet og revolusjon, men dessuten subtile kjøp og salg. Heath Ledger er med. Ikke fantastisk, men bedre enn Shakespeares versjon. 1999.

Shallow Hal

TV3 21.00

shallow hal2

Gwyneth Paltrow slik Jack Black ser henne, men det gjør ikke kanoen.

terning 5 liten «Shallow Hal» er en velsigna politisk korrekt film som handler om en liten tufsete mann som har lært at de feteste damene er de ergometer-tynne. Så treffer han en virkelig fet dame, men det vet han ikke, for en livsstilguru har hypnotisert ham så voldsomt at han bare ser kvinners indre skjønnhet.

Gwyneth Paltrow gjør en merkelig dobbeltrolle i denne filmen. Hun spiller Rosemary slik Jack Black ser hennes indre skjønnhet med det utseendet hun pleier ha på film. Deretter blir hun utkledd så mye formingsplast at hun likner Eddie Murphys professor Klump. Midt inne i de svulmende latexmengdene svever på en måte Paltrows nese og øyne, som om hun egentlig var i ferd med å drukne. Det ser pussig ut inntil det parodiske, men OK. Dette er en pussig film, og alt som eventuelt fins av følbar hurtig-filosofi, er overlatt publikums innlevelses-evne og Jack Black. Han gjør en rørende skikkelse ut av den jålete barsjekkeren og er i slekt med de to liksom-kule i «Dum og dummere». 2002.

Step brothers

TV3 23.05

terning 4 liten Will Ferrell og John C. Reilly spiller to middelaldrende menn som fremdeles bor hjemme og som motvillig blir brødre da foreldrene gifter seg. Mary Steenburgen og Richard Jenkins er foreldre. 2008.

Welcome to the jungle

TV3 01.00

welcome to the jungle

Dwayne Johnson og Seann William Scott i jungelen.

terning 4 liten Simulant-bryteren The Rock og den nyork-intellektuelle avhopperen Vin Diesel var årtusenets friskeste action-rekrutter. I denne filmen spiller The Rock en så paradoksalt oppkledd slåsskjempe at halve filmen likner en ondsinnet Dressmann-sjikane, men den storvokste stillehavskjempen med det uskyldige elvisfjeset funker fordi han får alle ansiktsuttrykk til å se nye ut. Som om han var noe Thor Heyerdahl kom hjem med.

The Rock sendes til Amazonas. Den infame regissøren Peter Berg dumper et gult Lærdal-fly over en verdensdel som er så overgrodd av digre trær at ei tissetrengt bikkje ville ha grått av glede. Nede i klorofyll-ørkenen går Christopher Walken rundt og undertrykker lokalbefolkning. Derfor henger grossererbuksa hans høyere enn et slottsflagg på kongens fødselsdag. The Rock skal hente hjem den uansvarlige ungdommen Seann William Scott, men det er ikke lett, så etter hvert blir både krangleparet og ei revolusjonær barjente forfulgt av Walken i Greta Garbo-hatt og hans kardemommiske hær av uspylte spaghettiwestern-kopier.

«The rundown» forteller naturligvis hvordan alle folkeslag blir gjort til uvillige disipler når amerikanere foretar utenlandsreiser, men den er en en uventet underholdende actionkomedie. 2003.

Money train

Viasat4 22.30

money train

Ah, den nesten glemte Wesley Snipes med Woody Harrelson.

terning 4 liten Wesley Snipes og Woody Harrelson er to forkledde undergrunns-politimenn, og de bruker så mye tid på å surmule kjerringkaldt over småting at man skulle tro de hadde innstifta bedriftsdemokratiet. Jammeret oppveies av adrenalin-fossene og aksellerasjonen i action-scenene, som ser ut som om de er filma fra rullebrett og klipt sammen med makuleringsmaskin. Akkurat det er ingen ulempe i historier som dette, fordi det bidrar til å kamuflere at ingenting egentlig skjer.

Guttene er storartede (når de ikke er sure), tog detter sidelengs langs halve underverdenen, folk hopper fra tak til halv fire, lungene løpes til mos, jenta skriker mandig til den dumme sjefen og setter på ham håndjern. Prøv å smile underveis. Det går ikke. Ukjente Jennifer Lopez deltok. 1995. 1 time, 46 minutter.

Priest

Viasat4 00.50

terning 4 liten Sci-fi-grøsser fra 2011. Paul Bettany og Karl Urban i en voldsom historie om legendarisk krigerprest som bor i ødelagte byer som er styrt av kirken. Det handler om krigen mellom vampyrer og mennesker.

Torsdag 25.2. – Irriterende anmelder-hyllest til en diger mann

 

Faster

Viasat4 21.30

terning 5 liten Den største gleden ved å være filmanmelder har alltid vært at denne gudegitte oppgaven først og fremst er et påskudd for å irritere andre mennesker. Folk blir litt sinte hvis du er uenig med dem om mat, men sære spisevaner dekkes av «hver sin smak»-løgnen. Religion er bare et problem hvis man har en, og vi som går rundt og tror på Gud, men er uenige med alle de andre som gjør det, praktiserer egentlig en grei form for frihet til passiv ekumeni. Sånn er det ikke med film. Hvis du håner folks filmer, blir de ustyrlige av raseri og sier at du er Frp-er sjøl om du beviselig er for nasjonalisering av bankvesenet og motstander av personvern. Det er deilig å gjøre folk irriterte. I dag skal jeg skryte av Dwayne The Rock Johnson. Og det er ikke fordi han ser ut som en gjæringsskadd maori og bør beskyttes mot katakteristikker. Det er fordi han er en dødskul fyr.

Men til filmen.

faster

Dette bildet er bare med på grunn av skjorta til Billy Bob Thornton.

Dwayne «The Rock» Johnson er nok tidenes action-mann. Han har virkelig ingen kvalifikasjoner som skuespiller, han ser ut som årsforbruket av rødt kjøtt i fattig u-land og han går med den lange nakken som folk ellers kaller skuldrene. Johnson beveger dem opp og ned, og så følger beina etter, for overkroppen er er så diger at den starter litt over ørene og ikke tar slutt før et stykke utpå låret. The Rock er en personlig favoritt, og i denne filmen har en talentfull regissør fått til et klassisk skyggekast-lys som gjør at den urørlige Stillehavs-statuen også ser følsom ut.

Jeg vet at jeg ikke burde gitt filmen terning 5, men det ble for fristende. Handlingen er eksemplarisk enkel, og bildene til George Tillman jr. er virkelig så stilige at du føler deg satt tilbake til det uproblematiske åttitallet.

Det gjør ikke filmen dårligere at Billy Bob Thornton spiller smalskuldra politimann med grotesk sekstitalls-skjorte. Han har et slags tuberkuløst liksomskjegg og utstråler så mye velspilt svakhet at han blir en vakker person.

Hovedpersonen slipper ut av fengsel av Tom Berenger, som spjåker til sine intellektuelle begrensninger ved å referere til Gibrans «Profeten». Ingen møter Johnson utenfor det landlige fengselet, og han løper hjem. Det er en av de stiligste scenene jeg har sett på lenge, og den burde virke oppkvikkende på de nye universitetsjoggerne. I byen finner eksfangen skinnjakken og bilen sin, og så kjører han avgårde som en Bryne-gris. Han oppsøker sin sannsiger, og da den samoanske gorilla får se tatoveringen hans, rømmer han lokalene, for The Rock er en legende og et spøkelse.

Hevnen starter, og jeg skal ikke gå i detalj, men la dere nyte den kompromissløse mannens pompøse brutalitet. I historiens innerste ytterkant finnes også en it-gründer som er blitt så rik han at han også er sprek – og han jobber som leiemorder. Carla Gugino er Thorntons kollega, og gjør en lakonisk og fin kvinnerolle.

Denne regissøren kan nærbilder uten å norske seg til med bankbok-portretter. Han bruker lyset og de følsomme skyggene, han bruker detaljene og den finstemte sentimentalitet. Dessuten ga han skuespillerne egne mapper med rollebeskrivelse før filminga – pluss at de fikk beskjed om hvilke filmer de skulle se. The Rocks første actionrolle etter «Doom». 2010.

The Ipcress file

NRK2 23.15

ipcress file, the

Michael Caine med engelsk dame som muligens er i live.

terning 5 liten Et sjeldent syn. Sidney Furies klassiske spionthriller «The Ipcress file» vises nesten aldri lenger, og det er synd. Michael Caine i 1965-utgave spiller serieagenten Harry Palmer, og han etterforsker kidnapping og hjernevask av britiske vitenskapsmenn (sånne skal visstnok finnes) samtidig som han trøbler alvorlig med byråkratene. Dette var Caines første rolle som helten Palmer – en mann som er navnløs i Len Deightons bøker. Caine fant på fornavnet sjøl. Christopher Plummer skulle ha spilt denne rollen, men ble gudskjelov opptatt med «Sound of music». Caine er den første actionhelten som har hatt briller. 1 time, 43 minutter.

Kelly’s heroes

TCM 21.00

kellys heroes

Clint Eastwood og Donald Sutherland. Kanskje var det her Eastwood fortalte Sutherland at kona hans hjemme i USA hadde forsøkt å kjøpe våpen av Black Panthers med personlig sjekk. Ja. Det skjedde.

terning 5 liten Hvis du forsøker å si til noen under 30 år at «Kelly’s Heroes» var en feiret krigskomedie i 1970, vil de se dumt på deg. Tida har fart stygt fram mot historien om hvordan Clint Eastwood, Telly Savalas og Donald Sutherland (som hippie på 1940-tallet!) jakter på en gullskatt. Filmen er basert på en såkalt sann historie om en diger nazigullskatt. Underholdende for alle oss andre, til en viss grad. 2 timer, 25 minutter.

Onsdag 24.2.– Onsdag er den store Overrask Deg Selv-dagen

 

Burlesque

Netflix

terning 5 liten Denne onsdagen er en dag med tre centimeter snø for musemesterskapet i urban-langrenn, men normalkanalene viser film omtrent med samme entusiasme som IVAR brenner søppel. Så vi må gjøre noe. Egeninnsats. Jeg har på beste seminar-maner tenkt ut et kunstig prosjekt som jeg kaller «Overrask deg selv», og hvis jeg hadde framført det i Stavanger Forum, ville jeg fått 150.00 kroner for to timer, men dere får det gratis. Her kommer et fåtall filmer som du vil bli overraska over at du gidder å se. Men de er verd det.

Så til «Burlesque».

burlesque

Storarta damer: Cher med et slags Farao-fjes og Christina Aguilera som ung, frisk sanger.

Det første du skal tenke på er Aguilera. Du ville på forhånd ha ment helt av deg sjøl at hun er et Bieber-nek som ikke kan spille film. Det er feil. Christina Aguilera er ei litt langvarig døgnflue som burde spille film oftere, for hun er morgenfrisk som nyvaska sokker og et behagelig filmfølge. Deretter skal du tenke Cher, som er et mobbeoffer for de som syns de er så voldsomt naturlige sjøl. Hun er OK.

Denne filmen har to stilige kvinneroller, og det gjør en spjåkete lårhøne-affære til noe behagelig. Cher er ei fantastisk dame. Hjemmelaga, usjenert elaborert. Hun har et perfekt mummifisert fjes som bare en kirurg kan elske, men hun har karisma og sjarm og alle de greiene som ikke betyr noe når man leter etter gode lærere til barneskolen. Christina Aguilera spiller ei frisk og framfusen bondejente fra de ukules Kvinesdal-kafé, men reiser til byen for å bli danserinne og sangerinne. Dama synger så det spraker i trommehinnene, og hun klarer å bære fram en uberørt opprinnelighet som gjør at du syns hun skal klare det. OK. Hun klarer det. I en bransje der damene egentlig skal danse til sungback kommer blonde litlå og souler sværere enn sjaman. Jeg elsket denne sentimentale filmen. 2010.

Catch me if you can

Netflix

catch me if you can

Leonardo Di Caprio later som om han kan føre fly. Oi.

terning 5 liten Spielberg har laget film om en sjarmerende svindler, og svindleren spiller naturlig nok av Leonardo DiCaprio. Svindlere er vittige på film, og denne er mer enn OK. Spielbergs «Catch me if you can» er en amoralsk hyllest til det private initiativ som til og med Erna Solberg ville ha funnet betenkelig. Leonardo DiCaprio spiller en skuffet 18-åring som svindler alle dem som egentlig ikke fortjener ærlighet og gjør det så bra at han burde vært presidentkandidat. Med begeistring forteller filmen om den unge mannens eventyrlige evne til å lure folk og skaffe seg sjøl fordeler. DiCaprio spiller den sjarmerende silkeskurken med stor og naiv overbevisning. En skuespiller trenger litt forstand og mye uskyld for å kunne sannsynliggjøre en så usannsynlig sann skjebne som dette. Han gjør det. Fantastisk. Sosiale medier er så fulle av talentløse Trump-vitser at det er rett før jeg liker ham, ellers skulle jeg ha kobla DiCaprio-lureriet til den bisarre presidentkandidaten. Onsdagsregelen: Aldri si det de andre sier. Hvis de andre har sagt det, er det feil. 2002.

The untouchables

Netflix

untouchables, the

Kevin Costner med hatt og hagle. Sånn var skattevesenet den gang.

terning 5 liten Tilbake til 1987. Byhagler. Mafia. Skatte-etterforskere med tungt utstyr. En slags historisk film som antakelig er like historisk korrekt som Grimberg. Vet ikke hvem Grimberg er? Holy shit.

«The untouchables» av Brian De Palma er et glimrende krimdrama om skattemannen med hagle, Elliot Ness, som sammen med sine fryktløse skattemenn bestemte seg for å sette en stopper for Al Capone (nydelig spilt av Robert De Niro). Kevin Costner i enda en uskyldsren speiderguttrolle der det er umulig å ikke bli imponert, og med seg har han Andy Garcia og Sean Connery og Charles Martin Smith. Glimrende underholdning. 1987. 1 time, 55 minutter.

Peggy Sue got married

Netflix

peggy sue got married

Helen Hunt og Kathleen Turner i behagelige 1986.

terning 5 liten And one for the road.

1986. Kathleen Turner var ung, Nicolas Cage var ung, alle var så unge at de var både høna og egget. Og dagens sjokk: Francis Ford Coppola regisserte denne komedien. Jeg mener: The big guy. «Gudfaren». «Apokalypse nå!». Coppola, som i tillegg er Cages onkel eller noe sånt.

Stjernelag og ganske stilig liten komedie om nostalgi og alt det der. Coppola regisserte faktisk Kathleen Turner og Nicolas Cage i en film om ei voksen dame som får et slag i hodet og tidsforflyttes til sin egen gymnastid på sekstitallet, der hun blir konfrontert med de valgene hun sjøl gjorde og får se hva som laget folk. Alvoret er syltynt, men moroa stor. «Peggy Sue got married» ble laget i 1986 og er 1 time, 40 minutter lang.

OSS 117: Spionen i Kairo

NRK3 02.25

terning 4 liten Denne franske filmen har jeg virkelig ikke sett, men jeg anbefaler den av den desperate grunnen at agentkomedien løser problemene i Midtøsten. Jean Dujardin (Jan fra hagen) spiller en gallisk James Bond-kopi som ligger med damer, jager nazier og altså skaper verdenshistoriens minst sannsynlige fred på jord. 2006.

Thirty seconds over Tokyo

TCM 21.00

terning 5 liten Glimrende krigsdrama fra 1944 om det første amerikanske bombeangrepet på Japan etter Pearl Harbor. Dalton Trumbo skrev manus, spesialeffektene fikk Oscar og rollelista var full av stjerner: Van Johnson, Robert Walker, Spencer Tracy, Robert Mitchum og så videre. 2 timer, 18 minutter. Svart hvitt. Egentlig bruker jeg ikke ordet «glimrende». Det er med av nostalgiske grunner.

Key Largo

TCM 23.15

key largo

Humphrey med eselfjeset og dama hans, Lauren Bacall.

terning 5 liten Stilig John Huston-thriller fra 1948, om gangstere som holder gjestene i et Florida-hotell som gisler mens stormen raser utenfor. Humphrey Bogart, Edward G. Robinson og Lauren Bacall i gode roller. Claire Trevor fikk Oscar for beste kvinnelige birolle. Blir muligens vist i computerfarga versjon, men den er laget i svar hvitt. 1 time, 41 minutter.

Tirsdag 23.2.–Elendighets-tirsdag med gammal moro

 

Robin Hood, tyvenes prins

CMore+ streaming

terning 5 liten Siden dette er en av de mislykka tirsdagene som ble laga av en fornærma Gud med armen i fatle og VGNett-panikk, skal jeg foreta en oppsamling fra den storarta streamingkanalen CMore+. Tre filmer som dere egentlig har glemt, men som i vanskelige tider kan funke som fornem underholdning og følgelig også som et første steg på veien for de som forsøker å kvitte seg med serie-avhengigheten uten legehjelp. Det er også en påminnelse om at CMore+ er en kul kanal til rundt en hundrelapp i måneden, så det finnes ikke bare Netflix. Du hiver antakelig snop for en hundrelapp i måneden.

Men så til filmene.

robin hood tyvenes prins

Kevin Costner var så ung at han lekte med pil og bue.

Kevin Costner er antakelig filmhistoriens beste Robin Hood (hvis man unntar Russell Crowe) i denne fantasifulle, romantiske, visuelt vellykkede og spennende versjonen fra 1991, der Alan Rickman er utrolig som sheriffen i Nottingham og Mary Elizabeth Mastrantonio spiller Lady Marian. Morgan Freeman er medbragt maurer.

For folk over 800 år kan det være nødvendig å gjenta at legenden om Robin Hood forteller hvordan en reaksjonær guttunge kom hjem fra mislykket Israel-tur i 1194 og saboterte et nødvenig økonomisk eksperiment.

Kong Richard Løvehjerte var en drømmer som hadde forlatt landet for å drive oppvigleri i Midt-Østen. Hjemme forsøkte de politiske praktikerne å stable på beina et styringsdyktig sosialdemokrati som tok halvparten av folks inntekter i skatt mot at de fikk sosial utrygghet, og med visjonær handlekraft investerte pengene i framtidsrettet våpenindustri. Så kom altså Robin av Locksley hjem som en slags krysning av pilgrimen Lars Gule og reformatoren Tor Mikkel Wara og forstyrret. Robin tok statens penger og ga til de fattige romantikerne (akkurat som banksikringsfondet), og for det fikk han kongens gull (Mary Elizabeth Mastrantonio).

Kevin Costner er en herlig Robin Hood, velutstyrt med mandig alvor. Alan Rickman (superskurken i «Die Hard») spiller sheriffen av Nottingham tilført en knyttneve-karisma som minner om Yngve Hågensen, men han har penere skjegg. Som dere vil legge merke til, er det en del 1990-referanser i denne omtalen. 2 timer, 23 minutter. 1991.

The last of the mohicans

CMore+ streaming

last of the mohicans, the

Daniel Day-Lewis løper med indianere.

terning 4 liten «Den siste mohikaner» kjemper om et vanskelig tilgjengelig publikum, for den representerer et forsøk på å gjenopplive de dødes nostalgi. Den edle, naive indianer-romantikken som James Fenimore Cooper tenkte ut for unge sinn, ble lesestoffet til de som vokste opp med 110 volts-lyspæra og krystall-apparatet og som gikk på treskøyter over Mosikken i papirtynne januarettermiddager den gang det fantes kuldegrader i Stavanger (dette skrev jeg i 1992, så kom ikke å si at vi ikke fikk milde vintre før nå).

Som postmoderne paradoks er filmatiseringen regissert av Michael Mann, bilde-bajasen som fant opp «Miami Vice» og introduserte kannibalmorderen Hannibal Lector på film i 1986. Nå streifer han med Haukøye langs stiene i Vålandsskogen og kikker etter brukne kvister og lukter etter fjerne bål. Så fantes det en ukjent uskyld selv i Michael Mann.

På en måte kler «Den siste mohikaner» seg sjøl. Filmen er blitt naiv som garpne gutteleker, den er usammenhengende som ei spenningsbok som mistet fire midtsider i ei barhytte midtsommers og den er barnslig og leken og mangler forstand på voksne mennesker. Daniel Day-Lewis som Haukøye er som alltid endimensjonal og fjern som om han skulle ha vært tegnet med kopiblyant av en talentløs 11-åring, og kjærligheten mellom ham og Madeleine Stowe er keitete og fysikkfri, omtrent som det Tom Mix følte for hesten sin.

Det er noe utilsiktet gammeldags med «Den siste mohikaner», enda den er jazza opp med atskillig moderne øksevold og bæres på den dundrende entusiasmen til de hundrede musketter. Sjøl er jeg mest begeistret for at indianerbroderen Uncas spilles av en fyr som heter Eric Schweig. 1992.

Eventyreren Thomas Crown

CMore+ streaming

thomas crown affair, the

Rene Russo bryter inn når Pierce Brosnan danser med dattera eller noen.

terning 4 liten Pierce Brosnan spiller kunstrøveren Crown som om mannen skulle være en øvelse i James Bond. Før i tida, da menn var forsørgere og kvinner falt for strøkne skjorter, var eleganse et slags afrodisiakum som satte eggløsninger i gang. I dag ser eleganse ut som sjølhøytidelighet. Man får fornemmelsen av å være til stede i en sigar-orientert mannsklubb for dresskledte tidsvandrere, og humoren stimuleres på en litt forvirrende måte.

Med andre ord: Brosnan ser ut som en tosk.

Det samme skjer med Rene Russo. Den skjelettsterke dama vil kunne imponerere folk på paleontologisk museum hvis hun en gang blir borte. Når gutte-regissøren McTiernan forsøker å gjøre forførerske av henne ved at hun vrikker så voldsomt at Rosenberg-kranene ville vært i fare, oppstår nok et tidsparadoks. Det er i dag cirka 150 år siden vitenskapen oppdaget at kvinner har hjerne. Erkjennelsen førte blant annet til at vrikkinga ble overlatt hestene i rytmisk sprangridning (update: Dette ble skrevet i 1999, da det fremdeles fantes kvinner som ikke vrikket. Mye er endra).

Filmen om Crown og forsikrings-etterforskersken opphever de fleste fysiske lover og alle tenkelige sedvaner for sannsynlighet. Dessuten ser sex ut som stabling av møbler, og romantiske reiser virker uinteressantere enn spaserturer til Tybring Gjedde på Forus, som ikke finnes mer. Det eneste sannsynlige i filmen er etterforskeren Denis Leary, og han ser oppriktig fortvila ut over å ha havna i en slags biotop for jålete opplevelses-røkker. Men moro for det. Den er tross alt laga i det året da alle trodde på forskerne som sa at alle verdens datamaskiner ville krasje med år 2000. 1999.

One night at McCool’s

NRK3 21.35

one night at mccools

Liv Tyler ser ut som en idiot.

terning 2 liten I den tankelause, men kyniske underholdningas navn er Michael Douglas utstyrt med et hår som fiskere ville ha havarert på, og Matt Dillon er dummere enn sin egen skygge. Han innlemmer seg bokstavelig talt i humpe-neket Liv Tylers pinlige liv og så går det riktig ille. Harald Zwart laget denne filmen i Hollywood og ble så imponert av seg sjøl at han smilte ett helt år. For oss som syns filmen er smertefullt vulgær, var det merkelig. 2001.

Eulogy

NRK3 02.30

terning 3 liten Ubetydelig svart komedie som heter «Eulogy» og handler om tre generasjoner som kommer sammen for å begrave en stor familiefader. Mange kjente folk deltar – demiblant Ray Romano, Debra Winger og Famke Janssen. 2004.

En ekte mann

TV6 02.30

ekte mann, en

Patrick Dempsey bærer jakka på den flørtne åttitallsmåten, og Michelle Monaghan flirer.

terning 3 liten Også Patrick Dempsey er så storarta i senga at han i 1998 har ligget med en hel etasje studentjenter på Cornell University, og ti år etter forsøker engangsblondine å tigge seg til morgensex, men mannen har prinsipper.

Etter en sånn introduksjon er det ikke lett å like en kelner-pen komedie-skuespiller som Dempsey. Men han har i hvert fall roen. Patrick D. har minespillet til R2D2, og vi liker ham for det.

Han og Michelle Monaghan er bestevenner, slik Julia og Dermot var det og slik Meg og Billy var det. Begge er av dyrevernhensyn motstandere av alligatorskinnvesker, men kan tolerere klapping av hund. Dempsey er en sånn mann som vet navnet på kaker og står i Seinfeld-kø for å komme inn på spesielt konditori. Pappa til PD gifter seg med en Sharon Stone lokk-a-like, som det heter når håret likner. Dere kan denne filmen nå. Den er som dere tror, og ja! ja! ja! (svanene letter fra vannet) – da Michelle finner en viril skotte og vil gifte seg med ham, oppdager bestevennen Patrick sin forelskelse. Dempsey ser ut som om Joe Louis nettopp slo ham i fjeset når han tenker på hva venninnen gjør under kilten. Og – av en merkelig grunn skal han være brudepike (brudepikk?) sammen med tre jenter som får vampyr-støntere til å virke som banan-smoothies med støttebandasje.

Endelig når handlingen fram til Skottland, som likner Norge og er et vakkert land. Ingen kan ta ei dame de elsker bort derfra, men Dempsey prøver, og så aner vi alle hvordan det går. 2008.

Now, voyager

TCM 21.00

now voyager

Bette Davis med sjukt hår.

terning 4 liten Jaja, dette er også en form for «Askepott». Claude Rains spiller en psykiater som frigjør den seksuelt hemmede og sterkt nevrotiske Bette Davis, sånn at hun ikke blir bare en overklassedame fra Boston, men en selvsikker kvinne. Dette er filmen der Davis sier til Paul Henreid: «Å Jerry, la oss ønske oss månen – vi har jo stjernene.» Svart hvitt såpe fra 1942. 1 time, 57 minutter.

The private lives of Elizabeth and Essex

TCM 22.55

terning 5 liten Ganske stilig, om enn uhistorisk historisk drama med Errol Flynn og Bette Davis. Tøff kjærlighetshistorie der også Olivia De Havilland er med. Michael Curtiz regisserte i 1939. 1 time, 46 minutter.

Mandag 22.2. – Alarm! Satire! Alarm! Bare én film! Alarm!

 

District 9

NRK3 21.30

terning 6 liten Satire har sin egenverdi. Satire finnes ikke for å gjøre noen til bedre mennesker, en forestilling som burde møtes med samme mistenksomhet som hvis noen tilbyr deg en gene-modifisering som kan gi krøllete hår. Bedre mennesker finnes ikke. Begrepet er en religiøs svindel. Men rare mennesker finnes og tenkende mennesker og teite mennesker og mennesker med fryktdumhet. Satiren er der for at alle disse folka skal bli indignerte, for indignerte folk er enda morsommere enn rolige, og siden vi er født inn i et uhelbredelig mangfold, kan vi like gjerne ha det vittig.

Men til filmen.

district 9

Sharlto Copley var en kontorist da han ble henta til hovedrollen i denne filmen. Han havna aldri på kontor mer.

«District 9» er nesten for god til å være helt sann: Oppfinnsomme folk har klart å si noe nytt om det ut-mandelerte oldis-temaet apartheid samtidig som de har gjort en oppsiktsvekkende engasjerende komi-skrekk-film som forteller noe generelt om at menneskene og den slags egentlig er for ufølsomme og for dumme til å gå fritt omkring.

Peter Jackson har produsert en amerikansk-nyzealandsk film, og sør-afrikaneren Neill Blomkamp har faktisk regissert som om han skulle være en åttitalls-australier og het Mulcahy.

Filmen starta med et neo-korrekt politikk-sjokk: Skapninger som likner kaptein Ripleys klypeførende aliens, strander på himmelen over Johannesburg. Nede på landjorda oppfører de digre krypa seg så usivilisert at de må interneres i bantustan-slum. Da tenkte jeg: Neieneinei, hva er de gjør? De sammenlikner den svarte befolkningen i Sør-Afrika med barbariske himmelskalldyr som eter rå kuer.

Med en slags henrykt magefrykt ble jeg ledet til neste geniale trekk: En mockumentar-harselerende samling nyhetsmeldinger om tilstanden i riket gjennom tjue år – og så filmens fantastiske hovedperson. Sharlto Copley spiller den tematiserte mellomleder. Han er en vanlig, smiskende lowlife-idiot og program-messig positiv byråkrat som blir oppnevnt til utkastelses-sjef av en ond svigerfar. Han og hans slipskamerater skal gå fra blikkskur til blikkskur i District 9 for å få rekenes (populært kallenavn på innvandrerne) underskrift på at de kan flyttes langt bort fra Johannesburg. Det er noen av de vittigste kulturkrasj-scenene i film på lenge: De nervøse, forvirra og kommunalt smilende bytilsatte møter den brutale arbeiderklassen fra et annet solsystem.

Det går veldig dårlig, for vår venn Wikus blir smitta med reke-blod etter neger-men-hvit-ironien, og fordi bare de med alien-gener kan avfyre supervåpen, blir han plutselig eksperimentkanin for den lokale våpenindustrien. Mye gale skjer.

Underveis utvikler filmen en uventa ømhet for de stygge skapningene. Uten at gjennomsiktig innvandrer-sentimentalitet oppstår, begynner vi å like gjestene, og det går opp for oss at noen av dem er sjokkerte intellektuelle som syns de har havna hos sinnssyke voldsmenn. Og det har de jo. For Blomkamp tar filmen avgårde i en tennerskjærende blod-action som både underholder ved sin utstuderte primitivitet og parodierer sci-fi-vold.

Ikke alle mennesker som hatet apartheid kan se denne filmen. Egentlig bare de under 34 år. 2009.

La meg bare også fortelle at filmen ble laget i den virkelige Johannesburg-slummen. Les mer om den utrolige produksjonen på imdb: http://www.imdb.com/title/tt1136608/trivia.

Adventures of Don Juan

TCM 21.00

terning 5 liten Errol Flynn spiller Don Juan og nedlegger en mengde kvinner. Denne romantiske eventyrfilmen ble laget i 1948. 1 time, 50 minutter.

The shop around the corner

TCM 22.50

shop around the corner, the

Margaret Sullavan og James Stewart står rett ved hverandre og aner ingenting.

terning 5 liten Dette er en romantisk komedie av Ernst Lubitsch, den er laget i 1940 og er en av disse velskrevne tingene fra dengang, de med god historie. James Stewart og Margaret Sullavan spiller to kranglende kolleger i en liten butikk, og ingen av dem vet at de er hverandres pennevenn. 1 time, 37 minutter. Svart hvitt.

Søndag 21.2.–Slak arbeiderklasse-søndag med IRA og ting

 

Vinden som ryster kornet

NRK2 23.10

terning 4 liten For oss som har deltok i arbeiderklassen både som økonomisk offer og virkelighetsfjern observatør, kan det være nyttig å se en film av Ken Loach, en engelsk filmskaper som jeg egentlig syns det burde være mulig å vaksinere seg imot med lav egenandel. Dessuten er det sånn at første deltakelse i det som de overbærende kaller harryhandel på Svinesund (et navn som overhodet ikke påvirker frammøtet til muslimer) funker som en påminnelse om at vi er fattigere enn vi tror og vi er flinkere til å hamstre enn vi tror. Hamstring er som alle vet en kroppsdel. Hamstring er dessuten en undervurdert egenskap som særlig kvinner i gamle dager utviklet til eksistensiell kunst.

Men nå til filmen og arbeiderklassen som i dette tilfellet er irske terrorister.

vinden som ryster kornet

Irsk terrorist med geværet på skuldrene.

IRA-dramaer er sin egen sjanger. Usympatiske engelskmenn hyler og torturerer, og hederlige irer i tjukke tweedklær hikster sint over republikkens skam.

Ken Loachs film om folkelig oppstand og politisk kaos i 1920 handler mest om at frihetskrigen skiller to brødre, sånn at de til slutt står på hver sin side i en eksekusjonspelotong. Før det har ire skutt ire i utviklingen av gjenkjennelig morder-amatørisme mens de irske åsene står grønnere enn noensinne. Lyset ligger vakkert og grått over skyggeluene, og folket sulter. Derfor står konflikten egentlig mellom de republikanerne som vil ha en sosial reform og full frigjøring fra England – og de som i grunnen syns det var greit nok når de får en god avtale som stanser blodbadet. Loach står på sosialistenes side. Frigjøring uten rettferdighet er meningsløs.

Filmen er vellaget, sentimental, full av patos og stolte menn. Cieran Murphy spiller antent som nyfrelst folkefører, og kanskje enda sterkere er Liam Cunningham som den ideologiske lokomotivfører.

Det irske opprøret skjedde for snart 90 år siden og engasjerer antakelig bare folk som står opp om morgenen og ser seg om etter noe å bli indignerte over. Men filmen har andre sider. Det er bare 30 år siden norske m-l-ere drev våpentrening og varslet væpna revolusjon, og hvis man tenker seg litt om, handler «Vinden som ryster kornet» litt om hva som ville ha foregått hvis ikke latskapen og fornuften hadde redda dem fra egne visjoner.

Hva skjer med en legeutdanna politisk kriger når han plutselig står med revolver i handa og skal henrette nabodamas unge sønn fordi gutten lot seg presse av godseieren? Hvordan går det med sjela til vanlige unge menn som gradvis lar seg utdanne til selvrettferdighet, umenneskelighet og råskap?

Og hva var det verdt den dagen blodsbrødrene står på hver sin side i en pinlig og hverdagslig politisk avgjørelse? Det er paradokser og dilemmaer uten løsning eller verdighet, for den som har bestemt seg for at han tenker så mye bedre enn alle andre at han har rett til å ta liv, han taper alltid.

1970-tallet er også lenge siden. Men når man ser på de gigantiske kapitalmaktene som vokser opp i en global knipetang-operasjon, er det slett ikke sikkert at nordmenn helt kan legge fra seg skytterlagsrifla hvis de vil unngå å leve som slaver. Den dagen lønnsmottakere må bestemme seg for om de skal begynne å skyte konsernsjefer, kan det vise seg å være sunt å ha sett «Vinden som ryster kornet». Hiv heller småstein på mercene deres. 2006.

Hulken

NRK3 21.35

hulken

Hulken Eric Bana får kjeft av pappaen Nick Nolte.

terning 5 liten Etter at den internasjonale sentimentalismen rammet de fleste, vil nok en del dårlig forberedte tro at denne filmen handler om folk som gir fra seg tragiske lyder, The Sob. Det er det ikke.

«Hulken» var i sin tid en syttitalls-naivistisk fjernsynsserie der hovedpersonen Bruce Banner ble omgjort til surrealistisk succulent én gang i uka. Det var dumt, men kjekt. Ang Lees steindyre film er også dum, men vittig.

Eric Bana spiller den gale forskers uheldige sønn og kler fryktelig forvandling. Farens forferdende sjøstjerne-fumling fører til at den arme gutten svulmer når han blir sint. Det nytter ikke om han er nesten-kjæreste med det beroligende middelet Jennifer Connelly. Hun har øyne som kan kurere kolikk og mykne kålrabi, men ikke roe galne guttegener.

Etter at han har blåst seg opp like fort som en redningsflåte, kommer den store grønne mannen i klassisk konflikt med det amerikanske forsvaret (noe som vanligvis ikke fører til så mye), og i begivenhetenes etterkant oppstår også den kjønns-melankoli som før eller siden rammer alle superhelter. Nå er det vinter. Lyse Kraft og Mordor ruster seg til ny ondskap. «Hulken» er bra nok nå. 2003.

Få meg på, for faen

NRK3 00.40

få meg på, for faen

Landsungdom som nettopp oppdaget langfingeren.

terning 2 liten Alarm: Norsk film! Stolpete småjenter på landet snakker oppstylta som om de plutselig ble besatt av en urban rosablogger. Handlingen i denne masete og misjonerende seksualitetsfilmen mangler ikke bare troverdighet, den mangler ganske normal gjenkjennelighet. Her finnes bare klønete utleverte revyskikkelser.

Jannicke Systad Jacobsens pamflettiske film handler om ei 15 år gammel jente som er så kåt, hun er så kåt, hun er så kåt at hun ringer sextelefonen i Vesterålen, hun ruller kjønnet sitt på tikronepakkene i butikken, hun er så kåt at hun stønner som et Grand Prix-refreng også når mamma ligger vegg i vegg og vil ikke høre.

Dama er med andre ord en fiksjon. Og ikke bare det, hun er en elendig skildra fiksjon. Det er også verden. Folka i bygda Skoddeheimen er sidræva og sære, mens bare studentjentene i Oslo framstår som visjonære frøkenfrelsere med stor forstand. Det er som om noen gikk over handlingen med en antiseptisk serviett og fjernet alt tegn på liv før de erstatta det med forskrudd teori.

Årsaken er åpenbart terapeutisk, for det pedagogiske prinsipp er en hyppig unnskyldning når norske lager dårlig film. Man har sett for seg at i en verden med mye sørgelig sex-press mot mindreårig ungdom, der finnes det også noen barn som blir så kåte at det ikke er nok for dem å onanere. De bare må ha samleie. De bare må. Da må noen lage en sympatifilm, sånn at de kåte barna ikke føler seg ensomme mer. 2011.

City by the sea

TV2 Zebra 21.00

city by the sea

Frances McDormand og Robert De Niro spiller forskrekka foreldre.

terning 5 liten Robert De Niro spiller en komplisert politimann. Far hans ble dømt til døden for kidnapping av et barn. Som voksen politimann opplever han at hans egen sønn blir mistenkt for mord. Da bestemmer De Niro seg for å bli en skikkelig og engasjert pappa. Frances McDormand, James Franco, Eliza Dushku og William Forsythe er også med i dette velspilte og dystre krimdramaet fra 2002.

Bryllup på prøve

TVNorge 01.20

bryllup på prøve

Mandy Moore skal gifte seg med Robin Williams som garantist.

terning 4 liten Mandy Moore er en av de få kvinnene som kan være begeistret for en mann på en sånn måte at man skjønner det gjelder hans framtidige gardinfarger. Når det påstås at hun og forloveden har sex, fylles man av den samme triste resignasjonen som da Rock Hudson forsøkte å komme i buksa på Doris Day, sjøl om Doris var gipsa fra kragebeinet til knehasene eller virket sånn.

«Bryllup på prøve» skal egentlig være Robin Williams’ film. Han er en gudbenådet vitseforteller, men hva hjelper det når det ikke finnes flere vitser i verden og latteren har tatt tilflukt på en do i Harlem? I denne filmen spiller Robin W. en grov prest, som om han skulle være en menneske-orientert Tromsø-geistlig med begrensa gudskontakt, men fornuftig yttertøy. Han driver gruppebehandling av uoppmerksomme kjærlighetstrafikanter fra livets rundkjøring så å si og forlanger av Mandy og Mannen at de skal gjennomgå et sertifiseringskurs.

For oss som følte det som nedverdigende at vi måtte ta undervisning for å få kjøre bil, er dette meningsløst: Ingen mann gifter seg med ei dame som vil at han skal ta et prestekurs for å bevise at han er bra nok. Pføy!

Og ei dame som ikke vil gifte seg med en mann som ikke har skrevet sju sider bryllupsløfter, fortjener å bli gift med en sørlending. Normale menn ville heller spille luftgitar på Sandnes-bussen eller delta som korsanger i Grand Prix på Kongsvinger enn å skrive ned tanker som skal tenkes, ikke snakkes. Filmens poeng blir at man skal gifte seg med en kjentmann – en bror, et sektmedlem, en kollega, en kloning, en smisker.

«Ingenting betyr mer for meg enn du», er en elendig start på et ekteskap. Folk burde ha noe inne i seg som betyr noe mer enn kjærligheten, for ellers tørker de den ut, overanstrenger den, kveler den, tyner den, og overvurderer den på en selvopptatt treåringsmåte. Hallelujah.

Så hvordan gjør den forsømte R. Williams det? Han trives, og det smitter. 2007.

The greatest

FEM 21.00

terning 4 liten Pierce Brosnan og Susan Sarandon er tynget av sorg eter å ha mistet en sønn. Etter en stund dukker Carey Mulligan opp og sier at hun bærer sønnens barn. Og hun flytter inn. 2009.

Cinderella man

FEM 23.00

cinderella man

Russell Crowe spiller fattig bokser.

terning 5 liten 1928. Madison Square Garden. Crowe er en optimistisk bokser i et slags konfektlys for mørke sjokolader med likør inni. Howard liker mørket. Bilene likner kompliserte esker. Folk bærer strikkevest i fullt alvor uten å være frimerkesamlere, og Renée Zellweger har en hårfasong som bare sykehjemsfrisører får til i våre dager.

Stolt hustru ser på mannen sin med det anerkjennende tanteblikket som kan føre til kake eller sex.

Dette er den silkefine fortellingen om bokseren Jim Braddock, som etter å ha vært ganske flink, havna under Den Store Depresjonen, og den var både tung og langvarig. Sønnen stjeler salami, og alle er så ærefryktig fattige at det finnes et eget sted med tynn ertesuppe for dem i himmelen. Ikke for å ironisere. Når amerikanere lager film om ikoner, gjør de det med vassdrag i øynene og ru røst. Dette får de til.

Braddock taper kamper, han har gjeld, han får juling. Stesøstrene vasker golvet med askepottmannen, og hånda er brukket på tre steder. Zellweger ser mer forståelsesfull ut enn skolepsykologen, men de kan ikke fø ungene. Han tigger hos idrettskaksene. Alt svir i auene. Det skjer forøvrig så ofte at filmen føles som gonorré på synet.

Fattigdommen pågår i omtrent tre kvarter, og så finner den sletne eksbokseren ut at han må gjøre noe for å redde familien. Han skal bokse igjen. Det er skummelt, for vi har sett «The champ». Det er også gripende og enkelt og påtrengende sterkt på en ukomplisert og opprinnelig måte. Vi griner for sjelden over andres fattigdom.

Max Baer (Craig Bierko) er Goliat i filmen. Han har drept tre i ringen, og han er egentlig uslåelig. Men Braddock drives mot toppen som møllen mot flammen. Da sluttkampen planlegges, er det nesten én time igjen av filmen, så Howard har virkelig god tid. På grunn av det dristige halvlyset og den ekte patosen kommer filmen seg også gjennom det langvarige med ære. Og boksekampen er historisk godt skildra. 2005.

The amazing Spider-man

TV3 21.00

amazing spider-man, the

Emma Stone steller med Andrew Garfield.

terning 5 liten Her er den filmen som jeg kunne ha veddet på aldri ville bli laget. Sam Raimi tømte Edderkoppmann-myten for alt tenkelig eventyr, og melankolikeren med de klissete fingrene ble en trist byoriginal. Tobey Maguire kom til et slags eksistensielt endepunkt der sjøl føreren på Styx-ferja ville sett likegyldig på ham. Det var så leit og så irriterende å være superhelt at arbeidsledig finansieringsekspert kunne virket fristende.

Andrew Garfield er en Spider-man for vår tid. Han har et smådjevelsk Justin Bieber-fjes og er i stand til å utøve actionglad ungdommelighet uten at man skulle ønske at Freud stakk innom for å si at trang drakt er helt normalt. Jenta er Emma Stone, en slak og sval ungdoms-skuespiller med bein i nesa og latter i blikket. Hun er til og med datter av den gamle nittitallskomikeren Denis Leary, som er blitt lov og orden-mann i den delen av politiet der de ikke innkaller til planleggingsseminar hvis pus sitter fast i plentreet.

Det starter med at mamma og pappa Parker forsvinner med uhyggelige hemmeligheter, og Peter Parker vokser opp hos Martin Sheen og Sally Field. Det er en så attraktiv form for foreldreløshet at han burde skatte for det.

Det er heller ikke en ulempe for den moderne Spider-man-historien at den troverdige livs-tristesse Rhys Ifans spiller motvillig gene-mekker i en gjenværende del av amerikansk næringsliv. Peter P. blir vertskap for en ekkel liten edderkopp, og så utvikler han seg bråkvikt til en begeistra eventyrfigur som nesten kan fly til Neverland. Det er inspirerende å se ungdom som trives med fysisk aktivitet og ikke bare sitter med orgel-leksene hele dagen.

Forskeren blir til en diger grønn øgle med sørgmodig brite-blikk, og før du vet ordet av det skvetter han opp av skoledoen og sprer grønn tåke. New York evakueres, og den kan vi. Heisekraner duver deilig i vinden, og den kan vi. Emma Stone har gammeldags hestehale, og den kan vi. Den nye spidermannen er ikke akkurat sofistikert, men han underholder. 2012.

The fast and the furious 2

TV3 02.20

2 fast 2 furious hoved

Bilelsker uten skjorte.

terning 5 liten Trafikkpolitisk ble det ikke laget ukorrektere film siden Charlton Heston svidde kjerrehjul i «Ben-Hur. «2 fast 2 furious» er faktisk regissert av den flinke collegegutten John Singleton, men filmen kommer til å forårsake colafarga fjortisspy i bakseter på Bryne når råner med warpa ekstaseblikk ruser de hjemmemalte escortene sine på dårlige bygdeveier.

Vin Diesel har slutta. I stedet har denne filmen MTV-verten Tyrese som Paul Walkers bro’, og da mener ingen av dem high bro’, for eksosialismen er for folket. Vi bringes rett inn i en kromantisk eventyrverden med biler som skinner som vaselinvoksa Barbiestøvler, og er glattere enn Tom Cruises bryst, og dertil triller også prangende pansertanter med shorts som ble vaska på 90 grader, mens asfaltmusikken dundrer fra høyttalere med volum 12. Og en halv. Ingen av mennene jobber i barnehager. Ingen av mennene kan uttale hele stavelser.

Det rituelle gateracet i innledningen er litt rart filma, med voldsomme nærbilder og mye støy. Men bilgalskapen tar seg visuelt opp. Før filmen er kjørt, har Singleton vist hva en studert gutt fra the ‘hood kan utrette med mye penger. Her skeines svinger som svir verre enn chili på dopapir. Unnskyld. Jeg ble revet med.

Walker skal gjøre gisseljobb for de føderale. FBI vil ta en narkokakse med Ricky Martin-image og Castro-sigarer. For ham jobber underdyna-agenten Eva Mendes, en nylakkert Jennifer Lopez-etterlikning med glattere overflate enn Free Willy på en god sildedag. En nyvunnen Chevrolet har motorkrafta til The Enterprise, og så gjør de to sjåførene Walker og Tyrese sin jobb for adrenalin-bransjen. Alt skjer slik det skal. 2003.

Terror på overtid

Viasat4 22.30

terror på overtid

Jean-Claude Van Damme utsettes for terrorister.

terning 5 liten Jean Claude Van Damme skal egentlig være en slags pre-Seagalsk, universal-utskjelt minibelgier fordi han bare sparka med beina da de andre leste Shakespeare med Stanislavskij, men akkurat den dagen i 1995, var han helt sikkert Stavangers mest populære mann og en pryd for brannmannsyrket. Helt uventet, helt ufortjent og til mange menneskers gigantiske skuffelse blir Van Damme en uovertruffen actionhelt med få, men kraftfulle Clouseau-replikker og en doktorgrad i innendørs bevegelighet. Dessuten er han årets far og årets ishockey-keeper.

Actionfilmen er etterhvert blitt en finansiell idrettsgren der produsenter tevler om å bruke opp flest mulige dollars for å få hus til å dette sammen på bygningsteoretisk umulige måter. «Sudden death» tilhører i og for seg også denne genren, men den er mest av alt en veloverveid spenningsmaskin som finner opp «Die hard» durabelig om igjen uten at noen trenger skamme seg.

Van Damme spiller skilt og nervevraka brannmann og han skal overvåke årets ishockeykamp i Pittsburgh den dagen visepresidenten er til stede. De avskilte ungene sine har han også med. Da kommer Powers Boothe og hyllevare-terroristene hans og overtar VIP-rommet. Fra her av vet alle hva som kommer, bortsett fra de som tror at Van Damme og Boothe skal sitte ned og snakke ut om sosialt vanskelige forlovelser og ulykkelig kjærlighet. Folk dør i lang avstand fra sykehuskø, Van Damme blir forslått og fortvilet og forbannet og til slutt kommer det noen halsbrekkende scener som egentlig skulle vært anmeldt av elevene ved gravitasjonslinja på NTH, norsk helikopterflyverforbunds sikkerhetsansvarlige, kuppelhall-produsentenes forskriftskomitè og foreningen «To foreldre». De vil alle sammen være enig med meg i at dette var egentlig altfor imponerende, og dessuten var det fantastisk moro inntil siste bilde, og hvis Shakespeare hadde sett et helikopter dette ned i en ishockeyhall, ville han skrevet færre og kortere replikker. 1995.

Beast of The Bering Sea

Viasat4 01.40

beast of the bering sea

Ja. Dette er faktisk monsteret. Ikke le.

terning 3 liten Denne filmen har fått karakteren 3 av 10 mulige på imdb, og det kan bety at vi står overfor en «Sharknado»-opplevelse som vil glede mange. Handler og dame og mann som er tvillinger med spesiell tilknytning. Handler om at tvillingene leter etter gull neri Beringstredet, men der er det fryktelige vampyrer. Cassie Scerbo var også med i «Sharknado». 2013.

Lørdag 20.2. – Det blåser i Oslo, start dieselen!

 

The fast and the furious 2

TV3 23.30

terning 5 liten Tiden jobber mot oss. Det regner og blåser i Oslo, et sistetidsvarsel som er like sterkt som hvis det plutselig oppsto en vakker ny bygning i Stavanger. Denne lørdagen vil gå over i den nyere historie som Den Uforklarlige, for det vises nesten ikke kule filmer på normalkanaler, og nå klokka halv sju om morgenen blåser det så mye på Abildsø at dieseltrusselen ikke kan vende tilbake før etter Getsemane. Da er det for så vidt relevant å se en begeistra bilfilm. Vertskapet har en alvorlig digitalisert Volvo som vi skal besøke Sverige i, og under normale værforhold ville de ha måttet forkle den som sykkel. Tiden jobber også for oss. Det er en mening med alt.

Men til filmen.

2 fast 2 furious

Paul Walker sammen med ei dame og Barbiebilen hennes.

Trafikkpolitisk ble det ikke laget ukorrektere film siden Charlton Heston svidde kjerrehjul i «Ben-Hur. «2 fast 2 furious» er faktisk regissert av den flinke collegegutten John Singleton, men filmen kommer til å forårsake colafarga fjortisspy i bakseter på Bryne når råner med warpa ekstaseblikk ruser de hjemmemalte escortene sine på dårlige bygdeveier.

Vin Diesel har slutta. I stedet har denne filmen MTV-verten Tyrese som Paul Walkers bro’, og da mener ingen av dem high bro’, for eksosialismen er for folket. Vi bringes rett inn i en kromantisk eventyrverden med biler som skinner som vaselinvoksa Barbiestøvler, og er glattere enn Tom Cruises bryst, og dertil triller også prangende pansertanter med shorts som ble vaska på 90 grader, mens asfaltmusikken dundrer fra høyttalere med volum 12. Og en halv. Ingen av mennene jobber i barnehager. Ingen av mennene kan uttale hele stavelser.

Det rituelle gateracet i innledningen er litt rart filma, med voldsomme nærbilder og mye støy. Men bilgalskapen tar seg visuelt opp. Før filmen er kjørt, har Singleton vist hva en studert gutt fra the ‘hood kan utrette med mye penger. Her skeines svinger som svir verre enn chili på dopapir. Unnskyld. Jeg ble revet med.

Walker skal gjøre gisseljobb for de føderale. FBI vil ta en narkokakse med Ricky Martin-image og Castro-sigarer. For ham jobber underdyna-agenten Eva Mendes, en nylakkert Jennifer Lopez-etterlikning med glattere overflate enn Free Willy på en god sildedag. En nyvunnen Chevrolet har motorkrafta til The Enterprise, og så gjør de to sjåførene Walker og Tyrese sin jobb for adrenalin-bransjen. Alt skjer slik det skal. 2003.

Få meg på for faen

NRK3 21.30

få meg på, for faen

Seksuelt frustrert landsungdom forsøker med fingeren.

terning 2 liten Alarm: Norsk film! Stolpete småjenter på landet snakker oppstylta som om de plutselig ble besatt av en urban rosablogger. Handlingen i denne masete og misjonerende seksualitetsfilmen mangler ikke bare troverdighet, den mangler ganske normal gjenkjennelighet. Her finnes bare klønete utleverte revyskikkelser.

Jannicke Systad Jacobsens pamflettiske film handler om ei 15 år gammel jente som er så kåt, hun er så kåt, hun er så kåt at hun ringer sextelefonen i Vesterålen, hun ruller kjønnet sitt på tikronepakkene i butikken, hun er så kåt at hun stønner som et Grand Prix-refreng også når mamma ligger vegg i vegg og vil ikke høre.

Dama er med andre ord en fiksjon. Og ikke bare det, hun er en elendig skildra fiksjon. Det er også verden. Folka i bygda Skoddeheimen er sidræva og sære, mens bare studentjentene i Oslo framstår som visjonære frøkenfrelsere med stor forstand. Det er som om noen gikk over handlingen med en antiseptisk serviett og fjernet alt tegn på liv før de erstatta det med forskrudd teori.

Årsaken er åpenbart terapeutisk, for det pedagogiske prinsipp er en hyppig unnskyldning når norske lager dårlig film. Man har sett for seg at i en verden med mye sørgelig sex-press mot mindreårig ungdom, der finnes det også noen barn som blir så kåte at det ikke er nok for dem å onanere. De bare må ha samleie. De bare må. Da må noen lage en sympatifilm, sånn at de kåte barna ikke føler seg ensomme mer. 2011.

Gangster squad

Norsk TV2 22.50

gangster squad

Emma Stone og Ryan Gosling i latterlige kostymer.

terning 3 liten Du har de som har det og de som ikke har det. «Gangster squad» skulle egentlig ha vært et lekkert kjendis-opptog med mafia-nostalgi og unyttig nåtids-vold. Av en eller annen grunn er den blitt en så revmatisk stivmaske-visning at sjøl geniet Sean Penn spiller som en sytti år gammel pantelåner fra en Dickens-forestilling, og da mener jeg ikke puben.

Fordi eksbokseren og mafia-tycoonen Mickey Cohen vil eie Los Angeles og ta den fra ressurs-miljøet i førtitallets Chicago, ber politisjef Nick Nolte den unge ektemannen Josh Brolin sette opp en vigilantegjeng av skiltfrie politimenn og drive Cohen fra byen.

Det burde ha blitt poengløs, men estetisk tilfredsstillende guttunge-moro. Brolin er en mann. Han er bamsen som driter i skogen og tørker seg med fliret. Men det blir noe TV-aktig og pyntelig ved framdriften av historien, og dessuten er Ryan Gosling med. Gosling er en pen mann uten personlighet i alle filmer, og han har den Hennie-aktige stemmen til en flink ballettdanser eller en dedikert damefrisør. Når han og den fatale gangsterbrura Emma Stone ligger oppå hverandre, får du følelsen av å se to eksperimentvillige college-venninner. Gosling knipser med zippoen som en framfusen femteklassing, men det finnes mindre mann i rommet enn om Whoopi Goldberg kom inn.

Det svekker også filmen at Sean Penn spiller så vidjetørt grettent at gate-troverdigheten hans forsvinner.

Handlingen er velsigna enkel. Brolin setter sammen en dirty dozen-gjeng som setter etter Penns utallige fotfolk, og det oppstår en del ålreite actionscener underveis. Noen kommer til å like det. 2013.

Valentine’s day

Norsk TV2 02.05

VALENTINES DAY

Jessica Alba skal gifte seg med Ashton Kutcher fordi hun fortjener det.

terning 4 liten «Valentine’s day» handler bare om menn og kvinner som elsker hverandre entusiastisk og drøfter det gjennom smil gjennom tårer med så opplagte ansiktsuttrykk at de kunne vært Vitaepro-skijenter i oppoverbakker. Og de er svært gjenkjennelige skuespillere. Garry Marshall, som du bare husker for «Pretty woman», kan ha invitert alle i nittitalls-filofaxen sin til 75-årsdagen den 13. november i fjor, og da de kom, fikk alle en lykkekake med replikker som de leste opp i salat- og champagnedrevet sosial uskyld.

«Valentine’s day» er en idiotisk, men trivelig film, en film som bare konkurrerer med fritidsliv på frigir og følgelig ikke trenger oppføre seg sånn at Einstein blir imponert.

Ashton Kutcher eier blomsterbutikk og har rosa T-skjorte og rosa caps, et utstyr som får den allerede mjukdyr-aktige liksom-mannen til å likne en Disney-figur av den bevaringsverdige sorten som dattera di insisterer på å ta med på flyet. Patrick Dempsey spiller stadig vekk lege og sjonglerer med testiklene sine i Jennifer Garners seng mens hun sitter i pedo-prikkete nattkjole og ser ut som om hun vant mascarablogge-konkurransen i nettmagasinet Kjip Kjip. Topher Grace starter i Anne Hathaways seng med et strittehår som menn pleier få hvis de stikker swisskniven i stikk-kontakten og blir Hulk eller frisør. Garner har skolepikeskjørt. Garry Marshalls kvinnebilde er skummelt, men søtt.

Her er flere overraskende gjensyn. Shirley MacLaines ansiktshud er glatt på en utspilt måte, som hvis du trekker en smurfemaske utpå et gresskar. Julia Roberts hviler nesten hele filmen i et flysete, ettersom hun har jobba for Marshall før. Hun fikk 12.000 dollar for hvert ord hun sier. Taylor Lautner fra Twilight-bøgda spiller uanselig gymnasunge, Jessica Biel er visst agent og ekte brunette, Jamie Foxx spiller TV-intervjuer, og hva Kathy Bates egentlig tok seg til i filmen, har jeg faktisk glemt. Jessica Alba sier forresten ja til ekteskap i ikke-rettskraftig halvsøvne, men vil hun egentlig være gift med en mann som likner rosévin og oppfører seg som boble?

Regissør Marshalls står for en slags fundamentalistisk blidhet. Under hans vernende puddinghånd ser de svarteste sjalusi-scener ut som vellykka rips-desserter. Alt som vanligvis gjør oss sinnssyke er forvandla til flyktig Tingeling-støv, og det blir faktisk sånn at du småsvever deg gjennom den ukonsentrerte historien mens du lurer på om det er lov å like filmer som ikke tar avstand fra én eneste ting. 2010.

We are Marshall

TV2 Zebra 21.00

we are marshall

Matthew McConaughey med dame som fortjener anonymitet.

terning 3 liten I to timer handler dette autentiske dramaet om at et amerikansk college bygger opp igjen fotball-laget sitt etter at det opprinnelige omkom i flyulykke. Det gjøres naturlig nok med et voldsomt alvor, og stilen ville ikke vært høytideligere om de planla et korstog for å redde Jesus ut av Jerusalem. Matthew McConaughey ser ut som Dick van Dyke og burde egentlig ikke gå ut i dagslys. Han er den bisarre fyren som vil trene det nye laget av sentimengale grunner, og den slags blir det mange nærbilder av.

Filmen er så full av klumper i halsen at du vil se deg om etter ei sleiv. Men OK. Ballspill er irrasjonelle ting. 2006.

Penthouse North

TV2 Zebra 23.25

terning 3 liten Thriller med blind dame. Det gjelder Michelle Monaghan som er så blind at hun ikke aner at eksen var juveltyv, og hun må slåss for livet da tyver bryter seg inn hos henne for å finne diamanter. 2013.

Tomorrow never dies

TVNorge 21.30

tomorrow never dies

Pierce Brosnan med Zoolander-trut og våpen.

terning 4 liten Jonathan Pryce er en oppegående Dr. Strangelove med satellitt-herredømme og manipulasjons-mani. Han kommer i konflikt med Pierce Brosnan som tar hevn ved å tjangse på kona hans. James Bond-filmer har sin egen form og sitt eget innhold, og egentlig tilhører de utstillings-gjenstandene i et søtt action-museum for folk som i sin tid gikk ut av huset også om kvelden og kan stave Rosenthal. Kinesiske Michelle Yeoh kommer fra Folkerepublikken og blir følgelig ikke behandla som en blondinevits med fargefeil; i stedet får hun reise på ryggsekk-tur med Bond og blir kurtisert med snakk og medisinske boblekyss. 1997. 2 timer. Greit nok.

Inception

TVNorge 23.40

inception

Leonardo Di Caprio forklarer Minecraft for Marion Cotillard.

terning 2 liten OK. Seinfeld klinte på «Schindlers liste», men jeg sovna på «Inception». I juleryddings-sesongen er det bare én ting som er verre enn rot, og det er rot som ikke vil bli borte. «Inception» tværer av gårde på en grettent usjarmerende og uspennende, antikvarisk sci-fi-idé som kommer fra det mest forvirra og gjentatte av de småkules jule-evangelier: Virkeligheten er ikke virkelig. Som vi sa da vi var gymnasiaster i pinlige Fleksnes-frakker på St. Svithun: Er dette virkeligheten, eller er det en drøm om virkeligheten, og er Universet bare et molekyl i en kjempes toalettsete? Sånn holdt vi på, og innimellom hundset vi ideen om de hedenske døtrene i Genesis.

«Har du kommet for å drepe meg?» spør den delvis forråtna japanske gubben ved konferansebordet mens Leonardo DiCaprio skyver haka fram. Så skifter handlingen til noe helt annet i Odd Karsten Tveits Land, og du vet at det finnes kanskje ikke, og muligens er japaneren Forestillingen om Knut Northugs (ja, det skal være Knut) venstre brystvorte. I hvert fall er det ikke virkelig, og i hvert fall er det sånn at når man først har innført den absolutte relativitet i en handling, så dør den handlingen fordi den aldri kommer til å overraske noen mer.

Zzzzzzzzz.

Marion Cotillard dukker opp med skjemt Edith Piaf-blikk, men er hun levende? Er hun død? Er det egentlig Leonardo som er død, i tillegg til at han er blitt en slags hybrid-voksen som har gjemt et søtt barnetryne midt inni et kjøttfullt voksenhode?

Fortell meg om det. Zzzzzzzz.

Av yrkeshygieniske årsaker vil jeg ikke sammenlikne «Inception» med «Blade runner» eller «The matrix». Filmen er egentlig en fragmentert og lite spennende gjengivelse av «Nightmare on Elm Street», der DiCaprios Dream Team går inn i utvalgte næringslivsklisjeers drømmer for å plante tankespirer som gjør at de forandrer seg når de ikke drømmer. Eller kanskje når de drømmer, hvis drømmene egentlig er virkelige. Manusforfatter og regissør Christopher Nolan har gjort den tabben at han er blitt så fascinert av sin uferdige idé at han overforklarer den, i stedet for å gjøre seg kvikt ferdig med pubertets-dillet og komme seg over i en engasjerende handling. Mot slutten, da den repetert savna Cotillard påstår at det egentlig er døden som er livet, ramler filmen omsider over i en karikatur som bare hører hjemme i «Hot shots»-parodier og Saturday Night Live-sketsjer.

La meg bare nevne at for eksempel «Blade runner» beveger seg så elegant at en femåring ville fått med seg hva som skjer. Enkelhet utvider tankene, komplikasjoner lukker dem. «Inception» er gjørmete og en patetisk genre-lek med kronglete utforma longører som aldri noensinne bringer deg dit hen at du sier «Å ja! Kult.».

Det eneste severdige i filmen er Ellen Page som Ariadne. Hun lever et følbart filmliv inne i dette kaotiske fysikk-paradokset. Men det er ikke nok. De andre skuespillerne kjemper en hensiktsløs kamp mot en film der handlingsbrokkene flyter rundt som hybelkaniner.

Christopher Nolan startet sitt liv som kult-geni med «Memento», en film der handlingen beveger seg baklengs. Det er ikke lett å leve opp til sånt. 2010.

The lucky one

FEM 21.00

lucky one, the

Zac Efron i møblert hjem.

terning 3 liten Det starter med at Zac Efron er soldat, mens stemningsmusikk klimprer veikt som Oslo-regn mot trommehinnene. I hjelm ser han ut som en Toys ‘R Us-figur og du håper han finner en krig med 11 års aldersgrense. Etter veibombe kommer han hjem til USA der han treffer jenta på det bildet han fant på fronten, og hun er et sånt fint menneske som har dorisshorts og tar seg av dyr og bærer med seg motlyset som om det skulle være spesielt holdbar sminke. Hos henne slår den vakre Zacron seg ned på tross av ond politimann. Motlyset ruler fortsatt. Småbyfolket fester i varehuspene populistklær, bikkjene bader og det kommer til å bli smertelig romantikk, så hvis du tåler det etter flere opprivende med statsrådskifter, så vær så god: Solnedganger, reklamemusikk og en erogen tristhet som man kan ta på og ta på i det uendelige uten at noen stønner av den grunn. 2012.

Hånden som rører vuggen

FEM 23.00

hånden som rører vuggen

Rebecca DeMornay er forklarlig ond med uforklarlig hårfasong.

terning 5 liten «The hand that rocks the cradle» (is the hand that rules the world) var en av de nittitallets superthrillere. Rebecca DeMornay (som etter sigende var samboer med Leonard Cohen) spiller en hevnlysten kvinne som tar seg jobb som guvernante hos en pen, alminnelig familie for å stjele mann og barn. Annabella Sciorra er mammaen. Pappaen Matt McCoy hopper vi over. Laget av Curtis Hanson, som også gjorde «Vitnet i vinduet» og «Bad influence». 1992. 1 time, 50 minutter.

Honey 2

TV3 19.25

terning 3 liten Dansegreie med Maria som slipper ut av ungdomsfengsel og danner nytt crew. 2011.

Charlie’s Angels: Full throttle

TV3 21.30

charlies angels full throttle

Cameron Diaz med gass i bånn. Grønnkål-effekten.

terning 2 liten Jo, dette skal jeg mase med, for ingen andre gjør:

«Charlie’s angels: Full throttle» speiler en utvikling som ubønnhørlig går den galne veien. Den første filmen var en ironisk kommentar til det pinlige fenomenet at menn etter millioner år med øvrig utvikling er vinduskikkere. De tre skuespillerinnene over-agerte forførerskerollen samtidig som de lekte seg til lubne personligheter. De sto over siklerne og lo av dem.

«Full throttle» er ikke sånn. Den smisker for alle rånene i Den Store Tomheten. De såkalte ekstremsportene utøves av historiens dummeste folk. Den risken menn før tok fordi det var nødvendig, dyrker ekstremfolka fordi de føler seg unødvendige. Fare er blitt en sutteklut. Aahh kick! Aah rush!

«Full throttle» er stappfull av ekstremsporter i smågodtfarger, og det gjør filmen til en uendelig buskvandring i Råneland, og alle de som råne kan, de hører hjemme i Råneland. De tre hovedrollene har mistet identitetene sine til doriskaos. Klærne deres ser ut som kluter fra et futuristisk mareritt, og «Full throttle» likner en «Clockwork Orange» uten hjerne. 2003.

Wake of death

Viasat4 22.30

terning 3 liten De finnes der ennå i hyllene, videobransjens gamle VHS-helter, og ennå går de seriøse actiontilhengerne rundt og leter etter fillete filmer med Eric Roberts og Dolph Lundgren. Jean-Claude Van Damme er blitt 45 år, håret hans er kortere enn glidelåser og ansiktet mildt furete som en britisk lærsofa-imitasjon. «Wake of death» er en halvt kunstnerisk, halvt overvoldelig actionsviske i den kategorien der kone myrdes, sønn forsvinner og hovedpersonen må beskytte kinesisk småjente mot yakuzaen. Fordi pengenes herrer ikke helt har stolt på Philippe Martinez’ jålete regigrep, er filmen også ubehagelig sadistisk. Men også det er vel en slags nostalgi for det tapre, glemte tapefolket. 2004.

Lakeview Terrace

Viasat4 00.20

lakeview terrace

Samurel L. Jackson kjefter på Patrick Wilson og kona hans som ikke kan forklares av politiske grunner.

terning 4 liten På litt kravstore dager med karamellpudding på jarlsbergen kan det hende at du faktisk også vil ha filmer som det går an å trives med. Der har det mektige underholdningsmonsteret i California et problem.

«Lakeview Terrace» er et forbilledlig klart eksempel på velspilte filmer som det følger irritasjon med.

Det skyldes ikke egentlig at Samuel L. «The Man» Jackson spiller ur-furten politimann og nabolags-psykopat, for psykologiske konstruksjoner kan funke i filmer som betjener seg av det vi kan kalle poetisk urimelighet. Reine action-filmer, grøssere og harry-komedier har poetisk urimelighet. Ingen forventer at det skal skje noe naturlig i dem, og bare seere på ekstremt lavt turtall skifter politisk parti eller fjern-adopterer hvis noen detter og slår seg.

Trivselsfraværet i «Lakeview Terrace» oppstår fordi folk oppfører seg mer irriterende enn skremmende. Usannsynlighet kobles til imitert realisme, og dermed oppstår en drama-hermer uten verken bein eller armer på jorda. Det er sånn «Gran Torino», «Menn som hater kvinner» og «Slumdog millionaire» også ergrer vettet av filmkikkere med kravstor virkelighets-sans.

Patrick Wilson (oppsiktsvekkende bra egentlig) flytter sammen med sin afro-amerikanske hustru til en multi-etnisk Stokka i Los Angeles med uviltre villaer og ryddige hager. Der bor den store svarte haien: En voldelig og dominerende veteran-purk som tydeligvis har tilbrakt livet med å oppføre seg som en blanding av Tante Sofie og Dirty Harry uten at noen har sagt fy. Han liker ikke blandings-ekteskap. Det er liksom filmens paradoks. Tenk – en rasistisk neger. Uuuh.

Sam the Man gjør det Michael Keaton gjorde i «Pacific Heights» og Ray Liotta gjorde i «Unlawful entry» – han egler seg innpå familien og forsøker å ødelegge den ved tarvelige sabotasjer. Men det er ikke overraskende, og det engasjerer ikke lenger. Beretninger om dustete avvikere som har meninger om hvem som skal ha lov til å elske hverandre, er djupt uinteressante. Antakelig eksisterer fremdeles motstandere av gutter med langt hår, mennesker med solfaktor i huden, kvinner som ammer i parken og runde planeter, men de egner seg best som glemsels-materiale. 2008.

Rovdyr

Max 23.35

terning 5 liten Grøssere er det norske filmskapere kan. Også «Rovdyr» fikk god mottakelse da den kom i 2008. Tradisjonell skrekk i skogen med Henriette Bruusgaard, Lasse Valdal, Nini Bull Robsahm, Jørn-Bjørn Fuller-Gee.

Handlingen er beroligende gjenkjennelig: Fire unge er på tur i skogen i folkevognbuss. Året er 1974, og folk har hår under armene. Gjengen bunkrer på en fjern bensinstasjon der klassiske utkantfolk går rundt og vedlikeholder sine gene-feil som om de skulle være senterpartifolk. Skrekken skjer i lyng og kratt.