Månedlige arkiver: januar 2016

Søndag 31.1.–En annerledes søndag med Sarah Palin

 

Game change

NRK2 22.50

terning 5 liten Jeg skal dagen etter Spellemannsprisen utrope årets journalist. Han heter Frank Rossavik, og han har av alle ting skrevet en bok som skal få nordmenn til å forstå amerikanske republikanere. Rossavik er en intelligent mann, og han vet selvsagt at partiet som har ansvaret for mutant-politikere som George W. Bush, Donald Trump og Sarah Palin, har omtrent samme omdømme i Norge som Adolf Eichmann på en sint dag. Han vet også at en av de eldste hat-kampanjene i Norge har vært mot kristne republikanere med hjemme-våpen. Men Rossavik tror antakelig at journalistikk ikke bare er til for å få alle til å tenke likt, han tror (kanskje, for jeg har ikke spurt ham) at journalistikk kan brukes til større åpenhet og mer forstand. Det er selvsagt dumt, men det er heltemodig, for jeg tror egentlig ikke at Rossavik liker republikanere en gang.

Lenke https://www.cappelendamm.no/_blant-republikanere-frank-rossavik-9788202494568

Derfor skal vi se «Game change» på denne søndagen. Til filmen.

game change

Ed Harris som en blidgretten McCaine og Julianne Moore som Sarah Palin.

Sarah Palin ble fra høsten 2007 den mest omtalte politiske personen i verden. Hun ble McCains visepresidentlkandidat, og virkelig alle jublet. De som står podagrisk ved diner-disken og sier at politikerne må snakke sånn at folk forstår dem, jublet. Alle de liberale i USA jublet, for endelig hadde de fått i gave en reaksjonær kvinne som de fikk lov til å drite ut etter flere tiår med testosteron-hemmende masse-feminisme. Palin var som et Hollywood-påfunn: Den enkle, jordnære kristen-mammaen var valgt til guvernør i Guds nesten uberørte Alaska, og som VP-kandidat inntok hun snobbokratiet på den regjerende østkysten med det vi kaller opprinnelig friskhet.

Dokudramaet om henne er laget av HBO, og igjen er skuespillerne fabelaktige. Råskinnet Woody Harrelson imponerer i rolle etter rolle. Julianne Moore spiller Sarah Palin slik Helen Mirren var dronning: Dette må være mer Palin enn hun er sjøl.

Filmen forteller med store bokstaver om en nervøs John McCain som trengte noe annet enn enda en hvithåra veteran for å kunne slå karismabomba Obama. De kunne ikke bruke ei dame som var for abort, og da var ikke utvalget stort. Palin oppfattet seg som Guds redskap i kampen mot Obama, og slik Moore spiller henne, virker det verken tåpelig eller urimelig. Filmen etterlater muligens mot sin vilje inntrykket av ei dame som virkelig hadde alle de egenskapene som folk savner hos politikere. Hun sa rett ut hva hun mente. Hun gikk i Fretex-klær og ble så lei av image-stylinga at hun vaska sminken av seg. Da Palin mistet seg sjøl og sin sjel i den umenneskelige robotiseringen som fulgte kandidaturet som visepresident, gikk hun i en slags koma. Hun ble borte, hun forvitret, hun visna som en markblomst i stuejord. Det er vakkert. Det er nesten høytidelig.

I likhet med størsteparten av velgerne visste ikke Sarah forskjellen på Sør- og Nord-Korea, men hun brydde seg ikke heller. Det gjorde rådgiverne, og de forsøkte å skape en statsviter i løpet av noen ukoselige ettermiddager. Da hun ikke klarte prøven, likte de henne ikke lenger.

Filmen får en til å fundere over hvor hatefulle de liberale og intellektuelle egentlig er, for Sarah ble steina, og hadde hun tilhørt en annen etnisk gruppe enn hvit småborgerklasse, ville Tina Fey (som parodierte henne i TV) ha sittet i fengsel for en eller annen trafikkbot. Sarah Palin gjorde ikke noe annet galt enn å være enkel og ekte.

Dette er film, og vi skal aldri forveksle film med virkelighet. Men «Game change» forteller en engasjerende historie, sann eller ei. Dere kommer garantert til å like den. 2012.

The double

NRK3 21.25

double, the-2

Topher Grace og Richard Gere er agenter faktisk. Kunne ha lurt meg.

terning 4 liten Så har vi kommet til en film som jeg av besynderlige grunner ikke har sett sjøl om jeg pleier å se sånt. «The double» er med sjarmtrynet Topher Grace og den elleville evighetens eleganse Richard Gere, og siden vi alle har ett år der vi hater Russland som om det skulle være en kommuniststat, vil det tiltale mange at det er snakk om en russisk leiemorder. Gere spiller pensjonert CIA-agent, og Grace er ung FBI-er. En senator blir myrda, og mye tyder på at russer står bak. Men det pleier være andre løsninger i sånne filmer, og vi skal ikke se bort fra at presidenten har gjort det for å skjule at han nettopp hadde tenkt å invadere Skottland. På den annen side er det mye som tyder på at russeren gjorde det. 2005.

Den store Lebowski

NRK3 01.05

den store lebowski

Jeff Bridges som den eksistensielt tilbakelente Lebowski og John Goodman sdom litt sur kamerat.

terning 5 liten Coen-brødrenes rufsete krim noir-parodi «The big Lebowski» misbruker den gamle Chandler-historien om den hederlige taperen som kommer i kontakt med rikmann og hans tvilsomme slekt og forbindelser, og den gjør det på genialt vis. Jeff Bridges har bowlinglag sammen med John Goodman og Steve Buscemi. De mot-kulturelle vil elske dette lille teamet av patetiske sutrere.

Brødrene ble en gang spurt hva moralen i filmen var. De svarte: «Moral? Vi!?» 1 time 55 minutter. 1997.

Welcome to the punch

TV2 Zebra 21.00

terning 4 liten Britisk-amerikansk thriller om en politimann som får sjansen til å ta forbryteren som han har jaktet på siden barndommen fordi skurken av familiegrunner må komme hjem til England fra sitt eksil på Island. James McAvoy og Mark Strong, som begge er stilige skuespillere fra Storbritannia. 2013.

Elsk meg igjen

FEM 21.00

elsk meg igjen the vow

Channing Tatum og Rachel McAdams i en privat stund.

terning 3 liten Rachel McAdams og Channing Tatum er søte sammen på en slags Disneys jul-måte, men innholdet i dette romantiske dramaet føles som opprømt og usannsynlig rosa-blogging på minusdager.

Det starter med honningtjukk snøromantikk som fører til at ekteparet McAdams-Tatum blir påkjørt bakfra. Så får vi se hvordan de møttes og hvordan de var filmforelska på den måten som alltid fører til at den ene stryker med.

Men hun mister bare hukommelsen. Rachel McA husker ikke ektemannen, og han sitter der med et ansiktsuttrykk som åpenbart veier mer enn en rikelig familieribbe, og du vet ikke om han smiler eller banner, for han uttrykker ingenting. Verre er det med dama. Hun har forvandla seg fra en følsom, intelligent kunstner til et nekete overklasse-rauhål som gjenopptar ekteskapet sitt med en barnlig pikeroms-forbauselse som det er pinlig og smertefullt å se på. Og det fortsetter hun med.

Og der ryker filmen. Filmen skal ikke handle om personlighets-spalting. Men den personen som gjenoppstår i mammas hus har verken varme eller nysgjerrighet nok til å kunne bli hun som gifta seg i starten av filmen. Dorismonsteret har ingen sympatiske trekk. Far hennes er teit som en Footloose-prest. Jessica Lange spiller mora på en måte som burde tilsi spyposer i salen. Dette er ekle mennesker som er født for å dø av en overdose selvopptatthet på førti års-dagen sin.

Synd det, for Channing Tatum er en ganske rørende fyr til ikke å kunne spille film. Og Rachel er ålreit når hun ikke begraver hodet i hendene og parodierer reality-fortvilelse. 2012.

Ya-Ya-jentenes hemmelige nedtegnelser

FEM 23.00

ya-ya-jentenes hemmelige nedtegnelser

Sandra Bullock ser i gamle albumer med tantene.

terning 2 liten Dette er en film som gir tilgivelse dårlig rykte. Etter å ha lidd gjennom nesten to timer for at Sandra B. skal tilgi mor si, vil selv den mest katolske pater bli motstander av syndenes forlatelse og det evige liv. Begge deler låter ille i de amerikanske sørstatene.

Tenk dere sjøl: Bullocks energifattige drama-mumling. Ellen Burstyns gjennomgråtte hypokonderstemme. Maggies Smith og hennes millenniumvarige og halvmilitære tante-gneldring, samt Fionnula Flanagans indre nasalitet, som om brystkassa hennes er et nesebor hun snakker gjennom.

Filmen om ya-ya-jentene starter som en slags hukommelses-porno for pysete mammajenter, der jålete 12-åringer usannsynliggjør fantasien i skogen. Dernest fornærmer Bullock mor si (som var en av ja-ja-jentene), ei grusom, overvurdert sutredama og antakelig djevelens enbårne datter. 2002.

Epic – skogens hemmelige rike

TV3 18.00

epic

Krigsbegeistra skurkevesen.

terning 3 liten «Epic» var på forsommeren 2013 en urimelig opprost film på tross av at den lunter så opptråkka skogsstier at de er i ferd med å bli underholdningsfilmens motorveier. Filmen er en usjarmerende versjon av «Arthur og minimoyene», og den har et slags alve-tema som får deg til å føle at Tingeling plutselig ble så kjønnsmoden og steinkåt at hun la rogn.

Det er for mange små grønne jævler her. De vrimler gjennom en eufemisert bymanns-skog som minner om søndags ettermiddag-oppdateringer på Facebook, og i tillegg er de avskylig, samtidstrofast militære. Alvene har grønne hjelmer og faste blikk. De ser ut som gamle naziplakater med fargefeil, og de ledes av en slags mini-romersk kommandant med nøtteknekker-hake og urimelig kampvilje til å være et lite krek. En slags Putin.

Opprinnelig blir de oppdaga av den forvirra forskeren som har mista både sjelsro og familie fordi han mener at han har funnet kolibrier med sadel på ryggen. Han er en troverdig tynn fyr med en slags normal-britisk sjarm, som om han skulle spille gruvearbeidersønn med hemmelige ballett-interesser. Han bor i et kult hus, og han har en trebeint hund som likner mistenkelig på en skotsk kjøttrett.

Forskeren får besøk av den oppgitte dattera si, men hennes tvil blir gjort til skamme da hun minsker katastrofalt og blir Tommelise i graset.

Der nede treffer hun også en ung gutt som egentlig ikke interesserer seg for militæret for han har bekymringsfrihet som hovedhobby. Ikke desto mindre er det han og de andre alvenes oppgave å beskytte ei bollywood-brun dronning som enten er bi-polar eller har røykt honning, for hun svimer psykopatisk rundt og vil ha oppmerksomhet.

Jeg skal ikke dvele mer ved majesteten. Det skjer ting der.

Det er mer stil på fienden. De er fargeløse, har musekranier som hjelm og har forvandla landskapet til så grått at det ser ut som om noen tømte støvsugerposen.

Dette høres sikkert ikke så ille ut, og det er det ikke heller. Men for det første tilbrakte jeg høstferien med å se fire Shrek-filmer og «Over hekken», og det var en sjokkerende påminnelse om hvor bra animasjonsfilm egentlig kan være. «Epic» er ikke talentløs, den er bare påbegynt uten at ideene førte til noe. Dessuten finnes det to klassiske paradokser. Når ei jente får en kjæreste som er tusen ganger mindre enn henne, oppstår en sjenerende visualisering av vitsen om musa og elefanten. Dessuten griper biolog-pappaen inn i utviklingen av en fremmed kultur, som om han skulle være en alien som kom til jorden. Det er vi motstandere av.

Dessuten: Snegler er ikke kule animasjonsdyr. Snegler blir myrda i milliontall i norske hager hver eneste sommer, og de er mer forhatte enn flått. Og de norske stemmene er ikke akkurat på «Shrek»-nivå. 2013.

Marley and me

TV3 21.00

marley and me

Marley haler rundt på Jennifer Aniston med flegmatisk ro.

terning 2 liten Owen Wilson og Jennifer Aniston raser gjennom en hund med en gretten og udeltakende fart som gjør at man får følelsen av at de vet noe om livet etter døden som er skjult for oss andre.

«Marley & me» er en deprimert livskomedie som bringer begrepet uinteressant til et nesten filosofisk akselerasjonspunkt. Filmen starter med et ingenting og utbroderer det med mistenkelig eksistensiell travelhet.

Først starter historien med at to mennesker uten synlig kontakt eller målbar sympati gifter seg og flytter til Florida. Fra det utbrukte utgangspunktet utvikler filmen en grillbenk-minimalistisk poengløshet som egentlig kan føre oss hvor som helst. Ekteparet kan forvandle seg til potetopptaksmaskiner, de kan kjøpe tolv gule kopper med stett, de kan grave meitemarkganger i middelalderen. Så vidt jeg forstår er filmen basert på den selvbiografiske boka til en amerikansk spaltist; det er sånne som eufemiserer sitt liv ved hjelp av ufølt selvironi i faste petitspalter. Han hadde det ikke spennende.

På forhånd trodde jeg at filmen skulle handle om en festlig og rampete hund, så jeg var nok forutinntatt. Men Marley er en eksistensiell statist i den frustrerte tomheten til det amerikanske borgerskapet. Owen Wilson blir bare en klisjéskadd voksen mann som driver med avfeldig Seinfeld-snøvling: Er jeg klar for ansvar? Vil jeg ha barn? Vil jeg ha hund? Vil jeg ha jobb? F you, Wilson! Jennifer Aniston er journalist som får barn og sier Huitfeldt-ting som at det er tøft å gå hjemme, og hvor ble det av kvinnenes russetid, hvorfor sitter jeg ikke som 45-åring og drikker småpils i Kongeparken med maur i tangaen? F you too.

Til slutt dør den snille hunden, antakelig av kjedsomhet. Da blir vi forbigående rørt. Så går vi hjem og leser livshistorien til familiemannen Fritzl. 2008.

Et dødelig løp (Death race)

Viasat4 22.30

death race

Jason Statham kjører bil med Natalie Martinez.

terning 5 liten Heng med! Jason Statham er urettmessig innlosjert fengselsfange rundt år 3000 eller før da verdensøkonomien har brutt sammen, Aftenbladet har gått tilbake til bredformat, fengslene er private og MadMax-biler forstyrrer gatelivet som befordrere av tungt artilleri.

Paul W.S. Anderson har laget en ny versjon av Paul Bartels «Death race 2000» fra 1975, en film der David Carradine stilte mot Sylvester Stallone, produsert av Roger Corman.

«Resident evil»-regissøren har laget en sprek sci-fi-bilfilm som starter med at de oppsagte smelteverksarbeiderne setter i gang en futuristisk versjon av Menstadslaget, og etter det kommer Jason S. i buret til Joan Allen. Hun er bilfrik, fengselsdirektør og psykopat, og derfor har den blinde maleren sminka bort den smale munnen så hun likner ei sexdokke eller Betty Boop. I fengselet finnes også de som Statham skal hevne seg på, og så girer filmen seg opp til et øredøvende drivstoff-misbruk som kommer til å vekke naboens barn. På filmer som dette skal lyden egentlig være så høy at popcorn hopper ut av krystallbollene sine.

Filmen handler om at han skal race noen andre voldsfanger i kampvogner for å få friheten. 2008.

Basic instinct

TV2 Livsstil 21.00

basic instinct douglas

Michael Douglas med hengende armer og naken rumpe.

terning 3 liten Sharon Stone gjør en instinktivt god rolle som den hyper-intelligente, eventyrlystne, supersexy forfatterinnen Catherine Tramell som overlister og ydmyker den forfalne macho-detektiven, spilt av Michael Douglas. Filmen ble laget av nederlenderen Paul Verhoeven i 1991 og er en mørk, sensuell nittitalls-thriller samtidig som den innvarslet nye kvinneidealer. Kvinner blir som menn, tar det seksuelle initiativet, sminker seg like mye som mime-kunstnere og blir styreformenn i Norsk Hydro, som jeg sannelig ikke er sikker på at finnes mer. Jeg har angra mye på at jeg likte denne filmen, men jeg gjorde det. Men OK. I 1991 satt jeg også oppe om nettene og likte boksing på TV1000. 2 timer.

Lørdag 30.1. – Rutinert lørdag med etablert Lebowski

 

Den store Lebowski

NRK2 22.30

terning 5 liten Det er lørdag i byen og på landet. La oss se etter noe spesielt som alle har sett. Coen-brødrenes ironiske Chandler-fantasi er så godt omtykt at hvis du ikke liker den kommer FB-venner til å blokkere deg, og du kan bli meldt til PST for krenkelse. Jeg har aldri truffet noen som innrømmet at de skjønte føkk all av «Den store Lebowski». Filmen er en slags fast installasjon. I fortida da jeg hadde fast jobb og var modig, så jeg Lebowski om igjen. Det var OK. Frykten for forferdelige skuffelser som ikke kunne formidles videre til en sart verden, var grunnløs. Grunnløs frykt skal vi ta godt vare på.

Så til filmen.

den store lebowski

Jeff Bridges og John Goodman på bowlingbanen.

I Norge er «The big Lebowski» en av de få filmene som er feira med større nasjonal takknemlighet enn syttende mai. Coen-brødrenes komedie om en hjerneskadd latsabb med teppejakke gikk rett hjem i kult-segmentet, der de fleste aktive motstandere av støvsuging og organisert arbeidsliv befinner seg. Rollefiguren til Jeff Bridges, The Dude, ble en slags folkehelt, en Gjest Baardsen, i post-hippie-kulturens nostalgiske trauma.

The big Lebowski er egentlig en eldre mann i rullestol. Han sitter i et digert Los Angeles-hus og minner svakt om en Roosevelt-versjon av Randolph Hearst-karikaturen i «Citizen Kane».

I Den store Lebowski har Coen-brødrene også funnet en parallell til den handikappa kaksen i «The big sleep», for filmen er en rått komironisk versjon av gamle pulp-historier, der hederlig mann etterforsker forbrytelse og blir banka opp hele tiden. The Dude etterforsker steroid-kineseren som tisset på teppet hans.

Og ikke minst: Coen-brødrene har hengt ut en distributør (Jeff Dowd, Dowd = Dude) de en gang hadde, en fyr som var med i den radikale gruppa The Seattle Seven. I filmen blir den gamle radikaleren framstilt som en emosjonelt encella dop-veteran som tilbringer tida med en Vietnam-paranoiker og et mobbeoffer på bowlingbanen.

den store lebowski-2

Jeff Bridges og Julianne Moore bowler.

Detaljene måtte med, for «The big Lebowski» er en film som er andpusten av referanser, og når den ikke refererer noe annet, refererer den til seg selv. Her er til og med et flyvende øre, som bringer tankene til hodet i «Wild at heart».

Holder den ennå?

Vi møter Bridges i nattsjappa der han drikker melk rett fra hylla og betaler 69 cent med sjekk. Så strømmer virkelig den melankolske macho-moroa på i form av nydelig paradoksale stilisme-samtaler, kule små tragedier og en uvøren sammensetning av sære rollefigurer. For noen vil høydepunktet være Buscemis Halvan-veike bakgrunnsvenn, for andre Turturros påfugl-bowler, The Jesus. Med h.

Den eneste eventuelle svakheten ved filmen er utmattelse. «The big Lebowski» har et så krevende overskudds-manus at man bør ha vært edru i fjorten dager for å kunne se filmen. Dessuten holder skuespillerne seg i sine evners ytterkanter der det bare blir skapt perfeksjon. Det er så bra at det nesten blir kjedelig. Som å spille sjakk med Viswanathan Anand eller snakke fotball med Davy Wathne (antakelig) eller diskutere skøytetider med Thor Bjarne Bore. Dette burde vært ei helside. Laget i 1998. Jøss. Det føles som om den var her hele tida.

The double

NRK1 00.15

double, the

Topher Grace og Richard Gere. Velkledde og seriøse.

terning 4 liten Så har vi kommet til en film som jeg av besynderlige grunner ikke har sett sjøl om jeg pleier å se sånt. «The double» er med sjarmtrynet Topher Grace og den elleville evighetens eleganse Richard Gere, og siden vi alle har ett år der vi hater Russland som om det skulle være en kommuniststat, vil det tiltale mange at det er snakk om en russisk leiemorder. Gere spiller pensjonert CIA-agent, og Grace er ung FBI-er. En senator blir myrda, og mye tyder på at russer står bak. Men det pleier være andre løsninger i sånne filmer, og vi skal ikke se bort fra at presidenten har gjort det for å skjule at han nettopp hadde tenkt å invadere Skottland. På den annen side er det mye som tyder på at russeren gjorde det. 2005.

Hvis jeg var deg

NRK3 21.45

terning 3 liten To veldig forskjellige menn havner på byen sammen og våkner i hverandres kropp. «Brokeback Mountain 2»? Ikke i det hele tatt. En slags tidsreise til 1980-tallet da guttunge plutselig får kroppen til Tom Hanks og Jodie Foster nettopp var blitt mor si. Skuespillerne her er Ryan Reynolds og Jason Bateman. Egentlig heter filmen «The change-up». 2011.

Perfect stranger

Norsk TV2 22.50

perfect stranger

Den uangripelige gravejournalisten Halle Berry.

terning 2 liten Denne klønete thrilleren starter med en P3-episode. Halle Berry spiller gravejournalist som lurer seg inn under falsk navn og filmer en amerikansk senator der han innrømmer at han er homofil. Hun skal ta ham, for senatoren har snakket mot homofiles rettigheter, og det har han ikke lov til hvis han er homse sjøl. Hallooo? Kanskje mannen har lov til å mene hva han vil, uavhengig av rase, kjønn og legning?

Blæra Berry sier opp fordi sjefen ikke vil trykke søpla hennes, og resten av filmen kler hun seg i trange forsidekjoler og skal avsløre at også reklamekaksen Bruce Willis har seksualliv. Tua foran lasset er kompanjongen Giovanni Ribisi som er så perv-hypa på Berry at bedriftslegen burde sendt ham til Tibet på kastrerings-spa. Problemet i filmen er Bruce Willis. Han er en travel forretningsmann som likevel sitter og sex-chatter halve dagen. Og han blir totalt avhengig av nett-berryen Veronica fordi hun forteller at hun har svett, blondt hår. Har ikke halve Amerika det? Bruce er dessuten blitt utstyrt med så høy panne at han ser ut som en nylig kranie-operasjon der noen tok ut hjernen, laget julesylte av den og sydde den tilbake full av kjødelige tanker.

Fordi det ikke er morsomt å ødelegge folks filmglede når det for en gangs skyld dukker opp en thriller, forsøkte jeg å se lyst på denne filmen. Det ble like vellykka som da jeg brukte agurk i pepperkaker. 2007.

The invasion

Norsk TV2 02.45

invasion, the

Daniel Craig og Nicole Kidman når invasjonen kommer.

terning 4 liten Hver tid har sin versjon av Jack Finneys roman. «Invasion of the body snatchers» fra 1953 var streit sci-fi, «Invasion of the body snatchers» fra 1978 var mildt politisk, Abel Ferraras «Body snatchers» fra 1993 var en slags pubertets-paranoia – og 2007-versjonen er egentlig en blanding av skilsmisse-mareritt og vane-eksistensiell vurdering av menneskeligheten.

Det fantes og finnes en irriterende håpløshet i denne historien. Den kan ikke gå bra. Organismer fra et solsystem hinsides Saudi-Arabia kommer til vår jord der de infiltrerer seg i de irrasjonelle menneskenes kropper og gjør følelsesløse streitinger av dem, en slags gahrstørisering av folk som ikke vil fred. En av de smitta er Kidmans eksmann, og han vil også forvandle den felles sønnen til en framtidig utenriksminister. Dermed må Nicole og hennes venn Daniel Craig (med tidlig Beckham-hår) redde gutten fra den fanatiske to-foreldre-faren.

Filmen undersøker vår egenart uten egentlig å gjøre det. Ville det være bedre for overlevelsesevnen til homo sapiens om vi ikke hadde følelser, men bare levde fint og snilt sammen som agurker? Eller er vårt irrasjonelle og til dels psykopatiske sinnelag en gudebeskytta nødvendighet? Går det an å åpne torskerognbokser med elektriske tannbørster? 2007.

Miracle

TV2 Zebra 21.00

terning 3 liten Sportsfilm om mannen som i Lake Placid-OL i 1980 ville skape et amerikansk hockeylag som kunne beseire russerne. Kurt Russell i hovedrollen. 2004.

Ordre fra høyeste hold

TV2 Zebra 23.45

ordre fra høyeste hold

Halle Berry og Kurt Russell i flydrama.

terning 4 liten Handlingen i «Executive decision» er ganske kopikjapp, som en slags blanding av «Hjelp, vi flyr» og «Die hard». Utrolig samvittighetsløse muslimer kaprer et passasjerfly, fyller det med nervegass og flyr mot Washington. Amerikanerne må skyte det ned eller stanse det. En ombygd Stealth-jager kobler seg til på undersida av jumbojeten, og tøffinger går ombord. Der kryper de i takene, lurer i lasterommene, smelter lednings-isolasjonene og hvisker walkie talkie innenfor den velprøvde Willis-tradisjonen. Kurt Russell og John Leguizamo. 1995. 2 timer, 13 minutter.

Terminalen

TVNorge 21.30

terminal, the

Tom Hanks har mista landet sitt.

terning 4 liten Det finnes bare én grunn til at Steven Spielberg skulle lage denne litt tungnemme filmen. Siden pappaen hans reiste fra familien i Stevens barndom, har gutten dyrket fornemmelsen av forlatthet. Når han skildrer skjebnen til en mann som er tapt i Ingenmannsland, har Spielberg nådd sine egne følelsers yttergrenser. Verre enn dette blir ikke livet. Pengeløs og identitetsbestjålet i en amerikansk flyplass, omgitt av bygdeoriginaler og byråkratiske fascister.

Men så er det altså en komedie. Derfor er Tom Hanks instruert til å spille uintelligent, og det er han ikke god til. Denne mannen kommer ikke bare fra det smurfete fantasilandet Krakozhia, han har tilsynelatende bare én hjernehalvdel, og den tenker slik fulle menn går. Alle som har venta seks timer på Kastrup eller har sett «Kristin Lavransdatter», vet hvor utslitende kjedelig venting kan være, og derfor har manusforfatteren og Spielberg dynket sin sukkerdeig med merkverdige personer: En senil inder, en romslig afro-amerikaner, en sært forelska latino-matkjører – og dessuten luftas eneste disfunksjonelle flyvertinne Catherine Zeta-Jones, som spiller samme rolle i denne filmen som cornerflagget gjør på et stadion.

I mer enn to timer pågår idiotiet. Men rett skal være rett. På fjernsynsskjermen har filmen mer sjarm enn i en kino. Det vidunderlige ved fjernsynet som apparat er at man ikke forventer noe av det. 2004.

I skuddlinjen

TVNorge 23.55

terning 3 liten Alt var galt da Timothy Dalton debuterte som James Bond i «The Living Daylights» i 1987. Dalton var for pysete og historien (om våpensmugling) for triviell. Maryam D’Abo i kvinnerolle var heller ikke det helt store. 2 timer, 10 minutter.

Snow angels

FEM 23.55

snow angels

Triste greier med Sam Rockwell og Kate Beckinsale.

terning 2 liten Da alt var slutt og jeg omsider skjønte poenget med all denne tristheten, oppdaget jeg at «Snow angels» var en bortkasta filmopplevelse. Jeg ble ikke mer fascinert av menn som dreper eks-en sin enn jeg var fra før av. Jeg var også uimponert av at Sam Rockwell laget et umodent manneportrett, og egentlig oppdaget jeg aldri hvorfor Kate Beckinsale var der, mistilpassa som en promilledømt underdirektør i samfunnstjeneste.

Mamma spiser jønkfood, servitøren Beckinsale røyker i bilen (som er et tegn på den ytterste åndelige armod), den nye kjæresten hennes driver kampsport, har tatoverte bryster og ser amerikansk fotball på TV. Rockwell har kjøpt verdens styggeste rosa kanin til dattera han har med Beckinsale, og sørgmodige Arthur har en nerdekjæreste med store briller og eksotisk sunnmat-interesse. Rockwell er av legning arbeidsløs, men jobber litt for varehus.

Dette er folk som filmskaperne burde gå barmhjertig forbi hvis de ikke har en historie å fortelle, og det hadde bare gått tjue minutter før jeg begynte å fantasere om at en av dem ville tilstå Kennedy-mordet eller at Beckinsale var den egentlige George W. Bush og ikke den alien-skapningen som klona kroppen hans og ble president.

Mot slutten konstruerer filmen to tragedier som de fleste av oss kunne vært foruten og som virker importert fra en annen film. 2007.

The perfect man

TV3 19.40

terning 3 liten Heather Locklear flytter til Arizona med døtrene, og de vil skaffe henne den perfekte mannen. Hilary Duff spiller datter. 2005.

We bought a zoo

TV3 21.30

we bought a zoo

Noen familier har store hager.

terning 4 liten Familiedrama fra 2011 med Scarlett Johansson og Matt Damon høres luksuriøst ut, og regien er da også ved Cameron Crowe, som i sin tid laga «Almost famous» og «Jerry Maguire». Handler om familie som har mistet mor, og når de skal kjøpe nytt hus finner de et med dyrepark i bakhagen, og den må de ta med seg. Det skjer ikke ofte, men det trenger ikke bety at det er irrelevant i en mangfoldig verden med flere unntak enn regler.

Intolerable cruelty

TV3 23.50

intolerable cruelty

Hvem, er glattest i landet her? Georg Clooney? Catherine Zeta-Jones?

terning 4 liten Coen-brødrene har alltid ikke ment noe med filmene sine. De spesialiserer seg på det. Coen-brødrene er stil-munker. Antakelig er det verre i Coen-brødrenes fellesbevissthet enn under et kråketing i Mosvannsparken, for hvis en av dem sier «advokatfilm», myldrer det fram allslags merkelig filmhistorie som alle andre har glemt.

Sånn blir for eksempel «Intolerable cruelty» til. Filmen består bare av forseggjorte låntheter. Tarantino kan stjele hele verdensdeler i sin ekstatiske jakt på den perfekte etterlikningen. Men Coen-brødrene gjør det på den allvitende måten til for eksempel en Borges-figur, som kan så mye og har sett så mye at alt nytt blir en forskrudd gjenfortelling av noe gammelt.

«Intolerable cruelty» forteller om den stellarisk vellykka skilsmisseadvokaten som forelsker seg. Alle filmer om tiltrukne kynikere som lurer hverandre for både ære og kontanter, skal ende som en hyllest til kjærligheten. Så langt går ikke Coen-brødrene. Vi skjønner alle at George Clooney og Catherine Zeta-Jones skal få hverandre i slutten, men det er en slags meta-emosjonell begivenhet og ikke mer rørende enn da Sven O. Høiby sang med Sputnik. Igjen har brødrene tatt humoren ut av komedien med pinsett og erstattet den med pertentlig gjenkjennelighet. Igjen har de tatt varmen ut av kjærligheten og erstattet den med hån. 2003.

The abyss

TV3 01.40

abyss, the

Mary Elizabeth Mastrantonio og Ed Harris under vann.

terning 5 liten Undervannsfilmen til det gamle radarparet i feminist-action, James Cameron og Gale Anne Hurd, skal vi ta i riktig rekkefølge. I «The Abyss» er surklende, dundrende, fossende, hvinende Rosenberg-støy mer enn halve filmen, og den tørre arbeidermacho-dialogen finnes bare som svake og sårbare organiske pip i den svære maskinen. Det var i 1989 umulig å ikke bli imponert av det filmtekniske i James Camerons film. Om man i tillegg til atskillige tonn hav-vann også klarer å svelge historien er en personlig ting, ettersom den starter med opptakt til «Aliens»-uhygge, men ender med å vakle småsøtt over i nærkontakt av tredje grad med lyserøde manet-engler som Steinerskolen kunne ha tegnet.

Det er heller ikke sikkert at edruelige seere vil få taket på ekteskapsproblemene mellom Ed Harris og Mary Elizabeth Mastrantonio. Han er tøff kaptein på en undervanns oljerigg som hun (enda tøffere) har tegnet. Rollene istandsetter mye vondt snakk.

«The Abyss» er en spennende og veldreid film hvis man godtar historien. Oljerigg-folk skal forsøke å redde en sunket amerikansk atomubåt før russerne får tak i den, de får militære kommandosoldater om bord, men så går alt galt. Og galere og galere går det i 2 timer og 14 minutter, så hold lyden høy og hygg dere. 15 år. 1989.

American pie presents: The book of love

Viasat4 22.30

terning 2 liten Dum ungdom bruker en redusert bibel som bruksanvisning for tap av jomfrudom. 2009.

Resident evil: Afterlife

Viasat4 01.00

resident evil afterlife

Ali Larter og Milla Jovovich tar igjen i fint lys.

terning 5 liten Egentlig trodde jeg lenge at dataspill-thrillerne i Resident Evil-serien ble laget for at Jovovich-familiens huslege i Kiev skulle kunne sjekke at Milla var frisk og ikke hadde lagt på seg siden forrige film. Men i «RE Afterlife» beholder hun tøyet på gjennom en hele den deppe-stiliserte handlingen om at verden nok en gang blir antatt utsletta av menneskeskapte virus, og det er for få vegetarianere blant zombiene.

Jovovich har kort hår, hun hiver ninjastjerner som en ukrainisk skiskytterske og hun kan sveve johnwooisk mens hun kutter halser som havreaks. Og det dukker opp flere av henne. En skokk med Milla-er har fornemmelser for vold. Men det finnes også en eneste uforliknelig Hennes Egentlighet, og hun kommer for å ta den Matrix-inspirerte solbrillefyren, men han stikker tingen sin i henne sånn at hun blir forurensa med noe som likner metalliske sædceller. Sånne filmer er sånn.

Dermed oppdager vi også at Jovovich ser voksen ut for første gang. Med denne filmen har verden mistet ei jente.

Utover treffer Alice folk som vil at hun skal ta dem med til Eventyrlandet, og så skyter alle på alt, og zombiene dingler tulipanisk med hodet på dauingers vis. Det er nydelig filma i fantastiske bilder, men direkte nyskapende er ikke Paul W.S. Anderson i denne filmen.

For oss som driver med den slags, er det interessant at Milla slåss med en kopi av de utagerende plantene som The Apprentice strever med på planeten Felucia Imperial i spillet «The force unleashed». 2010.

Nattsvermeren

Max 21.30

nattsvemeren

En av Jodie Fosters store roller.

terning 6 liten «Nattsvermeren» kunne ha vært kalt «Offerlammet», for den handler akkurat nesten nok om at FBI ofrer uskylden til agent-aspiranten (Jodie Foster) for å oppnå kontakt med en sinnssyk psykopat (Anthony Hopkins). I «Forrådt» gjorde byrået det samme med Debra Wingers unge idealisme for å få hekta en nazi, men denne filmen er uhyggeligere, selv om rovdyr og lam bare berører hverandre såvidt en eneste gang.

En psykopat er et menneske som henter overlegen styrke fra hensynsløshet og bruker den til å bryte ned andres sinn. Hopkins’ dr. Lecter er psykiater i tillegg, og han pleier å spise ofrene sine, derfor er han sperret inne i et rømningssikkert kjeller-helvete der vokterne straffer ham med TV-andakter når han overtaler medfanger til selvmord. Lecter er en visjonær galning som skjønner mer enn oss andre og kan gjøre mer enn oss andre, for han har ingen sjel. Hit sender FBIs iskalde stålbrille-patriark sin mjukeste agent for at hun skal bytte den fortumla ungjente-usikkerheten sin mot opplysninger om en massemorder som flår unge kvinner.

Det er ikke vakkert, men bekymringsfullt fascinerende. I «Nattsvermeren» ligger den egentlige historien under hele tida som ei tikkende tidsbombe, akkurat synlig nok til å skape uro, mens spenningen foregår mellom Hopkins’ telepatiske sjele-kannibal og hans kjempende offer. Denne delen av filmen utvikler sitt eget upretensiøse mysterium om mennesker, en antydende, skjelvende historie om sårbarhet selv hos en som vet hun blir manipulert (som når alle hypnose-pasienter sier «jeg kan ikke hypnotiseres»), en grøsser om inntrengerevne og fullkommen ufølsomhet.

Jonathan Demmes skildring lager ikke diagnoser, men myter, og den kretser rundt psykopaten med en slags vill beundring. Demme små-stiliserer scenene og bildene og får dem til å fortelle halvdelen av det som skal komme og bygger opp forventninger om et barokt, forferdelig klimaks som kanskje er sterkere i denne filmen enn noen jeg kan huske å ha sett.

Om man syns at forventningene tilfredsstilles eller bare flyter bort i thriller-trivialiteter, vil avhenge av hvor stort engasjementet blir. Det er ikke så farlig. Jodie Fosters rolle er en film for seg sjøl. Hun får deg til å følge hver rykning i ansiktet med uro og nysgjerrighet. Denne dama kommer til å ha hedersplass i hjernens huskestue i lang tid framover, mens Anthony Hopkins psykopat blir stående som et eksempel på at geniene til og med kan karikere og oppnå troverdighet.

«Nattsvermeren» er kanskje en spesielt hardkokt og kynisk thriller. Den er også kanskje et utrolig mykt og sentimentalt voksen-eventyr. Den slipper deg ikke ett øyeblikk. 1991.

Hevnens pris

TV6 22.00

hevnens pris

Kevin Costner forelsker seg i Madeleine Stowe.

terning 5 liten Endelig (i 1990) fikk Tony Scott («Top Gun» og «Beverly Hills Purk II») det til. «Hevnens pris» er satt sammen med lavmælt, storslagen og virkningsfull sentimentalitet. Den er nullpunkt-romantisk og intens, fatal og definitiv som noe Hemingway kunne ha tenkt, men ikke hatt mage til å skrive. Jim Harrison har bedre fordøyelse for søtsaker, ettersom han både skrev novellen og siden var med på filmmanus. Regissøren Scott falt åpenbart pladask og bildelegger med uforstilt forelskelse. Hver eneste komposisjon er en liten fotografisk makt-demonstrasjon. Så mye kan vi gjøre med verden: Lyset er mildere enn eggedosis. Menneskene er vakrere enn selunger. Livet er større enn de fleste andre ting det er naturlig å sammenligne det med.

Kevin Costner spiller en avtroppende jagerflyger som drar på ferie til sin aldrende, meksikanske kaksevenn (Anthony Quinn), utveksler følelsestunge gaver og barske tennis-slag med ham i ettermiddagslunt motlys og så går hen og forelsker seg i den unge kona (Madeline Stowe fra «Spanerne»). Det er nødt til å gå galt. Vi kan føle det fra første øyeblikk, for Scott fotograferer Stowe som noe skjebnesvangert hett fra 40-talls filmer. Hun kommer inn i bildene med glatt og strengt latino-hår og avmålte bevegelser, og før de visste ordet av det (som eventyret sier) krøller både håret og tærne seg. Medsøstre i salen vil se på Costner og si smilende: Det skjønner vi godt.

Jeg skal ikke røpe hvor uutholdelig deilig & fælt dette utvikler seg. Det skulle være nok å nevne 18 års grensen. Men filmen klarer ved sin trofaste naivitet å holde stilen helt til slutt og forblir mirakuløst et overspent følelsesdrama uten action-alibi. Det er imponerende for oss som hele tida trodde at Kevin Costner skulle stjele det gamle flyet sitt og atombombe Mexico til ruiner før historien var omme. 1990.

Fredag 29.1.–En ganske OK fredag med Eastwood og Døden

 

Hereafter

FEM 21.00

terning 5 liten Og nå til noe helt annet. Døden. På det som kan bli Orkanens Dag, eller som jeg kaller den: TV2-Dagen. Det mest beklagelige ved døden, bortsett fra at folk muligens blir helt borte, er at de døde ikke finnes. Det betyr at de ikke kan komme tilbake og fortelle hvordan de har det nå, hvordan det føltes og hva Regjeringen og kommunen skulle hva gjort for at døden ikke fortsatt skal finnes. Dermed forsvinner hele det journalistiske grunnlaget for døden, og egentlig er den ikke her. Og statsministeren får ikke sagt at dette var fryktelig leit.

Det handler ikke Clint Eastwoods film «Hereafter» om.

Så til filmen.

hereafter

Matt Damon treffer en kul gutt på apoteket.

Døden er en biologisk betinget kompostordning som ikke fortjener omtale, men folk er like fullt opptatt av den. Og det er kanskje ikke så rart at den 81 år gamle regissøren Clint Eastwood blir fylt med en nysgjerrighet når han får en av de småtaggete dagene da tankene sier at all flaks tar slutt en gang.

For «Hereafter» er først og fremst en nyfiken forundringsfilm om forevigelsens eventuelle vesen. Og du trenger ikke le overbærende twittersk selv om filmen beskriver folk som kommuniserer med de døde. Manuset er laget av briten Peter Morgan, som skrev tankefulle tyngdekraft-fenomener som «The queen», «The last king of Scotland»», «Frost/Nixon» og «The damned United». Han vet hva han gjør sjøl om alt det andre handlet om virkeligheten.

Døden fortjener ikke omtale, men vi klarer ikke holde oss unna. Og «Hereafter» forteller i hvert fall en vakker historie, og den beveger seg forbilledlig sakte som et gravferdsfølge.

Cécile de France (tenk å hete det) spiller Marie som blir tatt av tsunami og egentlig omkommer. Før flinke folk vekker henne mellom vrakrestene ser hun de E.T-aktige sjablong-skikkelsene i tradisjonelt, hvitt limbo-lys. Da dama kommer tilbake til Paris, er hun ikke lenger en kjedelig politisk kommentator, men ei fjern og forskrekka undrerske. Hun har sett dødsriket, hun har svevd som ballettsjel i tilværelsens englete vektløshet, og det er ikke lett å glemme. Dama blir en levende zombie. Jeg er i live, men det kjennes ikke sånn.

I London mister den intelligente og følsomme guttungen Jason tvillingbroren sin i en ulykke. Det skulle han ikke gjort.

I New York sitter Matt Damon og leser Dickens i sitt bok-kloster. Han kan snakke med de døde, men han liker det ikke. Damon klarer å framstille tankefullheten og melankolien som noe folkelig og fritt for eksentrisiteter, han er tilgjengelig som junkfood. I spiritistens lavmælte profet-tilværelse finnes det ikke svære tanker. Han tar et kurs i italiensk mat. Han drar på London-tur for å se hjemmet til Charles Dickens. Det er noe befriende ujålete og irreligiøst med den særegne mannen, og fraværet av filosofisk framfuseri gjør ham til en troverdig skikkelse. Det er som om Eastwood vil gjøre livet etter døden til en hverdagslig sak. Ikke noe tull med det. Det er der bare.

Det er det fine med Clint Eastwood. Han lager fremdeles siviliserte dramaer. «Hereafter» er en vennlig og respektfull sengekanthistorie om edle, fine mennesker som ikke kjekker seg med agurkvitser og sier fck hiu hele tida.

Regissøren organiserer trøstens rike sånn at vi skal kunne føle en slags ro. Hvorfor må vi dø så ensomt, hvorfor må vi bli så ensomme tilbake? Kanskje vi ikke trenger det.

«Herafter» tar seg også tid til en sart romanse. Den kan virke påklistra, men er like selvfølgelig som forestillingen om livets uendelighet. Damer og menner treffer hverandre. Det er det de gjør. Og så lever de evig etterpå. 2010.

Umeå4ever

NRK1 01.20

terning 3 liten Umeå er et fint ord. Her kommer imidlertid en norsk film om en mann som oppsøker fortida. Den er laget av Greni, og hovedpersonen drar tilbake til Umeå for å finne ei jente han traff for sytten år siden. 2010.

Pirates of the Caribbean: Dead man’s chest

Norsk TV2 23.00

pirates of the caribbean - dead mans chest

Johnny Depp tar seg godt ut i voodoo-omgivelser.

terning 4 liten Her kommer en omtale som dere egentlig ikke skal bry dere om, for da jeg så pirat-toeren syntes jeg at den var en gjentakelse av og blablabla. Jeg har sett filmen siden. Da likte jeg den godt. Så dere trenger egentlig ikke lese denne omtalen, bortsett fra at det står hva den handler om.

Johnny Depp var en klok skuespiller. Han gjentok aldri de avhengighetsskapende filmskikkelsene sine. Ingen Ed Wood 2. Ingen Donnie Brasco eller de Marco 2, ingen Raoul Duke 2, ingen Isabod Crane 2. Årsaken er åpenbar: Gjentakelse kommer fra sjølfornøydhet og egenfeiring, og når man er så bra som Johnny D. kan begeistringen være forståelig, men den er utrolig ukul.

At Depp gjentar sjørøver-overraskelsen Jack Sparrow er hyggelig og generøst, men ukult. Kinogjengere vil like at han gjør det, for kinogjengere kan like at Kiefer Sutherland repeterer steinfjeset sitt hvert eneste år. Men Depp er en en fyrste. Han skal være ny hver gang. Mannen beveget seg allerede i den første filmen rundt i en slags somnambulistisk, androgyn rus, som om han var en usedvanlig steina karnevals-transe på vei hjem langs stranda. Han snakket med rutinert spritaksent, og mimikken så ut som en synkroniseringsfeil.

Sånn gjør han det fremdeles.

Det kunne vært ålreit hvis historien hadde utviklet seg. Men den tråkker egentlig bare rundt i den første filmens rot: Handlingsrester blir resirkulert, oppblåst, utvida og strukket så langt som tyggisen rekker og vel så det. Fremdeles hviler hele filmen på Johnny Depp, og han er egentlig blitt en slags Potter, en fjortis-gjentakelse for de grådige.

I «Død manns kiste» skal Bloom og Knightley henges fordi de hjalp Sparrow å flykte, men de slipper hvis Bloom skaffer piratens kompass. Snork. Sparrow har sin egen kamp. Han leter etter hjertet til Davy Jones, som har blekksprutskikkelse og er kaptein på Den Flyvende Hollender. Litt bedre. På den flyvende hollender finnes Orlandos pappa Stellan Skarsgård, som bærer kledelig sjøstjerne ved sitt fraværende øre og også har tapt sin sjel. Ok fyr. Ute i den relative størrelsen vi kaller Havet, slåss Bloom og Depp først med kannibaler, deretter med demoner – og så dukker Keira Knightley opp som en slags fotballhustru og posher seg inn i historien. Dobbeltsnork. Mens de andre trues av Kraken, søker hun maken, og før vi vet ordet av det, nedlegger dama til og med fryktinngydende djevlesjømenn som likner uhyggelig på solgjæra fiskemiddager. Før vi vet ordet at det begynner også Bloom å gi ordrer til folk, sjøl om han fremdeles bare ser ut som en følsom, irsk Grand Prix-sanger.

Det er ikke kult. Det er desperat. Manusforfattere som plutselig skulle skrive to filmer, har henfalt til Jackie Chan-lettvintheter og mye dumt. «Pirates of the Caribbean» er blitt en orgie i selvfølgelighet – og innimellom slår den til med noen minuttkorte super-påfunn som slår pusten ut av deg. Men sjørøvere skal gå planker, de skal ikke kjøre dem, og noen spektakulære høydepunkter redder ikke to og en halv time med alminnelighet.

Selvfølgelig vil dere se den. Hva skulle dere ellers gjøre? Lese ei bok? Men sjørøvere skal gå planker, de skal ikke kjøre dem. 2006.

The reaping – Dødens budbringer

Norsk TV2 02.40

reaping, the

Hilary Swank i sekulært antrekk som kvinner burde bære i multikulturelle omgivelser.

terning 4 liten Mange moderne grøssere starter med forsøk på å dementere djevelen. I vår tid skal djevelskap være menneskeskapt, vi holder oss ikke med politikk-uavhengige ting som guder eller tilfeldigheter. Hilary Swank spiller en prest som konverterte til professor for å reise jorda rundt og hakke på enkle menneskers mirakler.

Det går greit helt til hun kommer til Louisiana, der Egyptens landeplager blir repetert i kronologisk korrekt rekkefølge. Elva er rød. Snart regner det frosker, hallelujah, og insektene besetter grillmaten. Nifsere enn alt er en skuespiller som heter David Morrissey. Han bestyrer et forfallent gods, og selv når han steker fisk, får du følelsen av han gjør noe uanstendig.

Swank ser stadig vekk ut som en Versace-modell i Cubus-bukser, men hun funker fint i en grøsser med mange sjelelige ubehag. Dessuten tar filmen seg opp til et formidabelt gammeltestamentlig klimaks der Gud gjør som sin ivrigste tilhenger George Bush og bomber hedningene tilbake til jordhulene. 2007.

The bank job

TV2 Zebra 21.00

bank job, the

Jason Statham med Saffron Burrows. Den frakken har han ikke kjøpt sjøl. Garantert.

terning 4 liten Jason Statham har gangster-kred, men resten av denne filmen er så autentisk at den mister troverdighet.

«The bank job» handler om alt det som i klassehatersamfunnet England er mer populært enn åndsfrendene Brumm og Beckham: Stivleppa gamle lordmenn med harde konsonanter, kurrende vokaler og dresser som ble håndsydd i Buckingham Palace, får oppleve at ballene deres blir sparka hardere enn på Wembley, fordi de gikk til hemmelige horer og fikk kjetting og pisk. Ifølge filmens hemmelige fortelling ranet en uvøren gjeng av uvettige bakgårdsforbrytere bankboksene til alle de uskikkelige kaksene i London. Det skjedde i 1971, og James Bond var den hemmelige oppdragsgiveren fordi en av boksene angivelig inneholdt bilder av kjønnslivet til prinsesse Margaret i Karibien.

Filmskaperne har lagt to og to sammen og fått sex. De lager en gammeldags britisk ranerfilm med humorvri, og alt blir følgelig like klassisk britisk som solbrenthet og stygge tenner. Kvinnene kler av seg på overkroppen og likner ei uke med The Sun. Enkle menn med syngende cockney-dialekter studerer arkitekt-tegninger og forbereder bankran, og så graver de mens politiet står ved bankdøra, og så tar de byttet.

Neste avdeling: Alle er oppbrakte. Gråhåra samfunnsstøtter ser skremt på hverandre og sier «my dear», mens slimålene i Soho må ha tilbake regnskapsboka med navnet på alle de skitne politimennene i London. Skygge-operasjoner og taushetsaksjoner og hemmelige avtaler knyttes sammen i et slags nettverk av tilfeldigheter og nødvendigheter, og så skjer det som må skje.

Det er egentlig ganske underholdende hvis du tåler den tiltakende lukta av gammel pølse. Det er antakelig også troverdig hvis 1971 virkelig var så dødsdopa at idioter kunne grave med pressluftbor under bank og snakke om ran på åpen walkie. Vel. Det skjedde. Men filmen har ikke fått det til å se sannsynlig ut. Man må jobbe med virkeligheten for at den skal fungere. 2008.

The hunger games

TVNorge 21.30

hunger games, the

Det stiligste ved Hunger games: Ei jente som løper i skogen.

terning 5 liten «The hunger games» er annerledes enn den skulle ha vært. Ingen fotografiske følerier. Det eventyraktige ved handlingen er dempa ned ved en uventa saklig bildestil. Når eldrehipsterne går bakrustur i Sørmarka med iphonen sin, blir natur-instagrammene deres langt mer jålete enn dette.

Filmen er nostalgisk nøktern. Skildringen av det futuristiske samfunnet er ikke blitt ei slags motlysmesse, den er ikke lux-brølende som «John Carter». Det hviler en edruelig fortids-sarkasme over det vasete profetiet, og medie-satiren er direkte og bastant. Romantikken er ikke i teknikken, den er i folka.

Jennifer Lawrence har et inngitt talent for sunn sentimentalitet, samtidig som hun virker behagelig innadvendt og undertrykt sterk. Hun har havna i de medie-sadistiske gladiatorkrigene fordi hun ville beskytte den tynne lille søstera si, og vi blir hjelpeløst magesjuke av at søstera trygler henne om å komme tilbake siden de har ei inkjevetta mor. Her er genialiteten i «The hunger games».

Filmskaperne bruker opp endeløse mengder av actiontid til å presentere oss for turoperatørene, for Katniss og for nabogutten fra bakeriet (Josh Hutcherson), for en uvanlig sympatisk Woody Harrelson med westernhår, for den gaga-aktige profanlederen av programmet, for den fascistiske ideologien og reality-ideen som reflekterer borgerskapets perverse blodtørst. Det gjør de fordi dette er en jentefilm. «The hunger games» er laget på jenters premisser slik «Twilight»-serien er det. Derfor er den nøye med detaljene. Det er ingen sjanse for at Hulken plutselig kommer stormende og slenger slasken Loke rundt som kassert klut sånn at vi kan le katarsisk. Voldshandlingene er nøye følt, og de følges av sorg og vantro.

Man kan godt se «The hunger games» som en metaforisk antikrigsfilm om samfunn som sender barn til fronten i Irak og Afghanistan for å dø med TV-team vimsende rundt i beina. Men den nesten uutholdelige spenningen kommer bare fra Jennifer Lawrence og den sterke fornemmelsen av personlighet, styrke og svakhet. Filmen er smakfullt laget, og den er ikke voldsforherligende, men ungdommelig intens og trist. 2012.

The day after tomorow

TV3 21.00

day after tomorrow, the 2

«No kjem raset! Det har tatt dei øvste gardane alt!» Sitat Jos Sjursø-parodi på barnetimehørespill på femtitallet.

terning 3 liten «The day after tomorrow» er antakelig den dummeste og mest fordomsfulle filmen som er laga siden «Søndagsengler».

Ifølge fortellingens politiske forutsetning rammer istida i løpet av en ettermiddag, fordi luft fra troposfæren hales ned av dårlig vær. Dette fantastiske naturfenomenet er visepresidentens skyld. Regissøren Roland Emmerich fikk ideen til filmen da han spilte inn «The patriot» og irriterte seg over naturens uberegnelighet.

Dennis Quaid spiller en ibsensk folkefiende som har kalkulert dommedag på computeren sin og plutselig får så ubegripelig rett at alvoret blir større enn intelligensen. Han har avla ungdomshamsteren Jake Gyllenhaal, som sitter i Nasjonalbiblioteket i New York og ser på at vannet stiger. Etter at fagfolk har halt forskjellige tvilsomme kompetanser fra rom til rom, må Quaid ta en Jack London. Han utstyrer seg med forstadselitens allværsjakke og går over innlandsisen til NY, der ulvene herjer med studentmassen.

Dumme filmer er ofte underholdende. Dette er en lektorkalypse. 2004.

Prometheus

TV3 23.15

prometheus

Logan Marshall-Green, Noomi Raopace og Michael Fassbender i Ridley Scotts huler.

terning 5 liten Til den ugjestmilde og Darwin-frie naturen der elver renner og alger gror kommer det en naken skinhead. Over ham og et sjelløst, hjemløst landskap av Skjæråsen-fri antiromantikk svever Guds metalliske lavblokk. Det lettkledde sendebudet drikker nista si og blir til svart DNA. Sånn ble det animalske livet på jorden til.

Neste tablå: 2089. Den lille forskeren Noomi Rapace graver i steintårnene et sted som likner Skottland på en normal influensadag uten fotball. Hun finner et pekende romvesen og utbryter entusiastisk: «De vil at vi skal komme og finne dem!»

Det var helt feil. Det er ingen som liker oss. Nobelkomiteen liker oss ikke, zoologene liker oss ikke, Gud og englene og Statkraft liker oss ikke, for mens alle andre skapninger i Universet har tvilens tilgodehavender, er vi uelska også av fjerne naboer som vi aldri skal få se.

«Prometheus» er en dyster visjon om hvorfor penisdyra i de gamle «Alien»-filmene ble utforma av en moralistisk og djupt gretten rase av hårløse superfolk et sted i Universet. Skaperne våre ville bli kvitt oss igjen, slik sydenturister drukner katten dagen før de drar til Callevallabandos for å drikke seg dritings og stenge ungene inne på hotellrom. Vi skal utryddes. Det er antakelig fordi vi trødde i graset. Watch the parking meters.

«Prometheus» handler om at et mannskap på forsker-romskip i 2093 kommer til en planet så langt uti verdensrommet at lyset antakelig bruker tusen år, mens Charlize Therons himmelbåt bare bruker tre. Benjamin Button holder en holografisk tale omtrent fra graven, for dette er ekskursjonen der menneskene møter sine skapere og kanskje finner ut av ting.

Skapernes planet er skjelettgrå og utsøkt stygg. Det finnes ingen spor etter Guds kjærlighet, og da de måpende menneskene på menneskers vis finner en gjenværende representant for gudefolket, er han en humørløs og teknokratisk tosk som kunne ha prosjektert Tjensvollkrysset. Filmen kommuniserer med gammeldags estetikk: Metalliske lukkemekanismer og hjelmer og drakter og skitt; en science fiction-konvensjon som i hvert fall visuelt bekrefter det vi ante: Uansett hvor du kommer i verden, er alt likt.

Ridley Scott har laget en tålmodighetskrevende første-time, som om han hadde et budskap. Det har han jo ikke. Men vi glemmer at han har sittet lenge i bestefarsstolen uten å komme fram til Askeladden da filmen plutselig blir et kaldt, grusomt utryddelses-eventyr. Det funker. Romvesen-smitte forvandler folk verre enn overdreven soling, Noomi foretar filmhistoriens ukuleste keisersnitt og mennesker blir vertskap for mordersnegler mens Gud spiller på orgelet sitt og omprogrammerer et solsystem. Det er sterke ting. Det eneste som mangler er at Trine Skei Grande kommer og er veldig trist over at den underbitte snøjerven dør.

Da jeg så filmen på svært lerret, var jeg helt forheksa over Ridleys gjentatte jentetur i jævelskapen. På Blu-ray er den imponerende, men litt mer alminnelig. Jeg håper regissøren lager en oppfølger som forklarer hva han egentlig mente. 2012.

Kanonball: En film med baller

TV3 01.30

kanonball en film med baller hoved

Ben Stiller kler seg ut.

terning 5 liten Dette er ikke særlig bra, men det er morsomt. Hvis du noensinne underviste i muntlig esperanto eller har vært på Stockhausen-deit med ei Numusic-beib (ubrukelig nyord) eller i det hele tatt har lest ord som varer lengre enn et abortert ølrap, er dette ikke filmen for deg.

Den er for de andre. De som beveger leppene når de skriver sms-meldinger. De som søtner balsamico med ketchup.

Harry-filmen har noen utvalgte høydepunkter som også var genre-skapere. «Ben-Hur», «Smokey and the bandit», «Cannonball race», «Politiskolen». På sin beskjedne måte var de enkle filmene stilskapere. «Kanonball» er kanskje en genrefornyer eller aller helst en uventet hyllest til Politiskolen-tradisjonen: Team-filmen der alle mennesker er institusjonstrengende særlinger.

Joe’s gym er i ferd med å bli omgjort til garasje (tok den?) fordi helsejappen Ben Stiller i trikotert hobbit-fasong utnytter konkurrentens insolvens, som er utenlandsk og betyr solnedgang. Vince Vaughn spiller eieren av tapernes treningsstudio, og han gjør det med den neddempa verdigheten som kjennetegnet Bill Murray da han var ghostbuster med svelgt mimikk. For å redde Joe’s fra fornyelsen melder han og et lag av sosialt vergeløse seg til kanonball-turnering i Las Vegas.

Sånn oppstår en parodi på sportsfilmer som ikke er elegant, ikke subtil, ikke poengtert eller egentlig velregissert. I stedet oppleves den som vulgær, overdreven, motbydelig og unødvendig. Likevel blir indignert alvor umulig å vedlikeholde, det er umulig å forbli kultivert. Jeg forsøkte å undertrykke latteren, og jeg klarte det ikke, på tross av at det fantes andre mennesker i salen. Det kan skyldes at jeg var redd i kanonball-timene på Kampen, det kan skyldes regnværet og høsten og det kan skyldes utsiktene til at Stavanger skal være kulturhovedstad for tyskernes neo-liberalistiske eksperiment i 2008 sånn at hele byen går rundt og snakker som eiganeskjerringer.

Det kan også være at det alltid blir uimotståelig vittig når noen hiver ball i trynet på folk.

Det finnes noen virkelig flaue ting i «Kanonball». Men «Politiskolen» hadde også lave vitser. De fleste kaller den en klassiker. Så ikke klag. Når statsminister Tajik innleder Kapittel 25 ved å åpne den første kanonball-turneringen i Vågen, vil også dere skjønne at denne filmen fortjente en femmer. 2004.

American Pie presents Beta House

Viasat4 22.30

terning 3 liten Mer glidemiddelpai i Viasat. Hvis vi ser bort fra at komikeren Eugene Levy fremdeles livnærte seg som voksengissel i hjernefrie pubertetsfilmer som dette, har «Beta House» ingenting med American Pie å gjøre. To sære venner havner på college, og der må de kjempe for sin rett til å holde selskaper. Nakenhet, sex og grøft snakk samt Stavanger-drikking. Som det heter i foreldreguiden til den internasjonale film-databasen: «Det finnes flere party-scener der jenter danser forførerisk, noen ganger toppløse.» 2007.

Casanova

TV2 Livsstil 21.00

casanova

Heath Ledger er den nevrotiske penetrøren.

terning 3 liten Lasse Hallström har laga en merkelig barnefilm med imitert William Shakespeare-manuskript. Casanova ser ikke engang ut som om han liker kvinner – han har det påtatte galne-meg-trynet til en Grandiosa-elsker som forsøker å like lutefisk.

Heath Ledger (som spiller samleielegenden) har nesten bare vært med i historiske filmer, men den mest vellykka var «A knight’s tale», for der opptrådte geniet Paul Bettany som naken Chaucer, og turnerings-publikummet banket i benkene og sang Queens «We will, we will rock you»; en slags verfremdung som i tillegg ga punch til blodpumpa. «Casanova» mangler så mye rock ‘n’ roll at du kan føle lufta smuldre under 1700-talls-gnikkingas muzak-aktige enfoldighet. Jeg sverger: Etter to timer med barokkmusikk ville jeg helst ha kvalt en fiolinist.

Handlingen foregår i et visuelt vitalt Venezia. Byen er alltid et syn for øyet og en slags risteflaske-klisjé, men den kjeder i hvert fall ikke. Det gjør de fleste filmene som foregår der. Casanova er skrevet som sidehistorien i «Kjøpmannen i Venedig» med dame i bart, utkledd som advokat, lesing av hemmelige brev og forfalska identiteter – Casanova er på samme ballet både seg sjøl, forfatteren Guardi og Sienna Millers genovanske forlovede Paprizzio. Det er som å se «Boeing Boeing» uten latter. Men skrivinga ligger langt fra Shakespeares, og Hallströms film klarer ikke gjøre noe ironisk eller forstandig ut av Munchausen-myten om den italienske superknallerten.

Dermed hviler den overflødige filmen på skuespillernes eventuelle sjarm: Heath Ledger snakker fremdeles inne i sin egen libido og har ikke egentlig kommet ut av Brokeback-skapet ennå.

Sienna Miller er ei slags påskelilje – stilkrett og vårlig og fargeflott oppstasa.

Oliver Platt er dyrisk god som den fete Paprizzio.

Omid Djalili har antakelig filmens beste rolle som Casanovas oppgitte klovnetjener.

Jeremy Irons spiller nok en gang som en hyllest til sitt eget fornavn. Han er Vatikanets sjef-inkvisitor og henger folk som deflorerer jomfruer eller uttaler seg mot den eneste sanne tro. Jaja. Det var nå litt fiffig at han skulle treffe akkurat denne uka. 2005.

Torsdag 28.1.– Om norske helter og sci-fi-goliatene i Stillehavet

 

Pacific Rim

Max 21.30

terning 5 liten I dag skal vi et kort øyeblikk konsentrere oss om helter. Vi liker bare én sort. Han heter David. David ble en nordmann den dagen han slo ut kjempen Goliat med spretterten sin, for i Norge liker vi bare når noen små på mirakuløst vis klarer å vinne over noen store som har en dårlig dag. Goliat hadde en dårlig dag. I Norge har vi verdens beste damehåndball-spillere. Ikke stas. I Norge har vi verdens beste langrennsløpere av begge kjønn. Ikke stas. I de idrettene er vi Goliat, og når Johaug og Sundby vinner, skriver norske medier at det er pinlig. Så mye for norsk motivering.

Ikke ett ord om Frankrike. Vi går videre til filmen.

pacific rim

Charlie Hunnam og Rinko Kikuchi iført godt utetøy.

Jeg har grunn til å være fornøyd. Jeg etterlyste skikkelige helter på kino. Her er en av dem og ei kvikkfota actiondame på kjøpet.

Charlie Hunnam er en gutt fra Newcastle, en av de tre vesentligste engelske byene Newcastle, Liverpool og Manchester, og han har Steve McQueens avisbud-kvikke rampeguttfjes og umedgjørlige tiggerprins-adferd. Hunnam er selveste mannen i Guillermo del Toros intense monster-kaos i Stillehavet, en science action som kan sprenge de veikbrystas lungeblærer og er like hjertestansende intens som å sitte på med øst-europeisk lastebil.

Det starter dypt nede i Stillehavet, et oceanisk miljø med et uvanlig ironisk egen-navn. Der får vi se hvordan tidenes biggie-monster kaster seg over menneskeheten med lavarød kjeft og kjøttrik predator-kropp i Godzilla-format. Slekta til kaiju-ene (japansk for rart beist) har imidlertid ikke Godzillas sjarmerende dinosaur-snute. I følge en eller annen logikk ser munnen ut som åpen gane fra «Alien», og kjevepartiet alene er i stand til å skremme vann av verdenshav. Meksikaneren del Toros japanske uhyrer er digre og klumpete som haleløse mutant-hvaler, de er som sjuke barba-mammaer fra helvete og de er ute etter sivilisasjonen vår i likhet med alle andre.

For ikke å bli akutt utsletta av monstere som kan knuse skyskrapere, finner menneskene opp digre roboter styrt av menneskepar. De heter Jaegere, og Hunnam styrer en sånn sammen med den åndelig tilkobla bror sin i starten.

Ingen grunn til å røpe hvordan det går, men del Toro er en utspekulert sadist. Han kombinerer TV-serie-sentimentale allmenneske-følelser med voldsom undergangs-dramatikk, sånn at verken den sarte sjela di eller mottaker-apparatet for fysiske overdrivelser får hvilesekund. Ikke før er de hjerteskjærende scenene med kinesisk småjente borte, så dundrer jegermeistere (den måtte komme) og kaijuer sammen i opprørt hav, og virkningen er slik hunder opplever tordenvær, og den voldsomme slagsmålsdramatikken dundrer mot deg som en ubønnhørlig mur av lyd og lys. Det er utrolig bra gjort, og igjen: Medietilsynet burde ikke gitt filmen 11 års aldersgrense i og med at den åpner også for yngre kinogjengere. Dette er ikke for de som er under 12 år.

pacific rim 2

Stor gutt.

Historien balanserer ganske slankt. De uunngåelige scenene med sjefen i Verdens Kontrollrom blir tilsatt følsomme sidehistorier, og dessuten har handlingen to humoristiske forskere som antakelig ble ferdig uteksaminert fra Monsteruniversitetet. Ron Perlman er kul sjef i den Blade Runner-aktige anatomisjappa. Den lille kinesiske stavsprang-jenta (Rinko Kikuchi) har smilehull som antakelig kopierer mandarinske hjelpeverb. Fra Russland kommer Blondus og Blondine og likner begge på Dolph Lundgren.

Mens folket gjør opprør mot myndighetene i den store Stillehavs-våren, forbereder monster-jegerne seg på å redde hele hekkans menneskeheten. Så kommer neste timen. Den så jeg ikke, for kompanjongen ble skremt av Stillehavskrigen så vi gikk hjem og samtalte om naturen. Det gjorde ikke noe. Den siste timen hadde jeg ikke røpet uansett.

Guillermo del Toro har sagt at han er inspirert av gamle japanske monsterfilmer. Det kan godt være at han har tenkt sånn, men «Pacific Rim» er en moderne maskineri-psykose, og det skjer nesten en hel film i løpet av de første 15 minuttene. Filmen funker som effekt-eventyr, men den mangler mystikk, og igjen savner man den litterært kompliserte mareritt-uroen fra mytiske møter med ondskap som vi kjenner fra for eksempel «Alien»-filmene.

«Alien»-serien fikk oss til å forvente mer. Filmer som «Pacific rim» får oss til å bli fornøyde med mindre. 2013.

Orions Belte

NRK2 24.00

orions belte

Klassiske norske antihelter padler i Barentshavet eller noe sånt.

terning 4 liten Dette er litt pinlig, så la meg si det med en gang for å bli ferdig med det: Action-scenene i den gamle, norske nasjonalthrilleren «Orions belte» er ennå fire terningkast bedre enn for eksempel «Max Manus». Når Jon Michelets yndlings-russere av uforståelige grunner begynner å skyte på rabagastene Braut 1, Braut 2 og Braut 3, får filmen en imponerende intensitet. Jeg ser mye action. Det er ikke mange filmer som fanger heftigheten så bra som skytescenene i «Orions Belte».

Etter det geopolitiske slaget foretar Helge Jordal sin «Ni liv»-vandring ved Barentshavet, og det er også bra. Du kan ennå føle Ola Solums nære fornemmelse for natur, og klippinga er tett og logisk og oppildnende.

Men handlingen er jo til å grine av. Da Sovjetunionen ble uvenner med Kina og Albania, fikk russerne også norske marxist-leninister på nakken. Jon Michelet var en av de mange kommunistene som ville advare sine nye venner i Nato mot USSR-svik i nordområdene. Jeg vet ingen andre som egentlig syntes det var så viktig, for raketter trenger ikke isfrie havner. Så når Braut 1 (Jordal) finner kobberkabel til russisk lyttestasjon, reagerer vi andre som om han skulle ha funnet bølgelengden til Isfjord Radio. Men dette ble det altså skyting og drap av i 1985. Og ikke bare det: CIA og Jarl Goli varr så redde for å belaste den fine balansen i nord at de vil skjule russernes angrep på frakteskuta. Derfor fikk filmen en tøysete slutt som understreker at «Orions belte» aldeles ikke var ment som god filmunderholdning, men som et forsøk på å legge ned Sovjetunionen. Som vi alle vet lyktes den med det.

De som tror at bare monomane suringer var skeptiske til norske filmer på åttitallet, skal følge med replikkene. De er helt på staur. Hans Ola Sørlie snakker som a Valborg i Olsenbanden. Kjersti Holmens ansikt er ungt og mjukt postkoitalt på en slags kveldsappelsin-måte. Men hun deklamerer Michelets idiosynkrasier så man får lyst til å fnise litt. Sverre Anker Ousdal er Braut 2 med en Teaterskole-sivilisert oslodialekt som gjør at du får følelsen av søndagstur på Ingierstrand, mens Helge Jordal er bortimot det eneste mannfolket i norsk film noensinne hvis vi unntar Jack Fjeldstad.

Når filmen forlater nordområdene og orienterer seg mot Theaterkafeen, bør de følsomme slå av, mens gapskratterne kan finne fram brusen.

Fra da av likner det amerikansk Romania-action. Men ennå bedre enn «Max Manus». 1985.

American pie: The naked mile

Viasat4 22.30

american pie the naked mile

Glidemiddel. For å unngå Balanitis simplex.

terning 1 Jeg frykter at Viasats tvangsnevrotiske binding til å vise filmserier nå har kommet til American Pie. Fordi du fortjener det.

Den femte American Pie-filmen er akkurat så dårlig som den bør være for at verden skal gå framover. Hvis rånefilmene blir interessante og vellaga, vil det oppstå forståelig misnøye og grunnlag for revolusjon. Ekstremt mye underholdning blir bare laga for at folk liker å se møkk. Tre-åringer utforsker sitt selvbilde ved å stirre på bærsjen i egen bleie. 23-åringer ser «American Pie»-filmer. 43-åringer ser «Farmen». De utforsker alle den opprinneligheten som man kan oppdage og verdsette i et ufiltrert selvbilde.

Den femte American Pie-filmen kom dessverre rett på DVD, en solid urettferdighet mot de som går på kino for å se pupper fordi de av en eller annen grunn ikke har internett.

Det starter med at en så ubeskytta ungdommelig mann at han antakelig befinner seg midt i en tidlig celledeling, onanerer da mor, far og bestemor kommer inn i rommet, og ettersom det er familiens eldste som får mesteparten av spruten, oppstår dødsfall i familien. Døden fører til at hovedpersonen blir mobba av kameratene, som også ser dystert på at han ikke får sex med kjæresten Tracy, som altså oppfører seg slik jenter gjorde i film for mer enn 20 år siden.

«American Pie»-filmene er antakelig det mest vitale forsøket på å blåse liv i «Porky’s»-prosjektet fra 1982. Det året hadde kvinnebevegelsen rukket å gjøre kvinnebryster til noe så overjordisk seriøst at gifte menn tenkte amming hvis de så kona si naken i badespeilet. Den første Porky-en handlet om at gymnasiaster fra Florida skulle forsøke å miste jomfrudommen sin, og ved en slags kulturhistorisk nusselighet handler «American Pie: The naked mile» om nesten det samme. See how they run. 2006.

Og så kom Polly

Viasat4 02.20

og så kom polly hoved

Jennifer Aniston som nevrotisk antiheltinne.

terning 4 liten Siden Viasat beveger seg i temaer, ville jeg egentlig ha venta at de kalte denne filmen for «Og så gik det for Polly». Men det gjør det ikke.

Dette er en typisk Ben Stiller-film. Den er for dedikerte tilhengere av kafkastrofale Ben Stiller-filmer. Men den har Jennifer Aniston i tillegg, og det er en faktaopplysning på linje med serveringstipset «farrisen blir servert med gammel skotsk whisky».

I «Og så kom Polly» spiller han en risikoanalytiker i forsikringsselskap, og han er virkelig en forsiktig mann. I starten gifter han seg med ei sånn dame som aldri er gift når filmer tar slutt, men hun finner en naken hobbydykker på honeymoonen, og dermed går ekteskapet i stykker før filmen begynner. Etter noen korte tilfeller av tørre sorgbehandlinger møter Stiller Polly, som altså spilles av Aniston. Hun er en slags blanding av Pippi Langstrømpe og Annie Hall, og når filmen forsøker å ta slutt, kommer hun og henter ilderen sin slik Audrey Hepburn hentet katten sin til «Moon river». Jenter med ilder kommer inn under betegnelsen «unnværlige» og kan i enkelte land bare gifte seg med foreldrenes samtykke også etter fylte femti år.

Polly er en nydelig skikkelse fordi hun balanserer så fint på den kvasse definisjonslinja mellom gal og sjarmerende, mellom udelikat og spontan. Jennifer Aniston spiller henne med et blikk som hele tida ligger to fot foran hjernen.

Siden mannen heter Ben Stiller, er det pinlig fristende å kalle ham Stilleben, for metoden hans er å være til stede i bildet med en slags ukrydra ensformighet som likevel innebærer desperate humorting som marokkansk diaré på datens papirløse do. Han er flink til det han gjør, som er å holde Stiller-maska uansett hva som skjer.

Som farse funker filmen bra lenge, men mot slutten tar den seg ned i det ulufta søkket der amerikanerne repeterer nasjonalerklæringer om stor kjærlighet. 2004.

Sitting target

TCM 21.00

sitting target

Oliver Reed er en representant for samboervold.

terning 4 liten Oliver Reed er med, så helt ille kan det jo ikke være. Han rømmer fra fengselet og skal blant annet straffe den utro kona si, spilt av Jill St. John. Engelsk action fra 1972. 1 time, 33 minutter.

The tender trap

TCM 22.30

tender trap, the

Frank Sinatra og Debbie Reynolds? Nifst.

terning 4 liten Gammeldags komedie fra 1955, da den friske ogkjekke ungkaren Frank Sinatra ved en tilfeldighet gifter seg med Debbie Reynolds. Laget etter et skuespill. 1 time, 51 minutter.

Onsdag 27.1.–Våt vintervår med vill vulgaritet og baller

 

Kanonball – en film med baller

TV3 22.45

terning 5 liten Tidligvåren har mange ansikter, og for øyeblikket forsøker den først og fremstå ta vare på småfuglene, som sannelig ikke skal mangle mat. Andre vårfølelser er utsatt, men det går an å vekke de mest primitive av dem til live ved å se en skikkelig harrykomedie. «Dodgeball, a true underdog story» vil egentlig fortelle oss om sportens verden av patetiske tapere, men de norske oversetterne har vært redde for at et par mennesker med god smak skulle bli lokka til filmen av humanitære grunner, så derfor heter den «En film med baller». Harrykomedier er ofte undervurderte. Det er ikke denne. Den er akkurat slik du tror.

Til filmen.

Dette er ikke særlig bra, men det er morsomt. Hvis du noensinne underviste i muntlig esperanto eller har vært på Stockhausen-deit med ei Numusic-beib (ubrukelig nyord) eller i det hele tatt har lest ord som varer lengre enn et abortert ølrap, er dette ikke filmen for deg.

kanonball en film med baller

Deler av Ben Stillers kanonball-lag.

Den er for de andre. De som beveger leppene når de skriver sms-meldinger. De som søtner balsamico med ketchup.

Harry-filmen har noen utvalgte høydepunkter som også var genre-skapere. «Ben-Hur», «Smokey and the bandit», «Cannonball race», «Politiskolen». På sin beskjedne måte var de enkle filmene stilskapere. «Kanonball» er kanskje en genrefornyer eller aller helst en uventet hyllest til Politiskolen-tradisjonen: Team-filmen der alle mennesker er institusjonstrengende særlinger.

Joe’s gym er i ferd med å bli omgjort til garasje (tok den?) fordi helsejappen Ben Stiller i trikotert hobbit-fasong utnytter konkurrentens insolvens, som er utenlandsk og betyr solnedgang. Vince Vaughn spiller eieren av tapernes treningsstudio, og han gjør det med den neddempa verdigheten som kjennetegnet Bill Murray da han var ghostbuster med svelgt mimikk. For å redde Joe’s fra fornyelsen melder han og et lag av sosialt vergeløse seg til kanonball-turnering i Las Vegas.

Sånn oppstår en parodi på sportsfilmer som ikke er elegant, ikke subtil, ikke poengtert eller egentlig velregissert. I stedet oppleves den som vulgær, overdreven, motbydelig og unødvendig. Likevel blir indignert alvor umulig å vedlikeholde, det er umulig å forbli kultivert. Jeg forsøkte å undertrykke latteren, og jeg klarte det ikke, på tross av at det fantes andre mennesker i salen. Det kan skyldes at jeg var redd i kanonball-timene på Kampen, det kan skyldes regnværet høsten 2004 og det kan skyldes utsiktene til at Stavanger skulle bli kulturhovedstad for tyskernes neo-liberalistiske eksperiment i 2008 sånn at hele byen antakelig gikk rundt og snakket som eiganeskjerringer.

Det kan også være at det alltid blir uimotståelig vittig når noen hiver ball i trynet på folk.

Det finnes noen virkelig flaue ting i «Kanonball». Men «Politiskolen» hadde også lave vitser. De fleste kaller den en klassiker. Så ikke klag. Når statsminister Hadia Tajik innleder Kapittel 20 ved å åpne den første kanonball-turneringen i Vågen, vil også dere skjønne at denne filmen fortjente en femmer. 2004.

American pie presents Bandcamp

Viasat4 22.30

american pie presents bandcamp

Omtrent sånn.

terning 2 liten Ukjente folk i AP-film fra 2005. En fyr som heter Matt må på musikkskoleleir, og der gjør han det e pleier gjøre med amerikansk bakverk, og det er ikke moro og det er ikke kult.

This means war

Viasat4 02.20

this means war

Reese Witherspoon er blant annet kjæreste med Tom Hardy.

terning 4 liten Først en akutt oppklaring: McG er ikke en litt feit afro-amerikaner med action-sinnelag. Han er en rosa 43-åring fra Michigan med rødt hår og fregner.

Det betyr at regissøren kan være akkurat så pysete som han bare vil, og det er en rettighet han ivaretar med konsekvent iver. Chris Pine med øyne så blå som ei Donald-jakke likner en halvt vellykka Justin Bieber-dokke mellom tolv og førti, og han tjener et litt rart CIA der agentene oppfører seg som jomfruelige high school-elever med dagdrømmer om fast følge. Pine jobber sammen med bror sin, Tom Hardy, som spilte Ricki Tarr i «Muldvarpen». Han er britisk.

Innledningsvis banker de to mennene i svart alt som finnes, og du tror du skal få se en agent-action. Men som ventet oppstår Reese Witherspoon med rå venninne og hjertedøvende samlivs-empatier, så plutselig handler filmen om hvem hun burde deite og hvor ofte hun burde ha gulrot i gratengen og måtte disse overflødige damene få kollektiv halsbetennelse og luftrør-parese for de snakker som matsøppel. Det er ikke en agent-action lenger, men en så reesete romantisk komedie at du kan kjenne den medisinske søtlukta fra basiliansk voks.

Witherspoon deiter begge, men det finner de ut. Og fordi CIA egentlig ikke vil at de skal jobbe med annet enn å forberede sin egen pensjon, bruker frierne alle agentyrkets teknologi-triks til å overvåke hva den andre gjør med fellesdama. Noe av det er faktisk ganske vittig, som om McGyver datt på sykkelstyret og fikk kjønnsliv.

Det er nå jeg skal skrive: Dere vet alle hva som skjer. Guttene blir uvenner, og i slutten av filmen blir de enige om at de skal ha en natt hver, og hvis avkommet hennes snakker som Michael Caine, er det den engelske broren som er faren. Det der var ikke sant. De blir uvenner. Og alt løser seg innenfor monogami-budet i den kaliforniske tro.

Hvis vi ser bort fra at Reese Witherspoon er som banan-Twist, kommer dere til å like filmen litt etter midten. 2012.

Gone baby gone

TV6 02.40

gone baby gone

Ben Affleck instruerer Morgan Freeman.

terning 4 liten Ben Affleck regisserte Casey Affleck og Morgan Freeman i en dramakrim om to politimenn som etterforsker kidnapping av lita jente – en jobb som gradvis ødelegger dem begge. 2007.

Get Carter

TCM 21.00

get carter

Michael Caine var kald og tøff i ungdommen.

terning 5 liten Om denne 1971-thrilleren med Michael Caine skrev Pauline Kael at den er så kalkulert kul og sjelløs og ufint erotisk at det virker som om den tilhører en ny genre virtuos ondskap. Caine spiller en profesjonell morder som leter etter den som tok livet av broren. På rollelista forøvrig Britt Ekland og dramatikeren John Osborne («Se deg om i vrede»). Mike Hodges regisserte. 1 time, 52 minutter.

The searchers

TCM 22.55

searchers, the

John Wayne leter i snøværet.

terning 5 liten «The searchers» er en av de best kjente og beste western-filmene som er laget. John Wayne spiller hovedrollen og leder jakten på niesen Natalie Wood, som er kidnappet av indianerne. Regissert av John Ford i 1956. Nesten to timer.

Tirsdag 26.01.– Polly kommer, og det er en dag for ydmykhet

 

Og så kom Polly

Viasat4 22.30

terning 4 liten OK, dette er en firerfilm, men vær oppmerksom på at vi går inn i en uke som påkaller ydmykheten med feite flir. Kopernikus døde i 1543, og i årene etter det har astronomer uttalt seg fortløpende kategorisk om Universet, som vi egentlig ikke skjønner noe av. Jeg må innrømme at jeg har tvilt litt når entusiastiske fag-kikkere erklærer at de har sett en planet som likner Jorden i et solsystem tusen lysår fra oss, men jeg har faktisk trodd at de behersket vårt eget. Så dukket det opp en melding (man vet aldri hvor de kommer fra lenger) om at det finnes en til nå ukjent planet i vårt eget helt lokale solsystem. Den hadde gjemt seg og er antakelig ikke menneskeskapt. Så vær ærlige: Vi er enkle idioter, og vi fortjener en småkoselig Ben Stiller-film med Jennifer Aniston og seksualangst.

Derfor skal dere også lese her hva jeg har skrevet om «Winter’s bone», for at dere skal bli smarte mennesker som ikke lar seg lure av følelsesprangende dritt. Ja, jeg vet at det ikke var ydmykt.

Så til filmen.

og så kom polly

Forsiktige Ben Stiller treffer uforsiktige Jennifer Aniston.

Dette er en typisk Ben Stiller-film. Den er for dedikerte tilhengere av strofale Ben Stiller-filmer. Men den har Jennifer Aniston i tillegg, og det er en faktaopplysning på linje med serveringstipset «farrisen blir servert med gammel skotsk whisky».

I «Og så kom Polly» spiller han en risikoanalytiker i forsikringsselskap, og han er virkelig en forsiktig mann. I starten gifter han seg med ei sånn dame som aldri er gift når filmer tar slutt, men hun finner en naken hobbydykker på honeymoonen, og dermed går ekteskapet i stykker før filmen begynner. Etter noen korte tilfeller av tørre sorgbehandlinger møter Stiller i stedet Polly, som altså spilles av Aniston. Hun er en slags blanding av Pippi Langstrømpe og Annie Hall, og når filmen forsøker å ta slutt, kommer hun og henter ilderen sin slik Audrey Hepburn hentet katten sin til «Moon river». Jenter med ilder kommer inn under betegnelsen «unnværlige» og kan i enkelte land bare gifte seg med foreldrenes samtykke også etter fylte femti år.

Polly er en nydelig skikkelse fordi hun balanserer så fint på den kvasse definisjonslinja mellom gal og sjarmerende, mellom udelikat og spontan. Jennifer Aniston spiller henne med et blikk som hele tida ligger to fot foran hjernen.

Siden mannen heter Ben Stiller, er det pinlig fristende å kalle ham Stilleben, for metoden hans er å være til stede i bildet med en slags ukrydra ensformighet som likevel innebærer desperate humorting som marokkansk diaré på datens papirløse do. Han er flink til det han gjør, som er å holde Stiller-maska uansett hva som skjer.

Som farse funker filmen bra lenge, men mot slutten tar den seg ned i det ulufta søkket der amerikanerne repeterer nasjonalerklæringer om stor kjærlighet. 2004.

Riddick

Viasat4 02.10

riddick2

Katee Sackoff spiller den tøffe dama.

terning 5 liten Viasat-nettene har vandret fra X-menn-lammelsen til Riddick-spasmer, så her er han igjen.

5 Amerikanerne slipper nok til slutt opp for land som det går an å bombe, men det vil alltid finnes mye annet fælt i Universet. Den tredje filmen om solar-lofferen Riddick med de melkeblinde saueøynene mangler ikke eksotiske overdrivelser. Igjen er kosmiske kuriositeter ute etter Vin Diesel, men mer enn noensinne er han den uvørne bror til Jesus og så sallans flink at han ikke gidder gå på vannet en gang.

Sett dere godt til rette på fruens håndjern og nyt bildene. De er australske i beste forstand, som de vi husker fra den gang Russell Mulcahy laget «Razorback» (1984), et visuelt overspent villsvineri i søle og blod. Ingen andre griser enn spanjolen Jordi Molla deltar i denne filmen, men det mangler ellers ikke på avataristisk fiksjons-fauna.

Starten er fantastisk. På en appelsinrød planet uten egentlig vegetasjon eller vennlighet har Riddick ødelagt beinet, huden hans er rødbrunt forverra eller forvanska av skitt og sol, og han må møte de langbeinte, slanke steppe-hyenene som antakelig lever av å spise turister. For de eneste andre skapningene er giftslanger med hoder som staven til en yppersteprest, og de lever et ned-dykka liv i nesten uttørka gjørme og er urealistisk føde for en klynkende hund.

Riddick mot dyra i Løvenes Konge-lys. Rått og vondt og helt uten anestesi. Data-bildene er vakrere enn Instagram-reddiker i mjuk soloppgang, stemningen er taus og frastøtt; dette er et perfekt mannshelvete, men man slipper å legge ned toalettsetet etter seg og ta av seg støvlene i entreen.

Da Riddick ser at regnet kommer, vet han hva som vil skje. Derfor setter han opp en redningsstråle, og så kommer Santana (Molla) og de andre bounty-hunterne. Santana er en så ordrik rest-spanjol at han kunne ha jobba for Almodovar, og han starter ironisk nok med å gjennomhulle black magic woman før han skal halshugge Riddick. Jegerne hans er barnlige friluftsnevrotikere, paradoksale opphopninger av kjøtt med krigsskadde pyse-sjeler. De har ikke stort å stille opp da Riddicks gamle uvenn Herr John ankommer med Skyrim-brynje og soldat-manerer. Blant hans soldater er den barske belsebub-baben Dahl (hun uttales doll). Katee Sackoff fra «Battlestar Galactica» er sadomasochistisk agn for de som ikke syns at popcorn er ille nok, for hun slår slik Bud Spencer gjorde og snakker ganske likt.

Nå vil alle ta Riddick. Han buldrer monomant med en bass som kan utslette Knut Arild Hareide, og vi som elsker undergangs-svangre mannsmyter har det skammelig fint. Regnet nærmer seg. Det blir et dritkult, mørkt og vakkert oppgjør. 2013.

Winter’s bone

Svensk TV1 23.25

winters bone

Ute på landet der de tannløse idiotene bor med det amerikanske flagget sitt, der lider kvinnene med barn på fang.

terning 2 liten Hehe. Egentlig føles det som om denne filmen ble laget for svensk TV1.Den hører liksom hjemme der. Oscar-vinneren «Winter’s bone» ble laget av ei Sundance-dame (sånn som viser film på indiefestivalen til Redford), og de er ikke akkurat lette på foten som solstråler. Debra Granik har fra før laget «Down to the bone», som handler om narkoman mor i fælt ekteskap da vinteren kommer. Hun har også laget kortfilmen «Snake feed», som handler om et par som strever med narkomani.

«Winter’s bone» framstiller en ung, stolt kvinnes liv som et sosialt martyrium. Det kunne vært OK, men filmen er gjort med en høytidelig elendighets-dyrkelse som forsteiner folka til skautroll og bringer historien langt over i den borgerlige slumming-parodien. I stedet for å te seg som et levende menneske, blir Sukkererta et martyrisk frontvesen i en realistisk-sentimental filmstil som kveler både seg sjøl og publikum i velmenthet.

Realisme-lojaliteten gjør merkelige ting med «Winter’s bone». Fordi regissøren bare behersker stoffet sitt så lenge det er forutsigbart ubevegelig, finnes det bare ett ansiktsuttrykk i filmen. Alle kvinnene har det felles, som om et fiendtlig romskip skulle ha landa i hillbilly-land og spredd voksfjes-virus. Fjorårets såkalte funn Jennifer Lawrence spiller med feministisk plakat-ansikt – hun ser alltid såra og stolt ut. De andre kvinnene har liknende fjes, men de er mer uhelbredelig triste. Om de snakker sammen, om de går på bar, om de bærer sine barn: Kvinner har det samme ansiktsuttrykket, og det kommer aldri fra der hvor latteren ble funnet opp.

De er jo fattige. De fattige er fæle i småborgernes sympatifilmer. De fattige er fiendtlige og tuslete og snakker tåpelig. Mennene er uvaska, mentalt og kroppslig ustelte og psykopatisk kjønns-fascistiske. De har også samme fjes. En slags Snøfte Smith-maske fra elendighets-pornoens konstante indignasjons-orgasme.

Filmen forteller om ei modig jente som tør snakke til slektningene sinesjøl om de er verre enn rabis-rovdyr. Pappa dopkoker har forsvunnet, og så lenge ingen vet om han er levende eller død, kommer kausjonsvesenet og tar den lille tømmerhytta der Sukkererta passer på sine forhutla små søsken fordi de har en komatisk fraværende mor.

Derfor blir Sukkererta banka opp av onde damer hos slektningen Thump. Thump er en karikatur av en cowboy-julenisse og er liksom den største klausen i santa-leiren. Så holder jenta den inntrykkssterke talen sin, og onkel Teardrop kommer innom og er plutselig beskyttende, men med fellesfjeset sydd på som en slitsom seriemordermaske.

Den siste halvtimen er bedre enn resten, for da får plutselig onkel mer enn én side. For filmen er det like fullt for lengst slutt, for den er en løgn. De fattige har liv og personlighet, de er ikke ubevegelig uniforme som utstillingsfigurer i ei Nav-sjappe. Når folk spiller banjo og har snus-pussede psykopat-tenner, da vet vi at vi er på picnic med døden, og der er troverdigheten det første dødsoffer. 2010.

The wrath of God

TCM 21.00

wrath of god, the

Robert Mitchum utkledd som prest.

terning 4 liten Western fra 1972 med Robert Mitchum, Rita Hayworth og Frank Langella. Den handler om en prest som er blitt utstøtt av kirken og befinner seg i et land med revolusjon like sør for USA. Kan bli sett på som humor. Hayworths siste film. 1 time, 51 minutter.

Humoresque

TCM 22.50

humoresque crawford garfield

Livlige og skojne: Joan Crawford og John Garfield.

terning 4 liten I 1946 var det andre gang man filmet denne sippe-greia om Joan Crawford som lever et rikt og meningsløst liv med en uanselig ektemann, for ung fiolinist-elsker og for mange rike ting. John Garfield spiller elskeren, musikken er tung og skjebnesvanger (dama går under til toner fra «Tristan og Isolde»), Jean Negulesco regisserte og man kan godt se hele greia som en gammeldags, overspent såpeopera med mye utstyr. 2 timer, 5 minutter. Svart hvitt.

Mandag 25.1.– Når agentene kriger om ei dame

 

This means war

Viasat4 22.30

terning 4 liten En firer, men romantiske actionkomedier som ikke får terning 2 er sjeldne ting om vinteren, så la oss ta imot med beherska entusiasme og kynisk takknemlighet. Og siden det er mandag kan vi la filmen minne oss på at menn er oppdratt som lagspillere, og egentlig vil de mye eller være venner med kameraten sin enn å finne ei kul dame. Om dette skal jeg ikke si mye i det hele tatt, men som mandagsfilm etter at Manchester United har spilt fotball slik tungvektboksere strikker, vil «This means war» antakelig være oppkvikkende.

Så til filmen.

this means war

Reese Witherspoon med sjukt mjukdyr og en Tom Hardy som enten danser eller går som ei jente.

Først en akutt oppklaring: McG er ikke en litt feit afro-amerikaner med action-sinnelag. Han er en rosa 43-åring fra Michigan med rødt hår og fregner.

Det betyr at regissøren kan være akkurat så pysete som han bare vil, og det er en rettighet han ivaretar med konsekvent iver. Chris Pine med øyne så blå som ei Donald-jakke likner en halvt vellykka Justin Bieber-dokke mellom tolv og førti, og han tjener et litt rart CIA der agentene oppfører seg som jomfruelige high school-elever med dagdrømmer om fast følge. Pine jobber sammen med bror sin, Tom Hardy, som spilte Ricki Tarr i «Muldvarpen». Han er britisk.

Innledningsvis banker de to mennene i svart alt som finnes, og du tror du skal få se en agent-action. Men som ventet oppstår Reese Witherspoon med rå venninne og hjertedøvende samlivs-empatier, så plutselig handler filmen om hvem hun burde deite og hvor ofte hun burde ha gulrot i gratengen og måtte disse overflødige damene få kollektiv halsbetennelse og luftrør-parese for de snakker som matsøppel. Det er ikke en agent-action lenger, men en så reesete romantisk komedie at du kan kjenne den medisinske søtlukta fra basiliansk voks.

Witherspoon deiter begge, men det finner de ut. Og fordi CIA egentlig ikke vil at de skal jobbe med annet enn å forberede sin egen pensjon, bruker frierne alle agentyrkets teknologi-triks til å overvåke hva den andre gjør med fellesdama. Noe av det er faktisk ganske vittig, som om McGyver datt på sykkelstyret og fikk kjønnsliv.

Det er nå jeg skal skrive: Dere vet alle hva som skjer. Guttene blir uvenner, og i slutten av filmen blir de enige om at de skal ha en natt hver, og hvis avkommet hennes snakker som Michael Caine, er det den engelske broren som er faren. Det der var ikke sant. De blir uvenner. Og alt løser seg innenfor monogami-budet i den kaliforniske tro.

Hvis vi ser bort fra at Reese Witherspoon er som banan-Twist, kommer dere til å like filmen litt etter midten. 2012.

Battleship

NRK3 21.20

battleship rihanna skyter

Rihanna gjør en god jobb i marinen.

terning 5 liten Men jeg ville sett denne.

Ja, «Battleship» er en av de vellykka nye actionfilmene som først bruker tre kvarter kvalitetstid til high school-enkle friminutt-intriger for ungdom med overflødig hormonproduksjon. Deretter smeller det ofte og sterkt, og selv tilhengerne av eldre romanverk med lyddemper vil kunne kjenne vibrasjonsbegeistring. Det blir hevdet at lave mannsstemmer (som Leonard Cohens) fører til reaksjoner i kvinners eggstokker. Jeg tør ikke en gang tenke på hva de apokalyptiske kanonsmellene fra panserskipet «Missouri» vil føre til av ovariske ovasjoner.

«Battleship» starter med at Taylor Kitsch infiltrerer den seriøse delen av amerikansk marine iført surferhår og hvalpelogring. Han blir snart en korthåra gast, og når handlingen kommer skikkelig i gang, avanserer han til dødsflink sjøkaptein, som når finanseksperter på cirka 19 år dukker opp i Økonominyhetene med for romslig snipp og Tigergutt-resonnementer.

Det er mye å lære av denne filmen. Amerikanske ødegårder har funnet en planet som likner Jorden i fjernt solsystem, og de sender ut stråle til den. Det blir mindre vellykka enn da den fulle mannen pisset i 10 afrikaneres marihuana. Invasjonen kunne vært en utrolig stilig direkte-reportasje på TV2 Nyhetene (Sørsdahl-dama i regndress mens rakettene faller), men mange blir tunge i sinn når den fjerne kulturen kommer deisende med sine overlegne strålevåpen.

USA har en felles flåteøvelse med Japan. Og av grunner som bare Clone Wars-fansen skjønner skikkelig, er det plutselig bare Kitsch og en japansk kaptein som skal hamle opp med superskipene. Etter hvert får de hjelp av veteranbåten «Missouri», der pensjonerte sjøfolk trosser ryktene om 80-åringers lave yteevne og dundrer livskiten ut av aliens med stygge bukkeskjegg og patetisk lysømfintlighet.

Det er sinnssykt stilig. Og om noen 10. klassinger skulle bli sjenert av at Taylor Kitsch er så gammel (31 og et halvt år), så spiller den sju år yngre Rihanna ei kanon dame. Dessuten sender fienden flammende beyblades mot oss. Munningsflammene fra «Missouri» ser ut som skogbranner. 2012.

Crocodile Dundee II

TV2 Zebra 20.30

terning 4 liten Denne oppfølgeren var ikke så god som originalen. Paul Hogan og Linda Kozlowski starter i New York og må reise til den australske bushen på grunn av noe narkogreier. 1988. 1 time, 47 minutter.

Gone baby gone

TV6 21.30

terning 4 liten Ben Affleck regisserte Casey Affleck og Morgan Freeman i en dramakrim om to politimenn som etterforsker kidnapping av lita jente – en jobb som gradvis ødelegger dem begge. 2007.

Riddicks krøniker

Viasat4 02.40

riddicks krøniker

Alexa Davalos og Vin Diesel i det store mørket.

terning 5 liten Du ante det. Selvfølgelig var «Riddicks krøniker» den beste actionfilmen denne sommeren. Amerikanerne likte den ikke, for oppfølgeren til «Pitch black» likner lite på «Tatt av vinden». Den er en bildeskeiv, vill, rå og kunsthistorisk vakker voldsbrumler uten egentlig ekkel innvold.

Nekromongerne er det nye universets overklasse og religiøse fundamentalister. De bor i en verden av gråbørsta stål, og arkitekturen er som nazi-ornamenter, en slags Hitler-jugend. Uniformene får myldreskurkene til å se ut som kordeltakere i en ukjent Wagner-opera. De utbrer det nye Underverset, et tredje eller tolvte rike der ærlige menn og kvinner er omgjort til superslaver for Overherren.

Av dette kunne det blitt mye politisk snikksnakk. Men ikke i en australiers film. I Australia snakker de ikke engang i Parlamentet. «Riddicks krøniker» beveger seg raskere enn noen film det er naturlig å sammenlikne med, og slåsskampene er så forvirrende og epileptisk nærfilma at de ser ut som Putte i blåbærplukkeren. Det funker faktisk veldig bra. De trauste wire-koreografiene av svevende asiater er erstatta med et hesblesende klippearbeid som er mer irrasjonelt enn lord Vaakos TVNorge-frisyre.

Filmen starter med at Vin Diesel jages over en hvit vinterplanet. Alt hår er utgrodd, men øynene likner framleis lettmetallfelger. Neste planet er vakkert rustrød, og der bor de futuristiske arabere i foreløpig fred. Nekromongere og leiemordere er ute etter Diesel, og da en god del velgjørende flamring og flakking med forstyrrende falsettlys er unnagjort, havner han som fange på den svarte vulkanplaneten Crematoria. Han lar seg frakte dit for å redde Jack, som heter Kyra og blir spilt av Alexa Davalos; en slags salatsmal, fransk Bellucci-kopi med proteinoverskudd og helsestudiomimikk. Men filmens Lady Macbeth, Belle Harry, jeg mener Thandie Newton, skal forsøke å lure offisermannen sin til å hive herren.

Mye solid action oppstår. Du kommer til å like når Diesel tar en davycrockett på den metallbelagte varulven. Det er stilig når Overherren utfører en slags lysballett med begrepet Tid, for han er så magisk kvikk at lysbølgene ikke følger med. Dere kommer til å elske den Mad Max-råe scenografien, den grumlende, B-film-kule replikk-kunsten, den sviende sola som er verre enn Vaulen og den reinslige bruken av farger og former.

«Riddicks krøniker» er solid og artistisk action, og sjøl om den av og til kanskje beveger seg med gåtefull egenvilje, trenger du ikke hovedfag i forrige kapittel for å skjønne hvem som gjør hva med når. 2004.

Ride, vaquero!

TCM 21.00

terning 4 liten Robert Taylor og Ava Gardner, Howard Keel og Anthony Quinn. Quinn er en banditt som forsøker å jage settlerne ut av territoriet. Taylor spiller helten Rio som nesten er skurkens bror, og vaquero betyr antakelig kugutt. 1953.

Lone star

TCM 22.30

lone star 1952

Clark Gable og Ava Gardner i uverdig plakatversjon.

terning 4 liten Clark Gable og Ava Gardner i en western fra 1952. Hva man kaller semi-historisk film om kvegbaronen Devereaux Burke som involveres i politikk-ting angående framtida til staten Texas. Den konstante Gardner spiller avisredaktør.

Søndag 24.1.– En supermannfilm for alminnelige hverdagsfolk

 

Man of steel

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten Mens Norge leter etter en motgift som kan nøytralisere jentebloggere med altfor kaldt undertøy og lepper som ser ut som om de spiste honning den dagen bisvermen kom, kan jeg i beste mening anbefale en film som tar glansen av en supermann. Det er faktisk ganske kult. Alle superheltfolk pleier å være glatte, som om de ble emballerte av en sånn plastmaskin som folk bruker når de skal fryse ned gamle ukeblader. I denne supermann-filmen ser til og med ei mediedame som Lois Lane ut som mor mi da hun gikk til Sjømannsskolen i Kalhammaren for å fiske middag fra en bergknaus. I 1958. Det er litt befriende.

Til filmen, som jeg omtalte altfor seint.

man of steel

Henry Cavill i en supermanndrakt fra Cubus.

Kraftig etteranmeldt ettersom grønsj-versjonen av Superman faktisk kom på streaming og dvd allerede i den første julemåneden i 2013, da jeg faktisk så den med ærlig forskrekkelse og gikk i en lamslått formuleringsdvale fram til det nye året.

«Man of steel» er egentlig superman-filmen for 2008 eller 1992 eller noe sånt. Den er laget med et ukurerbar livslede. Zack Snyder skal egentlig lage skyggevakker salong-estetikk, han skal gjenskape tegneserie-fortellingenes hang til tusjromantikk og uaktsom lyssetting. Det har han ikke gjort. Mannen som regisserte sviskeskjønnheter som «300» og «Sucker punch» har laget en bevisst stygg film, en slags reality-retro. Når supermannen herjer rundt i fiskebåt-biotopen blir det som å se en røff miljøvern-action fra før virkeligheten møtte Photoshop. Fotograferingen er så enkel at man kan se små urenheter av enkel sjel skinne gjennom epitelet, og menneskene er besluttsomt udeilige.

Jeg ble litt fascinert. Men jeg tok ikke helt poenget.

man of steel adams

Amy Adams spiller Lois Lane i skikkelig utetøy.

Filmen starter med at Henry Cavill er den nyfødte sønn av Russell Crowe, som var kongen av Krypton inntil den revolusjonære idioten Zod (Michael Shannon) tar en arabisk vårløsning på ham, sånn at han må sende sønnen sin i kapsel til Universet. Cavill havner på Jorden, der Russell-pappaen blir bytta ut med en Costner-pappa, og Kevin imponerer som den store biff-avhengige bøffel-mannen i denne filmen: Han er bygdemild og prektig som en Senterparti-skulptur.

Så kommer Zod farende til jorden med folka sine. Han var nok egentlig soningsudyktig, men ble satt til somatisk omskolering i tjære. Mannen med de ekle øynene unnslapp imidlertid, og derfor må den mirakuløse adoptivsønnen til Costner vende tilbake til sitt gode skinn.

Og så skjer alt det som skal skje. Lois Lane finner supermannen i isødet. Hun ser så kosmetisk ubeskytta ut at hun antakelig kan felle strikketøy mens hun snakker om avkjøling av karamellpudding, og mor di ville ha likt at du gifta deg med henne. Der ute. På et isfjell.

Zod sirkler rundt jorden i månebane, og så starter supermann-filmen. Store ting skjer i røffe bilder som estetikk-skaperne hadde ønsker om. De ville at filmen skulle se mer dokumentarisk ut. Som om det virkelig kom men velbygd fyr fra et Jugend-aktig solsystem og fløy som en fugl som et fly.

Filmen er lang. Den er hurtig og spennende, og den ser ut som skitt. Men fascinerende er det, og for oss som faktisk syns våte kattunger er søtere enn franske kaker, blir dette en slags ideologisk opplevelse. Supermann var virkelig virkelig. Hvem skulle ha trodd. 2013.

Snabba cash 2

NRK3 21.35

terning 2 liten «Snabba cash 2» er en kompakt, multikulturell familietragedie uten at man blir helt sikker på hvem familiene er og hvorfor.

I en anstrengende og moderne søppelkrim-stil forteller den om avskylige mennesker av tre-fire forskjellige etniske opprinnelser, og de gjennomfører en rotete og desperat elendighetsorgie som etter en drøy time kulminerer med skyting og skitt. Noen av de siste scenene kunne vært OK i en film som ikke signaliserte konfesjonsseriøs realisme.

For ingen ting henger egentlig på greip.

Jeg har sett disse rollefigurene på film før, men jeg vil ikke vite hvor. Filmen ender i en nesten oppsiktsvekkende og patetisk sentimentalitet der det til og med finnes et barn som kaster høstbladene over seg mens en eller annen fødende kvinne synger sakralt på lydsporet. 2012.

En ganske snill mann

NRK3 01.35

en ganske snill mann

Stellan Skarsgård er hybelboer.

terning 3 liten Det ville være dypt urettferdig overfor de flinke å påstå at Molands finurlige, litt gammelmodige krim-komedie «En ganske snill mann» er en god film. En god film eksellerer enten i stil, innhold, provokasjons-spisshet eller skuespiller-genialitet. Dette er aldeles på det jevne og på det ubarmhjertig ujevne.

Historien om den vennlige mannen som kommer ut av fengsel, er en slags Olsenbanden På Sengekanten, og i lange, poserende longører viser den fram det opplagte med sein begeistring. Personene ser framfor seg og ser framfor seg, fortrinsvis med samme forknytte eller forpinte samfunnsskade-fjes. Bjørn Floberg og Gard B. Eidsvold spiller to satirisk oppdaterte Olsenbanden-medlemmer og er loppemarked-akkvisisjoner fra loftsrydding i dansk og engelsk komediekrim. De er ei sann plage, men imponerer antakelig folk som aldri har sett film før, slik Max Manus gjorde.

Bjørn Sundquist er noe for seg sjøl, slik han pleier: Værsté-eieren Sven snakker manisk, umelodiøst som en Venstre-politiker og fungerer som et gåtefullt menneske på randen av takk for i dag. Jorunn Kjellsby spiller vertinne og «kvinnfolk»-karikatur som i siste instans bikker ubehagelig over i det feminist-følsomme (som om Mr. Beans vertinne ble spilt av Brenda Blethyn). Jannike Kruse er bakrommets uberørlige Merete og en fin norsk gjentakelse. Alle arbeiderklassefolk av den sorten som lider av hjernesvinn og manglende personlighets-utvikling.

Jeg ramser skuespillere, for filmen består av tablå-figurer. Fortellingen om morderen Stellan Skarsgård som kommer ut av fengselet, får seg jobb, blir oppsøkt av sine tidligere medkriminelle, ser trist ut, har sex her og der, forsøker å treffe sønnen, har sex mest der og siden blir dypt rørt av familieforøkelse, er ikke akkurat stor fortellerkunst. Dette er en tradisjonell og klisjébugnende historie uten vri. Mens jeg så den, kjeda jeg vettet av meg.

Men etterpå oppsto en rar innlevelse. Jeg oppdaget at Skarsgårds milde monomani forfulgte meg som en kryddersmak i bakhjernen og at skikkelsen hans hadde satt seg. Antakelig er skuespilleren større enn rollen, og antakelig begynte jeg av sentimentale sympatigrunner å konstruere en holdbar personlighet sjøl av den psykologisk usammenhengende rollefiguren. En interaktiv hybelboer. Skap ham selv. Det er veldig bra. Det betyr at Skarsgårds uutgrunnelige Droopy-fjes faktisk hadde nådd fram som byggesett for et levende menneske. 2010.

The hunted

TVNorge 01.20

hunted, the

Benicio Del Toro og Tommy Lee Jones slåss i skogen.

terning 4 liten Tre spøkelser svever tungt elde i denne merkelige actionfilmen. Tommy Lee Jones kan aldri helt legge bak seg rollen fra «Jaget»-filmene, der han er den kule politimannen som organiserer forbryterjakt på den abrupte machomåten sin. Han måtte få én film til. William Friedkin er mannen som fant opp volden på film med «Eksorsisten» og «Brennpunkt New York» tidlig på syttitallet. Han gjorde mye vas etterpå. Også han vil ha en ny sjanse i sitt 68. år.

Det tredje spøkelset: Rambo. Vi slipper aldri unna den underbevisste lengselen etter en ny Rambo-film. I denne spiller Tommy Lee Jones både politimann og dagpappaen til en løpsk drapsmaskin. Det uryddige mennesket Benicio Del Toro er en dyrevennlig og sur eks-CIA-er som farer rundt i storskogen og utrydder hightech-jegere. Da politiet kommer, blir den nevrotiske massemorderen en av de uovervinnelige, og bare Tommy Lee kan ta ham igjen.

Vi husker da Richard Crenna sa i «First blood»: – Gud skapte ikke Rambo, jeg gjorde.

Sånn snakker Tommy Lee også om sin steingalne protesjé, og vi liker ingen av dem.

Utendørs-bildene er fantastiske. Naturen er blitt blågrå, og menn beveger seg i den som pantere. Men det skjer bare tull. 2003.

The hunger games

FEM 21.00

hunger games, the

Jennifer Lawrence derimot løper i skogen.

terning 5 liten «The hunger games» er annerledes enn den skulle ha vært. Ingen fotografiske følerier. Det eventyraktige ved handlingen er dempa ned ved en uventa saklig bildestil. Når eldrehipsterne går bakrustur i Sørmarka med iphonen sin, blir natur-instagrammene deres langt mer jålete enn dette.

Filmen er nostalgisk nøktern. Skildringen av det futuristiske samfunnet er ikke blitt ei slags motlysmesse, den er ikke lux-brølende som «John Carter». Det hviler en edruelig fortids-sarkasme over det vasete profetiet, og medie-satiren er direkte og bastant. Romantikken er ikke i teknikken, den er i folka.

Jennifer Lawrence har et inngitt talent for sunn sentimentalitet, samtidig som hun virker behagelig innadvendt og undertrykt sterk. Hun har havna i de medie-sadistiske gladiatorkrigene fordi hun ville beskytte den tynne lille søstera si, og vi blir hjelpeløst magesjuke av at søstera trygler henne om å komme tilbake siden de har ei inkjevetta mor. Her er genialiteten i «The hunger games».

Filmskaperne bruker opp endeløse mengder av actiontid til å presentere oss for turoperatørene, for Katniss og for nabogutten fra bakeriet (Josh Hutcherson), for en uvanlig sympatisk Woody Harrelson med westernhår, for den gaga-aktige profanlederen av programmet, for den fascistiske ideologien og reality-ideen som reflekterer borgerskapets perverse blodtørst. Det gjør de fordi dette er en jentefilm. «The hunger games» er laget på jenters premisser slik «Twilight»-serien er det. Derfor er den nøye med detaljene. Det er ingen sjanse for at Hulken plutselig kommer stormende og slenger slasken Loke rundt som kassert klut sånn at vi kan le katarsisk. Voldshandlingene er nøye følt, og de følges av sorg og vantro.

Man kan godt se «The hunger games» som en metaforisk antikrigsfilm om samfunn som sender barn til fronten i Irak og Afghanistan for å dø med TV-team vimsende rundt i beina. Men den nesten uutholdelige spenningen kommer bare fra Jennifer Lawrence og den sterke fornemmelsen av personlighet, styrke og svakhet. Filmen er smakfullt laget, og den er ikke voldsforherligende, men ungdommelig intens og trist. 2012.

Twilight – Evighetens kyss

FEM 23.45

twilight

Robert Pattinson og Kristen Stewart derimot koser i skogen. I trærne.

terning 5 liten Retro fra 2008. Dersom du er mellom 15 år og 25 og drømmer om en heftigere romantikk enn småpils og fredags-karaoke, da er dette filmen din.

Filmatiseringen av Stephenie Meyers vampyr-roman har en rollesammensetning av den sorten som regissører må selge sjela si til Satan for å få til. Kristen Stewart med den saklig-sensuelle cowboy-kroppen sin og det avventende og melankolsk-kule ungdomsfjeset er som laga for å spille Bella Swan. Robert Pattinson ser ut som bror til Edward Saksehånd, men det er han ikke: Gutten er den snilleste og mest sexy vampyren i Cullen-slekta, som heldigvis bare suger blodet av rådyr og ellers holder seg for seg sjøl. Han har en profil som antakelig ble tegna av Guds fjortenårige niese. Han har øyne som minner deg om utdødde dyrearter. Han er så bra.

Stewart flytter fra ørkenbyen Phoenix til sheriff-pappa i den lille tømmerbygda Forks i regnstaten Washington, og der begynner hun på videregående og treffer den normale gjengen med hyggelige elever som ikke er spesielt til å dåne av. Det er Edward Cullen, for han betrakter urolige Bella slik trailersjåfører ser på pommes frites og prester ser på hedninger. Ad uvesentlige omveier blir de to et par, på tross av at han er medlem av en vampyrfamilie med så bleike, edle mennesker at de ser ut som Eiganes etter influensa-sesongen.

Dramatikk oppstår også, og vampyrkamp-action som flår parketten av ballettrommet. Men det viktigste i «Twilight» er den djupe, kuriøse og kompromissløse romantikken. Dette er ikke for sånne som forelsker seg i rumper; i Stephenie Meyers umilenniske historie handler det om en kjærlighet som man både vil dø for og dø i, sjøl om begge deler kanskje kommer kvikt.

Ei 35 år gammel dame som ble født på julaften, skrev boka. Ei dame skrev manuset. Ei dame regisserte. Det er som om de gjenoppfinner kvinners antatte behov for overnaturlig voldsomme kroppsfornemmelser og en kjærlighet som man ikke avslutter bare fordi toalettsetet ikke er lagt ned. Nyt dem. 2008.

Natt på museet 2

TV3 21.00

natt på museet 2

Lincoln løfter på Ben Stiller.

terning 4 liten Hovedregelen om film-trivelighet ser ut til å holde seg: Jo mindre format, desto høyere kvalitet. Når «Max Manus» kommer på mobiltelefon eller strømavleser-display, vil den antakelig se uventa akseptabel ut. Flyttingen av oppfølger-komedien «Natt på museet 2» fra kinolerret til 46 tommers boligbyggelags-lcd har ført til noe som minner fjernt om begeistring. En familie-komedie som fikk kino-terning 2 i den optimistiske måneden mai, fortoner seg nå som et bristeferdig oppkomme av lun og barnlig humor.

Jeg skjønner godt hva som skjer. Ben Stiller er ikke en mann du vil se i digitalt uforsvarlig monstertruck-størrelse. Egentlig ville den melankolske komikeren være perfekt på 11,6 tommer, men hvis man lener seg tilstrekkelig bakover i recliner-stolen, funker han bra på 46.

I toerfilmen blir museums-figurenes oppvåkning flytta fra Naturhistorisk Museum i New York til Smithsonian i Washington. Her vaser ikke mange skeive dyr, sjøl om apene klapser. Det som i den opprinnelige museums-filmen var kjæledyr-lek med dinosaur-skjelett, utvides til å bli en seksuelt tvilsom flørt med dokke-versjonen av Amelia Earhart og halvt hånlig bruk av Albert Einsteins vimsete hoder som kode-konsulenter. Dessuten vandrer Stiller rundt i en utopisk Darwin-fauna som godslig doktor Dyregod, og han har en oppgave. Eks-vakta skal redde de opprinnelige museumsgjenstandenes sentimentale slekt.

Det fine med historien er at den ikke inneholder et eneste bittert skilsmisse-oppgjør. Stiller er blitt næringslivs-gründer – og han snakker helt normalt med sønnen sin uten at han trenger bli julenisse eller Al Gore. Inflatorisk levendegjøring forårsaker Capone levende i svart hvitt, general Custer blir en slags Obama og de onde egypterne forsøker å bruke sine egne arkeologiske funn sjøl om det bryter med hovedregelen om at USA eier alt i hele verden. Harry-film-ikoner som Jonah Hill og Bill Hader er innkalt for å lokke grisegutt-segmentet. Ricky Gervais og Steve Coogan skal antakelig hygge for den trivial-intellektuelle overklassen som ser TV-serier med briter.

Det er ikke akkurat bra, men det er hyggelig. Versjonen med norske stemmer er betydelig dårligere enn originalen. 2009.

Riddick

Viasat4 22.30

riddick

Vin Diesel ute i et landskap der du ikke kan dyrke korn.

terning 5 liten Amerikanerne slipper nok til slutt opp for land som det går an å bombe, men det vil alltid finnes mye annet fælt i Universet. Den tredje filmen om solar-lofferen Riddick med de melkeblinde saueøynene mangler ikke eksotiske overdrivelser. Igjen er kosmiske kuriositeter ute etter Vin Diesel, men mer enn noensinne er han den uvørne bror til Jesus og så sallans flink at han ikke gidder gå på vannet en gang.

Sett dere godt til rette på fruens håndjern og nyt bildene. De er australske i beste forstand, som de vi husker fra den gang Russell Mulcahy laget «Razorback» (1984), et visuelt overspent villsvineri i søle og blod. Ingen andre griser enn spanjolen Jordi Molla deltar i denne filmen, men det mangler ellers ikke på avataristisk fiksjons-fauna.

Starten er fantastisk. På en appelsinrød planet uten egentlig vegetasjon eller vennlighet har Riddick ødelagt beinet, huden hans er rødbrunt forverra eller forvanska av skitt og sol, og han må møte de langbeinte, slanke steppe-hyenene som antakelig lever av å spise turister. For de eneste andre skapningene er giftslanger med hoder som staven til en yppersteprest, og de lever et ned-dykka liv i nesten uttørka gjørme og er urealistisk føde for en klynkende hund.

Riddick mot dyra i Løvenes Konge-lys. Rått og vondt og helt uten anestesi. Data-bildene er vakrere enn Instagram-reddiker i mjuk soloppgang, stemningen er taus og frastøtt; dette er et perfekt mannshelvete, men man slipper å legge ned toalettsetet etter seg og ta av seg støvlene i entreen.

Da Riddick ser at regnet kommer, vet han hva som vil skje. Derfor setter han opp en redningsstråle, og så kommer Santana (Molla) og de andre bounty-hunterne. Santana er en så ordrik rest-spanjol at han kunne ha jobba for Almodovar, og han starter ironisk nok med å gjennomhulle black magic woman før han skal halshugge Riddick. Jegerne hans er barnlige friluftsnevrotikere, paradoksale opphopninger av kjøtt med krigsskadde pyse-sjeler. De har ikke stort å stille opp da Riddicks gamle uvenn Herr John ankommer med Skyrim-brynje og soldat-manerer. Blant hans soldater er den barske belsebub-baben Dahl (hun uttales doll). Katee Sackoff fra «Battlestar Galactica» er sadomasochistisk agn for de som ikke syns at popcorn er ille nok, for hun slår slik Bud Spencer gjorde og snakker ganske likt.

Nå vil alle ta Riddick. Han buldrer monomant med en bass som kan utslette Knut Arild Hareide, og vi som elsker undergangs-svangre mannsmyter har det skammelig fint. Regnet nærmer seg. Det blir et dritkult, mørkt og vakkert oppgjør. 2013.

Pitch black

Viasat4 02.40

pitch black hoved

Vin Diesel i et annet landskap der du ikke kan dyrker korn.

terning 4 liten I rekken av Alien-filmer er nok dette den med de skeiveste bildene. Grunnen er at australiere har vært med på produsent-sida, og de fikk hornhinne-trøbbel av billig pils og høy nattehimmel i 1984 og laget deretter filmer med visuelle slagsider og fargefeil.

David Twohys «Pitch black» er en blanding av okkupasjonsgrøsser og leketøyshylle. Monstrene ser ut som albino-gremlins med papptenner, og de tåler lyset dårligere enn engelskmenn på påskeferie. Ett av grøssersjangerens ustanselig stranda romskip inneholder diverse dystre ferskvare-personligheter med kort holdbarhetsdato. De blir omringa og underringa og overringa av drapsmaskiner. Ettersom millioner av verdensrom-vampyrer ikke er blitt fora på kanskje 22 år, oppstår det like hysterisk kødannelse og mathamstring som under den såkalte gjærstreiken i mai 2000. Men de tør ikke komme ut i dagslys. 2000. 1 time, 45 minutter.

Ocean’s thirteen

TV2 Livsstil 21.00

ocean's thirteen

Ellen Barkin får være med de store guttene.

terning 4 liten Etter en rituell Europa-tur er Ocean og hans tn tilbake i USA på sitt mest sjikanøse: Las Vegas er som en oppdikta fornærmelse om grell og jålete overfladiskhet, den gangsterskapte gamblerbyen er antakelig noe som ikke engang Trond Giske ville finansiert knøttefotballen med.

Akkurat her, i harry helvete, skjer det forferdelige at Ocean-bandens svorne kaksevenn Elliot Gould blir svindlet av den rike skryteren Al Pacino, og det får han hjerteinfarkt av. Man skulle tro at det skjer verre ting på fattigere plasser. Men akkurat her bruker Ocean og vennene hans utallige fritimer og atskillige millioner på å utpønske en hevn mot Pacino.

Svakhet nummer én: Pacino har samme hårfasong som Martin Short på nittitallet og ser så dum ut at han er vanskelig å ta alvorlig. Jeg kan ikke si at jeg engasjerte meg veldig i hans finanssvik.

Denne gang skal oceanittene kjempe mot verdens sikreste computer. Det er hundre ganger hundre helt umulig å få til, inntil det plutselig er så enkelt at entreprenørselskapet Risa kunne ha gjort det med en svak fortauskant. Det er også en svakhet. Computeren til Julian Sands ser ut som en fortidslevning fra den eldre Lynvingen, og den utretter faktisk ingenting i filmen – verken humor eller spenning.

Også resten av hevnsvindelen virker litt for lett: Etter mye intelligent forarbeid kommer falske terninger og snedige fjernkontroller til det luksuriøse pacinoet, og de virker som de skal mens vi som til og med har glemt yatzy-reglene, forsøker å huske hvorfor folk vinner og hvem de er og hva skjer nå.

Det er ganske stilig da ristegruppa lager et så kunstig jordskjelv under Las Vegas at du forventer at Siri Kalvig skal dukke opp for å skremme ungdomsskolelærere. Det er også fiffig at Brad Pitt blir hippie-utkledd for å likne seismolog – og det er ganske kjekt at Pacinos sarte partner fra «Sea of love», Ellen Barkin, gjenfødes med plastforsterka støtfangere og et nevrotisk sug i blikket. Dessuten snakker mennene like elegant som de pleide. Ingen kan holde en enkel setning svevende i limbo som Oceans folk, og ingen kan se så teite ut i tøyet. Steven Soderbergh får til en slags tidløs og identitetsfri eleganse i disse filmene; han er som konservatoren i et museum som ikke finnes.

Mange vil hygge seg i selskap med Oceans 13, men mange vil finne dem gjentakelsesmanisk trettende. Brad Pitt, George Clooney, Matt Damon, Al Pacino og Andy Garcia er stilige plakatgubber med talenter for det lune, men det hadde faktisk vært vittigere om de faktisk utretta noe i filmen. I denne sleper de for mye med føttene, mens den trauste Trinity-hesten haler dem av gårde i gårsdagssola. 2007.

Lørdag 23.1.– Halvbra lørdag med nydelig spilt liksom-sannhet

 

Frost/Nixon

NRK2 21.55

terning 5 liten Dette er jeg egentlig imot. Men det hender at juks med virkeligheten har sin egenverdi. Sjøl om en film eller ei bok ikke akkurat kan gjengi noe som skjedde, fordi alt som skjer er Schrødingers katter, det finnes bare i oppfatningsevnen til høyst forskjellige mennesker, kan en bok eller en film ha sin egenverdi. Der var det enda en lang setning. Det betyr at jeg mentalt er på vei tilbake til åttitallet. Når jeg kommer fram til Godalen i 1950, skal jeg si fra. Det er da jeg begynner å skrive om skruskøyter. La oss sammen be om at det aldri skjer. Tidsreiser til åttitallet er ille nok.

frost nixon

Hei eg hette Frost, hei eg hette Nixon. Michael Sheen og Frank Langella.

Men til filmen som faktisk er fantastisk bra sjøl om den bare består av tull. En kort omtale.

Og siden vi alle er innsikts-oppsøkende, kvalitetsbevisste brukere av et allsidig kulturtilbud, må dette være filmen vi skal se denne uka: Historien om hvordan det gikk til at den labb-lamme nasjonsløva Richard Nixon åpnet seg for en overfladisk snakkeshow-vert som David Frost er så god at den antakelig ikke er sann. Det svekker ikke filmen.

Frank Langella spiller Nixon på en annen måte enn Anthony Hopkins gjorde i Oliver Stones film. Den nylig utskjemte presidenten er kanskje en ærlig mann som enten har gjemt seg bak taleførhet eller har gått seg bort i glemske forestillinger om hva han sjøl har gjort. I filmen er han blitt en snedig, menneskelig mellomting; halvt luring som oversnakker den enkle Frost i uendelige, velformulerte detaljspredninger, halvt en ærlig mann med dårlig samvittighet overfor hele det amerikanske folket, unntatt de liberale.

Frost skal intervjue ham i tre omganger. Nixon tar de to første på poeng. Så oppstår en merkelig telefonsamtale som Tricky Dick siden benekter. Den blir en skjebnesvanger utfordring til Frost og en påminnelse om hvem han er og hvilke fordommer han må streve mot. Da blir den glatte party-mingleren til en arbeidsmann, og så skjer det som skal skje. 2008.

Snabba cash 2

NRK1 00.30

terning 2 liten Jeg tror jeg så «Snabba cash 2» og at den var like ille, kanskje verre enn eneren. Svensk dramakrim om en søt velstandssvenske som etter å ha truffet østeuropeisk mafia havna i fengsel, og så komer han ut igjen. Jeg har en plan. 2012.

American pie: Reunion

NRK3 21.00

terning 2 liten Alle de deprimerende folka i American Pie-konseptet er blitt voksne, og det var leit i en verden der mange ulykker skjer. De er ikke blitt annerledes. 2012.

Max Manus

Norsk TV2 22.50

max manus

Aksel Hennie har en dårlig dag.

terning 2 liten Jeg kommer fra en etterkrigsheim der far ble smuglet til Sverige under krigen og kom tilbake i uniform og tilbrakte mange år med helst ikke å ville snakke om. Det gjorde nok at annen verdenskrig føltes som en alvorlig ting.

Åpningsmøtet med de aktiviseringskåte guttungene i «Max Manus» var et sjokk for meg, for plutselig virket det som om motstandsbevegelsen i Norge hadde fått sin «Olsenbanden Junior»-film. Aksel Hennie og kameratene hans signaliserer innledningsvis en oppkvikket reality show-tilnærming til okkupasjonen av Norge.

OK. De var unge. Men umodenhet er ikke den eneste måten å skildre ungdom på. Og om det var sånn at motstanden i Norge ble til for å tilfredsstille livlig eventyrlyst, så burde den teorien vært poengtert i manus: De trodde egentlig at krigen var en epleslang.

Hei hei, takk for sist. Hei hei, Max Manus. Samtalene virker guttebok-aktige, og fortellerstemmen er plagsomt yndig.

Det fornemmes som Stompa og Bodø i verdenskrigen, og hvalpifiseringa legger det barneromsfriske stemningsteppet som resten av filmen skal vandre på. Derfor virker det skøyeraktig da Hennie må kaste seg gjennom vindu og havner bevoktet på sykehus etter. Det virker ikke troverdig da sjukepleiersken sier «Slå meg, ellers trur dei at eg var med på det», for hvor skulle den rømte fangen ellers ha fått ei gips-tang? Postordre? Dette er klisjeer som virker vittige i Steven Seagal-filmer, men som forgifter et dokudrama. Mangelen på stø forteller-originalitet forsterker åpnings-inntrykket av at filmskaperne ikke aner hva de holder på med, eller hvilken film de tar sikte på å lage.

Valget av Aksel Hennie er dessuten problematisk. Han er sikkert en stilig skuespiller i en romantisk komedie, men i rollen som sabotør med dødsforakt blir det noe DiCaprio-aktig veikt ved ham.

Tenk deg at Arne Skouen i 1957 valgte Henki Kolstad til å spille Jan Baalsrud i «Ni liv» i stedet for Jack Fjeldstad. Det ville ikke vært samme filmen. Det finnes noen skuespillere som er laga for å spille Baalsrud-er, og noen skuespillere som er laget for å spille Petter Gran i «Vi gifter oss». De to skal aldri blandes.

Skuespillervalget bidrar også til at jeg opplever guttenes eksiltilværelse i uniform som en «Operasjon Løvsprett»-begivenhet, der Hennie minner meg om en litt kortvokst Per Asplin.

Jeg tror heller ikke jeg skal nevne Synnøve Solbakken-parodien med de lyse flettene og strikkekofta som blir oppvarta av operette-pen og trekvart-sympatisk stas-tysker. Hun er en sånn filmskikkelse som vekker støyende jubel på gutte-vorspiel, og hun bidrar generøst til at midtdelen av «Max Manus» har «Allå Allå»-tilbøyeligheter.

Jeg nevner heller ikke scenen der sabotørene møter en tysker som later som om han vil røpe Gestapo-hemmeligheter til to norske guttunger. Den går de oppvakte motstandsfolka på, selv om det lille kafélokalet også rommer to SS-arketyper i skinnende svarte lærfrakker. De ser ut som Mel Brooks-parodier og skuler med så onde blikk at de antakelig kunne vært brukt i prevensjonsmidler. Den ene spilles av manusforfatteren. Cameoen er en hehe-ting. Wir sind Das Gestapo, und wir möchten gern für Ihr singen.

Da filmen nærmer seg klimaks, har den ennå ikke bygd opp noe som likner målbare eller målførende personligheter. Dette er en høflig film, og alle de spørsmålene som man kunne tenke seg å stille etter seksti år, blir like ukommenterte som lukta av ny fis i en kongebursdag. Lenge har jeg følelsen av at hovedhensikten har vært å ikke fornærme døde eller levende.

Til slutt sprenger de «Donau», som ifølge dialogen skjer for at ikke tyske soldater skal kunne reise til Østfronten. Det er ei pinglete greie. Jeg vil tro at det finnes sprekere eksplosjonsscener i filmene til medieelever i videregående. Alvoret før denne sprengningen er bedre enn resten av filmen. Men klimaks er som stjerneskudd i en nyttårsfeiring.

Jeg liker scenene mellom Hennie og dama som spiller Tikken. De bringer lidenskap og spenning til den museumstørre guttefilmen. Til og med en underformulert kjærlighetshistorie blir mer intens enn skildringen av bomber og død i den andre verdenskrigen. 2008.

The majestic

Norsk TV2 02.05

majestic, the

Jim Carrey driver gammeldags kino.

terning 3 liten «The majestic» er som å være til stede ved en lobotomi utført av en blind og glemsom hjernekirurg. Uendelig langsomt fjerner filmen det som kunne vært av sjel i historien, inntil man sitter tilbake med ei utblokka og sviskestøffa kalkun som framleis kakler og goggler.

Dette er filmen uten noen gode scener.

Jim Carrey spiller en manusforfatter i femtitallets Hollywood, og da han blir mistenkt for uamerikansk kommunisme, kjører han bil og mister hukommelsen. Småbyen Dumsometbrød tror han er den døde soldaten Luke og feirer hans hjemkomst. Den smilende mannen setter i stand en kino, får kjæreste og hukommelse og må stå foran komiteen. 2001.

Green lantern

TV2 Zebra 21.00

green lantern

Ryan Reynolds er en av de teiteste superheltene.

terning 2 liten Ryan Reynolds spiller egentlig en trivelig fantasifigur. Fordi skuespilleren alltid ser litt uforklarlig oppglødd ut, kler det ham da den fryktløse testflyger plutselig blir utstyrt med en kosmisk Birkemo-ring som utstråler grønn kraft.

Men fri og bevare meg for resten. Den fjerne 60 grader nord-planeten Ryut i sektor 2814 er det dummeste filmpåfunnet siden Eddie Murphy dro til månen. Der bor Bellona-grønne sutreskikkelser med så røde fjes at de ser ut som engelskmenn på Mallorca. Monsteret er en animasjon som heter Parallax og likner sjuk ku. Jeg har sett Ben 10-episoder på Cartoon der skurken var mer skremmende.

Oppe i verdensrommets stonehenge snakker den grønne gjengen om fryktens gule kraft og sånne ting som ellers bare nevnes i nordkoreanske begravelser. En gubbe som likner Konrad Adenauer på det siste er sjefen. Den delen er virkelig ille. Den er Plan 9.

Historien er OK. En Bellona-fyr krasjlander på Jorden og rekker å gi Den Utvalgte Reynolds den magiske ringen før han trekker seg tilbake til Ed Woods karikatur-himmel. Reynolds blir til den grønne lanternen, så han flyr ufrivillig til Ryut der han må bli kjent med Abin Sur og treffer kyllingtrynet Omar Re som bor i en lekeplassmunter betonginstallasjon som Aftenposten ville ha kalt framtidas arkitektur. Kraften kommer fra sentralbatteriet. Uuh. Sallan. Et batteri. 2011.

Project X

TV2 Zebra 23.15

terning 1 Jeg begriper ikke at Todd Phillips («Hangover») kan være produsent for dette mølet. Filmen er så traumatisk fri for talenter at den ikke en gang makter å være smakløs. Fra første referanse til Hollywood-folkloren onani er regien tafatt, historien kraftløs som nattetissing og provokasjonskraften som en TV2-reportasje om sms-jenter i bare bh-en. Joda. Det finnes en del innleide anonymiteter som flasher foreløpighetene sine i britneypoolen, men vi er ikke bare bortskjemte med hertuginne-bryster, faktisk også så matleie når det gjelder kroppslig åpenhet at vi ville ha gjespa fraværende av Shirley MacLaines hemorroider (forrige film).

Filmen forteller om tre gymnas-geeker som iverksetter århundrets mest ødeleggende hjemme alene-fest fordi de vil ha fløteis på pinnen eller hva det nå heter i metafor-kretser fra Dropsen-segmentet. Festlighetene tar fort av, og etter en stund kan du ikke huske hvem som er hvem eller om det var meningen at noen skulle bli kjærester her. Det var det. 2012.

Demolition man

TV2 Zebra 02.00

demolition man

Sylvester Stallone er tint opp.

terning 5 liten «Demolition Man» er noe så sjeldent som en påkosta stjerne-sviske som kan oppnå å bli en elsket og æret kultfilm. For å henge med på moroa i Marco Brambillas satiriske science action bør man minst ha videregående i aktiv kulturkikking og irritert seg over Røykeloven, EØS-standardiseringen og salatvang-fellesskapet. Sylvester Stallones martyriske megamachomoro i det 21. århundre er en fleip med det politisk korrekte samfunnet og kan utmerket godt være vår tids «1984» eller «Brave new world». Den ivrige fortidsbeundrer-dama (Sandra Bullock) som partner med Stallone fordi hun har sett Jackie Chan-filmer, heter da også Lenina Huxley.

Etter at Arnold Schwarzenegger har vært amerikansk president, er det i California blitt ulovlig å røyke, spise kjøtt, banne, elske og alt annet som kan forstyrre ensomheten.

Men den primitive steroidpurken Stallone har vært nedfrosset siden 1996 da han sloss i borgerkrigen om Los Angeles, og han må tines opp til pysesamfunnet i 2032 for å ordne superskurken Simon Phoenix (Wesley Snipes). Overgangen frembringer nostalgiske minner hos oss som flyttet fra Telemark til Stavanger tidlig på åttitallet, og den er en fryd.

I framtidas frihet-fra-friheten-samfunn blir Sly først bøtelagt for profan språkbruk. Så slipper han løs en slags pyroteknisk firmafest for tilbakestående rodneyking-politimenn i en muntert heidundrende kulturhistorie som overgår møtevirksomhet i Møre og Romsdal Lektorlag den dagen også bussjåførene fra Trondheim kom på besøk. Sånn ser mesteparten av filmen ut.

Men innimellom fins så mye detaljsnacks at det er nesten ikke til å få med seg alt. Alle restauranter heter «Pizza Hut». I kloakken bor en sulten gjeng parodiske kultur-avvikere med rockesnackeren og oppstands-komikeren Denis Leary som anfører, og han lirer av seg en kortversjon av den steinharde monologen fra Dope til Death som filosofisk grunnlag for fornærmelig graffiti. Elskov er overlatt nestenvirkelig kybernerotikk fordi AIDS’en utslettet begeistringen for væskeoverføringer. Politimenn brukes helst til å bøtlegge folk som snakker stygt, og dopapiret er byttet ut med mystiske småskjell. Stallone bruker snakkebøtene.

I nyopptint tilstand treffer vi også Wesley Snipes som superskurken Phoenix, broder-galen ghettoblaster som elsker den forsvarsløse framtida med uforstyrrelig ironisk humør og jubler som en rampunge i en forlatt sjokoladebutikk. Antakelig den lykkeligste kinoskurken siden Jack Nicholson spilte Joker i «Batman».

«Demolition Man» er en muskelfilm med svære overdrivelser og elefanthumor. «Howards End»-gjengen kommer ikke til å være i salen. Det måtte i så fall være fordi filmen starter med fem minutter nakenfilming av Sylvester Stallone, velbygd som en NC-installasjon og vakker baugpryd for verdens førtisjuåringer. 1993.

Iron man 3

TVNorge 20.30

iron man 3 - 2

Gwyneth Paltrow i årets drakt og Guy Pearce som skurk.

terning 5 liten I «Iron man 3» er humoren så befriende at du kommer til å kjøre på venstre side av veien etter å ha sett den. Robert Downey jr. er en eksistensielt endrende livsstils-artist enten han spiller Sherlock Holmes eller drakt-misbrukeren og militær-magnaten Tony Stark. Robert Dj formidler den utilbørlige og ugripelige teflon-utsida til den klassiske mannen: Han er så sjarmerende at han ville fått sitte i regjering sjøl om han vernet Lofoten. Innbakt i sin digitale skrapjerns-installasjon blir han tralfa-hannen (til dere som ikke er fra Jæren: Tralfa laget roboter), en skapning som på Arnolds vis skulle ha rasla rundt i fabelprosaisk sjølhøytidelighet. Men RDj har den fantastiske evnen at han oppløser alvor. Hvis jeg noensinne skulle overraske familien med å dø, vil jeg helst ha Downey jr. der mens han vitser med at huden min ser ut som vannskadd fårepølse.

I «Iron man 3» er til og med den Bin Laden-inspirerte terroristlederen en vits. Ben Kingsley ser ut som Fu Manchu, og han truer alle med utslettelse og annen registrert elendighet, men den vitaminrike filmen tar en Peter Sellers-vri som er så elegant spilt at det egentlig burde ha oppstått en ny serie-figur. Som jeg ikke kan røpe. Kingsley eksellerer kontrollert. Her har vi den egentlige Gandhi.

«Iron man 3» overlever til og med nærværet til et søtt barn i den snøskadde utkanten Rose Hill,Tennessee. En liten gutt som er lei seg fordi han blir mobba, lei seg for at faren er borte, lei seg for det meste. Der havner mester-mekkeren Stark uten drakt, stjeler en tre-indianers poncho og ber det arme barnet slutte med sutringa. Slik oppstår et befriende (der var ordet igjen, jeg visste det ville komme) lite søtt vennskap som ikke er basert på fremtidig vern av Lofoten og Vesterålen. Ja, jeg kommer til å nevne Lofoten og Vesterålen ofte.

Guy Pearce spiller en slags skurk. I 1991-versjon likner mannen en slags sjelelig uvaska marihuana-nerd, og det er veldig synd at han strammer seg opp i nåtid og erverver seg den glatte nervøsiteten til en ubalansert mobil-gründer.

Jon Favreau er også et velforma paradoks. Peppers bodyguard ser ut som en trist sacco-sekk og heter Happy. Han har et kommunalt talent for det selvfølgelige og er skjønn som en klønete onkel. Gwyneth Paltrow spiller Pepper med en milditant selvstendighetsfryd som vil begeistre alle som liker musiker-hustruer i trange kontorskjørt. I hvitt ser hun ut som en malerbok-figur som man skal få lyst til å farge sjøl, mens det rødgule håret allerede er overstadig ferdigmalt av en begeistra 9-åring.

For å irritere Christopher Nolan-fansen vil jeg også nevne den infame spøken at mannen med hjertestarteren gjennom hele handlingen blir grepet av angst-anfall. Jeg velger å oppfatte det som en stygg Batman-harselas, for som vi alle vet, var Christian Bale den andre (Will Smith var den første) superhelten som utvikla så menneskelige trekk at filmklubb-nerdene smelta.

«Iron man 3» har digre eksplosjoner, maksimalt utnytta heisekraner, hus som sprenges og mye stilig data-action. Men først og fremst er det en oppvisning i å være mann: Du snakker fort i korte setninger og fornærmer alle. 2013.

Med døden i sikte

TVNorge 23.05

terning 5 liten «A view to a kill» var Roger Moores siste film som James Bond, med Eiffeltårnet, Tanya Roberts, Grace Jones, Fiona Fullerton, Christopher Walken, musikk av Duran Duran og passe mye moro. Kjekt å se igjen. Om å ødelegge Silicon Valley i California for å få mikrochip-monopol. 1985. 2 timer, 13 minutter.

The awakening

FEM 24.00

awakening, the

Rebecca Hall ser ut som om hun har sett et .. nettopp.

terning 4 liten «The awakening» var egentlig en grøsser fra 1980 der Charlton Heston åpnet grav i Midtøsten. Men i 2011 kom denne versjonen, der Rebecca Hall tvertimot reiser rundt for å forklare at spøkelser er bare vas. Hun kommer til en skole og blir skikkelig forskrekka da de døde faktisk går igjen. Britisk.

Junior

TV3 19.30

junior

Emma Thompson og Arnold Schwarzenegger snakker om hans graviditet.

terning 5 liten Uventet stilig komedie. Den handler om noe så fullstendig maktesløst idiotisk som en vitenskapsmann som implanterer et befruktet egg i bukhulen sin, og så gror egget der, som om det skulle være løvetannfrø under fingernegl. Arnold Schwarzenegger er vitenskapsmannen, og Danny De Vito er hans ivrige kollega. Emma Thompson medvirker som rotete dame. 1994. 1 time, 45 minutter. Regi ved Ivan Reitman.

Natt på museet

TV3 21.30

natt på museet

Ben Stiller møter mongolene.

terning 4 liten Dette er en siktesvak høyressurs-komedie med Ben Stiller. Den handler om at alle utstillingsfigurene i naturhistorisk museum blir levende, og det burde virkelig vært vilt og vittig. Mammuten er løs. Steinalderfolka kommer løpende. Aku Aku-statuen snakker med stemmen til bror til Raymond. Dinosaurskjelettet leker. Hvordan ble det kjedelig?

Underholdningsevnen stamper i kliss, for Stiller spiller en uferdig fyr som ikke er inntagende, men ynkelig. Det er bare trist at sønnen hans oppfatter pappa som en tulling, for han er det. Mannen har ikke ett eneste forsonende trekk – og når han gjør noe bra, er det bare flaks, så du tar deg i å frykte hva som skjedde med far og sønn da filmen var slutt. Hvor mange dager ville det gå før den rotløse masekoppen dreit seg ut igjen? Ei uke? En time?

«Natt på museet» burde vært en frodig flesk-til-film. Den tusler seg uforløst inn i tristheten. 2006.

Legeden om Zorro

TV3 23.30

legenden om zorro

Catherine Zeta-Jones og Antonio Banderas krangler.

terning 3 liten Selv på sitt mest dramatiske, da familien Zorro hamler seint opp med det europeiske da Vinci-kratiet ombord på løpsk sprengstofftog, selv rett før smellet, er denne filmen ikke mer spennende enn en cupfinale mellom Lillestrøm og Hamarkameratene. Det er ille.

Hvis jeg hadde vært i Zorro-alderen (ti år) og satt på første benk i det uerstattelige Verdensteatret, ville jeg ha sagt «Øøøøh» med avsky altfor mange ganger i denne pysete oppfølgeren. Klining og krangling. Fyttehekkan for en skuffelse. I forsøket på å holde den svartkledde helten innenfor genren familiekomedie, har de gjort ham til en sutrende operettehelt, en slags screwball-komedie-gneldrer i transvestitt-kostyme. Han og Catherine Zeta-Jones omgås på den uheroiske millennium-måten som såvidt kler familien til den elskede Raymond. De gneldrer som Zellweger og McGregor, de fordriver minutt etter minutt som kunne vært brukt til mørk mysterieaction med å få filmen til å høres ut som et italiensk kjøkken. Dette er som Lucy-show, det er Michael Douglas og Kathleen Turner, men uten gnist.

Filmen starter med en fæl scene. Folket stemmer om Californias rolle i Unionen, og på taket sitter noen uflidde gubber og skyter luene av folk. Altså en tivoli-handling. Så kommer Zorro hoppende og dinglende, og hver gang han har utført et uvoldelig 11 års grense-stønt, stanser han og vinker smilende til folket, som en manesjeturner. Banderas ser ut som karikatur-skikkelsen til Cary Elwes i «Men in tights».

Bedre blir absolutt ingenting da han kommer hjem til den glødende fru Zorro som må ha pådratt seg hetetokter av stearinlysinflasjonen, for hun hiver ektemannen ut fordi han flyr rundt og setter livet på spill iført karnevalsklær.

En dårlig ektemann og far drikker litt, men beholder den friske hudfargen. Plutselig er Zeta-Jones bukseforlova med franskmannen Rufus Sewell, mens en uflidd hjemløs-forbryter flyr rundt og stjeler gårdene til det forente folk. Filmen står stille i overstrømmende dame-interiører og genererer misforståelser mens de meksikanske trompetene uler som taco-mishandla europeermager. Den lille Zorro-sønnen utfører Lønneberget-stønts og tryner så søtt som en Lano-reklame, men ingen spenning oppstår. Ingen ekte mystikk. Ingen mørke hemmeligheter. Ingen «han står bak steinen»-scener.

En Zorro-film fra 2005 vil alltid være vanskelig, for det er noe virkelig tilbakelagt ved en historie om adelsmann som skjuler sin identitet med en øyeklut på størrelse med tanga. Men når man først prøver, ville alle Zorros venner vært takknemlige om de tok helten på alvor og gjorde ham litt farligere enn Kaptein Sabeltann. 2005.

Notes on a scandal

TV3 02.05

notes on a scandal

 

terning 4 liten Egentlig er bare «Notes on a scandal» et by-eventyr om ei utkrøpen gammal heks og den sultne reven i kaninskogen. Men Judi Denchs barske barkansikt og Cate Blanchetts frostfjernende og kunsthistoriske profil gjør at du får følelsen av å se noe vesentlig.

Engelsk tradisjon er sånn: Det er skuespillerne du husker, og historien betyr mindre. Filmen er laget etter en roman, og romaner virker vanligvis litt gammelmodige, for de tar jo så lang tid å skrive. I denne treffer vi både den freudiansk skadde jomfru og den eksistensielt oppkåta hustru. Dench spiller velformulert og eldre-kynisk kvinnelig lærer – det er heksa. Blanchett stråler som halvgammel (37 år) ny kollega som plutselig og hinsides enhver sannsynlighet realiserer sitt sjabre seksual-ego ved å forføre en britisk 15-åring. Og tro meg: Britiske 15-åringer ser ikke mye ut som sexobjekter.

Etter hvert som forfatterinnen blir grepet av sine naive forestillinger om de ensomme jomfruers groteske erotiske mot, blir rollefiguren til Judi Dench et drastisk utøvende troll som på ubegripelig vis har gått seg vill i sitt eget eventyr. Dermed forlater filmen dramaet og blir en nesten-erotisk nesten-thriller.

Thriller-genren har helt spesielle privilegier i forhold til sannsynligheten. Dramaet må holde seg nøkternt til det troverdige og lider følgelig mye urett. Det er selvsagt fristende å skrive en fortelling der fantasien får så frie utløp som i «Notes on a scandal», men det skaper en egen form for oppgitt og irritert kjedsomhet som ingen flinke skuespillere kan kurere.

Det bør nevnes at Bill Nighy gjør en skjønn, følsom-nervøs rolle som helt ekte mann mellom de to mytefigurene. 2006.

Riddicks krøniker

Viasat4 22.30

riddicks krøniker

Alexa Davalos med Vin Diesel.

terning 5 liten Du ante det. Selvfølgelig var «Riddicks krøniker» den beste actionfilmen den sommeren. Amerikanerne likte den ikke, for oppfølgeren til «Pitch black» likner lite på «Tatt av vinden». Den er en bildeskeiv, vill, rå og kunsthistorisk vakker voldsbrumler uten egentlig ekkel innvold.

Nekromongerne er det nye universets overklasse og religiøse fundamentalister. De bor i en verden av gråbørsta stål, og arkitekturen er som nazi-ornamenter, en slags Hitler-jugend. Uniformene får myldreskurkene til å se ut som kordeltakere i en ukjent Wagner-opera. De utbrer det nye Underverset, et tredje eller tolvte rike der ærlige menn og kvinner er omgjort til superslaver for Overherren.

Av dette kunne det blitt mye politisk snikksnakk. Men ikke i en australiers film. I Australia snakker de ikke engang i Parlamentet. «Riddicks krøniker» beveger seg raskere enn noen film det er naturlig å sammenlikne med, og slåsskampene er så forvirrende og epileptisk nærfilma at de ser ut som Putte i blåbærplukkeren. Det funker faktisk veldig bra. De trauste wire-koreografiene av svevende asiater er erstatta med et hesblesende klippearbeid som er mer irrasjonelt enn lord Vaakos TVNorge-frisyre.

Filmen starter med at Vin Diesel jages over en hvit vinterplanet. Alt hår er utgrodd, men øynene likner framleis lettmetallfelger. Neste planet er vakkert rustrød, og der bor de futuristiske arabere i foreløpig fred. Nekromongere og leiemordere er ute etter Diesel, og da en god del velgjørende flamring og flakking med forstyrrende falsettlys er unnagjort, havner han som fange på den svarte vulkanplaneten Crematoria. Han lar seg frakte dit for å redde Jack, som heter Kyra og blir spilt av Alexa Davalos; en slags salatsmal, fransk Bellucci-kopi med proteinoverskudd og helsestudiomimikk. Men filmens Lady Macbeth, Belle Harry, jeg mener Thandie Newton, skal forsøke å lure offisermannen sin til å hive herren.

Mye solid action oppstår. Du kommer til å like når Diesel tar en davycrockett på den metallbelagte varulven. Det er stilig når Overherren utfører en slags lysballett med begrepet Tid, for han er så magisk kvikk at lysbølgene ikke følger med. Dere kommer til å elske den Mad Max-råe scenografien, den grumlende, B-film-kule replikk-kunsten, den sviende sola som er verre enn Vaulen og den reinslige bruken av farger og former.

«Riddicks krøniker» er solid og artistisk action, og sjøl om den av og til kanskje beveger seg med gåtefull egenvilje, trenger du ikke hovedfag i forrige kapittel for å skjønne hvem som gjør hva med når 2004.

Identity thief

Viasat4 00.35

identity thief

Her stikker Melissa McCarthy av fra Jason Bateman.

terning 2 liten Denne komedien kunne ha blitt bedre med helt andre skuespillere og en helt annen handling og en regissør med hjerne- og hjertelag, men jeg vet sannelig ikke. Det er noe eget ved søppel. Det bærer med seg den umiskjennelige stanken av forkasta føde.

Jason Bateman er en likegyldig birolle-skuespiller, og i denne helt urimelige komedien spiller han en finans-spesialist som oppgir alle persondata til damestemme i telefonen. Han er med andre ord så dum at han burde fått inndratt skonummeret sitt. Melissa McCarthy var vittig i «Bridesmaids» fordi rollen var friskt uventa, men i «Identity thief» er hun omtrent like overraskende som salt på peanøtter. Dama skal spille en knøttliten, trillrund svindlerske med tusen tjukk-dame-klisjeer hengende ved seg som sopp. Hun stjeler borger-Batemans identitet og bruker alle hans penger på uvittige pinligting. Så må han finne henne, for dumme forretningsfolk mister fortjent jobben sin.

La oss si det sånn: Det fantes en gang noe som het Goldie Hawn som kunne stjele Steve Martins hus, og det var ganske vittig. John Candy reiste med Steve Martin. «Identity thief» er fjortende generasjons garasje-kloning (i et brukt malingsspann) av sånne filmer, og den svir som syfilis på netthinna.

En stund vurderte jeg å sende melding: Geir, bare vekk meg hvis begge hovedrollene dør og Justin Bieber kommer for å synge. Eller at den nye Hells Angels-Paven fra Grordudalen er med. For her inne i sal 2 kommer likegyldigheten i så svære doser at dinosaurene ville ha dødd av den. Med gassmasker. Dette er smertefullt på grensen for hva morfin kan lindre.

Underveis forsøker handlingen seg også med livsfarlige bounty- og gangsterforfølgere, men de pusles vekk som når en full toastmaster forveksler poengene i en nordmannen, svensken og dansken-vits. Ingen ting funker. Alt er feil. Det er som om Eddie Murphy plutselig ble en sykdom, og USA ble smitta av den. 2013.

Ocean’s twelve

TV2 Livsstil 21.00

oceans twelve

Brad Pitt og Catherine Zeta-Jones som kriminelle.

terning 5 liten Dette er virkelig en Alt for damene-film. George Clooney vifter såvidt med halen motstrøms og smiler så kontinuerlig ironisk med det kopibeskytta legefjeset sitt at tilskuerne får en behagelig følelse av at han har gjennomskuet tallet 42. Brad Pitt har noe rådyrt oppvakt og overtent ved seg, og han kler godt en handling der kjekkaser planlegger esoterisk kamerat-kriminalitet. Matt Damon er ranerklubbens karakterskuespiller: Han utstråler en nervøs, forvirra enfoldighet som antakelig er vanlig i profesjonelle pengestjelermiljøer, og slik blir han filmens wunderbaum. Andy Garcia medvirker nok en gang som mektig kasinoeier som på tross av sin suksess bærer Fretex-halstørklær fra «Fanny & Aleksander».

Dette er en så elegant film at den nesten ikke tillater seg å ha handling.

Oppfølgeren til «Ocean’s eleven» har mer sjøltillit enn opphavet. Regissøren Steven Soderbergh lar skuespillerne få lov til å roe seg ned i spa-behagelige saccosekk-tilstander der de kan si kule ting uten angst. Det ser ut som terapi.

Handlingen er verken troverdig eller spesielt interessant, men det gjør ingenting. De elleve ranerne av Garcias kasino & kone oppdager at den sinte eieren faktisk kan melde til politiet (det hadde de ikke tenkt på), og så skal de forsøke å levere pengene tilbake. Det fører dem i kontakt med den franske konvensjonen Nattreven (Vincent Cassel), en slottstappa gentilehomme-voleur som oppmoder til et slags bortelags-KM i eggtyverier.

Intrikate ting skjer, og siden vi nå vet at det skal dukke opp uforutsigbare kinderegg-overraskelser i slutten av sånne filmer, sitter vi og venter som barna på julaften mens vi nyter den mjuke filtlyden av rutinerte sjarmører. Dette er bra. 2004.

Fredag 22.1.–OK fredag med snåsedama til Luc Besson

 

Det femte element

NRK3 22.10 og NRK1 01.50

terning 5 liten Vi er ikke helt ferdige med Snåsa ennå. Snåsa er merkelig nok ikke på Vestlandet, men i Nord-Trøndelag, der det egentlig ikke finnes religion, bare bakrus. For at eventuelle nordtrøndere som rasler innom denne spalten fordi de ikke skjønner Google, ikke skal fortsette med konsentrert bunads-kaffe og hedenskap, har jeg valgt en film som viser at tilværelsens femte element er kjærligheten, og den skal stråle ut av deg som en spesielt veldekorert Facebook-link med kirsebærblomster i pastell. Lang periode. Punktum er ressurs-sløseri. Forbudt i Oslo. Men «Det femte element» er en storarta film, og du kommer til å bli glad av den. Enda gladere.

Så til filmen.

fifth element, the

Milla Jovovich får feelinga.

Luc Besson er en post-panteistisk (slå opp) regissør som finner opp den samme historien om menneskets uoppgjorte natur og den eksistensielle uskyldens uutslettelighet om igjen og om igjen. I «The fifth element» spiller Milla Jovovich egentlig den lille jenta i «Leon». Hun kommer storøyd og uforutinntatt til en voldelig verden og begynner å manipulere med den fordi hun er en slags guddommelig uskyldig skapning.

Bessons usjenerte gjenbruk av enkle myter er intuitivt appellerende. Den magre, gulrothåra modellkvisten er på en måte buddhismens hellige barn; bare at hun denne gang spilles litle-Siddharta av ei slåpen, sexy storøyd Paris-kreasjonette som bærer den definert siste av Universets hemmeligheter i seg. Selvfølgelig er det kjærligheten, og selvfølgelig stråler den som tusen soler og milliarder av megatonn ut av livets mor da verden trenger å bli frelst av elementenes egen enkelhet.

Akkurat denne sida av «The fifth element» er vanvittig, usammenhengende poetisk, den er så deilig ellevilt eventyr-usaklig at det er til å leve videre med i halvtimesvis.

Bruce Willis er også bra. Han samler alle sine tidligere roller til èn, som om de neste 3000 åra skulle romme en slags fortløpende reinkarnasjons-prosess der alle Willis villmann-identiteter etter hvert fortettes til en slags samurai-klisjé for vesterlendinger. Han kjører himmel-taxi og får Jovovich dettende gjennom taket. Bare sanne samuraier stikker av fra luftpurken i sånne tilfeller. Bare sanne samuraier legger seg ut med firkantfolka i styrende stillinger og kommer hjem til hybelen med forrevet skinn.

Så skjer en arbeidsmiljø-katastrofe som antakelig er den verste i filmhistorien noensinne. Den heter Chris Tucker og spiller tradisjonelt Harlems-jamrende transvestitt. Han beslaglegger resten av filmen med et stemningsdrepende falsett-jabb som det burde være dødsstraff for i land med normal hørsel og musikkundervisning i grunnskolen. Fra da av er «The fifth element» en annen film og en lidelse. Fra da av er den teitere enn «Politiskolen 6».

Humor er (i feil hender) sammen med tålmodighet menneskenes verste fiende. Hva vi har lært av denne uka! 1997.

Dark shadows

Norsk TV2 00.55

dark shadows

Johnny Depp som en slags assessor Brack-parodi og Michelle Pfeiffer som Monna Tandberg.

terning 2 liten Det er de siste tider når en komediegrøsser av Tim Burton med Johnny Depp i hovedrollen tasser tristere rundt i velstandsstuene enn et Ibsen-drama. Det ville ikke ha brutt stemningen i den tafatte filmen om Monna Tandberg kom fram øverst i trappen og utbrøt: «Assessor Brack kommer til middag».

Filmens Tandberg er Michelle Pfeiffer, som avslører at hun (i motsetning til Tandberg) har en av USAs kjedelige mikrofonstemmer. Når hun snakker låter det som monologen til ei flat komle.

Det er ikke Rosmer som går i fossen, det er Josette som hiver seg fra klippen under påvirkning av euforisk Angelique (Eva Green). Collins-familiens Barnaby blir forvandla til vampyr og nedgravd i riksveien. Men i 1972 skjer det to ting: Familien får guvernanten Victoria til Moody Blues og «Nights in white satin» – og den amerikanske gravemaskins-eliten avdekker Barnaby (Johnny Depp).

Det fører til økt konkurranse om fiskeindustrien og seer-erkjennelsen: Hvis dette skal være en grøsser-satire, bekrefter det regelen om at satirer er kjedeligere enn klining. Depp spiller anakronisme med jålete monotoni; det blir mer som å se en gammel film der man forsøker å gjøre billige poenger på å drite ut slåbrok-homofile. Barnaby forelsker seg i Vicky, Angelique er flammende sjalu – men stadig vekk med den samme heten som våte fyrstikker.

Jeg har nå fortalt om de mest vellykka scenene i filmen. De andre vil dere verken se eller høre om. 2012.

Layover

Norsk TV2 03.00

terning 4 liten Denne TV-thrilleren vil dere muligens se på tross av at den har fått lav tall-score på imdb. Men hovedrollen spilles av Lauren Holly som spilte Jazz tilbake i «Ford Fairlane» og var med i «Turbulence» og «Dum og dummere», og som var gift med Jim Carrey. Hun er arvingen til en hotellkjede og blir kidnappa av traffickere fordi hun så det useelige. Derfor forsøker assistenten å redde henne. Hun spilles av Kaylee DeFer fra TV-serienes tilbudshylle. 2012.

The marine 2

TV2 Zebra 21.00

terning 3 liten Dette er et forslag om strukturell endring: TV2 Zebra er en av de relativt folkevennlige kanalene som viser film klokka ni på fredag kveld, umiddelbart etter grandiosatacoen. Derfor burde kanalen være sjukt flinke med å finne filmer som folk vil se. Forrige gang «The marine 2» ble vist på norsk TV var også på Zebra klokka ni om kvelden. Sløvt. Så til filmen: Noen tar med seg jobben på ferie. Den ameikanske marinejegeren og snikskytteren Linwood tar med kona på hotell, men akkurat det hotellet blir angrepet av terrorister. De tar gisler. Det skulle de ikke ha gjort. Ikke veldig kjente skuespillere. 2009.

Armageddon

TVNorge 21.30

armageddon

Bruce Willis og Ben Affleck må trå til.

terning 5 liten TVNorge viser også filmer litt tidlig, men de har så mange reklamepauser at filmene ikke er ferdige før etter midnatt omtrent.

Mummi-grøsseren «Kometen kommer» av Tove Jansson er en av de mest uroende barnebøkene som er skrevet. Himmelen over Storhaug vil alltid være menneskets mest uregjerlige trussel og samtidig menneskehetens eneste redning. Når vi dikter om besøkene derfra, reisene dit, stemmene derfra og etter hvert også steinrasa, nærmer vi oss det utrygge barnets ville fantasier, og i så måte finnes det liten forskjell på Hollywoods merkantile maskin-magi og ei dikterstue i Finland.

«Armageddon» er et overstyrt moderne eventyr for medietrena millennium-barn, og den funker aldeles ikke for Kongsgård-kommunister som aldri ser lenger ned i en film enn til finansieringsformene og sin egen avslørings-flinkhet. Det betyr ikke at den automatisk er en god film fordi den tukler med atavismene. Men den er tenkt og utført med en filmatisk behendighet og en teknisk begeistring som representerer det viktigste i filmkunsten for øyeblikket. Man kan ikke ønsketenke seg til at kinoene skal ha en politisk eller filosofisk betydning, slik de kanskje hadde. Akkurat nå styrer Mulighetenes Tyranni utviklingen, og det betyr at vi også i årene (eller månedene) framover skal få se kinematografiske bilder som overgår fantasien. I «Armageddon» blir Paris utslettet og grovt grøfta av en gigantisk himmelstein. Det gjør mummi-godt i magen.

Michael Bays klisje-klase kunne selvsagt vært laget annerledes og bedre. Men det finnes rå, folkelig sjarm i ideen om å sende et oljerigg-lag til himmels for at de skal bore historiens viktigste hull i en hitkommende komet. De er gutta på golvet, anført av en erfaren Bruce Willis som både figurlig og naturlig funker som farsfigur i Budweiser County. De er sosiologisk rått forskjellige fra snippe-snutene i NASA, de ser ut som et halvt Dirty Dozen for presidenten og Forsvarsdepartementet, men de er mennene som alltid får jobben gjort. Historien har arbeider-romantikk og gammaldags soldat-patos, den har usjenert harry-stolthet og moden macho-omsorg.

Empire State Building styrter etter få minutter som spyd i asfalten, og siden går handlingen over i katastrofefilmens karakteriserings- og krisebevissthets-fase. Det tar en stund. Så trenes uflidde rigg-cowboyer til astronauter på rekordtid, og egentlig utrettes flere administrasjons-mirakler på 18 dager enn hva som skjer i en hel presidentperiode. Etterpå flyr de. Himmelen kjemper tilbake på ymse vis, og til slutt står det mellom overlevelsen, heltemotet, utslettelsen og en tjukk jernjordskorpe på overflaten av en komet som er like stor som Texas. Sammenlikningen er ikke tilfeldig.

Det som du tror skal skje, skjer. Men sånn er forskjellen på film og virkelighet, og den er det heldigvis noen som tar vare på. Armageddon. Regi: Michael Bay. 1998. Da skal det ifølge ryktene ha eksistert kommunister på Kongsgård fremdeles.

Accidental husband

FEM 21.30

accidental husband, the

Uma Thurman snakker om samliv i radioen. Derfor stenger de FM.

terning 3 liten På samme måte som med Miley Cyrus: Hva skal skje med Uma Thurman når hun blir voksen? Tarantino har skiftet søye-beite. Thurman er (i 2008) for øyeblikket en motvillig, sydame-mager 39-åring med upålitelige skuespiller-talenter. Dette går ikke bra.

Kanskje må hun leve med levebrødsting som «The accidental husband». En urimelig komedie om ei dame som ikke finnes og to menn som aldri eksisterte. Thurman gir kjærlighetsråd i radioen. Kvinner lytter med hormonfjes i bilene. Det gjør også menn, bortsett fra at det ville aldri menn gjort, for de syns kjærlighetsråd er verre enn å stanse på nærmeste bensinstasjon for å spørre etter veien til nærmeste bensinstasjon.

Dessverre skjer den ulykken at eter-kynikeren Thurman skremmer bort toskatrynet som brannmannen Sullivan var forlova med. Han vil hevne seg, og får en av disse nye løgnas-inderne til å hacke ekteskap med radiodama. Dermed må hun sørge for anullering før hun kan gifte seg med Colin Firth, som er forlegger og så verdig forvirra at han kunne spilt Hugh Grants bror i en hagefest-farse.

Umas sjiraff-fjes har aldri virket usikrere, også da hun våkner bakfull i brannmannens seng og åh-er seg verre enn røykdykker uten oksygentank fordi hun tror at NYFD-hunken har vært ute med den store teleskop-liften sin.

Alt er feil. Thurman går rundt i en lyseblå drakt som krøller seg på rompa og får den til å se fettsugd ut. Isabella Rossellini er medikasjons-blid tyskerdame på melkebar. Sam Shepard spiller poengløs pappa som om han ser fram til hjerteinfarktets befrielser. Det finnes ingen å hvile engasjementet på her. 2008.

Sanne løgner

TV3 21.00

sanne løgner

Arnold Schwarzenegger og Jamie Lee Curtis i et lykkelig ekteskapsøyeblikk.

terning 5 liten Man kan synes hva man vil om Arnold Schwarzenegger. Mannen har en brulten tilstedeværelse på filmlerretet som får de fleste andre mannshelter i Hollywood til å fortone seg som nyfriserte små håndledd-snakkere på vei hjem fra konditori i marengs-rosa sokker. Han er ikke elegant, og han er ikke sexy, men utstråler den samme umiddelbare Brøyt-magnetismen som får menn i alle aldre til å stille seg utenfor byggeplasser og kikke opphisset gjennom gjerdet for å få med seg de mammut-aktige, seine bevegelsene til en overdimensjonert bulldozer.

Egentlig gjør sjølbyggeren Schwarzenegger seg best i dønn alvorlige actionfilmer som «The Terminator», men forretningsmannen og familiefaren fra Østerrike vil heller være morsom. Dermed har det uforvarende oppstått en ny type jernvare-komedie som utmerker seg ved å være klumpete og keitete. «Sanne løgner» er den beste så langt.

Æra for det har også den gale Terminator-regissøren James Cameron. Legenden Cameron er en slags blanding av bibelhistorisk patriark og den ukjente Askeladd-broren i Grimm-familien, og han forsøker alltid å oppnå det umulige. Når han drar ut i terrenget for å lage action-film, skal den ikke bare bli den dyreste i verden så langt, men også den mest tekno-akrobatiske, en slags trapeskunst med datamaskiner og stuntmenn som hiver seg halsløst etter hverandre og faktisk får tak en gang i blant. Hvis James Cameron hadde skapt verden, ville vi hatt fire solnedganger og tolv fullmåner i døgnet.

«Sanne løgner» er en skjønn film. Den parodierer agent-mystikken fra de mest vellykte James Bond-produksjonene og kobler det til en teknisk underholdningsevne som er av mytiske dimensjoner. Handlingen farer av gårde på et så overbevisende moro-maskineri at minuttene blir råspist som menneskeliv i Evigheten og myrkret. Ingenting er subtilt, alt er overdrevet og ressurs-forbruket svever i svimlende høyder. Humoren er så mannslig at mange dovegger (for eksempel på Statoil) ville flasset i rødt.

Schwarzenegger spiller en blanding av James Bond og Zorro. Han lever et enkelt forretningsmanns-liv med unge og kone, men arbeidstida går med til å okkupere europeiske slott med små, høyteknologiske invasjonsstyrker. En dag blir kona (Jamie Lee Curtis) lurt opp i urealisert hjemmehustry. Det fører etter voldsomme overreageringer på alle plan (Arnold S. rir blant annet gjennom et helt hotell) til at hele familien får være med på actionkjør med moderne og midtøstlige muslim-mordere. Det hører også med til en vellykket film at kult-figuren Tom Arnold (Roseanne Barrs fraskilte mann) er en slags irrelevant Sancho Panza som gjøgler seg sjøl en ny karriere. 1994.

National security

TV3 23.45

national security

Martin Lawrence klår på dame som klår på Coca Cola.

terning 4 liten Den første skikkelige sommerfilmen. Steve Zahn i rutete skjorte, marinekutta børstehår og en bart som ikke en gang trente silikonsprøytere hadde tort gå ut med.

Martin Lawrence på sitt mest støyende. Den fistlete apoplektikeren holder ut en hel film uten fise- eller diarévitser, noe som antakelig burde føre til innføringen av en ny amerikansk helligdag. Men han syter like ille som før.

Sneiende politibiler, knatrende maskinpistoler, kassetrailere som kveltrer på innfartsårer. Eric Roberts i kvitbleika parykk som får ham til å likne en James Bond-russer. surmaga surroundsirener, krakilske partnerkrangler. Utelukkende kvinner som likner verksted-kalendere.

Det er sommer på TV!

Dennis Dugan har regissert flere tusen hektoliter harryfilm, og han vet hva som skal til. Først overrasker «National security» positivt ved at bildene er tette som i gamle politithrillere fra 90-tallet. Fargene litt California-feite, som om sola svermer ettermiddagsseint i smogen. Straks settes giret fast i fjerde, og så kjører vi.

Før de første baguettesmulene har nådd kinogolvet, skyter politimannen Steve Zahn og gjengen til Eric Roberts istykker et lager med cirka femti tusen brusflasker. Sommer på kino. Så kommer den rå Rodney King-spøken. Zahn mister jobben fordi han irriteres av den psykopatisk-paranoiske afro-amerikaneren Lawrence, og hele samfunnet tror at de svarte brødrene har rett hver gang, mens politifolk alltid skrøner. Den hederlige kvitlingen mister jobben. Virkelig sommer på kino.

Via begivenheter som er tynnere enn støvletrampa hamburgerbrød kommer de to uvennene sammen som vektere, og så må de tåle hverandres nærvær i letinga etter den skitne politisjefen. Korrupsjon! Van-flyging fra bru! Heisekran-vold! Hoi! Sommer på TV.

Man skal ha sett «Smokey and the bandits», samt «Cannonball run», «Bad boys» og tusen beslekta forenklinger mer enn fem ganger og likt også lukta av videokassettene for å få fullt utbytte av denne filmen. Sommeren 2003 skrev jeg: «På den annen side: Onsdag morgen var de åtte varmegradene kjøligere enn stavangerfolks følelser for Ringnes. Kanskje kan en sommerfilm fra Nilsens fantasimølle få fart på årstida?» Dårlig sommer i 2003 og?

Jarhead

TV3 01.20

jarhead

Jake Gyllenhaal og Peter Sarsgaard i krigen.

terning 4 liten Etter hvert som denne soldatfilmen blir eldre og livligere, plasserer den seg (med forbausende eleganse) et sted mellom «Platoon» og «Young guns». «Jarhead» er først og fremst en film om soldater. Først skremmer den oss med at soldater er avsindige psykotikere. Deretter beveger den oss med at soldater er evig gode venner og hjertelige brakke-onanister. Begge deler er antakelig sant, men ikke like interessant.

Jake Gyllenhaal spiller en urolig ungdom som verver seg til marinen i 1989 og går inn i snikskytter-trening. Det er den skremmende delen. Umenneskeliggjøringen av mannlig ungdom likner den vi fikk med oss i «Full metal jacket» og «Heartbreak Ridge», og for et følsomt menneske betyr det en umiddelbar politisk erkjennelse: Det kan ikke finnes noen verdier i verden som rettferdiggjør dette systematiske svineriet. Men følelser er flyktige.

Etter hvert kommer vi til Saudi Arabia, der Gyllenhaal sammen med de andre mekaniserte psykopatene fordriver tida med å kjede seg i sola og forarge seg over kjæresters og hustruers ekte og fiktive utroskaper. Det er engasjerende laget, og interessen holder seg. Forventningene om at krig forderver menneskesinnet, forsterkes, og vi fortsetter med å være gode kinostol-pasifister, for kinostol-pasifister er de fredeligste folka som finnes.

Så kommer folka våre i krigen. Et sted ute i ørkenen driver Saddams nasjonalgarde med både skyting og brannstiftelse, men vi ser dem egentlig aldri, og våre menn (snikskytteren og hans kikkertsporer) begynner å få alvorlig lyst til å skyte noen. Da de ikke får lov fordi det kjepphøye flyvåpnet skeiner ut av skyfriheten med brannteppene sine, beklager vi egentlig det. Vi er ikke lenger gode pasifister, men Young Guns-fascister. Innlevelsen i utpensla skjebner har født en ny skapning: Kinostol-kameraten. Vi liker Gyllenhaal og Peter Sarsgaard. Vi liker de barnlige og ekte amerikanske soldatene som ørkner rundt i den muslimske ødemarka. Vi har nesten glemt at de sang Wagner med begeistra røster da de så Coppolas Vietnam-slakt i «Apokalypse nå!».

Filmen er basert på Anthony Swoffords selvbiografiske bok om soldaten som aldri fikk løsna ett skudd, så hendelsene er antakelig sanne. På et merkelig vis er de avskylige og sjokkerende og samtidig beroligende. En krukkehåve svikter ikke kameratene sine, sjøl om de er ville idioter.

Jake Gyllenhaal er perfekt som sjelelig forstyrra ungdom med stumfilmblikk, og de andre skuespillerne i filmen gjør hva man kaller et uforglemmelig inntrykk. Fargerike folk gjør «Jarhead» underholdende.

Sam Mendes («American beauty», «Road to perdition») har laga en schizofren film for vår krigsschizofrene tid. Når du ser «Jarhead», føler du at ingen burde sende amerikanske soldater til noe annet land noensinne, no way, Josef. Hvis du går hjem og ser «Hotel Rwanda», vil du be til Gud om at amerikanerne sender bevæpna amerikanske redningsmenn neste gang primitive afrikanere vil utslette sine brødre og søstre.

Film er for følere. Derfor vet filmseere egentlig aldri hva de mener. Om noe. 2005.

Jumpin’ Jack Flash

TV3 03.15

jumpin jack flash

Skjønn og kul Whoopi Goldberg.

terning 4 liten Ta opp. Da Spielbergs «Purpurfargen» bleknet barmhjertig i hukommelsen, satt man i hvert fall igjen med minnet om Whoopi Goldberg. Hun var damen med modellkitt-fjeset, hun var ei storartet jente, levende og uttrykksfull.

Men etterpå var det ikke greit for Hollywood å finne ut hva Goldberg kunne brukes til. Derfor ble den første oppfølgerfilmen til «Purpurfargen» en komedie, og selvfølgelig en slags kvinneversjon av Eddie Murphy.

Goldberg våkner og likner ei filledokke i en leilighet som er innredet som utstillingslokalene til en skraphandler. Den obligatoriske «Casablanca»-plakaten henger på veggen, men den spraglete katten mangler. Whoopi lufter rastafari-frisyren etter frokost og går til jobben i data-avdelingen til en bank. Der bryter den britiske etterretningstjenesten seg inn på terminalen («knock, knock») fra bærbart utstyr i Øst-Europa, og ber om hjelp til å komme hjem uten å bli drept av en av Englands utallige muldvarper. Goldberg finner melodien («Jumpin’ Jack Flash» med Rolling Stones) og virrer seg inn i et ganske underholdende kappløp med velkledde skurker (en av dem er den ustanselig uheldige James Belushi), stivpynta engelske ladier (en av dem er Tracy Ullmann) og CIA.

Selv om denne filmen ikke førte til noen stjernetur for Whoopi, er d t blitt akseptabel familie-underholdning (ikke for de under 12) som først og fremst funker fordi Goldberg har det som trengs. Se forresten også opp for Carol Kane som guttegalen data-kollega. 1 time, 40 minutter. 1986.

Pitch black

Viasat 22.30

pitch black

Framtida er altfor lys for Vin Diesel.

terning 4 liten I rekken av Alien-filmer er nok dette den med de skeiveste bildene. Grunnen er at australiere har vært med på produsent-sida, og de fikk hornhinne-trøbbel av billig pils og høy nattehimmel i 1984 og laget deretter filmer med visuelle slagsider og fargefeil.

David Twohys «Pitch black» er en blanding av okkupasjonsgrøsser og leketøyshylle. Monstrene ser ut som albino-gremlins med papptenner, og de tåler lyset dårligere enn engelskmenn på påskeferie. Ett av grøssersjangerens ustanselig stranda romskip inneholder diverse dystre ferskvare-personligheter med kort holdbarhetsdato. De blir omringa og underringa og overringa av drapsmaskiner. Ettersom millioner av verdensrom-vampyrer ikke er blitt fora på kanskje 22 år, oppstår det like hysterisk kødannelse og mathamstring som under den såkalte gjærstreiken i mai 2000. Men de tør ikke komme ut i dagslys. 2000. 1 time, 45 minutter.

The wolverine

Viasat4 00.30

wolverine, the  svetlana khodsjenkova

Svetlana Khodsjenkova med Hugh Jackman. Rusk i øyet?

terning 5 liten Denne jerv-filmen så jeg aldri fordi det generelle forfallet hadde kommet og tatt meg, men Kine Hult i Aftenbladet var veldig begeistra både for følelsene i filmen og for action-scenene. Jeg stoler på det. Det er sånn at wolverinen Hugh Jackman har flyttet enda lenger inn i skogen, men etter hvert kommer han like fullt i konflikt med yakuzaen og sånne egentlige Steven Seagal-ting samtidig med at han merker at superkreftene begynner å svikte. 2013.