Månedlige arkiver: desember 2015

Torsdag 31.12.–Takk for i år med den fantastiske Pi-filmen

 

Life of Pi

TV3 00.10

terning 6 liten Vel. Nyttårsaften er egentlig en redselsfullt kjedelig dag da mennesker med til dels glemt skolegang sitter og venter på at klokka skal bli tolv mens de drikker oppskrytt alkohol og spiser rituell mat uten sjarm. Så egentlig burde man se film fra klokka seks til fem på tolv og så til vinduet for å se på rakettene og så legge seg, Men «Historien om Pi» blir vist ti over tolv og kan være en OK avslutning på et elendig år. Jeg benytter anledningen til å si takk for det gamle i den grad året fortjener det, og så får vi starte på 2016 og late som ingenting.

Men til filmen.

historien om pi

Med en tiger i båten.

Før jeg hadde sett «Historien om Pi» fortonte den seg som et slags harry-rykte om pent animerte kjæledyr. Det var et estetisk og filosofisk sjokk å se den, både fordi filmen er livshyllende, gåtefullt over-vakker og fordi det barnlig-kompliserte innholdet fyller sjela di som ei uventa femti kilos solstråle, den varmer opp uvante tanke-lokaliteter og etterlater deg med en overraskende brukbar forestilling om Gud.

For Pi er Gud et konglomerat. Han begynner som barn å samle på bestanddelene. Pi blir født som ydmyk hinduist og stirrer vart forhekset inn i sine fargerike fantasier om universet i Krishnas gap. Derfor takker han siden Vishnu for at han får møte katolisismen, som formidler det jordisk forståelige at Gud er så grunnleggende ubegripelig i sin voldsomme skjønnhet at han måtte sende sin egen sønn til jorden i menneskeform for å bli forstått. Han finner også Allah, og selv om familien forklarer at man ikke kan være tilhenger av tre religioner, blir Pi akkurat det. Den følsomme gutten er mjukt multikonfesjonell av legning, ikke av valg. Pi er det motsatte av en fundamentalist. Den magre, skjønne ungen fra den franske delen av India fornemmer at svar er overveldende fragmentiserte. Når livsdramaet inntreffer, opplever han både redsel, ærefrykt og eksistensiell undring. Han stirrer forhekset på fryktens estetikk. Som enslig svekling på et uendelig, utslettende hav oppdager han at verden bare blir vakker og forståelig hvis menneskene formulerer den sjøl. Gud er noe du tror på fordi du fortløpende skaper ham, og du skaper ham fordi det er det beste man kan gjøre.

Det er mulig at dette låter skikkelig kjedelig, men filmen er så uventa og spennende at jeg i lange sekvenser holdt opp å puste, som i lojalitet til alle som stanser hjertet sitt når de lytter.

Den voksne Pi forteller historien sin til en nedbrutt forfatter i Canada. Han spilles som voksen av den karismatiske indiske skuespilleren Irrfan Khan, som leder fortellingen inn i et paradoksalt humoristisk alvor med en tung, men ungdommelig intensitet som gjør at du lytter. Han forteller om oppveksten i en dyrehage, og etter hvert får vi se hvordan den unge Pi (Suraj Sharma) blir utsatt for et eventyraktig, mirakuløst, men logisk skipsforlis over Marianagropen der hvor havdypene på jorden er størst. Den unge mannen sitter forskrekka og familieløs på en provisorisk flåte, og slepetau er navlestrengen til en livbåt der den største fare lurer, nemlig tigeren Richard Parker.

Av faren har Pi lært: «Tigeren er ikke din venn».

Som et sant menneske dikter Pi om tigeren til en venn fordi de to er skjebneknytta til hverandre som ørkenen og regnet. Richard Parker blir den uoppnåelige venn, forheksende opprinnelig og den mest betydningsfulle av skapningene på et farlig, frydefullt mytehav. Det er han alt handler om.

Filmen herfra består av så djupt vakre tablåer at det gjør vondt å se på dem. Den sultne, forskrekka og sorgtynga ungdommen oppdager at det er Mr. Parker som holder ham i live. Tigeren gjør at han har noe å frykte, og i tillegg til årvåkenheten gir dyret ham en oppgave. Pi må skaffe tigeren mat for ikke sjøl å bli spist. En poetisk og økologisk avhengighet, ført varsomt og vakkert ut i noe som likner en erkjennelse.

Historien ender i en gåte. Den er ikke hvilken som helst gåte. Du må velge hva du vil tro på: Den vonde realismen eller det storslagne eventyret. Hva er det som gjør livet vårt? Er det hva som egentlig skjer, eller er det hvordan vi opplever det? Og finnes det annet enn en formell forskjell? Verden er enkel, men diktningen er vakker og mangfoldig. Du skjønner hva Pi mener når han innledningsvis påstår at fortellingen vil få deg til å tro på Gud.

Svære deler av filmen om Pi er animert, men det er ikke håndverket du blir imponert av. Det er evnen til å kombinere det enkle og det perfekte på en måte som gjør at du slutter å relativisere og overgir deg til en fiksjon. «Historien om Pi» er film rett i blodårene. Den er intravenøs eller intracerebral. Jeg har aldri noensinne opplevd maken. Og jeg har aldri noensinne blitt så tårevått imponert.

Da historien om Pi var slutt, hadde jeg den forræderiske følelsen at livet aldri ville bli det samme. Vel. Livet gjør det, for det er hva Livet holder på med. Men hvis jeg noensinne og faktisk skulle se en tiger, vil jeg fortsatt føle at jeg kjenner den. Inntil videre kaller vi katten Pjusk for Richard Parker. 2012.

London to Brighton

NRK2 00.55

terning 3 liten Jeg likte ikke denne. Dere gjør det kanskje. Britisk drama om en prostituert og en hallik og en slags forfølgelse. 2006.

Letters to Juliet

NRK3 20.00

letters to juliet2

Amanda Seyfried blant pastaene.

terning 5 liten Jeg er den lykkelige eier av en Blu-ray-spiller, så jeg fikk se Guds lekekasse Toscana i bilder som er så skarpe at de antakelig er farlige for kiropraktikken. De er OK på NRK3 og.

Jeg vet ikke om dere husker Amanda Seyfried fra «Mamma Mia!» En kvikk blondine-installasjon med sterkt balsamert hår og store, følsomme fole-øyne. Hun har et tårepotensiale uten like. Når Amanda blir rørt, er det plass til halvlitersflasker.

Det er bra, for i denne filmen kommer kjærligheten tilbake til sin opprinnelighet i et landskap som den nevnte lekende Gud oppfant for at folk skulle bli så formidabelt forelska at de en stakket stund glemte å være misfornøyde med Stoltenberg.

Det starter med at Seyfried reiser til Verona sammen med sin langtidsforlovede Gael García Bernal. Hvis du i utgangspunktet lurte på hva den pinglete skuespilleren har her å gjøre, så tenk den tanken at han kanskje skal byttes ut. Bernal spiller restaurantmann på jakt etter oster og vin, og han er druelig opptatt på hele romanse-reisen samtidig som han overdriver oppjagetheten sin som om han har termitter i trebeinet. Tynn som farris, overspent som espresso. Snakker som en nevrologisk lidelse.

Men vår melankolske Amanda bryr seg enda mindre om forlovedens fravær enn om tomaten hennes skulle ha blitt overkjørt. Hun finner veggen med brevene til Shakespeares Julie, og deretter besøker hun damene som svarer ulykkelige kvinner fra hele verden. Og i Italia går budskap så fort at da den amerikanske jenta har dugnadisert fram et brev til Vanessa Redgrave, kommer den engelske ladyen plutselig reisende sammen med barnebarnet sitt for å finne ungdommens elskede.

Det var et hekkans godt valg. For det gir den klarsynte herr Blåe-Ray en sjanse til å reise i rød Fiat gjennom Toscanas landskaper på jakt etter en mann i 75 års alderen. Det er så vakkert. Kveldslyset over Toscana er som avhengighetsskapende kjærlighetsdop, det er som om skygger og sjatteringer blir samlet i en sjelden skjønnhet som ellers bare finnes inne i mennesker når de ser sine nyfødte. I Toscana er lykken et utendørs-fenomen. Å reise gjennom Toscana må være som å besøke en eufemisert versjon av sin sjel. Jeg har vært i Italia én gang, og det var på filmfestival i Venezia. På pressekonferansen til en italiensk regissør sto det straks opp en mann og sa på et engelsk som kunne vært inspirert av «Forhekset av månen»: –Hvorfor elsker ikke mennesker på film slik de gjorde før? Da gråt regissøren på scenen. På ordentlig. Han med spørsmålet ble kasta ut. Italienere er ikke som deg. De ville aldri holde med Tottenham. De er Guds hamstere.

I denne verdenen treffer Amanda også Vanessas barnebarn Charlie, som er en uromantisk engelskmann med kornfarger og snille knappenålsøyne. I utgangspunktet er hans besøk i Italia som en avholdsmann på Beerfest. Men han kommer seg. Jeg skal ikke røpe mye, men Franco Nero setter i stand et utendørs-bryllup på toskanisk steingård som er umenneskelig vakkert. Gracia destina!

O hellige moder og hennes mektige murere, Guds dag som landskapskunstner og alle sensuelle fargers lastefulle, syndeskapende opphav. Se og nyt. 2010.

Beleiringen

NRK3 21.40

beleiringen

Laurence Fishburne er skurken.

terning 4 liten For dem som føler at det har vært en actionfattig vinter med mye pysete kjerring-reality og Reidar Helliesen, vil «Beleiringen» helbrede som vannis på sår hals. I så labert, vinterstengt blånisselys at noen må ha tatt ut den store hovedsikringen, blafrer stikkflammene som vannrette tulipaner, og drønna røsker i innendørsflasset. I salen ved siden av vår satt folk og så den spanske filmen «4. etasje», og de undret seg urolig da lyden fra bykrigen i Detroit nådde dem som harrybølger av nabolyd.

«Beleiringen» er en nyinnspilling av John Carpenters legendariske kultfilm «Assault on Precinct 13» fra 1976. En gjeng med skuespillere som ingen har hørt om fremdeles, spilte en film om at politistasjonen ble angrepet av gateforbrytere. Temaet er blitt utviklet siden det.

Ethan Hawke bestyrer en nesten glemt politistasjon mellom tomme fabrikkbygninger og frossen skog. Nyttårsaften 2004 visker en ondsinnet snøstorm ut alle retningssanser, og en fangebuss med den legendariske politimorderen Laurence Fishburne må foreta nødstopp på den egentlig nedlagte, tomannsbetjente politistasjonen i det urbane ingensteds. Så avleggs er stasjonen at Brian Dennehy jobber der. Han og Hawke internerer en urolig blanding av små og store skurker i cellene sine, og så smeller det. Og det fortsetter det virkelig med.

Handlingen går ut på at en hel hær av utstyrsfriker bombarderer lokalene for å få tak i Fishburne. Den nervesletne unge stasjonssjefen som nettopp hadde besøk av psykolog Maria Bello, biter sammen sine anspente anoreksikjever og står i mot. For at de skal kunne overleve, blir også fangene bevæpna, og en hektisk, nervespent blanding av klassisk action-kjefting og hysteriske blodsutgytelser veksler effektivt i ca. 100 minutter.

Filmen er laget av franskmannen Jean-Francois Richet med uvaska armhuler. Dette er omtrent sånn Walter Hill og John Milius gjorde film. Ingen fine fornemmelser. Tett handling. Enkle motsetninger og heite tryner. Manuset er omskrevet av James DeMonaco, som også sto bak den fine thrilleren «Forhandleren».

Filmen er spennende på den enkle actionmåten. 2005.

Antatt skyldig

NRK3 23.25

terning 4 liten Meryl Streep, Jake Gyllenhaal og Reese Witherspoon i et amerikansk drama fra 2007. En kanadisk forsker med egyptisk slekt blir tatt av CIA på mistanke om terrorisme og ført til et fjernt sted der han avhøres. Når kona forsøker å finne ham, stenger CIA alle porter.

Hall Pass

Norsk TV2 21.30

terning 3 liten Farrelly-brødrene har laget en komedie om at oppgitte hustruer gir sine utrop menn en ukes fri fra ekteskapet. Owen Wilson, Jason Sudeikis. 2011.

Når du minst venter det

Norsk TV2 23.30

når du minst venter det

Jack Nicholson og Diane Keaton er pleddikere.

terning 2 liten De seksuelle fordommene blomstrer framleis som om vi alle skulle bo i en gul undervannsbåt.

«Something’s gotta give» er en amerikansk komedie om en seksuelt aktiv 63-åring, og følgelig er ordet Viagra det hyppigste i filmen. Den er et egosentrisk bidrag til generell stigmatisering.

Filmen er regissert og skrevet av Nancy Meyers, en 55-åring som ble skilt fra ektemann og produsent-regissør Charles Shyer i 1999 og som siden ikke har giftet seg, men skrevet manuskripter. Derfor er filmens hovedperson Diane Keaton en skilt manusforfatter med produsent-regissør-ektemann. Hun har ikke giftet seg igjen, men er attraktiv hinsides de dødeliges fatte-evne når hun først treffer folk. Man skal være ganske naiv for ikke å oppleve den sjåvinistiske filmen som en personlighets-masturbasjon, og Jack Nicholson spiller egentlig bare offeret for Meyers’ terapeutiske skybrudd.

Derfor må han være en slags avskrudd generator. Den vanligvis rampete mannen er ikke rå, ikke vulgær, ikke sjarmerende, ikke treffsikker – bare indolent flirende som kastrert hannkatt i ettermiddagssola, en glad vallaks i de halvdødes kulp. Nicholson spiller så usexy at Viagra antakelig ikke ville gitt ham morgensnue en gang.

Diane Keaton har rollen som det lukkede skrin (rutinert freudiansk metafor), og samtidig flokser hun fjollete med ansiktsuttrykka sine som en nervøs Casino-deltaker. Den første delen av Meyers’ film er så dårlig spilt at den ikke fortjener trilling av terning, men av scarabé. Etter hvert tar historien seg opp på samme måte som berg- og dalbaner har sine oppturer.

Dette kunne vært en stilig film hvis hovedpersonene hadde fått lov å være det. Nicholson blir spylt ut med bidetvannet, fordi Meyers av hevngrunner trenger en patetisk mann under tastaturhammeren sin. Forfall idylliseres. Det er som om Nicholson og Keaton bare tiltrekkes av hverandre fordi felles avfeldighet gir dem lov til å bruke pledd. 2003.

Førsteklasses svindlere

Norsk TV2 01.45

matchstick men

Nicolas Cage er pappaen til Alison Lohman.

terning 5 liten Nicolas Cage er blitt noe så sjeldent som en Nicholson, eventuelt en nicholson, eller med språkrådets velsignelse: En nikkelsen. En nikkelsen er en skuespiller med så urbroderte særegenheter at han kan spille seg selv alltid og evig. Den leddløse sveveren Cage minner i gode øyeblikk om navnløse sjødyr, og bevegelsene hans er grotesk-poetiske i porsjoner som overflødiggjør ordet «antydning» i språket. De plutselige kastene i kropp og mimikk minner om nordnorske vinder av den typen som sender Widerøe-fly flaksende som hagleskadd kråker mot naustveggene.

I «Matchstick men» spiller han nevrotiker av den typen som plukker støv fra fremmede menneskers golvteppe og må telle til tre hver gang de åpner ei dør. Han er perfekt. I tillegg til perfekt klarer han å være følsom og relevant. Varme og galskap veksler så voldsomt at Natur og Ungdom antakelig vil skylde på privatbilismen. Cage spiller en kontrollert veteran-svindler som plutselig en dag får treffe den dattera han mente han kanskje hadde, og blir forelska på en foreldreaktig måte som barn skal være takknemlige for at finnes. Hun er en eksplosiv fjortenåring, og Alison Lohman spiller jenta som om puberteten var en gave fra de garantert gudløse. Lohman er ei sol. Karismaen hennes har en intravenøs akutt-virkning, og man lurer på hva slags fabrikker som produserer sånne fjortiser. Ridley Scott har laget denne kompliserte komedien med en fingerfornemmelse som antakelig kvalifiserer ham som øye-kirurg eller legg-barberer. 2003.

Solan og Ludvig – Jul i Flåklypa

TV2 Zebra 19.00

solan og ludvig jul i flåklypa

Etnisk norske.

terning 5 liten For oss store er den risikable Flåklypa-toeren en stor oppmuntring. Den er nesten for god til å være sann.

For barn kan det bli en traumatisk greie, for de er ikke vant med norske filmer uten mobbing, miljø-angst, skilsmisse-hat og jålete vestkant-unger uten sjel og empati. Noen må snakke med barna og fortelle dem at Norge var ikke alltid sånn som landet er nå. Det fantes et sunt og ubekymra Norge en gang i tida, og Kjell Aukrust var kanskje det sunneste av alle.

Jeg vet sannelig ikke hva som imponerer mest.

Manuset tar vare på den kronglete alvdølens fantastiske overdrivelses-prosa, for han skreiv med samme infløkte formingsglede som han tegnet.

I denne filmen undrer den hedonistiske kråka seg over nevrose-pinnsvinets bestrebelser i høyden, ettersom han pleier bli svimmel av å ha på tjukke sokker. Flåklypa-stilen har en frodighet som utrydder minimalismen, som når det heter lakonisk om Solan Gundersens passiv-aggressive personlighet at han trives med det meste bortsett fra bok-ettersyn og polstreik. Filmen har arva nok av Aukrusts formuleringsglede, men den overdriver ikke, så man kan trygt ta med barn som et tilvendt nettmedienes snusk-tørre reklame-prosa.

Persongalleriet er fremdeles så perfekt at man antakelig må til NAV-registrene for å finne et tilsvarende mangfold. Den storkjefta kråkejævelen Solan drikker konjakk ved høylys dag, og det er egentlig verre enn kors i Dagsrevyen. Ludvig-skikkelsen er gjenskapt med kjærlighet og forstand, og det sarte lille piggvesenet vekker både ømhet og sympati. Reodor Felgen pleide å ha skyggelue og Northug-nese. Uten hodeplagg ser han forstyrrende ut som Tarjei Vesaas med sin blanke skalle og tunge underkjeve, men det virker egentlig logisk.

Redaktør Frimand Pløsen viser fram avisas digitale hode.

Sentralt i handlingen står medie-teamet Frimand Pløsen og Melvin Snerken. Pløsen utvikler seg til en dr. Frankenstein-gal tabloid-redaktør, for opplaget i Flåklypa Tidende synker faretruende siden abonnementsavisa gjentatte ganger har lova en julesnø som aldri kommer. Uten å røpe for mye, skal jeg også ta med at den mentalt ubalanserte opplags-hysterikeren kopierer trollmannens læregutt fra Goethe og sannsynliggjør at kampanje-journalistikk egentlig er å skape katastrofer i stedet for å skildre dem.

Snerken er avisas late journalist, og til min gigantiske begeistring skriver han innimellom på en skjerm som tilsynelatende har grønn Hercules-grafikk og ND tekstbehandling

Moderniteten besøker den veggskeive lille innlandsbygda da redaktøren i fortvilelse henter fram fra skapet en slags moderne Aftenposten-journalist, et digitalt hode med få motforestillinger og skremmende automatiserings-journalistikk. Det sitter en nasefin hvit hare på den snølause stien og er altfor synlig når vinteren kommer seint til Flåklypa. Det går en tannlaus gubbe rundt i tettbygd strøk og er irritert fordi han investerte i ny snøskuffe under påvirkning av sensasjonspressen.

De er perfekte. Slik interørene hos Felgen er det, og hele den eufemiserte norskhetens godlynte bygdesjarm.

Jeg skal ikke røpe dramatikken. Men det finnes en ny racer her, for Aukrust var en tilhenger av raske biler. Ubekrefta anekdote fra gamle dager forteller at han skulle kjøre ti minutter til kiosken for å kjøpe Dagbladet, men ble forbikjørt på Mosseveien av en svenske i Volvo. Da han omsider ringte hjem, hadde den bilgale tegneren kappkjørt med svensken nesten til Göteborg. Jetkjelken Sklimaks eller hva den het, er i opphavsmannens ånd, og det er visst hele filmen, på et virkelig mirakuløst vis.

Den nye Flåklypa-filmen ble virkelig sjokkerende vellykka. 2013.

Blades of glory

TV2 Zebra 20.30

blades of glory

Will Ferrell og Jon Heder driter ut kunstlløpere.

terning 4 liten I etterkant av forrige ukes undervurderte folkefestlighet Halloween føles det forbilledlig forsinka og kulturpolitisk korrekt å prioritere grøssere. «Blades of glory» er en av de skumleste ny-filmene på DVD for øyeblikket. Ikke bare fordi den egentlig er inspirert av jernstang-oppgjøret mellom Tonya Harding og Nancy Kerrigan på nittitallet, men også fordi filmen skildrer kunstløp. Rytmisk sportsskøyting representerer en idretts-femininitet som blant annet førte til at de eneste skapningene som Gud opprinnelig valgte til trefelling, kjønnsbanning og kampsteinflytting, svevde rundt i noe som kaltes paljetter.

Satiren over syttitallsfenomenet kunstløp på skøyter medfører blant annet at skuespilleren Jon Heder påføres en drakt som bare kan kalles Narnia-blå, eller for den saks skyld klyseblå. Heder spiller den søte kunstløperen. Will Ferrell er Kilmer-versjonen av mann med roterende rumpe. Han er rå, sexy, svartkledd, og filmens grøssertema er at de to etter innledende uvennskap teamer opp og blir de første mennene som går parløp sammen. Heder ser ut som utygd spurvemat, og du ville intuitivt ha beskyttet ham mot snøflakenes tyngde. Ferrell har en kropp som godt kunne ha født fem barn, men hvis han hadde tatt i en bebi, ville du ha sendt den til desinfeksjon. Skikkelsene er perfekte, men det er ikke manuskriptet. Forfattere og regissør har antakelig blitt enige om ikke å sløse bort brukbare poenger på en film som likevel bare selger på rollene. «Blades of glory» går fort tom for tradisjonelt handlingsdrivstoff og må seile hjem på vindkastene fra Ferrells oppblåste innvoller. 2007.

Klovn: The movie

TV2 Zebra 22.20

terning 2 liten Jeg har bare sett litt av den danske komedien «Klovn», og jeg likte det ikke. Jeg husker ikke hvorfor, annet enn at det var en unødvendig utfordring for god smak. 2010.

Dødelig våpen 3

TVNorge 22.50

dødelig våpen 3

Danny Glover. For gammal til dette.

terning 5 liten «Dødelig våpen» startet som en voldsglad desperasjonsflip med svart action-humor og anspent familieflørt, og den tilvirket mye deilig surrogat-alvor for bortskjemte avreagerere. «Dødelig våpen 3» er det vi i Gibson-vennenes actionforening vil kalle en rutinert oppfølger, samtidig med at vi anstrenger oss til det ytterste for å overse de tilløpene til trøtthet som følger med tredjegangs-utløsninger.

– De få dumme scenene er Robert Mark Kamen sin skyld, sier vi til hverandre. – Den tosken skreiv «Karate Kid III», og har som spesialitet å drepe farten i seriefilmer med sin lavoktan-fantasi. Men han klarer det ikke så lenge Jeffrey Boam (actionforeningens yndlingsforfatter) også er med. Boam er en fin fyr. «Dødelig våpen 3» er en stilig film.

Og det har vi forsåvidt rett i. Mel Gibson og Danny Glover er så slitesterke i rollene sine at de antakelig kunne vises som nittitallets etterfølgere til Grevinnen og Hovmesteren lille julaften uten at folk ble lei av dem. Egentlig betyr ikke handlingen så mye i disse filmene. Hvis du begynner å legge merke til den, er det et dårlig tegn. Best er genren når urimelighetene flyter så tett på hverandre at du kan gå tørrskodd over til Tjuvholmen uten bekymring for verken dybder eller grunner.

Treeren veksler nokså elegant småfikse TV-serie-samtaler mellom gode venner mot massiv mega-action der rivningsklare California-hus bokstavelig talt sprenger budsjettrammer. Nygamle ting oppstår underveis: Etter ut-av-rekken-gå-systemet er det Murtaugh som skal ha de store følelses-rasene, mens den tidligere nevrotikeren Riggs ser litt forsømt ut som trøster. Sønnen til Murtaugh har usikre forbilder blant boyz n the hood, dattera spiller film, huset er til salgs, gubben skal pensjoneres. Joe Pesci gjenoppstår i en rolle som er skrevet langt utenpå utsida av handlingen og maser fram makro-humor for undermålere.

Rene Russo er foreløpig siste forsøksheat i damestafetten «Hvem kan spille kjæresten til Mel Gibson uten å se stygg og uanselig ut?» og kommer ganske bra fra det som karatetøff sparkepike (vristen i høyde med taklista), så lenge ikke hun og puritaneren Gibson skal forsøke å imitere intimitet innimellom luftspagatene. Det er synd med Mel. Han er den mest klønete elskeren. Til og med Woody Allen gjør det bedre. 1992.

Til døden skiller oss ad

FEM 20.30

til døden skiller oss ad

Albert Brooks og Michael Douglas blir venner.

terning 5 liten Buddy-moro. Det fantes en gang på slutten av åttitallet noe som ble kalt Chicago-komedier. Man må se «The In-laws» som en fortsettelse. Chicago-komedier skal være sånn. De skal skildre rituelle småborger-sammenbrudd av vett og sannsynlighet som kan ramme randboere ved Erinsjøen. Michael Douglas spiller hemmelig agent. Da sønnen hans skal gifte seg med hypokonderet Albert Brooks’ merkverdig sunne datter, fører tilfeldighetene de to svigerfedrene av gårde på jakt etter stjålne russiske atomvåpen i Barbra Streisands privatfly. Ferden går blant annet til det æreløse Frankrike, der David Suchet smyger seg rundt som skaplukket homofil og suger på sine egne ansiktsuttrykk. Som et resultat av sjelelig forfall og fedme er Brooks blitt helt lik Randy Newman, og Michael Douglas likner så mye på nasjonalørnen at man burde oppkalle et fly eller en irakisk by etter ham. Glem heller ikke at Robin Tunney er et upåakta actionkomedie-talent, og at hun hjelper til på kvinnevis. 2003.

Menig Benjamin

FEM 22.25

menig benjamin

Golde Hawn får militær kjeft.

terning 5 liten Staskomedie fra 1980 med Goldie Hawn i hovedrollen som #(Private Benjamin#), den bortskjemte jenta som plutselig befinner seg som vervet rekrutt i hæren. En rekke gode skuespillere på rollelista, blant dem Harry Dean Stanton, Mary Kay Place, Armand Assante, Albert Brooks, Sally Kirkland. 1 time, 40 minutter.

Frekke forretninger

FEM 01.45

frekke forretninger

Rebecca DeMornay med Tom Cruise.

terning 5 liten «Risky business» er en frisk og frekk liten komedie der den unge Tom Cruise spiller en mann som blir aleine hjemme og benytter anledningen til å bruke foreldrenes villa som bordell. Rebecca DeMornay er også med, og Kevin Anderson og Joe Pantoliano, alle tre folk som siden er blitt kjent. Filmen er laget i 1983 og er 1 time, 36 minutter lang.

Legenden om Narnia – Reisen til det ytterste hav

TV3 19.25

legenden om narnia - reisen til det ytterste hav

Religiøst i Narnia.

terning 5 liten Det er krig i England og de to minste Narnia-ungene Edmund og Lucy sitter på landet et sted med den nerdede fetteren sin Eustace. Han er en slags Dudleif i halve filmen. Plutselig flommer et skutemaleri over, og ungene svømmer seg til et vakkert sjøfartøy med Caspian som kaptein.

Filmen er et deilig eventyr. Den tobeinte oksen snakker til Eustace, og han dåner. I stedet for å stå halvstille og snakke som en søndagsskole (som faktisk finnes ennå), beveger filmen seg over i en eventyrfortelling som virkelig engasjerer. Caspian og hans eksilerte engelsk-unger må finne seks grever og deres seks magiske sverd for at The Dark Side ikke skal få overtaket. Det vil si: I denne fortellingen rammes folket av en grønn tåke som suger dem og sluker dem og forsvinner dem inn i en slags eksotisk, forsmedelig limbo.

Filmen er perfekt på to hele måter. For det første aksellererer historien naturlig, og dessuten inneholder den noen fantastiske animasjoner. Den lille rotteversjonen av Shreks sverdsvingende kattevenn er skjønn. Den litt melankolske dragen er utformet med fine ansiktsuttrykk. Og sjøorm-uhyret med alien-tryne funker faktisk flottere enn sånne computer-skapninger pleier gjøre for tida.

Poesien i Blu-ray-en er pusthemmende, og kulminerer når de seiler til Caspians land på et hav av hvite blomster og får se den formfullende vannvegg.

Dette er den beste Narnia-filmen. Jeg er ikke i tvil. 2010.

Fun with Dick and Jane

TV3 21.30

fun with dick and jane

Jim Carrey er den uheldige mannen.

terning 5 liten Ordet karriere er et uttrykk for en dyp, eksistensiell naivitet. Misunnelige og ekstremt smiskete mennesker forsøker å overgå hverandre i urealistisk samfunnstilpasning, og til slutt er det til pass for dem at stigen ramler. Men ryggpisser-legionen har også en tragisk side. De siste årene er dressfolk i tusenvis blitt oppsagte i næringslivsnyternes USA, og spesielt menn med BMW-merke på barbermaskinen måtte forsøke å klare seg i det vi andre kaller verden.

I «Fun with Dick and Jane» havner den sparka Jim Carrey i meksikanerkøen for strøjobber før han tar konsekvensen av overlevelsesinstinktet og blir kriminell. Filmen er en nyinnspilling av komedie fra 1970-tallet, men den tilhører vår tid med samme selvfølgelighet som iPod-børsten, SMS-nadverden og bruk-og-kast-direktøren. Den ekstreme liberalismen tar så dårlig vare på menneskene at menneskene ikke lenger har råd til å ta vare på samfunnet. Kriminalitet er vår tids mest logiske uttrykksform. Tyveriet blir en darwinistisk uunngåelighet, et nytt utviklingstrinn, en mutasjon.

Filmen er vanvittig fordi den kombinerer det uvanlig innsiktsfulle med det plastisk vittige. Jim Carrey klarer mesterlig å overføre sin merkelige fysiologi til et miljø som ellers mest består av stivrygga joggere og skulpturmimikk. Téa Leoni er en avansert komedieskuespiller som kan framstille flere observasjonsnivåer ved at ansiktet blir et slags nevrotisk kinderegg. Sammen er de utrolige, fantastiske, sensuelle og troverdige.

«Fun with Dick and Jane» er laget av en regissør som er i stand til å ta vare på detaljer slik at det oppstår genial vignettering. Sønnen som snakker best spansk fordi han bare omgås hushjelpen, Alec Baldwin i en utrolig utdritingsrolle som eksentrisk gründer. Dean Parisot, som typisk nok har laget en del «Monk»-episoder, lykkes endatil med risikable overdrivelser som at rikfolka blir så desperate at de dusjer i naboens plenvanning. Det er så bra. 2005.

Mr. Poppers pingviner

Viasat4 19.25

poppers pingviner

Men kjæledyr er han god med.

terning 5 liten Jim Carrey er fremdeles en deilig skuespiller. Han sier ironiske vitser med den overlegne selvfølgeligheten som gjør at tårnene faller, og han omgås seg sjøl som om han skulle være en eksentrisk nabo. Det er deilig å se på når Carrey er ulenkelig likegyldig.

Denne filmen handler om at han arver én pingvin fra pappa, mens de andre fem oppstår fordi mobildekninga var dårlig den dagen. Han innreder luksusleiligheten sin som noe det snøfattige Stavanger burde hatt i stedet for konserthus – et vinterlekeland der de snedige vandrefuglene sklir rundt og utvikler personlighetene sine. Og ikke bare det. Som en ekstra bursdagsgave til desillusjonerte skilsmissebarn dater han mammaen deres igjen og ser på henne med betydelig seksuell interesse.

Jeg tror jeg syntes at filmen var dum på kino, for der så jeg den i arbeidstida, og betalte timer skal man ha respekt for. Men hjemme hygget jeg meg med familiens samlede forråd av spontan barnlighet, og det ble veldig kjekt.

Også Tjensvoll-gjengen var uenig i slutten. Men sånn er det nå. Du skal ikke ta pingvinene fra Antarktis, for den lille isøya er plutselig det eneste som betyr noe. Men vi som er tilhengere av bypingviner gir oss ikke så lett.

Hjemme alene 4

Viasat4 21.00

terning 3 liten Denne skal dere antakelig ikke satse på. Kevins foreldre er separerte, og han skal tilbringe julen sammen med pappa og hans nye kjæreste i et moderne rikmannshus med fjernkontroller til alt. Ukjente Mike Weinberg spiller Kevin. 2002.

I spy

Viasat4 22.40

i spy

Owen Wilson bokser med Eddie Murphy.

terning 5 liten Sikksakkfemmer for utvandra guttefilm. «I spy» er en film om to søte menn. Owen Wilson spiller spion som om han var klassekamerat av Tore Renberg på Kongsgaard, og Eddie Murphy parodierer med historisk støy den afroamerikanske mannens over-kompensering av slaveriet. Resultatet er teit, men underholdende.

Wilson spiller CIA-mann som hele tida relativiserer sin egen rolle og innsats i stedet for å være taust handlekraftig. Murphy omtaler seg selv i opphøyd tredjeperson og vedlikeholder et kamuflasje-ego som under normale værforhold kunne skjule Jåttånuten.

Myndighetene får det for seg at de skal betjene seg av bokseren Murphy ved en CIA-aksjon i Budapest. Alle ungarere likner barbariske landsby-olafer med uvaska undertøy og middelalder-moral. I det ekstatisk juledekorerte Midt-Europa vil kakseskurken Malcolm McDowell selge et stjålet Stealth-fly og en atombombe. Robuste Famke Janssen kler av seg til undertøyet. Som King Kong i pyjamas. 2002.

Onsdag 30.12.– En liksom-politisk thriller i Saudi-Arabia

 

The kingdom

Viasat4 23.00

terning 5 liten Vi skal til Saudi-Arabia, et land der enkeltpersoner ifølge Stoltenbergs nye Nato-doktrine halshogger på torvet på eget initiativ og eget ansvar, akkurat som Da norske jagerflygere under Arbeiderpartiets og SVs tilsynelatende ledelse fløy på eget initiativ til Libya og bombet i hjel arabere. Utenrikspolitikk har fått et helt nytt perspektiv med Steinerskole-eleven Jens og hans hyggelige, humanetiske sammenblandinger av begreper som årsak og ansvar. Jeg tenker for eksempel på hva alle disse tyske nazistene valgte å gjøre på eget ansvar i den store krigen fordi de hadde en autoritær skolegang og valgte å gi uttrykk for sin smertelige frustrasjon på negative måter. Ellers er det en 2015-onsdag med mye resirkulering.

Men nok om Stoltenberg. Han er fantastisk god på sild. Og til filmen.

kingdom, the

FBI sender Jamie Foxx til Saudi-Arabia. Til pass for dem!

Dette er hva analfabetene kaller en aktuell underholdningsfilm. Den har antydninger til politisk innhold på samme måte som det kan finnes forekomster av nøtter i VG-ledere. Jamie Foxx leder en gruppe amerikanske FBI-ere som er tøffere enn parmesan-rasp mot gnagsår når de mot all formodning får lov til å etterforske et terroristangrep mot amerikanere i Saudi-Arabia.

I en tretrinns-aksjon dreper menn i saudiske politiuniformer 100 amerikanere i en olje-ghetto i Riyadh. De feige politikerne i USA vil ikke forstyrre uberegnelige muslimer, så FBI får ikke dra og oppklare alt. Men Jamie Foxx presser sjefene, og så kommer et så innbitt og sint lag til Midt-Østen at de kunne kommet rett ut fra garderobesnakk med Hareide.

Filmen er utrolig spennende. Da jeg så den for annen gang, oppdaget jeg at anspentheten besto i en flerkulturell paranoia-orgie. Disse menneskene liker virkelig ikke hverandre, de skjønner ikke hverandre, de aksepterer ikke hverandre og respekterer ikke hverandre. Det blir man nervøs av. Jeg mener: Når en saudisk politimann kan nekte Jennifer Garner å treffe prinsen fordi hun er dame, da har i grunnen filmen sagt sitt om hva de lyserøde fra Amerika synes om de småbrune ved Rødehavet.

kingdom, the garner

Jennifer Garner barhoda og i t-skjorte. SV har protestert.

«The kingdom» består av hemma aggresjoner, og antakelser om ulming skaper spenningen.

«I hope the Russians love their children too,» sang den politiske naivisten Sting på åttitallet, som en bønn om at det finnes noen der borte som tenker slik vi gjør. Selv rockemusikere blir redde når folk ikke tenker som vi gjør. For å kunne omgås og leve med andre kulturer, må man skjønne hvor redde folk er for de som ikke bruker samme ketchupen som de gjør selv. Men fordi vi lever i en klissete bamsekultur som tror at folk har rett hvis de er redde, kan vi ikke si at de er redde. Vi må si at de er fordomsfulle.

I «The kingdom» bruker man alles vidunderlige fordommer til å skape paranoisk spenning som egentlig ikke skyldes det som skjer, men det som kan komme til å skje. Så da filmen mot slutten tar seg opp med skyting og biljakt, da slapper vi faktisk av. Hjemme igjen. Dette kan vi. Takk o lov. 2007.

Småen

NRK2 18.45

terning 5 liten Charlie Chaplin-langfilm fra 1921 om hvordan arbeidsledige tar egne initiativ for å kunne ta vare på seg selv: Charlie driver som glassmester, og den foreldreløse gategutten knuser ruter for ham sånn at han kan få noe å gjøre. Det heter symbiose.

Lufthavn

NRK2 23.10

lufthavn airport 1970

Dean Martin spiller pilot. Nei, det er ikke en komedie.

terning 5 liten Sikksakkfemmer. Basert på en bestselger av Arthur Hailey og en av de første flykatastrofefilmene. Laget etter kjent oppskrift med en rekke mennesker som man blir sentimentalt kjent med, for siden å sitte ved sida av dem i skrekken. Burt Lancaster, Dean Martin, Jean Seberg, Jacquline Bisset, George Kennedy, Helen Hayes osv. Litt tam og rar, men en slags klassiker. 1970. 2 timer, 17 minutter.

De urørlige

NRK3 00.15

de urørlige intouchables-2

Omar Sy har kjæreste og.

terning 6 liten Noen ganger skjer det miraklet at for eksempel to skuespillere deler lerret eller skjerm i et par minutter, og så kjenner man den gode følelsen: Jeg kommer til å kose meg så uprofesjonelt at jeg burde lese noen forskningsresultater og få den gode gamle aggresjonen igjen.

Det skjedde her. Det skyldes de to skuespillerne. De har dansbare fingerspissfølelser og emosjonelle kuleledd, de har utagerende underdrivelses-sjarm og en utopisk troverdighet som det går an å bygge hytte i. Dessuten mangler filmen sentimentalitet. Når man svært ofte må se amerikanske forsøk på følsomhet, er «Intouchables» som å komme ut i frisk fjelluft etter å ha tilbrakt flere dager i et Nav-venterom fullt av fisende grønnsaksspisere. Jeg har ei greie når det gjelder sentimentalitet. Jeg hater den. Derfor liker jeg ikke Sverige, og derfor forsøker jeg å unngå norske nyhetssendinger, men jeg skal la det ligge. For dette er en fransk film, og den er så overlegent, ubeskjedent elegant gjort at man kan tillate seg å glemme mediefølsomhetens hjemland.

Det starter med at den unge afrikaneren kjører luksusbil med skjeggete, middelaldrende franskmann ved siden av seg. De driver fartsgrense-ekstremisme gjennom Paris-gatene, og da le flic dukker opp, feiker krøplingen et anfall med stønn og sikkel sånn at de får eskorte til legevakten.

Den gode stemningen er der.

Handlingen flytter risikabelt til den dagen afrikaneren Driss dukket opp på jobb-intervju i et herskapshus så flott at Ludvig den fjertende kanskje flytta ut i forrige uke med tom hals. Han vil bare ha underskrift på at han ikke fikk jobben, for da får han trygd. De andre søkerne hos den sørgmodige Philippe er velmenende kittelmenn med sosial utdannelse, og den franske rikingen ble lam fordi han drev med paragliding i dårlig vær, ikke fordi han gjerne ville treffe helsepersonell.

Han vil ha den uvørne slum-slampen.

Dette skulle ha gått rett i bidetet. Det skulle ha blitt sånn at afrikaneren enten ble så politisk korrekt behandla at Mandela ville ha spydd eller så var han så Eddie Murphy-dum at bare Ku Klux Klan lo. Jeg skrev nå nesten: «Men filmen balanserer fint». Det er bare tull. Den slipper skuespilleren Omar Sy løs i en ufin, fordomsfull, men forelska versjon av det lekende mennesket. Han er en forførende homo ludens som sier feil ting om kunst og musikk med fullt overlegg, han er en personlighetskunstner som nekter å ta på den sjuke verten støttestrømper, «for vi er tross alt menn» og han ser på rumpa til sekretær Magalie med en kannibalsk appetitt som burde ha ført til akutte repetisjonsøvelser i SVs selvforsvarskurs til bekjempelse av utlendinger.

Dessuten mangler mannen sosiale antenner. Han leser andres kjærlighetsbrev og utspør arbeidsgiveren om lamme menns erogene soner. Han er ufin. Folk blir egentlig sinnssykt lykkelige av ufinhet, for den fører til frie fornemmelser. «De urørlige» er like deilige som om noen heiv skjenkereglene og bompenge-stasjonene samme dag.

Dette ville ikke ha gått an uten Francois Cluzet. Han spiller den lamme mannen med lun humor og følsom, sart bitterhet. Husker dere Al Pacino som blind kyniker? Sånn er han ikke. Han er en ertelysten, eventyrklar guttunge i rullestol, han har gråten i halsen, men den overdøves av gapskratten i munnhula. Cluzet spiller den rike mannen så presist, så intelligent at man tror ikke det kunne skje i Frankrike. Jeg får lyst til å se franske filmer igjen. Ikke de nye. Noen gamle.

Jeg satt aleine og lo høyt med tårer i auene, og etterpå fikk jeg lyst til å drikke meg full og kaste små stener på lyktestolpene. Det gikk fort over. Men vær forsiktige. Det er en forførerisk film som lurer deg til å tro at verden er sånn. 2011.

Open range

NRK2 02.05

open range-2

Robert Duvall og Kevin Costner rir med Annette Bening.

terning 5 liten Når Kris Kristofferson synger «Frihet er bare et annet ord for ingenting å tape» låter alt så tilforlatelig at det selvmedlidende bakrus-utsagnet nesten blir sant. Men det er selvsagt noe vas. Frihet er å kunne drikke reint vann, puste rein luft, spise sunn fisk og kunne bevege seg ned til sjøen eller opp i fjellrennene uten å treffe på ei eneste grind.

«Open range» handler om sånne absolutte ting. Kevin Costner og Robert Duvall driver kveg og hester over allmenningene, men eiendomsfascisten vil jage vekk alle som ikke er fastboende småbyslaver. Siden normale arbeidsforhold i økende grad omgjøres til livegenskap for ufrie og utrygge (tilfeldige aksjonærer bestemmer alt, samfunnet bestemmer ingenting), finnes det mye aktuelt og logisk sinne i den slepende, edle cowboyfilmen. Costners millennium-western bæres av en sein og litt tungnem, anakronistisk respekt. Den er en fortelling om idealer og mannsmot og stahet. Et smalt og interessant sidespor til et underholdningsbredbånd som sjelden vører forskjellen på egosentrisitet og integritet.

Costner sjøl ser ut som en forvokst Festus. Både han og Duvall er styggpene menn slik kuskit og morkne gjerder er det. Rundt dem bølger en gammeltestamentlig natur som er så vakker at alt annet likner forkasta førsteutkast.

Costner spiller en «unforgiven», slik Eastwood gjorde i sin film. «Noen ganger kommer jeg gjennom en hel dag uten å tenke på hvem jeg er og hva jeg har gjort», sier han som forklaring på egen taushet. Som også kollega Clint er den voldsskadde mannen god å ha når urett rammer de uskyldige. Hvis du vil skjønne verden, må du forstå amerikanere. Det er sånn som dette de ser på seg. Costner er den egentlige amerikaneren; han som hater å kjempe, men gjør det likevel fordi han er best til det og fordi alle de andre bare preiker rundt som kjerringer og franskmenn.

Amerika fødte beatnickene. Det fødte hippiene. Det fødte friheten i en europastyrt verden som den gang var kuet av maktgale religioner og imbesile kongehus.

«Open range» er en skjønn film om friheten. Frihet er et annet ord for alt det de ikke skal få ta fra deg. 2003.

An invisible sign

Norsk TV2 19.00

terning 4 liten Jessica Alba spiller ei dame som er så interessert i matematikk at det går på bekostning av hennes personlige liv, og hun blir på toppen av alt ansatt som mattelærer. Basert på ei bok. 2010.

Ocean’s thirteen

Norsk TV2 21.40

ocean's thirteen

Hyggelig gjensyn med Ellen Barkin.

terning 4 liten Etter en rituell Europa-tur er Ocean og hans tn tilbake i USA på sitt mest sjikanøse: Las Vegas er som en oppdikta fornærmelse om grell og jålete overfladiskhet, den gangsterskapte gamblerbyen er antakelig noe som ikke engang avgiftsromantikerne i Frp ville finansiert knøttefotballen med.

Akkurat her, i harry helvete, skjer det forferdelige at Ocean-bandens svorne kaksevenn Elliot Gould blir svindlet av den rike skryteren Al Pacino, og det får han hjerteinfarkt av. Man skulle tro at det skjer verre ting på fattigere plasser. Men akkurat her bruker Ocean og vennene hans utallige fritimer og atskillige millioner på å utpønske en hevn mot Pacino.

Svakhet nummer én: Pacino har samme hårfasong som Martin Short på nittitallet og ser så dum ut at han er vanskelig å ta alvorlig. Jeg kan ikke si at jeg engasjerte meg veldig i hans finanssvik.

Denne gang skal oceanittene kjempe mot verdens sikreste computer. Det er hundre ganger hundre helt umulig å få til, inntil det plutselig er så enkelt at entreprenørselskapet Risa kunne ha gjort det med en svak fortauskant. Det er også en svakhet. Computeren til Julian Sands ser ut som en fortidslevning fra den eldre Lynvingen, og den utretter faktisk ingenting i filmen – verken humor eller spenning.

Også resten av hevnsvindelen virker litt for lett: Etter mye intelligent forarbeid kommer falske terninger og snedige fjernkontroller til det luksuriøse pacinoet, og de virker som de skal mens vi som til og med har glemt yatzy-reglene, forsøker å huske hvorfor folk vinner og hvem de er og hva skjer nå.

Det er ganske stilig da ristegruppa lager et så kunstig jordskjelv under Las Vegas at du forventer at Siri Kalvig skal dukke opp for å skremme ungdomsskolelærere. Det er også fiffig at Brad Pitt blir hippie-utkledd for å likne seismolog – og det er ganske kjekt at Pacinos sarte partner fra «Sea of love», Ellen Barkin, gjenfødes med plastforsterka støtfangere og et nevrotisk sug i blikket. Dessuten snakker mennene like elegant som de pleide. Ingen kan holde en enkel setning svevende i limbo som Oceans folk, og ingen kan se så teite ut i tøyet. Steven Soderbergh får til en slags tidløs og identitetsfri eleganse i disse filmene; han er som konservatoren i et museum som ikke finnes.

Mange vil hygge seg i selskap med Oceans 13, men mange vil finne dem gjentakelsesmanisk trettende. Brad Pitt, George Clooney, Matt Damon, Al Pacino og Andy Garcia er stilige plakatgubber med talenter for det lune, men det hadde faktisk vært vittigere om de faktisk utretta noe i filmen. I denne sleper de for mye med føttene, mens den trauste Trinity-hesten haler dem avgårde i gårsdagssola. 2007.

Burn after reading

Norsk TV2 00.10

burn after reading

Brad Pitt i komedie-modus med Frances McDormand.

terning 5 liten Coen-brødrene har nok en gang laget en livsstil-satire der menneskene stresser rundt i brødrenes ondskap som dumme mus på picnic i et slangebur.

Det særegne ved Coen-humoren er at den er glatt også når den er tørr. Forsøk å fange den med definisjons-klammer, så smyger den seg unna og blir noe skeivt forskjellig. «Burn after reading» handler egentlig om at lita tufse kan velte diger tass, men så gjør den ikke det heller.

Frances McDormand er den dumme geita som har jobbet så lenge på helsestudio at gym-estetikkens sjanger-retorikk har blitt en hjerneskade: Hun vil forandre hele kroppen sin for å komme videre i livet, og hun har en samtale med Dr. Tabort som tilhører de små vignett-klassikerne i coenteket. Men forsikringsselskapet vil ikke betale for en kultursykdom.

John Malkovich ser ut som en gal munk fra et velstands-sivilisert silkekloster. Han forlater jobben sin som analytiker i CIA etter kraftskapende raseribølger og vil hevne seg ved å skrive memoarer. Det er også en slags kultursykdom. Rundt omkring i Malkovich-livet finnes en del forbløffende, eksistensielt rot, blant annet spiller George Clooney spiller en fantastisk dust som lider av utenkt seksualitet. Brad Pitt gjøgler en revy-karikert rolle som treningspyse uten hjerne, og Tilda Swinton er hustru med så bedøvende, spiss kulde at man kunne fjerna polypper med henne på kirurgisk poliklinikk.

CIA-memoarene havner på feil hender, og minst to personer blir drept. De to spissfindige Coen-sarkastikerne skildrer etterretnings-industriens naive handlings-anarkisme, og de tilkjenner alle oss andre en egen form for voksen barnlighet som de innsiktsfulle vil kjenne igjen, men ikke vedkjenne seg. Kjente skuespillere er instruert til å spille noe eksotisk annet-enn-seg (det går verst ut over Pitt), sånn at filmen på en måte funker som en fortløpende verfremdung. Menneskene blir som fylliker i midnattsmessa, stiliserte og frigjorte fra det vi oppfatter som naturlig identitet. Tenkerne vil elske det. Følerne vil spy. 2008.

Olsenbanden tar gull

TV2 Zebra 18.30

olsenbanden tar gull

Det gamle Norge. Dårlig bil. Godt humør.

terning 5 liten Jeg fortsetter å insistere på at avstanden til Olsenbanden-filmene nå er så lang at man kan glede seg over den naive humoren og ikke irritere seg over norsk film på blindveier. Arve Opsahl, Carsten Byhring og Sverre Holm er det mest sjarmerende trekløveret i norsk film noensinne, og i denne skal de finne en gullskatt som ble gjemt på Sørlandet under krigen. 1972. 1 time, 40 minutter.

Beverly Hills purk III

TV2 Zebra 20.30

beverly hills purk III

Eddie Murphy i politi-trøbbel.

terning 2 liten Eddie Murphy tilbringer nesten hele filmen i en vanvittig stygg fornøyelsespark som heter «Wonderworld», og den er befolket med alle de minst karismatiske menneskene som noensinne er skylt i land. «Beverly Hills Purk III» handler om at Axel Foley forfølger en morder til California igjen. Noen av scenene er godt laget, helt til filmen stenger seg inne i den forferdelige fornøyelsesparken. 1994. 1 time, 40 minutter.

Ondskapens barn

TV2 Zebra 23.30

terning 4 liten Nyinnspilling av gammel Stephen King, «Children of the corn», og denne har jeg ikke sett. Handlingen er selvsagt den samme: Ektepar kjører seg vill i det villeste Nebraska og kommer til en liten by der alle innbyggerne er barn som tilber et monster i maisåkeren. Bare ukjente folk. Laget for TV. 2009.

Som to dråper vann

TVNorge 20.00

parent trap, the 1998

Lindsay Lohan med Lindsay Lohan.

terning 5 liten Nyinnspilling av «The parent trap» fra 1961, der to tvillinger som kom fra hverandre til skilte foreldre tilfeldigvis treffes igjen. Lindsay Lohan i dobbeltrolle sammen med Dennis Quaid og Natasha Richardson. Trivelig familiefilm. 1998.

Deep impact

TVNorge 22.30

deep impact

Jorden skal gå under, og folk kommer ut for å se på.

terning 5 liten I begynnelsen av filmen oppdager en speidersøt tenåring med kikkert som førstemann en svær komet på vei mot jorda. Da vet du at dette er et eventyr, og at han er den søte prinsen i det. Operafantomet i observatoriet kjører utfor veien og dør i svære flammer. Scenen er et slags emosjonelt forvarsel og har ikke noe poeng.

Litt seinere har NBCs Téa Leoni så smal nybegynner-nese for nyheter at hun blir den som FBI kidnapper avgårde til møte med president Morgan Freeman om verdens skjebne, som en slags prinsesse som ingen kan målbinde. Et romskip kalt Messias stiger opp fra USA for å redde menneskene med velsigna atomvåpen. I det sitter Robert Duvall og snakker om den avdøde kona si, mens forskjellige innbyggere på planeten Narrenes Skip begynner på en veldig lang begravelse.

Svære ting skjer. Vanessa Redgrave er forlatt ekshustru med ansiktsfurer som er helligere enn forkastningene i Grand Canyon, og hun drikker Martini-ting slik Sokrates tømte giftbegeret. Maximillian Schell ser ut som Gud, men har svikta den voksne datteras barne-sjel fordi han valgte en ung kvinne. Men det går mot den siste natt, og skyldnere skal forlates sin skyld på den siste bredd, og syndefloden nærmer seg i 175 kilometer i timen. Det er en intens, nesten forvridd følsomhet i denne katastrofefilmen, og du kommer til å grine nesten hele tida, vennen min.

USA har en apokalyptisk, steingalen moralist-forfatter som heter Michael Tolkin, og han har vært med på manus. Valget er en genistrek, for Tolkin er en mann som kan dikte dommedag med tårer i auene og sverd i nevene, en slags enmanns verdikommisjon. Tolkin gjør eventyrfilmen til en moralsk fabel med så billige midler at til og med «Glamour»-kikkerne vil skjems over sitt engasjement. Det er så bra. Det funker så flaut og fantastisk. Da jeg forlot kinosalen, var jeg helt sikker på at dette virkelig skjedde. En gang før i tida ble det laget skremselsfilmer om atomkrigen. Sånn er «Deep impact» gjort. Troverdigheten er ikke akkurat «Apollo 13», men den enkle intensiteten skremmer, de alvorlige ansiktene og den halstørre, tunge redselen gjør nok en gang dødsangst til god underholdning. 1998.

Summer catch

FEM 23.40

terning 4 liten Romantisk ungdomskomedie – rik jente på sommerferie i Cape Cod forelsker seg i fattig-gutt som helst vil bli baseball-stjerne. En haug med kjente folk – deriblant Freddie Prinze jr. og Jessica Biel, Matthew Lillard, Brian Dennehy, Fred Ward, Jason Gedrick og Brittany Murphy. Regissøren Michael Tollin er sportsidiot, men baseball er ikke det største i Norge, og derfor er filmen relativt ukjent. 2001.

The croods

TV3 18.45

croods, the

Her er de. Den opprinnelige familie.

terning 6 liten Denne animasjonskomedien om huleboernes livsparanoia starter hysterisk bra og så blir den litt bedre etter hvert. «The croods» har en oppfinnsomhets-fart og en presisjon som forsøker å ta pusten av deg og klarer det – og etter kort tid har du generert så mye lystfølelse at hypofysen kjennes som en havarert sekkepipe.

Jeg tror det skjedde da strutsen med værhorn (vær=hannsau) dukket opp i steinørkenen der den tradisjonsbundne urfamilien Croods bor. Her skjer det noe forskjellig. Og det gjør det. Jeg likte også godt at den lavtørre lille bestemora skriker «Avenge me!» akkurat som Harry Dean Stanton i åttitallsversjonen av «Red dawn». Dessuten er det kult at pubertetsjenta heter Eep som nesten er Axel Jensens «Epp» og at den håndfaste lille kvinneklumpen er en slags blanding av Wenche Myhre og Siv Jensen.

The Croods lever i intellektuell armod og familiefrykt for alt nytt. Men så treffer Eep på en ung tekno-nerde med vortesvinmaske og gaupefot-sko, og han varsler verdens undergang. Men i denne endrings-poesien er det ingen som sier at croodisene har skylda sjøl, den unge mannen har lært at forandring er OK og at du bare skal følge sola. Så etter en del ideologiske motsetninger gjør de det.

Det gjør de rett i, for plutselig er den gamle hulebiotopen rasert av kontinentskille-skjelvet, og folka som pleide å sove med stein under hodet, begir seg ut i eventyret. Det blir mye kulere enn jeg noensinne hadde klart å forestille meg. Når bebivilldyret Sandy (som de slipper løs på verden bare i nødsfall) jager ei skjønn lita mammutmus, begriper du at det ikke er Barbie-hjerner som har forfatta denne filmen. Så dukker det opp etter hvert. Den vaggende landhvalen er et syn. Piranha-fuglene burde skremme vettet av deg, og det er som et varsel om «Sex og singelliv» når jentungen og mora hennes får laga sine første sko. Jubelskriket har en ovarisk begeistring som du i de neste millionårene kunne høre gjenlyden av i kule skobutikker. Sammen med den litt oppgitte høysåte-nerden vandrer barbarene høylydt inn i urskogen og skjemmer naturen med historiens første turistmas, og deretter lærer de teknologiske jaktmetoder.

«Kjæledyr? Hva er kjæledyr?» «Det er dyr du ikke spiser.» «Å? Vi kaller det unger.»

Jeg skal begrense meg til å nevne fjellsidesurfen og mobilskjellene og så overlate resten til dere sjøl. The Croods er virkelig skjønne, de er virkelig identitetssterke og vittige uten å likne på noe annet. Dette er følgodt Flintstones for feiltemperert påskevår. Og en påminnelse om at det blir grønt til slutt. 2013.

The X-files

TV3 23.40

X-files, the

Gillian Anderson og David Duchovny møter det underlige.

terning 5 liten Fra et 37.000 år gammelt monster on the rocks smittes svartøye-sjuka på Texas-barn, og ulovlig innvandra gene-graps stiger i venene deres som var det kvikksølv i solsteiken. Dermed kommer de hvite tankbilene med realfag-utdanna djevleutdrivere til byen. Dermed kommer også omsider det avspente New Age-teamet Sculder og Mully (OK, gammel vits, men det er vår ute og margeritter koster 19,90 for tua) for å bevise at de andre fortsatt har feil, og at X-filene aldri skulle vært nedstengte.

David Duchovny spiller stadig vekk den androgynt intuitive oppvekst-nevrotikeren som går rundt og venter på at fars gamle venner skal fortelle at space-spøkelsene er sanne. Gillian Anderson er den rasjonelt medisin-utdanna FBI-kollegaen som forsøker å utregne seg til mottoet «ikke gjør som partneren sier» om igjen og om igjen, og hun lar seg aldri avvæpne av det universelt kjente fenomenet at hun tok feil i alle TV-episodene også. Dama funker som en slags blanding av matte-lærer og Arbeiderparti-politiker, men er i stand til å kjenne igjen overflødige fremmed-proteiner i sin nestes vev like kvikt som en slanke-ekspert.

Denne kinolange X-files-episoden fører alle lesekyndige 22-åringers flegmatiske versjon av alenehelten Dr. Stockmann, David Duchovny, til Antarktis, der han finner den bistukne Anderson konservert på norgesglass og deltar i en James Bond-slutt som antakelig er filmens eneste stilbrudd.

For alle som føler at Asbjørnsen og Poe ikke hadde monopol på eventyr-skriving, er «X-files» et oppmuntrende forsøk på å fastholde og ufarliggjøre tekno-angsten langs sinnets tjern med elg og solnedgang. For oss er FBI-agenter prinser og prinsesser, og konspirasjonsmetodikere i dresser som bare en fraskilt hustru kan elske, er på en måte både Merlin og Dr. Moriarty.

Det finnes et uskrevet løyve til å like X-files, men du har også lov til å le. 1998.

Black nativity

TV3 01.30

terning 3 liten Denne musikal-filmen er en PK-utfordring. Den har bare synlig afro-amerikanske skuespillere, og den heter «Black nativity». Betyr det at man også i familier der svarte hull omtales som fargede hull kan kalle dette for en svart film? Handler om at en tenåring som er oppdratt av enslig mor, drar til slektninger i New York og opplever ting. Basert på skuespill. 2013.

Alene hjemme 3

Viasat4 21.00

alene hjemme 3

Alex D. Linz får besøk.

terning 4 liten I treeren rammer åtteåringens heimevern et kybernetisk kameratskap på fire europeiske spiontyvagenter. De får knust kraniet minst fire ganger hver. Alex D. Linz har overtatt Macauley Culkins rolle. Linz er en liten luring. Han ser ut som en overklasse-alv. Hovedrollene i filmen har imidlertid en gru bråte urealistiske teknoleker fra Dr. Mabuses juleverksted. De er okei å se på. 1997. 1 time, 40 minutter.

Tirsdag 29.12.–Seint, men godt– det franske komedie-miraklet

 

De urørlige

NRK1 23.45

terning 6 liten Latterlig seint, men det får vi bare tåle. Romjulen er en kort tidsperiode som preges av nesten patologisk latskap. Folk legger seg nesten ikke, og de står i hvert fall ikke opp. Forsøk på å gjøre arbeid ender i lange lunsjer, og journalister legger fra seg salt de kan om informasjon og lager lister over hvilke 12 menn som er mektigst i landet og hvilke 20 Beatles-låter som passer best til chablis. Romjulen er ikke skapt for arbeid, så hvis en først skal se en sein film, så får det bli denne tirsdagen.

Til filmen, som til og med er fransk.

de urørlige intouchables

Francois Cluzet og Omar Sy røyker feil ting og har det annerledes.

Noen ganger skjer det miraklet at for eksempel to skuespillere deler lerret eller skjerm i et par minutter, og så kjenner man den gode følelsen: Jeg kommer til å kose meg så uprofesjonelt at jeg burde lese noen forskningsresultater og få den gode gamle aggresjonen igjen.

Det skjedde her. Det skyldes de to skuespillerne. De har dansbare fingerspissfølelser og emosjonelle kuleledd, de har utagerende underdrivelses-sjarm og en utopisk troverdighet som det går an å bygge hytte i. Dessuten mangler filmen sentimentalitet. Når man svært ofte må se amerikanske forsøk på følsomhet, er «Intouchables» som å komme ut i frisk fjelluft etter å ha tilbrakt flere dager i et Nav-venterom fullt av fisende grønnsaksspisere. Jeg har ei greie når det gjelder sentimentalitet. Jeg hater den. Derfor liker jeg ikke Sverige, og derfor forsøker jeg å unngå norske nyhetssendinger, men jeg skal la det ligge. For dette er en fransk film, og den er så overlegent, ubeskjedent elegant gjort at man kan tillate seg å glemme mediefølsomhetens hjemland.

Det starter med at den unge afrikaneren kjører luksusbil med skjeggete, middelaldrende franskmann ved siden av seg. De driver fartsgrense-ekstremisme gjennom Paris-gatene, og da le flic dukker opp, feiker krøplingen et anfall med stønn og sikkel sånn at de får eskorte til legevakten.

Den gode stemningen er der.

Handlingen flytter risikabelt til den dagen afrikaneren Driss dukket opp på jobb-intervju i et herskapshus så flott at Ludvig den fjertende kanskje flytta ut i forrige uke med tom hals. Han vil bare ha underskrift på at han ikke fikk jobben, for da får han trygd. De andre søkerne hos den sørgmodige Philippe er velmenende kittelmenn med sosial utdannelse, og den franske rikingen ble lam fordi han drev med paragliding i dårlig vær, ikke fordi han gjerne ville treffe helsepersonell.

Han vil ha den uvørne slum-slampen.

Dette skulle ha gått rett i bidetet. Det skulle ha blitt sånn at afrikaneren enten ble så politisk korrekt behandla at Mandela ville ha spydd eller så var han så Eddie Murphy-dum at bare Ku Klux Klan lo. Jeg skrev nå nesten: «Men filmen balanserer fint». Det er bare tull. Den slipper skuespilleren Omar Sy løs i en ufin, fordomsfull, men forelska versjon av det lekende mennesket. Han er en forførende homo ludens som sier feil ting om kunst og musikk med fullt overlegg, han er en personlighetskunstner som nekter å ta på den sjuke verten støttestrømper, «for vi er tross alt menn» og han ser på rumpa til sekretær Magalie med en kannibalsk appetitt som burde ha ført til akutte repetisjonsøvelser i SVs selvforsvarskurs til bekjempelse av utlendinger.

Dessuten mangler mannen sosiale antenner. Han leser andres kjærlighetsbrev og utspør arbeidsgiveren om lamme menns erogene soner. Han er ufin. Folk blir egentlig sinnssykt lykkelige av ufinhet, for den fører til frie fornemmelser. «De urørlige» er like deilige som om noen heiv skjenkereglene og bompenge-stasjonene samme dag.

Dette ville ikke ha gått an uten Francois Cluzet. Han spiller den lamme mannen med lun humor og følsom, sart bitterhet. Husker dere Al Pacino som blind kyniker? Sånn er han ikke. Han er en ertelysten, eventyrklar guttunge i rullestol, han har gråten i halsen, men den overdøves av gapskratten i munnhula. Cluzet spiller den rike mannen så presist, så intelligent at man tror ikke det kunne skje i Frankrike. Jeg får lyst til å se franske filmer igjen. Ikke de nye. Noen gamle.

Jeg satt aleine og lo høyt med tårer i auene, og etterpå fikk jeg lyst til å drikke meg full og kaste små stener på lyktestolpene. Det gikk fort over. Men vær forsiktige. Det er en forførerisk film som lurer deg til å tro at verden er sånn. 2011.

E.T.

NRK2 19.45

e.t.

Drew Barrymore kysser ET. Siden ble det Adam Sandler.

terning 5 liten Ikke så mye å si om denne litt overspente barnefilmen om besøk fra verdensrommet. Hovedpersonen så ut som dårlig lagra frukt, og Drew Barrymore var barn. Rørende og dramatisk barnefilm om en amerikansk enslig mor-familie som får besøk av gjest fra verdensrommet. Steven Spielberg regisserte i 1982, som er så vanvittig lenge siden at det nesten ikke går an. 1 time, 55 minutter.

Open range

NRK3 21.25

open range

Robert Duvall og Kevin Costner er blant de beste cowboyene i verden.

terning 5 liten Når Kris Kristofferson synger «Frihet er bare et annet ord for ingenting å tape» låter alt så tilforlatelig at det selvmedlidende bakrus-utsagnet nesten blir sant. Men det er selvsagt noe vas. Frihet er å kunne drikke reint vann, puste rein luft, spise sunn fisk og kunne bevege seg ned til sjøen eller opp i fjellrennene uten å treffe på ei eneste grind.

«Open range» handler om sånne absolutte ting. Kevin Costner og Robert Duvall driver kveg og hester over allmenningene, men eiendomsfascisten vil jage vekk alle som ikke er fastboende småbyslaver. Siden normale arbeidsforhold i økende grad omgjøres til livegenskap for ufrie og utrygge (tilfeldige aksjonærer bestemmer alt, samfunnet bestemmer ingenting), finnes det mye aktuelt og logisk sinne i den slepende, edle cowboyfilmen. Costners millennium-western bæres av en sein og litt tungnem, anakronistisk respekt. Den er en fortelling om idealer og mannsmot og stahet. Et smalt og interessant sidespor til et underholdningsbredbånd som sjelden vører forskjellen på egosentrisitet og integritet.

Costner sjøl ser ut som en forvokst Festus. Både han og Duvall er styggpene menn slik kuskit og morkne gjerder er det. Rundt dem bølger en gammeltestamentlig natur som er så vakker at alt annet likner forkasta førsteutkast.

Costner spiller en «unforgiven», slik Eastwood gjorde i sin film. «Noen ganger kommer jeg gjennom en hel dag uten å tenke på hvem jeg er og hva jeg har gjort», sier han som forklaring på egen taushet. Som også kollega Clint er den voldsskadde mannen god å ha når urett rammer de uskyldige. Costners melankolske morder-effektivitet er så medrivende skildret at Petter Nome kommer til å bli tilhenger av amerikanernes paranoiske Irak-invasjon. Hvis du vil skjønne verden, må du forstå amerikanere. Det er sånn som dette de ser på seg. Costner er den egentlige amerikaneren; han som hater å kjempe, men gjør det likevel fordi han er best til det og fordi alle de andre bare preiker rundt som kjerringer og franskmenn.

Amerika fødte beatnickene. Det fødte hippiene. Det fødte friheten i en europastyrt verden som den gang var kuet av maktgale religioner og imbesile kongehus.

«Open range» er en skjønn film om friheten. Frihet er et annet ord for alt det de ikke skal få ta fra deg. 2003.

En ganske snill mann

NRK3 23.40

terning 4 liten Herreminhatt, her er den igjen! Stellan Skarsgård spiller en ufiks fyr som bor på hybel hos Jorunn Kjellsby og har sex med vertinnen, mellom andre ting. 2010.

Must love dogs

Norsk TV2 19.00

must love dogs

John Cusack og Diane Lane med hund.

terning 4 liten En førskolelærer vil forandre på livet sitt og setter i gang med voldsom dating, noe førskolelærere sjelden har overskudd til når klokka er blitt halv fem. Amerikansk komedie med Diane Lane, John Cusack, Elizabeth Perkins, Dermot Mulroney og en del andre. 2005.

Ocean’s twelve

Norsk TV2 22.35

oceans twelve

Brad Pitt og Catherine Zeta-Jones i nye frisyrer.

terning 5 liten Dette er virkelig en Alt for damene-film. George Clooney vifter såvidt med halen motstrøms og smiler så kontinuerlig ironisk med det kopibeskytta legefjeset sitt at tilskuerne får en behagelig følelse av at han har gjennomskuet tallet 42. Brad Pitt har noe rådyrt oppvakt og overtent ved seg, og han kler godt en handling der kjekkaser planlegger esoterisk kamerat-kriminalitet. Matt Damon er ranerklubbens karakterskuespiller: Han utstråler en nervøs, forvirra enfoldighet som antakelig er vanlig i profesjonelle pengestjelermiljøer, og slik blir han filmens wunderbaum. Andy Garcia medvirker nok en gang som mektig kasinoeier som på tross av sin suksess bærer Fretex-halstørklær fra «Fanny & Aleksander».

Dette er en så elegant film at den nesten ikke tillater seg å ha handling.

Oppfølgeren til «Ocean’s eleven» har mer sjøltillit enn opphavet. Regissøren Steven Soderbergh lar skuespillerne få lov til å roe seg ned i spa-behagelige saccosekk-tilstander der de kan si kule ting uten angst. Det ser ut som terapi.

Handlingen er verken troverdig eller spesielt interessant, men det gjør ingenting. De elleve ranerne av Garcias kasino & kone oppdager at den sinte eieren faktisk kan melde til politiet (det hadde de ikke tenkt på), og så skal de forsøke å levere pengene tilbake. Det fører dem i kontakt med den franske konvensjonen Nattreven (Vincent Cassel), en slottstappa gentilehomme-voleur som oppmoder til et slags bortelags-KM i eggtyverier.

Intrikate ting skjer, og siden vi nå vet at det skal dukke opp uforutsigbare kinderegg-overraskelser i slutten av sånne filmer, sitter vi og venter som barna på julaften mens vi nyter den mjuke filtlyden av rutinerte sjarmører. Dette er bra. 2004.

Dragonball: Evolution

Norsk TV2 01.00

dragonball evolution

Emmy Rossum og Justin Chatwin med gul ting.

terning 4 liten Dette er et amerikansk-kinesisk eventyrdrama fra 2009, og du har aldri hørt om det, og du har aldri sett det. Chow Yun Fat har du hørt om, og Emmy Rossum har du sett, og Justin Chatwin var med i «War of the worlds» i 2005. Handler om at Chatwin skal finne sju forskjellige magiske gjenstander som skal gi ham ubegrensa kraft! Men han må konkurrere med den hevnlystne Kong Piccolo. Filmen er laget av X-files-gubben James Wong.

Olsenbanden og Dynamitt-Harry

TV2 Zebra 18.30

terning 5 liten Den første filmen der Harald Heide-Steen jr. kom inn i historien om Olsenbanden var et genialt trekk. Den stadig like omtåkete sprengningseksperten ga humoren en slags vinglete sjarme som den trengte, og Heide-Steen jr. kunne den rollen som om han hadde trent på den halve livet. Handler ellers om at Egon forelsker seg i en sosialkurator. 1970. Ca halvannen time.

Beverly Hills Purk II

TV2 Zebra 20.30

beverly hills purk II

Eddie Murphy treffer Playboy-kongen Hugh Hefner.

terning 5 liten «Beverly Hills Cop II» var faktisk nesten like underholdende som den første filmen, og som ekstra-bonus for kuriositetsjegerne var eks-kona til Stallone med, danske Brigitte Nielsen. Politisjefen fra den første filmen kommer i vansker, og Axel Foley kommer til unnsetning. Tony Scott regisserte i 1987, historien var ikke det helt store, men Eddie Murphy hadde fremdeles litt av magien sin i behold. 1 time, 42 minutter.

Brüno

TV2 Zebra 22.30

bruno

Sacha Baron Cohen som homo.

terning 2 liten De som har bestemt seg for å le, kommer selvsagt til å le, og de andre kommer til å føle den forferdelige, skamfulle tomheten som antakelig følger med å dø fra et uverdig liv.

Det er ikke egentlig noe ved «Bruno» som er dårlig, for det er ikke noe som er film. Den britiske komikeren Cohen er en karriere-jønkie som har bestemt seg for at han kan lissom-jackasse hva som helst for å bli berømt og har klart å bli det. Han har ikke noe spesielt talent, og karakteriseringene hans består av overdrivelser som hvilken som helst full gymnasiast kan få til på nachspiel. Mannen har det vi kaller frekkhetens nådegave, men den er ingen gave. Frekkheten er bare evnen til å la være å skamme seg når man burde gjøre det. Altfor mange får til det.

Klumpen i den kvite sausen er at Cohen simulerer autentisitet. Når Bruno drar til USA er han en Borat-imitasjon som nok en gang skal meta-avsløre det amerikanske samfunnet ved å opptre i det. Men de fleste scenene er åpenbart innøvde. Kanskje er alle det. Dermed oppstår publikums-forvirring og stilkaos, for man vet aldri om Cohen mener at vi skal oppfatte en scene som autentisk eller parodisk. Når han opptrer med sin svarte Madonna-bebi i amerikansk snakkeshow vet vi ikke om showet er autentisk, vi vet ikke om publikum spiller (men de ser sånn ut), og vi vet ikke om barnevernsdama som kommer inn til slutt egentlig er en statist som ble hyra på dametoalettet.

Hvis scenen er autentisk, er den bare poengløs for alle gjør det man ville tro de ville gjort. Hvis den er spilt, er det dårlig film.

Rollefiguren Bruno er bare en dårlig konstruert etterlikning av «Zoolander». Ben Stiller gjorde liknende ting i «Dodgeball» og «Tropic Thunder» (de to siste var ikke feminine, men ekstreme stereotyper). Adam Sandler gjorde «Zohan», som riktignok var ekstrem-macho. Cohen har en karakteriserings-rekkevidde som varierer mellom søtt fotofjes og vrikke rumpa, og den første halvtimen lurte jeg på om filmen kunne være ment som en utdriting av «Zoolander» ved at han overeksponerer hvor billig man kan karakterisere en homo-femi mann.

Men det er noe nedslående uintelligent ved Cohens filmer som gjør at du får følelsen av at agenten har forbudt ham å tenke. Når han parodierer, skjer det bare ved at han gjentar allerede utbrukte poenger fra trivial-journalistikkens minst gloriøse dager. Å parodiere Madonnas kjøp av afrikanske barn er ikke bare å slå inn åpne dører, det er å late som det står en dør i ødemarken.

Cohen er opprinnelig britisk, og det vil si at han kommer fra det store homofnise-landet i verden. 2009.

Trollmannens læregutt

TVNorge 20.00

trollmannens læregutt

Nicolas Cage er trollmannen, Jay Baruchel er læregutten.

terning 5 liten Ingen kan spille trollmann som Nicolas Cage. Gi ham et vilt og genialt hippiehår og la ham få spille på utsida av den plagsomme realismen – og der har du en Cage som er like god som ny. Skeiv i mimikken, jålete bekymra som en klimaforkjemper, eksplosiv og autoritær og vanvittig flott.

Nicolas Cage var det fjerneste vi kom fra influensa denne julen. Han hadde en testosteron-utfoldelse som antakelig kan kurere sykdommer du aldri har hørt om og ikke aner virkningen av.

I «Trollmannens læregutt» spiller han mot den nye tids minst sannsynlige ungdomshelt. Jay Baruchel er en malerisk avlang kanadier på 28 år. Han kom inn i «She’s out of my league» som en slags sosialdemokratisk valgkampsak: Denne mannen er et idol sjøl om han likner uoppdaga gnager, for han har en indre mangel på sammenheng som til slutt vil slite ut kvinner slik at de overgir seg til morsinstinktet. Men Baruchel vant både dama og filmen, for han har det særegne vi kaller absolutt og urolig tilstedeværelse.

I «Trollmannens læregutt» hyres han av Cage som lærling i en eldgammel familiebedrift som enkelt sagt bare skal forsøke å hindre at Alfred Molina overtar verdensherredømme i New York. Han og Cage spiller begge på den risikable yttersida av tirsdag formiddag, og de står til hverandre som tivoli og sukkerspinn. «Trollmannens læregutt» er ikke bare en visuelt oppstasa film, den er spennende og romantisk og hvis det fremdeles var jul, ville jeg ha foreslått at dere kjøpte den til noen. 2010.

Season of the witch

TVNorge 22.00

season of the witch

Ron Perlman og Nicolas Cage går tur langs sjøen.

terning 5 liten Nydelig. Jeg hadde egentlig gitt opp å få høre militant latin igjen, så tilspissa og elokvent at den skinnbarlige må forlate naken kvinnekropp for å vende tilbake til internett-bloggen sin. Da kom Nicolas Cage.

Det er litt synd at jeg må røpe hva «Season of the witch» handler om, for den starter som en uskyldig speidertur for korsfarere på midten av 1300-tallet. Men da Cage og hans venn Ron Perlman oppdager at de faktisk har slått i hjel kvinner og barn, deserterer de fra Guds Afghanistan-styrke og vil reise hjem.

Dessverre skjer det samtidig med Svartedauen. Derfor blir de fanga av Kaptein Kvarme og Katolikkgjengen hans, og så må de ledsage en jentunge av Twilight-størrelse til klosteret der munkene driver med boka. Hun er tydeligvis ei frisk og sterk idrettsjente med enarmsløft av tenåring, så vi kaller henne Marit. Med på reisen kommer en altergutt, en slags Bieber med krøllehår, og han er både uregjerlig og kvikk, så vi kaller ham Petter. Det blir Kollen-tåke før de kommer til klosteret i Severac, og frelserne må ha tatt like lang tid som svensker, for munkene er allerede døde.

Det er da det skjer. Jernsprinklene i heksas rullebur begynner å gløde. Da skjønner vi at hun ikke er ei vanlig Snåsekjerring, men faktisk tilhører det gamle laget som kjempet mot Max von Sydow den gang han stilte opp i VM for vannviftere og magimessere.

«Vi trenger mer vievann.» O yeah. De ville også hatt mye igjen for et mobilkamera.

Nå må jeg røpe igjen, for en av de minneverdige scenene i denne skrudde satangrøsseren er da Perlman forsøker å ta Djevelen med springskalle. Bønder har aldri vært skuggaredde. Ikke før de ble med i en Stoltenberg-regjering.

Vi tror at Svartedauen forsvant av seg sjøl fordi virusene ble slitne. Men pesten forsvant fordi det finnes ei hellig bok som kurerte den. Når boka omsider blir digitalisert og lagt på Kindle, blir vi aldri forkjøla mer. 2011.

Bodyguard

FEM 21.40

bodyguard2

Kevin Costner så ikke blid ut, men han utretta ting.

terning 5 liten Det årets mest vellykkede romansethriller, med det usannsynlige paret Kevin Costner og Whitney Houston. Han er hennes private livvakt, for hun er feiret popstjerne som blir truet av en gal beundrer. Costner spiller mutt og mandig med kortere pannelugg enn lunte, og rollen hans er fortreffelig. Houston funker bra, og det er underholdende hele veien. 2 timer, 4 minutter. 1992. Den skulle vært innspilt på 1970-tallet med Steve McQueen og Diana Ross, men planene røyk fordi raseblandingen var kontroversiell. Slottet til Whitney er samme huset som var med i «Gudfaren» da en gubbe fant hestehode i senga. Og: Dette er filmen med sangen «I will always love you».

Hunn-djevelen

FEM 22.20

hunn-djevelen

Meryl Streep med nattkrem og trofé.

terning 4 liten Dette er åpenbart ikke samme krigen. Mens Fay Weldon i boka si «En hunndjevels bekjennelser» gikk til verks med sus i berserken og djevelske hevner som det luktet svovel av, pusler Susan Seidelmans filmversjon fram noen blodfattige livsstil-katastrofer som ikke er verre enn vanlige menneskers gode dager. Når sensuren gir det kvinne-konstruerte mannshelvetet 10 års aldersgrense, er det meste sagt.

Kanskje har ikke pene og livsglade Seidelman temperament til dette her. Hun er for subtil. Når søte Susan skal være utspekulert ond mot kvinner, betyr det at de må legge klær i vaskemaskinen sjøl. Når hun knytter feminismens brutale neve mot en utro ektemann, lar hun ham passe barna sine. Det er selvsagt djupt ironisk og mer sannsynlig enn sort magi, men samtidig snusfornuftig som en samtale hos ekteskapsrådgiveren. Det svinger ikke.

Filmen om den stygge lille hustrua som utpønsker hevn mot mannen og hans elskerinne, kunne muligens ha fungert på film uten dødelige våpen, dersom de rette menneskene hadde sluppet karismatiske uvær-personligheter løs på lerretet. Bette Midler som sint hustru kunne vært vulgær, men voldsom. Usjarmerende lille Roseanne Barr er ikke en gang en akseptabel skuespiller. Det er ikke det at hun er tjukk og stygg. Sånt kan funksjonere som fyrverkeri på film. Men Barr saboterer hele den durabelige kvinnemoralen ved at hun mangler livskraft & livssaft. Hun bare åpner paradoksalt for det forræderiske resonnementet: Det er lett nok for de grimme og kjedelige å være trofaste, for de blir aldri fristet.

Når filmen likevel er verd å se, skyldes det Meryl Streep som er den fatale Jackie Collins-kopien Mary Fisher. Hun spiller intelligent komedie. Overdrivelsene hennes er logiske og finurlige, og hun klarer med fjollete fakter å utlevere en luksus-kvinne som er så usikker under sin sterile fasade at noe så enkelt som omsorgen for en uappetittlig mor forårsaker personlighets-forvrengninger. Streep bobler den triste sosionom-moralen i filmen opp til fornøyelige små øyeblikk av ren og ekte skadefryd. Ulempen ved det er at alle andre krymper når hun er i nærheten. Det blir som med Jack Nicholson i «Batman»: skurken stjeler showet og blir den man husker.

Men kanskje er det sånn i virkeligheten også. 1989.

Jurassic Park III

TV3 23.30

jurassic park III

Sam Neill treffer smådinoene.

terning 5 liten «Jurassic Park III» er en stimulerende og underholdende løpefilm i intense idrettstider. Fluktscenene gir filmen en illusjon av handling, og illusjoner trenger den, for ingenting skjer egentlig. Folk dumper ned på den forbudte øy Isla Sorna ved Costa Rica. Der lever et assortert utvalg saurer. Saurene flekker tenner og spiser mennene nederst på rollelista i rett oppadstigende orden. Sam Neill likner Freddy med stålklørne i den shabby Fretex-hatten og mumler effektivt, slik nesten bare Neill kan. Koffein-karismatikeren Jeff Goldblum er borte. Laura Dern ble temma og gift med en hjemmeamerikaner som har meteorologstemme, så hun kan ikke reise fra matlaginga. Til gjengjeld er Tea Leoni jamrende skilt fra William H. Macy, og de to leter etter sønnen sin, sjøl om han er så overlegent dyktig at han burde eksaminert foreldrene i den lille gangetabellen.

Raptiser megabeiter på sapiensene i grønska, og det eneste originale påfunnet er at en av dem spiser en satellitt-telefon og følgelig får filmhistoriens første avføring med Nokia-lyd.

Originalitet er ikke det eneste kriteriet for underholdning, og «Jurassic Park III» er en gjenkjennelighets-trip for korttidsnostalgikere og leketøyprodusenter. 2001.

Anna Karenina

TV3 01.05

anna karenina

Aaron Taylor-Johnson ser ut som en Toys R US-ting, men Keira Knightley er nokså normal.

terning 4 liten Denne filmen skal jeg se etter nyttår, så foreløpig får den firer. Keira Knightley spiller Anna, ei dame som reiser til St. Petersburg for å redde ekteskapet til sin utro bror Oblinski, men i stedet treffer Vronskij (Aaron Taylor-Johnson), og så blir hun forelska, men dette er Russland, så ingenting går særlig bra. Britisk. 2012.

Alene hjemme 2

Viasat4 21.00

alene hjemme 2

Macauley Culkin tar Manhattan.

terning 5 liten Macauley Culkin spiller om igjen rollen som lille Kevin på villstrå. Denne gang reiser familien til Paris, mens han forveksler fly og havner alene i New York hvor han treffer både den hyggelige lekebutikk-eieren og den melankolske og ensomme due-dama (Brenda Fricker). Men mest har han nye fantastiske møter med småskurkene Joe Pesci og Daniel Stern. Søt, sentimental og svært morsom oppfølger. 1992. 1 time, 56 minutter.

Be cool

Viasat4 23.15

be cool

Se hva de gjør! Uma Thurman og John Travolta danser Pulp Fiction igjen.

terning 5 liten Jeg har en mistanke om at «Be cool» kommer til buklande med en komethale av elendige kritikker bak seg, men ikke tro på dem. Dette er noe så sjeldent som en vellykka, fullfønka tøysefilm, og de som liker å bli herja med, vil hygge seg både intelligent og overlegent. Filmen har den irrasjonelle rytmen i John Travoltas hofter og så mye skyfri California-ironi at faktor 15 anbefales for kinomørket.

Når «Be cool» sleper seg så bra, skyldes det antakelig noen enkle fortrinn: Den tidligere musikkvideo-regissøren F. Gary Gray («Forhandleren», «A man apart», «The Italian job») har en observant følelse for vestkyst-svart musikk-kultur og hvite plagiatorer av ‘hood-lingvistiske overdrivelser. Vince Vaughn snakker som en svart rapper, og uttaler «biatsch» som om ghetto-ordet for megge-tispe skulle være en del av grensa mellom Tyskland og Frankrike. Det er stort. Vaughn som hvit musikkindustrineger er en av de fæleste, mest vellykka rolleskikkelsene på lang tid. Nyt mannen og hans nærmeste foresatte, Harvey Keitel iført Florrie Cap-krøller.

I rollen som Chili Palmer fra «Get shorty» blir den ujevne John Travolta en gudfar, en slags sammenholdende bauta av gate-amerikansk sinnsro. Travolta er så kul at han nesten ikke spiller film. Han streifer gjennom handlingen uten merkbare mineskift og avstemmer elegant dd andres galskaper. Ansiktet hans er en tung, blid blanding av kålmule og Steven Seagal, og den den tidligere lånehaien vandrer så mildt og fravendt verdig at han kunne vært en nyvalgt pave i Ikeas sommermarked.

Alle andre er prega av surfekystens usannsynlige evne til å samle opp prangende idioti. Danny De Vito forteller at han skal spille Johnny Cash i sin neste film. James Woods er kokainivrig musikkforlegger med heftig & hurtig fortausdød. The Rock spiller en primbrun, homofil livvakt som synger Dolly Parton-sanger og lengter etter å bli skuespiller. Uma Thurman er enke og godjente med oppriktig hverdags-naivitet. Steven Tyler fra Aerosmith kommer innom med lett rustikke skuespiller-kvalifikasjoner og forvitringsfjes – Ramses II kunne sett ut som Tyler hvis han ikke var blitt balsamert. Sangerinnen Christina Milian spiller det nye talentet, og på et surrealistisk og nesten ondt vis lar man den unge jenta opptre som om hun deltok i en helt streit film.

Det gjør hun ikke. «Be cool» tar tittelen sin bokstavelig. Verden er jålete og gal, men de kule er selvsagt uberørbare. Det er det kulhet er til for. Den holder virkeligheten sammen når virkeligheten løsner skikkelig i liminga. 2005.

Tomb Raider 2 – Livets vugge

Max 21.30

lara croft - cradle of life

Angelina Jolie er fanga av jungelfolka.

terning 5 liten Den andre Lara Croft-filmen er blitt slik den burde: En hastig og fantasifull Indiana Jones-historie, mest lik «Raiders of the lost ark». Den høytidelige bambifiseringa av Jolies jålete kroppsjovialitet er tonet ned til fordel for khaki-romantikk. Dermed får filmen frihet til handling.

Fra starten ser det ikke så bra ut. Lady Croft kjører sjøscooter og er kledd som ei aksjonærdatter fra Bærum på Hellesund-ferie, og dermed tilhører hun fienden ganske lenge. I det engelske slottet sitt sinker hun handlingen ved å flise pinner mot seminerdete tjenere, og det er også litt sånn Mærsjen og Pårsjen-patetisk og uverdig for actionmennesker med venner i den tredje verden. Dette skal ikke være en tur med dronning Sonja.

I den første filmen viftet Lara Croft med hele medgiften og oppførte seg som en New Age-bimbo for computerfjortiser. Nå er det mer folkevett og mer film. Den får fokus da Jolie trekker i sandfarga utfartstøy og begynner å spille med manuskriptet. Da ser ikke filmen ut som en mislykka rockevideo, og hovedrolså kommer helt i nærheten av det forgremma Harrison Ford-fjeset. Geografiseringa er dessuten upåklagelig. Starter med det mest sviskete, som er Hellas. Beveger seg til Kina, til Kasakstan og talentfullt utvalgte utendørssteder før handlingen flytter søket etter den fortapte arken til vårt felles opphav i Afrika. Gerard Butler er en 34 år gammel skotte med nordlendingskjegg og bryske fakter. Uansvarlige manusforfattere skriver inn at han sutrer en masse «hvorfor elsker du meg ikke lenger» og «hvorfor gikk du fra meg, Lara». Leiesoldater sier bare sånt i parodier. Sutringa fjerner vitsen med ham. Ciaran Hinds som skurk likner litt for mye på Tande P til å virke skummel. 2003.

Mandag 28.12.– En søt mandags-film med høy bukselinning

 

The maiden heist

NRK3 23.05

terning 5 liten Nå har vi kommet så langt i det gamle året at det meste er omtalt, det meste er sett, det meste er vurdert og evaluert og det meste ulmer i hukommelsen som utbrent grill. Romjulen er antakelig den melankolske delen av året. En imaginær rydding forestår: Året som gikk var skikkelig mislykka, men fra 1. januar starter en ny virkelighet med utsletta minnekort og enkle forestillinger om fremtidig forbedring. Engrammenes klagesang overdøves av gode forsetter. Derfor har jeg valgt en forsagt film med sidraua gjensittere. En søt film. Ikke storarta, men godarta.

Til filmen.

maiden heist, the

William H. Macy, Christopher Walken og Morgan Freeman planlegger kuppet.

Denne ørlille, beskjedne krimkomedien kan ingen mislike. Christopher Walken spiller en slags eldre-nerde som er besatt av nordfransk post-naturalisme, og om kvelden leser han om kunst med dårlig innelys og baskerlue. Han har bukselinning like under armhulene og en uforstyrrelig godhet ved seg.

Men han er dessverre bare museumsvakt, og en dag bestemmer idiotene at den naturalistiske utstillingen skal sendes til Danmark og erstattes av moderne installasjoner. Walken lider sammen med den pertentlige katteholderen Morgan Freeman, som elsker et maleri med puse på. Og William H. Macy, en skulptur-avhengig, antatt eks-marine som vil organisere det perfekte kuppet, stjele kunstverka fra blondinedumme dansker og erstatte dem med kopier. Alt skal skje i trekassenes firkantland, og en litt omstendelig Store Kuppet-handling oppstår.

Det deilige ved filmen er at flinkhet uteblir. Handlingen tasser tøffeltamt avgårde i sitt eget tempo, egentlig bare forstyrret av Walkens kone Marcia Gay Harden som vil til Florida i sin tidløse polkadotkjole og Jackie Kennedy-fasong.

Den vises litt seint på kvelden for folk som Walken og Freeman, men med sterk te og en ettermiddagshvil går det nok. 2009.

Hypnotisøren

NRK1 23.15

hypnotisøren

Tobias Zilliacus på jobb.

terning 5 liten Lasse Hallströms kortbesøk i hjemlandet Sverige har ført til en av de hissigste krim-thrillerne jeg har sett på lenge, og i perioder var jeg opprørt og skjelvende tilbøyelig til å gi sekserterning.

Men det får være grenser. I enkelte av Lena Olins scener ble jeg så frustrert at jeg skreik høyt, for hun spiller ei svensk dame som får det til å gå kaldt nerover Bergman og hans ryggrad. Dama er en slags svensk installasjon, ei grinegumma som klager på alle og sutrer seg egosentrisk gjennom et subbete ekteskap med den eksistensielt udugelige legen Mikael Persbrandt.

De er så förbannat lei seg i Sverige. Det er som om selvopptattheten ramma dem med hjernelammelser en gang for flere generasjoner siden, og så satte de seg til og fattade inte.

Filmen starter med at en familie blir nesten massakrert. Den behagelige skuespillleren Tobias Zilliacus spiller etterforskeren Joona, og han får hjelp av hypnotisøren Persbrandt for å kunne avhøre overlevende gutt.

Det går ikke så bra. Mens pappa sover i pillerus kommer hettekledd kidnapper gjennom vinduet og tar med seg Persbrandts og Olins eneste barn. På veggen i skjulet har noen skrevet i rødt: Hvis du fortsetter med å hypnotisere Josef, vil gutten dø.

På det tidspunktet forvandla irritasjonen min seg akutt til den sorten bekymring som fjerner pissetrengthet, og resten av filmen forsøkte jeg langsomt å si til meg sjøl: Så fryktelig er ikke den mjuke regissøren Lasse Hallström at han lar den stakkars, blødersjuke gutten dø? Men du vet aldri med svensker. Plutselig blir de grepet av en ny depresjonsbølge, og så skriver de om hele manuset.

Filmen foregår i et pessimistisk snødekt nord, den er enkelt og hensiktsmessig laga etter en uventa bra historie. 2012.

En ganske snill mann

NRK1 01.50

en ganske snill mann

Stellan Skarsgård bor hos Jorunn Kjellsby.

terning 3 liten Det ville være dypt urettferdig overfor de flinke å påstå at Molands finurlige, litt gammelmodige krim-komedie «En ganske snill mann» er en god film. En god film eksellerer enten i stil, innhold, provokasjons-spisshet eller skuespiller-genialitet. Dette er aldeles på det jevne og på det ubarmhjertig ujevne.

Historien om den vennlige mannen som kommer ut av fengsel, er en slags Olsenbanden På Sengekanten, og i lange, poserende longører viser den fram det opplagte med sein begeistring. Personene ser framfor seg og ser framfor seg, fortrinsvis med samme forknytte eller forpinte samfunnsskade-fjes. Bjørn Floberg og Gard B. Eidsvold spiller to satirisk oppdaterte Olsenbanden-medlemmer og er loppemarked-akkvisisjoner fra loftsrydding i dansk og engelsk komediekrim. De er ei sann plage, men imponerer antakelig folk som aldri har sett film før, slik Max Manus gjorde.

Bjørn Sundquist er noe for seg sjøl, slik han pleier: Værsté-eieren Sven snakker manisk, umelodiøst som en Venstre-politiker og fungerer som et gåtefullt menneske på randen av takk for i dag. Jorunn Kjellsby spiller vertinne og «kvinnfolk»-karikatur som i siste instans bikker ubehagelig over i det feminist-følsomme (som om Mr. Beans vertinne ble spilt av Brenda Blethyn). Jannike Kruse er bakrommets uberørlige Merete og en fin norsk gjentakelse. Alle arbeiderklassefolk av den sorten som lider av hjernesvinn og manglende personlighets-utvikling.

Jeg ramser skuespillere, for filmen består av tablå-figurer. Fortellingen om morderen Stellan Skarsgård som kommer ut av fengselet, får seg jobb, blir oppsøkt av sine tidligere medkriminelle, ser trist ut, har sex her og der, forsøker å treffe sønnen, har sex mest der og siden blir dypt rørt av familieforøkelse, er ikke akkurat stor fortellerkunst. Dette er en tradisjonell og klisjébugnende historie uten vri. Mens jeg så den, kjeda jeg vettet av meg.

Men etterpå oppsto en rar innlevelse. Jeg oppdaget at Skarsgårds milde monomani forfulgte meg som en kryddersmak i bakhjernen og at skikkelsen hans hadde satt seg. Antakelig er skuespilleren større enn rollen, og antakelig begynte jeg av sentimentale sympatigrunner å konstruere en holdbar personlighet sjøl av den psykologisk usammenhengende rollefiguren. En interaktiv hybelboer. Skap ham selv. Det er veldig bra. Det betyr at Skarsgårds uutgrunnelige Droopy-fjes faktisk hadde nådd fram som byggesett for et levende menneske. 2010.

Småen

NRK2 21.15

terning 5 liten Charlie Chaplin og Jackie Coogan i følsomt drama om landstrykeren og en liten gutt som han finner i rennesteinen. Chaplins første langfilm. 1921 er snart hundre år siden.

Rampelys

NRK2 22.10

limelight

Charles Chaplin og Claire Bloom, triste og edle.

terning 5 liten Og dette er Chaplins musikal fra 1952. Gammel, trist komiker redder en ung danserinne fra å begå selvmord. Begge Chaplin-filmene kommer fra et univers langt langt borte fra deg, og de lever videre på en slags nekrolog-velvilje. Greit nok.

Helter i Telemark

NRK2 01.40

terning 4 liten Nå ble vel tungvannet i Telemark funnet for ikke så lenge siden, og det var vel ikke så helt sikkert at man kunne ha laget atombomber av det, men historien er fremdeles like god: Under krigen stanset norske sabotører en sending av tungvann fra Vemork til Tyskland. Dette er den amerikanske versjonen, «Heroes of Telemark», som ble laget i 1965 med Kirk Douglas og Richard Harris. 2 timer, 11 minutter.

Letters to Juliet

NRK3 21.25

letters to juliet

Amanda Seyfried i Toscana med Vanessa Redgrave.

terning 5 liten Jeg er den lykkelige eier av en Blu-ray-spiller, så jeg har fått se Guds lekekasse Toscana i bilder som er så skarpe at de antakelig er farlige for kiropraktikken.

Jeg vet ikke om dere husker Amanda Seyfried fra «Mamma Mia!» En kvikk blondine-installasjon med sterkt balsamert hår og store, følsomme fole-øyne. Hun har et tårepotensiale uten like. Når Amanda blir rørt, er det plass til halvlitersflasker.

Det er bra, for i denne filmen kommer kjærligheten tilbake til sin opprinnelighet i et landskap som den nevnte lekende Gud oppfant for at folk skulle bli så formidabelt forelska at de en stakket stund glemte å være misfornøyde med Stoltenberg.

Det starter med at Seyfried reiser til Verona sammen med sin langtidsforlovede Gael García Bernal. Hvis du i utgangspunktet lurte på hva den pinglete skuespilleren har her å gjøre, så tenk den tanken at han kanskje skal byttes ut. Bernal spiller restaurantmann på jakt etter oster og vin, og han er druelig opptatt på hele romanse-reisen samtidig som han overdriver oppjagetheten sin som om han har termitter i trebeinet. Tynn som farris, overspent som espresso. Snakker som en nevrologisk lidelse.

Men vår melankolske Amanda bryr seg enda mindre om forlovedens fravær enn om tomaten hennes skulle ha blitt overkjørt. Hun finner veggen med brevene til Shakespeares Julie, og deretter besøker hun damene som svarer ulykkelige kvinner fra hele verden. Og i Italia går budskap så fort at da den amerikanske jenta har dugnadisert fram et brev til Vanessa Redgrave, kommer den engelske ladyen plutselig reisende sammen med barnebarnet sitt for å finne ungdommens elskede.

Det var et hekkans godt valg. For det gir den klarsynte herr HD en sjanse til å reise i rød Fiat gjennom Toscanas landskaper på jakt etter en mann i 75 års alderen. Det er så vakkert. Kveldslyset over Toscana er som avhengighetsskapende kjærlighetsdop, det er som om skygger og sjatteringer blir samlet i en sjelden skjønnhet som ellers bare finnes inne i mennesker når de ser sine nyfødte. I Toscana er lykken et utendørs-fenomen. Å reise gjennom Toscana må være som å besøke en eufemisert versjon av sin sjel. Jeg har vært i Italia én gang, og det var på filmfestival i Venezia. På pressekonferansen til en italiensk regissør sto det straks opp en mann og sa på et engelsk som kunne vært inspirert av «Forhekset av månen»: – Hvorfor elsker ikke mennesker på film slik de gjorde før? Da gråt regissøren på scenen. På ordentlig. Han med spørsmålet ble kasta ut. Italienere er ikke som deg. De ville aldri holde med Tottenham. De er Guds hamstere.

I denne verdenen treffer Amanda også Vanessas barnebarn Charlie, som er en uromantisk engelskmann med kornfarger og snille knappenålsøyne. I utgangspunktet er hans besøk i Italia som en avholdsmann på Beerfest. Men han kommer seg. Jeg skal ikke røpe mye, men Franco Nero setter i stand et utendørs-bryllup på toskanisk steingård som er umenneskelig vakkert. Gracia destina!

O hellige moder og hennes mektige murere, Guds dag som landskapskunstner og alle sensuelle fargers lastefulle, syndeskapende opphav. Se og nyt. 2010.

Den fabelaktige Amelie fra Montmartre

NRK3 02.25

den fabelaktige amelie fra montmartre

Audrey Tautou ser ut som en japansk tegnefilm.

terning 5 liten Jeunets farger er sterkt romantiske, som om noen har helt tårer og musikk i malingspannet. Bildene virker befrukta. Gravide og varme.

Virkemidlene fra «Delikatessen» og «De fortapte barns by» har fulgt med til den distraherte fabelen om Amelie. Man kunne fryktet fantasitørke etter to tidligere filmer, men Jeunet er frodigere og rikere enn noensinne. Filmen hans bugner av personligheter og ujålete eksentrisiteter. Han turnerer med nesten umenneskelig presisjon den vanskeligste av alle humødre: Man skal være filosof for å kunne parodiere menneskene på en sånn måte at de ler fordi de liker å leve blant de utledde på jorda. Kulde fins ikke i Amelie-filmen, bare en løgnas-dokumentarisme som minner om oss sjøl.

«Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» handler om ei jente som ved uskyld, tilbakeholdenhet og observasjon blir en lykkens kerub for de rundt henne. Ikke akkurat Britney Spears. 2001.

Ocean’s eleven

Norsk TV2 22.40

oceans eleven 2001

Lakonikerne Brad Pitt og George Clooney.

terning 5 liten Det særegne ved «Ocean’s eleven» er replikkrytmen. Clooney og Pitt snakker sammen som om de skulle være Seinfeld og George, med høy sjarmefaktor og forsert simplistisk innhold. Den ene hekter seg på halen til den førstes utsagn og gjentar det med slavisk repetetivt tonefall.

Historien gjentar en klassisk kasinosprengningsfilm. Clooney og di skal til og med rane den fæle forretningsfisen Andy Garcia, som i tillegg til å bestyre pengesedlenes skjærsild i Las Vegas, også har tatt useriøst beslag i Danny Oceans ekskone, Julia Roberts. 2001.

Money talks

Norsk TV2 00.55

money talks

Chris Tucker snakker med reporteren Charlie Sheen.

terning 4 liten Tortur-jabberen Chris Tucker overkommuniserer som en hyperaktiv gate-auksjonarius på tunge slankemidler og likner ei snordokke i hendene på en spastiker med veps i underbuksa.

I filmen starter han som gatelanger av konsertbilletter, en geskjeft som antakelig ikke trenger å bli utført i trange smug i et land der heroin pusjes til førsteklassinger med uzi på skolematen. Etter klassiske moroaction-misforståelser blir han mistenkt for mord og søker tilflukt hos den flegmatiske TV-reporteren Charlie Sheen, som egentlig har det verre, for han skal gifte seg med Heather Locklear. 1997. 1 time, 35 minutter.

Olsenbanden Operasjon Egon

TV2 Zebra 19.00

terning 5 liten Norsk Olsenbanden-film fra 1969. Hva du ser er hva du får. Velprøvd småkrim-underholdning, importert fra Danmark og tildelt stilige komedieskuespillere.

Beverly Hills Purk

TV2 Zebra 20.30

beverly hills purk

Eddie Murphy som Alex Foley.

terning 5 liten Den første filmen der Eddie Murphy spilte Detroit-politimannen Axel Foley i Los Angeles var frisk og frekk og svært underholdende. Judge Reinhold og John Ashton som stuereine Hollywood-etterforskere, Se etter Paul Reiser fra «Mad about you» langt nede på rollelista og Damon Wayans som Banana Man. Sylvester Stallone skulle egentlig ha spilt Foley. Det ville nok blitt en annen film. Bronson Pinchot hadde et slags mini-gjennombrudd i rollen som Serge, som han skapte så stilig at den ble skrevet fram og opp i filmen. Handlingen er satt sammen av fragmenter fra en bråte manuskripter – og når man ikke kom noen vei, improviserte Murphy. 1984. 1 time, 45 minutter.

The dictator

TV2 Zebra 22.30

dictator, the

Sacha Baron Cohen på sin høye kamel.

terning 5 liten Når Sacha Baron Cohen ikke roter rundt i den nakne rumpesprekken til overvektige menn kan han være ganske morsom. «The dictator» er noe så utenrikspolitisk usannsynlig som en ganske lun satire, den er en søt film om Midtøsten-folkas uhelbredelige evne til fiendskap og store kjærlighet. Den minner litt om Ben Stillers Zohan-film.

Hvor egentlig diktaturet Wadiya (antakelig fonetisk betinget fra ingenstedet Whaddayouknow) befinner seg vet ikke Drillo en gang. Men diktatoren har familien Bhatti-skjegg og heter Hafez Aladeen. Dessuten har landet en aggressiv atomvåpen-politikk og sitt eget OL, så det befinner seg antakelig i det litt fnisete grenselandet mellom Iran og Nord-Korea.

Sacha Baron Cohen er britisk jøde og plasserer seg med andre ord i den ytterkanten av ytringsfriheten der man ikke burde lage satirer. Men han spiller en hjertegod diktator som har funnet opp et eget språk, som har sett i Donald at atombomber skal ha spiss tupp og ikke likne en dildo og som mobber torturisten for at han ikke har flammekaster med bluetooth.

Aladeen reiser til New York for å tale i FN, og amerikanerne lufter sin tradisjonelle interesse for utenrikspolitikk ved å demonstrere mot ham i gatene. Det liker vi ikke. For sjøl om de fleste stemmeberettigede ville ha holdt med den liberale skurkeonkelen Ben Kingsley i det virkelige liv, er vi selvsagt på parti med den sjarmerende hovedpersonen i filmen. Derfor er det ikke moro når Den Gale Hund blir kidnappa, barbert og sluppet løs i gatene i New York mens REM-vikarer synger «Everybody hurts» på arabisk.

Ute i den amerikanske virkeligheten treffer han den veganske feministen og aktivisten Anna Faris som har så hårete armhuler («lesbian hobbit Wolverina!») at hun tror den avskjeggede diktatoren er underprivilegert innvandrer og trenger støtte. Han blir ansatt i restauranten «Hat Aladeen!», og der lærer han å onanere mens delfinene vaker.

Utrolig nok får han hjelp av en Mac-ekspert fra hjemlandet som i USA stort sett jobber med å vaske sæd ut av tastaturer. De to stjeler et skjegg fra afroamerikansk (sub-saharisk) gangsterlik og forsøker å få diktatoren tilbake på FNs talerstol. Vi sitter ytterst på sofakanten og krysser fingre.

Jeg gjentar: Dette er en søt film, og hvis det ikke hadde vært for konfesjons-skjegget kunne den like gjerne ha handlet om en finne eller en fet katt. Ingen grunn til panikk. 2012.

Harry Potter og mysteriekammeret

TVNorge 20.00

harry potter og mysteriekammeret

Daniel Radcliffe og Rupert Grint for fryktelig lenge siden.

terning 5 liten Filmen til den kaliforniske eventyreren Columbus er så frodig at man får lyst til å bli gjenfødt som datafigur. Manesjeriet starter med en husnisse på rommet. Lille tynne Noldus er en av Potter-populismens skjønneste oppfinnelser. Øynene forteller at han er nervøsere enn en 80-åring foran en minibank, og han har kompostbrune filler og et elendig sjølbilde. Noldus skal overtale Harry til ikke å vende tilbake til Galworts andre skoleår.

Filmen blir overdådig bedryssa av disney-lånte leonider da helten reddes gjennom vinduet av en flyvende Ford Anglia (hørt om Herbie?). Vennene bakser og flyr gjennom eventyr, og den frodige felles-fantasien utfolder seg på vakre, overraskende vis. Pryle-pilen, et levende tre, er egentlig lånt fra Tolkien, slik plumpudderet tilhører Tingeling – og Potter feilnavigerer og havner kvikt i Jack The Rippers postmoderne lavlivs-London. Harry får sitt eget Excalibur. Rowling har stjålet med det gode mediemenneskets selvfølgelige rett til å betjene seg av alle påtvungne myter. Harry Potter er et slags varehus for nostalgisk eventyr-begeistring.

De første scenene i Galtwort står litt stille, mens manusforfatteren presenterer skikkelsene for annen gang. Men det varer virkelig ikke lenge før mildt makaber multimyldring kommer i gang. Perfeksjonismen er presis. Oppfinneriet serveres med guttegod gratulasjonsglede: Brølebrev ankommer. Et fantastisk alternativ til sms. De små blå alvene fra Cornwall er utrolige, der de svermflyr som djevle-libeller eller flagre-gremlins mellom steinveggene. Alrunene skriker når elevene haler dem fra potter. Han som spyr svære snegler, er egentlig en så genial må-bli-klassiker at han drukner ufortjent i denne fabulerende pepperdrysseren av en film.

Et sutrete spøkelse på do heter Stønne-Stina. Folk forsteines og tungetaler – og så selvantenner plutselig Fugl Fønix som om han var en uansvarlig juledekorasjon. En interaktiv dagbok er poetisk perfekt. Innfallene i den andre Potter-filmen er alle gode nok til en hel film hver. 2002.

When in Rome

FEM 18.40

when in rome

Josh Duhamel treffer Kristen Bell i Roma. Det hjelper.

terning 3 liten Romantisk komedie med elendig rykte. Kristen Bell spiller Beth fra New York. Hun er av uforståelige grunner uheldig med menn, enda menn er lette å bli heldig med, men da hun kommer til Roma for ei venninne eller noe og stjeler mynter fra fontene, vil alle ha henne. Josh Duhamel er med på dette. Anjelica Huston er utkalt for å tjene til husleia. 2010.

Desperat

FEM 23.25

desperat

Harrison Ford har mistet kona i Paris og liker det ikke.

terning 5 liten Roman Polanski var fremdeles en fantastisk fyr. 55 år gammel, med et utseende som om han skulle være 38, spiller han rotte på scenen i Paris. Og to år etter at verden egentlig tok avskjed med ham som filmkunstner på grunn av den upersonlige halvgodheten «Pirater», dukket han opp med en perfekt thriller som utmerker seg ved ikke å se ut som en Polanski-film.

«Desperat» (Frantic) er en film som bygger spenning på innlevelse. Utgangspunktet er den vibrerende anspentheten som følger med å ta inn på hotellrom i et fremmed land der man ikke snakker språket. Doktor Walker (Harrison Ford) har med kona si (Betty Buckley) som språkkyndig, men hun forsvinner før han er ute av dusjen. Den litt tafatte kirurgen må ut i Paris’ underverden i en paranoisk søken etter stakken i nålehaugen (her er det også narkotika om å gjøre), en desperat vandring som lærer ham darwinistisk overlevelse. Filmen rommer få voldsomheter, for den leker med tanken på at dette skal kunne skje med deg og meg. Derfor har noen sagt at den er litt seig midt i, men det er vas. Den som etter den lange innsjekkings-scenen på hotellet først er blitt opphengt på Walkers vandring, slapper ikke av ett øyeblikk, for Polanski leder oss med stilsikker og overlegen detalj-perfeksjon gjennom en historie som ikke kan være annerledes.

Gå og se. Få også med dere debutanten Emmanuelle Seigner (regissørens unge venninne) som uvanlig vakker cicerone i rennesteinen. 1988. Vanvittig lenge siden.

Istid 4

TV3 19.00

terning 4 liten Dette er den fjerde filmen der de tre viktigste istid-dyra reiser på et isjell og møter pirater. 2012.

Jurassic Park – Den tapte verden

TV3 23.30

jurassic park den tapte verden

Heldigvis kan Jeff Goldblum og de løpe fra saurene.

terning 5 liten Egentlig døde dinosaur-romantikken da kometene og muslimene kom og overtok katastrofe-dyrkende deler av film-underholdningen. Men spenning er det alltid marked for, og «The lost world» er intensere enn forgjengeren. Den sparker med militærstøvler der «Jurassic Park» vandret i barnesko.

Borte er Bobsey-barn-preget. Jeff Goldblum reiser uredd til ei glemt dinosaur-øy for å redde kjæresten sin Julianne Moore, som er en blanding av Monica Kristensen og Sigourney Weaver. Men akkurat som det alltid viser seg til slutt at kvinner ikke burde utdannes til bakkestart og rundkjøring, blir de paleontologiske pusighetene truende på den farlige måten, fordi fedre er best egnet til fordi de har vært på sesjon og bærer buksene oppe når de tisser.

Storvilt-jegere, Greenpeace-eventyrere, Peter Stormare og jøden Goldblums negerdatter slår seg nødtvunget sammen for å utslette juratidas odontomane sosiopater nok en gang. Etter at mesteparten av de nyklona dinosaurene og andre kvikke WWF-aurer er mirakuløst pasifisert, blir en av dem Godzilla-bysaur og løper løpsk i San Diegos villastrøk. Det er ikke særlig spennende, men ihvertfall spektakulært. Spielberg er en storartet overdriver, og surround-lyden stjeler like mye begeistring og oppmerksomhet som en nybada halvannet-åring i Brumm-pysj. 1997.

Ni måneder

TV3 01.50

nine months

Hugh Grant og Tom Arnold på føden.

terning 5 liten Hvordan skal jeg si dette? «Ni måneder» var ikke akkurat toppen av juletreet da den dukket opp i 1995, men OK – tida har gått, og det ligger mye kikkerglede i en film der Hugh Grant får barn med Julianne Moore. Som når pandaene formerer seg.

Den amerikanske komedien «Nine months» baserer seg på en fransk film, og det forklarer alt. Franske menn lever i rare, cro magnon-baserte mannfolk-reservater og tror at barn kommer med beaujolaisen. Derfor kan man med full rett lage film om at de frykter fruens graviditet.

Sånn er ikke amerikanere. Man har påvist at til og med amerikanske guttefostre drømmer om en gang å stå ved baseball-løkka og se sonen sin slå ball med naboens nerde eller se dottera gifte seg med Hugh Hefner.

Derfor virker Hugh Grant pervers når han får angst av konas graviditet. Ingen skikkelige menner er sånn, og Grant må følgelig være en tåpelig, jålete, pysete seinjapp som antakelig har marsipansøte små rosa sædceller med snue og hodepine. Kvinners dårlige smak er historisk gåtefull. Julianne Moore er ei ålreit dame. Hva skal hun med denne omsorgstrengende fyren?

Grant spiller barnepsykolog, men han er til og med terminologisk like langt unna barns verden som en nyutdanna drosjesjåfør. Ved hjelp av hans uforklarte hovedrolle og noen uutslettelig gjentakende Emma Thompson-grimaser demonstreres igjen det tragiske faktumet at all humor er nødt til å ha en slags rot i virkeligheten.

Robin Williams er ålreit. Tom Arnold er ålreit. Joan Cusack er ålreit. Jeff Goldblum er ålreit. 1995.

Alene hjemme

Viasat4 21.00

terning 5 liten Heisan, det starta julen igjen på Viasat4. Kanskje en spesialservice for Jehovas Vitner som konverterte tredje juledag og starter sin feiring nå. En av de største filmsuksessene på nittitallet. Macauley Culkin spiller liten gutt som blir akterutfløyet av sin familie og feirer jul aleine i heimen, i kamp med vittige tyver. 1990. 1 time, 39 minutter.

Vantage point

Viasat4 23.00

vantage point

Dennis Quaid har en president å passe på.

terning 5 liten «Vantage point» handler om at den uregjerlige delen av en utemma verden skyter på en president mens Dennis Quaid er der ute for å passe på ham.

La meg bare si, i tilfelle også denne filmen er blitt miskjent, at det politiske mordet er forslitt, men fantastisk elegant fortalt. Samme historien fortelles fra forskjellige utsiktspunkter, nesten bokstavelig talt, og etter hvert oppstår en disig klarhet i hva som egentlig skjedde.

Dennis Quaid medvirker i for få filmer. Han er forbilledlig sart og tøff som fortidsskadd Secret Service-mann, og spiller med de stående rygghåra. Forest Whitaker er med ofte nok, men den gråtkvalte følsomheten hans fungerer perfekt i det appelsinrøde Spania. Whitaker spiller den amerikanske turisten som fanger attentatet i videokameraet sitt og siden klynker rundt som hund med halv hale. Og William Hurt er med i altfor få filmer. Her er han president med en mildt liberal tyngde. 2008.

Du har mail

TV2 Livsstil 21.00

you have mail

Tom Hanks og Meg Ryan har det fint med blomster og hund.

terning 5 liten Nora Ephron har gjenoppfunnet det nye småborgerlighetskontinentet, og det skal hun ha takk for. Hun er en omvendt Columbus og utsletter Amerika. Alt som er kaldt og meningsløst moderne har hun lagt til side, og konsentrerer seg i stedet om den formen for intuitiv lik-meg-romantikk som kan føre til at man får se folk smile takknemlig til hverandre med buksene på.

I de siste tjue åra har romantikk vært det samme som at en sikkerhetssysteminstallatør kommer inn på rikmannssoverom, får se halvt avkledd rikmannskone i chiffon-morgenkjole, sånn at hun blir så overstadig utrokåt at det rosakule California-lyset legger seg som sekreter over motlyskroppen hennes mens de elsker seg til turn-OL. Folk som liker sånt, skulle ikke ha lov til å bli foreldre.

I denne filmen tiptoer Ryan to the laptop, der hun elektron-mailer med brev-vennen Tom Hanks, den anonyme NY 152, som egentlig er en kynisk-søt bokhandel-magnat som øde- og nedlegger Ryans familiebarnebokhandelinstitusjon. Han har en hund som heter Brinkley, som er en kjent amerikansk TV-journalist, og hun klapper på en Observer-spaltist som samler på skrivemaskiner og siterer Heidegger. Filmen er en slags oppfølger til «Søvnløs i Seattle», og den er bra nok og vel så det. Tom Hanks er et slags urban-råtassete romantikk-ikon, og han spiller fremdeles mann sånn at man en liten stund slutter med å syns synd på heterofile kvinner. 1998.

Søndag 27.12.– Folkelig overnaturlighet på Søndagen Uten Navn

 

Den sjette sansen

Norsk TV2 22.45

terning 5 liten I natt slo den gamle Porsgrunn-regelen til igjen: Snøen kommer alltid på en søndag, som om det handler om et anagram. Julen går sømløst over i den rolige fasen, og de tuslete bodselgerne som lever av å aktualisere økt brannvern, begynner å rasle med rakettene sine. Vi skal feire Søndagen Uten Navn med en stilig overnaturlighet som fikk forherda asketikere og ateister til å føle noe for det overnaturlige, og de døde kommer til å smile lunt når de ser «Den sjette sansen» og mumle «trodde dere virkelig at dere var kvitt oss?»

Men til filmen.

den sjette sansen-2

Haley Joel Osment med det følsomme fjeset.

17 år før denne kom det en spøkelsesfilm som skremte vettet av folk og forandret genren for lange tider. Den het «Poltergeist» og var produsert av Kathleen Kennedy og Frank Marshall. Spielberg-paret står også bak «Den sjette sansen», en film som løfter våre lett-flaue forestillinger om det overnaturlige over på et heva og akseptabelt underholdningsnivå. Det skyldes først og fremst at samvirkelagstrynet til Bruce Willis igjen beviser sin anvendelighet. Willis kommer aldri til å få Oscar-nominasjoner for øyekrok-tårene sine. Han skriker for lite til å bli prisbelønt som skuespiller. Men fordi han er en ganske vanlig actionhelt med problematisk hårlinje, tror vi trofast og uforbeholdent på alt han medvirker i. Fiction blir faction når Willis reiser til de ytre meteorer sammen med allværsgjengen sin. Han er en mann med troverdighet i ryggmargen, og troverdighet er i sannhet en trua ressurs i underholdningsfilmer.

Dessuten har «Den sjette sansen» med et helt ekte barne-geni. En skaper med da Vincis hviskende følsomhet ga Haley Joel Osment et ansikt som uferdig forma og halvt umalt cernit-leire. Han er en slags Edward Norton for grunnskolen, et sart, uforstående og såra barn som kan få voksne folk til å føle seg som en tidsreise. Ni-åringen Cole er en av de sterkeste barneskikkelsene noensinne i film.

den sjette sansen

Bruce Willis er psykologen.

M. Night Shyalamans film har en problematisk historie, som antakelig ikke er like unaturlig i Bombay. Psykologen Bruce Willis møter det ulykkelige skilsmissebarnet Cole Sear og forsøker å finne ut hva hemmeligheten hans er. I en thriller-form som holder tilbake mer enn den bresker seg med, utfolder regissøren en avansert dobbelthistorie omkring en gutt som ser de døde som ikke vil være døde eller ikke vet det.

Etter en stund virker handlingen nesten destruktivt smertefull. Så merker man at ømheten ved andres smerte overtar handlingen, og helt til slutt røper den infløkte inderen at det var en mening med det hele.

«Den sjette sansen» er nesten helt uten moderne spesial-effekter. Den plasserer thrilleren hvor alle egentlig sier at de vil ha den: i et komplisert hjerterom der forholda mellom folk forsterker alle følelser. Også spenningen. 1999.

Helter i Telemark

NRK2 22.40

helter i telemark

Kirk Douglas i vannfarger i Telemark.

terning 5 liten Nå ble vel tungvannet i Telemark funnet for ikke så lenge siden, og det var vel ikke så helt sikkert at man kunne ha laget atombomber av det, men historien er fremdeles like god: Under krigen stanset norske sabotører en sending av tungvann fra Vemork til Tyskland. Dette er den amerikanske versjonen, «Heroes of Telemark», som ble laget i 1965 med Kirk Douglas og Richard Harris. 2 timer, 11 minutter.

The Twilight Saga: Eclipse

NRK3 23.10

twilight saga eclipse

Vampyr-idyll med Robert Pattinson og Kristen Stewart.

terning 5 liten Så kom omsider slutten på det høytidelige og dramatiske emo-eventyret fra Twin Peaks-skauen. Det vil si: Historien fortsetter. Men egentlig slutter det her.

Det har vært en behagelig tur, for det finnes ikke mange filmer som tar kjærligheten på blodig alvor, og det er ikke mange filmpar som har hatt sjansen til å love hverandre en hel evighet.

«Twilight»-sagaen har vært inspirerende annerledes i pragmatisk tid som dyrker foreløpigheten som gud og alltid er mentalt innstilt på forandring. Med Bella og Edward og den klumpnesa bondegutten Jake har det handlet om å finne bestandigheten i seg mens byens sitcom-støy langsomt henføres til glemsel. Det er et fristende eksistensielt landskap, og det har filmserien fått mye kjeft for.

I «Eclipse» er det heftigere følelser enn noensinne. Bøybare kjærlighets-skalaer og magasinerte motivkrefter får det til å smelle vårvarmt i vintersevja når trekanten sitter nedtelta i fjellsnøen og venter på at hæren av vampyrhvalper skal angripe. For sheriffens arme datter er det tilsynelatende et valg mellom mannstyper, slik det ofte blir når jentunger har vært romslige med omgangsformene sine. Vampyren Edward er den subtile, den resonnerte, rasjonelle og den sofistikerte som aldri egentlig ønsker noe for seg sjøl fordi han tilhører en hjerteløs slekt av kultiverte dauinger. Der er en psykologisk metafor for deg til å ta med hjem. Den teite indianeren Jakob (for øvrig ulv) er kjøtt- og blod-mannen som trygler og banner «det er meg du vil ha, du vet det bare ikke». Så ser det plutselig ut som om dama vakler, det ser faktisk ut som om dama tuller med plutselige ekstra-sympatier, og kall meg gjerne ei pingle, men da fikk jeg skikkelig vondt i magen.

Jeg kan jo ikke røpe stort mer.

Det skjer mye dramatisk her. Filmen starter i et fremmed thrillersmug i Seattle og flytter seg umiddelbart til ei Elvira Madigan-mjuk blomstereng der Edward og Bella snakker om ekteskap med snille stemmer. Men trøbbel oppstår i mange lodne og svette nivåer.

Fra byen kommer de onde vampyrene for å ta Edwards kjærlighet. Hun drar på «Last song»-tur til mammas strandhus og snakker om livets valg. Mens vi innbiller oss at Kristen Stewart med det skjeglete, flyktige blikket strir med valgets kvaler, kaster vampyrer og ulver seg ut i en heftig nakkekamp. Og hovedfienden Bryce Dallas Howard hekseflyr mellom trærne med flagrende, farlig rust-man – egentlig filmens visuelle poengvinner.

Vi som hele tiden har regnet med å bli like sinte som av Tyskland-England-kampen, ser for oss både uforutsett død og elendige framtidsutsikter. Vel, dere får se. Eller kanskje ikke.

Om skuespillerne i de tre filmene kan man si mye. De bruker et annet uttrykksnivå enn resten av verden, som om de var medlemmer av et litt dyrt symfoniorkester og egentlig snakker mest inni seg. Til og med sheriffer tok det med ro. Jeg har likt det. Kanskje et frynsegode ved varulver og vampyrer: De er sånn vi skulle ønske vi var. Takk for påminnelsen. 2010.

The Twilight Saga: Ved daggry del 1

NRK3 01.10

The Twilight Saga: Ved daggry del 2

NRK3 03.00

terning 5 liten Jada. NRK later som om dette er slutten på en slags TV-serie og plasserer de tre siste filmene etter hverandre. Som å spise tre poser med Bassetts engelske konfekter etter hverandre mens man drikker julebrus. Noen orker nok det og. 2011 og 2012.

Mickey Blue Eyes

Norsk TV2 19.00

mickey blue eyes

Jeanne Tripplehorn gifter Hugh Grant inn i mafiafamilie.

terning 5 liten Mafia-komedien «Mickey blue eyes» var dengang bekreftelsen på at Hugh Grant fremdeles kunne være vittig. Her har han fått en tightfit-rolle i en beskjeden handling. Grant spiller engelsk auksjonarius i New York, en pyse-status han kler. Da mannen gifter seg med mafiadatter, involveres han automatisk i en etnisk dimensjon der alle menn forutsettes å være kriminelle. Det går riktig ille, men på en ekstremt vennlig og behagelig måte. Folk skriker velsigna lite til hverandre i mafiafilmer. 1999. 1 time, 38 minutter.

The rock

Norsk TV2 00.50

rock, the

Glemt i Alcatraz: Sean Connery.

terning 5 liten Sean Connery og Nicolas Cage er egentlig et komediepar. Begge to spiller en streit actionfilm som om de forsøker å gi munterhet og nytt håp til oppgitte gallesteinspasienter, ferdigstekt ribbe og hele århundrer.

Connery ser på verden med en langsomt inntrengende ironi. For ham tilhører alle vi andre antakelig den endeløse intellektuelle puberteten, så derfor står vi skoløse i Kierkegaardsgata og snakker om nakne pandaers betydning for et sotfritt Barentsburg. Den edelt aldrende skotten har øyne som tilhører en diamantbasert robot eller et ukjent rovdyr som kvinner går til psykolog for å få ut av drømmene sine. Noen ganger når du ser inn i blikket hans, får du følelsen av at Gud bare skapte èn mann, og resten av oss kommer fra Evas kravebein eller Intersport-katalogen.

Nicolas Cage bestemte seg en gang for at han tilhører Coppola-familien og følgelig ikke kan si en eneste setning som om den skulle være hentet fra «Gudfaren». Han gir nytt liv og ny mening til det amerikanske språket ved å radbrekke intonasjonen så ekstremt at han kan bli innført som offisielt sidemål. Cage er en slags primalskrik-skuespiller, og han har forlengst innsett at naturligheten bare finnes blant hyklerne; en setning skal helst sies sånn at stor uro oppstår.

«The rock» handler om at en kvalm og redd FBI-agent reiser med verdens mest bortgjemte politiske fange til Alcatraz’ infløkte innvoller for å hindre at en sentimental høyre-ekstremist utsletter San Francisco. Det er moro hele tida. Hele tida. 1996.

Pirates of The Caribbeaen: Dead man’s chest

TV2 Zebra 20.30

pirates of the caribbean - dead mans chest

Johnny Depp på besøk hos voodoo-heksa.

terning 5 liten Opprinnelig ga jeg denne filmen en firerterning fordi den kopierte den første. Den er nå oppgradert.

I «Død manns kiste» skal Bloom og Knightley henges fordi de hjalp Sparrow å flykte, men de slipper hvis Bloom skaffer piratens kompass. Snork. Sparrow har sin egen kamp. Han leter etter hjertet til Davy Jones, som har blekksprutskikkelse og er kaptein på Den Flyvende Hollender. Litt bedre. På den flyvende hollender finnes Orlandos pappa Stellan Skarsgård, som bærer kledelig sjøstjerne ved sitt fraværende øre og også har tapt sin sjel. Ok fyr. Ute i den relative størrelsen vi kaller Havet, slåss Bloom og Depp først med kannibaler, deretter med demoner – og så dukker Keira Knightley opp som en slags fotballhustru og posher seg inn i historien. Dobbeltsnork. Mens de andre trues av Kraken, søker hun maken, og før vi vet ordet av det, nedlegger dama til og med fryktinngydende djevlesjømenn som likner uhyggelig på solgjæra fiskemiddager. Før vi vet ordet at det begynner også Bloom å gi ordrer til folk, sjøl om han fremdeles bare ser ut som en følsom, irsk Grand Prix-sanger. 2006.

The keeper

TV2 Zebra 23.25

terning 3 liten Steven Seagal-film fra så seint som 2009. Seagal spiller en politimann som presses til pensjonering, slik det er i våre dager, og så blir han hyra som bodyguard for en rik manns datter. Hun blir kidnappa av mafiaen, og jeg vil bare si: Stakkars mafiaen!

Harry Potter og de vises stein

TVNorge 20.00

harry potter og de vises stein

Daniel Radcliffe så ung at han ser ut som en CGI.

terning 5 liten Harry Potter-filmen er en frodig fest for det frie bildet, det som skapes av vakre inspirasjoner hos nattetrøtte pc-programmerere og data-grafikere. Harry Potters verden er en visuell virtuositet, et konstant overskudd av kriblerske påfunn. I denne filmen handler det ikke om innsiktsfulle ansiktsuttrykk eller kunstnerisk kroppsspråk. Innimellom går riktignok rutinerte engelske skuespillere rundt i rare klær, og halvgode barneteater-unger leser replikkene sine så godt som sånne skal. Men det er når den trehoda hunden (antakelig et H. C. Andersen-tyveri) brøler benkeradene bakover eller den onde lille bank-gnomen griner med de tynne kapitalist-tennene sine at du ser hva eventyr er: Bildetanker. Dette er virkeliggjorte bildetanker. Det er film som kan klare å formulere privilegier som malere, skulptører, kirkeutsmykkere og gale arkitekter var aleine om. Dette er visuell magi.

Den beste historien hadde J. K. Rowling. Hun skrev et eventyr som vår tid har ventet på. Det finnes ingen gåte rundt Harry Potters gigantiske popularitet. Han er rett og slett bra nok for sin egen berømmelse. Historien er perfekt: Den klassiske, foreldreløse gutten oppdager at han er en trollmann og utvikler seg og livets mangfoldighet i en klosteraktig kostskole med alt det fantasien begjærer. Groteske dyr, vittige mennesker. Vennskap. Klokskap. Voksen-trygghet. Overnaturlighet. Spenning. Dette er den første filmen. 2001.

Brødrene Grimm

TVNorge 22.55

brødrene grimm

Heath Ledger og Matt Damon er skøyeraktige svindlere.

terning 5 liten Høsten er den kule tida da eventyrene ble til. Mørke katteskygger og voldsomme vindlyder forvandla verden til et sted for verre, men flere forutanelser, og folk gikk rett i kjerka og insisterte på at de hadde oppført seg anstendig gjennom en fristende sommer. Noen diktet eventyr for å skremme de andre. Galningen Gilliam starter sin film om brødrene Grimm med den verste av alle setninger: «Det var en gang». Påminnelsen om alle tings foreløpighet. Ond og ødsel er naturens orden. Deretter kommer menneskenes illusjonslek inn i filmen. En liten gutt som skulle ha solgt kua for må få medisinpenger til dødssjuk søster, har i stedet kjøpt en neve med magiske, brune bønner.

For å bøte på angsten spiller folk Lotto og tror på overnaturlighetene. Eller de setter seg ned og forteller eventyr om ting. Det hjelper, det også. Litteraturens helbredende virkning er undervurdert.

«Brødrene Grimm» er så smart at formen destruerer underholdningsverdien. Den steingalne lystløgner-briten Terry Gilliam har laget en metafilm, der de to tyske fortellerne går inn i sine egne myteskoger og oppdager at eventyrene dessverre er helt virkelige. Rundt dem myldrer historiske kuriositeter. Gilliams’ favoritt er Peter Stormare, som italiensk offiser i franskmennenes tjeneste som okkupanter av urydda tyske grenseskoger.

Det blir alltid et hekkans organisatorisk rot når eks-pythoneren Gilliam lager film, og det preges «Brødrene Grimm» av. Du har lenge følelsen av å være til stede i en italiensk politiaksjon, men ideene med filmen er selvsagt geniale. Grimm-brødrene er to rotete svindlere som farter rundt blant naive bønder og utdriver heksene deres med fyrverkeri og fanteri. Da luringene påtar seg å løse gåten med de forsvunne rødhettene, oppdager de at trollskapen i skogen er mer enn virkelig. Med skogfinnerdama Lena Headey som forførerhunn i det store utendøret, finner de fram til den udødelige speildronninga Monica Bellucci og hennes mystiske ulvehjelper. Matt Damon og Heath Ledger spiller grimmere på en fantastisk, forvirra farsemåte, og sammen med den bryskt stigmatiserte italieneren Stormare gjøgler de alt som kunne vært eventyrspenning ut av filmen. «Brødrene Grimm» er en fest for fin-flipperne. Den er en fest for banal-surrealistene og de aldeles forskrudde. 2005.

The spy next door

TVNorge 01.55

terning 3 liten Jackie Chan sitt barneprosjekt. Han spiller superagent som en helg skal ta seg av de tre rampungene til kjæresten. Den minste irriterer på seg en russisk terrorist. 2010.

Freaky Friday

FEM 18.55

freaky friday

Lindsay Lohan og Jamie Lee Curtis har bytta kropp.

terning 4 liten Ordet er hyggelig. Ordene er velspilt, vennlig og veslete på en god måte. «Freaky Friday» var Jodie Fosters tredje film i det store 1976-året («Taxi driver» og «Bugsy Malone» kom samtidig), og ingen kan egentlig måle seg med henne (gjesp, snork, rap).

Men Lindsay Lohan kommer nært nok. Ikke alle handlinger lar seg overføre til et sted tretti år etterpå. I 1976 fantes det fremdeles farlige og fascistiske foreldre. Nå er voksne folk snille som tofu (som skal være en slags ikke-fiendtlig soya-gome), og det eksisterer ikke den mora utenfor Den Iltreste Rekefiskermisjonen som ville nekte dattera å være med på en viktig musikkøvelse. Rock ruler. Sjef, pappa! Heilt sjef. Dermed vakler logikken i generasjonskonflikten. Det ville vært mer sannsynlig om mor forsøkte å tvinge dattera på Kizz-konsert for at hun ikke skulle melde seg inn i Jehovas Vitner.

Det gjør ikke så mye. Jamie Lee Curtis og Lohan står til hverandre, replikkene er vittige på den litt forutsigbare rollevekslingsmåten. Da mor og datter bytter plass, oppfører egentlig ingen av dem seg slik de ville gjøre hvis de virkelig ønsket å skjule forvandlingen. Men til gjengjeld blir filmen mildt morende og intenst ufarlig.

Mark Harmon er blitt nissemussa i rødkinna, nok en rund liten Dennis-bror spretter opp av kuvøsene og highschool-flørtinga er som den pleier. Den slåpne helten blir spilt av Chad Michael Murray fra «Gilmore girls» og «Dawson’s Creek», og han drar orda etter seg som om de skulle være lengtende fans. Smart fyr. Firerere enn denne fireren blir det ikke. 2003.

Romeo & Juliet

FEM 21.00

terning 3 liten Britisk versjon av Shakespeares onde barne-tragedie, laget i 2013 med Hailee Steinfeld som Julie. Hun spilte jenta i «True grit». Men filmen er ikke særlig satt pris på.

Ya-Ya-jentenes hemmelige nedtegnelser

FEM 23.15

ya-ya-jentenes hemmelige nedtegnelser

Sandra Bullock med en del eldre kvinner.

terning 2 liten Dette er en film som gir tilgivelse dårlig rykte. Etter å ha lidd gjennom nesten to timer for at Sandra B. skal tilgi mor si, vil selv den mest katolske pater bli motstander av syndenes forlatelse og det evige liv. Begge deler låter ille i de amerikanske sørstatene.

Tenk dere sjøl: Bullocks energifattige drama-mumling. Ellen Burstyns gjennomgråtte hypokonderstemme. Maggies Smith og hennes millenniumvarige og halvmilitære tante-gneldring, samt Fionnula Flanagans indre nasalitet, som om brystkassa hennes er et nesebor hun snakker gjennom.

Filmen om ya-ya-jentene starter som en slags hukommelses-porno for pysete mammajenter, der jålete 12-åringer usannsynliggjør fantasien i skogen. Dernest fornærmer Bullock mor si (som var en av ja-ja-jentene), ei grusom, overvurdert sutredama og antakelig djevelens enbårne datter. 2002.

Broene i Madison County

FEM 01.45

broene i madison county

Meryl Streep og Clint Eastwood blir kjærester.

terning 5 liten Nerover en støvete landsens vei kommer fotografen Clint Eastwood med rødmussete globetrotterhud og bymann-auer som dessuten er smale av timer i jazzkul sigarettrøyk. Meryl Streep spiller en 62 kilo tung italienskætta bondehustru som ville stemt mot utdeling av kondomer i ungdomsskolen, men akkurat den dagen hadde mannen og barna reist på fesjå, og i farta lot de hjertedøra hennes bli stående åpen. Fullstendig som et religiøst mirakel blir det inngått en edelt uhellig allianse mellom to mennesker som ikke trenger hverandre til noen verdens ting.

Når de elsker hverandre, er det egentlig som to superstjerner fra hver sin side av den svære Hollywood-plenen. De fleste av oss er kjendis-kikkere, så det heite kjærlighetsmøtet mellom film-fintenkernes og festivalsjefenes tilbakeholdne super-Streep og westernølboksenes og motkulturgeriljaens evige Eastwood har noe pirrende Romeo og Julie-aktig ved seg, som om vi står på hver vår side og heier litt på vår kandidat og blir rørt når han eller hun faktisk får snøret i bånn på fremmed grunne. Dette bør slett ikke ta gleden fra noen, for «Broene i Madison County» er en skjønn, sterkt erotisk film som folk kommer til å kjenne overalt hvor klærne strammer. Det finnes nesten uoppnåelig sterk ømhet i den, og sexen er varsom og familievennlig som en førstejuledagsmorgen. 1995. 2 timer, 15 minutter.

Istid 2

TV3 18.25

istid 2

Mye uro for urdyra.

terning 5 liten Det er ikke lett å være mammut. Den globale oppvarminga rammer raskere enn vestnorsk ettermiddagsbyge. De eneste kameratene dine er en avfeldig tiger med lavt blodsukker og tannreguleringsbehov og et dovendyr med Dagfinn Lyngbøs beklagelig umedisinerte bergensstemme. Når du i satt alder treffer ei dame av egen ætt, er hun en seksuelt umoden og artsmessig forvirra nevrotiker-mammusine som tror hun er pungrotte og henger etter halen når hun sover. Det blir ikke barn av sånne hvilevaner.

I «Istid 2» må vennene fra «Istid» flykte slik animerte dinosaurer gjorde forrige gang («The land before time»), for dalen deres blir utsatt for en Emmerich – klimakatastrofen rammer fortere enn Dennis Quaid kan rydde pannerynkene sine. Et forvirra tog av historiske eksistenser snubler seg ut av et opprinnelig revir og håper på en plass i Darwins nye verden. Som vi alle vet, gikk det ganske elendig med mammutene. Det var ikke lett å være mammut.

Ingen skal si at manusforfatterne har lagt mye arbeid i selve Exodus-handlingen. Animasjonsfilmer av «Istid»-arten blir skrevet omtrent på samme måten som revyer. Skribentene hiver replikker og fasonger rundt i lufta mens de drikker fransk vann av korpulente småflasker, og når de har funnet noen fikse ting, spinner de en halvferdig historie rundt dem. Fordelen ved denne arbeidsformen er at ingen av filmene minner om «Kristin Lavransdatter». Ulempen er at de minner så sterkt om seg selv. Genre-preget er i ferd med å skape rein etikettkunst.

Det vrimler uvettig under breens bredd. Et hysterisk urbanmylder av hastige skapninger kan i noen tilfeller gjenkjennes, i andre bare gjettes. Computer-kunstnerne som lager tryner til uvanlige dyr har hatt herlig frie hender, og «Ice age: The meltdown» består først og fremst av så mange hjertevinnende oppsyn at selv bartendere og drosjesjåfører vil føle godhet for mangfoldet.

Historien er som nevnt enkel. Oppegående fortidsdyr finner ut at flommen vil komme, og deretter begir de seg til en reddende trestamme i enden av dalen. Farer oppstår. Fedre også antakelig, for i motsetning til sin stemme, Otto Jespersen, ender den utryddelsestrua pelsveteranen med å gjøre dama gravid. Det får vi ikke se, sjøl om et atletisk mammut-samleie nok ville virket forfriskende i en litt forutsigbar familiefortelling. Men vi får se det underlige lille ekornet med hoggtennene. 2006.

Jurassic Park III

TV3 21.00

jurassic park III

Sam Neill treffer på raptoene.

terning 5 liten «Jurassic Park III» er en stimulerende og underholdende løpefilm i intense idrettstider. Fluktscenene gir filmen en illusjon av handling, og illusjoner trenger den, for ingenting skjer egentlig. Folk dumper ned på den forbudte øy Isla Sorna ved Costa Rica. Der lever et assortert utvalg saurer. Saurene flekker tenner og spiser mennene nederst på rollelista i rett oppadstigende orden. Sam Neill likner Freddy med stålklørne i den shabby Fretex-hatten og mumler effektivt, slik nesten bare Neill kan. Koffein-karismatikeren Jeff Goldblum er borte. Laura Dern ble temma og gift med en hjemmeamerikaner som har meteorologstemme, så hun kan ikke reise fra matlaginga. Til gjengjeld er Tea Leoni jamrende skilt fra William H. Macy, og de to leter etter sønnen sin, sjøl om han er så overlegent dyktig at han burde eksaminert foreldrene i den lille gangetabellen.

Raptiser megabeiter på sapiensene i grønska, og det eneste originale påfunnet er at en av dem spiser en satellitt-telefon og følgelig får filmhistoriens første avføring med Nokia-lyd.

Originalitet er ikke det eneste kriteriet for underholdning, og «Jurassic Park III» er en gjenkjennelighets-trip for korttidsnostalgikere og leketøyprodusenter. 2001.

The game

TV3 22.45

game, the

En mystisk virkelighet for Michael Douglas.

terning 5 liten Michael Douglas får en opplegelse (opplevelse-oppdagelse) av broren Sean Penn. Gaven er et slags abonnement i en litt lyssky organisasjon, som straks iverksetter dramatiske begivenheter og kaster den bortskjemte innemannen ut i handlingskrevende dilemmaer. Det er som et dataspill laget for virkeligheten og samtidig kompromissløs trening i å se verden, føle kroppen, kjenne sin egen skrekk. Stilig og skremmende og mystisk thriller med mye mørke. 1997. 2 timer, 8 minutter.

Jurassic Park

TV3 01.05

jurassic park-2

Tyrannosaurus Rex liker ikke biler, akkurat som andre primitive skapninger.

terning 5 liten Storartet, mørk og teknisk perfekt familiespenning som ikke er for små barn. Steven Spielbergs «Jurassic Park» forteller om en slags juratidens Kongeparken på en svær holme utenfor Puerto Rico. Der har eksentrikeren Hammond fra Skottland drevet oppdrettsanlegg for genetisk klona fortidsdyr for at folk skal komme og se dem. Paleontologen Sam Neill, kjæresten Laura Dern, kaos-matematikeren Jeff Goldblum og eierens to barnebarn drar på forhåndsvisning. Da går alt galt. 1993.

Karate Kid III

Viasat4 21.00

terning 2 liten Ralph Macchio er blitt 27 år gammel og ser ikke bra ut lenger i denne tredje Karate Kid-filmen, der han igjen skal slåss mot folk han ikke burde møte og finner en annen trener enn Morita (Vietnam-veteran som er glimrende spilt av Thomas Ian Griffith). Robyn Lively er jenta. Ille. 1989. 1 time, 51 minutter.

Underworld: Awakening

Viasat4 23.05

underworld awakening

Kate Beckinsale er salat-tynn og veltrent.

terning 4 liten Dere husker den lakksmurte vampyren Kate Beckinsale som lever i konstant krig med varulvene (lycanene) i et omtrentlig sci-fi-landskap? Hun er her igjen. Midt oppi en etnisk renselse av vampyrer og varulver. Hun starter i drakten som likner glinsende svart designer-Swix rett på kroppen og ender som Objekt 1, naken som salma-laks i vakuumpakning.

Beckinsale tilhører de flinke vampyrene. Hun har dyriske instinkter som Lars Monsen og kamptrening som Jet Li. Da hun flykter fra den flyktige forskeren Stephen Rea, treffer hun en vampyr med så vakkert totimers-skjegg at han kunne vært danser for Madonna. Hun blir med han til den rasistiske vampyrfaren Charles Dance og hans undergrunn for å drepe så mange varulver som mulig med sølvkuler og annet glitter. Men det verste er at Objekt 2 er ei lita jente med klare familietrekk. Hun må reddes både fra vampyrene, forskerne og varulvene og kunne trengt en rektor med militant antimobbing-program.

Filmen er ganske tøff. Beckinsale får riktignok mer juling enn hele «90 minutter», men det går verre med ulvene, en tendensiøs pelsdyr-aggresjon som kommer til å irritere SV.

Egentlig er det også feil å utrydde vampyrer. Med sitt behov for rødt kjøtt ville de representere redningen for landbruket. Både vampyrene og syklistene og varulvene er egentlig darwinistiske utviklingstrinn som står over oss mennesker, så vi burde respektere deres egenart og sørge for at de får friskt vann og sovekurv. 2012.

Mens du sov

TV2 Livsstil 21.00

mens du sov

Sandra Bullock finner en pen mann på jernbanelinja.

terning 5 liten Sandra Bullock har for eksempel håret i storvask-knute midt på hodet. Hun har t-skjorte under telt-genser. Hun har topplue med oppbrett. Hun går i lang frakk med xl-skjerf som henger i halvknute rundt halsen, hun har pannehår som detter mørkebrunt som nyrøykte kaffiplante-aks (ææhh) nedover pannen og likner en litt svett beatle. Noe mer trenger man ikke si om den romantiske komedien «While you were sleeping», for den består for det meste av Bullocks beskjedne alltid-nærvær, perverst sjarmerende vinterhumor, ikke-typiske issvuller som likner sukkertøy fra Soria Moria, løssluppent og frimodig familieliv uten tenkepauser og så sordinert elskov at den ikke ville ha vakt oppsikt i midtgangen i Domkirken søndag formiddag klokka 11.13. Hun forelsker seg i mann i koma. 1995. 1 time, 39 minutter.

Lørdag 26.12. – Rikholdig annendag med rar fransk jente

 

Den fabelaktige Amelie fra Montmartre

NRK2 23.00

terning 5 liten På den annen dag stilnet vinden, og det føltes litt rart. Annen juledag er egentlig den litt useriøse juledagen, og gudene må vite hva Josef og Maria drev med akkurat den dagen. Rydda de i alle greiene fra de tre vise menn, eller koste de seg bare med den lille gutten og lot myrraen stå i eska inntil høyet. Hvis de hadde TV ville de uten tvil ha valgt å se en følsom og rar fransk film, for franskmenn er best når de er rare. Annen juledag er perfekt for den vakre Amelie fra legende-bydelen Montmartre. For å sitere meg sjøl: Han (regissøren) turnerer med nesten umenneskelig presisjon den vanskeligste av alle humødre: Man skal være filosof for å kunne parodiere menneskene på en sånn måte at de ler fordi de liker å leve blant de utledde på jorda.

Men til filmen.

den fabelaktige amelie fra montmartre

Audrey Tautou som den merkelige jenta fra Montmartre.

De som aldri hadde sett en Jeunet-film før, må ha blitt veldig overraska da «Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» kom dettende ut i kino-konformiteten som en diamant i en grisebinge.

Jo, det er en binge. La oss bare innrømme det. Det fins ikke mye diktning, og det fins ikke mye poesi på kino-repertoaret. Årsaken er innlysende. Som i musikk-industrien og i mediebransjen er det produsentene som har grepet roret med sine bleke golf-fingre, og de avskyr individualitet som ikke allerede er bekrefta av suksess.

Produsenter er besatte av kollega-voyeurisme: De glor intenst på hva de andre gjør og forsøker alltid å gjøre det samme.

På kino-repertoaret er resultatet en katastrofe. Mellom teknisk uferdige og politisk overmodne euro-filmer og den amerikanske kopist-sjuka fins det nesten ingenting. Ingen Bergman. Ingen Makavejev. Ingen Ferreri. Ingen Tarkovskij. Ingen personligheter som er større enn hva som trengs for å bli ansatt som gymlærer i ungdomsskolen. Nesten. Aronofsky er ennå ikke blitt en kommersialisert Soderberg-tragedie. Coen-brødrene videreutvikler sin guddommelige komedie. Men alle vet at de er unntakene, og at Hollywood vedlikeholder en slags ponnistall av særegen ungdom av rekrutteringsgrunner, sånn at studioene om ti år har en temma femogtredveåring som kan regissere «Dødelig våpen 12».

Jeunet er også ett av unntakene, sjøl om han var innom den amerikanske vestkysten og gjorde scifi-dystopien «Alien 4». Jeunet er noe så sjeldent som en poetisk franskmann. Han ble kultkjent for surrealistvisjonen «Delikatessen», han gjorde det uforståelige eventyret «De fortapte barns by». Jeunet har spesialisert seg på overraskende assosiasjoner, poetiske videretolkninger og eventyraktive tankesprang i et visuelt univers uten tyngdekraft.

Fargene hans er sterkt romantiske, som om noen har helt tårer og musikk i malingspannet. Bildene virker befrukta. Gravide og varme.

Virkemidlene fra «Delikatessen» og «De fortapte barns by» har fulgt med til den distraherte fabelen om Amelie. Man kunne fryktet fantasitørke etter to tidligere filmer, men Jeunet er frodigere og rikere enn noensinne. Filmen hans bugner av personligheter og ujålete eksentrisiteter. Han turnerer med nesten umenneskelig presisjon den vanskeligste av alle humødre: Man skal være filosof for å kunne parodiere menneskene på en sånn måte at de ler fordi de liker å leve blant de utledde på jorda. Kulde fins ikke i Amelie-filmen, bare en løgnas-dokumentarisme som minner om oss sjøl. Her fins vi alle sammen i litt forstørra format. Ved bare én eneste liten overdrivelse av våre alminneligheter, ville det ha oppstått personlighet. Det er en koselig tanke.

«Den fabelaktige Amelie fra Montmartre» handler om ei jente som ved uskyld, tilbakeholdenhet og observasjon blir en lykkens kerub for de rundt henne. Ikke akkurat Britney Spears. 2001.

De dødes tjern

NRK1 01.00

de dødes tjern

Henny Moan på vei ut til tjernet.

terning 5 liten Helhjerta sikksakk-femmer for en av de få norske grøsserne i filmhistorien, og filmen der Henny Moan går i hvit nattkjole til natteskummelt tjern. Hennes daværende mann André Bjercke skrev boka under navnet Bernhard Borge, og han er også med i filmen. Henki Kolstad, Bjørn Engh og Per Lillo Stenberg er også med i historien om en kamerat som forsvinner fra hyttetur i Østerdalen. Og det går rykter om at en gal mann skriker i natten ved tjern i nærheten. Men det er altså dama som er ute og går i nattøyet. Allerede på femtitallet var testosteronet oppdaget. Ifølge den internasjonale filmdatabasen er scenen der Lillian går til vannet for å drukne seg den mest berømte i norsk filmindustri. 1958. Ca. halvannen time.

Twilight Saga: Ved daggry del 1

NRK3 21.35

twilight breaking dawn del 1

Robert Pattinson og Kristen Stewart lager vampyrunge.

terning 5 liten Egentlig tilhører jeg den overbevisningen som hevder at Twilight-serien tok slutt etter den tredje filmen, og at «Breaking dawn» er overflødig. Der tok jeg feil igjen.

Det starter merkelig. Edward skal ha utdrikningslag og får oss til å undres over merkelige muligheter: Drikker vampyrer alkisblod når de går på fylla, og kommer det strippere og viser dem en naken halspulsåre? Deretter omstendelige bryllupsforberedelser av så jentete karakter at Kate Hudson kunnet kommet flagrende forbi. Og skogsbryllupet der Bella soper mosen med jomfru-hvithet som er større enn seksmanns-telt. Pappa taler med kampanjebart. Og Bella er en bjørketynn tenåringsbrud, så sart som hvitveis og villfarelser.

Jeg har ikke lest bøkene, så jeg visste ikke hvor de skulle hen. Men de dro til ei søramerikansk øy og gjennomførte ungdommelig seksualangst i den grad at senga revner og brura våkner med dun i håret. Fremdeles er filmen rar.

Så snur den skikkelig.

Bella er gravid med et vampyrbarn, og det oppfører seg verre enn Rosemary’s baby. Magen vokser som en gassballong, og den unge mora blir gradvis forvandla til utspist zombie med så innhole kinn at du kan spille mablis ned i dem.

Da nytter det ikke lenger å tro at man ikke bryr seg. «Twilight: Breaking dawn 1» brummer seg voldsomt til med det som kan komme til å bli dødelig fødsel og tjafsete indianer-ulver som venter hvesende i skogbrynet for å ta livet av det nye barnet. Jakob bringes inn som en snurt husvenn med valium-virkning, og du irriterer deg, du uroer deg, du ser måpende på at folka klarer å beholde Twilight-magien gjennom et kaos av blod, gørr og grining. 2011.

Twilight Saga: Ved daggry del 2

NRK3 23.25

twilight breaking dawn del 2

Mor og far, bleike i skogen.

terning 5 liten Dette er hva man kaller en bonus-level når du kjøper dataspill. Det eneste som kan gjenstå etter «Breaking dawn 2» er Twilight The Lego Game. Men den særegne fortellingens ekstra-omgang innebærer både anspent familiefeide og det heftigste headbangers ball jeg kan huske å ha sett.

Vi er mange (går jeg ut fra) som trodde at Twilight-konseptet hadde funnet en overnaturlig avslutning i den forrige filmen. Der tok vi feil. Det var egentlig umulig å forestille seg at man skulle få se det lykkelige paret feire jul i Brødrene Grimms hus i skogen. Men Idyllene går videre i en anspent ekteskaps-historie som egentlig dreier seg om Bellas datter Renesmee som vokser fjortisfort og innebærer en trussel mot den munkedystre uniformsfamilien Volturi til Michael Sheen. Han ser lattervekkende ut som statsminister Blair på hippie-party og er denne filmens Bardem, men han leder slekta som utsletter de udødelige barna fordi de har ADHD-tendenser og ikke kan slippes løs på folk.

De første filmene fulgte en sart, melankolsk logikk mot at Bella skulle bli vampyr. «Breaking dawn 2» tar folka over i en ny sort handling, det er som om man starter på noe samtidig med at alle sier at nå er det slutt. Hvis jeg var Stephenie Meyer, ville jeg etter «The host» skrive videre på serien: Bella dør, Edward blir menneske-eter av sorg, og superjenta Renesmee leder en gjeng med ulvianere med Jacob som stefar.

«Breaking dawn 2» starter poetisk med Bellas vampyrøyne og blodrød himmel. Det er egentlig litt pinlig at den stillferdige cowboyjenta har konvertert, som hvis en Thailand-turist blir buddhist for å kunne gifte seg med hotelldirektørens datter. Bella har fått så stilige evner at man spør seg om hvorfor ikke Lance Armstrong bare ble vampyr i stedet. Hun spiser puma og trener seg i jedi-ting. Hun shower litt, og så kommer et dramaturgi-myrdende mylder av folk og frender inn i filmen, men den pompøse emo-stilen holder x-men-mengdene på plass og får fortellinga til fortsatt å funke som et eksperiment i fantasi-følsomhet. Jacob lever som barnevakt og husvenn, en slags Clapton i George Harrisons hus. Han passer på ungen og sutrer bittert som han pleier.

Alvorlig diplomati planlegges, og så oppstår en av de lengste familiekranglene midt utpå ei nifs snøslette. Vampyrer, varulver og andre vampyrer gyver løs på hverandre i en vakker og forskrekkende bossfight som også vil glede de kiropraktorene som stakk innom for å se varulvenes ryggrader.

Historien om Edward Cullen og Bella Swan slutter slik eventyr skal, men som sagt: Jeg tror ikke vi har sett Renesmee for siste gang. Vel. 2012.

Den store Gatsby

Norsk TV2 21.40

terning 4 liten Dette er 2013-filmatiseringen av Scott Fitzgeralds roman. Jeg har sett den fra 1974 med Robert Redford, og den var litt kjedelig. Jeg prøvde å se denne med Leonardo Di Caprio som dollarfyrsten og Tobey Maguire som den storøyde, og det var redselsfullt kjedelig. Så jeg kom aldri lenger enn til en halvtime. Dere får se den. Si fra hvis det skjer noe.

The American

Norsk TV2 01.25

american, the Clooney og Violante Placido

George Clooney med nakenbadende Violante Placido.

terning 2 liten Europeiske filmskapere er egentlig en ubehjelpelig gjeng festivalavhengige som lager om igjen filmer slik folk gjorde den gang man kunne si Europa uten å få latteranfall etterpå. «The American» er regissert av den flyve-udyktige hollender Anton Corbijn, som kunne fått svaner til å likne veidekke.

George Clooney har en pinglete, svart fengsels-singlet og grått skjegg. Noen har klippet ned håret hans så han likner vår-snaua veteransau, og på tross av det starter filmen med at han er til sengs med James Bond-dandert nakendame i ei slags Sinnes-hytte. Han skyter en fyr, og mannen faller sånn med armene ut som de gjorde i gamle Bond-filmer. Retro. Han treffer øgli deklamasjonsgubbe på bar, og den mystiske sier sånne ting som «Du finner en mørk blå Temra Toigada med liftflux bak den store grå steinen og den vil ta deg til Lakarma DiBalo» eller noe. Retro. Han kommer til Castel del Monte, en by som likner billig rødvins-etikett. Der har han gammel-italiensk horesex i et så rødt lys at man kan framkalle Tri-X-film i det. Retro. Han treffer leiermorder-dame med roterende cheddar-rumpe på ostemarkedet, og dette er Italia, så hun ser ut som leftovers fra Antonionis nedlagte melankoli-fabrikk. Retro.

Det blir verre og verre. Kvinner som skuler forførerisk med altfor frisert hår bare de skal gå inn ei dør, er så retro at de burde ha gravstein i stedet for dørskilt. Forfølge bil med scooter i trange gater? Retro. Clooney treffer prest i grålysningen. Morgen-hyrde svir mer enn taco på magesår, og prester finnes ikke egentlig lenger, bare kirkebyggforstandere. Denne er sånn fyr som starter sine kulturelle bebreidelser med «Dere amerikanere». Siden blir det nakenbading og litt skyting og en dustete leiemorder-handling som ville stått like stille om guttene i smørebua grep inn. Jeg skal ikke nevne slutten. Den er ille. Retro. 2010.

Batman & Robin

TV2 Zebra 18.00

batman and robin - Kopi

George Clooney og han andre. Hva er vitsen med pene folk hvis de bærer maske?

terning 3 liten Ett av filmanmeldelsenes mange paradokser er at de stort sett leses av mennesker som aldri går på kino. Derfor kan kritikere skrive hva de vil, og bare når uforvarende lesekyndige en sjelden gang forviller seg inn i kinosalen i den tro at dette er en blendet annenverdenskrigsdel av biblioteket, oppstår forvirring angående manglende overensstemmelse mellom omtale og virkelighet.

Av den grunn kan jeg trygt skrive at åpningen av «Batman & Robin» minner om Hitlers yndlingsregissør Leni Riefenstahl som i tråd med sitt hovedverk «Triumph des Willens» levde sterkt i en alder av 95 år. Slik romantikeren Joel Schumacher presenterer flagre-duoen Batman og Robin, kunne de like gjerne være galvaniserte og guttaperka-kledte medlemmer av Hitlerjugend. Inntrykket forsterkes når de post-pedofiles yndlingsjente Alicia Silverstone dukker opp som lyshåra valkyrie i minikort skoleuniform og blir Batgirl. Vi kan bare håpe at den neste filmen introduserer Bat-negeren eller Bat-jøden. For balansens skyld.

«Batman & Robin» har to litt uinteressante hovedtrekk:

George Clooney er en visuelt overlegen hovedperson, og han spiller den mystiske Bruce Wayne som om forbryterne og flaggermus-hobbien skulle være en like lys&lett rikmannsting som hurtigbåtene er for Røkke. Clooney er dessuten en rå smokingbærer. I hvite skjorter kunne han vært en hemmelig gift tennistrener som ble kasta ut av «Savannah» (TV-serie for oss over 30) fordi han så for mandig ut. Slik nykomlingen spiller Batman, er han først og fremst imponerende i sivil.

Det andre hovedtrekket: Filmen har verken stemning eller handling. Akiva Goldsman har skrevet et manus som parasitterer på Tim Burtons opprinnelige Lynvingen-nevroser slik en Disney-tegnefilm resymerer Hugos «Ringeren i Notre Dame» eller Lloyd Webber nynner «Les miserables».

Uma Thurman spiller en kvinnelig professor som forvandles sjelløst til en Naturogungdom-versjon av den grønnkledte med amatørmessig replikkføring. Arnold Schwarzenegger opptrer som ilsken ismann med en voldsom troverdighet, og han er den eneste personen i den fjerde Batman-filmen som klarer å leve opp til standarden i de to første. Men handlingen foregår inne i enkle og lukka akvarie-virkeligheter, og derfor ser filmen plagsomt ut som «Jakten på nyresteinen».

Opprinnelig tilhørte Batman-filmene katekismen til neo-gotikken eller sein-gotikken, en mørk og kald opplevelsesform som en tid ble dyrket av religionslengtende 17-åringer med gode engelsk-kunnskaper. Da Joel Schumacher overtok som regissør var det som om de ble produsert for TV-Norge. Replikkene er kvikke på den samme billige måten som tegneserier. Forvandlingene mangler mystikk og kunne like gjerne ha foregått i ristemaskinen til Malerbua. Action-scenene tilhører den materialtrøtte delen av Hollywoods nittitalls-tivoli og er allerede overgått en rekke ganger.

Finn heller en ny tegneserie. Stomperud er ledig. 1997.

Harry Potter og halvblodsprinsen

TV Zebra 20.30

harry potter og halvsblodsprinsen

Triste trollpersoner i snøen: Daniel Radcliffe og Emma Watson.

terning 5 liten Jeg var så begeistra for den (den gang) siste Harry Potter-filmen at jeg antakelig får tilbud fra Skivebom-akademiet, for halvblodsprinsen har faktisk fått en del gompe-kjeft. Men OK. Gomper er gomper, og akademiene deres er ikke alltid det mest magiske som finnes.

Allerede fra starten på Blu-ray-kopien (som trenger et helt wienerbrød på å loade i den merkelige Sony-maskinen min) ser filmen tredimensjonalt detaljrik ut; bildet er nesten unaturlig klart, og jeg tok meg i å lure på om det kan ha vært så fantastisk på kino.

«Harry Potter og Halvblodsprinsen» er malerisk dyster slik de deilige kitscherne vil ha det. Filmen starter i et psykoanalytisk, britisk sjelsmørke som gjør at man bare ser konturer; det er som å bli dumpa i et utspekulert psykologisk landskap, strandet i rett i mellomgolv-nifsheten der hvor voksenhet blir til. Potter-filmen har noe til felles med «New Moon» – det er fornemmelsen av antent pubertet som gjør opplevelsen, ikke den ytre handlingen. De første filmene var for romantiske barn og ponni-jenter. Men barna ble store, og nå har de starta vandringen i villniset, i det freudianske krattet, i de surrealistiske kjønns-korridorene og den skråsikre identitets-forvirringen. Den som fører til at alle barneferders far blir borte og man må klare seg selv.

Potter er blitt en dyster og stor mann. Hermine forsøker å overbevise Ron om at de er framtidsretta og forelska, og Harry himself befinner seg i en slags innøvd gravitasjon mot søstera til Weasley, den aksete, alvorlige og sympatiske jentungen Ginny.

Det skjer nye forræderier og forferdeligheter rundt dem, og Potter kjenner sin skjebne slik en soldat på jernbanestasjonen gjorde det i gamle romantiske krigsfilmer mens Ingrid Bergman eller noen vifta med vått lommetørkle. Mye av filmen foregår i en visuelt vekslende forventning om kjærlighetsliv. Det er ikke sånn at man bare tryller med staven. Den melder seg med andre krav.

Det er vakkert. Mørket. Tåka. De eventyraktige, klare fargene, følelsen av å se en blid gjenfortelling av Rembrandts samlede. Harry ser ut som den unge John Lennon eller Mel Gibson med briller i en Goldie Hawn-komedie, Voldemort er egentlig en ulykkelig, trist og forstyrret guttunge av den sorten som kunne fått to bokstavpiller og boms i seng. Vi begynner å se ondskapens dybde: En ulykkelig unge som finner ut at han liker å ha det vondt.

Prøv å se den siste Harry Potter-filmen som bevegelig maleri. Den går seint, men den er vakker, og innenfor seinheten har den gjemt en følbar sarthet og skjønnhet. 2009.

Instinkt

TV2 Zebra 00.30

instinkt

Løvet og lammet. Anthony Hopkins og Cuba Gooding jr.

terning 5 liten Anthony Hopkins spiller en primatolog som etter salongliv begynner å leve sammen med en afrikansk gorilla-gruppe og oppdager at den har tatt vare på alt det den vestlige menneskeheten mangler. Han utvikler en teori om at verden er okkupert av «de som tar», de som bruker mer enn de trenger, de grådige og kortsiktige og kontroll-orienterte sivilisasjonsslavene som aldri nærmer seg alt det livet består av: Nærhet, trygghet, samhold, kjærlighet.

Da samfunnets ryddemannskaper slår i hjel gorilla-vennene hans, blir Hopkins et villdyr. Derfor må den psykiatriske jappen Cuba Gooding jr. snakke med ham i verdens mest deprimerende galehus-fengsel.

«Instinct» er på en måte en slags King Kong-film, med Anthony Hopkins som den fanga giganten. Han ser ut som Bob i «Twin Peaks» med sitt spindelvev-lekre heksehår, og han er patetisk på en uforstyrra verdig måte som filmskikkelser i sjeldne tilfeller får til. 1999. 2 timer.

Julenissen 3

TVNorge 20.30

terning 4 liten Dette er Tim Allens tredje film som julenisse. Den ble laget i 2006, og den er ekstrautstyrt med Martin Short, Judge Reinhold, Wendy Crewson, Ann-Margret, Alan Arkin osv. Denne filmen handler også om at Jack Frost må holdes unna julen samtidig som julenissen skal ta seg av sin familie.

Aldri si aldri

TVNorge 22.15

aldri si aldri

Kim Basinger får ri med Sean Connery, men jeg husker ikke hvorfor.

terning 5 liten Det var en begivenhet ved juletider i 1983:

At Connery er tilbake i paraderollen sin er selvfølgelig en stor begivenhet for oss alle, med unntak for noen få som først oppdager kulturhistorien når den er 100 år gammel. Spenningen foran møtet med den sterkt middelaldrende Bond var nervepirrende. Ville agenten være redusert til en silikon-opprustet kvasi-ungdom som hadde stuntmenn til å gå i trapper for seg? La spørsmålet være besvart med en jublende bekreftelse på det motsatte. Den nye James Bond er en hyllest til den modne maskulinitet som er så kjærkommen for oss som har begynt å telle alder i ti-år og vellykkethet i minus-kalorier.

(La meg legge til at jeg skrev dette da jeg var 37 år, og Sean Connery, som altså hadde vært borte ganske lenge fra Bond-rollen, var 53 år og egentlig litt for ung til å sykle Nordsjørittet i våre dager)

Når så mye er sagt om «Aldri si aldri» vil selvsagt de fleste innvendinger falle til jorden. Men det er heller ikke så mye å innvende. Betenkelig er det selvfølgelig at trofaste Moneypenny er skiftet ut med et helt ukjent damemenneske, at både Q og M har fått nye ansikter, men til gjengjeld har nye penger kommet til. Den lune oppfinneren av djevelskap har fått økonomiske restriksjoner og stiller ikke opp med helt imponerende hjelpemidler lenger. Men han hilser i hvert fall Connery velkommen tilbake i jobben med et «Endelig litt sex og vold igjen!»

Og det har han rett i. Den mer enn to timer lange filmen er tett og solid pakket med god gammeldags action. Vi får møte noe så sjeldent som en brølende hai, en dyrisk motorsykkel som stanger mot vantet – og ikke minst, vi får ri på ryggen av en atomladet Krysser-rakett i den mest svimlende våpen-porno jeg har sett på film.

(Etter 1983 fikk vi alle se ting som ville fått Bond til å søke assistentjobb hos Yoda. Jeg bare nevner det)

Av mykere trefninger kan nevnes James Bond som tango-Travolta, som fisker i sosionom-inspirert snekkerbukse, som svett elsker i litt mer småvarm erotikk enn det som er vanlig i denne pripne genren samt som donor av urinprøve.

Herlig ironi finnes for eksempel i scenene fra Middelhavs-kasinoet der spillebordene er byttet ut md TV-spill – en hel sal med dem og smokingkledde rikinger med hendene på spakene.

På tross av utvendigheten betyr skuespillerne det meste for en film som dette. Sean Connery befester sin stilling som den eneste James Bond ved å spille på sin modenhet. Som Largo gleder Klaus Maria Brandauer fra «Mefisto» med bevisst underspill. De to jentene Barbara Carrera og Kim Basinger fungerer som henoldsvis skjøge og madonna uten å ta nattesøvnen fra noen, og er i grunnen de svakeste i filmen. James Bond kunne ha trengt ei skikkelig dame, kanskje nærmere sin egen årgang.

Men på tross av det er «Aldri si aldri» den beste James Bond-filmen som noensinne er laget. Og den som mislikte de forrige, vil antakelig mislike denne enda mer.

(Puh! Det var 1983. En vanvittig dårlig skrevet anmeldelse. Jeg begriper ikke hva jeg drev med. Men i -83 kom Thor Bjarne Bore til Aftenbladet, og ledet av hans begeistring for språklig ekstremisme ble anmeldelsene mine etter hvert mer underholdende og til dels uleselige.)

Politiskolen

TVNorge 01.50

politiskolen

G.W. Bailey med Steve Guttenberg og Kim Cattrall.

terning 5 liten «Politiskolen» er den morsomme av de mange filmene om assorterte kløner ved et politi-akademi i USA. Denne filmen kom i 1984 og vakte oppsikt ved sin enkle og likevel vellykte formen for barnlig, halvfrekk humor. Steve Guttenberg i hovedrollen var et hyggelig bekjentskap, og i denne første spilte faktisk også Kim Cattrall. 1 time, 35 minutter.

Nancy Drew

FEM 18.55

nancy drew

Emma Roberts har en kul kamerat.

terning 5 liten Filmen om Frøken Detektiv er en munter påminnelse om at tida har gått. Damer som i dag er har nådd den usynlige, men nostalgiske alderen mellom 30 og 100, elsket bøkene om den fremmelige småbyjenta som 9-åringer. De husker henne som ei voksen kvinne fordi de sjøl var nesten like små som halvsokkene sine. Når de ser filmen nå, føler de seg snytt, for Nancy ser ut som en litt fremmelig, men demonstrativt uskyldig 12-åring, og man ville aldri finne på å si ord som bryst eller halebein i hennes nærhet.

For å gjøre hverdagen enda vanskeligere for den trofaste skaren av minnerike blodfans, har filmskaperne innhyllet henne i en vakker, men intellektuelt vittig anakronisme. Nancy har mobiltelefon, men faren kjører en bil som ville fått Fred MacMurray til å se ung ut. Menneskene snakker til hverandre slik figurene i ei dokkestue gjør, og man føler seg hensatt til en feriekoloni for veltilpassa fiolinist-døtre uten egentlige rekreasjonsbehov.

Etter at jentungen har bidratt til arrestasjonen av Kasper og Jesper flytter familien Drew til California, der ungdommen er kynisk og trafikken uoversiktlig. Nancy har lovet å gi opp detektivarbeidet, men huset de kjøper er et slags spøkelseshus med uoppklart skuespillerinne-mord på samvittigheten. Dermed er dama i gang igjen. Har Dehlia Draycott en ukjent datter med et enda mer ukjent barnebarn, og kan det tenkes at noen har lurt henne for et sterkt tiltrengt testamente?

Handlingen blir aldri mer enn tilnærmet spennende, men hovedrollen spilles av en snedig liten stengel som antakelig var en skikkelig utfordring for puberteten: Prøv deg her, du – etter at du måtte gi opp Jeanne D’Arc! Dessuten er Nancy en befriende nerde som sovner med laptop-en i senga i stedet for en bamse eller en quarterback.

Avanserte barn med historiekunnskaper vil like filmen, og Frøken Detektiv var igrunnen alltid beregna på barn. 2007.

Fenomenet

FEM 21.00

terning 4 liten I de unyanserte californiernes Brøyt-land går John Travolta rundt som vanlig grønnsakdyrker og bilmekaniker inntil et hvitt lys plutselig gir ham intelligens. Det oppsiktsvekkende fenomenet forvirrer alle. Denne anstrengt menneskelige filmen mangler alt, bortsett fra varighet. 2 timer, 11 minutter.

Magiens makt

FEM 23.25

practical magic

Magiske damer: Bullock og Kidman.

terning 3 liten «Practical magic» ser ut som en forhasta roman-filmatisering for uvanlig overfladiske kvinner i komfortable sko. I en verden der menn enten er onde eller Aidan Quinn (teologer og filosofer diskuterer ennå hva som er verst) vandrer de to utstillings-objektene Sandra Bullock og Nicole Kidman rundt og foto-romantiserer et litt uansvarlig femi-kollektiv der damene har magiske evner etter det gamle åttitalls-prinsippet om at det alltid vil finnes noen enkle ting som kvinner er best i.

Dianne Wiest og Stockard Channing ivaretar rollene som en slags heksekunstenes Germaine Greer og Fay Weldon; de tilhører den para-militante bestemor-generasjonen Sirene-kvinner som etter hvert er blitt usikre på alt unntatt sin egen utstoppelige. De kunne vært helsesøstre i stedet for heksesøstre, eller de kunne vært skolemestrinner i et Roald Dahl-manuskript for mareritt-søkende barn. Alice Hoffman skrev. 1998. 1 time, 40 minutter.

Possession

FEM 01.30

terning 3 liten Sarah Michelle Gellar i et drama om ei dama. Mannen hennes og bror hans havner i koma etter bilulykke, og da broren til mannen våkner, tror han at han er broren sin, altså mannen til dama. 2008.

Istid

TV3 18.30

istid 1

Her er han. Tilværelsens spøk. Han med nøtta.

terning 5 liten Å se «Istid» er så sjelevarmende skjønt som surikatene i dyrehagen i Kristiansand.

Istid-dyra i denne ubeskrivelig godfølte data-filmen er like perfekte. Den starter med at uidentifisert muse-ekorn-vesen kommer dumpende som sprettball med nistenøtta si; en skatt den arme overleveren skal forsøke å redde gjennom en hel film. Så får vi møte hovedpersonene: Et affektert og pastellert dovendyr som i hvert fall ikke lever opp til navnet sitt hva angår snakk. Den Dum og Dummere-kule lille skapningen forsøker å kompensere for Darwins eller meteorologenes tilstøtende dommedag ved å klenge seg på en mammut. Mammuten er innadvendt med stemmen til «Alle elsker Raymond» Romano. Isen kommer sigende. En liten indianergutt trues av de ubarmhjertige sabeltigerne; slåpne, slepende gjenggutter som aldri har sett en Disney-film og driter i alt. De to pysedyra må forsøke å redde barnet. 2001.

Alene hjemme 4

TV3 19.55

terning 3 liten Denne skal dere antakelig ikke satse på. Kevins foreldre er separerte, og han skal tilbringe julen sammen med pappa og hans nye kjæreste i et moderne rikmannshus med fjernkontroller til alt. Ukjente Mike Weinberg spiller Kevin. 2002.

Jurassic Park – Den tapte verden

TV3 21.30

jurassic park

Laura Dern ser dinoene.

terning 5 liten Storartet, mørk og teknisk perfekt familiespenning som ikke er for små barn. Steven Spielbergs «Jurassic Park» forteller om en slags juratidens Kongeparken på en svær holme utenfor Puerto Rico. Der har eksentrikeren Hammond fra Skottland drevet oppdrettsanlegg for genetisk klona fortidsdyr for at folk skal komme og se dem. Paleontologen Sam Neill, kjæresten Laura Dern, kaos-matematikeren Jeff Goldblum og eierens to barnebarn drar på forhåndsvisning. Da går alt galt.

Ni måneder

TV3 23.50

nine months

Hugh Grant og Tom Arnold på fødestua. Øøø.

terning 4 liten Hvordan skal jeg si dette? «Ni måneder» var ikke akkurat toppen av juletreet da den dukket opp i 1995, men OK – tida har gått, og det ligger mye kikkerglede i en film der Hugh Grant får barn med Julianne Moore. Som når pandaene formerer seg.

Den amerikanske komedien «Nine months» baserer seg på en fransk film, og det forklarer alt. Franske menn lever i rare, cro magnon-baserte mannfolk-reservater og tror at barn kommer med beaujolaisen. Derfor kan man med full rett lage film om at de frykter fruens graviditet.

Sånn er ikke amerikanere. Man har påvist at til og med amerikanske guttefostre drømmer om en gang å stå ved baseball-løkka og se sonen sin slå ball med naboens nerde eller se dottera gifte seg med Hugh Hefner.

Derfor virker Hugh Grant pervers når han får angst av konas graviditet. Ingen skikkelige menner er sånn, og Grant må følgelig være en tåpelig, jålete, pysete seinjapp som antakelig har marsipansøte små rosa sædceller med snue og hodepine. Kvinners dårlige smak er historisk gåtefull. Julianne Moore er ei ålreit dame. Hva skal hun med denne omsorgstrengende fyren?

Grant spiller barnepsykolog, men han er til og med terminologisk like langt unna barns verden som en nyutdanna drosjesjåfør. Ved hjelp av hans uforklarte hovedrolle og noen uutslettelig gjentakende Emma Thompson-grimaser demonstreres igjen det tragiske faktumet at all humor er nødt til å ha en slags rot i virkeligheten.

Robin Williams er ålreit. Tom Arnold er ålreit. Joan Cusack er ålreit. Jeff Goldblum er ålreit. 1995.

Den enestående Will Hunting

TV3 01.40

good will hunting, the

Den enestående Matt Damon og den enestående Ben Affleck.

terning 5 liten Psykiatrien er på mange måter en forsømt vitenskap, kanskje av samme grunn som magien ble det etter at Norsk Tipping var etablert. Evnen til å helbrede de som blir virkelig svimle i livets tredemølle er kanskje en begavelse mer enn en profesjon. De som virkelig kunne hjelpe, motiverer antakelig Vålerenga.

«The good Will Hunting» er en trøste-oppvarming for de nakne nattekalde og en velsigna enkel film om å finne det legendariske skåret i gleden og kanskje lime det på plass. Robin Williams spiller terapeut slik han spilte lærer i «Dagen er din». Han er en slags psykolog-alv i utkanten av Hundremeterskogen, et varmende lite stykke pelsdyr med ufarlige, snille Brio-øyne. Matt Damon og Ben Affleck ble verdensberømte på det stilige lille manuskriptet om matematikk-geniet Will Hunting som oppdages av universitetsprofessor Stellan Skarsgård og settes inn i alv av ligninger uten at noen tar hensyn til guttens foruroliga sinn. Manusforfatterne spiller kamerater i en foreldreløs aggresjonsverden der gjengjeldelsen kommer før fornærmelsen, og Damon bruker sin overlegne kombinasjonsevne til å forlegne alle som forsøker å hjelpe ham. Han skulle være en uløselig knute, fordi han kombinerer den intellektuelles arroganse og sosialtaperens sårbarhet. Men ta-ta-ta-ta! Så kommer skadeskutte Robin.

Gus van Sant har laget en ukomplisert følefilm uten for mange fakter. Damon og Williams får utprøve hverandres svakheter som om resten av verden ikke fins, som om de har venta på hverandre et sted på smertegrensen. Det er fint og rørende å se på. Det er oppmuntrende og nedroende og fantefikst i utformingen, samtidig som vi både lar oss imponere av Damons evner og uroe av hans forvirra kjærlighetsliv. Det kommer minst én god tårefilm i året, og denne fylte opp behovet i 1998. Folk vil føle at de skulle hatt tilgang til viljemannen Williams mens de venter i to måneders kø på psykolog-behandling. 1998.

Karate Kid II

Viasat4 21.00

terning 4 liten Ralph Macchio var søt i «Karate Kid». Det var Pat Morita også. Nummer to er en tåpelig etterligning, der de to drar på speidertur til Moritas hjemlige øy for å lære bort folkeskikk. Det er pinlig å se på. Dessuten kommer jeg aldri over at Macchio i åpningen spør Morita etter et slagsmål på en parkeringsplass: «Hvorfor drepte du ham ikke?» Som om drap ville være den mest naturlige utveien for fredelige vaktmestere i USA, og fraværet av drap trengte en forklaring. Det forteller litt om hvor mye manusforfatteren har kjedet seg, hvor mye campari han har drukket for å komme gjennom elendigheten og hva det går an å servere folk uten at de ler. 1 time og 50 minutter varer det. 1986.

Underworld: Rise of The Lycans

Viasat4 23.05

underworld rise of the lycans - mitra

Rhona Mitra i kule klær.

terning 4 liten Etter så mye komplisert familie- og kjærlighetsliv kan det føles befriende å se folk som virkelig setter tennene i hverandre i stedet for å bleke dem på andre folks baderom.

«Underworld – Rise of Lycans» er uten Kate Beckinsale, men Rhona Mitra opptrer som erstatning og er Bill Nighys obsternasige datter med cro magnon-bitt og like triste øyne som vaskepersonale med hovedfag.

I denne tidløse middelalderen da vampyrene gikk kledd som Blue Oyster-vikinger og skjøt på hverandre med spyd, blir det født en slags superunge som heter Lycan. Som voksen blir han den primitive og bistre lederen av lykanene. Nå ser du for deg Conan i Schwarzeneggers skikkelse. Ikke gjør det, for Lycan spilles av Michael Sheen. Sheen er den porselenskjølige briten som først var Blair i «The queen» og deretter talkshow-pysa Frost i «Frost/Nixon». Han er en sånn mann som tygger havregryn før han kan svelge dem, og i denne filmen skal nettopp han være Villdyret med overlegen blodprosent. 2009.

Prince of Persia: The sands of time

Max 21.00

prince of persia sands of time

Jake Gyllenhaal stikker av med Gemma Arterton.

terning 5 liten Nei, dette er ikke «Robin Hood i ville Østen», men likheten er til stede, som en påminnelse om at vi lever i det utvidede barnebegrepet: Livet er en russefest.

Denne gang er det den utvalgte tiggerprinsen av Persia som skvetter rundt i det eventyrlige landet Decibel, og han er faktisk en herlig fyr.

Jeg har en kort og uvesentlig innsigelse: Jeg skulle ønske at noen laget et action-eventyr der det fantes én skurk med fortrinnsvis bare én medhjelper. I starten av filmen skal skurken drepe heltens far, hans mor, søster, kone, to døtre, Per Spelemanns ku og en schæfer. Deretter drar helten avgårde og trener på hevn.

Det er noe med mangfoldet i moderne actionfilmer som forvandler dem fra påkosta visuell underholdning til en slags person-quiz. I et fargerikt basarfellesskap som kunne vært arrangert av Petter Gilsvik, dukker de opp med sine utsøkt forskjellige hatter og får filmen til å fortone seg som 17. mai i Bjergsted. Perserne er flest, men dessuten hassansinerne, alamuterne, abyssinerne, beduinene og bygdene innenfor samt den opprinnelig ikke-voldelige Ben Kingsley som Hamlet-inspirert superonkel med Brittany Murphys øyenskygge.

Alle disse tilhører rett som det er historiens eventyrlogikk, men de farer forbi som et besatt barnetog mens Alfred Molina ler sin uforliknelige latter. Hvem var nå han igjen? Jo, han er sjeiken som kommer skakende med en flokk strutser og knivkastende super-sudanere, nbakanerne, eller Numibiens svøpe.

Jeg har spilt dataspillet «Prince of Persia: Sands of time», og litt kjenner jeg jo igjen. Prinsen løper rett som det er på murveggene av bare begeistring, og han turner inn og ut av vinduer. Det hender at rollefigurene drikker vann, for det skal man. Men regissør Mike Newell har ikke vast vekk tida med å etterape spill-konsollenes plattform-dramaturgi. Filmen er en heftig folkemasse-lek der hundrevis av skrålende kulturfolk løper og rir rundt i ornamenterte data-omgivelser med krydderduft. Vakre byer, tennerskjærende menn og rosinøyde kvinner i slåpne slørklær som ikke skjuler håret under armene en gang. Vridde dolker og stålpiler og den politisk korrekte handlingen fra våre moderne folke-eventyr: Perserne angriper fredelige Alamut eller noe fordi dårlige spioner påstår at det er gjemt supervåpen der. Det er ikke!

Jake Gyllenhaal spiller den vakre prinsen som blir utsatt for et komplott og må rømme i nesten to timer sammen med prinsesse Emma Arterton. Hun tilhører den nye sorten eventyr-prinsesser som spytter ironi og kaster kniv. Men det gjør ingenting, for Tidens Sand ligger i den magiske dolk, og gjett hva den kan gjøre? Den bringer fortida tilbake like livfullt som morgenavisene.

Paret Gyllenhaal-Arterton kommer til å glede mange. Romantikken gnistrer som gjenskinnet av verdens undergang i prinsens pupiller, og for første gang på lenge føler du faktisk for at noen skal få hverandre i the end og hvor det ellers måtte kjennes godt for deg også, kjære. De gir mening i mylderet, og de er søtere enn knekk. Så får du heller tåle en del repeterte 17. mai-taler. 2010.

Fredag 25.12.–De Niros sjokkerende Scorsese-ondskap

 

Cape Fear

NRK2 23.35

terning 5 liten God jul på selveste første juledag da man ikke trenger se veldig jule filmer lenger hvis man ikke vil. Vent til alle barna har gått og lagt seg. Vent til de med høyt blodtrykk er vel i seng. Vent til Kyrkjebø har stilna og kattene har lagt seg til rette i husets beste stol og vinden uler som ensom gjenganger langs husveggene og utendørs-pyn knitrer og klaprer som en isbaders tenner. Da kan du se «Cape Fear», for den er en fæl thriller. Men fantasatanisk.

Til filmen.

Nå er han her igjen, det voldsfanatiske teolog-geniet Martin Scorsese, mannen som kan spå fornedrelse i en traktet kaffekopp eller lese Jobs bok på et skittent stuevindu. Den absolutte ondskapen er til stede i en verden der du strever ubeskyttet aleine mot en urettferdighet som er så kompromissløs at den straffer gode gjerninger, og ingen kan hjelpe deg mot å bli fort eller gradvis utslettet. Sammen med deg står Martin Scorsese, og han noterer flittig.

cape fear

Robert De Niro snakker med Juliette Lewis. Nifs scene.

Nå er riktignok «Cape Fear» en gjenfilming av en klassiker med samme navn, men det kan ikke være tilfeldig at apostelen Martin igjen har prestert noe av det fæleste som er laget. En fenalår-slank Robert De Niro kommer inn i livet til Nick Noltes samlivs-naive nåtidsfamilie med et perverst bibelhistorisk raseri som i sine verste stunder ser ut som en paranoisk gjendiktning av den straffende Gud. Dette er den sorten elendighet som ugudelige mennesker ikke har nerver til å tenke ut, for i deres sosialt betinga biotoper finnes der alltid et slags adferdsterapeutisk kompromiss som man kan inngå også med ondskapen. Snakk te’ han, du så har lerarskolen!

Ikke i Scorseses film. Nolte skal straffes for den antakelig eneste moralske handlingen han har foretatt seg i livet: I stedet for å la retten skjende en voldtatt og helseslått jentunge, underslo han, som advokat for tiltalte, dokumenter om at hun var noe som kalles promiskuøs. Udyr blir vanligvis frifunnet hvis seksualliv kan påvises hos offeret. Det orket ikke udyrets forsvarer.

cape fear-2

De Niro med advokat Nick Nolte.

14 år etter kommer hevnen i form av sosial okkupasjon, en suveren demonstrasjon av hvor hjelpeløst sårbare vi moderne er inne i våre papp-befestede elektro-heimer, bare beskyttet av en sivilisert, moderne jus som er full av motforestillinger og ikke egnet til selvforsvar.

I det moderne krystallslottet finnes ingen følelsessterke overlevere. Forholdet mellom Nolte og Jessica Lange skeiner slapt avgårde på ekle øyekast og realiserer ikke annet enn sine egne utilstrekkeligheter. Dattera (fantastisk spilt av Juliette Lewis) lever i et slags oppvekst-isolat på rommet eller skolen sin. De er tre holdnings-slappe, usikre bløtdyr som ikke kan motstå en fanatisk vilje til å ødelegge livet deres. Noen har spist av grøten min. Næmen, uffda.

«Cape Fear» er ubeskrivelig ekkel og utrolig god. Spenningen likner mer på smerte enn på fryd. Den maner på et vis til et brutalt, primitivt overlevelses-raseri som ville oppløse moderne samfunn. Kanskje er filmen nyttig. Det får antakelig holde at den er briljant. 18 år. 1991.

Norske byggeklosser

NRK1 00.25

terning 4 liten Dette var en slags selvbyggerfilm i 1971, og allerede den gang virket nok morsomt for de som nettopp hadde ergret seg over bygningskontrollører og håndverkere. Rolv Wesenlund og Bjørn Sand – regi ved Pål Bang-Hansen.

Precious

NRK1 03.55

precious2

Gabourey Sidibe i sofaen med det årets mor.

terning 6 liten Nesten momentant gir «Precious» en fornemmelse av at du ser en ny filmform, en ny stil, en ny måte å skape troverdighet på. Denne filmen rører deg langt på utsida av medfølelsen og indignasjonen: Det blir som å se egentlighet bli til foran øynene.

Filmens hovedperson, Precious, er ikke en vanlig film-rolle slik vi kjenner dem fra småsinte dramaer. De roper og ler og skriker og geberder seg på måter som får oss til å smile gjennom tårene. Ikke her. Fornedrelsen er fæl for den som ser, men det virker som om den ikke påvirker hovedpersonen. Gabourey Sidibe, i en visuelt sterk hovedrolle som Precious, går gjennom filmen som en statue, som et religiøst ikon, som en ubeskrevet helgen. Hun er en 16-åring som er blitt voldtatt av faren og har født ett barn med Downs, nå er hun gravid med den neste. Hun bor i Harlem med en mor som utnytter henne økonomisk og mishandler henne verbalt i kontinuerlige hat-remser som er nesten absurdistiske monologer. Hun går på en skole der hun aldri sier ett ord. Etter kort tid ser verden rundt henne ut som en parodi på virkelighet. Vellykketheten. Skjønnheten. Blidheten. Alt ser ut som tull. Precious er origo. Hun er ikke bare en representant for fattige slumboere i Harlem, hun blir det skadde mennesket i verden og i den ytterste forstand en slags atavisme. Mennesket ble til i frykt og vold. Forstand og kunnskap forvandlet oss til noe mer. Underviserne i «Precious» er som stiliserte utviklings-engler. De gir analfabetens liv sjøltillit og styrke.

Precious er egentlig usårbar, uinntakelig. Hun lever i en smertestillende boble der hun har klart å få til at ingenting betyr noe, og hun overlever på enkle, rørende ungjente-fantasier om rike menn, kjendis-karriere og privilegiet ved å være tynn, hvit og blond. Når faren voldtar henne, når de onde dytter henne i søla, sprekker virkelighetsbildet hennes helt bokstavelig og en annen verden oppstår.

Det finnes antakelig mange helt gale måter å filme Sapphires 1996-roman på, og bare én riktig. Her er den. Dette er den rette versjonen. Den er laget som en sammensmelting av fantasi og flukt, den svever av gårde som en god fé over slummen. Ingen mennesker, skjebner eller enkelt-handlinger blir forskjønna. Håpløsheten i Harlem er ubeskrivelig fæl. Men filmen skaper en slags forening av tanke og følelse som kanskje heter tankelse, hva vet jeg.

«Precious» har roller som kommer til å gå inn i amerikansk filmhistorie som evige. Mo’Nique har allerede fått en Golden Globe for en morsrolle som er så fæl at stemora til Snehvit ville ha spist sitt eget eple. Gabourey Sidibe har nesten ikke mimikk; hun er som en statue eller en forsteining, og like fullt følger du ansiktet hennes som om det skulle røpe den hellige gral. Mariah Carey spiller sjokkerende bra som sosialarbeider, Lenny Kravitz er god som mannlig hjelpepleier. Ting som ikke skulle skje.

Som nevnt hadde jeg helt fra starten følelsen av at Lee Daniels fant opp en ny genre. I stedet for å forsøke å gjengi virkeligheten, gjendikter han den. Det er en fæl klisjé, og mange sier de gjør det. Men denne regissøren skaper en så perfekt miks av avstand og nærhet at du engasjerer deg i ting som hodet helst ville ha blitt kvitt. 2009.

I en bedre verden

NRK2 01.25

i en bedre verden  trine dyrholm

Trine Dyrholm i en dansk klisjé.

terning 2 liten Det er sånn med dansker. De er så omstendelige og overtydelige at det er et mirakel at ikke teskjeene sør for Hirtshals er utstyrt med en liten lapp der det står: Advarsel. Teskje.

Noen ytterst få ganger fører det til rørende film, rett og slett fordi de er dansker og snakker så meget og så inntrengende at man blir ramma av Stockholms-syndromet og elsker dem for å slippe unna. Men så har du sånne som denne filmen, som forteller en opplagt, paradoksfri moralhistorie med så skole-hvide usannsynligheter at det smerter. Scene etter scene kunne vært tatt ut av Helsedirektoratets brosjyre «Vold er ikke svaret».

Susanne Bier har laget noen av de fineste danske dramaene. Her bommer hun med alle ti fingrene uavhengig av hverandre. Mikael Persbrandt spiller en overmenneskelig snill lege uten grenser, og han har en sønn som blir mobba på skolen etter det litt grove NRK-prinsippet «Alle gutter med rødt hår slår». Dansk films dystreste framtoning Ulrich Thomsen spiller enkemann og far til den fullstendig ubegripelig ufølsomme Christian, som veksler mellom å være Batman og IRA-morder fordi hans mor døde av kreft. Da den slemme bilmekanikeren slår grenseløse Persbrandt, fordi arbeidere er primitive mennesker, oppstår en familiekonflikt som etter nesten to timer fører til at guttene bygger ei svær, diger bombe. De er 10 år eller noe, og de skal drive bombeterror.

Bomba var en god idé, for den fører til at skilte foreldre kommer sammen, alle blir lykkelige og snille og den sørgende gutten blir glad i faren sin igjen.

Hvis dansker går lenger ut på landet, havner de enten i Vesterhavet eller i Storebælt, så det kan de ikke. Likevel. 2010.

The Twilight Saga: Eclipse

NRK3 21.30

twilight saga eclipse

Robert Pattinson og Kristen Stewart i en perfekt vampyr-idyll.

terning 5 liten Så kom omsider slutten på det høytidelige og dramatiske emo-eventyret fra Twin Peaks-skauen. Det vil si: Historien fortsetter. Men egentlig slutter det her.

Det har vært en behagelig tur, for det finnes ikke mange filmer som tar kjærligheten på blodig alvor, og det er ikke mange filmpar som har hatt sjansen til å love hverandre en hel evighet.

«Twilight»-sagaen har vært inspirerende annerledes i pragmatisk tid som dyrker foreløpigheten som gud og alltid er mentalt innstilt på forandring. Med Bella og Edward og den klumpnesa bondegutten Jake har det handlet om å finne bestandigheten i seg mens byens sitcom-støy langsomt henføres til glemsel. Det er et fristende eksistensielt landskap, og det har filmserien fått mye kjeft for.

I «Eclipse» er det heftigere følelser enn noensinne. Bøybare kjærlighets-skalaer og magasinerte motivkrefter får det til å smelle vårvarmt i vintersevja når trekanten sitter nedtelta i fjellsnøen og venter på at hæren av vampyrhvalper skal angripe. For sheriffens arme datter er det tilsynelatende et valg mellom mannstyper, slik det ofte blir når jentunger har vært romslige med omgangsformene sine. Vampyren Edward er den subtile, den resonnerte, rasjonelle og den sofistikerte som aldri egentlig ønsker noe for seg sjøl fordi han tilhører en hjerteløs slekt av kultiverte dauinger. Der er en psykologisk metafor for deg til å ta med hjem. Den teite indianeren Jakob (for øvrig ulv) er kjøtt- og blod-mannen som trygler og banner «det er meg du vil ha, du vet det bare ikke». Så ser det plutselig ut som om dama vakler, det ser faktisk ut som om dama tuller med plutselige ekstra-sympatier, og kall meg gjerne ei pingle, men da fikk jeg skikkelig vondt i magen.

Jeg kan jo ikke røpe stort mer.

Det skjer mye dramatisk her. Filmen starter i et fremmed thrillersmug i Seattle og flytter seg umiddelbart til ei Elvira Madigan-mjuk blomstereng der Edward og Bella snakker om ekteskap med snille stemmer. Men trøbbel oppstår i mange lodne og svette nivåer.

Fra byen kommer de onde vampyrene for å ta Edwards kjærlighet. Hun drar på «Last song»-tur til mammas strandhus og snakker om livets valg. Mens vi innbiller oss at Kristen Stewart med det skjeglete, flyktige blikket strir med valgets kvaler, kaster vampyrer og ulver seg ut i en heftig nakkekamp. Og hovedfienden Bryce Dallas Howard hekseflyr mellom trærne med flagrende, farlig rust-man – egentlig filmens visuelle poengvinner.

Vi som hele tiden har regnet med å bli like sinte som av Tyskland-England-kampen, ser for oss både uforutsett død og elendige framtidsutsikter. Vel, dere får se. Eller kanskje ikke.

Om skuespillerne i de tre filmene kan man si mye. De bruker et annet uttrykksnivå enn resten av verden, som om de var medlemmer av et litt dyrt symfoniorkester og egentlig snakker mest inni seg. Til og med sheriffer tok det med ro. Jeg har likt det. Kanskje et frynsegode ved varulver og vampyrer: De er sånn vi skulle ønske vi var. Takk for påminnelsen. 2010.

The queen

NRK3 03.35

queen

Den egentlige dronninga Helen Mirren.

terning 6 liten Etter omkring en halvtime av denne filmen har det foregått et umerkelig tronskifte i England. Den opprinnelige dronningen er skiftet ut med en ny. Det skjer ved en gradvis sannsynlighets-forskyvning: Helen Mirren blir den troverdige dronningen av England, og Elizabeth faller på sin egen urimelighet. Det er kanskje den største enkelt-prestasjonen i film noensinne. Filmen er skrevet av miniserie-spesialisten Peter Morgan, sønn av Arthur Morgentrau, som intervjuet en rekke navnløse kilder som sto Blair og kongefamilien nært. De fortalte og fortalte, og Morgan brukte fantasien og logikken til å sette sammen et helhetsbilde. Men egentlig er filmen «Se og Hør» de Luxe, den representerer en sladderhistorie av gigantformat, for dette handler om hvordan kongefamilien omtalte folkeprinsessa Diana, som i England er viktigere enn Pavens forhold til Gud.

Det åndelige innholdet har ikke Morgan diktet opp, det har han diktet. For denne filmen er ikke bare en skildring av et kongehus som blir bombardert med sentimental populisme, den er en hovedmelding om tidsskiftet. På ett eller annet tidspunkt i den nyere historie overtok Folket styringa av Vesten, og de har beholdt den. Dyrkinga av Diana antok revolusjonære dimensjoner i dagene etter at hun døde, og blomsterhavet utenfor Buckingham Palace ble nesten en ironisk eufemisering av storminga av Bastillen.

Ifølge filmen var dronning Elizabeth den siste som motsto banaliseringen av Britannia. Hun gjorde det protokollen krevde av henne. Det var en vakker stolthet. Til slutt sank hun i kne, som det franske hoffet på skafottet. Og så overtok de sentimentale døgnflue-følerne Vesten. 2006.

Flåklypa Grand Prix

Norsk TV2 19.30

terning 5 liten Den største norske filmsuksessen gjennom tidene. Ivo Caprinos studio jobbet med Kjell Aukrusts figurer, og alt ble vanvittig vellykka norsk. 1975.

The butler

Norsk TV2 21.30

butler, the

Jeg går ut fra at gutten startet på bomullsmarkene og fortsatte med å tjene folk i de hvites hus.

terning 4 liten Et amerikansk eventyr. Forest Whitaker spiller en fyr som var butler i Det Hvite Hus omtrent siden borgerkrigen til Obama, og så skjedde alt rundt ham. Oprah Winfrey er med, og Mariah Carey er med og mange andre. Amerikanere elsker sånt som dette. 2013.

Kon-Tiki

Norsk TV2 23.55

kon-tiki

Agnes Kittelsen med Pål Sverre Valheim Hagen.

terning 4 liten Enda et åtselmåltid på historien. g far». Ingen mennesker skal være glad i filmen om seg. Det finnes ikke rom for fornøyde slektninger i kunst. De bange anelsene blir til dels bekrefta: Handlingen i «Kon-Tiki» er pinlig anekdotebasert og fortellermessig ufarlig. Det lille møtet da Heyerdahl trodde den venezuelanske presidenten var en kelner, ble sikkert en av utforskerens yndlingshistorier, men på film ser den ut som en toastmaster-banalitet. Forsøkene på å få 101 dager på verdens kjedeligste hav til å funke, fører til ynkverdig manusstrev: I Stilla Havet står haien på språng, og sannelig vaker den også etter flåtens problematiske papegøye akkurat da landfuglen tar et overraskende saltvannsbad. At en hvalhai glir under flåten uten at noe egentlig skjer, blir en slags filmatisk dildo-øvelse for at publikum skal bli opphissa.

Kunstige påfunn hemmer filmen: Når Anders Baasmo Christensen stavrer nervøst rundt på flåten som en tjukk klovn, oppstår det ikke psykologisk eller fysiologisk dramatikk – bare en irritert undring over hva han gjør der. Mannen ser ut som en blindpassasjer. Herman Watzinger var da heller ikke en klovn i virkeligheten, men en veltrent ingeniør som drev mye av Kon-Tiki-eksperimentet. Men når en så sentral figur er forfalska, da er kanskje alt galt? Surfa flåten i filmatisk forvirring på bølga over korallrevene, eller er det et manuspåfunn? Og hvor er logikken: Hver trettende bølge er så svær at den blir flåtebærende. Men da må man telle fra den forrige digerbølga, og det gjør de ikke. De bare teller.

Som i «Max Manus»: Rønning og Sandberg har en overbevisende evne til lettvint fortellerkunst. De driver mest med selvfølgelig småplukk.

Like fullt var «Kon-Tiki» en urovekkende opplevelse, og det skyldes skuespillerne. De ser perfekte ut, og de er perfekt filma. Den lille flåten har en supermaskulin overflod av tett hud som likner en soldagsdrøm om hittil ukjente ariske guder i Valhalls spa-basseng. Hvis jeg var dame, ville jeg ha tatt en tung ting i fanget og bare glodd på mennene i «Kon-Tiki». Drid i hele flåten.

Skuespillerne er ikke bare flotte, de spiller tett og bistert, og de skvaldrer ikke. Skildringen av mannskapet på «Kon-Tiki» er en slags milepæl i norsk film, for her er ingen overforklarende, scene-skadde setningsmisbrukere. I min begrensa hukommelse finnes det bare to store norske mannemyter: Morgan Kane og Harry Hole. De er på sett og vis til stede på Stillehavet. Og de sutrer selvsagt ikke.

Dessuten er Pål Sverre Valheim Hagen en intenst tilstedeværende Heyerdahl med et Jeg er Jorden-blikk som kan gjøre buddhister av de kristne på Ombo. Valheim Hagen blir på tross av normalnorsk nærbilde-fotografering aldri en historisk skolebok-klisjé. I det psyko-religiøse spennings-området rundt hovedpersonen oppstår poesien som er filmens mest imponerende styrke og viktigste svakhet. Det er ikke nødvendigvis vitenskapelig viktig å bevise at en peruviansk særling med suisidal likegyldighet for 1500 år siden klarte å flyte til Polynesia (for så å ringe hjem til slektningene så de kunne følge etter?). Men flåtereisen er en mektig panteistisk gåte. Jeg tenkte: Heyerdahl er egentlig en astronaut. Det undervisningstørre frampeket i filmstarten antyder at gutten var en vågal ekshibisjonist. Men slik oppleves han ikke siden. Mannen er en naturgud. Han har sett noe som andre ikke ser, han har en besettelse som andre ikke har, for det er som om han følger en eksistensiell hukommelse. Det er som om Heyerdahl er en del av havet, en del av himmelen, og det vi kaller naturen (som bare er en liten bit univers) er en del av ham. Han kan føle havstrømmene, og på den bittelille flåten i det vi andre ville kalt et digert hav, er han en slags Poseidon, en som behersker det uforutsigbare. «Vi driver mot Galapagos», sier navigatøren. «Nei, vi gjør ikke det,» sier Heyerdahl, for han vet hvordan alt er.

Svakheten er at filmen aldri konsentrerer seg om gåten, men driver for mye med skolekringkasting.

Likevel kan dere nyte det berusende ved en filmskikkelse som er i slekt med åttitallets franske natur-magikere. «Kon-Tiki» forklarer aldri hvorfor de fem mennene egentlig ble med på galmannsferda på det store blå. Antakelig var de disipler. Se på øynene til Valheim Hagen. Han er fader meg ikke blant oss, han er et helt annet sted. Det andre stedet gjør at du sitter andpusten igjen når filmen er slutt, sjøl om de to Max Manus-mekkerne forteller mye likegyldig tull og sjøl om historien om Thor Heyerdahl burde vært filma av Terence Malick. 2012.

Historien om oss

Norsk TV2 02.40

story of us, the

Bruce Willis og Michelle Pfeiffer har det ikke bra.

terning 3 liten Bruce Willis og Michelle Pfeiffer går rundt og steinfjeser hverandre uten gyldig grunn. Ingen må tro at dette handler om noe annet enn selvfølgeligheter. Egentlig ønsker man å råde det surmulende ekteparet til å jobbe noen år i tungindustrien eller omsorgsvesenet for at de skal lære seg takknemlighet. Men det er ikke sånn folk er. Hvis de får en stein i skoen, eksisterer ikke livets mirakel lenger.

«The story of us» er deprimerende og småsleip, men den er også allmenngyldig på den samme uforpliktende måten som kakeoppskrifter i ukeblader hos tannlegen. Man vet at de funker, men for de andre. De som kjøper sånt. 1999. 1 time, 32 minutter.

Batman forever

TV2 Zebra 18.30

batman forever

Val Kilmer med batmanbrura Nicole Kidman.

terning 3 liten «Batman forever» (Batman forverret) er den første interaktive filmen for kino, og den er ulekkert bruker-orientert. Overbetalte automat-skribenter har følt hva alle slags publikumsgrupper kunne tenke seg å se, og så har de tatt akkurat det med. Filmen er som en spiritistisk seanse der manusforfattere lokker fram det ufødte behov og tilfredsstiller det. Som teologi er dette kanskje imponerende, som skapersystem er det litt patetisk.

I rollen som Batman blir den behagelig rotete og useriøse Michael Keaton byttet ut med mannfolket Val Kilmer, og dermed tar Batman-prosjektet det første skrittet ut av Tim Burtons mørke, magiske leketøyverden for å bli en tradisjonell underholdningsfilm. Dessuten kommer tenårings-agnet Chris O’Donnell (verdens kjedeligste Langbein-tryne) inn i handlingen som Robin og er diskotek-tøff og ufiks hang-around og jump-about, uhøvelig bortkasta som en full russ i ei midnattsmesse. Publikums-magneten Jim Carrey låner seg ulurt ut til annen manns revir og drøvtygger talent til det er harskt som harpiks.

Bare Nicole Kidman hører hjemme i en Batman-film, for hun er oversanselig lys og vakker. Kidman kan kles i silkeskinnende sengeteppe uten å virke feil antrukket og hun kan vise skolepikelige skulderblader som er så skarpe at de må være formet for å kutte pulsårer med. Bare hun er større enn livet i «Batman forever», for til og med Tommy Lee Jones ser litt godt betalt ut for å bisette imagen sin i Joel Schumachers California-teite overflate-eventyr.

Batman-filmene pleide å være en slags vond og uvirkelig trøst for melankolske bilde-elskere. Denne er bare tidtrøyte for sånne som ellers ville stått på gatehjørner og bøyd trafikkskilt. 1995.

Harry Potter og Føniksordenen

TV2 Zebra 20.30

harry potter og føniksordenen

Gary Oldman og Daniel Radcliffe i en nifs film.

terning 5 liten Hovedskurken i denne stormfulle Potter-episoden er gudskjelov ikke den evindelige Voldemort, men ei forferdelig møkkakjerring fra skoleverkens verste byråkratt. Det er bra. Det er herlig.

Dermed får den lidende unge mannen Harry en fiende fra virkeligheten, og filmen repeterer klassiske nytelser fra pubertetens omfattende samling av indignasjonsporno. Imelda Staunton er terapeut-smilende ond og ekkel, og egentlig bygger hele filmen opp mot at hun skal få seg skikkelig på trynet. Hvis jeg skulle ha noen innvendinger mot «Harry Potter og føniksordenen», måtte det være at manuskriptet skusler vekk raseriet vårt. Vi får aldri se at Harry flater den inntrengte rektor-rotta seriøst. Vi får aldri se ham bli en skikkelig Rambo. Vi trenger en Rambo nå, for det er nok sutrende antihelter i verden.

Til gjengjeld er Potter en alvorstynget ung mann fortapt i minnene om sin egen framtid. I den forrige filmen brøt førpuberteten seg inn i trollguttens liv. I denne står han midt oppe i alle de klassiske symptomene på voksenverk: Forrevet av flyktige fornemmelser og illusjoner om ensomhet, tvilende, sårbar, sint og avvisende fordi han ikke lenger er et barn med enkle forestillinger om livet, men akselererer en kompliserende modning som nærmer seg galskapen. Hva skjer med meg? sier den unge Potter. Han er bleik og skakk av søvnløshet og depresjoner. Han føler at farsskikkelsen Humlesnurr unngår ham, han får visjoner om at den døde pappaen ikke var så storarta som han trodde. Og som om ikke det var nok: Han blir utvist av skolen uten grunn, og Galtvort overtas av idiotå fra ministeriet og hennes sørgmodige maktmester.

Samtidig er Føniksordenen selvsagt en frodig tryllefilm med luksus-effekter, fullvoksne fantasi-utfoldelser og action av mild magesjau-styrke. Bildemessig er filmen en nytelse, for hver minste visuelle stemning er gjennomført og Men kampen mot Voldemort er egentlig bare grei nok. Mer spennende blir det faktisk at Potter og med-elevene trener seg til en tryllekyndig Humlesnurr-hær da den gamle rektoren får sparken. De gjør åpent opprør mot øvrigheta, og i en skjønn scene smeller de to terrorist-tvillingene opp hele undervisninga i et overdådig fyrverkeri. Det skulle vært mer sånt. Ulydighet er avhengighetsskapende, og egentlig blir Voldemort etter hvert en deprimerende fyr som vi har hørt nok om: Bli kvitt ham og kom dere videre.

For kanskje er manglende utviklings-muligheter i djevle-metaforen den største svakheten i mamma Rowlins endeløse historie. Han burde ha dødd i denne filmen. Voldemort har ikke mye mer å fare med etter at vi fikk se pizzadeig-fjeset hans. Når det dukker opp noe så velsigna enkelt og menneskelig som en drittsekk-rektor, er det som om noen åpner vinduet og slipper inn ny luft.

Harry Potter trengte ny luft. Han kommer til å trenge enda mer i framtida. 2007.

Air Force One

TV2 Zebra 22.45

air force one

Harrison Ford spiller den selvhjulpne presidenten.

terning 4 liten På grunn av formannens kjennskap til arkaiske aktiva som not og penn blir president-thrilleren «Air Force One» aldeles perfekt underholdning. Harrison Ford er den skuespilleren i verden som er i stand til å berge det mest urimelige gravalvoret. Det er noe cellulose-stivt og førstesorterings-solid over mannen, han er ikke laga for gipsplater og billige plastrør. Ford er hobby-snekkeren som fikk den gutteville arkeologen (mannlige arkeologer pleier ellers se ut som syttitallsdansker og snakke som falma åttendemars-plakater) Indiana Jones til å virke som et helt naturlig påfunn. Han overspilte Han Solo med så troverdig tungsinn at prinsesse Leia valgte en straffa kosmo-trucker til å føre Imperiet videre.

Ford kan se så bekymra ut. Når han rynker bryna, kan du føle intuitivt og se røntgenklart at det lever en verdi-orientert mann bak dem, en fyr som banner ynglingsk over Vestlandske Spikerfabrikk og ønsker seg sponplater til bryllupsdagen («nå driller de platen vår, kjære»). Sånne menn kan alvor og Araldit. Dette er en president som inhalerer når han først gjør noe.

«Air Force One» trenger all den troverdighet historien kan få. Den amerikanske presidenten hamler opp med neo-kommunistisk fly-terrorisme som om han skulle være Steven Seagal. Gary Oldman nynner Internasjonalen, men har ikke noe å stille opp da presidenten kaster seg ut i en opphissende klaffhenger akkompagnert av noe som låter som en slags nasjonalsangenes Grand Prix og blir spilt på Pan-fiolin.

Det skulle ikke ha gått an, men underholder eventyrlig. 1997.

A Christmas Carol

TVNorge 18.15

christmas carol, a

Scrooge får besøk av spøkelser.

terning 5 liten Denne egentlig velkjente jule-moralismen ble en forbausende opplevelse – blant annet fordi Star Wars-tilvent sjuåring satt med svære auer og gjemte seg bak et sofapledd.

Animasjons-versjonen av det plagsomme Dickens-eventyret er blitt en nifs ting. Akkurat som med Harry Potter blir en kosehistorie med barnespøkelser tatt med på råskinns-tur til vår egen tid, og plutselig ser drømmelivet til Ebenezer Scrooge ut som et mareritt fra Elm Street.

Filmen er så nifs at den ikke har fått norske stemmer. Den ligger der og lokker store barn og eventyrglade voksne med elleveårsgrense og Jim Carreys skranglete satanstemme, samt et så vakkert dataskapt London at du føler for å flytte dit.

Egentlig er romanens moral utdatert: Den flittige kontorkaksen Scrooge feirer jul slik de alternative vil at vi skal gjøre det: Han er sur og sparsom. Han har nese som ei sigd og hake som en klepp samt et underbitt som de fleste menn unntatt Bruce Springsteen ville gitt bort snusen sin for å bli kvitt. Den rike mannen ser kaldt på julesangsyngerne i den idylliske London-gata, og de blir tause. Han er det motsatte av en blid kommunikasjonsrådgiver-engineer.

Rundt ham feirer alle (bortsett fra de fattige familiene som har døende barn på krykker) slik jul som vi gjør, mens Scrooge sitter aleine i strømsparer-hus og sier: «Hekkans vas» med en slags engelsk Egenes-dialekt.

Det varer ikke lenge før spøkelsene kommer. De tilhører FN-metoden for omvendelse: Skrem vettet av dem, og vel så det. Spøkelser haler den forskremte spareren med seg til hjembyen, slik amerikanske indie-regissører gjør med folk, og de viser ham hvorfor han ble ensom og lei seg og slem og rik og skilt og dum. Til slutt forfølges Ebenezer av døden i scener som av en eller annen grunn minner meg om Kari Jaquesson, siden budskapet er at hvis han ikke nå tar seg sammen, blir han frakta bort av den skyggete fyren i den svarte likvogna.

Dermed kapitulerer gubben og begynner å bruke penger som om han var Gordon Gekko rett etter at han solgte Chess. Da blir han lykkelig. For å si det rett ut: Dette er sånn som jeg feirer jul. Derfor må jeg starte 1. november for å få kjøpt alt.

Det er en skjønn film, og man kan ikke gå videre med livet uten å ha sett de fantastiske Blu-ray-bildene. 2009.

Julenissen

TVNorge 20.30

terning 4 liten Den andre filmen om julenisse-klausulen likner aller mest på ett av disse utseende-fascistiske TV-programmene der mennesker med personlig utseende blir kvitt det på den radikale måten som også rammet kundene til oppfinneren av barberboksen («men alle har jo ikke like ansikter..» «Nei, men de får det»). I den forrige filmen ble Allen tjukk for å kunne tilfredsstille de internasjonale kravene til julenisser. I denne blir han tynn igjen for å bli gift. Ekteskap er forbeholdt de tynne i julen.

Ikke bare det. Filmen vedlikeholder en strevsom politisk vri som kan sammenliknes med «Metropolis». Nisse-klausulen krever en nissefrue som antakelig skal stå hjemme og gryte graut til husdyr på Hedmarken. For at ingen skal oppdage at nissefar har returnert til hjemlandet USA på rånetur, finner den smarteste alven opp en robotnisse. Men nesten-nissen er galen. Roboter er ikke bra for menneskene. De overtar alt og oppfører seg på digitale saddam-måter. Robotnissen innfører juntastyre på Nordpolen mens Allen utvikler seksualangst på hjemmebane. Dette er med andre ord en julefilm med ganske rå konflikter, og de som ikke tror på juletissen, vil bli forskrekka da gubben nedlegger den strie middelskolerektoren Elizabeth Mitchell. 2002.

Alice i Eventyrland

FEM 21.00

alice i eventyrland

Mia Wasikowska er en ålreit Alice.

terning 2 liten «Alice in wonderland» har en drita kjedelig historie, og Tim Burtons film er først og fremst skuffende fordi den ikke klarer gjøre noe med følelsen av utspjåka poengløshet.

Historien tar oss med Alice ned i det samme hålet i jorda, og der nede treffer hun de samme bisarre, men ureflekterte skapningene som fantes i underliglandet da jeg var barn. De er sannelig ikke blitt mer sjarmerende. Nøtta i grauden er Johnny Depp, som spiller The Mad Hatter med Madonnas tenner og ellers en oppspilt, utkledd og relativt patetisk tilgjorthet som likner et bestillingsverk fra fanklubben. Han gjør ikke noe med filmen, og det gjør heller ikke den sørgelige lille storhodeskapningen til Helena Bonham Carter. Hun er ei ond dronning i et rike av overdrivelser og løgnaser, så hva så? Skulle hun ha oppført seg normalt?

«Alice in Wonderland» har for meg alltid vært eksemplet på at det ikke oppstår et eventyr fordi om man dikter i hop noen rare skapninger og gir dem dustete navn. Fantasi er et produkt av villskap og intellekt, og Alice-møljene består bare av ugjennomtenkt og ubalansert påfinneri.

Det deilige ved filmen er hovedpersonen, som har en djup varme som noen kunne ha brukt til et skikkelig prinsesse-eventyr. Hun starter som en litt opprørsk jente i det gammeldagse England, der den stive stolpemora vil gifte henne bort til en angelsaksisk stereotyp. Under forlovelsen detter hun i baret, og da dama kommer tilbake, har hun sett lyset.

Filosofien i filmen er sånn: Du skal ikke bare tenke på de andre, du må også tenke på deg selv. Og: Ingenting er umulig. Dette er et derivat av de siste tjue åras pinlige ego-dyrking på film, og de som ikke har spydd av de sinnssyke 3D-bildene, burde gi fra seg litt gårsdagsmat over budskapet.

Dessuten er hun en moderne opprører og vil ikke la seg tvangsgifte. Hun vil bli forretningsdrivende. Den skal bli heftig å tåle i Saudi-Arabia.

3D-teknikken har utviklet seg enormt de siste åra. Med de nye brillene blir ikke fargene veldig fortegnet, og man får ikke uklart syn om man lukker det ene øyet. Men intensiteten i bildet lider. Fargespekteret er veikt og uvoldsomt. Det er som å se en taiwansk piratkopi på VHS.

Imponerende er det nok. Men alt er imponerende. 2010.

Christmas with Holly

FEM 23.00

terning 3 liten Ei seks år gammel jente blir traumatisert da mora dør, men så finner hele familien ut hvor viktig det er med familie. TV-film. 2006.

Alene hjemme 3

TV3 19.40

alene hjemme 3

Alex D. Linz får besøk.

terning 5 liten I treeren rammer åtteåringens heimevern et kybernetisk kameratskap på fire europeiske spiontyvagenter. De får knust kraniet minst fire ganger hver. Alex D. Linz har overtatt Macauley Culkins rolle. Linz er en liten luring. Han ser ut som en overklasse-alv. Hovedrollene i filmen har imidlertid en gru bråte urealistiske teknoleker fra Dr. Mabuses juleverksted. De er okei å se på. 1997. 1 time, 40 minutter.

Jurassic Park

TV3 21.30

jurassic park

Laura Dern innesperra.

terning 5 liten Storartet, mørk og teknisk perfekt familiespenning som ikke er for små barn. Steven Spielbergs «Jurassic Park» forteller om en slags juratidens Kongeparken på en svær holme utenfor Puerto Rico. Der har eksentrikeren Hammond fra Skottland drevet oppdrettsanlegg for genetisk klona fortidsdyr for at folk skal komme og se dem. Paleontologen Sam Neill, kjæresten Laura Dern, kaos-matematikeren Jeff Goldblum og eierens to barnebarn drar på forhåndsvisning. Da går alt galt. 1993.

Hancock

TV3 23.50

hancock

Will Smith er en fallen superhelt.

terning 4 liten Den amerikanske filmkritikeren Roger Ebert har skrevet at han lenge har ventet på filmen der en superhelt tok inn over seg hvilken innvirkning han har på samfunnet. Det er forferdelig og like spennende som å be Norsk Gartnerunion uttale seg om cupfinalen sett fra en grasdyrkers synspunkt.

«Hancock» er ganske riktig blitt en identitetsvaklende film som ikke kan bestemme seg for om den liker ødeleggelser av faste installasjoner eller om den sitter som en balladesanger i egen sengekant og synger om kjærlighetens umulighet.

De flinke av dere vil huske at «The last boyscout» startet med at Bruce Willis våknet i bakrus, fikk se en tørr gnagerpels og bemerket: «Jeg kan ha kn. let i hjel et ekorn i går.» Filmen fullførte seg i problemvegrer-stilen og var entydig rånete.

Will Smith starter bra. Han blir vekket bakfull på fortauet av noe som likner en same-dverg og reagerer ved straks å fly til himmels i en fart som ville gjort Supermann svimmel og reisesyk. Smith er superhelten Hancock, en mann som drikker så mye at landingene hans pløyer asfalt. Når Hancock har damebesøk, går ejakulasjonen gjennom campingvogn-taket, så nok en gang er det viktig at kvinnen hopper av. Han er en svært lovende uteligger-supermann uten gode sider.

Men ikke gled deg for tidlig. Etter hvert dukker den idealistiske reklamemannen Jason Bateman opp med sin pynt for peace, og han bestemmer seg også for å reformere den eksistensielt utfordra superhelten. Det fører til døsige zzzzz- og rrrrrr-lyder. Det fører også til at filmen blir identitetsforvirra og aldri finner tilbake til seg. Når Smith og den overraskende superkvinnen Charlize Theron sneier skyskraperhjørner, drysser betongen som maipollen i de næringsrike LA-kløftene. Men du vet ikke om du skal syns det er moro. Kanskje er moroa tragisk? Historien er faktisk tynnere enn en spurvefangers kyllingsuppe, og på tross av noen ganske feite scener irriterer den vettet av oss sanne superhelt-tilhengere. 2008.

Christmas in Conway

TV3 01.30

terning 3 liten Mary-Louise Parker og Andy Garcia i en grinefilm om dødssyk dame som får komme hjem fra sykehuset for å være sammen med mannen sin den siste tiden, og han bygger et pariserhjul i hagen for å minnes den gode tiden da de ble forelska. Hva det har med jul å gjøre vet jeg ikke. Mandy Moore er også med. 2013.

The Simpsons movie

Viasat4 19.30

simpsons movie, the

Familien Simpson på familietur.

terning 5 liten Når det kommer en helaftens Simpsons-film, blir spørsmålet uvegerlig: Er dette morsomt, eller er det bare gjenkjennelig. «The Simpsons Movie» er gjenkjennelig, men som en solid demonstrasjon av moro-makt: «Vi er fremdeles så vanvittig bra til å lage dette, at vi kunne ha fylt 12 timer til, og dere ville fremdeles ha ledd. Men vi gidder ikke.»

Simpsons-filmen klarer å gjøre det som FN-beskytterne av et konstant klima aldri helt fikk til: Filmen driter ut forsøpling av naturen, og den valser elegant og sarkastisk over alle som forsøker å bortforklare miljøproblemer. Man får lyst til å stanse filmen og rope «Vi resirkulerer all plast i vår familie. Æresord!». Ikke på grunn av vannstanden, som kanskje ikke heter vannstand om 190 år, men Edvard. Nei, den råe filmen klarer å formidle det mye enklere miljøstandpunktet at du ikke skal forsøple verden rundt deg for den blir både stygg og usunn av det. 2007.

Karate Kid – Sannhetens øyeblikk

Viasat4 21.00

karate kid 1984

Ralph Macchio med den unge Elisabeth Shue.

terning 5 liten Den gode, første «Karate kid»-filmen der Ralph Macchio ennå var en sjarmerende, spelemma yngling som kom til California sammen med moren og forsøkte å tackle en ny verden ved å lære seg karate av Pat Morita. Elizabeth Shue er jenta, og «Rocky»-regissøren John G. Avildsen regisserte. Akseptabel underholdning. 1984. 2 timer, 6 minutter.

The Three Stooges

Viasat4 23.20

terning 4 liten Farrelly-brødrene har laget en komedie om de gamle rollefigurene Three Stooges som skal redde et barnehjem og finner et mord og havner i reality show. 2012.

Torsdag 24.12. Det er julaften. Se en edel film midt på natta

 

Precious

NRK2 02.15

terning 6 liten OK, dette er ikke egentlig min dag for folk ser Trenøtts-prinsen og Askepott og Reisen til julestjernen og Donald på dagen, og på kvelden ser de ingenting, bortsett fra kanskje en Blu-ray til Samarinen. De som egentlig ikke feirer julaften, de ser actionfilmer, og det er det lite av på selveste julaften på normal-kanalene. De som av humanetiske grunner feirer Odinaften og drikker alkoholfritt mjød til vegetar-steika, de hører radio og forteller naboen om det bortsett fra at de ikke har Facebook heller, så egentlig finnes ikke naboen. Men noen som blir sittende stille klokka to i natt mens de hører melankolsk på evighetens lille hyllest «Glade jul», de kan se «Precious». Og undre seg videre slik melankolikere gjør det. Med en konjakk eller en julebrus.

Til filmen.

precious

Gabourey Sidibe – en slags skulptur.

Nesten momentant gir «Precious» en fornemmelse av at du ser en ny filmform, en ny stil, en ny måte å skape troverdighet på. Denne filmen rører deg langt på utsida av medfølelsen og indignasjonen: Det blir som å se egentlighet bli til foran øynene.

Filmens hovedperson, Precious, er ikke en vanlig film-rolle slik vi kjenner dem fra småsinte dramaer. De roper og ler og skriker og geberder seg på måter som får oss til å smile gjennom tårene. Ikke her. Fornedrelsen er fæl for den som ser, men det virker som om den ikke påvirker hovedpersonen. Gabourey Sidibe, i en visuelt sterk hovedrolle som Precious, går gjennom filmen som en statue, som et religiøst ikon, som en ubeskrevet helgen. Hun er en 16-åring som er blitt voldtatt av faren og har født ett barn med Downs, nå er hun gravid med den neste. Hun bor i Harlem med en mor som utnytter henne økonomisk og mishandler henne verbalt i kontinuerlige hat-remser som er nesten absurdistiske monologer. Hun går på en skole der hun aldri sier ett ord. Etter kort tid ser verden rundt henne ut som en parodi på virkelighet. Vellykketheten. Skjønnheten. Blidheten. Alt ser ut som tull. Precious er origo. Hun er ikke bare en representant for fattige slumboere i Harlem, hun blir det skadde mennesket i verden og i den ytterste forstand en slags atavisme. Mennesket ble til i frykt og vold. Forstand og kunnskap forvandlet oss til noe mer. Underviserne i «Precious» er som stiliserte utviklings-engler. De gir analfabetens liv sjøltillit og styrke.

Precious er egentlig usårbar, uinntakelig. Hun lever i en smertestillende boble der hun har klart å få til at ingenting betyr noe, og hun overlever på enkle, rørende ungjente-fantasier om rike menn, kjendis-karriere og privilegiet ved å være tynn, hvit og blond. Når faren voldtar henne, når de onde dytter henne i søla, sprekker virkelighetsbildet hennes helt bokstavelig og en annen verden oppstår.

Det finnes antakelig mange helt gale måter å filme Sapphires 1996-roman på, og bare én riktig. Her er den. Dette er den rette versjonen. Den er laget som en sammensmelting av fantasi og flukt, den svever avgårde som en god fé over slummen. Ingen mennesker, skjebner eller enkelt-handlinger blir forskjønna. Håpløsheten i Harlem er ubeskrivelig fæl. Men filmen skaper en slags forening av tanke og følelse som kanskje heter tankelse, hva vet jeg.

«Precious» har roller som kommer til å gå inn i amerikansk filmhistorie som evige. Mo’Nique har allerede fått en Golden Globe for en morsrolle som er så fæl at stemora til Snehvit ville ha spist sitt eget eple. Gabourey Sidibe har nesten ikke mimikk; hun er som en statue eller en forsteining, og like fullt følger du ansiktet hennes som om det skulle røpe den hellige gral. Mariah Carey spiller sjokkerende bra som sosialarbeider, Lenny Kravitz er god som mannlig hjelpepleier. Ting som ikke skulle skje.

Som nevnt hadde jeg helt fra starten følelsen av at Lee Daniels fant opp en ny genre. I stedet for å forsøke å gjengi virkeligheten, gjendikter han den. Det er en fæl klisjé, og mange sier de gjør det. Men denne regissøren skaper en så perfekt miks av avstand og nærhet at du engasjerer deg i ting som hodet helst ville ha blitt kvitt. 2009.

Fanny og Alexander

NRK2 23.15

fanny og alexander

Den onde biskopen tar tak i kona si.

terning 5 liten Ingmar Bergmans siste spillefilm er laget som en mellomting mellom film og TV-serie forteller en familiehistorie som er unik ved at den skifter fra de varmeste idyller til så kald, ond djevelskap at man kan kjenne trekken langs hjerterøttene mange år etterpå. Faren til Fanny og Alexander dør i julefeiringen like etter århundreskiftet og moren gifter seg igjen med en fanatisk, menneskefiendtlig biskop. En skokk av glimrende svenske skuespillere (og Lena Olin i minirolle som tjenestejente). 1982.

Love actually

NRK3 22.10

love actually-2

Hugh Grant og Martine McCutcheon (tenk på hva engelske tabloider ville ha gjort med den stakkars dama!) vinker til folket.

terning 5 liten Denne komedien har en menneskelighet som går i sirkler rundt feilvante folk og gjør dem både parodisk nære og distanserte på en måte som egentlig kler de fleste av oss når livets evige sommer bringer selv scenesky flegmatikere i konflikt med virkeligheten. Humor, patos og medlidenhet blandes med det uunngåelige, uunnværlige urtekrydderet som heter kynisme. Godheten er kynismens tvillingfetter, og her vandrer han med svære steg og solide klovnesko. Det er så bra. Det er så britisk. Det er typisk engelsk å være genial.

Hugh Grant eremittisk mumlende og ungkarsdistré som britisk statsminister med konsentrasjonsproblemer, som en slags konstant fortellerstemme i sitt eget liv. Liam Neeson sørger over kona si på den absoluttistiske måten og lever seg langt inn i det skjønne livet til en 10-årig stesønn. Laura Linney som egentlig bare tar vare på den sjuke bror sin, og ikke kommer noe sted i livet på en logisk-tragisk måte som kommer til å ta pusten fra mange omsorgsvrak. Bill Nighy er middelaldrende rockemusiker på randen av ingenting, men plutselig en mediebegivenhet på grunn av verdens styggeste sang. Colin Firth som skjebneskadd forfatter ved Marseilles; språkløst blikkfanget av sin portugisiske husholderske, som hiver kjolen og stuper etter manusflak i tjernet.

Alan Rickman som går på verdens eldste og tåpeligste eksistensielle spøk og lar seg forføre av ung flokse når han burde være hjemme hos Emma Thompson og hennes joniske mitchellisme. Andrew Lincoln og hans ufilmisk moralske valg og idealistiske kjærlighet til en kamerats kone. Kris Marshalls puddinghjerne, der han smiler seg som en slags gladpønker til USA for å virkeliggjøre en vanvittig urealistisk dagdrøm – omtrent samme rolle som Nick i TV-serien «My family» på NRK.

De to bodydouble-folka som beholder menneskets uunnværlige uskyld tvers gjennom en pragmatisk nakenhet.

Det er så bra. Det er så detaljert vittig og rikt overdrevent romantisk. Filmforfatteren Richard Curtis regidebuterer med et originalmanus som burde fått Oscar for beste farmasøytiske produkt 2003. Jeg er helt sikker på at «Love actually» hjelper mot alt.

Anywhere but home

Norsk TV2 18.55

anywhere but home

Reese Witherspoon julebesøker Robert Duvall. Risikabelt.

terning 2 liten En liten ting: Du kjøper ikke julefilmer som julepresang. Allerede første juledag er de fleste folk i trehater-modus. Julens beste tid er før jul.

«Anywhere but home» er en film om de ufyselige familiene til Vince Vaughn og Reese Witherspoon. Sånn har ikke vi det. Takk for i dag.

Vaughn på bar med frøken W. har briller og ser ut som en logaritme-skadd tallnerde, mens hun minner om alkoholbegeistra dumpingsoffer på krakk. Så manner han ser opp til en slags Bogart-brumlende Twitter-machoisme og har sex på do, et lokaliseringsvalg som har ført til at mennesker ble flaue resten av livet. Men paret var visst sammen allerede. Hihi. Rollespill i stedet for Viagra.

Vaughn har spist poteter og ble en slags ape-legende av det. Reese W. ser mer ut som kvinne enn hun gjorde da hun liknet vridd kvist. Egentlig har de lurt familien og vil feire jul på Fiji, som er mer harry enn ketchup på røykelaks. Men siden tåka rammer USA med bladerunnersk uforgjengelighet, må de besøke familien. Det blir påtrengende umorsomt. Det nytter ikke om pappaen til Vince er Robert Duvall og mammaen er Sissy Spacek: Forsøket på å ta en jule-Chevy (Chase) er nesten nyvaksinert poengløst, det er som om hjerneceller i kondom stanger mot gummien, for ikke en gang de lovende situasjonene blir til annet enn famailie-mas (famailie er humor sør for Lura). Til og med krangelen kommer, og en graviditets-samtale med tåkeblikk og så slørete stemmer at arabiske kvinner ville ha båret dem rundt hodet. 2008.

Runaway bride

Norsk TV2 20.50

runaway bride

Julia Roberts rett før hun stikker av.

terning 4 liten En tragisk historie om ei brud som alltid stikker av fra bryllupet sitt, og derfor er en slags bygdeoriginal i en by på størrelse med Randaberg sentrum. Stjerne-journalisten Richard Gere skriver om henne og får sparken. Derfor møter han fram noen dager før hun skal giftes med gymlæreren. Alle vet hva som kommer til å skje. Ingen gifter seg med gymlærere i film. Marshalls film er bekreftelseskos for spesialpedagoger. Den lille byen på landet fortoner seg som en åpen institusjon for valium-dopa eksentrikere. Der er Julia Roberts den lokale Malde’n på Torjå. Da hun spilte filmen, var den arme dama så nedslanka at hun så ut som en tanngard med kyllingkjøtt rundt. Men filmen er ikke godt nok skrevet. Det meste som skjer, er halvparten av en morsomhet. 1999. 1 time, 56 minutter.

Joyful noise

Norsk TV2 23.05

joyful noise

Queen Latifah i en slags Beat for Beat-film.

terning 3 liten Annerledes-filmen «Joyful noise» er på en måte som å høre på «We are the world» i nesten to timer, det er som tvangsforing med gospelfraseringer fra «Beat for beat», det er som om Margrethe Munthe sto opp på allehelgenssøndag og laget skrikende ekstravers til «Nei nei gutt». Men musikkfilmen har tross alt en viss søndagsskolesjarm som kommer til å kose for seksualmotstandere og kirkebevarere.

Dolly Parton har gjort horisontutvidende ting med fjeset sitt og ser etter hvert ut som en naken hamster ned nedsegne nøttekinn, men hun spiller friskt og folkelig. Dolly er den frekke mora i en shariastyrt amerikansk småby der fritidssyslene bare omfatter at man stiller i blå kjortel i kirkekoret og synger «not enough love» som om det var et løfte. Kris Kristofferson dirigerer uten antydning til kne i kappen, men han dør fort, og så får den gammeldagse merra Queen Latifah dirigere.

Det viser seg også at hun vil nekte den kjekke dattera si å møte Dollys opprørske barnebarn, for han er gutt. Han får ikke være med i koret før han synger McCartneys «Maybe I’m amazed» på audition og tar seg av dronningas ulykkelige sønn. Sånn er det med det.

Jeg har aldri skjønt gospel eller soul. Det er ser ut som en katarsisk kåthet forkledd som gudstro. Men OK, de synger «Wanna take you higher» av Sly and The Family Stone, og det trodde jeg var en marihuana-sang. Så de er nok slemme på bånn. 2012.

Flags of our fathers

Norsk TV2 02.55

flags of our fathers

Ivo Jima var en slags svindel.

terning 4 liten Clint Eastwoods idealistiske krigsdrama beveger meg uten at jeg egentlig kjenner det noen plass. Filmen forteller nøyaktig alt det jeg vet og ønsker å vite.

Krig er forferdelig hinsides enhver fatte-evne, også Eastwoods. Hvem som opprinnelig fikk den sadistiske ideen at politikere skal sende andre menneskers barn til fremmede land for at de skal bli torturert og lemlestet, vet jeg ikke, men spesielt god var den ikke. I «Flags of our fathers» blir soldatene flådd mer utførlig enn i for eksempel «Menig Ryan», for sånn går verden framover.

I et velkomment drama er det alltid en sannhet under historien. Politikerne lyger, salatbærerne er politikernes lojale løpegutter, og ingen får vite hva som skjedde. Sannheten kjennes bare av de hederlige fotmennene som tok vare på hverandre langs blodige åser og skitne skyttergraver. Sånn er det også med historien om flaggreisinga på Iwo Jima. Men det ante oss jo.

Filmen forteller i litt forvirrende rykk og napp om amerikanerne invasjon på Japans hellige øy, som var omtrent på størrelse med Gandsfjorden. Eastwood skildrer også hvordan de tre gjenlevende av flaggfolka ble gjort til flaue handelsreisende for krigsfondet. Det blir akkurat som du tror. De ekstremt velvillige kan si at regissøren tar et oppgjør også med Hollywoods rolle som krigsforherliger og krigsprofitør, men da skal du virkelig ønske å se det.

Skuespillerne er typisk flinke. Sannhetene er enda mer typisk velkomne. «Flags of..» er en gump: Den konstaterer en lettfordøyd alminnelighet og nøyer seg med det. 2006.

Nå er det jul – igjen!

TVNorge 20.30

nå er det jul - igjen

Tim Allen er en fast julaften-gjest.

terning 4 liten Tim Allen var en stilig håndverk-komiker fra amerikansk TV, og her spiller han en sjelløs forretningsmann. Allen er melankolsk fraskilt, og kona er sammen med en barnepsykolog. Fedres rettsløshet blir kompensert ved paramilitære alvers inngripen, og en gutt får som regel den far han så inderlig vel har fortjent. Sunn og sjåvinistisk julelykke. «The Santa clause» er fra 1994. 1 time, 34 minutter.

Jack Frost

FEM 21.00

terning 4 liten Litt grotesk snømann-komedie som heldigvis har med Michael Keaton og Kelly Preston. En far som ikke holder løfter dør, men han gjenfødes som snømann og får en sjanse til å gjøre ting gode igjen. 1998. 1 time, 30 minutter.

Holidaze

FEM 22.55

terning 4 liten Jennie Garth spiller ei travel forretningskvinne som våkner en morgen i et alternativt univers der hun er gift med barndomskjæresten. 2013.

O jul med din glede

TV3 19.45

terning 3 litenHer er en dere ikke har sett. «Christmas with the Kranks» handler om en familie som har tenkt å droppe hele jula fordi dattera ikke er hjemme – men da hun plutselig bestemmer seg for å feire jul i heimen likevel, får de det gjenkjennelig travelt. Jule-skuespilleren Tim Allen og alle åttitalls-menns myke pakke Jamie Lee Curtis er pappa og mamma. Dan Aykroy deltar også, som han skal. 2004.

Deck the halls

TV3 21.30

deck the halls

Det onde mennesket Danny De Vito foran julehus.

terning 4 liten Komedie om nabokrangel som oppstår fordi den ene lager altfor skinnende og altfor lys utendørs juledekorasjon. Matthew Broderick og Danny De Vito. 2006.

The family Stone

TV3 23.10

family stone, the

Ingen liker egentlig Sarah Jessica Parker.

terning 5 liten For mange år siden fantes ei funkgruppe som het Sly and the Family Stone, som vi kalte Den Sleipe Familien Stone. Vel, her er den, i en kompakt, myldremorsom, mamma-sentimental julekomedie av den typen som etterlater tårer så svære som svor når ingen øyekrok lenger er mørk.

Denne filmen er omtrent like mangfoldig som potetstappe, som (info for kjøkkenukyndige) stort sett består av poteter og melk. Men den er underholdende. Uimotståelig, velberegna, velspilt underholdende, og så smart at ikke engang hvitløk og mandler vil bli støtt. Det er ikke ofte du ser skuespillerne være så perfekte til rollene som i denne filmen.

«The family Stone» har et utilsikta budskap. Det er sånn: Familien er en hermetisk varighets-innretning for at folk skal kunne dyrke fordommene sine og framføre dem i felles trygghet sånn at alle som kommer utenfra skal føle seg uverdige. Utenforståendes følelse av uverdighet er familiens viktigste funksjon. Det kan man se her.

Familien Stone består av en aldeles avskyelig gjeng politisk korrekte kuriositeter. Mor er en slags grålokka eldrehippie med lausere kjeft enn nyfiska stinte. Men godhjerta. Far er godslig-godhjerta og røslig som en blånisse-patriark. Den ene broren er døv homofil med afroamerikansk kjæreste. Han er så godhjerta i hele fjeset at man mistenker ham for å suge på ei kokosnøtt. Ei søster er bare smilende gravid. Men godhjerta. Den andre søstera er stygg i kjeften, men godhjerta. En bror er rundkinna kul inntil det dagdriverske, men godhjerta og klok og fin. Det er Luke Wilson, som etter hvert har ekornkinn, som om han bar med seg matklumper.

Bror Dermot Mulroney er vellykka med samme frakken som Patrick Dempsey bar i «Sweet home Alabama». Han tar med seg hjem den analtrange, sosialt klønete og ufrivillig ukule forretningsdama Sarah Jessica Parker fordi de skal gifte seg. Familien hater det stive, stakkars damegisselet, og hun blir så ulykkelig at hun tilkaller Piken med Linhåret, søstera Claire Danes.

Da dusten Derimot får se søstera, blir blikket hans stivere enn s&m-piska eggehvite.

Gjett hvordan det går. Noen griner. Noen dør. Noen skilles, noen blir sammen og alle brummer rundt i sin egen fortreffelighet som om de bar steintavlene ned fra Sinaifjellet, sjøl om de ikke engang kunne snakke som voksne om homofili. Men OK. Det får ikke hjelpe. Du kommer til å elske dette. 2005.

Gulliver’s travels

Viasat4 19.30

terning 3 liten Ikke spesielt bra Gulliver-komedie der Jack Black spiller en laverestående ansatt som blir sendt på tur utenlands og havner et helt annet sted enn han hadde .. osv. 2010.

The Three Stooges

Viasat4 21.00

terning 4 liten Farrelly-brødrene har laget en komedie om de gamle rollefigurene Three Stooges som skal redde et barnehjem og finner et mord og havner i reality show. 2012.

Step brothers

Viasat4 22.40

terning 4 liten Will Ferrell og John C. Reilly spiller to middelaldrende menn som fremdeles bor hjemme og som motvillig blir brødre da foreldrene gifter seg. Mary Steenburgen og Richard Jenkins er foreldre. 2008.

De tre musketerer

Max 22.00

de tre musketerer 1993

Musketerer i godt pynta omgivelser.

terning 5 liten Det eneste denne versjonen av Alex Dumas’ usaklige historiske roman «De tre musketerer» mangler, er to ting: Mobiltelefoner og personsøkere. Filmen er frisk og fanten som en russefest på Checkpoint, og de tre musketerene ser mer ut som strandboms enn da to av dem var med i «Young guns». Den franske kongen (Ludvig den 13. som tenåring) og dronninga hans likner Hans og Grete på griningå uten popcornposen sin.

Intrigen er imidlertid interessant, for «De tre musketerer» likner mistenkelig på filmene om Robin Hood. Richelieu (Tim Curry) er Kong John som er ute etter den virkelige kongens trone, Rochefort er den onde sheriffen av Nottingham, de tre musketerene og deres med-musketører representerer de grønnkledde i Sherwood-skogen, mens Kong Ludvig riktignok ikke er på pilgrimsferd, men like gjerne kunne vært det. Lady de Winter (Rebecca De Mornay med de onde kontaktlinsene sine på) er en slags Lady Marian med fransk vending, D’Artagnan reddes fra halshogging slik hoodister ble reddet fra henging og etterpå deler de gode guttene ut øvrighetens dukater til folket. Sheen er til og med bibel-lærd, som en parallell til broder Tuck hos Robin Hood, og Oliver Platt er en slags Lille-John. Og så er Charlie Sheen, Chris O’Donnell og Kiefer Sutherland ellers med for verfremdungens skyld.

Av sånt er det nødt til å bli mye kjekt, det meste riktignok støy som overdøver hva som måtte ha vært at historiens sus. Stas for bestefedre, som tror dette er en film om den franske revolusjonen og ser etter Daniel Cohn-Bendit. 1993.

Onsdag 23.12.–Den forelska statsministeren er her igjen!

 

Love actually

NRK1 23.15

terning 5 liten Etter at meteorologene har gjennomgått væråret og NRK1 har sendt Kvelden før Kvelden er det tid for en juletradisjon som er nyere enn Hovmesteren og Grevinnen: Da skal alle se «Love actually» som i all sin urimelighet handler om at England har en ungkar som statsminister, og han forelsker seg. En engelsk politiker som blir tatt med speed på horehus ville ikke vært en overraskelse, men en forelska statsminister? «Love actually» er mirakelfilmen, og jeg har i hvert fall én Facebook-venn som for andre år på rad spør; Hva skal jeg gjøre for å unnslippe «Love actually»? Vel. Han er krimforfatter. Ellers er lille julaften en irrasjonelt filmfull kveld, for enten ser folk bare ribbesteiking på NRK1 eller så drikker de cava med gode venner i en snøhule eller så er de så unge at de bare ser Youtube.

Nevatheless. Her er filmen.

love actually

Hugh Grant kysser Martine McCutheon, for det er jul i England.

Denne komedien har en menneskelighet som går i sirkler rundt feilvante folk og gjør dem både parodisk nære og distanserte på en måte som egentlig kler de fleste av oss når livets evige sommer bringer selv scenesky flegmatikere i konflikt med virkeligheten. Humor, patos og medlidenhet blandes med det uunngåelige, uunnværlige urtekrydderet som heter kynisme. Godheten er kynismens tvillingfetter, og her vandrer han med svære steg og solide klovnesko. Det er så bra. Det er så britisk. Det er typisk engelsk å være genial.

Hugh Grant eremittisk mumlende og ungkarsdistré som britisk statsminister med konsentrasjonsproblemer, som en slags konstant fortellerstemme i sitt eget liv. Liam Neeson sørger over kona si på den absoluttistiske måten og lever seg langt inn i det skjønne livet til en 10-årig stesønn. Laura Linney som egentlig bare tar vare på den sjuke bror sin, og ikke kommer noe sted i livet på en logisk-tragisk måte som kommer til å ta pusten fra mange omsorgsvrak. Bill Nighy er middelaldrende rockemusiker på randen av ingenting, men plutselig en mediebegivenhet på grunn av verdens styggeste sang. Colin Firth som skjebneskadd forfatter ved Marseilles; språkløst blikkfanget av sin portugisiske husholderske, som hiver kjolen og stuper etter manusflak i tjernet.

Alan Rickman som går på verdens eldste og tåpeligste eksistensielle spøk og lar seg forføre av ung flokse når han burde være hjemme hos Emma Thompson og hennes joniske mitchellisme. Andrew Lincoln og hans ufilmisk moralske valg og idealistiske kjærlighet til en kamerats kone. Kris Marshalls puddinghjerne, der han smiler seg som en slags gladpønker til USA for å virkeliggjøre en vanvittig urealistisk dagdrøm – omtrent samme rolle som Nick i TV-serien «My family» på NRK.

De to bodydouble-folka som beholder menneskets uunnværlige uskyld tvers gjennom en pragmatisk nakenhet.

Det er så bra. Det er så detaljert vittig og rikt overdrevent romantisk. Filmforfatteren Richard Curtis regidebuterer med et originalmanus som burde fått Oscar for beste farmasøytiske produkt 2003. Jeg er helt sikker på at «Love actually» hjelper mot alt.

Mitt liv som hund

NRK1 02.30

terning 5 liten Lasse Hallström ble et verdensnavn på grunn av denne filmen fra 1985, en egenartet og klok liten roman-filmatisering om en 11-årings opplevelse av livet i 1955. Han identifiserer seg med den russiske hunde Laika som svever i verdensrommet og trekker sine egne konklusjoner om livet på jorda. 1 time, 37 minutter.

Norske byggeklosser

NRK2 23.00

terning 4 liten Dette var en slags selvbyggerfilm i 1971, og allerede den gang virket nok morsomt for de som nettopp hadde ergret seg over bygningskontrollører og håndverkere. Rolv Wesenlund og Bjørn Sand – regi ved Pål Bang-Hansen.

Med Grimm og gru

NRK3 19.30 og 23.15

terning 5 liten Mommy’s home og sånn. Dette er den nyrestaurerte versjonen av musikalen om ulven og geitekillingene. Den er storarta. 1976.

Slekten er verst

Norsk TV2 22.40

slekten er verst

Robert DeNiro spiller gammel CIA-er som får Ben Stiller som svigersønn.

terning 5 liten Så enkelt kan det være å lage komedie: Ben Stiller heter Focker til etternavn, han er mannlig sykepleier av yrke og han skal tilbringe en helveteshelg sammen med verdens ekleste kanskje-svigerfar. Fra da av kan ingen ting la være å gå galt.

I De Niros hus har finnes det en bortskjemt katt, aska av en død bestemor, snobberi, fascisme og mangel på humor. Sjiraffdama Teri Polo (hun har like lang hals som genseren med samme navn) haler Stiller med seg til det vi kan kalle et Lukket Hjem. Det er en sånn familiær internavdeling der ingenting skal slippe inn og ingenting ut.

Filmen er så breddfull av troverdig urettferdighet at man undrer seg over at ikke FN-styrker rykker inn, og det er lett å forestille seg hvordan Ari Behn hadde den dagen han ble innbudt til krabbefest på Skaugum. 2000.

Svigers er aller verst

Norsk TV2 00.45

svigers er aller verst

Sønn og mor – Stiller med Barbra Streisand.

terning 3 liten Dustin Hoffman og Barbra Streisand spiller så hjertegode liberalere at de kunne vært nobelkomiterende nordmenn, og det redder denne filmen opp i sjiktet for akseptable ventekomedier for flyreiser over 11 timer. Streisand har gjentatte ganger vært en behagelig skuespiller, men sangere skal ikke det, så det ble vedtatt i internasjonale overenskomster at fenomenet skal ignoreres. Hoffman er alltid anerkjent god. Her spiller han en hjertelig pappa med overstrømmende, ideologisk belasta ømhet, og hele skikkelsen vibrerer av en slags indremedisinsk begeistring, som om han er bærer av bendelorm med st. veitsdans.

Handlingen er imidlertid forferdelig. Det nærmer seg landssvik å utstyre Robert De Niro med løspupp og la ham amme med den. Det finnes bur på Cuba, ferjekøer ved Bergen og fotturer med gnagsår og Reidar Helliesen for sånne forfattere. Ben Stiller og Teri Polo reiser sammen med hennes foreldre til Florida, der sexterapeuten Streisand og livsnyter-advokaten Hoffman er avstandsforeldrene til sykepleieren Stiller. Sammen med gjestene ankommer også De Niros første barnebarn, som gir grunnlag for en ufaglært gjennomgang av intuitive oppdragelses-metoder.

Dette er en underlig film, fordi fire skuespillere sier idiotiske ting på en aldeles utmerket måte. Det er som om utøverne og planleggerne kommer fra forskjellige kunstneriske universer, og filmen kunne vært laga som demonstrasjonseksempel på hvordan amerikanske kjendistalenter lever i et slags slaveri på grunn av sin klebrige vane-rikhet. Rike folk må tjene store mengder penger. Og den som må tjene mye penger, får et uverdig liv. 2004.

Harry Potter og fangen fra Azkaban

TV2 Zebra 20.30

harry potter og fangen fra azkaban

Emma Watson og Daniel Radcliffe da de ennå var barn.

terning 5 liten Den meksikanske regissøren Alfonso Cuarón vet ingenting om barnefilm, så han laget den beste Potteren noensinne. Historien om fangen fra Azkaban er så fri for forsonlig fjolleri og funker mer som en oppfølger til Ringenes Herre enn som fortsettelse på fantasihypen til J. K. Rowling. Den tredje filmen om den utvalgte barnemagikeren er dyster som rakfisk-mareritt og leder antatt uskyldige barnesinn på rottefangervis ned i eksistensielle djupmørker der ikke en gang sogneprester ville følt seg helt liturgiske til sinns.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg beundrer den talentløse meksikaneren. Han laget «And your mother too», som er en av de dårligste filmene i historien. Og så får han til dette her. Magi var antakelig ikke nok. Hvis Cuarón eide sin sjel forut for Azkaban-filmen, kan du være sikker på at den er djevelens i dag. Her har det foregått avansert handel.

Daniel Radcliffe er i ferd med å bli en av England mest spennende skuespillere. Han burde egentlig ha overtatt som James Bond. Den 15 år gamle ynglingen av anglosaksisk spissnese-ætt har både elegansen og uvørenheten. Radcliffe er blitt en voksen gutt på alder Med Ben Affleck eller deromkring. Han virker aldri skuffende blid, men myser på verden med tilbakeholden arroganse og sivilisert sjenanse. Med «Fangen fra Azkaban» er Harry Potter blitt noe større enn en julepresang; gutten er en tvilrådig og tvesinna dimensjonsreiser, han har slektninger i The Matrix og langs Mordors uante psykostier. Underlige lysstemninger fra David Lynchs barnerom får filmen til å se ut som en fortløpende nevrose. Da det plutselig oppstår en slags kjernefysisk hjort ved stranden, beveger Harry Potter-konseptet seg over i en moderne folkereligiøs poesi. Som all annen moderne hedenskap er også denne uttrykk for djup lengsel etter et religiøst livsperspektiv.

Dementorene (desperantene) er fantastiske. De har slengete tangkropper, og alt fryser til is der de kommer, som ved Tove Janssons ensomme Hufsa. I denne merkelige 11 års grense-filmen får vi se en kiropraktisk varulv-transformasjon, og den irriterte, men vennlige bukknebben blir faktisk halshogd. Da nattas grevlelige grimm tar Ron, kan du føle fortidas filmsensorer rotere i pensjonistsofaen.

Rowlings opprinnelige folkeflørt har tatt sine egne veier, og nå går historien inn i et gåtefullt landskap med så mange forundrende og skremmende detaljer at man ikke smiler lenger, men engster seg frydefullt og djupt underholdt. Denne fortsettelsen forteller den ambivalente historien til Sirius Svaart, en fengselsrømling som i utgangspunktet skal drepe unge Potter og blir forfulgt av Azkabans nifse voktere. Uglene er fortsatt ikke hva man skulle tro. 2004.

Lucky Number Slevin

TV2 Zebra 00.30

lucky number slevin

Lucy Liu støter på Josh Hartnett. Det er stilig.

terning 5 liten «Lucky numbers Slevin» er utstudert kjølig og velprøvd som stålet i en gammel avbitertang, og den slipper presise, litterære replikker med den velgjørende, overlegne gjerrigheten til en rik mann. Dette er stilisert, kronglifisert, ordrik, humoristisk lureri-krim, og den er bare til som stilnytelse.

De høye mursteinsbygningene er poetiske på en taus og talende måte som på sett og vis imiterer New York. Folka har tilgjorte fjes, og når de snakker, holder du nesten pusten av forventning. Her kommer ikke én overflødisk stavelse, ikke en gang når Hartnett og Liu jabber avgårde på et slags Marx Brothers-vis.

Bruce Willis i rullestol og bøttehatt forteller innledningshistorien om hvordan en uheldig familiefar og slekta hans blir massakrert av galopp-gangstere. Så demonstrerer han den øyeblikkelige virkningen av en Kansas City Shuffle, og spillet er i gang.

Josh Hartnett står foran speilet i en forsvunnet manns leilighet da først Lucy Liu dukker opp i en slags ovariedrevet fniserus. Enda bedre blir handlingen da to underlige nyork-afrikanske torper banker på døra og mannen innenfor og tar ham med til Morgan Freeman som vil at han skal myrde jødens sønn for å innfri feil fyrs gjeld. Når Freeman ler, likner det Lyden av Norge på P4, men det er ingenting mot jødegangsteren Ben Kingsley, som likner stadig mer på sitt eget kranium og har en sønn som må dø, forøvrig en gutt som kunne vært den unge Elvis Costello i en American Pie-film.

Willis dukker opp overalt som et ondt rykte, og håret hans minner om Kevin Costners under påvirkning av feil balsam. Hartnett er alle galningers stafett-offer, og går lenge kledd i badehåndkle.

Bittelitt tidligere enn du trodde foretar filmen sitt forventa temposkifte og den genre-korrekte identitets-forandringa.

Det er bra, for omtrent på det tidspunktet hadde du egentlig blitt lei av at Hartnett og Liu snuste idyllisk på hverandres mjukeste vokaler og hadde det for fint. Hevnens time er kommet. Aldri glem «Once upon a time in the west».

Regissøren Paul McGuigan er en 42 år gammel skotte som laget middelalderkrimmen «The reckoning» og Hartnett-krimmen «Wicker Park». Han har en sober sans for stil-elementer og ivaretar et manus som lett kunne ha drevet gjøn med seg sjøl. Når sommeren er blitt så påtrengende at du begynner å sette drink-paraplyer i tannglasset, da er det på tide å lukke seg inn med kalde ting som denne og føle at hjernen er et lekent sted.Dette er stilisert, kronglifisert, ordrik, humoristisk lureri-krim, og den er bare til som stilnytelse. 2006.

Hjelp, det er juleferie!

TVNorge 21.30

hjelp, vi har juleferie

Borgerskapsjulens ikoner: Chevy Chase og Beverly D’Angelo

terning 5 liten «National Lampoon’s Christmas Vacation» er en av de morsomste komediene jeg har sett. «Hjelp, det er juleferie» skildrer den sære serie-familien Griswolds mølje-jul. Den hensynsløse avsløringen av frustrasjonspunktene i en velment jul er så sterk kost at man ikke tok sjansen på kinolansering i Norge, og Esselte sendte den i oldtiden ut på video med 15 års aldersgrense. Og dette er ikke for svake sjeler: Chevy Chase og familien hans invaderes av slektninger av den typen som til vanlig skaffer sosionomer et interessant yrke, de har reinsdyr-idyller på hjernen og ekorn i juletreet, de har pyntet huset med flere kilowatt enn fremlingene i «Nærkontakt av tredje grad», de har olja sklibrett, de har følelser i høyspenn og hele den eskaleringen av ondartede hverdagsligheter som kan få selv forutsigbare høytider til å funke som en amerikansk værbegivenhet med damenavn. For alle som går og gleder seg til at farmor og farfar skal komme på julebesøk fra Sarpsborg, er denne filmen en nødvendig beredskapsøvelse. For oss andre er det fortsatt en glede å se Beverly D’Angelo som mor og Randy Quaid som filmhistoriens mest uappetittlige svoger. Super-tenåringen og familieantropologen John Hughes har skrevet manus nok en gang, og Twin Peaks-fortrylleren Angelo Badalamenti komponerte musikken. 1989.

Just friends

FEM 22.00

just friends

Lateksa Ryan Reynolds med Amy Smart.

terning 5 liten Dette skulle ikke ha skjedd. Farrelly-naboen Roger Kumble skulle ikke ha laget den høstens første virkelig elegante ungdomskomedie. Ryan Reynolds, han med magemuskler som Vegvesenet designer dårlige veier etter, spiller den tjukke gutten som blir voksen, vellykka og tynn og skal forsøke å sjekke opp highschoolkjæresten Amy Smart mens han forfølges av den steingalne bøgwallbritney-en Anna Faris. Hjem til Jersey, der vellykkethet ikke er det beste man har.

Jo. Det er morsomt. Birollene er morsomme. Julie Hagerty som naiv mamma er morsom. Jul i Jersey er morsom, den kåte lillebroren og hockey-juling og teorien om sexfri vennesone er morsom. Det er antakelig ikke sant. 2005.

The boys are back

FEM 24.00

boys are back, the

Clive Owen er pappa.

terning 4 liten Ukjent australsk drama med Clive Owen, laget i 2009. Handler om en sport-tjournalist som opplever at kona dør og blir sittende igjen med en seks år gammel sønn. For å innføre livsgleden igjen innfører pappaen regelen at det ikke finnes regler. Når tenåringssønn også dukker opp, kommer han til et kaotisk, men gledelig hjem.

Mr. Poppers pingviner

TV3 17.40

poppers pingviner

Jim Carrey har skaffet seg kjæledyr.

terning 4 liten Jim Carrey er fremdeles en deilig skuespiller. Han sier ironiske vitser med den overlegne selvfølgeligheten som gjør at tårnene faller, og han omgås seg sjøl som om han skulle være en eksentrisk nabo. Det er deilig å se på når Carrey er ulenkelig likegyldig.

Denne filmen handler om at han arver én pingvin fra pappa, mens de andre fem oppstår fordi mobildekninga var dårlig den dagen. Han innreder luksusleiligheten sin som noe det snøfattige Stavanger burde hatt i stedet for konserthus – et vinterlekeland der de snedige vandrefuglene sklir rundt og utvikler personlighetene sine. Og ikke bare det. Som en ekstra bursdagsgave til desillusjonerte skilsmissebarn dater han mammaen deres igjen og ser på henne med betydelig seksuell interesse.

Jeg tror jeg syntes at filmen var dum på kino, for der så jeg den i arbeidstida, og betalte timer skal man ha respekt for. Men hjemme hygget jeg meg med familiens samlede forråd av spontan barnlighet, og det ble veldig kjekt.

Også Tjensvoll-gjengen var uenig i slutten. Men sånn er det nå. Du skal ikke ta pingvinene fra Antarktis, for den lille isøya er plutselig det eneste som betyr noe. Men vi som er tilhengere av bypingviner gir oss ikke så lett. 2011.

Alene hjemme 2: Forlatt i New York

TV3 19.20

alene hjemme 2 - Kopi

Macauley Culkin leier limousin på pappas kort.

terning 5 liten Macauley Culkin spiller om igjen rollen som lille Kevin på villstrå. Denne gang reiser familien til Paris, mens han forveksler fly og havner alene i New York hvor han treffer både den hyggelige lekebutikk-eieren og den melankolske og ensomme due-dama (Brenda Fricker). Men mest har han nye fantastiske møter med småskurkene Joe Pesci og Daniel Stern. Søt, sentimental og svært morsom oppfølger. Best hvis du ikke nettopp så eneren. 1992. 1 time, 56 minutter.

The holiday

TV3 21.30

holiday, the

Cameron Diaz havner i gammeldags badekar på landet.

terning 2 liten «The holiday» er helt lik den irske filmen «Tara Road» med Andie MacDowell, men det får nå bare være. Det er verre at den er skrevet og regissert av Nancy Meyers, som er et så stygt bannord at man ikke kan si navnet hennes i julen uten at en engel dør.

Meyers har aldri glemt at hun ble separert fra ektemannen Charles Shyer i 1999, og filmene hennes er gretne på en litt Hollywood-trendy Vanessa-måte. «The holiday» er dessuten snakkesalig hinsides en hver tidligere beskrivelse av ordet. Dette er filmen der alle tastetrykkene til også de trivielle e-mailene er med. Hvis filmen hadde vært britisk, ville den bestått av verbalsnop og ordsevasjoner klarere enn krystaller – i Meyers’ ukontrollerte livsfattigdom finnes bare snadring som slaps, hvis noen kan huske hva det var. Fortellerstilen er omstendelig inntil det senile.

Cameron Diaz var en begivenhet for ti år siden, og nå er hun som en lagra tingest etter at AA-batteriet flata ut. Som furtent forelska ser hun ut som noe Pinochet kunne ha fortjent mens han ennå levde. Jude Law strever med å bli en fyr som egentlig ikke finnes. Men han står ihvertfall for filmens eneste overraskelse, og i noen få utvalgte Law-scener funker filmen med uventa varme og sjarme og innholdsrikt liv. Jack Black er søtere enn nybørsta butikk-kanin, men blir aldri viktigere enn en litt stor tivoli-premie. Det er synd for Kate Winslet, som ihvertfall er en fullblods Streep ved at folk blir beveget av å se på at hun tenker. Det er bra. Men filmen er ille.

Noen vil nok like den. Kvinner som egentlig bare lengter etter kakao-søsterskap og de gamle flettene sine, og menn som vet navnet på sin egen deodorant. Men hvis du fremdeles foretrekker potetgull framfor Napoleonskake, har du ingenting her å gjøre.

Kate W. elsker en mann som bare misbruker henne. Diaz hiver ut samboeren sin fordi han var utro. De to bitre kvinnene bytter hus – en risteklokke-idyll i England og et neofunk-palass i L.A. Snakksnakkkvakkkvakksnakkkvakksnakk. 2006.

Den enestående Will Hunting

TV3 24.00

good will hunting, the

Unge de var. Matt Damon og Ben Affleck.

terning 5 liten Psykiatrien er på mange måter en forsømt vitenskap, kanskje av samme grunn som magien ble det etter at Norsk Tipping var etablert. Evnen til å helbrede de som blir virkelig svimle i livets tredemølle er kanskje en begavelse mer enn en profesjon. De som virkelig kunne hjelpe, motiverer antakelig Vålerenga.

«The good Will Hunting» er en trøste-oppvarming for de nakne nattekalde og en velsigna enkel film om å finne det legendariske skåret i gleden og kanskje lime det på plass. Robin Williams spiller terapeut slik han spilte lærer i «Dagen er din». Han er en slags psykolog-alv i utkanten av Hundremeterskogen, et varmende lite stykke pelsdyr med ufarlige, snille Brio-øyne. Matt Damon og Ben Affleck ble verdensberømte på det stilige lille manuskriptet om matematikk-geniet Will Hunting som oppdages av universitetsprofssor Stellan Skarsgård og settes inn i alv av ligninger uten at noen tar hensyn til guttens foruroliga sinn. Manusforfatterne spiller kamerater i en foreldreløs aggresjonsverden der gjengjeldelsen kommer før fornærmelsen, og Damon bruker sin overlegne kombinasjonsevne til å forlegne alle som forsøker å hjelpe ham. Han skulle være en uløselig knute, fordi han kombinerer den intellektuelles arroganse og sosialtaperens sårbarhet. Men ta-ta-ta-ta! Så kommer skadeskutte Robin.

Gus van Sant har laget en ukomplisert følefilm uten for mange fakter. Damon og Williams får utprøve hverandres svakheter som om resten av verden ikke fins, som om de har venta på hverandre et sted på smertegrensen. Det er fint og rørende å se på. Det er oppmuntrende og nedroende og fantefikst i utformingen, samtidig som vi både lar oss imponere av Damons evner og uroe av hans forvirra kjærlighetsliv. Det kommer minst én god tårefilm! i året, og denne fylte opp behovet i 1997.

Steel Magnolias

TV3 03.15

steel magnolias

Dolly Parton og Olympia Dukakis i sørstatene.

terning 5 liten Nå skal jeg bli sentimental igjen og baksnakket av vennene mine. «Blomster av stål» (Steel Magnolias) er en overraskende varm og søt film, mye bedre enn sitt rykte. Den fikk dårlig kritikk i Aftenbladet etter kinopremieren på grunn av Olympia Dukakis’ «Fotball er ålreit, men det kan da vel ikke være et livsinnhold», og det var selvfølgelig ufølsomt sagt av henne. Likevel er det sånn: På tross av at storartede ungjenter som Julia Roberts og Daryl Hannah lyser opp filmen, er det veteranene Shirley MacLaine og omtalte Dukakis som haler inn de tyngste snørene, pluss at den notoriske hormondreperen Sally Field endelig har funnet rollen sin. Her er hun Mor med hele den svære M’en og irriterende varmhjertet selvforsakelse, her er hun et (slags) pjuskete juletre som verdens vakre vennskapelighet vandrer rundt, hun er tyngdepunktet i den sørstatsenkle superkvinneligheten som filmen hyller, og ålreit, her kommer det: den kvinneligheten som Gena Rowlands i Woody Allens film har valgt å leve uten.

«Blomster av stål» er en film som du langsomt og nesten umerkelig blir snill av. Det kryper innpå deg, og mange kommer ikke en gang til å kjenne igjen følelsen. Så lenge den får til det og så lenge den har gode replikker, kan historien være så naiv den vil. Dette funksjonerer. Dolly Parton, Tom Skerritt og Sam Shepard er også med. Kos dere og ignorer at det verken er Tennessee eller Williams. 1989.

Bjelleklang

Viasat4 19.30

bjelleklang

Arnold Schwarzenegger havner i julemarerittet.

terning 5 liten «Jingle all the way» er faktisk en familiekomedie, men den lanserer Arnold Schwarzenegger som skremmende uoppmerksom fraværs-far som forsøker å gjøre godt igjen manglende innkjøp av superhelt i plast ved å stjele, slåss og lyve. Julenissene selger gaver på svartebørs. Julen er en slåsskamp mellom hysteriske kjøpere av nøyaktig akkurat det samme, og fred finnes bare når de mest primitive kommersielle behovene er tilfredsstilt, og de små guttene har fått plastlekene sine.

En sånn film er forfriskende og uventet vridd. 1996. 1 time, 28 minutter.

Grinchen

Viasat4 21.00

grinchen

Jim Carrey med julehund.

terning 5 liten Grinchen bor innerst i en snøkledd klippe som likner ryggfinnen til sveitsisk fjellhai sammen med en undertrykt hund. Rett nedforbi ligger Hvemville, som ble etablert inne i Lennart Nilsson-versjonen av en snøfnugg. Hvemvillerne har snuppete pekingneser, pastellerte leketøyshus og fjollete falkeklubb-mentaliteter.

Hvem’erne skuffa grinchen som skoleunge, så han trakk seg tilbake og ble kriminell. Men den snilleste jenta i landsbyen føler fortreffelighet for den lurvete lausgjengeren, og han inviteres til julefeiring der traumer fra barndommen ødelegger festen og skaper behov for hevn.

Og så videre.

Jim Carrey spiller grinch med så mye latex at han kunne vært undertøy-modell for Hennes & Mauritz. Grinchen er en vanvittig kul fyr. Han er Mannen. 2000.

Here comes the boom

Viasat4 22.55

terning 2 liten OMG. Lett utgåtte sandaler som Kevin James og Salma Hayek spiller i en komedie med nesten ubegripelig teit handling: Fordi rektor vil legge ned musikkundervisningen finner en biologilæreren ut at elevene skal konkurrere i kampsporten MMA for å skaffe penger. 2012.

A Christmas Carol

Max 19.00

christmas carol, a

Hevn over de som ikke er gavmilde i julen.

terning 5 liten Denne egentlig velkjente jule-moralismen ble en forbausende opplevelse – blant annet fordi Star Wars-tilvent sjuåring satt med svære auer og gjemte seg bak et sofapledd.

Animasjons-versjonen av det plagsomme Dickens-eventyret er blitt en nifs ting. Akkurat som med Harry Potter blir en kosehistorie med barnespøkelser tatt med på råskinns-tur til vår egen tid, og plutselig ser drømmelivet til Ebenezer Scrooge ut som et mareritt fra Elm Street.

Filmen er så nifs at den ikke har fått norske stemmer. Den ligger der og lokker store barn og eventyrglade voksne med elleveårsgrense og Jim Carreys skranglete satanstemme, samt et så vakkert dataskapt London at du føler for å flytte dit.

Egentlig er romanens moral utdatert: Den flittige kontorkaksen Scrooge feirer jul slik de alternative vil at vi skal gjøre det: Han er sur og sparsom. Han har nese som ei sigd og hake som en klepp samt et underbitt som de fleste menn unntatt Bruce Springsteen ville gitt bort snusen sin for å bli kvitt. Den rike mannen ser kaldt på julesangsyngerne i den idylliske London-gata, og de blir tause. Han er det motsatte av en blid kommunikasjonsrådgiver-engineer.

Rundt ham feirer alle (bortsett fra de fattige familiene som har døende barn på krykker) slik jul som vi gjør, mens Scrooge sitter aleine i strømsparer-hus og sier: «Hekkans vas» med en slags engelsk Egenes-dialekt.

Det varer ikke lenge før spøkelsene kommer. De tilhører FN-metoden for omvendelse: Skrem vettet av dem, og vel så det. Spøkelser haler den forskremte spareren med seg til hjembyen, slik amerikanske indie-regissører gjør med folk, og de viser ham hvorfor han ble ensom og lei seg og slem og rik og skilt og dum. Til slutt forfølges Ebenezer av døden i scener som av en eller annen grunn minner meg om Kari Jaquesson, siden budskapet er at hvis han ikke nå tar seg sammen, blir han frakta bort av den skyggete fyren i den svarte likvogna.

Dermed kapitulerer gubben og begynner å bruke penger som om han var Gordon Gekko rett etter at han solgte Chess. Da blir han lykkelig. For å si det rett ut: Dette er sånn som jeg feirer jul. Derfor må jeg starte 1. november for å få kjøpt alt.

Det er en skjønn film. 2009.

Tirsdag 22.12.– Det nye Lyset kommer med en elskende Pfeiffer

 

Chéri

FEM 23.50

terning 5 liten Sola snudde for en stund siden. Vi kan antakelig kjenne det i hele kroppen alle sammen. Mørket var velkomment da det kom, det blir sendt tilbake til sin kroppsvarme romantikk med takknemlighet, men nå skal alt handle om lyset. Seint og fint og tålmodig. Derfor fant jeg den lyseste filmen sjøl om den vises litt seint på kvelden. Men OK. Tidlig på kvelden er dere støvtørkere og pinnekjøttvannere. Dessuten liker jeg at Michelle Pfeiffer var mer sensuell som 52-åring enn hun noensinne hadde vært før, og jeg liker at hun elsker i et slott og at hun gjør det i en film med glede og optimisme. Sånn omtrent.

Til filmen:

cheri

Rupert Friend i Michelle Pfeiffers fang.

Blide samtidsvegrere kan glede seg over at 52 år gamle Michelle Pfeiffers øyne fremdeles i 2009) ser ut som om de nettopp ble født av ei diamantstjerne. Pfeiffer spiller gammel hore i Frankrike like før en eller annen verdenskrig, og da hun tar seg av venninnens (Kathy Bates) evige russ av en sønn for å holde ham unna opiumen, da oppstår det paradoksal, evig og uvitende kjærlighet.

Filmen er en estetisk nytelse. Micky P. har øyne som er grønne på samme kunstige måte som Rivieraen og bassengvann. Det rødlige håret hennes får øynene til å ut som overdrivelsen av hittil uoppdaget kattedyr, og det er nok meningen, for hun forfører den unge gutten på det mest dødssyndige.

De reiser til et slott og elsker i lyset fra en usedvanlig gulvarm peisild, og det oppstår en slags poetisk estetisk anti-romantikk; som om du fant et litt fint barndomsfoto av Hitler i den gamle glans-samlingen.

Pfeiffer poserer i flott lys. Gutten kalles Chéri og spilles av Rupert Friend med en hypnotiserende blanding av intelligent mannsfølsomhet og androgynt idioti. Stephen Frears var ofte en kynisk regissør. Her blør han for kjærligheten og alderdommen.

Laget etter romanene til Colette. 2009.

En dans på roser

NRK1 02.00

en dans på roser-2

Ingenting er så smertefullt som suksess. Muligens.

terning 6 liten Slutten på den franske Piaf-filmen så jeg egentlig ikke. Da den skapdøde lille skapningen sang «Je ne regrette riens», rant tårene som varsler om overfloder, og kroppen verket. Ikke bare fordi det var synd på Edith Piaf. Enda mer for at den kraftfulle, svake rennesteinsspurven også representerer Britney Spears og alle de andre som blir ulykkelige av å bli lykkelige.

Verden er full nok av folk som ikke føler seg komfortable med suksess. De føler seg merkelig ufortjente, de føler seg ubehagelig overeksponerte, feilplasserte og direkte driti ut av andres oppmerksomhet. Og de drikker seg sanseløse, de tar dop så sjela kreperer og de dør ensomme og forskrekka i trivialiteter og toalettspy. Janis Joplin, Marilyn Monroe, Kurt Cobain – den som egentlig var liten og ulykkelig blir knust av å oppleve noe så skummelt som lykke. Akkurat det er genialt ved «En dans på roser». Edith Piafs liv var som en hån fra gudene. Hun ble satt til verden av en motvillig hore, hun vokste opp i et bordell, hun sang på gata for småpenger – og for det belønnet skjebnen henne med en serie ulykker som man ellers bare finer i skillingsviser. Ikke bare var hun svak og herjet av sykdommer. Alle hun var glad i ble på en eller annen måte forferdelig, uutholdelig borte.

Piafs liv parodierte den fruktige sentimentaliteten i franske sanger og til slutt satt en rasert, narkoman alkoholiker igjen i pleddet med underlig rødt dokkehår og et ansikt som forlengst hadde forlatt denne verden.

Genialiteten i «En dans på roser» er antakelig ikke at filmen er en nøyaktig gjengivelse av Edith Piafs liv. Den er et skrik med guddommelig stemme og noen franske rrr-er som bare kan beskrives i dikt. Framstillingen av Piaf er nesten surrealistisk, filmen blir som et infernisk mareritt der sangerinnen skikkelse er et symbol for alle de som dessverre er for små for seg selv. Hun er oppkomlingenes helgen.

En dag i den andre verdenskrigen kommer en soldat på vei til fronten inn i rommet til en oppgitt Piaf og ber om å få spille en sang han har laget. Han får fem minutter, setter seg til pianoet og synger «Je ne regrette riens» nesten ugjenkjennelig. Men dama kjenner igjen alt hun har følt og vært og roper: «Endelig sangen jeg har ventet på».

Med noen siste krefter går hun på scenen og synger «jeg angrer ingenting». Verken det fine de gjorde mot meg eller ondskapen. Alt er meg likegyldig. Det er det slåtte menneskets stolte løgn. Det er på sett og vis Britney hos frisøren – «jeg driter i hva dere syns om meg».

Edith Piaf er de små og de ulykkeliges skytsengel, og de kommer til å elske filmen om henne fordi de vil føle at noen har sett dem. La det renne for Britney. La det renne for Janis, la det renne for Kurt. Det skjer ikke ofte, det skjer nesten aldri at en film er så stappfull av voldsom lidenskap, vonde følelser og menneskelig innsikt som «En dans på roser». 2007.

Kurt blir grusom

NRK3 19.55

terning 2 liten Så kommer vi til Erlend Loe. Noen har laget animasjonsfilm av hans Kurt-bøker, og det betyr at ironien gjennomgår den norske selvfølgelighetskverna. Sykehuslegen er en idiot-rik nabosnobb, damer er illojale og teite, så den jålete arkitekt-kona til truckføreren Kurt (anagrammisk slektskap mellom mann og yrke) sjarmeres av doktoren Rigmor som jobber i barnehage, så hun er en slags Stalin, og det stakkars barnet tor alt hun sier. Politimannen er trønder og sier Rosenborg. Statsministeren har store bryster og snakker som Gro.

I denne flatbrød-tørre skurke-humoren finner kurt-føreren Truk det ideologiske grunnlaget for et «Falling»-opprør mot urettferdighetene som truer en arbeidsmann. 2008.

Season of the witch

NRK3 00.10

season of the witch-2

Nicolas Cage er ute etter Djevelen.

terning 5 liten Nydelig. Jeg hadde egentlig gitt opp å få høre militant latin igjen, så tilspissa og elokvent at den skinnbarlige må forlate naken kvinnekropp for å vende tilbake til internett-bloggen sin. Da kom Nicolas Cage.

Det er litt synd at jeg må røpe hva «Season of the witch» handler om, for den starter som en uskyldig speidertur for korsfarere på midten av 1300-tallet. Men da Cage og hans venn Ron Perlman oppdager at de faktisk har slått i hjel kvinner og barn, deserterer de fra Guds Afghanistan-styrke og vil reise hjem.

Dessverre skjer det samtidig med Svartedauen. Derfor blir de fanga av Kaptein Kvarme og Katolikkgjengen hans, og så må de ledsage en jentunge av Twilight-størrelse til klosteret der munkene driver med boka. Hun er tydeligvis ei frisk og sterk idrettsjente med enarmsløft av tenåring, så vi kaller henne Marit. Med på reisen kommer en altergutt, en slags Bieber med krøllehår, og han er både uregjerlig og kvikk, så vi kaller ham Petter. Det blir Kollen-tåke før de kommer til klosteret i Severac, og frelserne må ha tatt like lang tid som svensker, for munkene er allerede døde.

Det er da det skjer. Jernsprinklene i heksas rullebur begynner å gløde. Da skjønner vi at hun ikke er ei vanlig Snåsekjerring, men faktisk tilhører det gamle laget som kjempet mot Max von Sydow den gang han stilte opp i VM for vannviftere og magimessere.

«Vi trenger mer vievann.» O yeah. De ville også hatt mye igjen for et mobilkamera.

Nå må jeg røpe igjen, for en av de minneverdige scenene i denne skrudde satangrøsseren er da Perlman forsøker å ta Djevelen med springskalle. Bønder har aldri vært skuggaredde. Ikke før de ble med i en Stoltenberg-regjering.

Vi tror at Svartedauen forsvant av seg sjøl fordi virusene ble slitne. Men pesten forsvant fordi det finnes ei hellig bok som kurerte den. Når boka omsider blir digitalisert og lagt på Kindle, blir vi aldri forkjøla mer. Og Marit og Petter får det fint. 2011.

Immortals

NRK3 01.40

immortals

Sinte grekere i bare overkropper. Angela Merkel skal være glad hun ikke var der.

terning 4 liten Zevs og gjengen hans har virkelig fått til en imponerende gjenoppstandelse i underholdningsfilm. Før i verden måtte man studere gresk mytologi for å bli lyriker, men så kom Jan Erik Vold, og da ble offentlige kommunikasjonsmidler viktigere. Uten lyrikerne hadde ikke greske myter en sjanse.

Denne filmen handler om at Theseus, spilt av Henry Cavill med brannmannfjeset, må hjelpe Zevs den dagen Mickey Rourke får det for seg at man skal slippe løs de forferdelige titanene. Mickey spiller maskefjeset Hyperion, som er ute etter et mellomleder-tørt jomfruorakel som forresten mister dyden i løpet av filmen. Menn stiller seg opp og forklarer handlingen, og slik får vi vite at Hyperion er ute etter Epiros bue, som kan utslette Hellas’ folk og føre til at EU overtar økonomien og fjerner ei uke sommerferie.

Jeg kunne ha fortalt om historien i det uendelige, for greske handlinger er ikke akkurat noe du resymerer for naboen mens hekkesaksa går. Men det spesielle ved filmen er Tarsem Singhs gulldryppende kitsch-bilder. De er virkelig så vakre at man lenge tror dette er en usedvanlig film, men den skamløse estetismen fortsetter og fortsetter og til slutt føler du deg søtstinn, som etter å ha spist en pose Bassett’s på første juledag. Maleriskheten ligger og koser seg i mellomstadiet mellom det fotoklubb-banale og en maleri-skjønnhet som for det meste består av undereksponering og CGI. Det er umulig å ikke bli imponert. Men det er også umulig å ikke bli møkka lei. 2011.

En offiser og en gentleman

Norsk TV2 23.05

offiser og en gentleman, en

Totalt perfekte: Debra Winger som fabrikkjente og Richard Gere som endelig offiser.

terning 5 liten «An officer and a gentleman» er antakelig Taylor Hackfords fineste film. Richard Gere spiller en taper som forssøker å komme seg på fote ved å bli flyoffiser med fin hvit uniform. Han sliter med sersjant Louis Gossett jr. og treffer fabrikkjenta Debra Winger som drømmer om en romantisk mann. John Travolta sa i sin tid neitakk til denne hovedrollen. Faktisk ble John Denver tilbudt den! Produsenten forlangte opprinnelig at sangen «Up where we belong» ble kutta ut fordi den aldri ville slå an. Den havna på listetopp og fikk dessuten Oscar. 1982. 2 timer, 5 minutter.

Music and lyrics

FEM 21.35

music and lyrics

Drew Barrymore og Hugh Grant er også fine sammen.

terning 4 liten Lenge så det ut som om «Music and lyrics» kunne bli den snedige komediehyggen i en påbegynnende romantikk-sesong. Men også den tværer seg til og klarer i likhet med åttitallet så vidt å rullestole (stolrulle?) seg ferdig.

Henvisningen til åttitallet er logisk fordi Hugh Grant på en måte spiller han andre i Wham!. Verden har beveget seg til 2007, og den egentlig glemte popstjerna svinger hoftene virkningsfullt for kvinner som var unge i 1985 på steder som Indre Vågen Amfi og Kiosk. Grant er for øyeblikket akkurat gammel nok til å bli fotballtrener, og håret hans ser ut som om han var invitert til et Dorthe Skappel-show for vellykka karriere-homser. Men den bevegelige briten kan spille film og er fremdeles den mest vellykka av de trente snakke-klønene. Derfor kler han Drew Barrymore. Hun er femten år yngre, men i hippie-light-klær ser hun på en måte tidløs ut på samme måte som Tingeling. Barrymore har alltid vært en av de mest uferdige skuespillerne i verden, men hun er det på en sjarmerende måte (som Woody Allen).

Hun kommer inn i pop-klenodiets liv som plantevannerske da han skal forsøke å skrive en sjelfull sang for Britney-bimboen Cora, som spilles med en slags millennisk inferno-innsikt av Haley Bennett, som er mellom 11 og 31 år og veier mindre enn januarskrei. Det har seg sånn at Barrymore blander seg borti teksten, og før vi vet ordet av det, sitter det nusselige pratsomhets-paret der og lager musikk sammen. Stor trivelighet oppstår.

Men regissør-skribent Marc Lawrence burde vært en straffa mann uten permisjons-tillatelse, for han skrev «Miss Undercover», både én og to. Og han fortaper filmen i en langsiktig lammelse som er seig som snegleslim. Og selv om slutten er søt, har manuset for lengst mista oss til en skuffa likegyldighet som egentlig vil ha hevn. Det er sjelden man ser noe som så opplagt burde ha blitt bra, men klarte å unngå det. Men bra nok. 2007.

Alene hjemme

TV3 19.35

alene hjemme

Macauley Culkin i krigen.

terning 5 liten Ha en koselig kveld med «Home alone», en av de største filmsuksessene på nittitallet. Macauley Culkin spiller liten gutt som blir akterutfløyet av sin familie og feirer jul aleine i heimen, i kamp med vittige tyver. Gladvold i ordets beste forstand. 1990. 1 time, 39 minutter.

The family Stone

TV3 21.30

family stone, the

Sarah Jessica Parker er litt for finslig for den frodige familien.

terning 4 liten For mange år siden fantes ei funkgruppe som het Sly and the Family Stone, som vi kalte Den Sleipe Familien Stone. Vel, her er den, i en kompakt, myldremorsom, mamma-sentimental julekomedie av den typen som etterlater tårer så svære som svor når ingen øyekrok lenger er mørk.

Denne filmen er omtrent like mangfoldig som potetstappe, som (info for kjøkkenukyndige) stort sett består av poteter og melk. Men den er underholdende. Uimotståelig, velberegna, velspilt underholdende, og så smart at ikke engang hvitløk og mandler vil bli støtt. Det er ikke ofte du ser skuespillerne være så perfekte til rollene som i denne filmen.

«The family Stone» har et utilsikta budskap. Det er sånn: Familien er en hermetisk varighets-innretning for at folk skal kunne dyrke fordommene sine og framføre dem i felles trygghet sånn at alle som kommer utenfra skal føle seg uverdige. Utenforståendes følelse av uverdighet er familiens viktigste funksjon. Det kan man se her.

Familien Stone består av en aldeles avskyelig gjeng politisk korrekte kuriositeter. Mor er en slags grålokka eldrehippie med lausere kjeft enn nyfiska stinte. Men godhjerta. Far er godslig-godhjerta og røslig som en blånisse-patriark. Den ene broren er døv homofil med afroamerikansk kjæreste. Han er så godhjerta i hele fjeset at man mistenker ham for å suge på ei kokosnøtt. Ei søster er bare smilende gravid. Men godhjerta. Den andre søstera er stygg i kjeften, men godhjerta. En bror er rundkinna kul inntil det dagdriverske, men godhjerta og klok og fin. Det er Luke Wilson, som etter hvert har ekornkinn, som om han bar med seg matklumper.

Bror Dermot Mulroney er vellykka med samme frakken som Patrick Dempsey bar i «Sweet home Alabama». Han tar med seg hjem den analtrange, sosialt klønete og ufrivillig ukule forretningsdama Sarah Jessica Parker fordi de skal gifte seg. Familien hater det stive, stakkars damegisselet, og hun blir så ulykkelig at hun tilkaller Piken med Linhåret, søstera Claire Danes.

Da dusten Derimot får se søstera, blir blikket hans stivere enn s&m-piska eggehvite.

Gjett hvordan det går. Noen griner. Noen dør. Noen skilles, noen blir sammen og alle brummer rundt i sin egen fortreffelighet som om de bar steintavlene ned fra Sinaifjellet, sjøl om de ikke engang kunne snakke som voksne om homofili. Men OK. Det får ikke hjelpe. Du kommer til å elske dette. Ikke bry dere om firerterningen. 2005.

Scrooge

TV3 01.05

terning 4 liten En av de utallige Dickens-filmatiseringene som handler om tvangs-integreringa av en velsigna sær fyr som ikke vil være som alle andre, men motarbeider julen. Da kommer spøkelser og tar ham. En usympatisk liten historie. George C. Scott hadde rollen i 1984.

Mumien: Dragekeiserens grav

TV3 02.55

mumien dragekeiserens grav

Maria Bello og Brendan Fraser, bevæpna i Egypt.

terning 5 liten Åpen-mark-krig mellom idrettsmagre kinesiske zombier og tørkeramma terrakotta-krigere kan ikke være annet enn velkommen. Særlig med fargerik myldre-action som nesten er like tøff som et dataspill.

Brendan Fraser kan etter hvert si om seg selv at han er en slags Indiana Jones-reserve uten opprykk, og sammen med kona reiser han rundt på jorda og utsetter seg for vreden til de ufullstendig gravlagte.

Denne gang har det seg sånn at en kinesisk keiser for mange tusen år siden gikk til helseheksa Michelle Yeoh for å få evig liv, men siden keiseren myrdet elskeren hennes, ble han til søle og ild og måtte gravlegges sammen med leiresoldatene sine i et hål uten navn.

Fraser derimot. Han og dama (denne gang spilt av Maria Bello) sitter i sarkofaglært uvirksomhet på et slott i England inntil de blir bedt om å bringe et egg med evig liv til Shanghai. Der har guttungen deres (husker den unødvendige lille snuppe-trulsen fra 2001?) gravd opp keiseren. Ekteparet forlater sine sex-fantasier om fortida, og plutselig har de ansvaret for at ikke verden går under, akkurat som Jonas Gahr-Støre.

Det er nemlig sånn at de forbannede terrakotta-krigerne gjenoppstår sammen med den forbannede leirkongen, og etter at unge Alex har kattungeslåss med en ninjanette, må alle dra til Shangri-La for å hindre at OL-ilden når fram til Beijing. Nei. Det var en annen historie.

Rob Cohen er blant annet xXx- og F&F-regissør og forsøker å se like bister ut som speilet på James Camerons bad.

Det trenger han ikke, for ingen skal ta fra ham at han setter i verk actionscener som overgår værvarslene for Vestlandet. Noen av dem er halve Indiana Jones-hyllester (men det er lov), som forfølgelsen gjennom Shanghais gater og flyet som seiler som slede på Himalaya-snøen. Keiseren forvandler seg til mange skikkelser som kommer til å gjøre seg bra i dataspillet. Den evigunge (46 år onsdag 6. august) Yeoh påkaller skinnmagre dauinger fra udyrka mark, og filmen kulminerer med en visuell oppstandelse som overvinner all tvil: Ingenting er så moro som religion. Bortsett fra dataspill.

Svakheten er replikkene. Manusforfatterne behandler den opprinnelige historien fra 1932 som om den skulle være en gratis-episode av «Hotel Cæsar», og så mye dumt blir sagt på så klønete måter at du begynner å tro at setningene ble til som American Idol-prosjekt for unormalt lesehemma.

Likevel. Dette er ikke en intellektuell film. Dette er nasjonaldag i Krasjbortistan. Feiringen er vellykka. 2008.

Here comes the boom

Viasat4 21.00

terning 2 liten OMG. Lett utgåtte sandaler som Kevin James og Salma Hayek spiller i en komedie med nesten ubegripelig teit handling: Fordi rektor vil legge ned musikkundervisningen finner en biologilæreren ut at elevene skal konkurrere i kampsporten MMA for å skaffe penger. 2012.

Footloose

TV2 Livsstil 21.00

footloose

Kevin Bacon mefd prestedattera Lori Singer.

terning 5 liten Denne opprørske dansefilmen fra 1984 har med en rekke kjente skuespillere og er egentlig både underholdende og frisk hvis man ikke tar den alvorlig. Kevin Bacon kommer fra storbyen til intolerant småby, treffer Lori Singer som er datter av den puritanske presten John Lithgow og ikke får danse. Bacon danser voldsomt. I andre roller Christopher Penn, Sarah Jessica Parker, Dianne Wiest. 1 time, 47 minutter.