Månedlige arkiver: november 2015

Mandag 30.11.– Forlat stormen og bli med Crowe til Provence!

 

A good year

TV6 22.30

terning 6 liten I natt blåste det så mye i Stavanger at ubefesta ungdom konverterte til katolisismen. Det gjorde ingenting. Men siden uvær betyr mye i folks liv og på en måte deltar i definisjonene deres av elendigheten (Elände, elände!), har TV6 satt opp en fantastisk film: Russell Crowe som etter hvert romantisk frankofil i selveste Provence, landskapet som får erfarne satirikere i baskerlue til å felle tårer i allerede tynn husetsrødvin. Filmen er undervurdert. Den er laget av den store riddleren Scott. Nyt bildene.

Så til filmen:

Det starter med at en av Universets vakreste menn, Albert Finney, spiller utendørssjakk med en guttunge i den delen av Himmelen som heter Provence. Onkel og nevø drikker rødvin i ettermiddagslyset, og du aner tilstedeværelsen av etnosentrisk oker i bakgrunnsbygningenes pust-stoppende skjønnhet.

good year, a

Fransk nasjonalidrett: Russell Crowe bærer full dame hjem.

Russell Crowe, som er børsgymnast i London, arver gården da onkelen dør. Jeg er sikker på at St. Peter egentlig ville hatt den. Men Crowe er blitt en kald del av den pengepillende verden der frøken Money har skylda sjøl når hun blir voldtatt. Så han vil ikke ha en gård i Provence. Han vil selge den. Crowe har bukselinningen der oppe hvor Humphrey B. bar den, og han er en profesjonelt jovial overflate-klovn og vane-kyniker med armanihjerne.

Så reiser han til Provence og gjenopplever barndommen, sjela, skjønnheten, livsdybden, pauseknappen, kjærligheten og motlysets genialitet. Han kjenner lukta av fyllepenn, og han treffer Marion Cotillard («Vie en rose») og ei romantisk, amerikansk ungjente som kunne vært Nicole Kidmans ukjente datter. Russell kvitmaler vegger med en pensel som kunne tilhørt far min i 1959. Han vandrer mellom vinstokkene i natten og bærer den fulle kusinen sin. Skjorta er blå på den kulturelt antydende måten som synger om bundne vers og amerikanske poeter i hvitkalka hus.

Alt i Ridley Scotts romantiske drama er vakkert. Crowe heter Max, som han gjorde i Ridleys film «Gladiator», og han blir til slutt en virkelig mann. Kanskje er ikke dette en god nok film, men den er så innyndende behagelig at du skulle ønske den aldri tok slutt. 2006.

Season of the witch

NRK3 22.00

season of the witch

Ron Perlman og Nicolas Cage utved havet.

terning 5 liten Nydelig. Jeg hadde egentlig gitt opp å få høre militant latin igjen, så tilspissa og elokvent at den skinnbarlige må forlate naken kvinnekropp for å vende tilbake til internett-bloggen sin. Da kom Nicolas Cage.

Det er litt synd at jeg må røpe hva «Season of the witch» handler om, for den starter som en uskyldig speidertur for korsfarere på midten av 1300-tallet. Men da Cage og hans venn Ron Perlman oppdager at de faktisk har slått i hjel kvinner og barn, deserterer de fra Guds Afghanistan-styrke og vil reise hjem.

Dessverre skjer det samtidig med Svartedauen. Derfor blir de fanga av Kaptein Kvarme og Katolikkgjengen hans, og så må de ledsage en jentunge av Twilight-størrelse til klosteret der munkene driver med boka. Hun er tydeligvis ei frisk og sterk idrettsjente med enarmsløft av tenåring, så vi kaller henne Marit. Med på reisen kommer en altergutt, en slags Bieber med krøllehår, og han er både uregjerlig og kvikk, så vi kaller ham Petter. Det blir Kollen-tåke før de kommer til klosteret i Severac, og frelserne må ha tatt like lang tid som svensker, for munkene er allerede døde.

Det er da det skjer. Jernsprinklene i heksas rullebur begynner å gløde. Da skjønner vi at hun ikke er ei vanlig Snåsekjerring, men faktisk tilhører det gamle laget som kjempet mot Max von Sydow den gang han stilte opp i VM for vannviftere og magimessere.

«Vi trenger mer vievann.» O yeah. De ville også hatt mye igjen for et mobilkamera.

Nå må jeg røpe igjen, for en av de minneverdige scenene i denne skrudde satangrøsseren er da Perlman forsøker å ta Djevelen med springskalle. Bønder har aldri vært skuggaredde. Ikke før de ble med i en Stoltenberg-regjering.

Vi tror at Svartedauen forsvant av seg sjøl fordi virusene ble slitne. Men pesten forsvant fordi det finnes ei hellig bok som kurerte den. Når boka omsider blir digitalisert og lagt på Kindle, blir vi aldri forkjøla mer. Og Marit og Petter får det fint. 2011.

Skal vi danse?

TV3 03.50

terning 1 Nei, jeg kan bare danse på én måte, og det vil du ikke (fast fest-unnskyldning fra syttitallet).

Shaft

TCM 21.00

shaft

Richard Roundtree spilte med hele brystkassa.

terning 5 liten Dette er en film som på en måte roper «Neger!», for det kunne man i 1971, for da likte folk negre. «Shaft» var en av de første svarte filmene som ble en suksess, og det var i 1971. Richard Roundtree spiller privatdetektiven Shaft (fra Ernest Tidymans bøker), og han skal forsøke å finne den kidnappede datteren til en gangster. Sex og vold og et musikktema som fikk Oscar. Det ble både oppfølger og TV-serie etter «Shaft». Gordon Parks regisserte. 1 time, 40 minutter.

Søndag 29.11.–En slags adventsfilm fra Thunderdome

 

Mad Max etter Thunderdome

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten Første søndag i advent, og egentlig burde noen ha oppdaget at det går an å vise en forstandig julefilm eller en hyggelig familiefilm eller noe som kanskje stimulerer den hyggelige, gamle kulturskikken at vi feirer at Maria var i begynnelsen niende måned, og om ca 25 dager skulle en frelser bli født på tross av at Josef hadde fått den vanvittige ideen at han skulle ta med den gravide dama si til Bethlehem for å bli innskrevet i manntallet. De trengte ikke passord den gang. Siden Josef og Maria dro på esel, fødte hun ikke i taxien, men i en stall. Sannsynligvis ikke så ille, for det fantes antakelig ikke sykehus i det vi på Kampen skole kalte Palestina.

Første søndag i advent. Det er OK å ta til takke med Mel Gibson, den gale katolikken som spiller Mad Max og skal frelse barna i post-apokalypsens Australia.

mad max beyond thunderdome

Mel Gibson med tunge våpen i Thunderdome.

«Mad Max beyond Thunderdome» så jeg først på filmfestival i Venezia, der en tydelig beklemt Mel Gibson var nesten helt ukjent og måtte svare på spørsmålet: «Er det fordi du er så pen at filmskapere alltid vil skitne deg til med søle?»

Men om filmen. Jeg fant anmeldelsen fra november 1985, en liten tospalter nederst i venstre hjørne på ei vanlig nyhetsside. Det var den gang. Den ble skrevet på skrivemaskin. Ting ble litt stivere på skrivemaskin.

Hva man måtte mene om tiden etter atomkrigen som eventyrfortelling for bildeglade barn: George Millers tredje Mad Max-film er forrykende og rørende underholdning, et lite mesterverk av et balansenummer på grensen mellom det subtile og det banale.

Fra de andre Mad Max-filmene vil noen kjenne igjen den kalde leken med nesten surrealistiske kostymer og utstyr. Kjøretøy som ser ut som om de er drømt av en gal skraphandler og klesdrakter og hodeprakt som kommer fra et sted mellom det gamle Rom og innerste Punk City. Vi kjenner også igjen den rituelle volden, teatralsk og ubønnhørlig. En vold som hører hjemme i det siste moral- og illusjonsløse samfunnet.

mad max beyond thunderdome-2

Mad Max leder barn i alle størrelser.

Det som gjør «Mad Max beyond Thunderdome» mykere og mer egnet som underholdning for flere enn noen triste undergangs-nevrotikere, er en sleip, men rørende omgang med barn – og med dem også det folk faktisk tror på.

Filmen vandrer virkningfullt fra det groteske Bartertown, der Tina Turner regjerer et perverst rettssamfunn, til en barnestamme i en bortgjemt oase. Der bort de som tror på fremtiden. I den uhyggelige sammenhengen virker barne-ansiktene vakrere og den naive fremtidstroen deres mer gripende enn den ville ha gjort i en annen film.

Barnas tro på kaptein Walker som skal føre dem til det forjettede land og Mel Gibson som en slags Moses som fører dem gjennom ørkenen, er selvfølgelig helt på grensen til det parodiske. Men vi svelger det.

Og før filmen kommer så langt: Når Mad Max kjemper mot monsteret, avslører også det seg som et barn. Den vanvittige oppgjør-scenen med motstandere som henger i strikker under en kuppel av skrikende mennesker, ender med barne-ansikt i nærbilde. Det er akkurat nær nok grensen til det sentimerntale til at «Mad Max beyond Thunderdome» blir en god film. 1985.

Gjest Baardsen

NRK2 01.40

terning 5 liten Sikksakk-femmer for avsindig gammeldags norsk film med Alfred Maurstad som syngende folketyv. Tancred Ibsen laget denne i 1939.

Dumpet av Sarah Marshall

NRK3 22.15

dumpet av sarah marshall

Kristen Bell og Russell Brand også i dag. Gratulerer, begge!

terning 4 liten Moderne komedier mangler handling. I stedet består de av uappetittlige menn og like skiftende humorkvalitet som en vestlandshimmel i juni. Cool. Totally.

«Forgetting Sarah Marshall» minner usjenert om komedier som «Superbad», «Knocked up», «40 year old virgin» og noen Ben Stiller-scener. Den er en pølse i salatens tid, en slags mumlemanisk manns-modernitets-manifestasjon som forsøker å more ved å underyte. Dette er motstykket til Jane Austen. Dette er motgiften som skal oppheve «Sex and the city».

Her kommer en oppregning som har to hensikter. Den hever det akademiske nivået i anmeldelsen, og den antyder (antydninger hever også det akademiske nivået) at filmen er et slags stimfenomen, noe som kan tas med trål og legges i olivenolje. Hovedperson og manusforfatter Jason Segel spilte i «Knocked up». Bill Hader, som spiller stebror, var politimann i «Superbad» og Brent i «Knocked up». Jonah Hill som spiller den snakkesalige kelneren, hadde sexpsyko-rollen i «Superbad» og var Jonah i «Knocked up» samt eBay-kunde i «40 year old virgin». Paul Rudd var Pete i «Knocked up» og David i «40 year old virgin». Den som mangler, er i grunnen Seth Rogen, som hadde irrasjonell birolle i «40 year old virgin» og gikk videre til hovedrolle i «Knocked up» og politimannrolle i «Superbad».

Nykommerne i kulgutt-gjengen er i grunnen Kristen Bell, som spilte Veronica Mars i 64 episoder og spiller i andre sesong av «Heroes» og russiske Mila Kunis som var Jackie i 200 episoder av «That 70’s Show» og kjæreste med Macaulay Culkin. Russell Brand, som spiller sær britisk rocker, er en vellykka engelsk oppfinnelse av ny dato.

Segel spiller en komponist av TV-musikk og tilhører de romantiske antiheltene som sitter i sofaen og spiser pastellerte cereals som likner hundemat. Han bor med tv-serie-stjerna Sarah, som plutselig dumper ham. Dumpinga setter i gang en sorgbehandling som er inspirert av jentefilmer. Den parodisk sorgtynga mannen drar til Hawaii, men der finnes mirakuløst nok også eksen og kjæresten hennes. Hele filmen handler med vekslende vas om at den lidende støter på Sarah Marshall samtidig som han går ut med den freshe jenta i resepsjonen. Alle forestillinger om at samlivsbrudd kan såre blir omhyggelig udretne. Hvis scenene hadde blitt så morsomme som det var meningen at de skulle bli, ville dette blitt en trivelig ting. 2008.

Elisabet

NRK3 00.20

elizabeth

Joseph Fiennes og Cate Blanchett. Han er jarlen av Leicester.

terning 5 liten Shekhar Kapur («The bandit queen») dikter 1500-tallet med en estetisk drømmers sans for at det totalt uvesentlige kan vinkle det viktige. Da den vidle franske baronessen er blitt drept av protestanter, ser vi for eksempel den hurtig-modnende dronninga gjennom røde slør, som om hun sitter i ei blodåre. Bildet er egentlig så befriende enkelt og så metaforisk banalt at hjertet jubler.

Cate Blanchett kan være engelsk med en så gjennomsiktig rødhårethet og en så avfarga ansiktstynnhet at du får følelsen av å se en utdødd reverase blir jaga av adelsmenn. Hun kommer inn i filmen som ei sorgløs ungjente med behagelig mørkøyd dansekjæreste. Etter at den katolske dronninga har dødd i surt sideleie, blir hun hovedpersonen i kampen om Englands fremtidige religion. Såpe-intriger som er tøffere enn befruktning med kakesprøyter i Sunset Bekk, agent-myrderier som ville fått James Bond til å føle seg som trafikk-konstabel og tung, uformulert slottserotikk som er syrligere enn sennep gjør filmen til to timer vedvarende spenning. 1998.

Rødt hav

TVNorge 01.40

rødt hav

Denzel Washington og Gene Hackman under vann.

terning 5 liten «Crimson tide» er et stilig krigsdrama inne i en ubåt. Denzel Washington er den stilige unge offiseren som ikke vil finne seg i at rødnakken Gene Hackman starter den tredje verdenskrigen uten videre. Mye sint snakk. 1995. 1 time, 52 minutter.

Baby on board

FEM 21.00

terning 3 liten Jerry O’Connell, Heather Graham og John Corbett i en komedie om karrierefolk som blir veldig veldig forskrekka da de oppdager at dama er gravid. 2009.

Livstegn

FEM 22.55

livstegn

Meg Ryan og Russell Crowe kan ikke være kjærester egentlig.

terning 5 liten Jeg skal ikke begynne med å redegjøre for Casablanca-reglene. De funker bare som lokkeord for de fjorten gjenværende tilhengerne av svart-hvitt-filmer.

«Livstegn» derimot er en heit, følelsesskrudd nevro-action der intensiteten starter høyt inne i Russell Crowes bitre klosterblikk og bare tar seg oppover. Mannen jobber som macho-munk i forsikringsbransjen. Når folk blir kidnappa, forhandler han fram en løsning, betaler og henter gisselet.

Han liker det ikke. Han bare gjør det. To menn i hele verden kan spille den rollen. Russell Crowe og Bruce Willis.

I Sør-Amerikas krelende katastrofekaos bor Meg Ryan sammen med mannen sin, den litt anspente ingeniøren David Morse. Utpresnings-terrorister tar husbonden med opp i fjellene til de omskolerte bønders leirer for frittgående finansfyrer i fangenskap. Bøndene ser ut som noe fra Midnight Express Eskorte Service. De skuler og doper friluftsfjernt til hverandre, som om de nettopp fikk øye på Snusmumriken og ble veldig oppbragt. Været ser skittent ut. Trærne virker uhygieniske. Det er noe ekstremt ufikst ved denne pastoralen.

Ryan spiller utslått ekshippie med kjaker så stive som never, lange bomullsskjørt og skrekkslagent nevroseblikk. Hun har aldri sett så lei seg ut før på film. Sjela klynger seg til kroppen som en blindpassasjer.

Crowe skal hente tilbake den kidnappa Morse, og han snakker til fruen med den samme djupe autoriteten som bilmekanikere når de omtaler en oljefeilbryter-lekkasje. Du kan formelig se hvordan stemmen hans skaker skjelettet til den underernærte lille dama, og da vet vi at de to skal bli forevig forelska. Crowe må ut i skauen for å redde livet til sin rival.

Casablanca-reglene (her er de) om tragiske trekanter tilsier at vi også vet mye mer om hvem det aldri blir noe på, men det skal jeg ikke røpe, bortsett fra at folk har et fly å rekke i slutten.

Ingenting kan være så nevrotisk som kjærligheten. I «Livstegn» veksler handlingen mellom fangens lidelser og de forferdelige kvalene til to som ikke burde ha lyst på hverandre. Våre skiftende kjønns-sympatier skubber mot hverandre som furtne førskolebarn, og en del av den nerveslitende dramatikken består i at man ikke riktig vet hvem man skal holde med.

Det føles først og fremst befriende da Crowe omsider får fingeren ut og tar på seg utryknings-uniformen for øvrig sammen med Prior-vesenet David Caruso. Svartsinna og skremte involverer guttene seg i en rituell utskyting av ulands-statister. Fienden faller frimodig, og snart er filmen slutt. Men det verste gjenstår.

Taylor Hackford er det vi i bedreviter-bransjen kaller en ujevn regissør. Her er han på topp. 2000.

Bridget Jones: På randen

TV3 21.25

bridget jones på randen

Renée Zellweger i en bortkasta film.

terning 2 liten Det finnes ikke mange vellykka toere (ikke mange vellykka enere heller, egentlig). De viktigste er «Dødelig våpen 2», «Aliens» og Den annen verdenskrig. Det kan godt tenkes at den tykkfalne Bridget funker som seriebok-underholdning, men som film var hun ferdig etter første gang. Det er som med bløtkake. Den kan ikke spises to ganger. Det er som med jomfrudommer og lykkekaker og presangoverraskelser. Det finnes ingen neste gang. Åpna er åpna. Spist er spist. Rester er bare et tidlig navn på søppel.

Dama fikk drømmeprinsen i den første filmen, og drømmen var storarta eskapisme. Men det blir ille når hun i toeren skal trøble nevrotisk med forholdet, og vi skal sitte i nesten to timer og lide oss gjennom en kjærlighet som helt åpenbart ikke eksisterer. Når Bridget ikke lenger er prototypen på den smårøykende, fettlagrende, single jenta som håper på bedre tider, er hun ingenting. Derfor lar filmskaperne henne gjøre bare Dum og dummere-stunts. Hun hopper i fallskjerm og detter i grisemøkka, hun driter seg ut på advokatmiddag, hun sex-snakker på åpen telefon-høyttaler, hun havner i thailandsk fengsel sammen med et femtitall etniske påstander om pipete asiatisk fellesdumhet. Hun krasjer faktisk også slalåmløypa på Europa-ferie og kommer inn på bronsjeplass, og sånne vittigheter skal bare finnes i filmer som folk går rundt og trener på å glemme.

Hele historien i filmen går ut at Jones ikke føler at hun er god nok for Darcy, og hele Zellwegers desperate rolletolkning går ut på å fortelle at det har hun helt rett i. Ikke desto mindre: Firth med kjevemuskler så stressa som jernbaneskinner vil selvsagt ha henne uansett hvor teit dama er, og storforføreren Hugh Grant vafler rundt med en spray-ulykke på hodet og vil aller helst ha Bridget, av alle jabbende sjøltillitsmasere.

Bridget Jones var i den første filmen en rørende skikkelse og en påminnelse om kvinners rett til et naturlig utseende. I denne filmen gjør man narr av henne, og den zeppelinerske utflytelsen blir noe man har laget for en billig latter. Den nye regissøren Beeban Kidron bommer på alle fingerspissfølelsene. Hun lager film slik Bridget ville ha gjort det: Så vanvittig redd for ikke å bli likt at uformelig smisk oppstår. Ansiktet til Zellweger er fotografert uten rytmefølelse, og uttrykkene hennes ser ut som noe som oppstår hvis man slipper lufta ut av og inn i et oppblåsbart badedyr. Her mangler bare en vittig transvestitt. Men forresten. 2004.

Borat

Viasat4 22.30

borat

Borat intervjuer. Kanskje autentisk, kanskje bare American wrestling.

terning 4 liten Som vanlig har de naive det morsomst. Jo flere av stønta du tror på, desto vittigere er filmen. Hvis du derimot er livsvarig tillits-skadd av TV-wrestling, reality-shows og overføringer fra Stortinget sånn at du ikke tror at noe er virkelig virkelig, vil du føle at dette er et litt feigt lureri.

«Borat»-filmen er i bunn og grunn en slags satire over vårt forhold til fremmede kulturer. Den britiske komikeren Sacha Baron Cohen, av jødisk opprinnelse, har skapt den kasakhstanske TV-mannen Borat. Han kommer fra en landsby der man har sex med søstrene sine og årlige jødeløp i gatene. Han drar på reportasjereise og etter hvert crosscountry roadmovie til USA på jakt etter kultur. Der tror han at heisen er hotellrommet og oppdager Pamela Anderson, som han vil gifte seg med.

Humoren i filmen er på en måte tre-egga. For det første imiterer Cohen fordommene våre mot løgnaser i Øst-Europa og andre steder som begynner på Z. Men uvilkårlig betyr det også at han parodierer fordommene våre mot USA, som målet for komikerens satire. Fordi man umulig kan vite hvilke av scenene som er planlagte og hvilke som er improviserte med uvitende ofre, er filmen også en satire over film-dokumentarer i hele verden, fordi all sannsynlighet er avhengig av uvitenhet og naivitet. Hør etter nå: Alt du ser i TV-reportasjer, film-dokumentarer og såkalte sanne historier, er egentlig fortellinger fra Kasakhstan. De handler om den fremmedhet du ikke kan kontrollere.

På det viset har herr Cohen, det enkle fjolset, laget en uhyre komplisert film. Humoren hans er vulgær hinsides en hver beskrivelse av ordet, den er fengende på en skyldtynget måte, og jeg vil tro at de fleste over 14 år vil lete etter en sivilisert grunn til at de lo.

Glem det. La oss være takknemlige for at han valgte Kasakhstan og ikke Norge. 2006.

Bandits

Dansk TV1 22.10

bandits blanchett

Cate Blanchett gir uttrykk for kjøkken-eksistensialitet med vann-mic til mime-kick.

terning 5 liten Først starter fortekstene slakt og dovent mens Dylan gneldrer bak teppet. Så dukker Bruce Willis opp med vitaminfattig collie-manke og nedsmelta slanketryne. Billy Bob Thornton har fått pannehår og hypokonder-psyke, og sammen utgjør de den interessante innmaten i en kriminalitetskennel med svak sikkerhet. Da de stikker derfra, spiller Led Zeppelin «Gallows pole» mens sementbilen drønner gjennom fengselsportene. Det er så vakkert at man kunne svime av.

Verre blir det ikke noe seinere da Cate Blanchett mimer Bonnie Tylers «Holding out for a hero» i kjøkkenet. Håret hennes er like rødt som blusen er kurtis æh, turkis. Hun har utsikt mot fjorden og flere behov enn de det fins forbud mot.

Slik blir tre selvstendige galninger behørig presentert i en blytung og heliumlett rock’n roll banditt-film som det går an å vanne potteplanter med og så blir de Brasil etter to døgn og lite dagslys. «Bandits» er trivsel på boks. Den er komikrim-eleganse med intelligens og lekelyst. Den er stålblå manneting og motlyssol i hestehåret, den har så stilige biler at de blir pornografiske, den har utkant-Amerika med så kule svinger og så teite små kystmoteller at passene vil begynne å vibrere i kommodeskuffene.

Filmen har til og med samtaler. Den vanligvis litt perverse skuespilleren Thornton har fått et replikkmanus med så mye oppfinnsomhet at han nesten blir menneskelig. Han er den intelligente og den sarte i raner-teamet, mens Bruce Willis som vanlig ivaretar de oppgavene som tradisjonelt overlates håndverkere og naturkatastrofer. Etter den omtalte rømminga drar de på bankturné, og fordi det fins flere ting mellom fortauene enn de fleste andre steder på jorda, blir også Blanchett med, etter å ha kjørt ned Thornton. «Bandits» er nesten perfekt. Det siste kvarteret kommer glidinga. Gliding skjer med nesten alle lange ting. Til og med Møvenpick-is smelter, til og med pubsamtaler og naturopplevelser kommer omsider til «ja, det er jo sant»-stadiet da det meste egentlig er sagt. Det gjør forsåvidt også «Bandits». Filmen blir ikke feil på noe vis, det blir bare litt for mye av den. Den fortjente å være helt perfekt. Nå er filmen bare perfekt nok for dere, og til alt overmål heter regissøren Barry Levinson, mannen som laget «Diner», «The natural», «Good morning, Vietnam», «Rain man», «Bugsy», «Wag the dog», så i tillegg representerer den en kulturell opplevelse. 2001.

North by northwest

TCM 21.00

north by northwest

Cary Grant og Eva Marie Saint på klatretur.

terning 5 liten Følg med. Skru over. Dette er herlig Hitchcock. Tittelen «North by northwest» er hentet fra en replikk i «Hamlet» og tjener ifølge Pauline Kael til å antyde at filmen er full av feil geografi: Folk hoister avgårde i feil retninger. Det forhindrer ikke at historien er skamløst underholdende.

Filmen er inspirert av en hendelse i annen verdenskrig, da britiske ambassadefolk i Midtøsten fant opp en spion som ikke fantes og lurte tyskerne til å lete etter ham. Den inneholder to av de mest kjente og etterlikna scenene i moderne film: Den der Cary Grant rømmer fra et giftsprøytings-fly og klimakset på presidenthodene i Mount Rushmore. Cary Grant spiller en mann som blir jaget både av spioner og politi, og med seg hanr han Eva Marie Saint, mens James Mason har viktigste birolle. 1959. 2 timer, 16 minutter.

Lørdag 28.11.– Innholdsrik film-lørdag med mange fine firere

 

Due date

TVNorge 21.45

terning 5 liten Det er en grøderik lørdag, og alvorlige menn i strøkne skjorter burde innføre en egen Takksigelsesdag for sånne dager da normalkanalene viser filmer som det er ålreit å se på. Det trenger ikke være Bergmans oppgjør med Djävulen og det svenske skattevesenet, det må ikke være en blind liten iransk gutt som sammen med en klok gammel geitekokk og en døv falk begir seg ut på landeveien fra Teheran til Uddevalla (eksempel på ikke-SV-humor). Bare at det er film som det er OK å se. Og som starter før midnatt. Jeg har til og med funnet en som Robert Downey jr. spiller i. Men det er er mye annet.

Til filmen!

Først en livsstil-politisk kjønns-presisering: Denne filmen kan ikke bli ukontrollert morsom, for fødsler er ikke vittige, de er dypt kvinnelige og ikke noe å tulle med. Derfor ville humoren ha fungert mye bedre om Robert Downey jr egentlig skulle rekke hjem tidsnok til at en kamerat i Risa leverte et billass pukk. Nå føler vi en arketypisk forferdelse ved utsiktene til at han ikke rekker Bridget Moynahans fødsel.

due date lewis galifaniakis

Juliette Lewis spiller for lite film. Her med Zach Galifianakis, som spiler nok.

Men OK. Downey jr. er en framifrå filmfyrste, og han klarer å spille hastverksprega husbond på tur uten at du føler sjenerende medlidenhet med verdens eggceller.

På flyplassen treffer han den sosiale smerte-eksperten Zach Galifianakis. Han spiller den sorten utilbørlig komedie-ungkar som ble satt til verden av pedagogiske grunner: Han oppdrar deg til aldri å snakke med fremmede, sjøl om de blør fra halspulsåra, sjøl om de stjeler napoleonskaka di eller tilbyr deg å låne ipaden. Mannen har med kose-ape på flyet, og han har et skjegg som man kan skjule hamstere i, eller redebyggende fugler som stris, kar og gjøke. Han kunne vært barne-TV-vert.

Fordi den kontaktsøkende idioten bryter innestemme-regelen på terrorist-trua fly, får ikke Downey jr. fly hjem. Han må kjøre bil med idioten. Han må være med når den uønska anti-vennen ifølge moderne komedieprinsipper kjøper hasj hos Juliette Lewis – og han ender faktisk med å stjele en meksikansk politibil og taue en grensepost inn i USA. Downey jr. må se på da Grafnisikasus onanerer i bilen for å få sove, han må få bank av en mann i rullestol. Egentlig er det ganske morsomt, og manusforfatteren holder en viss stil: De to mennene sjekker faktisk ikke opp tvilsomme motelldamer i Kalleanka-biotopen langt fra folk.

Underveis skjer det behagelige ting som at regissøren spiller Neil Youngs utrolig vakre «Old man» til bilkjøring, og da det ansvars-visnende motorveiparet forvrenger sine hjerneceller med urter, kommer sannelig også Pink Floyd.

Filmen får en sentimental vri til slutt, og den er egentlig like pinlig som da Nasse Nøff fikk Fredsprisen, men er det moro? Ja, det er moro nok. 2010.

Dumpet av Sarah Marshall

NRK3 22.50

dumpet av sarah marshall

Kristen Bell er egentlig en stilig skuespiller – og det er også Russell Brand.

terning 4 liten Akkurat litt for seint, men den har med Russell Brand. Det hjelper.

Moderne komedier mangler handling. I stedet består de av uappetittlige menn og like skiftende humorkvalitet som en vestlandshimmel i juni. Cool. Totally.

«Forgetting Sarah Marshall» minner usjenert om komedier som «Superbad», «Knocked up», «40 year old virgin» og noen Ben Stiller-scener. Den er en pølse i salatens tid, en slags mumlemanisk manns-modernitets-manifestasjon som forsøker å more ved å underyte. Dette er motstykket til Jane Austen. Dette er motgiften som skal oppheve «Sex and the city».

Her kommer en oppregning som har to hensikter. Den hever det akademiske nivået i anmeldelsen, og den antyder (antydninger hever også det akademiske nivået) at filmen er et slags stimfenomen, noe som kan tas med trål og legges i olivenolje. Hovedperson og manusforfatter Jason Segel spilte i «Knocked up». Bill Hader, som spiller stebror, var politimann i «Superbad» og Brent i «Knocked up». Jonah Hill som spiller den snakkesalige kelneren, hadde sexpsyko-rollen i «Superbad» og var Jonah i «Knocked up» samt eBay-kunde i «40 year old virgin». Paul Rudd var Pete i «Knocked up» og David i «40 year old virgin». Den som mangler, er i grunnen Seth Rogen, som hadde irrasjonell birolle i «40 year old virgin» og gikk videre til hovedrolle i «Knocked up» og politimannrolle i «Superbad».

Nykommerne i kulgutt-gjengen er i grunnen Kristen Bell, som spilte Veronica Mars i 64 episoder og spiller i andre sesong av «Heroes», og russiske Mila Kunis som var Jackie i 200 episoder av «That 70’s Show» og kjæreste med Macaulay Culkin. Russell Brand, som spiller sær britisk rocker, er en vellykka engelsk oppfinnelse av ny dato.

Segel spiller en komponist av TV-musikk og tilhører de romantiske antiheltene som sitter i sofaen og spiser pastellerte cereals som likner hundemat. Han bor med tv-serie-stjerna Sarah, som plutselig dumper ham. Dumpinga setter i gang en sorgbehandling som er inspirert av jentefilmer. Den parodisk sorgtynga mannen drar til Hawaii, men der finnes mirakuløst nok også eksen og kjæresten hennes. Hele filmen handler med vekslende vas om at den lidende støter på Sarah Marshall samtidig som han går ut med den freshe jenta i resepsjonen. Alle forestillinger om at samlivsbrudd kan såre blir omhyggelig udretne. Hvis scenene hadde blitt så morsomme som det var meningen at de skulle bli, ville dette blitt en trivelig ting. 2008.

Hva angår Schmidt

Norsk TV2 22.15

about schmidt

Nei. Dette ble ikke Jack Nicholson laga for.

terning 4 liten Dette er en slags Merkel-film for den klarer å se ut som et liv med depresjon og øyedråper også når man sier hurra hurra.

Men så var det Jack Nicholson da, mannen som ga det innholdssvake ordet «fandenivoldsk» et ansikt.

Jack Nicholson er på vei over på en ny karrieresti. I filmatiseringen av Dürrenmatts «The pledge» hadde han allerede undertaket på livet. «About Schmidt» er noe så sjeldent som en deprimerende Nicholson-film. Han anstrenger seg så patetisk for å se alminnelig ut at kjevene nesten går av ledd. Nicholson gjør det på lerretet som Robert Duvall og sånne fyrer ble laga for. Han gestalter drukning ved alminnelighet. Nicholson legger seg ned på grunt vann og forsøker å se ut som han ikke overlever det.

Men Jack Nicholson vet ingenting om alminnelige menneskers liv. Hollywood gjør ikke det heller. Hvis institusjonen får høre om en mann som bare drømmer om større campingvogn, ser de for seg et mislykka liv, de ser for seg en fyr som heller burde ha søkt eventyrlige opplevelser i Beverly Hills med kokain, callgirls og karrierekos.

Derfor er «About Schmidt» en syk film. 2002.

Coriolanus

Norsk TV2 01.50

coriolanus

Gerard Butler er moderne gammelgreker. Jaja.

terning 4 liten Shakespeare-filmatisering som jeg ikke har hørt om før, regissert av Ralph Fiennes. Skuespillet handler om at folket sulter i Roma, og Coriolanus er som navnet tilsier et skikkelig rauhål som både er vellykka soldat og en arrogant fyr som forakter folket. Så derfor blir det opprør, og Coriolanus må egentlig stikke av – men i stedet slår han seg sammen med sin fiende. De som har fulgt EUs utarming av Italia, vil muligens finne politisk symbolikk som jeg ikke er i stand til å oppdage en tidlig fredagsmorgen sjøl om handlingen er lagt til et moderne, krigsherja Europa. Gerard Butler i hovedrollen. 2011.

Mad Max 2: Landeveiens kriger

TV2 Zebra 21.00

mad max 2

Bedre blir det ikke. Ung Mel Gibson i Blue Oyster Bar-lær sammen med stygg hund. Stugg hund.

terning 5 liten Den australske regissøren George Miller ble berømt på de to første Mad Max-filmene sine, og Mel Gibson ble ei stjerne. Eneren fortalte om en politimann som ble hevner i et ødelagt samfunn etter atomkrigen, i denne oppfølgeren hjelper han nybyggere med å forsvare oljen sin mot galne tjuver og kjeltringer. Vellaget og vital. 1 time, 34 minutter. 1981.

Get the gringo

TV2 Zebra 22.55

get the gringo

Mel Gibson i de fattige organ-tjuvenes land. Creepy.

terning 4 liten Det finnes en sort filmer som i utgangspunktet er fortapte hinsides Blu-ray-frelse og politisk korrekthet: Fengselsfilmer er kjedeligere enn innendørs fuglekikking. Det finnes ikke underholdning i å samle de dummeste folka på jorden og la dem løfte vekter og snakke om rumpa til hverandre med småjentefnis. Å se fengselsfilmer er som å være bortreist på firedagerseminar med en gruppe avholdsmenn som legger seg klokka åtte og snakker om «Forrest Gump».

Men så er det Mel Gibson. Det finnes ikke mange nok bokstaver i et norsk husbank-alfabet til å beskrive alt hva den mannen antakelig feiler. Gibson utsondrer en djup og uangripelig sjelelig uro, han er lidenskapelig fortvila over alt. Tenk om den mannen ikke hadde vært katolikk! Da hadde vi sittet fint i det. Men fordelen med Gibsons galskap er at den redder filmer. Australieren suger oppmerksomhet. Han er som et svart hull. Alt rundt forsvinner når Mel Gibson er der.

Denne filmen har dessuten Mexico. Siestalandet i utkanten av California er ikke som andre land. Så mange folk sitter i fengsel at institusjonen ser mer ut som en vanlig landsby. Det bor en bråte unger der, det foregår åpenlys handel, det er hustruer og prostituerte i fengselet. Men man blir ikke straffeforfulgt for drap.

Gibson spiller en bankraner som kjører tvers gjennom wetback-gjerdet og blir tatt av politiet på den meksikanske sida av verden. Sånn havner han i et fengsel der en liten gutt blir ivaretatt for organavl. Han må holdes i live, for gangsterskurken har skurmplever og sjelden blodtype. Gutten må snart dø, og leveren hans skal få møte hr. Tequila.

Allerede tidlig i filmen antar du at replikken før eller siden må komme: «Put it back». «Get the gringo» er en fargerik actionkomedie, men du kommer ikke til å hygge deg. Drid i terningen. 2012.

Superclasico

TV2 Zebra 00.50

terning 4 liten Her mister også en mann kona. Hun drar av gårde med en fotballspiller fra Sør-Amerika. Jepp. Og hun har 16 år gammel sønn, og ærlig talt trodde jeg ikke stjernespillere var sammen med jenter over 16. Men den arme gjenværende mann tar sønnen mede seg og drar til Buenos Aires. Anders W. Berthelsen og Paprika Steen. Denne danske filmen ville jeg ikke sett om den kom med gratis Legoland-billetter for resten av livet. 2011.

Diamanter varer evig

TVNorge 22.50

diamonds are forever

Gamle dager: Sean Connery i dress og parykk, Jill St. John i neglisjé, som betyr et plagg man skal se bort fra. Mn det gjør man ikke.

terning 5 liten Stilig Bondfilm med Sean Connery tilbake i hovedrollen etter at australieren fikk én film. Denne handler fra Las Vegas og er opplagt og fin. Dette er den hvor Bond blir angrepet av de hardføre jentene Bambi og Thumper. Jill St. John er hoveddame. Dette er filmen som gjorde Sean Connery til historiens beste betalte skuespiller. Den brøt da også Hollywoods tre dagers rekord over inntekter. Jimmy Dean spiller Willard Whyte, en skikkelse som er basert på Howard Hughes. 1971. 1 time, 59 minutter.

Lovlig blond

FEM 20.30

lovlig blond

Tidlig-selfie: Reese Witherspoon med noen andre rike, dumme jenter.

terning 4 liten Tettheten av doriser i overklassen er undervurdert. Rike kvinner er flinke til å skjule seg bak karismatiske gruppe-ritualer. Her er et forsøk på å få dem til å kjenne seg igjen. Et snilt forsøk.

Reese Witherspoon tror hun skal bli fridd til av en mann som likner Ari Behn, bare at han har etternavnet i kjaka i stedet for i nesa. Men frieren forkaster henne av intellektuelle årsaker, for Reese er klassisk rik i den forstand at hun har råd til å avstå fra tanker. Hun tenker ikke, altså kjøper hun. Sjarme er også en luksus man kan skaffe seg, og etter å ha konfektert sorgen ved tapt kjærlighet, pludrer hun seg inn ved jusstudiet i Harvard, der ingen har sett en levende Barbie før.

Witherspoon vil bli seriøs for å få en mann. Hvordan hun da kan studere til advokat, er en gåte, men OK, dette er eventyr for snille jenter uten sjel.

Filmen repeterer humor som oppsto samtidig med «Lucy Show», en TV-underholdning fra det prinsippløse femtitallet – og antakelig det mest kvinnediskriminerende enkeltfenomenet i vestens historie.

Ingen skal føle at jeg røper hemmeligheter hvis jeg antyder at det kvitrende kjønnsplastkortet viser seg å være i besittelse av sterke overlevelsesevner og forheksende luksusklokhet. Om «Legally blonde» blir en vellykka film av det, er en annen sak. Ironien er Fretex-slitt og tabloidtynn, og den overrasker verken med humor eller egentlig ironi. 2001.

Bryllup på prøve

FEM 22.30

bryllup på prøve

Mandy Moore skal gifte seg med han fyren mens Robin Williams ser mismodig på.

terning 4 liten Mandy Moore er en av de få kvinnene som kan være begeistret for en mann på en sånn måte at man skjønner det gjelder hans framtidige gardinfarger. Når det påstås at hun og forloveden har sex, fylles man av den samme triste resignasjonen som da Rock Hudson forsøkte å komme i buksa på Doris Day, sjøl om Doris var gipsa fra kragebeinet til knehasene eller virket sånn.

«Bryllup på prøve» skal egentlig være Robin Williams’ film. Han er en gudbenådet vitseforteller, men hva hjelper det når det ikke finnes flere vitser i verden og latteren har tatt tilflukt på en do i Harlem? I denne filmen spiller Robin W. en grov prest, som om han skulle være en menneske-orientert Tromsø-geistlig med begrensa gudskontakt, men fornuftig yttertøy. Han driver gruppebehandling av uoppmerksomme kjærlighetstrafikanter fra livets rundkjøring så å si og forlanger av Mandy og Mannen at de skal gjennomgå et sertifiseringskurs.

For oss som følte det som nedverdigende at vi måtte ta undervisning for å få kjøre bil, er dette meningsløst: Ingen mann gifter seg med ei dame som vil at han skal ta et prestekurs for å bevise at han er bra nok. Pføy!

Og ei dame som ikke vil gifte seg med en mann som ikke har skrevet sju sider bryllupsløfter, fortjener å bli gift med en sørlending. Normale menn ville heller spille luftgitar på Sandnes-bussen eller delta som korsanger i Grand Prix på Kongsvinger enn å skrive ned tanker som skal tenkes, ikke snakkes. Filmens poeng blir at man skal gifte seg med en kjentmann – en bror, et sektmedlem, en kollega, en kloning, en smisker.

«Ingenting betyr mer for meg enn du», er en elendig start på et ekteskap. Folk burde ha noe inne i seg som betyr noe mer enn kjærligheten, for ellers tørker de den ut, overanstrenger den, kveler den, tyner den, og overvurderer den på en selvopptatt treåringsmåte. Hallelujah.

Så hvordan gjør den forsømte R. Williams det? Han trives, og det smitter. 2007.

Hot shots 2

TV3 19.55

hot shots 2

Valeria Golino smiler mildt av Charlie Sheens Rambo-hår.

terning 5 liten Charlie Sheen spiller igjen Topper Harley, de moderne actionheltenes svar på Inspecteur Clouseau. Han har egentlig trukket seg tilbake i Thailand, men må tre i funksjon igjen for å få ut de gislene som kom for å redde gislene som kom for å redde gislene som kom for å redde gislene som Saddam Hussein tok. Parodi på filmer som «Casablanca», «Basic Instinct», «Robin Hood», «Lady og Landstrykeren», «Rambo» osv. med den vanlige gjengen skuespillere.

Altfor mye moro oppstår, så se «Hot shots 2» i små doser. 1993. 1 time, 25 minutter.

Bridget Jones’ dagbok

TV3 21.30

bridget jones dagbok

Renée Zellweger: Er det sånn dere liker meg?

terning 5 liten Bridget Jones er kvinnenes Harry Potter. Den svaksynte lille privatskolebriten Potter representerer det gutter tror på: En dag skal det dukke opp en mysteriøs skjebne og fortelle meg at jeg er en legendarisk superhelt og at livet mitt selvsagt blir mer spennende enn akkurat dette. Bridget Jones representerer jentenes håp: En dag skal det dukke opp en mann som sier «Jeg liker deg slik du er». Menn fornekter virkeligheten. Kvinner lever i den og ammer den og gir den verdighet.

Den engelske forfatterinnen Helen Fielding utførte en mini-rowling da hun gjorde dagboka til den overvektige og enslige storrøykeren Bridget til folkelesning på flere kontinenter.

Hvis ryktene om de andre stemmer, er arkivaren Bridget akkurat slik til og med gifte kvinner føler seg. Dager går. De gjør feil ting og ting feil. Verden får dem ikke til å oppfatte seg som attraktive, bortsett fra hvis en full julebordkollega drukner sin kritiske sans i midlertidige testosteronflasker og flørter utenfor dametoalettdøra («den som hadde vært dorull nå, hæhæ»).

Jeg er sikker på at Jennifer Aniston har det helt likt Bridget når hun våkner til gulrotfrokost med Brad Pitt og tenker «antakelig går han til den egentlige kjæresten sin akkurat i dag, og så må jeg bli enda tynnere». Jeg er sikker på at Madame Curie sjekka valkene over strømpebukse-kanten før hun dro til laboratoriet. Mangfoldige hundreår med fascistisk patriarki virker. Det gjør det.

Alt dette kjønnsrollemaset bare for at «Bridget Jones’ dagbok» faktisk forteller en mye vesentligere historie enn folk tror, og derfor er humoren nesten intravenøs og siver rett inn i fellesbevisstheten om hvordan verden er. De som laget filmen har klart å utlevere en kvinne uten å gjøre henne patetisk. De har klart å holde den vanskelige grensen mellom det åpenhjertige og det vulgære i ei tid da vulgaritet ikke bare blir forlangt, men er børsnotert.

Reneé Zellweger har gjæra en del foran rollen. Hvis hun hadde vært en modig og idealistisk skuespiller, ville Zellweger aldri ha slanka av seg de ti ekstra-kiloene, men spilt alle sine fremtidige roller med et klassisk kvinneutseende. Hun ser nemlig sympatisk og sårbar ut, og klærne kunne tilhørt en særegen britisk form for seksuelt desperat varehusgrønsj. Zellweger skaper ansiktsuttrykk som de fleste kvinner ikke kjenner til, men de burde gå på kveldskurs for å lære seg dem, siden ansiktsuttrykk er det eneste som skiller de attraktive fra de likegyldige.

I sin resignerte jakt på ømhet og trofasthet og vennskap finner Bridget Jones blant annet Colin Firth, en mann som har utvikla ubevegelig surhet så dypt at han kunne vært en 80 timers gruvearbeiderserie i sort hvitt. Personen heter dessuten Mark Darcy, og er ikke det et Jane Austen-navn, så vet ikke jeg.

Hugh Grant er blitt tynnere, og i noen kameravinkler likner han på Storbritannias forlengste statsminister Harold Macmillan. (Macmillan? Ja, han ser ut som en ulufta hund. Ulufta hund? Ja, en hund er en katt med lang snute og dårlig kroppslukt.)

Magerheten får Grant til omsider å virke voksen, og i «Bridget Jones dagbok» spiller han faktisk ujålete og kontrollert komedie for første gang på veldig lenge.

Sammen med en glansbildeserie av kyndige engelske birollespesialister gjør de Bridget Jones-filmen til en opplevelse man kan unne seg flere ganger. 2001.

Skal vi danse?

TV3 23.15

skal vi danse

Nifst. Richard Gere danser med Jennifer Lopez, og jorden går ikke under.

terning 1 Men dør folk når du virkelig trenger det?

I Peter Chelsoms (flink engelskmann med «Hear my song», «Funny bones», «The mighty», «Serendipity» på skrytearket sitt) forferdelige, klisjérumlende rumba-film finnes det så å si bare unnværlige skikkelser. Filmen ser ut som en begrunnelse for hastig dommedag.

Richard Gere spiller en anstrengt melankolsk kontorgubbe med veldedighetsflaksende bortehustru (Susan Sarandon) og et slags ubegynt, sardonisk-sarandisk familieliv. En dag ser han Jennifer Lopez stirre på en horisontmåte som for andre skuespillere ville hete tankefullt, ut av balkongvinduet i en danseskole. Det triste og tankefulle smitter, og du begynner å be: Vær så snill. La ikke den gråhåra og gråfrakka velstandsbuddhisten og J-Lo bli kjærester. Pliis. Dermed oppstår den samme typen spenning som når du ønsker at Phoenix ikke skal dø i «Ladder 49» – bare omvendt. Du håper at Gere skal bli overkjørt av forstadstoget, at Lopez skal få fotsopp og penicillinresistent gnagsår, at latinamerikansk musikk skal bli forbudt i land med oppsøkende hørselsvern.

Gere tar dansefilmer og blir glad. Det er en lidelse å se en glad buddhist. 2004.

Paul Blart: Mall cop

Viasat4 22.30

paul blart mall cop

Kevin James på Siv Jensen-tralle (SV-humor).

terning 2 liten Det er urettferdig at ukas nest dårligste komedie skal være med den skjønne skuespilleren Kevin James fra «King of Queens». Men den sarte makro-maskuliniteten hans krever regissører med håndlag. Carr klipper inn nærbilder når det ikke finnes noe å nærme seg, og han etterlater James aleine og hjelpeløs i den dialog-teite ødemarka der han ser ut som åte for latter-ulvene.

Klønethet er opphøyd til livsinnhold i den håpløse filmen. Kevin J. spiller en alenepappa hos alenemamma, og han er for dum til å bli politimann i USA. Han skal ha sett en svart tenåring uten å skyte ham (SV-humor). Derfor blir han sikkerhets-vakt i varehus. Mannen er så snill at han kunne blitt misbrukt av ModerTeresa. I overvåkingskameraet ser han like fullt ei butikkdame som Kennedy ville ha forsøkt å stjele fra Clinton, og henne vil han ha som kjæreste. Yeah. Right. James sklir rundt i handlingen som vaselinsmurt curlingkule, og filmen ville ikke ha funka med bakgrunnslatter en gang.

Da ranerne vil tavarehuset, opphøyes den saktmodige vakten til en slags Kung Fy Fanta, og sånn slutter en smertelig sjarmløs film. 2009.

Escape plan

Viasat4 01.10

escape plan

Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger skyter seg ut av fengselet.

terning 4 liten «Escape plan» er langt fra en duo-versjon av «The expendables». Til det er den for utrangert tortur-voldelig, og dessuten vikler historien seg inni seg sjøl så den etter hvert ser ut som senvase i fuglerede.

Utover det har Mikael Håfström, en skånsk kulturflyktning som laget Clive Owen-thrilleren «Avsporing» og eksorsistfilmen «The rite» med Hopkins, fått til en nok en sjokkerende usvensk underholdning. I «Escape plan» finnes det såvidt to snakkende kvinner, men den ene har så stygg grønn filtkjole at hun går rett i kråkeradaren. Dermed står svenskens film igjen med noen av de tyngste mannerollene i moderne tid; du kan formelig høre dunkelydene av hvit, ekstremt middelaldrende mann som tramper over LillaGumman-landets bebisarte tær.

Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger spiller usminka, og det gjør at de ser fantastiske ut. I «Expendables»-filmene minner den mascara-skadde Sly halvsvakt om en slags Don Juan De Marco-etterlikning i et Star Tours-karneval. I denne filmen kan du se urenhetene i huden, du kan se alders-tristheten i øyesiget, du kan se den lille anstrengelsesrødmen. Dette er en voksen mann, og sjøl om Stallone har et mistenkelig flatt bakhode, oppnår han en ny og reinere action-troverdighet.

Østerrikeren Arnold har virkelig et flott fjes, og han får spille kompromissløs film med et utall mimikk-skifter som gjør ham aktuell som Hitler i «Der Untergang Zwei – Aber Doch, Adolf!» Filmens høydepunkt er da Schwarzenegger, som egentlig aldri sa noe rikere enn «I’ll be back» før denne filmen, tungetaler fram Fader Vår på tysk i isolasjons-cella, en prestasjon som får Bruno Ganz’ frådende Parkinson-parodier til å virke uinspirerte.

Det er så bra. Det kunne vært en nydelig taima innslag i Facebook-kampanjen for ærligere selfies, også kalt «Du skulle ha sett meg hvis jeg ikke holdt pusten lenger!»

Bonus-mann: Vincent D’Onofrio som sikkerhetsselskaps-direktør med stadig håndkrem, som om han har vært i Pilatus-fatet så mange ganger at han fikk tørr hud. Og den pene Mount Vernon-amerikaneren Jim Caviezel, som har fått sadistrollen et sted som du ikke skal vite noe om, for det kan jeg ikke røpe. Ledsaget av Vinnie Jones’ intellektuelt utfordrende hooligan-skikkelse og dessuten legen Sam Neill, som faktisk oppdager Hippokrates’ ed og hva den sier om legers lojalitet til pasientene sine.

Ja, jeg har gått en lang tur før jeg forteller om handlingen, for jeg liker ikke å si noe om den. For det første skal dere unne dere å ikke vite. Det gjør filmen bedre. Jeg misliker tortur i underholdnings-film, særlig når den er påklistra poengløs og bare fører til at det som skulle blitt karisma-basert hygge-action får ufikse skygger av uelegant detaljvold over seg. I tillegg er historien litt rotete. Men det får dere finne ut sjøl. Jeg skal strekke meg til å fortelle at Arnold og Sly kanskje kan trikse seg ut av et litt grimt høyrisiko-fengsel fordi den italienske sjakkhingsten har en snedig evne til å forutse det uforutsigbare som vil få Magnus Carlsen til å føle seg forbigått.

Sentralt i handlingen står Mannheim. Det er en by i Tyskland der den første bilen ble bygd. Men det er altså også forretningsmannen som knekte Island. Det er ikke sikkert at han er basert på en autentisk historie. Men han finnes her.

Omgivelsene i et futuristisk fengsel er styggere enn konserthus og oljemuseer, og det svekker filmen litt. Men volden er den egentlige grunnen til at to kule menn må klare seg med en flau ungdoms-firer. 2013.

Red

Svensk TV1 22.55

red willis

Bruce Willis med NAV-dama si, Mary-Louise Parker.

terning 5 liten Denne er med for å vise at Svensk TV1 har fått et folkelig fjes etter at landet ble stengt for alle som ikke snakker Gunde Svan-dialekt  (ikke-SV-vits).

Du har garantert ikke sett kulere folk i en actionkomedie siden .. siden – «Bandits kanskje». Et vakkert veteranlag av vennligvoldelige ressurs-skuespillere gjør «Red» til en lydfin, naturfrisk førjulsfest.

Det starter med at Bruce Willis snakker med Nav-dama Mary-Louise Parker på telefonen. Han er pensjonert, så midt på natta står han opp for å tisse i slåbrok og dessuten banke opp et finnehette-lag av listende spesial-soldater. OMG (moderne jente-forskrekkelse for Twitter og sms).

Willis er føn-mild og lun i all sin undertrykte mandighet, og før noen vet ordet av det, har han kidnappa Parker for at ikke Karl Urban skal utrydde henne, utstyrt henne med Gaffa-teip og tatt henne med til et sted i skogen. OMG. For der kommer det mest steinete av alle tryner, John Malkovich, fram fra kvistene forkledd som løvtre, og han er så gal som naturen mente han skulle være. Og Morgan Freeman.

OMG. Før dette skjer, er det allerede løsnet flere skudd enn i Landsskytterstevnet og D-dagen til sammen, og man kan bare sette seg til rette og nyte den heftige tangorytmen i treffene.

Fordi Willis er i konflikt med sin gamle arbeidsgiver CIA, må han søke hjelp hos eks-KGBuddien Brian Cox, og som ikke det er nok, henter den engelske dronninga Helen Mirren fram automatvåpnene og skyter folk så nøyaktig midt i pannen at hjernekirurger ville ikke gjort det bedre. OMG. Og Richard Dreyfuss som villaskurk. Det finnes litt uvesentlig sleping med beina underveis, men stort sett er «Red» den gledesstunden du har sett fram til det siste halvåret. 2010.

Fredag 27.11.- Dame-drikking som fredags-livsstil

 

Utdrikningslaget

TV2 Livsstil 21.00

terning 4 liten Den egentlige grunnen til at jeg velger denne filmen på en filmrik fredag, er kanalen den vises på. TV2 Filmkanalen ble først til TV2 Humor, og så fikk den det ubestemmelige navnet TV2 Livsstil, en klar og grei formidling av et budskap: De famler i TV2. Egentlig kan TV2 bare sport, men det er de til gjengjeld suverene på. På grunn av identitetssvakhet og generell usikkerhet skjer det altså at en film som heter «Utdrikningslaget» blir vist på TV2 Livsstil, en utrolig selvironi bare to dager før første søndag i advent. I tillegg vil jeg nevne at «Trapped in Paradise» vises på TV3 klokka tre i natt, og den bør man ta opp. En skjønn harry-julefilm.

Så til filmen:

I land med egen likestillingsminister er det lovfesta at kvinner skal framstilles som moralsk forderva, dritings dopvrak med klamydia-livsførsel og mellomfag i avansert kjønnsbanning. Denne filmen er med andre ord en feministisk fest og kan vises på åttende mars-arrangementer hos solidaritets-novisene i Stavanger Høyre.

utdrikningslaget bachelorette

Lizzy Caplan, Kirsten Dunst og Isla Fisher er satt på benken.

Første gang jeg så den (på SF Kino, mentalt forstyrret på grunn av wifi-fravær) ble jeg bare irritert fordi filmen var vulgær og liknet mine antakelser om syttendemaidekninga til ungdomskanalen P3. (Jeg hørte på P3 en gang for et par år siden, og da ble unge menn intervjuet om de likte bollefitte og hvorfor. Jeg fikk fordommer av det).

Ved gjensyn på TV gikk det opp for meg at filmen faktisk er ganske godt spilt, og at man ikke trenger like folk bare fordi de er kvinner. Det er en menneskerett å bli framstilt som vulgære idioter. Det skal ikke være forbeholdt menn.

Kirsten Dunst spiller en nydelig fasettert effektivitets-ungkarinne og sjef i serveringssted, og hun omgir seg med en aura som kunne tilhørt styreformannen i den internasjonale Bloggbørsen. Jeg kommer aldri til å tilgi at hun har toalettsex med James Marsden, for det er på en måte som å bruke dopapir som festserviett. Men Dunst holder gående et troverdig tempo og en effektiv desperasjon som mangler i det virkelige næringslivet. Men panikk-årsaken er bedre enn halvannen prosent større utbytte for aksjonærene. Hun og de andre venninne-skliene har nemlig forsøkt å komme to stykker inn i den feite bruras kjole, og de har spjæret den. Jess. De har det. De har ved et uhell kalt venninna si for grisetryne, og de har forgrepet seg på kjolen med sæd, kokain-blod og spjær.

Hun jeg likte dårligst sist, heter Lizzy Caplan og er utrolig gjennomført. Det er hun som erter opp en trolig skap-afghansk flypassasjer (skjegget) med analytiske detaljer om spontan munnsex. Caplan spiller med dyrisk intensitet, og hvis du klarer å tenke deg en medisinert kåt ilder med avgnagd høyrebein, så har du dama. Isla Fisher gjør Oscar-prestasjonen. Hun spiller den seksuelt ugjennomtenkte rødhåringen med så liten hjerne at den ikke ville ha fylt et kondom. En kondom? Ok da, et pessar. Når Fisher nesten dør er det faktisk deilig paradoksalt, for ingen visste at hun egentlig levde.

Filmen har selvsagt hentet inspirasjon fra «Hangover»-serien, og derfor er kvinnene bra og mennene dårlige, bortsett fra han som spiller datanerd med sjel. 2012.

Joe Kidd

NRK2 22.25

terning 4 liten Clint Eastwood og Robert Duvall i en halvgod western av John Sturges, laget i 1972. Men den er skrevet av krimforfatteren Elmore Leonard og den handler tross alt om at Eastwood er hyra av en riking til å jage noen meksikanere. 1 time, 28 minutter.

Sphere

Norsk TV2 00.50

sphere

Dustin Hoffman leder sterkt kamuflerte undervannsmenn.

terning 4 liten Denne alien-grøsseren har alt unntatt egentlig publikums-appell. Den tar ved en misforståelse fire urovekkende nervevrak ned i havdypet der de skal forsøke å tilegne menneskeheten hva som skjuler seg i et amerikansk romskip fra framtida som antakelig datt ned på 1700-tallet fordi det rota seg inn i et svart hull. Dustin Hoffman spiller krise-psykolog med en slags neddempa ironi som får deg til å skjønne hvorfor mange heller foretrekker tabletter. Samuel L. Jackson forsøker å forestille seg hvordan en matematiker egentlig blir arrogant. Sharon Stone har suicidale, lilla øyenskygger som vitner om alkoholnetter og tårevegring. 1997. 2 timer, 10 minutter.

The apparition

Norsk TV2 03.10

apparition, the

Ashley Green og Sebastian Stan kledd for helt forskjellige anledninger.

terning 3 liten Hvor fader blir det av Lydia? Det får vi vite allerede i de første scenene, for da lednings-nerdene har vimsa seg klar til digital spiritisme, forsvinner Lydia aldeles rett inn i veggen og kommer aldri tilbake. Men det skal ikke handle om Lydia. Det skal handle om en av mekkerne, for når det har gått en tid, blir han og den klagete dama hans hjemsøkt av frisluppent gespenst i det huset de passer for mamma og pappa. Svart sopp i krokene, verre enn fuktskader. Naboens hund sniffer sprekk i linoleumen og legger seg ned og dør. Flaksete innendørs-nordlys svisjer ondt rundt i huset og krefter fra den andre sida tusler som tusenbein nedover dørlistene. Darwin-skulpturen sprekker og blir seende ut som et evolusjonistisk antikrusifiks. Det er ganske underholdende, men imponerte blir vi aldri.

Hovedrollegutten tyr til baseballkølla og ser egentlig mer ut som om noen stjal terningen til Monopol, men dama hans er i hvert fall overbevisende sur. 2012.

Mad Max

TV2 Zebra 21.00

mad max 1979

Her ligger Mel Gibson iført skinndress og amerikansk dubbing.

terning 5 liten Den australske regissøren George Miller ble berømt på de to første Mad Max-filmene sine, og Mel Gibson ble ei stjerne. Eneren fortalte om en politimann som ble hevner i et ødelagt samfunn etter atomkrigen. Vellaget og vital. Mel Gibsons stemme er antakelig dubba fremdeles, for amerikanerne skjønte ikke australsk. George Miller skaffet penger til filmen ved å jobbe som lege på akutten.1 time, 34 minutter. 1979.

Hot shots!

TV3 19.30

hot shots

Valeria Golino parodierer antakelig Michelle Pfeiffer i «The Fabulous Baker Boys».

terning 5 liten Året var 1991, men fremdeles levde vi i det ubekymra åttitallet som alle lengter tilbake til hvis de noensinne opplevde det. «Hot shots!» var en åttitalls-film. Ikke bare på grunn av Charlie Sheen, men fordi satiren var uskyldig og retningsløs og helt upolitisk. Ingenting knutnærumsk ved åttitallet. Dette kan vi se igjen. Her er den verdenen vi egentlig ønsker oss.

Fra før hadde «Hjelp, vi flyr» innvarsla en ny humor. Da «Hot shots!» kom på kino i begynnelsen av desember i 1991, var det som en slags oppvarming til morskaps-sesongen (en kjent fødsel skjedde siden i måneden) ved at en tredjedel av av den rutinerte «Hjelp, vi flyr»-gjengen presenterte en repetitiv assosiasjonshumor som gjorde narr av det folk elsket.

De to brødrene Zucker og én Abrams skapte i filmene etter «Hjelp, vi flyr» eb slags barkbille-genre. De åt svære trær når trærne var blitt gammalt møl. Genren truet ingen og ble aldri annet enn en kokett flørt med kinogjengere som hadde sett for mange filmer. For at noen skal skjønne moroa når det litt begrensa talentet Valeria Golino ramler ned av flygel-lokket, bør de huske alle detaljene fra Michelle Pfeiffers sangnumre i «The Fabulous Baker Boys» og dessuten ha noen å fortelle det til, og for at intro og exit i et ulvesett indianertelt skal ha noen mening, bør man i det nminste vite hva Costners prærie-eventyr handlet om. «Hot shots!» kan føre til mye småprat.

Først og fremst er det den flygende sviska «Top gun» som får unngjelde, men også egentlig ukjente fiaskoer som «Firebirds» blir ofret smigrende oppmerksomhet (poenget med Jon Cryer er at synet hans går for vidt). «Hot shots!» oppvarter litt for ofte filmer som ingen har sett. Særlig nå. Og allerede før 1991 var Haisommer-musikken til badekar-scene oppbrukt.

Men det gjør ingenting. I «Hot shots!» satte jeg sjøl pris på to ting: Charlie Sheen hørte hjemme i denne typen filmer. Han gjennomfører rollen med lettet harmoni, og det kan tyde på at han egentlig led i «Wall Street». Dessuten er handlingen faktisk like god som historien i «Top gun» sjøl om den bare er hermetegnet i hop for å gi framdrift til humor. 10 år hadde filmen på kino den gang. Én påkledd sex-scene og ett tilfelle av f-ord. Det var den gang! 1991.

Fantastic Four: Rise of The Silver Surfer

TV3 21.00

fantastic four and the silver surfer

Jessica Alba treffer blotter ved Mosiken.

terning 4 liten Den andre Fantastiske Fire-filmen veksler uelegant mellom såpeopera-søl og ålreit science action, og hvis du enten er den teiteste jenta i klassen eller den eneste gutten som aldri har fulgt henne hjem – da er antakelig dette filmen.

Eneren flørtet også med frue-segmentet i den globale underholdnings-katastrofen, men om ikke hukommelsen min svikter på dette vesentlige memorasjonsområdet, var den filmen kjedeligere. I filmen om sølvfat-surferens reisning truer en inter-galaktisk klimakatastrofe på størrelse med juli i Møllebukta. Det viser seg at den er menneskeskapt. Eller vesentlig laget. For sølvmannen på sklibrettet fører vondt til jorden, og det verste han utretter, er et endeløst bryllupsforsøk med trikot-tanta Jessica Alba og den merkelig middelaldrende 34-åringen Ioan Gruffud, uttales Griffith med lam tungespiss.

Vi har alle sett komedier før der professoren aldri helt fikk gifta seg, og de ekstremt innsiktsfulle vil huske at Fred MacMurray var «The absentminded professor» i 1961, og han oppdaget gummien, men uteble hyppig fra bryllupet sitt. Gruffudd finner opp en Petter Smart-snedig energisuger, og han tar med seg Gameboy-en sin i smokingen, noe som gjør Alba ergerlig. Tenke på verdens skjebne når han skal gifte seg med henne!

Spesialeffektene er ålreit. Filmen forflytter seg generøst fra New York til Grønland, til London, til Sibir – som for øvrig er blitt det nye hovedkvarteret for Natos Nordkommando på grunn av det fine været. De fantastiske stråleofrene bytter evner rett som det er. Chris Evans er så fanatisk på jakt etter hunndyr at han antakelig har munn- og klovsjuke. Alba er korsett-trang i tøyet med fårehund-frisyre og tristere blikk enn en cocker spaniel i feriekennel. Her finnes nerveslitende småmandig hø-hø-humor og en framstilling av kvinner som egentlig hører hjemme i NRKs onsdagsserie om gamle reklamefilmer. Men OK. Da den grådige Univers-tåka kommer sigende som minnene om fire ukers sommerferie, kan man like fullt kjenne den herlige kilinga i hjernebarken som bare følger med fotofjong science fiction. 2007.

Spanglish

TV3 22.40

spanglish

Téa Leoni og Adam Sandler er gift.

terning 5 liten Og så «Spanglish» da. Den første timen er en rein nytelse. Detaljerte, intelligente, sorgkomiske sivilisasjonsscener lenker seg sammen med tørre hender. Mennesker med synlige personligheter svulmer i den varme ironiens drivhus. Det er hellidag i Hollywood. Noen har skrevet folk som det føles godt å le av.

Adam Sandler, som er de enkle menneskenes Woody Allen, spiller superkokk med filmhistoriens mest nevrotiske kone, framstilt til psykiatrisk forferdelse av Téa Leoni. Paz Vega og dattera hennes beriker den frustrerte rikmannsidyllen med en frodig og opprinnelig taco-trivelighet da hun begynner å jobbe som barnepike og kaffetrakterske. En sleip konfrontasjon mellom de rikes ulykkelighet og den latinofattige innvandrerskens vakre, enkle fornemhet utvikler seg gjennom filmen; inntil Sandler nærmest faller på knær og tilber sin tjenestepike som om hun skulle være en verkstedkalender. Da bør de fleste ha skjønt at de ser «Pretty woman» om igjen. 2004.

Fanget i Paradise

TV3 02.50

trapped in paradise

Dana Carvey, Nicolas Cage og Jon Lovitz i julebyen.

terning 5 liten I «Forfengelighetens fyrverkeri» sier Melanie Griffith noe sånt som «you know, I have a sweet tooth for limp dick». Jeg har sukkertann for halvgode harryfilmer med vanlig folkelig appell og skadelig farge og smak.

«Trapped in Paradise» er en sånn film. Nicolas Cage overspiller den streite broren i en forbryter-trio med gigantisk glede og mørkt blikk. Den unge mannen fra Coppola-familien ser ut som en blanding av mager vaskebjørn og oversminka vampyr, og han tar setningene sine ut i den vakre, nicolaiske surrealismen der mimikk og stemmebruk er kunst og skapt for å oppheve menneskers skadelige illusjoner om virkelighet. Når Cage tar seg fri fra skam og overdriver, er han en prins.

Dessuten spiller Dana Carvey fra «Wayne’s world» en tilsynelatende lett tilbakestående bror. Og det er flere av dem i filmen. Ikke folk med sykdommer, men menn som er så intellektuelt underytende og så overstadig naive at de framstår som halvfabrikata. «Trapped in Paradise» er en koselig julefilm med skikkelig gjennomført lytehumor. Det er fantastisk. Det er nostalgisk. Det er som en bekreftelse av julefeiringens frihet fra synd.

Handlingen er enkel og ikke spesielt velutvikla. Cages brødre blir prøveløslatt fra fengsel dessverre, og i stedet for å oppføre seg som rehabiliterte samfunnsborgere lurer de med seg den streite broren for å rane en bank der ute i Nowhere Land der folk ikke låser dørene. En bank som den store skurken i fengselet hadde tenkt å ta sjøl. Dette skal skje på selveste julaften, men den førende broren Jon Lovitz er en usentimental egosentriker som ikke en gang bryr seg om at hans gamle mor blir tatt som gissel.

Småbyfolka blir skildra med etnologisk romslighet. De er ikke bare ganske dumme, de er uforståelig snille. De unnskylder alt som skjer og alle som har skylda, og de utøver en julegledelig godhet som etter hvert overmanner Nicolas Cage. Det hjelper selvsagt at Mädchen Amick jobber i banken, og hun har et vennlig, men intelligent reveblikk som bringer fram det beste i menn.

Mennene forsøker å flykte med ransbyttet, men det er ikke lett å komme ut av Paradise.

Filmen er laget så seint som i 1994, men den ser egentlig ut som et åttitalls-påfunn. Men det viktigste er at den ikke forsøker å være flink eller sannsynlig. «Trapped in Paradise» underholder skamløst. Den har ikke ærgjerrighet. Den har ikke god smak, den er bare deilig. Regissøren George Gallo er for øvrig han som laget «Bad boys». 1994.

Starsky & Hutch

Viasat4 22.30

starsky and hutch

Owen Wilson og Ben Stiller i åttitallsversjoner.

terning 4 liten Syttitallet var ikke bare Bob Dylan med sigøynerskjerf og beads, det var også de funky wunderbaumernes tid, den ti år lange årstiden vi fra nå av kan kalle fyttitallet. «Starsky & Hutch» handler om to fønke honkiefyrer fra fyttitallet, og fytti fasiken hvor fønkete de er.

Paul Martin Glaser og David Soul spilte det legendariske TV-paret fra 1974, og i fattige hvite naboskap ble de et ømt begrep. Starsky and Hutch betydde bestekamerater. Den harmløse, skamløse, hjerteløse, og smakløse 2004-versjonen er satt sammen av lun, historisk ironi. Ben Stiller klovner den ærlige politimannen Starsky slik en sirkuspuddel ville framstilt Lassie, mens mjukfanten Owen Wilson er jentefuten, stinkepurken og snoddasen Hutch. De opptrer så karikert karakteristisk sammen at riksantikvaren burde gripe inn og erklære tiåret en freda ting langs vegen, for det er like stygt som ei bompengebu. Jeg vet at jeg har skrevet at femtitallet var det styggeste tiåret i historien og at sekstitallet var det styggeste i historien, men jeg hadde glemt at fyttitallet lå der med sine fortrengte minner om diskofunk så avfeldig utspjåka at voksne menn liknet festkledde bijouteribestemødre på landgangen til dyre cruiseskip.

Det finnes noen oppsiktsvekkende klær i denne filmen, Legg spesielt merke til den litt fløffy strikkejakken (med knytebelte) som Ben Stiller bærer mot slutten. Jeg hadde en sånn, og nå kan jeg ikke vise meg blant folk lenger uten å tenke på det. Det finnes også rystende stygg musikk, for den metallharde TV-serie-jinglinga og den soulsjuke hallik-diskoens halvkveda afrosmisking var virkelig ekstremt uffete.

Handlingen er plassert inn i en TV-handling av den typen som i sin tid fikk nordboeren Morten Harket til å synge at sola alltid skinner på TV. Egentlig sitter alle personene ved bassengekanten, og egentlig går alle hotpantskvinner i bikini. Selv når de har på seg kjoler og strykefrie jeans med sydd press er de egentlig i bikini, og så smiler de barbievokalen ua gjennom pupiller så tomme som torsdager, som om de skulle være speilbildet i Don Johnsons solbriller.

Starsky & Hutch etterforsker den rike selgeren av det lukt- og smaknøytrale kokainet, og de gjør det i en handling som starter morgentrøtt og tar seg opp til overraskende bra skrivearbeid.

Åpningsscenene er slett ikke gode, og man frykter at forfatterne hadde fortere fingre enn hjerne. Men så bare bedrer det seg hele tida. Besøket hos den koreanske leiemorderen med den vanskelige knivsønnen er stort. Avhøret av en fetisjistisk innsatt som vil se Owen Wilsons navle er ikke bare forbløffende, men den reflekterer dessuten hvor deprimerende kvinner kan ha det når grådige menn har sett seg mette. Stillers disko-duell med en pornostjerne-lookalike er sær, og filmen har til og med fått med en anakronistisk referanse til «2 fast 2 furious». Camp-stoffet er bra. I denne filmen bedriver guttene fondue og visesang. Vet du hva fondue-sett er? Ojoj. De kler seg ut som easy riders, og de tar i fullt alvor på seg skjorter som er sydd av dyre Norem Baade-gardiner.

Ingenting av dette er stort. Ingenting av dette er minneverdig. «Starsky & Hutch» er ikke en kul film i den forstand at den overskrider det selvsagte. Den vedlikeholder bare fyttitallets massive mani-myter med en så gledestrålende enkelhet at det banale blir en gave. 2004.

Thanksgiving family reunion

Viasat4 00.20

terning 4 liten Denne National Lampoons-filmen er utslettende ukjent TV-produksjon fra 2003. En fyr uten familie blir glad for at at han skal kunne feire Thanksgiving som andre folk, men de nye familiemedlemmene og han er intenst inkommensurable. Bryan Cranston, Judge Reinhold og Penelope Ann Miller. Parodi på amerikanske filmer om fryktelige familier.

Sneakers

Dansk TV1 23.40

sneakers

Robert Redford skal avsløre den svarte boksen.

terning 5 liten Denne tar jeg med fordi den nesten aldri blir vist.

«Sneakers» imponerer som en slags karisma-kitscha veteran-film med bare elektroniske deler og klassisk design. De gamle cadillacene Robert Redford og Sidney Poitier gir filmen både profesjonell tyngde, moden verdighet og dessuten noen interessante assosiasjoner til tidligere thrillere som for eksempel «Tre dager for Condor». En ny mann som River Phoenix er generasjons-gissel i de gamles film, men ungdommens teknoverden er også til stede. Mange liker sånt. Bare ikke jenter.

Rundt de udødelige supermennene blomstrer nittitallets gutteglade elektroteknologi med uhorvelige mengder spreke megabytes og ubetalelig mye pervers computerklan-koloritt. Fire tvilsomme fyrer driver et profesjonelt tyverifirma for sånne som vil teste sin egen innbrudds-sikkerhet. En dag får de den skumle jobben som gjør alle oss som så «Mannen som døde to ganger» stolsynkende skeptiske. Regjeringa vil at de skal undersøke hva den eksentriske professoren har i den svarte boksen han har tenkt å selge til utlendingene.

Høres det ut som ei gammal Hardy-bok? Riktig.

Men her er det ikke lampestyrte helvetes-skrin som truer. Det blinker og piper våryrt i ledninge-landskapene, og Harddisk-gutta rynker pannen og trykker på neste knapp. Stress-slentrende paranoia svetter med lyst sinn.

Det gjorde godt å se igjen Robert Redford etter katastrofen «Havana», for sjøl om ansiktet hans var furete som trykte kretser, sto han for en årvåken tilstedeværelse i film som gjør at du alltid tror du ser noe spesielt staselig. Romantikken har regissøren Phil Alden Robinson («Fortidens helter») behendig unngått, og i stedet flørter Dan Aykroyd nydelig med alle våre forestillinger om verdens voldsomme konspirasjoner. 1992.

Torsdag 26.11.– Gangster og Bronson på den teite torsdag

 

American gangster

Viasat4 21.30

terning 5 liten Viasat4 redder denne torsdagen, og det skal vi være glad for. Torsdager er villfarne dager uten tilhengerskare, og alle dere andre begynner å tenke fredag, som om fredagen var en slags befrielsesdag fra tanker og strev. Torsdagen er en strevedag. Sjøl skal jeg fortsette den uventa vindusvaske-suksessen og utrydding av potetplanten som vokser i en tom cola-kartong i matboden. Sånn skal en torsdag være. Nyttig. Men jeg skal også ta opp «De dødes tjern» på Get-dekoderen.

Før «American gangster» ville jeg vært i stand til å vedde bort både min bil og naboens gassgrill på at det aldri kan lages en ny, interessant dramakrim om hvordan ærgjerrig lavlivsfyr bygger opp et så kaksete narko-kartell at man skulle tro han hadde fisket mussa på stamp.

american gangster

Russell Crowe i velsigna hverdagsutgave.

Men Russell Crowe og Denzel Washington har så høy egenvekt og så gjennomtrengende stråling at de antakelig kunne fått en Malta-kamp til å føles som et klassisk diktdrama. Washingtons ubevegelighet er etter hvert mytisk, og i film etter film fører fravær av mimikk til at du hektes enda mer av den abnormt tiltalende mannen.

Russell Crowe representerer troverdig arbeiderklasse-naivitet sammen med evnen til balstyrig binge-atferd, og du får følelsen av å se igjen en gammel venn i hver eneste film. Han har til og med en nabolagsnær, intim nostalgi-røyst som kunne ha kommet rett fra pianostemmeren. I denne filmen spiller Crowe en halvslarven narkotika-purk av Serpico-kvalitet. Fordi han leverer inn nesten én million dollars i umerka forbrytersedler, kan han ikke jobbe i politiet mer, for der anses ærlighet som et yrkessvik. Så blir han Nixons første narkotika-etterforsker i mytelandet New Jersey. Det er noe så risikabelt som en autentisk historie Ridley Scott har regissert, men den skjems ikke for det. Skribenten Steve Zaillan og regissøren Scott skaper en mirakuløst engasjerende kontrapunktlighet mellom de to mennene. Tilværelsene deres er nesten stilisert forskjellige i et nydelig syttitall der du både kan kjenne lukta av deodorantfriheten og altfor dyr dorisparfyme.

american gangster-2

Sjåføren Denzel Washington blir sjøl kjørt.

Sjåføren Lucas (Washington) blir skurkehistoriens første svarte mafia-magnat, og antakelig er Harlem-folk stoltere av ham enn av Martin Luther King. Lucas vet at en rik kjeltring ikke bør se ut som en Lotto-millionær, men rikdommens skytsdjevler har sine egne torturmetoder – så han og familien utstafferer sin enkle, lykkelige slektskjærlighet med for mye chinchilla og for gullete glitter.

Alltid gjør nyrikingene sånn. Det kan ikke bli bra film. Men det gjør.

Crowe spiller en skilt jentefut som er i ferd med å miste sønnen sin, og han driver en slags garasjeversjon av enkel narkotika-etterforskning. Også denne klisjeen pleier å tryne som en tobeint traverhest, men til og med den surklete samlivsmyra klarer Crowe å danse over med sin guttaktige testosteron-eleganse. Kanskje kan han en dag gi testiklene sine til vitenskapen, og så kan de lage flydrivstoff fra dem.

Med andre ord og med ekte beundring: Faste installasjoner fra fiaskoenes wonderwall forvandles til engasjerende handlingsfilm. Antakelig ble den først vist for markens hyrder.

Og det gir seg ikke. Mot slutten står Crowe og askeladdgjengen hans med stygge klær og hagler utforbi heroinfabrikken, og de er klar til å starte et actionklimaks. Folk har mistet retten til å undervise i småskolen fordi de likte sånne scener – men også det kaotiske russtøv-raidet blir spennende. Og til slutt noe enda urimeligere: Crowe og Washington plasseres på pinnestoler og snakker ut om ting. Her skulle filmen ha tryna så plagsomt at publikum begynte å sende sms-er. Men det er flott. Samtalen er en perle.

Naboen kan være glad for at jeg aldri satsa gassgrillen. For den hadde røket. 2007.

De dødes tjern

NRK1 00.45

de dødes tjern

Henny Moan i det som skal være norsk films mest kjente scene.

terning 5 liten Helhjerta sikksakk-femmer for en av de få norske grøsserne i filmhistorien, og filmen der Henny Moan går i hvit nattkjole til natteskummelt tjern. Hennes daværende mann André Bjercke skrev boka under navnet Bernhard Borge, og han er også med i filmen. Henki Kolstad, Bjørn Engh og Per Lillo Stenberg er også med i historien om en kamerat som forsvinner fra hyttetur i Østerdalen. Og det går rykter om at en gal mann skriker i natten ved tjern i nærheten. Men det er altså dama som er ute og går i nattøyet. Allerede på femtitallet var testosteronet oppdaget. Ifølge den internasjonale filmdatabasen er scenen der Lillian går til vannet for å drukne seg den mest berømte i norsk filmindustri. 1958. Ca. halvannen time.

Ligg med mig

Svensk TV2 22.45

få meg på, for faen

Tøffe utkantjenter i buss.

terning 2 liten Denne er med for moro skyld, for svenskene har av multi-religiøse grunner oversatt Jannicke Systad Jacobsens friske utkant-tittel «Få meg på, for faen!» til «Ligg med mig», en tittel som er så dau at den kunne være en invitasjon til å dele gravsted.

Men det gjør ikke noe.

Stolpete småjenter på landet snakker oppstylta som om de plutselig ble besatt av en urban rosablogger. Handlingen i denne masete og misjonerende seksualitetsfilmen mangler ikke bare troverdighet, den mangler ganske normal gjenkjennelighet. Her finnes bare klønete utleverte revyskikkelser.

Jannicke Systad Jacobsens pamflettiske film handler om ei 15 år gammel jente som er så kåt, hun er så kåt, hun er så kåt at hun ringer sextelefonen i Vesterålen, hun ruller kjønnet sitt på tikronepakkene i butikken, hun er så kåt at hun stønner som et Grand Prix-refreng også når mamma ligger vegg i vegg og vil ikke høre.

Dama er med andre ord en fiksjon. Og ikke bare det, hun er en elendig skildra fiksjon. Det er også verden. Folka i bygda Skoddeheimen er sidræva og sære, mens bare studentjentene i Oslo framstår som visjonære frøkenfrelsere med stor forstand. Det er som om noen gikk over handlingen med en antiseptisk serviett og fjernet alt tegn på liv før de erstatta det med forskrudd teori.

Årsaken er åpenbart terapeutisk, for det pedagogiske prinsipp er en hyppig unnskyldning når norske lager dårlig film. Man har sett for seg at i en verden med mye sørgelig sex-press mot mindreårig ungdom, der finnes det også noen barn som blir så kåte at det ikke er nok for dem å onanere. De bare må ha samleie. De bare må. Da må noen lage en sympatifilm, sånn at de kåte barna ikke føler seg ensomme mer. 2011.

Telefon

TCM 21.00

telefon2

No mustache, no Bronson, sa Charles B. da regissøren ville at han skulle ta barten.

terning 5 liten «Telefon» er en litt stilig og fiks spionthriller fra 1977 der Charles Bronson spiller en russisk agent som skal forsøke å stanse en hypnotiserte spioner fra å utføre sabotasjehandlinger i USA. Lee Remick er også med, samt Donald Pleasence, og manuskriptet er skrevet av kjente folk som Sterling Silliphant og Peter Hyams, etter Walter Wagers roman. La meg også nevne at den sære Bronson nektet å barbere av seg barten sjøl om den ikke passet til rollen, og han nektet å kysse Lee Remick på flyplassen fordi han ikke pleide å kysse kona si på flyplasser. La det også være nevnt at Renny Harlin, finnen som siden regisserte blant annet en «Die hard»-film var til stede som tilskuer da scenene i Helsinki ble innspilt. Han erklærte etterpå at han ville bli film-regissør. Og strofene fra Robert Frost-diktet som blir brukt som kode, er sånn: «The woods are lovely, dark and deep. But I have promises to keep, And miles to go before I sleep, And miles to go before I sleep.» Diktet gjorde mye av seg, og Tarantino har det med i «Death proof». 1 time, 42 minutter.

Onsdag 25.11.–To kule filmer hos utbrukte Netflix

 

Lawless

Netflix

terning 6 liten For rettferdighetens skyld går vi til Netflix, siden streaming-forslagene var på CMore+ i går, sjøl om rettferdighet ikke finnes noe gjenkjennelig sted på hele kloden. Rettferdighet er et begrep som folk har funnet på for å ha noe å klage på, for allerede på genetikk-planet til et nylig befrukta foster er hjerteskjærende urettferdig. Likevel. Jeg har funnet en virkelig stilig film hos forslitte og nesten utbrukte Netflix. Den handler dessuten om hjemmebrent, noe som kommer til å stimulere Smokey and the Bandit-segmentet.

«Lawless» var sesongens mest vellaga film en gang i 2012. Det kan være det dukket opp mer vesentlig, men gangster-western-dramaet om den udødelige Bondurant-familien midt inne i hjemmebrentens hundremeterskog var den beste. Så vidt jeg husker.

lawless

Shia LaBeouf stikker av så godt han kan.

Bildetett på en antakelig nostalgisk måte som bringer folka innpå deg med alle sine uhøvla egenheter. Nydelig skrevet av Nick Cave, med økonomisk replikk-kunst som ser ut som ekkoer av ansiktene. Intens og flegmatisk, en slags legende hentet fra en opprinnelig manneverden der skjebnen går rundt i enkle klær og styrer livet med bisetninger.

Skuespillere som gjengjelder kameraets uforstilte kjærlighetserklæringer.

Tom Hardy spiller Bondurant-broren Forrest med et sjenert, monument-tungt bakoversinn som antakelig skyldes at han er en krysning av rev og bøffel. Hardy spiller sånn at navnet Albert Finney dukker opp i minnet, og han skaper den elokvente ubevegeligheten som alle trakter sånn etter. Jason Clarke er den konstant alkoholpåvirka Howard med brennende bitterhet i blikket og en villdyraktig vaktsomhet i sjelesunnhetens grenseland. Shia LaBoeuf spiller pinglete ungdom og villstyring som jokker prestedatteras ankel i stygge gangsterklær. Guy Pearce spiller den ekleste skurken på veldig lang tid – han er den innkalte, perverse og forfengelige sadisten som etterforsker for en korrupt statsadvokat.

Det handler om primærnæring. På tjuetallet laget Bondurant-brødrene traktenes beste sprit, men myndighetene ville ha sin del av de ulovlige pengene, slik kommunefolka tar bompenger fra uønska biler og staten håver avgifter fra dødelig tobakk.

Bondurant-brødrene sier nei. Da starter krigen. 2012.

Street kings

Netflix

street kings

Keanu Reeves blir tøff.

terning 5 liten Dette ville du aldri ha trodd da du gikk der på Kampen skole og mottok innfløkt boklig rasjonalitet: Keanu Reeves spiller heftig politiaction, og den er til og med tøffere enn Blomster-Finn.

Én gang til: Det tunge, inneslutta barnet Reeves fra «Speed» og «Matrix» er besluttsom og kompromissløs voldspurk.

Jeg vet ikke hvem som har ansvaret for denne suksessen egentlig. Regissøren David Ayer har valgt en sein åttitallsstil. Den er tett fotografert, har forseggjorte, rytmesterke replikker mellom stammekrigere i LAPD Vice, og den er på tross av sine 1 time og 50 minutter konstruert med en sammenhengende action- og dramaspenning uten sentimentalitet og uten lange forklaringer. Denne filmen tråkker på som en dopa konkurransesyklist i Karpatene (æh, dårlig bilde), og den slipper aldri taket. Hemmeligheten ligger i kontinuiteten. Aldri la publikum få sjansen til å tenke seg om, bare kjør på. «Street kings» tilhører typen energisløse-film.

Keanu spiller galningen i avdelingen. Han går inn i morderstinne leiligheter og skyter alle før de har rukket å tilkalle rettighetene sine, og midi-aminen Forest Whitaker er sjefen som redder ham hver gang. Så oppstår den pinlige situasjonen at Keanu er til stede da kollegaen som sladret på ham, blir skutt tusen ganger tusen av to maskerte kioskranere.

Avdelingen får ham også ut av den situasjonen, og selv en etterforsker med Keanus hjerneskader (påført hver gang trommehinnene ble trykt inn i skallen på grunn av skuddsalvene) syns det er noe rart her.

Det er. Bak den naive vigilantepurkens suksess skjuler det seg en dyster konspirasjon. Historien er basert på et gammelt manus av spesialisten James Ellroy, og det betyr for eksempel at det faktisk finnes en tilforlatelig sjangerlogikk som gjør at handlingspøsinga ikke virker helt urimelig.

Jeg trodde først jeg skulle få se en av disse sutrefilmene om skitne politifolk. Men nei. Det er en normal spenningsfilm. 2008.

Coming to America

Netflix

Amerika for mine føtter

Eddie Murphy i nasjonal-lue og iført kone-emne.

terning 4 liten Og siden vi er inne i en endeløs sesong for eufemisering av europeisk utvandring til Amerika fra skrinne fjellgarder, skal vi se en komedie der Eddie Murphy foreløpig emigrerer fra den ubestemmelige humor-verdensdelen Afrika. Det er OK. Faktisk.

John Landis laget en av de siste av de nesten vellykkede filmene med Eddie Murphy. «Coming to America» handler om en afrikansk prins som vil finne sin egen kone i stedet for å bli tvangsgifta til en fetter og flykter til Amerika der han tar jobb i en hamburgersjappe. Arsenio Hall spiller hans kammertjener, og faktisk er de da ukjente Cuba Gooding jr. og Samuel L. Jackson også med. Etter rettssak fikk spaltisten Art Buchwald opphavsretten til selve historien. 1988. 1 time, 56 minutter.

The Omega man

TCM 21.00

omega man

Charlton Heston alene i verden. Skyter for det.

terning 4 liten «The Omega Man» er den andre filmatiseringen av Richard Mathesons science fiction thriller «I am legend», som i moderne tid også ble en film med Will Smith. I 1964 spilte Vincent Price rollen som Omega-mannen i en italiensk-amerikansk produksjon, i 1971 var det Charlton Hestons tur. Filmen forteller om en mann som er beleiret av en gjeng zombier som ble ødelagt av bakterie-krigføring. 1 time, 38 minutter.

Tirsdag 24.11.– Møkka-tirsdag, så vi prøver CMore+

 

Rachel getting married

CMore+ streaming

terning 5 liten Tirsdager er elendige dager og en påminnelse om at nåtida tilhører streaming-tjenestene, og jeg skal benytte anledningen til å minne alle på at også CMore+ har et OK nettsted som du kan abonnere på i stedet for å betale 50 kroner hver gang du får lyst til å se litt film. Siden det regner så mye at katten ikke får gå ut, skal jeg minne dere på at foreløpigheten også kommer til å ta denne distribusjonsformen, og en gang i tida kommer alle til å betale kringkastingsavgift til ett eller annet nettsted (antakelig Amazon) som skaffer deg alt det du trenger av TV – enten du vil se på 100 tommer utbrettbar flatskjerm eller på pc. Dessuten kommer antakelig vhs-tapen tilbake fordi man kan lagre ting på den.

På denne fæle tirsdagen skal jeg anbefale tre CMore+-filmer som dere hadde glemt. Først til «Rachel getting married» som burde ha skaffet Anne Hathaway en Oscar.

rachel getting married

Anne Hathaway gjør en steinstilig rolle.

Amerikanerne lager jevnlig dirigert kaotiske familie-gjenforeninger, der en eller annen villfaren unge i voksen alder kommer til barndomsheimen for å utlevere og utleve noen traumer, og så har mor kreft. Dette er den beste jeg har sett, og mor har ikke kreft. Men hun er en svulst.

Det mest iøynefallende med den frodige filmen er et usjenert og avfeldig halvhippie-miljø der lillakledde intellektuelle og kunstnere feirer bryllup slik Bacchus og brudepikene hans antakelig gjorde det hvis været var godt. Det finnes en samværsvarme i denne filmen oppveier flere tusen skandinaviske «fattar du inte»-filmer; til og med når folka krangler skjer det med åpne armer og en slags vinvarm generøsitet. Festen veksler mellom famlende lykke og voldsomme oppgjør, men du kommer til å huske den for en måte å være sammen på som burde være skolefag.

Den andre synlige tingen er Anne Hathaway som spiller en skjør og sint jenterolle som imponerer alle og antakelig vil virke terapeutisk på noen. Hun burde fått Oscar. Hathaway er familiens svarte kylling, og grunnen er så forferdelig trist at det ikke finnes noen kur mot den annet enn å forsøke å ruse seg i stykker. Avrusnings-klienten kommer til den helhjerta familiesamlingen med en følelse av å være mildt, men ubønnhørlig uglesett langt inn i evigheten. Omsider spør hun mor si (Winger) om hvordan hun kunne la en rusa sekstenåring passe lite barn. Det er ett av de beste spørsmålene mellom familie-aksept og rehab, men hun får ikke svar. For det er lett å få trøst i en familie. Det er vanskelig å oppnå ærlighet og innsikt.

Den uventa gode filmen er skrevet av Jenny Lumet, som er dattera til Sidney Lumet. Lumet giftet seg med Lena Hornes datter Gail tilbake i 1963 da det fantes noe som het raser i verden. Jennys film har en uanstrengt, men synlig etnisk økumeni, og den bølger avgårde med kulturblandingens variasjonsglade varme.

Jenny Lumet har en søster, og Roger Ebert har undret seg på om ikke filmen er delvis selvbiografisk. Én scene er i hvert fall. Oppvaskmaskin-konkurransen mellom pappaen og svigersønnen skjedde faktisk mellom Sidney Lumet og Bob Fosse en gang i tida. 2008.

Thirteen

CMore+ streaming

thirteen

Evan Rachel Wood får trøst.

terning 4 liten I de rikes land er fattigdom en form for omsorgssvikt. Skjønnhet og penger er synonyme begreper, og i tillegg er skjønnhet også den eneste kjente sannheten om livet. Beauty is truth, står det på en av de tallrike nyfascist-plakatene i «Thirteen». Sannhetens øyeblikk oppstår da den 13 år gamle jenta finner ut at seksuelt modne ler av sokkene hennes. Fordi bare utseende er virkelig, blir hun klar for tjuveri, narkomani og popularitetsprostitusjon.

Det er ingenting overdrevet ved det.

«Thirteen» er en så vesentlig film at den nesten blir kjedelig. Det norske konseptet med å bruke oppvekst til å vise alt som er voksengalt med samfunnet er tatt helt ut: I California skeiner arbeiderklassejentene virkelig på rennesteinskanten mens mamma går hjemme og pimper billigbrennevin fra klesskuffene.

Evan Rachel Wood spiller ei ressursrik datter av hjemmefrisøren og aleinemora Holly Hunter. Jenta skriver dikt og forholder seg anspent som den nytente lunta på tørr kruttønne til mammas prestasjonsfattigdom. Så en dag blir hun venninne med den kjønnsutvikla plasmabomba Nikki Reed, og dermed går det riktig ille med begge jentene. 2003.

Nådeløs gate

CMore+ streaming

nådeløs gate thief

Tuesday Weld og James Caan i kul syttitallsfilm.

terning 5 liten Michael Mann ble opprinnelig kjent for TV-serien «Miami Vice», men laget også thrilleren «Manhunter» og «Den siste mohikaner». Siden ble han enda bedre. I 1981 regisserte og skrev han det stilige krim-dramaet «Thief», der James Caan er glimrende i hovedrollen som en rein overlevelsesmaskin. Med ham er James Belushi og Tuesday Weld, og dessuten country-artisten Willie Nelson. Tangerine Dream har laget musikken til filmen, som er spennende og vellaget. 2 timer, 2 minutter.

Shame

Svensk TV1 23.05

shame

Michael Fassbender jobber med potensen, for han liker Carey Mulligan.

terning 2 liten For de som liker å være uenige med meg, her kommer et stjerne-eksempel på hva jeg hater. Her har vi det igjen: En film som egentlig bare består av 100 minutters søndagsskole-skam. Michael Fassbender spiller den minimalistiske erotomanen Brandon med dinglende tiss, som om han gikk rundt med et hood ornament (vet ikke hva det heter på norsk). Den skal han skjems av, for han har sex uten følelser. Og som en utopistisk bekreftelse på de biologi-religiøse moralistenes fordreide univers: Når han føler noe for ei dame, svikter pynten ham. Brandon får bare ereksjon i kjølighetens skjul. Han onanerer også. Det var en skam helt fram til omtrent 1955, og etter det sluttet til og med de kristelige legene med å bry seg om hva folk gjorde på eget bad.

For å si det rett ut: SFW?

Det finnes ingen egentlig moralsk spyd-egg i filmen. Brandon ligger med enslige kvinner som vil sjøl. De kunne muligens blitt lykkeligere med en fotformsmann og fire unger på landet, men de lever i verdens ensomste by, og det føles urimelig eksklusivt å nekte dem kroppslig nytelse.

Filmens poeng er selvsagt det gamle komedie-trikset fra Vince Vaughn-filmer. Når den kyniske rundbrenneren opplever ekte følelser, innser han sin egen tomhet. Greit nok. Og igjen: En hederlig, svart kvinne er frelseren i et drama som for øvrig skildrer sex med smiskete pornofilm-klisjeer.

Fassbender spiller den kjølige erotomanen omtrent like livlig som han var robot i «Prometheus». Det er en selvutslettende, lojal rolletolkning, men den får ham til å se ut som en dust. 2011.

The last run

TCM 21.00

last run, the 1971

Dette kunne lett ha blitt siste sprinten.

terning 4 liten Denne gangster-filmen ble påbegynt av John Huston, men regien ble overtatt av Richard Fleischer. George C. Scott spiller en aldrende sjåfør for forbrytere, og han skal være med en siste gang. Sven Nykvist fotograferte, men noen stor film ble det aldri. 1971. 1 time, 31 minutter.

Mandag 23.11.– Back to basic og Cruise og Kidman

 

Mot nye horisonter

TV6 21.30

terning 5 liten Mandag morgen etter en kald helg da forestillingene om vinter fikk en automatisk update og til og med mennesker med stabilt innendørs-sinn oppdaget de små, men uhensiktsmessige ulempene ved forkjølelse. Mandag morgen, og egentlig rå uteved brenner i peisen etter en strevsom opptennings-seanse som frisket opp det gamle paradokset: Hvordan kan treverket på hus som står ute i regnet, ta fyr så fort? Alt dette fører bort fra kjapphet og ironi og leder oss over i et slags evig honningdrama der pene mennesker lider seg vakkert gjennom sine skjebner. Film-mediets opprinnelighet. Tom Cruise. Nicole Kidman.

Da det storslåtte, barnlige filmeposet i 70 mm døde av hyper-ventilering (luft og kjærlighet, bare luft og kjærlighet) i god tid før moderne tidsregning (1981), avled den gode kino-naiviteten sammen med det. Folk hadde til da gått mann av kvinne for å se edle følelser og voldsomme hendelser i «Dr. Zhivago» og liknende realitetshemmende øyedroger, og ikke én eneste gang omtalte doktoren den skjønne Laras kjønnsorganer på en negativ måte eller beskyldte henne for å ha hatt sex med mora si. I moderne tid ble alt helt annerledes. Det skal jeg ikke si mye om.

mot nye horisonter2

Nicole Kidman og Tom Cruise i den nye verden.

Romantikeren Ron Howards «Mot nye horisonter» (Far and away) var i 1992 et sympatisk forsøk på å gjenopplive det evig tapte som en gang halte av gårde til kinoen en mengde sympatiske mennesker som føler seg fremmede der i dag. Howard tør riktignok ikke annet enn å legge inn noen blodskvettende, barbrysta boksescener som vil få «Sound of Music»-elskere til å kaste seg over luktedråpene, men i hovedsak er filmen hans ei svær og søt ukeblad-soge om utferdstrang, sosialt opprør og kjærlighet som ikke realiseres før etter at rulletekstene er slutt.

Ekteparet Tom Cruise og Nicole Kidman spiller mot hverandre med en slags spøkefull søsken-sjalusi som bringer tankene til uskyldsrene førkrigs-bøker og trefningene mellom Katharine Hepburn og Spencer Tracy (uten kvalitets-likhet). Hun er den irske godseierdattera med bein i nesa, han er den klønete leilendings-sønnen med hevn i sinne, krutt i nevene og antakelig salpeter i maten. Sammen utgjør de en slags Jens & Lise på interrail til Boston i 1893, der transatlanternes brutale virkelighet venter med koselig horehus, steinhardt arbeidsliv og blodige barslagsmål, før allverden og halve Irland kan dra av gårde og kreve sitt eget stykke land.

Det er ikke så kjedelig. Det er bare noe folk sier.

Gammeldagse filmer skal være sånn som dette, og verken Cruise eller Kidman bringer nevneverdig skam over en genre som for tjue år siden forårsaket de stiveste skuespiller-prestasjonene i verdenshistorien. Bildene er breide og deilige, historien er så ujevn at den nesten blir sannsynlig. Jeg kan ikke begripe at noen har hjerte til å mislike et så rørende forsøk på å gjøre kinoen til et småborger-tempel igjen. Bare se den. Det finnes et basisbehov for hjertegod, renslig moro også inne i de hardeste av dere, og det må tilfredsstilles en gang i blant. 1992.

Shoot ‘em up!

NRK2 22.00

shoot em up

Clive Owen og Monica Bellucci tar vare på nyfødt bebi.

terning 5 liten Hvis du kan sitte gjennom tre Tarantino-filmer, fire John Woo-filmer og hele Guy Ritchies blod-kolleksjon uten å be om biskopens tilgivelse, da er du klar for «Shoot ’em up».

Dette er den tøffeste råskaps-humoren så langt i det vi kaller Blodsprutens Tid, og i hovedrollen finnes den engelske underklasse-ulven Clive Owen, en rustikk bymann som vil få bedre menn enn meg til å vurdere kjønnsskifte. Han sitter uinteressert på bussholdeplassen da ei fødende, lys dame løper stønnende forbi med en gjeng revolver-gangstere i hælene. Owen ser opp og sier: «Filler’n (holmenkollen-ord) heller!», og etter en liten stund skvetter han rundt med gloheit gønn i den ene handa og en nyfødt gutt i den andre.

I noen filmer skyter helten på det vi av nøytralitets-hensyn kaller ikke-heltene. Det gjør ikke Owen. Han utfører forvridde, umulige, parodiske, visuelt henrykkende balletter, og mens han satellitter rundt i rommet som en krysning mellom engel og tivoli-artist, skyter han ned flere svartkledde folk enn du vil finne i Nordpolens begravelse.

For å redde det nyfødte barnet som smiler ved lyden av revolverlading, finner han fetisj-hora Monica Bellucci, for hun har brystmelk. Og sammen må de stikke fra Paul Giamatti, som pleier spille rødvins-sippere, men for anledningen er voldssadistisk psykopatgeni, et rollevalg som er mer kreativt enn da Madonna spilte presidentfrue i Argentina.

Historien i «Shoot’em up» er skrevet for at kjennerne skal le oppgitt og kjærlig av den. Volden er så langt utenfor det allment anerkjente at ordet Rosa Panter melder seg i sinnet. Det vil for eksempel være et klimaks for mange da Owen forårsaker lydsterkt fellesutløsning med Bellucci ved at han.. forresten, glem det.

Forfatter og regissør Michael Davis er nok en galen engelskmann. Nei, du har ikke sett noe han har laget før. 2007.

Vin i vrangstrupen

NRK2 23.20

terning 3 liten La oss være enige om en liten ting: Ingen filmer heter noe med Gurimalla lenger, og ingen heter sånt som «Vin i vrangstrupen». Filmen heter «Bottle shock» og den er ukjentere enn rød persille. Handler om en konkurranse i vinkjenning. Poenget er antakelig at California-vin er bedre enn fransk, og så må franskmennene bite i den sure korken. Chris Pine i hovedrollen. 2008.

Vinden som ryster kornet

NRK1 00.45

vinden som ryster kornet

Liam Cunningham, en IS-kriger fra Irland.

terning 4 liten IRA-dramaer er sin egen sjanger. Usympatiske engelskmenn hyler og torturerer, og hederlige irer i tjukke tweedklær hikster sint over republikkens skam.

Ken Loachs film om folkelig oppstand og politisk kaos i 1920 handler mest om at frihetskrigen skiller to brødre, sånn at de til slutt står på hver sin side i en eksekusjonspelotong. Før det har ire skutt ire i utviklingen av gjenkjennelig morder-amatørisme mens de irske åsene står grønnere enn noensinne. Lyset ligger vakkert og grått over skyggeluene, og folket sulter. Derfor står konflikten egentlig mellom de republikanerne som vil ha en sosial reform og full frigjøring fra England – og de som i grunnen syns det var greit nok når de får en god avtale som stanser blodbadet. Loach står på sosialistenes side. Frigjøring uten rettferdighet er meningsløs.

Filmen er vellaget, sentimental, full av patos og stolte menn. Cillian Murphy spiller antent som nyfrelst folkefører, og kanskje enda sterkere er Liam Cunningham som den ideologiske lokomotivfører.

Det irske opprøret skjedde for snart 90 år siden og engasjerer antakelig bare folk som står opp om morgenen og ser seg om etter noe å bli indignerte over. Men filmen har andre sider. Det er bare 30 år siden norske m-l-ere drev våpentrening og varslet væpna revolusjon, og hvis man tenker seg litt om, handler «Vinden som ryster kornet» litt om hva som ville ha foregått hvis ikke latskapen og fornuften hadde redda dem fra egne visjoner.

Hva skjer med en legeutdanna politisk kriger når han plutselig står med revolver i handa og skal henrette nabodamas unge sønn fordi gutten lot seg presse av godseieren? Hvordan går det med sjela til vanlige unge menn som gradvis lar seg utdanne til selvrettferdighet, umenneskelighet og råskap?

Og hva var det verd den dagen blodsbrødrene står på hver sin side i en pinlig og hverdagslig politisk avgjørelse? Det er paradokser og dilemmaer uten løsning eller verdighet, for den som har bestemt seg for at han tenker så mye bedre enn alle andre at han har rett til å ta liv, han taper alltid.

1970-tallet er også lenge siden. Men når man ser på de gigantiske kapitalmaktene som vokser opp i en global knipetang-operasjon, er det slett ikke sikkert at nordmenn helt kan legge fra seg skytterlagsrifla hvis de vil unngå å leve som slaver.

Den dagen lønnsmottakere må bestemme seg for om de skal begynne å skyte konsernsjefer, kan det vise seg å være sunt hvis de så «Vinden som ryster kornet». Hiv småstein på mercene deres i stedet. 2006.

The babadook

CMore First 23.30 og streaming

babadook, the

Noah Wiseman og Essie Davis ser etter ting under senga.

terning 5 liten Australiere er et kompromissløst folkeferd, og fravær av fine fornemmelser kan av og til medføre overraskende film. “The Babadook» er en sånn. Grøssere skal ikke være snille eller medgjørlige, men filmen om Babadooken ville fått vinblekte medlemmer av Monty Python til å gråte på korset. I halvannen time ønsket jeg at den skulle være ferdig, og det betyr at den fascinerte mistrivselen startet bare minutter etter fortekstene.

Det er ikke blod i «The Babadook», og ingen vrir hodet rundt og spyr djevlegrønt. Det finnes egentlig bare ei enslig arbeiderklasse-mor og den tilsynelatende sterkt forvirra sønnen hennes. Jeg hater sosialrealisme. Men dette her er en usjarmerende form for magisk realisme, og hovedpersonene utleverer sin triste tilværelse med stilisert, hjerteskakende oppriktighet.

Du vil føle en ubehagelig medlidenhet lenge før Babadooken kommer inn i filmen. Den sadistiske utleveringen av et gledesløst liv mørner sinnet sånn at du etter tjue minutter ville ha falt om i utrøstelig gråt dersom en flue hadde mistet vingen sin.

Det starter med sveve-mamma i en drøm. Ansiktet hennes er åpent og ubearbeida av L’Oreal eller andre ting hun kunne fortjent. I bakgrunnen jamrer bibelhistorien som om romerne planla å myrde Jahve, men det bor ikke spøkelser i skapet. Dette var det rituelle intro-marerittet.

Dama har mistet mannen sin, og nå jobber hun på et hjem for demente mens hun forsøker å ta seg av en uregjerlig bokstavsønn i magikerkappe. Gutten kan ikke gå på skolen lenger, mor kan ikke sove. Det slitne arbeiderklasse-fjeset smelter smertefullt i en blanding av fortvilelse, aggresjon og ømhet; filmen er som et straffebesøk i foreldres helvete, som vi alle vet finnes.

Så kommer utbrettboka om Mr. Babadook. Gutten Sam er et frampek-geni som kan forutse at Babadooken vil ta bolig i dem begge, for du blir aldri kvitt en Babadook. Mamma skremt. Boka opp på skapet. Da gutten forstyrrer den ensomme mor si midt i masturbasjonen, skjønner du at dette virkelig kommer til å ramme der hvor englene ikke bor. Og verre blir det.

Glass i suppa, legebesøk, sterke tabletter øker den eksistensielle uhyggen; dette er sårbare folk uten prestisje eller ryggdekning, og hvis Babadook tar dem, vil de ikke få hjelp. Dook dook dook. Det banker skjebnesvangert i Universet. Men filmen holder igjen på overnaturlighetene. Mamma tror hun er utsatt for en stalker også når biller kryper ut av veggene. Så kommer den uunngåelige vrien, og den skal jeg ikke fortelle om. Men du vil føle kvalmen fra tolvfingertarmen til den forlengede marg.

De to skuespillerne er perfekte. Noah Wiseman ser ikke ond eller smådjevelsk ut som Damien i «The omen», han har vidåpent, forskrekka blikk, han er som en skremt og vaklende versjon av Munchs introverte Skrik, en tynn gutt som faller fritt i sin egen utrygghet fordi voksenverdenen svikter når mareritt blir virkelige. Det er kult, og det er muligens metaforisk, men først og fremst påtrengende ubehagelig. Essie Davis i rollen som mora er den beste grøsserdama jeg har sett. Den kvinnelige regissøren går tett innpå og lar henne bli en oppfyllelse av alle rykter om Livet som herjer med kvinner og tapper dem for all kraft. Samtidig viser hun en diskret sensualitet som gjør at du tror hun finnes og at du kan føle den ensomme kvinnen som noe annet enn en slags Charlize Theron-rolle for Oscar-gubber. Davis er slik kvinner sjelden får være på film. Herja med, men virkelige, uten sosialpornografisk sentimentalitet. Det er bra med grøsserne. Samfunnet har ikke skylda. Babadookene har.

Regissøren Jennifer Kent debuterer med denne filmen. Hun har håndlaget. Jeg var svett da filmen omsider sluttet, og jeg så den på ipad. 2014.

Get Carter

TCM 21.00

get carter

Michael Caine i en ung og kald fortid.

terning 5 liten Om denne 1971-thrilleren med Michael Caine skrev Pauline Kael at den er så kalkulert kul og sjelløs og ufint erotisk at det virker som om den tilhører en ny genre virtuos ondskap. Caine spiller en profesjonell morder som leter etter den som tok livet av broren. På rollelista forøvrig Britt Ekland og dramatikeren John Osborne («Se deg om i vrede»). Mike Hodges regisserte. 1 time, 52 minutter.

Søndag 22.11. – Romantikk og bomber i Stillehavet

 

Pearl Harbor

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten I dag er det en uke til første søndag i advent og en måned til sola snur. Det er kuldegrader langs katterygger og hastige host fra de som sto i taxikø den første julebordkvelden. Men det er bombing folk snakker om, så vi skal se «Pearl Harbor», en film som jeg alltid har tenkt på som romantisk og ikke tragisk. Det er ikke moro når japanerne bomber den amerikanske basen i Stillehavet, og jeg har aldri skjønt hvordan de kunne bli så dumme. Men folk gjør dumme ting, og etterpå lager de banale aforismer som man vil kveles av. Sånn er det bare. Og «Pearl Harbor» er en uventa kul film.

Mye har forandret seg siden Michael Bays paleontologiske krigspoesi «Pearl Harbor» veltet sin tematynne tykkfallenhet ut over kinolerretene. USA er nå i krig, etter det første hjemme-angrepet på amerikanere i historien. Alt det som virket fjernt og teit i filmen da den ble vist på kino, ser nå ut som en profetisk beretning om patriotismens nødvendighet i krisetider.

pearl harbor

Kate Beckinsale redder liv og forelsker seg.

Et halvår før jeg så den var «Pearl Harbor» et helt irrelevant forsøk på å gjenopplive behagelig glemt krigshistorie. Så virket filmen som en kommentar. Den så også ut som en forklaring på hvorfor amerikanere flokket seg rundt den litt indolente presidenten som om han skulle være borgermester i Andeby eller noe annet storarta.

Derfor blir filmen faktisk både rørende og interessant. En gigantisk og komplisert smeltedigel-nasjon forenkler tenkesettet sitt og samles rundt idealer som er så ukule at til og med Senterparti-folk tar avstand fra dem. På et helt uforutsett vis blir «Pearl Harbor» en film om at enkle tider krever enkle mennesker. Du ringer ikke en stålsett eller en statsviter hvis huset brenner.

Det var krigen.

Den er overbegeistra skildra med en bråte japanske fly som likner datamygg, og bombinga av havna på Hawaii blir ikke så imponerende på TV-skjermen som den antakelig var på kino.

Kjærligheten er bedre. I krig er kjærlighet alltid tillatt. Sånn også her. Ben Affleck spiller den tøffeste av et flysugent kameratpar. Han melder seg som pilot til krigen i Europa på tross av at han er kjæreste med sykepleiersken Kate Beckinsale, ei dame som kunne spilt Snehvit i tegnefilmversjonen uten at noen hadde merket det. Skuespilleren Josh Hartnett likner Morten Harket og sitter shortskledd på Hawaii. For oss nordmenn er det lett å holde med ham.

Krigskjærlighet med sykepleiersker er klassiske ting i amerikansk kunsthistorie. Konflikter mellom vennskap og erotikk tilhører også eventyrfortellernes yndlingsmasochismer. Frankrike ble grunnlagt på dette prinsippet.

De romantiske elementene i Bays film er en del av lysløypa, ei slags julegate med tårer på kinn. Men det skjer hver gang: Når kjærligheten skildres så tragisk at den føles som varsel om salmonella, oppstår også stort engasjement, og «Pearl Harbor» er en film som engasjerer. Måtte klokere makter tilgi meg, men det var kjekt å se den. 2001.

Inspektør Gooles avsløringer

NRK1 21.35

Inspektør Gooles avsløringer

David Thewlis er engelsk inspektør og ser sånn ut.

terning 4 liten Når NRK1 får anledning til å vise en engelsk TV-film med folk i historiske kostymer, flytter de den helt fram til etter «Der ingen skulle tru..». Og dette er sikkert veldig OK, for hovedrollen spilles av David Thewlis, som ser ut som en stygg hund uten eier, og har gjort det til en fordel. Thewlis spiller inspektøren som kommer inn i en overklassefamilie og etterforsker selvmord. Filmen er laget etter et skuespill av J.B. Priestley, en forfatter som jeg av glemte grunner leste som barn. Handlingen oppstår når Goole har intelligente samtaler med alle personene, som vi kjenner igjen som Agathas metode. 2015.

Frida

NRK2 24.00

frida

Salma Hayek spiller i skyggen av Alfred Molina.

terning 4 liten Som i et fargerikt dokkespill eller en vellykka kostymefest går Salma Hayek rundt i Frida Kahlos liv. Mexico er meksikanskere enn det har vært siden brassbrautende tacowestern-dager. Kunstnerne er mer kunstneriske enn ei bøtte tequila. Legendene er mer legendariske enn Biografiens Dag på Suldal Folkebibliotek. Bildene i Julie Taymors film er maleriske og vakre. Selvfølgelig er de det. Den uforbindtlige maleriskheten var det man helt sikkert ville finne i en lojal film om Frida. Men det er umulig å komme bort fra at pinup’en Salma Hayek spiller Frida Kahlo, og alt blir kostymert og korrupt og eksotisk som en slags «Beatles spiller Chopin». Ikke helt Zamfir spiller Nordheim. Ikke så gale, for Hayek gjør en helhjerta tolkning av ett av Kahlos ansikter, og mange vil like det.

Filmen er lettsvelgt, men også grunnere enn vannfarge på trekkpapir. Frida Kahlo er ei letthjerta lita jente som løper på spurvefot til teateret der maleren Rivera (Alfred Molina) forfører sin modell. Da filmen tar slutt og dødsleiet hennes bæres av gårde, er hun fremdeles nøyaktig den samme letthjerta personen, den samme guttejenta, den samme ildfulle, fantastiske ståpå’eren med så sammenvokste øyenbryn at man tenker Mowgli og vil rope på en barmhjertig frisør.

Grunnen til at Frida-skikkelsen aldri utvikler seg, er at filmen handler om maleren Rivera. Han er historiens karismatiker, han er den apologerte eksentriker som ikke bare legger kvinner, men også premisser. Filmen begeistres og forskrekkes av den umoralske og partyrevolusjonære kunstneren. Fortellingen gjentar til det kjedsommelige at han er en drittsekk, men alltid sagt av kvinner med hormonblikk og drittsekk-avhengighet. Han skinner.

Salma Hayek kan ikke gjøre annet enn å sette seg i mesterens skygge og vente på replikkene sine. Kunstner blir hun aldri. Rockefeller er med. Trotskij er med. Som skolefjernsynsfigurer utfolder de sin historiske endimensjonalitet i Fridas verden, og alle gjør akkurat det man ville tro at de gjorde. Alle scenene kommer respektfullt på geledd for å gjengi biografiske og historiske detaljer. Teaterinstruktøren Julie Taymor har laget en pertentlig liten film, og kunstnerisk klynger hun seg til en fargerik fotografkokk som leverer latinosmak. Det er ikke stygt, men det er egentlig kjedelig. 2002.

Lincoln lawyer

NRK3 21.45

lincoln lawyer-2

Marisa Tomei med en innbitt Matthew McConaughey.

terning 3 liten Jeg har en ambisjon. En gang skal jeg lære å sette pris på Matthew McConaughey. Jeg skal ikke fortape meg i at han ser ut som en frisør-spøk, jeg skal ikke la meg forstyrre av at han snakker som om han har gebiss. Det går an å like McC bare han tøffer seg litt til. Det gjør han her. Litt.

Egentlig savner jeg kriminalfilmer så sårt at jeg nesten kjøper Poirot på DVD. «The Lincoln lawyer» har en god krim-ide: Økonomisk kynisk advokat bruker bilen som gjemmekontor og lever av å få forbrytere ufortjent fri. En dag oppdager han at han er i ferd med å redde en morder slik at en uskyldig klient får skylda. Dermed må advokaten forsøke å lure morderen uten at det går ut over etikken. Han må gjøre det godt igjen. Dostojevskij sa det. Eller Pilatus.

Jeg skal ikke nevne at kremtopphåret hans er blitt svart, for McConaughey spiller OK. Dessuten er William H. Macy detektiv og ser ut som liket av Buffalo Bill. Marisa Tomei spiller kveldssugen eks som kjører den fulle McC heim sånn at han sier «Månelyset kler deg», som faktisk ikke betyr at hun har synlige årringer i solskinn. Og er det ikke åttitallets sviskeprins Michael Paré jeg ser der i heisen?

En annen ting: Jeg syns ikke folk alltid skal ha hastverk-sex på film. Hvorfor kan de ikke danse litt stille først og synge «Calle Scheven» i øret på hverandre før de begynner å forulempe bluferdigheten? Filmerotikken har fått så voldsomt hastverk at det ser ut som om menneskene skynder seg før tablettene slutter å virke. 2011.

You will meet a tall dark stranger

NRK3 24.00

you will meet a tall dark stranger

Ikke høye. Ikke mørke. Naomi Watts og Anthony Hopkins.

terning 2 liten Forfall, forfall. Tilkall det norske flyvåpenet! Woody Allen var sjarmerende romslig i «Whatever works», men her er den avblomstra intellektuelle havna i den graven som de fordomsfulle spar opp for seg sjøl og alle andre: Han er blitt et nedlatende kjerring-fenomen (nei, kjerring er ikke en beskrivelse av kjønn, men en artsbestemmelse) som gjør det skammeligste av all kikker-virksomhet: Sitte trygt i skyggen av sin storhet og le av de som forsøker noe.

Når folk ønsker seg noe fint, fører det til at deres pinlige og uverdige behovsliv blir ironisk utlevert av en ond skjebne. Haha. Anthony Hopkins ser litt ut som den modne Trond-Viggo og spiller trenings-hysterisk eldre mann som fordi han vil ha en sønn gifter seg med teit blondine-prostituert som dessuten bedrar ham og snakker som om hjernen ble brukt som brystprotese. Det er ekkelt alminnelig, det er som en Diane Keaton-film. Josh Brolin er den patetiske engangsforfatteren som forelsker seg i synet av ei avkledelig kanel-dame bortenfor The Rear Window og lurer seg sjøl til å ønske sex og suksess – men hvordan går det med ham? Naomi Watts tror hun har draget på sjefen Antonio Banderas og ramler ut i skilsmisse, og hun tror hun skal få penger av mamma til å starte på nytt, men neida, mamma er under innflytelse av den synske Brenda Blethyn. Haha.

La oss si dette sammen: Mennesker som har ønsker og drømmer og tør satse på dem, er samfunnets søteste svaner, og så kan de evige andungene sitte der med sin loslitte fornuft. Skam på deg, Woody Allen! 2010.

Udødelig våpen 1

TVNorge 01.20

udødelig våpen 1

Emilio Estevez med dame.

terning 4 liten «Hot shots»-filmene er blant de mest vellykkede i denne parodi-genren, men her kommer «National Lampoon’s Loaded Weapon 1», der Emilio Estevez framstiller Mel Gibson i velkjent parodi-action, hvor selvfølgelig pelsdyr-scenen fra «Basic Instinct» er til stede. Handlingen spiller liten rolle, men regissøren Gene Quintano har klart å få Estevez til fortsatt å framstå så livløs som bare han og søsknene kan. Charlie Sheen, Whoopie Goldberg og Bruce Willis er også bråkvikt med, og folk som har sett mange filmer, vil endelig ha direkte nytte av det. 1993. 1 time, 20 minutter.

The guardian

FEM 21.00

guardian, the

Kevin Costner ligger i bølgene og redder alle.

terning 4 liten Når evaluører blir slitne, går de rundt og omtaler filmer som «ujevne». Men Costner-Kutcher-dramaet «The guardian» bølger virkelig opp og ned som en zodiac i høststorm.

Kevin Costner er blitt en slags gudfar for bitter-romantiske actiondramaer der han sjøl er så modent mandig at man kan høre gnissinga av strømpebukselår mot stolseter i salen. Når Costner spiller Kystvakt-svømmer som kaster seg i havet og redder folk med en pust som nisene ville ha misunt ham, da føler du at havet er takknemlig for at han gadd besøke det. Og du føler at det å være mann er vakrere enn TV-fotball.

Med andre ord: Kevin er ennå noe av det tøffeste på denne sida av dinosaurene.

Det er verre med Ashton Kutcher. Hvis han hadde spilt Frodo i «Ringenes herre», ville Peter Jackson kjørt gaffeltruck i Burbanks nå. Gutten har ikke bare et håpløst oppdrettsfjes. Han spiller film slik Bambi skøytet.

Kutcher er enda verre enn dårlig når han skal være brysk brakkegeni som sjekker opp lakonisk Petra på bar. Da blir fælt bare en firebokstavers underdrivelse. Men så filmer plutselig actionregissøren Davis havet igjen, og da blir til og med Stomperud-humoren tilgitt en liten stund.

Man blir sjøsyk av ujevnhet. Folk med følelsesliv vil dessuten ha særlige mageproblemer: De har sett Mandokis «Flaskeposten» og vet hva som kan skje med Costner når han nærmer seg vannet. 2006.

Bernie

FEM 23.55

bernie

Jack Black og Shirley MacLaine på felles spa.

terning 5 liten «Bernie» er egentlig en harry-komedie, men den skjuler det ganske godt. Grunnen er at en medisinert utgave av Jack Black spiller verdens snilleste mann. Han har begravelses- og lik-design som yrke og hobby, og han ivaretar samfunnet rundt de døde med så mye omsorg og ømhet at han antakelig burde fått sitt eget vedlegg til Bibelen. Det får han ikke. Bernie får den rike, gamle enka Shirley MacLaine (var 78 år i april det året) til antakelig platonisk plysjhjertevenn, og hun har verken nytt eller gammelt testamente. Ond er hun også.

Skildringen av den stakkars, misbrukte pårørende-vennen er så nedroa at du nesten føler deg snill sjøl. Men filmen svovler nesten usynlig med en naiv sørstatsby. Her går den bondevett-berusa jordsmonn-gjengen til slakteren mens de breker nydelig. Regissøren Richard Linklater («Før soloppgang») bruker til og med en haug med autentiske beboere som snakke-statister, og de sier halvferdige folketing med en opprinnelig uforstand som antakelig kan kurere 15 års skolegang.

Så kommer vrien. Nok en gang: Jeg røper ingen ting, men historien er basert på en virkelig fyr, og han lever ennå. Marjorie Nugent gjør ikke det. 2011.

Identity thief

TV3 21.00

identity thief

Melissa McCarthy stikker av fra Jason Bateman.

terning 2 liten Denne komedien kunne ha blitt bedre med helt andre skuespillere og en helt annen handling og en regissør med hjerne- og hjertelag, men jeg vet sannelig ikke. Det er noe eget ved søppel. Det bærer med seg den umiskjennelige stanken av forkasta føde.

Jason Bateman er en likegyldig birolle-skuespiller, og i denne helt urimelige komedien spiller han en finans-spesialist som oppgir alle persondata til damestemme i telefonen. Han er med andre ord så dum at han burde fått inndratt skonummeret sitt. Melissa McCarthy var vittig i «Bridesmaids» fordi rollen var friskt uventa, men i «Identity thief» er hun omtrent like overraskende som salt på peanøtter. Dama skal spille en knøttliten, trillrund svindlerske med tusen tjukk-dame-klisjeer hengende ved seg som sopp. Hun stjeler borger-Batemans identitet og bruker alle hans penger på uvittige pinligting. Så må han finne henne, for dumme forretningsfolk mister fortjent jobben sin.

La oss si det sånn: Det fantes en gang noe som het Goldie Hawn som kunne stjele Steve Martins hus, og det var ganske vittig. John Candy reiste med Steve Martin. «Identity thief» er fjortende generasjons garasje-kloning (i et brukt malingsspann) av sånne filmer, og den svir som syfilis på netthinna.

En stund vurderte jeg å sende melding: Geir, bare vekk meg hvis begge hovedrollene dør og Justin Bieber kommer for å synge. Eller at den nye Hells Angels-Paven fra Grordudalen er med. For her inne i sal 2 kommer likegyldigheten i så svære doser at dinosaurene ville ha dødd av den. Med gassmasker. Dette er smertefullt på grensen for hva morfin kan lindre.

Underveis forsøker handlingen seg også med livsfarlige bounty- og gangsterforfølgere, men de pusles vekk som når en full toastmaster forveksler poengene i en nordmannen, svensken og dansken-vits. Ingen ting funker. Alt er feil. Det er som om Eddie Murphy plutselig ble en sykdom, og USA ble smitta av den. 2013.

I give it a year

TV3 02.25

terning 4 liten Britisk komedie med ukjente folk. Handler om …. Nettopp. To gifter seg, men de er så forskjellige at ingen tror ekteskapet vil vare. Hva tror DU vil skje? Jeg gjør oppmerksom på at alle kommentarer må være formulert i perfekt riksmål og med korrekt tegnsetting, for det er mange som blir støtt av dårlig grammatikk. 2013.

Superbad

Viasat4 22.30

superbad

Michael Cera, Christopher Mintz-Plasse og Jonah Hill ser på nett.

terning 5 liten Denne utagerende ungdomskomedien trenger i grunnen ikke anbefalinger, for den er allerede en etablert stormakt. Det er antakelig den festligste nerdefilmen noensinne, også fordi tenkeråna Seth har en så gjennomført kjønns-fascistisk språkbruk at han kvalifiserer til betegnelsen alternativ trosretning og kan trekkes fra på skatten. De som tror de tåler rått snakk på film, kan se «Superbad». Han tar køddinga fem centimeter lengre.

Ifølge den internasjonale filmkritiker-konvensjonen skal man trekke én terningprikk hvis guttenerder i ungdomsfilmer omtaler kvinnelige kjønnsorganer med en begeistring som ikke er kjærlighetsrelatert eller reproduksjons-motivert.

Man skal også trekke én prikk dersom noen eller noe spyr under samleie.

Det kan bli nødvendig å trekke to terningprikker hver gang underholdningsorientert munnsex blir omtalt og hver gang kvinnelige overkropper fremheves uten kunstnerisk forsvarlig grunn. Fire prikker trekkes hvis humor oppstår i samband med synlige menstruasjoner.

«Superbad» kom etter en nøye utregning ut med terningkast minus 37. Men det er en vanvittig morsom film, og den har med en helt uforglemmelig heisatur med gale politifolk, så hvis man er i stand til å akseptere at menns åndelige liv ikke er noe for innbyggerne i Hundremeterskogen, går det an å le befridd. Uhøvisk trivsel oppstår dessuten fordi de unge skuespillerne er nesten umenneskelig gode. Det gjelder også birollene. Egentlig hadde «Superbad» vært en Oscar-film hvis Tom Hanks spilte Albert Schweitzer.

Handlingen er klassisk. I et forsøk på å miste dyden og oppnå vaginal nattkjenning før utgåelse av videregående, skryter de to nerdevennene på seg en slags mission impussyble: De skal skaffe sprit til festen. Evan er en følsom halvintellektuell ungdom som elsker Becca. Seth er som nevnt en verbalt desperat penetrerings-fascist og jomfru. Fogell er den nerdesteste av alle, men den samme guden som gjorde Bill Gates til et seksuelt ikon, forvandler i løpet av filmen Fogell til Dylan-profetien «the loser and I will be later to win». Komediens sterkeste ting er to politimenn. Bill Hader og Seth Rogen gjør en allerede vittig film til et kalas. Jeg bare nevner det. 2007.

Almost famous

Viasat4 01.45

almost famous

Patrick Fugit og Kate Hudson er unge og forskjellige.

terning 4 liten «Almost famous» handler om en 15-åring som blir rockejournalist for magasinet «Rolling Stone» på syttitallet fordi han lever med en sivilisasjonsskremt mor. Patrick Fugit spiller virkelig en særegen liten gutt som respekterer menneskers verdighet og samtidig er i stand til å sette ord på dem. Han havner på turneen til oppvarmingsbandet «Stillwater», og der treffer han groupien Kate Hudson, som spiller rollen «ærlig hore» med svær overbevisning og forsvinnende liten naturtrohet.

Det fins noe rørende selgersleipt inne i «Almost famous», og man får lyst til å slå den med sammenrulla avis eller spyle den med hageslange. Samtidig funker filmen fantastisk. Billy Cudrup spiller så tøff, gåtefull gitarist at man skulle ønske at folk hadde vært sånn. Jason Lee kaster så vakkert på håret at det ligner en museumsting. Men fremfor alt er Patrick Fugit en så hobbit-bollete liten uskyld at han burde fores med tørrfisk og luftes i snor. 2000.

Lørdag 21.11.–Velkommen til den store firer-invasjonen

 

Rødhette og varulven

FEM 22.30

terning 4 liten Det er førjul på den fryktelige måten: Forventning skaper puritanisme. Du skal ikke ha det moro i måneden før, for da blir julen et antiklimaks. Ikke kjøp morsomme ting, for det ødelegger gleden ved julegavene. Ikke spis smultringer! Hold deg vekke fra kjøttkakene (nei, det var for femti år siden). Det skal lukte grønnsåpe og Plumbo av deg, og du skal bare se halvgode filmer. Normalkanalene deltar helhjerta i denne feiringen og siste lørdag før første lørdag i advent holder de seg på et rimelig beskjedent nivå. Men det er moro med varulver. Jeg vil si det så dristig som at varulver er sterkt undervurderte og spiser ikke sauer.

Så til filmen.

Med litt strammere historie kunne denne Rødhette-filmen blitt et ålreit eventyr, og hvis den ikke på død og liv skulle etterlikne Twilight-serien, kunne den ha blitt en heftig utendørsgrøsser. Nå blir det endel halvformulert utkledningsrot.

rødhette og varulven

Virginia Madsen og Amanda Seyfried er forskrekka skogfolk.

Regissør Catherine Hardwicke (som laget «Twilight») har forsøkt seg på en dekorasjons-poetisk ramme når Rødhette og bestemor hennes nok en gang blir utfordret av skogens feigeste rovdyr. En kitscheuropeisk landsby med spjelkede utkantskråtak og hus med Disney-fasonger, julekvelds-tømmer, analfabetisk forundra bondebefolkning og kvinner i så omfangsrike pietistklær at de kunne ha gått umobba gjennom Saudi-Arabia.

Men de har altså en varulv. Og når det er blodmåne kan han smitte kristenfolk sånn at også de blir djevelsk dyktige. Denne byen er imidlertid mektig velsigna – for Amanda Seyfried spiller dattera, Virginia Madsen er mora og Julie Christie bestemor i bushen. For at ingen skal være i tvil om filmens slektskap til vampyromantikerne, spiller Billy Bruke pappaen – og han er sheriffpappa i «Twilight»-serien.

Som i Twilight har jentungen to friere, og sjøl om ingen skal risikere å få akutt løpetid av dem, tilhører begge kategorien fin ungdom. Jenta vil nok en gang bare ha den ene.

Da ulven har begått forhandlingsbrudd og gjort skade, dukker Gary Oldman opp som ond prest med korsfarergorillaer. Han roter til den lange midtdelen av filmen med sine utspekulert geistlige grimaser, mens den rødkledde Amanda småløper på spretne føtter i størrelse 37 og viser fram sitt naturgitte talent for oppspilthet. Fart blir det imidlertid ikke før hun begir seg inn i bestemors hus og konfronterer eventyrets beist, et rufsete, uflidd og digert pelsdyr som ikke engang bibliotekbaserte byfolk ville ha freda.

Filmen har elleve års grense. Den passer i hvert fall ikke for yngre. 2011.

Lincoln lawyer

NRK1 00.20

lincoln lawyer

Marisa Tomei sjekker opp Matthew McConaughey.

terning 4 liten Sjokkerende tidlig filmvisning på NRK1.

Jeg har en ambisjon. En gang skal jeg lære å sette pris på Matthew McConaughey. Jeg skal ikke fortape meg i at han ser ut som en frisør-spøk, jeg skal ikke la meg forstyrre av at han snakker som om han har gebiss. Det går an å like McC bare han tøffer seg litt til. Det gjør han her. Litt.

Egentlig savner jeg kriminalfilmer så sårt at jeg nesten kjøper Poirot på DVD. «The Lincoln lawyer» har en god krim-ide: Økonomisk kynisk advokat bruker bilen som gjemmekontor og lever av å få forbrytere ufortjent fri. En dag oppdager han at han er i ferd med å redde en morder slik at en uskyldig klient får skylda. Dermed må advokaten forsøke å lure morderen uten at det går ut over etikken. Han må gjøre det godt igjen. Dostojevskij sa det. Eller Pilatus.

Jeg skal ikke nevne at kremtopphåret hans er blitt svart, for McConaughey spiller OK. Dessuten er William H. Macy detektiv og ser ut som liket av Buffalo Bill. Marisa Tomei spiller kveldssugen eks som kjører den fulle McC heim sånn at han sier «Månelyset kler deg», som faktisk ikke betyr at hun har synlige årringer i solskinn. Og er det ikke åttitallets sviskeprins Michael Paré jeg ser der i heisen?

En annen ting: Jeg syns ikke folk alltid skal ha hastverk-sex på film. Hvorfor kan de ikke danse litt stille først og synge «Calle Scheven» i øret på hverandre før de begynner å forulempe bluferdigheten? Filmerotikken har fått så voldsomt hastverk at det ser ut som om menneskene skynder seg før tablettene slutter å virke. Jeg tror egentlig filmen fortjener en firer likevel. På en lørdag som denne. Før jul. 2011.

You will meet a tall dark stranger

NRK3 22.05

you will meet a tall dark stranger

Naomi Watts og Anthony Hopkins i en tarvelig liten film.

terning 2 liten Forfall, forfall. Tilkall det norske flyvåpenet! Woody Allen var sjarmerende romslig i «Whatever works», men her er den avblomstra intellektuelle havna i den graven som de fordomsfulle spar opp for seg sjøl og alle andre: Han er blitt et nedlatende kjerring-fenomen (nei, kjerring er ikke en beskrivelse av kjønn, men en artsbestemmelse) som gjør det skammeligste av all kikker-virksomhet: Sitte trygt i skyggen av sin storhet og le av de som forsøker noe. Som en slags filmkritiker.

Når folk ønsker seg noe fint, fører det til at deres pinlige og uverdige behovsliv blir ironisk utlevert av en ond skjebne. Haha. Anthony Hopkins ser litt ut som den modne Trond-Viggo og spiller trenings-hysterisk eldre mann som fordi han vil ha en sønn gifter seg med teit blondine-prostituert som dessuten bedrar ham og snakker som om hjernen ble brukt som brystprotese. Det er ekkelt alminnelig, det er som en Diane Keaton-film. Josh Brolin er den patetiske engangsforfatteren som forelsker seg i synet av ei avkledelig kanel-dame bortenfor The Rear Window og lurer seg sjøl til å ønske sex og suksess – men hvordan går det med ham? Naomi Watts tror hun har draget på sjefen Antonio Banderas og ramler ut i skilsmisse, og hun tror hun skal få penger av mamma til å starte på nytt, men neida, mamma er under innflytelse av den synske Brenda Blethyn. Haha.

La oss si dette sammen: Mennesker som har ønsker og drømmer og tør satse på dem, er samfunnets søteste svaner, og så kan de evige andungene sitte der med sin loslitte fornuft. Skam på deg, Woody Allen! 2010.

Air Force One

Norsk TV2 22.45

air force one

Harrison Ford spiller president. Obama kunne gjort dette!

terning 5 liten På grunn av formannens kjennskap til arkaiske aktiva som not og penn blir president-thrilleren «Air Force One» aldeles perfekt underholdning. Harrison Ford er den skuespilleren i verden som er i stand til å berge det mest urimelige gravalvoret. Det er noe cellulose-stivt og førstesorterings-solid over mannen, han er ikke laga for gipsplater og billige plastrør. Ford er hobby-snekkeren som fikk den gutteville arkeologen (mannlige arkeologer pleier ellers se ut som syttitallsdansker og snakke som falma åttendemars-plakater) Indiana Jones til å virke som et helt naturlig påfunn. Han overspilte Han Solo med så troverdig tungsinn at prinsesse Leia valgte en straffa kosmo-trucker til å føre Imperiet videre.

Ford kan se så bekymra ut. Når han rynker bryna, kan du føle intuitivt og se røntgenklart at det lever en verdi-orientert mann bak dem, en fyr som banner ynglingsk over Vestlandske Spikerfabrikk og ønsker seg sponplater til bryllupsdagen («nå driller de platen vår, kjære»). Sånne menn kan alvor og Araldit. Dette er en president som inhalerer når han først gjør noe.

«Air Force One» trenger all den troverdighet historien kan få. Den amerikanske presidenten hamler opp med neo-kommunistisk fly-terrorisme som om han skulle være Steven Seagal. Gary Oldman nynner Internasjonalen, men har ikke noe å stille opp da presidenten kaster seg ut i en opphissende klaffhenger akkompagnert av noe som låter som en slags nasjonalsangenes Grand Prix og blir spilt på Pan-fiolin.

Det skulle ikke ha gått an, men underholder eventyrlig. Harrison Ford kommer til å bli valgt etter Clinton hvis han ikke vil gjøre noe viktigere med livet sitt og blir ekspeditør hos Sørbø Trelast på Mariero. 1997.

Any given Sunday

Norsk TV2 02.10

any given sunday

Oppgitt Al Pacino, korpie-irritert Cameron Diaz. Greit nok.

terning 4 liten Sportsfilmen «Any given Sunday» er som en injeksjon med is. Oliver Stone er regjerende verdensmester i kuldestøt. Og han har ikke bare reist på en repetisjonsøvelse i rytmisk sports-dramatikk, han har også syndet seg til en støvete, gammaldags film om den typen avdøde storheter som forsøkte å imponere hverandre med ord som Armani.

Al Pacino spiller fotballtrener på hell. Han har ørneøyne under børstehår og må erstatte quarterbacken Dennis Quaid, som ser gammel nok ut til å ha vært road manager for Simon & Garfunkel, med en ny frisk ferkdeg-neger. Men alt går dårlig. Pacino er trist og oppgitt. Lag-eiersken Cameron Diaz sier replikkene sine som om hun hadde Non Stop i munnen og ser sammen med Lauren Holly sivilisasjonssjukt mager ut.

Bildene i filmen er fine på en analfabetisk måte. 1999. 2 timer, 32 minutter.

Rush hour 3

TV2 Zebra 21.00

rush hour 3

Chris Tucker og Jackie Chan spiller komedie.

terning 4 liten Jeg tilhører de intellektuelle snobbene som drikker utenlandsk øl, kan franske teaternavn og uttaler t-en i pommes frites, så jeg liker ikke egentlig Rush hour 3-filmer. Denne starter med at Tucker som nå likner Eddie Murphy, danser trafikkdirigering. Tucker er blitt smårund som en silikonbehandla smultring. Chan derimot ledsager viktigdress til Verdensdomstolen, som antakelig er VGs USA-kontor. Der snakker Max von Sydow, som på en måte er en død mann i levende live fordi han har vært med så lenge, om triadene.

Finnes den mystiske mordmaskinisten Shy Shen? Ambassador down!

Etter at hele verden ble til Vestlandet, er vintergråheten blitt så dominerende at været spiller en rolle. Jeg elsker palmene langs Sør-California i det søte Falcon Crest-lyset, så det er synd når handlingen flytter seg til meteorologisk mer ustabile Paris. Der spiller Roman Polanski politi-inspektør, og en amerikansk-fiendtlig drosjesjåfør tar en Besson-tur med Taxi-en sin før folka til slutt klatrer i Eiffeltårnet.

Det skjer egentlig mer i «Rush hour 3» enn i hele «Krig og fred», så filmen er vekslende og uvettig variabel. Morsom er den ikke hele tida, men 54-årige Jackie Chan virker framleis så bevegelig at han skal slippe å få sin fysiske alder nedvurdert i NRK-programmet Puls. Og filmen er bedre enn «Rush hour 2».

Hvis man skal forholde den til dagens tema om kvinners offerroller, så kan man si at Chris Tucker er en slags verdens-fornedrer av kvinnekjønnet og burde bli tvunget til å lese Morgenbladet. 2007.

Killer flood: The day the dam broke

TV2 Zebra 22.55

terning 3 liten Filmer med titler som denne er laget for TV med skuespillere som ble født for 24 tommer svart hvitt. Handler om en arkitekt som sammen med sønnen blir fanget av vannmassene da dammen brekker. 2003.

The believer

TV2 Zebra 01.10

believer, the

Ryan Gosling som skinhead-jøde. Javel.

terning 4 liten «The believer» er tjukka full av alle slags paradokser. En jødisk opprører blir skinhead-nazi, men er han det fordi jødene hater seg selv eller fordi han gjør opprør mot en allmektig Gud som uansett bare feirer sin egen storartethet? «The believer» blir bare et etnosentrisk stykke sentimental tungetale. Ryan Gosling, Summer Phoenix, Billy Zane, Theresa Russell. 2001.

Harry Potter og dødstalismanene del 2

TVNorge 20.30

harry potter og dødstalismanene del 2

I hardt vær for siste gang.

terning 6 liten Så ble det slutt. Elvis døde. John Lennon døde. Michael Jackson døde. Det finnes virkelig en slutt. Det har vært en voksende glede å følge den skjebnevalgte lille brille-martyren Potter som brøt ut av en Dickens-ond familie av britiske standard-slektninger og ble trollmann som sine døde foreldre. Det er mektig eskapisme.

Guttungen er voksen nå. Han vet hva redsel er, han skjønner skjebne. I et voldsomt, metaforisk og nesten uendelig slag kjemper han mot Voldemorts siste rest av udødelighet og er klar til å ofre seg selv. Det er soldatromantikk og en klassisk krigs-sentimentalitet av den sorten som samfunn skapte når de trengte å lure unge menn ut på slagmarken.

Dette er underholdningens sjel. Enten du spiller «Call of duty» eller leser «Ringenes herre» handler det om å bekjempe de du ikke liker med vold og vanvidd. Det er ikke sånn at Voldemort hadde litt rett eller at Sauron få må en sjanse til å forklare seg. Rambo kommer og kverker dem. Det er det han gjør.

Minst én gang hvert femte år trenger vi en påminnelse om at underholdning ikke er virkelighet. Det kommer nye psykologer, og de skal også si noe. Den siste Potter-filmen er så voldsom at sjela flytter seg, men ingen tror egentlig at den avler satanister eller sadister. 2011.

James Bond i hemmelig tjeneste

TVNorge 22.50

james bond i hemmelig tjeneste

Slik ser en australsk agent ut. Halvt krokodille.

terning 4 liten «On her majesty’s secret service» fra 1969 er den eneste James Bond-filmen med australske George Lazenby i hovedrollen. Lazenby var en ukjent mann med elendig utstråling, men han spiller ikke dårlig, og handlingen er ålreit. Filmen er blitt kjent for gode action-sekvenser og for at Bond gifter seg med Diana Rigg. Telly Savalas spiller Blofeld, Julie Ege er skandinavisk jente og det meste er kjent. Peter R. Hunt regisserte. 2 timer, 20 minutter.

What to expect when you’re expecting

FEM 22.30

what to expect when youre expecting

Cameron Diaz er gravid akkurat som andre folk.

terning 4 liten Til å være komedie-amerikansk er «What to expect..» en besindig og lun film. Vanligvis pleier man å framstille barn som brunsnegler i de avkjølte og forkjælte karriere-menneskenes utopiske USA.

Regissøren er en snart femti år gammel brite som ble verdensberømt for en Absolute vodka-reklame tidlig på nittitallet. Det er antakelig grunnen til at filmen starter med at Cameron Diaz spyr i trofeet da hun har vunnet «Skal vi danse?» Folk som ser «Skal vi danse?» burde bli fratatt stemmerettene, pinkodene og fire Mummibøker, spesielt «Kometen kommer». Det samme gjelder de som liker Cameron Diaz. Se forskrekka ut, Cameron! Du har spydd i boksen. Se forskrekka ut nå! Sånn ja.

Vi får følge forskjellige par. Elizabeth Banks er den vittigste dama, så hun er gift med den litt runde gnomesønnen til vellykka Dennis Quaid. Quaid har det man kaller trofékone fordi hun ser ut som en kjæreste, men siden regissøren er omtrent femti funker egentlig det paret best. Jennifer Lopez gjør enda en bra rolle som den følsomme fotografen som vil adoptere en gutt fra Etiopia sammen med halvt motvillig samboer. Cameron er blitt gammeldags ka faderen!-gravid med dansepartner, og jenta fra det rullende gatekjøkkenet blir gravid da konkurrenten får pølse i bua en poetisk kosenatt i naturen.

Det vittigste er den mannlige parkbrigaden av fedre med barnevogner. De vet alt om familielykke og utøver egne sharia-lover blant utegående bleiefilosofer. I tillegg til at J-Lo er bedre enn ventet, fikser også lydvåpenet Chris Rock en stilig rolle. Dette kommer jeg til å miste Twitter-følgere på. Men jeg sa ikke at filmen er god. Jeg sa besindig. 2012.

Side ved side

TV3 19.15

side  ved side  stepmom

Julia Roberts og Susan Sarandon i en grinefilm.

terning 4 liten Egentlig er Chris Columbus-grineren «Stepmom» en film om dårlig folkeskikk blant så ressurs-sterke foreldre at de ser på ungene sine som tilbakestående u-land og behandler dem som en blanding av Koala-bjørner og potensielle kronprins-kjærester.

Ed Harris og Susan Sarandon har to barn sammen. De bor med mora fordi faren bor med Julia Roberts. Siden de to ungene er skilsmisse-barn, tillates de og oppmuntres til en ufyselig pappagutt-aktig oppførsel som kan få normale videoseere til å føle seg som kikkere i Mary Poppins’ private helvete.

Egentlig skal filmen handle om hvor viktig det er at fraskilte og tilføyde i alle land unicefiserer seg i et slags lidenskapsløst skjebnefellesskap for at ikke ungene skal tilegne seg realistiske forestillinger om verden. Flomvarsel: Det blir grining i slutten.1998. 2 timer, 13 minutter.

The ugly truth

TV3 21.30

ugly truth, the

Katherine Heigl strever med den ekle kollegaen Gerard Butler.

terning 4 liten Dette er egentlig ikke en morsom komedie, og skuespillerne drar virkelig på en slags forsinket russefeiring i råneland. Katherine Heigl spiller TV-produsent og har oppsatt sekretærhår siden hun jobber i en nyhetsredaksjon der alle er uvenner og klager som småjenter. Hun har ingen mann og lave seertall. Gerard Butler spiller en slags kanal-ape som gestikulerer over hele skjermen og uttaler seg om den hensiktsløse ved kjærlighet. Han blir ansatt i Heigls TV, og hun må være med ham.

Alle vet hva som skal skje. Det skjer. Men filmen har dessuten en del middelaldrende American Pie-scener, som da gift ankerpar får den store lysta på hverandre på direktesending og Heigl tar en ufeika Meg Ryan på restaurant fordi hun har gått til korpie-middag med den vibrasjonstrusa som Butler ga henne, og så stjal gutten på nabobordet fjernkontrollen.

Egentlig er «The ugly truth» en fantasiløs Doris Day-film, men når butleren som i sin tid spilte brystnaken spartaner plutselig er bustete brakke-skojar som sier til damer at de burde knipse knotten oftere – da oppstår en slags fornying av begrepet «filmer for gamle mennesker». Vissent vidd oppstår. Ikke si noe om dette til rabbien min eller tante Teresa fra Calcutta, men det hendte jeg lo. Musikken er en forbrytelse. 2009.

I give it a year

TV3 23.15

terning 4 liten Britisk komedie med ukjente folk. Handler om …. Nettopp. To gifter seg, men de er så forskjellige at ingen tror ekteskapet vil vare. Hva tror DU vil skje? Jeg gjør oppmerksom på at alle kommentarer må være formulert i perfekt riksmål og med korrekt tegnsetting, for det er mange som blir støtt av dårlig grammatikk. 2013.

Robot & Frank

TV3 01.00

robot & frank

Susan Sarandon og Frank Langella i framtida.

terning 4 liten Amerikansk komedie med Liv Tyler, Susan Sarandon, Frank Langella, James Marsden. Pappa juveltyven er i framtida blitt så gammel at han ikke kan klare seg aleine, så til erstatning for hustruen skaffer ungene ham en robot. Ta en pause og tenk gjennom den logikken. Fordi Langella spiller eldre mann kalles dette en dramakomedie, ikke en komedie. Ta en pause og tenk gjennom den logikken. 2012.

Almost famous

Viasat4 22.30

almost famous

Patrick Fugit er uskyldig, Kate Hudson er ikke.

terning 4 liten «Almost famous» handler om en 15-åring som blir rockejournalist for magasinet «Rolling Stone» på syttitallet fordi han lever med en sivilisasjonsskremt mor. Patrick Fugit spiller virkelig en særegen liten gutt som respekterer menneskers verdighet og samtidig er i stand til å sette ord på dem. Han havner på turneen til oppvarmingsbandet «Stillwater», og der treffer han groupien Kate Hudson, som spiller rollen «ærlig hore» med svær overbevisning og forsvinnende liten naturtrohet.

Det fins noe rørende selgersleipt inne i «Almost famous», og man får lyst til å slå den med sammenrulla avis eller spyle den med hageslange. Samtidig funker filmen fantastisk. Billy Cudrup spiller så tøff, gåtefull gitarist at man skulle ønske at folk hadde vært sånn. Jason Lee kaster så vakkert på håret at det ligner en museumsting. Men fremfor alt er Patrick Fugit en så hobbit-bollete liten uskyld at han burde fores med tørrfisk og luftes i snor. 2000.