Månedlige arkiver: oktober 2015

Lørdag 31.10.–En Halloween-lørdag i hengende tarmer

 

Død snø

Max 21.30

terning 5 liten Den siste dagen i oktober er selvsagt Smågodtets Dag og den nasjonale Skyld på Amerika-dagen, for hadde det ikke vært for Columbus, ville USA vært styrt av sjelfulle indianere som satt i bøffelskogen og røykte spindelvev til forfedrene tok dem. Columbus innførte Halloween. Typisk portugiser, bortsett fra at han var fra Italia. Se sånn på det: Ungene fortjener en dag som er tilegna spising av snop. De er nødt til å knjempe seg gjennom flere tonn ekkel julemat i desember. Hvis jeg var dere, ville jeg ha sett «Open range» på NRK1, men den vises seint, og dessuten er det skrekkdag. Litt respekt skal man ha.

Så til herr Wirkolas geniale film.

Jeg tror ikke at normale mennesker tilbringer påsken med å lese om mordere i dressjakke. Jeg tror de tenker over livet og døden mens de venter på at den lokale nettavisen skal innby til avstemning: Er du for o Livet o Døden. Stem.

Jeg har nevnt påsken, som starter tredje juledag. Jeg skal igjen nevne Artaud. De få, men verdige som anser Grusomhetens Teater (Antonin Artaud, 1896 – 1948) som en tapt storhet, kan hengi seg til de nordnorske hedningenes splatter «Død snø». Om Theatre of Cruelty het det «Teateret skulle opprøre publikum mest mulig og brukte derfor en blanding av merkelige og forstyrrende/foruroligende former for lys, lyd og opptreden.» Vi skal sammen erklære den moderne splatteren som en naturlig fortsettelse på Grusomhetens Teater. Artaud mente at tekst, altså ordet, ikke fremhever innholdet, men undertrykker det. Grusomheten ble skapt for å gjeninnføre det lidenskapelige og fysiske i teatret.

død snø

Ungdom har sex på utedo vil alltid føre til brå død.

«Død snø» er en faktisk en imponerende film når det gjelder å framtrylle alternativ åndelighet. Den gir for eksempel en fullverdig poetisk tolkning av den uunngåelige menneskelige lidelsen som døden innebærer: Filmen starter med at en gjeng med unge leger drar på hyttetur med pils, verbal-stå og overstrømmende livstro. I løpet av kort tid viser det seg at framtida byr på en arketypisk massakre, der de naive menneskene blir brutalt slaktet av metaforiske tyske nazi-soldater på kill-spree, som det heter i faglitteraturen. Når en del av historien kulminerer i at to henger utfor stupet etter en halvdød soldats tarmer og fremdeles slåss mot hverandre, står vi overfor en beskrivelse av menneskets skjebne i det tomme universet som Nietzsche antakelig kunne gått god for. Alt er egentlig bra i Tommy Wirkolas film. Innsida av hytta ser ut som en blanding av sekstiåtter-hjem og Caprino-stue der Claes Gill forteller eventyr med Harald Heide-Steen senior ved vestveggen. Guttene er intelligent kåte. Jentene er intelligent kjatrete. De aker på badering, og blondine på utedo i minus 22 er en slags psykosomatisk åpenbaring.

Så kommer Bjørn Sundquist og er vardøgeret. Han ser litt ut som en hauptsturmbahnführer fra det mislykka felttoget i Russland, men er egentlig en Nicholson. Bare farligere og alvorligere. Han gir filmen en dysterhets-føling som varer og bare tar seg opp.

Jeg kan ikke fortelle i detalj om dette. La meg bare nevne at Vegar Hoel er fantastisk zombie-offer og at lemlestelse for å unngå zombie-smitte også ville ha skremt Artaud. «Død snø» er dessuten en uventa spennende film. Bare én innvending: Man må bli DREPT av en zombie for å bli en zombie. Biting teller ikke. Det er vampyrene. 2009.

Open range

NRK1 00.15

open range

Robert Duvall og Kevin Costner, kanskje de beste cowboyene noensinne.

terning 5 liten Når Kris Kristofferson synger «Frihet er bare et annet ord for ingenting å tape» låter alt så tilforlatelig at det selvmedlidende bakrus-utsagnet nesten blir sant. Men det er selvsagt noe vas. Frihet er å kunne drikke reint vann, puste rein luft, spise sunn fisk og kunne bevege seg ned til sjøen eller opp i fjellrennene uten å treffe på ei eneste grind.

«Open range» handler om sånne absolutte ting. Kevin Costner og Robert Duvall driver kveg og hester over allmenningene, men eiendomsfascisten vil jage vekk alle som ikke er fastboende småbyslaver. Siden normale arbeidsforhold i økende grad omgjøres til livegenskap for ufrie og utrygge (tilfeldige aksjonærer bestemmer alt, samfunnet bestemmer ingenting), finnes det mye aktuelt og logisk sinne i den slepende, edle cowboyfilmen. Costners millennium-western bæres av en sein og litt tungnem, anakronistisk respekt. Den er en fortelling om idealer og mannsmot og stahet. Et smalt og interessant sidespor til et underholdningsbredbånd som sjelden vører forskjellen på egosentrisitet og integritet.

Costner sjøl ser ut som en forvokst Festus. Både han og Duvall er styggpene menn slik kuskit og morkne gjerder er det. Rundt dem bølger en gammeltestamentlig natur som er så vakker at alt annet likner forkasta førsteutkast.

Costner spiller en «unforgiven», slik Eastwood gjorde i sin film. «Noen ganger kommer jeg gjennom en hel dag uten å tenke på hvem jeg er og hva jeg har gjort», sier han som forklaring på egen taushet. Som også kollega Clint er den voldsskadde mannen god å ha når urett rammer de uskyldige. Costners melankolske morder-effektivitet er så medrivende skildret at Petter Nome kommer til å bli tilhenger av amerikanernes paranoiske Irak-invasjon. Hvis du vil skjønne verden, må du forstå amerikanere. Det er sånn som dette de ser på seg. Costner er den egentlige amerikaneren; han som hater å kjempe, men gjør det likevel fordi han er best til det og fordi alle de andre bare preiker rundt som kjerringer og franskmenn.

Amerika fødte beatnickene. Det fødte hippiene. Det fødte friheten i en europastyrt verden som den gang var kuet av maktgale religioner og imbesile kongehus.

«Open range» er en skjønn film om friheten. Frihet er et annet ord for alt det de ikke skal få ta fra deg. 2003.

Rebell

NRK2 22.35

terning 4 liten Kanadisk drama om Komona som blir tvunget til å drepe sine egne foreldre og bli barnesoldat i jungelen. Særegen film. 2013.

De dødes tjern

NRK2 23.50

de dødes tjern

Henny Moan i nattkjole ved tjernet.

terning 5 liten Skeiv historiker-femmer for en av de få norske grøsserne i den gamle filmhistorien, og filmen der Henny Moan går i hvit nattkjole til natteskummelt tjern. Hennes daværende mann André Bjercke skrev boka under navnet Bernhard Borge, og han er også med i filmen. Henki Kolstad, Bjørn Engh og Per Lillo Stenberg er også med i historien om en kamerat som forsvinner fra hyttetur i Østerdalen. 1958. Ca. halvannen time.

Skrik 4

NRK3 21.25

skrik 4

Hayden Panettiere kysser tvilsom nerd.

terning 4 liten Før alt fantes ungdom med for god tid. Da pubertetsguttene sluttet å gå med aviser eller sykle rundt som visergutter, satte de seg ned i Wayne’s World og fant systemene i egentlig ugjennomtenkte klassiske skrekkfilmer. Da VHS-en kom for alvor på åttitallet, så de «Fredag den 13.» så mange ganger at de lærte den utenat, også strukturalistisk.

I 1996 skrev trivialkunstneren Kevin Williamson «Skrik» for veteranen Wes Craven, og den var en grøsser som ikke bare fulgte, men også debatterte de store konvensjonene i genren. Her er fireren. I den er «Skrik» blitt en del av de akademiske konvensjonene (kalt «Stab»), og handlingen starter med ei slags russisk dokke av handlinger inni hverandre, en teknisk kyndig og egenbegeistra meta-orgie uten sidestykke. Vil jeg tro.

I starten våkner David Arquette med Courteney Cox og tar på seg den sjokoladebrune sheriff-uniformen som alltid varsler ulykke. Han har en blond assistent med trykk på første stavelse, i byen finnes nå Emma Roberts og fra alle kåte nesten-nerders eventyr-fantasier: Hayden Panettiere.

Alle de opprinnelige jentene ble voksne damer med resignasjonsfjes. Denise Richards er fremdeles jenta med TVNorge-mimikken, Arquette er forvirra politimann og så starter ungdoms-myrderiene. Ikke uventa oppstår også nye grøsser-konvensjoner.

Slasher er slasher, og det finnes mye graps også i denne filmen. Men bildet av ei jente med tarmene hengende ut hører hjemme i en annen filmserie. Egentlig er det også en konvensjon at så formalistiske filmer som dette aldri kan bli spennende, men det er faktisk feil. Les firerterningen som en femmer. Jeg ga den sikkert fire på en sur og jålete dag. 2011.

Dead man down

Norsk TV2 23.20

dead man down

Colin Farrell og Noomi Rapace ser ut som typiske buss-passasjerer.

terning 4 liten Vel, «Dead man down» er en slags gangsterfilm med dobbelt hevnmotiv og gåtefull ung kvinne, og den er regissert i USA av danske Niels Arden Oplev, og han laget «Menn som hater kvinner» i 2009. Derfor er Noomi Rapace med her, som gåtefull og barnlig kvinne med stort raseri. Men det handler om Colin Farrell. Han infiltrerer en gangstersjefs imperium for å ta hevn, for Farrell var lykkelig før. Mens han holder på med dette, ser han altså kvinnen Beatrice på andre side av gaten, og hun viser seg å være en hevnerinne. Slik må Farrell ta seg av to hevninger. 2013.

The rite

Norsk TV2 02.40

rite, the

Anthony Hopkins driver ut en djevel.

terning 5 liten Ja. Men litt for seint på natt.

«The rite» aksler seg til med dressjakke-troverdighet og insisterer på at den er basert på autentiske hendelser. Etter filmen får du vite hvordan det gikk med eksorsisme-folka – seriøse håndverkere som fremdeles utdriver djevler med samme selvfølgelighet som når Dagbladet knipser flått.

Gud har to utmerkede følgere i denne filmen. Iren Colin O’Donoghue har for det meste spilt TV-serier, og det har gitt ham en naturlig pietet og mye søndags-maskulin vennlighet. Når han kanskje vil bli katolsk prest og skal avstå fra synet av syklende damers løfterike skjørtelår, da skjønner du at det er fordi han er en usedvanlig fin fyr, og ikke fordi han foretrekker korgutter. Colin har et robust, men like fullt angelisk mannefjes som vil få kvinner til å akutt-skrifte spontan-synder som de egentlig hadde gjemt til bryllupsnatta eller postbudet.

Amerikanske katolikker headhunter ham til jobben som eksorsist, men den unge teologen tror ikke på djevler, og derfor sender de ham til Anthony Hopkins i Roma. Hopkins har sunket sammen som en ilsken Yoda med kortgrått stubbehår og vepseblikk. Han kunne ha drukket djevelens lever med en enkel kloster-chianti.

Romere stammer som kjent fra tvillinger som diet en ulv, så Berlusconis lille Sodoma er et logisk sted for de som leter etter ugudelige. Vatikanet får en halv million rapporter om djevlebesettelse i året, og ikke alle oppsto etter statsministerfest. Hopkins setter rutinert i gang og eksorserer ei gravid ungjente, og den unge skeptikeren står ringside mens den eldre eksperten sjikanerer djevelen med utkastelser og bibelsteder.

Det kunne ha blitt ei salig smørje. Men svensken Mikael Håfström er en stilstreng regissør, og han fullbyrder fandenskapet uten svære distraksjoner. Det eneste dramaturgiske feilgrepet i filmen er at den unge mannen treffer en jente-journalist som han haler med seg til Hopkins-hula, som om hun var en slags kjønns-niste. Dessuten ber dama ham på kaffe seint på kveld, og romere drikker bare kaffe på formiddagen.

Ellers svinger filmen pendelseint mellom tro og tvil, mellom svindel og salighet. Hopkins’ rolle er intens og vakker, lyset ligger og lurer på oss med skumle satanistskygger og dystre gotherier.

Virkelige filmvenner vil også sette pris på at Rutger Hauer spiller pappaen som lærer den unge O’Donoghue å lappe sammen lik, også sin mammas. 2011.

Setup

TV2 Zebra 21.00

setup

Curtis Jackson i en fæl film.

terning 1 Den amerikanske rapperen Curtis Jackson som kaller seg 50 Cent og kommer fra Queens, er en fjern og tenksom skuespiller som helt åpenbart har sine egne tanker om universets krumning, for i stedet for å spille film, hengir han seg til indre komplikachoner som vi ikke kan se. Han spiller hovedrollen i en ubehjelpelig actionhistorie om en forbryter som blir lurt så veldig at kameraten dør av det, og det vil han ha hevn for. Det er en sein og temperamentsløs hevn. En slags søvngjenger-hevn.

Historien omfatter også omstendelige hendelser som at Bruce Willis kjører lik i kjøttkvern i stedet for bare å frakte fyren til Italia og hive ham i Vesuv, som ville vært en enkel løsning. Dessuten går Ryan Phillippe rundt og bryr seg i en film som består av småskurk-drittsnakk og livslede. 2011.

A nightmare on Elm Street

TV2 Zebra 22.45

nightmare on elm street, a 2010

Aldri sovne i en skoletime. Freddy kommer.

terning 4 liten En gang til: Dette er aldeles ikke for dere som fremdeles gikk i tog mot Nestlé-grøt på midten av åttitallet, og det er ikke for dere som lette etter en ny «Paris, Texas», og det er ikke for hunde-eiere, anorakk-slitere, ungdomsskolelærere som var 27 den gang og er så like bekymra fremdeles at dere sier gudskjelov når dere får se Berit Ås i Dagsrevyen.

De har laget om igjen åpningsfilmen i en av de mest elska av alle grøsser-serier. Freddy Krueger er tilbake i den skumle førskole-kjelleren sin. Det går merkelig bra. De gamle Elm Street-filmene var filma på koselige gamlemåten med klare førstejuledags-bilder. Den nye filmen tar seg ned i de murkete bildene der nåtidsregissører utnytter overlegen digitalteknikk til nesten ikke å bruke lys. Når drømmeprinsen Freddy hiver søvnig ungdom vegg-imellom i en slags geometrisk utfordring, skjer det med oppdaterte spesialeffekter. Det er moro.

Det var en virkelig en stilig idé bak Elm Street-filmene. Alle sovner til slutt. Når de gjør det, havner de i Freddys verden, og der opphører barmhjertighet og all fornuft. Hovedpersonen spilles av Kyle Gallner, som ble født to år etter at den første filmen ble laget. Han har et slags Pattinson-fjes og drikker hensynsløs Red Bull for å holde seg våknere enn Geir Helljesen en valgnatt. Men det finnes en måte. De finner den til slutt, og jentungen hveser: You’re in my world now, bitch! 2010.

Tommys inferno

TV2 Zebra 00.40

terning 3 liten Norsk dramakomedie. Prestesønnen Tommy vil vente med sex til han blir gift, men kjæresten har liten forståelse for det. Kameraten til Tommy heter ikke Annika, men Ahmed og han opplever identitetskrise og oppgjør med sine strenge muslimske foreldre. 2005.

Gran Torino

TVNorge 21.30

Gran Torino

Clint Eastwood som Jan Egeland med gevær.

terning 3 liten Hvis Clint Eastwoods klassiske western-helt Mannen Uten Navn i stedet var en nåtidshelt, ville han ha gått inn i Byen Uten Navn og finsnakket med likrøvere, kvinneskjendere og barnemordere sånn at de gikk med på å gå i terapi.

Det ville vært bra for samfunnet, men kinoen er ikke for sosionomer.

«Gran Torino» er et maskinelt vellykka og vane-rørende menneskelighets-drama med tynne islett av action-komedie, og det uttrykker seg i så digre bokstaver at de svaksynte analfabetene på den andre siden av Månen vil være i stand til å lese mellom linjene.

Clint Eastwood spiller eks-soldat, eks-Ford-ansatt og enkemann som sitter igjen som den eneste hvite i nabolaget. Hver gang han åpner munnen, fornærmer Walt halve FNs hovedforsamling, han misliker de teite sønnene sine og han forakter de tuslete barnebarna som tilhører naken-navle-festisjistene og sms-er i farmors begravelse.

Eastwood regisserer seg sjøl som en klisjé; Den Hvite Amerikanske Hannen. Kowalski var med i Korea-krigen, han aksepterer bare amerikanske biler og han snakker nedsettende også til de han liker. Ansiktet er som det femte fjeset på Mount Rushmore, han knurrer som en varulv og stemmen likner ødelagt påhengsmotor.

I nabolaget bor sumprottene – det vil si asiater av hmong-folket. Familiens stillferdig duknakka sønn Thao blir plaga av slektninger i en voldelig gategjeng av den sorten som plutselig spretter opp av asfalten i Ninja Turtles-spill. Filmen handler om den konflikten. Hmongene viser seg å være akkurat så snille og greie mennesker som de burde være, og de blir virkelig djupt takknemlige da Den Hvite Hannen jager gjengen på flukt. Etter hvert får vi være vitner til at den gamle vane-rasisten faktisk liker de små asiatene, så det viser at han er en fin mann likevel. Naboene burde ha holdt seg unna den asosiale drittsekken, men på film-minoriteters vis blir de imponerte når verdensherrer snakker til dem.

Det finnes også en katolsk prest i historien. Han likner den mjuke innsida av en ufødt hamster og snakker til Walt om tilgivelsen og de snille løsningene som om gubben var en motvillig konfirmant. Fordi presten også drikker pils, blir Walt en anti-helt på en skuffende brosjyre-måte. Slik den edle hvite legen Tim Robbins frelste de stakkars uvitende afro-kriminelle i «Frihetens regn», lærer han asiatene om å ta vare på nabolaget sitt og bruke verktøy og være gode amerikanere.

Temaet med den aldrende synderen som ofrer seg for frelsen finnes også i «Unforgiven», og «Gran Torino» kunne vært bra om den ble formulert av en kyndig manusforfatter og regissert av en våken mann. 2008.

Goldfinger

TVNorge 23.40

goldfinger

Her ligger det ei skinndød dame.

terning 5 liten Nummer tre i serien om agenten James Bond, laget i 1964 med Sean Connery i hovedrollen. Dette var avgjort en av de mest underholdende Bond-filmene, med Gert Fröbe som en skurk som vil stjele alt gullet i Fort Knox og maler damer med gullmaling. Minneverdig er også Harold Sakata som Oddjob, en tettvokst orientaler som tar av seg hatten for hvemsomhelst. 1 time, 51 minutter. Regi Guy Hamilton.

Pay it forward

FEM 20.05

terning 5 liten Kevin Spacey spiller en imponert mann sammen med Helen Hunt i en film om en liten gutt som vil forsøke å utvide godheten i verden. Haley Joel Osment er rørende og snill, og dessuten tar han alvorlig de ideene om medmenneskelighet som var ment for festtalene. Mimi Leder regisserte. Mange syntes filmen var for sentimental. 2000.

The factory

FEM 23.35

terning 4 liten John Cusack spiller en politimann som jakter seriemorder i Buffalo. 2012.

Catch that kid

TV3 19.35

terning 4 liten Kristen Stewart og Jennifer Beals i en amerikansk versjon av den danske barnefilmen «Klatretøsen». Lita jente og hennes venner raner bank for å få penger til fars operasjon. Tilegnet lønnsomhets-hysterikerne i Helse Vest og statsråden med kalkulatoren. 2004.

Die hard 2

TV3 21.30

die hard 2

Bruce Willis i julesnøen.

terning 5 liten Politimennenes hederlige fritidssliter og amerikansk films nye kjernefamiliekar, John McClane, er fortsatt en lykkelig blanding av sitcom-sjarme (sitcom er lik situasjonskomedie, som i Cosby-show der alle bare sitter og sitter og sier søte ting) og guttesvett lerret-råhet. Bruce Willis spiller ham rutinert med den distr&e brutaliteten som signaliserer Far & Ektemann på vei til Obs for å kjøpe billige doruller til juleribba, men så kom dessverre disse internasjonale terroristene i veien. Det er hemmeligheten med Die hard-filmene. Willis er en snill cowboy-tøffing. Han røyker riktignok med den ene øyet igjen, men er ikke alkoholiker og skjender ikke dyr. Han viser til og med gifteringen når dama i bilutleien legger an på ham.

Finnen Renny Harlin har regien i «Die hard 2», som er en overfylt film i forhold til den genialt enkle innestengtheten i eneren. Alle folka og alle de eksposisjons-stønnende forklaringene gjør at Harlin får longører å hanskes med, og det blir han nervøs av. Resultatet er at innledende scener blir hektiske som kanal-slalåm. Harlin bruker syv forskjellige vinkler og 50 filmkutt på at to mennesker skal samtale i ei trapp. Sammen med den ultranære, bevegelige fotograferingen gir det en nifs fornemmelse av at du er ei flue som sitter på hatten til en gal mann. Det er kanskje ikke så dumt. Bedre enn flue på veggen, når veggene stadig detter ned.

Fordelen er at filmen holder action-fart også innimellom maskingevær-konsertene. Willis starter showet relativt avslappet som stressa husbond i venterommet på flyplass, og langsomt forvandler han seg til den blodskitne, utslitte halteren som vi lærte å like i «Die hard». Han er trøttere i hodet enn vanlig og de gode replikkene sitter langt inne. Men de er der, og mannen trosser både dunlett lavtrykksnøvær (Hollywood-fenomen) og byråkrater for å gi oss en hyggestund. Oppe i lufta sitter mor i juleflyet og slipper stadig opp for brennstoff, mens leiesoldatglupe narko-terrorister fra Sør-Amerika trickser med landingssystemene. Det kan gå deilig galt. 1990.

The Bannen way

TV3 23.45

terning 3 liten Ukjente skuespillere i en historie om en svindler som vil finne seg et annet yrke. 2010.

Predators

TV3 01.40

predators

Adrien Brody og Alice Braga er skikkelig utstyrt.

terning 4 liten Og for de som gir blanke våpen i høsten: En skikkelig predator-film fra det ytre verdensrom der ikke en gang de gamle i KrF har adgangstegn lenger. Mange stilige folk er på reisefot i Nimrod Antals science fiction: Adrien Brody, Topher Grace, Laurence Fishburne, Alice Braga osv. En leiesoldat, ei militærdame, en russisk soldat, en kriminell og et militiamedlem fra Sierra Leone, en yakuzafyr, doktor Edwin og en doplanger våkner mens de er i fritt fall, men så parasjuter de seg ned til noe som viser seg å være en fremmed planet. Det er verre enn når bagasjen blir borte. Det viser seg at de er maten til monstere, og så må de forsøker å klare seg så godt de kan. Regissøren Antal er han som laget «Vacancy», og predatorene ser omtrent ut slik de skal. 2010.

Boogeyman

Viasat4 22.30 og TV3 03.30

boogeyman

Barry Watson oppdager flamme i karet.

terning 4 liten «Boogeyman» forteller om den traumatiserte gutten som etter mange års psykiatri må konfrontere sin barndoms bøhe, enda ingen tror ham. Filmen følger handlingen i den offisielle bøhologien med nidkjær lojalitet. Av sånne filmer blir vi skremt, men ikke overraska.

Filmen starter programtro med gutt i seng. Bøh-en bøller alvorlig med den arme åtteåringens barnerom, og da de okkulte ominnredningene er over, flytter handlingen seg 15 år i tid. Det er også noe den skal. Relativt ukjente Barry Watson er kjæreste med overklasse-masa Jessica (Tory Mussett), og hun er ei seksuelt halvtent blondine som vi øyeblikkelig vet skal lide den klassiske meggeskjebnen. Det hører likevel til filmens oppsiktsvekkende oisann-ting da stingsilda Jessica bokstavelig talt vaker i blackwater-karet (en slags halv referanse til japansk H2O-skrekk). Ganske fikst er det også da fortellingen beveger seg inn i Elm Street-terminologien ved at tid og sted suppes i hop, vegg blir til golv og den hyggelige nabojenta Emily Deschanel vifter som vindskadd vimpel i virtualiteten.

Filmens største svakhet er at den plutselig er slutt uten at man skjønner grunnen. 2005.

Fryktens sommer 2

Viasat4 01.20

fryktens sommer 2-1

Jennifer Love Hewitt i vederkvegende mørke.

terning 4 liten De samme folka og omtrent den samme historien som i «Fryktens sommer», gjør «I still know what you did last summer» til en kultur-korrekt repetisjon. Da denne filmen ble laget, var tida riktig for rituelle gjentakelser. Men det var i 1998, og det fins ikke en gang folk som kan huske popstjernene fra den gang lenger. Jennifer Love Hewitt, Freddie Prinze jr, Brandy Norwood, Mekhi Phifer. Danny Cannon regisserte. 1 time, 35 minutter.

Fredag 30.10 – Spennende fredag fjorten dager før fluensa-nettene

 

Contagion

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten Det er ikke mange filmer av Steven Soderbergh jeg ville anbefale på en hellig fornøyelses-fredag, men akkurat denne er en påminnelse om at du skal gå til fastlegen og bli vaksinert mot influensa, og du skal ikke bry deg om de som sier at barnebarna dine kommer til å få mædi av det i 2038. Vi kommer nå til smitte-sesongen da man ikke kan veksle blikk uten å komme hjem med lav feber og stor selvmedlidenhet. Ta det seriøst og vi at det gikk verre med Gwyneth Paltrow. Det får være en trøst. Og filmen er spennende.

«Contagion» er filmen som faktisk og uten sms-stemming tar livet av Gwyneth Paltrow etter få minutter, akkurat som Steven Seagal i «Executive decision». Sånne opplagte overgrep mot publikum bør det være gode grunner til. De er der: Det finnes mer fengende fenomener enn kjendiskvinne som er tynnere enn orkidé-stang, og det er smittsom sykdom.

contagion

Kate Winslet er smitteforsker, og nå hoster hun.

«Contagion» er en Kometen Kommer-film, så det stemmer fint og relevant at den dukker opp på DVD samtidig med at stjernekikkerne skrøyder på seg en stein som kanskje treffer Jorden i 2040, med én sekshundreogfemtidels sjanse. Også «Contagion» skildrer vårt oppgitte sårbarhet og vår yrende evne til selvoppholdende kreativitet.

Steven Soderberghs sobre dramathriller skildrer smitteforløpet og de fortvilte ansiktene, politikken, forskningen og løgnene da ei amerikansk dame kommer hjem fra Hong Kong med et virus som er en uhellig allianse av gris og flaggermus. Et enda verre monster er internett-bloggeren Jude Law, som lurer millioner av mennesker med sine falske opplysninger om at forsythia er en kur. Dette er så vidt jeg vet den første filmen der alfa-psykopaten er en blogger. Det kommer nok flere.

Soderbergh har laget en nydelig film som skildrer komplisert samtid uten jålete overdrivelser og uten monumentale urettferdigheter. Paltrow dør akutt på kjøkkengolvet, og mens ektemannen Matt Damon følger til sjukehuset, slukner også sønnen deres. Matt Damons utvilsomme vantro og sorg bidrar til at vi føler med alle.

Veien mot frelsen er brolagt med deilige skuespillerfjes. Når epidemologen Kate Winslet drar fra bygd til bygd, er det nesten sånn at du takker virusene. Laurence Fishburne har fartstid som etterforskningslege fra «CSI», og han er fremdeles så ukjapp i kjakene at det ser ut som om kompakt dugelighet tynger ned kinndynene. Marion Cotillard drar helt til Hong Kong for å finne The Mothership. Og midt inne i gåtene som er større enn en ugrei wordfeud-dag, der går Jennifer Ehle og tar livet av sjimpanser for å skaffe en vaksine.

Soderberghs stilsans og skuespillernes uangripelighet skaper den særegne spenningen og den sorgfulle stemningen i «Contagion». Dere kommer ikke til å skru av. 2011.

En kvinne forsvinner

NRK1 01.25

terning 4 liten NRK1 sender om igjen den BBC-versjonen av «The lady vanishes» fra 2013. Den handler om et ungt par som blir kjent med dame på toget, men så forsvinner dama, og de to får det for seg at en forbrytelse har skjedd. Hitchcock filmet romanen i 1938. 2013.

Bør Børson jr.

NRK2 21.15

terning 5 liten Norsk musical-klassiker fra 1974, der Rolv Wesenlund spiller Falkbergets økonomiske oppkomling. Mye moro.

Babycall

NRK3 23.55

babycall

Noomi Rapace viser fram sin parodiversjon av sorten gal kvinne.

terning 2 liten I en psykologisk thriller bør det være mer spenning enn sjukdom, og Pål Sletaunes «Babycall» ser ut som en reklamefilm for psykisk helsevern av den sorten som dukker opp på TV2 første påskedag.

Det gjør ikke saken bedre at historien vaser seg vaklevorent rundt med så skrekkelige hallusinasjonsnivåer at du bør ha mellomfag fra Engleskolen for å begripe noe av den.

Noomi Rapace spiller enslig mor med et ansiktsuttrykk som får henne til å se ut som en hengiven fluesluker. Fra første bilde har Rapace en nesten parodisk åpen forskrekkelsesmunn, og øynene er så oppsperra at det ser ut som om «folka» i «barnevernet» har skåret øyelokkene av henne. Hun ser steingalen ut, og det er feil.

Innledningsvis skulle «vi» ha «trodd» at damas paranoia stammet fra at en voldelig «eksmann» er ute etter «henne» og «sønnen». Hun gjemmer barnet sitt i «leiligheten» og vil ikke at han skal gå på «skolen», for da kan «pappaen» finne «ham». Men ettersom rolletolkninga ligger langt inne i et forstyrrende og forstyrra diagnostiseringshelvete, får handlingen aldri den roen som skulle til for at vi tilskuerne, vi som liksom ser en thriller, begynner å engasjere oss i filmens fiksjon.

Jeg skal jo ikke «røpe» noe, men hvis det er sånn at en rolleskikkelse siden i filmen skal vise «seg» å være noe helt «annet» enn vi og «hun» trodde, da bør den skikkelsen ha innledende troverdighet.

Det skjer aldri. Vi er helt åpenbart og overtydelig i en «virkelighet» der sterke medisiner er viktigere enn antioksidanter. Det oppstår aldri noen psykiatrisk ro ved filmen, for til og med «barnevernet» oppfører seg som budbringere fra Satan fra første bilde. Med andre ord: Sletaune plasserer oss i et sykdomsbilde og etterlater oss der, mens vi gjesper med rutinert venteværelse-døsighet.

Kristoffer Joner kommer inn i «filmen» som en slags kentaur; han er halvt menneske og halvt føll. Den nevrotiske mannen med det undertrykte barnehåret og den grønne ullgenseren burde ha vist seg å være en gråtkvalt seriemorder som ikke taklet at mor er i ferd med å dø. Men om vi ser bort fra den litt gåtefulle greia at også Joner kan se «det andre barnet» som egentlig ikke er der, men er der, blir han en streit og handlekraftig etterforsker, en slags hverdags-psykiatriens Robert Langdon.

Rollen hans er som et svakt ekko fra den streite thrilleren som «Babycall» burde ha vært. Han kunne ha vært den som oppdaget «sannheten» bak lydene fra blokka og så videre. Når han sitter likvakt og snakker om moren og den lille gutten ved tjernet i skogen, bidrar skikkelsen bare til å skape en litt dustete fornemmelse av at det fantes en poetisk eller annerledes forklaring på den triste greia, men den vil ingen fortelle.

Thriller er en rein og fin stil-ting. Porsjoneringen er viktig. Det er som med karameller: Hvis du skal lage karamell, bruker du ikke én del sukker og ni deler gulrot. «Babycall» ser ut som om Sletaune er så opptatt av sin egen evne til gråtkvalthet at han glemmer både thriller-faget og oss som ser på. 2011.

Breakfast with Scot

Norsk TV2 01.05

terning 3 liten Kanadisk komedie fra 2007. En tidligere hockeyspiller og kona skal ta seg av en elleve år gammel gutt som er litt annerledes enn andre gutter.

Boogie nights

Norsk TV2 03.00

boogie nights

Julianne Moore er pornokorpie og snakker med nykomlingen Mark Wahlberg. Sjekk frisyren.

terning 6 liten Sannelig om jeg vet. På en måte føles det som om unger leker doktor for å få lov til på ta på hverandre når Paul Thomas Anderson lager en satirisk film om syttitallets pornoindustri og gjør det på en sånn måte at den vil tiltrekke kikkere. Burt Reynolds spiller filmkakse, Mark Wahlberg er naiv unggutt som har det rette utstyret for en surrealistisk bransje. Meningsløsheten rundt den ytterliggående kommersialiseringen av kjærlighetsliv kommer på sett og vis fram i en film som dessuten vil oppfattes som forførende underholdning. 1997. 2 timer, 22 minutter.

Die hard

TV3 21.00

die hard

Bruce Willis er en ekte mann med zippo.

terning 6 liten Dette er filmen vi alle skulle ønske kunne lages om igjen. Mimring: Da Dan Tagesen og jeg satt med snille mjukjappeblikk i 1988 og så over programmet for filmfestivalen i Haugesund, var det såvidt vi merket oss noe vi trodde var en tysk kunstfilm som het «Die hard».

Mer sjølopptatt mimring. Den 16. desember 1988 erklærte jeg i Aftenbladets anmeldelse:

«Actionfilmen har fått en ny supergutt. Han heter John McTiernan og laget «Predator», Arnold Schwarzenegger-filmen som skulle ha vært det perfekte vås, men som McTiernan kastet tryllestøv på og forvandlet til hypereffektiv macho-moro. Nå har han gjort det igjen, med «Aksjon skyskraper» (Die Hard). Også her er hovedrollen i mot ham: Født-til-å-tape-komikeren Bruce Willis er egentlig en ignorerbar bøtteknott som snek seg slesk gjennom sviskefilmen «Moonlightning» og vimset rundt Kim Basinger i «Parring med forviklinger». I «Die Hard» klarer McTiernan å gjøre mannfolk av ham; en prustende, svettende, blødende og illsint liten cowboydjevel av en nyork-politimann som viser det blaute California hvilken vei man skal komme inn gjennom ei glassrute. Se opp, Stallone, her kommer Willis! Og det er ingenting å le av. »

Og avslutningsvis: « Tenk at en skulle oppleve det: Årets beste action med Bruce Willis i hovedrollen. Ingenting blir som før etter denne filmen.» Og det ble det faktisk ikke.

Og hvis noen ikke husker handlingen: Den bortreiste karrierekona til Willis holder juleselskap i kåmpaniet sitt. Bonnie Bedelia er ikke kinogjengeres drøm om en lang film (sjøl om Kevin Kline ikke orket dra fra kona si i «Fioler er blå»), og i denne ser håret hennes ut som en angorakatt etter 1000 Volt og ei regnværsnatt. Med flyet kommer Willis på julebesøk. Men det gjør også en gjeng usedvanlig uhumske terrorister. Terroristene setter i gang med terrorisering mens Willis bytter skjorte, og dermed må han kaste seg ut i to timers voldsvirtuoseri i bare Rambo-singleten. Etter en halvtime svinger filmen skikkelig.» Ha en fin mimrekveld. 1988.

21

TV3 22.35

terning 4 liten Jim Sturgess, Kevin Spacey og Kate Bosworth i en fakta-basert film om seks studenter ved MIT som lærte seg kort-telling og vant millioner i kasinoer i Las Vegas. 2008.

No looking back

TV3 01.55

no looking back

Edward Burns kysser kameratens kone Lauren Holly i nakken. Ikke prøv det i influensa-sesongen.

terning 5 liten Edward Burns var dengang en 32 år gammel amerikaner og tilhørte derfor den evige tenårings-generasjonen som aldri slutter å deite eller snakke om det. «No looking back» er en slags Springsteen-sang i bilder. Folk drikker Budweiser rett fra flaska. Bon Jovi er mekaniker i caps og bor på sett og vis i lag med Lauren Holly, som har rosa servitørskjorte og jobber i en diner. Det kommer noe så Hollywood-fjernt som en buss nedover veien. I den sitter heimkomeren Edward Side-Burns, ei urokråke som ikke ønskes velkommen av mamma eller noen andre, men vil ha kjæresten sin tilbake på litt billig rånevis.

Trekant-dramaet mellom fortidas villstyring, den stødige nåtidsmannen og begges dorisdame er så sterkt klassiker-materiale at James Dean kunne gjenoppstått fra roadside-grava. Bilene har leverflekker og bryter sammen utforbi huset. Kameraten fikser den og stikker innom på en flaskepils. Han kysser dama hans i nakka på kjøkkenet, så hva vil skje? 1998. 1 time, 33 minutter.

Predator 2

TV3 03.40

predator 2

Danny Glover er aldeles ikke for gammal for denne skiten.

terning 4 liten Fra før hadde samfunnsbevarende krefter som politiet, den internasjonale karatebevegelsen og norske videoleiere mistet tålmodigheten med borgerkrigen i de amerikanske storbygatene. Nytt er det at også fjerne solsystemer blir irriterte. I den drastiske renovasjonsfilmen «Predator 2» overtar et ulovlig innvandra udyr, forkledd som reorganisert prismekrone, den daglige slakten av minoritetsgrupper som vanligvis er pålagt Mel Gibson, Bruce Willis, Sylvester Stallone, Steven Seagal og så videre. Det høyteknologiske villmarksvesenet (en bokstavelig talt skarp kritiker av USAs Mellom-Amerika-innblanding i «Predator» (1987)) har like liten forståelse for sosiale årsakssammenhenger som et britisk regjeringsmedlem, det utfører rituell flåing med gløden til et norsk elgjaktlag, og bare etter få minutter komplett klippekaos ligger det igjen flere invalidiserte spansktalende enn i et fotball-VM.

Flyttingen av slakteventyret må likevel sees i dramaturgisk sammenheng. Å intervenere mot amerikanske soldater ble før golfkrigen ansett som uheldig, men forståelig. Nå er det ikke bra. Når Nicaragua og Sovjet dessuten er omskolert og storparten av Midt-Østen omdefinert fra religiøst infektuøse alkoholvegrere til skjermerende CNN-kamerater med behov for bedrift-ettersyn, finnes bare krigen i bakgatene igjen. Narko-haiene, hallikene, børsmeklerne, seksual-psykopatene og drosjesjåførene må sammen med noen få industriforurensere erstatte et tidligere rikt utvalg av hatobjekter. Uten de fattige og de narkomane måtte Hollywood nå ha planlagt «Sound of Music XII».

Mannen som laget «Nightmare on Elm Street 5», Stephen Hopkins, har fått et moderne manus fra de to som skrev eneren, John og Jim Thomas. Den vitale regissøren kaster seg over en litt smalskuldra handling: Han jager avgårde med bråk og brutalitet. 50-åringen i «Dødelig våpen», Danny Glover, må ha gjennomgått en hormonkur så sprudlende at urinen hans kan selges på svartebørsen, for han jogger gjennom dop-jungelen med den dystre utadventheten til en svart Rambo og bebreider energisk det usynlige vesenet som drepte partneren hans.

Hopkins har utstyrt «Predator 2» sånn at den skal kunne sees med øynene igjen, høres av naboen i dusjen og stanses av norsk filmsensur. Den kom aldri på kino i Norge. Den mildeste i filmen er Maria Conchita Alonso, som griper asfaltcowboyer i skrittet og hveser mellom tennene slik folk gjør etter komplisert odontologi. Men jeg vet ikke. Det er noe logisk høstlig og uavvendelig med denne formen for jakt. Fullstendig meningsløse eventyr er lette å følge med i og vanskelige å mislike. «Predator 2» hadde 18 års aldersgrense og er ålreit. 1990.

Van Helsing

Viasat4 22.30

van helsing

Kate Beckinsale steller med Hugh Jackman.

terning 5 liten En gang var antakelig «Van Helsing» den visuelt mest støyende effektdynga noensinne. Filmen har halvannen time hysterisk innledning da du forsøker småsjenert å skille mellom tannførende voksengler, varulver, frankensteinmonstre, vraltende, starwarsaktige kaizermonstre, Dr. Jekyll, iltre Igor og Draculas forskjellige skikkelser mens de angriper og ramler hvesende, snerrende rundt hverandre som bakgårdskatter i månelyset. Naturlovene er det første slaktofferet. Etter ti minutter imponerer ingenting. Man venter spent på den egentlige handlingen, men handlingen starter aldri. Ingen har tid til den.

Filmen handler om hvordan Vatikanet sender monster-morderen Gabriel Van Helsing til Transylvania for å redde en vampyrtrua fyrsteslekt. Greven på sin side trenger Frankensteins arvemonster til utstrakt familieforøkelse. Den litt jålete teater-australieren Richard Roxburgh spiller Dracula som om han skulle være et morgengrettent medlem av Procol Harum, og de plastilinakledde satanenglene snakker engelsk som russiske prostituerte. Hugh Jackman bærer førtiårskrise-hatt og Marloboro-klær. Ved hans side går utstyrs-munken David Wenham (Faramir i «Ringenes herre») og snakker slik C-3PO gjør. De er alle greie påfunn, men de kommer ingen vei. 2004.

Fryktens sommer

Viasat4 01.00

fryktens sommer

Jennifer Love Hewitt finner isa venninne.

terning 5 liten I en sommersløv fiskersmåby dumper en ungdomsgjeng det antatte liket av en antatt ukjent i havet fordi de kjørte på det, men neste sommer begynner mystiske meldinger og mord å mare. Skuespillerne er med fordi de tar seg bra ut i trange misunnelses-klær, og handlingen skal ikke føre til at noen mister troen på at de en gang kan bli manusforfattere. «I know what you did last summer» er en hjernedødt naiv ungdomsgrøsser i den retroistiske begeistringsbølgen for «Fredag den trettende»-filmer, men den er samtidig et slags livsmotto fra Dagbladet. «Vi liker det som laga oss». Sarah Michelle Gellar, Jennifer Love Hewitt, Anne Heche. 1997. 1 time, 40 minutter.

Skrik 3

Viasat4 04.05

scream 3

Halloween-fjes for jenter. Her utført av Jenny McCarthy.

terning 5 liten Etter ca 15 minutter skjer mord nummer 1. Etter ca 30 minutter skjer mord nummer 2. Etter ca 45 minutter skjer mord nummer 3. Sånn er disse filmene. Olympiske i sine rundetider. «Scream 3» er antakelig den siste i sitt slag, men det betyr ikke at den er dårlig. Kappekledd Munch-morder flakker framleis fjomsete rundt i nye hus og stikker folk etter infløkte referanse-systemer, og siden scenene allerede fra starten var kopier av kopier, gjør det ikke noe om nøyaktig det samme som siden skjedde, fortsatt skjer & skjer. Sånn er også fotballkamper. Sånn er også orgelkonserter. Cotton Weary er blitt TV-kjendis. Sidney gjemmer seg i ødemarka og driver krisesenter for kvinner. Gale Weathers lager useriøs TV-journalistikk. 2000. 1 time, 56 minutter.

Torsdag 29.10. Geni-action midt i grøsser-uka

 

Face/off

Max 21.00

terning 5 liten Egentlig burde hele uka være viet til grøssere siden det er Halloween på lørdag, og siden den enkle gresskar-feiringen faktisk er noe av det som irriterer nordmenn mest. Halloween er unorsk import-kultur fra USA, og fordi kildelandet er USA, kan man fritt kritisere forurensningen av den norske kulturen som helst bare skal bestå av første påskedag og andre søndag i advent. Men altså. Det blir vist en kul grøsser også i dag, men «Face/off» er et av de beste action-dramaene noensinne, så alle dere som har Max for fotballens skyld, skal glede dere.

Så til filmen.

faceoff

John Travolta og Nicolas Cage slåss om hvem som er hvem.

Mirakler skjer. «Face/Off» har kanskje den beste historien i en rein actionfilm noensinne, og den er skrevet av de to som laget manus til «Darkman III» (jeg gidder ikke en gang nevne navnene). Sosialdemokratiet er nå blitt så verdensomspennende at alle kan få ting til. Gro forårsaket det.

Nicolas Cage spiller superskurk med en dreven, sjølsikker særhet som han antakelig får så sterkt endorfin-overskudd av at polene smelter når han dusjer etterpå. John Travolta er verdens kjedeligste politimann. Han furter over fortida og ligger ikke med kona, den verdig ventende hesjestauren Joan Allen. For å få greie på bombe, tar Travolta den halvdøde Cages ansikt og hans personlighet. Cage våkner ansiktsløs i grønnsaksbua og stjeler Travoltas tryne. Det er Tiggerprins-syndromet om igjen, med kjusen watts forsterker og Volum 11.

Hong-kongen John Woo er kjent for voldsballetter så fantastiske at fine fruer fniser på midterste rad. Her utvikler han mer av seg. I «Face/Off» finnes ekte fortvilelse, sorg og lojalitet. Woo er plutselig blitt en fingernem følelses-ekvilibrist, han behersker også sansenes akrobatikk og får til en film som gjør vondt når du ler.

Dessuten. Som i «Donnie Brasco»: Personligheten er en syltynn ting. Derfor klamrer folk seg så desperat til den. «Face/Off» er en lek med ansikter og oppførsler, og hvis du fordyper deg lenge nok i den, vil du antakelig oppdage påskebudkapet et sted på bunnen.

For de særskilt innvidde: Da Nicolas Cage er blitt jet-satt bevisstløs mot viftenettingen, sier Travolta: «Det later til at Elvis har forlatt bygningen». Ja. Cage spilte en Elvis rett før denne. 1997.

Skrik 3

Viasat4 21.30

scream 3

Munch tukler med Jenny McCarthy.

terning 5 liten Etter ca 15 minutter skjer mord nummer 1. Etter ca 30 minutter skjer mord nummer 2. Etter ca 45 minutter skjer mord nummer 3. Sånn er disse filmene. Olympiske i sine rundetider. «Scream 3» skulle egentlig vært den siste i sitt slag, men det betyr ikke at den er dårlig. Kappekledd Munch-morder flakker framleis fjomsete rundt i nye hus og stikker folk etter innfløkte referanse-systemer, og siden scenene allerede fra starten var kopier av kopier, gjør det ikke noe om nøyaktig det samme som siden skjedde, fortsatt skjer & skjer. Sånn er også fotballkamper. Sånn er også orgelkonserter. Cotton Weary er blitt TV-kjendis. Sidney gjemmer seg i ødemarka og driver krisesenter for kvinner. Gale Weathers lager useriøs TV-journalistikk. 2000. 1 time, 56 minutter.

Jeanne D’Arc

CMore First 22.50

jeanne darc

Mllla Jovovich står opp for Frankrike.

terning 4 liten En sjeldenhet: Luc Bessons overflødige Jeanne D’Arc-film består av tre selvstendige deler som alle bæres av det samme desperate forteller-hysteriet og likner en Peter Gabriel-video. Milla Jovovich, Dustin Hoffman og mange, mange flere. Bessons sein-pønkete 80-talls estetikk, som startet med «Le dernier combat» i 1983 og kulminerte med «Nikita» i 1990, har utviklet seg til å bli en visuell mani, som om han egentlig bare er en litt kul skaper av Fretex-rå motemennesker. Sjøl om deler av manuset er skrevet av en mann som hjalp til med «Rosens navn», blir forfengelighets-oppgjøret et pinlig internt anliggende. 1999. 2 timer, 20 minutter.

Sitting target

TCM 21.00

sitting target

Oliver Reed spiller en veldig slem ektemann.

terning 4 liten Oliver Reed er med, så helt ille kan det jo ikke være. Han rømmer fra fengselet og skal blant annet straffe den utro kona si, spilt av Jill St. John. Engelsk action fra 1972. 1 time, 33 minutter.

Son of a gunfighter

TCM 22.30

terning 4 liten Russ Tamblyn i hovedrolle som Johnny Ketchum, nesten oppkalt etter rødfargen på fiendens bryst. Spansk-amerikansk western fra 1965, og MGMs siste film i cinemascope.

Onsdag 28.10– En onsdag for koselige familie-vampyrer

 

Hotel Transylvania

Netflix

terning 5 liten Ja, jeg vet at jeg ga denne animasjonsfilmen terning 4 etter først å ha mislikt den på kino, og den er en fullverdig påminnelse om kroppens ufullkommenhet og sjelens absolutte fravær, for «Hotel Transylvania» er virkelig en kul komedie. Nå dukker det visstnok opp en toer, så de som liker å stille godt forberedt både til dagens dusj og til dommens dag, de kan se eneren først på en onsdag som kombinerer familie-kikking med Halloween-relevans. Dette handler nemlig om vampyrer. Jeg liker vampyrer. De får bite.

Så til filmen, fra den gang jeg ikke hadde sett den fem ganger og følgelig ga en firer.

hotel transylvania

Far forsøker å holde dattera borte fra de fæle menneskene. Vel, han har jo rett.

Den slåpne vampyrdattera blir 118 år og relativt myndig, og akkurat den dagen får jomfruborgen hennes besøk av en slags ekstrem-dude, en blid barne-blanding av Thor Heyerdahl og Butt-Head. Blodsuger-Mavis er blitt ei sånn jente som bibliotekarer og marihuana-røykere liker, ei svartkledd kosejente med goth-strømper og KFUK-smil. Men hun vil ut og se verden, et eksotisk interrail-ønske fra ei jente som brenner opp i dagslys. Hun vil til Hawaii. På Hawaii lukter vampyrer mer svidd enn engelskmenn.

Pappa vampyr er imidlertid en ansvarlig eneoppdrager, så han har lurt dattera si til å tro at mennesker ikke liker vampyrer. Vel. Det gjør de faktisk ikke. Å antyde at normalhvite småborgere liker udøde parasitter, er urimeligere enn å rose moské-begeistringen på Sørlandet. Så pappa har rett. Ingen bryr seg om det.

For den rødhåra reise-duden liker alt, slik dumme overklassebarn har for vane («vett du hva, papsen, jeg var i Berlin i 1937, og der snakka DEN kule fyren med DEN rå barten!»). Og de to unge zinger, en hormonlyd som oppstår når forelskelsens kropper brister og fornuft brekker som tynn knekk.

Sa jeg at dette er en fargerik og ekstatisk oppfinnsom animasjonsfilm for store barn med sterke paradoks-lengsler? Nei. Det sa jeg ikke. Sa jeg at jeg ikke likte filmen på kino, fordi jeg er en morgengretten og elitistisk fyr på kino, en mann som ikke vekker den dustete alve-personligheten sin før ved femtida om ettermiddagen, eller kvelden, som det heter hos oss? Nei. Det sa jeg ikke.

Men sånn er det. På filmlerretet virket det eksotiske mylderet som en invasjon av halvgode bilde-ideer, omtrent like tomt for god smak som om du ba en barnehageklasse tegne tanter som har sex med afrikanske dyr.

På ettermiddags-TV var de samme monstrene sinnssykt søte. Sånn er verden. Hvordan skal det gå med den når folk ikke en gang er enige med seg sjøl? 2012. 2012? Er den ikke eldre? Den har jo vært her bestandig.

Fryktens sommer 2

Viasat4 21.30

fryktens sommer 2-1

Dette er antakelig Jennifer Love Hewitt i mørket.

terning 5 liten Også denne filmen er oppjustert fra firerterning til fem. De samme folka og omtrent den samme historien som i «Fryktens sommer», gjør «I still know what you did last summer» til en kultur-korrekt repetisjon. Da denne filmen ble laget, var tida riktig for rituelle gjentakelser. Men det var i 1998, og det fins ikke en gang folk som kan huske popstjernene fra den gang lenger. Joda. Antakelig. Jennifer Love Hewitt, Freddie Prinze jr, Brandy Norwood, Mekhi Phifer. Danny Cannon regisserte. 1 time, 35 minutter.

Australia

TV6 03.10

australia

Hugh Jackman og Nicole Kidman med hund på landet i Australia.

terning 6 liten Baz Luhrmann har gjort det igjen: Han har skapt en romantisk film-magi som veksler så viltert og vakkert mellom det vittige og det vesentlige at du blir en fingerfallen skjermfange som bare sitter der og nyter med doggete øyenvipper. Å se hans «Australia» er som å bli berøvet egenviljen.

Filmen har formen til en gammeldags westernkomedie for harryosoer. Fra det ubevegelige England kommer den vaniljetilsmakte overklasse-fruen Nicole Kidman for å hente hjem tvilsom ektemann fra australsk landsbygd. Da det viser seg at han er gjennomboret av musealt aboriginer-spyd, ender det med at dama skal prøve seg som ku-rancher i Ville Sørøsten.

Ved hennes side står etter hvert den egenrådige villmannen Hugh Jackman, som kalles Drover og deler snusmumrikkens light-patos når det gjelder å aldri å sitte ned så lenge at kneet sovner. Mot dem står den oksete kjøtt-kaksen (Bryan Brown) og hans imperium av monopoliserte mø.

Sammen med en rufsete gjeng ugjennomtenkte hjelpere drar Kidman og Jackman gjennom eventyraktige eksteriører som til tider ser ut som skrythals-kopier av Grand Canyon. Godt hjulpet av Judy Garland klarer de seg i Aldri Aldri Land slik antihelter skal, og den egentlig muntre skildringen er gjennomført med en presisjon og perfeksjon som virker nesten parodisk.

Det er bare det at du blir så aldeles hekta.

Grunnen er en liten gutt som heter Nullah og spilles av Brandon Walters. Han er filmens egentlige hovedperson, for han spiller en creamy – en krysning mellom aboriginer-kvinne og hvit mann. På 1940-tallet ble halvblods australske barn internert i leirer og etnisk rensa ved kristen oppseding. Luhrmanns film handler både om den fullstendig uforklarlige råskapen som ligger i utført medmenneskelighets-rasisme, og den handler om et mytisk, naturbundet, dypt religiøst folkeferd som ble latterliggjort og undertrykt.

«Australia» er en spøk med den vestlige kulturen (western-kyss i kveldsrauden) og den er en hyllest til aboriginenes kultur. Let my people go-filmer er ofte både latterlige og kjedelige, men Baz er nok en gang en luhring, og han klarer å formidle den uimotståelige eksistensielle romantikken i aboriginenes absolutte tilstedeværelse i sin egen verden.

Når vi diskuterer om Darwin skapte Universet, er vi som blinde høner på vei til frityren, for vi har ikke lenger en intuitiv kunnskap om oss sjøl og den jorda vi lever på. Luhrmanns filmatiske aboriginer-hymne føles som et arketypisk kick, som en påminnelse om spenningen mellom natur og menneske. Det er stort.

Og etter ku-driften kommer det enda mer spenning. Legg lommetørkle over chips-posen, så blir den ikke våt. Du kommer aldri mer til å le av Australia, mate. 2008.

McCabe and Mrs. Miller

TCM 21.00

mccabe and mrs miller

Julie Christie spiller prostituert med rullebuskhår.

terning 5 liten Leonard Cohen synger på lydsporet. Julie Christie og Warren Beatty drar gjennom det kalde striregnet nordover i gullgraverland og det snekres hjemmelaga horehus i den sølete starten til en småby. Robert Altmans lille western-drama-komedie fra 1971 er på alle vis en skjønn film for de som tar stemningen. 2 timer.

Passage to Marseille

TCM 23.00

terning 5 liten Humphrey Bogart, Michele Morgan, Peter Lorre og mye annet fintfolk i 1944-krigsdrama om flukt fra Djevleøya. Svart hvitt. 1 time, 50 minutter.

Tirsdag 27.10–Halloween-teaser fra Williamsons referanse-fabrikk

 

Fryktens sommer

Viasat4 21.30

terning 5 liten Halloween varer i hvert fall i to uker. «I know what you did last summer» innvarsler kommende lørdags omfattende forbruk av uhygge, en slags ikke-begivenhet som alvorlikere fra alle konfesjoner pleier å kalle kommersiell – og dessuten kan det godt være at noen vil hevde at grøssere fremmer vold og bruk av skremmende forkjølelses-klær. Jeg tror ikke egentlig at grøssere er sunt eller usunt, de er der bare. En forlengelse av den frafalne surrealisten Antonin Artauds Grusomhetens Teater. Artaud ville ha en total scenekunst der ordet betød mindre enn bevegelser og handlinger som skulle skremme tilskueren i det dypeste av sjela. Artaud var skeptisk til språket i teater. Han mente at ordene forråder tanken.

fryktens sommer

Jennifer Love Hewitt mister en venninne.

Om Artaud heter det at han påvirket mange, særlig absurdister. Jeg skal ikke på noen måte antyde at amerikanerne som laget «I know what you did last summer» var grepet av den ubalanserte franskmannens visjoner, men grøssere. Filmen er laget etter en roman av Lois Duncan, som avskyr den, men manuset er skrevet av meta-spesialisten Kevin Williamson, som også skrev «Skrik». Han er referansenes mann. Når de unge i filmen drar til Dawson Beach, er det en henvisning til Dawson’s Creek, som var en populær serie i 1998.

Så til filmen:

I en sommersløv fiskersmåby dumper en ungdomsgjeng det antatte liket av en antatt ukjent i havet fordi de kjørte på det, men neste sommer begynner mystiske meldinger og mord å mare. Skuespillerne er med fordi de tar seg bra ut i trange misunnelses-klær, og handlingen skal ikke føre til at noen mister troen på at de en gang kan bli manusforfattere. «I know what you did last summer» er en hjernedødt naiv ungdomsgrøsser i den retroistiske begeistringsbølgen for «Fredag den trettende»-filmer, men den er samtidig et slags livsmotto fra Dagbladet. «Vi liker det som laga oss». Sarah Michelle Gellar, Jennifer Love Hewitt, Anne Heche. 1997. 1 time, 40 minutter.

Hobbiten – Femhærerslaget

CMore First 18.40

hobbiten femhærerslaget

Gandalf slåss som en mann.

terning 6 liten Den tredje og antakelig siste Hobbiten-filmen starter brått, slik råner forsøker å starte gamle Amazoner i parkeringsanlegg og slik pilskåt fredags-ungdom definerer forspill: Den ulykksalige lille fiskerlandsbyen som fingervalne tullinger anla like ved dvergenes digre skattefjell, blir hypnotiserende hett angrepet av den irriterte dragen Smaug i et gnistrende flystevne som virkelig leker pompøst juleshow med alle de tre dimensjonene.

Det finnes ingenting av forfatterens tweed-lune universitets-melankoli i disse scenene. Dragen spruter sin dødbringende nese-napalm ned over fattige utkantfolk, og midt i flammene er folkehelten Bard fanget i borgermesterens fengsel mens ungene hans løper skremte rundt i en brennende by. Allerede da begynte jeg å grue meg til at folk kommer til å skrive om henvisninger til Gaza og Syria. Det er tull. Filmens forferdeligheter kommer fra fantasy-genrens uuttømmelige forråd av action-overdrivelser, så hvis man finner igjen Dagsrevyen-bilder i «Hobbiten 3», er det mye som tyder på at en kort hjernevask ville vært nyttig. Action Jackson driver ikke med analogier, han fortaper seg ikke i tenksomhet. Han er bildenes mann.

Den fanga Bard finner en løsning som jeg elsker. Han bruker den digre landsbysjefens kropp som anker og lar ham sprenge fengselsmuren. Det er oppskremt heltetid i Peter Jacksons ville visjoner. Far og sønn i toppen av et ustabilt tretårn og en drage som ikke bare brenner byen, men også forsøker å psyke ut den Robin Hood-aktige bueskytteren Bard med en bassrøst som kunne ha brutt ut i «Ol’ man river». Scenen med landsbyheltene og dragen er som en forelesning om hva film er. Voldsomme ødeleggelser, dramatiske skjebner, flerrende frykt og vakre følelser sammen med umenneskelig overmot.

Det kan godt være at denne 3D-magien også kommer til å fange deg på stor TV, men jeg tror jeg vil garantere at «Hobbiten: Femhærerslaget» er en film du skal se på kino, og ferdig med det.

Etterpå bleike postwar-scener med forhutla krigsofre som leter etter sine kjære og forbitrer seg høylydt over en uskjønn skjebne. Det er noe fjernt russisk ved det, som da sovjetiske regissører på femtitallet mintes den store krigen og folkets oppofrelser. Bard vil lede dem til et nytt liv i dvergenes fjell, og flyktningestrømmen vandrer mot dragens fraflytta huler.

Der driver Bilbo og de på. Ravnene har vendt tilbake fordi dragen er død, men det muterte pattedyret etterlater seg en falma, ufrisk zombie-verden. Trilogien startet i frodige skoger med varme eventyrfarger. Nå har alt klorofyll forlatt verden, og mennesker, alver og dverger har ikke kulør lenger. Alvene er hvite som marmor. Dvergene likner små steinstøtter. Dette er en oppbrukt verden, og det eneste som finnes i forlatthetens land, er grådigheten. Inflasjons-skapende gullmengder fyller fjellet, og ett eller annet sted skulle Dyrdesteinen ha ligget, den som gjør herskeren allmektig.

Menneskene fra byen, de hjemvendte dvergene og gjengen med alver blir låst en slags King Lear-knute. Når dragen er borte, oppstår maktvakuum, og det er ingen som vil dele med andre. Dvergekongen Thorin var alltid en litt suspekt leder, og han blir ikke bedre av å vandre i gull. Jeg har alltid følt at alvene er en paradoksalt reisende overklasse av arrogante rasister. Og menneskene fra fiskerlandsbyen kommer egentlig bare fattige og forhutla ut av krigen og vil ha det som de ble lovet. Stengt port. Dvergene har kommet tilbake fra sin landflyktighet, og de slipper ikke inn noen andre. Nei, det er ikke en analogi. Det er Peter, som slett ikke er en sankt, men en frodig eldre-kerub med øyne som er verd milliarder.

I fjellet gjengis Tolkien på sitt mest irriterende og sitt mest fascinerende. Egentlig skulle du ønske at noen fikk fart på ting og falt utfor ei tusenmeters-klippe eller sloss med en Gollum eller sverma med ei alveprinsesse. I stedet står de sjølhøytidelige skikkelsene fra Out of Noway og småkrangler som pensjonist-ektepar i Rema-køen. Men de gjør det med stil. De gjør det med utskårne eventyrfjes, og hver eneste gubbe består av en form-fantasi som på en måte ringer julen inn i norrøne sinn, for denne faunaen av oppdikta troverdighet ligger i dna-et vårt. Det er ikke noe likegyldig med Peter Jacksons skikkelser. Du nyter at de er der, og mellom bautaene vimser dessuten mesteren Martin Freeman i sin detaljrike Bilbo-rolle og utstråler fengende, forskremt vennlighet. Forskremt vennlighet kan vi også. Han er vår mann mer enn depresjonsofferet Frodo var det.

Det som gjør forhandlingene luksuriøst uskandinaviske, er regissørens syn for ansikter. Jeg kan huske starten på den første Hobbiten-filmen. Vi fulgte sjokkert et så langvarig gjestebud at det kunne vært en fransk vaktelfilm fra festivalen i Haugesund 1987 med Stephane Audran. Da jeg så den om igjen, oppdaget jeg ansiktene. De laga sin egen spenning. Scenene var som ekskursjoner i fysiognomiens estetikk. Hvis du lager en film med Matthew McConaughey og Kate Hudson i Syden, interesserer du deg ikke for fjes. Hvis du filmer stort sett bare skuespillere med skeive neser og tyriaktig krymphud, da har du sett hvem vi egentlig er.

Det var en avledning. Den er med fordi jeg ikke rakk hele filmen.

Midt mens Lear-etterkommerne syter, kommer orkehæren. Før det har forresten Gandalf vært fanget i bur og kjempet mot orke-spøkelser sammen med Saruman og Galadriel. En fantastisk grøsserfantasy-sekvens for de gjenlevende smågoterne. Men den store krigen mot orkehæren gjenstår. Som indianerne i svært gamle westernfilmer kommer de over ås-toppene.

Peter Jackson har slept eller svevd sitt talent til toppen. Jeg kunne merke det i åpningsscenen. Bedre enn dette blir han kanskje aldri. Her eksellerer en mester som er blitt 53 år og har utrettet ting som bare Steven Spielberg og kanskje George Lucas kan sammenlikne seg med. Og han har det til felles med Spielberg at han er en stilskaper som ingen kan kopiere.

Jeg har forsøkt å kjenne etter om jeg er enig i at det ble tre filmer av «Hobbiten». Sjøl tilhører jeg den litt utålmodige puritaner-gjengen som egentlig syntes at Voldemort burde vært nedkjempa i den første Potter-filmen og i hvert fall ikke seinere enn i den andre. Jeg deler ikke eldre-hipsternes begeistring for føljetongen, men det er noe ved «Ringenes herre» og «Hobbiten» som får deg til å føle tidens selvfølgelighet. Det er noe annet. Filmene har oval identitet, og du godtar dem for det de gjør og det de er, fordi du så vanvittig gjerne vil bli en del av den gigantiske naturvisjonen uten å bli våt på beina. De tre Ringen-filmene og de tre Hobbiten-filmene er verdener, og de har sin egen, enestående berettigelse som man egentlig ikke kan plukke fra hverandre eller underkaste magister-blikk eller snobbete filmklubb-anfektelser.

«Hobbiten: Femhærerslaget» er noe jeg unner alle mine venner og de som likner på dem. Det kommer aldri til å bli laget noe som likner på dette, og dere var der da det ble til. 2014.

Som små barn

CMore Hits 19.45 og streaming

little children

Patrick Wilson og Kate Winslet liker hverandre veldig.

terning 6 liten Ingenting kan være så ubehagelig befruktende som kjedsomhet kombinert med smerte. Todd Fields «Little children» er en lang film, men den er voksen. Det er en ubehagelig film, men den er intelligent.

Nederst i det store telleverket handler filmen om to mødre. Den ene elsker en forfulgt pedofil sønn langt inn i døden og beskytter ham til hun faller. Den andre mora drives av mote-feminisme, frihetsfantasier og ny-sjanse-romantikk og står på terskelen til å svikte barnet sitt for å få en ny mann.

På lekeplassen treffer den umotiverte mammaen Kate Winslet pappaen Patrick Wilson. Begge lever i ulufta misnøye-ekteskap. For Winslet blir det en sjanse til å føle seg seksuelt tiltrekkende, mens den koneplaga Wilson egentlig bare har behov for å bli gutt igjen. Med sendrektig, men velformulert skjebneskyv nærmer historien seg noe ubehagelig som du aner, men ikke kan se. Rundt romansen ligger fortellinga om den ulykkelige pedofile og mor hans som en skitten rand som ingen vil vaske, fordi den skremmer.

Unger som sover har engleansikter. Winslet er en av de mest intime skuespillerne i verden. Patrick Wilson oppleves som et funn. Todd Field er han som laget den geniale moral-leksa «In the bedroom» for fem år siden. Alt stemmer.

Folk som vil nyte sin utroskap i fred, bør holde seg langt vekke. 2006.

Our mother’s house

TCM 21.00

our mothers house

Dirk Bogarde med gjengen.

terning 5 liten Engelsk drama fra 1967. Barn forsøker å fortsette som ingen ting da mor dør, men så dukker den udugelige faren opp og forstyrrer alt. Dirk Bogarde og Mark Lester på rollelista. Jack Clayton regisserte. 1 time, 45 minutter.

Adam’s rib

TCM 22.45

terning 5 liten Katharine Hepburn og Spencer Tracy i en nydelig komedie av George Cukor, laget i 1949. De to er advokater som og gifte, og de slåss på hver sin side i en mordsak. Stilig om kjønnsroller den gang. 1 time, 40 minutter. Svart hvitt.

Mandag 26.10– Den plutselige begeistringen for Australia

 

Australia

TV6 21.30

terning 6 liten Jeg har i løpet av mine lange liv som filmanmelder gitt mange kontroversielle sekser-terninger. De har ført til at mange mennesker har opplevd smerte og fortvilelse, og det er jeg ikke lei meg for. Disse terningene er gitt i rein og kompromissløs begeistring, og som vi alle vet: Begeistring er ikke bra. Småhumrende anerkjennelse kan være ålreit, saklige Dagsnytt-18-redegjørelser for hvorfor fullmåne kan være en ting å ta vare på, akademiske henvisninger til Heidegger og Jens Bjørneboe. Omtalen av Baz Luhrmans «Australia» ble til i begeistring, men jeg er ikke lei meg for den.

Så om filmen:

australia

Hugh Jackman og Nicole Kidman ute i den romantiske ødemarka.

Baz Luhrmann har gjort det igjen: Han har skapt en romantisk film-magi som veksler så viltert og vakkert mellom det vittige og det vesentlige at du blir en fingerfallen skjermfange som bare sitter der og nyter med doggete øyenvipper. Å se hans «Australia» er som å bli berøvet egenviljen.

Filmen har formen til en gammeldags westernkomedie for harryosoer. Fra det ubevegelige England kommer den vaniljetilsmakte overklasse-fruen Nicole Kidman for å hente hjem tvilsom ektemann fra australsk landsbygd. Da det viser seg at han er gjennomboret av musealt aboriginer-spyd, ender det med at dama skal prøve seg som ku-rancher i Ville Sørøsten.

Ved hennes side står etter hvert den egenrådige villmannen Hugh Jackman, som kalles Drover og deler snusmumrikkens light-patos når det gjelder å aldri å sitte ned så lenge at kneet sovner. Mot dem står den oksete kjøtt-kaksen (Bryan Brown) og hans imperium av monopoliserte mø.

Sammen med en rufsete gjeng ugjennomtenkte hjelpere drar Kidman og Jackman gjennom eventyraktige eksteriører som til tider ser ut som skrythals-kopier av Grand Canyon. Godt hjulpet av Judy Garland klarer de seg i Aldri Aldri Land slik antihelter skal, og den egentlig muntre skildringen er gjennomført med en presisjon og perfeksjon som virker nesten parodisk.

Det er bare det at du blir så aldeles hekta.

australia barnet

Brandon Walters spiller Nullah.

Grunnen er en liten gutt som heter Nullah og spilles av Brandon Walters. Han er filmens egentlige hovedperson, for han spiller en creamy – en krysning mellom aboriginer-kvinne og hvit mann. På 1940-tallet ble halvblods australske barn internert i leirer og etnisk rensa ved kristen oppseding. Luhrmanns film handler både om den fullstendig uforklarlige råskapen som ligger i utført medmenneskelighets-rasisme, og den handler om et mytisk, naturbundet, dypt religiøst folkeferd som ble latterliggjort og undertrykt.

«Australia» er en spøk med den vestlige kulturen (western-kyss i kveldsrauden) og den er en hyllest til aboriginenes kultur. Let my people go-filmer er ofte både latterlige og kjedelige, men Baz er nok en gang en luhring, og han klarer å formidle den uimotståelige eksistensielle romantikken i aboriginenes absolutte tilstedeværelse i sin egen verden.

Når vi diskuterer om Darwin skapte Universet, er vi som blinde høner på vei til frityren, for vi har ikke lenger en intuitiv kunnskap om oss sjøl og den jorda vi lever på. Luhrmanns filmatiske aboriginer-hymne føles som et arketypisk kick, som en påminnelse om spenningen mellom natur og menneske. Det er stort.

Og etter ku-driften kommer det enda mer spenning. Legg lommetørkle over chips-posen, så blir den ikke våt. Du kommer aldri mer til å le av Australia, mate. 2008.

Jarhead

NRK3 21.30

jarhead

Jake Gyllenhaal og Peter Sarsgaard, fredelige soldater i Saudi-Arabia.

terning 4 liten Etter hvert som denne soldatfilmen blir eldre og livligere, plasserer den seg (med forbausende eleganse) et sted mellom «Platoon» og «Young guns». «Jarhead» er først og fremst en film om soldater. Først skremmer den oss med at soldater er avsindige psykotikere. Deretter beveger den oss med at soldater er evig gode venner og hjertelige brakke-onanister. Begge deler er antakelig sant, men ikke like interessant.

Jake Gyllenhaal spiller en urolig ungdom som verver seg til marinen i 1989 og går inn i snikskytter-trening. Det er den skremmende delen. Umenneskeliggjøringen av mannlig ungdom likner den vi fikk med oss i «Full metal jacket» og «Heartbreak Ridge», og for et følsomt menneske betyr det en umiddelbar politisk erkjennelse: Det kan ikke finnes noen verdier i verden som rettferdiggjør dette systematiske svineriet. Men følelser er flyktige.

Etter hvert kommer vi til Saudi Arabia, der Gyllenhaal sammen med de andre mekaniserte psykopatene fordriver tida med å kjede seg i sola og forarge seg over kjæresters og hustruers ekte og fiktive utroskaper. Det er engasjerende laget, og interessen holder seg. Forventningene om at krig forderver menneskesinnet, forsterkes, og vi fortsetter med å være gode kinostol-pasifister, for kinostol-pasifister er de fredeligste folka som finnes.

Så kommer folka våre i krigen. Et sted ute i ørkenen driver Saddams nasjonalgarde med både skyting og brannstiftelse, men vi ser dem egentlig aldri, og våre menn (snikskytteren og hans kikkertsporer) begynner å få alvorlig lyst til å skyte noen. Da de ikke får lov fordi det kjepphøye flyvåpnet skeiner ut av skyfriheten med brannteppene sine, beklager vi egentlig det. Vi er ikke lenger gode pasifister, men Young Guns-fascister. Innlevelsen i utpensla skjebner har født en ny skapning: Kinostol-kameraten. Vi liker Gyllenhaal og Peter Sarsgaard. Vi liker de barnlige og ekte amerikanske soldatene som ørkner rundt i den muslimske ødemarka. Vi har nesten glemt at de sang Wagner med begeistra røster da de så Coppolas Vietnam-slakt i «Apokalypse nå!».

Filmen er basert på Anthony Swoffords selvbiografiske bok om soldaten som aldri fikk løsna ett skudd, så hendelsene er antakelig sanne. På et merkelig vis er de avskylige og sjokkerende og samtidig beroligende. En krukkehåve svikter ikke kameratene sine, sjøl om de er ville idioter. 2005.

My best friend’s girl

TV2 Bliss 21.30

my best friends girl

Kate Hudson og Dane Cook ler godt av hverandre.

terning 1 Etter en halv time tenkte jeg: Hvis jeg ser resten av filmen uten briller, kommer jeg kanskje til himmelen likevel, hvis den finnes.

Kanskje ikke. Men svaksynet hjalp på følelsen av verdighet. Jeg kan ikke skjønne hvordan folk kan skrive komedier som dette og orke å ta i maten sin etterpå. Det er ikke bare at temaet er tynnslitt, skuespillerne attføringstrengende og humoren vulgær. Filmen er dypt og politisk ekkel fordi det føles pinlig at noen kan ha tenkt den uten at de først ble kastrerte og siden fratatt statsborgerskap. Dette er ikke bare sjuskete hjernearbeid, det er uhygienisk, tarvelig og øøøøhh!

Kate Hudson kommer fra de konstruerte romantiske komediene der kynikere forelsker seg, blir avslørt, men så elsker de hverandre likevel. Hun lever av emosjonell fabelprosa og er ikke flink til det en gang. Jason Biggs kommer fra «American pie»-filmene, som er greie nok, for de ble laget for usikre reirkant-sittere i «tiss-på-bæsjen»-segmentet. Dane Cook kommer fra ikke-begivenheten «Employee of the month», han var rufsebror i «Dan in real life», og han skal på en måte funke som Lada i Ferrari-fila. Han er like sjarmerende som stygg hoste.

Cook spiller en fyr som oppfører seg slemt mot kvinner for at de skal like eksen sin. Du har helt rett. Det er ikke morsomt. De som blir overraska da han forelsker seg seriøst i hurra-jenta Hudson (ma gad!), kan få igjen det tamme neshornet sitt i resepsjonen. 2008.

Vin i vrangstrupen

NRK3 03.05

terning 3 liten La oss være enige om en liten ting: Ingen filmer heter noe med Gurimalla lenger, og ingen heter sånt som «Vin i vrangstrupen». Filmen heter «Bottle shock» og den er ukjentere enn rød persille. Handler om en konkurranse i vinkjenning. Poenget er antakelig at California-vin er bedre enn fransk, og så må franskmennene bite i den sure korken. Chris Pine i hovedrollen. 2008.

Sweet bird of youth

TCM 21.00

sweet bird of youth

Geraldine Page skremt av Paul Newman.

terning 5 liten Glimrende Tennessee Williams-filmatisering fra 1962, der Paul Newman spiller mannen som kommer hjem til sørstatsbyen med den tidligere filmstjerna Geraldine Page og kommer i trøbbel med de lokale. Richard Brooks skrev manus og regisserte. Ed Begley (ikke junior) fikk Oscar for beste birolle. 2 timer.

High Sierra

TCM 23.00

high sierra

Ida Lupino og Humphrey Bogart er gangstere.

terning 5 liten Humphrey Bogart spiller den ømhjertede gangsteren, Ida Lupino er dama i dette lille gangsterdramaet fra 1941, laget av Raoul Walsh og skrevet av blant andre John Huston. Bogart må stikke av fra politiet. 1 time, 40 minutter. Svart hvitt.

Søndag 25.10.–Slakk filmsøndag med sein, stilig satire

 

Forfengelighetens fyrverkeri

FEM 24.00

terning 5 liten Ikke noe særlig til filmsøndag. Helgene skulle etter min naive fortidsmening være en kort periode der familier sitter sammen i den stua de nesten aldri ser, og sammen nyter de en hyggelig film uten kjønnsbanning og voldtekter på NRK. Det skjer jo ikke. Før leide vi egna videoer, men utleierne finnes ikke lenger. Netflix er oppbrukt, og sjansen for at far vet hvordan man kobler pc-en til flatskjermen med hdmi-kabel er ikke stor. Normalkanalene har egentlig en viktig funksjon: De bør sørge for at folk ikke ser realityserier og dansk føljetong-krim, men i stedet ser filmer. Å kunne se en avsluttende film som ikke fortsetter om sju dager, er like viktig som å lese romaner. Det er noe som heter form. Det er noe som heter stil. Gode filmer har form og stil. Serier er bare utflytende rot.

Så i dag må vi helt til midnatt og se en stilig og formfin satire. Jeg skal ikke la meg lure av egen entusiasme til å skrive at den er enda mer aktuell nå.

forfengelighetens fyrverkeri

Melanie Griffith kledd i bjørn eller noe, sammen med rikingen Tom Hanks som blir en raseforbryter.

I «Forfengelighetens fyrverkeri» setter dommeren Morgan Freeman sine allerede da berømte god-afris-øyne i hvitsnipp-politiske karriere-juksere, gensergode demonstrant-hysterikere, himmelhyklende idealisme-parasitter, cocktailparty-krapyl, smoking-smygere, advokater, ganske vanlige åtsels-journalister og alle andre sjøldyrkende sjakaler: «Vet dere hva anstendighet er. Det er hva bestemora deres lærte bort. Gå hjem og tenk på det.»

Når jakten på den perfekte synder blander seg med behovet for selv å bli sett. Når emnet i tida blir banalt nok til å være synlig. Da spraker forfengelighetens fyrverkeri og ingen tør lenger si hva som egentlig er sant fordi umoral alltid er å ikke følge mobben. Filmen dikter eventyret om hvordan den sakesløse kaksetosken (Tom Hanks) blir offer for en ideologi-ulykke av gjenkjennelig format: Et forvirret biluhell får rasepolitisk turbo og farer med einsteinsk forvrengningsfart inn i den offentlige usakligheten. Der venter utslettelsen.

«The bonfire of vanity» var først ei stram bok av Tom Wolfe, her er den en vittig film av Brian De Palma. Bruce Willis guider oss med lav hattebrem og høyt alkoholinnhold gjennom lysløypa til suksess og gjenfødelse. Melanie Griffith vamper villig i denne hat-satiriske dansen med Wolfe, og for en gangs skyld har hudflettingen av de rike en annen funksjon enn blidgjøring av fattige. 1990.

Mitt Afrika

NRK2 00.20

Mitt Afrika

Meryl Streep er en blid hvit landeier, og afrikanerne er takknemlige og lykkelige.

terning 4 liten I går klaga en filmkyndig Facebook-venn over at jeg valgte «The hangover» i stedet for nydelig «Mitt Afrika» i Film på TV. Grunnen er pinlig, men enkel. Dette er en av de kjedeligste filmene jeg har sett. Først sovna jeg da jeg så den i gamle Filmteatret. Så sovna jeg da jeg så den på vhs. Det hendte nok at jeg var oppe til etter klokka ti midt på åttitallet, men likevel. Jeg pleide å holde meg våken til og med på Eddie Murphy-filmer.

«Out of Africa» er filmen der Meryl Streep snakker halvdansk og sitter under Kenyas tre med Robert Redford. Meryl Streep er en storartet Karen Blixen i en beretning om den eksildanske forfatterinnens liv i Afrika. Landskapene er utrolig vakre, og alt er imponerende så imponerende at apene gjesper. 1985. 2 timer, 30 minutter.

Into the white

NRK3 21.35

into the white

Tysker på vei til Geilo i sommeruniform? Nei.

terning 3 liten Quiz-time. Hva tror du skjer hvis tre tyske soldater og to engelske må såvidt overleve sammen fordi de to flyene til begge antakelig støtte på luftens Bermuda-triangel og ramla ned på samme sted? Tror du de blir venner til slutt? Tror du det viser at det kan bli fred på jorden? Nettopp. Resten er kjedeligere enn Spotify på papir.

Tre nedskutte tyskere stavrer seg gjennom snøstormen til noe som likner ei enkel turistforeningshytte på Hardangervidda. På tross av at hytta har ovn og mat, regner tyskerne med at de kommer til å dø der oppe, siden det verken finne støvlekrem eller karve til surkålen. Det blir ikke bedre da to gretne engelskmenn kommer innom og forlanger oppvartning av Genève-konvensjonen. Guttene spiser kokt mose, som nå kalles super-mat, og har det fint og sitcom-kranglete seg imellom.

Det skjer ingenting. Du får ingen følelse av krig. Gjengen er som en motvillig nachspiel-bønsj i en slitt blokkleilighet på Saksamarkå. Samtalen utvikler seg enten til uforståelig aggresjon eller studiodebatt uten han med det grå håret, og når en tysker og en brite står og holder taket sammen fordi den ene var dum og fjerna bærebjelken, da sier engelskmannen inkvisitorisk: «Hvorfor er det så viktig for deg å ha kontrollen hele tida?» Tyskeren blir på gråten og betror seg: «Jeg er en elendig pilot. Jeg har ramla ned en haug med ganger.» Monty Python! Det er Monty Python. 2012.

Sammensvergelsen

TVNorge 01.25

sammensvergelsen

Julia Roberts stuller med Mel Gibson. Prøv dette hjemme.

terning 5 liten Utsøkt, sinnrik thrillermoro med to så strålende karismatikere at det oppstår interferens når de er i samme bilde. Konspirasjons-teoretikerne er USAs og nettsamfunnets mest underholdende eksentrikere. De tror i fullt alvor at FBI, KPS, BSI, BMW, det internasjonale meieriromvesen og Jimmy Hoffa tok livet av president Kennedy med giftig øyensverte og silikonlaser. De vet at Visa-kort fører til kreft.

I «Sammensvergelsen» kjører Mel Gibson drosje og snakker slik yrkets utøvere skal; kategorisk og reaksjonært. Han frykter alt og gir ut et eget blad om romferjenes virkning på jordskjelv i California. Dessuten oppsøker han Secret Service-agenten Julia Roberts for å tipse regjeringen om hva som foregår.

Så begynner ting å foregå.

Med mye stemningsskapende paranoia og iltre, X-filmatiske kamera-dysterheter avsløres så mye medisinsk møkk at du tror det ikke før du trør i den. De amerikanske ørnene er som sedvanlig ikke hva de ser ut som, og Gibson-Roberts beveger seg som begeistra Bobsey-barn i en verden der alt ifølge planen skal gå bra til slutt.

Mel Gibson er en økologisk fyr som strekker talentet sitt akkurat dit det rekker. Han overspiller mer enn en høyspentkobla Fender, men siden Ting Har Skjedd som er skumlere enn tirsdagers tannlegebesøk, godtar vi at den flegmatiske australieren virkelig er i trøbbel. Julia Roberts har fremdeles så fantastisk munn at hun kunne ha diet fra en undulat. 1997.

The five-year engagement

TV3 21.00

five-year engagement, the

Emily Blunt og Jason Segel får ikke gifta seg.

terning 3 liten Jason Segel og Emily Blunt for en film som passer best for sånne som syns det er stas med forlovelser. Den romantiske komedien handler om at de to forlover seg ett år etter at de traff hverandre. Men det er ikke sånn det er i verden at folk bare kan møte hverandre og ha det kjekt etterpå. Stadig forsøker de å gifte seg, men ting kommer i veien. For eksempel får hun ny jobb, og da lir han ulykkelig. Kan de gifte seg da? 2012.

A dark truth

Viasat4 22.30

dark truth, a

Når tilogmed Eva Longoria skyter med pistol, vet du at det er action.

terning 5 liten OK. Denne kanadiske action-thrilleren har jeg ikke sett, men det kan ha vært en tabbe, for her vaker storfisk som Andy Garcia, Forest Whitaker, Eva Longoria og Canadas egen Deborah Kara Unger. Det handler om en varsler som vil ha hjelp av tidligere CIA-er til å bevise at USA (neida ikke Canada) deltok i og mørkla en massakre i Sør-Amerika. Det blir det mye politisk støy av. 2012.

The transporter

Viasat4 02.35

transporter, the

Jason Statham fant dame i bagasjerommet.

terning 5 liten Franskmenn skal bonke biler. Når man først har vennet seg til det kulturhistorisk bitre ved at Luc Besson-produserte filmer ikke har verdighet, blir det lettere å innrømme at franske filmskapere omsider har funnet et felt de behersker. Fransk action på svidde micheliner er inne i en blomstringsperiode.

Når sola skinner langs Rivieraens Aqua Velva-hav, der kvite yachter flekker blåfargen som sportsflekker på Arne-laken, husker man gamle Bond-filmer, gamle de Funes-filmer og Rosa Panteren-tøysete liksom-spenning fra før hjernecellene ble oppdaga og folk snakket som om de tenkte med tåneglene. «The transporter» starter med at frilans-sjåføren Jason Statham avviser å kjøre tre i stedet for bare to vrøvlete bankranere av hensyn til finregulerte støtdempere. Da er vi tilbake i de blide klovnerienes solskinn.

Briten Statham fra «Snatch» har regler for sin puristiske kloster-kriminalitet. En av dem er aldri å åpne pakken. En transportør skal vite ingenting. Da han bryter regelen og finner en musete japansk dame i 20 års alderen, forfaller yrkeslivets enkelhet, og ansvar oppstår. Alvoret er anestetisk. Kjøringa storarta.

Nei. Det er ikke handling i sånne filmer. Slutt å mase med det. 2002.

Spring breakers

TV2 Bliss 21.30

spring breakers

Jentene havner i vårferie-fengsel, men lærer ingenting.

terning 2 liten Denne usammenhengende smiskefilmen har visstnok et ganske godt rykte, og det betyr at noen må ta seg sammen. Den ubegripelige og djupt oppdikta historien om fire venninners opplevelse på vårferie i en sørstat veksler uelegant fra en start som det stinker litt sånn soveroms-søtlig American pai av, og så tripper den unett over i en slags Tarantino-film der puppejentene sitter forheksa og hører på James Francos analfabetiske vagina-monolog. Nei. Han snakker ikke om vaginaer. Han er en. Vi stirrer på tennene hans, som ser ut som en blanding av slåsshanske og tannregulering for uheldige krokodiller. Franco har på sett og vis Woody Harrelson-dagen sin i denne filmen. Han er riktignok ikke slanka ned til imitasjon av flamingo-skjelett, men han geberder seg langt inn i surrealismen. Det vil si at han får Leonardo Da Vincis klokker (ja, jeg vet at det er Salvador Dalis klokker, men det er enda mer surrealistisk å si Leonardo da Vincis) til å fortone seg som kokebok-realisme.

Det finnes ingen grunn til at Francos rollefigur skal være med her, for filmen er dårlig nok så lenge den flanerer med fotografisk forvirra fantablikk rundt blant småjenters 500 grams-bryster. Men antakelig fant regissøren ut at han ville smiske med film-hipsterne. Det vil si, han er en 41 år gammel eldrehipster som i barndommen visstnok skrev «Kids» for Larry Clarke (en film som ikke hadde handling eller noe som likner) og som sier at han forsøker å skape omgivelser som gjengir det han føler er inne i eget sinn.

Det er følgelig ikke sjokkerende at den første timen stort sett viser helt like jenter som viser fram helt like kropper. Dette er noe som skjer med mannlige 41-åringer. De begynner å få visjoner om nakne jentebarn som gnir kroppene mot hverandre.

Skuespillerne er ikke akkurat utrente, men de stiller like bak animasjons-elgene i «Min bror bjørnen» når det gjelder artistisk presisjon. Selena Gomez har en utrolig patetisk rolle som jomfru Maria i Gomorra, på tross av at hun visstnok har vært kjæreste med Justin Bieber, som riktignok også har deita Elizabeth den første, Michael Jackson, delfinungene i Sea World og Polly sine salte peanøtter. Den andre kjente jenta er Vanessa Hudgens, som spilte i «High school musical». Hun fortjener ikke en så lang setning.

Handlingen beveger seg rotete, slik regissøren Harmony Korine tenker. Skolejenter klager over at de ikke har penger til vårferie sjøl om de har velstående krembollefjes og kropper som likner utkokt import-pasta. Før du rekker å tenke «kunne de ikke bare ta en tur hjem til Jabba The Hut», har to av dem rana en slags natt-kafé med voldsomme Quentin-fakter, og så tar de bussen på vårferie. Der oppfører de seg i hovedsak som en spekulativ Dagbladet-sak om hvordan barna dine fester i Syden, og det gjør de i det uendelige. Skildringen av det moralske forfallet når etter en stund det inflasjons-nivået der følsommere folk enn meg kommer til å true med å hive seg fra Prekestolen hvis de får se ei glatt bikini-rumpe til.

Da blir pikene satt på glattcelle. I filmen om «Knerten og Lillebror på Ibiza» ville fengslinga ha ført til tvillingfødselen bot & anger, men ikke her. I stedet for å skjønne at det er feil å ruse seg, forhaster jentene seg inn i et uforklart symbiotisk idioti med den kriminelle rollefiguren Alien (Franco), som bailer dem ut av jailen og inviterer til døgnkontinuerlige avskyligheter.

spring breakers franco

Ja, dette er James Franco i en litt overstadig rolle.

Ikke i Stavanger museums avdeling for støvete zoologi, ikke i Darwins forkasta Stillehavs-notater finnes det noen forklaring på Francos rollefigur. Dette er en fyr som ikke finnes. Fantasien om den pratsomme dop-forbryteren ville ikke vært så merkelig i en litt dårlig action-film, men «Spring breakers» er tilsynelatende ment å være et komediedrama. Jeg vet ikke det. Men jeg vet at dette ikke er «Expendables 17», den eneste filmen Alien ville følt seg hjemme i.

Alien leder de siste gjenværende fest-pikene ut i en avsluttende volds-karikatur som burde føre til at også de bekjennende hipsterne (som jeg allerede har nevnt) konverterer til katolisismen og for framtida sover i spisse hatter med hendene på dyna. «Spring breakers» er en så ekstremt usensuell film at den burde vært innkjøpt av Menighetsrådenes Anti-ereksjonskomité og vist for konfirmanter. Dette er totally not swag.

Korine skrev altså den semi-dokumentære filmen «Kids» om hvor utsvevende tenåringer med rullebrett levde på nittitallet en gang. «Spring breakers» kunne ha vært en film om ufiks jente-råning når lukta av nyhevda beitemark gjør kalvane vårkåte. I aller beste, utopiske fall kunne det ha vært en film om at sex egentlig består av 80 prosent tillit og 20 prosent mot, og de som ligger med røkla i oppsprita gruppe-kamuflasje, er egentlig bare noen småfeige saue-diltere. Ikke skikkelige kalver en gang. Men filmen er ikke det en gang. Den har rett og slett verken innhold eller perspektiv. Det er nesten litt rart.

Nå har jeg antakelig gjort noen folk nysgjerrige, men sånn er det jo. Det finnes også de som syns det er interessant å se bilder fra henrettelsen av James Foley på Youtube. Fargerikt fellesskap. It takes all kinds to make a world. 2012.

Lørdag 24.10.–En ganske vanlig lørdag med gammal fyll

 

The hangover

TVNorge 21.30

terning 5 liten Det finnes regler: Man skal ikke gi positiv omtale til filmer blir omtalt som vakre i stedet for at de a) blir syns synd på fordi urett og sykdom eller b) de fant veien til Narnia eller oppfant en altfor dyr kreftmedisin ved hjelp av sin umenneskelige intelligens og overlegne vilje. Man skal heller ikke gi positiv omtale til filmer der menn drikker så mye at de handler impulsivt og har det moro. Man skal bare like filmer der Melissa McCarthy drikker. På tross av det har jeg listet meg stille forbi godnattfilmen «Mitt Afrika» for å velge «The hangover». Likestillingsombudet vil ikke like det. Jeg risikerer at hun sletter meg som Facebook-venn.

Så til filmen, med enda flere unnvikelser: Filmer som dette skal ikke være vellykka. I Bibelen står det at komedier om utdrikningslag i Las Vegas skal være med Ashton Kutcher og Seann Se-På-Den-Teite-Kjeften-Min, og de skal inneholde sjonglering av analfabetiske ansiktsuttrykk og damer med tynne stemmer, tynne bein og bryster som ble laga av resirkulert skumgummimadrass.

(L-r) ZACH GALIFIANAKIS as Alan, ED HELMS as Stu and BRADLEY COOPER as Phil in Warner Bros. Pictures' and Legendary Pictures' comedy "The Hangover," a Warner Bros. Pictures release. PHOTOGRAPHS TO BE USED SOLELY FOR ADVERTISING, PROMOTIONAL, PUBLICITY OR REVIEWS OF THIS SPECIFIC MOTION PICTURE AND TO REMAIN THE PROPERTY OF THE STUDIO. NOT FOR SALE OR REDISTRIBUTION.

Galifianakis, Helms og Cooper har gjort det man ikke skal. Herrens hevn venter dem.

Så har regissøren Todd Phillips gjort det utopiske: «The hangover» handler ikke om alt det russegalne som guttene gjør i en luksus-suite i Vegas, den skildrer hva som skjer dagen etterpå, da de oppdager at de har mista brudgommen. Jeg satt ytterst på stolkanten. Jeg bet bordplate. Jeg skalv nervøst i den forlengede marg fordi jeg ikke trodde de ville klare å holde seg til ideen. Men de gjorde. «The hangover» er gjennomført med stilistisk eleganse og overlegen tilbakeholdenhet. Sånn skal komedie lages.

Bradley Cooper er vanligvis et argument for å stenge Blu-ray-en og gå til sengs. I denne filmen spiller han den overfladiske skolelæreren, og det passer han til. Justin Bartha er den ekornsøte lille brudgommen som egentlig ikke ville drikkes ut, for det er ærlig talt en blodharry ting. Ed Helms spiller en hustruknust tannlege som våkner i den suiten bare han har betalt for og oppdager at det er ei høne på rommet. Zack Galifianakis har John Belushi-rollen; han er dyret i den åpne baren, mannen med det fordomsfulle gymnaster kaller bodymass og dansk skjegg.

Guttene kommer til plastbyen til tonene fra «Who let the dogs out», og de lover tusen års taushet på taket. Så våkner de altså til en dag med høne og andre rovdyr på rommet, en skrikende bebi og en enerverende mangel på brudgom. Etterforskningen starter, og den innebærer blant annet at Mike Tyson lytter til Genesis og vil ha tigeren sin igjen. Dessuten har de naken japaner i bagasjerommet.

Skuespillerne er behagelige, vitsene er faste og fine, vulgariteten er tilbakelent og tilfeldig. «The hangover» er fra 2009 og bidro til at jeg fikk et skeptisk forhold til alkohol sånn at jeg nå omsider bare drikker Farris med grønn kork.

Into the white

NRK1 00.15

into the white

I serien: Tysker på ski.

terning 3 liten Quiz-time. Hva tror du skjer hvis tre tyske soldater og to engelske må såvidt overleve sammen fordi de to flyene til begge antakelig støtte på luftens Bermuda-triangel og ramla ned på samme sted? Tror du de blir venner til slutt? Tror du det viser at det kan bli fred på jorden? Nettopp. Resten er kjedeligere enn Spotify på papir.

Tre nedskutte tyskere stavrer seg gjennom snøstormen til noe som likner ei enkel turistforeningshytte på Hardangervidda. På tross av at hytta har ovn og mat, regner tyskerne med at de kommer til å dø der oppe, siden det verken finne støvlekrem eller karve til surkålen. Det blir ikke bedre da to gretne engelskmenn kommer innom og forlanger oppvartning av Genève-konvensjonen. Guttene spiser kokt mose, som nå kalles super-mat, og har det fint og sitcom-kranglete seg imellom.

Det skjer ingenting. Du får ingen følelse av krig. Gjengen er som en motvillig nachspiel-bønsj i en slitt blokkleilighet på Saksamarkå. Samtalen utvikler seg enten til uforståelig aggresjon eller studiodebatt uten han med det grå håret, og når en tysker og en brite står og holder taket sammen fordi den ene var dum og fjerna bærebjelken, da sier engelskmannen inkvisitorisk: «Hvorfor er det så viktig for deg å ha kontrollen hele tida?» Tyskeren blir på gråten og betror seg: «Jeg er en elendig pilot. Jeg har ramla ned en haug med ganger.» Monty Python! Det er Monty Python. 2012.

Mitt Afrika

NRK2 22.15

terning 4 liten «Out of Africa» er filmen der Meryl Streep snakker halvdansk og sitter under Kenyas tre med Robert Redford. Det er også den eneste filmen jeg har sovna på både da jeg så den på kino og da jeg så den på video. Meryl Streep er en storartet Karen Blixen i en beretning om den eksildanske forfatterinnens liv i Afrika. Landskapene er utrolig vakre, og alt er imponerende så imponerende at apene gjesper. 1985. 2 timer, 30 minutter.

Take me home tonight

NRK3 21.25

take me home tonight

Tophere Grace sammen med noe som kan være Anna Faris.

terning 3 liten Neineinei. Topher Grace spiller en mann som egentlig burde satsa på karrieren, men det vil han ikke, for han er en barnslig idiot og tar seg jobb i videoforretning, for dette er 2011 og da fantes det fremdeles sånne utleiesteder i USA. Mens han står der og bare vil ha det hyggelig kommer jenta han likte i high school forbi. Hun spilles så vidt jeg kan se av Anna Faris. Det vil si han vil sjekke henne opp på fest. Dan Fogler deltar. 2011.

Cornelis

Norsk TV2 23.20

cornelis

Hank von Helvete spiller Cornelis.

terning 2 liten Cornelis Vreeswijk var antakelig den mest populære svensken noensinne i nabolandet Norge, for han var nederlender og han var en poetisk satyr og samtidig robust trubadurskikkelse som kunne sitte i sommerengene med diger mage, murrende enderims-ereksjon, blomsterkrans i håret og en kagge med vin i kurven. «Du ligger utan nån blus och kjol, med läpparna mot mitt öra.» Vi elsket Cornelis for at han var en slags Jahn Otto Johansen med gitar og absolutt ikke en forfinet syrestilk med en korpus som likna ciss-moll-dim.

Sosialdemokratene har laget film om Cornelis, og den er sånn: «Ja, og så må vi ha med den gangen den tok bilde av ham og Fred Åkerström, og så må vi ha med da alle tekstene falt i vannet, også må vi ha med, og så må vi ha med.» Omstendeligheten kan være det ustadige hjertets verste fiende, og i «Cornelis» druknes hovedpersonen Vreeswijk i den biografiske informasjonens masete mylder av eksistensielle selvangivelses-detaljer.

Dessuten gjør filmen et nesten propagandistisk digert poeng av at dikteren drakk. Ja, han gjorde det, vi vet det. Men den destruktive kretsingen rundt alkohol- og pengeforbruk blir et brosjyre-tørt avholdsprosjekt i en film som skulle ha brakt oss i hvert fall to centimeter nærmere kjærlighetspoeten med den ukopierbare mjukheten. Filmen blir hollenderens helvete: Etter døden er han overlatt et slags kjerring-kollektiv som sitter og sladrer benkelangs «ja, vett du ka – han drakk opp adle pengane!» «Neeei, e’ det sant?» «Ja, og kånå tog ’an på fersken i sengå med ei lyse dama.» «Nei, e’ det sant? Ja, det e’ det eg seie.» Men dette var Cornelis. Hans ljud ruvet. Hans kropp levde.

Hank von Helvete spiller hederlig i tittelrollen, men mer enn hederlig er han sannelig ikke. Hank er en fjern, ufarlig hagenisse. Jeg sitter og venter på at han skal komme inn i filmen, men det skjer ikke før i de siste tjue minuttene etter at Cornelis har fått beskjed om at han har leverkreft. For første gang oppstår det en følsomhet i filmen som minner om trubadurens egen. Før det mangler von Helvete både Vreeswijks autoritet og utstråling, og du får ikke følelsen av en mann som er kroppslig ett med sine egne sanger. Romantikken og sårbarheten i visene må ha blitt skapt i et sinn som så alle detaljene, et sinn som kjente etter hvordan ting er, som eufemiserte den frie frodigheten. I filmen snakker hovedpersonen som en mislykka revisor. Replikkene hans er daue som brukte telefonkataloger.

Et eksempel: Cornelis reste til Brasil, og han ble til samba også for oss som ikke liker det latinamerikanske fjolleriet. I filmen er det blitt til at han sitter på do med diaré og at han forstuer foten.

Midt inne i ettertekstene får du se korte glimt av den virkelige Cornelis Vreeswijk. Det er som om det går et elektrisk støt gjennom deg. Sånn skulle du ha følt det gjennom hele filmen. Etter filmen hørte jeg gjennom Vreeswijks ballader på Spotify. Han hadde røsten fra prostata, han hadde røsten fra blomsterengene og trottoarene, og alt han tok i, ble til noe vakkert. Han er ikke med i denne filmen.

Jeg får følelsen (det er bare en følelse) av at dette er familiens prosjekt. Sønner og døtre skjønner aldri gale pappaer, og hvorfor skulle de det? De er barna. De har førsteretten. Men man må aldri spørre dem om hvordan ting var, for det aner de ikke. 2010.

Den siste samurai

Norsk TV2 02.20

last samurai, the

Tom Cruise i Facebook-bilde.

terning 4 liten Liker du mye sverdaction er «Den siste samurai» OK. Men filmen er en skuffelse for de naive som trodde Tom Cruise ville styrke sitt rykte som følende friskus og sørge for intraorientalsk dybdekos. Filmen starter med daffe Discovery-landskaper og kommer aldri lengre inn i japansk kulturkjerne enn det. «Den siste samurai» er en enkel bensinstasjonfilm, og verken hovedpersonen eller vennene hans engasjerer mer enn andre blodgivere.

Starten er så oppsiktsvekkende campete at det lukter stramt av bruktbutikk. 1876. Hovedpersonen Nathan er en sjelelig utkjasa tivoliopptredende. Han fornærmer alle rundt seg fordi Custer skjøt på indianerne. Seint kommer handlingen i gang.

I Japan opplever den vene amerikaneren nærkontakt med japanske samuraier, og så skjer det som alle vet fra forhåndsreklamene, at han blir krigsfange i et shangrila-aktig jabblitt-samfunn i fjellene. Der går den gamle japanske sverdkulturen rundt i kjortlene sine og vedlikeholder fascistiske idealer, noe som merkelig nok imponerer den krigstrøtte soldaten.

Det er helt nøyaktig her at filmen svikter. Kameraet idylliserer de enkle landsbyfolka med samme kosedyrvennlige overfladiskhet som når Marokko-turister ser søte barn i slummen. Vi får se en kultur som er fotogen på utsida og egentlig uforståelig rå på innsida, men vi får ikke forklart hva som er så fascinerende. Råskapen blir oversett fordi folka ser kule ut, og filmen glemmer å redegjøre for utviklingens viktigste ingrediens:

I stedet for ånd får vi timevis med hoistende krigs-olstring. Den store samuraigubben kan ikke se seg mett på Cruise, og Cruise føler seg som vinner av «Farmen» da han får lov å bli bestekamurai med Katsumoto. De to går i kamp sammen som Butch Cassidy og The Sundown Kid, og svære, lange, blodige krigsscener sørger for at filmen kjaser seg ut av sin egen poengløshet og ender som OK action. 2003.

The keeper

TV2 Zebra 21.00

terning 3 liten Dette er en Steven Seagal-film som jeg ikke har sett fordi VHS-tida ebbet ut og ødela livet mitt. Seagal er en uførepensjonert politimann som må hjelpe en venn da dattera blir kidnappa. 2009.

Pretty bird

TV2 Zebra 22.50

terning 3 liten En fyr vil finne opp rakettbelte, men mangler evnene, og så får han tak i en avdanka rakettforsker. Komedie med Billy Crudup og Paul Giamatti. 2008.

Fair game

TV2 Zebra 00.45

fair game

William Baldwin og Cindy Crawford på rømmen.

terning 4 liten Min venn Ole fortalte en gang om ei jente som var så naiv at hun fulgte med i handlingen i pornofilmer. Hun ville ha fulgt med i handlingen i «Fair game» også. Og vært nokså aleine om det.

Her finnes det ikke en gang reminisenser av tenkte muligheter for antydningsvis innholdsspenning. «Fair game» tilhører den typen enkel nyttårsaften-action som forutsetter at man er redningsløst dautrøtt, nesten døv og syns alt er greit bare det smeller. Derfor skjer ingen definerbare ting, bortsett fra at det legendariske plakatdyret Cindy Crawford og William Baldwin beveger seg mellom de viktigste elementene i et imponerende tempo.

Crawford er verdens mest verdensberømte supermodell og filmdebuterer i et opplegg som burde vært perfekt for henne; hun får bevege kroppen sin kjempefort i skitne, våte, vaggende t-skjorter og slipper å si så mye. Dessverre er hun litt for udifferensiert forstadsbrun & magaflat til å være forstyrrende sensuell, og dessverre ble antakelig også stemmen hennes solariumstrålet og klint inn med Nivea, for den er jevn og gyselig over det hele, uegnet til vanskeligere utsagn enn «Kasse 5 er ledig», og slik skaffer Cindy filmen noen høydepunkter av avmagra uttrykksfullskap som kan gjøre den til en stor kult-opplevelse. Når det er sagt, funker Crawford ålreit. Hva kunne man vente.

Man kunne ventet at Baldwin reddet henne ved å være homomant sjarmerende, men han er det noe galt med. Hva mannen plutselig mangler for å bli interessant, er tilsynelatende ballongsmykket hestehale og en tatovert skurtresker over neseryggen, for i denne filmen er han så uanselig at han kunne ha glemt seg selv igjen på herretoalettet og ikke oppdaget det på fjorten dager.

Æh. De aller fleste bestemødre, barnevernspedagoger, bussjåfører, teologer, undertøy-selgere og forkledte kvinneaktivister kommer til å se «Fair game» fordi de tror Cindy opptrer syndig og kler av seg. Gløm det. 1995.

The insider

TV2 Zebra 02.35

insider, the

Russell Crowe, en overbevisende alminnelig mann.

terning 5 liten I «The insider» klarer Michael Mann, som i gamle dager hadde ansvaret for å sende ynglingen Don Johnson ut i Miamis gater iført klær som liknet tyggegummi-innpakninger, å få oss til å føle at tobakks-industrien i USA kommer til å drepe en skolelærer og hans familie fordi han har sagt i et rettsmøte at røyking er avhengighetsskapende.

Filmen er genial sånn. Man forventer det verste hele tida.

«The insider» er basert på en sann historie, og den forfulgte læreren jobber i dag fremdeles i skolen og har det bra. Historien forteller også om en produsent i CBS-programmet «60 minutes» og om hans kamp mot lønnsomhetsdjevelen i nyhetsformidling. Han blir også en voldsom tigerting, og Al Pacino veiver med indignasjons-mimikken sin og forsøker å forminske effekten av det faktum at integriteten hans egentlig bare er en supermarked-vare i de elektroniske bildehyllene.

Russel Crowe spiller læreren som har vært ansatt i tobakksindustrien og ser ut som en aldrende Hardy-gutt.

Filmen er så spennende at den nesten er umoralsk og så godt spilt at det burde finnes medisiner mot den. 1999. 2 timer, 35 minutter.

From Russia with love

TVNorge 23.30

terning 5 liten Den andre James Bond-filmen, laget med Sean Connery i hovedrollen tilbake i 1964 og ganske spennende og vellaget. Terence Young hadde regien også denne gang, og ferden går til Istanbul og Venezia i historien om en russisk agent som blir med en internasjonal organisasjon for å drepe Bond og stjele en kodemaskin. 1 time, 58 minutter.

Dinner for schmucks

FEM 20.15

dinner for schmucks

Steve Carell og Paul Rudd. Prøver så godt de kan.

terning 2 liten Denne amerikanske komedien er den amerikanske versjonen av en film av den franske omgangssjuka Francis Veber. Man kan ta alle forholdsregler. Man kan nekte seg filmtitler med accent degue. Man kan helle ketchup på trøflene. Vulgære Veber dukker like fullt opp også i kontrollerte, vaksinerte miljøer.

Paul Rudd jobber for et litt rart firma: Før du får innpass hos eikebord-guttene med pjolterfjesa må du møte på sjefsdinner og ha med deg en raring som alle kan drive gjøn med. Rudd blir uheldigvis kjent med Steve Carrell, som er en ensom og hjernefattig fyr som sitter hjemme og stopper ut døde mus til romantiske nips-tablåer for å kompensere at kjæresten ikke ville ha ham mer fordi han etter mange år ikke klarte å finne hennes klitoris. Som han mener hun hadde i veska. Carell spiller altså ikke en søt raring. Han spiller en dypt tragisk person.

Carell kaster seg inn i Rudds liv med en ufølsom rydde-vilje som man egentlig må være Nav-ansatt for å få til. Det finnes liksom ikke noen logikk i skildringen av tullingen, og det finnes i hvert fall ikke forstand i at han mot slutten av filmen skal bli en rørende skikkelse og hovedpersonens beste venn i hele verden. Humoren dør bråkvikt, og ved bisettelsen deltar også en ubegripelig sjablonisert sveitser og et animalsk kunstnerdyr.

Hvis den urimelige farsen hadde utviklet en slags konsekvent, magisk-realistisk galskap som endte med at alle enten ble tvangsinnlagt på Nordagutu jernbanestasjon eller sendt til Paulo Coelho for å bli kastrert mellom to aforismer og sjokoladepudding, skulle jeg ha tilgitt den. 2010.

Hunn-djevelen

FEM 23.35

hunn-djevelen

Meryl Streep spiller vellykka dame.

terning 4 liten Mens Fay Weldon i boka si «En hunndjevels bekjennelser» gikk til verks med sus i berserken og djevelske hevner som det luktet svovel av, pusler Susan Seidelmans filmversjon fram noen blodfattige livsstil-katastrofer som ikke er verre enn vanlige menneskers gode dager. Når sensuren gir det kvinne-konstruerte mannshelvetet 10 års aldersgrense, er det meste sagt.

Kanskje har ikke pene og livsglade Seidelman temperament til dette her. Hun er for subtil. Når søte Susan skal være utspekulert ond mot kvinner, betyr det at de må legge klær i vaskemaskinen sjøl. Når hun knytter feminismens brutale neve mot en utro ektemann, lar hun ham passe barna sine. Det er selvsagt djupt ironisk og mer sannsynlig enn sort magi, men samtidig snusfornuftig som en samtale hos ekteskapsrådgiveren. Det svinger ikke.

Filmen om den stygge lille hustrua som utpønsker hevn mot mannen og hans elskerinne, kunne muligens ha fungert på film uten dødelige våpen, dersom de rette menneskene hadde sluppet karismatiske uvær-personligheter løs på lerretet. Bette Midler som sint hustru kunne vært vulgær, men voldsom. Usjarmerende lille Roseanne Barr er ikke en gang en akseptabel skuespiller. Det er ikke det at hun er tjukk og stygg. Sånt kan funksjonere som fyrverkeri på film. Men Barr saboterer hele den durabelige kvinnemoralen ved at hun mangler livskraft & livssaft. Hun bare åpner paradoksalt for det forræderiske resonnementet: Det er lett nok for de grimme og kjedelige å være trofaste, for de blir aldri fristet.

Når filmen likevel er verd å se, skyldes det Meryl Streep som er den fatale Jackie Collins-kopien Mary Fisher. Hun spiller intelligent komedie. Overdrivelsene hennes er logiske og finurlige, og hun klarer med fjollete fakter å utlevere en luksus-kvinne som er så usikker under sin sterile fasade at noe så enkelt som omsorgen for en uappetittlig mor forårsaker personlighets-forvrengninger. Streep bobler den triste sosionom-moralen i filmen opp til fornøyelige små øyeblikk av ren og ekte skadefryd. Ulempen ved det er at alle andre krymper når hun er i nærheten. Det blir som med Jack Nicholson i «Batman»: skurken stjeler showet og blir den man husker.

Men kanskje er det sånn i virkeligheten også. 1989.

Our family wedding

TV3 19.35

terning 3 liten Helt ukjent komedie om uka før noen skal gifte seg. Forest Whitaker spiller en av svigerfedrene. Ellers ukjente folk. 2010.

Did you hear about The Morgans?

TV3 21.30

did you hear about the morgans

Så ille som det ser ut: Sarah Jessica Parker og Hugh Grant.

terning 2 liten Hugh Grant og Sarah Jessica Parker er så dårlige at jeg ikke bare vil at de skal bli skutt av filmens leiemorder. Som NCIS-fan vil jeg se Ducky obdusere dem, seint og smertefullt.

«Did you hear about the Morgans» er et sjeldent treff. Ikke ofte ser man skuespillere som passer så dårlig sammen. Ikke ofte ser man rutinerte yrkesfolk streve så håpløst med et elendig manus. Den innøvde tsunami-forvirringen i Grants ansikt ser etter hvert ut som desperasjonssmerte: «Uansett hva jeg sier så høres det ut som mø!» Det er helt rett. Han er klumpete, uelegant og bortkommet, som en mann på leting etter innholdet i sine egne setninger. Parkinson-dama har alltid sett ut som en ødelagt innretning med sitt endeløse, triste Skrik-maskefjes og sine demonstrative gulrotlår. Når hun snakker om ting, dør hjerneceller i en omkrets på 12 kilometer også i land med sjølbestemt analfabetisme.

Og de snakker. O alle tungeskjærerers helgener og guder som de snakker. Et separert nyork-ektepar med eventyrlig pysete dilldall-vaner som må vitne-relokeres til Wyoming der seine Sam Elliott går rundt med fluer i barten og ser ut som årsaken til at bilister hiver stein etter traktorførere på motorveien. De småsnakkende byfolka er patetiske, men den godslige gni-børsa-mi-romantikken på det hestedissende bondelandet er virkelig ikke noen grunn til å bekjempe Taliban, det heller.

Etter denne filmen er Grant virkelig så død. Hva skal han finne på i framtida? Skal han planlegge togran sammen med Richard Harris og Peter Sellers? Skal han spille Humlesnurr? Kan han bli transvestitt i en Eddie Murphy-film? Jeg tror han for framtida må spille hukommelsessvake humrefedre i Jane Austen-filmatiseringer for færøysk TV. 2009.

Meet Joe Black

TV3 23.35

meet joe black

Claire Forlani møter Døden Brad Pitt.

terning 5 liten «Meet Joe Black» har en svermerisk, melankolsk og moden hjertesmerte som forfører de stillfarne. Anthony Hopkins bærer med seg tristheten til den som har alt, bare ikke tid. Brad Pitt spiller døden og likner en litt oppstasa spurvunge der han gjeng på tunet og nippar strå i vederkvega nyfikenhet. Anthony Hopkins får utsatt sinvarsla død og tjener som cicerone for gutten med ljåen noen utvalgte døgn da den grimme høsteren skal forsøke å kompensere sin eksistensielle kjedsomhet og leve lykkelig/ulykkelig som menneske og forelsker seg i Hopkins’ datter Claire Forlani. 1998. 2 timer, 55 minutter.

Transporter 2

Viasat4 22.30

transporter 2

Hu med Sabeltann-bh-en, en ønskereprise.

terning 2 liten Jason Statham var en kul fyr i «The transporter», og den fransk-amerikanske actionoverdrivelsen ble raskt en kultfilm på DVD, med svidde franske michelin’er – bildekk, ikke mat. Men suksess suger. «The transporter 2» er den dummeste actionfilmen så langt i år.

Jason er den samme streite sjåfyren med stivskjorte og mods-personlighet. Nå kjører han liten gutt i Miami. Barn passer ikke i actionfilmer. For det første blir vi nervøse på dramamåte i stedet for spenningsmåte. Dessuten føler vi at folka seifer dramatikken fordi det er for lett å bli bekymra for dødstrua seksåring.

Dessuten er filmen tarvelig. Først trues Statham av ei så sørgelig tynn pikunge at skjørtelinningen tilsynelatende sitter fast i puberteten. Deretter kommer filmens hoveddame som med en slags norsk bondehumor heter Kate Nauta. Hun er virkelig vulgær og går i tre kvarter rundt i noe som må være en gjennomsiktig Kaptein Sabeltann-bh fra Capone Kids og slikker på britens størkna Brut så siviliserte folk vil bli vegetarianere lenge.

Enda verre: Filmen har en lenkelaus, ukonsentrert historie som minner om de ukontrollerte handlings-utslippene i actionkomedier fra seint fransk sekstitall. Personene er så upoengterte at de vil dette ut av telefonkatalogen. Actionscenene er stort sett masete på en rote-måte som gjør at du ser etter Jif og Hoover. Luft-slåssinga er uelegant tvangstenkt og svever ikke. Det er ille når regissøren ikke en gang klarer å gjennomføre den gode ideen å tvinne folk inn i en brannslange som tyner dem når vannet blir slått på. Det er tragisk når ikke en gang rulleslåssinga i et fly i roll virker stilig.

La den passere. 2005.

Bad boys 2

Viasat4 01.15

bad boys2

Martin Lawrence og Will Smith ordner opp.

terning 5 liten Mr. Smith er avgjort tilbake i Washington.

«Bad boys 2» var den sesongens rareste oppfølger. Den første filmen var en harmløs komedie der Will Smith og Martin Lawrence snakket til hverandre slik Brooke Shields og Judd Nelson gjør, og med like stor høydeforskjell, men ingen kan huske at noen ble nedfor av den grunn.

I «Bad boys 2» blir ikke bare folk såret, de blir forsettlig skadd og dødelig fornærmet. Regissøren Michael Bay sørger sammen med oktan-produsenten Jerry Bruckheimer for en rå action som minsker tallet på amerikanske biler og øker behovet for hvite blodlegemer, selv i en afro-amerikansk film. Bay er et råskinn med girolje på servelaten, og han gir «Bad boys 2» rushende rennefart og jerikosk stemmeforbruk. Det knuses like mange vokaler som sedaner i denne filmen.

Handlingen beskriver narko-handel, et actiontema som hos normale filmseere sorterer lavere enn Amundsens votteshopping før Sydpol-ferden. På et vis funker filmen likevel. Legg merke til svensken: Peter Stormare kunne spilt mandolinlærer i «Lady og Landstrykeren» uten å skille seg ut, men det er også greit, ettersom hoveddama Gabrielle Union antakelig er et alias for Janet Jackson med hamsterkinn. Her foregår også forsinka invasjon av kubansk grisebukt, sjøl om Mr. Smith i sin forrige film var muslim. 2003.

Fredag 23.10– Flat fredag med Coool Travolta etter Ivar

 

Be cool

TV3 00.20

terning 5 liten Egentlig er det sånn at denne fredagen skal man se starten på Ivar Dyrhaugs siste sesong med «Beat for beat», og man skal ønske seg at det kommer en korsanger fra Vennesla og framfører «Whiter shade of pale», men i stedet synger nok ei souldame «Yesterday» med så skrikende, rar frasering at det låter som om Aretha Franklin dør i store smerter. Men ddet er noe eget ved «Beat for beat», og slik «Nytt på nytt» ble et trivielt TV-program da Knut Nærum forsvant, vil den musikalske NRK-wrestlingen egentlig forsvinne med Dyrhaug. Men det er en ganske teit film-fredag, så vi kan starte etter midnatt med «Be cool».

be cool

Uma Thurman og John Travolta gjentar dødsdansen fra «Pulp fiction».

Jeg har en mistanke om at «Be cool» kommer til buklande med en komethale av elendige kritikker bak seg, men ikke tro på dem. Dette er noe så sjeldent som en vellykka, fullfønka tøysefilm, og de som liker å bli herja med, vil hygge seg både intelligent og overlegent. Filmen har den irrasjonelle rytmen i John Travoltas hofter og så mye skyfri California-ironi at faktor 15 anbefales for kinomørket.

Når «Be cool» sleper seg så bra, skyldes det antakelig noen enkle fortrinn: Den tidligere musikkvideo-regissøren F. Gary Gray («Forhandleren», «A man apart», «The Italian job») har en observant følelse for vestkyst-svart musikk-kultur og hvite plagiatorer av ‘hood-lingvistiske overdrivelser. Vince Vaughn snakker som en svart rapper, og uttaler «biatsch» som om ghetto-ordet for megge-tispe skulle være en del av grensa mellom Tyskland og Frankrike. Det er stort. Vaughn som hvit musikkindustrineger er en av de fæleste, mest vellykka rolleskikkelsene på lang tid. Nyt mannen og hans nærmeste foresatte, Harvey Keitel iført Florrie Cap-krøller.

I rollen som Chili Palmer fra «Get shorty» blir den ujevne John Travolta en gudfar, en slags sammenholdende bauta av gate-amerikansk sinnsro. Travolta er så kul at han nesten ikke spiller film. Han streifer gjennom handlingen uten merkbare mineskift og avstemmer elegant dd andres galskaper. Ansiktet hans er en tung, blid blanding av kålmule og Steven Seagal, og den den tidligere lånehaien vandrer så mildt og fravendt verdig at han kunne vært en nyvalgt pave i Ikeas sommermarked.

Alle andre er prega av surfekystens usannsynlige evne til å samle opp prangende idioti. Danny De Vito forteller at han skal spille Johnny Cash i sin neste film. James Woods er kokainivrig musikkforlegger med heftig & hurtig fortausdød. The Rock spiller en primbrun, homofil livvakt som synger Dolly Parton-sanger og lengter etter å bli skuespiller. Uma Thurman er enke og godjente med oppriktig hverdags-naivitet. Steven Tyler fra Aerosmith kommer innom med lett rustikke skuespiller-kvalifikasjoner og forvitringsfjes – Ramses II kunne sett ut som Tyler hvis han ikke var blitt balsamert. Sangerinnen Christina Milian spiller det nye talentet, og på et surrealistisk og nesten ondt vis lar man den unge jenta opptre som om hun deltok i en helt streit film.

Det gjør hun ikke. «Be cool» tar tittelen sin bokstavelig. Verden er jålete og gal, men de kule er selvsagt uberørbare. Det er det kulhet er til for. Den holder virkeligheten sammen når virkeligheten løsner skikkelig i liminga. 2005.

Att angöra en brygga

NRK2 24.00

att angøra en brygga

Svenske byfolk til sjøs.

terning 5 liten Dette var på en måte yndlingsfilmen min i barndommen en gang, og merkelig nok ble den ikke laga i 1955, for jeg hadde følelsen av at den bestandig var der. I 2014 må jeg si det ubehagelige: Alle gamle ting suger egentlig. Jeg kjeder meg med gamle Chaplin-filmer, og da jeg vet et uhell så om igjen Tage Danielssons «Att angöra en brygga» for noen år siden, føltes den jålete, poengfattig og lite engasjerende. Og det på tross av at film-ideen er storarta: Noen rike folk skal dra på krepselag i svenska skjærgården, og de bruker seilbåten sin, som de ikke klarer å legge til brygga med. Det var vanvittig i 1965, og etter 50 år virker filmen litt lam i ekstremitetene. Dette kommer dere ikke til å være enige i. 1965.

Collateral damage

Norsk TV2 01.05

collateral damage

To de choppa! Arnold Schwarzenegger på hevntur.

terning 4 liten «Collateral damage» er Schwarzenegger-filmen som ble holdt dekkhvinende tilbake fra lansering på grunn av 11. september. Husker 11. september? To fly datt ned.

«Collateral damage», som betyr Utilsikta Skadeverk, starter omtrent med at colombiansk terrorist bomber fortau i Washington sånn at Arnies kone og barn dør. Den rustikke bybrannmannen sverger hevn og reiser på egen labb til Sør-Amerika, der han etter en fottur i jungelen til slutt følger terroristen tilbake til USA igjen.

To ting er mest galt med filmen.

Folk ble lei av terroristmas. Da George Bush hadde sagt ordet så mange ganger i hver setning at man fikk det for seg at han trengte Plumbo til halsrens, ble folk lei av ham og tenkte Polyanna-klokt: «Alle klager på terroristene. Det er ikke rettferdig. Man burde klage på noen andre også. Brannmennene, for eksempel.» Så gjorde de det.

Den andre tingen er at Arnold Schwarzenegger ikke ser sint, men oppgitt ut. Ingen lar seg opprøre eller engasjere av det bagatellmessige. Alt i «Collateral damage» er smått og smulete. 2002.

Dead man down

TV2 Zebra 21.15

dead man down

Colin Farrell og Noomi Rapace er sterkt medtatte kollektiv-kunder.

terning 4 liten Vel, «Dead man down» er en slags gangsterfilm med dobbelt hevnmotiv og gåtefull ung kvinne, og den er regissert i USA av danske Niels Arden Oplev, og han laget «Menn som hater kvinner» i 2009. Derfor er Noomi Rapace med her, som gåtefull og barnlig kvinne med stort raseri. Men det handler om Colin Farrell. Han infiltrerer en gangstersjefs imperium for å ta hevn, for Farrell var lykkelig før. Mens han holder på med dette, ser han altså kvinnen Beatrice på andre side av gaten, og hun viser seg å være en hevnerinne. Slik må Farrell ta seg av to hevninger. 2013.

Lystløgneren

TV3 21.00

lystløgneren

Jim Carrey lærer sønnen mimikk.

terning 5 liten Jim Carrey-komedie om en så filosofisk vanskelig sammenblanding som løgnaktighet, skilsmisse, besøkshyppighet, gode og dårlige fedre, ste-menner og glemte barnebursdager. Regissør Tom Shadyac bruker Jim Carrey som en slags støysender. Der hvor historien beveger seg betenkelig på grensen til det pinlig sentimentale, dukker Carrey opp i bildet som et esketroll og skjærer fantastiske ansikter av den typen som ellers bare oppstår i forbindelse med hard mage og sentrifugal-eksperimenter. Handler om en advokat som forhekses sånn at han ikke kan lyve. 1997. 1 time, 25 minutter.

No another teen movie

TV3 22.35

not another teen movie

For en gangs skyld: En mann med krembryster.

terning 2 liten Den uskyldige fise- og pelshumoren i de tidlige ungdomsrånefilmene ble utviklet av desperatikere. «Not another teen-movie» går dypest når det gjelder ikke-flinkhet. Den starter med ei jente som skvetter vibratoren ut av seg og ned i bursdagskaka mens hele familien ser på, og den kulminerer igrunnen med en liten romantisk samtale om hun som skulle ønske at noen ville skite henne på brystene.

Noe gikk galt. Humoren er ubevegelig som stilleben. Vitsene er helt nøyaktig like de Zucker-folka gjorde for tjue år siden. Men tabuscenene har passert panikkstadiet. 2001.

Duften av kvinne

TV3 00.35

duften av kvinne

Al Pacino ser ut som Dracula og sniffer på Gabrielle Anwar.

terning 4 liten «Scent of a woman» er en film Al Pacino fikk Oscar for. Han spiller en blind, bitter eks-offiser som sitter i uthuset til familien sin og hater verden. En dag kommer den unge studenten Chris O’Donnell som er ansattfor å ta seg av ham mens niesen er bortreist, og så havner de to på en slags heisatur til New York. Romantisk drama som mangler sannsynlighet og har en fullstendig meningsløs slutt, men de fleste liker den for Pacino. Gabrielle Anwar opptrer kort som den kvinnen det dufter av. 2 timer,17 minutter. 1992.

The transporter

Viasat4 22.30

transporter, the

Jason Statham har dessverre åpnet pakken.

terning 5 liten Franskmenn skal bonke biler. Når man først har vennet seg til det kulturhistorisk bitre ved at Luc Besson-produserte filmer ikke har verdighet, blir det lettere å innrømme at franske filmskapere omsider har funnet et felt de behersker. Fransk action på svidde micheliner er inne i en blomstringsperiode.

Når sola skinner langs Rivieraens Aqua Velva-hav, der kvite yachter flekker blåfargen som sportsflekker på Arne-laken, husker man gamle Bond-filmer, gamle de Funes-filmer og Rosa Panteren-tøysete liksom-spenning fra før hjernecellene ble oppdaga og folk snakket som om de tenkte med tåneglene. «The transporter» starter med at frilans-sjåføren Jason Statham avviser å kjøre tre i stedet for bare to vrøvlete bankranere av hensyn til finregulerte støtdempere. Da er vi tilbake i de blide klovnerienes solskinn.

Briten Statham fra «Snatch» har regler for sin puristiske kloster-kriminalitet. En av dem er aldri å åpne pakken. En transportør skal vite ingenting. Da han bryter regelen og finner en musete japansk dame i 20 års alderen, forfaller yrkeslivets enkelhet, og ansvar oppstår. Alvoret er anestetisk. Kjøringa storarta.

Nei. Det er ikke handling i sånne filmer. Slutt å mase med det. 2002.

Deuce Bigelow: Europan gigolo

Viasat4 00.10

terning 3 liten Jeg orket aldri se 1999-filmen der Rob Schneider spilte gigolo, for meg var det like meningsløst som om det sjarmkrevende yrket ble utøvd av Scooby-Doo. Dette her er oppfølgeren fra 2005. Handlingen foregår i Amsterdam, der Rob blir lurt til prostitusjon og noen myrder menn som selger kroppen sin.

Lake Placid: The final chapter

Viasat4 02.40

lake placid the final chapter

Omtrent sånn.

terning 3 liten Dette vil dere antakelig se. Lake Placid-filmene starta med at Bridget Fonda jaget monster-ekstremcelle-krokodillen, og nå er vi der nede hvor Robert Englund som spilte Freddy med stålklørne, er krypskyttersom møter ville krokodiller i farlig farvann. Yancy Butler er også med. 2011.

2001: A space odyssey

TCM 21.00

2001

Og her står støtta til Kubrick.

terning 5 liten Stanley Kubricks legendariske science fiction-drama fra 1968. Filmen starter med at mennesket får en bevissthet og fører oss til ei framtid der mennesket plutselig må kjempe mot sin egen maskin, HAL 2000. Dette er den deilige science fiction-filmen som antyder så mye new age-aktig, dynemjuk, vattaktig eksistens-poesi at folk fikk følelsen av å ha sett noe stort – og Richard Strauss’ deilig stormannsgale Zarathustra-tema sammen med obelisken ble stående som en slags signatur for en hel sci-fi-genre. Men alt er bare tull. Skrevet av Kubrick og Arthur C. Clarke. En må se-film. 2 timer, 19 minutter.

The seventh cross

TCM 23.15

terning 4 liten Den egentlig østerrikske regissøren Fred Zinnemann var en kjent drama-regissør tilbake på femti- og sekstitallet («Sheriffen», «Herfra til evigheten», «A man for all seasons», «En nonnes historie» osv.) men denne filmen ble laget så tidlig som i 1944. Syv menn rømmer fra en konsentrasjonsleir og blir forfulgt av Gestapo. Blant annet om at det finnes håp for menneskeheten så lenge noen er villige til å ofre noe for andre. Spencer Tracy, Hume Cronyn, Jessica Tandy. 1 time, 50 minutter. Svart hvitt.

Torsdag 22.10.– Bad boys går ikke på skøyter gudskjelov

 

Bad boys 2

Viasat4 21.30

terning 5 liten Det regner på den bekymringsverdige FN-måten i Stavanger, og som en ironisk feiring av Vestlandet er barna sendt av gårde til skolen med skøyter til 1000 kroner som de strengt tatt ikke trenger, om det ikke hadde vært for høyrefolks begeistring for å bygge ishaller, sånn at skolene må tvangsdra nerder, geeker, clueless-jenter og andre balansesvake skapninger av gårde til fire ganger tre timers pliktløp i året. «Kommer du til å bruke skøyter hvis det blir en fin vinter, tror du, vennen min?» «Nei.» OK. Dette hadde ikke noe med film å gjøre, men i dag skal vi glede oss over voldshumor med afroamerikanere, og de skøyter gudskjelov ikke. Jeg elsker dem for det. Og enda bedre: Regi ved Michael Bay. Hjemme hos oss sier vi Michael Bay med mørk Stallone-stemme.

«Bad boys 2» er sesongens rareste oppfølger. Den første filmen var en harmløs komedie der Will Smith og Martin Lawrence snakket til hverandre slik Brooke Shields og Judd Nelson gjør, og med like stor høydeforskjell, men ingen kan huske at noen ble nedfor av den grunn.

bad boys2

Martin Lawrence og Will Smith, nydelig sommerkledd, uten hockeyskøyter og hjelm. En glede.

I «Bad boys 2» blir ikke bare folk såret, de blir forsettlig skadd og dødelig fornærmet. Regissøren Michael Bay («Pearl Harbor») sørger sammen med oktan-produsenten Jerry Bruckheimer for en rå action som minsker tallet på amerikanske biler og øker behovet for hvite blodlegemer, selv i en afro-amerikansk film. Bay er et råskinn med girolje på servelaten, og han gir «Bad boys 2» rushende rennefart og jerikosk stemmeforbruk. Det knuses like mange vokaler som sedaner i denne filmen.

Handlingen beskriver narko-handel, et actiontema som hos normale filmseere sorterer lavere enn Amundsens votteshopping før Sydpol-ferden (på Sydpolen skøyter man, men ikke afroamerikanerne). På et vis funker filmen likevel. Legg merke til svensken: Peter Stormare kunne spilt mandolinlærer i «Lady og Landstrykeren» uten å skille seg ut, men det er også greit, ettersom hoveddama Gabrielle Union antakelig er et alias for Janet Jackson med hamsterkinn. Her foregår også forsinka invasjon av kubansk grisebukt, sjøl om Mr. Smith i sin forrige film («Ali») var muslim. 2003.

Det femte element

CMore First 23.20 og CMore+ streaming

fifth element, the

Milla Jovovich helt oppe i det sjette elementet.

terning 5 liten Luc Besson er en post-panteistisk (slå opp) regissør som finner opp den samme historien om menneskets uoppgjorte natur og den eksistensielle uskyldens uutslettelighet om igjen og om igjen. I «The fifth element» spiller Milla Jovovich egentlig den lille jenta i «Leon». Hun kommer storøyd og uforutinntatt til en voldelig verden og begynner å manipulere med den fordi hun er en slags guddommelig uskyldig skapning.

Bessons usjenerte gjenbruk av enkle myter er intuitivt appellerende. Den magre, gulrothåra modellkvisten er på en måte buddhismens hellige barn; bare at hun denne gang spilles litle-Siddharta av ei slåpen, sexy storøyd Paris-kreasjonette som bærer den definert siste av Universets hemmeligheter i seg. Selvfølgelig er det kjærligheten, og selvfølgelig stråler den som tusen soler og milliarder av megatonn ut av livets mor da verden trenger å bli frelst av elementenes egen enkelhet.

Akkurat denne sida av «The fifth element» er vanvittig, usammenhengende poetisk, den er så deilig ellevilt eventyr-usaklig at det er til å leve videre med i halvtimesvis.

Bruce Willis er også bra. Han samler alle sine tidligere roller til èn, som om de neste 3000 åra skulle romme en slags fortløpende reinkarnasjons-prosess der alle Willis villmann-identiteter etter hvert fortettes til en slags samurai-klisjè for vesterlendinger. Han kjører himmel-taxi og får Jovovich dettende gjennom taket. Bare sanne samuraier stikker av fra luftpurken i sånne tilfeller. Bare sanne samuraier legger seg ut med firkantfolka i styrende stillinger og kommer hjem til hybelen med forrevet skinn.

Så skjer en arbeidsmiljø-katastrofe som antakelig er den verste i filmhistorien noensinne. Den heter Chris Tucker og spiller niggerjamrende transvestitt. Han beslaglegger resten av filmen med et stemningsdrepende falsett-jabb som det burde være dødsstraff for i land med normal hørsel og musikkundervisning i grunnskolen. Fra da av er «The fifth element» en annen film og en lidelse. Fra da av er den teitere enn «Politiskolen 6».

Humor er (i feil hender) sammen med tålmodighet menneskenes verste fiende. Hva vi har lært av denne uka! 1997.

White House down

Canal+ More Hits 22.00

white house down

Channing Tatum tar på seg å forsvare den amerikanske presidenten, som spilles av Jamie Foxx.

terning 6 liten Og siden vi er i gang med Michael Bay og Luc Besson, kan vi like gjerne ta med en film av Roland Emmerich.

6 Dette er den beste actionfilmen jeg har sett siden «Die hard», og med det mener jeg ikke at den konkurrerer med den nyeste samlingen av Nietzsches samlede skrifter, men at filmen underholder på et overlegent spenningsnivå der klisjeene kommer tettere enn kanin-orgasmer, men føles sterkere. Antakelig. Du kan kjenne at den gamle kinoen gnir granitt mot granitt av bare underholdnings-hygge.

«White House down» bekrefter det alle egentlig vet: Hvis du skal lage film som væter håndflater og gnisser stolseter, så skal du gjenta det vante, men med så mye ekstra-energi at vanskelig antennelige Venstre-folk vil forlange øyeblikkelig dybde-boring i Lofoten. Med mye bråk! «White House down» treffer den enkle og edle filmelskerens erogene soner akkurat der hvor ingen liker at de er. Action-filmenes viktigste G-punkt er galskap, og her finnes den til overmål.

Channing Tatum er den nye mannen med den møkkete t-skjorta. Han virker breid som en prosjektørfeil, men har så mye blikk inne at burger-metaforene blekner for en mann som er sånn som menn skal være på film. Følsom når dattera blir berørt, vittig uten å sløse tid på lange replikker og så tøff at han ville ha gått rett inn igjen i Pompei med verdens biggeste moddafokkers støvsuger mens Vesuv raste.

white house down 2

James Woods er sikkerhetssjef. Ville du ha stolt på en mann som bruker gått slips til grå dress?

Etter ei valgnatt lengter du etter å se en skikkelig mann. Her er klisjeen din. Ikke nevn ham hvis du søker stipend.

Tatum er ekssoldat og livvakt for speakeren i Det hvite huset, og han heter John Cale, som nesten er John McClane. De av dere som ikke husker hvem McClane var, skal straffes med at kollega Dan Tagesen og jeg forteller for nittifjerde gang om det året vi trodde vi skulle se det tyske dramaet «Die Hard» i Haugesund, og så var det altså det årets skitneste biceps, Bruce Willis, som skulle redde kona si fra terrorister.

Ingen har koner lenger. Men fraskilte døtre har de, og John Cale tar med seg sin da han skal søke om jobb i Secret Service, et jobb-intervju som skal skje i det hvite huset.

Mens far og datter er in da house hos den svarte presidenten, skjer voldelige ting, og den gamle Lincoln-stova blir invadert av noen av de minst beroligende skurkene siden idioten Harald Hårfarge innlemma Bergen i det nye Norge.

Jason Clarke (torturist i «Zero dark thirty») er en kaldøyd, kyndig og ekkel, en fascinerende fyr som kan spille så ubarmhjertig at du kan se kattunger dø under støvlene hans. Jimmi Simpson har et snedig perverst Gestapo-skin, og han hacker verdens uhackelige hemmeligheter med dissidentens profesjonelle selvfølgelighet, for han misliker Apples strenge holdning til fildelere. Pervoen tilhører Piratpartiet. Det finnes gudskjelov også en mager homeland-nazi med bart puslingbryst og patetiske tatoveringer for at ikke muslimene skal ha noen skyld, og det finnes en god del nakkefeite jobb-psykopater i den kategorien som skal bli drept tidlig i historien.

Presidenten spilles av Jamie Foxx, som er tildelt en mjuk og politisk beroligende rolle. Big Chief har aldri vært soldat en gang, og er så sympatisk at han til og med vil ha fred i Midtøsten. Men duer blir ofte populære skyteskiver, og atskillige folk er ute etter presidenten av grunner som jeg ikke skal nevne. Presidenten som gissel er en karismatisk action-figur. Og det er sannelig også Tatums 11-årige datter (spilt av Joey King), som ser rundt med seg med det statsvitenskapelige kyllingblikket til en forskremt politikk-nerde og gir historien mye effektiv magefølelse.

white house down 3

McClane revisited. Channing Tatum i arbeidstøy.

Dessuten det karismatiske huset. Det gir en egen stemning når folk stormer rundt og knuser kunstferdighetene i presidentens bolig, der James Woods til alt overmål er sikkerhetssjef med milliondollardress, en diagnostisk bisterhet som kan skremme sikkerhetsråd og macho-grå børstefrisyre som ser ut som om den ble laga for rensing av kruttstenkte kanonløp. En storarta mann som vil få eldre-hipsterne til å føle at de er tilbake i West Wing.

Handlingen skal jeg fortelle ingen ting om. Men Roland Emmerich treffer både med de voldsomme spesial-effektene og med de enkle emosjonelle tinga som holder engasjementet på topp. Viktigst av alt: Figurer og bifigurer står til hverandre, effektene er vidunderlig drøye, farten er flott og man blir nesten rørt og takknemlig over fraværet av pauser og dumheter. Dessuten: Skurken spiller Beethoven, heltene jubler til Rolling Stones. Overstadig.

Men kanskje det viktigste av alt: Oppskriften på vellykka action er gjentakelser. Lag en ny vri på en egentlig gammel handling og skyt koffein inn i den. Vi samles ved latte-maskinen!

Bare en liten advarsel: Roland Emmerich er regissøren som laget «Independence Day», «The day after tomorrow» og «2012». Hvis noen sier ordene politikk og Emmerich i samme setning, faller bokstavene sammen i krampelatter. Ikke gjør den tabben. 2013.

The split

TCM 21.00

split, the

terning 5 liten Jim Brown, Diahann Carroll, Ernest Borgnine, Julie Harris, Gene Hackman, Donald Sutherland og Warren Oates i en krim fra 1968 etter ei bok av Donald E. Westlake. Skurkegjeng raner Los Angeles Coliseum etter fotballkamp, men blir uvenner da en halv million dollars mangler.

Ziegfeld Follies

TCM 22.30

terning 4 liten Varité-kongen Ziegfeld kommer til himmelen, og der får han se allslags. Masse shownumre for folk over 100 år. 1945. 1 time, 50 minutter.