Månedlige arkiver: september 2015

Onsdag 30.9.–Litt for kroppen og litt for sjelen og Platon

 

xXx

Netflix

terning 5 litenDet er onsdag, og denne onsdagen er sånn: Javel. Da får vi vel se noen gamle filmer, da, for på normalkanalene er det en filmtørke som kan velte klima-partier. På en onsdag som denne kan man bestemme seg for å være et uvesentlig barn og se ting som gjør at du blir nekta adgang til Kapittel, eller man kan bestemme seg for at Platon og Aristoteles skal sannelig ikke ha levd forgjeves. Og hva man ser da, vet jeg sannelig ikke, men jeg får finne noe.

xxx

Og så fant underverdenen opp Vin Diesel, og ikke alt var som før. Men det meste, egentlig.

I alle fall starter vi med den filmen som de distré oppfatter som en slags «Fast and furious» uten bilboning, men som egentlig er en slags agentfilm.

Det fascinerende med «XXX» er at den egentlig er en slags B-film-versjon av James Bond. Hadde for eksempel Michael Biehn eller Lorenzo Lamas spilt hovedrollen, ville filmen ha havna i de apokryfe videohullene som er forbeholdt leiere som kommer innom seint fredag kveld i joggebukser med oljesøl.

Men Vin Diesel gjør forskjellen.

Han ser ut som en skater i førti års alderen, og gjør hypa hyss, som om guttungen fra Lønneberget hadde stukket av fra psykologtimene sine for å realisere opprøret mot Allan Edwalls arketypiske farssinne.

«XXX» er også B-produksjon fordi den stinker billigdollars og går fattigfilmer-fotturen til Europas hovedsteder. Også denne er innspilt i Praha, der de ville europeerne vandrer rundt i et slags metalgoth-helvete for nachspiel-nazier. Dit kommer Diesel som tvangsrekruttert CIA-agent (eller SEA, eller NEZO) akkurat som Rock i «Bad company», og så spretter spesialstyrker fra alle turnavdelinger rundt i luftene nesten to timer. MTV-aktig ungdomsHarry, men for annige actionfolk også tilstrekkelig moro. Men bare tilstrekkelig. 2002.

There will be blood

Netflix

there will be blood

Paul Dano og Daniel Day-Lewis i en versjon av tilgivelse og frelse.

terning 5 liten Denne tar vi faktisk for Platon, som så vidt jeg kan forstå av leksene i sjuende mente at man skulle komme fram til sannheten gjennom dialog. I denne filmen ville Platon hatt problemer med å forklare at den egentlige verden finnes i ideene, og at vi alle er som fanger i en mørk hule der alt liv fortoner seg som skyggespill på fjellveggene. Jeg skal vedde på at det er lenge siden du så «The will be blood», men den er verd å se, særlig hvis du forestiller deg at du er Platon og aldri har vært på kino før. Da skjønner du at film er den virkelige verden.

USA forteller ofte den endeløse historien om det skjebnesvangre livet på landet, og vi kan den like godt som norske romaner om de unge hybelguttene som bodde ihjel puberteten sin i storbyen. Men Daniel Day-Lewis spiller amerikansk bølle med så innsmigrende avskyelighet at du leter desperat etter noe mer enn det åpenbare i Paul Thomas Andersons film.

Om du finner noe, vil avhenge av tro, håp og kjærlighet.

Hvisdu tror på Gud, kan det være at du ser en historie om menneskets smertefulle avmakt. Når mannen med det grådige kjødet forulemper de hellige, starter nedturen slik den pleier for sigarrøykere og sjakettsjarlataner. Hvis du er en håpets rasjonalist, ønsker du kanskje at Anderson virkelig har skapt en steil gudsutfordrer som kan bryte alle følsomhetsbud og komme fra det med uforminska styrke. Hvis du lider av kjærlighet til begrepet film, vil du tro at du ser den perfekte sammensmeltingen av syttitallsfilmens pjuskete og kyniske prærievind-realisme og den moderne filmens føljetong-enkle sentimentalisme.

Danlei Day-Lewis starter som underjordisk gruvegraver som likner Clementines pappa, og han tvekroker seg nedi et uhellig hål inntil det produserer olje. Oppe på landjorda ligger en bebi i veske som likner vogge, og han blir etter hvert med prospektoren overalt. Gutten deltar også da graveren lurer de kristne fundamentalistene til å gi fra seg den oljefeite præriejorda uten egentlig vederlag.

Noen oppstemte, politiske metaforikere vil se en internasjonal parallell her: Prærien med sinte kristne er som et slags tidlig Saudi-Arabia. Kanskje ville den beste tolkningen være den politiske allegorien: Så brutal er oljens verden. Jeg bare nevner det. Oljegrunderens ulykke starter tilsynelatende da han nekter å la legpredikanten og djevleutdriveren Eli velsigne boretårnet sitt. Han kunne fått brønn og katedral. Han får bare brønn, så da smeller det, og helvetes ild reiser seg mot himmelen og straffer gutten hans med døvhet.

Fra da av går den stae og sjølgode mannen programfesta til grunne med beundringsverdig styrke og suksess. Jeg har aldri lest boka til sosialisten Upton Sinclair, så jeg vet ikke om han mente å skrive historien om den mest hardhuda kapitalisten i vesten. Men Anderson gjør i hvert fall. Daniel Plainview er en mann som kan tåle smertene i sin egen sjel. Han kan sende den gråtende, døve gutten fra seg når han trenger farens mest, og han kan tåle å forfalle til forfylla, sjaskete rikdom uten å vise en eneste annen følelse enn besatt hevntørst. Han har riktignok en slags familielengsel i seg, men det er ikke akkurat sånn at savn plager den penge-besatte morderen.

På mange måter er dette en imponerende skikkelse, samtidig som den antakelig skal gi folk noe å tenke på: Du må ikke sende sønnen din i barnehagen med 38 i feber bare fordi du skal i møte med Terra om en investering. Kanskje skal vi tolke historien dit hen at det står gråtende barn utenfor kontorvinduene til hver eneste vellykka mann, og derfor hater barn fedrene sine og snart også mødrene?

Kanskje er han bare et litt trist tidsbilde.

Paul Thomas Anderson ga antakelig rollen til Daniel Day-Lewis som en gave på femtiårsdagen i april i fjor, for dette er sånt han kan. Day-Lewis er ute av det sarte briteskallet sitt, langt forbi gangster-karikaturen fra Scorseses «Gangs of New York». Han er innbitt og krokete og ond. På en måte stillferdig, på en annen måte svanger med ild, som en misnøgd vulkan med høyt sprutpotensial.

På tross av skuespillerens intense tilstedeværelse er «There will be blood» en ganske lang film med lite variasjon. 2007.

Venner med penger

TV6 03.25

venner med penger

Jennjifer Aniston, Catherine Keener og Joan Cusack i en film for blant annet kvinner.

terning 4 liten I denne filmen spiller Jennifer Aniston den sosial-eksotiske fuglen, for hun er hushjelp for de rike samtidig som hun omgås dem. Egentlig dridler bare historien fram de kjedelige rikfolka som snakker om møbler og stil og design og trendy minimalisme – men gjennom det uttværa tøvet stikker et par løvetanner rufsete hoder fram. Frances McDormands forfalls-aggresjon er livlig. Alle snakker om hverandre, men ingen har noe å si – før Jennifer A. faktisk treffer noe så sjeldent som sjelefrenden sin, en mann som i grunnen aldri har ønska å si noe interessant eller realisere sine drømmer.

Så slapper den kavete dama av. 2006.

Rebel without a cause

TCM 21.00

rotløs ungdom

James Dean fortviler over en tøffelhelt-pappa.

terning 5 liten «Rebel without a cause» fra 1955 var gjennombruddet for James Dean og Natalie Wood. Samtidig er dette en litt rar og deprimerende ungdomshistorie om en ung mann som gjør opprør mot familien og samfunnet fordi faren ikke er en skikkelig rollemodell, men lar seg dominere av sin kone. Sal Mineo og Dennis Hopper er også med i unge utgaver, og dramaet er både rørende og spennende. Regi Nicholas Ray. 1 time, 47 minutter.

East of Eden

TCM 22.50

east of eden2

Julie Harris og James Dean har det heller ikke så bra, så ikke klag.

terning 5 liten James Dean, Julie Harris og Raymond Massey i Elia Kazans filmatisering av John Steinbecks roman, kalt «den første virkelig gode filmen i cinemascope». Historien om en bondegutt i California i 1917 som gjør opprør mot faren og oppdager at moren han trodde var død, driver bordell er løselig basert på historien om Kain og Abel i Skapelsesberetningen. «East of Eden» var den første store rollen til James Dean. 1955. 1 time, 55 minutter.

Tirsdag 29.9.– Superaction med Tatum hos presidenten

 

White House down

Filmnet

terning 6 liten I dag skal vi feire at CMore+ kan fortelle om en ny film på Filmnet, og det er sannelig ikke hva som helst. Det er ikke ofte jeg tør gi actionfilmer terningkast 6, for du vet aldri hva likestillingsombudet har kommet med det siste døgnet, og jeg innser jo at det kan føles krenkende når hvite mannlige filmanmeldere i sterkt middelaldrende kropp monopoliserer evaluerings-samfunnet med sine etnosentriske banaliteter. Du skal ikke skryte av filmer der kvinner ikke gråter. Men OK. Det var en utrolig fin dag på kino, og jeg håper bare at «White House down» har tatt med seg magien over til 50 tommeren din.

white house down

Channing Tatum redder president Jamie Foxx. Det kunne selvsagt også vært omvendt.

Dette er den beste actionfilmen jeg har sett siden «Die hard», og med det mener jeg ikke at den konkurrerer med den nyeste samlingen av Nietzsches samlede skrifter, men at filmen underholder på et overlegent spenningsnivå der klisjeene kommer tettere enn kanin-orgasmer, men føles sterkere. Antakelig. Du kan kjenne at den gamle kinoen gnir granitt mot granitt av bare underholdnings-hygge.

«White House down» bekrefter det alle egentlig vet: Hvis du skal lage film som væter håndflater og gnisser stolseter, så skal du gjenta det vante, men med så mye ekstra-energi at vanskelig antennelige Venstre-folk vil forlange øyeblikkelig dybde-boring i Lofoten. Med mye bråk! «White House down» treffer den enkle og edle filmelskerens erogene soner akkurat der hvor ingen liker at de er. Action-filmenes viktigste G-punkt er galskap, og her finnes den til overmål.

Channing Tatum er den nye mannen med den møkkete t-skjorta. Han virker breid som en prosjektørfeil, men har så mye blikk inne at burger-metaforene blekner for en mann som er sånn som menn skal være på film. Følsom når dattera blir berørt, vittig uten å sløse tid på lange replikker og så tøff at han ville ha gått rett inn igjen i Pompei med verdens biggeste moddafokkers støvsuger mens Vesuv raste.

white house down 2

James Fox i det hvite huset. En ulv.

Etter ei valgnatt lengter du etter å se en skikkelig mann. Her er klisjeen din. Ikke nevn ham hvis du søker stipend.

Tatum er ekssoldat og livvakt for speakeren i Det hvite huset, og han heter John Cale, som nesten er John McClane. De av dere som ikke husker hvem McClane var, skal straffes med at kollega Dan Tagesen og jeg forteller for nittifjerde gang om det året vi trodde vi skulle se det tyske dramaet «Die Hard» i Haugesund, og så var det altså det årets skitneste biceps, Bruce Willis, som skulle redde kona si fra terrorister.

Ingen har koner lenger. Men fraskilte døtre har de, og John Cale tar med seg sin da han skal søke om jobb i Secret Service, et jobb-intervju som skal skje i det hvite huset.

Mens far og datter er in da house hos den svarte presidenten, skjer voldelige ting, og den gamle Lincoln-stova blir invadert av noen av de minst beroligende skurkene siden idioten Harald Hårfarge innlemma Bergen i det nye Norge.

Jason Clarke (torturist i «Zero dark thirty») er en kaldøyd, kyndig og ekkel, en fascinerende fyr som kan spille så ubarmhjertig at du kan se kattunger dø under støvlene hans. Jimmi Simpson har et snedig perverst Gestapo-skin, og han hacker verdens uhackelige hemmeligheter med dissidentens profesjonelle selvfølgelighet, for han misliker Apples strenge holdning til fildelere. Pervoen tilhører Piratpartiet. Det finnes gudskjelov også en mager homeland-nazi med bart puslingbryst og patetiske tatoveringer for at ikke muslimene skal ha noen skyld, og det finnes en god del nakkefeite jobb-psykopater i den kategorien som skal bli drept tidlig i historien.

white house down 3

Channing Tatum i John McClane-modus.

Presidenten spilles av Jamie Foxx, som er tildelt en mjuk og politisk beroligende rolle. Big Chief har aldri vært soldat en gang, og er så sympatisk at han til og med vil ha fred i Midtøsten. Men duer blir ofte populære skyteskiver, og atskillige folk er ute etter presidenten av grunner som jeg ikke skal nevne. Presidenten som gissel er en karismatisk action-figur. Og det er sannelig også Tatums 11-årige datter (spilt av Joey King), som ser rundt med seg med det statsvitenskapelige kyllingblikket til en forskremt politikk-nerde og gir historien mye effektiv magefølelse.

Dessuten det karismatiske huset. Det gir en egen stemning når folk stormer rundt og knuser kunstferdighetene i presidentens bolig, der James Woods til alt overmål er sikkerhetssjef med milliondollardress, en diagnostisk bisterhet som kan skremme sikkerhetsråd og macho-grå børstefrisyre som ser ut som om den ble laga for rensing av kruttstenkte kanonløp. En storarta mann som vil få eldre-hipsterne til å føle at de er tilbake i West Wing.

Handlingen skal jeg fortelle ingen ting om. Men Roland Emmerich treffer både med de voldsomme spesial-effektene og med de enkle emosjonelle tinga som holder engasjementet på topp. Viktigst av alt: Figurer og bifigurer står til hverandre, effektene er vidunderlig drøye, farten er flott og man blir nesten rørt og takknemlig over fraværet av pauser og dumheter. Dessuten: Skurken spiller Beethoven, heltene jubler til Rolling Stones. Overstadig.

Men kanskje det viktigste av alt: Oppskriften på vellykka action er gjentakelser. Lag en ny vri på en egentlig gammel handling og skyt koffein inn i den. Vi samles ved latte-maskinen!

Bare en liten advarsel: Roland Emmerich er regissøren som laget «Independence Day», «The day after tomorrow» og «2012». Hvis noen sier ordene politikk og Emmerich i samme setning, faller bokstavene sammen i krampelatter. Ikke gjør den tabben. 2013.

Kommandør Treholt & Ninjatroppen

NRK1 02.30

kommandør treholt og ninjatroppen

Morsom nordmann på fjelltopp.

terning 2 liten Hva i svarteste, heiteste østlandsbygd er dette for noe vas? Når voksne mennesker skal hovere over de som bare er 47 år, pleier de å si «pubertalt». Men «Kommandør Treholt og Ninjatroppen» er så psykologisk og profesjonelt uferdig at den må være verket til et grinete foster.

Jeg satt lamslått og så på at filmen utviklet seg som om den var utdrikningsspøken til fem fotball-supportere som vant et videokamera på opphørsbasaren til fjerdedivisjonslaget Brynekameratene & Son. Jeg hadde aldri trodd at det fantes besvergelser som kunne få Mads Ousdal til å se ut som en både dum og usexy skuespiller. Men OK. Hvis du først bader ham i rødbetlake og deretter sender ham inn i det overdådige bekkevannet fra Blåfjell, da er det ikke mye mannen kan stille opp med. Ousdal spiller Arne Treholt, en mann som egentlig har opplevd nok ufortjent motgang, om han ikke også skulle bli utsatt for norske filmkunstnere. «Kommandør Treholt..» er en feig, jålete, halvpolitisk, halvt komisk, halvt wink-wink-tøysete agentspøk som får Brødrene Dal til å stille på linje med de mest vellykka av Ibsens samtidsdramaer.

Trond-Viggo Torgersen spiller Kong Olav slik sjølglade barne-TV-programledere kan finne på å kle seg ut som Jesusbarnet, hans mor Maria og kanskje også hyrdens lam med Glava på hele kroppen. Torgersen injurierer seg sjøl kunstnerisk. Heldigvis er de andre verre. I samme intelligens-vakuum som Tommy Wirkolas film om fjordheksa snegler handlingen seg av gårde gjennom et gjørmeteppe av uelegante replikker og nesten klinisk poengløshet. Treholt skulle egentlig wikileake Nato-svina Stay Behind, som blant annet bomba Kielland-plattformen – en utpensla historisk spøk som både er tarvelig, ufølsom og konstruert.

Etter en stund begynte jeg å få hodepine av den stygge fotograferinga. Det var som å telle frimerketagger i tussmørket; alt som skjedde på TV-skjermen unndro seg innsyn. Hvordan i svarteste kaldeste østlandsbygd fikk de noen til å distribuere disse greiene? 2010.

Priscilla – öknens drottning

SvT1 00.25

terning 3 liten Når det for en gangs skyld dukker opp noe annet enn dokumentarfilm på svensk TV, er det i hvert fall noe jeg ikke liker. Dette er en australsk film om tre transvestitter som opptrer i Abba-mime-show, og drar rundt på støvete veier i en merkelig buss. Terence Stamp spiller en av rollene. Veldig godt likt av mange, veldig dårlig likt av mange. 1994. 1 time, 42 minutter.

Eight legged freaks

Netflix

eight legged freaks

Scarlett Johansson fanget i edderkoppens trådrike nett.

terning 5 liten Jeg tenkte jeg skulle finne noe til Netflix-gjengen og, men tida går seint der borte hvor streamerne sover, og det som ipaden min kaller «Nylig lagt til» er et slags skrekk-kabinett av bisarre dokumentarer. Så jeg anbefaler denne igjen.

Det var en fortryllet ettermiddag. I rein desperasjon over streamingtilbudet i den post-siviliserte verden satte jeg på «Eight legged freaks» (2002) på Netflix. Et stunt. En protest-handling. Men det var en stilig film, og dere har antakelig sett den flere ganger alt mens jeg satt hjemme og venta på at «Missouri Breaks» skulle dukke opp igjen. Edderkopp-thrilleren er en vanvittig vellaga skrekkfilm og en skikkelig harrykomedie samtidig, og hvis det er noe tida vår trenger, så er det harrykomedier.

Jeg fortsatte å se den onsdag morgen. Filmen ble flytta fra ipad til storskjerm, og sjuendeklassingen rakk nesten ikke skolen. Måtte alle dine morgener være som denne, gutt.

Det starter i en egentlig nedlagt småby i Arizona, som er det stedet som Gud kom til den dagen Han slapp opp for klorofyll. I Arizona er det trist som i en gjensittingsklasse i niende, og befolkningen har kommet sammen for å selge gård og grunn og gruve til storkapitalistene. Den lille brillenerden Mike Parker er sønn av Kari Wuhrer, som også er mor til Scarlett Johansson (18 år i 2002) og antakelig ble mor som 8-åring. Vel, de driver med sånt der ute i ørkenen hvor sheriffdama går i så trange hvit t-skjorter at hun ikke trenger mammografi. Scarlett trøbler med badboy-en Bret, som kjører motorsykkel med kameratene og svarer at han har pledd baki da Johansson sier at hun ikke vil miste dyden i forsetet på en truck.

I utkanten av byen bor den digre, melankolske galnngen fra «Manhunter» (1986), Tom Noonan. Han driver edderkoppdrett. Et annet sted i byen dumper eklingene skummelt industrigugge på tønne, for denne filmen tilhører den tida da giftig avfall truet verden, ikke seo-2. Så skjer den vidunderlig skamløse selvsagthet at Noonan blir drept av egne koppister og velter alle bura i fallet. De kommer seg ut. De blir digre. Jeg mener: Virkelig digre.

Fantastiske scener oppstår: Eieren av strutsefarmen ser himmelfallent på at fuglene hans forsvinner med et strutseskrik rett ned i jorda, feathers flying everywhere. I den nedlagte gruva forsøker den oppsagt miner å suge vann gjennom den tette slangen, og så kommer det kryende bulker på den, akkurat slik veggen blir hos det gamle ekteparet som mister katten Zeke til et hull i veggen. Oh yeah! Det blir mer. «Eight legged freaks» tilhører ikke one-joke-filmene. Her myldrer det av bisarre påfunn, og Scarlett lammer testikler med mammas stunner. Nei. De var ikke på edderkoppene.

Byen er først sjarmerende mistroisk på den litt tilbakelente harrymåten, den uforstyrrelige utkantmåten. De har vennet seg til at nærradioens rasta-galning spår aliens med anal-sonder hver eneste dag. Men så kommer invasjonen. Kravlende, krypende hærer av vidunderlige grafikk-eddiser, og folk flykter og folk søker til varehuset (eieren står uforstående i døra og sier fornøyd: If you build it, they will come. Og hvilken film er det fra?). Harlan bevæpner seg med det han tror er Osvalds rifle, noen tar motorsaga, noen tar høygaffelen, og David Arquette, som nettopp kom tilbake til hjembyen sin, tar Kari Wuhrer, som han har elsket hele sitt liv.

Skrekken krydres med ond småbyhumor, stilige eksplosjoner og nydelige nærbilder av insektfjes, for ikke å nevne det araknofjollete insektsnakket. Ja, de hyler. Men de småprater irritert også.

Filmen er tenkt og regissert av Ellory Elkayem fra Peter Jacksons hjemland, og han har grepet på utkant-USA.

Og så vil jeg bare si to ting: De som innvender at «Eight legged freaks» er urealistisk, bør dømmes til ti år i enecelle med Ingmar Bergman-filmer på reise-TV. Dessuten: En hilsen til Ali, som på sjuendes klassetur til Finnøy sprayet jentene en lørdag morgen med to bokser manne-parfyme og forårsaket et virvar som likner dette. Dessuten, Ali, her er det big mama spider som blir parfyme-spraya.

Jeg vet ikke om filmen hadde 15 års grense i Norge, men 12 er ålreit. Med det forbeholdet at den antakelig ikke kan sees av voksne kvinner. 2002.

(ps. Etterpå gikk jeg rett til mp3-boksen og spilte The Band)

Seven brides for seven brothers

TCM 21.00

terning 4 liten Howard Keel og Jane Powell i en høyrøsta oppskrytt musical fra 1954, laget av Stanley Donen. Om en mann som vil skaffe seg en brud, og dermed vil brødrene også. 1 time, 43 minutter.

Mogambo

TCM 22.40

mogambo

Clark Gable og Grace Kelly i litt rare farger.

terning 5 liten Clark Gable gjentar sin egen rolle i denne nyinnspillingen av «Red dust», laget i 1953 (den første kom i 1932) med Ava Gardner og Grace Kelly i rollene til Jean Harlow og Mary Astor. John Ford regisserte, og dette trekantdramaet om kjærlighet og intriger i Afrika, ble ganske bra. 1 time, 55 minutter.

Mandag 28.9– Blodrød månemandag med gammel utroskap

 

Possession

TV2 Bliss 21.30

terning 5 liten På en mandag som startet med blodrød måne med D-vitamin-mangel kan det passe godt med en romantisk film om gamle dager og nye dager og kjærlighet i skjul. I våre dager vet alle når de elsker hverandre, for de skriver det på Facebook på bursdager og bryllupsdager, og de som ikke har noen av tingene, må gå rundt i uvisshet. Det er også nødvendig å nevne at i gamle dager var menn så hastige og egoistiske elskere at hustruers velkomne fritid oppsto når de fant seg elskerinner. Da kunne de gifte kvinnene trene til halvmaraton i fred.

Så til filmen:

«Possession» er en pedagogisk viktig film.

possession

Gwyneth Paltrow og Aaron Eckhart med stilfullt monument over utroskapen.

For det første vil man lære at folk var utro også i gamle dager, men de var det veldig stille. Ikke en gang naboen hørte når de sa «vi kan ikke treffes på denne måten» før de løsnet hverandres skosnorer med tunga. Utroskapen den gang manifesterte seg i skjerma kjønnssukk i så dårlig lys at orgasmen ikke ble oppdaga før etter flere hundre år.

I den koselige romantiske komedien «Possession» leter to litteraturkyndige småkranglere (Gwyneth Paltrow og Aaron Eckhart) etter utroskapen til dikteren Christopher Nash, som er død for så lenge siden at han kunne vært bror til Graham. De finner brev, og de finner romantiske slott og herregårder. De finner Frankrike. De finner skurker og bedragere. De finner slektskap og evig kjærlighet, samtidig med at de viser oss det andre pedagogiske poenget.

Det er sånn:

Disse to er motstrebende lidenskaps-akademikere i en hypokondrisk no-risk-tid som ikke er i stand til å anerkjenne følelser fordi de kan føre til regler. På det viset er de mer puritanske enn viktorianismen. Den gang respekterte man lidenskapen så intenst at den ble forsøkt temmet. De moderne elskende pusler arrogant rundt i sine monumentale egoer, som om kjærligheten skulle være en slags sars, og intellektet et trygt munnbind. Det er en underholdende film. 2002.

Bait

NRK3 21.30

bait

Hvithai i kassakø.

terning 4 liten «Bait» er en australsk actionthriller med så ukjente folk at de ikke har hørt om Kim Kardashian eller hennes barn. Men dere vil se den for det. En tsunami treffer kysten i Queensland, og i stedet for å løpe til Arken, blir en gruppe mennesker innelåst i et oversvømt handlesenter. Det er selvsagt ille nok. Men så kommer en hvithai svømmende inn i den stengte butikken, og da blir det verre. Jeg kan ikke love «Sharknado»-scener, men det bør bli blodig. 2012.

Game change

NRK3 00.10

game change hoved

Julianne Moore er en strålende Palin.

terning 5 liten Sarah Palin ble fra høsten 2007 den mest omtalte politiske personen i verden. Hun ble McCains visepresidentlkandidat, og virkelig alle jublet. De som står podagrisk ved diner-disken og sier at politikerne må snakke sånn at folk forstår dem, jublet. Alle de liberale i USA jublet, for endelig hadde de fått i gave en reaksjonær kvinne som de fikk lov til å drite ut etter flere tiår med testosteron-hemmende masse-feminisme. Palin var som et Hollywood-påfunn: Den enkle, jordnære kristen-mammaen var valgt til guvernør i Guds nesten uberørte Alaska, og som VP-kandidat inntok hun snobbokratiet på den regjerende østkysten med det vi kaller opprinnelig friskhet.

Dokudramaet om henne er laget av HBO, og igjen er skuespillerne fabelaktige. Råskinnet Woody Harrelson imponerer i rolle etter rolle. Julianne Moore spiller Sarah Palin slik Helen Mirren var dronning: Dette må være mer Palin enn hun er sjøl.

Filmen forteller med store bokstaver om en nervøs John McCain som trengte noe annet enn enda en hvithåra veteran for å kunne slå karismabomba Obama. De kunne ikke bruke ei dame som var for abort, og da var ikke utvalget stort. Palin oppfattet seg som Guds redskap i kampen mot Obama, og slik Moore spiller henne, virker det verken tåpelig eller urimelig. Filmen etterlater muligens mot sin vilje inntrykket av ei dame som virkelig hadde alle de egenskapene som folk savner hos politikere. Hun sa rett ut hva hun mente. Hun gikk i Fretex-klær og ble så lei av image-stylinga at hun vaska sminken av seg. Da Palin mistet seg sjøl og sin sjel i den umenneskelige robotiseringen som fulgte kandidaturet som visepresident, gikk hun i en slags koma. Hun ble borte, hun forvitret, hun visna som en markblomst i stuejord. Det er vakkert. Det er nesten høytidelig.

I likhet med størsteparten av velgerne visste ikke Sarah forskjellen på Sør- og Nord-Korea, men hun brydde seg ikke heller. Det gjorde rådgiverne, og de forsøkte å skape en statsviter i løpet av noen ukoselige ettermiddager. Da hun ikke klarte prøven, likte de henne ikke lenger.

Filmen får en til å fundere over hvor hatefulle de liberale og intellektuelle egentlig er, for Sarah ble steina, og hadde hun tilhørt en annen etnisk gruppe enn hvit småborgerklasse, ville Tina Fey (som parodierte henne i TV) ha sittet i fengsel for en eller annen trafikkbot. Sarah Palin gjorde ikke noe annet galt enn å være enkel og ekte.

Dette er film, og vi skal aldri forveksle film med virkelighet. Men «Game change» forteller en engasjerende historie, sann eller ei. Dere kommer garantert til å like den. 2012.

Venner med penger

TV6 21.30

venner med penger

Jennifer Aniston, Catherine Keener og Joan Cusack i det gode hjørnet.

terning 4 liten I denne filmen spiller Jennifer Aniston den sosial-eksotiske fuglen, for hun er hushjelp for de rike samtidig som hun omgås dem. Egentlig dridler bare historien fram de kjedelige rikfolka som snakker om møbler og stil og design og trendy minimalisme – men gjennom det uttværa tøvet stikker et par løvetanner rufsete hoder fram. Frances McDormands forfalls-aggresjon er livlig. Alle snakker om hverandre, men ingen har noe å si – før Jennifer A. faktisk treffer noe så sjeldent som sjelefrenden sin, en mann som i grunnen aldri har ønska å si noe interessant eller realisere sine drømmer.

Så slapper den kavete dama av. 2006.

The expendables 3

CMore+ First 22.35

expendables, the 3

Guttetur med Sylvester Stallone, Jason Statham og en annen fyr.

terning 5 liten «Expendables 3» tilhører nok de filmene som ikke skal anmeldes i de selektive mediers framtid, og dermed ville ingen fått vite at det finnes fragmenter av festforestilling her, og menn med synlig levesett går foran alle andre og gjør det kvinner ikke får lov til: De romantiseres for det de er, med rynker og furer og valker og en ytre feilbarlighet som ikke en gang badespeil bør vise fram. Dette er en hyllest til modige mannlige skuespillere og den regissøren som bestemte seg for å fotografere folk slik de ser ut. Noenlunde.

For noen fantastiske trolldeig-tryner:

Sylvester Stallone er blitt flat i fjeset, som om han gikk på sin eget sjølbilde i stor fart. Samtidig er han rund i kjakene, han går med ubesværa selvironi, men når dramatikken tetner til som i en tippeliga-slutt, da kan han spille intensere enn noen av de kjute kattungene.

Arnold Schwarzenegger likner i gode stunder et livsfarlig kusma-eksperiment, men han valker gjennom filmen med et strålende humør som folk kanskje oppnår når de ikke lenger må lese de sosietets-orienterte Twitter-meldingene til Maria Shriver. Han ser ut som en Marvel-figur når regissøren slipper ham til med maskingevær fra rølpete helikopter.

Mel Gibson er i storform. Også hans ansikt er forma av Fader Tid, og han har så mange ujevnheter der andre folk har hud at han kunne vært sandblåst teskurd utført av dopa motorsykkel-tapere fra «Mad Max». Men vakker er han. Og splitter pine gal. Ikke mange filmskurker kan kopiere Gibsons psykotiske sadistblikk.

Harrison Ford kommer innom som lekelysten CIA-sjef (eller noe). Egentlig ser han ut som en avgående visepresident med det forskrekka og gråbustete håret. Men også han har action-sjel og kompromissløs selvutlevering.

Jeg trodde egentlig Wesley Snipes måtte være død eller borgermester for fire strandbarer i California. Men han er framleis en ressurs. Det var en stor opplevelse da jeg omsider oppdaget at han var med i filmen.

Antonio Banderas spiller på en måte Shrek-komedie og gir kropp til en vilter latino-galning med kastanjett-tunge og meddelelses-tsunamisk åpenhet. Banderas har gjort mange teite roller de siste ti åra, men her blir han sluppet løs i en nesten absurdistisk rolle på grensen mellom plastisk geni og takk for i dag.

Kelsey Grammers flegmatiske særegenheter passer nydelig inn i rolle-galleriet. Han er en mann med bøttehatt og familiefar-image, en rølp i Marlboro Classic-klær.

Og Jason Statham er som vanlig perfekt. Han er en av de skuespillerne som skjønner action-film med bensinbegeistring, Brut og ubarberte baller, og han bidrar seriøst til det gode humøret.

Se nå om dere finner ut hvem som er hvem i denne politisk ukorrekte banden.

Jeg sier igjen. Dette er voksne menn i alders-ironiske roller som kvinner ikke får spille uten at man lager kjønnsløse fruentimmere av dem. For sjøl om veteranene ser gamle ut, kan du merke at de skal forestille menn med erter i belgen.

«Expendables 3» er klart og tydelig en uvesentlig film, og hvis jeg måte velge mellom å se den eller Fernando Solanas eventuelle «Syd 2», så ville jeg nok ha nølt. Men nå har jeg tenkt å lese om igjen Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid» siden tittelen fungerer som relevant, så da kan jeg tillate meg å feire uvesentlighetens merkverdige evne til å vokse mens du ser på. Men jeg er redd for at etter hvert som medier leter etter begrunnelser for ikke å sende kritikere til kinoen, kan nok stasfilmer som «Expendables 3» havne utenfor av snobbe-grunner. Da blir det bare meg. Det blir leit.

Når alt utenomsnakk er rutinemessig ferdigstilt: Dette er en action-film uten respekt for noen Nobelpris-vinnere i fysikk, og da mener jeg særlig Newton. Vekslende, skroteferdige manneting bildelegges med rå, gammeldagse actionbilder. Replikkene kommer som snakkebobler. Når man først engasjerer seg i direkte åpen strid med dødelige våpen, skjer det med overdrivelser av den sorten som man må være født med for å sette pris på.

Du vet dessuten at det er en vellykka actionfilm når sjetteklassinger reiser seg fra sofaen og blir stående og småhoppe midt på golvet mens politisk sterkt ukorrekte tanks fra et fantasiland på størrelse med Usbekistan dundrer sine prosjektiler gjennom rivningsklare ruinvegger sånn at murstøv på tykkelse med Gjesdals-lefser legger seg over den velsigna nyoppstandne Snipes. Og alvorlig talt er ute i forfallet: Når så dere Snipes i en skikkelig velstandsfilm sist? Hæ? For oss som fylte videobutikkene lørdag ettermiddag, er et gjensyn med Wesley som to Viagra og én Vitaepro. Dette er stas.

Handlinger skal man røpe minst mulig av. Men Stallone syns gjengen bør gi seg, så han hyrer ungdom i stedet. De er OK. Så tar filmen seg både hit og dit, for å si det enkelt, først og fremst befrakta av sjefens gamle haikjeft-fly. Egentlig skulle skurken hentes hjem og dømmes av Menneskerettsdomstolen i Haag. Men Sly stirrer ikonisk på den gamle Rambo-måten og sier tungt: «Jeg er Haag».

Og så slutter filmen med en fantastisk spøk. De kule ynglingene som fikk være med de voksne på jobb, synger felles-karaoke på bar: Neil Youngs tekstlinje «Old man, look at my life. I’m a lot like you were» runger over den egentlig groteske postwar-idyllen.

Det er antakelig ingen lesere som ser «Expendables 3» på CMore+, men denne omtalen fyller godt opp. 2014.

Sunday in New York

TCM 21.00

sunday in new york

Sex i storby med Jane Fonda.

terning 5 liten En slags sex-komedie fra 1963. Jane Fonda kommer til storbyen og oppdager kjønnslivet. Cliff Robertson er også med. 1 time, 45 minutter.

Søndag 27.9. – Fine folk liker til og med Eddie Murphy

 

I spy

Viasat4 22.30

terning 5 liten Det er søndag i det utvidede Norge, og jeg skal med stor ulyst unnvike repetisjonsvitsene mine om at nå skal alle de velkledde og hensiktsløse gå opp på en ny fjelltopp for at ikke næringslivet skal tjene penger på dem. I stedet skal vi tenke pent om menneskene. Og som en test på egen humanistisk kvalitet, passer det godt å starte med Eddie Murphy. Hvis du klarer å tenke fint om Eddie, da er du på god vei til å bli et ironifritt og fint menneske. Da kan du se en film der også Owen Wilson er med.

i spy

Owen Wilson og Eddie Murphy i innledning til nevekamp.

Sikksakk-femmer for utvandra guttefilm. (Parentes: Sikksakk-systemet ble i sin tid oppfunnet av Anne Grethe Vasbø, som leste filmguiden i Aftenbladet og mente at det behøvdes en moderering av smilefjesene. Hun foreslo at smil til filmer som egentlig var litt fjollete, ble kalt sikksakksmil. Systemet varte i mangfoldige år) «I spy» er en film om to søte menn. Owen Wilson spiller spion som om han var klassekamerat av Tore Renberg på Kongsgaard, og Eddie Murphy parodierer med historisk støy den afroamerikanske mannens over-kompensering av slaveriet. Resultatet er teit, men underholdende.

i spy janssen

Famke Janssen er også absolutt med.

Wilson spiller CIA-mann som hele tida relativiserer sin egen rolle og innsats i stedet for å være taust handlekraftig. Murphy omtaler seg selv i opphøyd tredjeperson og vedlikeholder et kamuflasje-ego som under normale værforhold kunne skjule Jåttånuten.

Myndighetene får det for seg at de skal betjene seg av bokseren Murphy ved en CIA-aksjon i Budapest. Alle ungarere likner barbariske landsby-olafer med uvaska undertøy og middelalder-moral. I det ekstatisk juledekorerte Midt-Europa vil kakseskurken Malcolm McDowell selge et stjålet Stealth-fly og en atombombe. Robuste Famke Janssen kler av seg til undertøyet. Som King Kong i pyjamas. 2002.

Beyond a reasonable doubt

NRK3 21.35

beyond a reasonable doubt

Noen vil lure den politiske statsadvokaten Michael Douglas.

terning 4 liten Dette er en Peter Hyams-film med Jesse Metcalfe, Amber Tamblyn og Michael Douglas, og jeg er veldig lei for at jeg ikke har sett den. Den er faktisk en nyinnspilling av en film noir thriller fra 1956. En skribent får det for seg at han kan avsløre korrupt statsadvokat, men det snur seg litt for ham. «Beyond reasonable doubt» er fra 2009.

Out for justice

TVNorge 01.20

out for justice

Yess! Steven Seagal med buekorpslue og hestehale.

terning 3 liten Dette her er fra 1991, da Steven Seagal var i ferd med å bli en slags konstant voldsidyll. Han representerte en stund de ukritiske sadistenes lille fristed på jorden og dukket opp med samme regelmessighet som sand i søndagsskoene. Seagal brekte fingre og knuste bein på folk med mindre medfølelse enn en midlertidig bygartnerassistent fjerner pærebrent kvist. Det gjorde han ikke fordi han var sint eller gal, men fordi han var en snill far og en god politimann. «Out for justice» har ikke mye handling. Seagal skal hevne partneren sin. William Forsythe er med. Men det lukter Videoverden på Mariero av en film som denne. Bak disken står Thomas Dybdahl, men det var nok mye seinere på nittitallet. Folk leide Seagal fremdeles mye seinere på nititallet. 1991. 1 time, 28 minutter.

Music and lyrics

FEM 21.00

music and lyrics

Drew Barrymore og Hugh Grant er virkelig søte sammen.

terning 4 liten Lenge så det ut som om «Music and lyrics» kunne bli den snedige komediehyggen i en påbegynnende romantikk-sesong. Men også den tværer seg til og klarer i likhet med åttitallet såvidt å rullestole (stolrulle?) seg ferdig.

Henvisningen til åttitallet er logisk fordi Hugh Grant på en måte spiller han andre i Wham!. Verden har beveget seg til 2007, og den egentlig glemte popstjerna svinger hoftene virkningsfullt for kvinner som var unge i 1985 på steder som Indre Vågen Amfi og Kiosk. Grant er for øyeblikket akkurat gammel nok til å bli fotballtrener, og håret hans ser ut som om han var invitert til et Dorthe Skappel-show for vellykka karriere-homser. Men den bevegelige briten kan spille film og er fremdeles den mest vellykka av de trente snakke-klønene. Derfor kler han Drew Barrymore. Hun er femten år yngre, men i hippie-light-klær ser hun på en måte tidløs ut på samme måte som Tingeling. Barrymore har alltid vært en av de mest uferdige skuespillerne i verden, men hun er det på en sjarmerende måte (som Woody Allen).

Hun kommer inn i pop-klenodiets liv som plantevannerske da han skal forsøke å skrive en sjelfull sang for Britney-bimboen Cora, som spilles med en slags millennisk inferno-innsikt av Haley Bennett, som er mellom 11 og 31 år og veier mindre enn januarskrei. Det har seg sånn at Barrymore blander seg borti teksten, og før vi vet ordet av det, sitter det nusselige pratsomhets-paret der og lager musikk sammen. Stor trivelighet oppstår.

Men regissør-skribent Marc Lawrence burde vært en straffa mann uten permisjons-tillatelse, for han skrev «Miss Undercover», både én og to. Og han fortaper filmen i en langsiktig lammelse som er seig som snegleslim. Og selv om slutten er søt, har manuset for lengst mista oss til en skuffa likegyldighet som egentlig vil ha hevn. Det er sjelden man ser noe som så opplagt burde ha blitt bra, men klarte å unngå det. 2007.

Solitary man

FEM 23.20

solitary man

Michael Douglas. Middelaldrende, forlatt, ensom og full av anger.

terning 2 liten USA liker ikke mennene sine. De unge sender man til utlandet for å dø, de gamle blir sittende skamfullt igjen i en slags konstant tilstand av illsint ugle-beskuelse: Vi vet hvor gammel du er, og hvis du forsøker å skjule gebisset, kommer super-hubroen Diane Keaton og tar deg. Jeg trodde kanskje at Keaton kunne ha skrevet denne piskefilmen, men forfatteren er Brian Koppelman som har holdt på i årevis. Kanskje han har opplevd aldring som ensomhetsskapende personlighets-inntørking. Kanskje han har følt foranderlighet som en form for skam. Kanskje har han bare sett en stilig jevnaldrende i svart sjekkedress og blitt redselsfullt sjalu.

For det går virkelig på trynet for Michael Douglas i denne filmen, og i motsetning til «Falling down» skildrer ikke «Solitary man» en trofast amerikaner og familiemann som oppdager at alt raseriet er utlendingenes skyld. Hele filmen handler om at kjærester og kjæresters døtre og egne døtre og egne døtres ektemann og ekskone påpeker hvor inni natteangstens helvete han fortjener å bli ensom. Han var en ærlig bilselger, men ufine avvik førte til at man mistet pengene, innflytelsen og vennene. Utseendet har han igjen. Douglas skeiner rundt i kjønnsmærene med en sval, svai cowboykropp mens The man in black synger for ham i bakgrunnen. Han ser ut som en leiemorder, men rovfugl-blikket virrer rundt på alle tjue år gamle stepmaskin-rumper som kan finnes i en Hollywood-film fra New York. Han er the dirty old man, men han er kul.

I løpet av lange halvannen timer gjennomgår han en eksistensielt villand-dykk som bringer ham fra New York-kjønnslivets nesten anekdotiske flotthet ned til en kort tilværelse som kafeteriakokk i Boston. Man kan le, men det gjør ikke filmen. 2009.

Indiana Jones og det siste korstog

TV3 21.00

Indiana Jones og det siste korstog

Sean Connery og Harrison Ford som gretne gamle gubber.

terning 5 liten Først av alt: Det finnes ikke gyldige grunner til ikke å se Indiana Jones-filmer. Så er det sagt.

«Indiana Jones og det siste korstog» begynner og slutter som en western. Det er egentlig den mest opplagte amerikanske utveien hvis fantasien begynner å svikte. Jeg bare nevner det. I starten er River Phoenix unge Indiana (som egentlig heter Henry, viser det seg) med storvokst lugg og en speiderberedt uvørenhet som får det til å svinge skikkelig når han jages på hesteryggen eller på togtakene. I slutten rir en gammel og sliten Indiana sammen med slekt og venner inn i solnedgangen og blir borte for alltid. Det er bra, for ellers måtte Spielberg og Lucas antakelig ha diktet fram Jones-familiens døde mor og sendt henne ned i dypet etter det sunkne Atlantis, og det ville ikke blitt bra.

Den siste av de tre Indiana Jones-filmene har allerede kommet dit at den flørter med seg selv. Slik den Spielberg-produserte «Pyramidens hemmelighet» lekte med opprinnelsen til Sherlock Holmes-fetisjene, avslører denne filmen muntert sine egne myter: Hvor fikk Indiana hatten fra og hvorfor er han så redd for slanger? Dessuten kopierer den temaet fra «Jakten på den forsvunne skatten» ved å sende arkeologen inn i nok en tvekamp med maktsyke og religionsforvirrede nazister om kristne relikvier. Denslags blir det mye halsbrekkende action ut av.

Story-snekkerne George Lucas og Menno Meyjes (som laget manus til «Purpurfargen») har imidlertid sett at det ikke var nok. Filmens redning og geniale vitaminpille heter Sean Connery. Han spiller gamle pappa Jones, en skrivebordsfilosofisk vitenskapsmann med bøttehatt og koffert. Den forvirrede far tilfører filmen den sorten klønete kvinnelighet som Kate Capshaw ivaretok så nydelig i «Indiana Jones og de fordømtes tempel» og overflødiggjør forsåvidt ei vital dame. Alison Doody får mest stå stille og være pen og pikant problematisk, fordi far og sønn oppdager at de har delt skjød helt annerledes enn fedre og sønner pleier.

Men det virkelige kjærlighetsparet i filmen er Harrison Ford og Sean Connery, og den romansen har Spielberg et energisk og begeistret håndlag med.

Filmen beveger seg litt ujevnt mellom en del gjenkjennelige Indiana Jones-tablåer. Når den besøker Venezia, er det selvsagt for raskt å forflytte seg ned i dystre, skjelett-bebodde katakomber, der feite, ekle rotter spiller rollen til slangene i den første filmen og insektene i den andre. En dramatisk båt-scene virker mest som et tilfeldig gjestespill hos James Bond, før filmen begynner å reise rundt i Europa, med Hitler-møte i Berlin anno 1938, motorsykkel-race, luftskip og flykamp. Alt dette er moro og får en til å glemme at historien tok en energisparende snakkepause i begynnelsen, for at vi skulle skjønne poenget. Vel framme i Afrika blir det mer friluftsaction, når Spielberg dyrker cowboy-klisjeen om Trange Pass-gjengen med nazister som blir overfalt av hestehelten Jones og hans araber-indianere i fjellsidene. Bare slutten er merkelig svak.

I «Jakten på den forsvunne skatten» kom Herrens hevn i scener så sterke og følelsesladede at de kunne skremme vannet av frelste og ufrelste. «Indiana Jones og de fordømtes tempel» sluttet med en halsbrekkende og åndeløs maksi-spenning fra hule-race på skinner til hengebru-duell. Klimakset i «Det siste korstog» innledes med at Indiana Jones spiller en udramatisk bibel-lotto inne i fjellet for å nå fram til den hellige gral (som alt handler om). Han finner en 700 år gammel ridder som ser ut som han er medlem av Monty Python. Men fart blir det liksom ikke, for Indy er trøtt, pappa er såret, nazistene har mistet motet, dama ser tafatt og pre-menstruell ut og høyere makter har ikke tenkt å sløse bort mer temperament på tyskere. Kanskje er vi blitt for kravstore. «Indiana Jones og det siste korstog» er tross alt underholdning i luksusklassen, og følelsesmennesket Spielberg balanserer sårbart humor mot uforløst farsbinding og en entusiastisk barne-religiøsitet. Men jeg savnet englene. Det er ikke mye i verden som er så flott som engler. 1989.

A walk among the tombstones

CMore+ First 21.00 og streaming på Filmnet

walk among the tombstones, a

Liam Neeson får en kjapp assistent.

terning 5 liten Det er noe fint ved «A walk among the tombstones». Den fyrer opptenningsvæske på en gammel, egentlig fuktig forkjærlighet for melankolsk krim, og måtte eventuelle guder tilgi meg sommersesongbruken av metafor. Musikken ligger under den avventende fotograferinga som en allvitende venn som egentlig ikke vil fortelle noe, bare nyte øyeblikket. Når Liam Neeson vandrer gjennom en slitt by, dukker det opp fine små fotografiske detaljer, og så finner du ut at filmen faktisk er laget med en smektende (bevisst anakronistisk ord) forkjærlighet for estetikk. Estetikk var noe folk dreiv med før, og den gjorde mange lykkelige og litt ukritiske. Derfor virker filmen til Scott Frank (som skrev manus til «Minority report) som et kort, ubeskjemma hvilesteg bakover. Kan det tenkes at de vil begynne å lage sånn film igjen i rumpeflashernes gomorriske tid? Neida. Said the raven: Nevermore. Men denne funker bra.

Neeson kommer inn i filmen som en så slentrende skikkelse at du får følelsen av at han har skeive skosåler, krystallsyke eller murstein i lommene. I 1991 er han en langhåra, skjeggete alkis-polis som skyter bar-ranerne iført et svart skjegg som også hipsterne fra helvete vil synes er litt overdrevet, for han minner om Wyatt Earp, og det er antakelig der Tombstone-ordet kommer inn.

I 1998 er han blitt en velpleid representant for det private næringsliv, slik vi alle ble i de årene. Neeson lever tydeligvis av å være en grei privatdetektiv. Men da den rehabiliterende narkomane fra AA-møtene vil at han skal hjelpe dopselgerbroren med å finne ut hvem som kidnappet, torturerte og drepte kona hans, da nøler Neeson, som vi egentlig kjenner best som fundamentalistisk voldspappa og albanernes verste venn.

Han gjør det likevel. Med seg i utforskingen av den menneskelige elendigheten får detektiven en veldig ung afroamerikansk uteligger med mye kunnskap og brysk bitterhet. Han er også en søt klisjé, og den funker på en naiv måte, som når førtifireåringer sier med grånende stahet: «Jeg vet jeg er gammal, men jeg bryr meg ikke. The Smiths var ei fin gruppe.» Guttungen har til og med to-bokstavers navn. Han heter TJ og er en moralistisk Sancho Panza-veggis som vi liker etter hvert fordi også han er estetikk. Det er velsigna styggvakkert der nede hvor Untermenschene holder til.

Detektivens etterforskning av de psykopatiske snufferne er ikke noe høydepunkt i krim-filmenes misbruk av logikk, men den er grei nok, for Liam Neeson veier opp for mange tankemangler. Han er mannen med stemmen. Den er full av lune kvelder med relativt vellykka jazz. Den er som radioteater fra femtitallet, da Olafr Havrevold leste sånn at ateister følte at Gud snakket.

Dessuten er det noe sårt og enkelt ved den dystopisk forfallende byromantikken, en smerte over alt det som gikk galt i nasjonen som ingen liker. I sommer stanset jeg etter mange timers kjøring på Lasses i Bamble, der barnefamilier av alle slag samles rundt et mini-hoppeslott og spiser fastfood før de kjører videre til farfars veltrente fyttiårsdag i Fredrikstad. Jeg var sikkert bare trøtt, men folka virket skremmende sårbare, som når du har sett filmen før og vet hvem det vil gå dårlig med. «A walk among the tombstones» nyter bildene av hvor ille det var og hvor håpløst det vil bli. Men alt ville vært verre om den var blid. 2014.

Catlow

TCM 21.00

terning 4 liten Western-komedie med Yul Brynner, laget i 1971. En lovløs forsøker å unngå å bli forstyrret da han er på vei til et gullrøveri. Richard Crenna, Daliah Lavi og Leonard Nimoy er også med. 1 time, 43 minutter.

The tender trap

TCM 22.40

tender trap, the-2

Frank Sinatra og Debbie Reynolds, begge med undertøy.

terning 4 liten For at dere skal få en slags Dagbladet-appetitt på denne gamle filmen, skal jeg nevne Debbie Reynolds. Carrie Fisher er dattera hennes, og prinsesse Leia skrev for lenge siden en roman om hvordan det var å leve med Debbie som mamma. Ei blid og dritings mor som satte seg på pianoet uten undertøy når venner kom på besøk. Hva synes DU om dette? «The tender trap» er en gammeldags komedie fra 1955, da den friske og kjekke ungkaren Frank Sinatra ved en tilfeldighet gifter seg med Debbie Reynolds. Laget etter et skuespill. 1 time, 51 minutter.

Lørdag 26.9. – Nyt lørdagen med Sarah Palin og mange flere

 

Game change

NRK1 23.45

terning 5 liten Av og til er det sånn at jeg helt seriøst tror at amerikanske tabloid-medier har funnet opp fenomener som Donald Trump og Sarah Palin for å selge klikk eller papir. Når Trump eller Palin blir sitert i linker på Facebook, blir jeg egentlig irritert og tenker: Dette er ikke sant. Eller enda sterkere: Dette er søren meg ikke sant. Kanskje har jeg rett. Kanskje sitter det virkelighets-pirater et sted i de utryddelsestrua mediene og dikter opp sitater som ingen kan etterspore.

«Game change» er en film om Palin, og den er veldig bra. Den er balansert. Og man får sympati for dama fra Alaska. Ikke som politiker, men som et ekte menneske i en falsk profesjon.

game change

Ed Harris som McCain og Julianne Moore som Palin. Det er ikke bare at de likner.

Sarah Palin ble fra høsten 2007 den mest omtalte politiske personen i verden. Hun ble McCains visepresidentlkandidat, og virkelig alle jublet. De som står podagrisk ved diner-disken og sier at politikerne må snakke sånn at folk forstår dem, jublet. Alle de liberale i USA jublet, for endelig hadde de fått i gave en reaksjonær kvinne som de fikk lov til å drite ut etter flere tiår med testosteron-hemmende masse-feminisme. Palin var som et Hollywood-påfunn: Den enkle, jordnære kristen-mammaen var valgt til guvernør i Guds nesten uberørte Alaska, og som VP-kandidat inntok hun snobbokratiet på den regjerende østkysten med det vi kaller opprinnelig friskhet.

Dokudramaet om henne er laget av HBO, og igjen er skuespillerne fabelaktige. Råskinnet Woody Harrelson imponerer i rolle etter rolle. Julianne Moore spiller Sarah Palin slik Helen Mirren var dronning: Dette må være mer Palin enn hun er sjøl.

Filmen forteller med store bokstaver om en nervøs John McCain som trengte noe annet enn enda en hvithåra veteran for å kunne slå karismabomba Obama. De kunne ikke bruke ei dame som var for abort, og da var ikke utvalget stort. Palin oppfattet seg som Guds redskap i kampen mot Obama, og slik Moore spiller henne, virker det verken tåpelig eller urimelig. Filmen etterlater muligens mot sin vilje inntrykket av ei dame som virkelig hadde alle de egenskapene som folk savner hos politikere. Hun sa rett ut hva hun mente. Hun gikk i Fretex-klær og ble så lei av image-stylinga at hun vaska sminken av seg. Da Palin mistet seg sjøl og sin sjel i den umenneskelige robotiseringen som fulgte kandidaturet som visepresident, gikk hun i en slags koma. Hun ble borte, hun forvitret, hun visna som en markblomst i stuejord. Det er vakkert. Det er nesten høytidelig.

I likhet med størsteparten av velgerne visste ikke Sarah forskjellen på Sør- og Nord-Korea, men hun brydde seg ikke heller. Det gjorde rådgiverne, og de forsøkte å skape en statsviter i løpet av noen ukoselige ettermiddager. Da hun ikke klarte prøven, likte de henne ikke lenger.

Filmen får en til å fundere over hvor hatefulle de liberale og intellektuelle egentlig er, for Sarah ble steina, og hadde hun tilhørt en annen etnisk gruppe enn hvit småborgerklasse, ville Tina Fey (som parodierte henne i TV) ha sittet i fengsel for en eller annen trafikkbot. Sarah Palin gjorde ikke noe annet galt enn å være enkel og ekte.

Dette er film, og vi skal aldri forveksle film med virkelighet. Men «Game change» forteller en engasjerende historie, sann eller ei. Dere kommer garantert til å like den. 2012.

Marnie

NRK2 22.25

marnie

Sean Connery så bra nok ut til å ødelegge illusjonen om frigiditet hos Tippi Hedren.

terning 5 liten Dette er en av de Hitchcock-filmene som det kan være grunn til å gi en ny sjanse. Da thrilleren kom i 1964, ble den regnet som en fiasko, men det er ikke så sikkert at den ser sånn ut for ettertida. Tippi Hedren, som også hadde hovedrollen i «Fuglene» og forøvrig er mor til Melanie Griffith, spiller ei dame som både er kleptoman og frigid. Denne sein-freudianske sammenstillingen bestemmer arbeidsgiveren Sean Connery seg for at hun skal bli kurert for. Hitchcock ville egentlig ha Grace Kelly, men hoffet i Monaco syntes ikke at det var en god idé. La det også være sagt at Tippi Hedren sa til Hitchcock etter å ha truffet Connery: «Hun skal liksom være frigid – har du sett ham?» «Ja, kjære,» sa Alfred, «det kalles skuespill». Diane Baker har også en viktig rolle. 2 timer, 9 minutter.

Naive skolejenter

NRK3 21.45

terning 3 liten Dette aner jeg virkelig ikke noe om. Thora Birch spiller en handling som forteller om den gang en haug med skolejenter hadde bestemt seg for å bli gravide samtidig. Basert på sann historie. 2010.

Beyond reasonable doubt

NRK3 23.30

beyond a reasonable doubt

Michael Douglas med rettferdighet i veska si.

terning 4 liten Dette er en Peter Hyams-film med Jesse Metcalfe, Amber Tamblyn og Michael Douglas, og jeg er veldig lei for at jeg ikke har sett den. Den er faktisk en nyinnspilling av en film noir thriller fra 1956. En skribent får det for seg at han kan avsløre korrupt statsadvokat, men det snur seg litt for ham. «Beyond reasonable doubt» er fra 2009.

Limbo

NRK3 01.55

terning 2 liten Dette er en filmtype som jeg er aktiv motstander av. Den dvelende, konflikt-siklende sirklingen rundt et sentimentalt utspekulert Ingenting som skal forestille å bare være en følsom og fin framstilling av at det er ikke så lett eller at det er så lett eller at huff, hva kan ikke skje så langt fra folk. Dette er en supernorsk huff-film, og hovedpersonen går rundt i en slags metaforisk morgenkåpe og lider med like stor variasjon som et bjørketre hvis du spikker fliser av det, en telefonstolpe hvis det regner. Hun føler seg ikke helt vel i de svartes land, for hun får ikke stryke klærne sine.

Nå skal jeg si noe overflødig: Man blir ikke intellektuell av å like kjedelige filmer, man blir kjedelig. Man blir ikke følsom av å være upoengtert. Man blir uklar.

Denne filmen skildrer en besøkende ingeniørfrue i Trinidad i et tempo som truet med å ta livet av meg. Likegyldigheten er nesten smertefull, for menneskene dratter hensiktsløst rundt i en slags evig søndagsettermiddag med den ubestemmelige utålmodigheten som oppstår i ferjekø. Dama ser konstant ut som om hun ikke er glad i noen, og det sentimentale fraværet av livs-engasjement er ikke sympatisk eller interessant. Hun lever et privilegert liv med barn hun har valgt å få, og misnøyen hennes er tydeligvis ikke begrunnet, den er bare et uttrykk for et manglende innhold som folk i grunnen ikke kan skylde på andre enn seg selv. Så viser det seg at mannen er utro. Den bedratte ser enda mer ut slik hun gjorde hele tida.

Line Verndal spiller en oppsiktsvekkende dårlig rolle. Hun fullfører hele filmen som en uflidd sjel med oppsperra øyne, og man skjønner verken hvem hun er eller hva hun ønsker seg. Lena Endre og Bryan Brown er ikke store opplevelser de heller, men de ser i hvert fall ikke forsteina ut. 2010.

Mission impossible 2

Norsk TV2 23.20

mission impossible II

Tom Cruise kjører også motorsykkel i virkeligheten. Det vet vi som ser Top Gear.

terning 5 liten Å se en John Woo-film er fremdeles bildelek med Newton. Ikke Thandie Newton egentlig, sjøl om hun spiller en hovedrolle i denne filmen, men han med eplene. Hong Kong-regissøren får alt til å sveve. Tyngdekraften oppheves eller forsinkes for folk, duer, våpen, støv, motorsykler og biler, alt. Han får også alle til å maskere seg som i «Face/off». Folk kler av seg plasttryner to ganger for hver gang de skifter Versace-skjorte.

Tom Cruise starter denne filmen som en etablert agenthelt. Han henger etter nyspisste fingertupper og godt håp i en eller annen fjellvegg da sjefen Anthony Hopkins dropper ham et par designer-solbriller med neste oppdrag. Terrorister har kapra motgiften til farmaskurkenes hjemmelaga dødsvirus. Cruise får i oppdrag å rekruttere den litle førtikilos-tjuven Thandie Newton og instruere henne til å infiltrere, eller noe som likner fælt, eks-elskeren. Regissøren Woo ser på tarantella mens det skjer, og fryder seg. Cruise og motstanderen Dougray Scott utfører rustfrie ridder-ritualer fra gryntende motorsykler etter at helten sjøl har sålesurfa på asfalten. Derpå følger sakte hannekamp. Dette er en særegen underholdningsform, og den funker for menn, men også for folk. 2 timer. 2000.

The marine 2

TV2 Zebra 21.00

terning 3 liten Noen tar med seg jobben på ferie. Den ameikanske marinejegeren og snikskytteren Linwood tar med kona på hotell, men akkurat det hotellet blir angrepet av terrorister. De tar gisler. Det skulle de ikke ha gjort. Ikke veldig kjente skuespillere. 2009.

Last man standing

TV2 Zebra 22.55

last man standing

Bruce Willis med beklagende mimikk når han skyter. Jeg vil ha hatten hans.

terning 5 liten I Walter Hills stillestående action-eufori er Sanjuro Kuwabatake fra «Yojimbo» og Mannen Uten Navn fra «En neve dollars» blitt til Smith, og Mr. Smith drar til Jericho, Texas, der murene revner og gangsterne dør som fugler for frilans-morderens alltid nyfylte pistoler. Hvis du skal like en actionfilm, bør den være basert på Kurosawa. Hvis du har lest et Se & Hør, bør du ha nyklipt hår. «Last man standing» har akkurat tilstrekkelig kulturell backing til at Hill med god samvittighet kan lage film for de pasifistiske katarsis-nyterne; og når konene deres sier at historien er kjedelig, kan de lene seg tilbake i testosteroterommet og si: Dette er en gutteting.

Gud skapte aldri mannen. Han innførte drømmen om ham.

Alt stemmer. Bruce Willis har så smal sjel at ikke en gang morgenduggen eller hans eget blikk ville ha sluppet inn. Ry Cooders meskalinskeive kaktusmusikk river som tequila i åpne sår og rasler som klapperslange-haler. Rødfargene i Texas-ørkenen er grotesk overoppheta og tette som en dommedags-ettermiddag uten renseanlegg. Lufta er gjenomskinnelig på samme måte som gørra til flattrykt insekt på frontruta og antakelig tjukk som tjære, for det tar en nyskutt landsby-boer ti sekunder å dette mot bakken. Livet er som en testikkel under støvlehæl.

Alle menneskene er større eller annerledes enn livet. Christopher Walken har Picasso-auer og en hårfarge som likner en fargeblind frisørs oppfatning av nyklipt plen. Gangstere er små eller dumme. Revolvermenn er parodisk overflødige. Bruce Willis utrydder alt skadelig med den tilfeldige forbipasserers enslige rett; for bare den som aldri skal bli igjen og høste fruktene, har rett til å riste treet. Dette er uimotståelig, vakker mytediktning og en grei erstatning for følelsesliv. Den er ikke akkurat engasjerende, men hver gang folk finner en film som griper dem, viser den seg å handle om et fotogent handikap, en bablende Nell, en savlende Gump, så ferk engasjementet. Det er lånt ut til teddybjørnenes picnic.

Skulle likevel noe være galt med «Last man standing», måtte det bare være dette: Du anstrenger deg litt for mye og litt for tydelig, Walter Hill. Men hva så. 1996.

Transformers

TV2 Zebra 00.55

transformers

Megan Fox, en slags installasjon.

terning 5 liten Ble oppgradert fra kino til TV i sin tid. Verdensrommets fremmedkulturer har mista kuben sin, og derfor kommer de jernrånende til Jorden som gjenfødte Volvo Amazon-er over Midtøstens sanddyner. Kjøretøyene er fortidsting, og du minnes «Philadelphia-eksperimentet», som var yndlingsfilmen til de snille sci-fi folka, de som liker forskere i fotformsko som finner opp pommes frites uten kreftylamid.

Men hovedpersonen i filmen er ikke Swiss-knife-teknologagsene. En ung mann vil ha bil av far sin, og han blir valgt av en gul Camaro, som i sin tur også plukker ut ei fullt utvokst UVB-jente med tenner som aldri har vært marmor i Italia. Den unge gutten er en utrolig kul fyr, og han bærer filmen videre med stil. Det engasjerer også at Jon Voight spiller forsvarsminister, for blir du ikke redd av det, har du nerver av smeltefritt stål og kan du dra til Nord-Afghanistan på Kristin Halvorsen-pass.

Mange stilige ting myldrer. Ikke minst Biltema-krabbene, som fyller presidentens fly som tekno-gremlins og er helt i nærheten av å bli desembers kjæledyr-favoritter på tross av nissene. 2007.

Pirates of The Caribbean: On stranger tides

TVNorge 21.30

pirates of the caribbean on stranger tides

Johnny Depp og Penelope Cruz på halvdjupt vann.

terning 6 liten På filmlerretet kan Jack Sparrows leddlause handikap-sjarm av og til virke litt voldsom. TV gjør ham perfekt. Johnny Depp er egentlig en subtil fyr, men selv spesialister på følsomme munnviker ser ut som støyete plakathysterikere på 20 meter lerret. Hvis boulevardene revner av jordskjelv i Santa Monica, da vil jeg se det på kino. Johnnys snedige anti-maskulinisme hører hjemme på TV, for der blir den plastisk i stedet for patologisk.

Filmen starter som en nesten-farse. Båtsmann Gibbs står tiltalt som Jack Sparrow, Sparrow sjøl er utkledd som dommer. Så kommer chariots of fire-ferda gjennom Londons gater og en engelsk hertug som likner både Gisle Wink og Jabba the Hut. Barbossa har rota vekk «The Black Pearl», og ansiktet hans er flekket av postfestiske pudder-rester. Dette er England. De grimmes land. Derfor er det helt på sin plass at Jack treffer igjen pappaen sin, en mann som antakelig fant ungdomskilden sjøl om det ikke ser sånn ut. Keith Richards er en zprek zombie i sin tid, og dessuten en forgudet bad boy uten anger og frelse.

Penelope Cruz er innledningsvis utkledd spanjol, en slags Kjøpmannen i Venedig-transe som antakelig funker fordi lyset er så dårlig: Dette er den tida da de hadde fyrtøjet i stedet for litium-batteriet. Cruz spiller ufullført spansk nonne fordi Sparrow kom forbi med sin lespende gange og sine uberegnelige sverdfakter. Dama kan likevel ha funnet ungdomskilden, og det virker også sannsynlig, for hun var med i noen gamle Almodovar-filmer og skulle egentlig ha liknet en Mallorca-turist.

Herfra starter et småkult, finsnekra eventyr for veldig blide hjemmeseere. Svimete svermerier mot zombiemannskap. Djupe appelsinfarger som om verdens digreste parafinlampe skinner på dauingene, som om psykoanalysens dunkle sjelebelysning har lagt sin elsk på kaptein Sparrows skip mens den deilige musikken dundrer som en venstrehånds Tsjaikovskij uten årstall.

Pappaen til Penelope ser ut som Johnny Cash. Han har et magisk sverd. Han er the Man. Han har et ildsprutende skip. OMG, som Kristin Halvorsen ville ha sagt om noen fortalte henne at det er sånt man sier nå.

Keira Kinghtley var egentlig Pirates-dama. Men Cruz har bein i nesa som en rhinocerotidae, samtidig som hun ser ut som en altfor nyvaska Woodstock-deltaker i sitt hodebånd og sine falleferdige kjoler. Tango og deretter poetiske, upålitelige havfruer i Whitecap Bay. Kappløpet mot ungdomskilden starter, men hjelpepresten forelsker seg i Syrena med halen, og seinere enn alle andre kommer spanjolene, for de har så elendige flyselskap. Pust ut.

Dette er nydelig, skamløs søndags-underholdning, og du kommer til å elske den på TV. Også fordi Depp sier til Penelope Cruz: Hvis du hadde en søster og en hund, ville jeg valgt hunden. Det er fornærmelsen sin, det! 2011.

Broken city

TVNorge 24.00

broken city

Mark Wahlberg er en galning som driter i alt. Han kjører bil i byen.

terning 4 liten Hvis man helst vil se tuslete menn har Woody Allen stilt sitt nevrose-rike kinokø-liv til disposisjon, og mange har hatt glede av en mann som syns det er macho å huske Schopenhauer-sitater. Men ikke Wahlberg. Det er greit at han blir lurt, som i «Shooter». Men han skal ikke lunte uskjønt i den drikkfeldige ordførerens skygge som når haleløs hund logrer.

«Broken city» er en uelegant blanding av amerikansk kommune-pampanoia, politikk-moralisme og privatdetektiv-romantikk, og filmen overspiller seg sjøl som en meddelsom småparti-politiker med plutselig mikrofon-tilgang.

I midten av en vagt klassisk krim-konflikt vagger den sørgmodige action-mannen Mark Wahlberg, en fyr som ble skapt for at de urettferdige skulle jage ham som freda vegetar-ulv i blodstenkt saue-biotop. Wahlberg ser alltid lei seg ut. Det er fordi han har rett, og de andre tar feil. Det var ikke han som spiste Blåmann, Blåmann bukken sin. Det var ikke han som skøyv Lille Trille ned av veggen.

Men her kjenner vi alvorlig tvil om heltens integritet. Den skjeggete purken Wahlberg starter filmen med å skyte en afro-amerikansk ungdom i seine natta. Gutten var riktignok blitt frikjent for voldtekt, men man dreper ikke svarte streetfolk i amerikanske filmer, og så er alt helt greit.

Derfor må Wahlberg bli privatdetektiv i sidesprang-bransjen og ordførerens bitch. I «Broken city» er både sannheten og rettferdigheten ofre for den krongletheten som oppstår når manusfyren har tenkt at dette vil nok folket skjønne av seg sjøl. Lenge vet du ikke om Catherine Zeta-Jones trekker sitt emiratiske hodeskjerf langt ned i øynene fordi hun skammer seg over utroskap. Kanskje er hun rett og slett en sleip utøver av førtiårskritisk bymiljø-aktivisme og har giftet seg med borgermesteren for at han skal hisse henne med leopard-håndjern og korrupsjons-bekjennelser? Dama har riktignok så innbydende sminke at hun likner et Instagram-foto av spansk frokost-tapas, men det trenger ikke være for at hun skal lokke den mystiske mannen til sengs midt i valgkampen. Er det en dokumentrull, eller er du bare glad for å se meg? Wahlberg overvåker borgermesterens kone og tar bilde med smittende gledesløshet.

Russell Crowe spiller den blide mayor. Vi som pleier holde med Crowe, er mest tilbøyelige til å fortsette med det, men vi aner tidlig at han har viet sin whisky-blide karriere til amerikanske krimforfatteres pjolter-mareritt om autoriteters uunngåelige yrkes-uærlighet. Crowe er så usympatisk at han ikke kan få influensa.

«Broken city» er en sein og sedvanlig indignasjons-krim, men den blir litt for rotete underveis, og man blir ikke hjertebankende engasjert. De sarte vil kjenne det litt i tynntarmen. 2013.

Sleepover

FEM 19.15

terning 3 liten Jenter som skal starte i high school arrangerer pyjamasparty for å bli kvit nerdestempel, og mottar en utfordring fra konkurrerende jentegjeng. 2004.

Just friends

FEM 21.00

just friends

Murphysert Ryan Reynolds og Amy Smart.

terning 5 liten Dette skulle ikke ha skjedd. Farrelly-naboen Roger Kumble skulle ikke ha laget dvd-høstens første virkelig elegante ungdomskomedie. Ryan Reynolds, han med magemuskler som Vegvesenet designer dårlige veier etter, spiller den tjukke gutten som blir voksen, vellykka og tynn og skal forsøke å sjekke opp highschoolkjæresten Amy Smart mens han forfølges av den steingalne bøgwallbritney-en Anna Faris. Hjem til Jersey, der vellykkethet ikke er det beste man har.

Jo. Det er morsomt. Birollene er morsomme. Julie Hagerty som naiv mamma er morsom. Jul i Jersey er morsom, den kåte lillebroren og hockey-juling og teorien om sexfri vennesone er morsom. Det er antakelig ikke sant. 2005.

Rails & ties

FEM 23.00

terning 4 liten Et bil og et tog kolliderer. Togføreren og en ung gutt blir venner, en selvmorder venter på linja og mye følsomt kan skje. Clint Eastwoods datter Alison har regissert dette dramaet fra 2007 med Kevin Bacon og Marcia Gay Harden.

Dusinet fullt

TV3 19.25

dusinet fullt

Steve Martin er hjelpeløs ektemann for Bonnie Hunt.

terning 4 liten I serien av samtidsdramaer der foreldre og fostermødre får karrieretrøbbel på grunn av begrepet barn, er denne en av de mest sympatiske, for ingen foreldre dør for at alt skal bli mer moro for de etterlatte.

«Cheaper by the dozen» er egentlig en nyinnspilling av en film fra 1950, basert på boka til Frank Bunker Gilbreth og fruen, der de forteller morsomt om seg selv. Det betyr selvsagt at de fleste problemstillingene er rundt 70 år gamle, blant annet husregelen om at familiens voksne datter ikke kan sove på samme rom som kjæresten.

Da foreldrene blir rammet av plutselig og uforutsett suksess, forfaller den stakkars 12 barns familien, og det meste virker tristere enn midten av annen verdenskrig. Men det går bra.

Enten man tror det eller ei: Dette er en film med mange smilescener, også i avskylig varme kvelder. Familielivet ser ut som et myldrerikt Fred Astaire-nummer uten gaster, og den innøvde langbeintheten til en hel familie imponerer. Dessuten er Steve Martin alltid imponerende. Han har en unik bevegelighet og utstråler en fysisk energi som liksom bare forsvinner gjennom ham og ikke skal noen steder, akkurat som hos miljøvernministeren fra nordfylket.

Størsteparten av filmen handler om hva som skjer da mor drar på bok-turné og far skal stelle hjemme. I våre dager finnes det flere familier der matlaging og sånt ville havarere hvis pappa dro på forretningsreise, men sånn er det jo i filmer. De henger etter utviklinga. 2003.

Safe haven

TV3 21.30

terning 4 liten I North Carolina i en liten by i en liten stemning dukker det opp en mystisk kvinne, og alle vil vite hva det kan være med henne, og så innleder hun et forhold med en fyr. Lasse Hallström har regissert i 2013.

Lincoln

TV3 23.45

lincoln

Daniel Day-Lewis gjør en sikker Lincoln. I denne filmen er han et geni.

terning 5 liten Steven Spielbergs statsvitenskapelige avhandling om dannelsen av grunnlovstillegget som avskaffet slaveriet i USA, starter med noe som likner tre dagers landesorg og ett minutts stillhet og burde vært gjemt til Supermanns siste kryptonitt-krasj. Den Bin Laden-lange presidenten snakker med fargede soldater slik Jesus talte til de spedalske, og de salver ikke akkurat hans føtter, men til gjengjeld kan de resitere i detalj presidentens klokskap som om han var av Kim Il Sungs ætt og nettopp hadde gjenoppfunnet tørkerullen.

Borgerretts-pianoet klunker folkelig. Vi stirrer nedslått på Lincolns djupt deprimerte silhuett, et slags skygge-nips i en tung verden.

For at vår fornemmelse av Den Første Familie skal være et fullbrakt martyrium, sitter Sally Field med hånden mot sin migrenepanne som om hun forsøker å både vinne en Oscar og stjele oppmerksomhet fra en president som er så nedfor at han sparer på parafinen. Det er ikke rart. Lincoln vil ha vedtatt slaveloven før krigen er forbi, som om Jens sosialiserte bankene i august.

Rundt Lincoln sitter flosshattene og kinnskjegg-ofrene og resiterer kursiverte sannheter fra historiebøkene, uten å skjønne at det er en grunn til at sånne ting finnes i historiebøker som bare leses av de som blir tvunget til det.

Jeg kjenner at jeg liker denne Lincoln-figuren. Han er som Gud, bare lurere. Han lider under tapet av sin døde sønn, han lider under menneskenes dårskap og politikkens regler. Dersom det blir fredsforhandlinger kan han risikere at opprørsstatene i sør plutselig er stemmeberettigede i unionen, og så blir slavene aldri frie. Dette er den statsvitenskapelige cliffhangeren. Politikerne i nordstatene må fader ikke få nyss om at sørstatene har sendt en forhandlings-delegasjon til Washington. De må tro at de skal vedta slaveloven for å stanse borgerkrigen.

Den enkle svindelen overmannet meg, og etter først å ha ansett Daniel Day-Lewis og hans rolletolkning som et umedisinert eksempel på akutt method-acting, begynte jeg å like den sleipe mannen med den milde røsta. For når du først har oppdaget at Lincoln var en luring som visste at idealisme også er evnen til kompromissløs svindel, da skjønner du hvordan han kan lunte tvekroka rundt i 1865-skyggene som en forhutla Dickens-figur. Day-Lewis-skikkelsen er bondeful. Den er drepende intelligent, men ugjennomtrengelig mild. Kynikeres verste fiende er den underliggende følelsen av skam. Spielbergs Lincoln er en mann uten skam. I stedet har han smerte. Du kan lese besluttsomhetens lidelser i ansiktet hans, og i stedet for å bli forstyrra av de endeløse historiske tablåene begynner du å følge en skuespiller som knirker og stavrer fram et ikon. Daniel Day-Lewis! Et geni som av og til sporer av. Men her får han det til.

Har du lest i mediene at USA overvåker oss og avlytter sine allierte? Way to go. Lincolns ånd. Hvis det kan frigjøre folka og fortsatt holde dem frie, så gjør du det du må.

Og når seeren først har fått feelinga av førstemannen på laget, begynner også de andre å se ut som eventyrlige føljetong-figurer. Field har ei kyse som ville fått henne uskadd inn i Saudi-Arabia og ukyssa gjennom Ungkarsfestivalen i Tysvær eller hvor den er. Men hun er full av feminin faenskap og ville vært en utfordring for Freud, hun er en nedsunken lampeskjerm og et ørlite krinoline-tårn av sinne og sorg.

Tommy Lee Jones har håret til Marge Simpson, og han spiller en buldrende autoritet som forsyner omgivelsene med hensynsløse utskjellinger av kommentarfelt-kvalitet. Sånn kunne altså politikk ha vært: Menn sto opp og hånte hverandres stygge ansikter og tomhjerna idioti. Siden kom kvinnene inn i politikken, og da var moroa over. Tommy Lee Jones er min mann, også når han tar av seg parykken.

Det går an å kjede seg med «Lincoln». Den beskriver tross alt amerikanske skole-elevers pensum. Men kommer du på innsida av presidentens og hans klassiske dilemmaer, blir filmen en rein nytelse. 2013.

Hopp

Viasat4 21.00

hopp

James Marsden med kaninen. Jaja.

terning 4 liten Dette hadde jeg aldri trodd jeg skulle skrive: Ved nærmere ettersyn på knallrein Blu-ray syns jeg faktisk at påskehare-komedien «Hop»Q er ganske fiffig. Den har en velgjørende, småpervers idyll-aggresjon, og James Marsden spiller ålreit absurdistkomedie. Når man ser etter.

Pubertetshistorien er OK: Krompeharen driter i arvefølgen og stikker til Hollywood. Der bor den mammifiserte Marsden hjemme uten jobb i det uendelige. Dei ljoseraude beretene kommer etter haren, som blir trommis for ei vokalgruppe med blinde vokalister. I mens skaffer den rå Carlos-høna seg hare-ører og vil overta påsken. Den kåte høytidskaninen tafser på Marsdens søster.

Statskupp med sjokolade-mousse, fjærkre som spontan-evolusjonerer lange ører, militær-romantikk og en dreven døgenikt som blir utropt til påskehare som alternativ til arbeidsledighet. Aldri nevn dette for Nav! 2011.

Get him to The Greek

Viasat4 22.40

get him to the greek

Russell Brand med ei dame som både han og jeg har glemt navnet på.

terning 5 liten Til gjengjeld elsket jeg denne antakelig elendige komedien. Som alle andre fine ting: Grunnen er en enkel fyr med trivselstryne. Russell Brand funker fanteflott som karikert, men tiltalende super-rocker, og gutteroms-gjentakelsen Jonah Hill har, så vidt jeg kan se, kommet seg ut av den sokkestinkende nerdestua og utøver noe som likner på en fullblods filmrolle. Nesten fullblods.

Det starter med en av de flotteste parodiene på engasjerte popstjerner som jeg noensinne har sett. Brand spiller rockeren Aldous Snow (ja, han oppsto i «Dumpet av Sarah Marshall»), og han opptrer i en fattigdoms-engasjert musikkvideo som heter «African Child» der han er en afrikansk hvit Kristus fra verdensrommet. Den er en kvikk, nådeløs utlevering av populær-sentimental døgnflue-engasjement, så spis ut hjerterøttene dine, Bob Geldof, og du kan ta med deg Bono. Dere er borgerskapets pauseklovner, og førsteside-frelsere lukter alltid søtt av brukt karamellpapir.

I motsetning til hva som ville skjedd i virkeligheten, fører veldedighets-videoen til at Snow blir den mest utskjelte rockeren i verden. Men da musikk-produsentene i USA trenger kreative stønt som kan motvirke motgangen, gir de briten revival-konsert på The Greek i Los Angeles. Jonah Hill skal hente ham i London og få ham fram i tide. Det er samme poenget som i 1982-komedien «Mitt favorittår», der en ung radioansatt skal få Errol Flynn-etterlikningen Alan Swann fram til studio.

«Get him to The Greek» er stappa med snedige detaljer. Metallica-trommisen Lars Ulrich spiller seg sjøl i seng med Snows langvarig elskede ekskone (Rose Byrne), Pink spiller seg sjøl og Christina Aguilera spiller seg sjøl. Handlingen beveger seg arrogant mellom overdrivelser og underdrivelser, Sex Pistols døljer på lydsporet i England, hovedpersonene blir piska av Moby og Hill må putte inn en heroinpose i endetarmen midt i innsjekkingskøen. Hill får både infarkt og adrenalin rett i hjertet, så han farer gjennom det som kalles en påstått kubrickisk korridor med lemenfart, for det gjør ingen ting, for det er rocknroll.

I notatene mine står det også noe om trekantsex med Mariah Carey, men det ville jeg vel ha husket? 2010.

Fredag 25.9.–En OK fredag med silke-western

 

3:10 to Yuma

NRK2 22.25 og NRK3 01.05

terning 5 liten Dette er en fredag man kan være bekjent av på tross av de hodeløse kretser der dressene sitter og bestemmer over kunstens verden med munner som bugner av bølgende røde tall som gjør dem blinde og uberegnelige og sjeler som svinner fortere enn leverne. Ikke vanvittig bra, men OK nok. Og det er ikke ofte at folk får se en silke-western, og det er ikke ofte at silke-westerns er med Russell Crowe og Christian Bale.

Dette er en film som egentlig skal hete «15.10 til Yuma» på norsk, eller 15.37, hvis det er Kolumbus som har den ruta. Filmen er en repetisjon av en western med Glenn Ford fra 1957, og det bærer den til dels preg av. Handlingen sleper slitte støvler i støvet. Den hederlige gårdbruker som tar seg hyre som sheriffassistent for å redde sønnen fra sjukdom, er ikke noe manusforfatterne ville ha funnet på i 2007.

3.10 to yuma 2007

Christan Bale og Russell Crowe i litt av en knipe.

Men det går an å overse handlingen, som man ofte bør i western-filmer, også når de har vært utsatt for kollektiv skamros. Av alle de skuespillerne som kommer til å bære revolver ved hoftebeinet denne sesongen, er Crowe og Bale de beste. Russell Crowe som kynisk bankrøver er så sjarmerende at han ikke ville ha trengt lusekofte i rettssalen. Han småsnakker seg lunt gjennom filmen, og når han er ferdig med det, utøver han skøyeraktige yrkesmord med ironi og presisjon. Crowe er filmens krydder, og Christian Bale er de magesmertene vi må betale for interessante smakstilsetninger.

Bale spiller den forunderlig humørløse eks-soldaten og utmark-bonden Dan Evans, som etter borgerkrigen tok med seg fruen Gretchen Mol, en frisk sønn og en sjuk sønn langt ut dit hvor lufta er sunnere enn gulrøtter. I frisk luft trives fattigdom, og derfor er den klassiske tog-fascisten og kreditoren ute etter jorda hans, for Evans kan ikke betale. Men det ser ut til å ordne seg. Den legendariske gjenglederen Crowe sover over hos dame sånn at sheriffen tar ham – og dermed trenger den tvilrådige lovmannen noen som vil tjene 400 dollar på å ledsage morderen til togstasjonen i Yuma.

Bonden vil. Han smiler framleis ikke. Han ser ikke ut til å glede seg eller ha noe håp for framtida. Evans bare drar av gårde som en skjebneskjøvet mann, tynget av skyld fordi han ikke ble rik på kuene sine.

Så skjer alt det som må skje, og alle kvinner som eventuelt finnes i husstanden din, vil gå deprimerte til sengs mens de skjeller over at du kjøpte en film der alt gikk galt. Gled deg til det. Men det er flotte roller. 2010.

Limbo

NRK1 01.05

limbo

Eksistensielt utfordra Line Verndal i utlandet.

terning 2 liten Dette er en filmtype som jeg er aktiv motstander av. Den dvelende, konflikt-siklende sirklingen rundt et sentimentalt utspekulert Ingenting som skal forestille å bare være en følsom og fin framstilling av at det er ikke så lett eller at det er så lett eller at huff, hva kan ikke skje så langt fra folk. Dette er en supernorsk huff-film, og hovedpersonen går rundt i en slags metaforisk morgenkåpe og lider med like stor variasjon som et bjørketre hvis du spikker fliser av det, en telefonstolpe hvis det regner. Hun føler seg ikke helt vel i de svartes land, for hun får ikke stryke klærne sine.

Nå skal jeg si noe overflødig: Man blir ikke intellektuell av å like kjedelige filmer, man blir kjedelig. Man blir ikke følsom av å være upoengtert. Man blir uklar.

Denne filmen skildrer en besøkende ingeniørfrue i Trinidad i et tempo som truet med å ta livet av meg. Likegyldigheten er nesten smertefull, for menneskene dratter hensiktsløst rundt i en slags evig søndagsettermiddag med den ubestemmelige utålmodigheten som oppstår i ferjekø. Dama ser konstant ut som om hun ikke er glad i noen, og det sentimentale fraværet av livs-engasjement er ikke sympatisk eller interessant. Hun lever et privilegert liv med barn hun har valgt å få, og misnøyen hennes er tydeligvis ikke begrunnet, den er bare et uttrykk for et manglende innhold som folk i grunnen ikke kan skylde på andre enn seg selv. Så viser det seg at mannen er utro. Den bedratte ser enda mer ut slik hun gjorde hele tida.

Line Verndal spiller en oppsiktsvekkende dårlig rolle. Hun fullfører hele filmen som en uflidd sjel med oppsperra øyne, og man skjønner verken hvem hun er eller hva hun ønsker seg. Lena Endre og Bryan Brown er ikke store opplevelser de heller, men de ser i hvert fall ikke forsteina ut. 2010.

Mission: impossible

Norsk TV2 01.05

mission impossible

Her svever Tom Cruise som en moderne Pinocchio.

terning 5 liten Fra de tegnefilm-lune Praha-gatene (innskudd: der europeisk historie sjangler øldunstende sjølsikkert rundt og skryter av gamle kriger) til Bang Olufsen-jålete og Star Trek-fulle interiører i CIA-klosteret i Virginia: En utvunget og passe fleipete spionhistorie som neppe er god underholdning for Grete Faremo, men vil få Berge Furre til å nikke sitt 1814-skjegg langt ned i høringsreferatene.

Dette er stor underholdning fordi Tom Cruise er blitt en voksen guttunge med nesten like stor troverdighet som presidenten. Han opptrer som den moderne vestens Tom Mixefjes i utallige masker, og redder til og med ufortjente medlemmer av Lund-utvalget fra en verden i etterretningskaos. Skurkene er i ferd med å kjøpe alle agentlistene. Det er verre enn innsyn i Stasi-arkiver.

Mange stilige folk er med, handlingen bølger behagelig og elegant som østers i munnhulen og Brian De Palma har fått Emmanuelle Bèart til å se ut som en Bardot på salat og kolera. Hun har øynene til Faye Dunaway og munnen til Flipper, og vi skjønner at begge delene er nødvendige i en verden der man bør se alt og si minst mulig. 1996.

Lean on me

Norsk TV2 03.00

terning 3 liten Bakrusfilm. Du kommer hjem med ubrukte kondomer på nesten morgenkvisten, og du er tissetrengt og full og selvmedlidende. Du kommer til å grine av denne filmen og spise bacon til kveldsmat klokka halv fem. Noen av oss hater denne filmen. Morgan Freeman gjør en i og for seg grei rolle som en legendarisk rektor på en slumskole, Crazy Joe Clark, som via tilnærmede nazimetoder klarte å gjøre underpriviligerte problem-elever snille. Laget av Rocky-regissøren John G. Avildsen. 1988. 1 time, 44 minutter.

Den 13. krigeren

TV2 Zebra 21.15

den 13. krigeren

Antonio Banderas, skamslått i historien.

terning 3 liten «The 13th warrior» er en ubegripelig ressurs-sløsende filmversjon av det germanske eposet «Beowulf», og norrøne guder må vite hvem den egentlig er beregnet på. Antakelig har produsentene sett mulighetene til å gjenta suksessen fra den gamle kult-klassikeren «Conan the barbarian», men da er det igrunnen dumt å la hovedrollen gå til en spelemma spanjol som Antonio Banderas og la ham spille noe så lite Kvinesdal-vennlig som bedrevitende muslim.

Banderas slår følge med en gjeng norske vikinger i kampen mot de monstrøse wendolene; pre-darwinistiske og huleboende tåkevandrere som likner rituelt lodne motorsyklister. Regissøren McTiernan laget i sin tid «Predator» og har et slags hovedfag i snikende skau-flåere. Han må dessuten ha truffet enten tyske turister eller danske datafolk, for mennene fra nord ler hele tida skummende overfladisk av alle elendigheter. 1999. 1 time, 44 minutter.

Shallow Hal

TV3 21.00

shallow hal

Gwyneth Paltrow slik hun egentlig ikke ser ut.

terning 5 liten «Shallow Hal» er en velsigna politisk korrekt film som handler om en liten tufsete mann som har lært at de feteste damene er de ergometer-tynne. Så treffer han en virkelig fet dame, men det vet han ikke, for en livsstilguru har hypnotisert ham så voldsomt at han bare ser kvinners indre skjønnhet. Og hun har ei skjønn sjel, med fredskorps-engasjement og allslags.

Farrelly-brødrene hadde egentlig gjort det til en livsoppgave å skildre vulgaritet, men nå har de tatt seg sammen. Det kan være at skriftefaren deres har gitt dem «Shallow Hal» som angerprosjekt i stedet for seks millioner jomfrumariabønner. Ihvertfall funker det bra.

Problemet jenter og utseende er et uløst, uendelig og utrøstelig problem som egentlig bare Taliban har løst. Da den teppebelagte kameraten til grunne Hal beklager seg over at guruen hjernevaska en erfaren mannsgris sånn at tjukke jenter ser tynne ut for ham, svarer Hal klokt: Er ikke du også hjernevaska av reklame, film og TV til å tro at noe bestemt er vakkert? Farrelly-brødrenes film forteller med nifse overdrivelser at menn ikke tør like de jentene de liker hvis kameratene kan komme til å mislike rumpebredden deres, den forteller opplagte og pinlige sannheter som at de mest uperfekte mennene er de ivrigste til å finne feil med kvinners kropper.

Gwyneth Paltrow gjør en merkelig dobbeltrolle i denne filmen.

Hun spiller Rosemary slik Jack Black ser hennes indre skjønnhet med det utseendet hun pleier ha på film. Dermed forteller rollen egentlig at alt det Gwyneth har gjort før, er mannsjåvinistisk piss. Deretter blir hun utkledd så mye formingsplast at hun likner Eddie Murphys professor Klump. Midt inne i de svulmende latexmengdene svever på en måte Paltrows nese og øyne, som om hun egentlig var i ferd med å drukne. Det ser pussig ut inntil det parodiske, men OK. Dette er en pussig film, og alt som eventuelt fins av følbar hurtig-filosofi, er overlatt publikums innlevelses-evne og Jack Black. Han gjør en rørende skikkelse ut av den jålete barsjekkeren og er i slekt med de to liksom-kule i «Dum og dummere».

For amerikanere vil det være et poeng at guruen i filmen spilles av Anthony Robbins, som virkelig kalles «Motivasjonskunstens Mahatma». Han er med andre ord seg sjøl. 2001.

The day the earth stood still

TV3 23.15

day the earth stood still, the

Jennifer Connelly og Keanu Reeves rømmer fra jordens undergang.

terning 4 liten Alle filmer er den samme filmen: Den gang viste kinoen en sci-fi som het «Knowing», der Nicolas Cage med sønn oppdager at jorda kan gå under. Samtidig kom på dvd «The day the earth stood still» der Jennifer Connelly med sønn oppdager at jorda kan gå under. Men selv om historien blir som ketchup i 17. mai-køen, funker den faktisk fint.

Det starter med at Keanu Reeves klatrer i nydelig pulversnø som antakelig ble laget for slokking av brann. Han finner en Niagara-lampe. Seinere i filmen opptrer Reeves som den underlige ånden fra lampen og skremmer opp Central Park i en organisk rustning. På det tidspunktet har bakteriologen Jennifer C, (Nic Cage er astrofysiker i sin film) blitt tvangshenta av Myndigheter i gipsmaske og må uttale seg om utslettelse av Jorden.

Kathy Bates spiller en umedgjørlig forsvarsminister som antakelig hadde invadert Nord-Korea hvis de gikk over til diet-Coke uten tillatelse av FNs sikkerhetsråd. Hun vil duellere ved soloppgang, men sånn er ikke denne filmen, for Keanu er en slags Gore, som kommer til menneskene for å true dem med sentimentalitet. 2008.

Blue crush

TV3 01.15

terning 3 liten Kate Bosworth, Michelle Rodriguez og Matthew Davis i en surfer-film fra 2002. Handler om ei tøff surfejente som forbereder konkurranse, men detter for en fyr og mister balansen.

Dead silence

TV3 03.45

terning 4 liten Morgen-moro for de som ikke kommer fulle hjem med ubrukte kondomer, men som smiler til morgenen slik likør- og sigar-smuglere smiler urutinert til flyplass-tolleren. Her er en grøsser du ikke ser for ofte. Ryan Kwanten, Laura Regan, Amber Valletta og Donnie Wahlberg. Det har det seg sånn at en mann kommer tilbake til hjembyen for å undersøke mordet på kona. Det kan ha med spøkelset til en buktaler å gjøre. 2007.

127 hours

Viasat4 22.30

127 hours

James Franco, hjelpeløst aleine i ei fjellkløft, men ellers i fin form.

terning 4 liten Dette er filmen der James Franco sitter fast i en fjellsprekk og han kan aldeles ikke komme løs, så han tenker både på det livet han har hatt og det livet han kanskje kan få. Danny Boyle regisserte i 2010.

Wrecked

Viasat4 00.15

terning 4 liten Adrien Brody må også tenke gjennom sitt forrige liv, for han våkner skadd i en krasja bil på bånn av klippe, og han aner ikke hvordan han havna der bortsett fra at The Roadrunner ikke står bak. Dermed må han klare å overleve mens han møter konsekvensene av det han gjorde før. 2011.

Cedar Rapids

Viasat4 02.50

cedar rapids

Anne Heche og Ed Helms før eller etter seminar-sex.

terning 4 liten Sein nattemoro for de som angrer alt når de kommer hjem. Kondomene ser ut som flådde sjøpølser, og hodet verker av søtt brennevin og tung parfyme. Her er filmen.

Ed Helms er komiker fra Jon Stewart Show, og han spiller tannlegen i «Hangover»-filmene. Helm er den streite fyren som kommer på kjøret, så det gjør han i «Cedar Rapids» også. Forsikringsmannen Helms har strikkevest oppå den gjenknapte skjorta, han skjønner ikke at Bree er hore og han ringer til elskerinnen Sigourney Weaver og griner fordi han hadde bassengbasert fyllesex med Anne Heche. Så streit. Adferds-filosofisk akterutseilt – eller rettere sagt, så førskole-enkelt etikk-lojal at han i et vanekynisk samfunn virker som en innfallen testikkel, som en drøvel i øret.

Sannheten er at vi egentlig liker de skikkelige. Alle ler av klassens håpløse klovneramp, men ingen vil være ham.

I «Firmaturen, som var en feil tittel på DVD, er han på forsikrings-konferanse, og der deler han rom med den lydige Whitlock og bransjens råskinn John C. Reilly. Mannen skyves ut i alkoholrusens fabel-landskap, og der forminskes alle absolutter til kanskjer, han røyker marihuana og tripper med to gitarer og slagverk i hypofysen, han fester med prostituerte, som en kristenruss i Kongeparken. Til slutt blir han selvsagt en Mr. Smith som kommer til byen, det blir Capra-showdown i seminarsal 1 og alle er lykkelige sjøl om «Cedar Rapids» egentlig var en deprimerende film. 2011.

Trainspotting

SVTV2 21.45

trainspotting

Guttene fra 1996, med Jonny Lee Miller og Ewan McGregor foran.

terning 5 liten For de heldige som har svensk TV2. I all sin kaotiske anarkisme er film-legenden «Trainspotting» egentlig en slags «’An Pitter, ‘an Marton og ‘an Broremann på heroin». Den fundamenteres på en påståelig esoterisk skotskhet som minner om Ajax og beskytter historiens paradoksale selvtilfredshet mot alle krav om samfunnsmoral. Danny Boyle har laget et sleipt stykke trivial-antropologisk hekkan som er så koala-sjarmerende i all sin ubeskytta grimhet at folk ikke har fått seg til å påpeke at minst halve filmen bedriver åpenlys jønkie-romantikk. Resten av den seifer et slags budskap til kais med forrevne piratseil.

Rollen til Ewen Bremner, mannen som sprer egen avføring på kjærestefamiliens frokostbord, er helt alene et så talentfullt stykke galskap at filmen blir uimotståelig. Ingen forventer det samme av skotter, irer og australiere som av vanlige mennesker, og «Trainspotting» er en kulturell velsignelse fordi den er blitt til ved et generelt amnesti fra politisk korrekthet som gjør det friskt og fristende å puste igjen. 1995.

Torsdag 24.9. Hyllest til den gode, gamle fk-eren

 

Click

Viasat4 21.30

terning 5 liten I dag en film som verken trenger rettferdiggjøring, forvanskelse eller forklaring: «Click» handler om den fantastiske oppfinnelsen fjernkontroll, som MDG kommer til å forby i Oslo og som seks av ti spinning masters advarer mot fordi den fører til at du aldri går til TV-apparatet mer. Dessuten mener en psykolog i Vardø at fjernkontroller er skadelige for barn fordi barna får falske forventninger til hvor lett det er å bevege seg i snøen. Ellers er det sånn: Hvis du kobler pc-en til TV-en med hdmi-kabel, må du reise deg fra stolen. Utviklingen har ført til mer bevegelse.

Til filmen:

click

Livets herre: Adam Sandler kontrollerer det hele. Det var dengang.

På nytelsesområdet småmaskin-teknologi gjelder ikke begrepet usannsynlig. Skritt-telleren som kan måle kålrabi-innholdet i magert svinekjøtt er snart på markedet, og i mellomtida trøster vi oss med en ny mobil som det går an å snakke i.

«Click» er en typisk amerikansk halvharry-komedie av den sorten der folk til slutt likner Tom Nordlie og må bære latexdrakter som datafolka har formulert. Adam Sandler spiller den vanligste California-hannen; han som ikke dukker opp på sønnens svømmetrening, ikke bygger trehytte og ikke kan dra på telttur fordi han har arbeidsjernet David Hasselhoff som sjef.

En stressa kveld drar Sandler på byen for å finne ny fjernkontroll til TV-en, og han kommer hjem med en maskin som kan kontrollere alt. Hurtigspoling av skitende hund og hastig hustru-sex er blant de små tingene som besluttsomhets-forlengeren til Christopher Walken kan få til, og det er ganske underholdende.

Som alle skjønner beveger vi oss samtidig inn i området for akutt strålefare: Hva kan ikke teknologien gjøre mot folks sjel?

Vel, gledesdreperne i Hollywood har også en hjelpeprest-vri på denne teknologi-hyggen, for som en slags ekteskaps-Scrooge utvikler den arme arkitekten seg til å bli en feit, skilt tosk som bare har sin grenseløse suksess å varme lankene på. Dette er en samfunnskritikk som stammer fra den gang mor og barn gikk hjemme og plaga hverandre med femtitallsgnål, mens far fikk lov til å gå på jobb og drikke vann fra en beholder rett utforbi kontordøra.

Ikke bry deg om den. Kos deg med fk-en. 2006.

Green lantern

Max 21.30

green lantern

Ryan Reynolds i ukledelig grønt. Han vil forby elektriske tannbørster i Oslo fra 2020.

terning 2 liten Ryan Reynolds spiller egentlig en trivelig fantasifigur. Fordi skuespilleren alltid ser litt uforklarlig oppglødd ut, kler det ham da den fryktløse testflyger plutselig blir utstyrt med en kosmisk Birkemo-ring som utstråler grønn kraft.

Men fri og bevare meg for resten. Den fjerne 60 grader nord-planeten Ryut i sektor 2814 er det dummeste filmpåfunnet siden Eddie Murphy dro til månen. Der bor Bellona-grønne sutreskikkelser med så røde fjes at de ser ut som engelskmenn på Mallorca. Monsteret er en animasjon som heter Parallax og likner sjuk ku. Jeg har sett Ben 10-episoder på Cartoon der skurken var mer skremmende.

Oppe i verdensrommets stonehenge snakker den grønne gjengen om fryktens gule kraft og sånne ting som ellers bare nevnes i nordkoreanske begravelser. En gubbe som likner Konrad Adenauer på det siste er sjefen. Den delen er virkelig ille. Den er Plan 9.

Historien er OK. En Bellona-fyr krasjlander på Jorden og rekker å gi Den Utvalgte Reynolds den magiske ringen før han trekker seg tilbake til Ed Woods karikatur-himmel. Reynolds blir til den grønne lanternen, så han flyr ufrivillig til Ryut der han må bli kjent med Abin Sur og treffer kyllingtrynet Omar Re som bor i en lekeplassmunter betonginstallasjon som Aftenposten ville ha kalt framtidas arkitektur. Kraften kommer fra sentralbatteriet. Uuh. Sallan. Et batteri. 2011.

Gravity

CMore Hits 18.35 og Netflix tror jeg

gravity1

Sandra Bullock svever som en bestemor skogmus. Vel.

terning 5 liten Jada, vi forsøker oss med Sandra i underbuksa igjen. Det finnes tross alt mennesker med seksualdrift som leser denne spalten.

Cuarons nerveslitende romferje-havari «Gravity» består av 99 prosent teknisk perfeksjon. Himmelbilder i velforma 3D er vakrere enn soloppgangene over Youtube, illusjonen om at et Reodor-blidt lite verksted-team jobber på Hubble-periskopet rett utenfor atmosfæren er nesten avslappa flott gjort. Men den siste prosenten i filmen heter Sandra Bullock, og det er hun som gjør at man en gang satt på den harde ytterkanten av relativt ny kinostol og gned håndflatene tørre mot skjelvende jeans-lår.

Vi har fulgt den litt klønete og sjenerte Bullock-ungen fra hun mot all formodning og vesentlig fornuft kjørte buss i «Speed». Det er en tjue år gammel ryggmargs-refleks at vi blir faderlig bekymra når Sandra griper et ratt – og i denne filmen handler det om en ferd der ute hvor bremsespora er virkelig lange. Bullock er blitt 49 år gammel, og sårbarheten og sartheten har festa seg i et modent ansikt, slik den første julesnøen såvidt dekker sommerens gjenglemte trillebår. I can feel you when you breathe, synger Leonard Cohen. Du kan virkelig føle Sandra når hun kveles.

«Gravity» er skrevet av Cuaron-familien med litt brummende støtte fra George Clooney, og den er enkel og den treffer gang på gang innenfor relativt liten målskive. Det er ikke lett å lage en thriller uten skurker og uten natur-katastrofer. Stedet er ei lita romferje, og man kan ikke plutselig avatare seg avagårde ut i eventyret, man må holde seg til det teknisk sannsynlige og det teologisk troverdige. Logisk sett skulle hovedpersonen være død etter cirka ett kvarter, og når det ikke skjer, må de små tekniske miraklene både komme overraskende og funke som fornuft.

Bullock spiller IT-professor som er sendt på sin første romferd for å fikse et havarert datakort på Hubble. Hun er sjøsjuk og nervøs, mens den ene av ferjemennene, George Clooney, space-danser til køntrimusikk i sirkler rundt de harde varene, for dette er hans siste tur. Langt der nede, men så nært at du kan fornemme avstanden, ser du jorda ligge som en vakker påminnelse om hva man aldri kan forlate uten å lengte hjem. 3D-effektene er ikke demonstrative, men gir filmen behagelig dybde. Å ha en skrue løs blir ganske fiffig i vektløsheten.

Så skjer det som ikke skulle skje.

Dusten Putin har bomba sin egen satellitt for å bli kvitt den, og snart fylles himmelrommet av vrakrester. Bullock blir slengt med jobbe-krana si som den største karusellen på Tusenfryd, og så forteller jeg ikke mer om det.

Skildringen av det som videre skjer, er elegant og stilrein. Cuaron veksler inn førstepersons-vinkler som i et dataspill, og han balanserer nydelig nærhet mot fornemmelsen av det uendelige, tause og dritkalde ingentinget. Til og med skuespillernes bevegelser er computerskapte, og den tilsynelatende uproblematiske verdensroms-balletten består egentlig av et sinnrikt puslespill i datamaskinene.

Mange skikkelig ubehagelige ting kan skje også i det jordnære verdensrommet, og Sandra Bullocks nyanserike evne til nervøsitet gjør at du bokstavelig talt holder pusten når oksygenet minsker og jamrer pinlig når sjabre romdrakt-mennesker blir slengt mot ferjevegger med en kraft som ville knust knauser.

En kresen spenningsfilm. 2013.

Where the spies are

TCM 21.00

where the spies are

Francoise Dorleac med David Niven for lenge siden, rett før Gud skapte jorden.

terning 4 liten Dette er noe så sjeldent som en bra spionkomedie fra 1965. I hovedrollene David Niven og Francoise Dorleac, den siste var søstera til Catherine Deneuve, men omkom i en bilulykke på sekstitallet. Filmen handler om en lege som blir tvunget til spionasje, og den inneholder passelig med tørr humor. 1 time, 50 minutter.

An American in Paris

TCM 22.50

an american in paris

Amerikansk moro i Paris i 1951. På sekstitallet orka ikke franskmennene mer og kasta ut Nato.

terning 5 liten Gene Kelly og Leslie Caron har hovedrollene i Vincente Minnellis musical «An American in Paris» fra 1951. Oscar for beste film og beste musikk-arrangementer, forøvrig av et knippe kjente Gershwin-sanger. Handler om en bekymringsløs ung kunstner som sliter seg løs fra den rike kvinnen og finner ei kjekk jente. Kelly koreograferte, Alan Jay Lerner skrev, og alt skjer med smittsomt humør og glede over gamle dagers Paris. Eller, som vi ville si i dag: Jævli teit. 1 time, 53 minutter.

Onsdag 23.9.–Utrolig, men usant av fantastisk Indo-American

 

Signs

Netflix

terning-5-liten_thumb.jpgI dag skal jeg se en ny film av M. Night Shyamalan, og det betyr at den har premiere på kino denne uka, så derfor skal vi tematisere den intellektuelt-åndelige Amerika-inderen og vandre til Netflix, som er en litt stabil formidler av eldre film, sjøl om tilbudet ikke utvikler seg veldig. Shyamalan er en spennende filmregissør, for han er seriøst opptatt av ting, et avvik som egentlig skulle ha fått utvist fra California. Først forskrekka han oss med «Den sjette sansen» og «Unbreakable», og så kom altså filmen om kornsirklene. Du kommer ikke til å tro på traktor-svindel etter å ha sett «Signs». I dag skal jeg se en ny film av M. Night Shyamalan, og det betyr at den har premiere på kino denne uka, så derfor skal vi tematisere den intellektuelt-åndelige Amerika-inderen og vandre til Netflix, som er en litt stabil formidler av eldre film, sjøl om tilbudet ikke utvikler seg veldig. Shyamalan er en spennende filmregissør, for han er seriøst opptatt av ting, et avvik som egentlig skulle ha fått utvist fra California. Først forskrekka han oss med «Den sjette sansen» og «Unbreakable», og så kom altså filmen om kornsirklene. Du kommer ikke til å tro på traktor-svindel etter å ha sett «Signs».

«Signs» er et mirakel av en film. Den forteller en historie som i omrisset er omtrent like seriøs som Harry Potter-historiene, og den gjør det sånn at usannsynligheter blir ålreite ting som angår oss. Science fiction-genrens grønnmann-fantasier går sammen med økumenisk fabulering i religionenes nachspiel-tåke. Det er herlig.

signs

Joaquin Phoenix verner seg og barna mot det ukjente.

M. Night Shyamalan er en alien. Han kom til oss fra fjernheten med filmsignaler som er fremmede for oss, og derfor når ham fram på en annen måte. Han er inder.

Jeg vil for eksempel at dere skal legge merke til indirekthetens magi. Og ikke mas med at dere alltid har sagt det, for dere sa bare at volden burde vært utelatt i video-grøssere. Shyamalan gjør indirektheten til et språk. Sammen med lyder og musikk blir den en del av en fortellerform, et følelsesområde, et visuelt alternativ-univers for filmduken. Indirektheten er ikke bare at man retter kameraet ut av vinduet. Shyamalan peker på noe annet, som om de andre tinga skulle være skyggesjeler av ting som skildres. En intens og oppskaka innlevelse som minner om morgenkvalme, inntar kroppen.

Jeg kommer ikke til å fortelle stort om handlingen.

signs 2

Der nede ligger Gibsons gård, ia ia o. Sirkler i åkeren.

Når man selvfølgelig heller går for å se sjøl, bør man legge merke til åpninga av filmen. En intens komponist som heter James Newton Howard hamrer harmonitruende ekstrem-musikk inn i hodene på antatt mottakelige tilskuere. Lyden kommer fra Jung-delen av orkestermusikken og forteller at de skal få se noe skrudd, men høytidelig. Derfor våkner ekspresten Mel Gibson i natta og hører piping. Slik oppdager teologitvileren at ungene er i maisen. Vi skjønner av poetiske livslinjer langs øynene at han har trøbla. Iført innledningsklangenes filosofiske overfølsomhet følger vi mannen i den mørkegrå nattdrakta ut av huset, inn i åkeren – helt til han oppdager sirklene i avlingen. Mer enn hovedpersonen godtar vi dem som sannhet. Shyamalan har skapt en stemning som gjør at vi ville ha trodd på Saddam Hussein.

Kynismen er vandalisert. Lyset står så perfekt og hviler på hver kvadratmillimeter av bildet at du nesten tror du ser et pedantisk maleri. Optikken veksler mellom å underliggjøre det som skjer og gi det troverdighet.

Filmen får en egen rytme, og den er to-tre slag hurtigere enn hjertet ditt. Derfor blir du sittende ytterst på stolen mens du lurer på hva i himmelske navner den vaktsomme innside-inderen har funnet på nå. Skal vi få se et drama? Skal vi få se en grøsser? Er dette «Nærkontakt av tredje grad 2»?

Gibson spiller prest med tapt tro. En klassisk yrkesrisiko, men også symptomatisk. Som teolog tilhørte han overnaturlighetens mest fanatiske fiender. Det er nesten bare foreningskristne i verden som ikke tror på det uforklarlige, for de har allerede forklart alt. I filmen kommer miraklene til forkynnerens åker. Da må barna forklare ham livets sammenhenger, som de finner i tvilsom kiosklitteratur. Lille Abigail Breslin ser ut slik Emily Watson antakelig gjorde som barn. Hun er en glansengel. Sønnen Rory Culkin har visdom og trass. De selvvalgt naives visdom og trass.

Gibsons uttrykksfulle ansikt (og dette er en undervurdert skuespiller fordi han er så pen) viser et håndhakka landskap av religiøs lidelse. De forbitra øynene går gjennom filmen som en slags temperaturmåler eller et lakkmuspapir.

Joaquin Phoenix spiller den mest poetisk perfekte rollen sin til nå; han er Gibsons bror, baseballspiller og profetiets utøver, han er Herrens engel med flammende sverd. Sverdet er ikke kvasst, men det svinger skikkelig. Klimaksscenen (som jeg heller ikke skal røpe) suger mage. Den er stor.

De som nå tror at «Signs» er en film for sånne som står opp klokka sju om søndagen for å få med seg Grieg-snakkere og P2-puritanere, kan ha det så godt. Dette er en virkelig spennende film. I tillegg til det er den også en spennende film. Joda. Du skjønte det. 2002.

Happy Gilmore

Viasat4 21.30

terning 4 liten Adam Sandler er en spesiell komiker som har en velsigna evne til å være feil for folk. Her spiller han en ishockey-fyr som er for dårlig på skøyter og derfor havner på golf-touren i stedet. Der gjør han alt feil. For Sandler-folka. 1996. 1 time, 30 minutter.

Babel

TV6 03.25

babel

Cate Blanchett og Brad Pitt er veldig bra i katastrofen.

terning 3 liten Brad Pitts ansikt forteller i grunnen alt: For den gode saks skyld har amerikanske filmprodusenter sminket geologisk forkasta øyerynker inn i skuespillerens flottasfjes, så han ser ut som en ulykke med fugemasse. Så gjør man så når man later som alvor.

Pitts rolle som ensom ektemann med nyskutt hustru i den marokkanske ørkenen er veldig bra, og den minner litt om Debra Wingers i «Med himmelen som tak». Men Bertolucci laget en film om eksistensialismens brutalitet. «Babel» handler ikke om noe. Den er ei følelseskake i konditorenes tid.

Rett før påske skrev en illsint kulturaktør i Aftenposten (aktør er det nye ordet for menneske, homo actus) at det er feil å bruke fjernsynsfilm som skjellsord, for det har skjedd mye bra på TV i det siste. Nifst registrert. Det som har skjedd, er at TV-skjermens forenkla ukeblad-virkelighet har flytta til kinolerretet, og sjansen for at du får se en film med mer tankegods enn «Alle elsker Raymond» er latterlig liten.

Men det lages mange filmer som smisker med folks forfengelighet.

Jeg opererer med noe som jeg kaller Narrenes Skip-syndromet. I 1965 laget Stanley Kramer ei supersviske som het «Ship of fools». Det var en svart hvit mosaikkfilm om skjebner på et skip, og den var akkurat så dum og akkurat så pretensiøs at også de ufortjente følte seg kloke på kino. Det skjer rett som det er. «Forrest Gump» var en sånn film. Mange enkle idioter hørte røsten fra busken i den også.

«Babel» er ikke en klok film. Den er dum som et helsike, men utrolig følsom. Tre lange noveller funker fantastisk for mage-regionen, og hver gang hodet søker næring, oppstår en akutt blodsukker-mangel. Hjernecellene finner bare tomme kalorier i «Babel».

Historien om den døve jenta i Japan som av desperat kjærlighetslengsel velger truseløshet, er egentlig vakkert laga og smart tenkt. Men den består bare av en sammenstilt rekke filmatisk velfungerende gråtkvaltheter og forteller ikke noe om noen. I thrillere er det av og til sånn at morderens galskap lett-forklares med noen kjappe tilbakeblikk på incest i barndommen. Her er det med en selvmyrda mor, som joker i et sjabert smiskespill.

Historien om den meksikanske hushjelpen som i realiteten kidnapper arbeidsgiverens barn for å delta i sønnens bryllup i Mexico, er fargerik etter det etnisk-hypokondriske mønsteret: «Se hvor varme og nære vi er», men den forteller ingenting om noe, annet enn at den naive dama dreit skikkelig på draget og har seg sjøl å takke.

Den beste historien skjer i Marokko. Fortvilelsen til Pitt som sitter i ørkenlandsby med døende Cate Blanchett, er intens. Den forskremte gjeterfamilien med rifla er hypnotiserende god. Men det finnes bare urimelig teite folk her, hvis man tenker seg om. Foreldre som reiser til Marokko for å dyrke forholdet uten å sørge for skikkelig tilsyn med barna hvis hushjelpen plutselig deiser om, har en livsførsel på grensen til barnemishandling. Ikke en gang marokkanske 10-åringer er så dumme at de skyter med skarpt mot bussen. Det er varig svekka sjelsevner.

«Babel» er laget med en moderne stilfattighet som minner om TV-reality og kjeder vettet av meg. Men OK. Andre folk liker det virkelighetssimulerende filmspråket. Og ikke minst: Veldig mange kommer til å bli ganske grepet av «Babel». Noen kommer til å tro at de skjønte verden. Det handler om Kommunikasjon. Vi er så nærme og så fjerne. Narrenes skip seiler videre i den uendelige solnedgangen. 2006.

Som små barn

CMore First 21.00 og Filmnet-streaming

little children

Patrick Wilson og Kate Winslet blir så begeistra at de bedrar sine barn.

terning 6 liten Ingenting kan være så ubehagelig befruktende som kjedsomhet kombinert med smerte. Todd Fields «Little children» er en lang film, men den er voksen. Det er en ubehagelig film, men den er intelligent.

Nederst i det store telleverket handler filmen om to mødre. Den ene elsker en forfulgt pedofil sønn langt inn i døden og beskytter ham til hun faller. Den andre mora drives av mote-feminisme, frihetsfantasier og ny-sjanse-romantikk og står på terskelen til å svikte barnet sitt for å få en ny mann.

På lekeplassen treffer den umotiverte mammaen Kate Winslet pappaen Patrick Wilson. Begge lever i ulufta misnøye-ekteskap. For Winslet blir det en sjanse til å føle seg seksuelt tiltrekkende, mens den koneplaga Wilson egentlig bare har behov for å bli gutt igjen. Med sendrektig, men velformulert skjebneskyv nærmer historien seg noe ubehagelig som du aner, men ikke kan se. Rundt romansen ligger fortellinga om den ulykkelige pedofile og mor hans som en skitten rand som ingen vil vaske, fordi den skremmer.

Unger som sover har engleansikter. Winslet er en av de mest intime skuespillerne i verden. Patrick Wilson oppleves som et funn. Todd Field er han som laget den geniale moral-leksa «In the bedroom» for fem år siden. Alt stemmer.

Folk som vil nyte sin utroskap i fred, bør holde seg langt vekke. 2006.

The prize

TCM 21.00

prize, the

Paul Newman i fint selskap med Edward G. Robinson.

terning 5 liten Dette er ålreit. Paul Newman spiller en amerikansk forfatter som vinner Nobelprisen og reiser til Stockholm for å ta den imot. Der blir han innblandet i en spionhistorie. Filmen er basert på en roman av Irving Wallace, og manuset er skrevet av samme mannen som sto bak Hitchcocks «Med hjertet i halsen», Ernest Lehman, så den minner litt om den. Elke Sommer og Edward G. Robinson deltar også, og Mark Robson regisserte i 1963. 2 timer, 16 minutter lang.

North by northwest

TCM 23.15

north by northwest

Cary Grant og Eva Marie Saint på Mount Rushmore. Fryktsomme, men fatta.

terning 5 liten Dette er herlig Hitchcock. Tittelen «North by northwest» er hentet fra en replikk i «Hamlet» og tjener ifølge Pauline Kael til å antyde at filmen er full av feil geografi: Folk hoister avgårde i feil retninger. Det forhindrer ikke at historien er skamløst underholdende.

Filmen er inspirert av en hendelse i annen verdenskrig, da britiske ambassadefolk i Midtøsten fant opp en spion som ikke fantes og lurte tyskerne til å lete etter ham. Den inneholder to av de mest kjente og etterlikna scenene i moderne film: Den der Cary Grant rømmer fra et giftsprøytings-fly og klimakset på presidenthodene i Mount Rushmore. Cary Grant spiller en mann som blir jaget både av spioner og politi, og med seg hanr han Eva Marie Saint, mens James Mason har viktigste birolle. 1959. 2 timer, 16 minutter.

Tirsdag 2.9– En framtids-sentimentalisme og en resignert nostalgi

 

Elysium

Filmnet og Canal+ More

terning 4 liten Før var det sånn som dette, også i regnvær, også om høsten: Hvis du hadde lyst til å se «Elysium» sjøl om han sure fyren i Aftenbladet hadde gitt den terning 4, ringte du for eksempel til Løkken Video på Løkkeveien i Stavanger, Lionel Ritchie sang i bakgrunnen, som nevnt i teksten, for det gjorde han alltid, og så spurte du: «Har dokker «Elysium» inne?» Hun som så vidt jeg husker, het Barbro, svarte ja. Nå er det blitt så komplisert å se film at folk abonnerer på HBO og ser embarrassing kid-stuff. Du kan abonnere på Filmnet for en snau hundrelapp i måneden. Og da kan du se den.

Så til filmen:

elysium

Matt Damon med en slags harry fotballfrisyre i framtida.

Hvis veldig mange ble sinte på «Elysium», kan det være for at de venta seg enda mer enn både arabisk vår, frelse i himmelen og konstruktive gjengjeldelser. Antakelig var den hipsterbetente allmuen urealistisk krevende, for dette er en science fiction av den sorten der den kunstneriske samvittigheten skal stedes til hvile sånn at man kan nyte illusoriske harmoniseringer som ideen om wienerbrød, ettermiddags-likør og politisk lykke.

Profeten sier: Det er en tid for alt. Av og til skal du klø deg i ræva, andre ganger skal du rekke fram en hånd. Men ikke nødvendigvis den samme.

I et åpenbart futurum på 2100 tallet er Matt Damon en synlig kriminell som i stedet for hår har tatoveringer, akkurat som myten om kommentarfelt-demonene. Han bor på en jord som ble forlatt av de rike og de salige, for de har flytta til et slags lykkehjul rett utpå himmelen.

Damon har stjålet biler og er kriminell. Sammen med alle verdens meksikanere er han blitt nødt til å bli igjen på en litt forslumma Tellus, uten at jeg egentlig fikk med meg hva som gikk galt med den.

Hva det nå enn var, så blir himmelen som vanlig styrt av en pompøs gjeng Star Wars-imitatorer, og sikkerhetssjefen spilles av Jodie Foster i en uvelkommen 2013-oppdatering som er så hudglatt at det får henne til å se ut som en brasiliansk voksa Eiganes-puddel. Det er den verste rollen Jodie har hatt siden «Kontakt», og for mange vil det være så sjokkerende at de ikke kan oppleve noe mer i «Elysium».

elysium copland

Sharlto Copland. En gave til enhver film.

For eksempel ser de ikke den utrolige sør-afrikaneren Sharlto Copley, som ble henta på kontoret for å spille i «District 9» og straks var en kultfigur i den hurtigsekta som tilber kompromissløse overraskelser. Han spiller en overveldende kul mercenary (agent Kruger) med Peter Freuchen-skjegg, og han kommer digitalt overutstyrt, men sjelelig minimalisert i Fosters tjeneste for å huke tak i opprøreren Matt Damon.

Oppklaringspause. Damon forsøker egentlig å være snill. Men den onde kapitalismen overlevde flyttinga, og den styrer industrien på jorda. Damon blir varig og livstruende stråleskadd, og for at ikke ulykken skal være helt bortkasta, får han supermann-drakt av en opprørsk Mad Max-hysteriker med dårlig bein. Matt skal infiltrere himmelen. Han skal ta seg opp til Elysium og stjele organisk ID fra innsida av hodet til en korpie-kakse.

Med organisk ID kan alle jordas fattige få behandling på Elysiums private mirakel-sjukehus.

Her står vi overfor to uutholdelige paradokser. Filmskaperne aner ikke hva en sykehuskø er. Den oppstår når alle har samme krav på behandling. Da blir verden plutselig styrt av sånne folk som randabergenseren Bent Høie, som lever av å love velgere det umulige. Dessuten forsvinner gleden ved å være rik dersom menneskene oppnår samme fordeler ved å være fattige. Likhet svekker konkurranse-evnen og fører til tvinning av fingre i styrerom.

Enda verre er illusjonen om at alle kan bli rike. Når vi ser «Elysium» ønsker vi som lojale medlemmer av de rette FB-gruppene at alle må få bo i Beverly Hills-kopien i himmelen. Men der er det egentlig bare plass til de som allerede er der. Man kunne selvsagt ha oppretta asylmottak litt i utkanten av sirkelen, men det ville aldri kunne skjule løgnen: Alle kan ikke ha det sånn. Hvis alle de fattige på jorda kom samtidig til himmelen, ville den ikke være himmel lenger, men et helvete.

Jeg nekter meg sjøl å forlenge dette ut i religiøse liknelser.

elysium2

Skal barnet få medisin, eller går den til de rike?

Pause slutt. Premissene for «Elysium»-indignasjonen er dummere enn Lysbakken. Men filmen ble ikke laga for at du skal bry deg om sånt. Den handler ikke om noe. Dette er en Løkken-film. Det er en sånn rå og tøff og urimelig science action som du gikk og leide på VHS hos Løkken Video til tonene av «Is it me you’re looking for?», og deretter så familien den sammen med Helgøs-taco og de minste måtte kikke seg bort hvis noen dusja eller blødde.

Ikke still for store krav til denne filmen. De beste stundene i våre liv opplevde vi sammen med VHS og Moviebox og sånne konkrete ting, lenge før tilbudet av streama film fra et himmelsk Elysium blei så gigantisk at det ikke er moro å se noe lenger, og så velger folk deprimerte dansker som ikke kan finne morderne fordi de har tårer i auene.

Jeg skal ikke røpe den teite slutten. 2013.

Natt på museet

Viasat4 21.30

natt på museet

Fjerne folkeslag haler og drar i Ben Stiller. En metafor.

terning 4 liten Så kommer vi til dere som ikke har Filmnet og som heller vil kjøpe en pakke røyk enn å abonnere en hel måned på en filmkanal. Dere må se den litt deprimerende barnefilmen «Night at the museum».

Den er en siktesvak høyressurs-komedie med Ben Stiller. Den handler om at alle utstillingsfigurene i naturhistorisk museum blir levende, og det burde virkelig vært vilt og vittig. Mammuten er løs. Steinalderfolka kommer løpende. Aku Aku-statuen snakker med stemmen til bror til Raymond. Dinosaurskjelettet leker. Hvordan ble det kjedelig?

Underholdningsevnen stamper i kliss, for Stiller spiller en uferdig fyr som ikke er inntagende, men ynkelig. Det er bare trist at sønnen hans oppfatter pappa som en tulling, for han er det. Mannen har ikke ett eneste forsonende trekk – og når han gjør noe bra, er det bare flaks, så du tar deg i å frykte hva som skjedde med far og sønn da filmen var slutt. Hvor mange dager ville det gå før den rotløse masekoppen dreit seg ut igjen? Ei uke? En time?

«Natt på museet» burde vært en frodig flesk-til-film. Den tusler seg uforløst inn i tristheten. 2006.

Apan

SVTV1 23.45

apen

Olle Sarri bærer et barn. Dette kommer jeg ikke til å like.

terning 4 liten Nå skal jeg fortelle om en svensk film som noen av dere helt sikkert vil se. Den heter «Apan» og handler om en mann som våkner i helvete, og så vil man si, OK han bor i Sverige, så hvordan merker man forskjellen? Men han gjør det. Regissør og forfatter heter Jesper Ganslandt, og hovedrollen spilles av Olle Sarri, som er sønn av Lasse Sarri, som jeg kjente en hel krepsekveld i 1966 (en katastrofe, for jeg var arbeiderklassegutt fra Stavanger og kasta krepseskall i skyllebollen). Filmen er laga sånn at Olle Sarri ikke fikk lese manus, og de filma kronologisk. Det vil si at hovedrollen kom til tagning og fikk beskjed om hva han skulle gjøre uten å vite om det på forhånd. Det er utrolig liten sjanse for at jeg ville ha likt denne filmen, så jeg får vel ta den opp og se den. 2009.

Westworld

TCM 21.00

westworld

Digital cowboy demontert. Og hatten sitter fast på skallen.

terning 5 liten Dette er moro. Michael Crichton regisserte i 1973 en stilig science fiction-historie om et fremtidssamfunn der man kan reise til forskjellige miljøer og utprøve aggresjonen sin i møte med roboter. Richard Benjamin spiller en fyr som velger westernmiljø, men blir redd da en av robotene reagerer feil. Yul Brynner og James Brolin er også med. 1 time, 28 minutter.

The ballad of Cable Hogue

TCM 22.30

ballad of cable hogue, the

Stella Stevens er Jason Robards prostituerte sex-tjener, eller som det også heter: Hustru.

terning 5 liten All actionfilms far Sam Peckinpah har laget dette westerndramaet om en enslig fyr langt ute i vesten og den prostituerte han skaffer seg til hygge og nytte. Jason Robards og Stella Stevens i storartede roller. 1970. 2 timer.

Mandag 21.9. – Gary Oldman og den geniale svensken

 

Tinker Tailor Soldier Spy – Muldvarpen

Netflix

terning 6 liten Det er mandag i byen og på landet, og de siste restene av sommerhysteri dør umerkelig bort langs Facebooks urydda strender. Den 21. september er det høst. Snart jul nå. Eventyret er over, og det uimotståelige, uunnværlige alvoret kommer tråkkende inn i en skitten manesje uten å få elefantdrit på støvlene. Derfor skal vi se «Tinker Tailor Soldier Spy» på Netflix. En voksen påminnelse om hvor bra film kan være, og en overraskende påminnelse om at også svenske filmregissører kan brukes til noe. Hvert minutt er en opplevelse.

muldvarpen

En utrolig rolle til å holde pusten av. Gary Oldman i gammeldags mannsuniform og frokost på brett.

Tomas Alfredsons filmatisering av Le Carres «Muldvarpen» er måten å starte en uke på. Britisk etterretning er noe av det kuleste som finnes. Agentene likner pappaen til Lillebror og Knerten (slik han er i bøkene), og omgivelsene deres er omtrent like sexy som et uvaska askebeger på gloskadd mahognibord. Alfredson har innlemmet de streite 70-talls-spionene i en tung, farmor-brun gobelin. De er som paradoksalt slipskledde jegere i en stillestående innendørs-pastorale.

John Hurt har vært en særegen, engelsk olding i 40 år. Stemmen hans er sprukken som filosofenes stemmer når de har sagt så mye fåfengt at de begynner å miste troen på lyd. Hurt spiller spionsjefen Kontroll i et intellektuelt rotete rom. Mannen og rommet står til hverandre som den uverdige symbiosen mellom sjela og bukselommen. Du kan føle den urettferdige trøttheten hans. Alle er Hurt en eller annen gang.

Det andre trynet i denne filmen er Gary Oldmans. Hver gang jeg ser ham, tenker jeg: La Gary Oldman spille film, så kan de andre gjøre noe annet. Spille Ludo. Tørke tallerkner. Oldman er den melankolske agenten Smiley, som først får sparken fordi han tilhører Kontrolls gamle kaldkrigsbande, men siden blir hyra inn for å finne en muldvarp i systemet.

Oldman venter med alle uttrykk. Det er som om ansiktet hans øver seg innvendig før det velger å gi slipp på sjenansen. Du kan utmerket godt se denne filmen bare for å glane på Oldman og drite i historien. Den eneste ulempen ved det er at du mister dysterheten og det profesjonelle sorgmotet til troverdige skuespillere som Ciaran Hinds, Mark Strong, Colin Firth, Toby Jones, David Dencik.

Svensken Alfredson har laget det vi kaller en sein film. Men det er den egentlig ikke. Hvis du følger det geniale samspillet mellom mimikk og handling, mellom skiftninger i handling og i folk, vil du se at det eksisterer en ekte, nevrotisk dramatikk i filmen. Dette handler om en tvangspensjonert agent som er ubeskrivelig lei seg og som ved skjebnens inngripen får sjansen til hevn mot de han aldri likte, inklusive han som tok kona fra ham.

Mennene i «Muldvarpen» kler ikke av seg og går ut på slagmarken med de nakne grekere. Men de kjemper en kulere kamp. 2011.

Catch .44

NRK3 21.39 og NRK1 01.35

catch .44

Malin Akerman er ikke bare servitør.

terning 2 liten Der sitter plutselig Bruce Willis og ser mer religiøs ut enn Torolf Nordbø, og han sier «jeg har alltid elsket deg», men du regner med at det gjelder en katt, en lama eller en biskop, for dette skal bli så kult at du ikke ser forskjell på ublanda fruktsoda og forrige torsdag. Willis har våte, gamle øyne og eldrehipster-skjegg som likner en kastrert geitetiss.

Det var den første skuffelsen. Den andre er Malin Akerman, som stormer inn i en kafé sammen med de uoppvakt snorsnuta venninnene sine, og så blir alle skutt skikkelig opp, for de er lurt. Dette er en kranglekul, moderne konspirasjonsfilm, så handlingen begynner å dingle fram og tilbake.

Så kommer Forest Whitaker. Han er først politimorder og dukker siden opp i kafeen der han legger ut om Mel og de 2 millionene i kokain som jentene mistet. Whitaker er den tredje skuffelsen, for han ser begredelig ut som Jabba the Hut og snakker som en desperat sidekommentator når alle sikter på alle og vi får en endeløs meksikansk våpenlås.

Og så tar Willis oss gjennom hele jentenes historie, og det er kjedeligere enn jul på Stoltenbergs ipad. Til slutt kommer han far sjøl inn i kafeen i den fine blå frimurerjakken sin. Han forteller en liknelse.

Dette er så gammeldags, så langt utpå landet gammeldags at filmen føles som å leie vhs på Haukeligrend. 2011.

Klassefesten

NRK3 00.10

klassefesten

Dette er en svenske som forsøker å forklare en annen svenske at det er unasjonalt å smile.

terning 4 liten Dypest sett handler «Klassefesten» om at alle bør bryte opp fra livet sitt hvert syvende år, finne nye partnere og få nye barn og så oppleve ungdom og entusiasme nok en gang.

Hovedpersonen Magnus sa i ungdommen nei til å rømme med afrosvensken Hillevi, og derfor ble han forsikringsmann med kortklipt blondinekone, enebolig, hund, småborgerjeep og utro naboer. I Sverige er dette en beskrivelse av Helvete, så der trenger man ikke Jacob Jervell.

Et sted inne i denne historien ligger en menneske-forakt som er så stygg at noen burde hyle. På den andre siden kan trivialitets-skildrerne Herngren och Holm forsvare seg med at de bare forteller om folk slik de pleier å være. Mange vil kjenne seg igjen. Mange syns alltid pinlige drikkefester er løgne på film.

Likevel. Det er deprimerende etter flere tusen års filosofi og mangfoldige boktonn med psykologi, at mennesker kan ha kommet så kort som dette. Ingen egentlige drømmer. Ingen originale tanker. Ingen egentlige verdier. Ingen egentlige følelser og lojaliteter og bekymringer og stoltheter.

Bare som en gammel vitsetegning: Kjedelig sex med kona. Gøyal sex med den eksotiske drømmevenninnen. Fia & Finbeck, bare i moderne, sosialdemokratisk innpakning. 2002.

Babel

TV6 21.30

babel

Dette er den dlen av filmen dere skal se: Brad Pitt forsøker å hjelpe skutt Cate Blanchett på bussen.

terning 3 liten Brad Pitts ansikt forteller i grunnen alt: For den gode saks skyld har amerikanske filmprodusenter sminket geologisk forkasta øyerynker inn i skuespillerens flottasfjes, så han ser ut som en ulykke med fugemasse. Så gjør man så når man later som alvor.

Pitts rolle som ensom ektemann med nyskutt hustru i den marokkanske ørkenen er veldig bra, og den minner litt om Debra Wingers i «Med himmelen som tak». Men Bertolucci laget en film om eksistensialismens brutalitet. «Babel» handler ikke om noe. Den er ei følelseskake i konditorenes tid.

Rett før påske det året skrev en illsint kulturaktør i Aftenposten (aktør er det nye ordet for menneske, homo actus) at det er feil å bruke fjernsynsfilm som skjellsord, for det har skjedd mye bra på TV i det siste. Nifst registrert. Det som har skjedd, er at TV-skjermens forenkla ukeblad-virkelighet har flytta til kinolerretet, og sjansen for at du får se en film med mer tankegods enn «Alle elsker Raymond» er latterlig liten.

Men det lages mange filmer som smisker med folks forfengelighet.

Jeg opererer med noe som jeg kaller Narrenes Skip-syndromet. I 1965 laget Stanley Kramer ei supersviske som het «Ship of fools». Det var en svart hvit mosaikkfilm om skjebner på et skip, og den var akkurat så dum og akkurat så pretensiøs at også de ufortjente følte seg kloke på kino. Det skjer rett som det er. «Forrest Gump» var en sånn film. Mange enkle idioter hørte røsten fra busken i den også.

«Babel» er ikke en klok film. Den er dum som et helsike, men utrolig følsom. Tre lange noveller funker fantastisk for mage-regionen, og hver gang hodet søker næring, oppstår en akutt blodsukker-mangel. Hjernecellene finner bare tomme kalorier i «Babel».

Historien om den døve jenta i Japan som av desperat kjærlighetslengsel velger truseløshet, er egentlig vakkert laga og smart tenkt. Men den består bare av en sammenstilt rekke filmatisk velfungerende gråtkvaltheter og forteller ikke noe om noen. I thrillere er det av og til sånn at morderens galskap lett-forklares med noen kjappe tilbakeblikk på incest i barndommen. Her er det med en selvmyrda mor, som joker i et sjabert smiskespill.

Historien om den meksikanske hushjelpen som i realiteten kidnapper arbeidsgiverens barn for å delta i sønnens bryllup i Mexico, er fargerik etter det etnisk-hypokondriske mønsteret: «Se hvor varme og nære vi er», men den forteller ingenting om noe, annet enn at den naive dama dreit skikkelig på draget og har seg sjøl å takke.

Den beste historien skjer i Marokko. Fortvilelsen til Pitt som sitter i ørkenlandsby med døende Cate Blanchett, er intens. Den forskremte gjeterfamiliken med rifla er hypnotiserende god. Men det finnes bare urimelig teite folk her, hvis man tenker seg om. Foreldre som reiser til Marokko for å dyrke forholdet uten å sørge for skikkelig tilsyn med barna hvis hushjelpen plutselig deiser om, har en livsførsel på grensen til barnemishandling. Ikke en gang marokkanske 10-åringer er så dumme at de skyter med skarpt mot bussen. Det er varig svekka sjelsevner.

«Babel» er laget med en moderne stilfattighet som minner om TV-reality og kjeder vettet av meg. Men OK. Andre folk liker det virkelighetssimulerende filmspråket. Og ikke minst: Veldig mange kommer til å bli ganske grepet av «Babel». Noen kommer til å tro at de skjønte verden. Det handler om Kommunikasjon. Vi er så nærme og så fjerne. Narrenes skip seiler videre i den uendelige solnedgangen. 2006.

Tribute to a bad man

TCM 21.00

terning 4 liten James Cagney spiller en landeier i det gamle Vesten, og han forsøker med alle midler å holde på hva han har. Irene Papas og Lee van Cleef er også med, og filmen ble laget i 1956. 1 time, 35 minutter.

House of wax

TCM 22.35

house of wax 1953

Quiz: En av dem er et menneske, en er en voksdokke. Gjett.

terning 5 liten Grøsser fra 1953 der Vincent Price spiller en hevngjerrig skulptør som gjengir sitt tapte liv ved å bruke levende mennesker som skulpturer. Charles Bronson er med under navnet Charles Buchinsky. 1 time, 28 minutter.