Månedlige arkiver: august 2015

Mandag 31.8. Antakelig gjorde russeren det

 

The double

NRK3 21.30 og NRK1 00.40

terning 4 liten Nevnte jeg at dette er den siste sommerdagen i år? Vel, det er, noe som betyr at vi kan se tilbake på alt det som ikke skjedde med filosofisk fravær av skjebne-bitterhet. Sånn ble det. Streit nok. I følge Dagbladet vil kloden forsvinne i vannmasser som kommer sammen med monsterflåtten fra verdensrommet, og så vil Noa trekke på smilebåndet og de to homofile løvene vil nok en gang se seg om etter en surrogat-leopard.

I dag ser vi film.

double, the-2

Topher Grace og Richard Gere ser mistenkelige ut. Men gjorde de det?

«The double» er en film som jeg av besynderlige grunner ikke har sett sjøl om jeg pleier å se sånt. Krimdramaet er med sjarmtrynet Topher Grace og den elleville evighetens eleganse Richard Gere, og siden vi alle har ett år der vi hater Russland som om det skulle være en kommuniststat, vil det tiltale mange at det er snakk om en russisk leiemorder. Gere spiller pensjonert CIA-agent, og Grace er ung FBI-er. En senator blir myrda, og mye tyder på at russer står bak. Men det pleier være andre løsninger i sånne filmer, og vi skal ikke se bort fra at presidenten har gjort det for å skjule at han nettopp hadde tenkt å invadere Skottland. På den annen side er det mye som tyder på at russeren gjorde det. Martin Sheen er med. Da tror alle de skal få se en seriøs TV-serie. 2005.

Hvordan bli dumpet på ti dager

TV2 Bliss 21.30

hvordan bli dumpet på ti dager

Kate Hudson og Matthew McConaughey driver med juks.

terning 2 liten Det er ikke ofte at man ser en romantisk komedie og håper at hovedpersonene ikke skal få hverandre. Det skjer her. Grunnen er estetisk-moralsk. To så kyniske jobbhorer fortjener bare meslinger og lever-yoghurt i helvetes venterom.

Matthew McConaughey spiller en fnisete reklamefyr som tror at alle vil forelske seg i ham på ti dager og vedder en jobb på det. Ohoi, frøken fnis! Kate Hudson spiller en såkalt journalist i et ukeblad. Hun skal skrive en artikkel om et utplukket sexoffer fyren som hun håner og sårer i ti dager, for å bevise at hun kjenner triksene som får ham til å forsvinne. Måtte eggløsninga di stanse i tusen år, Hudson!

Dette handler ikke om umodne high school-stunts. Matthew er mer enn tredve år og kunne teoretisk vært besteforeldre. Fra det håpløse utgangspunktet får vi se en film der Hudson forsøker å ferke opp McConaughey-livet på utspekulerte måter, mens han må tåle alt, for han vil avansere i jobben. Han har krøller ved ørene og går rundt med et ansiktsuttrykk som man antakelig får kjøpt på Kondomeriet. Hudson ser ut som en kirurgert Goldie Hawn på koffeinkur, og mimikken hennes er antakelig instruert etter optikerforbundets retningslinjer for følsomme svaksynte.

Oppfinnsomhet opptrer flekkvis i denne filmen. Men kjappe småscener gjør ikke nok. Fløtepus-faktoren blir for plagsom. Til og med cd-spilleren til McConaughey ser ut som eau de cologne. Den avsluttende morosangscenen er nummer åtte på lista over ting jeg aldri, aldri skal se om igjen, like bak en en britisk incestvoldtekt. 2003.

Livet går videre

TV6 21.30

hope floats

Harry Connick jr. er en landsens mann som kan bære Sandra Bullock.

terning 4 liten Sandra Bullock har et genuint talent for å spille sårbar, usikker jente som sitter med ullsokke-anklene oppkrølla under seg i senga og drikker tåresalt urtete fra bestemor Ducks gamle Boston-porselen.

I denne filmen går mannen Michael Parè (en fyr som ni av ti kvinner ville ha ofra stavmikseren for å bli kvitt) fra henne, og hun forsøker sammen med dattera å få ufart på et flegmatisk uliv hjemme hos sin eksentriske mor på landet. Der treffer hun Harry Connick jr. Han ser ut som en vanlig håndverker, men viser seg gudskjelov å være begava furu-arkitekt og byggmester. Er Sandra klar for et nytt forhold? Går Harley-menn med dameundertøy? «Hope floats» er fra 1998. 1 time, 50 minutter.

Oblivion

Filmnet og CMore First 21.00

oblivion hoved2

Tom Cruise i framtida.

terning 4 liten Hva skal til for at en nesten veltilpassa kristen saientist som Tom Cruise blir terrorist? Ganske mye egentlig. Ikke noe sånn «du frista søstera mi til å ville gå med bikini og spise svinekoteletter»-skitt. Den tredje verdenskrig må være over, ikke som et resultat av nord-koreansk rulett, men fordi aliens kom, og så måtte menneskene bruke så sinnssykt mange atomvåpen at jorda ble ubeboelig. Bare små gjenger med kriminelle madmaxere holder til på gamle tante Tellus, mens de med futuristiske designer-dresser bor ved Saturn og stjeler jordas vann. Sally bor i himmelen som en mekano-fascistisk purist og stjeler mennesker minner. Da blir Tom Cruise terrorist. Det skulle bare mangle.

Tom Cruise bor sammen med en blanding av kjæreste og ordensdame på en jordstasjon som minner betenkelig om minimalistisk Malibu-villa med kaffetrakter fra Bang Olufsen og allergi mot katter. Romdrakta hans ser ut som en blanding av fjellvandrer-onepiece og SEAL-uniform, og han flyr omkring på en ødelagt jord og holder rede på dødsdronene og skvatterne. Det er en kjedelig jobb, men Tom har interessante flashbacks fra gatene i New York, for han en hukommelses-befridd av den slemme dama på den kunstige månen ved Saturn. Sally kan bare vente!

Dama han bor med, er interessert i bassengbad med sex, men hun har gått mellomlederkurs og kaster blomsten han gir henne fordi den er politisk ukorrekt. Hun fester riktignok et bastant østrogen-blikk, men dama er ei avgjort hurpe.

Morgan Freeman er terrorist, så han røyker akkurat når han sjøl vil, bare så du vet det, Dagfinn!

Men så detter det ned noen, og jeg har ikke lov til å fortelle hvem som ligger i kryokassen, for den internasjonale filmanmelder-unionen har sletta hukommelsen min. Dessuten blir den tause statstjenestemannen tatt til fange av terroristene. Og der er altså Morgan Freeman, en skuespiller som har ansiktstrekk som man ellers bare finner i rasområder og som får Mandela til å virke både frisk og lettsindig.

Jeg skal ikke fortelle mer om handlingen, men jeg er misfornøyd med slutten, for den er kryptisk. Men det er en stilig filma sci-fi. De støvgrå, uvedlikeholdte postwar-landskapene formidler nostalgisk Karius & Baktus-ekstremisme: «Ikke gjør som mora di sier! – og siden «alt som var av søtt og godt, det er borte, stort og smått. Alt har børsten feiet bort, det var veldig dårlig gjort.» Dessuten er Cruise en mester i å formidle ufølt melankoli, som hvis du leser høyt fra «Doktor Zhivago» for støvsugeren din.

Forleden sto det i en nettavis at DU kan leve på jorden i 1,7 milliarder år. Det vil si at pessimismen i filmen er relativt uaktuell. Dessuten er det slik at folk på Jæren ikke tror at gjestende aliens har laga kornsirkene, sjøl om mobilene ikke virker i landbruksgåtas midte. Liten sjanse for at vi blir invadert av romfolk. De må ha hørt hvordan det gikk med de forrige. 2013.

Seven women

TCM 21.00

seven women

Margareth Leighton har det ikke lett.

terning 4 liten Anne Bancroft og Sue Lyon (som også spilte Lolita i Kubricks drama) i et John Ford-drama fra 1966. Handler om en misjonsstasjon med bare kviner i 1935, der Margareth Leighton spiller hemmelig lesbisk leder, mens festlige Bancroft blir bestevenner med Lyon. Lidenskaper og motsetninger og alle slags ting.

Søndag 30.8.–Siste søndag med selveste Jodie

 

Flightplan

FEM 21.00

terning 5 liten Jeg skal ikke nevne at dette er sommerens siste søndag, for det er det, bare glede meg beskjedent over at en normal-kanal har funnet fram en film med Jodie Foster; dette milde mennesket med den voldsomme ilden. Hun som minner om et ikke helt ferdigtegna ekorn og er i stand til en urovekkende og sivilsert filmlidenskap. Neida, lidenskap er ikke at du blir så opp-pilsa at du tar på kollegers rumper langs bardisken eller at du stønner «du e faen meg så fine!». Lidenskap er hvis du flytter tallerkner ut av oppvaskmaskinen mens du gauler på et Wagner-tema eller en Pat Boone-låt og ler overgivent med håndbevegelser av chilipulver på Adidas-buksene.

OK. Så vet vi det. Så til filmen.

flightplan

Jodie Foster tar affære i mystisk fly.

«Flightplan» er først nerveskakende, hjernemyknende, åreinntrengende paranoisk spennende og ekkel. Deretter blir den verre. Amerikas flotteste fjes sitter på Jodie Foster, og akkurat som i «Panic room» er hun i stand til å uttrykke desperat løvinne-besluttsomhet sånn at menn i salen utvikler livmor og kvinner antakelig mister sin.

Hvis du er en 22 år gammel mannlig tegneserieleser med Viggo Mortensen og plastsverd på veggen, tror jeg ikke nødvendigvis at du blir så imponert av tyskeren Robert Schwentkes flythriller. Men det er noe med barn og reiser. Forflytting understreker barns ekstreme sårbarhet, og den stimulerer foreldres angstkjertler. «Flightplan» har en rå historie.

Jodie Foster skal fly kista med sin avdøde mann hjem fra et så vintertungt Berlin at byen virker begrava. De er passasjerer i det nye superflyet som Foster var med og bygde. Det er gigantisk og grått som en død ubåt. Med seg har hun ei sorgtynga og nervøs datter på seks år. Da mor har sovet i tre timer, er Julia borte. Og ingen kan huske å ha sett henne.

Det er ekkelt. Nesevingene til Foster nesten vifter av opphisselse.

Så sier flyvertinnene at jenta ikke står i passasjerlistene. Det er enda eklere. Jodies ansikt fryser fast i en fasettert skrekk. Og verre blir det, på en måte som anmeldere ikke røper. Schwentke unngår elegant at filmen blir stående stille og skrike i midtgangen og ingenting skjer. Kameraet glir, bildevekslingene holder i live en enkel, men lekker paranoisk ventestemning mens mor Fosters nerver blir synlig mer tynnslitte for hvert minutt. Budeiefjeset Erika Christensen kommer innom og er godhjerta flyvertinne, Peter Sarsgaard med det narkoleptiske slørblikket involverer seg fra nabosetet. Forskrekka arabere forkynner sin absolutte uskyld. Flykapteinen Sean Bean er lys som en tysk-irsk Redford og bidrar til å øke nervepresset ved å bekjentgjøre nye, ekle ting, og VHS-fyrstinnen Greta Scacchi spiller psykolog med så forståelsesfullt blikk at hun ser ut som et optiker-eksperiment.

Når Schwentke har roet historien nesten ned i setet og du tenker: «og så da?», skifter filmen brått tempo. Foster tar en Willis. Hun hiver genseren, og iført bare sin gymnastiske singlet overtar hun thriller-handlinga. Ikke kødd med Mor Foster. Folk gjorde det før. Støntet varer akkurat lenge nok. Så skifter tyskeren igjen. Han er god med rytme, stuttgartneren med de grå hendene. Noen av dere vil nok mene at klimakset kommer litt brått, men det funker.

Noen vil også njaaae over sannsynlighetene i en historie som baserer seg på at en eller annen kunne forutsi hva alle skulle komme til å gjøre. Men hør her: Ikke vær så forbaska flinke bestandig, for da opplever dere aldri noe morsomt. 2005.

Olme beist

NRK3 21.40

olme beist

Tidenes verste oppfølger med John Cleese og Kevin Kline.

terning 2 liten En NRK-søndag er en resirkulert lørdag. Det ville antakelig vært morsommere om noen hadde filmet historien om hvordan denne filmen egentlig ble filmet, for den er et salig rot, der humor blir forspilt med tilsynelatende sadistisk presisjon av skuespillere som anstrenger seg mer enn hva som skal til for at slektninger og investorer blir pinlig berørt. «Fierce creatures» skulle ha vært «En fisk ved navn Wanda 2», men i stedet ser den ut som en Disney-barnefilm som ble liggende så lenge på venteliste at alle skuespillerne i mellomtiden vokste seg tett inntil pensjonsalderen.

Kevin Kline spiller en altfor lite usympatisk medie-mogul pluss sin egen sønn, John Cleese er ei John Cleese-dokke med fire innstillinger og Jamie Lee Curtis mangler mesteparten av seg sjøl og må ha høy forbrenning. Mogulen kjøper opp en dyrehage og vil legge den ned. Det burde skjedd. Atomkrig kunne også vært en løsning. Det finnes noe i verden som heter fingerspiss-følelse. Denne filmen er laget med naglabed i astronautdrakt. 1997.

MacGruber

NRK3 23.10

terning 3 liten Actionkomedie fra 2010 med Will Forte, Kristen Wiig, Ryan Phillippe, Val Kilmer og Powers Boothe. Det er nok en slags McGyver-etterlikning, for hovedpersonen skal ordne opp med en fiende som har fått tak i kjernefysiske våpen. Han heter Dieter von Cunth. Will Forte er bare kjent fra Saturday Night Live.

Uro

NRK3 00.35

uro

Nicolai Cleve Broch er dyster med Ane Dahl Torp.

terning 2 liten Å skrive om norsk film i Norge er som å være karikaturtegner i Iran. Man får ikke akkurat følelsen av frihetens luft under vingene, for i en viss forstand er norske filmer som en fortsettelse av barnetimebøkene. Man kødder ikke med barnetimebøker. De er diktet av våre egne skjønne unger.

Når Cleve Broch bokstavelig talt kommer dettende inn i denne filmen med sitt uimotståelige vestkant-navn, får jeg følelsen av å se postmodernissens Petter fra Ruskøy.

Mora hans i blokkleiligheten snakker som en NRK-påvirket Ibsen-figur. Når hovedpersonen sjangler rundt i narkomiljøene som er alle fantasiløse filmskaperes manusredning, da ser det like autentisk ut som et Lucia-tog av barnehagebarn.

Bedre blir det ikke da reka Ane Dahl Torp dukker opp, stadig ikledd den irriterende telefonsvarerstemmen sin. Hun maser manisk om pappa, Cleve Broch kaller narkosvina i gøtteret for «slask», en betegnelse som kanskje ble brukt av Willochs mor når hun skulle snakke om gutter med uhøflig mye hår. Pappa er Bjørn Floberg. Han er pubeier og følgelig en farlig mann. Ble manuset skrevet ved Nansenskolen?

«Uro» er en film som faller på en ørken av urimeligheter. Filmen får aldri en interessant historie, og da spiller det ikke en gang noen rolle om handlingen er realistisk.

Hvis Asbjørnsen og Moe skrev om en fyr som fikk pappspiker i moped-dekket og derfor ikke rakk å sende ut julekorta sine, ville det utvilsomt virke realistisk, men et eventyr blir det aldri. Sånn er det også med «Uro». Den forteller historien om en furten, dårlig politimann og uheldig fyr, men den skebnen skulle bare ha ført til at han ble gift med en sykepleierske i slutten og fikk det veldig veldig bra. 2006.

Surviving summer

Norsk TV2 23.40

surviving summer

Hilary Duff i grønn kjole ved sjøen.

terning 3 liten Hilary Duff i hovedrolle. Og ikke bare det. Hun spiller en selvmorderisk tenåring som blir sendt til bestemors hus akkurat som Rødhette. Hun treffer ulven, det vil si en kokk som har vært i ungdomsfengsel, og så drar jenta på båttur for å ta livet av seg selv. Som det heter i omtalen på imdb: Dette vil forandre livet til mange mennesker. Vel, suicide is painless, it brings on many changes, som det heter i MASH-sangen. 2009.

Soul surfer

FEM 23.00

terning 3 liten AnnaSophia Robb spiller ei jente som er skapt for å surfe. Det betyr ikke at hun har sugekopper under føttene, men hun har faktisk mista venstrearmen i ei haiangrep. Hun må komme over frykten sin. Dennis Quaid og Helen Hunt deltar også på et slags overflødig vis. 2011.

Wall Street: Money never sleeps

TV3 21.00

wall street 2 money never sleeps

Shia LaBeouf, Josh Brolin og Michael Douglas er åpenbare kakser.

terning 3 liten Den nye «Wall Street»-filmen er egentlig bare en bagatell, en slags Dynastiet-episode med en katastrofe som ingen skjønner og en lykkelig slutt som ingen godtar.

Oliver Stone var etter «Natural born killers» det viktigste håpet i amerikansk film, for han fant opp den egentlige filmen. I 2010 detter han ned i korttids-engasjementets sofalykke-land. Møbelsittende småborger-lykke oppstår like ofte ved forbigående indignasjon som ved McConaugheys krøller. «Wall Street: Money never sleeps» er moralsk mjukporno for menneskelighets-mumlerne.

Den mest pinglete nabogutten i Hollywood, Shia LaBeouf, spiller supergenialistisk profittmekker på Wall Street. Han er Luke for Frank Langellas korpieversjon av Ben Kenobi og en urovekkende skikkelse fra første bilde fordi du føler at han når som helst kan kle av seg latexfjeset og så er Klatremus Lillemann inni. Jake er dessuten kjæreste med den nylig utslupne finansforbryteren Gordon Gekkos datter. Hun er en sart og svai syrestilk som likner Dorothy fra Oz. Den nesten stemmeløse lille fortidskvinnen driver et mirakuløst idealisme-nettsted, men egentlig venter du bare på at hun plutselig skal tørke tårene og bryte ut i «Somewhere over the rainbow». Regnbuen spilles av Michael Douglas. Fasettert som et LED-lys sendt gjennom plastglass. Douglas brummer i vei all sin mandige monolog-styrke og er i hvert fall en tøff gubbe så lenge han har rufsehåret og skjeggstubbene.

Poenget er dette. Gekko og filmen forutser finanskrisen. Det er som å sitte med Bibelen og spå at Noah bygde en båt for lenge siden. Jeg kan godta det. Noah var en kul fyr og oppfant dyret som ikke driter. Men utviklingen av historien i den nye Wall Street-filmen er dessuten kjedeligere enn en motvillig halvtime med økonominyhetene på TV2.

Uvedkommende finansdetaljer hoper seg opp, og skuespillerne bruker katastrofe-tilpassa Emmerich-ansikter for å late som om det foregår noe dramatisk her. David Byrne og Brian Eno forsøker å gjøre filmen til ironisk melodrama, men alt jeg hører er Radio Gaga og en påståelig tall-ekvilibrisme som like gjerne kunne vært økonomi-professorenes tungetale fra Stanford-universitets drosjekø eller Tom Lehrers oppramsing av de grunnstoffene som bare MIT vet om.

De tamme Dynastiet-konfliktene skal avlede oss fra sammensuriet. Stone tror at han må la folk styrte ut av tårevåte restaurant-besøk, kjøre motorsykkel på høstveier og se ultralydbilder av barnebarn for at filmen skal funke. Dermed detter han som dun fra drept dyne.

Men OK. «Wall Street» var aldri den mest fascinerende finansfilmen fra åttitallet. Pakulas «Rollover» (1981) med Kris Kristofferson og Jane Fonda var mye bedre.

Moralen? Aldri stol på en velkledd mann. Når det kommer til stykket bryr han seg bare om seg sjøl. Og ikke gå ut med vått hår. 2010.

Unstoppable

Viasat4 22.30

unstoppable

Altfor hurtig tog med altfor farlig last.

terning 5 liten Tony Scotts jernbane-arbeidere er kulere enn panserkrysseren Potemkin. «Unstoppable» er ikke bare en pusthemma spenningsopplevelse uten hjelpevold, den er også en hyllest til arbeiderklassen. Det var første mai i går, en påminnelse om at datoen Best Før for lengst er overskredet når det gjelder den viktigste sosialgruppen i den vestlige sivilisasjonens historie. Arbeiderklassen skapte alt. Ikke bare gjorde den møkkajobbene, men arbeidernes ideologer fremmet også en politisk oppvåkning som gjorde at de fleste siviliserte land i dag blir styrt av valgte politikere og ikke av gale prester.

«Unstoppable» handler om to av gutta på golvet, sjøl om golvet faktisk beveger seg på skinner. Chris Pine har et nymaskulint bruksfjes med faste rådyrøyne som aldri har sett innsida av ei fransk kokebok. Denzel Washington er i seg sjøl den amerikanske arbeiderklassen, og han kan spille alminnelig hedersmann med en halvsvett utstråling som det ikke finnes maken til.

De kler omgivelsene. Sør-Pennsylvania med ujålete familiehus, skyggegivende stålkonstruksjoner, industri-romantikk og kalde, edruelige motlysfarger som man burde oppbevare på flaske til neste første mai.

Pine står midt i en sms-skilsmisse, og han er en taus og innestengt nykomling. Washington er tvangspensjonert etter 25 år i det private jernbaneselskapet, og han er bitter, men kyndig. Når fotfolka kløner til bremsesystemet på et digert godstog med livsfarlig last, blir det til slutt grønnskollingen og den oppsagte veteranen som skal redde en by med 700.000 mennesker fra katastrofen.

Det er deilig. I kontrollsenteret sitter Rosario Dawson og bestemmer over teknikken med skjelvefri stemme. Hun er kvinnefrigjøringas ufjasete ferk-deg-representant i den nostalgiske arbeider-fortellingen, og hun kjører over den feige ledelses-lakeien med tung last. «Connie sent you?» sier sheriffen i utkantland. Navnet Connie åpner alle dører.

«Unstoppable» er en spenningsdrevet, sentimental og rørende indignasjonsfilm for andre mai, som på en måte også er den egentlige 8. mars. 2010.

Blodrød sol

Viasat4 01.25

blodrød sol-2

Sean Connery drar på jobb med Wesley Snipes.

terning 5 liten En luksusprostituert er myrdet på grotesk vis i Sakamotos amerikanske business-slott akkurat da Kongressen holder på og selger Microcon. Slik samler filmen alt det som var moderne: Paranoiaen for japansk næringsliv som med Kongressens velsignelse overtar Amerika. Sado-masochistiske sexleker som til og med strekker seg til tortur av åndedrettet. Damer som har kledd av seg på hele overkroppen bare for å si en eneste replikk. Elektronisk bildemanipulasjon som kan få verden til å fortone seg helt annerledes. Sean Connery spiller moderne Japan-ekspert, Wesley Snipes er politimann, og det er også Harvey Keitel. Filmen er så silkete at den kunne vært utstilt hos «Mrs. Capone» og solgt billig etter nyttår. 1993. 2 timer, 5 minutter.

Twister

Viasat4 03.40

twister

Klamring med Bill Paxton og Helen Hunt.

terning 5 liten Parentes: Dette er en reaksjonær film, for den påstår at det fantes voldsomt vær også i 1996. FNs menneskerettighetsråd har bedt om at filmen aldri blir vist uten advarsel.

Tornado-filmen «Twister» er for energofile. Det er sånne folk som stiller seg ved motorveien for å føle trailerne på nært hold, som lytter lystent når vaskemaskinen sentrifugerer, elsker piggdekk som spinner mot asfalt og syns at spener i fjøsvifta høres ut som en hekkans flott dag.

Det meste i Jan De Bonts forsøk på en moderne katastrofefilm utgjøres nemlig av heroisk overdreven energi. Helten i filmen er den brune tornadoen som herjer over Guds og menneskers fellesåkre med hensynsløshet fra helvete, vindtrommelen er en slags ånd av flaske som kaster våningshus og buskap på snertne kompassturer i himmelrommet og kan blåse seg sjøl opp til så mirakuløse dimensjoner at du får følelsen av at atombomba sitter i en potetkjeller og skammer seg svettende.

Sånt er underholdende. Meteorologi i glassbutikk er moro.

Det kjedelige er menneskene. Tolv minutter «Melrose Place» ville kjennes intuelt mettende i forhold til den pinlige pappbit-historien om at Bill Paxton er separert fra jeans-jenta Helen Hunt og skal skrive skilsmissepapirer i felten, mens han har med sin nye kjæreste Jami Gertz, som er like interessant som glasur.

Filmen bruker for mange tomme kalorier på å komme i gang, og de er en sann og ærlig lidelse. Man føler seg som en femåring som sitter lenka til barnesetet, og venter på at bilturen til Kongeparken skal begynne. Når først tornadoen er der, faller actionro over forsamlingen, og alt blir vel.

Bill Paxton kan aldri bli helt for de bortskjemte. Derfor anvender historien seg av råtøffe Helen Hunt. Hun kunne vært sysselperson på Svalbard, venstreving på fotball-landslaget og trekkhund for Trine Rein. Hesblesende effektiv, med en litt kantete stemme som minner om fingeren til Anja Andersen (husker danske Anja?). Hun tenner allslags folk.

På den syvende dag skapte Gud datamaskinene for å få litt hjelp, og vi er etter hvert blitt så vant med computernes forbedringer av naturen at vi har sluttet å bli imponerte. Det som skjer i «Twister», er påpasselig større enn livet, og ser aldri sjenerende realistisk ut. 1996.

Lørdag 29.8.–Minst ti filmer du godt kan se

 

The book of Eli

Viasat4 22.30

terning 5 liten Egentlig er til og med spising av Smørbukk karameller som ikke smaker som før, et forsøk på å gi livet en mening og tilværelsen et innhold. Chablis. Sushi. Fjellstøvler. Smørbukk. Netflix. Når jeg skriver selvbiografien min om en times tid eller neste år, skal den hete «Tomheten har tusen navn». Dette nevner jeg nå av grunner som vi ikke skal komme inn på, men først og fremst fordi «The book of Eli» har en nydelig, feika høytid ved seg som ligger ett hakk over karameller på ratinga. Bare se.

Den stillferdige volds-fabelen til Hughes-brødrene utvikler seg som en gåtefull vandring mellom spørsmålstegn i parenteser. Er den ikke det ene, så er den ikke det andre. Er Vandreren en Guds engel, men det er han ikke, og er han beskyttet av Guds vilje, men det er han jo ikke – og når alt kommer til alt er kanskje ordene i Elis bok bare et uttrykk for desperat og patetisk håp om frelse.

book of eli

Denzel Washington, den mystiske vandreren.

Pen er filmen i hvert fall. Så pen at den kunne blitt Frøken Norge en dag da Hardangerfjorden stilte opp i bunad.

Fargene er vakkert avstemt brune, som på foto-utstillinger rundt 1969. Eventyr-aktig skogbunn med løvdekka mann, humørløst bladfall og en mager katt som lukter på likets tær. Bak en beige busk sitter Denzel Washington med Kaizers-maske og diger bue, for han skal ha pus til middag.

En stund ser «The book of Eli» ut som «The road» uten barn. Denzel W. vandrer i den påtakelig uforklarte intetheten som en like uforklart overlevende inntil han treffer Mad Max-bander av iltre kannibaler som likner motorsykkelbander og egentlig skulle ha blitt gamle i videohyllene på 1980-tallet. Sanden støver som en påminnelse om Clint Eastwoods navnløse præriemann uten navn. Denzel steker katt, hører Ipod-musikk, vasker seg med våtserviett.

Men så kommer han til en kopi av gammel western-by, og der regjerer saloon-eieren Gary Oldman. Ordføreren Oldman er ute etter Elis bok, for han vet at ordene i boka kan få menneskene til å gjøre hva du vil. Han tar på seg silke-kimono og snuser på blid dame, han har hippie-kjeder og er en ekkel mann. Da han får høre at Vandreren har Eli-boka setter han opp en gammeldags cowboy-posse for å ta ham, og Washington utfører avsindige voldsmirakler som i muntrere historier ville ha betydd at han var CIA-mann med hukommelsestap. Solara blir sendt til Vandreren med tilbud om sex, men gubben er så til de grader i konflikt med Maslow at han ikke ville ha tent på nybada Doris Day i one-piece. Så ber han bordbønn med den takknemlige dama. Mr. Smith goes to Armageddon.

Filmen er fascinerende, men vasete. Denzel og Solara kommer til et avsides Erlend Loe-hus i ødemarken, men det er ikke noe poeng med det heller. Mot slutten antyder hovedpersonen at han kanskje ble så ivrig etter å beskytte boka at han glemte å leve etter den. Hallo, statskirken! Kan den ha vært til dere? Nei, jeg er enig i det. Egentlig ikke. Egentlig ingen. «The book of Eli» handler om en Ingen som ser ut som Noen, men mangler både DNA og fingeravtrykk. 2010.

Olme beist

NRK1 23.40

olme beist

John Cleese og Kevin Kline i en tragisk oppfølger.

terning 2 liten Det ville antakelig vært morsommere om noen hadde filmet historien om hvordan denne filmen egentlig ble filmet, for den er et salig rot, der humor blir forspilt med tilsynelatende sadistisk presisjon av skuespillere som anstrenger seg mer enn hva som skal til for at slektninger og investorer blir pinlig berørt. «Fierce creatures» skulle ha vært «En fisk ved navn Wanda 2», men i stedet ser den ut som en Disney-barnefilm som ble liggende så lenge på venteliste at alle skuespillerne i mellomtiden vokste seg tett inntil pensjonsalderen.

Kevin Kline spiller en altfor lite usympatisk medie-mogul pluss sin egen sønn, John Cleese er ei John Cleese-dokke med fire innstillinger og Jamie Lee Curtis mangler mesteparten av seg sjøl og må ha høy forbrenning. Mogulen kjøper opp en dyrehage og vil legge den ned. Det burde skjedd. Atomkrig kunne også vært en løsning. Det finnes noe i verden som heter fingerspiss-følelse. Denne filmen er laget med naglabed i astronautdrakt. 1997.

Elisabet

NRK2 00.25

elizabeth hoved

Revedama Cate Blanchett som trist dronning.

terning 5 liten Shekhar Kapur («The bandit queen») dikter 1500-tallet med en estetisk drømmers sans for at det totalt uvesentlige kan vinkle det viktige. Da den vidle franske baronessen er blitt drept av protestanter, ser vi for eksempel den hurtig-modnende dronninga gjennom røde slør, som om hun sitter i ei blodåre. Bildet er egentlig så befriende enkelt og så metaforisk banalt at hjertet jubler.

Cate Blanchett kan være engelsk med en så gjennomsiktig rødhårethet og en så avfarga ansiktstynnhet at du får følelsen av å se en utdødd reverase blir jaga av adelsmenn. Hun kommer inn i filmen som ei sorgløs ungjente med behagelig mørkøyd dansekjæreste. Etter at den katolske dronninga har dødd i surt sideleie, blir hun hovedpersonen i kampen om Englands fremtidige religion. Såpe-intriger som er tøffere enn befruktning med kakesprøyter i Sunset Bekk, agent-myrderier som ville fått James Bond til å føle seg som trafikk-konstabel og tung, uformulert slottserotikk som er syrligere enn sennep gjør filmen til to timer vedvarende spenning. 1998.

MacGruber

NRK3 21.30

terning 3 liten Actionkomedie fra 2010 med Will Forte, Kristen Wiig, Ryan Phillippe, Val Kilmer og Powers Boothe. Det er nok en slags McGyver-etterlikning, for hovedpersonen skal ordne opp med en fiende som har fått tak i kjernefysiske våpen. Han heter Dieter von Cunth. Will Forte er bare kjent fra Saturday Night Live.

De gales hus

NRK3 02.30

de gales hus

De gales forbund har samla sine eksentrisiteter ved bordet.

terning 3 liten Eva Isaksens Fossum-filmatisering er egentlig en trivelig liten sak med utagerende psykiatriske karikaturer som på tross av sitt karisma-handikapp funker fint som småhvalp i motvind.

Teksten og ideen i filmen forholder seg lojalt til den indignerte Gjøkeredet-tradisjonen i vestlig trivial-filosofi: Psykiatriske pasienter er uberettiget innesperra filosofiske martyrer, og de forvalter den egentlige sunnheten og sannheten i verden.

Det er selvsagt tragisk tull og betyr at opphavsmenneskene aldri har truffet en psykotisk pasient, men de har kjent mange som var lei seg.

Det er ikke lett å ta «De gales hus» alvorlig, for filmen mangler helvetes svovel og ild og skaper et hyggelig-opprørsk Bobseybarna-kollektiv av smarte og rettferdige. Det finnes riktignok ingen undertrykkende oversjukepleier, og den residerende psykiater er ikke ond, bare ulykkelig. Men likevel skaper filmen en ideologisk syttitalls-idyll av pasientene, som både er fargerikt kuriøse og veldig inntagende. De skal på død og liv være misforståtte hele tida.

Ingrid Bolsø Berdal var en sensasjon i «Fritt vilt», og hun skuler framleis effektivt. Dessuten har Berdal magnetisk tilstedeværelse, akkurat som Fridtjov Såheim. Interesse samler seg rundt dem som jernspon på kladdeark, og de er i stand til å gjøre en film engasjerende sjøl uten gode replikker.

Jeg syns bare det ble sagt én eneste vesentlig ting i «De gales hus», og det var den lille erkjennelsen av sykdommers imperativ; de bestemmer over menneskene, og man kan ikke diskutere med dem. Utenom det flakser det mye flatt småvilt. Men handlingen fenger på en slags Dynastiet-måte. Det er moro når de skrudde lager konflikter for hverandre.

Forsøket på en romantisk historie er formidabelt mislykka. Nærkontakten Stetson (Torbjørn Harr) tiur-kretser rundt Berdal som en buksestram stalker, og derfor er det en tragisk misforståelse da filmen påstår at han egentlig er homofil og ikke interesserte seg for dama. Vi er i stand til å kjenne igjen en kåt mann. 2008.

Enemy of the state

Norsk TV2 22.50

enemy of the state2

Will Smith handler seg dameundertøy.

terning 5 liten I Marylands anemiske motlys blir Jason Robards tatt av dage fordi Jon Voight til ha slakkere personvern i USA. Halvfrika fuglemann filmer det politiske mordet, den oppskaka advokaten Will Smith (i denne filmen er det han som er Denzel Washington) får video-opptaket i julegavene uten å vite om det og jages deretter av alle presidentens usynlige menn, den velkjente thriller-eliten som i film etter film bidrar til at folk får omtrent samme verdensbilde som Franz Kafka og Berge Furre.

Regissøren Tony Scott ble i sin tid kalt idiotbroren (til Ridley Scott) fordi han hadde laget «Top gun» og «Days of thunder», men etter «True romance» ble han tatt til nåde igjen og får i dag til og med lage kreative paranoia-filmer med neger i hovedrolle, en egen genre som hører hjemme i det nye Hollywood-aristokratiet.

«Enemy of the state» handler om myndighets-misbruk av eventyrlig teknologi, og Scott har derfor filmet den som om kameraet ble holdt av en amfetamin-rusa kanin med St. Veitsdans. Heldigvis treffer Will Smith den mot-teknologiske opprøreren Gene Hackman, og dermed roer filmen seg ned til eksplosjoner og skyting en stund.

Folk som føler at Store Bror ser dem over alt fordi de få navna Det Beste-reklame i posten, vil ha en stor kveld foran fjernsynet og siden bli tilhengere av sveivetelefon og ferjetrafikk. 1998. 2 timer, 7 minutter.

What doesn’t kill you

TV2 Zebra 21.00

terning 3 liten Ethan Hawke og Mark Ruffalo i en film som dere ikke vil se. De to vokser opp i de tøffe gatene og blir kriminelle slik venner alltid ble i melankolske, amerikanske gangsterfilmer. Get a life. 2008.

Malcolm X

TV2 Zebra 22.55

terning 4 liten Spike Lee har laget en utsøkt, veldreid, velspilt og velskrevet fortelling om den militante, svarte borgerrettighets-helten Malcolm X, men den engasjerer like mye som en danna lokalavis-nekrolog. Denzel Washington er selvfølgelig perfekt, men det er for mange scener som ikke kan interessere andre enn historikere. 1992. 3 timer, 20 minutter.

Iron man 2

TVNorge 21.30

iron man 2

Tilbake fra de døde: Mickey Rourke.

terning 5 liten En skikkelig action-toer skal være både tydeligere, galnere og vittigere enn eneren, og «Iron Man 2» klarer kvalifiseringskravene med mye velgjørende tungmetall for øye, øre og sjel.

Filmen starter demonstrativt pysete, med den Brandon-aktige næringslivs-jappen Stark (Robert Downey jr.) i en sirkusaktig tekno-oppvisning med bikinidamer. Næringslivsgubber kan feste. Vi vet det, og siden i filmen gjennomfører hovedpersonen en bursdagsfeiring som får Petter Stordalens utdrikningslag til å likne en snakkestund med pater Pollestad hos Viggo Johansen (se, det var en tungvint setning!).

Men det tar ikke lang tid. Downey jr. drar til Monaco med Gwyneth Paltrow, som er blitt så kropps-diskantisk som ektemannens stemme og ikke ville hatt utstikk i 3D en gang. I Monte Carlo skal jernmannen kjøre racerbil i legendariske middelhavsgater, men Mickey Rourke dukker opp. Rourke er ofte den beste ideen folk kan få, og i denne filmen er han sint, tatovert, delvis armert djengis-russer med et heavy-fjes som AC/DC egentlig ville hatt, men de er fra Australia og likner pung-ekorn (de har musikk her). Han laserpisker racerbiler i hjel og snerrer fram hevntanker med bjørn i brystet.

Som om ikke det var nok: Scarlett Johansson stikker innom filmen som Samuel L. Jacksons sidespark. Hårfargen hennes er blitt som Taiwan-versjonen av italiensk kommode-mahogni, blikket er tatt fra Madame Tussauds versjon av Mata Hari og dama er en påminnelse om den digitale verdens absolutte relativitet. I denne filmen klarer teknikken til og med å få Johansson til å bevege kroppsdeler, enda hun under Newtons jurisdiksjon har hofter som ble laga for tvillingfødsler og løper som ei and.

Dessuten Sam Rockwell. Han spiller en pappagutt-aktig, men ond konkurrent i krigsindustrien, og det er han som etter hvert blir så konkurransedyktig i tankegangen at han ansetter den gale Rourke, som egentlig er død.

Iron man tåler ikke sin egen palladium egentlig og holder på å dø. Han trenger et mirakel. Konkurrenten Hammer har fått tak i en av draktene hans, forsvars-kameraten Don Cheadle har skiftet side og i sin celle sitter Mickey Den Grusomme og fikler i hop en fryktelig hevn.

De flyr, de skyter og det smeller som St. Hans på Island. Jeg har før skrevet om lydbølger som rister tarmene i sal 5, og jeg tror jeg har skrevet om dundring som fikk milter til å revne. Jeg har sluppet opp for innvoller, men det føles fantastisk.

Robert Downey jr. som superhelt har den særegne, fascistiske arrogansen som gjør at man til og med kunne ha tilgitt en NHO-mann. Han er fortsatt mitt idol. 2010.

Det absolutte mareritt

TVNorge 24.00

det absolutte mareritt

Kan Ben Affleck redde Bridget Moynahan fra atombomba?

terning 5 liten Ben Affleck er perfekt, og «Det absolutte mareritt» er den beste Jack Ryan-filmen noensinne.

Men marerittet er også den dummeste av samtlige Clancy-filmatiseringer. Kvitskjorte-kontoristene i Hollywood har flytta en handling fra den kalde krigens dager til vår tid. Det var en tabbe.

Unge Jack Ryan er CIA-analytiker i år 2002, 29 år etter 1973, da israelerne mistet atombombe i Golan-ørkenen. I nåtid vil noen smelle den bomba i Amerika for å sverte russerne og lage verdenskrig mellom de store hestegubbene. Men 11. september 2001 forandret historiens gang. Hvis noen i 2002 hadde bragt ei bombe til USA og sagt at de jobbet for president Putin, ville Bush ha svart at Al Quaida sto bak. Deretter ville Irak blitt utsletta. Russerne kan for øyeblikket gjøre helt nøyaktig hva de vil. De kan grave ned Tsjetsjenia, emigrere Tsjetsjenia til et univers i nærheten av oss, legge Tsjetsjenia på kaviartuber eller omdøpe Tsjetsjenia til Frank The Dog. Ingen vil bry seg.

Hele «Det absolutte mareritt» bygger på forutsetninger som historien forandret før historien kommer i gang, og dermed blir filmen dummere enn Kubricks «2001: en romodyssé».

Ben Affleck ble født til rollen. Han har noe irritert og samtidig høflig ved seg, noe sårbart og samtidig uslåelig. De selverklært gamle vil minnes den gang giganten Kevin Costner var ny og forbanna. I 1985.

Mer, mer: Morgan Freeman er mennenes Whoopi, og han fins tilsynelatende overalt. Dette er en av de virkelig perfekte rollene til fru Daisys tilbakelente sjåfør. Liev Schreiber gjør det så adrenalinpumpende bra som feltagent, at han burde bli en seriefigur, han også. 2002.

The cutting edge

FEM 18.50

terning 4 liten D. B. Sweeney spiller en ishockeyspiller som har fått så mye juling at han forsøker seg i kunstløp sammen med den sure jenta Moira Kelly, og så bygger det seg opp kraftige seksuelle spenninger mellom de to. Ålreit romantisk drama fra 1992.

What to expect when you’re expecting

FEM 21.00

what to expect when youre expecting

Graviditetsgym med Cameron Diaz. Og noen.

terning 4 liten Til å være komedie-amerikansk er «What to expect..» en besindig og lun film. Vanligvis pleier man å framstille barn som brunsnegler i de avkjølte og forkjælte karriere-menneskenes utopiske USA.

Regissøren er en snart femti år gammel brite som ble verdensberømt for en Absolute vodka-reklame tidlig på nittitallet. Det er antakelig grunnen til at filmen starter med at Cameron Diaz spyr i trofeet da hun har vunnet «Skal vi danse?» Folk som ser «Skal vi danse?» burde bli fratatt stemmerettene, pinkodene og fire Mummibøker, spesielt «Kometen kommer». Det samme gjelder de som liker Cameron Diaz. Se forskrekka ut, Cameron! Du har spydd i boksen. Se forskrekka ut nå! Sånn ja.

Vi får følge forskjellige par. Elizabeth Banks er den vittigste dama, så hun er gift med den litt runde gnomesønnen til vellykka Dennis Quaid. Quaid har det man kaller trofékone fordi hun ser ut som en kjæreste, men siden regissøren er omtrent femti funker egentlig det paret best. Jennifer Lopez gjør enda en bra rolle som den følsomme fotografen som vil adoptere en gutt fra Etiopia sammen med halvt motvillig samboer. Cameron er blitt gammeldags ka faderen!-gravid med dansepartner, og jenta fra det rullende gatekjøkkenet blir gravid da konkurrenten får pølse i bua en poetisk kosenatt i naturen.

Det vittigste er den mannlige parkbrigaden av fedre med barnevogner. De vet alt om familielykke og utøver egne sharia-lover blant utegående bleiefilosofer. I tillegg til at J-Lo er bedre enn ventet, fikser også lydvåpenet Chris Rock en stilig rolle. Dette kommer jeg til å miste Twitter-følgere på. Men jeg sa ikke at filmen er god. Jeg sa besindig. 2012.

Avsløringen

FEM 23.20

avsløringen

Demi Moore lokker og lokker den teite Michael Douglas.

terning 3 liten Dessverre. Jeg har aldri truffet på noen som tror på historien om at datajappen Michael Douglas blir så utsatt for sexpress av datajappen Demi Moore at det blir rettssak og oppvask og elendighet. Moore er sjarmløs og usexy. Douglas er puslete. «Disclosure» ble laget av Barry Levinson i 1994 etter ei bok av Michael Crichton. 2 timer, 3 minutter.

Billy Madison

TV3 19.50

terning 5 liten Innenfor amerikansk ungdomshumor finnes det en distinkt taper-genre som er ganske sunn. Etter 300 år med myte-onanerende karrieremas virker det nødvendig at folkelige nerover-fenomener som «Wayne’s World» og jønkpersonligheter som Pauly Shore verves i unnaslunternes alltid like rettferdige kamp for mental helse.

Adam Sandler er en storvokst komiker fra «Saturday Night Live», og han ser stort sett ut som avkommet etter den forskrekka alliansen mellom en Skeid-spiller og to porsjoner semuljegrøt. I «Billy Madison» spiller han en bassengbomsete rikmannsgutt som må gå hele grunnskolen om igjen for å overta pappas forretning og igrunnen koser seg der.

Hvis jeg skriver at jeg likte en film som dette, kommer far min tilbake fra evigheten og forlanger sædcellene sine etter-kansellert. Derfor sier jeg heller: Man venner seg veldig til Sandler. 1995.

Wall Street

TV3 21.30

wall street 1987

Charlie Sheen, Michael Douglas og en sigarett.

terning 4 liten Selvplagerne har fått en ny underholdningstopp, nå også på video. Amerikanerne er blitt triste kinogjengere, og «Wall Street» følger en depressiv mumle-moral som antakelig sender folket til sengs med akutte fluktbehov og skrantende livsvilje. I denne filmen skjer det for mye rart. Charlie Sheen, fettglinsende i hår og kinn, kommer seg langt opp i børstoppen på grunn av den vitale antihelten Michael Douglas, en finansjungelens liane-klatrer. En stund er filmen sånn som underholdning skal være. Rik og mektig og vakker. Men så kommer den trøtte pappaen til Charlie (Martin Sheen) inn i historien med sine rutete skjorter og sin proletære hjerteinfarkt, sammen med Oliver Stones nevrotiske Job-tilbøyeligheter.

Fra da av er det slutt på moroa. Den veike oppkomlingen Sheen klynker og griner og oppfører seg sånn som mannfolk ikke gjør på film, og som om ikke det var nok, så kaster han Daryl Hannah ut av den fine leiligheten hun har innredet for ham og forråder den stilige Douglas (som var så salgbar at han til og med fikk Oscar for rollen) til noe så kvalmt som børs-inspeksjonen. Sånt går ikke an. Det er selvfølgelig riktig og bra, men det går ikke an. Du lager ikke arboret av jungelen til Tarzan og setter opp skilt med «Klatring forbudt».

«Wall Street» er enda en film der Oliver Stone motarbeider seg sjøl ved å ta avstand fra de folka han liker å skildre. Det får nå være hans problem. Men kan det skyldes at amerikanerne er i ferd med å bli ordentlig lei seg? 1987.

Mot nye horisonter

TV3 23.50

mot nye horisonter

Nicole Kidman har utvandra til Amerika og integrert seg.

terning 5 liten Da det storslåtte, barnlige filmeposet i 70 mm døde av hyper-ventilering (luft og kjærlighet, bare luft og kjærlighet) i god tid før moderne tidsregning (1981), avled den gode kino-naiviteten sammen med det. Folk hadde til da gått mann av kvinne for å se edle følelser og voldsomme hendelser i «Dr. Zhivago» og liknende realitetshemmende øyedroger, og ikke én eneste gang omtalte doktoren den skjønne Laras kjønnsorganer på en negativ måte eller beskyldte henne for å ha hatt sex med mora si. I moderne tid ble alt helt annerledes. Det skal jeg ikke si mye om.

Romantikeren Ron Howards «Mot nye horisonter» (Far and away) var i 1992 et sympatisk forsøk på å gjenopplive det evig tapte som en gang halte av gårde til kinoen en mengde sympatiske mennesker som føler seg fremmede der i dag. Howard tør riktignok ikke annet enn å legge inn noen blodskvettende, barbrysta boksescener som vil få «Sound of Music»-elskere til å kaste seg over luktedråpene, men i hovedsak er filmen hans ei svær og søt ukeblad-soge om utferdstrang, sosialt opprør og kjærlighet som ikke realiseres før etter at rulletekstene er slutt.

Ekteparet Tom Cruise og Nicole Kidman spiller mot hverandre med en slags spøkefull søsken-sjalusi som bringer tankene til uskyldsrene førkrigs-bøker og trefningene mellom Katharine Hepburn og Spencer Tracy (uten kvalitets-likhet). Hun er den irske godseierdattera med bein i nesa, han er den klønete leilendings-sønnen med hevn i sinne, krutt i nevene og antakelig salpeter i maten. Sammen utgjør de en slags Jens & Lise på interrail til Boston i 1893, der transatlanternes brutale virkelighet venter med koselig horehus, steinhardt arbeidsliv og blodige barslagsmål, før allverden og halve Irland kan dra av gårde og kreve sitt eget stykke land.

Det er ikke så kjedelig. Det er bare noe folk sier.

Gammeldagse filmer skal være sånn som dette, og verken Cruise eller Kidman bringer nevneverdig skam over en genre som for tjue år siden forårsaket de stiveste skuespiller-prestasjonene i verdenshistorien. Bildene er breide og deilige, historien er så ujevn at den nesten blir sannsynlig. Jeg kan ikke begripe at noen har hjerte til å mislike et så rørende forsøk på å gjøre kinoen til et småborger-tempel igjen. Bare se den. Det finnes et basisbehov for hjertegod, renslig moro også inne i de hardeste av dere, og det må tilfredsstilles en gang i blant. 1992.

Defender

Viasat4 00.35

terning 3 liten Dette er Woody Harrelsons superhelt-komedie. Vi lister oss forsiktig videre. 2009.

Forbrytelsen

Max 23.15

true crime

Kommer Clint Eastwood til å gi barnet heroin. Spytter han på gata?

terning 4 liten I «True crime» spiller den klassiske antihelten Clint Eastwood en mann uten personlige egenskaper. I stedet for personlighet stråler han av en slags sjelelig urenslighet, som om han forsøker å miste formannsvervet i menighetsrådet. Han legger an på fulle småjenter på bar, han kjører edru i fylla, han ligger med kollegaens kone, han forsømmer dattera og kona og varsomhetsparagrafen, han røyker i ikkerøyker-sonen og er oppsetsig mot ledelsen. Det mangler bare at han gjør den dødsdømtes kone gravid og gir kokain til den 4-årige dattera. Antihelten er en gammeldags ting.

Men nese har han. Veteran-reporteren ser straks at den dødsdømte ikke gjorde det, og før noen vet ordet av det blir kanskje mannen frikjent i giftsenga. 1999. 2 timer, 5 minutter.

Fredag 28.8.– Den siste sommer-fredagen er OK

 

Elisabet

NRK2 21.30

terning 5 liten Det er fredag igjen, det er fremdeles sommer, det er fremdeles vått, det er fremdeles aldeles storarta i verden hvis man bare unngår de som bruker dagen på å informere deg om at Riise nekter å møte Lundekvam, men det var kona Louise Angelica som fikk ham til å begynne å blogge. I hvert fall skal dere se en film på NRK2, sjøl om de insisterer på å vise den med feil navn. Dronning-navnet Elizabeth er blitt til Elisabet.

elizabeth

Joseph Fiennes treffer Cate Blanchett der hvor sommerfuglene bor.

Dette er både fascinerende og vakker underholdning. Shekhar Kapur («The bandit queen») dikter 1500-tallet med en estetisk drømmers sans for at det totalt uvesentlige kan vinkle det viktige. Da den vidle franske baronessen er blitt drept av protestanter, ser vi for eksempel den hurtig-modnende dronninga gjennom røde slør, som om hun sitter i ei blodåre. Bildet er egentlig så befriende enkelt og så metaforisk banalt at hjertet jubler.

Cate Blanchett kan være engelsk med en så gjennomsiktig rødhårethet og en så avfarga ansiktstynnhet at du får følelsen av å se en utdødd reverase blir jaga av adelsmenn. Hun kommer inn i filmen som ei sorgløs ungjente med behagelig mørkøyd dansekjæreste. Etter at den katolske dronninga har dødd i surt sideleie, blir hun hovedpersonen i kampen om Englands fremtidige religion. Såpe-intriger som er tøffere enn befruktning med kakesprøyter i Sunset Bekk, agent-myrderier som ville fått James Bond til å føle seg som trafikk-konstabel og tung, uformulert slottserotikk som er syrligere enn sennep gjør filmen til to timer vedvarende spenning. 1998.

Wild wild west

Norsk TV2 23.35

wild wild west

Kevin Kline og Will Smith er storarta i ville vesten.

terning 5 liten Hvis jeg ikke husker feil, fantes det i barne-TVens pionertider en fyr som het Professor Balthasar og oppfant visuelt vellykka tungvintheter. «Wild wild West» er en Balthasar-film. Den befolker det ville vesten med en fargerik skare anakronistiske vitenskapsmenn, og de oppfinner Chitty Chitty Bang Bang-vintheter som ville ført til utvida ampere-tenning for Petter Smarts lille hjelper.

Regissøren Barry Sonnenfeld er en mann som antakelig tapte sitt enkle (tikk-takk-tikk-takk) urhjerte til «Disse dristige menn i de farlige fly» og andre urimelige sekstitalls-forsøk på å underholde folk uten å bruke hjernen. Han har sett «Tilbake til fremtiden». Han har sett Agathon Sax. Han liker frodig barnehumor og utkledde, groteske eventyrskurker. Han liker tanken på at ego-skuespilleren Kenneth Branagh skal spille en ond professor uten bein, en slags dr. Nemo fra prærien, en siklende Blofeld med sørstatssympatier og statarisk ordforråd.

Will Smith og Kevin Kline står til hverandre som komla og bacon. Klines fiffige femininitet matches fint av at Smith snakker og oppfører seg som en sosiologisk analyse av moderne by-negres parodiske maskulinitet. De er begge agenter for president Grant. Det betyr at de oppsøker klassiske western-buler der forgjengere for de ansatte i bygg og anlegg fiser rundt i fillete undertøy og fornøyer seg med kjøpelige korsett-kvinner som viser alt unntatt integritet.

I vesten fins en mengde overraskende oppfinnelser. Den minst velkomne er nittitalls-påfunnet Salma Hayek. Hun kom surfende på salsabølga som wallpaper-pynt i nerde-pcer og ble akutt tilgitt at hun ikke kan spille film. Hayek er ei sann plage.

Til gjengjeld er både Smith og Kline synlig lykkelige over å ha unnsluppet for eksempel hovedrollen i «Forrest Gump 2: The making of a president», så de gjøgler seg rike og glade i en fargerik film som det går an å glemme mens man ser den uten at det gjør én ting. 1999.

The majestic

Norsk TV2 01.40

majestic, the

Jim Carrey spiller kino-gründer.

terning 3 liten «The majestic» er som å være til stede ved en lobotomi utført av en blind og glemsom hjernekirurg. Uendelig langsomt fjerner filmen det som kunne vært av sjel i historien, inntil man sitter tilbake med ei utblokka og sviskestøffa kalkun som framleis kakler og goggler.

Dette er filmen uten noen gode scener.

Jim Carrey spiller en manusforfatter i femtitallets Hollywood, og da han blir mistenkt for uamerikansk kommunisme, kjører han bil og mister hukommelsen. Småbyen Dumsometbrød tror han er den døde soldaten Luke og feirer hans hjemkomst. Den smilende mannen setter i stand en kino, får kjæreste og hukommelse og må stå foran komiteen. 2001.

Quicksand

TV2 Zebra 21.15

terning 4 liten Veteranen John Mackenzie har regissert denne fransk-britiske thrilleren om en bankmann som flyr til Monaco for å finne ut av ting. Det lovende med filmen er at Michael Keaton og Michael Caine deltar, og dessuten er Kathleen Wilhoite lett fram fortida. 2001.

Mr. Brooks

TVNorge 21.30

mr brooks

Slem Costner i hele fjeset.

terning 4 liten Thriller med Kevin Costner er ikke hyppig vare, og i denne filmen spiller han en slags Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Han er egentlig en vellykka forretningsmann, men han blir avhengig av å drepe. 2007.

En pingles dagbok: Hundedager

TV3 19.05

terning 3 liten Familiekomedie i serie. I denne skal far og sønn på tur sammen. 2012.

Crocodile Dundee i Los Angeles

TV3 21.00

terning 2 liten Nei. Jeg gidder ikke utpensle hvor elendig overflødig denne Paul Hogan-filmen er. Her er handlingen: Gamle gode CD drar til Los Angeles med sønnen og kona, og etter at han har tøyst litt rundt i miljøene, avslører han sleipe ting som foregår. 2001.

Serendipity

TV3 22.40

serendipity

John Cusack og Kate Beckinsale oppfyller skjebnen.

terning 4 liten John Cusack og Kate Beckinsale i en komedie om par som kommer sammen igjen etter mangfoldige år fordi skjebnen har bestemt det. Begge skal gifte seg, men får ikke roen. 2001.

Blodrød sol

Viasat4 22.30

blodrød sol

Sean Connery etterforsker.

terning 5 liten I ettertid virker Phillip Kaufmans (han laget «Tilværelsens uutholdelige letthet») nippo-thriller bedre enn da jeg så den. Det skyldes antakelig et voksende minne om Sean Connerys utrolige autoritet på lerretet. Studio-frisøren har gitt ham en orient-macho bodyguard-lugg som utstråler intellektuelle kampsporter, og de skotske øynene hviler så tålmodig tirret på en undermåls menneskehet at du bare venter at mannen når som helst stanser planeter i solbanen og ber noen av oss gå av, mens han sier lavt: Jeg er meget, meget okatta!

Han kommer inn i filmen som spesialist på japanere i ei tid da amerikanerne ærefrykter øyfolket mer enn Gud fordi det i majestetisk ensomhet bekrefter kapitalismens storhet. Verdig og voksent overtar han mord-etterforskningen til ghetto-spretten Wesley Snipes og tilfører Kaufmans billigsalgversjon av tilværelsens utholdelige salgbarhet en tyngde som historien ikke en gang fortjener.

En luksusprostituert er myrdet på grotesk vis i Sakamotos amerikanske business-slott akkurat da Kongressen holder på og selger Microcon. Derfra blir filmen multi-moderne: Paranoia for japansk næringsliv som med Kongressens velsignelse overtar Amerika. Sado-masochistiske sexleker som til og med strekker seg til tortur av åndedrettet. Damer som har kledd av seg på hele overkroppen bare for å si en eneste replikk. Elektronisk bildemanipulasjon som kan få verden til å fortone seg helt annerledes. Er det ikke Fingall Olsson som sitter der borte? Nei.

Men hvis du sitter lenge nok ved elven, vil du før eller siden se din fiendes lik flyte forbi (heter det i filmen). Lenge før to timer og fem minutter har gått vil de oppmerksomme oppdage at den fisefin-kulturelle Kaufmans åndelige eksistens oppløser seg i vannet, for «Blodrød sol» er egentlig ei billig greie tross pompøs kamuflasje.

Men underholdende er det. Det lukter godt av de rikes søplekasser. 1993.

Twister

Viasat4 01.00

twister

Bill Paxton i vinden med Helen Hunt.

terning 5 liten Tornado-filmen «Twister» er for energofile. Det er sånne folk som stiller seg ved motorveien for å føle trailerne på nært hold, som lytter lystent når vaskemaskinen sentrifugerer, elsker piggdekk som spinner mot asfalt og syns at spener i fjøsvifta høres ut som en hekkans flott dag.

Det meste i Jan De Bonts forsøk på en moderne katastrofefilm utgjøres nemlig av heroisk overdreven energi. Helten i filmen er den brune tornadoen som herjer over Guds og menneskers fellesåkre med hensynsløshet fra helvete, vindtrommelen er en slags ånd av flaske som kaster våningshus og buskap på snertne kompassturer i himmelrommet og kan blåse seg sjøl opp til så mirakuløse dimensjoner at du får følelsen av at atombomba sitter i en potetkjeller og skammer seg svettende.

Sånt er underholdende. Meteorologi i glassbutikk er moro.

Det kjedelige er menneskene. Tolv minutter «Melrose Place» ville kjennes intuelt mettende i forhold til den pinlige pappbit-historien om at Bill Paxton er separert fra jeans-jenta Helen Hunt og skal skrive skilsmissepapirer i felten, mens han har med sin nye kjæreste Jami Gertz, som er like interessant som glasur.

Filmen bruker for mange tomme kalorier på å komme i gang, og de er en sann og ærlig lidelse. Man føler seg som en femåring som sitter lenka til barnesetet, og venter på at bilturen til Kongeparken skal begynne. Når først tornadoen er der, faller actionro over forsamlingen, og alt blir vel.

Bill Paxton kan aldri bli helt for de bortskjemte. Derfor anvender historien seg av råtøffe Helen Hunt. Hun kunne vært sysselperson på Svalbard, venstreving på fotball-landslaget og trekkhund for Monica Kristensen. Hesblesende effektiv, med en litt kantete stemme som minner om fingeren til Anja Andersen. Hun tenner allslags folk.

På den syvende dag skapte Gud datamaskinene for å få litt hjelp, og vi er etter hvert blitt så vant med computernes forbedringer av naturen at vi har sluttet å bli imponerte. Det som skjer i «Twister», er påpasselig større enn livet, og ser aldri sjenerende realistisk ut. 1996.

The international

TV6 22.30

international, the

Clive Owens og Naomi Watts i den store hop.

terning 5 liten Clive Owen farer småskadd gjennom det moderne globaliseringshelvetet og blir en brå og kompromissløs bank-reformator i en tid som virkelig trenger menn med grottehake og motellskjegg.

Owen er framleis en så freudiansk gave til kvinnene at han burde hatt slør-tvang også i politiet. Eksil-briten med feberblikket jobber faktisk sammen med Naomi Watts på statsadvokatens kontor i New York. Før de tar Manhattan, kaster de seg over Berlin, men der blir den utegående kollegaen tatt med forbipasserende blåsyre etter Sovjet-modellen. Og så farter denne freidige konspirasjonsfilmenes vårløsning av gårde til Milano og Sveits. Før Stasi-Armin legger grunnen for en sju hekkans shootout i Guggenheim, der hylende turister og vanlige katalognerder får være med på årets performance. Taktekking med dansk banksjef i Istanbul står også på den omfattende reiseruta, og underholdningsverdien er dobbeltsidig. Owen bærer despo-frakk og vigilanteblikk, og verden viser seg fra sin beste side: Lange italienske viker veksler med korridor-funkis og styrebord, der dressene planlegger å underlegge seg verden ved å eie dens gjeld. Naomi Watts har fått langt nedfallshår og likner en barneminister, men hun blir angora-veik og vaskeuekte i det merkantile macho-kjøret. Ei slags Venus i Milo; må ikke sentrifugeres.

Handlingen er finurlig i disse bankhater-tider.

Den amerikanske statsadvokaten etterforsker en Luxembourg-bank med sveitser-struktur: I sine dype hull skjuler den kriminell styringsgrådighet, og egentlig er den ikke ute etter at folk skal betale gjelda si, bare at de skal være avhengige av banken. Sånn går det til at også en filantropisk italiensk statsminister-kandidat havner i kikkertsiktet til Frans av Assassin. Tillitsnivået i filmen likner til forveksling på den gangen da trulsene i Den norske Bank travgikk i departementene, så gjenkjennelsen er berusende.

Men det er først og fremst Owens film. Handlingen veksler mellom BI-paranoia og fortaus-action, og den plutonium-fyrte superbriten er mandig på den måten som ikke nødvendigvis appellerer til Alexander Rybak-fansen.

Sannsynlig? Finn én sannsynlig ting i verden det siste året! 2009.

Mad Max

Max 00.30

mad max

Mel Gibson etter utslettelsen av Australia.

terning 5 liten Den australske regissøren George Miller ble berømt på de to første Mad Max-filmene sine, og Mel Gibson ble ei stjerne. Eneren fortalte om en politimann som ble hevner i et ødelagt samfunn etter atomkrigen. Dessverre dubbet til amerikansk, antakelig. Vellaget og vital. 1 time, 34 minutter. 1981.

Blown apart

TV2 Bliss 21.30

blown apart

Michelle Williams på rømmen.

terning 3 liten Blown apart» er en så uutholdelig jålete film at den antakelig bryter noen uformulerte, men likevel autoritære anstendighetsregler. Michelle Williams (eksen til Heath Ledger) spiller ei engelsk arbeiderklassemor som ligger med Ewan McGregor samtidig med at mannen og sønnen blir drept i terrorist-angrep på Arsenal-kamp.

Mor får for seg at de 1000 menneskene som døde, gjorde det på grunn av hennes utroskap (en selvopptatthet som burde føre til tvangsinnleggelse) og starter en slags etterforskning for å finne ut om de folka som selvmordsbomber skjøre kvinners fedre og sønner.

Det er ikke ofte at foreldresorg over døde barn går meg hus forbi. Men fordi mamma-mennesket er skildret som så patetisk irrelevant, føles det bare som en lemen-ivrig vimseflukt når hun lidende oppvarter den muslimske terroristsønnen. Vi vet hele tida at hun skal komme fram til en relativistisk erklæring om at de andre er like snille som oss. Men det er ikke bare en kinkig sentimentalisering og privatisering av massemord, det er også en slags strikking av strømper til barn i Afrika. Jeg nekter å godta at muslimer skal gå rundt og hige etter vår anerkjennelse fordi om den uhensiktsmessige rikmannssønnen i Saudi-Arabia lider av politisk stormannsgalskap. Jeg gleder meg ikke til den dagen da det dukker opp briter på Tjensvoll for å si at de tilgir meg vikinge-voldtektene i Irland.

McGregor har nok en gang en konturløs måpepikk-rolle. Det er plagsomt. Vi må si til oss sjøl: Dette er ennå mannen fra «Trainspotting» og «Moulin Rouge», men ingen vet hva de skal bruke ham til lenger.

Det finnes ikke noe verre enn et tanketomt drama med søtladne marsipanstemmer, pingis-piano og blikk så blaute som bebibærsj. Dette er virkelig ekstremt ille. 2008.

Torsdag 27.8– Dundrofili i selveste Kongressen

 

xXx 2 – The next level

Viasat4 21.30

terning 4 liten Det er fremdeles sommer. Det er alltid sommer. Fordelen ved Vestlandet er det sosialdemokratiske været som gjør at det alltid er sommer og alltid vinter. Ingenting blir egentlig helt borte her vest. Alt inneholder alle ting. Vi er Norges buddhister. Vi lever i vår egen reinkarnasjon uten å ha dødd. Vi er vestlendinger, og det er alltid sommer og 12 grader og fare for bygevær.

Dere som trodde at dere skulle bruke restene av den siste sommer-måneden august (oppkalt etter Strindberg) på å diskutere pavevalgets betydning for EUs lakseregler: Det var feil. Dere skal se «xXx: State of the union» tre ganger i uka. I hvert fall denne ene.

xxx2 the next level

Ice Cube og Scott Speedman sammen med ungdom.

Dette er actionfilmen som tok de dundrofile inn i den amerikanske Kongressbygningen. Willem Dafoe og hans hær av rødøyde tekno-ninjaer har omsider tatt president Peter Strauss som gissel, men hvem er det som ghettoblaster seg gjennom murveggene for å unnsette den hvite 58-åringen med tv-seriestemmen? Ikke Vin Diesel. Han datt ut av XXX-stallen. Hvem erstatter ham? Du hadde aldri gjetta det. Ice Cube. Eller som det offisielt heter ved høytidelige anledninger som denne: Icefuckingcube. Nittitallets surøyde stas-rapper med en kropp som kunne vært henta fra alvorlig Brennpunkt-reportasje om overvektige skolebarn med skjegg. Han brekkes ut av fengsel og er kulere enn for eksempel personalet ved Stavanger Bibliotek og alle søramerikanske nobelprisvinnere i litteratur. Han er rå. Mannen spiser burgere med begge hendene. Og bruker ikke serviett.

Ice Cube spiller eks-soldat fra CIA-etterlikningen Samuel L. Jacksons Kosovo-gruppe, og han skal forsøke å finne ut hvem som sprengte seg med dypjordsbomber (ny Clas Ohlson-ting!) ned i det aller helligste og hemmeligste. Siden mannen kommer fra ghetto-jungelen skaffer han mekanostøtte fra bilslakterne i Capitol Theatre, like ved kongressbygningen. Der har det samla seg en slags kjernefamilie av ADHL-voksne hiphop-råner, og det vil si at «xXx 2» har ett av de råeste lydspora noensinne. Jeg kom i 2005 saggende ut av kinoen med sjanglende hjerneceller og tenkte: Må ha lydspor på cd. Må ha.

Fra den hvite sida av byen kommer ikke bare skurker. For at det skal være mulig å be med jenter på filmen, deltar også Scott Speedman i så fine klær at du faktisk kan øyne den tynne eimen av franske deodoranter med kunstnernavn. Han er god, og Ice Cube er heller ikke dårlig så lenge den newzealandske maori-regissøren hiver ham rundt i tankbåt-wirer. Det er når Ice Cube stanser og sier ting at han og filmen avslører seg. En virkelig god action skal fenge også hvis hovedpersonen står aldeles stille i en festsal og snakker til den underligste blondina du har sett siden Vanilla Ice. Det gjør ikke denne.

Men action-scenene svinger og smeller. Stridsvogn-kamp inne i et hangarskip. Biljakt på lyntog. Noen data-animasjoner ser disneyaktige ut, men stort sett er ressursbulder som dette bra. Ekte menn og damer med jervblikk ser egentlig bare filmer som får toer-terning. Lat som om fireren er halv. 2005.

Friends with benefits

TV3 21.30

friends with benefits

Justin Timberlake. De kaller det sex, jeg kaller det tidsfordriv.

terning 3 liten Dette her har jeg vel egentlig aldri sett, men det føles som om jeg har. Mila Kunis og Justin Timberlake samt den egentlig avdøde Woody Harrelson spiller en komedie om å ha sex. Filmen kaller det fysisk vennskap. Hovedpersonene i filmen tror at det er uproblematisk å ha sex og bare være venner. OK. Men hva skulle poenget være når det ville føles bedre med en fisketur? Uansett. De finner ut at det ikke er så lett. Filmen har 15 års aldersgrense, og jeg lurte på hvorfor og sjekka Parents Guide på imdb. Det er mye sex-antydninger, skjønner jeg, og dessuten denne skjønne lille setningen: «Topless men can be seen playing basketball.». 2011.

Tomb raider 2 – Livets vugge

Max 21.30

lara croft - cradle of life

Angelina Jolie i en hyllest til Harrison Ford.

terning 5 liten Den andre Lara Croft-filmen er blitt slik den burde: En hastig og fantasifull Indiana Jones-historie, mest lik «Raiders of the lost ark». Den høytidelige bambifiseringa av Jolies jålete kroppsjovialitet er tonet ned til fordel for khaki-romantikk. Dermed får filmen frihet til handling.

Fra starten ser det ikke så bra ut. Lady Croft kjører sjøscooter og er kledd som ei aksjonærdatter fra Bærum på Hellesund-ferie, og dermed tilhører hun fienden ganske lenge. I det engelske slottet sitt sinker hun handlingen ved å flise pinner mot seminerdete tjenere, og det er også litt sånn Mærsjen og Pårsjen-patetisk og uverdig for actionmennesker med venner i den tredje verden. Dette skal ikke være en tur med dronning Sonja.

I den første filmen viftet Lara Croft med hele medgiften og oppførte seg som en New Age-bimbo for computerfjortiser. Nå er det mer folkevett og mer film. Den får fokus da Jolie trekker i sandfarga utfartstøy og begynner å spille med manuskriptet. Da ser ikke filmen ut som en mislykka rockevideo, og hovedrolså kommer helt i nærheten av det forgremma Harrison Ford-fjeset. Geografiseringa er dessuten upåklagelig. Starter med det mest sviskete, som er Hellas. Beveger seg til Kina, til Kasakstan og talentfullt utvalgte utendørssteder før handlingen flytter søket etter den fortapte arken til vårt felles opphav i Afrika. Gerard Butler er en 34 år gammel skotte med nordlendingskjegg og bryske fakter. Uansvarlige manusforfattere skriver inn at han sutrer en masse «hvorfor elsker du meg ikke lenger» og «hvorfor gikk du fra meg, Lara». Leiesoldater sier bare sånt i parodier. Sutringa fjerner vitsen med ham. Ciaran Hinds som skurk likner litt for mye på Tande P til å virke skummel. 2003.

Elvira Madigan

SF-kanalen 23.05

elvira madigan

Pia Degermark og Thommy Berggren mens de finner opp motlyset.

terning 5 liten Dere som betaler en hundrelapp i måneden for å streame CMore-filmer på nett, får også se SF-kanalen hvis dere sjekker helt i bånn. I dag vises en av de store glemte storheter i filmen, laget av Bo Widerberg i det nesten skinnende året 1967 da «Sgt. Pepper» kom. Historien om Elvira er egentlig en skillingsvise, og sorgeliga saker händer. En av de store utroskapsfilmene fra sekstitallet. Elvira er linedanser, og hun treffer løytnant Sparre som er gift og har to barn. De to forelsker seg så motlysfint at de må rømme sammen, og det går ikke så veldig bra. Thommy Bergren spiller Sparre, Pia Degermark ble et varlig sommerikon som Madigan. Widerberg fant henne på et avisbilde, der hun danset med den svenske kronprinsen. Ja, det var Carl «Nej, det minns jag inte» Gustaf. Det gikk dårlig med Degermark. Hun fikk spisevegring, ble hjemløs og kriminell og havnaet i fengsel. Sorgeliga saker händer. 1967.

Skyjacked

TCM 21.00

terning 4 liten En slags katastrofe-thriller fra 1972 om et fly som blir kapra og beordret til Sovjet. I rollene Charlton Heston, Yvette Mimieux, James Brolin og mange flere. 1 time, 40 minutter.

An American in Paris

TCM 22.40

an american in paris

Gene Kelly og Leslie Caron i et bilde på hvordan verden kunne blitt hvis ikke Russland hadde vunnet den annen verdenskrig.

terning 5 liten Mer gammel moro. Gene Kelly og Leslie Caron har hovedrollene i Vincente Minnellis musical «An American in Paris» fra 1951. Oscar for beste film og beste musikk-arrangementer, forøvrig av et knippe kjente Gershwin-sanger. Handler om en bekymringsløs ung kunstner som sliter seg løs fra den rike kvinnen og finner ei kjekk jente. Kelly koreograferte, Alan Jay Lerner skrev, og alt skjer med smittsomt humør og glede over gamle dagers Paris. 1 time, 53 minutter.

Onsdag 26.08–Har Jeff Bridges myrdet den rika kona si?

 

Kniven var eneste vitne

Filmnet

terning 5 liten Filmkrim er sjeldnere enn en firbent svale. Nei, det er ikke helt sant. Men man skal lete lenge for å finne filmer der morderen ikke er kjent før det gjenstår lettelsens kyss og så seriøs drama-musikk at den kunne vært en hyllest til tuberkulose. Men de finnes ennå, og jeg fant en. Den streames riktignok av Filmnet, som nå kaller seg CMore+ og som antakelig vil hete Kalle Olsson i løpet av neste år, men fordelen ved det er at man kan se den på ipad.

jagged edge-2

Jeff Bridges ser ut som en høyremann og forsøker å overtale Glenn Close til ting hun ikke burde.

Bare ikke prøv å koble brettet til TV-en med Apple TV når du viser Filmnet-filmer. Det går ikke an.

I 1985 skrev den gale ungarer Joe Eszterhas («Basic instinct») en krim som Richard Marquand regisserte. Marquand tilhørte ikke akkurat den kule åttitalls-eliten, men OK, han laget både «Nålen» og «Jedi-ridderen kommer tilbake». Filmen het «Jagged edge», og den skulle egentlig hatt Jane Fonda i den kvinnelige hovedrollen og Kevin Costner i den mannlige, men Fonda forlangte at manuset skulle forandres og Costner ble bare borte.

Det gjorde ingenting.

Jeff Bridges i en business-ung og streit versjon som er mangfoldige halvblekte ettermiddager fra «Den store Lebowski». Han er avskylig og mistenkelig rikt gift med ei arverinne, og filmen starter med at dama blir myrdet på litt ekkelt Eszterhas-vis med kniv og sadisme. Så er det altså sånn at politimannen Peter Coyote, som jeg aldri tror på i filmer, mener at Bridges gjorde det, for det er han som arver arvingen. Ektemannen vil forsvares av advokaten Glenn Close, og igjen på beste Eszterhas-vis, skjer det fordi enkemannen innbyr til et uimotståelig sexforhold. Ellers ganske saklige Close blir ramma midt i den ukontrollert smilende eggløsningen, og dermed hopper hun til sengs med sin klient. Det burde hun nok ikke, men et mystisk brev ankommer og avslører at det finnes en forbrytelse som minner om den som elskeren er tiltalt for.

Så kan man gjette sjøl. Det gikk hardnakkede rykter om at det ble laga to forskjellige slutter til filmen, men det gjorde ikke det. Bare en litt lengre fordi folk klaga over at de ikke skjønte hvem morderen var.

De som husker Løkken Video på Løkkeveien fordi den konstant spilte Lionel Ritchie, vil også huske «Kniven er eneste vitne». De andre vil undres. 1985.

Just married

CMore First 19.25

just married

Ashton Kutcher leker med Brittany Murphy. Scroll.

terning 2 liten Noe er bare fælt. «Just married» er dårligere enn alt. Historien om hvordan Lano-gutten Ashton Kutcher og vaskebjørn-blikkets Cyndie Lauper-etterlikning Brittany Murphy drar på bryllupsreise, mangler så mye energi at den kunne blitt Venstre-mann.

Dette er egentlig en slags Disney-film – men unge engangs-fjesinger har ikke med seg dildoer på tur i Disney-filmer, og to universer støter sammen i et selvdestruerende krumningsforsøk. Ikke én scene passerer uten at man ser seg om etter en tung murstein. Ikke én. 2003.

Robocop

CMore First 21.00

robocop2014

Robocop i et politiutstyr for midlertidig bevæpning.

terning 3 liten Siden jeg skriver for en av de frie, avengaliske anarki-blekkene på nettet, kan jeg starte anmeldelsen av «Robocop» på den avskylige filmklubb-måten: Allerede hos de gamle egypterne fantes det robot-offiserer som gikk rundt med kattehoder av størkna kamel og fikk kraften sin fra solceller som Däniken modellerte. Men Fritz Lang laget «Metropolis» i 1931 som et varsel om sosial utjamning og oljeboring i Lofoten, og siden (1987) kom nedergneldreren Paul Verhoeven med en krasst sarkastisk satire over formynder- og manipulator-samfunnet. Han kalte sin helt for «Robocop», og den hermetiserte dauingen var Peter Weller, som ble en fortjent VHS-legende i sin egen tid.

Sånn skal man ikke skrive anmeldelser.

Sånn skal de se ut: Vår tids «Robocop» er tam som en FN-brosjyre og banalt anti-teknologisk som lunsjmøtet i Grønn Hverdag eller hva partiet til Hansson heter. Det er noe uintelligent ved filmen. Satiren er blass og lite provoserende; det er som når idealister står opp på kasse og snakker lidenskapelig for noe så upopulært som fred og rettferdighet.

Noen folk er alltid fine. Forskeren Gary Oldman er bra med snåle førtitallsbølger i et litt for ondulert hår. Michael Keaton ivrer nydelig med sitt bredvokste ulkefjes, og de to veteranene spiller suspen av kolleger som like gjerne kunne vært studio-turister som datt inn i et reality-show. Jaja. Jay Baruchel og Jackie Earle Haley er bra.

Historien er noe modernisert. I et futuristisk Teheran går amerikanske roboter rundt og skyter terrorister, og den ene knerter en fortvila iransk guttunge som truer med kniv. Av det skjønner selv hauker at roboter ikke burde føre krig, for man kan risikere at de dreper noen.

Våpen som tar livet av fiender er upopulære i senatet, og derfor får Keaton den ideen at man skal putte et menneske i boksen. Mannen (eller det som er igjen av ham) blir altså den triste purken Alex Murphy, som først blir forstyrra av bilalarm midt i forspillet (Venstre har programfesta et forbud mot det) og etterpå sprenges til halvdøde. Tilbake er et uanselig ansikt og et par lunger i en litt patetisk jernkropp, som hjernen til Steve Martin i «All of me», og mannen har ikke underliv lenger, bare et slags flatt Barbie-krøtsj. Denne dokka er for pussig til å bli engasjerende, men ikke rå nok til å være kul.

Med den mekaniske familiefaren dreper filmen sine egne forventninger. Det finnes ingen sjanse for at politiet lagra resten av anatomien hans i garderobeskapet, så mannen har ingen framtid. Livet kan bare bli dårlig. Sønnen har tårevåte tegnefilm-øyne, den bleike mammaen er sint på en slags hemma måte som egentlig skulle tilsi at hun kunne bli VG-intervjua om følelsene sine hvis noen motsa henne. De pårørende virker ufikse og uinteressante, og hovedpersonen sjøl er en revesnute uten sjarm. Hvis gutten din insisterte på å kjøpe ham på Toys ‘R’ Us, ville du sagt sutrende: – Men du har minst sju sånne i lekekassa hjemme.

Sånn er Joel Kinnaman. Gudene vet hvor de fant ham. Antakelig en TV-serie.

Mens vi venter på det store oppgjøret stavrer cgi-mannen sine lunger og sitt fjes hjem til kone og unger, og hun steller seg fint i gjennomsiktig bluse for at den kastrerte ektemannen fremdeles skal like henne, og sønnen vil se hockey-kamper på TV med ham, men pappa er ikke frisk og alt er trist.

Filmen er virkelig fortvilende humørløs, uten at den noensinne blir befriende kynisk eller svart. Intelligens-fri tristhet trauster rundt overalt i en dramaturgi som må være laget for unger. Vår tids «Robocop» er hjerteskjærende uten å bli spennende. Den består av et halvpolitisk føleri som verken har kvass egg eller lekker retorikk. Intelligensen er tatt av lønningslista i Hollywood. Det merker man med pinlig tydelighet på det ideologiske maset til Samuel L. Jackson, som er en halvkveda skikkelse med jentehår og barnehage-ironi. Han markedsfører liksom det slemme tekno-samfunnet med en tomhet som ikke ville ha solgt tyggegummi til cheerleaders.

Dermed blir dette mer historien om Oldman som forskeren Dr. Norton (kanskje han også laga det masete virusprogrammet). Han er filmens sjel. Han er filmens skjebne, og vi bekymrer oss for ham. Vi skulle blitt anspente når det fanga fantomet finner ut at han vil hevne seg på skurken som bestilte mordet, men han er en uanselig fugleskremsel-fyr som kunne vært bror til Steve Zahn og ikke virker farligere enn edderkopp i Starbucks-kopp.

Handlingen aksler seg til en slags konfrontasjon i slutten. Menneskeligheten vinner. Mennesket er sterkere enn maskinen. De snille er best.

Hjemme hos Trinemor og di kommer en eller annen til å si at «Robocop» er et viktig oppgjør med bruken av droner i Irak. The sun was coming up, and I was running down the road. 2014.

2001: A space odyssey

TCM 21.00

2001

Tidløshetens obelisk. Kubrick mente at han eide den.

terning 5 liten Stanley Kubricks legendariske science fiction-drama fra 1968. Filmen starter med at mennesket får en bevissthet og fører oss til ei framtid der mennesket plutselig må kjempe mot sin egen maskin, HAL 2000. Dette er den deilige science fiction-filmen som antyder så mye new age-aktig, dynemjuk, vattaktig eksistens-poesi at folk fikk følelsen av å ha sett noe stort – og Richard Strauss’ deilig stormannsgale Zarathustra-tema sammen med obelisken ble stående som en slags signatur for en hel sci-fi-genre. Men alt er bare tull. Skrevet av Kubrick og Arthur C. Clarke. En må se-film. 2 timer, 19 minutter.

The adventures of Don Juan

TCM 23.15

terning 4 liten Errol Flynn spiller Don Juan og nedlegger en mengde kvinner. Denne romantiske eventyrfilmen ble laget i 1948. 1 time, 50 minutter.

Tirsdag 25.8. Høsten er romantikkens tid

 

Romantikk på Netflix

Dette er en av de dagene da normalkanalene svikter helt. Men det er høst og romantikk i lufta. Våren er kanskje den tida da fuglene parrer seg, men menneskene finner hverandres duftende, trøstende mjukhet når bladene detter og regnet klaprer overivrig mot asfalt og brustein. Jeg har funnet noen fantastiske romantikk-filmer til dere. Helt sikkert. I hvert fall noen fantastiske og noen bra.

Moulin Rouge

terning 6 liten «Moulin Rouge» er postmodernismens «La Traviata», og den er et forvarsel om den gode strid. Baz Luhrman oppsøker det inderlige i trivialkunsten, han finner mytene i dagligvare-poesien og konstruerer en tidløshet som plutselig og uvarsla rommer alle sannheter om romantikk og kjærlighet og kunst og kapitalisme.

moulin rouge

Ewan McGregor og Nicole Kidman er fantastiske. Jeg bare nevner det.

De kreative er alltid rikfolkas slaver. Pengene er kunstnernes og elskernes straffedom på jorda, for penger betyr at de skapende og de elskende alltid vil være bokstavelig talt prisgitt de talentløse idiotene og deres nevrotiske nykker.

De rikes straff er fraværet av kjærlighet. Ingen liker tanken på å forlate denne verden uten å ha blitt likt. Hertugen i «Moulin Rouge» bærer det sky blikket til et forfulgt dyr. Han vet at han er foraktet fordi han eier teatret og kan true alle som arbeider der. Bildene av ham er uendelig tegneserievakre fordi de er sanne og ubarmhjertige.

I ei jungelvill børstid da vi alle er prisgitt de holdningsløse spekulantene, blir «Moulin Rouge» også et voldsomt varsel om smokingenes ubotelige ensomhet og kjødets tragiske kjøpslyst.

Når alle de svarte dressene med de Melka-hvite tombrysta sitter vagla i salen og glor humpende på kurtisanen, står dessuten mannssamfunnet på utstilling. Nicole Kidmans skikkelse rommer en kulturs kvinnelidelser, den inneholder alle gamle sannheter om salg og sex, om undertrykkelse og fornedrelse som overlevelsesmiddel. De evige bordellkundene sitter der, sammen med de rike studentene i Filmklubben som unner seg å imitere Beavis & Butthead i mannssamfunnets navn for å eksotisere kynisk fransk sexsalg som en akademisk selskapslek. I salen sitter de som har begjært uten å elske.

«Moulin Rouge» er en kompromissløs hyllest til kjærligheten. Ikke til begjæret. Ikke fordi kjærligheten aldri ble hyllet før, men fordi noen har ønsket å repetere at det eneste som betyr noe virkelig er å elske og bli elsket. Luhrman gjentar det gjentatte med digre fakter, men det er fordi han ikke tror vi egentlig har oppfatta det før. Én gang til: Bare kjærligheten betyr noe. Virkelig. Helt bokstavelig.

Lykken er ikke å se på folk. Den er ikke å skaffe seg folk, enten det er på lerret eller scene. Lykken er ikke å bli sett, lykken er å bli elsket.

Og så gjentar han det.

Postmodernitets-filosofen Luhrman mobiliserer alt det folk liker og kjenner for å få fram poenget. Elton Johns «Your song» blander seg med den tragiske Whitneys «I will always love you». Populærmusikken inngår i et ekstatisk potpurri som også er så vanvittig sterkt fordi det rommer et nødsskrik om kjærlighet og verdighet og skjønnhet. Boudoir-farsen og operaen og skillingsvisa enheter seg med så utrolige farger og former at natta oppheves som fenomen. Dette er underholdningsfilm som talerør, og det strømmer overdreven, overtydelig skjønnhet ut av det.

Da kollegene sender den tæringssjuke Kidman inn på scenen for å dø av det, gir de henne morfin og sier «The show must go on», kunne hun ha vært en russisk langrennsløperske som ble forgifta for vår underholdnings skyld og for sin egen illusjon om lykke.

Inne i filmen fins først og fremst «Kameliadamen» og referanser til Verdis opera «La Traviata». Men filmen henter også med seg femtitallets «Moulin Rouge», der dvergen Toulouse Lautrec gikk rundt og higet etter kjærlighet i bordellets kulisser. Den parodierer gammeldagse shownumre og skaper en ny standard for romantikk. Luhrman og hans klipperske har dessuten funnet fram til en timing av bilder som maner fram en nesten underbevisst nærhet til musikk og bevegelse. Filmen er som en hypnose.

Jeg har bare sett det én gang før. I en nesten ukjent australsk Matt Dillon-film fra 1985 sto Debra Byrne på scenen i slutten og sang «You are my hero» mens offiserene førte hennes tapre desertør ut av lokalet. Den gang var sangen og kjærligheten større enn den organiserte volden. I «Moulin Rouge» er den større enn ei ny-darwinistisk høyre-bølge som er i ferd med å gjøre oss alle til hertugenes prostituerte.

Ewan McGregor er fantastisk, Nicole Kidman er magisk og John Leguizamo en hjerteskjærende vakker klovn.

«Moulin Rouge» er en film man helst skal se hver dag. Først vitamintablettene og tranen. Så morgenkaffen. Deretter «Moulin Rouge». Og så kan dagen begynne, og du er klar til å møte smokingene. 2001.

Lidenskapens pris

legends of the fall

Brad Pitt. Inn fra villmarka med lommene fulle av testosteron.

terning 5 liten «Legends of the fall» kan kurere et hundreår med psykologi. Når Brad Pitt kommer ridende over engene bak en skokk med hoistende hingster og hopper, den lange lyse manen hans flagrende like flamboyant flerrende som Marlboro-frakken, da blømer og blusser eggstokkene som tube-kaviar og menn må ta til tårene over den umiddelbare, selvfølgelige maskuline skjønnheten som de mistet den gang heksene overtalte dem til å spise iskake i eget bryllup. Forfatteren Jim Harrisons historie er som noe du lengtet etter og ikke visste hva var. Skikkelig lidenskap. Kompromissløs romantikk. Digre skjebner og tung pust. Ute på prærien i Montana lurker den første verdenskrig seg inn på en liten mannefamilie med far Anthony Hopkins og hans tre sønner Pitt, Henry Thomas og Aidan Quinn. Samtidig får de besøk av den yngstes forlovede, Julia Ormond. 1995. 2 timer, 8 minutter.

Vicky Cristina Barcelona

vicky cristina barcelona

Scarlett Johansson blir en av Javier Bardems amerikanske kjærester.

terning 6 liten Woody Allen har brukt et liv på å skildre erotisk klønethet. I denne nydelige, kjenslevare filmen avslører han at nyorkere som tenker på livet, aldri klarer å leve det.

Fenomenene i «Vicky Cristina Barcelona» er sjarmerende, men ta dem på gledesfylt alvor: Barcelona er et alvorlig sted, og byens ørkenaktige oker-sensualitet betyr noe viktig for følelsen av å leve i en vakker verden. Gaudi finnes ikke i New York. Han finnes heller ikke i de intellektuelle nyorkernes skolerte sinn.

Den litt ukjente skuespillerinnen Rebecca Hall spiller en organisert amerikaner som uavlatelig plages av tilværelsens utilgivelige spontanitet. Gjett om hun går på trynet. Scarlett Johansson er den antatt spontane, utfordrings-kåte bomehikaneren som egentlig bare har frigjorthet som prinsipp, ikke som blodlegeme. Gjett om hun får oppleve eventyrlystens utilstrekkelighet.

De treffer den spanske maleren Javier Bardem i Barcelona, og han inviterer dem til romantisk weekend med gruppesex. Bardem er som The Dark Side of Brad Pitt eller som en Banderas med høyspenningskobling der andre har AAA-batterier. Filmens fantastiske småprathet fører faktisk til at Juan Antonio blir en troverdig person. Og ikke bare det, den småfrekke helge-frieren utvikler seg til en slags kerub for det andre, uoppnåelige livet, det som foregår i katastrofenes poetiske ugras-landskap, det som golfspillerne kaller rough-en, det som de planlagte menneskene ser gjennom hotellvinduet sitt og kaller en vakker soloppgang.

Bardem er fantastisk, og det måtte han være for at filmen skulle funke.

Og etter hvert som de hemma nyork-damene egentlig føler seg så bekvemmelig berørt på sentrale steder at de blir modige, dukker elskerens eks opp. Penélope Cruz spiller den sorten dame som antakelig satte kunsthistorien i gang og førte til at det alltid er farlig der ute hvor folk føler ting. Cruz er fantastisk, og det måtte hun være for at filmen skulle få innhold.

Som kontrastpar til Woody Allens førti år lange blodsukker-orienterte anemiker-elite er de skjønne. Som en manifestasjon av alt det Allen egentlig trodde at det gikk an å oppleve, men som aldri ble noe annet enn storøyd turisme, er de som en bitter, lengtende erkjennelse.

Det er lenge siden jeg så en film der Allens snakkesalighet virket som den reineste lyrikk. Slik er denne filmen. Jeg har aldri sett Woody filme så sexy scener. Der har du forskjellen på Barcelona og New York. 2008.

The reader

reader

Kate Winslet i kanskje sin beste rolle noensinne.

terning 6 liten Helen Mirren (som er den nest største) har sagt at det ikke finnes kunstnerisk nødvendige nakenscener i film. «The reader» må være unntaket, for den nærgående intimiteten i starten av filmen er historiens bærebrett, om man kan bruke et så trivielt bilde på en utsøkt poetisk handling. Femtenåringen Michael (utrolig spilt av tyske David Kross) gjennomgår flere års utvikling i møtet med den 36-årige trikkekonduktørens generøse kropp, og vi kan se at han blir knyttet til den som ved en fornyet fødsel. Kate Winslet kan kle av seg på en lyrisk-saklig måte som får hudfargene hennes til å se ut som en ikke-mystisk stadfestelse av plutselig, usjenert og sakral skjønnhet. Den første timen av «The reader» er en sunn påminnelse om at kjønn & kjærlighet ikke er komiske livs-ingredienser, men handlinger som utvikler menneskenes følelser og forstand uten fartsgrenser.

Jeg er en privilegert anmelder, for jeg leser ikke om filmer på forhånd. Så jeg visste ikke hvor handlingen skulle hen. Berlin 1958, og verdenskrigen og nazismen virker egentlig betryggende på avstand. Rundt de to uensarta elskende bygger tyskere opp en ny nasjon. Så blir Hanna Schmitz borte for den unge mannen, og han ser henne ikke igjen før han som jusstudent ved Heidelberg overværer en krigsforbryter-rettssak. Hans elskede Hanna var vakt i Auschwitz. Hun var med og stengte dørene da 300 jøder brant i hjel i en kirke.

Professor Bruno Ganz utfordrer studentene: Hvilke lover skulle hun ha fulgt? Den forskrekka tiltalte Hanna svarer dommeren: Det var jobben min. Hva ville du ha gjort, herr dommer?

Hun var et enkelt menneske som elsket å bli lest for og ellers gjorde det hun ble bedt om.

I retten oppstår også filmens smertelige Peter-paradoks. Den unge studenten har en viktig opplysning som ville ha endret straffen for hans elskede Hanna, men da må han røpe at han kjente en krigsforbryter intimt. Han velger slik Hanna gjorde det: Den letteste utveien. Den som krever minst av den som velger. Som Peter ved Jesu kors. Hanen galer friskt for alle de som svikter sin integritet. Men fjærkreet har det så travelt i vår felles hverdag og er så hes at ingen hører det lenger.

Den forskremte trikke-konduktørens spørsmål henger igjen som filmens finurlige budskap: Hva ville du ha gjort? Ville du ha utsatt seg for smerte og muligens død ved å åpne kirkedøra for jødene? Ville du ha ødelagt ryktet blant fordomsfulle medstudenter ved å bekjenne at en eldre krigsforbryterske var elskerinnen din? Hvor modig er du egentlig?

Fravær av mot er en filosofisk og eksistensiell pinlighet som vi sjelden tar inn over oss. Her er den skildret med en sensualitet og sorg som nesten tok pusten fra meg. Dropp sluttscenen med Lena Olin som jøde i New York. Hun er et amerikansk alibi. 2008.

Letters to Juliet

letters to juliet

Amanda Seyfried i Toscana med Vanessa Redgrave.

terning 5 liten Jeg vet ikke om dere husker Amanda Seyfried fra «Mamma Mia!» En kvikk blondine-installasjon med sterkt balsamert hår og store, følsomme fole-øyne. Hun har et tårepotensiale uten like. Når Amanda blir rørt, er det plass til halvlitersflasker.

Det er bra, for i denne filmen kommer kjærligheten tilbake til sin opprinnelighet i et landskap som den nevnte lekende Gud oppfant for at folk skulle bli så formidabelt forelska at de en stakket stund glemte å være misfornøyde med Stoltenberg.

Det starter med at Seyfried reiser til Verona sammen med sin langtidsforlovede Gael García Bernal. Hvis du i utgangspunktet lurte på hva den pinglete skuespilleren har her å gjøre, så tenk den tanken at han kanskje skal byttes ut. Bernal spiller restaurantmann på jakt etter oster og vin, og han er druelig opptatt på hele romanse-reisen samtidig som han overdriver oppjagetheten sin som om han har termitter i trebeinet. Tynn som farris, overspent som espresso. Snakker som en nevrologisk lidelse.

Men vår melankolske Amanda bryr seg enda mindre om forlovedens fravær enn om tomaten hennes skulle ha blitt overkjørt. Hun finner veggen med brevene til Shakespeares Julie, og deretter besøker hun damene som svarer ulykkelige kvinner fra hele verden. Og i Italia går budskap så fort at da den amerikanske jenta har dugnadisert fram et brev til Vanessa Redgrave, kommer den engelske ladyen plutselig reisende sammen med barnebarnet sitt for å finne ungdommens elskede.

Det var et hekkans godt valg. For det gir den klarsynte herr Blåe-Ray en sjanse til å reise i rød Fiat gjennom Toscanas landskaper på jakt etter en mann i 75 års alderen. Det er så vakkert. Kveldslyset over Toscana er som avhengighetsskapende kjærlighetsdop, det er som om skygger og sjatteringer blir samlet i en sjelden skjønnhet som ellers bare finnes inne i mennesker når de ser sine nyfødte. I Toscana er lykken et utendørs-fenomen. Å reise gjennom Toscana må være som å besøke en eufemisert versjon av sin sjel. Jeg har vært i Italia én gang, og det var på filmfestival i Venezia. På pressekonferansen til en italiensk regissør sto det straks opp en mann og sa på et engelsk som kunne vært inspirert av «Forhekset av månen»: –.Hvorfor elsker ikke mennesker på film slik de gjorde før? Da gråt regissøren på scenen. På ordentlig. Han med spørsmålet ble kasta ut. Italienere er ikke som deg. De ville aldri holde med Tottenham. De er Guds hamstere.

I denne verdenen treffer Amanda også Vanessas barnebarn Charlie, som er en uromantisk engelskmann med kornfarger og snille knappenålsøyne. I utgangspunktet er hans besøk i Italia som en avholdsmann på Beerfest. Men han kommer seg. Jeg skal ikke røpe mye, men Franco Nero setter i stand et utendørs-bryllup på toskanisk steingård som er umenneskelig vakkert. Gracia destina!

O hellige moder og hennes mektige murere, Guds dag som landskapskunstner og alle sensuelle fargers lastefulle, syndeskapende opphav. Se og nyt. 2010.

Starman

starman

Karen Allen får besøk av rommannen Jeff Bridges.

terning 5 liten Jeff Bridges spiller en ulovlig innvandrer fra verdensrommet som tar kroppen til Karen Allens avdøde ektemann og forvirrer dama. Søt kjærlighets-thriller der den nyankomne og nesten-kona hans blir forfulgt av politiet, og han forsøker å reise hjem. 1984.

Steel magnolias

steel magnolias

Dolly Parton i finklær med Olympia Dukakis.

terning 5 liten Nå skal jeg bli sentimental igjen og baksnakket av vennene mine. «Blomster av stål» (Steel Magnolias) er en overraskende varm og søt film, mye bedre enn sitt rykte. Den fikk dårlig kritikk i Aftenbladet etter kinopremieren på grunn av Olympia Dukakis’ «Fotball er ålreit, men det kan da vel ikke være et livsinnhold», og det var selvfølgelig ufølsomt sagt av henne. Likevel er det sånn: På tross av at storartede ungjenter som Julia Roberts og Daryl Hannah lyser opp filmen, er det veteranene Shirley MacLaine og omtalte Dukakis som haler inn de tyngste snørene, pluss at den notoriske hormondreperen Sally Field endelig har funnet rollen sin. Her er hun Mor med hele den svære M’en og irriterende varmhjertet selvforsakelse, her er hun et (slags) pjuskete juletre som verdens vakre vennskapelighet vandrer rundt, hun er tyngdepunktet i den sørstatsenkle superkvinneligheten som filmen hyller, og ålreit, her kommer det: den kvinneligheten som Gena Rowlands i Woody Allens film har valgt å leve uten. «Blomster av stål» er en film som du langsomt og nesten umerkelig blir snill av. Det kryper innpå deg, og mange kommer ikke en gang til å kjenne igjen følelsen. Så lenge den får til det og så lenge den har gode replikker, kan historien være så naiv den vil. Dette funksjonerer. Dolly Parton, Tom Skerritt og Sam Shepard er også med. Kos dere og ignorer at det verken er Tennessee eller Williams. 1989.

Sweet november

sweet november

Keanu Reeves med Charlize Theron i morgenlyset.

terning 5 liten Keanu Reeves spiller kald, kynisk reklamemann slik Per Inge Torkelsen ville ha spilt Julius Cæsar (uten egentlig innlevelse). Han treffer den livsdyrkende bikkjefrigjørersken Charlize Theron og mister deretter jobben i reklamebyrået. Derfor flytter han inn hos Charlize, og kynismen ble aldri den samme igjen. Theron spiller rollen med barnelue og svære julepresangøyne. Hun er helt feil, men det er ikke poenget. Poenget kommer her.

Mange filmer blir mislikt bare fordi de er dårlige. Det er ikke rettferdig. Man bør av og til elske det elendige og forakte det perfekte. Feile bøgninger av sterke werb er vakre. Det gjør godt når Enya synger. Keanu synger, han også. Basert på et manus fra 1968, da folk faktisk var sånn som dette. 2001.

Phantom of the opera

phantom of the opera

Emmy Rossum møter fantomet og blir forskrekka.

terning 5 liten I 1870 var Sigmund Freud riktignok bare 14 år, men Joel Schumachers dryppende lyst-versjon av Lloyd-Webbers musikal «Opera-fantomet» mer enn antyder at den kvinnelige seksualiteten var i ferd med å bli oppfunnet. Vi befinner oss i et beveget og svart hvitt Paris som husker tilbake til det som skjedde da neonhvit og uskyldig korjente fra operaen fantaserte fram et spøkelse som både erstattet den døde faren hennes og gestaltet en moderne kvinnes seksuelle dualitet.

Den falne lysekrona fører til minnevind i voldsomme farger og orgler. En instinkt-drevet eroshistorie er i gang. Schumacher skildrer operaen i bordellfeite salongfarger, mens lille Emily Rossum ser ut som en konfirmasjonskledd Nasse Nøff der hun øser sjenert stemmeprakt ut over den naivt småmumlende flosshatt-eliten fra den gang. Hun er som et bilde på kvinnen som knekkbar kvist, og Paris faller følgelig så fort for henne at man skulle tro hun var en østerriksk maler.

Som ei prestedatter på deathmetal-konsert bever den engleaktige konfirmanten av mørke lengsler. Fantomet er hennes drøm, det er ikke Christine som er hans. En skinnkledd skavankier i teatrets mørke underliv, en mann som er halvt stygg og halvt vakker, halvt snill og halvt ond: Fantomets maske får ansiktet hans til å se ut som et yin yan-tegn. Christine kribles av de samme drømmene som da syttitallskvinnene oppdaget at menn i fotformsko ødela østrogenproduksjonen og begynte å drømme om trailersjåfører. Da operafanten antakelig har høstet den påfallende besvimte damas blomsterskjød i et slags David Lynch-rødt venusskjell, drypper de oppreiste steariner og hun får se hans vansirede ansikt. «I drømme kom han», som det heter i librettoen.

Mot denne farlige kjønnsdemonen tilbyr en Sigvart Dagsland-mild greve kalt Raoul både anstendig beskyttelse og varig vern, og den arme skolelagsjenta med superstemmen forgår i skismaet mellom kjønn og kjøkken. Det er så stilig, og det er så flott.

Jeg har alltid trodd at fantomoperaen til Lloyd Webber var lunken som lammetiss, men dette svinger det virkelig av. Pompøsitet og undertrykt kjønn er nydelige forbundsfeller, og «The phantom of the opera» er virkelig en film som stønner av koffert mens den synger mye rart. 2004.

Og så til kanalene:

The Inbetweeners

NRK3 00.55

terning 3 liten Fire unge briter reiser til Hellas bare for å oppleve hvordan det er å være engelskmann: Man er fattig og uten damer. Komedie fra 2011.

Submarino

SVTV1 23.30

terning 2 liten Du vet at du er i Skandinavia når til og med de gode filmene gjør deg råtten til sinns. Og dette er en av de dårlige.

Dansker har utrettet mye teit med sub-samfunnslig kloakk-poesi. De har også laget noen fine, menneskelige filmer. Også de fine filmene ble man litt drittlei av, på en defensiv, resignert «Er det virkelig sånn?»-måte som verken bringer folk framover i livet eller i intellektuell eller følelsesmessig utvikling. Det er et felles-idioti i vår november-orienterte sjølplager-del av verden at man blir et godt menneske av å se på de som har det vondt. Det gjør man ikke. Å identifisere seg med elendigheten fører til en slags form for negativ behaviorisme: Du blir den du ser, og etterpå er du skamfull over hvem du var. Du slutter med a-endinger for ikke å virke vulgær, du pusser skoene for ikke å likne en uteligger. Du blir litt dummere av deppe-filmer.

Jeg tror at folk som ser for mange sosialrealistiske filmer til slutt blir gale og tar livet av seg.

Men sosialrealisme er lettere å lage enn trolldeig. Det finnes ikke én eneste filmregissør som ikke kan klare å framstille elendighet. Det finnes ikke én skuespiller som ikke får til det tomme, hjelpeløse blikket til et grunnstøtt menneske med dårlig barndom og lav sjøltillit. Hunder og aper og plast-emballasje klarer sånne roller. Derfor er elendigheten et levebrød blant de talentløse, og hvis de ikke laget deppe-filmer, ville de ha jobba på lageret til Tuborg Bryggerier.

«Submarino» skildrer tomøyd brødrepar med harde kjever da mamma kommer dritings hjem, banker den største sånn at brødrene forsøker å avlive henne med brødrister, men hun overlever og så dør den skrikende bebien. Vi treffer dem siden i livet sammen med nerblåste, håpløse barne-kidnappere og hvinende, fedme-plaga kvinne-mordere, mens den enslige faren tar heroin på do og sovner fra de frosne hakkebøf-kakene som sønnen ville ha til middag.

Etter en time var utpenslingen av eksotisk forferdelighet brakt til et skillingsvise-nivå der jeg ikke gadd mer. Hvis filmen utviklet seg sånn at de to brødrene skikket seg bra og ble statsministre i Danmark, får dere ha meg unnskyldt. De mista meg før det. Jeg blir sur av poengløs publikumsplaging og medlidenhets-porno. Det kommer for mye europeisk film på kino, og det er seminar-sutrernes skyld. Denne er en av dem. 2010.

Get Carter

TCM 21.00

get carter

Michael Caine i ungdommen.

terning 5 liten Om denne 1971-thrilleren med Michael Caine skrev Pauline Kael at den er så kalkulert kul og sjelløs og ufint erotisk at det virker som om den tilhører en ny genre virtuos ondskap. Caine spiller en profesjonell morder som leter etter den som tok livet av broren. På rollelista forøvrig Britt Ekland og dramatikeren John Osborne («Se deg om i vrede»). Mike Hodges regisserte. 1 time, 52 minutter.

Mandag 24.8. To lyse hoder, to vakre spioner

 

Spy game

NRK3 21.25 og NRK1 00.45

terning 5 liten Mandag morgen, masemorgen, mestringsmorgen, sutremorgen. Velkommen til nye samtaler om været. De som gikk glipp av sola fordi den er så varm og fordi den kan medføre ukontrollert snøsmelting, kan glede seg over de to stasmennene Robert Redford og Brad Pitt, som begge har protuberant, blondt hår og skinner som tidlig på ettermiddagen ved ett-tida.

De to lyshåringene Bob og Brad har forlatt det farlige fluefisket og hengitt sine bekvemme temperamentsforskjeller til avansert spionvirksomhet. «Spy game» er «A river runs through it» for utenriks-romantikere, bare at denne gang er Redford med på smørsida av kameraet.

spy game

Robert Redford og Brad Pitt spionerer på verden. Benken de sitter på er egentlig en basestasjon. Hils Aftenposten.

I fiskefilmen spilte Brad Pitt en galning som tok opp familiens fangsttradisjoner med en skjebneforakt som nærmet seg galskap. Han kunne hale ørret finere enn Chippendales dusjet, men han ville også drikke kjip pils med kjafsejenter og være våken om nettene.

I «Spy game» spiller småbarnsforeldrenes og Friends-generasjonens James Dean en superspion som forelsker seg så voldsomt at han blir en slags Dante i underverdenen. I stedet for å holde seg til CIAs skrivebordmanerer, frilanser han seg til Kina for å hamle opp med post-kommunistenes innarbeida torturtotalitarisme. Hans Beatrice er en politisk tvilsom Midt-Østen-idealist fra England, og etter 11. september skulle hun egentlig ikke ha vært heltinne i noen film, men uhell skjer.

Hjemme i USA forsøker den akutt pensjonerende super-CIA’en Redford å organisere sin elev ut av kinesisk dødscelle før han tar pakken og går.

Et filmatisk fascinerende spill starter. Redford tar ikke på seg den militærgrønne utendørsdressen, og han drar ikke til Kina for å knekke nikkedokkenakker. Veteranen vandrer hvileløst som en ventende far i agentbyråets korridorer for å hvitskjorte fram en byråkrati-brutal lureløsning. Han skyter ikke så mye som en kontorfullmektig ved den kinesiske ambassaden, men påfører sine overordnede så smertefulle bekymringsrynker at de antakelig må fjernes under anestesi etterpå.

spy game dama

Catherine McCormack er filmens idealist.

Hele tida får vi tilbakeblikk mot de sødmefylte hvetebrødsdagene da guttene jobbet sammen i Beirut. Hele tida blir Redfords internstatus som en slags spionenes Frode Kyvåg utpensla. Menn og deres hustruer har hevet sine øyenbryn over livsførselen til den tregangsgifte karismatikeren. Det varme Redford-ansiktet gløder ennå av bondefarger under landbrukstørt friluftshår. Han er den perfekte legende og en nasjonalhelligdom for hele det utvida, London-bleike kulturlandskapet som heter Euramerika.

Brad Pitt er en verdig arvtaker. Og ingen kan se så romantisk forslått ut som den tidligere jeans-modellen.

«Spy game» er en av de behagelige filmene. Den beveger seg så grasiøst. Den underholder med så presis omtanke. Filmen er skrevet av Michael Frost Beckner, som også forfattet den troverdige TV-serien «The agency» om CIAs indre liv. Regissør Tony Scott ble kalt Ridleys «idiotbror» på åtti- og nittitallet. I fjor laget Tony en silkefilm, mens storebror dreit seg ut med «Black Hawk down». 2001.

Uro

NRK3 00.55

uro

Nicolai Cleve Broch er skummel. Ane Dahl Torp er som vanlig i bakgrunnen.

terning 2 liten Å skrive om norsk film i Norge er som å være karikaturtegner i Iran. Man får ikke akkurat følelsen av frihetens luft under vingene, for i en viss forstand er norske filmer som en fortsettelse av barnetimebøkene. Man kødder ikke med barnetimebøker. De er diktet av våre egne skjønne unger.

Når Cleve Broch bokstavelig talt kommer dettende inn i denne filmen med sitt uimotståelige vestkant-navn, får jeg følelsen av å se postmodernissens Petter fra Ruskøy.

Mora hans i blokkleiligheten snakker som en NRK-påvirket Ibsen-figur. Når hovedpersonen sjangler rundt i narkomiljøene som er alle fantasiløse filmskaperes manusredning, da ser det like autentisk ut som et Lucia-tog av barnehagebarn.

Bedre blir det ikke da reka Ane Dahl Torp dukker opp, stadig ikledd den irriterende telefonsvarerstemmen sin. Hun maser manisk om pappa, Cleve Broch kaller narkosvina i gøtteret for «slask», en betegnelse som kanskje ble brukt av Willochs mor når hun skulle snakke om gutter med uhøflig mye hår. Pappa er Bjørn Floberg. Han er pubeier og følgelig en farlig mann. Ble manuset skrevet ved Nansenskolen?

«Uro» er en film som faller på en ørken av urimeligheter. Filmen får aldri en interessant historie, og da spiller det ikke en gang noen rolle om handlingen er realistisk.

Hvis Asbjørnsen og Moe skrev om en fyr som fikk pappspiker i moped-dekket og derfor ikke rakk å sende ut julekorta sine, ville det utvilsomt virke realistisk, men et eventyr blir det aldri. Sånn er det også med «Uro». Den forteller historien om en furten, dårlig politimann og uheldig fyr, men den skebnen skulle bare ha ført til at han ble gift med en sykepleierske i slutten og fikk det veldig veldig bra. 2006.

Just like heaven

TV2 Bliss 21.30

just like heaven

Dauinger: Reese Witherspoon og Mark Ruffalo.

terning 3 liten Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ønske at Mark Ruffalo plutselig hadde sex med et lik, men i «Just like heaven» ville det vært en befriende vri bort fra middelmådighetens lammelser.

Egentlig er det lett å like at kjærlighetskomedier kan gjettes. Men ikke med Mark Ruffalo. Når Ruffalo deltar, virker manus-slakkheten som en ekstra fornærmelse som følger en bagatellmessig skuespiller slik dårlig ånde følger halsbetennelse. Ruffalo er virkelig ille. Ikke bare ser han ut som en av Barbra Streisands kadavra-studenter i «Yentl II: Just like a woman», men mannen snakker med en snuesnurt sutrestemme som man ellers må til Hypokondersamfundets æresmedlemmer for å finne maken til. Se på øynene hans. De trygler om resepter. Helst blå.

Reese Witherspoon er også en vanskelig skuespiller. På grunn av at haka hennes ser ut som et verktøy for åpning av vriende rødbetglass, får Witherspoon alltid roller der hun er masete og travel og jobb-orientert. I «Just like heaven» åpner hun showet som en vikarlege med flere enn åtte diagnoser i minuttet. Så kommer den digre lastebilen ut av storbynatta, og snart dukker Witherspoon opp som et slags tante Sofie-spøkelse i sin egen, men nå Mark Ruffalos leilighet. Han drikker. Hun maser.

Spesialeffektfolk lar de to samboerne gå ut og inn av hverandre hyppigere enn pornoskuespillere i førjulssesongen. Men det skjer ikke så mye. Derfor tenkte jeg at dersom bare Ruffalo drar av gårde til Hospitalet og ferker spøkelsesdamas livløse kropp, vil det oppstå en oppstandelse i Tornerosens navn. Det gjorde han aldri. Han fikk bare enda flere tårer i øynene og en så sørgelig stemme at til og med Karita Vekkiblant ville fått den sladda.

Henimot slutten får filmen i fem minutter den farten den burde hatt hele tida, og i nesten ti minutter engasjerer den følelsesmessig på tross av at Ruffalo framleis er mindre mandig enn hva Dustin Hoffman var som Tootsie og Robin Williams var som Mrs. Doubtfire. Men OK. Hagearkitekter er vel følsomme menn. Og de snakker vel som forkjøla frøemner. 2005.

Bordet fanger

Filmnet og CMore First 23.20

house of games

Lindsay Crouse er melankolsk psykiater.

terning 5 liten Og så denne utrolig sjeldne filmen som alle bør ha sett sjøl om de var døde i 1987. Jeg mener. Ikke født. David Mamets «House of games» med Lindsay Crouse (som den gang var kona hans) og Joe Mantegna er psykologisk krimstoff for de ekstremt kresne. En kvinnelig psykiater blir fascinert av en profesjonell svindler og befinner seg plutselig i den situasjonen at hun er blitt en brikke i spillet. 1987. 1 time, 42 minutter.

Wings of eagles

TCM 21.00

terning 4 liten John Wayne og Maureen O’Hara i en ålreit biografisk film om flyveren Frank Wead som seinere ble manusforfatter. Begynner som litt for ivrig komedie og går over til å bli drama. John Ford regisserte i 1957. 1 time, 50 minutter.

Father of the bride

TCM 22,45

father of the bride 1950

Elizabeth Taylor blir gifta bort av Spencer Tracy.

terning 5 liten Klassisk romantisk komedie med Spencer Tracy og Elizabeth Taylor som far og datter (det er laget en moderne versjon med Steve Martin). Jenta skal gifte seg, og den tøffe far lider både i lommeboka og sjela. Laget med fin distanse og mye småborgerlighet av Vincente Minnelli i 1950. 1 time, 33 minutter. Svart hvitt.

Søndag 23.8.– Når en danske ser djevelen

 

The possession

Norsk TV2 23.25

terning 4 liten Det er altfor lenge siden jeg anbefalte en djevlegrøsser. Kultiverte mennesker bør like djevelen en gang imellom, så lenge det ikke blir en vane. «The possession» blir riktignok vist seint på kvelden, men til gjengjeld er den laget av en dansk regissør. Og Ole Bornedal er han som laget den sensasjonelt vellykka danske thrilleren «Nattevakten» for mer enn tjue år siden.

possession, the

Etter lua å dømme er det en mann fra Midtøsten som krangler med djevelen.

Djevle-thrillere er egentlig sjeldne, men for oss som brukte vesentlige deler av 12 års skolegang til å pugge danske salmer og tegne drukna Rødehavs-egyptere fra den gang frigjøringshelten Moses flyktet et helt folk fra ekstremt tidlige islamister, føles det gjenkjennende når den fysiologisk påviselige ondskap manifesterer seg på film. Åtti- og nittitallet var en fin tid for filminteresserte rekkehus-satanister. Da kunne du finne pentagrammer på coveret til annen hver videofilm. På samme måte som skurkene ble western-helter, tjente Djevelen som den nye religiøse ressurspersonen.

I «The possession» finnes en boks med hebraiske tegn furet inn i forsidene som en uvøren brennejobb fra sløyden. Boksen er en suksess. Jeffrey Dean Morgan spiller en mild og vakker mann som ikke desto mindre har oppnådd å bli skilt fra Kyra Sedgwick. Da han får døtrene på besøk går det sjølsagt ille: Pappa serverer jentene pizza i stedet for usalta økologisk grøntfor, og minstedattera Natasha Calis kjøper mystisk skrin på loppemarked. Belsebub i Boksen begynner umiddelbart sin bibelhistoriske forvandling. Jentungens rom blir fylt av ekstrem-møll som kryper inn i munnhulen til folk og fører til at det kommer fingre ut av halsen i stedet for ned i den. Barnet snakker med djup Linda Blair-stemme, pappa kommer for seint til danseforestillingen og googler seg opp på jødisk eksorsisme. Dibbuk heter en jødisk djevel.

Dermed opptrer faktisk en ekte hassidist med lakonisk Woody Allen-personlighet, og han utdriver det lite drivverdige etter at Djevelen først er CAT-skanna av forskrekka røntgen-leger og har frest i maskinen.

Nå røpet jeg kanskje for mye, men ekte djevlefilm-elskere bryr seg ikke om sånt. 2012.

Brorskap

NRK2 23.20

terning 3 liten To danske ekssoldater møtes i høyreekstrem gruppe og blir veldig opptatt av hverandre. Etter hvert blir de oppdaget, og da går det dårlig. 2009.

Harry Brown

NRK3 21.30

harry brown

Michael Caine i særdeles dårlig humør.

terning 3 liten Gjentakelse: Ingen ting er som Michael Caine. Han har en egen nesten prehistorisk museums-ro, han er som en overlevd dinosaur, som en skulende øgle, som en ventende iguana, og han er 500 millioner års utvikling.

Men «Harry Brown» er en verken-eller-opplevelse som herrens engler ikke kunne ha reddet på en solrik dag. Filmen forsøker å være sosialdrama samtidig som den ekler seg ned i den spekulative slum-voldens uverdige utskjelling. Emily Mortimer spiller riktignok så forstandig og sosial politidame at det nesten vokser urtemedisin på henne, og hun vandrer rundt i filmen med en sviende bekymring som gjør at noen burde ha befridd henne for lidelsene ved å etterforske mennesker som må bo i blokk, for hun tåler det ikke. Men filmen forakter de svake. Det er bare lov hvis du er en deisete, dum action-film.

Caine spiller Harry Brown. Han bor i blokk, og hver dag ser han de onde unge utenfor vinduene sine. Det er vulgære, ufølsomme, uintelligente og grimme engelskmenn som mobber de som forsøker å ta seg levende gjennom fotgjenger-undergangen eller stikker dem med kniv. Dattera til Harry er død. Kona hans dør. Kameraten blir drept med sin egen kniv, og i et slags Rambo-jobsk opprør mot Forsynet, kjøper Harry en revolver av undermenneskene for å ta hevn.

Slik Clint Eastwood burde ha gjort i «Gran Torino».

Men for at den resignerte eldre-morderen fremdeles skal virke som et flott og trist menneske, blir blodhevnen utført med den mest psykopatiske depresjon. Det er noe nesten perverst gledesløst ved Harry Brown, det er som om han bare lever for at folk rundt ham skal få dårlig samvittighet. Han kunne vært pappaen til Charlie Brown. Sånn må han antakelig bli for at vi skal godta det som en gammeltestamentlig nødvendighet når han torturerer en åpenbart psykiatri-sjuk ung mann som burde vært innlagt. Men det imiterte alvoret blir likevel overflødig da filmen tøyser det til med et banalt thriller-klimaks. I en sosial elendighetskoma der alle hovedpersonene burde spist ukontrollert sopp garnert med blåsyre, forsøker man å lage thriller-spenning. Takk for i dag, idioter.

Filmen framstiller narkomane som verre enn dyr. Det er stygt å se på. Jeg tror filmindustrien har sin del av skylden for at det ikke går an å få til skikkelig og respektfull behandling av mennesker med dop-problemer. 2009.

Kick-ass

NRK3 01.00

kick-ass hoved

Chloë Grace Moretz var liksom sensasjonen i denne filmen.

terning 2 liten Jeg vil gjerne at dere skal vite at jeg elsker dere som om dere var mine tolv disipler eller noen velkledde og vennlige mekanikere som kom forbi den dagen diesel-forgasseren røyk. Likevel må dette sies: For deres skyld har jeg sett «Kiss-Ass» om igjen, og den er drid.

Det er noe rart ved uniformerings-behovet hos utdanna vestlig ungdom i tretti års alderen. De burde egentlig hatt sjøltillit til å like ting hver for seg, men akkurat som om de var nedleggingstrua Oslo-journalister stryker individualistene i tette ulveflokker over det kulturelle landskapet og klumper seg sammen om aksepterte kult-ting. Har vi et fellesskapsbegjær? FB-venner som har kjent hverandre siden ml-dagene, melder folk på Facebook om hvor fælt det er at Hagen vil bli ordfører i Oslo. Hvorfor gjør de det? Alle vet hva alle mener. I nord er varmen vi får ved å klumpe oss sammen i igloen viktigere enn man skulle tro.

«Kiss-Ass» går bare opp-sagga løyper. Noen vil godta filmens genre-lojaliteten som ironisk, men jeg gjør ikke det. Hovedpersonen er en nesten-nerde i tentamen-alderen med briller, krøllehår og skolesjakk-manerer. Han er opptatt av onanering og melkesprengte lærerinne-bryster, men glaner Katie som har amerikansk kjeveparti og likner litt på en vellykka anorektisk Klara Ku. Kåt ungdomsfilm. Fair inøff.

Filmens håpløse fiksjon er at gutten vil være superhelt, syr seg grønn drakt, blir stukket i hjel og utformes av kirurger (med et underlig forhold til forsikringsbetalt helsevesen) til å bli en bionisk mann. Han føler ikke smerte mer. Så kommer den neste dumme tingen. Han blir en slags mall-legende. Det blir en litt tørr påstand, et slags revyprosjekt. Når man mister fornemmelsen av magi etter hvert, ser de utkledde skuespillerne egentlig bare ut som Fridtjov og Stilken der de sitter i en staselig revybil og lirer gjentakelser. Du får følelsen av å se et NRK-jubileum.

Handlingsframdriften i historien om superhelten Kick-Ass er katastrofalt dårlig helt til de to slutt-klimaksene kommer. Da tar filmen seg sammen, og kjører på med oktanrik kjolabang-begeistring. Slutten er OK.

Inni historien finnes også en litt sær kortfilm om Nicolas Cage og den Pebbles-kjute dattera hans som oppdras til superheltinne. Den er genialt velforma, en stilisert liten fortelling i klar avstand til resten av filmen. Her er den avstanden som resten av filmen mangler; kjølig armlengdes til den i og for seg søte generasjons-sentimentaliteten. 2010.

The romantics

FEM 21.00

romantics, the

Josh Duhamel og Katie Holmes ved treet.

terning 3 liten Dette er en dårlig likt og nesten ukjent romantisk komedie med relativt store navn som Katie Holmes og Anna Paquin. Venner samles til bryllup. Men brura og den ene brudejenta har konkurrert om brudgommen, og de er visst ikke helt ferdige med det. Dere som kommer til å like denne filmen, vet om det sjøl. Galt Niederhoffer har fått lov å regissere etter sin egen roman. Det skjedde aldri med Hamsun. Hun var med og skrev film-tilpasningen av «Prozac nation». 2010.

The girl

FEM 23.00

girl, the

Sienna Miller er Tippi Hedren, og Toby Jones er Alfred Hitchcock.

terning 4 liten Biografisk drama om forholdet mellom Tippi Hedren og Alfred Hitchcock. Sienna Miller og Toby Jones. Laget for TV i 2012.

Det er aldri for sent, Larry Crowne

TV3 21.00

larry crowne

Kosesnakk på campus: Julia Roberts og Tom Hanks.

terning 4 liten Dette er den Tom Hanks-regisserte filmen om at det aldri er for seint i livet, for middelaldrende Larry som spilles av middelaldrende Tom, begynner på college igjen i stedet for å se etter en fin gravstein. Med i filmen er også Julia Roberts. Hun spiller lærer som verken elsker jobben eller ektemannen. Det er mye nostalgisk scooterkjøring i filmen, og den har et budskap. Nei jeg orker ikke gjenfortelle det. Kjøp en lykkekake. 2011.

Smokey and the bandit 3

TV3 23.45

terning 2 liten Jackie Gleason og Colleen Camp har overtatt rollene, og Burt Reynolds fins langt nede på lista i et elendig forsøk på å gjøre rødnakke-komedien «Smokey and the bandit» for tredje gang. Handler om smuglere og sheriff. 1983. 1 time, 28 minutter.

The devil wears Prada

TV3 01.20

devil wears prada, the

Anne Hathaway og Meryl Streep i underverdenen.

terning 4 liten Ærlig talt og beklager, men jeg trodde etter hvert på personene i denne håpløst jålete filmen. Meryl Streep spiller motejournalistikkens brutale eneherskerske med en vond, ensom tilbakeholdenhet som faktisk nesten ser ut som en karakteristikk.

Og Anne Hathaway er sannsynlig på samme måte som Audrey Hepburn: Det må da finnes noen skikkelig søte og greie jenter også der ute blant steinhjertene. Hathaway er frisert som om hun skal på audition til en nyinnspilling av «Silkesvarten» – til rollen som hesten. Men i Streeps motediktatur er hun ei feit og uflidd dame.

Hvordan tror du det går? Får den søte dama kontor med skipsparkett og gifter seg med Hugh Hefner? 2006.

The man with iron fists

Viasat4 22.30

terning 4 liten RZA og Russell Crowe er med i denne amerikanske actionfilmen, og den handler faktisk om en kinesisk jungelsmed som forvandler seg sjøl til et dødelig våpen ved å generere eldgammel energi. RZA regisserte. Hvem det er? Jeg tror det er et jernbaneselskap, men jeg kan ta feil. 2012.

Pat Garrett and Billy the Kid

TCM 21.00

pat garrett and billy the kid

Kris Kristofferson og Bob Dylan trives i vesten.

terning 5 liten Dette er en legendarisk western fra 1973 først og fremst fordi Bob Dylan spiller i den, sammen med Kris Kristofferson og Rita Coolidge. Hovedrollen som Pat Garret har James Coburn, og filmen tok mål av seg til å være drama-versjonen av sheriff Garrets jakt på Billy The Kid (Kristofferson). Dylan har en liten rolle, men sangen «Knockin’ on heaven’s door» ble lansert, og mange var fornøyde. På kino viste man en versjon på 1 time, 43 minutter. Dette er Sam Peckinpahs egen versjon på 2 timer, 2 minutter, og den skal etter sigende være mye bedre. Jason Robards og Harry Dean Stanton er også med.

Lørdag 2.8. Lørdags-stas med det vanlige Russell Crowe-maset

 

State of play

Viasat4 22.30

terning 6 liten OK. Nå kommer han trekkende med den filmen der Russell Crowe ser ut som en sosionom fra 1975 igjen. OK.  Jeg har anbefalt «State of play» før, men det får ikke hjelpe. Ikke alle har fått med seg det romantiske dramaet om den gammeldagse avisa i utslettelsens tid, og det kan de altså nå. Jeg går ut fra at hovedpoenget ved filmen er at integritet var vitsen med pressen, og så kom finans-ingeniørene og omgjorde avishus til gater i Monopol.

«State of play» er en passe tabloid konspirasjons-thriller, og med Russell Crowe som junkfood-fora nyhetsjeger måtte det bli perfekt.

state of play

Ben Affleck har gjort fra seg på håndtaket og smisker med Russell Crowe. Ha!

Først om Crowe. Han kan si ordet «nei» med en sordinert blanding av arroganse og historisk følsomhet som gjør at du blir sittende og sutte på lyden. I denne filmen har han uflidd halvlangt væpner-hår og en kropp som Elixia drømmer om å forandre. Han spiller den klassiske avis-reporteren i Washington, og da plutselig en småtjuv blir henretta av klasse-morder i et smug, får Crowe en uventa frøken Bernstein i fanget. For dette er Washington. Heltene har nedsølte skrivebord, og skurkene har dresser som likner strekkoder.

Rachel McAdams spiller en rykende fersk nettavis-journalist som blogger i stedet for å skrive nyheter, så Crowe behandler henne som umeldt katteskit. I et klassisk avis-plot (eierne vil ikke la oss trykke, du må utsette deadline, Helen Mirren osv) begynner de to å jobbe sammen. Rachel McAdams spiller en slags journalistikkens Hannah Montana, magrere og usikrere enn sin egen strømpebukse, men etter hvert blir det folk av henne og. Miraklenes tid er ikke forbi, og dessuten skjønner hun at noen nyheter er så svære at folk skal ha trykksverte på fingrene når de leser om dem.

Historien er spennende som Frøken Detektiv. Den magnetiske Crowe haler oss ut og inn av hensiktsmessige interiører og gir troverdighet til alt fra maktens korridorer til burgerbarer. Ben Affleck har reist seg fra asken som en ørkenfugl og spiller kongressmann med mjuke jernkjever og redde øyne. Robin Wright Penn er som en Central Park-konsert med Simon og Garfunkel, og i redaktørens runde rom hersker Helen Mirren med en hårfarge som ville fått henne i krangel med norske pelsdyrmotstandere og et rovdyrsint leder-temperament. Det er aldeles perfekt. Jeg satt på nåler.

Filmen er basert på en britisk TV-serie av Paul Abbott. 2009.

Harry Brown

NRK1 00.25

harry brown

Michael Caine spiller en sint, eldre kar.

terning 4 liten Gjentakelse: Ingen ting er som Michael Caine. Han har en egen nesten prehistorisk museums-ro, han er som en overlevd dinosaur, som en skulende øgle, som en ventende iguana, og han er 500 millioner års utvikling.

Men «Harry Brown» er en verken-eller-opplevelse som herrens engler ikke kunne ha reddet på en solrik dag. Filmen forsøker å være sosialdrama samtidig som den ekler seg ned i den spekulative slum-voldens uverdige utskjelling. Emily Mortimer spiller riktignok så forstandig og sosial politidame at det nesten vokser urtemedisin på henne, og hun vandrer rundt i filmen med en sviende bekymring som gjør at noen burde ha befridd henne for lidelsene ved å etterforske mennesker som må bo i blokk, for hun tåler det ikke. Men filmen forakter de svake. Det er bare lov hvis du er en deisete, dum action-film.

Caine spiller Harry Brown. Han bor i blokk, og hver dag ser han de onde unge utenfor vinduene sine. Det er vulgære, ufølsomme, uintelligente og grimme engelskmenn som mobber de som forsøker å ta seg levende gjennom fotgjenger-undergangen eller stikker dem med kniv. Dattera til Harry er død. Kona hans dør. Kameraten blir drept med sin egen kniv, og i et slags Rambo-jobsk opprør mot Forsynet, kjøper Harry en revolver av undermenneskene for å ta hevn.

Slik Clint Eastwood burde ha gjort i «Gran Torino».

Men for at den resignerte eldre-morderen fremdeles skal virke som et flott og trist menneske, blir blodhevnen utført med den mest psykopatiske depresjon. Det er noe nesten perverst gledesløst ved Harry Brown, det er som om han bare lever for at folk rundt ham skal få dårlig samvittighet. Han kunne vært pappaen til Charlie Brown. Sånn må han antakelig bli for at vi skal godta det som en gammeltestamentlig nødvendighet når han torturerer en åpenbart psykiatri-sjuk ung mann som burde vært innlagt. Men det imiterte alvoret blir likevel overflødig da filmen tøyser det til med et banalt thriller-klimaks. I en sosial elendighetskoma der alle hovedpersonene burde spist ukontrollert sopp garnert med blåsyre, forsøker man å lage thriller-spenning. Takk for i dag, idioter.

Filmen framstiller narkomane som verre enn dyr. Det er stygt å se på. Jeg tror filmindustrien har sin del av skylden for at det ikke går an å få til skikkelig og respektfull behandling av mennesker med dop-problemer. 2009.

L.A. Confidential

NRK2 23.15

la confidential basinger

Kim Basinger, sart hud og melankolsk sinnelag i en manns verden.

terning 5 liten I 1997 skapte «L.A.Confidential» to nye, store stjerner. I rollene som politimennene Exley og White lager Guy Pearce og Russell Crowe to moderne eventyrvignetter til Den Store Manneboka som gutter leser begjærlig når de er ferdige med å lage gule konkurranse-hull i snøen. Sanne filmfriker leter hver dag etter skikkelser med ekstra-energi i kald ryggrad. De kommer til å elske denne filmen.

Som nesten ufortjent stilige bonusgleder: Kult-skuespilleren Kevin Spacey er den sleipe kjendis-purken. Danny DeVito skriver krim-sladder i pissegul gateblekke. Kim Basinger murrer mjukt som dyrt, seksuelt ekstrautstyr for umenige menn.

I tillegg er historien til forfatteren James Ellroy perfekt. Politistasjonen i Los Angeles er en uansvarlig tett trykk-koker der politikk og paranoisk politi-aggresjon friksjonerer hverandre daglig. Når en sparka kollega også blir skutt, involveres uvennlige arbeidskamerater i en topptung og intrikat etterforskning av den typen som pleier å føre til at statsråder må gå i Norge.

Filmen også er en estetisk nytelse.

«L.A.Confidential» skaper to nye, store stjerner. I rollene som politimennene Exley og White lager Guy Pearce og Russell Crowe to moderne eventyrvignetter til Den Store Manneboka som gutter leser begjærlig når de er ferdige med å lage gule konkurranse-hull i snøen. Sanne filmfriker leter hver dag etter skikkelser med ekstra-energi i kald ryggrad. De kommer til å elske denne filmen.

Exley er mager og liten som et sunt fjørfe-måltid, men han har den intellektuelles naturlige arroganse og utstråler så skamløse ambisjoner at du kunne lyse opp himmelen over New York (nattklubben) med dem. Han har mot til å bryte guttenes aldri-sladre-kodeks og han har styrke til å drite i kollegers forakt.

Russell Crowe er et lite mirakel. Han har alltid sett ut som en forsinka sekstiåtter med mjuk mannsidentitet og grinekurs, men regissøren Curtis Hanson har forvandla den 33 år gamle newzealanderen til et villdyr. Håret er så kort at frisøren må ha vært borti sjela, og kroppen har fått så mange ekstrakilo rødt kjøtt at han antakelig ville ha banka Mike Tyson på vegne av mishandla kvinner. Politimannen Bud White er den en-hjerningen som politiet sender ut i gatene når de ønsker at tiltalte skal stille i retten med blått øye og ny hukommelse.

Som nesten ufortjent stilige bonusgleder: Kult-skuespilleren Kevin Spacey er den sleipe kjendis-purken. Danny DeVito skriver krim-sladder i pissegul gateblekke. Kim Basinger murrer mjukt som dyrt, seksuelt ekstrautstyr for umenige menn.

I tillegg er historien til forfatteren James Ellroy perfekt. Politistasjonen i Los Angeles er en uansvarlig tett trykk-koker der politikk og paranoisk politi-aggresjon friksjonerer hverandre daglig. Når en sparka kollega også blir skutt, involveres uvennlige arbeidskamerater i en topptung og intrikat etterforskning av den typen som pleier å føre til at statsråder må gå i Norge.

Filmen også er en estetisk nytelse. Det egentlig uanselige 1940-tallet er postmodernisert til å bli en slags fellesnevner for alt som er sanselig og stilig i verden, ansiktene er skulpturelt uttrykksfulle og det sitrer i det hele tatt av et så sugende atmosfære-trykk i filmen at den aldri risikerer å slippe taket. 1997.

Kick-Ass

NRK3 22.20

kick-ass

Dette er han som gjør filmen uutholdelig.

terning 2 liten Jeg vil gjerne at dere skal vite at jeg elsker dere som om dere var mine tolv disipler eller noen velkledde og vennlige mekanikere som kom forbi den dagen diesel-forgasseren røyk. Likevel må dette sies: For deres skyld har jeg sett «Kiss-Ass» om igjen, og den er drid.

Det er noe rart ved uniformerings-behovet hos utdanna vestlig ungdom i tretti års alderen. De burde egentlig hatt sjøltillit til å like ting hver for seg, men akkurat som om de var nedleggingstrua Oslo-journalister stryker individualistene i tette ulveflokker over det kulturelle landskapet og klumper seg sammen om aksepterte kult-ting. Har vi et fellesskapsbegjær? FB-venner som har kjent hverandre siden ml-dagene, melder folk på Facebook om hvor fælt det er at Hagen vil bli ordfører i Oslo. Hvorfor gjør de det? Alle vet hva alle mener. I nord er varmen vi får ved å klumpe oss sammen i igloen viktigere enn man skulle tro.

«Kiss-Ass» går bare opp-sagga løyper. Noen vil godta filmens genre-lojaliteten som ironisk, men jeg gjør ikke det. Hovedpersonen er en nesten-nerde i tentamen-alderen med briller, krøllehår og skolesjakk-manerer. Han er opptatt av onanering og melkesprengte lærerinne-bryster, men glaner Katie som har amerikansk kjeveparti og likner litt på en vellykka anorektisk Klara Ku. Kåt ungdomsfilm. Fair inøff.

Filmens håpløse fiksjon er at gutten vil være superhelt, syr seg grønn drakt, blir stukket i hjel og utformes av kirurger (med et underlig forhold til forsikringsbetalt helsevesen) til å bli en bionisk mann. Han føler ikke smerte mer. Så kommer den neste dumme tingen. Han blir en slags mall-legende. Det blir en litt tørr påstand, et slags revyprosjekt. Når man mister fornemmelsen av magi etter hvert, ser de utkledde skuespillerne egentlig bare ut som Fridtjov og Stilken der de sitter i en staselig revybil og lirer gjentakelser. Du får følelsen av å se et NRK-jubileum.

Handlingsframdriften i historien om superhelten Kick-Ass er katastrofalt dårlig helt til de to slutt-klimaksene kommer. Da tar filmen seg sammen, og kjører på med oktanrik kjolabang-begeistring. Slutten er OK.

Inni historien finnes også en litt sær kortfilm om Nicolas Cage og den Pebbles-kjute dattera hans som oppdras til superheltinne. Den er genialt velforma, en stilisert liten fortelling i klar avstand til resten av filmen. Her er den avstanden som resten av filmen mangler; kjølig armlengdes til den i og for seg søte generasjons-sentimentaliteten. 2010.

Stekte grønne tomater

NRK3 00.50

terning 5 liten «Fried green tomatoes at Whistle Stop Café» tilhører de innsmigrende dramafilmene som har gjort det så godt på kino de siste åra. Jessica Tandy forteller den klimakterieplagede Kathy Bates om den ville ungjenta fra sin ungdom (spilt av Mary Stuart Masterson). Frisk og spennende historie. Laget av Jon Avnet i 1992. 2 timer og 5 minutter.

The big wedding

Norsk TV2 23.10

big wedding, the

Robert De Niro og Diane Keaton i avskylig tøy.

terning 2 liten Som trøst for de som ble fornærma da jeg kalte Trintignant i «Amour» for Schubert-kompost, vil jeg gjerne starte med denne mai-hyllesten av veteraner:

Robert De Niro (f. 1943) likner på far min og Ole S. Nerheim og ser følgelig fantastisk ut med flagrende kunstnerhår og blidt svineblikk. Han innleder dagen med å snakke flytende cunnilingvistisk før frokost. Diane Keaton (f. 1946) er så stilfullt sminka at munkepuss-seksjonen i murerlauget vil applaudere, og Susan Sarandon (f. 1946) framstår som ulastelig ildfull, så skulle noen få for seg at de vil legge ei pute et sted, så er det ikke over ansiktet, men under rumpa.

Folka er festfine og i farta, for Amanda Seyfried spiller ung brud igjen, og hun skal giftes bort til brunsminka Ben Barnes som gjør tjeneste som overmenneskelig begava adoptivbarn fra Combulina eller noe. Han kan alt. Han kan kinesisk og nynorsk og snakker sikkert også Faremo, mens Keaton har beholdt sitt røffe, gamle «Førstekoneklubben»-form.

Den trenger hun, for hun er skulptøren De Niros eks som må tjenestegjøre som eks-eks-hustru for ikke å sjokkere Bens biologiske mor, som ga fra seg barnet sitt for at det skulle få det bedre i Amerika og følgelig er en moralsk overlegen skikkelse. Robin Williams mumler rødmusset som dansk pølse og bryllupspresterer nok en gang i Guds hus, Topher Grace har bebiglatt sitcomtryne, Katherine Heigl er hormonelt kvinne-indignert og Seyfrieds deltids-homofile Doris-mamma snakker slik katten vår piper når den kommer inn fra regnet.

Alle disse folka gjennomfører en feelgood-komedie som først og fremst utmerker seg med stiv og militær metronom-rytmikk. Replikkene kommer på samme måte som når folk presenterer seg i selskap – nå er det deg, og så er det deg, og så er det deg osv. TV-seriene gjorde det der. Ingen stil. Ingen eleganse. Rett fram. Dessuten fniser rester av nypensjonert American Pie-humor, og filmen vil funke best for de som blir muntre av å forestille seg Diane Keatons ni timer lange buddhist-orgasmer.

Norge er et rart satanistland der «Oh my God» blir oversatt med «Å for faen!» 2013.

I could never be your woman

Norsk TV2 02.10

i could never be your woman

Paul Rudd blir kjæreste med Michelle Pfeiffer.

terning 4 liten Alderdom er kanskje den mest absolutte dommen blant de relative straffeutmålingene, og den romantiske komedien «I could never be your woman» burde egentlig ha handlet om en ankeinstans. I stedet er den oppmuntrende for alle med foldeskjørt i fjeset. Michelle Pfeiffer, som var 50 år i april, har så glatt hud at hun ser ut som Michael Jackson etter en ny runde med Jif – er ansiktet kan også være kontraktsbundet overeksponert. Ihvertfall likner hun godt skiføre. Eksmannen Jon Lovitz har lua bakfram og vinner på det.

Handlingen er en merkverdighet. Det ser lenge ut til at filmen skal handle om botox-innsprøytinger, forskjønnelses-kirurgi og andre ting som man får ryggmargskreft av, men i stedet damer den seg opp til et mildt eldreopprør. Pfeiffer er produsent for en bevisst infantilistisk TV-serie, og til den kommer 29-åringen Paul Rudd og sjarmerer tomrommet mellom Jorden og planeten Jupiter så ekstatisk at han også imponerer andre enn seg selv. For å understreke aldersforskjell er Rudd så umoden at legen ville ha utskrevet SFO i stedet for valium til den uryddige fyren – men Pfeiffer blir lattermildt forelska og gråtkvalt fortvila over sin egen avfeldighet.

På ett eller annet tidspunkt fikk jeg fornemmelsen av at filmen lanserte den teorien at modne kvinner har fordommer mot sex med schäferhunder, og følgelig drømmer de om apekatter og umodne agurker. Antakelig ikke. Så kunne det være at den handler om ulempen ved at parkeringsvakter tror du deiter barnebarnet ditt. Men Pfeiffer ser jo så ung ut at hun kunne ha spilt venninna til Hannah Montana, så for å organisere dramaturgisk tilpassa motsetninger må man finne opp en sjalu sekretær og intriger som er like irriterende som når folk i det offentlige rom heller ketchup på kokt fisk.

Sekretærtøvet gjør filmen så dum at du helst ville ha byttet den ut med førti minutters støvsuging. Men egentlig er Michelle P. uimotståelig blid over hele seg, og det samme er det epox-rusa medietrollet Rudd. Derfor funker filmen med halv humor, før den sender hovedpersonen støyende ut i den mest nærliggende av alle erkjennelser: Du er ikke gammel før du oppfører deg som en gamling. I det øyeblikket du har sagt Viagra høyt, har du ikke bruk for den lenger.

Problemet med alder er ikke tallene, men de late gubbene som setter seg til og leser dødsannonser fra de r 75 år gamle mens de klager over svake knær.

Bonusmor: Tracey Ullman spiller Natur. Ullman er en fantastisk skuespiller. Hun burde være med i alle filmer. 2007.

Icarus

TV2 Zebra 21.00

terning 3 liten Se hva jeg fant: Den svenske installasjonen Dolph Lundgren har regissert denne actionfilmen, og han spiller sjøl hovedrollen. Handler om en sovjetizk trent leiemorder som finner ut at yrket hans passer dårlig sammen med rollen som familiemann og far, og så stikker han. Stefanie von Pfetten heter dama. 2010.

Bad lieutenant

TV2 Zebra 22.45

bad lieutenant

Harvey Keitel er en mann med store frelsesbehov.

terning 5 liten Etterkrigstidas fæleste film «Bad Lieutenant» er en etisk utfordring like tiltalende som tarmslyng, samtidig som den også funker som kanskje den mest overraskende påminnelsen om barmhjertighets-budskapet. Verden er et katolsk skyldmareritt. Sånn har Gud elsket menneskene at han hentet hjem sønnen sin og etterlot dem forvirra, kartfattige og hjelpeløse i de amerikanske storbyene der jorda går under hver eneste dag i en evigvarende generalprøve på skjærsilden. Der møter vi Harvey Keitel. Han er brannmann i helvete.

Keitel spiller en New York-politimann som har vandret så lenge i skyggenes dal at han ikke har noen forside lenger, men bare utstråler et tredimensjonalt sjelelig mørke som ikke bare fyller mannen, men også omfatter ham. Den første delen av filmen skildrer ham som et slags gissel, en stunt-Kristus som på samfunnets vegne har tatt seg ned i elendigheten og latt den smitte seg. Hvis du står til magen i møkk hele dagen, vil du til slutt lukte ganske vondt, og Harveys purk er det råeste og simpleste du noen gang har sett.

Han er blitt narkoman av å omgås narkomane. Han er blitt pervers av å omgås perverse, korrupt av å omgås korrupte, voldelig av å leve blant voldsmenn. Den galne New York-regissøren Abel Ferrara skildrer ham fullstendig kompromissløst i scener som i grunnen er så langt borte fra underholdning at man skulle tro filmen aldri ville bli sett. Lenge lurer du på hva som kan være vitsen med råskapen.

Så møter politimannen nonnen som ble voldtatt med et krusifiks på alteret. Hun ligger på sykehusets undersøkelsesbord og ser ut som en naken helgen.

Dette er et menneske som på en måte valgte det samme livet som politimannen. Nonnene tjener også i slummen. Men selv utsatt for ydmykende vold velger de tilgivelsen og barmhjertigheten.

Tilgivelsen kjenner ingen grenser. For den pinte katolikken Harvey blir nonnene beviset på at det gode går an, og så ser han lyset. I en grotesk film virker det enkle poenget faktisk ikke aftenbønn-banalt, men troverdig, sterkt og befriende. Tro det eller ei.

«Bad lieutenant» ble ikke vist på kino. 18 år. 1992.

Alien: Oppstandelsen

TV2 Zebra 01.10

alien resurrection

Her har Sigourney Weaver og de havna i alien-gørra.

terning 5 liten Super-Siggy Stardust er tilbake i den stiligste av alle Alien-filmer; en poesipotent, estetisk overdreven skrekkhistorie med menneskeavla, mors-elska space-spøkelser som er så seksuelt arketypiske at Freud og Jung ville ha falt hverandre om halsen i profesjonell begeistring.

Franskmannen Jean-Pierre Jeunet («Delikatessen», «De fortapte barns by») lager bilder for neste århundre. Han følger den visuelle trenden med å gi framtida et organisk utseende, og han lyssetter den som om sola skinner med Ray-Ban. Doris Day-lyset fra Los Angeles er dødt. Tilbake er en undereksponert anatomisk intimitet. Det er så hekkans storarta og fint at filmen kunne ha handlet om hva som helst.

Scene etter scene er mageveltende vakre. I bånn av en bruntona silo ligger Sigourney Weaver innvevd i noe som likner en bryllupskjole. Kameraet går nærmere, og du ser at hun er naken i møbel-plast. Ei Ikea-brud for framtida.

Hun er monsterets biologiske mor, en oppvåkna kloning og et sjelløst verktøy for de store selskapenes og de militæres uslokkelige hunger etter nye former for destruktivitet. Til himmel-laboratoriet kommer en plimsoller med vidle Winona Ryder og et mannskap av papirløse, kosmiske sjøfarere på røverferd. Dermed blir alien-dyret, den femte apokalyptiske rytter, satt fri igjen.

Jeunet og Spielberg gjør ting likt på ett viktig felt. Istedet for å teoretisere bort det vi skal være redde for i formumma mørke, viser de det i groteske detaljer. Derfor funker «The lost World» så bra, derfor blir «Alien 4» så skremmende. Franskmannen dveler ved monsteret og får det til å se ut som en lakris-skulptur i regnet. Puppene likner slimete vannbakkels. Avkomma kan være salamander-krigere med barracuda-bitt i en film som er laget med den tynneste ironien du noensinne har sett: Fra det utsøkt ekle keisersnittet til et Woo-Tarantino-hojende biljardskudd mot taket.

«Alien 4» er ikke en engasjerende film av den sorten som får deg til å lure på hvordan det skal gå med mote-imperiet når Nicole oppdager at hun egentlig er adoptert. Den er en langsom nytelse av velforma overdrivelser, en sammensetning av hver for seg svimlende gode tablåer.

Den er også det foreløpig siste stadiet i et ubegripelig mirakel. I løpet av nesten tjue år er det laget fire filmer på Alien-motivet av fire forskjellige regissører, og de er alle fantastisk bra. Det må finnes en grunn her som psykologene kan jobbe med. 1997.

Iron man

TVNorge 21.30

iron man

Robert Downey jr – den mannen er aldri helt alvorlig.

terning 5 liten Å jøje meg så herlig det er med film når alt stemmer. I «Jernmannen» går maskiner og mennesker opp i en lavere enhet som passer oss midt i vår guddommelige middelmådighet. Takk.

Robert Downey jr. er etter min mening en av de største amerikanske skuespillerne, og egentlig burde jeg be dere utsette denne filmen og leie «Chaplin» først. Med sine utfordrende, ironiske stilisme-fakter klarer den livsherja mannen gang etter gang å hale oss inn i sin fiksjon. Downey jr. bor rett utforbi virkelighetens dør, som om han var en ledsager ut av den. Når han spiller en Marvel-helt oppstår en ny logikk-dimensjon, for mannen er så skeiv at han både kan være eksentrisk milliardær og superhelt uten at det virker merkelig eller påtatt. Evnen er sjelden. Nicholson kunne aldri gjort det. Ikke Depp heller.

Jeg skal fortsette i Dropsen-posen med rolleliste-snop: Jeff Bridges har en stemme som gjorde at jeg lukket øynene da jeg så «The door in the floor» og bare lyttet. I «Jernmannen» spiller han Downeys partner i en skikkelse som Vigeland kunne ha hogd og Hamsun kunne ha skrevet. Skallet som en østkant-torpedo, tilsynelatende diger og dystert faderlig. Han er nydelig.

Og Gwyneth Paltrow med sitt behagelig zoologifarga pelsdyrhår og sitt rolige ansikt er storarta som tilbakeholdent andpusten sekretær.

Dessuten har Jon Favreau regissert som om superhelter ikke blir diktet for 10 år gamle transformerfans, men eldre gutter med ukurerbar ironi-avhengighet. Filmen starter i Afghanistan, der småbannende Taliban-legionærer tar milliardæren Tony Stark til fange. Så beveger handlingen seg bakover til mannens verbalt drektige playboy-liv, der journalisten Christine Everhart i en kropp som likner Skeletors søster, blir kasta ut av hovedpersonens morgen av en sarkastisk Paltrow. Alt er forbilledlig elegant gjort. Så trenger plutselig rikingen i Afghanistan både hjerte-magnet og flyge-rustning for å unnslippe, og derfor konstruerer han en av restavfall og Ebay-elektronikk. Hjemme i USA perfeksjonerer Stark drakten til en slags bionicle-bunad, flyr til Afghanistan og redder livet til småbarns far og utfordrer F-16 eller 18 eller 20 eller noe sånt. Hvis konfliktløsninga i korporasjonene hadde vært filmet like elegant som innledningen og kampscenene, ville «Jernmannen» blitt uutholdelig bra. Nå blir den menneskelig. Litt småteit mot slutten da regissøren får behov for å presentere en bråte forklaringstrengende handlingstråder og glemmer at det er Downey jr. som bærer hele greia, og uten ham blir det bare Spider-man fra smia. Men sånn er det.

«Jernmannen» vekker likevel en overraskende mistanke om at superhelt-filmen ikke var død. 2008.

Dødelig våpen 4

TVNorge 23.50

dødelig våpen 4

Danny Glover er for gammal for den skiten. Mel Gibson derimot.

terning 5 liten «Lethal weapon 4» er et slags slektstevne som har 18 års aldersgrense av nostalgiske årsaker. Mel Gibson er blitt en fast installasjon i Danny Glovers nesten lobotomert lykkelige familie. Han bor sjøl i utvida campingvogn med Rene Russo og diskuterer antakelig kjøkkenklut-kvaliteter mens han ser «Seinfeld». Joe Pesci er privat-detektiv og aktiv husnisse. Fremdeles skjer ubehagelige ting, men det følger en nesten søvngjengersk usårbarhet og skikkelighet ved hovedpersonene som gjør at man ikke bare vet at alt går godt, men til og med føler det. «Dødelig våpen 4» er som Clintons riksrettssak. 1998. 2 timer, 5 minutter.

Confessions of a teenage drama queen

FEM 19.10

confessions of a teenage drama queen

Lindsay Lohan med hår og venninne.

terning 5 liten Lindsay Lohan har lov til fjoll. Hun spiller en overdådig jålete fjortis som innvandrer fra New York til New Jersey og utholder landlivets deprimerende enkelhet ved å gjøre seg sjøl til et slags Woody Allen-prosjekt. Lindsay Lohan er for øyeblikket USAs nest mest populære jenteperson, for hun ser ut som en ironisk sammensmelting av den unge Jodie Foster og den uforanderlige Alicia Silverstone – men uten Silverstones opprinnelige flanell sensualisme, som i sin tid fikk Bullock-nerdene til å skifte beite mens de stønnet stygt.

Disney-konsernet kan lage veldreide familiefilmer, og denne forteller om da Alison og venninna hennes skal forsøke å komme inn på yndlingsbandets avskjedskonsert i NY. Kanadiske Alison Pill er filmens egentlige stjerne. Med øm selvironi kjemper hun for den uanselige, men ærliges rett til storhet. Dette er en bra film. 2004.

Huset ved vannet

FEM 21.00

huset ved vannet

Og så finner Sandra Bullock DET brevet.

terning 4 liten Sånne filmer som dette lages ikke lenger. De nesten uberørlige romantiske stemningene. De gjennomsiktige fargene som får deg til å føle at Høsten er en helårssesong med klær fra H & M. Brydde Bullock forelska. Dette er 1994. Sandra og Keanu er sammen igjen.

Kjærligheten lever en elendig tilværelse på film, stort sett overlatt noen hastige lunsjforestillinger om svette, latter og kynisme. «The lake house» (ikke huset ved sjøen, men på sjøen) er så romantisk at den oppløser kronologien som lineært fenomen og erstatter tid med rom. Vi er i samme rom. Følgelig er vi sammen. Keanu Reeves er noe så skjønt som en fåmælt arkitekt med farskompleks. Da han flytter inn i fars hus på sjøen får han brev fra det man skulle tro var den forrige beboersken. Det viser seg fornøyelig kvikt at arkitekten på arkitekters vis har vandra inn i et infløkt tidsparadoks. Brevene kommer fra framtida. Æh, fremtiden.

De to paranormale flørterne påvirker hverandre på forskjellige vis i et snedig lite skjebnespill der følelsene er sarte og vare som på morgenen etter Gladmat med styrtpils og ecoli. Keanu Reeves er tilbake i behagelig utendørsversjon med boblevest og velstandsjeans. Sandra har fremdeles kroppspråket til en 12-åring og gjemmer armene mellom beina.

Litt glatte abnormitetsleker som denne er ikke akkurat al dente. De lever sin egen motstandsløse lek med «Nærast er du»-sentimentaliteten. Men likevel. «Huset ved vannet» er en skjønn liten film fordi den er så tynn. De lager ikke sånt som dette lenger. 2006.

The awakening

FEM 22.55

terning 4 liten Grøsser på femi-kanalen. Det er fordi det handler om en iskald kvinnelig skeptiker som pleier avsløre overnaturlige ting («Du er ikke Gud, du er han som spiller julenissen i «Scrooge».») Hun hyres til mystisk sak i barnehjem og tror at mysteriene skyldes en slags Bart Simpson. Men så jages hun av et barnespøkelse, og det gjør veldig inntrykk. Rebecca Hall i hovedrollen. Hun var en av jentene i «Vicky Cristina Barcelona». 2011.

Picture perfect

TV3 19.30

terning 3 liten I 1991 var Mark Hamill (Luke Skywalker i Star Wars-filmene) blitt en 39 år gammel mann som spilte alt for elendige filmer. Denne ukjente komedien er dessuten tilsynelatende gjort i Frankrike, og det betyr at den tilhører en hel genre misfostre av franske filmer med amerikanske såkalte stjerner som salgs-gimmick. Ihvertfall handler filmen om en fotograf i Paris som blir forskrekket da en myrdet fotomodell er levende likevel og er amerikansk agent. Dama heter Catherine Wilkening og var faktisk med i «Jesus fra Montreal», så hun er fransk-kanadisk. 1 time, 34 minutter.

The devil wears Prada

TV3 21.30

devil wears prada, the

Anne Hathaway og Meryl Streep spiller klesmote-freaks.

terning 4 liten Ærlig talt og beklager, men jeg trodde etter hvert på personene i denne håpløst jålete filmen. Meryl Streep spiller motejournalistikkens brutale eneherskerske med en vond, ensom tilbakeholdenhet som faktisk nesten ser ut som en karakteristikk.

Og Anne Hathaway er sannsynlig på samme måte som Audrey Hepburn: Det må da finnes noen skikkelig søte og greie jenter også der ute blant steinhjertene. Hathaway er frisert som om hun skal på audition til en nyinnspilling av «Silkesvarten» – til rollen som hesten. Men i Streeps motediktatur er hun ei feit og uflidd dame.

Hvordan tror du det går? Får den søte dama kontor med skipsparkett og gifter seg med Hugh Hefner? 2006.

Smokey and the bandit på farten igjen

TV3 23.30

terning 4 liten Det er i hvert fall samme skuespillerne i denne oppfølgeren fra 1980. Burt Reynolds og Jackie Gleason spiller framleis spritsmugler og sheriff, og Sally Field har også blitt med i toeren. Brenda Lee er koselig dame. I denne blir den forfalne Bandit bedt om å frakte en levende elefant over USA på 24 timer. «Smokey and the bandit II» har ikke høy aldersgrense.

Once upon a time in Mexico

Viasat4 00.50

once upon a time in mexico

Antonio og Salma hopper og spretter.

terning 4 liten Denne er ikke så ille som de sa. På kino var kjendis-laminatet «Once upon a time in Mexico» en brautende engangsspøk uten sjarm. De digre lerretene gjør sånt med sjabre talenter. På TV ser filmen mer ut som om team Antonsen har spandert på seg en tequila-tur på Aker Brygge. Humor uten innlevelse.

Antonio Banderas repeterer den styggvakre dysterheten som i sin tid fikk en kvinnelig amerikansk filmkritiker til å skrive at han kunne frambringe orgasmer hos kjøkkenredskap. Det er fullstendig ubegripelig hva eksportspanjolen egentlig handler om i denne filmen, men ansiktsuttrykket er vellykka latinamerikansk på samme måte som Salma Hayek ser ut som ei sigøynerdame fra kitschmalerier på femtitallet.

Hudene er rødbrune som mjuk mysost. Himmelen blå som uvaska sengetøy. Menn går på en ginseng som lammer smilehull. Kvinner finnes ikke, annet enn i hukommelsen (Eva Mendes står oppført under kapittelet om øgle i håndboka Fauna for tømmermenn). Det absurde ikke-mennesket Johnny Depp spiller en avmålt CIA-er, mens Mickey Rourke med Frankenstein-fjeset bærer skjødehund på størrelse med penisrykter.

Dette er estetikk på volum 11, og det er bitvis moro. 2003.