Månedlige arkiver: juli 2015

Fredag 31.7.– Storarta farvel med gjensyn-måneden juli

 

Déjà vu

TVNorge 21.30

terning 5 liten Den siste dagen i juli for dette året. Takk for alt, juli! Du satte varige spor og førte til enda mer selvmedlidenhet i narsissistenes land. Det var godt gjort, for der var det fullt fra før. Men siden filmtittelen «Déjà vu» betyr omtrent «Sett før», kan vi minnes den forsvinnende måneden med den trygge vissheten om at en kald juli egentlig bare er en gjentakelse av gjentatt folkelige forestillinger om skuffelser og fellesferie. Og når det kommer til stykket er det hva du har inni deg som betyr noe, ikke en stråleskadd hud. Så til filmen:

Les femmerterningen og bla videre til været. Som tittelen antyder er ikke «Déjà vu» en film du vil vite noe særlig om på forhånd.

deja vu

Denzel Washington og Val Kilmer overskrider tidens grenser.

Hvis du likevel er så dum: Tids-paradokser er etter hvert så allmenne underholdningsfenomener at 12-åringer tror de forårsaker dommedag hvis de får se video fra sin egen 11-års dag. Også «Déjà vu» krangler rundt med Einstein i en slags kausalitets-kabaret der man aldri blir helt sikker på hva som er årsak og hva som var virkning. Ta med alle hjernecellene til TV og seif det intellektuelle utbyttet ved å invitere naboens 16 år gamle matte-geni. Han kan forklare.

Én ting er helt sikker: Hvis du får se en film der kampen står mellom Denzel og Gud, så sett juletrepengene dine på nyorkeren. Nei, det er ikke Gud. Han er fra Midt-Østen.

I denne thrilleren spiller Denzel W. etterforsker i Sprengstoffinspeksjonen den Mardi Gras-tirsdagen da en terrorist sprenger New Orleans-ferja. Washington har ikke gått mange rundene med innsamling av blå ledninger før han oppdager at FBI gjenskaper fortida i et slags reality-speil som kan vise alt som skjer for fire dager siden. Så markedstilpassa er denne innretningen at den kan skanne tvers gjennom vegger og vise Whitney-snutede Paula Patton i dusjen, et optisk fenomen som forårsaker kjente typer spreng hos eksperten og får ham til å tenke tanker som angår svært radikal fysikk.

Vi som elsker kule eksplosjoner, kule hull i biljaktene, kule ansiktsuttrykk og kule ekspertsamtaler, liker dette. Men vi er enige om at filmen egentlig er litt dum. 2006.

Det beste i livet er gratis

NRK1 01.00

terning 3 liten Fransk romantisk komedie fra 2010 uten noen du har hørt om før eller sett i Tour De France. «L’amour, c’est mieux a deux» handler om to barndomskamerater med atskilte forestillinger om hvordan man skaffer seg den perfekte kjæreste, og siden de i det hele tatt har kommet på den ekstremt idiotiske ideen, burde de vært henvist til et ullfora kvisthål i låveveggen. To kvinner dukker opp. Det viser seg at barndomskameratene har feil begge to. Uuu! Snedig. 2010.

Joe Kidd

NRK2 22.30 og 02.30

terning 4 liten Clint Eastwood og Robert Duvall i en halvgod western av John Sturges, laget i 1972. Men den er skrevet av krimforfatteren Elmore Leonard og den handler tross alt om at Eastwood er hyra av en riking til å jage noen meksikanere. 1 time, 28 minutter.

Den perfekte ektemannen

NRK3 01.05

den perfekte ektemann

Rupert Everett med Cate Blanchett.

terning 2 liten Rupert Everett er historisk sengeliggende adelsmann fra England. Han bærer en olivengrønn silkepysj som ville fått selv Kikki Sørum til å spy og fører et språk som likner selskapsdans med paljetter. I gatene ruller kakse-karjoler i en hestedratt sjølgodhet som burde påkalle revolusjonen og proletariatets diktatur. Dette er pysenes paradis, og du får lyst til å sende inn Tupac Shakur med ghettoblaster og verdens raskeste maskinpistol.

Oliver Parkers film er idiotisk hinsides et hvert nåtidsmenneskes fatteevne. En gang i tida ble Oscar Wildes skuespill-replikker oppfattet som forfriskende kyniske, men siden det har kynismen utvikla seg fra amøbe til Einstein, og poetens vidd høres bare ut som om noen forsøker å drite ut Toralv Maurstad. Tilbake er en overflødig menneskegruppes slit på omverdenenes øreganger. «Den perfekte ektemann» handler om at silkeungkaren Rupert Everett ikke vil gifte seg og at ektemannen Jeremy Northam ikke er så perfekt som litla hustrukånå gjerne ønsker, men det er ikke hun heller, for hun sender rosa brev til ungkaren i nødens stund, og han blir utsatt for Julianne Moores litt statue-stavrende femmefatale-nykker (hun likner en terrengløperske på høyhælte sko) osv. 1999. 1 time, 34 minutter.

Førsteklasses svindlere

Norsk TV2 23.55

matchstick men

Nicolas Cage og Alison Lohman er far og datter.

terning 5 liten Nicolas Cage er blitt noe så sjeldent som en Nicholson, eventuelt en nicholson, eller med språkrådets velsignelse: En nikkelsen. En nikkelsen er en skuespiller med så urbroderte særegenheter at han kan spille seg selv alltid og evig. Den leddløse sveveren Cage minner i gode øyeblikk om navnløse sjødyr, og bevegelsene hans er grotesk-poetiske i porsjoner som overflødiggjør ordet «antydning» i språket. De plutselige kastene i kropp og mimikk minner om nordnorske vinder av den typen som sender Widerøe-fly flaksende som hagleskadd kråker mot naustveggene.

I «Matchstick men» spiller han nevrotiker av den typen som plukker støv fra fremmede menneskers golvteppe og må telle til tre hver gang de åpner ei dør. Han er perfekt. I tillegg til perfekt klarer han å være følsom og relevant. Varme og galskap veksler så voldsomt at Natur og Ungdom antakelig vil skylde på privatbilismen. Cage spiller en kontrollert veteran-svindler som plutselig en dag får treffe den dattera han mente han kanskje hadde, og blir forelska på en foreldreaktig måte som barn skal være takknemlige for at finnes. Hun er en eksplosiv fjortenåring, og Alison Lohman spiller jenta som om puberteten var en gave fra de garantert gudløse. Lohman er ei sol. Karismaen hennes har en intravenøs akutt-virkning, og man lurer på hva slags fabrikker som produserer sånne fjortiser. Ridley Scott har laget denne kompliserte komedien med en fingerfornemmelse som antakelig kvalifiserer ham som øye-kirurg eller legg-barberer. 2003.

The back-up plan

Norsk TV2 02.05

back-up plan, the

Så fikk Jennifer Lopez se en mann.

terning 3 liten J-Lo klokka to om natta, det høres ut som en grunn til å slutte å drikke.

Å se en film med Jennifer Lopez kan føles like nedverdigende som å måtte kjøpe lodd av unger som samler inn penger til Berlusconis tenåringsfester. Den kulturfilosofiske pinligheten blir ikke formildet av at dama går i regnet og treffer en av disse ulenkelig sjarmerende mennene som ikke er ute etter et fast forhold og barnehageplass, men ølstafetter, fredagssex og post-koital amnesi. Her lukter stinn, organisk fiasko.

Men man kan ta så feil. Da J-Lo som sædbank-gravid alene-hormonell treffer ham igjen, viser det seg at den skøyeraktige fyren er fra en melkeforedlingsgård, altså, og selger ost, altså. Alex O’Loughlin er så snill at han antakelig ville ha grått av stearinlysflammene i «Jakten på kjærligheten», og da konfliktene mellom ham og kultur-katastrofen Lopez oppstår, er det på «du har ikke tillit til meg, og jeg som har gjort alt for deg»-måten. Da har dama fått barnet sitt, vi har hørt sangene hennes på lydsporet, barnet er blitt tvillinger og mannen fra gården har rukket å bli ambivalent, men trofast en rekke ganger.

«The back-up plan» er ikke så ille som den skulle vært. Jennifer Lopez spiller moderat og behagelig som om hun er redd for at psykiateren er til stede. Men amerikanere er fremdeles fanatiske når det gjelder sin frykt for barn. Også i denne filmen blir familie framstilt som verre enn kreft. Man skulle tro kineserne ville lage filmer som dette for å holde folketallet nede, men amerikanere skal i de neste åra okkupere land som Nord-Korea, Burma, Iran, Pakistan, Irak 2, Afghanistan 2 og Wilileaksia, så de trenger faktisk soldater. 2010.

Dead heat

TV2 Zebra 21.15

terning 3 liten Kiefer Sutherland og Anthony LaPaglia samt Radha Mitchell og kanadieren Lothaire Bluteau i en krimkomedie kalt «Dead heat». Sutherland er politimann som må pensjonere seg på grunn av hjerteproblemer, og dermed oppstår problemene. Fra da av handler det om kjøp av konkurransehest. 2002.

Dr. Dolittle

TV3 19.25

dr. dolittle

Eddie Murphy snakker med hest eller omvendt.

terning 5 liten Dressversjonen av Thorbjørn Egners femtitalls-formende radio-fantasi «Doktor Dyregod» var en av de stiligste overraskelsene vinteren 1999. Eddie Murphy spilte film igjen uten at man får følelsen av å se selvoppholdelsesdrift i fri utfoldelse. Dessuten er det overraskende og velgjørende at det går an å gi snakkende dyr gode replikker og få dem til å virke søte uten å bli uforklarlig sodomittisk forførende. «Dr. Dolittle» er en velstandsvelsigna frisk film, og der Rex Harrison i sin tid spilte doktoren med en operettefornøyd teaterbravur, lister Murphy seg fram og er uimotståelig ydmyk og søt.

Hovedpersonen skal egentlig friskmelde mennesker, men hans fortrengte evne til å snakke med dyr får ham etter hvert over i en litt bokstavelig talt stue-urein bivirksomhet som samfunnet rundt oppfatter som stress-betonte fantasier. Av dattera lærer han imidlertid at det er kult å være annerledes. 1998.

The fast and the furious

TV3 21.00

fast and the furious, the

Top Gear-triks for viderekomne.

terning 5 liten Denne filmen står på grunnfjellet i amerikansk underholdning. Der hvor harryene hopper, der hvor «West Side Story» oppsto, som en bakgate-skildring av eksplosjonsfaren ved kjemivanskene i den store smeltedigelen.

«The fast and the furious» tar opp arven fra alt. Den er en fremkomstmiddel-film med innlagt mannsbegeistring. Dette er menn med diesel der andre dufter. Paul Walker spiller en lyshåra og krøllete kubikk-kåting. Walker rir inn i byranchens romslige landskap av Døde Pass-kløfter og gjør seg til uvenns med den store biltemmeren. Denne mytiske skikkelsen spilles av Vin Diesel med et alvor som vanligvis brukes av Martin Sheen når han skal være president i en internasjonal krise.

Alle biler er nybonte. Alle blanke deler skinner som ekstrautstyr til Perleporten. Alle metaller likner animasjonsoverdrivelser.

Skjønnheten ved overdrivelser er virkelig tatt helt ut i «The fast and the furious». Vulgariteten i denne filmen er overveldende, men ikke smakløs. Den tilhører en hederlig, alternativ smak som man skal være intelligent for å kunne gjennomføre. Dette er de andres film, og den har bilscener som vil få eksosen til å putre i den mest flegmatiske Trygg Trafikk-evnukk.

«The fast and the furious» er ikke for de 12.000 Maijazz-intellektuelle, men for den vakre, puristiske ekstrabefolkningen som ikke syns BMW er bil nok. Eurosport viser noe som heter Sidevogn-VM og noen ser på det. 2001.

Metro 123 kapret

TV3 22.50

Metro 123 kapret

Denzel Washington og John Turturro har en kapring å ta seg av.

terning 5 liten Tony Scott har laget en personsterk stemningsthriller med en vasete handling, men det siste gjør ikke noe, for John Travoltas kantklipte kinnskjegg og fortausrånete pengeflytter-råskap er underholdning nok i halvannen time.

Det er mye kult med denne filmen. Travolta har fått et aggressivt lærjakkeskjegg og Marvel-kutta halvmåne-whiskers som kanskje ville gitt ham adgang til imamskolen i Kabul, men kanskje ikke. Han spiller en togkaprer med utålmodig Hareide-personlighet, og når det går dårlig eller når han blir motsagt, spruter han adrenaliner rundt i togkupeen slik at helt brukbare mennesker dør av det.

Denzel Washington gjør seg nesten usynlig i kongtorstolen. Han er togeleder i New Yorks undergrunn, han er rund som ei tvangsfora fransk gås og sår i sinnet fordi foresatte tror at han har tatt imot bestikkelser. Det er han som må snakke med den urimelige kapreren på telefonen, mens den bedritne mellomledersjefen maser på ham i bakgrunnen. Etter hvert blir han forsterka med NYPDs forhandler John Turturro, og sammen er de et søtt par mens Travolta brøler og brumler med urealistisk overlegen Kurt Oddekalv-spontanitet.

Gislene ser vi ikke mye til, bare noen korte samtaler om at de må gjøre noe, men lar det være. Derfor handler egentlig bare filmen om togelederen og kupé-kapreren. De fleste av oss ville ha venta at en 2010-versjon av den gamle historien førte til at Denzel salte sin hest og ladet sin hagle, sånn at filmen kunne få en skikkelig actionslutt. Det blir ikke helt sånn. Washington begir seg riktignok av gårde på litt nervøst vis, men avslutningen virker tam, søkt og ufølt. Klimakset blir faktisk overgått av de hektiske bilkrasj-scenene da politiet skal forsøke å kjøre gjennom New York uten uhell, og vi blir mer forskrekka da Denzel mister kaffen i fanget enn da han omsider treffer Travolta på åpen mark.

Jeg syns ikke det gjør noe. Underholdning er mye rart, og Travolta er en av de sikreste garantistene for usunn innlevelse i hendelser uten egen Facebook-gruppe. Dere kommer til å like det. 2009.

Hemmeligheten bak min suksess

TV3 03.10

hemmeligheten ved min suksess

Margaret Whitton som tante vil bringe uorden i mange familieforhold.

terning 5 liten «The secret of my success» er en komedie som dere vil se, for den er vittig og kvikk som en TV-serie. Michael J. Fox spiller en nykomling i onkels store byselskap, og der forsøker han å gjøre suksess fra bunnen samtidig som han oppvarter sin tante i bassenget (Margaret Whitton) og forelsker seg i Helen Slater. Herbert Ross regisserte, Woody Allens fotograf Carlo Di Palma fotograferte og en rekke gode skuespillere (Mercedes Ruehl, Richard Jordan) finnes i mindre roller. 1 time, 50 minutter. 1987.

Fantastic Four

Viasat4 22.30

fantastic four

Jessica Alba. Fantastisk sint.

terning 4 liten Da «Fantastic four» kom på kino, oppsto et slags kultursjokk. Ikke siden slutten av 1970-tallet hadde en science fiction-film sett så TV-aktig ut. Pregløse, ukjente skuespillere fra kattemat-reklamer (jaja, Alba ble en siklevåt kropps-kjendis seinere), flate bilder med farger som minner om imiterte Kosta Boda-maskiner fra Kina. En litt uengasjert, rutinert framstillingsform av demonstrativt uoriginale begivenheter og et fravær av både vold og seksualitet som antakelig ikke er lovlig en gang.

Hjemme i stua blir alt annerledes. Tro meg. Den walisiske skuespilleren Ioan Gruffud er egentlig et slags viskelær som fortløpende utsletter sin egen tilstedeværelse. Men sånn er TV. Fra DVD-ens summende hjemlighet blir han et chipsflak, en uanselig, men kjent skikkelse. Chris Evans (fra den gode thrilleren «Cellular») fungerer som hormonskryt med sprettballer. Albas aksentblikk har en slags Grand Prix junior-sjarm, og ukjente Michael Chiklis’ familieødeleggende furuhud funker som ukebladfantasi om hva som antakelig kan kureres med Vero Moda, jeg mener Aqua Velva, jeg mener Alo Vera.

Filmen handler om at fem turister på ferjereise utenfor blir strålt av solstorm og utvikler alternative egenskaper. Dessuten kommer også de i konflikt med jernmann-kapitalismen. Det går greit. 2005.

Percy Jackson og Lyntyven

Viasat4 00.20

Percy Jackson and the Lightning Thief

Logan Lerman er i slekt med Neptun.

terning 5 liten For seint på kvelden.

Denne filmen burde vært dubba til norsk, for sjøl om den anvender hele den terrabytikken som tryllet visuelt smågodt for Cameron, er det mest en barnefilm.

Logan Lerman spiller Percy Jackson med et Disney-tryne som kunne ha deita Hannah Montana i tjue minutter, og hans finslig-flørteriske mutant-omgang med Alexandra Daddario ville ha passert ukommentert på gata i Oslo-Grønland. S&M-gruppa i Nye KrF vil hive tyggiskuler opp i prosjektørlyset og rope «salig».

Hoved-elementet er CGI-versjoner fra den greske mytologien. De ser litt ut som McDonalds-leker og oppfører seg som de skal: Voldsomme tryllerier, mektige mega-monstre, vannmengder og ildkuler og Pierce Brosnan hengt som en hest. Uma Thurman derimot er trynegeniet Medusa og må spille mesteparten av filmen uten kropp.

Det har seg sånn at noen har stjålet Zeus lynsverd. Det blir han sur av, og siden Poseidon likner på Putin, får han skylda. En amerikansk gymnasgutt med ADHD-tendenser oppdager uforvarende at han har superkrefter og fraktes av en kamuflert geit til X-men-akademiet for avkommene mellom greske guder og amerikanske kvinner.

Jo. Dette kunne vært urfolk-temaet i denne filmen, men Camp Sludderogvas funker like idyllisk som en korps-samling uten forstyrrende tubatrening i Geiranger (filmen er tatt opp ved Vancouver, og det er ikke snø der). Gutten vår derimot må dra til Hades for å redde verden og mor si, og geite-buddien får være med, sammen med ei basketstor sverdsnuppe i lærvest og enstavelses-fjes.

Det skjer en masse bråkete ting, og tilhengerne av 3-D-lyd uten høre-apparat vil føle seg vel når gudenes utpust får trusestrikken til å vibrere. Men det er ingen spenning i handlingen, det er ingen å holde med, og replikkene er verre enn fjortisblogger om sminke og dokkeklær. Filmen er laget med en nesten demonstrativ mangel på ærgjerrighet. Det finnes ikke en eneste scene som er bedre enn «Natt i museet».

Men OK. Du slipper briller. 2010.

Dial M for murder

TCM 21.00

terning 5 liten «Dial M for murder» er samme historien som Michael Douglas og Gwyneth Paltrow spilte i «Det perfekte mord». Laget av Alfred Hitchcock i 1954 etter Frederick Knotts skuespill om en mann som planlegger å myrde kona si. Ray Milland og Grace Kelly. 1 time, 45 minutter.

Casablanca

TCM 22.45

casablanca

– Så det er her du sitter!? Skulle ikke du hente Humpy jr. i barnehagen?

terning 4 liten »Casablanca» har sneket seg til statusen som verdens mest romantiske film, og jeg har en mistanke om at folk ble så betatt av den hustrumilde, oppvaskvillige mjukheten i Ingrid Bergmans ansikt at de glemte det vesentlige: Filmen handler om ei nesten hviskende beskjeden ledsagerdame som aldri har tenkt en selvstendig tanke i hele sitt liv. Når hun treffer igjen riks-kynikeren Rick i det frie Frankrikes Marokko, vil hun straks forlate den idealistiske mannen som nesten alene kjemper mot nazistene. Begrunnelsen er: Jeg kan ikke dra fra deg en gang til. Hun gjorde nemlig det i Paris. De vil alltid ha Paris. Rick spiller en eks-moralsk mann som etter ett tilfelle av kjærlighetssorg trakk seg tilbake som bareier i Casablanca, og der lever han av ideologisk egoisme og gambling.

Det må være lyset på Ingrid Bergman. Tyskerne har omgjort Europa til forstadiet til EU, men nordmannen holder ut, og en norsk partisan med Trond Giskes hake kommer innom med den mystiske Ringen. Ikke tenk det en gang.

Så får Ingrid se Humphrey Bogarts trauste, triste eselfjes. Lyset som sprer seg over ansiktet hennes må være henta på boks i Edens Hage. Dama er filmen. Bogart sitter rundt og røyker barbarisk, han tar en drink hver gang han skal si en setning og er på en måte uimotståelig harry. Men Bergman: Hun ser så edel ut at man ville ha snudd seg galant bort om hun viste fram bussruta for linje 2 til Tjensvoll. Jeg kan ikke huske at det har vært en tilsvarende kvinnerolle i noen film. Det gikk ikke mange åra etter 1942 før kvinner skulle gå på sosialistkurs hos Lysbakken og lære å sparke i skrittet.

Sing it, Sam, sier Ingrid, og den kloke hyggepianisten spiller forbudt sang: «As time goes by». Da skjer det noe med Bogart. Etter det ser han ut som om han nettopp mista dama si til en tivoliarbeider i Farmen.

Folk var så pene i tøyet før, og de hadde lyse dresser uten tomatsaus-flekker. De sa så romantiske ting før: «Er det kanoner, eller er det hjertet mitt som banker?» Dessuten brukte de ansiktene. Hvis George Clooney hadde kommet innom her med det forsteina flørtefjeset sitt, ville de ha begravd ham fordi han så død ut. Det var ikke mange årene siden stumfilmen, og ansikter skulle endre seg i nyanser. Det er faktisk ålreit. Jeg likte det. 1942.

Torsdag 30.7.–En Statham og hva du trenger ham til

 

Killer elite

Max 21.30

terning 5 liten Etter to dager med søte og positive barnefilmer skal vi vende tilbake til underholdningsfilmens opphav, som ikke er at Fred Astaire vimser rundt på tynne bein mens han synger om New York eller Paris, men en film der menn gjør sånne ting som menn ikke skal. Du skal ikke slå i hjel. I hvert fall ikke løver. Men i film og litteratur er alt lov, hvis du ikke bor i et moderne sharia-land. I film kunne man skyte sheriffen fordi han holdt med jernbaneutbyggere og kvegbaroner. Ingen får gjøre det i virkeligheten. Men svarte amerikanere kan skytes hvis de triller ei hvit barnevogn. Det er kultur.

Men til filmen.

killer elite

Jason Statham og Robert De Niro i sin eventyrverden.

Noen ganger går du ut av kinoen (som jeg gjorde da jeg hadde sett denne) og vet du at du fikk det du kom for. Sånn er denne filmen. Ikke spesiell. Ikke god. Hva du kom for.

Når Jason Statham, med så svart skjeggrot at han kunne vært bror til Svarteper, kaster seg ut gjennom vinduet i annen etasje bakbundet til skamslått stol, da føles det rett. Det var en enkel stol, og ingen kommer til å savne den.

Robert De Niro er gjenoppvekket fra de hensiktsløse komedienes dødsrike og spiller senior-morder i leiebransjen med istappøyne og neo-mandig åttitalls-skjegg. Clive Owen har mistet det ene øyet, men han har til gjengjeld vunnet seg en stødig Steinkjer-bart. Alle disse tre mennene er så mye større enn virkeligheten at de kunne ha forsvunnet hele Midtøsten, og ingen ville ha skjønt hvordan de flytta pyramidene fra Gaza til Kairo.

Filmen handler om en jobb der tidligere britiske spesialsoldater skal myrdes sånn at det ser ut som en ulykke. Owen er en sånn eks, og han skal forsøke å hindre det. På landsbygda har Statham en kornvâr kjæreste i hyggstyvlar, så han vil ikke dø lenger. Simsalabang-bang.

McKendry har laget en film med hoppestokk-rytme, men den står i alle fall aldri stille. Når den starter for tredje gang har du vennet deg til det. Og som sagt: Ingen går inn på en Statham-film for å kline. Du er der for ødeleggelsene. 2011.

The town

TV2 Zebra 21.30

town, the

Bister Ben Affleck med Jeremy Renner, som heller ikke er så glad.

terning 3 liten Det står i Grunnloven: Alle gode amerikanere skal lage en film som dette: To kamerater havner på hver sin side av skillet mellom yin og yan – og et sted i brødrekonflikten står det en slags Yoko Ono og misbilliger dem.

Filmen handler fra Charlestown i Boston, The Town, et område som er kjent for å oppdra ranere. Der driver Ben Affleck og hans venn Jon Hamm og planlegger ran. En dag tar de banken der Rebecca Hall er sjef, og kidnapper henne en liten stund. Men på grunn av det puslete kvinnemenneskets nakne ankler kan ikke den følsomme Affleck glemme dama, så han stalker henne skikkelig opp og blir kjæreste og har så søt forbrytersex med henne at han ombestemmer karrierevalget sitt. Men så lett er det ikke å svikte gamle kamerater. Ånei.

Og dermed går vi den pilsblaute gamle lysløypa. Jon Hamm klager fælt, den blomsterselgende eklingen Pete Postlethwaite truer med kastrering, og før du vet ordet av det har Affleck fortalt hele den triste historien sin om sportskarrieren som røyk og mamma som ble borte. Synd at Oprah gir seg.

Det blir for pinglete. Det er som en Steven Seagal-film med Woody Allen i hovedrollen. Paradokset med alvorlige Olsenbanden-filmer er at de ofte skildrer folk som det er umulig å like. 2010.

Chronicle

Viasat4 22.00

chronicle

Aldri hiv bilen din i vannet.

terning 3 liten Sønn til John Landis har skrevet denne filmen, og den internasjonale imdb-gjengen har belønnet ham med god mottakelse på filmdatabasen. Historien forteller om tre unge venner som er på party, og under jorda finner de en hemmelighet. Av den får de superkrefter. Superkrefter er ikke bra, for etter hvert mister de kontroll over sin nye storartethet, og så kommer de mørke sidene fram. Ukjente skuespillere. 2012.

The wolf of Wall Street

Viasat Film Drama 22.30

wolf of wall street

Leonardo Di Caprio er fantastisk som nyrik dust.

terning 5 liten En liten tur innom Viasat Film, for de som abonnerer på kabel eller har ViasatPlay på pc-en.

Jeg er nokså lykkelig over å kunne skrive at kapitalismens svakheter ikke er grunnen til at jeg liker Martin Scorseses brultete finans-komedie. Heller ikke at den med burlesk helvetes-svie utleverer pengers forgiftende virkning på sinnet, samt rikdommens iboende trang til tingliggjøring av kvinner. Det er filmen som imponerer. «The wolf of Wall Street» er en velskrevet, nydelig porsjonert og overraskende film der Leonardo DiCaprio gjør sitt livs Nicholson-rolle og imponerer meg så mye at jeg skal glemme «Blood diamond».

Dette er den andre biografiske filmen denne uka, og siden den handler om en hvit, rik mann, skildrer historien et moralsk forfall og et kulturfattig og ekstatisk hovmod som kunne ha skremt sodomere så kraftig at de ville ha sletta gomorrerne som Facebook-venner.

Dette er amerikanernes «Le grande bouffe», også kjent som «Etegildet». Filmen forteller om hva som skjer med ganske vanlige mennesker når de både får penger til og aksept for et skjørlevned som må ha fortonet seg som en bibelsk feltutflukt til skjærsildens evig fortapte for den presteutdannede katolikken Martin Scorsese. Det hele er basert på bokskrivinga til hovedpersonen, og han er en utkrøpen kremmer som vet hva som selger. Det er så mye kokain her at du kunne ha snølagt femmilsløypa i Sotsji, og om noen skulle gi seg til å telle over hvor mange okersminka modellkropper som vandrer nyvoksa gjennom filmen, vil de antakelig resignere med ønsker om at det heller skal komme innom en russisk kulestøterske i barnehagedress. For det er mye. Det er inflatorisk. Scorsese liker kanskje å vise fram nakne jenter. Det får være hans sak. Men i denne filmen fører opphopninga av dem til frykt og avsky, for det blir etter hvert noe ekkelt og begeistra rumpeglatt ved filmen som gjør at du helst ville ha fløsja den rett i do.

Jeg velger å tro at alt er bevisst. Det er for mye av alt her, og det er logisk. Hvis man slipper laus dumme mennesker fra moral og medlidenhet, er de i stand til å ydmyke seg sjøl og andre i ufattelige mengder. Vulgariteten i Scorseses film blir til en integrert del av folka. De finnes ikke lenger som tenkende mennesker, de er fulle, kåte, brautende og brølende på en måte som egentlig skulle tilsi at Herrens engler møtte opp sammen med FBI og bare utsletta hele driden.

I midten av det hele Leonardo DiCaprio, som er med i nesten alle scenene og viser en evne til lidenskap og galskap som jeg aldri hadde tiltenkt ham. Dette kan være arvtakeren til Jack Nicholson. Han bruker ansiktet til det nesten sprekker, som Nicholson gjorde, han er sløvt og sleipt innsmigrende, han er vulgært karismatisk som en samvittighetsløs legpredikant eller en dreven førstemai-taler. Han kan spille narkotisert vrak i «cerebral parese»-fasen, han kan være redd og dum og fullstendig som en ynkelig oppkomling. Det er som om Scorsese har tenkt: «Nå skal jeg, Herren være mitt vitne, vise hva som bor i denne guttungen!».

DiCaprio er imponerende.

Det er også filmrytmen. Scorsese tar seg tid til noen nydelige enkelt-samtaler som er presise som kortfilmer. Du kommer aldri til å glemme en alarmerende frisert Matthew McConaughey i rollen som synlig hodeskadd aksjemegler-kakse og chanter. Den blide samtalen med FBI-mannen om bord på yachten er en nytelse av smilende aggresjoner og intens understatement. Scenen der Jonah Hill (han er også ekstremt god) og DiCaprio tar et dop som de tror ikke virker. Masse-suggesjonen i et rufsete aksjemegler-firma der alle galningene, alle de alminnelige har fått en sjanse til å parodiere den amerikanske drømmen: Alle kan bli til noe i Amerika! Han med matta, han som brukte fem år på high school, blessed are the meek, for they shall inherit the earth. Og de gjør. Gjett om de gjør. Penger forvandler dem til villdyr som ingen noensinne ville finne på å frede.

La oss si det sammen: Penger er konsentrert aggresjon. Dop er egentlig også konsentrert aggresjon, for det slipper dyret fri. Sex er også aggresjon, for når penger gjør menn uimotståelige, kommer det latente kvinnehatet fram. Nå har de endelig beseiret de bitchene som fikk dem til å føle seg små.

Du kan tro at du ser en vittig film, men den er som en saudi-arabisk bannbulle («päpstliche Urkunde über die Verhängung des Kirchenbannes») mot Vestens gudløse tilbedelse av sex og dop (rock mangler). Jeg ble deprimert av den. Hvis du blir glad, trenger du ny fastlege. 2013.

Light in the piazza

TCM 21.00

light in the piazza

Olivia de Havilland og Yvette Mimieux i Italia.

terning 5 liten For Italia-mimrere. Deilig gammeldags såpe-film for kino, laget i Italia med Olivia De Havilland, Rossano Brazzi (han fra «South Pacific»), Yvette Mimieux og George Hamilton. Mor vil gifte bort tilbakestående datter, men er litt bekymra for brudgommen. 1962. 1 time, 41 minutter.

The merry widow

TCM 22.40

terning 4 liten Lana Turner og Fernando Lamas i en 1952-versjon av musikalen «Den glade enke». Dette er ikke regnet som det beste som er gjort av sorten. 1 time, 45 minutter.

Onsdag 29.7. En monster-mager onsdag med søt Percy

 

Percy Jackson og Lyntyven

Viasat4 22.00

terning 5 liten Denne filmen ble oppgradert ved gjensyn. Det skjer av og til. Jackson-filmen pleide å være en firer. Så kikket jeg på den igjen. Denne onsdagen er så film-mager at det nærmer seg en spiseforstyrrelse, som ikke er en fin ting. Jeg gjentar det. Jeg for min del har sluttet å si ordet salat når andre mennesker hører på av redsel for at noen skal tro at det er et partsinnlegg for en tynnere kropp. Jeg går fort til garasjen for at ikke noen skal se at jeg bruker beina, og jeg har pute på magen for ikke å provosere folk som føler kroppspresset.

Men det har ingenting med Peter Jackson å gjøre, sjøl om han er irriterende tynn.

Denne filmen burde vært dubba til norsk, for sjøl om den anvender hele den terrabytikken som tryllet visuelt smågodt for Cameron, er det mest en barnefilm. Det gjør ingenting.

Percy Jackson and the Lightning Thief

Logan Lerman, en gutt som spiser med gaffel.

Logan Lerman spiller Percy Jackson med et Disney-tryne som kunne ha deita Hannah Montana i tjue minutter, og hans finslig-flørteriske mutant-omgang med Alexandra Daddario ville ha passert ukommentert på gata i Oslo-Grønland. Lærsex-gruppa i Nye KrF vil hive tyggiskuler opp i prosjektørlyset og rope «salig».

Hoved-elementet er CGI-versjoner fra den greske mytologien. De ser litt ut som McDonalds-leker og oppfører seg som de skal: Voldsomme tryllerier, mektige mega-monstre, vannmengder og ildkuler og Pierce Brosnan hengt som en hest. Uma Thurman derimot er trynegeniet Medusa og må spille mesteparten av filmen uten kropp.

Det har seg sånn at noen har stjålet Zeus lynsverd. Det blir han sur av, og siden Poseidon likner på Putin, får han skylda. En amerikansk gymnasgutt med ADHD-tendenser oppdager uforvarende at han har superkrefter og fraktes av en kamuflert geit til X-men-akademiet for avkommene mellom greske guder og amerikanske kvinner.

Jo. Dette kunne vært urfolk-temaet i denne filmen, men Camp Sludderogvas funker like idyllisk som en korps-samling uten forstyrrende tubatrening i Geiranger (filmen er tatt opp ved Vancouver, og det er ikke snø der). Gutten vår derimot må dra til Hades for å redde verden og mor si, og geite-buddien får være med, sammen med ei basketstor sverdsnuppe i lærvest og enstavelses-fjes.

Det skjer en masse bråkete ting, og tilhengerne av 3-D-lyd uten høre-apparat vil føle seg vel når gudenes utpust får trusestrikken til å vibrere. Det er en trivelig film. Det er en barnefilm for de umerkelig voksne, men det er selvsagt helt ålreit å være voksen, jeg har aldri sagt noe annet og dere trenger ikke ta til orde for en egen Facebook-gruppe mot voksenhat, og jeg lover at jeg skal ta med pledd på stranda. For å ha over meg. 2010.

Mission impossible 3

Svensk TV4 21.00

mission impossible III

Tom Cruise har fått sår på nesa, men griner ikke for det.

terning 5 liten OK. Fanden og fluene, og det er ikke sånn at jeg har noe i mot djevler, de er helt ålreit og må få lov til å gå rundt på geitebein og drive med sitt. Men denne filmen vises altså på svensk TV4 og er for de som sitter i en Yellow Submarine med 24 tommers svart-hvitt TV fra 1916. Men de finnes. Og det er ikke noe galt ved det.

Med «Mission: Impossible III» kommer det tre ting: En kaoskul skudrebilde-action som vil gi deg myalgitrøtthet i pupillene og fortløpende, opplagt anstrengelseslykke. Den delvise gjenfødelsen av medie-offeret Tom Cruise. En del jentefilm-snuffing med snute-mot-hals-følsomhet og «gid så tøff han er»-samtaler. Det er OK.

I mannesamlinger med femkortspoker og lavt skydekke har ikke Tom Cruise vært noe stort navn det siste året, og når han i åpningscenen til «M:I III» sitter fastspent i solid stol, antar man at det er fordi ingen vil risikere at han hopper i den. Derfor er det også katastrofalt for hans omdømme og filmens framdrift at den fortsetter med en slags Raymonds og Debras bryllups-video, der agenten av uforståelige grunner smiler seg rundt kjæresten Michelle Monaghan og snakker søtt med venninnene hennes.

Monaghan må få litt oppmerksomhet, for hun skal seinere bli filmens gulrot. Men innledningen understreker bare den utslettende anonymiteten ved et uinteressant konfeksjonsfjes som på grunn av øyebryna kunne vært søstera til Snipp og Snapp, men utenom det er alminnelig som Idol-deltaker fra Neslandsvatn. Ikke at uanselighet er en forbrytelse. Men en manusfyr kunne ihvertfall ha kosta på seg å gi Toms kjæreste og filmens høyrisk-gissel noe som likner en selvstendig personlighet.

Så kommer meldingen fra mesteren i mobilen: Han må på oppdrag igjen. Tom blir den ektemannen som går ut etter is og kommer hjem med Farris (de som ser filmen, forstår den), og regissøren J.J. Abrams (fra «Alias» og «Lost», som han er creator av) viser hvor han egentlig skal hen. En svimlende maskin-action med dingsete postordre-dupper, tulipanfarga eksplosjoner, fingertupp-spenning og den gamle Sjefen-er-din-fiende-romantikken som slår så godt an midt i lønnsoppgjøret.

Det gjør noe med Cruise. Du glemmer fjolset fra Oprahs sofa og begynner å oppleve den desperate løperen igjen. Han løper i Berlin, han løper i Vatikanet, han løper i Key West, han løper i Shanghai. Bildene er rufsete som barnevogn på sørmarkstier, de farer av gårde som hurtigspoling, det klatres, fires, skytes, maskeperes og analyseres uten at noen sitter ned og lurer på hva klokka er. Filmen har solid actiondriv og en enkel, forståelig historie der skurken Philip Seymour Hoffman bare har én feil: Han er med i for få scener. IMF-ansatte som Ving Rhames, Keri Russell, Billy Crudup, Laurence Fishburne, Maggie Q., og ikke minst Jonathan Rhys Meyers gir filmen tyngde og sug. Sirkelsag-musikken bidrar til fornemmelsen av at det sitter en elektronisk tingest i hjernen din. Og det gjør det jo. 2006.

Paranoia

Viasat4 Film 19.00

paranoia

Amber Heard og Liam Hemsworth i en film fra forretningsverdenen.

terning 4 liten Skandale. Her er en Harrison Ford-film som jeg aldri så fordi jeg akte fortumla ut av det organiserte yrkeslivet i 2013. Men jeg skal ta det igjen. Filmen er med Gary Oldman og Liam Hemsworth og Amber Heard og altså Ford, og den handler om en ung fyr som får hjørnekontor i korpieslottet hvis han bare spionerer. Filmen er visstnok en thriller sjøl om den låter som en komedie. 2013.

Quadrophenia

Viasat Film Classic 22.00

quadrophenia

Også Sting har vært ung en gang.

terning 5 liten Et bedre tilbud: Storarta gammel ting. Denne filmen ble inspirert av The Whos plate, den handler om kampene mellom ungdomsgruppene Mods og Rockers på sekstitallet. Sting filmdebuterte, Pete Townshend var med på manus. 1979. 1 time, 55 minutter.

Jeremiah Johnson

TCM 21.00

terning 4 liten Denne villmarksfilmen måtte tåle stygg ironi for sin litt høytidelige mannfolkstil, men så er den da også skrevet av macho-entusiasten John Milius. Robert Redford spiller en ensom mann ute i skauen, Sydney Pollack regisserte. 1972. 1 time, 47 minutter.

King Solomon’s mines

TCM 22.50

king solomons mines

Deborah Kerr og Stewart Granger i syden: Og cavaen er dritbillig her.

terning 4 liten Dette er ikke en slags Kongen spiller Minecraft. «King Solomon’s mines» heter antakelig Sure miner med Salomo på norsk og er en amerikansk eventyrfilm fra 1950 med Deborah Kerr og Stewart Granger. Hun er lady på tur og han er den tøffe stifinneren, og romanser blomstrer side om side med skattejakten. 1 time, 42 minutter.

Tirsdag 28.7.–Den beste Narnia-filmen går til sjøs

 

Legenden om Narnia – Reisen til det ytterste hav

Viasat4 22.00

terning 5 liten Dette er hva jeg kaller en sommerferie! Juliregnet detter stille ned og inviterer til verdig inneliv uten vann i cavaen, og sommerferierende krigsbarn forsvinner plutselig inn i et maleri og så blir de med på en båtreise. Og antakelig blogger de om det, og antakelig var det bare avskrift av noe som noen skrev før, for eksempel C.S. Lewis.

legenden om narnia - reisen til det ytterste hav

Narnia-ungene sammen med kaptein Ben Barnes og et slags holografisk fenomen.

Filmen er et deilig eventyr. Den tobeinte oksen snakker til Eustace, og han dåner. I stedet for å stå halvstille og snakke som en søndagsskole (som faktisk finnes ennå inntil varehusene åpner), beveger filmen seg over i en eventyrfortelling som virkelig engasjerer. Caspian og hans eksilerte engelsk-unger må finne seks grever og deres seks magiske sverd for at The Dark Side ikke skal få overtaket. Det vil si: I denne fortellingen rammes folket av en grønn tåke som suger dem og sluker dem og forsvinner dem inn i en slags eksotisk, forsmedelig limbo.

Filmen er perfekt på to hele måter. For det første aksellererer historien naturlig, og dessuten inneholder den noen fantastiske animasjoner. Den lille rotteversjonen av Shreks sverdsvingende kattevenn er skjønn. Den litt melankolske dragen er utformet med fine ansiktsuttrykk. Og sjøorm-uhyret med alien-tryne funker faktisk flottere enn sånne computer-skapninger pleier gjøre for tida.

HD-poesien er pusthemmende, og kulminerer når de seiler til Caspians land på et hav av hvite blomster og får se den formfullende vannvegg.

Dette er den beste Narnia-filmen. Jeg er ikke i tvil. 2010.

New in town

TV3 21.30

new in town

Renée Zellweger ordner opp med mennene i industrien.

terning 4 liten Hvorfor har jeg ikke sett denne? Tja. Si det. Renée Zellweger spiller en forretningskvinne. Det kan være en god grunn. Dessuten flytter hun til en liten by i Minnesota og forsøker å tilpasse seg de enkle menneskene på landet. Det kan være en annen grunn. På landet treffer hun Harry Connick jr. OK. Vi har skjønt det nå. Siobhan Fallon spiller fru Gundeson, så dette har vel sine «Fargo»-sider. 2009.

Pang i rutan

SVT1 23.20

amazon women on the moon

Nei, jeg vet ikke hvem de er eller hvorfor de er her.

terning 5 liten Nei, jeg tuller ikke. Dette er riktignok en slags «Gurimalla på månen»-tittel, men den er sann. Skeivsmil-femmer, for dette er en av århundrets kultfilmer, siden den mangler alle kvaliteter og like fullt er kjempestilig elendig. «Amazon women on the moon» er et regisamarbeid der blant andre Joe Dante og John Landis er med, på rollelista fins en haug: Rosanna Arquette, Carrie Fisher, Griffin Dunne, Steve Guttenberg, Michelle Pfeiffer, Sybil Danning, Paul Bartel, Lou Jacobi jr., B.B. King, Arsenio Hall, Phil Hartman, Joe Pantoliano, Kelly Preston, Andrew Dice Clay (vow!) og mange, mange flere. Ufortellbar handling. Parodisk, overdreven, episodisk, sær og ufullstendig. 1987. 1 time, 25 minutter.

Noah

CMore First 21.00

noah

Jennifer Connelly steller med den gale fundamentalisten Russell Crowe.

terning 5 liten For de som har CMore Film og tør streame på Filmnet. En uendelig omtale. Ta med niste. Kjeks og vann:

Nå som julen nærmer seg kan du se en film som med tungt sinn avslører hvilke utfordringer Jesus sto overfor da han blant annet ble født til Jorden for å reformere de halvgale religiøse morderne. Det nifse geniet Darren Aronofsky har laga en alvorsfylt og hjertesvulmende fantasy av historien om gubben Noa, og til syvende og sist, når ekstremværet har gitt seg og den siste fuglen snart skal komme flygende med det første olivenbladet, da handler det om fundamentalisten og hans paradoksale forkommenhet på en rik og feilbarlig jord.

Jesus kom antakelig ikke bare for å frelse menneskeheten, men for å redde de gale prestene fra sin egen fanatisme. Jesus var feilbarlighetens filosof. I filmen om Noa ville han hatt trøbbel.

Nå gikk jeg litt fort fram. Siden mange av dere bare har hatt RLE i den avkristna norske skolen, skal jeg redegjøre for Noa og gi en hjemmelekse. Noa var Guds forsøk på rydding av skaperverket før han fant på den geniale greia med Jesus. Fordi menneskene var utrolig syndige og bygde uskjønne byer og spiste kjøtt, bestemte Gud seg for å utslette dem. Men han ville tilsynelatende at dyra skulle overleve, selv om de spiser kjøtt. Han trengte en mann til å bygge en flytende Zoo. Borti de traurige fjellene tusla Metusalems barnebarn Noa rundt med familien sin, og han var en from og tankeløs fyr. Hvis noen skulle utslette menneskeheten, måtte det være ham. Hjemmeleksa er at dere enten leser i Bibelen, som dere sikkert har på ipad, eller sjekker Syndfloden på Wikipedia.

noah hopkins

Anthony Hopkins ser ut som et fjell fra «Ringenes Herre».

Aronofsky er ikke en mann som er fornøyd med å gjengi teksten på overhead. Han har dikta den forfalne jord med melankolske overdrivelser som vil bli likt av de som sykler av ideologiske grunner. Jorden er bortimot ufruktbar, som i «Interstellar», og menneskene er onde. Sivilisasjon er ondt, og Noa lever i en nesten tidløs askese, for han tilhører ei hellig slekt. Russell Crowes djupe køntri-røst mumler gudfryktig, Jennifer Connelly spiller kona hans med fruktsvart blikk og en 2014-mager kvinnelighet som virker paradoksal fordi den innledningsvis er så selvutslettende. Paret har satt til verden tre boyband-vakre guttunger, Sem, Kam og Jafet. Familien vandrer i en vakker ødemark som minner om Høgjæren. Så kjem de som Noa kaller Menneskene.

Menneskene ser ut som noe fra en Conan-film, eller de kunne ha forvilla seg inn i bibelhistorien fra den dystopiske utslettelses-romantikken i «Mad Max». De er sultne og sinte. De er nådeløse og umedgjørlige.

Noa trenger hjelp. Man forventer at guddommen manifesterer seg ved et forklarende duelys på himmelen eller ved at en handikappa i stygg syttitallsjakke kaster krykkene. Men Aronofsky driver ikke med utslitte mirakel-metaforer, så han lar steinkjempene dukke opp for å redde Noa og folka hans. Steinkjempene minner meg om bionicles, de har et indre lys som likner lava i steinura, de snakker som norske skogtroll og tilhører egentlig mer Ringenes herre enn Vår Herre. Det mest fantastiske ved dem er at gjengen består av falne engler. De dro på eget initiativ til Jorden, og Gud straffet sine skinnende utsendinger ved å innhylle dem i tungvint Tellus-stein.

Nå gikk jeg litt fort fram. Før det fikk Noa et syn. I en drøm så han både de druknende, ureine by-jævlene og det grønne fjellet til bestefar Metusalem, spilt av Anthony Hopkins, og han skjønte at han og familien skulle besøke slekta. Det er hos den litt bondefule, men kloke oldingen at Noa eter syredroger og får enda slags psykedelisk visjon om at han skal drukne menneskeheten og bygge båt.

Historien er på dette tidspunktet blitt rein, pompøs fantasy. Filmen legger fra seg også den aller minste prestelighet og svulmer seg til med fargerik illusjons-action og TV-serie-dramatikk av kuleste slag. Det er logisk. Da jeg gikk på Kampen skole, funka det vi kalte bibelhistorie som en oppdragelse til voldelig fantasi-litteratur. Jeg elsket det. Vi tegna det. Vi gjenfortalte det. Ennå grøsser jeg ved tanken på han som krasja Jerikos murer. Filmen beveger seg så tett opp mot grensen til parodien at du kan kjenne at det kiler i munnvikene, men Aronofsky tviholder på den høytidelige stilen sin og fører oss uverdige trygt fram mot innsikt og forstand.

Nå gikk jeg litt fort fram. Familien har underveis tatt til seg ei ung, krigsskadd jente (Emma Watson), som etter hvert funker som sørgmodig og Facebook-klok inhouse-kjæreste for Sem. Hun kan ikke få barn, og en stund lurte jeg på hvordan Gud og Noa skulle fikse det. Måtte Sem, Kam og Jafet ha sex med mor si, eller ville de importere et gåtefullt søskenbarn fra Gjøvik? Som jo alle har, også etter utslettelser.

noah watson

Og nedved bekken sitter Emma Watson.

Sammenhengen var djupt deprimerende. Noa hadde forstått Gud dithen at menneskene fikk den sjansen de fortjente ved Skapelsen, og siden de gullglinsende førstingene måtte kastes ut av Edens Hage, var det ingen grunn til å vase vekk tid og klode på dem mer. Menneskene skulle ikke overleve den teosofiske tsunamien. Og der forlot filmen fantasy-genren og ble et rystende, religionskritisk moraldrama. Den siste halvtimen kommer du til å kjenne i magesåret og øye-katarren.

Men nå gikk jeg for fort fram. Det har allerede vært en traumatisk periode da Noa og guttene bygde båt, og den onde menneskekongen slo leir ved verftet og oppretta en landsby av uverdige som Gud skulle drukne. Så går vannet. Opp av jorda spruter Guds vrede. Menneskene styrter mot redningen, men steinmonstre og Noa-familien hogger dem ubarmhjertig ned, for Guds vilje må skje. Da arken når den uendelige havflaten finnes det en blindpassasjer om bord. Kam er blitt en tviler og en terrorist, med svære, såra øyne som minner om Christian Slater i «Rosens navn». Den dysfunksjonelle, patriarkstyrte flyktninge-familien samler ellers seg lojalt rundt pappas visjon, men så oppdager de det: De skal ikke formere seg. Menneskeheten skal dø ut. Ingen fruktbare finnes om bord.

Jeg skal ikke fortelle hva som skjer, for noen av dere har vel ikke sett filmen. Jeg skal i stedet åpne for at Darren Aronofsky har tatt fundamentalisten opp av hverdagen og banka ham sånn at alle kan se det. Det er noe infamt og djevelsk ved mennesker som mener at det finnes en usynlig Gud som har rett til å torturere sine skapninger og som dessuten tror at bare de sjøl kan vite hva denne guden mener, og derfor kan de tillate seg hva som helst. Kristendommen har en stygg historie når det gjelder fundamentalisme, og mange kristne er kanskje fremdeles fascinert av konkurrentene som lever ut sine sadistiske drømmer om synd og straff. Umenneskelighet er en del av alle religioner. Noen folk vil oss ikke vel. De bryr seg bare om guden sin.

Så blir det sjelekamp og moraldebatt og kjærlighetstesting om bord på treskuta. Vil Noa myrde sin egen familie, eller vil hans menneskelighet vinne, sånn at han bryter med Guds vilje og blir en fyllikk etterpå?

Utfallet er faktisk ikke gitt i denne filmen.

En snedig film. En stund ser det ut som en litt moderne bildebok-versjon av bibelhistorien. En stund minner den søtt om urfolk-svermeri og Neil Young-naiv morjord-romantikk. Så aksler den seg til et eksistensielt dilemma: Vil Gud få en perfekt jord uten synd, eller må han leve med en feilbarlig skapning som følger sine egne regler og er i stand til å føle kjærlighet for andre? 2014.

Mutiny on The Bounty

TCM 21.00

terning 4 liten Dette er en endeløs versjon av mytteriet på Bounty, laget i 1962 med Marlon Brando og Trevor Howard i hovedrollene. Filmen varer i nesten tre timer, og det blir litt lenge.

Period of adjustment

TCM 23.50

period of adjustment

Tony Franciosa, Jim Hutton og Jane Fonda holder på og holder på.

terning 4 liten George Roy Hill laget denne dramakomedien i 1962. Jane Fonda spiller mot Tony Franciosa og Jim Hutton. Hun gifter seg med en nervøs krigsveteran og drar på bryllupsreise i likvogn. Filmen handler om hvor vanskelig det er å tilpasse seg andre mennesker når man er gift med dem.

Mandag 27.7.–Chevy Chase og den evige sommerferie

 

Funny farm

Netflix

terning 5 liten Denne uka er the silly season. Det er når folk begynner på jobb igjen etter ferien med en ukul fornemmelse av at de ble skapt for lediggang. Det ble de egentlig ikke. Derfor skal vi se «Funny farm», en sær åttitallskomedie om en mann som finner ut at han vil ha det enkle landsens livet med hund og ender, og så vil han skrive roman i stedet for å delta i yrkeslivet. Neida. Roman er ikke et yrke før du har gitt den ut.

Chevy Chase er en komiker med talent for utagerende alminnelighet. Han beveger seg hele tida på grensen mot det eksentriske, men den digre mannen holdes sammen av en slags americana-følelse for alt det som er ekstremt vanlig i verden. Chases omgang med julen i «Hjelp, det er juleferie!» er en fullendt tragedie om voldsomme håp og urealistiske forventninger til et normalt liv. Det er på en måte også «Funny farm».

funny farm

Madolyn Smith og Checy Chase på vei til drømmen om det enkle livet på landet.

Filmen starter med at han tar avskjed med kolleger i sportsredaksjonen, en gjeng som røyker så intenst at det til og med virket rart i 1988. Av samtalen med journalistene går det fram at alle egentlig skulle ha skrevet den store amerikanske romanen, og de misunner en mann som bryter opp fra storbyen og flytter i pussig liten sportsbil til et hus på landet.

Det gjør Chase. Virkelighetens første sendebud er flyttemennene. De finner ikke fram. En slags metafor som forteller mye om hva som skjer med folk i oppbrudd. Deretter viser det seg at postbudet er en ond og steingalen farts-psykopat, og styøvskya etter ham er som en Roadrunner-kopi. Det såkalte lokalsamfunnet består av skremmende individer som har brukt flere hundreår med landsbykultur til å skape en slags sosial innavl; alle er deltakere i en usunn form for harmonisk fiendtlighet. Ikke bare det. Den forskrekka kona til Chase graver opp et lik i hagen.

Det er ikke noe idyllisk ved å bo på landet.

Etter hvert skjer det med åttitalls-ekteparet som pleier å skje med par som lever for tett sammen i eremittisk tosomhet. Det går gale. Men det skal jeg ikke fortelle om. Handlingen i filmen er ikke fantastisk, men Chevy-mimikken var i 1988, og den søte komedie-naiviteten. «Funny farm» ble laga av George Roy Hill, som regisserte «Butch Cassidy and The Sundance Kid» og «Garp», og han har hva man kunne kalle et lunt håndgrep. Hill viser en varm, men ektefølt finger til verden.

Poenget med denne filmen er ikke at den er så god, men at den er så annerledes. En komedie der det ikke er synd på noen. Kanskje det utstoppa ekornet, men egentlig ikke det en gang.

Izzat

NRK1 00.55 og NRK3 21.25

izzat

Ikke norske programmerere på teambuilding, men farlige kriminelle.

terning 2 liten Jeg har en mistanke om at NRK har satt opp «Izzat» for å være aktuelle. Den er laget av Ulrik Imtiaz Rolfsen.

«Izzat» forsøkte å hype seg opp til idoltittelen «Den første norske actionfilmen», men egentlig har Ulrik Imitant Rolfsen gjenoppfunnet det rundeste hjulet av alle. Dette er bare enda en NRK-forstandig flergangssutrer av typen «Uansett hvor jeg befinner meg i verden, er det synd på meg, for verden var aldri bra nok». Åpningsscenene med de små oslopakistanerne som hater at pappa prutter, er som men parodi på den europeiske oppvekstfilmen som vanligvis får folk til å rømme over Atlanterhavet. Enda verre blir det da filmen presenterer sin superskurk. En pulverbygd, dyster amatør med lengre hår enn kropp og «hva er’e vi har gjort deg’a?»-replikker. Mikkel Rev og Myggen ser farligere ut.

Den store norske actionfilmen beveger seg videre til tyveri av svarte Levis-bukser, skarrende norsk religionslærer og parodisk kvinnerektor som sier «Skjønner dere ikke at den norske skolen er tuftet på respekt». Etter 12 minutter hadde regissøren mistet interessen min så mange ganger at den ikke ville ha kommet tilbake om U2 sang fra Postgirobygget.

De misfornøyde pakistanerguttene blir rekruttert til forbrytergjengen Bad Acting Whoppers eller hva de het, men rektor røper at de skulka skolen. Bank. Hjem til Pakistan på Koranskole. Da oppveksterne når 1994 har det gått 22 minutter av filmen, og kameratene har omsider rukket å bli voksne småtjuver som beveger seg i sentimental slowmotion og konkurrerer med en blond norsk gjengleder som de stjeler kunder fra. «Blir’u tatt med penga og stæsj på samme sted, er’u føkkd». Avfeldighetene griper hverandre i halen, fortellerstemmen forteller, bildene gjentar genre-klisjeer enda dårligere enn hva vanlig er i VHS-jungelen, og det begynner å bli ekstremt langvarig å være menneske.

Da «Izzat» hadde passert halvtimen, startet jeg med selvpreserverende, seriøs hurtigspoling. Til og med i attenåttendedels takt fortonet filmen seg som en fagforeningsvideo for Kasper, Jesper og Jonathan.

Etter 41 minutter blir Riaz hengt opp i hvit joggedress i et tre i skogen og slått med stokk. «Ta ham». «Ta ham? Jeg?» «Ja, ta ham. Du. Er du føkking døv eller?» Deretter skyter fortellerstemmen kameraten sin, og så har han det fortsatt ikke så bra. De som ikke har sett det for mange ganger før, melder seg i garderoben og får tilbake sjaketten. 2005.

Ankomsten

NRK3 01.15

arrival, the

Charlie Sheen oppdager en verden utenfor seg.

terning 2 liten Charlie Sheen lytter på verdensrommet og får med seg et uhemma kosmisk rap. Dessverre viser det seg å komme fra Mexico, og beklagelsen gjelder den tilfeldige turisten Sheens litt hensiktsløse reise til en amerikansk landsdel der klisjeene har hersket eneveldig siden keiserdømmet. Handlingen beveger seg som oppgitt høstflue på svett augustmage. Lindsay Crouse, Teri Polo. 1996. 1 time, 40 minutter.

Pioner

Viasat Film 19.00

pioner-1

Aksel Hennie som arbeiderklassehelt i boble.

terning 4 liten En tur innom Viasat, som også har denne filmen i streaming-tilbudet sitt.

«Pionér» er blitt en mye bedre film enn den litt oppstylta sladderhistorien den formidler. Det varer ganske lenge før du merker at energien svikter. Da står til behovet for logikk nakent tilbake, og så begynner du å lure på hva i helsike dette egentlig handlet om.

Hvis Erik Skjoldbjærg hadde regissert denne gammel-politiske indignasjonen som en Varg Veum-episode der folk stiller seg opp i korridorer og sier «faen heller, ordfører Hansen!», ville handlingen ha dødd fort. Men filmen farer frenetisk av gårde som en dopa dykker-cowboy med uer-øyne og åndenød, og det fysisk imponerende ved åpningen gir framdriften en holdbar traktor-tyngde. Du kan kjenne den gode fornemmelsen av at jern flytter på seg, og da er handlingen i seget. Det er veldig bra. Men ikke evig.

Aksel Hennie har mye av æren. Jeg tror ikke på Hennie hvis du kler ham opp i slips og later som om han er en pistrete kontor-hipster. Men som en stygg liten arbeiderklasse-jævel fra Grorud er han perfekt. Hennie er faktisk perfekt fra første bilde, og de første bildene er perfekte. Et simulert 500 meters forskningsdykk. Voksne menn med kinnbarter og Creedence-fjes grynter og stønner som feika fellesorgasmer i et skremmende miljø av jern og slanger. Oi, sallan. Du kan kjenne på den mandige tungpust-sensualiteten at dette er viktige greier. Når filmen kommer så langt at pioner-dykkere fra det urokkelige Norge skal foreta en prøvesveising i kammer på 320 meters dyp sammen med amerikanske kolleger, da er du fanga. Dette funker.

Nå er det sånn at jeg ikke skal fortelle mye om den videre handlingen, derfor skal jeg virre litt med refleksjonene.

På tross av overdreven tiltro til Darwin har menneskene ikke lært seg å fly med vinger eller puste med gjeller. Utfordringen av de fremmede elementene er svære, fatale risiko-områder. Da jeg så Hennie og gjengen dykke i Nordsjøen, følte jeg at filmen hadde samme historiske desperasjon og samme overmotet som en rom-odyssé. Dette er en slags “Alien” der naturen er monsteret. Aqua-kosmos har den samme ensomme evnen til å motsette seg tilpasning; du er en liten fremmed i dypet, og du er der egentlig for å dø.

Hvis man sender folk 300 meter under havflaten for at de skal utforske mulighetene for å jobbe der, kan man ikke etterpå være forskrekka fordi noen mister livet. Filmen forer en fornemmelse av historisk heltemot som den etter hvert tar livet av ved å jamre over konsekvensene. Det er en dramaturgisk svakhet. Disse mennene er ikke jernbindere for entreprenøren Risa og Sønn, de er forgjengerne, de er stifinnerne, de er våre astronauter. Og jeg presiserer: Jeg skriver ikke om virkeligheten, men om filmen. Filmen skildrer ikke menn som tar med seg Arbeidsmiljøloven på jobb.

Men det skjer altså ting på denne prøveturen som forvandler den modige Hennie-figuren Petter (hvem i helsike heter Petter?) til en sorgfylt, vaklende, iherdig hevner. Og den skal skuespilleren ha, at han holder koken lenge. Fra korridor til korridor, fra lege til dykkerleder Langhelle til Oljedirektoratets Bør Børson-aktige framdriftsleder Stubø, til den stive laboratorie-musa Dahl Torp, til den amerikanske prosjektlederen Stephen Lang – og så innom broderens kone, som spilles av Stephanie Sigman. Det er en troverdig, sjenerøs energi i Hennie, og han klarer å være en blanding av sjokkskadd dykker og mester-detektiv overraskende lenge. Men rollen han slites ned etter hvert, og grunnen er nokså åpenbar:

Det er egentlig ingen historie her. Det finnes et temperament, men historien mangler. En nokså naturlig hendelse blir sjokkgjæra til en diger, seig deig av lettvinte insinuasjoner og gammal moro. Dette kunne Jon Michelet ha skrevet, og så kom Helge Jordal inn fra ishavet og ropte «Hælvete, karer!», og så måtte Nato gå. Det lukter ml-noia av storien, det lukter billig dress-hat og rituell-manisk myndighetene-mumling i gammelt, brukt skjegg.

Det ødelegger «Pionér», som enten skulle vært en rein actionfilm uten historiske komplikasjoner eller et seint og veldokumentert drama om at sånn kan vi ikke behandle rørleggere i Norge, sjøl om vi skal bli milliardærer.

Men filmen er lett å like. Og dere kommer til å bli imponerte av Aksel Hennie. 2013.

The searchers

TCM 21.00

terning 5 liten «The searchers» er en av de best kjente og beste western-filmene som er laget. John Wayne spiller hovedrollen og leder jakten på niesen Natalie Wood, som er kidnappet av indianerne. Regissert av John Ford i 1956. Nesten to timer.

The prodigal

TCM 22.55

prodigal, the

Lana Turner er en slags fristerske.

terning 4 liten Digert og banalt drama fra 1955 med Lana Turner i hovedrollen. Et slags bibelsk epos der Turner er den onde kjærlighetsdronninga. 1 time, 50 minutter.

Søndag 26.7.– Back to basic med besindige Bourne

 

The Bourne ultimatum

TV3 21.00

terning 5 liten Tilbake til basen. Bourne er en søndagsmann. Føljetongen om den forkasta CIA-agenten Jason er en av de beste, og grunnen er blant annet Matt Damon, som på et forbilledlig vis som vi alle burde forsøke å kopiere, klarer å blande det oppkava med det behagelige.

Jason Bourne løper for tredje gang som akutt-turist gjennom verdens storbyer, og som ved et kinematografisk mirakel er det like spennende som før. Hva er det med oss? Er vi så enkle? Ja. Og det er ikke enkelt.

bourne ultimatum 2 - Kopi

Matt Damon og Julia Stiles har besindige blikk.

«The Bourne ultimatum» er en slags audio-visuell voldtekt, og egentlig kommer du til å trenge noen å snakke med. Siden selve historien igrunnen bare gjentar seg med nesten søvngjengersk regularitet, er det formen som teller, og den er spesiell. Her er action-scener som vil få den uryddige Dogme-filosofen von Trier til å gripe etter ei hand å holde i, for ikke bare er filmen fotografert av en en halt mann med runde skosåler, den er klippet av den sinte fyren med fôrhøsteren.

Jaktscenene er så hektiske at folk med litt gamle og seine kontaktlinser antakelig må gå ut og bli spylt med Jif for blanke overflater etter bare noen få minutter. Den første halvtimen av filmen holder en fart som sikkert kommer til å forårsake stivna nakke helt bort til fortennene og epileptiske forvarsler i den forlengede marg. Bourne rømmer fra Moskva til Paris, for noen startet «dette», og han skal finne dem.

Joan Allen er på plass i CIA med det falne hoppehåret og det urslitne moralistfjeset sitt. Innenfor organisasjonen som aldri gjorde en eneste vellykka film-ting, står Scott Glenn i mot henne med ansiktsfolder som likner et tørketromla pledd. Og den halvintellektuelle drama-reven David Strathairn går rundt i operasjonshovedkvarteret med knytta kjever og sier «steng alle kvartaler rundt alle byer med blå himmel i 16 mils omkrets de neste sytten åra» hver gang Bourne vaker på monitorene.

En London-journalist får en russisk skjebne etter fantastiske rømningssekvenser rundt Waterloo Station. Den tungsindige lett-cia-eren Julia Stiles dukker opp på feil sted i Madrid og havner, som en uforsiktig nachspielgjest, som reisefølge for Jason B. på ferja til Tanger. Allen tviler på byrået med sin litt for finslige Erna-stemme, men det hjelper ikke. Til slutt står halve bedriften på likvideringslista; det er som å følge de bedriftsøkonomiske forvandlingene i Dagbladet.

Matt Damon er en rein og fin actionhelt uten fakter. Han oppsøker sitt livs Ground Zero og finner det kanskje. 2007.

Page eight

NRK3 21.30

terning 4 liten Resirkulert fra i går. Britisk thriller med Bill Nighy og Rachel Weisz er lovende. M15-agenten mister sin sjef og kamerat, og så finner han hemmelige dokumenter som kan endre alt. 2011.

Ankomsten

NRK3 02.40

arrival, the

Charlie Sheen på svart hvitt-bilde fra en annen tid.

terning 2 liten Charlie Sheen lytter på verdensrommet og får med seg et uhemma kosmisk rap. Dessverre viser det seg å komme fra Mexico, og beklagelsen gjelder den tilfeldige turisten Sheens litt hensiktsløse reise til en amerikansk landsdel der klisjeene har hersket eneveldig siden keiserdømmet. Handlingen beveger seg som oppgitt høstflue på svett augustmage. Lindsay Crouse, Teri Polo. 1996. 1 time, 40 minutter.

Scary movie 4

TVNorge 03.10

scary movie 4

Og hva er scary med disse hvite jentene? Vel. De er med i en film.

terning 1 Hva er mest skremmende: At Iran utvikler atomvåpen eller at «Scary movie 4» setter påskepublikumsrekord på amerikanske kinoer? Kan FN gripe inn? Blir det aktuelt å innføre vinmonopol i USA?

Dette er David Zuckers andre SM-film etter at han overtok vrakgodset til de intellektuelt utfordra Wayans-brødrene, som ble tilgitt på genetisk-etnisk grunnlag. Keenen Ivory, Shawn og Marlon tilhører den store svarte tarmgass-sekta i USA. Den er på en måte by-afroens svar på scientologien. For dem er avføring folklore. Men Zucker trenger ikke lage lange fisescener for å bli anerkjent av sine likemenn.

Jeg innbiller meg at «Naked gun»-filmene og «Hot shots!»-filmene inneholdt overraskende forvrengninger av kjente filmklisjeer. «Scary movie 4» begrenser seg til gjenkjennelighet. Der sitter to menn med sag på skitten innedass – aha, det må være «Saw». Der kommer lys jente til hus der barn med vaskebjørn-øyne spøker. Helt sikkert «The grudge». Skilt kranfører får besøk av aggressive barn og så sprekker asfalten. Helt likt «Klodenes kamp», Zucker! Men hvor er humoren? Dystre utkantfolk går i gule kapper og trues av utkledde monstre – ja, ja, jeg kjenner igjen «The village», for bildene er helt like!Og det er nok «The village». To karer camper i villmarka og romantiserer hverandre i teltet – «Brokeback Mountain» så klart! Og der gjentar Leslie Nielsen en gammel Reagan-parodi. Og «Million dollar baby». Men gjennom denne meningsløse kopistframsyninga går fornemmelsen av lureri. Hva er morsomt her? At det likner? Det finnes ikke satirisk brodd, det eksisterer ikke noe som minner om vittig assosiasjonslek.

Der spretter Tom Cruise etter at alle amerikanske komikere allerede har parodiert ham attenhundre ganger. Har julenissen skjegg? Bæsjer bjørnene i skogen. Kjører eiendomsmeklere BMW? 2006.

Lille speil på veggen der

FEM 21.00

terning 4 liten Snehvit-film med Julia Roberts, forhåpentlig som dronning. Prinsessa og dvergene hennes blir en slags IS som skal krasje hele kongedømmet fordi de ikke liker de som styrer. 2012.

Menig Benjamin

FEM 00.10

menig benjamin

Hæren kødder med Goldie Hawn.

terning 5 liten Staskomedie fra 1980 med Goldie Hawn i hovedrollen som «Private Benjamin», den bortskjemte jenta som plutselig befinner seg som vervet rekrutt i hæren. En rekke gode skuespillere på rollelista, blant dem Harry Dean Stanton, Mary Kay Place, Armand Assante, Albert Brooks, Sally Kirkland. 1 time, 40 minutter.

Cedar Rapids

TV3 23.55

cedar rapids

Anne Heche og Ed Helms er på seminar.

terning 4 liten Vanskelig søndag der de virkelig filmavhengige tyr til rariteter og firerfilmer for å fylle behovet for intelligent underholdning og hederlig film-dramaturgi. Vi prøver oss med denne. For en gangs skyld.

Ed Helms er komiker fra Jon Stewart Show, og han spiller tannlegen i «Hangover»-filmene. Helm er den streite fyren som kommer på kjøret, så det gjør han i «Cedar Rapids» også. Forsikringsmannen Helms har strikkevest oppå den gjenknapte skjorta, han skjønner ikke at Bree er hore og han ringer til elskerinnen Sigourney Weaver og griner fordi han hadde bassengbasert fyllesex med Anne Heche. Så streit. Adferds-filosofisk akterutseilt – eller rettere sagt, så førskole-enkelt etikk-lojal at han i et vanekynisk samfunn virker som en innfallen testikkel, som en drøvel i øret.

Sannheten er at vi egentlig liker de skikkelige. Alle ler av klassens håpløse klovneramp, men ingen vil være ham.

I «Firmaturen, som var en feil tittel på DVD, er han på forsikrings-konferanse, og der deler han rom med den lydige Whitlock og bransjens råskinn John C. Reilly. Mannen skyves ut i alkoholrusens fabel-landskap, og der forminskes alle absolutter til kanskjer, han røyker marihuana og tripper med to gitarer og slagverk i hypofysen, han fester med prostituerte, som en kristenruss i Kongeparken. Til slutt blir han selvsagt en Mr. Smith som kommer til byen, det blir Capra-showdown i seminarsal 1 og alle er lykkelige sjøl om «Cedar Rapids» egentlig var en deprimerende film. 2011.

Utenfor rekkevidde

TV3 01.30

utenfor rekkevidde

Jennifer Lopez og George Clooney. Frisk pust.

terning 4 liten «Out of sight» er altfor elegant og ser ut som lang TV-reklame for en annen og mye dårligere film. George Clooneys hakebaserte skojaransikt blir så oppramsende nærfotografert at mor hans ville ha zappa til God Morgen Norge, Jennifer Lopez strever så nervøst med å fylle Steven Soderberghs hikstende kamera-appetitt at du kan føle henne svette prestasjons-adrenaliner. Filmen består av galleri-fotografering og likner en tenåringsvegg.

Det virkelig galne med «Out of sight» er historien. Den fins ikke. Elmore Leonard er en kjent forfatter som antakelig aldri har sett en normal kvinne fordi Kathy Bates bant ham til senga som ung og leste Freud for ham. Han har skrevet en historie om at FBI-agenten og bankraneren blir så forelska av å ligge sammentrykt i et bagasjerom med fare for eget liv, at de siden må absolutt ha hverandre. I en slags sivilisert avstand og metodisk stillstand.

Modne og forstandige Nora Ephron kan filme romantiske historier om kjærlighet ved første gnikk. En litt for feira nerde som Soderbergh blir så imponert når han sitter med fanget fullt av ukebladtryner at du kan høre ham fomle med autografblokka.

«Utenfor rekkevidde» fungerer best når Lopez ikke er med. Da roer filmen seg ned fra den hysterisk uforløste kjærlighetspåstanden. Den fungerer enda bedre når ikke Clooney er med heller, for skuespillere som Ving Rhames og Steve Zahn har ansikter som trives rått i god jul igjen-lyset.

Det er en del hvalpesøt humor i «Out of sight». Den funker som meieri-smør på svissrull. Man trenger egentlig ikke snørre til det allerede klissete. 1998.

Scarface

Viasat4 22.30

scarface

Al Pacino overdriver littegrann.

terning 5 liten Om Brian De Palmas 1983-nyinnspilling av gangsterdramaet «Scarface» er det mange ting å si. Motorsag-scenen var klippet i Norge da filmen kom, det er den antakelig ikke nå. Ordet «fuck» blir brukt 206 ganger, som var rekord den gang. Nå innehas rekorden muligens av «Pulp fiction» med 257 ganger. Al Pacino spiller en kubansk flyktning som slår seg opp som gangster, får Michelle Pfeiffer som ulykkelig kone og blir et patetisk vrak. Filmen ble i sin tid ansett som tvilsom underholdning. Men den er bra. Nesten tre timer.

The godfather 3

DR1 23.30

terning 5 liten Når den stakkars Corleone-familien endelig etter tjue år har lidd seg fram til gigantisk rikdom og har vunnet hele verden (det multinasjonale euroselskapet Imobiliare), tar de selvsagt skade på seg sjæl, så hva var vitsen? Coppolas «Gudfaren III» er en orgie i forutsigbar ettertenksomhet, og den er nydelig laget. Fortida tar igjen Al Pacino i form av griske mafiabrødre, framtida bekjemper ham gjennom pavemyrdende EF-partnere. Ikke rart at Pacino sitter igjen på operatrappa i en stivnet kloning av Munchs «Skriket» og vet at bare den hemningsløse volden kan overleve i en verden uten verdighet. Men gudskjelov ser nevøen hans, Andy Garcia, fantastisk sexy ut med revolver, så det finnes en mening med alt. Vi andre så i sin tid fram til «Gudfaren IV, The New Deal», der Garcia løsriver Sicilia fra det italienske fastlandet og starter oppdrett av finske førskolelærere som en konsonant-kaotisk hevn mot Europas barn. 1990.

The Truman Show

TV2 Humor 21.30

truman show, the

Jim Carrey oppdager at livet hans er.. nåja.

terning 5 liten Jeg skal bryte mitt eget prinsipp om aldri å nevne TV2 Humor, som er en idiotkanalisering av gammal moro, og grunnen er dette med fanden of fluene.

Om «The Truman Show» burde jeg ikke skrive noen ting. For det første bør filmkikkere la seg lede av egen overraskelse fra de første merkelige bildene da Truman tydeligvis snakker med speilet, og så bør de gjette seg gjennom ertelysten magisk realisme som når regnet faller bare på Trumans kropp.

Jeg burde dessuten ikke skrive noe fordi filmen frister med så mange risikable tolkninger rundt eksistensielle mareritt at man skal helst skal ha frysetørka hjerne for ikke å drite seg ut.

Jim Carrey spiller en Tom Hanks-rolle. Han har beholdt det frastøtende tannhals-smilet sitt fra tidligere filmer, men vandrer ellers gjennom en bisarr handling med det samme forbløffa ansiktsuttrykket som om han fikk se sin egen navlestreng flyte bort.

Om Truman Burbank kan man ihvertfall si at han er en helhjerta paranoiker. Filmen understøtter ethvert menneskes sursøte opplevelse av at fødselen var et komplott som kom i stand for å prøve motstand-dyktigheten til en blaut plasma-skapning med forvirrende hjernekraft. Han bor i et slags Andeby, der menneskene er trumanosentriske i sin plenklipte over-vennlighet og der The Brady Bunch ville ha fortonet seg som familien Addams.

Men Truman får det for seg at noe er galt. Da han kikker i bilspeilet oppdager han at hendelsene går i slynger. Og han minnes den schizofrene dama med husk-meg-auene som sa: Dette er ikke virkelig!

Filmen er så elegant laget at den nesten kverker seg sjøl med stilreinhet. Peter Weir har et grep om de halvt misdanna begivenhetene som gir rom for forbauselse, gjetning, latter og melankoli, og det avslepne, distanserte skuespilleriet gir en kjærkommen voksenfilm lette fotavtrykk og uanstrengt pust. Handlingen blir båret av sin egen vektløse uvirkelighet samtidig som den holdes fast av en konsistent, vedvarende idè. Det er så bra.

Kalender-betraktere vil antakelig si at de mange filmene som problematiserer virkelighetsfølelsen vår kommer av at tusenåret renner. «Wag the dog» handlet om manipulasjon av media, «The game» handlet om hva som skjer når vi blir styrt inn i en dramatisk virkelighet av krefter utenfra. «The Truman Show» forteller det meste om tida og om hvordan vi føler oss, og så blir verden aldri helt den samme etterpå. 1998.

Lørdag 25.7.–Stilig lørdag med Tom Hanks og allslags

 

Road to perdition

Viasat4 22.30

terning 5 liten En utsøkt film denne lørdagen. En film for de som kan sette seg til i reclineren med en stor kopp te og bare se på Tom Hanks, og så betyr det nesten ingen ting hva mannen egentlig gjør. En sånn lørdag.

Tom Hanks er en stor mann. Ikke bare rager 47-åringen (i 2002) med den diminuiserende hatten over mylderet i Chicagos gatebilde da han er på vei til forhandlinger med Al Capones sersjant. Skuespilleren Hanks er antakelig det tryggeste valget noen produsent kan gjøre til en rolle. Etter mange år og etter hvert kresent valg av roller, har Hanks kommet i den situasjonen at han er større enn filmene han spiller i.

road to perdition

Tom Hanks og sønnen Tyler Hoechlin i en dyster dramakrim.

Du setter deg høytidsstemt ned foran skjermen for å se Tom Hanks. Ikke for å se film. Og du blir sjelden skuffet.

«The road to Perdition» er så amerikansk som du kan få den. En hyggeramp av en 12-åring oppdager ved uheldige omstendigheter at pappa er en gangstermorder som drar på jobb i 1931 med maskinpistol og et hensiktsmessig tap av ansiktsuttrykk. Guttungen får oppleve hvordan et enkelt besøk hos en litt for tynnhuda forretningsforbindelse utvikler seg til massakre, og han blir ganske forskrekkaover at far er massakrøren.

Hanks har så små pupiller at de kan se alt. Han stirrer på Jude Law med en synsk manns nervøsitet, for han kan lese adferdsmønstre og vite alt. Mordere og rovdyr gjør sånt. Det er fantastisk.

Fantastisk er også den sorgramma Paul Newman og hans ekle sønn Daniel Craig.

Vinteren spiller godt. Legg merke til hvordan tidskoloritten hviler i sin egen verdighet. Ingen ser ut som om de er på kostymeball.

Hvis det hadde vært én genial tanke inne i «The road to Perdition» og ikke bare den tradisjonelle amerikanske oppvekst-melankolien, ville filmen vært perfekt. Det hadde nesten blitt for mye. 2002.

Page eight

NRK1 00.20

page eight

Hva finnes på side åtte for Rachel Weisz og Bill Nighy?

terning 4 liten Britisk thriller med Bill Nighy og Rachel Weisz er lovende. M15-agenten mister sin sjef og kamerat, og så finner han hemmelige dokumenter som kan endre alt. 2011.

One more train to rob

NRK2 22.00

terning 4 liten George Peppard skal hevne seg på en tidligere partner etter å ha sittet i fengsel i «Siste kule», en ikke helt stor western fra 1971. 1 time, 48 minutter.

Elling 3 – Elsk meg i morgen

NRK3 21.25

terning 4 liten Elling utsettes av makeover, utført av ekskameraten og hans dame som bor i etasjen over. 2005.

Den perfekte ektemann

NRK3 02.15

den perfekte ektemann

Rupert Everett og Cate Blanchett under tvilsomme forhold.

terning 2 liten Rupert Everett er historisk sengeliggende adelsmann fra England. Han bærer en olivengrønn silkepysj som ville fått selv Kikki Sørum til å spy og fører et språk som likner selskapsdans med paljetter. I gatene ruller kakse-karjoler i en hestedratt sjølgodhet som burde påkalle revolusjonen og proletariatets diktatur. Dette er pysenes paradis, og du får lyst til å sende inn Tupac Shakur med ghettoblaster og verdens raskeste maskinpistol.

Oliver Parkers film er idiotisk hinsides et hvert nåtidsmenneskes fatteevne. En gang i tida ble Oscar Wildes skuespill-replikker oppfattet som forfriskende kyniske, men siden det har kynismen utvikla seg fra amøbe til Einstein, og poetens vidd høres bare ut som om noen forsøker å drite ut Toralv Maurstad. Tilbake er en overflødig menneskegruppes slit på omverdenenes øreganger. «Den perfekte ektemann» handler om at silkeungkaren Rupert Everett ikke vil gifte seg og at ektemannen Jeremy Northam ikke er så perfekt som litla hustrukånå gjerne ønsker, men det er ikke hun heller, for hun sender rosa brev til ungkaren i nødens stund, og han blir utsatt for Julianne Moores litt statue-stavrende femmefatale-nykker (hun likner en terrengløperske på høyhælte sko) osv. 1999. 1 time, 34 minutter.

Når du minst venter det

Norsk TV2 21.40

når du minst venter det

Jack Nicholson skjønner at det er mora Diane Keaton han vil ha. Og pledd.

terning 2 liten De seksuelle fordommene blomstrer framleis som om vi alle skulle bo i en gul undervannsbåt. Du kan ikke si: Det er pinlig av deg å elske en av samme kjønn, eller du kan ikke ha sex med en neger – men det regnes som stor humor å si at hu der er for ung for deg. Ingen kastes ut av fotballaget, ingen mister jobben på skolen sin.

«Something’s gotta give» er en amerikansk komedie om en seksuelt aktiv 63-åring, og følgelig er ordet Viagra det hyppigste i filmen. Den er et egosentrisk bidrag til generell stigmatisering.

Filmen er regissert og skrevet av Nancy Meyers, en 55-åring som ble skilt fra ektemann og produsent-regissør Charles Shyer i 1999 og som siden ikke har giftet seg, men skrevet manuskripter. Derfor er filmens hovedperson Diane Keaton en skilt manusforfatter med produsent-regissør-ektemann. Hun har ikke giftet seg igjen, men er attraktiv hinsides de dødeliges fatte-evne når hun først treffer folk. Man skal være ganske naiv for ikke å oppleve den sjåvinistiske filmen som en personlighets-masturbasjon, og Jack Nicholson spiller egentlig bare offeret for Meyers’ terapeutiske skybrudd.

Derfor må han være en slags avskrudd generator. Den vanligvis rampete mannen er ikke rå, ikke vulgær, ikke sjarmerende, ikke treffsikker – bare indolent flirende som kastrert hannkatt i ettermiddagssola, en glad vallaks i de halvdødes kulp. Nicholson spiller så usexy at Viagra antakelig ikke ville gitt ham morgensnue en gang.

Diane Keaton har rollen som det lukkede skrin (rutinert freudiansk metafor), og samtidig flokser hun fjollete med ansiktsuttrykka sine som en nervøs Casino-deltaker. Den første delen av Meyers’ film er så dårlig spilt at den ikke fortjener trilling av terning, men av scarabé. Etter hvert tar historien seg opp på samme måte som berg- og dalbaner har sine oppturer.

Dette kunne vært en stilig film hvis hovedpersonene hadde fått lov å være det. Nicholson blir spylt ut med bidetvannet, fordi Meyers av hevngrunner trenger en patetisk mann under tastaturhammeren sin. Forfall idylliseres. Det er som om Nicholson og Keaton bare tiltrekkes av hverandre fordi felles avfeldighet gir dem lov til å bruke pledd. 2003.

Uten frykt

Norsk TV2 01.20

fearless2

Jeff Bridges ut av flyulykken.

terning 5 liten Ut av åkeren kommer Jeff Bridges med en unge på armen og en annen på slep, og de ser egentlig ut som krigsflyktninger eller tidsreisende i et hål i virkeligheten der bare den djupeste skrekken slipper inn. Så får kameraet med seg rykende flyrester som ligger spredd over et stort område der passasjerer flakker forvirret som aktører i en syk manns mareritt. De har overlevd sitt eget dødsøyeblikk, og det forferdeligste av alt: Å falle i flere minutter fra kilometers høyde for å bli knust mot jorda.

Det er en av de beste film-åpningene jeg noensinne har sett, og den makter også å fortsette. Bridges er forvandlet til en mann i eksistensiell ekstase. Han er ikke lenger dødelig, og den udefinerte fryktløsheten gir Weird en svimlende skjebnesvanger og skjønn anledning til å utforske folkelig fornemmelses-religiøsitet som finnes i tida som en slags motgift mot smittsom meningsløshet. Med pittoresk patos. Uten ironi. Og det er pirrende deilig.

På sett og vis er også «Uten frykt» enda en film om meningen med livet, litt sånn som «Grand Canyon» var det, men med åpnere innganger og usikrere ender. Den elektrifiserte Bridges kan være alt fra en mentalhygienisk utfordring (pappa har hatt en sterk opplevelse og trenger å komme seg igjen) til en slags meningmann-Jesus; fallet fra himmelen har åpenbart for ham en kontrakt mellom Gud og menneskene. Han er frelst og kan frelse. Han kan også være Det Moderne Medmennesket etter den neo-altruistiske pop-filosofien som skulle erstatte sosialismen: Vi må ta oss av hverandre her på jorda og leve evig hver eneste dag. Velg selv.

Det besnærende ved filmen er at den er bygget på romanen og film-manuset til Rafael Yglesias, en forfatter som lider så sterkt av flyskrekk at han følte behovet for å dikte det grusomme som deltakerne i en styrt opplever i de endeløse øyeblikkene før maskinen treffer bakken. Og ytre sett handler filmen om det. Den er en høyteknologisk simulering av det ubegripelige og kommer antakelig nærmere en virkelig flyulykke enn noen annen film, også «Alive».

Av dette alene kunne Weir ha laget en severdig film, med litt pratsomt midtparti. Men han har bestemt seg for at den også skal sveve. Og med Jeff Bridges i hovedrollen har han det redskapet han trenger. Den flegmatisk anspente skuespilleren ser egentlig alltid ut som om han har en eller annen slags psykedelisk hovedgjerning gående i hjernen, og her rendyrker han det så intelligent at du virkelig får følelsen av å være til stede i et slags nittitallets Bethlehem.

Karakteren av fabel forsterkes ved at John Turturro spiller fly-psykolog med var, vaktsom skrekk, og Tom Hulce er advokat som noe folkloristisk sleipt fra Dickens eller brødrene Grimm. Rosie Perez gjør en helt ny rolle som sorgtunget mor, mens Isabella Rossellini virker helt overflødig i denne filmen også.

Det gjør ingen ting så lenge Bridges er der. Nå er han i form, og du kunne ha laget en hypnotisk film av at han satt på «Ankeret» og leste Ikea-katalogen. 1993.

Miss Undercover 2

TVNorge 21.30

miss undercover 2

Ikke stilig. Sandra Bullock som gudene vet hva.

terning 2 liten Sandra Bullock er ett av de virksomste retro-midlene i moderne film. Når hun smiler skjelmsk, kan man høre døde kalenderblad gjenoppstå. Ved hjelp av strikkejakke, semska veske, snøfting og usikre guttejentesmil gjeninnfører hun naiviteten fra det sterkt uønska nittitallet. Alt er underlig annerledes. Skurken ser ut som en jødisk standup-komiker og agurkimportør. William Shatner blir kidnappa av Hells Angels-aktig småskurk med hovedfag i kunsthistorie. Regina King er hyrt inn som Politiskolen-aktig Martin Lawrence-purk. Bullock har lagt seg til Julia Roberts-hår. Dette er en film der alle er litt rare, som i «Spanerne» og «Speed».

I oppfølgeren er underlige Gracie Hart blitt en nasjonal kjendis, og derfor ansetter byrået henne som talkshow-spesialist og fast FBI-fniser. Det fører til en del scener som vil få nærbilder av ørevoks til å virke tillokkende. «Miss congeniality 2: Armed and fabulous» har noen av de verste oppfølgerscenene du har sett i hele ditt liv. Noen av dem foregår i Las Vegas, og flere har med et transvestittshow å gjøre. Men vi ser Sandra Bullock likevel, bare for at hun ennå er der. 2005.

The librarian 2

TVNorge 23.35

terning 4 liten Gabrielle Anwar og Bob Newhart i ukjent action-eventyr fra 2006. En stillferdig bibliotekar drar ut i verden for å finne Kong Salomos gruver.

Frøken Detektiv – Nancy Drew

FEM 19.05

nancy drew

Emma Roberts etterforsker med sin kule lille venn.

terning 5 liten Filmen om Frøken Detektiv er en munter påminnelse om at tida har gått. Damer som i dag er har nådd den usynlige, men nostalgiske alderen mellom 30 og 100, elsket bøkene om den fremmelige småbyjenta som 9-åringer. De husker henne som ei voksen kvinne fordi de sjøl var nesten like små som halvsokkene sine. Når de ser filmen nå, føler de seg snytt, for Nancy ser ut som en litt fremmelig, men demonstrativt uskyldig 12-åring, og man ville aldri finne på å si ord som bryst eller halebein i hennes nærhet.

For å gjøre hverdagen enda vanskeligere for den trofaste skaren av minnerike blodfans, har filmskaperne innhyllet henne i en vakker, men intellektuelt vittig anakronisme. Nancy har mobiltelefon, men faren kjører en bil som ville fått Fred MacMurray til å se ung ut. Menneskene snakker til hverandre slik figurene i ei dokkestue gjør, og man føler seg hensatt til en feriekoloni for veltilpassa fiolinist-døtre uten egentlige rekreasjonsbehov.

Etter at jentungen har bidratt til arrestasjonen av Kasper og Jesper flytter familien Drew til California, der ungdommen er kynisk og trafikken uoversiktlig. Nancy har lovet å gi opp detektivarbeidet, men huset de kjøper er et slags spøkelseshus med uoppklart skuespillerinne-mord på samvittigheten. Dermed er dama i gang igjen. Har Dehlia Draycott en ukjent datter med et enda mer ukjent barnebarn, og kan det tenkes at noen har lurt henne for et sterkt tiltrengt testamente?

Handlingen blir aldri mer enn tilnærmet spennende, men hovedrollen spilles av en snedig liten stengel som antakelig var en skikkelig utfordring for puberteten: Prøv deg her, du – etter at du måtte gi opp Jeanne D’Arc! Dessuten er Nancy en befriende nerde som sovner med laptop-en i senga i stedet for en bamse eller en quarterback.

Avanserte barn med historiekunnskaper vil like filmen, og Frøken Detektiv var igrunnen alltid beregna på barn. 2007.

When in Rome

FEM 21.00

terning 3 liten Romantisk komedie med elendig rykte. Kristen Bell spiller Beth fra New York. Hun er av uforståelige grunner uheldig med menn, enda menn er lette å bli heldig med, men da hun kommer til Roma for ei venninne eller noe og stjeler mynter fra fontene, vil alle ha henne. Josh Duhamel er med på dette. Anjelica Huston er utkalt for å tjene til husleia. 2010.

Vill og vakker – Crazy/beautiful

FEM 22.50

crazy-beautiful

Kirsten Dunst med Jay Hernandez, et fint kjærlighetspar.

terning 5 liten «Crazy/beautiful» låter som en jålete nittitallstittel, og det betyr ganske riktig at regissøren John Stockwell er en halvkul førtiåring. Handlingen likner en oppdatert versjon av Drew Barrymore-nevrosene «Mad love» fra 1995, men filmen er bedre.

Ikke med én gang. I de første tre kvarterene fortoner Kirsten Dunst seg som 400 timer bortkasta Ole Brumm. Hun spiller overklassejente og opprører av den typen som fyllekjører for at ikke pappa skal bli lykkelig med den nye kona si.

Mot henne står slum-meksikaneren Jay Hernandez i sin første store filmrolle. Han har en velsigna underklasse-ro og beveger ikke ansiktet i rykk eller kjapp i tilfelle han kanskje skulle fotografere dårligere. Så snur filmen. Pappa kongressmann får hjelpmeg-blikk og røper at dattera hans faktisk er skikkelig ulykkelig av en grunn. Den hypokondriske tenåringsherjinga får perspektiver og sjel, og det oppstår en filmskikkelse som man kan unne noen å elske. Fra da av er «Crazy/beautiful» helt uventa en rørende og givende og romantisk ungdomsfilm som til og med vil gjøre noen til lykkeligere og bedre mennesker. 2001.

Waitress

TV3 19.30

terning 4 liten Keri Russell fra «M:I3» er en ulykkelig gravid servitør i det ubønnhørlige syden i USA, men så kommer det en ny mann til byen, og så stiger håpet. Romantisk komedie fra 2007, laget av Adrienne Shelly.

Click

TV3 21.30

click

Han som holder fjernkontrollen, er han som styrer verden. Adam Sandler.

terning 5 liten På nytelsesområdet småmaskin-teknologi gjelder ikke begrepet usannsynlig. Skritt-telleren som kan måle kålrabi-innholdet i magert svinekjøtt er snart på markedet, og i mellomtida trøster vi oss med en ny mobil som det går an å snakke i.

«Click» er en typisk amerikansk halvharry-komedie av den sorten der folk til slutt likner Tom Nordlie og må bære latexdrakter som datafolka har formulert. Adam Sandler spiller den vanligste California-hannen; han som ikke dukker opp på sønnens svømmetrening, ikke bygger trehytte og ikke kan dra på telttur fordi han har arbeidsjernet David Hasselhoff som sjef.

En stressa kveld drar Sandler på byen for å finne ny fjernkontroll til TV-en, og han kommer hjem med en maskin som kan kontrollere alt. Hurtigspoling av skitende hund og hastig hustru-sex er blant de små tingene som besluttsomhets-forlengeren til Christopher Walken kan få til, og det er ganske underholdende.

Som alle skjønner beveger vi oss samtidig inn i området for akutt strålefare: Hva kan ikke teknologien gjøre mot folks sjel?

Vel, gledesdreperne i Hollywood har også en hjelpeprest-vri på denne teknologi-hyggen, for som en slags ekteskaps-Scrooge utvikler den arme arkitekten seg til å bli en feit, skilt tosk som bare har sin grenseløse suksess å varme lankene på. Dette er en samfunnskritikk som stammer fra den gang mor og barn gikk hjemme og plaga hverandre med femtitallsgnål, mens far fikk lov til å gå på jobb og drikke vann fra en beholder rett utforbi kontordøra.

Ikke bry deg om den. Kos deg med fk-en. 2006.

Utenfor rekkevidde

TV3 23.25

utenfor rekkevidde

Jennifer Lopez og George Clooney er en slags kjærester.

terning 4 liten «Out of sight» er altfor elegant og ser ut som lang TV-reklame for en annen og mye dårligere film. George Clooneys hakebaserte skojaransikt blir så oppramsende nærfotografert at mor hans ville ha zappa til God Morgen Norge, Jennifer Lopez strever så nervøst med å fylle Steven Soderberghs hikstende kamera-appetitt at du kan føle henne svette prestasjons-adrenaliner. Filmen består av galleri-fotografering og likner en tenåringsvegg.

Det virkelig galne med «Out of sight» er historien. Den fins ikke. Elmore Leonard har skrevet en historie om at FBI-agenten og bankraneren blir så forelska av å ligge sammentrykt i et bagasjerom med fare for eget liv, at de siden må absolutt ha hverandre. I en slags sivilisert avstand og metodisk stillstand.

«Utenfor rekkevidde» fungerer best når Lopez ikke er med. Da roer filmen seg ned fra den hysterisk uforløste kjærlighetspåstanden. Den fungerer enda bedre når ikkeClooney er med heller, for skuespillere som Ving Rhames og Steve Zahn har ansikter som trives rått i god jul igjen-lyset. 1998. 2 timer.

The happening

Viasat4 00.40

happening, the

Mark Wahlberg. Hun med Caprino-auene er Zooey Dechanel. Trærne er i bakgrunnen.

terning 5 liten Sjefen for sjela er Shyamalan. Selv om hans siste film egentlig er en slags «Haisommer» med sinte trær, gir den grunn til bekymring over det tvilsomme forholdet mellom kunstnere og politikk. Den amerikanske inderen har diktet en litt pinlig historie om at trærne er blitt så leie av menneskenes forurensning at de gjør opprør.

Det er ikke bare forferdelig utakknemlig av trærne som faktisk lever av den CO2-en vi masseproduserer. Som underliggende kunstnerisk alvor i en underholdningsfilm er det like stjerneteit som om «Poltergeist» ble framstilt som en avsløring av at TV er skadelig for barn. Vi lever i en tid da massepsykotisk politikk-hype i vesentlig grad har erstattet kritisk tenkning og patetisk plakatalvor i vesentlig grad erstatter flertydighet i kunst. Det føles som å være tilbake på den dachs-glade naivismens gründer-tiår på syttitallet.

«The happening» er ganske spennende som thriller, hvis man godtar Shyamalans form, som alltid er så pompøs at man føler trang til at en pasjonsprosesjon kommer stigende. Mark Wahlberg og hans bekjente stikker av fra New York da tilsynelatende luftsmitta Central Park-gjengere starter masse-selvmord. De leter seg fram til de vane-gales avsidesland, og så oppdager de etter hvert at naturen er helt på trynet.

I løpet av ferden blir det åpenbart hva en kunstner kan skildre og hva han burde holde seg langt unna. «The happening» er en fantastisk skildring av frykt, der de fornærma trærne blir en metafor for det meningsløse, udefinerte i den eksistensielle uroen. Så lenge filmen forteller den enkle følelseshistorien «noen kommer og tar oss, men vi vet ikke hvem det er», funker den som bevissthets-stimulans. I det øyeblikket den ramler ned på det utbrukte «vær snill med naturen»-temaet, dør filmen som om den skulle vært en UNICEF-kampanje.

For å si det enda tydeligere: Hvis en kunstner vil si noe om palestinerne, maler han ikke bilder av palestinere, han maler bilder av noe helt annet som får folk til å tenke på palestinerne. Det er forskjellen på sjel og kneipp. «The happening» er kneipp. 2008.

Fredag 24.7.– Den alminnelige mannen på seminar-kjøret

 

Cedar Rapids

TV3 23.00

terning 4 liten Et egentlig irriterende kompromiss. Det vises flere stilige filmer denne fredagen, men kanal-programmereren HAL er tom i hodet og legger dem til morgenkvisten. Derfor ble det «Cedar Rapids», fordi den er en søt liten film om en svært alminnelig manns forsøk på eksistensielle utfordringer. Det går egentlig aldri bra.

Men let it be, la de virkelig filmavhengige ty til rariteter og firerfilmer for å fylle behovet for intelligent underholdning og hederlig film-dramaturgi. Vi prøver oss med denne. For en gangs skyld.

cedar rapids

Anne Heche og Ed Helms på seminar.

Ed Helms er komiker fra Jon Stewart Show, og han spiller tannlegen i «Hangover»-filmene. Helm er den streite fyren som kommer på kjøret, så det gjør han i «Cedar Rapids» også. Forsikringsmannen Helms har strikkevest oppå den gjenknapte skjorta, han skjønner ikke at Bree er hore og han ringer til elskerinnen Sigourney Weaver og griner fordi han hadde bassengbasert fyllesex med Anne Heche. Så streit. Adferds-filosofisk akterutseilt – eller rettere sagt, så førskole-enkelt etikk-lojal at han i et vanekynisk samfunn virker som en innfallen testikkel, som en drøvel i øret.

Sannheten er at vi egentlig liker de skikkelige. Alle ler av klassens håpløse klovneramp, men ingen vil være ham.

I «Firmaturen, som var en feil tittel på DVD, er han på forsikrings-konferanse, og der deler han rom med den lydige Whitlock og bransjens råskinn John C. Reilly. Mannen skyves ut i alkoholrusens fabel-landskap, og der forminskes alle absolutter til kanskjer, han røyker marihuana og tripper med to gitarer og slagverk i hypofysen, han fester med prostituerte, som en kristenruss i Kongeparken. Til slutt blir han selvsagt en Mr. Smith som kommer til byen, det blir Capra-showdown i seminarsal 1 og alle er lykkelige sjøl om «Cedar Rapids» egentlig var en deprimerende film. 2011.

Elling 3 – Elsk meg i morgen

NRK1 01.00

terning 3 liten Det finnes bare én Elling-film, og det er den første. Dette handler om at denbeskjedne eneboeren blir renovert av ekskameraten og dama hans. Whatever. 2005.

Swordfish

Norsk TV2 24.00

swordfish

Halle Berry har det litt fint med Hugh Jackman.

terning 2 liten «Swordfish» er en snuske-smygersk smeagol-film som ble kjent for at den ikke viser bare Halle Berry, men hele Berry.

Handlingen kunne ha fungert. Hackere blir tilkalt for å hjelpe superskurken Travolta med å stjele penger til kamp mot terrorismen. Travolta er keiseren i en slags nattklubb-kald B-gjengen uten stil eller innhold. Inne i gjengens gutteklubbhytte går Berry rundt med den paddeflate tegnefilmstemmen sin. Dama er visuelt slaps.

Man blir så sjuk i sjela av å se ting som «Swordfish» at det kan føles helt greit at en av verdens doriser er kulturminister. 2001.

The queen

Norsk TV2 02.00

queen

Helen Mirren er mer dronninga enn dronninga er.

terning 6 liten Etter omkring en halvtime av denne filmen har det foregått et umerkelig tronskifte i England. Den opprinnelige dronningen er skiftet ut med en ny. Det skjer ved en gradvis sannsynlighets-forskyvning: Helen Mirren blir den troverdige dronningen av England, og Elizabeth faller på sin egen urimelighet. Det er kanskje den største enkelt-prestasjonen i film noensinne. Filmen er skrevet av miniserie-spesialisten Peter Morgan, sønn av Arthur Morgentrau, som intervjuet en rekke navnløse kilder som sto Blair og kongefamilien nært. De fortalte og fortalte, og Morgan brukte fantasien og logikken til å sette sammen et helhetsbilde. Men egentlig er filmen «Se og Hør» de Luxe, den representerer en sladderhistorie av gigantformat, for dette handler om hvordan kongefamilien omtalte folkeprinsessa Diana, som i England er viktigere enn Pavens forhold til Gud.

Det åndelige innholdet har ikke Morgan diktet opp, det har han diktet. For denne filmen er ikke bare en skildring av et kongehus som blir bombardert med sentimental populisme, den er en hovedmelding om tidsskiftet. På ett eller annet tidspunkt i den nyere historie overtok Folket styringa av Vesten, og de har beholdt den. Dyrkinga av Diana antok revolusjonære dimensjoner i dagene etter at hun døde, og blomsterhavet utenfor Buckingham Palace ble nesten en ironisk eufemisering av storminga av Bastillen.

Ifølge filmen var dronning Elizabeth den siste som motsto banaliseringen av Britannia. Hun gjorde det protokollen krevde av henne. Det var en vakker stolthet. Til slutt sank hun i kne, som det franske hoffet på skafottet. Og så overtok de sentimentale døgnflue-følerne Vesten. 2006.

Mens du sov

TVNorge 22.30

mens du sov

Bullock i bua finner besvimt mann på skinnegangen.

terning 5 liten Sandra Bullock har for eksempel håret i storvask-knute midt på hodet. Hun har t-skjorte under telt-genser. Hun har topplue med oppbrett. Hun går i lang frakk med xl-skjerf som henger i halvknute rundt halsen, hun har pannehår som detter mørkebrunt som nyrøykte kaffiplante-aks (ææhh) nedover pannen og likner en litt svett beatle. Noe mer trenger man ikke si om den romantiske komedien «While you were sleeping», for den består for det meste av Bullocks beskjedne alltid-nærvær, perverst sjarmerende vinterhumor, ikke-typiske issvuller som likner sukkertøy fra Soria Moria, løssluppent og frimodig familieliv uten tenkepauser og så sordinert elskov at den ikke ville ha vakt oppsikt i midtgangen i Domkirken søndag formiddag klokka 11.13. Hun forelsker seg i mann i koma. 1995. 1 time, 39 minutter.

The green hornet

TV3 21.00

green hornet, the-2

Seth Rogen stikker av med Kato.

terning 4 liten Seth Rogen spiller en mann som blir en maskert kriminalitets-bekjemper sammen med sin sjåfør Kato da faren dør. Da er han allerede blitt avis-utgiver. Sammenblandingen er surrealistisk, som når klokker smelter utover landskapet. Det finnes superhelt-filmer for alle behov. Nesten ingen likte denne. 2011.

De tre musketerer

Viasat4 22.30

terning 4 liten Her kommer film-dumaseringa av fransk historie fra 2011. Logan Lerman spiller D’Artagnan som skal hjelpe en kvinnelig dobbeltagent med å redde Europa, og til det får han hjelp av tre slitne musketerer som igrunnen ikke har noen karriere lenger. Milla Jovovich spiller henne. Paul W.S. Anderson regisserte, mn filmen er virkelig ikke spesielt godt likt.

Your highness

Viasat4 00.20

your highness

Natalie Portman er aggressiv og bevæpna.

terning 2 liten Det verste ved denne fullstendig mislykka komedien er Danny McBride. Den tidligere vikarlæreren tilhører egentlig slubbert-genren Belushi-Galifianakis, men toneskeivt og ubehjelpelig, som når en misunnelig bestekamerat forsøker å kopiere det sensuelt geniale i slarven sjarm.

McBride funker som et slags universelt slankemiddel. Når han er i nærheten, mister du lysten på mat, på sex, på langvarige naturopplevelser, på familie, barn og selskapsliv. Han er i stand til å gå på en uappetitlig måte, og hvis du så at han klappet en søt kattunge, ville du føle skammen ved å overvære et seksuelt overgrep. Det er ikke vittig.

I «Your highness» spiller McBride den late, udugelige og feige prinsen som får beskjed av far konge at han bør ta seg sammen og slå i hjel noe. Så drar han av gårde med sin bror, den vennligsinna helten James Franco, som faktisk spiller kampdyktig uskyldsskjønnas med urovekkende troverdighet. Sammen skal de kverke den onde trollmannen Leezar, som er amatørlig utstaffert som en Sabeltann-musikal for førskolebarn og påkaller vag interesse.

Bedre blir det ikke da pyntetreet Natalie Portman dukker opp med sinte øyne og en stemme som minner om heliumforgifta alvinne. Med pil og bue skal hipsterdronninga delta i nedleggelsen av ondskapen siden hun er denne ukas fettfrie Frida Langstrømpe.

Nakne kvinner bor i wookie-hytter og har Thunderdome-arena. Drage spretter friskt, og det samme gjør minotauren. Hvis jeg forteller at McBride (som også var med på manus) fullfører eventyrkomedien med en diger minotaur-tiss i kjede rundt halsen, så vil antakelig også julebord-vorspielerne skjønne at ikke alt er morsomt. 2011.

Tilbake til fremtiden 2

Viasat4 03.05

terning 5 liten Viasat4 i loop. Dette er oppfølgeren om professor Emmett Brown og Marty McFly på flukt i tida. Her havner de i en ikke alt for fjern fortid, der ting har utviklet seg ganske spesielt og Marty kan stå på flygende rullebrett. Denne filmen opererer med tre forskjellige virkelighetsplan og er egentlig bare forståelig for folk med hovedfag i fysikk, men underholdende er den. Michael J. Fox, Christopher Lloyd, Lea Thompson, Elizabeth Shue. 1 time, 47 minutter. 1989.

Farligt begær

DR1 00.05

farlig begjær

Glenn Close har seksuelt ubalansert hår.

terning 5 liten Adrian Lynes «Fatal attraction» fra 1987, Michael Douglas lever i småborger-idyllisk union med Anne Archer, har litt trøbbel med at utadvendte småbarn-ekteskap inneholder urimelig mange avbrutte forspill, og treffer så på den halv-ville aleinedama Glenn Close. Hun ser selvfølgelig ut som et forvarsel om trøbbel, med et hår som kunne vært lånt fra de overlevelsessultne atombombe-ofrene i «Mad Max 2». Bortsett fra at den aggressive pågåenheten hennes ville skremt de fleste utøverne av mann-kone-sex når den siste gjesten har gått, må hun fortone seg som dagdrømmernes Playboy-fantasi: Hun vil gjøre det overalt, stående, liggende, i heiser og på vaskeservanter og hun vil gjøre det hele tida og så vil hun gjøre det om igjen. Og morgenen etter. Adrian Lyne er ingen stor tilhenger av seksuell realisme. Og ikke noen annen heller. To timer.

Frenzy

SVT2 21.45

frenzy

Sallan, det er han tjukke gubben igjen!

terning 5 liten Feiret og stilig Hitchcock-thriller laget i England i 1972. Den handler om en seriemorder som kveler kvinner, og om en mann som blir mistenkt for å være kveleren. Jon Finch, Barry Foster, Barbara Leigh-Hunt og Anna Massey i hovedrollene. 1 time, 56 minutter.

Two weeks in another town

TCM 21.00

terning 4 liten Kirk Douglas og Edwards G. Robinson sammen med en del frynsete unødvendigheter i et forsøk på å filme en roman av Irwin Shaw om et filmteam i Roma. 1962. 1 time, 47 minutter.

Torsdag 23.7.–Romantikk som ikke lages lenger

 

Huset ved vannet

Netflix

terning 4 liten Det finnes filmer som dere aldri ville sett om det ikke kom en godt utsovet mann på Tjensvoll og pekte på dem. Dette er en sånn film. På nok en Netflix-dag. Jeg pleide egentlig å anbefale Filmnet-filmer også, men på pc kan de bare streames på Mozilla Firefox, som jeg ikke liker, ved hjelp av et program som heter Silverlight, som jeg hater. Alt gikk greit til filmene ble flytta til CMore+. Fire timer trøbbel og intet resultat. Nåja. Til «Huset ved vannet»:

Sånne filmer som dette lages ikke lenger. De nesten uberørlige romantiske stemningene. De gjennomsiktige fargene som får deg til å føle at Høsten er en helårssesong med klær fra H & M. Brydde Bullock forelska. Dette er 1994. Sandra og Keanu er sammen igjen.

huset ved vannet

Keanu Reeves med utendørshår og Sandra Bullock i en den rødeste kåpa i verdenshistorien.

Kjærligheten lever en elendig tilværelse på film, stort sett overlatt noen hastige lunsjforestillinger om svette, latter og kynisme. «The lake house» (ikke huset ved sjøen, men på sjøen) er så romantisk at den oppløser kronologien som lineært fenomen og erstatter tid med rom. Vi er i samme rom. Følgelig er vi sammen. Keanu Reeves er noe så skjønt som en fåmælt arkitekt med farskompleks. Da han flytter inn i fars hus på sjøen får han brev fra det man skulle tro var den forrige beboersken. Det viser seg fornøyelig kvikt at arkitekten på arkitekters vis har vandra inn i et infløkt tidsparadoks. Brevene kommer fra framtida. Æh, fremtiden.

De to paranormale flørterne påvirker hverandre på forskjellige vis i et snedig lite skjebnespill der følelsene er sarte og vare som på morgenen etter Gladmat med styrtpils og ecoli. Keanu Reeves er tilbake i behagelig utendørsversjon med boblevest og velstandsjeans. Sandra har fremdeles kroppspråket til en 12-åring og gjemmer armene mellom beina.

Litt glatte abnormitetsleker som denne er ikke akkurat al dente. De lever sin egen motstandsløse lek med «Nærast er du»-sentimentaliteten. Men likevel. «Huset ved vannet» er en skjønn liten film fordi den er så tynn. De lager ikke sånt som dette lenger. Det skrev jeg i 2006. Det har gått ni år siden da. Nå lager de virkelig ikke sånne filmer lenger. Laget etter den sør-koreanske filmen “Siworae”. 2006.

Tilbake til fremtiden III

Viasat4 22.00

tilbake til fremtiden III

Christopher Lloyd og Michael J. Fox er kåbbåier.

terning 5 liten Siden alle vet hvordan «Tilbake til fremtiden III» er og hva den handler om, kan filmen bare omtales ved en nølende produktivitets-analyse. Går det an, på rimelig kostnadsnivå, å utpønske et nytt produkt av en tidsfaktor-forvirring som riktignok ble applaudert i den første filmen, men utarmet i den andre gjennom hensynsløst overforbruk? Er det natur-ressurser igjen? Den foreløpige rapporten er myknet av barnlig eventyrglede og svekket kritisk sans: Det går greit.

Prøv bare ikke å forstå noe. Historien om de tilfeldige kronologi-turistene Marty McFly og professor Emmet Brown er allerede redningsløst overkomplisert, og eksperimenter med filmens interne logikk vil bare føre til aggresjon og underholdningshemninger.

De to hovedpersonene har også sluttet å forundre seg over naturlovenes smutthull. I tre’eren treffer vi dem som erfarne konsumenter av relativitetsteorien, og derfor gidder ikke Robert Zemeckis å lage en masse vesen ut av de tekniske forviklingene. Regissøren har i stedet tacklet råstoffproblemene sine ved å lage en kjapp og søt westernparodi, enkel og folkelig som en litt påkostet TV-episode, uten forstyrrende overraskelser. Michael J. Fox ankommer cowboyland med usikkert ekornblikk og framtidsretta joggesko. Manusforfatteren (den lojale sliteren) har klart å finne på at Fox kaller seg Clint Eastwood. Han gjentar denne engangs-spøken tre ganger og røper dilemmaet sitt: Hvordan skal man gjenta gjentagelsene? Forventingene våre om snedige kulturkollisjoner og sjargong-snadder blir for vanskelige å imøtekomme i den tredje filmen. En hårreisende nødløsning blir å la professor Brown (Christopher Lloyd) forelske seg i Mary Steenburgen. Som antiklimaks blir det like febernedsettende som hvis «Aliens 3» skulle handle om en streng guvernante som fløy i lufta og sang for Dick van Dyke.

Lloyd og Fox redder Zemeckis. De er et fantastisk komediepar. Professor Emmet Brown er en av det tiårets herligste filmskikkelser, og hans hysteriske entusiasme farer som en vekkelse gjennom filmen. Sjøldaue ventescener reiser seg og sprudler når Christopher Lloyd tar tak i dem. Michael J. Fox utfyller bildet perfekt, han er stillferdig og forvirret, en hyggelig, arketypisk avisgutt av den greie typen som heller vil kaste ball enn å hoppe i høyet og slik virkeliggjør menns hemmelige misnøye med å ha blitt kjønnsmodne.

Spredte Einstein-vitser, hemningsløse komedie-overdrivelser og en avsluttende heisatur på løpsk damplokomotiv bidrar til at «Tilbake til fremtiden III» blir en mye bedre film enn fortjent. Nå er den akkurat bra nok. 1990.

Smokingen

Max 21.30

smokingen

Dette er Jennifer Love Hewitt, ikke Jackie Chan. Liksågreit.

terning 4 liten Som vanlig starter Jackie Chan som en alminnelig gråværssliter. Som vanlig er han imponert av anakronistiske Elisabeth Arden-damer med passbåtoverflater. Men den kinesiske drosjesjåføren er en rå kjører i bytrafikken, og derfor får han jobb for filmens James Bond og overtar hans smoking. Sammen med det overraskende myggvesenet Jennifer Love Hewitt etterforsker han firmaet som forsøker oppnå verdensherredømme med flaskevann, en ambisjon som antakelig ville ha tiltalt Lauritz Hansen. Flaskevann-pusher. Husker ham? 2002.

Prizzis ære

Viasat Film Classic

prizzis ære

Kathleen Turner og Jack Nicholson i stilig klassiker.

terning 5 liten Viasat Film kan man abonnere på, men også få som streaming-tjenesten ViaPlay. Derfor nevner jeg en aldeles glemt, men storarta klassiker. Nydelig thrillerdrama fra 1985, laget av John Huston med Jack Nicholson, Kathleen Turner og Anjelica Huston i hovedrollene. Den fiffige historien er tatt fra Richard Condons roman og forteller om Turner som forsøker å komme innpå mafiabossen Nicholson i et opplegg som viser seg å romme mer enn vanlig interesse. Sein, fin regi og nydelig spill. 2 timer, 9 minutter.

Ziegfeld Follies

TCM 21.00

terning 4 liten Varite-kongen Ziegfeld kommer til himmelen, og der får han se allslags. Masse shownumre for folk over 100 år. Fred Astaire, Lucille Ball, Judy Garland, Gene Kelly. 1945. 1 time, 50 minutter.

The bad and the beautiful

TCM 22.45

bad and the beautiful, the

Kirk Douglas og Lana Turner. Han er antakelig The Beautiful, for hun ser bad ut.

terning 5 liten Underholdende drama fra 1952. Kirk Douglas spiller en produsent i Hollywood og hans historie blir fortalt ved at vi treffer ham med skuespillerinnen Lana Turner, forfatteren Dick Powell og regissøren Barry Sullivan. 1 time, 58 minutter. Svart hvitt, men vises muligens i kunstige farger.

Onsdag 22.7.– Shepard og den rette sorten menn

 

The right stuff

Netflix

terning 6 liten Ja, det er en Netflix-dag, det er bare sånn det blir etter hvert. Men fortvil ikke mye. Fortvil litt, for det selvbestemmer-mylderet som vi opplevde da det fantes butikker som leide ut videofilmer, det kommer antakelig aldri tilbake. Ikke lovlig.

Så la oss nyte de fine stundene som ennå finnes.

Onsdag morgen så jeg den første halvtimen av Philip Kaufmans «The right stuff» (De syv utvalgte) på ipad, som er en slags minimalistisk på-fanget-opplevelse, men OK for det. Starten er fantastisk. Et eksperimentfly i svart hvitt forsøker å fly gjennom lydmuren, mens Levon Helm fra The Band forteller om fysikkens umuligheter. Mach1 er en fart som er så stor at lufta ikke klarer presse seg rundt flyet, og så oppstår en slags kollisjon. The small bang. I ørkenen i Arizona eller noe utfordret testflygere den store farten like etter annen verdenskrig.

right stuff, the

De sju utvalgte, faktisk i dresser som ble sydd av rester fra overskuddslageret etter en Cher-film.

Scenen etter der en melankolsk, svartkledd mann synger salme i gravferden til en av flygerne er kort, men som en vignett: Philip Kaufman lager ambisiøs underholdning, og den første komponisten forlot filmen fordi regissøren ba ham lage musikk som føltes som når en kaktus vokser gjennom foten din. Filmen ble laget i 1983, og den er som en etnosentrisk brumle-høytid, en amerikansk feiring av utendørs manneting.

Så kommer Sam Shepard inn i den.

Han rir ørkenen, og jeg husker hva regissøren Robert Altman sa i Cannes da en journalist spurte hva Shepard syntes om Altman (Han var i Cannes med «Fool for love»): «Well, you know, if you ain’t a cowboy, you ain’t shit.» Det er den beste pressekonferansen jeg har vært på. Da Altman ble spurt hva Shepard mente om filmatiseringen av eget skuespill, svarte han kort: «He ain’t seen it». Da journalisten ville vite hva dramatikeren syntes om at Altman hadde lagt inn en retrospektiv scene i skuespillet hans, svarte den gamle bautaen: «He doesn’t know.»

right stuff, the-2

– Jeg skal vedde på at jeg kan ta deg igjen. Sam Shepard og Barbara Hershey.

Det var digresjonenes digresjon, men Sam Shepard er en mektig, tynn skikkelse, og han spiller Chuck Yeager, en av de første sju astronautene til USA. Han blir hyra til å fly X-1 på bar, deretter kapprir han med kona Barbara Hershey mellom kaktusene og brekker to ribbein. Og så flyr han en slags oransje penis rett inn i himmelen så det smeller ejakulativt fra St. Peter til den skinnbarlige satan i jorden. Sjøl på ipad får jeg tårer i auene av Shepard.

«The right stuff» handler ikke om lydmuren, men om Melkeveien. USA skulle starte sitt rom-program, og de trengte astronauter. Etter Shepard får vi se Dennis Quaid komme kjørende sjølsikkert inn i ørkenen med hustru og det brede Joker-smilet sitt. En stilig gjeng skuespillere konkurrerer om å bli astronauter i Kaufmans mer enn tre timer lange film, og det blir aldri kjedelig. Scott Glenn spiller Alan Shepard, Ed Harris er John Glenn. Det er fantastisk underholdning og film slik film kan lages. Estetisk perfekt. Kompromissløst overgitt sin egen fortelling. Dere må se den. Dere må ta vare på den. Filmer som dette kommer aldri mer til å bli laga. 1983.

Tilbake til fremtiden II

Viasat4 22.00

Tilbake til fremtiden II

Michael J. Fox i 2015, tror jeg – med hover-brett.

terning 5 liten Viasat fortsetter historien om han som nesten ble åttitallets motherfucker. Dette er oppfølgeren om professor Emmett Brown og Marty McFly på flukt i tida. Her havner de i en ikke altfor fjern fortid, der ting har utviklet seg ganske spesielt og Marty

kan stå på flygende rullebrett. Denne filmen opererer med tre forskjellige virkelighetsplan og er egentlig bare forståelig for folk med hovedfag i fysikk, men underholdende er den. Michael J. Fox, Christopher Lloyd, Lea Thompson, Elizabeth Shue. 1 time, 47 minutter. 1989.

Mission: impossible

Svensk TV4 21.00

mission impossible

Tom Cruise svever. Såkalt ikonisk scene. Ikke spør.

terning 5 liten Spesial-service til dere som sitter på en svensk campingplass med et 14 tommers svart hvitt TV som ble funnet i den sunkne skuta til Karl den tolvte eller noe. Fra de tegnefilm-lune Praha-gatene (innskudd: der europeisk historie sjangler øldunstende sjølsikkert rundt og skryter av gamle kriger) til Bang Olufsen-jålete og Star Trek-fulle interiører i CIA-klosteret i Virginia: En utvunget og passe fleipete spionhistorie som neppe er god underholdning for Grete Faremo, men vil få Berge Furre til å nikke sitt 1814-skjegg langt ned i høringsreferatene.

Dette er stor underholdning fordi Tom Cruise er blitt en voksen guttunge med nesten like stor troverdighet som presidenten. Han opptrer som den moderne vestens Tom Mixefjes i utallige masker, og redder til og med ufortjente medlemmer av Lund-utvalget fra en verden i etterretningskaos. Skurkene er i ferd med å kjøpe alle agentlistene. Det er verre enn innsyn i Stasi-arkiver.

Mange stilige folk er med, handlingen bølger behagelig og elegant som østers i munnhulen og Brian De Palma har fått Emmanuelle Bèart til å se ut som en Bardot på salat og kolera. Hun har øynene til Faye Dunaway og munnen til Flipper, og vi skjønner at begge delene er nødvendige i en verden der man bør se alt og si minst mulig. 1996. TV4 i Sverige deler filmer i to med nyheter i midten, slik idiotene i TVNorge pleide å gjøre før, og kanskje gjør ennå. Så vet dere det.

Spanerne 2

Viasat Film Classic 19.00

spanerne 2

Emilio Estevez er vittig og søt.

terning 4 liten For dere med Viasat: Dette er ikke verdens beste film, men den er vittig. «Spanerne» var en litt brutal actionkomedie som vant publikum på forholdet mellom politikameratene Richard Dreyfuss og Emilio Estevez. Madeline Stowe er stua bort i oppfølgeren, og den nye dama til guttene heter Rosie O’Donnell. O’Donnell har den samme typen sjarme som stygge hunder og en spillestil som i sine beste stunder minner om Oliver Helan Hardy. Hun framstiller ei pysete, ugift statsadvokatdame som skal være med de virkelighetsherda politi-karene på spaningsoppdrag utenfor Seattle. 1993.

Lust for life

TCM 21.00

lust for life

Kirk Douglas spiller Van Gogh. Her på en plakat.

terning 5 liten «To timer skakende og spennende underholdning», skrev en kritiker om «Lust for life», Vincente Minellis film om Vincent van Gogh etter ei bok av Irving Stone. Filmen er nesten veldig god. Anthony Quinn fikk Oscar for sin rolle som Gauguin, Kirk Douglas ble nominert for rollen som van Gogh, og det samme gjorde Norman Corwins manus. Laget i farger i 1956. 2 timer, 2 minutter lang.

Some came running

TCM 23.00

terning 5 liten Et passe underholdende drama fra 1958, om skjebner og desillusjon i en liten by i Midtvesten på 1940-tallet, basert på en roman av James Jones. Frank Sinatra, Dean Martin, Shirley MacLaine og Martha Hyer i hovedrollene. Vincente Minnelli regisserte. Laget i cinemascope. 2 timer, 16 minutter.