Månedlige arkiver: juni 2015

Tirsdag 30.6.– Drama med Sigourney W. og kanskje-dattera

 

The girl in the park

Silver 19.10

terning 5 liten I dag burde jeg nok ha gått til Netflix eller Filmnet for å finne en film å anbefale, men oppildna av grekernes mot til å gjøre det motsatte av det opplagte, velger jeg i stedet kanalen Silver, som nesten ingen av dere har. Det er et poetisk valg. Dessuten er det ikke helt på trynet, for dette er en film som muligens antyder (ikke røpe) at du ikke alltid skal tro på det som følelsene vil at du skal tro. Dessuten er Sigourney Weaver i en av hovedrollene.

Jeg vet at jeg kommer til å bli utmeldt av xXx-eliten, men her kommer det: «The girl in the park» er spennende på en så sjelelig smertefull måte at jeg fikk følelsen av å ha spist et detaljert pinnsvin. Jeg kunne kjenne når det beveget seg nedover i fordøyelsen.

girl in the park, the

Kate Beckinsale mener at hun er dattera til Sigourney Weaver.

Sigourney Weaver er en mor som opplever at den tre år gamle dattera forsvinner fra lekeplassen. Du får ikke se dama skrike, du får ikke de fæle detaljene fra politistasjonen og leteaksjonene, men du får se ansiktet hennes 16 år etter. Det er en nifs skuespillerprestasjon, for Siggy Stardust ser gipsa ut i fjeset. Hun lider undertydelig i samvær med mennesker, du kan merke at likegyldighet og kulde blir hennes fysiske beskrivelse av det språklig ubeskrivelige. For andre mennesker går livet videre, og de tumler blidt med sitt. Men Siggy har stanset. Hun er balsamert i levende live. Hun driter i oss og frykter oss. Det er så vondt å se på at det egentlig er uutholdelig, og jeg trodde at jeg oppdaget hvorfor menn foretrekker actionfilmer. Vi tåler ikke smerte. Kvinner er fortrolige med smerte. Menn er ikke det.

Rollen er flerrende god. Og så kommer enda en:

Kate Bosworth spiller ei ung, amoralsk hustlerjente som etter å ha oppdaget den sårbare Sigourneys intuitive interesse, smyger seg inn i livet hennes. Der bestyrker hun den sørgende moras forestilling om at hun er hennes tapte datter, mens Weavers oversette sønn fortviler. Fra da formidler filmen en spenning som det ikke er mulig å like: Vi ønsker så intenst at dette skal være dattera, at vi nesten ikke orker å se.

Spillet mellom de to kvinnene er som sammensmelting. Alt går til helvete, og hvor blir det av James Bond? Hva skjedde egentlig med juni? 2007.

En fot i grillen

NRK2 21.30

terning 4 liten «Finders keepers» handler om at en mann finner en fot i en grill. Så oppstår mediesirkuset. Det høres ut som en komedie, men NRK insisterer på at det er en dokumentarfilm. Det tviler jeg på. 2015.

Rollemodeller

Viasat4 23.00

role models

Elizabeth Banks er i hvert fall med. Her med Paul Rudd.

terning 2 liten Seann William Scott og Paul Rudd kjører en harryflammemobil som likner nytagga oljeplattform, og fordi de utagerer en trafikkulykke, må de gjøre samfunnstjeneste ved å ta seg av bisarre barn. Den ene gutten (Christopher Mintz-Plasse spilte Fogell i «Superbad») driver med ridder-rollespill og er følgelig mer sosialt handikappa enn en kvinesdøl med sjakkbrett. Den andre lille gutten er besatt av pupper, et nesten medisinsk uoriginalt komedie-paradoks som fører til at du hater alle scenene han er med i and your mother too.

Har du noensinne prøvd å tygge isopor? Sånn er «Role models». 2008.

Nådeløs hevn

Showtime 21.00

terning 4 liten «Split decisions» er en amerikansk drama-action med David Drury, Craig Sheffer, Jeff Fahey og Gene Hackman, og den er laget i 1988 da de alle var friske og nesten ubrukte, bortsett fra Hackman. Handler om en irsk familie der to er boksere.

The brood

Showtime 22.35

brood, the

Ja, du kommer til å bli skremt.

terning 5 liten David Cronenberg laget denne grøsseren i 1979 med Oliver Reed og Samantha Eggar. Cronenberg skrev filmen etter en tramuatisk skilsmisse-kamp. Handler om en ektemann som forsøker å avsløre terapi-teknikken til en merkelig på psykiater som behandler hans innlagte hustru. Filmen har 18 års aldersgrense i Norge.

Partners in crime

Showtime 00.05

partners in crime

Paulina Porizkova sammen med Rutger Hauer.

terning 3 liten Rutger Hauer og Paulina Porizkova er ikke akkurat Helan og Halvan eller Tom Hanks og Meg Ryan. Her spiller de en flatbakke-krim der Rutger Hauer er politimann som må trøble med å bli etterforska av ekskona i en mordsak der han sjøl utpekes som morder. 2000. 1 time, 30 minutter.

Jeg har elsket deg så lenge

Silver 17.10

terning 4 liten Kristin Scott Thomas spiller ei dame som har sittet femten år i fengsel, men så slipper hun ut og skal forsøke å kommunisere med familie og venner. Fransk drama fra 2008, «Il y a longtemps que je t’aime».

Gift mann søker kvinne

Silver 21.00

gift mann søker kvinne

Alain Chabat lukter på jentunge.

terning 3 liten «Gift mann søker kvinne» er som en slags oppsummering av alle franske filmer, men denne handler faktisk om en ungkar som vil forsøke å forbli ugift. «Prête-moi ta main» handler om en parfyme-designer spilt av Alain Chabat, og familien hans er så konservativ at de ønsker at han skal gifte seg. Charlotte Gainbourgh deltar også i dette vaset. 2006.

Wild rovers

TCM 21.00

wild rovers

Ville ryttere langt ute i det opprinnelige western-USA der det aldri fantes hipstere.

terning 5 liten Dette må være komedie-regissøren Blake Edwards’ eneste western. «Wild rovers» handler om to vanlige kugutter som på tull raner en bank og blir forfulgt. Den var egentlig på 2 timer, 16 minutter, ble kuttet ned til 1 time, 49 minutter, mens denne er oppgitt til 2 timer, 6 minutter. William Holden, Ryan O’Neal, Karl Malden, Tom Skerritt i hovedrollene og en storartet, underholdende film med gode roller. 1971.

Seven days in May

TCM 23.10

terning 5 liten John Frankenheimer laget denne thrilleren i 1964, da den internasjonale krigshypen var omtrent som nå. Filmen handler om at militære ledere i USA vil kaste presidenten fordi han støtter en nedrustningsavtale. De mener at Sovjetunionen vil angripe. Burt Lancaster og Kirk Douglas spiller militære, og Fredric March spiller presidenten. Etter en roman.

Mandag 29.6. Romantisk med taxi-roperne

 

En fin dag

TV6 21.30

terning 5 liten Ny uke, og dette er den skjebneuka da katastrofe-nornene har varsla at den høye temperaturen når oss, en begivenhet som kan føre til mye alternativ oppførsel. Sjøl har jeg en blåsemaskin på størrelse med en liten fryseboks som skal sørge for at det blir mulig å være inne når den globale varmen kommer på sitt tradisjonelle femdagersbesøk.

Da kan det være OK å se en film som heter noe så lite prangende som «En fin dag».

one fine day

George Clooney bærer Michelle Pfeiffer, den skøyeren.

Michelle Pfeiffer og George Clooney er vellykka newyorkere, og det vil si at de stadig vekk roper «Taxi», for ellers går karrieren på dunken.

Alt funker bra for dem, bortsett fra at de har barn. De to ungene er hekkene i hinderløpet. Uansett hvor filmen bærer avgårde sin småstressa yrkesromanse, virker den lille jenta og den lille gutten som landmus i byen. De er bortstua flinke, tålmodig overbærende, som om de hadde lært seg å være de egentlig voksne i samvær med foreldre uten verdier. «One fine day» er en romantisk komedie som de fleste vil like. 1996. 1 time, 45 minutter.

Uro

NRK3 21.30 og NRK1 01.00

uro

Nicolai Cleve Broch lever et hardt liv i Oslo.

terning 2 liten Å skrive om norsk film i Norge er som å være karikaturtegner i Iran. Man får ikke akkurat følelsen av frihetens luft under vingene, for i en viss forstand er norske filmer som en fortsettelse av barnetimebøkene. Man kødder ikke med barnetimebøker. De er diktet av våre egne skjønne unger.

Når Cleve Broch bokstavelig talt kommer dettende inn i denne filmen med sitt uimotståelige vestkant-navn, får jeg følelsen av å se postmodernissens Petter fra Ruskøy.

Mora hans i blokkleiligheten snakker som en NRK-påvirket Ibsen-figur. Når hovedpersonen sjangler rundt i narkomiljøene som er alle fantasiløse filmskaperes manusredning, da ser det like autentisk ut som et Lucia-tog av barnehagebarn.

Bedre blir det ikke da reka Ane Dahl Torp dukker opp, stadig ikledd den irriterende telefonsvarerstemmen sin. Hun maser manisk om pappa, Cleve Broch kaller narkosvina i gøtteret for «slask», en betegnelse som kanskje ble brukt av Willochs mor når hun skulle snakke om gutter med uhøflig mye hår. Pappa er Bjørn Floberg. Han er pubeier og følgelig en farlig mann. Ble manuset skrevet ved Nansenskolen?

«Uro» er en film som faller på en ørken av urimeligheter. Filmen får aldri en interessant historie, og da spiller det ikke en gang noen rolle om handlingen er realistisk.

Hvis Asbjørnsen og Moe skrev om en fyr som fikk pappspiker i moped-dekket og derfor ikke rakk å sende ut julekorta sine, ville det utvilsomt virke realistisk, men et eventyr blir det aldri. Sånn er det også med «Uro». Den forteller historien om en furten, dårlig politimann og uheldig fyr, men den skebnen skulle bare ha ført til at han ble gift med en sykepleierske i slutten og fikk det veldig veldig bra. 2006.

Partners in crime

Showtime 21.00

terning 3 liten Rutger Hauer og Paulina Porizkova er ikke akkurat Helan og Halvan eller Tom Hanks og Meg Ryan. Her spiller de en flatbakke-krim der Rutger Hauer er politimann som må trøble med å bli etterforska av ekskona i en mordsak der han sjøl utpekes som morder. 2000. 1 time, 30 minutter.

Luckytown

Showtime 22.30

luckytown

James Caan og Kirsten Dunst i fortida.

terning 4 liten Kirsten Dunst i et kjærlighetsdrama fra 2000, ukjent for meg. Hun spiller ei ung jente som leter etter pappa James Caan og kommer i konflikt med overfladisk kjæreste. Spesiell tur opppstår, spesiell far venter med spesielle problemer. Theresa Russell er også innom. 2000. 1 time, 40 minutter.

Memorial Day

Showtime 00.10

terning 4 liten En litt tenksom krigsfilm. I 1993 finner en 13-åring bestefars ting fra annen verdenskrig, og bestefar sier at gutten kan plukke ut tre ting, så skal han fortelle historien bak dem. Dermed kommer minnene fra annen verdenskrig framført for en tenåring som skal havne i sin egen krig. 2011.

The private lives of Pippa Lee

Silver 21.00

private lives of pippa lee, the

Robin Wright har flytta til forstedene.

terning 4 liten Robin Wright spiller ei dame som er gift med en eldre mann og blir tvunget til å flytte til forstedene. Disse to tingene gjør at hun reflekterer over livet sitt. Nervøst sammenbrudd. Rebecca Miller har regissert etter egen bok. 2009.

Stor oppstandelse

Silver 00.15

stor oppstandelse

Alan Tudyk sammen med Lucy in the sky with diamonds.

terning 5 liten Også den britiske komedien «Death at a funeral» forholder seg til religiøse ritualer med iskald postjulsk rasjonalisme. I begravelsen til en besteborger skjer det to omveltende ting: En av gjestene har dessverre båret med seg LSD i et valiumglass. Dessuten er Peter Dinklage der som likets hemmelige kjæreste – han avslører at far og ektemann tilhørte den innelåste generasjonen homofile; Narnia-homsene som gikk inn i skapet når de skulle finne saligheten.

For å være strengt logisk så jeg filmen nyttårsaften, siden dagen på en måte representerer en begravelse av Tiden. Dessuten kommer Fyllikkforbundet og Pyromanlauget sammen og forsøker å slå følge med det gamle året inn i evigheten.

Det var et godt valg.

Skuespillerne er perfekte. Ingen av dem er så kjent som silke i «Fire bryllup og en begravelse», men til gjengjeld skaper de en balansert karakteriseringshumor med fullført engelsk søndagsalvor. Nyt dem.

Sekstitalls-fetisjister og tilhengere av britiske yttersider vil legge merke til at Paul McCartneys kjæreste Jane Asher dukker opp som skjønn enke, både anglosaksisk rødhåra og aristokratisk hakeløs. Du ellers kommer aldri til å glemme Alan Tudyk i rollen som svigersønn og advokat som av farmasøytiske årsaker finner Guds ansikt i hekken. 2007.

Adam’s rib

TCM 21.00

adams rib

Spencer Tracy og Katharine Hepburn likje etter at Gud fant kvinnen.

terning 5 liten Katharine Hepburn og Spencer Tracy i en nydelig komedie av George Cukor, laget i 1949. De to er advokater som og gifte, og de slåss på hver sin side i en mordsak. Stilig om kjønnsroller den gang. 1 time, 40 minutter. Svart hvitt.

The Philadelphia story

TCM 22.40

terning 5 liten «The Philadelphia Story» fra 1940 ble virkelig godt mottatt da den kom. «Det finnes ikke mange nok superlativer,» skrev Hollywood Reporter. George Cukor regisserte etter Philip Barrys skuespill om en ung arving som er i ferd med å bli gift for annen gang og plutselig utvikler menneskelige trekk. Katharine Hepburn, Cary Grant, James Stewart i hovedrollene i denne velskrevne og vellaga lille komedien. 1 time, 52 minutter. Svart hvitt.

Søndag 28.6. Kul Milla som Litle-Sidharta

 

The fifth element

NRK3 21.35

terning 5 liten Voala! En severdig film på NRK på et relativt sivilisert tidspunkt. Sommeren er sannelig overraskelsenes vinter. Derfor en mann som Luc Besson, en danna og rå franskmann som oppskaka alle da han (som en mann av vann) laga «Det store blå» i 1988, den gang fransk film var den mest spennende i Europa. Siden er han blitt en heftig actionfyr. Det er OK.

Luc Besson er også en post-panteistisk (slå opp) regissør som finner opp den samme historien om menneskets uoppgjorte natur og den eksistensielle uskyldens uutslettelighet om igjen og om igjen. I «The fifth element» spiller Milla Jovovich egentlig den lille jenta i «Leon». Hun kommer storøyd og uforutinntatt til en voldelig verden og begynner å manipulere med den fordi hun er en slags guddommelig uskyldig skapning.

fifth element, the

Bruce Willis og Milla Jovovich har gyldige kort.

Bessons usjenerte gjenbruk av enkle myter er intuitivt appellerende. Den magre, gulrothåra modellkvisten er på en måte buddhismens hellige barn; bare at hun denne gang spilles litle-Siddharta av ei slåpen, sexy storøyd Paris-kreasjonette som bærer den definert siste av Universets hemmeligheter i seg. Selvfølgelig er det kjærligheten, og selvfølgelig stråler den som tusen soler og milliarder av megatonn ut av livets mor da verden trenger å bli frelst av elementenes egen enkelhet.

Akkurat denne sida av «The fifth element» er vanvittig, usammenhengende poetisk, den er så deilig ellevilt eventyr-usaklig at det er til å leve videre med i halvtimesvis.

Bruce Willis er også bra. Han samler alle sine tidligere roller til èn, som om de neste 3000 åra skulle romme en slags fortløpende reinkarnasjons-prosess der alle Willis villmann-identiteter etter hvert fortettes til en slags samurai-klisjè for vesterlendinger. Han kjører himmel-taxi og får Jovovich dettende gjennom taket. Bare sanne samuraier stikker av fra luftpurken i sånne tilfeller. Bare sanne samuraier legger seg ut med firkantfolka i styrende stillinger og kommer hjem til hybelen med forrevet skinn.

Så skjer en arbeidsmiljø-katastrofe som antakelig er den verste i filmhistorien noensinne. Den heter Chris Tucker og spiller jamrende transvestitt. Han beslaglegger resten av filmen med et stemningsdrepende falsett-jabb som det burde være dødsstraff for i land med normal hørsel og musikkundervisning i grunnskolen.

Humor er (i feil hender) sammen med tålmodighet menneskenes verste fiende. 1997.

Kunsten å være deprimert

NRK2 23.40

terning 3 liten Siden havna Frankrike i fritt fall. Dette er en komedie om en mann somm er depriment, og da vennene forsøker å muntre ham opp, oppdager de at alle er deprimerte. Stoff nok til ei tegneserie-stripe. Til alt overmål heter regissøren Lemort. 2012.

Skrik 4

NRK3 00.20

skrik 4-2

Blonde statister skal dø i grøssere.

terning 4 liten Før alt fantes ungdom med for god tid. Da pubertetsguttene sluttet å gå med aviser eller sykle rundt som visergutter, satte de seg ned i Wayne’s World og fant systemene i egentlig ugjennomtenkte klassiske skrekkfilmer. Da VHS-en kom for alvor på åttitallet, så de «Fredag den 13.» så mange ganger at de lærte den utenat, også strukturalistisk.

I 1996 skrev trivialkunstneren Kevin Williamson «Skrik» for veteranen Wes Craven, og den var en grøsser som ikke bare fulgte, men også debatterte de store konvensjonene i genren. Her er fireren. I den er «Skrik» blitt en del av de akademiske konvensjonene (kalt «Stab»), og handlingen starter med ei slags russisk dokke av handlinger inni hverandre, en teknisk kyndig og egenbegeistra meta-orgie uten sidestykke. Vil jeg tro.

I starten våkner David Arquette med Courteney Cox og tar på seg den sjokoladebrune sheriff-uniformen som alltid varsler ulykke. Han har en blond assistent med trykk på første stavelse, i byen finnes nå Emma Roberts og fra alle kåte nesten-nerders eventyr-fantasier: Hayden Panettiere.

Alle de opprinnelige jentene ble voksne damer med resignasjonsfjes. Denise Richards er fremdeles jenta med TVNorge-mimikken, Arquette er forvirra politimann og så starter ungdoms-myrderiene. Ikke uventa oppstår også nye grøsser-konvensjoner.

Slasher er slasher, og det finnes mye graps også i denne filmen. Men bildet av ei jente med tarmene hengende ut hører hjemme i en annen filmserie. Egentlig er det også en konvensjon at så formalistiske filmer som dette aldri kan bli spennende, men det er faktisk feil. 2011.

King Arthur

TVNorge 03.05

king arthur

Jambore med Clive Owen og Keira Knightley og noen andre friluluftsfolk.

terning 6 liten «King Arthur» viser at det går an å lage historiske filmer uten at de ser ut som tema-selskaper for transvestitter. I de blaute føttenes England er til og med landmusa Keira Knightley mandigere enn Brad Pitt i «Troja» og Colin Farrell i «Alexander». Den spede dama er utstyrt med villdyrblikk og en senete bevegelighet som antakelig er laga for at hun skal flå bjørn og belgier med jekslene.

Jeg trekker tilbake alt stygt jeg har sagt om Tom Jones-etterlikningen Clive Owen. Han kan spille testosteronkompressor med samme tetthet som norsk granitt, og mannen ser ut som om han har skjeggvekst på øye-eplene. Og den svenske pysa Stellan Skarsgård! Lykkelig forvandla til Englands super-barbar, en bamsediger, kjortelkledd poesibuldrer som antakelig bruker små dyr som febermål. Og Ray Winstone! Så rå at han ikke gror hår og de engelske fotballpøblenes opphav og forfader.

Jeg trekker tilbake alt stygt jeg har sagt om England. Det er ikke mye her som minner om Postman Pat’s mormormilde landsbysletter. Fargene er variasjoner av vonde våkendrømmer, for det er egentlig de mørke årstidene som er nordboeres identitet. En våt og reinkald vinter med så ujevne himler at de bare har plass til små guder, der lyset snubler avgårde som lettskodd fyllikk på myr. Julefargene veksler fra bålmette romantiske gulrødter til blånisse-kalde, uvirkelige evignattskulører. Her slåss galningene fra 300 etter Kristus med sverd og besvergelser så det er en fryd å se på.

«King Arthur» er den mest overraskende filmen jeg har sett på lenge. Den legendariske rundebordskongen var en sarmater, som så vidt jeg kan begripe må være en slags eldre østserber eller vestrusser. Han følger med romerne som leiesoldat til England sammen med sine beryktede sarmatiske riddere (demiblant Lancelot), og i England treffer han gaupa Guinevere i fangenskap. Dama har kinn så bleike som sandblåst skjelett og overtaler den vankelmodige innvandreren til å bli konge i England.

Kriginga i «King Arthur» er manisk detaljert, og filmen beveger seg i en nordhedensk dysterhet som gjør at man føler at det blir enda lettere å forstå Tolkien. Det var en sann norrøn juleglede å se historisk film fra den maskuline delen av verden. Regissøren Antoine Fuqua er en 38 år gammel afropittsburgher som laget musikkvideoer før «Training day» og «Tears of the sun». Han kan bli en av de store actionregissørene. Han har blikket. 2004.

Gone

FEM 21.00

gone seyfried

Amanda Seyfried opplever fæle ting.

terning 5 liten Amanda Seyfried har øyne som ble laget for triste romanser og oppskakende skogsturer der meitemark og massemaur kaster seg over byfolk og påfører dem zoologiske mareritt. Men det er ikke dyrelivet som vil mjukne deg i denne filmen. I Forest Park har også en antatt seriemorder sin biotop, men Amanda er den eneste blondinen i Portland og dermed den eneste som egentlig tror på at det er Rødhette-farlig å gå ut i skogen også for de uten vin i kurven.

Regissøren Heitor Dhalia er en heftig brasilianer som lager film med den ubeskjedne delen av kroppen, som er hypofysen, der kjønnslivet og det dårlige humøret blir skapt i en nifs symbiose. Han gyver på med vidunderlige usannsynligheter og ei psykiatri-dømt ungjente som fader ikke gir seg på høvla fjøl, men streifer rundt i Stavanger-etterlikningen Portland med ulovlig pistol og Poirot-fakter. Det henger ikke på greip, men vi kom ikke her for å drive med landbruk, og filmen er spennende og dama ivrig og engasjerende fra første scene.

Historien er forbilledlig enkel. Amanda saumfarer skogbunnen på jakt etter hålet der morderen oppbevarte henne før hun rømte. Hun bor med søstera Jennifer Carpenter (lieutenant Debra Morgen i TV-serien «Dexter») i et hus med tusen låser, men en morgen da Seyfried kommer hjem fra natt-diner-jobben, er søstera forsvunnet i bare pysjen. Den mumifiserte åttitalls-helten Michael Paré er politisjef og vil ikke lytte til de psykiatriske, og dermed starter miraklenes tid. Den forskremte ungjenta blir et jaktende hunndyr gjennom Portlands nattevåte gater. Hun forulemper låsesmeden og hans sønn, hun rømmer fra en beroligende overflødighet av politipatruljer, hun vraker biler og bytter biler, hun ringer faktisk til morderen før filmen i påtrengende uaktsomhet bringer jentungen ut i et så lyssvakt skogsmareritt at filmseere med store vinduer skal prise seg lykkelig over at vårsola ble borte. Jeg streama «Gone» på Get, og hd-kvaliteten var faktisk såpass at jeg så litt mer enn Seyfrieds stirrende ulkeblikk i elendigheta.

Og igjen: En ikke egentlig god film, men uventa engasjerende. 2012.

Ya-Ya-jentenes hemmelige nedtegnelser

FEM 24.00

ya-ya-jentenes hemmelige nedtegnelser

Sandra Bullock sammen med – tja, noen anstrengende damer.

terning 2 liten Dette er en film som gir tilgivelse dårlig rykte. Etter å ha lidd gjennom nesten to timer for at Sandra B. skal tilgi mor si, vil selv den mest katolske pater bli motstander av syndenes forlatelse og det evige liv. Begge deler låter ille i de amerikanske sørstatene.

Tenk dere sjøl: Bullocks energifattige drama-mumling. Ellen Burstyns gjennomgråtte hypokonderstemme. Maggies Smith og hennes millenniumvarige og halvmilitære tante-gneldring, samt Fionnula Flanagans indre nasalitet, som om brystkassa hennes er et nesebor hun snakker gjennom.

Filmen om ya-ya-jentene starter som en slags hukommelses-porno for pysete mammajenter, der jålete 12-åringer usannsynliggjør fantasien i skogen. Dernest fornærmer Bullock mor si (som var en av ja-ja-jentene), ei grusom, overvurdert sutredama og antakelig djevelens enbårne datter. 2002.

Og så kom Polly

TV3 21.00

og så kom polly

Ben Stiller møter Jennifer Aniston.

terning 4 liten Dette er en typisk Ben Stiller-film. Den er for dedikerte tilhengere av kafkastrofale Ben Stiller-filmer. Men den har Jennifer Aniston i tillegg, og det er en faktaopplysning på linje med serveringstipset «farrisen blir servert med gammel skotsk whisky».

I «Og så kom Polly» spiller han en risikoanalytiker i forsikringsselskap, og han er virkelig en forsiktig mann. I starten gifter han seg med ei sånn dame som aldri er gift når filmer tar slutt, men hun finner en naken hobbydykker på honeymoonen, og dermed går ekteskapet i stykker før filmen begynner. Etter noen korte tilfeller av tørre sorgbehandlinger møter Stiller Polly, som altså spilles av Aniston. Hun er en slags blanding av Pippi Langstrømpe og Annie Hall, og når filmen forsøker å ta slutt, kommer hun og henter ilderen sin slik Audrey Hepburn hentet katten sin til «Moon river». Jenter med ilder kommer inn under betegnelsen «unnværlige» og kan i enkelte land bare gifte seg med foreldrenes samtykke også etter fylte femti år.

Polly er en nydelig skikkelse fordi hun balanserer så fint på den kvasse definisjonslinja mellom gal og sjarmerende, mellom udelikat og spontan. Jennifer Aniston spiller henne med et blikk som hele tida ligger to fot foran hjernen.

Siden mannen heter Ben Stiller, er det pinlig fristende å kalle ham Stilleben, for metoden hans er å være til stede i bildet med en slags ukrydra ensformighet som likevel innebærer desperate humorting som marokkansk diaré på datens papirløse do. Han er flink til det han gjør, som er å holde Stiller-maska uansett hva som skjer.

Som farse funker filmen bra lenge, men mot slutten tar den seg ned i det ulufta søkket der amerikanerne repeterer nasjonalerklæringer om stor kjærlighet. 2004.

Michael Clayton

TV3 23.40

michael clayton swinton

Tilda Swinton spiller vellykka kvinne.

terning 5 liten Når George Clooney medvirker, ser alt så dyrt og sivilisert ut at du får følelsen av å bli nedsenket i en reklame på CNN. Sånn er også denne ubevegelige platina-thrilleren.

Egentlig er «Michael Clayton» en repetert advokatvits: Har du hørt om advokaten som glemte å ta tran og fikk samvittighet? Han døde av det. Vitsen er ikke noe særlig, men det er filmen. Den uforlignelige alminnelighets-briten Tom Wilkinson spiller en advokat som det tilsynelatende har gått over fjorden med. Eller kanskje han bare oppdaget sin yrkes-rolle i kapitalismens undertrykkelses-system, og så rømte han til en innbilning.

Michael Clayton (George Clooney) er jurist og trøbbelfikser for et steinrikt advokatfirma, og han er også bestevennen til Wilkinson, som har oppdaget at fabrikken han skal forsvare, faktisk forgifta bøndenes drikkevann. Tilda Swinton spiller (uvanlig for henne) ei Vanessa-beige karrieredame som akkurat har overtatt ansvaret for at ingenting skjer med noe i firmaet, og nærmest ved en eksistensiell akselerasjon eller ekstremt svettetokt bestiller dama et mord. Eller to.

Det er så vakkert gjort. George Clooney har det følsomme fjeset sitt på, og det er ikke mange som kan se så engasjerte ut som George; ansiktet hans ligger nærmere hjertet enn både 1. juledag og morgenen etter at man mistet dyden til Mrs. Robinson. Filmen beveger ham rundt i en summende, monotonistisk skjebnekarusell der korpiene snakker kvitskjorte-snakk og nevner milliarder. Det er unaturlig sivilisert og samtidig belemret med anspent menneskelighet. Langsomt, som ved en arbeidsulykke, konstruerer regissøren fram en ålreit thriller.

La meg si det sånn: Dette er kanskje ikke den filmen du vil se hvis du har jobba 23 timer overtid i kyllingklekkeriet etter jordbærplukkinga. Men de uthvilte og opplagte kan få det flott i to timer. 2007.

Bulletproof

TV3 01.50

bulletproof

Damon Wayans, Adam Sandler og noen andre folk.

terning 4 liten Karfolk-romantisk actionkomedie som snakker gatekvikt for et publikum av fortumla smugpissere i smau. Damon Wayans og Adam Sandler er kompetente bagatell-forbedrere, og de kan føre seg med en befriende arbeidsledighet foran et kamera. Det redder mye. «Bulletproof» er regissert av den svarte fotografen Ernest Dickerson, og han får maksimalt ut av en handling som antakelig ble skrevet mellom to holdeplasser på skolebussen. Wayans er politimann under dekke. Sandler spiller småtjuv med kontakter til James Caans folkerike narko-kongedømme, et monarki som får Monaco til å virke som ei dårlig besøkt pølsebu. Midt ute i filmen er de på rømmen sammen i all uvennskapelighet. De flykter, skyter og krangler. Slik er buddy-filmens strenge formkrav. Ingen av oss kan gjøre noe med det. Det er OK. 1996.

Bangkok dangerous

Viasat4 22.30

bangkok dangerous

Nicolas Cage gjør mye av seg i utlandet.

terning 2 liten Jeg føler for at polititjenestemennenes forgrunns-Hoffa Arne Johannessen også bør representere leiemorderne, for det er en yrkesgruppe som ikke har det lett. Det kan godt tenkes at forholdene vil bli mye bedre etter at Nicolas Cage har demonstrert hvor inni skakkeste hekkan traurig det er å sitte i leid enebolig i Bangkok og vente på at en moped-kurer skal komme med kofferten hans.

Cage har håret til en moderne japaner og funker som en reisende rifle-samurai uten synlige fortrinn. Han befinner seg i en filmatisk virkelighet av blåfiolett sci-fi-estetikk, bildet er som en halogen-omfavnelse eller et land der man bruker tusen sykler med diodelamper til gatelykter. Det intellektuelle voldslyset får hudfargene til å likne gamle britiske lær-sofaer.

Leiemordere har det som nevnt ikke lett. De må organisere mord med nevrotisk presisjon. Egentlig føler jeg at Cage bare burde tatt T-banen med en curare-infestert edderkopp og to spann svovelsyre, eller han kunne ha sendt en hjertestans på MMS. Men Cage hyrer først en fyr som skal hente ting, og dernest kjøper han en mc, han roter med alle slags kofferter og oppfører seg uangripelig.

Men så treffer han den stumme dama i apoteket, og hun er så usigelig lite støyende at han blir gammelrosa forelska og fratatt dømmekraften. Derfor skjer det bare fryktelige ting etterpå. Krangel med arbeidsgiverne og politiet, han vil ikke gjøre jobben sin og lyver at han er bankmann, sjøl om de har utsletta hele sivilisasjoner.

De kinesiske Pang-brødrene («The eye») har regissert. Det gjør de ikke godt. Cage overspiller patetisk. Kjærlighetshistorien er teitere enn da Gudleik forelsket seg i de to agurkene i Farmen. Action-scenene hører hjemme i sånne filmer som er finansiert ved at produsentens søster solgte hjemmebakt. Eksplosjon likner forstørra smågodt, og Bangkok er en ufotogen by som må ha blitt laget for radioteater og rykter. 2008.

Memorial Day

Showtime 21.00

terning 4 liten En litt tenksom krigsfilm. I 1993 finner en 13-åring bestefars ting fra annen verdenskrig, og bestefar sier at gutten kan plukke ut tre ting, så skal han fortelle historien bak dem. Dermed kommer minnene fra annen verdenskrig framført for en tenåring som skal havne i sin egen krig. 2011.

The eye

Showtime 00.20

eye, the

Den med Jessica Alba og kokkekunsten har jeg tatt før. Jeg dropper den.

terning 4 liten Grøsser med Jessica Alba og Alessandro Nivola. Hun får en øye-transplantasjon. Nå er det vamligere med utbytting av hornhinne, men OK. Det nye øyet gjør i hvert fall at dama kan se inn i den overnaturlige verden. Det pleier ikke få bra. 2008.

Lørdag 27.6. Oi! Skaperne vil bli kvitt oss igjen!

 

Prometheus

Viasat4 23.00

terning 5 liten Her kommer den på normalkanal, så det er bare å sitte våken.

Til den ugjestmilde og Darwin-frie naturen der elver renner og alger gror kommer det en naken skinhead. Over ham og et sjelløst, hjemløst landskap av Skjæråsen-fri antiromantikk svever Guds metalliske lavblokk. Det lettkledde sendebudet drikker nista si og blir til svart DNA. Sånn ble det animalske livet på jorden til.

Neste tablå: 2089. Den lille forskeren Noomi Rapace graver i steintårnene et sted som likner Skottland på en normal influensadag uten fotball. Hun finner et pekende romvesen og utbryter entusiastisk: «De vil at vi skal komme og finne dem!»

Det var helt feil. Det er ingen som liker oss. Nobelkomiteen liker oss ikke, zoologene liker oss ikke, Gud og englene og Statkraft liker oss ikke, for mens alle andre skapninger i Universet har tvilens tilgodehavender, er vi uelska også av fjerne naboer som vi aldri skal få se.

prometheus

Logan Marshall-Green, Noomi Rapace og Michael Fassbender i fjernheten.

«Prometheus» er en dyster visjon om hvorfor penisdyra i de gamle «Alien»-filmene ble utforma av en moralistisk og djupt gretten rase av hårløse superfolk et sted i Universet. Skaperne våre ville bli kvitt oss igjen, slik sydenturister drukner katten dagen før de drar til Callevallabandos for å drikke seg dritings og stenge ungene inne på hotellrom. Vi skal utryddes. Det er antakelig fordi vi trødde i graset. Watch the parking meters.

«Prometheus» handler om at et mannskap på forsker-romskip i 2093 kommer til en planet så langt uti verdensrommet at lyset antakelig bruker tusen år, mens Charlize Therons himmelbåt bare bruker tre. Benjamin Button holder en holografisk tale omtrent fra graven, for dette er ekskursjonen der menneskene møter sine skapere og kanskje finner ut av ting.

Skapernes planet er skjelettgrå og utsøkt stygg. Det finnes ingen spor etter Guds kjærlighet, og da de måpende menneskene på menneskers vis finner en gjenværende representant for gudefolket, er han en humørløs og teknokratisk tosk som kunne ha prosjektert Tjensvollkrysset. Filmen kommuniserer med gammeldags estetikk: Metalliske lukkemekanismer og hjelmer og drakter og skitt; en science fiction-konvensjon som i hvert fall visuelt bekrefter det vi ante: Uansett hvor du kommer i verden, er alt likt.

Ridley Scott har laget en tålmodighetskrevende første-time, som om han hadde et budskap. Det har han jo ikke. Men vi glemmer at han har sittet lenge i bestefarsstolen uten å komme fram til Askeladden da filmen plutselig blir et kaldt, grusomt utryddelses-eventyr. Det funker. Romvesen-smitte forvandler folk verre enn overdreven soling, Noomi foretar filmhistoriens ukuleste keisersnitt og mennesker blir vertskap for mordersnegler mens Gud spiller på orgelet sitt og omprogrammerer et solsystem. Det er sterke ting. Det eneste som mangler er at Trine Skei Grande kommer og er veldig trist over at den underbitte snøjerven dør.

Da jeg så filmen på svært lerret, var jeg helt forheksa over Ridleys gjentatte jentetur i jævelskapen. 2012.

Hypnotisøren

NRK1 23.15

hypnotisøren

Tobias Zilliacus etterforsker anspent.

terning 5 liten Lasse Hallströms kortbesøk i hjemlandet Sverige har ført til en av de hissigste krim-thrillerne jeg har sett på lenge, og i perioder var jeg opprørt og skjelvende tilbøyelig til å gi sekserterning.

Men det får være grenser. I enkelte av Lena Olins scener ble jeg så frustrert at jeg skreik høyt, for hun spiller ei svensk dame som får det til å gå kaldt nerover Bergman og hans ryggrad. Dama er en slags svensk installasjon, ei grinegumma som klager på alle og sutrer seg egosentrisk gjennom et subbete ekteskap med den eksistensielt udugelige legen Mikael Persbrandt.

De er så förbannat lei seg i Sverige. Det er som om selvopptattheten ramma dem med hjernelammelser en gang for flere generasjoner siden, og så satte de seg til og fattade inte.

Filmen starter med at en familie blir nesten massakrert. Den behagelige skuespillleren Tobias Zilliacus spiller etterforskeren Joona, og han får hjelp av hypnotisøren Persbrandt for å kunne avhøre overlevende gutt.

Det går ikke så bra. Mens pappa sover i pillerus kommer hettekledd kidnapper gjennom vinduet og tar med seg Persbrandts og Olins eneste barn. På veggen i skjulet har noen skrevet i rødt: Hvis du fortsetter med å hypnotisere Josef, vil gutten dø.

På det tidspunktet forvandla irritasjonen min seg akutt til den sorten bekymring som fjerner pissetrengthet, og resten av filmen forsøkte jeg langsomt å si til meg sjøl: Så fryktelig er ikke den mjuke regissøren Lasse Hallström at han lar den stakkars, blødersjuke gutten dø? Men du vet aldri med svensker. Plutselig blir de grepet av en ny depresjonsbølge, og så skriver de om hele manuset.

Filmen foregår i et pessimistisk snødekt nord, den er enkelt og hensiktsmessig laga etter en uventa bra historie. 2012.

Porco Rosso

NRK3 19.55

porco rosso

Den røde gris er en herlig fyr.

terning 6 liten Akkurat da du regnet med at animasjonsfilmene har nådd en tilstand av kollektiv koma, kommer denne japanske filmen fra 1992 og slår rotta av stolen og graset på månen.

Antihelten Porco Rosso, som flyr et råttent bounty hunter-fly over Middelhavet i begynnelsen av 1930-tallet mens fascistene ypper seg i Italia, er uten tvil årets mann. Stutt i trynet som en tungvektsbokser uten brukbar guard, feit som en Fredrikstad-supporter, forheksa fra mann til gris, rånete, men ærlig og lojal. En mann som blir håpløst elska av verdensdelens vakreste kvinne – Gina som synger franske chansoner i skummel kafé og sender koda meldinger til den frie verden som ennå ikke visste at den var den frie verden. En mann som holder til i et avsides James Bond-vik uten skandinaviske nudister og forfølger sjøflyrøverne høyt over Europas blå hav og idylliske landsbyer.

Dette er for de kresne. Tro meg.

Hayao Miyazaki er den nå 67 år gamle japaneren som laget den filmatiske magien «Det levende slottet», «Chihiro og heksene» og «Min nabo Totoro». Han er uttrykt anglofil og har i hvert fall oppdaget den visuelle romantikken i det klassiske Europa. Når han formidler små japanske kystbyer eller Milanos vakre fabrikkstrøk er det med en romantisk følsomhet for omgivelser som gjør at du får lyst til å ta bildet nede fra lerretet i sal 2 og henge det på veggen hjemme. I «Porco Rosso» finnes det en bakgrunnspoesi som man blir visuelt sulten av.

Historien er en lærebok i romantikk, og de overbetalte manusforfatterne i California burde ta seg en tur til Japan og lære hva filmer skal handle om. Rosso slåss både mot de fargerike luftskurkene fra flyskurksambandet og han har en amerikansk erkerival som er ute etter alle damene. Han tilbes av verdens skjønneste dame som bor i hotell på øy og vet at hun antakelig aldri kan få den omskapte helten. Dessuten oppvartes han med guttaktig småjentethet av flykonstruktørens barnebarn, som bygger grisens nye fly og utgjør et slags seksuelt halvtabu i filmen. Til slutt slåss han for den lille jentas ære og dyd. Det er sånn det skal være og en ny bekreftelse på millenniumsmistanken: Regissører fra Asia kommer til å redde filmkunsten.

«Porco Rosso» har riktignok sju års aldersgrense, men det er en film for voksne, og særlig de som følger hver minste strek med blikket. 1992.

Skrik 4

NRK3 21.30

skrik 4

Hayden Panettiere kysser heavy sminka nerd.

terning 4 liten Før alt fantes ungdom med for god tid. Da pubertetsguttene sluttet å gå med aviser eller sykle rundt som visergutter, satte de seg ned i Wayne’s World og fant systemene i egentlig ugjennomtenkte klassiske skrekkfilmer. Da VHS-en kom for alvor på åttitallet, så de «Fredag den 13.» så mange ganger at de lærte den utenat, også strukturalistisk.

I 1996 skrev trivialkunstneren Kevin Williamson «Skrik» for veteranen Wes Craven, og den var en grøsser som ikke bare fulgte, men også debatterte de store konvensjonene i genren. Her er fireren. I den er «Skrik» blitt en del av de akademiske konvensjonene (kalt «Stab»), og handlingen starter med ei slags russisk dokke av handlinger inni hverandre, en teknisk kyndig og egenbegeistra meta-orgie uten sidestykke. Vil jeg tro.

I starten våkner David Arquette med Courteney Cox og tar på seg den sjokoladebrune sheriff-uniformen som alltid varsler ulykke. Han har en blond assistent med trykk på første stavelse, i byen finnes nå Emma Roberts og fra alle kåte nesten-nerders eventyr-fantasier: Hayden Panettiere.

Alle de opprinnelige jentene ble voksne damer med resignasjonsfjes. Denise Richards er fremdeles jenta med TVNorge-mimikken, Arquette er forvirra politimann og så starter ungdoms-myrderiene. Ikke uventa oppstår også nye grøsser-konvensjoner.

Slasher er slasher, og det finnes mye graps også i denne filmen. Men bildet av ei jente med tarmene hengende ut hører hjemme i en annen filmserie. Egentlig er det også en konvensjon at så formalistiske filmer som dette aldri kan bli spennende, men det er faktisk feil. 2011.

Svigers er aller verst

Norsk TV2 21.40

svigers er aller verst

Sønn og mor: Ben Stiller og Barbra Streisand.

terning 3 liten Dustin Hoffman og Barbra Streisand spiller så hjertegode liberalere at de kunne vært nobelkomiterende nordmenn, og det redder denne filmen opp i sjiktet for akseptable ventekomedier for flyreiser over 11 timer. Streisand har gjentatte ganger vært en behagelig skuespiller, men sangere skal ikke det, så det ble vedtatt i internasjonale overenskomster at fenomenet skal ignoreres. Hoffman er alltid anerkjent god. Her spiller han en hjertelig pappa med overstrømmende, ideologisk belasta ømhet, og hele skikkelsen vibrerer av en slags indremedisinsk begeistring, som om han er bærer av bendelorm med st. veitsdans.

Handlingen er imidlertid forferdelig. Det nærmer seg landssvik å utstyre Robert De Niro med løspupp og la ham amme med den. Det finnes bur på Cuba, ferjekøer ved Bergen og fotturer med gnagsår og Reidar Helliesen for sånne forfattere. Ben Stiller og Teri Polo reiser sammen med hennes foreldre til Florida, der sexterapeuten Streisand og livsnyter-advokaten Hoffman er avstandsforeldrene til sykepleieren Stiller. Sammen med gjestene ankommer også De Niros første barnebarn, som gir grunnlag for en ufaglært gjennomgang av intuitive oppdragelses-metoder.

Dette er en underlig film, fordi fire skuespillere sier idiotiske ting på en aldeles utmerket måte. Det er som om utøverne og planleggerne kommer fra forskjellige kunstneriske universer, og filmen kunne vært laga som demonstrasjonseksempel på hvordan amerikanske kjendistalenter lever i et slags slaveri på grunn av sin klebrige vane-rikhet. Rike folk må tjene store mengder penger. Og den som må tjene mye penger, får et uverdig liv. 2004.

Brennpunkt New York

Norsk TV2 01.25

terning 5 liten Velkjent thrillerklassiker fra 1971, laget av John Frankernheimer med Roy Scheider og Gene Hackman i glimrende hovedroller som New York politimenn som skal stanse en narkolast fra Marseilles. En av de første store narkothrillerne, som dessuten fikk fem Oscars! 1 time, 44 minutter.

Rain fall

Viasat4 22.15

terning 4 liten Gary Oldman er med i denne japanske thrilleren om en leiemorder som er ekspert på å få drap til å se ut som naturlig død. 2009.

Goodbye Bafana

TV2 Zebra 00.25

terning 4 liten Bille August har laget filmen om en hvit rasist i Sør-Afrika som ble sittende i fengsel med Nelson Mandela og fikk forandret hele livet sitt. Joseph Fiennes og Dennis Haybert i hovedrollene. 2007.

Sherlock Holmes: A game of shadows

TVNorge 21.30

sherlock holmes a game of shadows

Robert Downey jr., Noomi Rapace og Jude Law et sted utenfor England.

terning 4 liten Med toerfilmen blir det klart at Guy Ritchie har gjort Sherlock Holmes til en varig nasjonal skandale, som om Buckingham Palace ble bygd om til kattetoalett eller Helen Mirren måtte spille kona til David Cameron.

Den presise detaljtenkeren fra Baker Street er egentlig en slags kulturell smittebærer: Han har alltid vedlikeholdt forestillingen om at engelskmenn virker kjedelige fordi de både er beskjedne og intelligente.

Downey jr. spiller også en intellektuell Holmes. Men han løser gåter i et ADHD-liknende begeistrings-anarki. Holmes er en overvåken narsissist som setter seg på en diett bestående av kaffe, tobakk og cocablader. Som en performance-kunstner uten vokaler syr han kamuflasjedrakt som består delvis av tapetvegg og delvis av bokhylle. Det er ikke lett å vite hvem som ble ansett som mest psykotisk av den rettsmedisinske kommisjon – den Oscar Wilde-ville lille sarkasme-satanen av en detektiv eller professor Moriarty, som egentlig ser ut som en rettspsykiater.

Det mest normale mennesket er doktoren Watson, som er så gifteferdig at han bærer et litt revysnodig Harry Potter-skjerf som Mary strikket. Stephen Fry spiller bror Holmes med Finbeck-hatt og likner en rugende kjempe-pingvin som dessverre mistet egget opp i eget rumpehål.

Filmens merkeligste skapning er likevel Noomi Rapace. Flamenco-ildnende av bare utlendinghet spiller hun sigøyner med så konstant åpen munn at hun kunne komme til å sluke små katter og er en utfordring for dyrebeskyttelsen.

Filmens fremste fordel er at Robert Downey jr. fremdeles spiller en trynefin detektiv med WWF-ville hårlokker og et realitetsfjernt, erogent blikk som antakelig burde kunne vekke enker. Æh. Lik.

Filmens svakhet er han som kalles Rene. Han er anarkist, som er en slags krypto-kommunistisk fascist fra fortida. Han er bror til Noomi og han har funnet meningen med livet, og det er bombing. Handlingen rundt denne figuren er drepende kjedelig, og dessuten flytter figurene seg til Frankrike, der de virker bortkomne og anakronistiske. Det blir litt moro da keiserens tyskere avfyrer en kjempekanon, men så starter det søvndyssende sjakkspillet til Holmes og Moriarty. Da har de fleste skrudd over på Eurosport. 2011.

American pie

TVNorge 23.55

terning 3 liten En av de mest populære tenåringskomediene de siste åra for tusen år siden  – etterfulgt av flere oppfølgere.  Handler om fire gutter som vil miste jomfrudommen på gymnasavslutninga. Filmen ble kjent for åpenhjertig hvalpesex. Den het på manusstadiet «Navnløs tenårings sex komedie som kan bli laga for under 10 mill som de fleste leserne antakelig vil hate, men som jeg tror dere vil like». 1999. 1 time, 35 minutter.

Bittersweet

FEM 16.45

terning 4 liten Angie Everhart, James Russo og Eric Roberts i en Tarantino-aktig 1999-film som ble gjort direkte for video. Filmen handler om dame som kommerut av fengsel for å hevne seg, og så bygger filmen seg sakte opp mot slowmotion-action i klimaks. Det var det. 1 time, 35 minutter.

The greatest

FEM 21.00

terning 4 liten Pierce Brosnan og Susan Sarandon forsøker å leve med at sønnen døde i en ulykke. 2009.

The words

FEM 23.00

words, the

Nora Arnezeder og Ben Barnes viser forfatterens unge lykke.

terning 5 liten Bradley Cooper er en ubestemmelig, problematisk skuespiller av den uappetittlige Hangover-sorten som du tror kunne finne på å gå med kondomer som sokker. Det betyr ikke at han mangler den amerikanske nasjonalevnen til å se lei seg ut. Mannen er en mester i lei seg.

Som alle andre filmamerikanere har Cooper har driti på draget, et ordtak eller uttrykk som antakelig oppsto ved at man forestilte seg en fyr som plutselig fikk ukontrollert avføring på håndkjerra si akkurat der hendene skulle være. I halvtimesvis var han en mislykka forfatter. Så en vakker dag, i postavdelingen til et forlag, finner han ei brun lærveske fra annen verdenskrig eller Aristoteles’ fredagsquiz på Cardinal (som er en intellektuell pub der man kan drikke ukjent øl man ikke liker til priser man hater). Oppi den ligger en ferdigskrevet skrivemaskinsroman. Den handler om at en mann treffer ei dame og blir lei seg, og den er genial.

Forfatteren utgir den som sin egen og blir en vanvittig suksess. Ingen spør om hvorfor i helsike en ung mann i vår tid skriver om Paris i 1946, som antakelig er det året far hans ble født. De bare beundrer verket.

Så kommer Jeremy Irons inn i historien. Irons skal forestille å være nesten religiøst utgammal, så han er sminka til en hud som Ramses den annen ville vært flau over etter flere tusen års stabilt sideleie. Irons knirker rustent, han bøyer seg som en brønnsøkerpinne under årenes vekt, han hoster kritisk, kolsisk og lungekreftisk og øynene hans er bitre som blikket til en usitert klimaforsker. Han er forfatteren, og han forteller om sitt livs tragedie.

Siden det var påske kommer du til å like det selvnytende martyriet, for vi er alle mislykka treski-romantikere, vi skjønte aldri hvem morderen var i Agatha Christies «Doktoren mister en patient» og vi kom tjue år for tidlig til å bli reddet av slalåmbølga.

Jeg skal ikke røpe hva som skjer med den samvittighetstynga, frelsesøkende liksom-forfatteren, men på sett og vis bekrefter han deprisofenes hovedtese om at smerten kommer og tar deg til slutt, og skjebnens ironi er ondere enn lysstoffrør over badespeil.

Jeg glemte Dennis Quaid. Han spiller en voksen, suksessrik mann som leser denne historien, og som Richard Gere i «Bedrageren» overlater også han sine protesefølelser til ei ung, beundrende dame. Til slutt sier han sanningens ord. Jeg fikk aldri helt tak i dem. 2012.

Dirty dancing

TV3 20.00

dirty dancing

Jennifer Grey svever på Patrick Swayzes løft.

terning 5 liten Filmen som gjorde Patrick Swayze berømt og kunne ha gjort Jennifer Grey til ei stjerne, men så gjorde hun aldri noe bra mer. Deilig ungdomsfilm med musikk og dans der unge Jennifer treffer Patrick sterkt mot foreldrenes ønske, men han er sterk og kvikk til beins og de unge trosser all motgang. 1987. 1 time, 37 minutter.

Michael Clayton

TV3 21.30

michael clayton

George Clooney er en melankolsk fyr.

terning 5 liten Når George Clooney medvirker, ser alt så dyrt og sivilisert ut at du får følelsen av å bli nedsenket i en reklame på CNN. Sånn er også denne ubevegelige platina-thrilleren.

Egentlig er «Michael Clayton» en repetert advokatvits: Har du hørt om advokaten som glemte å ta tran og fikk samvittighet? Han døde av det. Vitsen er ikke noe særlig, men det er filmen. Den uforlignelige alminnelighets-briten Tom Wilkinson spiller en advokat som det tilsynelatende har gått over fjorden med. Eller kanskje han bare oppdaget sin yrkes-rolle i kapitalismens undertrykkelses-system, og så rømte han til en innbilning.

Michael Clayton (George Clooney) er jurist og trøbbelfikser for et steinrikt advokatfirma, og han er også bestevennen til Wilkinson, som har oppdaget at fabrikken han skal forsvare, faktisk forgifta bøndenes drikkevann. Tilda Swinton spiller (uvanlig for henne) ei Vanessa-beige karrieredame som akkurat har overtatt ansvaret for at ingenting skjer med noe i firmaet, og nærmest ved en eksistensiell akselerasjon eller ekstremt svettetokt bestiller dama et mord. Eller to.

Det er så vakkert gjort. George Clooney har det følsomme fjeset sitt på, og det er ikke mange som kan se så engasjerte ut som George; ansiktet hans ligger nærmere hjertet enn både 1. juledag og morgenen etter at man mistet dyden til Mrs. Robinson. Filmen beveger ham rundt i en summende, monotonistisk skjebnekarusell der korpiene snakker kvitskjorte-snakk og nevner milliarder. Det er unaturlig sivilisert og samtidig belemret med anspent menneskelighet. Langsomt, som ved en arbeidsulykke, konstruerer regissøren fram en ålreit thriller.

La meg si det sånn: Dette er kanskje ikke den filmen du vil se hvis du har jobba 23 timer overtid i kyllingklekkeriet etter jordbærplukkinga. Men de uthvilte og opplagte kan få det flott i to timer. 2007.

Ruby sparks

TV3 23.40

terning 3 liten Paul Dano i en for meg ukjent film som en ung forfatter som sliter med skrivesperre og kjærlighet. 2012.

From Paris with love

Viasat4 01.10

from paris with love

John Travolta på farten i Frankrike.

terning 5 liten Når Luc Besson produserer film, er det ingen som vandrer asbestbeint langs de brennbare temaene og antyder at de ekstreme antroposofene utgjør terrorist-trusselen mot Vesten. I «From Paris with love» slenger Travolta så mye tungt ukrutt mot muslimske parisere at han antakelig aldri bør sette seg bak spakene i flyet sitt mer.

Jeg vet ikke om franskmenn vet hva politisk korrekthet er, men det er fare for at de tror det er en samleiestilling. Fransk action er noe for seg sjøl. Den utfolder seg i fri passe simple – de voldelig utfordra imperfektum-formene er enklere enn dynamittfiske, og resultatet omtrent likt.

Jonathan Rhys Meyers spiller en småsleip amerikansk ambassade-sekretær i Paris, og fordi CIA har mannskapsmangel (agentene står antakelig utenfor Det hvite hus med plakater mot helse) blir han deputisert som assistenten til Wax.

Wax spilles av John Travolta med omtrent samme subtilitet som hvis Mike Tyson var Einstein i en pikespeider-oppsetning av «Aldri mer Hiroshima». Han er uansvarlig skallete, nakken er som et hovent lårbrudds-bein og han beveger den Hummer-liknende kroppen rundt i Rue de Tourette med samme virkning som når parisere luke-parkerer. Det er en demonstrasjon av absolutte folkefristelser som vi sjelden får være med på, for i denne filmen får verken sannsynligheten eller den gode smak lov til å moderere ytringsgleden. Og når Travolta til og med tar en «Pulp fiction»-referanse med Royal wizz cheeze, da er den usjenerte lykken fullkommen.

Rhys Meyers har fin fransk forlovede og en John Waters-bart som kler rollen som amerikaner i Paris. Travolta brauter seg inn i EU på terroristjakt. Det gjør han med Blodskvettistan-dialekt og deilige overdrivelser som blant annet omfatter innendørs snøbyge i kinesisk restaurant og gesims-hopping som ellers bare finnes i Ninja Turtle-spillet på Xbox. 2010.

 

Fredag 26.6. Fantastisk gammal gris i fly

 

Porco Rosso

NRK3 21.55

terning 6 liten Rettferd for japanerne. Etter at Myazaki er blitt tildels lett ignorert i denne oversikten i vår, skal han få den heder han fortjener, og dere skal se en animasjonsfilm av de sjeldne. Jeg tror «Porco Rosso» og «Det levende slottet» er mine Myazaki-favoritter, og sola skinner og meteorologene har meldt global oppvarming i neste uke, så TV2 Nyhetene er alarmert, Aftenpostens telefongruppe er i beredskap og nettavisene aksler seg til katastrofen.

Men altså: Det røde svinet.

Akkurat da du regnet med at animasjonsfilmene har nådd en tilstand av kollektiv koma, kom denne japanske filmen fra 1992 og slo rotta av stolen og graset på månen.

porco rosso

Den røde pilotgrisen har mange beundrere.

Antihelten Porco Rosso, som flyr et råttent bounty hunter-fly over Middelhavet i begynnelsen av 1930-tallet mens fascistene ypper seg i Italia, er uten tvil årets mann. Stutt i trynet som en tungvektsbokser uten brukbar guard, feit som en Fredrikstad-supporter, forheksa fra mann til gris, rånete, men ærlig og lojal. En mann som blir håpløst elska av verdensdelens vakreste kvinne – Gina som synger franske chansoner i skummel kafé og sender koda meldinger til den frie verden som ennå ikke visste at den var den frie verden. En mann som holder til i et avsides James Bond-vik uten skandinaviske nudister og forfølger sjøflyrøverne høyt over Europas blå hav og idylliske landsbyer.

Dette er for de kresne. Tro meg.

Hayao Miyazaki er den da 67 år gamle japaneren som laget den filmatiske magien «Det levende slottet», «Chihiro og heksene» og «Min nabo Totoro». Han er uttrykt anglofil og har i hvert fall oppdaget den visuelle romantikken i det klassiske Europa. Når han formidler små japanske kystbyer eller Milanos vakre fabrikkstrøk er det med en romantisk følsomhet for omgivelser som gjør at du får lyst til å ta bildet nede fra lerretet i sal 2 og henge det på veggen hjemme. I «Porco Rosso» finnes det en bakgrunnspoesi som man blir visuelt sulten av.

Historien er en lærebok i romantikk, og de overbetalte manusforfatterne i California burde ta seg en tur til Japan og lære hva filmer skal handle om. Rosso slåss både mot de fargerike luftskurkene fra flyskurksambandet og han har en amerikansk erkerival som er ute etter alle damene. Han tilbes av verdens skjønneste dame som bor i hotell på øy og vet at hun antakelig aldri kan få den omskapte helten. Dessuten oppvartes han med guttaktig småjentethet av flykonstruktørens barnebarn, som bygger grisens nye fly og utgjør et slags seksuelt halvtabu i filmen. Til slutt slåss han for den lille jentas ære og dyd. Det er sånn det skal være og en ny bekreftelse på millenniumsmistanken: Regissører fra Asia kommer til å redde filmkunsten.

«Porco Rosso» har riktignok sju års aldersgrense, men det er en film for voksne, og særlig de som følger hver minste strek med blikket. 1992.

Kampen om den grønne diamant

Norsk TV2 01.20

kampen om den grønne diamant

Kathleen Turner og Michael Douglas var unge i naturen.

terning 5 liten Med «Romancing the stone» skjedde en del fikse ting. På grunn av suksessen til Indiana Jones-filmene fikk et gammelt studentmanus en sjanse, og så kom en herlig eventyrfilm-parodi som gjorde at verden gjenoppdaget størrelser som Michael Douglas og Kathleen Turner. Begge hadde spilt store filmer før, men dette var starten på det nye livet. Dessuten oppdaget verden Danny De Vito, som smatt rundt i den fartsfylte handlingen om en spenningsforfatterinne som lures til Sør-Amerika for å hjelpe søstera og havner i alle slags eventyr.

«Romancing the stone» er juveler-slang og betegner prosessen når man gjør en stein klar for å bli brukt i smykker. Både Sylvester Stallone og Christopher Reeve sa neitakk til rollen som Jack Colton. La meg også legge til at stunt-dama til Kathleen Turner faktisk gjorde hele turen i sølesklia.

Dama som skrev filmen var Diane Thomas, som faktisk bare skrev denne. Hun jobbet som serveringsdame for å livnære seg mens hun skrev manus. En dag forsøkte hun å få en kunde interessert i et manus hun hadde laget. Kunden var Michael Douglas. Året etter at «Kampen om den grønne diamant» ble laget omkom hun i en bilulykke i Los Angeles 39 år gammel, og i dag har UCLA en skribentpris oppkalt etter henne. 1984. 1 time, 45 minutter.

Nilens juvel

Norsk TV2 03.05

nilens juvel

Og så gjorde de tabben. Sjekk den discoskjorta!

terning 5 liten «Jewel of the Nile» var oppfølgeren til «Kampen om den grønne diamant», og den var ikke noe særlig. Men tida går, og det er kanskje moro å se Michael Douglas og Kathleen Turner da de var ti år yngre. Danny De Vito er med i denne også, alle jakter på edle greier og Lews Teague regisserte. 1 time, 44 minutter. 1985.

Scary movie 2

TV2 Zebra 21.00

scary movie 2

James Woods herjer med djevelen.

terning 2 liten I løpet av de første fem minuttene: Niagarisk Eksorsisten-pissing, geysirisk Eksorsisten-spying og en djevleutdriversk James Woods-diaré på størrelse med jordraset i Verdalen i 1893.

«Scary movie 2» er i likhet med «Scary movie 8», «Scary movie 5» og «Back to The Scary Movie Project» reine etniske fenomener; de uttrykker afrikanske slavers frustrasjon over toalettforholda på overfartsskipene og deretter i East Harlem og South Central Light. Familien Wayans, som er en slags Brady Bunch for de svarte, forsøker å late som om filmen består av parodier på kjente grøssere, men humor er også her bare en unnskyldning for å kle av hvite jenter. 2001.

Harry Potter og dødstalismanene – del 2

TV2 Zebra 02.30

harry potter og dødstalismanene del 2

Ungene ble voksne: Daniel Radcliffe, Emma Watson og Rupert Grint.

terning 6 liten OK. Del 1 kommer vel i morgen.

Så ble det slutt. Elvis døde. John Lennon døde. Michael Jackson døde. Det finnes virkelig en slutt. Det har vært en voksende glede å følge den skjebnevalgte lille brille-martyren Potter som brøt ut av en Dickens-ond familie av britiske standard-slektninger og ble trollmann som sine døde foreldre. Det er mektig eskapisme.

Guttungen er voksen nå. Han vet hva redsel er, han skjønner skjebne. I et voldsomt, metaforisk og nesten uendelig slag kjemper han mot Voldemorts siste rest av udødelighet og er klar til å ofre seg selv. Det er soldatromantikk og en klassisk krigs-sentimentalitet av den sorten som samfunn skapte når de trengte å lure unge menn ut på slagmarken.

Dette er underholdningens sjel. Enten du spiller «Call of duty» eller leser «Ringenes herre» handler det om å bekjempe de du ikke liker med vold og vanvidd. Det er ikke sånn at Voldemort hadde litt rett eller at Sauron få må en sjanse til å forklare seg. Rambo kommer og kverker dem. Det er det han gjør.

Minst én gang hvert femte år trenger vi en påminnelse om at underholdning ikke er virkelighet. Det kommer nye psykologer, og de skal også si noe. Den siste Potter-filmen er så voldsom at sjela flytter seg, men ingen tror egentlig at den avler satanister eller sadister.

Jeg så den igjen på Blu-ray og kan bare si: Hvis grusomheter kan være så vakre som dette, så kan de like gjerne ha perfekte bilder. Kjøp Blu-ray-filmer! 2011.

Pearl Harbor

TVNorge 23.25

pearl harbor

– Der borte kan du kjøpe plaster sjøl. Kate Beckinsale i krigen.

terning 5 liten Mye har forandret seg siden Michael Bays paleontologiske krigspoesi «Pearl Harbor» veltet sin tematynne tykkfallenhet ut over kinolerretene. USA er nå i krig, etter det første hjemme-angrepet på amerikanere i historien. Alt det som virket fjernt og teit i filmen da den ble vist på kino, ser nå ut som en profetisk beretning om patriotismens nødvendighet i krisetider.

For et halvår siden var «Pearl Harbor» et helt irrelevant forsøk på å gjenopplive behagelig glemt krigshistorie. Nå ser filmen ut som en kommentar. Den ser også ut som en forklaring på hvorfor amerikanere flokker seg rundt den litt indolente presidenten som om han skulle være borgermester i Andeby eller noe annet storarta.

Derfor blir filmen faktisk både rørende og interessant. En gigantisk og komplisert smeltedigel-nasjon forenkler tenkesettet sitt og samles rundt idealer som er så ukule at til og med Senterparti-folk tar avstand fra dem. På et helt uforutsett vis blir «Pearl Harbor» en film om at enkle tider krever enkle mennesker. Du ringer ikke en stålsett eller en statsviter hvis huset brenner.

Det var krigen.

Den er overbegeistra skildra med en bråte japanske fly som likner datamygg, og bombinga av havna på Hawaii blir ikke så imponerende på TV-skjermen som den antakelig var på kino.

Kjærligheten er bedre. I krig er kjærlighet alltid tillatt. Sånn også her. Ben Affleck spiller den tøffeste av et flysugent kameratpar. Han melder seg som pilot til krigen i Europa på tross av at han er kjæreste med sykepleiersken Kate Beckinsale, ei dame som kunne spilt Snehvit i tegnefilmversjonen uten at noen hadde merket det. Skuespilleren Josh Hartnett likner Morten Harket og sitter shortskledd på Hawaii. For oss nordmenn er det lett å holde med ham.

Krigskjærlighet med sykepleiersker er klassiske ting i amerikansk kunsthistorie. Konflikter mellom vennskap og erotikk tilhører også eventyrfortellernes yndlingsmasochismer. Frankrike ble grunnlagt på dette prinsippet.

De romantiske elementene i Bays film er en del av lysløypa, ei slags julegate med tårer på kinn. Men det skjer hver gang: Når kjærligheten skildres så tragisk at den føles som varsel om salmonella, oppstår også stort engasjement, og «Pearl Harbor» er en film som engasjerer. Måtte klokere makter tilgi meg, men det var kjekt å se den. 2001.

The cable guy

TV3 21.00

cable guy, the

Jim Carrey som dagens installatør.

terning 5 liten Kjæledyr-detektiven Jim Carrey var en konjunkturømfintlig komiker som egentlig er avhengig av oppover-handling. Hans beste film «Dum og dummere» er ikke morsom fordi hovedpersonene er tragiske, men fordi de egentlig har det fint og dessuten representerer en umenneskelig overdrivelse av allemanns-svakheter.

I «The cable guy» er Carrey enda en gang en sånn fyr. Den anfpent lefpende kabel-installatøren med det uanvendelige sosiale behovet er en rå karikatur på folk vi alle har møtt og kanskje har vært; en type mennesker som proklamerer livslangt vennskap hvis du har latt dem slippe foran i kassakøen og ringer dagen etterpå og ber deg med på hyttetur. Men denne gang er figuren svart. Den er infernisk gåtefull. Den er psykopatisk ond og sjarmløs og klaustrofobisk utenfor borgerlig fatte-evne, og Carrey måtte i 1996 konstatere med et betuttet smil at det litt pysete filmpublikummet i USA sa uffamei&neitakk.

Det betyr ikke at det er en dårlig film, den er bare litt for konsekvent. Du skal ha nervene i krabbegir og leve en god, oversiktlig og utrua Holmenkollen-tilværelse for å tåle sånt som dette.

Matthew Broderick spiller en stakkars kjærlighetssørgende og patetisk veloppdragen arkitekt uten sosialt immunitetsforsvar. Han ber kabelfyren om en eneste liten tjeneste og fanges uforståelig i en utslettende intim kameratslighet. I rollen som inntrengeren er Carrey uutholdelig. Han er psykoplastisk abnorm, kiropraktisk uforklarlig og hemningsløs som morgenfrisk rabis, og han bruker de ellers koseflaue overdrivelsene sine til å pine publikum i halvannen time. Det finnes faktisk også folk som liker Charles Manson der ute, men Carreys kabelfyr ville ha stått tørr for hundetiss om han var lyktestolpe, for denne mannen er mindre attraktiv enn hiv-resistent barne-Ebola med smittsom flygeleder-aksjon. Så de rette folka vil like filmen. 1996.

The bone collector

TV3 22.40

bone collector, the

– Det du trenger er en hollistisk banankur, så kan du gå igjen. Denzel W. sammen med Angelina J.

terning 2 liten Phillip Noyces «The bone collector» handler om at den ellers førlige Denzel Washington ligger lam i senga og fjern-dirigerer gatepurken Angelina Jolie rundt blant mishandla seriemorder-lik. Han får stadig lammelses-anfall og vil snart dø. Hun er datter av en selvmorder-purk og blir forfulgt av de overordna.

Først sender han henne inn til ei dame som er kokt av voldsomme mengder varm damp, og etter det er deler av kroppen hennes spadd ut. Det viser filmen nærbilder av. Denzel vil at protesjeen hans skal skjære av hendene på liket med ei lita sag, men hun får hetta, og den scenen varer ei stund.

Handlingen starter med «Nattsvermeren»-musikk og beveger seg som en tung tanke gjennom virkeligheter som Gud glemte da han sa «Bli lys». Underholdningsverdien i det som kunne blitt en litt spiss gåte for glade detektiv-kompiser langs sykesenga, blir nedtynga og overgravd av filmens maniske forkjærlighet for lavlivs-spekulasjon. 1999. 1 time, 55 minutter.

Cemetery Junction

TV3 03.00

terning 2 liten Det starter med et bredskuldra pastoralt England der arbeiderklassen i 1973 bruker innsvingte skjorter og lurer på om de skal dra ut i verden.

Ricky Gervais har vært med på manus og regi i denne ungdoms-jamreren, og det var vel ikke noe godt valg. Filmen er stiv som en uengasjert TV-serie, den forteller ingen ting om tida og fint lite om folka. Dette er sånne greier som kjendiser begår når navnet deres er blitt så stort at de slipper å tenke seg om.

Christian Cooke er fin og tristøyd som en velholdt collie, og han vil bli rik i forsikringsbransjen. Der regjerer den kyniske kaksen Ralph Fiennes, og han er også pappaen til Felicity Jones, som har Diana-hår og oppvakte, mjukfeministiske øyne. Men hun er kjæreste med en dressmann som Jane Austen ville ha avslått som litt for gammeldags. Emily Watson stuller rundt som den undertrykte syttitallsmora og fangen i Fiennes-dragens velstandstårn, for Cemetery Junction er et historisk forbigått sted der øl-rockerne Slade oppleves som altfor ungdommelig musikk 12 år etter at The Beatles overtok styringen av England. Tom Hughes spiller den manisk bitre arbeiderklassehelten som hater faren sin helt til noen forteller ham at pappa egentlig ville slå i hjel han som stakk av med mamma, men på grunn av kjærlighet til gutten sin lot han det være. Det er liksom ikke måte på fuktigheten i den mentale synkemyr.

For «Cemetery Junction» er en plakatfilm der de voksne er reaksjonære fabeldyr, og ungdommen oppfører seg som utvokste Emil-harryer fordi den er så full av opprørstrang.

TV-serier pleier ikke handle om noe; de bare står og tramper i sitt eget støv. Gervais og kollegaen hans har kopiert denne akvarieformen for dramatikk. Hovedpersonene går bare rundt og verifiserer dagliglivets uforanderlige sannheter i halvannen time, og så hart de fått nok – og det var da filmen skulle ha starta.

Infernisk leketøy-komedie 2010.

From Paris with love

Viasat4 22.30

from paris with love

John Travolta i rollen som purko rosso i Paris.

terning 5 liten Når Luc Besson produserer film, er det ingen som vandrer asbestbeint langs de brennbare temaene og antyder at de ekstreme antroposofene utgjør terrorist-trusselen mot Vesten. I «From Paris with love» slenger Travolta så mye tungt ukrutt mot muslimske parisere at han antakelig aldri bør sette seg bak spakene i flyet sitt mer.

Jeg vet ikke om franskmenn vet hva politisk korrekthet er, men det er fare for at de tror det er en samleiestilling. Fransk action er noe for seg sjøl. Den utfolder seg i fri passe simple – de voldelig utfordra imperfektum-formene er enklere enn dynamittfiske, og resultatet omtrent likt.

Jonathan Rhys Meyers spiller en småsleip amerikansk ambassade-sekretær i Paris, og fordi CIA har mannskapsmangel (agentene står antakelig utenfor Det hvite hus med plakater mot helse) blir han deputisert som assistenten til Wax.

Wax spilles av John Travolta med omtrent samme subtilitet som hvis Mike Tyson var Einstein i en pikespeider-oppsetning av «Aldri mer Hiroshima». Han er uansvarlig skallete, nakken er som et hovent lårbrudds-bein og han beveger den Hummer-liknende kroppen rundt i Rue de Tourette med samme virkning som når parisere luke-parkerer. Det er en demonstrasjon av absolutte folkefristelser som vi sjelden får være med på, for i denne filmen får verken sannsynligheten eller den gode smak lov til å moderere ytringsgleden. Og når Travolta til og med tar en «Pulp fiction»-referanse med Royal wizz cheeze, da er den usjenerte lykken fullkommen.

Rhys Meyers har fin fransk forlovede og en John Waters-bart som kler rollen som amerikaner i Paris. Travolta brauter seg inn i EU på terroristjakt. Det gjør han med Blodskvettistan-dialekt og deilige overdrivelser som blant annet omfatter innendørs snøbyge i kinesisk restaurant og gesims-hopping som ellers bare finnes i Ninja Turtle-spillet på Xbox.

Jeg elsker sånt som dette. Derfor får ikke gutter fra pene familier lov til å gå på kino med meg. 2010.

Paranoia

Viasat4 00.10

terning 4 liten Skandale. Her er en Harrison Ford-film som jeg aldri så fordi jeg akte fortumla ut av det organiserte yrkeslivet i 2013. Men jeg skal ta det igjen. Filmen er med Gary Oldman og Liam Hemsworth og Amber Heard og altså Ford, og den handler om en ung fyr som får hjørnekontor i korpieslottet hvis han bare spionerer. Filmen er visstnok en thriller sjøl om den låter som en komedie. 2013.

Bowfinger

Viasat4 03.00

bowfinger

Perfect match: Eddie Murphy er strålende sammen med Steve Martin.

terning 5 liten I en tid med danske dogmer og amerikansk method direction (Blair Witch Project), var det befriende å stifte bekjentskap med nyskapningen Cinema Nouveau, en autodidakt produksjonsform som tillater en kjendis å medvirke i hovedrollen uten at han vet om det. Film er den mest jålete av alle kunstarter om man ikke regner sirkus som animal performance. Steve Martins parodiske Hollywood-manus vil gi syndsforlatelse til en intelligent mann som har forspilt livet sitt blant silkefjols.

Martin spiller en slags moderne Ed Wood. I sin filmnoiristiske heim dyrker han minnene om fortidas fiaskoer inntil telefonregninga på fem dollars er blitt et problem. Da adopterer han indo-amerikaneren Afrims science fiction-manus «Lubbent regn» og satser på storhet. Men Hollywoods ubalanserte actionstjerne Eddie Murphy vil ikke være med. Martin og hans allsidige fotograf finner ut at de skal klare å filme den motvillige Murphy uten at han vet om det og innpasse responsene i handlingen ved kreativ klipping.

Det skjer ingenting uventet i denne filmen, selv om det burde. Men Steve Martins djupt intellektuelle mangel på desperate overdrivelser & uro kan gjøre en komedie uten høydepunkter morsom, fordi alt er vittig i forhold til akkurat ham og hans smittende normalitet. Dessuten forsøker ikke Eddie Murphy å forføre oss ved å være Black Beauty på silkelakner, så da spyr vi ikke hver gang vi ser ham.

Gnagertrynet Heather Graham fra Milwaukee spiller seksuell oppkomling i Hollywood. I virkeligheten har hun hatt kortvarige, registrerte forhold til skuespillerne James Woods og Elias Koteas samt regissørene Edward Burns og Stephen Hopkins.

Alle andre er også overstrømmende gode, og «Bowfinger» blir forvirrende vittig på en slags fiskepinne-enkel og grei måte som gjør at man tviler på sin gode smak hver gang man ler. Takk for det. 1999.

Torsdag 25.6.– Og så ler vi litt av de arme grekerne

 

My big fat Greek wedding

Filmnet

terning 5 liten Også jeg føler ansvar for den greske økonomien, og i sympati og solidaritet med alle de som nå reiser til Hellas for å betale mer enn den billige vinen koster, skal jeg anbefale en Filmnet-streaming som faktisk er mye, mye bedre enn den skulle ha blitt. Det er er et mirakel, men grekere trenger mirakler.

Æh. Filmen foregår ikke i Hellas. Men den handler om greske amerikanere. Ingen blir noensinne integrert. Det er det beste man kan si om menneskene.

my big fat greek wedding

John Corbett og Nia Vadalos er ikke sånne som gifter seg edru.

Det finnes flere aktverdige grunner til å se den amerikanske komedien «Mitt store fete greske bryllup». Tom Hanks og kona Rita Wilson har produsert den, og de er veldig fine folk. Filmen behandler gresk selvopptatthet med oppgitt ironi og burlesk sans for etnisk paranoia. Dette er dessuten en komedie med bare nye fjes, og de er lette å like.

Filmen kom fra ingensteder og gjorde svære ting med amerikanske salgslister i 2002. Den ble dessuten nominert til én Oscar og to gylne glober.

Nia Vardalos er hovedgrunnen. Hun likner mindre på Hollywood-gjengen av Armani-stativer enn Dumbo og spiller den selvstendige, halvunge klønejenta Toula som aldri finner seg en fin, greskætta ektemann med dårlig klessmak. Så treffer hun en ikke-greker og vil gifte seg med ham. Hvis noen skulle ha trodd at grekere i den store smeltedigelen er mer vidsynte enn mullaer når det skal gifteknives, har de ikke trodd denne filmen. Det greske USA-miljøet beskrives som bunadstullinger med ortodokse moussaka-hjerner, og ekteskapet mellom Toula og den langhåra mildheten John Corbett blir ikke lett.

Men «Mitt store fete..» er ikke samfunnskritikk, men harmløs forsoningshygge. Den koser for alle jordens flokevisefanatikere med like stor forståelse for alle. 2002.

Paranoia

Viasat4 22.00

paranoia

Amber Heard og Liam Hemsworth. Komf neste år.

terning 4 liten Skandale. Her er en Harrison Ford-film som jeg aldri så fordi jeg akte fortumla ut av det organiserte yrkeslivet i 2013. Men jeg skal ta det igjen. Filmen er med Gary Oldman og Liam Hemsworth og Amber Heard og altså Ford, og den handler om en ung fyr som får hjørnekontor i korpieslottet hvis han bare spionerer. Filmen er visstnok en thriller sjøl om den låter som en komedie. 2013.

Scary movie

TV2 Zebra 21.30

scary movie

Carmen Electra er med for fint arbeidstøy.

terning 2 liten Denne komedien forsøker å parodiere parodien. I «Scary movie» klipper Bobby kjærestens kjønnshår med hekksaks og vernebriller før han får en utløsning som klistrer henne til taket på en melkehvit geysir. De andre påfunnene kan jeg ikke fortelle om. For eksempel når Ray blir drept ved at en penis går gjennom doveggen og tvers gjennom hodet hans. Eller når Carmen Electra blir stukket av Skrik-morderen og han blir stående med ei spidda silikonpute på kniven mens hun klynger seg skrikende til de blodige restene av brystet.

Det er ikke bra. Navnet parodi er ikke et magisk formular som omgjør møkk til manna. Vulgært søl er vulgært, sjøl om filmskaperne driver gjøn med andre filmer. 2000. 1 time, 30 minutter.

Race to Witch Mountain

Max 03.20

race to witch mountain

Dwayne Johnson og Carla Gugino på vei opp fjellet.

terning 5 liten Barnefilm midt på natta! Talentfullt. Bortsett fra det: Familier, sitt ned sammen: The Rock spiller spennings-fristende barnefilm, sånn at også sjuåringene kan få etter-feire Halloween. «Race to Witch Mountain» er en herlig actionkomedie der to tweenies kommer reisende fra annen planet for å inspisere selvlysende klump med padde-egg og deretter redde både Jorden og sin egen sivilisasjon. Sånn som dette skal en barnefilm se ut. Ingen unger blir mobba i skolegården eller er ulykkelige fordi far ferker sekretæren. De trues bare midlertidig av jordens øyeblikkelige utslettelse. Utslettelsen ser flott ut. Togvogner smeller og flyr i luften. Barne-aliens har evner som ville få flåsamannen til å blekne. En ondarta super-robot kommer for å stråle dem aldeles i hjel, men de stikker i en bulka gul taxi sammen med den forvirra actionhelten Dwayne Johnson, Carla Gugino og en hund. Det skal være med en hund.

Filmen er en nyinnspilling fra 1975. 2009.

Rocky V

Max 21.30

terning 4 liten Litt tam, men ålreit som underholdning er Rocky-filmen der Sylvester Stallones sønn Sage er med som Rockys barn og bokseren Tommy Morrison spiller en ung fyr som Rocky trener. Mye sentimentalt dill, men litt Stallone-spenst også. 1990.

The guard

Showtime 22.40

guard, the

Brendan Gleeson er virkelig en ekkel purk.

terning 2 liten En irsk politimann i stygg truse klør seg i skrittet. Han er denne filmens etnisk uansvarlige anti-helt, og hvis du finner ut hvorfor han ble skapt, så kan du få sju par brukte sokker gratis sammen med et sukkerspinn som katten har slikket på.

Gleeson spiller en uforståelig mann med mindre sjarm enn nytømt hyttedo. Han prøver de døde skurkenes ecstasy, han hiver bevismateriale. Deretter besøker han mor på hospitalet. Hun dør resignert på benk og får brennevin av lommelerke. Gleeson stirrer som en mann med akutt hjernesvinn.

Så får filmen en slags utfordring. Fra utenverdenen kommer FBI-agenten Don Cheadle. Han er en sivilisert politimann som burde holdt seg langt vekke fra svinestien Irland. De to skal ta forbrytere og en båt med dop til 500 millioner. Forbryterne er hjemløse Tarantino-Ritchie-kloninger som diskuterer filosofi. Hobby-rasisten Gleeson og silkesvarten Cheadle blir hjertevenner samtidig som filmen gjennomgår ritualer som i andre sammenhenger ville blitt kalt etterforskning. Bildene ser ut som sånne Instagram-fotografier som folk poster på Facebook. 2011.

Night of the running man

Showtime 00.15

terning 3 liten Dette er en grusomt grapsete film. Den er ikke dårlig. Bare dum. Andrew McCarthy spiller drosjesjåfør med trailer-bart og ser ut som både Cheech & Chong. Han tilegner seg en gangsterkoffert med én million dollars, og de er stjålne Las Vegas-penger. Scott Glenn spiller leiemorder. 1994. 1 time, 31 minutter.

The wrestler

Silver 00.10

wrestler, the

Marisa Tomei og Mickey Rourke er triste, men vakre.

terning 6 liten Mickey Rourke er uformelig som en Batman-skurk og mild som ei speiderjente, men som mannsbilde skremmer og rører han. Legenden Rourke kroppsliggjør på en sviende måte glemte kjønnsrolle-paradokser.

I kultharryfilmen «Harley Davidson and The Marlboro Man» (1991) formulerte Mickey Rourkes rollefigur et berusende macho-credo på en sånn måte at det søkk i alle 1980-tallsskadede menn i førtiårskrise: «It’s better to be cool and dead than uncool and alive».

Nå kommer på en måte slutten på den setningen. I «The wrestler» spiller Rourke den amerikanske bryterlegenden Randy The Ram som på legens anbefaling og med snilt sinn forsøker å bli en sunn familiemann og lojal lønnsmottaker.

Det går ikke så bra, og så kan vi egentlig velge hva vi tror om det:

Under strikkevesten din banker et varmt samfunnshjerte som forteller at kulhet er en trist tvang som fører folk til bortkasta liv, bedriten egosentrisitet og patetiske forsøk på å repetere alt det de var. En guttunge har spilt Harry Potter den gang brillene var større enn hjernen, og han forsøker å være Potter resten av livet. En tidligere fotballspiller vil helst forbli Boddaen på vingen i busskø på Kongsgård.

Randy The Ram kjører en Dodge Ram van med Guns ‘n Roses-klassikere på guffe, han har langt heavy-hår, han bor i campingvogn og har ømhetskontakt med strippere og barfluer. Men når han kommer inn i det litt forsofne bakrommet til små-wrestlerne, er han en legende. De småsjabby motstrømsbryterne respekterer ham. De tar i ham og snakker språket hans. Med hygiene-hette i delikatessedisken er han en temma dyrehageløve, en mann uten klør og tenner.

Under skinnjakken din banker et stolt og sint mannehjerte som sier at det er bedre å være dau enn tam. Hvis vi tar ett skritt til side og husker at regissøren Darren Aronofsky i sin tid laget katastrofefilmen om bedøvelsessamfunnets absolutte illusjonstvang («Requiem for a dream»), går det an å se «The wrestler» som et eksistensielt mareritt, en film om å være noe så sterkt at det overtar deg. Rourkes kultroller får en ettertid. Karismatikeren Harry Angel («Angel heart») finner det egentlige helvetet. Den avsindig kulfrakka elskeren John i «9 ½ weeks» ser at kjærlighet ikke utføres med en stilig isklump, men ei varm hand. Chinaski fra «Barfly» forsøker å bli en tilpassa sosialfamiliedemokrat.

Mickey Rourke er nesten for bra i rollen, for filmen handler så sterkt om ham som kroppsødelegger og fortidsmonster at det skygger litt for historien. Rourke har ikke ansikt lenger, men en slags Gotham City-klump. Troverdigheten er nesten smertefull når han utfører martyriske underholdnings-avskyeligheter i æreløse små bakgårdslokaler.

Det er en stygg og trist film. Den har en lang pine, som også finnes i Marisa Tomeis slitte ansikt og oppgitte blikk når hun kler av seg som om det var en fabrikkjobb. Men hun fornedrer seg for å forsørge sønnen sin, og Rourke gjør det fordi han er mann og fordi det faktisk er sånn han er. Førtiårskrisa var hard nok. Prøv å være 57. 2008.

Point blank

TCM 21.00

point blank

Lee Marvin hevner seg på Angie Dickinson. Ikke bra. Teit mann.

terning 5 liten John Boorman laget thrilleren «Point Blank» i 1967, og den gang ble den urettferdig oversett. Lee Marvin spiller en mann som blir skutt av en utro kjæreste og elskeren hennes, og som to år seinere tar hevn. Angie Dickinson i kvinnelig hovedrolle. Skrevet av den kjente manusforfatteren Donald E. Westlake under et annet navn. 1 time, 32 minutter.

Onsdag 24.6.– Scherfigs familie-drama tar deg

 

Wilbur

Netflix

terning 5 liten Fordi det er onsdag skal jeg anbefale et familiedrama jeg egentlig burde hatet, men det betyr at mange kommer til å like den. Det er fordi jeg også likte den. Den dansk-britiske «Wilbur wants to kill himself», laga i Skottland, er en film som overvinner deg.

Wilbur i dansken Lone Scherfigs usannsynlige lille familiedrama forsøker å ta livet av seg, og han er så infantilt egosentrisk, at det er synd at han ikke får det til. Hele første halvdel av filmen er en frustrerende gjennomgang av hvor elendige folk kan være til selvmord når de bare ønsker å briefe med det. Så skjer det noe som aldeles ikke er rart. Filmen fungerer. Scherfigs observasjonsevne er viktigere enn hennes manglende vilje til å velge interessante og troverdige filmpersoner. Damas medfølelse med dem som ikke fortjener sympati, er så presis og så varm og så vakker, at til slutt liker man Wilbur.

wilbur

Varme følelser og fine folk, egentlig.

Broren og han driver pappas gamle bokantikvariet med mindre entusiasme enn Valgerd ville bestyrt ølutsalg. Wilbur bringer broren til unødvendig fortvilelse ved å feike selvmordsforsøk, og økonomien er dårlig. Alt er håpløst, og Wilbur har ikke noe livsinnhold.

Det blir ikke bedre da ei fattig ensligmor innynder seg i den lille familien slik herreløse katter adopterer et hus. Hun har ei rar lita datter, en trist klovnemunn og hamsterblikk. Sympatiene i den skotske ufamilien løper løpsk, og snart er en forunderlig firkant formet. Vi sitter med hjertet i halsen, men OK, det betyr at vi kjenner at vi har et hjerte.

Etter hvert blir «Wilbur wants to kill himself» en fin opplevelse og en smart, underformulert film om ansvar. 2002.

Step brothers

Viasat4 23.00

step brothers

Jul med Will Ferrell og John C. Reilly. Sjekk genseren.

terning 4 liten Will Ferrell og John C. Reilly spiller to middelaldrende menn som fremdeles bor hjemme og som motvillig blir brødre da foreldrene gifter seg. Mary Steenburgen og Richard Jenkins er foreldre. 2008.

Depth charge

Showtime 22.35

terning 3 liten Mer action fra filmverdenens urolige tarmområde. Jason Gedrick og Eric Roberts spiller en historie om at Roberts bruker en atom-ubåt til å presse den amerikanske regjeringen. Han vil at presidenten skal gå av, men presidenten vil ikke. Hvis ikke utsletter han alt det en atomubåt kan utslette av egentlig varige ting. Laget for TV i 2008.

Night of the running man

Showtime 21.00

night of the running man

Andrew McCarthy kjører taxi. Derfor republikaner-capsen.

terning 3 liten Dette er en grusomt grapsete film. Den er ikke dårlig. Bare dum. Andrew McCarthy spiller drosjesjåfør med trailer-bart og ser ut som både Cheech & Chong. Han tilegner seg en gangsterkoffert med én million dollars, og de er stjålne Las Vegas-penger. Scott Glenn spiller leiemorder. 1994. 1 time, 31 minutter.

Ironclad

Showtime 21.00

ironclad

Engelskmenn før de startet utagering på fotballkamper.

terning 4 liten Dette vil dere muligens se: Alle som fulgte rettssaken etter 11. juli vil huske tempelridderne, som i TV2-mytene er reaksjonære Brown-figurer som går rundt i Europa og planlegger riddertiden om igjen. Filmen handler om at tempelridderne på 1200-tallet skal forsøke å bekjempe Kong John i England fordi han vil gi blaffen i at han underskrev Magna Carta. Paul Giamatti spiller kongen med rasende tanngard og pasjehår. Jason Flemyng er Gil Becket. 2011.

Operasjon Omega

Showtime 00.30

osterman weekend, the

Rutger Hauer og Burt Lancaster i en dyster, kul thriller.

terning 5 liten «The Osterman weekend» ble Sam Peckinpahs siste film, og den ble en sterk, kjølig og uimotståelig politisk thriller om en TV-vert som hyres av CIA til å sette ei felle for vennene sine. Rutger Hauer, Craig T. Nelson, John Hurt, Dennis Hopper, Helen Shaver, Meg Foster, Burt Lancaster i en glimrende spilt film. 1983. 1 time, 42 minutter.

Once

Silver 21.00

once

Glen Hansard og Marketa Irglova blir musikk-kjærester.

terning 4 liten Irsk film om en støvsuger-reparatør som treffer tsjekkisk roseselgerske, og så blir de så forelska i hverandre at de bestemmer seg for å spille inn en plate sammen. John Carney regisserte, hovedrollene er ved Glen Hansard og Marketa Irglova. Laget i 2006.

Veronika decides to die

Silver 22.25

veronika decides to die

Sarah Michelle Gellar hadde bestemt seg.

terning 4 liten Vel. Det handler altså om en ung kvinne som finner ut at hun skal dø, men i stedet for å legge seg til, legger hun ut på en opplevelsesreise og finner ut hva det betyr å leve. Løselig basert på en roman av Paul Coelho. Sarah Michelle Gellar i hovedrollen. 2009.

The split

TCM 21.00

split, the

Jim Brown og Ernest Borgnine i luringenes spill.

terning 5 liten Jim Brown, Diahann Carroll, Ernest Borgnine, Julie Harris, Gene Hackman, Donald Sutherland og Warren Oates i en krim fra 1968 etter ei bok av Donald E. Westlake. Skurkegjeng raner Los Angeles Coliseum etter fotballkamp, men blir uvenner da en halv million dollars mangler.

Tirsdag 23.6.– Fantastiske Huffman for bål-vegrerne

 

Transamerica

Filmnet

terning 5 liten Egentlig er det ingen med vettet i behold som sitter og ser film i kveldssola på St. Hans-aften, men det det kan finnes religiøse motstandere av bål, det kan finnes avholdsfolk som mener at brennende søppel fører til fyll, det kan finnes de som mener at CO2-forurensninga av vår felles natur gjør at vi bør være tilbakeholdne med åpen ild og arbeidsplasser.

For disse skal jeg anbefale en streaming-film på Filmnet. For at de skal føle seg vel ivaretatt, skal jeg bruke ordet «logikklinjer». Og «Transamerica» har en av de flotteste rollene noensinne.

transamerica

Kevin Zegers er den villfarne sønn, Felicity Huffman er pappaen.

Det finnes to likeverdige logikklinjer i denne vakkert-vittige og sentimentale kjønnskiftefilmen, men historien måtte velge én av dem. Jeg skal ikke røpe hvilken. I stedet skal jeg røpe at dere aldri glemmer navnet Felicity Huffman. For resten av livet.

Vanligvis får mannlige skuespillere framstille menn som forsøker å være kvinner. I «Transamerica» lar man i stedet en kvinnelig skuespiller med kunstig penis være en mann som vil bli kvinne. Hun oppdager at hun har en 17 år gammel sønn i trøbbel. Like før kjønnsskifte-operasjonen flyr hun til New York, og de to foretar så en roadmovietrip hjem til California uten at gutten vet hvem som er faren. Tynn, risikabel humor, sårskinna ømhet, rørende naivitet og forventa fellesskap oppstår underveis, som det skal når folk kjører Amerika på tvers.

Den ene logikk-linjen er sånn: Kjærligheten, omsorgen og samholdet kommer ikke i predefinerte eller prefabrikerte skikkelser. Man elsker og blir elsket som den eller det man er, og egentlig er alle folk litt for rare til at det er mulig å like dem. Vi gjør det likevel fordi vi er hevet over Darwins puritanske pragmatisme og fordi vi var lært oss at den som ikke vil gå aleine i skogen ikke har råd til å være kresen. En filmskaper som er opptatt av seksuell identitet, velger det budskapet og lar sønnen godta at faren er operert dame.

Den andre logikk-linjen er annerledes: En forelder forsøker å bli den personen som barnet har behov for. Hvis barnet trenger en bamse, blir vi en bjørn, hvis barnet trenger en mor, blir vi kvinner, hvis barn trenger alminnelighet, blir vi aldeles som andre. Foreldre analyserer hva barnet bør ha og blir slik. I historien til en filmskaper som er mer opptatt av verden enn av selvet, ville Tobys far ha valgt vekk operasjonen. Han ville blitt mann igjen, fordi en mann behøvdes.

Felicity Huffman gjør et mesterstykke. Hun spiller mann som vil bli kvinne med en nervøs, overdreven og halvferdig identitet som antyder og bildegjør at den synlige kjønnsframferda vår er en tillært ting. Kvinner er ikke skapt for å gå så teit som de gjør. De har lært seg det, for ikke å likne gutter. 2005.

Land of the lost

Viasat4 23.00

land of the lost

Will Ferrell og Danny McBride i de umorsommes land.

terning 2 liten I ca. tjue minutter rundt 2004 var Will Ferrell en beundret komiker, men tiden har gått, og nå er han bare forbi som en glemt frossenburger i kassert mikro. I «Land of the lost» spiller Ferrell miskjent fysiker som mener at han har oppdaget at energikrisen bare kan løses ved at menneskene dimensjonsfrakter seg ved hjelp av takyon-generatoren og resten har jeg glemt.

Han havner på felt-trip i Intethetsland sammen med briten Anna Friel og den ekstremt uappetittlige komikeren Danny McBride, som alltid ser ut som et vektig argument for å bli evnukk og vegetarianer.

I den nye dimensjonen finnes selvsagt to ting: Dinosaurer og referanser. De døde ut omtrent samtidig. Der finnes noen kraftløse minner om «Apeplaneten», der visner minnene om Indiana Jones-aktige eventyrfilmer, der sovner øglebarna til sanger fra «The Chorus Line» like før søvnen også tar oss.

Dette er en nullvits-film. Noen trengte et halvår som de kunne bruke på Will Ferrell. Så sa de tidsreise, men ingen fant på en eneste vittig hendelse etter det. 2009.

D-war

Showtime 19.30

d-war-2

Forsiktig med åpen ild i kveld.

terning 4 liten Så til en forsømt dragefilm. Med åpen ild. Det er nemlig sånn at dragenes tid nettopp har begynt, og de mener alvor. Ikke sånne som flys av ressursfedre over Hellestø, men ildsprutende, klo-kule morderdrager som av uformulerte flerkultur-grunner misliker mennesker så mye at de ikke orker tygge dem.

Dette er en merkelig liten film. Mange har mislikt den, og skuespillerne er virkelig ikke noe du ville ha våkna med til fire ukers ferie i regn på Hardangervidda. Den mannlige hovedpersonen er en videojournalist som bærer MacGyver-hår og hele tida ser ut som om han forsøker å huske hvilken måned det er, og om det betyr at det er sommer på Venus. Det hjelper litt at Robert Forster spiller en 500 år gammel magiker, en alder som forklarer mye for de som så de første filmens hans for 340 år siden.

Men dragene er skjønne slik femtitalls-skrekk var. Og historien er så høytidelig infløkt at Bilbo ler overgivent et sted i den levende skogen.

I følge en flerkulturell koreansk legende er det sånn at Imoogi må ha kraft fra Yuh Yi Joo, som betyr forfalska basketstøvel. I evigheten steder også den onde Buraki, som betyr sekssylindra liten lastebil med firehjulsdrift. Haram blir forelska i Narin, og Sam elsket Jafet som fødte Jacob som ble forelska i Capek. Med andre ord: 2008 er pølsefest og korpsmoro i forhold til dette her. Narin kommer til å bli Yuh Yi Joo, and your mother too, og så får menneskene leve evig på jorden til neste klimapanel.

Filmens fortrinn er kulturkollisjonene mellom amerikanere og drager. De siste er større enn sykehus, og de slanger og sirkler seg som horngjel rundt i gatene i en fantastisk biljakt, for mannen med hårhjelmen og Sarah fra treningsstudioet rømmer så voldsomt fra skjebnen at hun ikke dusjer først, og det gjør svette damer i actionfilmer. Det blir en stor dag for kræsjomekkerne. 2007.

Operasjon Omega

Showtime 21.00

osterman weekend, the

Fantastisk: Rutger Hauer og Burt Lancaster i thriller.

terning 5 liten «The Osterman weekend» ble Sam Peckinpahs siste film, og den ble en sterk, kjølig og uimotståelig politisk thriller om en TV-vert som hyres av CIA til å sette ei felle for vennene sine. Rutger Hauer, Craig T. Nelson, John Hurt, Dennis Hopper, Helen Shaver, Meg Foster, Burt Lancaster i en glimrende spilt film. 1983. 1 time, 42 minutter.

It’s a free world

Silver 19.25

its a free world

Kierston Wareing kjører motorsykkel og.

terning 2 liten Vi er i Ken Loach-land, og det betyr at de som kom for å være med på festen, skal stå tidlig opp i all stillhet og sette seg på første tog, for her er det ikke moro. Loach har laget filmer om flere former for urett enn det finnes i ei kulturhus-uke, og i hans filmer er alltid verdens undertrykte verdige og indignerte.

«It’s a free world» handler om rekrutterings-selskaper som importerer polakker til ugne forhold i England. Det er fort gjort å være enig med Loach. Sånn burde det ikke være. Men en film om det mest omtalte temaet utforbi seriestarten blir ikke nødvendigvis full av kunstneriske eller politiske overraskelser.

Ange er blondine i skinn & leopardjakke, og hun ligger med klienten sin, hun misligholder den stakkars sønnen og hun starter sitt eget rekrutteringsfirma fordi den forrige arbeidsgiveren tok henne på baken. Kierston Wareing er ikke dårlig, men helt fra starten lurte jeg på hvorfor hun var framstilt så frynsete. Det viste seg: Hun manglet moral. Den afro-engelske venninnen derimot lå med ingen og sa fra da forretningen beveget seg på feil spor.

På en eller annen overflødig måte viser filmen at alle kan bli bolighaier og useriøse arbeidsformidlere fordi samfunnet er sånn. Men det er jo ikke sant. Skurker er skurker, og de som driver menneskehandel kom antakelig ikke dit ved et uhell. 2007.

Dead man’s shoes

Silver 23.10

terning 3 liten Britisk actiondrama fra 2004, laget etter et manus av Paddy Considine. Handler om en fyr som kommer hjem fra militærtjeneste og skal hevne seg på alle de som gjorde noe stygt med bror hans. Han skremmer dem først og dreper dem etterpå, og han gjør det så skikkelig at filmen fikk 18 års aldersgrense i Norge. Considine spiller hovedrollen.

Requiem for a dream

Silver 23.10

requiem for a dream

Ellen Burstyn som frontfigur for den gale amerikanske drømmen.

terning 5 liten «Pi»-regissøren Darren Aronofsky har med «Requiem for a dream» gjort en dødsmesse for illusjonsløsheten, for falskneriet, for den avventende tomheten som følger utsiktene til ingenting og det som enda mindre er. Ved en surrealistisk filmstil som hermer smerten slik et Nerdrum-bilde mobber øyet eller ei heavyrockgruppe mishandler øret, sender han sine djupe antydninger om felles-narkomaniens opprinnelser ned i den forskrekka innlevelsesevnen din.

Aronofsky har filmatisert en roman av Hubert Selby jr., men filmestetikken ligger et århundre fra Uli Edels Selby-film «Last exit from Brooklyn». Skildringen fra heroinestetikken og eldre-anoreksiens grufullhet er klippet til ironiske vignetter og gjentas som kald skjebnelatter i en ellers medlidende film. Ellen Burstyns herja ansikt og gale øyne tilhører egentlig Disneys eventyrverden. Hun kunne vært dronninga i «Snehvit» den dagen da speilet snakker sant. Dopvraka Jared Leto og Jennifer Connelly reflekterer de fallendes tyngdekraft og de talentløses forutsigbarhet, som om de var Hans & Grete på trappa foran heksas hus.

«Requiem for a dream» er laget som et etterskrift for den amerikanske drømmen, som alle vet er borte for alltid unntatt som unnskyldning for eksistensiell koma. Folk med livsinnhold trenger verken røyk eller kaffe eller alkohol eller heroin eller anerkjennelse eller utsikt fra Våland eller trimsykler og fremmedord. Men ingen vet hva det egentlig er. Synd at Aronofsky (som er så flink) ikke vet hva livsinnhold er. Synd at han som vet det, ikke vil lage film. Synd at han bare holder kjeften. 2000.

Mandag 22.6.–Sommer og en stillferdig dame-action

 

Haywire

NRK3 22.50

terning 4 liten Ja, dette er en firerterning, og jeg kalte den i sin tid for stillferdig dame-action, for den er laget av det finslige sydame-fenomenet Steven Soderbergh. Men mange kule skuespillere. Og antakelig en handling som vil virke tiltalende for de få som ikke har reist til Hellas for å redde grekerne fra tyskerne.

Regissøren Stephen Soderbergh er ikke en saftig fyr. Han kunne nok spise vannmelon uten å søle på sandalene sine.

haywire

Gina Carano er en slags innbytter for Angelina J.

Den stiliserte agent-thrilleren «Haywire» handler om ei agentdame som av uvisse, men sikkert urettferdige grunner, blir lyst i bann av arbeidsgiverne sine, og derfor forsøker de å ta livet av henne. Har du sett «Salt» med Angelina Jolie? Sånn er filmen ikke.

Hovedpersonen spilles av Gina Carano, som i det virkelige livet er thaibokser med internasjonale seire og sånn. Det vil si at en god del av bevegelsene antakelig skjedde. Det betyr også at en god del kampscener er litt for lange og ser ut som oppvisninger.

Carano spiller forfatter-dattera Mallory som blir så forfulgt av den identitetsfattige agentbransjen at hun tar gisselbil og forteller historien sin. Det betyr at du må holde rede på kronologi-krumpspring og intrigante menn fra næringslivets elitedivisjon samt alle de velkledde regjeringsfolka som pleide å forfølge Bourne. Det er til og med så ille at den gledesløse Michael Fassbender dukker opp for å få juling i hotellrom.

For dama banker alle. Spansk politi detter og jamrer som Barcelona-spillere. Ewan McGregor. Antonio Banderas med poetskjegg uten enderim. Channing Tatum. Soderbergh lager filmen i et litt innegult skyggelys som kan virke kult om man har anlegg for det. Dette er stil-action for hipstere og korrespondenter og konsonanter og konsulenter. Litt småskeiv men ikke så ille at den kan få priser. 2011.

Yorkshire-drapene 1974

NRK3 01.25

terning 3 liten Jeg har liksom for meg at «Yorkshire»-drapene var noe som hjemsøkte NRK som dårlig ånde i vinter eller i fjor, men sannelig om jeg vet. Handler om Eddie som kommer hjem og blir reporter, og så er skolejente savnet og så tror Eddie at det kan knyttes til et drap seks år tidligere, slik det pleier være med skolejente-forsvinninger på film. Andrew Garfield. 2009.

Slekten er verst

TV2 Bliss 21.30

slekten er verst

Repetisjonsbilde: Robert De Niro som komediepappa og Ben Stiller som så 1998.

terning 5 liten Så enkelt kan det være å lage komedie: Ben Stiller heter Focker til etternavn, han er mannlig sykepleier av yrke og han skal tilbringe en helveteshelg sammen med verdens ekleste kanskje-svigerfar. Fra da av kan ingen ting la være å gå galt.

I De Niros hus har finnes det en bortskjemt katt, aska av en død bestemor, snobberi, fascisme og mangel på humor. Sjiraffdama Teri Polo (hun har like lang hals som genseren med samme navn) haler Stiller med seg til det vi kan kalle et Lukket Hjem. Det er en sånn familiær internavdeling der ingenting skal slippe inn og ingenting ut.

Filmen er så breddfull av troverdig urettferdighet at man undrer seg over at ikke FN-styrker rykker inn, og det er lett å forestille seg hvordan Ari Behn hadde den dagen han ble innbudt til krabbefest på Skaugum. 2000.

Side ved side

TV6 21.30

side ved side

Julia Roberts og Susan Sarandon i plakatmodus. Modi.

terning 4 liten Egentlig er Chris Columbus-grineren «Stepmom» en film om dårlig folkeskikk blant så ressurs-sterke foreldre at de ser på ungene sine som tilbakestående u-land og behandler dem som en blanding av Koala-bjørner og potensielle kronprins-kjærester.

Ed Harris og Susan Sarandon har to barn sammen. De bor med mora fordi faren bor med Julia Roberts. Siden de to ungene er skilsmisse-barn, tillates de og oppmuntres til en ufyselig pappagutt-aktig oppførsel som kan få normale videoseere til å føle seg som kikkere i Mary Poppins’ private helvete.

Egentlig skal filmen handle om hvor viktig det er at fraskilte og tilføyde i alle land unicefiserer seg i et slags lidenskapsløst skjebnefellesskap for at ikke ungene skal tilegne seg realistiske forestillinger om verden. Flomvarsel: Det blir grining i slutten.1998. 2 timer, 13 minutter.

Slingshot

Showtime 19.30

terning 4 liten David Arquette og Balthazar Getty spiller to menn som har funnet en måte å unngå NAV på: De forfører rike kvinner i forstadene og raner dem etterpå. Men så er det sånn at den ene av dem forelsker seg i en av kvinnene. Thora Birch spiller dama i filmen. 2005.

Outlander

Showtime 24.00

outlander

Vikinger i sci-fi-film.

terning 4 liten Merkverdig ukjent science fiction-eventyr om vikinger som får besøk av en krasjlanda mann fra en annen verden. Og med ham kommer rom-uhyret Koonwen. Kainan får vikingene til å bruke avansert teknologi for å bli kvitt fienden. Jim Caviesel, Sophia Myles og John Hurt. 2009.

The good heart

Silver 19.20

terning 4 liten Dette er en coproduksjon mellom nesten alle land som finnes i Europa, og den er laget med Paul Dano og Brian Cox med islendingen Dagur Kári som regissør. Filmern handler om en bartender som tar seg av en ung hjemløs mann. Han vil at den hjemløse skal overta baren når han dør. De to mennene er veldig forskjellige, og en dag tar den unge mannen inn en forfrossen fransk flyvertinne som ble kasta ut av skolen sin. Det kan bli et problem. 2009.

King of California

Silver 22.30

king of california

Michael Douglas lykkelig befridd for de rødløperklærne han pleier ha på seg.

terning 4 liten Sånn som dette burde Michael Douglas se ut. Langhåra og skjeggete og halvgal som en overtids-hippie uten landings-tillatelse. Den teite, streite, engelske kona tvinger ham inn i smokinger som får den 60 år gamle skuespilleren til å minne om Mr. Burns i Simpsons. Menn over tretti år kan ikke være glattbarberte, for kinna deres likner utslitte trampoliner. I denne filmen ser Douglas ut som en fritenkergud, og det fortjener han. Han fortjener også ei datter som Rachel Evan Wood.

Filmen er rar og egentlig ikke særlig original. Douglas spiller en spontan og sosiopatisk jazzmusiker som er blitt straffet med psykiatri for sin eksistensielle oppfinnsomhet. Men han har en drøm. Han skal finne den kaliforniske skatten. Filmen er en hyllest til det uberørte California som en gang fantes, den er en hyllest til beat-generasjonen som la grunnlaget for sekstitalls-hippismen med sin kunstbaserte anarkisme og sitt antisosiale, individualistiske menneskesyn. 2007.

The arrangement

TCM 21.00

arrangement, the

Faye Dunaway, druer og Kirk Douglas.

terning 4 liten Elia Kazan laget dette dramaet i 1969 etter sin egen roman. Man kan si at dette er en romantikkfilm for menn, en genre som ble borte og erstattet med «American pie». Kirk Douglas spiller en rik mann som har alt, som det het i gamle dager hvis folk var gift og hadde råd til eget kjøleskap. En bilulykke får ham til å tenke gjennom livet og lykken og dermed kommer han på sin ungdoms store kjærlighet, spilt av Faye Dunaway. Men samtidig planlegger fruen Deborah Kerr å stjele alle pengene hans, æh deres.

Søndag 21.6. Om igjen på landet med Sandra B

 

The proposal

FEM 21.00

terning 5 liten Det er helt uunngåelig: Noen filmer blir anbefalt om igjen. Det er leit, men det er sånn. Egentlig er det laga så mange stilige filmer etter 1970 at jeg skulle kunne holde på ett år uten å gjenta meg sjøl. Men de fleste er borte. Derfor blir det Sandra Bullock på landet. Det er OK.

Vi lever i forvirrende, uforutsigbare tider, og den egentlig dødsdømte Bullock-komedien «The proposal» er en trivelig film. Våt i øyekroken? Ikke føren! Katarr!

proposal2, the

Sandra Bullock klatrer kaien i et Alaska med tidevannsproblemer.

Det alle lurte på før «The proposal» kom, var hvor naken Sandra Bullock (51 år den 26. juli) egentlig kom til å være. Noen foreslo at man skulle få se henne uten lue for første gang, andre forutså at hun kanskje var kledd i et seilfly (hvor kom den fra?). Bullock ble født med klær på, i hvert fall genser, og nittitalls-nerdene har drømt om kroppsløsheten hennes i mer enn femten år. Men i «The proposal» er hun faktisk naken. Det vil si: Antakelig ble kroppen hennes programmert av den samme CG-fyren som laget penisen til Tommy Lee i Pamela Andersons hjemmevideo. Det funker utrolig bra. Unødvendig nakenhet virker ofte pinlig og kynisk på filmlerret. Sandra er bare vårfrisk og luren. Bullock er en rar skuespiller.

Hvis jeg forteller handlingen i denne romantiske komedien, tror dere at jeg er feriesløv av mangel på søvn og utfordringer. Derfor nevner jeg så vidt at Bullock innledningsvis er en stram forlagsheks med en svart kjole som gjør henne like tynn som kosteskaftet. Fordi hun er fra Canada, kan hun bli utvist. Hun trenger at en eller annen tar en Andie MacDowell («Green card», 1990), og det blir sekretæren Ryan Reynolds.

Aldri har noen sekretær hatt tydeligere sekspakkemage enn Reynolds, men så stammer han også fra ølfolk og en bisarr bestemor i Alaska, og dit drar han og Bullock (45 år det året og elendig i havne-stiger) for å imitere forlovelse. De kommer til en nips-aktig liten fiskerlandsby som minner om Bergen, og der får den iskalde karriere-røya møte virkelighetens innlemmende, påtrengende, hjertegode og udiplomatiske familie. Se meg i øynene nå? Tror DU at hun blir sjarmert av disse liketille folka?

Let it be. Mirakelet er at filmen funker som både rørende og intelligent på en litt gammeldags og uskyldig måte. Jeg kan ikke gi den firer-terning. Ikke etter å ha hatt det så kjekt. 2009.

Frida

NRK2 01.00

frida hoved

Salma Hayek er Frida.

terning 4 liten Som i et fargerikt dokkespill eller en vellykka kostymefest går Salma Hayek rundt i Frida Kahlos liv. Mexico er meksikanskere enn det har vært siden brassbrautende tacowestern-dager. Kunstnerne er mer kunstneriske enn ei bøtte tequila. Legendene er mer legendariske enn Biografiens Dag på Suldal Folkebibliotek.

Bildene i Julie Taymors film er maleriske og vakre. Selvfølgelig er de det. Den uforbindtlige maleriskheten var det man helt sikkert ville finne i en lojal film om Frida.

Men det er umulig å komme bort fra at pinup’en Salma Hayek spiller Frida Kahlo, og alt blir kostymert og korrupt og eksotisk som en slags «Beatles spiller Chopin». Ikke helt Zamfir spiller Nordheim. Ikke så gale, for Hayek gjør en helhjerta tolkning av ett av Kahlos ansikter, og mange vil like det. Filmen er lettsvelgt, men også grunnere enn vannfarge på trekkpapir.

Og filmens hovedperson er egentlig Alfred Molina. Laget i 2002.

Min nabo Totoro

NRK3 20.00

terning 5 liten NRK er inne i ei slags øvefér med japanske animasjonsfilmer av Myazaki. Det er fordi de tror at folk liker konsepter og vil se filmer som likner på den forrige filmen dag etter dag, uke etter uke. Netflix tror også det. Konseptuering er en moderne form for autisme. Folk blir sure hvis man ikke setter pris på japanske animasjoner, så denne får en femmer. Handler om to som flytter på landet og møter skogsguden i en magisk eventyrskog, men så kommer de fæle lastebilene. 1988.

Sorority boys

TVNorge 03.10

terning 3 liten Ikke plag denne filmen med å se den, for den ble laga for de andre. Ukjent ungdom med navn som Barry Watson og Harland Williams spiller en komedie om studenter som våkner halvnakne i en leilighet med halvnakne spritflasker, oppdrukne halvnakne jenter og erkjennelsen av at studenthusets partykasse er stjålet. Laget i 2002.

Magiens makt

FEM 00.20

practical magic

Still leben. Sandra Bullock på kjøkkenet med Nicole Kidman.

terning 3 liten «Practical magic» ser ut som en forhasta roman-filmatisering for uvanlig overfladiske kvinner i komfortable sko. I en verden der menn enten er onde eller Aidan Quinn (teologer og filosofer diskuterer ennå hva som er verst) vandrer de to utstillings-objektene Sandra Bullock og Nicole Kidman rundt og foto-romantiserer et litt uansvarlig femi-kollektiv der damene har magiske evner etter det gamle åttitalls-prinsippet om at det alltid vil finnes noen enkle ting som kvinner er best i.

Dianne Wiest og Stockard Channing ivaretar rollene som en slags heksekunstenes Germaine Greer og Fay Weldon; de tilhører den para-militante bestemor-generasjonen Sirene-kvinner som etter hvert er blitt usikre på alt unntatt sin egen utstoppelighet. De kunne vært helsesøstre i stedet for heksesøstre, eller de kunne vært skolemestrinner i et Roald Dahl-manuskript for mareritt-søkende barn i Vetle Lid Larssen-generasjonen. Alice Hoffman skrev. 1998. 1 time, 40 minutter.

Something borrowed

TV3 21.00

something borrowed

Colin Egglesfield med Ginnifer Goodwin.

terning 3 liten All together now: Aldri vis meg filmer der den ene jenta faller for den andre jentas forlovede sjøl om hun skal være brudepike, for den ene jenta har egentlig likt forloveden allerede i skolen eller allerede som nesten befrukta egg, men hun var så sjenert at hun aldri turde si det før hun drikker i bestevenninnas bursdag og hyar sex med Dex etter stengetid og hva gjør vi nå? Jente, du vil angre det resten av livet hvis du ikke forsøker å stjele brudgommen fra venninna di. Usj. Er det rart verden kommer til å gå under. Ginnifer Goodwin vil ha Kate Hudsons kjæreste Colin Egglesfield. Jaja. 2011.

EdTV

TV3 00.05

edtv

Gutta B: Matthew McConaughey og Woody Harrelson i reality.

terning 5 liten Kanal-geniet Ellen DeGeneres finner opp den ideen at man skal følge en vanlig mann i hele den våkne delen av døgnet, hvis mann unntar do-besøkene hans. De får tak i biljard-harryen Matthew McConaughey og okkuperer livet hans med kontinuerlig oppmerksomhet.

Alt det som vi visste ville skje, skjer, men det er fordi filmen beveger seg i forutsigbart terreng. De av oss som til vanlig kalles publikum, blir grepet av kikker-hysteri, og den arme Ed blir en feira person, med alle de ulempene det har. Dama hans får noia, han blir uvenner med broren og familiens møkkating serveres som middags-garnityr for flere millioner mennesker enn det finnes rotter i New York.

Til slutt hevner den lille TV-fangen seg på arbeidsgiverne sine fordi de har gjort ham ufri. 1999. 2 timer.

Pulp fiction

TV3 02.20

pulp fiction jackson

Samuel L. Jackson i et uvanlig oppbrakt øyeblikk i en kul film.

terning 6 liten Quentin Tarantino er det mest misbrukte ordet det siste året. Iforrige uke gikk det opp to filmer i Norge som av forskjellige anmeldere ble kalt Tarantino-filmer uten å ha den fjerneste sammenheng med «Pulp fiction»-regissørens samtidsfjerne, filmatiske postmodernitet (det gjaldt både «Shallow grave» og «Kiss of death»).

Nittitallsfenomenet Tarantino lager ikke dramaer, thrillere eller komedier. Han skyller videohyllene med lystig gutte-klyster og gjenskaper filmuniverset som om akkurat det skulle være virkeligheten. Andre filmskapere skaper uvirkelighet ved å forsøke å gjengi noe som de later som er hentet fra virkeligheten. Det gjør ikke Tarantinos filmer. De er uvirkelighet som bare kommer fra filmverdenen, de er ei vise som handler om seg sjøl, et konstant, lekent meta-fenomen som med et utenkt filosofisk underlag som burde skremme vannet av Gudmund Hernes og Norges Bondelag, formulerer nittitallets eneste og veneste originale viten: Jorda fins ikke. Bildene fra jorda fins. Hva som egentlig er der ute kan vi ikke vite noe om for det er for usikkert og for forfalska. Bare bildene er virkelige, for de er seg sjøl.

John Travolta og Samuel L. Jackson i «Pulp fiction» er nesten som figurer fra barnefilmen «The last action hero». De spiller to leiemordere på vei til en liten morgen-massakre. På veien snakker de sammen slik to skuespillere ville snakke dersom de var på vei til filmingen av en massakre. Den fullstendig avvæpnende komikken i «Pulp fiction» stammer hele tida fra folk som enten snakker så hverdagslig eller så overeksponerende at du får følelsen av at de vet at de er med i en film. De er som hovedpersonen i Woody Allens «Kairos Røde Rose», men uten at noen gjør et poeng ut av det. Film bare er sånn. Film er bare film.

Allerede åpningssamtalen mellom Tim Roth og Amanda Plummer har noe demonstrativt feil ved seg, som om de skulle være to reflekterte ungdomsskolelærere som er blitt instruert til å spille Bonnie and Clyde for full kafeteria. Oppgjør-scenen der Travolta og Jackson refser narko-ungene har en ironisk ubarmhjertighet som hermer hjertehardere filmer uten å ta dem alvorlig, samtidig som Jackson avleverer moralsk patos som blir liggende i lufta som et fjernt brusrap fra gamle svart hvitt dramaer. Tarantino har ikke hjerte. Han har bare begeistring.

Sånn fortsetter det. Bruce Willis stikker av fra en skitten boksekamp som hører hjemme på førtitallet, men havner i en sinnssyk homo-bondage-voldtekt som til og med er for ille for nittitallet og snur hele stilbegrepet opp/ned. Her blir en hederskronet drama-stil voldtatt sammen med den ydmykede gangsterkongen. Travolta som tar Uma Thurman til middag er fra starten en litt skrudd miks av klassisk komedie-romanse og «Postmannen ringer»-erotisme, men den vrir seg elegant og aldeles sinnssjukt og ender med narkospy, bad tripp og fjøsdigre sprøyter rett i hjertet.

Harvey Keitel gjør om igjen rydder-rollen fra «Kodenavn: Nina», men med en så avertert avstand at man skulle tro han var Zelig.

Quentin Tarantinos stil, som startet med at gangsterne i «Reservoir Dogs» satt i fullt alvor og diskuterte hva teksten i Madonnas «Like a virgin» egentlig betød, samler filmfolk i alle land til ett folk og presenterer for dem hva slags verden de egentlig liker og lever i, en verden uten engasjement og følelse. Derfor går det an å se både den og «Pulp fiction» om igjen og om igjen uten noensinne å bli lei av dem.

«Pulp fiction» er voldelig, men uten noen form for realisme. Volden i filmen skjer ikke mot mennesker eller etterapninger av mennesker, men mot den forestillingen at kunst er en gjenskapelse av virkelighet som kan være egnet til å gi konsumentene fordjupet innsikt i livet og verden. Ta deg en tur i Louvre etter å ha sett «Pulp fiction», så vil du oppdage at du er blitt smittet av Quentin Tarantino og at et bilde er bare et bilde av seg selv. 1994.

Scorpion king 3: Battle for redemption

Viasat4 22.45

scorpion king 3 battle for redemption

Folk var ikke så nøye med klesdrakten i Midtøsten før i tida.

terning 2 liten Den eneste egentlige gleden ved denne krigs-orienterte Midtøsten-filmen, er at du kan si: «Silda kommer!» Filmanmeldere får sjelden den sjansen. Silda er ei slags kampsport-prinsesse, og for at nordmenn skal føle seg involvert, er også Olaf med. Han er germaner og Jack Black look-a-like som reiser sammen med den detroniserte akkader-kongen Mathayus. Det er sånn at Billy Zane ikke må få tak i medaljongen. Han må helst ikke få tak i dødeboka heller, og i hvert fall ikke Silda, som han vil tafse på.

Filmen er geografisk forvirrende. Det ene øyeblikket i ørkenen, det neste i noe som likner Høydalsmo. Utescenene ble skutt i Thailand og bærer preg av det. 2012.

Let me in

Showtime 21.00

let me in hoved

Chloë Grace Moretz er vampyren.

terning 5 liten Også vampyrer finnes, og der mistet jeg antakelig Anne Kalvig av denne mjuk-okkulte reisen over Styx. Grunnen er et enkelt mirakel: Svenskene, av alle folk, gjenfant vampyren. «La den rette komme inn» fra 2008 forteller den sterkeste vampyrhistorien noensinne; en intuitiv og rar kromosom-film som gikk inn i din sjels byggesteiner og ryddet dem til.

Mange var veldig spente på den amerikanske nyinnspillingen «Let me in». Det gikk bra.

Også versjonen til Matt Reeves balanserer vakkert på den paradoksale oppgrensinga mellom eskapistisk mobbeoffer-psykologi og kroppsnær, hjertebankende vampyrpoesi. Nøkkelbegrepet i filmen er den doble bønnen «Slipp meg inn». En liten gutt som føler seg forsvarsløst utenfor blant skolegård-mobberne. Ei egentlig ukjønnlig 12-årig jente som må ha blod for å leve og følgelig er på en uendelig udødelighetsreise utenfor alt. Både kjærlighet, lovlighet og forstand.

Den lille vampyren Abby spilles av Chloë Grace Moretz som var Hit-Girl i «Kick-Ass». Owen spilles av Kodi Smit-McPhee fra «The road». Wow. For et par. 2010.

American Splendor

Silver 19.20

american splendor

Hope Davis og Paul Giamatti i en utrolig stilig film.

terning 5 liten Paul Giamatti er en skuespiller som får filmer til å leve et indre liv av ukontrollerbar irritasjon, som når kløe starter like under huden og ikke vil gi seg

Derfor er det stort når den 38 år gamle skuespilleren framstiller antihelten Harvey Pekar, en sur tegneseriekunstner som mistrodde og mislikte verden med utsøkt observasjonsevne. I ei tid da tegneserier stort sett handlet om superhelter, opprettet Pekar bladet med den ironiske tittelen «American splendor» og skrev tekster til rutene der han med taktløs presisjon gjenfortalte sitt eget liv som enslig sykehusarkivar. Etter å ha møtt hippie-legenden Robert Crumb gneldret han seg fram til et slags Pekars amerikanske evangelium: USA består stort sett av misfornøyde alminneligheter, og ingen forteller historien om dem. Jeg skal.

«American Splendor» er blitt mye mer enn en film om Pekar. Den er et genialt stykke filosofisk holdbar fortellerkunst, og renoverer begrepet meta-film med en overraskende friskhet som feier mye jål ned i bøtta. I filmen om Harvey Pekar deltar Harvey Pekar. Han spiller ikke seg sjøl, men seg sjøl, der han sitter og gnurer fortellerstemmen og klager over at skuespilleren ikke likner ham en gang. Med imponert forskrekkelse konstaterer vi at helten faktisk er en uggen og gudsforlatt fyr.

Det fantastiske med filmen er den gjennomførte hverdagsligheten. Underveis blir Pekar egentlig en suksess som både får priser og blir fast gjest hos Letterman (som drites ut ganske stygt), men filmen tillater oss aldri å føle det. Dette er det amerikanske suksessbegrepets bakside. Når folk blir kjente eller anerkjente, fortsetter egentlig dagliglivet med de samme bekymringene de alltid hadde.

Jeg tror aldri jeg har sett en så imponerende stiløvelse før, for historien fortelles helt uten visuelle hjelpemidler, men manifesterer seg i litterær stahet. 2003.