Månedlige arkiver: mai 2015

Søndag 31.5.–Mjukt og vennlig-romantisk som en Mummipappa

 

Music and lyrics

FEM 21.00

terning 4 liten Det er den siste dagen i fridagsmåneden mai, og Thomas Seltzer har sagt at han følte seg overskinnet på den røde løperen av sin forlovede som en psykolog og modell, og egentlig har jeg en sterk fornemmelse av at vi burde ha sett en tegnefilmversjon av «Mummipappa på eventyr» med nappetasser og hattifnatter og Fjomsedyret som sier «unnskyld» hele tida. Jeg liker Mummipappa. Jeg kjenner ham.

Hugh Grant er et godt alternativ. Så vi prøver denne vennlige lille søndags-romantikken.

music and lyrics

Drew Barrymore med haka og Hugh Grant. Nice.

Lenge så det ut som om «Music and lyrics» kunne bli den snedige komediehyggen i en påbegynnende romantikk-sesong. Men også den tværer seg til og klarer i likhet med åttitallet så vidt å rullestole (stolrulle?) seg ferdig.

Henvisningen til åttitallet er logisk fordi Hugh Grant på en måte spiller han andre i Wham!. Verden har beveget seg til 2007, og den egentlig glemte popstjerna svinger hoftene virkningsfullt for kvinner som var unge i 1985 på steder som Indre Vågen Amfi og Kiosk. Grant er for øyeblikket akkurat gammel nok til å bli fotballtrener, og håret hans ser ut som om han var invitert til et Dorthe Skappel-show for vellykka karriere-homser. Men den bevegelige briten kan spille film og er fremdeles den mest vellykka av de trente snakke-klønene. Derfor kler han Drew Barrymore. Hun er femten år yngre, men i hippie-light-klær ser hun på en måte tidløs ut på samme måte som Tingeling. Barrymore har alltid vært en av de mest uferdige skuespillerne i verden, men hun er det på en sjarmerende måte (som Woody Allen).

Hun kommer inn i pop-klenodiets liv som plantevannerske da han skal forsøke å skrive en sjelfull sang for Britney-bimboen Cora, som spilles med en slags millennisk inferno-innsikt av Haley Bennett, som er mellom 11 og 31 år og veier mindre enn januarskrei. Det har seg sånn at Barrymore blander seg borti teksten, og før vi vet ordet av det, sitter det nusselige pratsomhets-paret der og lager musikk sammen. Stor trivelighet oppstår.

Men regissør-skribent Marc Lawrence burde vært en straffa mann uten permisjons-tillatelse, for han skrev «Miss Undercover», både én og to. Og han fortaper filmen i en langsiktig lammelse som er seig som snegleslim. Og selv om slutten er søt, har manuset for lengst mista oss til en skuffa likegyldighet som egentlig vil ha hevn. Det er sjelden man ser noe som så opplagt burde ha blitt bra, men klarte å unngå det. 2007.

The debt

NRK3 21.25

terning 4 liten Halvspist pizza fra lørdagskvelden. Helen Mirren spiller en Mossad-agent som drepte en naziforbryter på 1960-tallet, men så ser det ut som om han like fullt er i live. Så hva var det som skjedde? John Madden regisserte i 2010.

Klassefesten

NRK3 02.50

klassefesten

Svensker på jubileumsfest. Har de det fint?

terning 4 liten Seint. Dypest sett handler «Klassefesten» om at alle bør bryte opp fra livet sitt hvert syvende år, finne nye partnere og få nye barn og så oppleve ungdom og entusiasme nok en gang.

Hovedpersonen Magnus sa i ungdommen nei til å rømme med afrosvensken Hillevi, og derfor ble han forsikringsmann med kortklipt blondinekone, enebolig, hund, småborgerjeep og utro naboer. I Sverige er dette en beskrivelse av Helvete, så der trenger man ikke Jacob Jervell.

Et sted inne i denne historien ligger en menneske-forakt som er så stygg at noen burde hyle. På den andre siden kan trivialitets-skildrerne Herngren och Holm forsvare seg med at de bare forteller om folk slik de pleier å være. Mange vil kjenne seg igjen. Mange syns alltid pinlige drikkefester er løgne på film.

Likevel. Det er deprimerende etter flere tusen års filosofi og mangfoldige boktonn med psykologi, at mennesker kan ha kommet så kort som dette. Ingen egentlige drømmer. Ingen originale tanker. Ingen egentlige verdier. Ingen egentlige følelser og lojaliteter og bekymringer og stoltheter.

Bare som en gammel vitsetegning: Kjedelig sex med kona. Gøyal sex med den eksotiske drømmevenninnen. Fia & Finbeck, bare i moderne, sosialdemokratisk innpakning. 2002.

Kick-Ass

TVNorge 03.35

kick-ass

Aaron Johnson som anstrengt vittig superhelt for mislykka barn.

terning 2 liten Seint. Fjollete. Jålete. Jeg vil gjerne at dere skal vite at jeg elsker dere som om dere var mine tolv disipler eller noen velkledde og vennlige mekanikere som kom forbi den dagen diesel-forgasseren røyk. Likevel må dette sies: For deres skyld så jeg «Kiss-Ass» om igjen, og den er drid.

Det er noe rart ved uniformerings-behovet hos utdanna vestlig ungdom i tretti års alderen. De burde egentlig hatt sjøltillit til å like ting hver for seg, men akkurat som om de var nedleggingstrua Oslo-journalister stryker individualistene i tette ulveflokker over det kulturelle landskapet og klumper seg sammen om aksepterte kult-ting. Har vi et fellesskapsbegjær?

«Kiss-Ass» går bare opp-sagga løyper. Noen vil godta filmens genre-lojaliteten som ironisk, men jeg gjør ikke det. Hovedpersonen er en nesten-nerde i tentamen-alderen med briller, krøllehår og skolesjakk-manerer. Han er opptatt av onanering og melkesprengte lærerinne-bryster, men glaner Katie som har amerikansk kjeveparti og likner litt på en vellykka anorektisk Klara Ku. Kåt ungdomsfilm. Fair inøff.

Filmens håpløse fiksjon er at gutten vil være superhelt, syr seg grønn drakt, blir stukket i hjel og utformes av kirurger (med et underlig forhold til forsikringsbetalt helsevesen) til å bli en bionisk mann. Han føler ikke smerte mer. Så kommer den neste dumme tingen. Han blir en slags mall-legende. Det blir en litt tørr påstand, et slags revyprosjekt. Når man mister fornemmelsen av magi etter hvert, ser de utkledde skuespillerne egentlig bare ut som Fridtjov og Stilken der de sitter i en staselig revybil og lirer gjentakelser. Du får følelsen av å se et NRK-jubileum.

Handlingsframdriften i historien om superhelten Kick-Ass er katastrofalt dårlig helt til de to slutt-klimaksene kommer. Da tar filmen seg sammen, og kjører på med oktanrik kjolabang-begeistring. Slutten er OK.

Inni historien finnes også en litt sær kortfilm om Nicolas Cage og den Pebbles-kjute dattera hans som oppdras til superheltinne. Den er genialt velforma, en stilisert liten fortelling i klar avstand til resten av filmen. Her er den avstanden som resten av filmen mangler; kjølig armlengdes til den i og for seg søte generasjons-sentimentaliteten. 2010.

The life before her eyes

FEM 01.10

life before her eyes, the

Uma Thurman tenker på fortida. Mystisk.

terning 4 liten Dramathriller fra 2008. Uma Thurman og Evan Rachel Wood. For femten år siden ble venninna til Diana drept da en gal fyr skjøt på ungdom i en skole. Mange år etterpå kommer minnene tilbake. Hva er thrilleren ved det? Det høres ut som en tabloidfront: Hva er det Rachel ALDRI glemmer? Vel, skyldfølelse får livet hennes til å falle sammen. Hva er mysteriet ved det? Vel, djupe ting kommer til overflaten. Hvis dere ser denne filmen, så ikke glem at dere mot slutten skal reise dere fra sofaen og rope: «Eg vett akkurat koss du har det!» 2008.

It’s complicated

TV3 21.00

its complicated

Fnisete Meryl Streep i karet og høhø-Alec Baldwin utenfor.

terning 2 liten Denne middelaldrende fjolle-fantasien blir et sammensurium som minner litt om velta koldtbord i graset, en slags skilsmesse for em moder. Meryl Streep henter litt av matlagings-tøyseriet fra Julia-filmen og blander det med den livsglade restauratørersken i «Mamma Mia». Av den miksen lager hun Diane Keaton, som er årgangssutrenes prestinne. Omtrent som å blande mel, egg og kjøttdeig og få bløtkake.

To myter skal avlives. Den ene er at Meryl Streep utpensler rollene sine. Det gjør hun ikke. For at ikke smørblomstene skal vokse på Nordpolen, resirkulerer hun seg rått. Dama er i ferd med å bli en gjentakelseskunstner. Den andre myten er at Hollywood er et ungdomssted. Feil. Hollywood regjeres av guttaktige og solnedgangsbitre femtiåringer som hater alt som skjer dem i livet. «Sex and the city» er bare ett av varslene om ondarta aldring. «It’s complicated» er verre egentlig.

Filmens hovedpoeng er uappetittlig. Alec Baldwin – blid som ei lommelerke og rødmussa som en champagne-fyllik – har vært gift med Meryl, men de skilte lag fordi de ikke orket være i samme rom. Han er nå gift med en av disse unge, nye konene som Hollywood forakter så ubarmhjertig at FN burde gripe inn. Hun ser ut som Draculas datter og har en sønn som filmen sjikanerer fordi han beveger på seg i stedet for å sitte stille foran mors mat. På grunn av uhellig bar-besøk blir eksemannen Alec så kåt at han har selverklært super-sex med den fraskilte. Dermed får han det for seg at han kan komme tilbake til gamlakånå og spise sjokoladekaka hennes igjen. Men Meryl er et småjabbende, men eksistensielt oppvåkna feministisk ikon, og hun vil heller ha den seksuelt sett døvstumme arkitekten Steve Martin, som må ha gjennomgått ansiktskirurgi for å få fjerna mimikken sin for alltid.

Nummer én: Jeg er så lei av filmer som fremstiller 50 år gamle kvinner som halvbitre halvfulle venninnekjattrere som vifter rundt med hetetoktene sine og logrer for egen bitterhet. Jeg vil heller sett Meryl Streep som Lara Croft enn som dette patetiske Lucy Show-vesenet. Dama fniser etter hvert så mye at du får mistanke om at de putta lystgass i champagnen i stedet for kullsyre. Det blir som å være gjest hos Sarah Palin i julen.

Nummer to: Jeg hater også et samlivs-tyranni som tilsier at ikke noe menneske har rett til å bevege seg videre i livet sitt uten at det sitter mann eller kvinne med livslangt abonnement på ham eller henne og kjukler over livets fortredeligheter. Slutt med den sutringa. Gå til helsike ut og lev sjøl.

Filmens Meryl gjør faktisk det, men stadig med en slags underliggende Geirr Tveitt-moll av velbrukt, klissete sjølmedlidenhet. Dama som spilte «Sofies valg» skusler vekk de tårevåte øynene sine på dill.

Denne replikken skal være sjarmerende og kommer fra Baldwin: «Alderen er noe av det jeg liker best ved deg. Og har du mer sjokoladekake hjemme?» Pledd-sallan! 2009.

Hollywood homicide

TV3 01.05

hollywood homicide

Josh Hartnett og Harrison Ford får se trikotrumper. Jaja.

terning 4 liten Fjernsynsformatet gjør noe med filmer.

Da jeg så «Hollywood homicide» på kino, var Harrison Fords forsøk på humoristiske ansiktsuttrykk overveldende som flaggbruken i et velutstyrt syttendemaitog. Det var som om noen forsøkte å forme en vrien trolldeig. Josh Hartnetts gigantiske Harket-hode ble som en skulpturell hyllest til tomheten i regelmessige trekk, og den slanke handlingen kunne ikke bære de gigantiske klovnene.

PÅ TV-skjermen er det annerledes. Fords forlegenheter likner ydmyke eksperimenter med identitetshumor, og Hartnett spiller faktisk bra når han er liten. Historien om at alle politimenn har ekstrajobber blir en satirisk kommentar til den offentlige fattigdommen også i vårt Erna-land, og til og med biljakten virker stilig. DVD er et nytt medium. «Ringenes herre» er best på kino. «Hero» er best på kino. Knelende tigre og seilskuteromantikk er best på kino. Men intimitetskrevende ting dør ofte i de kalde kommunesalene, der sjarmløsheten er så påtrengende at man trenger støy som estetisk bedøvelse. 2003.

Crank

Viasat4 22.30

crank

Jason Statham i bare sjukehus-skjorta.

terning 5 liten Se denne. Hva var sannsynligheten for at bølle-briten Jason Statham skulle dukke opp i en god og ukjent, koffeindrevet banditt-action sånn uten videre? Som vinteren i Stavanger. Nær null.

Men selv om tarantiner og ritchier i hopetall har klisjert gangsterfilmene nesten til døde de siste åra, går det faktisk an å lage noe som føles friskt. Statham spiller en leiemorder som blir forgifta av et stoff som gjør at han dør hvis hjerterytmen går ned.

Derfor har han et improvisert samleie med dama si (Amy Smart) midt på det folkerike China-torget i London. Vittig rølp.

«Crank» er full av halvville detaljer, og den er handlingsrik på en uskyldsrå måte. 2006.

Transporter 2

Viasat4 01.00

transporter 2

Javel, men jeg har bare dette bildet av Nauta.

terning 2 liten Jason Statham var en kul fyr i «The transporter», og den fransk-amerikanske actionoverdrivelsen ble raskt en kultfilm på DVD, med svidde franske michelin’er – bildekk, ikke mat. Men suksess suger. «The transporter 2» er den dummeste actionfilmen så langt i år.

Jason er den samme streite sjåfyren med stivskjorte og mods-personlighet. Nå kjører han liten gutt i Miami. Barn passer ikke i actionfilmer. For det første blir vi nervøse på dramamåte i stedet for spenningsmåte. Dessuten føler vi at folka seifer dramatikken fordi det er for lett å bli bekymra for dødstrua seksåring.

Dessuten er filmen tarvelig. Først trues Statham av ei så sørgelig tynn pikunge at skjørtelinningen tilsynelatende sitter fast i puberteten. Deretter kommer filmens hoveddame som med en slags norsk bondehumor heter Kate Nauta. Hun er virkelig vulgær og går i tre kvarter rundt i noe som må være en gjennomsiktig Kaptein Sabeltann-bh fra Capone Kids og slikker på britens størkna Brut så siviliserte folk vil bli vegetarianere lenge.

Enda verre: Filmen har en lenkelaus, ukonsentrert historie som minner om de ukontrollerte handlings-utslippene i actionkomedier fra seint fransk sekstitall. Personene er så upoengterte at de vil dette ut av telefonkatalogen. Actionscenene er stort sett masete på en rote-måte som gjør at du ser etter Jif og Hoover. Luft-slåssinga er uelegant tvangstenkt og svever ikke. Det er ille når regissøren ikke en gang klarer å gjennomføre den gode ideen å tvinne folk inn i en brannslange som tyner dem når vannet blir slått på. Det er tragisk når ikke en gang rulleslåssinga i et fly i roll virker stilig.

La den passere. 2005.

Stander

Showtime 21.00

stander gang, the

Deborah Kara Unger og Thomas Jane, blondiner i Sør-Afrika.

terning 4 liten Når du tenker deg om og finner ut at denne britiske filmen har du aldri hørt om, skyldes det ikke pappvin på lettpåvirkelige hjerneceller, men at den handler om en autentisk sørafrikansk politimann som ble bankraner. Det var antakelig det mest hederlige en sørafrikansk politimann kunne bli, så jeg går ut fra at filmen om gjengen til Stander er en solskinnskomedie. Thomas Jane spiller kvitingen med verdens blondeste Afrika-hår, men så er det også sånn at han blir forbryter fordi han er så frustrert over apartheid. Særlig. 2003.

Clubland

Silver 22.35

terning 4 liten Mary Lambert er den sære dama som etter Madonna-videoen «Like a virgin» laget Ellen Barkin-dramaet «Siesta» og den berykta grøsseren «Pet sematary». «Clubland» er en musikkfilm om en bandsanger som kommer i lojalitetsdilemma da plateselskapet bare vil ha han. Jimmy Tuckett har aldri gjort noe annet. 1999.

Kelly’s heroes

TCM 21.00

kellys heroes

Kul krig. Clint Eastywood og Donald Sutherland.

terning 5 liten Hvis du forsøker å si til noen under 30 år at «Kelly’s Heroes» var en feiret krigskomedie i 1970, vil de se dumt på deg. Tida har fart stygt fram mot historien om hvordan Clint Eastwood, Telly Savalas og Donald Sutherland (som hippie på 1940-tallet!) jakter på en gullskatt. Underholdende for alle oss andre, til en viss grad. 2 timer, 25 minutter.

Trespass

TV2 Bliss 21.30

trespass

Byggmesteren kommer til Nicole Kidman.

terning 4 liten Krimdrama fra 2011 med Nicole Kidman. Hun er så heldig at hun har fått håndverkere på besøk, og hun er så heldig at hun interesserer seg for én av dem, men arbeidere er arbeidere, og når de ikke går hjem fra jobb fordi de har fått dobbeltsidig lungebetennelse eller noe annet bagatellmessig, planlegger de å rane dama og huset. Nicolas Cage deltar hjertelig, og Joel Schumacher har regissert.

Lørdag 30.5.– Evig kjærlighet og Toscana! Wow.

 

Letters to Juliet

FEM 21.00

terning 5 liten En filmlørdag med jevn, men hyggelig middelmådighet. Ingenting er da hyggeligere enn å kunne kombinere ting som folk virkelig setter pris på: Italienske landskaper og kronisk kjærlighet. Dere kommer til å like «Letters to Juliet», men dere kommer ikke til å si det til noen. Jeg må. Det er liksom det jeg driver med.

Jeg vet ikke om dere husker Amanda Seyfried fra «Mamma Mia!» En kvikk blondine-installasjon med sterkt balsamert hår og store, følsomme fole-øyne. Hun har et tårepotensiale uten like. Når Amanda blir rørt, er det plass til halvlitersflasker.

letters to juliet

Amanda Seyfried og Vanessa Redgrave på plass i Italia.

Det er bra, for i denne filmen kommer kjærligheten tilbake til sin opprinnelighet i et landskap som den nevnte lekende Gud oppfant for at folk skulle bli så formidabelt forelska at de en stakket stund glemte å være misfornøyde med Stoltenberg.

Det starter med at Seyfried reiser til Verona sammen med sin langtidsforlovede Gael García Bernal. Hvis du i utgangspunktet lurte på hva den pinglete skuespilleren har her å gjøre, så tenk den tanken at han kanskje skal byttes ut. Bernal spiller restaurantmann på jakt etter oster og vin, og han er druelig opptatt på hele romanse-reisen samtidig som han overdriver oppjagetheten sin som om han har termitter i trebeinet. Tynn som farris, overspent som espresso. Snakker som en nevrologisk lidelse.

Men vår melankolske Amanda bryr seg enda mindre om forlovedens fravær enn om tomaten hennes skulle ha blitt overkjørt. Hun finner veggen med brevene til Shakespeares Julie, og deretter besøker hun damene som svarer ulykkelige kvinner fra hele verden. Og i Italia går budskap så fort at da den amerikanske jenta har dugnadisert fram et brev til Vanessa Redgrave, kommer den engelske ladyen plutselig reisende sammen med barnebarnet sitt for å finne ungdommens elskede.

Det var et hekkans godt valg. For det gir den klarsynte herr Blåe-Ray en sjanse til å reise i rød Fiat gjennom Toscanas landskaper på jakt etter en mann i 75 års alderen. Det er så vakkert. Kveldslyset over Toscana er som avhengighetsskapende kjærlighetsdop, det er som om skygger og sjatteringer blir samlet i en sjelden skjønnhet som ellers bare finnes inne i mennesker når de ser sine nyfødte. I Toscana er lykken et utendørs-fenomen. Å reise gjennom Toscana må være som å besøke en eufemisert versjon av sin sjel. Jeg har vært i Italia én gang, og det var på filmfestival i Venezia. På pressekonferansen til en italiensk regissør sto det straks opp en mann og sa på et engelsk som kunne vært inspirert av «Forhekset av månen»: –.Hvorfor elsker ikke mennesker på film slik de gjorde før? Da gråt regissøren på scenen. På ordentlig. Han med spørsmålet ble kasta ut. Italienere er ikke som deg. De ville aldri holde med Tottenham. De er Guds hamstere.

I denne verdenen treffer Amanda også Vanessas barnebarn Charlie, som er en uromantisk engelskmann med kornfarger og snille knappenålsøyne. I utgangspunktet er hans besøk i Italia som en avholdsmann på Beerfest. Men han kommer seg. Jeg skal ikke røpe mye, men Franco Nero setter i stand et utendørs-bryllup på toskanisk steingård som er umenneskelig vakkert. Gracia destina!

O hellige moder og hennes mektige murere, Guds dag som landskapskunstner og alle sensuelle fargers lastefulle, syndeskapende opphav. Se og nyt. 2010.

Bean – Den store katastrofefilmen

NRK1 21.40

Bean - den store katastrofefilmen

Rowan Atkinson som kunstkjenner.

terning 5 liten Det britiske karakter-klenodiet Mr. Bean drar til Amerika og forbedrer et nasjonalmaleri. Det er ikke morsomt, men det er ihvertfall ubeskrivelig dumt. Alle vet at filmen aldri burde vært laget. Alle kan se at en tørr liten TV-spøk er ødeleggende forbedret etter samme systemet som når man gir løvetann hormoner og ryfylkinger utdannelse.

Likevel er det noe ved en så poengløs historie at den kunne vært skrevet med plakat-tusj på baksiden av en ubrukt tannpirker. Rowan Atkinsons Bean-skikkelse er et ukjent medlem av det engelske kongehuset. Han er ikke en uvesentlig mann. Dette er ikke en uvesentlig film. 1997. 1 time, 26 minutter.

The debt

NRK1 23.25

terning 4 liten Den tidligere Mossad-agenten Rachel oppdage at det kanskje ikke var sannheten som kom fram da hun oppsporet krigsforbryteren Vogel for 30 år siden. Helen Mirren og Tom Wilkinson. En slags thriller. 2010.

Klassefesten

NRK3 21.30

klassefesten

Og sånn ble de seende ut etter hvert.

terning 4 liten Dypest sett handler «Klassefesten» om at alle bør bryte opp fra livet sitt hvert syvende år, finne nye partnere og få nye barn og så oppleve ungdom og entusiasme nok en gang.

Hovedpersonen Magnus sa i ungdommen nei til å rømme med afrosvensken Hillevi, og derfor ble han forsikringsmann med kortklipt blondinekone, enebolig, hund, småborgerjeep og utro naboer. I Sverige er dette en beskrivelse av Helvete, så der trengte man ikke Jacob Jervell.

Et sted inne i denne historien ligger en menneske-forakt som er så stygg at noen burde hyle. På den andre siden kan trivialitets-skildrerne Herngren och Holm forsvare seg med at de bare forteller om folk slik de pleier å være. Mange vil kjenne seg igjen. Mange syns alltid pinlige drikkefester er løgne på film.

Likevel. Det er deprimerende etter flere tusen års filosofi og mangfoldige boktonn med psykologi, at mennesker kan ha kommet så kort som dette. Ingen egentlige drømmer. Ingen originale tanker. Ingen egentlige verdier. Ingen egentlige følelser og lojaliteter og bekymringer og stoltheter.

Bare som en gammel vitsetegning: Kjedelig sex med kona. Gøyal sex med den eksotiske drømmevenninnen. Fia & Finbeck, bare i moderne, sosialdemokratisk innpakning. 2002.

Elektra

NRK3 23.30

elektra

Jennifer Garner i upraktisk arbeidstøy.

terning 4 liten Sjøl om Jennifer Garner framstiller en oppvakt og udødelig marvel comic-heltinne som Elektra, har dama kommet inn i den Dødens Sone som omgir Ben Affleck. Garner var et slags karriere-fenomen for få år siden. «Elektra» kommer rett på DVD i Norge og har fått en fryktelig medfart i den tenkende delen av verden. J-Ga er på full fart nedover.

Det er noe feil med Bens bruder. Garners lepper likner liggende middagspølser i krast månelys, et visuelt paradoks som ellers blir forbeholdt utholdende St. Hans-feirere. Munnen utgjør det bærende elementet i Elektras konjunktursvake mimikk, og du har følelsen av at øynene henger på marionette-tråder inne i skallen. Hun er ikke flink.

Handlingen er bedre. Elektra er en profesjonell morder som kommer til ferieøy der hun får draget både på Goran Visnjic og dattera hans (Kirsten Prout), men så viser det som det ofte gjør med leiemordere, at de utvalgte også er jobben. Elektra skifter brått side.

Det var et godt valg, for dermed starter oppgjøret med en bevegelig bande kinesiske røykdjevler som likner pollen når de dør. Mye sakte Kung Film. Lys-slanger og kvasse piler og ninjastjerner og sensei-romantikk så alvorlig som langfredag. Terence Stamps smogrøykte alderdomsfjes passer godt i åpne landskap, og denne filmen beveger seg behagelig fra kostnadskuttende motlysmørke til sommerlige sjøsysler. Sesong-tilhørigheten blir forsterka av at Elektras kniver likner grillspyd på postordre.

Underholdningsverdien er upåklagelig og kvaliteten lav. Som våren. 2005.

Ocean’s twelve

Norsk TV2 21.40

oceans twelve

Brad Pitt sammen med Catherine Zeta-Jones i fin frisyre for en gangs skyld.

terning 5 liten Dette er virkelig en Alt for damene-film. George Clooney vifter såvidt med halen motstrøms og smiler så kontinuerlig ironisk med det kopibeskytta legefjeset sitt at tilskuerne får en behagelig følelse av at han har gjennomskuet tallet 42. Brad Pitt har noe rådyrt oppvakt og overtent ved seg, og han kler godt en handling der kjekkaser planlegger esoterisk kamerat-kriminalitet. Matt Damon er ranerklubbens karakterskuespiller: Han utstråler en nervøs, forvirra enfoldighet som antakelig er vanlig i profesjonelle pengestjelermiljøer, og slik blir han filmens wunderbaum. Andy Garcia medvirker nok en gang som mektig kasinoeier som på tross av sin suksess bærer Fretex-halstørklær fra «Fanny & Aleksander».

Dette er en så elegant film at den nesten ikke tillater seg å ha handling.

Oppfølgeren til «Ocean’s eleven» har mer sjøltillit enn opphavet. Regissøren Steven Soderbergh lar skuespillerne få lov til å roe seg ned i spa-behagelige saccosekk-tilstander der de kan si kule ting uten angst. Det ser ut som terapi.

Handlingen er verken troverdig eller spesielt interessant, men det gjør ingenting. De elleve ranerne av Garcias kasino & kone oppdager at den sinte eieren faktisk kan melde til politiet (det hadde de ikke tenkt på), og så skal de forsøke å levere pengene tilbake. Det fører dem i kontakt med den franske konvensjonen Nattreven (Vincent Cassel), en slottstappa gentilehomme-voleur som oppmoder til et slags bortelags-KM i eggtyverier.

Intrikate ting skjer, og siden vi nå vet at det skal dukke opp uforutsigbare kinderegg-overraskelser i slutten av sånne filmer, sitter vi og venter som barna på julaften mens vi nyter den mjuke filtlyden av rutinerte sjarmører. Dette er bra. 2004.

Minority report

Norsk TV2 02.00

minority report

Samantha Morton og Tom Cruise i den fæle framtida.

terning 5 liten «Minority report» er den mest oppsiktsvekkende science fiction-melankolien siden «Blade runner», og forfatteren bak begge er selvsagt mannen i det høye slottet, Philip K. Dick. Han bekymret seg for robotenes identitetskriser i «Blade runner», og «MR» handler om profetenes fryktelige smerter, for det er sånn også i framtida at de visjonære vil frigjøres fra visjonene.

Som så mange andre filmer henter «WR» dramatikken sin fra «Jaget»-temaet. Tom Cruise spiller etterforskeren av forbrytelser som skal skje. En dag viser nornene at han sjøl skal bli en morder. Da stikker han. Underveis oppdager den desillusjonerte politimannen at minoritetsrapportene om spådommers feilbarlighet er bortarkiverte. Illusjonene faller. Idealismene falmer. Idealistene famler. Ingen systemer er sikre. Skjebnen finnes egentlig ikke. Alle har et valg inntil det som skjer har skjedd. Antakelsene er verdiløse.

«MR» er stilrein og suveren filmunderholdning med konsistente stemninger og sunn sentimentalitet. Dere kommer til å like dette. 2002.

Ordre fra høyeste hold

TV2 Zebra 21.00

ordre fra høyeste hold

Halle Berry og Kurt Russell må ikke skyte i fly.

terning 4 liten Handlingen i «Executive decision» er ganske kopikjapp, som en slags blanding av «Hjelp, vi flyr» og «Die hard». Utrolig samvittighetsløse muslimer kaprer et passasjerfly, fyller det med nervegass og flyr mot Washington. Amerikanerne må skyte det ned eller stanse det. En ombygd Stealth-jager kobler seg til på undersida av jumbojeten, og tøffinger går ombord. Der kryper de i takene, lurer i lasterommene, smelter lednings-isolasjonene og hvisker walkie talkie innenfor den velprøvde Willis-tradisjonen. Kurt Russell og John Leguizamo. 1995. 2 timer, 13 minutter.

90 minutter

TV2 Zebra 23.40

terning 4 liten Norsk drama om hva som skjer med noen folk de siste halvannen timene før en forbrytelse. Regi ved Eva Sørhaug.

Skyfall

TVNorge 21.30

skyfall

Daniel Craig i en slags western-scene.

terning 3 liten Javier Bardem er ikke bare den dårligste Bond-skurken noensinne, han er også den latterligste imitasjonen av Hannibal Lecter. Han er den ivrigste, mest selvopptatte Bond-skurken – og den eneste noensinne som jeg har vært redd for skulle bryte ut i en kjent opera-arie.

Det gjør noe med filmen. Sam Mendes er en uegna Bond-regissør. I den litt besværlige delen av virkeligheten der voksne menn går rundt og kaller hverandre for 007 og Q og sånn, reddes opplevelsen ved at agentyrket er et sted der man kan trekke seg tilbake fra livets følsomhet og nyte den kjølige kynismens vernende blodtrykksfall. Sam Mendes ser seg om: Der er det en fyr som kanskje er lei seg! Sorry, Sam, men det driter vi i. Vi er her for stuntene.

Det starter bra. Daniel Craig ignorerer faren for skadd grådress og klatrer på togtak fordi han må få tak i harddisken med navnene til Nato-agentene – ei liste som Assange antakelig har allerede. Det dramatiske skjer, og det skal jeg ikke fortelle.

Men et lite stykke uti filmen får vi en Bond med kryptonitt-syndromet. Han er ikke helt i form lenger. Det blir vi selvsagt nervøse av, for nervøsitet er en Mendes-ting, men underholdende er det ikke. Det er også litt trist at Ralph Fiennes torpederer MI6 ved å ville pensjonere alle (moderne kultursykdom) – han vil at M skal melde overgang til hundelufter-patruljen, og det samme med Bond. Han er for gammel. Mannen kan aldri ha sett Roger Moore.

Synet av et plutselig smell er så kjærkomment at jeg nesten hadde tårer i øynene av lykke, for jeg var redd for at Fiennes ville fortelle om barndommen sin. Jeg skal heller ikke røpe smellet, men det setter en slags fart i filmen, og plutselig er vi på kasino i Macao. Der kommer en ung assistent fra MI6 og utøver litt gubbete seksuell sjargong sammen med agenten. Det ville vært ganske pinlig også uten de siste ukenes nyheter.

Sam forsøker på en play it again med Bonds seksualitet, men det funker ikke for Daniel Craig. Han ser ikke ut som en litt pjolterkåt handelsreisende, slik Connery og Moore gjorde. Derfor er heller ikke den murrende mataharien Severine en god idé. Hun oppfører seg som porno-nips og har deretter muskelkrevende turnsex med den oppsøkende agenten bak doggete dusjglass. Det er heller ikke kult.

Så kommer altså Bardem med sitt nyblonde silikonhår og ser ut som en veldig åpen åttitallsfrisør. Bardem er en psykologisk Bond-skurk. Han er ikke ute etter verdensherredømme, han har et bittert og sjukt morsbilde og kunne like gjerne ha sittet på Skøyen og lekt med papirdokker av tempelriddere. Skuespilleren må ha fått beskjed om å hive på med ildfull mimikk, så det gjør han. Slik blir Bardem verken farlig eller interessant. I sluttklimakset gjennomgår ansiktet hans i løpet av sekunder så mange forskjellige rykninger at det ville vært rekord også i Spastikerlauget.

Klimakset kommer i Skottland. Der spiller Albert Finney en slags Bilbo, og det er OK. Men filmen vandrer over i en annen genre der det er anekdoteskapende hvis en mann går gjennom isen. Home Alone-kopieringa er OK, men ikke fullført. Det meste mangler. 2012.

Drive angry

TVNorge 00.20

drive angry

Amber Heard kjører bil med Nicolas Cage.

terning 4 liten Den okkulte oktan-filmen «Drive angry» er som en ny bibeloversettelse: Ingen kommer ut av den som jomfru. Nicolas Cage rømmer fra Det Ytterste Fengsel i en bil som vil få motorvei-erotikerne til å utvikle fuktig mekanikersprekk av begeistring. Han er svart i tøyet som en deathmetal-sjåfør og skal hente et barn som ble kidnappa av den nye Messias, en mann som ser ut som om han kanskje ble gjenfødt for å overta «Huset på prærien».

Bak redningsmannen kommer William Fichtner gjennom høstløvet. Han snuser at Nic var her og er så velkledd at han antakelig er djevelens utsending på jorden.

«Drive angry» er en hemningsløst gladvulgær grapsefilm der Cage for eksempel får elektrosjokk mens han har sex med motelldame sånn at mannen blir en vibrerende dildo. Amber Heard skal egentlig gifte seg med en mann som burde bli holdt i bånd og spise svineører – men den friske highway-sugga havner som frelser-venninne på veien og kan være fremtidig adoptivmor. Som dere skjønner: Dette er ikke for alle.

Filmen handler mest om CO2-sleder – klassiske amerikanske biler som bare kjører på litt for lave gir og har perforerte eksosrør. Det er Highway to Hell, det er Wheels of fire, det er sprut-voldelig roadmovie i de strøkene der buffaloene streifet før rånene overtok. 2011.

Sister Act

FEM 19.00

terning 4 liten Komedie med Whoopi Goldberg, en populær film på tross av at den både er ganske enkel og forutsigbar. Goldberg er en nattklubb-sangerinne og gangsterbrur som søker tilflukt som nonne i et kloster og snur det tradisjonelle klosterlivet på hodet med sin livlighet. 1992.

Kontakt

FEM 23.10

kontakt

Jodie Foster lytter til de der ute. Rolv Wesenlund eller noen.

terning 2 liten Dette er den kleine pysefilmen om verdensrommet, og til og med pikeveggs-klysa Matthew McConaughey er med. Verst går det ut over Gud. Han er redusert til ei slags teleslynge, en vindtunnel med nordlys-effekter. I årtusener har evigheten hatt det definisjons-privilegium at religion utmerker seg ved at den bygger på tro. Ikke her. Jodie Foster lytter først til verdensrommet og drar så avgårde i Zemeckis New Age-tivoli og finner ut av det. Utrolig dårlig. 1997. 2 timer, 25 minutter.

Shallow Hal

TV3 19.30

shallow hal

Sånn ser Gwyneth Paltrow altså ikke ut.

terning 5 liten «Shallow Hal» er en velsigna politisk korrekt film som handler om en liten tufsete mann som har lært at de feteste damene er de ergometer-tynne. Så treffer han en virkelig fet dame, men det vet han ikke, for en livsstilguru har hypnotisert ham så voldsomt at han bare ser kvinners indre skjønnhet.

Gwyneth Paltrow gjør en merkelig dobbeltrolle i denne filmen. Hun spiller Rosemary slik Jack Black ser hennes indre skjønnhet med det utseendet hun pleier ha på film. Deretter blir hun utkledd så mye formingsplast at hun likner Eddie Murphys professor Klump. Midt inne i de svulmende latexmengdene svever på en måte Paltrows nese og øyne, som om hun egentlig var i ferd med å drukne. Det ser pussig ut inntil det parodiske, men OK. Dette er en pussig film, og alt som eventuelt fins av følbar hurtig-filosofi, er overlatt publikums innlevelses-evne og Jack Black. Han gjør en rørende skikkelse ut av den jålete barsjekkeren og er i slekt med de to liksom-kule i «Dum og dummere». 2002.

Alle elsker Mary

TV3 21.30

alle elsker mary

Cameron Diaz med sånn hårtopp som er blitt populær blant fotballspillere.

terning 4 liten «There’s something about Mary» er en komedie om en uheldig gymnas-nerde som setter tissen i glidelåsen da han skal hente skolens mest populære jente med på avslutningsball og oppnår at ikke bare foreldrene hennes invaderer doen for å se på, men at også brannvesenet rusjer inn. Brødrene Bobby og Peter Farrelly har tatt konsekvensen av at ingen mennesker noensinne forlater puberteten, de bare kompliserer den i trangere t-skjorter. Filmene deres er enkle som ripsvin-glade arbeidervitser samtidig som de smykker seg med den overflødige intelligensens sjøltillit. Fordi regissørene er flinke og kan mer enn tolv bokstaver, tror de at folk ikke vil oppfatte dem som vulgære.

«Alle elsker Mary» ironiserer på sett og vis over det banal-darwinistiske prinsippet at alle menn tilsynelatende vil ha den samme dama uten at de en gang kjenner henne. Cameron Diaz spiller Mary, som helst ønsker en følsom mann med sans for psykisk handikappa. Men mennene vil bare ha tilfredsstilt sine uforstandige forestillinger om kropps-fullkommenhet, så de må late som om de er følsomme og liker handikappa. 1998. 1 time, 55 minutter.

Closer

TV3 23.40

closer

Natalie Portman har kjærlighetsdrama i bloggerblikket.

terning 5 liten «Closer» er en utrivelig film om kjærlighet som nytelsesmiddel og nærhet som lek. To par skifter ordrikt om hvem de elsker og hvorfor, samtidig som de plager hverandre seinfeldsk og upålitelig i det æreløse problemområdet sex. Filmen handler om forelskelsens kynisme. Den som tror på kjærlighet ved første blikk, slutter aldri å kikke, som det heter i reklamesnutten.

Det er en gammel film. Den handler om kroppens uverdighet og det smertefulle ved å si «jeg elsker deg» for deretter å ta tilbedelsen intuitivt tilbake på grunn av ny flørt. «Closer» er en oldinge-film fordi den er uten friske eller sympatiske mennesker, fordi den er uten varige eller troverdige utsagn og fordi den skildrer elskere som ikke en gang tror på det de sier sjøl. Alt det kinoen vanligvis lever av å lyge om. Denne metalliske ærligheten trenger vi egentlig ikke. Unge mennesker liker å anta at ømme partnerskifter er innstifta av Gud. Gamle mennesker vil at det de gjorde var vakkert. Ingen ønsker at kjønnslivet var en slags kabal. Dette er en bortkasta film.

Skuespillerne og replikkene gjør at den likevel er verd å se. Patrick Marber har skrevet manus etter sitt eget skuespill, og ordene hans spraker sprekt som tørr bjørk. Handlingen består bare av litt ufilmisk lange samtaler, men noen av dem er forheksende gode. Clive Owen mot Julia Roberts på sjokk-melankolsk hjemmebane da han kommer fra utroskap i hotell og hun vil skilles etter årelangt ekstraforhold, er antakelig et av de beste parløpa på film noensinne. Roberts kan spille plaget med en overbevisning som man antakelig må være faglært medisiner for å skjønne, og Clive Owen har en rå britisk arbeiderklassestyrke som solgte sanger som «Delilah» i gamle dager, men han har også en guddommelig ømt-aggressiv tilstedeværelse i scenerommet, og i utvalgte strålingsstunder er det som om han eier kinoen.

Jude Law utvikler seg krøpent fra å være blunkende flørtis til å bli en famlende følelseskryper, slått i sitt eget spill. Natalie Portman (fra «Leon», 1994) spiller filmens objekt med tristhet og kroppsdissing av den sorten som skal gjøre alle folkeslag til hennes sikliser.

Det starter med at Law treffer Portman og forlater dama si. Så treffer Law fotografen Roberts og feiker et nettsexmøte med nett-onanisten Owen som gjør at han også møter Roberts. Derfra vakler og vimser tiltrekningene rundt i en slags hormonballett der alle kan trinnene, men har glemt retningen. Det er vulgært, pinlig og trist, og men profft skrevet.Metallisk nærhet: Natalie Portman som stripper og Clive Owen som livsonanist. 2004.

Transporter 3

Viasat4 22.30

transporter 3

Natalya Rudakova rømmer i toget.

terning 4 liten Denne Luc Besson-serien nekter bestemt å holde et faglig akseptabelt nivå. Den starta så lovende for mange døde engrammer siden ved at Jason Statham frakta Qi Shu til alles tilfredshet rundt på Rivieraen. I toeren tok Frank Martin seg ned til kidnapping i Miami, og denne tredje filmen handler om at han kjører rundt mellom Ukraina og Budapest, som en desperat mann på jakt etter Grand Prix-stemmer.

Denne gang spiller Natalya Rudakova den kidnappa dattera til en samvittighetsfullt tungsinna ukrainisk miljøvern-minister. Rudokova er fra St. Petersburg og jobbet som frisør i New York da produsent Luc Besson fikk se henne krysse gata. «Voulez-vous?» sa Luc og påtok seg privat-timer.

Jason Statham er transportør som overtar den sure dama etter død kamerat, og påført dødelige armbånd kjører de to gjennom mange slitsomme forsøk på samtaler over generasjonskløfta.

Slagsmålene mangler koreografisk sjarm og interesse, og bilkjøringa ville ikke vakt mye oppsikt på Midt-Jæren seint lørdag kveld. Men Statham er stadig en verdsatt granittprins. Vi liker ham.

Filmen er laget av regissøren Olivier Megaton. Han er en tidligere graffiti-kunstner som het Fontana til etternavn helt til han oppdaget at han er født på Hiroshima-dagen 6. august. Det er ingen unnskyldning for å gå på en smell. 2008.

The happening

Viasat4 00.25

happening, the

Mark Wahlberg og de blir angrepet av naturen.

terning 5 liten Sjefen for sjela er Shyamalan. Selv om hans siste film egentlig er en slags «Haisommer» med sinte trær, gir den grunn til bekymring over det tvilsomme forholdet mellom kunstnere og politikk. Den amerikanske inderen har diktet en litt pinlig historie om at trærne er blitt så leie av menneskenes forurensning at de gjør opprør.

Det er ikke bare forferdelig utakknemlig av trærne som faktisk lever av den CO2-en vi masseproduserer. Som underliggende kunstnerisk alvor i en underholdningsfilm er det like stjerneteit som om «Poltergeist» ble framstilt som en avsløring av at TV er skadelig for barn. Vi lever i en tid da massepsykotisk politikk-hype i vesentlig grad har erstattet kritisk tenkning og patetisk plakatalvor i vesentlig grad erstatter flertydighet i kunst. Det føles som å være tilbake på den dachs-glade naivismens gründer-tiår på syttitallet.

«The happening» er ganske spennende som thriller, hvis man godtar Shyamalans form, som alltid er så pompøs at man føler trang til at en pasjonsprosesjon kommer stigende. Mark Wahlberg og hans bekjente stikker av fra New York da tilsynelatende luftsmitta Central Park-gjengere starter masse-selvmord. De leter seg fram til de vane-gales avsidesland, og så oppdager de etter hvert at naturen er helt på trynet.

I løpet av ferden blir det åpenbart hva en kunstner kan skildre og hva han burde holde seg langt unna. «The happening» er en fantastisk skildring av frykt, der de fornærma trærne blir en metafor for det meningsløse, udefinerte i den eksistensielle uroen. Så lenge filmen forteller den enkle følelseshistorien «noen kommer og tar oss, men vi vet ikke hvem det er», funker den som bevissthets-stimulans. I det øyeblikket den ramler ned på det utbrukte «vær snill med naturen»-temaet, dør filmen som om den skulle vært en UNICEF-kampanje.

For å si det enda tydeligere: Hvis en kunstner vil si noe om palestinerne, maler han ikke bilder av palestinere, han maler bilder av noe helt annet som får folk til å tenke på palestinerne. Det er forskjellen på sjel og kneipp. «The happening» er kneipp. 2008.

Fredag 29.5. Fin fredag, men ikke spå om framtida

 

Minority report

TV2 Zebra 21.15

terning 5 liten Det er så mye bra film på TV i dag at det er vanskelig å velge. Derfor skal jeg foreta en litt pinlig-banal ting som heter link. I morges leste jeg (Aftenposten) at to års varmeperiode i Norge er over. I to år har det vært varmere enn normalt. Nå er det antakelig slutt fordi en jetstream snudde. Med andre ord: Varslene om varig oppvarming var kanskje ikke helt korrekte. Vi vet ikke det heller. Ingenting om framtida er sikkert. Ingenting vet vi. Plutselig kan datosystemet ha brutt sammen. Plutselig smaker pølse i brød helt likt lutefisk.

Antakelsenes idioti handler «Minority report» om.

minority report

Samantha Morton og Tom Cruise i Spielberg-film om framtida.

«Minority report» er den mest oppsiktsvekkende science fiction-melankolien siden «Blade runner», og forfatteren bak begge er selvsagt mannen i det høye slottet, Philip K. Dick. Han bekymret seg for robotenes identitetskriser i «Blade runner», og «MR» handler om profetenes fryktelige smerter, for det er sånn også i framtida at de visjonære vil frigjøres fra visjonene.

Som så mange andre filmer henter «WR» dramatikken sin fra «Jaget»-temaet. Tom Cruise spiller etterforskeren av forbrytelser som skal skje. En dag viser nornene at han sjøl skal bli en morder. Da stikker han. Underveis oppdager den desillusjonerte politimannen at minoritetsrapportene om spådommers feilbarlighet er bortarkiverte. Illusjonene faller. Idealismene falmer. Idealistene famler. Ingen systemer er sikre. Skjebnen finnes egentlig ikke. Alle har et valg inntil det som skjer har skjedd. Antakelsene er verdiløse.

«MR» er stilrein og suveren filmunderholdning med konsistente stemninger og sunn sentimentalitet. Dere kommer til å like dette. 2002.

Jeg elsket henne

NRK1 00.35

jeg elsket henne

Daniel Auteuil med det triste franskefjeset.

terning 2 liten Den franske utroskapsløypa knudres til med vanskelige valg, og Daniel Auteuil ser egentlig for sliten ut til å foretrekke eksistensielle oppoverbakker.

En svigerfar drar på hyttetur med den dama som hans sønn nettopp har forlatt med to små døtre. Dama ser framfor seg med paralytisk Modigliani-fjes og trenger trøst, men i stedet forteller svigerfar om at det kan være rett å velge kjærligheten og det kan være rett å velge forandringen.

Vi sier: Høh! Klapp igjen, din tosk.

Det er noe helt skeivt med sannsynligheten i denne filmhistorien. Det er noe rart ved Marie-Josée Croze, og rollemannen til Daniel Auteil er rett og slett for kjedelig til at hun ville ha forelska seg i ham på den livsutslettende fantasimåten. Forholdet antyder at det er noe rart ved dama, men vi får ikke lese journalen hennes, for historien er konsekvent fortalt fra den forelska 60-åringens synspunkt.

Auteils ansikt har etter hvert blitt redusert til ekstrautstyr på hans eksentriske ørnenese. Men den visuelle reduksjonen av en stilig skuespiller betyr ikke så mye som at han spiller elsker med en innsmiskende, nervøs halvgjorthet som ville ha irritert trusene opp igjen på ei intelligent jente på noen og tretti.

Poenget med fortellingen er at Auteuil i sitt livs viktigste øyeblikk valgte det trygge og det faste. Han ble hos kona og huset ved sjøen, mens hjertet fortsatte å leve sin kjøleskapstilværelse hos den forlatte Mathilde. Så når svigerdattera opplever at mannen går fra henne på grunn av en annen kvinne, sier han: «La mannen til helsike gå, for han elsker deg ikke lenger. Start et nytt liv.»

Og så kommer en grånende sølvmorgen sigende med sine ustemte løfter om flere problemer.

Det er en velspilt og ganske engasjerende film, men en eller annen gang må noen forklare meg hvorfor Auteuil valgte å framstille forelskelse som ynkelig. 2009.

Mannen som visste for meget

NRK2 23.15

terning 5 liten Hitchcock-thriller basert på mesterens egen original fra 1934, men denne i farger, med James Stewart og Doris Day i hovedrollene. Handler om et vanlig amerikansk par som blir innblandet i internasjonale intriger og styrter rundt med forskrekka ansiktsuttrykk. Day synger «Que sera, sera». 1956. 2 timer.

The long kiss goodnight

Norsk TV2 00.55

long kiss goodnight

Geena Davis får hardere medfart enn en frueblogger med tynn kropp.

terning 5 liten Dette er en film som førte til ekstatisk desember-begeistring i 1996: «The long kiss goodnight» innebærer så mye blodsukrende aksjonsmoro at jeg tror jeg kutter ut juleoratoriet i år.

Fenomenet Geena Davis som kald, våt og aldeles Modesty Blaisert og vill statsmorderske på engramtur i egen glemsel er så kjekt og så fullt av visuelle mannvidd at ikke en gang fire ganger reven raslet under en einerbærbusk vil kunne konkurrere i intensitet.

I ei vintervarm og mentalitetsmild lita førjulsstue styrer husmor Davis rundt med ei kåldokkesøt datter og en cordkledt ressursmann av den typen som tenner pipa med peisfyrstikker og bærer libressebind av seksualpolitisk lojalitet. Hun har det godt på grunn av mange års tapt hukommelse.

En julegløgg dag vender minnet nesten tilbake, og det viser seg at det også i en Bonytt-stabil kvinnes liv finnes hemmeligheter av så eksotisk karakter at ikke en gang venninner, frisører og venteromsbekjente vet om dem. I forvirra kompaniskap med den motvillige og Fretex-stygge privat-detektiven Samuel L. Jackson begir Davis seg bakover i livet, og der skjer så mye storarta voldelig og så mange udarwinistiske detaljer at morsommere blir det ikke før Bybrua detter ned på Oljemuseet og krasjer Terje Vallestads Jaguar.

Spesialisten Shane Black, en mann som ikke liker ordet action, har skrevet et manus som balanserer nydelig mellom énsetnings humor og femtendetaljers handling. Jacksons presise replikktalent inngir en lekelysten blanding av velvilje og respekt som gjør at filmen blant annet virker helt logisk når Geena Davis sirkel-skyter hål i isen mens hun detter fra tolvte etasje. Tilforlateligheten er strukket så deilig langt i «The long kiss goodnight» at det ikke lenger er tale om virkelig handling, men om skap-action.

Sånn var det for tjue laaange år siden. Den er nok bra ennå. 1996.

Certain prey

Norsk TV2 03.00

terning 4 liten Midtpånatta-ting med Mark Harmon, som vi moderne romantikere kjenner som militær etterforsker. I denne filmen spiller han en erfaren politimann som skal forsøke å finne en kvinnelig leiemorder og en advokat. Begge forsøker å unnslippe. Thriller fra 2011.

Face/off

TVNorge 22.30

faceoff

John Travolta og Nicolas Cage eller omvendt.

terning 5 liten «Face/Off» har kanskje den beste historien i en rein actionfilm noensinne, og den er skrevet av de to som laget manus til «Darkman III» (jeg gidder ikke en gang nevne navnene). Sosialdemokratiet er nå blitt så verdensomspennende at alle kan få ting til. Gro forårsaket det. Før i tida.

Nicolas Cage spiller superskurk med en dreven, sjølsikker særhet som han antakelig får så sterkt endorfin-overskudd av at polene smelter når han dusjer etterpå. John Travolta er verdens kjedeligste politimann. Han furter over fortida og ligger ikke med kona, den verdig ventende hesjestauren Joan Allen. For å få greie på bombe, tar Travolta den halvdøde Cages ansikt og hans personlighet. Cage våkner ansiktsløs i grønnsaksbua og stjeler Travoltas tryne. Det er Tiggerprins-syndromet om igjen, med kjusen watts forsterker og Volum 11.

Hong-kongen John Woo er kjent for voldsballetter så fantastiske at fine fruer fniser på midterste rad. Her utvikler han mer av seg. I «Face/Off» finnes ekte fortvilelse, sorg og lojalitet. Woo er plutselig blitt en fingernem følelses-ekvilibrist, han behersker også sansenes akrobatikk og får til en film som gjør vondt når du ler.

Dessuten. Som i «Donnie Brasco»: Personligheten er en syltynn ting. Derfor klamrer folk seg så desperat til den. «Face/Off» er en lek med ansikter og oppførsler, og hvis du fordyper deg lenge nok i den, vil du antakelig oppdage påskebudkapet et sted på bunnen.

For de særskilt innvidde: Da Nicolas Cage er blitt jet-satt bevisstløs mot viftenettingen, sier Travolta: «Det later til at Elvis har forlatt bygningen». Hvorfor? 1997.

Salt

TV3 21.00

salt hoved

Mystiske Angelina Jolie må stikke av.

terning 5 liten Glem Lara Croft. I «Salt» spiller Angelina Jolie den tøffeste, skitneste og mest ballistiske agentdama siden Geena Davis hoppet ut av vinduer på åttitallet.

Jeg må på egne vegne få lov til å si at det har vært to fine uker. Først fikk jeg se Sylvester Stallone dunke drømmene ut av svette somaliere og sør-amerikanere i «The expendables». Og nå altså Angelina Jolie som på små lands vegne juler opp russere og amerikanere i dress.

Hver gang jeg ser en film med Jolie i hovedrollen føler jeg at bare hun kunne gjort den («Changeling», «Wanted»). Slik er også rollen som Evelyn Salt, sjøl om den egentlig ble skrevet for den behagelige ansikts-artisten Tom Cruise. Angelina stønner seg inn i historien som naken, skamslått CIA-er i Nord-Korea, men forskjønnet av et blått øye på størrelse (og farge) med en moden avokado forhandles hun tilbake til USA. Jolie kler hard medfart. Hun har tross alt vært gift med Billy Bob Thornton.

På selveste bryllupsdagen hennes sitter den russiske avhopperen Orlov i svetteburet hos CIA og sier at det finnes en kvinnelig muldvarp som skal drepe den russiske presidenten i den amerikanske visepresidentens begravelse. Hun er kollega av Lee Harvey Oswald og heter Evelyn Salt. Som dere har skjønt er det Evelyn Salt som avhører ham.

Angelina skal egentlig hjem og spise sushi med stearinlys og ser seg usikkert rundt. Hun oppdager at noen av kollegene tror russeren, og dermed starter en plattform-jumper-flukt som antakelig står på FNs liste over bevaringsverdige bevegelsesmirakler.

Det deilige med Jolie er at ansiktet hennes kan veksle fra en karismatisk frossethet som minner om Venezia-masker til forvridde livullmanniserings-smerter. Cruise er en stilig runner. Men «Salt» vinner på at de fant ei jente til hovedrollen, for hver gang hun kommer dettende tretti meter fra motorveibruene, kjenner du oiet i brystet som hvis kattungen velta pianoet over seg. Jolie ser sårbar ut når hun banker kvalifiserte sikkerhetsfolk med Roger-that-utstyr og mellomfag i tung maskinpistol. Du føler virkelig at hun elsker den nerdete tyskeren som leker med edderkopper. Men du tviler aldri på at de joggetynne beina hennes er i stand til å sparke 100 kilo SWAT rundt i rommet som tomme kaffekrus.

Dessuten er Liev Schreiber en av de mest troverdige mennene i amerikansk film. «Salt» er en film der hovedrollene stemmer.

Handlingen består for det meste av overraskende bukkesprang utført av overmenneskelig skrev-geit, og den er manusført av Kurt Wimmer, som også skal skrive den nye «Total recall». Regissør er den deilige brukt-australieren Phillip Noyce, som i sin tid skapte Nicole Kidmans gjennombrudd med «Dead calm». De holder farten oppe. De har lyden på volum 11. Og det er ikke ofte du får se den amerikanske presidenten få juling. 2010.

Straw dogs

TV3 02.15

terning 3 liten Nei, dette er ikke «Kjøterne» fra 1979. Det er en moderne versjon om mann og kone som kommer tilbake til barndomsby og skaper voldsom konfrontasjon med ekskjæreste og takk for i dag. Alexander Skarsgård, Kate Bosworth og James Marsden. 2011.

Transporter 2

Viasat4 22.30

transporter 2

Dette er jenta med Sabeltann-bh-en, Kate Nauta.

terning 2 liten Jason Statham var en kul fyr i «The transporter», og den fransk-amerikanske actionoverdrivelsen ble raskt en kultfilm på DVD, med svidde franske michelin’er – bildekk, ikke mat. Men suksess suger. «The transporter 2» er den dummeste actionfilmen så langt det året.

Jason er den samme streite sjåfyren med stivskjorte og mods-personlighet. Nå kjører han liten gutt i Miami. Barn passer ikke i actionfilmer. For det første blir vi nervøse på dramamåte i stedet for spenningsmåte. Dessuten føler vi at folka seifer dramatikken fordi det er for lett å bli bekymra for dødstrua seksåring.

Dessuten er filmen tarvelig. Først trues Statham av ei så sørgelig tynn pikunge at skjørtelinningen tilsynelatende sitter fast i puberteten. Deretter kommer filmens hoveddame som med en slags norsk bondehumor heter Kate Nauta. Hun er virkelig vulgær og går i tre kvarter rundt i noe som må være en gjennomsiktig Kaptein Sabeltann-bh fra Capone Kids og slikker på britens størkna Brut så siviliserte folk vil bli vegetarianere lenge.

Enda verre: Filmen har en lenkelaus, ukonsentrert historie som minner om de ukontrollerte handlings-utslippene i actionkomedier fra seint fransk sekstitall. Personene er så upoengterte at de vil dette ut av telefonkatalogen. Actionscenene er stort sett masete på en rote-måte som gjør at du ser etter Jif og Hoover. Luft-slåssinga er uelegant tvangstenkt og svever ikke. Det er ille når regissøren ikke en gang klarer å gjennomføre den gode ideen å tvinne folk inn i en brannslange som tyner dem når vannet blir slått på. Det er tragisk når ikke en gang rulleslåssinga i et fly i roll virker stilig. La den passere. Eller? Gi den en sjanse. 2005.

Flying monkeys

Viasat4 24.00

terning 4 liten Denne vil dere garantert se. Litt seint til vorspiel, men antakelig en fredagslatter som kan matche kultfilmen «Sharknado». Tenåring får ape i gave av pappa, men den får vinger og hoggtenner og begynner å suge blod av folk. 2013.

Firestorm

Viasat4 02.35

firestorm

Howie Long redder barn og slokker brann.

terning 5 liten Ta opp. Howie Long var en gang profesjonell fotballspiller i USA. Han likner heltedokka i «Toy soldiers» og er et slags kjevefenomen med så pussig mye rødt kjøtt at han kunne tjent som fender på Titanic. Her spiller han røykdykker-instruktør for skogens brannmenn. Ute hos bamsefar i lia stikker en gjeng fanger fra vokterne sine og later som om de er kanadiske brannmenn. Samtidig oppstår skogbrann, ornitologen Suzy Amis smugkikker på fjerdesterten, vinden blåser, Scott Glenn rynker pannen som om den var en egyptisk pergamentrull med brukerveiledninger, paramilitære skogvoktere skojer storsinnet og ingen hoster selv om røyken er tettere enn i Porsgrunn. Bra underholdning. 1998. 1 time, 25 minutter.

The killer inside me

TV2 Bliss 21.30

killer inside me, the

Jessica Alba i noir-belysning.

terning 4 liten Stilige folk med livsleie fjes i denne konsept-thrilleren. Hudså og Albå. Det er gammel noirstil på bildene. Kul film.

Casey Affleck spiller både upålitelig og uheldig sheriffassistent som får i oppdrag å roe ned den lett-tente dama Jessica Alba. Men dette er sørstatene, der kvinner er lumske som pumaer, så hun angriper ham, og han riser henne med beltet og dermed skjønner alle hvordan det kommer til å gå, for dette er sørstatene, og der bor Fred Flintstone i beste velgående. De to blir øyeblikkelige kropps-kjærester og utfører handlinger som i normale hjem ville ført til fredagsvodka, rådgivning og plaster.

Men dette er sørstatene. Sex er en form for krøtterdrift, og menneskene lever ut bibelhistorisk synd. Kjærligheten går så langt at Affleck slår i hjel den nye kjæresten sin som et ledd i en omstendelig plan. Han blir deretter flagrantisert av kjæresten Kate Hudson, for hun kan kjenne Alba-lukt fra kjønnet hans, og som øyeblikkelig nedbetaling av lojalitetsgjeld, lover han henne ekteskap. Som jeg sa: Dette er sørstatene, og det bare kommunister som slår opp. Ekteskap er en gyldig straff for utroskap.

«The killer inside me» er en nydelig liten stiløvelse. Ikke mange å bli langvarig glad i her, men som sagt: Dette er de amerikanske størstatene, og de ble ikke laga for at skandinaviske sosialdemokrater skal bli imponerte. 2010.

The private lives of Pippa Lee

Silver 21.00

terning 4 liten Drama-folka har fått ingenting denne fredagen. En slags mager trøst for de som er heldige og har Silver: Dette er i hvert fall en film der ei dame får nervesammenbrudd. Robin Wright spiller ei dame som er gift med en eldre mann og blir tvunget til å flytte til forstedene. Disse to tingene gjør at hun reflekterer over livet sitt. Nervøst sammenbrudd. Som jeg sa. Rebecca Miller har regissert etter egen bok. 2009.

Torsdag 28.5. Hva kan man egentlig vente av en torsdag?

 

Drive

Viasat4 22.00

terning 4 liten «Drive» fikk bare en firerterning, men den er OK og den er interessant på en vanlig torsdag i mai. Dette er «hva kan du egentlig vente deg?»-dag, så ta til takke.

Jeg har alltid følt at den danske «Pusher»-regissøren Nicholas Winding Refn var en psykotisk jålekopp, men i amerikanske «Drive» har han fått til noen så uvanlig kule thriller-scener at mannen burde bli ei stjerne av Tarantino-format.

drive

Ryan Gosling og Carey Mulligan har det ikke alltid lett.

I lange perioder er «Drive» en nytelse. Den starter med kanskje den beste drive-away-scenen jeg noensinne har sett. Ryan Gosling er på en måte amerikansk ungdoms høytidelige Yoda, bortsett fra at han snakker mindre enn leketøy og har stivere fjes enn frysetørka lateks. Han manøvrerer fluktbilen og to ranere med en nesten filosofisk innsikt bort fra åstedet, og da ser innelukketheten hans ut som en hypnotisert kvalifikasjon. Han er en jedi-ridder.

Men Winding Refn består av 78 prosent Skandinavia, og hvis du gir ham sjansen til å synke ned i de tause, gudsbesatte myrlandskap der hans gledesløse landsmenn går rundt og sier «Davs» uten å mene noe med det, så blir han der. Det gjør Gosling også. I lange scener sitter han og ser fram for seg, eller han utprøver taushet slik idrettsungdom konkurrerer i å holde pusten under vann.

Det finnes ikke mange frodige hønsebur på bussen i norden. Der sitter folk med Keanu Reeves-masker og stirrer framfor seg som om de trener på døden. Frodighet er heller ikke Winding Refns fremste karaktertrekk som filmkunstner, og i «Drive» ser folka for langsomt og uforklart ut som om de kjenner hemmeligheten fra Da Vinci-koden og når som helst kan komme til å presentere seg som Jesu tippoldebarn.

Det er plagsomt. Hovedpersonen treffer på ei skjønn lita nesten-alenemamma (Carey Mulligan) som likner på Solveig Hareide fra norsk barne-TV og har så søt sønn at sjåføren Gosling blir rammet av familie-besettelse. Fremdeles vet vi ingenting om han. De to stirrer på hverandre som katt og gullfisk, men uten egentlig sult. Filmen etablerer en solid platonisk über-love som til sjuende og sist fører til at den sjelelig medtatte fluktsjåføren involverer seg for å redde nylig utsluppet forbryter-ektemann med fengselsgjeld. Det går ganske ille.

Den småkriminelle barbar-bushen rundt Gosling består nesten av Guy Ritchie-parodier, men siden de store blodskurkene spilles av tegneseriefjeset Ron Perlman og den oppstandne ekskomikeren Albert Brooks, er det vanskelig å føle fare. Til og med groteske mord ser litt Rotary-siviliserte ut. Folk dør ikke. De later som.

Fraværet av ubehag understreker historiens paradoks: Inne i den identitetsforvirra filmen finnes en irrasjonell etnisk lengsel etter Strindberg eller H.C. Andersen, en intuitiv hang til det meningsløst melankolske som absolutt ville ha imponert Woody Allen som 30-åring.

Ryan Gosling er blitt en problematisk skuespiller. I 2002 var han en urovekkende ungdom i Bullock-thrilleren «Murder by numbers». Den forrige filmen vi så ham i var «Crazy stupid love», der han også spilte i koma, som om han skulle være en verna bedrift som ikke kan utsettes for påkjenninger. Og nok en gang: Dama har ingen personlighet. Hun bare er der, avventende som mark på kroken. 2011.

Hooligans

TV2 Zebra 21.30

terning 4 liten Denne filmen er ikke som du tror, for den skildrer ikke hvor ille fotballpøblene er. Tvert om. «Hooligans» romantiserer virkningen av vold på nøyaktig samme måte som kultfantasien «Fight club» gjorde. Når fortidas Frodo Elijah Wood har fått banka Nøtteliten-fjeset sitt mange nok ganger, oppnår han en slags mannsbevisst balanse i livet og blir endelig i stand til å stå opp mot den som gjorde ham urett.

«Hooligans» burde vært dårlig. Det er ikke rettferdig at en vellaga film skal romantisere flokk-sjakaler som oppsøker vold som en kur mot tomhet. Men Lexi Alexanders film er forførerisk lettpusta, og den skaper en poetisk, rå nærhet til det avskylige. Alexander er ei tysk dame som en gang i tida var kickboxer-mester. Hun kan vold.

Wood spiller en Harvard-student som blir utvist og treffer en West Ham-hooligan hos søstera i London. Han blir en av dem. 2005.

The green hornet

Viasat4 23.50

green hornet, the

Cameron Diaz hjelper den nye utgiveren Seth Rogen.

terning 4 liten Seth Rogen spiller en mann som blir en maskert kriminalitets-bekjemper sammen med sin sjåfør Kato da faren dør. Da er han allerede blitt avis-utgiver. Sammenblandingen er surrealistisk, som, når klokker smelter utover landskapet. Det finnes superhelt-filmer for alle behov. Nesten ingen likte denne. 2011.

Hero wanted

Showtime 22.30

terning 3 liten Denne Cuba Gooding jr.-filmen er en av de dårligst likte i verden. Han spiller en halvmilitær fyr som oppdager et komplott og forsøker å hindre det. 2009.

King of Texas

Showtime 00.05

terning 4 liten En særegenhet, i det minste, laget av den tyske regissøren Uli Edel i USA i 2002. «King of Texas» er en western-versjon av Shakespeares «Kong Lear». Den store rancheren John Lear (spilt av Patrick Stewart) føler at alderen tynger, og han må dele landet mellom tre døtre. Den mest pappakjære og lojale får mest. Det går ikke så bra. Lauren Holly og Marcia Gay Harden. For TV.

Page One: Inside The New York Times

Silver 19.30

inside the new york times

Det pleide å gå oppover for New York Times.

terning 4 liten Om denne dokumentarfilmen skal jeg ikke si mye. Det er ikke akkurat «Alle presidentens menn», men like fullt fascinerende å følge den antatte tankegangen til journalister og ledelse i New York Times. Avisen var en gang i tida et slags symbol for at tiden ennå fantes og at USA var det mest storarta i verden.

Men så kom nettformidlinga av nyheter, både den som mediehusene sjøl sto for og den som fantes i blogger og nettsider og Twitter-meldinger. De refuserte skribentene, de arbeidsledige filosofene, voldemortene og galningene overtok så stor del av formidlingsbildet at en solid papir-institusjon som NYT led voldsomt under konkurransen. De burde følt det slik biskopene antakelig gjør når de leser om Snåsamannen, men amerikanere tror at alt er uunngåelig, og denne filmen tyder på at også journalister er fatalister.

Ingen nevner at det aldri ville blitt et Watergate med en gjeng bloggere og Wikileaks, ingen sier at det er forskjell på når Trine Grung ringer og når det er Bernstein eller Woodward. No disrespect.

Filmen er fascinerende, og norske journalister bør merke seg at nyorkere ikke noterer med kulepenn på blokkark, men skriver rett ned på pc. 2011.

Love & a .45

Silver 22.50

love and a .45

Renée Zellweger deltar.

terning 4 liten Watty Watts er i starten av filmen en spaghetti-tøff antihelt som raner en storkiosk og belærer den unge mannen om aldri å bruke ladd pistol og aldri stole på noen. Siden siterer han I Ching og husker bestefar som sa at alt et menneske trenger er kjærlighet og en kaliber 45. Forsøk på ung kultting kunne vært ironisk, men blir aldri mer enn en voldelig barnefilm uten rosa panter. 1994. 1 time, 39 minutter.

Vincere

Silver 00.30

vincere

Giovanna Mezzogiorno spiller Mussolinis hustru.

terning 4 liten Italiensk drama med sjeldent tema: «Vincere» handler om Mussolinis hemmelige hustru og deres sønn, som er kalt Albino. En storarta epoke-film som skildrer Mussolinis tidligere liv da han gikk fra å være sosialist og pasifist til å bli en krigstilhenger på ytre høyre. Giovanna Mezzogiorno spiller Ida Dalser som døde sammen med sønnen i mentalsjukehus. Filmen er laget av Marco Bellocchio. 2009.

The arrangement

TCM 21.00

arrangement, the

Faye Dunaway lokkes av Kirk Douglas.

terning 4 liten Elia Kazan laget dette dramaet i 1969 etter sin egen roman. Man kan si at dette er en romantikkfilm for menn, en genre som ble borte og erstattet med «American pie». Kirk Douglas spiller en rik mann som har alt, som det het i gamle dager hvis folk var gift og hadde råd til eget kjøleskap. En bilulykke får ham til å tenke gjennom livet og lykken og dermed kommer han på sin ungdoms store kjærlighet, spilt av Faye Dunaway. Men samtidig planlegger fruen Deborah Kerr å stjele alle pengene hans, æh deres.

Onsdag 27.5.–Streisand-film med følsom Nick Nolte

 

Tidevannets fyrste

Filmnet

terning 5 liten Jeg vet at dere ikke abonnerer på Filmnet alle sammen, men det er en bra streaming-tjeneste til under hundrelappen, så hvis bare Frp setter ned bensinprisen slik de lovet, kan det bli ei råd. Filmen der Nick Nolte vasker rekene av hendene og drar til byen for å bli følsom er i hvert fall verd å se, sjøl om den er ufattelig eldre. 1991! Holy shit! Det er lenge siden, det. Og vet dere hva? Barbra Streisand regisserte.

Denne deilige filmen er laget for dere psykosomatiske over 25 år som syns at en tøff mann i tårer er bedre enn Dispril og føler at filmer for voksne folk bør være kjærlige, ærlige og lett lasta med forbeholden erotikk av den typen som bare kommer tungt, men ubønnhørlig når forholda er overmodne og taust tilretteligget.

tidevannets fyrste

Nick Nolte i naturen sammen med Barbra Streisand, som smiler forståelsesfullt.

Streisands grønne øyne glimter seriøst over klesfarger i høstlig brunt og gult, for dette er en voksen film. Hun er likevel noe så grenseløst romantisk som en psykiater med familieproblemer, og filmen sniker seg rundt såpeopera-temaer med den pirrede overlegenheten til en intellektuell turist på tittetur i Santa Barbara.

Nick Nolte kommer fra en barndom som er så plakatvakker at reketrålere minner om poesi og ikke rare lukter. Den lille gutten og søsknene lager stjerner av kroppene i vannet.

Når de er blitt voksne forsøker søstera å ta livet av seg. Da reiser den trauste provins-Nolte’n til storbyen og snakker med en psykiater for første gang i sitt liv. Han er selvsagt en sterk og kroppslig mann med store selvbeskyttelser. Lagvis mister han kamuflasjehumoren, og gradvis kikker Livets Store Nederlag fram. Den psykosomatikeren over 25 år som ikke griner litt da, bør skifte kontaktlinser jo før jo heller.

Streisand er en alvorlig og romantisk regissør. Men hun er in- gen tosk. Også «Yentl» var en var en fin liten film med kvinneting i alle skuffer og kvinnesinn i munnviker og øyekast. «Tidevannets fyrste» utvikler den uimotståelige femininiteten som kan få en nedbrutt mann til å virke sterk, og gi ham rom til for en gangs skyld å snakke dumt uten å drite seg ut.

Bare nyt følsomheten og tenk aldri ett eneste sekund på om filmen var god. Det får holde at den er deilig. 1991.

Jarhead

NRK3 23.55

jarhead

Jake Gyllenhaal og Peter Sarsgaard skjøt aldri.

terning 4 liten Repetisjonsfilm fra NRK. Etter hvert som denne soldatfilmen blir eldre og livligere, plasserer den seg (med forbausende eleganse) et sted mellom «Platoon» og «Young guns». «Jarhead» er først og fremst en film om soldater. Først skremmer den oss med at soldater er avsindige psykotikere. Deretter beveger den oss med at soldater er evig gode venner og hjertelige brakke-onanister. Begge deler er antakelig sant, men ikke like interessant.

Jake Gyllenhaal spiller en urolig ungdom som verver seg til marinen i 1989 og går inn i snikskytter-trening. Det er den skremmende delen. Umenneskeliggjøringen av mannlig ungdom likner den vi fikk med oss i «Full metal jacket» og «Heartbreak Ridge», og for et følsomt menneske betyr det en umiddelbar politisk erkjennelse: Det kan ikke finnes noen verdier i verden som rettferdiggjør dette systematiske svineriet. Men følelser er flyktige.

Etter hvert kommer vi til Saudi Arabia, der Gyllenhaal sammen med de andre mekaniserte psykopatene fordriver tida med å kjede seg i sola og forarge seg over kjæresters og hustruers ekte og fiktive utroskaper. Det er engasjerende laget, og interessen holder seg. Forventningene om at krig forderver menneskesinnet, forsterkes, og vi fortsetter med å være gode kinostol-pasifister, for kinostol-pasifister er de fredeligste folka som finnes.

Så kommer folka våre i krigen. Et sted ute i ørkenen driver Saddams nasjonalgarde med både skyting og brannstiftelse, men vi ser dem egentlig aldri, og våre menn (snikskytteren og hans kikkertsporer) begynner å få alvorlig lyst til å skyte noen. Da de ikke får lov fordi det kjepphøye flyvåpnet skeiner ut av skyfriheten med brannteppene sine, beklager vi egentlig det. Vi er ikke lenger gode pasifister, men Young Guns-fascister. Innlevelsen i utpensla skjebner har født en ny skapning: Kinostol-kameraten. Vi liker Gyllenhaal og Peter Sarsgaard. Vi liker de barnlige og ekte amerikanske soldatene som ørkner rundt i den muslimske ødemarka. Vi har nesten glemt at de sang Wagner med begeistra røster da de så Coppolas Vietnam-slakt i «Apokalypse nå!».

Filmen er basert på Anthony Swoffords selvbiografiske bok om soldaten som aldri fikk løsna ett skudd, så hendelsene er antakelig sanne. På et merkelig vis er de avskylige og sjokkerende og samtidig beroligende. En krukkehåve svikter ikke kameratene sine, sjøl om de er ville idioter.

Jake Gyllenhaal er perfekt som sjelelig forstyrra ungdom med stumfilmblikk, og de andre skuespillerne i filmen gjør hva man kaller et uforglemmelig inntrykk. Fargerike folk gjør «Jarhead» underholdende.

Sam Mendes («American beauty», «Road to perdition») har laga en schizofren film for vår krigsschizofrene tid. Når du ser «Jarhead», føler du at ingen burde sende amerikanske soldater til noe annet land noensinne, no way, Josef. Hvis du går hjem og ser «Hotel Rwanda», vil du be til Gud om at amerikanerne sender bevæpna amerikanske redningsmenn neste gang primitive afrikanere vil utslette sine brødre og søstre.

Film er for følere. Derfor vet filmseere egentlig aldri hva de mener. Om noe. 2005.

The green hornet

Viasat4 21.00

green hornet, the-2

Seth Rogen med sjåfør flykter fra stedet.

terning 4 liten Seth Rogen spiller en mann som blir en maskert kriminalitets-bekjemper sammen med sin sjåfør Kato da faren dør. Da er han allerede blitt avis-utgiver. Sammenblandingen er surrealistisk, som, når klokker smelter utover landskapet. Det finnes superhelt-filmer for alle behov. Nesten ingen likte denne. 2011.

King of Texas

Showtime 21.00

terning 4 liten En særegenhet, i det minste, laget av den tyske regissøren Uli Edel i USA i 2002. «King of Texas» er en western-versjon av Shakespeares «Kong Lear». Den store rancheren John Lear (spilt av Patrick Stewart) føler at alderen tynger, og han må dele landet mellom tre døtre. Den mest pappakjære og lojale får mest. Det går ikke så bra. Lauren Holly og Marcia Gay Harden. For TV.

The gundown

Showtime 22.35

gundown, the

Aha! En kanin har tisset i sanden.

terning 3 liten Ingen har egentlig likt denne western-filmen fra 2011. Den ukjente kanadieren Andrew W. Walker spiller en fyr som kommer til Dead River på jakt etter rettferdighet og hevn, og han må utføre heltedåder for å beskytte dama si og The Majestic Saloon. Peter Coyote deltar, antakelig på grunn av etternavnet.

Female agents

Showtime 00.10

terning 4 liten «Les femmes de l’ombre» er virkelig «’Allo ‘allo» i fullt alvor. I 1944 (da pågikk annen verdenskrig) overtaler en franskmann sin søster til å danne en femkvinnelig agentstyrke som skal redde en britisk geolog som driver og spionerer på sanden i Normandie samt ta livet av en tysk oberst fordi han kan få vite om invasjonen. Sophie Marceau og Julie Dépardieu (datter til Gérard) i hovedrollene. Krigsdrama fra 2008.

I’m still here

Silver 21.00

im still here

Joaquin Phoenix later som om han er gal eller som om han ikke er gal.

terning 5 liten »I’m still here» ble lansert som dokumentaren om at Joaquin Phoenix i 2009 gjennomgikk et så voldsomt nerve-sammenbrudd at han bestemte seg for å bli hip hop-artist. Svogeren Carey Affleck laget filmen med et desperat alvor som fra første bilde like mye ser ut som en forvirra kamuflasje-aksjon. Da Affleck og Phoenix etter premieren innrømmet at hele filmen var en spøk, en mockumentar, var det slett ikke alle som trodde dem.

Slik er det med virkeligheten. Den glir unna, glatt som en makrell, ansiktsløs som et spøkelse, dobbelt-definerbar som en god drøm.

Filmen er full av scener som både kan være utspekulert satire og den korrekte og ekte gjengivelsen av en naiv super-tilværelse der skillene mellom genialitet og idioti er opphevet av skjulebegrepet berømmelse. Når rappe-mogulen P Diddy snakker med Phoenix om industrien og om det kunstneriske alvoret, kan det være en ond utlevering av en mann som har kommet til så mange klubber i så lange limousiner at han føler seg som Gulliver i Lilleputt. Det kan også være en nesten ugjennomskuelig satire over bransjen, med P Diddy som medvirkende på tross av det uutholdelig jålete artistnavnet.

Phoenix’ rappe-tekster er ikke dårligere enn de fleste andre vil jeg tro (kompetanse-svikt: kanskje Kanye West når poetiske atmosfærelag som jeg ikke vet om), og det blir for uærlig å påstå at man kan oppdage at skuespillerens fornedrende sjølutleveringer er ment som humor. Det ser ekte ut. Phoenix er tilforlatelig gal. Det skjer ingen ting i filmen som får oss til å tro noe annet enn at dette er Joaquin Phoenix, mannen som fikk et identitetsproblem av å bli Johnny Cash og bestemte seg for å rasere verden.

Virkeligheten er glimrende beskrevet i hovedregelen: «If it looks like a duck, walks like a duck and talks like a duck, it probably is a duck». Kanskje er Phoenix ei and som forsøker å late som om den er ei svane. Man kan også si at en skuespiller som velger å lage en mockumentar der han framstiller seg sjøl som en sutrende, udelikat horekunde, har helt sikkert et reelt problem. Nerve-sammenbruddet er virkelig, men den beste måten å unngå virkeligheten på er å vise den fram. Hvis du skal lure en hemmelig kjæreste inn i huset uten at naboene oppdager det, skal du gå rundt huset med henne og snakke og peke så alle kan se. Frekkheten er ikke bare en verdsatt nådegave, den er i mange tilfeller det eneste som trengs. Kall deg selv Maria Amelie, så blir du Maria Amelie.

Joaquin Phoenix blir sin egen mocku-mann. Uansett om dette er en ironisk liksom-dokumentar om berømmelsens eksistensielle fjernhet, så handler filmen om den virkelige Joaquin Phoenix. For det finnes ingen egentlig JP, det finnes bare den formidla. Mannen bor sammen med en venn som er tjener, og han har agenter som barnepiker. Han finnes ikke. Dette er det nærmeste eksistens han kommer. 2010.

Bølgen

Silver 22.45

terning 4 liten «Die Welle» er en velrenommert tysk dramathriller fra 2008. En lærer gjennomfører et sosialt eksperiment for å demonstrere hvordan livet er under en diktator, men hele greia kommer skikkelig ut av kontroll.

Sitting target

TCM 21.00

sitting target

Oliver Reed er ikke snill mot kvinner.

terning 4 liten Oliver Reed er med, så helt ille kan det jo ikke være. Han rømmer fra fengselet og skal blant annet straffe den utro kona si, spilt av Jill St. John. Engelsk action fra 1972. 1 time, 33 minutter.

Dark passage

TCM 22.35

dark passage

Lauren Bacall balsamerer Humphrey Bogart.

terning 5 liten Dette er en slags thriller med Humphrey Bogart og kona Laureen Bacall, men dessverre spiller Bogie en mordmistenkt som gjemmer seg i hennes leilighet mens han kommer seg etter plastisk kirurgi, og derfor har han bandasjer over hele ansiktet gjennom mesteparten av filmen. Kritikeren Pauline Kael skrev at Bacall ihvertfall kan spile ut nesebora når det blir stressende, men han med bandasjene gjør ikke det en gang. 1947. 1 time, 46 minutter. Svart hvitt.

Tirsdag 26.5. Kul sex-drøm om opera-fanten

 

Phantom of the opera

Netflix

terning 5 liten En elendig tirsdag i kollektiv-kanalene, så vi går til Netflix og plukker en romantisk film som jeg nesten hadde glemt. Netflix er et rotete sted å finne fram, for seminarkloke trendslaver insisterer på at hvis jeg har sett én animasjonskomedie, så kommer jeg straks til å ville se flere. Det vil jeg jo ikke. Jeg er ikke en femti år gammal serie-jønkie. Jeg vil se forskjellige ting.

Som denne:

I 1870 var Sigmund Freud riktignok bare 14 år, men Joel Schumachers dryppende lyst-versjon av Lloyd-Webbers musikal «Opera-fantomet» mer enn antyder at den kvinnelige seksualiteten var i ferd med å bli oppfunnet. Vi befinner oss i et beveget og svart hvitt Paris som husker tilbake til det som skjedde da neonhvit og uskyldig korjente fra operaen fantaserte fram et spøkelse som både erstattet den døde faren hennes og gestaltet en moderne kvinnes seksuelle dualitet.

phantom of the opera

Gerard Butler med fantom-maske og Emily Rossum i sart-kvinne-klær.

Den falne lysekrona fører til minnevind i voldsomme farger og orgler. En instinkt-drevet eroshistorie er i gang. Schumacher skildrer operaen i bordellfeite salongfarger, mens lille Emily Rossum ser ut som en konfirmasjonskledd Nasse Nøff der hun øser sjenert stemmeprakt ut over den naivt småmumlende flosshatt-eliten fra den gang. Hun er som et bilde på kvinnen som knekkbar kvist, og Paris faller følgelig så fort for henne at man skulle tro hun var en østerriksk maler.

Som ei prestedatter på deathmetal-konsert bever den engleaktige konfirmanten av mørke lengsler. Fantomet er hennes drøm, det er ikke Christine som er hans. En skinnkledd skavankier i teatrets mørke underliv, en mann som er halvt stygg og halvt vakker, halvt snill og halvt ond: Fantomets maske får ansiktet hans til å se ut som et yin yan-tegn. Christine kribles av de samme drømmene som da syttitallskvinnene oppdaget at menn i fotformsko ødela østrogenproduksjonen og begynte å drømme om trailersjåfører. Da operafanten antakelig har høstet den påfallende besvimte damas blomsterskjød i et slags David Lynch-rødt venusskjell, drypper de oppreiste steariner og hun får se hans vansirede ansikt. «I drømme kom han», som det heter i librettoen.

Mot denne farlige kjønnsdemonen tilbyr en Sigvart Dagsland-mild greve kalt Raoul både anstendig beskyttelse og varig vern, og den arme skolelagsjenta med superstemmen forgår i skismaet mellom kjønn og kjøkken. Det er så stilig, og det er så flott.

Jeg har alltid trodd at fantomoperaen til Lloyd Webber var lunken som lammetiss, men dette svinger det virkelig av. Pompøsitet og undertrykt kjønn er nydelige forbundsfeller, og «The phantom of the opera» er virkelig en film som stønner av koffert mens den synger mye rart. Nyt det. 2004.

Bad teacher

Viasat4 21.00

bad teacher

Ikke sart kvinne. Cameron Diaz skal vaske biler.

terning 3 liten Nei, dette gadd jeg aldri se, sjøl om hva som helst. Handlingen går ut på at Cameron Diaz spiller en jobbtrøtt lærer som må vende tilbake til skolen for å skaffe penger til puppe-kirurgi etter at hun ble dumpa av rik kjæreste. Jason Segel og Justin Timberlake deltar med små kvanta av sin troverdighet, og filmen er regissert av Jake Kasdan, og han er faktisk sønn av Lawrence Kasdan. 2011. Det er varsla en toer.

Female agents

Showtime 21.00

female agents

Ikke sarte kvinner: Agenter i krigen.

terning 4 liten «Les femmes de l’ombre» er virkelig «’Allo ‘allo» i fullt alvor. I 1944 (da pågikk annen verdenskrig) overtaler en franskmann sin søster til å danne en femkvinnelig agentstyrke som skal redde en britisk geolog som driver og spionerer på sanden i Normandie samt ta livet av en tysk oberst fordi han kan få vite om invasjonen. Sophie Marceau og Julie Dépardieu (datter til Gérard) i hovedrollene. Krigsdrama fra 2008.

Xchange

Showtime 22.55

terning 4 liten På tross av at de to tårna finnes i New York, handler denne filmen fra en så fjern framtid at folk ferdes ved å bytte kropp. I stedet for å sitte ni timer på toget, flyttes sinnet 60 mil, og så vandrer corpien rundt med en annen sin kropp, men med eget sinn.

Kim Coates spiller en konsernisse (norsk for corpie) som bytter kropp med Kyle MacLachlan bare for å oppdage at han er en bombis (norsk for terrorist). Av den grunn får ikke Coates sitt blod og sitt legeme tilbake da utlånstida er over, og fordi MacLachlan allerede var en stjålet kropp, har sinnet hans ingen steder å gjøre av seg.

Slik forsvinner mannen inn i en korttids-kloning (Stephen Baldwin) og må finne ut av ting på det viset at han treffer ei dame som han kan løpe fra hus til hus med mens pistolene smeller.

«Xchange» er fiks på en amatørmessig måte. 2000.

JCVD

Silver 21.00

jcvd

Jean-Claude Van Damme i belgisk belysning.

terning 4 liten Belgisk action med Jean-Claude Van Damme i hjemlandet. Van Damme spiller seg sjøl. Han har skatteproblemer og skilsmisse-trøbbel, og til alt overmål finner han ut at Steven Seagal har stjålet en rolle fra ham. Derfor reiser han hjem til Belgia for å nyte fred og stillhet. Not! 2008.

The gang that couldn’t shoot straight

TCM 21.00

terning 4 liten Syttitallsfilm med syttitallstittel. Her spiller Robert De Niro en av sine første roller i en slags gangsterkomedie med gode skuespillere. 1971.

En sporvogn til begjær

TCM 22.35

en sporvogn til begjær

Marlon Brando herjer surt med Vivien Leigh.

terning 5 liten Den legendariske filmversjonen av “A streetcar named Desire” fra 1951. Marlon Brando, Vivien Leigh, Karl Malden, Kim Hunter og regi ved Elia Kazan. Alle fikk Oscar unntatt Brando. Stor underholdning. 2 timer. Svart hvitt.

Mandag 25.5. Soldaten som aldri fikk løsna ett skudd

 

Jarhead

NRK3 01.15

terning 4 liten Ingen respekt for Annen Pinsedag, den blir behandla som en ganske vanlig mandag med sjossne mellomleggs-filmer som aldri egentlig ble laga for å bli vist i store høytider.

Så vi får motvillig velge oss «Jarhead», men det er ikke med lett hjerte.

Etter hvert som denne soldatfilmen blir eldre og livligere, plasserer den seg (med forbausende eleganse) et sted mellom «Platoon» og «Young guns». «Jarhead» er først og fremst en film om soldater. Først skremmer den oss med at soldater er avsindige psykotikere. Deretter beveger den oss med at soldater er evig gode venner og hjertelige brakke-onanister. Begge deler er antakelig sant, men ikke like interessant.

jarhead

Jake Gyllenhaal og Peter Sarsgaard i krigen.

Jake Gyllenhaal spiller en urolig ungdom som verver seg til marinen i 1989 og går inn i snikskytter-trening. Det er den skremmende delen. Umenneskelig-gjøringen av mannlig ungdom likner den vi fikk med oss i «Full metal jacket» og «Heartbreak Ridge», og for et følsomt menneske betyr det en umiddelbar politisk erkjennelse: Det kan ikke finnes noen verdier i verden som rettferdiggjør dette systematiske svineriet. Men følelser er flyktige.

Etter hvert kommer vi til Saudi Arabia, der Gyllenhaal sammen med de andre mekaniserte psykopatene fordriver tida med å kjede seg i sola og forarge seg over kjæresters og hustruers ekte og fiktive utroskaper. Det er engasjerende laget, og interessen holder seg. Forventningene om at krig forderver menneskesinnet, forsterkes, og vi fortsetter med å være gode kinostol-pasifister, for kinostol-pasifister er de fredeligste folka som finnes.

Så kommer folka våre i krigen. Et sted ute i ørkenen driver Saddams nasjonalgarde med både skyting og brannstiftelse, men vi ser dem egentlig aldri, og våre menn (snikskytteren og hans kikkertsporer) begynner å få alvorlig lyst til å skyte noen. Da de ikke får lov fordi det kjepphøye flyvåpnet skeiner ut av skyfriheten med brannteppene sine, beklager vi egentlig det. Vi er ikke lenger gode pasifister, men Young Guns-fascister. Innlevelsen i utpensla skjebner har født en ny skapning: Kinostol-kameraten. Vi liker Gyllenhaal og Peter Sarsgaard. Vi liker de barnlige og ekte amerikanske soldatene som ørkner rundt i den muslimske ødemarka. Vi har nesten glemt at de sang Wagner med begeistra røster da de så Coppolas Vietnam-slakt i «Apokalypse nå!».

Filmen er basert på Anthony Swoffords selvbiografiske bok om soldaten som aldri fikk løsna ett skudd, så hendelsene er antakelig sanne. På et merkelig vis er de avskylige og sjokkerende og samtidig beroligende. En krukkehåve svikter ikke kameratene sine, sjøl om de er ville idioter.

Jake Gyllenhaal er perfekt som sjelelig forstyrra ungdom med stumfilmblikk, og de andre skuespillerne i filmen gjør hva man kaller et uforglemmelig inntrykk. Fargerike folk gjør «Jarhead» underholdende.

Sam Mendes («American beauty», «Road to perdition») har laga en schizofren film for vår krigsschizofrene tid. Når du ser «Jarhead», føler du at ingen burde sende amerikanske soldater til noe annet land noensinne, no way, Josef. Hvis du går hjem og ser «Hotel Rwanda», vil du be til Gud om at amerikanerne sender bevæpna amerikanske redningsmenn neste gang primitive afrikanere vil utslette sine brødre og søstre.

Film er for følere. Derfor vet filmseere egentlig aldri hva de mener. Om noe. 2005.

Bait

NRK1 01.10 og NRK3 21.35

bait

Australske damer som ferskvare i handlesenteret.

terning 3 liten Etter at Australia fikk være med i MGP blir landet behandla som nære naboer. Dette er ikke en grøsser som er pinsen verdig, men OK, den er i hvert fall ekstremt urimelig. En tsunami rammer handlesenter, og masse mennesker stenges inne i vannmassene. Dit kommer også en hvithai for å handle mat i ferskvaredisken. Nei. Du har ikke hørt om noen av dem. 2012.

The blind side

TV2 Bliss 21.30

blind side, the

Sandra Bullock spiller rik superkvinne.

terning 4 liten Sandra Bullock gjør en hardrumpa skjørtrolle som dere kommer til å elske til siste vrikk, men historien er mer suppete enn sløsj. Jøje meg. Men søtt er det.

Dette er på en måte «Precious 2», og jeg skulle virkelig ønske filmen ikke var basert på en sann historie, for det betyr at den smisker uskjønt for ei overklassedame i sørstatene. Michael er en stor gutt med afro-amerikansk by-opprinnelse, og han er tung som en meteor og tilsynelatende seinere enn Jærbanen. Overklassefamilien til Sandra B. kjører opp bmw hans side i regnet og tilbyr ham opphold og kjærlighet, munterhet, gode replikker, stilig mat og utdannelse i et hus som Askepott ville ha valgt framfor prinsen sin.

Michael sier «Yezz Mrs. Tuohy» på den slumtrente Onkel Tom-måten sin, men etter hvert som han har levd med de hvite, blir han også et ressurssterkt menneske. Han har riktignok et par turer tilbake til sitt gamle nabolag, og der sitter hensiktsløse homeboys fortauslangs og lirer av seg kyniske hip-hop-replikker fra nittitallet mens de planlegger å nedverdige kvinner og siden dø brått av smittsom etnisitet.

De er på en måte kontrastvæska i dette retusjerte røntgenbildet.

Bullock spiller Leigh Anne Tuohy, og hun er en «Take-no-shit»-dame i den amerikanske tradisjonen der kristne kvinner med faste lår har lov til å snakke i forsamlingen, så føkk ju Paulus. Sandra har en Turtle-overflate som antakelig beskytter mot rust i hundre år, og hun snakker rett ut rett til folk mens ektemannen rister lunt på hodet, for dominante kvinner stimulerer testosteronet hans.

Dere kommer til å elske filmen og si at filmanmeldere er overflødigere enn fartsgrenser, og sånn skal det være i verden. Når noen lager filmen om at min dårlige dømmekraft egentlig skyldtes polarbears syndrom, da kan Bullock få lov til å spille mor mi også. 2009.

Emma

TV6 21.30

emma

Gwyneth Paltrow gifter seg med .. – ja, hvem er det nå igjen?

terning 4 liten Emma i «Emma» er ei jente som virkelig både lever av og for parasittisk venninnelighet. Som en blodheit piranha hogger hun vilt rundt seg i andre unge kvinners vanskelige liv, og hun organiserer intrigant sosietetens usaftige sensualitet etter et slags brettspill-prinsipp. Laget etter Jane Austen. Gwyneth Paltrow er bra i hovedrollen. Ewan McGregor er også litt for lite med. 1996. 2 timer.

Reservation Road

Showtime 19.20

terning 4 liten Joaquin Phoenix, Jennifer Connelly, Mark Ruffalo og Mira Sorvino i et amerikansk drama om en far som er besatt av å finne bilføreren som drepte sønnen. 2007.

Den of lions

Showtime 21.00

terning 3 liten Ikke akkurat folkets førstevalg der ute i verden, men Bob Hoskins er med, og han er savna etter at han i april i fjor døde av lungebetennelse. Filmen handler om en ungarsk sigøyner som jobber for gangsterne, og derfor blir han dobbeltagent for FBI. Stephen Dorff har hovedrollen, og Hoskins er antakelig slem for han har euro-bart. 2003.

Jack goes boating

Silver 21.00

terning 4 liten «Jack & Connie» eller «Jack goes boating», og ingen har noensinne sett den. Philip Seymour Hoffman og Amy Ryan i en film om en limousin-sjåførs blind date og om to arbeiderklasse-par i New York. Hoffman har regissert sjøl. 2010.

Hva er i veien med Gilbert Grape?

Silver 22.30

hva er det med gilbert grape

Johnny Depp sammen med stor mor.

terning 5 liten Det fineste forsøket på ny, meningsfylt voksenfilm i 1993 ble laget av svensken Lasse Hallström i USA. «What’s eating Gilbert Grape?» har egentlig en syttitalls-handling, for Gilbert er mentalt og sosialt innesnødd i den lille byen Endora der han må passe på en familie som består av to søstre, ei mor som er så uformelig tjukk at hun ser ut som utrent stearin og en mentalt tilbakestående bror som må passes på hele tida sjøl om han er 18 år. «What’s eating Gilbert Grape» forteller lavmælt om hvorfor omsorg og lojalitet er noe som bygger sinnet og gjør det vakkert og meningsfylt, hvordan det å ta seg av andre mennesker tilfører verden verdier den kanskje kan tenke seg å være her for, sjøl om den er sin egen fange i et vanvittig system av kalde, utilgjengelige kjempeuniverser, geriatriske evighetsgasser og uhørt kosmisk grumling. Johnny Depp, Leonardo DiCaprio og Juliette Lewis i utrolig gode roller. 1993. 1 time, 58 minutter.

Requiem for a dream

Silver 00.30

requiem for a dream

Ellen Burstyn og venninnene i dem amerikanske drømmen.

terning 5 liten «Pi»-regissøren Darren Aronofsky har med «Requiem for a dream» gjort en dødsmesse for illusjonsløsheten, for falskneriet, for den avventende tomheten som følger utsiktene til ingenting og det som enda mindre er. Ved en surrealistisk filmstil som hermer smerten slik et Nerdrum-bilde mobber øyet eller ei heavyrockgruppe mishandler øret, sender han sine djupe antydninger om felles-narkomaniens opprinnelser ned i den forskrekka innlevelsesevnen din.

Aronofsky har filmatisert en roman av Hubert Selby jr., men filmestetikken ligger et århundre fra Uli Edels Selby-film «Last exit from Brooklyn». Skildringen fra heroinestetikken og eldre-anoreksiens grufullhet er klippet til ironiske vignetter og gjentas som kald skjebnelatter i en ellers medlidende film. Ellen Burstyns herja ansikt og gale øyne tilhører egentlig Disneys eventyrverden. Hun kunne vært dronninga i «Snehvit» den dagen da speilet snakker sant. Dopvraka Jared Leto og Jennifer Connelly reflekterer de fallendes tyngdekraft og de talentløses forutsigbarhet, som om de var Hans & Grete på trappa foran heksas hus.

«Requiem for a dream» er laget som et etterskrift for den amerikanske drømmen, som alle vet er borte for alltid unntatt som unnskyldning for eksistensiell koma. Folk med livsinnhold trenger verken røyk eller kaffe eller alkohol eller heroin eller anerkjennelse eller utsikt fra Våland eller trimsykler og fremmedord. Men ingen vet hva det egentlig er. Synd at Aronofsky (som er så flink) ikke vet hva livsinnhold er. Synd at han som vet det, ikke vil lage film. Synd at han bare holder kjeften. 2000.

Doktor Zhivago

TCM 21.00

doctor Zhivago

Omar Sharif, Geraldine Chaplin, Julie Christie og en sjalusi som er så tjukk som stuing.

terning 5 liten David Leans filmatisering av Pasternaks roman, storartet på mange vis, med Omar Sharif og Julie Christie i hovedrollene. Handler om en russisk lege og poet som forelsker seg i den revolusjonæres hustru og trøbler seg gjennom revolusjonen. Noen scener ble filmet i Francos Spania, og da de laget scenen der en menneskemengde synger sosialistsanger, kom det spanske politiet. Klokka var tre om morgenen, og folk hadde våknet og trodde at dikatotoren var kasta. Egentlig ei sviske. 1965. 3 timer.

Søndag 24.5.– Fantastisk søndag med skjønn Spielberg!

 

War horse

TVNorge 19.10

terning 6 liten I dag en film jeg virkelig likte. Følsomheten er OK. Frankrike eller Serbia skulle ha vunnet Grand Prix fordi de hadde de stiligste artistene, bortsett fra Belgia, som hadde det stiligste fjeset og den kuleste sangen og en koreografi til å bli opprømt av. Billy Elliot. Gutten som fikk lov til å slutte med fotball og begynne med dans.

Men altså Spielberg og krigen.

war horse

Jeremy Irvine med hesten sin.

Det finnes en korrekt måte å se Spielbergs «War horse» på, og det finnes en lidenskapelig. Den korrekte er å si at regissøren overdriver sitt forsøk på å gjenskape den romantiske kiosk-filmen. Det korrekte er som vanlig feil. «War horse» er den egentlige filmen. I den egentlige filmen var himmelen en overstadig vuggegave og menneskenes ansikter var tydelige og vakre (nei, ikke pene), for de levde liv som var tynget og løftet av storslagne skjebner og fullkorn-følelser. Større enn livet-dramatikk. Skillingsvise-føleri. En soldat. En jomfru som rimte på fattigstu-e.

Den egentlige filmen endte egentlig sine dager i et trist hverdagskjøkken der mor kjefter på far og barna blir sendt til skolen uten frukt i matpakka.

«War horse» er voldsom, og den treffer deg der løkskrellinga bor. Et føll blir født. Den sarte skapningen lunter ustøtt rundt mor si mens oboer og fagotter fløyter muntert langsmed engelske fattigfields. Gutten flyr opp bakkene som en glemt Sound of Music-statist og byr hesten et eple. Skogene ser ut som lysbildeshowet på naturvernforbundets årsmøtemiddag. Verden er fin sjøl om folka er fattige.

war horse watson

Fattigfolk-romantikk med Emily Watson. Og sjekk hesten i vinduet.

Når hesten skal selges på markedet er vi allerede så rørt over at Jorden finnes at vi ville ha flommet over ved lyden av halt ekorn. Stoute engelske gubber i gåbort-hatt og lune smil, fattigfolk og småbønder og småborgerskap fra landsby så liten at Agatha Christie ikke ville ha brydd seg om Postmann Pat ble slått i hjel av en gudsønn fra India. David Thewlis spiller godseier i smårutete bydress. Guttens pappa er full på stolthet og utkant-brennevin, og han utfordrer Thewlis om den vakre hesten. Hvor vakkert er ikke det?

Og Emily Watson i åkeren med det innøvde «Hva har den dumme mannen gjort nå?»-blikket. Men like fullt: Romantiske stråler på stolte og skulpturelle mennesker i kveldens lysmesse. Så hesten Joey og gutten Albert.

Resten handler om hestens forunderlige, magiske visesang-skjebne i den første verdenskrigen. En fortelling om det nødvendige i å overleve når man har noen man skal treffe igjen. I dette tilfellet er det høyreist unggutt uten svik og fanteri, og han elsker hesten sin. Han klarte til og med å pløye kålrabi-åkeren med luksusdyret. Hvor vakkert er ikke det?

Steven Spielberg vet forskjellen på en historie og en løgn. Historien forteller seg sjøl hvis du beundrer de du skildrer. Løgnen oppstår hos de som konstruerer folk de egentlig ikke ville ha møtt. Også vi ManU-tilhengere vet at Liverpool er fotballens vakreste lag, og at det er på grunn av sangen. «You never walk alone» berører alle. Den er som Spielbergs fortelling om krigshesten Joey som bærer vimpelen til den alkoholskadde krigshelten fra Boerkrigen over slagmarkene i Frankrike. Du kan føle filmen så berusende at hjerneceller dør. Hvor vakkert er ikke det?

Dette er ikke en film om krigen. Det er et overveldende romantisk veggteppe om en hest, og i bakgrunnen pågår en krig. Det er lov. 2011.

Dr. T og kvinnene

NRK1 01.10

dr t og kvinnene

Ok. Teitere blir det ikke. Nesten.

terning 2 liten En skal alltid ta konklusjonen først i ei tid da til og med regnet har hastverk: «Dr. T and the women» er en oppstasa såpeopera om folk som likner kalkuner med støffinga utenpå. Noen ganger er den helt i nærheten av å være underholdende, akkurat som en sitcom kan være det og en episode av «Glamour» kunne være det. Men først og fremst maser denne Tennessee Williams Light-tingen fra Texas voldsomt med halvkveda kvinneforakt.

Robert Altman regisserte dette. Han laget tidligere «The player», «Den nakne sannhet» og andre semi-intellektuelle luksusting der kjente fjes fant seg i å bli herja rundt med som statister. Han liker kanskje ikke kv! inner. Det kan være grunnen til at åpningsscenen anslår en ekkel tone for hele filmen: Kameraet går tett inn mellom de hårete låra på en eldre kvinne og så til dr. Richard Geres forståelsesfulle ansikt. Scenen er ikke øm eller menneskelig, men medlidende overfor legen. Den er noe sjikanøst som Farrelly-brødrene kunne ha gjort i «Kingpin», og man føler derfra at filmen uforståelig nok er laget i forakt.

Den pinlige fornemmelsen av å se inn i en manns private kjønns-nevroser, forsterkes ved temaet. Dr. T. høres ut som en rapper, men er en hvit mann som behandler kvinners underliv og alltid forsøker å gjøre dem lykkelige og tilfredse. Kvinner er en uhellig gjeng hjernetomme og følelseskalde flergangs-jabbere som han til slutt må flykte fra. Filmen er laget som en usalig støysalat.

Pasienter babler verre enn høns og fotballfans, den fjærkledde overklassemora (Laura Dern) drikker hverdags-hvitvin i grådige slurker, hypokondriske pasienter kommer til l! egen for å få høre hvor pene de er, sykepleierska (Shelley Long) er ekstatisk legekåt, overklasse-hustru (Farrah Fawcett) kler av seg i livstrøtt barndomstripp. Den dattera som skal gifte seg, er ei plaprehøne, den andre dattera er et forskrudd konspirasjonsfjols og i utkanten av det hele sitter den overflødige mysterie-gjesten Liv Tyler med 15 kilo ekstra og ser ut som om noen har tilkalt henne for å være teddybjørn i tivoli. Mennene trekker seg trett tilbake til den resultatløse andejakta si, og dr. T. finner en ordentlig, mannetøff dame med egen hybel og bra golf-handikap som kan imøtekomme hans behov for bare å være med menn også når han skal ha sex.

«Dr. T. and the women» kjennes som det triste sukket fra en trøtt mann som egentlig ikke har noe annet budskap enn: «Hold kjeft, kjerring, jeg trenger middagshvilen min.» 2000.

De adopterte

NRK2 23.30

terning 4 liten Fransk drama om en familie som består bare av kvinner og en sønn. Menn har igrunnen ikke noe der å gjøre. Men så forelsker en av kvinnene seg, og det er i en mann. Det var den. 2011.

The expendables 2

NRK3 21.25

expendables, the-2

Jason Statham skyter med pistol fra fly. Og Jesus gikk bare på vannet.

terning 5 liten På kino mislikte jeg at replikkene i «Expendables 2» var stive som herr Bekhterev. på TV-skjermen forsterker de fornemmelsen av uformell samling i Frodig Fantagutt-foreningen. Solide actionveteraner som Sylvester Stallone, Dolph Lundgren, Arnold Schwarzenegger og Jean-Claude Van Damme samler sine røde kjøttmasser under trange t-skjorter og sendes ut for å slåss slik man gjorde på film den gang regissørene ikke var skolelys med medlemskap i Amnesty. Veganere er ålreit. Men du vil ikke at de skal lage voldsfilmene dine.

Det starter med at de kommer kjørende for å hente et torturoffer i en slags hjemmebygd panservogn med penetreringsevne. Det er stort. Du må på en måte være der allerede for å føle den hypnotiske skjønnheten i kanonorgien. Sly sender en tom mc på utskytingsrampe og rammer et helikopter. Det er meningen at du skal reise deg og rope.

«Expendables 2» er som en hyllest til dataspillene i «Call of duty»-segmentet. Hodene forsvinner i sniper-headshots (som i f. Eks «Medal of honor»), og det kunstige datablodet skvetter surrealistisk som i spill.

Stallone er lederen for en fri gruppe mersenærer som får i oppdrag å hente tvilsomme plutuniom-forekomster i ett eller annet fly i ett eller tredje Folkets etterlatte Albania. Skuespilleren har cartoonsminka middelhavsskjegg og ser ut som en italiensk regissør med Venezia-ambisjoner. Han snakker som bass i røykfylt lokale og er en slags vandrende jazzklubb uten musikk. Lundgren kommer fra dr. Frankensteins Fabrikk, men er dessuten fysikk-geni på Fulbright-stipend og kan løse en Rubiks kube. Van Damme er den smaløyde, slangesleipe Aqua Velva-gubben og går to ganger utpå Bardem. Han driver ei gruve med slavearbeidere og egen bybane. Dit kommer overflødighets-gjengen i et gaffa-teipa veteranfly og svitsjer til en lastebil.

Dere skjønner alle at det blir mye skyting. Jeg skal ikke fortelle om det. Men Chuck Norris kommer plutselig ut av røyken som En Mann Uten Navn. Myten forteller at han en gang ble bitt av cobra. «Hvordan gikk det?» «Etter sju døgn med uutholdelige smerter døde slangen».

Filmen er stilig og ironisk, så vi kan kalle den «Action of ages» og siden slappe av. 2012.

Superman returns

TV2 Zebra 19.00

superman returns-2

Kate Bosworth som Lois Lane og Brandon Routh som superman. Fine folk.

terning 5 liten Den nye supermannfilmen var imøtesett med mer frykt enn forventning. Slapp av. Det gikk bra. Stålhelten med dårelokken likner nesten parodisk på forgjengeren og svever smertefullt rundt i kjærlighetssorgen sin som møllen ved stearinlyset. Men han er lett å like.

Til å begynne med ser «Superman returns» mest ut som introduksjonen av en ny tv-serie. Brandon Routh i hovedrollen har det litt sexy gartnerpreget fra formiddags-såpe, og huden hans er så glatt at den kunne vært polert med voksa Chevy-fille. Kate Bosworth som Lois Lane kunne vært en av Siri Kalvigs værdamer på vei til fest. Høytrykkspanne og tominuttersfjes. Kevin Spacey i rollen som Lex Luthor svinger det riktignok ganske svinsk av – han er like god som Gene Hackman var helt fra starten. Spaceys diksjon (måten han sier setninger på) er intelligentere enn de fleste hovedfagsoppgaver, og den lure regissøren har heldigvis ikke omgitt ham med fargerike Alene Hjemme-skurker.

Alt som skjer, og den involverende, gjenkjennelige måten det skjer på, er så forutsigbart at man en stund føler seg synsk. Etter at supermann er reinstallert i USA og har fått den gamle journalistjobben sin tilbake (det største miraklet han utfører), oppdager han at Lois Lane er lykkelig gift og har en søt liten sønn som kunne vært den nyeste greina på Culkin-familien. Mye fjernsynssnakk foregår. Råe innfall og kursiverte akkorder mangler. De utåltøffeste actionmennene i salen vil gå ut i foajeen der de tar snus og spiller minigolf med popkornet.

Så oppdager supermannen at operaelskeren Luthor har vært i krystallskapet og stjålet byggesteiner, og da blir han mørk til sinns. Lois og sønnen tas til fange av superskurkens yacht, overraskelser oppstår – og filmen tar en velkommen mørk vri som bare skal bli råere etter hvert.

Noen av oss ville selvsagt ha foretrukket at en supermann for det nye millenniet så ut som Nick Cave og svingte svarte kapper over en kattegrå trikot. Men det blir bra nok. Man venner seg til Brandon Rouths dokkehusfjes på en positiv måte, og før filmen er slutt, er til og med Bosworth blitt en kjærkommen venn. Dessuten gjør James Marsden en stilig jobb som Lanes langtidsforlovede. Det er ikke lett å kontrollere geipen når dama di kommer hjem med en mediehypa tivoli-kjekkas, men han holder stilen. Dessuten får han være med i det langvarige sluttklimakset, sånn at filmen ikke bare består av utstillingsfisk fra det gamle SuperS-akvariet.

Luthor skaper et nytt, havbasert klippekontinent som kunne vært designa av Snøhetta. Han er en skikkelig gründer i denne filmen, og sønnen til Wenche Foss kommer nok i 50 årsdagen hans.

Som tidligere antydet er Superman en utilslørt Jesus-skikkelse. Den ideologiske kloninga er imidlertid finslig utført, og ingen skal risikere å bli frelst. 2006.

Transformers 3

TV2 Zebra 21.35

transformers 3

Shia LaBoeuf, denne gang med Rosie Huntington-Whiteley.

terning 4 liten Når teknoleketøyet i «Transformers 3» oppjusterer seg til en egen rase, da vet du at sci-fi-genrens elskelige eufemismer har gått så langt at historien ikke vil bli tatt alvorlig lenger. Denne totalt overflødige treeren starter med Kennedy og greier, for det er liksom sånn at autoboter fra verdensrommet har grepet inn i vestens vandel uten at verken VG eller Wikileaks oppdaget det. Månelandinga var en feik. Egentlig dro Neil og gjengen ut i mørket for å finne romskipet eller semitraileren som krasja der oppe.

Den tredje transformerfilmen er laget som en farse. Først kommer John Malkovich og spiller pedantisk arbeidsgiver. Så dukker sheriffen fra «Fargo» opp og er sikkerhetsansvarlig for hele USA og antakelig Kabul. Shia LaBeouf har fått ei ny dame, som er uanselig oppstasa på måter som vil hisse opp de som pleier ha sex med Ikea-emballasje. Den evindelige legen Patrick Dempsey spiller grunder og tvilsom patriot, og til slutt kommer John Turturro og parodierer CIA på en slags Fleksnes-måte. Man skal være ganske i beit for en latter for å synes at dette er moro.

Jeg hadde tenkt å finne ut om «Transformers 3» egnet seg for en åtte-åring, men fant fort ut at han ville ha kjedet seg. De litt lavkarbiske maskinene går rundt og filosoferer som om de skulle være Morgan Freeman, mens menneskene oppfører seg som tequila-fulle hamstere i en bever-konkurranse. Dama til Shia blir sur for at han holder på med noe og ikke bare sitter som Ken-dokke i rosa bloggerhylle, og ute i Amerika venter mansjuriske kandidater på terrorbeskjed fra Bin Laden, som faktisk er varig indisponert. «Dine ledere har talt». Autobotene er ganske lei seg. 2011.

Firewall

TVNorge 03.00

firewall2

Harrison Ford må slite med Paul Bettany.

terning 5 liten Først til det ideologiske: Harrison Ford ble aldri laget for å bli banka av en engelskmann med asparges-armer. Paul Bettany er en effektivt mimikkfri skurk, men han burde ikke slåss.

«Firewall» har fått mye kjeft for at den er forutsigbar, og det er sant, men det er også 17. mai-feiringa. Chicago-mannen Ford er et klassisk kjøretøy, og han trenger nesten ikke manus for å engasjere. Når data-utpresserne tar familien hans, blir Harrison mer ulvete enn noensinne, og stemmen hans låter som når dyre hvitevarer går i stykker.

Kidnapperne vil at han skal hacke seg gjennom egen banksikkerhet og stjele elektroniske sedler fra eliten. Det gjør han med dings og mp3-spiller. Mye uforståelig skjer, IT-folka vil nikke fraværende, men så tar hovedpersonen en Ransom-Gibson og tøffer seg behagelig opp. Fra da av er filmen virkelig forutsigbar. Men hva så? Ingen ville ha likt bedre at manusforfatterne tok en motorveivending sånn at hele familien døde og Ford skiftet kjønn og ble salatrister eller salsablander.

Filmen foregår i Seattle, som er en litt fjern del av Rogaland og presenterer det været vi får framover. 2006.

Freaky Friday

FEM 21.00

freaky friday

Lindsay Lohan og Jamie Lee Curtis som datter og mor eller omvendt.

terning 4 liten Ordet er hyggelig. Ordene er velspilt, vennlig og veslete på en god måte. «Freaky Friday» var Jodie Fosters tredje film i det store 1976-året («Taxi driver» og «Bugsy Malone» kom samtidig), og ingen kan egentlig måle seg med henne (gjesp, snork, rap).

Men Lindsay Lohan kommer nært nok. Ikke alle handlinger lar seg overføre til et sted tretti år etterpå. I 1976 fantes det fremdeles farlige og fascistiske foreldre. Nå er voksne folk snille som tofu (som skal være en slags ikke-fiendtlig soya-gome), og det eksisterer ikke den mora utenfor Den Iltreste Rekefiskermisjonen som ville nekte dattera å være med på en viktig musikkøvelse. Rock ruler. Sjef, pappa! Heilt sjef. Dermed vakler logikken i generasjonskonflikten. Det ville vært mer sannsynlig om mor forsøkte å tvinge dattera på Kizz-konsert for at hun ikke skulle melde seg inn i Jehovas Vitner.

Det gjør ikke så mye. Jamie Lee Curtis og Lohan står til hverandre, replikkene er vittige på den litt forutsigbare rollevekslingsmåten. Da mor og datter bytter plass, oppfører egentlig ingen av dem seg slik de ville gjøre hvis de virkelig ønsket å skjule forvandlingen. Men til gjengjeld blir filmen mildt morende og intenst ufarlig.

Mark Harmon er blitt nissemussa i rødkinna, nok en rund liten Dennis-bror spretter opp av kuvøsene og highschool-flørtinga er som den pleier. Den slåpne helten blir spilt av Chad Michael Murray fra «Gilmore girls» og «Dawson’s Creek», og han drar orda etter seg som om de skulle være lengtende fans. Smart fyr.

Dette er den finslige humoren denne julen. Firerere enn denne fireren blir det ikke. 2003.

Darkness

FEM 01.05

darkness

Anna Paquin i karet.

terning 5 liten Anna Paquin har et ekte grøsser-fjes. Ansiktshuden hennes er så følsom at du kan se den bevege seg i vinden, og helt siden «Piano» (da hun var 11 år) hadde den lille jenta en årvåkenhet som gjorde at du fikk følelsen av at hun så gjenferd da andre så værmeldinga.

Den spanske regissøren Jaume Balaguero («De navnløse») har laget en lekker film, der lys og skygger omfavner hverandre som motvillige elskere. Balaguero mestrer estetikken uten å piske den ut i juan-jåleri, og «Darkness» blir virkelig en av de mest gjennomført stilige bilde-opplevelsene i den rufsete grøsser-sjangeren.

Lena Olin spiller mamma med en magerhet som må skyldes en psykisk sykdom som det verken finnes salve eller frelse for. Sammen med en skjebneramma ektemann, den opprørske dattera Paquin og den redde lille gutten Stephan Enquist flytter hun til hjemsøkt hus i Spania. De som tror at spanske s-er er giftige og at de andpustne j’ene fordriver vampyrer og spøkelser, tar feil.

Magre og daude kjerringer klatrer nakne i husets tak, og det vandrer myrda barn i gangene. Far får et «Shining»-kompleks og blir en uvederheftig ressurs, og bestepappa Giannini formilder alle på den utrygge Legevakt-måten sin (ta to Paracet og hold beina tørre). En mørk og regnfull natt er det Anna og kameraten hennes som må nancydrew’e dødslekene. 2002.

The bounty hunter

TV3 21.00

bounty hunter

Supporter-selfie med Gerard Butler og Jennifer Aniston.

terning 4 liten Egentlig skal det mye til for at en romantisk komedie med Gerard Butler og Jennifer Anistons ikke blir hyggelig i hvert fall. Men igjen har manusforfatterne jobbet med så steinvaska dongeri-poenger at resultatet ser ut som Fretex-dunk.

Gerard Butler spiller kausjonshai og en skøyer som sjøl skylder alle penger, en sånn fyr som av og til er tiltalende på film, men ettersøkt og avskydd i virkeligheten. Aniston skal forsøke å se ut som grave-journalist, men hun har et lattervekkende Paradise Hotel-hår, er oppfarende og ustabil på en etnogen jentebloggmåte og tenkinga hennes ser ut som øynene til Miss Universe-kandidater når de skal redegjøre for det islandske statsbudsjettet. En blind, døv og dopa redaktør ville ha sparka Aniston før hun rakk å velte vann-dispensoriet.

Bulken får 5000 dollar for å hente inn sin blonde bambi-eks, for hun har jumpa kausjon, sjøl om hun som nevnt er reporter og lettere å finne enn en togkonduktør på Jærbanen.

Før hovedpersonene får skylda for all den globalvarmende elendigheten: En fryktelig komiker som heter Jason Sudeikis spiller Anistons flørtete kollega. Han har kommunikasjonsdirektør-bart, han er som isflaket mot «Titanic», han er som Bush mot Irak, han er som Kristin Halvorsen mot Hardanger.

Jennifer Aniston har mista mye av Friends-karismaen sin for hun ble dumpa over hele People Magazine-coveret, og da blir du kvikt middelaldrende. Butler er bare ukjent. Svigermor di tror han er noe som Poirot frikjente, og Butler sier at golfkøllene er for keivhendte og han som skjøt var høyrehendt og hvor tar han det fra?

Mesteparten av filmen går med til å ydmyke den kvinnelige reporteren på en hemma-aggressiv boys-will-be-boys-måte, for herrer er så mye klokere enn kvinner og utsmarter dem fortere enn Stephen Hawkin tar den lille multiplikasjonstabellen. Det ser teit ut. Aniston og Bukken er fine ut når de blir følsomme og sentimentale sammen. Alle tror at kynisme selger. Det er feil. Fine mennesker, sterke følelser og voldsomme lidenskapshandlinger selger film. 2010.

Working girl

TV3 01.00

working girl

Melanie Griffith i senga med Harrison Ford. Jeg husker ikke hvorfor.

terning 5 liten Stilig liten jappe-drama-komedie fra 1988 om en oppvakt liten sekretær som blir firmaets Askepott da den kvinnelige sjefen blir sengeliggende i gips. Filmen bæres av stilige skuespillere: Melanie Griffith, Harrison Ford, Sigourney Weaver, Joan Cusack og Alec Baldwin. Historien er ikke det helt store, men folka er. 1 time, 53 minutter. Regissert av Mike Nichols. Let the river run, synger Carly Simon. Sangen ble opprinnelig kalt «Wall Street Hymn». Mer: David Duchovny filmdebuterer som baderomsgjest, Kevin Spacey dukker opp som Bob Speck etter å ha lært replikkene sine i drosjen på vei til settet. 1988.

The family Stone

TV3 03.00

family stone, the2

Rachel McAdams er relevant forskrekka med Diane Keaton.

terning 4 liten For mange år siden fantes ei funkgruppe som het Sly and the Family Stone, som vi kalte Den Sleipe Familien Stone. Vel, her er den, i en kompakt, myldremorsom, mamma-sentimental julekomedie av den typen som etterlater tårer så svære som svor når ingen øyekrok lenger er mørk.

Denne filmen er omtrent like mangfoldig som potetstappe, som (info for kjøkkenukyndige) stort sett består av poteter og melk. Men den er underholdende. Uimotståelig, velberegna, velspilt underholdende, og så smart at ikke engang hvitløk og mandler vil bli støtt. Det er ikke ofte du ser skuespillerne være så perfekte til rollene som i denne filmen.

«The family Stone» har et utilsikta budskap. Det er sånn: Familien er en hermetisk varighets-innretning for at folk skal kunne dyrke fordommene sine og framføre dem i felles trygghet sånn at alle som kommer utenfra skal føle seg uverdige. Utenforståendes følelse av uverdighet er familiens viktigste funksjon. Det kan man se her.

Familien Stone består av en aldeles avskyelig gjeng politisk korrekte kuriositeter. Mor er en slags grålokka eldrehippie med lausere kjeft enn nyfiska stinte. Men godhjerta. Far er godslig-godhjerta og røslig som en blånisse-patriark. Den ene broren er døv homofil med afroamerikansk kjæreste. Han er så godhjerta i hele fjeset at man mistenker ham for å suge på ei kokosnøtt. Ei søster er bare smilende gravid. Men godhjerta. Den andre søstera er stygg i kjeften, men godhjerta. En bror er rundkinna kul inntil det dagdriverske, men godhjerta og klok og fin. Det er Luke Wilson, som etter hvert har ekornkinn, som om han bar med seg matklumper.

Bror Dermot Mulroney er vellykka med samme frakken som Patrick Dempsey bar i «Sweet home Alabama». Han tar med seg hjem den analtrange, sosialt klønete og ufrivillig ukule forretningsdama Sarah Jessica Parker fordi de skal gifte seg. Familien hater det stive, stakkars damegisselet, og hun blir så ulykkelig at hun tilkaller Piken med Linhåret, søstera Claire Danes.

Da dusten Derimot får se søstera, blir blikket hans stivere enn s&m-piska eggehvite.

Gjett hvordan det går. Noen griner. Noen dør. Noen skilles, noen blir sammen og alle brummer rundt i sin egen fortreffelighet som om de bar steintavlene ned fra Sinaifjellet, sjøl om de ikke engang kunne snakke som voksne om homofili. Men OK. Det får ikke hjelpe. Du kommer til å elske dette. 2005.

Death race

Viasat4 22.30

death race

Jason Statham kjører bil med Natalie Martinez.

terning 5 liten Heng med! Jason Statham er urettmessig innlosjert fengselsfange rundt år 3000 eller før da verdensøkonomien har brutt sammen, Aftenbladet har gått tilbake til bredformat, fengslene er private og MadMax-biler forstyrrer gatelivet som befordrere av tungt artilleri.

Paul W.S. Anderson har laget en ny versjon av Paul Bartels «Death race 2000» fra 1975, en film der David Carradine stilte mot Sylvester Stallone, produsert av Roger Corman.

«Resident evil»-regissøren har laget en sprek sci-fi-bilfilm som starter med at de oppsagte smelteverksarbeiderne setter i gang en futuristisk versjon av Menstadslaget, og etter det kommer Jason S. i buret til Joan Allen. Hun er bilfrik, fengselsdirektør og psykopat, og derfor har den blinde maleren sminka bort den smale munnen så hun likner ei sexdokke eller Betty Boop. I fengselet finnes også de Statham skal hevne seg på, og så girer filmen seg opp til et øredøvende drivstoff-misbruk som kommer til å vekke naboens barn. På filmer som dette skal lyden egentlig være så høy at popcorn hopper ut av krystallbollene sine.

Filmen handler om at han skal race noen andre voldsfanger i kampvogner for å få friheten. 2008.

Lørdag 23.5. Anthony-action etter euromanisk jammer-slutt

 

Bad company

TVNorge 23.43

terning 5 liten Dette er den store GP-lørdagen da østeuropeere i alle slags fasonger opptrer i voldsomt lys og stemmer bort våre favoritter og har ikke forstand til å stemme på de gamle Eurovisjons-landene, de som var der mens Sovjetsamveldet ennå fantes. De aller fleste av dere ser ikke GP, eller innrømmer det ikke. Likevel er det klokt å velge ut en film som vises så seint at man er blitt lei all denne synginga. Sånn cirka kvart på tolv.

bad company

Kunne De tenke dem å kjøpe et syttibinds leksikon? Chris Rock og Anthony Hopkins i dørselgerklær.

«Bad company» er en akkurat passe underholdende spionkomedie til at det går an å innrømme at man har sett den over et glass alkoholfri kjøre-kjablis på Ledaal første nyttårsdag – men filmen er ikke så god at noen trenger få karakteriseringsangst og henfalle til sosietetssporten «klisjekasting uten tilløp til innhold». De aller fleste av de folka som syns de tjener så godt at de må være kulturelle, ville si til hverandre: «Den var veldig amerikansk.» Det ville også Kongsgaard-ungene deres si. Alle så bare «Bad company» fordi Anthony Hopkins er med.

Og Hopkins er verd det. I omriss blir han mer og mer like Ole Brumm, men i denne filmen spiller den milde engelskmannen en kald CIA-kriger. Det gjør han flott. Komikeren Chris Rock har fått den Eddie Murphy-aktige rollebytte-rollen. Han er sin egen bror. Den døde broren var verdensvant agent – og han må dessverre erstattes av en gateflink bablas som selger svartebørsbilletter og spiller parksjakk. I løpet av kort tid utdannes Little Rock til å bli Heavy Rock; han skal bistå Hopkins ved innkjøp av særs viktig atombombe, som selges av glasnost-mafiaen i Russland. Det skjer i Praha, som er en vakker by uten oljemuseer. 2002.

The expendables 2

NRK1 00.45

expendables 2

Arnold, Sylvester og Bruce gjør det de ble utdanna til.

terning 5 liten Denne starter også seint nok. På kino mislikte jeg at replikkene i «Expendables 2» var stive som herr Bekhterev. på TV-skjermen forsterker de fornemmelsen av uformell samling i Frodig Fantagutt-foreningen. Solide actionveteraner som Sylvester Stallone, Dolph Lundgren, Arnold Schwarzenegger og Jean-Claude Van Damme samler sine røde kjøttmasser under trange t-skjorter og sendes ut for å slåss slik man gjorde på film den gang regissørene ikke var skolelys med medlemskap i Amnesty. Veganere er ålreit. Men du vil ikke at de skal lage voldsfilmene dine.

Det starter med at de kommer kjørende for å hente et torturoffer i en slags hjemmebygd panservogn med penetreringsevne. Det er stort. Du må på en måte være der allerede for å føle den hypnotiske skjønnheten i kanonorgien. Sly sender en tom mc på utskytingsrampe og rammer et helikopter. Det er meningen at du skal reise deg og rope.

«Expendables 2» er som en hyllest til dataspillene i «Call of duty»-segmentet. Hodene forsvinner i sniper-headshots (som i f. Eks «Medal of honor»), og det kunstige datablodet skvetter surrealistisk som i spill.

Stallone er lederen for en fri gruppe mersenærer som får i oppdrag å hente tvilsomme plutuniom-forekomster i ett eller annet fly i ett eller tredje Folkets etterlatte Albania. Skuespilleren har cartoonsminka middelhavsskjegg og ser ut som en italiensk regissør med Venezia-ambisjoner. Han snakker som bass i røykfylt lokale og er en slags vandrende jazzklubb uten musikk. Lundgren kommer fra dr. Frankensteins Fabrikk, men er dessuten fysikk-geni på Fulbright-stipend og kan løse en Rubiks kube. Van Damme er den smaløyde, slangesleipe Aqua Velva-gubben og går to ganger utpå Bardem. Han driver ei gruve med slavearbeidere og egen bybane. Dit kommer overflødighets-gjengen i et gaffa-teipa veteranfly og svitsjer til en lastebil.

Dere skjønner alle at det blir mye skyting. Jeg skal ikke fortelle om det. Men Chuck Norris kommer plutselig ut av røyken som En Mann Uten Navn. Myten forteller at han en gang ble bitt av cobra. «Hvordan gikk det?» «Etter sju døgn med uutholdelige smerter døde slangen».

Filmen er stilig og ironisk, så vi kan kalle den «Action of ages» og siden slappe av. 2012.

Sjakalen

NRK2 21.10 og 02.25

terning 5 liten «The day of the Jackal» er en glimrende thriller, basert på Frederick Forsythes bestselger om et komplott for å likvidere Frankrikes daværende statsoverhode Charles De Gaulle. Edward Fox spiller hovedrollen som attentmannen som langsomt og systematisk forbereder attentatet. Gode skuespillere i alle roller. 1973. 2 timer, 21 minutter.

Jordbærstedet

NRK2 00.55

jordbærstedet

Victor Sjöström: Her er så underlig.

terning 4 liten «Smultronstället» er en av Ingmar Bergmans mest kjente filmer. En eldre akademiker ser tilbake på livet sitt mens han kjører bil på vei til mottakelsen av en utmerkelse. Victor Sjöström og Bibi Andersson i hovedrollene. Dette er slik filmen starter: En Rolf Kirkvaag-aktig fortellerstemme snakker om at hovedpersonen, som likner betenkelig på Fridtjov Nansen, har hatt en drøm. I den kom han til en forlatt by. Han uroer seg over den viserløse klokken på veggen. Han skremmes av mannen med det deformerte trolldeigfjeset, han som faller på fortauet og mister hodet. Så kommer likvogna og kjører fast kjerrehjulet i lyktestolpen sånn at kista detter ut. Gjett hvem som er i kista. 1957. 1 time, 30 minutter. Svart hvitt.

Ocean’s Eleven

Norsk TV2 22.15

oceans eleven 2001

Brad Pitt og George Clooney tenker ut kule replikker.

terning 5 liten Det særegne ved «Ocean’s eleven» er replikkrytmen. Clooney og Pitt snakker sammen som om de skulle være Seinfeld og George, med høy sjarmefaktor og forsert simplistisk innhold. Den ene hekter seg på halen til den førstes utsagn og gjentar det med slavisk repetetivt tonefall.

Historien gjentar en klassisk kasinosprengningsfilm. Clooney og di skal til og med rane den fæle forretningsfisen Andy Garcia, som i tillegg til å bestyre pengesedlenes skjærsild i Las Vegas, også har tatt useriøst beslag i Danny Oceans ekskone, Julia Roberts. 2001.

Daybreakers

Norsk TV2 01.20 og TV2 Zebra 23.55

daybreakers claudia karvan

Claudia Karvan mot vampyrene.

terning 5 liten Dessverre for seint på kveld, men: Suck my neck! Endelig en skikkelig spennende vampyrfilm. Men hold på kanylen – dette er virkelig ingen «Twilight».

Viktigste ting først: Unge kvinner med høyt skuespiller-inntak vil oppdage Ethan Hawke om igjen. Først er han sekstiåtter-snill akademikervampyr i Stephen King-hatt og ser ålreit ut. Deretter gjenoppstår han som en slags Robin Blood i kvitskjorte og vest og likner Harrison Ford som Han Solo.

Filmen handler om at vampyrene har overtatt Jorden (Al Gore og Jonas Gahr Støre har sagt at det kan skje innen 30 år), sånn at bilene har svært sota vinduer og fortauene er like skjult under jorden som de i Stavanger er blitt borte under snøen. Vampyrer har det til felles med vestlendinger at de bare liker tunge skyer og regnværsdager. På Sam Neills superfarm henger de gjenværende menneskene og blir melka for hemoglobiner. Men det er mangel på sånne dagligvarer. Og de utsulta vampyrene får lange ører og utvikler frese-smil, flaggermusvinger superkrefter nede under overflaten.

Hawke forsøker å finne en blod-erstatning, men forsøksvampyren eksploderer. Så blir han tilfangetatt av Willem Dafoe og Claudia Karvan som er vakre mennesker og trenger hjelp. Ute på landet konstruerer Hawke verdens stiligste solarium, og «it’s ALL right» som George Harrison ville ha sagt det. Hos Neill er det blitt stille i fjøset, så han trenger virkelig menneskeblod. Det blir som sagt spennende.

Filmen består av sprutblod, militære aktiviteter av «roger, roger»-sorten og fortvila samtaler om vår felles framtid. Unge mennesker som heller til den overbevisning at vampyrer er udødelige romantikere som sitter i trær og koser seg med ekorn-té, vil få kultursjokk når avkutta hoder flyr omkring og medborgere med annenrangs tannstilling eksploderer som bensinfyrte sthans-bål og forårsaker skogbranner.

De tyske Spierig-brødrene Michael og Peter har laget grøsser før i Australia, og de har et godt håndlag og en forbilledlig følelse for handling. 2009.

Transformers: De beseirede slår tilbake

TV2 Zebra 21.00

TRANSFORMERS: REVENGE OF THE FALLEN

Shia LaBeouf savner jeg på film. Det gikk visst dårlig med ham.

terning 5 liten Uansett: «Transformers 2» var i 2009 en av den sommerens underholdningsmaskiner, og pedantiske innvendinger kom til å forsvinne like fort som troskaps- og avholdsløfter når den seriøsitetskrenkende varmesesongen kommer.

Jeg skal prøve meg på magister-surhet: Motor-orientert action-underholdning som du kan høre med skosålene, er egentlig best når den ikke foregår i ørkenen. Mellom forstadsplenene og på truse-campusen ser tekno-transene akkurat så kontruksjonshistorisk og kulturelt feil ut som de skal. En Camaro som kler seg om til to tonn kamprobot i hagegangen. Pervo.

Mer: Når handlingen farer rundt i det allvitende universet og andre Midtøsten-landskaper der Darwin blir sett på som en etnosentrisk tosk, fortoner maskinene seg som det minst eksotiske. Til og med fillete kjeller-mumier utrettet mirakler på disse kanter.

Drid i. Den andre Transformer-filmen overgår alt man kan vente seg av kriging, kaos, kvinner med usynlig undertøy, sisterad-humor, religions-fantasier og omfattende, ekstatiske ødeleggelser av ganske fine ting. Men flere og flere amerikanske filmer bærer preg av at hjemlandet er i krig, og Michael Bay har egentlig laget en sandtørr militær-drøm om romantiske buldrasjons-triumfer i Irak. Det mest påfallende med «Revenge of the fallen» er de heftige, sentimentale soldatscenene i ørkenen; dagsrevy-minnene våre skal druknes i plakatversjonen av hva amerikansk militærmakt skulle ønske den kunne vært.

Drid i det også. Krig på kino kan man leve med. Noen ganger minner filmen litt for opphissa om «Black Hawk down», men vi som virkelig liker at ting blir sprengt i filler, tilgir mye. Robotene er fantastiske. De glitrer tallrikt i sola, og du får den fine følelsen av konstant Risa-kaos i Madlakrossen. Spesialeffektene har nådd et nivå som gjør at jeg egentlig syns fotballforbundet skulle vurdere å erstatte Tippeliga-spillerne med virtuelle animasjoner. Mange av dem ville sett mer virkelige ut. Og de ville ha scoret mål.

Shia LaBeouf og familien hans står fremdeles sentralt i historien. Bay forsøker fortvilt å holde de mange hovedpersonene i handa gjennom en strevsom handling for at ikke noen skal bli borte i jernføyka, men de drukner litt etter hvert. Guttungen med den gule Camaro-en skal flytte på college, og der tilklines han av en både tynn og kåt jentunge (sjelden kombinasjon) som er nødt til å være feil. Stram-rumpe-romantikken går det også an å leve med. De som vil se sannsynlige kvinner, kan følge tribunene i NRKs Wimbledon-sendinger. Transformers er science fiction, og ingen damer ble til på naturlig vis.

Den omkringliggende Dänichen-handlingen er tynnere enn en SV-ers statskirke-engasjement. Glem den. Fra solnedbanger så langt borte at de ikke har postnummer, våkner forvandlingsknirkere og begynner å lete etter ondskapens tennplugg. LaBeouf har den. Dermed må robotene på jorda komme ut av verktøyskapet. I kjøret som oppstår, finnes en uforstandig dressgubbe, et kranglete maskin-tvillingpar med Jar Jar Binks-tilbøyeligheter, hysteri-maskinen John Turturro, en sølvskinnende teknopanter med kanon på ryggen og forskjellige Toys ‘R’ Us-innovasjoner. Det skytes, klakkes, klonkes, klapres, bombes og trues i to og en halv time, og noen vil bli mette.

Drid i. Det er ikke poenget. Mange kommer ikke til å bli mette. De er filmen laga for. 2009.

Amors baller

TVNorge 19.55

terning 3 liten Denne norske ungdomskomedien har en nettfront-vennlig tittel, men det handler egentlig bare om fotball. En Lucas fra Sverige flytter til Norge og forelsker seg i Susanne som er keeper på laget. Hun skal til Norway Cup. 2011.

Unknown

TVNorge 21.30

terning 4 liten Thriller med Jim Caviezel, Greg Kinnear, Bridget Moynahan, Jeremy Sisto, Barry Pepper, Joe Pantoliano og Peter Stormare. Hvorfor har vi ikke sett den? Egentlig? Fem menn våkner i avstengt lagerbygning og lurer på om de ikke faktisk er kidnappa. Så oppdager de at skurkesjefen er på vei for å ta livet av dem, og hva gjør man så? 2006.

The Twilight Saga: Eclipse

FEM 18.25

twilight saga eclipse

Robert Pattinson og Kristen Stewart den gang alt var stolte støvbærere og idyller.

terning 5 liten Så kom omsider slutten på det høytidelige og dramatiske emo-eventyret fra Twin Peaks-skauen. Det vil si: Historien fortsetter. Men egentlig slutter det her.

Det har vært en behagelig tur, for det finnes ikke mange filmer som tar kjærligheten på blodig alvor, og det er ikke mange filmpar som har hatt sjansen til å love hverandre en hel evighet.

«Twilight»-sagaen har vært inspirerende annerledes i pragmatisk tid som dyrker foreløpigheten som gud og alltid er mentalt innstilt på forandring. Med Bella og Edward og den klumpnesa bondegutten Jake har det handlet om å finne bestandigheten i seg mens byens sitcom-støy langsomt henføres til glemsel. Det er et fristende eksistensielt landskap, og det har filmserien fått mye kjeft for.

I «Eclipse» er det heftigere følelser enn noensinne. Bøybare kjærlighets-skalaer og magasinerte motivkrefter får det til å smelle vårvarmt i vintersevja når trekanten sitter nedtelta i fjellsnøen og venter på at hæren av vampyrhvalper skal angripe. For sheriffens arme datter er det tilsynelatende et valg mellom mannstyper, slik det ofte blir når jentunger har vært romslige med omgangsformene sine. Vampyren Edward er den subtile, den resonnerte, rasjonelle og den sofistikerte som aldri egentlig ønsker noe for seg sjøl fordi han tilhører en hjerteløs slekt av kultiverte dauinger. Der er en psykologisk metafor for deg til å ta med hjem. Den teite indianeren Jakob (for øvrig ulv) er kjøtt- og blod-mannen som trygler og banner «det er meg du vil ha, du vet det bare ikke». Så ser det plutselig ut som om dama vakler, det ser faktisk ut som om dama tuller med plutselige ekstra-sympatier, og kall meg gjerne ei pingle, men da fikk jeg skikkelig vondt i magen.

Jeg kan jo ikke røpe stort mer.

Det skjer mye dramatisk her. Filmen starter i et fremmed thrillersmug i Seattle og flytter seg umiddelbart til ei Elvira Madigan-mjuk blomstereng der Edward og Bella snakker om ekteskap med snille stemmer. Men trøbbel oppstår i mange lodne og svette nivåer.

Fra byen kommer de onde vampyrene for å ta Edwards kjærlighet. Hun drar på «Last song»-tur til mammas strandhus og snakker om livets valg. Mens vi innbiller oss at Kristen Stewart med det skjeglete, flyktige blikket strir med valgets kvaler, kaster vampyrer og ulver seg ut i en heftig nakkekamp. Og hovedfienden Bryce Dallas Howard hekseflyr mellom trærne med flagrende, farlig rust-man – egentlig filmens visuelle poengvinner.

Vi som hele tiden har regnet med å bli like sinte som av Tyskland-England-kampen, ser for oss både uforutsett død og elendige framtidsutsikter. Vel, dere får se. Eller kanskje ikke.

Om skuespillerne i de tre filmene kan man si mye. De bruker et annet uttrykksnivå enn resten av verden, som om de var medlemmer av et litt dyrt symfoniorkester og egentlig snakker mest inni seg. Til og med sheriffer tok det med ro. Jeg har likt det. Kanskje et frynsegode ved varulver og vampyrer: De er sånn vi skulle ønske vi var. Takk for påminnelsen. 2010.

Hjem, kjære hjem

FEM 21.00

hjem kjære hjem

Reese Witherspoon og Josh Lucas i utsøkt stygt lys.

terning 4 liten Nettopp som man trodde at den dumme blondinen var et forlatt nasjonal-ikon hos amerikanerne, dukker Reese Witherspoon opp i alle sammenhenger med sitt biteferdige, biske underbitt og det bakteriefrie grønnsåpeblikket.

«Sweet home Alabama» overrasker først og fremst ved at hovedpersonen utstråler en tankeløshet og ufølsomhet av nesten autistisk format. Hun imponeres og myknes ved Tiffany-smisk som Elizabeth Taylor ville ha funnet vulgært, men omgås fattige foreldre og gamle venner uten kjærlighet og sympati. Hun er gift uten å fortelle kjæresten om det. Dama lever av å prosjektere overflødige klær. Hvorfor skal vi like henne? Jo, hun er blondine.

I filmen skal hun gifte seg med åttitallets videohylle-veslis Patrick Dempsey, som er vellykka, rik og smakløs hinsides all forstand. Men for å kunne ekte en smokingmann som diskuterer bryllup med mor si (ikke engang Ødipus gjorde det), må hun skille seg fra barndomskjæresten Josh Lucas. 2002.

Antatt uskyldig

FEM 23.15

antatt uskyldig

Harrison Ford er gift med Bonnie Bedelia.

terning 5 liten Når alt kommer til alt og de siste bildene av en film flimrer over lerretet for å avsløre om den egentlig hadde noe å si, da vokser plutselig Alan J. Pakulas perfekte thriller-drama ut av genre-trøya si og blir skikkelig voksen. Det kan jeg ikke si noe mer om. Men såpass må jeg kunne antyde, at Antatt uskyldig er Farlig Begjær nummer sytten, Det Siste Kapittelet. Den egentlige historien.

Filmen skildrer fengslende og paranoisk rettssamfunnets knirkende evighets-kvern som er styrt av ei blind frøken og tråkket av fordomsfulle fotfolk, men nesten umerkelig skifter den tema over til det personlige ansvaret, ikke bare for egne handlinger, men også for konsekvensene av dem i andres. Moralismen er oppsiktsvekkende elegant gjort, og elegansen er ikke en lettbeint ballett-dekorasjon, men i stedet denslags sikker fotflinkhet som utøves når vandrere har studert terrenget og tenkt igjennom ruta.

Intens er filmen først og fremst fordi den har en sitrende god historie, men også fordi Alan J. Pakula har forholdt seg aldeles i ro og gitt skuespillerne rom til å uttrykke noe i bildene. Harrison Ford er lenger borte fra seg sjøl enn han var til og med i ?Frantic?. Det gråstenkte håret er nesten fengselsklippet, sånn at det torturerte sinnet kan leses som i feberkurver langs pannen. Han er en assisterende statsadvokat som ble fanget og ydmyket av kollegaens (Greta Scacchi) kalde karriere-sex, og filmen får også med seg klatremusenes felles-tenning på stimulanser som vellykkethet, smartness, fart, dyktighet, makt, besluttsomhet, stigning. Sveverne elsker seg selv i hverandre. Så skjer katastrofen. Den assisterende statsadvokatens hemmelige elskerinne blir myrdet.

Da er det to timer igjen av filmen, og Pakula fyller hvert minutt av dem med frydefull usikkerhet og bekymring. Til og med de polititekniske detaljene broderes med raffinerte handlingstråder som gir mangetydig og subtil spenning. Når forsvarsadvokaten (Raul Julia) kommer inn i spillet, øker forventningene ytterligere, for «Antatt uskyldig» er en film som stiger og stiger og ikke er slutt før siste bilde. Da røpes hemmeligheten om ansvaret og straffen. 1990.

Nanny McPhee

TV3 19.30

nanny mcphee

Emma Thompson med tanna. Litt nifst å se henne holde bebi.

terning 4 liten Denne desperate barnefilmen funker bra som rottefanger-forføreri, for den er laget med alle de overdrivelser som en enkel sjel kan tjuve fra overdriverne.

Den roaldistiske barnehistorien er hentet fra Christianna Brands barnebøker om pleiersken Matilda, og Emma Thompson har laget et filmmanus som ivaretar den humrende majoritetens behov for flygende bløtkaker og ulufta snusfornuft. Det beste ved filmen er skuespillerne, og de som er så heldige at de ser originalversjonen, vil kunne falle til ro i en slags fonetisk spa av guddommelig engelsk diksjon. Å høre Colin Firth snakke. Å høre Emma Thompson snakke. Det er verd det.

Fra overdrivernes avdeling for mennesker med høy betaling og netthinnefeil kommer scenografene. Det ser ut som de kommer fra Wam & Vennerøds bekjentskapskrets av visuelle avvikere, for dekoratørene har på sett og vis gjenskapt deres «Drømmeslottet» med så mye dopsølt bengalac at beboerne ville kommet sniffeskada til gamlehjemmet. Fargene i denne filmen trenger klyster, og de som laget kostymene, bør melde seg i luka ved de polstrede dørene og ta tablettene sine. «Nanny McPhee» er visuelt så desperat at man frykter for at den kan komme til å skade seg selv.

Handlingen er også det. Den ubehjelpelige og vasete far uten evne til økonomisk planlegging evner heller ikke å ha kontakt med sine sju barn, og derfor blir de så onde at roaldismens opphavsmann antakelig ville ha henrettet dem i dahljotinen. Som i andre barnehistorier rømmer alle barnepasserne fra huset. Men så kommer superdama McPhee med mye ekstrautstyr. Hun kan selvsagt ikke straffe, for vi lever i 2006, da i hvert fall halve befolkningen skal følge lovverket, så derfor har hun magisk kjepp. Det er ikke vanskelig å være høy med kjepp, som det heter. Det hender seg også slik at det dukker opp en rik, men ond tante fra Thompsons dager med Jane Austen, og derfor må Firth gifte seg – og så kommer den onde stemor også derinn.

Alle blir mirakuløst snille. Good enough for me and Nanny McPhee. 2005.

Min beste venns bryllup

TV3 21.30

min beste venns bryllup

Julia Roberts med bestevennen Dermot Mulroney.

terning 4 liten Rett ut av luft og mild kjærlighet kom en romantisk komedie med overraskende og fornøyelig fornuft. I sære miljøer sees det på som en akseptabel hobby å forsøke å forkludre andre folks kjærlighetsforhold, og dette er filmen som til slutt tar parti mot sin egen heltinne og sier: Skjems, di hurpe. La elskende få være i fred.

Hurpa spilles av Julia Roberts, og hun er befriende god til det. Med et hår som minner oss alle på den gangen vi kjørte et mahognibord gjennom pastamaskinen, flagrer hun langs sommerlige Chicago i stadig mer onde forsøk på å forhindre at hjertevennen Dermot Mulroney skal gifte seg med søte, lille Carmen Diaz. Roberts spiller en småkul, etikk-sterk mat-journalist, og Mulroney jobber som sportsreporter (underbetalt og nedvurdert yrke, ifølge filmen). De to er utsøkt overbærende mot verden, som en slags Tippen og Lullemor på ukontrollert sjølgodhets-feiring, og Julia har trøbbel med å godta at eks-kjæresten forelsker seg i den rike kvitreblondinen Diaz. Dessuten vil hun ha ham sjøl.

Drevet av sjalusi gjør hun en bråte ufyselige ting. Til å begynne med ser det litt sterkt og vampete ut, men hekser hørte syttitallet til, og etterhvert virker hun bare patetisk og svakt ond.

Dermot Mulroney virker dessverre som nedsegen bremsekloss på en ellers velspilt film. Han fikk det fort for seg at han skal kompensere for Betty Boop-øyevippene ved å behandle munnviken som om den var et åpent arr, og dermed oppstår en postordre-mandighet som av og til opptrer flyktig i Politiskolen-filmer og «Hot shots!». 1997.

The family Stone

TV3 23.20

family stone, the

Sarah Jessica Parker møter familien.

terning 4 liten For mange år siden fantes ei funkgruppe som het Sly and the Family Stone, som vi kalte Den Sleipe Familien Stone. Vel, her er den, i en kompakt, myldremorsom, mamma-sentimental julekomedie av den typen som etterlater tårer så svære som svor når ingen øyekrok lenger er mørk.

Denne filmen er omtrent like mangfoldig som potetstappe, som (info for kjøkkenukyndige) stort sett består av poteter og melk. Men den er underholdende. Uimotståelig, velberegna, velspilt underholdende, og så smart at ikke engang hvitløk og mandler vil bli støtt. Det er ikke ofte du ser skuespillerne være så perfekte til rollene som i denne filmen.

«The family Stone» har et utilsikta budskap. Det er sånn: Familien er en hermetisk varighets-innretning for at folk skal kunne dyrke fordommene sine og framføre dem i felles trygghet sånn at alle som kommer utenfra skal føle seg uverdige. Utenforståendes følelse av uverdighet er familiens viktigste funksjon. Det kan man se her.

Familien Stone består av en aldeles avskyelig gjeng politisk korrekte kuriositeter. Mor er en slags grålokka eldrehippie med lausere kjeft enn nyfiska stinte. Men godhjerta. Far er godslig-godhjerta og røslig som en blånisse-patriark. Den ene broren er døv homofil med afroamerikansk kjæreste. Han er så godhjerta i hele fjeset at man mistenker ham for å suge på ei kokosnøtt. Ei søster er bare smilende gravid. Men godhjerta. Den andre søstera er stygg i kjeften, men godhjerta. En bror er rundkinna kul inntil det dagdriverske, men godhjerta og klok og fin. Det er Luke Wilson, som etter hvert har ekornkinn, som om han bar med seg matklumper.

Bror Dermot Mulroney er vellykka med samme frakken som Patrick Dempsey bar i «Sweet home Alabama». Han tar med seg hjem den analtrange, sosialt klønete og ufrivillig ukule forretningsdama Sarah Jessica Parker fordi de skal gifte seg. Familien hater det stive, stakkars damegisselet, og hun blir så ulykkelig at hun tilkaller Piken med Linhåret, søstera Claire Danes.

Da dusten Derimot får se søstera, blir blikket hans stivere enn s&m-piska eggehvite.

Gjett hvordan det går. Noen griner. Noen dør. Noen skilles, noen blir sammen og alle brummer rundt i sin egen fortreffelighet som om de bar steintavlene ned fra Sinaifjellet, sjøl om de ikke engang kunne snakke som voksne om homofili. Men OK. Det får ikke hjelpe. Du kommer til å elske dette. 2005.

Vehicle 19

Viasat4 22.55

terning 4 liten Paul Walker spiller en fyr som er sluppet fri fra fengsel, men da han starter letingen etter sin elskede, får han tak i en leiebil som er knytta til lokalt, skittent politi. Amerikansk-sørafrikansk. 2013.

Fredag 22.5.–OK fredag med både Bergman og Crowe

 

State of play

TV3 21.00

terning 6 liten OK. Om igjen. Denne filmen har jeg anbefalt før, men det får ikke hjelpe. «State of play» er en deilig avis-film der Russell Crowe spiller en gammeldags, uflidd journalist av den sorten som hadde beina på bordet uten at HR-avdelingen sendte ut rundskriv om korrekt plassering av føtter med fottøy. Fine dager. En annen verden.

Dessuten: «State of play» er en passe tabloid konspirasjons-thriller, og med Crowe som junkfood-fora nyhetsjeger måtte det bli perfekt.

state of play-2

Perfekte! Russell Crowe med væpnerhår og Rachel McAdams i semi-fine journalistklær.

Først om Crowe. Han kan si ordet «nei» med en sordinert blanding av arroganse og historisk følsomhet som gjør at du blir sittende og sutte på lyden. I denne filmen har han uflidd halvlangt væpner-hår og en kropp som Elixia drømmer om å forandre. Han spiller den klassiske avis-reporteren i Washington, og da plutselig en småtjuv blir henretta av klasse-morder i et smug, får Crowe en uventa frøken Bernstein i fanget. For dette er Washington. Heltene har nedsølte skrivebord, og skurkene har dresser som likner strekkoder.

Rachel McAdams spiller en rykende fersk nettavis-journalist som blogger i stedet for å skrive nyheter, så Crowe behandler henne som umeldt katteskit. I et klassisk avis-plot (eierne vil ikke la oss trykke, du må utsette deadline, Helen Mirren osv) begynner de to å jobbe sammen. Rachel McAdams spiller en slags journalistikkens Hannah Montana, magrere og usikrere enn sin egen strømpebukse, men etter hvert blir det folk av henne og. Miraklenes tid er ikke forbi, og dessuten skjønner hun at noen nyheter er så svære at folk skal ha trykksverte på fingrene når de leser om dem.

Historien er spennende som Frøken Detektiv. Den magnetiske Crowe haler oss ut og inn av hensiktsmessige interiører og gir troverdighet til alt fra maktens korridorer til burgerbarer. Ben Affleck har reist seg fra asken som en ørkenfugl og spiller kongressmann med mjuke jernkjever og redde øyne. Robin Wright Penn er som en Central Park-konsert med Simon og Garfunkel, og i redaktørens runde rom hersker Helen Mirren med en hårfarge som ville fått henne i krangel med norske pelsdyrmotstandere og et rovdyrsint leder-temperament. Det er aldeles perfekt. Jeg satt på nåler.

Filmen er basert på en britisk TV-serie av Paul Abbott. 2009.

Jordbærstedet

NRK2 23.10

jordbærstedet

Victor Sjöström blir bare mer og mer betenkt.

terning 4 liten «Smultronstället» er en av Ingmar Bergmans mest kjente filmer. En eldre akademiker ser tilbake på livet sitt mens han kjører bil på vei til mottakelsen av en utmerkelse. Victor Sjöström og Bibi Andersson i hovedrollene. Dette er slik filmen starter: En Rolf Kirkvaag-aktig fortellerstemme snakker om at hovedpersonen, som likner betenkelig på Fridtjov Nansen, har hatt en drøm. I den kom han til en forlatt by. Han uroer seg over den viserløse klokken på veggen. Han skremmes av mannen med det deformerte trolldeigfjeset, han som faller på fortauet og mister hodet. Så kommer likvogna og kjører fast kjerrehjulet i lyktestolpen sånn at kista detter ut. Gjett hvem som er i kista. 1957. 1 time, 30 minutter. Svart hvitt.

Førstekoneklubben

Norsk TV2 01.00

førstekoneklubben

Festlig synd-på-meg-gjeng: Bette Midler, Diane Keaton og Goldie Hawn.

terning 2 liten «First wives club» er syttitallskvinnenes patetiske urettferdighets-prosjekt fra nåtida. De heldige av oss kjenner denne omfangsrike og tallrike delen av befolkningen bare av omtale og fordi få av dem noen ganger har tangert vårt sarte sinns sirkel med samme virkning som når brennenesle legges på nylig manetsvidd mage.

Syttitalls-kvinnene er de som brukte syttitallet til å forsøke å frigjøre seg fra mennene sine fordi halve befolkningen helt korrekt var ball- og testikkelstolte sjåvinister og historieløse fjols uten livmor. På nittitallet har en del av mennene omsider frigjort dem ved å la samlivsbyrden bli lagt på kvinner av andre årsklasser. Hos de avlasta oppstår en politisk ambivalent bitterhet som gjennomsyrer denne filmen: Vi sa at vi ville bli kvitt mennene våre, men vi mente ikke at de skulle finne noen andre.

Filmen er formet som en komedie, og den er morsom i 12 minutter. Tre forlatte kvinner tenker ut voldsom hevn av global betydning. Deretter maser handlingen vilt omkring i en orgie av negative selvbilder som får middelaldrende kvinner til å fortone seg som opphogningsklare supertankere uten lekkasje. Det er urettferdig, det er tåpelig og det rammer ikke mennene fordi seierherrene skriver den egentlige historien, mens taperne skjærer ansikter utenfor vinduene. «Førstekoneklubben» er det beste eksempelet på hvordan man ikke skal forsvare seg hvis man føler seg urettferdig behandlet: Stakkars meg, som er så stygg. 1996.

Transformers

TV2 Zebra 21.15

transformers

Gjennombruddet til Megan Fox. Godt nok.

terning 5 liten «Transformers» derimot. Verdensrommets fremmedkulturer har mista kuben sin, og derfor kommer de jernrånende til Jorden som gjenfødte Volvo Amazon-er over Midtøstens sanddyner. Kjøretøyene er fortidsting, og du minnes «Philadelphia-eksperimentet», som var yndlingsfilmen til de snille sci-fi folka, de som liker forskere i fotformsko som finner opp pommes frites uten kreftylamid.

Men hovedpersonen i filmen er ikke Swiss-knife-teknologagsene. En ung mann vil ha bil av far sin, og han blir valgt av en gul Camaro, som i sin tur også plukker ut ei fullt utvokst UVB-jente med tenner som aldri har vært marmor i Italia. Den unge gutten er en utrolig kul fyr, og han bærer filmen videre med stil. Det engasjerer også at Jon Voight spiller forsvarsminister, for blir du ikke redd av det, har du nerver av smeltefritt stål og kan du dra til Nord-Afghanistan på Kristin Halvorsen-pass.

Mange stilige ting myldrer. Ikke minst Biltema-krabbene, som fyller presidentens fly som tekno-gremlins og er helt i nærheten av å bli desembers kjæledyr-favoritter på tross av nissene.

«Transformers» er gaven til mange. Ingen innvoller, ingen strippere og ingen Eddie Murphy noe sted. 2007.

The rock

TVNorge 22.30

rock, the

Sean Connery sitter i fengsel og ser kul ut.

terning 5 liten Sean Connery og Nicolas Cage er egentlig et komediepar. Begge to spiller en streit actionfilm som om de forsøker å gi munterhet og nytt håp til oppgitte gallesteinspasienter, ferdigstekt ribbe og hele århundrer.

Connery ser på verden med en langsomt inntrengende ironi. For ham tilhører alle vi andre antakelig den endeløse intellektuelle puberteten, så derfor står vi skoløse i Kierkegaardsgata og snakker om nakne pandaers betydning for et sotfritt Barentsburg. Den edelt aldrende skotten har øyne som tilhører en diamantbasert robot eller et ukjent rovdyr som kvinner går til psykolog for å få ut av drømmene sine. Noen ganger når du ser inn i blikket hans, får du følelsen av at Gud bare skapte èn mann, og resten av oss kommer fra Evas kravebein eller Intersport-katalogen.

Nicolas Cage bestemte seg en gang for at han tilhører Coppola-familien og følgelig ikke kan si en eneste setning som om den skulle være hentet fra «Gudfaren». Han gir nytt liv og ny mening til det amerikanske språket ved å radbrekke intonasjonen så ekstremt at han kan bli innført som offisielt sidemål. Cage er en slags primalskrik-skuespiller, og han har forlengst innsett at naturligheten bare finnes blant hyklerne; en setning skal helst sies sånn at stor uro oppstår.

«The rock» handler om at en kvalm og redd FBI-agent reiser med verdens mest bortgjemte politiske fange til Alcatraz’ infløkte innvoller for å hindre at en sentimental høyre-ekstremist utsletter San Francisco. Det er moro hele tida. Hele tida. 1996.

Drive

Viasat4 22.30

drive

Tre karismatikere: Ryan Gosling, Carey Mulligan og det grønne tapetet.

terning 4 liten Jeg har alltid følt at den danske «Pusher»-regissøren Nicholas Winding Refn var en psykotisk jålekopp, men i amerikanske «Drive» har han fått til noen så uvanlig kule thriller-scener at mannen burde bli ei stjerne av Tarantino-format.

I lange perioder er «Drive» en nytelse. Den starter med kanskje den beste drive-away-scenen jeg noensinne har sett. Ryan Gosling er på en måte amerikansk ungdoms høytidelige Yoda, bortsett fra at han snakker mindre enn leketøy og har stivere fjes enn frysetørka lateks. Han manøvrerer fluktbilen og to ranere med en nesten filosofisk innsikt bort fra åstedet, og da ser innelukketheten hans ut som en hypnotisert kvalifikasjon. Han er en jedi-ridder.

Men Winding Refn består av 78 prosent Skandinavia, og hvis du gir ham sjansen til å synke ned i de tause, gudsbesatte myrlandskap der hans gledesløse landsmenn går rundt og sier «Davs» uten å mene noe med det, så blir han der. Det gjør Gosling også. I lange scener sitter han og ser fram for seg, eller han utprøver taushet slik idrettsungdom konkurrerer i å holde pusten under vann.

Det finnes ikke mange frodige hønsebur på bussen i norden. Der sitter folk med Keanu Reeves-masker og stirrer framfor seg som om de trener på døden. Frodighet er heller ikke Winding Refns fremste karaktertrekk som filmkunstner, og i «Drive» ser folka for langsomt og uforklart ut som om de kjenner hemmeligheten fra Da Vinci-koden og når som helst kan komme til å presentere seg som Jesu tippoldebarn.

Det er plagsomt. Hovedpersonen treffer på ei skjønn lita nesten-alenemamma (Carey Mulligan) som likner på Solveig Hareide fra norsk barne-TV og har så søt sønn at sjåføren Gosling blir rammet av familie-besettelse. Fremdeles vet vi ingenting om han. De to stirrer på hverandre som katt og gullfisk, men uten egentlig sult. Filmen etablerer en solid platonisk über-love som til sjuende og sist fører til at den sjelelig medtatte fluktsjåføren involverer seg for å redde nylig utsluppet forbryter-ektemann med fengselsgjeld. Det går ganske ille.

Den småkriminelle barbar-bushen rundt Gosling består nesten av Guy Ritchie-parodier, men siden de store blodskurkene spilles av tegneseriefjeset Ron Perlman og den oppstandne ekskomikeren Albert Brooks, er det vanskelig å føle fare. Til og med groteske mord ser litt Rotary-siviliserte ut. Folk dør ikke. De later som.

Fraværet av ubehag understreker historiens paradoks: Inne i den identitetsforvirra filmen finnes en irrasjonell etnisk lengsel etter Strindberg eller H.C. Andersen, en intuitiv hang til det meningsløst melankolske som absolutt ville ha imponert Woody Allen som 30-åring.

Ryan Gosling er blitt en problematisk skuespiller. I 2002 var han en urovekkende ungdom i Bullock-thrilleren «Murder by numbers». Den forrige filmen vi så ham i var «Crazy stupid love», der han også spilte i koma, som om han skulle være en verna bedrift som ikke kan utsettes for påkjenninger. Og nok en gang: Dama har ingen personlighet. Hun bare er der, avventende som mark på kroken. 2011.

Hot shots 2

Viasat4 00.20

terning 4 liten Charlie Sheen spiller igjen Topper Harley, de moderne actionheltenes svar på Inspecteur Clouseau. Han har egentlig trukket seg tilbake i Thailand, men må tre i funksjon igjen for å få ut de gislene som kom for å redde gislene som kom for å redde gislene som kom for å redde gislene som Saddam Hussein tok. Parodi på filmer som «Casablanca», «Basic Instinct», «Robin Hood», «Lady og Landstrykeren», «Rambo» osv. med den vanlige gjengen skuespillere.

Alt for mye moro oppstår, så se «Hot shots 2» i små doser. 1993. 1 time, 25 minutter.

The abyss

Viasat4 02.55

abyss, the

Ed Harris og Mary Elizabeth Mastrantonio helt på bånn.

terning 5 liten Undervannsfilmen til radarparet i feminist-action, James Cameron og Gale Anne Hurd, skal vi ta i riktig rekkefølge. I «The Abyss» er surklende, dundrende, fossende, hvinende Rosenberg-støy mer enn halve filmen, og den tørre arbeidermacho-dialogen finnes bare som svake og sårbare organiske pip i den svære maskinen. Det var i 1989 umulig å ikke bli imponert av det filmtekniske i James Camerons film. Om man i tillegg til atskillige tonn hav-vann også klarer å svelge historien er en personlig ting, ettersom den starter med opptakt til «Aliens»-uhygge, men ender med å vakle småsøtt over i nærkontakt av tredje grad med lyserøde manet-engler som Steinerskolen kunne ha tegnet.

Det er heller ikke sikkert at edruelige seere vil få taket på ekteskapsproblemene mellom Ed Harris og Mary Elizabeth Mastrantonio. Han er tøff kaptein på en undervanns oljerigg som hun (enda tøffere) har tegnet. Rollene istandsetter mye vondt snakk.

«The Abyss» er en spennende og veldreid film hvis man godtar historien. Oljerigg-folk skal forsøke å redde en sunket amerikansk atomubåt før russerne får tak i den, de får militære kommandosoldater om bord, men så går alt galt. Og galere og galere går det i 2 timer og 14 minutter, så hold lyden høy og hygg dere. 15 år. 1989.

You can count on me

Silver 19.10

terning 4 liten Laura Linney spiller hovedrolle i et drama om ensligmor som får livet sitt snudd ned da broren kommer hjem. Og så må alle stå sammen for å fikse ting. 2000.

Hva er i veien med Gilbert Grape?

Silver 21.00

hva er det med gilbert grape

Johnny Depp og den romslige mora hans.

terning 5 liten Det fineste forsøket på ny, meningsfylt voksenfilm i 1993 ble laget av svensken Lasse Hallström i USA. «What’s eating Gilbert Grape?» har egentlig en syttitalls-handling, for Gilbert er mentalt og sosialt innesnødd i den lille byen Endora der han må passe på en familie som består av to søstre, ei mor som er så uformelig tjukk at hun ser ut som utrent stearin og en mentalt tilbakestående bror som må passes på hele tida sjøl om han er 18 år. «What’s eating Gilbert Grape» forteller lavmælt om hvorfor omsorg og lojalitet er noe som bygger sinnet og gjør det vakkert og meningsfylt, hvordan det å ta seg av andre mennesker tilfører verden verdier den kanskje kan tenke seg å være her for, sjøl om den er sin egen fange i et vanvittig system av kalde, utilgjengelige kjempeuniverser, geriatriske evighetsgasser og uhørt kosmisk grumling. Johnny Depp, Leonardo DiCaprio og Juliette Lewis i utrolig gode roller. 1993. 1 time, 58 minutter.

I’ll sleep when I’m dead

Silver 23.00

ill sleep when im dead

Day after day, alone on the hill. The man with a thousand voices keeping perfectly still.

terning 4 liten Britisk thriller av Mike Hodges. Handler om en av disse gangsterne som har slått seg ned på landsbygda (ikke Spania denne gang), men da broren begår selvmord, aner han uråd og kommer ut av krattet for å finne ting. Charlotte Rampling er fortsatt gammel venninne med restaurant. Clive Owen i hovedrollen. Malcolm McDowell er skurken, visstnok. 2003.