Månedlige arkiver: april 2015

Torsdag 30.4.– En norsk film med nasjonal betydning

 

Død snø

Netflix

terning 5 liten Det er torsdag før 1. mai, og det var tradisjonelt en katastrofedag da ungdom med varierende sosialistisk menneskesyn gikk til byen for å støye, og jeg sto sammen med de andre åttitalls-kommunistene i Aftenbladet (åttitalls-kommunister var annerledes enn andre kommunister) og sang «Avanti o popolo, alla riscossa Bandiera rossa, bandiera rossa!» i Taket-køen. I dag regner det, og jeg må slutte med å skrive om været i denne spalten, så vi kan ta et gryende engasjement og se en norsk grøsser av nasjonal betydning. «Død snø» er noe av det beste i Norge, etter Johan Borgens «Blåtind».

Jeg tror ikke at normale mennesker tilbringer den endeløse postpåsken med å lese om mordere i dressjakke. Jeg tror de tenker over livet og døden mens de venter på at den lokale nettavisen skal innby til avstemning: Er du for o Livet o Døden. Stem.

død snø-2

Opp av graven, med dårlig hud, men elendige holdninger.

De få, men verdige som anser Grusomhetens Teater (Antonin Artaud, 1896 – 1948) som en tapt storhet, kan hengi seg til de nordnorske hedningenes splatter «Død snø». Om Theatre of Cruelty het det «Teateret skulle opprøre publikum mest mulig og brukte derfor en blanding av merkelige og forstyrrende/foruroligende former for lys, lyd og opptreden.» Vi skal sammen erklære den moderne splatteren som en naturlig fortsettelse på Grusomhetens Teater. Artaud mente at tekst, altså ordet, ikke fremhever innholdet, men undertrykker det. Grusomheten ble skapt for å gjeninnføre det lidenskapelige og fysiske i teatret.

«Død snø» er en faktisk en imponerende film når det gjelder å framtrylle alternativ åndelighet. Den gir for eksempel en fullverdig poetisk tolkning av den uunngåelige menneskelige lidelsen som døden innebærer: Filmen starter med at en gjeng med unge leger drar på hyttetur med pils, verbal-stå og overstrømmende livstro. I løpet av kort tid viser det seg at framtida byr på en arketypisk massakre, der de naive menneskene blir brutalt slaktet av metaforiske tyske nazi-soldater på kill-spree, som det heter i faglitteraturen. Når en del av historien kulminerer i at to henger utfor stupet etter en halvdød soldats tarmer og fremdeles slåss mot hverandre, står vi overfor en beskrivelse av menneskets skjebne i det tomme universet som Nietzsche antakelig kunne gått god for. Alt er egentlig bra i Tommy Wirkolas film. Innsida av hytta ser ut som en blanding av sekstiåtter-hjem og Caprino-stue der Claes Gill forteller eventyr med Harald Heide-Steen senior ved vestveggen. Guttene er intelligent kåte. Jentene er intelligent kjatrete. De aker på badering, og blondine på utedo i minus 22 er en slags psykosomatisk åpenbaring.

død snø

Utedo-sex er feil og straffes med nazidød.

Så kommer Bjørn Sundquist og er vardøgeret. Han ser litt ut som en hauptsturmbahnführer fra det mislykka felttoget i Russland, men er egentlig en Nicholson. Bare farligere og alvorligere. Han gir filmen en dysterhets-føling som varer og bare tar seg opp.

Jeg kan ikke fortelle i detalj om dette. La meg bare nevne at Vegar Hoel er fantastisk zombie-offer og at lemlestelse for å unngå zombie-smitte også ville ha skremt Artaud. «Død snø» er dessuten en uventa spennende film. Bare én innvending: Man må bli DREPT av en zombie for å bli en zombie. Biting teller ikke. Det er vampyrene. 2009.

Eve of destruction

Max 21.30

eve of destruction

Christina Cox og Steven Weber rømmer fra svart hull. Jada.

terning 4 liten Ja, denne vil vi se. Ikke fordi den er god, for det er den ikke, men fordi den er oppsiktsvekkende multikulturell og overraskende som en Fritt Ord-pris til Per Sandberg. Den handler om øko-terrorister. Den har dere ikke hørt før. Joda, det finnes riktignok en del halvgamle besteborgere som kan si at de satt som demonstranter i industri-skorsteiner i ungdommen, men øko-terrorister. Hallo. Filmen handler om at to vitenskapsmenn oppdager den kilde til grenseløs energi. Dette er naturvernfolka i mot, så de aksjonerer, med det resultatet at de lager et svart hull som kommer til å ødelegge hele jorden. Egentlig en TV-miniserie fra 2013 med Steven Weber, Christina Cox og Treat Williams.

Daltry Calhoun

Showtime 22.45

terning 2 liten Jackass-presidenten Johnny Knoxville gjør bare merkelige ting. Komedien «Daltry Calhoun» ser mest ut som en Disney Channel-sutrer for førpubertet etter kl. 19.00 – og den eneste vitsen er at Daltry blir rik på å selge gress. Og det er i denne filmen plen. Altså ikke marihuana-gress. Gress til golfbaner.

Han oppsøkes av døende ekskjæreste, og hun har med ei 14 år gammel jente som spiller gitar og snakker veslevoksent. Mer skjer ikke, bortsett fra at Juliette Lewis har tatt på seg en småby-klok Jackie Kennedy-personlighet og ser litt mindre ut som et giftig dyr enn hun pleier.

Mens du venter på at filmen skal handle om noe som får voksne mennesker til å glemme Hennes og Mauritz-brosjyren, dør interessen. Darwin fjernet den også. 2005.

Secretary

Silver 17.15

secretary

Dette bildet av Maggie Gyllenhaal gjorde så stor lykke i går at jeg gjentar det.

terning 4 liten Maggie Gyllenhaal spiller ei djupt forstyrra dame fra innestengtheten, og hun får jobb som sekretær for slipsadvokaten James Spader, men så blir det en bråte sadomasochistisk sex ut av arbeidsforholdet. 2002.

Live!

Silver 21.00

terning 4 liten Dette kan være noe: Eva Mendes og David Krumholz spiller i en amerikansk komedie om et TV-selskap som forsøker seg med en reality-serie om folk som spiller russisk rullett. 2007.

Sonatine

Silver 22.35

terning 4 liten Ukjent japansk gangsterdrama med grotesk humor kan muligens være et smiletryne, men sikkert er det ikke. Gangster er lei av livet og begir seg ut i kamp mot rivaliserende gruppe. Takeshi Kitano har regissert i 1993. Han er bra. 1 time, 33 minutter.

En sporvogn til begjær

TCM 21.00

en sporvogn til begjær

«Nei! Det står her at bare du får Oscar og ikke jeg!»

terning 5 liten Den legendariske filmversjonen av #(A streetcar named Desire#) fra 1951. Marlon Brando, Vivien Leigh, Karl Malden, Kim Hunter og regi ved Elia Kazan. Alle fikk Oscar unntatt Brando. Stor underholdning. 2 timer. Svart hvitt.

King Solomon’s mines

TCM 23.00

king solomons mines

Deborah Kerr og Stewart Granger kledd mot røde nakker.

terning 4 liten «King Solomon’s mines» heter antakelig Sure miner med Salomo på norsk og er en amerikansk eventyrfilm fra 1950 med Deborah Kerr og Stewart Granger. Hun er lady på tur og han er den tøffe stifinneren, og romanser blomstrer side om side med skattejakten. 1 time, 42 minutter.

Onsdag 29.4.– Fantastisk nydelig drama på Filmnet

 

Carrington

Filmnet

terning 5 liten Jeg skal fortelle dere om en film som dere faktisk ikke ante eksisterte, og den er fantastisk. Den finner dere på Filmnet, som er en streamingtjeneste og koster ikke så mye. Dette er Emma Thompsons fineste rolle noensinne, og Jonathan Pryce fikk pris som beste skuespiller i Cannes i 1995. Denne skal dere se.

carrington

Jonathan Pryce med hipster-outfit og Emma Thompson med så sexy frakk at den burde vært forbudt i Saudi-Arabia.

Dette avsnittet skal de utålmodige hoppe over: Kjærligheten er ei uløst gåte der spørsmålet ikke en gang er formulert (Jeopardy!). Alle vet at det er upraktisk og uforståelig at menneskene elsker hverandre, men alle vet også at de ikke riktig skjønner hvor man skal gå hen for å få vite hva man skal undre seg over. Vi består alle av atomer, kvarker, leptoner og annet smårusk fra ei sjelløs, kosmisk energiboble, vi kommer fra det absolutte ingenting, og kanskje lengter vi tilbake til hverandre på et ufrivillig, urkomisk partikkelnivå, eller kanskje er vi udødelige engler som kom til jorda for rundt 300.000 år siden akkurat som Columbus og gjengen hans, og kanskje er vi noen giddalause guders evige dataspill.

Christopher Hamptons «Carrington» handler om kjærligheten mellom den unge malerinnen Dora Carrington og den 20 år eldre, homofile forfatteren Lytton Strachey; et forhold som besto av utelukkende uløselige paradokser og uoverkommelige motsetninger, men som holdt livet ut med en ufyllbyrda erotisk intensitet som man ellers bare finner mellom skrytende menn på kafé. Fordi de var kunstnere kunne C & S leve annerledes enn det stivleppa system-England på 1920-tallet, for kunstnere skal ikke bare lære oss om livet ved å male det eller dikte om det, men også ved at de behandler det åpent, helt feil og helt annerledes.

Emma Thompson spiller Carrington slik en kvinnelig skuespiller ville ha fremstilt Oliver Twist. Hun har pasjehår, urolig forvirrede Tom Sawyer-øyne og noen merkelige ridebukser som får henne til å ligne en breidrævva stallgutt. Dette er den fineste rollen jeg har sett henne i, og de androgyne trekkene skaper en elastisk, tiltalende sensualitet i filmen. Jonathan Pryce som Strachey fikk pris for beste hovedrolle i Cannes i 1995. Han spiller en mann som elsker verden med kjøligkyniske paradokser, som er følsom som ei lita jente og griner overgivent når guttevennen hans slår opp. Strachey og Carrington kan ikke elske hverandre fysisk, for hun er egentlig frigid og han er homofil, og likevel lengter de etter kroppene til hverandre med flere tiårs styrke. Det er så sabla vakkert at man får følelsen av at det er rett før de klarer å finne spørsmålet. 1995.

Taffin

Showtime 17.55

taffin

Pierce Brosnan var ung og pent stelt.

terning 4 liten På Eires grønne øy, i ett av disse små irske landsby-samfunnene der folk går rundt og ser ut som plakater om skjørbuk og dårlig tannhelse, begynner en kjemisk fabrikk å plage innbyggerne fordi der er uenige i forurensning. Da kommer Taffin. Han er både vittig og sterk. Taffin spilles av Pierce Brosnan, og han skal beskytte landsbyen. Ray MacAnally og Alison Doody er også med. Året var 1988.

Beer for my horses

Showtime 19.30

beer for my horses

Dette bildet er med på grunn av han til venstre.

terning 4 liten Denne filmen vil dere se på grunn av tittelen. Det er kåbbåi-svung over tittelen, og hovedrollene heter nesten ukjente telefonkatalog-ting som Toby Keith og Rodney Carrington. Men Claire Forlani spiller dame. Handlingen låter perfekt. To kamerater jobber som lensmannsbetjenter, men en dag driter de i sjefen og drar på galen roadtrip for å redde den enes kjæreste fra dopkjeltringen. De to hovedrollene har fargerike Kyrksæterøra-navn som Joe Bill «Rack» Racklin og Lonnie Luther Feldman. Keith og Carrington har faktisk skrevet manus, så de bryr seg om denne filmen. Dessuten er det en komedie med elendig rykte. Jaja. 2008.

Burke & Hare

Showtime 22.30

burke and hare

Simon Pegg og Andy Serkis røver graver.

terning 5 liten Se hva jeg fant. En britisk komedie av John Landis, mannen som er kjent for å ha regissert omtrent halvdelen av de vellykka amerikanske komediene. Den handler om Burke og Hare, som visstnok er historisk korrekte mordere fra 1800-tallet. Filmen forteller om hva som skjedde da de ble gravrøvere for å skaffe lik til et medisinsk fakultet i Edinburgh. I hovedrollene Simon Pegg og Andy Serkis (Gollum). Isla Fisher er også med, og Tom Wilkinson. 2010.

Standoff

Showtime 24.00

terning 4 liten Robert Sean Leonard og Natasha Henstridge, den siste fra «Species», spiller i et actiondrama om FBI-agenter som etter mislykket aksjon mot bevæpnet religiøs sekt, må søke tilflukt på gård. 1998. 1 time, 28 minutter.

2 dager i New York

Silver 21.00

2 dager i new york

Julie Delpy og Chris Rock er en slags kjærester.

terning 3 liten Jeg likte godt Julie Delpys «To dager i Paris» fordi hun behandlet sin egen hovedrolle med troverdig nevrotiker-ironi. Det gjør hun forsåvidt i denne New York-filmen også, men i samvær med historiens farse-fjollende franskmenn ville selv Ari Behn blitt seende ut som en fjøsvifte-spurv fra Fredrikstad.

Den katastrofale historien er skrevet av en haug med desperate franskmenn, og de har slusha sammen en blanding av Chat Noir-revy og Woody Allen-komedie. Fra Paris kommer Delpys far, søster og eks-kjæreste (den siste et historisk dårlig manusgrep). De er så utagerende at alle rollene kunne ha vært spilt av 1975-utgaven av Rolv Wesenlund i Charleys Tante-kostymer. Fra det øyeblikket de setter sine ostestinkende føtter på amerikansk jord, oppstår urimeligheter av den sorten som Steve Carell pleier bli utkalt for å fortvile seg gjennom. Hver sølvkant har en sjenerende sky, og her består det voldsomme lavtrykket av udokumentert, vill gallerisme som Obelix ville blitt flau av.

Chris Rock er en prins og en nytelse, en sann replikkmester. Delpy sjøl spiller også deilig New York-komedie, men det nytter så lite. Familien tramper med napoleonsk stupiditet gjennom filmen, og alt de gjør og sier føles konstruert og vulgært unødvendig.

Én ting er at det ikke stemmer. Alle mine minner om Frankrike inneholder arrogante pedanter av den sorten som forlanger at alle står i rette rekker, men rammer inn terrieren Marie Antoinettes hundedrit og pynter gjesteværelset med den. De grovkorna harry-påfunnene drukner dessuten Delpys småknep som regissør – forsøkene på detalj-observasjoner av moderne jåle-liv blir som Fløytelåt midt i Marseillaisen. 2012.

Crime insiders

Silver 22.40

crime insiders truands

Beatrice Dalle til høyre. Moden, men kul.

terning 4 liten Edle filmseere vil huske Beatrice Dalle, som spilte tittelrollen i «Betty Blue, 37,2 om morgenen» den gang fransk film var det mest spennende fom fantes i Europa. Dalle er grunn nok til å se den franske gangster-thrilleren «Truands» som ellers har fått reservert mottakelse i det store felleskapet. Filmen er med Benoit Magimel og skildrer hva som skjer i forbrytermiljøet når uansvarlige elementer utfordrer lederen. 2007.

Straight time

TCM 21.00

straight time

Dustin Hoffman satt ikke inne for verste hårfasong. Folk så sånn ut dengang.

terning 5 liten Oppsiktsvekkende lite vist Dustin Hoffman-film fra 1978, regissert av Ulu Grosbard. Hoffman spiller en tjuv som forsøker å gå streit, men det går ikke. Han kommer i fengsel igjen, og da han blir løslatt, stjeler han tilsynsvergens bil og kaster seg ut i det frie, kriminelle livet. Theresa Russell, Harry Dean Stanton, Katy Bates, M. Emmet Walsh og Gary Busey er også med.

Tirsdag 28.4. – Ei skikkelig nittitalls-sviske med Keanu og Sandra

 

Speed

Viasat4 21.00

terning 5 liten Skal det først være ei grønn og vissen sviske, så la det i hvert fall være ei med Keanu Reeves og Sandra Bullock. La den omstendelig tørka frukten være fra 1994, det utrolige året da tilogmed førtiørteåringer følte seg unge mens de satt helt stille og så film. 1994 er antakelig et undervurdert år. Bare se.

Aftenbladet skrev ekstatisk den 22. februar i 1995 da spenninga kom på nyspolt VHS:

speed

Way to go. Keanu Reeves med ørepropp hengir seg voksent til Sandra Bullock.

«Litle-Buddha Keanu Reeves smetter så uventet inn og ut av genrene som røyskatt i steinur, og før noen visste ordet av det, var den håpløse, jentepene guttungen blitt en slags G.I. Joe, et mannfolk-leketøy for alle de mest useriøse dyrkerne av kortsinte bevegelses-eventyr. Sjøl om handlingen i filmen er brutal nok til å lokke ubefesta femåringer til å kapre Randaberg-bussen på vei hjem fra barnehagen, er den ikke kynisk eller rå.

Keanu Reeves er til stede i filmen med en slags svigermoravstøtende taper-fjernhet som også preger menn som alltid forsover seg og derfor må late som om de er et annet sted mens de strever med å få igjen fokuseringsevnen.

Når man ser «Speed» om igjen, blir det også tydelig hva den nabojente-pene smile-dama Sandra Bullock utretter med denne filmen. Hun kjører buss over åtti mens Reeves bekymrer seg, og ansiktet hennes er lykkelig og fortvila oppspilt og nedspilt på den vidunderlig naive måten som du husker fra den gang du kjente noen helt uskyldige jenter som ikke hadde kommet lenger i utviklingen enn at de reagerte instinktivt og reint på alt som skjedde, og ikke ett øyeblikk snudde seg for å sjekke om noen så at de hadde den gule genseren på i dag. Piker ble sånt kalt. Bullock er på en måte det beste som fins på den andre sida av Sharon Stone, og i ei tid da dyrkinga av småperve jenter er blitt så tydelig at til og med Dagbladet oppdaget det etter fire år, blir Sandra Bullock et uunngåelig, befriende kontrapunktisk skolelags-alternativ for alle som ikke ønsker å få massasje med barberblad, men kunne tenke seg å sitte tjue minutter i hammock en og lytte til naboens gravemaskin sammen med noen. Bullock tilfører «Speed» en avslappet, oppstemt friskhet som er halve filmen. Bare forestill dere at Madonna hadde denne rollen. Rett i dass! Om noen skulle lure på det: «Speed» er like spennende andre gangen du ser den, sjøl om handlingen er kjent.»

Jeg burde selvsagt ha sett denne filmen om igjen og oppdatert inntrykket. Men det tror jeg ikke at jeg vil. 1994.

Route 9

Showtime 17.40

terning 2 liten Denne filmen er idiotbroren til Sam Raimis genialt melankolske krimdrama «En enkel plan». «Route 9» handler om at to steinteite politifolk stjeler narkopenger fra åsted og bruker en hel film på å bli tatt for det. Handlingen fortelles med en rørende mangel på respekt for sannsynligheten og kan sammenliknes med logikken til de turistene som fikk det for seg at Preikestolen plutselig datt ned.

Stakkars Kyle MacLachlan har ikke egentlig noe yrke lenger. Han farter rundt i den billige actionpoesiens evnelause ødemarker og blir misbrukt av landsmenn uten talent. «Route 9» bestemmer seg aldri for om MacLachlan spiller en patetisk og uintelligent bondepurk som er for dum til å holde seg unna sjefens kone og mafiaens penger, eller om han er en tragisk Macbeth for analfabeter. 1998. 1 time, 45 minutter.

L.A. gigolo

Showtime 19.25

l a gigolo

Anne Heche koser for brystvorta til Ashton Kutcher, men han bryr seg ikke.

terning 2 liten Ashton Kutcher utstyrer seg med hes stemme slik julenissen hadde dagen etter at han satt fast i skorsteinen. Han beklager seg småpikelig over å være en hjerteknuser i LA, dit alle hjerteknuserne kommer, på jakt etter de to-tre hjertene som fremdeles finnes, men han sa ikke det, for dette er ikke akkurat en formulert film. Den er mer funnet på.

Ashton er på fest for å finne et sted å bo. Han sjekker opp noe som likner på luciaversjonen av ekskona til Ellen DeGeneres, og 40-årige Anne Heche framstår tynnere enn et lenge dødt influensasvin. «Spread» er den alternative sorten komediedrama. De som har flere enn to brystvorter og aldersgrense. Du aner at noen kommer til å si busk.

Det problematiske med filmer som dette er at de lever på den fiksjonen at rike damer beholder gigoloen fordi han er en batterisprek dildo. Men mannen har samme eksklusivitet som en elektrisk pinne i et helt Elkjøp av stavmiksere, og han kan umulig være en spennende elsker så lenge han er en kjedelig person. Ikke engang de som leser «Twilight» vil kunne ha litterære samtaler med Ashton. Hva skal de med ham? Tynn tiss har han antakelig også, for Heche investerer masse penger i å få fett sprøytet inn i vaginaveggene så det blir trangere der.

Det hører med til analfabetenes bymyter at livet går dårlig for sånne som Ashton. Plutselig vil ingen være med ham, som om han skulle ha skrevet Engle-bok eller skrytt av Håkon Bjarne på Twitter. 2009.

Standoff

Showtime 21.00

terning 3 liten Robert Sean Leonard og Natasha Henstridge, den siste fra #(Species#), spiller i et actiondrama om FBI-agenter som etter mislykket aksjon mot bevæpnet religiøs sekt, må søke tilflukt på gård. 1998. 1 time, 28 minutter.

Hamburger Hill

Showtime 22.30

hamburger hill

Intens og ujålete krigsfilm. Sjeldent.

terning 5 liten En lite vist film. John Irvins Vietnam-film, «Hamburger Hill» er fylt av et blodfrådende, vanvittig raseri som like gjerne retter seg mot John Wayne-romantiseringen av krig i for eksempel «Green Berets» som mot den hasj-lykkelige Vietnamkrig-motstanden i for eksempel «Hair». Stanley Kubrick filosoferte krig i sin «Full Metal Jacket». Oliver Stone romantiserte menneskelige standarder inn i krigen i «Platoon». Irvin bare hater den, brutalt og upolitisk, slik han hater TV-reporternes åtsel-journalistikk, hjemme-studentenes politisering og alle meningene til vi andre. Filmen skildrer et meningsløst angrep på en høyde i Vietnam, der en hel avdeling soldater blir nesten utryddet. Kamp-skildringene er kaotiske og nesten uten struktur, men filmen har en slags forløsnings-rytme: Trefningene kommer som veer, hardere og mer smertefulle for hver gang. Innimellom hviler filmen ut i bitter ettertenksomhet. Men ingenting fødes, annet enn lemlestelse og død. Det er harde greier, men kanskje den ærligste Vietnam-skildringen til da. 18 års grense, laget i 1987.

You can count on me

Silver 19.10

terning 4 liten Laura Linney spiller hovedrolle i et drama om ensligmor som får livet sitt snudd ned da broren kommer hjem. Og så må alle stå sammen for å fikse ting. 2000.

Crime insiders

Silver 21.00

crime insiders truands

Beatrice Dalle slapper av mens en som likner på en Sand-bror sniffer på bordet.

terning 4 liten Edle filmseere vil huske Beatrice Dalle, som spilte tittelrollen i «Betty Blue, 37,2 om morgenen» den gang fransk film var det mest spennende fom fantes i Europa. Dalle er grunn nok til å se den franske gangster-thrilleren «Truands» som ellers har fått reservert mottakelse i det store felleskapet. Filmen er med Benoit Magimel og skildrer hva som skjer i forbrytermiljøet når uansvarlige elementer utfordrer lederen. 2007.

Secretary

Silver 22.45

secretary

Ja. Ordet sekretær kommer fra sekret. Maggie Gyllenhaal.

terning 4 liten Maggie Gyllenhaal spiller ei djupt forstyrra dame fra innestengtheten, og hun får jobb som sekretær for slipsadvokaten James Spader, men så blir det en bråte sadomasochistisk sex ut av arbeidsforholdet. 2002.

The outrage

TCM 21.00

outrage, the

Ingenting er som tyske plakater.

terning 5 liten Martin Ritt laget dette westerndramaet i 1964 med Paul Newman, Laurence Harvey, Claire Bloom og William Shatner. Det er en vestlig nyinnspilling eller ny versjon av Kurosawas «Rashomon», der en meksikansk banditt skal ha voldtatt Harveys kone Bloom. Objektiv og subjektiv virkelighet. 1 time, 35 minutter. Svart hvitt.

Young Bess

TCM 22.40

terning 4 liten Historisk film med fin rollebesetning. Jean Simmons er dronning Elizabeth I, og Charles Laughton er Henrik den åttende enda en gang i en kostymerik historie som også får med seg Stewart Granger, Deborah Kerr og Kay Walsh. George Sidney regisserte i 1953. 1 time, 52 minutter.

Mandag 27.4.– En nifs vårdag med Sam på gesimsen

 

Man on a ledge

NRK3 21.15 og NRK1 00.50

terning 5 liten Ny kjøligdeilig uke og faktisk en spennende thriller på den normaleste av alle normalkanaler på en vanlig mandag. I 2012 anmeldte jeg en thriller så kortfatta at bedriftslegen ble tilkalt, og ingen vet ennå hva som egentlig skjedde. Men høydeskrekk-thrilleren «Man on a ledge» gjorde et voldsomt inntrykk.

man on a ledge

Elizabeth Banks fosøker å snakke ned Sam Worthington. Men det finnes en grunn.

Hvis du skal se denne thrilleren, bør du gjøre det et sted der du kan bytte til reint undertøy. Det er langt ned når Sam Worthington står hikstende på en gesims i New York City. Det er ikke ofte jeg stønner på kino lenger. Jeg stønna med fornemmelsen av miltbrann og  fem timer på Danmarksferja. 

Worthington er en fyrste. Han ser ut som den fingernemme bestekameraten til en eller annen, og han får mekanikersprekk når han bøyer seg. Worthington er antakelig urettferdig dømt, og en dag står han som selvmorder utenfor hotellvindu.

De vekker den plaga politi-forhandleren Elizabeth Banks, som har samme morgentryne som Bruce Willis uten å ha føkka et ekorn. Hun drikker pappkaffe fra vinduskarmen, og så starter samtalen deres.

Et annet sted driver en ung brite (Jamie Bell) og dama hans (Genesis Rodriguez) med Tom Cruise-aktige innbrudd. Kaksekjeltringen er Ed Harris, som likner stadig mer på romvesenet i «Alien 2».

Det blir vanvittig spennende. Jeg hadde magesyre i ørene. 2012.

Hevnen er søt

TV2 Bliss 21.30

hevnen er søt

Kjutest i landet her: Matthew Broderick og Meg Ryan.

terning 5 liten Matthew Broderick er astronom med Charlie Brown-sjel, men fordi objektet for hans kjærlighets teleskop har svikta ham til fordel for fysisk fremmelig og fallosofisk franskmann, utvikler han seg til en forskrekka hevner. Meg Ryan ønsker å ty til mer dramatiske åtgjerder enn å rettlede småfluene i morgen-yoghurten med Gibran-sitater, derfor har hun sminka seg med kullstift og kledd seg i pappajente-skinn. Matthew og Meg kriger med kakerlakker på gulvet, men jo mer elendighet eks-kjærestene utsettes for, desto gladere blir de i hverandre. «Addicted to love» varer i 1 time, 40 minutter. 1997.

Casanova

TV6 21.30

casanova

Heath Ledger spiller tam jentefut med stor overbevisning.

terning 3 liten Lasse Hallström har laga en merkelig barnefilm med imitert William Shakespeare-manuskript. Casanova ser ikke engang ut som om han liker kvinner – han har det påtatte galne-meg-trynet til en Grandiosa-elsker som forsøker å like lutefisk.

Heath Ledger (som spiller samleielegenden) har nesten bare vært med i historiske filmer, men den mest vellykka var «A knight’s tale», for der opptrådte geniet Paul Bettany som naken Chaucer, og turnerings-publikummet banket i benkene og sang Queens «We will, we will rock you»; en slags verfremdung som i tillegg ga punch til blodpumpa. «Casanova» mangler så mye rock ‘n’ roll at du kan føle lufta smuldre under 1700-talls-gnikkingas muzak-aktige enfoldighet. Jeg sverger: Etter to timer med barokkmusikk ville jeg helst ha kvalt en fiolinist.

Handlingen foregår i et visuelt vitalt Venezia. Byen er alltid et syn for øyet og en slags risteflaske-klisjé, men den kjeder i hvert fall ikke. Det gjør de fleste filmene som foregår der. Casanova er skrevet som sidehistorien i «Kjøpmannen i Venedig» med dame i bart, utkledd som advokat, lesing av hemmelige brev og forfalska identiteter – Casanova er på samme ballet både seg sjøl, forfatteren Guardi og Sienna Millers genovanske forlovede Paprizzio. Det er som å se «Boeing Boeing» uten latter. Men skrivinga ligger langt fra Shakespeares, og Hallströms film klarer ikke gjøre noe ironisk eller forstandig ut av Munchausen-myten om den italienske superknallerten.

Dermed hviler den overflødige filmen på skuespillernes eventuelle sjarm: Heath Ledger snakker fremdeles inne i sin egen libido og har ikke egentlig kommet ut av Brokeback-skapet ennå.

Sienna Miller er ei slags påskelilje – stilkrett og vårlig og fargeflott oppstasa.

Oliver Platt er dyrisk god som den fete Paprizzio. Omid Djalili har antakelig filmens beste rolle som Casanovas oppgitte klovnetjener.

Jeremy Irons spiller nok en gang som en hyllest til sitt eget fornavn. Han er Vatikanets sjef-inkvisitor og henger folk som deflorerer jomfruer eller uttaler seg mot den eneste sanne tro. Jaja. 2005.

Natural causes

Showtime 18.00

terning 3 liten Ukjent thriller om dame som reiser til Laos for å finne ut ting og rotes inn i storpolitiske intriger. Ukjente Linda Purl i hovedrollen antyder at dette er en ubetydelighet for TV. 1994.

Thirst

Showtime 00.25

terning 4 liten Sør-koreansk dramakomedie av mannen som laget «Oldboy» – 2004-film som vant en pris i Cannes. Denne handler om en alvorlig prest som opplever blodtørst og begjær etter kona til en annen fyr. 2009.

King of California

Silver 18.00

king of california

Michael Douglas langt fra den fæle smokingen.

terning 4 liten Sånn som dette burde Michael Douglas se ut. Langhåra og skjeggete og halvgal som en overtids-hippie uten landings-tillatelse. Den teite, streite, engelske kona tvinger ham inn i smokinger som får den 60 år gamle skuespilleren til å minne om Mr. Burns i Simpsons. Menn over tretti år kan ikke være glattbarberte, for kinna deres likner utslitte trampoliner. I denne filmen ser Douglas ut som en fritenkergud, og det fortjener han. Han fortjener også ei datter som Rachel Evan Wood.

Filmen er rar og egentlig ikke særlig original. Douglas spiller en spontan og sosiopatisk jazzmusiker som er blitt straffet med psykiatri for sin eksistensielle oppfinnsomhet. Men han har en drøm. Han skal finne den kaliforniske skatten. Filmen er en hyllest til det uberørte California som en gang fantes, den er en hyllest til beat-generasjonen som la grunnlaget for sekstitalls-hippismen med sin kunstbaserte anarkisme og sitt antisosiale, individualistiske menneskesyn. 2007.

It’s a free world

Silver 21.00

its a free world

Kiersten Wareing kjører til og med motorsykkel, den flokså!

terning 2 liten Vi er i Ken Loach-land, og det betyr at de som kom for å være med på festen, skal stå tidlig opp i all stillhet og sette seg på første tog, for her er det ikke moro. Loach har laget filmer om flere former for urett enn det finnes i ei kulturhus-uke, og i hans filmer er alltid verdens undertrykte verdige og indignerte.

«It’s a free world» handler om rekrutterings-selskaper som importerer polakker til ugne forhold i England. Det er fort gjort å være enig med Loach. Sånn burde det ikke være. Men en film om det mest omtalte temaet utforbi seriestarten blir ikke nødvendigvis full av kunstneriske eller politiske overraskelser.

Ange er blondine i skinn & leopardjakke, og hun ligger med klienten sin, hun misligholder den stakkars sønnen og hun starter sitt eget rekrutteringsfirma fordi den forrige arbeidsgiveren tok henne på baken. Kierston Wareing er ikke dårlig, men helt fra starten lurte jeg på hvorfor hun var framstilt så frynsete. Det viste seg: Hun manglet moral. Den afro-engelske venninnen derimot lå med ingen og sa fra da forretningen beveget seg på feil spor.

På en eller annen overflødig måte viser filmen at alle kan bli bolighaier og useriøse arbeidsformidlere fordi samfunnet er sånn. Men det er jo ikke sant. Skurker er skurker, og de som driver menneskehandel kom antakelig ikke dit ved et uhell. 2007.

Dr. Jekyll and Mr. Hyde

TCM 21.00

dr jekyll and mr hyde 1941

OK. Hvem har spist ertesuppe til middag?

terning 5 liten Dette er en av de mest filma historiene i hele verden, antakelig fordi en skuespiller får lov til å spille to rolletolkninger av samme figur. I Victor Flemings er det Spencer Tracy som herjer rundt med medmennesker og Ingrid Bergman. Lana Turner er også med. 1941. 1 time, 30 minutter. Svart hvitt.

Søndag 26.4.–Resirkulert sløvesøndag med Johnny og Jennifer

 

Johnny English reborn

NRK2 21.30

terning 4 liten Det er søndag, som er den store resirkulasjonsdagen da normalkanalene stort sett viser de samme filmene som de viste i går. Men vi må ikke være sure, og vi må ikke være misfornøyde i Norge, for da ringer VG-redaktøren og vil vite hva det er som er galt med oss. Så det er helt greit. Ikke ett ord om Fattigfaen-TV. Vi ser like gjerne den andre filmen om Johnny English.

Selvfølgelig vil dere se den.

Det er noe overraskende, men fullt naturlig seigt og forsinka ved denne filmen, som å spille en cd på platespiller. Det kan skyldes oss sjøl, hvis nvi tror vi skal se en vittig agentfilm i Bourne-tempo. Men antakelig ikke.

johnny english reborn-2

Rowan Atkinson banker dronning Mirren.

Det kan skyldes Rowan Atkinson, som på en måte har fått utlevert en Bean-maske og minner oss på alle utseenders forferdelige evne til forgjengelighet. Dette er voksenutgaven av Atkinson, dette er den fysisk løsslupne klovnen som voksen, litt brydd mann.

Det starter md at agenten English har tatt en Rambo eller for den saks skyld en Cohen og trukket seg tilbake i et personlighetsstyrkende buddhistkloster der han går rundt med flette, men ellers kunne vært senior-kommentator i Aftenposten.

Så blir han hentet hjem til M17, som blir drevet av en kvinnelig sjef med ambisjoner om å bli generalsekretær i FN eller årets byråkrat. Innledningen der English blir presentert for det vi litt fnisende kan kalle den engelske etterretnings-eliten, er ikke nødvendigvis noe som vil få sjuåringer til å le overgivent. Gamle Bond-minner blir kopiert med samme friskheten som torsdagskomler mandag morgen, og det skjer ikke mye vittig.

Etter hvert kommer handlingen i gang, da English skal knekke en betryggende europeisk leiemordergruppe med samme navn som et gammelt dukveveri. Forvirringer og forvekslinger oppstår, men egentlig mangler de stilistisk temma overdrivelsene. Atkinsons utagerende smålåtenhet var tidligere fyrt på Battery og rottegift på sitt beste (Red Bull med bremsevæske, revebjelle med rustfjerner, lystgass og lakris, rosenrot og rumpetaske); han utøvde en elegant, men vital duste-dimensjon som virket utemma i all sin velmenthet.

Det mangler. Det å kunne gjøre alle bevegelsene intuitivt feil. Hn kommer sge litt da agenten English blir så ekstremt dansedominert av fienden at han en stund minner om den hypnotiserte Inger Lise Hansen (Inger Lise Hansen?) i et TV2-program.

Da kjente jeg at jeg trivdes tross alt. Dette er tross alt Atkinson. Det er tross alt England, der slagsmål ser ut som et tvilsomt gult kort i Premier League og der den litt klønete sammenblandingen av pussig alvor og innendørs humrehumor blir som å iaktta engelsk matlaging. Det går an å tilgi dem mye. De skal være sånn som dette. De kjører tross alt på venstre side av veien og feirer julaften på første juledag.

Jeg skal også dele at Rosamund Pike spiller adferdspsykolog og prinsen til Snehvit med vårbleik sensualitet. Og hva dere aldri ville ha oppdaga sjøl: Gillian Andersson er M17-sjef som må se på at Atkinson banker dronningen med sølvbrett. 2011.

Sarkozy: Spelet om trona

NRK2 01.10

terning 4 liten Dette er en slags biografi om Sarkozy da han skal velges til president for Frankrike. Det kan godt tenkes at «La conquete» er en vennlig film, men jeg har en fornemmelse av at den aldri ble laget med Sarkozys medvirkning. 2011.

Iron sky

NRK2 00.35

iron sky hoved

Snedden nazi-dame skal redde verden.

terning 3 liten Nazi-komedien «Iron sky» der månen er det egentlige Argentina. Der landet nazitoppene i 1945.

Det må være en sammenheng et sted, for samtidig opplever vi en slags nazivekkelse i den gigantiske svermen av venstreradikale intellektuelle: Det er som om ironiens og relativitetens tidsalder har ført til et behov for skurker av tegnefilm-format, og så blir mini-bevegelser vesentliggjorte og overdimensjonerte, spøkelseshærer blir tatt på alvor sjøl om det i vår del av Vesten ikke finnes flere og farligere nazister enn at en munter mc-gjeng kunne ha banka dem opp hvis de gadd.

Mistenkelig teit av en generasjon som fant på at all omtale er god PR.

Alt dette tar jeg med fordi den liksom-ironiske dyrkelsen av nazister gjør den folkehøyskole-satiriske filmen «Iron sky» vemmelig og bortkasta. Det hjelper ikke på opplevesen at handlingen parodierer den amerikanske presidenten med innøvde skandinaviske munnhell. Vi her i nord ler alltid av amerikanske presidenter. Det er humoren vår, det.

I denne filmen er presidenten hvit kvinne, ei kynisk kjerring som faller pladask for nazi-retorikk og oppdager at den kan brukes i valgkamp. «Verden er syk, og vi er legene», sier den blonde retorikersken, en slags parallell til vårt stoltenbergske mantra «Vi skal lære av våre feil og bygge Norge med gode samtaler». Nazistene har kommet fra månens darkside i merkelige romfarkoster etter at de har tatt til fange en neger-astronaut og gjort ham til albino. Ja, det heter neger i «Iron sky». Nazister sier det.

Handlingen er oppstylta som gymnas-teater, og etter hvert blir filmens helter den hederlige reborn-negeren Washington og den egentlig küchekoselige lille nazirypa med strømpebåndene. Det viser seg at USA bare er ute etter natur-ressurser og vil utvinne Helium 3-sand på månen. Og så slutter filmen i et forvirra dommedags-profeti som Skei Grande ville blitt veldig trist av, men på en seriøs måte.

OK. Vi kan lære mye av våre feil. 2012.

Edison

TV2 Zebra 21.00

terning 4 liten Morgan Freeman, Kevin Spacey, Justin Timberlake med flere i en thriller om en ung journalist som oppdager korrupsjonsnivået i byen Edison og gjør noe med det. Det går galt, men gir journalisten opp? Åneida. 2005.

Live wire

TVNorge 02.50

terning 3 liten Et nytt stoff reagerer med magesyra sånn at den som drikker det, blir ei bombe. Pierce Brosnan skal forsøke å stoppe det hele i «Live wire», en film som inneholder mye unødvendig krangel og surhet, men ikke er helt håpløs. 1 time, 30 minutter. 1992.

A guy thing

FEM 21.00

guy thing, a

Julia Stiles, Selma Blair og Jason Lee i en hyggelig stund.

terning 3 liten Dette er en sånn ungdomskomedie som forteller ting som bare forekommer i ungdomskomedier, og det er antakelig greit nok. Jason Lee spiller en fyr som etter utdrikningslaget våkner med ei annen dame og lurer fælt. Julia Stiles er også med. 2003.

Love don’t cost a thing

FEM 01.55

terning 3 liten Nyinnspilling av Patrick Dempsey-filmen «Can’t buy med love» – med afroamerikanske skuespillere. En fyr betaler jente for å late som om hun er kjæreste for at alle skal synes han er kul. 2003.

P.S. I love you

TV3 21.00

ps i love you

Hilary Swank er svært trist.

terning 3 liten Når du ser en film der hovedpersoner fisker og får fisk – men du får aldri se fisken, da vet du at du ser en jentefilm.

Dette er en jentefilm. Den handler om utpensla, repetert komediesorg i mer enn to timer. Jenter stikker hodene sammen og utvikler venninnekule replikktøffheter gjennom smil gjenom tårer. De stilige mennene står i omgivelsene som prøveromsventere og smiler seksuelt, mens jentene jamrer og bærer seg på filmkvinners vis. I mer enn to timer.

I Selvfølgelighetendes Bok står det: Andre kan oppleve dette annerledes. Det er sant. Men to timers verbal likskjending i form av skamros er ikke for alle mennesker.

Dessuten: Hilary Swank i en romantisk dramakomedie – det er omtrent som byggmel i kakaoen. Hun ser ut som Jobs hustru med det lange øglefjeset, og i denne filmen får du en nifs følelse av å se en dinosaur med anoreksi og Lollobrigidas hår. Swank er en skjelettorientert dame, og virkningen blir litt grotesk i en lett-nekrofil film. Og miljøet er teit. Når Lisa Kudrow snerter Friends-kåt med alle sine Disney-tynne vokaler, får du liksom følelsen av at New York er et fjernt TV-univers, og folka er styrt av fjernkontroller i enkle menneskers hender.

Når filmen tar seg til Irland, er det ålreit. Når den spiller NRK Lokalens offisielle julesang (The Bells of ett eller annet) er den ålreit. Når skotten Gerard Butler synger med hele overkroppen blottet i et slags moskus-smil, er det ålreit. Mennene er fantastiske i LaGraveneses film, mens kvinnene egentlig ikke fortjener å være der.

Filmen handler om en 29-åring som blir enke, men den overnaturlig skjønne mannen hennes fyller ett år med brev og påfunn for at hun skal komme seg videre i livet og huske hvem hun egentlig var. 2007.

Hot tub time machine

TV3 01.10

hot tub time machine chase

Chevy Chase som sitt eget spøkelse.

terning 5 liten Jeg lo mye på denne komedien, og det er ikke bra, for det kan være at 80-tallstrippen «Hot tub time machine» egentlig er mennenes parallell til Sex and the city. Ja? Og så?

I noen filmer er skuespillerne alt: John Cusack er den genetiske bæreren av en tidløs seriøsitet som gjør ham ubetalelig morsom, og han kan framstille selv forsinkelser med en beregning av tid som man ikke kan reise fra. Cusack spiller den 45-åringen som dama forlater. Rob Cordry har den hese bybjørnen Bruce Willis ett eller annet sted i DNA-et sitt, men han er dessuten den perfekte framstillingen av spritbasert partydyr som ingen egentlig vil ha, ikke engang døden. Craig Robinson («The office») er Papa Bear, en omfangsrik afris som du kan bruke som ankerfeste, dødmannsknapp og søkke hvis du skulle trenge å henge fast i livet. Clark Duke spilte Marty i «Kick-ass», og i denne filmen er han forskrekka resignert ungdoms-sidekick til voksenbønsjen og mods-fin kjeller-nerd. Han er paprika-biten i din oliven, han er nøtta i grøten, han er forurensninga i Tsjernobyl-brusen.

Jo, det er med Tsjernobyl-brus. Da de gamle mennene med nevø oppsøker sin ungdoms festehotell, søler de laksefarga russervæske på taimeren til yacuzzien, og smutt og smell – de havner i 1986. Martin McFly-syndromet, Peggy Sue ble gift og alt det der: Den framtidssvangre sommerfuglflagre-festen da alle ting ble til. Det blir ytterst deilig. Miami Vice t-skjorte. MTV. Gul kassett-spiller. Ronald Reagan. Leggvarmere. Michael Jackson er svart. Og ut av intet kommer the pool guy Chevy Chase med glimt i auet og snøgrått grøsserhår. Himmel, som jeg har savna Chevy Chase!

For ikke å ødelegge framtida må de tre som var der for 25 år siden forsøke å gjøre de samme tingene om igjen. Det går så som så, men fordi skuespillerne er gode og replikkene ålreit, skaper de en fantastisk fjollefest for nostalgiske førtiåringer og flere til. De drikker, de ferker, de røyker og redder ingen delfiner, men de dusjer seg durabelig med åttitallet, og musikken er stor. 2010.

Battleship

TV3 03.45

battleship

Svære ting dukker opp på havet.

terning 5 liten Ja, «Battleship» er en av de vellykka nye actionfilmene som først bruker tre kvarter kvalitetstid til high school-enkle friminutt-intriger for ungdom med overflødig hormonproduksjon. Deretter smeller det ofte og sterkt, og selv tilhengerne av eldre romanverk med lyddemper vil kunne kjenne vibrasjonsbegeistring. Det blir hevdet at lave mannsstemmer (som Leonard Cohens) fører til reaksjoner i kvinners eggstokker. Jeg tør ikke en gang tenke på hva de apokalyptiske kanonsmellene fra panserskipet «Missouri» vil føre til av ovariske ovasjoner.

«Battleship» starter med at Taylor Kitsch infiltrerer den seriøse delen av amerikansk marine iført surferhår og hvalpelogring. Han blir snart en korthåra gast, og når handlingen kommer skikkelig i gang, avanserer han til dødsflink sjøkaptein, som når finanseksperter på cirka 19 år dukker opp i Økonominyhetene med for romslig snipp og Tigergutt-resonnementer.

Det er mye å lære av denne filmen. Amerikanske ødegårder har funnet en planet som likner Jorden i fjernt solsystem, og de sender ut stråle til den. Det blir mindre vellykka enn da den fulle mannen pisset i 10 afrikaneres marihuana. Invasjonen kunne vært en utrolig stilig direkte-reportasje på TV2 Nyhetene (Sørsdahl-dama i regndress mens rakettene faller), men mange blir tunge i sinn når den fjerne kulturen kommer deisende med sine overlegne strålevåpen.

USA har en felles flåteøvelse med Japan. Og av grunner som bare Clone Wars-fansen skjønner skikkelig, er det plutselig bare Kitsch og en japansk kaptein som skal hamle opp med superskipene. Etter hvert får de hjelp av veteranbåten «Missouri», der pensjonerte sjøfolk trosser ryktene om 80-åringers lave yteevne og dundrer livskiten ut av aliens med stygge bukkeskjegg og patetisk lysømfintlighet.

Det er sinnssykt stilig. Og om noen 10. klassinger skulle bli sjenert av at Taylor Kitsch er så gammel (31 og et halvt år), så spiller den sju år yngre Rihanna ei kanon dame. Dessuten sender fienden flammende beyblades mot oss. Munningsflammene fra «Missouri» ser ut som skogbranner. 2012.

Jarhead

Viasat4 22.30

jarhead

Jake Gyllenhaal og Peter Sarsgaard er soldater som ikke får slåss.

terning 4 liten Etter hvert som denne soldatfilmen blir eldre og livligere, plasserer den seg (med forbausende eleganse) et sted mellom «Platoon» og «Young guns». «Jarhead» er først og fremst en film om soldater. Først skremmer den oss med at soldater er avsindige psykotikere. Deretter beveger den oss med at soldater er evig gode venner og hjertelige brakke-onanister. Begge deler er antakelig sant, men ikke like interessant.

Jake Gyllenhaal spiller en urolig ungdom som verver seg til marinen i 1989 og går inn i snikskytter-trening. Det er den skremmende delen. Umenneskeliggjøringen av mannlig ungdom likner den vi fikk med oss i «Full metal jacket» og «Heartbreak Ridge», og for et følsomt menneske betyr det en umiddelbar politisk erkjennelse: Det kan ikke finnes noen verdier i verden som rettferdiggjør dette systematiske svineriet. Men følelser er flyktige.

Etter hvert kommer vi til Saudi Arabia, der Gyllenhaal sammen med de andre mekaniserte psykopatene fordriver tida med å kjede seg i sola og forarge seg over kjæresters og hustruers ekte og fiktive utroskaper. Det er engasjerende laget, og interessen holder seg. Forventningene om at krig forderver menneskesinnet, forsterkes, og vi fortsetter med å være gode kinostol-pasifister, for kinostol-pasifister er de fredeligste folka som finnes.

Så kommer folka våre i krigen. Et sted ute i ørkenen driver Saddams nasjonalgarde med både skyting og brannstiftelse, men vi ser dem egentlig aldri, og våre menn (snikskytteren og hans kikkertsporer) begynner å få alvorlig lyst til å skyte noen. Da de ikke får lov fordi det kjepphøye flyvåpnet skeiner ut av skyfriheten med brannteppene sine, beklager vi egentlig det. Vi er ikke lenger gode pasifister, men Young Guns-fascister. Innlevelsen i utpensla skjebner har født en ny skapning: Kinostol-kameraten. Vi liker Gyllenhaal og Peter Sarsgaard. Vi liker de barnlige og ekte amerikanske soldatene som ørkner rundt i den muslimske ødemarka. Vi har nesten glemt at de sang Wagner med begeistra røster da de så Coppolas Vietnam-slakt i «Apokalypse nå!».

Filmen er basert på Anthony Swoffords selvbiografiske bok om soldaten som aldri fikk løsna ett skudd, så hendelsene er antakelig sanne. På et merkelig vis er de avskylige og sjokkerende og samtidig beroligende. En krukkehåve svikter ikke kameratene sine, sjøl om de er ville idioter.

Jake Gyllenhaal er perfekt som sjelelig forstyrra ungdom med stumfilmblikk, og de andre skuespillerne i filmen gjør hva man kaller et uforglemmelig inntrykk. Fargerike folk gjør «Jarhead» underholdende.

Sam Mendes («American beauty», «Road to perdition») har laga en schizofren film for vår krigsschizofrene tid. Når du ser «Jarhead», føler du at ingen burde sende amerikanske soldater til noe annet land noensinne, no way, Josef. Hvis du går hjem og ser «Hotel Rwanda», vil du be til Gud om at amerikanerne sender bevæpna amerikanske redningsmenn neste gang primitive afrikanere vil utslette sine brødre og søstre.

Film er for følere. Derfor vet filmseere egentlig aldri hva de mener. Om noe. 2005.

Jennifer’s body

TV2 Bliss 21.30

jennifers body

Megan Fox har sølt på kjolen sin.

terning 5 liten Ikke spesielt koselig, men et ålreit valg på en kjedelig dag.

Igjen en perfekt HD, og det vil si at Transformers-fansen får Megan Fox i så skarpe bilder at du kan se fraværet av filosofisk undring i hodet hennes og sporene etter helsesøsters lusekam i fjerde klasse.

Men det starter ikke med Fox. Blonde Amanda Seyfrid iført briller som får henne til å likne en libelle med statsvitenskap, tenker tilbake på de hendelsene som gjorde at hun havnet på enecelle. Til å begynne med har hun fangedrakt og bunny-tøfler, og så får du se hva som skjedde i utkantsmåstedet Devil’s Kettle.

Fox spiller Jennifer. Hun er seksuelt utagerende og sminka som Joan Collins, og da det begynner å brenne i harrykafeen, blir hun med et okkult rockeband ut til den mystiske virvelfossen. Litt seinere på natta ringer hun på døra hos venninnen Seyfrid og med mer grisete klær enn hun som vant ketchupkast-konkurransen i Kvinesdal. Hun er blitt en menneske-etende demon, og haler highschool-lagets quarterback ut i skogen for å gjøre åttendedels-back av ham. Dyr kommer for å se på, som i en Disney-film. Dyr er nemlig ikke snille. Dyr liker mord og spising av levende organismer.

Amanda reagerer lett oppgitt på denne atferden, men gode venninner lar ikke små ting som mord og kannibalisme komme mellom seg. Det blir alvorligere da Jennifer begynner å se på venninnens hamstermjuke nestenkjæreste som biff, sjøl om han egentlig likner mer på det hvite kjøttet på kalkunen og kunne vært et samarbeidsprosjekt mellom Disney Channel og Prior. Vi tror ikke på at hun ville valgt ham. Kjærester sorterer lavere enn venninner.

Da er det meste sagt bortsett fra at musikken er strålende. Og ja, historien er skrevet av Diablo Cody, dama som også laget manus til «Juno». 2009.

Junebug

Silver 19.15

junebug

Embeth Davis besøker vulgær indie-familie.

terning 3 liten Tenk om du var en både vellykka og vakker ung kvinne, og så våkna du en morgen og oppdaget at du hadde hovedrollen i en Sundance-film. Det er ille. Filmer som assosieres med Robert Redfords superkule vinterfestival blir laga av folk som har hørt om menneskene, men aldri truffet dem.

I Phil Morrisons utpensla bondelands-fordom er det Embeth Davidtz som får oppleve den verste av alle nedturer: Kunsthandlersken som likner lettknuselig Audrey Hepburn-lampe, reiser med ektemannen sin herr Johnsten for å møte folka hans i sørstaten North Carolina, og de viser seg å være lett tilbakestående bilmekanikere, husmødre og folk som røyker innendørs sammen med gravide. Dessuten er alle uhøflige og inneslutta som komikere i en Reese Witherspoon-film om hjerneskaden som oppstår hos mennesker som har kjørt bil på grusvei.

Ja, det er en kjedelig film. Ja, den er fordomsfull på en litt innsmigrende, nedvurderende måte uten egentlig innhold eller poeng. Det viktigste som skjer er at kunstdama fra Chicago begynner å røyke som en slags kulturell offerhandling som når vestlige journalistdamer besøker pyramidene iført slør for ikke å bli sett av terroristene. 2005.

Lørdag 25.4. Lørdag med det perfekte og vel så det

 

The prestige

TV2 Zebra 23.05

terning 6 liten Det finnes noen få ting som virker helt perfekte, som om en eller annen fikk den ideen han eller hun var født til, den som ulmet i et vakkert sinn fra vogga. «The prestige» er en sånn film.

For å si det rett ut: Å jøje meg for en historie!

«The prestige» er lidenskapelig som heftig klima-krangel eller uvederheftig hudkontakt, den er mystisk som en forsvunnet Jesus-kode og så umenneskelig velregissert og velspilt at man blir mistenksom og undersøker om det har kommet bakterie-belegg på tunga.

prestige, the

Hugh Jackman tryller sammen med Scarlett Johansson.

Regissøren Christopher Nolan er briten som laget «Memento» og «Batman begins». Han har skrevet manus fra Christopher Priests roman sammen med bror sin Jonathan og er virkelig en fyr som kan filme et klassisk mysterium sånn at nysgjerrigheten nesten føles som en allergi.

Handlingen er velsigna enkel: To tryllekunstnere kommer i konflikt og forsøker å sabotere hverandres forestillinger samtidig som de spionerer. Det vil si: Den sorgdrevne Hugh Jackman forsøker med nevrotisk styrke å finne ut hva i herrans navn det er Christian Bale gjør i nummeret Den Forflyttede Mann, der han går inn i et skap på ene siden av scenen og ut av et annet på den andre siden – omtrent samtidig. Han får til og med elskerinnen sin Scarlett Johansson til å infiltrere den tilsynelatende overmenneskelige rivalen. Og i et siste desperat forsøk på å bli best oppsøker han den elektriske magikeren David Bowie, som kan utrette virkelig trylling.

Slutten er en av de beste som er blitt laget noensinne. Nolan skulle ha filmet «Da Vinci koden». 2006.

Johnny English reborn

NRK1 23.20

johnny english reborn

Ja han gjør det: Han banker dronninga med sølvbrett.

terning 4 liten Selvfølgelig vil dere se den.

Det er noe overraskende, men fullt naturlig seigt og forsinka ved denne filmen, som å spille en cd på platespiller. Det kan skyldes oss sjøl, hvis nvi tror vi skal se en vittig agentfilm i Bourne-tempo. Men antakelig ikke.

Det kan skyldes Rowan Atkinson, som på en måte har fått utlevert en Bean-maske og minner oss på alle utseenders forferdelige evne til forgjengelighet. Dette er voksenutgaven av Atkinson, dette er den fysisk løsslupne klovnen som voksen, litt brydd mann.

Det starter md at agenten English har tatt en Rambo eller for den saks skyld en Cohen og trukket seg tilbake i et personlighetsstyrkende buddhistkloster der han går rundt med flette, men ellers kunne vært senior-kommentator i Aftenposten.

Så blir han hentet hjem til M17, som blir drevet av en kvinnelig sjef med ambisjoner om å bli generalsekretær i FN eller årets byråkrat. Innledningen der English blir presentert for det vi litt fnisende kan kalle den engelske etterretnings-eliten, er ikke nødvendigvis noe som vil få sjuåringer til å le overgivent. Gamle Bond-minner blir kopiert med samme friskheten som torsdagskomler mandag morgen, og det skjer ikke mye vittig.

Etter hvert kommer handlingen i gang, da English skal knekke en betryggende europeisk leiemordergruppe med samme navn som et gammelt dukveveri. Forvirringer og forvekslinger oppstår, men egentlig mangler de stilistisk temma overdrivelsene. Atkinsons utagerende smålåtenhet var tidligere fyrt på Battery og rottegift på sitt beste (Red Bull med bremsevæske, revebjelle med rustfjerner, lystgass og lakris, rosenrot og rumpetaske); han utøvde en elegant, men vital duste-dimensjon som virket utemma i all sin velmenthet.

Det mangler. Det å kunne gjøre alle bevegelsene intuitivt feil. Han kommer seg litt da agenten English blir så ekstremt dansedominert av fienden at han en stund minner om den hypnotiserte Inger Lise Hansen (Inger Lise Hansen?) i et TV2-program.

Da kjente jeg at jeg trivdes tross alt. Dette er tross alt Atkinson. Det er tross alt England, der slagsmål ser ut som et tvilsomt gult kort i Premier League og der den litt klønete sammenblandingen av pussig alvor og innendørs humrehumor blir som å iaktta engelsk matlaging. Det går an å tilgi dem mye. De skal være sånn som dette. De kjører tross alt på venstre side av veien og feirer julaften på første juledag.

Jeg skal også dele at Rosamund Pike spiller adferdspsykolog og prinsen til Snehvit med vårbleik sensualitet. Og hva dere aldri ville ha oppdaga sjøl: Gillian Andersson er M17-sjef som må se på at Atkinson banker dronningen med sølvbrett. 2011.

Sarkozy: Spelet om trona

NRK2 22.55

terning 4 liten Fransk drama fra 2011. Våren 2007 skal franskmenn velge Sarkozy som president, men han har stengt seg inne i eget hjem. Han klarer ikke få tak i kona si. “La conquete” handler om mannens vei til makten.

Iron sky

NRK3 21.35

iron sky-2

I det hvite hus: Retro-nazister med overraskende ironi.

terning 3 liten Det finnes en uavklart nazi-besettelse i verden. «War of the dead», vi har hatt «Død snø», Tarantinos «Inglourious basterds» er egentlig en uniformsromanse med Hitler-gjengen som snodige bad guys. Nå altså på DVD «Iron sky» der månen er det egentlige Argentina. Der landet nazitoppene i 1945.

Det må være en sammenheng et sted, for samtidig opplever vi en slags nazivekkelse i den gigantiske svermen av venstreradikale intellektuelle: Det er som om ironiens og relativitetens tidsalder har ført til et behov for skurker av tegnefilm-format, og så blir mini-bevegelser vesentliggjorte og overdimensjonerte, spøkelseshærer blir tatt på alvor sjøl om det i vår del av Vesten ikke finnes flere og farligere nazister enn at en munter mc-gjeng kunne ha banka dem opp hvis de gadd.

Mistenkelig teit av en generasjon som fant på at all omtale er god PR.

Alt dette tar jeg med fordi den liksom-ironiske dyrkelsen av tyske nazister gjør den folkehøyskole-satiriske filmen «Iron sky» vemmelig og bortkasta. Det hjelper ikke på opplevelsen at handlingen parodierer den amerikanske presidenten med innøvde skandinaviske munnhell. Vi her i nord ler alltid av amerikanske presidenter. Det er humoren vår, det.

I denne filmen er presidenten hvit kvinne, ei kynisk kjerring som faller pladask for nazi-retorikk og oppdager at den kan brukes i valgkamp. «Verden er syk, og vi er legene», sier den blonde retorikersken, en slags parallell til vårt stoltenbergske mantra «Vi skal lære av våre feil og bygge Norge med gode samtaler». Nazistene har kommet fra månens darkside i merkelige romfarkoster etter at de har tatt til fange en neger-astronaut og gjort ham til albino. Ja, det heter neger i «Iron sky». Nazister sier det.

Handlingen er oppstylta som gymnas-teater, og etter hvert blir filmens helter den hederlige reborn-negeren Washington og den egentlig küchekoselige lille nazirypa med strømpebåndene. Det viser seg at USA bare er ute etter natur-ressurser og vil utvinne Helium 3-sand på månen. Og så slutter filmen i et forvirra dommedagsprofeti. OK. Vi kan lære mye av våre feil. 2012.

Home of the brave

Norsk TV2 22.50

terning 4 liten Samuel L. Jackson og Jessica Biel i amerikansk actiondrama fra Irak. Handler om amerikanske soldater som på et siste oppdrag blir utsatt for bakhold og pådrar seg fysiske og psykiske skader. De har det ikke lett når de kommer hjem. 2006.

Den siste speider

TV2 Zebra 21.00

last boy scout

Bruce Willis hadde mange gode grunner til overraskelse.

terning 5 liten Tony Scotts kule lille action-romantikk «The last boyscout» skiller medie-kyniske nittitallsmennesker fra den syttitalls-idealistiske norske urbefolkningen som framleis syns det er stas å høre Erik Bye lese dikt om verdens forferdelighet på lørdagskvelden.

Filmen blander blodtrykksdempende deppe-humor og gymnastisk hoppsan-vold, den kjæler ømt for gammelhavarerte antikk-ekteskap med halvnaken husvenn i garderoben, den koser seg sjølplagende over kaldfront-forhold mellom fedre og barn og oppnår i det hele tatt å konstruere et underholdningsparadoks som er tidskorrekt i beste forstand: På den ene sida fullstendig uten moral, på den andre sida narkomant hekta på personlig integritet.

Den tidligere Secret Service-mannen, dressen som reddet presi- dent Carters liv, den fullendte fiaskoen og privat-detektiven Joe Hallenbeck er nasjonens siste funksjonsdyktige speidergutt. Han tror på de grunnleggende idealene og amerikansk fotball. Hallenbeck er et svin, men han er et godt svin. En gris med 52 stjerner.

Det betyr at filmskrivernes livsstil-genier enda en gang har klart å putte Bruce Willis i en rolle som konstruerer så todelt manns-identitet at den er gangbar også neste år. I de to «Die Hard»-filmene var han en singletskitten, hustru-tro tøffing som gjør alt galt mot menn, men oppfører seg vakkert mot kvinner og fedrelandet. Kapittel en i framhaldssoga om det mjuke machokompromisset.

I «Den siste speider» møter vi Willis mens han sover ut rusen i bilen. Fire reinvaska rakkerunger fra Tony Scottsgate (der himmelen alltid er rød, kfr. «Hevnens pris» og «Days of thunder») hiver et tørt ekornskinn inn til ham, og når Willis omsider våk- ner, makter han bare redegjøre for nattas hendelser på denne måten: «Jeg tror jeg har føkka i hjel et ekorn». Så går han lysskadd hjem til huset sitt og ser at toalettskåla er etterlatt i manne-posisjon. Kona (Chelsea Field, som også er politikjæresten til Don Johnson i «Harley Davidson & The Marlboro Man») har håret i samvittighetsfloker og myser med fantaøyne. Det er morgen i verden, og det vonde lyset avslører ikke en gang de tapte illusjonene, men noen innarbeidede selvfølgeligheter. Den bakrusa Hallenbeck er en idealist. Han gir konas elsker valget mellom å få seg en på trynet og en i solar plexus. Ømhet, respekt og rettferd mellom gutter. Den nye mannen, del 2.

Nesten ingen fra den norske urbefolkningen kommer til å like «Den siste speidergutten», enda det er en morsom film, skrevet av Shane Black, som sto bak begge «Dødelig våpen». Filmen er laget for de med svært romslige retningslinjer for hva som kan sees og sies. Døden flammer som kornmo, og den siviliserte uskylden som ligger under Hallenbecks utarma liv er nesten usynlig hvis du ikke sitter langt utenfor stinte-akvariet. 18 år. 1991.

The world i not enough

TVNorge 21.30

world is not enough, the

Se på dem: Pierce Brosnan i Byggmakker-dress og dama på ski i Vanessa-drakt.

terning 4 liten Pierce Brosnan er den gjenstanden i verden som likner mest på Roger Moore, hvis man ser bort fra liket av Maurice Chevalier og inngangsportalen til Madame Tussauds vokskabinett i London. Brosnans ubevegelighet har filosofisk intensitet, han ser ut som om han virkelig tenker på å holde maska.

Bond-filmen «The world is not enough» skjemmes av overflødighet. Historien er smålåten og sær som ei Søndag Søndag-forside. Sophie Marceau og Robert Carlyle opptrer på den litt frakobla måten, action-sekvensene er tjafsete, uinteressante, som om de ble til i en verksted-orientert Speculum-performance. 1999. 2 timer, 5 minutter.

Signs

TVNorge 23.55

signs 2

Traktor Tom gjorde ikke dette. Aliens gjorde det.

terning 5 liten «Signs» er et mirakel av en film. Den forteller en historie som i omrisset er omtrent like seriøs som Harry Potter-historiene, og den gjør det sånn at usannsynligheter blir ålreite ting som angår oss. Science fiction-genrens grønnmann-fantasier går sammen med økumenisk fabulering i religionenes nachspiel-tåke. Det er herlig.

M. Night Shyamalan er en alien. Han kom til oss fra fjernheten med filmsignaler som er fremmede for oss, og derfor når ham fram på en annen måte. Han er inder.

Jeg vil for eksempel at dere skal legge merke til indirekthetens magi. Og ikke mas med at dere alltid har sagt det, for dere sa bare at volden burde vært utelatt i video-grøssere. Shyamalan gjør indirektheten til et språk. Sammen med lyder og musikk blir den en del av en fortellerform, et følelsesområde, et visuelt alternativ-univers for filmduken. Indirektheten er ikke bare at man retter kameraet ut av vinduet. Shyamalan peker på noe annet, som om de andre tinga skulle være skyggesjeler av ting som skildres. En intens og oppskaka innlevelse som minner om morgenkvalme, inntar kroppen.

Jeg kommer ikke til å fortelle stort om handlingen. De som vil ha opplevelsen spolert, får lese noen andre aviser.

Når man selvfølgelig heller går for å se sjøl, bør man legge merke til åpninga av filmen. En intens komponist som heter James Newton Howard hamrer harmonitruende ekstrem-musikk inn i hodene på antatt mottakelige tilskuere. Lyden kommer fra Jung-delen av orkestermusikken og forteller at de skal få se noe skrudd, men høytidelig. Derfor våkner ekspresten Mel Gibson i natta og hører piping. Slik oppdager teologitvileren at ungene er i maisen. Vi skjønner av poetiske livslinjer langs øynene at han har trøbla. Iført innledningsklangenes filosofiske overfølsomhet følger vi mannen i den mørkegrå nattdrakta ut av huset, inn i åkeren – helt til han oppdager sirklene i avlingen. Mer enn hovedpersonen godtar vi dem som sannhet. Shyamalan har skapt en stemning som gjør at vi ville ha trodd på Saddam Hussein.

Kynismen er vandalisert. Lyset står så perfekt og hviler på hver kvadratmillimeter av bildet at du nesten tror du ser et pedantisk maleri. Optikken veksler mellom å underliggjøre det som skjer og gi det trovrerdighet.

Filmen får en egen rytme, og den er to-tre slag hurtigere enn hjertet ditt. Derfor blir du sittende ytterst på stolen mens du lurer på hva i himmelske navner den vaktsomme innside-inderen har funnet på nå. Skal vi få se et drama? Skal vi få se en grøsser? Er dette «Nærkontakt av tredje grad 2»?

Gibson spiller prest med tapt tro. En klassisk yrkesrisiko, men også symptomatisk. Som teolog tilhørte han overnaturlighetens mest fanatiske fiender. Det er nesten bare foreningskristne i verden som ikke tror på det uforklarlige, for de har allerede forklart alt. I filmen kommer miraklene til forkynnerens åker. Da må barna forklare ham livets sammenhenger, som de finner i tvilsom kiosklitteratur. Lille Abigail Breslin ser ut slik Emily Watson antakelig gjorde som barn. Hun er en glansengel. Sønnen Rory Culkin har visdom og trass. De selvvalgt naives visdom og trass.

Gibsons uttrykksfulle ansikt (og dette er en undervurdert skuespiller fordi han er så pen) viser et håndhakka landskap av religiøs lidelse. De forbitra øynene går gjennom filmen som en slags temperaturmåler eller et lakkmuspapir.

Joaquin Phoenix spiller den mest poetisk perfekte rollen sin til nå; han er Gibsons bror, baseballspiller og profetiets utøver, han er Herrens engel med flammende sverd. Sverdet er ikke kvasst, men det svinger skikkelig. Klimaksscenen (som jeg heller ikke skal røpe) suger mage. Den er stor.

De som nå tror at «Signs» er en film for sånne som står opp klokka sju om søndagen for å få med seg Grieg-snakkere og P2-puritanere, kan ha det så godt. Dette er en virkelig spennende film. I tillegg til det er den også en spennende film. Joda. Du skjønte det. 2002.

Confessions of a teenage drama queen

FEM 19.10

confessions of a teenage drama queen

Alison Pill og Lindsay Lohan som oppskaka tenåringer.

terning 5 liten Lindsay Lohan har lov til fjoll. Hun spiller en overdådig jålete fjortis som innvandrer fra New York til New Jersey og utholder landlivets deprimerende enkelhet ved å gjøre seg sjøl til et slags Woody Allen-prosjekt. Lindsay Lohan er for øyeblikket USAs nest mest populære jenteperson, for hun ser ut som en ironisk sammensmelting av den unge Jodie Foster og den uforanderlige Alicia Silverstone – men uten Silverstones opprinnelige flanell-sensualisme, som i sin tid fikk Bullock-nerdene til å skifte beite mens de stønnet stygt.

Disney-konsernet kan lage veldreide familiefilmer, og denne forteller om da Alison og venninna hennes skal forsøke å komme inn på yndlingsbandets avskjedskonsert i NY. Kanadiske Alison Pill er filmens egentlige stjerne. Med øm selvironi kjemper hun for den uanselige, men ærliges rett til storhet. Dette er en bra film. 2004.

Life happens

FEM 21.00

terning 3 liten OK, here we go again. Nesten ingen selvmedlidenhet er sterkere enn den post-russen føler når de dessverre er gravide og dessverre får barn. Denne komedien handler om venninner som forsøker å fortsette med det de oppfatter som normale liv da den ene får barn. Krysten Ritter (som skrev manus) og Kate Bosworth. 2011.

Hunn-djevelen

FEM 23.00

hunn-djevelen

Meryl Streep tar som vanlig prisen.

terning 4 liten Dette er åpenbart ikke samme krigen. Mens Fay Weldon i boka si «En hunndjevels bekjennelser» gikk til verks med sus i berserken og djevelske hevner som det luktet svovel av, pusler Susan Seidelmans filmversjon fram noen blodfattige livsstil-katastrofer som ikke er verre enn vanlige menneskers gode dager. Når sensuren gir det kvinne-konstruerte mannshelvetet 10 års aldersgrense, er det meste sagt.

Kanskje har ikke pene og livsglade Seidelman temperament til dette her. Hun er for subtil. Når søte Susan skal være utspekulert ond mot kvinner, betyr det at de må legge klær i vaskemaskinen sjøl. Når hun knytter feminismens brutale neve mot en utro ektemann, lar hun ham passe barna sine. Det er selvsagt djupt ironisk og mer sannsynlig enn sort magi, men samtidig snusfornuftig som en samtale hos ekteskapsrådgiveren. Det svinger ikke.

Filmen om den stygge lille hustrua som utpønsker hevn mot mannen og hans elskerinne, kunne muligens ha fungert på film uten dødelige våpen, dersom de rette menneskene hadde sluppet karismatiske uvær-personligheter løs på lerretet. Bette Midler som sint hustru kunne vært vulgær, men voldsom. Usjarmerende lille Roseanne Barr er ikke en gang en akseptabel skuespiller. Det er ikke det at hun er tjukk og stygg. Sånt kan funksjonere som fyrverkeri på film. Men Barr saboterer hele den durabelige kvinnemoralen ved at hun mangler livskraft & livssaft. Hun bare åpner paradoksalt for det forræderiske resonnementet: Det er lett nok for de grimme og kjedelige å være trofaste, for de blir aldri fristet.

Når filmen likevel er verd å se, skyldes det Meryl Streep som er den fatale Jackie Collins-kopien Mary Fisher. Hun spiller intelligent komedie. Overdrivelsene hennes er logiske og finurlige, og hun klarer med fjollete fakter å utlevere en luksus-kvinne som er så usikker under sin sterile fasade at noe så enkelt som omsorgen for en uappetittlig mor forårsaker personlighets-forvrengninger. Streep bobler den triste sosionom-moralen i filmen opp til fornøyelige små øyeblikk av ren og ekte skadefryd. Ulempen ved det er at alle andre krymper når hun er i nærheten. Det blir som med Jack Nicholson i «Batman»: skurken stjeler showet og blir den man husker.

Men kanskje er det sånn i virkeligheten også. 1989.

The perfect man

TV3 19.40

terning 4 liten Heather Locklear flytter til Arizona med døtrene, og de vil skaffe henne den perfekte mannen. Hilary Duff spiller datter. 2005.

Battleship

TV3 21.30

battleship rihanna skyter

Rihanna på krigsskip. Skikkelig bra.

terning 5 liten Ja, «Battleship» er en av de vellykka nye actionfilmene som først bruker tre kvarter kvalitetstid til high school-enkle friminutt-intriger for ungdom med overflødig hormonproduksjon. Deretter smeller det ofte og sterkt, og selv tilhengerne av eldre romanverk med lyddemper vil kunne kjenne vibrasjonsbegeistring. Det blir hevdet at lave mannsstemmer (som Leonard Cohens) fører til reaksjoner i kvinners eggstokker. Jeg tør ikke en gang tenke på hva de apokalyptiske kanonsmellene fra panserskipet «Missouri» vil føre til av ovariske ovasjoner.

«Battleship» starter med at Taylor Kitsch infiltrerer den seriøse delen av amerikansk marine iført surferhår og hvalpelogring. Han blir snart en korthåra gast, og når handlingen kommer skikkelig i gang, avanserer han til dødsflink sjøkaptein, som når finanseksperter på cirka 19 år dukker opp i Økonominyhetene med for romslig snipp og Tigergutt-resonnementer.

Det er mye å lære av denne filmen. Amerikanske ødegårder har funnet en planet som likner Jorden i fjernt solsystem, og de sender ut stråle til den. Det blir mindre vellykka enn da den fulle mannen pisset i 10 afrikaneres marihuana. Invasjonen kunne vært en utrolig stilig direkte-reportasje på TV2 Nyhetene (Sørsdahl-dama i regndress mens rakettene faller), men mange blir tunge i sinn når den fjerne kulturen kommer deisende med sine overlegne strålevåpen.

USA har en felles flåteøvelse med Japan. Og av grunner som bare Clone Wars-fansen skjønner skikkelig, er det plutselig bare Kitsch og en japansk kaptein som skal hamle opp med superskipene. Etter hvert får de hjelp av veteranbåten «Missouri», der pensjonerte sjøfolk trosser ryktene om 80-åringers lave yteevne og dundrer livskiten ut av aliens med stygge bukkeskjegg og patetisk lysømfintlighet.

Det er sinnssykt stilig. Og om noen 10. klassinger skulle bli sjenert av at Taylor Kitsch er så gammel (31 og et halvt år), så spiller den sju år yngre Rihanna ei kanon dame. Dessuten sender fienden flammende beyblades mot oss. Munningsflammene fra «Missouri» ser ut som skogbranner. 2012.

Notes on a scandal

TV3 23.50

notes on a scandal

Cate Blanchett har fått seg kjæreste med skolegenser.

terning 3 liten Egentlig er bare «Notes on a scandal» et by-eventyr om ei utkrøpen gammal heks og den sultne reven i kaninskogen. Men Judi Denchs barske barkansikt og Cate Blanchetts frostfjernende og kunsthistoriske profil gjør at du får følelsen av å se noe vesentlig.

Engelsk tradisjon er sånn: Det er skuespillerne du husker, og historien betyr mindre. Filmen er laget etter en roman, og romaner virker vanligvis litt gammelmodige, for de tar jo så lang tid å skrive. I denne treffer vi både den freudiansk skadde jomfru og den eksistensielt oppkåta hustru. Dench spiller velformulert og eldre-kynisk kvinnelig lærer – det er heksa. Blanchett stråler som halvgammel (37 år) ny kollega som plutselig og hinsides en hver sannsynlighet realiserer sitt sjabre seksual-ego ved å forføre en britisk 15-åring. Og tro meg: Britiske 15-åringer ser ikke mye ut som sexobjekter.

Etter hvert som forfatterinnen blir grepet av sine naive forestillinger om de ensomme jomfruers groteske erotiske mot, blir rollefiguren til Judi Dench et drastisk utøvende troll som på ubegripelig vis har gått seg vill i sitt eget eventyr. Dermed forlater filmen dramaet og blir en nesten-erotisk nesten-thriller.

Thriller-genren har helt spesielle privilegier i forhold til sannsynligheten. Dramaet må holde seg nøkternt til det troverdige og lider følgelig mye urett. Det er selvsagt fristende å skrive en fortelling der fantasien får så frie utløp som i «Notes on a scandal», men det skaper en egen form for oppgitt og irritert kjedsomhet som ingen flinke skuespillere kan kurere.

Det bør nevnes at Bill Nighy gjør en skjønn, følsom-nervøs rolle som helt ekte mann mellom de to mytefigurene. 2006.

The kingdom

Viasat4 22.30

kingdom, the

Jamie Foxx, mannen som skal etterfølge Denzel.

terning 5 liten Jamie Foxx leder en gruppe amerikanske FBI-ere som er tøffere enn parmesan-rasp mot gnagsår når de mot all formodning får lov til å etterforske et terroristangrep mot amerikanere i Saudi-Arabia.

I en tretrinns-aksjon dreper menn i saudiske politiuniformer 100 amerikanere i en olje-ghetto i Riyadh. De feige politikerne i USA vil ikke forstyrre uberegnelige muslimer, så FBI får ikke dra og oppklare alt. Men Jamie Foxx presser sjefene, og så kommer et så innbitt og sint lag til Midt-Østen at de kunne kommet rett ut fra garderobesnakk med Hareide.

Filmen er utrolig spennende. Da jeg så den for annen gang, oppdaget jeg at anspentheten besto i en flerkulturell paranoia-orgie. Disse menneskene liker virkelig ikke hverandre, de skjønner ikke hverandre, de aksepterer ikke hverandre og respekterer ikke hverandre. Det blir man nervøs av. Jeg mener: Når en saudisk politimann kan nekte Jennifer Garner å treffe prinsen fordi hun er dame, da har igrunnen filmen sagt sitt om hva de lyserøde fra Amerika syns om de småbrune ved Rødehavet.

«The kingdom» består av hemma aggresjoner, og antakelser om ulming skaper spenningen.

«I hope the Russians love their children too,» sang den politiske naivisten Sting på åttitallet, som en bønn om at det finnes noen der borte som tenker slik vi gjør. Selv rockemusikere blir redde når folk ikke tenker som vi gjør. For å kunne omgås og leve med andre kulturer, må man skjønne hvor redde folk er for de som ikke bruker samme ketchupen som de gjør selv. Men fordi vi lever i en klissete bamsekultur som tror at folk har rett hvis de er redde, kan vi ikke si at de er redde. Vi må si at de er fordomsfulle.

I «The kingdom» bruker man alles vidunderlige fordommer til å skape paranoisk spenning som egentlig ikke skyldes det som skjer, men det som kan komme til å skje. Så da filmen mot slutten tar seg opp med skyting og biljakt, da slapper vi faktisk av. Hjemme igjen. Dette kan vi. Takk o lov. 2007.

Snikskytteren

Viasat4 00.25

snikskytteren beregner zane

Billy Zane og Tom Berenger på krigsstien.

terning 3 liten Tom Berenger er det amerikanske forsvarets snikskytter, Billy Zane spiller en skrivebordstøff kvitsnippsoldat fra Washington. Sammen skal de likvidere en revolusjonsspire og en narkofyrste. Det er en skitten jobb, men noen må gjøre den, og guttene hater seg kortfattet gjennom grønske-prøvelser som til og med er verre enn hagearbeid. Regissøren Luis Llosa tar godt vare på intensiteten i historien med en slangeaktig krypende dramaturgi med konstant uhygge i stedet for oppbygging til voldsomt klimaks og et så seint tempo at det er tid til å kikke på flygende prosjektiler i nærbilde. Noen kaller det drittfilm. Jeg kaller det blues. 1992. 1 time, 35 minutter.

D-war

Showtime 19.30

d-war

Fet husdrage. Don’t feed the beast.

terning 4 liten Så til en forsømt dragefilm. Det er nemlig sånn at dragenes tid nettopp har begynt, og de mener alvor. Ikke sånne som flys av ressursfedre over Hellestø, men ildsprutende, klo-kule morderdrager som av uformulerte flerkultur-grunner misliker mennesker så mye at de ikke orker tygge dem.

Dette er en merkelig liten film. Mange har mislikt den, og skuespillerne er virkelig ikke noe du ville ha våkna med til fire ukers ferie i regn på Hardangervidda. Den mannlige hovedpersonen er en videojournalist som bærer MacGyver-hår og hele tida ser ut som om han forsøker å huske hvilken måned det er, og om det betyr at det er sommer på Venus. Det hjelper litt at Robert Forster spiller en 500 år gammel magiker, en alder som forklarer mye for de som så de første filmens hans for 340 år siden.

Men dragene er skjønne slik femtitalls-skrekk var. Og historien er så høytidelig infløkt at Bilbo ler overgivent et sted i den levende skogen.

I følge en flerkulturell koreansk legende er det sånn at Imoogi må ha kraft fra Yuh Yi Joo, som betyr forfalska basketstøvel. I evigheten steder også den onde Buraki, som betyr sekssylindra liten lastebil med firehjulsdrift. Haram blir forelska i Narin, og Sam elsket Jafet som fødte Jacob som ble forelska i Capek. Med andre ord: 2008 var pølsefest og korpsmoro i forhold til dette her. Narin kommer til å bli Yuh Yi Joo, and your mother too, og så får menneskene leve evig på jorden til neste klimapanel.

Filmens fortrinn er kulturkollisjonene mellom amerikanere og drager. De siste er større enn sykehus, og de slanger og sirkler seg som horngjel rundt i gatene i en fantastisk biljakt, for mannen med hårhjelmen og Sarah fra treningsstudioet rømmer så voldsomt fra skjebnen at hun ikke dusjer først, og det gjør svette damer i actionfilmer. Det blir en stor dag for kræsjomekkerne. 2007.

Let me in

Showtime 22.40

let me in

Kodi Smit-McPhee og Chloë Grace Moretz i bra amerikanisering av vampyrdrama.

terning 5 liten Også vampyrer finnes, og der mistet jeg antakelig Anne Kalvig av denne mjuk-okkulte reisen over Styx. Grunnen er et enkelt mirakel: Svenskene, av alle folk, gjenfant vampyren. «La den rette komme inn» fra 2008 forteller den sterkeste vampyrhistorien noensinne; en intuitiv og rar kromosom-film som gikk inn i din sjels byggesteiner og ryddet dem til.

Mange var veldig spente på den amerikanske nyinnspillingen «Let me in». Det gikk bra.

Også versjonen til Matt Reeves balanserer vakkert på den paradoksale oppgrensinga mellom eskapistisk mobbeoffer-psykologi og kroppsnær, hjertebankende vampyrpoesi. Nøkkelbegrepet i filmen er den doble bønnen «Slipp meg inn». En liten gutt som føler seg forsvarsløst utenfor blant skolegård-mobberne. Ei egentlig ukjønnlig 12-årig jente som må ha blod for å leve og følgelig er på en uendelig udødelighetsreise utenfor alt. Både kjærlighet, lovlighet og forstand.

Den lille vampyren Abby spilles av Chloë Grace Moretz som var Hit-Girl i «Kick-Ass». Owen spilles av Kodi Smit-McPhee fra «The road». Wow. For et par. 2010.

Fredag 24.4.– Fin fredag med Coen-ironisk korpie-komedie

 

Det store spranget

NRK2 22.25

terning 5 liten OK, rett ut av den store elendigheten der til og med Knut Nærum vil forlate oss, kommer faktisk en fredag med fin film. Si takk, slakt en sau eller en hamster og gled deg over livet.

I 1994 var jeg på Cannes-festivalen. Det virker som en annen person i et annet liv, for 1994 er så lenge siden at jeg har tilgitt meg sjøl alt jeg gjorde da. I 1994 ble festivalen åpnet av et brødrepar som da og siden har gjort filmkunsten den tjenesten at man slipper å ta den alvorlig, og som har utforsket og oppmuntret Hollywoods dramastil med en djevelskap som utsletter «Citizen Kane».

Down, Kane! Down!

det store spranget

Paul Newman og hans nyttige idiot Tim Robbins.

Joel og Ethan Coen var 30 og 27 år gamle da de møtte på pressekonferanse i Cannes og ga føde til følgende refleksjoner: Regissøren Joel er mørk og sammensunket med lang svart hestehale, som en gammeldags Sting-synser (intellektuell Stavanger-kafé der folk var hipstere før begrepet var oppfunnet) med urtete klokka halv fire en morgen. Han ser bebi-diabolsk ut helt til han smiler et sånn «God morgen, Minnesota»-smil som kunne vært klippet ut av baksida av ei Kelloggs-pakke og røper at han har vokst opp med stabile akademiker-foreldre. Produsenten og med-skribenten Ethan likner mer på en fyr som kunne ha kommet inn med hurtigbåten fra Ombo og spiser komla på «Lanternen». Han har kort krøllete, rødlig hår og speiderledertryne. Disse to er Hollywoods skumleste par. Utrolig.

«Det store spranget» er en fantastisk sår lygekryss-på-ryggen-moralisme om næringslivets og finansverdenens uutholdelige og uhelbredelige melankoli. Total-taperen Tim Robbins blir satt til bestyre et svært selskap fordi han er så dum at aksjene vil bli billigere, men så viser det seg at ingen er for dum til bli en suksess i administrasjon, og mens den tøffe lille journalisten Jennifer Jason Leigh søker sitt scoop, gjøres store oppfinnelser. Filmen er først og fremst en feiring av gamle Hollywood-filmer, slik det pleide være da for tida. Handlingen er lagt til 1950-tallet, og stilen er corny og overdrevet med en kald, vakker bildeironi som igjen bringer en Coen-film til det usikkerhetsnivet hvor du føler at det brødrene egentlig gjør er drite ut alle som er for dem. Les setningen en gang til. 1994.

Nowhere boy

NRK1 00.55

nowhere  boy

Kristin Scott-Thomas er den strenge tanten og Aaron Taylor-Johnson er Lennon.

terning 3 liten Biografisk drama om John Lennons ungdomsår, og det vil si at jeg ikke tror på den og at filmen mest er laget for Se og Hør-tilhengere og folk som tror at det går an å gjengi virkeligheten. Aaron Taylor-Johnson fra «Kick-ass» spiller Lennon. Kristin Scott-Thomas er tante Mimi. 2009.

Jack Reacher

Norsk TV2 03.10

jack reacher

Rosamund Pike kler Tom Cruise eller omvendt.

terning 5 liten Tom Cruise er en skulpturell mann som liker kroppen sin slik moderne menn med hjemmelaga fysikk skal. Han er femti år og skyter fram brystkassa som en sjølsikker hvit hane på 170 centimeter i en innhegning for dverghøns, han opptrer med mirakuløs og velfortjent narsissisme – og den smitter. Vi liker å se på Cruise sjøl om han tilhører i kvasireligiøs sekt som riktignok ikke er mye verre enn andre sekter og kunne gått i barnetoget med fana si mellom kalasjnikov-banneret til Folkefronten for Kurdistan og de fire skinheadene med swastika forma i bjørkeløv.

Tom Cruise ser virkelig ut som en rikt utbygd karnapp-ungdom i hvit bestefar-underskjorte. Han er ikke som Bruce Willis, som har brukt de siste årene på resignert aldring og snart bare kan spille Gandalf i Peter Jacksons «The time before», der Bilbo blir tatt med keisersnitt fra en kanelgrå skogsløve. Cruise er virkelig ung.

«Jack Reacher» er en actionfylt overmenneske-krim der Cruise kommer bussende inn i historien med en arroganse som antyder at det var han som bygde Obama. Han er tidligere militærpoliti og skjønner alt som finnes, siden folk som velger buss må sitte stille ubegripelig lenge og ikke kan gjøre annet enn å tenke seg om og lure på om sjåføren egentlig kan norske trafikkskilt. Reacher kjører ikke buss av miljøgrunner. Han vil være usynlig, så han har heller ikke bankkort eller mobil. Han handler med kontanter og ringer fra automater og er ikke på Facebook, tre ting som gjør at du egentlig ikke eksisterer i vestlige samfunn.

Filmen starter med at en alledgelig gal morder alledgelig skyter fem alledgelig tilfeldige mennesker langs en by.

Den antatte morderen rekker bare å skrive Få tak i Jack Reacher før han blir banka av de andre fangene, og ingen vet hvor Reacher er. Likevel dukker han opp hos den idealistiske forsvareren Rosamund Pike. Reacher antyder at den opplagte morderen er for opplagt. Hadde dette vært i Norge ville en svensk fantasyforfatterinne blitt innkalt til TV2 for å si at tempelridderne sto bak. Her har de altså bare en vakker mann som kan banke småfjols fra bar så intenst at de til og med ville fått rask behandling på et norsk akuttmottak.

Fra nå av finner Reacher ut alt. Den hemmelighetsfulle busspassasjer konverterer fra kollektivt til kult og kjører fra purk og skurk i heftige GTA-scener, og det i en slakteri-rød Camaro med anarkistsvart midtstripe. Werner Herzog dukker opp som kommunismeskadd rå russer, Robert Duvall ruller ut det fantastiske eremitt-smilet sitt og saler sniper-rifla. Etter behagelig mye att og fram i den urettferdige delen av verden ender vi med shoot out i en slags industri-ødemark der Rosamund sitter fanga. Pike er forresten et thriller-funn. Hun har Hitchcock-mimikk og kan se så forferda ut at man skulle tro hun hadde oppdaget at bunadssølvja satt fast i vaskemaskin-pumpa.

Stilen er het i denne filmen, computermusikken trøkker til som en 2013-Wagner for den intellektuelle underklassen som kjenner digitalbasunene i mellomgolvet og elsker det.

La meg bare antyde at skurkene i denne historien er noen som lurer samfunnet til å bygge ting som ikke kan brukes. Verken Tjensvollkrysset eller Solasplitten blir nevnt. 2012.

The 51st state

TV2 Zebra 21.15

51st state, the

Samuel L. Jackson kommer til Storbritannia og Robert Carlyle.

terning 5 liten Da jeg så denne filmen på kino, blei jeg sur av at en mann eksploderte av diaré. Det var så mye renneskit på kino den tida, for Harlem-tradisjonene i amerikansk underholdning stimte i folkesalene til Kino Z.

Når man ser igjen «51st State» på TV, er skjermen blitt mindre og mengdene små. Såpass møkk som dette kan man tåle. Det er forskjell på flere tusen hektoliter. Da syns det også at filmen er vittig og rask og kynisk, og at den reddes ved at Verdens Stiligste Mann, Samuel L. Jackson (54), går rundt i kilt og snakker til briter slik de fortjener. Filmen befolkes utelukkende av epigoniserte action-smurfer av den typen som bare fins i moderne gangstereventyr fra England (den 51. staten). De er voldsdilere og dopdippere, skinheads og flatfeet og noheads og liverpoolfans og ei eufemisert kontraktmorderske som forfølger Samuel L. Jackson fra USA.

Han har funnet opp dupernarkoen som kunne vært laga for B-bylivet. I England treffer han husmor-agnet Robert Carlyle. Den engelske minitorpedoen har sex med Emily Mortimer, en opplevelse som er verre enn salpeter i maten, ettersom Carlyle alltid ser ut som en udusja rørlegger på vei hjem fra jobb. Jackson i kilt er kulere enn hele det europeiske kontinentet, engelskmenn er klovner og Meat Loaf ser ut som svidd salattilbehør og skal hevne seg.

Filmen inneholder tung musikk, noen få «å sallan, så du det!»-scener og mye likegyldig døing. 2001.

Dødelig våpen

TVNorge 22.30

dødelig våpen

Mel Gibson gledet mange med sin bakside.

terning 5 liten «Dødelig våpen» er en høyeksplosiv psyko-bombe som flerrer skallen og legger åpen den følelsesmessige mottakeligheten som vi med vanlige, rotete sjeler har for intelligent utformede volds-opplevelser. Som demonstrasjon av hva som skaper anspent og intens action-glede, er den et mesterstykke. Som eksempel på hva vi godtar i sånne sjeldne gledesstunder, er den også tankevekkende.

De som tror at en masse bang-bang og krasj-krasj skaper spennende film, kan få lære seg hva en psyko-bombe er for noe. Vitsen er nemlig at sprengstoffet må inn under huden før det smeller, og den plasseringen foretar «Dødelig våpen» med uforlignelig eleganse.

Mel Gibson (best kjent som Mad Max den gang) er en Dirty Harry-purk med følelsesmessige problemer. Etter at kona døde, lever han med pistolløpet i munnen og tårene i øynene i ei sjabby campingvogn. Vi vet aldri hva denne ubalanserte selvmorderen kan finne på, og følger hans kompliserte helte-tricks med imponert nervøsitet. Den blir ikke mindre når han kobles med det Cosby-generøse familie-mennesket Danny Glover; en tøff politimester Bastian med vakre barn og et passe harmonisk, men rotete hjem der folk elsker hverandre så voldsomt at de ikke trenger være perfekte. De to er politifilmenes mest innsmigrende supergutter noensinne – den sjelerivende uroen og den familievarme roen i samme utrykningsbil.

Filmen tar seg tid til å utpensle bekjentskapet i kjappe, humoristiske handlingsdoser som er en blanding av «Tid for ømhet» og «Beverly Hills Purk», før den smeller til for alvor. Superskurkene fra Vietnam-krigen kidnapper den snille Glovers skjønne tenåringsdatter, kler henne naken, truer med å voldta henne og alt det der. Da eksploderer filmen i en effektiv voldsorgie som tar knekken på det vi måtte ha av god oppdragelse, og når sluttoppgjøret kommer i aggressivt hydrant-regn, ønsker vi oss bare at den slemme mannen må lide enda litt mer før han dør.

Bedre enn det er vi ikke. Eller kanskje tvert imot så trygge på oss sjøl at vi tar sjansen på et en-kvelds volds-kick? Sosionomene og psykologene får slåss om det i den lange, sinte holdningskrigen som varer fremdeles, men uten egentlig energi. 1987.

Hot tub time machine

TV3 21.00

hot tub time machine

Guttegjeng på tidsvandring via jacuzzi.

terning 5 liten Jeg lo mye på denne komedien, og det er ikke bra, for det kan være at 80-tallstrippen «Hot tub time machine» egentlig er mennenes parallell til Sex and the city. Ja? Og så?

I noen filmer er skuespillerne alt: John Cusack er den genetiske bæreren av en tidløs seriøsitet som gjør ham ubetalelig morsom, og han kan framstille selv forsinkelser med en beregning av tid som man ikke kan reise fra. Cusack spiller den 45-åringen som dama forlater. Rob Cordry har den hese bybjørnen Bruce Willis ett eller annet sted i DNA-et sitt, men han er dessuten den perfekte framstillingen av spritbasert partydyr som ingen egentlig vil ha, ikke engang døden. Craig Robinson («The office») er Papa Bear, en omfangsrik afris som du kan bruke som ankerfeste, dødmannsknapp og søkke hvis du skulle trenge å henge fast i livet. Clark Duke spilte Marty i «Kick-ass», og i denne filmen er han forskrekka resignert ungdoms-sidekick til voksenbønsjen og mods-fin kjeller-nerd. Han er paprika-biten i din oliven, han er nøtta i grøten, han er forurensninga i Tsjernobyl-brusen.

Jo, det er med Tsjernobyl-brus. Da de gamle mennene med nevø oppsøker sin ungdoms festehotell, søler de laksefarga russervæske på taimeren til yacuzzien, og smutt og smell – de havner i 1986. Martin McFly-syndromet, Peggy Sue ble gift og alt det der: Den framtidssvangre sommerfuglflagre-festen da alle ting ble til. Det blir ytterst deilig. Miami Vice t-skjorte. MTV. Gul kassett-spiller. Ronald Reagan. Leggvarmere. Michael Jackson er svart. Og ut av intet kommer the pool guy Chevy Chase med glimt i auet og snøgrått grøsserhår. Himmel, som jeg har savna Chevy Chase!

For ikke å ødelegge framtida må de tre som var der for 25 år siden forsøke å gjøre de samme tingene om igjen. Det går så som så, men fordi skuespillerne er gode og replikkene ålreit, skaper de en fantastisk fjollefest for nostalgiske førtiåringer og flere til. De drikker, de ferker, de røyker og redder ingen delfiner, men de dusjer seg durabelig med åttitallet, og musikken er stor. 2010.

Scorpion king 3: Battle for redemption

TV3 01.20

terning 2 liten Den eneste egentlige gleden ved denne krigs-orienterte Midtøsten-filmen, er at du kan si: «Silda kommer!» Filmanmeldere får sjelden den sjansen. Silda er ei slags kampsport-prinsesse, og for at nordmenn skal føle seg involvert, er også Olaf med. Han er germaner og Jack Black look-a-like som reiser sammen med den detroniserte akkader-kongen Mathayus. Det er sånn at Billy Zane ikke må få tak i medaljongen. Han må helst ikke få tak i dødeboka heller, og i hvert fall ikke Silda, som han vil tafse på.

Filmen er geografisk forvirrende. Det ene øyeblikket i ørkenen, det neste i noe som likner Høydalsmo. Utescenene ble skutt i Thailand og bærer preg av det. 2012.

Freelancers

Viasat4 23.00

terning 3 liten To nifse fakta: Filmer med 50 Cent i hovedrollen er sannsynligvis ikke bra. Og: Robert De Niro spiller dessverre feil steder med feil roller. Filmen handler om at mynt-mannen er sønn av drept polititjenestemann, og han joiner forcen sammen med pappas kolleger, og der finner han ut oppskakende ting. Forest Whitaker er også med. Scroll on. 2012.

Killer Joe

Viasat4 00.45

killer joe

Matthew McConaughey er den grusomme morder.

terning 3 liten William Friedkin har regissert denne nesten ukjente thrilleren, som forøvrig er basert på et skuespill. Det bør ikke thrillere være. Vanligvis. Emile Hirsch spiller en gutt med livsfarlig narkogjeld, men sammen med pappa finner han ut at mammas livsforsikring kan betale gutten ut av dødens skygge. Leiemorderen Matthew McConaughey blir hyra inn. Hvis dette hadde vært en underholdende film, ville McC ha smilt sydenbrunt og forelska seg i mordofferet. Men skuespill? Jeg vet ikke. 2011.

Wild target

Showtime 23.00

terning 4 liten Rupert Grint (Ronny i Harry Potter-filmene) spiller hovedrollen i en film om en leiemorder som forsøker å finne søt dame å være med. Han treffer en vakker tyv. Emily Blunt, Bill Nighy, Rupert Everett og regi ved Jonathan Lynn i 2010.

Requiem for a dream

Silver 22.40

requiem for a dream

Den amerikanske drømmen i fri fremførelse.

terning 5 liten «Pi»-regissøren Darren Aronofsky har med «Requiem for a dream» gjort en dødsmesse for illusjonsløsheten, for falskneriet, for den avventende tomheten som følger utsiktene til ingenting og det som enda mindre er. Ved en surrealistisk filmstil som hermer smerten slik et Nerdrum-bilde mobber øyet eller ei heavyrockgruppe mishandler øret, sender han sine djupe antydninger om felles-narkomaniens opprinnelser ned i den forskrekka innlevelsesevnen din.

Aronofsky har filmatisert en roman av Hubert Selby jr., men filmestetikken ligger et århundre fra Uli Edels Selby-film «Last exit from Brooklyn». Skildringen fra heroinestetikken og eldre-anoreksiens grufullhet er klippet til ironiske vignetter og gjentas som kald skjebnelatter i en ellers medlidende film. Ellen Burstyns herja ansikt og gale øyne tilhører egentlig Disneys eventyrverden. Hun kunne vært dronninga i «Snehvit» den dagen da speilet snakker sant. Dopvraka Jared Leto og Jennifer Connelly reflekterer de fallendes tyngdekraft og de talentløses forutsigbarhet, som om de var Hans & Grete på trappa foran heksas hus.

«Requiem for a dream» er laget som et etterskrift for den amerikanske drømmen, som alle vet er borte for alltid unntatt som unnskyldning for eksistensiell koma. Folk med livsinnhold trenger verken røyk eller kaffe eller alkohol eller heroin eller anerkjennelse eller utsikt fra Våland eller trimsykler og fremmedord. Men ingen vet hva det egentlig er. Synd at Aronofsky (som er så flink) ikke vet hva livsinnhold er. Synd at han som vet det, ikke vil lage film. Synd at han bare holder kjeften. 2000.

The postman always rings twice

TCM 22.30

postman always rings twice-2, the

Det Forrige Hundreårets mest sexy par: Jessica Lange og Jack Nicholson.

terning 5 liten Sexy sisteversjon av Cains kjente roman om en omstreifer som forelsker seg i kona til en brummende kafevert og går sammen med henne om å ta livet av ham. Jessica Lange og Jack Nicholson er begge storarta, og filmen fungerer fint som både krimdrama og pekefinger. David Mamet skrev manus. Sven Nykvist fotograferte. Bob Rafelson regisserte. 1981. 2 timer.

Torsdag 23.4.–Tom Cruise kriger i Gjentakelsens Tid

 

Edge of tomorrow

Netflix

terning 5 liten Vi går nå inn i de uendelige mai-forventningenes to måneder lange selvmedlidenhet. Alle føler at det burde være grønt, mildt og nyrydda, og alle føler at de skulle vært 17 år i lyse sommerklær med kjente merker. Det er Gjentakelsens Tid, som kunne vært en Coelho-tittel eller kanskje ikke. Men på Netflix har det i det minste dukket opp en film der Tom Cruise gjenopplever seg i det uendelige. Den skal dere se.

Om «Edge of tomorrow» skal man ikke røpe annet enn at det er en science action, og hvis du tilhører de tullingene som ser trailere, vet du allerede for mye. For Doug Liman har laget en snedig gåte, der Tom Cruises oppbrakte voksen-ansikt vimser rundt i et elegant paradoks. Du får det morsomt hvis du kommer til filmen like uforberedt som ei jomfru på russefest i Kongeparken.

edge of tomorrow

Tom Cruise og Emily Blunt får mange gode dager sammen.

Du som skal se filmen kan slutte å lese her. Det vil si: Jeg skal fortelle starten. Verden er i krig med invaderende aliens, forma som ekstremt viltre plen-klippingsroboter med armer som kunne vasket opp etter en bryllupsmiddag på under ett minutt. Fortekstene ligger under en mengde nedslående nyhetsmeldinger, men vi som husker at Don Quijote-gruppa i tabloidene startet flått-sesongen i mars, tror ikke på nyheter. Vi tror på Davy Wathnes ufeilbarlighet og på Petter Northugs egentlige uskyld. Tom Cruise spiller en finslig uniformert mann som får beskjeden: «The general will see you now». Skjebnesvangert. Jeg skal også røpe to ting til: Nei, dette skjer ikke i byen Punxsutawney. Dessuten den mest gåtefulle sjekke-replikken noensinne: Finn meg når du våkner.

Så starter elendigheten. Med flere.

«Edge of tomorrow» har handling som en dr. Emmet Browns fysikk-tentamen, men den er ikke intellektuelt komplisert og overforklarer aldri det uforklarlige. Selv de som syns at zippo-lighteres funksjonalitet bygger på vanskelige teorier, vil henge med når filmen presenterer oss for (pust inn), et omvendt «Tilbake til fremtiden»-syndrom, en robotdrakt som er forminska Titanfall, litt Robocop, nesten Terminator og bare såvidt Transformers samt boksinga til Bjelland. Uten sordin. Bildene er forheksende enkle, men stilige da (når) en sjabby gruppe frontsoldater lander i en slags Omaha Beach-invasjon av Frankrike. Og så. Innvandrer-Mimics er verre enn nazi-soldater, men de har stiligere konsonanter.

edge of tomorrow-2

Emily Blunt og Tom Cruise får veldig veldig mange gode dager sammen.

Utviklingen av rollefiguren til Cruise er fiffig og blir skildret med overlegen tillit til publikum. Man tilegner seg fort en alternativ logikk, og den litt nystrøkne majoren som dessverre gikk inn til en general, blir forvandla til en svett og arbeidsskitten krigsmaskin som verken er redd for å dø. En av ulempene ved alien-kriger på film er vanligvis fraværet av militær variasjon. Våpnene stråler grønt eller rosa, og de fremmede eksploderer som vannkrig-ballonger mens grønt slim spruter over data-hjelmene til virtuelt veslevoksne soldater. Kampene er fiksere her. De har en håpløshets-dimensjon som gjør splatter-scenene til noe dypt pessimistisk og eksistensielt deprimerende. Denne skitten kan ikke gå bra.

Dessuten har «Edge of tomorrow» to av de beste rolle-figurene. Tom Cruise tilhører det utvida universet. Vi har alltid visst at det var litt trangt for ham her. Den utskjelte scientologen tilhører dessuten de ytterst få skuespillerne som vi bryr oss om på film hver gang. Om han skadet akilles-scenen i en stygg nedover-trapp, ville vi umerkelig dra oss til ytterkanten av kinostolen. Dessuten spiller Emily Blunt en overbevisende supersoldat fra de patriotiske reklameplakatene. Hun virker slem.

Paret fører til uvanlig velgjørende driv i romantikken. Blunt ser sensuelt motvillig ut midt i trynet, hun har det stilige Stirret, hun er tung i blikket som en fisk i enden av et snøre. Dama antyder skyggen av et ønske, minnet om en uopplevd lidenskap. Joda. Sånt fins. Folk som elsker edru, opplever litt av hvert. Det hjelper selvsagt at motspilleren er selveste Tom Cruise, den kjønnsløse guden som vi tilber med motvilje og svakt mismot. Cruise er som fyren i Woody Allens komedie «Kairos røde rose». Han er fin på film, men vi tror ikke egentlig at han gjør noe i virkeligheten.

Den alternative logikken tar en vri akkurat når vi trenger den, og filmen klarer seg overrumplende bra gjennom en spennende actionslutt i Paris.

Nå skal jeg skrive noe som dere ikke skal lese hvis dere skal se filmen:

«Edge of tomorrow» har dataspill-logikk på en måte som jeg faktisk ikke kan huske jeg har sett på film før. Bortsett fra gamle tegnefilmer. Man (eller han som skrev romanen) har kopiert det som særpreger krig på pc eller xbox og gjort en snedig filmlogikk av den.

«Edge of tomorrow» gir den rare følelsen av noe nytt. Noe Nytt er ellers et fredløst begrep i Gjentakelsenes Tid, så filmen burde nok hatt terning 6. 2014.

Jane Doe: Till death do ut part

Showtime 19.35

jane doe til death do us part

Lea Thompson har funnet et lik.

terning 3 liten Denne filmen skal vi se på grunn av Lea Thompson, som var den urovekkende mammaen til Marty McFly i «Tilbake til fremtiden», og fikk pubertetsunge menn til å gå til sengs med driftsforstyrrende mareritt. I denne TV-filmen spiller hun politidame som sammen med partneren skal stanse en dømt våpenhandler som har rømt fra fengsel for å hevne seg på halve verden. Filmen er regissert av Armand Mastroianni. Og nei, han er ikke en slektning, bare en fyr fra Brooklyn. 2005.

Rogue

Showtime 21.00

rogue

Radha Mitchell svømmer fra truslene.

terning 4 liten Dette ser jo egentlig moro ut. Radha Mitchell, Michael Vartan og Sam Worthington spilte for sju år siden en australsk skrekkfilm som heter «Rogue». Nok en gang er det sånn at en gruppe mennesker føres ut i dystert villmarksområde der kenguruen hopper rundt og fortærer krokodiller, og en journalist i denne druppåen lurer guiden til å ta dem med til et vann som ikke er klarert for normale mennesker. Der begynner elendigheta. 2007.

The holding

Showtime 22.35

holding, the

Kiersten Wareing er alenemor i landbruket.

terning 4 liten Og denne britiske bondegård-thrilleren skal dere se fordi den er laga av ei dame som heter Susan Jacobson og fordi den onde naboen heter Karsten. Det handler om Cassie som er alenemor på gård som nabo vil kjøpe, men så kommer en mann som kaller seg Aden og jobba med avdød ektemann på oljerigg, og han flytter inn for kost og losji. Det blir sex og ting av det, men noen har mørke hemmeligheter på denne garden. Hovedrollen er fra Kierston Wareing fra «Fish tank». Dette er Jacobsons debutfilm, og den har fått god mottakelse. 2011.

Lost highway

Showtime 00.05

lost highway

Bill Pullman i en av Lynchs mange gåter.

terning 5 liten«Lost highway» dukket opp på video i kulturmåneden november i 1997 for å skremme vettet av kulturelt uinformerte norskhets-familier som trodde de leide en katastrofefilm om jordskjelvet i Los Angeles.

Ved gjensyn ble det ihvertfall åpenbart at David Lynch ikke passer for TV-skjermen. Bildet var kutta i stykker, det var for lite, det var for ensomt der borte ved veggen, og det omsluttet deg ikke slik det gjorde på kino. Svart kappe redusert til dokkeklær.

Det er nok bedre nå, men TV-størrelser som nærmer seg Brudeferden i Hardanger.

Filmen funket likevel fremdeles som en kirurgisk åpna gåte. David Lynch beveger seg bort fra noe med det bortskjemte barnets ensomme stahet. Det er som om han forsøker å oppdage hva David Lynch egentlig er, gjennom en solid vegg av begeistra Twin Peaks-rykter, gjennom dyrking og undring og mystisisme. Lynch er en av de mest beundra enkeltpersonene i verden, og jeg tror ikke han helt skjønte hvorfor.

«Lost highway» er kanskje en leteaksjon etter hva som skaper en visjonær regissørs uforståelige suksess. En mann drepes for en forbrytelse han kanskje har gjort, han våkner i en bilmekaniker-kropp og forsøker å finne orden på en alternativ verden der den døde kona hans er levende gangsterbrur. Identitet og handling holdes fra hverandre. Dette er en historie for de som føler at virkeligheten bare er en uoppdaget, smittsom sykdom som hindrer oss i å se det lille ekstra-rommet der astronomene står smilende i sine altfor umoderne briller og sier at det finnes en relativ sannhet. Det er kanskje og muligens en film om identitetens umulighet.

Langsomheten i filmen nærmer seg smerteterskelen, bilder holdes så lenge at de forbigår parodien og begynner å likne sin egen røntgen. Det stillestående blir nesten gjennomsiktig, det dramatiske ubegripelig og urimelig, det sensuelle blir grotesk og det voldelige blir befriende; alt sammen fordi David Lynch leter etter seg med mørkt lys i lykta.

Fordi alt som skrives om «Lost highway» er feil, ba jeg i 1997 om hjelp fra to gjesteskribenter. Først Eirik Visted: David Lynch har brukt fem år på å lage en film etter en metode som kunne gjort oss alle til regissører: han har skrevet ned de gode ideene han fikk i løpet av 1825 dager, filma dem, og nokså elegant hoppet over den vanskelige delen med å lage en sammenhengende historie. Noen av de stiligste enkeltscenene i filmhistorien (det vennlige spøkelset med mobiltelefon) blir etterfulgt av hvitt lys, skriking og Henry Rollins, og mister dermed fullstendig kraften de kunne ha hatt. Filmen blir som å spise smågodt; det er ganske godt men du ville heller spist Blå Fløyel. Deretter Eskil Blomfeldt : «En kasse med slanger som myldrer ut». Dette er David Lynchs egen beskrivelse av filmens siste scene, og beskrivelsen røper ingenting av innholdet i scenen. Likevel forstår vi godt hva han mener. «Lost Highway» er som Johnny Depps speilegg. Den er 2 timer med mørke, psykologiske malerier for folk som ikke er redde for å tenke, og følelsen av den er hjernen din som eksploderer. 1997.

Secretary

Silver 21.00

secretary

Maggie Gyllenhaal i en slags reklame mot pels.

terning 4 liten Maggie Gyllenhaal spiller ei djupt forstyrra dame fra innestengtheten, og hun får jobb som sekretær for slipsadvokaten James Spader, men så blir det en bråte sadomasochistisk sex ut av arbeidsforholdet. 2002.

Dead man’s shoes

Silver 00.20

terning 4 liten Britisk actiondrama fra 2004, laget etter et manus av Paddy Considine. Handler om en fyr som kommer hjem fra militærtjeneste og skal hevne seg på alle de som gjorde noe stygt med bror hans. Han skremmer dem først og dreper dem etterpå, og han gjør det så skikkelig at filmen fikk 18 års aldersgrense i Norge. Considine spiller hovedrollen.

Wild rovers

TCM 21.00

wild rovers

Gode gamle cowboyer i kjent landskap.

terning 5 liten Dette må være komedie-regissøren Blake Edwards’ eneste western. «Wild rovers» handler om to vanlige kugutter som på tull raner en bank og blir forfulgt. Den var egentlig på 2 timer, 16 minutter, ble kuttet ned til 1 time, 49 minutter, mens denne er oppgitt til 2 timer, 6 minutter. William Holden, Ryan O’Neal, Karl Malden, Tom Skerritt i hovedrollene og en storartet, underholdende film med gode roller. 1971.

Onsdag 22.4.– Vår-mysterium for trofaste høstsjeler

 

Lost highway

Showtime 21.00

terning 5 liten Jeg vet du finnes der ute. Den urolige høstsjela som i kompromissløs romantikk og intellektuell stormannsgalskap tenker at det må gå an å finne ut av «Lost highway» uten å lese analysene til folk som bare blir bedt i salatselskap hos Woody Allen. Her er sjansen igjen. La den ikke gå fra deg.


«Lost highway» dukket opp på video i kulturmåneden november i 1997 for å skremme vettet av kulturelt uinformerte norskhets-familier som trodde de leide en katastrofefilm om jordskjelvet i Los Angeles.

Ved gjensyn ble det ihvertfall åpenbart at David Lynch ikke passer for TV-skjermen. Bildet var kutta i stykker, det var for lite, det var for ensomt der borte ved veggen, og det omsluttet deg ikke slik det gjorde på kino. Svart kappe redusert til dokkeklær.

Det er nok bedre nå, med TV-størrelser som nærmer seg Brudeferden i Hardanger.

lost highway-arquette

Patricia Arquette var på sitt blondeste den høsten.

Filmen funket likevel fremdeles som en kirurgisk åpna gåte. David Lynch beveger seg bort fra noe med det bortskjemte barnets ensomme stahet. Det er som om han forsøker å oppdage hva David Lynch egentlig er, gjennom en solid vegg av begeistra Twin Peaks-rykter, gjennom dyrking og undring og mystisisme. Lynch er en av de mest beundra enkeltpersonene i verden, og jeg tror ikke han helt skjønte hvorfor.

«Lost highway» er kanskje en leteaksjon etter hva som skaper en visjonær regissørs uforståelige suksess. En mann drepes for en forbrytelse han kanskje har gjort, han våkner i en bilmekaniker-kropp og forsøker å finne orden på en alternativ verden der den døde kona hans er levende gangsterbrur. Identitet og handling holdes fra hverandre. Dette er en historie for de som føler at virkeligheten bare er en uoppdaget, smittsom sykdom som hindrer oss i å se det lille ekstra-rommet der astronomene står smilende i sine altfor umoderne briller og sier at det finnes en relativ sannhet. Det er kanskje og muligens en film om identitetens umulighet.

Langsomheten i filmen nærmer seg smerteterskelen, bilder holdes så lenge at de forbigår parodien og begynner å likne sin egen røntgen. Det stillestående blir nesten gjennomsiktig, det dramatiske ubegripelig og urimelig, det sensuelle blir grotesk og det voldelige blir befriende; alt sammen fordi David Lynch leter etter seg med mørkt lys i lykta.

Fordi alt som skrives om «Lost highway» er feil, ba jeg i 1997 om hjelp fra to gjesteskribenter. Først Eirik Visted: David Lynch har brukt fem år på å lage en film etter en metode som kunne gjort oss alle til regissører: han har skrevet ned de gode ideene han fikk i løpet av 1825 dager, filma dem, og nokså elegant hoppet over den vanskelige delen med å lage en sammenhengende historie. Noen av de stiligste enkeltscenene i filmhistorien (det vennlige spøkelset med mobiltelefon) blir etterfulgt av hvitt lys, skriking og Henry Rollins, og mister dermed fullstendig kraften de kunne ha hatt. Filmen blir som å spise smågodt; det er ganske godt men du ville heller spist Blå Fløyel. Deretter Eskil Blomfeldt : «En kasse med slanger som myldrer ut». Dette er David Lynchs egen beskrivelse av filmens siste scene, og beskrivelsen røper ingenting av innholdet i scenen. Likevel forstår vi godt hva han mener. «Lost Highway» er som Johnny Depps speilegg. Den er 2 timer med mørke, psykologiske malerier for folk som ikke er redde for å tenke, og følelsen av den er hjernen din som eksploderer. 1997.

The ringer

Viasat4 23.30

terning 3 liten Jackass-storheten Johnny Knoxville spiller i ukjent, men mislikt komedie sammen med Brian Cox og Katherine Heigl. En fyr som vil bli kvitt stor gjeld setter i stand en egen Olympiade med seg sjøl som deltaker. 2005.

While the children sleep

Showtime 19.30

while the children sleep  mariana Klaveno

Mariano Klaveno ser uskyldig ut, men hun rører vuggen og vel så det.

terning 4 liten Dramathriller som faktisk er laget av australieren Russell Mulcahy, og som ikke det er nok: En av rollene spilles av William R. Moses, som spilte i «Falcon Crest» tidlig på åttitallet og var mild og fin i «Mystic Pizza». Filmen, som også heter «The sitter» handler om familie som hyrer barnejente. Hun bor med dem, og tenker ut en måte å bli kvitt babyens mamma på. Som i «Hånden som rører vuggen». Laget for TV i 2007.

Dr. Jekyll & Mr Hyde

Showtime 23.10

dr jekyll and mr hyde 2008

Dougray Scott: Ta denne kalk fra meg!

terning 4 liten Dette er en TV-film-versjon av den uendelig ofte filmatiserte historien om en lege med dobbeltliv, en forestilling som åpenbart har tiltrukket mange. Dougray Scott spiller forvandlings-doktoren, og han vil egentlig bare bli dømt og henretta, for han liker seg ikke. 2008.

Blowback

Showtime 00.40

terning 3 liten Mark L. Lester har regissert en thriller om en politimann som jager seriemorder. Mario van Peebles spiller inspektør Morrell, og James Remar har to etternavn. Sharisse Baker spiller også detektiv. 1999. 1 time, 31 minutter.|

Dead man’s shoes

Silver 22.35

dead mans shoes

Britisk offer for hevn. Fortsettelse følger.

terning 4 liten Britisk actiondrama fra 2004, laget etter et manus av Paddy Considine. Handler om en fyr som kommer hjem fra militærtjeneste og skal hevne seg på alle de som gjorde noe stygt med bror hans. Han skremmer dem først og dreper dem etterpå, og han gjør det så skikkelig at filmen fikk 18 års aldersgrense i Norge. Considine spiller hovedrollen.

Paris

Silver 00.05

paris (2008)

Juliette Binoche og Romain Duris ser utover Paris. Bonjour tristesse!

terning 4 liten Her er en film som mange av dere vil se. Den handler om livet og menneskene og Paris. En danser får alvorlig hjerteinfarkt, og mens han venter på transplantasjon, sitter han på balkongen og kikker på folk. Han får også besøk av søstera som er alenemor for to barn, og slik oppstår det en tilværelse rundt den sjuke mannen som man kan oppfatte som at livet danser for ham. Romain Duris spiller Pierre, og rundt i verden finnes også Fabrice Luchini, Karin Viard, Juliette Binoche og mange flere veldig franske folk. 2008.

The wrath of God

TCM 21.00

wrath of god, the

Robert Mitchum spiller prest med maskingevær.

terning 4 liten Western fra 1972 med Robert Mitchum, Rita Hayworth og Frank Langella. Den handler om en prest som er blitt utstøtt av kirken og befinner seg i et land med revolusjon like sør for USA. Kan bli sett på som humor. Hayworths siste film. 1 time, 51 minutter.

Tirsdag 21.4.–En romanse for lommetørkle og salpeter. Ikke spør.

 

Den engelske pasienten

Filmnet

terning 5 liten Også i dag har normal-kanalene sviktet oss filmseere og overlatt oss romantikk-tørstende virkelighetsfornektere til matmangelen i det okkuperte Norge i 1940 og bokbyen Tvedestrand. Det gamle Sovjet var friskere. «Den engelske pasienten» finner vi imidlertid på streamingtjenesten Filmnet, og den er følelses-softere i ståasen enn pilsrusa natur-lyriker i trangt undertøy. Dette er stas. 

den engelske pasienten

Utroskapen mellom Ralph Fiennes og Kristin Scott Thomas er så – ja hva skal jeg si – at den er verd hele Filmnet-abonnementet.

Da filmen gikk på kino ga jeg rådet: Ta med matpakke, lommetørkle og salpeter. Hva salpeteren er til? Vent og se. «Den engelske pasienten» er lang, og det skal den få lov til å være. For en gangs skyld er film-lengde dobbelt motivert: Når filmen med langsom, vaktsom omstendelighet stjeler 162 minutter av publikums ene liv på jorda, gir den samtidig tilbake noen av de mildest suggererende og eksotiske bildene du har sett på kino dette året. Nord-Afrika er et område for sanselig plakatmystikk, og fotograferinga derfra er som fristende, freudianske sinnsstemninger i skinnfargene brunt og gult. Sahara velver seg som hud under engelskmenns tunge fotfeste. Sola har antakelig trent siden Skapelsen på tungt mette ettermiddagsfarger, og de kvitkalka veggene skinner egge-gult og adrenalinhett, mens du vet at innenfor renner badevannet av Kristin Scott Thomas’ sjokknakne kropp, og Ralph Fiennes’ uengelske speidergutt-brunhet rører ved ubetenksomhetens uunngåelige erogener. Glade jul, synger arkeologene naivt, mens katastrofer nærmer seg.

Afrika veksler kjølig med Italia, som alltid likner et rikholdig vegetar-måltid. Regnet detter etterpåklokt og melankolsk, menneskene er på vei ut av erotikkens skjærsild og alt kommer til å ordne seg. Oliventrær lukter antakelig oliven og heile pakken, mens Juliette Binoches milde sykepleierske utvikler sin kjærlighetsvilje ved å lytte til den døendes fortelling i en skyggetung, vakkert utbomba eller kanskje bare dårlig vedlikeholdt steinbygning.

Ikke ett eneste øyeblikk i hele filmen må øyet tåle et stygt eller likegyldig bilde. Det ødsles med klok skjønnhet, og dette var bare den ene begrunnelsen for lengde.

Den andre er at formen krever langsomhet og tålmodighet, sånn at du kjenner roen ved en engasjert og sta forteller. Han bruker den tida som skal til for at hendelser skal fornemmes og forstås og forhold utvikles. Dette er ikke som når hastige tanter gjengir korte familiekatastrofer i telefonen mens brødene svir seg i ovnen. Filmen lider mens den snakker, og den vet at historien er så god at folk kommer til å lytte.

Og likevel er opplevelsen enkel og folkelig som å lese gamle ukeblader på utedo.

Jeg bør ikke fortelle handlingen, for den skal brette seg sjøl ut som en komplisert pakka fødselsdagsgave. La meg bare antyde at Ralph Fiennes og Kristin Scott Thomas er førtitalls-kvikke og Afrikas mest ulovlige elskovspar i en slags blanding av «Farvel til våpnene» og «Casablanca». Kjærligheten utkjemper igjen sin vondtvakre kamp mens annen verdenskrig ligger halvskjult og truer elskere med uomgjengelige tragedier, som tegnefilmkatten Tom utenfor et lunt musehull.

Fiennes er bra. Han ser ut som om rampegutten og mesterdetektiven Blomkvist plutselig har kommet i den opprørske puberteten og blitt spesialist på å kjæle for folk og lide svett under sin egen opphissa utroskap. Scott Thomas er for anledningen fristende som annen manns frue, avstandsgåtefull, men også merkelig og uroende tilgjengelig. Juliette Binoche lytter med en naiv, åpen helgenmykhet som er forbeholdt nonner og barnehagebarn. Hun blir kjæreste med inderen Naveen Andrews, som nok var en av verdens vakreste mennen da han slo ut håret over naken overkropp.

Fortellerformen i «Den engelske pasienten» er det anmeldere pleier å kalle utsøkt, men av skrekk for å havne i annonsespaltene unngikk jeg sånne ord. 1996.

Fired up!

Viasat4 23.30

fired up

Guttejenter på leir.

terning 2 liten Denne amerikanske ungdomsfilmen tok seg langsomt opp til en generøs

toer-terning. La meg bare nevne det. I utgangspunktet er det en bikini-drittfilm, men etter hvert som de to seksual-plaprende jockis-guttene martyriserer seg til mannlige heiajenter, bygger man opp en stemningsbasert ømhet for de to tullingene. Som når unge kvinner liker stygge hunder, fordi de minner dem på hvor heldige de er.

I starten av filmen er de konstant munnkåte idiotene med på fotball-laget. Men så drar de i stedet med cheerleader-jentene på treningsleir, og der blir de antakelig noe i nærheten av lojale partner-mennesker av den sorten som respekterer kvinner like før leggetid og ellers ser fotball med kameratene. Ukjente folk 2009.

Paper man

Showtime 19.10

paper man stone

Emma Stone er så klok at hun har strikkelue.

terning 4 liten Denne filmen er det overhodet ingen som har sett på tross av at det er med en superhelt. Grunnen er enkel: Unge vil ikke se en film der Emma Stone blir den kloke bestevennen til gamlingen Jeff Daniels som er gift med sure Lisa Kudrow og er mislykka forfatter. De gamle vil ikke se en film der en voksen mann oppdager liuvets sannheter fordi han snakker med en teit jentunge, og ingen syns egentlig at voksne menn og unge jenter bør snakke sammen i det hele tatt, velkommen til Vågå liksom. Ryan Reynolds er med som fantasi-superhelt. Filmen er laget av et skribent-ektepar. Dramakomedie. 2009.

Blowback

Showtime 21.00

terning 3 liten Mark L. Lester har regissert en thriller om en politimann som jager seriemorder. Mario van Peebles spiller inspektør Morrell, og James Remar har to etternavn. Sharisse Baker spiller også detektiv. 1999. 1 time, 31 minutter.|

Gift mann søker kvinne

Silver 21.00

gift mann søker kvinne

Alain Chabat søker kvinner.

terning 3 liten «Gift mann søker kvinne» er som en slags oppsummering av alle franske filmer, men denne handler faktisk om en ungkar som vil forsøke å forbli ugift. «Prête-moi ta main» handler om en parfyme-designer spilt av Alain Chabat, og familien hans er så konservativ at de ønsker at han skal gifte seg. Charlotte Gainbourgh deltar også i dette vaset. 2006.

Sweetie

Silver 22.30

terning 4 liten Dette er en av Jane «Piano» Campions første filmer, og den ble så omtykt at den til og med kom på kino i Norge. «Sweetie» handler om ei gal søster som kommer på besøk til en liten familie, og det er igrunnen alt, så jeg syns den er både anstrengt og uinteressant. Ihvertfall er den bare for spesielt interesserte. 1989.

The princess of Monpensier

Silver 00.10

princess of montpensier, the

Melanie Thierry blir utsatt for overgrep av Gaspard Ulliel.

terning 5 liten Den franske regissøren Bertrand Tavernier er han som laget den skjønne jazzfilmen «’Round midnight» i 1986, men denne filmen er fra 2010. Den handler fra urolige tider i det sekstende århundre og hndler om en kjærlighetshistorie og arrangert ekteskap for ei dame som blir gressenke og finner seksualiteten eller noe. Melanie Thierry spiller hovedrollen, og ellers er det faktisk Lambert Wilson og han som jeg ikke liker, Gaspard Ulliel. Laget etter en novelle av Madame De Lafayette.

Pat Garrett & Billy The Kid

TCM 21.00

pat garrett and billy the kid

Kris Kristofferson og Bob Dylan med whisky på bordet.

terning 5 liten Dette er en legendarisk western fra 1973 først og fremst fordi Bob Dylan spiller i den, sammen med Kris Kristofferson og Rita Coolidge. Hovedrollen som Pat Garret har James Coburn, og filmen tok mål av seg til å være drama-versjonen av sheriff Garrets jakt på Billy The Kid (Kristofferson). Dylan har en liten rolle, men sangen «Knockin’ on heaven’s door» ble lansert, og mange var fornøyde. På kino viste man en versjon på 1 time, 43 minutter. Dette er Sam Peckinpahs egen versjon på 2 timer, 2 minutter, og den skal etter sigende være mye bedre. Jason Robards og Harry Dean Stanton er også med.