Månedlige arkiver: februar 2015

Lørdag 28.2. – Radikal fysikk med Denzel W.

 

Déjà vu

TVNorge 21.30

terning 5 liten Les femmerterningen og bla videre til marsværet. Sjøl om tittelen betyr «har allerede sett», er ikke «Déjà vu» en film du vil vite noe særlig om på forhånd.

Hvis du likevel er så dum: Tids-paradokser er etter hvert så allmenne underholdningsfenomener at 12-åringer tror de forårsaker dommedag hvis de får se video fra sin egen 11-års dag. Også «Déjà vu» krangler rundt med Einstein i en slags kausalitets-kabaret der man aldri blir helt sikker på hva som er årsak og hva som var virkning. Ta med alle hjernecellene på kino og seif det intellektuelle utbyttet ved å spandere en billett på naboens 16 år gamle matte-geni. Han kan forklare.

deja vu

Ikke bare Denzel Washington, men selveste Val Kilmer.

Én ting er helt sikker: Hvis du får se en film der kampen står mellom Denzel og Gud, så sett juletrepengene dine på nyorkeren. Nei, det er ikke Gud. Han er fra Midt-Østen.

I denne thrilleren spiller Denzel W. etterforsker i Sprengstoffinspeksjonen den Mardi Gras-tirsdagen da en terrorist sprenger New Orleans-ferja. Washington har ikke gått mange rundene med innsamling av blå ledninger før han oppdager at FBI gjenskaper fortida i et slags reality-speil som kan vise alt som skjer for fire dager siden. Så markedstilpassa er denne innretningen at den kan skanne tvers gjennom vegger og vise Whitney-snutede Paula Patton i dusjen, et optisk fenomen som forårsaker kjente typer spreng hos eksperten og får ham til å tenke tanker som angår svært radikal fysikk.

Vi som elsker kule eksplosjoner, kule hull i biljaktene, kule ansiktsuttrykk og kule ekspertsamtaler, liker dette. Men vi er enige om at filmen egentlig er litt dum. Det gjør ingenting. 2006.

Taken 2

NRK 23.35

taken 2

Liam Neeson med dattera Maggie Grace.

terning 4 liten I en tid da kvinner mister pensjonspoeng hvis de klapper katten sin, er det befriende å se en thriller der hele kjernefamilien er med: Ekskona, den opprørske tenåringsdattera og en urimelig dominerende og detaljorientert pappa. Liam Neeson spiller gåtefull CIA-agent som drar til Istanbul sammen med Famke Janssen og det tilstrekkelig heva hvete-bakverket Maggie Grace.

I den forrige filmen ble Neeson uvenner med albaneren Rade Serbedzija og hans usiviliserte bande av genetisk uferdige statister som bare er håpløse. De ville ikke fått låne lighter i Kristiania. De ville ikke fått kjøpe ved i Estland. De ville ikke fått kirkeasyl på Smestad.

Den franske regissøren Olivier Megaton har velsigna dårlig tid, og det varer ikke lenge før eliten fra sosialismens fyrtårn i Europa fanger mammaen og pappaen, mens dattera må gå inn i skapet. Jentungen redder seg såpass at hun siden kan løpe over Istanbul-takene og sprenge granater som sonisk gps.

Filmen er kvikk og urimelig. Slagsmålene ser ut som illusjonistkunster, men spenningen holder fast helt til forvarselet om en «Taken 3» kommer. 2012.

Helter i Telemark

NRK2 00.25

terning 4 liten Nå var vel det ikke så helt sikkert at tyskere kunne ha laget atombomber av tungvann, men historien er fremdeles like god: Under krigen stanset norske sabotører en sending av tungvann fra Vemork til Tyskland. Dette er den amerikanske versjonen,

«Heroes of Telemark», som ble laget i 1965 med Kirk Douglas og Richard Harris. 2 timer, 11 minutter.

Your highness

NRK3 21.25

your highness

Ja, Natalie Portman kler kostymer. Men filmen er fæl.

terning 2 liten Det verste ved denne fullstendig mislykka komedien er Danny McBride. Den tidligere vikarlæreren tilhører egentlig slubbert-genren Belushi-Galifianakis, men toneskeivt og ubehjelpelig, som når en misunnelig bestekamerat forsøker å kopiere det sensuelt geniale i slarven sjarm.

McBride funker som et slags universelt slankemiddel. Når han er i nærheten, mister du lysten på mat, på sex, på langvarige naturopplevelser, på familie, barn og selskapsliv. Han er i stand til å gå på en uappetitlig måte, og hvis du så at han klappet en søt kattunge, ville du føle skammen ved å overvære et seksuelt overgrep. Det er ikke vittig.

I «Your highness» spiller McBride den late, udugelige og feige prinsen som får beskjed av far konge at han bør ta seg sammen og slå i hjel noe. VG ville aldri ha anmeldt denne filmen. Så drar han av gårde med sin bror, den vennligsinna helten James Franco, som faktisk spiller kampdyktig uskyldsskjønnas med urovekkende troverdighet. Sammen skal de kverke den onde trollmannen Leezar, som er amatørlig utstaffert som en Sabeltann-musikal for førskolebarn og påkaller vag interesse.

Bedre blir det ikke da pyntetreet Natalie Portman dukker opp med sinte øyne og en stemme som minner om heliumforgifta alvinne. Med pil og bue skal hipsterdronninga delta i nedleggelsen av ondskapen siden hun er denne ukas fettfrie Frida Langstrømpe.

Nakne kvinner bor i wookie-hytter og har Thunderdome-arena. Drage spretter friskt, og det samme gjør minotauren. Hvis jeg forteller at McBride (som også var med på manus) fullfører eventyrkomedien med en diger minotaur-tiss i kjede rundt halsen, så vil antakelig også vorspielerne skjønne at ikke alt er morsomt. 2011.

Black dynamite

NRK3 23.35

terning 4 liten Her har noen laget en slags hyllestfilm til «Shaft»-filmene i 2009. Kampsportagenten og eks-agenten Obba Babatunde drar etter sin brors drapsmann bevæpnet med en Magnum 44.

Hodejegerne

Norsk TV2 22.50

hodejegerne dusj

Macody Lund bader Aksel Hennie.

terning 2 liten Dette gruet jeg til. Filmatiseringen av Nesbø-thrilleren «Hodejegerne» ble tatt i mot som en nasjonalfeiring – med Nasse Nøff-imitasjonen Aksel Hennie, den stivbeinte danske elgen Nikolaj Coster Waldau og amazonen Macody Lund i rollen som sart og manipulert kjæreste. Da jeg skulle se den på Blu-ray var jeg svett på steder som bare fastleger vet om.

Jeg hadde grunn. Riktignok får regissør Tyldum en del Jaget-scener til å funke sånn passe forskrekka, og Hennie buler dramatisk med blikket. Men filmen blir dødelig forgifta av en unødvendig visuell vits i åpningsscenene, og det er aldri noen sjanse til at den kan bli annet enn litt overraskende rols.

Introduksjonen av hovedpersonen likner et ondt revynummer: En overklassefyr stjeler ting. Han er 168 centimeter på varme dager, og han har en satirisk hårpryd som bringer tankene til Ben Stillers «Zoolander». Aksel Hennie ser så latterlig ut at filmen burde vært en scenefarse med kofferter og forvekslinger. Det blir virkelig ikke bedre da den digre vikingkvinnen Synnøve Macody Lund kommer inn i filmen som om en av steinkvinnene ved Rådhuset hadde reist seg. Når det skulpturelle mennesket kler av seg, kan det bare være fordi hun vil amme den arme gentleman-forbryteren. Jeg kjente at jeg rødmet fordi fordommene mine ble uimotståelig pirra: Jeg vet jo at menn godt kan være kortere enn kvinner, og det er mer normalt enn fotsopp. Men funker det i en macho-thriller der mannen med det tøysete håret skal være han vi bryr oss om? Tilfeldige tilløp til selvironi hjelper ham ikke. Dette blir aldri bra.

Jeg har ikke lest Jo Nesbøs roman, og jeg kommer aldri til å gjøre det. Handlingen er ikke flottere enn den forslitte arbeiderpynten som får henge lavt på juletreet, og filmen kunne utmerket godt ha vært en rumener-action; det er sånne filmer som amerikanske selskaper lager billig i Øst-Europa med en utvandra Steven Seagal eller Dolph Lundgren.

Bestemor til den mystiske Jarl Greve hadde et forhold til en tysk offiser (host, host!) og derfor finnes dyre malerier som det uredde frisørofferet vil ha tak i. Men IT-dansken Coster Waldau lager sci-fi-flotterier som han vil selge, og han bruker alle Hennies hønsete naivitetsdamer for å intrigere. Så begynner han å forfølge den sjalu millionæren for å drepe ham, ut fra den litt gåtefulle logikken at hvis hanreien dør, så vil alle Norges porter åpne seg, for det var den vimsete lille tyven som tydeligvis bestemte over næringslivet i hele landet. Som jeg sa: Rols.

«Hodejegerne» er filmen der Hennie ødelegger frisyren med avføring, og etterpå kjører han traktor iført avføring, og det er alltid noen som ler av dritt. Men scenen med utedoen er egentlig visuelt håpløs og like avfeldig som strippende russisk prostituert. En rein VHS-action kan ha med sånt. Den skal til gjengjeld bestå av overjordisk vellykka slagsmål. Silkethrillere må redigeres med misjonærblikk, for de i bobilene skal ikke le. Da er alt over.

– Jeg har vært så redd for at du skulle gå fra meg, sutrer Hennie mot slutten i en slags foreldresamtale. Det tror jeg på. Men det er ikke verre med ham enn at den forskremte Nasse bryter seg inn i Rettsmedisinsk for å stjele en peanøttpose. Den tror jeg ikke på. 2011.

Mission impossible: Ghost protocol

Norsk TV2 02.25

mission impossible ghost protocol

Paula Patton i den grønne kjolen har fått være med Tom Cruise.

terning 5 liten Tom Cruise ble femti år 3. juli det året, som en feiring av den kirurgi-frie udødeligheten. Han har ingen skalpell-merker bak tørre ører, men ser ut som en mirakuløst velholdt mann med photoshop-mage rett fra pilates-paradiset.

Handlingen i denne M:I-filmen starter i Budapest, og så bryter den ivrige Ethan seg ut av russisk deppefengsel der han sitter med fullt overlegg. Straks bærer det til Kreml de la Kreml, der Simon Pegg og Cruise er utkledde i russiske uniformer. Cruise har Aleksandersen-bart og ser ut som en krysning mellom Kong Haakon og Burt Reynolds. Men de er ikke aleine. Og du vil ikke tro hvem det er som sprenger det du ikke vil tro at de sprenger: Gale Kurt (som ikke ville blitt godtatt som sinnslidende nok av norske medier, men kunne funka som Erlend Loe-påfunn) spilles av den snille Larsson-svensken Michael Nyqvist; et nesten perverst bevis på etterskjelv-skadene fra «Menn som hater kvinner». På kino har Noomi Rapace overtatt etter Sigourney Weaver. På DVD konkurrerer en bullerund, svensk sosialdemokrat med SPECTRE og den Dan Brown-inspirerte tempelridder-ordenen.

På tross av Nyqvists nye kobbe-konturer blir dette er en visuelt vellykka film der bildelykken er mangfoldig. Jeg vet ikke helt hva som er stiligst – Cruise i Assassin’s Creed-hette eller tårnhotellet i Dubai.

Tre feltagenter og én analytiker må plutselig klare seg uten organisasjonen. De kommer til et Dubai der sanden antakelig er hepatittgul av kamel-piss, og så begynner kampen om satellitten. Klatring på fasader, oppskaka korridor-kjeltring og nåtidas kuleste humor: Teknologi virker ikke lenger. Fikse dingser funka for James Bond. Ikke i nåtiden. Klistrehansken til Cruise dør plutselig. Maske-kverna ryker. CTRL Alt+Del.

Til slutt flytter handlingen til Mumbai, men det er ikke så bra, for utlendinger får ikke lov å filme i India uten at de tar med musikk og dans, så en stund ser filmen ut som Bjergsted på 17. mai. Nye adgangskoder skal knekkes. Adgangskodene er vår tids superflått og skaper engasjement blant samtidsbrukerne av nettsteder. Jeg holdt forleden på i to timer for å oppnå gangbar ID til PS3.

«Ghost protocol» er nydelig satt sammen. Simon Pegg som it-vedlikehold er elegant klønete, og Jeremy Renner spiller en mellom-morsk, men hjertemjuk konkurrent til Cruise. Ikke en gang Paula Patton er dårlig.

Handlingen beskriver den ubegripelige trusselen at en sinnslidende svenske vil hiroshime hele verden for å starte en rensende storkrig. Jeg velger å røpe at verden overlever. 2011.

Batman forever

TV2 Zebra 21.00

batman forever

Val Kilmer og Nicole Kidman er også søte sammen.

terning 4 liten «Batman forever» (Batman forverret) var den første interaktive filmen for kino, og den er ulekkert bruker-orientert. Overbetalte automat-skribenter har følt hva alle slags publikumsgrupper kunne tenke seg å se, og så har de tatt akkurat det med. Filmen er som en spiritistisk seanse der manusforfattere lokker fram det ufødte behov og tilfredsstiller det. Som teologi er dette kanskje imponerende, som skapersystem er det litt patetisk.

I rollen som Batman blir den behagelig rotete og useriøse Michael Keaton byttet ut med mannfolket Val Kilmer, og dermed tar Batman-prosjektet det første skrittet ut av Tim Burtons mørke, magiske leketøyverden for å bli en tradisjonell underholdningsfilm. Dessuten kommer tenårings-agnet Chris O’Donnell (verdens kjedeligste Langbein-tryne) inn i handlingen som Robin og er diskotek-tøff og ufiks hang-around og jump-about, uhøvelig bortkasta som en full russ i ei midnattsmesse. Publikums-magneten Jim Carrey låner seg ulurt ut til annen manns revir og drøvtygger talent til det er harskt som harpiks.

Bare Nicole Kidman hører hjemme i en Batman-film, for hun er oversanselig lys og vakker. Kidman kan kles i silkeskinnende sengeteppe uten å virke feil antrukket og hun kan vise skolepikelige skulderblader som er så skarpe at de må være formet for å kutte pulsårer med. Bare hun er større enn livet i «Batman forever», for til og med Tommy Lee Jones ser litt godt betalt ut for å bisette imagen sin i Joel Schumachers California-teite overflate-eventyr.

Batman-filmene pleide å være en slags vond og uvirkelig trøst for melankolske bilde-elskere. Denne er bare tidtrøyte for sånne som ellers ville stått på gatehjørner og bøyd trafikkskilt. 1995.

Valkyrie

TV2 Zebra 23.25

valkyrie2

Tom Cruise har tenkt å ta lovet av Hitler. Med det venstre øyet.

terning 4 liten Dette må være en helt unødvendig EU-film. Så vidt jeg husker ble den siste tyske nazisten tilgitt rundt 1975, og det er ingen lenger som syns at nazismen var noe annet enn et litt leit politisk uhell i en vanskelig tid. «Valkyrie» er like fullt et veldreid politisk drama som i hovedsak forteller at tyskerne stort sett hatet hitleren sin og forsøkte å ta livet av ham ved enhver tenkelig anledning.

Hitler er antakelig den eneste diktatoren i historien med konstant engle-overvåking og direkte bodyguard-avtale med himmelen. 15 ganger forsøkte tyskere å ta livet av ham, og sjøl om uniformene nok var tjukkere den gang enn nå, finnes det ingen logisk forklaring på at føreren ikke fikk Heil-handa i fatle en gang.

Tyskerne var et merkelig folk. De klarte å ta livet av seks millioner jøder. Men de klarte ikke én rikskansler. Det stinker. 2008.

Aldri si aldri

TVNorge 23.45

aldri si aldri 1983

Kim Basinger til hest med Sean Connery.

terning 5 liten «Never say never again» er en ny versjon av James Bond-filmen «Thunderball» fra 1965. I 1983-versjon er Bond igjen agent på rekonvalesenthjem, og svære ting skjer. Max von Sydow, Kim Basinger, Barbara Carrera, Klaus Maria Brandauer i hovedrollene. Her dreier det seg om stjålne krysser-raketter i et både elegant, velspilt og spennende opplegg. 2 timer, 17 minutter.

Bedtime stories

FEM 19.10

bedtime stories

Adam Sandler med dagens desidert søteste hamster.

terning 4 liten Hvis Adam Sandler ser etter, vil han antakelig oppdage en firerterning tatovert på sin venstre rumpeskalk.

Sandler har med godt mot og forbilledlig humør beveget seg over i den trivelige middelmådighets-kulturen hvor folk flest finner hyggen sin. Mannen er uimotståelig sta, og filmene hans er trege som skiskytter-snørr i minusgrader og motbakke.

Men han funker, for Sandler er en sånn fyr som vil fortelle fisehistorier til mindreårige mens han fôrer dem med farlig mat og forakt for miljøbevegelsen. I denne spiller han en ukorrekt karriere-taper som skal legge søsteras barn (Courteney Cox med så mye Botox under øynene at hun måtte ha byggetillatelse for å bevege seg utendørs). Han forteller dem sære sengekant-eventyr, som på et allmenn-magisk, urealistisk vis blir profetier.

Slik blir han en helt. Filmen rir gjennom konvensjonenes Sherwood-skog på sjøldau hest, men det er umulig å forbli ubeveget av en komedie med skjeløyd bolle-hamster. Guy Pearce er smertelig bortkasta som smiskeskurk, Kerry Russell fra «MI: 3» ser unaturlig middelaldrende ut i sitt 32. år, men er ellers en smilende lærerinne-kjæreste for ei lys framtid.

Også denne komedien er i grunntone like besynderlig pessimistisk som en papiravis-redaktør, så det er noe galt med karmaen der ute for tida. 2008.

When in Rome

FEM 21.00

terning 3 liten Romantisk komedie med elendig rykte. Kristen Bell spiller Beth fra New York. Hun er av uforståelige grunner uheldig med menn, enda menn er lette å bli heldig med, men da hun kommer til Roma for ei venninne eller noe og stjeler mynter fra fontene, vil alle ha henne. Josh Duhamel er med på dette. Anjelica Huston er utkalt for å tjene til husleia. 2010.

The whole ten yards

FEM 23.00

whole ten yards, the

Matthew Perry og Bruce Willis plukker ei høne.

terning 4 liten «The whole ten yards» er et enda større mirakel. Her kommer en film med Bruce Willis og Matthew Perry rett på blikkplate. I 2000 var «The whole nine yards» en fiffig kriminalkomedie om en undertrykt tannlege som blir tvunget til å angi den berykta nabogangsteren med nytt navn. Da oppfølgeren starter, har den ekskriminelle Willis flyttet til Mexico med fruen Amanda Peet, og der støver han huset i klassisk husfrue-antrekk, men dessverre dingler støvbæreren som på uvanna import-tulipan.

Det kan være noe der. Hvis du lager en film der Bruce Willis er impotent, mister du både de kvinnelige og de mannlige tilskuerne. Tilbake er bare sosionomene.

Men egentlig er ikke denne komedien så ille. Matthew Perrys oppkjasa komedietalent blir aldri mer sjokkerende nytt, men man trives med det. Bruce Willis tilhører de evige og de opprinnelige ting, og han er en uutslettelig ressurs som kommer til å interessere DVD-gjengerne lenge etter at Roland Emmerich har nerflømt jorda for tjuende gang.

Den hevngjerrige gangsteren Kevin Pollak forsøker å få has på Willis nok en gang. Da våkner mannen med kluten, og plutselig gjenopptar han manndommen som når Lazarus letter på øyelokka og Willoch plutselig blir intervjua på TV.

Ingenting virkelig stilig skjer, men filmen er underholdende på den interfamiliære måten. Willis og Perry tilhører slekta. Man koser seg med dem, sjøl om de er litt rare, slik slektninger ofte er. 2004.

Tilbake til fremtiden

TV3 19.25

tilbake til fremtiden

Michael J. Fox med Christopher Lloyd på reise i tiden.

terning 5 liten Her er filmen som gjorde 1985 til et spesielt år. Fra før av hadde de fantasifulle kronologi-fiendene H.G. Wells’ tidsmaskin, men den var egentlig litt humørløs. Med «Tilbake til fremtiden» kom de virkelig infløkte tidsparadoksene inn i livene til enkle mennesker med stor humor, slik Kafka hadde forvirret tidligere generasjoner.

I den første filmen reiser Marty McFly til fortiden, og det er ganske trygt, siden fortiden ikke forandrer seg. I hvert fall bør den ikke det. Dessuten gjorde han det med den hyperaktive hjelpen til vitenskapsmannen Christopher Lloyd, som spilte Dr. Emmet Brown. Han var en av de siste forskere. Han fant faktisk opp noe, i stedet for å ringe rundt og spørre folk hva de syns om blåbær. Med Dr. Browns lyn-fyrte DeLorean reiste McFly til sine foreldres ungdom og bidro på et litt tvilsomt vis til sin egen befruktning. Dessuten forsøker den kommende mora hans å forføre ham.

Lea Thompson ble et vakkert minne for mange unge menn med forstyrra sexliv.

Handlingen gjentas for de som er yngre enn førti år: Michael J. Fox spiller en rockeinteressert ungdom som kjenner en gal professor så godt at han blir med mannen på tidsreise til fortida da foreldrene var unge, og sånn forandrer han livet til alle. Michael J. Fox var egentlig bundet opp i TV-serien «Family ties», og fire uker av filmen ble føærst laget med Eric Stoltz i hovedrollen. Det gikk ikke. De måtte ha The Fox. Christopher Lloyd er det man i hipsterkretser kaller episk som dr. Emmett Brown, Lea Thompson er en skjønn mor og kjæreste, Crispin Clover en pinefullt patetisk farsfigur, og noen spesialister vil kjenne igjen Billy Zane nede på rollelista som Match.

Sjefen for Universal Studio ville kalle filmen fort «Spaceman from Pluto» fordi han mislikte ordet «future». Produsent Spielberg sendte ham et memo der han takket for studiosjefens spøkefulle memo og fortalte at alle fikk en god latter. Sid Sheinberg turde aldri innrømme at det ikke var en spøk. Så mye for sjefer. 1985. 1 time, 56 minutter.

Tilbake til fremtiden II

TV3 21.30

Tilbake til fremtiden II

Og sånn skulle liksom vår tid ha blitt.

terning 5 liten Dette er oppfølgeren om professor Emmett Brown og Marty McFly på flukt i tida. Her havner de i en ikke alt for fjern fortid, der ting har utviklet seg ganske spesielt og Marty kan stå på flygende rullebrett. Denne filmen opererer med tre forskjellige virkelighetsplan og er egentlig bare forståelig for folk med hovedfag i fysikk, men underholdende er den. Michael J. Fox, Christopher Lloyd, Lea Thompson, Elizabeth Shue. 1 time, 47 minutter. 1989.

Den innerste sirkel

TV3 23.25

terning 4 liten Matt Damon og Angelina Jolie i en film om en CIA-mann som begynner å få alvorlig paranoia. Alec Baldwin og Robert De Niro er også med. De Niro regisserte. «The good shepherd» er fra 2006.

Zombieland

Viasat4 22.00

zombieland

Jesse Eisenberg og Woody Harrelson jakter zombier.

terning 4 liten Innledning 1: Hvis du bommer med en millimeter, ser det ut som ei mil. Innledning 2: Schizofren Disney-produksjon med splatterfikse flygetarmer og en Steinerskole-flink nerde-valp i hovedrollen.

Til innledning 1: Komedier som «Gremlins» og «Ghostbusters» var spennende filmer sjøl om de bare tulla med deg. Humoren i «Zombieland» treffer rett ved siden av skiva, men den gjør det så ofte at du til slutt sitter med følelsen av skiskyting i Ridderrennet. Den stiliserte filmstilen med dorkete forteller-jeg og pop up meta-mas er long gone, og utgåtte filmspøker krever ting av regi og skuespillere som nesten er uoppnåelige. «Zombieland» blir ikke vittig, sjøl om den utelukkende består av voldsomt uttenkt humor. Det er som om anstrengelsene blir større enn historien.

Til innledning 2: Jesse Eisenberg er en søt skuespiller hvis han ikke snakker så mye. Han kunne spilt ekorn i «Over hekken», han kunne vært Jodie Foster i «Freaky Friday», han kunne vært Sniff i Mummidalen og Nasse Nøff i Hundremeterskogen. Han blir litt for masete og maniert i en zombie-komedie, som krever hva man kan kalle marengsbasert konditor-alvor. Både Jesse E. og Woody Harrelson har det handikappet at de snakker daffyflatt skavlansk, så det blir mange lydfordringer.

Bambi-fansen vil la seg forskrekke over en Disney-produksjon der man knuser hoder så hjernemassen skvetter og felles-røyker marihuana. Det skjønner jeg godt, for filmen ser hele tida ut som om den egentlig ikke skjer.

Nei. Det er ikke Bill Murrays hus. 2009.

Gabriel

Viasat4 23.35

terning 3 liten Ukjent australsk science action fra 2007. Erke-engelen Gabriel kommer til Skjærsildens rike for å bringe lyset tilbake til de gjenfødende sjeler. Men der må han kjempe mot sine menneskelige følelser, og det blir ikke lett. Andy Whitfield, Dwaine Stevenson, Samantha Noble. 2007.

My blueberry nights

TV2 Film 19.10

my blueberry nights kyss

Norah Jones kysser Jude Law. Fortjent.

terning 5 liten Den sommerens overraskelse for oss som trodde at Norah Jones bare var en halvjazzete bakgrunnsrøst i selskapene til sånne folk som vasker hendene også før de går på do. Ravi Shankars datter er en av årets mest behagelige skuespillere, og hun står merkelig nok til Jude Law slik Debra Winger ville gjort til Richard Dreyfuss (en form for sensuell sjelelighet).

Jude Law er egentlig en forfengelig kødd. Men filmer som denne viser at det banker et hjerte under kondompakka i brystlommen, og han kan også spille film sånn at du føler noe for ham.

I så måte er Kar Wai Wongs «My blueberry nights» perfekt. Wong er han som laget den estetiserte kinesiske stillstandsrapporten «2046» om et tog til evigheten. Han behandler bildene som om de var kjærester, og filmen om Norah Jones’ reise rundt i smertens poesi er en kunstutstilling uten klimamotiv. Jazzete forgrunnsfarger i naboskap med moderne noir-komposisjon av bilder. En så kul form for skjønnhet at sommerens innpåslitne vulgaritet glemmes bort. Høsten blir tidlig-innført som følelsesfenomen i en handling der Tom Waits kunne ha kommet slentrende uten at opera-politiet grep inn. Det er behagelig stilisert og begeistrende malerisk. For noen vil dette være filmen de ventet på.

Law driver en liten kafé der en av de esoteriske attraksjonene er en glassbolle med nøkler. Dit kommer Norah Jones fordi kjæresten spiste svinekoteletter med ei ny dame. Fra hun får se paret på den vidåpne vertens overvåkingsvideo blir livet hennes en tilpasning til uavhengigheten, og så drar hun ut i USA for å oppleve hva det er folk knytter seg til og fra.

Hun møter ikke så mange, men de gjør inntrykk. David Strathairn vedlikeholder den håpløse kjærligheten til eksdama Rachel Weisz med komplett hensiktsløshet, som vanning av juletre i januar eller opprettelsen av ny salatbar i trailer-restauranten. Natalie Portman spiller poker i Nevada og ser ut som ei jente som studerer til å bli Sharon Stone. Mens Norahs lysverden veksler fra Nyork-blått til Memphis-rødt til sitrongult i det spisse Vegas-landskapet, fordyper hun seg lavmælt i menneskenes snedige smerter. Vi er enklere og lurer på om hun ikke vil vende tilbake til kaféverten Jude Law og føde ham noen tilbakeholdne setninger til bruk mellom de som forstår hverandre. Hun sender ham postkort, så sjansen er der. Overfladiske flørtere sender ikke kort.

Kar Wai Wong har laget en film som får alle skuespillerne til å virke geniale. Det er så bra. 2007.

Fredag 27.2.–Kul film som skapte Crowe og Pearce

 

L.A. Confidential

NRK1 01.50

terning 5 liten Noen ganger må man bare sitte våken til langtpånatt, og noen filmer er verd det. NRK har den uvanen at de plasserer de mest severdige visningene når folk har lagt seg, men det går an å lure dem. Dette er i hvert fall fredagens film.

«L.A.Confidential» skapte to nye, store stjerner. I rollene som politimennene Exley og White lager Guy Pearce og Russell Crowe to moderne eventyrvignetter til Den Store Manneboka som gutter leser begjærlig når de er ferdige med å lage gule konkurranse-hull i snøen. Sanne filmfriker leter hver dag etter skikkelser med ekstra-energi i kald ryggrad. De kommer til å elske denne filmen.

la confidential basinger

Kim Basinger murrer mykt.

Exley er mager og liten som et sunt fjørfe-måltid, men han har den intellektuelles naturlige arroganse og utstråler så skamløse ambisjoner at du kunne lyse opp himmelen over New York (nattklubben) med dem. Han har mot til å bryte guttenes aldri-sladre-kodeks og han har styrke til å drite i kollegers forakt.

Russell Crowe er et lite mirakel. Han har alltid sett ut som en forsinka sekstiåtter med mjuk mannsidentitet og grinekurs, men regissøren Curtis Hanson har forvandla den 33 år gamle newzealanderen til et villdyr. Håret er så kort at frisøren må ha vært borti sjela, og kroppen har fått så mange ekstrakilo rødt kjøtt at han antakelig ville ha banka Mike Tyson på vegne av mishandla kvinner. Politimannen Bud White er den en-hjerningen som politiet sender ut i gatene når de ønsker at tiltalte skal stille i retten med blått øye og ny hukommelse.

la confidential

Russell Crowe og Guy Pearce spiller sånne politifolk som ikke finnes i Hordaland.

Som nesten ufortjent stilige bonusgleder: Kult-skuespilleren Kevin Spacey er den sleipe kjendis-purken. Danny DeVito skriver krim-sladder i pissegul gateblekke. Kim Basinger murrer mjukt som dyrt, seksuelt ekstrautstyr for umenige menn.

I tillegg er historien til forfatteren James Ellroy perfekt. Politistasjonen i Los Angeles er en uansvarlig tett trykk-koker der politikk og paranoisk politi-aggresjon friksjonerer hverandre daglig. Når en sparka kollega også blir skutt, involveres uvennlige arbeidskamerater i en topptung og intrikat etterforskning av den typen som pleier å føre til at statsråder må gå i Norge.

Filmen også er en estetisk nytelse. Det egentlig uanselige 1940-tallet er postmodernisert til å bli en slags fellesnevner for alt som er sanselig og stilig i verden, ansiktene er skulpturelt uttrykksfulle og det sitrer i det hele tatt av et så sugende atmosfære-trykk i filmen at den aldri risikerer å slippe taket. 1997.

Helter i Telemark

NRK2 21.30

terning 4 liten Det var vel ikke så helt sikkert at man kunne ha laget atombomber av det, men historien er fremdeles like god: Under krigen stanset norske sabotører en sending av tungvann fra Vemork til Tyskland. Dette er den amerikanske versjonen, «Heroes of Telemark», som ble laget i 1965 med Kirk Douglas og Richard Harris. 2 timer, 11 minutter.

Black dynamite

NRK3 02.40

terning 4 liten Her har noen laget en slags hyllestfilm til «Shaft»-filmene i 2009. Kampsportagenten og eks-agenten Obba Babatunde drar etter sin brors drapsmann bevæpnet med en Magnum 44. Paradoks: Hvis en eller annen stakkars kvitling uheldigvis kaller en afris for svart, blir han kalt rasist. Det gjelder tydeligvis ikke alltid.

Rødhette og varulven

Norsk TV2 01.30

rødhette og varulven

Amanda Seyfried blir veldig oppskaka av varulvgreia.

terning 4 liten Med litt strammere historie kunne denne Rødhette-filmen blitt et ålreit eventyr, og hvis den ikke på død og liv skulle etterlikne Twilight-serien, kunne den ha blitt en heftig utendørsgrøsser. Nå blir det mye halvformulert utkledningsrot.

Regissør Catherine Hardwicke (som laget «Twilight») har forsøkt seg på en dekorasjons-poetisk ramme når Rødhette og bestemor hennes nok en gang blir utfordret av skogens feigeste rovdyr. En kitscheuropeisk landsby med spjelkede utkantskråtak og hus med Disney-fasonger, julekvelds-tømmer, analfabetisk forundra bondebefolkning og kvinner i så omfangsrike pietistklær at de kunne ha gått umobba gjennom Saudi-Arabia.

Men de har altså en varulv. Og når det er blodmåne kan han smitte kristenfolk sånn at også de blir djevelsk dyktige. Denne byen er imidlertid mektig velsigna – for Amanda Seyfried spiller dattera, Virginia Madsen er mora og Julie Christie bestemor i bushen. For at ingen skal være i tvil om filmens slektskap til vampyromantikerne, spiller Billy Bruke pappaen – og han er sheriffpappa i «Twilight»-serien.

Som i Twilight har jentungen to friere, og sjøl om ingen skal risikere å få akutt løpetid av dem, tilhører begge kategorien fin ungdom. Jenta vil nok en gang bare ha den ene.

Da ulven har begått forhandlingsbrudd og gjort skade, dukker Gary Oldman opp som ond prest med korsfarergorillaer. Han roter til den lange midtdelen av filmen med sine utspekulert geistlige grimaser, mens den rødkledde Amanda småløper på spretne føtter i størrelse 37 og viser fram sitt naturgitte talent for oppspilthet. Fart blir det imidlertid ikke før hun begir seg inn i bestemors hus og konfronterer eventyrets beist, et rufsete, uflidd og digert pelsdyr som ikke engang bibliotekbaserte byfolk ville ha freda.

Filmen har elleve års grense. Den passer i hvert fall ikke for yngre. Men OK. TV2 har NRK-syndrom og viser stasfilmer når 11-åringene sover. 2011.

Mission impossible 2

Norsk TV2 03.10

mission impossible II

1200 kubikk Tom Cruise eller mer.

terning 5 liten Å se en John Woo-film er fremdeles bildelek med Newton. Ikke Thandie Newton egentlig, sjøl om hun spiller en hovedrolle i denne filmen, men han med eplene. Hong Kong-regissøren får alt til å sveve. Tyngdekraften oppheves eller forsinkes for folk, duer, våpen, støv, motorsykler og biler, alt. Han får også alle til å maskere seg som i «Face/off». Folk kler av seg plasttryner to ganger for hver gang de skifter Versace-skjorte.

Tom Cruise starter denne filmen som en etablert agenthelt. Han henger etter nyspisste fingertupper og godt håp i en eller annen fjellvegg da sjefen Anthony Hopkins dropper ham et par designer-solbriller med neste oppdrag. Terrorister har kapra motgiften til farmaskurkenes hjemmelaga dødsvirus. Cruise får i oppdrag å rekruttere den litle førtikilos-tjuven Thandie Newton og instruere henne til å infiltrere, eller noe som likner fælt, eks-elskeren. Regissøren Woo ser på tarantella mens det skjer, og fryder seg. Cruise og motstanderen Dougray Scott utfører rustfrie ridder-ritualer fra gryntende motorsykler etter at helten sjøl har sålesurfa på asfalten. Derpå følger sakte hannekamp. Dette er en særegen underholdningsform, og den funker for menn, men også for folk. 2 timer. 2000.

Batman

TV2 Zebra 21.00

batman

Michael Keaton er Batman i sivil og Kim Basinger er bare sivil.

terning 4 liten Av årsaker som antakelig bare det uransakelige forsynet kjenner til, er Michael Keaton den mest vellykka Batman på film noensinne. Keaton er en litt nervøs skuespillertype, med vimsete hodebevegelser og pauser som likner drypp: Det ser av og til ut som om han detter ut av virkeligheten i et halvt sekund. Da det ble kjent at Keaton skulle ha Batman-rollen, protesterte fans fra hele verden. 50.000 brev kom inn til studioet.

Men Tim Burton (som nettopp hadde notert seg for suksess med «Beetlejuice», der Keaton hadde hovedrollen) ville lage en noir-inspirert arkitekturlek som understreket gotikken i tegneseriekunst. 1980-tallet var gotikkens tiår. The Cult og The Cure kom – og den første goth-foreningen i Norge het Gotham Nights. Av en eller annen grunn passet Keaton til det.

Gotikkens kirkedystre Freud-former former stemningen i «Batman», mens Keaton vaser rundt som en spelemma rikmannsfyr med konsentrasjonsproblemer og får det til å se ut som en av Herrens rødehavs-mirakler når han løfter en gateskurk og holder ham utfor taket. Monumentale vannfarge-bygninger støtter Elfmans pompøse musikk, steingoblins og tunge formasjoner minner om det uhelbredelige Tyskland. Vi er i en drøm om storm og trang,

Jeg skjønner ennå ikke hvorfor Keaton funker. Etter ham kom Val Kilmer og George Clooney og var katastrofer. I vår stilfattige tid Christian Bale, som ser ut som om han trenger livsstilråd fra Dagblad-magasinet.

Men uanselige Keaton står ikke i veien for filmens egentlige stjerner. Jack Nicholson overspiller Joker fordi det var hva han ble betalt for; i noen scener eksklusivt eksentrisk, i andre scener som en klovnelongør i et billig sirkus. Og så er det Kim Basingers nesten hospital-hvite equus-hår, en seksuell invitasjon som får hele garderoben hennes til å likne undertøy.

Vi ser ikke egentlig så mye til Batman i filmen. Det virker litt lite gjennomtenkt når han går til sengs med Basinger, for det er ikke noe seksuelt ved Keaton. Han er som en KFUM-munk med litt snurpete munn som en kvinne ville kjent igjen med en gang under masken.

I slutten av Burtons første «Batman» tar handlingen seg opp i et Hitchcock-tårn, og så får endelig dama sjanse til å henge fra taket. Burton er en mann med lygekryss på ryggen. Burton er en tøysekopp.

Disse ble vurdert til Batmanrollen: Kevin Costner, Tom Cruise, Mel Gibson, Charlie Sheen (!), Bill Murray, Tom Hanks, Arnold Schwarzenegger, Harrison Ford, Jeff Bridges, Patrick Swayzey, Bruce Willis og flere til.

David Bowie var blant dem som ble vurdert til rollen som The Joker.

Omtrent alle skuespillerinnene i verden ble vurdert til rollen som Vicki Vale. Keaton sa nei til Michelle Pfeiffer fordi han var kjæreste med henne. Sean Young startet innspillingen som Vicki Vale, men datt av hesten i en ridescene og brakk kragebeinet.

Tim Burton ville ha Danny Elfman til å komponere. 1989.

That’s my boy

TV3 21.00

terning 4 liten Denne filmen har jeg ikke sett, en forsømmelse jeg ikke kommer til å rette på. Adam Sandler spiller en fyr som ble far som 18-åring og deretter oppdro gutten aleine til han ble 18. Sandler gjorde merkelig nok en elendig jobb, og da sønnen skal gifte seg, dukker han opp for å gjøre ting gode igjen. Uinnbudt. Vanilla Ice deltar. Vet dere ikke hvem Vanilla Ice er? Fortsett med det. 2012.

The switch

TV3 01.45

switch, the

Jennifer Aniston med sin skjønne, sarte sønn.

terning 5 liten Bra komedie, men også TV3 har begynt med å vise filmer for seint. I kveld har de i stedet fem «Sex og singelliv»-episoder, noe som heter sjukdom i siviliserte heimer.

Forrige uke sto DVD-tittelen «Ja. Massemord kan vi!» på nettførste i cirka en halvtime før den gode smak overtok, så denne uka skal jeg ligge med mjuk mule opp og gjøre alt godt igjen. Det skal handle om Jennifer Aniston, som gradvis og uten Oscar-fremmende handikapp eller freudianske sidesprang er i ferd med å bli en av de triveligste unge kvinnene i amerikansk behags-industri. Hun var ei feira Friends-flis i mange år, men da ektemannen Pitt konverterte til Angelina Jolies strevsomme univers, ble hun liksom den sure eksen til Brad.

Det var dobbelt urettferdig, for Pitt burde holdt seg til Aniston. Han er en enkel gutt i stram dongeri, og det var aldri meningen at han skulle bære blitz-adopterte barn i flyplasskøer over hele verden. Han skulle sitte fint ned og ta en enkel nasjonalpils med Matt Damon og George Clooney, og så skulle Jenny A. komme forbi med kult skjørt og forelska auer. Jennifer har nesten alltid forelska blikk. Det blikket er det varmeste jeg vet om på film.

«The Switch» paraderer hva Jennifer er god til. Hun er bestevenninne med en hypokondrisk mann i strikkevest den dagen hun oppdager at hun vil ha barn, men ikke mann. Jason Bateman, med mobilbilde av sin utvekst på scrotum, blir forkasta som sædgiver fordi han er for bekymra, og han tilbringer deretter-tid med å låse dama inne sånn at hun ikke henter sæd hos en kung fu-regissør.

Da den eggløsna dama holder befruktningsparty for å insemineres med Patrick Wilsons veggklatrings-gener, drikker den stakkars bekymringsvennen seg full og foretar en typisk fyllik-forbrytelse: Han erstatter Wilsons ovariske invasjonsstyrke med sine egen. Det betyr at Jenny etter hvert blir mor til en merkelig, nevrotisk og dyster sjuåring som virkelig trenger en far av den sorten som bekymrer seg for datoen for solsystemets sammenbrudd og sier at nevrotisk er en intens form for selvransakelse.

Jennifer Aniston er flyktig og fin i rollen. Bateman er fantastisk i retning merkelig sannsynlig. Dette er mest de to milde mennenes film. Det finnes hypokondere, og det finnes hypokondere. Noen av dem er borte fra jobb hvis smøret er hardt en torsdagsmorgen, andre bruker svakheten sin til ydmykhet og generøs underholdning. «The switch» tilhører de gavmilde filmene. Det er kult å være svak. 2010.

D-Tox

Viasat4 22.00

d-tox

Sylvester Stallone – alkis i ødemarken.

terning 5 liten Kveldens tilbud for actionfolket.

I «D-Tox» spiller Sylvester Stallone FBI-mann på jakt etter nok et medlem av det tallrike seriemorder-lauget. Etterforskningen fører til tap av forlovede, og politimannen går til grunne i billig brennevin og ufullstendige setninger. Derfor havner han i avrusningsklinikken til Kris Kristofferson. Den har like varm og koselig arkitektur som Oljemuseet og ligger i et øde snøhelvete som rogalendinger kaller Sirdalen. Der oppstår en desimering av bestanden som på sett og vis hermer Agatha Christie-boka «Ti små afro-amerikanere».

«D-Tox» (som betyr avrusning – detoksikering) er en dyster og hensynsløs utmarksthriller som vil forebygge alkoholmisbruk og påskeferie. Skittsnakk, grå skjorter og fargeløse aggresjoner hører med når amerikanske politifolk uten illusjoner snakker fagprat. Filmen er ikke dårlig. Bare litt deprimerende i et allerede slitsomt år. 2000.

The contract

TV2 Film 21.00

terning 4 liten Thriller med Morgan Freeman, John Cusack og Jamie Anderson. Cusack spiller en far som forsøker å ta seg bedre ut i sønnens øyne, og derfor gir han seg i kast med en leiemorder i verdensklasse. Etter hvert havner han og sønnen i villmarka, der morderens menn jakter dem som småvilt. Laget av Bruce Beresford i 2006.

The traveler

TV2 Film 22.45

traveler, the

Val Kilmer er kanskje eller er ikke eller tvertom.

terning 4 liten Van Kilmer i en rå grøsserthriller fra 2010. Kilmer spiller en morder som dukker opp på lensmannskontoret i Kyrksæterøra eller noe og der tilstår han mord og så blir det fælt for sju lensmannsbetjenter. Det er sånn at han kanskje er spøkelset til en som ble utsatt for justismord, og det kommer en vri i slutten. Mye fælt.

Bitter moon

TV2 Film 00.20

bitter moon-2

Emmanuelle Seigner frister engelskmann med ting han aldri så på kostskolen.

terning 5 liten Hva er det som gjør at par som elsket intenst, alltid ender opp med å hate hverandre, mens de halvt likegyldige holder hengivenheten putrende et helt liv? Kanskje fins det en tragisk skilnad mellom engelskmenn og galskapens grisete gallere, og kanskje må erotikkens eksplosive flamme alltid brenne ut og etterlate pyromanene med brente fingertupper og våte fyrstikker? I Roman Polanskis heite og komiske elskovsnederlag sier mannen som ble invalidisert av sin egen brutale forelskelse: «Vi var for grådige.»

Ihvertfall er «Bitter hevn» blitt en durabelig vri på den franske kjærlighets-melankolien, og den pløyer opp atskillige følsomme såkorn med opplagt ironi. I Bertoluccis «Med himmelen som tak» dro et lavspent ektepar ut i ørkenen for å finne gnisten tilbake, men de fant bare det uunngåelige at tiden lager nye sår. I «Bitter hevn» reiser det britiske småsnakk-ekteparet Nigel og Fiona på cruise mot India med omtrent samme innhold. De får etter hvert både høre og se alt det hemmelige som frastøter og frister de feige.

På båten treffer de den lamme amerikanske forfatteren og hans unge kone. I uimotståelige fortellerstunder som virkelig lever av litterær lyst, får Nigel historien om den store kjærligheten i Paris og hva slags fascinerende fornedrelse vedlikehold av døende sex fører til. Om Debra Winger i «Med himmelen som tak» lærte at man skulle gripe livet mens det ennå er der, så får de beskjedne britene en tøff leksjon i å ta vare på litenheten med ydmykt hjerte.

Slapp av. Fullt så enkelt er det ikke.

Forholdet mellom Oscar og Mimi er egentlig fascinerende fullbragt, og det kompletterer et kinofellesskap der Dracula blodelsker med sin skjebnebestemte brud i den ene salen og Kevin Costner overbeskytter Whitney Houston i den andre. Den klassiske Paris-amouren kan bare ikke vare. Og når sånt falmer, oppstår maktspill og hat.

Polanskis 26 år gamle hustru Emmanuelle Seigner («Frantic») er som en ny Brigitte Bardot fra «Og Gud skapte kvinnen», hun danser flagrende som Anita Ekberg i «Det søte liv» og blir en 1993-standard for hva det er gutter drømmer om når mor ser en annen vei. Hun spiller mot en gulkjefta og ufiks Peter Coyote, mager som et fenalår og henrymillersk i sin usentimentale, eksistensialistiske sexdyrkelse. Polanski overforteller kåtheten mellom de to som om det gjelder å oppnå en frigjørende rus, mens han hele tiden sørger for å kultivere det bisarre med boklig kvalitet og komisk distanse.

Den underholdende stilen blir med filmen fra supersex til sadisme og gjør at erotikk og hat oppleves som en uunngåelig helhet. Dette er heavy greier som forteller mye om hvorfor så mange av oss ender opp som forskremte lenere mot livets rekkverk, mens vi holder forsiktig og håpefullt rundt hverandre. 1992.

Torsdag 26.2.–30 år gammal eldre-Bond og elendig anmeldelse

 

Aldri si aldri

Max 21.30

terning 5 liten I full panikk flykter vi i dag alle til kanalen Max, og der skal vi for første gang se om igjen en ny-innspilt James Bond-film fra 1983. Jeg mener: Så gamle er Bond-filmer at en av dem ble nyinnspilt tidlig på åttitallet. Dessuten skal jeg demonstrere hvor dårlig jeg skrev som ung.

Det var en begivenhet ved juletider i 1983:

«At Connery er tilbake i paraderollen sin er selvfølgelig en stor begivenhet for oss alle, med unntak for noen få som først oppdager kulturhistorien når den er 100 år gammel. Spenningen foran møtet med den sterkt middelaldrende Bond var nervepirrende. Ville agenten være redusert til en silikon-opprustet kvasi-ungdom som hadde stuntmenn til å gå i trapper for seg? La spørsmålet være besvart med en jublende bekreftelse på det motsatte. Den nye James Bond er en hyllest til den modne maskulinitet som er så kjærkommen for oss som har begynt å telle alder i ti-år og vellykkethet i minus-kalorier.

aldri si aldri 1983

Vakre sammen: 53-åringen Sean Connery med Kim Basinger og ung hest.

(La meg legge til at jeg skrev dette da jeg var 37 år, og Sean Connery, som altså hadde vært borte ganske lenge fra Bond-rollen, var 53 år og egentlig litt for ung til å sykle Nordsjørittet i våre dager)

Når så mye er sagt om «Aldri si aldri» vil selvsagt de fleste innvendinger falle til jorden. Men det er heller ikke så mye å innvende. Betenkelig er det selvfølgelig at trofaste Moneypøenny er skiftet ut med et helt ukjent damemenneske, at både Q og M har fått nye ansikter, men til gjengjeld har nye penger kommet til. Den lune oppfinneren av djevelskap har fått økonomiske restriksjoner og stiller ikke opp med helt imponerende hjelpemidler lenger. Men han hilser i hvert fall Connery velkommen tilbake i jobben med et «Endelig litt sex og vold igjen!»

Og det har han rett i. Den mer enn to timer lange filmen er tgett og solid pakket med god gammeldags action. Vi får møte noe så sjeldent som en brølende hai, en dyrisk motorsykkel som stanger mot vantet – og ikke minst, vi får ri på ryggen av en atomladet Krysser-rakett i den mest svimlende våpen-porno jeg har sett på film.

(Etter 1983 fikk vi alle se ting som ville fått Bond til å søke assistentjobb hos Yoda. Jeg bare nevner det)

Av mykere trefninger kan nevnes James Bond som tango-Travolta, som fisker i sosionom-inspirert snekkerbukse, som svett elsker i litt mer småvarm erotikk enn det som er vanlig i denne pripne genren samt som donor av urinprøve.

Herlig ironi finnes for eksempel i scenene fra Middelhavs-kasinowet der spillebordene er byttet ut md TV-spill – en hel sal med dem og smokingkledde rikinger med hendene på spakene.

På tross av utvendigheten betyr skuespillerne det meste for en film som dette. Sean Connery befester sin stilling som den eneste James Bond ved å spille på sin modenhet. Som Largo gleder Klaus Maria Brandauer fra «Mefisto» med bevisst underspill. De to jentene Barbara Carrera og Kim Basinger fungerer som helholdsvis skjøge og madonna uten å ta nattesøvnen fra noen, og er igrunnen de svakeste i filmen. James Bond kunne ha trengt ei skikkelig dame, kanskje nærmere sin egen årgang.

Men på tross av det er «Aldri si aldri» den beste James Bond-filmen som noensinne er laget. Og den som mislikte de forrige, vil antakelig mislike denne enda mer.

(Puh! Det var 1983. En vanvittig dårlig skrevet anmeldelse. Jeg begriper ikke hva jeg drev med. Men i -83 kom Thor Bjarne Bore til Aftenbladet, og ledet av hans uventa begeistring for språklig ekstremisme ble anmeldelsene mine etter hvert mer underholdende og tildels uleselige.)»

Original

NRK3 02.50

terning 3 liten Dansk dramakomedie med blant andre Tuva Novotny. Handler om en mann som må slutte med å være den bleke avskygningen av seg selv; han må åpne restaurant i Spania og bli det fyrverkeriet han var før, antakelig i russetida og under en Kim Larsen-konsert i Tivoli. Og forresten – stien til den store kærlighed finnes overalt. 2009.

Moonlight mile

TV2 Film 18.50

moonlight mile

Begravelse med Dustin Hoffman, Susan Sarandon og Jake Gyllenhaal. Verd å se.

terning 5 liten «Moonlight mile» er som å se en intuitiv kopi av feiret filmhistorie. Jake Gyllenhaal minner nifst om Dustin Hoffman i «The graduate». I drømmene sine går han på vannflaten med samme fluktelige fjernhet som da Dustin Hoffman nedsenket seg i basseng-stillheten – og så bor han i Hoffmans hus. Den udødelige enhjørningen Dustin spiller faren til Gyllenhaals døde forlovede, og den unge gutten er et sorg- og forsoningsgissel i svigerfamiliens lettborgerlige livsimitasjoner.

Nåtida står aldeles stille i det mimrende ekteparets stuer, og replikkene faller uknuselig slik broderte puter gjør, mens ordene svever som dun fra sprukket trekk. Susan Sarandon står fast i sin bitre sarkasme. Hoffman stivner som sement i en imitert forretningsidentitet, og er den typen mann som tar telefonen midt i en viktig samtale.

Filmens faste sensasjon er Jake Gyllenhaal, den nesten kroppsfrie drømmeren som spilte Donnie Darko. 2002.

Dunderland

TV2 Film 21.00

terning 4 liten Reidar Sørensen og Helge Gimle i en for meg ukjent grøsser fra 2012. Handler om at ei jente på 1600-tallet ble kalt heks og drukna i Dunderland. I vår tid kommer det ei teaterdame dit for å sette opp hekse-forestilling. Så kan man sjøl tenke seg.

The 51st state

TV2 Film 22.30

51st state, the hoved

Samuel L. Jackson kommer reisende til England.

terning 5 liten Da jeg så denne filmen på kino, blei jeg sur av at en mann eksploderte av diaré. Det var så mye renneskit på kino den tida, for Harlem-tradisjonene i amerikansk underholdning stimte i folkesalene til Kino Z.

Når man ser igjen «51st State» på video, er skjermen blitt mindre og mengdene små. Såpass møkk som dette kan man tåle. Det er forskjell på flere tusen hektoliter. Da syns det også at filmen er vittig og rask og kynisk, og at den reddes ved at Verdens Stiligste Mann, Samuel L. Jackson (54), går rundt i kilt og snakker til briter slik de fortjener. Filmen befolkes utelukkende av epigoniserte action-smurfer av den typen som bare fins i moderne gangstereventyr fra England (den 51. staten). De er voldsdilere og dopdippere, skinheads og flatfeet og noheads og liverpoolfans og ei eufemisert kontraktmorderske som forfølger Samuel L. Jackson fra USA.

Han har funnet opp dupernarkoen som kunne vært laga for B-bylivet. I England treffer han husmor-agnet Robert Carlyle. Den engelske minitorpedoen har sex med Emily Mortimer, en opplevelse som er verre enn salpeter i maten, ettersom Carlyle alltid ser ut som en udusja rørlegger på vei hjem fra jobb. Jackson i kilt er kulere enn hele det europeiske kontinentet, engelskmenn er klovner og Meat Loaf ser ut som svidd salattilbehør og skal hevne seg.

Filmen inneholder tung musikk, noen få «å sallan, så du det!»-scener og mye likegyldig døing. 2001.

Timecop

TV2 Film 00.05

timecop

Jean-Claude Van Damme gjør husarbeid. Slik fikk han etternavnet.

terning 5 liten Underholdende og behagelig uintelligent tidsreise-thriller. En mann drar fra årstall til årstall for å hindre at tidsforbryterne forandrer fortida. Jean-Claude Van Damme er en spesial-purk i 2004, og han mistet kona for ti år siden og har det ikke så greit. Ron Silver er den ærgjerrige senatoren som også er sjefen hans. De som nå ikke aner hva som kommer til å skje, er nydelige, uskyldige mennesker som egner seg til å ale opp angorakatter. 1993. 1 time, 36 minutter.

Lost highway

Showtime 21.00

lost highway

Bill Pullman i en av sine gode roller.

terning 5 liten Filmen funker fremdeles som en kirurgisk åpna gåte. David Lynch beveger seg bort fra noe med det bortskjemte barnets ensomme stahet. Det er som om han forsøker å oppdage hva David Lynch egentlig er, gjennom en solid vegg av begeistra Twin Peaks-rykter, gjennom dyrking og undring og mystisisme. Bill Pullman spiller en mann som oppdager eller hallusinerer at hans liv blir videofilmet, han dreper kanskje kona si, men treffer henne igjen i et alternativt liv. Patricia Arquette, Balthazar Getty og Robert Blake i andre sterke roller. 1996. 2 timer, 9 minutter.

JCVD

Showtime 23.10

terning 4 liten Belgisk action med Jean-Claude Van Damme i hjemlandet. Van Damme spiller seg sjøl. Han har skatteproblemer og skilsmisse-trøbbel, og til alt overmål finner han ut at Steven Seagal har stjålet en rolle fra ham. Derfor reiser han hjem til Belgia for å nyte fred og stillhet. Not! 2008.

Monster

Silver 21.00

monster2

Christina Ricci og Charlize Theron har Oscar-trynene sine på.

terning 5 liten Det er grunn til å anta at «Monster» er blitt en mye bedre film enn regissøren hadde planlagt. Det er ikke normalt av en kvinnelig regissør å ville henge ut de vergeløse, men «Monster» er ikke bare en skildring av en underprivilegert kvinnes forutsigbare lidelser, den er også en sympatiserende utlevering av en innarbeida, patetisk heltidssutrer. Charlize Therons prostituerte er som en bauta over alle de som syns synd på seg sjøl i verden. Hun ser ut som en grafisk framstilling av lidelse. Ansiktet er ikke bare oppsvulma. Det har falt sammen som fasaden på et billig Malaysia-hotell.

Samtidig skildrer filmen den vergeløses ironiske vanskjebne så forferdelig at det nesten ikke går an. Ved et djevelsk uhell treffer den funksjonsudyktige kvinnen ei snodig lita lesbejente som egentlig bare er opptatt av seg sjøl og flørter rutinert slik noen kvinner gjør når de ikke vet om andre omgangsformer. Christina Ricci ser regnvaska og uskyldig ut som bjørnebær langs sørlandsvei, og blir en nødvendighet i den prostituerte kvinnens liv, som heroin i junkie-skuff. Kjærligheten virker slik kjærlighet i følge ryktene gjør: Den spinngalne prostituerte dama forsøker å få orden på livet sitt. Det gjør hun ved å myrde horekunder samtidig som hun innbiller seg at ugjerningene skjer fordi hun ble misbrukt som barn.

Den vrien er for genial til å være tenkt. Filmen er en påkjenning. Therons rolle er så genial at jeg tror den er tilfeldig. Så god som dette kan hun umulig være. Basert på sann historie. 2003.

Pat Garrett & Billy The Kid

TCM 21.00

pat garrett and billy the kid

Kris Kristofferson og Bob Dylan fikk ingen filmpriser, men jøye meg så kule de var.

terning 5 liten Dette er en legendarisk western fra 1973 først og fremst fordi Bob Dylan spiller i den, sammen med Kris Kristofferson og Rita Coolidge. Hovedrollen som Pat Garret har James Coburn, og filmen tok mål av seg til å være drama-versjonen av sheriff Garrets jakt på Billy The Kid (Kristofferson). Dylan har en liten rolle, men sangen «Knockin’ on heaven’s door» ble lansert, og mange var fornøyde. På kino viste man en versjon på 1 time, 43 minutter. Dette er Sam Peckinpahs egen versjon på 2 timer, 2 minutter, og den skal etter sigende være mye bedre. Jason Robards og Harry Dean Stanton er også med.

Onsdag 25.2. Hovedfag i strikkelue på Island

 

A little trip to heaven

TV2 Film 21.00

terning 5 liten Dere tror at jeg bare liker amerikanske actionfilmer og andre ytterst stilige ting, men jeg likte også denne islandske filmen, og det var ikke bare fordi jeg hadde en dårlig dag. Som jeg antakelig hadde.

Island er antakelig det fjerneste utpå landet-fenomenet som finnes på denne siden av Star Wars, og Gud har gitt øya et utseende som ellers bare er forbeholdt ekstremt fattige folk med dårlig smak. Skjønnheten i det vulkanske landskapet er så spesiell at man må ha hovedfag i strikkelue for å sette pris på det, og ganske riktig: Forest Whitaker har strikkelue. I tillegg er det skeive blikket hans så tillempet naturen at det ser ut som en ubetenksom steinsort.

little trip to heaven, a

Ja, det er vakkert. Forest Whitaker besøker islandsk kirkegård.

Det er et privilegium å se Forest Whitaker spille film. Her er han igjen, fanget i et slags melankolsk svev og benyttet til siste sukk av en av Europas beste regissører, islendingen Kormakur. «A little trip to heaven» er en rein filmatisk nytelse. Kormakur tar oss med til et landskap der gatene ikke har navn og husene ikke nummer, for det ville vært å jåle seg til. Her foregår en innfløkt, men behagelig enkel liten svindel med forsikringspenger. Og Whitaker skal etterforske saken for selskapet sitt.

Dette er filmen der Julia Stiles spiller drama med en tilbakeholden, balansert tjafsethet. Den lyshårete dama i det skabbramma huset kunne vært en del av sagamørket, men hjertet hennes banker med jevne slag for en merkelig liten gutt som heter Thor.

Whitaker spiller den hovedrollemannen som blir grepet. Han forelsker seg ikke i dama, men går inn i situasjonen og blir den skjebnens finger som ikke håner fattigfolk, men gir dem et tynt lite løft. Gode ting skal komme til de som elsker.

«A little trip to heaven» er både nøktern og overspent. Det regner og snør om hverandre, og sanden er svart som på de usaliges strender. Det er så skittenvakkert at det nesten ikke går an. Jeremy Renner og Peter Coyote er også med. 2005.

Thorne: Sleepyhead

NRK1 01.35

thorne

David Morrissey er enda en nevrotisk engelsk purk.

terning 5 liten Denne kunne dere også ha sett, men den vises selvsagt midt på natta for jetlaggerne. Mangelen på engasjerende filmkrim er av og til så prekær at til og med de psykiatriske briter føles velkomne. Engelsk TV-krim pleier å fortone seg mer egosentrisk enn zenbuddhist-seminarer om selvrealisering uten salt og svinekjøtt. De handler ikke ofte om forbryteren, ettersom detektiven har et så formørket sinn og en så forstemmende oppvekst at man egentlig følger med i handlingen for at han eller hun ikke skal føle seg avvist.

Det er OK. Trening til empati er en fin ting.

Også «Thorne» er et slags djupdøkk i Nav-sørpa, men David Morrissey overbeviser så sterkt som halvpsykotisk yrkesvegrer at burgerkokken på 7 Eleven kunne ha diagnostisert ham uten å bomme. Du kan se at mannen ikke er helt i orden. Muttere detter fra hårfestet, og det skrangler i maskinskruene.

Men Morrissey er solid. Han er sær, men ubøyelig som Aps Gisle Flink, og han etterforsker med et psykosomatisk alvor som er nødt til å irritere noen.

Handlingen i den to timer lange TV-filmen forteller om en legekyndig seriemorder som fanger kvinner og forsøker å holde dem i koma. Dør de, hiver han dem. I følge seriemorder-vedtektene skal sånne folk ha et sjukt forhold til en bestemt etterforsker, og de skal være så flinke til å lure politiet at Stasi ikke .. Æh, nei, den er brukt før.

Hvis vi ser bort fra at den ellers munkemørke politimannen Thorne engasjerer seg i oppvåkningslegen McElhone, beveger handlingen seg med sein, dyster troverdighet. Den henfaller selvsagt til pjattete sosialrealisme underveis, men ikke så mye at vi varsler VGNett.

Nå skal jeg røpe at Thorne har en hemmelighet fra fortida, for dere gjetter den ikke likevel. Jeg skal også røpe at den krøllete CSI-mannen med ørering er en elokvent homofil, for heterofile briter kan ikke uttrykke seg, kfr. Oscar Wilde.

Skuespillerne er rutinerte på samme måten som når takpanner klarer ligge helt stille fordi de ikke improviserer. Det er behagelig, gjenkjennelig og nasjonalt beroligende i en tid da det urolige England forhåpentlig er på vei ut av EU og Skottland er på vei ut av England om igjen. 2010.

Lost in translation

TV2 Film 19.05

lost in translation hoved

Rømmer fra Japan i Tokyo: Scarlett Johansson og Bill Murray.

terning 5 liten Dette er antakelig den beste kjærlighetsfilmen siden det arrangerte ekteskapet i Edens Hage der de første hykommerne ble grepet av melankolsk sult, men det er en annen sak, og det skal jeg ikke blande meg borti, egentlig.

«Lost in translation» er genial på så mange parallelle måter at den kunne ha vunnet et mesterskap i synkronsvømming. Jeg må systematisere det, for ikke å rote meg bort:

1) Dette er den egentlige filmen om utlandet. Utlandet er kjedelig, uforståelig og fremmed. Derfor funker det best som metafor for menneskets opplevelse av usynlighet i verden. Se punkt 4.

2) Dette er den sanne filmen om andre kulturer. Sofia Coppola får Japan til å se ut som en parodi på Disneyland, hun driver gjøn med språket, med faktene, med kulturen og alt det vi blir feilaktig oppdratt til å tvangslike. «Lost in translation» er en så utrolig befriende komedie, for den skildrer hva vi egentlig tenker og føler om andre folkeslag og hva andre folkeslag tenker og føler om oss.

I denne filmen finnes en japaner som gjør karaoke på Sex Pistols. Det er så genialt at det nesten ikke går an.

De som kniser rundt og kveker «gosh så great» om den vanskelige fremmedartetheten, er britneyer. Bill Murray og Scarlett Johansson er ikke britneyer. Sånne finnes i filmen, men våre to er de søvnløse, lakoniske, sørgmodige ofre for ensomheten. Språklig, kulturell, emosjonell ensomhet.

3) Å være fremmed sammen er det beste grunnlaget for vennskap.

Murray spiller en amerikansk actionskuespiller (en slags Clint Eastwood) som er i Tokyo for å gjøre whiskyreklame. Det gjør han med en jetlagga, resignert ironi som ikke bare er makeløs, men dypt, ektefølt ond. Johansson er gift med en nesten språkløs fotograf og sitter på hotellrommet i noe som likner sykehustruse mens det fargerike fellesskapet kjeder vettet av henne.

Som et tiltak mot forvirring, som en erstatning for tapt søvn og uformidla fjernhet, opplever de den japanske hovedstaden sammen. Et småhviskende par som fordi alt annet er så fremmed, har sjanse til å oppdage hvor like de er. De ville bare ha funnet det ut i et fremmed land.

4) Utlandet er bare en metafor, utlandet er alltid bare en metafor. I denne filmen blir den kulturelle ensomheten et bilde på hvordan to mennesker ikke hører til noe sted eller noe annet vesen. Det gjør at rare Bill Murray (som nok en gang spiller en nevrotiker kalt Bob) og den fløyelssarte Johansson opplever en aseksuell forelskelse; en dypt motivert fornemmelse av at de ikke kan leve uten hverandre.

Derfor er det den beste kjærlighetsfilmen. Skjebnefellesskap skaper vennskap, og vennskap lager avhengighet og avhengighet fører til forelskelse og kjærlighet. Det kan skje mellom hvemsomhelst. En sørgmodig komiker og ei lun, nesten nygift jente med 34 års aldersforskjell, eller en trikkekonduktør og en papegøye eller en kronprins og ei festjente. Og mellom en undulat og hans speilbilde.

Sofia Coppola er en genetisk tunglasta 33-åring som normalt sett ikke skulle være livsklok nok for denne utrolig balanserte filmen.

Den tar seg noen få pauser, men glipper aldri. Replikkene er vidunderlige. Observasjonene er perfide. Følsomheten er samtidig tørr og tungsøvnig og smakfull. Bill Murrays særegne karisma står til Scarlett Johanssons myke sjenanse som jazz til rødvin eller som smoking til pils. Det er stort. 2003.

Young guns

TV2 Film 22.40

young guns

Kjentfolks sønner: Emilio Estevez og Kiefer Sutherland.

terning 4 liten En guttegjeng som egentlig ble oppdratt av den fine engelskmannen Terence Stamp blir forelderløs og siden sinte. Historien om Billy the Kid fortalt med Emilio Estevez, Kiefer Sutherland, Lou Diamond Phillips, Charlie Sheen, Dermot Mulroney, Casey Siemaszko og til og med Jack Palance. Laga bare for moro skyld og helt uten mål og mening, men ganske underholdende. 1 time, 47 minutter. 1988.

Ricochet

TV2 Film 00.25

terning 3 liten Russell Mulcahy var en gang en stilig australier som etter voldsomme rockedvideoer, laget den gjørmegrisete villsvin-grøsseren «Razorback» og deretter sjokkerte en litt uerfaren filmsensur med sverdscenene i «Highlander». Steven E. De Souza var en actionglad manusforfatter som deltok med begge de første «Die hard»-filmene og dessuten «Hudson Hawk» og «Running man». At disse to gullguttene kan ha begått dette vaset vitner om dårlig råd, sviktende selvtillit, ødelagte ekteskap, skjulte laster, parkeringsbøter, bakeri-bugnende bilringer og langvarige familiebesøk.

Denzel Washington spiller en purk som rykker opp til assisterende statsadvokat, men forfølges av fengselsrømling og hverdags-psykopat John Lithgow, som kan tenke seg å «Cape Fear»-utslette Denzel etter teoriene om at borgerskapsliv oppløses i tabloid.

Spenningen i en lite troverdig historie skapes ved at folk stadig vekk haler kanoner ut av ermet. Ice T. er med som langer. Filmen fikk 18 års aldersgrense i 1991, tross klipping. 1991.

The outsider

Showtime 19.05

outsider, the

Naomi Watts og Tim Daly er forelska på landet.

terning 4 liten Tim Daly, Naomi Watts og Keith Carradine i en romantisk drama-western fra 2002. Kjærlighet og tilliggende ting oppstår mellom ei ung enke fra kvekerliknende fundamentalist-familie og en kaldblodig revolvermann som får komme inn i huset hennes fordi han er så avsindig såra. Det interessante her er at filmen er laga av Randa Haines, som i sin tid regisserte «Kjærlighet trenger ingen ord».

Bleeder

Showtime 22.40

terning 3 liten Dansk kult-drama med ekstreme effekter, laget i 1999 av Nicolas Winding. En mann mister kontrollen over livet sitt da dama forteller at de er gravide. Fæle ting skjer. En slags etterfølger etter «Pusher». Kim Bodnia, Mads Mikkelsen, Rikke Louise Andersson. 1 time, 38 minutter.

Start shooting

Silver 21.00

start shooting  the deal

LL Cool J skal spille Disraeli.

terning 5 liten En film der William H. Macy elsker stående i dusjen med Meg Ryan kan etter de fleste kriterier for intellektuelle utfordringer ikke være kjedelig. «The deal» er selvironisk på Hollywoods vegne og forteller opplagt og rått om den dagen da en nedbrutt produsent skulle lage en film om den britiske statsministeren Benjamin Disraeli (1804-1881) fordi det fantes penger til en film med jødisk tema.

For å si det kvikt: Egentlig skal Macy eksose seg, men da nevøen avbryter med et dødsseriøst manus om BD, ser han muligheten for å redde karrieren. Han kommer i kontakt med finansierings-musen (entall: muse) Meg Ryan, han forelsker seg slik vanskjøtta prostata-er gjør og drar av gårde til Sør-Afrika for å lage en actionversjon av Disraeli, der LL Cool J er voldshelt som stjeler toraen fra de feige og flykter med uzi og halvnaken dame i armene.

Skuespilleren William H. Macy er en prins, og ansiktet hans er mer levende enn en syttenårings fantasier. Meg Ryan spiller karrieredame med en stemme som er dels E-News og dels fersken med melis og angostura, som er en andalusisk ansjos. Hun må ha gjennomgått så mye ansiktskirurgi at hun likner et drukningslik, men de gamle megge-knepa funker framleis, og samlivet med Macy tilhører feelgood-flinkhetene denne uka.

Filmen er full av skjønne små detaljer, som da man skal lære den utrente hovedrolledama å kaste håndgranat uten å se ut som ei jente. 2008.

King of salsa

Silver 22.45

terning 3 liten Filmen om sause-kongen tar utgangspunkt i et autentisk menneske, som spilles av Marc Anthony. Han kommer til USA fra Puerto Rico og dør i 1993 etter å ha skapt salsa-bevegelsen. I filmen er det kona hans, spilt av Jennifer Lopez, som ser tilbake på ting. 2006.

Wild rovers

TCM 21.00

wild rovers

Langt ute på den helt ekte prærien.

terning 5 liten Dette må være komedie-regissøren Blake Edwards’ eneste western. «Wild rovers» handler om to vanlige kugutter som på tull raner en bank og blir forfulgt. Den var egentlig på 2 timer, 16 minutter, ble kuttet ned til 1 time, 49 minutter, mens denne er oppgitt til 2 timer, 6 minutter. William Holden, Ryan O’Neal, Karl Malden, Tom Skerritt i hovedrollene og en storartet, underholdende film med gode roller. 1971.

The wild bunch

TCM 23.15

wild bunch

Her kommer de. Like tøffe som skittent undertøy.

terning 5 liten «The wild bunch» fra 1969 er en film som blir sjelden vist på TV-kanaler på tross av at den representerer et slags definitivt gjennombrudd for en hardere voldsgenre i western og gjorde regissøren Sam Peckinpah til et stort navn. William Holden og Ernest Borgnine har hovedrollene, og spiller aldrende gjengmedlemmer som i 1913 er blitt gamle og skal foreta et siste sprell. Glimrende laget. 2 timer, 14 minutter.

Tirsdag 24.2.–Mel Gibsons geniale grusomhet

 

Apocalypto

Netflix

terning 6 liten Se hva jeg fant på Netflix på en ellers tam tirsdag. Mel Gibsons voldsomme ny verden-film. Den er ikke for de med syreoverskudd eller bibringar i brystet. Men «Apocalypto» er en fantastisk film.

Med «Apocalypto» markerer Gibson seg som en av de betydeligste filmskaperne i vår tid. Det er en intensitet og tyngde over det heftige voldsdramaet som banker deg flat. Filmen er det vi i oppstemte øyeblikk kaller mektig, men det går ikke an å se den. For de aller fleste vil den føles uutholdelig.

apocalypto

Grusomhet og primitivitet i Mel Gibsons voldsmoralske fortelling.

«Apocalypto» er bortimot den perfekte drama-thriller. Den beveger seg i samme tid som Malicks «The new world», men er fullstendig overlegen både politisk, moralsk og filmatisk. Det er vanskelig å puste. Det er vanskelig å tenke. Kroppen overtas av en intuisjonsbasert total-innlevelse som det ikke går an å beskytte seg mot. I Gibsons film er volden og smerten så utførlig og så kompromissløst skildret at den ikke lar seg fortrenge. I lange perioder følte jeg at jeg for første gang opplevde den absolutte frykt, som kanskje kan være en nyttig ting. «Apocalypto» demonstrerer med en nesten uforståelig sammenhengende voldsbruk hva det er menneskene gjør mot hverandre.

Som skapninger, som fenomener i Universet, er vi grusomme på et nivå som nesten ikke kan forklares. Når maya-presten skjærer hjertet ut av en levende mann, er det ikke fordi han hadde en vond barndom. Det primitive er primitivt.

«Apocalypto» følger en liten flokk skog-maya-er som blir tatt til fange av by-maya-ene og ført av gårde til de groteske byggverkene ute i jungelen. De vet ikke hva som skal skje med dem, og den unge mannen har ei gravid kone og et lite barn gjemt i en tørrlagt brønn. Det viser seg at fangene skal ofres, fordi den store gud har sendt tørke og pest over landet.

Det er ikke fristende å røpe mye, men filmen inneholder også en heftig, stakkåndet skogsflukt som nesten er mytisk i form og tema – det er som et folke-eventyr og en frihetsmetafor omgjort til durabelig voldsaction.

I «The passion of the Christ» virket den groteske brutaliteten mot sin hensikt. I «Apocalypto» har detaljene en historie å fortelle. Slik som dette har imperier blitt til. Tortur og drap har skapt rike etter rike, og i vold og blod og smerte og frykt har de gått til grunne. Bestialiteten har vært hva den neste sivilisasjonen arvet fra den forrige, og for oss mennesker som egentlig bare ønsker oss en fredelig skogsflekk for familien, har ledere og regimer vært fiender. Det ligger politisk forstand i dette. Det finnes ikke storhet uten vold. Her finnes moralsk forstand: Råskapen er uunngåelig, og den kan ikke fortsette. Og det er en religiøs forstand i det fordi katolikken (uten å nevne det med ett ord) demonstrerer hvorfor verden er avhengig av tilgivelsens budskap, av moral, av idealer. «Apocalypto» tvinger seeren til å tenke gjennom den grusomme virkeligheten bak det han ser.

Likevel. Gibson må være en gal mann. Det går ikke an å lage sånt som dette og sove om natta. 2006.

Lukten av penger

TV2 Film 17.15

lukten av penger

Paul Newman konspirerer med Linda Fiorentino.

terning 5 liten Ettermiddagsfilm. «Where the money is», som hovedpersonene ville kalt «where the fåkkings money is», er en film som idoliserer både grådighet og kulhet, det er en innhul og sjarmerende krimkomedie om gjensidig forførelse og gangbare imitasjoner av eventyrlig livsangst.

Paul Newman er så kul at han nesten fniser av selvfornøydhet i scene etter scene. Han spiller en aldrende forbryter som sitter i pleiehjemsstol og konsentrerer seg om å forbli i ekstrem koma. Linda Fiorentino er så kul dame at hun viser fram trusene sine til katatoniske pasienter, en behandlingsform som ikke dekkes av trygdekassen eller Lindex. Dermot Mulroney kler av seg på overkroppen. Filmen handler om en mann som har gjemt penger, og den er hyggelig og amoralsk. 2000.

The Shipping News

TV2 Film 18.55

shipping news, the

Føling i fjære med Julianne Moore og Kevin Spacey.

terning 5 liten Kevin Spacey spiller sønn av en uforstandig og ond far. Det har gjort ham usynlig. Usynlighet gjør mannen i sin tur til offer for hensynsløse mennesker, og da mange fæle ting har skjedd, befinner han seg plutselig på Quoyle-familiens opprinnelsessted New Foundland sammen med en uttørka tante, Judi Dench, og ei trist datter.

Gamle historier kommer flytende som fjerne lyder over hav, og den beskjedne mannen Quoyle opplever at han kan lykkes i noe. Enka Julianne Moore har et tilbakestående barn og en bisarr historie. Det hviler forbannelse over redaktør Scott Glenns familie, og derfor snakker han ikke til sønnen. Rhys Ifans kom seilende i en kinesisk djunke, men tok seg jobb som utenriksredaktør i ei avis på størrelse med Aftenbladets hytte på Foreneset. Cate Blanchett spiller filmhistoriens verste mor med så avskylige doris-kostymer at det ukjente begrepet konfeksjons-lyrikk oppstår.

Skuespillere trives i selskap med diktning, og i Hallströms halvt hedenske natur-tilbedelse fins det så mange flotte fjes at det føles fælt å forlate dem når filmen er slutt. 2001.

The strangers

TV2 Film 21.00

strangers, the

Sterke Liv Tyler stikker av fra den tynne lille skapningen med maske.

terning 2 liten Hvordan kunne de? Jeg så om igjen «The strangers» for å like den, for egentlig er det noe oppdretts-sart og livsudyktig ved Liv Tyler som burde gjøre henne perfekt til grøssere og andre fysiske overgrep. Men denne filmen er helt fullstendig feil: Den skulle ikke ha starta med frampeket i 911-samtale, «Det er blod over alt». Da vet vi hvordan det går. Og når først nattas voldsomheter var blitt mer enn antydet, burde historien ha endt med en skikkelig overraskelse, ikke bare med den stortingspolitiske konstateringen «Det gikk som vi trodde».

Dette er brudd på thrillerens byggeforskrifter. Det hjelper ikke at filmen bygger på sann historie. Denne sanne historien burde de overlatt til bibliotekarene.

Det starter bra. Tyler kommer inn i postfestisk forstadsstue i en tynn festkjole som hun fyller på samme måte som stiv kuling i storseil. Hun er en gåtefull haneplager som ikke vil gifte seg med Scott Speedman, bare pocahonte rundt i huset med så trist fjes at Wounded Knee ville vært en befrielse.

Så banker det på døra. Utforbi står en 45 kilos rødhette og leter etter bestemors hus. Hun er filmens mega-trussel. OK. Blod over alt. 2008.

Thelma & Louise

TV2 Film 22.35

thelma og Louise Pitt

Brad Pitt forfører Geena Davis. Det førte til ting.

terning 5 liten Da jeg kjørte fra visningen av «Thelma og Louise», rant det majoneslys fra septemberhimmelen i et tjukt forsonlighetens skjær over alle jentene (34 i høst?) som hastet av gårde for å hente snottete drittunger hjem til rekkehus-eksilet, det var liksom-vår i lufta, Lionel Richie sang på kassettspilleren «hey, is it me you’re looking for?» og det luktet gamle reker og stramt frityrfett av Vågen, så jeg tenkte:

Kvinnene fortjener denne filmen. De må antakelig ha den. Aldri har unge jenter levd så undertrykt som nå, lamslåtte og lemstre av gjeldsslaveri, dagmamma-misnøyer og forventnings-kaos. De kommer ingen vei. Virkelighetsflukt er dem vel unt, og Thelma og Louise stikker av fra alt sammen på ordentlig. Når de omsider rir inn i solnedgangen, er det med hele den amerikanske lensmannsbevegelsen og FBI i helene og all kvinnelig skyldfølelse flat som pinnsvin på motorveien. For en deilig løgn.

Voldsromantikeren Ridley Scott gjør opp for seg etter et manus av Callie Khouri. Han har sendt mellomfornøyde mannfolk inn i heltegjerninger i årevis, mens hunnene stort sett sto æresvakt ved sengekanten og bivånet hannenes tøffhets-turnering. Nå setter husmora Thelma og den løselig kjærlighetsbundne kafeteria-servitrisa Louise seg i cadillac’en og raser nedover Amerika på fisketur. Om ikke lenge treffer de på hele verdens yndlingsgutt, den trusetrengte pub-sjekkeren. Han dør av det, og Thelma og Louise er plutselig lovløse i det svære landet som en gang ble laget for at folk skulle benytte sjansen til å stikke av fra alt sammen.

En stund trodde jeg at dette skulle bli Anja Breien i luksuspakning. Det var for mye skvalder. Men Ridley Scotts film opp- når verdig ordknapphet etterhvert. Jentestemmene blir faste og konsise, og prærielyset kjærtegner sandblåste porer og svettestenkte ansiktslinjer så tett at det oppstår helt nye fjes. Geena Davis og Susan Sarandon er til slutt så pene som de opplever seg sjøl, og vi har ingen problemer med å tro at de er to pionerer eller hellige kvinner som baner vei for høyoktan-liv med dødsforakt og allsang.

På grunn av alt dette er det lett å godta og like alle bildeklisjeene i «Thelma og Louise». Dette er ei skjønn bildebok. Livsløgner skal være overdrevent vakre, ikledd rock’n roll. Akkurat sånn er denne. 1991.

Poison Ivy

TV2 Film 00.45

poison ivy

Drew Barrymore spiller en slags Lolita.

terning 4 liten Drew Barrymoore likner en høystakkversjon av Sharon Stone og kurtiserer rikmannspappa Tom Skerritt som en intuitiv familietyv, for han har hustru med problemer og datter som er Drews venninne. Filmen utvikler seg sivilisert og seint etter karnevalsystemet; alle vet at det bare er på tull, men de spiller med. Jeg vet ikke riktig om filmen er laget for overspente småjenter eller pedofile førtiåringer. 1992. 1 time, 24 minutter.

Dr. Jekyll & Mr Hyde

Showtime 21.00

terning 4 liten Dette er en TV-film-versjon av den uendelig ofte filmatiserte historien om en lege med dobbeltliv, en forestilling som åpenbart har tiltrukket mange. Dougray Scott spiller forvandlings-doktoren, og han vil egentlig bare bli dømt og henretta, for han liker seg ikke. 2008.

Reservation Road

Showtime 22.30

terning 4 liten Joaquin Phoenix, Jennifer Connelly, Mark Ruffalo og Mira Sorvino i et amerikansk drama om en far som er besatt av å finne bilføreren som drepte sønnen. 2007.

Dykkerklokken og sommerfuglen

Silver 21.00

terning 4 liten Velrenommert fransk drama om en lam mann som snakker til omverdenen ved å blunke med det ene øyet. Handler om moteblad-redaktør som får hjerneslag og blir stengt inne i kroppen sin. Terapeuter lærer ham å kommunisere, og etter hvert dikterer han boka om sitt eget liv. 2007.

Straight time

TCM 21.00

straight time

Dustin Hoffman med utrolig stygt hår.

terning 5 liten Nokså lite vist Dustin Hoffman-film fra 1978, regissert av Ulu Grosbard. Hoffman spiller en tjuv som forsøker å gå streit, men det går ikke. Han kommer i fengsel igjen, og da han blir løslatt, stjeler han tilsynsvergens bil og kaster seg ut i det frie, kriminelle livet. Theresa Russell, Harry Dean Stanton, Katy Bates, M. Emmet Walsh og Gary Busey er også med.

Mandag 23.2.–En mandag med sur kjærlighet og usunn sex

 

Closer

TV6 21.30

terning 5 liten Siden det er mandag, og siden det regner og siden VM på ski har tatt pause, kan det være viktig å se en film om kjærlighetslivet. Det er ikke ålreit. «Closer» blir du ikke munter av, men OK. Munter er ut. Lei seg er inne.

«Closer» er en utrivelig film om kjærlighet som nytelsesmiddel og nærhet som lek. To par skifter ordrikt om hvem de elsker og hvorfor, samtidig som de plager hverandre seinfeldsk og upålitelig i det æreløse problemområdet sex. Filmen handler om forelskelsens kynisme. Den som tror på kjærlighet ved første blikk, slutter aldri å kikke, som det heter i reklamesnutten.

closer

Tingliggjort Natalie Portman i typisk NRK-lys.

Det er en gammel film. Den handler om kroppens uverdighet og det smertefulle ved å si «jeg elsker deg» for deretter å ta tilbedelsen intuitivt tilbake på grunn av ny flørt. «Closer» er en oldinge-film fordi den er uten friske eller sympatiske mennesker, fordi den er uten varige eller troverdige utsagn og fordi den skildrer elskere som ikke en gang tror på det de sier sjøl. Alt det kinoen vanligvis lever av å lyge om. Denne metalliske ærligheten trenger vi egentlig ikke. Unge mennesker liker å anta at ømme partnerskifter er innstifta av Gud. Gamle mennesker vil at det de gjorde var vakkert. Ingen ønsker at kjønnslivet var en slags kabal. Dette er en bortkasta film.

Skuespillerne og replikkene gjør at den likevel er verd å se. Patrick Marber har skrevet manus etter sitt eget skuespill, og ordene hans spraker sprekt som tørr bjørk. Handlingen består bare av litt ufilmisk lange samtaler, men noen av dem er forheksende gode. Clive Owen mot Julia Roberts på sjokk-melankolsk hjemmebane da han kommer fra utroskap i hotell og hun vil skilles etter årelangt ekstraforhold, er antakelig et av de beste parløpa på film noensinne. Roberts kan spille plaget med en overbevisning som man antakelig må være faglært medisiner for å skjønne, og Clive Owen har en rå britisk arbeiderklassestyrke som solgte sanger som «Delilah» i gamle dager, men han har også en guddommelig ømt-aggressiv tilstedeværelse i scenerommet, og i utvalgte strålingsstunder er det som om han eier kinoen.

Jude Law utvikler seg krøpent fra å være blunkende flørtis til å bli en famlende følelseskryper, slått i sitt eget spill. Natalie Portman (fra «Leon», 1994) spiller filmens objekt med tristhet og kroppsdissing av den sorten som skal gjøre alle folkeslag til hennes sikliser.

Det starter med at Law treffer Portman og forlater dama si. Så treffer Law fotografen Roberts og feiker et nettsexmøte med nett-onanisten Owen som gjør at han også møter Roberts. Derfra vakler og vimser tiltrekningene rundt i en slags hormonballett der alle kan trinnene, men har glemt retningen. Det er vulgært, pinlig og trist, og men profft skrevet. 2004.

Sin City

NRK3 21.30 og NRK1 01.35

sin city

Bruce Willis med hensiktsløs blondine bak.

terning 3 liten «Sin City» er bare et stilstønt. Kaldt, jålete og ultravoldelig underholdning for voksen-nerder. Et ubetydelig stileksperiment som ikke er noe eksperiment, men en gjentakelse av det filmfolk tar seg til når de får behov for å føle seg kulere enn frisøren sin.

Derfor hender det at jeg hater tegneseriefolka. De gir umodne filmskapere ufortjente unnskyldninger til å produsere kvasi-litterært, kvasi-stilistisk og kjønnsfascistisk voldsmøl. Kjøp et blad. Gå på toalettet. Filmunderholdninga trenger ikke flere skeive bilder uten forstand.

Tegneserie-gubben Frank Miller har regissert denne filmen sammen med jålekoppene Robert Rodriguez og Quentin Tarantino. De to «slikk-skrubbsåret-mitt»-guttene fra det overbeskytta nittitallet har antakelig æren for at «Sin City» for det meste ser ut som en Nye Alle Menn-retro. Miller står sjøl for den pratesjuke og pulp-inspirerte prosaen. Av og til er den ålreit. Av og til er den som å høre en av Marges søstre jabbe med røykerøst.

Filmen starter med at statisten Josh Hartnett utsletter ei rødkjola dame på terrasse, og så vandrer vi til svart hvitt-fotografiets konge Bruce Willis, som likner en uvaska Vigeland-skulptur og snakker rett i nærheten av sånn Philip Marlowe gjorde det. Willis-scenene i begynnelsen og slutten er blant de beste i filmen, og Michael Madsen har briller.

Allerede fra starten brummer alle mennene som om de satte et loddent dyr i halsen, og den vokale vansiringa tar seg ikke akkurat ned da Mickey Rourke kommer inn i bildet. Ei slags voksdukke av Rourke. Et følsomt, flott, nesten eventyr-mildt monster-Rourke, en rørende hulk på jakt etter kjærestens mordere. Det vi si: Ikke akkurat kjæresten. På bladbrødrenes jord er kvinnene horer og strippere. Gjensynet med Mickey R. er filmens andre genialitet. I noen edle minutter er «Sin City» ganske i nærheten av å få en historie, men så starter det uendelige undertøy-showet. Kvinner med kontrollert kroppsfett paraderer som plastmannekenger i den poengløse estetikken. Dette er en film noir uten genrens innebygde tilbakeholdenhet, og det er historiefortelling uten sjel. I mer enn to timer anvender regissørene bildeknepa til jålete masse-sadisme, men de er ikke i nærheten av å skape annet enn fotografisk betinga småklapping. Høhø. Kul scene. Dette er en billig putakrig med noir-genren, og man trenger ikke være spesielt interessert i den moderne mannens fravær av mysterier for å ane begeistringa fra livslange puberteter.

Jo. Bildene er fine. Men jeg har sagt det før: Ungdomsskole-elever lager kule bilder i våre dager. Reklamefolk og datanerder og konditorer og helsepersonell.

«Sin City» er en slags episodefilm med handlinger i tett naboskap. Willis er ute etter den perverse Citizen Kane-sønnen, og det samme er Rourke. Clive Owen jobber for amasonehorene i Gamlebyen da de utrydder gangsterne. Kjente skuespillere går rundt i flokker som frustrerte utedyr i trange dyrehager. Harry Heaven har fått et nytt navn. Sin City. 2005.

I godt selskap

TV2 Film 18.55

i godt selskap-2

Scarlett Johansson, Dennis Quaid og Topher Grace blir i slekt.

terning 5 liten Inngrodde antiamerikanere i regjeringsposisjon (Hallgeir Langeland som forsvarsminister nå!) vil antakelig bli overrasket over at denne komedien kritiserer den amerikanske livsmåtens hellige bedriftsfrihet og kommenterer den vanligste av alle inkompetanser: Når ledere ikke klarer å tjene penger, sier de opp folk for å imitere lønnsomhet. Og så sier alle synergi til hverandre. Men Hollywood holder egentlig aldri med dressene. Regjeringen, CIA, Hæren og Privatkapitalismen må tåle grove insinuasjoner og kjeft i annenhver film. Overraskelsen er i stedet Topher Grace. Han hadde tidligere hovedrollen i den ubetydelige komedien «A date with Tad Hamilton» – og nå dukker han opp i krevende kontorlandskap og spiller skjorter og benklær av både Dennis Quaid og Scarlett Johansson.

Grace er en 27 år gammel nyorker som ble oppdaget i en skoleforestilling og gjort nesten-kjent med «The 70s show» på amerikansk TV. I «In good company» følger han med en selskapsovertakelse og blir den avsatte sjefen Quaids nye sjef samt datteras hemmelige kjæreste. Grace kler navnet sitt og er voksen på en slags kvistete Fred Astaire-måte. Han har liksom ikke helt kropp, men fører likevel både den og ansiktet med utsøkt eleganse og intelligent selvironi.

«In good company» er laget med en snedig, inntagende serie lune underformuleringer og vil glede veldig mange som vanligvis liker å mislike film. 2004.

Sliding doors

TV2 Film 21.00

sliding doors-2

Gwyneth Paltrow: Hva skjedde, hvem er jeg, hvordan kom jeg hit og når skal vi lage «Ironman 4»?

terning 5 liten Særmelding til tvilrådige romantikere med undring over skilleveienes uvissheter og oljeprisenes innebygde ondskap: Det er selvsagt slik her i verden at skjebnen har skjenket dere både den mannen, den røde Saab’en, den Våland-adressen og den foreløpige oversekretær-jobben i Statoil som det var meningen fra alle tings opphav at dere skulle ha.

Universet er ikke så rotete innrettet at hvis dere ikke var blitt fulle på Cobra etter en russefest i 1978, så ville alle vært godt gift med prins Charles og stått på steinsokkel i Hillevåg.

I «Sliding doors» leker regissøren Peter Howitt med en parallellhandling for konsentrasjonstrente èntanke-spesialister med helt ferskt optikerbesøk. Mens samboeren John Lynch er utro på en slags trist Mr. Bean-måte, både rekker Gwyneth Paltrow og ikke rekker Gwyneth Paltrow London-undergrunnen. Dermed tar livet hennes to atskilte veier samtidig. Hun med plaster i panna rakk ikke toget. Hun beholder det lange håret. Hun uten plaster rakk toget. Hun får etter hvert kort hår. Følg med.

«Sliding doors» er elegant skrevet og sorgløst regissert. Det ligger et slags vårlig og vènt overlys på filmen, den fabulerer og fantaserer og koser ukrigersk med ukurante livssituasjoner inntil den driter seg ut i slutten ved å bli usjarmerende nedtynga. 1998.

De hensynsløse

TV2 Film 22.50

de hensynsløse reservoir dogs-2

Steve Buscemi ligger nede for Harvey Keitel.

terning 5 liten «Reservoir Dogs» er så rå at den egentlig skulle være forbudt i Norge og land det er naturlig å sammenlikne seg med. Men fordi vi lever i en kultur der fornuften ennå linedanser med tung pust over moralismens sultne svelg, sendte filmsensuren den uklipt på markedet. Jeg skal med voldsomme fakter og overdrivelser forsøke å oppsummere hvorfor det må være sånn.

For mange virker det sleipt at en film skal slippe unna vanlige husregler om stuereinhet bare fordi den er kunstnerisk vellykket. Anti-intellektuelle legmannsbevegelser bruker av og til mye tid på å protestere mot det. De mener at volden til Scorsese er like skadelig som volden til tja, William Lustig.

Likhetsprinsipper virker alltid troverdige, men resonnementet er egentlig like meningsløst som å si at man ved å telle mord i Bibelen kan regne ut at den er en skadelig bok.

Av en eller annen grunn virker stilreine ting annerledes enn de ubehjelpelige. Den folkefilosofiske relativismen som sier at kvalitet er en smaksak, stemmer ikke her heller. I de stilige filmene (skulpturene, musikkstykkene, bøkene, skuespillene, maleriene, dansene) fins det linjer, rytmer, paradokser, kurver og unavna parafysiske fenomener som virker kjente også når du ikke har hørt om dem før. Religiøse kan kalle det Guds puls, eller vitenskapsmenn kan bekrefte at Universet er satt sammen etter mikro- og makrokosmiske lurheter. Det finnes form der ute og der inne, og den formen gjør noe med folk. Den gjør det usette til deja vu.

Dag Solstad har sagt at han ikke interesserer seg for innhold, han vil at et litterært verk skal ha en stemme.

Stemme eller puls fins i formen, ikke i innholdet. Siden vi europeere lever i en sein-sosialistisk periode også kulturpolitisk, fins det fremdeles mange storartede mennesker som kvalitets-vurderer etter «den gode viljen»-prinsippet. Hvis det fins en god mening med kunsten, er den god. I motsatt fall er den dårlig.

Men kunst kan svinge med bølgene fra Stjernesmellets stemmegaffel. Da fungerer den ikke bare som vekker for de tunghørte eller røst for de uhørte, men som en bekreftelse på den fornemmelsen av opprinnelse som kanskje finnes til og med i ml-ere. Kjenn etter Guds pulsslag. Føl sammentrekningene når Universets puster. Det fins rytmer der ute som vi alle er skapt av, og bare kunsten kan gjendikte dem. Form skaper innhold. Noen ganger som en forsterkning av hva kunstneren har ment, noen ganger som noe helt annet enn hva han aldri noensinne ikke har tenkt på.

Hvorfor elsker folk Shakespeare-komedier sjøl om de er fylt av uforfalska idioti? Fordi de svinger. Fordi den perfekte sammensetningen av uttrykksmidler kan være like ekstatisk som atomet. Og kanskje i slekt med det.

Pust ut. Alle disse opplagte greiene er egentlig bare for at dere skal ha nerver til å leie årenes råeste film «Reservoir Dogs», en vanvittig, velkomponert gangsterfilm som absolutt bare er form. Quentin Tarantino har skapt en så enkel forferdelighetsdyrking at den gir nytelse. Form og innhold slynger seg i hverandre som oksygen og vannstoff, mens de voldsomme overdrivelsene og utskeielsene organiserer fram en særegen, befriende humor.

Alt er perfekt i denne filmen. Rollebesetningen. Den krumma, finurlige historien. Den voldsomme, paradoksale og nesten parodiske tragedie-slutten. Men filmen handler ikke om noe, og den har ikke noe budskap. Bortsett fra Guds puls, som altså fins der i all sin opprinnelige villskap. 1992.

Ricochet

TV2 Film 00.30

ricochet

John Lithgow er ond, og Denzel Washington er fange.

terning 4 liten Russell Mulcahy var en gang en stilig australier som etter voldsomme rockedvideoer, laget den gjørmegrisete villsvin-grøsseren «Razorback» og deretter sjokkerte en litt uerfaren filmsensur med sverdscenene i «Highlander». Steven E. De Souza var en actionglad manusforfatter som deltok med begge de første «Die hard»-filmene og dessuten «Hudson Hawk» og «Running man». At disse to gullguttene kan ha begått dette vaset vitner om dårlig råd, sviktende selvtillit, ødelagte ekteskap, skjulte laster, parkeringsbøter, bakeri-bugnende bilringer og langvarige familiebesøk.

Denzel Washington spiller en purk som rykker opp til assisterende statsadvokat, men forfølges av fengselsrømling og hverdags-psykopat John Lithgow, som kan tenke seg å «Cape Fear»-utslette Denzel etter teoriene om at borgerskapsliv oppløses i tabloid.

Spenningen i en lite troverdig historie skapes ved at folk stadig vekk haler kanoner ut av ermet. Ice T. er med som langer. Filmen fikk 18 års aldersgrense i 1991, tross klipping.

City of men

Showtime 22.40

terning 4 liten Paulo Morelli har laget brasiliansk krimdrama om to atten år gamle venner i Rio. De oppdager ting om sine fedre, og vennskapet blir satt på prøve. 2007.

I know who killed me

Showtime 00.25

i know who killed me

Lindsay Lohan har havna på sjukehus igjen.

terning 4 liten En thriller med Lindsay Lohan og Julia Ormond fra 2007, det vil vi se, sjøl om den er voldelig. Det handler om ei gymnasjente (ja, jeg vet det heter videregående, men ingen tenkte på hvordan «ei vg-jente» ville låte) som etter to uker med forsvinning blir funnet midt i skogen. Hun påstår at hun ikke er seg sjøl, men en person som hun dikta opp i en engelskstil. Nå lever altså denne personen inne i hun som skrev henne og må finne ut hva hun egentlig gjør der. Og hvem var den som kidnappa skolejenta?

Sitting target

TCM 21.00

terning 4 liten Oliver Reed er med, så helt ille kan det jo ikke være. Han rømmer fra fengselet og skal blant annet straffe den utro kona si, spilt av Jill St. John. Engelsk action fra 1972. 1 time, 33 minutter.

Søndag 22.2.–Det blir vel enten Cruise eller Casablanca

 

Mission impossible: Ghost protocol

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten Følsomhetshelga er over, og det er på tide å hengi seg til Tom Cruise, som er en av de sikreste karismatikerne i den vestlige verden. «Mission impossible»-filmene er storarta eksempler på at det fremdeles går an å trekke ut et thrillerkonsept like mye som de gjorde med James Bond.

Tom Cruise ble femti år 3. juli 2012 som en feiring av den kirurgi-frie udødeligheten. Han har ingen skalpell-merker bak tørre ører, men ser ut som en mirakuløst velholdt mann med photoshop-mage rett fra pilates-paradiset.

mission impossible ghost protocol

Paula Patton og Tom Cruise tar seg ut i eksotiske omgivelser.

Handlingen i denne M:I-filmen starter i Budapest (som «Muldvarpen»), og så bryter den ivrige Ethan seg ut av russisk deppefengsel der han sitter med fullt overlegg. Straks bærer det til Kreml de la Kreml, der Simon Pegg og Cruise er utkledde i russiske uniformer. Cruise har Aleksandersen-bart og ser ut som en krysning mellom Kong Haakon og Burt Reynolds. Men de er ikke aleine. Og du vil ikke tro hvem det er som sprenger det du ikke vil tro at de sprenger: Gale Kurt (som ikke ville blitt godtatt som sinnslidende nok av norske medier, men kunne funka som Erlend Loe-påfunn) spilles av den snille Larsson-svensken Michael Nyqvist; et nesten perverst bevis på etterskjelv-skadene fra «Menn som hater kvinner». På kino har Noomi Rapace overtatt etter Sigourney Weaver. På DVD konkurrerer en bullerund, svensk sosialdemokrat med SPECTRE og den Dan Brown-inspirerte tempelridder-ordenen.

På tross av Nyqvists nye kobbe-konturer blir dette er en visuelt vellykka film der bildelykken er mangfoldig. Jeg vet ikke helt hva som er stiligst – Cruise i Assassin’s Creed-hette eller tårnhotellet i Dubai.

Tre feltagenter og én analytiker må plutselig klare seg uten organisasjonen. De kommer til et Dubai der sanden antakelig er hepatittgul av kamel-piss, og så begynner kampen om satellitten. Klatring på fasader, oppskaka korridor-kjeltring og nåtidas kuleste humor: Teknologi virker ikke lenger. Fikse dingser funka for James Bond. Ikke i nåtiden. Klistrehansken til Cruise dør plutselig. Maske-kverna ryker. CTRL Alt+Del.

Til slutt flytter handlingen til Mumbai, men det er ikke så bra, for utlendinger får ikke lov å filme i India uten at de tar med musikk og dans, så en stund ser filmen ut som Bjergsted på 17. mai. Nye adgangskoder skal knekkes. Adgangskodene er vår tids superflått og skaper engasjement blant samtidsbrukerne av nettsteder. Jeg holdt forleden på i to timer for å oppnå gangbar ID til PS3.

«Ghost protocol» er nydelig satt sammen. Simon Pegg som it-vedlikehold er elegant klønete, og Jeremy Renner spiller en mellom-morsk, men hjertemjuk konkurrent til Cruise. Ikke en gang Paula Patton er dårlig.

Handlingen beskriver den ubegripelige trusselen at en sinnslidende svenske vil hiroshime hele verden for å starte en rensende storkrig. Jeg velger å røpe at verden overlever. 2011.

Gåten Jason Bourne

NRK3 21.15

gåten jason bourne

Matt Damon og Julia Stiles: Se, det flyter en fyr i vannet!

terning 5 liten «The Bourne supremacy» ble det motsatte av den første filmen. Modernere enn neste tirsdag. Demonstrativt ubalansert. Trassig. Illsint. Den er klippet sammen med en gal manns sensitivitet for det kaotiske, og anriker adrenalinet ditt med krigshissende computercelloer mer intense enn hjernehinnebetennelse.

Hurtiginfo til de nervøse: Jo, Matt Damon er fremdeles en av de få troverdige action-mennene i verden (sammen med Bruce Willis og noen få til).

I filmen blir dessuten Joan Allen føyd til den korte rekken av isfjesa superdamer som kan drive en handling med kjevemusklene. Det finnes tre ting i «Gåten Jason Bourne». En oppskakende, mentalsplittende klipping som angriper ånedrettet, en perfekt, sårbar helt og ei vaktsom og våken ørnedame. Resten er egentlig tjafs.

«The Bourne identity» imponerte ved at den var laget som en gammeleuropeisk film, med leke-realistisk handlingsspenning. Den nye regissøren Greengrass har sørget for at toer-filmen ikke likner opphavet. «Gåten Jason Bourne» er med andre ord en slags farskapssak, og for at dnaprøven skal bli negativ, ser filmen ut som om den ble revet istykker av mekaniske ulver. Det funker dårlig i 50 minutter. Franka Potente er innom i India for å dø seg ut av sagaen. Så reiser Bourne tårøyd til Europa der han gjennomfører et Numusic-slagsmål med eks-kollega. Da ler man overgivent.

Men det tar seg opp. Joan Allen har fått langt hår og likner en fårehund i voks. Hun spiller Landy fra Langley, ei CIA-korpistinne som kommer til Berlin for å hekte Bourne. Fra det øyeblikket jakten på den bortfløgne agenten virkelig starter, begynner filmen å funke. Den rasende stilen til Greengrass har funnet stilfeste i et forskrekka filmseersinn, og fra nå av banker det høyt blodtrykk i handlingen. Handlingen fortsetter på oppskremt oktan og jordmorkaffi i en halvtimes tid, så er den voldsomme midtdelen slutt. Da drar Bourne til Moskva og gjennomfører den heiteste biljakta som du noensinne har sett. Den er en kino-ting. «The Bourne supremacy» kan ikke vente til DVD. Dette er storsalstoff, der hornhinnene blir hakka i småbiter mens trommehinnene langsomt lammes.

Den oppskaka thrilleren foregår i omgivelser med sjel. Berlin er en fantastisk by å lage film i. Greengrass har sett dørlistene, kandelabrene, golvteppene, det smørmjuke innelyset, de vidsynte vinduene og de kultivert generøse fasadene. «The Bourne supremacy» presenterer et Europa i filosofisk miniatyr: Kulturen med verdens vakreste fortid. Løp Jason løp: Jason Bourne løper og løper slik Franka Potente gjorde i sin debutfilm. Men Franka bare dør. 2004.

Cinema verité: The saga of an American family

NRK3 02.05

cinema verite

James Gandolfini leder Diane Lane inn i en ny TV-verden.

terning 5 liten Så kom det en film som du faktisk burde se. Ikke bare fordi den trasker ukeblad-blidt rundt med filosofiske og etiske forestillinger om hva man skal bruke medier til. Men fordi forbilledlig gjenoppdaga Diane Lane, som ble 47 år i januar, gjør et sinnrikt og fasettert portrett av frustrert mor i den store amerikanske familien.

«Cinema verite» er et dokudrama om den gang amerikansk TV mistet en av uskyldene sine. 1974. En dokumentarfilmskaper som het Craig Gilbert fikk det for seg at han skulle skape TV-serie om autentiske californieres indre privatliv. Han lokket til seg the Louds, en barnerik og velstående familie i Santa Barbara. Poenget var å vise amerikanerne på vranga. Når de sitter og når de står, og når de svinger seg i valsen. Mange satte kjøttbeinet i halsen. Grunnen burde være åpenbar ,en det er den jo ikke, for Skogheim driver og flytter inn, og bergensdamer så små som non stop renoverer det autentiske huset ditt. Nå er virkelighets-svindelen er brakt så langt at den ikke kan stanses lenger. Men den startet i California i 1974.

Filmen er en satirisk oppvisning i solsløv naivitet, og den forteller enkelt og forståelig om moderne mediers rolle som verktøy for publisitets-voldtekt. På den ene siden har Craig trøbbel med finansfolka som ikke syns det blir saftig nok, på den andre siden oppvarter han fru Loud med falsk og intrigant führer-mildhet.

Etter hvert blir filminga så nærgående at lyddama og kameramennen nekter å jobbe mer. Men Craig fortsetter sitt fanatiske virkelighetsprosjekt helt til det blir en fortelling om alt det som film ikke kan brukes til. Familien har selvsagt hverdagslige konflikter slik alle har det, og frøene hormoniseres av fjernsynet, de eser av oppmerksomheten og etter hvert er kameraet mer en deltaker enn en betrakter. Vi som har sett Bent Hamers «Salmer fra kjøkkenet» har allerede skjønt og ledd av det umulige i forestillingen om at man kan betrakte folk uten å påvirke dem. Filmen om familien Loud formidler effektivt at åpenhet i medier er en dyster skjebne, at den en trussel, en tragedie. Det som funker normalt mellom familiemedlemmer, ser ut som bestalitet når det formidles på TV.

Siden den gang er reality-genren blitt nærmest enerådende som underholdning, og publikum har antakelig mistet sin forståelse av virkelighet for alltid. 2011.

Hevnere i kjole og hvitt

TVNorge 01.20

avengers, the 1998

Ralph Fiennes og Uma Thurman i stilklær.

terning 4 liten «The avengers» var en TV-serie i England på sekstitallet, den gang da verden allerede var i ferd med å angripe seg sjøl ved å være en fortløpende parodi mellom to nyttårsaftener.

Jeremiah Chechik har vakt den City-kledte agenten til live som kinofilm med Ralph Fiennes som potenstrengende paraply-pyse. Dette er en film der allslags skjer på den samme ukurante Lucy in the sky with diamonds-måten som i «Yellow submarine» og Alice i Eventyrland. Sean Connery spiller en postbondsk skurk som har stjålet det engelske været, men England vil ha det tilbake. Skuespillerne vandrer ut og inn av Bang Olufsen-kjedelige interiører uten at tilløp til hva vi vanligvis kaller handling er i nærheten av å skje. 1998. 1 time, 30 minutter.

Playing for keeps

FEM 21.00

playing for keeps

Gerard Butler spiller fotball med sønn i regnet.

terning 2 liten Gerard Butler med det guttaktige truseblikket spiller en skotte i USA. Han har vært fotballspiller, og som alle vet, pleier Manchester United å forlange at spillerne gifter seg med brystfaste blondiner som siden blir sure fordi mennene sparker ball, og så drar de sin vei med ei formue.

Ekskona hans er Jessica Biel, som egentlig bare trives med motorsager og tunge våpen, og i denne filmen har så surt fjes at hun kunne ha skremt både dinosaurene og kometene.

Sammen har de en liten sønn, og han blir en slags samvittighetsfange for pappas følelsesliv og mammas fornærmethet, så en stund lurte jeg på hvordan jeg skulle holde ut med denne humoren. Jeg fant både ostepop og sjokolade på overraskende steder, men snopet forhindret ikke at sidelinja til Butler-barnets fotball-løkke fikk en opphopning av frustrerte fruer som antakelig hadde lest om orgasmen på ipaden sin og trodde hvert ord, også den dagbladgreia om å spise neper før og etter. Derfor ble de kåte som matroser og ville bedra ektemennene sine som en del av husarbeidet mens jeg spise sjokolade, men de fikk ingen Golgata, for verden liker utro kvinner. For eksempel spiller Judy Greer som en morgenrød vaginal-varsler (øynene hennes er så åpenlyse at du føler deg som en sjenert gynekolog), og hun er mammaen til Billy som er oppkalt etter Shakespeare mens mora antakelig stammer fra revebjellene. Dama minner også om rabarbra.

Butler utmerker seg som klønete far, for klønete fedre hører påsken til siden ingen kvinner ble korsfesta i de religionstimene jeg hadde, og de var mange. Dennis Quaid understreker maskulinitetens idioti ved å spille riking, og til alt overmål er han gift med den utroskapskåte seinversjonen av Uma Thurman, som i sitt førtitredje år ser uventa ut som resultatet av år med feil medisinering og bitterblogg.

Etter hvert skjer alt det der som skal skje, men vi som dyrker sannhet, renhet og doble konsonanter sitter igjen med et ubehagelig spørsmål: Regissøren Gabriele Muccino er en italiensk mann med plastfjes og Berlusconi-frisyre. Når han har laget en amerikansk film – får han stemme i Oscar-utdelingen da? Er det forklaringen? 2012.

13 snart 30

TV3 19.15

13 snart 30

Jennifer Garner er blitt 13-åring.

terning 2 liten Jennifer Garner var ei flink dame i «Alias» og «Daredevil», men uforstandige foresatte har bedt henne spille komedie. Det fører til at hun tar på seg det forskrekka fjeset i første scene, og der henger det til det er tørrere enn twist. Garner spiller en 13-åring som plutselig er blitt 30 uten mellomliggende modning (en skjebne som rammer mange), og derfor gjør hun alt galt. Hun sminker seg som solnedgang i tequila, og ettersom manusforfatteren antakelig kommer fra amishfolket, aner hun ikke hva sex er, men tror det er forspill til Monopol.

Handlingen er forferdelig, dama virker forsteinet og Mark Ruffalo låter som cornflakestygging. 2004.

The switch

TV3 21.00

switch, the

Jennifer Aniston har en følsom sønn.

terning 5 liten Det skal handle om Jennifer Aniston, som gradvis og uten Oscar-fremmende handikapp eller freudianske sidesprang er i ferd med å bli en av de triveligste unge kvinnene i amerikansk behags-industri. Hun var ei feira Friends-flis i mange år, men da ektemannen Pitt konverterte til Angelina Jolies strevsomme univers, ble hun liksom den sure eksen til Brad.

Det var dobbelt urettferdig, for Pitt burde holdt seg til Aniston. Han er en enkel gutt i stram dongeri, og det var aldri meningen at han skulle bære blitz-adopterte barn i flyplasskøer over hele verden. Han skulle sitte fint ned og ta en enkel nasjonalpils med Matt Damon og George Clooney, og så skulle Jenny A. komme forbi med kult skjørt og forelska auer. Jennifer har nesten alltid forelska blikk. Det blikket er det varmeste jeg vet om på film.

«The Switch» paraderer hva Jennifer er god til. Hun er bestevenninne med en hypokondrisk mann i strikkevest den dagen hun oppdager at hun vil ha barn, men ikke mann. Jason Bateman, med mobilbilde av sin utvekst på scrotum, blir forkasta som sædgiver fordi han er for bekymra, og han tilbringer deretter-tid med å låse dama inne sånn at hun ikke henter sæd hos en kung fu-regissør.

Da den eggløsna dama holder befruktningsparty for å insemineres med Patrick Wilsons veggklatrings-gener, drikker den stakkars bekymringsvennen seg full og foretar en typisk fyllik-forbrytelse: Han erstatter Wilsons ovariske invasjonsstyrke med sine egen. Det betyr at Jenny etter hvert blir mor til en merkelig, nevrotisk og dyster sjuåring som virkelig trenger en far av den sorten som bekymrer seg for datoen for solsystemets sammenbrudd og sier at nevrotisk er en intens form for selvransakelse.

Jennifer Aniston er flyktig og fin i rollen. Bateman er fantastisk i retning merkelig sannsynlig. Dette er mest de to milde mennenes film. Det finnes hypokondere, og det finnes hypokondere. Noen av dem er borte fra jobb hvis smøret er hardt en torsdagsmorgen, andre bruker svakheten sin til ydmykhet og generøs underholdning. «The switch» tilhører de gavmilde filmene. Det er kult å være svak. 2010.

The A-team

TV3 00.50

a-team, the

Ut for å redde verden, igjen og igjen og igjen.

terning 5 liten «The A-Team» er en liksom-nostalgi for dere som liker hemningsløs komedie-action, og i grunnen ikke syns det gjør noe om oberst Hannibal og hans folk klarer å fly fallende stridsvogn ved å avfyre kanonen.

Det finnes små sjanser for at noen tar til gråten i løpet av denne forestillingen og hulker «mor, jeg skulle aldri ha forlatt far og deg alene i det pillråtne gjedde-prammen». Hvis du blir lei deg i løpet av «The A-Team», betyr det at du gikk i feil sal, og at den soldaten du føler sympati med, ikke er Liam Neeson, men Channing Tate i «Dear John».

Men de kommer begge til Bagdad. Jeg gjør også det. Bare vent litt.

For å markere utvidelseskraften i begrepet familie-underholdning starter filmen med at en tequila-purk banker Liam Neeson og forsøker å skyte ham, men obersten er en planlegger av Snåsa-format, så han vet hva som vil skje, og snart piper dødshundene. Neeson ser flott ut. Gråhåra, detaljorientert som en light-autist, med en merkelig Mister Bean-frisyre, men usvikelig mandig i årringene sine. Øynene er usunt lyseblå som sigarrøyk. Før du vet ordet av det, løper han i ørkenen eller hva man kaller det hvis graset ser ut som sand. Han må redde Face (Bradley Cooper), en kynisk kyssegutt som står friskt fanga i bildekk og skal henges med tau. Da kommer også erstatteren til Mr. T. inn i filmen med GMC-avhengighet (GMC er et slags traktordop) og Mohawk-punk.

Nå må jeg ta en pause til. Bradley Cooper var aldri mitt førstevalg hvis noen skulle forstyrre verdensfreden. Han spilte egentlig bare i jentefilmer helt til «The hangover» og ser ut som ei spray-tan-klyse. Men OK. Han kommer seg, og i løpet av filmen blir han faktisk fjorten millimeter mer mandig enn Matthew McConaughey, målt i hornhuden.

For å komme seg ut av Mexico må oberst Hannibal og hans fornya elite-team ty til en hospitalinnlagt gal mann som heter Murdoch. Han spilles av Sharlto Copley fra Sør-Afrika. Copley ble kult- og akutt-stjerne med «District 9», og han flyr ambulansehelikopter sånn at tannfyllingene dine detter ut og svever fritt i rommet. Skulderputer fra åttitallet vil løsne. Kontaktlinser vil forsvinne inn i kraniet, og du kan se din egen hjerne. Han griller også med en blanding av krutt og frysevæske.

Dette er deilig, og filmen fortsetter å loope harselast og risikabelt opp og ned mellom blidt akseptabelt og ekstremt kult. Vi kommer omsider til Bagdad, for der vil obersten og guttene hente ut falskmynterplater. Tida er inne for Jessica Biel, som tilsynelatende er etterretnings-offiser og faktisk funker som en slags utlagt gudmor i resten av filmen.

Slutten er i grunnen det minst oppsiktsvekkende ved «The A-Team», og det holdt jeg først mot den. Men egentlig ikke. En perfekt sommerfilm skal være sånn. Du blir så behagelig utslitt av alle påfunnene at det egentlig ser litt trivielt ut når hundreogfemti kai-kontainere eksploderer. Sånn skal en sommerfilm være. Ja, jeg vet at det ikke er sommer. Men det kunne vært. 2010.

Tears of the sun

TV3 03.15

tears of the sun

Monica Bellucci vekker Bruce Willis’ samvittighet.

terning 5 liten «Traning day»-regissøren Antoine Fuqua har laget en krigsaction som kommer til å herje med dere. Ikke bare sender han Bruce Willis og hans lille bande av kortpusta soldathelter i krig med den nigerianske hæren; han gjør det med rått fravær av politisk korrekthet; han gjør det som en demonstrasjon av en offisers frelse.

Fuqua er ikke John Wayne. Han er en afro-amerikaner. Han kan filme Afrika med større troverdighet enn de andre byfolka.

Filmen inneholder den mest anti-intellektuelle soldatsjargong som tenkes kan. Den er tjokka full av sentimentale klisjeer fra slagmarka. Den dundrer og smeller så brillefestene skrangler. Kameraet går så tett innpå kruttskitten hud at du føler deg som en flue, og det skildrer den afrikanske geografi-skjønnheten så det burde vært nasjonaldagen til en eller annen. Fuqua haler oss gjennom massakrer av landsbyer og misjonsstasjoner og smeller til med skuddvekslinger som det lukter cowboyfilm av.

Hvordan kan han det og komme helskinna fra det?

Han lar det bli et spørsmål om frelse. Offiseren Bruce Willis er i ferd med å gjøre jobben sin. Han lar flyktningene stå på bakken da han redder den hvite legen ut av Nigeria. Så ser han opprørssoldatenes folkemord fra Guds perspektiv, og så snur han. Han opplever det opphøyede som heter samvittighet. Frelse er kanskje ikke å redde sin egen lille sjel for evigheten, men å redde de manges kropper fra lidelse og død. Monica Bellucci spiller også i jungelen. 2003.

Men in black 3

Viasat4 22.30

men in black 3

Will Smith og Tommy Lee Jones med glemmestaven.

terning 4 liten Denne filmen skal du se fordi det gamle Englands upolerbare Emma Thompson demonstrerer setninger på en alien-dialekt som burde blitt den nye ringetonen på mobilen. Dessuten kaster den evige California-prinsen Will Smith seg utfor en bygning som virker høyere enn Preikestolen og Tastaveden oppå hverandre. Det kiler i magen, det! Du vil avgjort se Josh Brolin framstille en ung versjon av Tommy Lee Jones. Det kan også tenkes at du syns det er moro at Bill Hader spiller Andy Warhol, og at filmen introduserer en Fisher King-liknende religionsutøver som heter Griffin.

Griffin disponerer verdensskjoldet som skal holde borte innvandrerne og deres dyre, harde oster. Fordi det oppstår et tidsparadoks som Andreas Wahl ville avslørt selv om det blir utøvd av Boris The Animal, forsvinner skjoldet, og fiendtlige krigsskip siger truende inn i atmosfæren. Will Smith må sørge for at Tommy Lee Jones overlever Cape Canaveral nok en gang. Boms tilbake til 1969.

Den helsikes, senile kranglinga er det kjedelige ved filmen. Agentene J og K oppfører seg som eldre vindjakke-ektepar i Kvadrat-garasjen; det pågår ei jamring og klaging som hører hjemme i Dagsnytt 18. 2012.

Men in black 2

Viasat4 02.25

terning 5 liten «Men in black» var en oppfriskende dryssefilm, som uten å ville det på en måte ble innvandrer-angstens komedie.

Også i toeren kommer det reisende udokumenterte skapninger fra alle verdensrommets fargerike fellesskap, og man føler seg som den gang man var liten og traff et menneske med haugesundsdialekt i mormors hus.

Oppfølgeren parodierer også sci-fi-filmer fra 1950-tallet, da alle gikk rundt og lette etter grunner til ikke å smile, og mange urolige mennesker ventet på at hjernen skulle bli oppfunnet.

Fra en ond stjerne kommer Selena, som likner hundre meitemarker i en boks, men hun kopierer en Victoria’s Secret-annonse og får kroppen til Lara Flynn Boyle. Da hun vil ha Lyset, oppstår klassiske problemer hos mennene i svart, og de må reengasjere Tommy Lee Jones, som egentlig driver et postkontor på størrelse med Brustadbua på Tjensvoll og ikke vet hvor han har fått de bekymra blodhundfoldene under øynene fra.

Filmen har med en retro-tøff hund, en oppbevaringsboks full av religiøse naivister og veldig mange kosmotiske & kule småting. Det fine med den er at gummi-gutta er laget med en slags eksistensiell ironi, som om filmen karikerer verdens mangfold med en oppgitthet som antakelig Noa følte da han sto og så på alt som kravla opp landgangen. Will Smith tilhører mangfoldet. La oss være glad for hans smittende enkelhet. Han gjør oss alle til enklere mennesker. 2002.

The 51st state

TV2 Film 21.00

51st state, the

Samuel L. Jackson og Robert Carlyle i den femtiførste staten.

terning 5 liten Da jeg så denne filmen på kino, blei jeg sur av at en mann eksploderte av diaré. Det var så mye renneskit på kino den tida, for Harlem-tradisjonene i amerikansk underholdning stimte i folkesalene til Kino Z.

Når man ser igjen «51st State» på video, er skjermen blitt mindre og mengdene små. Såpass møkk som dette kan man tåle. Det er forskjell på flere tusen hektoliter. Da syns det også at filmen er vittig og rask og kynisk, og at den reddes ved at Verdens Stiligste Mann, Samuel L. Jackson (54), går rundt i kilt og snakker til briter slik de fortjener. Filmen befolkes utelukkende av epigoniserte action-smurfer av den typen som bare fins i moderne gangstereventyr fra England (den 51. staten). De er voldsdilere og dopdippere, skinheads og flatfeet og noheads og liverpoolfans og ei eufemisert kontraktmorderske som forfølger Samuel L. Jackson fra USA.

Han har funnet opp dupernarkoen som kunne vært laga for B-bylivet. I England treffer han husmor-agnet Robert Carlyle. Den engelske minitorpedoen har sex med Emily Mortimer, en opplevelse som er verre enn salpeter i maten, ettersom Carlyle alltid ser ut som en udusja rørlegger på vei hjem fra jobb. Jackson i kilt er kulere enn hele det europeiske kontinentet, engelskmenn er klovner og Meat Loaf ser ut som svidd salattilbehør og skal hevne seg.

Filmen inneholder tung musikk, noen få «å sallan, så du det!»-scener og mye likegyldig døing. 2001.

Casablanca

TCM 21.00

casablanca

Humhprey Bogart drikker trist, Ingrid Bergman er trist hun også.

terning 4 liten «Casablanca» har sneket seg til statusen som verdens mest romantiske film, og jeg har en mistanke om at folk ble så betatt av den hustrumilde, oppvaskvillige mjukheten i Ingrid Bergmans ansikt at de glemte det vesentlige: Filmen handler om ei nesten hviskende beskjeden ledsagerdame som aldri har tenkt en selvstendig tanke i hele sitt liv. Når hun treffer igjen riks-kynikeren Rick i det frie Frankrikes Marokko, vil hun straks forlate den idealistiske mannen som nesten alene kjemper mot nazistene. Begrunnelsen er: Jeg kan ikke dra fra deg en gang til. Hun gjorde nemlig det i Paris. De vil alltid ha Paris. Rick spiller en eks-moralsk mann som etter ett tilfelle av kjærlighetssorg trakk seg tilbake som bareier i Casablanca, og der lever han av ideologisk egoisme og gambling.

Det må være lyset på Ingrid Bergman. Tyskerne har omgjort Europa til forstadiet til EU, men nordmannen holder ut, og en norsk partisan med Trond Giskes hake kommer innom med den mystiske Ringen. Ikke tenk det en gang.

Så får Ingrid se Humphrey Bogarts trauste, triste eselfjes. Lyset som sprer seg over ansiktet hennes må være henta på boks i Edens Hage. Dama er filmen. Bogart sitter rundt og røyker barbarisk, han tar en drink hver gang han skal si en setning og er på en måte uimotståelig harry. Men Bergman: Hun ser så edel ut at man ville ha snudd seg galant bort om hun viste fram bussruta for linje 4 til Tjensvoll. Jeg kan ikke huske at det har vært en tilsvarende kvinnerolle i noen film. Det gikk ikke mange åra etter 1942 før kvinner skulle gå på sosialistkurs hos Lysbakken og lære å sparke i skrittet.

Sing it, Sam, sier Ingrid, og den kloke hyggepianisten spiller forbudt sang: «As time goes by». Da skjer det noe med Bogart. Etter det ser han ut som om han nettopp mista dama si til en tivoliarbeider i Farmen.

Folk var så pene i tøyet før, og de hadde lyse dresser uten tomatsaus-flekker. De sa så romantiske ting før: «Er det kanoner, eller er det hjertet mitt som banker?» Dessuten brukte de ansiktene. Hvis George Clooney hadde kommet innom her med det forsteina flørtefjeset sitt, ville de ha begravd ham fordi han så død ut. Det var ikke mange årene siden stumfilmen, og ansikter skulle endre seg i nyanser. Det er faktisk ålreit. Jeg likte det. 1942.

Lørdag 21.2.– En snill og varm og fin lørdag. Stort sett.

 

Siste sjanse Harvey

NRK3 21.25

terning 5 liten La oss se en melankolsk film, la oss se en varm og fin film med Dustin Hoffman og Emma Thompson. Den kommer til å være bra for noe.

«Last chance Harvey» er en skjønn, trist og velspilt liten London-film for alle livets voksne mødre, hva de nå enn driver med.

Tablået kunne ha vært omtrent sånn den gang filmen ble vist på kino: På «Transformers 2» sitter fjortenåringen med «Madcon synger Beethoven» på iPod. Far har tatt Viagra for å få skikkelig utbytte av sandvolleyen. I en sørgmodig liten sal på kino sitter mor og ser følsomt på Emma Thompson eller undrer seg over Dustin Hoffmans sjarm. Hun har det nok finest.

-

Emma Thompson og Dustin Hoffman prøver ut det motsatte av Grey sin opphengte anatomi.

«Last chance Harvey» er en film til å bli vedvarende nervøs av. For det første kommer Hoffman til datter-bryllup i London bare for å oppdage at han tilhører den litt fjernere familien. På en pub sitter Thompson og har mislykka blind date med en yngre mann som får sine jevnaldrende på besøk. Så trøbler Dustin med jobben, tråkker i mobilen, slasker rundt i livets minner og har det forferdelig. Da han tilfeldigvis får Emma i stedet for peanøtter til whiskyen, har alle i salen følelsen av at de sosialt forbannede og brennemerka nå skal plage hverandre med umulige hormonforstyrrelser.

Fine samtaler oppstår. To fantastiske skuespillere utleverer svære ting med en tilbakeholdenhet som mennesker går på kurs for å tilegne seg. Man slutter aldri å være nervøs, for de to slitte livsvandrerne havner i mange sosiale situasjoner som man bør være lus for å like. Men det er utrolig bra gjort.

Bikini-far skulle nok ha vært i mors kinosal, for Emma Thompson er den skjønneste britiske skuespilleren gjennom tidene, og bedre enn dette tror jeg aldri jeg har sett henne. Nå har hun kommet til en kinosal hjemme hos deg. Ta vel i mot. 2008.

Gåten Jason Bourne

NRK1 23.35

gåten jason bourne

Matt Damon og Julia Stiles på rømmen. De og.

terning 5 liten Ja, jeg vet dere har sett den før. Dere har sett solnedgangen også før. «The Bourne supremacy» ble det motsatte av den første filmen. Modernere enn neste tirsdag. Demonstrativt ubalansert. Trassig. Illsint. Den er klippet sammen med en gal manns sensitivitet for det kaotiske, og anriker adrenalinet ditt med krigshissende computercelloer mer intense enn hjernehinnebetennelse.

Hurtiginfo til de nervøse: Jo, Matt Damon er fremdeles en av de få troverdige action-mennene i verden (sammen med Bruce Willis og noen få til).

I filmen blir dessuten Joan Allen føyd til den korte rekken av isfjesa superdamer som kan drive en handling med kjevemusklene. Det finnes tre ting i «Gåten Jason Bourne». En oppskakende, mentalsplittende klipping som angriper ånedrettet, en perfekt, sårbar helt og ei vaktsom og våken ørnedame. Resten er egentlig tjafs.

«The Bourne identity» imponerte ved at den var laget som en gammeleuropeisk film, med leke-realistisk handlingsspenning. Den nye regissøren Greengrass har sørget for at toer-filmen ikke likner opphavet. «Gåten Jason Bourne» er med andre ord en slags farskapssak, og for at dnaprøven skal bli negativ, ser filmen ut som om den ble revet istykker av mekaniske ulver. Det funker dårlig i 50 minutter. Franka Potente er innom i India for å dø seg ut av sagaen. Så reiser Bourne tårøyd til Europa der han gjennomfører et Numusic-slagsmål med eks-kollega. Da ler man overgivent.

Men det tar seg opp. Joan Allen har fått langt hår og likner en fårehund i voks. Hun spiller Landy fra Langley, ei CIA-korpistinne som kommer til Berlin for å hekte Bourne. Fra det øyeblikket jakten på den bortfløgne agenten virkelig starter, begynner filmen å funke. Den rasende stilen til Greengrass har funnet stilfeste i et forskrekka filmseersinn, og fra nå av banker det høyt blodtrykk i handlingen. Handlingen fortsetter på oppskremt oktan og jordmorkaffi i en halvtimes tid, så er den voldsomme midtdelen slutt. Da drar Bourne til Moskva og gjennomfører den heiteste biljakta som du noensinne har sett. Den er en kino-ting. «The Bourne supremacy» kan ikke vente til DVD. Dette er storsalstoff, der hornhinnene blir hakka i småbiter mens trommehinnene langsomt lammes.

Den oppskaka thrilleren foregår i omgivelser med sjel. Berlin er en fantastisk by å lage film i. Greengrass har sett dørlistene, kandelabrene, golvteppene, det smørmjuke innelyset, de vidsynte vinduene og de kultivert generøse fasadene. «The Bourne supremacy» presenterer et Europa i filosofisk miniatyr: Kulturen med verdens vakreste fortid. Løp Jason løp: Jason Bourne løper og løper slik Franka Potente gjorde i sin debutfilm. Men Franka bare dør. 2004. Ti uendelige år siden.

Flight

Norsk TV2 22.50

flight

Innett het dette ansiktsuttrykket i gamle bøker. Denzel Washington.

terning 3 liten Hvis du er en alkoholiker som lyver for deg sjøl og andre, kan du ha en masochistisk nytte av denne filmen. Kanskje kommer du ut av den og tenker: «Å søren, jeg burde slutte å drikke og lyge! Det hadde jeg ikke tenkt på.»

Ellers er «Flight» i all respekt filmen med den beste flykrasj-scenen noensinne. Kaptein Denzel Washington kommer dritings ut av puppestart og setter seg bak spakene, og da fustasjeopphengsforkoblingen bare brekker midt i uværet, klarer han på mirakuløst vis (står rett over «gå på vannet» i Wikipedia) å nødlande Hjelp, vi flyr-vraket sånn at bare seks dør.

Alt dette må jeg røpe, for ellers kunne jeg ikke fortelle at havarikommisjonen kommer etter Big D. fordi han hadde promille på 2,4 og kokainblod. Hvordan skal fagforeningen få ham ut av den? Bistandsadvokat. Advokaten utretter også mirakler, men han står ikke i Wikipedia. Men egentlig handler altså filmen om at piloten er alkoholiker og faktisk ikke klarer å slutte med det, sjøl om livet hans står på spill. Det fører til mange sære nærbilder der hovedpersonen tygger underleppa (som hos Denzel er heftig mimikk) og den stillferdige støyen av automatiserte ukeblad-replikker.

Det filmen burde handla om: Mannen klarte helt åpenbart å redde flyet med utradisjonelle vendinger fordi han var full av sprit og kokain. Han handla intuitivt, og det var rett. En edru mann ville ha styrta flyet. Dermed oppstår paradokset at han forfølges for det som gjorde ham i stand til å redde mange liv. Men den har ikke manusforfatteren sett. Han har bare vært opptatt av å lage Sandra Bullock-drama. Og det er ganske kjedelig.

Viktigst: Jeg skal aldri, aldri sette meg inn i et fly mer. 2012.

Australia

Norsk TV2 03.00

australia

Nicole Kidman og Hugh Jackman elsker hverandre til terning seks.

terning 6 liten Baz Luhrmann gjorde det igjen: Han har skapt en romantisk film-magi som veksler så viltert og vakkert mellom det vittige og det vesentlige at du blir en fingerfallen skjermfange som bare sitter der og nyter med doggete øyenvipper. Å se hans «Australia» er som å bli berøvet egenviljen.

Filmen har formen til en gammeldags westernkomedie for harryosoer. Fra det ubevegelige England kommer den vaniljetilsmakte overklasse-fruen Nicole Kidman for å hente hjem tvilsom ektemann fra australsk landsbygd. Da det viser seg at han er gjennomboret av musealt aboriginer-spyd, ender det med at dama skal prøve seg som ku-rancher i Ville Sørøsten.

Ved hennes side står etter hvert den egenrådige villmannen Hugh Jackman, som kalles Drover og deler snusmumrikkens light-patos når det gjelder å aldri å sitte ned så lenge at kneet sovner. Mot dem står den oksete kjøtt-kaksen (Bryan Brown) og hans imperium av monopoliserte mø.

Sammen med en rufsete gjeng ugjennomtenkte hjelpere drar Kidman og Jackman gjennom eventyraktige eksteriører som til tider ser ut som skrythals-kopier av Grand Canyon. Godt hjulpet av Judy Garland klarer de seg i Aldri Aldri Land slik antihelter skal, og den egentlig muntre skildringen er gjennomført med en presisjon og perfeksjon som virker nesten parodisk.

Det er bare det at du blir så aldeles hekta.

Grunnen er en liten gutt som heter Nullah og spilles av Brandon Walters. Han er filmens egentlige hovedperson, for han spiller en creamy – en krysning mellom aboriginer-kvinne og hvit mann. På 1940-tallet ble halvblods australske barn internert i leirer og etnisk rensa ved kristen oppseding. Luhrmanns film handler både om den fullstendig uforklarlige råskapen som ligger i utført medmenneskelighets-rasisme, og den handler om et mytisk, naturbundet, dypt religiøst folkeferd som ble latterliggjort og undertrykt.

«Australia» er en spøk med den vestlige kulturen (western-kyss i kveldsrauden) og den er en hyllest til aboriginenes kultur. Let my people go-filmer er ofte både latterlige og kjedelige, men Baz er nok en gang en luhring, og han klarer å formidle den uimotståelige eksistensielle romantikken i aboriginenes absolutte tilstedeværelse i sin egen verden.

Når vi diskuterer om Darwin skapte Universet, er vi som blinde høner på vei til frityren, for vi har ikke lenger en intuitiv kunnskap om oss sjøl og den jorda vi lever på. Luhrmanns filmatiske aboriginer-hymne føles som et arketypisk kick, som en påminnelse om spenningen mellom natur og menneske. Det er stort.

Og etter ku-driften kommer det enda mer spenning. Legg lommetørkle over chips-posen, så blir den ikke våt. Du kommer aldri mer til å le av Australia, mate. 2008.

Mission impossible 2

TV2 Zebra 21.00

mission impossible II

Tom Cruise, en mc-galning.

terning 5 liten Å se en John Woo-film er fremdeles bildelek med Newton. Ikke Thandie Newton egentlig, sjøl om hun spiller en hovedrolle i denne filmen, men han med eplene. Hong Kong-regissøren får alt til å sveve. Tyngdekraften oppheves eller forsinkes for folk, duer, våpen, støv, motorsykler og biler, alt. Han får også alle til å maskere seg som i «Face/off». Folk kler av seg plasttryner to ganger for hver gang de skifter Versace-skjorte.

Tom Cruise starter denne filmen som en etablert agenthelt. Han henger etter nyspisste fingertupper og godt håp i en eller annen fjellvegg da sjefen Anthony Hopkins dropper ham et par designer-solbriller med neste oppdrag. Terrorister har kapra motgiften til farmaskurkenes hjemmelaga dødsvirus. Cruise får i oppdrag å rekruttere den litle førtikilos-tjuven Thandie Newton og instruere henne til å infiltrere, eller noe som likner fælt, eks-elskeren. Regissøren Woo ser på tarantella mens det skjer, og fryder seg. Cruise og motstanderen Dougray Scott utfører rustfrie ridder-ritualer fra gryntende motorsykler etter at helten sjøl har sålesurfa på asfalten. Derpå følger sakte hannekamp. Dette er en særegen underholdningsform, og den funker for menn, men også for folk. 2 timer. 2000.

Mission impossible 3

TV2 Zebra 23.30

mission impossible III

Tom Cruise passer på Michelle Monaghan.

terning 5 liten Med «Mission: Impossible III» kommer det tre ting: En kaoskul skudrebilde-action som vil gi deg myalgitrøtthet i pupillene og fortløpende, opplagt anstrengelseslykke. Den delvise gjenfødelsen av medie-offeret Tom Cruise. En del jentefilm-snuffing med snute-mot-hals-følsomhet og «gid så tøff han er»-samtaler. Det er OK.

I mannesamlinger med femkortspoker og lavt skydekke har ikke Tom Cruise vært noe stort navn det siste året, og når han i åpningscenen til «M:I III» sitter fastspent i solid stol, antar man at det er fordi ingen vil risikere at han hopper i den. Derfor er det også katastrofalt for hans omdømme og filmens framdrift at den fortsetter med en slags Raymonds og Debras bryllups-video, der agenten av uforståelige grunner smiler seg rundt kjæresten Michelle Monaghan og snakker søtt med venninnene hennes.

Monaghan må få litt oppmerksomhet, for hun skal seinere bli filmens gulrot. Men innledningen understreker bare den utslettende anonymiteten ved et uinteressant konfeksjonsfjes som på grunn av øyebryna kunne vært søstera til Snipp og Snapp, men utenom det er alminnelig som Idol-deltaker fra Neslandsvatn. Ikke at uanselighet er en forbrytelse. Men en manusfyr kunne ihvertfall ha kosta på seg å gi Toms kjæreste og filmens høyrisk-gissel noe som likner en selvstendig personlighet.

Så kommer meldingen fra mesteren i mobilen: Han må på oppdrag igjen. Tom blir den ektemannen som går ut etter is og kommer hjem med Farris (de som ser filmen, forstår den), og regissøren J.J. Abrams (fra «Alias» og «Lost», som han er creator av) viser hvor han egentlig skal hen. En svimlende maskin-action med dingsete postordre-dupper, tulipanfarga eksplosjoner, fingertupp-spenning og den gamle Sjefen-er-din-fiende-romantikken som slår så godt an midt i lønnsoppgjøret.

Det gjør noe med Cruise. Du glemmer fjolset fra Oprahs sofa og begynner å oppleve den desperate løperen igjen. Han løper i Berlin, han løper i Vatikanet, han løper i Key West, han løper i Shanghai. Bildene er rufsete som barnevogn på sørmarkstier, de farer av gårde som hurtigspoling, det klatres, fires, skytes, maskeperes og analyseres uten at noen sitter ned og lurer på hva klokka er. Filmen har solid actiondriv og en enkel, forståelig historie der skurken Philip Seymour Hoffman bare har én feil: Han er med i for få scener. IMF-ansatte som Ving Rhames, Keri Russell, Billy Crudup, Laurence Fishburne, Maggie Q., og ikke minst Jonathan Rhys Meyers gir filmen tyngde og sug. Sirkelsag-musikken bidrar til fornemmelsen av at det sitter en elektronisk tingest i hjernen din. Og det gjør det jo. Bildene er rufsete som barnevogn på sørmarkstier. 2006.

Nattsvermeren

TVNorge 21.30

nattsvermeren

Anthony Hopkins småprater med Jodie Foster.

terning 5 liten «Nattsvermeren» kunne ha vært kalt «Offerlammet», for den handler akkurat nesten nok om at FBI ofrer uskylden til agent-aspiranten (Jodie Foster) for å oppnå kontakt med en sinnssyk psykopat (Anthony Hopkins). I «Forrådt» gjorde byrået det samme med Debra Wingers unge idealisme for å få hekta en nazi, men denne filmen er uhyggeligere, selv om rovdyr og lam bare berører hverandre såvidt en eneste gang.

En psykopat er et menneske som henter overlegen styrke fra hensynsløshet og bruker den til å bryte ned andres sinn. Hopkins’ dr. Lecter er psykiater i tillegg, og han pleier å spise ofrene sine, derfor er han sperret inne i et rømningssikkert kjeller-helvete der vokterne straffer ham med TV-andakter når han overtaler medfanger til selvmord. Lecter er en visjonær galning som skjønner mer enn oss andre og kan gjøre mer enn oss andre, for han har ingen sjel. Hit sender FBIs iskalde stålbrille-patriark sin mjukeste agent for at hun skal bytte den fortumla ungjente-usikkerheten sin mot opplysninger om en massemorder som flår unge kvinner.

Det er ikke vakkert, men bekymringsfullt fascinerende. I «Nattsvermeren» ligger den egentlige historien under hele tida som ei tikkende tidsbombe, akkurat synlig nok til å skape uro, mens spenningen foregår mellom Hopkins’ telepatiske sjele-kannibal og hans kjempende offer. Denne delen av filmen utvikler sitt eget upretensiøse mysterium om mennesker, en antydende, skjelvende historie om sårbarhet selv hos en som vet hun blir manipulert (som når alle hypnose-pasienter sier «jeg kan ikke hypnoti- seres»), en grøsser om inntrengerevne og fullkommen ufølsomhet.

Jonathan Demmes skildring lager ikke diagnoser, men myter, og den kretser rundt psykopaten med en slags vill beundring. Demme små-stiliserer scenene og bildene og får dem til å fortelle halvdelen av det som skal komme og bygger opp forventninger om et barokt, forferdelig klimaks som kanskje er sterkere i denne filmen enn noen jeg kan huske å ha sett.

Om man syns at forventningene tilfredsstilles eller bare flyter bort i thriller-trivialiteter, vil avhenge av hvor stort engasjementet blir. Det er ikke så farlig. Jodie Fosters rolle er en film for seg sjøl. Hun får deg til å følge hver rykning i ansiktet med uro og nysgjerrighet. Denne dama kommer til å ha hedersplass i hjernens huskestue i lang tid framover, mens Anthony Hopkins psykopat blir stående som et eksempel på at geniene til og med kan karikere og oppnå troverdighet.

«Nattsvermeren» er kanskje en spesielt hardkokt og kynisk thriller. Den er også kanskje et utrolig mykt og sentimentalt voksen-eventyr. Den slipper deg ihvertfall ikke ett øyeblikk. 1991.

Aldri si aldri

TVNorge 23.40

terning 5 liten «Never say never again» er en ny versjon av James Bond-filmen «Thunderball» fra 1965. I 1983-versjon er Bond igjen agent på rekonvalesenthjem, og svære ting skjer. Max von Sydow, Kim Basinger, Barbara Carrera, Klaus Maria Brandauer i hovedrollene. Her dreier det seg om stjålne krysser-raketter i et både elegant, velspilt og spennende opplegg. 2 timer, 17 minutter.

Tre menn og en liten dame

FEM 19.00

terning 4 liten Ted Danson, Steve Guttenberg og Tom Selleck i en hjertelig og småsøt oppfølger til suksessen «Tre menn og en baby», som amerikanerne tyvlånte av franskmennene. Nå er den lille jenta blitt større, og mamma ser seg om etter en fast far. Regi ved Emile Ardolino, som laget «Dirty Dancing». 1990.

The boys are back

FEM 21.00

terning 4 liten Ukjent australsk drama med Clive Owen, laget i 2009. Handler om en sportjournalist som opplever at kona dør og blir sittende igjen med en seks år gammel sønn. For å innføre livsgleden igjen innfører pappaen regelen at det ikke finnes regler. Når tenåringssønn også dukker opp, kommer han til et kaotisk, men gledelig hjem.

Domestic disturbance

FEM 23.05

domestic disturbance

John Travolta er bekymra for sønnen.

terning 4 liten John Travolta har en fraskilt sønn, og det går ganske greit helt til mora finner seg en ny mann. Da går både eksmann og presens-sønn inn i et samlivstrauma som etter hvert viser seg å være bedre begrunnet enn de fortjener.

«Domestic disturbance» blir en spennende film, fordi den strekker vår oppfatning av hva som er normal naivitet hos mennesker med varige sjelsevner. Mora er utillatelig dum og naiv. Politimennene er utillatelig og uprofesjonelt dumme og naive og sjekker ikke en gang en svartsmuska dollarskjønnas som flytter til småby-idyllen uten dokumentert yrke. Hele verden er berøvet sin naturlige sans for skadefryd og drama. 2001.

Evig din

TV3 19.20

evig din

Drew Barrymore som prinsesse.

terning 5 liten Marxepott og Prins Mild. «Askepott»-versjon der generasjons-ikonet Drew Barrymore spiller den bortgjemte stedattera med en fredfylt og feministisk sødme som gjør henne til en fin blanding av Pippi Langstrømpe og St. Hans-natt på Vaulen. «Ever after» er en lang og herlig romanse av Andy Tennant, og den permitterte Addams-mora Anjelica Huston oppspiler oppkomlingskald stemor som får enda lengre nese. Dougray Scott er Henri, en slags prins mild som får øynene opp for både litteraturen og den uoppfunne sosialismen da Barrymores treffsikre guttejente epler ham inn i Edens hage. En storarta film. 1998. 2 timer.

Pretty woman

TV3 21.30

pretty woman

Richard Gere og Julia Roberts blir sammen for penger.

terning 4 liten En av de søteste og snilleste kombinasjonene av Askepott og «Cabirias netter» og en av de største publikumssuksessene i 1990. Julia Roberts spiller en sjelelig upletta luksusprostituert som treffer den rike mannen Richard Gere og innleder et littegrann vanskelig kjærlighetsforhold. Laura San Giacomo spiller frisk venninne og Hector Elizondo sjarmerte alle som hotell-concierge. 1 time, 55 minutter.

The ides of March

TV3 23.45

terning 4 liten For meg ukjent drama om en ung pressetalsmann for guvernørs valgkamp da en journalist kan røpe fæle ting om guvvissen. Ryan Gosling, George Clooney, Paul Giamatti, Evan Rachel Wood, Marisa Tomei, Philip Seymour Hoffman. Clooney regisserte i 2011.

Men in black 2

Viasat4 22.00

men in black 2

Lara Flynn Boyle er alien i svart bh.

terning 5 liten «Men in black» var en oppfriskende dryssefilm, som uten å ville det på en måte ble innvandrer-angstens komedie.

Også i toeren kommer det reisende udokumenterte skapninger fra alle verdensrommets fargerike fellesskap, og man føler seg som den gang man var liten og traff et menneske med haugesundsdialekt i mormors hus.

Oppfølgeren parodierer også sci-fi-filmer fra 1950-tallet, da alle gikk rundt og lette etter grunner til ikke å smile, og mange urolige mennesker ventet på at hjernen skulle bli oppfunnet.

Fra en ond stjerne kommer Selena, som likner hundre meitemarker i en boks, men hun kopierer en Victoria’s Secret-annonse og får kroppen til Lara Flynn Boyle. Da hun vil ha Lyset, oppstår klassiske problemer hos mennene i svart, og de må reengasjere Tommy Lee Jones, som egentlig driver et postkontor på størrelse med Brustadbua på Tjensvoll og ikke vet hvor han har fått de bekymra blodhundfoldene under øynene fra.

Filmen har med en retro-tøff hund, en oppbevaringsboks full av religiøse naivister og veldig mange kosmotiske & kule småting. Det fine med den er at gummi-gutta er laget med en slags eksistensiell ironi, som om filmen karikerer verdens mangfold med en oppgitthet som antakelig Noa følte da han sto og så på alt som kravla opp landgangen. Will Smith tilhører mangfoldet. La oss være glad for hans smittende enkelhet. Han gjør oss alle til enklere mennesker. 2002.

The roomate

Viasat4 23.35

terning 3 liten Ukjent thriller med ukjente folk. Jente begynner på college og blir romkamerat. 2011.

The wrestler

Silver 00.20

wrestler, the

Marisa Tomei og Mickey Rourke er også søte sammen.

terning 6 liten Mickey Rourke er uformelig som en Batman-skurk og mild som ei speiderjente, men som mannsbilde skremmer og rører han. Legenden Rourke kroppsliggjør på en sviende måte glemte kjønnsrolle-paradokser.

I kultharryfilmen «Harley Davidson and The Marlboro Man» (1991) formulerte Mickey Rourkes rollefigur et berusende macho-credo på en sånn måte at det søkk i alle 1980-tallsskadede menn i førtiårskrise: «It’s better to be cool and dead than uncool and alive».

Nå kommer på en måte slutten på den setningen. I «The wrestler» spiller Rourke den amerikanske bryterlegenden Randy The Ram som på legens anbefaling og med snilt sinn forsøker å bli en sunn familiemann og lojal lønnsmottaker.

Det går ikke så bra, og så kan vi egentlig velge hva vi tror om det:

Under strikkevesten din banker et varmt samfunnshjerte som forteller at kulhet er en trist tvang som fører folk til bortkasta liv, bedriten egosentrisitet og patetiske forsøk på å repetere alt det de var. En guttunge har spilt Harry Potter den gang brillene var større enn hjernen, og han forsøker å være Potter resten av livet. En tidligere fotballspiller vil helst forbli Boddaen på vingen i busskø på Kongsgård.

Randy The Ram kjører en Dodge Ram van med Guns ‘n Roses-klassikere på guffe, han har langt heavy-hår, han bor i campingvogn og har ømhetskontakt med strippere og barfluer. Men når han kommer inn i det litt forsofne bakrommet til små-wrestlerne, er han en legende. De småsjabby motstrømsbryterne respekterer ham. De tar i ham og snakker språket hans. Med hygiene-hette i delikatessedisken er han en temma dyrehageløve, en mann uten klør og tenner.

Under skinnjakken din banker et stolt og sint mannehjerte som sier at det er bedre å være dau enn tam. Hvis vi tar ett skritt til side og husker at regissøren Darren Aronofsky i sin tid laget katastrofefilmen om bedøvelsessamfunnets absolutte illusjonstvang («Requiem for a dream»), går det an å se «The wrestler» som et eksistensielt mareritt, en film om å være noe så sterkt at det overtar deg. Rourkes kultroller får en ettertid. Karismatikeren Harry Angel («Angel heart») finner det egentlige helvetet. Den avsindig kulfrakka elskeren John i «9 ½ weeks» ser at kjærlighet ikke utføres med en stilig isklump, men ei varm hand. Chinaski fra «Barfly» forsøker å bli en tilpassa sosialfamiliedemokrat.

Mickey Rourke er nesten for bra i rollen, for filmen handler så sterkt om ham som kroppsødelegger og fortidsmonster at det skygger litt for historien. Rourke har ikke ansikt lenger, men en slags Gotham City-klump. Troverdigheten er nesten smertefull når han utfører martyriske underholdnings-avskyeligheter i æreløse små bakgårdslokaler.

Det er en stygg og trist film. Den har en lang pine, som også finnes i Marisa Tomeis slitte ansikt og oppgitte blikk når hun kler av seg som om det var en fabrikkjobb. Men hun fornedrer seg for å forsørge sønnen sin, og Rourke gjør det fordi han er mann og fordi det faktisk er sånn han er. Førtiårskrisa var hard nok. Prøv å være 57. 2008.

Fredag 20.2.– Fanta-fredag med moderne klassikere

 

The A-team

TV3 21.00

terning 5 liten Det er fredag. Det er ingen som ser iranske filmer om små barn som treffer en blind klok gamling og får en hauk i gave på fredager. Fredager er useriøsere enn sms-retorikk.

«The A-Team» er en liksom-nostalgi for dere som liker hemningsløs komedie-action, og i grunnen ikke syns det gjør noe om oberst Hannibal og hans folk klarer å fly fallende stridsvogn ved å avfyre kanonen.

a-team, the

Bradley Cooper, Sharlto Copley, Liam Neeson og Mr. T. på farten i verdensufreden.

Det finnes små sjanser for at noen tar til gråten i løpet av denne forestillingen og hulker «mor, jeg skulle aldri ha forlatt far og deg alene i den pillråtne gjedde-prammen». Hvis du blir lei deg i løpet av «The A-Team», betyr det at du valgte feil kanal, og at den soldaten du føler sympati med, ikke er Liam Neeson, men Channing Tate i «Dear John».

Men de kommer begge til Bagdad. Jeg gjør også det. Bare vent litt.

For å markere utvidelseskraften i begrepet familie-underholdning starter filmen med at en tequila-purk banker Liam Neeson og forsøker å skyte ham, men obersten er en planlegger av Snåsa-format, så han vet hva som vil skje, og snart piper dødshundene. Neeson ser flott ut. Gråhåra, detaljorientert som en light-autist, med en merkelig Mister Bean-frisyre, men usvikelig mandig i årringene sine. Øynene er usunt lyseblå som sigarrøyk. Før du vet ordet av det, løper han i ørkenen eller hva man kaller det hvis graset ser ut som sand. Han må redde Face (Bradley Cooper), en kynisk kyssegutt som står friskt fanga i bildekk og skal henges med tau. Da kommer også erstatteren til Mr. T. inn i filmen med GMC-avhengighet (GMC er et slags traktordop) og Mohawk-punk.

Nå må jeg ta en pause til. Bradley Cooper var aldri mitt førstevalg hvis noen skulle forstyrre verdensfreden. Han spilte egentlig bare i jentefilmer helt til «The hangover» og ser ut som ei spray-tan-klyse. Men OK. Han kommer seg, og i løpet av filmen blir han faktisk fjorten millimeter mer mandig enn Matthew McConaughey, målt i hornhuden.

For å komme seg ut av Mexico må oberst Hannibal og hans fornya elite-team ty til en hospitalinnlagt gal mann som heter Murdoch. Han spilles av Sharlto Copley fra Sør-Afrika. Copley ble kult- og akutt-stjerne med «District 9», og han flyr ambulansehelikopter sånn at tannfyllingene dine detter ut og svever fritt i rommet. Skulderputer fra åttitallet vil løsne. Kontaktlinser vil forsvinne inn i kraniet, og du kan se din egen hjerne. Han griller også med en blanding av krutt og frysevæske.

Dette er deilig, og filmen fortsetter å loope harselast og risikabelt opp og ned mellom blidt akseptabelt og ekstremt kult. Vi kommer omsider til Bagdad, for der vil obersten og guttene hente ut falskmynterplater. Tida er inne for Jessica Biel, som tilsynelatende er etterretnings-offiser og faktisk funker som en slags utlagt gudmor i resten av filmen.

Slutten er i grunnen det minst oppsiktsvekkende ved «The A-Team», og det holdt jeg først mot den. Men egentlig ikke. En perfekt sommerfilm skal være sånn. Du blir så behagelig utslitt av alle påfunnene at det egentlig ser litt trivielt ut når hundreogfemti kai-kontainere eksploderer. Sånn skal en sommerfilmer være midt i februar. Så mye har Gud elsket verden at han ga oss action-komedien, den tetteste kortlykken som finnes. 2010.

Jeg elsket henne

NRK2 21.30

jeg elsket henne

La tristesse! La tristesse! Daniel Auteuil har stivna i fjeset.

terning 2 liten Den franske utroskapsløypa knudres til med vanskelige valg, og Daniel Auteuil ser egentlig for sliten ut til å foretrekke eksistensielle oppoverbakker.

En svigerfar drar på hyttetur med den dama som hans sønn nettopp har forlatt med to små døtre. Dama ser framfor seg med paralytisk Modigliani-fjes og trenger trøst, men i stedet forteller svigerfar om at det kan være rett å velge kjærligheten og det kan være rett å velge forandringen.

Vi sier: Høh! Klapp igjen, din tosk.

Det er noe helt skeivt med sannsynligheten i denne filmhistorien. Det er noe rart ved Marie-Josée Croze, og rollemannen til Daniel Auteil er rett og slett for kjedelig til at hun ville ha forelska seg i ham på den livsutslettende fantasimåten. Forholdet antyder at det er noe rart ved dama, men vi får ikke lese journalen hennes, for historien er konsekvent fortalt fra den forelska 60-åringens synspunkt.

Auteils ansikt har etter hvert blitt redusert til ekstrautstyr på hans eksentriske ørnenese. Men den visuelle reduksjonen av en stilig skuespiller betyr ikke så mye som at han spiller elsker med en innsmiskende, nervøs halvgjorthet som ville ha irritert trusene opp igjen på ei intelligent jente på noen og tretti.

Poenget med fortellingen er at Auteuil i sitt livs viktigste øyeblikk valgte det trygge og det faste. Han ble hos kona og huset ved sjøen, mens hjertet fortsatte å leve sin kjøleskapstilværelse hos den forlatte Mathilde. Så når svigerdattera opplever at mannen går fra henne på grunn av en annen kvinne, sier han: «La mannen til helsike gå, for han elsker deg ikke lenger. Start et nytt liv.»

Og så kommer en grånende sølvmorgen sigende med sine ustemte løfter om flere problemer.

Det er en velspilt og ganske engasjerende film, men en eller annen gang må noen forklare meg hvorfor Auteuil valgte å framstille forelskelse som ynkelig. 2009.

Cinema verité: The saga of an American family

NRK3 01.00

cinema verite

James Gandolfini og Diane Lane planlegger reality.

terning 5 liten Så kom det en film som du faktisk burde se. Ikke bare fordi den trasker ukeblad-blidt rundt med filosofiske og etiske forestillinger om hva man skal bruke medier til. Men fordi forbilledlig gjenoppdaga Diane Lane, som ble 47 år i januar 2011, gjør et sinnrikt og fasettert portrett av frustrert mor i den store amerikanske familien.

«Cinema verite» er et dokudrama om den gang amerikansk TV mistet en av uskyldene sine. 1974. En dokumentarfilmskaper som het Craig Gilbert fikk det for seg at han skulle skape TV-serie om autentiske californieres indre privatliv. Han lokket til seg the Louds, en barnerik og velstående familie i Santa Barbara. Poenget var å vise amerikanerne på vranga. Når de sitter og når de står, og når de svinger seg i valsen. Mange satte kjøttbeinet i halsen. Grunnen burde være åpenbar ,en det er den jo ikke, for Skogheim driver og flytter inn, og bergensdamer så små som non stop renoverer det autentiske huset ditt. Nå er virkelighets-svindelen er brakt så langt at den ikke kan stanses lenger. Men den startet i California i 1974.

Filmen er en satirisk oppvisning i solsløv naivitet, og den forteller enkelt og forståelig om moderne mediers rolle som verktøy for publisitets-voldtekt. På den ene siden har Craig trøbbel med finansfolka som ikke syns det blir saftig nok, på den andre siden oppvarter han fru Loud med falsk og intrigant führer-mildhet.

Etter hvert blir filminga så nærgående at lyddama og kameramennen nekter å jobbe mer. Men Craig fortsetter sitt fanatiske virkelighetsprosjekt helt til det blir en fortelling om alt det som film ikke kan brukes til. Familien har selvsagt hverdagslige konflikter slik alle har det, og frøene hormoniseres av fjernsynet, de eser av oppmerksomheten og etter hvert er kameraet mer en deltaker enn en betrakter. Vi som har sett Bent Hamers «Salmer fra kjøkkenet» har allerede skjønt og ledd av det umulige i forestillingen om at man kan betrakte folk uten å påvirke dem. Filmen om familien Loud formidler effektivt at åpenhet i medier er en dyster skjebne, at den en trussel, en tragedie. Det som funker normalt mellom familiemedlemmer, ser ut som bestalitet når det formidles på TV.

Siden den gang er reality-genren blitt nærmest enerådende som underholdning, og publikum har antakelig mistet sin forståelse av virkelighet for alltid. 2011.

Butch Cassidy and Sundance Kid

Norsk TV2 01.25

butch cassidy and the sundance kid

Robert Redford og Paul Newman raner og rømmer.

terning 5 liten Moderne moro-klassiker fra 1969, da historien om to bankrøvere og ei jente kunne bli romantisk og poetisk som en cola-reklame, selv om den ender litt sørgelig. Robert Redford og Paul Newman var perfekte i rollene som de to legendariske skurkene, og verden glemte aldri bildet av Sundance (eller var det Butch?) som syklet i motlys med Katharine Ross på stanga, og Bacharach-slageren «Raindrops keeps falling on my head» som lønnesirup over en amerikansk pannekakestabel. George Roy Hill regisserte, og det skulle forundre meg mye om det ikke finnes underholdningsverdi igjen i filmen ennå. Gi den en sjanse. 1 time, 50 minutter.

The bank job

Norsk TV2 03.25

bank job, the

Jason Statham og Saffron Burrows er pene i tøyet.

terning 4 liten Jason Statham har gangster-kred, men resten av denne filmen er så autentisk at den mister troverdighet.

«The bank job» handler om alt det som i klassehatersamfunnet England er mer populært enn åndsfrendene Brumm og Beckham: Stivleppa gamle lordmenn med harde konsonanter, kurrende vokaler og dresser som ble håndsydd i Buckingham Palace, får oppleve at ballene deres blir sparka hardere enn på Wembley, fordi de gikk til hemmelige horer og fikk kjetting og pisk. Ifølge filmens hemmelige fortelling ranet en uvøren gjeng av uvettige bakgårdsforbrytere bankboksene til alle de uskikkelige kaksene i London. Det skjedde i 1971, og James Bond var den hemmelige oppdragsgiveren fordi en av boksene angivelig inneholdt bilder av kjønnslivet til prinsesse Margaret i Karibien.

Filmskaperne har lagt to og to sammen og fått sex. De lager en gammeldags britisk ranerfilm med humorvri, og alt blir følgelig like klassisk britisk som solbrenthet og stygge tenner. Kvinnene kler av seg på overkroppen og likner ei uke med The Sun. Enkle menn med syngende cockney-dialekter studerer arkitekt-tegninger og forbereder bankran, og så graver de mens politiet står ved bankdøra, og så tar de byttet.

Neste avdeling: Alle er oppbrakte. Gråhåra samfunnsstøtter ser skremt på hverandre og sier «my dear», mens slimålene i Soho må ha tilbake regnskapsboka med navnet på alle de skitne politimennene i London. Skygge-operasjoner og taushetsaksjoner og hemmelige avtaler knyttes sammen i et slags nettverk av tilfeldigheter og nødvendigheter, og så skjer det som må skje.

Det er egentlig ganske underholdende hvis du tåler den tiltakende lukta av gammel pølse. Det er antakelig også troverdig hvis 1971 virkelig var så dødsdopa at idioter kunne grave med pressluftbor under bank og snakke om ran på åpen walkie. Vel. Det skjedde. Men filmen har ikke fått det til å se sannsynlig ut. Man må jobbe med virkeligheten for at den skal fungere. 2008.

Mission impossible

TV2 Zebra 21.00

mission impossible

Tom Cruise i en av filmhistoriens mest parodierte scener.

terning 5 liten Fra de tegnefilm-lune Praha-gatene (innskudd: der europeisk historie sjangler øldunstende sjølsikkert rundt og skryter av gamle kriger) til Bang Olufsen-jålete og Star Trek-fulle interiører i CIA-klosteret i Virginia: En utvunget og passe fleipete spionhistorie som neppe var god underholdning for Grete Faremo, men fikk overvåkingsskeptikeren Berge Furre til å nikke sitt 1814-skjegg langt ned i høringsreferatene.

Dette er stor underholdning fordi Tom Cruise er blitt en voksen guttunge med nesten like stor troverdighet som presidenten. Han opptrer som den moderne vestens Tom Mixefjes i utallige masker, og redder til og med ufortjente medlemmer av Lund-utvalget fra en verden i etterretningskaos. Skurkene er i ferd med å kjøpe alle agentlistene. Det er verre enn innsyn i Stasi-arkiver.

Mange stilige folk er med, handlingen bølger behagelig og elegant som østers i munnhulen og Brian De Palma har fått Emmanuelle Bèart til å se ut som en Bardot på salat og kolera. Hun har øynene til Faye Dunaway og munnen til Flipper, og vi skjønner at begge delene er nødvendige i en verden der man bør se alt og si minst mulig. 1996.

Welcome to the jungle

TV3 01.45

welcome to the jungle

Dwayne Johnson og Seann William Scott på tur i Amazonas.

terning 4 liten Simulant-bryteren The Rock og den nyork-intellektuelle avhopperen Vin Diesel er årtusenets friskeste action-rekrutter. I denne filmen spiller The Rock en så paradoksalt oppkledd slåsskjempe at halve filmen likner en ondsinnet Dressmann-sjikane, men den storvokste stillehavskjempen med det uskyldige elvisfjeset funker fordi han får alle ansiktsuttrykk til å se nye ut. Som om han var noe Thor Heyerdahl kom hjem med.

The Rock sendes til Amazonas. Den infame regissøren Peter Berg dumper et gult Lærdal-fly over en verdensdel som er så overgrodd av digre trær at ei tissetrengt bikkje ville ha grått av glede. Nede i klorofyll-ørkenen går Christopher Walken rundt og undertrykker lokalbefolkning. Derfor henger grossererbuksa hans høyere enn et slottsflagg på kongens fødselsdag. The Rock skal hente hjem den uansvarlige ungdommen Seann William Scott, men det er ikke lett, så etter hvert blir både krangleparet og ei revolusjonær barjente forfulgt av Walken i Greta Garbo-hatt og hans kardemommiske hær av uspylte spaghettiwestern-kopier.

«The rundown» forteller naturligvis hvordan alle folkeslag blir gjort til uvillige disipler når amerikanere foretar utenlandsreiser, men den er en en uventet underholdende actionkomedie. 2003.

Georgia O’Keeffe

TV3 03.30

terning 4 liten Her er antakelig filmen for de andre folka: Bob Balaban har laget en TV-film om det tjue år lange kjærlighetsforholdet mellom kunstneren Georgia O’Keeffe og ektemannen Alfred Stieglitz, som var fotograf. Joan Allen og Jeremy Irons i hovedrollene, så dere vet at dere vil se den. 2009.

Men in black

Viasat4 22.00

men in black

Will Smith har fanget en uvøren innvandrer.

terning 5 liten Sci-fleip-filmen «Men in black» er så sivilisasjons-skjønn og politisk overflødig som om Diesel skulle ha lansert en laserstyrt taco-deodorant i form av Johnny Holmes. Dette er enda en film for de som allerede har alt, har sett alt, vet alt, kan alt og er i stand til å redegjøre for sytten re-rønna ettermiddagsserier i tv uten å trekke pusten eller la vannet gå. Si Roswell tre ganger etter hverandre uten å tenke. E.T. var ikke død. Kanskje lever Kennedy som tyggegummimerke på FBIs Dallas-kontor. Bruspulver uten vann er bedre enn stjernestøv, og den som ikke vet hvem Will Smith er, kan levere inn sertifikatet sitt ved skranken og bestille hestedrosje hjem.

«MiB» har et tema som vanlige folk vil skjønne ferk-alt av: Det går rundt en spesialavdeling av FBI og utsletter hukommelsen til alle de som har sett romvesener på jorda. De desimerer også uvesen-bestanden, for vi har flere kosmiske gjester enn det fins organiserte Ap-folk på kommunens feriehytter. Universets innvandrere bor midt iblant oss og ser ut som oss, men inni er de aldeles ikke like. Sylvester Stallone er en sånn. Det er derfor han snakker så rart. For x-filologene og x-filosofene gjør dette opp for de siste femti åras viktigste frustrasjon blant ungdom med unødvendig utdannelse: Hvordan har myndighetene klart å skjule det veritable juledrysset av ufoer som stadig daler ned i skjul uten en gang å bli sett av hyrdene på marken.

Tommy Lee Jones spiller den erfarne Ray-Ban-ridder og uffis-jeger. Han verver bohempurken Smith fordi jorden er truet av romvesener som leter etter det alternative kosmos i ei risteklokke. Vincent D Onofrio spiller de siste fem åras stiligste filmskurk, Linda Fiorentino er med for de uendelige strømpebuksenes skyld, og filmen er så utsøkt laget at de færreste vil merke at historien legger seg ned og dør etter 1 time og 30 minutter uten å få til et skikkelig klimaks (sånn går det av og til hvis en holder igjen for lenge). 1997.

De hensynsløse

TV2 Film 21.00

de hensynsløse reservoir dogs

De ekstremt hensynsløse småprater intenst.

terning 5 liten «Reservoir Dogs» er så rå at den egentlig skulle være forbudt i Norge og land det er naturlig å sammenlikne seg med. Men fordi vi lever i en kultur der fornuften ennå linedanser med tung pust over moralismens sultne svelg, sendte filmsensuren den uklipt på markedet. Jeg skal med voldsomme fakter og overdrivelser forsøke å oppsummere hvorfor det må være sånn.

For mange virker det sleipt at en film skal slippe unna vanlige husregler om stuereinhet bare fordi den er kunstnerisk vellykket. Anti-intellektuelle legmannsbevegelser bruker av og til mye tid på å protestere mot det. De mener at volden til Scorsese er like skadelig som volden til tja, William Lustig.

Likhetsprinsipper virker alltid troverdige, men resonnementet er egentlig like meningsløst som å si at man ved å telle mord i Bibelen kan regne ut at den er en skadelig bok.

Av en eller annen grunn virker stilreine ting annerledes enn de ubehjelpelige. Den folkefilosofiske relativismen som sier at kvalitet er en smaksak, stemmer ikke her heller. I de stilige filmene (skulpturene, musikkstykkene, bøkene, skuespillene, maleriene, dansene) fins det linjer, rytmer, paradokser, kurver og unavna parafysiske fenomener som virker kjente også når du ikke har hørt om dem før. Religiøse kan kalle det Guds puls, eller vitenskapsmenn kan bekrefte at Universet er satt sammen etter mikro- og makrokosmiske lurheter. Det finnes form der ute og der inne, og den formen gjør noe med folk. Den gjør det usette til deja vu.

Dag Solstad har sagt at han ikke interesserer seg for innhold, han vil at et litterært verk skal ha en stemme.

Stemme eller puls fins i formen, ikke i innholdet. Siden vi europeere lever i en sein-sosialistisk periode også kulturpolitisk, fins det fremdeles mange storartede mennesker som kvalitets-vurderer etter «den gode viljen»-prinsippet. Hvis det fins en god mening med kunsten, er den god. I motsatt fall er den dårlig.

Men kunst kan svinge med bølgene fra Stjernesmellets stemmegaffel. Da fungerer den ikke bare som vekker for de tunghørte eller røst for de uhørte, men som en bekreftelse på den fornemmelsen av opprinnelse som kanskje finnes til og med i ml-ere. Kjenn etter Guds pulsslag. Føl sammentrekningene når Universets puster. Det fins rytmer der ute som vi alle er skapt av, og bare kunsten kan gjendikte dem. Form skaper innhold. Noen ganger som en forsterkning av hva kunstneren har ment, noen ganger som noe helt annet enn hva han aldri noensinne ikke har tenkt på.

Hvorfor elsker folk Shakespeare-komedier sjøl om de er fylt av uforfalska idioti? Fordi de svinger. Fordi den perfekte sammensetningen av uttrykksmidler kan være like ekstatisk som atomet. Og kanskje i slekt med det.

Pust ut. Alle disse opplagte greiene er egentlig bare for at dere skal ha nerver til å leie årenes råeste film «Reservoir Dogs», en vanvittig, velkomponert gangsterfilm som absolutt bare er form. Quentin Tarantino har skapt en så enkel forferdelighetsdyrking at den gir nytelse. Form og innhold slynger seg i hverandre som oksygen og vannstoff, mens de voldsomme overdrivelsene og utskeielsene organiserer fram en særegen, befriende humor.

Alt er perfekt i denne filmen. Rollebesetningen. Den krumma, finurlige historien. Den voldsomme, paradoksale og nesten parodiske tragedie-slutten. Men filmen handler ikke om noe, og den har ikke noe budskap. Bortsett fra Guds puls, som altså fins der i all sin opprinnelige villskap. 18 år. 1992.

East of Eden

TCM 21.00

east of eden

James Dean var en vakker ungdom.

terning 5 liten James Dean, Julie Harris og Raymond Massey i Elia Kazans filmatisering av John Steinbecks roman, kalt «den første virkelig gode filmen i cinemascope». Historien om en bondegutt i California i 1917 som gjør opprør mot faren og oppdager at moren han trodde var død, driver bordell er løselig basert på historien om Kain og Abel i Skapelsesberetningen. «East of Eden» var den første store rollen til James Dean. 1955. 1 time, 55 minutter.

Torsdag 19.2.– Filmnet: Damene som fant Osama Bin Laden

 

Zero Dark Thirty

Filmnet

terning 5 liten Noen ganger og mest i midtukene er normal-kanalene late og daue og komatisk serie-orienterte. Trufaste tilhengarar av skikkelig film lider. Videoutleierne er døde. Det finnes fremdeles bra film å få kjøpt på Platekompaniet, men ellers må vi ty til streaming. Filmnet er en abonnent-tjeneste som koster omtrent det samme som Netflix. Den har mye bra. For eksempel denne.

Bin Laden-jakten «Zero dark thirty» handler ikke om terrorisme, men den handler litt om besluttsomhet og gjengjeldelse. Akkurat i de tidene her, da du og jeg og alle villstyrige liberalere samler oss i CIA-paranoia fordi det ikke finnes noe annet å engasjere seg i, akkurat i de tidene her er filmen det vi kaller en utfordring.

Mest handler den om to ikoniske kvinner.

zero dark thirty

Jessica Chastain gjør en stor rolle.

Den ene dama er Kathryn Bigelow. 62-åringen var en gang gift med James Cameron, og det betyr at hun rangerer oppe i det vinternatt-barske Nansen-segmentet for kvinner med stor overlevelsesevne i krevende terreng. Dessuten lager hun usjenert og uten femi-forklaringer og hood ornaments (jeg aner virkelig ikke hva det heter på norsk) mandige filmer der det egentlig ikke er synd på folk. Ingen andre kvinner lager filmer der det ikke er synd på folk. Det trenger ikke være noe galt i medlidenhets-kunst. Jeg kan ikke helt forestille meg hvordan verden skulle være uten, men man kan bli utslitt og møkka lei av den. It will hit you, it will hurt you, make you sore and what is more, this it not what you came here for. Ingen ting tærer på den generelle livsviljen som medlidenhetskunst. Det er verre enn å lese om at livet ditt går til helvete fordi CIA kan lese Facebook. Da var det ikke rare livet.

«Zero dark thirty» handler om CIA, og den forteller en uanstendig og sjukt god historie. Før de liberale (du og jeg og Obama) fikk stanset den umenneskelige behandlingen av Guantanamo-fanger, klarte faktisk CIA å utrette et mirakel. Å ha tillit til CIA har egentlig vært mer naivt enn å tro på julenissen. Dette er organisasjonen som aldri fikk til noe. Sammen med FBI slapp de historiens mest åpenbare terrorister inn i USA og ga dem flytrening. CIA mente i fullt alvor at det fantes produksjon av masseødeleggelsesvåpen i Bagdad, og en lettlurt president Bush ble gående med rumpa dinglende bar som en bukseløs bajas for resten av president-tida si.

zero dark thirty1

Filmen foregår en del i mørket.

I mai 2011 dro to helikoptre med amerikanske SEAL-soldater inn i Pakistan og drepte Osama Bin Laden. Bigelow har sagt at «Zero dark thirty» setter spørsmålstegn ved bruken av rå makt. Det gjør den ikke. Bigelow er seg sjøl. Hun lager film om handlingsmennesker og paradoksene som driver dem.

Så her kommer vi til fjorårets kvinne-ikon Jessica Chastain, som spiller den CIA-ansatte Maya. For å vende tilbake til George Harrison ett øyeblikk: «Beware of Maya.»

Jessica Chastains rollefigur blir hyra inn i den brutale utspørringa av antatte Al-Qaida-tilhengere i årene etter 2001. Dette er den mest nervepirrende delen av filmen. Ikke fordi det er spesielt spennende å se på at Joel Edgerton bedriver vanntortur på fanger, men fordi du vet at Chastains valg av ansiktsuttrykk kommer til å avgjøre hva slags film du ser. Hvis hun tar en Vibeke Løkkeberg og er åpenbart indignert, blir «Zero dark thirty» en banalitet om den menneskelige CIA-er som selvsagt var kvinne og reagerte mot de meningsløse mennenes råskap. For filmen ville det bety: Rett i dass. Jeg satt på nåler og studerte Chastains mimikk. I noen korte øyeblikk var hun helt i nærheten av Liv Ullmann, og hjertet sank – men det var bare for å lure folk. Maya er ei annerledes dame. Hun er tøffere enn Christian Bale som Batman, hun er råere enn Daniel Craig som Bond. Maya gjør det som må til. Hun stanser aldri og klapper små barn på hodet, hun tæres ikke av nattlig tvil og blir ikke alkis av å medvirke til tortur. Hun gjør jobben. Dama er slik menn pleide å være i handlingsfilmer, før folk som Christopher Nolan kom slepende med de trøtte beina og kafé-følsomheten sin.

zero dark thirty3

Kathryn Bigelow lager noen av de beste krigsfilmene i USA.

Maya er den mest imponerende kvinnerollen jeg har sett på lenge. Jessica Chastain ser tradisjonelt flott ut med det flommende, røde Hayworth-håret, men ikke ett eneste øyeblikk stanser hun i motlyset og bruker sensualiteten sin. Sjefen for Virke flørter mer med kameraene enn Maya gjør. Chastain skaper et kvinne-ikon for framtida: Også kvinner er i stand til å ta pragmatiske valg uten at det må forklares med at de var incestofre som barn. Ufølsomhet er et virkemiddel i noen yrker. Ufølsomhet er av og til en profesjon. Maya blir profesjonelt besatt av jakten på Osama Bin Laden, og hun ville egentlig ha bomba hele villaen hans med unger og koner og alle som var der. Men da ville CIA aldri fått vite om det virkelig var den nasjonale 2001-djevelen de drepte.

Nå, midt i indignasjonens tid, er dette en stilig film og et forfriskende kvinnebilde. Noen folk må gjøre jobben sin, og jobben er ikke at de skal være snille. Den mannlige torturisten blir så utbrent av jobben sin at han søker tilflukt i Langley. Men Maya har ikke én eneste motforestilling, og det er ikke fordi hun er et sjeleskadd offer som Uma Thurman i «Kill Bill».

Filmen er blitt kritisert av fine folk for at den aksepterer tortur. Det er selvsagt tull, for det er ikke mulig å skildre grusomheter mot en utvalgt fange i tjue minutter på en sånn måte at det virker helt greit. Men man lar ikke lidelsene til en Al Qaida-kurer stanse filmen før den har begynt. Han er en historisk brikke, han er en del av et pragma som er så fullt av paradokser at man bør ta med seg hele pakken ut i ørkenen på en hest uten navn og sette seg med farris i ettermiddagssola og tenke skikkelig gjennom dem. For det er hva «Zero dark thirty» innbyr til. Den forteller deg ikke hva du skal mene om ting. Hos oss heter det kynisme når noen avstår fra misjonering. Men du blir lei av misjonærer, for de finnes overalt. Du blir lei av medlidenhetskunst fordi den alltid starter med å være slutt før den begynte. «Zero dark thirty» holder deg fast i undring i to timer og trettisju minutter fordi den aldri røper hva den syns. 2012.

Smart people

TV2 Film 19.10

smart people

Dennis Quaid ser ut som en sånn mann som ber deg med hjem for å se frimerkesamlingen, og så har han frimerkesamling. Her med Sarah Jessica Parker.

terning 5 liten Denne filmen er laget for de som ikke blir opprørte av en dårlig James Bond-film, men syns at det er leit av Malde-n ble borte fra Torjå.

Dennis Quaid spiller en dyster akademiker, for han mistet kona si for noen år siden og bor alene med akademisk overstimulert datter. Etter et professorklønete uhell med borttaua bil, treffer han den tidligere eleven Sarah Jessica Parker, som går med vinterluer og likner en Narnia-alv.

Filmens usjenerte joker er Quaids bror Thomas Haden Church. Han ankommer i det undertøyet Lee Marvin brukte i «Balladen om Cat Ballou» og setter fart i familiens tilstivna cerebral-harmoni.

Først er han grusomt irriterende. Siden blir både du og til og med jeg sjarmert av slektningens upåvirkelighet og handlingens uforutsigbarhet. Det blir for eksempel sånn at Quaid og Parker blir kjærester og sex-partnere, et forhold som gjør meg like nervøs som hvis Madonna flyttet sammen med Kjell Magne Bondevik. Jeg har aldri klart å forestille meg at Parker hadde sex, og Dennis Quaid virker egentlig også for distrahert til å finne fram til kroppsdeler.

Ellen Page spiller den snobbete dattera, og hun er velgjørende arrogant, for kompromissløse barn funker alltid greit på film. En slags bibliotekets lille My. Det er hyggelig. Det er søtt. 2008.

Ricochet

TV2 Film 21.00

ricochet

John Lithgow har tatt Denzel Washington til fange.

terning 3 liten Russell Mulcahy var en gang en stilig australier som etter voldsomme rockedvideoer, laget den gjørmegrisete villsvin-grøsseren «Razorback» og deretter sjokkerte en litt uerfaren filmsensur med sverdscenene i «Highlander». Steven E. De Souza var en actionglad manusforfatter som deltok med begge de første «Die hard»-filmene og dessuten «Hudson Hawk» og «Running man». At disse to gullguttene kan ha begått dette vaset vitner om dårlig råd, sviktende selvtillit, ødelagte ekteskap, skjulte laster, parkeringsbøter, bakeri-bugnende bilringer og langvarige familiebesøk.

Denzel Washington spiller en purk som rykker opp til assisterende statsadvokat, men forfølges av fengselsrømling og hverdags-psykopat John Lithgow, som kan tenke seg å «Cape Fear»-utslette Denzel etter teoriene om at borgerskapsliv oppløses i tabloid.

Spenningen i en lite troverdig historie skapes ved at folk stadig vekk haler kanoner ut av ermet. Ice T. er med som langer. Filmen fikk 18 års aldersgrense i 1991, tross klipping. 1991.

One night at McCool’s

TV2 Film 22.40

one night at mccools

Liv Tyler og ei ganske smørjete kameralinse.

terning 2 liten I den tankelause, men kyniske underholdningas navn er Michael Douglas utstyrt med et hår som fiskere ville ha havarert på, og Matt Dillon er dummere enn sin egen skygge. Han innlemmer seg bokstavelig talt i humpe-neket Liv Tylers pinlige liv og så går det riktig ille. Harald Zwart laget denne filmen i Hollywood og ble så imponert av seg sjøl at han smilte ett helt år. For oss som syns filmen er smertefullt vulgær, var det merkelig. 2001.

Boys

TV2 Film 00.10

boys farge

Winona Ryder treffer Lukas Haas, og det er OK.

terning 5 liten Lukas Haas har langt miljøverner-hår og djupe hvalpeøyne, og han er så stillferdig emosjonell og opprørsk at tante Kristin ville ha donert ham alle de gamle EEC-brosjyrene sine i begeistring over at det ennå fins ungdom.

Han er rik og går motvillig på kostskole. Utforbi finner han Winona Ryder, som er så besvimt etter fall fra hesterygg at hun kunne vært den ukjente lillesøstera Bront#ve, og Haas gjemmer henne som var hun en kostbar restskatt. Slik oppstår et vakkert lite nesten-forhold som beveger seg på pubertetens godværsskyer til voksenheten inntreffer. 1996. 1 time, 28 minutter.

Doomsday

Showtime 22.50

RHONA MITRA as DDS Major Eden Sinclair in an action-thriller about an elite group of specialists dispatched into a still-quarantined country to retrieve a cure to a dreaded virus...by any means necessary--"DOOMSDAY".

Rhona Mitra. Dette er hva strak arm betyr.

terning 3 liten Hvis Gud noensinne skulle finne på å gjenføde Mel Gibson, burde det skje i Rhona Mitras stillongs-vennlige voldsskikkelse. Hun kan det der med å se mandig og rå ut.

Menn er ikke så tøffe. De fleste skuespillerne har tatt ballett-timer, de leser kosmetikkorienterte bransjeblader, kjøper Björn Borg-undertøy som likner jenteboksers og bor sammen med en katt som heter Sam etter Humphrey Bogart. Mitra har Sigourney Weavers uengasjerte mellomleder-fjernhet, hun har litt av det Las Vegas-glatte Jamie Lee Curtis-fjeset og hun går rundt med den kroppen som kona til David Beckham forsøker å kjøpe på Legevakten.

Oberst Mitra sendes inn i Skottlands anarkistiske pønkerhelvete for å finne motgiften til et av disse evindelige dødsvirusene som rammer Storbritannia fordi folka spiser fisk fra avispapir, og hun fortrekker verken landminer eller synkeminer etter hvert som torturister og borgherrer forgriper seg.

«Doomsday» er en halv-nostalgisk, kvasi-kul voldsfilm fra Blodsprutmoen. Den leker litt «Flukten fra New York», den sveiver innom Mad Max-filmene og vedlikeholder behovet for epidemiske skrekkfilmer fra England. Erklært ufyselige myndigheter i London (halvhjerta sekundert av det bekymra eldrebarnet Bob Hoskins) har gitt opp Skottland og overlatt skottene til byllepestdøden og anarkiet. Helt til noen ser levende skotter fra satellitt og får det for seg at dr. Kane fant en motgift. Det ville vært fint, for nå spyr også londonerne.

Tause med-soldater har litt pinlige filmnavn som Chandler, Carpenter og Miller, og sammen med enøyde Mitra invaderer de Skottland. Der hersker først de ville etterkommerne av Sex Pistols med et vedvarende volds- og raveparty som kommer til å påvirke fremtidige års russefester i Kongeparken. Vel framme forlater regissøren hensiktsmessigheten og kaster seg blod-drukken og festglad ut i noe man kan kalle volds-dogme-stil: Alle kampscener er filmet så rotete at du ikke ville ha oppdaget det om tærne dine forsvant.

Filmen tangerer det parodiske da den finner Malcolm McDowell som nyfrelst eks-lege og borgherre i en festning som drives av middelalder-riddere, men så kaster Rhona og hennes mitrajøser seg ut på landeveien igjen for at madmax-rytterne skal få en reprise.

Siden de daglig ser nyheter fra Kabul og Bagdad blir folk ikke så imponerte av blodkaos-filmer som de burde. Dessuten overdriver denne seg aldeles i hjel. 2008.

En sporvogn til begjær

TCM 21.00

en sporvogn til begjær

Marlon Brando og Vivien Leigh i småkrangel.

terning 5 liten Den legendariske filmversjonen av «A streetcar named Desire» fra 1951. Marlon Brando, Vivien Leigh, Karl Malden, Kim Hunter og regi ved Elia Kazan. Alle fikk Oscar unntatt Brando. Stor underholdning. 2 timer. Svart hvitt.

Point blank

TCM 23.00

terning 5 liten John Boorman laget thrilleren «Point Blank» i 1967, og den gang ble den urettferdig oversett. Lee Marvin spiller en mann som blir skutt av en utro kjæreste og elskeren hennes, og som to år seinere tar hevn. Angie Dickinson i kvinnelig hovedrolle. Skrevet av den kjente manusforfatteren Donald E. Westlake under et annet navn. 1 time, 32 minutter.