Månedlige arkiver: januar 2015

Lørdag 31.1. En film-lørdag til å bli veldig glad av

 

Chéri

NRK1 23.20

terning 5 liten På den siste dagen av denne ulykksalige januar, som verken ble vinter eller vår, er det all grunn til Frankrike. Landet er ikke bare kjent for sine karikaturer, men også for sine eufemismer, og med «Chéri» har den gamle kynikeren Stephen Frears forskjønnet verden så voldsomt at man kjenner den igjen. Bare nyt det.

cheri

Rupert Friend i fanget til Michelle Pfeiffer.

Blide samtidsvegrere kan glede seg over at den da (2009) 52 år gamle Michelle Pfeiffers øyne fremdeles ser ut som om de nettopp ble født av ei diamantstjerne. Pfeiffer spiller gammel hore i Frankrike like før en eller annen verdenskrig, og da hun tar seg av venninnens (Kathy Bates) evige russ av en sønn for å holde ham unna opiumen, da oppstår det paradoksal, evig og uvitende kjærlighet.

Filmen er en estetisk nytelse. Micky P. har øyne som er grønne på samme kunstige måte som Rivieraen og bassengvann. Det rødlige håret hennes får øynene til å ut som overdrivelsen av hittil uoppdaget kattedyr, og det er nok meningen, for hun forfører den unge gutten på det mest dødssyndige.

De reiser til et slott og elsker i lyset fra en usedvanlig gulvarm peisild, og det oppstår en slags poetisk estetisk anti-romantikk; som om du fant et litt fint barndomsfoto av Hitler i den gamle glans-samlingen.

Pfeiffer poserer i flott lys. Gutten kalles Chéri og spilles av Rupert Friend med en hypnotiserende blanding av intelligent mannsfølsomhet og androgynt idioti. Stephen Frears var ofte en kynisk regissør. Her blør han for kjærligheten og alderdommen.

Laget etter romanene til Colette. Fordi du fortjener den og alle dine vakre motlysdager. 2009.

Sunset limited

NRK2 23.10

terning 4 liten Solnedgang. Den er en enkel dramafilm der Samuel L. Jackson og Tommy Lee Jones snakker om livet og døden. Tommy Lee Jones har regissert Cormac McCarthys skuespill om en tidligere kriminell som ble seinfrelst og ikke kan forstå hvorfor en ateistisk professor ønsker å ta livet av seg. 2011.

Månedens ansatte

NRK3 21.35

månedens ansatte

Dane Cook og Jessica Simpson jobber sammen.

terning 3 liten Egentlig minner «Employee of the month» om en Politiskolen-film, men det bør jeg ikke skrive av hensyn til nettråner som ikke har tatt tablettene sine. Så: Nei, Steve Guttenberg er ikke med. Heller ikke Miami. Men en Chris Evans- etterlikner som heter Dane Cook må forsøke å bli månedens ansatte i varehuset for at han skal gjøre inntrykk på den nye kassadama Jessica Simpson. Hun har hovedfag i tannbleking og utringning med utvidet åpningstid, men spiller ikke i filmen fordi hun er kjent Beckett-tolker, slik mange tror.

Cook forsøker følgelig å gjøre flere teite karriere-ting enn Vince, som er den sleske kassaassistentsjefen. Som å komme presis på jobb. Arbeidslivs-snobberi forløper ikke ustraffa. Filmen går over i en slags kantine-seriøs karfolk-sentimentalitet da kameratene syns at slakke Zack blir for smiskete med sjefene. Han angrer. I harry-segmentet er dette en nesten-tanke-opplevelse. 2006.

Mission impossible 3

Norsk TV2 23.25

mission impossible III

Michelle Monaghan tas hånd om av Tom Cruise.

terning 5 liten Med «Mission: Impossible III» kommer det tre ting: En kaoskul skudrebilde-action som vil gi deg myalgitrøtthet i pupillene og fortløpende, opplagt anstrengelseslykke. Den delvise gjenfødelsen av medie-offeret Tom Cruise. En del jentefilm-snuffing med snute-mot-hals-følsomhet og «gid så tøff han er»-samtaler. Det er OK.

I mannesamlinger med femkortspoker og lavt skydekke har ikke Tom Cruise vært noe stort navn det siste året, og når han i åpningscenen til «M:I III» sitter fastspent i solid stol, antar man at det er fordi ingen vil risikere at han hopper i den. Derfor er det også katastrofalt for hans omdømme og filmens framdrift at den fortsetter med en slags Raymonds og Debras bryllups-video, der agenten av uforståelige grunner smiler seg rundt kjæresten Michelle Monaghan og snakker søtt med venninnene hennes.

Monaghan må få litt oppmerksomhet, for hun skal seinere bli filmens gulrot. Men innledningen understreker bare den utslettende anonymiteten ved et uinteressant konfeksjonsfjes som på grunn av øyebryna kunne vært søstera til Snipp og Snapp, men utenom det er alminnelig som Idol-deltaker fra Neslandsvatn. Ikke at uanselighet er en forbrytelse. Men en manusfyr kunne ihvertfall ha kosta på seg å gi Toms kjæreste og filmens høyrisk-gissel noe som likner en selvstendig personlighet.

Så kommer meldingen fra mesteren i mobilen: Han må på oppdrag igjen. Tom blir den ektemannen som går ut etter is og kommer hjem med Farris (de som ser filmen, forstår den), og regissøren J.J. Abrams (fra «Alias» og «Lost», som han er creator av) viser hvor han egentlig skal hen. En svimlende maskin-action med dingsete postordre-dupper, tulipanfarga eksplosjoner, fingertupp-spenning og den gamle Sjefen-er-din-fiende-romantikken som slår så godt an midt i lønnsoppgjøret.

Det gjør noe med Cruise. Du glemmer fjolset fra Oprahs sofa og begynner å oppleve den desperate løperen igjen. Han løper i Berlin, han løper i Vatikanet, han løper i Key West, han løper i Shanghai. Bildene er rufsete som barnevogn på sørmarkstier, de farer av gårde som hurtigspoling, det klatres, fires, skytes, maskeperes og analyseres uten at noen sitter ned og lurer på hva klokka er. Filmen har solid actiondriv og en enkel, forståelig historie der skurken Philip Seymour Hoffman bare har én feil: Han er med i for få scener. IMF-ansatte som Ving Rhames, Keri Russell, Billy Crudup, Laurence Fishburne, Maggie Q., og ikke minst Jonathan Rhys Meyers gir filmen tyngde og sug. Sirkelsag-musikken bidrar til fornemmelsen av at det sitter en elektronisk tingest i hjernen din. Og det gjør det jo. 2006.

Phone booth

Norsk TV2 03.00

phone booth

Ung Colin Farrell fanget i boks.

terning 5 liten Her er filmen som John Peter Hernes anbefalte alle brukere av Aftenbladets nye orgon-boks eller kanskje kassa til Schrødingers katt.

Joel Schumachers tette thriller «Phone booth» tar avstand fra karismatiske løgnaser. Colin Farrell spiller en publisitets-akrobat som bløffer seg og andre til ufortjent oppmerksomhet ved hjelp av mobiltelefonen. Han er en sånn som snakker mens han går.

Men når han skal ringe til den tyttebærsøte nesten-kjæresten sin, bruker han verdens siste telefonboks, for at kona ikke skal oppdage det. Mega-moralist med rifle irriterer seg over den enkle suksessmannen og fanger ham inne i boksen, som katt i Schrødingers eske. Går han ut, er han død.

Dette er Schumachers lest. Han må selvsagt ha med shorts-horene sine, men tett spenning er noe regissøren kan, og filmen funker erfaringsflott som underholdning. Farrell blir etter hvert både blodig og nedverdiget. Mens New Yorks fineste politimann Forest Whitaker forsøker å skjønne hva som egentlig skjer og hvordan Farrell skal unngå å bli død mann i boks. 2002.

Lucky Number Slevin

TV2 Zebra 21.00

lucky number slevin

Lucy Liu treffer Josh Hartnett i ovariedrevet fniserus.

terning 5 liten Perfekt. Tror du at intens slentring er en selvmotsigelse? I de sjølgode setningenes rusa rike er ingenting umulig.

«Lucky numbers Slevin» er utstudert kjølig og velprøvd som stålet i en gammel avbitertang, og den slipper presise, litterære replikker med den velgjørende, overlegne gjerrigheten til en rik mann. Dette er stilisert, kronglifisert, ordrik, humoristisk lureri-krim, og den er bare til som stilnytelse.

De høye mursteinsbygningene er poetiske på en taus og talende måte som på sett og vis imiterer New York. Folka har tilgjorte fjes, og når de snakker, holder du nesten pusten av forventning. Her kommer ikke én overflødisk stavelse, ikke en gang når Hartnett og Liu jabber avgårde på et slags Marx Brothers-vis.

Bruce Willis i rullestol og bøttehatt forteller innledningshistorien om hvordan en uheldig familiefar og slekta hans blir massakrert av galopp-gangstere. Så demonstrerer han den øyeblikkelige virkningen av en Kansas City Shuffle, og spillet er i gang.

Josh Hartnett står foran speilet i en forsvunnet manns leilighet da først Lucy Liu dukker opp i en slags ovariedrevet fniserus. Enda bedre blir handlingen da to underlige nyork-afrikanske torper banker på døra og mannen innenfor og tar ham med til Morgan Freeman som vil at han skal myrde jødens sønn for å innfri feil fyrs gjeld. Når Freeman ler, likner det Lyden av Norge på P4, men det er ingenting mot jødegangsteren Ben Kingsley, som likner stadig mer på sitt eget kranium og har en sønn som må dø, forøvrig en gutt som kunne vært den unge Elvis Costello i en American Pie-film.

Willis dukker opp overalt som et ondt rykte, og håret hans minner om Kevin Costners under påvirkning av feil balsam. Hartnett er alle galningers stafett-offer, og går lenge kledd i badehåndkle.

Bittelitt tidligere enn du trodde foretar filmen sitt forventa temposkifte og den genre-korrekte identitets-forandringa.

Det er bra, for omtrent på det tidspunktet hadde du egentlig blitt lei av at Hartnett og Liu snuste idyllisk på hverandres mjukeste vokaler og hadde det for fint. Hevnens time er kommet. Aldri glem «Once upon a time in the west».

Regissøren Paul McGuigan er en 42 år gammel skotte som laget middelalderkrimmen «The reckoning» og Hartnett-krimmen «Wicker Park». Han har en sober sans for stil-elementer og ivaretar et manus som lett kunne ha drevet gjøn med seg sjøl. Dette er stilisert, kronglifisert, ordrik, humoristisk lureri-krim, og den er bare til som stilnytelse. 2006.

Slipp Jimmy fri

TV2 Zebra 23.05

slipp jimmy fri

Beste elefanten i rommet ever.

terning 6 liten I tillegg er denne norske animasjonsfilmen som et klyster. Av og til kan ondskapen funke som en rørende bestanddel, og i jimmykomedien blir folkeslag, sosialgrupper og dyr utlevert med så rått karikert gjenkjennelse at man liker dem enda bedre etterpå.

Elefanten Jimmy er en fantastisk filmskikkelse. Samme ansiktsuttrykk som Kåre Valebrokk da han fikk se reiseregningene – en narkoman elefant på kald kalkun-tur med elg i den norske solnedgangen. Det er så vakkert at det nesten blir for meget. Olsenbandens etterfølgere, samemafiaen, naturvernere med klare behov for tvangsinnleggelse. Trønderske elgjegere med bart, og den ene heter Hold Brillan. Jeg ga meg over. Også nordmenn kan lage karikaturer som får det til å gå kaldt nedover ryggen på isbjørner. 2006.

Miss Undercover 2

TVNorge 21.30

miss undercover 2

Utstaffert Sandra Bullock for svaksynte.

terning 2 liten Sandra Bullock er ett av de virksomste retro-midlene i moderne film. Når hun smiler skjelmsk, kan man høre døde kalenderblad gjenoppstå. Ved hjelp av strikkejakke, semska veske, snøfting og usikre guttejentesmil gjeninnfører hun naiviteten fra det sterkt uønska nittitallet. Alt er underlig annerledes. Skurken ser ut som en jødisk standup-komiker og agurkimportør. William Shatner blir kidnappa av Hells Angels-aktig småskurk med hovedfag i kunsthistorie. Regina King er hyrt inn som Politiskolen-aktig Martin Lawrence-purk. Bullock har lagt seg til Julia Roberts-hår. Dette er en film der alle er litt rare, som i «Spanerne» og «Speed».

I oppfølgeren er underlige Gracie Hart blitt en nasjonal kjendis, og derfor ansetter byrået henne som talkshow-spesialist og fast FBI-fniser. Det fører til en del scener som vil få nærbilder av ørevoks til å virke tillokkende. «Miss congeniality 2: Armed and fabulous» har noen av de verste oppfølgerscenene du har sett i hele ditt liv. Noen av dem foregår i Las Vegas, og flere har med et transvestittshow å gjøre. Men vi ser Sandra Bullock likevel, bare for at hun ennå er der. 2005.

Måneraketten

TVNorge 23.40

terning 5 liten En yndlings-007 på grunn av han med ståltennene! «Moonraker» med Roger Moore som James Bond i en film som spesialistene ikke likte, men det gjorde publikum. Bond forfølger en galning ut i verdensrommet, og Richard Kiel som mannen med ståltennene er med på å gi filmen både grotesk spenning og humor. 1979. 2 timer, 6 minutter.

Mannen uten ansikt

FEM 18.45

terning 5 liten Mel Gibson (som har levd av ansiktet sitt siden åttitallet) som regissør og i uvant hovedrolle, fordi ansiktet hans er vansiret. «Mannen uten ansikt» er mild og vakker som et velment ønske om god jul og bedre nyttår for alle mennesker. Det er noe tiltalende naivt ved denne filmen som man helst ikke vil bortformidle eller herje med, for hva kan du stille opp mot en maltraktert mann som i stedet for å bli ringer i Notre Dame eller fantom i operaen, trekker seg tilbake i et lite hus utenfor byen og lar seg overtale til å hjelpe en litt tunglært guttunge som plages av for flinke søstre? 1993. 1 time, 50 minutter.

Hit and run

FEM 21.00

hit and run 2012

Manusforfatter, regissør og hovedrolleinnehaver Dax Shepard med Kristen Bell.

terning 3 liten Dax Shepard, Kristen Bell og Bradley Cooper i en romantisk komedie om den tidligere fluktbilsjåføren Charlie Bronson som bryter ut av FBI-skapt ny-anonymitet for at dama skal komme til Los Angeles. Politiet kommer. Den tidligere gjengen hans kommer. 2012.

Mørket

FEM 23.00

mørket

Besatt barn på landet.

terning 3 liten Etter så mye sex (skrev jeg av en eller annen grunn i 2005) kan det være godt for alle å slappe av med en utkantgrøsser. Da Maria Bello besøker ektemannen Sean Bean i et så fantastisk landskap at fårene ser bevaringsverdige ut, forsvinner dattera Sara i vannet, og hva vil mor gjøre for å få jenta si tilbake fra frimenighetene som til og med har sauer i helvete? Den stemningssterke og handlingssvake grøsseren minner litt om «The ring 2», og man bør først og fremst se den som en presentasjon av mulig reisemål for dem som allerede har sett både Firenze, Firenze, Firenze og Firenze og derfor ikke aner hvor de skal dra. 2005.

Dr. Dolittle 4 – Presidenthunden

TV3 20.00

terning 3 liten Dattera til Dottlitle kan snakke med dyr, og en dag ringer presidenten og vil unngå en dyrekatastrofe med hund. Jaja. 2008.

Charlie’s Angels: Full throttle

TV3 21.30

charlies angels full throttle

Cameron Diaz med choken ute.

terning 2 liten «Charlie’s angels: Full throttle» speiler en utvikling som ubønnhørlig går den galne veien. Den første filmen var en ironisk kommentar til det pinlige fenomenet at menn etter millioner år med øvrig utvikling er vinduskikkere. De tre skuespillerinnene over-agerte forførerskerollen samtidig som de lekte seg til lubne personligheter. De sto over siklerne og lo av dem.

«Full throttle» er ikke sånn. Den smisker for alle rånene i Den Store Tomheten. De såkalte ekstremsportene utøves av historiens dummeste folk. Den risken menn før tok fordi det var nødvendig, dyrker ekstremfolka fordi de føler seg unødvendige. Fare er blitt en sutteklut. Aahh kick! Aah rush!

«Full throttle» er stappfull av ekstremsporter i smågodtfarger, og det gjør filmen til en uendelig buskvandring i Råneland, og alle de som råne kan, de hører hjemme i Råneland. De tre hovedrollene har mistet identitetene sine til doriskaos. Klærne deres ser ut som kluter fra et futuristisk mareritt, og «Full throttle» likner en «Clockwork Orange» uten hjerne. 2003.

Venner med penger

TV3 23.25

 

terning 4 liten I denne filmen spiller Jennifer Aniston den sosial-eksotiske fuglen, for hun er hushjelp for de rike samtidig som hun omgås dem. Egentlig dridler bare historien fram de kjedelige rikfolka som snakker om møbler og stil og design og trendy minimalisme – men gjennom det uttværa tøvet stikker et par løvetanner rufsete hoder fram. Frances McDormands forfalls-aggresjon er livlig. Alle snakker om hverandre, men ingen har noe å si – før Jennifer A. faktisk treffer noe så sjeldent som sjelefrenden sin, en mann som i grunnen aldri har ønska å si noe interessant eller realisere sine drømmer.

Så slapper den kavete dama av. 2006.

Charlie’s Angels

TV3 01.00

charlies angels2

Drew Barrymore, Cameron Diaz og Lucy Liu i EU-inspirert dame-parodi.

terning 5 liten «Charlie’s angels» er først og fremst et voldsomt forseggjort genre-leketøy, der samtidas litt infantile begeistring for anorektikere i undertøy blir passelig parodiert. Drew Barrymore, Cameron Diaz og Lucy Liu spiller ressursdamer med actiontalenter og en omsnudd evne til å fornedre andre ved å utstille seg selv. De har den samme overlegne holdningen til menn som telefonstolper har til hunder.

Det finnes ikke én eneste attraktiv kjæreste i hele filmen, bare The Chad i kombinasjonsundertøy, den sitcom-søte servitørpysa Luke Wilson fra dansegolvet og actionskuespiller-pinglisen Matt LeBlanc; tre veldresserte og storøyde Brio-gutter som først snugges som seigmenn før de forlates som fredagskveldens seige avfallssnop.

Det er antakelig ikke laget noen filmer før der mennene er så perverst ukule som i «Charlies engler». Filmen erter de mannlige tilskuerne slik Lolita flørter med James Mason, og den ironiserer over sine egne banale virkemidler som om den sier: Kjære dere, gutter, trekk inn tunga og få et liv. 2000.

Jerry Maguire

Viasat4 22.30

jerry maguire

Renée Zellweger er mjuk kjæreste med Tom Cruise.

terning 5 liten Tom Cruise spiller en overivrig idrettsagent i trøbbel. Vi skal ha forståelsen av at han er talentfull, men kontroversiell; en slags sports-kapitalismens Anja Andersen. Filmen handler halvt om Cruise og hans utålmodige klient Cuba Gooding jr., og denne delen er litt jabbete etter Tango & Cash-prinsippet, men Gooding jr. fikk Oscar for en så durabelig over-karakterisering av standardrollen kjappneger, og ord-duellene virker oppkvikkende. Resten utgjøres av kjærlighetsforholdet mellom sjenansen og udyret. Renee Zellweger er skjønn som alminnelig, koselig norskhetsjente. Hennes snille øyne bærer ryggsekker og løfter om åpne SV-barn, og vi tror virkelig på at Cruise faller for den ukarismatiske godheten.

Lunhet gjør «Jerry Maguire» spesiell. Det er hjerte i alt Tom Cruise gjør på film. Den pene mannen har en enkel, intelligent følsomhet som overstråler alle mistanker om avgrunnhet og karriere-kynisme. Han er en fin fyr. 1996. 2 timer, 15 minutter.

Smart people

TV2 Film 21.00

smart people

Sarah Jessica Parker og Dennis Quaid i albumflørt.

terning 5 liten Dennis Quaid spiller en dyster akademiker, for han mistet kona si for noen år siden og bor alene med akademisk overstimulert datter. Etter et professorklønete uhell med borttaua bil treffer han den tidligere eleven Sarah Jessica Parker, som går med vinterluer og likner en Narnia-alv.

Filmens usjenerte joker er Quaids bror Thomas Haden Church. Han ankommer i det undertøyet Lee Marvin brukte i «Balladen om Cat Ballou» og setter fart i familiens tilstivna cerebral-harmoni.

Først er han grusomt irriterende. Siden blir både du og til og med jeg sjarmert av slektningens upåvirkelighet og handlingens uforutsigbarhet. Det blir for eksempel sånn at Quaid og Parker blir kjærester og sex-partnere, et forhold som gjør meg like nervøs som hvis Madonna flyttet sammen med Kjell Magne Bondevik. Jeg har aldri klart å forestille meg at Parker hadde sex, og Dennis Quaid virker egentlig også for distrahert til å finne fram til kroppsdeler.

Ellen Page spiller den snobbete dattera, og hun er velgjørende arrogant, for kompromissløse barn funker alltid greit på film. En slags bibliotekets lille My. Det er hyggelig. Det er søtt. 2008.

Bless the child

TV2 Film 22.45

terning 4 liten Den rufyselige stasbriten Sewell spiller djevledyrker så intenst at øynene likner krokketkuler for svaksynte. Han tar på seg nattjazz-stemmen og forsørger-forfører årets dårligste mor og mest sutrete søster, sånn at den arme surrogat-tanta Kim Basinger må gi fra seg det gylne barnet til drivhusdyrkere av djevelen. Jimmy Smits spiller nestenprest og FBI-mester i okkultisme, så han skjønner at ting kan gå fryktelig galt. 2001.

Fredag 30.1. Men ikke klin på “Schindlers liste”!

 

Schindlers liste

NRK2 21.30

terning 4 liten I dag er det meningen at du skal se «Schindlers liste». Det er på grunn av Auschwitz-jubileet, som på en nesten satirisk rå måte aktualiserer historiens barbari. Jeg levde opp med Austchwitz og «Hakekorsets svøpe», jeg tilbrakte ungdommen med å undre meg skrekkslagent over konsentrasjonsleirenes uforståelige råskap og grusomhet i så digre porsjoner at de forlot virkelighetsoppfatningen og gikk over i en slags meta-forståelse av verden: Den kan ikke forstås, den må bare glemmes. Jeg undrer jeg over de som oppdager denslags i forbindelse med jubileer og bestemmer meg for å glemme dem også. Filmen om Schindler er en kunstnerisk opplevelse. Dessuten setter jeg pris på kompromissløs satire, så jeg elsker den Seinfeld-episoden der jøden Seinfeld blir konfrontert med at han klinte på «Schindlers liste»-forestilling. Nå om filmen.

schindlers liste

Liam Neeson er Schindler som holder beskyttende rundt liten jødisk dame.

Spielbergs filmatisering av historien om den kyniske sjarmør-tyskeren som kom til Krakow for å være krigsprofitør og endte med å redde et stort antall jøder fra gasskamrene, er et kunstnerisk og moralsk problem. Det fins noen historier som er så vonde at du kan føle at virkeligheten helst ikke ville ha gitt dem fra seg. De egner seg til å bli visst om, de egner seg ikke til å bli fortalt i godt lag. Det finnes noen historier som er sånn at de taper sin grusomme eksklusivitet når de gjøres til gjenstand for ganske vanlig donaldduck-dramaturgi og framvises for folk i dongeribukser mellom en Libresse-reklame og to blå Extra. Historien om Oskar Schindler er ikke sånn. Men den uforståelige, uforklarte kulturelle gåten som førte til utryddelsen av seks millioner jøder, er sånn. Den burde fremdeles være et levende europeisk mareritt, en vanvittig skamplett, et søvnløshets-eksempel på iskald, organisatorisk sadisme utført av ett av Europas fremste kulturfolk i en tidsperiode da menneskelighet var et sterkt og levende hovedprinsipp. Dette var ikke Djengis Khan eller hunneren Attila. Det var Tyskland for 70 år siden. Råskapen går ennå ikke an å vise på film. Spielbergs «Schindlers liste» var bildemessig nødt til å bli en hvitvasking av virkeligheten. Fremstillingen av hovedpersonen Oskar Schindler er i beste fall en dramaturgisk nødvendighet som nærmer seg rein løgn: På film skal folk oppføre seg på en spesiell måte for at myten om dem skal fungere. I Spielbergs lange fortelling blir Schindler hovedperson i en slags klassisk moralfabel om synd og omvendelse. Han er en profitt-hungrende nazisympatisør som bare bryr seg om jødene som billig arbeidskraft, men da det var gått noen år, griper menneskeligheten ham, og så redder han dem. Dette er ikke historien om jødene, det er den gamle visa om stearinlyset og mørket som vi trøster oss med når natta kommer. Filmen er glimrende laget. Liam Neeson spiller godt og er en sexy, moderne antihelt av den typen som alle vil ha, men ingen vil gifte seg med. Ralph Fiennes er en rå naziskurk som i moderne film-mytologi hørte sammen med Dracula i Coppolas film og Joker i «Batman», og følgelig ligger rollen skummelt nær idolisering. Den fine prestasjonen førte da også til at Fiennes ble populær for første gang i sitt liv. Det var han ikke før han satt i svart hvitt og skjøt jøder fra verandaen. Midt oppe i dette samlaget av karismaer klarer Ben Kingsley såvidt å være troverdig, forvirret jøde. Noen ganger ser han ut som en historisk person som har forvillet seg inn i såpeoperaen om sitt eget liv og lurer på hvordan han skal komme seg ut av galskapen igjen. Da «Schindlers liste» gikk på kino fortalte folk hverandre om hvor voldsomt de grein. Det fantes ikke noe å grine for. Menneskene på lerretet er godt betalte skuespillere, de er tørre og velkledde, og da filmen ble spilt inn, fikk de skikkelig mat fløyet til Polen. Grininga hører hjemme på andre filmer, dokumentariske filmer der hver eneste kropp på likhaugen representerer en ufortalt, sann historie om lidelse som menneskene i vesten aldri klarte å etterbehandle eller tilegne seg. De bildene er ikke underholdende å se på i det hele tatt. 1993.

Conviction

NRK1 01.40

conviction

Hilary Swank skal forsvare broren sin, Sam Rockwell.

terning 4 liten Farang heter det. Det er norsk for epidemi. Film-genrer kommer i faranger, og nå for tida er det biografiske filmer, som sant å si er en utspekulert form for løgn. «Conviction» forteller om en sann, arbeidende mamma som studerte jus for å kunne hjelpe broren som var dømt for et mord han aldri begikk. Hilary Swank i hovedrolle, og Sam Rockwell som bror. 2010.

Original

NRK3 03.31

terning 3 liten Denne filmen starter ett minutt over halv fire lørdag morgen, så den vil dere ikke se, men jeg elsker presentasjonen av filmen og det fantastiske syttitalls-menneskesynet: «Henry har hele livet anstrengt seg for å passe inn, noe som bare har ført til at han er blitt en blek kopi av seg selv og et speilbilde av andres forventninger.» Så drar han til Spania for å starte bodega sammen med kamerat. Som om ikke Spania hadde nok trøbbel. 2009.

Robin Hood

Norsk TV2 01.05

terning 5 liten Sorry, kids! Dette er John Irvins «Robin Hood»-film, laget med Patrick Bergin samme år som Kevin Costner spilte Robin i en mye større. Irvins versjon av tyvenes fyrste er annerledes. Den er råere, skitnere – og noen av rollefigurene er forskjellige. Dessuten er Uma Thurman med. 1991.

Jonah Hex

Norsk TV2 03.00

jonah hex

Ikke Josh Brolin, men Megan Fox.

 

terning 2 liten Og der kom de bisarre, de skrudde, de visualistisk utfordra fram til western-genren, og der utretter de egentlig en slags parodi på noe som ennå ikke er laga. Josh Brolin spiller tegneserie-helten Jonah Hex som opplever at kone og barn blir brent av Turnbull (spilt av John Malkovich med en manke som ville gjort ham kvalifisert til bassgitar i The Grateful Dead). Hex blir brennemerket i ansiktet sånn at han resten av filmen går rundt med hull i hodet – og gjennom det kan du se tanngarden, som om han var et påkledd kranium. Et sted i den dystre, nedfotograferte romantikken finnes også saloon-prostituerte Megan Fox i flerrete front-tekstiler og lår så nakne at menn som ser på kvinner antakelig må tilbake til puberteten på femtitallet for å finne frykteligere forstyrrelser. Hex blir hyra av general Grant til å ta Turnbull før Turnbull blir en traurigere terrorist enn Bin Krekar, og han begir seg ut i det skamferte vesten med maskinpistoler på hestesadelen og et okkult sjelsmørke. Det er ikke spennende. Det er ikke engasjerende, men «Jonah Hex» er vakker og tungsindig, og den er noe du vil se aleine sånn at ingen maser om usannsynlighet og hvem var nå han igjen. Da kan de ekte tegneserie-elskerne nyte estetikkens sta og stolte skygge-univers. Skikkelige graphic novel-folk interesserer seg ikke for handling. 2010.

Master and commander

master and commander

Paul Bettany og Russell Crowe på tur denne gang.

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten Hvis man skal være helt ærlig, er «Master and commander» den garantert beste seilskutefilmen som noensinne er laget, og den australske regissøren Peter Weir har en fornemmelse med sjø, vind og oppkledde sjøfolk som gjør «Master and commander» til noe mer enn et vellykka sjøslag og en nedtur for franskmennene. Enda en gang har en film med britisk mannskap den fordelen at selv de minste er synlige i vrimmelen. Den rørende nærheten i et skipsmannskap på tross av rangordninger visualiseres ved at alle har et ansikt og en stemme. «Master and commander» skildrer alle de uttrykksfulle i mengden, og den er så presis i regien at til og med bølgene kan skilles fra hverandre. Dessuten er det en sjeldent god kameratfilm. Australieren Russell Crowe er ikke bare en troverdig barknuser. Han brummer med hele kroppen, mens øynene er klare og levende som på ei nyforelska småjente. Crowe spiller altså kapteinen på det aldrende, men verdige britiske skipet i Stillehavet akkurat mens Napoleon forsøkte seg på noe så patetisk som et samla Europa. Legen om bord er en lengtende darwinist som dyrker livets hellighet og undrer seg over biller og skarv. Han spilles av Paul Bettany, den ultrafølsomme londoneren som har revefjeset til Cate Blanchett og en gang kommer til å bli større enn Anthony Hopkins. Oppdraget er å finne en fransk superfregatt og kapre den for England. Rundt Galapagos sniker den spøkelsesskuta seg på jakt etter engelske hvalbåter, som om den skulle være ei Greenpeace-lørje. Det må den ikke. 2003.

Charlie’s angels

TV3 21.00

charlies angels

Drew Barrymore, Cameron Diaz og Lucy Liu i utstillings-modus.

 

terning 5 liten «Charlie’s angels» er den beste actionkomedien på lenge fordi den driver obsternasig gjøn med sin egen eksistens og fordi den elsker seg selv treårings-aktivt i ekstatisk overstyrt vorspiel-humør og iført mye nett ekstrautstyr. Ikke nytt, OK, men for en gangs skyld vellykka og i beste forstand folkelig. Først ser filmen ut som en James Bond-produksjon med Austin Powers-vri, deretter som om skaperen hadde forelska seg i Beatles-paraden «Help!» sammen med Spice-komedien og til slutt bare parodisk: Som om en homofil regissør med godmodige kvinne-aversjoner fikk det for seg at han skulle synliggjøre hvor pinlig vulgært det ser ut når menn liker jenter. McG skildrer Drew Barrymore, Cameron Diaz og Lucy Liu som om de var banale møbler, slik en fanatisk tilhenger av Chesterfields lærsofaer ville ha filma Ikeas juledekorasjoner. Dette er en film som driter ut dårlig smak ved å etterlikne den. «Charlie’s angels» driver gjøn med kikkere. Det vrikkes så mye at filmen må fortone seg som grøsser for fysioterapeuter. Det smiles (særlig av Cameron Diaz) så ekkelt at man får fornemmelsen av å bli slikka på hjernen. De forføreriske eksessene ligger på et nivå der til og med fulle damer uten fast følge ville føle seg feminalt latterliggjort, samtidig som filmen hvisker at den som tenner på sånt som dette, like gjerne kunne spilt lommetennis foran Idsøes ferskvaredisk. Men actionscenene er herlige. Den debuterende regissøren har sett «Matrix» og likt fenomenet. Farten i filmen er for hastverkofile brg- og dlbne-entusiaster, det sveves utenfor all gravitasjons-rimelighet. Typegalleriet er Mike Myers-aktig, utkledningene til englene som en hyllest til inspektør Clouseau. Bill Murray har funnet tilbake til seg selv i en miniatyristisk hovedbirolle. Crispin Clover spiller uforliknelig superskurk som om han var henta rett ut av «Dick Tracy». Til og med Matt LeBlanc dukker opp med dokkeauene sine og fullfører filmens hoved-fantasi «menn er blaute og teite». I racerbilscenen står plutselig Arnold Schwarzeneggers se-ut-som og se-ut-som’ens hustru bak Tim Curry. «Charlie’s angels» er en film for kvinnelige skuespillere som verken har Ingmar Bergman-tatoveringer på magen, kviser på ryggen, lange tånegler, oljete dekkskifte-knær eller ubarberte armhuler. Det er en film for kroppsvask. En reinslig film. Men den krever ikke annet enn uproblematiske poseringer, for filmskaperne har fiksa alt det seriøse, slik de etter hvert pleier, og filmskuespillere er i grunnen bare noen som dusjer og møter opp. 2000.

Leatherheads

TV3 01.00

terning 3 liten George Clooney regisserte denne sportskomedien, men det sier ikke stort. Handler om et fotball-lag som får helten Carter The Bullet med seg, men en journalist begynner å grave fram hemmeligheter om ham. Dessuten løper både trener og spiller etter samme jenta, som tilsynelatende er Renée Zellweger. 2008.

Friday night lights

Viasat4 23.00

terning 4 liten Billy Bob Thornton spiller trener i denne fotballfilmen fra 2004. Presset er stort på 17 år gamle spillere før distriktsfinalen. Drama.

Beast of The Bering Sea

beast of the bering sea

Slik ser sjømonsteret ut.

Viasat4 01.10 terning 3 liten Denne filmen har fått karakteren 3 av 10 mulige på imdb, og det kan bety at vi står overfor en «Sharknado»-opplevelse som vil glede mange. Handler og dame og mann som er tvillinger med spesiell tilknytning. Handler om at tvillingene leter etter gull neri Beringstredet, men der er det fryktelige vampyrer. Cassie Scerbo var også med i «Sharknado». 2013.

Ved første øyekast

ved første øyerkast  at first sight

Val Kilmer kjenner litt på Mira Sorvino.

TV2 Film 18.40

terning 4 liten Den skrivende legen Oliver Sacks må være en utspekulert ond fyr. Først skrev han «Oppvåkningen», der Robert DeNiro vekkes av langvarig koma for å bli sendt ut i sløvheten igjen mens Robin Williams står igjen med tårevåte øyne. Nå er deppelegen her igjen. Blinde Val Kilmer får synet tilbake omtrent lenge nok til at han kan se Mira Sorvino kle av seg, og så tar man det fra ham igjen. Basert på sann historie. Tilfanget av autentiske depresjoner er enormt. Dette er en av dem. Filmen er laget med smilende sårbarhet og vakre samtaler. Musikken legger seg rørt ned med seg selv så man får følelsen av at instrumenter blir incestert, og menneskeligheten er så søt at den kan ta plass ved siden av februar-spurver i Evjebergs fettkuler uten å føle seg sjenert. Val Kilmer smiler tappert som handikappa, mens han blir sur av skuffelse da han får se. Mira Sorvino har et avskylig sidesprang med den kyniske eks-mannen Steven Weber, men ellers oppfører hun seg til fansens tilfredsstillelse. Det er ikke en dårlig film, bare urettferdig. 1999.

Hanndyr

TV2 Film 21.00

hanndyr

Ashley Judd blir dumpa.

 

terning 2 liten «Someone like you» er en romantisk komedie med Ashley Judd, Greg Kinnear, Hugh Jackman, Marisa Tomei og Ellen Barkin. Judd spiller ei intellektuelt framfusen dame som lider under at ikke Greg Kinnear vil være kjæreste med henne lenger på tross av at han spiller en mannstype som sier «det har ikke vært lett for meg heller» og hører hjemme i apotekkøen på Ostehuset. Judd forklarer skuffelsen ved å formulere teorien om at menn er som okser, og okser bestiger aldri samme ku to ganger. Som metaforikere flest overser hun konsekvensene. Hvis mennesker er styrt av samme impulser som dyr, vil det være naturlig å anta at unge kvinner spiser sin egen morkake og at de barberer håret på leggene for å kunne bygge reir av det i eggløsningen. Filmen skildrer en bråte stillestående venninnesamtaler mellom enkle mennesker og underholder bare hvis man er pensjonert samlivsterapeut og savner traumene sine. Til manusforfatterens ros skal det legges til at hun kommer fram til det opplagte: De som mister kjærester, har skyld i det sjøl. 2001.

American psycho

TV2 Film 22.50

american psycho-2

Fiff. Christian Bale til venstre og Reese Witherspoon midt i.

 

terning 5 liten Dette er en film om en mann som ikke fins. Ei elegant og intelligent filmdame (Mary Harron) har parodiert seriemorder-genrens tåpelige idolisering av psykopater. Mannen er for monumentalt pompøs til å kunne myrde, han er for sjelelig pinglete og for avhengig av reinslige ting til å kunne omgås virkelig blod. Han er et åpenbart påfunn av jetset-ufølsomhet, han er et detaljert kulturmareritt for kvinner som ikke har puter på dolokket, han er sekstiåtternes anti-Christian. På TV-skjermen vises campgrøsseren «Motorsagmassakren». Willem Dafoe spiller en bisarr, eventyraktig Columbo-detektiv. Kvinner går ut og inn av den usjarmerende dressmannens liv som om de skulle være hypnotiserte til det. Du får følelsen av å se Frasiers bror som villdyr. Ingenting stemmer. Men så oppdager man at filmen er enda enklere. Bateman eksisterer ikke i det hele tatt. Han fins bare som noen barnlige voldsporno-tegninger i en skrivebordskuff. Han finnes i fantasien til en liten mann som ikke likner ham. I en stygg kjeller sitter en sint mann i rutete skjorte og drømmer. Derfor er alle vegger hvite. Derfor er Bateman så sær. Derfor snakker han slik dokker snakker gjennom munnen til den lille jenta som eier dem. «American psycho» er en grotesk film, men den er ikke skremmende, for alt som skjer er så vasete at man aldri gidder vemmes. 2000. 1 time, 39 minutter.

Relative strangers

Showtime 22.20

terning 2 liten Hovedrollen i denne filmen er tildelt en fyr som heter Ron Livingston og ser ut som Al Gores dokumentmappe. Han skal gifte seg med Neve Campbell på tofu-diett, og så viser det seg at mannen er adoptert sønn av campingvogn-pakket Danny De Vito og Kathy Bates. Og de er virkelig akkurat så ille som ryktene om arbeiderklassen vil ha det til, og den nyerverva sønnen forsøker å bli kvitt sitt opphav igjen. De Vito og Bates spiller sensasjonelt elendig, men likevel skal det ikke overraske noen at den sentimentale vegetarianeren omsider liker de ekle foreldrene sine, for alle mennesker har noe varmt og ekte ved seg, som Adolf Eichmann og Pol Pot. 2006.

Katt på hett blikktak

TCM 21.00

cat on a hot tin roof

Paul Newman snakker ut med Elizabeth Taylor.

 

terning 5 liten Maggie sier: «Vinne hva da? Hva er gevinsten til en katt på et hett blikktak?» Brick: «Bare å bli der, antar jeg.» Still i kø. Denne herlige filmatiseringen av Tennessee Williams’ berømte skuespill med Paul Newman, Elizabeth Taylor, Burl Ives og Jack Carson er underholdende som en såpeopera og intens som en thriller. En døende plantasjeeier (Big Daddy) i sørstatene syns at begge sønnene er utilfredsstillende. Richard Brooks regisserte i 1958. 1 time, 48 minutter.

Torsdag 29.1. Føler du deg ung? Se en film fra 1985. Da går det over.

 

Mad Max beyond Thunderdome

Netflix

terning 5 liten På Netflix finnes det filmer som normalkanalene ignorerer. Noen av dem tilhører det edle hoffet av eldgammal stas-underholdning som en gang i tida fikk folk som nå mishandler sitt intellekt med TVserier, til å elske film. Jeg skal faktisk ta med én i dag. Den er «Mad Max beyond Thunderdome», som jeg først så på filmfestival i Venezia, der en tydelig beklemt Mel Gibson var nesten helt ukjent og måtte svare på spørsmålet: «Er det fordi du er så pen at filmskapere alltid vil skitne deg til med søle?» Dessuten: Føler du deg ung? Se en film fra 1985. Da går det over.

mad max beyond thunderdome

Mel Gibson påført offisiell åttitallsfrisyre slåss med klubbe.

Men om filmen. Jeg fant fram anmeldelsen fra november 1985, en liten tospalter nederst i venstre hjørne på ei vanlig nyhetsside. Det var den gang. Den ble skrevet på skrivemaskin. Ting ble litt stivere på skrivemaskin. Ingen av oss klarte å skrive skikkelig før vi fikk pc-er.

Hva man måtte mene om tiden etter atomkrigen som eventyrfortelling for bildeglade barn: George Millers tredje Mad Max-film er forrykende og rørende underholdning, et lite mesterverk av et balansenummer på grensen mellom det subtile og det banale.

Fra de andre Mad Max-filmene vil noen kjenne igjen den kalde leken med nesten surrealistiske kostymer og utstyr. Kjøretøy som ser ut som om de er drømt av en gal skraphandler og klesdrakter og hodeprakt som kommer fra et sted mellom det gamle Rom og innerste Punk City. Vi kjenner også igjen den rituelle volden, teatralsk og ubønnhørlig. En vold som hører hjemme i det siste moral- og illusjonsløse samfunnet.

Det som gjør «Mad Max beyond Thunderdome» mykere og mer egnet som underholdning for flere enn noen triste undergangs-nevrotikere, er en sleip, men rørende omgang med barn – og med dem også det folk faktisk tror på.

Filmen vandrer virkningfullt fra det groteske Bartertown, der Tina Turner regjerer et perverst rettssamfunn, til en barnestamme i en bortgjemt oase. Der bort de som tror på fremtiden. I den uhyggelige sammenhengen virker barne-ansiktene vakrere og den naive fremtidstroen deres mer gripende enn den ville ha gjort i en annen film.

Barnas tro på kaptein Walker som skal føre dem til det forjettede land og Mel Gibson som en slags Moses som fører dem gjennom ørkenen, er selvfølgelig helt på grensen til det parodiske. Men vi svelger det.

Og før filmen kommer så langt: Når Mad Max kjemper mot monsteret, avslører også det seg som et barn. Den vanvittige oppgjør-scenen med motstandere som henger i strikker under en kuppel av skrikende mennesker, ender med barne-ansikt i nærbilde. Det er akkurat nær nok grensen til det sentimentale til at «Mad Max beyond Thunderdome» blir en god film. 1985 var et godt år.

Married life

TV2 Film 17.35

terning 4 liten Merkelig ukjent krimdrama. «Married life» handler om at Chris Cooper er gift med Patricia Clarkson, og han planlegger å myrde henne, for han er utro og han orker ikke tanken på å plage henne med skilsmisse. Dette skjer på førtitallet. Det var det. 2007.

Lukten av penger

TV2 Film 19.15

lukten av penger

Paul Newman er på sjukeheimen med Linda Fiorentino.

terning 5 liten Kvelden film for dere som ikke har Netflix. «Lukten av penger» er en klønete regissert film med skinnende skuespillere. Paul Newman og Linda Fiorentino spiller vennskaps-komedie med perfekt øyekontakt og tvillingsjel-tilstedeværelse. Derfor gjør det lite at den jålete regissøren Marek Kanievska (som laget «Less than zero» midt på åttitallet) forsøker å trikse uvederheftig og unødvendig med bildene når han av og til får tøffe ting for seg.

Fiorentino pleide før i verden (hun debuterte i tre filmer i 1985) å se ut som en steinhard og pottesur eks-narkoman med spiseproblemer. Som førtiåring har hun fått et åpent og føyelig ansikt. Vaskebjørn-auene er bytta ut med et blikk som er så givende og snilt at det kan brukes til å roe sultne bebier og jevne brun saus.

Paul Newman har aldri hatt noen feil. Han er 35 år eldre enn Fiorentino og to tommer høyere, og når han ser på folk, får du følelsen av at de blir røntgen-fotografert. Newman har holdt seg på toppen i alle disse åra fordi han utstråler forstand, ikke ambisjoner. Han forsøker ikke å imponere folk, slik Dustin Hoffman og Jack Nicholson gjør, han lar dem føle nærværet og grøsse.

Jeg bruker plass på skuespillerne fordi de betyr mer enn den konstruerte handlingen. Bankrøveren Newman innlegges på pleiehjem etter feika slagtilfelle og avsløres av livslysten sykepleierske som vil ha ham med på en risikabel ransjobb.

Story-forfatteren E. Max Frye har gjentatt den gamle «Farlig flørt»-greia si fra 1986 de indolent veltilpassa må ut av kjedelige liv for å realisere drømmene som kriminelle langs de lange veiene.

Ingen svelger sånn svada lenger, for vanlige nytte-kriminelle er i løpet av de siste ti åra blitt sørgelig avromantisert og erstatta med perverse leiemordere og dumme dopselgere. I så måte er denne filmen behagelig. 2000.

De tiltalte

TV2 Film 21.00

de tiltalte

Jodie Foster på vei inn i retten med Kelly McGillis.

terning 5 liten «De tiltalte» er ikke noen god film, men på sitt eget ureflekterte vis er den likevel nyttig. Jodie Foster fikk Oscar form hovedrollen. Det skjedde greit og forutsigbart etter en eget Hollywood-system som favoriserer skuespillere i roller hvor det er så synd på dem at ulykken er synlig selv for en svaksynt bak ei doggete rute i en drive-in kino. Rollen som voldtatt er rein nedoverbakke for Foster, særlig ettersom hun bare konkurrerer med Kelly McGillis, en pyntelig advokat med sjelelig cardigan-sett uten forstyrrende menneskelige trekk. Men det er ikke rollene som gjør filmen nyttig.

Det er egentlig ikke historien heller, for den forteller følgende pensum-sannhet om voldtatte: Som kvinne må man nesten ha tilbrakt livet i et nonnekloster for ikke å bli mistenkeliggjort som voldtektsoffer. Seksuell forestilling fantes muligens i utvalgte festtaler, men i rettsterminologi opptrådte godlynte jenter «utfordrende», og det er utaktisk adferd hvis man vil unngå å bli voldtatt. Dette vet vi. Dette visste vi i 1989.

Men filmen antyder også noe vi vet nesten ingenting om, og derfor sier den ikke noe særlig om det. Antydningene berører såvidt mennenes fredede forestillingsverden. «De tiltalte» forteller en autentisk historie om ei jente som ble gruppevoldtatt mot et dataspill i et biljardrom i en bar. Ingen grep inn og hjalp henne. Av filmen går det fram at mennene som mishandlet jenta ikke syntes de gjorde noe galt. Bare én av dem fikk dårlig samvittighet, og han ble sett på som et sosialt misfoster. Den enkle stadfestingen av pervers gruppemoral antyder en pinlig liten hvit flekk i sosiologien. Hvor går grensen for det breakke- og garderobe-kulturen definerer som guttestreker. Forbrytelsen mot den halvfulle jenta i baren ble oppfatta som en guttestrek av nesten som alle som var med på den og alle som så den. Guttenes streker fyller verden med evigvarende pubertet og reflekterer et patetisk samspillmellom kvinners og menns ensomme forventninger til hverandre.

For de kjønns-fascistiske små-harryene i den amerikanske baren er muligens også oppdratt av jenters destruktive romantikk. Blant de svekka sjelsevnene i baren finnes vrangsida av en litt trist jentedrøm om den kompromissløse super-elskeren som river strømpebukser med tennene og kaster damer over bilpanseret, elsker dem taust og fantasiløst i ti minutter og aldri spør om hvordan de hadde det.

«De tiltalte» er en ubehagelig film å se på, og den viktigste grunnen er at vi aner en generell sex-kultur under voldtekten, og den sier Kaplan fint lite om.

Kanskje er det sånn. Kanskje er det annerledes. Men når man vet hvor redde kvinner er for voldtekt, forblir det viktigste spørsmålet i «De tiltalte» ubesvart: Hva foregår i hodet på menn, og hvem putta det der? 1988.

The burning plain

TV2 Film 23.00

burning plain

Kim Basinger klemmer Joaqium de Almeida. Feil.

terning 2 liten En gang i tida var filmdramaer av og til avhengighets-skapende, forstyrrende, poetiske voksenhistorier som for eksempel Sam Shepards «Fool for love». Jeg nevner den fordi Kim Basinger var med, og det er hun også i Guillermo Arriagas frittgående familiefloke «The burning plain». Hun spiller den nesten lydløst saktmodige mor med kreftopererte bryster som blir brent til døde i campingvogn fordi ektemannen var impotent sånn at hun måtte søke erstatnings-inntrengning hos meksikaneren Joaquim de Almeida.

Filmen starter med at Charlize Theron står naken i vinduet og stirrer ut på verden som om den nettopp stjal bilnøklene hennes. Theron er nok en gang utstyrt med FN-godkjente elendighets-øyne og er i ferd med å bli en egen genre. Men det gikk ganske lang tid før jeg skjønte at hun var den samme personen som i et annet tidsplan drev og snoka på mor si når hun humpa de Almeida.

Filmen har også en psykologisk skrudd kjærlighetshistorie mellom barna til de to døde utroskaps-kunstnerne, og ettersom kvelden gikk, oppdaget jeg også at den humørløse meksikanske regissøren faktisk har fått til en ufrivillig parodi. På omtrent alt. Kjærligheten, døden, sjalusien, hevnen, Shakespeare. Faktisk også det opprørte fotokonkurranse-havet, selv om hovedhistorien foregår i tørre prærielandskaper der til og med tequilaen blir framstilt av sand fra cowboystøvler.

Filmen er imponerende på det viset at den klarer å være forvirrende og samtidig overtydelig. 2008.

Sonatine

Showtime 00.05

terning 4 liten Ukjent japansk gangsterdrama med grotesk humor kan muligens være et smiletryne, men sikkert er det ikke. Gangster er lei av livet og begir seg ut i kamp mot rivaliserende gruppe. Takeshi Kitano har regissert i 1993. 1 time, 33 minutter.

Cosmopolis

Silver 00.05

cosmopolis

Robwert Pattinson i pengeflytterens road movie med kort tur.

terning 5 liten Cronenbergs «Cosmopolis» er en rar film, laget etter Don DeCillos roman, som for øvrig er sammenliknet med Joyces «Ulysses». It will hit you, it will hurt you. Av og til vil du gjøre ting som voksne gjør. Du har kanskje studert noe djupt, men mistet ideen om kontinuerlig tankevirksomhet. Du har forestilt deg ting, men har gitt opp fornemmelsene. Du er blitt et slags digert barn som har sluttet å vokse. Av og til vil du likevel gjøre noe som voksne folk gjør.

Dette er en film som voksne folk gjør. Du følger en pengeflyttende supermilliardør på roadmovie i limousine gjennom New York en eneste dag. Det er dagen som bringer ham ned, legger ham flat, forlater ham død. Men han kjenner ikke en gang tapet av eget liv, for alt han gjorde var hensiktsløst, og i en slags erotisk-monologisk mystery tour oppdager han at han aldri oppdaget en eneste ting.

Det er vakkert, og det er litt trist, for filmen er ikke en spådom, den er en status-bekreftelse. Hvis du har sett all the young korpie-dudes, de livsnaive børs-fjortisene på 29, de kompromissløse Armani-krigerne som like gjerne legger ned en fotballklubb som et kongedømme, har du sikkert undret deg over hvordan de ble slik.

Robert Pattinson spiller en sånn, og han undrer seg over det samme. Ikke fordi han har fått sosial samvittighet, men fordi det eneste han sitter igjen med som belønning, er ekstremt Michael Jackson-hypokondri, halvformulert seksualtrang og dyrt brennevin. Booze og mus. Anestesiens keisere. Straffet ikke med evig pine, men en djup, eksistensiell kjedsomhet som det ikke finnes rådgjerder mot.

Filmen består av gåtefulle samtaler om penger og følelser. Når du får henget på milliardæren, blir replikkene små filosofiske ildfluer i et vanskapt neonmørke. Det er som om ordene skinner sånn at du til å begynne med bare ser skimmeret, ikke lyset. Men du føler deg vel med prosessen, og det er deilig å se folk tenke i destruksjoner.

«Penger har mistet fortellerevnen i likhet med maleriet.»

Utenfor bilen løper anarkistene med sin rotte-revolusjon. Et sted i mørket finnes en mann som forsøker å drepe Pattinson. Ruinert og med trynet fullt av aktivist-pai kjører rikingen en tilsølt limo til sin morder for å utforske hva grunnen kan være.

Pattinson gjør en fin rolle, og filmen er intens på det viset at den hypnotiserer fram en trang til å kjenne på tilværelsen i stedet for å telle kuldegradene.

«Jeg ville du skulle frelse meg». 2012.

The outrage

TCM 21.00

terning 5 liten Martin Ritt laget dette westerndramaet i 1964 med Paul Newman, Laurence Harvey, Claire Bloom og William Shatner. Det er en vestlig nyinnspilling eller ny versjon av Kurosawas «Rashomon», der en meksikansk banditt skal ha voldtatt Harveys kone Bloom. Objektiv og subjektiv virkelighet. 1 time, 35 minutter. Svart hvitt.

The prodigal

TCM 22.35

prodigal, the

Lana Turner i kostyme som fikk barn på femtitallet til å mistro storken.

terning 4 liten Digert og banalt drama fra 1955 med Lana Turner i hovedrollen. Et slags bibelsk epos der Turner er den onde kjærlighetsdronninga. 1 time, 50 minutter.

Onsdag 28.1. – Stas-sci-fi, men ikke for sei-pilkere

 

Johnny Mnemonic

Showtime 21.00

terning 5 liten Og i dag, til glede for nye seere og de som lurer på hva i svarteste helsike digital postkasse er, en skikkelig glemt film, en stasfilm fra det fabelaktige nittitallet som bare gikk rundt og tenkte dårlig om seg selv. Det skulle ikke nittitallet ha gjort, for det ble nesten ikke laget biografiske filmer på nittitallet, og den autentiske verden levde i behagelig skjul. Way to go!

johnny mnemonic

Keanu Reeves retter på hukommelsen.

«Johnny Mnemonic» er en film som er laget for de som den er laget for, og de vet om det. Sivilisasjonsslitne sei-pilkere, fjærpenn-romantiske trestubbe-romantikere og Toyota-eiere i Dressmann-blazere trenger ikke møte fram, og nesten ingen kvinner trenger møte fram. Filmen er skrevet av framtidas Asbjørnsen & Poe William Gibson og er en eventyrgrøssende heksereise på kybernetisk kosteskaft gjennom den digitaliserte nye verden der kunstig intelligens er vanligere enn bringebærsyltetøy på den brune osten.

En effektivt avmagra Keanu Reeves spiller mnemonisk smugler som fyller hjernen sin med hemmelige data inntil det ikke er plass til ett eneste barnDOSminne der. Men yakuza’en og storkapitalen er ute etter ham, noe som iverksetter et slags oktanvoldelig mtv-party med Ice T, Henry Rollins, slagferdige, aerobiske bangbang-kvinner, en motstandsbevegelse med delfin henlagt til noe som minner om The Gathering og den typen cerebral-erotisk dingsebomseri som de nye ungdomsmystikerne blant annet lever for.

«Johnny Mnemonic» er en film som unndrar seg normale kriterier for godt og dårlig, for dette er tilstedeværende subkultur for noen mange få. Den er rask og poengtert på en følelseskald og abrupt måte, scenene dumper på hverandre som klumper i sausen og skuespillerne agerer overdevet som om adferden deres er et resultat av ett århundre med b-filmer på TV. Men teknikken er vidunderlig, og Keanu Reeves like mager og hjerneplaga som William Burroughs. 1995.

Spill uten nåde

Viasat4 21.00

terning 4 liten Jada jada. Uten nåde. Dette er nyinnspillingen av «The longest yard» fra 1974. Den gang stilte den fengsla fotballgubben Burt Reynolds et fangelag mot de slemme vaktene. I den nye versjonen opptrer plutselig forstadshage-spurven Adam Sandler som fange sammen med Chris Rock og faktisk Burt Reynolds, som er den eneste som likner en forbryter av de tre. 2005.

The family man

TV2 Film 17.00

family man, the

Nicolas Cage og Téa Leoni er fine sammen.

terning 4 liten Obs obs for midt på ettermiddagen da de fleste av dere nettopp er ferdig med Fjordland-karbonadene og trer på dere Løplabbet: «The family man» er også en avfeldig film. En julefilm.

Nicolas Cage spiller så svær næringslivskakse at skyggen hans koster mer enn huset ditt. En dag treffer han en av disse magiske englene som antakelig slekter på Whoopi Goldberg, og før mannen kan si trøffel, befinner han seg i den barnerike forstadsidyllen som han aldri fikk oppleve fordi han reiste fra kjæresten sin for 13 år siden. Og det er første juledag.

Det gode med «The family man» er foreningen av Nicolas Cage og Téa Leoni. De er mann og kone. Det oppstår troverdig tirsdags-varm ektefelle-vennlighet og forelska frokostfellesskap mellom dem, og man føler kjærligheten så virkelig at det blir naturlig å snu seg bort når de kysser hverandre. 2000.

Boys

TV2 Film 19.20

boys (1996)

Lukas Haas og Winona Ryder er fine sammen.

terning 4 liten Lukas Haas har langt miljøverner-hår og djupe hvalpeøyne, og han er så stillferdig emosjonell og opprørsk at tante Kristin ville ha donert ham alle de gamle EEC-brosjyrene sine i begeistring over at det ennå fins ungdom.

Han er rik og går motvillig på kostskole. Utforbi finner han Winona Ryder, som er så besvimt etter fall fra hesterygg at hun kunne vært den ukjente lillesøstera Bronté, og Haas gjemmer henne som var hun en kostbar restskatt. Slik oppstår et vakkert lite nesten-forhold som beveger seg på pubertetens godværsskyer til voksenheten inntreffer. 1996. 1 time, 28 minutter.

Ved første øyekast

TV2 Film 21.00

ved første øyerkast  at first sight

Til og med Val Kilmer og Mira Sorvino er litt fine sammen.

terning 4 liten Den skrivende legen Oliver Sacks må være en utspekulert ond fyr. Først skrev han «Oppvåkningen», der Robert DeNiro vekkes av langvarig koma for å bli sendt ut i sløvheten igjen mens Robin Williams står igjen med tårevåte øyne. Nå er deppelegen her igjen. Blinde Val Kilmer får synet tilbake omtrent lenge nok til at han kan se Mira Sorvino kle av seg, og så tar man det fra ham igjen. Basert på sann historie. Tilfanget av autentiske depresjoner er enormt. Dette er en av dem. Så ble det laget en film fra virkeligheten på nittitallet og. Men helt i slutten.

Filmen er laget med smilende sårbarhet og vakre samtaler. Musikken legger seg rørt ned med seg selv så man får følelsen av at instrumenter blir incestert, og menneskeligheten er så søt at den kan ta plass ved siden av februar-spurver i Evjebergs fettkuler uten å føle seg sjenert.

Val Kilmer smiler tappert som handikappa, mens han blir sur av skuffelse da han får se. Mira Sorvino har et avskylig sidesprang med den kyniske eks-mannen Steven Weber, men ellers oppfører hun seg til fansens tilfredsstillelse.

Det er ikke en dårlig film, bare urettferdig. 1999.

Ricochet

TV2 Film 23.20

ricochet

John Lithgow plager Denzel som har bart fra Sicilia-ghettoen i Kyrksæterøra.

terning 4 liten Russell Mulcahy var en gang en stilig australier som etter voldsomme rockedvideoer, laget den gjørmegrisete villsvin-grøsseren «Razorback» og deretter sjokkerte en litt uerfaren filmsensur med sverdscenene i «Highlander». Steven E. De Souza var en actionglad manusforfatter som deltok med begge de første «Die hard»-filmene og dessuten «Hudson Hawk» og «Running man». At disse to gullguttene kan ha begått dette vaset vitner om dårlig råd, sviktende selvtillit, ødelagte ekteskap, skjulte laster, parkeringsbøter, bakeri-bugnende bilringer og langvarige familiebesøk.

Denzel Washington spiller en purk som rykker opp til assisterende statsadvokat, men forfølges av fengselsrømling og hverdags-psykopat John Lithgow, som kan tenke seg å «Cape Fear»-utslette Denzel etter teoriene om at borgerskapsliv oppløses i tabloid.

Spenningen i en lite troverdig historie skapes ved at folk stadig vekk haler kanoner ut av ermet. Ice T. er med som langer. Filmen fikk 18 års aldersgrense i 1991, tross klipping.

Beer for my horses

Showtime 19.30

beer for my horses

Og faktisk er Willie Nelson lykkelig til stede.

terning 4 liten Denne filmen vil dere se på grunn av tittelen. Det er kåbbåi-svung over tittelen, og hovedrollene heter nesten ukjente telefonkatalog-ting som Toby Keith og Rodney Carrington. Men Claire Forlani spiller dame. Handlingen låter perfekt. To kamerater jobber som lensmannsbetjenter, men en dag driter de i sjefen og drar på galen roadtrip for å redde den enes kjæreste fra dopkjeltringen. De to hovedrollene har fargerike Kyrksæterøra-navn som Joe Bill «Rack» Racklin og Lonnie Luther Feldman. Keith og Carrington har faktisk skrevet manus, så de bryr seg om denne filmen. Dessuten er det en komedie med elendig rykte. Jaja. 2008.

Diplomatic siege

Showtime 22.35

terning 3 liten Serbiske terrorister tar over amerikansk ambassade, og så kommer først Daryl Hannah og Peter Weller for å forhandle, men deretter dukker også Tom Berenger opp. Voldsomme greier i en film som også heter «Enemy of my enemy» og antakelig er ille. 1999. 1 time, 30 minutter.

Night of the running man

Showtime 00.10

terning 3 liten Dette er en grapsete film. Den er ikke dårlig. Bare dum. Andrew McCarthy spiller drosjesjåfør med trailer-bart og ser ut som både Cheech & Chong. Han tilegner seg en gangsterkoffert med én million dollars, og de er stjålne Las Vegas-penger. Scott Glenn spiller leiemorder. 1994. 1 time, 31 minutter.

White night wedding

Silver 21.00

white night wedding

Bryllup på Island.

terning 4 liten Antakelig både vittig, dyster og severdig på sitt merkelige vis. Den islandske regissøren Baltasar Kormakur har laget «Brudgummin», som altså handler om en mann som skal gifte seg for andre gang, men med en yngre kvinne. Ekskona plager ham med emosjonelt ustabilt nærvær, den kommende svigrmora hater ham, det går ikke så bra med golfbanen han forsøker å bygge på sin lille øy og forloveren raver rundt uten sko og er ikke egentlig til stor hjelp. Da gjør Jon det islendinger må gjøre: Han drikker seg dritings og tenker seg om. 2008.

The last run

TCM 21.00

terning 4 liten Denne gangster-filmen ble påbegynt av John Huston, men regien ble overtatt av Richard Fleischer. George C. Scott spiller en aldrende sjåfør for forbrytere, og han skal være med en siste gang. Sven Nykvist fotograferte, men noen stor film ble det aldri. 1971. 1 time, 31 minutter.

Dark passage

TCM 22.35

dark passage

Humhprey Bogart småstelles av Lauren Bacall.

terning 4 liten Dette er en slags thriller med Humphrey Bogart og kona Laureen Bacall, men dessverre spiller Bogie en mordmistenkt som gjemmer seg i hennes leilighet mens han kommer seg etter plastisk kirurgi, og derfor har han bandasjer over hele ansiktet gjennom mesteparten av filmen. Kritikeren Pauline Kael skrev at Bacall ihvertfall kan spile ut nesebora når det blir stressende, men han med bandasjene gjør ikke det en gang. 1947. 1 time, 46 minutter. Svart hvitt.

Tirsdag 27.1.–Dumsnill, men vittig nesten-satire

 

You don’t mess with The Zohan

Viasat4 21.00

terning 5 liten Denne Sandler-komedien handler om å bryte ned murer og var i sin tid en verdig oppfølger til Kapittel 08. Politisk spontankunst blir ofte undervurdert. Det er bra. Zohan-filmen kunne vært en elegant satire over kjønns-stereotyper og overdreven etnisitet, men den er for snill. Vittig er den like fullt.

Sandler spiller den israelske elitesoldaten Zohan som nakengriller middelhavsfisk på stranda og oppfyller hjemlandets gammeltestamentlige myter om sokk i trusa og evig uovervinnelighet. Men han har en hemmelig drøm. Han vil bli frisør, og derfor wetbacker han seg inn i New York, hvor supermannen etter utagerende forsøk i flere yrker ender som hårkjærtegner og bakroms-gigolo hos ei teflongnidd palestinsk jente.

you dont mess with the zohan 1

John Turturro, Adam Sandler og jødiske Emmanuelle Chriqui som spiller palestiner.

Når Zohan, som nå kalles Scrappy Coco, dunker ned hairspray-hyllene med ubetalte seksuelle tjenester overfor lykkelige middelaldrende, bryter det avgjort grenser for god smak, troverdig framstilling av meningsfylte forhold mellom kjønnene og varigheten av seksuell stamina. Men ingenting kiler så godt som når murer faller, og man kan ta med seg en liten rosa papirpose som man ler i hvis humoren føles feil.

Residente palestinere gjenkjenner den israelske legenden (som påstår han er australsk-tibetansk), og dermed ville det ha brutt ut hellig krig i nabolaget om bare drosjesjåføren hadde kommet fram på Hizbollahs telefonsvarer. Dessuten ansetter huseieren gode gamle nazi-rasister fra Texas for å drive Midtøsten ut av West Side, så den politiske balansen når forbilledlig presisjon. I tillegg ramler Mariah Carey inn i historien som seg selv og fører til fred og forståelse for alle de som trodde at Israel er en by i Australia. Adam Sandler er en særegen komiker. Til sjenanse for de intellektuelle lager han verken satirer eller parodier – han fantaserer fram sine egne skrudde komedieskikkelser og utstyrer dem med ubeskjedent overdrevne ekstrempersonligheter. Enhver likhet med nålevende personer er virkelig tilfeldig og utilsiktet. Zohan tilhører de neo-surrealistiske klassikerne og vil bli verdsatt av sånne som liker å rive hus og klippe telefonkataloger. Filmen er også en form for biografisk dadaisme, for Zohan-skikkelsen er faktisk basert på en tidligere israelsk soldat som jobber som frisør på Solana Beach i San Diego. 2008.

Sleepwalking

TV2 Film 19.05

terning 3 liten Ei lita jente på tolv år forsøker å leve med at mor ikke ville ha henne. Nick Stahl, AnnaSophia Robb, Charlize Theron, Woody Harrelson. 2008.

Young guns

TV2 Film 21.00

young guns

Emilio Estevez og Kiefer Sutherland da de var unge og sønnene til kjendiser.

terning 5 liten En guttegjeng som egentlig ble oppdratt av den fine engelskmannen Terence Stamp blir forelderløs og siden sinte. Historien om Billy the Kid fortalt med Emilio Estevez, Kiefer Sutherland, Lou Diamond Phillips, Charlie Sheen, Dermot Mulroney, Casey Siemaszko og til og med Jack Palance. Laga bare for moro skyld og helt uten mål og mening, men ganske underholdende. 1 time, 47 minutter. 1988.

The traveler

TV2 Film 22.55

traveler, the

Val Kilmer er et spøkelse. Skapningen til venstre er ei vifte.

terning 4 liten Van Kilmer i en rå grøsserthriller fra 2010. Kilmer spiller en morder som dukker opp på lensmannskontoret i Kyrksæterøra eller noe og der tilstår han mord og så blir det fælt for sju lensmannsbetjenter. Det er sånn at han kanskje er spøkelset til en som ble utsatt for justismord, og det kommer en vri i slutten. Mye fælt.

Secretary

Silver 19.10

secretary

Maggie Gyllenhaal med en masse bever.

terning 4 liten Maggie Gyllenhaal spiller ei djupt forstyrra dame fra innestengtheten, og hun får jobb som sekretær for slipsadvokaten James Spader, men så blir det en bråte sadomasochistisk sex ut av arbeidsforholdet. 2002.

Gift mann søker kvinne

Silver 21.00

terning 3 liten «Gift mann søker kvinne» er som en slags oppsummering av alle franske filmer, men denne handler faktisk om en ungkar som vil forsøke å forbli ugift. «Prête-moi ta main» handler om en parfyme-designer spilt av Alain Chabat, og familien hans er så konservativ at de ønsker at han skal gifte seg. Charlotte Gainbourgh deltar også i dette vaset. 2006.

The outfit

TCM 21.00

outfit, the

Robert Duvall i harryenes nasjonaldrakt den gang.

terning 5 liten For de som liker syttitallsfilm. Dette er et gangsterdrama der Robert Duvall skal røske opp i den organisasjonen som myrdet bror hans. På rollelista eller Karen Black, Joe Don Baker, Robert Ryan, Jane Greer, Joanna Cassidy. Etter en roman av Donald E. Westlake. 1974. 1 time, 43 minutter.

Giant

TCM 22.45

giant

Elizabeth Taylor og James Dean. Nei, hun tenker ikke det.

terning 5 liten «Giant» var James Deans siste film. Her er han opprørsk ungdom i en familiesaga om en Texas ranch, med Elizabeth Taylor, Rock Hudson og Carroll Baker i de andre rollene. Sal Mineo og Dennis Hopper er også med her. Regissert av George Stevens i 1956, 3 timer og 17 minutter lang og en ganske stilig opplevelse. Laget etter roman av Edna Ferber.

Mandag 26.1.– Det er politisk korrekt å hate belgiere. Det er!

 

The expendables 2

NRK3 21.30 og NRK1 01.30

terning 5 liten «The expendables 2» ville aldri blitt vist på NRK2, så det er mange av dere som ikke vil se den, men veteranene i amerikansk action-underholdning gjør det bra, og til alt overmål slåss de uovervinnelige leiesoldatene mot en belgier. Jeg mener: Kan det bli mer politisk korrekt enn det? Belgia er EUs kalde, lille hjerte.

På kino mislikte jeg at replikkene i «Expendables 2» var stive som herr Bekhterev. På TV-skjermen forsterker de fornemmelsen av uformell samling i Frodig Fantagutt-foreningen. Solide actionveteraner som Sylvester Stallone, Dolph Lundgren, Arnold Schwarzenegger og Jean-Claude Van Damme samler sine røde kjøttmasser under trange t-skjorter og sendes ut for å slåss slik man gjorde på film den gang regissørene ikke var skolelys med medlemskap i Amnesty. Veganere er ålreit. Men du vil ikke at de skal lage voldsfilmene dine.

Det starter med at de kommer kjørende for å hente et torturoffer i en slags hjemmebygd panservogn med penetreringsevne. Det er stort. Du må på en måte være der allerede for å føle den hypnotiske skjønnheten i kanonorgien. Sly sender en tom mc på utskytingsrampe og rammer et helikopter. Det er meningen at du skal reise deg og rope.

expendables 2

Arnold Schwarzenegger, Sylvester Stallone og Bruce Willis tømmer lokalet for belgiere.

«Expendables 2» er som en hyllest til dataspillene i «Call of duty»-segmentet. Hodene forsvinner i sniper-headshots (som i f. Eks «Medal of honor»), og det kunstige datablodet skvetter surrealistisk som i spill.

Stallone er lederen for en fri gruppe mersenærer som får i oppdrag å hente tvilsomme plutuniom-forekomster i ett eller annet fly i ett eller tredje Folkets etterlatte Albania. Skuespilleren har cartoonsminka middelhavsskjegg og ser ut som en italiensk regissør med Venezia-ambisjoner. Han snakker som bass i røykfylt lokale og er en slags vandrende jazzklubb uten musikk. Lundgren kommer fra dr. Frankensteins Fabrikk, men er dessuten fysikk-geni på Fulbright-stipend og kan løse en Rubiks kube. Van Damme er den smaløyde, slangesleipe Aqua Velva-gubben og går to ganger utpå Bardem. Han driver ei gruve med slavearbeidere og egen bybane. Dit kommer overflødighets-gjengen i et gaffa-teipa veteranfly og svitsjer til en lastebil.

Dere skjønner alle at det blir mye skyting. Jeg skal ikke fortelle om det. Men Chuck Norris kommer plutselig ut av røyken som En Mann Uten Navn. Myten forteller at han en gang ble bitt av cobra. «Hvordan gikk det?» «Etter sju døgn med uutholdelige smerter døde slangen».

Filmen er stilig og ironisk, så vi kan kalle den «Action of ages» og siden slappe av. 2012.

Home for the holidays

TV2 Film 17.05

home for the holidays

Holly Hunter og Robert Downey jr sammen. Stas!

terning 5 liten Tidlig på dagen-film! Dette er storartet, passe lett eksentrisk, velskrevet, velspilt og overraskende. Holly Hunter kommer hjem til rare, enkle foreldre og homofil bror (Robert Downey jr.) til Høsttakkefesten eller noe, og mange rare familieting skjer. Sunn og morsom film som forteller noe om å være i familie. Rollelista er som en gottepose. Jodie Foster regisserte. 1995. 1 time, 43 minutter.

Preacher’s kid

TV2 Film 19.00

terning 3 liten Gjør dere klar for et saftig ungdomsopprør. Prestens lille datter, så anstendig kledd at hun både ville blitt kasta ut av Beverly og Kampen småkirke, gjør opprør mot pappaen sin ved å dra ut på veien til det harde livet med en – nettopp, gospelgruppe. OMG. Ukjente folk med seriøse fjes. 2010.

Home of the brave

TV2 Film 21.00

terning 4 liten Samuel L. Jackson og Jessica Biel i amerikansk actiondrama fra Irak. Handler om amerikanske soldater som på et siste oppdrag blir utsatt for bakhold og pådrar seg fysiske og psykiske skader. De har det ikke lett når de kommer hjem. 2006.

Streets of blood

TV2 Film 22.55

streets of blood

Sharon Stone med et imponerende forvarsel om Hilde Thomsens hår.

terning 4 liten Sharon Stone fordi hun denne gang spiller psykolog uten seksualliv, en frigidisering som føles som en hverdags-kulturell feiringsgrunn. Val Kilmer er alltid stor. Han har kroppen til Marlon Brando eller Nick Nolte, og han beveger ansiktet som togristing i sitron-gelé. Jeg elsker Kilmer. Han ser ut som om han driter i alt.

Filmen er et hekkans kaos av totalvold og fascist-klisjeer, og jeg kommer aldri til å begripe hva som var poenget. Kilmer er en slags gjengleder for de tøffe gatepurkene i New Orleans småvåte gater etter Katarina. Han og kollegene har tvilsomme arbeidsmetoder, og Sharon Stone er innkalt for å finne ut om de også er psykisk ustabile. Det er de nok, men nekter. Virkelig ille blir det da den gamle B-film-helten Michael Biehn kommer til overflaten som gjeddegrisk FBI-agent og legger ut åte for de naive vigilantepurkene.

Dette høres jo stringent ut. Men filmen består av en skyt-dem-til-hekkan-kabaret der jenter som ser ut som kjernesunne høydehoppere kler ustanselig av seg og påstår at de er narkomane slumhorer. Hele filmen er et steingale farts- og klippe-vanvidd, og de som ikke har tatt reisesjuketablett kan risikere å spy opp de gule legoklossene som de i forvirringa trodde var ostepop. 2009.

The white buffalo

TV2 Film 00.30

white buffalo, the-2

Charles Bronson sammen med Kim Novak, som ikke er den bleke bøffel.

terning 4 liten Særegent western-villmark-eventyr fra 1977. Charles Bronson spiller en slags Haisommer-handling der han jakter og jakter på en hvit bøffel gjennom mytiske landskap. Han treffer også en indianer som heter Crazy Horse, noe som gjør ferden enda mer autentisk. Filmen ble laget av en sær og ujevn britisk action-regissør som het J. Lee Thompson og laget «Kanonene på Navarone».

The inspectors

Showtime 19.20

terning 3 liten Jonathan Silverman og Louis Gossett jr. spiller post-inspektørene som blir kalt til tjeneste da et ektepar i forstedene blir drept av brevbombe. Rare ting viser seg. Laget for TV i 1998. 1 time, 45 minutter.

Outlander

Showtime 21.00

outlander

Makrell i fjorden! Vikingene kommer roende.

terning 4 liten Merkverdig ukjent science fiction-eventyr om vikinger som får besøk av en krasjlanda mann fra en annen verden. Og med ham kommer rom-uhyret Koonwen. Kainan får vikingene til å bruke avansert teknologi for å bli kvitt fienden. Jim Caviezel, Sophia Myles og John Hurt. 2009.

Moonrise kingdom

Silver 21.00

moonrise kingdom

Fantastisk perfekte unger i en skjønn film.

terning 5 liten Kjærligheten? Du husker kjærligheten? Den har egentlig dårlige vekstkår i en kompromissløst egosentrisk verden der serie-sentimentaliten vikarierer som følelses-alibi. Kjærligheten er prangende til salgs i «Farmen» og «Jakten på kjærligheten», den smiler liksom-privat i VIP-køer utenfor Ringenes Herre-premierer og er en plakat for selvrealiseringen. Kjærligheten er medie-drivstoff som forbrenner på VGNett-sider og kanskje ikke kan resirkuleres.

Derfor er det litt hyggelig når det kommer en eksentrisk liten film-underfundighet og formulerer styrken og uskylden i følelsenes grunnleggende ufornuft. En liten gutt i Davy Crocketts pelsjegerlue, ei opprørsk jente som bruker kikkert som sin superevne og ellers leser nifse bøker om ting. De er de utstøtte i det stabile samfunnet New Penanze i 1965. Tilværelsen er organisert som en ryddig speiderleir, der hensiktsmessigheten travler rundt med sin imponerende oppfinnsomhet. Edward Norton leder Fort Lebanon med saklig, sosialdemokratisk vennlighet, men det hjelper ikke: Det vil alltid finnes de som føler seg til overs. Bare kjærligheten kan redde dem.

«Moonrise kingdom» er et stilistisk mesterstykke som dyrker den eksotiske minimalismem på en sånn måte at den får utstudert ensformighet til å likne oppdagelser av en ny planet. Alle snakker demonstrativt streit som om de leste fra ei folkeskolebok om naturen. Det skaper en merkelig, sorgfylt ironi, det skaper den avstanden som gjør at du kan oppleve verden som både pussig og rørende, to egenskaper som verden virkelig behøver.

Den samme skjørheten i bildefortellingen: Filmen forenkler det kompliserte ned på bruksanvisnings-nivå. Shakusky med Woody Allen-brillene sier at de skal rømme, og så gjør de det. 2012.

Period of adjustment

TCM 21.00

period of adjustment

Tony Franciosa, Jim Hutton og Jane Fonda på det vanskelige sekstitallet.

terning 4 liten George Roy Hill laget denne dramakomedien i 1962. Jane Fonda spiller mot Tony Franciosa og Jim Hutton. Hun gifter seg med en nervøs krigsveteran og drar på bryllupsreise i likvogn. Filmen handler om hvor vanskelig det er å tilpasse seg andre mennesker når man er gift med dem.

Søndag 25.1. Resirkulert søndag med Millas fornemmelse for død

 

A perfect getaway

Viasat4 22.30

terning 5 liten Det var den dagen jeg ble positivt overraska over noe som skjedde i Stillehavet. Det er egentlig feil. Først reagerer du på at det ruskete lille sommerneket Steve Zahn skal være gift med nattsvermersken Milla Jovovich, men det kan være en forklaring at hun heter Cydney med C, og følgelig var foreldrene var analfabeter. Så stønner du urnorsk over at de nygifte reiser med helikopter til en grønn øy like i nærheten av bambuskjørt-helvete, for dette er en Hawaii-film med alle stedets uverdige forekomster av hjernesvekkende UVB og livsvarige solstikk.

perfect getaway, a

Milla Jovovich på ferie.

Hvis du tilhører de som ergrer seg over at hovedpersoner alltid tar feil valg i thrillere, vil du hate at Zahn og Jovovich kler på seg sine sekker og trasker skjebnesvangert innover til malaria-myggene og slimål-larvene og alle de krypende, krafsende og uvesentlige evolusjonstabbene som forteller hvorfor dette stedet er utkant og ikke befinner seg midt i en by. Eventyrlyst er en eufemisme for utrolig dum. På Hawaii er alle dumme, og de går rundt nakne og presser derfor sammen magemusklene så fortløpende at energien kunne ha drevet en dampveivals oppoverbakke. Øynene er smale som edderkopp-grotter. Vi som sitter i et litt for sommerlys Tjensvoll-stue og ser på, blir litt oppgitt over fraværet av lusekofter på fjerne sandstrender. Her er så underlig.

Så begynner thrilleren faktisk å bli ganske engasjerende. For det finnes et seriemorder-par der ute i klorofyllingsdalen, og ekteparet Zahn-Jovovich treffer på to-tre unge skogsvandrere og strandsniker som kanskje kan vise seg å være smarte og smilende drapsmennesker. Vi vet bare ikke hvem. Den ene mannen snakker som en foss og burde vært lagt i rør. Dama hans er merkeligere enn de blinde brettslikkerøglene og de giftige hjernesugefluene, men vi kjenner jo systemet til den engelske krim-Gamla: Det er de minst mistenkelige som har gjort det, et system som egentlig burde tilsi at Barack og Michelle Obama er morderne i de fleste filmene.

Det blir ganske spennende. Steve Zahn oppnår en uanstrengt troverdighet på helt uventa områder, og Jovovich har godt av å løpe litt i sola etter at hun stort sett har tilbrakt de siste årene innendørs sammen med zombier og mutanter. 2009.

The whistleblower

NRK3 21.00

whistleblower, the

Rachel Weisz tar seg av i skogen.

terning 5 liten Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal takle denne filmen. Prinsipielt tror jeg ikke på sanne historier i film. Jeg tror ikke at bilde-demagogi kan avsløre hvem som drepte Kennedy – film kan bare presentere subjektivitet på en sleip måte.

Men «The whistleblower» traff meg der hvor mottakeligheten er størst. Latente mistanker blir bekrefta. Filmen framstiller FN som et kynisk makt-apparat i en moderne verden, ikke som den blide-barn-plakaten som vi går rundt med i vestlige forestillinger. Det virker rimelig, for en hver organisasjon – uansett idealisme – vil før eller siden komme dithen at hensikten er å ta vare på seg sjøl. Wikileaks kommer også dit, hvis de ikke er der allerede.

Dessuten forteller kanadiske Kondracki en sann eller oppdikta historie om trafficking som burde få sunne mennesker til å revurdere sitt eventuelle liberale syn på prostitusjon og tvillingsøstera pornografi. I filmen blir øst-europeiske kvinner kidnappa og mishandla av hjerteløse slavehandlere. De bringes til Sarajevo for å betjene bosniske soldaters og FN-personells umettelige behov for volds-sex. Om detaljene skulle være påfunn, vet vi at virkeligheten bak kvinnehandelen er sann.

Rachel Weisz er sterk og sart i rollen som FNs likestillings-representant på stedet; hun skal bidra til bosniske barbarers oppdragelse sånn at de blir like kvinnevennlige som Vesten. Da dama oppdager at verdensorganisasjonen driver et bordell med skamslåtte slaver, slår hun alarm. Men FN er viktigere enn kvinnene, og dama mister jobben sin.

Filmskaperne forteller hvordan det gikk med virkelighetens Kathryn Bolkovac, og fremdeles kan vi ikke vite om den fryktelige historien er sann. Men den er uansett vesentlig. 2010.

I fiendens nærleik

NRK3 01.40

terning 4 liten Fransk drama fra Algerie-krigen, der idealistisk offiser snakker med desillusjonert offiser. 2007.

The transporter

TV2 Zebra 21.00

transporter, the

Hvis du syns du har sett en del filmer før, er det fordi noen av søndagens filmer er akkurat som lørdagens filmer. Her Jason Statham.

terning 5 liten Franskmenn skal bonke biler. Når man først har vennet seg til det kulturhistorisk bitre ved at Luc Besson-produserte filmer ikke har verdighet, blir det lettere å innrømme at franske filmskapere omsider har funnet et felt de behersker. Fransk action på svidde micheliner er inne i en blomstringsperiode.

Når sola skinner langs Rivieraens Aqua Velva-hav, der kvite yachter flekker blåfargen som sportsflekker på Arne-laken, husker man gamle Bond-filmer, gamle de Funes-filmer og Rosa Panteren-tøysete liksom-spenning fra før hjernecellene ble oppdaga og folk snakket som om de tenkte med tåneglene. «The transporter» starter med at frilans-sjåføren Jason Statham avviser å kjøre tre i stedet for bare to vrøvlete bankranere av hensyn til finregulerte støtdempere. Da er vi tilbake i de blide klovnerienes solskinn.

Briten Statham fra «Snatch» har regler for sin puristiske kloster-kriminalitet. En av dem er aldri å åpne pakken. En transportør skal vite ingenting. Da han bryter regelen og finner en musete japansk dame i 20 års alderen, forfaller yrkeslivets enkelhet, og ansvar oppstår. Alvoret er anestetisk. Kjøringa storarta.

Nei. Det er ikke handling i sånne filmer. Slutt å mase med det. 2002.

The resident

TVNorge 01.20

resident, the

Jeffrey Dean Morgan forgriper seg på sovende Hilary Swank.

terning 4 liten Når også den populitiske kanalen TVNorge begynner å vise filmer langt på natt, er alt snart slutt.

Denne filmen gledet jeg meg til på grunn av Hilary Swank. Milliondollar-baben er en spenstig, våken og følsom skuespiller som kan framstille fortvilelse uten at det virker som en bønn om hjelp fra Torgrim Eggen.

Filmen er laget av en ny voldsfinne, Antti Jokinen (husker åttitallets Renny Harlin?), og han har et godt håndlag med en litt forskrudd thriller-historie.

Hilary spiller nedbørtung legedame som er blitt bedratt og derfor finner en ny leilighet hos en mørkt middelaldrende bjørnepappa som minner om Mario Lanza. I den mystiske leiegården er Christopher Lee bestefar med blikket til en slangedreper eller en ond dag i ørkenen. Hilary bader i karet, og det varer ikke lenge før vi skjønner at husverten er en sånn mann som har gjemt kameraer i dusjhodet. Og ikke bare det: Han bedøver henne som om hun skulle være Polanskis Rosemary og oppsøker henne på natta og knepper opp klær og gjør ting.

Den sørgelige seksual-logikken er sånn at overgriperen ikke får ereksjon hvis dama er våken, men stønner psykologisk når han kan pusse tennene med hennes børste. Og da Hilary gjenopptar kontakten med den teite eksen, blir verten sjalu. Dermed kommer også det uendelige slagsmål-klimakset som pleier å ta verdigheten ut av relativt stilige historier.

Jokinen beveger seg i thriller-terrenget med konvensoinell stilfølelse og profesjonell kikkerglede, men den triste forbryteren forflytter seg i huset på så mirakuløse måter at man egentlig ville hatt mest utbytte av en oppklarende samtale med arkitekten. 2011.

Dangerous minds

FEM 21.00

dangerous minds

Michelle Pfeiffer forteller om livet i slummen.

terning 5 liten Michelle Pfeiffer spiller lærer med voksen Pippi Langstrømpe-sjarm og kollisjonsskadde stemmebånd. Hun er den virkelige dama LouAnne Johnson, en ekskvinnelig soldat som ble ansatt på en skole for underpriviligerte elever og oppdaget at de fattige er ålreit hvis du bare ikke plager dem med arrestasjoner og kronisk lovverk hver gang de stjeler en bil eller raner en spritbutikk. Sympatisk ungdomsdrama fra 1995. Med den fengende hiphopsviska «Gangsta’s paradise», skrevet av Stevie Wonder og framført av Coolio. 1 time, 39 minutter.

The break-up

TV3 21.00

break-up, the

Jennifer Aniston forsøker å få taxi i utfordrende kjole. Politiet er i mot det.

terning 2 liten Denne filmen består egentlig bare av vitsen om musa og elefanten, og den er ikke fin (den jeg kan). Det finnes en naturgitt mistilpasning mellom Vince Vaughn og Jennifer Aniston, og man ønsker ikke at de skal være med hverandre. De er alltid best når de ikke er sammen. De er som knekk og bacardi.

Vaughn er en sånn mye-sennep-på-ketchupen-bamse som spiller i utvalgte harryfilmer om menn som slapp å få sjel. Han ville aldri ha sett en Aniston-film. De handler alltid om at folk snakker ut om forhold på en hipster-vittig måte og misbruker Kleenex-servietter til ansiktet.

I denne filmen blir Vaughn og Aniston samboere som ved en idrettsulykke, og man tenker: «Ok, Guds gave til menneskene var kjærligheten, men menneskenes gave til seg selv var skilsmissen». Ganske riktig. Hun går lei av slasken og vil ut. Men på filmkvinners merkelige vis vil hun likevel beholde ham, så hun iverksetter underlige dameritualer for å holde på en mann som bare snakker til dataspillet sitt.

Hun ber hjem andre menn. Hun spiller Alanis Morrisette. Hun går til vagi-vokseren for at Minni skal bli like hårløs som en menisk, og hun håper at synet vil få mannen i sofaen til å vaske opp av og til. Etter den primitive manusforfatterspøken begynner de følsomme i salen virkelig å frykte at paret skal komme sammen igjen, og man bekymrer seg for skuespillerinnens mentale sunnhet.

Birollene er ålreit. Vincent D’Onofrio og Jon Favreau kommer dette året i HIACE-størrelse, Judy Davis er så avmagra Chicago-gallerist at du kan se nyresteinene hennes som røde kometer langs fjellet, Ann-Margret er innom som mor i middagsscene med en så plagsomt langtekkelig sang-homofil at den virker som en slags passerings-test: Hvis du kommer deg uskadd gjennom denne starten, er du kanskje også i så godt humør at du ler av resten.

For resten er først og fremst slitsom. Halvannen time kontinuerlig gneldring, 95 minutters krangling og uvennskap uten pigg eller poenger. Jeg ville heller sett tusen James Belushi-halvtimer på TV enn å sitte gjennom hele denne filmen. Det var ingen overraskelse. Allerede ryktene om en samlivsfilm med Vaughn og Aniston antente brekningspunktene i halsen. Det ble som det måtte. 2006.

Head over heels

TV3 23.55

terning 4 liten Denne komedien er merkelig ukjent i Norge. Monica Potter spiller ei jente som egentlig er ute etter en ærlig fyr, men blir tiltrukket av Freddie Prinze jr. selv om hun tror han er kvinnemorder. Filmen minner litt om Hitchcocks «Vindu mot bakgården» ved at Potter sammen med venninnene spionerer på mannen over gata inntil hun tror hun ser at han dreper en kvinne. Akkurat morder er det egentlig lite sannsynlig at Freddie er. Han ser mer ut som en puddel-lufter uten svart pose. 2001.

American gangster

Viasat4 02.15

american gangster-2

Sjåføren Denzel Washington forsøker forurensningsfritt framkomstmiddel.

terning 5 liten Før «American gangster» ville jeg vært i stand til å vedde bort både min bil og naboens gassgrill på at det aldri kan lages en ny, interessant dramakrim om hvordan ærgjerrig lavlivsfyr bygger opp et så kaksete narko-kartell at man skulle tro han hadde fisket mussa på stamp.

Men Russell Crowe og Denzel Washington har så høy egenvekt og så gjennomtrengende stråling at de antakelig kunne fått en Malta-kamp til å føles som et klassisk diktdrama. Washingtons ubevegelighet er etter hvert mytisk, og i film etter film fører fravær av mimikk til at du hektes enda mer av den abnormt tiltalende mannen.

Russell Crowe representerer troverdig arbeiderklasse-naivitet sammen med evnen til balstyrig binge-atferd, og du får følelsen av å se igjen en gammel venn i hver eneste film. Han har til og med en nabolagsnær, intim nostalgi-røyst som kunne ha kommet rett fra pianostemmeren. I denne filmen spiller Crowe en halvslarven narkotika-purk av Serpico-kvalitet. Fordi han leverer inn nesten én million dollars i umerka forbrytersedler, kan han ikke jobbe i politiet mer, for der anses ærlighet som et yrkessvik. Så blir han Nixons første narkotika-etterforsker i mytelandet New Jersey. Det er noe så risikabelt som en autentisk historie Ridley Scott har regissert, men den skjems ikke for det. Skribenten Steve Zaillan og regissøren Scott skaper en mirakuløst engasjerende kontrapunktlighet mellom de to mennene. Tilværelsene deres er nesten stilisert forskjellige i et nydelig syttitall der du både kan kjenne lukta av deodorantfriheten og altfor dyr dorisparfyme.

Sjåføren Lucas (Washington) blir skurkehistoriens første svarte mafia-magnat, og antakelig er Harlem-folk stoltere av ham enn av Martin Luther King. Lucas vet at en rik kjeltring ikke bør se ut som en Lotto-millionær, men rikdommens skytsdjevler har sine egne torturmetoder – så han og familien utstafferer sin enkle, lykkelige slektskjærlighet med for mye chinchilla og for gullete glitter.

Alltid gjør nyrikingene sånn. Det kan ikke bli bra film. Men det gjør.

Crowe spiller en skilt jentefut som er i ferd med å miste sønnen sin, og han driver en slags garasjeversjon av enkel narkotika-etterforskning. Også denne klisjeen pleier å tryne som en tobeint traverhest, men til og med den surklete samlivsmyra klarer Crowe å danse over med sin guttaktige testosteron-eleganse. Kanskje kan han en dag gi testiklene sine til vitenskapen, og så kan de lage flydrivstoff fra dem.

Med andre ord og med ekte beundring: Faste installasjoner fra fiaskoenes wonderwall forvandles til engasjerende handlingsfilm. Antakelig ble den først vist for markens hyrder.

Og det gir seg ikke. Mot slutten står Crowe og askeladdgjengen hans med stygge klær og hagler utforbi heroinfabrikken, og de er klar til å starte et actionklimaks. Folk har mistet retten til å undervise i småskolen fordi de likte sånne scener – men også det kaotiske russtøv-raidet blir spennende. Og til slutt noe enda urimeligere: Crowe og Washington plasseres på pinnestoler og snakker ut om ting. Her skulle filmen ha tryna så plagsomt at publikum begynte å sende sms-er. Men det er flott. Samtalen er en perle.

Naboen kan være glad for at jeg aldri satsa gassgrillen. For den hadde røket. 2007.

Once upon a crime

TV2 Film 19.10

terning 4 liten Ville løyer uten høydepunkter, bare med en rekke kjente skuespillere på gale veier. Basert på en sekstitallsfilm som het «Criminals» Forviklingskomedie om amerikaner i Monte Carlo som mistenkes for mord på gammel dame fordi han fant hunden hennes. James Belushi, Cybill Shepherd, Sean Young, John Candy, Ornella Muti, George Hamilton. Komikeren Eugene Levy regisserte. Vil more de mindre kresne. 1991. 1 time, 34 minutter.

Just like heaven

TV2 Film 21.00

just like heaven

Reese Witherspoon og Mark Ruffalo. Bare en av dem er død. Gjett hvem.

terning 3 liten Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ønske at Mark Ruffalo plutselig hadde sex med et lik, men i «Just like heaven» ville det vært en befriende vri bort fra middelmådighetens lammelser.

Egentlig er det lett å like at kjærlighetskomedier kan gjettes. Men ikke med Mark Ruffalo. Når Ruffalo deltar, virker manus-slakkheten som en ekstra fornærmelse som følger en bagatellmessig skuespiller slik dårlig ånde følger halsbetennelse. Ruffalo er virkelig ille. Ikke bare ser han ut som en av Barbra Streisands kadavra-studenter i «Yentl II: Just like a woman», men mannen snakker med en snuesnurt sutrestemme som man ellers må til Hypokondersamfundets æresmedlemmer for å finne maken til. Se på øynene hans. De trygler om resepter. Helst blå.

Reese Witherspoon er også en vanskelig skuespiller. På grunn av at haka hennes ser ut som et verktøy for åpning av vriende rødbetglass, får Witherspoon alltid roller der hun er masete og travel og jobb-orientert. I «Just like heaven» åpner hun showet som en vikarlege med flere enn åtte diagnoser i minuttet. Så kommer den digre lastebilen ut av storbynatta, og snart dukker Witherspoon opp som et slags tante Sofie-spøkelse i sin egen, men nå Mark Ruffalos leilighet. Han drikker. Hun maser.

Spesialeffektfolk lar de to samboerne gå ut og inn av hverandre hyppigere enn pornoskuespillere i førjulssesongen. Men det skjer ikke så mye. Derfor tenkte jeg at dersom bare Ruffalo drar av gårde til Hospitalet og ferker spøkelsesdamas livløse kropp, vil det oppstå en oppstandelse i Tornerosens navn. Det gjorde han aldri. Han fikk bare enda flere tårer i øynene og en så sørgelig stemme at til og med Karita Vekkiblant ville fått den sladda.

Henimot slutten får filmen i fem minutter den farten den burde hatt hele tida, og i nesten ti minutter engasjerer den følelsesmessig på tross av at Ruffalo framleis er mindre mandig enn hva Dustin Hoffman var som Tootsie og Robin Williams var som Mrs. Doubtfire. Men OK. Hagearkitekter er vel følsomme menn. Og de snakker vel som forkjøla frøemner. 2005.

Bitter moon

TV2 Film 22.45

bitter moon-2

Emmanuelle Seigner tar en sm på Hugh Grant fra England.

terning 5 liten Hva er det som gjør at par som elsket intenst, alltid ender opp med å hate hverandre, mens de halvt likegyldige holder hengivenheten putrende et helt liv? Kanskje fins det en tragisk skilnad mellom engelskmenn og galskapens grisete gallere, og kanskje må erotikkens eksplosive flamme alltid brenne ut og etterlate pyromanene med brente fingertupper og våte fyrstikker? I Roman Polanskis heite og komiske elskovsnederlag sier mannen som ble invalidisert av sin egen brutale forelskelse: «Vi var for grådige.»

Ihvertfall er «Bitter hevn» blitt en durabelig vri på den franske kjærlighets-melankolien, og den pløyer opp atskillige følsomme såkorn med opplagt ironi. I Bertoluccis «Med himmelen som tak» dro et lavspent ektepar ut i ørkenen for å finne gnisten tilbake, men de fant bare det uunngåelige at tiden lager nye sår. I «Bitter hevn» reiser det britiske småsnakk-ekteparet Nigel og Fiona på cruise mot India med omtrent samme innhold. De får etter hvert både høre og se alt det hemmelige som frastøter og frister de feige.

På båten treffer de den lamme amerikanske forfatteren og hans unge kone. I uimotståelige fortellerstunder som virkelig lever av litterær lyst, får Nigel historien om den store kjærligheten i Paris og hva slags fascinerende fornedrelse vedlikehold av døende sex fører til. Om Debra Winger i «Med himmelen som tak» lærte at man skulle gripe livet mens det ennå er der, så får de beskjedne britene en tøff leksjon i å ta vare på litenheten med ydmykt hjerte.

Slapp av. Fullt så enkelt er det ikke.

Forholdet mellom Oscar og Mimi er egentlig fascinerende fullbragt, og det kompletterte i 1993 et kinofellesskap der Dracula blodelsket med sin skjebnebestemte brud i den ene salen og Kevin Costner overbeskyttet Whitney Houston i den andre. Den klassiske Paris-amouren kan bare ikke vare. Og når sånt falmer, oppstår maktspill og hat.

Polanskis 26 år gamle hustru Emmanuelle Seigner («Frantic») er som en ny Brigitte Bardot fra «Og Gud skapte kvinnen», hun danser flagrende som Anita Ekberg i «Det søte liv» og blir en 1993-standard for hva det er gutter drømmer om når mor ser en annen vei. Hun spiller mot en gulkjefta og ufiks Peter Coyote, mager som et fenalår og henrymillersk i sin usentimentale, eksistensialistiske sexdyrkelse. Polanski overforteller kåtheten mellom de to som om det gjelder å oppnå en frigjørende rus, mens han hele tiden sørger for å kultivere det bisarre med boklig kvalitet og komisk distanse.

Den underholdende stilen blir med filmen fra supersex til sadisme og gjør at erotikk og hat oppleves som en uunngåelig helhet. Dette er heavy greier som forteller mye om hvorfor så mange av oss ender opp som forskremte lenere mot livets rekkverk, mens vi holder forsiktig og håpefullt rundt hverandre. 1992.

Lørdag 24.1.–Ganske kul lørdag med veldig trist Bradley

 

The words

FEM 21.30

terning 5 liten Se hva jeg fant til dere: En fin film som dere ikke ante fantes, og hva mer: En av hovedrollene er med Bradley Cooper som er AKTUELL fordi han spiller i «American sniper» som vises på kino for tida.

Cooper er en ubestemmelig, problematisk skuespiller av den uappetittlige Hangover-sorten som du tror kunne finne på å gå med kondomer som sokker. Det betyr ikke at han mangler den amerikanske nasjonalevnen til å se lei seg ut. Mannen er en mester i lei seg.

words, the

Den unge forfatteren spilles av Ben Barnes, og han tuller med dame.

Som alle andre filmamerikanere har Cooper driti på draget, et ordtak eller uttrykk som antakelig oppsto ved at man forestilte seg en fyr som plutselig fikk ukontrollert avføring på håndkjerra si akkurat der hendene skulle være. I halvtimesvis var han en mislykka forfatter. Så en vakker dag, i postavdelingen til et forlag, finner han ei brun lærveske fra annen verdenskrig eller Aristoteles’ fredagsquiz på Cardinal (som er en intellektuell pub der man kan drikke ukjent øl man ikke liker til priser man hater). Oppi den ligger en ferdigskrevet skrivemaskinsroman. Den handler om at en mann treffer ei dame og blir lei seg, og den er genial.

Forfatteren utgir den som sin egen og blir en vanvittig suksess. Ingen spør om hvorfor i helsike en ung mann i vår tid skriver om Paris i 1946, som antakelig er det året far hans ble født. De bare beundrer verket.

Så kommer Jeremy Irons inn i historien. Irons skal forestille å være nesten religiøst utgammal, så han er sminka til en hud som Ramses den annen ville vært flau over etter flere tusen års stabilt sideleie. Irons knirker rustent, han bøyer seg som en brønnsøkerpinne under årenes vekt, han hoster kritisk, kolsisk og lungekreftisk og øynene hans er bitre som blikket til en usitert klimaforsker. Han er forfatteren, og han forteller om sitt livs tragedie.

Siden det var påske kommer du til å like det selvnytende martyriet, for vi er alle mislykka treski-romantikere, vi skjønte aldri hvem morderen var i Agatha Christies «Doktoren mister en patient» og vi kom tjue år for tidlig til å bli reddet av slalåmbølga.

Jeg skal ikke røpe hva som skjer med den samvittighetstynga, frelsesøkende liksom-forfatteren, men på sett og vis bekrefter han deprisofenes hovedtese om at smerten kommer og tar deg til slutt, og skjebnens ironi er ondere enn lysstoffrør over badespeil.

Jeg glemte Dennis Quaid. Han spiller en voksen, suksessrik mann som leser denne historien, og som Richard Gere i «Bedrageren» overlater også han sine protesefølelser til ei ung, beundrende dame. Til slutt sier han sanningens ord. Jeg fikk aldri helt tak i dem. Men det er mye å like her. 2012.

The whistleblower

NRK1 23.25

whistleblower, the

Rachel Weisz tar seg av offer i skogen.

terning 5 liten Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal takle denne filmen. Prinsipielt tror jeg ikke på sanne historier i film. Jeg tror ikke at bilde-demagogi kan avsløre hvem som drepte Kennedy – film kan bare presentere subjektivitet på en sleip måte.

Men «The whistleblower» traff meg der hvor mottakeligheten er størst. Latente mistanker blir bekrefta. Filmen framstiller FN som et kynisk makt-apparat i en moderne verden, ikke som den blide-barn-plakaten som vi går rundt med i vestlige forestillinger. Det virker rimelig, for en hver organisasjon – uansett idealisme – vil før eller siden komme dithen at hensikten er å ta vare på seg sjøl. Wikileaks kommer også dit, hvis de ikke er der allerede.

Dessuten forteller kanadiske Kondracki en sann eller oppdikta historie om trafficking som burde få sunne mennesker til å revurdere sitt eventuelle liberale syn på prostitusjon og tvillingsøstera pornografi. I filmen blir øst-europeiske kvinner kidnappa og mishandla av hjerteløse slavehandlere. De bringes til Sarajevo for å betjene bosniske soldaters og FN-personells umettelige behov for volds-sex. Om detaljene skulle være påfunn, vet vi at virkeligheten bak kvinnehandelen er sann.

Rachel Weisz er sterk og sart i rollen som FNs likestillings-representant på stedet; hun skal bidra til bosniske barbarers oppdragelse sånn at de blir like kvinnevennlige som Vesten. Da dama oppdager at verdensorganisasjonen driver et bordell med skamslåtte slaver, slår hun alarm. Men FN er viktigere enn kvinnene, og dama mister jobben sin.

Filmskaperne forteller hvordan det gikk med virkelighetens Kathryn Bolkovac, og fremdeles kan vi ikke vite om den fryktelige historien er sann. Men den er uansett vesentlig. 2010.

I fiendens nærleik

NRK2 23.30

terning 4 liten Fransk drama om Algerie i 1952, der en idelaistisk løytnant og desillusjonert sersjant eller omvendt treffer hverandre i krigen og utveksler dypsindigheter. 2007.

Master and commander

Norsk TV2 22.50

master and commander

Paul Bettany og Russell Crowe på sjøen.

terning 5 liten Hvis man skal være helt ærlig, er «Master and commander» den garantert beste seilskutefilmen som noensinne er laget, og den australske regissøren Peter Weir har en fornemmelse med sjø, vind og oppkledde sjøfolk som gjør «Master and commander» til noe mer enn et vellykka sjøslag og en nedtur for franskmennene.

Enda en gang har en film med britisk mannskap den fordelen at selv de minste er synlige i vrimmelen. Den rørende nærheten i et skipsmannskap på tross av rangordninger visualiseres ved at alle har et ansikt og en stemme. «Master and commander» skildrer alle de uttrykksfulle i mengden, og den er så presis i regien at til og med bølgene kan skilles fra hverandre.

Dessuten er det en sjeldent god kameratfilm. Australieren Russell Crowe er ikke bare en troverdig barknuser. Han brummer med hele kroppen, mens øynene er klare og levende som på ei nyforelska småjente. Crowe spiller altså kapteinen på det aldrende, men verdige britiske skipet i Stillehavet akkurat mens Napoleon forsøkte seg på noe så patetisk som et samla Europa. Legen om bord er en lengtende darwinist som dyrker livets hellighet og undrer seg over biller og skarv. Han spilles av Paul Bettany, den ultrafølsomme londoneren som har revefjeset til Cate Blanchett og en gang kommer til å bli større enn Anthony Hopkins.

Oppdraget er å finne en fransk superfregatt og kapre den for England. Rundt Galapagos sniker den spøkelsesskuta seg på jakt etter engelske hvalbåter, som om den skulle være ei Greenpeace-lørje. Det må den ikke. 2003.

The transporter

Norsk TV2 01.30

transporter, the

Jason Statham bærer Qi Shu.

terning 5 liten Franskmenn skal bonke biler. Når man først har vennet seg til det kulturhistorisk bitre ved at Luc Besson-produserte filmer ikke har verdighet, blir det lettere å innrømme at franske filmskapere omsider har funnet et felt de behersker. Fransk action på svidde micheliner er inne i en blomstringsperiode.

Når sola skinner langs Rivieraens Aqua Velva-hav, der kvite yachter flekker blåfargen som sportsflekker på Arne-laken, husker man gamle Bond-filmer, gamle de Funes-filmer og Rosa Panteren-tøysete liksom-spenning fra før hjernecellene ble oppdaga og folk snakket som om de tenkte med tåneglene. «The transporter» starter med at frilans-sjåføren Jason Statham avviser å kjøre tre i stedet for bare to vrøvlete bankranere av hensyn til finregulerte støtdempere. Da er vi tilbake i de blide klovnerienes solskinn.

Briten Statham fra «Snatch» har regler for sin puristiske kloster-kriminalitet. En av dem er aldri å åpne pakken. En transportør skal vite ingenting. Da han bryter regelen og finner en musete japansk dame i 20 års alderen, forfaller yrkeslivets enkelhet, og ansvar oppstår. Alvoret er anestetisk. Kjøringa storarta.

Nei. Det er ikke handling i sånne filmer. Slutt å mase med det. 2002.

Observe and report

TV2 Zebra 21.00

observe and report

Seth Rogen hjemme hos mamma.

terning 2 liten Seth Rogen var morsom i et par filmer («Superbad), «Knocked up»), men nå vil jeg aldri aldri se ham mer. Rollen i «Observe and report» er så visuelt umusikalsk at det ville ikke blitt verre om Erna Solberg kjempet mot Ylvis i Tingeling-kostyme.

Det finnes tydeligvis ikke gode vekter-filmer. Forrige gang var det stakkars Kevin James som skulle ta seg av sikkerheten i et varehus, og det var ille. Rogen er enda verre. Han spiller en sjølgod harry-dust som egentlig ville være seriøs politimann, men er for tilbakestående til å få det til. Han kommer i konflikt med etterforsker Ray Liottas Madame Tussaud-tryne og bruker mesteparten av filmen til å overformulere et fleskete klisjéklask av en taper-overdrivelse. Filmen er systematisk menneskefiendtlig, den henger ikke i hop. Det er for mange understrekninger i regien, for mange nærbilder uten mimikk-grunnlag. I harrykomedier skal humoren komme flytende like selvfølgelig som valnøtter i waldorfen, den skal ikke stå på en enhjørning og rope «ikke se på meg».

Da jeg så denne filmen ble til og med Obama-tvitring et akseptabelt alternativ. Da er filmen dårlig. 2009.

Resident evil: Extinction

TV2 Zebra 22.45

resident evil extinction

Milla Jovovich i ørkenen med tildekket hode.

terning 3 liten Milla Jovovich er fremdeles en av de tøffeste damene i den voldsavhengige underholdninga, og «Resident evil 3» feirer den eks-ukrainske 32-åringen med en sandblåst råne-romantikk som hører hjemme i Gampeland.

Resident Evil er et slags konsept. Milla våkner vanligvis naken i badet, og utforbi finnes et futuristisk laboratorium der uhensiktsmessige forskere har framkalt zombie-virus som er hissigere enn CO2-bakteriene. Ganske vanlige mennesker med høy utdannelse blir aggressive felles-fortærere av kjøttmengder, omtrent som i jula. I treeren har viruset lagt hele jorda øde, og den frie verdens Alice (Jovovich) kjører mc rundt i ørkenen som en kvinnelig Mad Max i Marlboro-klær. Det er apokalyptisk kitsch, noe som til vanlig ivaretas av TV2 Nyhetskanalen.

Utendørs-scenene er ivaretatt av en kjenner, for filmen er regissert av australieren Russell Mulcahy, som i 1984 skremte normale hygienikere med grisemøkk-grøsseren «Razorback». Han liker store flater og hater trange rom. I ørkenen treffer Alice en flyktninge-karavane fra den andre sida av Thunderdome. Blant annet forsøker gode gamle Carlos fra «Resident evil: Apocalypse» å redde kvinner og barn fra de infektuøse rødkjøtt-manikerne ved å hagle så svære hål i hedningehodene at du kan hive ringspill med dem. Like fullt. Zombiene er tallrike, de remjer og rauter som fulle julebordgjester og utretter mye skade på damer i trange klær. Som julebordgjester.

Det finnes to atskilte underholdnings-dynamoer i en film som denne. Masse-scenene tilfredsstiller splatter-behovene og begeistringen for høy lyd. Dessuten finnes det en lett-nerdete sci-fi thriller-handling der Alice skal forsøke å utmanøvrere den mystiske Dr. Død og redde verden. Faktisk oppstår flere ålreite scener enn man skulle tro. Fint er det ikke, men heller ikke så ekkelt som lutefisk og smalahove. 2007.

Miss Undercover

TVNorge 21.30

miss undercover

Sandra Bullock i forkledning. Nei, ikke han til venstre. Det er Michael Caine.

terning 2 liten «Miss Undercover» handler om ei snuppetøff føderal agent som harker når hun ler og faller hvis hun detter og til og med spiser maskuline ting som pizza og sjokoladeis. Naboens hund heter Schatzie, så Sandra Bullock bor antakelig i New York, og en dag truer Superterroristen et Miss America-show i San Antonio, og den eneste FBImboen som kan kles ut i FBIkini, er Bullock.

Av gårde drar vi alle til San Antonio, der menn går i blazere og kvinnene ser ut som gjenfødte historiebøker. Michael Caine spiller homofil personlighetsbygger, Benjamin Bratt smiler kvitere enn Grønlandsisen i juli og arme, flinke Candice Bergen deltar karriere-posthumt som Mrs. Avfall 2001 og forsøker i det minste å være morsom i et selskap av energiske under-ytere. 2000.

Spionen som elsket meg

TVNorge 23.30

terning 5 liten «The spy who loved me» fra 1977, med Roger Moore som James Bond, fikk blandet mottakelse, og en anmelder skrev at den ikke gjorde annet enn å gjenta utdrag av forgjengerne. Bond sammen med en pen russisk agent forsøker å få has på en shippingmagnat med undersjøisk by. Curt Jurgens er rederen, Barbara Bach er russisk dame. Mannen med ståltennene, Richard Kiel, er også med.

The last song

FEM 19.20

last song, the

Miley Cyrus blir kjæreste med Liam Hemsworth.

terning 5 liten Kynikerne kan scrolle til en annen kanal. Dette er en romantisk, søt, snill og sørgelig film og dessuten gjennombruddet til Miley Cyrus som skikkelig skuespiller.

Jo, det er et romantisk drama for ungdom, og antakelig vil den appellere aller mest til jenter som fulgte Hannah Montana på TV da de var ni år. Men samtidig er det sånn at kinoen ble bygget for «Last song»-filmene. Bergman og Tarantino kan si hva de vil. Kinoen er for de enkle og gripende historiene, og jeg tror ikke romantiske grinefilmer er noe man vokser fra, bortsett fra i noen anstrengende oppvekstår like over tjue.

Her er det med alt sammen. Den tilsynelatende slemme jenta som gjorde opprør mot alt da faren plutselig reiste hjemmefra. Sommerferien ved stranda. Den pene gutten som kanskje også er en fin fyr på tross av at han ser ut som en sandvolley-avatar. Bølgene. Skilpadde-eggene som skal voktes mot vaskebjørner. De forsømte talentene, de ekle britney-bitchene, den sosiale underlegenheten, familie-følsomheten, de kjølige, rike foreldrene til gutten, misforståelsene, sykdommen, atskillelsen, tårene og modningen. «The last song» er et oppkomme av det vi kaller klisjeer fordi alt det vi egentlig bryr oss om i livet er klisjeer.

Miley Cyrus var kjent som Hannah Montana på Disney Channel. Med «The last song» blir hun ordentlig skuespiller. Rollen forlanger at hun er til stede med en troverdig personlighet i krevende trivial-konfrontasjoner som når som helst kan dette ned i dumheten. Men Cyrus er virkelig bra. Hun er ikke egentlig frisk og levende, som sånne jenter skal. Hun er mørk og hes, og hun er søt på den alminnelige måten som gjør at du følger med når hun snakker.

Jeg skal aldeles ikke røpe for mye av historien. Men Cyrus er forbanna på far Greg Kinnear (i en solid og viktig rolle) for at han skilte seg. Hun og den pappa-lengtende lille broren kommer til sørstatene for sommerferien, og hun er der mest for å være sur. Hun oppdager de trua skilpadde-eggene i strandkanten, og så setter hun seg i en stol og passer på dem. Da får beach-hunken anledning til å vise seg som et godt menneske, og etter hvert vokser menneskeligheten rundt henne som i en varmesirkel helt til alt blir så trist at halsen surkler som myr.

Det er faktisk en OK historie. Det hører med til den at filmen er sjikkelig utsjelt og bare har fått 2,9 av ti poeng av mer enn 3000 på imdb. Det er ukulhetens pris. Miley Cyrus var ikke noe du skulle like. Men hun er bra. Og dette var lenge før «Wrecking ball». 2010.

North country

FEM 23.30

north country

Charlize Theron har kledd på seg «syndpåmeg»-fjeset.

terning 2 liten For en del år siden jublet jeg da ironien døde. Det var forhasta. Ironien fantes av en grunn. Ting som denne filmen skulle forsvinne ved fordampning før de ble til.

Det finnes en scene i «North country» da en allerede tvilsom film forvandles til Simpsons-episode. Det er da sønnen til Charlize Theron ikke får pasninger fra de andre på ishockey-laget fordi mora jobber i kullgruvene. Alle hater henne. Alle mennene, alle barna, inklusive hennes egne, alle direktører og fagforeningsfolk og kollegene og været hater henne, alle kvinnene og hennes egen far hater henne, for de amerikanske nordområdene er en slags politisk tilbakestående nasjonalpark som kanskje vil få FN-medlemskap i neste århundre hvis befolkningen slutter med å røyke i dusjen. Og dessuten pucken. Hater henne.

Den ufrivillige komikken gjør at hele forutsetningen for filmen utsettes for rensende ironi. Siden det seksuelle hatet mot kvinner må bli så aksentuert at også Ricki Lake-segmentet skal skjønne det, har regissøren skapt en emosjonelt tilbakestående underklasse av hvite amerikanske arbeidere. Hele den samla gruvearbeiderbevegelsen er så udanna, uskjønt vulgær og hjerteløs at den hører hjemme i en South Park-episode.

1989. Theron spiller alenemor som blir slått av arbeider-ektemannen. I et forsøk på å forsørge seg og ungene, tar hun jobb i et dagbrudd for kull. Men kvinner er ikke velkomne der. Og de er så lite velkomne at antatt veloppdragne familiefedre antaster dem seksuelt så å si daglig, med arbeidsledernes og direksjonens velsignelse. I et forsøk på å finne opp en Martin Ritt-film, skaper regissøren Niki Caro, som også gjorde «Whale rider», en hat-orgie som vi heldigvis sjelden ser i seriøse dramaer, og som antakelig ville vært et lovbrudd om den ikke rammet hvite industriarbeidere. Utenom Theron finnes det bare tre mennesker med normalt følelsesliv: Hennes melankolske mor (Sissy Spacek) og de to mannlige ikke-arbeiderne Woody Harrelson og Sean Bean. Og etter hvert Frances McDormand i rullestol.

Filmen beveger seg i et kleint føleri-landskap langt, langt inne i det usmakelige, og den er trist, unødvendig og skadelig lattervekkende i all sin ferd. Seksuell trakassering av kvinner er et fælt problem. Hold det for Guds skyld unna tenkerne i Hollywood. 2005.

Den helskrudde professoren II

TV3 19.35

terning 4 liten Eddie Murphy spiller igjen professor Klump i en fise-film som kommer til å muntre mennesker med dårlig mage. «The nutty professor 2» er antakelig den mest vulgære komedien som noensinne er laget, inklusive Kubricks «Eyes wide shut», og for å være ærlig likte jeg den så dårlig at Eddie Murphy føltes som et tannbelegg etterpå. Murphy utkledd som Janet Jackson er også med. Spøk! 2000.

Erin Brockovich

TV3 21.30

erin brockovich

Julia Roberts som litt vulgær, men veldig hederlig dame.

terning 4 liten Dette er den store omkledningsfilmen. Julia Roberts bærer ikke samme klær i to scener gjennom mer enn to timer, på tross av at hun spiller lutfattig alenemor som ikke har mat til ungene i skapet og forteller andre folk om sin fattigdom for at de skal få dårlig samvittighet.

Brockie får jobb hos sur advokat (Albert Finney) fordi hun trenger penger, og hun roter fram grunnlaget for USAs største erstatningssak til nå og sørger for at alle de trena advokatene vinner den. Virker troverdig? Nei, men det gjør ikke Det Gamle Testamentet heller, og det bygger vi virkelighets-oppfatningen vår på. Amerikanske sanne filmer har etter hvert gjengitt så mange autentiske avsløringer av næringsliv at man begynner å bli lei dem. Med andre ord. Vi tror ikke på dama. Vi tror ikke på historien. Den er lang og kjedelig og person-dyrkende. Men samtidig litt koselig av og til. 2000.

En fin dag

TV3 23.55

one fine day

George Clooney koser med Michelle Pfeiffer, og så roper de «Taxi!».

terning 5 liten Michelle Pfeiffer og George Clooney er vellykka newyorkere, og det vil si at de stadig vekk roper «Taxi», for ellers går karrieren på dunken.

Alt funker bra for dem, bortsett fra at de har barn. De to ungene er hekkene i hinderløpet. Uansett hvor filmen bærer avgårde sin småstressa yrkesromanse, virker den lille jenta og den lille gutten som landmus i byen. De er bortstua flinke, tålmodig overbærende, som om de hadde lært seg å være de egentlig voksne i samvær med foreldre uten verdier. «One fine day» er en romantisk komedie som de fleste vil like. 1996. 1 time, 45 minutter.

Kanonball: En film med baller

TV3 01.50

kanonball en film med baller2

Ja. Sånn er den filmen.

terning 5 liten Dette er ikke særlig bra, men det er morsomt. Hvis du noensinne underviste i muntlig esperanto eller har vært på Stockhausen-deit med ei Numusic-beib (ubrukelig nyord) eller i det hele tatt har lest ord som varer lengre enn et abortert ølrap, er dette ikke filmen for deg.

Den er for de andre. De som beveger leppene når de skriver sms-meldinger. De som søtner balsamico med ketchup.

Harry-filmen har noen utvalgte høydepunkter som også var genre-skapere. «Ben-Hur», «Smokey and the bandit», «Cannonball race», «Politiskolen». På sin beskjedne måte var de enkle filmene stilskapere. «Kanonball» er kanskje en genrefornyer eller aller helst en uventet hyllest til Politiskolen-tradisjonen: Team-filmen der alle mennesker er institusjonstrengende særlinger.

Joe’s gym er i ferd med å bli omgjort til garasje (tok den?) fordi helsejappen Ben Stiller i trikotert hobbit-fasong utnytter konkurrentens insolvens, som er utenlandsk og betyr solnedgang. Vince Vaughn spiller eieren av tapernes treningsstudio, og han gjør det med den neddempa verdigheten som kjennetegnet Bill Murray da han var ghostbuster med svelgt mimikk. For å redde Joe’s fra fornyelsen melder han og et lag av sosialt vergeløse seg til kanonball-turnering i Las Vegas.

Sånn oppstår en parodi på sportsfilmer som ikke er elegant, ikke subtil, ikke poengtert eller egentlig velregissert. I stedet oppleves den som vulgær, overdreven, motbydelig og unødvendig. Likevel blir indignert alvor umulig å vedlikeholde, det er umulig å forbli kultivert. Jeg forsøkte å undertrykke latteren, og jeg klarte det ikke, på tross av at det fantes andre mennesker i salen. Det kan skyldes at jeg var redd i kanonball-timene på Kampen, det kan skyldes regnværet og høsten og det kan skyldes utsiktene til at Stavanger skal være kulturhovedstad for tyskernes neo-liberalistiske eksperiment i 2008 sånn at hele byen går rundt og snakker som eiganeskjerringer.

Det kan også være at det alltid blir uimotståelig vittig når noen hiver ball i trynet på folk.

Det finnes noen virkelig flaue ting i «Kanonball». Men «Politiskolen» hadde også lave vitser. De fleste kaller den en klassiker. Så ikke klag. Når Mega Krekar sponses av Coop og innleder Kapittel 16 ved å åpne den første kanonball-turneringen i Vågen, vil også dere skjønne at denne filmen fortjente en femmer. 2004.

The scorpion king 2: Rise of a warrior

Viasat4 22.30

scorpion king the rise of a warrior

En eller annen grunn til dette. Ikke lett å huske.

terning 4 liten Denne nesten-oppfølgeren ser av og til ut som en bibelfilm fra Monty Python, men andre ganger er den mer en blanding av «Narnia» og «Odysseen». Hva man ellers måtte finne på å si om Russel Mulcahys status som udød australier, så skal han krediteres for en effektiv omgang med mytiske eventyrskikkelser.

Her finnes mange fargerike dyr som du aldri vil finne rester av i kjøttdeigen.

Filmen handler om at en krigersønn skal hevne sin far og hevne seg på den nye ekle kongen Sargon. Han er en monark av den sorten som slår i hjel førstefødte og innfører bompenger, han har tungvektsnese og armer som er kjøttfullere enn elefantbein. Magi disponerer han også, så mannen blir vanskeligere å knekke enn Martin Kolberg. Sammen med ei militant sparkejente som ser ut som en halvkilos Aylar i oksehudbikini, begir han seg til Knossos og bekjemper turistattraksjoner i omgivelser som pleide å gi husrom til Leonard Cohen og shortskledde flergangsturister. Forfatteren Aristofanes er også med.

De begir oss også ned i Dødsriket som Herodot påsto han hadde klart å komme tilbake fra, og der møter de ei dødsgudinne som antakelig datt ut av tegnefilmen om Sinbad.

Egentlig hadde jeg trodd at denne filmen skulle forfalle til uoppmerksom oppfølger-brutalitet. Men den holder som ungdomsaction for dataspill-generasjonen. 2008.

Scorpion king 3: Battle for redemption

Viasat4 00.25

terning 2 liten Den eneste egentlige gleden ved denne krigs-orienterte Midtøsten-filmen, er at du kan si: «Silda kommer!» Filmanmeldere får sjelden den sjansen. Silda er ei slags kampsport-prinsesse, og for at nordmenn skal føle seg involvert, er også Olaf med. Han er germaner og Jack Black look-a-like som reiser sammen med den detroniserte akkader-kongen Mathayus. Det er sånn at Billy Zane ikke må få tak i medaljongen. Han må helst ikke få tak i dødeboka heller, og i hvert fall ikke Silda, som han vil tafse på.

Filmen er geografisk forvirrende. Det ene øyeblikket i ørkenen, det neste i noe som likner Høydalsmo. Utescenene ble skutt i Thailand og bærer preg av det. 2012.

Scanners

Showtime 22.25

terning 5 liten Femmer for kultstatus på video tidlig på åttitallet. David Cronenberg laget denne kanadiske skrekkfilmen i 1981. Den handler om at 237 mennesker på jorda har den lite omtykte egenskapen at de kan få medmenneskers hoder til å eksplodere. Og de gjør det. På film fikk de det til ved å fylle et plasthode med hundemat og kaninlever. Så skjøt de på det med hagle. Ikke for de som ikke liker lever. 1981.

Tre konger

TCM 21.00

tre konger

Ice T, Mark Wahlberg og George Clooney i krigen.

terning 6 liten Regissøren David O. Russell filmer fire amerikanske soldaters traumatiske eventyr i det ydmyka og forvirra Irak med en stilistisk fjernhet som ligger på den hakkete grensen mellom humor og medlidenhet. Smertefull latter er et tegn på intelligens. Når krigens vanvidd vises ved at man får følge en kule inn gjennom huden og forskjellige innvoller, som om de var en plansje på naturfag-veggen, da oppstår det en tynn, tilbaketrengt latter i seeren, og han har følelsen av å se opplevd at noen sa det usigbare at krig egentlig bare handler om kropp. Det finnes nesten bare uvanlige scener i Russells Midtøsten-komedie, men likevel virker de kjente. Vi ser den destruktive kraften i en stormakt som er for kaotisk til å oppføre seg anstendig. Vi ser militærmakt og mediehysteri innhylle hverandre i en symbiotisk illusjon. Vi ser den personlige ansvarsfølelsen og empatien våkne i soldater (og geværer og skarpe sverd i hendene på unger. «Tre konger» er rein filmkunst, og forteller en god historie. Den kunne ha handlet om hva som helst og likevel formidlet noe. Det er bare de som virkelig kan lage film som kan lage film. Mark Wahlberg, George Clooney og Ice T. spiller. 1999. 1 time, 50 minutter.

Fredag 23.1.–Fredag den 23. med rå heroin-humor

 

Trainspotting

NRK2 21.30 og NRK1 02.50

terning 5 liten En sjelden fredag. Det snør i Stavanger, som på sett og vis er grunnlag for å se en film om heroin. «Trainspotting» tilhører nittitallet, og det er ikke en snill film, men den er vittig og den svir.

trainspotting

Jonny Lee Miller, Ewan McGregor, ukjent fyr og Ewen Bremner er gutter på tur.

I all sin kaotiske anarkisme er film-legenden «Trainspotting» egentlig en slags «’An Pitter, ‘an Marton og ‘an Broremann på heroin». Den fundamenteres på en påståelig esoterisk skotskhet som minner om Ajax og beskytter historiens paradoksale selvtilfredshet mot alle krav om samfunnsmoral. Danny Boyle har laget et sleipt stykke trivial-antropologisk hekkan som er så koala-sjarmerende i all sin ubeskytta grimhet at folk ikke har fått seg til å påpeke at minst halve filmen bedriver åpenlys jønkie-romantikk. Resten av den seifer et slags budskap til kais med forrevne piratseil.

Rollen til Ewen Bremner, mannen som sprer egen avføring på kjærestefamiliens frokostbord, er helt alene et så talentfullt stykke galskap at filmen blir uimotståelig. Ingen forventer det samme av skotter, irer og australiere som av vanlige mennesker, og «Trainspotting» er en kulturell velsignelse fordi den er blitt til ved et generelt amnesti fra politisk korrekthet som gjør det friskt og fristende å puste igjen.

Den ble laget av Danny Boyle sammen med forfatteren John Hodge og produsenten Andrew Macdonald og skildrer livet til unge narkomane i England som en komisk helvetesreise. Filmtittelen kommer fra navnet på sånne som sitter ved jernbanelinja og skriver tog-numre, en hensiktsløs tilværelse som funker som metafor for narkomanien. Storarta roller også av Ewan McGregor og Jonny Lee Miller. 1996.

The artist

NRK1 01.10

artist, the

Ja. Omtrent sånn.

terning 3 liten Man setter for eksempel på Blu-ray-spilleren, og så ser bildet egentlig ut som en teknisk feil. Men dette er ikke Woody Allens «Zelig», du er ikke invitert til jubileumsframsyninga av «Citizen Kane». Av grunner som jeg helst ikke vil vite, har filmfolk med bedre vett bestemt seg for å skildre den sødmete ydmykelsen av en stumfilm-stjerne i en svart hvitt stumfilm. Det er hva vi kaller: Add insult to injury.

Når artisten skildres i en utrangert filmstil blir det som å se et utstoppa kjæledyr med fillete pels. Mannen er ubegripelig patetisk, og det kunstneriske stilvalget skaper noen drepende paradokser.

Et av dem er sånn: Når vi får se Artisten på filmene hans, er han i svart hvitt med litt rare, pissetrengte bevegelser. Men i 1927 så ikke virkelige folk sånn ut. De var i farger, de laga lyd og de gikk nokså normalt. Det var altså en svær forskjell på filmlerret og virkelighet, og denne forskjellen var med på å nødvendiggjøre den moderne lydfilmen. Men i «The artist» er virkeligheten i de gamle stumfilmene og virkeligheten i filmen om dem helt like. Hvorfor maser produsenten Goodman om lyd? Det finnes jo ikke lyd. Den klissete fortidsdyrkinga har drept romantikken i stedet for å fremme den, for du føler at virkeligheten er blitt sensurert av den store fargeslukeren.

Da hjelper det ikke at den gråtkvalte regissøren Michel Hazanavicius vandrer ciceronisk rundt i historien om filmklisjeene og lar stilspøkelsene elske på den gammeldagse måten. Det ser ut som en spøk. Du forventer at Steve Martin skal dukke opp med rutete dress og forstørrelsesglass. Følsomheten er tjukk som barndomsminner, og den er voldsomt, verbalfritt vakker. Men den er unødvendigere enn en sveivegrammofon i mp3-ens tid.

Jean Dujardin og Berenice Bejo er nydelige. Det er også solnedgangen. 2011.

Babel

Norsk TV2 23.30

babel

Cate Blanchett og Brad Pitt på busstur i fremmed land.

terning 3 liten Brad Pitts ansikt forteller i grunnen alt: For den gode saks skyld har amerikanske filmprodusenter sminket geologisk forkasta øyerynker inn i skuespillerens flottasfjes, så han ser ut som en ulykke med fugemasse. Så gjør man så når man later som alvor.

Pitts rolle som ensom ektemann med nyskutt hustru i den marokkanske ørkenen er veldig bra, og den minner litt om Debra Wingers i «Med himmelen som tak». Men Bertolucci laget en film om eksistensialismens brutalitet. «Babel» handler ikke om noe. Den er ei følelseskake i konditorenes tid.

Rett før påske skrev en illsint kulturaktør i Aftenposten (aktør er det nye ordet for menneske, homo actus) at det er feil å bruke fjernsynsfilm som skjellsord, for det har skjedd mye bra på TV i det siste. Nifst registrert. Det som har skjedd, er at TV-skjermens forenkla ukeblad-virkelighet har flytta til kinolerretet, og sjansen for at du får se en film med mer tankegods enn «Alle elsker Raymond» er latterlig liten.

Men det lages mange filmer som smisker med folks forfengelighet.

Jeg opererer med noe som jeg kaller Narrenes Skip-syndromet. I 1965 laget Stanley Kramer ei supersviske som het «Ship of fools». Det var en svart hvit mosaikkfilm om skjebner på et skip, og den var akkurat så dum og akkurat så pretensiøs at også de ufortjente følte seg kloke på kino. Det skjer rett som det er. «Forrest Gump» var en sånn film. Mange enkle idioter hørte røsten fra busken i den også.

«Babel» er ikke en klok film. Den er dum som et helsike, men utrolig følsom. Tre lange noveller funker fantastisk for mage-regionen, og hver gang hodet søker næring, oppstår en akutt blodsukker-mangel. Hjernecellene finner bare tomme kalorier i «Babel».

Historien om den døve jenta i Japan som av desperat kjærlighetslengsel velger truseløshet, er egentlig vakkert laga og smart tenkt. Men den består bare av en sammenstilt rekke filmatisk velfungerende gråtkvaltheter og forteller ikke noe om noen. I thrillere er det av og til sånn at morderens galskap lett-forklares med noen kjappe tilbakeblikk på incest i barndommen. Her er det med en selvmyrda mor, som joker i et sjabert smiskespill.

Historien om den meksikanske hushjelpen som i realiteten kidnapper arbeidsgiverens barn for å delta i sønnens bryllup i Mexico, er fargerik etter det etnisk-hypokondriske mønsteret: «Se hvor varme og nære vi er», men den forteller ingenting om noe, annet enn at den naive dama dreit skikkelig på draget og har seg sjøl å takke.

Den beste historien skjer i Marokko. Fortvilelsen til Pitt som sitter i ørkenlandsby med døende Cate Blanchett, er intens. Den forskremte gjeterfamiliken med rifla er hypnotiserende god. Men det finnes bare urimelig teite folk her, hvis man tenker seg om. Foreldre som reiser til Marokko for å dyrke forholdet uten å sørge for skikkelig tilsyn med barna hvis hushjelpen plutselig deiser om, har en livsførsel på grensen til barnemishandling. Ikke en gang marokkanske 10-åringer er så dumme at de skyter med skarpt mot bussen. Det er varig svekka sjelsevner.

«Babel» er laget med en moderne stilfattighet som minner om TV-reality og kjeder vettet av meg. Men OK. Andre folk liker det virkelighetssimulerende filmspråket. Og ikke minst: Veldig mange kommer til å bli ganske grepet av «Babel». Noen kommer til å tro at de skjønte verden. Det handler om Kommunikasjon. Vi er så nærme og så fjerne. Narrenes skip seiler videre i den uendelige solnedgangen. 2006.

Blodrød sol

Norsk TV2 03.00

blodrød sol

Sean Connery med filmhistoriens mest kastrerte pannelugg.

terning 5 liten I ettertid virker Phillip Kaufmans (han laget «Tilværelsens uutholdelige letthet») nippo-thriller bedre enn da jeg så den. Det skyldes antakelig et voksende minne om Sean Connerys utrolige autoritet på lerretet. Studio-frisøren har gitt ham en orient-macho bodyguard-lugg som utstråler intellektuelle kampsporter, og de skotske øynene hviler så tålmodig tirret på en undermåls menneskehet at du bare venter at mannen når som helst stanser planeter i solbanen og ber noen av oss gå av, mens han sier lavt: Jeg er meget, meget okatta!

Han kommer inn i filmen som spesialist på japanere i ei tid da amerikanerne ærefrykter øyfolket mer enn Gud fordi det i majestetisk ensomhet bekrefter kapitalismens storhet. Verdig og voksent overtar han mord-etterforskningen til ghetto-spretten Wesley Snipes og tilfører Kaufmans billigsalgversjon av tilværelsens utholdelige salgbarhet en tyngde som historien ikke en gang fortjener.

En luksusprostituert er myrdet på grotesk vis i Sakamotos amerikanske business-slott akkurat da Kongressen holder på og selger Microcon. Derfra blir filmen multi-moderne: Paranoia for japansk næringsliv som med Kongressens velsignelse overtar Amerika. Sado-masochistiske sexleker som til og med strekker seg til tortur av åndedrettet. Damer som har kledd av seg på hele overkroppen bare for å si en eneste replikk. Elektronisk bildemanipulasjon som kan få verden til å fortone seg helt annerledes. Er det ikke Fingall Olsson som sitter der borte? Nei.

Men hvis du sitter lenge nok ved elven, vil du før eller siden se din fiendes lik flyte forbi (heter det i filmen). Lenge før to timer og fem minutter har gått vil de oppmerksomme oppdage at den fisefin-kulturelle Kaufmans åndelige eksistens oppløser seg i vannet, for «Blodrød sol» er egentlig ei billig greie tross pompøs kamuflasje.

Men underholdende er det. Det lukter godt av de rikes søplekasser. 1993.

Double impact

TV2 Zebra 21.00

terning 2 liten «Double impact» burde nok blitt den siste aldeles helt forferdelig elendige filmen Jean-Claude van Damme hadde hovedrollen i, og der spilte han til og med to stykker. Van Damme spiller tvillinger som kommer fra hverandre som spebarn i Hong Kong da gangstere myrder foreldrene deres. 25 år seinere treffes de igjen, og da har de utviklet hver sin personlighet og lever svært forskjellige liv. Uvanlig dårlig spilt. Elendig action. Pinlig film. 1991. 1 time, 58 minutter.

Cop out

Viasat4 22.30

Cop Out

Ana De La Reguera mellom Tracy Morgan og Bruce Willis.

terning 2 liten Noen har laget en mann av Whoopi Goldberg og kalt ham Tracy. Han ser ut som en mislykka trolldeig-versjon av Eddie Murphy og snakker som Chris Rock med halsbetennelse, og han er omtrent like morsom som synet av en drolt i døpefonten.

For mange år siden trodde folk at Kevin Smith var en kul regissør, for han laget filmer der togangs-tapere i svart hvitt snakket naiv-vulgært storbysnakk på Kvadrat. Så gjorde han «Jersey girl» som var antenneløs og pinlig. Etter det regisserte han «Zack and Miri make a porno», som var ille tilredt humor. Fordi jeg har lengta etter en skikkelig parhest-komedie siden «Stake out» forsøkte jeg å like den siste filmen hans så intenst at jeg tvang fram simulert brystlatter som kan være usunt for bronkiene og forårsaker at du ikke får lov til å abonnere på Morgenbladet. Det nytta ikke. «Cop out» er en etnisk forurensa drittfilm, og Bruce Willis er det årets tristeste banalitetsoffer.

I denne filmen spiller Willis politimann og far til ei tolv år gammel jente som antakelig skal gifte seg med den irske fetteren sin siden familien heter Monroe. For å ta rotta på ekskonas nye rike mann skal han forsøke å skaffe 50.000 dollar til jentungens bryllup, og egentlig kunne han like gjerne fått i oppdrag å rydde opp etter BP i Mexico-gulfen.

Tracy Morgan spiller den sterkt tilbakestående partneren hans, og så skal han selge et eldgammelt baseballkort (ikke spør), men det blir stjålet av taktjuv-duden Seann William Scott og så er det i gang.

«Cop out» er en etnisk inflasjon der alle figurene snakker som klovnene på et Ku Klux Klan-julebord og hvor Scott blant annet viser med tunga hvordan det ser ut når avføring har kommet nesten ut av rompehullet.

Kevin Smith forsøker nå å tjene penger på et filmpublikum som er så primitivt at det kan skrelle bananer med tærne, og han er ganske deprimerende. 2010.

Kanonball: En film med baller

TV3 21.00

kanonball en film med baller

Ben Stiller med kanonball-laget sitt.

terning 5 liten Dette er ikke særlig bra, men det er morsomt. Hvis du noensinne underviste i muntlig esperanto eller har vært på Stockhausen-deit med ei Numusic-beib (ubrukelig nyord) eller i det hele tatt har lest ord som varer lenger enn et abortert ølrap, er dette ikke filmen for deg.

Den er for de andre. De som beveger leppene når de skriver sms-meldinger. De som søtner balsamico med ketchup.

Harry-filmen har noen utvalgte høydepunkter som også var genre-skapere. «Ben-Hur», «Smokey and the bandit», «Cannonball race», «Politiskolen». På sin beskjedne måte var de enkle filmene stilskapere. «Kanonball» er kanskje en genrefornyer eller aller helst en uventet hyllest til Politiskolen-tradisjonen: Team-filmen der alle mennesker er institusjonstrengende særlinger.

Joe’s gym er i ferd med å bli omgjort til garasje (tok den?) fordi helsejappen Ben Stiller i trikotert hobbit-fasong utnytter konkurrentens insolvens, som er utenlandsk og betyr solnedgang. Vince Vaughn spiller eieren av tapernes treningsstudio, og han gjør det med den neddempa verdigheten som kjennetegnet Bill Murray da han var ghostbuster med svelgt mimikk. For å redde Joe’s fra fornyelsen melder han og et lag av sosialt vergeløse seg til kanonball-turnering i Las Vegas.

Sånn oppstår en parodi på sportsfilmer som ikke er elegant, ikke subtil, ikke poengtert eller egentlig velregissert. I stedet oppleves den som vulgær, overdreven, motbydelig og unødvendig. Likevel blir indignert alvor umulig å vedlikeholde, det er umulig å forbli kultivert. Jeg forsøkte å undertrykke latteren, og jeg klarte det ikke, på tross av at det fantes andre mennesker i salen. Det kan skyldes at jeg var redd i kanonball-timene på Kampen, det kan skyldes regnværet og høsten og det kan skyldes utsiktene til at Stavanger skal være kulturhovedstad for tyskernes neo-liberalistiske eksperiment i 2008 sånn at hele byen går rundt og snakker som eiganeskjerringer.

Det kan også være at det alltid blir uimotståelig vittig når noen hiver ball i trynet på folk.

Det finnes noen virkelig flaue ting i «Kanonball». Men «Politiskolen» hadde også lave vitser. De fleste kaller den en klassiker. Så ikke klag. Når super-rogalendingen Hadia Tajik innleder Kapittel 05 ved å åpne den første kanonball-turneringen i Vågen, vil også dere skjønne at denne filmen fortjente en femmer. 2004.

Thunderheart

TV3 00.55

thunderheart

Graham Greene og Val Kilmer etterforsker.

terning 4 liten Val Kilmer spiller en FBI-etterforsker av indiansk opprinnelse som følger sin overordnede Sam Shepard til et indianer-reservat for å ordne opp i mord som man regner med er begått av militante grupper. Men dystre hemmeligheter skjuler seg under overflaten og Kilmer får kontakt med røttene sine. Graham Greene spiller tøff lensmann på motorsykkel. Regissert av Michael Apted i 1992.

American gangster

Viasat4 23.00

american gangster

Russell Crowe, en mann av folket.

terning 5 liten Før «American gangster» ville jeg vært i stand til å vedde bort både min bil og naboens gassgrill på at det aldri kan lages en ny, interessant dramakrim om hvordan ærgjerrig lavlivsfyr bygger opp et så kaksete narko-kartell at man skulle tro han hadde fisket mussa på stamp.

Men Russell Crowe og Denzel Washington har så høy egenvekt og så gjennomtrengende stråling at de antakelig kunne fått en Malta-kamp til å føles som et klassisk diktdrama. Washingtons ubevegelighet er etter hvert mytisk, og i film etter film fører fravær av mimikk til at du hektes enda mer av den abnormt tiltalende mannen.

Russell Crowe representerer troverdig arbeiderklasse-naivitet sammen med evnen til balstyrig binge-atferd, og du får følelsen av å se igjen en gammel venn i hver eneste film. Han har til og med en nabolagsnær, intim nostalgi-røyst som kunne ha kommet rett fra pianostemmeren. I denne filmen spiller Crowe en halvslarven narkotika-purk av Serpico-kvalitet. Fordi han leverer inn nesten én million dollars i umerka forbrytersedler, kan han ikke jobbe i politiet mer, for der anses ærlighet som et yrkessvik. Så blir han Nixons første narkotika-etterforsker i mytelandet New Jersey. Det er noe så risikabelt som en autentisk historie Ridley Scott har regissert, men den skjems ikke for det. Skribenten Steve Zaillan og regissøren Scott skaper en mirakuløst engasjerende kontrapunktlighet mellom de to mennene. Tilværelsene deres er nesten stilisert forskjellige i et nydelig syttitall der du både kan kjenne lukta av deodorantfriheten og altfor dyr dorisparfyme.

Sjåføren Lucas (Washington) blir skurkehistoriens første svarte mafia-magnat, og antakelig er Harlem-folk stoltere av ham enn av Martin Luther King. Lucas vet at en rik kjeltring ikke bør se ut som en Lotto-millionær, men rikdommens skytsdjevler har sine egne torturmetoder – så han og familien utstafferer sin enkle, lykkelige slektskjærlighet med for mye chinchilla og for gullete glitter.

Alltid gjør nyrikingene sånn. Det kan ikke bli bra film. Men det gjør.

Crowe spiller en skilt jentefut som er i ferd med å miste sønnen sin, og han driver en slags garasjeversjon av enkel narkotika-etterforskning. Også denne klisjeen pleier å tryne som en tobeint traverhest, men til og med den surklete samlivsmyra klarer Crowe å danse over med sin guttaktige testosteron-eleganse. Kanskje kan han en dag gi testiklene sine til vitenskapen, og så kan de lage flydrivstoff fra dem.

Med andre ord og med ekte beundring: Faste installasjoner fra fiaskoenes wonderwall forvandles til engasjerende handlingsfilm. Antakelig ble den først vist for markens hyrder.

Og det gir seg ikke. Mot slutten står Crowe og askeladdgjengen hans med stygge klær og hagler utforbi heroinfabrikken, og de er klar til å starte et actionklimaks. Folk har mistet retten til å undervise i småskolen fordi de likte sånne scener – men også det kaotiske russtøv-raidet blir spennende. Og til slutt noe enda urimeligere: Crowe og Washington plasseres på pinnestoler og snakker ut om ting. Her skulle filmen ha tryna så plagsomt at publikum begynte å sende sms-er. Men det er flott. Samtalen er en perle.

Naboen kan være glad for at jeg aldri satsa gassgrillen. For den hadde røket. Dessuten har naboen fulgt tidsånden og kjøpt seg kullgrill igjen. 2007.

Bad ass

Viasat4 01.50

terning 2 liten Danny Trejo spiller den dekorerte Vietnam-helten Frank som først blir utstøtt, men deretter forsvarer en farget mann mot skinheads og blir en helt, men så blir vennen myrdet. Og så blir Bart Simpson utfordret til skateboard-konkurranse med Selma og Sallan og så går Adolf Eichmann inn i Turistforeningens salsagruppe, men der sitter Santa Monica og gnurer på sin mors agurk. Gjett hva som ikke stemmer helt. 2012.

Days of thunder

TV2 Film 19.00

days of thunder

Nicole Kidman og Tom Cruise på racerbanen.

terning 4 liten Tony Scotts bilrace-drama er ikke dårlig, bare litt uvesentlig. Tom Cruise spiller en ungdommelig kjekkas som møter opp hos en erfaren racerbiltrener og vil kjøre på rått talent. Så skjer både det ene og det andre. Ulykker, venn som blir lam, lege-kjæreste og ny fiende. Passelig underholdende hele tida. Ved siden av Cruise er spesielt Robert Duvall god, og forøvrig medvirker Nicole Kidman, Michael Rooker, Randy Quaid, Cary Elwes. 1990. 1 time, 47 minutter.

Under kniven

TV2 Film 00.30

under kniven

Nicole Kidman hører at Alec Baldwin har samleie i annen etasje.

terning 5 liten Hjem til rektor Bill Pullman og den snille, rødkrøllete barnehagekona hans Nicole Kidman flytter superlegen Alec Baldwin med sitt sjarmerende svigersønnsmil, sitt porschehår, sine selvsikre frekkasfakter og en kropp som kan flamre rundt mellom sengekantene hele natta med utferka sykesøstre og jogge ei mil klokka syv neste dag. En ufyselig mann. Som de fleste av oss. Så begynner de små snuoperasjonene i denne Hitchcock-smarte fløyels-thrilleren. Fru Nicole har magesmerter og kommer på sykehus. Husvennen opererer. Svære ting skjer. Voldsomme forandringer inntrer. Himlene detter ned for alle parter, og en voldtektsforbryter lusker rundt Pullmans skole. Det regner i Boston. Anne Bancroft drikker whisky som var den pils og gjemmer kort i morgenkåpa. Bebe Neuwirth (kona til Frasier i «Cheers») er sexymandig etterforskerdame. Du blir garantert lurt. Harold Becker er regissøren som laget «Sea of love» med Al Pacino og Ellen Barkin. Han forsøker å være litt mørkerotisk her også, og det går ikke så godt. Men han får til å leke Hitchcock, og «Malice» er en av de finslige, stilige thrillerne som det går an å anbefale mennesker som egentlig er for pene til å se TV2. 1993.

Torsdag 22.1. Uventa Netflix-romantikk med Keanu

 

A walk in the clouds

Netflix

terning 5 liten Noen filmer er glemte på den definitive måten som gjør at du ikke en gang tror du vil finne dem i Erna Solbergs VHS-hylle eller Video Corners gigantutsalg av dvd-er. Noen filmer er borte i historien, og det er nesten som om de ikke fantes. De hadde på en måte foreløpige kvaliteter, og så gikk alle videre og ble voksne eller lei av alt. Jeg hadde aldri trodd at «A walk in the clouds» noensinne skulle dukke opp som streaming-tilbud.

Men det gjorde den, og på en torsdag uten visning-entusiasme i normal-kanalene syns jeg vil skal feire gjenoppstandelsen. Det er tross alt snart påske.

walk in the clouds, a

Keanu Reeves og Aitana Sanchez-Giton er utrolig romantiske sammen.

Latin-amerikanere er sensuelle, uansvarlige dyrkere av druer og kjærlighet, og når våren framleis åler seg langsomt som snørr innpå gråbrune norske landskaper, kan det være grunn til å oppsøke den delen av verden hvor lidenskaper framføres i friluft uten å fryse ihjel på sovepose.

«A walk in the clouds» er så perfekt tonesatt at selv vin og treredskaper og motorveier har lune hudfarger, slik femtitallsbrune mennesker så ut når sola gikk sakte ned på dem. Himmelen er spritrød og syndig som en søt og søvnig rosé-vin der kullgassene døser ut rusen i doven, postkoital sjølgodhet. Menneskene tenker hysterisk flotte tanker og har ukjente hjertestørrelser. De elsker med den steingalne delen av seg som aldri blir bedt om å ta tillitsverv.

Alfonso Arau er meksikaneren som laget «Hjerter i chili», som dere heller ikke husker. I denne filmen forteller han om det anstendige mennesket Keanu Reeves som treffer ei gravid ungjente i 1945 og påtar seg et foreløpig farskap for at ikke hun skal få trøbbel hjemme. Kraftige følelser og voldsomme motsetninger får til og med trestokken Keanu til å fortone seg som en troverdig elsker som kan komme sotete gjennom flammene og være en virkelig helt.

«A walk in the clouds» tar i med begge hendene når kjærlighet til kjønn og jord og brennevin skal beskrives, og den er virkelig ikke for folk som går og drømmer om oljemuseer når romantikken griper dem. 1995. Tjue år siden. Nei, det virker aldeles ikke som om det var i går.

Spionen som elsket meg

Max 21.30

terning 5 liten «The spy who loved me» fra 1977, med Roger Moore som James Bond, fikk blandet mottakelse, og en anmelder skrev at den ikke gjorde annet enn å gjenta utdrag av forgjengerne. Bond sammen med en pen russisk agent forsøker å få has på en shippingmagnat med undersjøisk by. Curt Jurgens er rederen, Barbara Bach er russisk dame. Mannen med ståltennene, Richard Kiel, er også med.

My blueberry nights

TV2 Film 19.05

my blueberry nights

Norah Jones og Natalie Portman på tur.

terning 5 liten Overraskelsen for oss som trodde at Norah Jones bare var en halvjazzete bakgrunnsrøst i selskapene til sånne folk som vasker hendene også før de går på do. Ravi Shankars datter er en av årets mest behagelige skuespillere, og hun står merkelig nok til Jude Law slik Debra Winger ville gjort til Richard Dreyfuss (en form for sensuell sjelelighet).

Jude Law er egentlig en forfengelig kødd. Men filmer som denne viser at det banker et hjerte under kondompakka i brystlommen, og han kan også spille film sånn at du føler noe for ham.

I så måte er Kar Wai Wongs «My blueberry nights» perfekt. Wong er han som laget den estetiserte kinesiske stillstandsrapporten «2046» om et tog til evigheten. Han behandler bildene som om de var kjærester, og filmen om Norah Jones’ reise rundt i smertens poesi er en kunstutstilling uten klimamotiv. Jazzete forgrunnsfarger i naboskap med moderne noir-komposisjon av bilder. En så kul form for skjønnhet at sommerens innpåslitne vulgaritet glemmes bort. Høsten blir tidlig-innført som følelsesfenomen i en handling der Tom Waits kunne ha kommet slentrende uten at opera-politiet grep inn. Det er behagelig stilisert og begeistrende malerisk. For noen vil dette være filmen de ventet på.

Law driver en liten kafé der en av de esoteriske attraksjonene er en glassbolle med nøkler. Dit kommer Norah Jones fordi kjæresten spiste svinekoteletter med ei ny dame. Fra hun får se paret på den vidåpne vertens overvåkingsvideo blir livet hennes en tilpasning til uavhengigheten, og så drar hun ut i USA for å oppleve hva det er folk knytter seg til og fra.

Hun møter ikke så mange, men de gjør inntrykk. David Strathairn vedlikeholder den håpløse kjærligheten til eksdama Rachel Weisz med komplett hensiktsløshet, som vanning av juletre i januar eller opprettelsen av ny salatbar i trailer-restauranten. Natalie Portman spiller poker i Nevada og ser ut som ei jente som studerer til å bli Sharon Stone. Mens Norahs lysverden veksler fra Nyork-blått til Memphis-rødt til sitrongult i det spisse Vegas-landskapet, fordyper hun seg lavmælt i menneskenes snedige smerter. Vi er enklere og lurer på om hun ikke vil vende tilbake til kaféverten Jude Law og føde ham noen tilbakeholdne setninger til bruk mellom de som forstår hverandre. Hun sender ham postkort, så sjansen er der. Overfladiske flørtere sender ikke kort.

Kar Wai Wong har laget en film som får alle skuespillerne til å virke geniale. Det er så bra. 2007.

Mitt navn er fortsatt Nobody

TV2 Film 21.00

terning 4 liten Ordene her er «fortsatt» og «Nobody». Terence Hill, Miou-Miou og Klaus Kinski i en Sergio Leone-regissert komedie fra 1976.

Lock, stock and two smoking barrels

TV2 Film 23.10

lock, stock and two smoking barrels

Vinnie Jones er en sjarmerende fyr.

terning 4 liten Vandrekameraer. Urealistiske rennesteinshelter som minner om programledere i XL og snakker uavlatelig som David Thewlis i «Naken». Overlys som får menn til å likne stumfilm-vampyrer i feil fargetoner fra Sivilforsvarets jordanlegg. Samtaler som består av lange monologer og lukter HP-printer. Dette er for folk som leser filmer, et slags filmatisk gangsterdrøs der til og med menn snakker som Shirley Valentine og bestyrker mistanken om at engelskmenn formerer seg ved utveksling av adjektiver. En blanding av «Trainspotting», «Shopping» og «Shooting fish». God historie. Jålete film. Dette er filmen der Vinnie Jones spiller. Han er best. Regissøren Guy Ritchie (f. 1968) debuterte med denne filmen. 1998. 1 time, 45 minutter.

Crossworlds

Showtime 17.35

terning 4 liten Rutger Hauer i science fiction thriller fra 1996. En ung mann oppdager at faren kom fra en annen dimensjon og faktisk kan føre til at folk finner den krystallen som kan avgjøre krigen mellom dimensjonene. Internett-bruker syntes den var gøyal, som det heter østpå. 1 time, 28 minutter.

Monte Walsh

Showtime 19.05

monte-walsh-1-1

Gode gamle Tom Selleck i kamuflasjehatt.

terning 4 liten Tom Selleck og Isabella Rossellini spiller hovedrollene i dette westerndramaet for TV, laget i 2003 av Simon Wincer. Mange har likt det, og Robert B. Parker har skrevet manus. Handler om to ku-kamerater (Keith Carradine er den andre) som jobber på prærien og har damer i byen. Etter hvert forandrer livet seg, og det blir ikke så moro lenger.

Ulterior motives

Showtime 22.30

terning 3 liten Ikke noe særlig. Mary Page Keller spiller journalist i en familieprodusert, dau thriller om tyverier av amerikanske flytegninger, men er det virkelig japanerne som har gjort det? «Ulterior motives» ble laget i 1993.

Fierce people

Silver 21.00

terning 4 liten Diane Lane og Donald Sutherland i amerikansk-kanadisk drama om New York-dama som drømmer om en mann i villmarka, men får livet skaket da sønnen blir overfalt. Griffin Dunne regisserte i 2005.

Bølgen

Silver 22.50

terning 4 liten «Die Welle» er en velrenommert tysk dramathriller fra 2008. En lærer gjennomfører et sosialt eksperiment for å demonstrere hvordan livet er under en diktator, men hele greia kommer skikkelig ut av kontroll.

Point blank

TCM 21.00

point blank

Lee Marvin hevner seg på Angie Dickinson.

terning 5 liten John Boorman laget thrilleren «Point Blank» i 1967, og den gang ble den urettferdig oversett. Lee Marvin spiller en mann som blir skutt av en utro kjæreste og elskeren hennes, og som to år seinere tar hevn. Angie Dickinson i kvinnelig hovedrolle. Skrevet av den kjente manusforfatteren Donald E. Westlake under et annet navn. 1 time, 32 minutter.

Gone with the wind

TCM 22.30

gone with the wind

Pomadekjærlighet med Clark Gable og Vivien Leigh.

terning 5 liten «Gone with the wind» er en av de store klassikerne i amerikansk film, laget i farger i med Vivien Leigh og Clark Gable, et storslagent, følelsesfylt melodrama om borgerkrig og kjærlighet. Fire timer lang.