Månedlige arkiver: desember 2014

Onsdag 31. desember– Sesong-avslutning med norske troll og Jespersen

 

Trolljegeren

NRK3 21.50 og NRK1 02.30

terning 5 liten Det er nyttårsaften, en paradoksal dag. Først forsøker vi å spise oss i hjel kvelden før Jesu fødselsdag, så forsøker vi å drikke oss i hjel med en slags verdenskrigs-imitasjon dagen før vi kan feire det nye året. Det er sikkert amerikanernes skyld. «Trolljegeren» er befriende norsk.

I Norge tror vi ikke på noe. Ikke tror vi på troll, ikke tror vi på senterpartifolk, ikke tror vi på engler – og hvis vi likevel må ha noe med utskjemte og ukule fenomener å gjøre, da haler vi fram den gamle kamuflasjedrakten – ironien. «Julaften» sier vi stilisert i Norge og gjør anførselstegn i lufta.

trolljegeren

Otto Jespersen leter etter troll i mørknå.

Det var en gigantisk idé å lage en grøsser om norske troll. Man kan ane konturene av framtidig næringsliv. Men troll skal ikke temmes med modererende mildhet, de skal tas alvorlig. «Trolljegeren» seifer ganske ettertrykkelig. Allerede ved å bruke den storarta komikeren Otto Jespersen i hovedrollen (nei, han er ikke troll) signaliserer den knisende regissøren at vi står overfor en spøk. Digresjon: Det finnes kanskje de som også oppfattet nazi-zombiene i «Død snø» som spøkefulle. Det var de ikke. «Død snø» var en seriøs dauingfilm fra grusomhetens teater, og den tullet ikke.

«Trolljegeren» er laget som mockumentar, en litt nedslitt filmstil som jeg og han med den digre tv-en begynner å bli lei av, omtrent som om alle komikere snakket som Harald Eia. En gruppe fiktive studenter lager en uforståelig dokumentar om en sær fyr som bor i campingvogn og muligens skyter bjørn ulovlig. Det er Jespersen. Han er majestetisk.

Filmen foregår i et deilig, klamt vestland der lyset ser ut som om det blei fora opp på vassent havregraut (ja, det heter et graut). Den ufser seg fra Hordaland til Sogn og Fjordane med blaute ferjevinduer, blaute dekk, allværsjakker og så dyster mose at den ser ut som pietistisk kjønnsliv. Studentene følger etter Jespersen, som har kamuflasjebukser, selbugenser og Indiana-hatt og klager på arbeidsforholdene. Han er nemlig offentlig trolljeger, en statstjenestemann som er så hemmelig at han kunne vært pensjonert politi.

Jespersen tar trolla med høyfjellssol, omtrent slik vampyrjegerne gjør. Han smører seg inn med trollmøkk for at ikke Aqua Velva-en skal bli oppdaga – og han tar ikke med seg kristne, for troll kan lukte blodet deres. Alle studentene benekter at de tror på Gud – men han med stavangerdialekten lyver, og dermed blir det ganske hårete der ute i mørke skogen.

Det er litt dumt at trolla ser ut som kinesiske suvenirer eller veikro-skulpturer i gips og tre. De burde vært mer detaljerte, de burde hatt tydeligere egenarter og de burde vært farligere. Det er også dumt at noen bestemte seg for å lage barnefilm, for her er mulighetene fantastiske til etnosentrisk grøsser med knivkutting av mage og horn gjennom auene og alle slags morbide folkedansting. Trolla burde ikke vært så dumme at de spiser sin egen hale; de burde vært lumske og smarte som handelsbetjenter og staurspikkere.

Men det er mye flott her. Den nye fotografdama er muslim, og jegeren er ikke sikker på om troll kan lukte henne. Trollene fiser overbevisende, og bergtroll og skogtroll kaster stein på hverandre i gjenkjennelige nabostrider. «Akkurat som mennene i Egypt!» ropte sjuåringen begeistra. Ja. Nettopp. Jespersen bekjemper trolla med å spille salmer på full guffe i snø-ødet på Dovre, og det er aldeles deilig.

I det hele tatt var det med så mye mager, våt natur her at jeg begynte å lengte til sommerferien. Det er stilig og ubekvemt i Norge. Det er flott med parafinkomfyrer og stearinlys og et geografisk konfigurert poesimørke som skaper diftonger. 2010.

Kurt blir grusom

NRK3 20.00

terning 2 liten Og fra trollene kommer vi til Erlend Loe. Noen har laget animasjonsfilm av hans Kurt-bøker, og det bettyr at ironien gjennomgår den norske selvfølgelighetskverna. Sykehuslegen er en idiot-rik nabosnobb, damer er illojale og teite, så den jålete arkitekt-kona til truckføreren Kurt (anagrammisk slektskap mellom mann og yrke) sjarmeres av doktoren Rigmor som jobber i barnehage, så hun er en slags Stalin, og det stakkars barnet tor alt hun sier. Politimannen er trønder og sier Rosenborg. Statsministeren har store bryster og snakker som Gro.

I denne flatbrød-tørre skurke-humoren finner kurt-føreren Truk det ideologiske grunnlaget for et «Falling»-opprør mot urettferdighetene som truer en arbeidsmann. 2008.

Beleiringen

NRK3 23.30

beleiringen

Laurence Fishburne og Drea De Matteo i omringa politistasjon.

terning 4 liten For dem som føler at det har vært en actionfattig vinter med mye pysete kjerring-reality, vil «Beleiringen» helbrede som vannis på sår hals. I så labert, vinterstengt blånisselys at noen må ha tatt ut den store hovedsikringen, blafrer stikkflammene som vannrette tulipaner, og drønna røsker i innendørsflasset. I salen ved siden av vår satt folk og så den spanske filmen «4. etasje», og de undret seg urolig da lyden fra bykrigen i Detroit nådde dem som harrybølger av nabolyd.

«Beleiringen» er en nyinnspilling av John Carpenters legendariske kultfilm «Assault on Precinct 13» fra 1976. En gjeng med skuespillere som ingen har hørt om fremdeles, spilte en film om at politistasjonen ble angrepet av gateforbrytere. Temaet er blitt utviklet siden det.

Ethan Hawke bestyrer en nesten glemt politistasjon mellom tomme fabrikkbygninger og frossen skog. Nyttårsaften 2004 visker en ondsinnet snøstorm ut alle retningssanser, og en fangebuss med den legendariske politimorderen Laurence Fishburne må foreta nødstopp på den egentlig nedlagte, tomannsbetjente politistasjonen i det urbane ingensteds. Så avleggs er stasjonen at Brian Dennehy jobber der. Han og Hawke internerer en urolig blanding av små og store skurker i cellene sine, og så smeller det. Og det fortsetter det virkelig med.

Handlingen går ut på at en hel hær av utstyrsfriker bombarderer lokalene for å få tak i Fishburne. Den nervesletne unge stasjonssjefen som nettopp hadde besøk av psykolog Maria Bello, biter sammen sine anspente anoreksikjever og står i mot. For at de skal kunne overleve, blir også fangene bevæpna, og en hektisk, nervespent blanding av klassisk action-kjefting og hysteriske blodsutgytelser veksler effektivt i ca. 100 minutter.

Filmen er laget av franskmannen Jean-Francois Richet med uvaska armhuler. Dette er omtrent sånn Walter Hill og John Milius gjorde film. Ingen fine fornemmelser. Tett handling. Enkle motsetninger og heite tryner. Manuset er omskrevet av James DeMonaco, som også sto bak den fine thrilleren «Forhandleren».

Filmen er spennende på den enkle actionmåten, og ingen med IQ under 140 kommer til å forlate salen før ettertekstene. 2005.

New Year’s Eve

Norsk TV2 23.25

new years eve

Robert De Niro skal dø og må høre på Halle Berry.

terning 2 liten Nå skal jeg forsøke å forme dette som en anbefaling. Det er nemlig sannsynlig at enten du eller cocker spanielen din virkelig har lyst til å se en film der Hilary Swank, Bon Jovi, Ashton Kutcher, Michelle Pfeiffer, Katherine Heigl, Zac Efron, Jessica Biel, Josh Duhamel, Sarah Jessica Parker, Halle Berry, Robert De Niro og noen flere feirer nyttårsaften med så mye blogg-enkel Narvesen-tristhet og romanse-melankoli at det vil vokse teddybjørn-pels i håndflatene dine.

Vi ser på det positive først: Hilary Swank er innbydende stram i tyrannosaur-kjeven, for hun har ansvaret for at kula detter når den skal i bad taste-partyet på Times Square. Kjevene til Hilary liker vi. De har samme dyriske appell som biff-bestikk. Katherine Heigl har skaffet seg de svært omtalte krembolle-kinnene som får henne til å minne litt om en sånn forråds-gnager som gjemmer barnemat i munnen. Det er fint, for vi liker kvinner som gir opp tynnhet. Ashton Kutcher vil ikke feire nyttårsaften, og det liker vi også, for det betyr at han blir innendørs. Michelle Pfeiffer gjentar den sørgmodige offer-rollen som hun hadde for tjue år siden da hun forvandla seg til Catwoman. Vi liker Pfeiffer, for hun ser alltid så sjaber og sårbar ut at hun sikkert ville likt oss hvis vi klippet håret. På den annen side: Vi liker ikke Bon Jovi, for en fyr skrev på Facebook at han er bedre enn Bob Dylan. Vi liker heller ikke at Robert De Niro ligger småsmilende på sjukehus og skal dø, mens han ser ut som et impotens-skremsel fra en Viagra-reklame. Vi liker virkelig ikke Sarah Jessica Parker, for hun er fugleskremselet i «Sex and the city» og har så spisse knær at hun kan komme til å punktere noens prostata.

Sammen utfører de en mildt sørgmodig-morsom mosaikk-film; det vi også kan kalle kaos i kasserollen. Mange kommer til å like den. 2011. PS: Paradokset er at kanal-programmererne forestiller seg at folk som har sittet våkne til halv tolv, skal starte på en to timer lang film 35 minutter før sigaren og rakettene.

Hjelp, vi flyr!

TV2 Zebra 18.45

hjelp vi flyr

Trykk-trøbbel i kabinen.

terning 5 liten «Airplane» kom i 1980 som en hånsk reaksjon på 1970-tallets katastrofefilmer der et gitt antall rørende mennesker fortalte om livene sine til medpassasjerer før vi fikk se dem i redsel for flykrasj. Jim Abrahams og brødrene David og Jerry Zucker ble øyeblikkelig berømte for denne filmen. Plakattrynet Robert Hays spiller en pilot med angst og Julie Hagerty som ekskjæreste, og da flyet kommer i trøbbel, må han trå til. Vanvittige gags som minner om intellektuell cannabis-humor, fyller hvert sekund av filmen. Følg godt med. 1 time, 26 minutter.

Hjelp, vi flyr igjen!

TV2 Zebra 20.30

terning 5 liten I denne stilige oppfølgeren til «Hjelp, vi flyr» (Airplane) går ferden mot månen, men ellers er humoren stort sett den samme. Uforberedte skal vite at dette er absurd komikk der man driver scener ut i det vanvittige og dessuten hermer etter andre filmer. Dette var såvidt jeg husker pionerene. Med Robert Hays, Julie Hagerty, Lloyd Bridges, Peter Graves og William Shatner. En annen regissør enn den første filmen som ble laget av Zucker/Abrahams-gjengen. «Airplane II: The sequel» er fra 1982. 1 time, 25 minutter.

South Park

TV2 Zebra 22.10

terning 5 liten Tegnefilm-serien «South Park» ble en kultsuksess på TV fordi den behandlet barn med en slags anstrengt mangel på normal romantikk. Serien var morsom omtrent av samme grunn som at det var fantastisk befriende da den gamle damas pudler ble tynt i «En fisk ved navn Wanda». Kinofilmen ble også vel mottatt. Mye rart – blant annet usedvanlig usedvanlige sanger. 1999. 1 time, 20 minutter.

Bad lieutenant

TV2 Zebra 23.55

bad lieutenant

Harvey Keitel finner frelse i mishandla nonne.

terning 5 liten Enda en program-paradoks: Fem minutter før midnatt på nyttårsaften viser Zebra den mest deprimerende filmen det går an å finne i helvetes videosjappe.

Etterkrigstidas fæleste film «Bad Lieutenant» er en etisk utfordring like tiltalende som tarmslyng, samtidig som den også funker som kanskje den mest overraskende påminnelsen om barmhjertighets-budskapet. Verden er et katolsk skyldmareritt. Sånn har Gud elsket menneskene at han hentet hjem sønnen sin og etterlot dem forvirra, kartfattige og hjelpeløse i de amerikanske storbyene der jorda går under hver eneste dag i en evigvarende generalprøve på skjærsilden. Der møter vi Harvey Keitel. Han er brannmann i helvete.

Keitel spiller en New York-politimann som har vandret så lenge i skyggenes dal at han ikke har noen forside lenger, men bare utstråler et tredimensjonalt sjelelig mørke som ikke bare fyller mannen, men også omfatter ham. Den første delen av filmen skildrer ham som et slags gissel, en stunt-Kristus som på samfunnets vegne har tatt seg ned i elendigheten og latt den smitte seg. Hvis du står til magen i møkk hele dagen, vil du til slutt lukte ganske vondt, og Harveys purk er det råeste og simpleste du noen gang har sett.

Han er blitt narkoman av å omgås narkomane. Han er blitt pervers av å omgås perverse, korrupt av å omgås korrupte, voldelig av å leve blant voldsmenn. Den galne New York-regissøren Abel Ferrara skildrer ham fullstendig kompromissløst i scener som i grunnen er så langt borte fra underholdning at man skulle tro filmen aldri ville bli sett. Lenge lurer du på hva som kan være vitsen med råskapen.

Så møter politimannen nonnen som ble voldtatt med et krusifiks på alteret. Hun ligger på sykehusets undersøkelsesbord og ser ut som en naken helgen.

Dette er et menneske som på en måte valgte det samme livet som politimannen. Nonnene tjener også i slummen. Men selv utsatt for ydmykende vold velger de tilgivelsen og barmhjertigheten.

Tilgivelsen kjenner ingen grenser. For den pinte katolikken Harvey blir nonnene beviset på at det gode går an, og så ser han lyset. I en grotesk film virker det enkle poenget faktisk ikke aftenbønn-banalt, men troverdig, sterkt og befriende. Tro det eller ei.

«Bad lieutenant» ble ikke vist på kino. 18 år. 1992.

Coyote Ugly

FEM 20.30

coyote ugly

Alle hvite jenter er like, men jeg tror dette er Piper Perabo.

terning 4 liten Kultfilm for festorientert tskjorte-ungdom om jenter som driver kreativ bar med sang og fyll. Det mest interessante ved den er Piper Perabo, som slo igjennom og var en av de nye store. Maria Bello, Izabella Miko, Tyra Banks, Melanie Lynskey, LeAnn Rimes – og Adam Garcia, som egentlig er danser fra Australia. 2000.

Cocktail

FEM 22.30

cocktail

Tom Cruise og Elisabeth Shue i ungdommen.

terning 5 liten Sikksakksmil for Tom Cruise. Cruise skal prøve lykken og får møte livsfilosofen og super-bartenderen Bryan Brown, og dermed lærer han alt som skal til for å servere drinker. Elisabeth Shue (som siden ble midlertidig berømt for «Leaving Las Vegas») er den koselige lille jenta han også treffer. 1988. 1 time, 40 minutter.

Istid 4

TV3 18.10

terning 5 liten Dette er den store istid-filmen der mammuttenene og de seiler av gårde på isfjell fordi kontinetene flytter på seg. Kul animasjonskomedie. 2012.

Grusomme meg

TV3 19.45

terning 5 liten En animert redemption-komedie om den grusomme vitenskapsmann som møter tre søte jenter. Han forsøker å bruke dem til ond vinning, men blir overmannet av den djupe godheten. 2010.

Et godt år

TV3 21.30

good year, a

Russell bærer hjem full dame.

terning 6 liten Det starter med at en av Universets vakreste menn, Albert Finney, spiller utendørssjakk med en guttunge i den delen av Himmelen som heter Provence. Onkel og nevø drikker rødvin i ettermiddagslyset, og du aner tilstedeværelsen av etnosentrisk oker i bakgrunnsbygningenes pust-stoppende skjønnhet.

Russell Crowe, som er børsgymnast i London, arver gården da onkelen dør. Jeg er sikker på at St. Peter egentlig ville hatt den. Men Crowe er blitt en kald del av den pengepillende verden der frøken Money har skylda sjøl når hun blir voldtatt. Så han vil ikke ha en gård i Provence. Han vil selge den. Crowe har bukselinningen der oppe hvor Humphrey B. bar den, og han er en profesjonelt jovial overflate-klovn og vane-kyniker med armanihjerne.

Så reiser han til Provence og gjenopplever barndommen, sjela, skjønnheten, livsdybden, pauseknappen, kjærligheten og motlysets genialitet. Han kjenner lukta av fyllepenn, og han treffer Marion Cotillard («Vie en rose») og ei romantisk, amerikansk ungjente som kunne vært Nicole Kidmans ukjente datter. Russell kvitmaler vegger med en pensel som kunne tilhørt far min i 1959. Han vandrer mellom vinstokkene i natten og bærer den fulle kusinen sin. Skjorta er blå på den kulturelt antydende måten som synger om bundne vers og amerikanske poeter i hvitkalka hus.

Alt i Ridley Scotts romantiske drama er vakkert. Crowe heter Max, som han gjorde i Ridleys film «Gladiator», og han blir til slutt en virkelig mann. Kanskje er ikke dette en god nok film, men den er så innyndende behagelig at du skulle ønske den aldri tok slutt. 2006.

Man of the year

TV3 23.35

man of the year

Robin Williams som president.

terning 4 liten De fleste har en far som lo godt av Robin Williams’ radiostandup i «Good morning, Vietnam!». Her er gaven til far. Jeg skjønner ikke helt budskapet i komedien «Man of the year», men jeg forsto ikke «Good morning, Vietnam!» heller.

Williams spiller en komiker som blir valgt til president ved en datafeil. Det politiske budskapet er spurvete, men til gjengjeld lett å være enig i: Man skal ikke velge feil mann til president, sjøl om han er vittig. Laura Linney er dessuten ekornmjukt sårbar datadame, Christopher Walken spiller lakonisk manager, og det finnes mye hyggelig dilldall i denne filmen. Far som lo godt, vil like disse folka. 2006.

The Simpsons movie

Viasat4 20.00

terning 5 liten Når det kommer en helaftens Simpsons-film, blir spørsmålet uvegerlig: Er dette morsomt, eller er det bare gjenkjennelig. «The Simpsons Movie» er gjenkjennelig, men som en solid demonstrasjon av moro-makt: «Vi er fremdeles så vanvittig bra til å lage dette, at vi kunne ha fylt 12 timer til, og dere ville fremdeles ha ledd. Men vi gidder ikke.»

Simpsons-filmen klarer å gjøre det som FN-beskytterne av et konstant klima aldri helt fikk til: Filmen driter ut forsøpling av naturen, og den valser elegant og sarkastisk over alle som forsøker å bortforklare miljøproblemer. Man får lyst til å stanse filmen og rope «Vi resirkulerer all plast i vår familie. Æresord!». Ikke på grunn av vannstanden, som kanskje ikke heter vannstand om 190 år, men Edvard. Nei, den råe filmen klarer å formidle det mye enklere miljøstandpunktet at du ikke skal forsøple verden rundt deg for den blir både stygg og usunn av det. 2007.

Bitter moon

TV2 Film 21.00

bitter moon-2

Og nå til noe helt annet: Hugh Grant i en situasjon med Emmanuelle Seigner.

terning 5 liten Og så til pølsen og rosinen: En Polanski-film fra 1992. En film som ikke ser ut som en TV-serie. Det er noe å sende opp fyrverkeri for!

Hva er det som gjør at par som elsket intenst, alltid ender opp med å hate hverandre, mens de halvt likegyldige holder hengivenheten putrende et helt liv? Kanskje fins det en tragisk skilnad mellom engelskmenn og galskapens grisete gallere, og kanskje må erotikkens eksplosive flamme alltid brenne ut og etterlate pyromanene med brente fingertupper og våte fyrstikker? I Roman Polanskis heite og komiske elskovsnederlag sier mannen som ble invalidisert av sin egen brutale forelskelse: «Vi var for grådige.»

Ihvertfall er «Bitter hevn» blitt en durabelig vri på den franske kjærlighets-melankolien, og den pløyer opp atskillige følsomme såkorn med opplagt ironi. I Bertoluccis «Med himmelen som tak» dro et lavspent ektepar ut i ørkenen for å finne gnisten tilbake, men de fant bare det uunngåelige at tiden lager nye sår. I «Bitter hevn» reiser det britiske småsnakk-ekteparet Nigel og Fiona på cruise mot India med omtrent samme innhold. De får etter hvert både høre og se alt det hemmelige som frastøter og frister de feige.

På båten treffer de den lamme amerikanske forfatteren og hans unge kone. I uimotståelige fortellerstunder som virkelig lever av litterær lyst, får Nigel historien om den store kjærligheten i Paris og hva slags fascinerende fornedrelse vedlikehold av døende sex fører til. Om Debra Winger i «Med himmelen som tak» lærte at man skulle gripe livet mens det ennå er der, så får de beskjedne britene en tøff leksjon i å ta vare på litenheten med ydmykt hjerte.

Slapp av. Fullt så enkelt er det ikke.

Forholdet mellom Oscar og Mimi er egentlig fascinerende fullbragt, og det kompletterer et kinofellesskap der Dracula blodelsker med sin skjebnebestemte brud i den ene salen og Kevin Costner overbeskytter Whitney Houston i den andre. Den klassiske Paris-amouren kan bare ikke vare. Og når sånt falmer, oppstår maktspill og hat.

Polanskis 26 år gamle hustru Emmanuelle Seigner («Frantic») er som en ny Brigitte Bardot fra «Og Gud skapte kvinnen», hun danser flagrende som Anita Ekberg i «Det søte liv» og blir en 1993-standard for hva det er gutter drømmer om når mor ser en annen vei. Hun spiller mot en gulkjefta og ufiks Peter Coyote, mager som et fenalår og henrymillersk i sin usentimentale, eksistensialistiske sexdyrkelse. Polanski overforteller kåtheten mellom de to som om det gjelder å oppnå en frigjørende rus, mens han hele tiden sørger for å kultivere det bisarre med boklig kvalitet og komisk distanse.

Den underholdende stilen blir med filmen fra supersex til sadisme og gjør at erotikk og hat oppleves som en uunngåelig helhet. Dette er heavy greier som forteller mye om hvorfor så mange av oss ender opp som forskremte lenere mot livets rekkverk, mens vi holder forsiktig og håpefullt rundt hverandre. 1992.

Tirsdag 30.12. Om menn som sorterer fotballkort

 

High fidelity

TV2 Zebra 18.20

terning 5 liten Alarm! Avsløringer av menn og lister. Alarm! Vises seint på ettermiddagen.

La oss se det i øynene. Det finnes gutter eller det finnes menn som ville beskrive Paradis sånn hvis de ble bedt om å lage ei liste over fine ting: Et snacksrikt sted med tak over der tre gamle kamerater snakker om og sorterer a) frimerker b) fotballstjerner c) skrekkfilmer d) popstjerner e) pentium-prosessorer eller DOS-versjoner f) pølsetilbehør. På et sånt sted skulle det tre ganger i uka kommer innom en smilende, stum 17-åring for å utbrette sine mjuke Lindex-plagg og si: «Au, det gjør litt vondt, kjære, du er så stor».

high fidelity

Iben Hjejle og John Cusack i en helt urealistisk scene.

Stephen Frears’ ekstatiske filmatisering av Nick Hornbys bok «High fidelity» er sånn. Den handler om musikkfansen. De er ensomme menn på jakt etter noe som er verd å dele i verden og et renslig menneske å dele det med. Musikkfansen er edle riddere i mediekulturens evige middelalder, der det faktisk fins normer, og storhet og berømmelse ikke er samme ting. Musikkfansen er ofte de sosialt homofile, for de stoler ikke på noen som opplevde verden fra et annet ståsted enn de sjøl. Musikkfansen tror at jenter som påstår at de liker Led Zeppelins «Gallow pole», smisker for å oppnå ett eller annet.

I «High fidelity» blir kjellerbutikk-mennesket Cusack forlatt av dama si fordi han er som han er. Cusack representerer ett av de mange kulturskillene mellom menn og kvinner, for mange menn lever i et slags «Sim City» som de konstruerte bit for bit sammen med kameratene sine gjennom lange utvelgelser av hva som var kult og hva som var ukult. Derfor fins det ingen romantikk mellom Cusack og kjæresten Iben Hjejle. Bare forvirra tiltrekning og dyp kjedsomhet.

Cusacks rolle er så perfekt at den svir. Kameratene hans blir spilt med gudelig innsikt. Selv Tim Robbins framstilling av en yndlingsrival er utsøkt, og gode rivaler er sjeldne på film.

Fordi dette virkelig er en guttefilm, kommer du aldri til å huske hvilke damer som deltok. Jo forresten. Iben Hjejle. 2000.

Bean – Den store katastrofefilmen

NRK3 20.00

Bean - den store katastrofefilmen

Mr. Bean som kunstekspert.

terning 5 liten Det britiske karakter-klenodiet Mr. Bean drar til Amerika og forbedrer et nasjonalmaleri. Det er ikke morsomt, men det er ihvertfall ubeskrivelig dumt. Alle vet at filmen aldri burde vært laget. Alle kan se at en tørr liten TV-spøk er ødeleggende forbedret etter samme systemet som når man gir løvetann hormoner og ryfylkinger utdannelse.

Likevel er det noe ved en så poengløs historie at den kunne vært skrevet med plakat-tusj på baksiden av en ubrukt tannpirker. Rowan Atkinsons Bean-skikkelse er et ukjent medlem av det engelske kongehuset. Han er ikke en uvesentlig mann. Dette er ikke en uvesentlig film. 1997. 1 time, 26 minutter.

Bruce Almighty

NRK3 22.05 og 02.05

bruce almighty

Allmektighet er noe Jim Carrey bruker til å gi Jennifer Aniston bedre sex.

terning 4 liten Hvis du ønsker å se Jim Carrey repetere alle puddelkunstene fra tidligere filmer med ansiktskramper og kløpulver-plastikk, så OK. Hvis dere vil se Morgan Freeman fnile så fromt at man skulle tro at bekkenløsningen hans plutselig forsvant, så OK. Du vet hva du får, er mottoet for denne filmen. Så få det.

Jennifer Aniston er i hvert fall en severdig komiker. Hun ser tjafsete ut som en ustelt fårehund, men er likevel ekte og rørende og ny i hver eneste scene. Dessuten kommer dere antakelig til å like at Carrey plutselig vikarierer for Gud, og bruker sin allmakt til å fryde seksuell nytelse inn i dama si så øyenvippene slamrer, samt at han lærer hunden å sitte på do med avis.

Det er i det hele tatt mange vittige ting i denne filmen. Den er bare så uforbederlig klisjéteit på den gammel-lutheranske «og så skal alle være glade for det livet vi lever, for vi er alle vårt eget mirakel»-måten. Den føles som å bli dynga ned av de kleine publikasjonene som bankene fikk lov til å spre blant uskyldige skolebarn på Kampen i gamle dager; et blad som het Lykkesmeden fordi du var din egen.

Carrey spiller en litt morsom TV-reporter i Buffalo. Karrieren hans kommer ingen vei, og han blir sur da ankermannjobben går til sleipe Evan. Bruce utfordrer Gud. Sånn får han treffe melonmilde Morgan Freeman, og han kommer til å bli den første svarte pave eller Knut Nærums etterfølger. Gud vil vise Carrey at det ikke er så lett å være allmektig. 2003.

Sleepers

NRK3 23.45

terning 2 liten Ekkelt og unødvendig spekulasjonsdrama med mange kjente folk som Brad Pitt, Robert De Niro og Jason Patric. Handler om unge gutter som blir så voldsomt seksuelt misbrukt av fengselsvakter at der er greit at de hevner seg med drap som voksne. Barry Levinson regisserte møkka i 1996. 2 timer, 27 minutter.

Yes man

Norsk TV2 21.40

yes man

Ja-mannen Carrey sammen med Zooey Dechanel.

terning 2 liten Dette var kanskje den dummeste komedien du så i det pussige katastrofeåret 2008. Det skyldes ikke bare Jim Carrey.

«The yes man» bommer med alle tenkelige kromosomer og intuisjoner og vanlige ioner. Carrey spiller fantasiløs bankmann, men han blir en stor suksess da han begynner å dele ut lån til en masse ubemidla mennesker uten sikkerhet. Han spiller utilsiktet den største internasjonale skurken siden Godzilla; han er den kreative amerikanske bankmannen som lammet hele den vestlige verden i verre spasmer enn terroristenes miltbrannpulver. Gjett om «Yes man» kom til feil jul.

Historien er ikke spesielt god heller. Peyton Reed har laget en oppskriftsfilm med like nøyaktig gjentakelsesevne som den gang NRK-fruen dampa ribbe på lille julaften. En mann med usselt liv blir utsatt for en fiks idé. Dermed oppstår marengsmjuk, men sjaber romantikk. Mot slutten av historien oppdager skuffa dame at kjærligheten bare var et livsstil-prinsipp, og dermed gripes hun av det rituelle «aldri-ta-telefonen»-vemodet. Etter at hovedpersonen viser hvor ustabilt forelska han er, blir alt bra.

Carrey spiller en tilbakeholden og folkesky mann med femtitenners ekskone. Så en dag blir han lurt av gårde på Terence Stamps «si ja»-vekkelse, og der bestemmer den positive profeten at han skal si ja til alt. Ideen er så skrivebordskonstruert at man skulle tro at manusforfatterne i hvert fall hadde mange fikse påfunn på lager. Sånn er det ikke. «Yes man» har en sordinert fantasi, som om den er redd for å vekke Taliban eller de sovende filmkritikerne. Carrey er blitt en tam dyrehage-ulv med voksne hemninger og et litt resignert Kevin Kline-fjes. Villskap er blitt til motvillighet, og egentlig må den tidligere komikeren etter hvert være klar for å spille uventa sympatiske eks-presidenter i tv-serier.

Stearinlyset i julestjerna er Zooey Deschanel, som ser ut som en kjærlig kosejente-krysning av Debra Winger og Meg Ryan og gir filmen litt klassisk kino-sensualitet. 2008.

Blades of glory

TV2 Zebra 20.30

blades of glory

Will Ferrell og Jon Heder parodierer kunstløpere. Det er lett.

terning 4 liten I etterkant av forrige ukes undervurderte folkefestlighet Halloween føles det forbilledlig forsinka og kulturpolitisk korrekt å prioritere grøssere. «Blades of glory» er en av de skumleste ny-filmene på DVD for øyeblikket. Ikke bare fordi den egentlig er inspirert av jernstang-oppgjøret mellom Tonya Harding og Nancy Kerrigan på nittitallet, men også fordi filmen skildrer kunstløp. Rytmisk sportsskøyting representerer en idretts-femininitet som blant annet førte til at de eneste skapningene som Gud opprinnelig valgte til trefelling, kjønnsbanning og kampsteinflytting, svevde rundt i noe som kaltes paljetter.

Satiren over syttitallsfenomenet kunstløp på skøyter medfører blant annet at skuespilleren Jon Heder påføres en drakt som bare kan kalles Narnia-blå, eller for den saks skyld klyseblå. Heder spiller den søte kunstløperen. Will Ferrell er Kilmer-versjonen av mann med roterende rumpe. Han er rå, sexy, svartkledd, og filmens grøssertema er at de to etter innledende uvennskap teamer opp og blir de første mennene som går parløp sammen. Heder ser ut som utygd spurvemat, og du ville intuitivt ha beskyttet ham mot snøflakenes tyngde. Ferrell har en kropp som godt kunne ha født fem barn, men hvis han hadde tatt i en bebi, ville du ha sendt den til desinfeksjon. Skikkelsene er perfekte, men det er ikke manuskriptet. Forfattere og regissør har antakelig blitt enige om ikke å sløse bort brukbare poenger på en film som likevel bare selger på rollene. «Blades of glory» går fort tom for tradisjonelt handlingsdrivstoff og må seile hjem på vindkastene fra Ferrells oppblåste innvoller. 2007.

A perfect world

TV2 Zebra 22.20

perfect world, a

Kevin Costner tar seg av en liten gutt.

terning 4 liten Kevin Costner gjør en av sine aller fineste roller. Den familieskadde langtidsfangen Butch stikker av fra fengsel og tar en liten guttunge som gissel. Han og åtte-åringen (T.J. Lowther) ruller i vei sin egen lille roadmovie, en utsøkt mini-fortelling om forbryteren som undersøker egen fortid ved å være sånn mot den lille gutten som han skulle ønske at hans egen far hadde vært mot ham. Dessverre spiller Clint Eastwood og Laura Dern en slags «Smokie and the bandit»-komedie som kompromitterer filmen, og dessverre er den litt for seig i slutten. Men en fin film. Regissert av Clint Eastwood. 1994. 2 timer, 12 minutter.

Duplex

FEM 21.30

duplex

Ben Stiller og Drew Barrymore har vanskelig leilighet.

terning 5 liten Behovet for menneskelige komedier med høyt sukkerinnhold og kilende kullsyre er mindre enn du tror. Folk er sinte som skremte motorvei-lemen, og selv de ikke-selskytende tilhengerne av påtvungen vennlighet irriterer seg over alt som ikke funker lenger.

Skuespilleren Danny De Vito var alltid en sint mann. Han lager bare svarte komedier, og i «Duplex» rammer aggresjonen ei kvithåra gammel dame i annenetasje.

Ben Stiller og Drew Barrymore spiller samboere. Egentlig er det bare Barrymore og Adam Sandler som kan utgjøre det perfekte filmpa. Ben Stiller er ikke Sandler, men en sosialt irritabel lesehest. I selskap med det utvokste barnet Barrymore virker han litt mer bortreist enn en sveitsisk fregatt i Afghanistan.

De to kjøper hus i bandittbydelen Brooklyn, og på kjøpet får de en uoppsigelig, uutkastbar oldingsatan som forvandler dem til uvillige, men viljeløse vaktmestere. Filmer som dette trenger ikke være sannsynlige, men de må være troverdige, og «Duplex» ramler både på feil parsammensetning og konstruert leieboer. Filmen taper seg også på en fantasifattig grettenhet, som de fleste får nok av gratis. Men smil likevel. For du kommer til å like å se den. 2003.

Legenden om Narnia: Reisen til det ytterste hav

TV3 18.30

legenden om narnia - reisen til det ytterste hav

Noen utflukter er mer vellykka enn andre.

terning 5 liten Det er krig i England og de to minste Narnia-ungene Edmund og Lucy sitter på landet et sted med den nerdede fetteren sin Eustace. Han er en slags Dudleif i halve filmen. Plutselig flommer et skutemaleri over, og ungene svømmer seg til et vakkert sjøfartøy med Caspian som kaptein.

Filmen er et deilig eventyr. Den tobeinte oksen snakker til Eustace, og han dåner. I stedet for å stå halvstille og snakke som en søndagsskole (som faktisk finnes ennå), beveger filmen seg over i en eventyrfortelling som virkelig engasjerer. Caspian og hans eksilerte engelsk-unger må finne seks grever og deres seks magiske sverd for at The Dark Side ikke skal få overtaket. Det vil si: I denne fortellingen rammes folket av en grønn tåke som suger dem og sluker dem og forsvinner dem inn i en slags eksotisk, forsmedelig limbo.

Filmen er perfekt på to hele måter. For det første aksellererer historien naturlig, og dessuten inneholder den noen fantastiske animasjoner. Den lille rotteversjonen av Shreks sverdsvingende kattevenn er skjønn. Den litt melankolske dragen er utformet med fine ansiktsuttrykk. Og sjøorm-uhyret med alien-tryne funker faktisk flottere enn sånne computer-skapninger pleier gjøre for tida.

Poesien i hd-en er pusthemmende, og kulminerer når de seiler til Caspians land på et hav av hvite blomster og får se den formfullende vannvegg. 2010.

Charlie St. Cloud

TV3 01.00

terning 4 liten Zac Efron og Kim Basinger i fantasidrama om en ung mann som kan se sin døde bror, men må velge mellom det og redde et liv. 2010.

Alene hjemme 3

Viasat4 19.15

terning 5 liten I treeren rammer åtteåringens heimevern et kybernetisk kameratskap på fire europeiske spiontyvagenter. De får knust kraniet minst fire ganger hver. Alex D. Linz har overtatt Macauley Culkins rolle. Linz er en liten luring. Han ser ut som en overklasse-alv. Hovedrollene i filmen har imidlertid en gru bråte urealistiske teknoleker fra Dr. Mabuses juleverksted. De er okei å se på. 1997. 1 time, 40 minutter.

Land of the lost

Viasat4 21.30

land of the lost

Will Ferrell og Danny McBride i humortørkens land.

terning 2 liten I «Land of the lost» spiller Will Ferrell miskjent fysiker som mener at han har oppdaget at energikrisen bare kan løses ved at menneskene dimensjonsfrakter seg ved hjelp av takyon-generatoren og resten har jeg glemt.

Han havner på felt-trip i Intethetsland sammen med briten Anna Friel og den ekstremt uappetittlige komikeren Danny McBride, som alltid ser ut som et vektig argument for å bli evnukk og vegetarianer.

I den nye dimensjonen finnes selvsagt to ting: Dinosaurer og referanser. De døde ut omtrent samtidig. Der finnes noen kraftløse minner om «Apeplaneten», der visner minnene om Indiana Jones-aktige eventyrfilmer, der sovner øglebarna til sanger fra «The Chorus Line» like før søvnen også tar oss.

Dette er en nullvits-film. Noen trengte et halvår som de kunne bruke på Will Ferrell. Så sa de tidsreise, men ingen fant på en eneste vittig hendelse etter det. 2009.

Lost in space

TV2 Film 21.00

lost in space graham rogers oldman

Heather Graham, Mimi Rogers og Gary Oldman i verdensrommet.

terning 5 liten Ikke-akkurat-villstyring William Hurt spiller professor Robinson som sammen med ressursrik hjemmekone, motvillig datter, flink datter og en usedvanlig datakul sønn skal flytte til det ytre verdensroms Alfa Prime gjennom hyperspace. De havarerer, og eventyrlig familieliv oppstår.

Gary Oldman spiller tidsvandrende skurk som er slanka ned til uansvarlig få holokilogram og likner tsar Nikolai i oppløsning. Hurt er Hurt om alle land lå øde og alle mann var døde. Det skal mer til enn en univers-katastrofe for at han hisser seg opp. Handlingen omfatter mange rare påfunn. De fleste kunne vært med Erik Tandberg i The Muppet Show, men filmer er ikke kjedelig fordi om den er dum. 1998. 2 timer, 5 minutter.

Mandag 29.12. Rom-mandag med by-pingviner og andre rare ting

 

Mr. Poppers pingviner

TV3 18.50

terning 4 liten Animerte pingviner på en elendig mandag, men det er en kul film om ekstrem-innredning av storby-leilighet, og de fleste eldre-hipsterne og deres foreldre liker innredninger. Spesielt Stavanger har ry på seg for å være byen der folk omtaler møblene sine med fornavn og etternavn.

Dessuten: Jim Carrey er fremdeles en deilig skuespiller. Han sier ironiske vitser med den overlegne selvfølgeligheten som gjør at tårnene faller, og han omgås seg sjøl som om han skulle være en eksentrisk nabo. Det er deilig å se på når Carrey er ulenkelig likegyldig.

mr poppers pingviner

Jim Carrey danser med pingviner som bør bo i by.

Denne filmen handler om at han arver én pingvin fra pappa, mens de andre fem oppstår fordi mobildekninga var dårlig den dagen. Han innreder luksusleiligheten sin som noe det snøfattige Stavanger burde hatt i stedet for konserthus – et vinterlekeland der de snedige vandrefuglene sklir rundt og utvikler personlighetene sine. Og ikke bare det. Som en ekstra bursdagsgave til desillusjonerte skilsmissebarn dater han mammaen deres igjen og ser på henne med betydelig seksuell interesse.

Jeg tror jeg syntes at filmen var dum på kino, for der så jeg den i arbeidstida, og betalte timer skal man ha respekt for. Men hjemme hygget jeg meg med familiens samlede forråd av spontan barnlighet, og det ble veldig kjekt.

Også Tjensvoll-gjengen var uenig i slutten. Men sånn er det nå. Du skal ikke ta pingvinene fra Antarktis, for den lille isøya er plutselig det eneste som betyr noe. Men vi som er tilhengere av bypingviner gir oss ikke så lett. Pingviner har egentlig et elendig liv på landet. Den ene står der med egget mens den andre vandrer sjyttitusen sjømil for å hente en fisk. De skulle ha bodd et sted med matvarehus. 2011.

Porco Rosso

NRK2 01.40 og 14.30

porco rosso

Den røde grisen er en flygerhelt.

terning 6 liten Akkurat da du regnet med at animasjonsfilmene har nådd en tilstand av kollektiv koma, kommer denne japanske filmen fra 1992 og slår rotta av stolen og graset på månen.

Antihelten Porco Rosso, som flyr et råttent bounty hunter-fly over Middelhavet i begynnelsen av 1930-tallet mens fascistene ypper seg i Italia, er uten tvil årets mann. Stutt i trynet som en tungvektsbokser uten brukbar guard, feit som en Fredrikstad-supporter, forheksa fra mann til gris, rånete, men ærlig og lojal. En mann som blir håpløst elska av verdensdelens vakreste kvinne – Gina som synger franske chansoner i skummel kafé og sender koda meldinger til den frie verden som ennå ikke visste at den var den frie verden. En mann som holder til i et avsides James Bond-vik uten skandinaviske nudister og forfølger sjøflyrøverne høyt over Europas blå hav og idylliske landsbyer.

Dette er for de kresne. Tro meg.

Hayao Miyazaki er den nå 67 år gamle japaneren som laget den filmatiske magien «Det levende slottet», «Chihiro og heksene» og «Min nabo Totoro». Han er uttrykt anglofil og har i hvert fall oppdaget den visuelle romantikken i det klassiske Europa. Når han formidler små japanske kystbyer eller Milanos vakre fabrikkstrøk er det med en romantisk følsomhet for omgivelser som gjør at du får lyst til å ta bildet nede fra lerretet i sal 2 og henge det på veggen hjemme. I «Porco Rosso» finnes det en bakgrunnspoesi som man blir visuelt sulten av.

Historien er en lærebok i romantikk, og de overbetalte manusforfatterne i California burde ta seg en tur til Japan og lære hva filmer skal handle om. Rosso slåss både mot de fargerike luftskurkene fra flyskurksambandet og han har en amerikansk erkerival som er ute etter alle damene. Han tilbes av verdens skjønneste dame som bor i hotell på øy og vet at hun antakelig aldri kan få den omskapte helten. Dessuten oppvartes han med guttaktig småjentethet av flykonstruktørens barnebarn, som bygger grisens nye fly og utgjør et slags seksuelt halvtabu i filmen. Til slutt slåss han for den lille jentas ære og dyd. Det er sånn det skal være og en ny bekreftelse på millenniumsmistanken: Regissører fra Asia kommer til å redde filmkunsten.

«Porco Rosso» har riktignok sju års aldersgrense, men det er en film for voksne, og særlig de som følger hver minste strek med blikket. Dette burde vært dagens utvalgte, men NRKøddene i Oslo viser den midt på natta. 1992.

The nutcracker

NRK3 20.00

terning 4 liten Andrej Konsjalovskij har laget denne spillefilm-versjonen av «Nøtrteknekkeren»,og Elle Fanning og flere til spiller historien om lekene som blir levende. 2009.

Hulken

NRK3 22.35

hulken1

Nick Nolte er pappaen som ser ned på Hulker’n.

terning 5 liten «Hulken» var i sin tid en syttitalls-naivistisk fjernsynsserie der hovedpersonen Bruce Banner ble omgjort til surrealistisk succulent én gang i uka. Det var dumt, men kjekt. Ang Lees steindyre film er også dum, men vittig.

Eric Bana spiller den gale forskers uheldige sønn og kler fryktelig forvandling. Farens forferdende sjøstjerne-fumling fører til at den arme gutten svulmer når han blir sint. Det nytter ikke om han er nesten-kjæreste med det beroligende middelet Jennifer Connelly. Hun har øyne som kan kurere kolikk og mykne kålrabi, men ikke roe galne guttegener.

Etter at han har blåst seg opp like fort som en redningsflåte, kommer den store grønne mannen i klassisk konflikt med det amerikanske forsvaret (noe som vanligvis ikke fører til så mye), og i begivenhetenes etterkant oppstår også den kjønns-melankoli som før eller siden rammer alle superhelter. Nå er det vinter. Lyse Kraft og Mordor ruster seg til ny ondskap. «Hulken» er bra nok nå. 2003.

Universal soldier

NRK3 00.45

universal soldier

Jean-Claude Van Damme den gang da.

terning 5 liten Stikk i strid med alle anelser var «Universal Soldier» i 1992 en spennende og vellaget actionfilm. Kanskje er den det ennå.

Det var antakelig ikke bra, for både kickbokseren Jean-Claude Van Damme og karate-bodybuilderen Dolph Lundgren var verdsatte som levende bevis på hvor mye de andre framleis kan utrette med verden. De to eksport-europeerne hadde kontrast-verdi for alle som er avhengig av regelmessig å ta avstand fra individualistisk høyrevold og pyroteknisk støy som er verre enn libyske opprørere og Arbeiderpartiets postdirektiv-røvere. De kunne ikke spille film, og de ble bare hyret av folk som ikke kunne lage dem. Dermed oppsto en slags ideologisk harmoni mellom innhold og form.

Men Hollywood-tyskeren Roland Emmerich fikk skikk på begge to ved å tilbakeføre dem til entreprenørene. I «Universal Soldier» er begge en slags robomarines. To amerikanske Vietnam-soldater har fått et termostatstyrt evig liv som roboter for en spesialstyrke av usårbare renovasjonsmaskiner, og det eneste de trenger er et skikkelig avkjølingssystem for å holde overforbrenningen i sjakk.

Det funker svært bra, for disse rollene kan de virkelig. Det betyr at Emmerich kan la maskin være maskin og konsentrere seg om høyaktiv action. Da Van Damme kommer på rømmen sammen med en teknisk fascinert kvinnelig TV-journalist (Ally Walker) etter å ha medvirket i en stilig filmet antiterrorist-aksjon, setter Emmerich i gang frydefulle handlingsorgier. Du skal være ganske motstandsdyktig for ikke å more deg her. 1992.

Førstekoneklubben

Norsk TV2 22.55

terning 2 liten «First wives club» er syttitallskvinnenes patetiske urettferdighets-prosjekt fra nåtida. De heldige av oss kjenner denne omfangsrike og tallrike delen av befolkningen bare av omtale og fordi få av dem noen ganger har tangert vårt sarte sinns sirkel med samme virkning som når brennenesle legges på nylig manetsvidd mage.

Syttitalls-kvinnene er de som brukte syttitallet til å forsøke å frigjøre seg fra mennene sine fordi halve befolkningen helt korrekt var ball- og testikkelstolte sjåvinister og historieløse fjols uten livmor. På nittitallet har en del av mennene omsider frigjort dem ved å la samlivsbyrden bli lagt på kvinner av andre årsklasser. Hos de avlasta oppstår en politisk ambivalent bitterhet som gjennomsyrer denne filmen: Vi sa at vi ville bli kvitt mennene våre, men vi mente ikke at de skulle finne noen andre.

Filmen er formet som en komedie, og den er morsom i 12 minutter. Tre forlatte kvinner tenker ut voldsom hevn av global betydning. Deretter maser handlingen vilt omkring i en orgie av negative selvbilder som får middelaldrende kvinner til å fortone seg som opphogningsklare supertankere uten lekkasje. Det er urettferdig, det er tåpelig og det rammer ikke mennene fordi seierherrene skriver den egentlige historien, mens taperne skjærer ansikter utenfor vinduene. «Førstekoneklubben» er det beste eksempelet på hvordan man ikke skal forsvare seg hvis man føler seg urettferdig behandlet: Stakkars meg, som er så stygg. 1996.

Studietiden

TV2 Zebra 18.35

old school

Will Ferrell gjør student-ting. Når ungdom har gjort dette i seks år, slippes de ut i samfunnet og kalles eksperter.

terning 2 liten En kompis-feiring av klassikeren «Animal house» (1978), der innehaverne av ufint college-broderskap kjempet for sitt hus. Man kan også oppfatte filmen som et forsøk på å etterlikne American Pie-filmenes puerile populisme og overføre den til de generasjonene som egentlig trenger denne formen for oppmuntringer: Menn som nettopp fikk sin første valk og savner russetida.

I «Old school» samler tre sjelelig ubemidla førtiåringer i trettiårsalderen seg til utenomekteskapelig drikking. De oppretter et broderskap i collegehus og tiltrekker seg dunlette skolekyllinger i ginsengensere. Alle tre går rundt med tunga ut av munnen slik Storeulv av og til gjør, og seksuelt og alkoholisk belasta humor trykkes tungt ut av forstoppa forfatterhjerner. Det er ikke veldig morsomt. Det feige manuset samler seg til selvkritikk til slutt etter samme prinsipp som når en fjortenbarnsfar avslutter firedagersfylla med å gi flaskepanten til Frelsesarmeen. Luke Wilson, Will Ferrell, Vince Vaughn og Jeremy Piven. 2003.

Spy hard

TV2 Zebra 20.30

terning 5 liten OK, men grenseløst utdatert. «Spy hard» er ikke en film. Den er bare en gjentatt, mekanisk og tildels analfabetisk paradoks-lek med faste forutsigbarheter og uflyttbare filmatiske konvensjoner. Leslie Nielsen ser etterhvert ut som en uferdig pappmaché-maske av Leslie Nielsen. Han er agent i en parodi på atskillige agent-filmer. 1996. 1 time, 17 minutter.

Super 8

TV2 Zebra 22.05

terning 4 liten Venner er ute og filmer med et gamle plastremse-kameraet sitt, og så skjer det en ulykke, og så rykker militæret inn. Elle Fanning her og. 2011.

Operasjon barnevakt

TVNorge 21.30

operasjon barnevakt

Vin Diesel skulle ikke ha vært her.

terning 2 liten Nei. Nei Nei. Jeg vil heller se Vin Diesel i «Riddick møter Elvis», jeg ville heller at han skulle spille «xXx-X» enn å rote seg borti en Disney-inspirert barnefilm om familie med and. Rollelista i «The pacifier» ser ut som en velment handlingsplan fra Aetat, og midt blant de tynneste parentesene finnes actionfolkets millennium-trøst Vin, mannen som ble laget for de som ikke orker å le mer.

Hvorfor skulle akkurat han? Diesel har en uttrykksevne som kan sammenliknes med en normal Scania Vabis-front, og han sier replikker som om doktoren ba ham hoste. Vitsen med Vin Diesel er at han aldri skal spille godt og at han ikke skal være vittig, men veltrent. Alle andre idioter er selvironiske. Kunne ikke harrysegmentet fått beholde ihvertfall én skikkelig mann?

Diesel spiller Navy SEAL-fyren Shane Wolfe som får i oppdrag å passe på nydød vitenskapsmanns muntre familie («vel, han var ikke så mye hjemme..»), og dette er faktisk ikke en svart komedie, men en rørende. Det eneste som kunne ha reddet et manus som antakelig ble skrevet med piasavakost langs garasjegolvet, var at Diesel spilte rollen sin som om han var med i en actionfilm. Ikke sjarmerende. Jeg gjentar: Vin Diesel må aldri, aldri være sjarmerende.

Men «The pacifier» går den teiteste av alle finurlige frokostløyper. De uvillige barna og den dystre militærgubben blir gode venner, og Diesel overtar til og med rollen som instruktør for en amatøroppsetning av «Sound of music». Hvis filmen hadde vært regissert med råten intelligens, ødeleggelseshumor og kontemporær kaos-klipping, kunne mye vært reddet. Men de greiene her har sletnere tempo enn gammel Herbie-film, replikkene sitter omtrent like godt som tyggegummi på våt dusjvegg og påfunnene er pysete og fantasiløse – men så er da også regissøren Shankman koreograf og laget buksedressfilmen «The wedding planner». 2005.

Black swan

TV3 01.00

black swan

Natalie Portman er en kalkun som utgir seg for å være svane.

terning 2 liten «Black swan» er en så selvopptatt film at den egentlig glemmer at vi er der. Regissøren beundrer Natalie Portman med så fortærende sult at det nesten bare er kyllingskjelettet igjen av henne mens vi lurer på om hvem som gjorde mest skade i USA – Hitchcock eller Freud?

Portman er en enkel skuespiller. Den smekre animasjonskroppen hennes er på en måte evig uferdig, og ansiktets beinete mjukhet gir deg følelsen av å se deig heve seg med for kald gjær. Hun blir liksom aldri ferdig. Portman stirrer og hun stirrer med en så konstant veikhet at gruvearbeidere som ikke har sett kvinnfolk siden en fredag i oktober, vil skjønne hvor sart dama er.

Jenter kan ikke være sarte. Noen må frigjøre dem. Menn og maskepi skal omdanne sarte jenter til djevelske, fullbyrda kvinner, for damene er aldri bare seg sjøl, de er enten hore eller helgen, de er djevelsk utfordrende eller uferdige. «Black swan» melder seg på den nattklubb-sleipe mannemyten om kvinner som jomfruelig leire med pompøs klassiskhet. La oss si det sånn: Etter «Antichrist» er det en utfordring å se filmer med menn som skaper kvinner. Det blir ikke bedre av at vi befinner oss i en sviske-kompott. Balletten «Svanesjøen» er et slags barndomsminne om alt det som var storarta da du var tolv år gammel og så Nyttårskonserten fra Wien og trodde at mer kulturelt enn dette kan det jo ikke bli.

I Darren Aronofskys vaklende film får den nesten usynlige uskylden Portman rollen som både den hvite og den svarte svane fordi den franske instruktøren blir bitt av hennes indre nebb og tror at hun er en pulefugl tross alt. «Ville du hatt sex med denne kvinnen?» sier han til en av de mannlige danserne (som antakelig ikke liker kvinner på den måten) – og svarer selv: Nei, ingen ville det. Portman er for snill og usexy til å utstråle den svarte svanes forføreriske fjærkre-kynisme. Hun må bli ei skikkelig høne.

Vi vet jo hva årsaken er. En dominerende mor. Barbara Hershey med forvirrende nye tenner spiller den detaljstyrende MonsterMutter, hun som kler dattera og legger dattera og er så psykoanalytisk til stede i alle drømmer og hallusinasjoner at dattera ikke engang klarer masturbere skikkelig når sjefen har bedt henne gjøre det.

I Svanens død er historien at prinsen velger feil svane, og da velger svana døden. Det er feiende flott som ballett-materiale, men historien er kyllingveik og patetisk som drama-fundament.

Aronofsky forsøker å kompensere for handlingens pinglethet ved å innføre en blanding av magisk realisme og grøsser-metodikk. Verken uglene eller svanene er helt hva du ser, og kanskje må en kvinne gro metafysiske, metaforiske svarte vinger for at sjela hennes skal bli komplett.

Det er ikke nok med pms en gang i måneden. Sjøl om Portman gir en troverdig skildring av uka før mensen.

Jeg kan jo ikke røpe hvordan det går egentlig. Men jeg kan fortelle at den uspennende skuespilleren Mila Kunis spiller den utadvendte, djevelske svartrompekvinnen. Etter mange forsøk på å se traumatisk-farlig ut, likner hun fremdeles den slemme skrevgeita i en high school-komedie. Vincent Cassel er bra som instruktør, men den beste rollen har Winona Ryder, og hun er med i et par minutter.

Her mangler vesentlige ting: En handling som ikke tillater regissøren å være forelska i skuespillerinnens fjes og kropp hele tida. En skuespiller som kan virke sart uten å se ut som et nek.

En sannsynliggjøring av utslitt psykologi som ikke virker som om den finner på bøøh-ting underveis for at vi ikke skal gjespe.

Er filmen vakker? Ja. Hvis du liker filmer der kvinner blir framstilt som pipende ofre, er nok filmen vakker. Musikken rekker du å bli lei av om igjen. Vi er ikke tolv år lenger. 2010.

Karate Kid II

Viasat4 19.25

terning 4 liten Ralph Macchio var søt i «Karate Kid». Det var Pat Morita også. Nummer to er en tåpelig etterligning, der de to drar på speidertur til Moritas hjemlige øy for å lære bort folkeskikk. Det er pinlig å se på. Dessuten kommer jeg aldri over at Macchio i åpningen spør Morita etter et slagsmål på en parkeringsplass: «Hvorfor drepte du ham ikke?» Som om drap ville være den mest naturlige utveien for fredelige vaktmestere i USA, og fraværet av drap trengte en forklaring. Det forteller litt om hvor mye manusforfatteren har kjedet seg, hvor mye campari han har drukket for å komme gjennom elendigheten og hva det går an å servere folk uten at de ler. 1 time og 50 minutter varer det. 1986.

The Three Stooges

Viasat4 21.30

terning 3 liten De tre stoogene var opprinnelig en eldre amerikansk komedie-gjeng, og her handler det om tre stykker som skal redde barnehjemmet der de vokste opp, og så skjer det en forbrytelse og så kommer de på reality-TV. 2012.

The million dollar hotel

TV2 Film 22.50

million dollar hotel

Milla Jovovich og Jeremy Davies i den paradoksale delen av verden.

terning 4 liten Denne filmen er ikke for lykkelige mennesker.

Men de ulykkelige kan finne mye fint i den, fordi Wim Wenders «The million dollar hotel» er så åpen. Det fins ikke én tenkt tanke i den, bare navnløse, fabulerende fornemmelser av annerledeshet. Gymnasaktig. Som ei bok på eget forlag. Som en folkehøyskole-buddhist. Som en fugl på ei snor.

Ideen til filmen er uttenkt av Bono fra «U2», en mann som antakelig aldri lærte å undervurdere seg sjøl skikkelig. Den er skrevet av amatørforfattere og regissert av Wim Wenders, som alltid har vært den mosen som Guds ansikt viser seg i samtidig som han minner om mintgrønn gjærsopp på gammal ost.

Mel Gibson spiller FBI-agenten Skinner (som betyr flåeren og dessuten er en kjent adferdspsykiater). Han skal etterforske selvmordet til rik jødesønnen Izzy, som forgrep seg seksuelt på helgenaktige Eloise (ei dame som har fått navnet til Dantes døde kjæreste). Jeremy Davies er fantastisk. 2000. 2 timer, 2 minutter.

Søndag 28.12.–En kongefilm med engelske råskinn

 

King Arthur

TVNorge 22.30

terning 6 liten «King Arthur» viser at det går an å lage historiske filmer uten at de ser ut som tema-selskaper for transvestitter. I de blaute føttenes England er til og med landmusa Keira Knightley mandigere enn Brad Pitt i «Troja» og Colin Farrell i «Alexander». Den spede dama er utstyrt med villdyrblikk og en senete bevegelighet som antakelig er laga for at hun skal flå bjørn og belgier med jekslene.

king arthur

Clive Owen og Keira Knightley ute med gjengen.

Jeg trekker tilbake alt stygt jeg har sagt om Tom Jones-etterlikningen Clive Owen. Han kan spille testosteron-kompressor med samme tetthet som norsk granitt, og mannen ser ut som om han har skjeggvekst på øye-eplene. Og den svenske pysa Stellan Skarsgård! Lykkelig forvandla til Englands super-barbar, en bamsediger, kjortelkledd poesibuldrer som antakelig bruker små dyr som febermål. Og Ray Winstone! Så rå at han ikke gror hår og de engelske fotballpøblenes opphav og forfader.

Jeg trekker tilbake alt stygt jeg har sagt om England. Det er ikke mye her som minner om Postman Pat’s mormormilde landsbysletter. Fargene er variasjoner av vonde våkendrømmer, for det er egentlig de mørke årstidene som er nordboeres identitet. En våt og reinkald vinter med så ujevne himler at de bare har plass til små guder, der lyset snubler avgårde som lettskodd fyllikk på myr. Julefargene veksler fra bålmette romantiske gulrødter til blånisse-kalde, uvirkelige evignattskulører. Her slåss galningene fra 300 etter Kristus med sverd og besvergelser så det er en fryd å se på.

«King Arthur» er den mest overraskende filmen jeg har sett på lenge. Den legendariske rundebordskongen var en sarmater, som så vidt jeg kan begripe må være en slags eldre østserber eller vestrusser. Han følger med romerne som leiesoldat til England sammen med sine beryktede sarmatiske riddere (demiblant Lancelot), og i England treffer han gaupa Guinevere i fangenskap. Dama har kinn så bleike som sandblåst skjelett og overtaler den vankelmodige innvandreren til å bli konge i England.

Kriginga i «King Arthur» er manisk detaljert, og filmen beveger seg i en nordhedensk dysterhet som gjør at man føler at det blir enda lettere å forstå Tolkien. Det var en sann norrøn juleglede å se historisk film fra den maskuline delen av verden. Regissøren Antoine Fuqua er en 38 år gammel afropittsburgher som laget musikkvideoer før «Training day» og «Tears of the sun». 2004.

Tolken

NRK1 00.25 og NRK3 22.00

tolken

Sen Penn snakker stille til Nicola Kidman.

terning 2 liten Gamle slowhand Pollack er på ferde igjen med sine berykta blytomler. «Tolken» går så seint at filmen føles som om du går bak en mann med krykker i lang trapp mens du bærer nykjøpt iskrem til et barn i sjuende etasje. Man får ofte en smertefull trang til å løpe forbi seine Sydney.

Sydney Pollack var en fyr med noenlunde full førlighet fram til «Out of Africa». Da gikk han inn i en katatonisk stirreperiode som ble videreutvikla i den forferdelige fiaskoen «Havana». «The firm» hadde Tom Cruise, som en slags freudiansk fartserstatning, så laget Pollack «Sabrina» uten kontakt med gasspedalen, og slik var også det seige romantikkdramaet «Random hearts» med Harrison Ford. Det hører med til denne nekrologen at Pollack også produserte fartsvegreren «Cold montain», men verre enn «The interpreter» har ingen av filmene hans vært.

Alle har sett scener der skuespilleren som skal skyte sin fiende, stiller seg opp ved våpen i hånd og foreleser om følelsene sine til politiet griper inn. Ingen filmer noensinne har dratt dette ut så patetisk som «Tolken». Det norske Utenriksdepartementets katastrofeberedskap hadde nådd fram med robåt mens den her unevnte står med skyter i handa og truer den andre unevnte. Klimakset i filmen blir en slags tissepause. Og da plutselig politimannen har fått tid til å storme inn, starter en ny samtale som vil gi røykerne god anledning til å veksle med tisserne. Og så kommer en lang snakkut-scene ved vannet. I «Tolken» er det plass til en fire retters middag uten at man går glipp av noe.

De underholdningsdrepende grusomhetene skyldes kanskje først og fremst at Pollack lager demonstrativt gammeldags film. En moderne regissør har ting han hopper til og ting han skeiner til og ting han lar bli hengende i lufta. En moderne regissør beveger seg ikke på luffer. Alle Pollacks scener har samme tempoet. Til og med en bussbombe etterfølges av nedroende omstendelighet. Og da agenten Sean Penn omsider stormer inn i en leilighet og skyter på noen, virker som om han benytter sjansen fordi regissøren har sovna.

Gammeldags er også regissørens forkjærlighet for overbelyste nærbilder. Stakkars Sean Penn kommer til å føle det som en hudundersøkelse hvis han noensinne ser filmen, og Nicole Kidmans monotone helgen-mimikk gjentas så ofte at man skulle tro hun aspirerte til utenriksministerjobben for Stoltenberg. Denne filmen utsletter skuespillerne. Den tørker dem ut.

«Tolken» handler om at en FN-tolk overhører samtale om attentat mot gjestende afrikansk diktator. Men er tolken (Kidman) den hun utgir seg for. Og vil Sean Penn klare å se ut som en mann igjen, i stedet for Lassie i dress? 2005.

Modern times

NRK2 19.30

terning 5 liten Chaplin-klassiker for så gamle seere at de fremdeles er motstandere av den industrielle revolusjonen. Charlie jobber i fabrikk. 1936.

Broen over Kwai

NRK2 22.15

terning 4 liten Mange sier at dette er en film, men det er egentlig en måte å plystre på. Alec Guinness spiller engelsk krigsfange i annen verdenskrig sammen med William Holden. Klassisk krigsdrama av David Lean. 1957.

Solisten

NRK3 00.05

solisten

Jamie Foxx spiller på gata.

terning 5 liten Meningen med denne filmen burde ha vært at Gud og Beethoven ikke bor innendørs, men de holder sammen. I perioder har «The soloists» en benådet, oppviglersk og sjeleløftende skjønnhet som føles ultra-religiøst forskjellig.

Derfor skulle nok historien hatt en annen slutt. Etter nesten to timer med det uharmoniske mennesket og hans forskrekka hjelper, burde filmen endt med en anarkistisk fanfare eller noe varig paradoksalt av den sorten som kanskje bare Stephen Frears hadde fått til. Den gjør ikke det. Men de første halvannen timene kan ingen ta fra oss.

Ubeskrivelig vakre Robert Downey jr. spiller en spaltist i Los Angeles Times i tider da papiravisa sliter og kolleger bærer ut pappesker bak ham mens Mr. Lopez leter etter sannheten om fiolinspilleren fra under bruene. Jamie Foxx spiller Nathaniel, en hjemløs som spiller Beethoven på to strenger i motorveitunnelen. Lopez treffer fiolinspilleren fordi Gud velta sykkelen hans eller noe, og han oppdager at den fargerike tvangssnakkeren har gått på Juilliard, som er en kunstskole for de ekstremt begava. Så engasjerer han seg i hva som skjedde med musikeren – og i løpet av en famlende sosionomisk amatørprosess forsøker den feira skribenten å hjelpe uteliggeren tilbake til et verdig liv i en liten hvitmala leilighet med blått i dassen.

Her tar historien to veier, og jeg vil at du skal sitte ned og kjenne etter om du ikke egentlig lengta etter den eksentriske. Regissør Joe Wright, som laga «Atonement», er best når han drømmer seg vekk med musikken i et by-pastoralt, sentimentalt musikk-mirakel. Han bildelegger den gale strenge-dyrkerens guddommelige Beethoven på en måte som gjør at du i en slags voldtatt overfølsomhet kjenner hva komponisten følte eller tenkte. Det er kanskje fordi de første møtene mellom velgjøreren og hans offer skaper en forståelse av den gale som er genuint panteistisk eller noe: Han er menneskets enkle, euforiske egentlighet, og han og Beethoven og Gud bor under ei forbanna motorvei-bru, og der applauderer duene med sine vinger og det oppstår en frihet som lyder ble skapt for. Musikken blir et manifest, de hoggende cello-strøka byr på en aggresjon som jeg aldri opplevde med Ludwig van i en konsertsal. De videreføres da ei bag-lady i Skid Row gjennomfører en eksistensiell monolog som får deg til å føle at William Burroughs har vært på ferde. Jamie Foxx’ schizofrene monologer er også perfekte litterære renselser. Da den verbale surrealismen går over i en versjon av Fader Vår som ligger helt på grensa til Armstrongs «What a wonderful world» i «Good morning, Vietnam», føler du i noen lykkestunder at du er med på et estetisk opprør. Og en bekjennelse. Det er ganske stilig.

Men dette er en sann historie. Det er fare for at den egentlig bare handler om at det er synd på alle USAs hjemløse, og at det finnes talentfulle folk blant dem. Den handler dessuten om at ikke engang spaltister kan smile bort psykisk sykdom. Men den oppskakende, romantiske påstanden om at Nathaniel Ayers var en engel på jorden, og at Ludwig van Beethoven er de gales talerør, den forsvinner litt i autentisitet.

Men gløm det. Lykkelige tårer satt gjemt i øyekrokene gjennom hele filmen. Gå av gårde og opplev to velsigna skuespillere og en musikk uten vegger. 2009.

Et vakkert sinn

Norsk TV2 24.00

et vakkert sinn

Den trøblete Russell Crowe med kona Jennifer Connelly.

terning 5 liten «A beautiful mind» er pølse i grillsesongen. Men pølser er godt.

Det ville være dumt å underslå at starten er vanskelig. Russell Crowe drikker øl og er geni. Studentene er studentiske med andre studs.

Akkurat da du blir lei av ensformigheten og ønsker at tredje verdenskrig skal begynne, hopper filmen til Pentagon i 1953. Der treffer den nå statsansatte kodeknekkeren dama si. Jennifer Connelly siger manetseigt i Sweetmint-rød kjole og overrasker med en seksuell forkjærlighet for matematikere som kommer til å skape forvirring i Mensa.

Det bisarre forholdet blir du nervøs av, og usikkerhet er underholdende. Connelly holder i det hele tatt mye av filmen på plass mens Crowe finsnekrer på eksentrisiteten sin i en slags mumlende .

Hele dette spillet er kompa av James Horners dommedags-musikk. Påtrengende instrumenter av flere tusen slag ruller over filmen som et felttog mot Stalingrad.

Så kommer vrien, som er genial, og jeg skal ikke si noe om den. 2001.

Natt på museet

TV2 Zebra 18.25

natt på museet

Ben Stiller er tatt av hva heter de nå igjen.

terning 4 liten Dette er en siktesvak høyressurs-komedie med Ben Stiller. Den handler om at alle utstillingsfigurene i naturhistorisk museum blir levende, og det burde virkelig vært vilt og vittig. Mammuten er løs. Steinalderfolka kommer løpende. Aku Aku-statuen snakker med stemmen til bror til Raymond. Dinosaurskjelettet leker. Hvordan ble det kjedelig?

Underholdningsevnen stamper i kliss, for Stiller spiller en uferdig fyr som ikke er inntagende, men ynkelig. Det er bare trist at sønnen hans oppfatter pappa som en tulling, for han er det. Mannen har ikke ett eneste forsonende trekk – og når han gjør noe bra, er det bare flaks, så du tar deg i å frykte hva som skjedde med far og sønn da filmen var slutt. Hvor mange dager ville det gå før den rotløse masekoppen dreit seg ut igjen? Ei uke? En time?

«Natt på museet» burde vært en frodig flesk-til-film. Den tusler seg uforløst inn i tristheten. 2006.

Harry Potter og dødstalismanene – del 2

TV2 Zebra 20.30

harry potter og dødstalismanene del 2

Daniel Radcliffe, Emma Watson og Rupert Grint for siste gang sammen.

terning 6 liten Egentlig burde publikum bare reise seg i benkeradene og juble etter den aller siste Harry Potter-filmen. Den er laget med tett og handlingssterk dommedags-dramatikk, heftig trollmannsaction, religiøs utholdenhet og en okkult sanselighet som imponerer så ofte at det virker som magi.

La oss også hylle J.K. Rowling, dama som har skrevet en av de mest innfallsrike og velformulerte eventyrhistoriene i engelskspråklig litteratur. Harry Potter-serien har vært forunderlig rik fra første setning.

Jeg var skeptisk til at sjueren ble delt i to, men nå virker det logisk. Første del av sjueren var den dystre, nederlagsdømte, smertelige og utrøstelige sjelerøysa der de tre unge menneskene fikk møte voksenheten i et goldt mellomland der ingen barnlighet overlever. Den andre skildrer kamp.

Lille Potter kom inn i historien som en vilter adoptivgutt med store briller og lykkelig sinn. En unge som oppdaget hva sine overraskende evner, et fint bilde på den fantastiske gleden ved å være barn og få ting til. I sjueren del 1 oppdaget han for alvor at det finnes et kompromissløst alvor i verden.

I siste del utvikler Potter den voksne mannens viktigste spesialitet: Han aksepterer faenskapen og bestemmer seg for å gjøre noe seriøst med den. Det gjør han i et bildevakkert, actionfylt felttog mot den uunngåelige Voldemort, mannen som ikke ble borte fordi om man ikke sa navnet hans. Det er konfrontasjonens voldsomme romantikk, formet som en blanding av eksistensielt eventyr og eventyrer-frodighet. Når Harry, Ron og Hermine lurer seg inn i Flirgott i forkledninger, er det som i et Indiana Jones-race med skinnevogn – og når de rømmer ut igjen på dragerygg, svimler du lykkelig som en hengiven slektning av brødrene Grimm.

Når himmelen over det skadeskutte Galtvort eksploderer i en stjernenatt av ond trolldom, er det som blitzen over London. Og når de siste, slitne skolefolka i Humlesnurrs snedige akademi samler seg til organisert motstand, blir det som om du ser en klassisk krigsfilm i et slags beleiret «Alamo». Manetaktig skjold velver seg over skolen som i en Star Wars-film, og på de svarte haugene har ondskapen samla seg under den svarte lordens ledelse. Så kommer de. Troll, villmenn, skogs-barbarer, røvere, dødsetere og desperanter mot levendegjorte steinriddere og livredde skolefolk med støvete tryllestaver.

Innimellom små pauser med utsøkt romantikk. Slurs hemmelighet og hans tårer som røper alt. Harrys møte med Humlesnurr i en limbo-versjon av Victoria Station der de som ennå henger i skjebnens fingre, kan bestemme seg for en framtid.

Mot slutten en boss-fight i ruinene av Galtvort, utført av en ung mann med rød laser og en mektig Vader med grønn laser (jada, det skulle vært omvendt). Det er kult, og du kjenner det i magen.

Det er ikke så lenge siden jeg så eneren. Daniel Radcliffe var en søt og rørende liten gutt med glitre-øyne. Her er han en sliten magiker-nerde med triste øyne, en sta og sart liten mann. Emma Watson blir antakelig en ny Beckinsale eller Knightley, Rupert Grint blir en tøff mann i engelsk film framover. Det vil uansett alltid finnes et Galtvort.

Jeg liker godt den omdiskuterte slutten. Den er logisk og rettferdig. Dessuten liker jeg at Potter som førtiåring likner Patrick Dempsey og at sønnen hans er helt lik Ashton Kutcher. Man skal ikke lykkes med alt. 2011.

Star Trek – The future begins

TV2 Zebra 23.05

star trek - 2009

Chris Pine er Kirk.

terning 5 liten Du så aldri en Star Trek som liknet denne. En vill stjerneferd i 11-års grensens ytre grenseland og et gutteviltert cowboy-show.

De formalistiske kommando-setningene rundt omkring på den nylig støvsugte brua til stjerneskipet «Enterprise» er fremdeles til stede, men tidsgjerrig som hos sunnmørske sjekteskippere. J.J. Abrams («Lost» og «Mission: Impossible III») og hans medsammensvorne stjerne-anarkister har skjønt det George Lucas gikk glipp av: En moderne spenningsfilm skal skli på badesåpa i første bilde, og etter det skal den aldri få igjen balansen før alt er slutt og helten mottar salaten sin.

Filmen starter i et velsigna graviditets-kaos, da mor til kaptein Kirk forsøker å føde mens ektemannen holder unna de opprørske romulanernes frilans-keiser Nero. Det er den oppskriftsmessige action-oppvarminga; det man i rockekonserter kaller support. Men du skjønner for alvor at millennium-trekket kommer til å bli mer enn foreskrevet glansbilde-moro da Abrams sender oss videre til Iowas støvete slette-veier, der James T. er 10 år og kjører en halvlånt veteran-cabriolet henimot spjoing-speed. I denne filmen blir det ikke mange tissetrengte senatsmøter!

Chris Pine er en ung kaptein Kirk og har et flørteblikk som vil kunne få oljebeisa kosteskaft til å blomstre. Han har den opprinnelige Ray Liottas skamløse dokkeauer og Ashton Kutchers lepper samtidig som han er naturlig ufin som æh, for eksempel Mel Gibson for tjue år siden? Jeg følte alltid at det var noe Roger Moore-aktig over William Shatner, men Pine minner mer om den animerte versjonen av Luke Skywalker i «The clone wars».

Pine er en Kirk of our choice. Han blir fort uvenner, får bank overalt hvor man viser seg, han warper grønn dame på himmel-akademiet fordi han ble avvist av romvenninna hennes, han tester tålmodigheten til den utrente ungdoms-flegmatikeren Spock.

Handlingen har fokus på action-problematikken som de ville ha sagt i utviklingsavdelingen på jobben din. Men den tar seg også tid til disse nydelige fysiske paradoksene som fikk TV-kikkere på syttitallet til å føle at de nettopp grodde ei ny hjernecelle. Star Trek var en avhengighets-skapende lek med våre dristigste forestillinger om verdensrommet, og du skulle holde hendene på dyna for å begripe hvem som var hvor når. De skeiner i tid her også, og det er like deilig.

Fienden er perfekt. Eric Bana ser ut som en tri-bleika Darth Maul og holder til i et jernkråkete super-romskip. Dødstårnet hans kunne vært Giacomettis juletre, og dessuten har han ei svær boble med rødt slim som kan forårsake gravitasjons-katastrofer. Han bruker den.

Nå må jeg slutte, for jeg sitter i veien for de som legger de nye golvflisene. Men det var altså bra. 2009.

Race to Witch Mountain

TVNorge 18.35

race to witch mountain

Dwayne Johnson og Carla Gugino på kul eventyrferd.

terning 5 liten Familier, sitt ned sammen: The Rock spiller spennings-fristende barnefilm, sånn at også sjuåringene kan få etter-feire Halloween. «Race to Witch Mountain» er en herlig actionkomedie der to tweenies kommer reisende fra annen planet for å inspisere selvlysende klump med padde-egg og deretter redde både Jorden og sin egen sivilisasjon. Sånn som dette skal en barnefilm se ut. Ingen unger blir mobba i skolegården eller er ulykkelige fordi far ferker sekretæren. De trues bare midlertidig av jordens øyeblikkelige utslettelse. Utslettelsen ser flott ut. Togvogner smeller og flyr i luften. Barne-aliens har evner som ville få flåsamannen til å blekne. En ondarta super-robot kommer for å stråle dem aldeles i hjel, men de stikker i en bulka gul taxi sammen med den forvirra actionhelten Dwayne Johnson, Carla Gugino og en hund. Det skal være med en hund. Filmen er en nyinnspilling fra 1975. 2009.

Sammensvergelsen

TVNorge 00.45

sammensvergelsen

Mel Gibson trøstes av Julia Roberts.

terning 5 liten Utsøkt, sinnrik thrillermoro med to så strålende karismatikere at det oppstår interferens når de er i samme bilde. Konspirasjons-teoretikerne er USAs og nettsamfunnets mest underholdende eksentrikere. De tror i fullt alvor at FBI, KPS, BSI, BMW, det internasjonale meieriromvesen og Jimmy Hoffa tok livet av president Kennedy med giftig øyensverte og silikonlaser. De vet at Visa-kort fører til kreft.

I «Sammensvergelsen» kjører Mel Gibson drosje og snakker slik yrkets utøvere skal; kategorisk og reaksjonært. Han frykter alt og gir ut et eget blad om romferjenes virkning på jordskjelv i California. Dessuten oppsøker han Secret Service-agenten Julia Roberts for å tipse regjeringen om hva som foregår.

Så begynner ting å foregå.

Med mye stemningsskapende paranoia og iltre, X-filmatiske kamera-dysterheter avsløres så mye medisinsk møkk at du tror det ikke før du trør i den. De amerikanske ørnene er som sedvanlig ikke hva de ser ut som, og Gibson-Roberts beveger seg som begeistra Bobsey-barn i en verden der alt i følge planen skal gå bra til slutt.

Mel Gibson er en økologisk fyr som strekker talentet sitt akkurat dit det rekker. Han overspiller mer enn en høyspentkobla Fender, men siden Ting Har Skjedd som er skumlere enn tirsdagers tannlegebesøk, godtar vi at den flegmatiske australieren virkelig er i trøbbel. Julia Roberts har fremdeles så fantastisk munn at hun kunne ha diet fra en undulat. 1997.

Letters to Juliet

FEM 18.50

letters to juliet

Amanda Seyfried med Vanessa Redgrave i Toscana.

terning 5 liten Jeg vet ikke om dere husker Amanda Seyfried fra «Mamma Mia!» En kvikk blondine-installasjon med sterkt balsamert hår og store, følsomme fole-øyne. Hun har et tårepotensiale uten like. Når Amanda blir rørt, er det plass til halvlitersflasker.

Det er bra, for i denne filmen kommer kjærligheten tilbake til sin opprinnelighet i et landskap som den nevnte lekende Gud oppfant for at folk skulle bli så formidabelt forelska at de en stakket stund glemte å være misfornøyde med Stoltenberg.

Det starter med at Seyfried reiser til Verona sammen med sin langtidsforlovede Gael García Bernal. Hvis du i utgangspunktet lurte på hva den pinglete skuespilleren har her å gjøre, så tenk den tanken at han kanskje skal byttes ut. Bernal spiller restaurantmann på jakt etter oster og vin, og han er druelig opptatt på hele romanse-reisen samtidig som han overdriver oppjagetheten sin som om han har termitter i trebeinet. Tynn som farris, overspent som espresso. Snakker som en nevrologisk lidelse.

Men vår melankolske Amanda bryr seg enda mindre om forlovedens fravær enn om tomaten hennes skulle ha blitt overkjørt. Hun finner veggen med brevene til Shakespeares Julie, og deretter besøker hun damene som svarer ulykkelige kvinner fra hele verden. Og i Italia går budskap så fort at da den amerikanske jenta har dugnadisert fram et brev til Vanessa Redgrave, kommer den engelske ladyen plutselig reisende sammen med barnebarnet sitt for å finne ungdommens elskede.

Det var et hekkans godt valg. For det gir den klarsynte herr Blåe-Ray en sjanse til å reise i rød Fiat gjennom Toscanas landskaper på jakt etter en mann i 75 års alderen. Det er så vakkert. Kveldslyset over Toscana er som avhengighetsskapende kjærlighetsdop, det er som om skygger og sjatteringer blir samlet i en sjelden skjønnhet som ellers bare finnes inne i mennesker når de ser sine nyfødte. I Toscana er lykken et utendørs-fenomen. Å reise gjennom Toscana må være som å besøke en eufemisert versjon av sin sjel. Jeg har vært i Italia én gang, og det var på filmfestival i Venezia. På pressekonferansen til en italiensk regissør sto det straks opp en mann og sa på et engelsk som kunne vært inspirert av «Forhekset av månen»: –.Hvorfor elsker ikke mennesker på film slik de gjorde før? Da gråt regissøren på scenen. På ordentlig. Han med spørsmålet ble kasta ut. Italienere er ikke som deg. De ville aldri holde med Tottenham. De er Guds hamstere.

I denne verdenen treffer Amanda også Vanessas barnebarn Charlie, som er en uromantisk engelskmann med kornfarger og snille knappenålsøyne. I utgangspunktet er hans besøk i Italia som en avholdsmann på Beerfest. Men han kommer seg. Jeg skal ikke røpe mye, men Franco Nero setter i stand et utendørs-bryllup på toskanisk steingård som er umenneskelig vakkert. Gracia destina!

O hellige moder og hennes mektige murere, Guds dag som landskapskunstner og alle sensuelle fargers lastefulle, syndeskapende opphav. Se og nyt. 2010.

Når du minst venter det

FEM 21.00

når du minst venter det

Jack Nicholson og Diane Keaton har funnet fram pleddet.

terning 2 liten De seksuelle fordommene blomstrer framleis som om vi alle skulle bo i en gul undervannsbåt.

«Something’s gotta give» er en amerikansk komedie om en seksuelt aktiv 63-åring, og følgelig er ordet Viagra det hyppigste i filmen. Den er et egosentrisk bidrag til generell stigmatisering.

Filmen er regissert og skrevet av Nancy Meyers, en 55-åring som ble skilt fra ektemann og produsent-regissør Charles Shyer i 1999 og som siden ikke har giftet seg, men skrevet manuskripter. Derfor er filmens hovedperson Diane Keaton en skilt manusforfatter med produsent-regissør-ektemann. Hun har ikke giftet seg igjen, men er attraktiv hinsides de dødeliges fatte-evne når hun først treffer folk. Man skal være ganske naiv for ikke å oppleve den sjåvinistiske filmen som en personlighets-masturbasjon, og Jack Nicholson spiller egentlig bare offeret for Meyers’ terapeutiske skybrudd.

Derfor må han være en slags avskrudd generator. Den vanligvis rampete mannen er ikke rå, ikke vulgær, ikke sjarmerende, ikke treffsikker – bare indolent flirende som kastrert hannkatt i ettermiddagssola, en glad vallaks i de halvdødes kulp. Nicholson spiller så usexy at Viagra antakelig ikke ville gitt ham morgensnue en gang.

Diane Keaton har rollen som det lukkede skrin (rutinert freudiansk metafor), og samtidig flokser hun fjollete med ansiktsuttrykka sine som en nervøs Casino-deltaker. Den første delen av Meyers’ film er så dårlig spilt at den ikke fortjener trilling av terning, men av scarabé. Etter hvert tar historien seg opp på samme måte som berg- og dalbaner har sine oppturer.

Dette kunne vært en stilig film hvis hovedpersonene hadde fått lov å være det. Nicholson blir spylt ut med bidetvannet, fordi Meyers av hevngrunner trenger en patetisk mann under tastaturhammeren sin. Forfall idylliseres. Det er som om Nicholson og Keaton bare tiltrekkes av hverandre fordi felles avfeldighet gir dem lov til å bruke pledd. 2003.

Ghost ship

FEM 00.25

terning 4 liten «Ghost ship» er en blanding av «Alien» og «The haunting», men på sjøen. Et testosterånete og rustikt slepebåtmannskap lokkes av en fremmed til å borde tomt cruiseskip som driver rundt ved Beringstredet. T-skjortekledde og fåmælte vandrer de rundt i den tilsynelatende forlatte båten. Lyskjegleballetten flakser i rustkalde korridorer. Det knirker demonisk i plaga stål, det skviker i hengsler, og plutselig ser et kaldt lite jentespøkelse dømmende på slepebåtens Ripley-kopi. Julianna Margulies spiller ei uflørten jobbejente med klinisk stramme t-skjorter og militær mandighet.

Skipet er ikke forlatt. Alle slags effektdauinger tyter fram fra vegger og skott. Lika flyter rundt som rekved, og som i de klassiske spøkelseshusfilmene avlives uønska inntrengere én etter én, ifølge viktighet og sosial status. Noen vil undre seg over at til og med alle middelaldrende bokklubbkvinners yndlingsmann Gabriel Byrne overføres til de overflødige flytere. Men sånn er det. Byrne var viktigere før. En firer, egentlig. 2002.

Roald Dahls Matilda

TV3 17.50

matilda

Mara Wilson er en kul Matilda.

terning 5 liten Matilda utspringer biologisk fra en kulturfiendtlig bilselger-familie, men finner politisk trøst i overnaturlige evner samt i en bibliofil lærerinne med det betryggende gammeltestamentlige skuespiller-navnet Embeth Davidtz. Dette er en fordomsfull, men morsom barnefilm basert på en av Roald Dahls nevrotiske historier. Ellers med: Mara Wilson, Danny De Vito, Rhea Perlman. Regi ved Danny de Vito. 1996. 1 time, 40 minutter.

Istid 4 – Kontinenter på avveie

TV3 19.30

terning 5 liten Storarta istid-film igjen. Kontinentene flytter på seg, og de arme dyra må ut og seile på isfjell. 2012.

The bounty hunter

TV3 21.00

bounty hunter

Clive Owen herjer litt med Jennifer Aniston.

terning 4 liten Egentlig skal det mye til for at en romantisk komedie med Gerard Butler og Jennifer Anistons ikke blir hyggelig i hvert fall. Men igjen har manusforfatterne jobbet med så steinvaska dongeri-poenger at resultatet ser ut som Fretex-dunk.

Gerard Butler spiller kausjonshai og en skøyer som sjøl skylder alle penger, en sånn fyr som av og til er tiltalende på film, men ettersøkt og avskydd i virkeligheten. Aniston skal forsøke å se ut som grave-journalist, men hun har et lattervekkende Paradise Hotel-hår, er oppfarende og ustabil på en etnogen jentebloggmåte og tenkinga hennes ser ut som øynene til Miss Universe-kandidater når de skal redegjøre for det islandske statsbudsjettet. En blind, døv og dopa redaktør ville ha sparka Aniston før hun rakk å velte vann-dispensoriet.

Bulken får 5000 dollar for å hente inn sin blonde bambi-eks, for hun har jumpa kausjon, sjøl om hun som nevnt er reporter og lettere å finne enn en togkonduktør på Jærbanen.

Før hovedpersonene får skylda for all den globalvarmende elendigheten: En fryktelig komiker som heter Jason Sudeikis spiller Anistons flørtete kollega. Han har kommunikasjonsdirektør-bart, han er som isflaket mot «Titanic», han er som Bush mot Irak, han er som Kristin Halvorsen mot Hardanger.

Jennifer Aniston har mista mye av Friends-karismaen sin for hun ble dumpa over hele People Magazine-coveret, og da blir du kvikt middelaldrende. Butler er bare ukjent. Svigermor di tror han er noe som Poirot frikjente, og Butler sier at golfkøllene er for keivhendte og han som skjøt var høyrehendt og hvor tar han det fra?

Mesteparten av filmen går med til å ydmyke den kvinnelige reporteren på en hemma-aggressiv boys-will-be-boys-måte, for herrer er så mye klokere enn kvinner og utsmarter dem fortere enn Stephen Hawkin tar den lille multiplikasjonstabellen. Det ser teit ut. Aniston og Bukken er fine ut når de blir følsomme og sentimentale sammen. Alle tror at kynisme selger. Det er feil. Fine mennesker, sterke følelser og voldsomme lidenskapshandlinger selger film. 2010.

Charlie St. Cloud

TV3 23.00

terning 4 liten Zac Efron og Kim Basinger i fantasidrama om en ung mann som kan se sin døde bror, men må velge mellom det og redde et liv. 2010.

Die hard 4.0

TV3 00.45

die hard 4.0 helikopter

Yezzz!

terning 5 liten Volds-simulerte og handlingseuforiske filmdikt er ikke for sånne som hevner seg ved å tenke «filler’n for en slubbert (uttales: slubbett), jeg skal sørge for at han ikke får stipend neste år.» La det være sagt.

Da den første «Die hard»-filmen slo ned i oss som scud i blomsterpotta en gang på åttitallet, var John McClane en familienær handlingsmann som gjorde hva som helst for å redde kona si. Han var den hengivneste underholdningsektemannen siden Rocky ropte «Adrian!», og skilsmisse-statistikken skulle ha snudd. Nå er han på 2000-tallet. Han har ingen kone, han har ingen kjæreste, og dattera er et steinhjerta råskinn som nekter å bære hans etternavn. Detektiven er skallete som en mc-båren veikro-satanist og har godværsbølger i pannehuden. McClane skal hente inn en hacker med søtt musefjes fordi FBI blir hacka av SPECTRE eller noe sånt, og skurker som ser nifse ut som frie balkanboere, tumler med illevarslende voldsting.

Det handler om datakjeltringer. Noen tar ut Amerikas nervesystem, og om en stund vil landet se ut som en slagpasient. La meg bare nevne at mens jeg satt med laptopen og så film, installerte plutselig Google Desktop seg sjøl uten at jeg hadde gjort noe for det, og akkurat det tilførte filmen en fin autentisk stemning. Jeg tror Google står bak alt. 11. september. Den globale oppvarminga. Branns eliteserie-seier.

McClane verner gutten som på en måte er ukas virtuelle nevrokirurg, for IT-gangsterne må ikke få tak i ham. Dermed følger aksjonsscener som er like forutsigbare og like velkomne som julaften. 2007.

Karate Kid

Viasat4 19.10

terning 5 liten Den gode, første «Karate kid»-filmen der Ralph Macchio ennå var en sjarmerende, spelemma yngling som kom til California sammen med moren og forsøkte å tackle en ny verden ved å lære seg karate av Pat Morita. Elizabeth Shue er jenta, og «Rocky»-regissøren John G. Avildsen regisserte. Akseptabel underholdning. 1984. 2 timer, 6 minutter.

Grown ups

Viasat4 21.30

terning 3 liten Oi, her har vi en Adam Sandler-film jeg aldri har sett, men det er en mening med alt, for den handler om familiene til guttene på det gamle basketlaget som kommer sammen på hyttetur. Siden basket er en sak for høye menn er de andre skuespillerne halvmetere som David Spade, Kevin James og Rob Schneider. 2010.

Lørdag 27.12. Råskinnstur med barnespøkelse

 

A Christmas carol

TVNorge19.10

terning 5 liten Velkommen på den andre sida. Dette heter ikke tredje juledag. Men fremdeles skal vi dvele ved julen.

Denne egentlig velkjente jule-moralismen «A Christmas carol» ble en forbausende opplevelse – blant annet fordi Star Wars-tilvent sjuåring satt med svære auer og gjemte seg bak et sofapledd.

Animasjons-versjonen av det plagsomme Dickens-eventyret er blitt en nifs ting. Akkurat som med Harry Potter blir en kosehistorie med barnespøkelser tatt med på råskinns-tur til vår egen tid, og plutselig ser drømmelivet til Ebenezer Scrooge ut som et mareritt fra Elm Street.

christmas carol, a

Ikke lett å være gammal og sur og bli hjemsøkt av spøkelser.

Filmen er så nifs at den ikke har fått norske stemmer. Den ligger der og lokker store barn og eventyrglade voksne med elleveårsgrense og Jim Carreys skranglete satanstemme, samt et så vakkert dataskapt London at du føler for å flytte dit.

Egentlig er romanens moral utdatert: Den flittige kontorkaksen Scrooge feirer jul slik de alternative vil at vi skal gjøre det: Han er sur og sparsom. Han har nese som ei sigd og hake som en klepp samt et underbitt som de fleste menn unntatt Bruce Springsteen ville gitt bort snusen sin for å bli kvitt. Den rike mannen ser kaldt på julesangsyngerne i den idylliske London-gata, og de blir tause. Han er det motsatte av en blid kommunikasjonsrådgiver-engineer.

Rundt ham feirer alle (bortsett fra de fattige familiene som har døende barn på krykker) slik jul som vi gjør, mens Scrooge sitter aleine i strømsparer-hus og sier: «Hekkans vas» med en slags engelsk Egenes-dialekt.

Det varer ikke lenge før spøkelsene kommer. De tilhører FN-metoden for omvendelse: Skrem vettet av dem, og vel så det. Spøkelser haler den forskremte spareren med seg til hjembyen, slik amerikanske indie-regissører gjør med folk, og de viser ham hvorfor han ble ensom og lei seg og slem og rik og skilt og dum. Til slutt forfølges Ebenezer av døden i scener som av en eller annen grunn minner meg om Kari Jaquesson, siden budskapet er at hvis han ikke nå tar seg sammen, blir han frakta bort av den skyggete fyren i den svarte likvogna.

Dermed kapitulerer gubben og begynner å bruke penger som om han var Gordon Gekko rett etter at han solgte Chess. Da blir han lykkelig. For å si det rett ut: Dette er sånn som jeg feirer jul. Derfor må jeg starte 1. november for å få kjøpt alt.

Det er en skjønn film, og man kan ikke gå videre med livet uten å ha sett de fantastiske hd-bildene. 2009.

Sommerbryllup i Italia

NRK1 23.30

terning 4 liten Dansk romantisk komedie av Susanne Bier. Trine Dyrholm er en skallet frisør etter kreft, og hun drar til Iralia i datteras bryllup sjøl om mannen har vært utro, og der treffer hun Pierce Brosnan. 2012.

Gjøkeredet

NRK2 21.10

gjøkeredet

Jack Nicholson innføfrer et nytt styre i hospitalet.

terning 5 liten Det er ikke mange av dere som virkelig vet hvor bra Milos Formans «Gjøkeredet» er. I en tid med nesten bare reaksjonære filmer, fortoner den seg som et opprørsk vellaga og velspilt mirakel, samtidig som komedien funker som en en djup etterklang fra en tid da et nytt menneskesyn ble skapt. Før 1970 var Vesten omtrent som Burma. Myanmar faktisk.

Jack Nicholson spiller en luring som forsøker å late som om han er gal i fengsel og blir overført til en psykiatrisk institusjon der nurse Ratched (Louise Fletcher) regjerer som en historisk rekonstruert nazi-fantasi. Forman legger all sin sympati for det frie mennesket inn i Nicholson, og han lar Fletcher representere det autoritære mennesket. Regissøren likte henne ikke, og hun likte ikke Forman. Et bilde der hun sender Nicholson et iskaldt hatblikk oppsto egentlig da kameraet fanget hennes reaksjon på regissørens instruksjon.

Forman fulgte skuespillerne med linsa også når de ikke skulle være i bildet og skaffet seg et bibliotek av reaksjoner som han klippet inn. og som bidrar til å gi filmen en særegen intimitet.

Historiens medisinsk uforsvarlige ideologi er at de gale er like normale som de tilpassa, og ingen skal bestemme over dem.

Retorikeren Nicholson stjeler pasientene, tar dem med på båttur og utgir dem for å være leger. Pasienter fra Oregon State Mental Hospital er statister, og framstillingen av de gale normale er ikke idoliserte eller ideologiserte: De er folk. Gruppe-innsatsen gjør filmen til et av de beste eksemplene på filmer der mange er synlige i bildet samtidig, det er som en film med bare Oscar-roller.

«One flew over the cuckoos nest» etter Ken Keeseys roman

er en av de største og mest langvarige suksessene i filmhistorien, og den

gjorde Jack Nicholson til ei superstjerne. Kesey skrev boka etter erfaringer med LSD, og han hatet filmen. 1975.

Rampelys

NRK2 23.20

terning 5 liten Chaplin er på en måte NRKs tante Pose denne julen, og «Limelight» er en av Charlies romantiske dramaer med musikk. 1952.

Elling 3

NRK3 22.35

terning 3 liten Elling føler stor tomhet og bestemmer seg for å møte ei dame. 2005.

Hulken

NRK3 24.00

hulken

Nick Nolte som pappa, Eric Bana som hulk.

terning 5 liten «Hulken» var i sin tid en syttitalls-naivistisk fjernsynsserie der hovedpersonen Bruce Banner ble omgjort til surrealistisk succulent én gang i uka. Det var dumt, men kjekt. Ang Lees steindyre film er også dum, men vittig.

Eric Bana spiller den gale forskers uheldige sønn og kler fryktelig forvandling. Farens forferdende sjøstjerne-fumling fører til at den arme gutten svulmer når han blir sint. Det nytter ikke om han er nesten-kjæreste med det beroligende middelet Jennifer Connelly. Hun har øyne som kan kurere kolikk og mykne kålrabi, men ikke roe galne guttegener.

Etter at han har blåst seg opp like fort som en redningsflåte, kommer den store grønne mannen i klassisk konflikt med det amerikanske forsvaret (noe som vanligvis ikke fører til så mye), og i begivenhetenes etterkant oppstår også den kjønns-melankoli som før eller siden rammer alle superhelter. Nå er det vinter. Lyse Kraft og Mordor ruster seg til ny ondskap. «Hulken» er bra nok nå. 2003.

Sherlock Holmes

Norsk TV2 23.40

Jude Law og Robert Downey jr. – perfekte etterforskere.

terning 5 liten Kvestelseskrim-spesialisten Guy Ritchie har laget en Sherlock Holmes-film som kommer til å bli vanedannende på en måte som anglofile latinlærere på Bryne kan oppfatte som problematisk. Robert Downey jr. har et blikk som kunne tilkjennes ondt rådyr hvis sånne fantes for eksempel i skogen rundt Overlook Hotel. Han er en ultra-nevrotisk, bevegelig geni-detektiv med Charlie Chaplin-plastikk; han er det elitistiske mennesket som kjærlighetssøkende misantrop. Med andre ord en fullblods Downey jr.-skikkelse og en fyr man aldri noensinne blir kvitt igjen.

London blir aldri det samme. Dr. Watson blir aldri den samme, Irene Adler har fått øyenbryn og kropp en gang for alle og dr. Moriarty er så underformulert tablå-stilig at du får lyst til å ta ham hjem og lagre paraplyer i ham. Hvis Ritchie ikke lager en toer, skal jeg personlig dra til London og tisse på det svarte judo-beltet hans. Men han er i gang. Gudskjelov.

Du hadde aldri trodd at du skulle få se den sjabre, usexy tweed-tenkeren Sherlock bokse med bar overkropp i slumskyggene. Men England er et rart sted, og du hadde heller aldri trodd du skulle få høre på da Labour-statsministeren fortalte hva han egentlig syns om engelske arbeidsfolk. Guy Ritchie er en tradisjonsfri action-entusiast med Kvikke Kanin-moves, og det gir filmen en sjarmerende og fantasi-eggende uvirkelighetsfornemmelse. Holmes filosoferer seg først gjennom hvilke slag han skal slå. Deretter: Big bang bong, kjempen ligger i sagmuggen. Han er en slags Jet Li i bowlerhatt.

Som dr. Watson er Jude Law forvandlet fra sengekant-skjønnas til en diger, dvalende og dystopisk Guinness-mann med gruvearbeiderkropp.

Filmen starter i et lysfritt gass-London der halvmørket hviler over historien som en smitte. I frimalernes torturstue ligger kvitkledd dame på alter, og Sherlock må slåss mot underlige skurker i småborger-kostymer før han møter den kappekledde Voldemort-vondemannen.

Deilig. Så kommer det fæle: Dr. Watson skal gifte seg og flytte i egen leilighet, et forsinka pubertetsopprør som sjokkerer både oss og vennen hans. Dette er sånn kameratene til Ritchie følte det da han fortalte at han ikke kunne komme så ofte på puben lenger, for han måtte sitte hjemme med Madonna og høre på nyork-dansere som fortalte om den gang det regnet.

Det føles heller ikke betryggende at den henretta djevledyrkeren Blackwood står opp fra de døde og begynner å ta livet av folk. Klassisk mørkesekt-fortelling kombineres med moderne seriemorder-sensualisme, og nye slagsmål oppstår. Det gjør også Irene Adler (Rachel McAdams) i en så paverød kjole at selv katolikker vil bli interessert i kvinner. Bikini-sesongen 2010 er på forhånd utkonkurrert av ei dame i så stor kjole at ekstrem ungdom uten hår ville ha kastet seg utfor Kjerag i den. 2009.

The replacements

TV2 Zebra 18.15

terning 4 liten Dette er egentlig et litt hensiktsløst forsøk på å klone friskheten i «Major League» (1989), taper-romantikken i «A league of their own» (1992) og den kjentfolkkarslige sportsmelankolien i «Bull Durham» (1988). Problemet med «The replacements» er mange mangler. Fotballproffene streiker.

I amerikansk teologi er lønnskamp det samme som landssvik. Keanu Reeves spiller skuffet eks-talent som lider under det martyrium at han må jobbe for maten i stedet for å jogge for den. Den mutte underyteren overtales til å lede et lag av utdefinerte og asosiale tapere, en gjeng anstrengt koloristiske tutlekopper som krangler veslevoksent i herregarderoben. Gene Hackman, mannen med verdens korteste vokaler, initierer en slags alternativ-fotball, og alle sier: Dette går ikke bra. 2000. 1 time, 55 minutter.

Harry Potter og dødstalismanene – del 1

TV2 Zebra 20.30

harry potter og dødstalismanene del 1

Så ble de voksne: Daniel Radcliffe, Rupert Grint og Emma Watson.

terning 5 liten Harry Potter-filmene har utviklet seg som en logisk- barneferd mot voksenverdenen. 11-åringen Harry Potter var en gutteglad kronprins i trollmennenes kronglete kakeslott Galtvort. Gradvis utviklet hans sitt talent for geniets depresjon, og i den foreløpig siste filmen har han mistet en far for andre gang og begir seg ut i villmarka for å møte sin skjebne. Han kom til trylleskolen av en grunn. Han er offerlammet i kristen mytologi, han er den utvalgte i Østen, han er den gledesløse guttungen som omsider oppdager at livet hans var ødelagt før det begynte.

Dette er eksistensielt stoff. Heng med og bruk den kloke innlevelsen. Det er ikke lett å være ung. Livet er en grøsser, og utsikten til sex er det eneste som gjør skolegang verd å leve.

«Harry Potter og dødstalismanene – del 1» er Potter-seriens hittil beste film, for den snur den forlorne Galtvort-idyllen og viser dens logiske bakside. I magiens verden blir alt til slutt holdt mot deg. Der er også fiendene allmektige. Humlesnurr hadde et snodig og beroligende barne-TV-navn, men patriarken er død, og Harry og hans to beste venner utsetter seg for giften i ondskapens souvenirer da de leter rundt etter horcruxene som skal knekke Voldemort. De har samme virkning som ringen hadde på Frodo, og det finnes ikke guttestreker i dette marerittet, bare et skjebnesvangert, tilsynelatende håpløst alvor. Så voksne. Så sårbare. Filmen er dyster, den er nifs, den er imponerende vakker og problematisk uroende. 2010.

Star Trek – Nemesis

TV2 Zebra 23.20

terning 5 liten Patrick Stewart og Jonathan Frakes i en film om at romulenserne forbereder angrep og trenger genemateriale og kanskje vil de egentlig ha fred, og hva skal da filmen handle om? Yassar Arafat? Star Trek-filmer er skjønne naivismer for de som liker sånt. 2002.

Til Huttetuenes land

TVNorge 17.10

til huttetuenes land

Liten gutt på egen huttetu.

terning 5 liten Huttetuene er deilige, småsnakkende problematiseringstroll, og de jabber som journalister om alt som blir feil. Den evindelige og kanskje lykkelig-intuitive hverdagsklaginga kommer kanskje av at huttetuene er helt ute av stand til å løse problemene sine. Alt går på ubehandla egosentrisiteter og andre følsomheter.

Nå kommer poenget: Er huttetuene egentlig et bilde på den normale kjernefamiliens intellektuelt tilbakestående fravær av filosofisk beredskap i en komplisert samlivsverden? Ja, de er det. For de ble skapt av fantasien til en sint ni-åring som ville rømme fra farløst hjem fordi mamma hadde fått verdens teiteste kjæreste og ikke hadde tid til hulene hans.

Men i huttetuenes land blir guttungen konge. for ellers ville de ha spist ham opp. Og som konge blir han skikkelig rødgrønn i kjeften. Ved magi og stormannsgalskap skal han fikse alle problemer, så nå kan festen begynne.

Visuelt er filmen en fest. Særlig for oss som fort ble lei av estetisk minimalisme. Huttetuene bygger en framtidsby av bøyde trær, et slags wookie-paradis, et organisk virvar-verk som slynger seg i vakre svinger fra en frodig arkitektonisk framtid fjernt fra vårt norske marmorhelvete. Huttetuene er dessuten skjønne, direkte, melankolske og lodne som medie-eksperter fra Bergen. Gutten spilles av Max Records og har et levende, rørende ansikt som kunne ha tilhørt en virkelig gutt.

Det er en fiffig film, for den sinte sønnen og kongen lærer at det slett ikke er lett å gjøre alle lykkelige, og at noen ganger må man bare sitte ned og lytte til hverandres svake sider i smertestillende snillhet. Det er et enkelt budskap. Det funker fint i en poetisk film. 2009.

Den rosa panteren 2

TVNorge 21.00

den rosa panteren 2

Steve Martin og Emily Mortimer driver fransk etterforskning.

terning 4 liten Hva var det som gjorde at jeg egentlig likte en film med så mange svakheter? «Den rosa panteren 2» har faktisk en av de dårligste manus-ideene i fransk politihistorie: Rundt Clouseau dannes et internasjonalt Dream Team, men ingen gadd gi noen av skuespillerne egentlige replikker. «Den rosa panteren 2» forsøker å begå rituell harakiri med sløv kniv, for alle scenene der Andy Garcia og sånne garciske uvesentligheter deltar, er som sein sand i tett timeglass.

Men filmen føles trivelig for det. Steve Martin vet ikke egentlig hvordan man er dårlig, og Harald Zwart klarer å regissere John Cleese på en hensiktsmessig-vittig måte; den eneste som har klart det siden «En fisk ved navn Wanda».

Innledningsvis tar Clouseau en Stieg Larsson – «du kan ikke være med meg for da kan du bli kidnappa.» Han skal etterforske Tornadoen, som har stjålet den rosa diamanten, og handlingen jumper framover med smerten til en kneskadd klovn.

Når jeg likevel trives med filmen, skyldes det hungersnød. Det lages ikke streite, dumme komedier lenger uten kjønnshår i bestemors urtete, sædsprut mot mammas setesdalsbunad og – øøh nei!, Seth Rogen, samt han lille tjukke med krøllene. Jeg tror nesten jeg kommer til å like alle komedier uten Seth Rogen. 2009.

Trollmannens læregutt

TVNorge 22.55

trollmannens læregutt

Nicolas Cage er trollmannen, Jay Baruchel er læregutten.

terning 5 liten Ingen kan spille trollmann som Nicolas Cage. Gi ham et vilt og genialt hippiehår og la ham få spille på utsida av den plagsomme realismen – og der har du en Cage som er like god som ny. Skeiv i mimikken, jålete bekymra som en klimaforkjemper, eksplosiv og autoritær og vanvittig flott.

Nicolas Cage var det fjerneste vi kom fra influensa denne julen. Han hadde en testosteron-utfoldelse som antakelig kan kurere sykdommer du aldri har hørt om og ikke aner virkningen av.

I «Trollmannens læregutt» spiller han mot den nye tids minst sannsynlige ungdomshelt. Jay Baruchel er en malerisk avlang kanadier på 28 år. Han kom inn i «She’s out of my league» som en slags sosialdemokratisk valgkampsak: Denne mannen er et idol sjøl om han likner uoppdaga gnager, for han har en indre mangel på sammenheng som til slutt vil slite ut kvinner slik at de overgir seg til morsinstinktet. Men Baruchel vant både dama og filmen, for han har det særegne vi kaller absolutt og urolig tilstedeværelse.

I «Trollmannens læregutt» hyres han av Cage som lærling i en eldgammel familiebedrift som enkelt sagt bare skal forsøke å hindre at Alfred Molina overtar verdensherredømme i New York. Han og Cage spiller begge på den risikable yttersida av tirsdag formiddag, og de står til hverandre som tivoli og sukkerspinn. «Trollmannens læregutt» er ikke bare en visuelt oppstasa film, den er spennende og romantisk og hvis det fremdeles var jul, ville jeg ha foreslått at dere kjøpte den til noen. 2010.

Dødelig våpen 2

TVNorge 00.55

dødelig våpen2

Mel Gibson og partneren Danny Glover.

terning 5 liten «Lethal weapon 2» er en etter hvert ganske kjent actionkomedie-thriller fra 1989 der Mel Gibson fortsatt spiller den selvmorderiske politimannen Riggs og Danny Glover er kollegaen hans med snill familie. Mer vekt på humor i oppfølgeren, der Joe Pesci spiller vimsete femte hjul på vogna. Patsy Kensit er dama, og handlingen dreier seg om den sør-afrikanske ambassaden som brukes som narkotikareir. Fra før Le Clerk fikk fredspris. 1 time, 53 minutter.time, 53 minutter.

Seks dager, syv netter

FEM 19.00

six days seven nights

Anne Heche rømmer med Harrison Ford.

terning 4 liten «Six days seven nights» handler om at en magasin-redaktør havner på øde øy med uvøren veteranfly-pilot av den sorten som fremdeles kan finne på å binde sammen skjorteflak på magen og går i speidershorts. Der opplever de fragmenter av det vanskelige livet i utkanten av motorveien. Det er ganske morsomt, det er ganske søtt og skjebnens ironi skjemmer ingen. Harrison Ford er kanskje litt gammel for Anne Heche, som kanskje er litt for lesbisk for Ford. Virkelighet og film har ingenting med hverandre å gjøre. 1998. 1 time, 39 minutter.

Mens du sov

FEM 21.00

terning 5 liten Sandra Bullock har for eksempel håret i storvask-knute midt på hodet. Hun har t-skjorte under telt-genser. Hun har topplue med oppbrett. Hun går i lang frakk med xl-skjerf som henger i halvknute rundt halsen, hun har pannehår som detter mørkebrunt som nyrøykte kaffiplante-aks (ææhh) nedover pannen og likner en litt svett beatle. Noe mer trenger man ikke si om den romantiske komedien «While you were sleeping», for den består for det meste av Bullocks beskjedne alltid-nærvær, perverst sjarmerende vinterhumor, ikke-typiske issvuller som likner sukkertøy fra Soria Moria, løssluppent og frimodig familieliv uten tenkepauser og så sordinert elskov at den ikke ville ha vakt oppsikt i midtgangen i Domkirken søndag formiddag klokka 11.13. Hun forelsker seg i mann i koma. 1995. 1 time, 39 minutter.

Dolores Claiborne

FEM 22.55

dolores claiborne

Kathy Bates er Dolores, og Jennifer Jason Leigh spiller dattera.

terning 5 liten Dolores betyr smerte. Claiborne betyr født av leire, akkurat som det første mennesket. Filmen om Dolores Claiborne er en psykoanalyse av smerten på jorda, samlet i ei eneste mor og overført til ei datter.

Historier om kvinner som har det vondt pleier å være ganske lette å avfeie som sutring. Men ved et guddommelig mirakel har de to røverne Stephen King og Taylor Hackford fått til en historie som ved sin skjønnhet og kunstneriske integritet utmanøvrerer alle tilgjengelige motforestillinger og tvinger på deg ting du ikke egentlig vil høre.

Jennifer Jason Leigh spiller en kuldeslått stjernejournalist i New York, og hun har ikke vært på besøk i hjembyen langt nord i landet på 15 år da hun får beskjed om at mora er mistenkt for mord på vertinnen sin. Kathy Bates er ei mor som ved første øyekast virker beinhard som træler på sjela, Jason Leigh er ei datter som er ute etter å straffe. Gjennom flere dager i et apokalyptisk rotete barndomshjem-helvete avdekker de to kvinnene ei felles fortid ved å gå inn i en djup, arketypisk smerte som på mange måter kan være som et ikon for kvinners levetid på jorda. I alle liv finnes det ett eller annet sted uønska, bortglømt kvinnelig smerte, i alles hukommelse finnes det ett eller annet sted en historie om Dolores; ei mor, ei tante, ei søster, ei bestemor eller ei datter.

Til alle disse hukommelsene er denne filmen et slags hjerteslag, og sjøl om den gjør ubeskrivelig vondt å se, går det ikke an å la det være. En gang når jeg får bedre plass skal jeg skrive denne filmen ut av hodet igjen, men det skal du ikke lese. Se filmen, skriv sjøl. 1995.

Istid 2

TV3 18.25

istid 2

Også mammutene må stikke av.

terning 5 liten Det er ikke lett å være mammut. Den globale oppvarminga rammer raskere enn vestnorsk ettermiddagsbyge. De eneste kameratene dine er en avfeldig tiger med lavt blodsukker og tannreguleringsbehov og et dovendyr med Dagfinn Lyngbøs beklagelig umedisinerte bergensstemme. Når du i satt alder treffer ei dame av egen ætt, er hun en seksuelt umoden og artsmessig forvirra nevrotiker-mammusine som tror hun er pungrotte og henger etter halen når hun sover. Det blir ikke barn av sånne hvilevaner.

I «Istid 2» må vennene fra «Istid» flykte slik animerte dinosaurer gjorde forrige gang («The land before time»), for dalen deres blir utsatt for en Emmerich – klimakatastrofen rammer fortere enn Dennis Quaid kan rydde pannerynkene sine. Et forvirra tog av historiske eksistenser snubler seg ut av et opprinnelig revir og håper på en plass i Darwins nye verden. Som vi alle vet, gikk det ganske elendig med mammutene. Det var ikke lett å være mammut.

Ingen skal si at manusforfatterne har lagt mye arbeid i selve Exodus-handlingen. Animasjonsfilmer av «Istid»-arten blir skrevet omtrent på samme måten som revyer.

Det vrimler uvettig under breens bredd. Et hysterisk urbanmylder av hastige skapninger kan i noen tilfeller gjenkjennes, i andre bare gjettes. Computer-kunstnerne som lager tryner til uvanlige dyr har hatt herlig frie hender, og «Ice age: The meltdown» består først og fremst av så mange hjertevinnende oppsyn at selv bartendere og drosjesjåfører vil føle godhet for mangfoldet.

Historien er som nevnt enkel. Oppegående fortidsdyr finner ut at flommen vil komme, og deretter begir de seg til en reddende trestamme i enden av dalen. 2006.

Hjemme alene 4

TV3 19.55

terning 2 liten Foreldrene til Kevin er skilt, og så skal han tilbringe julen hos pappas nye dame i et veldig fint hus. Jaja. 2002.

Die hard 4.0

TV3 21.30

die hard 4.0

Justin Long skal beskyttes av Bruce Willis.

terning 5 liten Volds-simulerte og handlingseuforiske filmdikt er ikke for sånne som hevner seg ved å tenke «filler’n for en slubbert (uttales: slubbett), jeg skal sørge for at han ikke får stipend neste år.» La det være sagt.

Da den første «Die hard»-filmen slo ned i oss som scud i blomsterpotta en gang på åttitallet, var John McClane en familienær handlingsmann som gjorde hva som helst for å redde kona si. Han var den hengivneste underholdningsektemannen siden Rocky ropte «Adrian!», og skilsmisse-statistikken skulle ha snudd. Nå er han på 2000-tallet. Han har ingen kone, han har ingen kjæreste, og dattera er et steinhjerta råskinn som nekter å bære hans etternavn. Detektiven er skallete som en mc-båren veikro-satanist og har godværsbølger i pannehuden. McClane skal hente inn en hacker med søtt musefjes fordi FBI blir hacka av SPECTRE eller noe sånt, og skurker som ser nifse ut som frie balkanboere, tumler med illevarslende voldsting.

Det handler om datakjeltringer. Noen tar ut Amerikas nervesystem, og om en stund vil landet se ut som en slagpasient. La meg bare nevne at mens jeg satt med laptopen og så film, installerte plutselig Google Desktop seg sjøl uten at jeg hadde gjort noe for det, og akkurat det tilførte filmen en fin autentisk stemning. Jeg tror Google står bak alt. 11. september. Den globale oppvarminga. Branns eliteserie-seier.

McClane verner gutten som på en måte er ukas virtuelle nevrokirurg, for IT-gangsterne må ikke få tak i ham. Dermed følger aksjonsscener som er like forutsigbare og like velkomne som julaften. 2007.

Black swan

TV3 23.55

black swan

Natalie Portman er følsom danserinne.

terning 2 liten «Black swan» er en så selvopptatt film at den egentlig glemmer at vi er der. Regissøren beundrer Natalie Portman med så fortærende sult at det nesten bare er kyllingskjelettet igjen av henne mens vi lurer på om hvem som gjorde mest skade i USA – Hitchcock eller Freud?

Portman er en enkel skuespiller. Den smekre animasjonskroppen hennes er på en måte evig uferdig, og ansiktets beinete mjukhet gir deg følelsen av å se deig heve seg med for kald gjær. Hun blir liksom aldri ferdig. Portman stirrer og hun stirrer med en så konstant veikhet at gruvearbeidere som ikke har sett kvinnfolk siden en fredag i oktober, vil skjønne hvor sart dama er.

Jenter kan ikke være sarte. Noen må frigjøre dem. Menn og maskepi skal omdanne sarte jenter til djevelske, fullbyrda kvinner, for damene er aldri bare seg sjøl, de er enten hore eller helgen, de er djevelsk utfordrende eller uferdige. «Black swan» melder seg på den nattklubb-sleipe mannemyten om kvinner som jomfruelig leire med pompøs klassiskhet. La oss si det sånn: Etter «Antichrist» er det en utfordring å se filmer med menn som skaper kvinner. Det blir ikke bedre av at vi befinner oss i en sviske-kompott. Balletten «Svanesjøen» er et slags barndomsminne om alt det som var storarta da du var tolv år gammel og så Nyttårskonserten fra Wien og trodde at mer kulturelt enn dette kan det jo ikke bli.

I Darren Aronofskys vaklende film får den nesten usynlige uskylden Portman rollen som både den hvite og den svarte svane fordi den franske instruktøren blir bitt av hennes indre nebb og tror at hun er en pulefugl tross alt. «Ville du hatt sex med denne kvinnen?» sier han til en av de mannlige danserne (som antakelig ikke liker kvinner på den måten) – og svarer selv: Nei, ingen ville det. Portman er for snill og usexy til å utstråle den svarte svanes forføreriske fjærkre-kynisme. Hun må bli ei skikkelig høne.

Vi vet jo hva årsaken er. En dominerende mor. Barbara Hershey med forvirrende nye tenner spiller den detaljstyrende MonsterMutter, hun som kler dattera og legger dattera og er så psykoanalytisk til stede i alle drømmer og hallusinasjoner at dattera ikke engang klarer masturbere skikkelig når sjefen har bedt henne gjøre det.

I Svanens død er historien at prinsen velger feil svane, og da velger svana døden. Det er feiende flott som ballett-materiale, men historien er kyllingveik og patetisk som drama-fundament.

Aronofsky forsøker å kompensere for handlingens pinglethet ved å innføre en blanding av magisk realisme og grøsser-metodikk. Verken uglene eller svanene er helt hva du ser, og kanskje må en kvinne gro metafysiske, metaforiske svarte vinger for at sjela hennes skal bli komplett.

Det er ikke nok med pms en gang i måneden. Sjøl om Portman gir en troverdig skildring av uka før mensen.

Jeg kan jo ikke røpe hvordan det går egentlig. Men jeg kan fortelle at den uspennende skuespilleren Mila Kunis spiller den utadvendte, djevelske svartrompekvinnen. Etter mange forsøk på å se traumatisk-farlig ut, likner hun fremdeles den slemme skrevgeita i en high school-komedie. Vincent Cassel er bra som instruktør, men den beste rollen har Winona Ryder, og hun er med i et par minutter.

Her mangler vesentlige ting: En handling som ikke tillater regissøren å være forelska i skuespillerinnens fjes og kropp hele tida. En skuespiller som kan virke sart uten å se ut som et nek.

En sannsynliggjøring av utslitt psykologi som ikke virker som om den finner på bøøh-ting underveis for at vi ikke skal gjespe.

Er filmen vakker? Ja. Hvis du liker filmer der kvinner blir framstilt som pipende ofre, er nok filmen vakker. Musikken rekker du å bli lei av om igjen. Vi er ikke tolv år lenger. 2010.

E.T.

Viasat4 19.30

terning 5 liten Rørende og dramatisk barnefilm om en amerikansk enslig mor-familie som får besøk av gjest fra verdensrommet. Steven Spielberg regisserte i 1982. 1 time, 55 minutter.

The other guys

Viasat4 21.30

other guys, the mendes

Eva Mendes er også med.

terning 4 liten Vi har ikke egentlig lov til å snakke om dette, men det finnes noe som heter vorspiel-filmer. Nei, det har ingenting med NRKs «Trekant» eller finger-stimulering å gjøre, det er rett og slett filmer som funker i fylla.

Saturday Night Live-skribenten og «Anchorman»-regissøren Adam McKay har laget en politi-actionkomedie som egentlig tar den så langt ut at man kan se litt av prostata. Will Ferrell og Mark Wahlberg spiller skrivebordspurk i New York, en by hvor du enten bør være ballettdanser eller psykopat. Så en dag skjer den gamle «Johnny English»-tingen: De skikkelige heltene (Samuel L. Jackson og The Rock) tar en Redford/Newman fra taket på 20 etasjers bygning, og NYPD trenger nye helter. Ferrell og Wahlberg er partnere, og de kaster seg ut i storby-kriminaliteten på jakt etter en brite som satte opp ulovlige stillaser. Briten viser seg å være The Man, sjøl om han spilles av Steve Coogan med en slags Radiohead-frisyre. Kanskje ikke. Tim Burton-frisyre? Egentlig ikke.

Handlingen som følger er så stinn av paradokser at opp er bort og nord er lørdag, og hvis det hadde vært med en katt ville den blitt kalt Passopp. Ferrell er den snille tall-knekkeren som liker revisor-arbeid og kjører Toyota Prior, som Wahlberg kaller en vagina. Han er gift med Eva Mendes, som tilber ham i en sånn kjole som ble sydd for at kvinner skal få bronkitt.

Alle de humoristiske forvanskningene får handlingen til å virke som en feil sammenskrudd Ikea-hylle, og i tillegg er dialogen så full av elaborerte vittigheter at hvis du noen- sinne har hørt en vits som ikke er med i denne filmen, får du pengene tilbake når du går ut. Hvem i himmelens navn har funnet på at politisjefen snakker i TLC-sitater?

Men poenget. Etter ti minutter har det skjedd utrolig mye vittig, og etter en halv time er du egentlig klar til å gå hjem. Men filmen varer og varer. Så derfor: Vorspiel-folk kan le helt fra kvart over åtte til drosjen kommer klokka halv elleve, så de vil vri seg av latter i 1 time, 45 minutter.

Ifølge imdb.com heter filmen «Reservesnut» i Norge. No way. 2010.

Fredag 26.12.– Leketøys på den useriøse juledagen

 

Toy story 3

TVNorge 19.00

terning 5 liten Aendag er den useriøse juledagen da folk spiser Delfia-kake rett fra kjøkkenbenken, og kinoene åpner igjen, og det bare er én dag til en kan handle brukte rosenkål i butikken, og unger som fremdeles er friske av forkjølelser kan gå ut av huset som om de var reformerte pietister.

Vi skal se den tredje leketøysehistorien.

Pixar har virkelig gjort det! De har tatt en brukbar barnefilm-idé og laget en animert barne-thriller med popcornet i vrangstrupa. Forrige gang jeg satt så langt utpå stolkanten var antakelig da jeg så «Poltergeist» en gang på åttitallet, men grunnen var kanskje at jeg følte at jeg hadde en imaginær sjuåring ved sida av meg, og han ville vært redd. Han ser Star Wars og Harry Potter og sånn, men «Toy story 3» ville ført til klam hånd.

toy story 3

Nei, ærlig talt! Vi kvitter oss ikke med leker.

Det starter med et skikkelig barnegrøsser-poeng. Andy med cowboylekene og Buzz Lightyear og potethodene og sånn er blitt 18 år og skal flytte hjemmefra. Veike-knær-alarm! Paranoia-alarm! Han rydder gamle ting, men hva skal skje med lekene? For oss som har sånn cirka 15 kvadratmeter gammal plast på loftet, betyr bare tanken på hiving av leker seriøse traumaskader. Gutter hiver ikke. Jeg hørte enda en gang stemmen til min skjønne kollega Kjetil Wold som sa i fullt alvor «Du må ikke hive noe, Arild» da jeg varsla rydding, og så heiv jeg ikke noe.

På grunn av egentlig ganske elegante misforhold og utspekulerte misforståelser havner den gamle lekegjengen i en kasse som blir gitt til barnehage. Den ser ut som lekenes paradis. Alltid moro. Alltid nye barn. Men siden de er nyinnvandra, plasseres vennene i småbarns-avdelingen. Og den er kanskje en av de sterkeste skildringene av helvete siden «The road». Dessuten hersker den psykopatiske teddybjørnen over konsentrasjonsleiren, og det blir avsindig alvorlig å rømme.

Dette har Pixar-folka fått til. Filmen tar ikke en eneste sjøldigger-pause, og likevel er den full av kule animasjonsvitser. Når Herr Potethode blir Herr Potetlefse hadde jeg følelsen av å se et av de stiligste komedie-påfunnene på veldig lenge. Handlingen drives fram av en nesten ikke-barnlig kompromissløshet når det gjelder å finne på faenskap, unnskyld, sørenskap, og da lyset i tunnelen mot slutten viste seg å være gløden fra forbrenningsovnene, da følte jeg nesten at nå tar jeg 3D-brillene av og holder hånda foran øynene. Det var nifst, det var briljant og det var vittig uten å bli fjollete.

3D er jo egentlig en pinlig ting på linje med sukkerspinn, Kinderegg og Pez-dispensere. Men her funker det. Handlingen var så spennende at jeg glemte de teite brillene utapå brillene, jeg glemte at jeg satt i den forhatte sal 7 og at jeg skulle opereres om ettermiddagen. Det er et godt tegn. 2010.

Stikket

NRK1 01.35

stikket

Stilige svindlere: Paul Newman og Robert Redford.

terning 5 liten Denne spenningskomedien ble kjent for ragtime-musikken, for den perfekte og stilige historien og for samspillet mellom Robert Redford og Paul Newman, som kom etter suksessen med «Butch Cassidy og The Sundance Kid». Robert Shaw spiller en spillehall-gangster fra New York, og de to hovedpersonene skal sette opp en liten svindel mot ham etter at en av vennene deres ble drept. I andre roller Charles Durning, Eileen Brennan, Ray Walston, Sally Kirkland. Morsom og elegant, laget av George Roy Hill i 1973. 2 timer, 9 minutter.

Diktatoren

NRK2 21.10

terning 5 liten Charlie Chaplin oppdaget antakelig at han liknet på Hitler i badespeilet og laget denne politiske satiren i 1940.

The artist

NRK2 23.10

artist, the

Her danser Jean Dujardin med Missy Pyle.

terning 3 liten Bildet egentlig ut som en teknisk feil. Men dette er ikke Woody Allens «Zelig», du er ikke invitert til jubileumsframsyninga av «Citizen Kane». Av grunner som jeg helst ikke vil vite, har filmfolk med bedre vett bestemt seg for å skildre den sødmete ydmykelsen av en stumfilm-stjerne i en svart hvitt stumfilm. Det er hva vi kaller: Add insult to injury.

Når artisten skildres i en utrangert filmstil blir det som å se et utstoppa kjæledyr med fillete pels. Mannen er ubegripelig patetisk, og det kunstneriske stilvalget skaper noen drepende paradokser.

Et av dem er sånn: Når vi får se Artisten på filmene hans, er han i svart hvitt med litt rare, pissetrengte bevegelser. Men i 1927 så ikke virkelige folk sånn ut. De var i farger, de laga lyd og de gikk nokså normalt. Det var altså en svær forskjell på filmlerret og virkelighet, og denne forskjellen var med på å nødvendiggjøre den moderne lydfilmen. Men i «The artist» er virkeligheten i de gamle stumfilmene og virkeligheten i filmen om dem helt like. Hvorfor maser produsenten Goodman om lyd? Det finnes jo ikke lyd. Den klissete fortidsdyrkinga har drept romantikken i stedet for å fremme den, for du føler at virkeligheten er blitt sensurert av den store fargeslukeren.

Da hjelper det ikke at den gråtkvalte regissøren Michel Hazanavicius vandrer ciceronisk rundt i historien om filmklisjeene og lar stilspøkelsene elske på den gammeldagse måten. Det ser ut som en spøk. Du forventer at Steve Martin skal dukke opp med rutete dress og forstørrelsesglass. Følsomheten er tjukk som barndomsminner, og den er voldsomt, verbalfritt vakker. Men den er unødvendigere enn en sveivegrammofon i mp3-ens tid.

Jean Dujardin og Berenice Bejo er nydelige. Det er også solnedgangen. 2011.

Mors Elling

NRK3 22.00

terning 4 liten Oppfølger fra 2003, regissert av Eva Isaksen. Elling drar til Spania med mor. Melankolsk underholdning.

De urørlige

NRK3 00.20

de urørlige intouchables-2

Omar Sy får kjæreste.

terning 6 liten Noen ganger skjer det miraklet at for eksempel to skuespillere deler lerret eller skjerm i et par minutter, og så kjenner man den gode følelsen: Jeg kommer til å kose meg så uprofesjonelt at jeg burde lese noen forskningsresultater og få den gode gamle aggresjonen igjen.

Det skjedde her. Det skyldes de to skuespillerne. De har dansbare fingerspissfølelser og emosjonelle kuleledd, de har utagerende underdrivelses-sjarm og en utopisk troverdighet som det går an å bygge hytte i. Dessuten mangler filmen sentimentalitet. Når man svært ofte må se amerikanske forsøk på følsomhet, er «Intouchables» som å komme ut i frisk fjelluft etter å ha tilbrakt flere dager i et Nav-venterom fullt av fisende grønnsaksspisere. Jeg har ei greie når det gjelder sentimentalitet. Jeg hater den. Derfor liker jeg ikke Sverige, og derfor forsøker jeg å unngå norske nyhetssendinger, men jeg skal la det ligge. For dette er en fransk film, og den er så overlegent, ubeskjedent elegant gjort at man kan tillate seg å glemme mediefølsomhetens hjemland.

Det starter med at den unge afrikaneren kjører luksusbil med skjeggete, middelaldrende franskmann ved siden av seg. De driver fartsgrense-ekstremisme gjennom Paris-gatene, og da le flic dukker opp, feiker krøplingen et anfall med stønn og sikkel sånn at de får eskorte til legevakten.

Den gode stemningen er der.

Handlingen flytter risikabelt til den dagen afrikaneren Driss dukket opp på jobb-intervju i et herskapshus så flott at Ludvig den fjertende kanskje flytta ut i forrige uke med tom hals. Han vil bare ha underskrift på at han ikke fikk jobben, for da får han trygd. De andre søkerne hos den sørgmodige Philippe er velmenende kittelmenn med sosial utdannelse, og den franske rikingen ble lam fordi han drev med paragliding i dårlig vær, ikke fordi han gjerne ville treffe helsepersonell.

Han vil ha den uvørne slum-slampen.

Dette skulle ha gått rett i bidetet. Det skulle ha blitt sånn at afrikaneren enten ble så politisk korrekt behandla at Mandela ville ha spydd eller så var han så Eddie Murphy-dum at bare Ku Klux Klan lo. Jeg skrev nå nesten: «Men filmen balanserer fint». Det er bare tull. Den slipper skuespilleren Omar Sy løs i en ufin, fordomsfull, men forelska versjon av det lekende mennesket. Han er en forførende homo ludens som sier feil ting om kunst og musikk med fullt overlegg, han er en personlighetskunstner som nekter å ta på den sjuke verten støttestrømper, «for vi er tross alt menn» og han ser på rumpa til sekretær Magalie med en kannibalsk appetitt som burde ha ført til akutte repetisjonsøvelser i SVs selvforsvarskurs til bekjempelse av utlendinger.

Dessuten mangler mannen sosiale antenner. Han leser andres kjærlighetsbrev og utspør arbeidsgiveren om lamme menns erogene soner. Han er ufin. Folk blir egentlig sinnssykt lykkelige av ufinhet, for den fører til frie fornemmelser. «De urørlige» er like deilige som om noen heiv skjenkereglene og bompenge-stasjonene samme dag.

Dette ville ikke ha gått an uten Francois Cluzet. Han spiller den lamme mannen med lun humor og følsom, sart bitterhet. Husker dere Al Pacino som blind kyniker? Sånn er han ikke. Han er en ertelysten, eventyrklar guttunge i rullestol, han har gråten i halsen, men den overdøves av gapskratten i munnhula. Cluzet spiller den rike mannen så presist, så intelligent at man tror ikke det kunne skje i Frankrike. Jeg får lyst til å se franske filmer igjen. Ikke de nye. Noen gamle.

Jeg satt aleine og lo høyt med tårer i auene, og etterpå fikk jeg lyst til å drikke meg full og kaste små stener på lyktestolpene. Det gikk fort over. Men vær forsiktige. Det er en forførerisk film som lurer deg til å tro at verden er sånn. 2011.

Kon-Tiki

Norsk TV2 22.10

kon-tiki

Pål Sverre Hagen skaper en av de beste rollene i norsk film noensinne. Her med Agnes Kittelsen.

terning 4 liten Det pleier være et dårlig tegn når slektningene til hovedpersonen i et biografisk drama sier at «akkurat sånn var mor og far». Ingen mennesker skal være glad i filmen om seg. Det finnes ikke rom for fornøyde slektninger i kunst. De bange anelsene blir til dels bekrefta: Handlingen i «Kon-Tiki» er pinlig anekdotebasert og fortellermessig ufarlig. Det lille møtet da Heyerdahl trodde den venezuelanske presidenten var en kelner, ble sikkert en av utforskerens yndlingshistorier, men på film ser den ut som en toastmaster-banalitet. Forsøkene på å få 101 dager på verdens kjedeligste hav til å funke, fører til ynkverdig manusstrev: I Stilla Havet står haien på språng, og sannelig vaker den også etter flåtens problematiske papegøye akkurat da landfuglen tar et overraskende saltvannsbad. At en hvalhai glir under flåten uten at noe egentlig skjer, blir en slags filmatisk dildo-øvelse for at publikum skal bli opphissa.

Kunstige påfunn hemmer filmen: Når Anders Baasmo Christensen stavrer nervøst rundt på flåten som en tjukk klovn, oppstår det ikke psykologisk eller fysiologisk dramatikk – bare en irritert undring over hva han gjør der. Mannen ser ut som en blindpassasjer. Herman Watzinger var da heller ikke en klovn i virkeligheten, men en veltrent ingeniør som drev mye av Kon-Tiki-eksperimentet. Men når en så sentral figur er forfalska, da er kanskje alt galt? Surfa flåten i filmatisk forvirring på bølga over korallrevene, eller er det et manuspåfunn? Og hvor er logikken: Hver trettende bølge er så svær at den blir flåtebærende. Men da må man telle fra den forrige digerbølga, og det gjør de ikke. De bare teller.

Som i «Max Manus»: Rønning og Sandberg har en overbevisende evne til lettvint fortellerkunst. De driver mest med selvfølgelig småplukk.

Like fullt var «Kon-Tiki» en urovekkende opplevelse, og det skyldes skuespillerne. De ser perfekte ut, og de er perfekt filma. Den lille flåten har en supermaskulin overflod av tett hud som likner en soldagsdrøm om hittil ukjente ariske guder i Valhalls spa-basseng. Hvis jeg var dame, ville jeg ha tatt en tung ting i fanget og bare glodd på mennene i «Kon-Tiki». Drid i hele flåten.

Skuespillerne er ikke bare flotte, de spiller tett og bistert, og de skvaldrer ikke. Skildringen av mannskapet på «Kon-Tiki» er en slags milepæl i norsk film, for her er ingen overforklarende, scene-skadde setningsmisbrukere. I min begrensa hukommelse finnes det bare to store norske mannemyter: Morgan Kane og Harry Hole. De er på sett og vis til stede på Stillehavet. Og de sutrer selvsagt ikke.

Dessuten er Pål Sverre Valheim Hagen en intenst tilstedeværende Heyerdahl med et Jeg er Jorden-blikk som kan gjøre buddhister av de kristne på Ombo. Valheim Hagen blir på tross av normalnorsk nærbilde-fotografering aldri en historisk skolebok-klisjé. I det psyko-religiøse spennings-området rundt hovedpersonen oppstår poesien som er filmens mest imponerende styrke og viktigste svakhet. Det er ikke nødvendigvis vitenskapelig viktig å bevise at en peruviansk særling med suisidal likegyldighet for 1500 år siden klarte å flyte til Polynesia (for så å ringe hjem til slektningene så de kunne følge etter?). Men flåtereisen er en mektig panteistisk gåte. Jeg tenkte: Heyerdahl er egentlig en astronaut. Det undervisningstørre frampeket i filmstarten antyder at gutten var en vågal ekshibisjonist. Men slik oppleves han ikke siden. Mannen er en naturgud. Han har sett noe som andre ikke ser, han har en besettelse som andre ikke har, for det er som om han følger en eksistensiell hukommelse. Det er som om Heyerdahl er en del av havet, en del av himmelen, og det vi kaller naturen (som bare er en liten bit univers) er en del av ham. Han kan føle havstrømmene, og på den bittelille flåten i det vi andre ville kalt et digert hav, er han en slags Poseidon, en som behersker det uforutsigbare. «Vi driver mot Galapagos», sier navigatøren. «Nei, vi gjør ikke det,» sier Heyerdahl, for han vet hvordan alt er.

Svakheten er at filmen aldri konsentrerer seg om gåten, men driver for mye med skolekringkasting.

Likevel kan dere nyte det berusende ved en filmskikkelse som er i slekt med åttitallets franske natur-magikere. «Kon-Tiki» forklarer aldri hvorfor de fem mennene egentlig ble med på galmannsferda på det store blå. Antakelig var de disipler. Se på øynene til Valheim Hagen. Han er fader meg ikke blant oss, han er et helt annet sted. Det andre stedet gjør at du sitter andpusten igjen når filmen er slutt, sjøl om de to Max Manus-mekkerne forteller mye likegyldig tull og sjøl om historien om Thor Heyerdahl burde vært filma av Terence Malick. 2012.

Braveheart

Norsk TV2 01.10

braveheart

Mel Gibson som sint skotte.

terning 5 liten Innledningsvis ser «Braveheart» mest ut som resultatet av et infamt utdrikningslag: Mel Gibson har skjørtekant en drøy halvmeter over Moder Skottlands sterkt skattlagte jord, og han virker riktignok resolutt, men på den litt desorienterte måten til en mann som plutselig gikk av Oslo-toget i Marnardal på jakt etter ei koksgrå LaMote-strømpebukse.

Stagg latteren. Det går ikke lenge før alle fordomsfulle lårkortvitser faller til særdeles blodig jord på sin egen urimelighet. Dette er natural born kilters i samla flokk. Gibson har sjøl regissert historien om den skotske nasjonalhelten William Wallace, og han har gjort det med knasende kraniebrudd, ejakulerende hjernesprut og arealrik arteriegjødsling i antakelig den mest voldelige filmen som noensinne er satt opp på en norsk kino. «Braveheart» skildrer slagscener fra 1300-tallet slik den tidas lettbåt-kultister fra Hels Englar-gjengen ville ha fortalt dem rundt bolvarmen på Vaulen.

Mel Gibson legger ikke fingrene i mellom, for hvis han det hadde gjort, ville de ikke ha vært der lenger.

Historien om skotten William og den falske adelen i Skottland er en deilig historie, for den iverksetter alle de gode underklasse-følelsene i kinopublikummet. Ikke bare ble den blikkharde, blåaude superskotten lurt av englandskongen, han ble også forrådt av sine egne. Det gjør så inderlig deilig politisk vondt i mellomgolvet at hele kvelden og SVs kommunevalg er redda. Bryt de diplomatiske forbindelsene med England!

Filmen har en vanvittig vitalitet og et primitivt, enkelt og romantisk engasjement. Mange kommer med god grunn til å spørre seg om den nesten surrealistiske råskapen er nødvendig, men om den ikke er politisk korrekt, kan det nok hende at den er historisk korrekt, og i beste fall funker «Braveheart» som avskrekkende eksempel på at krig gjør forferdelig vondt.

Lille franske Sophie Marceau spiller fransk kronprins-hustru i England. Hun faller for den vakre, steile barnålsbarbaren med rødmende nakne skuldre under enkle forhold, men har ellers lite i filmen å gjøre. Dette er ei brum brum guttegreie, og som alternativ til britisk fotballvold er den imponerende vellykket. Fritt Skottland! Ferguson som konge! Eller Connery. 1995.

Lost in space

TV2 Zebra 18.00

terning 5 liten Ikke-akkurat-villstyring William Hurt spiller professor Robinson som sammen med ressursrik hjemmekone, motvillig datter, flink datter og en usedvanlig datakul sønn skal flytte til det ytre verdensroms Alfa Prime gjennom hyperspace. De havarerer, og eventyrlig familieliv oppstår.

Gary Oldman spiller tidsvandrende skurk som er slanka ned til uansvarlig få holokilogram og likner tsar Nikolai i oppløsning. Hurt er Hurt om alle land lå øde og alle mann var døde. Det skal mer til enn en univers-katastrofe for at han hisser seg opp. Handlingen omfatter mange rare påfunn. De fleste kunne vært med Erik Tandberg i The Muppet Show, men filmer er ikke kjedelig fordi om den er dum. 1998. 2 timer, 5 minutter.

Harry Potter og Føniksordenen

TV2 Zebra 20.30

harry potter og føniksordenen

Gary Oldman og Daniel Radcliffe dystrer det til for seg.

terning 5 liten Hovedskurken i denne stormfulle Potter-episoden er gudskjelov ikke den evindelige Voldemort, men ei forferdelig møkkakjerring fra skoleverkens verste byråkratt. Det er bra. Det er herlig.

Dermed får den lidende unge mannen Harry en fiende fra virkeligheten, og filmen repeterer klassiske nytelser fra pubertetens omfattende samling av indignasjonsporno. Imelda Staunton er terapeut-smilende ond og ekkel, og egentlig bygger hele filmen opp mot at hun skal få seg skikkelig på trynet. Hvis jeg skulle ha noen innvendinger mot «Harry Potter og føniksordenen», måtte det være at manuskriptet skusler vekk raseriet vårt. Vi får aldri se at Harry flater den inntrengte rektor-rotta seriøst. Vi får aldri se ham bli en skikkelig Rambo. Vi trenger en Rambo nå, for det er nok sutrende antihelter i verden.

Til gjengjeld er Potter en alvorstynget ung mann fortapt i minnene om sin egen framtid. I den forrige filmen brøt førpuberteten seg inn i trollguttens liv. I denne står han midt oppe i alle de klassiske symptomene på voksenverk: Forrevet av flyktige fornemmelser og illusjoner om ensomhet, tvilende, sårbar, sint og avvisende fordi han ikke lenger er et barn med enkle forestillinger om livet, men akselererer en kompliserende modning som nærmer seg galskapen. Hva skjer med meg? sier den unge Potter. Han er bleik og skakk av søvnløshet og depresjoner. Han føler at farsskikkelsen Humlesnurr unngår ham, han får visjoner om at den døde pappaen ikke var så storarta som han trodde. Og som om ikke det var nok: Han blir utvist av skolen uten grunn, og Galtvort overtas av idiotå fra ministeriet og hennes sørgmodige maktmester.

Samtidig er Føniksordenen selvsagt en frodig tryllefilm med luksus-effekter, fullvoksne fantasi-utfoldelser og action av mild magesjau-styrke. Bildemessig er filmen en nytelse, for hver minste visuelle stemning er gjennomført og Men kampen mot Voldemort er egentlig bare grei nok. Mer spennende blir det faktisk at Potter og med-elevene trener seg til en tryllekyndig Humlesnurr-hær da den gamle rektoren får sparken. De gjør åpent opprør mot øvrigheta, og i en skjønn scene smeller de to terrorist-tvillingene opp hele undervisninga i et overdådig fyrverkeri. Det skulle vært mer sånt. Ulydighet er avhengighetsskapende, og egentlig blir Voldemort etter hvert en deprimerende fyr som vi har hørt nok om: Bli kvitt ham og kom dere videre.

For kanskje er manglende utviklings-muligheter i djevle-metaforen den største svakheten i mamma Rowlins endeløse historie. Han burde ha dødd i denne filmen. Voldemort har ikke mye mer å fare med etter at vi fikk se pizzadeig-fjeset hans. Når det dukker opp noe så velsigna enkelt og menneskelig som en drittsekk-rektor, er det som om noen åpner vinduet og slipper inn ny luft.

Harry Potter trengte ny luft. Han kommer til å trenge enda mer i framtida. 2007.

The score

TV2 Zebra 23.10

score, the

Edward Norton og Robert De Niro går inn i skapet.

terning 5 liten «The score» er en deilig skapåpningfilm fordi den tar hensyn til at romantikk er en akseptabel filmting, og på film er flinke skurker mer romantiske enn strenge politifolk. De Niro spiller en veteranskurk i skapåpningsbransjen. Den slags fagfolk funker ofte som et slags vandrende NASA av utilgjengelig mannsteknologi, og denne innbryter-eksperten har et gutterom og ei arbeidsveske som minner om drømmedag på Clas Ohlson.

Det er noe resignert ved den modne De Niro. Han ser hele tida ut som om han ble sendt av Jobs Vikarbyrå for trøbla tyver. Dessuten driver han jazzrestaurant og har antakelig avlagt jazz-eden om aldri å smile.

Humøret blir ikke bedre da Marlon Brando velter innom for å be ham stjele septer fra Tollbua i Montreal. Og depresjonen blir virkelig behandlingsmoden da den ensomme ulven oppdager at han er nødt til å ha med seg slurvespretten Edward Norton. Norton spiller på måter som det ikke er lov til å beskrive i Norge uten å komme i konflikt med HVPU-reformen.

Ingenting er mer vellykka på film enn et skikkelig mekano-brekk, og i denne filmen henger De Niro til og med fra taket som en MI: 1-mann. Alle forsøker å lure hverandre iført sleip usinthet som norske Tabloiddebattanter har mye å lære av. Og aller viktigst: Slutten er slik slutter skal være. 2001.

The pink panther

TVNorge 21.00

den rosa panteren 2006

Beyoncé og Steve Martin i avslappa former.

terning 4 liten Først: Glem Peter Sellers. Han er borte nå. Ta i mot den nye inspektør Clouseau med vennlig skepsis, for Steve Martin mestrer i sine beste øyeblikk franskmannens spesialitet: Han er akkurat så spesiell som folk flest.

«Den rosa panteren» kommer seint i gang. Jason Statham spiller fotballtrener med uengasjert actiontryne. Han er forlova med en Beyoncé som har lest i kontrakten at hun deltar av karosseri-årsaker og lojalt unnlater å bevege kroppen sånn at ikke hudstirrerne skal få nakkesleng. Kevin Kline som politisjef Dreyfus virker som en sjenert struts i spurvedansen og kommer ikke helt i gang med å overdrive seg til suksess. Det skurer og bremser, som pissevåt strømpebukse mot metallsklie.

Så kommer Steve Martin inn i filmen. Det første som slår en, er at han likner forstyrrende på den aldrende Chaplin. Men Martin gestalter virkelig en ny, om enn Sellers-inspirert Clouseau. Inspektøren er ikke bare klønete, men virkelig tapt for denne verden, i en slags rus av selvopptatt konsentrasjon. Han har et kongelig fravær av tilstedeværenhet. Rundt ham raser Jerichos murer mens den uheldige basunblåseren (Clouseau er også en mester i flate metaforer) haster videre i autistisk årvåkenhet. Han er mennesketypen Oss Alle, en selvsentriker som er i stand til å bli så engasjert i det han holder på med at han ikke merker konsekvensen av sine handlinger. Det er morsomt. Vi er morsomme.

Clouseau skal etterforske både et uvesentlig fotballtrenermord og den rosa diamantens forsvinning, men ingen av delene fører til meningsfylte miljøskifter eller visuelle vittigheter. Handlingen blir på en måte ei énpupps grisepurke (metafor, metafor), for mulighetene til koseskifter er få, og manusforfatterne må hale franskmannen på panikk-besøk til New York der han egentlig bare utfører badevann-gjennom-hotelltaket-vitsen og drar hjem igjen.

Steve Martin legger oss rykkevis flate med nydelige komistønts og anstrengt kroppsballett. Men han er ujevn, som det heter i kritikerkretser, og han er mutters aleine. 2006.

Tre menn og en liten dame

FEM 18.30

terning 4 liten Ted Danson, Steve Guttenberg og Tom Selleck i en hjertelig og småsøt oppfølger til suksessen «Tre menn og en baby», som amerikanerne tyvlånte av franskmennene. Nå er den lille jenta blitt større, og mamma ser seg om etter en fast far. Regi ved Emile Ardolino, som laget «Dirty Dancing». 1990.

Brudens far 2

FEM 21.30

terning 2 liten Denne toeren er en oppfølger med Diane Keaton, Steve Martin og Kimberley Williams, og hele poenget er at mor og datter blir synkront gravide, en slags spøk fra gammelmanns-helvete som ikke har noe på slutten av et århundre å gjøre. Filmen er da også teitere enn gamle ukeblader. 1995. 1 time, 46 minutter.

Istid 1

TV3 18.15

istid 1

Det var første gang vi fikk møte denne uheldige fyren.

terning 5 liten Å se «Istid» er så sjelevarmende skjønt som surikatene i dyrehagen i Kristiansand.

Istid-dyra i denne ubeskrivelig godfølte data-filmen er like perfekte. Den starter med at uidentifisert muse-ekorn-vesen kommer dumpende som sprettball med nistenøtta si; en skatt den arme overleveren skal forsøke å redde gjennom en hel film. Så får vi møte hovedpersonene: Et affektert og pastellert dovendyr som i hvert fall ikke lever opp til navnet sitt hva angår snakk. Den Dum og Dummere-kule lille skapningen forsøker å kompensere for Darwins eller meteorologenes tilstøtende dommedag ved å klenge seg på en mammut. Mammuten er innadvendt med stemmen til «Alle elsker Raymond» Romano. Isen kommer sigende. En liten indianergutt trues av de ubarmhjertige sabeltigerne; slåpne, slepende gjenggutter som aldri har sett en Disney-film og driter i alt. De to pysedyra må forsøke å redde barnet. 2001.

Alene hjemme 3

TV3 19.40

terning 5 liten I treeren rammer åtteåringens heimevern et kybernetisk kameratskap på fire europeiske spiontyvagenter. De får knust kraniet minst fire ganger hver. Alex D. Linz har overtatt Macauley Culkins rolle. Linz er en liten luring. Han ser ut som en overklasse-alv. Hovedrollene i filmen har imidlertid en gru bråte urealistiske teknoleker fra Dr. Mabuses juleverksted. De er okei å se på. 1997. 1 time, 40 minutter.

Die hard 2

TV3 21.30

die hard 2

Bruce Willis i julesnø.

terning 5 liten Jeg vet hva spørsmålet var. Men det er alt for fristende å svare at det raker deg ikke om «Die hard 2» er like god som «Die hard», for Bruce Willis som tynnsåla action-overraskelse kan bare gjøres én gang, og du skal være glad for at noen gidder lage handlingshysteriske spenningsfilmer for deg. I et annet samfunn, i en annen tid, kunne du ha risikert å bli tvangsforet med det lille tannmonsteret Doris Day som sang om kjærlighetens landevei under en åpenbart mellomfornøyd Rock Hudson, eller at hver eneste kino viste pastellvakre filmhyllester til den store religiøse leder Aarflot og hans hellige krig mot de sataniske svenskene. Så ikke mas med om «Die hard 2» er dårligere enn John McTiernans forgjenger. Den er god nok. Bare ikke ekstatisk.

Politimennenes hederlige fritidssliter og amerikansk films nye kjernefamiliekar, John McClane, er fortsatt en lykkelig blanding av sitcom-sjarme (sitcom er lik situasjonskomedie, som i Cosby-show der alle bare sitter og sitter og sier søte ting) og guttesvett lerret-råhet. Bruce Willis spiller ham rutinert med den distré brutaliteten som signaliserer Far & Ektemann på vei til Obs for å kjøpe billige doruller til juleribba, men så kom dessverre disse internasjonale terroristene i veien. Det er hemmeligheten med Die hard-filmene. Willis er en snill cowboy-tøffing. Han røyker riktignok med den ene øyet igjen, men er ikke alkoholiker og skjender ikke dyr. Han viser til og med gifteringen når dama i bilutleien legger an på ham.

Finnen Renny Harlin har regien i «Die hard 2», som er en overfylt film i forhold til den genialt enkle innestengtheten i eneren. Alle folka og alle de eksposisjons-stønnende forklaringene gjør at Harlin får longører å hanskes med, og det blir han nervøs av. Resultatet er at innledende scener blir hektiske som kanal-slalåm. Harlin bruker syv forskjellige vinkler og 50 filmkutt på at to mennesker skal samtale i ei trapp. Sammen med den ultranære, bevegelige fotograferingen gir det en nifs fornemmelse av at du er ei flue som sitter på hatten til en gal mann. Det er kanskje ikke så dumt. Bedre enn flue på veggen, når veggene stadig detter ned.

Fordelen er at filmen holder action-fart også innimellom maskingevær-konsertene. Willis starter showet relativt avslappet som stressa husbond i venterommet på flyplass, og langsomt forvandler han seg til den blodskitne, utslitte halteren som vi lærte å like i «Die hard». Han er trøttere i hodet enn vanlig og de gode replikkene sitter langt inne. Men de er der, og mannen trosser både dunlett lavtrykksnøvær (Hollywood-fenomen) og byråkrater for å gi oss en hyggestund. Oppe i lufta sitter mor i juleflyet og slipper stadig opp for brennstoff, mens leiesoldatglupe narko-terrorister fra Sør-Amerika trickser med landingssystemene. Det kan gå deilig galt.

Ikke alt er like bra. Oppvarmingsrunden på bagasjebåndet er ordinær, og finnens nostalgiske snøscooter-slag direkte dårlig. Men ellers holder det, og som sagt: Vær glad så lenge sånt fins. 1990.

American Dreamz

TV3 23.40

american dreamz moore

Mandy Moore har fått medvirke i satire.

terning 5 liten Satiren er den mest stivna av kunstgenrene. Egentlig driver et sosiolektisk korrekt utvalg av helt like alminnelighetsdyrkere gjøn med nøyaktig de samme tingene hele tida, og hvis noen forsøker en skarp sving, kommer Gahr Støre og beklager det.

«American Dreamz» utfordrer få. Komedien driver gjøn med «Idol», med selvopptatte tv-programledere, med president Bush, med presidentrådgivere – den er nesten som et slags korrespondansekurs i politisk korrekt humor. Man blir kvalifisert til jobb som spaltist i Dagbladet etter å ha sett den.

Hugh Grant spiller en seertall-avhengig programleder for et «Idol»-liknende tv-show, Dennis Quaid spiller den tungnemme presidenten som melder seg på som dommer i finalen – og Mandy Moore er hysterisk karriere-opptatt syngejente. Det er som å se smør surfe på smult.

Bare ett viktig poeng striker: Sjarmerende Sam Golzari spiller en irakisk terrorist som bruker deltakelse på tv til å selvmordsbombe presidenten. Det er faktisk verken satirisk eller morsomt, men funker som «American Pie»-regissøren Paul Weitz’ versjon av «Det våres for Hitler». Han har maktet det utrolige i 2006 å konstruere en satire som faktisk er så politisk ukorrekt at den burde vært sensurert bort i Danmark. Vittige arabere som går inn i forsamlinger med bomber teipa til brystet, funker like elendig som en tsunami-musikal ville gjort.

Men skuespillerne bærer denne rare filmen. Hugh Grant med modningens stivhet i huden er en storarta kyniker og minner om Tony Blair. Nasjonalsang-ikonet Mandy Moore er en sjokkerende bra eplekinn-komiker, og Dennis Quaid spiller en tilbakelent og utlevert president Bush som man kan komme til å bli glad i. 2006.

Die hard

TV3 01.35

die hard

Bruce Willis i jule-høyhus.

terning 5 liten Folk som ikker abonnerer på filmkanaler har kanskje ikke sett «Die Hard» før, så derfor en kort presentasjon av en nyklassisk thriller: Bruce Willis spiller politimannen John McClane i en intens skyskraper-thriller som nærmest laget ny skole. Kona og kollegene hennes er fanget av terorrister og McClane ordner opp i en uvanlig godt laget action som gjorde «Predator»-regissøren John McTiernan til et stort navn. «Die Hard» ble laget i 1988. 2 timer 11 minutter. Vanvittig bra. Så den nettopp. Utrolig bra.

Tilbake til fremtiden III

Viasat4 19.30

terning 5 liten Prøv bare ikke å forstå noe. Historien om de tilfeldige kronologi-turistene Marty McFly og professor Emmet Brown er allerede redningsløst overkomplisert, og eksperimenter med filmens interne logikk vil bare føre til aggresjon og underholdningshemninger.

De to hovedpersonene har også sluttet å forundre seg over naturlovenes smutthull. I tre’eren treffer vi dem som erfarne konsumenter av relativitetsteorien, og derfor gidder ikke Robert Zemeckis å lage en masse vesen ut av de tekniske forviklingene. Regissøren har i stedet tacklet råstoffproblemene sine ved å lage en kjapp og søt westernparodi, enkel og folkelig som en litt påkostet TV-episode, uten forstyrrende overraskelser. Michael J. Fox ankommer cowboyland med usikkert ekornblikk og framtidsretta joggesko. Manusforfatteren (den lojale sliteren) har klart å finne på at Fox kaller seg Clint Eastwood. Han gjentar denne engangs-spøken tre ganger og røper dilemmaet sitt: Hvordan skal man gjenta gjentagelsene? Forventingene våre om snedige kulturkollisjoner og sjargong-snadder blir for vanskelige å imøtekomme i den tredje filmen. En hårreisende nødløsning blir å la professor Brown (Christopher Lloyd) forelske seg i Mary Steenburgen. Som antiklimaks blir det like febernedsettende som hvis «Aliens 3» skulle handle om en streng guvernante som fløy i lufta og sang for Dick van Dyke.

Lloyd og Fox redder Zemeckis. De er et fantastisk komediepar. Professor Emmet Brown er en av det tiårets herligste filmskikkelser, og hans hysteriske entusiasme farer som en vekkelse gjennom filmen. Sjøldaue ventescener reiser seg og sprudler når Christopher Lloyd tar tak i dem. Michael J. Fox utfyller bildet perfekt, han er stillferdig og forvirret, en hyggelig, arketypisk avisgutt av den greie typen som heller vil kaste ball enn å hoppe i høyet og slik virkeliggjør menns hemmelige misnøye med å ha blitt kjønnsmodne.

Spredte Einstein-vitser, hemningsløse komedie-overdrivelser og en avsluttende heisatur på løpsk damplokomotiv bidrar til at «Tilbake til fremtiden III» blir en mye bedre film enn fortjent. Nå er den akkurat bra nok. 1990.

Hitch

Viasat4 21.30

hitch

Willø Smith og Kevin James skal sjekke dame.

terning 5 liten Egentlig skulle ikke denne filmen gå bra. «Hitch» likner for mye på alle de andre juksas-historiene om folk som har en svær ting å avsløre med halsklumpene sine før filmen nesten er slutt. Men så er den så søt. Den er så omstendelig, uimotståelig og æreløst søt at man får lyst til å knø den i kinna. Så god er den.

En av grunnene er verdens vakreste mann. Han heter Kevin James og spiller Doug i «The king of Queens». James har kroppen til en kasse strøsand, og han er mandig på en ubesluttsomt intuitiv måte som det lukter hamburgere og fotballkamper av. Ansiktet veksler mellom Lano-lunhet og karslig karisma; han er et funn, han er en mann, han er yezz, du fant ham.

Will Smith (derimot) er 188 centimeter kontrollerte kuleledd, og sammen med Kevin James oppnår han perfeksjon. Han er Kjell Magne til Erna, han er Harald til Ari, han er Per Inge til Steinar. Det oppstår en sår balanse mellom de to mennene, og det gjør deler av filmen til en skikkelig og sjelden komediefest, der ferskprinsen spiller uten afrikanske falsetter. Eva Mendes var aldri morsom. Hun er en slags Jennifer Lopez bodydouble med ferdig utfylte 46-kjoler og en kjevestruktur som uten anstrengelse kan tygge levende hummer hvis strømsvikt skulle oppstå. Fordi tannlegen har forbudt henne å bevege underansiktet, vagger hun på hodet for å imitere mimikk.

Men så viser det seg at Mendes har et søtt smil. Det har også Amber Valletta, som spiller filmens seksuelle hovedtrofé. Det har også Julie Ann Emery, som spiller den litt nedtona venninne-prototypen Casey. Det er søte smil i denne filmen. Det er en søt film. Jeg får lyst til å løfte den.

Smith spiller en velhavende kjærlighetskonsulent. Han lærer menn hvordan kvinner skal legge merke til dem. Og den bakerste av de bakre revisorene er Kevin James, og han vil bli kjæreste med den hotteste, rike dama på den første av alle livets forsider daglig. Smith skal hjelpe ham, samtidig som sjarmdoktoren selv treffer tabloidskreppa Mendes, og hun er virkelig et rauhål, tro meg. Men søt for det.

De to parene vaker rundt hverandre i veldig gode scener. Noen av samtalene lider av forstoppelse, for replikker i normale komedier burde bare bli laga av tissetrengte dyslektikere som bare kan skrive med én finger. Men stort sett flyter det bra, og påfunnene er behagelig tøysete og ikke snobbete eller jålete. Elverace, fjerning av rygghår, grønnsakshiving, et allergimåltid som disfigurerer Smith så mye at han likner Martin Lawrence.

Det er søtt. Begge sluttene er søte. Dere kommer virkelig til å elske dette. 2005.

The hours

TV2 Film 18.50

hours, the hoved

Nicole Kidman som Virginia Woolf.

terning 5 liten Virginia Woolfs ansikt er revekvasst og ubønnhørlig som en pennespiss, hun er en bærer av tung, sta aggresjon og et kompromissløst opprør mot levendeheten. Selvoppholdelsesdriften er en plagsom herre for en internert opprører, og Virginia Woolf lider under sin eksklusivitet, for hun er i dramatisk utakt med alt. Døden befrir fra sannhet og syner, og levendeheten betyr bare serienederlag og lidelse. «The hours» er virkelig en dristig film om at livet kan være en oppskrytt ting for den som har kommet i krangel med det.

Virginia Woolfs heksespisse melankolinese er noe av det sterkeste i denne modige filmen, som forsøker å fortelle tre beslekta historier uten noensinne å røpe hvorfor de handler om hverandre. Den engelske forfatterinnens skrekk for timene etterpå smerter tre liv, og hennes dype pessimisme overfor De Andre og deres absolutte uvesentlighet skaper et dystert, tidløst slektskap mellom en aidssyk forfatter (Ed Harris), en hverdagsherja femtitallsmor (Julianne Moore) og forfatterinnen Virginia Woolf (Nicole Kidman), som vandrer rundt som en fange på den britiske landsbygda etter to selvmordsforsøk.

Alle rollene i «The hours» er vaktsomme og forstandige, de er som en påminnelse om sjel og oppriktighet. Filmen er totalt fremmed for vår tid fordi den aldri skildrer egoismen i noen avskygninger, bare den kultiverte klokskap og det ikke-kranglende menneskets behagelige integritet.

Det er sjelden man blir så optimistisk av en film som forklarer selvmordet og flukten. 2002.

Torsdag 25.12.–Første juledag er som vanlig fantastisk

 

De urørlige

NRK1 16.40 og 24.00

terning 6 liten God jul til alle i denne mest folkelige av alle høytider, og måtte deres gaver ha vært vellykka og må deres slips ikke ha vært påtrengende turkis. Første juledag er en fantastisk filmdag på normalkanalene. Jeg skal ta meg av de seint på dagen.

Noen ganger skjer det miraklet at for eksempel to skuespillere deler lerret eller skjerm i et par minutter, og så kjenner man den gode følelsen: Jeg kommer til å kose meg så uprofesjonelt at jeg burde lese noen forskningsresultater og få den gode gamle aggresjonen igjen.

de urørlige intouchables

Francois Cluzet får en unevnelig av Omar Sy. Det får nå så være. .

Det skjedde her. Det skyldes de to skuespillerne. De har dansbare fingerspissfølelser og emosjonelle kuleledd, de har utagerende underdrivelses-sjarm og en utopisk troverdighet som det går an å bygge hytte i. Dessuten mangler filmen sentimentalitet. Når man svært ofte må se amerikanske forsøk på følsomhet, er «Intouchables» som å komme ut i frisk fjelluft etter å ha tilbrakt flere dager i et Nav-venterom fullt av fisende grønnsaksspisere. Jeg har ei greie når det gjelder sentimentalitet. Jeg hater den. Derfor liker jeg ikke Sverige, og derfor forsøker jeg å unngå norske nyhetssendinger, men jeg skal la det ligge. For dette er en fransk film, og den er så overlegent, ubeskjedent elegant gjort at man kan tillate seg å glemme mediefølsomhetens hjemland.

Det starter med at den unge afrikaneren kjører luksusbil med skjeggete, middelaldrende franskmann ved siden av seg. De driver fartsgrense-ekstremisme gjennom Paris-gatene, og da le flic dukker opp, feiker krøplingen et anfall med stønn og sikkel sånn at de får eskorte til legevakten.

Den gode stemningen er der.

Handlingen flytter risikabelt til den dagen afrikaneren Driss dukket opp på jobb-intervju i et herskapshus så flott at Ludvig den fjertende kanskje flytta ut i forrige uke med tom hals. Han vil bare ha underskrift på at han ikke fikk jobben, for da får han trygd. De andre søkerne hos den sørgmodige Philippe er velmenende kittelmenn med sosial utdannelse, og den franske rikingen ble lam fordi han drev med paragliding i dårlig vær, ikke fordi han gjerne ville treffe helsepersonell.

Han vil ha den uvørne slum-slampen.

Dette skulle ha gått rett i bidetet. Det skulle ha blitt sånn at afrikaneren enten ble så politisk korrekt behandla at Mandela ville ha spydd eller så var han så Eddie Murphy-dum at bare Ku Klux Klan lo. Jeg skrev nå nesten: «Men filmen balanserer fint». Det er bare tull. Den slipper skuespilleren Omar Sy løs i en ufin, fordomsfull, men forelska versjon av det lekende mennesket. Han er en forførende homo ludens som sier feil ting om kunst og musikk med fullt overlegg, han er en personlighetskunstner som nekter å ta på den sjuke verten støttestrømper, «for vi er tross alt menn» og han ser på rumpa til sekretær Magalie med en kannibalsk appetitt som burde ha ført til akutte repetisjonsøvelser i SVs selvforsvarskurs til bekjempelse av utlendinger.

Dessuten mangler mannen sosiale antenner. Han leser andres kjærlighetsbrev og utspør arbeidsgiveren om lamme menns erogene soner. Han er ufin. Folk blir egentlig sinnssykt lykkelige av ufinhet, for den fører til frie fornemmelser. «De urørlige» er like deilige som om noen heiv skjenkereglene og bompenge-stasjonene samme dag.

Dette ville ikke ha gått an uten Francois Cluzet. Han spiller den lamme mannen med lun humor og følsom, sart bitterhet. Husker dere Al Pacino som blind kyniker? Sånn er han ikke. Han er en ertelysten, eventyrklar guttunge i rullestol, han har gråten i halsen, men den overdøves av gapskratten i munnhula. Cluzet spiller den rike mannen så presist, så intelligent at man tror ikke det kunne skje i Frankrike. Jeg får lyst til å se franske filmer igjen. Ikke de nye. Noen gamle.

Jeg satt aleine og lo høyt med tårer i auene, og etterpå fikk jeg lyst til å drikke meg full og kaste små stener på lyktestolpene. Det gikk fort over. Men vær forsiktige. Det er en forførerisk film som lurer deg til å tro at verden er sånn. 2011.

Gullfeber

NRK2 19.45

terning 5 liten Veldig veldig kjent Chaplin-komedie med skeivt hus. Laget i 1925.

Amadeus

NRK2 21.40

amadeus

Tom Hulce lo så du trodde på ham.

terning 6 liten Milos Forman er regissøren som aldri laget en eneste middelmådig film, og «Amadeus» tilhører hans beste. Tom Hulce spiller den ufyselige, gudbegavede unggutten Mozart som ødelegger hele verdensbildet til den fromme, halvgode hoffkomponisten Salieri (F. Murray Abraham), en mann som er hjelpeløst fanget i sine egne forestillinger om Guds rettferdighet. Manuset er av Peter Shaffer etter hans eget skuespill, og filmen er perfekt og fantastisk fra begynnelse til slutt. Gjennombrudd for Tom Hulce. Åtte Oscars, blant annet for beste film. 1 time, 38 minutter. 1984. Dette er antakelig director’s cut. Den er tjue minutter lengre enn originalen, og har for eksempel med en sær underhistorie der Kenneth MacMillan spiller en fyr med hundeproblem.

Elling

NRK3 22.00

terning 5 liten Skjønt norsk komediedrama etter Asbjørnsens seriefigur. Elling og kameraten kommer ut av institusjon og skal klare seg sjøl i en skremmende verden. Mange fine observasjoner og følsomt spill uten utdriting av avvikere. 2001.

Nissen er far til alle barna

NRK3 23.25

terning 5 liten «Tomten är far till alla barnen» er en ramsalt og stygg svensk komedie som ikke i første omgang går ut over julen, men mødrene. Peter Haber spiller en 47 år gammel psykolog. Han samborer med ei dame som har fire unger med fire forskjellige menn. Julaften inviteres alle fire, med de nåværende damene sine. For psykologen blir julaften en slags sjalusiutskeielse. Ikke før har han betrodd sladresmella Ettellerannet at han har sterilisert seg, før hans elskede erklærer at hun er gravid. Helan går, og hvem er far til barnet? Før du får sagt fadderullanrei har familielykken fornedret seg dit hen at den fortvila husfaren rundjuler nissen, en begivenhet som er språklig morsommere i Norge enn i Sverige. Men likevel.

Monica Rolfners manuskript paraderer alle de politisk korrekte fordommer som fins i Skandinavia, og det kunne for så vidt tjene som konversasjons-rettledning for nittitallet. Storarta godt spilt og behagelig ondt skrevet. 1999. 1 time, 30 minutter.

Flåklypa Grand Prix

Norsk TV2 19.25

terning 5 liten Den største norske filmsuksessen gjennom tidene. Ivo Caprinos studio jobbet med Kjell Aukrusts figurer, og alt ble vanvittig vellykka norsk. 1975.

En offiser og en gentleman

Norsk TV2 22.50

offiser og en gentleman, en

En av de absolutte favororittene Debra Winger med Richard Gere.

terning 5 liten «An officer and a gentleman» er antakelig Taylor Hackfords fineste film. Richard Gere spiller en taper som forssøker å komme seg på fote ved å bli flyoffiser med fin hvit uniform. Han sliter med sersjant Louis Gossett jr. og treffer fabrikkjenta Debra Winger som drømmer om en romantisk mann. John Travolta sa i sin tid neitakk til denne hovedrollen. Faktisk ble John Denver tilbudt den! Produsenten forlangte opprinnelig at sangen «Up where we belong» ble kutta ut fordi den aldri ville slå an. Den havna på listetopp og fikk dessuten Oscar. 1982. 2 timer, 5 minutter.

Tapperhet i strid

Norsk TV2 00.55

tapperhet in strid

Meg Ryan i uniform. Jaja.

terning 4 liten Denzel Washington som hundøyd militæretterforsker med tung samvittighet passerer meg på like stor avstand som en blokkfløytespilt Souza-marsj fra naboens badevindu. «Courage under fire» bærer det napoleonske militære alvor som en byrde. Washington spiller en offiser som tabber seg i Golfkrigen. Han lider. Oioioi. Han drikker. Oioioi. Han snakker ikke med kona si. Oioioi. Han flytter heimefra. Oioioi. Han drikker mer. Oioioi. Og på toppen av det hele må han etterforske hvorvidt den lille helikopterflygeren Meg Ryan skal få tapperhetsmedalje.

Dermed oppstår det en slags «Mytteriet på Caine»-historie som bare ville være interessant dersom intensiteten, vanviddet i selve mytteri-situasjonen blir formidlet. Sånn er det ikke her. 1996. 1 time, 55 minutter.

Den rosa panterens forbannelse

TV2 Zebra 18.20

den rosa panterens forbannelse

Craig Wass var bedre enn folk sa.

terning 5 liten Sikksakksmil for kuriositet. «Curse of the pink panther» er regnet som elendig, men den er ikke så dårlig. Craig Wass er en skuespiller man enten liker eller overser, og her er det han som spiller klønete politimann. En rekke kjente skuespillere er med i scener som er tatt opp lang tid i forveien, og David Niven har stemmen til en imitator som bruker James Masons røst bare på hekkan. Blake Edwards regisserte i 1983. 1 time, 49 minutter.

Harry Potter og ildbegeret

TV2 Zebra 20.30

harry potter og ildbegeret

Daniel Radcliffe svinger lasersverdet.

terning 6 liten Den gale bildemagikeren Mike Newell har laget en djevlegrøsser for barn, og 63-åringen har samtidig diktet en pulsbærende, romantisk pubertetsskildring som får rospiggene til å sprette i Galvort. «Harry Potter og ildbegeret» er først og fremst så bra fordi frodigheten er sterkere enn effektavhengigheten. Det er faktisk sånn at du husker korridorflørten bedre enn fantasifigurene når filmen er slutt.

Newell har fått til en miks av forskjellige slags fortryllelser som ikke egentlig blir tydelige før man setter seg til og tenker på hvor mye som kunne ha gått galt. Han unngår skeininger ned i den amerikanske high school-gropa når barnevennene fra trolldomsskolen begynner å merke seksualitetens skillekraft. Romantikken på Galvort er skildret med stil og fingerfølelse både her og både der, og regissøren klarer til og med å gjennomføre et slags prom-ball uten at man føler seg hensatt til en ukul Hollywood-kloning. Det nærmeste han kommer kitsjkvern-karikaturen er rockebandet. Men det går bra.

Det er heller ikke uproblematisk å gi den unevnte Voldemort et ansikt. Det finnes flere filmer som pladasket på Lucifers fjes enn de som klarte å gi det ubeskrivelige et ansikt. Her oppstår den inkarnerte ondskapen i et poetisk tablå der den mørke mesterens milde maskot Timothy Spall nærmest bærer ham til en blanding av dåpsfont og dødstjern, og fra magiske elementer og Potter-blod oppstår en forsmedelig skapning som kunne vært virtuell voksdjevel i «Terminator 4». Møtet med tryllestavens lasersverd har den desperasjonen som Star Wars-filmene manglet.

Scenen med Voldemort er skremmende. Men om man tåler den eller ikke, avhenger kanskje mer av kulturtilhørighet enn alder. De som i dataspill og videofilmer har vennet seg til at det finnes et skremselssprengt mediemørke der ute, vil sette Voldemorts sadisme inn i en hverdagslig sammenheng. Hvis man er 43 år og aldri har sett noe mer skummelt enn kvitmalinga av Utstein Kloster, vil man tro at Mike Newells film har skapt både orkaner i Vesten og jordskjelv i Østen.

Ettar dødseternes terrorister har forstyrret verdenscupen, sirkulerer historien elegant omkring den store tretrollmanns-konkurransen. Fra et antesipert Frankrike kommer en bukett kvinnelige synkronstønnere, og fra et imitert Russland en tartar-aktig gjeng menn som antakelig lever av å spille serbiske mafiafolk i billige B-filmer. De fire konkurrentene blir elegant uttrukket.

Først møter de stakkars barna taggete drager med ildånde. Potter soper eventyraktige tårn på sin svevende lime og vi kjenner fartsgleden. Så dykker de ned på havsens bånn, der underlige havfruevesener og onde oktopjuskinger forsøker å undertrykke svømmedyktigheten. Til slutt går deltakerne inn i en bildenifs labyrint, der hekkene kollapser mer hektisk enn i høststormer, og to av de skremte pubertetsheltene får møte sin skjebne.

Den sterkeste skikkelsen i denne filmen er Brendan Gleeson som Alastor med det gale øyet. Han kunne vært utlånt fra en ukjent Mad Max-film og spiller uskikkelig lærer med en upålitelig intensitet og voldsom innlevelse. Hans edderkoppvisning er et slags høydepunkt i uventa forskrekkelhet. Joda, forskrekkelhet.

Innimellom actionsekvensene og uhyggen klarer Newell å gi puberteten i Galvort en troverdig sjel. Det er fantastisk uventa da dospøkelset Stina forsøker å kikke på Harrys bobleskjulte deler i badet. Filmen er dessuten djup på det viset at de enkle, overfladiske kurtisene og sex-flørten er gjennomført med en slags julaften-vennlig varme. De rødgule møtene i dormatoriene har både ungdommelig overmot og livlig kameratskap, og det gjør «Harry Potter og ildbegeret» til den mest menneskelige magifilmen så langt.

Og til slutt, til tvilrådige foreldre: Unger med mareritt har det bedre enn de som aldri fikk være med på noe. 2005.

Space cowboys

TV2 Zebra 23.25

space cowboys

Nedtur. Tommy Lee Jones, Clint Eastwood, James Garner og Donald Sutherland agerer gamle.

terning 2 liten Clint Eastwood har laget en film som heter «Space cowboys» og mangler cowboyer. I stedet opptrer fire avfeldige gubber som går storøyde rundt i Cape Kennedy og ter seg som pensjonisttur på den gamle arbeidsplassen. De sier daude replikker pent og høflig med kjedelige, like lange intervaller, slik en mann slipper en dame høflig foran seg i svingdøra. De lirer av seg stor tiss-vitser, men som om «sex» er den lyden som oppstår når en kaffetørst farfar ber om kjeks mens gebisset detter ned. De jogger. Jogger? Syttitalls-intellektuelle jogget. I mjuke Dagblad-dresser.

Hovedpersonene i romdramakomedien er ufarlige zombier som ikke tar seg sjøl alvorlig, og Clint Eastwood har gjort den dårligste regi-jobben siden «Heartbreak Ridge» i 1986. Musikken ligger som ilandfløten glassmanet over fjernsyns-tørre, kjedelige bilder. Lyset er flatt som gråvær på nitrittfri salami. Stemmene kommer et sted borte fra. Hele den første delen av «Space cowboys» er film-skrap, laget av folk og med folk som ikke tror på sin egen fortelling. Clint Eastwood, Tommy Lee Jones, James Garner og Donald Sutherland blir varig injuriert av seg selv. 2000.

Shrek: Lykkelig alle sine dager

TVNorge 19.15

shrek forever after

Den runde prinsessa blir opprørerske.

terning 5 liten Shrek er altså blitt kongerikets Ari Behn. Han bor utenfor Slottet sammen med sin trolske prinsesse. De har tre små trollunger (OK, jeg skal snart slutte med trolle-snakket) og lever et normalt, strevsomt og idyllisk familieliv i skoglysningens gjørmeste Skaugum. Kong Harald er jo død, så dronninga hersker aleine på Slottet, og Shreks gamle venner er tilvente, assimilerte familiemedlemmer og bråkete bursdagsgjester.

Som jeg sa: Shrek er en slags Ari Behn.

Men den grønne bohemen pleide være en fri sjel som skremte vannet av småborgere og landsbykryp. Nå kommer de for å se på ham og le av ham når han koser seg i søla. Ungene griner. Hoffet maser. Vennene syns de kjenner ham som en slags hoffnarr, og den arme Shrek blir rammet av det jeg kaller russetids-syndromet: Han vil bli ung igjen, han vil bli farlig igjen, han vil bli fri igjen fra før den gang han temmet pms-prinsessa si.

(Shrek har altså brukt opp det familiedyrkende manns-idealet, og vender intuitivt tilbake til en opprinnelig fantasi om sin fortid. Det er nifst vanlig, det er egentlig skremmende, men vi fortsetter).

Og så kommer den nye skurken inn i historien. Han er den ekle lille, stygge skogsreka Rumpelstiltskin som går med urealistiske drømmer om å bli landets hersker, som om han var formann i Venstre. Og han kan trylle, så han lurer Hulken med pubertetsfantasiene sånn at alt som tidligere skjedde, opphører. Vi går inn i en tidskorrigert virkelighet, der Shrek aldri kysset Cameron Diaz.

De gamle guttene er der ennå, men eselet er trekkdyr og reiseradio for slemme hekser. Katten med støvlene får ikke fottøy på seg lenger, for han er like feit som Pusur og sitter og murrer middagsmett i utmyra. Der bor også Fiona, men hun er forvandla til en egenhendig frigjort førerske for opprørske troll i skogen. Hun har langt flisete rødt hår som flagrer militant, hun er en våpenbærende samurai-rai som bare bryr seg om krig.

I lure-kontrakten til Shrek står det at den kan oppheves at kjærlighetens kyss, og dermed er de i gang igjen. Hvordan skal det lunkne, forskrekka stuetrollet få den sinte dama til å kysse seg og mene det? Her trengs heltemot.

Dermed går også Shrek-filmen inn i det som er den synligste Hollywood-trenden for tida. Den blir militært begeistra som en Heimverns-video. Amerikanerne elsker militære operasjoner, og det blir selvsagt vanvittig moro når troll og andre øgli frihetskjempere skal slåss mot de bombekastende heksene og en musikalsk manipulerende rottefanger som spiller Jethro Tull-fløyte og får idiotene til å danse slik TV2 gjør.

Det blir kult og stilig, og filmen slutter med en slags Roland Emmerich-fantasi før den går over i fellessynge-slutten. Tror jeg at unger vil like denne filmen? Tja, unger vet alt om foreldre som blir leie av dem, så de kommer nok til å føle suget i magen. 2010.

Julenissen 3

TVNorge 21.00

terning 3 liten Dette er Tim Allens tredje film som julenisse. Den ble laget i 2006, og den er ekstrautstyrt med Martin Short, Judge Reinhold, Wendy Crewson, Ann-Margret, Alan Arkin osv. Denne filmen handler også om at Jack Frost må holdes unna julen samtidig som julenissen skal ta seg av sin familie.

Frekke forretninger

TVNorge 22.35

terning 5 liten «Risky business» er en frisk og frekk liten komedie der den unge Tom Cruise spiller en mann som blir aleine hjemme og benytter anledningen til å bruke foreldrenes villa som bordell. Rebecca DeMornay er også med, og Kevin Anderson og Joe Pantoliano, alle tre folk som siden er blitt kjent. Filmen er laget i 1983 og er 1 time, 36 minutter lang.

Tre menn og en baby

FEM 18.30

terning 5 liten «Tre menn og en baby» er den amerikanske versjonen av en suksessrik fransk komedie om en pakke som er et barn som leveres hos tre ungkarer og forveksles med en pakke som er narkotika. Typisk fransk historie, men den fungerer også med Ted Danson, Tom Selleck og Steve Guttenberg. 1987. 1 time, 42 minutter.

Brudens far

FEM 21.30

brudens far

Steve Martin gifter bort Kimberley Williams.

terning 5 liten Uventet vellykket moderne (hehe) versjon av klassikeren med Spencer Tracy og Elizabeth Taylor. Her spiller Steve Martin faren og Kimberley Williams er dattera, mens Diane Keaton gjør en fin rolle som mamma og Martin Short herjer fritt rundt som belgisk selskapsarrangør. Filmen handler om at veslejenta til pappa skal gifte seg, og da overtar det kvinnestyrte samfunnet alle disposisjoner. «Father of the bride» ble laget av Charles Shyer i 1991 og er vel verd å se. 1 time, 45 minutter.

Alene hjemme 2

TV3 19.20

alene hjemme 2

Macauley Culkin omsorgssvikta i New York.

terning 5 liten Macauley Culkin spiller om igjen rollen som lille Kevin på villstrå. Denne gang reiser familien til Paris, mens han forveksler fly og havner alene i New York hvor han treffer både den hyggelige lekebutikk-eieren og den melankolske og ensomme due-dama (Brenda Fricker). Men mest har han nye fantastiske møter med småskurkene Joe Pesci og Daniel Stern. Søt, sentimental og svært morsom oppfølger. 1992. 1 time, 56 minutter.

PS: Filmen bekrefter også et fatalistisk prinsipp: Hvis folk har dtiti seg ut én gang, kommer de til å gjøre det om igjen. Det er ikke slik Ap sier at de går inn i en god læringsperiode. De fortsetter å være de samme idiotene som de alltid var. Foreldra i denne filmen mister altså sønnen for annen gang.

Die hard

TV3 21.30

die hard

Bruce: – Har noen sett kona mi?

terning 5 liten Historiens beste julefilm. Dette er filmen vi alle skulle ønske kunne lages om igjen. Mimring: Da Dan Tagesen og jeg satt med snille mjukjappeblikk i 1988 og så over programmet for filmfestivalen i Haugesund, var det såvidt vi merket oss noe vi trodde var en tysk kunstfilm som het «Die Hard».

Mer sjølopptatt mimring. Den 16. desember 1988 erklærte jeg i Aftenbladets anmeldelse:

«Actionfilmen har fått en ny supergutt. Han heter John McTiernan og laget «Predator», Arnold Schwarzenegger-filmen som skulle ha vært det perfekte vås, men som McTiernan kastet tryllestøv på og forvandlet til hypereffektiv macho-moro. Nå har han gjort det igjen, med «Aksjon skyskraper» (Die Hard). Også her er hovedrollen i mot ham: Født-til-å-tape-komikeren Bruce Willis er egentlig en ignorerbar bøtteknott som snek seg slesk gjennom sviskefilmen «Moonlightning» og vimset rundt Kim Basinger i «Parring med forviklinger». I «Die Hard» klarer McTiernan å gjøre mannfolk av ham; en prustende, svettende, blødende og illsint liten cowboydjevel av en nyork-politimann som viser det blaute California hvilken vei man skal komme inn gjennom ei glassrute. Se opp, Stallone, her kommer Willis! Og det er ingenting å le av. »

Og avslutningsvis: « Tenk at en skulle oppleve det: Årets beste action med Bruce Willis i hovedrollen. Ingenting blir som før etter denne filmen.» Og det ble det faktisk ikke.

Og hvis noen ikke husker handlingen: Den bortreiste karrierekona til Willis holder juleselskap i kåmpaniet sitt. Bonnie Bedelia er ikke kinogjengeres drøm om en lang film (sjøl om Kevin Kline ikke orket dra fra kona si i «Fioler er blå»), og i denne ser håret hennes ut som en angorakatt etter 1000 Volt og ei regnværsnatt. Med flyet kommer Willis på julebesøk. Men det gjør også en gjeng usedvanlig uhumske terrorister. Terroristene setter i gang med terrorisering mens Willis bytter skjorte, og dermed må han kaste seg ut i to timers voldsvirtuoseri i bare Rambo-singleten. Etter en halvtime svinger filmen skikkelig.» Ha en fin mimrekveld. 1988.

Charlie Wilson’s war

TV3 23.55

charlie wilsons war

Julia Roberts spiller skikkelig reaksjonær overklasse-bitch.

terning 5 liten Har du ikke lyst til å se en film som gjør at du føler deg intelligent hver gang du ler? Jo. Du vil.

Gjør som med thrilleren «The kingdom». Glem politikken. Hollywood og politikk er som nonner og kondomer, de trenger ikke hverandre. Men Mike Nichols har laget en film om CIA’s hemmelige opprustning av afghanske fundamentalister som det virkelig er sprit i. Det er ikke helt riktig at vodka dreper C-vitaminene i appelsinjusen, og det går sikkert an å finne en mening med denne filmen, men først og fremst er den festlig:

Tom Hanks spiller en fritidsorientert playboy-politiker fra Texas, omtrent slik Paul Newman var guvernør i «Blaze». Han starter i naken-pool med playboyforsider og ressurs-strippere, men før du vet ordet av det, gror mannen interesse for de afghanske opprørernes kamp mot kommunismen (jeg lærte hjemme at russerne forsvarte en lovlig valgt regjering, slik Nato gjør nå, mot fundamentalistiske opprørere). For å gjøre en nydelig utbrodert politisk lobby kort: Den hjertegode humanisten Charlie Wilson, som ansetter sekretærer etter brystmålet, klarer etter hvert å skaffe både én milliard dollar og israelsk-kamuflerte supervåpen til mujahedin. Bang. Sovjet taper krigen. Fundamentalistene tar over. Bang?

Så hva gjør denne deprimerende fortellingen til en av sesongens vittigste filmer? Tom Hanks. Han velter seg i den godlynte politiske satiren som sel i issørpe. Nok en gang: Det finnes ingen mening med USA hvis ikke Tom Hanks fantes. Han overgås nesten av Philip Seymour Hoffman, som spiller gresk CIA-er og storkjefta utenriks-ekspert som om avskyelighet var en guddommelig gave. De to gjør «Charlie Wilson’s war» til en humre-begivenhet, og når filmen er slutt, kommer du til å gå rett inn igjen for å se den én gang til.

Opplagte bi-roller fyller filmen som om den var en honningkube: Julia Roberts og vel så det. 2007.

Tilbake til fremtiden II

Viasat4 19.30

terning 5 liten Ganske ekstra stilig siden Marty må reise til året 2015 for å redde sine egne barn. De som vanligvis tror på varsler og spådommer, kan flaue litt over hvordan filmskaperne har tenkt at neste år skal se ut. Stor moro. 1989.

Tintin: Enhjørningens hemmelighet

Viasat4 21.30

tintin og enhjørningens hemmelighet

Tintin på havet med brulten alkoholiker.

terning 5 liten Den streite gamle tegneserie-helten Tintin har ved skjebnens og Spielbergs tilskikkelser blitt til hovedpersonen i en av de teknisk mest avanserte filmene som noensinne er laget. Animasjonene er ambisiøse som skaperverk og dikter mennesker som er virkeligere enn de som kommer ut av fødeavdelingen på SuS. De spiller dessuten bedre enn vanlige folk og burde nok få sin egen fagforening. I tillegg har røvernes konge Spielberg lastet sitt skip med pakka påfunn. Det går ikke mange sekundene mellom hver gang det oppstår et voksen-wow!

Tintin er en kul helt. Han likner et ungdomsbilde av Wayne Rooney, han har så oransje hår at det ser ut som konditorfarge – og han er antakelig mellom 12 og 22 år gammel. En seksuelt likegyldig ungkar med hund i en leilighet midt i storbyen. En tørr og barnlig grave-journalist i genser, idealistisk og pågående slik unge menn var i gamle guttebøker. I vår samvittighetstynga nåtid er det visst sånn at skurkebildene i Tintins eventyr var politisk ukorrekte. De burde vært amerikanske forretningsmenn som slo konene sine og forurensa Canada. Denne historien er nøye sterilisert.

Det starter med at Tintin vil kjøpe en skutemodell på torjå i byen sin. Straks får han vite at det følger død med enhjørnings-skipet, og etter hvert får han hjelp av snedige madhattere fra bowler-politiet siden en av dem blir skutt på trappa hans. Et smalt silkesvin kidnapper både guttungen og den oppvakte hunden til en gammeldags dampbåt, der meget handlingssentral kaptein sitter innelåst og døddrukken på lugaren sin mens hans onde nemesis jakter på.. skal jeg si det?

Dette er fortidsromantikk, og det bør være med en skatt. Etter utrolige omkalfatringer og en hel sjørøverhistorie havner alle i Marokko, og for at ingen skal bli fornærma, er sjeiken en operaelskende gubbe som likner Martin Scorsese og smiler som en arabisk vår.

Spielberg har på en måte gått den gamle Indiana Jones-stien med veldig dyre sko. Visuelt utfordrende eventyrligheter haster på deg. Fuktige gamle lasteskip, veteranfly, ørkenvandring, bisarr kystby-action – og til slutt på en slags barne-tv-kai og duell med heisekraner. Detaljene er deilige, koloritten steinkul, og de store barnas eventyronkel Steven klarer til og med å gjøre alkoholisme til en snedig humorsak. En film uten pauser. 2011.

Onsdag 24.12.–Magisk Woody for en hellig natt

 

Midnight in Paris

NRK2 23.25

terning 5 liten Det er julaften, og normalkanalene er så stappa med film at Plumbo ville ha gitt opp. Jeg konsentrerer meg nok en gang om kveldsfilmer, så tre nøtter from all of us får dere finne sjøl. Og den hellige natt skal vi markere med magisk realisme fra Woody Allen.

Først var jeg egentlig skeptisk til det meste i Woody Allens «Midnight in Paris»: Nostalgiske filmpostkort fra Paris der ordene Moulin Rouge, Danton, Tati dukker opp i en litt pensjonistforelska framstilling av fortid. Utgammel boudoirjazz med klarinett. Filmens par som står ved en filmatisk gjengivelse av Monets tjern. Det blir litt som å stryke ei utstoppa bikkje med hårene.

midnight in paris

Marion Cotillard og Owen Wilson vandrer i tiden.

Men aldri undervurder en gammal mann. Fortida er en trusevant forfører, og filmen vinner. Etter halvannen time lengter du etter en roman-samtale med Gertrude Stein og surrealistisk kaféfyll med Salvador Dali.

Owen Wilson spiller en Woody Allen-avatar. Inne i ham bor Allens famlende fakter og fornærma språkføring, og han vandrer rundt i det ufikse forholdet til Rachel McAdams som en fjernstyrt souvenir.

Miljøet er ugjennomtenkt forenkla. Dama til forfatteren Wilson er overklassedatter av den sorten som stort sett sier «vi kommer for seint til partyet». Inn i livene deres kommer Michael Sheen og har greie på alt. Owen Wilson spiller en sart og drømmende mann som helst ville bo i Paris og som liker regnet i gatene. En kveld da skåberkona hans farter til dansemoro med den wikipediske Sheen, blir han plukka opp av en vakker eldrebil. I den sitter Scott Fitzgerald og kona Zelda.

Det blir veldig deilig. Den amerikanske romantikeren blir belønna med en tidsreise. Han får feste med brauten Hemingway og den sure Picasso, han får romanen sin vurdert av Gertrude Stein, han drikker rødvin og snakker neshorn med Dali, han gir filmråd til Bunuel mens Cole Porter spiller og synger.

Den fortidsberusa mannen forelsker seg til og med i Picassos modell, men hun elsker en fjernere fortid – La Belle Epoque – og dermed går tidsferden til Toulouse Lautrec, Degas og Gauguin. Av det lærer han at folk ikke liker samtiden fordi den er her. Tilstedeværelse er kjedelig og triviell. Som budskap er det blogg-enkel snusfornuft. Men det gjør ingen ting, for Allen driver innsidehandel med poetiske lengsler, og på dette stadiet hadde jeg gitt opp forholdet mitt til mp3 og ville hjem til vinylens hese steinalder. Picassos elskerinne setter seg i den ukonsentrerte tjuetalls-flørtismen og blar i en papiravis. Det er så vakkert at du kunne besvime, for det er upraktisk, hengivent og taktilt.

Owen Wilson kan bli en perfekt Woody Allen. Han er visuelt overraskende og har udefinerbare bevegelses-avvik akkurat som Allen. Samtidig mestrer han sensualisme uten ekshibisjonisme. Han kan plutselig ta på en kvinnes rygg på den mest romantiske måten av alle: Tommelen berører den ene siden av ryggraden, de øvrige fingrene den andre siden. Det er som et ømhetsgrep som aldri blir påtrengende, en slags beskjeden, men djupt sanselig hyllest til kroppen.

Filmen er også sånn: Ta varlig på verden så kommer den til deg med alle sine skjønne hundreår. 2011.

Nissen er far til alle barna

NRK1 23.25

terning 5 liten «Tomten är far till alla barnen» er en ramsalt og stygg svensk komedie som ikke i første omgang går ut over julen, men mødrene. Peter Haber spiller en 47 år gammel psykolog. Han samborer med ei dame som har fire unger med fire forskjellige menn. Julaften inviteres alle fire, med de nåværende damene sine. For psykologen blir julaften en slags sjalusiutskeielse. Ikke før har han betrodd sladresmella Ettellerannet at han har sterilisert seg, før hans elskede erklærer at hun er gravid. Helan går, og hvem er far til barnet? Før du får sagt fadderullanrei har familielykken fornedret seg dit hen at den fortvila husfaren rundjuler nissen, en begivenhet som er språklig morsommere i Norge enn i Sverige. Men likevel.

Monica Rolfners manuskript paraderer alle de politisk korrekte fordommer som fins i Skandinavia, og det kunne for så vidt tjene som konversasjons-rettledning for nittitallet. Storarta godt spilt og behagelig ondt skrevet. 1999. 1 time, 30 minutter.

Byens lys

NRK2 20.00

terning 5 liten Chaplin-langfilm der landstrykeren forelsker seg i blind blomsterpike. 1931.

Coraline og den hemmelige dør

NRK3 20.00

terning 5 liten Amerikansk animasjonsfilm fra 2009. Coraline syns livet er kjedelig og teit inntil hun oppdager en hemmelig dør til en annen versjon av det.

Notting Hill

NRK3 22.05

notting hill2

Ja, Hugh Grant har det skikkelig bra med vennene sine.

terning 5 liten «Notting Hill» er en bekreftelse på mistanken om at Hugh Grant før eller siden blir årsaken til at hørende over hele verden forsøker å melde seg inn i Døveforbundet. Mannen er i stand til å si enstavelses-ord usammenhengende, og sjarmen hans

fortoner seg etter hvert som jabbet til ei Furbie-dokke, en slags inn-programmert gjentakelses-klønethet som bare logopeder kan sette tilstrekkelig pris på.

Julia Roberts spiller feira filmstjerne, og blir liksom bare stående der med barnefyrverkeri i øynene, mens Grant lirer av seg sine distraksjons-paradokser som om han forsøker å snakke vekk nødvendigheten av prostata-test hos den kvinnelige bedriftslegen. «Notting Hill» blir en

slags Nothing Left. Men filmen er full av hyggelige mennesker. Den er romslig og snill og ukynisk og skildrer folk som det ville være moro å tilbringe en ettermiddag med. Folk spiser sammen og er glade i hverandre. Det er nok. Det er mer enn nok. 1999. 2 timer, 4 minutter.

Elling

NRK3 02.10

terning 5 liten Skjønt norsk komediedrama etter Asbjørnsens seriefigur. Elling og kameraten kommer ut av institusjon og skal klare seg sjøl i en skremmende verden. Mange fine observasjoner og følsomt spill uten utdriting av avvikere. 2001.

Slekten er verst

Norsk TV2 21.00

slekten er verst

Robert De Niro ønsker Ben Stiller velkommen.

terning 5 liten Så enkelt kan det være å lage komedie: Ben Stiller heter Focker til etternavn, han er mannlig sykepleier av yrke og han skal tilbringe en helveteshelg sammen med verdens ekleste kanskje-svigerfar. Fra da av kan ingen ting la være å gå galt.

I De Niros hus har finnes det en bortskjemt katt, aska av en død bestemor, snobberi, fascisme og mangel på humor. Sjiraffdama Teri Polo (hun har like lang hals som genseren med samme navn) haler Stiller med seg til det vi kan kalle et Lukket Hjem. Det er en sånn familiær internavdeling der ingenting skal slippe inn og ingenting ut.

Filmen er så breddfull av troverdig urettferdighet at man undrer seg over at ikke FN-styrker rykker inn, og det er lett å forestille seg hvordan Ari Behn hadde den dagen han ble innbudt til krabbefest på Skaugum. 2000.

No strings attached

Norsk TV2 22.55

no strings attached

Ashton Kutcher og Natalie Portman til sengs. Det blir verre enn dette.

terning 1 To menneskegrupper vil få problemer med denne ubeskrivelig usjarmerende kopulasjons-katastrofen. Det er de som så Ashton Kutcher i Seventies-serien og syntes han var søt&rar fordi tilbudet ikke er bedre om ettermiddagen. Så er det de lettlurte som lot seg trende av «Black swan» og syntes Natalie Portman så ut som et levende vesen.

Kutcher spiller TV-produsent for heiajenteshow. Han har Kevin Kline som pappa, og pappa har seg med Ashtons eks, og dermed går sønnen inn i et double dip-trauma som ender med at han våkner i den unge legen Portmans pussige kollektiv.

På morgenen har Kutcher og Portman sex som likner en mislykka sandvolleykamp, men som altså er en forsinka 9-årings-protest mot at foreldre har sex. Det ser ikke godt ut. Hunder er bedre til å imitere orgasmer enn de to stakkarene, og det er antakelig flere enn jeg som vil bli rammet av akutt tørrhet i skjeden.

Så bestemmer de seg for å være kåte og kyniske sammen i det uendelige. Men de må ikke føle noe. Denne handlingen er så vanlig at du får medisiner mot den uten resept. Du kan finne walk-throughs i bruktbutikker om den. Du kan finne den igjen i hieroglyfer og kladdebøkene til Petter Dass. 2011.

Troja

Norsk TV2 00.55

troja

Brad Pitt før han fikk familie.

terning 2 liten Og så kom Wolfgang Petersens avskjedssøknad «Troja», som er en av de fæleste filmene siden Gud oppdaget motlyset (på den åttende dag).

Homers historie er egentlig ikke så fantastisk at moderne manusforfattere trenger bruke den. I California og dalstrøka innafor (alle valley-ene) lever flere tusen skribenter som kunne ha skrevet en bedre actionfilm med Brad Pitt og Orlando Bloom. Den ville hatt like stor sjanse til suksess hos de mange som tror at Akilles fant opp oppdriften i væske, og at den trojanske hesten var et lokomotiv på Orientekspressen.

«Troja» forteller om en krig som oppstår fordi en utroverdig dum filmprins fjoller fallisk for fiendens frue. Hvis noen har lurt på hvorfor tyrkere og grekere har klart å være uvenner om den uanselige øya Kypros i tusener av år, får de en slags forklaring: Dette er stae folk, og de trekker aldri likegyldig på skuldrene og går hjem for å pusse fredsprisene sine. 2003.

Harry Potter og fangen fra Azkaban

TV2 Zebra 20.30

harry potter og fangen fra azkaban

Emma Watson og Daniel Radcliffe i tidlig ungdom.

terning 5 liten Den meksikanske regissøren Alfonso Cuarón vet ingenting om barnefilm, så han laget den beste Potteren noensinne. Historien om fangen fra Azkaban er så fri for forsonlig fjolleri og funker mer som en oppfølger til Ringenes Herre enn som fortsettelse på fantasihypen til J. K. Rowling. Den tredje filmen om den utvalgte barnemagikeren er dyster som rakfisk-mareritt og leder antatt uskyldige barnesinn på rottefangervis ned i eksistensielle djupmørker der ikke en gang sogneprester ville følt seg helt liturgiske til sinns.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg beundrer den talentløse meksikaneren. Han laget «And your mother too», som er en av de dårligste filmene i historien. Og så får han til dette her. Magi var antakelig ikke nok. Hvis Cuarón eide sin sjel forut for Azkaban-filmen, kan du være sikker på at den er djevelens i dag. Her har det foregått avansert handel.

Daniel Radcliffe er i ferd med å bli en av England mest spennende skuespillere. Han burde egentlig ha overtatt som James Bond. Den 15 år gamle ynglingen av anglosaksisk spissnese-ætt har både elegansen og uvørenheten. Radcliffe er blitt en voksen gutt på alder Med Ben Affleck eller deromkring. Han virker aldri skuffende blid, men myser på verden med tilbakeholden arroganse og sivilisert sjenanse. Med «Fangen fra Azkaban» er Harry Potter blitt noe større enn en julepresang; gutten er en tvilrådig og tvesinna dimensjonsreiser, han har slektninger i The Matrix og langs Mordors uante psykostier. Underlige lysstemninger fra David Lynchs barnerom får filmen til å se ut som en fortløpende nevrose. Da det plutselig oppstår en slags kjernefysisk hjort ved stranden, beveger Harry Potter-konseptet seg over i en moderne folkereligiøs poesi. Som all annen moderne hedenskap er også denne uttrykk for djup lengsel etter et religiøst livsperspektiv.

Dementorene (desperantene) er fantastiske. De har slengete tangkropper, og alt fryser til is der de kommer, som ved Tove Janssons ensomme Hufsa. I denne merkelige 11 års grense-filmen får vi se en kiropraktisk varulv-transformasjon, og den irriterte, men vennlige bukknebben blir faktisk halshogd. Da nattas grevlelige grimm tar Ron, kan du føle fortidas filmsensorer rotere i pensjonistsofaen.

Rowlings opprinnelige folkeflørt har tatt sine egne veier, og nå går historien inn i et gåtefullt landskap med så mange forundrende og skremmende detaljer at man ikke smiler lenger, men engster seg frydefullt og djupt underholdt. Denne fortsettelsen forteller den ambivalente historien til Sirius Svaart, en fengselsrømling som i utgangspunktet skal drepe unge Potter og blir forfulgt av Azkabans nifse voktere. Uglene er fortsatt ikke hva man skulle tro. 2004.

A very Harold & Kumar 3D Christmas

TV2 Zebra 23.50

terning 4 liten På en måte oppfatter jeg harryparet Harold & Kumar som vår tids Cheech & Chong, men det er mest fordi de insisterer på å puste inn mer marihuana enn oksygen. Røykinga foregår med et mistenkelig støyende behag som røper at de aldri har røyka tjall i virkeligheten.

Filmen er laget i 3D – eller i 2D med parodiske 3D-effekter, som at eggesprut henger i lufta like lenge som et oslofly. 3D-gjøglinga er nydelig parodisk og gir en fnisete, falsk troverdighet til den øvrige humoren i filmen. Jeg skal si dette hensynsfullt: Gress-julen er uventa vittig ganske lenge, men aldri si det til de fundamentalistiske minimalistene, for de syns det er übervolkelig med adjektiver og anerkjenner bare adverb som angår været.

Kumar (nydelig spilt av Kal Penn, som til vanlig jobber i Det hvite hus) blir lurt av gårde til den alienerte gamlevennen Harold (John Cho), som har bosatt seg i velstandshus med biologi-bjella Maria fra Mexico. Harold har pynta halve nabolaget med noe som likner kokos-isopor for å tilfredsstille bad taste-behovet til sin jule-elskende svigerfar Danny Trejo og hans familie av grisefraktere og fengselsflyktere. Kumar brenner juletreet som Danny i sin tid planta, og på selveste julaften må Harold & Kumar finne et nytt.

Med på ferden flakser en nerdete brillejens som er lova sex med dattera til ukrainisk mafia-sadist samt en politisk korrekt pappa som i løpet av natta klarer å gi den to år gamle dattera si både hasj, kokain og ecstasy. En waddlebot oppstår. Barnet badtripper. Skytescenen i slow motion fører til kokaindryss over skjermen mens Bing synger om hvit jul. Tissen sitter fast i frossen jernstang. Aldri skyt opp i lufta på selveste julaften. Ikke le mens du ser filmen, for da kommer familien og vil se sammen med deg, og så tar slekta fra deg statsborgerskapet. 2011.

Days of thunder

TV2 Zebra 01.40

days of thunder

Nicole Kidman og Tom Cruise ble ektepar lenge.

terning 5 liten Tony Scotts bilrace-drama er ikke dårlig, bare litt uvesentlig. Tom Cruise spiller en ungdommelig kjekkas som møter opp hos en erfaren racerbiltrener og vil kjøre på rått talent. Så skjer både det ene og det andre. Ulykker, venn som blir lam, lege-kjæreste og ny fiende. Passelig underholdende hele tida. Ved siden av Cruise er spesielt Robert Duvall god, og forøvrig medvirker Nicole Kidman, Michael Rooker, Randy Quaid, Cary Elwes. 1990. 1 time, 47 minutter.

Shrek

TVNorge 19.25

shrek

Shrek kjefter seg til ei prinsesse.

terning 5 liten La meg bare si om Shrek: Han tilhører animasjonskomedienes absolutte elite. Og det er sjelden at den norske dubbinga er bedre enn originalen. Det er den her.

«Shrek» er en labanfrekk og romantisk skøyerstrek i tredimensjonale databilder, den er eventyret over alle eventyr.

Allerede helt i starten fiser trollet Shrek i tjernet og tenner ørevoks som stearinlys. Pepperkakemannen sier «Eat me» da han blir torturert av den onde lord. Signaler om at barna er klar for mer barsk humor.

Stemmene er de tøffeste i animasjonsfilm noensinne. Mike Myers snakker Shrek med skotsk aksent, et påfunn som kostet filmselskapet fire millioner dollars ekstra. Murphys esel tilhører de store ting man bør unne seg. Musikken er overraskende og skjønn. Joan Jett synger «Bad reputation», her kommer en fantastisk versjon av Cohens «Hallelujah» og et avslutningsstunt der Eddie Murphy melder seg på «Smash mouth»s «I’m a believer» med takløfter-entusiasme.

Historien skal jeg holde hemmelig. Shrek er et troll som mister myra si og ensomheten sin til alle de eventyr- og reglefigurene du kan komme på. For å få den tilbake, må han redde prinsesse Fiona fra dragen. Med seg har han et esel. 2001.

Julenissen

TVNorge 21.00

julenissen eric lloyd tim allen

Tim Allen er pappaen til Eric Lloyd.

terning 4 liten Den andre filmen om julenisse-klausulen likner aller mest på ett av disse fjes-fascistiske TV-programmene der mennesker med personlig utseende blir kvitt det på den radikale måten som også rammet kundene til oppfinneren av barberboksen («men alle har jo ikke like ansikter..» «Nei, men de får det»). I den forrige filmen ble Allen tjukk for å kunne tilfredsstille de internasjonale kravene til julenisser. I denne blir han tynn igjen for å bli gift. Ekteskap er forbeholdt de tynne i julen.

Ikke bare det. Filmen vedlikeholder en strevsom politisk vri som kan sammenliknes med «Metropolis». Nisse-klausulen krever en nissefrue som antakelig skal stå hjemme og gryte graut til husdyr på Hedmarken. For at ingen skal oppdage at nissefar har returnert til hjemlandet USA på rånetur, finner den smarteste alven opp en robotnisse. Men nesten-nissen er galen. Roboter er ikke bra for menneskene. De overtar alt og oppfører seg på digitale saddam-måter. Robotnissen innfører juntastyre på Nordpolen mens Allen utvikler seksualangst på hjemmebane. Dette er med andre ord en julefilm med ganske rå konflikter, og de som ikke tror på juletissen, vil bli forskrekka da gubben nedlegger den strie middelskolerektoren Elizabeth Mitchell. 2003.

Mannen med to hjerner

TVNorge 22.50

terning 5 liten Dette er en av de Steve Martin-komediene fra åttitallet som noen av oss kan se om igjen og om igjen uten noensinne å bli lei. Det er en slags erotisk intrigant gal vitenskapsmann-grøsser med Martin som hjernekirurgen Michael Hfuhruhurr. Han er gift med den sadistiske Kathleen Turner, og David Warner er heller ikke bra. Martin forelsker seg ulykkelig i en hjerne (spilt med ihvertfall stemmen av Sissy Spacek), og ett av filmens mange høydepunkt er et lidenskapelig kjærlighetsmøte med hjernen i en robåt. Carl Reiner regisserte denne genistreken i 1983.

Just friends

FEM 18.30

just friends

Ryan Reynolds tar en Gwyneth med Amy Smart.

terning 5 liten Vel. Noen ser vel film klokka halv sju på julaften. Og så kommer journalistene og skriver video om hvor fælt de har det.

Dette skulle ikke ha skjedd. Farrelly-naboen Roger Kumble skulle ikke ha laget dvd-høstens første virkelig elegante ungdomskomedie. Ryan Reynolds, han med magemuskler som Vegvesenet designer dårlige veier etter, spiller den tjukke gutten som blir voksen, vellykka og tynn og skal forsøke å sjekke opp highschoolkjæresten Amy Smart mens han forfølges av den steingalne bøgwallbritney-en Anna Faris. Hjem til Jersey, der vellykkethet ikke er det beste man har.

Jo. Det er morsomt. Birollene er morsomme. Julie Hagerty som naiv mamma er morsom. Jul i Jersey er morsom, den kåte lillebroren og hockey-juling og teorien om sexfri vennesone er morsom. Det er antakelig ikke sant. 2005.

Menig Benjamin

FEM 21.30

menig benjamin

Goldie Hawn nekta nettopp å bade naken i Nordishavet.

terning 5 liten Staskomedie fra 1980 med Goldie Hawn i hovedrollen som «Private Benjamin», den bortskjemte jenta som plutselig befinner seg som vervet rekrutt i hæren. En rekke gode skuespillere på rollelista, blant dem Harry Dean Stanton, Mary Kay Place, Armand Assante, Albert Brooks, Sally Kirkland. 1 time, 40 minutter.

O jul med din glede

TV3 17.55

terning 4 liten Her er en dere ikke har sett. «Christmas with the Kranks» handler om en familie som har tenkt å droppe hele jula fordi dattera ikke er hjemme – men da hun plutselig bestemmer seg for å feire jul i heimen likevel, får de det gjenkjennelig travelt. Jule-skuespilleren Tim Allen og alle åttitalls-menns myke pakke Jamie Lee Curtis er pappa og mamma. Dan Aykroy deltar også, som han skal. 2004.

Grinchen

TV3 19.40

grinchen

Jim Carrey med sin reinshund.

terning 5 liten Grinchen bor innerst i en snøkledd klippe som likner ryggfinnen til sveitsisk fjellhai sammen med en undertrykt hund. Rett nedforbi ligger Hvemville, som ble etablert inne i Lennart Nilsson-versjonen av en snøfnugg. Hvemvillerne har snuppete pekingneser, pastellerte leketøyshus og fjollete falkeklubb-mentaliteter.

Hvem’erne skuffa grinchen som skoleunge, så han trakk seg tilbake og ble kriminell. Men den snilleste jenta i landsbyen føler fortreffelighet for den lurvete lausgjengeren, og han inviteres til julefeiring der traumer fra barndommen ødelegger festen og skaper behov for hevn.

Og så videre.

Jim Carrey spiller grinch med så mye latex at han kunne vært undertøy-modell for Hennes & Mauritz. Grinchen er en vanvittig kul fyr. Han er Mannen. 2000.

American Dreamz

TV3 21.30

american dreamz hoved

Hugh Grant er programleder.

terning 5 liten Satiren er den mest stivna av kunstgenrene. Egentlig driver et sosiolektisk korrekt utvalg av helt like alminnelighetsdyrkere gjøn med nøyaktig de samme tingene hele tida, og hvis noen forsøker en skarp sving, kommer statsministeren og beklager det.

«American Dreamz» utfordrer få. Komedien driver gjøn med «Idol», med selvopptatte tv-programledere, med president Bush, med presidentrådgivere – den er nesten som et slags korrespondansekurs i politisk korrekt humor. Man blir kvalifisert til jobb som spaltist i Dagbladet etter å ha sett den.

Hugh Grant spiller en seertall-avhengig programleder for et «Idol»-liknende tv-show, Dennis Quaid spiller den tungnemme presidenten som melder seg på som dommer i finalen – og Mandy Moore er hysterisk karriere-opptatt syngejente. Det er som å se smør surfe på smult.

Bare ett viktig poeng striker: Sjarmerende Sam Golzari spiller en irakisk terrorist som bruker deltakelse på tv til å selvmordsbombe presidenten. Det er faktisk verken satirisk eller morsomt, men funker som «American Pie»-regissøren Paul Weitz’ versjon av «Det våres for Hitler». Han har maktet det utrolige i 2006 å konstruere en satire som faktisk er så politisk ukorrekt at den burde vært sensurert bort i Danmark. Vittige arabere som går inn i forsamlinger med bomber teipa til brystet, funker like elendig som en tsunami-musikal ville gjort.

Men skuespillerne bærer denne rare filmen. Hugh Grant med modningens stivhet i huden er en storarta kyniker og minner om Tony Blair. Nasjonalsang-ikonet Mandy Moore er en sjokkerende bra eplekinn-komiker, og Dennis Quaid spiller en tilbakelent og utlevert president Bush som man kan komme til å bli glad i. 2006.

Water for elephants

TV3 23.30

vann til elefantene

Robert Pattinson og Reese Witherspoon tar seg av dyrene.

terning 5 liten Neste økonomiske depresjon: Ut av armoden i USA 1929 kommer den ulykkesramma veterinærstudenten Robert Pattinson og får jobb som dyrepasser i sirkuset til Benzini Brothers. Der får han se direktørens hustru Reese Witherspoon. Hun er overjordisk tynnkledd, fjern og farlig. Sammen blir hun og den unge gutten vakre og klassiske som et nipspar på en tantekommode, de er som ei sviende skillingsvise i svermende d-dur eller som en urtypisk amerikansk roman om uhåndterlig skjebne-erotikk og smertefull og risikabel utroskap.

Sirkuset er filmet i skamløst skjønne farger, romantikken er ureflektert og deilig som et minne om 32. juli og dyra er vennlige og vakre og verneverdige. Direktøren er en nydelig ond dyremishandler, gudskjelov. Kanskje er det Pattinson-fjeset i det sukkertøyrosa morgenlyset du vil huske, kanskje en skamslått elefant. Men når Pattinson etter mye bukseverk kysser Witherspoon, da kommer du til å kjenne det i hypofysen. Dette er nok hva vi kaller jentefilm, men i ubevokta øyeblikk finnes det antakelig et gen for de søte elefantene hos menn også. 2011.

Tilbake til fremtiden

Viasat4 19.30

tilbake til fremtiden

Michael J. Fox og Christopher Lloyd i en skikkelig klassiker.

terning 5 liten Her er filmen som gjorde 1985 til et spesielt år. Fra før av hadde de fantasifulle kronologi-fiendene H.G. Wells’ tidsmaskin, men den var egentlig litt humørløs. Med «Tilbake til fremtiden» kom de virkelig infløkte tidsparadoksene inn i livene til enkle mennesker med stor humor, slik Kafka hadde forvirret tidligere generasjoner.

I den første filmen reiser Marty McFly til fortiden, og det er ganske trygt, siden fortiden ikke forandrer seg. I hvert fall bør den ikke det. Dessuten gjorde han det med den hyperaktive hjelpen til vitenskapsmannen Christopher Lloyd, som spilte Dr. Emmet Brown. Han var en av de siste forskere. Han fant faktisk opp noe, i stedet for å ringe rundt og spørre folk hva de syns om blåbær. Med Dr. Browns lyn-fyrte DeLorean reiste McFly til sine foreldres ungdom og bidro på et litt tvilsomt vis til sin egen befruktning. Dessuten forsøker den kommende mora hans å forføre ham.

Lea Thompson ble et vakkert minne for mange unge menn med forstyrra sexliv.

Handlingen gjentas for de som er yngre enn førti år: Michael J. Fox spiller en rockeinteressert ungdom som kjenner en gal professor så godt at han blir med mannen på tidsreise til fortida da foreldrene var unge, og sånn forandrer han livet til alle. Michael J. Fox var egentlig bundet opp i TV-serien «Family ties», og fire uker av filmen ble føærst laget med Eric Stoltz i hovedrollen. Det gikk ikke. De måtte ha The Fox. Christopher Lloyd er det man i hipsterkretser kaller episk som dr. Emmett Brown, Lea Thompson er en skjønn mor og kjæreste, Crispin Clover en pinefullt patetisk farsfigur, og noen spesialister vil kjenne igjen Billy Zane nede på rollelista som Match.

Sjefen for Universal Studio ville kalle filmen fort «Spaceman from Pluto» fordi han mislikte ordet «future». Produsent Spielberg sendte ham et memo der han takket for studiosjefens spøkefulle memo og fortalte at alle fikk en god latter. Sid Sheinberg turde aldri innrømme at det ikke var en spøk. 1985.

American pie presents: Beta House

Viasat4 21.30

terning 4 liten Hvis vi ser bort fra at komikeren Eugene Levy fremdeles livnærer seg som voksengissel i hjernefrie pubertetsfilmer som dette, har «Beta House» ingenting med American Pie å gjøre. To sære venner havner på college, og der må de kjempe for sin rett til å holde selskaper. Nakenhet, sex og grøft snakk samt Stavanger-drikking. Som det heter i foreldreguiden til den internasjonale film-databasen: «Det finns flere party-scener der jenter danser forførerisk, noen ganger toppløse.» 2007.

Viasat4 har foretatt det usedvanlige valget å vie også resten av julaften til American pie-filmer, og det betyr at de tror at kroppssultne eldre menn uten internett sitter aleine denne kvelden. De om det.

Tirsdag 23.12.– På julebesøk i Julia og mye annet bra

 

Notting Hill

NRK1 23.15

terning 5 liten Det er lille julaften, og egentlig skal dere sitte skjermlangs og kikke på at NRKs juleribbe steker før hovmesteren gjennomfører sitt sleipe forspill med grevinnen. Hold den tanken. For klokka elleve i kveld går Hugh Grant på julebesøk i Julia, og det er på en måte fortsettelsen.

notting hill

Hugh Grant har møtt Julia Roberts, og stum av lykke blir han ikke.

«Notting Hill» er en bekreftelse på mistanken om at Hugh Grant før eller siden blir årsaken til at hørende over hele verden forsøker å melde seg inn i Døveforbundet. Mannen er i stand til å si enstavelses-ord usammenhengende, og sjarmen hans

fortoner seg etter hvert som jabbet til ei Furbie-dokke, en slags inn-programmert gjentakelses-klønethet som bare logopeder kan sette tilstrekkelig pris på. Men vi liker det, vi og, når det er blitt lille julaften og stua er fylt av hvite lys og overnaturlige kult-figurer i rødt tøy.

Men Julia Roberts spiller feira filmstjerne, og blir liksom bare stående der med barnefyrverkeri i øynene, fiksert og funklende slik stjerner skal, mens Grant lirer av seg sine distraksjons-paradokser som om han forsøker å snakke vekk nødvendigheten av prostata-test hos den kvinnelige bedriftslegen.

Til gjengkeld er filmen er full av hyggelige mennesker. Den er romslig og snill og ukynisk og skildrer folk som det ville være moro å tilbringe en ettermiddag med. Folk spiser sammen og er glade i hverandre. Det er nok. Det er mer enn nok. 1999. 2 timer, 4 minutter.

Dr. T og kvinnene

NRK1 01.15

terning 2 liten Nei. Richard Gere i en ekkel komedie om gynekolog som har trøbbel med den smuldrende hustruen og forelsker seg i Helen Hunt. Golf og høhø-menn med høye lønner. Kvinneforakt og alt galt i denne filmen. Pføy! 2000.

VIPs

NRK2 23.00

terning 3 liten Brasiliansk drama om en av Brasil største svindlere. 2010.

You will meet a tall dark stranger

NRK3 19.35

you will meet a tall dark stranger

Naomi Watts og Anthony Hopkins kler hverandre.

terning 2 liten Forfall, forfall. Tilkall det norske flyvåpenet! Woody Allen var sjarmerende romslig i «Whatever works», men her er den avblomstra intellektuelle havna i den graven som de fordomsfulle spar opp for seg sjøl og alle andre: Han er blitt et nedlatende kjerring-fenomen (nei, kjerring er ikke en beskrivelse av kjønn, men en artsbestemmelse) som gjør det skammeligste av all kikker-virksomhet: Sitte trygt i skyggen av sin storhet og le av de som forsøker noe.

Når folk ønsker seg noe fint, fører det til at deres pinlige og uverdige behovsliv blir ironisk utlevert av en ond skjebne. Haha. Anthony Hopkins ser litt ut som den modne Trond-Viggo og spiller trenings-hysterisk eldre mann som fordi han vil ha en sønn gifter seg med teit blondine-prostituert som dessuten bedrar ham og snakker som om hjernen ble brukt som brystprotese. Det er ekkelt alminnelig, det er som en Diane Keaton-film. Josh Brolin er den patetiske engangsforfatteren som forelsker seg i synet av ei avkledelig kanel-dame bortenfor The Rear Window og lurer seg sjøl til å ønske sex og suksess – men hvordan går det med ham? Naomi Watts tror hun har draget på sjefen Antonio Banderas og ramler ut i skilsmisse, og hun tror hun skal få penger av mamma til å starte på nytt, men neida, mamma er under innflytelse av den synske Brenda Blethyn. Haha.

La oss si dette sammen: Mennesker som har ønsker og drømmer og tør satse på dem, er samfunnets søteste svaner, og så kan de evige andungene sitte der med sin loslitte fornuft. Skam på deg, Woody Allen! 2010.

Nord

NRK3 21.10

terning 2 liten Som en litt forskrekkende blanding av klassisk finsk TV-teater og talentfullt nykommer-bidrag til kortfilm-festivalen i Grimstad drar hovedpersonen i «Nord» av gårde ut i den rustikke ødemarka der de alternative nordmennene sitter og tier i sine malingslitte hus.

Hvis det ikke hadde vært for hovedpersonen Anders Baasmo Christiansen ville nok Erlend Loe-filmen sett ut som en seintenkt, parodisk tidshål-combo mellom Kinck og Vesaas. Den usunne utkant-melankolien kviler over filmen som uformulert undring, og det er kul i snøhelvete å finne ut hva det egentlig er som forandrer mannen i løpet av denne roadmovien uten egentlige veier.

Baasmo Christiansen spiller den klassiske norske ikke-ungdommen (30 år, mislykka). Han er et psykiatrisk tilfelle og sitter aleine og sur i ei skisenter-bu fordi livet gikk på trynet. Av og til får jeg følelsen av at det ble laget flere enn fire millioner bøker og filmer om nordmenns eksistensielle nødlandinger og at bare Finland kan vise til dårligere mental nasjonalhygiene.

Så kommer eks-kamerat og rival innom og forteller at han har en fire år gammel sønn som han ikke vet om. Det er ikke så rart, siden brevduer, røyksignaler og vardebrenning er den vanligste formen for kommunikasjon i Norge i 2009. Han setter seg på snøscooteren og drar nordover.

Underveis treffer han etter min mening bare tre mennesker. Ei lita «Nye kapellanen»-jente som bor avsides og trenger enn venn. En homofob/homofil ungdom som utagerer ungdomsting slik ungdom utagerer ungdomsting. En same som tar en Sitting Bull fra «Little Big Man» og har satt seg til for å vente på døden i lavvoen sin.

Det skjer ikke noe hos disse tre, siden hendelser er syndige hos minimalister. Menneskene er som vignetter fra kvarterlange kortfilmer. Like fullt fører møtene med dem til at den personlighetsskadde eks-alpinisten Jomar plutselig kan stå på ski igjen og når fram til sønnen sin som et frelst menneske. Men Baasmo Christiansen er mer enn en fascinerende skuespiller, og alt han gjør føles vesentlig. Til og med den vanviddsskapende stillferdigheten i innlandsfolkas innavlsskapte surmuleri.

Derfor vet jeg ikke riktig. 2009.

Med Grimm og Gru

NRK3 22.25

terning 5 liten Dette er den faste julefilmen om ulven og geitekillingene som rockemusikal. Den vil dere se. Midt på natta. Når alle barn sover. Jaja. 1976.

Hjem til jul

NRK3 23.45

hjem til jul

Jule-melankoliens Norge: Den ensomme, røykende julenisse.

terning 5 liten Bent Hamer beveger seg rundt mellom klisjeene som en beveget kunsthistoriker i et rom med elgmalerier. Alminnelighetens blide ukebladfjes stikker nesa si nesten fram, men det lette, geniale Hamer-håndlaget redder filmen fra å se ut som tunglabba NRK-dramaturgi.

Jeg ble betenkt da en ung gutt med julelengsler treffer ei ung muslimsk jente som ikke feirer jul og blir med henne på taket. Her lukter det brosjyre. Det er også helt i den politiske parodiens grenseland når han lar en ulovlig flyktning fra Kosovo føde et barn på julaften i en enkel stue uten innlagt vann. Men det funker. Varmen, den nysgjerrige sympatien og respekten for det perfekte bildet bærer Hamers film.

Den består av episoder med eller uten sammenheng. En forstøtt far opptrer som stunt-nisse for sine barn. En forstøtt elskerinne setter seg ved elskerens hustru i kirken (de to kvinnene har et taust minespill som er verd filmen aleine). En alkoholisert uteligger kastes av toget og reddes av den dama som var med ham første gang han tok en øl.

En mann stjeler barnet i krybben. En annen mann finner ut at han vil ha barn med kona. En mann får båret den sjuke kona si ned de trange trappene til julestua. Nordlyset skinner bibelhistorisk for den nyfødte fra Kosovo.

Det er noe nesten hypnotiserende behagelig ved rytmen i Bent Hamers filmer. Sentimentaliteten er ekte og stillferdig og skjønn. «Hjem til jul» er som en pausk julesang i bilder. 2010.

Natt på museet 2

Norsk TV2 22.15

natt på museet 2

Ben Stiller blir tatt hånd om.

terning 4 liten Hovedregelen om film-trivelighet ser ut til å holde seg: Jo mindre format, desto høyere kvalitet. Når «Max Manus» kommer på mobiltelefon eller strømavleser-display, vil den antakelig se uventa akseptabel ut. Flyttingen av oppfølger-komedien «Natt på museet 2» fra kinolerret til 46 tommers boligbyggelags-lcd har ført til noe som minner fjernt om begeistring. En familie-komedie som fikk kino-terning 2 i den optimistiske måneden mai, fortoner seg nå som et bristeferdig oppkomme av lun og barnlig humor.

Jeg skjønner godt hva som skjer. Ben Stiller er ikke en mann du vil se i digitalt uforsvarlig monstertruck-størrelse. Egentlig ville den melankolske komikeren være perfekt på 11,6 tommer, men hvis man lener seg tilstrekkelig bakover i recliner-stolen, funker han bra på 46.

I toerfilmen blir museums-figurenes oppvåkning flytta fra Naturhistorisk Museum i New York til Smithsonian i Washington. Her vaser ikke mange skeive dyr, sjøl om apene klapser. Det som i den opprinnelige museums-filmen var kjæledyr-lek med dinosaur-skjelett, utvides til å bli en seksuelt tvilsom flørt med dokke-versjonen av Amelia Earhart og halvt hånlig bruk av Albert Einsteins vimsete hoder som kode-konsulenter. Dessuten vandrer Stiller rundt i en utopisk Darwin-fauna som godslig doktor Dyregod, og han har en oppgave. Eks-vakta skal redde de opprinnelige museumsgjenstandenes sentimentale slekt.

Det fine med historien er at den ikke inneholder et eneste bittert skilsmisse-oppgjør. Stiller er blitt næringslivs-gründer – og han snakker helt normalt med sønnen sin uten at han trenger bli julenisse eller Al Gore. Inflatorisk levendegjøring forårsaker Capone levende i svart hvitt, general Custer blir en slags Obama og de onde egypterne forsøker å bruke sine egne arkeologiske funn sjøl om det bryter med hovedregelen om at USA eier alt i hele verden. Harry-film-ikoner som Jonah Hill og Bill Hader er innkalt for å lokke grisegutt-segmentet. Ricky Gervais og Steve Coogan skal antakelig hygge for den trivial-intellektuelle overklassen som ser TV-serier med briter.

Det er ikke akkurat bra, men det er hyggelig. Versjonen med norske stemmer er betydelig dårligere enn originalen. 2009.

Full metal jacket

Norsk TV2 01.15

full metal jacket

Matthew Modine i Vietnam-krigen.

terning 5 liten «Mikke Mus!» er kampropet til Stanley Kubricks Vietnam-soldater når de i slutten rykker fram gjennom flammeopplyste ruiner som sorgløse marionetter i regissørens krigs-teater. Kamerater ligger døde tilbake med hull så store som golfballer i kroppen. Bygningene i Hue er brennende skall som ikke brukes til annet enn krig. Kanskje venter snikskyttere bak neste hjørne. Guttungene fra USA rykker fram med hypnotisert munterhet. «Mikke Mus!»

Først så vi Oliver Stones personlig opplevde Vietnam i «Platoon». Det var en bevegende film. Nå kommer utforskeren Stanley Kubricks «Full Metal Jacket», og d en er kald, skremmende, analytisk og pessimistisk. I Kubricks krig er det ingen å holde med. Der er ingen som burde overleve.

«Full Metal Jacket» er betegnelsen på skallet rundt et geværprosjekti l. Filmen viser hvordan vanlige, unge menn får sin metall-overflate, og hvordan krig b lir en slags sinnstilstand. De unge amerikanerne i Kubricks Vietnam-film blir omstøpt til prosjektiler og kan bare brukes i krig. Når den ene av dem bekymrer seg over at det

kommer til å bli vanskelig å finne noen det er lov å skyte på hvis han kommer hjem til USA, da vet vi at det beste ville være om han ble i Vietnam.

Det er ett av filmens sjokkerende budskap. En scene ingen vil glemme fra «Full Metal Jacket»: I en utbombet fabrikkbygning sitter en vietnamesisk snikskytter. Han skyter den amerikansk troppens speider gjennom beinet, så han blir liggende hylende og blødende midt ute på en åpen plass. I sikkerhet sitter kameratene og ser på. De vet at snikskytteren har skutt speideren i beinet for å lokke dem fram. Hvis en av dem går ut for å hjelpe, vil han bli neste offer. Snikskytteren sender en kule gjennom den skadde soldatens arm. Han skriker i dødsangst og smerte. En av kameratene trosser ordre og går for å redde ham. Han blir skutt gjennom beinet. Avdelingen sender en haglskur av meningsløs ild mot tomme murvegger. Det ligger to skrikende menn og blør ihjel på den åpne plassen.

Scenen er uhyggelig sterk og inneholder en bokstavelig talt blodig ironi. Den som har sendt ut en mann i krigen, vil alltid bli nødt til å sende også nummer to. Alle vet at begge blir drept, men det er umulig å la det være. USAs såkalte engasjement i Vietnam var en forferdende «bordet fanger»-operasjon, der amerikansk ungdom ble tvangsendt til Asia for å dekke opp for de amerikanerne som ble sendt før dem. I Vietnam lå det en kamerat med hull i beinet. Andre måtte dra for å hjelpe ham. Siden måtte det komme noen nye og hjelpe dem.

Logikken er åpenbar og handlingene meningsløse. Kubrick har også utforsket hvordan man kan få mennesker til å utføre så meningsløse handlinger. «Full Metal Jacket» starter med tre kvarters intenst volds- og griseprat. Det er så ille at garvede filmseere ler forlegent og ser på sidemannen. Vi møter en treningsleir for rekrutter i USA. En av amerikansk films mange tøffe sersjanter skal trene opp gutter til menn. Vi har sett ham før, idolisert, som Clint Eastwood i «Heartbreak Ridge» eller Louis Gosset jr. i «En offiser og en gentleman». Kubricks ser-sjant er den verste av alle. Han temmer guttungene med hemningsløse ydmykelser. Han kobler voldsopplæringen til de verste seksuelle vulgariteter. Kvinneforakten blir en viktig del av metall-skallet, det er som om de kommende soldatene trenes til å håne livets opphav, kvinnekjønnet.

Kubrick viser hvordan det vi grøsser over blir en del av kameratskapet og personligheten. Når helten møter en venn fra rekruttiden i jungelen, sier han ikke goddag og takk for sist, han inviterer til sex med mora og søstera si. På julaften er sersjanten forsanger på brakka: «Happy birthday to you, happy birthday to you, happy birthday, dear Jesus, happy birthday to you». Soldatene sover med geværene sine og gir dem jentenavn.

«Platoon» var en varm film, som henvendte seg til følelsene våre. «Full Metal Jacket» er teatral og kald. Det er en stilisert verden Kubrick kriger i. Hans Vietnam er laget i England, der scenografi-folkene hogde til forlatte fabrikkbygninger i ukevis for at de skulle bli kulisser for krigen. De første to delene av «Full Metal Jacket» er filmet med en hvit, nesten uvirkelig himmel og bildene er litt overeksponerte. På vei til dødsriket mørkner den og ender opp i vakkert sort, der bare flammene lyser opp ansiktene.

Kubrick har laget en historie der ting virkelig betyr noe, og antakelig kan man se filmen fire-fem ganger og se noe nytt hver gang. Den har ikke kommet på kino i Norge ennå, så det var igrunnen ikke meningen å anmelde den. Men en ny film av Stanley Kubrick er en begivenhet, så det er umulig å holde kjeft.

Begivenheten har også fått utrolig bra mottakelse i USA, selv fra Vietnam-veteraner.

– Jeg slutter aldri å forundre meg over folks reaksjoner på filmene mine, sier Kubrick sjøl. – Jeg ville egentlig tro at det var så mye sannhet i filmen at folk ville bli støtt. 1987.

Harry Potter og mysteriekammeret

TV2 Zebra 20.30

harry potter og mysteriekammeret

Daniel Radcliffe og Rupert Grint på trylletur.

terning 5 liten Filmen til den kaliforniske eventyreren Columbus er så frodig at man får lyst til å bli gjenfødt som datafigur. Manesjeriet starter med en husnisse på rommet. Lille tynne Noldus er en av Potter-populismens skjønneste oppfinnelser. Øynene forteller at han er nervøsere enn en 80-åring foran en minibank, og han har kompostbrune filler og et elendig sjølbilde. Noldus skal overtale Harry til ikke å vende tilbake til Galworts andre skoleår.

Filmen blir overdådig bedryssa av disney-lånte leonider da helten reddes gjennom vinduet av en flyvende Ford Anglia (hørt om Herbie?). Vennene bakser og flyr gjennom eventyr, og den frodige felles-fantasien utfolder seg på vakre, overraskende vis. Pryle-pilen, et levende tre, er egentlig lånt fra Tolkien, slik plumpudderet tilhører Tingeling – og Potter feilnavigerer og havner kvikt i Jack The Rippers postmoderne lavlivs-London. Harry får sitt eget Excalibur. Rowling har stjålet med det gode mediemenneskets selvfølgelige rett til å betjene seg av alle påtvungne myter. Harry Potter er et slags varehus for nostalgisk eventyr-begeistring.

De første scenene i Galtwort står litt stille, mens manusforfatteren presenterer skikkelsene for annen gang. Men det varer virkelig ikke lenge før mildt makaber multimyldring kommer i gang. Perfeksjonismen er presis. Oppfinneriet serveres med guttegod gratulasjonsglede: Brølebrev ankommer. Et fantastisk alternativ til sms. De små blå alvene fra Cornwall er utrolige, der de svermflyr som djevle-libeller eller flagre-gremlins mellom steinveggene. Alrunene skriker når elevene haler dem fra potter. Han som spyr svære snegler, er egentlig en så genial må-bli-klassiker at han drukner ufortjent i denne fabulerende pepperdrysseren av en film.

Et sutrete spøkelse på do heter Stønne-Stina. Folk forsteines og tungetaler – og så selvantenner plutselig Fugl Fønix som om han var en uansvarlig juledekorasjon. En interaktiv dagbok er poetisk perfekt. Innfallene i den andre Potter-filmen er alle gode nok til en hel film hver. 2002.

The white buffalo

TV2 Zebra 24.00

terning 4 liten Særegent western-villmark-eventyr fra 1977. Charles Bronson spiller en slags Haisommer-handling der han jakter og jakter på en hvit bøffel gjennom mytiske landskap. Han treffer også en indianer som heter Crazy Horse, noe som gjør ferden enda mer autentisk. Filmen ble laget av en sær og ujevn britisk action-regissør som het J. Lee Thompson og laget «Kanonene på Navarone».

Jack Frost

TVNorge 19.05

terning 4 liten Litt grotesk snømann-komedie som heldigvis har med Michael Keaton og Kelly Preston. En far som ikke holder løfter dør, men han gjenfødes som snømann og får en sjanse til å gjøre ting gode igjen. 1998. 1 time, 30 minutter.

Nå er det jul – igjen

TVNorge 21.00

nå er det jul - igjen

Tim Allen er pappa og julenisse. På en annen måte enn de fleste.

terning 4 liten Tim Allen er en stilig håndverk-komiker fra amerikansk TV, og her spiller han en sjelløs forretningsmann. Allen er melankolsk fraskilt, og kona er sammen med en barnepsykolog. Fedres rettsløshet blir kompensert ved paramilitære alvers inngripen, og en gutt får som regel den far han så inderlig vel har fortjent. Sunn og sjåvinistisk julelykke. «The Santa clause» er fra 1994. 1 time, 34 minutter.

Cocktail

TVNorge 22.50

cocktail

Way to go! Tom Cruise og Elisabeth Shue.

terning 5 liten Sikksakksmil for Tom Cruise, det betyr skøyerfemmer. Cruise skal prøve lykken og får møte livsfilosofen og super-bartenderen Bryan Brown, og dermed lærer han alt som skal til for å servere drinker. Elisabeth Shue (som siden er blitt berømt for «Leaving Las Vegas») er den koselige lille jenta han også treffer. 1988. 1 time, 40 minutter.

Letters to Juliet

FEM 21.30

letters to juliet2

Amanda Seyfried i pastaens land.

terning 5 liten Dette er for dere som heller vil til Italia enn til England.

Jeg vet ikke om dere husker Amanda Seyfried fra «Mamma Mia!» En kvikk blondine-installasjon med sterkt balsamert hår og store, følsomme fole-øyne. Hun har et tårepotensiale uten like. Når Amanda blir rørt, er det plass til halvlitersflasker.

Det er bra, for i denne filmen kommer kjærligheten tilbake til sin opprinnelighet i et landskap som den nevnte lekende Gud oppfant for at folk skulle bli så formidabelt forelska at de en stakket stund glemte å være misfornøyde med Stoltenberg.

Det starter med at Seyfried reiser til Verona sammen med sin langtidsforlovede Gael García Bernal. Hvis du i utgangspunktet lurte på hva den pinglete skuespilleren har her å gjøre, så tenk den tanken at han kanskje skal byttes ut. Bernal spiller restaurantmann på jakt etter oster og vin, og han er druelig opptatt på hele romanse-reisen samtidig som han overdriver oppjagetheten sin som om han har termitter i trebeinet. Tynn som farris, overspent som espresso. Snakker som en nevrologisk lidelse.

Men vår melankolske Amanda bryr seg enda mindre om forlovedens fravær enn om tomaten hennes skulle ha blitt overkjørt. Hun finner veggen med brevene til Shakespeares Julie, og deretter besøker hun damene som svarer ulykkelige kvinner fra hele verden. Og i Italia går budskap så fort at da den amerikanske jenta har dugnadisert fram et brev til Vanessa Redgrave, kommer den engelske ladyen plutselig reisende sammen med barnebarnet sitt for å finne ungdommens elskede.

Det var et hekkans godt valg. For det gir den klarsynte herr Blåe-Ray en sjanse til å reise i rød Fiat gjennom Toscanas landskaper på jakt etter en mann i 75 års alderen. Det er så vakkert. Kveldslyset over Toscana er som avhengighetsskapende kjærlighetsdop, det er som om skygger og sjatteringer blir samlet i en sjelden skjønnhet som ellers bare finnes inne i mennesker når de ser sine nyfødte. I Toscana er lykken et utendørs-fenomen. Å reise gjennom Toscana må være som å besøke en eufemisert versjon av sin sjel. Jeg har vært i Italia én gang, og det var på filmfestival i Venezia. På pressekonferansen til en italiensk regissør sto det straks opp en mann og sa på et engelsk som kunne vært inspirert av «Forhekset av månen»: –.Hvorfor elsker ikke mennesker på film slik de gjorde før? Da gråt regissøren på scenen. På ordentlig. Han med spørsmålet ble kasta ut. Italienere er ikke som deg. De ville aldri holde med Tottenham. De er Guds hamstere.

I denne verdenen treffer Amanda også Vanessas barnebarn Charlie, som er en uromantisk engelskmann med kornfarger og snille knappenålsøyne. I utgangspunktet er hans besøk i Italia som en avholdsmann på Beerfest. Men han kommer seg. Jeg skal ikke røpe mye, men Franco Nero setter i stand et utendørs-bryllup på toskanisk steingård som er umenneskelig vakkert. Gracia destina!

O hellige moder og hennes mektige murere, Guds dag som landskapskunstner og alle sensuelle fargers lastefulle, syndeskapende opphav. Se og nyt. 2010.

Smurfene

TV3 19.45

smurfene

Hank Azaria herjer med smurfene.

terning 4 liten Det er ikke noe i veien med smurfene. De er kule provinsboere i et land som filmen påstår er Belgia, men som jeg føler er Østerrike eller Sveits. I en eventyrvakker utkant driver de og overlever den onde trollmannen Gargamel, men så en dag dras de inn i blått hull og havner i New York. Der er mye helt annerledes. Gargie følger etter og tryller ei PR-dame til ung versjon, og dermed er hans lykke gjort. Men egentlig vil han bare ta smurfer.

Filmen kunne vært ålreit om ikke Neil Patrick Harris spilte reklame-designer sammen med ei gravid kone med søtere innyndingsblikk enn en julekonsert. Og apropos katter. Hjemme hos oss registrerer vi filmer som sjikanerer puser, og vi vil fortsette med det til PST-dama griper inn – ved å arrangere en pressekonferanse. I denne har trollmannen en brannete animasjonskatt som ikke er snill, og som det går dårlig med. Det liker vi ikke.

Dermed hjelper det bare littegrann at de fargeskadde små rottene er både søte og vittige og at Hans Azaria spiller skurk med oppsiktsvekkende usymmetrisk hårfeil. Dere vil like den. Tenk på smurfene som mot-kultur. De ble hånet av fordomsfulle pk-folk som Trond-Viggo fordi de var små og fordi de sang. Stå fram som em smurfe-elsker, du også! 2011.

The holiday

TV3 21.30

holiday, the

Cameron Diaz tar seg en tur i karet.

terning 2 liten Mange liker denne filmen. Kona til nevøen min liker denne filmen. Men ok. Ikke jeg. «The holiday» er helt lik den irske filmen «Tara Road» med Andie MacDowell, men det får nå bare være. Det er verre at den er skrevet og regissert av Nancy Meyers, som er et så stygt bannord at man ikke kan si navnet hennes i julen uten at en engel dør.

Meyers har aldri glemt at hun ble separert fra ektemannen Charles Shyer i 1999, og filmene hennes er gretne på en litt Hollywood-trendy Vanessa-måte. «The holiday» er dessuten snakkesalig hinsides en hver tidligere beskrivelse av ordet. Dette er filmen der alle tastetrykkene til også de trivielle e-mailene er med. Hvis filmen hadde vært britisk, ville den bestått av verbalsnop og ordsevasjoner klarere enn krystaller – i Meyers’ ukontrollerte livsfattigdom finnes bare snadring som slaps, hvis noen kan huske hva det var. Fortellerstilen er omstendelig inntil det senile.

Cameron Diaz var en begivenhet for ti år siden, og nå er hun som en lagra tingest etter at AA-batteriet flata ut. Som furtent forelska ser hun ut som noe Pinochet kunne ha fortjent mens han ennå levde. Jude Law strever med å bli en fyr som egentlig ikke finnes. Men han står ihvertfall for filmens eneste overraskelse, og i noen få utvalgte Law-scener funker filmen med uventa varme og sjarme og innholdsrikt liv. Jack Black er søtere enn nybørsta butikk-kanin, men blir aldri viktigere enn en litt stor tivoli-premie. Det er synd for Kate Winslet, som ihvertfall er en fullblods Streep ved at folk blir beveget av å se på at hun tenker. Det er bra. Men filmen er ille.

Noen vil nok like den. Kvinner som egentlig bare lengter etter kakao-søsterskap og de gamle flettene sine, og menn som vet navnet på sin egen deodorant. Men hvis du fremdeles foretrekker potetgull framfor Napoleonskake, har du ingenting her å gjøre.

Kate W. elsker en mann som bare misbruker henne. Diaz hiver ut samboeren sin fordi han var utro. De to bitre kvinnene bytter hus – en risteklokke-idyll i England og et neofunk-palass i L.A. Snakksnakkkvakkkvakksnakkkvakksnakk. 2006.

Sex and the city: The movie

TV3 24.00

sex and the city the movie 2

Damene luksuriøser.

terning 2 liten Kortversjon: Helaftens-versjonen av «Sex and the city» er en velspilt og ekkel ting, den er like lang som en TV2-høst med brekt bein og den handler om mennesker som gjør det lettere å forstå Osama bin Laden.

Sånn er den.

Jeg går ut fra at filmens eneste kvalitet er de fire kvinnerollene, og at det er hensikten. Denslags helliger middelet, for de spiller med en umenneskelig stilisme som får en til å minnes Ionesco-forestillingene i Fjernsynsteatret den gang norske skuespillere mesket seg i begeistret tilgjorthet. MTV har en egen pris for «beste animerte tingest».

Tapetet i «Barton Fink» har vært nominert, og den hvite rapperen Vanilla Ice. Her er fire kandidater, for Sarah Jessica Parker, Kim Cattrall, Kristin Davis og Cynthia Nixon formidler en guddommelig papphet, et smertelig, martyrisk idioti som en dårlig skuespillerinne aldri ville ha våget. 2008.

American reunion

Viasat4 21.30

terning 2 liten Folka fra «American pie» er blitt ti år eldre, og det er det laget komedie om. Jason Biggs, Alyson Hannigan, Chris Klein. 2012.

American pie: The naked mile

Viasat4 23.35

american pie the naked mile

Ja, det er.

terning 1 Den femte American Pie-filmen er akkurat så dårlig som den bør være for at verden skal gå framover. Hvis rånefilmene blir interessante og vellaga, vil det oppstå forståelig misnøye og grunnlag for revolusjon. Ekstremt mye underholdning blir bare laga for at folk liker å se møkk. Tre-åringer utforsker sitt selvbilde ved å stirre på bærsjen i egen bleie. 23-åringer ser «American Pie»-filmer. 33-åringer ser «Farmen». De utforsker alle den opprinneligheten som man kan oppdage og verdsette i et ufiltrert selvbilde.

Den femte American Pie-filmen kom dessverre rett på DVD, en solid urettferdighet mot de som går på kino for å se pupper fordi de av en eller annen grunn ikke har internett.

Det starter med at en så ubeskytta ungdommelig mann at han antakelig befinner seg midt i en tidlig celledeling, onanerer da mor, far og bestemor kommer inn i rommet, og ettersom det er familiens eldste som får mesteparten av spruten, oppstår dødsfall i familien. Døden fører til at hovedpersonen blir mobba av kameratene, som også ser dystert på at han ikke får sex med kjæresten Tracy, som altså oppfører seg slik jenter gjorde i film for mer enn 20 år siden.

«American Pie»-filmene er antakelig det mest vitale forsøket på å blåse liv i «Porky’s»-prosjektet fra 1982. Det året hadde kvinnebevegelsen rukket å gjøre kvinnebryster til noe så overjordisk seriøst at gifte menn tenkte amming hvis de så kona si naken i badespeilet. Den første Porky-en handlet om at gymnasiaster fra Florida skulle forsøke å miste jomfrudommen sin, og ved en slags kulturhistorisk nusselighet handler «American Pie: The naked mile» om nesten det samme. See how they run. 2006.

The hours

TV2 Film 18.50

hours, the hoved

Nicole Kidman som Victoria Woolf.

terning 5 liten For dere som virkelig vil ha noe kresent. Virginia Woolfs ansikt er revekvasst og ubønnhørlig som en pennespiss, hun er en bærer av tung, sta aggresjon og et kompromissløst opprør mot levendeheten. Selvoppholdelsesdriften er en plagsom herre for en internert opprører, og Virginia Woolf lider under sin eksklusivitet, for hun er i dramatisk utakt med alt. Døden befrir fra sannhet og syner, og levendeheten betyr bare serienederlag og lidelse. «The hours» er virkelig en dristig film om at livet kan være en oppskrytt ting for den som har kommet i krangel med det.

Virginia Woolfs heksespisse melankolinese er noe av det sterkeste i denne modige filmen, som forsøker å fortelle tre beslekta historier uten noensinne å røpe hvorfor de handler om hverandre. Den engelske forfatterinnens skrekk for timene etterpå smerter tre liv, og hennes dype pessimisme overfor De Andre og deres absolutte uvesentlighet skaper et dystert, tidløst slektskap mellom en aidssyk forfatter (Ed Harris), en hverdagsherja femtitallsmor (Julianne Moore) og forfatterinnen Virginia Woolf (Nicole Kidman), som vandrer rundt som en fange på den britiske landsbygda etter to selvmordsforsøk.

Alle rollene i «The hours» er vaktsomme og forstandige, de er som en påminnelse om sjel og oppriktighet. Filmen er totalt fremmed for vår tid fordi den aldri skildrer egoismen i noen avskygninger, bare den kultiverte klokskap og det ikke-kranglende menneskets behagelige integritet.

Det er sjelden man blir så optimistisk av en film som forklarer selvmordet og flukten. 2002.

Mandag 22.12.–En slags julefilm om Guds ironiske vrede

 

A serious man

NRK1 00.45

terning 5 liten Denne mandagen er på en måte Groundhog Day, for kanalene viser stort sett de samme filmene som de viste i går eller forgårs. Men «A serious man» er noe annet, på alle vis, en film om å bli dissa av Gud.

OK. Jeg er lei for at jeg ødelegger inngangen til julen ved å snakke om Jesus, og hvis dere virkelig blir lei dere, kan jeg skrive ham med liten j, jeg kan skrive Jølle, jeg kan ta avstand fra Inkvisisjonen. Men de to amerikanske jødene Joel og Ethan Coen har laget en komedie som på en måte demonstrerer hva Jesus kom for: Den jødiske guden har aldri svar på noen ting, og professoren Gobnik vandrer inn i et jobsk forstads-mareritt uten å finne trøst noe sted. Men. I det øyeblikket han viser en ørliten svakhet, kommer Jahve fra himmelen og rammer ham og hans familie med død og smerte.

serious man, a - naken dame

Her er synden. Et kort blikk på naken nabodame.

Filmen formidler en ironisk beskrivelse av eksistensiell tvil, og det er egentlig en påsketing, for i Gobniks liv finnes ingen frelser. Alt går imot ham. På jobben forsøker en elev å bestikke ham. I Little Boxes-heimen blir han forlatt av ei utrolig lite angerfylt kone Judith som har hekta seg på sleipingen Sy Abelman og hiver ektemannen ut av huset sammen med den bylleplaga onkelen som også viser seg å drive ulovlig gambling og pedofili. Sønnen forsøker å betale dop-gjelden sin, og i nabohuset frister Jezabel med marihuana og friluftsnakenhet.

Professor Gobnik fortviler i sitt motellrom og forsøker å oppsøke rabbinerne. De sier nja og det er ikke lett å tolke Gud, men vi har dype tradisjoner. Men prøv rabbiner Marshak, den gamle. Den uheldige mannen forsøker seg hos advokaten og får mer gjeld. Bar mitsva-sønnen når omsider fram til eldste-rabbineren, men Marshak har hørt Jefferson Airplane på guttens walkman (dette er slutten av sekstitallet), og jødenes ytterste vismann siterer Grace Slick: «When the truth is found to be lies, and all the joy within you dies, don’t you want somebody to love», som er en av de råeste ironiene jeg har sett på film noensinne. Det er som tallet 42 i «Haikerens guide til galaksen». Det er som «takk for all fisken». Her finnes ingen frelse, bare snikksnakk. Men det finnes garantert straff.

Hos Egner går det bra med den uheldige mannen til slutt. Ikke i Coen-brødrenes univers. For Gobnik gjør bare én moralsk tabbe og lar seg friste. Umiddelbart ringer hans lege. «A serious man» er en trøstefilm du aldri kommer til å glemme, som det heter i mer banale tekster enn denne. 2009.

Love actually

NRK3 21.35

love actually hoved

Bill Nighy er rockemusiker.

terning 5 liten Ja. Dere så den i går. Jeg repeterer.

Denne komedien har en menneskelighet som går i sirkler rundt feilvante folk og gjør dem både parodisk nære og distanserte på en måte som egentlig kler de fleste av oss når livets evige sommer bringer selv scenesky flegmatikere i konflikt med virkeligheten. Humor, patos og medlidenhet blandes med det uunngåelige, uunnværlige urtekrydderet som heter kynisme. Godheten er kynismens tvillingfetter, og her vandrer han med svære steg og solide klovnesko. Det er så bra. Det er så britisk. Det er typisk engelsk å være genial.

Hugh Grant eremittisk mumlende og ungkarsdistré som britisk statsminister med konsentrasjonsproblemer, som en slags konstant fortellerstemme i sitt eget liv. Liam Neeson sørger over kona si på den absoluttistiske måten og lever seg langt inn i det skjønne livet til en 10-årig stesønn. Laura Linney som egentlig bare tar vare på den sjuke bror sin, og ikke kommer noe sted i livet på en logisk-tragisk måte som kommer til å ta pusten fra mange omsorgsvrak. Bill Nighy er middelaldrende rockemusiker på randen av ingenting, men plutselig en mediebegivenhet på grunn av verdens styggeste sang. Colin Firth som skjebneskadd forfatter ved Marseilles; språkløst blikkfanget av sin portugisiske husholderske, som hiver kjolen og stuper etter manusflak i tjernet.

Alan Rickman som går på verdens eldste og tåpeligste eksistensielle spøk og lar seg forføre av ung flokse når han burde være hjemme hos Emma Thompson og hennes joniske mitchellisme. Andrew Lincoln og hans ufilmisk moralske valg og idealistiske kjærlighet til en kamerats kone. Kris Marshalls puddinghjerne, der han smiler seg som en slags gladpønker til USA for å virkeliggjøre en vanvittig urealistisk dagdrøm – omtrent samme rolle som Nick i TV-serien «My family» på NRK.

De to bodydouble-folka som beholder menneskets uunnværlige uskyld tvers gjennom en pragmatisk nakenhet.

Det er så bra. Det er så detaljert vittig og rikt overdrevent romantisk. Filmforfatteren Richard Curtis regidebuterer med et originalmanus som burde fått Oscar for beste farmasøytiske produkt 2003. Jeg er helt sikker på at «Love actually» hjelper mot alt. 2003.

Arme riddere

NRK3 23.45

arme riddere ousdal

Mads Ousdal tilhører de utagerende kriminelle.

terning 5 liten Nei, dere så den ikke i går, så her er sjansen igjen.

I «Arme ridderne» er rollene så presist utforma at du hele tida kan føle eksakt hvem alle er sjøl om du tar deg to tissepauser og går ut for å kjøpe kaffe på 7 Eleven. Det har med tydelighet å gjøre. Men tydelighet er kjedelig. Femten prosent overtydelighet og skuespillere som ser ut som om de har lengta hele livet, hele livet etter å spille disse rollene. Det skaper en boblende begeistring som ikke en gang fortar seg når hovedfolka massakrerer og fileterer med en lavkarbisk tydelighet som burde bety at du går ut av kinoen femten kilo lettere.

Starten er som et velgjørende utropstegn. Silkeskøyere kjører den åpne bmw-en sin (rett før jul) inn foran ei strippebule på svenskegrensen. Etter to sublimt taima 1,7 sekunder kommer de farende ut gjennom glassrutene med blodsprut fra kroppen. Heisan. Dette er fader meg akkurat som å se film.

Den første geniale rollen du ser er Henrik Mestad som etterforskeren Solør. Han avhører formannen i den verna bedriften Evergreens med eget tippelag. Oscar Svendson spilles med en slags mild Buscemi-oppgitthet av Kyrre Hellum, og samtalene mellom ham og Mestad er rein, skrudd hygge. Ved hjelp av politimannens imponerende balanserte ordleker (for denne stilismen kunne gått rett på trynet) tråkler historien seg bakover med nydelig dirigert langsomhet. Og den glipper ikke én eneste gang. Humoren er kompromissløs, og fortellingen funker perfekt.

For her er tippelaget: Mads Ousdal spiller Thor Eggen med en vitaminfattig hestehale, Def Leppard-skjorte, ynkelig skinnjakke og en halvgammel oppgitthet med innlagt barndomsskapt hypokondri. Han er en nervøs psykopat.

Det er også Arthur Berning, men som en rabisskadd paranoiker som gjør at han forsøker å stabilisere totalt oppføkka situasjoner med et sjukt pragmatisk «jaja». Andreas Cappelen er frodig som ei full sanktbernhardsbikkje, og han har fått det paradoksale Vestfold-navnet Dan Treschow. Han varer kortest.

De tre eks-kriminelle har truet Oscar Svendson med på et tippesystem som tilsynelatende har ført til at han blir funnet under en død stripper i ei bule der alle andre er døde, og det er han som har hagla.

Mer enn dette skal jeg ikke fortelle, og dere skal holde dere unna de andre anmelderne.

Handlingen beskriver tilfeldigheten og nødvendigheten, som er et slags neo-darwinistisk system for utviklingen på Jorden. Det som skjer skyldes tilsynelatende helt årsaksløse ting – men livet i Universet er sånn laga at alt er slik det måtte bli. Når tre anspente ekskriminelle og en nervøs arbeidsleder skal forsøke å organisere seg ut av en stor tippe-gevinst, da har den ironiske skjebnen frie hender. Når du humrer usikkert eller skratter i kinostolen, er det fordi du blir stimulert av gjenkjennelsen. Det er så enkelt. Hvis pappa og onkel går ut etter to pils for å skifte til vinterdekk, vil en av dem komme inn etter sju minutter og be om plaster. Når tre psykopater og en streitgai skal forhandle, vil det ende med en meksikansk våpenlås.

Har du mage til dette midt i engle-sesongen? Som jeg sa: «Arme riddere» er mentalt befriende som et mislykka julebord. 2011.

Harry Potter og de vises stein

TV2 Zebra 20.30

harry potter og de vises stein

Daniel Radcliffe var en søt liten fyr.

terning 5 liten Harry Potter-filmen er en frodig fest for det frie bildet, det som skapes av vakre inspirasjoner hos nattetrøtte pc-programmerere og data-grafikere. Harry Potters verden er en visuell virtuositet, et konstant overskudd av kriblerske påfunn. I denne filmen handler det ikke om innsiktsfulle ansiktsuttrykk eller kunstnerisk kroppsspråk. Innimellom går riktignok rutinerte engelske skuespillere rundt i rare klær, og halvgode barneteater-unger leser replikkene sine så godt som sånne skal. Men det er når den trehoda hunden (antakelig et H. C. Andersen-tyveri) brøler benkeradene bakover eller den onde lille bank-gnomen griner med de tynne kapitalist-tennene sine at du ser hva eventyr er: Bildetanker. Dette er virkeliggjorte bildetanker. Det er film som kan klare å formulere privilegier som malere, skulptører, kirkeutsmykkere og gale arkitekter var aleine om. Dette er visuell magi.

Den beste historien hadde J. K. Rowling. Hun skrev et eventyr som vår tid har ventet på. Det finnes ingen gåte rundt Harry Potters gigantiske popularitet. Han er rett og slett bra nok for sin egen berømmelse. Historien er perfekt: Den klassiske, foreldreløse gutten oppdager at han er en trollmann og utvikler seg og livets mangfoldighet i en klosteraktig kostskole med alt det fantasien begjærer. Groteske dyr, vittige mennesker. Vennskap. Klokskap. Voksen-trygghet. Overnaturlighet. Spenning. Dette er den første filmen. 2001.

Hjelp, det er juleferie!

TVNorge 22.20

hjelp, vi har juleferie

Chevy Chase og Beverly D’Angelo er et idealistisk julepar.

terning 5 liten «National Lampoon’s Christmas Vacation» skildrer den sære serie-familien Griswolds mølje-jul. Den hensynsløse avsløringen av frustrasjonspunktene i en velment jul er så sterk kost at man ikke tok sjansen på kinolansering i Norge, og Esselte sendte den i oldtiden ut på video med 15 års aldersgrense. Og dette er ikke for svake sjeler: Chevy Chase og familien hans invaderes av slektninger av den typen som til vanlig skaffer sosionomer et interessant yrke, de har reinsdyr-idyller på hjernen og ekorn i juletreet, de har pyntet huset med flere kilowatt enn fremlingene i «Nærkontakt av tredje grad», de har olja sklibrett, de har følelser i høyspenn og hele den eskaleringen av ondartede hverdagsligheter som kan få selv forutsigbare høytider til å funke som en amerikansk værbegivenhet med damenavn. For alle som går og gleder seg til at farmor og farfar skal komme på julebesøk fra Sarpsborg, er denne filmen en nødvendig beredskapsøvelse. For oss andre er det fortsatt en glede å se Beverly D’Angelo som mor og Randy Quaid som filmhistoriens mest uappetittlige svoger eller søskenbarn. Super-tenåringen og familieantropologen John Hughes har skrevet manus nok en gang, og Twin Peaks-fortrylleren Angelo Badalamenti komponerte musikken. 1989.

Lille speil på veggen der

FEM 21.30

mirror mirror

Lily Collins i armene på en fyr som jeg tror heter Arnie Hammer.

terning 4 liten «Mirror mirror» er en kreativ gjenfortelling av eventyret om Snehvit, der prinsessa er i eksil, men får med seg de opprørske dverger for å vinne kronen tilbake og få seg en prins. Lily Collins spiller Snhevit, og Julia Roberts er dronning. 2012.

Snow White and the huntsman

TV3 23.20

snow white and the huntsman

Chris Hemsworth i skogen med Kristen Stewart.

terning 5 liten Når Twilight-emoen Kristen Stewart trekker i rustning som en småvokst Jeanne d’Arc-kopi, blir hun til fullbyrdelsen av en eventyr-romantikk som er så full av action og fantasy at den antakelig burde få sin egen genre-betegnelse. Fantaction eller noe sånt.

I filmen «Snow White and the huntsman» finnes også spredte rester av eventyret om Snøhvit. Det er for eksempel med sju dverger. Men ellers har TVserie-regissøren Sanders laget en Potter-rein magi-oppvisning i de trolske film-traktene der Narnia grenser til Mordor. Ville fjell er skarpkanta som ondarta nyrestein. I mørkeskogen er jorda dekket av døde fugler, der slimer slangegreiner, billene bunter seg, trærne murrer truende og vekker opp skrømt og skrekk. Og som om ikke det egentlig var mer enn nok unatur til å fylle en norsk 11 års aldersgrense, må Stewart møte et King Kong-mjukt troll som mer enn noe annet ligner ufaglærtes visjon om djevelen. Det er virkelig ikke som en søndag i arboretet.

Bedre blir det siden i alveland. Der vaier den nysgjerrige øyesoppen (det er ikke en friksjonssykdom), der flakser både sommerfugl og ekorn, der fjomser de flørtne små alvene voksaktig rundt og Trollhjorten har så digert horn at kan omsider ser berettigelsen av uttrykket tusen takk.

Vi rykker fram til start. Den snille mamma-dronninga dør, og pappa blir nesten øyeblikkelig forblindet av en forskremt, svensk blondine (Charlize Theron). Nasjonaliteten har jeg resonnert meg fram til, for dama er bitter og misbrukt som en Lisbeth Salander, og den prustende kongen kommer ikke lenger enn til første base før han dør. Den nye dronninga rykker inn med karbonbasert krystallhær. Med i bagasjen har hun et rundt gullspeil som kan omgjøre seg til rennende eggeplomme og smigrer eiersken. Skjønnheten hennes kommer innenfra, for Theron griper hjertene med det kjente Temple of Doom-grepet til Mola Ram. Hun suger ungdom ut av småjentene den dagen portvinhuden melder seg i kinna. Hun snurper med symbiotikken til sin bror. Det er ei fæl dame, og når hun bøyer seg ribbeint framover, liker hun en gargoyle.

Snøhvit rømmer fra Tower, og den forfylla gjørme-jegeren Chris Hemsworth blir hyra for å ta henne. Han er imidlertid misfornøyd med betalingsformen og konverterer til jentungens parti. Dermed begynner actionkjøret. Du kommer til å bli imponert. Du kommer til å smile av at digre briter spiller dvergene. Du kommer til å kose deg med Snøhvits meisemjuke redningskyss. Du kommer til å nyte bildene. Det er en deilig film.

Chris Hemsworth er årets hønk. Han ser ikke ut som en frustrert surfer lenger. Når han omsider får vaska og stelt seg, er mannen riktig vakker. Kristen Stewart har ikke akkurat funnet opp skuespillets tolvtoneskala, men hun er en effektiv og overbevisende jentunge-maskin. Theron som dronning er så flott at det antakelig kommer en toer der hun reiser til New York og blir kjent med Sarah Jessica Parker.

«Snow White and the huntsman» er en bevisst overflodig film. Det er ikke dårlig. Det er bra. Plag puritaneren i deg. Se noe som svulmer. 2012.

American pie 2

Viasat4 21.30

terning 2 liten «American pie 2» har egentlig bare to scener. Den første jobber i nesten tjue minutter med en overbelyst lesbe-homse-vits etter at guttene så å si har kommet ut av skapet. Den andre gjentar en av de eldste morsomhetene i verdenshistorien; hovedpersonen forveksler glidemiddel og superlim og blir hekta på sin egen masturbasjon. Resten av filmen består i at menn uten ansikt går rundt og repeterer klassiske ungdomskomediers fem-seks replikker til hverandre, mens unge kvinner med pinlige kikk-på-meg-fjes siver rundt som mett akvariefisk i svett mannssauna.

Filmen er en klar suksess. Jason Biggs, Seann William Scott, Chris Klein, Tara Reid, Mena Suvari. 2001.

Bad Santa

TV2 Film 19.15

bad santa

Billy Bob Thornton er de alternatives nisse.

terning 5 liten Julenissen i denne satansvarte komedien er så ille at han kan få grantrær til å råtne på rot. Han drikker verre enn Tourettes hustru, han banner som en nordnorsk filmregissør, pisser og spyr på seg, forsøker selvmord og har et sexliv som kan komme til å smitte store befolkningsgrupper med epidemisk klosterliv.

«Bad santa» må være laga av folk som fikk selbuvotter til hver eneste jul og aldri fant nøtta i grøten, for den jolliske sesongen blir utsatt for en kynisme som vil kunne fryse til Antarktis igjen.

Billy Bob Thornton er så avskylig at det går an å skjønne hvorfor Gud ga skuespilleren et uregelmessig fjes. Sammen med en svart dverg jobber han som julenisse i store varehus, og på grunn av partnerens status som dobbelt uheldig, kan de aldri sies opp. Når julen kommer, sprenger juletassen og julenissen safen og stjeler luksusvarer til dvergens asiatiske bad taste-beib.

En ekstra ille fyllejul havner de i Phoenix, Arizona, der ørken-natta er som universets svarte hull. Julenissen blir enda mer dritings enn han pleier, han ferker på ufinere vis enn før, han fornærmer flere forskrekka barn. Men dypt i kynismen finnes alltid den mjukeste dunungen. Det er en regel. Santa treffer USA-legendenes triste lille guttunge, som bor sammen med en utilgjengelig bestemor i luksushus og ønsker seg kjærlighet og julegave. Thornton flytter inn hos den naive keruben med alle sine grusomme omgangsformer, og gutten elsker den forferdelige mannen fordi han er julenissen. En parodisk og patetisk ømhetssituasjon oppstår, og så kan man lure på om også sentimentaliteten er ond.

Det forvirrende, avskylig og smertefullt vittig, og det går som det må. Pene mennesker ser ikke filmer som dette. Men de ler hvis de gjør det likevel.komedie

Regissøren Terry Zwigoff er mannen som laget den mørkesvarte komedien «Ghost world» med Thora Birch og Scarlett Johansson. 2003.

Blades of glory

TV2 Film 21.00

blades of glory

Will Ferrell og Jon Heder er kunstløpere.

terning 5 liten «Blades of glory» var en av de skumleste ny-filmene i 2007. Ikke bare fordi den egentlig er inspirert av jernstang-oppgjøret mellom Tonya Harding og Nancy Kerrigan på nittitallet, men også fordi filmen skildrer kunstløp. Rytmisk sportsskøyting representerer en idretts-femininitet som blant annet førte til at de eneste skapningene som Gud opprinnelig valgte til trefelling, kjønnsbanning og kampsteinflytting, svevde rundt i noe som kaltes paljetter.

Satiren over syttitallsfenomenet kunstløp på skøyter medfører blant annet at skuespilleren Jon Heder påføres en drakt som bare kan kalles Narnia-blå, eller for den saks skyld klyseblå. Heder spiller den søte kunstløperen. Will Ferrell er Kilmer-versjonen av mann med roterende rumpe. Han er rå, sexy, svartkledd, og filmens grøssertema er at de to etter innledende uvennskap teamer opp og blir de første mennene som går parløp sammen. Heder ser ut som utygd spurvemat, og du ville intuitivt ha beskyttet ham mot snøflakenes tyngde. Ferrell har en kropp som godt kunne ha født fem barn, men hvis han hadde tatt i en bebi, ville du ha sendt den til desinfeksjon. Skikkelsene er perfekte, men det er ikke manuskriptet. Forfattere og regissør har antakelig blitt enige om ikke å sløse bort brukbare poenger på en film som likevel bare selger på rollene. «Blades of glory» går fort tom for tradisjonelt handlingsdrivstoff og må seile hjem på vindkastene fra Ferrells oppblåste innvoller. 2007.

Men seeking women

TV2 Film 21.00

terning 3 liten Denne ville jeg ikke ha vurdert en gang. Tre ukjente skuespillere uten andre kjennetegn enn stygg basket-shorts vedder om hvem som kan sjekke opp ei dame og bo sammen med henne i tre måneder. Will Ferrell finns tydeligvis nede på rollelista sammen med den greske eksportvaren Nia Vadalos. 1997.