Månedlige arkiver: november 2014

Søndag 30.11.–Vill komedie etter adventspynting

 

Get him to The Greek

NRK3 22.00

terning 5 liten Ulempe 1: Det er bare jeg som liker denne filmen. Ulempe 2: Det er ingen flere ulemper. Når adventspyntinga og adventsjoggen og Henge-Opp-Stjerne-pilatusen er unnagjort og huset ser ut som en modernistisk, meksikansk begravelse – da kan dere slappe av med en vill komedie. Og Russell Brand er ingen lowlife. Han har masse meninger på Twitter.

Som alle andre fine ting: Begeistringen stammer fra en enkel fyr med trivselstryne. Akkurat som Jan Tore Sanner. Ironi-i! Russell Brand funker fanteflott som karikert, men tiltalende super-rocker, og gutteroms-gjentakelsen Jonah Hill har, så vidt jeg kan se, kommet seg ut av den sokkestinkende nerdestua og utøver noe som likner på en fullblods filmrolle. Nesten fullblods.

get him to the greek

Russell Brand kiler seg sjøl på hjernen.

Det starter med en av de flotteste parodiene på engasjerte popstjerner som jeg noensinne har sett. Brand spiller rockeren Aldous Snow (ja, han oppsto i «Dumpet av Sarah Marshall»), og han opptrer i en fattigdoms-engasjert musikkvideo som heter «African Child» der han er en afrikansk hvit Kristus fra verdensrommet. Den er en kvikk, nådeløs utlevering av populær-sentimental døgnflue-engasjement, så spis ut hjerterøttene dine, Bob Geldof, og du kan ta med deg Bono. Dere er borgerskapets pauseklovner, og førsteside-frelsere lukter alltid søtt av brukt karamellpapir.

I motsetning til hva som ville skjedd i virkeligheten, fører veldedighets-videoen til at Snow blir den mest utskjelte rockeren i verden. Men da musikk-produsentene i USA trenger kreative stønt som kan motvirke motgangen, gir de briten revival-konsert på The Greek i Los Angeles. Jonah Hill skal hente ham i London og få ham fram i tide. Det er samme poenget som i 1982-komedien «Mitt favorittår», der en ung radioansatt skal få Errol Flynn-etterlikningen Alan Swann fram til studio.

«Get him to The Greek» er stappa med snedige detaljer. Metallica-trommisen Lars Ulrich spiller seg sjøl i seng med Snows langvarig elskede ekskone (Rose Byrne), Pink spiller seg sjøl og Christina Aguilera spiller seg sjøl. Handlingen beveger seg arrogant mellom overdrivelser og underdrivelser, Sex Pistols døljer på lydsporet i England, hovedpersonene blir piska av Moby og Hill må putte inn en heroinpose i endetarmen midt i innsjekkingskøen. Hill får både infarkt og adrenalin rett i hjertet, så han farer gjennom det som kalles en påstått kubrickisk korridor med lemenfart, for det gjør ingen ting, for det er rocknroll.

I notatene mine står det også noe om trekantsex med Mariah Carey, men det ville jeg vel ha husket? 2010.

Transformers 3

TV2 Zebra 21.00

transformers 3

Hei, dette er ikke Megan Fox! Nei, det er Rosie Huntington-Whitely sammen med Shia LaBeouf.

terning 4 liten Når teknoleketøyet i «Transformers 3» oppjusterer seg til en egen rase, da vet du at sci-fi-genrens elskelige eufemismer har gått så langt at historien ikke vil bli tatt alvorlig lenger. Denne totalt overflødige treeren starter med Kennedy og greier, for det er liksom sånn at autoboter fra verdensrommet har grepet inn i vestens vandel uten at verken VG eller Wikileaks oppdaget det. Månelandinga var en feik. Egentlig dro Neil og gjengen ut i mørket for å finne romskipet eller semitraileren som krasja der oppe.

Den tredje transformerfilmen er laget som en farse. Først kommer John Malkovich og spiller pedantisk arbeidsgiver. Så dukker sheriffen fra «Fargo» opp og er sikkerhetsansvarlig for hele USA og antakelig Kabul. Shia LaBeouf har fått ei ny dame, som er uanselig oppstasa på måter som vil hisse opp de som pleier ha sex med Ikea-emballasje. Den evindelige legen Patrick Dempsey spiller grunder og tvilsom patriot, og til slutt kommer John Turturro og parodierer CIA på en slags Fleksnes-måte. Man skal være ganske i beit for en latter for å synes at dette er moro.

Jeg hadde tenkt å finne ut om «Transformers 3» egnet seg for en åtte-åring, men fant fort ut at han ville ha kjedet seg. De litt lavkarbiske maskinene går rundt og filosoferer som om de skulle være Morgan Freeman, mens menneskene oppfører seg som tequila-fulle hamstere i en bever-konkurranse. Dama til Shia blir sur for at han holder på med noe og ikke bare sitter som Ken-dokke i rosa bloggerhylle, og ute i Amerika venter mansjuriske kandidater på terrorbeskjed fra Bin Laden, som faktisk er varig indisponert. «Dine ledere har talt». Autobotene er ganske lei seg. Dere kommer selvsagt til å like filmen. Den som stuegolvet litt seint på julaften. 2011.

Fredsmegleren

TVNorge 02.15

fredsmekleren

See how they run. Nicole Kidman og George Clooney.

terning 5 liten George Clooney er et slags netthinnedrops som kvinner får hull i alle kjente overflater av, men nok om det. Nicole Kidman er også med. Begge to ser så alvorlige ut at man skulle tro de avgjorde verdens skjebne. Det gjør de. «The peacemaker» er en av disse filmene der russiske (russiske?!!) terrorister truer verden ved å utbre sin fryktelige aksent, og fordi verden allerede har hørt spanjolene og israelerne snakke engelsk i MTV Europe, gir den etter for alle krav. Kidman er spesialist på atombomber («dette var ikke en ulykke, sir»), og Clooney er forsvarets Anja Andersen, en reiseregning-anarkist som sammen med Kidman agerer presenning over sprengningsfaren. Fordi begge er så sinnssykt kule, funker filmen hele tida, mens for eksempel Dostojevskij og den gjengen lager underjordiske piruetter og lovpriser døden. 1997. 2 timer.

I love you, man

FEM 21.00

terning 3 liten Antakelig fortjent ukjent komedie om en mann som skal gifte seg, men trenger en forlover. For å skaffe en begynner han å være mye sammen med en av de guttete ungkarsguttene. Jeg vet ikke om noen som har sett denne filmen, så la meg gjette: Kameraten blir forelska i brudgommen. 2009.

Trust

FEM 01.05

terning 5 liten En annerledes amerikansk film fra 1991, laget av kult-regissøren Hal Hartley om ei jente som mister kjæresten sin da hun blir gravid og faren sin da han dør av hjerteslag ved nyheten. I stedet trøster hun seg med en sørgelig upraktisk computerfyr med håndgranat i en slags romantisk dramakomedie med gode skuespillere og detaljrik, smålåten handling. Adrienne Shelly (stilig dame som hadde hovedrollen i fiaskoen «Hexina») og Martin Donovan (som stort sett bare har spilt for Hartley) i hovedrollene. 1 time, 45 minutter.

Striptease

FEM 03.15

striptease (2)

Demi Moore gjør opp med Burt Reynolds.

terning 5 liten For få år siden ga jeg en eldre venn Carl Hiaasens bok «Striptease» ulest i 40 års presang akkurat det året da han treiv 13 gensere i skapet og stakk til ei annen dame. Etter å ha sett filmen skjønner jeg hvorfor han aldri takket for den boka.

«Striptease» er en utsøkt ond film som tross sin avdekningsvillige lekkerhet utelukkende går ut over menn. Det er som om den sier: Okei, gutter, dere sitter her for å glo på de kirurgiske konstruksjons-detaljene til Demi Moore, så dette er ikke mer enn dere fortjener, og ikke glem at tomme ølbokser skal legges i søplekassene på vei ut av kinoen og ikke kastes etter nonnene!

I en handling som kunne fått plass i margen til Det Sanne på Nærbø-toget holder forfatteren Hiaasen og regissør Bergman helledussen med et frodig utvalg hann-primater som lever sine ynkelige liv med mindre ære enn tannfyllinger.

Robert Patrick er den arbeider-ekle eks-mannen som fikk foreldrerett til barnet ved skjønns-sjåvinisme og jobber med å stjele rullestoler fra sykehus. Menn vil ikke en gang få samværsrett til sine egne flatlus etter at denne filmen er blitt vist i fjorten dager.

Burt Reynolds er ikke bedre som mannsbilde. Han spiller en tilsynelatende varig hormonoman kongress-gubbe som bærer en oppsiktsvekkende kremtopp av lurvete reservedelshår med bedekningsrisikabel kennel-tekke og er innsmurt i så mye erogen vaselin at han kunne blitt brukt mot bleieutslett.

Til gjengjeld er Demi Moore staselig stripperske som egentlig var sekretær i FBI og kjemper for å få dattera tilbake. Siden alle silikonvittighetene omsider bør være daue fra i år av og vår tids Madonna har fått barn ved keisersnitt, skal denne filmen omtales uten signalordet bryst. Moore lever verdig og vant opp til navnet sitt og måner menn med så spekulativ uskyld at striptease blir en virksomhet som ble oppfunnet for å drite ut mannfolk kollektivt når hodet er så ubrukt og smekken så smilende at de ikke merker hva som foregår.

En rå, vittig, sentimental og idiotisk kosefilm for alle.

PS. Måne kommer fra engelsk og betyr at man viser rumpa si til folk i forakt. 1996.

Bridget Jones: På randen

TV3 21.00

bridget jones på randen

Renée Zellweger så i hvert fall ubegripelig sunn ut.

terning 2 liten Berøvet for sin angora-rå, ydmyke arbeidersjarm blir Renée Zellweger ikke noe annet enn en mysende kjempekanin med luftsmerte-mimikk, og Colin Firth ser alvorlig ut som den lidende St. Peter den dagen da han måtte avvise Mor Teresa ved Perleporten. Dette er en katastrofe, ikke en film.

Det finnes ikke mange vellykka toere (ikke mange vellykka enere heller, egentlig). De viktigste er «Dødelig våpen 2», «Aliens» og Den annen verdenskrig. Det kan godt tenkes at den tykkfalne Bridget funker som seriebok-underholdning, men som film var hun ferdig etter første gang. Det er som med bløtkake. Den kan ikke spises to ganger. Det er som med jomfrudommer og lykkekaker og presangoverraskelser. Det finnes ingen neste gang. Åpna er åpna. Spist er spist. Rester er bare et tidlig navn på søppel.

Dama fikk drømmeprinsen i den første filmen, og drømmen var storarta eskapisme. Men det blir ille når hun i toeren skal trøble nevrotisk med forholdet, og vi skal sitte i nesten to timer og lide oss gjennom en kjærlighet som helt åpenbart ikke eksisterer. Når Bridget ikke lenger er prototypen på den smårøykende, fettlagrende, single jenta som håper på bedre tider, er hun ingenting. Derfor lar filmskaperne henne gjøre bare Dum og dummere-stunts. Hun hopper i fallskjerm og detter i grisemøkka, hun driter seg ut på advokatmiddag, hun sex-snakker på åpen telefon-høyttaler, hun havner i thailandsk fengsel sammen med et femtitall etniske påstander om pipete asiatisk fellesdumhet. Hun krasjer faktisk også slalåmløypa på Europa-ferie og kommer inn på bronsjeplass, og sånne vittigheter skal bare finnes i filmer som folk går rundt og trener på å glemme.

Hele historien i filmen går ut at Jones ikke føler at hun er god nok for Darcy, og hele Zellwegers desperate rolletolkning går ut på å fortelle at det har hun helt rett i. Ikke desto mindre: Firth med kjevemuskler så stressa som jernbaneskinner vil selvsagt ha henne uansett hvor teit dama er, og storforføreren Hugh Grant vafler rundt med en spray-ulykke på hodet og vil aller helst ha Bridget, av alle jabbende sjøltillitsmasere.

Bridget Jones var i den første filmen en rørende skikkelse og en påminnelse om kvinners rett til et naturlig utseende. I denne filmen gjør man narr av henne, og den zeppelinerske utflytelsen blir noe man har laget for en billig latter. Den nye regissøren Beeban Kidron bommer på alle fingerspissfølelsene. Hun lager film slik Bridget ville ha gjort det: Så vanvittig redd for ikke å bli likt at uformelig smisk oppstår. Ansiktet til Zellweger er fotografert uten rytmefølelse, og uttrykkene hennes ser ut som noe som oppstår hvis man slipper lufta ut av og inn i et oppblåsbart badedyr. Her mangler bare en vittig transvestitt. Men forresten.På tur: Renée Zellweger og Colin Firth drar på alpe- ferie med ski, og mannen tror at kjæresten er en rutinert skigåer. Jaja. 2004.

Skyggen fra fortiden

TV3 01.25

skyggen fra fortiden

Michelle Pfeiffer i badekaret. Nifst.

terning 5 liten Hvis du ikke har lest om denne silkethrilleren andre steder fordi du selvsagt aldri leser om film andre steder, kan du oppnå gleden ved en langvarig, forventnings-vekslende todelthet:

Sitter jeg og ser en sleip psykothriller der ektemannen har iscenesatt alle slags utrolige tryllerier for at stakkars litla damå skal bli galen? Eller ser jeg en okkult grøsser, der Bruce Willis og hans sjettesansere nårsomhelst kan komme dettende bleike og forståelsesfulle gjennom badetaket? Den slags todelthet kan være ubeskrivelig underholdende. Kollega Nerheim og jeg tippet at hunden sto bak, men vi tok feil. Mer er det ingen grunn til å røpe.

Det skjer i forstaden, nede ved sjøen, der de middelaldrende rike og deres unge hustruer bor på film. Høsten legger sitt innadvendte Sting-mørke over tilværelsens sommerminner. Michelle Pfeiffers datter flytter hjemmefra som en slags tenåringsgjøk ut av spurvereiret. Magre mora sitter tilbake i et digert velstandshus med et sårt sinn og en opptatt ektemann (Harrison Ford), og før noen vet ordet av det, har sjelas bunnløse savn og fraværet av cello gjort det sånn at hun både tror naboen myrdet kona og dessuten ser spøkelser på badet. Dører åpner seg. Bilder faller. Nattkjolekledd alenehustru lister seg hikstende fra rom til rom. Plutselig står vett- og våt-skremmere der og trykker på kinohylernes alarmknapp: Uæææhhh! Hysj, kjære. Far på filmen sender mor på filmen til psykolog. Mor sier: «Det er spøkelser i huset mitt».

Robert Zemeckis har laga en thriller som er herlig nedlessa av kjente tjuvtricks og overmoden av schizofreni-antydninger som bukker pent for Hitchcocks spøkelse der han står trinn i tåka. Michelle Pfeiffer er den beste thriller-dama jeg noensinne har sett på film, og det nesten overnaturlig vekslende ansiktet hennes gjør at en egentlig ganske tungdrevet historie blir til høy-effektiv kantsitter-skrekk. Det langvarige klimakset kan brukes som kur mot forstoppelse. Det er intenst, det er brutalt og det er logisk og fælt. 2000.

Thanksgiving family reunion

Viasat4 22.00

terning 4 liten Denne National Lampoons-filmen er utslettende ukjent TV-produksjon fra 2003. En fyr uten familie blir glad for at at han skal kunne feire Thanksgiving som andre folk, men de nye familiemedlemmene og han er intenst inkommensurable. Bryan Cranston, Judge Reinhold og Penelope Ann Miller.

Jacknife

TV2 Film 21.00

jacknife

Den gang hadde Robert DeNiro et skjegg som passer i år. Aktuell film.

terning 5 liten Robert De Niro har kalt trøste-dramaet «Jacknife» for en av sine viktigste filmer, og følgelig kom den aldri på kino i Norge. Antakelig resonnerte norske filmimportører sånn: Dette handler om to amerikanske vietnamveteraner og deres problemer, og denslags engasjerer bare nordmenn hvis Tom Cruise med bart spiller hovedrollen. Sjøl om påstanden låter like ille som en TV1000-reklame, finnes det en uoppgjort krig inne i de fleste av oss (oioi, det var verre enn jeg hadde fryktet). De Niro og Ed Harris har vært i Vietnam sammen, og der døde kameraten Bobby. Tjue år seinere sitter Harris ennå i stua med humørløs hengebart og syns synd på seg. En tidlig morgen dukker De Niro opp i caps og sekstitallshår og vil ha alkovraket med på fisketur. Et vakkert lite trekantdrama mellom krigskameratene og den barneskole-intellektuelle søstera Kathy Baker ender med tårer og forløsning, og som sagt: Det låter ille, men ser ålreit ut. 1989. 1 time, 39 minutter.

Lørdag 29.11. Heia Bridget og dama på eselet

 

Bridget Jones’ dagbok

TV3 21.30

terning 5 liten Første lørdag i advent. La oss oppføre oss skikkelig, og behandle kvinner fint. Maria er rimelig høygravid, og hun krangler med Josef om hun virkelig skal ut og reise på esel med den magen. Den første Bridget Jones-filmen tar kvinner på alvor. Den forsøker å si «du er OK som du er», men det budskapet drukna fort i en åsgårdsrei av prestasjonskulturer.

bridget jones dagbok

Renée Zellweger som Bridget, dama med hettejakke og bunny-ører.

Bridget Jones er kvinnenes Harry Potter. Den svaksynte lille privatskolebriten Potter representerer det gutter tror på: En dag skal det dukke opp en mysteriøs skjebne og fortelle meg at jeg er en legendarisk superhelt og at livet mitt selvsagt blir mer spennende enn akkurat dette. Bridget Jones representerer jentenes håp: En dag skal det dukke opp en mann som sier «Jeg liker deg slik du er». Menn fornekter virkeligheten. Kvinner lever i den og ammer den og gir den verdighet.

Den engelske forfatterinnen Helen Fielding utførte en mini-rowling da hun gjorde dagboka til den overvektige og enslige storrøykeren Bridget til folkelesning på flere kontinenter.

Hvis ryktene om de andre stemmer, er arkivaren Bridget akkurat slik til og med gifte kvinner føler seg. Dager går. De gjør feil ting og ting feil. Verden får dem ikke til å oppfatte seg som attraktive, bortsett fra hvis en full julebordkollega drukner sin kritiske sans i midlertidige testosteronflasker og flørter utenfor dametoalettdøra («den som hadde vært dorull nå, hæhæ»).

Jeg er sikker på at Jennifer Aniston har det helt likt Bridget når hun våkner til gulrotfrokost med Brad Pitt og tenker «antakelig går han til den egentlige kjæresten sin akkurat i dag, og så må jeg bli enda tynnere». Jeg er sikker på at Madame Curie sjekka valkene over strømpebukse-kanten før hun dro til laboratoriet. Mangfoldige hundreår med fascistisk patriarki virker. Det gjør det.

Alt dette kjønnsrollemaset bare for at «Bridget Jones’ dagbok» faktisk forteller en mye vesentligere historie enn folk tror, og derfor er humoren nesten intravenøs og siver rett inn i fellesbevisstheten om hvordan verden er. De som laget filmen har klart å utlevere en kvinne uten å gjøre henne patetisk. De har klart å holde den vanskelige grensen mellom det åpenhjertige og det vulgære i ei tid da vulgaritet ikke bare blir forlangt, men er børsnotert.

Reneé Zellweger har gjæra en del foran rollen. Hvis hun hadde vært en modig og idealistisk skuespiller, ville Zellweger aldri ha slanka av seg de ti ekstra-kiloene, men spilt alle sine fremtidige roller med et klassisk kvinneutseende. Hun ser nemlig sympatisk og sårbar ut, og klærne kunne tilhørt en særegen britisk form for seksuelt desperat varehusgrønsj. Zellweger skaper ansiktsuttrykk som de fleste kvinner ikke kjenner til, men de burde gå på kveldskurs for å lære seg dem, siden ansiktsuttrykk er det eneste som skiller de attraktive fra de likegyldige.

I sin resignerte jakt på ømhet og trofasthet og vennskap finner Bridget Jones blant annet Colin Firth, en mann som har utvikla ubevegelig surhet så dypt at han kunne vært en 80 timers gruvearbeiderserie i sort hvitt. Personen heter dessuten Mark Darcy, og er ikke det et Jane Austen-navn, så vet ikke jeg.

Hugh Grant er blitt tynnere, og i noen kameravinkler likner han på Storbritannias forlengste statsminister Harold Macmillan. (Macmillan? Ja, han ser ut som en ulufta hund. Ulufta hund? Ja, en hund er en katt med lang snute og dårlig kroppslukt.)

Magerheten får Grant til omsider å virke voksen, og i «Bridget Jones dagbok» spiller han faktisk ujålete og kontrollert komedie for første gang på veldig lenge.

Sammen med en glansbildeserie av kyndige engelske birollespesialister gjør de Bridget Jones-filmen til en opplevelse man kan unne seg flere ganger. 2001.

Get him to The Greek

NRK3 23.35

get him to the greek

Russell Brand utagerer. Veldig.

terning 5 liten Jeg elsket denne antakelig elendige komedien. Som alle andre fine ting: Grunnen er en enkel fyr med trivselstryne. Russell Brand funker fanteflott som karikert, men tiltalende super-rocker, og gutteroms-gjentakelsen Jonah Hill har, så vidt jeg kan se, kommet seg ut av den sokkestinkende nerdestua og utøver noe som likner på en fullblods filmrolle. Nesten fullblods. 

Det starter med en av de flotteste parodiene på engasjerte popstjerner som jeg noensinne har sett. Brand spiller rockeren Aldous Snow (ja, han oppsto i «Dumpet av Sarah Marshall»), og han opptrer i en fattigdoms-engasjert musikkvideo som heter «African Child» der han er en afrikansk hvit Kristus fra verdensrommet. Den er en kvikk, nådeløs utlevering av populær-sentimental døgnflue-engasjement, så spis ut hjerterøttene dine, Bob Geldof, og du kan ta med deg Bono. Dere er borgerskapets pauseklovner, og førsteside-frelsere lukter alltid søtt av brukt karamellpapir.

I motsetning til hva som ville skjedd i virkeligheten, fører veldedighets-videoen til at Snow blir den mest utskjelte rockeren i verden. Men da musikk-produsentene i USA trenger kreative stønt som kan motvirke motgangen, gir de briten revival-konsert på The Greek i Los Angeles. Jonah Hill skal hente ham i London og få ham fram i tide. Det er samme poenget som i 1982-komedien «Mitt favorittår», der en ung radioansatt skal få Errol Flynn-etterlikningen Alan Swann fram til studio.

«Get him to The Greek» er stappa med snedige detaljer. Metallica-trommisen Lars Ulrich spiller seg sjøl i seng med Snows langvarig elskede ekskone (Rose Byrne), Pink spiller seg sjøl og Christina Aguilera spiller seg sjøl. Handlingen beveger seg arrogant mellom overdrivelser og underdrivelser, Sex Pistols døljer på lydsporet i England, hovedpersonene blir piska av Moby og Hill må putte inn en heroinpose i endetarmen midt i innsjekkingskøen. Hill får både infarkt og adrenalin rett i hjertet, så han farer gjennom det som kalles en påstått kubrickisk korridor med lemenfart, for det gjør ingen ting, for det er rocknroll.

I notatene mine står det også noe om trekantsex med Mariah Carey, men det ville jeg vel ha husket? 2010.

The day after tomorrow

Norsk TV2 22.15

day after tomorrow, the

Jake Gyllenhaal havna i det dårlige været.

terning 3 liten Helt siden poeten Bob Dylan fikk seg til å skrive tekstlinja: «Come you masters of war, you that build all the guns», har det vært helt klart at kunstnere er politikkens klovner, og politikk er naivitetens natur-reservat. «The day after tomorrow» er antakelig den dummeste og mest fordomsfulle filmen som er laga siden «Søndagsengler».

Ifølge fortellingens politiske forutsetning rammer istida i løpet av en ettermiddag, fordi luft fra troposfæren hales ned av dårlig vær. Dette fantastiske naturfenomenet er visepresidentens skyld. Visepresidenten var imot undertegning av Kyoto-avtalen, og derfor forskutterer klimaskjebnen et slags klimakterium og rammer med en hurtignedfrysning som foreviger også sertifiserte helikopterpiloter. Rett før det har nettopp springfloa tatt New York.

Regissøren Roland Emmerich fikk ideen til filmen da han spilte inn «The patriot» og irriterte seg over naturens uberegnelighet. Tyskeren ble som folk flest uvenner med været, og fremdeles som folk flest: Hvis det oppstår et ubehag, må noen ha skylda. Det hvite hus i Washington er Guds hovedrepresentant for skyld på jorda.

Dennis Quaid spiller en ibsensk folkefiende som har kalkulert dommedag på computeren sin og plutselig får så ubegripelig rett at alvoret blir større enn intelligensen. En intellektuell Quaid er i seg sjøl et urovekkende fenomen, på samme måte som tanken om et universitet på Ullandhaug. Det er også nifst at mannen har avla ungdomshamsteren Jake Gyllenhaal, som sitter i Nasjonalbiblioteket i New York og ser på at vannet stiger. Etter at fagfolk har halt forskjellige tvilsomme kompetanser fra rom til rom, må Quaid ta en Jack London. Han utstyrer seg med forstadselitens allværsjakke og går over innlandsisen til NY, der ulvene herjer med studentmassen.

Dumme filmer er ofte underholdende. Og filmseere er snille, men grunne blir «The day after tomorrow» en underholdningsmessig vellykka film. Begivenheter som ville fått brødrene Grimm til å føle seg som sosialrealister, hiver hvåte og uhvennlige lektor-apokalypser over verden, og menneskene har deretter møter om det.

Filmen er nok ikke fullt så imponerende på TV som på kino. 2004.

Identity

Norsk TV2 01.55

identity

John Cusack og Ray Liotta i en snedig thriller.

terning 4 liten Denne thrilleren er overpakka med flinke folk, så det blir nesten ikke plass til dem. Mangfold og sommervarme skal man egentlig ikke klage på. Men James Mangold bruker i liten grad denne ville bønsjen av stas-skuespillere til handling. I altfor stor grad står de rundt hverandre med skremte fjes mens manusforfatteren lurer på hvordan han skal takle det kompliserte temaet uten å røpe for mye.

Det finnes en forklaring. Men filmen blir ikke mer underholdende av forklaringer.

Denne subtile thrilleren er ikke for klinere, hostere, spisere, folk som har tannkirurgi neste dag eller av andre grunner lider av konsentrasjonsvansker. De vil ikke klare å følge med. Men heller ikke druesukkerspiserne og mensagjengen gjetter slutten. Bare gi det opp.

En dømt morder fraktes i natten. Sjåføren og ekspurken John Cusack transporterer nevroseneket Rebecca DeMornay. Det pedantiske vraket John McGinley skal skifte hjul på nattsvart regnvåtvei med kone og gutt i bilen. Hjemmebesøk-hora Amanda Peet havarerer. Alle kommer til det samme motellet, der den musete og litt merkelige skapningen John Hawkes residerer bak disk. Politimannen Ray Liotta og hans oransjekledte fange spretter ut av uvær.

Så tar filmen en forutsigbar Agatha: Som de ti små negerguttene i romantittelen myrdes personene én etter én. Man skjønner ikke helt hvordan det kan skje, og man skjønner ikke helt hvorfor. Men de dør ganske ubeskrivelig mye, mens små røde motellnøkler med tall blir mirakuløst liggende ved lika, og manus mumler om indianergraver (som en in-hån mot Stephen Kings uavlatelige urbefolknings-mystikk).

Av dette blir det ålreit, stillestående Hvem-Dør-Nå-Uhygge, men ikke egentlig handling. Personene detter som blinker i skiskyting, men bringer ikke filmen egentlig videre før helt i slutten, og da kommer overraskelsene ramlende, tallrike som poteter fra sprengt pose. Men bare den nesten ukjente John Hawkes har fått til en full rolle av figuren sin. De andre er klaustrofobisk til stede i en handling som liksom aldri begynner.

Den innvendingen ligger og vipper på hellinga mellom det rettferdige og det urimelige, for «Identity» er en velspilt og elegant film. 2004.

Transformers

TV2 Zebra 21.00

transformers

Megan Foxc er med fordi statsråder og eksperter på TV2 Nyhetene ser ut som dette nå, de likner ikke Bridget Jones.

terning 5 liten «Transformers» derimot. Verdensrommets fremmedkulturer har mista kuben sin, og derfor kommer de jernrånende til Jorden som gjenfødte Volvo Amazon-er over Midtøstens sanddyner. Kjøretøyene er fortidsting, og du minnes «Philadelphia-eksperimentet», som var yndlingsfilmen til de snille sci-fi folka, de som liker forskere i fotformsko som finner opp pommes frites uten kreftylamid.

Men hovedpersonen i filmen er ikke Swiss-knife-teknologagsene. En ung mann vil ha bil av far sin, og han blir valgt av en gul Camaro, som i sin tur også plukker ut ei fullt utvokst UVB-jente med tenner som aldri har vært marmor i Italia. Den unge gutten er en utrolig kul fyr, og han bærer filmen videre med stil. Det engasjerer også at Jon Voight spiller forsvarsminister, for blir du ikke redd av det, har du nerver av smeltefritt stål og kan du dra til Nord-Afghanistan på Kristin Halvorsen-pass.

Mange stilige ting myldrer. Ikke minst Biltema-krabbene, som fyller presidentens fly som tekno-gremlins og er helt i nærheten av å bli desembers kjæledyr-favoritter på tross av nissene.

«Transformers» er julegaven til mange. Ingen innvoller, ingen strippere og ingen Eddie Murphy noe sted. 2007.

Transformers 2: De beseirede slår tilbake

TV2 Zebra 23.45

TRANSFORMERS: REVENGE OF THE FALLEN

Shia LaBeouf er en koselig og velmenende gutt.

terning 4 liten Uansett: «Transformers 2» er en av sommerens underholdningsmaskiner, og pedantiske innvendinger kommer til å forsvinne like fort som troskaps- og avholdsløfter når den seriøsitetskrenkende varmesesongen kommer.

Jeg skal prøve meg på magister-surhet: Motor-orientert action-underholdning som du kan høre med skosålene, er egentlig best når den ikke foregår i ørkenen. Mellom forstadsplenene og på truse-campusen ser tekno-transene akkurat så kontruksjonshistorisk og kulturelt feil ut som de skal. En Camaro som kler seg om til to tonn kamprobot i hagegangen. Pervo.

Mer: Når handlingen farer rundt i det allvitende universet og andre Midtøsten-landskaper der Darwin blir sett på som en etnosentrisk tosk, fortoner maskinene seg som det minst eksotiske. Til og med fillete kjeller-mumier utrettet mirakler på disse kanter.

Drid i. Den andre Transformer-filmen overgår alt man kan vente seg av kriging, kaos, kvinner med usynlig undertøy, sisterad-humor, religions-fantasier og omfattende, ekstatiske ødeleggelser av ganske fine ting. Men flere og flere amerikanske filmer bærer preg av at hjemlandet er i krig, og Michael Bay har egentlig laget en sandtørr militær-drøm om romantiske buldrasjons-triumfer i Irak. Det mest påfallende med «Revenge of the fallen» er de heftige, sentimentale soldatscenene i ørkenen; dagsrevy-minnene våre skal druknes i plakatversjonen av hva amerikansk militærmakt skulle ønske den kunne vært.

Drid i det også. Krig på kino kan man leve med. Noen ganger minner filmen litt for opphissa om «Black Hawk down», men vi som virkelig liker at ting blir sprengt i filler, tilgir mye. Robotene er fantastiske. De glitrer tallrikt i sola, og du får den fine følelsen av konstant Risa-kaos i Madlakrossen. Spesialeffektene har nådd et nivå som gjør at jeg egentlig syns fotballforbundet skulle vurdere å erstatte Tippeliga-spillerne med virtuelle animasjoner. Mange av dem ville sett mer virkelige ut. Og de ville ha scoret mål.

Shia LaBeouf og familien hans står fremdeles sentralt i historien. Bay forsøker fortvilt å holde de mange hovedpersonene i handa gjennom en strevsom handling for at ikke noen skal bli borte i jernføyka, men de drukner litt etter hvert. Guttungen med den gule Camaro-en skal flytte på college, og der tilklines han av en både tynn og kåt jentunge (sjelden kombinasjon) som er nødt til å være feil. Stram-rumpe-romantikken går det også an å leve med. De som vil se sannsynlige kvinner, kan følge tribunene i NRKs Wimbledon-sendinger. Transformers er science fiction, og ingen damer ble til på naturlig vis.

Den omkringliggende Dänichen-handlingen er tynnere enn en SV-ers statskirke-engasjement. Glem den. Fra solnedbanger så langt borte at de ikke har postnummer, våkner forvandlingsknirkere og begynner å lete etter ondskapens tennplugg. LaBeouf har den. Dermed må robotene på jorda komme ut av verktøyskapet. I kjøret som oppstår, finnes en uforstandig dressgubbe, et kranglete maskin-tvillingpar med Jar Jar Binks-tilbøyeligheter, hysteri-maskinen John Turturro, en sølvskinnende teknopanter med kanon på ryggen og forskjellige Toys ‘R’ Us-innovasjoner. Det skytes, klakkes, klonkes, klapres, bombes og trues i to og en halv time, og noen vil bli mette.

Drid i. Det er ikke poenget. Mange kommer ikke til å bli mette. De er filmen laga for. 2009.

Prinsesse på prøve

TVNorge 16.45

prinsesse på prøve

Anne Hathaway er blitt prinsesse. Arme jævel. Fra nå av kommer alt hun gjør til å være feil.

terning 4 liten Bevegelse av ansiktet saboterer sminkejobber og fører til utilsikta skyggevirkning. Derfor føles det fantastisk som julaften uten mat når Anne Hathaway i «Prinsesse på prøve» (The princess diaries) spiller amerikansk prinsesse med et gummiansikt som får henne til å føles som et barndomsminne. Virkningen av jenter med ansiktsuttrykk er sterkt undervurdert. Man blir like rørt av dem som av folk som tør å spise.

Hathaway spiller prinsesse i en litt koselig og litt smiskete film av eufemisten med sølvfakset, Garry Marshall . Egentlig er hun ei vanlig 15 år gammel San Francisco-gymnasiast med retro-kul malerinne-mamma. Men en dag kommer den europeiske dronning Julie Andrews (som tydeligvis ble gift i Østerrike, mistet nonndommen, fødte guttebarn og skaffet seg et lite monarki der høydene bølga av musikk) og forteller at Hathaway er prinsesse. Derfor må hun lære seg oppførsel. 2001.

Pirates of The Caribbean: At world’s end

TVNorge 21.30

pirates of the caribbean at worlds end

Skapt for hverandre: Keira Knightley og Johnny Depp.

terning 5 liten Tenk deg at du skal gi samleterning for et fiske-koldtbord som både serverer rekenyrer i Thousand Island, torskehalekomla, fiskepinner og dieselbakt belugakaviar. «At world’s end» er en fryd for øyet, men baksida av synsnervene lider tålmodig over en historie som etter hvert blir så rikholdig og innfløkt at bare Mensa-foreningens Star Wars-gruppe klarer å henge med.

Hjernen min er lat. Den vil ha enkel action-underholdning. Øynene syns det er moro med bankende hjerte i trekasse, men den orker egentlig ikke holde rede på hvorfor Elizabeth Swann plutselig var konge og sjørøver-verdenen ble urettferdig belemra med en reggae-gudinne som av alle ting heter Calypso, som jeg alltid har trodd var en bevegelse som feite nordmenn i bermudashorts foretar i utlandet under påvirkning av blått brennevin med solskjerm.

Symoati-musklene mine er også late. De vil ha en å holde med. En synlig person med fin cv og god utdannelse. «At world’s end» har minst tre hovedpersoner, og rundt dem myldrer det en bivånelsesverdig bråte sterke personligheter som gjør at du får følelsen av å være til stede da «Titanic» gikk ned med Oscar-publikummet. Gore Verbinskis tredje film er så lang og forteller så mange gode sketsjer at interessen står i fare for å fisjonere. Alt avhenger av den enkeltes dagsform. Har du tatt vitaminene dine, har du sovet godt ut etter natt til 17. mai, har du spist lite kullhydrater og spasert rundt Stokkavannet, er det absolutt en sjanse for at formen holder i to og en halv time. Men hvis du tar deg sjøl i å lure på hva slags ukedag St. Hans-aften er, da har du tapt.

Starten er klassisk. Verbinski ironiserer over amerikansk paranoia og vestlig terrorist-lovgivning og lar skurkene synge i et medrivende slavekor: «Thieves and beggars shall never die». Det er filmens politiske manifest. Stemningen er mørk og velgjørende da Keira Knightley ror rundt i Singapores brakkvann, og sjørøvere i US-marine-aktige hjelmer ramboer sjøen. Keira er filmens Pippi, og starten med Sao Feng er fiks og forventningsfull.

Det er også overraskende surrealistisk å følge en litt chapliniøs kaptein Sparrow i en alternativ-sartresk Intethet der samværet med seg sjøl er helvete, ikke de andre.

Det er fantastisk når sjørøverne seiler over Verdens Ende og driver mellom isfjellene i det evige ødeland. Veldig mye er bra.

Men alle har forskjellige ting fore: Elizabeth Swann må tilbakebringe Sparrow fordi hun forrådte ham, Sparrow skal vel egentlig bare befri seg sjøl, Will Turner skal redde sin skjellskadde svenske pappa, tinnsoldaten skal bringe alle frie røvere til Guantánamo, kaptein Barbossa skal. Æh. Og Tia Dalma skal altså ha havet tilbake, mens Davy Jones bare skal forsøke å holde hjertet sitt bankende, mens Broderskapets fargerike brødre vil diskutere Calypsos fortsatte guddommelighet i noe som likner en håndfast statskirke-diskusjon mellom Ap og KrF. Midt oppi det har Billy og Bettan et slags humanetisk fektebryllup, men får de bryllupsnatt?

Sett bitvis er filmen glimrende. Alt er visuelt imponerende i «At world’s end». Alt skvetter friskere enn før. Sjøslagene flerrer flere trefliser enn en gammeldanslørdag på piggsko (sjelden ting). Men det er en form for filmunderholdning som forutsetter at man liker handlinger som beveger seg i episoder og får deg til å føle at filmen begynner fem ganger. Like fullt i 2014: Dette er noe av det stiligste som er laget.

Enemy of the state

TVNorge 00.30

enemy of the state

Will Smith kommer løpende nedover gata.

terning 5 liten I Marylands anemiske motlys blir Jason Robards tatt av dage fordi Jon Voight til ha slakkere personvern i USA. Halvfrika fuglemann filmer det politiske mordet, den oppskaka advokaten Will Smith (i denne filmen er det han som er Denzel Washington) får video-opptaket i julegavene uten å vite om det og jages deretter av alle presidentens usynlige menn, den velkjente thriller-eliten som i film etter film bidrar til at folk får omtrent samme verdensbilde som Franz Kafka og Berge Furre.

Regissøren Tony Scott ble i sin tid kalt idiotbroren (til Ridley Scott) fordi han hadde laget «Top gun» og «Days of thunder», men etter «True romance» ble han tatt til nåde igjen og får i dag til og med lage kreative paranoia-filmer med neger i hovedrolle, en egen genre som hører hjemme i det nye Hollywood-aristokratiet.

«Enemy of the state» handler om myndighets-misbruk av eventyrlig teknologi, og Scott har derfor filmet den som om kameraet ble holdt av en amfetamin-rusa kanin med St. Veitsdans. Heldigvis treffer Will Smith den mot-teknologiske opprøreren Gene Hackman, og dermed roer filmen seg ned til eksplosjoner og skyting en stund.

Folk som føler at Store Bror ser dem over alt fordi de få navna Det Beste-reklame i posten, vil ha en stor kveld foran fjernsynet og siden bli tilhengere av sveivetelefon og ferjetrafikk. 1998.

Hestehviskeren

FEM 17.45

hestehviskeren

Jepp, det er Scarlett Johansson og Robert Redford. Stas.

terning 4 liten Menn i rutete skjorter er kjedelige elskere, og cowboyer sitter testiklene så flate at de likner speilegg. Derfor er det ingen tilfeldighet at Robert Redfords «Hestehviskeren» ser ut som en utholdende bortforklaring av erotikk. Til det vakre utendørs-Amerika kommer det kuldeskadde og beklagelig lesekyndige New York-mennesket Kristin Scott-Thomas sammen med traumatisert hest, mobiltelefon og en handikappa, bitter datter. På gården til Redfords familie opplever Scott Thomas, hennes halte hoppe og hennes sjokka hingst den enkelheten og stillheten som skal til for at ville mennesker blir tamme og kan bære tøyler. Etter den langvarige behandlingen med ekte amerikansk opprinnelighet er de antakelig avhengige av isjas og potetstappe, men føler uvilje mot fremmedord og hvitløk i urbane pastaretter. En meget vakker film. Og sein. 1997. 2 timer, 43 minutter.

The guardian

FEM 22.00

guardian, the

Kevin Costner i vannet. En sann helt.

terning 4 liten Når evaluører blir slitne, går de rundt og omtaler filmer som «ujevne». Men Costner-Kutcher-dramaet «The guardian» bølger virkelig opp og ned som en zodiac i høststorm.

Kevin Costner er blitt en slags gudfar for bitter-romantiske actiondramaer der han sjøl er så modent mandig at man kan høre gnissinga av strømpebukselår mot stolseter i salen. Når Costner spiller Kystvakt-svømmer som kaster seg i havet og redder folk med en pust som nisene ville ha misunt ham, da føler du at havet er takknemlig for at han gadd besøke det. Og du føler at det å være mann er vakrere enn TV-fotball.

Med andre ord: Kevin er ennå noe av det tøffeste på denne sida av dinosaurene.

Det er verre med Ashton Kutcher. Hvis han hadde spilt Frodo i «Ringenes herre», ville Peter Jackson kjørt gaffeltruck i Burbanks nå. Gutten har ikke bare et håpløst oppdrettsfjes. Han spiller film slik Bambi skøytet.

Kutcher er enda verre enn dårlig når han skal være brysk brakkegeni som sjekker opp lakonisk Petra på bar. Da blir fælt bare en firebokstavers underdrivelse. Men så filmer plutselig actionregissøren Davis havet igjen, og da blir til og med Stomperud-humoren tilgitt en liten stund.

Man blir sjøsyk av ujevnhet. Folk med følelsesliv vil dessuten ha særlige mageproblemer: De har sett Mandokis «Flaskeposten» og vet hva som kan skje med Costner når han nærmer seg vannet. 2006.

Det kunne hende deg

TV3 19.40

terning 4 liten Sørgmodig, men realistisk komedieromanse om penger. Og pengene tilfaller ganske riktig de griske, et prinsipp som kan se ganske innlysende rettferdig ut, ettersom de griske ikke har noe annet og må ta til takke med luksus, helse og økonomisk trygghet. Nicolas Cage vinner penger og har lovet Bridget Fonda halvparten, men kona Rosie Perez piper. Tam film, og når Fonda og Cage setter i gang og samtaler om verden og vanskene, er det som å høre Florence Nightingale og Frans av Assissi snakke ut med hverandre. 1994.

Armored

TV3 23.20

terning 4 liten Nokså ukjent ranskrim. Mat Dillon, Jean Reno og Laurence Fishburne spiller i historien om en ung pengevakt på panserbil. Han blir lurt med på tyveri av eldre kolleger, men Olsenbanden-kriminelle blir sjelden enige om noe, så det går dårlig etter hvert. Filmen er regissert av Nimrod Antal av ungarsk ætt, og det var han som gjorde motellskrekken «Vacancy» i sin tid. 2009.

Foreldre på livstid

TV3 00.50

foreldre på livstid

Steve Martin og Mary Steenburgen oppdrar barn.

terning 5 liten «Parenthood» er en hyggelig og muligens tankevekkende liten komedie om foreldre og barn. Steve Martin spiller en barnevennlig pappa med rotete tilnærming, Rick Moranis er den over-ærgjerrige pedagog-far, Keanu Reeves er med, samt Leaf Phoenix, Jason Robards, Tom Hulce, Dianne Wiest, Mary Steenburgen. Randy Newman laget musikken, Ron Howard regisserte, og alt dette er søtt, men underholdende. Rundt to timer. 1989.

American Pie presents: Beta House

Viasat4 00.50

terning 3 liten Hvis vi ser bort fra at komikeren Eugene Levy fremdeles livnærer seg som voksengissel i hjernefrie pubertetsfilmer som dette, har «Beta House» ingenting med American Pie å gjøre. To sære venner havner på college, og der må de kjempe for sin rett til å holde selskaper. Nakenhet, sex og grøft snakk samt Stavanger-drikking. Som det heter i foreldreguiden til den internasjonale film-databasen: «Det finnes flere party-scener der jenter danser forførerisk, noen ganger toppløse.» 2007.

Fredag 28.11. Jim Carrey i manipulert Andeby. Følg med!

 

The Truman Show

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten Dette passer godt. I de paranoiske hysterikernes tid (å Gud, noen har sett på Facebook-oppdateringene mine!) har vi kommet til den mest paranoiske måneden (å Gud, det er bare 25 dager til jul, og jeg har ikke stekt ribba ennå), og folk føler seg stort sett som hånddokker i et gigantisk dataspill. Det handler filmen litt om.

Om «The Truman Show» burde jeg ikke skrive noen ting. For det første bør filmkikkere la seg lede av egen overraskelse fra de første merkelige bildene da Truman tydeligvis snakker med speilet, og så bør de gjette seg gjennom ertelysten magisk realisme som når regnet faller bare på Trumans kropp.

truman show, the

Jim Carrey er blitt en person i et system.

Jeg burde dessuten ikke skrive noe fordi filmen frister med så mange risikable tolkninger rundt eksistensielle mareritt at man skal helst skal ha frysetørka hjerne for ikke å drite seg ut.

Jim Carrey spiller en Tom Hanks-rolle. Han har beholdt det frastøtende tannhals-smilet sitt fra tidligere filmer, men vandrer ellers gjennom en bisarr handling med det samme forbløffa ansiktsuttrykket som om han fikk se sin egen navlestreng flyte bort.

Om Truman Burbank kan man ihvertfall si at han er en helhjerta paranoiker. Filmen understøtter ethvert menneskes sursøte opplevelse av at fødselen var et komplott som kom i stand for å prøve motstand-dyktigheten til en blaut plasma-skapning med forvirrende hjernekraft. Han bor i et slags Andeby, der menneskene er trumanosentriske i sin plenklipte over-vennlighet og der The Brady Bunch ville ha fortonet seg som familien Addams.

Men Truman får det for seg at noe er galt. Da han kikker i bilspeilet oppdager han at hendelsene går i slynger. Og han minnes den schizofrene dama med husk-meg-auene som sa: Dette er ikke virkelig!

Filmen er så elegant laget at den nesten kverker seg sjøl med stilreinhet. Peter Weir har et grep om de halvt misdanna begivenhetene som gir rom for forbauselse, gjetning, latter og melankoli, og det avslepne, distanserte skuespilleriet gir en kjærkommen voksenfilm lette fotavtrykk og uanstrengt pust. Handlingen blir båret av sin egen vektløse uvirkelighet samtidig som den holdes fast av en konsistent, vedvarende idè. Det er så bra.

Kalender-betraktere vil antakelig si at de mange filmene som problematiserer virkelighetsfølelsen vår kommer av at tusenåret renner. «Wag the dog» handlet om manipulasjon av media, «The game» handlet om hva som skjer når vi blir styrt inn i en dramatisk virkelighet av krefter utenfra. «The Truman Show» forteller det meste om tida og om hvordan vi føler oss, og så blir verden aldri helt den samme etterpå. 1998.

Angel

NRK1 01.35

terning 3 liten Britisk-fransk produksjon om en britisk forfatterinne tidlig på nittenhundretallet. Hun spilles av Romola Garai, som lever et sjølopptatt liv, og så blir det verdenskrig. Alltid skal det komme noe i veien. 2007.

John Rambo

NorslkTV2 01.05

john rambo

Sylvester Stallone holder med de rette i Burma. Enn så lenge.

terning 5 liten Vi fikk hva vi i hemmelighet ba om: Når den burmesiske hæren blir flertallig oppdelt i fileter, tar stolen din henrykte, kiropraktiske bølger av buldrende lydtepper, og mutrene løsner med militante hvin.

Dette var kulturåret 2008. Et rekordår. «Rambo 4» – eller «Rambo» – er antakelig den blodigste og mest actiontette krigsromantikken i filmhistorien. Den etterlatte elitesoldaten fører nok framleis jaktkniv når verdensufreden trenger seg på, men han har også henfalt til et tungt artilleri som til og med overdøver musikken fra kafeen.

Sylvester Stallone er noe for seg selv. Som 60-åring regisserte han en litt tilbakelent og mild Rocky-film som antyder innspurten til bestefars-tilværelse og oljemalerier. Som 61-åring lager han en action-Rambo som gjør at man får følelsen av at tida står stille. Dette er faktisk virkelig Rambo. Han er bare mer rambombete og rambisk og rambrutal enn noensinne. Den triste krigeren er som en kjempe fra det amerikanske Vigelandsanlegget med sine 178 cm kroppshøyde, han har stemmen til Hells Angels’ telefonsvarer, han går som The Terminator – og han kan ennå løpe ubesværet oppoverbakker uten at du ser deg om etter Røde Kors.

Jeg føler instinktivt at jeg for lenge siden ga opp å forklare hvorfor dette film-ikonet er så bra. Jeg tror det er som Einar Espeland i NRK sier: Hver gang det skjer noen fæle i verden, føler menneskene at det burde finnes en snøftende, fåmælt Rambo som bare kom og tok dem. Rambo er en pervertert versjon av den trygge farsfiguren. Hvis øgli burmeserbander vil voldta deg eller drive jaktsport på bror din, da dukker Rambo opp med skittenvått hår, romantisk hodetørkle, transpirasjons-skada t-skjorte og et maskinvåpen som deler folk i flere enn to.

For det er Burma som får det denne gang. Burmesiske soldater er primitive voldsgalninger som massakrerer kristne landsmenn i ubehagelige kaos-scener. I den forrige Rambo-filmen sloss John R. side om side med de smilende idealistene i Taliban. Denne gang lar han seg overtale til å bringe naive kristne amerikanere til en utsatt landsby i Burma. Det gjør han bare fordi han liker den kornblonde Julie Benz.

Da burmeserne har tatt alle til fange, menger Rambo seg med skulende internasjonale leiesoldater for å få de fredelige idiotene hjem igjen.

Jeg har sjekket internett for å finne ut når filmen har premiere i Rangoon. Den har ikke. 2008.

Svigers er aller verst

TVNorge 22.00

svigers er aller verst

Ben Stillers mamma er Barbra Streisand.

terning 3 liten Dustin Hoffman og Barbra Streisand spiller hjertegode liberalere at de kunne vært medlemmer av nobelkomiteen, og det redder denne filmen opp i sjiktet for akseptable ventekomedier for flyreiser over 11 timer. Handlingen er imidlertid forferdelig. Det nærmer seg landssvik å utstyre Robert De Niro med løspupp og la ham amme med den. Det finnes bur på Cuba, ferjekøer ved Bergen og fotturer med gnagsår og Reidar Helliesen for sånne forfattere. Ben Stiller og Teri Polo reiser sammen med hennes foreldre til Florida, der sexterapeuten Streisand og livsnyter-advokaten Hoffman er avstandsforeldrene til sykepleieren Stiller.

Dette er en underlig film, fordi fire skuespillere sier idiotiske ting på en aldeles utmerket måte. Filmen kunne vært laga som demonstrasjonseksempel på hvordan amerikanske kjendistalenter lever i et slags slaveri på grunn av sin klebrige vane-rikhet. Rike folk må tjene store mengder penger. Og den som må tjene mye penger, får et uverdig liv. 2004.

The green hornet

TV3 21.30

green hornet, the

Cameron Diaz er innkalt for å hjelpe Seth Rogen.

terning 3 liten Seth Rogen i et forsøk på superhelt-komedie. Han er rik arving som sammen med sin Kato begir seg ut i den slemme delen av virkeligheten for å bekjempe ting. 2011.

Blue Streak

TV3 23.40

blue streak

Martin Lawrence. Ja, det er en forkledning.

terning 4 liten Martin Lawrence ble kjent som Will Smiths ekstatiske partner i «Bad boys». Her er han aleine, og fraværet av Smith står igjen i lufta som om noen skulle ha brukt Photoshop til å klippe ham ut av bildene. Lawrence spiller en diamanttjuv som lures av sine egne og etter endt fengselsstraff må ta seg jobb som politimann for å finne byttet i luftekanalen. Han skvetter rundt og snakker gatesjargong slik hjelpeprester snakker til konfirmanter. Men underholdende blir filmen fordi Lawrence har en slags animasjons-sjarm, som om han skulle være ei frontrute-dokke. 1999. 1 time, 31 minutter.

Anaconda

TV3 01.15

MSDANAC EC006

Nei, dette er ikke slangen. Det er Jennifer Lopez med utsatt underliv.

terning 2 liten «Anaconda» minner med usjenert tidstilpasning om filmer som «Congo» og «Arachnophobia». Et profesjonelt filmteam seiler på Amazonas i en sprukken lokalkoloritt, og for hver trettiende meter dukker det opp en slange av mytiske dimensjoner og enten truer eller dreper folk etter en rett oppadstigende rangordning på rollelista. Det er ikke særlig oppsiktsvekkende, det er ikke ment å være troverdig eller engasjerende, det er bare ment å være intenst ekkelt.

Luis Llosa er mannen som regisserte «Spesialisten» med Stallone/Stone. Denne filmen er råere og intimere, med dårligere rolleprestasjoner, mer klønete replikk-regi og en bråte med bølle-fakter som gjør at den igrunnen funker bra som grapsen sommer-underholdning. Og bare de ekstremt freudianske vil legge merke til den frekt hermafrodittiske utformingen av slangens hode versus slangens munnhule. Jon Voight, Jennifer Lopez, Ice Cube. 1997. Typisk nachspielfilm på en fredag.

Jack & Jill

Viasat4 22.00

terning 3 liten Freddie Prinze jr. huskes nok av folk med spesiell interesse for pupiller, som politifolk og optikere, for han har et litt tvilsomt dokkeblikk med full åpning. I denne filmen spiller han en reklamemann som oppdager at samboersken er syk, og derfor slår han opp og angrer. 2008.

Win win

Viasat4 23.40

terning 4 liten Komedie med Paul Giamatti, som pleier være bra nok. Han spiller en advokat og deltids brytetrener som kommer i trøbbel da barnebarnet til en klient som advokaten har svindla, dukker opp. Amy Ryan er barnebarn. 2011.

Lykkelig gift

TV2 Film 19.15

terning 4 liten Merkelig ukjent krimdrama. «Married life» handler om at Chris Cooper er gift med Patricia Clarkson, og han planlegger å myrde henne, for han er utro og han orker ikke tanken på å plage henne med skilsmisse. Dette skjer på førtitallet. Det var det. 2007.

Adaptation

TV2 Film 21.00

adaptation hoved

Meryl Streep har kontrollen på hele greia.

terning 5 liten «Adaptation» er en dekonstruktivistisk Kain & Abel-fantasi om fortellingen som problem. Når mette folk blir så begeistra for meta-filmer og meta-bøker, skyldes det at til og med en vanlig roman gir dem følelsen av å bli lurt. De vet at fortelling som fenomen er kynisk. En forfatter dikter opp hendelser og følelser som er tilpassa det folk ønsker å høre, lese, se. Enten man lar seg forhekse og besnære av Bibelen eller «Morgan Kane», består opplevelsen i å bli lurt av en manipulator. Fortelling er en profesjon.

I «Adaptation» er selve filmens manusforfatter Charlie Kaufman hovedperson sammen med tvillingbroren Donald. Kaufman skal av fullstendig ubegripelige årsaker skrive film av New Yorker-journalisten Susan Orleans bok om en tannløs orkidétyv. Forfatteren er en patetisk, menneskesky prestasjonsvegrer som ikke riktig vet hvordan han skal gripe boka an, men han får hjelp av den litt streitere tvillingbroren, og så blir det en film som vi får se mens han skriver den. Én gang til: Det han skriver, får vi se. Og han skriver blant annet om hvorfor han ikke kan skrive.

Charlie Kaufman finnes i virkeligheten. Susan Orlean finnes i virkeligheten. Boka hennes finnes i virkeligheten. Donald Kaufman finnes ikke i virkeligheten. Charlie Kaufman er ikke en tjukk mann med lite hår, han er ikke ensom, men en gift eks-komiker med barn som bor i Pasadena. Den liksom-dokumentariske filmskikkelsen Kaufman er altså et sleipt forfatterpåfunn, akkurat som sjenansen hans, han er bare et hjelpemiddel for den hensiktsløse løgnen.

Det geniale ved «Adaptation» er at filmen får oss til å anta at den handler om en virkelig prosess. Den følelsesmessige ladningen kommer fra en virkelig forfatter som likevel ikke eksisterer, den dramatiske slutten er med fordi en foredragsholder forteller at folk liker en film hvis den bare har en overraskende slutt. Alt med «Adaptation» er råttent juks. Og den er en film om et juks som tilskueren deltar i hver dag. Som selverkjennelse er «Adaptation» perfekt. En ufin profesjon spytter på seg. Nicolas Cage, Meryl Streep. 2002.

The haunting

TCM 21.00

haunting, the

Julie Harris og Claire Bloom. Bleike og redde.

terning 5 liten «The haunting» fra 1963 er en stilig svart hvitt skrekkfilm om en gruppe som flytter inn i et gammel New England-hus for å undersøke om det spøker der. Julie Harris, Russ Tamblyn og Claire Bloom på rollelista. Spilt inn i England. 1 time, 52 minutter.

Torsdag 27.11. Oppgradert terning 5 version 1.8 til klassisk “xXx”

 

xXx

Viasat4 21.30

terning 5 liten Som en reaksjon mot at alt man kjøper plutselig skal oppgraderes etter fjorten dager (ja, det er rett før det digitale kjøleskapet spør «Vil du oppgradere kyllingfiletene dine til B0-versjonen med bare bakterier som fjernes av Vademecuum?»), har jeg oppgradert Diesel-filmen til terning 5, versjon 1.8. De som lurer på hvorfor, kan besøke FAQ-sida eller brukerforumet for å finne svar.

Det fascinerende med «xXx» var at den egentlig kunne sees som en slags B-film-versjon av James Bond. Hadde for eksempel Michael Biehn eller Lorenzo Lamas spilt hovedrollen, ville filmen ha havna i de apokryfe videohullene som er forbeholdt leiere som kommer innom seint fredag kveld i joggebukser med oljesøl.

xxx

Vin Diesel i enkel action-bekledning og autentiske tatoveringer muligens.

Men Vin Diesel gjør forskjellen.

Han ser ut som en skater i førti års alderen, og gjør hypa hyss, som om guttungen fra Lønneberget hadde stukket av fra psykologtimene sine for å realisere opprøret mot Allan Edwalls arketypiske farssinne.

«XXX» er også B-produksjon fordi den stinker billigdollars og går fattigfilmer-fotturen til Europas hovedsteder. Også denne er innspilt i Praha, der de ville europeerne vandrer rundt i et slags metalgoth-helvete for nachspiel-nazier. Dit kommer Diesel som tvangsrekruttert CIA-agent (eller SEA, eller NEZO) akkurat som Rock i «Bad company», og så spretter spesialstyrker fra alle turnavdelinger rundt i luftene nesten to timer. MTV-aktig ungdomsHarry, men for annige actionfolk også tilstrekkelig moro. Men bare tilstrekkelig. Det siste var før oppgraderingen. Dette er klassisk moro. 2002.

The league of gentlemen’s apocalypse

NRK3 02.45

terning 4 liten Britisk komedie. Handler om at folk i den oppdikta verdenen må reise ut i den virkelige og konfrontere sine skapere. En slags meta-moro for tilhengere av britisk mimikk. Sikkert OK. Må ikke sammenblandes med «League of extraordinary gentlemen». 2005.

A family thanksgiving

TV2 Film 19.20

terning 3 liten På tross av både Daphne Zuniga og Faye Dunaway er dette en av de mest oversette filmene i verden. Den handler om at en advokat oppdager gleden ved det enkle livet, som antakelig betyr at de ikke skal opptre i TV2 Nyhetene med replikker som «Tiltalte mener selv at han var kenguru på det aktuelle tidspunktet, og aktoratet har ennå ikke framskaffet bevis for at dette ikke stemmer.» 2010.

En sjanse til

TV2 Film 21.00

en sjanse til bounce

Gwyneth Paltrow føler seg så trygg hos Ben Affleck.

terning 5 liten Ben Affleck spiller en kynisk reklamefyr av den typen som driter ut skuespillforfattere på flyplasser og følger fremmede frøkner til engangssengs. Han er faktisk ikke så god til det. Etter hvert gjør omstendigheter og andre uvelkomne ting ham til en tungsindig og følsom mann. Følsomheten er ikke mislykket. Affleck gråter bedre enn han fleiper. Dermed har denne uka fått enda en uforståelig overraskelse å hanskes med, og mange vil si at vi bør ta ut sparepengene av banken og bruke dem på lammekjøtt før høsten tar slutt og jorda går under.

Videre blir det er sånn at Affleck gir bort flybilletten sin til en familiefar på vei hjem. Men fyren kommer aldri hjem, for flyet styrter.

I tilfeldighetenes ubarmhjertige etterdønninger havner Affleck til alkoholiker-behandling og han tar etter hvert også anonym kontakt med den omkomne familiefarens hustru.

Hun spilles av Gwyneth Paltrow.

Alle vet hvordan det går med Gwyneth Paltrow i skjebnefilmer. Jeg skal ikke røpe hva som skjer, men de fleste vil antakelig ha gjettet at kjærlighet og løgn oppstår i sørgmodige favntak og gjensidige velviljer. «Bounce» er en søt liten film. Den er ikke smart, og den er ikke overraskende. 2000.

Thirteen conversations about one thing

TV2 Film 22.55

thirteen conversations about one thing

Matthew McConaughey i dress og slips og mimikken til ei utstillingsdokke.

terning 5 liten Denne fascinerende amerikanske sirkelsnakkinga forteller om en skummel sigøynerforbannelse: «Måtte du få det du ønsker deg». Lykken er en uoppnåelig ting som fins der hele tida.

Alle filmens samtaler handler om lykke.

For Matthew McConaughey handler livsforvandlingen om samvittighets syrlige svie. Nomaden Nemesis kommer på hjemmebesøk og herjer med jusjappens sinn. Sånn får vi også møte de andre. John Turturro som lider av kjærlighets-bulemi og ønsker seg så eksklusiv foranderlighet av livet at lykken forvandler seg helt bort. Alan Arkin som irriterer seg så intenst over et lykkelig menneske at han blir avhengig av det.

Skjønne fortellinger om finurlige ting fra de små, men viktige skuffene. 2001.

The box

TV2 Film 00.40

terning 2 liten James Russo er en slags Egon som kommer ut av fengsel med sjøldødt blikk og vil gjøre det siste kuppet. Theresa Russell serverer i hestehale og slenger sjenert med nakken og blikka sine som om de skulle være skoleransler. Brad Dourif vifter med feberøynene. Steve Railsback er ute med det psykopatiske fliret igjen.

Russo har skrevet filmen sjøl: Ut av fengsel kommer Russo, og han skal gjøre det siste kuppet og treffer kjærlighetshungrende dame med problematisk eks. Man kan få dagpenger etter å ha skrevet noe sånt, for alle vil skjønne at arbeidslivet er over. 2003.

The outsider

Showtime 19.00

outsider, the

Naomi Watts og Tim Daly er romantiske på landet.

terning 4 liten Tim Daly, Naomi Watts og Keith Carradine i en romantisk drama-western fra 2002. Kjærlighet og tilliggende ting oppstår mellom ei ung enke fra kvekerliknende fundamentalist-familie og en kaldblodig revolvermann som får komme inn i huset hennes fordi han er så avsindig såra. Det interessante her er at filmen er laga av Randa Haines, som i sin tid regisserte «Kjærlighet trenger ingen ord».

Outrage

Showtime 00.10

terning 4 liten Takeshi Kitano vet dere hvem er. Han er i hvert fall kjent for «Zatoichi». Den 66-årige japaneren har skrevet og regissert «Autoreiji» i 2010, og han spiller sjøl hovedrollen. Filmen handler om at en veldig innflytelsesrik mafia-gubbe ber sin nestkommanderende om å ordne opp med en gjeng usertifiserte dophandlere. Han lar jobben gå videre til sin triste nestkommanderende.

Battle Royale

Silver 21.00

battle royale

Overlevelses-orientert skolejente.

terning 2 liten Jeg likte ikke, men dette er en japansk klassiker fra 2001. «Battle Royale» er også en sentimental og overlessa japansk voldsfilm laget av en antakelig bitter og ubalansert kamerakunstner på livets nedoverbakke. På en sleip halvveis-måte selger «Battle Royale» seg som en ekstrem satire. I framtidas Japan er 15 prosent arbeidsledige, og ungdommen respekterer ikke de eldre lenger. Som takk for det kommer B-reformen, som gir myndighetene muligheter til å slå gymnasungdom i hjel. Jaja.

En skoleklasse i buss kidnappes. Den avgåtte og bitre læreren deres hiver kniv i hodet på en av sine tidligere jente-elever, sprenger halsen på en gutt så han geysirer livsvæske, og så er handlingen i gang. Vi følger enkeltungdom og små grupper i fortvila forsøk på å overleve ved vold eller samhold på ei øde øy. Kjedeligere enn hjemmelaging av sylte. 2001.

Ryan’s daughter

TCM 21.00

ryans daughter

Robert Mitchum kysser nesten Sarah Miles, som altså er dattera til Ryan.

terning 5 liten Omtrent som ei uke med hurtigruta på NRK2. Egentlig har David Lean laget en altfor oppblåst kjærlighetsfilm der Sarah Miles er den unge jenta som gifter seg med den enkle skolelæreren Robert Mitchum og forelsker seg i den britiske soldaten Christopher Jones enda dette er i Irland. 1970. Nesten tre timer.

Onsdag 26.11. Norsk julehelvete som dogme-kaos

 

Når nettene blir lange

TV2 Film 23.05

terning 5 liten Det er bare én måned igjen til annen juledag. Derfor en film til de forknytte og forferda jule-ofrene som hvert eneste år gruer seg til familiesammenkomster med mennesker som egentlig ble satt til verden med en genetikk som bare passer for stumme eremitter på en av Saturns måner.

Femmer-terningen til «Når nettene blir lange» er en halv spøk. Den er en ond og fordomsfull film, og den er også briljant. Det finnes ukjente smittsomme sykdommer jeg heller ville ha tilbragt halvannen time med, for julefortellingen fra dogme-folkas sedvanlige familiehelvete er i all sin grimhet en av de mest engasjerende filmer som er blitt laga i Norge, sjøl om dogmeformen krever håndholdt kamera-vimsing og parodisk lyssetting.

når nettene blir lange

Svein Scharffenberg har en ganske spesiell rolle.

Ingen kan si at Mona Hoels film er usann. Heller ikke at den er sann. Bare at den er ekkel. Jorda er en møkkaplanet, menneskene er verd skit. Unger og foreldre lite i stand til å ta vare på hverandre. De skjønner ingenting. De forbedrer ingenting. Det finnes ingen skjønnhet, det finnes ikke håp.

Tallrike teoretikere tror at de får et bedre liv av å gjenoppleve sin egen uskjønnhet i kunst. Jeg tror ikke det. Jeg tror de blir enda mer selvmedlidende enn de allerede er.

«Når nettene blir lange» er en overmenneskelig vellaga, rå oppfordring til selvmedlidenhet, og skuespillerne er så gode til det at de overgår det meste. Svein Scharffenbergs rolle kan ikke beskrives. 2000.

Start shooting

TV2 Film 19.05

start shooting  the deal

LL Cool J spiller Disraeli sånn som dette.

terning 5 liten En film der William H. Macy elsker stående i dusjen med Meg Ryan kan etter de fleste kriterier for intellektuelle utfordringer ikke være kjedelig. «The deal» er selvironisk på Hollywoods vegne og forteller opplagt og rått om den dagen da en nedbrutt produsent skulle lage en film om den britiske statsministeren Benjamin Disraeli (1804-1881) fordi det fantes penger til en film med jødisk tema.

For å si det kvikt: Egentlig skal Macy eksose seg, men da nevøen avbryter med et dødsseriøst manus om BD, ser han muligheten for å redde karrieren. Han kommer i kontakt med finansierings-musen (entall: muse) Meg Ryan, han forelsker seg slik vanskjøtta prostata-er gjør og drar av gårde til Sør-Afrika for å lage en actionversjon av Disraeli, der LL Cool J er voldshelt som stjeler toraen fra de feige og flykter med uzi og halvnaken dame i armene.

Skuespilleren William H. Macy er en prins, og ansiktet hans er mer levende enn en syttenårings fantasier. Meg Ryan spiller karrieredame med en stemme som er dels E-News og dels fersken med melis og angostura, som er en andalusisk ansjos. Hun må ha gjennomgått så mye ansiktskirurgi at hun likner et drukningslik, men de gamle megge-knepa funker framleis, og samlivet med Macy tilhører feelgood-flinkhetene denne uka.

Filmen er full av skjønne små detaljer, som da man skal lære den utrente hovedrolledama å kaste håndgranat uten å se ut som ei jente. 2008.

Sinus

TV2 Film 21.00

terning 3 liten Dette er en norsk komedie som jeg aldri har hørt om, med folk jeg aldri har hørt om og en regissør som jeg aldri har hørt om. Den handler om sju mennesker som er sammen i sju dager og så er de ikke sammen mer. 2005.

The rules of attraction

TV2 Film 00.45

rules of attraction

Fyll og fest også på de kanter.

terning 2 liten Ribbe og pølse femte juledag. Sånn er denne filmen. Den viser fram alt det vi allerede har sett for mye av. Den fråtser i alt det alle allerede har fråtset i. Og den later som om tvilsom sosial blotting er satire.

Bret Easton Ellis skrev denne usammenhengende undergangshistorien om ufortjent college-sex, og Roger Avary (som er Tarantinos mann) har filmet den som om han egentlig er Ali G. under psevdonym. James Van der Beek spiller den kyniske college-kvalmingen som i følge filmen blir ramma av følelser. For seint. Han elsker Shannyn Sossamon, som ikke skjønner hvor galt alt er før drømmegutten Victor ikke kjenner henne igjen i sin egen døråpning enda han har ei jente i blått julenisse-undertøy hoppende rundt i senga. Filmen starter med at anonym gutt på verdensende-fest spyr på henne da han får utløsning. Hele filmen er sånn. 2002.

Outrage

Showtime 21.00

terning 4 liten Takeshi Kitano vet dere hvem er. Han er i hvert fall kjent for «Zatoichi». Den 66-årige japaneren har skrevet og regissert «Autoreiji» i 2010, og han spiller sjøl hovedrollen. Filmen handler om at en veldig innflytelsesrik mafia-gubbe ber sin nestkommanderende om å ordne opp med en gjeng usertifiserte dophandlere. Han lar jobben gå videre til sin triste nestkommanderende.

Sonatine

Showtime 22.50

terning 4 liten Ukjent japansk gangsterdrama med grotesk humor kan muligens være et smiletryne, men sikkert er det ikke. Gangster er lei av livet og begir seg ut i kamp mot rivaliserende gruppe. Takeshi Kitano har regissert i 1993. 1 time, 33 minutter.

Sugar Hill

Showtime 00.20

terning 3 liten Dette er et krimdrama fra 1994 med Wesley Snipes som en av to doplangere i Harlem, men filmen er sein og kjedelig, og temaet er ikke det helt store. Leon Ichaso regisserte. 2 timer, 3 minutter.

Big bad swim

Silver 20.00

big bad swim

Det finnes ikke noe så usexy som en svømmehall.

terning 4 liten Her finnes kanskje noe for de dristige og de eventyrlystne som faktisk ser filmer de aldri har sett før. «Big bad swim» handler om at en gjeng med halvnakne medlemmer av staten Connecticut deltar i et svømmekurs for voksne. Det blir litt komedie og lit sex og sånn. Og som vanlig på amerikansk film: Livet, det som gikk tapt og en ny sjanse. 2006.

Hotel Rwanda

Silver 21.00

hotel rwanda

Don Cheadle gjør en veldig bra hovedrolle.

terning 6 liten På en måte blir jeg kvalm av å gi denne filmen terningkast, for jeg vet ikke en gang om den er bra. «Hotel Rwanda» er noe av det mest oppskakende og forferdelige du kommer til å få se, og den er nesten uten voldsscener. Historien om den fortvila daglige lederen som omgjør et luksuriøst Sabena-hotell til en ubeskytta ghetto for massakretrua tutsier i 1994, har en enkel, følelsesmessig intensitet som omgjør filmkikkinga til to timers vedvarende sorgsinne.

Det er også en fortvila film fordi bare de færreste av oss vet nok om Afrika til å skille ut hva som eventuelt er planmessig subjektivitet. Men det ble begått folkemord, og det var sånn at den vestlige hærmakta sto håndfallen og så på, FN gjorde nesten ingenting, alle gjorde nesten ingenting.

For meg minner denne filmen om «Pianisten». Jødene i Warszawa sa til hverandre: «Når amerikanerne får høre om dette…» I Rwanda sa de også «når Vesten får høre», for når hele folkegrupper går amok med hat og macheter, er det ikke Gud folk setter sin lit til, men Europa og USA. Bare soldater og bestikkelser kan stanse de gale. Det er hva vi sitter igjen med etter et par tusen år med filosofi: Bare soldater og bestikkelser.

«Hotel Rwanda» har en konflikt som i sin djevelske enkelhet er nesten metaforisk. Belgiske koloniherrer delte i sin tid den rwandiske befolkningen i to – kriteriet var hvem de likte best. De høyeste og de med smalest neser ble kalt tutsier. De mindre og rundnesede ble kalt hutuer. Den komiske banaliteten skapte et varig skisma som til og med står i folks identitetspapirer. I 1994 gikk hutu-hæren og hutu-militsen sammen i et planlagt forsøk på å utrydde tutsiene, og de konsentrerte seg om barna, for å luke vekk utøyets frø.

Filmen forteller den antatt sanne historien om Paul Rusesabagina, en korrekt daglig leder ved Hotel des Milles, Colinnes i Kigali. Han er hutu, men kona et tutsi. Da militsen begynner å ta naboene, tar han med seg familien og noen forskremte til hotellet for å gjemme dem. Etter hvert blir det flere, og før marerittet var over, hadde han berga 1200 menneskeliv ved å være ydmyk, smart og modig. Filmen forteller Rusesabaginas ubarmhjertige historie med enkelhet og indignasjon. Den pøser på med hjerteskjærende detaljer og virker likevel tilbakeholden i virkemidlene. «Hotel Rwanda» er en film der du føler at forrådet av frykt er så forferdelig at filmskaperne har forsøkt å dempe i stedet for å dramatisere. Historien har enkle dramaturgiske knep, men uten at de virker spekulative, slik det ofte kan skje i filmer med politisk drivretning.

Hutuene truer flyktningene i hotellet. Direktøren står i mot. Han ringer Belgia. Alle i bygningen ringer noen de kjenner i utlandet. Politisjefen trues med amerikanske overvåkingssatellitter. FN-offiseren Nick Nolte forsøker å redde organisasjonens ære med kvalt røst, men må gi opp. TV-fotografen Joaquin Phoenix rømmer landet, gråtende av skam sammen med de andre hvite. Alt håp er egentlig ute.

Don Cheadle i hovedrollen gjør det utrolige at han portretterer en nålevende helgen uten å virke eufemisert. Men de sterkeste skuespillerne er mylderet av mordtrua barn.

«Hotel Rwanda» er en påkjenning. Men jeg innbiller meg at alle bør se den fordi filmen vil minne dem på at Vesten på en måte har akseptert at Afrika skal lide, for det er ingen vei utenom. Historien vil gjøre alle til bedre mennesker for resten av livet, som her hos oss er cirka tre dager nå for tida. 2004.

Mademoiselle Chambon

Silver 23.00

Stitched Panorama

Snurt Mademoiselle tar heller toget.

terning 4 liten Her et thrillerdrama fra fransk hjemmebane. Utroskap! Vincent Lindon spiller en ganske alminnelig lykkelig mann i et ganske normalt lykkelig ekteskap, men den vakre læreren frøken Chambon ber ham være vikar på skolen til sønnen. Han faller for mademoisellen. Livet går i oppleusning. Merde. 2009.

Point blank

TCM 21.00

terning 5 liten Følg med. John Boorman laget thrilleren «Point Blank» i 1967, og den gang ble den urettferdig oversett. Lee Marvin spiller en mann som blir skutt av en utro kjæreste og elskeren hennes, og som to år seinere tar hevn. Angie Dickinson i kvinnelig hovedrolle. Skrevet av den kjente manusforfatteren Donald E. Westlake under et annet navn. 1 time, 32 minutter.

Where the spies are

TCM 22.35

where the spies are

Francoise Dorleac og David Niven spiller spionkomedie.

terning 4 liten Dette er noe så sjeldent som en bra spionkomedie fra 1965. I hovedrollene David Niven og Francoise Dorleac, den siste var søstera til Catherine Deneuve, men omkom i en bilulykke på sekstitallet. Filmen handler om en lege som blir tvunget til spionasje, og den inneholder passelig med tørr humor. 1 time, 50 minutter.

Tirsdag 25.11. Imponerende Norah Jones og mye romantikk

 

My blueberry nights

TV2 Film 21.00

terning 5 liten Her kommer overraskelsen fra sommeren 2008, for oss som trodde at Norah Jones bare var en halvjazzete bakgrunnsrøst i selskapene til sånne folk som vasker hendene også før de går på do. Ravi Shankars datter var en av årets mest behagelige skuespillere, og hun står merkelig nok til Jude Law slik Debra Winger ville gjort til Richard Dreyfuss (en form for sensuell sjelelighet). 

Jude Law er egentlig en forfengelig kødd. Men filmer som denne viser at det banker et hjerte under kondompakka i brystlommen, og han kan også spille film sånn at du føler noe for ham.

my blueberry nights

Norah Jones og Natalie Portman i en fascinerende film.

I så måte er Kar Wai Wongs «My blueberry nights» perfekt. Wong er han som laget den estetiserte kinesiske stillstandsrapporten «2046» om et tog til evigheten. Han behandler bildene som om de var kjærester, og filmen om Norah Jones’ reise rundt i smertens poesi er en kunstutstilling uten klimamotiv. Jazzete forgrunnsfarger i naboskap med moderne noir-komposisjon av bilder. En så kul form for skjønnhet at sommerens innpåslitne vulgaritet glemmes bort. Høsten blir tidlig-innført som følelsesfenomen i en handling der Tom Waits kunne ha kommet slentrende uten at opera-politiet grep inn. Det er behagelig stilisert og begeistrende malerisk. For noen vil dette være filmen de ventet på.

Law driver en liten kafé der en av de esoteriske attraksjonene er en glassbolle med nøkler. Dit kommer Norah Jones fordi kjæresten spiste svinekoteletter med ei ny dame. Fra hun får se paret på den vidåpne vertens overvåkingsvideo blir livet hennes en tilpasning til uavhengigheten, og så drar hun ut i USA for å oppleve hva det er folk knytter seg til og fra.

Hun møter ikke så mange, men de gjør inntrykk. David Strathairn vedlikeholder den håpløse kjærligheten til eksdama Rachel Weisz med komplett hensiktsløshet, som vanning av juletre i januar eller opprettelsen av ny salatbar i trailer-restauranten. Natalie Portman spiller poker i Nevada og ser ut som ei jente som studerer til å bli Sharon Stone. Mens Norahs lysverden veksler fra Nyork-blått til Memphis-rødt til sitrongult i det spisse Vegas-landskapet, fordyper hun seg lavmælt i menneskenes snedige smerter. Vi er enklere og lurer på om hun ikke vil vende tilbake til kaféverten Jude Law og føde ham noen tilbakeholdne setninger til bruk mellom de som forstår hverandre. Hun sender ham postkort, så sjansen er der. Overfladiske flørtere sender ikke kort.

Kar Wai Wong har laget en film som får alle skuespillerne til å virke geniale. Det er så bra. 2007.

Gracies valg

TV2 Film 17.15

terning 4 liten Ettermiddags-såpe. Amerikansk TV-film av den sorten som skal bevege deg med alminnelige mennesker. Handler om syttenåringen Gracie som vil forsøke å holde familien sammen ved å bli fostermor for sine søsken siden mor er en hensynsløs og stoffavhengig udugelighet. Diane Ladd er mora, Kristen Bell spiller Gracie. 2004.

27 dresses

TV2 Film 18.55 og TV2 Bliss 20.00

27 dresses

Malin Akerman og Katherine Heigl om kjoler og menn og sånn.

terning 5 liten Katherine Heigl («My father the hero») er blitt voksen og flink nok på den behagelige 90 minutters måten. Det vil si at hun ikke ville holdt i 280 minutter miniserie som dronning den første Elizabeth, men er helt grei som bryllupsgroupie og brudepike.

«27 dresses» er en deilig liten film. Heigl organiserer brylluper for alle hun kjenner med den samme amatørfaglige lidenskap som når flinke naboer tilbyr seg å fikse BMW-en din bare for å ha sett en seks sylindra motor. Hun er forelska i sjefen Edward Burns, men Burns har samme hårfasong som Woody Allens mor og dessuten balsamert libido helt til Heigls modellsøster dukker opp og er blondere enn Eidsvåg-siv i drømme-åkeren. Hun spilles av Malin Akerman, som var skrekk-kjerring på bryllupsreise i «The heartbreak kid». Malin er ikke helt i orden her heller.

Snart kommer James Marsden inn i filmen som kjølig journalist. Han ser ut som en av disse mørkhåra mennene som blir fotografert av paparazzier når de har under-vannet-sex med milliardærers døtre i Karibien, men er en trivelig skuespiller.

Søstera stjeler Heigls ønskemann ved å late som om hun er vegetarianer og turistforeningsmedlem. I skuffelsen blir brudepikens hals enda tynnere, og hun kan spise lettsalat rett fra trærne. Men journalisten gir henne ikke opp, og fordi hun ser ut som ei sjenert ku i alle de 27 kjolene, liker også vi henne. Og det redder denne filmen. Vi liker folka og driter i historien. Man kan lære mye av denslags: De tilstrekkende jentene ser dumme ut i kjole. 2008.

The poet

TV2 Film 22.45

poet, the

Nina Dobrev og Jonathan Scarfe har det ikke godt i verdenskrigen.

terning 4 liten Enda mer romantikk på denne storarta tirsdagen. En rabbis datter blir reddet fra snøstormen av en tysk soldat like før andre verdenskrig starter, og siden hun er jøde og han er soldat, skiller krigen dem, selv om de elsker hverandre. Men de gir seg ikke. Soldaten sender henne på flukt mot Russland, forferdelig forfulgt av tyskere, men soldatens mor sier «Nei, Oscar, du må se å finne igjen dama!», og derfor begir han seg ut i krigen for å finne henne. Nina Dobrev og Jonathan Scarfe er de elskende i filmen, mens Daryl Hannah omsider er kommet dithen at hun spiller voksen manns mamma. Noen har likt filmen, som er regissert av Damian Lee. 2007.

The house next door

TV2 Film 24.00

terning 4 liten A.J. Cook og James Russo med Theresa Russell og Sean Young i thriller om ungt par som flytter inn i nytt hus og finner ut at naboene er skumle. 2002.

Sugar Hill

Showtime 21.00

terning 3 liten Dette er et krimdrama fra 1994 med Wesley Snipes som en av to doplangere i Harlem, men filmen er sein og kjedelig, og temaet er ikke det helt store. Leon Ichaso regisserte. 2 timer, 3 minutter.

The way of war

Showtime 23.05

terning 3 liten Denne Cuba Gooding jr.-filmen er en av de dårligst likte i verden. Han spiller en halvmilitær fyr som oppdager et komplott og forsøker å hindre det. Filmen kom aldri på dvd en gang i Norge så vidt jeg vet. 2009.

I know who killed me

Showtime 00.35

i know who killed me

Lindsay Lohan våkner i sjukeseng: Hvem i herrans navn er jeg nå?

terning 4 liten En thriller med Lindsay Lohan og Julia Ormond fra 2007, det vil vi se, sjøl om den er voldelig. Det handler om ei gymnasjente (ja, jeg vet det heter videregående, men ingen tenkte på hvordan «ei vg-jente» ville låte) som etter to uker med forsvinning blir funnet midt i skogen. Hun påstår at hun ikke er seg sjøl, men en person som hun dikta opp i en engelskstil. Nå lever altså denne personen inne i hun som skrev henne og må finne ut hva hun egentlig gjør der. Og hvem var den som kidnappa skolejenta?

Mademoiselle Chambon

Silver 22.45

Stitched Panorama

Sandrine Kiberlain som mademoisellen med koffert. Pigger hun?

terning 4 liten Her et thrillerdrama fra fransk hjemmebane. Utroskap! Vincent Lindon spiller en ganske alminnelig lykkelig mann i et ganske normalt lykkelig ekteskap, men den vakre læreren frøken Chambon ber ham være vikar på skolen til sønnen. Han faller for mademoisellen. Livet går i oppleusning. Merde. 2009.

Cosmopolis

Silver 22.45

cosmopolis

Robert Pattinson er så rik at det nesten ikke går an.

terning 5 liten Cronenbergs «Cosmopolis» er en rar film, laget etter Don DeCillos roman, som for øvrig er sammenliknet med Joyces «Ulysses». It will hit you, it will hurt you. Av og til vil du gjøre ting som voksne gjør. Du har kanskje studert noe djupt, men mistet ideen om kontinuerlig tankevirksomhet. Du har forestilt deg ting, men har gitt opp fornemmelsene. Du er blitt et slags digert barn som har sluttet å vokse. Av og til vil du likevel gjøre noe som voksne folk gjør.

Dette er en film som voksne folk gjør. Du følger en pengeflyttende supermilliardør på roadmovie i limousine gjennom New York en eneste dag. Det er dagen som bringer ham ned, legger ham flat, forlater ham død. Men han kjenner ikke en gang tapet av eget liv, for alt han gjorde var hensiktsløst, og i en slags erotisk-monologisk mystery tour oppdager han at han aldri oppdaget en eneste ting.

Det er vakkert, og det er litt trist, for filmen er ikke en spådom, den er en status-bekreftelse. Hvis du har sett all the young korpie-dudes, de livsnaive børs-fjortisene på 29, de kompromissløse Armani-krigerne som like gjerne legger ned en fotballklubb som et kongedømme, har du sikkert undret deg over hvordan de ble slik.

Robert Pattinson spiller en sånn, og han undrer seg over det samme. Ikke fordi han har fått sosial samvittighet, men fordi det eneste han sitter igjen med som belønning, er ekstremt Michael Jackson-hypokondri, halvformulert seksualtrang og dyrt brennevin. Booze og mus. Anestesiens keisere. Straffet ikke med evig pine, men en djup, eksistensiell kjedsomhet som det ikke finnes rådgjerder mot.

Filmen består av gåtefulle samtaler om penger og følelser. Når du får henget på milliardæren, blir replikkene små filosofiske ildfluer i et vanskapt neonmørke. Det er som om ordene skinner sånn at du til å begynne med bare ser skimmeret, ikke lyset. Men du føler deg vel med prosessen, og det er deilig å se folk tenke i destruksjoner.

«Penger har mistet fortellerevnen i likhet med maleriet.»

Utenfor bilen løper anarkistene med sin rotte-revolusjon. Et sted i mørket finnes en mann som forsøker å drepe Pattinson. Ruinert og med trynet fullt av aktivist-pai kjører rikingen en tilsølt limo til sin morder for å utforske hva grunnen kan være.

Pattinson gjør en fin rolle, og filmen er intens på det viset at den hypnotiserer fram en trang til å kjenne på tilværelsen i stedet for å telle kuldegradene.

«Jeg ville du skulle frelse meg». 2012.

Pat Garrett & Billy The Kid

TCM 21.00

pat garrett and billy the kid

En film med både Kris Kristofferson og Bob Dylan på en vanlig tirsdag! Yay.

terning 5 liten Dette er en legendarisk western fra 1973 først og fremst fordi Bob Dylan spiller i den, sammen med Kris Kristofferson og Rita Coolidge. Hovedrollen som Pat Garret har James Coburn, og filmen tok mål av seg til å være drama-versjonen av sheriff Garrets jakt på Billy The Kid (Kristofferson). Dylan har en liten rolle, men sangen «Knockin’ on heaven’s door» ble lansert, og mange var fornøyde. På kino viste man en versjon på 1 time, 43 minutter. Dette er Sam Peckinpahs egen versjon på 2 timer, 2 minutter, og den skal etter sigende være mye bedre. Jason Robards og Harry Dean Stanton er også med.

Mandag 24.11.–Fransk fengsel langt uti futuren

 

Lockout

NRK3 21.30 og NRK1 00.45

terning 4 liten Og så til noe helt annet. Det er mandag, som er en dag for avvikere og overlevere, og dessuten finnes det frankofile action-tilhengere, og de blir sjelden ivaretatt slik de burde. Dessuten redder franskmenn kvinner, og det er en fin ting å gjøre.

lockout

Guy Pearce hysjer på noen som skal reddes.

Luc Besson er manusforfatter og produsent for denne dystre filmen om futuristfengsel ytterst i atmosfæren. Besson pleier å bli ganske bra, om man tilhører grunnfjellet i dvdseer-massen, de som liker at det skjer noe i filmer, de som liker at replikkene er knappere enn twittermeldinger, de som liker at menn etter hvert har like blodskitne t-skjorter som Bruce Willis i «Die hard» og smører girolje i håret til blondiner for at de skal se ut som boyband-figurer.

I «Lockout» spiller Guy Pearce en udefinert superagent som anklages for spionasje, og Peter Stormare tvinger ham til et utenomjordisk fengsel for å befri presidentens datter fra villdyra som har sluppet seg sjøl fri. Actionmannen Snow daler som et fnugg over mekanosettet i himmelen, og begynner straks å klatre rundt i vifter og ventilasjonssystemer som en vanlig håndverker. Dette er en mann. Du får aldri se ham i Dressmann-shorts.

Jenta spilles av Maggie Grace som godt kan ha deltatt i et Lysbakken-kurs for selvforsvarende kvinner under 87 kilo, men hun setter likevel pris på den mutte importheltens hjelp. Det blir enda mer nødvendig da fengselet begynner å flytte på seg og Stormare vil bombe det sønder og sammen.

«Lockout» er elegantere enn man skulle tro. Spennende er den også. 2012.

Ludvig 16. – Mannen som ikke ville være konge

NRK2 23.45

terning 4 liten Fransk dramakomedie om den unge kong Ludvig som ikke bare var veik og enkel, men dessuten omgitt av galne maktsøkere. 2011.

Get low

TV2 Film 19.05

get low

Robert Duvall og Bill Murray, to fine gubber.

terning 5 liten Samvittigheten er en ubønnhørlig bøddel. Jeg skal helst ikke røpe hva poenget med filmen er, men jeg gjør det for det, for den handler om en mann som ikke ville ha tilgivelse. Han valgte å leve med den smerten som følger med skyld, han flytter til isolasjonens selvvalgte skjærsild og lever der i 40 år fordi han vet at han ikke bør være ute blant menneskene.

Robert Duvalls rolle ser fantastisk ut en stund. Han har et gammeltestamentlig skjegg som kan romme mange musefamilier, for han er bygdas skumle eneboer langt ute i skogen. En dag stikker han innom presten og spør om kirken vil arrangere begravelsen hans mens han er i live. Sånt gjør ikke kirker. Men begravelsesbyrået til Bill Murray og Lucas Black gjør, for gamlingen har ei budde med dollarsedler som likner en tørkerull.

Filmen beveger seg seint av gårde i et lunt-realistisk syttitalls-romantisk utelys, og Duvall får lov til å spille rollen sin uten at noen peker på lunsjklokka. «Get low» er en vakker eufemisering av en einstøing, og etter hvert også en såkalt tankevekkende (i den grad tanken din sover) skildring av hvor vondt det er å bære skyld. 2009.

Killshot

TV2 Film 21.00

killshot

Diane Lane og Thomas Jane er passelig bekymra.

terning 4 liten I denne actionfilmen spiller Mickey Rourke en Johnny Cash-aktig by-indianer og leiemorder som heter Blackbird. Det er grunnen til å se den, for Rourke er både i overført betydning og reint fysisk en klassisk trivial-skulptur i den kollektive bevisstheten.

Resten er egentlig vas. Elmore James har skrevet en historie om nesten-skilt dame (Diane Lane) uten sønn som sammen med nesten-eksen blir forfulgt fordi hun fikk se Mickey Rourkes ansikt, en opplevelse som egentlig er ille nok i seg sjøl om man ikke skal bli forfulgt i tillegg. Blackbird dreper alle han ser hele tida. Men han nøler dessverre med en av sommersesongens mest irriterende gnagsår, Joseph Gordon-Levitt. Det betyr at også de med allerede lavt blodsukker må holde ut med et ungdomsgnål som antakelig kan føre til epilepsi hvis man ikke holder seg fast i seks pakker eller snill stolarm. Men Blackbird hadde en enkel bror som han skjøt, og derfor lar han bagatellsprederen bli med på dødt kjøtt og brent flesk av sentimentale grunner.

Jeg merket meg at det akademiske hundefjeset Thomas Jane spiller sprek slagsmål-mann. Utover det er filmen full av blod og undring.

Denne actionfilmen er regissert av mannen som laget «Shakespeare in love», «Mrs. Brown» og «Kaptein Corellis mandolin», så jeg kan ikke helt skjønne hvordan den kan være dårlig. 2008.

The final cut

TV2 Film 22.45

final cut, the

Mira Sorvino sammen med minne-redigereren Robin Williams.

terning 4 liten Robin Williams strever med å finne seg til rette i nåtida. På et urettferdig og uforklarlig vis stagnerte ordturneren med gummifjeset for noen år siden. Det hårete hulemennesket Williams fikk presidentfrisyre og Halvorsen-hake, og han spilte film som om han forsøkte å bli usynlig.

Akkurat det gjør science fiction-filmen «The final cut» til en rar opplevelse, for hovedrollens fravær av yrkesbegeistring smitter. Filmen forteller rutinert og gammaldags om hvor ille det blir i framtida, og den er egentlig laget som på-stedet-hvil-porno for sånne edle, ureflekterte utviklings-vegrere som mener at hjulvispen ødela hyggen ved vaffelrøre og som skiftet fra strøm til vedfyring for å minske C02-forurensningen. Williams spiller en fyr som omorganiserer døde menneskers hukommelse. Den er lagra på brikke når de dør, som en gave til arvingene. Men ettersom de fleste menneskers liv inneholder omkring 95 prosent pinligheter, må kutterne redigere minnene fra hjernens black box sånn at livet likner mer på en selvbiografi.

Robin W. utfører denne jobben med en fjeslig melankoli som røper at han vet mye fælt. Dermed får skikkelsen en nesten ironisk kommenterende dimensjon. Det er mer vittig enn sørgelig at den pertentlige puritaneren skal ha sett verdens ondskap. Akkurat som det oppleves som humor når eks-Jesus Jim Caviezel med jernsponskjegg spiller miljøaktivist som vil stjele en kjent manns hukommelse. 2004.

Adaptation

TV2 Film 00.20

adaptation

Nicolas Cage snakker med seg selv.

terning 5 liten «Adaptation» er en dekonstruktivistisk Kain & Abel-fantasi om fortellingen som problem. Når mette folk blir så begeistra for meta-filmer og meta-bøker, skyldes det at til og med en vanlig roman gir dem følelsen av å bli lurt. De vet at fortelling som fenomen er kynisk. En forfatter dikter opp hendelser og følelser som er tilpassa det folk ønsker å høre, lese, se. Enten man lar seg forhekse og besnære av Bibelen eller «Morgan Kane», består opplevelsen i å bli lurt av en manipulator. Fortelling er en profesjon.

I «Adaptation» er selve filmens manusforfatter Charlie Kaufman hovedperson sammen med tvillingbroren Donald. Kaufman skal av fullstendig ubegripelige årsaker skrive film av New Yorker-journalisten Susan Orleans bok om en tannløs orkidétyv. Forfatteren er en patetisk, menneskesky prestasjonsvegrer som ikke riktig vet hvordan han skal gripe boka an, men han får hjelp av den litt streitere tvillingbroren, og så blir det en film som vi får se mens han skriver den. Én gang til: Det han skriver, får vi se. Og han skriver blant annet om hvorfor han ikke kan skrive.

Charlie Kaufman finnes i virkeligheten. Susan Orlean finnes i virkeligheten. Boka hennes finnes i virkeligheten. Donald Kaufman finnes ikke i virkeligheten. Charlie Kaufman er ikke en tjukk mann med lite hår, han er ikke ensom, men en gift eks-komiker med barn som bor i Pasadena. Den liksom-dokumentariske filmskikkelsen Kaufman er altså et sleipt forfatterpåfunn, akkurat som sjenansen hans, han er bare et hjelpemiddel for den hensiktsløse løgnen.

Det geniale ved «Adaptation» er at filmen får oss til å anta at den handler om en virkelig prosess. Den følelsesmessige ladningen kommer fra en virkelig forfatter som likevel ikke eksisterer, den dramatiske slutten er med fordi en foredragsholder forteller at folk liker en film hvis den bare har en overraskende slutt. Alt med «Adaptation» er råttent juks. Og den er en film om et juks som tilskueren deltar i hver dag. Som selverkjennelse er «Adaptation» perfekt. En ufin profesjon spytter på seg. Nicolas Cage, Meryl Streep. 2002.

Perfect creature

Showtime 22.45

terning 3 liten Vampyrer og mennesker lever side om side i New Zealand, men så kommer den uunngåelige influensa-epidemien og så begynner en vampyr å spise folk. Dougray Scott blir utsendt av bispekollegiet for å fange tosken. Han slår seg sammen med politidama Saffron Burrows. 2006.

Milk

Silver 21.00

milk

Sean Penn feirer i San Francisco.

terning 5 liten Hver gang Sean Penn går foran et kamera oppstår et monument.

De fleste skuespillere kan gjøre kjæledyr-grimaser og agere en rørende skikkelse. Men Penn forvandler seg slik superhelter gjør; han blir omskapt i betydningen borte. I «Milk» forsvinner han som ved trolldom i en annen person, og du kan se og du kan føle at han gjør det av rein respekt og begeistret ydmykhet. Du kan se at troverdigheten oppstår av en sann kjærlighet til yrket eller til den han skal framstille; Penn spiller ikke for den nakne LA-borgeren herr Oscar (som han kunne hatt abonnement på), han spiller for den fjerne borgerrettighets-aktivisten Harvey Milk, som ble den første homofile offentlige tjenestemannen i San Francisco.

Milk er en autentisk person, og egentlig gidder jeg ikke resymere livet hans fra han i en slags Frank Zappa-skikkelse bestemte seg for å overta San Francisco-bydelen Castro, til han ble skutt av en galning på kontoret sitt i City Hall. Filmen forteller historien som en hyllest, og den klarer det med inntagende tidstroverdighet, krystallklar miljøskarphet og snedig bruk av autentisk film- og tv-materiale. Greit det. Veldig bra.

Det som gjør «Milk» til noe mer enn en biografi, er noen fargerike, frodige påminnelser: Folk som lever på utsida av anerkjentheten, blir på ett merkelig vis smartere. De utvikler en sjarmerende følelsesintelligens som stammer fra friheten til å være seg sjøl. Det homofile miljøet i San Francisco kan selvsagt være forskjønna, men den ledige, lune, listige og lystige omgangen med snakk og handling virker også sannsynlig. Troverdig, for tredje gang.

På samme måte er det med filmens mannsbilde. Sean Penn kan vanligvis virke maskulin som en tre-balla bybjørn («den eneste virkelige mannen jeg har møtt,» sa Madonna). Her har han lagt en syltynn musikalitet inn i hoftebevegelsene sine. Ansiktet smelter oftere enn det har gjort før. Han virker så upennsk glad hele tida, han har den frigjorte mannens boblende ubarskhet. Det er fantastisk å se på.

Dessuten er det en veldig betimelig påminnelse at den tenkende delen av Vesten også har vært nødt til å slåss mot kristne fundamentalister. På slutten av 1970-tallet kjempet homofile aktivister mot Anita Bryants korstog for en lov som forbød homofile og de som forsvarte dem å ta jobb i skolen. Kanskje hersker den tidlige livsstil-nazien Paulus ennå. Vi får se. 2008.

Dr. Zhivago

TCM 21.00

doctor Zhivago

Sjalu Julie Christie ser ondt på Omar Sharif og Geraldine Chaplin.

terning 5 liten David Leans filmatisering av Pasternaks roman, storartet på mange vis, med Omar Sharif og Julie Christie i hovedrollene. Handler om en russisk lege og poet som forelsker seg i den revolusjonæres hustru og trøbler seg gjennom revolusjonen. Noen scener ble filmet i Francos Spania, og da de laget scenen der en menneskemengde synger sosialistsanger, kom det spanske politiet. Klokka var tre om morgenen, og folk hadde våknet og trodde at dikatotoren var kasta. Egentlig ei sviske. 1965. 3 timer.

Søndag 23.11.– Julebordsfilm og en del annet helgestas

 

Cedar Rapids

Viasat4 22.00

terning 4 liten Vanskelig søndag der de virkelig filmavhengige tyr til rariteter og firerfilmer for å fylle behovet for intelligent underholdning og hederlig film-dramaturgi. Vi prøver oss med denne. For en gangs skyld. Dessuten er det julebordsesong, en merkelig skikk som kobler Jesu fødsel og de gamle nordmenns mørkeredsel til en slags ansvarsopphevende utforming av fett-orientert felles-fyll. I denne filmen drikker de salige.

cedar rapids

For menn med knept skjorte i genserhalsen, Ed Helms, finnes også storarta ting som Anne Heche.

Ed Helms er komiker fra Jon Stewart Show, og han spiller tannlegen i «Hangover»-filmene. Helm er den streite fyren som kommer på kjøret, så det gjør han i «Cedar Rapids» også. Forsikringsmannen Helms har strikkevest oppå den gjenknapte skjorta, han skjønner ikke at Bree er hore og han ringer til elskerinnen Sigourney Weaver og griner fordi han hadde bassengbasert fyllesex med Anne Heche. Så streit. Adferds-filosofisk akterutseilt – eller rettere sagt, så førskole-enkelt etikk-lojal at han i et vanekynisk samfunn virker som en innfallen testikkel, som en drøvel i øret.

Sannheten er at vi egentlig liker de skikkelige. Alle ler av klassens håpløse klovneramp, men ingen vil være ham.

I «Firmaturen, som var en feil tittel på DVD, er han på forsikrings-konferanse, og der deler han rom med den lydige Whitlock og bransjens råskinn John C. Reilly. Mannen skyves ut i alkoholrusens fabel-landskap, og der forminskes alle absolutter til kanskjer, han røyker marihuana og tripper med to gitarer og slagverk i hypofysen, han fester med prostituerte, som en kristenruss i Kongeparken. Til slutt blir han selvsagt en Mr. Smith som kommer til byen, det blir Capra-showdown i seminarsal 1 og alle er lykkelige sjøl om «Cedar Rapids» egentlig var en deprimerende film.

Intolerable cruelty

NRK3 21.10

intolerable cruelty

George Clooney og Catherine Zeta-Jones, iskalde som nettavisfronter.

terning 4 liten Coen-brødrene har alltid ikke ment noe med filmene sine. De spesialiserer seg på det. Coen-brødrene er stil-munker. Antakelig er det verre i Coen-brødrenes fellesbevissthet enn under et kråketing i Mosvannsparken, for hvis en av dem sier «advokatfilm», myldrer det fram allslags merkelig filmhistorie som alle andre har glemt.

Sånn blir for eksempel «Intolerable cruelty» til. Filmen består bare av forseggjorte låntheter. Tarantino kan stjele hele verdensdeler i sin ekstatiske jakt på den perfekte etterlikningen. Men Coen-brødrene gjør det på den allvitende måten til for eksempel en Borges-figur, som kan så mye og har sett så mye at alt nytt blir en forskrudd gjenfortelling av noe gammelt.

«Intolerable cruelty» forteller om den stellarisk vellykka skilsmisseadvokaten som forelsker seg. Alle filmer om tiltrukne kynikere som lurer hverandre for både ære og kontanter, skal ende som en hyllest til kjærligheten. Så langt går ikke Coen-brødrene. Vi skjønner alle at George Clooney og Catherine Zeta-Jones skal få hverandre i slutten, men det er en slags meta-emosjonell begivenhet og ikke mer rørende enn når Sven O. Høiby synger med Sputnik. Igjen har brødrene tatt humoren ut av komedien med pinsett og erstattet den med pertentlig gjenkjennelighet. Igjen har de tatt varmen ut av kjærligheten og erstattet den med hån. 2003.

Tyson

TV2 Zebra 21.00

terning 4 liten Dokumentarfilm, som er det samme som TV-reportasje, om bokseren Tyson. 2008.

The rookie

TVNorge 02.10

terning 3 liten Hjemkomstfilm for de som går på julebord på søndager, dagen da folk i følge Leif Tore Lindø ikke drikker når de går på konsert en gang. Baseball-filmer er som regel ikke hålet i smultringen i Norge, og dette dramaet med Dennis Quaid gikk stort sett uomtalt videre da det kom i 2002. Handler om en trener som rykker opp fra skoleturneringer til Major League. Rachel Griffiths spiller kona hans.

Alice i Eventyrland

FEM 21.00

alice i eventyrland

Mia Masilowska er en fin Alice.

terning 2 liten Denne var det bare jeg som mislikte. Den kan dere se.

«Alice in wonderland» har en drita kjedelig historie, og Tim Burtons film er først og fremst skuffende fordi den ikke klarer gjøre noe med følelsen av utspjåka poengløshet.

Historien tar oss med Alice ned i det samme hålet i jorda, og der nede treffer hun de samme bisarre, men ureflekterte skapningene som fantes i underliglandet da jeg var barn. De er sannelig ikke blitt mer sjarmerende. Nøtta i grauden er Johnny Depp, som spiller The Mad Hatter med Madonnas tenner og ellers en oppspilt, utkledd og relativt patetisk tilgjorthet som likner et bestillingsverk fra fanklubben. Han gjør ikke noe med filmen, og det gjør heller ikke den sørgelige lille storhodeskapningen til Helena Bonham Carter. Hun er ei ond dronning i et rike av overdrivelser og løgnaser, så hva så? Skulle hun ha oppført seg normalt?

«Alice in Wonderland» har for meg alltid vært eksemplet på at det ikke oppstår et eventyr fordi om man dikter i hop noen rare skapninger og gir dem dustete navn. Fantasi er et produkt av villskap og intellekt, og Alice-møljene består bare av ugjennomtenkt og ubalansert påfinneri.

Det deilige ved filmen er hovedpersonen, som har en djup varme som noen kunne ha brukt til et skikkelig prinsesse-eventyr. Hun starter som en litt opprørsk jente i det gammeldagse England, der den stive stolpemora vil gifte henne bort til en angelsaksisk stereotyp. Under forlovelsen detter hun i baret, og da dama kommer tilbake, har hun sett lyset.

Filosofien i filmen er sånn: Du skal ikke bare tenke på de andre, du må også tenke på deg selv. Og: Ingenting er umulig. Dette er et derivat av de siste tjue åras pinlige ego-dyrking på film, og de som ikke har spydd av de sinnssyke 3D-bildene, burde gi fra seg litt gårsdagsmat over budskapet.

Dessuten er hun en moderne opprører og vil ikke la seg tvangsgifte. Hun vil bli forretningsdrivende. Den skal bli heftig å tåle i Saudi-Arabia.

Imponerende er det nok. Men alt er imponerende nå for tida, og kinogjengere bør nok venne seg til allerede nå at det er forskjell på å bli imponert og stimulert. For øyeblikket er det mye tivoli-oisann på film. 2010.

Fallen

FEM 00.55

fallen

Dnzel Washington og Embeth Davidtz i en dyster grøsser.

terning 4 liten Den magre og macho-muskulære De Niro-etterlikningen Elias Koteas er dødsdømt seriemorder og inhalerer sin giftige gass med mer paradoksalt velbehag enn Sokrates da han i likhet med så mange andre drakk seg inn i verdenshistorien. Vi skal ikke vite hvorfor. Men vi skjønner at den døende mannen ser rommet i forvridd fugleperspektiv, som om han hang under taket med John Lennons solbriller og Timothy Learys blodomløp. Angel Vision. Denzel Washington spiller mord-etterforsker med en mildhet som får nasjonalmonumenter til å føle seg som myggstikk-ofre. Han treffer en selvdød politimanns teolog-datter i flyktig paranoia og avslører at halve verden deltar i en slags Ånden Som Går-bevegelse. Den likner en ond versjon av tikken.

«Fallen» er et litt frittstående og fri-evangelisk forsøk på å fastholde teorien om at populistisk religions-utøvelse først og fremst foregår i grøsser-genren, og derfor forteller den flyktig fartende og lett utfrika, som om vi er med på en slags visuell tungetale.

Filmen er ikke påfallende dum, og den er ikke kjedelig. Men man skal ha et lett nissesinn for ikke å bli grepet av medlidenhet med både Betlehems-stjerna (som ikke var en feilstyrt krysser-rakett på vei mot Rennesøy) og de tre vise menn. 1998.

Indiana Jones og krystallhodeskallens rike

TV3 21.00

Indiana Jones and the Kingdom of the Crystal Skull

Og gjett hvem som fantes i adventskalenderen! Gamlakånå Karen Allen!

terning 6 liten Denne burde dere virkelig se. Men den har dere sett.

Når alt kommer til alt handler det ikke om hvem som var bedre før, og hvorfor småløper den tilsmussede afp-eren rundt i jungelen. Det er sånn: Blir det akkurat så stilig som du hadde trodd? Ja. Likner det en skikkelig Indiana Jones-film? Ja. Greit.

Først om Harrison Ford: Hvis han hadde framstilt en 31 år gammel hundremeterløper, ville skuespilleren havnet utenfor alderstroverdighetens grenser. Men så lenge 66-åringen spiller en bevegelsesflink og utelivstrenet arkeolog i 60-års alderen, bør det være grunnlag for å akseptere at han ikke bruker gåstol. Se på professoren Arne Næss, som merkelig nok døde i januar 2009. Han ville også ha løpt fra Stalin for tretti år siden, som het tredve da.

Dessuten er det ungdommen Shia LaBoeuf som gjør de verste stuntene. Året er 1957, og LaBoeuf kommer motorsyklende inn i handlingen i et naturtro Marlon Brando-kostyme (The wild one, 1953) og slenger seg på forskerkjerra mens han på femtitalls-greaseres vis sjekker Fonzie-frisyren han har på hodet ved hver merkestein.

For Spielberg er antakelig denne fjerde Jones-filmen den morsomste, for 1950-tallet er en periode regissøren husker og antakelig har et forhold til. Den oppskriftsmessige actionstarten skjer i en prøvesprengningsby i Nevada, etter at russiske spioner har åpna en Roswell-kasse som faktisk ikke inneholder John Waynes nedfryste kropp, men et av USAs viktigste fantasi-ikoner; den hemmelige marsboeren i FBI-kjelleren. Så smeller atombomba, og deretter vet vi at arkeologen antakelig døde av kreft seint på 1960-tallet.

Etter åpningsrushet skal enhver Indiana Jones-film ta seg fint hjem til Universitetet, og det gjør også denne. Der treffer Jones den selvsikre LaBoeuf, som kan fortelle ham at kollega Oxley er kidnappet i Sør-Amerika.

Dermed forlater filmen USA slik den også skal, og med KGB i hælene drar det velkomponerte eventyrparet på en hvileløs action-tur som antakelig ville ha bekymret fagfolk i bedriftshelsetjenesten på Arkeologisk Institutt. Don Del Oro har en peruviansk gullby liggende, og ved hjelp av uforståelig oldisgrafikk som utmerket godt kunne ha prydet norske landslagsskjorter, blir det klart for de reisende at de absolutt må ferdes i den tjukkeste apejungelen, langs de skumleste hengekløftene der de fæleste skorpionene og de mest illsinte mordermaurene deler verdensdel med overvintra innfødte som ellers bare slår leir i gamle numre av National Geographic. Det er voldsomt, det er mildt ironisk og dobbel-retro, for tilbakeblikket i genren går nå både til de foregående filmene på åttitallet og til de elitistiske eventyrerne i mellomkrigstida. Dette er jøggelen, som er den delen av den tredje, fjerde og femte verden som alltid tilhørte den hvite manns velutdanna og pedagogiske nedlatenhet. De har så rare guder i utlandet. Men turistene er fine.

I busken treffer Jones på den religiøst forheksa John Hurt, som ser ut som Myggen om tretti år eller Lillebjørn Nilsen i fjor. De overmenneskelig tilstedeværende russerne har dessuten fanget Marion fra «Jakten på den forsvunne skatten», og det blir en virkelig familiefryd å se igjen Karen Allen, spekkmjuk og bondebreid og illsint. Med flere folk følger større fart og et formidabelt klimaks der også Spielberg-avkommet E.T. får lov til å være med. Jeg begriper ikke at noen kunne bli skuffet av dette.

Nevnte jeg Cate Blanchett? Hun spiller russerinne med solbriller, en skapning som riktignok ikke fantes på 1950-tallet, men det gjorde heller ikke den nazi-inspirerte new age-kommunismen som hovedskurken i filmen bekjenner seg til. En ålreit rollefigur som aldri tar seg helt opp – men det gjorde ingen skurker i Indiana Jones-filmer. De karismatiske psykopatene tilhører nittitallet.

Det behagelige og beroligende med filmen er at Spielberg ikke eksperimenterer. Han lager ikke en Indiana Jones-film for vår tid med innvollsromantikk eller Biel-ige tskjorte-eksotismer. Regissøren holder seg til genren og komponerer en gammeldags film som like gjerne kunne ha blitt til i 1988. Handlingen består av pustevanskelige roller-coaster-rides (som på norsk blir det fonetisk ubrukelige berg- og dalbane-turer), der folk og redskap skvetter generøst rundt på den kultivert ironiske måten som aldri fører til at ubalanserte publikummere går hjem og kveler katten etterpå. Innimellom farts-etappene sperrer Harrison Ford med blikket på den gode gamle Indiana-måten, og så slår det deg: Han var jo egentlig alltid en gammel mann som løp litt rart.

Filmen er en potent nostalgitrip og en skjønn tidsreise, og hvis jeg ser ut av vinduet nå, kommer det folk forbi som spiller «China in your hand» på kassett-walkman. 2008.

Baby Mama

TV3 00.55

baby mama hoved

Amy Poehler har skjønt det.

terning 5 liten På forhånd var jeg så sikker på at denne ville suge at jeg kunne ha tilbudt meg å spise nettavisas sunne og deilige torsdagsmat hvis jeg lo én gang. Men jeg gjorde.

Tina Frey er en herlig skuespiller. Hun framstiller korpiedame med t-forma livmor, så da hun blir 37 år og hører bjellene, må hun skaffe seg en surrogatmor. Jenta kommer fra den ureflekterte delen av befolkningen som antakelig spiser ketchup uten kniv og gaffel. Skuespilleren heter Amy Poehler (blant annet «Saturday Night Live») og spiller på den magiske laser-streken mellom det overdrevne og det geniale. Hun er uventa vittig. Frey, som laget de kjente Palin-parodiene, er virkelig stilig og spiller komedie der oppe hvor det er luftig og behagelig. Men her finner du ikke ett ord om døden. Den redder adventstida. 2008.

The rules of attraction

TV2 Film 21.00

rules of attraction

Fest og fyll og fandenskap. Desember egentlig.

terning 2 liten Ribbe og pølse femte juledag. Sånn er denne filmen. Den viser fram alt det vi allerede har sett for mye av. Den fråtser i alt det alle allerede har fråtset i. Og den later som om tvilsom sosial blotting er satire.

Bret Easton Ellis skrev denne usammenhengende undergangshistorien om ufortjent college-sex, og Roger Avary (som er Tarantinos mann) har filmet den som om han egentlig er Ali G. under psevdonym. James Van der Beek spiller den kyniske college-kvalmingen som i følge filmen blir ramma av følelser. For seint. Han elsker Shannyn Sossamon, som ikke skjønner hvor galt alt er før drømmegutten Victor ikke kjenner henne igjen i sin egen døråpning enda han har ei jente i blått julenisse-undertøy hoppende rundt i senga. Filmen starter med at anonym gutt på verdensende-fest spyr på henne da han får utløsning. Hele filmen er sånn. 2002.

American beauty

TV2 Film 23.00

american beauty - Kopi

Mannen Kevin Spacey realiserer seg sjøl i lenstol.

terning 5 liten Minn meg på at dette er filmen jeg må se om igjen. Og nei. Vi trenger ikke et mannsopprør med vekter og småjenteflørt. Vi har hatt det.

«American beauty» er en perfekt ting, en varig ting, et livstegn fra ei urban ødemark.

Kevin Spacey spiller Lester Burnham. Han er 42 år og usynlig. Fordi Lester får en slags krisevisjon av den innbilte plakat-seksualiteten til tenåringsdatteras skolevenninne, finner han opp livet på nytt. Først er forvandlingen patetisk og ekkel. Så blir Lester en forløsende skikkelse, en slags rutinelivets eventyr-ridder. Det var ikke sex han trengte, men seg sjøl. Han trengte strøm til livsnerva, han trengte det tilstedeværende zen, hvis en vil være virkelig gammaldags.

Lester sier opp reklamejobben og steker hamburgere. Han trener med vekter. Han kjøper harrybilen Firebird. Han drikker øl av flaska og hever stemmen ved middagsbordet. Filmen er problematisk fordi den smisker med kikkerting i samtida og fordi førtiårskriser og småjenter er en billig klisjé. Men den er bra laga. Thora Birch, Annette Bening, Mena Suvari, Wes Bentley, Chris Cooper, osv. 1999. 2 timer.

The wrestler

Silver 00.05

wrestler, the

Marisa Tomei og Mickey Rourke, slitne men vakre.

terning 6 liten Mickey Rourke er uformelig som en Batman-skurk og mild som ei speiderjente, men som mannsbilde skremmer og rører han. Legenden Rourke kroppsliggjør på en sviende måte glemte kjønnsrolle-paradokser.

I kultharryfilmen «Harley Davidson and The Marlboro Man» (1991) formulerte Mickey Rourkes rollefigur et berusende macho-credo på en sånn måte at det søkk i alle 1980-tallsskadede menn i førtiårskrise: «It’s better to be cool and dead than uncool and alive».

Nå kommer på en måte slutten på den setningen. I «The wrestler» spiller Rourke den amerikanske bryterlegenden Randy The Ram som på legens anbefaling og med snilt sinn forsøker å bli en sunn familiemann og lojal lønnsmottaker.

Det går ikke så bra, og så kan vi egentlig velge hva vi tror om det:

Under strikkevesten din banker et varmt samfunnshjerte som forteller at kulhet er en trist tvang som fører folk til bortkasta liv, bedriten egosentrisitet og patetiske forsøk på å repetere alt det de var. En guttunge har spilt Harry Potter den gang brillene var større enn hjernen, og han forsøker å være Potter resten av livet. En tidligere fotballspiller vil helst forbli Boddaen på vingen i busskø på Kongsgård.

Randy The Ram kjører en Dodge Ram van med Guns ‘n Roses-klassikere på guffe, han har langt heavy-hår, han bor i campingvogn og har ømhetskontakt med strippere og barfluer. Men når han kommer inn i det litt forsofne bakrommet til små-wrestlerne, er han en legende. De småsjabby motstrømsbryterne respekterer ham. De tar i ham og snakker språket hans. Med hygiene-hette i delikatessedisken er han en temma dyrehageløve, en mann uten klør og tenner.

Under skinnjakken din banker et stolt og sint mannehjerte som sier at det er bedre å være dau enn tam. Hvis vi tar ett skritt til side og husker at regissøren Darren Aronofsky i sin tid laget katastrofefilmen om bedøvelsessamfunnets absolutte illusjonstvang («Requiem for a dream»), går det an å se «The wrestler» som et eksistensielt mareritt, en film om å være noe så sterkt at det overtar deg. Rourkes kultroller får en ettertid. Karismatikeren Harry Angel («Angel heart») finner det egentlige helvetet. Den avsindig kulfrakka elskeren John i «9 ½ weeks» ser at kjærlighet ikke utføres med en stilig isklump, men ei varm hand. Chinaski fra «Barfly» forsøker å bli en tilpassa sosialfamiliedemokrat.

Mickey Rourke er nesten for bra i rollen, for filmen handler så sterkt om ham som kroppsødelegger og fortidsmonster at det skygger litt for historien. Rourke har ikke ansikt lenger, men en slags Gotham City-klump. Troverdigheten er nesten smertefull når han utfører martyriske underholdnings-avskyeligheter i æreløse små bakgårdslokaler.

Det er en stygg og trist film. Den har en lang pine, som også finnes i Marisa Tomeis slitte ansikt og oppgitte blikk når hun kler av seg som om det var en fabrikkjobb. Men hun fornedrer seg for å forsørge sønnen sin, og Rourke gjør det fordi han er mann og fordi det faktisk er sånn han er. Førtiårskrisa var hard nok. Prøv å være 57. 2008.

Lørdag 22.11. – Dritings jule-pirat og meget mer

 

Pirates of The Caribbean: The curse of The Black Pearl

TVNorge 21.30

terning 5 liten I dag er det én måned til Bittelille Julaften, og selv de mest motstridende blant oss kan føle nærværet av rødmussa familienærhet. Det burde selvsagt være en tradisjon at man ser i hvert fall én «Pirates of The Caribbean»-film i den alkohol-orienterte høytiden, for Johnny Depp er på en måte den andre sida av Julenissen. Mager, dritings, aggressiv, men rørende. Vær glad for at han ikke er faren din.

Johnny Depp spiller en sjørøverkaptein som har fått seg en smell for mye. Kanskje var det sola, kanskje var det rom’en, kanskje var det noe annet som jeg ikke skal røpe. Men han er blitt litt skev av det. Mannen duver sjøsjukt som ei rundbånna danmarksferje. Øynene hans har en slags innvendig dokke-skjeling, og han snakker slik Bob Dylan synger, nesten uten konsonanter og med vage diksjonsgrenser. Øynene hans er sminka med kolbiter, sjørøverutstyret er gypsy-galent, trash-galant og småjålete. Det er som om Depp har transponert dop-rollen fra «Frykt og avsky i Las Vegas» til marihuanafarvanna i Karibien.

Det likner ikke på noe du har sett. Fra det øyeblikket da han seiler til kai i masta på sin egen båt, er kaptein Jack Sparrow en sprelsk stumfilm-spøk, og han får filmen til å forlate den vellagte fektekomedien og bli en surrealistisk genistrek. Ikke en grothsk genistrek. Mer slik Lillebror tegnet en sau som har ull.

pirates of the caribbean curse of the black pearl

Keira Knightley skulle ha vært kjæreste med Johnny Depp.

Jeg skal ikke vase vekk mange digitaljer på handlingen, sjøl om den faktisk er selvironisk på samme måte som alt det som skjedde i «A knight’s tale». Gutteband-trynet Orlando Bloom spiller sverdsmeden Will Turner, som er forelska i guvernørens fotballfriske datter Keira Knightley. Den dagen da hun skal forloves med offiseren Norrington fordi forlovelse med offiserer er noe skikkelige jenter må gjennom for å bli voksne, dukker kaptein Sparrow opp og forkludrer det meste.

Filmen er en påminnelse om utendørslivets utrolige herligheter. Her er så mye skjønn sjø. Bølger kjærtegner skutesider på en måte som vil drive markelldorgere og eks-matroser til øye-flo. Utsikten fra guvernørdatteras pikerom er vakrere enn fjordtomt på Gausel. Lokalbefolkningen i den britiske kolonien ser ut som en blanding av Astrid Lindgren-skurker og Dickens-veteraner. Sett av tid. Len dere tilbake. Nyt. 2003.

Intolerable cruelty

NRK1 23.55

intolerable cruelty

George Clooney og Catherine Zeta-Jones blir skikkelig uvenner.

terning 4 liten Coen-brødrene har alltid ikke ment noe med filmene sine. De spesialiserer seg på det. Coen-brødrene er stil-munker. Antakelig er det verre i Coen-brødrenes fellesbevissthet enn under et kråketing i Mosvannsparken, for hvis en av dem sier «advokatfilm», myldrer det fram allslags merkelig filmhistorie som alle andre har glemt.

Sånn blir for eksempel «Intolerable cruelty» til. Filmen består bare av forseggjorte låntheter. Tarantino kan stjele hele verdensdeler i sin ekstatiske jakt på den perfekte etterlikningen. Men Coen-brødrene gjør det på den allvitende måten til for eksempel en Borges-figur, som kan så mye og har sett så mye at alt nytt blir en forskrudd gjenfortelling av noe gammelt.

«Intolerable cruelty» forteller om den stellarisk vellykka skilsmisseadvokaten som forelsker seg. Alle filmer om tiltrukne kynikere som lurer hverandre for både ære og kontanter, skal ende som en hyllest til kjærligheten. Så langt går ikke Coen-brødrene. Vi skjønner alle at George Clooney og Catherine Zeta-Jones skal få hverandre i slutten, men det er en slags meta-emosjonell begivenhet og ikke mer rørende enn da Sven O. Høiby sang med Sputnik. Igjen har brødrene tatt humoren ut av komedien med pinsett og erstattet den med pertentlig gjenkjennelighet. Igjen har de tatt varmen ut av kjærligheten og erstattet den med hån. 2003.

Mitt liv som hund

NRK2 17.45

terning 5 liten Lasse Hallström ble et verdensnavn på grunn av denne filmen fra 1985, en egenartet og klok liten roman-filmatisering om en 11-årings opplevelse av livet i 1955. Han identifiserer seg med den russiske hunde Laika som svever i verdensrommet og trekker sine egne konklusjoner om livet på jorda. 1 time, 37 minutter.

På veien til Buenos Aires

NRK2 22.05

terning 4 liten Argentinsk drama om en mann som frakter tømmer, men en dag får i oppdrag å frakte en kvinne. Ukjent for meg. 2011.

Monty Pythons Meningen med livet

NRK2 23.55

terning 4 liten «Meaning of life» er en legendarisk film av i bokstavelig forstand fabelaktige Python-sketsjer – fra historien om forretningsbygningene i rollen som sjørøverskip til den groteske overspisermannen som sprekker av sin siste konfekt. Filmen ble laget i 1983 da meningen med livet var relativt usynlig for de fleste, og den er et sprelsk forsøk på å dyperegjøre tilværelsen ved hjelp av surrealistisk humor. Det uberegnelige England ga filmen 18 års aldersgrense fordi den kunne føre til latter. 1 time, 45 minutter.

Accepted

NRK3 21.40 og 01.55

terning 3 liten Justin Long og Jonah Hill i en ungdomskomedie om en fyr som blirt kasta ut av alle colleger som finnes, og så dikter han opp et for å lure foreldrene. Don’t try this at home. 2006.

Spider-man 3

Norsk TV2 22.15

spider-man 3

Kirsten Dunst er liksom rosina i denne filmen.

terning 4 liten Tobey Maguire er en snedig fyr. Han ser egentlig ut som om han datt ned fra stellebordet én gang i uka, og første gang allerede på fødeavdelingen, for det er noe X-files-feil med ansiktet samtidig som blikket utstråler en sjarmerende tomhet som misantroper finnes hos sine egentlige venner, pudlene. Maguire ble egentlig kjent for det halvskrudde Irving-dramaet «Siderhus-reglene», og når han ble valgt til rollen som Spider-man, røpet det en dristig sans for humor hos produsentene.

«Spider-man 3» fortsetter der toeren slapp. Den paradoksalt muterte edderkoppgutten ser framleis ut som om han egentlig bare skal selge vegetarianer-kjeks for speider-søstera si, han studerer fint på skolen og gleder seg som en uventa Idol-vinner over at det finnes folk der ute som faktisk beundrer de som kan klatre rett opp vegger.

Men berømmelsen er bortkasta. Peter Parker er ikke førstevalget i sitt eget liv. Han sitter helt foran da Hans Dame Kirsten Dunst skal synge eviggrønt i kabarethus. Da menneskehetens frelser en liten stund bekymrer seg for å redde liv, blir dama kjempesur for at han ikke bryr seg om karrieren hennes og tar Boso-geipen på. Det handler nesten hele filmen om. Ei steinteit jente som ikke kan synge. Og den slags skal man elske og gi høy, som det heter på Sotra.

Fysikk-nerden Parker burde egentlig finne seg to gode kamerater som han kan fnyse Battery ut gjennom nesebora sammen med. Deretter kan de knikse Rubiks kuber. Men han er en snill fyr, og ingen andre enn han ville ha holdt ut med ego-neket Dunst.

Filmen har imidlertid tre stilige skurker. James Franco er Satans sønn og mister heldigvis hukommelsen sånn at han konverterer til Hardy-guttene. Topher Grace besettes av en adressesvak verdensromsdjevel og blir like farlig som Halvan med papirsaks. Thomas Haden Church har ramla ut av en James Cagney-film fra 1938 og spiller den tragiske mannen som må stjele for å redde dødssjuk datters liv. Og så blir altså Spider-man en farlig tarantulling i noen minutter, men akkurat de tilhører ikke underholdningsfilmens høydepunkter.

På samme måte som at også énbent kenguru kan hoppe, er likevel «Spider-man 3» verd å se, men jeg lurer fremdeles på hvorfor. 2007.

Transformers

Norsk TV2 02.05

transformers

Og Megan Fox var liksom rosina i denne filmen.

terning 5 liten «Transformers» er en gledestrålende militaristisk ødeleggelsesorgie for sentimentale 28-åringer, den som er som et kreativt uryddig gutterom for voksne hybelboere, der ikke en gang plakatdamene på veggen mangler.

Michael Bay har laget filmen med en pubertets-campete åttitallshumor som gjør at du får følelsen av å se Matthew Broderick spille en hvalpeglad van Damme-komedie. Filmen er sanseflørtende sorgløs slik jappetidas oppvoksende slekt naturlig nok var det, og den nekter seg ingenting bortsett fra tankevirksomhet. Også det er deilig nostalgisk i et nypuritansk depresjons-millennium som kommer til å nekte seg alt.

Regissør Bay er kalifornier og kan antakelig ikke lese New York Times, for han starter med nasjonalt stolte amerikanske soldater på krigsoppdrag i Qatar. Et av marinens nedskutte helikoptre dukker opp og omdanner seg til en støyende krigsmaskin som utrydder nesten alle, men våre gutter overlever og haler sine armerte konsonanter ut i ørkenen.

Så kommer den egentlige handlingen. Shia LeBoeuf spiller en nesten-kul syttenåring som får kjøpe sin første bil, og det vil antakelig ikke overraske de observante at camaroen lever sitt eget liv og blant annet er en velvillig sjekkemaskin. Mens Jon Voight opptrer som bekymra Rumsfeld i full mobilisering, oppdager den hormonflaumende tenåringen at de invaderende postordre-maskinene er ute etter akkurat ham. På en virkelig udarwinistisk måte henger også filmens nakne navle Megan Fox seg på hovedpersonen – og dermed har vi et klassisk par for nesten voksne gutter. Hun likner den unge Demi Moore eller Jennifer Connelly; han er som en gjenfødt Michael J. Fox.

I en så rotete handling at bare støvdottene under sofaen mangler, drar vi på opplevelsestur i tv-landet Sitcom: Super-hackeren er en pysjkledd Will Smith-fetter i Big Mamas House, mamma og pappa Witwicky spiller Malcolm-in-the-Middle-foreldre, den datakyndige Erika-kopien Rachel Taylor snakker så australsk at du ser etter pungen hennes og det kravler rundt en Short Circuit-aktig mekano-gemlin med edderkopp-bein og Terminator-mimikk.

Alle figurer er voldelig vittige, og heller ikke maskinene kan tas alvorlig. På et stadium er alt blitt så vasete at rødmen truer. Det redder filmen at den virkelig bare består av henrykt, reindyrka fortids-smørje. Dessuten vil tallerken-knuserne like en langvarig slutt med lyddopende data-ødeleggelser som utfordrer øyemuskulaturen på samme måte som hurtigspoling av tenniskamp. 2007.

The bucket list

TV2 Zebra 21.00

bucket list

Men dette er to fine svisker: Jack Nicholson og Morgan Freeman.

terning 5 liten De snille kan se denne. Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at det bare var jeg som likte dramakomedien «The bucket list» da den ble vist på kino. I så fall skal dere være rørte og takknemlige for at dere har meg. «The bucket list» er en litt lurent beskjeden film, der to av de folkeligste geniene i amerikansk film utfolder sine spesialiteter i en verdig ramme og med mjukt intelligent tilbakeholdenhet.

De er en fryd. Jack Nicholson legger seg i et stabilt sideleie midt mellom de utfordrende genitalie-ulv-rollene sine og de få ydmyke dramagubbene han har spilt. Nicholson er en kreftsjuk milliardær i så stygg genser at kirurgene ville stått maktesløse, og han framstår både som troverdig eksentriker og følsom og intelligent medpasient.

Morgan Freeman er en så behagelig skuespiller at du burde kunne podcaste ham ned på blå resept. Når Freeman spiller dødssjuk, følger det en irrasjonell trygghet med situasjonen, og sykeseng-scenene blir trivelige uten å være tåpelig forskjønnende. Han og Nicholson får fram både den delte smerten og det spesielle fellesskapet i et sjukehus, og man føler i grunnen at de friske er rare folk.

Historien i «The bucket list» går egentlig på den smale kanten. Milliardæren betaler for at det terapi-herja venneparet skal oppleve noen oppsiktsvekkende ting før de dør. Fallskjerm-hopping, Taj Mahal, pyramidene. Den holder balansen.

Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at mange mislikte «The bucket list» fordi den var for amerikansk, på samme måte som man kunne mislike Serengeti fordi dyrene er for afrikanske. Da jeg så filmen igjen, ble innvendingene enda mer uforståelige, for dette er virkelig en beskjeden film som ikke later som om den har funnet hensikten med øreflippen, men resymerer godarta alminneligheter på en hjertelig måte. 2007.

Djevelens advokat

TV2 Zebra 22.55

terning 5 liten «The devil’s advocat» er en ganske deppete thriller der Keanu Reeves kommer som ung advokat til tvilsomt firma der Al Pacino regjererer med faustisk makt og mørke. Både Reeves og Pacino gjør gode roller. 1997.

Muriels bryllup

TVNorge 16.55

muriels bryllup

Toni Collette (til høyre) på kjøret.

terning 4 liten Muriel bor sammen med en selvopptatt far, en undertrykt mor og tre nærmest tilbakestående søsken, og de fleste familiemedlemmene lider av manglende selvtillit fordi faren har sagt at de er nyttesløse. Det er de også. Muriel bryter ut, stjeler 10.000 dollars og må stikke av ut i verden og Sydney.

«Muriels bryllup» ville ikke vært vittig i det hele tatt om ikke Toni Collette hadde spilt hovedrollen. Den storvokste, genuint klønete kvinnen har en særegen utstråling og en var og varsom personlig sjarme som får den grovt tenkte filmen til å fungere som invitasjon til vennlig innsyn i et vakkert lite liv. 1994. 1 time, 42 minutter.

Goldfinger

TVNorge 00.10

goldfinger

Gulldama i senga. Det gikk dårlig med henne.

terning 5 liten Nummer tre i serien om agenten James Bond, laget i 1964 med Sean Connery i hovedrollen. Dette er avgjort en av de mest underholdende Bond-filmene, med Gert Fröbe som en skurk som vil stjele alt gullet i Fort Knox og maler damer med gullmaling. Minneverdig er også Harold Sakata som Oddjob, en tettvokst orientaler som tar av seg hatten for hvemsomhelst. 1 time, 51 minutter. Regi Guy Hamilton.

Bringing down the house

FEM 18.50

terning 4 liten Queen Latifah er et tvilsomt kulturfenomen på linje med Marge Simpson, Grand Canyon, Woody Allen, Lizzie Borden og Pamela Anderson. Hun kalles rappens førstedame, noe som betyr at hun snakker med så breide veggtilvegg-vokaler at hun ser ut som m-på-m.

Det 34 år gamle Whoopi-påfyllet har spilt en rekke filmer, og i denne ankommer hun chat-juristen Steve Martins hus og vil ha hjelp mot den urettferdige rettsstaten. Martin blir bare ulykkelig av den oppsøkningsmektige dama. Det er ikke lett for en vegetarianer å spille med Queen Latifah.

Filmen beveger seg gradvis fra det pinlige via det nysgjerrige til det hyggelige og er forsåvidt en uoffisiell hyllest til den menneskelige tilpasningsevne som burde ha egen flaggdag. Når en litt sliten videokikker gradvis kan venne seg til Queen Latifahs kroppskamp, bør det egentlig være klart for ramadan-feiring i Arendal kommunestyre. Ja, det er hun som kommer for å styre fredsprisutdelingen. 2003.

The Twilight saga: Eclipse

FEM 22.00

twilight saga eclipse

Robert Pattinson og Kristen Stewart i en nusselig scene.

terning 5 liten Så kom omsider det jeg trodde var slutten på det høytidelige og dramatiske emo-eventyret fra Twin Peaks-skauen. Det vil si: Historien fortsetter. Men egentlig slutter det her.

Det har vært en behagelig tur, for det finnes ikke mange filmer som tar kjærligheten på blodig alvor, og det er ikke mange filmpar som har hatt sjansen til å love hverandre en hel evighet.

«Twilight»-sagaen har vært inspirerende annerledes i pragmatisk tid som dyrker foreløpigheten som gud og alltid er mentalt innstilt på forandring. Med Bella og Edward og den klumpnesa bondegutten Jake har det handlet om å finne bestandigheten i seg mens byens sitcom-støy langsomt henføres til glemsel. Det er et fristende eksistensielt landskap, og det har filmserien fått mye kjeft for.

I «Eclipse» er det heftigere følelser enn noensinne. Bøybare kjærlighets-skalaer og magasinerte motivkrefter får det til å smelle vårvarmt i vintersevja når trekanten sitter nedtelta i fjellsnøen og venter på at hæren av vampyrhvalper skal angripe. For sheriffens arme datter er det tilsynelatende et valg mellom mannstyper, slik det ofte blir når jentunger har vært romslige med omgangsformene sine. Vampyren Edward er den subtile, den resonnerte, rasjonelle og den sofistikerte som aldri egentlig ønsker noe for seg sjøl fordi han tilhører en hjerteløs slekt av kultiverte dauinger. Der er en psykologisk metafor for deg til å ta med hjem. Den teite indianeren Jakob (for øvrig ulv) er kjøtt- og blod-mannen som trygler og banner «det er meg du vil ha, du vet det bare ikke». Så ser det plutselig ut som om dama vakler, det ser faktisk ut som om dama tuller med plutselige ekstra-sympatier, og kall meg gjerne ei pingle, men da fikk jeg skikkelig vondt i magen.

Jeg kan jo ikke røpe stort mer.

Det skjer mye dramatisk her. Filmen starter i et fremmed thrillersmug i Seattle og flytter seg umiddelbart til ei Elvira Madigan-mjuk blomstereng der Edward og Bella snakker om ekteskap med snille stemmer. Men trøbbel oppstår i mange lodne og svette nivåer.

Fra byen kommer de onde vampyrene for å ta Edwards kjærlighet. Hun drar på «Last song»-tur til mammas strandhus og snakker om livets valg. Mens vi innbiller oss at Kristen Stewart med det skjeglete, flyktige blikket strir med valgets kvaler, kaster vampyrer og ulver seg ut i en heftig nakkekamp. Og hovedfienden Bryce Dallas Howard hekseflyr mellom trærne med flagrende, farlig rust-man – egentlig filmens visuelle poengvinner.

Om skuespillerne i de tre filmene kan man si mye. De bruker et annet uttrykksnivå enn resten av verden, som om de var medlemmer av et litt dyrt symfoniorkester og egentlig snakker mest inni seg. Til og med sheriffer tok det med ro. Jeg har likt det. Kanskje et frynsegode ved varulver og vampyrer: De er sånn vi skulle ønske vi var. Takk for påminnelsen. 2010.

Baby mama

TV3 19.40

baby mama

Tina Fey og Amy Poehler tilhører lørdagens oppmuntringer.

terning 5 liten På forhånd var jeg sikker på at denne ville suge. Men jeg lo godt. Tina Frey er en herlig skuespiller. Hun framstiller korpiedame med t-forma livmor, så da hun blir 37 år og hører bjellene, må hun skaffe seg en surrogatmor. Jenta kommer fra den ureflekterte delen av befolkningen som antakelig spiser ketchup uten kniv og gaffel. Skuespilleren heter Amy Poehler (blant annet «Saturday Night Live») og spiller på den magiske laser-streken mellom det overdrevne og det geniale. Hun er uventa vittig. Frey, som laget de kjente Palin-parodiene, er virkelig stilig og spiller komedie der oppe hvor det er luftig og behagelig. Men her finner du ikke ett ord om døden. Den redder påsken. 2008.

Pretty woman

TV3 21.30

pretty woman

Richard Gere som horekunde og Julia Roberts som hyllevare.

terning 4 liten En av de søteste og snilleste kombinasjonene av Askepott og «Cabirias netter» og en av de største publikumssuksessene i 1990. Julia Roberts spiller en sjelelig upletta luksusprostituert som treffer den rike mannen Richard Gere og innleder et littegrann vanskelig kjærlighetsforhold. Laura San Giacomo spiller frisk venninne og Hector Elizondo sjarmerte alle som hotell-concierge. Tida har forandret meg. Etter 25 år skjønner jeg at det ikke er romantisk med horer. Håp for alle. 1 time, 55 minutter.

The sitter

TV3 23.40

terning 2 liten Mye verre har det gått med kerub-geeken Jonah Hill i en komedie om hvordan det er å sitte barnevakt for psykopatiske, velstandsskadde barn fra kjølige familier der pappa perker pulostenten sin. Jeg vil gjerne ha sagt at jeg ikke vil at ungdom skal være ute i verden. De skal sitte inne med micro- og potetchips, og så får heller verden levere marihuana på døra. Men sånn går det ikke.

Filmen starter med at ei søt allværsjente går ned på Hill, men han har ikke skikkelig jobb, så etterpå skal han sitte barnevakt for fru Pedulahs bryster. Barn faktisk. Ungene er eksentriske som amerikanske beatpoeter, og av grunner som bare manusforfattere ville feste lit til (høste lit til ville vært et fint uttrykk) havner han på kjøret med ungene på slep. Narkodilerne er etter ham, adopterte Rodrigo sprenger restaurant-toaletter (fordi han er lei seg) og Hill involverer seg i vennskap med den hettebærende overklassen av slumbrødre.

Filmen består stort sett bare av scener som ordentlige regissører ville ha refusert og ender med at de fargerike ungene blir helt normale av at Hill snakker ut med dem. Det er bare latterlig, for folk blir ikke en gang snille av samtaler med Lippestad. 2011.

Leap year

TV3 01.45

terning 4 liten Amy Adams spiller pen dame som reiser til Irland for å fri til en mann på skuddårsdagen, for da kan menn ikke si nei. Men da hun kommer dit, treffer hun en pen verthusvert, og det er så sjeldent i Irland at dama blir helt forvirra. Romantisk komedie. Amerikansk-irsk. 2010.

Predators

Viasat4 22.00

predators

Adrien Brody og Alice Braga i monsterskauen.

terning 4 liten Og for de som gir blanke våpen i høsten: En skikkelig predator-film fra det ytre verdensrom der ikke en gang de gamle i KrF har adgangstegn lenger. Mange stilige folk er på reisefot i Nimrod Antals science fiction: Adrien Brody, Topher Grace, Laurence Fishburne, Alice Braga osv. En leiesoldat, ei militærdame, en russisk soldat, en kriminell og et militiamedlem fra Sierra Leone, en yakuzafyr, doktor Edwin og en doplanger våkner mens de er i fritt fall, men så parasjuter de seg ned til noe som viser seg å være en fremmed planet. Det er verre enn når bagasjen blir borte. Det viser seg at de er maten til monstere, og så må de forsøker å klare seg så godt de kan. Regissøren Antal er han som laget «Vacancy», og predatorene ser omtrent ut slik de skal. 2010.

Once upon a time in Mexico

Viasat4 00.50

terning 4 liten Denne er ikke så ille som de sa. På kino var kjendis-laminatet «Once upon a time in Mexico» en brautende engangsspøk uten sjarm. De digre lerretene gjør sånt med sjabre talenter. På TV ser filmen mer ut som om team Antonsen har spandert på seg en tequila-tur på Aker Brygge. Humor uten innlevelse.

Antonio Banderas repeterer den styggvakre dysterheten som i sin tid fikk en kvinnelig amerikansk filmkritiker til å skrive at han kunne frambringe orgasmer hos kjøkkenredskap. Det er fullstendig ubegripelig hva eksportspanjolen egentlig handler om i denne filmen, men ansiktsuttrykket er vellykka latinamerikansk på samme måte som Salma Hayek ser ut som ei sigøynerdame fra kitschmalerier på femtitallet.

Hudene er rødbrune som mjuk mysost. Himmelen blå som uvaska sengetøy. Menn går på en ginseng som lammer smilehull. Kvinner finnes ikke, annet enn i hukommelsen (Eva Mendes står oppført under kapittelet om øgle i håndboka Fauna for tømmermenn). Det absurde ikke-mennesket Johnny Depp spiller en avmålt CIA-er, mens Mickey Rourke med Frankenstein-fjeset bærer skjødehund på størrelse med penisrykter.

Dette er estetikk på volum 11, og det er bitvis moro. 2003.

Zoolander

TV2 Film 21.00

zoolander

Owen Wilson og Ben Stiller spiller pene menn uten egentlig innhold.

terning 5 liten Fordi høsten som opplevelsesrom er preget av kloroformets forsvinningsnevroser og naturens eksistensielle opphørssalg, hender det at innsikten blir større enn egoet. Jo, du skjønte det. Samfunnet har kosta 12 års skolegang på deg, så du skjønte det. Man blir så sart når omgivelsen begynner å prioritere dødsfunksjonene i sin ubarmhjertige overflødighetssirkel. Man tenker: Er jeg bra nok? Jo, man tenker det. Da er det lett å finne ut at alt er feil. Jo, det er det.

Da jeg hadde sett femti minutter av den onde komedien «Zoolander», handlet den ikke bare om dumheten og umenneskeligheten i modellyrket. Den handlet om dumheten og umenneskeligheten i alle stilyrker.

Filmen er fantastisk. Hvis man holder klart for seg at den like gjerne kunne ha handla om en Se & Hør-journalist og en landbruksminister, er «Zoolander» til å bli ydmyk av.

Ben Stiller som Zoolander spiller en så karikert mannlig supermodell at han virkelig ser ut som en pedagogisk overdrivelse fra seminarnæringa. 2000-tallets stiligste nyfinning Owen Wilson spiller kollegaen med gullokkene og den alternative livsstilen; den kule modellen som rykker inn i Zoolanders jeepete saftis-verden med peyote og personlighet.

En overflødig handling om politisk mord på malaysisk statsminister (som ødela bransjen ved å heve lønna for barnearbeiderne) bidrar til å bringe de to representantene for 2000-tallets Uopplyste Egovelde ut i verden. Der er de like bortkomne som Keiko på reality-tur til Vestlandet. 2001.

Fredag 21.11. Mannefredag med en Aronofsky til slutt

 

Die hard i New York

TVNorge 21.30

terning 5 liten Det er fredag, og bare folk med kaninhjerte, søvnløshet og konstant dårlig samvittighet for at pinnsvin dør ser dramaer om blinde tiggere som spiller trekkspill på Sri Lanka. Vi med stålkanter ser action. Sånn er det bare.

Det finnes egentlig bare to troverdige mannshelter, og det er Bruce Willis og julenissen, i den rekkefølgen. Dette var i 1995. Julenissen oppfyller gamle farsforventninger om at familiens uklare sædleverandør også har et slags hjerte av gull som han pantsetter i desember for å kjøpe lengdeløpsskøyter med sko, og Bruce Willis tar vare på at slekt følger slekters gang ved at han er en ustanselig påminnelse om at bare forplantningssvake menn bærer reine t-skjorter.

die hard i new york

Samuel L. Jackson og Bruce Willis terroriseres.

Hans skikkelse John McClane har fulgt oss forslått gjennom våre beste år, fra den gang han klatret flinkt som en blikkenslager i ventilasjonsanleggene i «Die hard», til han denne gang omgås Paranoia Americana, bombe-sabotasjene, med en så forverret mandagslivsstil at han kunne blitt tvangsinnlagt på det rehabiliterende Bukowski-museet for politisk ukorrekte bruskvekster til utvortes by-bruk. Nasjonalforeningen for flere menn i omsorgsyrker liker ikke nødvendigvis McClane, og han kan antakelig ikke settes til rydding av fortauer, bytting av undulatsand eller utebanking av muggen morgenkåpe, men hver gang han viser seg, tilstøter det kvinner innvortes mindreverdighets-komplekser som de tolker som lav vokseverk og benytter til relativistisk følelsesadferd. McClane er helten vår. Han er ikke musikalsk som Banderas eller skulpturell som Stallone, men du ville kunnet lukte den daggamle ånden hans til og med i Hillevåg.

I den tredje Die hard-filmen spiller han mot Samuel L. Jackson, en slags slipsneger med actionsjarme, og Jeremy Irons har fått være med som psykopatisk skurk. Det er i ferd med å bli en trend at de beste kjeltringene er engelskmenn. Slik ble Margaret Thatcher også nyttig for verden.

Filmen handler i søkk og kav om at Willis og Jackson holdes som gisler av en gal bombemann og dernest innblandes i terrorist-trussel mot skole samt et slags overbefolka spesialistran som er større i format og mer komplekst enn gavebyttinga tredje juledag. Action-genren blei svær i 1995, og «Die hard with a vengeance» var den største av alle. Større enn James Bond. Større enn CNN. Verdens beste jule-underholdning for folk uten sjel og skamfølelse. 1995.

White noise

NRK1 01.35

white noise

Michael Keaton kommer i kontakt med den hvite støyen.

terning 3 liten «White noise» er en spøkelsesfilm som tar seg sjøl alvorlig, som en påståelig ettermiddags-dokumentar på Discovery. Det skulle den ikke ha gjort, for mennesker som oppretter kontakt med de døde, er patetiske og ulykkelige og fortjener å bli oversett. Døden er vanskelig å forstå. Våre mange forsøk på å fantasere oss til udødelighet tilhører ikke menneskehetens mest ærefulle intellektuelle bedrifter.

«White noise» er dessuten en uhelbredelig trist film. Den starter på gråtkvalt nedover-retning ved at den mirakuløst gjenfødte Michael Keaton mister sin nye, friske, gravide kone i bilulykke. Det blir vi skikkelig deppa av. Så treffer han av alle ting den mentalhygienisk uforsvarlige skuespillerinnen Deborah Kara Unger med et så tungt ansikt at hun kunne fått Snurre Sprett til å begå selvmord bare ved å se på ham. Henne blir vi virkelig nedtrykte av. Og som om ikke det var nok, sitter det en forsømt liten guttunge og er lei seg for at pappa ikke leker med ham etter at stemor døde, for pappa sitter ved infløkte pc-er og forsøker å finne kona si med et slags spiritistisk ekkolodd.

Alt er så ugjenkallelig, endelig og uopprettelig leit at man bør se «White noise» på en dag som allerede er ødelagt.

Okkultisme-fansen kan like fullt glede seg over at det finnes Ondskap på Den Andre Sida, og Keaton med den pussige nittitalls-munnen blir skikkelig trua av dem samtidig som han forsøker å følge nødhjelp-meldingene fra de døde varslerne. Han lytter til den hyggelige hustruens sprukne kortbølge-stemme og leter etter ofre for dødsrikets ansiktsløse seriemordere. Filmen slutter uten egentlig å ha et klimaks.

For de som overtror på tilfeldighetenes metodikk, kan jeg nevne at Chandra West, som spiller Keatons døde kone, også var Val Kilmers døde hustru i «The Salton Sea». Klart at sånt tar på.

Det finnes folk som i fullt alvor driver med EVP. De registrerer stemmene til de døde i avskrudde TV-apparater og brødristere. Bare lat som ingenting og følg værmeldingene. 2005.

Monty Pythons Meningen med livet

NRK2 21.30

monty_pythons_the_meaning_of_life_ver2

Meningen med livet ble aldri helt klar.

terning 5 liten Hvorfor er ikke dette fredagens utvalgte. Fordi det er en rotete og ikke veldig god film, men noen av sketsjene er skjønne. «Meaning of life» er en legendarisk film av i bokstavelig forstand fabelaktige Python-sketsjer – fra historien om forretningsbygningene i rollen som sjørøverskip til den groteske overspisermannen som sprekker av sin siste konfekt. Filmen ble laget i 1983 da meningen med livet var relativt usynlig for de fleste, og den er et sprelsk forsøk på å dyperegjøre tilværelsen ved hjelp av surrealistisk humor. Det uberegnelige England ga filmen 18 års aldersgrense fordi den kunne føre til latter. 1 time, 45 minutter.

Karma Chamelon

NRK2 24.00

terning 3 liten Biografisk drama om ungdomstiden til Boy George som var vokalist i noe som het Culture Club. 2010.

Gentlemen broncos

Norsk TV2 02.05

terning 4 liten En gutt fra eksentrisk indie-hjem vil bli forfatter, men manuset hans blir stjålet av en fantasy-forfatter sånn at gutten havner på filminnspilling. Ukjente folk. Gå videre. 2009.

Mission impossible: Ghost protocol

TV2 Zebra 21.00

mission impossible ghost protocol

Paula Patton og Tom Cruise i Bond-stas.

terning 5 liten Tom Cruise blir femti år 3. juli for tre år siden som en feiring av den kirurgi-frie udødeligheten. Han har ingen skalpell-merker bak tørre ører, men ser ut som en mirakuløst velholdt mann med photoshop-mage rett fra pilates-paradiset.

Handlingen i denne M:I-filmen starter i Budapest (som «Muldvarpen»), og så bryter den ivrige Ethan seg ut av russisk deppefengsel der han sitter med fullt overlegg. Straks bærer det til Kreml de la Kreml, der Simon Pegg og Cruise er utkledde i russiske uniformer. Cruise har Aleksandersen-bart og ser ut som en krysning mellom Kong Haakon og Burt Reynolds. Men de er ikke aleine. Og du vil ikke tro hvem det er som sprenger det du ikke vil tro at de sprenger: Gale Kurt (som ikke ville blitt godtatt som sinnslidende nok av norske medier, men kunne funka som Erlend Loe-påfunn) spilles av den snille Larsson-svensken Michael Nyqvist; et nesten perverst bevis på etterskjelv-skadene fra «Menn som hater kvinner». På kino har Noomi Rapace overtatt etter Sigourney Weaver. På DVD konkurrerer en bullerund, svensk sosialdemokrat med SPECTRE og den Dan Brown-inspirerte tempelridder-ordenen.

På tross av Nyqvists nye kobbe-konturer blir dette er en visuelt vellykka film der bildelykken er mangfoldig. Jeg vet ikke helt hva som er stiligst – Cruise i Assassin’s Creed-hette eller tårnhotellet i Dubai.

Tre feltagenter og én analytiker må plutselig klare seg uten organisasjonen. De kommer til et Dubai der sanden antakelig er hepatittgul av kamel-piss, og så begynner kampen om satellitten. Klatring på fasader, oppskaka korridor-kjeltring og nåtidas kuleste humor: Teknologi virker ikke lenger. Fikse dingser funka for James Bond. Ikke i nåtiden. Klistrehansken til Cruise dør plutselig. Maske-kverna ryker. CTRL Alt+Del.

Til slutt flytter handlingen til Mumbai, men det er ikke så bra, for utlendinger får ikke lov å filme i India uten at de tar med musikk og dans, så en stund ser filmen ut som Bjergsted på 17. mai. Nye adgangskoder skal knekkes. Adgangskodene er vår tids superflått og skaper engasjement blant samtidsbrukerne av nettsteder. Jeg holdt forleden på i to timer for å oppnå gangbar ID til PS3.

«Ghost protocol» er nydelig satt sammen. Simon Pegg som it-vedlikehold er elegant klønete, og Jeremy Renner spiller en mellom-morsk, men hjertemjuk konkurrent til Cruise. Ikke en gang Paula Patton er dårlig.

Handlingen beskriver den ubegripelige trusselen at en sinnslidende svenske vil hiroshime hele verden for å starte en rensende storkrig. Jeg velger å røpe at verden overlever. 2011.

Leap year

TV3 21.30

terning 4 liten Amy Adams spiller pen dame som reiser til Irland for å fri til en mann på skuddårsdagen, for da kan menn ikke si nei. Men da hun kommer dit, treffer hun en pen verthusvert, og det er så sjeldent i Irland at dama blir helt forvirra. Romantisk komedie. Amerikansk-irsk. 2010.

40 dager og 40 netter

TV3 23.15

40 dager og 40 netter

Josh Hartnett har vanskelig for å motstå en sko.

terning 4 liten Josh Hartnett spiller en datafyr som er så aldeles ubegripelig døgnkontinuerlig utferka at han vil avstå fra sex i 40 dager på grunn av åndelig utmattelse. Filmens fabelromantiske løgn er at menn har vanskelig for kjønns-forsakelse. Bare skryt. Hvis gutter satte pris på sex, ville de vaska opp i stedet for å oppsøke fotballkamper og bilvask-automater, de ville ha skylt hendene etter toalettbesøk, lært seg spebarnstell, ha glemt ølrap, blondinevitser, potetgull og pc-porno.

Handlingen beveger seg med all den rutinerte forutsigbarhet som det går an å samle i 90 minutters galopperende hjernesvinn. 2002.

One true thing

TV3 01.20

one true thing

Meryl Streep som mamma og Renée Zellweger som datter.

terning 5 liten Meryl Streep spiller ei mor som har holdt en familie av selvopptatte jålekopper sammen som om hun var av Aralditt. I alt ståket og all sjølrosen, i all forfengeligheten og karriere-jabbet har hun produsert de små tinga som skal til for at stortenkere skal få mat, kjærlighet og skjønnhet. Mens den forguda faren (William Hurt) ikke har skapt annet enn sin egen tragedie. Mens dattera (Renee Zellweger) ikke har skapt annet enn sin egen misnøye. Løgne mor med de småborgerlige småkake-venninnene og servisene og juledekorasjonene er egentlig det hjertet de andres blod har rent gjennom for å få kraft og styrke. Derfor representerer filmen noe mer enn en årlig Morsdag På Kino, den er en slags Aksjon Se Deg Rundt – Det finnes framleis folk her. 1998. 2 timer, 5 minutter.

Underworld: Awakening

Viasat4 22.00

underworld awakening

Kate Beckinsale som nytrent og morderisk.

terning 4 liten Dere husker den lakksmurte vampyren Kate Beckinsale som lever i konstant krig med varulvene (lycanene) i et omtrentlig sci-fi-landskap? Hun er her igjen. Midt oppi en etnisk renselse av vampyrer og varulver. Hun starter i drakten som likner glinsende svart designer-Swix rett på kroppen og ender som Objekt 1, naken som salma-laks i vakuumpakning.

Beckinsale tilhører de flinke vampyrene. Hun har dyriske instinkter som Lars Monsen og kamptrening som Jet Li. Da hun flykter fra den flyktige forskeren Stephen Rea, treffer hun en vampyr med så vakkert totimers-skjegg at han kunne vært danser for Madonna. Hun blir med han til den rasistiske vampyrfaren Charles Dance og hans undergrunn for å drepe så mange varulver som mulig med sølvkuler og annet glitter. Men det verste er at Objekt 2 er ei lita jente med klare familietrekk. Hun må reddes både fra vampyrene, forskerne og varulvene og kunne trengt en rektor med militant antimobbing-program.

Filmen er ganske tøff. Beckinsale får riktignok mer juling enn hele «90 minutter», men det går verre med ulvene, en tendensiøs pelsdyr-aggresjon som kommer til å irritere SV.

Egentlig er det også feil å utrydde vampyrer. Med sitt behov for rødt kjøtt ville de representere redningen for landbruket. Både vampyrene og syklistene og varulvene er egentlig darwinistiske utviklingstrinn som står over oss mennesker, så vi burde respektere deres egenart og sørge for at de får friskt vann og sovekurv. 2012.

Underworld: Rise of the lycans

Viasat4 23.30

underworld rise of the lycans - mitra

Rhona Mitra på en hest uten navn.

terning 4 liten Etter så mye komplisert familie- og kjærlighetsliv kan det føles befriende å se folk som virkelig setter tennene i hverandre i stedet for å bleke dem på andre folks baderom.

«Underworld – Rise of Lycans» er uten Kate Beckinsale, men Rhona Mitra opptrer som erstatning og er Bill Nighys obsternasige datter med cro magnon-bitt og like triste øyne som vaskepersonale med hovedfag.

I denne tidløse middelalderen da vampyrene gikk kledd som Blue Oyster-vikinger og skjøt på hverandre med spyd, blir det født en slags superunge som heter Lycan. Som voksen blir han den primitive og bistre lederen av lykanene. Nå ser du for deg Conan i Schwarzeneggers skikkelse. Ikke gjør det, for Lycan spilles av Michael Sheen. Sheen er den porselenskjølige briten som først var Blair i «The queen» og deretter talkshow-pysa Frost i «Frost/Nixon». Han er en sånn mann som tygger havregryn før han kan svelge dem, og i denne filmen skal nettopp han være Villdyret med overlegen blodprosent. 2009.

Bowfinger

Viasat4 01.45

bowfinger

Eddie Murphy og Steve Martin er faktisk skikkelig vittige sammen.

terning 5 liten I en tid (1999) med danske dogmer og amerikansk method direction (Blair Witch Project), er det befriende å stifte bekjentskap med nyskapningen Cinema Nouveau, en autodidakt produksjonsform som tillater en kjendis å medvirke i hovedrollen uten at han vet om det. Film er den mest jålete av alle kunstarter om man ikke regner sirkus som animal performance. Steve Martins parodiske Hollywood-manus vil gi syndsforlatelse til en intelligent mann som har forspilt livet sitt blant silkefjols.

Martin spiller en slags moderne Ed Wood. I sin filmnoiristiske heim dyrker han minnene om fortidas fiaskoer inntil telefonregninga på fem dollars er blitt et problem. Da adopterer han indo-amerikaneren Afrims science fiction-manus «Lubbent regn» og satser på storhet. Men Hollywoods ubalanserte actionstjerne Eddie Murphy vil ikke være med. Martin og hans allsidige fotograf finner ut at de skal klare å filme den motvillige Murphy uten at han vet om det og innpasse responsene i handlingen ved kreativ klipping.

Det skjer ingenting uventet i denne filmen, selv om det burde. Men Steve Martins djupt intellektuelle mangel på desperate overdrivelser & uro kan gjøre en komedie uten høydepunkter morsom, fordi alt er vittig i forhold til akkurat ham og hans smittende normalitet. Dessuten forsøker ikke Eddie Murphy å forføre oss ved å være Black Beauty på silkelakner, så da spyr vi ikke hver gang vi ser ham.

Gnagertrynet Heather Graham fra Milwaukee spiller seksuell oppkomling i Hollywood. I virkeligheten har hun hatt kortvarige, registrerte forhold til skuespillerne James Woods og Elias Koteas samt regissørene Edward Burns og Stephen Hopkins.

Alle andre er også overstrømmende gode, og «Bowfinger» blir forvirrende vittig på en slags fiskepinne-enkel og grei måte som gjør at man tviler på sin gode smak hver gang man ler. Takk for det. 1999.

Beryktet

TV2 Film 21.00

terning 4 liten «Infamous» er et amerikansk drama fra 2006 med Sigourney Weaver, Toby Jones, Gwyneth Paltrow, Isabella Rossellini, Sandra Bullock osv. Den handler nok en gang om Truman Capote – og om vennskapet hans med den brutale morderen Perry Smith.

The united states of Leland

Showtime 22.25

terning 4 liten «The united states of Leland» er en film for unge med trøbla vann i den bruløse elva, og en film for samlebåndsformannen som laget menneskene så ustadige som de faktisk ble. Leland G. Fitzgerald er overmannet av den store tristheten. Han kan se frafall overalt. Alt blir borte. Kjærligheten. Lojaliteten. Alt det fine forsvinner, og folk sier «jeg er jo et menneske» bare hver gang de skal unnskylde svakheten sin.

Derfor gjør Leland det han gjør.

Skuespillerne er gode, historien fungerer, sommertristheten fyller sinnet som en campingferie på Notodden. Men jeg bruker gjerne en kveld bare for å se Kevin Spacey spille forfatter som dikterer sine setninger slik paranoikere slår bikkjer. Andre skuespillere: Ryan Gosling, Chris Klein, Jena Malone, Sherilyn Fenn. 2003.

Requiem for a dream

Silver 21.00

requiem for a dream

Surrealistisk Ellen Burstyn.

terning 6 liten Darren Aronofsky har med «Requiem for a dream» gjort en dødsmesse for illusjonsløsheten, for falskneriet, for den avventende tomheten som følger utsiktene til ingenting og det som enda mindre er. Ved en surrealistisk filmstil som hermer smerten slik et Nerdrum-bilde mobber øyet eller ei heavyrockgruppe mishandler øret, sender han sine djupe antydninger om felles-narkomaniens opprinnelser ned i den forskrekka innlevelsesevnen din.

Aronofsky har filmatisert en roman av Hubert Selby jr., men filmestetikken ligger et århundre fra Uli Edels Selby-film «Last exit from Brooklyn». Skildringen fra heroinestetikken og eldre-anoreksiens grufullhet er klippet til ironiske vignetter og gjentas som kald skjebnelatter i en ellers medlidende film. Ellen Burstyns herja ansikt og gale øyne tilhører egentlig Disneys eventyrverden. Hun kunne vært dronninga i «Snehvit» den dagen da speilet snakker sant. Dopvraka Jared Leto og Jennifer Connelly reflekterer de fallendes tyngdekraft og de talentløses forutsigbarhet, som om de var Hans & Grete på trappa foran heksas hus.

«Requiem for a dream» er laget som et etterskrift for den amerikanske drømmen, som alle vet er borte for alltid unntatt som unnskyldning for eksistensiell koma. Folk med livsinnhold trenger verken røyk eller kaffe eller alkohol eller heroin eller anerkjennelse eller utsikt fra Våland eller trimsykler og fremmedord. Men ingen vet hva det egentlig er. 2000.