Månedlige arkiver: oktober 2014

Fredag 31.10. Halloween spesial som også har med de beste Netflix-grøsserne

 

Ghostbusters

TV3 19.20

terning 5 liten Denne Halloween-spesialen starter med normale filmer som de med bare normalkanaler kan se, og så vandrer vi videre til en presentasjon av grøsserne på Netflix. De fleste.

ghostbusters

Besatt Sigourney Weaver tar i mot.

Halv åtte er et greit tidspunkt for familier som vil nyte skikkelig gammal liksom-skrekk for de kresne. «Ghostbusters» var og er storarta underholdning der Bill Murray, Dan Aykroyd og Harold Ramis spiller tre studenter som blir utvist av Columbia University for spøkelses-eksperimenter og starter sin egen utdrivelses-forretning. Sigourney Weaver er med som besatt kvinne. Stilig moro hele tida. Laget av Ivan Reitman i 1984. 1 time, 45 minutter.

Gjøkeredet

NRK1 00.55

gjøkeredet

Jack Nicholson i Helse Langt Vest.

terning 5 liten Seint på natt: Det er ikke mange av dere som virkelig vet hvor bra Milos Formans «Gjøkeredet» er. I en tid med nesten bare reaksjonære filmer, fortoner den seg som et opprørsk vellaga og velspilt mirakel, samtidig som komedien funker som en en djup etterklang fra en tid da et nytt menneskesyn ble skapt. Før 1970 var Vesten omtrent som Burma. Myanmar faktisk.

Jack Nicholson spiller en luring som forsøker å late som om han er gal i fengsel og blir overført til en psykiatrisk institusjon der nurse Ratched (Louise Fletcher) regjerer som en historisk rekonstruert nazi-fantasi. Forman legger all sin sympati for det frie mennesket inn i Nicholson, og han lar Fletcher representere det autoritære mennesket. Regissøren likte henne ikke, og hun likte ikke Forman. Et bilde der hun sender Nicholson et iskaldt hatblikk oppsto egentlig da kameraet fanget hennes reaksjon på regissørens instruksjon.

Forman fulgte skuespillerne med linsa også når de ikke skulle være i bildet og skaffet seg et bibliotek av reaksjoner som han klippet inn. og som bidrar til å gi filmen en særegen intimitet.

Historiens medisinsk uforsvarlige ideologi er at de gale er like normale som de tilpassa, og mingen skal bestemme over dem.

Retorikeren Nicholson stjeler pasientene, tar dem med på båttur og utgir dem for å være leger. Pasienter fra Oregon State Mental Hospital er statister, og framstillingen av de gale normale er ikke idoliserte eller ideologiserte: De er folk. Gruppe-innsatsen gjør filmen til et av de beste eksemplene på filmer der mange er synlige i bildet samtidig, det er som en film med bare Oscar-roller.

«One flew over the cuckoos nest» etter Ken Keeseys roman

er en av de største og mest langvarige suksessene i filmhistorien, og den

gjorde Jack Nicholson til ei superstjerne. Kesey skrev boka etter erfaringer med LSD, og han hatet filmen. 1975.

Bobby

Norsk TV2 01.55

bobby

Skulle du sett! Sharon Stone steller Demi Moore.

terning 5 liten Seint på natt igjen: Jeg elsker denne filmen. Den ligger og lener hypokondrisk i amerikansk films litterære hengekøye og feirer overraskende vesentligheter hos de selvvalgt udugelige. Filmen er basert på Ronald Everett Capps’ roman «Off magazine street», og den dveler imponerende ved sin egen snakkesalige særhet. John Travolta spiller en sånn rolle som Dustin Hoffman kunne gjort, men med kropp. Han er gråhåra, lavpanna og diger. Travolta har aldri sett mer ut som en prostatatrua orangutang enn dette. Nakken hans er dessuten som laget for Pamplonas byvåpen, samtidig som den slimme gutten fra diskoparketten minner om en romersk keiser i dårlig børsta gips. Dette vil dere se. Når han sitter i den spritduftende New Orleans-skumringen og synger til eget gitarkomp, blir han den perfekte amerikaner, han som driter i alt det han kan.

De er alle skjønne. Scarlett Johansson spiller den avdøde Lorraines datter, Gabriel Macht er alkisens væpner med et proteinsvakt halmskjegg som ville vore for tynt til silolagring. Deborah Unger Kahr er så skeivøyd kanadisk at du kan høre elger brunste i bakgrunnen. Og Scarlett Johanssons faciale fornærmethet har aldri vært mer tydelig enn i denne filmen. Dama ser så snurt ut at hun kunne vært SV-er.

Handlingen virker lenge som et meningsløst hål. Ord detter nedi, og man tror ikke at de vil føre til noe. Det er feil. En rørende historie utvikles langsomt og griper den delen av hjertet som kan lese sentimentale flerstavelser. 2006.

Trespass

TV2 Zebra 21.00

trespass

Nicole Kidman er foreløpig fascinert.

terning 4 liten Krimdrama fra 2011 med Nicole Kidman. Hun er så heldig at hun har fått håndverkere på besøk, og hun er så heldig at hun interesserer seg for én av dem, men arbeidere er arbeidere, og når de ikke går hjem fra jobb fordi de har fått dobbeltsidig lungebetennelse eller noe annet bagatellmessig, planlegger de å rane dama og huset. Nicolas Cage deltar hjertelig, og Joel Schumacher har regissert.

Step brothers

TV3 21.30

terning 4 liten Will Ferrell og John C. Reilly spiller to middelaldrende menn som fremdeles bor hjemme og som motvillig blir brødre da foreldrene gifter seg. Mary Steenburgen og Richard Jenkins er foreldre. 2008.

Deuce Bigalow: European gigolo

TV3 23.25

terning 3 liten Jeg orket aldri se 1999-filmen der Rob Schneider spilte gigolo, for meg var det like meningsløst som om det sjarmkrevende yrket ble utøvd av Scooby-Doo. Dette her er oppfølgeren fra 2005. Handlingen foregår i Amsterdam, der Rob blir lurt til prostitusjon og noen myrder menn som selger kroppen sin.

Grave Halloween

Viasat4 22.00

terning 3 liten Miko tar seg inn i Suicide Forest for å finne ut hva som egentlig skjedde med mamma. Ukjente folk. Kanadisk. 2013.

Fryktens sommer

Viasat4 23.35

fryktens sommer

Venninna kommer dettende på is.

terning 5 liten I en sommersløv fiskersmåby dumper en ungdomsgjeng det antatte liket av en antatt ukjent i havet fordi de kjørte på det, men neste sommer begynner mystiske meldinger og mord å mare. Skuespillerne er med fordi de tar seg bra ut i trange misunnelses-klær, og handlingen skal ikke føre til at noen mister troen på at de en gang kan bli manusforfattere. «I know what you did last summer» er en hjernedødt naiv ungdomsgrøsser i den retroistiske begeistringsbølgen for «Fredag den trettende»-filmer, men den er samtidig et slags livsmotto fra Dagbladet. «Vi liker det som laga oss». Sarah Michelle Gellar, Jennifer Love Hewitt, Anne Heche. 1997. 1 time, 40 minutter.

Drag me to hell

Showtime 22.25

drag me to hell

Noen eldre tar igjen når pleierne forsøker å synge for dem.

terning 4 liten «Drag me to hell» er påfallende lik en novellefilm i TV-konseptet «Twilight Zone» som underholdt den enkle allmennheten på nittitallet eller deromfør. Historien har ett poeng. Ei trivelig bankdame blir uvenner med gammel sigøynerheks, og hun flasker til med forbannelse. Etter det kommer shit happens-scener på en slags Rosa Panteren-måte. Når kjerringa biter blondinen med gummene finnes det nok noen KFUK-ere som fniser over gulrot-snacksen, men vi som kan dette, får en fornemmelse av avansert barne-TV. Jeg savner alvoret. Hvor er du, William Friedkin? Det var ikke mye forsonende latter i «Eksorsisten», gudskjelov.

Hovedrolledama med de uttrykksfulle Winslet-øyenbryna er bra. Alison Lohman har en kyndig uskyld ved seg som kunne ha skapt engasjement dersom de andre skuespillerne ikke så ut som figurer fra «Charlie og sjokoladefabrikken». 2009.

My bloody Valentine

Showtime 24.00

terning 5 liten Nyinnspillingen av skrekk-klassikeren fra 1981 er faktisk en enda større overraskelse enn muffa til Hilton. Filmen haler ikke bare hjernemasse og blodgørr rundt som filmatisk kompost, den vedlikeholder en arbeiderklasse-kul mordergåte som vil fungere som midlertidig thriller-spenning for de mest naive av oss.

Det starter med at fredagsfanten ungdom kommer sammen for å pilskline i de freudianske gruvegangene ved lamslått småby. Lammelsen skyldes at tettstedet en gang i tida opplevde massemorderen Harry med hakke og miner-maske. Alle vet at Harry er død, men ingen vet hva Harry gjør. For plutselig oppstår en gjenfødt Harry, og han hakker folk der hvor det gjør mest vondt.

Som om ikke det var nok, kommer den tiltalende utkant-Sarahs ekskjæreste til byen og vil nedlegge gruva og kjæresten, ektemannen hennes er gravid med ei annen mor og den nakne dama som egentlig har sex med trailersjåføren er naken og naken og naken så mye at du begynner å lure hvordan i all verden denne filmen ser ut i 3D.

Når filmen nærmer seg slutten og de fleste har luftehull ett eller annet sted i kroppen, oppstår en helt reell tvil om Harrys identitet og gjenfødelse. 2009.

Og så tar vi oss over til Netflix-grøsserne

Det er litt flere enn disse, men jeg har plukka ut de som virket mest interessante etter sviktende kriterier og dårlig hukommelse:

The conjuring

conjuring, the

Patrick Wilson og Vera Farmiga har det verre enn foreldre flest.

terning 5 liten Det er en stund siden jeg så den, og det jeg husker best var at djevelskapen ble paradoksalt overdøvet av asfaltjævlene, som herjet i den hyggelige gata vår med traktortomgang og voldsom dødsvalsing. Sammensmeltingen av de to kom ut til asfaltfolkas fordel. De var nifsest.

Filmen handler om det disharmoniske ekteparet Patrick Wilson og Vera Farmiga. Ingen av dem ser ut som om de ville blitt akseptert av vaginasjons- eller adopsjonsnemda, men de er blitt foreldre, og de oppfører seg nokså fint gjenom hele filmen. Men det vil ikke være noen overraskelse om en av dem eller begge blir besatt av den sorten djevler som fører til at ellers fine folk herjer ondt slik oppdragere og skolemestere gjorde på Margrethe Munthes tid.

Det starter med at paret, som tydeligvis er alvorlig trøbla paranormikologer, resymerer noe om den dokka som de aldri har snakket om. Det er ei nifs, sminka dokke, og den ser ut som en gothdame som plutselig ville føle seg som strandbabe. Samtidig som asfalt-traktoren hylte som et jetfly med slark i snoozen, kom det nye huset inn i bildet. Hunden vil ikke bo der, for hunder er instinktive vesener som kan finne igjen nedgravde bein og kjenne igjen slekta ved å lukte den i rumpa.

Wilson-folket har kjøpt hus uten å sjekke kjelleren. De har kjøpt hus uten at den fraflytta eieren har rydda spindelvevet. Disse huskjøperne fortjener fandenskap.

Så kommer den neste elendigheten. Mamma våkner med blåmerker etter inflyttingssex, og det gjør at vi minnes Barbara Hershey (gåte for spesialistene) eller antar at det kan være Mia Farrows seksuelt utagerende brudgom som har herja, og da mener jeg ikke Woody Allen. Dessuten dør bikkja, og da ble jeg virkelig redd, for bare i kompromissløse sadismer og sippe-dramaer dør amerikanske filmhunder.

Alt begynner å gå galt. Det står noen i skapet. Bilder detter ned av veggen. Mamma dukker opp i pysj og morgenkåpe, et plagg som bare brukes av kvinnelige alkoholikere og pleiehjems-pasienter. Holy shit. 2013.

Dawn of the dead

terning 4 liten Denne nyinnspillingen av George Romeros legendariske 1978-splatter er egentlig unaturlig god. Ifølge alle bruksanvisninger skal det være kjedeligere enn kjøttdeig å se vaggende udøde i mer enn 100 minutter, for et zombiekalas er et zombiekalas, og variasjonsmulighetene har fysiologiske begrensninger. Men filmen funker, og de allveisflyktende allmuefolka klarer å opprettholde så stor troverdighet at vi holder med dem. Dessuten er filmen egentlig en kontinuerlig cowboy-katastrofe med storskytende bushtilhengere i kjellere og på tak.

For folk som vanligvis steker biffen før de kjøper den, vil «Dawn of the dead» inneholde mer blod enn de trodde eksisterte. 2004.

Halloween 2007

Halloween 2007

Mike med maska er tilbake i superform.

terning 6 liten Dette er Rob Zombies fantastiske Halloween-film fra 2007. Samme handling. Heftig film.

The orphanage

orphanage, the

Fra barnehjemmet – tipper denne beboeren får erstatning av kommunen.

terning 4 liten I denne spanske filmen får du treffe den sørgmodigste spanske dama du noensinne har sett, inklusive Da Vincis «Mona Lisa» som var italiensk og Picassos «Francoise», som antakelig bare var forbanna.

Den fascinerende skuespillerinnen Belén Rueda spiller med en feminint framoverlent og kroppstung melankoli som vandrer gjennom Juan Antonio Bayonas film som en visualisert smerte.

Det skjer ikke oppsiktsvekkende voldsting i «El orfanato», men sorgen får en bildemessig soliditet, den blir nesten til gjenkjennelig masse foran øynene dine.

Handlingen er klassisk, noen vil si at dette er en halv sushi-grøsser uten bleike barnefjes. Den syke lille adoptivgutten Simon blir borte fra et selskap, og etter seks måneder har han ennå ikke kommet tilbake. Faren gir opp, men mora drives av ville lengsler og ufattelig sorg inn i en prosess med spiritister og gamle synder. Så galt blir det for denne familien at Geraldine Chaplin manes fram fra glemselen og spiller okkult medium som kan se barnespøkelser fra en forferdelig fortid.

Dører åpnes. Det kommer lyder fra loftet. Dette er for de andre, som syns det er ekkelt med blod når noen dør. De som synes det er koselig med nifse stemninger, særlig hvis de oppstår i kondisjonerte hjem blant høyt utdannende mennesker. 2007.

Skrik 4

skrik 4

Han til venstre skal du følge godt med på.

terning 4 liten Før alt fantes ungdom med for god tid. Da pubertetsguttene sluttet å gå med aviser eller sykle rundt som visergutter, satte de seg ned i Wayne’s World og fant systemene i egentlig ugjennomtenkte klassiske skrekkfilmer. Da VHS-en kom for alvor på åttitallet, så de «Fredag den 13.» så mange ganger at de lærte den utenat, også strukturalistisk.

I 1996 skrev trivialkunstneren Kevin Williamson «Skrik» for veteranen Wes Craven, og den var en grøsser som ikke bare fulgte, men også debatterte de store konvensjonene i genren. Her er fireren. I den er «Skrik» blitt en del av de akademiske konvensjonene (kalt «Stab»), og handlingen starter med ei slags russisk dokke av handlinger inni hverandre, en teknisk kyndig og egenbegeistra meta-orgie uten sidestykke. Vil jeg tro.

I starten våkner David Arquette med Courteney Cox og tar på seg den sjokoladebrune sheriff-uniformen som alltid varsler ulykke. Han har en blond assistent med trykk på første stavelse, i byen finnes nå Emma Roberts og fra alle kåte nesten-nerders eventyr-fantasier: Hayden Panettiere.

Alle de opprinnelige jentene ble voksne damer med resignasjonsfjes. Denise Richards er fremdeles jenta med TVNorge-mimikken, Arquette er forvirra politimann og så starter ungdoms-myrderiene. Ikke uventa oppstår også nye grøsser-konvensjoner.

Slasher er slasher, og det finnes mye graps også i denne filmen. Men bildet av ei jente med tarmene hengende ut hører hjemme i en annen filmserie. Egentlig er det også en konvensjon at så formalistiske filmer som dette aldri kan bli spennende, men det er faktisk feil. 2011.

Seed of Chucky

terning 3 liten Husker skrekkfilm-dokka Chucky. Han døde. Men sønnen Glen lever, og da det skal lages film om foreldrene, drar han til Hollywood og vekker dem til live. Det viser seg at de ikke ble snillere av å være døde. Jennifer Tilly. 2004.

Ondskapens hotell

terning 5 liten Stanley Kubrick regisserte faktisk en Stephen King-historie tilbake i 1980, og det ble en av de uhyggeligste og mest siterte grøsserne noensinne. Forfatteren Jack Nicholson kommer til forlatt hotell med familie, og gammel indianer-forbannelse rammer ham og gjør ham til en gal morder. 2 timer, 22 minutter.

Amityville horror

amityville horror, the

Ryan Reynolds begeistret mange kvinner. Han om det.

terning 4 liten Av historiske årsaker foregår også nyinnspillingen av «The Amityville horror» i 1975. Filmen viser i hvert fall én ting som ikke fantes på syttitallet: Torsoen til Ryan Reynolds. De som husker den nakne John Lennon, vet hvordan menn skulle se ut den gang. Reynolds med det snille førskolefjeset har en geometrisk sjokkerende overkropp som vil få jenter til å skrike før uhyggen starter – fordi de ønsker seg tjue minutter i Los Angeles og seks ekstra fingre. Så er det sagt. Helsestudioene blir overfylte.

Historien i «The Amityville horror» er nødvendigvis slik den pleide. En gang for lenge siden fantes det en tabloid familie med navnet Lutz. Den røykte antakelig National Enquirer og trodde at huset var besatt av døde indianere. Stuart Rosenberg regisserte i 1979 filmen om hvordan James Brolin og Margot Kidder unnslapp den brumlende bygningen sammen med barna sine. Fordi hele California er besatt av en ondartet repetisjons-djevel, har Andrew Douglas laget en 2005-versjon. Den ble slett ikke er så dårlig som man vil ha det til. Den er bare sånn som man vil ha det til.

Reynolds har slått seg sammen med den unge mora Melissa George, en australierinne som ser yngre ut enn sitt eldste barn. Den nye resirkulasjons-familien får kjøpt drapshuset i Amityville for nesten ingenting, og de flytter inn til muntre melodier som Tom Petty ville likt. Det varer ikke lenge før den skjeggete stefaren begynner å etterape Jack Nicholson i «Ondskapens hotell». Samtidig manner huset seg opp med kålmage-lyder i avløpet og pigmentfattige dødningefjes i kroker og kott. Mors øyne blir oppsperra som junkieglugger. Stefars blikk er smalere enn Clint Eastwoods sigarettpapir. Barna valper måpende rundt i korridorer og ser sanne syner i hytt og vær. Vi som utgjør alle disse fagfolkas faste kundekrets, sitter tålmodig og venter på at alle gjentakelsene skal begynne. Det gjør de. 2005.

Texas chainsaw massacre 2003

texas chainsaw massacre 2003

Jessica Biel med motorsagførernes landsforbund i hælene.

terning 5 liten OK, det er ikke smakfullt, det er ikke bra, men det er underholdende. «Motorsagmassakren» er ikke laget for folk flest. Man skal ha spesiallærer-utdannelse, patologipraksis, pølsemakerlære, hjelpepleiervikariater eller ekstremfilm-hobbier for kunne se denne filmen i det hele tatt.

Tyskeren Marcus Nispel lager en intens, fargefeit eventyrstil med alle detaljer intakt. Introduksjonsscenene i hippie-vogna er laget i skeiv, svett vidvinkel. Nærbildepoesi med innlandslys på fuktige hudflater veksler nesten surrealistisk vakkert med introduksjonen av tyskerens Texas: Råtnende dyre-kadavre, surbrune høyballer, flekkete grisehoder i Veglangs Kafé, en do som likner fru Lampebørsters visjon om at helvete er en septiktank – filmen er rett og slett full av møkk, en slags ureinslighets-apokalypse med hittil ukjent variasjonsevne.

Vel. Jeg sa at filmen ikke er for alle.

Så kommer forfølgelses-handlingen i gang, og den illustrerer egentlig genrens paradokser. Alt sølet, den ekle sheriffens fantasier og hans løse tenner er egentlig verre enn at Nispel kutter beina av folk med motorsag. Kropps-effektene tapper interessen også i denne filmen. Men fotograferinga er fin, og Nispel får til gammeldags forfølgelsesspenning de siste 30 minuttene. Akkurat det ville jo ha funka like bra i en Frøken Detektiv-film.

Handlingen er som sist. Fem unge på vei fra Mexico med gras tar dessverre opp haiker og stanser dessverre på feil småsted i Texas. Reklame-sloganet til filmen sier «Inspirert av sann historie», men Hooper fikk ideen til den opprinnelige filmen da han fikk se motorsager henge fra taket i en verktøybutikk på 1970-tallet. 2003.

Halloween II

terning 5 liten Rob Zombie laget også en oppfølger til sin moderne «Halloween», men den har jeg ikke sett. Jeg regner med at den er fra. 2009.

The host

host, the

Så kommer forurensnings-monsteret til Seoul.

terning 6 liten Monsterdrama er kanskje ikke en ny genre hvis man tenker seg nøye om, men«The host» er ihvertfall den mest oppsiktsvekkende og originale skrekken i dette tiåret.

Sør-koreaneren Joon-ho Bong danser og vrir fram en film som gjør at man måper ofte i løpet av to timer, og denne litt sløve formen for anerkjennelse oppstår ikke på grunn av storslagne spesialeffekter. «Gwoemul» har en dramatisk, patosfylt folkenærhet som sitter som kleppkrok i magen. Monsteret er en slags klatrende basilisk av alien-opprinnelse, og på et nesten metafysisk eller metaforisk vis er den øgleaktige kjøtt-eteren blitt et melankolsk ikon eller en klovn. Du føler altfor sterkt at den representerer noe spesielt, og det er seoul i havet å finne helt ut av hva det er.

Folka i fortellingen er skjønne hinsides en tabloid beskrivelse. Bestefar til skolejenta Hyun-seo driver en merkelig blanding av uterestaurant og kiosk langs Han-elva sammen med den litt enkle sønnen sin, som også er alenefar til Hyun-seo. En tid etter at amerikanerne har sluppet ut de formale dehydene sine i elva, kommer et monster svømmende. Det låter kjent, og du har aldri sett maken, for den nifse begivenheten er skildret som en slags folkefest i en Kaurismäki-film, og i et mylder av irrasjonelle reaksjoner oppstår en skakende familiekatastrofe. Egentlig bør dere ikke vite mer.

Resten av filmen er en merkelig, poetisk og rå helteskildring av familien Parks kamp mot udyret – samtidig som filmen skildrer med nesten farseaktig fandenivoldskhet hvor idiotiske sivilisasjoner blir når de trues. Virologene svermer svimete. Soldater og politifolk gjennomgår en tragikomisk idiotisering før de borer i den ulykkelige nuddelkokkens kranium for å finne opphavet til all ulykke. 2006.

Cube

terning 4 liten En slags kultfilm. Kollega Dan Tagesen skrev ved kinopremieren: «I «Kuben» forteller Vincenzo Natali en klaustrofobisk historie fra en merkelig kube en gang i framtiden. Hele handlingen foregår inni kuben, og det skal noe til å holde på oppmerksomheten til publikum. Men det klarer regissøren på en imponerende måte. Litt «skurr» er det likevel i «Kuben». En av hovedpersonene, politimannen Quentin, spiller seg raskt tom for troverdighet. Og til tider er dialogen i filmen i overkant kvasi-filosofisk. Dette er egentlig bare en annerledes thriller som ikke trenger noen høytidelig overbygning.» Kanadisk. 1997. 1 time, 30 minutter.

Indidious

terning 5 liten Grøsser med stort og fint rykte. Patrick Wilson og Rose Byrne skal hindre at barnet deres blir frakta inn i riket The Further mens det ligger i koma. 2010.

Død snø

død snø

Norsk utedo-sex fører til døden.

terning 5 liten «Død snø» er en faktisk en imponerende film når det gjelder å framtrylle alternativ åndelighet. Den gir for eksempel en fullverdig poetisk tolkning av den uunngåelige menneskelige lidelsen som døden innebærer: Filmen starter med at en gjeng med unge leger drar på hyttetur med pils, verbal-stå og overstrømmende livstro. I løpet av kort tid viser det seg at framtida byr på en arketypisk massakre, der de naive menneskene blir brutalt slaktet av metaforiske tyske nazi-soldater på kill-spree, som det heter i faglitteraturen. Når en del av historien kulminerer i at to henger utfor stupet etter en halvdød soldats tarmer og fremdeles slåss mot hverandre, står vi overfor en beskrivelse av menneskets skjebne i det tomme universet som Nietzsche antakelig kunne gått god for. Alt er egentlig bra i Tommy Wirkolas film. Innsida av hytta ser ut som en blanding av sekstiåtter-hjem og Caprino-stue der Claes Gill forteller eventyr med Harald Heide-Steen senior ved vestveggen. Guttene er intelligent kåte. Jentene er intelligent kjatrete. De aker på badering, og blondine på utedo i minus 22 er en slags psykosomatisk åpenbaring.

Så kommer Bjørn Sundquist og er vardøgeret. Han ser litt ut som en hauptsturmbahnführer fra det mislykka felttoget i Russland, men er egentlig en Nicholson. Bare farligere og alvorligere. Han gir filmen en dysterhets-føling som varer og bare tar seg opp.

Jeg kan ikke fortelle i detalj om dette. La meg bare nevne at Vegar Hoel er fantastisk zombie-offer og at lemlestelse for å unngå zombie-smitte også ville ha skremt Artaud. «Død snø» er dessuten en uventa spennende film. Bare én innvending: Man må bli DREPT av en zombie for å bli en zombie. Biting teller ikke. Det er vampyrene. 2009.

The night of the living dead

terning 4 liten Dette er 1990-versjonen av Romeros zombie-film, og den er frisk.

The cave

terning 4 liten Amerikansk sci-fi-grøsser om forskere som oppdager ruin etter rumensk kloster. Vi vet alle hvordan amerikanske filmer blir når de spilles inn i Romania. Vi vet også hva som skjer når Cole Hauser spiller hovedrollen. Men – både Piper Perabo og Lena Headey er med.

Silent Hill

silent hill

Radha Mitchell i feil by.

terning 5 liten «Silent hill» er ikke en god film i den forstand at den forteller en oppbyggelig historie eller ble forbilledlig godt bygd. «Silent hill» er en visuelt opphissende sløsegrøsser som slenger likt en fyllekjører fra veikant til veikant, for filmen er alvorlig animert. Handlingen skeiner usjenert over i det banale like selvfølgelig som den hisser seg opp med bildeskrømt som kunne ha hengt i Louvre. De visjonære bildeguttene er her. Så ta tilflukt eller sug inn råstoff til noen dødsstilige mareritt. En gang til høsten.

Christophe Gans er tilhenger av japanske grøssere, og filmen starter på den hjemmekjære «The grudge»-måten med bleikt, mørkøyd barn som plutselig er der, plutselig er der ikke. Det tilhører også den japanske grøsser-feminismen (Ganses yndlingsteori) at mor Radha Mitchell oppsøker en spøkelsesby for å kurere datteras søvngjengeri.

Regissør Gans er en gal fotogaller, og introduksjonen av Silent Hill (Satan’s Hell?) løfter hodehud. Det snør aske. Monstere som likner beckettske hudsekker eller oppdrettssvære sjøpølser iltrer opp fantasien. Sirenene hyler. Mor Mitchell får hjelp av en merkelig, androgyn politidame som minner om Sgt. Callahan (i Politiskolen, selvsagt). Etter møtet med Mannen med Ljåen beveger historien seg over i imitasjonen av en Stephen King-miniserie der folk har god tid til å dosere for hverandre. I denne langvarige delen spiller Alice Krige fanatisk pietist, og rutinerte kinogjengerne ser seg forvirra om etter indianske gravsteder. Deborah Kara Unger likner ei sannsigerske fra julekalenderserien fra Gråfjell. Menigheten ville blitt kasta ut av Kristelig Folkeparti fordi den ser for religiøs ut, og synderne skal straffes og hekser brennes og alt sånt som tærer på tålmodigheter som sol på usmurt strandrygg.

Til slutt slår Ganse og Avary seg løs med en splatter-orgie av Carrie-format, der det brente tentakelbarnet tar sin rødstrupe-hevn og de religiøse hyler ynkelig. 2006.

The eye

terning 4 liten Hong Kong-grøsser om ei blind jente som får hornhinne-transplantasjon sånn at hun kan se igjen. Det går selvsagt galt. For nå kan hun til og med se spøkelser, og det var ikke meningen. Derfor må hun lete etter hornhinnas egentlige eier. 2002. Anjelica Lee i hovedrolle.

Hellraiser: Hellseeker

terning 4 liten 2002-versjon fra Clive Barkers legendariske univers. Forretningsmann uten hukommelse har fått en merkelig boks som kaller fram monstre.

Fritt vilt II

fritt vilt II

Bolså er norsk grøsserdronning.

terning 5 liten «Fritt vilt II» er mer spennende enn jeg satte pris på. Jeg så at en sur innsender på imdb skrev «Predictable!!!», men jeg har bare sett én grøsser som ikke var forutsigbar, og det var «Moscow Zero», som aldri hadde verken blod eller vold eller spenning.

Filmen starter på et nedleggingsklart sjukehus (som guttungen til Thorvald nå ville brukt én milliard på for å redde arbeidsplassene) der Fridtjov Såheim jobber i så stygg strikkevest at han ser ut som en karikatur av Espen Eckbo. Otta Sjukehus er et behandlingssted der bakteriene ikke ville turdet legge seg inn av redsel for smittefaren. Utenfor det triste tettstedet (som i seg sjøl er et vektig argument for EU-medlemskap) ligger fjellheimen og soler seg i sin snødekte, arrogante perfeksjon og sine vanvittige smeltemengder med billige terra-watt. Ole skal undersøke bilen fra den første filmen, og han finner genre-geniet Ingrid Bolsø Berdal, en forkommen frost-zombie midt i den nybrøyta bygdevegen. Med g.

Vi skjønner jo at hun skal havne hos Fridtjov, og vi skjønner at den daude morderen på mirakuløst vis skal iverksette trusler igjen. Men det blir spooky for det. Som da litle Audhild blir satt til å strippe alle likene aleine og etterpå begår den filmhistoriske tabben at hun dusjer. Hva skjer med jenter som dusjer uten skaut i grøssere? Splæsj.

I toeren finnes også en effektiv skuespiller som heter Marthe Snorresdotter Rovik, og sammen med Bolsø blir hun filmens uranklump. Og på det forlatte hotellet klimprer de dinglende sauebjellene en tynn liten Carpenter-låt.

Tenk hva syttitallet hadde vært og åttitallet hadde vært og nittitallet hadde vært hvis norske filmskapere hadde oppdaget at det var kult å slå i hjel nakne damer i dusjen. 2008.

Wishmaster

terning 4 liten Standard-grøsser fra 1997 der en djinn forsøker å få sin eier til å foreta tre ønsker som i sin tur vil bringe flere djinner.

Torsdag 30.10.–En skikkelig iiiik!-klassiker dagen før dagen

 

Halloween

Max 21.30

terning 5 liten Det går raskt mot den dystre dagen da små barn avslører hvor avhengige de er av godterier med kunstig farge og sukker. Det er absolutt ingen grunn til å melde seg av denne høytiden, så derfor går vi helt til Max, en kanal der man ellers bare ser motvillig fotball, for å finne den opprinnelige «Halloween», en av grøsser-genrens største klassikere.

halloween 1978-2

Iført spraya kaptein Kirk-maske kommer Mike Myers for å ta jenter som har jort det.

John Carpenters skrekkfilm er egentlig ikke er utsøkt god, men likevel var den med på å starte en genre der handlingen bare skildrer hvordan gale, mytiske mordere tar livet av de tilfeldige ofrene sine. Jamie Lee Curtis og Donald Pleasence i hovedrollene.

Men man kan glede seg over det eksotiske ved filmen. Donald Pleasence var en sjelden skuespiller med et opphissa rollegemytt i alle filmer. Han spilte i 226 filmer før han døde i 1995 i Frankrike, og de av oss som ikke bare har sett danske TV-serier, har husket ham hele livet for rollen i Polanskis «Cul-de-sac» fra 1966. Pleasence hadde et ubehagelig, stikkende blikk som kom fra lyse øyne, og det var ikke tilfeldig at han også har spilt Himmler. I «Halloween» spilte han legen Loomis. En oppskaka, lite tillitvekkende fyr. Og så har vi Jamie Lee Curtis. Hun er framleis datter av Tony Curtis og Janet Leigh og ble født tjue år før hun spilte i «Halloween». Menn med dårlig oppdragelse tenker kropp når noen sier Jamie Lee Curtis, og det er helt feil, for hun er en skøyeraktig og karismatisk skuespiller. Berømt ble hun for «Rollebytte» og «En fisk ved navn Wanda», men alle mennesker med respekt for seg sjøl vet at hun spilte i den første «Halloween», og faktisk også den siste. Hun ble hyra av Carpenter fordi Hitchcock brukte mor hennes i «Psycho».

halloween 1978

Jamie Lee Curtis (20) trodde hun var elendig, men Carpenter var strålende fornøyd.

Ellers er dette filmen om maskekilleren Mike Myers, som tok livet av søstera si og havnet på psykiatrisk sykehus hos Pleasence, men så pigger han og begynner å myrde unge jenter. Det skjer den 31. oktober. Med doktoren halsende etter.

Regissør John Carpenter og produsent Debra Hill har i ettertid insistert på at de ikke mente å lage en film som promoterte jomfruelighet som middel mot å bli drept av seriemordere. Det var helt tilfeldig at bare jenter med sexliv strøyk med. Ikke desto mindre er den livsbevarende anstendigheten blitt en del av de nerdete grøsser-reglene som man blant annet henviser til i «Skrik». Det er de slemme pikene som dør først.

Masken i filmen er egentlig en Captain Kirk-maske som ble kjøpt for en dollar i butikken. Øyenbrynene og kinnskjegget ble fjerna og masken ble malt hvit. Øynene ble åpna litt og håret brunmalt. Det ble skikkelig skummelt. 1978. 1 time, 33 minutter.

Kjærlighetens spill

TV2 Film 18.45

kjærlighetens spill

Angelina Jolie og Gillian Andersson i den følsomme delen av verden.

terning 5 liten For de andre: «Playing by heart» er så vemodig og vakker at sjel vil ta bolig i fjernkontroller. Willard Carroll er barnefilm-forfatter og har skrevet videofilmer som «Den modige lille brødristeren drar til Mars». Med «Playing by heart» har han beveget seg over i en pludrende voksenverden som like gjerne kunne foregå i Taremareby.

Filmen hans er behagelig å se på, men på en mystisk udeltakende måte. Det finnes ingen å holde med her, det finnes ingen som man ønsker skal bli kjærester for å ale opp rekkehus sammen.

Sean Connery og Gena Rowlands oppvarmer gammel sjalusi i et litt usmakelig rikmannsmiljø som kunne stamme fra søramerikansk formiddags-TV, men de er ikke genuint rørende eller irriterende, bare så lunt og sivilisert til stede at de kunne vært hverandres stilmøbler.

Madeleine Stowe møter sin gifte elsker Anthony Edwards i et hotellrom fordi de kopulererer så sensasjonelt bra sammen, men man får hele tida følelsen av å være til stede i oppsummeringa etter et svært spennende parti sjakk.

Gillian Anderson virker nesten mageveltende naturtro som kvinne uten intimitets-evne, men da hun deiter den velkledde arkitekten Jon Stewart over gryter og paradokser, fylles man av smertefulle medlidenheter fordi det er så åpenbart at dama aldri vil finne annet enn mistenkelige sider ved en mann.

Dennis Quaid lyver i barer med så pervers innlevelse at man får følelsen av å se et uforklart intellektuelt selvmord.

Angelina Jolie oversnakker diskotek-karikaturen sin sånn at man får fornemmelsen av å være med på en bratt og andpusten ecstacy-opptur, og Ryan Philippe kunne ha spilt Marilyn Monroes dårlige dag, for han er en slags blåhåra blondine uten tilstedeværelses-energi.

Filmen oppleves som foreningen Lykkelige Hybelboeres millennium-demonstrasjon av Folk Som Ikke Passer Sammen, et slags preventiv-tiltak som skal forhindre behovet for leiligheter med barnerom.

Likevel er «Kjærlighetens spill» ikke kjedelig. Likevel er den ikke dum. Det er noe ved menneske-mosaikker som fascinerer. En Kurt Ard-initiert maurtue-begeistring som gjorde at folk satt stille og fulgte med i «Falcon Crest» og «Glamour». Den gjør at man kan motta også disse uforstandig sammenknytta luksus-hverdagslighetene med temperamentsløs lykke. «Playing by heart» varer 2 timer. 1998.

Mitt liv uten meg

TV2 Film 21.00

terning 4 liten «My life without me» er en spansk-kanadisk produksjon regissert av Isabel Coixet. Sarah Polley skjuler at hun har kreft for å kunne leve et mer lidenskapelig liv enn noensinne. Jeg syns det er en nifs ting å pålegge sjuke folk, men OK. Mange stilige skuespillere som Amanda Plummer, Deborah Harry, Maria Medeiros. 2003.

Night of the running man

Showtime 19.30

terning 4 liten Dette er en grusomt grapsete film. Den er ikke dårlig. Bare dum. Andrew McCarthy spiller drosjesjåfør med trailer-bart og ser ut som både Cheech & Chong. Han tilegner seg en gangsterkoffert med én million dollars, og de er stjålne Las Vegas-penger. Scott Glenn spiller leiemorder. 1994. 1 time, 31 minutter.

Stranded

Showtime 21.00

stranded 1987

Ione Skye – et åttitalls-ikon.

terning 3 liten Dette er en sær og dau science fiction-thriller uten spenning, men med en slags barne-TV-sjarme. Rare skapninger fra verdensrommet tar tilflukt hos kosejenta Ione Skye og bestemora hennes Maureen O’Sullivan, men de får selvfølgelig problemer med myndighetene. Tex Fuller regisserte i 1987. 1 time, 27 minutter.

Outrage

Showtime 00.10

terning 4 liten Takeshi Kitano vet dere hvem er. Han er i hvert fall kjent for «Zatoichi». Den 66-årige japaneren har skrevet og regissert «Autoreiji» i 2010, og han spiller sjøl hovedrollen. Filmen handler om at en veldig innflytelsesrik mafia-gubbe ber sin nestkommanderende om å ordne opp med en gjeng usertifiserte dophandlere. Han lar jobben gå videre til sin triste nestkommanderende.

Tilbake til Provence

Silver 19.15

tilbake til provence

Agnes Jaoui på landet med tristheten sin.

terning 4 liten »Snakk med meg om regnet» heter dette komediedramaet på fransk, og til alle mine fransk-elskende lesere: Silver er kanalen deres. Der vises franske filmer. Agnes Jaoui laget denne med seg sjøl i hovedrollen, og den handler om en lokalpolitiker som reiser til barndomshjemmet i Sør-Frankrike for å hjelpe søstera med å gå gjennom avdød mors ting. Så skjer det mange franske ting. 2008.

The wild bunch

TCM 21.00

wild bunch

Veldig ville menn med hatt. For det meste.

terning 5 liten «The wild bunch» fra 1969 er en film som blir sjelden vist på TV-kanaler på tross av at den representerer et slags definitivt gjennombrudd for en hardere voldsgenre i western og gjorde regissøren Sam Peckinpah til et stort navn. William Holden og Ernest Borgnine har hovedrollene, og spiller aldrende gjengmedlemmer som i 1913 er blitt gamle og skal foreta et siste sprell. Glimrende laget. 2 timer, 14 minutter.

Onsdag 29.10. Kynisk reklamefyr treffer ven, mild enke

 

En sjanse til

TV2 Film 19.00

terning 4 liten I dag er det bare to dager til den store Skrik-dagen, men det er viktig å tilgodese også de edle og de svake, som heller vil se på når Ben Affleck deiter ei enke, sjøl om det kan være skummelt nok. Filmen «En sjanse til» er fra 2000, det året da alle ekspertene mente at datateknikken ikke ville takle millennium-skiftet og alle flyene ville styrte. Jeg bare nevner det. Vi har lett for å glemme hvor dumme de som prøver å forutse framtida egentlig er. 

en sjanse til bounce

Den slitne enka Gwyneth Paltrow hviler seg hos den kyniske prfyren Ben Affleck.

Ben Affleck spiller en kynisk reklamefyr av den typen som driter ut skuespillforfattere på flyplasser og følger fremmede frøkner til engangssengs. Han er faktisk ikke så god til det. Etter hvert gjør omstendigheter og andre uvelkomne ting ham til en tungsindig og følsom mann. Følsomheten er ikke mislykket. Affleck gråter bedre enn han fleiper. Dermed har denne uka fått enda en uforståelig overraskelse å hanskes med, og mange vil si at vi bør ta ut sparepengene av banken og bruke dem på lammekjøtt før høsten tar slutt og jorda går under.

Videre blir det er sånn at Affleck gir bort flybilletten sin til en familiefar på vei hjem. Men fyren kommer aldri hjem, for flyet styrter.

I tilfeldighetenes ubarmhjertige etterdønninger havner Affleck til alkoholiker-behandling og han tar etter hvert også anonym kontakt med den omkomne familiefarens hustru.

Hun spilles av Gwyneth Paltrow.

Alle vet hvordan det går med Gwyneth Paltrow i skjebnefilmer. Jeg skal ikke røpe hva som skjer, men de fleste vil antakelig ha gjettet at kjærlighet og løgn oppstår i sørgmodige favntak og gjensidige velviljer. «Bounce» er en søt liten film. Den er ikke smart, og den er ikke overraskende. 2000.

Fryktens sommer 2

Viasat4 21.30

fryktens sommer 2

Jennifer Love Hewitt i trøbbel igjen.

terning 4 liten Viasat4 fortsetter med toeren. De samme folka og omtrent den samme historien som i «Fryktens sommer», gjør «I still know what you did last summer» til en kultur-korrekt repetisjon. Da denne filmen ble laget, var tida riktig for rituelle gjentakelser. Men det var i 1998, og det fins ikke en gang folk som kan huske popstjernene fra den gang lenger. Jennifer Love Hewitt, Freddie Prinze jr, Brandy Norwood, Mekhi Phifer. Danny Cannon regisserte. 1 time, 35 minutter.

Sliding doors

TV2 Film 21.00

sliding doors

John Hannah med Gwyneth Paltrow. Helt feil.

terning 5 liten Whoops! Der var Gwinni igjen.

Særmelding til tvilrådige romantikere med undring over skilleveienes uvissheter og oljeprisenes innebygde ondskap: Det er selvsagt slik her i verden at skjebnen har skjenket dere både den mannen, den røde Saab’en, den Våland-adressen og den foreløpige oversekretær-jobben i Statoil som det var meningen fra alle tings opphav at dere skulle ha.

Universet er ikke så rotete innrettet at hvis dere ikke var blitt fulle på Cobra etter en russefest i 1978, så ville alle vært godt gift med prins Charles og stått på steinsokkel i Hillevåg.

I «Sliding doors» leker regissøren Peter Howitt med en parallellhandling for konsentrasjonstrente èntanke-spesialister med helt ferskt optikerbesøk. Mens samboeren John Lynch er utro på en slags trist Mr. Bean-måte, både rekker Gwyneth Paltrow og ikke rekker Gwyneth Paltrow London-undergrunnen. Dermed tar livet hennes to atskilte veier samtidig. Hun med plaster i panna rakk ikke toget. Hun beholder det lange håret. Hun uten plaster rakk toget. Hun får etter hvert kort hår. Følg med.

«Sliding doors» er elegant skrevet og sorgløst regissert. Det ligger et slags vårlig og vènt overlys på filmen, den fabulerer og fantaserer og koser ukrigersk med ukurante livssituasjoner inntil den driter seg ut i slutten ved å bli usjarmerende nedtynga. 1998.

Extreme ops

Showtime 19.30

terning 4 liten Devon Sawa (fra «Final destination») og Bridgette Wilson i en film om snøavhengige ekstrem-entusiaster som plutselig stanser terrorister. Regissert av Christian Duguay som laget «Screamers». 2002.

Outrage

Showtime 21.00

terning 4 liten Takeshi Kitano vet dere hvem er. Han er i hvert fall kjent for «Zatoichi». Den 66-årige japaneren har skrevet og regissert «Autoreiji» i 2010, og han spiller sjøl hovedrollen. Filmen handler om at en veldig innflytelsesrik mafia-gubbe ber sin nestkommanderende om å ordne opp med en gjeng usertifiserte dophandlere. Han lar jobben gå videre til sin triste nestkommanderende.

Urørt

Silver 19.30

terning 4 liten Emily Rios spiller hovedrollen i dramaet «Quinceanera», som handler om ei jente som skal ha en slags konfirmasjon. Men så får faren vite at hun er gravid, og da blir hun kastet ut av hjemmet. 2006.

Stor oppstandelse

Silver 21.00

stor oppstandelse

Alan Tudyk blir skikkelig høg.

terning 5 liten Også den britiske komedien «Death at a funeral» forholder seg til religiøse ritualer med iskald postjulsk rasjonalisme. I begravelsen til en besteborger skjer det to omveltende ting: En av gjestene har dessverre båret med seg LSD i et valiumglass. Dessuten er Peter Dinklage der som likets hemmelige kjæreste – han avslører at far og ektemann tilhørte den innelåste generasjonen homofile; Narnia-homsene som gikk inn i skapet når de skulle finne saligheten.

For å være strengt logisk så jeg filmen nyttårsaften, siden dagen på en måte representerer en begravelse av Tiden. Dessuten kommer Fyllikkforbundet og Pyromanlauget sammen og forsøker å slå følge med det gamle året inn i evigheten.

Det var et godt valg.

Skuespillerne er perfekte. Ingen av dem er så kjent som silke i «Fire bryllup og en begravelse», men til gjengjeld skaper de en balansert karakteriseringshumor med fullført engelsk søndagsalvor. Nyt dem.

Sekstitalls-fetisjister og tilhengere av britiske yttersider vil legge merke til at Paul McCartneys kjæreste Jane Asher dukker opp som skjønn enke, både anglosaksisk rødhåra og aristokratisk hakeløs. Du ellers kommer aldri til å glemme Alan Tudyk i rollen som svigersønn og advokat som av farmasøytiske årsaker finner Guds ansikt i hekken. 2007.

Our mother’s house

TCM 21.00

terning 5 liten Engelsk drama fra 1967. Barn forsøker å fortsette som ingen ting da mor dør, men så dukker den udugelige faren opp og forstyrrer alt. Dirk Bogarde og Mark Lester på rollelista. Jack Clayton regisserte. 1 time, 45 minutter.

Marlowe

TCM 22.45

marlowe

James Garner og ei dame i sekstitallsstrømpebukse.

terning 5 liten Å se en filmatisering av Chandlers «The little sister» er alltid ålreit, sjøl om det er James Garner som spiller Phillip Marlowe i denne filmatiseringen fra 1969. Bruce Lee er med i en minneverdig scene. 1 time, 35 minutter.

Tirsdag 28.10. Det går mot K&B-fredagen

 

Fryktens sommer

Viasat4 21.30

terning 4 liten Det går mot den store tannlegedagen, men på den annen side: Ddet er ikke kult å dele ut appelsiner eller tranperler til barn som tricker og treater. Det skal være skikkelig nifst snop med kunstige fargestoffer og dyreskjelett-basis. Viasat4 starter Halloween-uka med den gamle «I know what you did last summer», og den er OK. K&B fredag. Fritt etter Thorbjørn Egner.

fryktens sommer

Ikke lett å finne venninna si på is.

I en sommersløv fiskersmåby dumper en ungdomsgjeng det antatte liket av en antatt ukjent i havet fordi de kjørte på det, men neste sommer begynner mystiske meldinger og mord å mare. Skuespillerne er med fordi de tar seg bra ut i trange misunnelses-klær, og handlingen skal ikke føre til at noen mister troen på at de en gang kan bli manusforfattere. «I know what you did last summer» er en hjernedødt naiv ungdomsgrøsser i den retroistiske begeistringsbølgen for «Fredag den trettende»-filmer, men den er samtidig et slags livsmotto fra Dagbladet. «Vi liker det som laga oss». Sarah Michelle Gellar, Jennifer Love Hewitt, Anne Heche. 1997. 1 time, 40 minutter.

Full frontal

TV2 Film 19.05

full frontal

Veldig alvorlig Julia Roberts med dogmehår.

terning 4 liten De andre som spiser ekstra mye kålrabi på fredag som en kultur-protest mot amerikansk infiltrasjon, kan se Steven Soderberghs film. Soderberghs «Full frontal» er et forsøk på en amerikansk dogmefilm. Den ble laget med håndholdt kamera og skildrer gjennom domino-presise uvesentligheter hva som skulle ha vært et melodrama. Inne i dogmefilmen er det en vanlig film. Inne i den vanlige filmen ligger en actionfilm. Den selvkommenterende Hollywood-ironien er blitt Gud. Stjerner spiller stjerner som spiller stjerner, naivt romantisert som et håndmalt planetarium i et barneromstak. Soderbergh er en regissør som sier: Alt jeg har å fortelle, handler om meg selv og tre-fire California-produsenter. Han burde hatt anstendighet til å finne på noe annet. Bygd en modelljernbane. Jobbet for FN.

Den pysete manusforfatteren med den syke hunden er patetisk, men perspektivløs. Produsentdama som intervjuer jobbsøkere ved ironiske torturmetoder, er eksotisk, men hjemløs i verden. Filmen demonstrerer egosentrisitetens uunngåelige forfall. Dette er skjebneskillet. Himmelen slapp opp for sjeler. Hollywood slapp opp for fortellinger. 2002.

Mitt navn er fortsatt Nobody

TV2 Film 21.00

terning 3 liten I TV2 ett beller annet sted sitter den en dødsharry fyr og kjører en fortløpende Bud Spencer – Walter Hill-festival på filmkanalen, på tross av at den siste mannen som lo av enkle italienere døde av rullerøyk en gang seint på åttitallet. Dette er oppfølgeren til «Mitt navn er Nobody», den kom i 1976 og har med glemte halvstorheter som Klaus Kinski og Miou-Miou. Og Terence Hill. Han er Ingen. Resten av kvelden viser to til.

Haunting Sarah

Showtime 17.55

terning 3 liten Nesten skremmende ukjente skuespillere i denne femigrøsseren fra USA. Enegga tvillinger får barn som henger sammen, de også og da en tragedie skjer, begynner merkelige ting å oppstå – og hva er fødsel og hva er død og hvem kan seile foruten vind? Kim Raver i hovedrolle. 2005.

Doomsday

Showtime 00.20

RHONA MITRA as DDS Major Eden Sinclair in an action-thriller about an elite group of specialists dispatched into a still-quarantined country to retrieve a cure to a dreaded virus...by any means necessary--"DOOMSDAY".

Rhona Mitra to dager på rad. Det får vi tåle.

terning 3 liten Hvis Gud noensinne skulle finne på å gjenføde Mel Gibson, burde det skje i Rhona Mitras stillongs-vennlige voldsskikkelse. Hun kan det der med å se mandig og rå ut.

Menn er ikke så tøffe. De fleste skuespillerne har tatt ballett-timer, de leser kosmetikkorienterte bransjeblader, kjøper Björn Borg-undertøy som likner jenteboksers og bor sammen med en katt som heter Sam etter Humphrey Bogart. Mitra har Sigourney Weavers uengasjerte mellomleder-fjernhet, hun har litt av det Las Vegas-glatte Jamie Lee Curtis-fjeset og hun går rundt med den kroppen som kona til David Beckham forsøker å kjøpe på Legevakten.

Oberst Mitra sendes inn i Skottlands anarkistiske pønkerhelvete for å finne motgiften til et av disse evindelige dødsvirusene som rammer Storbritannia fordi folka spiser fisk fra avispapir, og hun fortrekker verken landminer eller synkeminer etter hvert som torturister og borgherrer forgriper seg.

«Doomsday» er en halv-nostalgisk, kvasi-kul voldsfilm fra Blodsprutmoen. Den leker litt «Flukten fra New York», den sveiver innom Mad Max-filmene og vedlikeholder behovet for epidemiske skrekkfilmer fra England. Erklært ufyselige myndigheter i London (halvhjerta sekundert av det bekymra eldrebarnet Bob Hoskins) har gitt opp Skottland og overlatt skottene til byllepestdøden og anarkiet. Helt til noen ser levende skotter fra satellitt og får det for seg at dr. Kane fant en motgift. Det ville vært fint, for nå spyr også londonerne.

Tause med-soldater har litt pinlige filmnavn som Chandler, Carpenter og Miller, og sammen med enøyde Mitra invaderer de Skottland. Der hersker først de ville etterkommerne av Sex Pistols med et vedvarende volds- og raveparty som kommer til å påvirke fremtidige års russefester i Kongeparken. Vel framme forlater regissøren hensiktsmessigheten og kaster seg blod-drukken og festglad ut i noe man kan kalle volds-dogme-stil: Alle kampscener er filmet så rotete at du ikke ville ha oppdaget det om tærne dine forsvant.

Filmen tangerer det parodiske da den finner Malcolm McDowell som nyfrelst eks-lege og borgherre i en festning som drives av middelalder-riddere, men så kaster Rhona og hennes mitrajøser seg ut på landeveien igjen for at madmax-rytterne skal få en reprise.

Siden de daglig ser nyheter fra Kabul og Bagdad blir folk ikke så imponerte av blodkaos-filmer som de burde. Dessuten overdriver denne seg aldeles i hjel. 2008.

American splendor

Silver 17.00

american splendor

Hope Lang tror jeg og Paul Giamatti i en fantastisk film.

terning 5 liten Obs obs tidlig: Paul Giamatti er en skuespiller som får filmer til å leve et indre liv av ukontrollerbar irritasjon, som når kløe starter like under huden og ikke vil gi seg

Derfor er det stort når den 38 år gamle skuespilleren framstiller antihelten Harvey Pekar, en sur tegneseriekunstner som mistrodde og mislikte verden med utsøkt observasjonsevne. I ei tid da tegneserier stort sett handlet om superhelter, opprettet Pekar bladet med den ironiske tittelen «American splendor» og skrev tekster til rutene der han med taktløs presisjon gjenfortalte sitt eget liv som enslig sykehusarkivar. Etter å ha møtt hippie-legenden Robert Crumb gneldret han seg fram til et slags Pekars amerikanske evangelium: USA består stort sett av misfornøyde alminneligheter, og ingen forteller historien om dem. Jeg skal.

«American Splendor» er blitt mye mer enn en film om Pekar. Den er et genialt stykke filosofisk holdbar fortellerkunst, og renoverer begrepet meta-film med en overraskende friskhet som feier mye jål ned i bøtta. I filmen om Harvey Pekar deltar Harvey Pekar. Han spiller ikke seg sjøl, men seg sjøl, der han sitter og gnurer fortellerstemmen og klager over at skuespilleren ikke likner ham en gang. Med imponert forskrekkelse konstaterer vi at helten faktisk er en uggen og gudsforlatt fyr.

Det fantastiske med filmen er den gjennomførte hverdagsligheten. Underveis blir Pekar egentlig en suksess som både får priser og blir fast gjest hos Letterman (som drites ut ganske stygt), men filmen tillater oss aldri å føle det. Dette er det amerikanske suksessbegrepets bakside. Når folk blir kjente eller anerkjente, fortsetter egentlig dagliglivet med de samme bekymringene de alltid hadde.

Jeg tror aldri jeg har sett en så imponerende stiløvelse før, for historien fortelles helt uten visuelle hjelpemidler, men manifesterer seg i litterær stahet. 2003.

Splendor in the grass

TCM 21.00

splendor in the grass hoved

Litlå fant seksualiteten sin. Natalie Wood på sekstitallet.

terning 5 liten «Splendor in the grass» var en av de store tinga på sekstitallet, for den handlet om ungdom og sex, et tema som tok seg opp etter 1961. Filmen ble skrevet av William Inge, dramatikeren som før han tok livet sitt i 1973 bragte den amerikanske midtvesten til Broadway med skuespill som «Kom tilbake lille Sheba», «Picnic», «Bus stop» og «The dark at the top of the stairs». Film-manuset til «Feber i blodet» vant en Oscar, men etter det gikk det nedover, og Inge fikk det for seg at han ikke kunne skrive lenger og gikk inn i en depresjon som førte til selvmordet.

Regissør Elia Kazan (som døde i 2003) var en av de store på 1950-tallet, både som sceneinstruktør og filmregissør. Han laget blant annet «A streetcar named Desire», men mistet mye troverdighet da han ble en av de første kunstnerne som samarbeidet med komiteen for uamerikansk virksomhet, den som svartelistet kunstnere med «kommunist-sympatier».

Natalie Wood (Natalia Nikolaevna Zakharenko) var 23 år og spilte Deanie, ei tenåringsjente som er forelska i Warren Beatty, som er sønn av den mektige mannen i en liten Kansas-by i 1928. De to forelska må forsøke å klare seg i et samfunn med hykleri og kynisme, og det er sannelig ikke lett. Beatty hadde sin første store filmrolle, og de to unge skuespillerne var antakelig noe av det stiligste folk noensinne hadde sett på den tida.

Verdensmesteren i filmkritikk, Pauline Kael, skrev «..filmen antyder ikke at unge mennesker har rett til seksuelle eksperimenter, men angriper de holdningsløse voksnes manglende evne til å verdsette kjærligheten over alt. Det er den gamle harry-tingen (the old corn) på en ny måte, med en bråte skriking og en gruppevoldtekt og jenter som blir klappa på rumpa; Natalie Wood har antakelig den mest aktive bakdelen siden Clara Bow.»

Men filmen var altså med på starte den seksuelle revolusjonen, som i 1961 var kortere kommet enn datamaskinen. Så den er litt av en begivenhet.

A tribute to a bad man

TCM 23.00

terning 4 liten James Cagney spiller en landeeier i det gamle Vesten, og han forsøker med alle midler å holde på hva han har. Irene Papas og Lee van Cleef er også med, og filmen ble laget i 1956. 1 time, 35 minutter.

Mandag 27.10. Full fart i svingene med fine bilsvin

 

Fast and furious: Tokyo drift

NRK1 01.10 og NRK3 21.30

terning 5 liten I denne sykkelfiendtlige mandagen skal vi feire bilen ett lite øyeblikk. Uten privatbilisme ville samfunnet vårt ha sett ut som en raggsokk-kledd femtitalls-parodi uten brisling, og ingen av dere ville hatt jobb. Olja hadde vært lite verd, varehandelen ville aldri ha kommet i gang. Bil er kult. Bil er velstand.

fast and the furious tokyo drift, the

Lucas Black kjører bil i Tokyo.

Hvis Asbjørnsen hadde dratt med seg Moe for å kverke bjørnebærjus og fortelle båleventyr for brødrene Grimm i våre dager, ville historiene neppe handlet om tusser og troll, ettersom industrialiseringen dementerte dem. Et moderne eventyr er sånn: En mekkelysten askeladd fra California blir tvangseksportert til Tokyo der han mer eller mindre frivillig blir oppfanga av lettmetall-ungdommens motor-mannjevning. Japanere har det så trangt overalt, så de kappes om å kjøre svinger. The drift. Garasjekjøring med svingarundt, et hvinende brems og gass-mareritt i Mobiltelefonplanetens underlige nisseverden, der jentene er så tynne at de ville blitt lagt i vann over natta hvis de kom til Lofoten. Men farkostene er fete.

«The fast and the furious: Tokyo drift» har biler som likner mobiltelefoner, biler som likner fjortissnop, biler som likner barnetannbørster, og den er kvikk, henrykt, hensiktsmessig og sympatisk.

Husker du den ville guttungen i «All the pretty horses». Han ble spilt av en fyr som heter Lucas Black og har fått hovedrollen i den tredje f&f-filmen. Black kan smile skjevt som Steve McQueen og spiller film med den litt sinte sensualiteten til James Dean. Han er et funn.

I denne filmen legger hovedpersonen seg ut med et ungt steinbitfjes som har yakuza-onkel, han blir venner med en ung, japansk Nietszche, og han blir tvangshyra som torpedo. I tillegg lærer han å kjøre The Drift, og det er som filosofi. Du skal ikke kjøre fort, du skal takle svingene. Brems mens du gasser. 2006.

Legenden om Bagger Vance

TV2 Film 18.40

legenden om bagger vance

Will Smith gir kølla til Matt Damon.

terning 5 liten Egentlig er «Legenden om Bagger Vance» god. Den beveger seg like elegant som en antilope i sakte film, men antiloper kan likne tynne kuer når du har sett mange nok av dem, og Robert Redfords golf-hyllest er på en måte ei tynn ku.

Klisjeene er til de grader samla på green’en at David Attenborough kunne stått der og fortalt om det amerikanske underholdnings-dramaet som burdyr.

Den mystiske negeren er med. Bagger Vance kommer ut av ingenting som en slags Onkel Tom-alv eller en Tiger of the Woods og bare står der og smiler og smiler og sier så kloke ting at det er rett før kjerkeklokkene slår. Han spilles av Will Smith.

Det kyniske og desillusjonerte naturtalentet er med. Matt Damon starter filmen med å drikke så bittert at det skjegget han aldri hadde, plutselig gror.

Den problematiske eks-kjæresten er med. Charlize Theron går rundt i 1920-talls-utstyr som likner hagefester og Eiganes-dialekter og uttaler seg så jålete og irrasjonelt at man skulle tro hun skulle illudere PMS-offer.

Sørstats-befolkningen fra småbyen er med. Til Savannah skal de to golf-essene i verden komme, og enhver flathatta borgermester-skalle og tegneserie-naiv slipsbærer fra fjern fortid, ønsker at byens eget talent Junuh skal delta. Men han vil ikke. Før den overnaturlige negeren kommer drassende med de fiolinkledde paradoksene sine.

Regissøren Robert Redford har det etter hvert med å gjenta filmer han spilte. «Hestehviskeren» handlet om sivilisasjonskritikk med klovdyr, akkurat som «Den elektriske rytter». «Legenden om Bagger Vance» handler om en sportsmann som gjenfinner sin ro og sitt talent, akkurat som «The natural».

Dette er egentlig en god og varm film. 2000.

Lost in translation

TV2 Film 21.00

lost in translation-2

Scarlett Johansson kikker skremt over Bill Murrays skulder.

terning 5 liten I «Lost in translation» kommer den amerikanske skuespilleren Bill Murray (heter Bob, akkurat som i komedien «Hva med Bob?) til tamagochibyen Tokyo for å spille inn en whisky-reklame. Vertskapets vennlighet er som slag med flat hånd. Den japsete hypen sammen med dobbeltsidig jetlag omskaper dagene hans til en skjærsild av uhelbredelig ensomhet, helt til Scarlett Johansson. Hun er ledsagerske til en småkul ektefelle og fotograf, og hun lider seg eksistensielt gjennom tomme hotellnetter og kaotiske dager, inntil hun treffer Murray. De møtes i hotellbar. Hotellbarer er veldig vanlige gjemmesteder.

Sånn oppstår det årets merkeligste kjærlighetshistorie. Egentlig må kjærlighet være basert på sex hvis du skal få lov til å bli gift i kirken. Slik er ikke den ovale, nesten ubevegelige tiltrekningen i «Lost in translation». Utlandet Japan blir glidvis en metafor for fornemmelsen av utilhørighet, og når man ikke hører til et sted, blir det lettere å oppdage hvilke mennesker man tilhører. Johanssons melankolske ungjente tilhører Bill Murray, og hans sursøtlige (eddik og solbærsyrup) alderskynisme tilhører ei ungjente som består av hviskende bisetninger uten relasjoner, men med stor relativitet. Det er en skjønn film. 2004.

Meet Bill

TV2 Film 22.50

terning 4 liten Aaron Eckhart spiller en mann som er lei av jobben i banken og svigerforeldrene, og så er det sånn at kona lurer ham og det er bare synd på ham. Men så treffer han en opprørsk tenåring, antakelig spilt av den halvgamle Jessica Alba, og så blir det sving på det. 2007.

Dead heat

TV2 Film 00.25

terning 4 liten Kiefer Sutherland og Anthony LaPaglia samt Radha Mitchell og kanadieren Lothaire Bluteau i en krimkomedie kalt «Dead heat». Sutherland er politimann som må pensjonere seg på grunn av hjerteproblemer, og dermed oppstår problemene. Fra da av handler det om kjøp av konkurransehest. 2002.

Doomsday

Showtime 21.00

RHONA MITRA as DDS Major Eden Sinclair in an action-thriller about an elite group of specialists dispatched into a still-quarantined country to retrieve a cure to a dreaded virus...by any means necessary--"DOOMSDAY".

Rhona Mitra er denne mandagens Jern-Siv.

terning 3 liten Hvis Gud noensinne skulle finne på å gjenføde Mel Gibson, burde det skje i Rhona Mitras stillongs-vennlige voldsskikkelse. Hun kan det der med å se mandig og rå ut.

Menn er ikke så tøffe. De fleste skuespillerne har tatt ballett-timer, de leser kosmetikkorienterte bransjeblader, kjøper Björn Borg-undertøy som likner jenteboksers og bor sammen med en katt som heter Sam etter Humphrey Bogart. Mitra har Sigourney Weavers uengasjerte mellomleder-fjernhet, hun har litt av det Las Vegas-glatte Jamie Lee Curtis-fjeset og hun går rundt med den kroppen som kona til David Beckham forsøker å kjøpe på Legevakten.

Oberst Mitra sendes inn i Skottlands anarkistiske pønkerhelvete for å finne motgiften til et av disse evindelige dødsvirusene som rammer Storbritannia fordi folka spiser fisk fra avispapir, og hun fortrekker verken landminer eller synkeminer etter hvert som torturister og borgherrer forgriper seg.

«Doomsday» er en halv-nostalgisk, kvasi-kul voldsfilm fra Blodsprutmoen. Den leker litt «Flukten fra New York», den sveiver innom Mad Max-filmene og vedlikeholder behovet for epidemiske skrekkfilmer fra England. Erklært ufyselige myndigheter i London (halvhjerta sekundert av det bekymra eldrebarnet Bob Hoskins) har gitt opp Skottland og overlatt skottene til byllepestdøden og anarkiet. Helt til noen ser levende skotter fra satellitt og får det for seg at dr. Kane fant en motgift. Det ville vært fint, for nå spyr også londonerne.

Tause med-soldater har litt pinlige filmnavn som Chandler, Carpenter og Miller, og sammen med enøyde Mitra invaderer de Skottland. Der hersker først de ville etterkommerne av Sex Pistols med et vedvarende volds- og raveparty som kommer til å påvirke fremtidige års russefester i Kongeparken. Vel framme forlater regissøren hensiktsmessigheten og kaster seg blod-drukken og festglad ut i noe man kan kalle volds-dogme-stil: Alle kampscener er filmet så rotete at du ikke ville ha oppdaget det om tærne dine forsvant.

Filmen tangerer det parodiske da den finner Malcolm McDowell som nyfrelst eks-lege og borgherre i en festning som drives av middelalder-riddere, men så kaster Rhona og hennes mitrajøser seg ut på landeveien igjen for at madmax-rytterne skal få en reprise.

Siden de daglig ser nyheter fra Kabul og Bagdad blir folk ikke så imponerte av blodkaos-filmer som de burde. Dessuten overdriver denne seg aldeles i hjel. 2008.

Moonrise kingdom

Silver 22.45

moonrise kingdom

Trassige elskende i speiderbevegelsen.

terning 5 liten Dette er både en briljant og en deilig film, men det er stor sjanse for at du ikke vil se den, for den er rar.

Wes Anderson er den fantastiske filmskaperen som laget Roald Dahls «Den fantastiske Herr Rev» som dokkefilm i feil fart. Hvert sekund var en sær opplevelse av at virkelighet ble gjenfødt, ikke kopiert. Det høres alvorlig ut, men ikke la deg lure. Virkeligheten er det minst seriøse som finnes, men den er baktalt av de fleste.

«Moonrise kingdom» gjør noe av det samme i vanlig spillefilm. Filmen har en rytme som fører til at de mest trivielle hendelser føles formelt feil, eller som revynumre eller som feilregisserte skoleoppsetninger av «Romeo & Julie» eller som en bisarr militærkomedie. Replikkene blir sagt med det samme distinkte fraværet av tvil som også fantes i Herr Rev-filmen. Stiliseringen er ikke poetisk, den er revolusjonær og anti-autoritær, dette er en måte å snakke på som opphever innflytelse. Men det høres også alvorlig ut, og innflytelse er noe av det minst seriøse som finnes. Men baktalt.

Nå har jeg beskrevet en blanding av barnlig og filosofisk uansvarlig filmstil så godt jeg kan. Den er ikke skapt for å bli beskrevet. Den er skapt for opplevelsen av noe stort og viktig. Men for å oppdage det, må man ta det religiøse nøkkelbegrepet Paradoks og tviholde på det. Man kan holde den store P-en opp mot sola og se ekornene gjennom den, eller man kan la det være. Uansett. De elskende kommer til å få hverandre. Noen vil føle at Wes Anderson er i slekt med John Irvings første romaner fordi alle store hendelser ble skildret som poetiske uhell. Bortsett fra at dette ikke er poetisk, men opprørsk. Og bortsett fra at alle hos Irving til slutt fikk sex.

Handlingen er fra 1950-tallet, som best kan beskrives som den gang alle var speidere. Suzy bor i en storfamilie på Summer’s End, og der spiller barna Purcell på reisegrammofon. Sam er blitt borte fra speiderleiren til Edward Norton. Den foreldreløse trøbbelmakeren har rømt med sin hemmelige kjæreste i en perfekt planlagt og presist gjennomført speider-ekspedisjon.

Fordi de bare er tolv år, blir de forfulgt både av Suzys bitre far Bill Murray, hans kone Frances McDormand, hennes elsker politisjef Bruce Willis og den samlede speiderbevegelse, ledet av Harvey Keitel. Dessuten er barnevernet på vei gjennom tordenværet, og det unge paret skal skilles, selv om de ble viet av materialforvalteren i Camp Lebanon.

Utrolige ting skjer i rask rekkefølge. Humoren er deilig som å ta på hjorteskinn, og handlingen er vakker og irriterende og ubeskrivelig sær. Men den ble ikke laget for å bli beskrevet. Den ble laget for å bli opplevd, og som opplevelse er Wes Andersons film uimotståelig uvesentlig, stinn av fullbrakt natur-romantikk og litt mer overfladisk enn plakk.

Nyt hvert sekund. 2012.

Søndag 26.10 – Søndags-hyllest til tiden og Rihanna

 

Battleship

TV3 21.00

terning 5 liten Denne oktober-morgenen: Dere oppdager at moderne klokker stiller seg sjøl, og nå er det på tide å hylle Rihanna. Det er ingen sammenheng i disse to tingene, men det er det ikke i de fleste fenomenene som tolkes som kobla. Rihanna er god. Klokkene stiller seg sjøl. Gjenta det mange nok ganger, så vil du tro at det er en årsakssammenheng. Det var ord for dagen. 

Ja, «Battleship» er en av de vellykka nye actionfilmene som først bruker tre kvarter kvalitetstid til high school-enkle friminutt-intriger for ungdom med overflødig hormonproduksjon. Deretter smeller det ofte og sterkt, og selv tilhengerne av eldre romanverk med lyddemper vil kunne kjenne vibrasjonsbegeistring. Det blir hevdet at lave mannsstemmer (som Leonard Cohens) fører til reaksjoner i kvinners eggstokker. Jeg tør ikke en gang tenke på hva de apokalyptiske kanonsmellene fra panserskipet «Missouri» vil føre til av ovariske ovasjoner.

battleship

Der kommer den! Slem, stor og fremmed.

«Battleship» starter med at Taylor Kitsch infiltrerer den seriøse delen av amerikansk marine iført surferhår og hvalpelogring. Han blir snart en korthåra gast, og når handlingen kommer skikkelig i gang, avanserer han til dødsflink sjøkaptein, som når finanseksperter på cirka 19 år dukker opp i Økonominyhetene med for romslig snipp og Tigergutt-resonnementer.

Det er mye å lære av denne filmen. Amerikanske ødegårder har funnet en planet som likner Jorden i fjernt solsystem, og de sender ut stråle til den. Det blir mindre vellykka enn da den fulle mannen pisset i 10 afrikaneres marihuana. Invasjonen kunne vært en utrolig stilig direkte-reportasje på TV2 Nyhetene (Sørsdahl-dama i regndress mens rakettene faller), men mange blir tunge i sinn når den fjerne kulturen kommer deisende med sine overlegne strålevåpen.

USA har en felles flåteøvelse med Japan. Og av grunner som bare Clone Wars-fansen skjønner skikkelig, er det plutselig bare Kitsch og en japansk kaptein som skal hamle opp med superskipene. Etter hvert får de hjelp av veteranbåten «Missouri», der pensjonerte sjøfolk trosser ryktene om 80-åringers lave yteevne og dundrer livskiten ut av aliens med stygge bukkeskjegg og patetisk lysømfintlighet.

battleship rihanna skyter

Når Rihanna skyter, skyter hun en regnbue…

Det er sinnssykt stilig. Og om noen 10. klassinger skulle bli sjenert av at Taylor Kitsch er så gammel (31 og et halvt år), så spiller den sju år yngre Rihanna ei kanon dame. Dessuten sender fienden flammende beyblades mot oss. Munningsflammene fra «Missouri» ser ut som skogbranner. «Battleshop» er også et dataspill. Det er ikke noe særlig. 2012.

Fish tank

NRK2 00.45

fish tank

Borgerskapsbilder fra arbeiderklassen, stakkars.

terning 2 liten I den oppskrytte engelske oppskriftsfilmen «Fish tank» fantes ikke én eneste skikkelse som angikk meg eller som jeg ble rørt av, og jeg pleier å grine når mor slakter marsipangrisen på første juledag. Sosialrealismens fremste fortrinn kunne ha vært at den ga de fattige, de forkomne og fortapte både verdighet og håp. Det andre fortrinnet kunne ha oppstått dersom den overbeviste det snuppete småborgerskapet om at de fattige, fortapte og forkomne faktisk kan være vakre, ressursrike mennesker som trynte på første langside.

Men filmgenren funker mest som framvisning av akvariefisk; i de pene hjems fisketanker svømmer de funksjonsfengsla rundt som kjæledyr og ofre for kortvarig medlidenhets-onani. «Fish tank» er en ironisk tittel. Den sure, aggressive drittjenta (selvfølgelig oppfører hun seg ufyselig, hun er jo underklasse) bor i et helvetes hjem (fototapet) med ei spjåkete dorismor (cunt) som røyker innendørs i bare trusa, har uryddig kjøkken og overlater ungene (søstera er cuntface) sine til selvforakten. Utenfor hjemmet er de ufyselige hesteguttene ute etter kroppen til 15-åringen, som skaller ned ei jente og forsøker å befri en tjora hest av en eller annen grunn. Så treffer mamma den hyggelige mannen som viser familien vannet (for de er underprivilegerte og har selvsagt aldri sett en fisk uten kavringstrø), og dermed aner pubertetsungen håp om at det finnes anstendighet eller sunn oppmerksomhet i livet. Men neida. Den ærlige mannen er en småjente-tafser, han har sex med kjærestens barn og er i tillegg gift.

Manusforfatteren har tenkt at vi skulle syns synd på jentungen og skjønne hennes skjebne. Men fordi manusforfattere er pinlig enkle mennesker, begriper hun ikke at hun stigmatiserer mer enn å hedre. Det kan være at småborgerne i festivalfelleskapene griner litt over en forsømt unge, men hvis hun hadde banka på døra deres dagen etterpå, ville de aldri ha åpna, for de fattige er farlige folk. Bare se på «Fish tank». 2009.

Babycall

NRK2 21.20

babycall

Noomi Rapace glemte å ta medisinene sine.

terning 2 liten I en psykologisk thriller bør det være mer spenning enn sjukdom, og Pål Sletaunes «Babycall» ser ut som en reklamefilm for psykisk helsevern av den sorten som dukker opp på TV2 første påskedag.

Det gjør ikke saken bedre at historien vaser seg vaklevorent rundt med så skrekkelige hallusinasjonsnivåer at du bør ha mellomfag fra Engleskolen for å begripe noe av den.

Noomi Rapace spiller enslig mor med et ansiktsuttrykk som får henne til å se ut som en hengiven fluesluker. Fra første bilde har Rapace en nesten parodisk åpen forskrekkelsesmunn, og øynene er så oppsperra at det ser ut som om «folka» i «barnevernet» har skåret øyelokkene av henne. Hun ser steingalen ut, og det er feil.

Innledningsvis skulle «vi» ha «trodd» at damas paranoia stammet fra at en voldelig «eksmann» er ute etter «henne» og «sønnen». Hun gjemmer barnet sitt i «leiligheten» og vil ikke at han skal gå på «skolen», for da kan «pappaen» finne «ham». Men ettersom rolletolkninga ligger langt inne i et forstyrrende og forstyrra diagnostiseringshelvete, får handlingen aldri den roen som skulle til for at vi tilskuerne, vi som liksom ser en thriller, begynner å engasjere oss i filmens fiksjon.

Jeg skal jo ikke «røpe» noe, men hvis det er sånn at en rolleskikkelse siden i filmen skal vise «seg» å være noe helt «annet» enn vi og «hun» trodde, da bør den skikkelsen ha innledende troverdighet.

Det skjer aldri. Vi er helt åpenbart og overtydelig i en «virkelighet» der sterke medisiner er viktigere enn antioksidanter. Det oppstår aldri noen psykiatrisk ro ved filmen, for til og med «barnevernet» oppfører seg som budbringere fra Satan fra første bilde. Med andre ord: Sletaune plasserer oss i et sykdomsbilde og etterlater oss der, mens vi gjesper med rutinert venteværelse-døsighet.

Kristoffer Joner kommer inn i «filmen» som en slags kentaur; han er halvt menneske og halvt føll. Den nevrotiske mannen med det undertrykte barnehåret og den grønne ullgenseren burde ha vist seg å være en gråtkvalt seriemorder som ikke taklet at mor er i ferd med å dø. Men om vi ser bort fra den litt gåtefulle greia at også Joner kan se «det andre barnet» som egentlig ikke er der, men er der, blir han en streit og handlekraftig etterforsker, en slags hverdags-psykiatriens Robert Langdon.

Rollen hans er som et svakt ekko fra den streite thrilleren som «Babycall» burde ha vært. Han kunne ha vært den som oppdaget «sannheten» bak lydene fra blokka og så videre. Når han sitter likvakt og snakker om moren og den lille gutten ved tjernet i skogen, bidrar skikkelsen bare til å skape en litt dustete fornemmelse av at det fantes en poetisk eller annerledes forklaring på den triste greia, men den vil ingen fortelle.

Thriller er en rein og fin stil-ting. Porsjoneringen er viktig. Det er som med karameller: Hvis du skal lage karamell, bruker du ikke én del sukker og ni deler gulrot. «Babycall» ser ut som om Sletaune er så opptatt av sin egen evne til gråtkvalthet at han glemmer både thriller-faget og oss som ser på. 2011.

Semi-pro

NRK3 01.05

terning 4 liten Will Ferrell og Woody Harrelson i en basket-komedie der Ferrell har afrosveis og pannebånd. De som vil se Woody dunke nok en gang får også med seg Maura Tierney og lite annet. 2008.

Naturens spill

TVNorge 01.20

naturens spill

Ben Affleck med utdrikningsblikk og Sandra Bullock som – tja.

terning 4 liten Ben Affleck skal gifte seg med Maura Tierney, som er ei fornuftig dame med både humor og innsikt. For å få til det må han ta en reise til Savannah, og den reisen utvikler seg til en slags «Planes, trains and automobiles»-opplevelse med Sandra Bullock i rollen som John Candy.

Affleck spiller en søt mann som kommer i forferdelig bryllupstvil da han treffer ei åpen og morsom dame. Bullock spiller uforvarende og, helt sikkert uten at noen visste om det, en egen type ensomme kvinner. De kan hyle Tarzan-ropet fra toppen av tog og være skikkelig

skojne på en litt Tromsø-aktig «se på mæ»-måte, men de funker ikke sammen med andre mennesker. 1999. 1 time, 45 minutter.

You again

FEM 21.00

you again

Kristen Bell med fint nok utseende. Puh!

terning 2 liten Denne filmen handler usjenert og skamløst om at for kvinner er det bare utseendet som teller. Uansett hva de oppnår i livet, om de finner opp den selvvaskende t-skjorta, om de friskmelder Afrika og frigjør Tibet så spiller det ingen rolle dersom det finnes noen på jorda som syns de er noen kvisete tapere med tanngrind og grinefjes.

I «You again» forvandler Kristen Bell seg fra stygg andunge i videregående til supersuksess i reklamebransjen og plakatblondine av den sorten som blir gift medrike datagrundere eller Anthony Hopkins. Men så viser det seg at broren skal gifte seg med vg-heksa. JJ var den onde mobbersken i videregående. Ikke bare det. Tanten til JJ er Sigourney Weaver, som aldri har glemt at Jamie Lee Curtis var penere enn henne på et avslutningsball. Curtis har bibiotekarhår og en kremhvit buksedressbukse som ser ut som en søknad om å bli gravlagt. Men like fullt skal hun misunnes for at hun hadde en vellykka make-up for tretti år siden..

Rundt denne groteske kretsen av sykelig overfladiske kvinner går verdens mest uanselige menn. Brudgom og bror ser ut som George Clooney med apemimikk, og han bærer shorts i prøvebryllupet. Pappa kunne vært en data-animert Disney-hund.

Jeg syns FN skal sende Nato-styrker til USA for å stanse den sentimentale kvinnediskrimineringen, for den er i ferd med å bli et epidemisk problem. En annen ting: Når jeg ser filmer som denne, syns jeg det er sjenerende å tenke på at amerikanere har sex. Det kan ikke være riktig, det virker galt, som når altfor unge mennesker har samleier, eller rare dyr eller folk som nettopp har båret ut søpla og ikke har vasket hendene etterpå. 2010.

The life before her eyes

FEM 00.20

terning 4 liten Uma Thurman og Evan Rachel Wood i et thrillerdrama om ei dame som tenker tilbake på årsdagen for en skoleskyting der hennes beste venn ble drept. For femten år siden. 2008.

Forfengelighetens fyrverkeri

FEM 02.10

forfengelighetens fyrverkeri

Melanie Griffith og Tom Hanks er velstående bilkjørende i den fæle sida av byen.

terning 5 liten I «Forfengelighetens fyrverkeri» setter dommeren Morgan Freeman sine god-mann-øyne i hvitsnipp-politiske karriere-juksere, gensergode demonstrant-hysterikere, himmelhyklende idealisme-parasitter, cocktailparty-krapyl, smoking-smygere, advokater, ganske vanlige åtsels-journalister og alle andre sjøldyrkende sjakaler: «Vet dere hva anstendighet er. Det er hva bestemora deres lærte bort. Gå hjem og tenk på det.»

Når jakten på den perfekte synder blander seg med behovet for selv å bli sett. Når emnet i tida blir banalt nok til å være synlig. Da spraker forfengelighetens fyrverkeri og ingen tør lenger si hva som egentlig er sant fordi umoral alltid er å ikke følge mobben. Filmen dikter eventyret om hvordan den sakesløse kaksetosken (Tom Hanks) blir offer for en ideologi-ulykke av gjenkjennelig format: Et forvirret biluhell får rasepolitisk turbo og farer med einsteinsk forvrengningsfart inn i den offentlige usakligheten. Der venter utslettelsen.

«The bonfire of vanity» var først ei stram bok (av deltaker-journalistikkens Tom Wolfe), nå er den en vittig film av Brian De Palma. Bruce Willis guider oss med lav hattebrem og høyt alkoholinnhold gjennom lysløypa til suksess og gjenfødelse. Melanie Griffith vamper villig i denne hat-satiriske dansen med Wolfe, og for en gangs skyld har hudflettingen av de rike en annen funksjon enn blidgjøring av fattige. 1990.

Land of the lost

TV3 01.40

terning 2 liten I «Land of the lost» spiller Will Ferrell miskjent fysiker som mener at han har oppdaget at energikrisen bare kan løses ved at menneskene dimensjonsfrakter seg ved hjelp av takyon-generatoren og resten har jeg glemt.

Han havner på felt-trip i Intethetsland sammen med briten Anna Friel og den ekstremt uappetittlige komikeren Danny McBride, som alltid ser ut som et vektig argument for å bli evnukk og vegetarianer.

I den nye dimensjonen finnes selvsagt to ting: Dinosaurer og referanser. De døde ut omtrent samtidig. Der finnes noen kraftløse minner om «Apeplaneten», der visner minnene om Indiana Jones-aktige eventyrfilmer, der sovner øglebarna til sanger fra «The Chorus Line» like før søvnen også tar oss.

Dette er en nullvits-film. Noen trengte et halvår som de kunne bruke på Will Ferrell. Så sa de tidsreise, men ingen fant på en eneste vittig hendelse etter det. 2009.

Anywhere but here

TV3 03.30

terning 4 liten Wayne Wang har laget dette dramaet med Susan Sarandon og Natalie Portman. Handler om mor og datter som søker suksess i Hollywood, og som så ofte før er dattera klokere enn mora, for hun vil studere, mens mora vil kapre filmstjerne. 1999. 1 time, 50 minutter.

Borat

Viasat4 22.00

borat

Sacha Baron Cohen som Borat i USA.

terning 4 liten Som vanlig har de naive det morsomst. Jo flere av stønta du tror på, desto vittigere er filmen. Hvis du derimot er livsvarig tillits-skadd av TV-wrestling, reality-shows og overføringer fra Stortinget sånn at du ikke tror at noe er virkelig virkelig, vil du føle at dette er et litt feigt lureri.

«Borat»-filmen er i bunn og grunn en slags satire over vårt forhold til fremmede kulturer. Den britiske komikeren Sacha Baron Cohen, av jødisk opprinnelse, har skapt den kasakhstanske TV-mannen Borat. Han kommer fra en landsby der man har sex med søstrene sine og årlige jødeløp i gatene. Han drar på reportasjereise og etter hvert crosscountry roadmovie til USA på jakt etter kultur. Der tror han at heisen er hotellrommet og oppdager Pamela Anderson, som han vil gifte seg med.

Humoren i filmen er på en måte tre-egga. For det første imiterer Cohen fordommene våre mot løgnaser i Øst-Europa og andre steder som begynner på Z. Men uvilkårlig betyr det også at han parodierer fordommene våre mot USA, som målet for komikerens satire. Fordi man umulig kan vite hvilke av scenene som er planlagte og hvilke som er improviserte med uvitende ofre, er filmen også en satire over film-dokumentarer i hele verden, fordi all sannsynlighet er avhengig av uvitenhet og naivitet. Hør etter nå: Alt du ser i TV-reportasjer, film-dokumentarer og såkalte sanne historier, er egentlig fortellinger fra Kasakhstan. De handler om den fremmedhet du ikke kan kontrollere.

På det viset har herr Cohen, det enkle fjolset, laget en uhyre komplisert film. Humoren hans er vulgær hinsides en hver beskrivelse av ordet, den er fengende på en skyldtynget måte, og jeg vil tro at de fleste over 14 år vil lete etter en sivilisert grunn til at de lo. 2006.

How to deal

TV2 Film 19.05

how to deal

Mandy Moore i «vi-må-være-forlova-først»-bluse.

terning 4 liten Hvis du syns konfirmantundervisningen i Revheim kirke ble for seksuell og rå, er du moden for en Mandy Moore-film. Moore er liksom den andre sida. Den andre sida av «American pie», den andre sida av Madonna og Courtney Love. Moore synger også sanger når hun ikke spiller film, og i denne er hun forarget på faren fordi han gikk fra moren og gifter seg med en blond dame i en buksedrakt som likner en så stygg Jysk-parasoll at den er på tilbud tidlig i juni. Fordi faren ikke bare ble forelska én gang, men faktisk to, og følgelig har æret forelskelsesprinsippet med ærlig gjentakelse, tør ikke Mandy elske. Derfor omtales kjærligheten med ærefrykt gjennom hele filmen, som når skremte epidemikere forteller om hvilke fjærkre man ikke skal spise i Thailand.

Det er mange pyser i verden, men ikke alle får sin egen film. 2003.

Moonrise kingdom

Silver 19.15

moonrise kingdom

To modige elskende på fri ferd i verden.

terning 5 liten Kjærligheten? Du husker kjærligheten? Den har egentlig dårlige vekstkår i en kompromissløst egosentrisk verden der serie-sentimentaliten vikarierer som følelses-alibi. Kjærligheten er prangende til salgs i «Farmen» og «Jakten på kjærligheten», den smiler liksom-privat i VIP-køer utenfor Ringenes Herre-premierer og er en plakat for selvrealiseringen. Kjærligheten er medie-drivstoff som forbrenner på VGNett-sider og kanskje ikke kan resirkuleres.

Derfor er det litt hyggelig når det kommer en eksentrisk liten film-underfundighet og formulerer styrken og uskylden i følelsenes grunnleggende ufornuft. En liten gutt i Davy Crocketts pelsjegerlue, ei opprørsk jente som bruker kikkert som sin superevne og ellers leser nifse bøker om ting. De er de utstøtte i det stabile samfunnet New Penanze i 1965. Tilværelsen er organisert som en ryddig speiderleir, der hensiktsmessigheten travler rundt med sin imponerende oppfinnsomhet. Edward Norton leder Fort Lebanon med saklig, sosialdemokratisk vennlighet, men det hjelper ikke: Det vil alltid finnes de som føler seg til overs. Bare kjærligheten kan redde dem.

«Moonrise kingdom» er et stilistisk mesterstykke som dyrker den eksotiske minimalismem på en sånn måte at den får utstudert ensformighet til å likne oppdagelser av en ny planet. Alle snakker demonstrativt streit som om de leste fra ei folkeskolebok om naturen. Det skaper en merkelig, sorgfylt ironi, det skaper den avstanden som gjør at du kan oppleve verden som både pussig og rørende, to egenskaper som verden virkelig behøver.

Den samme skjørheten i bildefortellingen: Filmen forenkler det kompliserte ned på bruksanvisnings-nivå. Shakusky med Woody Allen-brillene sier at de skal rømme, og så gjør de det. 2012.

Lørdag 25.10 – Chips-vennlig lørdagskveld med cowboy-aliens

 

Cowboys and aliens

TVNorge 21.30

terning 5 liten Det er lørdag, og på lørdager skal vi se trivelige ting sammen med ganske store barn og drikke te eller cola eller ingefær-øl fordi hver lørdag bør være som en julaften. Veldig store barn kan se denne filmen. Minst 11 år.

Det starter så bra: Daniel Craig bråvåkner midt ute på prærien med hål i magen og Omnitrix på håndleddet. Han er mandigere enn rå furuved, men husker ikke hvem han er. Da fredsforstyrrere med utkantskitne gubbefjes vil rane ham, tar Daniel en kvikkvoldelig Bourne og beviser at han i hvertfall ikke har tilbrakt fortida som statssekretær for Siv Jensen.

cowboys and aliens

Harrison Ford og Daniel Craig møter romfolket på prærien.

Så til westernbyen som er på størrelse med Bergesens eiendom i Ramsvik og blir plaga av den veike rikmannssønnen Paul Dano i stilig rolle. I byen driver Sam Rockwell bar med en slags tynnfingra kelner-nervøsitet, og langs treverket står Olivia Wilde som inderlig bevæpna anakroni-hippie med bomullskjole og sjuåringskropp. Harrison Ford spiller den rike kynikeren, en Muppet-gretten borgerkrigs-jamrer med trolldeigtryne. Det er et nydelig persongalleri. Skuespillerne er en nytelse.

Så truer ildskjæret i horisonten, og deretter kommer romvesnene i romfartøyene sine og hekter med seg flygeudyktige westernfolk for å drive eksperimenter på dem i en diger jernfallos langt ute i den relative ødemark. En posse drar av gårde. Det blir litt skjelvent og ganske underholdende. Ingen ting er som målbevisst hestetramp over tørr fastlandsjord, og det blir ikke dårligere av at futuristiske småfly svimer over kjente landskaper som endorfin-dopa libeller. Og noe du aldri trodde du skulle få se: Cowboy i vadmelsbukser hopper oppå et romskip rett fra hesteryggen.

– Vi fløy. Jeg vil aldri gjøre det igjen.

Jon Favreau har regissert med kul humor og velgjørende alvor. 2011.

Babycall

NRK1 23.15

babycall

Flueslukersken Noomi Rapace løper i korridor.

terning 2 liten I en psykologisk thriller bør det være mer spenning enn sjukdom, og Pål Sletaunes «Babycall» ser ut som en reklamefilm for psykisk helsevern av den sorten som dukker opp på TV2 første påskedag.

Det gjør ikke saken bedre at historien vaser seg vaklevorent rundt med så skrekkelige hallusinasjonsnivåer at du bør ha mellomfag fra Engleskolen for å begripe noe av den.

Noomi Rapace spiller enslig mor med et ansiktsuttrykk som får henne til å se ut som en hengiven fluesluker. Fra første bilde har Rapace en nesten parodisk åpen forskrekkelsesmunn, og øynene er så oppsperra at det ser ut som om «folka» i «barnevernet» har skåret øyelokkene av henne. Hun ser steingalen ut, og det er feil.

Innledningsvis skulle «vi» ha «trodd» at damas paranoia stammet fra at en voldelig «eksmann» er ute etter «henne» og «sønnen». Hun gjemmer barnet sitt i «leiligheten» og vil ikke at han skal gå på «skolen», for da kan «pappaen» finne «ham». Men ettersom rolletolkninga ligger langt inne i et forstyrrende og forstyrra diagnostiseringshelvete, får handlingen aldri den roen som skulle til for at vi tilskuerne, vi som liksom ser en thriller, begynner å engasjere oss i filmens fiksjon.

Jeg skal jo ikke «røpe» noe, men hvis det er sånn at en rolleskikkelse siden i filmen skal vise «seg» å være noe helt «annet» enn vi og «hun» trodde, da bør den skikkelsen ha innledende troverdighet.

Det skjer aldri. Vi er helt åpenbart og overtydelig i en «virkelighet» der sterke medisiner er viktigere enn antioksidanter. Det oppstår aldri noen psykiatrisk ro ved filmen, for til og med «barnevernet» oppfører seg som budbringere fra Satan fra første bilde. Med andre ord: Sletaune plasserer oss i et sykdomsbilde og etterlater oss der, mens vi gjesper med rutinert venteværelse-døsighet.

Kristoffer Joner kommer inn i «filmen» som en slags kentaur; han er halvt menneske og halvt føll. Den nevrotiske mannen med det undertrykte barnehåret og den grønne ullgenseren burde ha vist seg å være en gråtkvalt seriemorder som ikke taklet at mor er i ferd med å dø. Men om vi ser bort fra den litt gåtefulle greia at også Joner kan se «det andre barnet» som egentlig ikke er der, men er der, blir han en streit og handlekraftig etterforsker, en slags hverdags-psykiatriens Robert Langdon.

Rollen hans er som et svakt ekko fra den streite thrilleren som «Babycall» burde ha vært. Han kunne ha vært den som oppdaget «sannheten» bak lydene fra blokka og så videre. Når han sitter likvakt og snakker om moren og den lille gutten ved tjernet i skogen, bidrar skikkelsen bare til å skape en litt dustete fornemmelse av at det fantes en poetisk eller annerledes forklaring på den triste greia, men den vil ingen fortelle.

Thriller er en rein og fin stil-ting. Porsjoneringen er viktig. Det er som med karameller: Hvis du skal lage karamell, bruker du ikke én del sukker og ni deler gulrot. «Babycall» ser ut som om Sletaune er så opptatt av sin egen evne til gråtkvalthet at han glemmer både thriller-faget og oss som ser på. 2011.

Fish tank

NRK2 22.25

fish tank

Medlidenhet er vanligvis en form for onani. Alle kan se at denne dama er hjelpeløst vulgær. Stakkar.

terning 2 liten I den oppskrytte engelske oppskriftsfilmen «Fish tank» fantes ikke én eneste skikkelse som angikk meg eller som jeg ble rørt av, og jeg pleier å grine når mor slakter marsipangrisen på første juledag. Sosialrealismens fremste fortrinn kunne ha vært at den ga de fattige, de forkomne og fortapte både verdighet og håp. Det andre fortrinnet kunne ha oppstått dersom den overbeviste det snuppete småborgerskapet om at de fattige, fortapte og forkomne faktisk kan være vakre, ressursrike mennesker som trynte på første langside.

Men filmgenren funker mest som framvisning av akvariefisk; i de pene hjems fisketanker svømmer de funksjonsfengsla rundt som kjæledyr og ofre for kortvarig medlidenhets-onani. «Fish tank» er en ironisk tittel. Den sure, aggressive drittjenta (selvfølgelig oppfører hun seg ufyselig, hun er jo underklasse) bor i et helvetes hjem (fototapet) med ei spjåkete dorismor (cunt) som røyker innendørs i bare trusa, har uryddig kjøkken og overlater ungene (søstera er cuntface) sine til selvforakten. Utenfor hjemmet er de ufyselige hesteguttene ute etter kroppen til 15-åringen, som skaller ned ei jente og forsøker å befri en tjora hest av en eller annen grunn. Så treffer mamma den hyggelige mannen som viser familien vannet (for de er underprivilegerte og har selvsagt aldri sett en fisk uten kavringstrø), og dermed aner pubertetsungen håp om at det finnes anstendighet eller sunn oppmerksomhet i livet. Men neida. Den ærlige mannen er en småjente-tafser, han har sex med kjærestens barn og er i tillegg gift.

Manusforfatteren har tenkt at vi skulle syns synd på jentungen og skjønne hennes skjebne. Men fordi manusforfattere er pinlig enkle mennesker, begriper hun ikke at hun stigmatiserer mer enn å hedre. Det kan være at småborgerne i festivalfelleskapene griner litt over en forsømt unge, men hvis hun hadde banka på døra deres dagen etterpå, ville de aldri ha åpna, for de fattige er farlige folk. Bare se på «Fish tank». 2009.

Semi-pro

NRK3 22.15

terning 4 liten Will Ferrell og Woody Harrelson i en basket-komedie der Ferrell har afrosveis og pannebånd. De som vil se Woody dunke nok en gang får også med seg Maura Tierney og lite annet. 2008.

The blind side

Norsk TV2 22.50

blind side, the

Sandra Bullock blir ledestjerne for den enkle Michael.

terning 4 liten Sandra Bullock gjør en hardrumpa skjørtrolle som dere kommer til å elske til siste vrikk, men historien er mer suppete enn sløsj. Jøje meg. Men søtt er det.

Dette er på en måte «Precious 2», og jeg skulle virkelig ønske filmen ikke var basert på en sann historie, for det betyr at den smisker uskjønt for ei overklassedame i sørstatene. Michael er en stor gutt med afro-amerikansk by-opprinnelse, og han er tung som en meteor og tilsynelatende seinere enn Jærbanen. Overklassefamilien til Sandra B. kjører opp bmw hans side i regnet og tilbyr ham opphold og kjærlighet, munterhet, gode replikker, stilig mat og utdannelse i et hus som Askepott ville ha valgt framfor prinsen sin.

Michael sier «Yezz Mrs. Tuohy» på den slumtrente Onkel Tom-måten sin, men etter hvert som han har levd med de hvite, blir han også et ressurssterkt menneske. Han har riktignok et par turer tilbake til sitt gamle nabolag, og der sitter hensiktsløse homeboys fortauslangs og lirer av seg kyniske hip-hop-replikker fra nittitallet mens de planlegger å nedverdige kvinner og siden dø brått av smittsom etnisitet.

De er på en måte kontrastvæska i dette retusjerte røntgenbildet.

Bullock spiller Leigh Anne Tuohy, og hun er en «Take-no-shit»-dame i den amerikanske tradisjonen der kristne kvinner med faste lår har lov til å snakke i forsamlingen, så føkk ju Paulus. Sandra har en Turtle-overflate som antakelig beskytter mot rust i hundre år, og hun snakker rett ut rett til folk mens ektemannen rister lunt på hodet, for dominante kvinner stimulerer testosteronet hans.

Dere kommer til å elske filmen og si at filmanmeldere er overflødigere enn fartsgrenser, og sånn skal det være i verden. Når noen lager filmen om at min dårlige dømmekraft egentlig skyldtes polarbears syndrom, da kan Bullock få lov til å spille mor mi også. 2009.

The red baron

Norsk TV2 02.30

red baron, the til schweiger

Til Schweiger som beroligende gammeldags flyger. Flyver.

terning 4 liten Tyskerne har bare én superhelt i moderne tid (var Beowulf tysker?), og han døde i første verdenskrig. Her er filmen om Den Røde Baron, som var så glad i å fly at han ikke syntes det gjorde noe at han måtte ta livet av studiekamerater fra England for å kunne holde seg i lufta.

Det er mye tøff flyging med dobbeltdekkere i denne filmen, og de scenene ble til i en datamaskin, så puritanerne har som vanlig ikke mye å glede seg over. Ellers består filmen om baronen som et litt stivt og lojalt oppkop av høytidelig småsnakk. Ikke en gang kjæresteforholdet til den importerte britå Lena Headey blir det sommerlig trusesus av.

Filmen er laget på en nesten demonstrativt gammeldags rett-opp-og-ned-måte, for Europa er blitt et slags film-museum med nitide tablåer, påklistra tidskoloritt og kamerakranenes skilpaddeaktige forutsigtbarhet – når de bærer en antakelig sovende fotograf sakte opp i lufta mens vi sitter og venter på at det skal skje noe.

Mot slutten finner manus-forfatteren fram filmens tema som er krigens grusomhet. Den er jeg enig i, og så er det slutt. 2008.

Batman forever

TV2 Zebra 21.00

batman forever

Val Kilmer er Batman, Nicole Kidman spiller dr.

terning 4 liten «Batman forever» (Batman forverret) er den første interaktive filmen for kino, og den er ulekkert bruker-orientert. Overbetalte automat-skribenter har følt hva alle slags publikumsgrupper kunne tenke seg å se, og så har de tatt akkurat det med. Filmen er som en spiritistisk seanse der manusforfattere lokker fram det ufødte behov og tilfredsstiller det. Som teologi er dette kanskje imponerende, som skapersystem er det litt patetisk.

I rollen som Batman blir den behagelig rotete og useriøse Michael Keaton byttet ut med mannfolket Val Kilmer, og dermed tar Batman-prosjektet det første skrittet ut av Tim Burtons mørke, magiske leketøyverden for å bli en tradisjonell underholdningsfilm. Dessuten kommer tenårings-agnet Chris O’Donnell (verdens kjedeligste Langbein-tryne) inn i handlingen som Robin og er diskotek-tøff og ufiks hang-around og jump-about, uhøvelig bortkasta som en full russ i ei midnattsmesse. Publikums-magneten Jim Carrey låner seg ulurt ut til annen manns revir og drøvtygger talent til det er harskt som harpiks.

Bare Nicole Kidman hører hjemme i en Batman-film, for hun er oversanselig lys og vakker. Kidman kan kles i silkeskinnende sengeteppe uten å virke feil antrukket og hun kan vise skolepikelige skulderblader som er så skarpe at de må være formet for å kutte pulsårer med. Bare hun er større enn livet i «Batman forever», for til og med Tommy Lee Jones ser litt godt betalt ut for å bisette imagen sin i Joel Schumachers California-teite overflate-eventyr.

Batman-filmene pleide å være en slags vond og uvirkelig trøst for melankolske bilde-elskere. Denne er bare tidtrøyte for sånne som ellers ville stått på gatehjørner og bøyd trafikkskilt. 1995.

Legenden om Zorro

TV2 Zebra 02.55

legenden om zorro

Catherine Zeta-Jones har ekteskaps-samtale med Antonio Banderas.

terning 3 liten Selv på sitt mest dramatiske, da familien Zorro hamler seint opp med det europeiske da Vinci-kratiet ombord på løpsk sprengstofftog, selv rett før smellet, er denne filmen ikke mer spennende enn en cupfinale mellom Lillestrøm og Hamarkameratene. Det er ille.

Hvis jeg hadde vært i Zorro-alderen (ti år) og satt på første benk i det uerstattelige Verdensteatret, ville jeg ha sagt «Øøøøh» med avsky altfor mange ganger i denne pysete oppfølgeren. Klining og krangling. Fyttehekkan for en skuffelse. I forsøket på å holde den svartkledde helten innenfor genren familiekomedie, har de gjort ham til en sutrende operettehelt, en slags screwball-komedie-gneldrer i transvestitt-kostyme. Han og Catherine Zeta-Jones omgås på den uheroiske millennium-måten som såvidt kler familien til den elskede Raymond. De gneldrer som Zellweger og McGregor, de fordriver minutt etter minutt som kunne vært brukt til mørk mysterieaction med å få filmen til å høres ut som et italiensk kjøkken. Dette er som Lucy-show, det er Michael Douglas og Kathleen Turner, men uten gnist.

Filmen starter med en fæl scene. Folket stemmer om Californias rolle i Unionen, og på taket sitter noen uflidde gubber og skyter luene av folk. Altså en tivoli-handling. Så kommer Zorro hoppende og dinglende, og hver gang han har utført et uvoldelig 11 års grense-stønt, stanser han og vinker smilende til folket, som en manesjeturner. Banderas ser ut som karikatur-skikkelsen til Cary Elwes i «Men in tights».

Bedre blir absolutt ingenting da han kommer hjem til den glødende fru Zorro som må ha pådratt seg hetetokter av stearinlysinflasjonen, for hun hiver ektemannen ut fordi han flyr rundt og setter livet på spill iført karnevalsklær.

En dårlig ektemann og far drikker litt, men beholder den friske hudfargen. Plutselig er Zeta-Jones bukseforlova med franskmannen Rufus Sewell, mens en uflidd hjemløs-forbryter flyr rundt og stjeler gårdene til det forente folk. Filmen står stille i overstrømmende dame-interiører og genererer misforståelser mens de meksikanske trompetene uler som taco-mishandla europeermager. Den lille Zorro-sønnen utfører Lønneberget-stønts og tryner så søtt som en Lano-reklame, men ingen spenning oppstår. Ingen ekte mystikk. Ingen mørke hemmeligheter. Ingen «han står bak steinen»-scener.

En Zorro-film fra 2005 vil alltid være vanskelig, for det er noe virkelig tilbakelagt ved en historie om adelsmann som skjuler sin identitet med en øyeklut på størrelse med tanga. Men når man først prøver, ville alle Zorros venner vært takknemlige om de tok helten på alvor og gjorde ham litt farligere enn Kaptein Sabeltann. 2005.

Ladder 49

TVNorge 00.50

ladder 49

Joaquin Phoenix er flamme-cowboy.

terning 4 liten Etter 11. september 2001 ble de amerikanske brannmennene nasjonens mest høytidelige yrkesgruppe, og når de snakker, stilner fuglesangen. I «Ladder 49» er rollen som soldater i anførselstegn utnyttet til siste, forpinte centiliter oksygen. Når du har sett denne filmen, vil du stanse på fortauet og ta lua av hver gang brannbilen kjører forbi.

Joaquin Phoenix er livredder i Baltimores brannvern. I begynnelsen av filmen raser en bygning sammen og Phoenix følger med nedover, motsatt av fuglen ved samme navn. På bånn ligger han og tenker tilbake på hvordan han ble med i brannvesenet. Han tenker på de kameratslige grillfestene, han tenker på de nervøse kvinnene med soldathustru-syndromer, han tenker på familiefrokoster, aftensbarn, pilskamerater og John Travoltas trauste pappafigurfyr i flammene.

Vår rolle foran den dansende dvd-plata er sånn: Han overlever nok. Han har jo familie. Han overlever nok. Jo. Han har jo familie. Han overlever nok. Han er jo helten. Han overlever nok. Det ville vært banalt å ta livet av ham.

Denne formen for mental russisk rulett er alltid engasjerende, og man blir etter hvert både svett og sentimental.

Phoenix spiller en uskyldig og enkel mann med ureflektert følsomhet og uforklart heltemot. John Travolta er en så perfekt brannsjef at Gud trygt kan ta fem uker sommerferie. Arbeiderklassefilmer er egentlig sjeldne vest for Irland. «Ladder 49» er en så stolt film om vanligfolk at du nesten ler av den, men så lar du det være likevel. 2004.

Flashdance

FEM 19.10

flashdance

Jennifer Beals danset ikke, men det er sikkert henne for det om.

terning 5 liten Voldsom filmmusikk av Giorgio Moroder driver fram en eventyrhandling om ei tøff jente med mannejobb og kveldsdansing som vil inn på ballettskole samtidig som hun skal holde den rike og vakre sjefen sin på avstand. «What a feeling» med Irene Cara ble Sangen i 1983. «Flashdance» ble laget av Adrian Lyne, Jennifer Beals spilte hovedrollen, men Marine Jahane danser, som hun gjorde i «Streets of fire». 1 time, 30 minutter.

Naturens spill

FEM 22.00

naturens spill

Ben Affleck og Sandra Bullock er galninger på tur.

terning 4 liten Ben Affleck skal gifte seg med Maura Tierney, som er ei fornuftig dame med både humor og innsikt. For å få til det må han ta en reise til Savannah, og den reisen utvikler seg til en slags «Planes, trains and automobiles»-opplevelse med Sandra Bullock i rollen som John Candy.

Affleck spiller en søt mann som kommer i forferdelig bryllupstvil da han treffer ei åpen og morsom dame. Bullock spiller uforvarende og, helt sikkert uten at noen visste om det, en egen type ensomme kvinner. De kan hyle Tarzan-ropet fra toppen av tog og være skikkelig skojne på en litt Tromsø-aktig «se på mæ»-måte, men de funker ikke sammen med andre mennesker. 1999. 1 time, 45 minutter.

Anywhere but here

TV3 19.00

terning 4 liten Wayne Wang har laget dette dramaet med Susan Sarandon og Natalie Portman. Handler om mor og datter som søker suksess i Hollywood, og som så ofte før er dattera klokere enn mora, for hun vil studere, mens mora vil kapre filmstjerne. Ikke noe TV3 skulle vise klokka sju lørdagskvelden. 1999. 1 time, 50 minutter.

Did you hear about The Morgans?

TV3 21.30

did you hear about the morgans

Oioioi. Sarah Jessica Parker har dratt med seg Hugh Grant på rodeo. Eller noe.

terning 2 liten Hugh Grant og Sarah Jessica Parker er så dårlige at jeg ikke bare vil at de skal bli skutt av filmens leiemorder. Som NCIS-fan vil jeg se Ducky obdusere dem, seint og smertefullt.

«Did you hear about the Morgans» er et sjeldent treff. Ikke ofte ser man skuespillere som passer så dårlig sammen. Ikke ofte ser man rutinerte yrkesfolk streve så håpløst med et elendig manus. Den innøvde tsunami-forvirringen i Grants ansikt ser etter hvert ut som desperasjonssmerte: «Uansett hva jeg sier så høres det ut som mø!» Det er helt rett. Han er klumpete, uelegant og bortkommet, som en mann på leting etter innholdet i sine egne setninger. Parkinson-dama har alltid sett ut som en ødelagt innretning med sitt endeløse, triste Skrik-maskefjes og sine demonstrative gulrotlår. Når hun snakker om ting, dør hjerneceller i en omkrets på 12 kilometer også i land med sjølbestemt analfabetisme.

Og de snakker. O alle tungeskjærerers helgener og guder som de snakker. Et separert nyork-ektepar med eventyrlig pysete dilldall-vaner som må vitne-relokeres til Wyoming der seine Sam Elliott går rundt med fluer i barten og ser ut som årsaken til at bilister hiver stein etter traktorførere på motorveien. De småsnakkende byfolka er patetiske, men den godslige gni-børsa-mi-romantikken på det hestedissende bondelandet er virkelig ikke noen grunn til å bekjempe Taliban, det heller.

Etter denne filmen var Grant virkelig så død. Hva skal han finne på i framtida? Skal han planlegge togran sammen med Richard Harris og Peter Sellers? Skal han spille Humlesnurr? Kan han bli transvestitt i en Eddie Murphy-film? Jeg tror han for framtida må spille hukommelsessvake humrefedre i Jane Austen-filmatiseringer for færøysk TV. 2009.

Man about town

TV3 23.40

man about town

Rebecca Romijn hygger seg merkbart med Ben Affleck.

terning 4 liten Denne komedien er nok en kunstnerisk opptur for Ben Affleck. Man ser ihvertfall hele filmen uten hurtigspoling. Den konstant forskrekka skuespilleren spiller Malibu-boer og agent for TV-forfattere (Folk som skriver f. eks.: – Gikk du ut til Nathan i den slåbroken; han kunne trodd du har Osama Bin Laden (latter). – Presidenten? (latter) – Nei, håret på ryggen min (latter)).

Poenget med filmen er at ei hevngjerrig forfatterdame stjeler dagboka hans. Vi skjønner aldri hva som egentlig er ulempen med det, men den ellers tilpassa mannen vil ihvertfall ha bokverket tilbake.

Slik oppstår en hysterisk slentrende film med både slapstick og Basic Instinct-scene, farseforviklinger og vold. Innimellom blomstrer ironien som nattutslett (folk som er allergiske mot mørke klør mye om vinteren), og kona Rebecca Romijn har vært utro med Phil.

Til å begynne med flyter historien på en del overraskende lyd og ledig fotarbeid. Etter hvert haster den av gårde som jogger på tredemølle. Full fart på stedet hvil. De rike tenker over livet sitt mens vi andre jobber, fritids-tenkning funker alltid som en demonstrasjon av ekkel frihet. Mot slutten deiser filmen som sardin i i nougaten (istedet for nicoisen). Her blir det glatt. Tilkall Risa. «Man about town» er en film i kontorlønn eller funkis-bjørk, og man får den samme følelsen som når voksne mennesker tilber møbler, og golvbelegg snakker til dem. 2006.

Deltagjengen

TV3 02.30

terning 5 liten «Deltagjengen» er ihvertfall en usedvanlig ufin ungdomskomedie-klassiker med John Belushi som det verste dyret i college-huset «Animal House». Tim Matheson, Tom Hulce, Karen Allen, Kevin Bacon i ungdommen, og Donald Sutherland er også med. John Landis’ film fra 1978 markerer en slags start på de kompromissløse ungdomsfilmene. 1 time, 49 minutter. Originaltittel «National Lampoons Animal House» og en slags klassiker. 1978.

Gangs of New York

Viasat4 22.00

gangs of new york

Utkledningsmesteren Daniel Day-Lewis med bistre Leonardo DiCaprio.

terning 2 liten «Gangs of New York» er en steinrik historisk røverfilm, som baserer seg på den enkle tanken at gjenger ikke er noe som gjør gater utrygge bare i våre tid. De var der fra De forente statenes opphav. Den voldelige katolske teologen Martin Scorsese har skildret oldiskampen mellom gjengene i New York slik middelalderprester beskrev helvete. Scorseses sadistiske glede er like åpenbar som Marty Feldmans skjeling.

I «Gangs of New York» nekter han seg virkelig ingenting. De innledende gateslagsmåla foregår i dis-slamma morgensnø for at blodet skal syns bedre, og slagsmålet mellom byfedrene hyler visuelt med splatterfilmens halvkomiske estetikk. Følgelig lar Scorsese Daniel Day-Lewis spille film slik en skuespiller vil. Hinsides rollen, i perfekt beundring for seg selv. Day-Lewis står i veien for forståelsen av den historiske gjenglederen fordi egosentrisiteten hans vokser til Godzilla-størrelse.

For å matche den gale britens visjoner om privat storhet må Leonardo DiCaprio bistre seg til så han av og til likner en kolikkbebi. DiCaprio rynker så mye bryn at han antakelig måtte ha fysioterapi etterpå for at ikke øyenbrynene skulle vokse fast i nesa.

Historien om den unge hevneren som blir fascinert av sin arvefiende, er underholdende, forutsigbar, politisk rotete, voldelig, overdrevet og mindre troverdig enn en taliban-forelesning om kvinnelig seksualitet. Men bildene er vakre. 2002.

Skrekkens sirkus: Vampyrens assistent

Viasat4 01.00

terning 4 liten Denne har dere virkelig ikke sett før. Det er Paul Weitz-grøsseren «Cirque du freak: Vampire’s assistant» der Salma Hayek spiller med skjegg. Filmen handler om at en tenåring møter mystisk mann i tivoliframsyning, og etter hvert som tida går må unge Darren reise med Skrekkens tivoli og bli en vampyr. Chris Massoglia i hovedrollen. John C. Reilly er også med, og Josh Hutcherson, Willem Dafoe, Patrick Fugit. 2009.

Fredag 24.10. Stilfull fredags-snop fra 1997

 

L.A. Confidential

NRK2 23.00

terning 5 liten Dette er en sånn film som du ser og i mange år etterpå føler du at den er til stede som et alternativt mørkt solskinn i et plettet sinn. Det er ikke verst.

I 1997 skapte «L.A.Confidential» to nye, store stjerner. I rollene som politimennene Exley og White lager Guy Pearce og Russell Crowe to moderne eventyrvignetter til Den Store Manneboka som gutter leser begjærlig når de er ferdige med å lage gule konkurranse-hull i snøen. Sanne filmfriker leter hver dag etter skikkelser med ekstra-energi i kald ryggrad. De kommer til å elske denne filmen.

la confidential

Russell Crowe og Guy Pearce er perfekte politifolk.

Som nesten ufortjent stilige bonusgleder: Kult-skuespilleren Kevin Spacey er den sleipe kjendis-purken. Danny DeVito skriver krim-sladder i pissegul gateblekke. Kim Basinger murrer mjukt som dyrt, seksuelt ekstrautstyr for umenige menn.

I tillegg er historien til forfatteren James Ellroy perfekt. Politistasjonen i Los Angeles er en uansvarlig tett trykk-koker der politikk og paranoisk politi-aggresjon friksjonerer hverandre daglig. Når en sparka kollega også blir skutt, involveres uvennlige arbeidskamerater i en topptung og intrikat etterforskning av den typen som pleier å føre til at statsråder må gå i Norge.

Filmen også er en estetisk nytelse.

la confidential basinger

Hette-nonna Kim Basinger ble en slags vignett for filmen.

«L.A.Confidential» skaper to nye, store stjerner. I rollene som politimennene Exley og White lager Guy Pearce og Russell Crowe to moderne eventyrvignetter til Den Store Manneboka som gutter leser begjærlig når de er ferdige med å lage gule konkurranse-hull i snøen. Sanne filmfriker leter hver dag etter skikkelser med ekstra-energi i kald ryggrad. De kommer til å elske denne filmen.

Exley er mager og liten som et sunt fjørfe-måltid, men han har den intellektuelles naturlige arroganse og utstråler så skamløse ambisjoner at du kunne lyse opp himmelen over New York (nattklubben) med dem. Han har mot til å bryte guttenes aldri-sladre-kodeks og han har styrke til å drite i kollegers forakt.

Russell Crowe er et lite mirakel. Han har alltid (dette var i 1997) sett ut som en forsinka sekstiåtter med mjuk mannsidentitet og grinekurs, men regissøren Curtis Hanson har forvandla den 33 år gamle newzealanderen til et villdyr. Håret er så kort at frisøren må ha vært borti sjela, og kroppen har fått så mange ekstrakilo rødt kjøtt at han antakelig ville ha banka Mike Tyson på vegne av mishandla kvinner. Politimannen Bud White er den en-hjerningen som politiet sender ut i gatene når de ønsker at tiltalte skal stille i retten med blått øye og ny hukommelse.

Som nesten ufortjent stilige bonusgleder: Kult-skuespilleren Kevin Spacey er den sleipe kjendis-purken. Danny DeVito skriver krim-sladder i pissegul gateblekke. Kim Basinger murrer mjukt som dyrt, seksuelt ekstrautstyr for umenige menn.

I tillegg er historien til forfatteren James Ellroy perfekt. Politistasjonen i Los Angeles er en uansvarlig tett trykk-koker der politikk og paranoisk politi-aggresjon friksjonerer hverandre daglig. Når en sparka kollega også blir skutt, involveres uvennlige arbeidskamerater i en topptung og intrikat etterforskning av den typen som pleier å føre til at statsråder må gå i Norge.

Filmen også er en estetisk nytelse. Det egentlig uanselige 1940-tallet er postmodernisert til å bli en slags fellesnevner for alt som er sanselig og stilig i verden, ansiktene er skulpturelt uttrykksfulle og det sitrer i det hele tatt av et så sugende atmosfære-trykk i filmen at den aldri risikerer å slippe taket. 1997.

Moskitokysten

NRK1 01.00

moskitokysten

Helen Mirren og Harrison Ford som idealister i regnskogen.

terning 5 liten En fantastisk film av Peter Weir, noe av det beste som er laget noensinne om både fanatisme, terror og samhold inne i en fars-styrt familie. Harrison Ford er far med fikse ideer som tar med mamma Helen Mirren og barna (demiblant River Phoenix i en virkelig stor barnerolle) til fjerne søramerikanske jungelstrøk for å komme unna det sivilisasjons-ødelagte USA. Patetisk, rørende, velspilt og filosofisk holdbar. 1986.

Going the distance

Norsk TV2 02.05

going the distance

Justin Long og Drew Barrymore: Enda verre enn de ser ut.

terning 2 liten Etter hvert som de hysteriske ryktene om overmenneskelig sex sprer seg like apokalyptisk i den vestlige verden som om de var peruvianske myter om jordens undergang, forsvinner den opprinnelige romantikken. Når Drew Barrymore og Justin Long savner hverandre på tvers av to ørkener, skjer det med en anekdotisk blidhet. De er så kule som venninne-sms-er. Når Long kommer sammen med kameratene sine igjen, friskner han til og blir en lykkelig skøyer. Når bare han har dratt tilbake til New York, begynner Barrymore å smile igjen.

Men filmen handler ikke om at mennesker som bor langt fra hverandre gjør det fordi eksistensielle feiginger alltid er nærast når dei er borte. Nei da. De skal forestille verdens mest forelska par, de har bare mista boka Love For Dummis og vet ikke hva man gjør. Forelska folk kan godt være vittige. Men ikke bare det.

Filmen handler om at de treffer hverandre fordi de har utenomjordisk dugelige quiz-kunnskaper, men hun skal tilbake til Stanford, og han jobber for et lite troverdig musikkforlag i New York. Han har rare kamerater. Hun har kynisk-vittig søster (Christina Applegate). De sender mobil-meldinger til hverandre slik folk gjorde i gamle dager (15 måneder siden), de gjennomfører et slap-the-stick-forsøk på telefonsex, de ligger sammen på ei kake og på et bord, og de kommuniserer omtrent som Tom og Jerry. Barrymore ler hahahhahaha, som om hun har tenkt å vekke sine dormende hormoner, og vi ler ikke med henne. De to er en katastrofe sammen, og Roland Emmerich burde ha laget filmen, for da ville det vært visepresidentens skyld.

Kjærlighet trenger enkle, gjenkjennelige og ektefølte identitets-kriteria. Særlig på film. 2010.

Max Payne

TV2 Zebra 21.15

max payne

Mark Wahlberg og Mila Kunis i mørk pulp-fiksjon.

terning 5 liten «Max Payne» er pulp noir-action, og for skygge-estetikerne er den en fryd. Jeg kunne nevne en hel skatteliste med kjente navn på hvem som ikke kommer til å like den, sjøl om filmen har aner som det lukter antikvitetssjappe av. Her spøker Chandler-gjengen og dens bylivs-dystre lidelses-pulp. Filmen kommer fra musikkvideo-folkets beste stunder, da den moderne stemningsfilmen ble unnfanga med så djupe skygger og så mye blått at det bare fantes halve folk og kubistiske bygninger. Melankoli-orienterte okkultister som Gabriel Knight og Harry Angel står for en del av farenskapet, og mister Dolby som tilførte skyte-estetikken sin omfangsrike hammertorden. Dessuten er altså Max Payne-skikkelsen handlet fra et dataspill, og dataspill er liksom fullkommengjørelsen av alle de nevnte elementene.

Jo. Egentlig burde konservatorene stikke innom. «Max Payne» er storarta trivialkunsthistorie.

Mark Wahlberg spiller politimannen Max Payne med hele sin volds-troverdighet.

Han sitter bak en desk i New York mens det snør dommedags-fnugg utenfor. Noen drepte kona og babyen hans, og mannen med smerten har aldri noen ro.

Det er ikke god tone å fortelle for mye om handlingen i filmer som dette, men den tar lysløypa gjennom bymørket. Her finnes nattas vrak, som ser flygende djevler før de blir revet i stykker. Her finnes de falne kvinnene i så røde kjoler at blod virker som uvesentlig ekstra-utstyr. Her finnes makro-morderen, de dystre russerne, de tvilsomme kapitalistene og triste politifolkene.

Den bildevakre action-krimmen er laget av noe så koselig som en ire, og John Moore sitter antakelig ute på landet og tygger saueull med senile lottovinnere resten av året. Men han lager film som en bydjevel. 2008.

Land of the lost

TV3 21.30

land of the lost

Will Ferrell og Danny McBride i en slags fortid.

terning 2 liten I «Land of the lost» spiller Will Ferrell miskjent fysiker som mener at han har oppdaget at energikrisen bare kan løses ved at menneskene dimensjonsfrakter seg ved hjelp av takyon-generatoren og resten har jeg glemt.

Han havner på felt-trip i Intethetsland sammen med briten Anna Friel og den ekstremt uappetittlige komikeren Danny McBride, som alltid ser ut som et vektig argument for å bli evnukk og vegetarianer.

I den nye dimensjonen finnes selvsagt to ting: Dinosaurer og referanser. De døde ut omtrent samtidig. Der finnes noen kraftløse minner om «Apeplaneten», der visner minnene om Indiana Jones-aktige eventyrfilmer, der sovner øglebarna til sanger fra «The Chorus Line» like før søvnen også tar oss.

Dette er en nullvits-film. Noen trengte et halvår som de kunne bruke på Will Ferrell. Så sa de tidsreise, men ingen fant på en eneste vittig hendelse etter det. 2009.

The book of Eli

TV3 23.25

book of eli

Denzel Washington spiller en mytisk vandrer.

terning 5 liten Den stillferdige volds-fabelen til Hughes-brødrene utvikler seg som en gåtefull vandring mellom spørsmålstegn i parenteser. Er den ikke det ene, så er den ikke det andre. Er Vandreren en Guds engel, men det er han ikke, og er han beskyttet av Guds vilje, men det er han jo ikke – og når alt kommer til alt er kanskje ordene i Elis bok bare et uttrykk for desperat og patetisk håp om frelse.

Pen er filmen i hvert fall. Så pen at den kunne blitt Frøken Norge en dag da Hardangerfjorden stilte opp i bunad.

Fargene er vakkert avstemt brune, som på foto-utstillinger rundt 1969. Eventyr-aktig skogbunn med løvdekka mann, humørløst bladfall og en mager katt som lukter på likets tær. Bak en beige busk sitter Denzel Washington med Kaizers-maske og diger bue, for han skal ha pus til middag.

En stund ser «The book of Eli» ut som «The road» uten barn. Denzel W. vandrer i den påtakelig uforklarte intetheten som en like uforklart overlevende inntil han treffer Mad Max-bander av iltre kannibaler som likner motorsykkelbander og egentlig skulle ha blitt gamle i videohyllene på 1980-tallet. Sanden støver som en påminnelse om Clint Eastwoods navnløse præriemann uten navn. Denzel steker katt, hører Ipod-musikk, vasker seg med våtserviett.

Men så kommer han til en kopi av gammel western-by, og der regjerer saloon-eieren Gary Oldman. Ordføreren Oldman er ute etter Elis bok, for han vet at ordene i boka kan få menneskene til å gjøre hva du vil. Han tar på seg silke-kimono og snuser på blid dame, han har hippie-kjeder og er en ekkel mann. Da han får høre at Vandreren har Eli-boka setter han opp en gammeldags cowboy-posse for å ta ham, og Washington utfører avsindige voldsmirakler som i muntrere historier ville ha betydd at han var CIA-mann med hukommelsestap. Solara blir sendt til Vandreren med tilbud om sex, men gubben er så til de grader i konflikt med Maslow at han ikke ville ha tent på nybada Doris Day i one-piece. Så ber han bordbønn med den takknemlige dama. Mr. Smith goes to Armageddon.

Filmen er fascinerende, men vasete. Denzel og Solara kommer til et avsides Erlend Loe-hus i ødemarken, men det er ikke noe poeng med det heller. Mot slutten antyder hovedpersonen at han kanskje ble så ivrig etter å beskytte boka at han glemte å leve etter den. Hallo, statskirken! Kan den ha vært til dere? Nei, jeg er enig i det. Egentlig ikke. Egentlig ingen. «The book of Eli» handler om en Ingen som ser ut som Noen, men mangler både DNA og fingeravtrykk. 2010.

Kanonball: En film med baller

Viasat4 21.45

kanonball en film med baller

Ben Stiller i fronten med sine kanonball-venner. Ja, det er sånn som det ser ut.

terning 5 liten Dette er ikke særlig bra, men det er morsomt. Hvis du noensinne underviste i muntlig esperanto eller har vært på Stockhausen-deit med ei Numusic-beib (ubrukelig nyord) eller i det hele tatt har lest ord som varer lengre enn et abortert ølrap, er dette ikke filmen for deg.

Den er for de andre. De som beveger leppene når de skriver sms-meldinger. De som søtner balsamico med ketchup.

Harry-filmen har noen utvalgte høydepunkter som også var genre-skapere. «Ben-Hur», «Smokey and the bandit», «Cannonball race», «Politiskolen». På sin beskjedne måte var de enkle filmene stilskapere. «Kanonball» er kanskje en genrefornyer eller aller helst en uventet hyllest til Politiskolen-tradisjonen: Team-filmen der alle mennesker er institusjonstrengende særlinger.

Joe’s gym er i ferd med å bli omgjort til garasje (tok den?) fordi helsejappen Ben Stiller i trikotert hobbit-fasong utnytter konkurrentens insolvens, som er utenlandsk og betyr solnedgang. Vince Vaughn spiller eieren av tapernes treningsstudio, og han gjør det med den neddempa verdigheten som kjennetegnet Bill Murray da han var ghostbuster med svelgt mimikk. For å redde Joe’s fra fornyelsen melder han og et lag av sosialt vergeløse seg til kanonball-turnering i Las Vegas.

Sånn oppstår en parodi på sportsfilmer som ikke er elegant, ikke subtil, ikke poengtert eller egentlig velregissert. I stedet oppleves den som vulgær, overdreven, motbydelig og unødvendig. Likevel blir indignert alvor umulig å vedlikeholde, det er umulig å forbli kultivert. Jeg forsøkte å undertrykke latteren, og jeg klarte det ikke, på tross av at det fantes andre mennesker i salen. Det kan skyldes at jeg var redd i kanonball-timene på Kampen, det kan skyldes regnværet og høsten og det kan skyldes utsiktene til at Stavanger skal være kulturhovedstad for tyskernes neo-liberalistiske eksperiment i 2008 sånn at hele byen går rundt og snakker som eiganeskjerringer.

Det kan også være at det alltid blir uimotståelig vittig når noen hiver ball i trynet på folk.

Det finnes noen virkelig flaue ting i «Kanonball». Men «Politiskolen» hadde også lave vitser. De fleste kaller den en klassiker. Så ikke klag. Når livssyns-rogalendingen Høibråten innleder Kapittel 05 ved å åpne den første kanonball-turneringen i Vågen, vil også dere skjønne at denne filmen fortjente en femmer. 2004.

Josey Wales – fredløs

Viasat4 23.25

terning 4 liten «The Outlaw – Josey Wales» er en lang og hard western fra 1976. Phillip Kaufman skrev manus og startet på regien, men hovedrolle-innehaver Clint Eastwood overtok, og den er regnet som hans film. God historie om fredelig bonde som blir hevner da nordstats-soldater myrder familien hans. Sondra Locke har kvinnelig hovedrolle. 2 timer, 15 minutter.

Asterix og de olympiske leker

TV2 Film 21.00

terning 1 Det finnes heldigvis filmer som gir anledning til det karriere-forlengende terningkastet én. Franskmenn lager tradisjonelt universets grusomste komedier, og de gjør det med en Louis de Funes-mimikk som i beste fall likner fravær av viktige vitaminer.

Asterix i olympiaden er en spillefilm der en av gallerne fra den fellesdopa landsbyen skal være med i OL for å sjekke opp ei gresk prinsesse. Man kunne egentlig ha forestilt seg mye visuell moro når de supersterke mennene skal utføre idrett, men franskmennene kom ikke på noe. I stedet plager de ansiktene sine med en mekanisk ufriskhet som minner om lydene fra nedramla eksospotte eller noe. Det er ganske presist gjort å skape humor som ikke passer for ett eneste levende menneske. Dépardieu er Obelix igjen. 2008.

The 51st state

TV2 Film 23.05

51st state, the

Samuel L. Jackson kommer til England og treffer Robert Carlyle.

terning 5 liten Egentlig er dette en fæl drittfilm, men Samuel l. Jackson spiller dophandler i kilt, Robert Carlyle forsøker å stå på tærne for å bli skremmende torpedo i England og alle begivenhetene er overdrevne på samme måte som zoologisk hage er det: Selvfølgelig finnes så mange stygge dyr, men ikke på samme sted. Vold og denslags forekommer, men farten er fin. Tittelen er sånn fordi England kalles den femtiførste amerikanske staten. 2001.

Moonrise kingdom

Silver 21.00

moonrise kingdom

Kara Hayward og Jared Gilman er kjærlighetens martyrer.

terning 5 liten Kjærligheten? Du husker kjærligheten? Den har egentlig dårlige vekstkår i en kompromissløst egosentrisk verden der serie-sentimentaliten vikarierer som følelses-alibi. Kjærligheten er prangende til salgs i «Farmen» og «Jakten på kjærligheten», den smiler liksom-privat i VIP-køer utenfor Ringenes Herre-premierer og er en plakat for selvrealiseringen. Kjærligheten er medie-drivstoff som forbrenner på VGNett-sider og kanskje ikke kan resirkuleres.

Derfor er det litt hyggelig når det kommer en eksentrisk liten film-underfundighet og formulerer styrken og uskylden i følelsenes grunnleggende ufornuft. En liten gutt i Davy Crocketts pelsjegerlue, ei opprørsk jente som bruker kikkert som sin superevne og ellers leser nifse bøker om ting. De er de utstøtte i det stabile samfunnet New Penanze i 1965. Tilværelsen er organisert som en ryddig speiderleir, der hensiktsmessigheten travler rundt med sin imponerende oppfinnsomhet. Edward Norton leder Fort Lebanon med saklig, sosialdemokratisk vennlighet, men det hjelper ikke: Det vil alltid finnes de som føler seg til overs. Bare kjærligheten kan redde dem.

«Moonrise kingdom» er et stilistisk mesterstykke som dyrker den eksotiske minimalismem på en sånn måte at den får utstudert ensformighet til å likne oppdagelser av en ny planet. Alle snakker demonstrativt streit som om de leste fra ei folkeskolebok om naturen. Det skaper en merkelig, sorgfylt ironi, det skaper den avstanden som gjør at du kan oppleve verden som både pussig og rørende, to egenskaper som verden virkelig behøver. 2012.

Torsdag 23.10 – Den forferdelige, kravstore psykopat-pappaen

 

The squid and the whale

Silver 21.00

terning 5 liten Fordi det er torsdag og verden går mot den uunngåelige fredagen da de fleste voksne blir festligere enn ulovlig fyrverkeri og fordi normal-kanalene ikke lokker med en eneste voldsfilm som jeg kan eufemisere, skal jeg gi dere sjansen til å se en smertefullt intelligent film. Den handler om hva slags helvete det kan innebære å ha ressursrike foreldre.

Jeff Daniels spiller en mannsrolle og farsfigur som bør bli en klassiker. Halvt vellykka forfatter i Brooklyn i 1986. Vurderer alle mennesker etter doktorgrader og grad av intellektualitet. Selvopptatt, selvmedlidende – men på en rik, fyldig og forståelig måte som gjør skikkelsen mer skremmende enn foraktelig. Han evaluerer sønnenes fremtidige liv med en kvasi-rasjonell kulde som bør skremme vannet av foreldre og skape en slags minnenes skjærsild for alle de som allerede rakk å drite seg ut. «The squid and the whale» er en nifs film.

squid and the whale

Pappa Jeff Daniels og mamma Laura Linney snakker med skolen.

Du tror at den skal fortelle om hvordan familien brytes opp, og guttene blir ulykkelige. Men etter hvert handler filmen om at faren alltid har tynget alle med sine småsure perfeksjonskrav og sin kult-høytidelige egosentrisitet. Den handler om en far man må rømme fra for å overleve.

Troverdigheten i denne filmen er nesten guddommelig. Alle har stygt hår, alle er nevrotisk opptatt av sex, alle lever ut eksistensielle trendklisjeer, alle er jålete på en slags beskjeden jeans-måte. De to guttene Jesse Eisenberg og Owen Kline (Kevins sønn) er perfekte, Laura Linney spiller linhåra ekshustru og mor med følbar smerte. Jeff Daniels har antakelig så lite hjerte at han ikke kunne få infarkt. Man syns synd på ham med skrekk.

Den stillferdige filmen trygler og skriker: Elsk de du er med. Aldri evaluer dem eller noen de kjenner. Vær modig. Vær snill. Modig nok til å være dumsnill. 2005.

Surviving summer

TV2 Film 17.20

surviving summer

Hilary Duff i den grønne kjolen som alle sa hun kledde så godt.

terning 3 liten Hilary Duff i hovedrolle. Og ikke bare det. Hun spiller en selvmorderisk tenåring som blir sendt til bestemors hus akkurat som Rødhette. Hun treffer ulven, det vil si en kokk som har vært i ungdomsfengsel, og så drar jenta på båttur for å ta livet av seg selv. Som det heter i omtalen på imdb: Dette vil forandre livet til mange mennesker. Vel, suicide is painless, it brings on many changes, som det heter i MASH-sangen. 2009.

Lost in translation

TV2 Film 19.05

lost in translation-2

Scarlett Johansson har funnet Bill Murrays skulder i utlandet.

terning 5 liten I «Lost in translation» kommer den amerikanske skuespilleren Bill Murray (heter Bob, akkurat som i komedien «Hva med Bob?) til tamagochibyen Tokyo for å spille inn en whisky-reklame. Vertskapets vennlighet er som slag med flat hånd. Den japsete hypen sammen med dobbeltsidig jetlag omskaper dagene hans til en skjærsild av uhelbredelig ensomhet, helt til Scarlett Johansson. Hun er ledsagerske til en småkul ektefelle og fotograf, og hun lider seg eksistensielt gjennom tomme hotellnetter og kaotiske dager, inntil hun treffer Murray. De møtes i hotellbar. Hotellbarer er veldig vanlige gjemmesteder.

Sånn oppstår det årets merkeligste kjærlighetshistorie. Egentlig må kjærlighet være basert på sex hvis du skal få lov til å bli gift i kirken. Slik er ikke den ovale, nesten ubevegelige tiltrekningen i «Lost in translation». Utlandet Japan blir glidvis en metafor for fornemmelsen av utilhørighet, og når man ikke hører til et sted, blir det lettere å oppdage hvilke mennesker man tilhører. Johanssons melankolske ungjente tilhører Bill Murray, og hans sursøtlige (eddik og solbærsyrup) alderskynisme tilhører ei ungjente som består av hviskende bisetninger uten relasjoner, men med stor relativitet. Det er en skjønn film. 2004.

Borettslaget reiser til Laholm

TV2 Film 21.00

terning 3 liten Nei, dette vil du ærlig talt ikke se. Svensk komedie om en kvarterets psykopat som tvinger naboene til å reise til Laholm som vanlig ved å si at han har kreft. Haha? 2012.

Der Untergang

TV2 Film 22.35

untergang, der

Bruno Ganz Verrückt i en slags dramaturgisk karaoke-framstilling av Adolf Hitler.

terning 2 liten Da den krumbøyde Adolf Hitler og kona hans omsider tar mot til seg og begår selvmord i Berlin-bunkeren, gjør det mindre inntrykk enn avliving av aldrende hund. I to og en halv time får vi følge føreren og hans forskrekka stab mens det går merkelig langsomt opp for dem at krigen er tapt og at de kan vinke til russiske soldater. Det føles helt likegyldig. Noen viser meg verdenshistoriens råeste idioter og lager en slags soulsåpe av dem.

Dessuten finnes det ingen gåter rundt Adolf Hitler. Han er en utsnakka gubbe. Men fremdeles har ingen laget filmen som forteller om de merkelige menneskene som fulgte ham – et historisk lemen-løp som bare blir rarere og rarere jo mer man tenker over det.

I «Der Untergang» myrder fru Göbbels sine barn én etter én, og de var mange. Sammen med mannen sin er hun på sett og vis den nasjonalsosialistiske galningen i filmen, og de andre fortoner seg som nesten-normale uniformsstatister i verdenshistoriens globale kripskorps. The Universal soldier. Really not to blame.

«Der Untergang» har ingen holdning, bare handling. Hitler skildres som en pittoresk Parkinson-pasient eller en Dickens-skurk. Du kunne ha funnet ham i det eksotistiske bak-London eller ved en pubdisk. Bruno Ganz spiller ham på skuespillervis; detalj-besatt og uten egentlig mening. Alexandra Maria Lara besjeler den unge sekretæren med en klarøyd uskyld som kunne vært henta fra en nazi-plakat. Mot slutten sykler den ubesmitta nazidama og den lyshåra guttungen på samme sykkel inn i en gulnende framtidssol, en uanstendig optimisme som kunne vært laget for Mel Brooks oppdikta musikal «Det våres for Hitler». Dette er sånn tv-serier skildrer folk: De nistirrer på det banal-psykologiske og det opplagte og analyserer ingenting.

Filmen foregår nesten bare inne i bunkeren i Berlin. Skal Hitler og folka hans flykte, og hvor kan de dra? Føreren gir meningsløse ordre med høy stemme, men er også en underlig snill onkelolding på 56 år som krøker seg rundt og ser på de unge med tårevåt sympati. Innimellom får vi se hvordan Berlin og Berlins befolkning blir langsomt ødelagt. Massive menn i grønt tar oppgjør med seg selv og sine. Den gode lege med stålblikket hjelper til på lasarettet og sager beina av hylende menigmenn.

Mange vil sikkert ha glede av dette, fordi de tror at historiens flik er løftet til side sånn at de får ta del i årets Hitler-reality. Sånn er det ikke. Dette er en ganske vanlig sentimentalisering av personer fra historien, og den forteller ikke mer om virkeligheten enn «Alexander». Mange vil også ha glede av Bruno Ganz’ rolle fordi den er så detaljrik. Det er dem vel unt.Hitler: Bruno Ganz utbroderer den fallende føreren. 2004.

Breaking news

Showtime 24.00

terning 4 liten Hong Kong action fra 2004. Johnny To har regissert en historie om hvordan politiet skal forsøke å gjenopprette sitt gode navn og rykte etter at fiaskoen deres gikk live på TV. Inspektør Rebecca vil gjøre TV-show av pågripelsen av ranere i gammel bygning. «Daai si gin» er fra 2004.

2 days in Paris

Silver 19.15

2 dager i paris

Julie Delpy er et kynisk naut og Adam Goldberg en tulling. Vanlig forhold.

terning 5 liten Vi har nå kommet til en skillelinje i moderne tenkning: Et det teoretisk mulig og i overensstemmelse med demografiske forskningsresultater at den franske dvergmynden Julie Delpy er en genial filmskaper? Skuespillerinnen har sløvet seg gjennom en rekke filmer som en blanding av Twiggy og Brigitte Bardot. Nå har hun skrevet og regissert et komediedrama som enten er aldeles tomt i tanken eller en moderne genistrek, fortalt med anakronistisk selvinnsikt. Kan det tenkes at det kommer en film i 2007 med selvinnsikt? Etter visningen på Tjensvoll sitter man sjokkert tilbake og tror ikke lenger på saltsmaken i potetgullet.

«2 dager i Paris» projiserer seg som en film om kulturforskjeller. Mannen er et parodisk NY-hypokonder og en Woody Allen-kopi, men med diger «300»-kropp. En uvanlig kjøttfull interiørdesigner. Dama hans (Julie Delpy sjøl) er fotograf, og de stikker innom hennes foreldre og hjemmemiljø i Paris på vei til New York. Ifølge filmens overfladiskheter oppstår en tilsynelatende kulturell-vittig konflikt mellom Han og Henne.

Men så gjør Delpy det som kan være geniets vri (jeg røper ting nå!): Dama avslører gradvis at hun har et merkelig og suspekt forhold til menn. Hun står eks-ene litt for nært samtidig som hun overhodet ikke kommuniserer med dem; her er tilsynelatende ei dame som flakker fra seng til seng og slipper partnere uten egentlig å ha gjort seg ferdig med dem. Interiørdesigneren er ingen helt. Han blir sjalu. Og i det som skulle vært sjalusiens rensende oppsummerings-samtale, oppstår filmens sjokkerende slutt. Dette handler om ei steingalen, psykopatisk dame som antakelig burde vært lenka til parkometeret og glemt. Og hvis du tenker enda en gang, stimulert av det som antakelig bare ble sånn: Delpy beskriver en kvinnetype som fordi moralutviklinga forlangte at hun ikke lenger kan sitte i kjøkkenkroken og amme, har gått seg vill i den jungske jungelen og har tapt sin evne til bestandighet.

Kikk etter sjøl. 2007.

Tsotsi

Silver 22.30

terning 4 liten Sør-afrikansk drama om seks dager i det hendelsesrike livet til en ung gjengleder i Johannesburg. Hovedrolleinnehaveren heter Presley Chweneyagae, og filmen har fått god mottakelse. Regissert av Gavin Hood i 2005.

Cool Hand Luke

TCM 21.00

terning 5 liten Fra 1967 med Paul Newman og George Kennedy i hovedrollene. Stuart Rosenberg er en av de beste nesten ukjente regissørene, og her har han laget et sterkt fengselsdrama om en mann som ikke ville la seg knekke. 2 timer, 6 minutter.

The unsinkable Molly Brown

TCM 23.05

unsinkable molly brown, the

Debbie Reynolds ser på ringen hun fikk av ringens herre, Harvey Presnell med mer brylkrem enn hjernemasse.

terning 5 liten Skøyerfemmer for Debbie Reynbolds i fri framførelse – i westernmusikalkomedie fra 1964. Reynolds spiller en udanna fjelljente som drar til byen for å lete etter en rik ektemann. Det blir Harve Presnell.

Onsdag 22.10.–Hollywood er egentlig motstander av USA

 

I godt selskap

TV2 Film 18.55

terning 5 liten Jeg har gitt denne komedien terningkast 5 i 2004, så det må jo være noe ved den. Riktignok hadde jeg en ett år gammel gutt den gang og antakelig var tankene mine et helt annet sted, men jeg har aldri vært så avhengig av mye søvn, så veldig plaga var jeg nok ikke. Det er oktober. «In good company» får være bra nok.

i godt selskap

Marg Helgenberger og Dennis Quaid til sengs for at også eldre skal ha det litt moro med filmen.

Inngrodde antiamerikanere vil antakelig bli overrasket over at denne komedien kritiserer den amerikanske livsmåtens hellige bedriftsfrihet og kommenterer den vanligste av alle inkompetanser: Når ledere ikke klarer å tjene penger, sier de opp folk for å imitere lønnsomhet. Og så sier alle synergi til hverandre. Det vil si: I 2004 sa de synergi. Ingen gjør det lenger. Synergien døde som en isbjørn i lunt brakkvann. Men Hollywood holder egentlig aldri med dressene. Regjeringen, CIA, Hæren og Privatkapitalismen må tåle grove insinuasjoner og kjeft i annenhver film. Overraskelsen er i stedet Topher Grace. Han hadde før 2004 hovedrollen i den ubetydelige komedien «A date with Tad Hamilton» – og nå dukker han opp i krevende kontorlandskap og spiller skjorter og benklær av både Dennis Quaid og Scarlett Johansson.

Grace er en 27 år gammel nyorker som ble oppdaget i en skoleforestilling og gjort nesten-kjent med «The 70s show» på amerikansk TV. I «In good company» følger han med en selskapsovertakelse og blir den avsatte sjefen Quaids nye sjef samt datteras hemmelige kjæreste. Grace kler navnet sitt og er voksen på en slags kvistete Fred Astaire-måte. Han har liksom ikke helt kropp, men fører likevel både den og ansiktet med utsøkt eleganse og intelligent selvironi.

«In good company» er laget med en snedig, inntagende serie lune underformuleringer og vil glede veldig mange som vanligvis liker å mislike film. 2004.

The Shipping News

TV2 Film 21.00

shipping news, the

Kjute som kamskjell: Julianne Moore og Kevin Spacey ved kysten.

terning 5 liten Og denne er virkelig stas. Kevin Spacey spiller sønn av en uforstandig og ond far. Det har gjort ham usynlig. Usynlighet gjør mannen i sin tur til offer for hensynsløse mennesker, og da mange fæle ting har skjedd, befinner han seg plutselig på Quoyle-familiens opprinnelsessted New Foundland sammen med en uttørka tante, Judi Dench, og ei trist datter.

Gamle historier kommer flytende som fjerne lyder over hav, og den beskjedne mannen Quoyle opplever at han kan lykkes i noe. Enka Julianne Moore har et tilbakestående barn og en bisarr historie. Det hviler forbannelse over redaktør Scott Glenns familie, og derfor snakker han ikke til sønnen. Rhys Ifans kom seilende i en kinesisk djunke, men tok seg jobb som utenriksredaktør i ei avis på størrelse med Aftenbladets hytte på Foreneset. Cate Blanchett spiller filmhistoriens verste mor med så avskylige doris-kostymer at det ukjente begrepet konfeksjons-lyrikk oppstår.

Skuespillere trives i selskap med diktning, og i Hallströms halvt hedenske natur-tilbedelse fins det så mange flotte fjes at det føles fælt å forlate dem når filmen er slutt. 2001.

The good guy

TV2 Film 23.00

terning 3 liten Sjenerende ukjente folk med takkforidag-tryner spiller romantisk komedie etter en nesten gjenkjennelig oppskrift. Beth er ei vellykka Manhattan-jente som vil finne seg en vellykka Manhattan-fyr, og der er sannelig Tommy! Han er heit i Wall Street. Beth dåner dumt. Men så er det sånn at Tommys kamerat Daniel både er enda penere og enda følsommere, og hvem vil vel ha kokosen når de kan få vaniljekremen for å holde oss i skolebolle-terminologien. Og så vil Beth ha Daniel. Utdånt. Filmens perk: Andrew McCarthy fra åttitallets ungdomsfilmer er med. Gode gamle Andy er blitt 52 år. 2009.

Godsend

TV2 Film 00.30

godsend

Det går galt med Rebecca Romijn da kloninga slår til. Det uskarpe i bakgrunnen er en russisk ubåt.

terning 4 liten Etter mye utbrodert sorgporno kommer denne forutsigbare thrilleren til de reaksjonæres yndlingsklisjé: Man skal ikke kødde med Skaperverket. Man kan godt steke flerutemma fett i teflonpanne, man kan godt kjøre moped i tettbygd strøk, man kan snyte på skatten, ovnsbake katten, liste og lure og dø av det til slutt. Men folks sædvaner skal ikke røres.

Greg Kinnear og Rebecca Romijn-Stamos spiller et ektepar som i sorgen etter død sønn lar Robert De Niro klone ham, sjøl om DNA-hekleren ser ut som Louis Cypher og antakelig vil medføre uventa djevelskap. Hva som egentlig skjer med den klona gutten er litt vanskelig å få tak i, men han har åpenbart problemer med lånecellenes internminne etter det gamle «armane mine, tarmane mine»-prinsippet.

Thriller-spenningen er ikke akkurat til å miste nakkehår av, men det er ihvertfall lett irriterende når Hollywood-skribenter gang på gang demonstrerer samme vidsyn som Vatikanet når det gjelder anvendelsen av framtidas vitenskap. 2004.

Breaking news

Showtime 21.00

terning 4 liten Hong Kong action fra 2004. Johnny To har regissert en historie om hvordan politiet skal forsøke å gjenopprette sitt gode navn og rykte etter at fiaskoen deres gikk live på TV. Inspektør Rebecca vil gjøre TV-show av pågripelsen av ranere i gammel bygning. «Daai si gin» er fra 2004.

Thirst

Showtime 22.30

terning 4 liten Sør-koreansk dramakomedie av mannen som laget «Oldboy» – 2004-film som vant en pris i Cannes. Denne handler om en alvorlig prest som opplever blodtørst og begjær etter kona til en annen fyr. 2009.

Exit speed

Showtime 00.40

terning 4 liten Denne filmen vil dere antakelig se, og det er ikke bare for at Lea Thompson er med, og hun var åttitallet. På sjølveste julaften (jeg sa at det snart er jul) reiser ti mennesker i buss gjennom Texas, men de blir påkjørt av en dopa motorsyklist med gjeng, og må deretter ta tilflukt og slåss mot gjengen hans med improviserte våpen. 2008.

Expired

Silver 19.00

terning 4 liten Romantisk komediedrama fra 2007. Samantha Morton, Jason Patric (hva skal han i en romantisk film?), Teri Garr (!) og flere til. Og handlingen? Vel filmen handler om en parkeringsvakt og en parkerer i Los Angeles, og de liker egentlig ingenting annet enn hverandre og så videre.

Little fish

Silver 22.30

terning 4 liten Cate Blanchett og Sam Neill i et australsk drama fra 2005. Ei dama skal komme seg etter rusmisbruk ved å starte egen forretning, men tre menn fra fortiden dukker opp.

Ryan’s daughter

TCM 21.00

ryans daughter2

Sarah Miles i naturen med friluftstøy og en jakt-parasoll som antakelig ble levert av XXL.

terning 5 liten Klassiker-femmer. Egentlig har David Lean laget en altfor oppblåst kjærlighetsfilm der Sarah Miles er den unge jenta som gifter seg med den enkle skolelæreren Robert Mitchum og forelsker seg i den britiske soldaten Christopher Jones enda dette er i Irland. 1970. Nesten tre timer.