Månedlige arkiver: september 2014

Tirsdag 30.9. Samuel L. tar England i virkelig kul kilt

 

The 51st state

TV2 Film 23.00

terning 5 liten Fram fra glemselen den siste dagen i altfor korte september, en film dere aldri så fordi man i 2001 var opptatt av fine ting som solnedganger uten Facebook-deling og sms-er med bilde av juleribba. «The 51st state» er ikke en fin ting, men den er ganske kul så lenge du slipper å se den på kino.

Da jeg så denne filmen på kino, blei jeg sur av at en mann eksploderte av diaré. Det var så mye renneskit på kino den tida, for Harlem-tradisjonene i amerikansk underholdning stimte i folkesalene til det man kalte Kino Z.

51st state, the

Samuel L. Jackson og den sinte brite-reka Robert Carlyle i rå film.

Når man ser igjen «51st State» på TV, er skjermen blitt mindre og mengdene små. Såpass møkk som dette kan man tåle. Det er en forskjell på flere tusen hektoliter. Da syns det også at filmen er vittig og rask og kynisk, og at den reddes ved at Verdens Stiligste Mann, Samuel L. Jackson (54 det året), går rundt i kilt og snakker til briter slik de fortjener. Filmen befolkes utelukkende av epigoniserte action-smurfer av den typen som bare fins i moderne gangstereventyr fra England (den 51. staten). De er voldsdilere og dopdippere, skinheads og flatfeet og noheads og liverpoolfans og ei eufemisert kontraktmorderske som forfølger Samuel L. Jackson fra USA.

Han har funnet opp dupernarkoen som kunne vært laga for B-bylivet. I England treffer han husmor-agnet Robert Carlyle. Den engelske minitorpedoen har sex med Emily Mortimer, en visuell opplevelse som er verre enn kalksalpeter i østersen, ettersom Carlyle alltid ser ut som en udusja rørlegger på vei hjem fra jobb. Jackson i kilt er kulere enn hele det europeiske kontinentet, engelskmenn er klovner og Meat Loaf ser ut som svidd salattilbehør og skal hevne seg.

Det ironiske i ettertid var at filmen ble laga i 2001, og vi husker alle de begivenhetene som førte til at England virkelig ble den 51. staten, og Tony Blair ga bort landet sitt til den utskjemte barbaren Bush. Norge ble krigførende etter 2001, som var et elendig år for Europa og fjellstrøka innenfor.

Filmen inneholder tung musikk, noen få «å sallan, så du det!»-scener og mye likegyldig døing. 2001.

How to deal

TV2 Film 19.05

how to deal

Mandy Moore, ei jente som ville ha blitt kasta ut av konfirmant-undervisningen fordi hun bannet for lite.

terning 4 liten Hvis du syns konfirmantundervisningen i Revheim kirke ble for seksuell og rå, er du moden for en Mandy Moore-film. Moore er liksom den andre sida. Den andre sida av «American pie», den andre sida av Madonna og Courtney Love. Moore synger også sanger når hun ikke spiller film, og i denne er hun forarget på faren fordi han gikk fra moren og gifter seg med en blond dame i en buksedrakt som likner en så stygg Jysk-parasoll at den er på tilbud tidlig i juni. Fordi faren ikke bare ble forelska én gang, men faktisk to, og følgelig har æret forelskelsesprinsippet med ærlig gjentakelse, tør ikke Mandy elske. Derfor omtales kjærligheten med ærefrykt gjennom hele filmen, som når skremte epidemikere forteller om hvilke fjærkre man ikke skal spise i Thailand.

Det er mange pyser i verden, men ikke alle får sin egen film. 2003.

Der Untergang

TV2 Film 00.30

untergang, der

Nei. Dette er ikke Kristian Valen. Det er Bruno Ganz i sitt livs teiteste filmrolle.

terning 2 liten Da den krumbøyde Adolf Hitler og kona hans omsider tar mot til seg og begår selvmord i Berlin-bunkeren, gjør det mindre inntrykk enn avliving av aldrende hund. I to og en halv time får vi følge føreren og hans forskrekka stab mens det går merkelig langsomt opp for dem at krigen er tapt og at de kan vinke til russiske soldater. Det føles helt likegyldig. Noen viser meg verdenshistoriens råeste idioter og lager en slags soulsåpe av dem.

Dessuten finnes det ingen gåter rundt Adolf Hitler. Han er en utsnakka gubbe. Men fremdeles har ingen laget filmen som forteller om de merkelige menneskene som fulgte ham – et historisk lemen-løp som bare blir rarere og rarere jo mer man tenker over det.

I «Der Untergang» myrder fru Göbbels sine barn én etter én, og de var mange. Sammen med mannen sin er hun på sett og vis den nasjonalsosialistiske galningen i filmen, og de andre fortoner seg som nesten-normale uniformsstatister i verdenshistoriens globale kripskorps. The Universal soldier. Really not to blame.

«Der Untergang» har ingen holdning, bare handling. Hitler skildres som en pittoresk Parkinson-pasient eller en Dickens-skurk. Du kunne ha funnet ham i det eksotistiske bak-London eller ved en pubdisk. Bruno Ganz spiller ham på skuespillervis; detalj-besatt og uten egentlig mening. Alexandra Maria Lara besjeler den unge sekretæren med en klarøyd uskyld som kunne vært henta fra en nazi-plakat. Mot slutten sykler den ubesmitta nazidama og den lyshåra guttungen på samme sykkel inn i en gulnende framtidssol, en uanstendig optimisme som kunne vært laget for Mel Brooks oppdikta musikal «Det våres for Hitler». Dette er sånn tv-serier skildrer folk: De nistirrer på det banal-psykologiske og det opplagte og analyserer ingenting.

Filmen foregår nesten bare inne i bunkeren i Berlin. Skal Hitler og folka hans flykte, og hvor kan de dra? Føreren gir meningsløse ordre med høy stemme, men er også en underlig snill onkelolding på 56 år som krøker seg rundt og ser på de unge med tårevåt sympati. Innimellom får vi se hvordan Berlin og Berlins befolkning blir langsomt ødelagt. Massive menn i grønt tar oppgjør med seg selv og sine. Den gode lege med stålblikket hjelper til på lasarettet og sager beina av hylende menigmenn.

Mange vil sikkert ha glede av dette, fordi de tror at historiens flik er løftet til side sånn at de får ta del i årets Hitler-reality. Sånn er det ikke. Dette er en ganske vanlig sentimentalisering av personer fra historien, og den forteller ikke mer om virkeligheten enn «Alexander». Mange vil også ha glede av Bruno Ganz’ rolle fordi den er så detaljrik. Det er dem vel unt. I ettertid er den blitt en Youtube-spøk. Det var fortjent. 2004.

End game

Showtime 19.25

end game

Cuba Gooding jr. kan dette med fortvilelse.

terning 3 liten Cuba Gooding jr. er egentlig også et offer for Darwins ryddemani, og han forsvant sammen med fast-telefonen og mammutene. I denne thrilleren spiller han en presidentvakt som etterforsker mordet på presidenten – men ettersom han fortsatt er Cuba Gooding jr., skjer det uten at Richter shaker på skalaen sin. Her er med mye fintfolk: Anne Archer er presidenthustru. Burt Reynolds har fått øglestram hud i kinnene, som om han var en organisk trampoline. James Woods er stadig den nypusste alumimiums-ulven som gjorde at Rødhette drakk bestemors vin og forla dyden sammen med alle sparepengene og fire billetter til U2s minnekonsert for George Bush.

Gooding etterforsker sammen med halv fire-fjeset Angie Harmon, og det var det. 2006.

The Stander gang

Showtime 21.00

stander gang, the

Deborah Kara Unger og Thomas Jane fortviler over apartheid og raner banker.

terning 4 liten Når du tenker deg om og finner ut at denne britiske filmen har du aldri hørt om, skyldes det ikke pappvin på lettpåvirkelige hjerneceller, men at den handler om en autentisk sørafrikansk politimann som ble bankraner. Det var antakelig det mest hederlige en sørafrikansk politimann kunne bli, så jeg går ut fra at filmen om gjengen til Stander er en solskinnskomedie. Thomas Jane spiller kvitingen med verdens blondeste Afrika-hår, men så er det også sånn at han blir forbryter fordi han er så frustrert over apartheid. Særlig. 2003.

Red

Showtime 22.55

red malkovich

John Malkovich. En mann hinsides all fornuft.

terning 5 liten Veteranvold-filmen. OMG. YOLO. Du har garantert ikke sett kulere folk i en actionkomedie siden .. siden – «Bandits» kanskje. Et vakkert veteranlag av vennligvoldelige ressurs-skuespillere gjør «Red» til en lydfin, naturfrisk førjulsfest.

Det starter med at Bruce Willis snakker med Nav-dama Mary-Louise Parker på telefonen. Han er pensjonert, så midt på natta står han opp for å tisse i slåbrok og dessuten banke opp et finnehette-lag av listende spesial-soldater. OMG (moderne jente-forskrekkelse for Twitter og sms i 2008. Nå utdatert.).

Willis er føn-mild og lun i all sin undertrykte mandighet, og før noen vet ordet av det, har han kidnappa Parker for at ikke Karl Urban skal utrydde henne, utstyrt henne med Gaffa-teip og tatt henne med til et sted i skogen. OMG. For der kommer det mest steinete av alle tryner, John Malkovich, fram fra kvistene forkledd som løvtre, og han er så gal som naturen mente han skulle være. Og Morgan Freeman.

OMG. Før dette skjer, er det allerede løsnet flere skudd enn i Landsskytterstevnet og D-dagen til sammen, og man kan bare sette seg til rette og nyte den heftige tangorytmen i treffene.

Fordi Willis er i konflikt med sin gamle arbeidsgiver CIA, må han søke hjelp hos eks-KGBuddien Brian Cox, og som ikke det er nok, henter den engelske dronninga Helen Mirren fram automatvåpnene og skyter folk så nøyaktig midt i pannen at hjernekirurger ville ikke gjort det bedre. OMG. Og Richard Dreyfuss som villaskurk. Det finnes litt uvesentlig sleping med beina underveis, men stort sett er «Red» den gledesstunden du har sett fram til det siste halvåret. YOLO. 2008.

Eden Lake

Showtime 00.25

eden lake

Gjørmete dame på rømmen.

terning 4 liten Her er den dere skal se: Denne grøsseren fra 2008 har med Kelly Reilly og Michael Fassbender. De er unge (dette er tross alt 2008) og forelska, og de drar av gårde til avsides hytte. Aldri. Gjør. Det. Der blir de omringa av ondsinna ungdom uten stort skjegg, og da Fassbender forsøker å ta igjen, ender det med at dama må rømme som en kanin gjennom skogen, og hvordan i svarteste helsike skal det gå med henne? 2008.

Stor oppstandelse

Silver 19.00

stor oppstandelse

Virkningen av LSD på streite engelskmenn.

terning 5 liten Den britiske komedien «Death at a funeral» forholder seg til religiøse ritualer med iskald prejulsk rasjonalisme. I begravelsen til en besteborger skjer det to omveltende ting: En av gjestene har dessverre båret med seg LSD i et valiumglass. Dessuten er Peter Dinklage der som likets hemmelige kjæreste – han avslører at far og ektemann tilhørte den innelåste generasjonen homofile; Narnia-homsene som gikk inn i skapet når de skulle finne saligheten.

For å være strengt logisk så jeg filmen nyttårsaften, siden dagen på en måte representerer en begravelse av Tiden. Dessuten kommer Fyllikkforbundet og Pyromanlauget sammen og forsøker å slå følge med det gamle året inn i evigheten.

Det var et godt valg.

Skuespillerne er perfekte. Ingen av dem er så kjent som silke i «Fire bryllup og en begravelse», men til gjengjeld skaper de en balansert karakteriseringshumor med fullført engelsk søndagsalvor. Nyt dem.

Sekstitalls-fetisjister og tilhengere av britiske yttersider vil legge merke til at Paul McCartneys kjæreste Jane Asher dukker opp som skjønn enke, både anglosaksisk rødhåra og aristokratisk hakeløs. Du ellers kommer aldri til å glemme Alan Tudyk i rollen som svigersønn og advokat som av farmasøytiske årsaker finner Guds ansikt i hekken. 2007.

Hotel Rwanda

Silver 23.00

hotel rwanda

Don Cheadle i en forferdelig og uforglemmelig rolle.

terning 6 liten På en måte blir jeg kvalm av å gi denne filmen terningkast, for jeg vet ikke en gang om den er bra. «Hotel Rwanda» er noe av det mest oppskakende og forferdelige du kommer til å få se, og den er nesten uten voldsscener. Historien om den fortvila daglige lederen som omgjør et luksuriøst Sabena-hotell til en ubeskytta ghetto for massakretrua tutsier i 1994, har en enkel, følelsesmessig intensitet som omgjør filmkikkinga til to timers vedvarende sorgsinne.

Det er også en fortvila film fordi bare de færreste av oss vet nok om Afrika til å skille ut hva som eventuelt er planmessig subjektivitet. Men det ble begått folkemord, og det var sånn at den vestlige hærmakta sto håndfallen og så på, FN gjorde nesten ingenting, alle gjorde nesten ingenting.

For meg minner denne filmen om «Pianisten». Jødene i Warszawa sa til hverandre: «Når amerikanerne får høre om dette…» I Rwanda sa de også «når Vesten får høre», for når hele folkegrupper går amok med hat og macheter, er det ikke Gud folk setter sin lit til, men Europa og USA. Bare soldater og bestikkelser kan stanse de gale. Det er hva vi sitter igjen med etter et par tusen år med filosofi: Bare soldater og bestikkelser.

«Hotel Rwanda» har en konflikt som i sin djevelske enkelhet er nesten metaforisk. Belgiske koloniherrer delte i sin tid den rwandiske befolkningen i to – kriteriet var hvem de likte best. De høyeste og de med smalest neser ble kalt tutsier. De mindre og rundnesede ble kalt hutuer. Den komiske banaliteten skapte et varig skisma som til og med står i folks identitetspapirer. I 1994 gikk hutu-hæren og hutu-militsen sammen i et planlagt forsøk på å utrydde tutsiene, og de konsentrerte seg om barna, for å luke vekk utøyets frø.

Filmen forteller den antatt sanne historien om Paul Rusesabagina, en korrekt daglig leder ved Hotel des Milles, Colinnes i Kigali. Han er hutu, men kona et tutsi. Da militsen begynner å ta naboene, tar han med seg familien og noen forskremte til hotellet for å gjemme dem. Etter hvert blir det flere, og før marerittet var over, hadde han berga 1200 menneskeliv ved å være ydmyk, smart og modig. Filmen forteller Rusesabaginas ubarmhjertige historie med enkelhet og indignasjon. Den pøser på med hjerteskjærende detaljer og virker likevel tilbakeholden i virkemidlene. «Hotel Rwanda» er en film der du føler at forrådet av frykt er så forferdelig at filmskaperne har forsøkt å dempe i stedet for å dramatisere. Historien har enkle dramaturgiske knep, men uten at de virker spekulative, slik det ofte kan skje i filmer med politisk drivretning.

Hutuene truer flyktningene i hotellet. Direktøren står i mot. Han ringer Belgia. Alle i bygningen ringer noen de kjenner i utlandet. Politisjefen trues med amerikanske overvåkingssatellitter. FN-offiseren Nick Nolte forsøker å redde organisasjonens ære med kvalt røst, men må gi opp. TV-fotografen Joaquin Phoenix rømmer landet, gråtende av skam sammen med de andre hvite. Alt håp er egentlig ute.

Don Cheadle i hovedrollen gjør det utrolige at han portretterer en nålevende helgen uten å virke eufemisert. Men de sterkeste skuespillerne er mylderet av mordtrua barn.

«Hotel Rwanda» er en påkjenning. Men jeg innbiller meg at alle bør se den fordi filmen vil minne dem på at Vesten på en måte har akseptert at Afrika skal lide, for det er ingen vei utenom. Historien vil gjøre alle til bedre mennesker for resten av livet, som her hos oss er cirka tre dager nå for tida. 2004.

Kelly’s heroes

TCM 21.00

kellys heroes

Definisjonen på gamle dager: Clint Eastwood og Donald Sutherland i krigen.

terning 5 liten Hvis du forsøker å si til noen under 30 år at «Kelly’s Heroes» var en feiret krigskomedie i 1970, vil de se dumt på deg. Tida har fart stygt fram mot historien om hvordan Clint Eastwood, Telly Savalas og Donald Sutherland (som hippie på 1940-tallet!) jakter på en gullskatt. Underholdende for alle oss andre, til en viss grad. 2 timer, 25 minutter.

Rio Rita

TCM 23.25

terning 4 liten OMG igjen! De som dreiv og gikk på kino hver søndag i forrige århundre har sett Abbott & Costello, et komediepar som på en måte var Helan og Halvan Light, men den tynne var the straight guy. Denne ble laga i 1942 og kalles romantisk komedie.

Mandag 29.9–La oss forsøke to håpløse filmer

 

Robocop

Filmnet

terning 3 liten Jaja. Siden det er mandag, med en ellevill morgensvart feiring av den frie presse og den frie journalist, som ikke tar noen andre hensyn enn den sminka sannhet, skal jeg starte dagen med to advarsler. «Robocop» er ny på Filmnet, som er en streametjeneste som koster 79 kroner måneden, og kan du se så mye du vil. 

Siden jeg skriver for en av de frie, avengaliske anarki-blekkene på nettet, kan jeg starte anmeldelsen av «Robocop» på den avskylige filmklubb-måten: Allerede hos de gamle egypterne fantes det robot-offiserer som gikk rundt med kattehoder av størkna kamel og fikk kraften sin fra solceller som Däniken modellerte. Men Fritz Lang laget «Metropolis» i 1931 som et varsel om sosial utjamning og oljeboring i Lofoten, og siden (1987) kom nedergneldreren Paul Verhoeven med en krasst sarkastisk satire over formynder- og manipulator-samfunnet. Han kalte sin helt for «Robocop», og den hermetiserte dauingen var Peter Weller, som ble en fortjent VHS-legende i sin egen tid.

robocop2014

Robocop er velstelt som en kjøkkenmaskin. Men kjedelig.

Sånn skal man ikke skrive anmeldelser.

Sånn skal de se ut: Vår tids «Robocop» er tam som en FN-brosjyre og banalt anti-teknologisk som lunsjmøtet i Tungvint Hverdag eller hva partiet til Hansson heter. Det er noe uintelligent ved filmen. Satiren er blass og lite provoserende; det er som når idealister står opp på kasse og snakker lidenskapelig for noe så upopulært som fred og rettferdighet.

Noen folk er alltid fine. Forskeren Gary Oldman er bra med snåle førtitallsbølger i et litt for ondulert hår. Michael Keaton ivrer nydelig med sitt bredvokste ulkefjes, og de to veteranene spiller suspen av kolleger som like gjerne kunne vært studio-turister som datt inn i et reality-show. Jaja. Jay Baruchel og Jackie Earle Haley er bra.

Historien er noe modernisert. I et futuristisk Teheran går amerikanske roboter rundt og skyter terrorister, og den ene knerter en fortvila iransk guttunge som truer med kniv. Av det skjønner selv hauker at roboter ikke burde føre krig, for man kan risikere at de dreper noen.

Våpen som tar livet av fiender er upopulære i senatet, og derfor får Keaton den ideen at man skal putte et menneske i boksen. Mannen (eller det som er igjen av ham) blir altså den triste purken Alex Murphy, som først blir forstyrra av bilalarm midt i forspillet (Venstre har programfesta et forbud mot det) og etterpå sprenges til halvdøde. Tilbake er et uanselig ansikt og et par lunger i en litt patetisk jernkropp, som hjernen til Steve Martin i «All of me», og mannen har ikke underliv lenger, bare et slags flatt Barbie-krøtsj. Denne dokka er for pussig til å bli engasjerende, men ikke rå nok til å være kul.

robocop2014-2

Gary Oldman er en sørgelig skjebne.

Med den mekaniske familiefaren dreper filmen sine egne forventninger. Det finnes ingen sjanse for at politiet lagra resten av anatomien hans i garderobeskapet, så mannen har ingen framtid. Livet kan bare bli dårlig. Sønnen har tårevåte tegnefilm-øyne, den bleike mammaen er sint på en slags hemma måte som egentlig skulle tilsi at hun kunne bli VG-intervjua om følelsene sine hvis noen motsa henne. De pårørende virker ufikse og uinteressante, og hovedpersonen sjøl er en revesnute uten sjarm. Hvis gutten din insisterte på å kjøpe ham på Toys ‘R’ Us, ville du sagt sutrende: – Men du har minst sju sånne i lekekassa hjemme.

Sånn er Joel Kinnaman. Gudene vet hvor de fant ham. Antakelig en TV-serie.

Mens vi venter på det store oppgjøret stavrer cgi-mannen sine lunger og sitt fjes hjem til kone og unger, og hun steller seg fint i gjennomsiktig bluse for at den kastrerte ektemannen fremdeles skal like henne, og sønnen vil se hockey-kamper på TV med ham, men pappa er ikke frisk og alt er trist.

Filmen er virkelig fortvilende humørløs, uten at den noensinne blir befriende kynisk eller svart. Intelligens-fri tristhet trauster rundt overalt i en dramaturgi som må være laget for unger. Vår tids «Robocop» er hjerteskjærende uten å bli spennende. Den består av et halvpolitisk føleri som verken har kvass egg eller lekker retorikk. Intelligensen er tatt av lønningslista i Hollywood. Det merker man med pinlig tydelighet på det ideologiske maset til Samuel L. Jackson, som er en halvkveda skikkelse med jentehår og barnehage-ironi. Han markedsfører liksom det slemme tekno-samfunnet med en tomhet som ikke ville ha solgt tyggegummi til cheerleaders.

robocop2014-3

Alex Murphy danser med Abbie Cornbish, og så blir alt gale.

Dermed blir dette mer historien om Oldman som forskeren Dr. Norton (kanskje han også laga det masete virusprogrammet). Han er filmens sjel. Han er filmens skjebne, og vi bekymrer oss for ham. Vi skulle blitt anspente når det fanga fantomet finner ut at han vil hevne seg på skurken som bestilte mordet, men han er en uanselig fugleskremsel-fyr som kunne vært bror til Steve Zahn og ikke virker farligere enn edderkopp i Starbucks-kopp.

Handlingen aksler seg til en slags konfrontasjon i slutten. Menneskeligheten vinner. Mennesket er sterkere enn maskinen. De snille er best.

Hjemme hos Trinemor og di kommer en eller annen til å si at «Robocop» er et viktig oppgjør med bruken av droner i Irak. The sun was coming up, and I was running down the road. 2014.

Ghost rider 2

NRK3 21.25 og NRK1 02.15

ghost rider 2

Nicolas Cage tok litt for mye tran.

terning 2 liten Denne håpløse oppfølgeren er laget i Tyrkia og Romania, og sjøl om begge er feira MGP-land, ble de aldri laget for å gi husrom til dekadent, vestlig djevledyrking. Som vi alle vet fra den første filmen har Nicolas Cage tatt en flottis-Faust og solgt seg til djevelen. Det betyr at hodet hans begynner å brenne når han treffer på ondskap, og så suger han gifta ut av sjelene deres som en indiansk slange-lege med brennende chilimage.

I filmen ser det mer ut som om Cage blir forvandla til en mekanisk grilltenner hver gang han treffer på en øst-europeisk skuespiller. Det er lett å forstå, for Øst-Europa er amerikansk films sparebøsse. Her er det billig å lage film, og sånn ser det ut.

Skurken er en småpen elvisdust som forsøker å likne Bruce Campbell inntil han forvandler seg til gråhåra superdjevel som kan få folk til å smuldre på vanlige byggeplasser der heisekranene brenner.

Filmen handler om at Cage skal bringe djevelens sønn og eks-kjæreste til sjelesørgerne, for slik kan han bli befridd fra sin forbannelse og få tilbake evnen til å omgås europeere uten at hodet tar fyr. Filmen er gammeldags på en slags nertryna VHS-måte, og tilhengere av action uten ære kan muligens kose seg. 2011.

Scary movie

TV2 Film 21.00

scary movie

Carmen Electra. Og det er det eneste bildet jeg har fra denne filmen.

terning 2 liten Denne komedien forsøker å parodiere parodien. I «Scary movie» klipper Bobby kjærestens kjønnshår med hekksaks og vernebriller før han får en utløsning som klistrer henne til taket på en melkehvit geysir. De andre påfunnene kan jeg ikke fortelle om. For eksempel når Ray blir drept ved at en penis går gjennom doveggen og tvers gjennom hodet hans. Eller når Carmen Electra blir stukket av Skrik-morderen og han blir stående med ei spidda silikonpute på kniven mens hun klynger seg skrikende til de blodige restene av brystet.

Det er ikke bra. Navnet parodi er ikke et magisk formular som omgjør møkk til manna. Vulgært søl er vulgært, sjøl om filmskaperne driver gjøn med andre filmer. 2000. 1 time, 30 minutter.

Scary movie 2

TV2 Film 22.40

terning 2 liten I løpet av de første fem minuttene: Niagarisk Eksorsisten-pissing, geysirisk Eksorsisten-spying og en djevleutdriversk James Woods-diaré på størrelse med jordraset i Verdalen i 1893.

«Scary movie 2» er i likhet med «Scary movie 8», «Scary movie 5» og «Back to The Scary Movie Project» reine etniske fenomener; de uttrykker afrikanske slavers frustrasjon over toalettforholda på overfartsskipene og deretter i East Harlem og South Central Light. Familien Wayans, som er en slags Brady Bunch for de svarte, forsøker å late som om filmen består av parodier på kjente grøssere, men humor er også her bare en unnskyldning for å kle av hvite jenter. 2001.

Tina & Bettina – The movie

TV2 Film 24.00

terning 2 liten TV2 Film har virkelig en dag da de forsøker å bli kvitt filmvenner. Dette er en norsk komedie med utkledde menn. 2012.

Eden Lake

Showtime 21.00

eden lake-2

Kelly Reilly rømmer i naturen.

terning 4 liten Her er den dere skal se: Denne grøsseren fra 2008 har med Kelly Reilly og Michael Fassbender. De er unge (dette er tross alt 2008) og forelska, og de drar av gårde til avsides hytte. Aldri. Gjør. Det. Der blir de omringa av ondsinna ungdom uten stort skjegg, og da Fassbender forsøker å ta igjen, ender det med at dama må rømme som en kanin gjennom skogen, og hvordan i svarteste helsike skal det gå med henne? 2008.

Johnny Mnemonic

Showtime 24.00

johnny mnemonic

Keanu Reeves med litt for breid bøff.

terning 5 liten «Johnny Mnemonic» er en film som er laget for de som den er laget for, og de vet om det. Sivilisasjonsslitne sei-pilkere, fjærpenn-romantiske trestubbe-romantikere og Toyota-eiere i Adelsten-blazere trenger ikke møte fram, og nesten ingen kvinner trenger møte fram. Filmen er skrevet av framtidas Asbjørnsen & Poe William Gibson og er en eventyrgrøssende heksereise på kybernetisk kosteskaft gjennom den digitaliserte nye verden der kunstig intelligens er vanligere enn bringebærsyltetøy på den brune osten. En effektivt avmagra Keanu Reeves spiller mnemonisk smugler som fyller hjernen sin med hemmelige data inntil det ikke er plass til ett eneste barnDOSminne der. Men ! yakuza’en og storkapitalen er ute etter ham, noe som iverksetter et slags oktanvoldelig mtv-party med Ice T, Henry Rollins, slagferdige, aerobiske bangbang-kvinner, en motstandsbevegelse med delfin henlagt til noe som minner om The Gathering og den typen cerebral-erotisk dingsebomseri som de nye ungdomsmystikerne blant annet lever for. «Johnny Mnemonic» er en film som unndrar seg normale kriterier for godt og dårlig, for dette er tilstedeværende subkultur for noen mange få. Den er rask og poengtert på en følelseskald og abrupt måte, scenene dumper på hverandre som klumper i sausen og skuespillerne agerer overdevet som om adferden deres er et resultat av ett århundre med b-filmer på TV. Men teknikken er vidunderlig, og Keanu Reeves like mager og hjerneplaga som William Burroughs. 1995.

Page one

Silver 19.00

terning 4 liten Om denne dokumentarfilmen skal jeg ikke si mye. Det er ikke akkurat «Alle presidentens menn», men like fullt fascinerende å følge den antatte tankegangen til journalister og ledelse i New York Times. Avisen var en gang i tida et slags symbol for at tiden ennå fantes og at USA var det mest storarta i verden.

Men så kom nettformidlinga av nyheter, både den som mediehusene sjøl sto for og den som fantes i blogger og nettsider og Twitter-meldinger. De refuserte skribentene, de arbeidsledige filosofene, voldemortene og galningene overtok så stor del av formidlingsbildet at en solid papir-institusjon som NYT led voldsomt under konkurransen. De burde følt det slik biskopene antakelig gjør når de leser om Snåsamannen, men amerikanere tror at alt er uunngåelig, og denne filmen tyder på at også journalister er fatalister.

Ingen nevner at det aldri ville blitt et Watergate med en gjeng bloggere og Wikileaks, ingen sier at det er forskjell på når Trine Grung ringer og når det er Bernstein eller Woodward. No disrespect.

Filmen er fascinerende, og norske journalister bør merke seg at nyorkere ikke noterer med kulepenn på blokkark, men skriver rett ned på pc. 2011.

Speedway

TCM 21.00

terning 4 liten Elvis spiller motorsykkelfilm i 1968, pog Nancy Sinatra er også med. Sånn er det. Gravsteiner rocker på Eiganes.

High Sierra

TCM 22.35

high sierra

Ida Lupino og Humphrey Bogart i et hyggelig øyeblikk der vest.

terning 5 liten Humphrey Bogart spiller den ømhjertede gangsteren, Ida Lupino er dama i dette lille gangsterdramaet fra 1941, laget av Raoul Walsh og skrevet av blant andre John Huston. Bogart må stikke av fra politiet. 1 time, 40 minutter. Svart hvitt.

Søndag 28.9 – Den gang verden ble helt mnemonisk

 

Johnny Mnemonic

Showtime 21.00

terning 5 liten Utenfor allfarveivesenets rekkevidde nesten, en film dere ikke har sett siden 1995, da dere knapt var født.

«Johnny Mnemonic» er en film som er laget for de som den er laget for, og de vet om det. Sivilisasjonsslitne sei-pilkere, fjærpenn-romantiske trestubbe-romantikere og Toyota-eiere i Adelsten-blazere trenger ikke møte fram, og nesten ingen kvinner trenger møte fram.

johnny mnemonic

Keanu Reeves innleder framtida ved å ha en iphone-app festet til hodet.

Dette var starten på uvirkeligheten, en prosess som har ført til at du faktisk bare treffer journalister ute på gata når de skal droppe en iphone6 i asfalten. Filmen ble skrevet av framtidas Asbjørnsen & Poe William Gibson og var en eventyrgrøssende heksereise på kybernetisk kosteskaft gjennom den digitaliserte nye verden der kunstig intelligens er vanligere enn bringebærsyltetøy på den brune osten.

En effektivt avmagra Keanu Reeves spiller mnemonisk smugler som fyller hjernen sin med hemmelige data inntil det ikke er plass til ett eneste barnDOSminne der. Men yakuza’en og storkapitalen er ute etter ham, noe som iverksetter et slags oktanvoldelig mtv-party med Ice T, Henry Rollins, slagferdige, aerobiske bangbang-kvinner, en motstandsbevegelse med delfin henlagt til noe som minner om The Gathering og den typen cerebral-erotisk dingsebomseri som de nye ungdomsmystikerne (de er 20 år eldre nå og ser «Paradise Hotel») blant annet lever for.

«Johnny Mnemonic» er en film som unndrar seg normale kriterier for godt og dårlig, for dette er tilstedeværende subkultur for noen mange få. Den er rask og poengtert på en følelseskald og abrupt måte, scenene dumper på hverandre som klumper i sausen og skuespillerne agerer overdevet som om adferden deres er et resultat av ett århundre med b-filmer på TV. Men teknikken er vidunderlig, og Keanu Reeves like mager og hjerneplaga som William Burroughs. 1995.

Nader og Simin – et brudd

NRK2 01.05

terning 4 liten Skiftarbeidere som nettopp kom fra jobb kan få se et iransk ektepar som trøbler med om de skal rømme fra landet eller ta seg av familien med Alzheimer. 2011.

Taken 2

NRK3 21.25

taken 2

Slapp av, pappa Liam er er igjen.

terning 4 liten I en tid da kvinner mister pensjonspoeng hvis de klapper katten sin, er det befriende å se en thriller der hele kjernefamilien er med: Ekskona, den opprørske tenåringsdattera og en urimelig dominerende og detaljorientert pappa. Liam Neeson spiller gåtefull CIA-agent som drar til Istanbul sammen med Famke Janssen og det tilstrekkelig heva hvete-bakverket Maggie Grace.

I den forrige filmen ble Neeson uvenner med albaneren Rade Serbedzija og hans usiviliserte bande av genetisk uferdige statister som bare er håpløse. De ville ikke fått låne lighter i Kristiania. De ville ikke fått kjøpe ved i Estland. De ville ikke fått kirkeasyl på Smestad.

Den franske regissøren Olivier Megaton har velsigna dårlig tid, og det varer ikke lenge før eliten fra sosialismens fyrtårn i Europa fanger mammaen og pappaen, mens dattera må gå inn i skapet. Jentungen redder seg såpass at hun siden kan løpe over Istanbul-takene og sprenge granater som sonisk gps.

Filmen er kvikk og urimelig. Slagsmålene ser ut som illusjonistkunster, men spenningen holder fast helt til forvarselet om en «Taken 3» kommer. 2012.

Gone in 60 seconds

TVNorge 23.30

gone in 60 seconds

Nicolas Cage og Angelina Jolie, det er to gærninger, det!

terning 5 liten På landet går actiongenrens mjuke hysteriker Nicolas Cage rundt og stuller med gocartene sine fordi han ga opp biltyverier.

I storbyen er lyset blått som Godzillas kveldsånde. En engelskmann med dobbelt så stor tunge som hjerte truer Cages bror på livet og tvinger den avlagte forbryteren tilbake på den brede vei. Broren er interessant som en toalettskylling. Men fordi brødrene deler på ei mor som bærer rosa Frankie & Johnny-kostyme i strevsom diner, må han ikke dø.

Cage trenger folka sine.

Kubikk-karismatikeren Robert Duvall er med. Landeveiens røver-Randi Angelina Jolie er med, tilsatt et hår som ser ut som om noen sølte kefir i det.

50 biler skal stjeles på tre dager, mens Hakkebakkeskogens revefar, detektiven Lindo, lusker lurt rundt og bare vil sette folk i hi.

Dette er tectyl-poesi. Det er nybona silkeaction for bilelskerne. 2000. 1 time, 59 minutter.

Lovlig blond 2

FEM 21.00

lovlig blond 2

For en skjebne. Være blond og Reese Witherspoon og gifte seg med Luke Wilson.

terning 4 liten Denne kvestelsen av en film virker faktisk ikke så innpåslitent ekkel på fjernsyn som den gjorde på kino (terning 1). Det skjer av og til. Man sjokkeres fremdeles av idegrunnlaget i den småsmiskende komedien, men på en usint måte. Reese Witherspoon spiller ennå den plasttrukne overklassejenta Elle, og i denne filmen drar hun (som Mr. Smith) til Washington for å forsvare pelsreka si, en hypokondrisk chihuahahuhauhua, mot kosmetikkforsøk. Med et perlekjede som minner om badeolje-kuler, hår som likner gårsdagens marsipanlokk og en sminke som må være utført med Johnsons mattlakk for klikkgolver, snupper hun fram folkets snodige røst.

Filmen fikk terningkast 4 på DVD fordi den muligens kan funke som propaganda for flere, billigere og bedre barnehager. Overklasse-jentene må ut av yrkeslivet, og det haster. 2003.

Hånden som rører vuggen

FEM 24.00

hånden som rører vuggen

Rebecca DeMornay er ikke snill, men det er ikke hennes skyld. Det er legens.

terning 5 liten «The hand that rocks the cradle» (is the hand that rules the world) var en av de nittitallets superthrillere. Rebecca DeMornay (som etter sigende var samboer med Leonard Cohen) spiller en hevnlysten kvinne som tar seg jobb som guvernante hos en pen, alminnelig familie for å stjele mann og barn. Annabella Sciorra er mammaen. Pappaen Matt McCoy hopper vi over. Laget av Curtis Hanson, som også gjorde «Vitnet i vinduet» og «Bad influence». 1992. 1 time, 50 minutter.

The descendants

TV3 21.00

descendants, the

George Clooney i pappa-shorts og menstruasjons-skjorte.

terning 2 liten Amerikanere lever inne i ei boble som hindrer dem i å se verden. Inne i denne pseudo-virkeligheten er Newt Gingrich politiker og George Clooney skuespiller. Det er ikke alltid lett å ta dem alvorlig.

«The descendants» er en Hawaii-pakke med enkelt ukeblad-innhold. De overatlantiske Oscar-erogenene blir pirra av mange nærbilder med tårer og sorg, og så lenge folk griner på film, er det ingen som bryr seg om at det ikke finnes en skikkelig handling, en holdning eller et poeng.

George Clooneys ukontrollerbare kone ligger i koma, og George skal takle den mannsfjerne oppdrager-rollen som om den var atomfysikk. Han skal også ordne en av disse evindelige business-dealene som plager amerikansk film med sine finanstekniske uvesentligheter.

Clooney ser ut omtrent slik Tom Selleck gjorde i «Magnum». Han illuderer følsomhet ved å se langvarig forvirra ut, og han går rundt i allmenn-menneskelige shorts. Over bildene durer hans monotone fortellerstemme: God aften, mitt navn er Cox.

Den sinte tenåringsdattera røper at den døende dama var utro (med Matthew Lillard fra «Scooby Doo» av alle ting), og så handler resten av filmen om at George (fremdeles i shorts, og fremdeles med forvirra fjes) skal finne damas elsker sammen med de to sinte døtrene sine og en karikert dude som heter Sid.

Det blir mye triste fjes. Det blir mye Fretex-brukte resonnementer.

Det blir klimprende Hawaii-musikk som klistrer seg til huden som svovelsyre, og det blir en følsomhet som likner tarmgass når den bobler i badekaret.

Før fantes noe som vi kalte TVNorge-filmer. De var billige TV-greier om familieting, og de ble laga for å selge Kleenex. Her er en med krem.

Jeg skal si noe om George Clooney. Kvinner har lett for å forveksle virkningen på egen seksualitet med filmkunst, slik menn gjorde med Marilyn. Det er OK. «ER» var laga for det. Men det var aldri meningen at Clooney skulle få Oscar for grining. 2011.

RocknRolla

TV3 01.20

rocknrolla

Gerard Butler svart som en gruvearbeider fra sekstitalls-TV.

terning 4 liten Guy Ritchie er en fingerflink filmfikler som på død og liv skal være så kul at folk snakker til ham i kultiverte nattklubb-køer. «Snatch» hadde noen fantastiske roller og en ganske bisarr handling, men ellers skal Ritchie huskes for at han laget «Swept away» med Madonna; en metaforisk korrekt tittel som beskriver hva som skjer med vanlige tullinger når de plutselig våkner om morgenen og oppdager at de har sovet med en plakatdame uten at noen lo.

«Rocknrolla» starter med en kulturfilosofisk betraktning om rockere. De er folk som vil ha «røkla». Så kan man tenke gjennom om det bortskjemte åttitalls-idolet virkelig var røkla og si til seg selv: OK, men da er du ingen rocker.

Filmen handler som vanlig om smågangstere som kommer i konflikt med storgangster (nydelig spilt av Tom Wilkinson). Det skal også være med en omnipotent russer, og det er. Forretningsforførersken hans er Thandie Newton som ser presist ut som en Photoshop-magra Vitae Pro-reklame i Hennes & Mauritz-klær.

Det handler om at penger forsvinner, som vanlig. Dessuten forsvinner et viktig maleri. Siden Ritchie er blitt kalt homofob, har han med en litt påklistra sidehistorie om at kvinnebedåreren Handsome Bob kommer ut av skapet – en slags parallell til Sturla Berg Johansen. I tillegg er jeg sjokkert over at Thandie N. bestiller hollandaise-saus, som er en like gammeldags og ukul mat-bestanddel som den utskjemte sekstitallsgjørma bearnaise. 2008.

Scarface

Viasat4 22.00

scarface

Var det noen som sa penis-forlenger? Hæ? Hæ?

terning 5 liten Om Brian De Palmas 1983-nyinnspilling av gangsterdramaet «Scarface» er det mange ting å si. Motorsag-scenen var klippet i Norge da filmen kom, det er den antakelig ikke nå. Ordet «fuck» blir brukt 206 ganger, som var rekord den gang. Siden gikk rekorden til «Pulp fiction» med 257 ganger. Al Pacino spiller en kubansk flyktning som slår seg opp som gangster, får Michelle Pfeiffer som ulykkelig kone og blir et patetisk vrak. Filmen ble i sin tid ansett som tvilsom underholdning. Nesten tre timer. 1983.

Høst i New York

TV2 Film 19.00

høst i new york

Richard Gere og Winona Ryder nyter høsten, for de leser ikke nettaviser.

terning 4 liten Twin Peaks-dama Joan Chens debutfilm er fra landet Ephronia (oppkalt etter matspaltisten og sladrekjerringa Nora Ephron, som laget «Søvnløs i Seattle»). Filmen starter med gammeldags musikk med opprevne trøffelrøtter. Gere spiller restauranteier og sier «parmesan» i telefonen da Ryder kommer på besøk. Genseren hans ser ut som ei Rolfsen-altertavle. Alle snakker uttenkt vittig til hverandre mens de egentlig planlegger mat, for dette er folk som tenker på artiskokker når de elsker i stedet for å planlegge sex når de spiser. Når filmen kaller Gere en rundbrenner, ser vi for oss en litt svidd trekullpinne på vandring fra grill til grill.

Den grå eksil-tibetaneren smiler lurt, som han pleier, og snakker så lavt og sjarmerende at bladene visner.

Winona Ryder spiller alltid så barnlig at menn antakelig vil bli arrestert for pedofili hvis de sjekker henne opp den dagen hun fyller 60. I denne filmen feminiser hun med kroppen og lager hatter som vil kunne ta inn TVNorge også i overskya vær.

Film er ikke kunst, film er virtuell realisme på det viset at man skal forsvinne inn i den og bli borte. Mange vil kunne reise med «Autumn in New York». Se opp for følelser. Dørene lukkes. 2000.

Blue valentine

TV2 Film 21.00

terning 4 liten Dere liker jo Ryan Gosling og Michelle Williams sjøl om de stort sett har problemer. De to spiller ektepar den triste dagen da folk som kommer fra elendige familier begynner å slite på hverandre sjøl om de giftet seg av evig kjærlighet. Gosling maler hus og tar seg en pils, Williams spiller sykepleierske og mener at han burde ha mye større ambisjoner med livet sitt. Det pleier jo å gå bra. 2010.

Hearts of the west

TCM 21.00

hearts of the west

Festlig syttitalls-plakat.

terning 4 liten Jeff Bridges spiller en forfatter av billige western-bøker. Han drar til Hollywood for å prøve seg der, og ender som skuespiller i B-filmer. Ok film fra 1975. 1 time, 40 minutter.

Lørdag 27.9. Rikholdig lørdag med Hanks på topp

 

Road to perdition

Viasat4 22.00

terning 5 liten Ingen tvil om filmen denne lørdagen.

Tom Hanks er en stor mann. Ikke bare rager 47-åringen (i 2002) med den diminuiserende hatten over mylderet i Chicagos gatebilde da han er på vei til forhandlinger med Al Capones sersjant. Skuespilleren Hanks er antakelig det tryggeste valget noen produsent kan gjøre til en rolle. Etter mange år og etter hvert kresent valg av roller, har Hanks kommet i den situasjonen at han er større enn filmene han spiller i.

road to perdition

Tom Hanks, en gangster med sønn.

Du setter deg høytidsstemt ned foran skjermen for å se Tom Hanks. Ikke for å se film. Og du blir sjelden skuffet.

«The road to Perdition» er så amerikansk som du kan få den. En hyggeramp av en 12-åring oppdager ved uheldige omstendigheter at pappa er en gangstermorder som drar på jobb i 1931 med maskinpistol og et hensiktsmessig tap av ansiktsuttrykk. Guttungen får oppleve hvordan et enkelt besøk hos en litt for tynnhuda forretningsforbindelse utvikler seg til massakre, og han blir ganske forskrekkaover at far er massakrøren.

Hanks har så små pupiller at de kan se alt. Han stirrer på Jude Law med en synsk manns nervøsitet, for han kan lese adferdsmønstre og vite alt. Mordere og rovdyr gjør sånt. Det er fantastisk.

Fantastisk er også den sorgramma Paul Newman og hans ekle sønn Daniel Craig.

Vinteren spiller godt. Legg merke til hvordan tidskoloritten hviler i sin egen verdighet. Ingen ser ut som om de er på kostymeball.

Hvis det hadde vært én genial tanke inne i «The road to Perdition» og ikke bare den tradisjonelle amerikanske oppvekst-melankolien, ville filmen vært perfekt. Det hadde nesten blitt for mye. 2002.

Taken 2

NRK1 23.15

taken 2

Liam Neeson med dattera Maggie Grace.

terning 4 liten NRK1 viser film så tidlig som kvart over elleve, og det er i seg sjøl en begivenhet. I en tid da kvinner mister pensjonspoeng hvis de klapper katten sin, er det befriende å se en thriller der hele kjernefamilien er med: Ekskona, den opprørske tenåringsdattera og en urimelig dominerende og detaljorientert pappa. Liam Neeson spiller gåtefull CIA-agent som drar til Istanbul sammen med Famke Janssen og det tilstrekkelig heva hvete-bakverket Maggie Grace.

I den forrige filmen ble Neeson uvenner med albaneren Rade Serbedzija og hans usiviliserte bande av genetisk uferdige statister som bare er håpløse. De ville ikke fått låne lighter i Kristiania. De ville ikke fått kjøpe ved i Estland. De ville ikke fått kirkeasyl på Smestad.

Den franske regissøren Olivier Megaton har velsigna dårlig tid, og det varer ikke lenge før eliten fra sosialismens fyrtårn i Europa fanger mammaen og pappaen, mens dattera må gå inn i skapet. Jentungen redder seg såpass at hun siden kan løpe over Istanbul-takene og sprenge granater som sonisk gps.

Filmen er kvikk og urimelig. Slagsmålene ser ut som illusjonistkunster, men spenningen holder fast helt til forvarselet om en «Taken 3» kommer. 2012.

Nader og Simin – et brudd

NRK2 22.25

terning 4 liten Iransk drama om et ektepar som må bestemme om de skal flytte til et annet land eller bli i Iran for å ta seg av forelder med Alzheimer. 2011.

Bruce Almighty

NRK3 21.55

bruce almighty

Jennifer Aniston og Jim Carrey møter Gud.

terning 4 liten Hvis du ønsker å se Jim Carrey repetere alle puddelkunstene fra tidligere filmer med ansiktskramper og kløpulver-plastikk, så OK. Hvis dere vil se Morgan Freeman fnile så fromt at man skulle tro at bekkenløsningen hans plutselig forsvant, så OK. Du vet hva du får, er mottoet for denne filmen. Så få det.

Jennifer Aniston er i hvert fall en severdig komiker. Hun ser tjafsete ut som en ustelt fårehund, men er likevel ekte og rørende og ny i hver eneste scene. Dessuten kommer dere antakelig til å like at Carrey plutselig vikarierer for Gud, og bruker sin allmakt til å fryde seksuell nytelse inn i dama si så øyenvippene slamrer, samt at han lærer hunden å sitte på do med avis.

Det er i det hele tatt mange vittige ting i denne filmen. Den er bare så uforbederlig klisjéteit på den gammel-lutheranske «og så skal alle være glade for det livet vi lever, for vi er alle vårt eget mirakel»-måten. Den føles som å bli dynga ned av de kleine publikasjonene som bankene fikk lov til å spre blant uskyldige skolebarn på Kampen i gamle dager; et blad som het Lykkesmeden fordi du var din egen.

Carrey spiller en litt morsom TV-reporter i Buffalo. Karrieren hans kommer ingen vei, og han blir sur da ankermannjobben går til sleipe Evan. Bruce utfordrer Gud. Sånn får han treffe melonmilde Morgan Freeman, og han kommer til å bli den første svarte pave. Gud vil vise Carrey at det ikke er så lett å være allmektig. 2003.

The women

Norsk TV2 01.55

terning 4 liten Meg Ryan, Annette Bening, Eva Mendes og Debra Messing i en dramakomedie om ei dame som oppdager at mannen er utro, og derfor søker hun trøst i venninner, drikking og shopping. Da oppdager alle at de har urolige ting i livene sine. 2008.

Kampens regler

TV2 Zebra 21.00

terning 4 liten «Rules of engagement» skildrer rettssaken etter at amerikanske soldater skjøt mot demonstranter i det arabiske delen av utlandet. Tommy Lee Jones spiller advokat med soldatbakgrunn, Samuel L. Jackson er offiseren som lot folka skyte. Guy Pearce og Ben Kingsley spiller også. William «Eksorsisten» Friedkin regisserte i 2000. 2 timer, 5 minutter.

A nightmare on Elm Street

TV2 Zebra 23.30

nightmare on elm street, a 2010

Du må aldri aldri sovne i skoletimen. Da kommer Freddy.

terning 4 liten En gang til: Dette er aldeles ikke for dere som fremdeles gikk i tog mot Nestlé-grøt på midten av åttitallet, og det er ikke for dere som lette etter en ny «Paris, Texas», og det er ikke for hunde-eiere, anorakk-slitere, ungdomsskolelærere som var 27 den gang og er så like bekymra fremdeles at dere sier gudskjelov når dere får se Berit Ås i Dagsrevyen.

De har laget om igjen åpningsfilmen i en av de mest elska av alle grøsser-serier. Freddy Krueger er tilbake i den skumle førskole-kjelleren sin. Det går merkelig bra. De gamle Elm Street-filmene var filma på koselige gamlemåten med klare førstejuledags-bilder. Den nye filmen tar seg ned i de murkete bildene der nåtidsregissører utnytter overlegen digitalteknikk til nesten ikke å bruke lys. Når drømmeprinsen Freddy hiver søvnig ungdom vegg-imellom i en slags geometrisk utfordring, skjer det med oppdaterte spesialeffekter. Det er moro.

Det var en virkelig en stilig idé bak Elm Street-filmene. Alle sovner til slutt. Når de gjør det, havner de i Freddys verden, og der opphører barmhjertighet og all fornuft. Hovedpersonen spilles av Kyle Gallner, som ble født to år etter at den første filmen ble laget. Han har et slags Pattinson-fjes og drikker hensynsløs Red Bull for å holde seg våknere enn Geir Helljesen en valgnatt. Men det finnes en måte. De finner den til slutt, og jentungen hveser: You’re in my world now, bitch! 2010.

Silver linings playbook

TVNorge 21.30

silver linings playbook

Jennifer Lawrence og Bradley Cooper. Ja. Du blir fryktelig lei av ham.

terning 2 liten Av grunner som antakelig bare antropologene kan finne svar på etter at denne ukritiske kulturperioden er forbi, har en masse folk fått det for seg at det er rørende å se Bradley Cooper som psykiatrisk pasient. Bradley Cooper er en 38-årig aksjemeklersønn fra Philadelphia, han debuterte som Jake i «Sex og singelliv» i 1999 og ser ut som Steve Guttenbergs party-maske. Cooper kan selvsagt ikke for at han ser ut som han gjør. Ikke en gang foreldrene kan lastes, sjøl om de har levd av å lure folk og måtte regne med Guds straffedom. Men saken er i alle fall at Bradley Cooper ser utrolig dum ut. Uansett hva man gjør med mannen gir han inntrykk av at hjernecellene rant bablende ut gjennom en øregang som ble utvida da cementbilen kjørte gjennom den. Derfor passer han godt i filmer som «Hangover». Han passer å ha folk som Zach Galifianakis ved sin side, for Zach kan få kuftekledde biologilærere i stygge Obs-sandaler til å se kloke ut.

Bradley Cooper skulle ha spilt i «Politiskolen 13». Han er den nye Matt McCoy.

I «Silver linings playbook» er Cooper en hysterisk fyr som av uforståelige grunner kommer hjem fra psykiatrisk sykehus til pappa Robert De Niros hus. Han vekker foreldrene på natta med storøyde falsetter fordi han er oppbrakt over den triste slutten i en Hemingway-bok, og han lider så stabilt bipolarisk at man skulle tro at psykiaterne ikke ville ha funnet ham frisk nok til eget busskort om Harald Stanghelle forlangte det.

Men det har de altså gjort. Den bipolare skremselsfiguren jogger i søppelsekk og vil ha kona tilbake, siden han er frisk. Det er forferdelig å se på. Ikke forferdelig i betydningen rørende, men forferdelig i betydningen «Shrek var en troverdig rollefigur».

Regissøren David O. Russell er mannen som laget de stilige filmene «Tre konger» og «I heart Huckabees». Han må ha gått på en smell, for «Silver linings playbook» er filmatisk formulert med den trøstesløst oppkvikka kaffedrikker-delen av hjernen som skildrer psykotiske lidelser ved å rette kameraet mot urolige hender. Filmen hans består av triste, gammeldagse Rainman-klisjeer, og Cooper er som antydet ingen Dustin Hoffman. 2012.

Skrik

TVNorge 00.55

skrik-2

Fast-telefon var virkelig farlig.

terning 5 liten Wes Cravens neo-skrekk starter med at Drew Barrymore telefon-stalkes i heimen sin. Barrymore er i seg sjøl et ikon for trivialkultur, hun skremmes effektivt og dør. Dermed kommer Neve Campbell inn i bildet etter at alenefar har forlatt bygningen og reist til planeten Hilton. Hun funker glimrende i filmen.

Deretter TV-journalisten Courtney Cox, også hun kulturelt ikon for sin rolle i «Friends». I sagmuggen rundt disse hovedpersonene traver en rekke fine klisjeer, og særlig de ufølsomme high school-guttene tilfører filmen en fin, absurdistisk atmosfære av akutt amoral. 1996. 1 time, 51 minutter.

Tre menn og en baby

FEM 19.00

terning 5 liten «Tre menn og en baby» er den amerikanske versjonen av en suksessrik fransk komedie om en pakke som er et barn som leveres hos tre ungkarer og forveksles med en pakke som er narkotika. Typisk fransk historie, men den fungerer også med Ted Danson, Tom Selleck og Steve Guttenberg. 1987. 1 time, 42 minutter.

Music and lyrics

FEM 22.00

music and lyrics

Drew Barrymore er romantisk med Hugh Grant i NRK-lys.

terning 4 liten Lenge så det ut som om «Music and lyrics» kunne bli den snedige komediehyggen i en påbegynnende romantikk-sesong. Men også den tværer seg til og klarer i likhet med åttitallet så vidt å rullestole (stolrulle?) seg ferdig.

Henvisningen til åttitallet er logisk fordi Hugh Grant på en måte spiller han andre i Wham!. Verden har beveget seg til 2007, og den egentlig glemte popstjerna svinger hoftene virkningsfullt for kvinner som var unge i 1985 på steder som Indre Vågen Amfi og Kiosk. Grant er for øyeblikket akkurat gammel nok til å bli fotballtrener, og håret hans ser ut som om han var invitert til et Dorthe Skappel-show for vellykka karriere-homser. Men den bevegelige briten kan spille film og er fremdeles den mest vellykka av de trente snakke-klønene. Derfor kler han Drew Barrymore. Hun er femten år yngre, men i hippie-light-klær ser hun på en måte tidløs ut på samme måte som Tingeling. Barrymore har alltid vært en av de mest uferdige skuespillerne i verden, men hun er det på en sjarmerende måte (som Woody Allen).

Hun kommer inn i pop-klenodiets liv som plantevannerske da han skal forsøke å skrive en sjelfull sang for Britney-bimboen Cora, som spilles med en slags millennisk inferno-innsikt av Haley Bennett, som er mellom 11 og 31 år og veier mindre enn januarskrei. Det har seg sånn at Barrymore blander seg borti teksten, og før vi vet ordet av det, sitter det nusselige pratsomhets-paret der og lager musikk sammen. Stor trivelighet oppstår.

Men regissør-skribent Marc Lawrence burde vært en straffa mann uten permisjons-tillatelse, for han skrev «Miss Undercover», både én og to. Og han fortaper filmen i en langsiktig lammelse som er seig som snegleslim. Og selv om slutten er søt, har manuset for lengst mista oss til en skuffa likegyldighet som egentlig vil ha hevn. Det er sjelden man ser noe som så opplagt burde ha blitt bra, men klarte å unngå det. 2007.

Groupies forever – The banger sisters

TV3 19.30

banger sisters

Susan Sarandon og Goldie Hawn tenker på musikere de banget. Med litt godt i glasset.

terning 3 liten Bare for å ha sagt det: Goldie Hawn var aldri groupie. Hun ser riktignok ut som hesje uten staur, men kunne aldri tatt polaroidbilder av kjendispeniser. Kanskje ville hun ha gått i tog for å få dem freda som utryddelsestrua pelsdyr.

Det nytter ikke om Goldie og Susan Sarandon kler seg i tøy som får en til å tenke «Nå er det nyttårsaften på Cobra». For det første finnes mer rocka damer blant Finnøys jurmødre. Dessuten mangler de to det selvmorderisk teite som skapte en god groupie. Å få Goldie Hawn (58 år) til å late som om hun framleis er kåt etter å ha kveltra tusen musikere i narkorus, det er dummere enn Affleck i rød lærdress.

Filmen handler om hvordan den vulgære bollesøstera møter igjen den småborgerlige bollesøstera, og så blir den siste av dem ny og fri. 2002.

Jack and Jill

TV3 21.30

terning 4 liten Ukjent for meg. Adam Sandler går og gruer seg til at tvillingsøster Katie Holmes skal komme på takkefest-besøk, og hun nekter å dra igjen. Det var det. 2011.

Kontorrotter

TV3 23.35

office space

Kontorguttene banker skriveren.

terning 5 liten En gang i tida betød arbeid at folk gikk av gårde til avsides steder og utrettet konkrete ting. Det døde de av etter noen år, men stressa var de aldri. I dag betyr arbeid å møte opp på en over-administrert dustopi for å tilpasse seg like mange formuleringssvake målsetninger som overflødige halvsjefer. Det som het arbeid, er forvandla til en nerveprøve, en sosial utfordring. Ingen arbeider. Ingen dør. Ingen lever heller.

Beavis og Butt-Head-skaperen Mike Judge har laget en gjennomtenkt og direktefølt kontorhat-film, og den vil treffe folkehjertene der flimmeret og anginaen lurer på meningsløse dager. Judge er en streng satiriker og rettferdig samtidsdommer som bruker humoren slik ml’erne drømte om å bruke Kragh Jørgensen; til å utslette alle de vi ikke liker akkurat den dagen.

Observasjonsevnen hans er gjødslet med mye samtidsmøkk, og han er blitt i stand til å uttrykke seg med frodig fordømmelse og perfid presisjon. Judge er en bra mann.

Ron Livingston spiller en dataprogrammerer som burhønser seg gjennom livet i et computerfirma der han luker inn år 2000 i bank-software. Hvis TSP-rapporten hans har feil forside, kommer det seks sjefer og forteller om det. Kontorlivet framstår som en moderne form for livsstilslaveri på det viset at man er underlagt sjargong i stedet for logikk. Livingston gjør til slutt opprør sammen med to kamerater. Han ber dessuten ut Jennifer Aniston, som serverer i et gatekjøkken med personlighetsprofilering.

Ikke alt i «Office space» er like interessant, men noen ting er så vanvittig bra. Mike Judge tilhører den generasjonen som har oppdaget at verden ble overtatt av idiotene i 1980 uten at Nato grep inn og derfor stiller seg avventende til om den kommer til å fortsette. Filmen hans er et nydelig vitnesbyrd om at det må være mer ved livet enn akkurat dette. 1999.

På godt og ondt

TV3 03.20

terning 5 liten Sett på opptak. Kvinneskjebnene til Jessica Lange og Michelle Pfeiffer er gripende ikke på tross av at de er klisjeer, men på grunn av det. Smileys historie er en sta gjenfortelling av utterpa TVNorge-ting, men den klarer å formidle at det forslitte faktisk kan ha oppstått fordi virkeligheten har gjentatt dem helt av seg sjøl. Handler om en far som i litt senil tilstand skal gi fra seg slektsgarden, kommer i konflikt med to av døtrene sine og får avslørt sitt livs største skam. Sterke saker i «A thousand acres». 1997. 1 time, 41 minutter.

Get Carter

Viasat4 00.10

get carter2000

Sylvester Stallone med Michael Caine, som var den egentlige Carter.

terning 5 liten Michael Caine spilte i 1971 en legendarisk krim som het «Get Carter». Den hadde på et slags vardøgersk vis samme handling som denne 2000-versjonen, noe som kanskje forklarer at den er en venteromsrealistisk lavlivspoesi uten egentlig tilholdsted eller jordfasthet. Hovedpersonen Sylvester Stallone spiller ømhjerta torpedo, en kombinasjon av personlighet og yrke som nå for tida bare hører hjemme i selskapsleker med frie adjektiv og høy promille. Han kommer til noe udefinerbart som i upresise filmer kalles hjemby, der Mickey Rourke får gå løs med sitt overknadde bakverktryne (tynn deig, for lang heving), og der folk og dyr tilsynelatende står på felles evolusjonstrinn. Dette skal være Seattle. Microsofts Silikonattle. Nirvanas Spritattle. Ryfylke-meteorologiens og byge-melankoliens Striattle, der folk har yr og granbar i DNA’et. Egentlig en av de triveligste byene på den amerikanske vestkysten.

Stallones bror er død. Torpedoen vil hevne ham. Bror hadde tvilsomme venner, en tvilsom hustru og en flyktig datter. Han kan ha blitt myrda.

Stallone er blitt en snedig bygning. Når han løper, ser det ut som flytting av hektolitre. Han har et djevleskjegg som kan være tusja på ansiktet like før flyavgang. Øynene svømmer djupt, og kameraet betrakter helten med umedlidende doktorblikk. Michael Caine ser friskere ut enn dette.

Det gjør ikke så mye.

En film med Stallone har alltid den samme formen for vesentlighet som en kamp med Manchester United eller hvasomhelst med Ole Paus. Noen folk og fenomener bor i hjernen din og blir oppfatta som naboer. Stallone er en nabo. Han er ikke alltid en god nabo, men han er nær.

Det gjør en håpløs handling bærbar. 2000.

Fredag 26.9. “Du går fader meg ikke ut av telefonboksen!”

 

Phone booth

TV3 21.30

terning 5 liten Denne har dere antakelig ikke sett, men kanskje sett og glemt. En perfekt gjensynsfilm en våt fredag da man kunne ønske at det var små tørre avlukker overalt i stedet for en bøyd iphone i lomma. Nei. Jeg har ikke iphone. Iphone er for sjetteklassinger.

«Phonebooth» er en thriller med spenningssug, overlegen ubevegelighet og et kamera-klippe-arbeid som vil kjertle fram tårer hos film-estetikerne. Colin Farrell står aleine som den fanga hvite fyren i storbyjungelens villmanns-reservat og kan ikke gjøre noe, kan ikke si noe. Én feil bevegelse, og han eller kona er død.

phone booth

Colin Farrell med hull i ruta. Ikke bra.

Feilen ved denne thrilleren er en slags sjangersvakhet. Under handlingen har forfatterne lagt en politisk korrekt moral. Den overfladiske forretningsmannen blir utsatt for trusler fordi han er et dårlig menneske. Snikskytteren er selvfølgelig gal, men offeret er sannelig ikke helt god, han heller.

Dermed forsøker filmen å true folk til anstendighet, slik helsedirektoratører og andre velmenere forsøker å skremme folk fra å røyke og kjøre bil. Hvis du tar én sigarett til, dør du. Poenget er at folk ikke slutter. Folkehelserne kan vise fram perforerte asfaltlunger og infarkt-årer som likner forhistoriske krepsdyr, og folk slutter ikke å røyke. Skremsler gjør de fleste sinte. Det gjelder også bilistene.

Moral-iveren er ikke en uvesentlig svakhet ved filmen, for forfatterne forer oss med den som fiberyoghurt i sukkertøy. Den ufyselige moraliseringa overfor det egentlige offeret i filmen gjør historien klissete og komplisert. Vi identifiserer oss med en fyr som man vil ha oss til å mislike.

Heldigvis er Forest Whitaker der. Den skeive skjønnheten spiller politimann med nervesammenbrudd bak seg, og han er synsk når det gjelder problemer.

Og problemer finnes i farlig flertall. Colin Farrell har nettopp snakket med ei dame fra telefonboks. Han tar røret da apparatet ringer. I andre enden sier en mørk stemme at Farrell blir skutt hvis han forlater boksen, samt at han er en umoralsk mann som helst vil være utro mot kona. Så skyter den moralske utpresseren en hallik, og alle tror Farrell gjorde det. Men Whitaker kommer til, og han skjønner at viktige ting ikke stemmer. Uten Whitaker ville det virkelig sett ille ut.

Filmen er perfekt spilt og imponerer med en splitscreen-teknikk på dønninger. Joel Schumacher har en musikers følsomhet for mediet, og han kan trylle med bilder. Farrell var i 2002 den nye Mel Gibson. Han burded blitt større enn King Kong. 2002.

Kjensler og klokskap

NRK1 01.50

sense and sensibility

Holy shit. Emma Thompson ser så fraværende at hun kanskje sitter på en agurk, og Hugh Grant likner Paul McCartney med permanent.

terning 4 liten Tittelen kunne selvsagt vært henta frå ein kultur-kommentar i Aftenbladet, men det er faktisk «Sense and sensibility» i nynorsk oversettelse for å utlsette hipstere i alle samfunnslag. Nei, det finnes ikke nynorske hipstere. Nynorsk er for viktig til det. «Sense and sensibility» er en dreven og vakker filmatisering av en Jane Austen-roman om fortidas litt patetiske romantiske intriger og kvinners undertrykkelse. Filmen er som et besøk på Ledaal en solskinnsdag da det ikke en gang finnes utenlandske turister der. Jane Austen var en gang i tida ei litt opprørsk dame som skrev om litt opprørske damer, men i denne filmatiseringen blir hun forvandlet til litt blid, litt dau eskapisme.

Mamma og tre døtre må flytte fra godset sitt fordi en dum stebror og hans onde hustru arver aleine, og dermed må de slå seg ned i ei billig hytte. Den billige hytta ser ut som det største huset på Eiganes. Der går de tappert rundt og klarer seg og klarer seg og klarer seg såvidt, mens de oppvartes av nesten smertefullt fjollete menn som alle ser ut som om de har ramla overskrevs på piggtrådgjerdet. Hugh Grant spiller følsom slik Olsenbanden ville agert diarè. Det er fælt å se på.

Emma Thompson (som også skrev manus), Hugh Grant, Alan Rickman og Kate Winslet. Ang Lee regisserte i 1995. 2 timer, 15 minutter. Vises altfor seint.

Dobbel erstatning

NRK2 23.10

terning 5 liten Storartet klassisk krim som ble skrevet av gigantene Billy Wilder og Raymond Chandler etter en bok av James M. Cain. Dette er filmen som inspirerte «Het puls», og den handler med andre ord om en forsikringsmann som blir lurt med på mordplaner. Fred MacMurray, Barbara Stanwyck, Edward G. Robinson i hovedrollene. Regissert av Billy Wilder i 1944. 1 time, 46 minutter. Svart hvitt.

V for vendetta

Norsk TV2 01.05

v for vendetta

Natalie Portman som nazi-nonne.

terning 3 liten OK, nå blir vi antakelig U for uvenner, for denne filmen liker dere.

I et desperat forsøk på å komme i kontakt med samtida forsøkte jeg å se det sentimentale, Wachowski-skrevne terroristdramaet «V for vendetta» for annen gang, som en streit underholdningsfilm; en slags Lux-såpe, som alle stjernene bruker. Det gikk ikke. Idiotiet ligger i veien for V. Det er så mye galt med denne filmen at den burde vært sendt på tipunkt-service.

Wachowski-ene har falt for Sarandon-fristelsen: Vi vil være politiske sjøl om vi jobber i Hollywood. Det er de ikke flinke nok til. Hvis en forfatter mener at Bin Laden var CIA-ansatt, bør han si det klart og tydelig, i stedet for å være en litt feig, hviskende klasseromskjekkas. «V for vendetta» insinuerer med lygekryss og tunga i kinnet at myndighetene iscenesetter falsk terrorisme for å få kontroll på menneskene. Det anses bare som intelligent tenkning blant sånne nettdrevne konspirasjonsgalninger som ender med å skyte John Lennon.

Richard Donner burde ha laga en Guy Fawkes-film uten en masse mimikk-knaskende føleri. Filmen skriker etter uproblematisert action. Hugo Weaving spiller maskefjeset med en nakkestivhet som hører hjemme hos bedriftslegen, og språket hans låter oppstylta som en David Letterman-imitasjon av Oscar Wilde. Handlingen er lagt så tett opp til paranoia-bamsene Huxley og Wells at de arme, misbrukte likene antakelig ikke tør rotere i grava fordi de risikerer å bli klissa ned av Wachowski-brødrenes balladesøte gutteromssvette.

Jeg sier det igjen: «1984» og «Brave new world» er så misbrukt i science fiction at romanene burde få krisepsykiatri.

Det mesterlige i filmen er Stephen Rea, som spiller en klassisk Hr. Redelig og bærer handlingen fra scene til scene med sitt blodhund-tunge blyfjes. Natalie Portman er en av de dårlige skuespillerne i USA, og hun virker veik og personlighetsfattig. Volds-lutringa av henne som barbert nonne i Gestapo-imitasjon er ideologisk ekkel. Man blir knekt av tortur, ikke styrket.

Også andre gang jeg så «V for vendetta» var jeg sjokkert over at jeg ikke ble underholdt. 2005.

The replacements

TV2 Zebra 21.15

terning 4 liten Dette er egentlig et litt hensiktsløst forsøk på å klone friskheten i «Major League» (1989), taper-romantikken i «A league of their own» (1992) og den kjentfolkkarslige sportsmelankolien i «Bull Durham» (1988). Problemet med «The replacements» er mange mangler. Fotballproffene streiker.

I amerikansk teologi er lønnskamp det samme som landssvik. Keanu Reeves spiller skuffet eks-talent som lider under det martyrium at han må jobbe for maten i stedet for å jogge for den. Den mutte underyteren overtales til å lede et lag av utdefinerte og asosiale tapere, en gjeng anstrengt koloristiske tutlekopper som krangler veslevoksent i herregarderoben. Gene Hackman, mannen med verdens korteste vokaler, initierer en slags alternativ-fotball, og alle sier: Dette går ikke bra. 2000. 1 time, 55 minutter.

Jeg, meg og Irene

TV3 21.30

jeg meg og irene

Jim Carrey og Renée Zellweger skjærer ansikter til hverandre.

terning 4 liten Og i «I, me and Irene» spiller Jim Carrey en snill mann som har en sint mann inne i seg. Og derfor oppfører seg ambivalent.

Kanskje den feira kjæledyr-detektiven er i ferd med å bli en sletnere klisjé enn Sylvester Stallone?

Regi-brødrene Bobby og Peter Farrelly (som herfra omtales som brødrene Klump etter Eddie Murphy-familien i «The nutty professor») liker antakelig de små og annerledes menneskene i verden, og derfor holder de hekkan med dem. Klumpene liker antakelig også avføring, dildoer og grove vitser, og derfor holder de hekkan med det i tillegg.

Handlingen omfatter politimannen Carrey, en flykta gangsterbrud fra golfbanen og en snill albino. De har politiet og skurkene etter seg.

Det morsomste i filmen er han som presenterer seg som «Hank Evans … for little girls», en vits uten betydning for de som aldri hørte Maurice Chevalier. 2000.

Casual sex?

TV3 01.30

terning 4 liten Denne komedien bygger såvidt jeg husker på et skuespill og handler om to venninner som snakker om tilfeldig sex og utforsker verden rundt den. På tross av hva alle tror er den faktisk nokså stilig, og jentene Lea Thompson og Victoria Jackson er sjarmerende og friske i hovedrollene. Se opp for Andrew Dice «Ford Fairlane» Clay i sær rolle som bassengkant-harry. 1988. 1 time, 37 minutter.

Rocky V

Viasat4 22.00

terning 4 liten Litt tam, men ålreit som underholdning er Rocky-filmen der Sylvester Stallones sønn Sage er med som Rockys barn og bokseren Tommy Morrison spiller en ung fyr som Rocky trener. Mye sentimentalt dill, men litt Stallone-spenst også. 1990.

The rookie

Viasat4 23.50

rookie, the

Charlie Sheen og Clint Eastwood kunne vært far og sønn – æh sønn og far.

terning 4 liten Arbeidsledighet kan føre til mye vondt. I Clint Eastwoods «The Rookie» (som betyr «grønnskollingen») må Dona Flor, Robert Redfords kjæreste, den magiske realismens muse Sonia Braga, livnære seg som kulespruterske som besitter Eastwood på tvers og rynker bryna. Begge deler er under hennes verdighet. Hvis en ser bort fra at C.E. repeterer Dirty Harry-rollen etter Skipper Worse-modellen «kommer seint, men grått», er imidlertid «The Rookie» en frisk og grei actionfilm som ikke vil føre til unødig hodebry for folk. Charlie Sheen er pysa som blir opplært til hensynsløse mord og irriterer kona si, som er Lara Flynn Boyle fra «Twin Peaks» med migrene-humør og sjabre replikker. Raul Julia spiller superskurk og snakker provinsdialekt. Bilen flyr i lufta. Akkurat det var forferdelig kjekt. 18 år.

Tre amigos

TV2 Film 19.05

tre amigos-2

Martin Short, Steve Martin og Chevy Chase i en western-solnedgang.

terning 5 liten «Three amigos» er en av de herligste komediene som er laget, først og fremst fordi Steve Martin, Chevy Chase og Martin Short er ubetalelig kvasi8alvorlige i hovedrollene som tre stumfilm-cowboyer som ved en misforståelse blir leid av en meksikansk landsby for å forsvare den mot kjeltringer. Historien er stjålet fra Kurosawas «Seks samuraier» og «Syv uovervinnelige». Randy Newman spiller syngende busk i ørkenen. John Landis regisserte, og alt er perfekt. 1987. 1 time, 45 minutter.

Frihetens regn

TV2 Film 21.00

frihetens regn

Tim Robbins forteller Morgan Freeman om DnB.

terning 3 liten Hva er det som går av amerikanerne? Hvorfor har de henfalt kritikkløst til filmer som er pretensiøst prisverdige, senilt sentimentale, orgastisk overtydelige, tårefylt tåpelige, usjarmerende urimelige, katarsisk klisjèfylte og smakløst småpratende som om de skulle være laget som pedagogiske spesialskoleprosjekter for analfabetiske læringsvegrere? Først «Forrest Gump», så den forferdelige skog-sviska «Nell» og nå Oscar-nominerte «The Shawshank redemption», en film som lever av og på pompøst drittpreik i mer enn to timer uten annet enn bleike etterlikninger av voksenpoeng.

Stephen King er av og til en god snekrer av skrekk-historier. Som menneskeskildrer blir han grumsete og grunn som grøftevatn. Det virker sannsynlig at regissør og manusforfatter Frank Darabont har fulgt historien hans nokså slavisk, for «Frihetens regn» er fortalt med en utsøkt naivitet som oppstår når velmenende, men visjonsløse folkeopplysere setter seg til og gjengir ukeblad-selvfølgeligheter som om de skulle være fabler. Tim Robbins spiller en bankdirektør som blir fengslet for mordet på kona og elskeren hennes (oisann). Antakelig fordi han er bankdirektør og ikke et vanlig menneske gjør han fengselsoppholdet til noe helt annerledes. Han er stille og verdig, lager små steinfigurer, introduserer opera, utvider biblioteket, lærer fanger å lese, skriver selvangivelser, sånn at det brutale fengselet etter tjue år fortoner seg som en sommerleir for litt moderne KrFere. Alle de onde blir straffet: Den anlednings-homofile voldtektsforbryter, den onde fangevokter, den griske og sadistiske fengselsdirektør. Alle de gode blir belønnet, unntatt stakkaren som forfatteren har utpekt som offer for sin belæring om håpløsheten utenfor fengselsmurene. Lassie mangler.

Tim Robbins spiller egentlig ganske godt, men filmen er et uferdig forsøk på å få til et moderne eventyr, og figuren hans lider under at den ikke har noen verdi eller dybde utover at den blir utsatt for en dypt deprimerende beundring. Morgan Freeman kunne egentlig like godt ha kjørt Miss Daisy resten av livet, for han er evig dømt til å spille klok, varm og nesegrust underdanig Onkel Tom-neger for flinke kvitinger.

«The Shawshank redemption» kan virke forførende snill. Men vær skeptisk når noen forsøker å kald-hore med sjela di. 1994.

Summer hours

Silver 19.00

summer hours

Franske måltider: Dra ut på landet og snakk om hvor fælt alt var.

terning 4 liten Dette er en sånn fransk film som du tror du har sett sjøl om du ikke har sett den. Familie kommer sammen i et landsens hus som tilhører deres barndom, for mor er død og hvordan skal de bevare fortiden for fremtiden. Sannelig om jeg vet. Disse folka snakker en del om den moderne verden. Juliette Binoche i hovedrolle sammen med Charles Berning. 2008.

Torsdag 25.9.–En norsk same-suksess enda en gang

 

Veiviseren

NRK1 00.45

terning 5 liten Sånn som jeg husker det nå var «Veiviseren» den første gode actionfilmen i norsk historie, men det er sikkert ikke sant. Men den var enkel, spennende og funksjonell. Og det var ganske mye.

I videoguiden den 9. november i 1988 skrev jeg en ganske kjedelig omtale av Nils Gaups film, der jeg konstaterte at «Etter å ha sett og hørt med stigende uro på den helårige feiringa av en norsk film med den profetiske tittedlen «Veiviseren», er det med et lettelsens sukk en konstaterer at den er så god som man husket den».

veiviseren

Mikkel Gaup er fanga av tsjudene. Jeg tror de var russere. De ser sånn ut.

Jaja. Det var jo heftig skrevet.

«Det er regissøren Nils Gaups sikre intuisjon for naturmystikk som gjør det, samt veiviseren Mikel Gaups blå, blå øyne – ikke action-scener og vidde-western.» Hva i himmelens navn dreiv jeg egentlig med i 1989? Dette er bleikt.

OK, det kommer seg litt:

«For det er igrunnen ikke rare historien i «Veiviseren». Tsjudene kommer, tsjudene herjer og tsjudene tar med seg guttungen som gissel for å finne de samene som har flyktet fra vidda og ned til fjorden. Men enkelheten har gitt Gaup rom og tid til å lage usjenert og pompøs legende-poesi, og den pumper nervøs energi inn i den skrinne og kalde handlingen. Det er flott gjort, sjøl om her finnes scener der bortskjemte blikk savner en kamera-kran eller (bevare min munn» et helikopter, med rom og avstand og høyde.

Den idealistiske norske filmkontrollen, som lojalt forsøker å være et slags febermål i ressurs-nordmennenes kultur-romper, har denne gang latt opptuktelsen gå over naturen og sendt «Veiviseren» ut med 10 års aldersgrense. Ikke tro dem. Historien er så brutal både fysisk og følelsesmessig at den er for voksne folk. Det blir ikke mindre skremmende fordi om samer tortureres.»

Det var den gang. Gaup var sensasjonen i 1987. Det var ham vel unt. Men jeg gadd aldri se filmen om igjen.

Nevøen

TV2 Film 19.00

nevøen

Pierce Brosnan treffer nevøen.

terning 5 liten Pierce Brosnan står bak øldisken i kvitskjorte og er med sin aristokratiske utilnærmelighet en like sannsynlig pubvert som erke-engelen Hoddle var fotballtrener. Det irske påfunnet Donal McGann (onkel Tony) ser ut som en potet-innovasjon fra Muppetshow. Men filmen kommer seg.

Den unge amerikaneren Hill Harper spiller utflytta Karens mulattsønn som besøker verdens minste samfunn og er en sensasjon. Harper har den sjeldne evnen at han kan gjøre tilstedeværelse til kunst. I en film der de fleste andre fremstiller folkelighet som om det skulle være en kløende hudsykdom, vandrer han behagelig rundt og er uanfekta suveren. Dette er en ny Denzel Washington hvis han får sjansen. 1998. 1 time, 40 minutter.

Thirteen conversations about one thing

TV2 Film 21.00

thirteen conversations about one thing

Matthew McConaughey har jobbsøkerdressen på.

terning 5 liten Denne fascinerende amerikanske sirkelsnakkinga forteller om en skummel sigøynerforbannelse: «Måtte du få det du ønsker deg». Lykken er en uoppnåelig ting som fins der hele tida.

Alle filmens samtaler handler om lykke.

For Matthew McConaughey handler livsforvandlingen om samvittighets syrlige svie. Nomaden Nemesis kommer på hjemmebesøk og herjer med jusjappens sinn. Sånn får vi også møte de andre. John Turturro som lider av kjærlighets-bulemi og ønsker seg så eksklusiv foranderlighet av livet at lykken forvandler seg helt bort. Alan Arkin som irriterer seg så intenst over et lykkelig menneske at han blir avhengig av det.

Skjønne fortellinger om finurlige ting fra de små, men viktige skuffene. 2001.

Ghosts of girlfriends past

TV2 Film 22.55

ghosts of girlfriends past

Matthew McConaughey har jentefangerskjerfet med.

terning 5 liten  Matthew McConaughey er en slags Hollywood-versjon av Flue-Berly. Gjennom film etter film har han munnen konsekvent halvåpen sånn som de med tannlegeskrekk gjør når de skal rotfylle. Dette er McCs måte å være forskrekka på, erotisk tilgjengelig, ironisk eller søvnig. Måpemunn. I «Ghosts of girlfriends past» har han gitt avkall på Øyvind Fjeldheim-krøllene, og i perioder ser han nesten ut som en mann. Det hjelper også at han har fått tynne lykke-rynker langs øyekrokene. Vi som så McC i «Ildens herskere», venter ennå på at han skal finne fram sin indre harry igjen. Men det kan ta tid. Han ankommer brudeslottet iført et slengete flaggrødt skjerf som kunne tilhørt Postman Pat. Mannen har langt igjen.

Denne romantiske komedien er ikke det verste han har gjort. Filmen sjarmerer med en magisk realisme som egentlig tilhører nittitallet, den har et par som er troverdig forelska i hverandre og den ender med at du sitter med glyseringlinsende Luis Mandoki-tårer i smilende øyne sjøl om ingen dør.

Det er en del lett hverdagsmoro her. Det siste i Hollywood er sidekick av indisk opprinnelse, for dialekten deres er kontantvittig som rumpevitser. McC har ei indisk sekretærdame som sperrer opp øynene som om hun var med i «Slumdog Millionaire». Dessuten er Jennifer Garner Matthews barndomselskede. Garner spiller Jenny Perotti og er blitt så demonisk tynn at hun kunne vært stand in for Gary Oldman i Dracula. Alle er fryktelig tynne i filmer nå for tida bortsett fra Seth Rogen. Det er som å være på pub med danske datafolk. Robert Forster spiller brudens far, en mann som deltok i Korea-krigen med det resultat at landet ble delt. Det går nesten like ille da Breckin Meyer og Lacey Chabert skal gifte seg.

Rosinpølsa henger på Michael Douglas. Noen har fått ham til å likne det glemte medlemmet av Frank Sinatras festegjeng The Rat Pack. Han opptrer som det moralske spøkelset onkel Wayne og angrer at han ikke ble medlem i Kristelig Folkeparti og levde som Jens Stoltenberg. McC får besøk av flere spøkelser. De viser hvor trist livet blir hvis du ligger med mange damer, er rik og vellykka, pen og flink. Med andre ord: Dette er en bryllupsversjon av Dickens «En Julefortelling», og innimellom er den ganske hyggelig.

Fargene er deilige og dype. Romantiske som i western-filmer og i ærgjerrige eventyr. Det gir filmen stil. 2009.

Mutant chronicles

Showtime 21.00

mutant chronicles

Devon Aoki er godt utstyrt.

terning 4 liten Så til en helt annen etnisk idiosynkrasi. I den besynderlig halv-seriøse grøsseren «The mutant chronicles» hales vi med som halvdaude førsteverdenskrigs-soldater ned under jorda for å knekke en mekanogud som gjør mennesker til morderiske mutanter. Det er hva vi i hjemmefilm-bransjen kaller hævvi skitt.

Bildene er en sak for seg. De er som dekka av ondarta sementstøv, og innimellom smeller regissør Simon Hunter til med en blodfarge som gjør at du føler at du nettopp kom ut av tåka og fant en rød postkasse.

Jeg er litt i tvil om handlingen i denne filmen. Ron Perlman spiller en pater eller munk som reiser sammen med offiseren Thomas Jane på en undergrunnsferd til et svært lokalt Helvete for å bli kvitt djevlemaskinen som Neachdainn mistet der. Her lukter det litt Barker, men ikke nok. Den viktigste grunnen til at filmen ikke funker som underholdning er nok den feilslåtte estetismen. Dessuten flokser historien rundt i sfw-land og er vanskelig å bry seg om. Det er mer forvirrende enn oppskakende at soldater i 2707 driver skyttergravskrig i intet-nytt-på-Vestfronten-land.

Men siden historien er basert på et ganmelt rollespill og siden brettspill, vil de rette folka finne figuren sin her og bli fornøyde. 2008.

Dark matter

Silver 19.30

dark matter

Meryl Streep tar seg av den kinesiske forskeren.

terning 4 liten Dette er ikke bare et velspilt indignasjonsgnager-drama. Det føles også aktuelt på en halvskeiv måte. Studenten som blir misbrukt av kosmologi-professor Aidan Quinn er kineser, og det føles ikke tilfeldig. Undertrykkelsen av studenten speiler med indirekte ironi den vennlige nedladenheten som verdens største kulturer blir utsatt for i Vesten – og de politisk følsomme kan merke slektskapet med Tibet-hysteriet; Kina måtte jo skjønne at landet ikke kunne arrangere OL uten å bli en kopi av oss selv som oss selv.

Dessuten forteller historien noe om vitenskapens troverdighet i et forfengelighetsstyrt karrierokrati. Det unge import-geniet Liu Xing regner ut avgjørende nye ting om Universet, men eliten ved Universitetet lammes av skrekk fordi oppdagelsene bryter med den offisielle sannhet i kosmos-korridorene. Dermed dumper de den geniale og framhever hans rival; en vanlig spyttslikker. TV-seere vil tenke at det er en parallell til det som skjedde med den danske forskeren som utfordret FNs klimapanel på årsaken til global oppvarming.

Samtidig forteller filmen først og fremst historien til det sårbare mennesket utforbi seg sjøl. Den unge kinesiske skuespilleren Ye Liu skaper en stolt, men høflig og kulturelt åpen ung mann som samtidig fascineres og skremmes av karrieremuligheter og antatt frihet i USA. Han er som et evolusjonistisk stadium, som en skapning som forsøker å mutere til nye omgivelser samtidig som han aldri kan forlate sin egenart. Vi kaller sånt som dette rik film, og det gjør vi rett i, for den fungerer på så mange forskjellige plan at man bør ha drukket friskt kildevann for å få alt med seg.

Basert på autentiske hendelser. 2007.

Ten winters

Silver 21.00

ten winters

Sommerbryllup i Tromsø? Nei. Dette er Russland.

terning 4 liten Vel, «Dierci inverni» har egentlig en slags California-historie om to som treffer hverandre i Venezia og innleder en romanse som varer over ti vintre mens de egentlig er kjærester med andre folk og sånn. Men dette er en italiensk-russisk film, og det betyr at de som lengter etter noe annet enn badeshorts kan finne ei perle. Laget av Valerio Mieli etter egen roman. Isabella Ragonese og Michele Riondino i hovedrollene, og nei, du har ikke hørt om dem, men de har søte fjes. 2009.

Straight time

TCM 21.00

terning 5 liten Dustin Hoffman-film fra 1978, regissert av Ulu Grosbard. Hoffman spiller en tjuv som forsøker å gå streit, men det går ikke. Han kommer i fengsel igjen, og da han blir løslatt, stjeler han tilsynsvergens bil og kaster seg ut i det frie, kriminelle livet. Theresa Russell, Harry Dean Stanton, Katy Bates, M. Emmet Walsh og Gary Busey er også med.

The night of the iguana

TCM 22.55

night of the iguana, the

Ava Gardner og Richard Burton i svart hvitt.

terning 5 liten Laget etter Tennessee Williams’ skuespill «Iguana-natten»: Richard Burton spiller den falne presten som jobber som reiseleder, Ava Gardner er enka som driver et forfallent meksikansk hotell, Deborah Kerr spiller middelaldrende, helgenaktig peppermø, Sue Lyon den forføreriske tenåring. John Huston regisserte dette i 1964, og selv om det fikk kjølig mottakelse da: Dette må da være moro nå! 1 time, 58 minutter. Svart hvitt.

Onsdag 23.9. Retro-magi og engelsk seriemorder. OK.

 

Hot tub time machine

Viasat4 21.30

terning 5 liten Jeg lo mye på denne komedien, og det er ikke bra, for det kan være at 80-tallstrippen «Hot tub time machine» egentlig er mennenes parallell til Sex and the city. Ja? Og så?

I noen filmer er skuespillerne alt: John Cusack er den genetiske bæreren av en tidløs seriøsitet som gjør ham ubetalelig morsom, og han kan framstille selv forsinkelser med en beregning av tid som man ikke kan reise fra. Cusack spiller den 45-åringen som dama forlater. Rob Cordry har den hese bybjørnen Bruce Willis ett eller annet sted i DNA-et sitt, men han er dessuten den perfekte framstillingen av spritbasert partydyr som ingen egentlig vil ha, ikke engang døden. Craig Robinson («The office») er Papa Bear, en omfangsrik afris som du kan bruke som ankerfeste, dødmannsknapp og søkke hvis du skulle trenge å henge fast i livet. Clark Duke spilte Marty i «Kick-ass», og i denne filmen er han forskrekka resignert ungdoms-sidekick til voksenbønsjen og mods-fin kjeller-nerd. Han er paprika-biten i din oliven, han er nøtta i grøten, han er forurensninga i Tsjernobyl-brusen.

hot tub time machine

Her er de: Tre alminnelige menn som opplever det miraklet at de får ungdommen sin tilbake. Og en ungdom.

Jo, det er med Tsjernobyl-brus. Da de gamle mennene med nevø oppsøker sin ungdoms festehotell, søler de laksefarga russervæske på taimeren til yacuzzien, og smutt og smell – de havner i 1986. Martin McFly-syndromet, Peggy Sue ble gift og alt det der: Den framtidssvangre sommerfuglflagre-festen da alle ting ble til. Det blir ytterst deilig. Miami Vice t-skjorte. MTV. Gul kassett-spiller. Ronald Reagan. Leggvarmere. Michael Jackson er svart. Og ut av intet kommer the pool guy Chevy Chase med glimt i auet og snøgrått grøsserhår. Himmel, som jeg har savna Chevy Chase!

For ikke å ødelegge framtida må de tre som var der for 25 år siden forsøke å gjøre de samme tingene om igjen. Det går så som så, men fordi skuespillerne er gode og replikkene ålreit, skaper de en fantastisk fjollefest for nostalgiske førtiåringer og flere til. De drikker, de ferker, de røyker og redder ingen delfiner, men de dusjer seg durabelig med åttitallet, og musikken er stor. 2010.

Thorne: Sleepyhead

NRK1 00.35

thorne

David Morrisey som engelsk etterforsker – ikke helt frisk.

terning 5 liten Mangelen på engasjerende filmkrim er av og til så prekær at til og med de psykiatriske briter føles velkomne. Engelsk TV-krim pleier å fortone seg mer egosentrisk enn zenbuddhist-seminarer om selvrealisering uten salt og svinekjøtt. De handler ikke ofte om forbryteren, ettersom detektiven har et så formørket sinn og en så forstemmende oppvekst at man egentlig følger med i handlingen for at han eller hun ikke skal føle seg avvist.

Det er OK. Trening til empati er en fin ting.

Også «Thorne» er et slags djupdøkk i Nav-sørpa, men David Morrissey overbeviser så sterkt som halvpsykotisk yrkesvegrer at burgerkokken på 7 Eleven kunne ha diagnostisert ham uten å bomme. Du kan se at mannen ikke er helt i orden. Muttere detter fra hårfestet, og det skrangler i maskinskruene.

Men Morrissey er solid. Han er sær, men ubøyelig som Regjeringens Gisle Flink, og han etterforsker med et psykosomatisk alvor som er nødt til å irritere noen.

Handlingen i den to timer lange TV-filmen forteller om en legekyndig seriemorder som fanger kvinner og forsøker å holde dem i koma. Dør de, hiver han dem. I følge seriemorder-vedtektene skal sånne folk ha et sjukt forhold til en bestemt etterforsker, og de skal være så flinke til å lure politiet at Stasi ikke .. Æh, nei, den er brukt før.

Hvis vi ser bort fra at den ellers munkemørke politimannen Thorne engasjerer seg i oppvåkningslegen McElhone, beveger handlingen seg med sein, dyster troverdighet. Den henfaller selvsagt til pjattete sosialrealisme underveis, men ikke så mye at vi varsler VGNett.

Nå skal jeg røpe at Thorne har en hemmelighet fra fortida, for dere gjetter den ikke likevel. Jeg skal også røpe at den krøllete CSI-mannen med ørering er en elokvent homofil, for heterofile briter kan ikke uttrykke seg, kfr. Oscar Wilde.

Skuespillerne er rutinerte på samme måten som når takpanner klarer ligge helt stille fordi de ikke improviserer. Det er behagelig, gjenkjennelig og nasjonalt beroligende i en tid da det urolige England er på vei ut av EU og Skottland var på vei ut av England. 2010.

Tre amigos

TV2 Film 19.05

tre amigos

Steve Martin ser virkelig ut som stygg musikk.

terning 5 liten «Three amigos» er en av de herligste komediene som er laget, først og fremst fordi Steve Martin, Chevy Chase og Martin Short er ubetalelig kvasi8alvorlige i hovedrollene som tre stumfilm-cowboyer som ved en misforståelse blir leid av en meksikansk landsby for å forsvare den mot kjeltringer. Historien er stjålet fra Kurosawas «Seks samuraier» og «Syv uovervinnelige». Randy Newman spiller syngende busk i ørkenen. John Landis regisserte, og alt er perfekt. 1987. 1 time, 45 minutter.

Smart people

TV2 Film 21.00

smart people

Dennis Quaid viser Sarah Jessica Parker Nasse Nøff-samlingen sin.

terning 4 liten Denne filmen er laget for de som ikke blir opprørte av en dårlig James Bond-film, men syns at det er leit at Malde-n ble borte.

Dennis Quaid spiller en dyster akademiker, for han mistet kona si for noen år siden og bor alene med akademisk overstimulert datter. Etter et professorklønete uhell med borttaua bil, treffer han den tidligere eleven Sarah Jessica Parker, som går med vinterluer og likner en Narnia-alv.

Filmens usjenerte joker er Quaids bror Thomas Haden Church. Han ankommer i det undertøyet Lee Marvin brukte i «Balladen om Cat Ballou» og setter fart i familiens tilstivna cerebral-harmoni.

Først er han grusomt irriterende. Siden blir både du og til og med jeg sjarmert av slektningens upåvirkelighet og handlingens uforutsigbarhet. Det blir for eksempel sånn at Quaid og Parker blir kjærester og sex-partnere, et forhold som gjør meg like nervøs som hvis Madonna flyttet sammen med Kjell Magne Bondevik. Jeg har aldri klart å forestille meg at Parker hadde sex, og Dennis Quaid virker egentlig også for distrahert til å finne fram til kroppsdeler.

Ellen Page spiller den snobbete dattera, og hun er velgjørende arrogant, for kompromissløse barn funker alltid greit på film. En slags bibliotekets lille My. Det er hyggelig. Det er søtt. 2008.

Adaptation

TV2 Film 22.45

adaptation hoved

– Jeg heter Meryl, og jeg skriver livet ditt.

terning 5 liten «Adaptation» er en dekonstruktivistisk Kain & Abel-fantasi om fortellingen som problem. Når mette folk blir så begeistra for meta-filmer og meta-bøker, skyldes det at til og med en vanlig roman gir dem følelsen av å bli lurt. De vet at fortelling som fenomen er kynisk. En forfatter dikter opp hendelser og følelser som er tilpassa det folk ønsker å høre, lese, se. Enten man lar seg forhekse og besnære av Bibelen eller «Morgan Kane», består opplevelsen i å bli lurt av en manipulator. Fortelling er en profesjon.

I «Adaptation» er selve filmens manusforfatter Charlie Kaufman hovedperson sammen med tvillingbroren Donald. Kaufman skal av fullstendig ubegripelige årsaker skrive film av New Yorker-journalisten Susan Orleans bok om en tannløs orkidétyv. Forfatteren er en patetisk, menneskesky prestasjonsvegrer som ikke riktig vet hvordan han skal gripe boka an, men han får hjelp av den litt streitere tvillingbroren, og så blir det en film som vi får se mens han skriver den. Én gang til: Det han skriver, får vi se. Og han skriver blant annet om hvorfor han ikke kan skrive.

Charlie Kaufman finnes i virkeligheten. Susan Orlean finnes i virkeligheten. Boka hennes finnes i virkeligheten. Donald Kaufman finnes ikke i virkeligheten. Charlie Kaufman er ikke en tjukk mann med lite hår, han er ikke ensom, men en gift eks-komiker med barn som bor i Pasadena. Den liksom-dokumentariske filmskikkelsen Kaufman er altså et sleipt forfatterpåfunn, akkurat som sjenansen hans, han er bare et hjelpemiddel for den hensiktsløse løgnen.

Det geniale ved «Adaptation» er at filmen får oss til å anta at den handler om en virkelig prosess. Den følelsesmessige ladningen kommer fra en virkelig forfatter som likevel ikke eksisterer, den dramatiske slutten er med fordi en foredragsholder forteller at folk liker en film hvis den bare har en overraskende slutt. Alt med «Adaptation» er råttent juks. Og den er en film om et juks som tilskueren deltar i hver dag. Som selverkjennelse er «Adaptation» perfekt. En ufin profesjon spytter på seg. Nicolas Cage, Meryl Streep. 2002.

I godt selskap

TV2 Film 00.35

i godt selskap

Marg Helgenberger maser på Dennis Quaid i senga: Hvem var hun dama du viste Nasse Nøff-boken til?

terning 5 liten Inngrodde antiamerikanere i regjeringsposisjon (Hallgeir Langeland som forsvarsminister nå!) vil antakelig bli overrasket over at denne komedien kritiserer den amerikanske livsmåtens hellige bedriftsfrihet og kommenterer den vanligste av alle inkompetanser: Når ledere ikke klarer å tjene penger, sier de opp folk for å imitere lønnsomhet. Og så sier alle synergi til hverandre. Men Hollywood holder egentlig aldri med dressene. Regjeringen, CIA, Hæren og Privatkapitalismen må tåle grove insinuasjoner og kjeft i annenhver film. Overraskelsen er i stedet Topher Grace. Han hadde tidligere hovedrollen i den ubetydelige komedien «A date with Tad Hamilton» – og nå dukker han opp i krevende kontorlandskap og spiller skjorter og benklær av både Dennis Quaid og Scarlett Johansson.

Grace er en 27 år gammel nyorker som ble oppdaget i en skoleforestilling og gjort nesten-kjent med «The 70s show» på amerikansk TV. I «In good company» følger han med en selskapsovertakelse og blir den avsatte sjefen Quaids nye sjef samt datteras hemmelige kjæreste. Grace kler navnet sitt og er voksen på en slags kvistete Fred Astaire-måte. Han har liksom ikke helt kropp, men fører likevel både den og ansiktet med utsøkt eleganse og intelligent selvironi.

«In good company» er laget med en snedig, inntagende serie lune underformuleringer og vil glede veldig mange som vanligvis liker å mislike film. 2004.

Thirst

Showtime 21.00

terning 4 liten Sør-koreansk dramakomedie av mannen som laget «Oldboy» – 2004-film som vant en pris i Cannes. Denne handler om en alvorlig prest som opplever blodtørst og begjær etter kona til en annen fyr. 2009.

Head in the clouds

Silver 23.00

head in the clouds

Charlize Theron ligger på ei brødsmule og får vondt i ryggen.

terning 3 liten I briten John Duigans historiske drama er det Charlize Theron som tar en Alfie (engelsk rundbrenner). På en måte som kommer til å framkalle prostata-truende humring fra Eiganes kirkegård, spiller hun en såkalt femme fatale. En gang i tida var kvinner så underkua at de måtte være seksuelt uhøflige for å kunne bli kvotert inn i Orkla-styret hundre år seinere. Charlize Theron spiller en blond rikingedatter som bare driver rundt og er elskerinne for menn i dyre pyjamaser, men hun bryr seg ikke, for hun er kynisk og selvopptatt. Likevel elsker alle henne, deriblant den mummisnille akademikeren Stuart Townsend, som til og med avbryter sitt engasjement i den spanske borgerkrigen for å kunne besøke Theron.

Filmen skildrer både kjønn, kjærlighet og politikk, men den forlater sine flyktige temaer sine like kvikt som brent barn fra det varme vaffelhjernet , som er et mye bedre ord enn vaffelhjertet og forsåvidt inneholder den samme formen for imbesilt opprør mot det bestående som filmen representerer. 2004.

Sitting target

TCM 21.00

terning 4 liten Oliver Reed er med, så helt ille kan det jo ikke være. Han rømmer fra fengselet og skal blant annet straffe den utro kona si, spilt av Jill St. John. Engelsk action fra 1972. 1 time, 33 minutter.

Tirsdag 23.9. Resirkulert Atkinson er også bra

 

Johnny English reborn

Viasat4 21.30

terning 4 liten Selvfølgelig vil dere se den.

Det er noe overraskende, men fullt naturlig seigt og forsinka ved denne filmen, som å spille en cd på platespiller. Det kan skyldes oss sjøl, hvis nvi tror vi skal se en vittig agentfilm i Bourne-tempo. Men antakelig ikke.

Det kan skyldes Rowan Atkinson, som på en måte har fått utlevert en Bean-maske og minner oss på alle utseenders forferdelige evne til forgjengelighet. Dette er voksenutgaven av Atkinson, dette er den fysisk løsslupne klovnen som voksen, litt brydd mann.

johnny english reborn-2

Synlig voksen versjon av Rowan Atkinson banker dronninga.

Det starter md at agenten English har tatt en Rambo eller for den saks skyld en Cohen og trukket seg tilbake i et personlighets-styrkende buddhistkloster der han går rundt med flette, men ellers kunne vært senior-kommentator i Aftenposten. 

Så blir han hentet hjem til M17, som blir drevet av en kvinnelig sjef med ambisjoner om å bli generalsekretær i FN eller årets byråkrat. Innledningen der English blir presentert for det vi litt fnisende kan kalle den engelske etterretnings-eliten, er ikke nødvendigvis noe som vil få sjuåringer til å le overgivent. Gamle Bond-minner blir kopiert med samme friskheten som torsdagskomler mandag morgen, og det skjer ikke mye vittig.

Etter hvert kommer handlingen i gang, da English skal knekke en betryggende europeisk leiemordergruppe med samme navn som et gammelt dukveveri. Forvirringer og forvekslinger oppstår, men egentlig mangler de stilistisk temma overdrivelsene. Atkinsons utagerende smålåtenhet var tidligere fyrt på Battery og rottegift på sitt beste (Red Bull med bremsevæske, revebjelle med rustfjerner, lystgass og lakris, rosenrot og rumpetaske); han utøvde en elegant, men vital duste-dimensjon som virket utemma i all sin velmenthet.

Det mangler. Det å kunne gjøre alle bevegelsene intuitivt feil. Hn kommer sge litt da agenten English blir så ekstremt dansedominert av fienden at han en stund minner om den hypnotiserte Inger Lise Hansen (Inger Lise Hansen?) i et TV2-program.

Da kjente jeg at jeg trivdes tross alt. Dette er tross alt Atkinson. Det er tross alt England, der slagsmål ser ut som et tvilsomt gult kort i Premier League og der den litt klønete sammenblandingen av pussig alvor og innendørs humrehumor blir som å iaktta engelsk matlaging. Det går an å tilgi dem mye. De skal være sånn som dette. De kjører tross alt på venstre side av veien og feirer julaften på første juledag.

Jeg skal også dele at Rosamund Pike spiller adferdspsykolog og prinsen til Snehvit med vårbleik sensualitet. Og hva dere aldri ville ha oppdaga sjøl: Gillian Andersson er M17-sjef som må se på at Atkinson banker dronningen med sølvbrett. 2011.

Sliding doors

TV2 Film 19.10

sliding doors

John Hannah og Gwyneth Paltrow treffer hverandre tilfeldig.

terning 5 liten Særmelding til tvilrådige romantikere med undring over skilleveienes uvissheter og oljeprisenes innebygde ondskap: Det er selvsagt slik her i verden at skjebnen har skjenket dere både den mannen, den røde Saab’en, den Våland-adressen og den foreløpige oversekretær-jobben i Statoil som det var meningen fra alle tings opphav at dere skulle ha.

Universet er ikke så rotete innrettet at hvis dere ikke var blitt fulle på Cobra etter en russefest i 1978, så ville alle vært godt gift med prins Charles og stått på steinsokkel i Hillevåg.

I «Sliding doors» leker regissøren Peter Howitt med en parallellhandling for konsentrasjonstrente èntanke-spesialister med helt ferskt optikerbesøk. Mens samboeren John Lynch er utro på en slags trist Mr. Bean-måte, både rekker Gwyneth Paltrow og ikke rekker Gwyneth Paltrow London-undergrunnen. Dermed tar livet hennes to atskilte veier samtidig. Hun med plaster i panna rakk ikke toget. Hun beholder det lange håret. Hun uten plaster rakk toget. Hun får etter hvert kort hår. Følg med.

«Sliding doors» er elegant skrevet og sorgløst regissert. Det ligger et slags vårlig og vènt overlys på filmen, den fabulerer og fantaserer og koser ukrigersk med ukurante livssituasjoner inntil den driter seg ut i slutten ved å bli usjarmerende nedtynga. 1998.

Scary movie

TV2 Film 21.00

scary movie

Carmen Electra i arbeidstøy.

terning 2 liten Denne komedien forsøker å parodiere parodien. I «Scary movie» klipper Bobby kjærestens kjønnshår med hekksaks og vernebriller før han får en utløsning som klistrer henne til taket på en melkehvit geysir. De andre påfunnene kan jeg ikke fortelle om. For eksempel når Ray blir drept ved at en penis går gjennom doveggen og tvers gjennom hodet hans. Eller når Carmen Electra blir stukket av Skrik-morderen og han blir stående med ei spidda silikonpute på kniven mens hun klynger seg skrikende til de blodige restene av brystet.

Det er ikke bra. Navnet parodi er ikke et magisk formular som omgjør møkk til manna. Vulgært søl er vulgært, sjøl om filmskaperne driver gjøn med andre filmer. 2000. 1 time, 30 minutter.

Scary movie 2

TV2 Film 22.35

terning 2 liten I løpet av de første fem minuttene: Niagarisk Eksorsisten-pissing, geysirisk Eksorsisten-spying og en djevleutdriversk James Woods-diaré på størrelse med jordraset i Verdalen i 1893.

«Scary movie 2» er i likhet med «Scary movie 8», «Scary movie 5» og «Back to The Scary Movie Project» reine etniske fenomener; de uttrykker afrikanske slavers frustrasjon over toalettforholda på overfartsskipene og deretter i East Harlem og South Central Light. Familien Wayans, som er en slags Brady Bunch for de svarte, forsøker å late som om filmen består av parodier på kjente grøssere, men humor er også her bare en unnskyldning for å kle av hvite jenter. 2001.

21 gram

TV2 Film 24.00

terning 5 liten Det ville forundre meg om noen i løpet av det 41 år lange livet til den meksikanske regissøren Alejandro Gonzales Inárritu hadde beskyldt ham for tankens klarhet. Hvis jeg skal være ubekymra, ubehagelig ærlig, må «21 grams» først og fremst kalles famlende føleri.

21 gram hoved

Sean Penn gjør enda en storarta rolle.

Men fordelen med de føleriske er ofte at de får fram følelser, og i hvert fall fornemmelser. Straks du har sett «21 grams», kjenner du deg så sjelelig at det vil være naturlig å gripe til fløyten eller cellobuen. Det skyldes at meksikaneren er en tematisk og kunstnerisk turner. Man blir svimmel av saltoer.

Historien fortelles moteriktig i blender-kronologi. En egentlig ganske ukomplisert historie om tre tragiske skjebner som knyttes sammen, blir kutta opp som purreløk og kasta rundt i wok-en. Fortid og nåtid tumler om hverandre, og fordi Sean Penn er med, anstrenger man seg så mye for å begripe hva som skjer, at en form for trøtthetsbasert innlevelse oppstår.

Penn er dødssyk, og han er skjelven av skyld fordi han fikk en død pappas hjerte. I spillet som følger, involveres den sorgramma unge moren som ikke kan leve med at ektemann og to barn ble drept av en uoppmerksom bilfører, samt han som kjørte bilen, en nyfrelst kriminell som allerede er dopa på egen samvittighet. Alle tre forsøker å leve det uutholdelige, men de får det knapt til, for døden er ubeskrivelig, og den kan ikke leves eller aksepteres.

Og det er den tematiske salto-kunsten: Inárritu får oss til å føle dødens kompromissløse tilfeldighet og dens trøstesløse absoluttisme ved at han hiver folk rundt i en tragedie uten lyspunkter. 21 gram er det sjelen veier i følge en forsker på starten av 1900-tallet, og filmen fabulerer rundt denne avskylige vekten (halv pakke tobakk) med det usagte spørsmålet: Er dette virkelig alt? Var det ikke noe mer? En far og to døtre dør, og verden går bare videre i Universets fascistiske uberørthet?

Livet går ikke videre. Det stanser hver gang et menneske oppdager at himmelen er et tak, og at eksistensialismens ubønnhørlighet også rammer de udødelige. Da oppstår et sinne og en sorg som burde ha endret galaksenes kyniske ferd mot det endelige forfall. Som sagt: Man griper etter fløyten. 2003.

The guard

Showtime 21.00

guard, the

Brendan Gleeson har stygge klær og omgås kvinner med strømpebånd.

terning 2 liten En irsk politimann i stygg truse klør seg i skrittet. Han er denne filmens etnisk uansvarlige anti-helt, og hvis du finner ut hvorfor han ble skapt, så kan du få sju par brukte sokker gratis sammen med et sukkerspinn som katten har slikket på.

Brendan Gleeson spiller en uforståelig mann med mindre sjarm enn nytømt hyttedo. Han prøver de døde skurkenes ecstasy, han hiver bevismateriale. Deretter besøker han mor på hospitalet. Hun dør resignert på benk og får brennevin av lommelerke. Gleeson stirrer som en mann med akutt hjernesvinn.

Så får filmen en slags utfordring. Fra utenverdenen kommer FBI-agenten Don Cheadle. Han er en sivilisert politimann som burde holdt seg langt vekke fra svinestien Irland. De to skal ta forbrytere og en båt med dop til 500 millioner. Forbryterne er hjemløse Tarantino-Ritchie-kloninger som diskuterer filosofi. Hobby-rasisten Gleeson og silkesvarten Cheadle blir hjertevenner samtidig som filmen gjennomgår ritualer som i andre sammenhenger ville blitt kalt etterforskning. Bildene ser ut som sånne Instagram-fotografier som folk poster på Facebook. 2011.

Lila says

Silver 21.00

lila says

Lila husker.

terning 1 Når regissøren lar en skuespillerinne som heter Vahina (g uttales som h i enkelte språk) starte filmen med å si «Vil du se musa mi?» i dypeste, mest genitalie-galliske alvor, da røper han et fravær av ironisk distanse som ikke kan helbredes. Og ganske riktig. Ziad Doueiri har laget en fransk «Dis». «Lila dit ca» er virkelig til å le seg skakk av.

«Det Lila sa» handler om en uvanlig talentfull fransk-araber i Marseille. Han er medlem i et brysk, Pelle & Proffen-aktig kvartett-kameratskap der alle andre enn Chimou er tilbakestående vulgære. En dag treffer han Lila, som er utvandra polakk og altså inviterer til gnagervisning på disså. Lila burde ha vært en fantasi, men det er hun ikke. Iført tegneserie-enkelt forførerske-blikk og en kroppsholdning som hører hjemme i Brigitte Bardots første filmer en gang på det uvitende femtitallet, plager hun den usedvanlig talentfulle, men ellers stillestående araberen med voldsomt sex-snakk og en kvikk moped-masturbasjon som merkelig nok ikke får trafikale konsekvenser.

Monotont, flatt, klisjefylt og uformelig blir filmen en oppvisning i gammeldags kvinnediskriminering. Lila opptrer som lettkledd madonna og hore som om hun var en basis-fantasi for menn som hele livet blir plaga av kvinners gigantiske klesmasser.

Den arme blikkfangen Chimou blir uvenner med beste-kameraten, og filmen ender på fransk vis med tragedie og atskillelse. Midt inni der hadde han milde religiøse uoverensstemmelser med mor si, men ellers går gutten i halvannen time rundt og ærer synet av Lilas skjød i solskinnet. Det viser seg at hun var en sart liten fugl. De skulle ha holdt beskyttende rundt henne. Kvinner er til det: Porno og beskyttelse 2004.

Telefon

TCM 21.00

telefon

Stilig klassisk thriller med Charles Bronson.

terning 5 liten «Telefon» er en litt stilig og fiks spionthriller fra 1977 der Charles Bronson spiller en russisk agent som skal forsøke å stanse en hypnotiserte spioner fra å utføre sabotasjehandlinger i USA. Lee Remick er også med, samt Donald Pleasence, og manuskriptet er skrevet av kjente folk som Sterling Silliphant og Peter Hyams, etter Walter Wagers roman. 1 time, 42 minutter.

Mandag 22.9– Apartheid-skrekk-komedie, jo, det er helt sant.

 

District 9

NRK3 21.25 og NRK1 01.45

terning 5 liten Denne filmen er nesten for god til å være helt sann: Oppfinnsomme folk har klart å si noe nytt om det ut-mandelerte oldis-temaet apartheid samtidig som de har gjort en oppsiktsvekkende engasjerende komi-skrekk-film som forteller noe generelt om at menneskene og den slags egentlig er for ufølsomme og for dumme til å gå fritt omkring.

Peter Jackson har produsert en amerikansk-nyzealandsk film, og sør-afrikaneren Neill Blomkamp har faktisk regissert som om han skulle være en åttitalls-australier og het Mulcahy.

district 9

Sharlto Copley er ute og går med parodisk stjernekrig-våpen.

Filmen starta med et neo-korrekt politikk-sjokk: Skapninger som likner kaptein Ripleys klypeførende aliens, strander på himmelen over Johannesburg. Nede på landjorda oppfører de digre krypa seg så usivilisert at de må interneres i bantustan-slum. Da tenkte jeg: Neieneinei, hva er de gjør? De sammenlikner den svarte befolkningen i Sør-Afrika med barbariske himmelskalldyr som eter rå kuer.

Med en slags henrykt magefrykt ble jeg ledet til neste geniale trekk: En mockumentar-harselerende samling nyhetsmeldinger om tilstanden i riket gjennom tjue år – og så filmens fantastiske hovedperson. Sharlto Copley spiller den tematiserte mellomleder. Han er en vanlig, smiskende lowlife-idiot og program-messig positiv byråkrat som blir oppnevnt til utkastelses-sjef av en ond svigerfar. Han og hans slipskamerater skal gå fra blikkskur til blikkskur i District 9 for å få rekenes (populært kallenavn på innvandrerne) underskrift på at de kan flyttes langt bort fra Johannesburg. Det er noen av de vittigste kulturkrasj-scenene i film på lenge: De nervøse, forvirra og kommunalt smilende bytilsatte møter den brutale arbeiderklassen fra et annet solsystem.

Det går veldig dårlig, for vår venn Wikus blir smitta med reke-blod etter neger-men-hvit-ironien, og fordi bare de med alien-gener kan avfyre supervåpen, blir han plutselig eksperimentkanin for den lokale våpenindustrien. Mye gale skjer.

Underveis utvikler filmen en uventa ømhet for de stygge skapningene. Uten at gjennomsiktig innvandrer-sentimentalitet oppstår, begynner vi å like gjestene, og det går opp for oss at noen av dem er sjokkerte intellektuelle som syns de har havna hos sinnssyke voldsmenn. Og det har de jo. For Blomkamp tar filmen av gårde i en tennerskjærende blod-action som både underholder ved sin utstuderte primitivitet og parodierer sci-fi-vold.

Ikke alle mennesker som hatet apartheid kan se denne filmen. Egentlig bare de under 34 år.

La meg bare også fortelle at filmen ble laget i den virkelige Johannesburg-slummen. Les mer om den utrolige produksjonen på imdb: http://www.imdb.com/title/tt1136608/trivia. Laget i 2009.

Adaptation

TV2 Film 21.00

adaptation

Nicolas Cage snakker med seg sjøl mens seg sjøl ligger på golvet.

terning 5 liten «Adaptation» er en dekonstruktivistisk Kain & Abel-fantasi om fortellingen som problem. Når mette folk blir så begeistra for meta-filmer og meta-bøker, skyldes det at til og med en vanlig roman gir dem følelsen av å bli lurt. De vet at fortelling som fenomen er kynisk. En forfatter dikter opp hendelser og følelser som er tilpassa det folk ønsker å høre, lese, se. Enten man lar seg forhekse og besnære av Bibelen eller «Morgan Kane», består opplevelsen i å bli lurt av en manipulator. Fortelling er en profesjon.

I «Adaptation» er selve filmens manusforfatter Charlie Kaufman hovedperson sammen med tvillingbroren Donald. Kaufman skal av fullstendig ubegripelige årsaker skrive film av New Yorker-journalisten Susan Orleans bok om en tannløs orkidétyv. Forfatteren er en patetisk, menneskesky prestasjonsvegrer som ikke riktig vet hvordan han skal gripe boka an, men han får hjelp av den litt streitere tvillingbroren, og så blir det en film som vi får se mens han skriver den. Én gang til: Det han skriver, får vi se. Og han skriver blant annet om hvorfor han ikke kan skrive.

Charlie Kaufman finnes i virkeligheten. Susan Orlean finnes i virkeligheten. Boka hennes finnes i virkeligheten. Donald Kaufman finnes ikke i virkeligheten. Charlie Kaufman er ikke en tjukk mann med lite hår, han er ikke ensom, men en gift eks-komiker med barn som bor i Pasadena. Den liksom-dokumentariske filmskikkelsen Kaufman er altså et sleipt forfatterpåfunn, akkurat som sjenansen hans, han er bare et hjelpemiddel for den hensiktsløse løgnen.

Det geniale ved «Adaptation» er at filmen får oss til å anta at den handler om en virkelig prosess. Den følelsesmessige ladningen kommer fra en virkelig forfatter som likevel ikke eksisterer, den dramatiske slutten er med fordi en foredragsholder forteller at folk liker en film hvis den bare har en overraskende slutt. Alt med «Adaptation» er råttent juks. Og den er en film om et juks som tilskueren deltar i hver dag. Som selverkjennelse er «Adaptation» perfekt. En ufin profesjon spytter på seg. Nicolas Cage, Meryl Streep. 2002.

Brokeback Mountain

TV2 Film 23.05

brokeback mountain

Jake Gyllenhaal og Heath Ledger, nedtrykte langt langt uti skogen.

terning 3 liten Forspilte liv er en elendig grunn til å kjede livet av folk. «Brokeback Mountain» resirkulerer det selvfølgelige med profesjonelt tungsinn. Det er noe eget ved amerikanske Oscar-kandidater. De sitter langs gjerdene og sturer demonstrativt for at ingen skal tro de tilhører det overfladiske USA.

Jake Gyllenhaal og Heath Ledger skal passe sauer på Brokeback Mountain, i et fjellområde der snøen faller tett i august, og det er flere brunbjørner enn folk. Som ved en søt opportunisme finner de to Marlboro-mennene seksuell glede i hverandre, og seksualiteten fører både til sprelsk forelskelse og varig kjærlighet. Følsom gitarklimpring under majestetiske topper. Sauene breker. Ledger snakker innover som en forgasserskadd gammel Buick. Cowboyene (fåregutter egentlig) skuler alltid fram under hattene sine og ser ut som den amerikanske drømmen om Mannen og Sjelen. Det er vakkert i naturen, og sjøl om de to mennene tilsynelatende har like liten seksuell gnist som Walter Matthau og Jack Lemmon, liker vi at de er kjærester.

Så drar de ned igjen og festner som gamle skruer i hvert sitt traurige ekteskap. Det skildrer filmen i to timer. To timer med sørgmodighet og lengsel i 1960- og 1970-tallets Wyoming og Texas. Grinende unger. Sure koner. Doris-kostymer og harryhatter og alt på jorda som er unaturlig stygt. Sakte som en virusinfeksjon sleper filmen seg mot sitt eget patetiske klimaks, der den klassiske homofili-tragedien blir gjentatt som om den var henta fra en venteromsbrosjyre hos psykologen.

I verden er det flere som liker homofile enn de som liker bønder. Så det betyr ikke lenger så mye om bøndene ikke liker de homofile. «Brokeback Mountain» dytter inn de åpne grinder, og vi får følelsen av at det bare er for å imponere oss. Jeg har ærlig og redelig forsøkt å finne ut hva denne filmen egentlig forteller. Jeg har kommet fram til en læresetning: Menn liker bare å være sammen med andre menn i naturen, for kjerringer, foreldre, svigerforeldre og unger er snakkesalige, bråkete ting som forstyrrer den fine tausheten ved et ørretvann og et bål med sjølskutt hjortesteik. «Brokeback Mountain» handler om at menn er instinktive unnasluntrere som vil leke videre når mor roper dem inn for kvelden, så ikke skyld det på de homofile. 2005.

Young guns

TV2 Film 01.15

young guns

Emilio Estevez og Kiefer Sutherland er unge og friske.

terning 4 liten En guttegjeng som egentlig ble oppdratt av den fine engelskmannen Terence Stamp blir forelderløs og siden sinte. Historien om Billy the Kid fortalt med Emilio Estevez, Kiefer Sutherland, Lou Diamond Phillips, Charlie Sheen, Dermot Mulroney, Casey Siemaszko og til og med Jack Palance. Laga bare for moro skyld og helt uten mål og mening, men ganske underholdende. 1 time, 47 minutter. 1988.

Evidence

Showtime 22.40

evidence (2013)

Stephen Moyer og Radha Mitchell hører skikkelig godt etter.

terning 4 liten Thriller laget av Olatunde Osunsanmi, en amerikaner som også regisserte «Smokin’ aces 2». Stephen Moyer spiller en fyr som etterforsker morder ved å bruke videomateriale fra en massakre i nedlagt bensinstasjon. Radha Mitchell er også med. Denne kan være bra. 2013.

Operasjon Omega

Showtime 24.00

osterman weekend, the

Burt Lancaster kjefter litt på Rutger Hauer, for Rutger er så blond at Burt må ha solbriller på.

terning 5 liten Dette vil dere faktisk se. «The Osterman weekend» ble Sam Peckinpahs siste film, og den er en sterk, kjølig og uimotståelig politisk thriller om en TV-vert som hyres av CIA til å sette ei felle for vennene sine. Rutger Hauer, Craig T. Nelson, John Hurt, Dennis Hopper, Helen Shaver, Meg Foster, Burt Lancaster i en glimrende spilt film. 1983. 1 time, 42 minutter.

Tilbake til Provence

Silver 19.15

terning 4 liten «Snakk med meg om regnet» heter dette komediedramaet på fransk, og til alle mine fransk-elskende lesere: Silver er kanalen deres. Der vises franske filmer. Agnes Jaoui laget denne med seg sjøl i hovedrollen, og den handler om en lokalpolitiker som reiser til barndomshjemmet i Sør-Frankrike for å hjelpe søstera med å gå gjennom avdød mors ting. Så skjer det mange franske ting. 2008.

Rebel without a cause

TCM 21.00

rotløs ungdom

James Dean. Svært plaga ung mann siden pappa ikke bestemmer over mamma.

terning 5 liten «Rebel without a cause» fra 1955 var gjennombruddet for James Dean og Natalie Wood. Samtidig er dette en litt rar og deprimerende ungdomshistorie om en ung mann som gjør opprør mot familien og samfunnet fordi faren ikke er en skikkelig rollemodell, men lar seg dominere av sin kone. Sal Mineo og Dennis Hopper er også med i unge utgaver, og dramaet er både rørende og spennende. Regi Nicholas Ray. 1 time, 47 minutter.

Søndag 21.9. Sober søndag med «Zodiac»

 

Zodiac

TVNorge 23.30

terning 5 liten Dette er en sober thriller, det er en film i pels og hatt – og hvis den hadde vært dansk stol, ville den hatt både for- og etternavn. Filmseere som helst ønsker at Michael Bay skal sprenge tankbiler med billig biodiesel fra det sultramma Afrika så voldsomt til himmels at brannmelderne i sal 2 smelter, vil antakelig føle at det går litt seint.

Men «Zodiac» er hektende og hektisk på den andre måten: Du sitter imponert og venter på at leterne skal finne sporet som feller seriemorderen, og underveis blir du varig og hjelpeløst fortapt i selve folka. Etterforskere og journalister som bruker tiår av sitt liv på en sisyfosisk seriemorderjakt.

zodiac

Jake Gyllenhaal og den storarta Robert Downey jr. etterforsker seriemorder.

Mark Ruffalo er et mirakel. Den rugekasse-lune halvskjønnasen har aldri funka på film. Her er han som gjenfødt. Ruffalo spiller dedikert og irritert San Francisco-politimann fra 1969 til langt utpå nittitallet, og det skjer med en anspent grettenhet som er med på å gjøre filmen enerverende og urovekkende.

Jake Gyllenhaal er det motsatte: Du får alltid lyst til å ta ham med hjem, gi ham sunn mat, hjelpe ham i gang med en hyggelig hobby, kjøpe lue til ham. Hvis Gyllenhaal hadde spilt Hitler, ville jøder blitt motstandere av seg sjøl.

Jake Gyllenhaal er en avistegner som igrunnen ikke har noe med seriemorder-dekninga i San Francisco Chronicle å gjøre, men blir fullstendig forhekset av den.

Jeg røper antakelig for mye, men litt av poenget med filmen er at han til slutt er den eneste som virkelig leter etter Zodiac, og han gjør det på den æreløse ungkars-måten med dokumenthauger i sofaene – sjøl om han har familie.

Robrt Downey jr. spiller tidsriktig krim-journalist. Snakke-frekk, småjålete, rockekledd og stadig mer rusa. Downey jr. er en av de store karakterisørene i amerikansk film, og han kan vise deg sjela til en mann i to ansiktsuttrykk og en sitte-bevegelse. Han er som ei lærebok.

Med disse tre i rollene måtte filmen bli bra. I tillegg tar den onde David Fincher («Seven», «Fight club», «Panic room») et velurmildt ballegrep på sekstitallet og syttitallet. Den mest romantiske av alle fortider framstilles i fargetoner som er så varme at de kunne kommet fra sommerettermiddager i Hobbiton etter Mordors fall. Hele den sære fornemmelsen av de merkelige tiårene finnes i Finchers fargevalg, og normale mennesker har ovnsrørbukser som likner diagnosen på en litt stilig lidelse.

Tidskoloritten er ikke påtrengende, men sterkt stemningsskapende. Dette er ikke en dyster, kald seriemorder-film, den er nesten litt naiv, vennlig og varm.

Som en litt logisk følge av naiviteten, minner filmen muntert om «Alle presidentens menn» i noen scener. Hektiske fakta-fangstmenn samler inn relevante og villedende informasjon og setter sammen puslespillet som skal identifisere seriemorderen innen han rekker å ta livet av flere. Etter hvert handler den mest om menns evne til kompromissløs besettelse og forlis.

To og en halv time er lang tid, men «Zodiac» har en personskapt, indre spenning som klistrer handlingen til forventningssenteret i den øvre magen og svelget. Det dype svelget. 2007.

Siste sjanse Harvey

NRK3 21.25

-

Emma Thompson og Dustin Hoffman i uvanlige og stilige roller.

terning 5 liten Enda en sjanse. Dette er skjønn, trist og velspilt liten London-film for alle livets voksne mødre, hva de nå enn driver med.

Det blir antakelig sånn: På «Transformers 2» sitter fjortenåringen med «Madcon synger Beethoven» på iPod. Far har tatt Viagra for å få skikkelig utbytte av sandvolleyen. I en sørgmodig liten sal sitter mor og ser følsomt på Emma Thompson eller undrer seg over Dustin Hoffmans sjarm. Hun har det nok finest.

«Last chance Harvey» er en film til å bli vedvarende nervøs av. For det første kommer Hoffman til datter-bryllup i London bare for å oppdage at han tilhører den litt fjernere familien. På en pub sitter Thompson og har mislykka blind date med en yngre mann som får sine jevnaldrende på besøk. Så trøbler Dustin med jobben, tråkker i mobilen, slasker rundt i livets minner og har det forferdelig. Da han tilfeldigvis får Emma i stedet for peanøtter til whiskyen, har alle i salen følelsen av at de sosialt forbannede og brennemerka nå skal plage hverandre med umulige hormonforstyrrelser.

Fine samtaler oppstår. To fantastiske skuespillere utleverer svære ting med en tilbakeholdenhet som mennesker går på kurs for å tilegne seg. Man slutter aldri å være nervøs, for de to slitte livsvandrerne havner i mange sosiale situasjoner som man bør være lus for å like. Men det er utrolig bra gjort.

Bikini-far skulle nok ha vært i mors kinosal, for Emma Thompson er den skjønneste britiske skuespilleren gjennom tidene, og bedre enn dette tror jeg aldri jeg har sett henne. 2008.

Lovlig blond

FEM 21.00

lovlig blond

Skojarsjenter med Reese Witherspoon i midten som superblond.

terning 4 liten Tettheten av doriser i overklassen er undervurdert. Rike kvinner er flinke til å skjule seg bak karismatiske gruppe-ritualer. Her er et forsøk på å få dem til å kjenne seg igjen. Et snilt forsøk.

Reese Witherspoon tror hun skal bli fridd til av en mann som likner Ari Behn, bare at han har etternavnet i kjaka i stedet for i nesa. Men frieren forkaster henne av intellektuelle årsaker, for Reese er klassisk rik i den forstand at hun har råd til å avstå fra tanker. Hun tenker ikke, altså kjøper hun. Sjarme er også en luksus man kan skaffe seg, og etter å ha konfektert sorgen ved tapt kjærlighet, pludrer hun seg inn ved jusstudiet i Harvard, der ingen har sett en levende Barbie før.

Witherspoon vil bli seriøs for å få en mann. Hvordan hun da kan studere til advokat, er en gåte, men OK, dette er eventyr for snille jenter uten sjel.

Filmen repeterer humor som oppsto samtidig med «Lucy Show», en TV-underholdning fra det prinsippløse femtitallet – og antakelig det mest kvinnediskriminerende enkeltfenomenet i vestens historie.

Ingen skal føle at jeg røper hemmeligheter hvis jeg antyder at det kvitrende kjønnsplastkortet viser seg å være i besittelse av sterke overlevelsesevner og forheksende luksusklokhet. Om «Legally blonde» blir en vellykka film av det, er en annen sak. Ironien er Fretex-slitt og tabloidtynn, og den overrasker verken med humor eller egentlig ironi. 2001.

Som små barn

FEM 23.55

little children

Patrick Wilson og Kate Winslet bryter bud og glemmer barn.

terning 5 liten Denne filmen likte jeg godt, for den handler om virkelig å elske barna sine og virkelig å ta vare på dem. Kate Winslet treffer Patrick Wilson på lekeplassen der de er med sine respektive barn, og de to forelsker seg på den måten som voksne av og til gjør og som påfører barn katastrofer. Så oppdager Winslet mor til en fortvilet pedofil. Sterkt drama som treffer magen og det som verre er. 2006.

Før solnedgang

FEM 03.40

before sunset

Julie Delpy og Ethan Hawke møtes igjen.

terning 4 liten «Before sunrise» var en eskapistisk-romantisk film om to som møttes i nattetimer før toget gikk, og så gikk faktisk toget og de ble hverandres minner. Vakrere kan ikke ungdommen skildres: Man forlater den store kjærligheten før russetida er slutt og livet starter.

Men «Before sunset» treffes Julie Delpy og Ethan Hawke igjen etter ni år, og hvem er de da?

De er patetiske togangs-snakkere. Delpys skjøre ungdomssjarm er blitt til en plagsom og snakkesalig allvitenhets-orgie, og hun neddynger eks-kjæresten med så massivt-manisk fortelleri at bare håpet om et kvikt nummer kan holde ham i Paris da han burde dratt til flyplassen. Hawkes rolleskikkelse er blitt en ganske vanlig 32-åring som forteller kvinnebekjentskaper om det dårlige ekteskapet sitt og foreslår sex i hotellrom. 22-åringer har en hvalpeaktig uoppløselighet som gjør at det flyktige virker viktig. En 32-åring vet alt og har opplevd alt, og er på vei til 40 års alderen med en tynga fornemmelse av altfor mye bagasje.

«Before sunset» skildrer ikke bare et massemord av masse ord, men også gjensynets nesten dødelige kjedsomhet. De to befinner seg så uvel i hverandres selskap at de burde vært med i Sartres «For lukkede dører». Richard Linklater har laget en nifs snakkefilm som viser hvor mye som skiller menneskene og hvor lite de egentlig har til felles – og hvor desperate de kan bli i forsøkene på å høre sammen. 2004.

Bridesmaids

TV3 21.00

bridesmaids

Moderne hvitvins-feminisme på frammarsj.

terning 5 liten For menn som elsker kvinner er venninner det verste som finnes. Du tror du har valgt å dele livet ditt med et hensynsfullt, mildt og lojalt menneske, men så viser det seg at dama har en venninne. Det betyr at det finnes et vesen der ute som vet hva du stønner når magmaen spruter, som vet om du har hemorroider, fortausangst, sidebeinsvalker, penismisunnelse eller kronisk ballekatarr. Og ikke bare det: Denne fnisende, livsvarige straffen av ei dame konkurrerer egentlig med deg og blir sur hvis kona di sier at hun heller vil være hjemme hos familien.

«Brides maids» er en rå satire over venninneskapets sjelelige usunnhet. Ei dame skal gifte seg med sviskeprins, og hu som var venninnen hennes helt fra hest- og halvsokke-dagene, regner med at hun skal arrangere alle de sjuke jodlepartyene som følger med bryllupsløfter. Men brudgommens sjef har ei strømlinja ung djevlekone som infiltrerer et helt livs felles-hvisking og overtar showet.

Når filmen blir virkelig vellykka på tross av at den sutrer seg til mot slutten, skyldes det Kristen Wiig. Hun kommer fra Saturday Night Live og er en nesten uamerikansk flink kvinne som beveger ansiktet og dessuten er i stand til å gjennomføre en patetisk rolleskikkelse sånn at du virkelig koser deg med henne. Hun får kjærlighetsløs sex til å se ut som verre enn pinnekjøtt-oppvask i lunka vann. Wiig spiller ei patetisk dame som er historisk bitter på tilværelsen. På grunn av Livet advarer hun kundene som skal kjøpe gifteringer, og konkurrerer med patetisk stahet med den nye dama om å få siste gratulasjonen på venninnas preparty for prepartyet eller hva det er.

Filmen er stappfull av fantastiske scener. Fordøyelsesorientert kjoleprøving etter måltid på etnisk restaurant er en klassiker.

Alle skuespillerne er bortimot perfekte. Ingen L’Oreal-misbrukere forsøker å ta seg ut. Her paraderer dugelige skuespillere sine kvinnelige svakheter i en skjønn satire. Melissa McCarthy er på alle vis en stor komiker. Jill Clayburgh er skjønn mamma i sin siste film. Det er så bra. 2011.

Jerry Maguire

TV3 01.25

jerry maguire2

Cuba Goodong jr. er idrettsmannen og Tom Cruise spiller agenten.

terning 5 liten Tom Cruise spiller en overivrig idrettsagent i trøbbel. Vi skal ha forståelsen av at han er talentfull, men kontroversiell; en slags sports-kapitalismens Anja Andersen. Filmen handler halvt om Cruise og hans utålmodige klient Cuba Gooding jr., og denne delen er litt jabbete etter Tango & Cash-prinsippet, men Gooding jr. fikk Oscar for en så durabelig over-karakterisering av standardrollen kjappneger, og ord-duellene virker oppkvikkende. Resten utgjøres av kjærlighetsforholdet mellom sjenansen og udyret. Renee Zellweger er skjønn som alminnelig, koselig norskhetsjente. Hennes snille øyne bærer ryggsekker og løfter om åpne SV-barn, og vi tror virkelig på at Cruise faller for den ukarismatiske godheten.

Lunhet gjør «Jerry Maguire» spesiell. Det er hjerte i alt Tom Cruise gjør på film. Den pene mannen har en enkel, intelligent følsomhet som overstråler alle mistanker om avgrunnhet og karriere-kynisme. Han er en fin fyr. 1996. 2 timer, 15 minutter.

Against the dark

Viasat4 22.00

terning 4 liten Faktisk enda en Steven Seagal-film jeg ikke har sett, men det kan virke som om han er denne helgas Milla Jovovich. Seagal spiller en fyr som heter Tao, og han skal føre de ekstremt trua ut av hospitalet uten at alle vampyrene tar dem. Denne gang kom blodsuger-sjukdommen fra et virus. Det er lurt å la seg vaksinere. Ikke lytt til paranoikerne. 2009.

Ghosts of girlfriends past

TV2 Film 19.05

ghosts of girlfriends past

Matthew McConaughey og Jennifer Garner og alt det der.

terning 5 liten Matthew McConaughey er en slags Hollywood-versjon av Flue-Berly. Gjennom film etter film har han munnen konsekvent halvåpen sånn som de med tannlegeskrekk gjør når de skal rotfylle. Dette er McCs måte å være forskrekka på, erotisk tilgjengelig, ironisk eller søvnig. Måpemunn. I «Ghosts of girlfriends past» har han gitt avkall på Øyvind Fjeldheim-krøllene, og i perioder ser han nesten ut som en mann. Det hjelper også at han har fått tynne lykke-rynker langs øyekrokene. Vi som så McC i «Ildens herskere», venter ennå på at han skal finne fram sin indre harry igjen. Men det kan ta tid. Han ankommer brudeslottet iført et slengete flaggrødt skjerf som kunne tilhørt Postman Pat. Mannen har langt igjen.

Denne romantiske komedien er ikke det verste han har gjort. Filmen sjarmerer med en magisk realisme som egentlig tilhører nittitallet, den har et par som er troverdig forelska i hverandre og den ender med at du sitter med glyseringlinsende Luis Mandoki-tårer i smilende øyne sjøl om ingen dør.

Det er en del lett hverdagsmoro her. Det siste i Hollywood er sidekick av indisk opprinnelse, for dialekten deres er kontantvittig som rumpevitser. McC har ei indisk sekretærdame som sperrer opp øynene som om hun var med i «Slumdog Millionaire». Dessuten er Jennifer Garner Matthews barndomselskede. Garner spiller Jenny Perotti og er blitt så demonisk tynn at hun kunne vært stand in for Gary Oldman i Dracula. Alle er fryktelig tynne i filmer nå for tida bortsett fra Seth Rogen. Det er som å være på pub med danske datafolk. Robert Forster spiller brudens far, en mann som deltok i Korea-krigen med det resultat at landet ble delt. Det går nesten like ille da Breckin Meyer og Lacey Chabert skal gifte seg.

Rosinpølsa henger på Michael Douglas. Noen har fått ham til å likne det glemte medlemmet av Frank Sinatras festegjeng The Rat Pack. Han opptrer som det moralske spøkelset onkel Wayne og angrer at han ikke ble medlem i Kristelig Folkeparti og levde som Jens Stoltenberg. McC får besøk av flere spøkelser. De viser hvor trist livet blir hvis du ligger med mange damer, er rik og vellykka, pen og flink. Med andre ord: Dette er en bryllupsversjon av Dickens «En Julefortelling», og innimellom er den ganske hyggelig.

Fargene er deilige og dype. Romantiske som i western-filmer og i ærgjerrige eventyr. Det gir filmen stil. 2009.

Kampens regler

TV2 Film 21.00

terning 4 liten «Rules of engagement» skildrer rettssaken etter at amerikanske soldater skjøt mot demonstranter i det arabiske delen av utlandet. Tommy Lee Jones spiller advokat med soldatbakgrunn, Samuel L. Jackson er offiseren som lot folka skyte. Guy Pearce og Ben Kingsley spiller også. William «Eksorsisten» Friedkin regisserte i 2000. 2 timer, 5 minutter.