Månedlige arkiver: august 2014

Søndag 31.8. Den friske lukta av saltvann, krutt og engelske forskere

 

Master and commander

Viasat4 22.00

terning 5 liten Kom dere ut i frisk luft, kjenn den fjerne eimen av salt sjø, gammel kruttrøyk og britiske naturforskere uten deodorant og solkrem. Dette er en deilig film. Den handler ikke om noe, men det gjør ingenting. Havet har ingenting må si, det bare er der.

master and commander

Paul Bettany og Russell Crowe snakker sammen om Heyerdahl og Darwin og vanning av grønnkål.

Hvis man skal være helt ærlig, er «Master and commander» den garantert beste seilskutefilmen som noensinne er laget, og den australske regissøren Peter Weir har en fornemmelse med sjø, vind og oppkledde sjøfolk som gjør «Master and commander» til noe mer enn et vellykka sjøslag og en nedtur for franskmennene.

Enda en gang har en film med britisk mannskap den fordelen at selv de minste er synlige i vrimmelen. Den rørende nærheten i et skipsmannskap på tross av rangordninger visualiseres ved at alle har et ansikt og en stemme. «Master and commander» skildrer alle de uttrykksfulle i mengden, og den er så presis i regien at til og med bølgene kan skilles fra hverandre.

Dessuten er det en sjeldent god kameratfilm. Australieren Russell Crowe er ikke bare en troverdig barknuser. Han brummer med hele kroppen, mens øynene er klare og levende som på ei nyforelska småjente. Crowe spiller altså kapteinen på det aldrende, men verdige britiske skipet i Stillehavet akkurat mens Napoleon forsøkte seg på noe så patetisk som et samla Europa. Legen om bord er en lengtende darwinist som dyrker livets hellighet og undrer seg over biller og skarv. Han spilles av Paul Bettany, den ultrafølsomme londoneren som har revefjeset til Cate Blanchett og en gang kommer til å bli større enn Anthony Hopkins. Nåja.

Oppdraget er å finne en fransk superfregatt og kapre den for England. Rundt Galapagos sniker den spøkelsesskuta seg på jakt etter engelske hvalbåter, som om den skulle være ei Greenpeace-lørje. Det må den ikke. 2003.

En prest og en plage

NRK1 23.40

terning 2 liten Dagens visning av Børre Knudsen-filmen skjer altså klokka ti over halv tolv. Den er fremdeles en parade av alle dokumentargenrens ubehjelpelige svakheter, og sånn var det. 2014.

United

NRK2 21.40

terning 4 liten Denne filmen vil kanskje også røre Mac-brukere og andre YNWA-fanatikere, for den forteller om det yngste suksesslaget i engelsk fotball noensinne, «Busby babes» var Manchester United på femtitallet, inntil åtte av guttene døde i flykrasj i München i 1958. Dette dokudramaet baserer seg blant annet på intervjuer med overlevende. 2011.

The eagle

NRK3 00.05

eagle, the

Channing Tatum på vei til Skottland.

terning 5 liten Menn er rare skapninger. De kunne sittet i vinkroken som godlynte italienere og nytt løse kvinners beundring, og i stedet stikker de til Skottlands evige høst for å gjenopprette fars ære. Hvordan i alle dager kan man bli så dum? Men OK. Det ville jo ikke blitt kriger uten dem, så alt dette motet og alle denne æren har vel en hederlig hensikt. Skotten Kevin Macdonald har laget en nydelig film om heltemot, vennskap og elendig vær. Channing Tatum fra «G.I. Joe» spiller den romerske offisers-sønnen Marcus, som rundt 150 etter Kristus får det for seg at han skal gjøre noe med familiens ære ved å ta seg nord for den britiske muren. Der skal han hente en gyllen romersk ørn som faren mistet da han ledet den niende legion til vanære og utslettelse, ! muligens i motsatt rekkefølge. Sør for de romerske okkupantenes mur sloss Cæsar-snobbene mot druider, som så ut som hjernedøde hooligans fra Liverpools supporterbuss. Noen av dem oppførte seg verre enn trommelslagere i Blind Faith, men det var italienerne vant med. De takla druidene, sjøl om det føltes langt hjemmefra. Nord for muren derimot. Der fantes de skotske villmennene som sprang på magre heier (akkurat som nordmennene på den tida) og feiret sin jernalder med cider ifra spann, vill vold og religiøse fester som til og med katolikker kunne blitt forskrekka av. Noen av dem var tatoverte og gråmalte skinheads. Sel-folket ville aldri fått lov til å ha klubblokaler på Storhaug. Disse steinfjesa har ørnen. Klippfisk vaier i vinden som syttendemaiflagg, fjorden ser ut som en jamboree i Ryfylke – men de har ørnen. Marcus (som underbevisstheten min insisterte på å kalle Biggus Dickus) kommer dit sammen med slaven Esca (Jamie Bell). Han er også brite, men på den finslige måten til ManU-supportere. Han leder sin herre gjennom helårs-regnet som en dyster quisling, for han skylder sin herre livet og har gitt sitt ord. Det er mye flott, kulsen natur i denne filmen. Det er mye uflidd fighting. Men det er bra laga, og Macdonald har fått til et skikkelig spennende gutte-eventyr om Berlusconis forfedre. Hvis du noensinne skulle lure på hvordan han ble som han er. 2011.

Kontakt

TVNorge 23.55

kontakt

Kan dere si fra hvis dere ikke hører meg?

terning 2 liten Dette er den kleine pysefilmen om verdensrommet, og til og med Matthew McConaughey er med. Verst går det ut over Gud. Han er redusert til ei slags teleslynge, en vindtunnel med nordlys-effekter. I årtusener har evigheten hatt det definisjons-privilegium at religion utmerker seg ved at den bygger på tro. Ikke her. Jodie Foster lytter først til verdensrommet og drar så avgårde i Zemeckis New Age-tivoli og finner ut av det. Utrolig dårlig. 1997. 2 timer, 25 minutter.

This means war

TV3 21.00

this means war

Reese Witherspoon og Tom Hardy i en slags Gladmat-form.

terning 4 liten Først en akutt oppklaring: McG er ikke en litt feit afro-amerikaner med action-sinnelag. Han er en rosa 43-åring fra Michigan med rødt hår og fregner.

Det betyr at regissøren kan være akkurat så pysete som han bare vil, og det er en rettighet han ivaretar med konsekvent iver. Chris Pine med øyne så blå som ei Donald-jakke likner en halvt vellykka Justin Bieber-dokke mellom tolv og førti, og han tjener et litt rart CIA der agentene oppfører seg som jomfruelige high school-elever med dagdrømmer om fast følge. Pine jobber sammen med bror sin, Tom Hardy. Han er britisk.

Innledningsvis banker de to mennene i svart alt som finnes, og du tror du skal få se en agent-action. Men som ventet oppstår Reese Witherspoon med rå venninne og hjertedøvende samlivs-empatier, så plutselig handler filmen om hvem hun burde deite og hvor ofte hun burde ha gulrot i gratengen og måtte disse overflødige damene få kollektiv halsbetennelse og luftrør-parese for de snakker som matsøppel. Det er ikke en agent-action lenger, men en så reesete romantisk komedie at du kan kjenne den medisinske søtlukta fra basiliansk voks.

Witherspoon deiter begge, men det finner de ut. Og fordi CIA egentlig ikke vil at de skal jobbe med annet enn å forberede sin egen pensjon, bruker frierne alle agentyrkets teknologi-triks til å overvåke hva den andre gjør med fellesdama. Noe av det er faktisk ganske vittig, som om McGyver datt på sykkelstanga og fikk kjønnsliv.

Det er nå jeg skal skrive: Dere vet alle hva som skjer. Guttene blir uvenner, og i slutten av filmen blir de enige om at de skal ha en natt hver, og hvis avkommet hennes snakker som Michael Caine, er det den engelske broren som er faren. Det der var ikke sant. De blir uvenner. Og alt løser seg innenfor monogami-budet i den kaliforniske tro.

Hvis vi ser bort fra at Reese Witherspoon er som banan-Twist, kommer dere til å like filmen litt etter midten. 2012.

Kampens regler

TV2 Zebra 21.00

terning 4 liten «Rules of engagement» skildrer rettssaken etter at amerikanske soldater skjøt mot demonstranter i det arabiske delen av utlandet. Tommy Lee Jones spiller advokat med soldatbakgrunn, Samuel L. Jackson er offiseren som lot folka skyte. Guy Pearce og Ben Kingsley spiller også. William «Eksorsisten» Friedkin regisserte i 2000. 2 timer, 5 minutter.

I love you, man

FEM 19.20

terning 3 liten Antakelig fortjent ukjent komedie om en mann som skal gifte seg, men trenger en forlover. For å skaffe en begynner han å være mye sammen med en av de guttete ungkarsguttene. Jeg vet ikke om noen som har sett denne filmen, så la meg gjette: Kameraten blir forelska i brudgommen. Paul Rudd. 2009.

Coyote Ugly

FEM 23.00

coyote ugly

Ja! Jeg motbeviste Relativitetsteorien!

terning 4 liten Kultfilm for festorientert tskjorte-ungdom om jenter som driver kreativ bar med sang og fyll. Det mest interessante ved den er Piper Perabo, som slo igjennom og er en av de nye store. Maria Bello, Izabella Miko, Tyra Banks, Melanie Lynskey, LeAnn Rimes – og Adam Garcia, som egentlig er danser fra Australia. 2000.

Tiptoes

TV2 Film 19.15

tiptoes

Matthew McConaughey og Kate Beckinsale i full størrelse.

terning 2 liten Matthew McConaughey har gjort én virkelig hederlig rolle: Han barberte håret av seg og drepte drager i «Ildens herskere». I andre filmer ser han ut som en mann som må spise valium fordi han er redd for at håret skal bli uryddig.

Denne uka spiller han i det som kanskje er årets eller tiårets verste film.

McC og Kate Beckinsale er gledesløst sammen. Hun er malerinne, og derfor går hun i luer som ville gjort Pia Myrvold forlegen. Da Beckinsale blir gravid, røper McC omsider at han har en tvillingbror som er dverg og to foreldre som er dverger og derfor kommer antakelig alle hans avkom til å bli veksthemma mennesker.

Hva som skjer etter det, kan egentlig ikke beskrives uten en omfattende bruk av fordommer. 2003.

Sleepwalking

TV2 Film 21.00

terning 3 liten Ei lita jente på tolv år forsøker å leve med at mor ikke ville ha henne. Nick Stahl, AnnaSophia Robb, Charlize Theron, Woody Harrelson. 2008.

Bordertown

TV2 Film 22.50

bordertown

Antonio Banderas og Jennifer Lopez avslører det meste.

terning 3 liten Jøje meg, her er en film med Jennifer Lopez og Antonio Banderas som jeg ikke har sett. Handler om at politiet i Mexico dreper og voldtar kvinner i all hemmelighet. Men fra USA kommer journalist Lopez og slår seg sammen med den lokale journalisten Banderas, og dermed er ingen kåt taco-purk trygg lenger. I følge forhåndsomtalen viser det seg at mord og voldtekt ikke er det verste som skjer i grensebyen. Hva kan det være? Meksikansk musikk? Gregory Nava regisserte dette i 2006, og det finnes vel en grunn til at ingen har hørt om den.

Heartbreaker

Silver 19.00

heartbreaker

Typisk det. Vanessa Paradis i mobilen mens verden sulter.

terning 3 liten Fransk romantisk komedie fra 2010. «L’arnacoeur» handler om en ung mann med et spesielt firma. De jobber med å gjøre slutt på forhold. En dag blir de hyra av en rik mann for at hans datter skal gå fra kjæresten sin. I hovedrollene Romain Duris og ekskona til Johnny Depp, Vanessa Paradis.

Shattered Glass

Silver 23.00

terning 5 liten Dokudramaet «Shattered Glass» er en litt ekkelt innsiktsfull film, for den viser hva Ole Brumm kan føre til. Historien forteller om den purunge suksess-journalisten Stephen Glass som feika alle reportasjene sine i det morgenbladsnobbete politiske magasinet New Republic Magazine. Filmens mest skremmende scener oppstår da Glass blir avslørt og begynner å sutre gollumsk. Her er en gutt som helt ærlig føler at det er synd på ham fordi han dreit seg ut. Glass-menasjeriet i preseteristbladet er i verste fall ikke bare et portrett av klassiske pappagutter, men en generasjonsbeskrivelse.

Billy Ray har laget en overlegent engasjerende film. Hayden Christensen som den ripskjute lille snottapaven er så kvalm at det føles som noe bakterielt, og Peter Sarsgaard gir et nesten sjenerende djupt portrett av en ung redaktør med evne til integritetens smerte. Man kan se og føle tankene til denne mannen. Han har sprø koksfelter i det lagdelte sinnet sitt. 2003.

McCabe and Mrs. Miller

TCM 21.00

mccabe and mrs miller

Julie Christie trives litt på landet.

terning 5 liten Leonard Cohen synger på lydsporet. Julie Christie og Warren Beatty drar gjennom det kalde striregnet nordover i gullgraverland og det snekres hjemmelaga horehus i den sølete starten til en småby. Robert Altmans lille western-drama-komedie fra 1971 er på alle vis en skjønn film for de som tar stemningen. 2 timer.

Lørdag 30.8. Ganske fint filmfarvel til sommeren

 

Sammensvergelsen

FEM 22.00

terning 5 liten En thriller med Julia Roberts og Mel Gibson må være like innbydende som en dag uten nettavis og katastrofe-nyheter, så vi tar den. Det finnes flere filmer med Gibson denne melankolske lørdagen da sommeren sier farvel, men «Conspiracy theory» er den beste.

Sånn er den: Utsøkt, sinnrik thrillermoro med to så strålende karismatikere at det oppstår interferens når de er i samme bilde. Konspirasjons-teoretikerne er USAs og nettsamfunnets mest underholdende eksentrikere. De tror i fullt alvor at FBI, KPS, BSI, BMW, det internasjonale meieriromvesen og Jimmy Hoffa tok livet av president Kennedy med giftig øyensverte og silikonlaser. De vet at Visa-kort fører til kreft.

sammensvergelsen

Julia Roberts tar seg av en reaksjonær taxisjåfør.

I «Sammensvergelsen» kjører Mel Gibson drosje og snakker slik yrkets utøvere skulle før bransjen ble overtatt av en interessegruppe som nekter å jobbe hvis noen tegner Muhammed; han er overstrømmende kategorisk og reaksjonær. Han frykter alt og gir ut et eget blad om romferjenes virkning på jordskjelv i California. Dessuten oppsøker han Secret Service-agenten Julia Roberts for å tipse regjeringen om hva som foregår.

Så begynner ting å foregå.

Med mye stemningsskapende paranoia og iltre, X-filmatiske kamera-dysterheter avsløres så mye medisinsk møkk at du tror det ikke før du trør i den. De amerikanske ørnene er som sedvanlig ikke hva de ser ut som, og Gibson-Roberts beveger seg som begeistra Bobsey-barn i en verden der alt i følge planen skal gå bra til slutt.

Mel Gibson er en økologisk fyr som strekker talentet sitt akkurat dit det rekker. Han overspiller mer enn en høyspentkobla Fender, men siden Ting Har Skjedd som er skumlere enn tirsdagers tannlegebesøk, godtar vi at den flegmatiske australieren virkelig er i trøbbel. Julia Roberts har fremdeles så fantastisk munn at hun kunne ha diet fra en undulat. Dette var i 1997.

United

NRK1 23.15

terning 4 liten Denne filmen vil kanskje også røre Mac-brukere og andre YNWA-fanatikere, for den forteller om det yngste suksesslaget i engelsk fotball noensinne, «Busby babes» var Manchester United på femtitallet, inntil åtte av guttene døde i flykrasj i München i 1958. Dette dokudramaet baserer seg blant annet på intervjuer med overlevende, 2011.

En prest og en plage

NRK2 21.10

terning 2 liten Denne filmen ble vist på NRK hver dag for en ukes tid siden, og jeg gidder ikke gjenta hele omtalen min hver gang. Jeg likte den ikke. Men jeg liker ingen dokumentarfilmer, for de ryker på Salmer fra kjøkkenet-syndromet. 2014.

Apejentene

NRK2 22.30

terning 3 liten Dette svenske dramaet har jeg ikke sett, og jeg kommer aldri til å se det. En snakke ut om-film om to jenter som blir kjent og tiltrukket og problematisert. Makt og kontroll. Fattar du inte!? 2011.

Precious

NRK3 00.30

precious2

Familiescene i en av de stilistisk mest vellykka filmene jeg har sett.

terning 6 liten Nesten momentant gir «Precious» en fornemmelse av at du ser en ny filmform, en ny stil, en ny måte å skape troverdighet på. Denne filmen rører deg langt på utsida av medfølelsen og indignasjonen: Det blir som å se egentlighet bli til foran øynene.

Filmens hovedperson, Precious, er ikke en vanlig film-rolle slik vi kjenner dem fra småsinte dramaer. De roper og ler og skriker og geberder seg på måter som får oss til å smile gjennom tårene. Ikke her. Fornedrelsen er fæl for den som ser, men det virker som om den ikke påvirker hovedpersonen. Gabourey Sidibe, i en visuelt sterk hovedrolle som Precious, går gjennom filmen som en statue, som et religiøst ikon, som en ubeskrevet helgen. Hun er en 16-åring som er blitt voldtatt av faren og har født ett barn med Downs, nå er hun gravid med den neste. Hun bor i Harlem med en mor som utnytter henne økonomisk og mishandler henne verbalt i kontinuerlige hat-remser som er nesten absurdistiske monologer. Hun går på en skole der hun aldri sier ett ord. Etter kort tid ser verden rundt henne ut som en parodi på virkelighet. Vellykketheten. Skjønnheten. Blidheten. Alt ser ut som tull. Precious er origo. Hun er ikke bare en representant for fattige slumboere i Harlem, hun blir det skadde mennesket i verden og i den ytterste forstand en slags atavisme. Mennesket ble til i frykt og vold. Forstand og kunnskap forvandlet oss til noe mer. Underviserne i «Precious» er som stiliserte utviklings-engler. De gir analfabetens liv sjøltillit og styrke.

Precious er egentlig usårbar, uinntakelig. Hun lever i en smertestillende boble der hun har klart å få til at ingenting betyr noe, og hun overlever på enkle, rørende ungjente-fantasier om rike menn, kjendis-karriere og privilegiet ved å være tynn, hvit og blond. Når faren voldtar henne, når de onde dytter henne i søla, sprekker virkelighetsbildet hennes helt bokstavelig og en annen verden oppstår.

Det finnes antakelig mange helt gale måter å filme Sapphires 1996-roman på, og bare én riktig. Her er den. Dette er den rette versjonen. Den er laget som en sammensmelting av fantasi og flukt, den svever av gårde som en god fé over slummen. Ingen mennesker, skjebner eller enkelt-handlinger blir forskjønna. Håpløsheten i Harlem er ubeskrivelig fæl. Men filmen skaper en slags forening av tanke og følelse som kanskje heter tankelse, hva vet jeg.

«Precious» har roller som kommer til å gå inn i amerikansk filmhistorie som evige. Mo’Nique har allerede fått en Golden Globe for en morsrolle som er så fæl at stemora til Snehvit ville ha spist sitt eget eple. Gabourey Sidibe har nesten ikke mimikk; hun er som en statue eller en forsteining, og like fullt følger du ansiktet hennes som om det skulle røpe den hellige gral. Mariah Carey spiller sjokkerende bra som sosialarbeider, Lenny Kravitz er god som mannlig hjelpepleier. Ting som ikke skulle skje.

Som nevnt hadde jeg helt fra starten følelsen av at Lee Daniels fant opp en ny genre. I stedet for å forsøke å gjengi virkeligheten, gjendikter han den. Det er en fæl klisjé, og mange sier de gjør det. Men denne regissøren skaper en så perfekt miks av avstand og nærhet at du engasjerer deg i ting som hodet helst ville ha blitt kvitt. 2009.

Netter i Rodanthe

Norsk TV2 22.50

netter i rodanthe

Ubegripelig skjønne sammen: Richard Gere og Diane Lane,

terning 5 liten Det romantiske dramaet er egentlig like ugjenkallelig avliva som ml-ere og diskodansere. Derfor blir det et høstlig varsel om evig liv når det plutselig dukker opp en ekte følsomhets-zombie. Romantisk drama må ikke forveksles med romantisk komedie, som er en genre der neo-jappene utveksler kjertelflomskader og fisevitser. Det romantiske dramaet handler om den store kjærligheten, og du skal ikke le.

Richard Gere og Diane Lane er så perfekte sammen at du føler deg som en lun Sandra Bullock-sokk.

De to møtes i et strandhus på Carolina Beach, North Carolina, og sjøl om bygningen ser ut som en kreasjon fra Disneys digitalmekkere, fantes den faktisk inntil stormen endelig tok den for kort tid siden. Sølvreven Gere spiller en katastrofe-ramma kirurg som er på vei til Ecuador for å bli kjent med sønnen sin. Hun passer hus for en venninne mens den ekle eks-mannen har barna.

Hvis vi ser bort fra den drastiske kjøkkentabben at Diane Lane tilsynelatende setter ca. 200 graders ildfast fat rett på lakka mahognibord, fungerer alle de uformelle småtingene i denne filmen. Gere og Lane har ansikter som på en måte lener seg mot hverandre, og de burde egentlig vært gift. De burde ha sittet mye helt i ro ved siden av hverandre mens sjørøvernes solnedganger farget himlene i kjærlighetspastell.

Så kjem stormen! Som to flyktningar frå verdas og sjøkapteinars raseri klyngar dei seg saman, skræmde og kåte som dødelig sjuke og rømlingar i gamle erotiske romanar, medan skummet kaster seg mot den lange stranda.

Det blir erotikk og romantikk, men han skal besøke den idealistiske sønnen i Ecuador, den idioten. Det sier jeg ikke mer om. 2008.

Iron man

TVNorge 21.30

iron man

Robert Downey jr. som jernmann. Gwyneth var ikke til stede da bildet ble tatt.

terning 5 liten Å jøje meg så herlig det er med film når alt stemmer. I «Jernmannen» går maskiner og mennesker opp i en lavere enhet som passer oss midt i vår guddommelige middelmådighet. Takk.

Robert Downey jr. er etter min mening en av de største amerikanske skuespillerne, og egentlig burde jeg be dere utsette denne filmen og leie «Chaplin» først. Med sine utfordrende, ironiske stilisme-fakter klarer den livsherja mannen gang etter gang å hale oss inn i sin fiksjon. Downey jr. bor rett utforbi virkelighetens dør, som om han var en ledsager ut av den. Når han spiller en Marvel-helt oppstår en ny logikk-dimensjon, for mannen er så skeiv at han både kan være eksentrisk milliardær og superhelt uten at det virker merkelig eller påtatt. Evnen er sjelden. Nicholson kunne aldri gjort det. Ikke Depp heller.

Jeg skal fortsette i Dropsen-posen med rolleliste-snop: Jeff Bridges har en stemme som gjorde at jeg lukket øynene da jeg så «The door in the floor» og bare lyttet. I «Jernmannen» spiller han Downeys partner i en skikkelse som Vigeland kunne ha hogd og Hamsun kunne ha skrevet. Skallet som en østkant-torpedo, tilsynelatende diger og dystert faderlig. Han er nydelig.

Og Gwyneth Paltrow med sitt behagelig zoologifarga pelsdyrhår og sitt rolige ansikt er storarta som tilbakeholdent andpusten sekretær.

Dessuten har Jon Favreau regissert som om superhelter ikke blir diktet for 10 år gamle transformerfans, men eldre gutter med ukurerbar ironi-avhengighet. Filmen starter i Afghanistan, der småbannende Taliban-legionærer tar milliardæren Tony Stark til fange. Så beveger handlingen seg bakover til mannens verbalt drektige playboy-liv, der journalisten Christine Everhart i en kropp som likner Skeletors søster, blir kasta ut av hovedpersonens morgen av en sarkastisk Paltrow. Alt er forbilledlig elegant gjort. Så trenger plutselig rikingen i Afghanistan både hjerte-magnet og flyge-rustning for å unnslippe, og derfor konstruerer han en av restavfall og Ebay-elektronikk. Hjemme i USA perfeksjonerer Stark drakten til en slags bionicle-bunad, flyr til Afghanistan og redder livet til småbarns far og utfordrer F-16 eller 18 eller 20 eller noe sånt. Hvis konfliktløsninga i korporasjonene hadde vært filmet like elegant som innledningen og kampscenene, ville «Jernmannen» blitt uutholdelig bra. Nå blir den menneskelig. Litt småteit mot slutten da regissøren får behov for å presentere en bråte forklaringstrengende handlingstråder og glemmer at det er Downey jr. som bærer hele greia, og uten ham blir det bare Spider-man fra smia. Men sånn er det. 2001.

Firewall

TVNorge 00.45

firewall

Harrison Ford som datamann med dress og Virginia Madsen som ja, kona hans.

terning 5 liten Først til det ideologiske: Harrison Ford ble aldri laget for å bli banka av en engelskmann med asparges-armer. Paul Bettany er en effektivt mimikkfri skurk, men han burde ikke slåss.

«Firewall» har fått mye kjeft for at den er forutsigbar, og det er sant, men det er også 17. mai-feiringa. Chicago-mannen Ford er et klassisk kjøretøy, og han trenger nesten ikke manus for å engasjere. Når data-utpresserne tar familien hans, blir Harrison mer ulvete enn noensinne, og stemmen hans låter som når dyre hvitevarer går i stykker.

Kidnapperne vil at han skal hacke seg gjennom egen banksikkerhet og stjele elektroniske sedler fra eliten. Det gjør han med dings og mp3-spiller. Mye uforståelig skjer, IT-folka vil nikke fraværende, men så tar hovedpersonen en Ransom-Gibson og tøffer seg behagelig opp. Fra da av er filmen virkelig forutsigbar. Men hva så? Ingen ville ha likt bedre at manusforfatterne tok en motorveivending sånn at hele familien døde og Ford skiftet kjønn og ble salatrister eller salsablander.

Filmen foregår i Seattle, som er en litt fjern del av Rogaland og presenterer det været vi får framover. 2006.

Big daddy

TV3 19.45

big daddy

Adam Sandler som helt uansvarlig pappa.

terning 4 liten Adam Sandler er et slags barne-TV for voksne. Han ivaretar alt det som en generasjon bestående av 30-åringer uten vekst, forsøker å definere som kultur i stedet for umodenhet. Antakelig er 30-åringer en sunn ting. Antakelig er Sandler en sunn ting.

«Big daddy» handler om et useriøst menneske som overtar omsorgen for kameratens barn. Det gjør han med minimal utøvelse av autoritet, og er følgelig et forbilde for de fleste. Et stort barn passer et lite barn, poengene i filmen er få og anstrengte, men Sadler er en behagelig fyr å se på. 1999. 1 time, 33 minutter.

Man of the year

TV3 21.30

terning 4 liten De fleste har en far som lo godt av Robin Williams’ radiostandup i «Good morning, Vietnam!». Her er gaven til far. Jeg skjønner ikke helt budskapet i komedien «Man of the year», men jeg forsto ikke «Good morning, Vietnam!» heller.

Williams spiller en komiker som blir valgt til president ved en datafeil. Det politiske budskapet er spurvete, men til gjengjeld lett å være enig i: Man skal ikke velge feil mann til president, sjøl om han er vittig. Laura Linney er dessuten ekornmjukt sårbar datadame, Christopher Walken spiller lakonisk manager, og det finnes mye hyggelig dilldall i denne filmen. Far som lo godt, vil like disse folka.

For det viktigste var at generøse finansfolk hadde sluppet Robin W. ut av buret sånn at han fikk lov til å spre oneliners av høy kvalitet. Det funker. 2006.

Meet Joe Black

TV3 23.50

meet joe black

Døden Brad Pitt forelsker seg i den dødsdømtes datter Claire Forlani.

terning 5 liten Jeg liker denne filmen veldig godt. Jeg bare nevner det. «Meet Joe Black» har en svermerisk, melankolsk og moden hjertesmerte som forfører de stillfarne. Anthony Hopkins bærer med seg tristheten til den som har alt, bare ikke tid. Brad Pitt spiller døden og likner en litt oppstasa spurvunge der han gjeng på tunet og nippar strå i vederkvega nyfikenhet. Anthony Hopkins får utsatt sin varsla død og tjener som cicerone for gutten med ljåen noen utvalgte døgn da den grimme høsteren skal forsøke å kompensere sin eksistensielle kjedsomhet og leve lykkelig/ulykkelig som menneske og forelsker seg i Hopkins’ datter Claire Forlani. 1998. 2 timer, 55 minutter.

Jakten på hevn

TV2 Zebra 22.15

terning 4 liten «Seraphim Falls» er en ganske ukjent borgerkrigs-western med Pierce Brosnan og Liam Neeson. Handler om en oberst som leter etter en mann han skal hevne seg på. Anjelica Huston er også med. 2006.

No good deed

TV2 Zebra 00.25

no good deed

Milla Jovovich i armene på Samuel L. Jackson.

terning 4 liten Denne krimthrilleren fikk aldri særlig god mottakelse, men den er ihvertfall interessant. Veteranen Bob Rafelson har filmet en krimnovelle av pulpforfatteren Dashiell Hammett. Samuel L. Jackson er en cellospillende, sukkersjuk politimann som etterforsker biltyverier. Gjentar: Etterforsker biltyverier. En politimann. I våre dager må man stjele tankskip for å bli rettsforfulgt, men i denne skjønne filmen leter en voksen mann etter biltyver. Historien er som nevnt tatt fra en novelle av 40-talls-pulperen Hammett og blir meningsløst parallellforskjøvet til vår tid. Det gjelder også de rare menneskene.

Purken blir både tatt til fange av psykopater og godvenner med den klassiske gangsterbrura Milla Jovovich, som er sensuelt svikefull slik kvinner var i svart-hvittens tid. Stellan Skarsgård spiller gangstersjef med bart som likner en rad døde fluer, og Joss Ackland kunne vært Burl Ives’ tvillingbror. På tross av useriøse eksteriører klarer de å lure en stakkars bankmann til forbryteri, men bil-etterforskeren forstyrrer planen og forsinker alt.

Den er en behagelig film, som et middagshvilteppe for inneliggere med god tid. «The house on Turk Street» er fra 2002.

The rebound

FEM 20.00

terning 4 liten Romantisk komedie fra 2009. Catherine Zeta-Jones, som virkelig ikke henger i horn på veggen, spiller en kvinne som fanger interessen til en mye yngre mann, spilt av Justin Bartha. I 2009 var Z-J førti år, og Bartha var elleve år yngre. Så filmen handler ikke egentlig om at han er så ung, men om at hun gikk fra forstadsgubben sin på grunn av utroskap og at han jobber i kaffehøl mens familien mener han sløser vekk livet. Er kjærligheten virkelig? Hva skal spurven med nebb. Hva sier reven? 2009.

Patrioten

Viasat4 22.00

patrioten

Jeg har stearinlys, og jeg er ikke redd for å bruke dem.

terning 3 liten Med «Patrioten» forlot Roland Emmerich de kule regissørenes ubrutte rekker og bega seg over i blodgrinernes prostitusjonsgarde. Det finnes ingen rimelighet i filmen om opprørshelten Benjamin Martin. Det finnes ingen logikk i virkemidlene. Emmerich kunne like gjerne ha beskrevet Christofer Columbus som atombombas far og trippel-trippel OL-vinner i vannpolo. Da Mel Gibsons oppgjør med engelskmennene når klimaks, har regissøren allerede forlatt virkeligheten i så pompøse latterligheter at filmen er blitt et surrealistisk manifest.

Det ekstatiske fraværet av normalitet blir signalisert fra de første bildene, der blide slaver og idylliske nazibønder omfavnes av maisåkrenes bearnaise-gule banalitet mens musikken hopper av gårde som en 12 tonns kanin og truer med å tråkke noen i hjel. Søte barn likner kåldokker, og familien brenner mengder stearinlys med fanatismen til en satanistisk sexsekt. Far Gibson er imot krigen fordi den dreper folk og ødelegger land. Men han skal få se hvor feil han tar, for Emmerichs film er så hardhjerta krigshissende og så blodrusa voldsglad at man skulle tro den var produsert som en verve-kampanje. Engelskmenn blir fremstilt som en gjeng historiske super-hooligans som brenner kvinner og barn levende i låste kjerker, og man får følelsen av at Hitler må ha vært læregutt i den britiske hæren.

Emmerich tar livet av sønner og døtre og nygifte sønne-hustruer for å holde det boblende blodhatet i filmen på kokepunktet.

Filmen er det man kaller storslagen på den gamle David Lean-måten. Ved havna ligger det dataskip og kviler gråskimrende i sine sprengte pixler. Soldatene på marken ser av og til ut som om de er innlånt fra computerspillet «Red alert». Når så mye fri fantasi settes sammen til en så rå bildeorgie, får man følelsen av å se en psykotisk film, man kjenner at den er laget av folk som enten ikke er helt normale sjøl eller tror at vi ikke er det. Den følelsen er ekkel. 2000.

Payback

Viasat4 00.55

terning 2 liten «Payback» var antakelig tiårets råeste voldsfilm, men sikkert ikke, og samtidig en parodisk oppgira heltehistorie av surrealistisk format. Mel Gibson spiller en voldsforbryter og actionhelt som skal ha tilbake sine 70.000 dollars fra en utro kompanjong og ender med å utfordre en gangster-organisasjon på størrelse med Sveits.

Handlingen beveger seg i et utpensla avskylig nerover-landskap av sjellause harry-svikere, kynisk korrupsjons-purk, horer med asfalttjukk øyensverte, vaklende heroin-hustruer og mordkakser, og vi får være med på instruksjonsrå kvinne-banking, sado-sex, hammer-tortur, blodsprut-mishandlinger og en generell massakre-romantikk der nesten bare den amerikanske nasjonhelgenen Bikkja overlever. Æsj. 1999. 1 time, 40 minutter.

Rottatouille

TV2 Film 18.55

rottatouille

Sølende kokk.

terning 5 liten En for hele familien, et er tross alt lørdag. «Ratatouille» er en intelligent og fartsfylt, mat-parodierende animasjonsfilm av det aller beste slaget. Vi vet alle at de fleste barnefilmene er laget for voksne. Denne handler om ei rotte, og alle historier om rodenter skal ha pastellfarga helsides-tegninger og ligge i barnehylla.

Men denne filmen handler egentlig om mat, og det med rotta er bare for å lokke småbarnsforeldre og skilte fedre med helgevakt til kinosalene. Det er ikke mange barn under 12 år som har et forhold til steking av ostesufflé, og hvis de har, går de ikke rundt og briefer med det.

Som vi vet av de siste åras skoledebatt mellom oppgitte lærere og steinalder-filosofer fra Høyre, er barna ikke så opptatt av ytelser heller. Så når rotta hjelper den evneveike kjøkkengutten med å skape fantastiske ny-smaker, er det større sjanse for at prosessen berører en spesielt vellykka finans-pooler i Skagenfondene enn unger i sandslott-alderen. Rotta har imidlertid utviklingsproblemer med familien: Den vil at han ikke skal bli til noe. Tenåringer med videregående hverdagsvegring vil bli rørt til tårer.

Alle som har spist grønnsaksgrapset ratatouille vil gripe humoren som følger med fantasien om at det går an å gjøre en guddommelig versjon av grauten. Men det handler det om. Den begavede matrotta Remy hjelper mennesket med rottetullet sitt. Og tro det eller ei. Det blir en vittig, intelligent, fartsfylt og poetisk animasjonsfilm som overgår de fleste.

Det er nå man skal avslutte med bon apetit, så det gjør vi ikke, siden all mat som det tar mer enn 20 minutter å lage representerer fascistisk misbruk av tid. 2007.

Fredag 29.8. «Precious» er faktisk den perfekte filmen

 

Precious

NRK2 22.55

terning 5 liten Nesten momentant gir «Precious» en fornemmelse av at du ser en ny filmform, en ny stil, en ny måte å skape troverdighet på. Denne filmen rører deg langt på utsida av medfølelsen og indignasjonen: Det blir som å se egentlighet bli til foran øynene.

precious

Gabourey Sidibe spiller rollen som om hun var en statue, et ikon, et symbol.

Filmens hovedperson, Precious, er ikke en vanlig film-rolle slik vi kjenner dem fra småsinte dramaer. De roper og ler og skriker og geberder seg på måter som får oss til å smile gjennom tårene. Ikke her. Fornedrelsen er fæl for den som ser, men det virker som om den ikke påvirker hovedpersonen. Gabourey Sidibe, i en visuelt sterk hovedrolle som Precious, går gjennom filmen som en statue, som et religiøst ikon, som en ubeskrevet helgen. Hun er en 16-åring som er blitt voldtatt av faren og har født ett barn med Downs, nå er hun gravid med den neste. Hun bor i Harlem med en mor som utnytter henne økonomisk og mishandler henne verbalt i kontinuerlige hat-remser som er nesten absurdistiske monologer. Hun går på en skole der hun aldri sier ett ord. Etter kort tid ser verden rundt henne ut som en parodi på virkelighet. Vellykketheten. Skjønnheten. Blidheten. Alt ser ut som tull. Precious er origo. Hun er ikke bare en representant for fattige slumboere i Harlem, hun blir det skadde mennesket i verden og i den ytterste forstand en slags atavisme. Mennesket ble til i frykt og vold. Forstand og kunnskap forvandlet oss til noe mer. Underviserne i «Precious» er som stiliserte utviklings-engler. De gir analfabetens liv sjøltillit og styrke.

Precious er egentlig usårbar, uinntakelig. Hun lever i en smertestillende boble der hun har klart å få til at ingenting betyr noe, og hun overlever på enkle, rørende ungjente-fantasier om rike menn, kjendis-karriere og privilegiet ved å være tynn, hvit og blond. Når faren voldtar henne, når de onde dytter henne i søla, sprekker virkelighetsbildet hennes helt bokstavelig og en annen verden oppstår.

precious2

Mo’Nique spiller en ufølsom mor på den andre sida av realismen.

Det finnes antakelig mange helt gale måter å filme Sapphires 1996-roman på, og bare én riktig. Her er den. Dette er den rette versjonen. Den er laget som en sammensmelting av fantasi og flukt, den svever av gårde som en god fé over slummen. Ingen mennesker, skjebner eller enkelt-handlinger blir forskjønna. Håpløsheten i Harlem er ubeskrivelig fæl. Men filmen skaper en slags forening av tanke og følelse som kanskje heter tankelse, hva vet jeg.

«Precious» har roller som kommer til å gå inn i amerikansk filmhistorie som evige. Mo’Nique har allerede fått en Golden Globe for en morsrolle som er så fæl at stemora til Snehvit ville ha spist sitt eget eple. Gabourey Sidibe har nesten ikke mimikk; hun er som en statue eller en forsteining, og like fullt følger du ansiktet hennes som om det skulle røpe den hellige gral. Mariah Carey spiller sjokkerende bra som sosialarbeider, Lenny Kravitz er god som mannlig hjelpepleier. Ting som ikke skulle skje.

Som nevnt hadde jeg helt fra starten følelsen av at Lee Daniels fant opp en ny genre. I stedet for å forsøke å gjengi virkeligheten, gjendikter han den. Det er en fæl klisjé, og mange sier de gjør det. Men denne regissøren skaper en så perfekt miks av avstand og nærhet at du engasjerer deg i ting som hodet helst ville ha blitt kvitt. 2009.

Falling down

Norsk TV2 23.55

falling down

Michael Douglas snakker med ekskona Barbara Hershey.

terning 5 liten Denne filmen blir mer aktuell for hvert år. Michael Douglas spiller en arbeidsløs fly-ingeniør som plutselig gjør opprør mot det politiske korrekte, nedslarva USA midt på motorveien, går fra bilen sin på vei hjem til sin fraskilte kone og sin datters fødselsdag. På veien utvikler han seg til en tungt bevæpnet hevner på vegne av det hvite borgerskapet som har sett alle verdiene sine bli ødelagt. Et sterkt og provoserende komediedrama med glimrende Douglas i hovedrollen. Robert Duvall er politimann, Barbara Hershey og Tuesday Weld hustruer. Joel Schumacher regisserte i 1993. 1 time, 55 minutter.

Ghosts of Mississippi

Norsk TV2 02.05

terning 4 liten Alec Baldwin, James Woods, Virginia Madsen og Whoopi Goldberg i et rasedrama, der Baldwin spiller en statsadvokat som vil ta opp drapet på den fargede borgerrettighetslederen Medgar Evers i 1963. Filmen forteller i hovedsak om rettssaken mot morderen. 1996. 2 timer, 10 minutter. Regissert av Rob Reiner.

The rebound

TVNorge 21.30

rebound, the

Catherine Zeta-Jones har fått seg en elsker.

terning 4 liten Romantisk komedie fra 2009. Catherine Zeta-Jones, som virkelig ikke henger i horn på veggen, spiller en kvinne som fanger interessen til en mye yngre mann, spilt av Justin Bartha. I 2009 var Z-J førti år, og Bartha var elleve år yngre. Så filmen handler ikke egentlig om at han er så ung, men om at hun gikk fra forstadsgubben sin på grunn av utroskap og at han jobber i kaffehøl mens familien mener han sløser vekk livet. Er kjærligheten virkelig? Hva skal spurven med nebb. Hva sier reven? 2009.

Rollemodeller

TV3 21.30

terning 2 liten Seann William Scott og Paul Rudd kjører en harryflammemobil som likner nytagga oljeplattform, og fordi de utagerer en trafikkulykke, må de gjøre samfunnstjeneste ved å ta seg av bisarre barn. Den ene gutten (Christopher Mintz-Plasse spilte Fogell i «Superbad») driver med ridder-rollespill og er følgelig mer sosialt handikappa enn en kvinesdøl med sjakkbrett. Den andre lille gutten er besatt av pupper, et nesten medisinsk uoriginalt komedie-paradoks som fører til at du hater alle scenene han er med i and your mother too.

Har du noensinne prøvd å tygge isopor? Sånn er «Role models». 2008.

Rogues Gallery

TV3 23.30

rogues gallery

Åttitallets Ellen Barkin er med i utskjelt actionkomedie.

terning 3 liten Actionkomedie med veldig dårlig rykte, men noen ganske kule skuespillere: Rob Corddry, Ellen Barkin, Zach Galifianakis, Adam Scott, Joe Anderson og flere til. Handler om at sjefen for et hemmelig spion-anlegg under jorda blir drept, anlegget er programmert for selvdestruksjon og rivaliserende grupper agenter er innelåst. 2010.

Major Payne

TV3 01.10

terning 3 liten Damon Wayans spiller en oppsagt offiser som skal bruke umenneskeligheten sin på å oppdra noen arme underprivilegerte. Ment som komedie. 1995.

Alpha dog

TV2 Zebra 21.00

alpha dog - Kopi

Justin Timberlake og noen andre idoter ved bassenget.

terning 2 liten Ti minutter handling, to timer film. Resten er en hjernedød, vokalrik, tourette-tullete festprat som kunne vært en refusert hip-hop-tekst fra Steinerskolens Booze- and Bitchband. Det er så ille.

Ale filmer skal på død og liv vare mer enn to timer, og de færreste har egentlig en historie. I denne forsøker manusforfatter og regissør Nick Cassavetes (Gena Rowlands sønn) å sannsynliggjøre en handling som omsider skal føre til en oppkonstruert Clouseau-katastrofe. Det gjør han ved å skildre et fortløpende party blant de mest patetiske menneskene på kloden. De er sønner og døtre av den relative California-eliten og ble dessverre født uten hjerneceller, og denne nesten umerkelige svakheten kompenserer de ved å snakke som hip hop-videoer.

Party-medlemmene kaller hverandre bro og bitch i fullt alvor, og for å fullkommengjøre den selvsatiriske identiteten, selger de grønn dop til hverandre og truer med vold. Emile Hirsch ser for eksempel ut som Jack Black i en overstadig Farrelly-komedie, Ben Foster spiller jødisk skinhead, Justin Timberlake valser rundt poolen i bramseil-shorts og ser ut som Fred Astaire på for sterk kaffi – og alle deler de ett ansiktsuttrykk som antakelig også er utlånt av MTV. De er fæle å se på. Som når førskolebarn røyker.

Kvinnene i filmen må være en 8. mars-spøk. Alle fniser, alle er steine hele tida, men på tross av det vil alle ligge med de hensiktsløse mennene i en døgnkontinuerlig fellesdumhet, og de sitter rundt og slikker på idioter som om de var tigger-vampyrer på leting etter litt svettelukt i et land uten egentlig blod. Dette pågår og pågår.

På grunn av en pengekonflikt mellom Truelove og jødefascisten blir sistnevntes halvbror kidnappa og installert i det dopdrevne disneylandet som pant. Da begynner Cassavetes å legge skrevne dagsrevy-opplysninger oppå bildet, så vi skjønner at det ikke skal gå bra med Sharon Stones 15-åring. Men sjelden har skjebnens veier vært mer usaklige. Handlingen krøller seg rundt seg selv som en morgentrøtt ål og kommer egentlig ingen vei – så da klimaks omsider oppstår, blir man verken forskrekka eller rørt, bare lattermildt overgitt. Nei. Hold opp.

Humøret bestyrkes av at Sharon Stone er blitt omgjort med Eddie Murphy-puter og foredrar en så dårlig monolog at den vil bli kunsthistorie. Ingenting er mer usannsynlig enn filmer etter autentiske historier. 2006.

One for the money

FEM 21.30

terning 3 liten I denne actionkomedien er det Katherine Heigl som skal oppspore folk som ikke møter opp etter kausjon, og mannen hun skal finne er selvsagt en gammalkjæreste. Han spilles av Jason O’Mara, som du aldri har hørt om før. Men han har flat mage og fint smil så han er uskyldig, og det vil Heigl finne ut av. 2012.

Rocky

Viasat4 22.00

rocky

Francis Ford Coppolas lillesøster Talia Shire spilte Adrian sammen med ung Stallone.

terning 5 liten Sylvester Stallone er en av de grummeste macho-mennene i amerikansk film. Han er muskelmannen. Han er den overlegne snikdreper. Han har spilt hovedrollen i to av de mest innflytelsesrike action-filmene i moderne historie («Rambo» og «Rocky»). Og han er kanskje den mest rørende romantikeren i treningsstudioet.

Stallone er en fullverdig, helaftens askeladd. Han så kampen mellom Wepner og Muhammad Ali den 24. mars i 1975 og ble inspirert til å skrive historien om Rocky Balboa, arbeiderklasse-mannen som ville så mye og trente så hardt at han fikk sjanse til å bli verdensmester – og tapte. Han fikk tilbud om mye penger for manuset, men nektet å selge hvis han ikke fikk spille hovedrollen. Dermed skalerte United Artist prosjektet ned til en én million dollar-film.

Stallone var en J.K. Rowling. Da han sa nei til 350.000 dollar hadde han 169 dollar i banken og prøvde å selge hunden sin fordi han ikke hadde råd til hundemat.

«Rocky» består av uskyld og romantikk. Balboa er en hederlig mann som elsker kona si over alt. Dette er arbeiderklasse-romantikk. Du elsker jenta di og er trofast mot henne. Du ærer familien og vennene dine. Du er en fin fyr, ikke en sleip og egosentrisk pappagutt. Replikken der Rocky roper «Adrian!» (konas navn) fra ringen ble nummer ni på lista over de 100 største filmreplikkene i 2007. Den gikk rett i hjertet på amerikanere av alle nasjonaliteter.

Stallone og Carl Weathers trente 35 timer på boksekampen. I kjøttlageret slo Sly så mye og så hardt at knokene hans ble flate. Det er de fremdeles når han knytter neven.

Det er rart med Stallone. Alle de halvveis kule misliker sånne fyrer, siden de forholder seg til kultur-aperi og overfladiske lettlivsanskuelser. Sylvester Stallone er en av de store personlighetene i amerikansk film. OK. Han har muskler av samme grunn som at Hemingway lot seg avfotografere i maskulint friluftstøy. Det styrker illusjonen.

Aldri undervurder skjønnheten i en fin illusjon. 1976.

Pale rider

Viasat4 00.10

pale rider

Clint Eastwood rir bort med Sydney Penny.

terning 5 liten «Pale Rider» er en virkelig staswestern for de svært kresne. Clint Eastwood regisserte og Clint Eastwood har hovedrollen i et slags mytisk, halvreligiøst actiondrama om en mytisk fremmed som kommer og hjelper undertrykte småfolk, som om han skulle være Herrens engel med rifle. Michael Moriarty, Christopher Penn og Carrie Snodgress i andre roller. 1985.

21 gram

TV2 Film 22.40

21 gram hoved

Sean Penn i urovekkende drama.

terning 5 liten Det ville forundre meg om noen i løpet av det 41 år lange livet til den meksikanske regissøren Alejandro Gonzales Inárritu hadde beskyldt ham for tankens klarhet. Hvis jeg skal være ubekymra, ubehagelig ærlig, må «21 grams» først og fremst kalles famlende føleri.

Men fordelen med de føleriske er ofte at de får fram følelser, og i hvert fall fornemmelser. Straks du har sett «21 grams», kjenner du deg så sjelelig at det vil være naturlig å gripe til fløyten eller cellobuen. Det skyldes at meksikaneren er en tematisk og kunstnerisk turner. Man blir svimmel av saltoer.

Historien fortelles moteriktig i blender-kronologi. En egentlig ganske ukomplisert historie om tre tragiske skjebner som knyttes sammen, blir kutta opp som purreløk og kasta rundt i wok-en. Fortid og nåtid tumler om hverandre, og fordi Sean Penn er med, anstrenger man seg så mye for å begripe hva som skjer, at en form for trøtthetsbasert innlevelse oppstår.

Penn er dødssyk, og han er skjelven av skyld fordi han fikk en død pappas hjerte. I spillet som følger, involveres den sorgramma unge moren som ikke kan leve med at ektemann og to barn ble drept av en uoppmerksom bilfører, samt han som kjørte bilen, en nyfrelst kriminell som allerede er dopa på egen samvittighet. Alle tre forsøker å leve det uutholdelige, men de får det knapt til, for døden er ubeskrivelig, og den kan ikke leves eller aksepteres.

Og det er den tematiske salto-kunsten: Inárritu får oss til å føle dødens kompromissløse tilfeldighet og dens trøstesløse absoluttisme ved at han hiver folk rundt i en tragedie uten lyspunkter. 21 gram er det sjelen veier i følge en forsker på starten av 1900-tallet, og filmen fabulerer rundt denne avskylige vekten (halv pakke tobakk) med det usagte spørsmålet: Er dette virkelig alt? Var det ikke noe mer? En far og to døtre dør, og verden går bare videre i Universets fascistiske uberørthet?

Livet går ikke videre. Det stanser hver gang et menneske oppdager at himmelen er et tak, og at eksistensialismens ubønnhørlighet også rammer de udødelige. Da oppstår et sinne og en sorg som burde ha endret galaksenes kyniske ferd mot det endelige forfall. Som sagt: Man griper etter fløyten. 2003.

Ripley under ground

Showtime 21.00

terning 4 liten Påskeforfatterinnen Patricia Highsmiths yndlingsmann Tom Ripley er tilbake i en førpåske-thriller som kommer til å løsne nakkemusklene hos frittstående myalgikere med behov for fravær av livsalvor.

Ripley spilles ikke lenger av Matt Damon eller John Malkovich, og det er det eneste problemet. Barry Pepper har et fikst navn i hvert fall her i Stavanger, men halvmånefjeset hans stråler ikke akkurat mer enn tusen nokiaer. Man kan nok venne seg til mannen i løpet av tretti års ekteskap, men det har vi som må gå helt fra Jernbanelokket til januar-regn, ikke tid til.

Roger Spottiswoode har regissert, og han kan i hvert fall lage en god historie. Dessuten forteller Highsmith denne gang fra kunstnermiljø i London, der den gale maleren Derwatt (Douglas Henshall) er i ferd med å bli en Tate-kjendis med bilder som man kan kalle Benetton-ekspresjonisme. Men så dør han i harrypadda si (Citroën CX). Skal man la den unge Ripley overta identiteten hans inntil bildene er solgt?

Jacinda Barrett fra «Poseidon» spiller den halvfatale franskefemmen Heloise på en kriminelt innsmigrende Kidman-måte – og Claire Forlani egger en nyttig forfalskner med sin smale grønnsakspiserkropp. Ingen skal si at kunstnere lider.

Da Willem Dafoe dukker opp i rutete Chat Noir-dress og framstår som plagsomt innsiktsfull kunstsamler, begynner den kriminelle delen av handlingen å bli synlig. Jeg skal ikke røpe om Dafoe blir myrda, jeg skal bare fortelle at nuperellebikkja til Heloise kommer vimsende med tupeen hans i tennene.

Tom Wilkinson er engelsk politimann og etterforsker på et sordinert Columbo-vis på den franske slottsbygda, og der står Ripley i boisen med mistenksom svigerfar, ødelagt vase og blod på golvet. Det er veldig underholdende. Problemet er bare Barry Pepper. Han var nok grunnen til at filmen lå ferdig på hattehylla i tre år før den ble lansert. 2005.

Torsdag 28.8. Fantastisk kjærlighet i jævla Japan

 

Lost in translation

TV2 Film 19.05

terning 5 liten Stor dag: «Lost in translation» er en av yndlingsfilmene mine, for den sniker under overflaten på ting slik for eksempel Bent Hamers «Salmer fra kjøkkenet» gjør og hvisker fram en paradoksal, følsom historie om fælt land og perfekt kjærlighet.

Dette er antakelig den beste kjærlighetsfilmen siden det arrangerte ekteskapet i Edens Hage der de første nykommerne ble grepet av melankolsk sult, men det er en annen sak, og det skal jeg ikke blande meg borti, egentlig.

lost in translation

Den mest tilfredsstillende troverdighet: Bill Murray og Scarlett Johansson finner roen.

«Lost in translation» er genial på så mange parallelle måter at den kunne ha vunnet et mesterskap i synkronsvømming. Jeg må systematisere det, for ikke å rote meg bort:

1) Dette er den egentlige filmen om utlandet. Utlandet er kjedelig, uforståelig og fremmed. Derfor funker det best som metafor for menneskets opplevelse av usynlighet i verden. Se punkt 4.

2) Dette er den sanne filmen om andre kulturer. Sofia Coppola får Japan til å se ut som en parodi på Disneyland, hun driver gjøn med språket, med faktene, med kulturen og alt det vi blir feilaktig oppdratt til å tvangslike. «Lost in translation» er en så utrolig befriende komedie, for den skildrer hva vi egentlig tenker og føler om andre folkeslag og hva andre folkeslag tenker og føler om oss.

I denne filmen finnes en japaner som gjør karaoke på Sex Pistols. Det er så genialt at det nesten ikke går an.

De som kniser rundt og kveker «gosh så great» om den vanskelige fremmedartetheten, er britneyer. Bill Murray og Scarlett Johansson er ikke britneyer. Sånne finnes i filmen, men våre to er de søvnløse, lakoniske, sørgmodige ofre for ensomheten. Språklig, kulturell, emosjonell ensomhet.

3) Å være fremmed sammen er det beste grunnlaget for vennskap.

Murray spiller en amerikansk actionskuespiller (en slags Clint Eastwood) som er i Tokyo for å gjøre whiskyreklame. Det gjør han med en jetlagga, resignert ironi som ikke bare er makeløs, men dypt, ektefølt ond. Johansson er gift med en nesten språkløs fotograf og sitter på hotellrommet i noe som likner sykehustruse mens det fargerike fellesskapet kjeder vettet av henne.

Som et tiltak mot forvirring, som en erstatning for tapt søvn og uformidla fjernhet, opplever de den japanske hovedstaden sammen. Et småhviskende par som fordi alt annet er så fremmed, har sjanse til å oppdage hvor like de er. De ville bare ha funnet det ut i et fremmed land.

lost in translation karaoke

Helvete på jord: Japansk karaoke-bar.

4) Utlandet er bare en metafor, utlandet er alltid bare en metafor. I denne filmen blir den kulturelle ensomheten et bilde på hvordan to mennesker ikke hører til noe sted eller noe annet vesen. Det gjør at rare Bill Murray (som nok en gang spiller en nevrotiker kalt Bob) og den fløyelssarte Johansson opplever en aseksuell forelskelse; en dypt motivert fornemmelse av at de ikke kan leve uten hverandre.

Derfor er det den beste kjærlighetsfilmen. Skjebnefellesskap skaper vennskap, og vennskap lager avhengighet og avhengighet fører til forelskelse og kjærlighet. Det kan skje mellom hvemsomhelst. En sørgmodig komiker og ei lun, nesten nygift jente med 34 års aldersforskjell, eller en trikkekonduktør og en papegøye eller en kronprins og ei festjente. Og mellom en undulat og hans speilbilde.

Sofia Coppola er en genetisk tunglasta 33-åring som normalt sett ikke skulle være livsklok nok for denne utrolig balanserte filmen.

Den tar seg noen få pauser, men glipper aldri. Replikkene er vidunderlige. Observasjonene er perfide. Følsomheten er samtidig tørr og tungsøvnig og smakfull. Bill Murrays særegne karisma står til Scarlett Johanssons myke sjenanse som jazz til rødvin eller som smoking til pils. Det er stort. 2004.

En ganske snill mann

NRK1 24.00

en ganske snill mann

Stellan Skarsgård på hybelen med Jorunn Kjellsby.

terning 4 liten Det ville være dypt urettferdig overfor de flinke å påstå at Molands finurlige, litt gammelmodige krim-komedie «En ganske snill mann» er en god film. En god film eksellerer enten i stil, innhold, provokasjons-spisshet eller skuespiller-genialitet. Dette er aldeles på det jevne og på det ubarmhjertig ujevne.

Historien om den vennlige mannen som kommer ut av fengsel, er en slags Olsenbanden På Sengekanten, og i lange, poserende longører viser den fram det opplagte med sein begeistring. Personene ser framfor seg og ser framfor seg, fortrinsvis med samme forknytte eller forpinte samfunnsskade-fjes. Bjørn Floberg og Gard B. Eidsvold spiller to satirisk oppdaterte Olsenbanden-medlemmer og er loppemarked-akkvisisjoner fra loftsrydding i dansk og engelsk komediekrim. De er ei sann plage, men imponerer antakelig folk som aldri har sett film før, slik Max Manus gjorde.

Bjørn Sundquist er noe for seg sjøl, slik han pleier: Værsté-eieren Sven snakker manisk, umelodiøst som en Venstre-politiker og fungerer som et gåtefullt menneske på randen av takk for i dag. Jorunn Kjellsby spiller vertinne og «kvinnfolk»-karikatur som i siste instans bikker ubehagelig over i det feminist-følsomme (som om Mr. Beans vertinne ble spilt av Brenda Blethyn). Jannike Kruse er bakrommets uberørlige Merete og en fin norsk gjentakelse. Alle arbeiderklassefolk av den sorten som lider av hjernesvinn og manglende personlighets-utvikling.

Jeg ramser skuespillere, for filmen består av tablå-figurer. Fortellingen om morderen Stellan Skarsgård som kommer ut av fengselet, får seg jobb, blir oppsøkt av sine tidligere medkriminelle, ser trist ut, har sex her og der, forsøker å treffe sønnen, har sex mest der og siden blir dypt rørt av familieforøkelse, er ikke akkurat stor fortellerkunst. Dette er en tradisjonell og klisjébugnende historie uten vri. Mens jeg så den, kjeda jeg vettet av meg.

Men etterpå oppsto en rar innlevelse. Jeg oppdaget at Skarsgårds milde monomani forfulgte meg som en kryddersmak i bakhjernen og at skikkelsen hans hadde satt seg. Antakelig er skuespilleren større enn rollen, og antakelig begynte jeg av sentimentale sympatigrunner å konstruere en holdbar personlighet sjøl av den psykologisk usammenhengende rollefiguren. En interaktiv hybelboer. Skap ham selv. Det er veldig bra. Det betyr at Skarsgårds uutgrunnelige Droopy-fjes faktisk hadde nådd fram som byggesett for et levende menneske. 2010.

Gran Torino

Max 21.30

Gran Torino

Den store hvite mannen Clint Eastwood viser fram sin storartethet for sumprottene i nabolaget.

terning 3 liten Hvis Clint Eastwoods klassiske western-helt Mannen Uten Navn i stedet var en nåtidshelt, ville han ha gått inn i Byen Uten Navn og finsnakket med likrøvere, kvinneskjendere og barnemordere sånn at de gikk med på å gå i terapi. Det ville vært bra for samfunnet, men kinoen er ikke for sosionomer.

«Gran Torino» er et maskinelt vellykka og vane-rørende menneskelighets-drama med tynne islett av action-komedie, og det uttrykker seg i så digre bokstaver at de svaksynte analfabetene på den andre siden av Månen vil være i stand til å lese mellom linjene.

Clint Eastwood spiller eks-soldat, eks-Ford-ansatt og enkemann som sitter igjen som den eneste hvite i nabolaget. Hver gang han åpner munnen, fornærmer Walt halve FNs hovedforsamling, han misliker de teite sønnene sine og han forakter de tuslete barnebarna som tilhører naken-navle-festisjistene og sms-er i farmors begravelse.

Eastwood regisserer seg sjøl som en klisjé; Den Hvite Amerikanske Hannen. Kowalski var med i Korea-krigen, han aksepterer bare amerikanske biler og han snakker nedsettende også til de han liker. Ansiktet er som det femte fjeset på Mount Rushmore, han knurrer som en varulv og stemmen likner ødelagt påhengsmotor.

I nabolaget bor sumprottene – det vil si asiater av hmong-folket. Familiens stillferdig duknakka sønn Thao blir plaga av slektninger i en voldelig gategjeng av den sorten som plutselig spretter opp av asfalten i Ninja Turtles-spill. Filmen handler om den konflikten. Hmongene viser seg å være akkurat så snille og greie mennesker som de burde være, og de blir virkelig djupt takknemlige da Den Hvite Hannen jager gjengen på flukt. Etter hvert får vi være vitner til at den gamle vane-rasisten faktisk liker de små asiatene, så det viser at han er en fin mann likevel. Naboene burde ha holdt seg unna den asosiale drittsekken, men på film-minoriteters vis blir de imponerte når verdensherrer snakker til dem.

Det finnes også en katolsk prest i historien. Han likner den mjuke innsida av en ufødt hamster og snakker til Walt om tilgivelsen og de snille løsningene som om gubben var en motvillig konfirmant. Fordi presten også drikker pils, blir Walt en anti-helt på en skuffende brosjyre-måte. Slik den edle hvite legen Tim Robbins frelste de stakkars uvitende afro-kriminelle i «Frihetens regn», lærer han asiatene om å ta vare på nabolaget sitt og bruke verktøy og være gode amerikanere.

Temaet med den aldrende synderen som ofrer seg for frelsen finnes også i «Unforgiven», og «Gran Torino» kunne vært bra om den ble formulert av en kyndig manusforfatter og regissert av en våken mann. 2008.

Sleepwalking

TV2 Film 21.00

terning 3 liten Ei lita jente på tolv år forsøker å leve med at mor ikke ville ha henne. Nick Stahl, AnnaSophia Robb, Charlize Theron, Woody Harrelson. 2008.

Start shooting

TV2 Film 22.50

start shooting  the deal

LL Cool J spiller Disrael. Ja. Det er veldig vittig.

terning 5 liten En film der William H. Macy elsker stående i dusjen med Meg Ryan kan etter de fleste kriterier for intellektuelle utfordringer ikke være kjedelig. «The deal» er selvironisk på Hollywoods vegne og forteller opplagt og rått om den dagen da en nedbrutt produsent skulle lage en film om den britiske statsministeren Benjamin Disraeli (1804-1881) fordi det fantes penger til en film med jødisk tema.

For å si det kvikt: Egentlig skal Macy eksose seg, men da nevøen avbryter med et dødsseriøst manus om BD, ser han muligheten for å redde karrieren. Han kommer i kontakt med finansierings-musen (entall: muse) Meg Ryan, han forelsker seg slik vanskjøtta prostata-er gjør og drar av gårde til Sør-Afrika for å lage en actionversjon av Disraeli, der LL Cool J er voldshelt som stjeler toraen fra de feige og flykter med uzi og halvnaken dame i armene.

Skuespilleren William H. Macy er en prins, og ansiktet hans er mer levende enn en syttenårings fantasier. Meg Ryan spiller karrieredame med en stemme som er dels E-News og dels fersken med melis og angostura, som er en andalusisk ansjos. Hun må ha gjennomgått så mye ansiktskirurgi at hun likner et drukningslik, men de gamle megge-knepa funker framleis, og samlivet med Macy tilhører feelgood-flinkhetene denne uka.

Filmen er full av skjønne små detaljer, som da man skal lære den utrente hovedrolledama å kaste håndgranat uten å se ut som ei jente. 2008.

No place to hide

TV2 Film 00.30

terning 4 liten Dette er en Sylvester Stallone-film fra 1970, og den handler om en studentgruppe som vil bombe næringslivsfolk fordi de jobber med sør-amerikanske regimer. Men så kommer FBI og greier. Dette var Stallones første hovedrolle etter pornofilmen «Italian stallion», som ble laga samme år.

The fall

Showtime 19.05

terning 5 liten Og så til de som vil se «The fall». De er så skeptiske og elitistiske videobrukere at de nekter å se filmer med menn som spiser rødt kjøtt. Jeg tror ikke noen i «The fall» har klanderverdige egenskaper.

Filmen er fantastisk på alle nivåer. På et sykehus utenfor Los Angeles i 1920: En skadd stuntmann med kjærlighetssorg blir venner med ei lita jente som har brukket arm. For at hun skal hjelpe ham med ting han ikke kan gjøre, omskaper han historien om seg sjøl til en anakronistisk fantasi med underlige helteskikkelser anført av Aleksander den store i ostegult utendørslys og rare kostymer.

Fiksjon og fakta fusjonerer i fantasien til den lille jenta, som til slutt forlanger at livet skal ha håp. «Det er min historie,» sier stuntmannen. «Den er min også,» svarer femåringen.

Utsøkt og sjelden underholdning. 2006.

The chase

Showtime 21.00

chase, the

Til å henge på vegg: Chjarlie Sheen og Kristy Swanson.

terning 5 liten Charlie Sheen spiller en resignert biltjuv som ved et uhell tar Kristy Swanson (26 i år) som krembrunt rikmannsgissel og feier nedover motorveien i California forfulgt av seksten TV-stasjoner, politimannen Henry Rollins, to utspjåka vigilante-vrak fra Red Hot Chili Pepper og en lett bevæpnet cupido med overanstrengte vinger. Nydelig, parodisk, ellevill komedie. 1993.

Cracks

Silver 19.15

terning 4 liten Franske Eva Green fra Bertolluccis «The dreamers» spiller Miss G i denne britisk-franske filmen om jenter på en skole for rike unge damer. Ridley Scotts datter Jordan har regissert denne dramathrilleren – der også Juno Temple og Maria Valverde er med. 2009.

Rød

Silver 23.00

rød

Irene Jacob i mystisk «Rød».

terning 5 liten Krzysztof Kieslowski opplevde den tvilsomme æren å bli en slags legende i sin egen tid. I Cannes det året (1995) gjorde han egentlig det samme som Nirvanas Curt Cobain, han begikk et slags selvmord som mediefigur. Den langstrakte, nesten pinnekjøtt-tørre polakken pekte mot oven med sigaretten sin, og blå røyk steg opp fra den som når Vatikanet har funnet svaret. – Jeg er møkk lei hele filminga, sa han.

For en som hele tida har trøbla med å finne ut hva man egentlig skal si om Kieslowskis filmer, var det en slags befrielse. Her har vi å gjøre med en regissør som beveger seg lenger og lenger mot det usigelige og det usagte. Kommunikasjonen i filmene hans er så problematisk at man trenger strømførende magnet-sjel for å huke tak i den. I «Veronikas to liv» foregikk tingene telepatisk mellom tvillingsjeler. I «Blå» skjedde den som en uunngåelighet mellom den isolerte og verden. I «Hvit» opptrådte aksept og forståelse (mannen kunne først ikke språket i det landet hvor han bodde) som et resultat av økonomisk framgang.

I «Rød» skjer det hele i teknikken. Folk snakker i telefonen med hverandre, og den pensjonerte dommeren (Jean-Louis Trintignant) holder gående en nesten religiøs lydovervåking av naboene sine. Bipersonen Karin, den svikefulle kjæresten til Auguste, leverer personlige værmeldinger på telefon. Irene Jacob (fra «Veronikas to liv») er en ung student som treffer dommeren fordi hun kjørte på hunden. Det interesserer ham egentlig ikke. Han lytter på naboene.

«Rød» er etter mine begreper en film som er blitt så intuitiv at man ikke kan si noe om den uten å finne det opp. Kieslowski-frelste vil ha det sånn, og de kommer til å gå og legge seg med det samme merkelige velbehaget som en trenings-narkoman når han har jogget rundt Stokkavatnet. Også «Rød» gjør noe med det kjemopsykiske klimaet ditt, og mer er det ikke å si. Nothing to say, but it’s OK. Good morning. Good morning. 1995.

The comedians

TCM 21.00

terning 4 liten Elizabeth Taylor, Richard Burton, Alec Guinness, Peter Ustinov, Paul Ford, Lillian Gish, Raymond St. Jacques, Zakes Mokae, Roscoe Lee Brown,Gloria Foster, Georg Stanford Brown, James Earl Jones, Cicely Tyson er med, og det er liksom hele greia i Peter Glenvilles «The comedians», en filmatisering av Graham Greenes politiske drama fra Haiti. Laget i 1967. 2 timer, 40 minutter, men den ble bare laget i 2 timer, 28 minutter.

Telefon

TCM 23.35

telefon

Deilig tysk plajat med Charles Bronson og Lee Remick.

terning 4 liten «Telefon» er en litt stilig og fiks spionthriller fra 1977 der Charles Bronson spiller en russisk agent som skal forsøke å stanse en hypnotiserte spioner fra å utføre sabotasjehandlinger i USA. Lee Remick er også med, samt Donald Pleasence, og manuskriptet er skrevet av kjente folk som Sterling Silliphant og Peter Hyams, etter Walter Wagers roman.

Onsdag 27.8. Haustleg rånetur til jernalder-skottene

 

The eagle

NRK1 00.15

terning 5 liten Hurra. En film det går an å se. Vedstabler-kanalen NRK1 viser den riktignok etter midnatt, men sånn er det jo der inne i Oslo. Klokke har de ikke. Til gjengjeld er det en urimelig folkelig film om velsigna tvilsomme ting fra Europas historie. Mye er teit, men det er mange av oss og. Så prøv å nyte et kostymeball for felttog-råner.

Menn er rare skapninger. De kunne sittet i vinkroken som godlynte italienere og nytt løse kvinners beundring, og i stedet stikker de til Skottlands evige høst for å gjenopprette fars ære. Hvordan i alle dager kan man bli så dum? Men OK. Det ville jo ikke blitt kriger uten dem, så alt dette motet og alle denne æren har vel en hederlig hensikt.

eagle, the

Channing Tatum har forlatt det varme Roma for å slåss med jernalder-hooligans i Skottland. I regn. Uforståelig.

Skotten Kevin Macdonald har laget en nydelig film om heltemot, vennskap og elendig vær. Denm følsomme australske strandhønken Channing Tatum fra spiller den romerske offisers-sønnen Marcus, som rundt 150 etter Kristus får det for seg at han skal gjøre noe med familiens ære ved å ta seg nord for den britiske muren. Der skal han hente en gyllen romersk ørn som faren mistet da han ledet den niende legion til vanære og utslettelse, muligens i motsatt rekkefølge.

Sør for de romerske okkupantenes mur sloss Cæsar-snobbene mot druider, som så ut som hjernedøde hooligans fra Liverpools supporterbuss. Noen av dem oppførte seg verre enn trommeslageren i Blind Faith, men det var italienerne vant med. De takla druidene, sjøl om det føltes langt hjemmefra. Nord for muren derimot. Der fantes de skotske villmennene som sprang på magre heier (akkurat som nordmennene på den tida) og feiret sin jernalder med cider ifra spann, vill vold og religiøse fester som til og med katolikker kunne blitt forskrekka av. Noen av dem var tatoverte og gråmalte skinheads.

Sel-folket ville aldri fått lov til å ha klubblokaler på Storhaug. Disse steinfjesa har ørnen. Klippfisk vaier i vinden som syttendemaiflagg, fjorden ser ut som en jamboree i Ryfylke – men de har ørnen. Marcus (som underbevisstheten min insisterte på å kalle Biggus Dickus) kommer dit sammen med slaven Esca (Jamie Bell). Han er også brite, men på den finslige måten til ManU-supportere. Han leder sin herre gjennom helårs-regnet som en dyster quisling, for han skylder sin herre livet og har gitt sitt ord. Det er mye flott, kulsen natur i denne filmen. Det er mye uflidd fighting. Men det er bra laga, og Macdonald har fått til et skikkelig spennende gutte-eventyr om Berlusconis forfedre. Hvis du noensinne skulle lure på hvordan han ble som han er. 2011.

The good girl

TV2 Film 21.00

good girl, the

Jake Gyllenhaal og Jennifer Aniston snakker antakelig om ledelsen.

terning 5 liten «The good girl» er en ironisk tittel, for filmen handler om ei gift jente som ut av absolutt kjedsomhet setter i gang en tragisk hendelsesrekke som aldri skulle vært der. Justine jobber i et varehus. På tross av at staben er sammensatt av parodiske særlinger, kjeder hun vettet av seg. Så treffer hun den unge gutten Tom, som kaller seg Holden etter Salingers kjente oppvekstroman. Det skulle hun aldri gjort, for en gledesløs, seksuell illusjonsverden oppstår rundt de to kollegene.

Jennifer Aniston spiller Justine med så kort skrittlengde at hun ser ut som den offisielle definisjonen på blærekatarr. Virkelig stilig. Dette er en egenarta film for de andre. 2002.

Do you know me?

TV2 Film 22.40

terning 3 liten Jeg bare nevner denne TV-filmen i all hast fordi den har et tema som mange vil like å bli deprimerte av ved innkjørslen til høsten. Ei dame lever et rikt liv inntil hun ser bildet av forsvunnet barn på melkekartongen, og ungen likner skremmende på hennes egen. Ukjente folk. 2009.

Fragments

TV2 Film 00.10

fragments

Bare triste folk i denne filmen – som Dakota Fanning og Jeanne Triplehorn.

terning 4 liten «Fragments» vil dere antakelig også se, for den har med en haug stilige skuespillere: Morgan Freeman, Kate Beckinsale, Forest Whitaker, Guy Pearce, Dakota Fanning, Jeanne Tripplehorn, Embeth Davidtz, Josh Hutcherson osv. Handlingen er sånn mosaikk-aktig drama. Mennesker som overlever en skyte-episode i en kafé, reagerer helt forskjellig. 2008.

Route 9

Showtime 19.15

terning 2 liten Denne filmen er idiotbroren til Sam Raimis genialt melankolske krimdrama «En enkel plan». «Route 9» handler om at to steinteite politifolk stjeler narkopenger fra åsted og bruker en hel film på å bli tatt for det. Handlingen fortelles med en rørende mangel på respekt for sannsynligheten og kan sammenliknes med logikken til de turistene som fikk det for seg at Preikestolen plutselig datt ned.

Stakkars Kyle MacLachlan har ikke egentlig noe yrke lenger. Han farter rundt i den billige actionpoesiens evnelause ødemarker og blir misbrukt av amerikanere uten talent. «Route 9» bestemmer seg aldri for om MacLachlan spiller en patetisk og uintelligent bondepurk som er for dum til å holde seg unna sjefens kone og mafiaens penger, eller om han er en tragisk Macbeth for analfabeter. 1998. 1 time, 45 minutter.

Boiling point

Showtime 21.00

boiling point

Sånn så antakelig VHS-coveret ut i 1993.

terning 4 liten Dennis Hopper har gullhår på hodet og misbruker den naive voldsskurken Viggo Mortensen fordi han skylder penger til en gangster. Wesley Snipes spiller bare en ganske streit politimann som skal hevne drapet på kameraten sin. Småsjuk thriller fra 1993, der også Lolita Davidovich er med. 1 time, 32 minutter. 1993.

Moby Dick

Showtime 22.35

terning 4 liten Sør-koreansk actionfilm fra 2011. Den handler ikke om en hval. Balam-brua i Seoul eksploderer i 1994 og en gjeng med journalister forsøker å finne ut hva som skjedde. Sør-koreanske filmer skal man se så ofte man kan.

The squid and the whale

Silver 19.30

squid and the whale

Jeff Daniels som forferdelig far, Laura Linney som mamma.

terning 5 liten Jeff Daniels spiller en mannsrolle og farsfigur som bør bli en klassiker. Halvt vellykka forfatter i Brooklyn i 1986. Vurderer alle mennesker etter doktorgrader og grad av intellektualitet. Selvopptatt, selvmedlidende – men på en rik, fyldig og forståelig måte som gjør skikkelsen mer skremmende enn foraktelig. Han evaluerer sønnenes fremtidige liv med en kvasi-rasjonell kulde som bør skremme vannet av foreldre og skape en slags minnenes skjærsild for alle de som allerede rakk å drite seg ut. «The squid and the whale» er en nifs film.

Du tror at den skal fortelle om hvordan familien brytes opp, og guttene blir ulykkelige. Men etter hvert handler filmen om at faren alltid har tynget alle med sine småsure perfeksjonskrav og sin kult-høytidelige egosentrisitet. Den handler om en far man må rømme fra for å overleve.

Troverdigheten i denne filmen er nesten guddommelig. Alle har stygt hår, alle er nevrotisk opptatt av sex, alle lever ut eksistensielle trendklisjeer, alle er jålete på en slags beskjeden jeans-måte. De to guttene Jesse Eisenberg og Owen Kline (Kevins sønn) er perfekte, Laura Linney spiller linhåra ekshustru og mor med følbar smerte. Jeff Daniels har antakelig så lite hjerte at han ikke kunne få infarkt. Man syns synd på ham med skrekk.

Den stillferdige filmen trygler og skriker: Elsk de du er med. Aldri evaluer dem eller noen de kjenner. Vær modig. Vær snill. Modig nok til å være dumsnill. 2005.

The wrestler

Silver 21.00

wrestler, the

Marisa Tomei og Mickey Rourke, slitte, men stilige.

terning 6 liten Mickey Rourke er uformelig som en Batman-skurk og mild som ei speiderjente, men som mannsbilde skremmer og rører han. Legenden Rourke kroppsliggjør på en sviende måte glemte kjønnsrolle-paradokser.

I kultharryfilmen «Harley Davidson and The Marlboro Man» (1991) formulerte Mickey Rourkes rollefigur et berusende macho-credo på en sånn måte at det søkk i alle 1980-tallsskadede menn i førtiårskrise: «It’s better to be cool and dead than uncool and alive».

Nå kommer på en måte slutten på den setningen. I «The wrestler» spiller Rourke den amerikanske bryterlegenden Randy The Ram som på legens anbefaling og med snilt sinn forsøker å bli en sunn familiemann og lojal lønnsmottaker.

Det går ikke så bra, og så kan vi egentlig velge hva vi tror om det:

Under strikkevesten din banker et varmt samfunnshjerte som forteller at kulhet er en trist tvang som fører folk til bortkasta liv, bedriten egosentrisitet og patetiske forsøk på å repetere alt det de var. En guttunge har spilt Harry Potter den gang brillene var større enn hjernen, og han forsøker å være Potter resten av livet. En tidligere fotballspiller vil helst forbli Boddaen på vingen i busskø på Kongsgård.

Randy The Ram kjører en Dodge Ram van med Guns ‘n Roses-klassikere på guffe, han har langt heavy-hår, han bor i campingvogn og har ømhetskontakt med strippere og barfluer. Men når han kommer inn i det litt forsofne bakrommet til små-wrestlerne, er han en legende. De småsjabby motstrømsbryterne respekterer ham. De tar i ham og snakker språket hans. Med hygiene-hette i delikatessedisken er han en temma dyrehageløve, en mann uten klør og tenner.

Under skinnjakken din banker et stolt og sint mannehjerte som sier at det er bedre å være dau enn tam. Hvis vi tar ett skritt til side og husker at regissøren Darren Aronofsky i sin tid laget katastrofefilmen om bedøvelsessamfunnets absolutte illusjonstvang («Requiem for a dream»), går det an å se «The wrestler» som et eksistensielt mareritt, en film om å være noe så sterkt at det overtar deg. Rourkes kultroller får en ettertid. Karismatikeren Harry Angel («Angel heart») finner det egentlige helvetet. Den avsindig kulfrakka elskeren John i «9 ½ weeks» ser at kjærlighet ikke utføres med en stilig isklump, men ei varm hand. Chinaski fra «Barfly» forsøker å bli en tilpassa sosialfamiliedemokrat.

Mickey Rourke er nesten for bra i rollen, for filmen handler så sterkt om ham som kroppsødelegger og fortidsmonster at det skygger litt for historien. Rourke har ikke ansikt lenger, men en slags Gotham City-klump. Troverdigheten er nesten smertefull når han utfører martyriske underholdnings-avskyeligheter i æreløse små bakgårdslokaler.

Det er en stygg og trist film. Den har en lang pine, som også finnes i Marisa Tomeis slitte ansikt og oppgitte blikk når hun kler av seg som om det var en fabrikkjobb. Men hun fornedrer seg for å forsørge sønnen sin, og Rourke gjør det fordi han er mann og fordi det faktisk er sånn han er. Førtiårskrisa var hard nok. Prøv å være 57. 2008.

Where the spies are

TCM 21.00

where the spies are

Francoise Dorleac og David Niven. Det var omtrent der spionene oppholdt seg den gang.

terning 4 liten Dette er noe så sjeldent som en bra spionkomedie fra 1965. I hovedrollene David Niven og Francoise Dorleac, den siste var søstera til Catherine Deneuve, men omkom i en bilulykke på sekstitallet. Filmen handler om en lege som blir tvunget til spionasje, og den inneholder passelig med tørr humor. 1 time, 50 minutter.

Tirsdag 26.8. Desperat rocke-tur innom Filmnet

 

Rock of ages

Filmnet

terning 5 liten På normalkanalene er dette en nesten demonstrativt uinteressant dag, så jeg skal benytte sjansen til å anbefale Filmnet, som er Canal+ sin streame-tjeneste. Den koster sånn cirka 79 kroner i måneden, og det kan se ut som den funker utmerket hvis du har skikkelig bredbånd. På Filmnet har de for eksempel den utskjelte musik-komedie «Rock of ages», som jeg var nesten helt aleine om å like på hele Tjensvoll. Prøv den.

Jeg kunne ha gitt dette rått ironiske festfyrverkeriet av en rockefilm terningkast seks, men jeg tør ikke, for jeg har tross alt familie å forsørge. Men «Rock of ages» er skadefryd-humor av den ekstremt oppmuntrende sorten som bare kan utkonkurreres hvis det blir avslørt at Grete Faremo var dopa da hun møtte Stortingets kontrollkomité.

rock of ages

Tom Cruise er fantastisk som rocke-karikatur.

Handlingen er deilig og dum som ei Facebook-side med bilder av nostalgiske sjokolademerker. Sherrie er den enkle provinsjenta som kommer til Hollywood for å bli sangerinne (uten å tape seg selv), og Drew er rockemusiker som jobber i baren på den legendariske klubben The Bourbon, der Alec Baldwin går rundt i gardinhår som bare matches av hans lakoniske livsoppfatninger. Assistenten spilles med høy aldersgrense av Russell Brand, men filmen er tillatt for femåringer på tross av så omfattende omgang med sprit og sex at småbarnsforeldre vil ringe bistandsadvokaten sin.

Nok en konvensjonslek: De puritanske vil stenge rockeklubben, for de liker ikke rock.

Så kommer Tom Cruise inn i filmen. Han er den legendariske vokalisten Stacey Jaxx med en overkropp som antakelig ble stjålet fra Da Vinci-museet, og en mumlende, gåtefull omgangsform som får ham til å minne mistenkelig om Morten Harket. «Du og jeg. Du og jeg. Må brenne ned stedet, for ellers blir føniksen innestengt.» Han er så bra, han er så bra at den blide, men ubarmhjertige humoren funker som en elefant-rasjon av adrenaliner og endorfiner.

Malin Akerman stikker innom for å holde den gode talen om at Jaxx har mistet seg selv i rockekavet, og så synger alle skuespillerne så kjente sanger at du føler at førjula ga deg en luksus-versjon av Beat for Beat uten Houston-etterlikninger. Blandingen av ironi og musikkglede lager et slags mirakelbrygg. Når Russell Brand synger kjærlighetsduett med Alec Baldwin i «I can’t fight this feeling anymore», er det som om alle følsomme musikaler som noensinne er laga, blir driti ut med vakker vennlighet og pedagogisk innlevelse. Catherine Zeta-Jones battler sin kjerkeheksete «We’re not gonna take it» mot Russell Brands opprørske historieundervisning «We built this city on rock ‘n roll». Og igjen den fabelaktige Cruise, som synger annenstemme på Foreigners «I wanna know what love is» etter at en starstruck liten Sherrie har betrodd ham: «Din musikk hjalp meg da marsvinet døde».

I «Rock of ages» er det også mange fine hårfasonger for dere som blir litt frosne i sjela av å se skinheads på fotballbanen. 2012.

Monte Walsh

TV2 Film 18.50

monte-walsh-1-1

Gode gamle Tom Selleck i gyngestol.

terning 4 liten Tom Selleck og Isabella Rossellini spiller hovedrollene i dette westerndramaet for TV, laget i 2003 av Simon Wincer. Mange har likt det, og Robert B. Parker har skrevet manus. Handler om to ku-kamerater (Keith Carradine er den andre) som jobber på prærien og har damer i byen. Etter hvert forandrer livet seg, og det blir ikke så moro lenger.

Miami supercops

TV2 Film 21.00

terning 2 liten Midt i beste sendetid en teit, møllspist gammal møkkakomedie med Bud Spencer og Terence Hill. Ekstreme og psykisk ustabile dyrkere av italiensk film vil muligens ønske den velkommen. 1985.

Bordertown

TV2 Film 22.45

bordertown

Antonio Banderas og Jennifer Lopez diskuterer bøyningen av sterke spanske verb.

terning 3 liten Jøje meg, her er en film med Jennifer Lopez og Antonio Banderas som jeg ikke har sett. Handler om at politiet i Mexico dreper og voldtar kvinner i all hemmelighet. Men fra USA kommer journalist Lopez og slår seg sammen med den lokale journalisten Banderas, og dermed er ingen kåt taco-purk trygg lenger. I følge forhåndsomtalen viser det seg at mord og voldtekt ikke er det verste som skjer i grensebyen. Hva kan det være? Meksikansk musikk? Gregory Nava regisserte dette i 2006, og det finnes vel en grunn til at ingen har hørt om den.

Natural causes

Showtime 19.30

terning 3 liten Ukjent thriller om dame som reiser til Laos for å finne ut ting og rotes inn i storpolitiske intriger. Ukjente Linda Purl i hovedrollen antyder at dette er en ubetydelighet for TV. 1994.

Down and dangerous

Showtime 21.00

terning 3 liten Denne ukjente filmen er ikke en tragedie fordi ukjente John T. Woods spiller en kokain-smugler som blir nødt til å ta opp arbeidsforholdet sitt til en slem forbryter da han treffer ei jente som sier fikse ting, denm er en tragedie fordi Judd Nelson finnes nede på rollelista. Nelson var en elegant fyr på åttitallet og deretter, og det er leit at han må livnære seg som kanalfyll. 2013.

The way of war

Showtime 22.35

terning 2 liten Denne Cuba Gooding jr.-filmen er en av de dårligst likte i verden. Han spiller en halvmilitær fyr som oppdager et komplott og forsøker å hindre det. Filmen kom aldri på dvd en gang i Norge så vidt jeg vet. 2009.

Savage grace

Silver 19.00

terning 3 liten Autentisk krimdrama fra 2007, der Julianne Moore spiller Barbara Beaekland. I november 1972 skjedde et blodig mord i en London-leilighet.

The wrath of God

TCM 21.00

terning 4 liten Western fra 1972 med Robert Mitchum, Rita Hayworth og Frank Langella. Den handler om en prest som er blitt utstøtt av kirken og befinner seg i et land med revolusjon like sør for USA. Kan bli sett på som humor. Hayworths siste film. 1 time, 51 minutter.

The glass bottom boat

TCM 22.50

glass bottom boat, the

Jepp. Doris Day hadde kropp. Her er den, tilsynelatende innsmurt.

terning 5 liten Doris Day-film der hun skal være biograf for forskeren Rod Taylor, blir nesten forført og mistenkes for spionasje. Komedie fra 1966. 1 time, 50 minutter. Femmer-terningen er bare et desperat forsøk på å anbefale Doris som vorspiel-underholdning. Jo. I Stavanger er utepilsen så dyr at vorspiel varer til midnatt.

Mandag 25.8. Koselig brite-komedie for Pitter sine venner

 

Peters venner

TV 2 Film 23.15

terning 4 liten Dette er virkelig ikke sånt som ungdommen liga, så det er en perfekt avslutning på en mandag da Liverpool tapte mot Manchester City og sola kom tilbake. Litt. Det er ingenting som fryder ungdom over 45 år mer enn synet av Emma Thompsons fortapte, anglosentriske forvirring, det er ikke mye som er bedre en Kenneth Branaghs naive scenesjarm, en mann som er i stand til å framkalle fnising hos spurv, brennmanet og Ford Cortina. «Peters venner» er en mandagsfilm, men den er engelsk. Det vil si at den egentlig er for Pitter sine venner, men den gir bare mening for hyppige lesere av Aftenbladet.

peters venner

Emma Thompson og Hugh Laurie i en resignert sofascene.

Hvis vi nå går tilbake til den politiske korrektheten et lite øyeblikk (mens vi skjærer tenner, river i tvangstrøya og forbanner den dagen vi leste Aftenposten for første gang), så er det også interessant å merke seg at det var opprøret mot den masochistiske britiske realismen som førte til oppdagelsen av gladmennesket Kenneth Branagh, regissøren og skuespilleren som har gjeninnført En med Ingenting som måleenhet for innhold. Den hyggelige og flinke tweed-mannen hadde til den gang regissert to shakespeareskuespill uten mening, en glimrende thriller om sjelevandring og party-filmen «Peters Venner», som demonstrerer det mange hadde en mistanke om: Folk som var rundt 22 år i 1982, tilhører verdens mest uinteressante generasjon og vil bli husket i historiebøkene som det unødvendige hjelpesteget.
Filmen handler om seks studiekamerater som kommer sammen til gjenforening etter ti år og ikke har noe å snakke om i 1 time og 37 minutter. Branagh spiller manusforfatter som deserterte til Hollywood, Emma Thompson bomullskjolete bibliotekar med katt, Stephen Fry kulturkorrekt bifil aristokrat osv. Ingen sier noe. Ingen ting skjer, annet enn en nesten satanistisk overklassedyrkelse av den fullkomne meningsløsheten på jorda.
Bare ulykkelige mennesker interesserer seg for engelskmenn. Hvis folk kommer innom og sier at de liker nyrepai og Harold Pinter, da betyr det at de er på vei til psykologen. Som sagt: Dette er sånn som ungdommen ikkje liga. 1992.

Exit

NRK3 21.40

exit

Mads Mikkelsen har skåret seg under barbering.

terning 4 liten Ikke siter meg på dette: Svensker har innimellom alt «fattar du inte»-trælet laget noen stilige thrillere. Denne virker lovende sjøl om de svea-fiendtlige nynazistene i verden har har gitt den gjenomsnittlig 5,6 på imdb sin skala. Her spiller Mads Mikkelsen, den eneste tøffe dansken i verdenshistorien hvis vi ser bort fra Klaus Rifbjerg, og her spiller Alexander Skarsgård, Kirsen Eline Torshaug og Börje Ahlstedt. Plottet er lovende. En foretningsmann blir anklaget for mord fordi fingeravtrykket hans er på mordvåpenet. Men vi vet at morderens avtrykk aldri er på våpenet, og vi vet også at det er ganske kjekt når han får telefon fra en mann som døde for mange år siden. 2006.

Den rosa panterens forbannelse

TV2 Film 19.00

terning 5 liten Lygekryss-femer for kuriositet. «Curse of the pink panther#» er regnet som elendig, men den er ikke så dårlig. Craig Wass er en skuespiller man enten liker eller overser, og her er det han som spiller klønete politimann. En rekke kjente skuespillere er med i scener som er tatt opp lang tid i forveien, og David Niven har stemmen til en imitator som bruker James Masons røst bare på hekkan. Blake Edwards regisserte i 1983. 1 time, 49 minutter.

21 gram

TV2 Film 21.00

21 gram

Benicio Del Toro og Melissa Leo under triste omstendigheter.

terning 5 liten Det ville forundre meg om noen i løpet av det 41 år lange livet til den meksikanske regissøren Alejandro Gonzales Inárritu hadde beskyldt ham for tankens klarhet. Hvis jeg skal være ubekymra, ubehagelig ærlig, må «21 grams» først og fremst kalles famlende føleri.

Men fordelen med de føleriske er ofte at de får fram følelser, og i hvert fall fornemmelser. Straks du har sett «21 grams», kjenner du deg så sjelelig at det vil være naturlig å gripe til fløyten eller cellobuen. Det skyldes at meksikaneren er en tematisk og kunstnerisk turner. Man blir svimmel av saltoer.

Historien fortelles moteriktig i blender-kronologi. En egentlig ganske ukomplisert historie om tre tragiske skjebner som knyttes sammen, blir kutta opp som purreløk og kasta rundt i wok-en. Fortid og nåtid tumler om hverandre, og fordi Sean Penn er med, anstrenger man seg så mye for å begripe hva som skjer, at en form for trøtthetsbasert innlevelse oppstår.

Penn er dødssyk, og han er skjelven av skyld fordi han fikk en død pappas hjerte. I spillet som følger, involveres den sorgramma unge moren som ikke kan leve med at ektemann og to barn ble drept av en uoppmerksom bilfører, samt han som kjørte bilen, en nyfrelst kriminell som allerede er dopa på egen samvittighet. Alle tre forsøker å leve det uutholdelige, men de får det knapt til, for døden er ubeskrivelig, og den kan ikke leves eller aksepteres.

Og det er den tematiske salto-kunsten: Inárritu får oss til å føle dødens kompromissløse tilfeldighet og dens trøstesløse absoluttisme ved at han hiver folk rundt i en tragedie uten lyspunkter. 21 gram er det sjelen veier i følge en forsker på starten av 1900-tallet, og filmen fabulerer rundt denne avskylige vekten (halv pakke tobakk) med det usagte spørsmålet: Er dette virkelig alt? Var det ikke noe mer? En far og to døtre dør, og verden går bare videre i Universets fascistiske uberørthet?

Livet går ikke videre. Det stanser hver gang et menneske oppdager at himmelen er et tak, og at eksistensialismens ubønnhørlighet også rammer de udødelige. Da oppstår et sinne og en sorg som burde ha endret galaksenes kyniske ferd mot det endelige forfall. Som sagt: Man griper etter fløyten. 2003.

Home of the brave

TV2 Film 00.55

terning 4 liten Samuel L. Jackson og Jessica Biel i amerikansk actiondrama fra Irak. Handler om amerikanske soldater som på et siste oppdrag blir utsatt for bakhold og pådrar seg fysiske og psykiske skader. De har det ikke lett når de kommer hjem. 2006.

Tesis

Showtime 22.50

tesis

Der! Jeg kjenner igjen den munnviken!

terning 4 liten «Tesis» er en spansk thriller fra 1996, av og med ukjente folk. Ei dame skriver om filmvold og får låne filmer med spesielt skremmende scener. En venninne kjenner igjen jenta i en såkalt snuff-film; voldsfilm med virkelig mord. 1996. 1 time, 40 minutter.

Monster

Silver 21.00

monster

Charlize Theron i et desperat forsøk på å bli Oscar-nominert.

terning 5 liten Det er grunn til å anta at «Monster» er blitt en mye bedre film enn regissøren hadde planlagt. Det er ikke normalt av en kvinnelig regissør å ville henge ut de vergeløse, men «Monster» er ikke bare en skildring av en underprivilegert kvinnes forutsigbare lidelser, den er også en sympatiserende utlevering av en innarbeida, patetisk heltidssutrer. Charlize Therons prostituerte er som en bauta over alle de som syns synd på seg sjøl i verden. Hun ser ut som en grafisk framstilling av lidelse. Ansiktet er ikke bare oppsvulma. Det har falt sammen som fasaden på et billig Malaysia-hotell.

Samtidig skildrer filmen den vergeløses ironiske vanskjebne så forferdelig at det nesten ikke går an. Ved et djevelsk uhell treffer den funksjonsudyktige kvinnen ei snodig lita lesbejente som egentlig bare er opptatt av seg sjøl og flørter rutinert slik noen kvinner gjør når de ikke vet om andre omgangsformer. Christina Ricci ser regnvaska og uskyldig ut som bjørnebær langs sørlandsvei, og blir en nødvendighet i den prostituerte kvinnens liv, som heroin i junkie-skuff. Kjærligheten virker slik kjærlighet i følge ryktene gjør: Den spinngalne prostituerte dama forsøker å få orden på livet sitt. Det gjør hun ved å myrde horekunder samtidig som hun innbiller seg at ugjerningene skjer fordi hun ble misbrukt som barn.

Den vrien er for genial til å være tenkt. Filmen er en påkjenning. Therons rolle er så genial at jeg tror den er tilfeldig. Så god som dette kan hun umulig være. Basert på sann historie. 2003.

Perfekt kjærlighet

Silver 23.00

perfekt kjærlighet

Også i Frankrike går forelska folk på stranda.

terning 4 liten Spesiell film av ei spesiell dame. Catherine Breillat er regissør og forfatterinne, og hun ble kjent for at hun utprøvde åpenhjertige sex-skildringer i seriøse filmer. «Parfait amour!» er fra 1996 og er blitt kalt mord-anatomi. Francois Renaud har myrdet sin elskerinne Isabelle Renauld, og filmen forsøker å finne ut om folka drukna hverandre i kåthet eller hva som egentlig skjedde. 1996.

Pat Garrett and Billy The Kid

TCM 21.00

terning 5 liten Dette er en legendarisk western fra 1973 først og fremst fordi Bob Dylan spiller i den, sammen med Kris Kristofferson og Rita Coolidge. Hovedrollen som Pat Garret har James Coburn, og filmen tok mål av seg til å være drama-versjonen av sheriff Garrets jakt på Billy The Kid (Kristofferson). Dylan har en liten rolle, men sangen «Knockin’ on heaven’s door» ble lansert, og mange var fornøyde. På kino viste man en versjon på 1 time, 43 minutter. Dette er Sam Peckinpahs egen versjon på 2 timer, 2 minutter, og den skal etter sigende være mye bedre. Jason Robards og Harry Dean Stanton er også med.

Grand Prix

TCM 23.00

grand prix

James Garner kjører en skikkelig racerbil.

terning 5 liten Svære bilrace-greier. John Frankenheimer laget denne filmen om racerbilførere og deres kjærlighetshistorier i 1966, og filmen varte i nesten tre timer. Den brukte en haug med effekter, blant annet split screen, som ikke kommer til å se særlig ålreit ut på TV-skjermen. I rollene James Garner, Eva Marie Saint, Toshiro Mifune og Yves Montand.

Søndag 24.8. Et ubeskrivelig vondt hjerteslag av en film

 

Dolores Claiborne

FEM 23.10

terning 5 liten Alle vet at jeg misliker sippete dramaer. Små barn med utilfredsstillende kunnskaper om sjugangen stanser meg på gata og spør om jeg er han som misliker sippete dramaer, og morgengretne imamer som nekter å uttale seg om Irak vet det og båsmennene og natt til første juledag. Men noen ganger, i sin tid, kom det en film eller to som gikk utenpå skildringen av et enkeltmenneske og ble en historie om mange. Noe med vett i, i stedet for følsomhet. Dette er en sånn film. Den vises ikke ofte. Så se den nå.

Dolores betyr smerte. Claiborne betyr født av leire, akkurat som det første mennesket.

dolores claiborne

Kathy Bates og Jennifer Jason Leigh er mor og datter.

Filmen om Dolores Claiborne er en psykoanalyse av smerten på jorda, samlet i ei eneste mor og overført til ei datter. Historier om kvinner som har det vondt pleier å være ganske lette å avfeie som sutring. Men ved et guddommelig mirakel har de to røverne Stephen King og Taylor Hackford fått til en historie som ved sin skjønnhet og kunstneriske integritet utmanøvrerer alle tilgjengelige motforestillinger og tvinger på deg ting du ikke egentlig vil høre.

Jennifer Jason Leigh spiller en kuldeslått stjernejournalist i New York, og hun har ikke vært på besøk i hjembyen langt nord i landet på 15 år da hun får beskjed om at mora er mistenkt for mord på vertinnen sin. Kathy Bates er ei mor som ved første øyekast virker beinhard som træler på sjela, Jason Leigh er ei datter som er ute etter å straffe. Gjennom flere dager i et apokalyptisk rotete barndomshjem-helvete avdekker de to kvinnene ei felles fortid ved å gå inn i en djup, arketypisk smerte som på mange måter kan være som et ikon for kvinners levetid på jorda.

I alle liv finnes det ett eller annet sted uønska, bortglømt kvinnelig smerte, i alles hukommelse finnes det ett eller annet sted en historie om Dolores; ei mor, ei tante, ei søster, ei bestemor eller ei datter. Til alle disse hukommelsene er denne filmen et slags hjerteslag, og sjøl om den gjør ubeskrivelig vondt å se, går det ikke an å la det være. En gang når jeg får bedre plass skal jeg skrive denne filmen ut av hodet igjen, men det skal du ikke lese. Se filmen, skriv sjøl. 1995.

Knerten

NRK1 12.50

knerten

Pernille Sørensen er ei tullemor fra helvete.

terning 2 liten Jeg pleier ikke omtale filmer som vises midt på dagen. Men denne omtalen skal fungere pedagogisk.

Knerten-filmen er en flau og samtids-smiskende forvrengning av den intelligente ømheten som Anne-Cath Vestly formidlet om menneskene i Norge. Den tidligere komikeren Åsleik Engmark har regissert en nittitalls-ironisk versjon som er mer Anne-Kat. enn Anne-Cath, og mens jeg så filmen, gnaget spørsmålet meg på nerver og tarmnett som en del av en kollektiv dårlig samvittighet: Hvorfor kunne de ikke bare ha laga en film om en tøff millenniumguttunge og den animerte minibestefaren på rullebrett eller noe? Hvorfor måtte de ødelegge noe av det vareste og fineste vi har av barnelitteratur?

Knerten-bøkene forteller fra et idealistisk etterkrigs-Norge der folk jobbet for hus og familie og forsøkte å bygge opp et samfunn basert på snillhet og fellesskap i den nazismens slagskygger. Jeg leser Knerten for sønnen min hver kveld akkurat nå for tida, og jeg er rørt og overraska hvordan Vestly fremdeles fungerer: Sinnet roes ned til en intravenøs eller osmotisk snillhet. Hennes idealistiske framstilling av yndlingsfamiliene våre rydder tankene for aggresjon og etterlater et intuitivt ønske om å være grei og ordentlig. For en rutinert Star Wars-unge er det faktisk dramatisk nok at Lillebror og Knerten besøker en gammel snekker, for historien er så godt fortalt, med akkurat lange nok setninger og akkurat lette nok ord.

Jeg er imponert over Anne-Cath Vestly som barnebokforfatter, og jeg er lykkelig overraska over at de enkle historiene hennes fenger like mye nå som de gjorde for førti år siden og for tretti år siden og for tjue år siden.

Derfor er filmen som et slag i ansiktet. Handlingen foregår tilsynelatende på et anonymt syttitall der bilene ennå er fra rundt 1960. Mor og far har ikke bygd hus, slik mammaer og pappaer gjorde i åra etter krigen, de har kjøpt ei landsens rønne, og gudene vet hvorfor. For dette er ikke trygge, koselige foreldre, men noen sære, urovekkende nåtids-parodier. Pernille Sørensen spiller mor som om hun var en smårar Simpsons-figur, og når hun leier sønnen sin ser det ut som det er første gang i livet hun møter et barn og ikke vet hvor hanken er hen. Far er ikke en mild og vennlig sliter som selger kjoler til butikker rundt i Norge, han er en ekshibisjonistkåt tullekopp som kjører rundt med bh-er i forsetet på bilen og tafser mor på rumpa mens ungene ser på og tuller med brystene hennes.

Kjøpmannen er en skrudd fyr som egentlig ansetter mor fordi han er ute etter kroppen hennes, og hun lyver at hun er enslig i en form for prostitusjon light sånn at arbeidsgiveren fortsatt skal være forelska i henne. Storebror Phillip var en snill og trygg gutt i stille pubertet i bøkene. Her er han en hesjesjaber, langhåra, sur og usympatisk gneldrer. Skildringen av Lillebrors oppvekst er ubehagelig og aggresjons-orientert, sånn at du av og til får følelsen av at filmen skal forklare oppveksten til en framtidig seriemorder.

Jeg ble virkelig oppriktig deprimert av denne filmen.

Jeg blir også deprimert dersom høstens teater-oppsetning av Kardemomme by ender med at røverne må gå på sosialkontoret og politimester Bastian blir avslørt som konemishandler og CIA-agent. Ikke alle opplevelser kan være for skratterne. De har nok. Ikke alt det barn får servert trenger være kommersielt smisk. Noe kan godt være for å dyrke det vi kaller et uskyldig barnesinn, for det er like mye skjønn uskyld nå som det var i 1955, og den trenger å bli dyrka. Av og til kan barn få kulturnæring fra noen som kjenner dem og ikke bare konkurrerer om å være løgnest.

For en skam. 2009.

Utenfor rekkevidde

NRK3 21.50

utenfor rekkevidde

Jennifer Lopez og George Clooney, i samme divisjon.

terning 4 liten «Out of sight» er altfor elegant og ser ut som lang TV-reklame for en annen og mye dårligere film. George Clooneys hakebaserte skojaransikt blir så oppramsende nærfotografert at mor hans ville ha zappa til God Morgen Norge, Jennifer Lopez strever så nervøst med å fylle Steven Soderberghs hikstende kamera-appetitt at du kan føle henne svette prestasjons-adrenaliner. Filmen består av galleri-fotografering og likner en tenåringsvegg.

Det virkelig galne med «Out of sight» er historien. Den fins ikke. Elmore Leonard har skrevet en historie om at FBI-agenten og bankraneren blir så forelska av å ligge sammentrykt i et bagasjerom med fare for eget liv, at de siden må absolutt ha hverandre. I en slags sivilisert avstand og metodisk stillstand.

«Utenfor rekkevidde» fungerer best når Lopez ikke er med. Da roer filmen seg ned fra den hysterisk uforløste kjærlighetspåstanden. Den fungerer enda bedre når ikke Clooney er med heller, for skuespillere som Ving Rhames og Steve Zahn har ansikter som trives rått i god jul igjen-lyset. 1998. 2 timer.

The proposition

NRK3 23.45

image

Guy Pearce med det årets mest uvaska hår.

terning 6 liten Nick Cave har skrevet en rå, realistisk-romantisk syttitalls-sørvestern som den ukjente australske regissøren John Hillcoat har formet til årets mest oppkvikkende og sjokkerende overraskelse. Hva driver de egentlig med der nede?

Fra første bilde vil selv 20-åringene føle seg tidløse. Av sånt som dette ble foreldrene deres til, hvis de ikke bare interesserte seg for hvite diskodresser eller Jim Reeves. Syttitallets sjel ble gjengitt i estetisk og politisk nakne, fåmælte, stillfarne filmer – ofte med melankolske observasjoner av vanlige mennesker og utferka, fillete folkelighet. I begynnelsen på «The proposition» finnes en liten scene der bygdefolk ser nysgjerrig på de hengte forbryterne – i den er et kjapt skudd av en liten unge som gjesper uengasjert. Da vet du hvor du er. Tilbake i uskjønnhetens vakre tiår.

Og det fortsetter. Såkalt tilgjengelig (men tilstrekkelig) lys gir en rå, malerisk imitasjon av egentlighet. Regissøren veksler skamløst mellom dirrende telefoto og australske vidvinkel-scener, men han briljerer ikke i kunstferdighet – de fleste scenene ligger flatt og fint på lerretet. Folka er skildret slik de gamle anti-idyllikerne gjorde det. Guy Pearce har et så uvaska hår at han først likner en regnvåt schäfer-lufter – så heiser framstillingen seg plutselig opp og later som om han likner Clint Eastwood i «En neve dollar». Ray Winstone spiller engelsk import-purk med en smerte som minner om dødelig sjukdom. Han er så langt inni seg at han nesten ikke får fram et ord, og han er så bekymra for det porselenssarte hustrunipset Emily Watson at han frykter alt i australiernes omfattende villmark. John Hurt gjør en dyrisk desperat bounty-rolle med alle de hysteriske ansiktsfure-faktene som finnes registrert i Guinness. Dette er nifse folk. En mager, utleverende realisme som velter vakkert over i det romantiske: Så fæle som dette var folk aldri i virkeligheten, bare i minnene om virkeligheten.

Det er umulig å forklare de uberørte hva bilder som disse gjør med den estetiske innlevelsen. Det er som om styggheten deriverer fram en opprinnelig, mentalt holdbar skjønnhet som gjør deg til et følsommere menneske enn hva kalenderfotografering får til. «The proposition» har en fysisk-fotografisk tilstedeværelse. Du kjenner filmen på kroppen.

Nick Cave har skrevet en nydelig balansert historie om en pervers liten forbryterfamilie som blir utsatt for et forsøk på indresvik-komplott. Deretter tar den igjen for tapet av en skrekkslagen tilbakestående bror. Replikkene er enkle, men virkningsfulle. Scenene er skrudde, men logiske. Det er som om den infame stilen har sin egen maskin som driver filmen framover på et mørkt teppe av forventninger om absolutt galskap.

Dette er en film for feberhjertene. De som aldri spiser gladmat. 2005.

First strike

TVNorge 00.20

terning 2 liten De oppspilte actionstunt-scenene er så formålsløse at det virker som et mentalt handikap å være utstyrt med fantasi, og Jackie Chans standhaftige guttaktighet bringer tankene hen på kastratsangeren Farinelli. For at ingen skal bli deprimerte over uventet oppfinnsomhet, handler også denne actionthrilleren om at noen stjeler atomvåpen fra Ukraina. Deretter tutler filmen seg nesten som ved geografisk vankunne til det uvesentlige kontinentet Australia, der den bevegelige anakronismen Chan blir avkledd og nesten spist av hai. Kvinner dumper innom handlingen som uvesentlig ekstrautstyr. 1996. 1 time, 20 minutter.

Mamma mia!

TV3 21.00

mamma mia

Det ser ille ut, men filmen er deilig.

terning 6 liten Melding fra Harry Heaven: Still i kø, gamlinger i alle aldre!

I de fleste filmer finnes det en scene da filmen overvinner deg eller ett øyeblikk da du mister den. «Mamma mia» hadde meg etter Meryl Streeps soveromsversjon av «Dancin’ queen», og etter det hadde jeg det uventa, festlig på samme måte som hvis du dumper innom en litt trashy nabofest som du ville ha hata dersom du lå i senga og hørte bråket.

«Mama mia» er en påminnelse om at til og med «Sex and the city» kunne blitt en bra film hvis den ble laget med skuespillere i stedet for magasinfjes. Abba-musikalen består egentlig bare av surrealistisk fantasifest, en bevegelig, vellydende humør-geysir som aldri detter nedpå steinhellene og bare i noen ørsmå, late sekvenser forfaller til kontakt med noen ting som helst. «Star Trek» er kjøkkenbenk-realisme i forhold til denne filmen, som tar av på skuespiller-overskudd og svever på en slags rosa fellesrus som utmerket godt kunne markere da misjonsbyen Stavangers konverterte til den nye kulturfylla i 2008.

Historien kunne vært skrevet av Shakespeare, for han dreiv med overfladisk party-fornikasjon der ingen egentlig visste hvem noen var. Sophie har invitert de tre av mammas eks-elskere som kan være far hennes til bryllup i sjarm-hotell på ei gresk øy der til og med bølgene er banale. Når filmen starter, vil alle de med vandrepokal i kunstnerisk korrekthet tenke hg-ord fordi alt ser ut som klisjeer. Så kommer Julia Walters og Christine Baranski inn i filmen som spraglete og lydsterkt middelaldrende bryllupsgjester, og hg-tenkninga gjentar seg. Den lille jenta er så blid at du får ecstasy-mistanker, mannen hennes ser ut som en ilder fra Narnia, og grekere wanker hjelpsomt rundt som Snøhvit-dyr.

Så festner formen. Umenneskelig gode Meryl Streep spiller hotellvertinne og eks-hippie med et fandenivoldsk overskudd som andre folk får fra dieseltilsatt Battery. Hun og de to andre damene setter spruten til, og så skjer det helt uventa at tre middelaldrende skuespillerinner sprenger klisjeen og blir til rein, uforfalska energi. Der tar filmen av, og etterpå kommer lykken.

Ærlig talt. Abbas musikk var alltid ei dobbelt lp-side med føkking vorspiel, og musikken er laga for å euforisere også flegmatikerne. Det klarte den, og film-musikalen er perfekt party-utstyr. Ingen appelsin under haka. Ingen nakne manne-ankler bak håndkleet. Bare temposterk, velregissert og myldrende moro med kanskje den mest livsbejaende pop-musikken som er laget etter Mozart. Satt sammen av en britisk teater-regissør som er spesialist på opera. For et håndlag Phyllida Lloyd har.

Alle synger. Streep synger. Hun trengte ett opptak for hele «The winner takes it all»-lyden. Pierce Brosnan synger. Det er bare så vidt at ikke den glitrende delfin-mosaikken synger, og det er helt fint. 2008.

Crocodile Dundee

TV3 23.15

Crocodile Dundee

Paul Hogan giftet seg med Linda Koslowski.

terning 5 liten Peter Faimans australske komedie var en av de største kinosuksessene i 1986. Paul Hogan som den sjarmerende villmarksmannen kommer til New York med Linda Koslowski og opplever storbyen for første gang med sin barske landmus-naivitet. Filmen kostet ca 8 mill. australske dollar (litt billigere enn den amerikanske) å lage, og den spilte inn 360 millioner dollar som film og 70 millioner som video. 1 time, 38 minutter.

Den siste speider

TV2 Zebra 21.00

last boy scout

Ned og ut: Bruce Willis som den siste speidergutten.

terning 5 liten Den velsigna sviskegrossisten Tony Scotts kule lille action-romantikk «The last boyscout» skilte medie-kyniske nittitallsmennesker fra den syttitalls-idealistiske norske urbefolkningen som framleis syns det er stas å høre Erik Bye lese dikt om verdens forferdelighet på lørdagskvelden. Det var den gang.

Filmen blander blodtrykksdempende deppe-humor og gymnastisk hoppsan-vold, den kjæler ømt for gammelhavarerte antikk-ekteskap med halvnaken husvenn i garderoben, den koser seg sjølplagende over kaldfront-forhold mellom fedre og barn og oppnår i det hele tatt å konstruere et underholdningsparadoks som er tidskorrekt i beste forstand: På den ene sida fullstendig uten moral, på den andre sida narkomant hekta på personlig integritet.

Den tidligere Secret Service-mannen, dressen som reddet presi- dent Carters liv, den fullendte fiaskoen og privat-detektiven Joe Hallenbeck er nasjonens siste funksjonsdyktige speidergutt. Han tror på de grunnleggende idealene og amerikansk fotball. Hallenbeck er et svin, men han er et godt svin. En gris med 52 stjerner.

Det betyr at filmskrivernes livsstil-genier enda en gang har klart å putte Bruce Willis i en rolle som konstruerer så todelt manns-identitet at den er gangbar også neste år. I de to «Die Hard»-filmene var han en singletskitten, hustru-tro tøffing som gjør alt galt mot menn, men oppfører seg vakkert mot kvinner og fedrelandet. Kapittel en i framhaldssoga om det mjuke machokom- promisset.

I «Den siste speider» møter vi Willis mens han sover ut rusen i bilen. Fire reinvaska rakkerunger fra Tony Scottsgate (der himmelen alltid er rød, kfr. «Hevnens pris» og «Days of thunder») hiver et tørt ekornskinn inn til ham, og når Willis omsider våkner, makter han bare redegjøre for nattas hendelser på denne måten: «Jeg tror jeg har elska i hjel et ekorn». Så går han lysskadd hjem til huset sitt og ser at toalettskåla er etterlatt i manne-posisjon. Kona (Chelsea Field, som også var politikjæresten til Don Johnson i «Harley Davidson & The Marlboro Man») har håret i samvittighetsfloker og myser med fantaøyne. Det er morgen i verden, og det vonde lyset avslører ikke en gang de tapte illusjonene, men noen innarbeidede selvfølgeligheter. Den bakrusa Hallenbeck er en idealist. Han gir konas elsker valget mellom å få seg en på trynet og en i solar plexus. Ømhet, respekt og rettferd mellom gutter. Den nye mannen, del 2.

Nesten ingen fra den norske urbefolkningen kommer til å like «Den siste speidergutten», enda det er en morsom film, skrevet av Shane Black, som sto bak begge «Dødelig våpen». Filmen er laget for de med svært romslige retningslinjer for hva som kan sees og sies. Døden flammer som kornmo, og den siviliserte uskylden som ligger under Hallenbecks utarma liv er nesten usynlig hvis du ikke sitter langt utenfor stinte-akvariet. 18 år i 1991.

Runaway bride

FEM 21.00

runaway bride

Julia Roberts vil ikke gifte seg. Takk for i dag.

terning 4 liten En tragisk historie om ei brud som alltid stikker av fra bryllupet sitt, og derfor er en slags bygdeoriginal i en by på størrelse med Randaberg sentrum. Stjerne-journalisten Richard Gere skriver om henne og får sparken. Derfor møter han fram noen dager før hun skal giftes med gymlæreren. Alle vet hva som kommer til å skje. Ingen gifter seg med gymlærere i film. Marshalls film er bekreftelseskos for spesialpedagoger. Den lille byen på landet fortoner seg som en åpen institusjon for valium-dopa eksentrikere. Der er Julia Roberts den lokale Malde’n på Torjå. Da hun spilte filmen, var den arme dama så nedslanka at hun så ut som en tanngard med kyllingkjøtt rundt. Men filmen er ikke godt nok skrevet. Det meste som skjer, er halvparten av en morsomhet. 1999. 1 time, 56 minutter.

Die hard 4.0

Viasat4 22.00

die hard 4.0

Justin Long og Bruce Willis mot datakjeltringene.

terning 5 liten Da den første «Die hard»-filmen slo ned i oss som scud i blomsterpotta en gang på åttitallet, var John McClane en familienær handlingsmann som gjorde hva som helst for å redde kona si. Han var den hengivneste underholdningsektemannen siden Rocky ropte «Adrian!», og skilsmisse-statistikken skulle ha snudd. Nå er han på 2000-tallet. Han har ingen kone, han har ingen kjæreste, og dattera er et steinhjerta råskinn som nekter å bære hans etternavn. Detektiven er skallete som en mc-båren veikro-satanist og har godværsbølger i pannehuden. McClane skal hente inn en hacker med søtt musefjes fordi FBI blir hacka av SPECTRE eller noe sånt, og skurker som ser nifse ut som frie balkanboere, tumler med illevarslende voldsting.

Det handler om datakjeltringer. Noen tar ut Amerikas nervesystem, og om en stund vil landet se ut som en slagpasient. La meg bare nevne at mens jeg satt med laptopen og så film, installerte plutselig Google Desktop seg sjøl uten at jeg hadde gjort noe for det, og akkurat det tilførte filmen en fin autentisk stemning. Jeg tror Google står bak alt. 11. september. Den globale oppvarminga. Branns eliteserie-seier. Vel, den skjedde faktisk en gang, og det var uhyggelig.

McClane verner gutten som på en måte er ukas virtuelle nevrokirurg, for IT-gangsterne må ikke få tak i ham. Dermed følger aksjonsscener som er like forutsigbare og like velkomne som julaften.

En stund er motparten et problem. De ser ut som kulturby-ansatte småfolk av den sorten som Steven Seagal ville ha vifta bort med hestehalen. Men farligheten tar seg opp. Siden Die Hard-filmene i utgangspunktet var familie-orienterte, sitter frøken McClane fast i strømtørr elevator og trenger desperat pappas hjelp. Pappa ser etter hvert like herja ut som Woody Allen hvis han forsøkte å fylle vinduspylervæske på volvoen sin, og det er veldig vanskelig å ikke røpe at usårbare John i én situasjon skyter gjennom kroppen sin for å ta skurken. Henimot avslutningen kjører Willis en 30 meter lang lastebil og forfølges av et F-35 jagerfly. Du vil ikke tro hva som videre skjer. Det tilhører den moderne eventyrfortellingas absolutte høydepunkter.

La det også være nevnt i takknemlighet at Kevin Smith spiller stue-hacker med kroppen til Orson Welles og er Star Wars-fan. Det er storarta. 2007.

The queen

TV2 Film 21.0

queen

Helen Mirren ble dronning av Storbritannia, og er det ennå.

terning 6 liten Etter omkring en halvtime av denne filmen har det foregått et umerkelig tronskifte i England. Den opprinnelige dronningen er skiftet ut med en ny. Det skjer ved en gradvis sannsynlighets-forskyvning: Helen Mirren blir den troverdige dronningen av England, og Elizabeth faller på sin egen urimelighet. Det er kanskje den største enkelt-prestasjonen i film noensinne. Filmen er skrevet av miniserie-spesialisten Peter Morgan, sønn av Arthur Morgentrau, som intervjuet en rekke navnløse kilder som sto Blair og kongefamilien nær. De fortalte og fortalte, og Morgan brukte fantasien og logikken til å sette sammen et helhetsbilde. Men egentlig er filmen «Se og Hør» de Luxe, den representerer en sladderhistorie av gigantformat, for dette handler om hvordan kongefamilien omtalte folkeprinsessa Diana, som i England er viktigere enn Pavens forhold til Gud.

Det åndelige innholdet har ikke Morgan diktet opp, det har han diktet. For denne filmen er ikke bare en skildring av et kongehus som blir bombardert med sentimental populisme, den er en hovedmelding om tidsskiftet. På ett eller annet tidspunkt i den nyere historie overtok Folket styringa av Vesten, og de har beholdt den. Dyrkinga av Diana antok revolusjonære dimensjoner i dagene etter at hun døde, og blomsterhavet utenfor Buckingham Palace ble nesten en ironisk eufemisering av storminga av Bastillen.

Ifølge filmen var dronning Elizabeth den siste som motsto banaliseringen av Britannia. Hun gjorde det protokollen krevde av henne. Det var en vakker stolthet. Til slutt sank hun i kne, som det franske hoffet på skafottet. Og så overtok de sentimentale døgnflue-følerne Vesten. 2006.

Lørdag 23.8. Uønska graviditet er en vittig ting

 

Knocked up

TV3 21.30

terning 5 liten Jeg vet at dette ikke er en alvorlig og fin film, men så er ikke stua di en kino heller. Den er mer en konglomeratisk og ideologisk forvirrende allbrukssal der folk plutselig ser fotball uten å ha satt opp varselskilt. Mange kommer til å takke meg for at jeg anbefalte denne filmen, for den viser at det kan fines en framtid der korpiedame blir lykkelig sammen med livsstilstroll fra for eksempel Klassekampen etter at de har hatt alko-initiert fellesslipp av sædceller og eggevandring. En film med sunne fordommer, men enda sunnere optimisme. Dette er dessuten filmen for dem som egentlig går ut av kinosalen hvis menn bruker nedsettende betegnelser om seksualadferd som er normal i Europa – men som kanskje blir sittende likevel hvis replikkene er gode og noen angrer til slutt. Med andre ord: Siden vi alle er hyklere, er potensialet stort.

knocked up

Katherine Heigl er blitt gravid med Seth Rogen, og det er egentlig helt forferdelig.

Seth Rogan var en kultfigur etter birollen i «40 year old virgin», og det er for så vidt også Paul Rudd. Stemningen fra førtiåringsfilmen er overført til et mye følsommere tema. Graviditet og menns reaksjoner på at morskap tar slutt når farskap starter. Tilpasning. Ting som folk leser A-magasinet for å holde orden på. Rogen er en nifst umoden kollektivboer med nifsere venner enn Staff. De skal lage et nettarkiv over filmer der kjente skuespillerinner viser seg nakne. Ved et uhell treffer han en feirende, kvinnelig E-news-reporter (Katherine Heigl) på drikkekveld-safari, har fyllesex med henne, og så blir hun gravid. Hun er en karriere-orientert flaskevann-snobb. Han er en fattig, feit råne som antakelig pisser på flaska hvis det er mer enn tre meter til toalettet. Det er Udyret og Skjønnheten og Udyrets omgangskrets av udøde og vanhellige. Så starter en merkelig, nesten sannsynlig modningsprosess der de to misfitsene av hensyn til det ufødte barn skal forsøke å finne en felles plattform i livet. Som om Siv Jensen og Rasmus Hansson ble plassert aleine i en steinstøl på Hardangervidda uten tilgang til Viggo Johansen. 2007.

Det hvite båndet

NRK2 22.00

terning 3 liten Jeg ser ikke egentlig Michael Haneke-filmer, for jeg syns han er en sentimental sadist uten poenger. Denne filmen handler om grotesk plaging av barn et sted i Nord-Tyskland før første verdenskrig. Jeg kan ikke helt se hva som er vitsen med den. 2009.

Klassefesten

NRK3 21.35

klassefesten

Nei, dette er ikke Leif Juster på Chat Noir, det er svensk komedie.

terning 3 liten Dypest sett handler «Klassefesten» om at alle bør bryte opp fra livet sitt hvert syvende år, finne nye partnere og få nye barn og så oppleve ungdom og entusiasme nok en gang. Hovedpersonen Magnus sa i ungdommen nei til å rømme med afrosvensken Hillevi, og derfor ble han forsikringsmann med kortklipt blondinekone, enebolig, hund, småborgerjeep og utro naboer. I Sverige er dette en beskrivelse av Helvete, så der trenger man ikke Jacob Jervell. Et sted inne i denne historien ligger en menneske-forakt som er så stygg at noen burde hyle. På den andre siden kan trivialitets-skildrerne Herngren och Holm forsvare seg med at de bare forteller om folk slik de pleier å være. Mange vil kjenne seg igjen. Mange syns alltid pinlige drikkefester er løgne på film. Likevel. Det er deprimerende etter flere tusen års filosofi og mangfoldige boktonn med psykologi, at mennesker kan ha kommet så kort som dette. Ingen egentlige drømmer. Ingen originale tanker. Ingen egentlige verdier. Ingen egentlige følelser og lojaliteter og bekymringer og stoltheter. Bare som en gammel vitsetegning: Kjedelig sex med kona. Gøyal sex med den eksotiske drømmevenninnen. Fia & Finbeck, bare i moderne, sosialdemokratisk innpakning. 2002.

New year’s eve

Norsk TV2 22.50

new years eve

Robert De Niro ligger der og må snakke med sykepleieren Halle Berry.

terning 2 liten Nå skal jeg forsøke å forme dette som en anbefaling. Det er nemlig sannsynlig at enten du eller cocker spanielen din virkelig har lyst til å se en film der Hilary Swank, Bon Jovi, Ashton Kutcher, Michelle Pfeiffer, Katherine Heigl, Zac Efron, Jessica Biel, Josh Duhamel, Sarah Jessica Parker, Halle Berry, Robert De Niro og noen flere feirer nyttårsaften med så mye blogg-enkel Narvesen-tristhet og romanse-melankoli at det vil vokse teddybjørn-pels i håndflatene dine. Vi ser på det positive først: Hilary Swank er innbydende stram i tyrannosaur-kjeven, for hun har ansvaret for at kula detter når den skal i bad taste-partyet på Times Square. Kjevene til Hilary liker vi. De har samme dyriske appell som biff-bestikk. Katherine Heigl har skaffet seg de svært omtalte krembolle-kinnene som får henne til å minne litt om en sånn forråds-gnager som gjemmer barnemat i munnen. Det er fint, for vi liker kvinner som gir opp tynnhet. Ashton Kutcher vil ikke feire nyttårsaften, og det liker vi også, for det betyr at han blir innendørs. Michelle Pfeiffer gjentar den sørgmodige offer-rollen som hun hadde for tjue år siden da hun forvandla seg til Catwoman. Vi liker Pfeiffer, for hun ser alltid så sjaber og sårbar ut at hun sikkert ville likt oss hvis vi klippet håret. På den annen side: Vi liker ikke Bon Jovi, for en fyr skrev på Facebook at han er bedre enn Bob Dylan. Vi liker heller ikke at Robert De Niro ligger småsmilende på sjukehus og skal dø, mens han ser ut som et impotens-skremsel fra en Viagra-reklame. Vi liker virkelig ikke Sarah Jessica Parker, for hun er fugleskremselet i «Sex and the city» og har så spisse knær at hun kan komme til å punktere noens prostata. Sammen utfører de en mildt sørgmodig-morsom mosaikk-film; det vi også kan kalle kaos i kasserollen. Mange kommer til å like den. Ikke gi dem julegave i år. 2011.

Før soloppgang

Norsk TV2 01.15

before sunrise

Julie Delpy og Ethan Hawke var utrolig søte sammen.

terning 5 liten «Before sunrise» er en velsigna vinterfri film som bare består av forelska småprat og følgelig oppfyller de forventningene til livet som heldige mennesker installerer i hodet som seksåringer og siden forsøker å leve etter mens dagene forsvinner. Fortellingen består av en slags problematisk, men uproblematisererende følsomhet som strømmer relativt fritt fra hjernen til munnen som instinktivt utfølt tungetale og motarbeider menns oppdikta verdighet, så følgelig forsøker menn stort sett å late som om den ikke finnes. Noen gang blir de grepet likevel og snakker på måter som ville kostet dem frispark og gult kort på fotball-laget samt utkasting av kynikerlauget og rett til sengs uten mat. Men englene blafrer alterert med vingene og fniser. De liker intelligent kliss. Ethan Hawke tåler alt sånt. Han har denslags musketer-skjegg som bare svært unge og svært døde menn kler, og han er amerikaner på togreise i Europa, der han treffer franske Julie Delpy. De går av i Wien og snakker seg gjennom tre kvart døgn, mens bortskjemte wienere schnitzler og brøder seg som rein staffasje rundt omkring og er fornøyd med å bli bipersoner i sin egen by. Hvis ikke de to skuespillerne hadde vært perfekte som schäfervalper og naturlig kule som Suzanne Vega-viser, ville filmen blitt en lidelse. Men de har også den nyforelska sårba!rheten som gjør at du blir så nervøs for hvordan det skal gå at du får lyst til å gi dem vielsesattest, studielån og livstids-garanti. Det er nervepirrende å være med på at noen forsøker å opprette et slags fellesskap for kjærlighet og frihet i den antakelig kalde og korte Europa-natta, og det er nesten hypnotisk deilig å oppleve den uferdige formen for tiurleik med svært unge hjerner som regissør Linklater og manusforfatter Kim Krizar har fått til. For folk som kan male som katter mens de ser film. 1995.

Harry Potter og mysteriekammeret

TV2 Zebra 21.15

harry potter og mysteriekammeret

Daniel Radcliffe og Rupert Grint i barndommen.

terning 5 liten Filmen til den kaliforniske eventyreren Columbus (Chris) er så frodig at man får lyst til å bli gjenfødt som datafigur. Manesjeriet starter med en husnisse på rommet. Lille tynne Noldus er en av Potter-populismens skjønneste oppfinnelser. Øynene forteller at han er nervøsere enn en 80-åring foran en minibank, og han har kompostbrune filler og et elendig sjølbilde. Noldus skal overtale Harry til ikke å vende tilbake til Galworts andre skoleår. Filmen blir overdådig bedryssa av disney-lånte leonider da helten reddes gjennom vinduet av en flyvende Ford Anglia (hørt om Herbie?). Vennene bakser og flyr gjennom eventyr, og den frodige felles-fantasien utfolder seg på vakre, overraskende vis. Pryle-pilen, et levende tre, er egentlig lånt fra Tolkien, slik plumpudderet tilhører Tingeling – og Potter feilnavigerer og havner kvikt i Jack The Rippers postmoderne lavlivs-London. Harry får sitt eget Excalibur. Rowling har stjålet med det gode mediemenneskets selvfølgelige rett til å betjene seg av alle påtvungne myter. Harry Potter er et slags varehus for nostalgisk eventyr-begeistring. De første scenene i Galtwort står litt stille, mens manusforfatteren presenterer skikkelsene for annen gang. Men det varer virkelig ikke lenge før mildt makaber multimyldring kommer i gang. Perfeksjonismen er presis. Oppfinneriet serveres med guttegod gratulasjonsglede: Brølebrev ankommer. Et fantastisk alternativ til sms. De små blå alvene fra Cornwall er utrolige, der de svermflyr som djevle-libeller eller flagre-gremlins mellom steinveggene. Alrunene skriker når elevene haler dem fra potter. Han som spyr svære snegler, er egentlig en så genial må-bli-klassiker at han drukner ufortjent i denne fabulerende pepperdrysseren av en film. Et sutrete spøkelse på do heter Stønne-Stina. Folk forsteines og tungetaler – og så selvantenner plutselig Fugl Fønix som om han var en uansvarlig juledekorasjon. En interaktiv dagbok er poetisk perfekt. Innfallene i den andre Potter-filmen er alle gode nok til en hel film hver. 2002.

Clash of the titans

TV2 Zebra 00.15

clash of the titans

Sam Worthington har fjeset og sverdet.

terning 4 liten Til slutt rir Zevs lille Per sin Pegasus rett inn i solnedgangen, men da han har allerede cowboya ned en så diger krak at ikke engang EU ville hatt hjerte til å straffe grekerne med den. Men den sterkt etterlengta intensiteten i gudehistorien kommer litt seint. Filmen starter med mytologiske tablåer av den sorten som arbeidsledig engelsk adel framførte for hverandre i merkelige utkledninger til inntekt for såra soldater i Krim-krigen. Nei, Krim-krigen er ikke en rivalisering mellom engelske påskeserier. Klassiske skikkelser som bare André Bjerke hadde inngående kjennskap til, står opp og lirer av seg eksposisjoner & introduksjoner nok til et kjapt mellomfag i sittende snorking. Dessuten presenteres vi for det greske gudehoffet i gudhjelpemeg de verste Grand Prix-kostymene jeg noensinne har sett, inklusive Korfus. Sam Worthington fra «Terminator Salvation» og «Avatar» spiller Zevs uekte sønn Persevs som blir oppdratt av en gneldrende britisk fisker med Kystparti-dialekt. Skjebnen har valgt ham til å bekjempe Kraken, et uveltelig norrønt sjøuhyre som gudene skapte for å plage menneskene. Menneskene gjør imidlertid opprør, ledet av Mads Mikkelsen i en slags Arnold-rolle med digre muskler og germaner-aksent. Det er selvsagt helt naturlig at en danske leder de som ikke liker gudene, og hans lille skare av forskremte brynjebærere tumler seg fram i en verden som preges av monstre, beduiner og andre ideologisk ukorrekte data-oppfinnelser. Kampen mot de digre skorpionene flimrer brølende i det uendelige, men action-scenene tar seg endelig opp da Persevs skal hogge hodet av Medusa, som slanger seg snedig rundt omkring over lavaen. Derfra funker filmen ålreit, men øyets metthet er ubønnhørlig. Når man først har sett femti fantastiske ting uten å bli egentlig engasjert, er det vanskelig å imponere med nummer 51. Franskmannen Louis Leterrier regisserte også «The transporter» og «The transporter 2», og egentlig burde han hatt nerver til å lage en enklere, ikke så deklamerende film med motorsykler, strippere i foldeskjørt og svevende ninjaer. Og Jason Statham kunne godt hatt hovedrollen; svett, sotete, sex-stønnende og bare så vidt i live. 2010.

Prinsesse på prøve 2

FEM 19.40

terning 2 liten Kronprinsesse Mia er tilbake i det europeiske kongedømmet Genovia, som etter alt å dømme ligger sterkt i nabolaget til med en befolkning som ser ut som om den ble løyet ihop av tyske ukeblader. I Genovia har de widescreen-TV, men får vannet fra brønner, så antakelig lever landet av musserende jordbær, geitemelk-kosmetikk og indiske IT-folk. «The princess diaries 2» ble laget for at jenter skal ha noe å gjøre den dagen de blir lei av Teletubbies og starter på den uendelige jentepuberteten som kulminerer med at de legger ut bilder av seg sjøl i bare russelua på internett. Derfor heter puddelen Maurice, guttehelten har kinn som man vil bli fristet til å bålsteike på pinne – og Anne Hathaway ser ut som om hun egentlig ble tegna til «Løvenes konge», men så ble halen feil. Filmen handler om fnisete venninner, smykkeskuffer, nipskjoler, arvefølge-intriger og staute nestenprinser i vakre ballsaler. Sånn må det være. Hva hadde dere venta? En ny Dostojevskij? 2004.

A little bit of heaven

FEM 22.00

terning 3 liten Kate Hudson spiller ei dame som aldri tar noe på alvor, men så går hun til doktoren, og der forandrr livet seg. Mannen i filmen spilles av Gael Garcia Bernal, så det ville vært bedre om dama beholdt den kyniske humoren sin. 2011.

Life as we know it

TVNorge 21.30

life as we know it

Og der var fader meg Katherine Heigl med uønska barn igjen! Denne gang med Josh Duhamel.

terning 4 liten Dette er en kultur-revolusjonær og naiv-visjonær amerikansk komedie der europeerne (utenfor det kjønnspolitisk tilbakestående Frankrike) kan lære at den hvite amerikaneren ikke er integrert i en moderne verden. «Life as we know it» handler om to unge mennesker i Atlanta. Hun jobber med mat, for hun er dame. Han jobber med TV-sport og har mc, for han er mann. Mannen kalles Messer, som på tysk betyr kniv. Messer er en Fetter Anton-kul seksual-sekterist som ikke har oppdaget at menn har deltatt i stell og oppdragelse og omsorg av barn de siste 70-80 åra. Han burde vært på sammenhengende livsstil-kurs, han burde vært tatt ut i bakgården og kastrert, han burde vært påtvunget jobb som forstmann på Island eller måttet tjene som gatekjøkken-imam i Texas, som skal være et sterkt integrerende sted for imamer. Jeg vet at jeg har mast med dette før, og jeg maser mer. Så å si alle de mennene jeg kjenner, har daglig omsorg for unger eller har hatt det. På vegne av den kulturelt integrerte testikkel-bevegelsen blir jeg fornærma når Martini-svimle manusforfattere skildrer fedre som om de skulle vite mindre om egne avkom enn bavianer. Det hjelper litt at dama er like mye en fjern Disney-fe som mannen. Hun blir også skremt av en ettårings syrligluktende melkebæsj. Men OK. Katherine Heigl er i ferd med å bli den nye definisjonen på hverdag på samme måte som bombing av Libya er den nye beskrivelsen av fred. Heigl og Josh Duhamel starter filmen med å avsky hverandre på en slags trusesøkende tøysekopp-måte som ingen lar seg lure av. De har felles venner, og vennene får et barn. For at moroa skal kunne begynne, tar filmen livet av de to foreldrene, og så arver galningene jentebarnet uten å være gift eller like hverandre. Det høres verre ut enn å vokse opp hos Woody Allen og Mia Farrow. De flytter sammen i barnets hus, og der utfolder seg eller utforsker seg eller utfikler seg en slags fellesfølelse og -begeistring som understreker alle ordspråkene som at like barn ligger mest, og krake søler make, men motsetninger tiltrekninger hverandre og det er bare et halvt år til jul. Det blir faktisk en ganske trivelig liten komedie. Messer er en ufølsom type på samme måte som Darth Vader. Han brummer ondt, men vi tror ikke på ham, for i forrige film gikk han (Vader) rundt og holdt Natalie Portman i hånda i en hengende hage. Historien blir søtt fri for overraskelser, og gleden er på deres side. Men vi tåler å se på. 2010.

Striptease

TVNorge 00.40

striptease

Demi Moore i et slags måkekostyme og Burt Reynolds i satirisk framstilling av mann som får se avkledd dame.

terning 5 liten For mange år siden ga jeg en venn Carl Hiaasens bok «Striptease» ulest i 40 års presang akkurat det året da han treiv 13 gensere i skapet og stakk til ei annen dame. Etter å ha sett filmen skjønner jeg hvorfor han aldri takket for den boka. «Striptease» er en utsøkt ond film som tross sin avdekningsvillige lekkerhet utelukkende går ut over menn. Det er som om den sier: Okei, gutter, dere sitter her for å glo på de kirurgiske konstruksjons-detaljene til Demi Moore, så dette er ikke mer enn dere fortjener, og ikke glem at tomme ølbokser skal legges i søplekassene på vei ut av kinoen og ikke kastes etter nonnene! Dette er ikke Radioresepsjonen. I en handling som kunne fått plass i margen til Det Sanne på Nærbø-toget holder forfatteren Hiaasen og regissør Bergman helledussen med et frodig utvalg hann-primater som lever sine ynkelige liv med mindre ære enn tannfyllinger. Robert Patrick er den arbeider-ekle eks-mannen som fikk foreldrerett til barnet ved skjønns-sjåvinisme og jobber med å stjele rullestoler fra sykehus. Menn vil ikke en gang få samværsrett til sine egne flatlus etter at denne filmen er blitt vist i fjorten dager. Burt Reynolds er ikke bedre som mannsbilde. Han spiller en tilsynelatende varig hormonoman kongress-gubbe som bærer en oppsiktsvekkende kremtopp av lurvete reservedelshår med bedekningsrisikabel kennel-tekke og er innsmurt i så mye erogen vaselin at han kunne blitt brukt mot bleieutslett. Til gjengjeld er Demi Moore staselig stripperske som egentlig var sekretær i FBI og kjemper for å få dattera tilbake. Siden alle silikonvittighetene omsider bør være daue fra det året av og vår tids Madonna har fått barn ved keisersnitt, skal denne filmen omtales uten signalordet bryst. Moore lever verdig og vant opp til navnet sitt og måner menn med så spekulativ uskyld at striptease blir en virksomhet som ble oppfunnet for å drite ut mannfolk kollektivt når hodet er så ubrukt og smekken så smilende at de ikke merker hva som foregår. 1996.

Private Valentine: Blonde & dangerous

TV3 19.35

private valentine

Jessica Simpson ser seg nervøst om etter ammebua.

terning 3 liten Jessica Simpson spilles soldatkomedie på det viset at hun er en slags filmstjerne som dørper det til i baret og verver seg til hæren for å få orden på livet sitt. Og så skjer det antakelig voldsomme ting på brakka, og noen ga Simpson skjorter i barnestørrelse for på plakaten ser hun ut som en pamflett for ammerom i domkirken eller noe. 2008.

Burlesque

TV3 00.10

burlesque

Cher og Christina Aguilera er fine sammen.

terning 5 liten Denne filmen har to stilige kvinneroller, og det gjør en spjåkete lårhøne-affære til noe behagelig. Cher er ei fantastisk dame. Hjemmelaga, usjenert elaborert. Hun har et perfekt mummifisert fjes som bare en kirurg kan elske, men hun har karisma og sjarm og alle de greiene som ikke betyr noe når man leter etter gode lærere til barneskolen. Christina Aguilera er overraskende flink på film. Hun spiller ei frisk og framfusen bondejente fra de ukules Kvinesdal-kafé, men reiser til byen for å bli danserinne og sangerinne. Dama synger så det spraker i trommehinnene, og hun klarer å bære fram en uberørt opprinnelighet som gjør at du syns hun skal klare det. OK. Hun klarer det. I en bransje der damene egentlig skal danse til sungback kommer blonde litlå og souler sværere enn sjaman. 2010.

Die hard 2

Viasat4 22.00

die hard 2

Her kommer årets ektemann akende på flyvinga.

terning 5 liten Jeg vet hva spørsmålet er. Men det er alt for fristende å svare at det raker deg ikke om «Die hard 2» er like god som «Die hard», for Bruce Willis som tynnsåla action-overraskelse kan bare gjøres én gang, og du skal være glad for at noen gidder lage handlingshysteriske spenningsfilmer for deg. I et annet samfunn, i en annen tid, kunne du ha risikert å bli tvangsforet med det lille tannmonsteret Doris Day som sang om kjærlighetens landevei under en åpenbart mellomfornøyd Rock Hudson, eller at hver eneste kino viste pastellvakre filmhyllester til Erna Solberg og hennes VM-tittel i bordtennis. Så ikke mas med om «Die hard 2» er dårligere enn John McTiernans forgjenger. Den er god nok. Bare ikke ekstatisk. Politimennenes hederlige fritidssliter og amerikansk films kjernefamiliekar, John McClane, er fortsatt en lykkelig blanding av sitcom-sjarme og guttesvett lerret-råhet. Bruce Willis spiller ham rutinert med den distre brutaliteten som signaliserer Far & Ektemann på vei til Obs for å kjøpe billige doruller til juleribba, men så kom dessverre disse internasjonale terroristene i veien. Det er hemmeligheten med Die hard-filmene. Willis er en snill cowboy-tøffing. Han røyker riktignok med den ene øyet igjen, men er ikke alkoholiker og skjender ikke dyr. Han viser til og med gifteringen når dama i bilutleien legger an på ham. Finnen Renny Harlin har regien i «Die hard 2», som er en overfylt film i forhold til den genialt enkle innestengtheten i eneren. Alle folka og alle de eksposisjons-stønnende forklaringene gjør at Harlin får longører å hanskes med, og det blir han nervøs av. Resultatet er at innledende scener blir hektiske som kanal-slalåm. Harlin bruker syv forskjellige vinkler og 50 filmkutt på at to mennesker skal samtale i ei trapp. Sammen med den ultranære, bevegelige fotograferingen gir det en nifs fornemmelse av at du er ei flue som sitter på hatten til en gal mann. Det er kanskje ikke så dumt. Bedre enn flue på veggen, når veggene stadig detter ned. Fordelen er at filmen holder action-fart også innimellom maskingevær-konsertene. Willis starter showet relativt avslappet som stressa husbond i venterommet på flyplass, og langsomt forvandler han seg til den blodskitne, utslitte halteren som vi lærte å like i «Die hard». Han er trøttere i hodet enn vanlig og de gode replikkene sitter langt inne. Men de er der, og mannen trosser både dunlett lavtrykksnøvær (Hollywood-fenomen) og byråkrater for å gi oss en hyggestund. Oppe i lufta sitter mor i juleflyet og slipper stadig opp for brennstoff, mens leiesoldatglupe narko-terrorister fra Sør-Amerika trickser med landingssystemene. Det kan gå deilig galt. 1990.

Fredag 22.8. Fin tur i høstfjellet med Brad Pitt

 

Syv år i Tibet

TV3 23.20

terning 5 liten Om høsten skal man gå i fjellet (for eksempel til Vålandstårnet hvis man bor i Stavanger, til Slottsparken hvis man bor i Oslo), for da er det vakrest der. Tyttebær og krekling strutter, og Eiganes-folk i militærbrune friskluftsbukser og superundertøy farer forbi deg med et forståelsesfullt smil. En fjellfilm er det rette på en sånn fredag. Tibet er et fint fjell.

Når man tilhører den fort metta konsum-gruppen som ble lei av Tibet for flere lamaer siden, blir Jean-Jacques Annauds film om den tyske eventyreren og hans møte med buddhismen en slags rep-øvelse for karrieretrøtte vestlendinger som er blitt så tunge i beina og hodet av å lete etter ting som det framleis er moro å kjøpe at de leter etter en grunn til å sitte ned og gjøre ingen ting.

syv år i tibet

Et antakelig utvalgt barn og den blonde østerriker Brad Pitt. Fjell i bakgrunnen.

Av buddhismen har jeg aldri skjønt noen ting. Men jeg har registrert at mennesker som sitter mye uforstyrret og bare tenker, før eller siden får merkelige forestillinger som det går an å kalle visjoner eller syn. Hvis man bare unndrar seg sosiale korrektiv, er det utrolig hva man kan få for seg.

Brad Pitt spiller en lyshåra østerriksk OL-vinner fra den tida da det virkelig var vellykka med beundringsbleika utefrisyre, og han fjellklatrer seg til topps i himmelayiske oppoverbakker med en sårbar og sta mandighet som alltid funker fint i film. Med seg har han briten David Thewlis. Briten snakker som lokomotivhjul mot rusten skinnegangssving og står fint til Brad Pitts opprørske lillebror-personlighet.

Filmen forteller om sju år som de to mennene oppholder seg i det kuperte kjæledyrlandet, og den gjør det med en slags eksaltert, konstruert sjelelighet som det går an å nyte i fred mens tankene hviler. Naturbildene er fantastiske. Den franske estetikeren Annauds beundring for medbragte skjønnhets-ikoner fra vest er bare litt større enn hans interesse for fine fjell, og når alt kommer til alt er det ganske behagelig å forestille seg at verden skjuler sine Shangri-landsbyer for at interesserte byfolk i uflidde uteklær før eller siden skal komme og oppdage dem som om de var billige bulgarske rødviner.

Dette er moro. 1997.

Constantine

Norsk TV2 23.55

constantine1

Keanu Reeves trøbler i helvete.

terning 5 liten NRK viser faktisk ikke filmen om Børre Knudsen i dag, og da kan dere se denne grøsseren i stedet. Dette må være den mest oppfinnsomme djevlegrøsseren det året. Ingen fant på så mye inspirert hekkan som «Constantine».

I Mexico finner en forferda meksikaner spydet som drepte Jesus, og i Los Angeles utdriver Keanu Reeves en djevel som avgjort ikke skulle vært der, for han overtrer overenskomsten om fredelig sameksistens mellom Gud og djevelen. Dermed er helvete i gang, så å si. Mens den kule eksorsisten Reeves dør langsomt av lungekreft, og kuene detter fordi spyudulf passerer, og kloakkmonsteret kaster seg i billeform etter de gode krefter, går det opp for flere at det dreier seg om en uønska sønn som forsøker å hive pappaen av tronen. Jeg sier ikke mer.

Filmen er full av fantastiske detaljer. Vi får følge Keanu til helvete, som aldri har vært fullt så flagrende. Pruitt Taylor Vince spiller famlende, flakkende hjelpeprest, og Djimon Hounsou vedlikeholder det religiøse Sveits; en utstrakt økumeni-bar der halvdjevlene koser seg i svak belysning. Beeman skaffer dragepust, en sjelden ting. Vi får se den døde damas tvillingsøster Rachel Weisz blir aldeles drukna i klassisk badekar, vi får se erkeengelen Gabriel i Tilda Swintons vevre David-skikkelse, og mot slutten kommer til og med Peter Stormare i hvit dress og er en skikkelig sallan.

Etter Da Vinci-kodens enorme suksess hos bokleserne burde «Constantine» være en solid oppfølger for tilhengerne av den fargerike folkebibelen som først og fremst forteller en god historie. Dessuten har filmen et drastisk antisigarett-budskap som kommer til å slå an i Kristelig Folkeparti. Spesialeffektene er spesielle. Bildene er tunge, men vittige og tøffe. En bra film. 2005.

The proposal

TVNorge 21.30

proposal, the - 2

Sandra Bullock var naken, men det var også Ryan Reynolds.

terning 5 liten Vi lever i forvirrende, uforutsigbare tider, og den egentlig dødsdømte Bullock-komedien «The proposal» er en trivelig film. Våt i øyekroken? Ikke føren! Katarr!

Det alle lurte på før «The proposal» kom, var hvor naken Sandra Bullock (45 år den 26. juli 2009) egentlig kom til å være. Noen foreslo at man skulle få se henne uten lue for første gang, andre forutså at hun kanskje var kledd i et seilfly (hvor kom den fra?). Bullock ble født med klær på, i hvert fall genser, og nittitalls-nerdene har drømt om kroppsløsheten hennes i mer enn femten år. Men i «The proposal» er hun faktisk naken. Det vil si: Antakelig ble kroppen hennes programmert av den samme CG-fyren som laget penisen til Tommy Lee i Pamela Andersons hjemmevideo. Det funker utrolig bra. Unødvendig nakenhet virker ofte pinlig og kynisk på filmlerret. Sandra er bare vårfrisk og luren. Bullock er en rar skuespiller.

Hvis jeg forteller handlingen i denne romantiske komedien, tror dere at jeg er feriesløv av mangel på søvn og utfordringer. Derfor nevner jeg så vidt at Bullock innledningsvis er en stram forlagsheks med en svart kjole som gjør henne like tynn som kosteskaftet. Fordi hun er fra Canada, kan hun bli utvist. Hun trenger at en eller annen tar en Andie MacDowell («Green card», 1990), og det blir sekretæren Ryan Reynolds.

Aldri har noen sekretær hatt tydeligere sekspakkemage enn Reynolds, men så stammer han også fra ølfolk og en bisarr bestemor i Alaska, og dit drar han og Bullock (45 år og elendig i havne-stiger) for å imitere forlovelse. De kommer til en nips-aktig liten fiskerlandsby som minner om Bergen, og der får den iskalde karriere-røya møte virkelighetens innlemmende, påtrengende, hjertegode og udiplomatiske familie. Se meg i øynene nå? Tror DU at hun blir sjarmert av disse liketille folka?

Let it be. Mirakelet er at filmen funker som både rørende og intelligent på en litt gammeldags og uskyldig måte. Jeg kan ikke gi den firer-terning. Ikke etter å ha hatt det så kjekt. 2009.

Grusomme meg

TV3 19.30

terning 5 liten Jeg vet at dette er en steinstilig animasjonsfilm, men jeg liker den egentlig ikke. Det er min skyld. Gru er en figur som bor under bakken sammen med en mindreårig hær som skal stjele månen. Gru er ille inntil han treffer tre jenter, for de gir seg ikke, så da skjer det en forvandling. Som om Siv Jensen, Erna Solberg og Kristin Halvorsen (husker Kristin Halvorsen? Hun pleide å bombe Libya) oppsøkte .. ah dere vet hvem. 2010.

Crocodile Dundee

TV3 21.30

Crocodile Dundee

Paul Hogan og Linda Kozlowski, kjærester i to virkeligheter.

terning 5 liten Sannelig om jeg vet hvordan «Crocodile Dundee» vil bli mottatt av nye seere, kulturett sartere sinn, for da filmen kom i 1987, skrev jeg at filmen var en barnedrøm om å være mann, og at jeg gjerne skulle ha gitt bort Aftenposten-abonnementet mitt for å være Dundee én dag. Han var en naturlig mann. Han var en australier i Hjortefot-drakt, en slags hvit indianer fra landet der alle har sin egen TV-serie der de jakter krokodiller.

I 1987 skrev jeg at kvinner i årevis hadde vært henvist til å dyrke perverse typer som Sylvester Stallone og Mickey Rourke, eller jentepene blautfisker som Rob Lowe og Tom Cruise, nevrotikere som Woody Allen og Jack Nicholson og den uvirkelige khaki-helten Harrison Ford.

Men så kom altså Paul Hogan. Ti år før filmen vandret han faktisk ut av den australske bushen og var steppedansende knivkaster. Han skrev «Crocodile Dundee» og spiller hovedrollen. Hele historien er en skamløs egotripp som oser av overskudd og gavmild ekshibisjonisme. En rørende kamera-hyllest fra Paul Hogan til Paul Hogan.

Banalitetene var perfekte. Fra USA kom en kattepen journalist, spilt av Linda Koslowski (som Hogan ble gift med) og skulløe skrive om legenden Dundee. Han var mean and lean i krokodilleskinnsvest og lærhatt, en australsk og påkledd utgave av Tarzan. Snill, klok og hensynsfull. Uinteressert i verdenspolitikken. En mann man drar på campingtur med.

Crocodile følger med dama tilbake til USA og er en slags villmann i sivilisasjonen. Det var utrolig moro i 1987. Gudene vet hvordan det ser ut nå. Og nå abonnerer jeg ikke på Aftenposten lenger.

I skuddlinjen

TV3 02.05

terning 4 liten Clint Eastwood spiller sørgelig aldrende Secret Service-agent som dummet seg ut da Kennedy ble skutt og nå står i fare for å miste enda en president. Han er forkjølet og nedfor, han legger an på det friske morgenmennesket Renée Russo, og et sted i Washington går psykopaten John Malkovich rundt og planlegger et stort mord. Handlingen i «In the line of fire» er storartet, men Eastwood er litt for tuslete og ser igrunnen for mye ut som en av disse 1993-reklameplakatene: «Kan en politiker hjelpe meg på do?» 2 timer. 1993.

Harry Potter og de vises stein

TV2 Zebra 21.15

harry potter og de vises stein

Næmen helledussen da. Se på han!

terning 5 liten Etter kampen mellom Sandnes Ulf og Viking, filmen om trollmenn. Ikke tilfeldig. «Harry Potter og de vises sten» ble selvsagt så bra som den bare måtte. Ellers kunne julefeiringa blitt avlyst, og barn ville ha meldt seg inn i idrettslag og Skipper Worse. Fortellingen er perfekt filmtolka av 2000-tallets bildemagikere. Spesialeffekt-folka, som vi framover bør kalle digital-dikterne, er vår tids romantikere og visjonære. Det er de som tolker vårt indre øye, det er de som virkeliggjør den felles-fantasien som alle eventyrfortellere er avhengige av.

Harry Potter-filmen er en frodig fest for det frie bildet, det som skapes av vakre inspirasjoner hos nattetrøtte pc-programmere og data-grafikere. Harry Potters verden er en visuell virtuositet, et konstant overskudd av kriblerske påfunn. I denne filmen handler det ikke om innsiktsfulle ansiktsuttrykk eller kunstnerisk kroppsspråk. Innimellom går riktignok rutinerte engelske skuespillere rundt i rare klær, og halvgode barneteater-unger leser replikkene sine så godt som sånne skal. Men det er når den trehoda hunden (antakelig et H. C. Andersen-tyveri) brøler benkeradene bakover eller den onde lille bank-gnomen griner med de tynne kapitalist-tennene sine at du ser hva eventyr er: Bildetanker. Dette er virkeliggjorte bildetanker. Det er film som kan klare å formulere privilegier som malere, skulptører, kirkeutsmykkere og gale arkitekter var aleine om. Dette er visuell magi.

Vi var blitt blaserte når det gjelder spesialeffekter, så Harry Potter-filmen hadde konkurranse før den rakk å bli påbegynt. Men den beste historien hadde J. K. Rowling. Hun skrev et eventyr som vår tid har ventet på. Det finnes ingen gåte rundt Harry Potters gigantiske popularitet. Han er rett og slett bra nok for sin egen berømmelse. Historien er perfekt: Den klassiske, foreldreløse gutten oppdager at han er en trollmann og utvikler seg og livets mangfoldighet i en klosteraktig kostskole med alt det fantasien begjærer. Groteske dyr, vittige mennesker. Vennskap. Klokskap. Voksen-trygghet. Overnaturlighet. Spenning.

Enhjørninger gresser med varulvene i den nattebleike måneskogen. Norske smådrager spruter skjegg-ild mot arbeiderklassehelten Gygrid. En gullhåra liten naziunge driter seg ut når han skal (som om han var James Spader i en ungdomsfilm fra 80-tallet), og midt oppe i det hele går Alan Rickman rundt og fascinerer de voksne med sin freudianske diksjon; det er som om navnløs synd oppstår mellom bokstavene når Rickman uttaler dem. John Cleese spretter opp av maten og er spøkelse. Sopelimene flyr over den engelske landsbygda, og i skoleklosterets hemmeligste undergjemmer truer den evige ondskap, Voldemort, en slags Vader, som nok en gang har pervertert The Force.

Harry Potters verden har derivert alt det som oppsto av stilige ting de siste tretti åra. Vi hadde Tolkiens mørke barnefantasier i «Ringenes herre» (som kommer på film i desember), vi hadde «Star Wars»-trilogien som diktet evighetens heltemot og trylleri. Så kom adventure-spillene på pc’er og maskiner når Harry og vennene leter seg fram i Galtwort, ligger det mye «Monkey Island» i framgangsmåten. Rollespill og dystre tegneserier, Roald Dahl, pubertets-satanisme, hippie-surrealisme og nygotikk var med på å legge grunnlaget for ei tid som ville erobre det fantastiske tilbake etter at prester og fritidsledere hadde fornuftisert verden.

Antakelig skjedde noe sånt: Unge mennesker var lei av å være ikke-religiøse vesener i pils-paradiset, og de søkte tryllerier og barne-religiøsitet og enkle, store verdier i åra før bleieskiftene overtok. Sexless. Stressless. Enkelt og lykkelig.

Harry Potter er en representant for okkult lykke. Hans verden er slik vår burde ha vært. 2001.

En shopoholikers bekjennelser

FEM 21.40

en shopoholikers bekjennelser

Joan Cusack, John Goodman og Isla Fisher snakker ut om tall.

terning 5 liten Denne filmen går det an å trekke politisk langt. Man kan hale den som en hubba bubba eller tøye den som en partivare-sannhet i innsmigrende påstandstider. Det går an å si forbruker-samfunnet for deretter å korse sitt svanemerke og kjæle for sin Fretex-dress. Det går an å si sjelelig tomhet, innholdsløs frontasje-religion, ulykkelig salat-snupperi og «vi er alle, helt siden de gamle egyptere…».

Men drid i det. For «En shopoholikers bekjennelser» er en utrolig sprek liten fantasi rundt den blide butikk-bimboens egentlig lykkelige liv. Isla Fisher spiller ei så kul dame at egentlig vil alle være henne. Din tanke er fri når du tør gå inn i en butikk for å betale med fem forskjellige kredittkort og en hundrelapp.

Problemet er selvsagt at folk tjener for lite, og plutselig er kontoen tom bare fordi krokodillesko er dyrere en alligatorbiff.

Regissøren P.J. Harvey er en øyeflink detaljdikter som i 1994 laget «Muriels wedding» og får fjollete situasjoner til å sitte som dekkbeis på tørr bordkledning. I hovedrollen har han den eksilskotske Isla Fisher som kan få 160 centimeter til å se ut som minnet om Nicole Kidman. Dama spiller med en vasete uvesentlighet som virkelig tilfører filmen den rette opplevelsen av å befinne seg i en fjern galakse der kvinnelige journalister ikke går i stygge klær. Hun har egentlig tenkt å bli mote-reporter, men ved hjelp av en forvirra visjonær nerde-redaktør hyres hun til å skrive menigmann-vas i en amerikansk versjon av Kapital. Derfor må dama skjule at hun er en forbryter på rømmen: Kreditorenes bounty-hunter følger hennes spor, og hun går til rehab-møter for handle-narkomane mens Amy Winehouse snøvler i bakgrunnen.

Resistansen er betydelig: Kristin Scott Thomas spiller fransk-ætta mote-krokodille med ubakt bagels-hud, og hun er absolutt ute etter grønnskjerf-sensasjonen som mirakuløst blir et nasjonalt hype-fenomen. Dessuten den filmlange lyse Leslie Bibb, som av umerkelige årsaker vil ha tak i den rare Staffordshire-briten Hugh Dancy, som antakelig ble oppkalt etter en Jane Austen-film. Filmen har kanskje et vennlig-feministisk glitterfitte-poeng, for i løpet av drøye halvannen time får man en i hvert fall forbigående estetisk forståelse for personer som på død og liv må kjøpe ting uten usb, gps eller sms. 2009.

Die hard

Viasat4 22.00

die hard

Strømmen har gått, golvet er fullt av glasskår, skoene står i et annet rom og kona di trues av en snobbete terrorist som snakker i nesa.

terning 6 liten Jeg så «Die hard» om igjen sammen med hurtigoppvoksende slekt, og den var bedre enn jeg husket den. «Die hard» er fremdeles den beste action-filmen, Bruce Willis er ennå den mest engasjementsskapende singlet-helten noensinne. Willis er virkelig.

Dette er filmen vi alle skulle ønske kunne lages om igjen. Mimring: Da Dan Tagesen og jeg satt med snille mjukjappeblikk i 1988 og så over programmet for filmfestivalen i Haugesund, var det såvidt vi merket oss noe vi trodde var en tysk kunstfilm som het «Die Hard».

Mer sjølopptatt mimring. Den 16. desember 1988 erklærte jeg i Aftenbladets anmeldelse:

«Actionfilmen har fått en ny supergutt. Han heter John McTiernan og laget «Predator», Arnold Schwarzenegger-filmen som skulle ha vært det perfekte vås, men som McTiernan kastet tryllestøv på og forvandlet til hypereffektiv macho-moro. Nå har han gjort det igjen, med «Aksjon skyskraper» (Die Hard). Også her er hovedrollen i mot ham: Født-til-å-tape-komikeren Bruce Willis er egentlig en ignorerbar bøtteknott som snek seg slesk gjennom sviskefilmen «Moonlightning» og vimset rundt Kim Basinger i «Parring med forviklinger». I «Die hard» klarer McTiernan å gjøre mannfolk av ham; en prustende, svettende, blødende og illsint liten cowboydjevel av en nyork-politimann som viser det blaute California hvilken vei man skal komme inn gjennom ei glassrute. Se opp, Stallone, her kommer Willis! Og det er ingenting å le av. »

Og avslutningsvis: «Tenk at en skulle oppleve det: Årets beste action med Bruce Willis i hovedrollen. Ingenting blir som før etter denne filmen.» Og det ble det faktisk ikke.

Og hvis noen ikke husker handlingen: Den bortreiste karrierekona til Willis holder juleselskap i kåmpaniet sitt. Bonnie Bedelia er ikke kinogjengeres drøm om en lang film (sjøl om Kevin Kline ikke orket dra fra kona si i «Fioler er blå»), og i denne ser håret hennes ut som en angorakatt etter 1000 Volt og ei regnværsnatt. Med flyet kommer Willis på julebesøk. Men det gjør også en gjeng usedvanlig uhumske terrorister. Terroristene setter i gang med terrorisering mens Willis bytter skjorte, og dermed må han kaste seg ut i to timers voldsvirtuoseri i bare Rambo-singleten. Etter en halvtime svinger filmen skikkelig.» Ha en fin mimrekveld. 1988.

Lonely hearts

TV2 Film 21.00

lonely hearts killers

James Gandolfini litt oppgitt, John Travolta mer besluttsom. Fine gubber.

terning 5 liten Denne filmen er så filmatisk gjennomført at stemningene føles intellektuelle, som akademiske påstander. Det er ingen ulempe.

Når John Travolta er god, tilhører han den tunge toppen. I «Lonely hearts» spiller han en gubberund, sorgskadd politimann som for å helbrede sin samvittighet, engasjerer seg i selvmordene til ensomme kvinner som ble lurt av en sol-og-vår-mann. I et perfekt kompaniskap med James Gandolfinis 120 kilo intelligens dystrer han seg gjennom en film som gjengir 1940-tallets merkelige naivitet med sympatisk gjennomskuelse. Dessuten kombinerer den omsorgen for verdens ubotelige kynisme med en veldig amerikansk historie om hva lidenskapene og ettertankene gjør med mennesker.

Jared Leto og Salma Hayek svermer seg sinnssykt gjennom litt bleike amerikanske småbylandskaper der de utnytter ensomme menneskers svakhet med grunn hjerteråhet. Ubønnhørlig nærmer Travolta og Gandolfini i en etterforskning som minner om en lang begravelse.

Dette er undervisning i hvordan film skal lages. Hver detalj. Hver bevegelse. Hver unnlatelse. 2006.

Drag me to hell

Showtime 21.00

drag me to hell

Alison Lohman møter dame som glemte å botoxe seg den dagen.

terning 4 liten Så blir det dessverre nødvendig å stille et ubehagelig spørsmål: Hva er det egentlig med Sam Raimi? Lager han de flateste grøsserne fordi han er en bykul hedning og ikke føler religionen kravle i overnaturlighetene? Raimis filmer har lett for å bli noe som likner Roald Dahls uengasjerte eleganse. Det skjer en masse fargerike utgytelser, men du kjenner dem ikke noe sted.

Det blir ikke bedre ved at «Drag me to hell» er påfallende lik en novellefilm i TV-konseptet «Twilight Zone» som underholdt den enkle allmennheten på nittitallet eller deromfør. Historien har ett poeng. Ei trivelig bankdame blir uvenner med gammel sigøynerheks, og hun flasker til med forbannelse. Etter det kommer shit happens-scener på en slags Rosa Panteren-måte. Når kjerringa biter blondinen med gummene finnes det nok noen KFUK-ere som fniser over gulrot-snacksen, men vi som kan dette, får en fornemmelse av avansert barne-TV. Jeg savner alvoret. Hvor er du, William Friedkin? Det var ikke mye forsonende latter i «Eksorsisten», gudskjelov.

Hovedrolledama med de uttrykksfulle Winslet-øyenbryna er bra. Alison Lohman har en kyndig uskyld ved seg som kunne ha skapt engasjement dersom de andre skuespillerne ikke så ut som figurer fra «Charlie og sjokoladefabrikken». 2009.