Månedlige arkiver: juli 2014

Torsdag 31. juli– Mels lidelser er kulturhistorie

 

Dødelig våpen 3

Max 21.30

terning 5 liten Ja, jeg vet. Treeren av Mel Gibsons lidelseshistorie fra nittitallet var ikke den beste, men den er i dag en like viktig kulturhistorisk begivenhet som Andy Warhols nøyaktige gjengivelse av to bokser fiskeboller og Dagbladet fra lørdag. Man burde med andre ord se den for å være et kultivert menneske, akkurat som at man før eller siden må få med seg den lett misogyne voldsorgien «Macbeth».

dødelig våpen 3

Danny Glover opplever en fars forferdelser.

«Dødelig våpen» startet som en voldslad desperasjonsflip med svart action-humor og anspent familieflørt, og den tilvirkget mye deilig surrogat-alvor for bortskjemte avreagerere. «Dødelig våpen 3» er det vi i Gibson-vennenes actionforening kalte en rutinert oppfølger, samtidig med at vi anstrengte oss til det ytterste for å overse de tilløpene til trøtthet som følger med tredjegangs-utløsninger.

– De få dumme scenene er Robert Mark Kamen sin skyld, sa vi til hverandre. – Den tosken skreiv «Karate Kid III», og har som spesialitet å drepe farten i seriefilmer med sin lavoktan-fantasi. Men han klarer det ikke så lenge Jeffrey Boam (actionforeningens yndlingsforfatter) også er med. Boam er en fin fyr. «Dødelig våpen 3» er en stilig film.

Og det hadde vi forsåvidt rett i. Mel Gibson og Danny Glover er så slitesterke i rollene sine at de antakelig kunne vises som nittitallets etterfølgere til Grevinnen og Hovmesteren lille julaften uten at folk ble lei av dem. Egentlig betyr ikke handlingen så mye i disse filmene. Hvis du begynner å legge merke til den, er det et dårlig tegn. Best er genren når urimelighetene flyter så tett på hverandre at du kan gå tørrskodd over til Tjuvholmen uten bekymring for verken dybder eller grunner.

dødelig våpen 3 -2

Det var ikke bare håret. Det var uttrykket.

Treeren veksler nokså elegant småfikse TV-serie-samtaler mellom gode venner mot massiv mega-action der rivningsklare California-hus bokstavelig talt sprenger budsjettrammer. Nygamle ting oppstår underveis: Etter ut-av-rekken-gå-systemet er det Murtaugh som skal ha de store følelses-rasene, mens den tidligere nevrotikeren Riggs ser litt forsømt ut som trøster. Sønnen til Murtaugh har usikre forbilder blant boyz n the hood, dattera spiller film, huset er til salgs, gubben skal pensjoneres. Joe Pesci gjenoppstår i en rolle som er skrevet langt utenpå utsida av handlingen og maser fram makro-humor for undermålere.

Rene Russo er foreløpig siste forsøksheat i damestafetten «Hvem kan spille kjæresten til Mel Gibson uten å se stygg og uanselig ut?» og kommer ganske bra fra det som karatetøff sparkepike (vristen i høyde med taklista), så lenge ikke hun og puritaneren Gibson skal forsøke å imitere intimitet innimellom luftspagatene. Det er synd med Mel. Han er den mest klønete elskeren. Til og med Woody Allen gjør det bedre. 1992.

Max Manus

NRK1 23.50

max manus

Den beste scenen i krigsfilmen er da Aksel Hennie får trøst.

terning 2 liten Jeg kommer fra en etterkrigsheim der far ble smuglet til Sverige under krigen og kom tilbake i uniform og tilbrakte mange år med helst ikke å ville snakke om. Det gjorde nok at annen verdenskrig føltes som en alvorlig ting.

Åpningsmøtet med de aktiviseringskåte guttungene i «Max Manus» var et sjokk for meg, for plutselig virket det som om motstandsbevegelsen i Norge hadde fått sin «Olsenbanden Junior»-film. Aksel Hennie og kameratene hans signaliserer innledningsvis en oppkvikket reality show-tilnærming til okkupasjonen av Norge.

OK. De var unge. Men umodenhet er ikke den eneste måten å skildre ungdom på. Og om det var sånn at motstanden i Norge ble til for å tilfredsstille livlig eventyrlyst, så burde den teorien vært poengtert i manus: De trodde egentlig at krigen var en epleslang.

Hei hei, takk for sist. Hei hei, Max Manus. Samtalene virker guttebok-aktige, og fortellerstemmen er plagsomt yndig.

Det fornemmes som Stompa og Bodø i verdenskrigen, og hvalpifiseringa legger det barneromsfriske stemningsteppet som resten av filmen skal vandre på. Derfor virker det skøyeraktig da Hennie må kaste seg gjennom vindu og havner bevoktet på sykehus etter. Det virker ikke troverdig da sjukepleiersken sier «Slå meg, ellers trur dei at eg var med på det», for hvor skulle den rømte fangen ellers ha fått ei gips-tang? Postordre? Dette er klisjeer som virker vittige i Steven Seagal-filmer, men som forgifter et dokudrama. Mangelen på stø forteller-originalitet forsterker åpnings-inntrykket av at filmskaperne ikke aner hva de holder på med, eller hvilken film de tar sikte på å lage.

Valget av Aksel Hennie er dessuten problematisk. Han er sikkert en stilig skuespiller i en romantisk komedie, men i rollen som sabotør med dødsforakt blir det noe DiCaprio-aktig veikt ved ham.

Tenk deg at Arne Skouen i 1957 valgte Henki Kolstad til å spille Jan Baalsrud i «Ni liv» i stedet for Jack Fjeldstad. Det ville ikke vært samme filmen. Det finnes noen skuespillere som er laga for å spille Baalsrud-er, og noen skuespillere som er laget for å spille Petter Gran i «Vi gifter oss». De to skal aldri blandes.

Skuespillervalget bidrar også til at jeg opplever guttenes eksiltilværelse i uniform som en «Operasjon Løvsprett»-begivenhet, der Hennie minner meg om en litt kortvokst Per Asplin.

Jeg tror heller ikke jeg skal nevne Synnøve Solbakken-parodien med de lyse flettene og strikkekofta som blir oppvarta av operette-pen og trekvart-sympatisk stas-tysker. Hun er en sånn filmskikkelse som vekker støyende jubel på gutte-vorspiel, og hun bidrar generøst til at midtdelen av «Max Manus» har «Allå Allå»-tilbøyeligheter.

Jeg nevner heller ikke scenen der sabotørene møter en tysker som later som om han vil røpe Gestapo-hemmeligheter til to norske guttunger. Den går de oppvakte motstandsfolka på, selv om det lille kafélokalet også rommer to SS-arketyper i skinnende svarte lærfrakker. De ser ut som Mel Brooks-parodier og skuler med så onde blikk at de antakelig kunne vært brukt i prevensjonsmidler. Den ene spilles av manusforfatteren. Cameoen er en hehe-ting. Wir sind Das Gestapo, und wir möchten gern für Ihr singen.

Da filmen nærmer seg klimaks, har den ennå ikke bygd opp noe som likner målbare eller målførende personligheter. Dette er en høflig film, og alle de spørsmålene som man kunne tenke seg å stille etter seksti år, blir like ukommenterte som lukta av ny fis i en kongebursdag. Lenge har jeg følelsen av at hovedhensikten har vært å ikke fornærme døde eller levende.

Til slutt sprenger de «Donau», som ifølge dialogen skjer for at ikke tyske soldater skal kunne reise til Østfronten. Det er ei pinglete greie. Jeg vil tro at det finnes sprekere eksplosjonsscener i filmene til medieelever i videregående. Alvoret før denne sprengningen er bedre enn resten av filmen. Men klimaks er som stjerneskudd i en nyttårsfeiring.

Jeg liker scenene mellom Hennie og dama som spiller Tikken. De bringer lidenskap og spenning til den museumstørre guttefilmen. Til og med en underformulert kjærlighetshistorie blir mer intens enn skildringen av bomber og død i den andre verdenskrigen. 2008.

Tiden er moden

NRK3 02.25

Tiden er moden

Laura Neiva spiller seksuell fjortenåring.

terning 3 liten Brasiliansk drama fra 2009. Filippa er ei 14 år gammel jente som gjennomgår seksuell oppvåkning da hun hører om fars utroskap. Laura Neiva, Vincent Cassel og Camilla Belle. Filmen avsluttet Cannes-festivalen i 2009.

Picture this

TV2 Film 19.15

terning 3 liten Ubestemmelige utseender som Ashley Tisdale og Kevin Pollak spiller en ransel-film om jenta som blir bedt med på fest, men problemet er at hun har husarrest. Stephen Herek er en erfaren komedieregissør. Den pene gutten spilles av Robbie Amell. Pollak er pappa. 2008.

Evening

TV2 Film 21.00

terning 4 liten Claire Danes og Toni Collette sammen med Vanessa Redgrave og Hugh Dancy i et romantisk drama fra 2007. Lajos Koltai har regissert en historie om Ann Grant og hennes døtre. Mor ligger for døden og tenker tilbake.

Stormfulle høyder

TV2 Film 23.05

terning 4 liten Timothy Dalton med litt posjete Beatles-hår spiller denne 1970-versjonen av «Wuthering heights». Anna Calder-Marshall spiller Catherine i historien om sjølopptatte elskere som til slutt detter fra hverandre. Antakelig ganske fascinerende.

Night of the running man

Showtime 21.00

terning 4 liten Dette er en grusomt grapsete film. Den er ikke dårlig. Bare dum. Andrew McCarthy spiller drosjesjåfør med trailer-bart og ser ut som både Cheech & Chong. Han tilegner seg en gangsterkoffert med én million dollars, og de er stjålne Las Vegas-penger. Scott Glenn spiller leiemorder. 1994. 1 time, 31 minutter.

Female agents

Showtime 22.30

female agents

Kvinnene deltok også i den store krigen.

terning 4 liten «Les femmes de l’ombre» er virkelig «’Allo ‘allo» i fullt alvor. I 1944 (da pågikk annen verdenskrig) overtaler en franskmann sin søster til å danne en femkvinnelig agentstyrke som skal redde en britisk geolog som driver og spionerer på sanden i Normandie samt ta livet av en tysk oberst fordi han kan få vite om invasjonen. Sophie Marceau og Julie Dépardieu (datter til Gérard) i hovedrollene. Krigsdrama fra 2008.

Veronika decides to die

Silver 19.00

veronika decides to die

Sarah Michelle Gelklar har foreløpig overlevd.

terning 4 liten Vel. Det handler altså om en ung kvinne som finner ut at hun skal dø, men i stedet for å legge seg til, legger hun ut på en opplevelsesreise og finner ut hva det betyr å leve. Løselig basert på en roman av Paul Coelho. Sarah Michelle Gellar i hovedrollen. 2009.

Tristram Shandy: A cock and bull story

Silver 23.15

tristram shandy

Steve Coogan i to virkeligheter samtidig.

terning 4 liten Dette er en utmerket pause-øvelse for de spesielle, hvis de får tid til å se den innimellom martini-vanninga av plast-orkideene og diskusjonene om sølv-ilderens mellomnavn.

Tenk: «Den franske løytnantens kvinne». Den handlet om en historisk kjærlighetstragedie, og vi fikk se en nåtidig utroskapsromanse som utviklet seg mellom skuespillere i denne filmen. To realitetsplan. Samme historie. 1981.

Filmatiseringen av Laurence Sternes (1713 – 1768) roman bruker samme teknikk til å fortelle om lidenskapelig bortkasta menn på film og utenfor film. Steve Coogan spiller Tristram Shandy og sin far, en slags syttenhundretalls-godseier som snakker seg rundt en uendelig, farseaktig fødselsscene. Han spiller også Steve Coogan, som har fått kjæresten og nyfødt sønn på besøk til filminga av filmen om Shandy. Deres tilstedeværelse – og det bisarre profesjons-fenomenet at ingen egentlig skjønner hva de driver med – gjør at han i løpet av ett døgns tid mister grepet på det hele. Den berømte smuldringseffekten. Når en mann kvernes mellom flere verdener. Som en brødsmule mellom barnets fingre. Ting som aldri egentlig blir noe av. Ordet meta er selvsagt så utilnærmelig utbrukt at begrepet foreløpig funker best som retrosøt parodi. «Tristram Shandy» ser ut som en meta-satire som aldri klarte å bli morsom. Replikkene er frydefullt britiske i sitt nedsunkne magevidd. Skuespillerne er perfekte. Men filmen er kjedelig som en Churchill-tale. Man skal ha en humor som er så subtilt utviklet at den kan brukes som netthinne-laser, for å komme gjennom denne filmen uten spasmer i «redd-meg-ut» beinet.

Det krever stor tålmodighet for å se lenge på at ting ikke blir til. Derfor snakker kvinner så mye. De forsøker å overdøve den irriterende mannestøyen av alt som blir til ingenting. 2005.

Jeremiah Johnson

TCM 21.00

terning 4 liten Denne villmarksfilmen måtte tåle stygg ironi for sin litt høytidelige mannfolkstil, men så er den da også skrevet av macho-entusiasten John Milius. Robert Redford spiller en ensom mann ute i skauen, Sydney Pollack regisserte. 1972. 1 time, 47 minutter.

Pat Garrett and Billy The Kid

TCM 23.05

pat garrett and billy the kid

Bistre gutter. Kris Kristofferson og Bob Dylan.

terning 5 liten Legendarisk western fra 1973 først og fremst fordi Bob Dylan spiller i den, sammen med Kris Kristofferson og Rita Coolidge. Hovedrollen som Pat Garret har James Coburn, og filmen tok mål av seg til å være drama-versjonen av sheriff Garrets jakt på Billy The Kid (Kristofferson). Dylan har en liten rolle, men sangen «Knockin’ on heaven’s door» ble lansert, og mange var fornøyde. På kino viste man en versjon på 1 time, 43 minutter. Dette er Sam Peckinpahs egen versjon på 2 timer, 2 minutter, og den skal etter sigende være mye bedre. Jason Robards og Harry Dean Stanton er også med.

Onsdag 30.7. Høyspent djevelskap med morgenkåpe

 

The conjuring

Netflix

terning 5 liten Dette er den lamme dagen hos normalkanalene, og nok en gang flykter vi av gårde til abonnements-streamerne. «The conjuring» er en grøsser, og det skjer sånne grøsserting som de hardføre vil kjenne behagelig igjen og som forårsaker at de sarte trenger medisiner, sminke eller hvitvin.

Det er en stund siden jeg så den, og det jeg husker best var at djevelskapen ble paradoksalt overdøvet av asfaltjævlene, som herjet i den hyggelige gata vår med traktortomgang og voldsom dødsvalsing. Sammensmeltingen av de to kom ut til asfaltfolkas fordel. De var nifsest.

conjuring, the

Var det sånn det så ut i kjelleren?! Å, kors! Patrick Wilson og Vera Farmiga som uheldige huskjøpere.

Filmen handler om det disharmoniske ekteparet Patrick Wilson og Vera Farmiga. Ingen av dem ser ut som om de ville blitt akseptert av vaginasjons- eller adopsjonsnemda, men de er blitt foreldre, og de oppfører seg nokså fint gjenom hele filmen. Men det vil ikke være noen overraskelse om en av dem eller begge blir besatt av den sorten djevler som fører til at ellers fine folk herjer ondt slik oppdragere og skolemestere gjorde på Margrethe Munthes tid.

Det starter med at paret, som tydeligvis er alvorlig trøbla paranormikologer, resymerer noe om den dokka som de aldri har snakket om. Det er ei nifs, sminka dokke, og den ser ut som en gothdame som plutselig ville føle seg som strandbabe. Samtidig som asfalt-traktoren hylte som et jetfly med slark i snoozen, kom det nye huset inn i bildet. Hunden vil ikke bo der, for hunder er instinktive vesener som kan finne igjen nedgravde bein og kjenne igjen slekta ved å lukte den i rumpa.

Wilson-folket har kjøpt hus uten å sjekke kjelleren. De har kjøpt hus uten at den fraflytta eieren har rydda spindelvevet. Disse huskjøperne fortjener fandenskap.

Så kommer den neste elendigheten. Mamma våkner med blåmerker etter inflyttingssex, og det gjør at vi minnes Barbara Hershey (gåte for spesialistene) eller antar at det kan være Mia Farrows seksuelt utagerende brudgom som har herja, og da mener jeg ikke Woody Allen. Dessuten dør bikkja, og da ble jeg virkelig redd, for bare i kompromissløse sadismer og sippe-dramaer dør amerikanske filmhunder.

Alt begynner å gå galt. Det står noen i skapet. Bilder detter ned av veggen. Mamma dukker opp i pysj og morgenkåpe, et plagg som bare brukes av kvinnelige alkoholikere og pleiehjems-pasienter. Holy shit. Ei morgenkåpe. Klesskapet fra Narnia har en hvesende smådjevel oppå seg. Noe har foregått i huset. Noen har lidd og dødd, og nå starter det store hekkan og hopsan. Ekstremvind feier over utkanten, det vi kaller Rasmus Hansson-bris. Spøkelset kler seg faktisk i laken og spyr demon-smitte inn i munnen.

Fra da av går det i støkk og kav, og egentlig skal jeg ikke røpe stort. Egentlig ville det vært skummelt nok for meg at Patrick Wilson er med. Asfaltjævlene durte vilt, og utdriverpresten har ikke fått godkjennelse av Paven. Dere husker Paven. Han er katolikkenes reaksjonære super-imam. Det ble en heftig formiddag. 2013.

Nordwand

NRK2 23.55

terning 4 liten Tysk drama basert på autentiske begivenheter ettersom Tyskland har flere autentiske hendelser enn de fleste andre. Det skal handle om klatrere som i 1936 konkurrerer om å komme seg opp bratt vegg i Alpene, blant annet tilskyndet av machoistiske nazister. Lederhosen im Gipfel. 2008.

Istid 2

Viasat4 22.0

Mammuter på vei til Toscana.

terning 5 liten Det er ikke lett å være mammut. Den globale oppvarminga rammer raskere enn vestnorsk ettermiddagsbyge. De eneste kameratene dine er en avfeldig tiger med lavt blodsukker og tannreguleringsbehov og et dovendyr med Dagfinn Lyngbøs beklagelig umedisinerte bergensstemme. Når du i satt alder treffer ei dame av egen ætt, er hun en seksuelt umoden og artsmessig forvirra nevrotiker-mammusine som tror hun er pungrotte og henger etter halen når hun sover. Det blir ikke barn av sånne hvilevaner.

Det er ikke lett å være filmanmelder heller. Denne ga jeg terning 4 en gang. Det var tull.

I «Istid 2» må vennene fra «Istid» flykte slik animerte dinosaurer gjorde forrige gang («The land before time»), for dalen deres blir utsatt for en Emmerich – klimakatastrofen rammer fortere enn Dennis Quaid kan rydde pannerynkene sine. Et forvirra tog av historiske eksistenser snubler seg ut av et opprinnelig revir og håper på en plass i Darwins nye verden. Som vi alle vet, gikk det ganske elendig med mammutene. Det var ikke lett å være mammut.

Ingen skal si at manusforfatterne har lagt mye arbeid i selve Exodus-handlingen. Animasjonsfilmer av «Istid»-arten blir skrevet omtrent på samme måten som revyer. Skribentene hiver replikker og fasonger rundt i lufta mens de drikker fransk vann av korpulente småflasker, og når de har funnet noen fikse ting, spinner de en halvferdig historie rundt dem. Fordelen ved denne arbeidsformen er at ingen av filmene minner om «Kristin Lavransdatter». Ulempen er at de minner så sterkt om seg selv. Genre-preget er i ferd med å skape rein etikettkunst.

Men det gjør ingen ting, Arild!

Det vrimler uvettig under breens bredd. Et hysterisk urbanmylder av hastige skapninger kan i noen tilfeller gjenkjennes, i andre bare gjettes. Computer-kunstnerne som lager tryner til uvanlige dyr har hatt herlig frie hender, og «Ice age: The meltdown» består først og fremst av så mange hjertevinnende oppsyn at selv bartendere og drosjesjåfører vil føle godhet for mangfoldet.

Historien er som nevnt enkel. Oppegående fortidsdyr finner ut at flommen vil komme, og deretter begir de seg til en reddende trestamme i enden av dalen. Farer oppstår. Fedre også antakelig, for den utryddelsestrua pelsveteranen ender med å gjøre dama gravid. Det får vi ikke se, sjøl om et atletisk mammut-samleie nok ville virket forfriskende i en litt forutsigbar familiefortelling. Men vi får se det underlige lille ekornet med hoggtennene. Mye og ofte får vi se det. 2006.

Kast Mona i elven

TV2 Film 19.10

kast mona i elven2

Bette Midlers ekspertise er ufyselighet.

terning 5 liten «Drowning Mona» består utelukkende av karikaturer slik syttitallskomedier gjorde, den fornærmer død, kjærlighet, sex, mord og moderskap. Fornærmelsene er ikke bitre eller polemiske, men likegyldige. Bette Midler kjører i vannet og drukner. Dama var fæl, og ingen savner henne. Alle mistenkes for mordet.

Danny DeVito spiller bekymra politimann og far til krøllnålkrampa Neve Campbell, som er forlova med den undertrykte plenklipperen Casey Affleck. Jamie Lee Curtis spiller servitrise-doris og motellskerinne. Kathleen Wilhoite er så røff bilmekaniker at hun nesten kunne blitt sædgiverske. Dette er en velgjørende film. 2000.

The war at home

TV2 Film 21.00

terning 4 liten Emilio Estevez kommer hjem fra Vietnam-krigen. Han drikker juice rett fra pappkartongen i protest mot mor si og gjenopplever forferdelige ting med så introvert egosentrisitet at verken videoseere eller nærmeste familie helt skjønner hva det er som rir den sure fyren. Estevez har også regissert. 1 time, 58 minutter. 1996.

Stuck

TV2 Film 23.10

stuck

Mena Suvari har fanga en fotgjenger.

terning 4 liten Mena Suvari spiller dramathriller om ei dame som virkelig får noe å tenke på. Hun er så stressa og misfornøyd at hun kjører ruspåvirket og treffer en stakkars fyr med bilen. Han blir hengende fast, men dama vil ikke risikere å bli tatt for kjøring under påvirkning av både dette og hint, så hun tar ham med hjem. Der henger han i bilen mens livet ebber ut og han forsøker å unnslippe for ikke å dø. Nei, jeg tror ikke de kommer til å elske hverandre livet ut. 2007.

The fall

Showtime 19.05

fall, the

Følsomt drama på sykehus.

terning 5 liten Og så til de som vil se «The fall». De er så skeptiske og elitistiske videobrukere at de nekter å se filmer med menn som spiser rødt kjøtt. Jeg tror ikke noen i «The fall» har klanderverdige egenskaper.

Filmen er fantastisk på alle nivåer. På et sykehus utenfor Los Angeles i 1920: En skadd stuntmann med kjærlighetssorg blir venner med ei lita jente som har brukket arm. For at hun skal hjelpe ham med ting han ikke kan gjøre, omskaper han historien om seg sjøl til en anakronistisk fantasi med underlige helteskikkelser anført av Aleksander den store i ostegult utendørslys og rare kostymer.

Fiksjon og fakta fusjonerer i fantasien til den lille jenta, som til slutt forlanger at livet skal ha håp. «Det er min historie,» sier stuntmannen. «Den er min også,» svarer femåringen.

Utsøkt og sjelden underholdning. 2006.

Monster

Silver 23.00

monster2

Charlize Theron anstrenger seg for å se stygg ut, mens Christina Ricci har den ubeskytta maska på.

terning 5 liten Det er grunn til å anta at «Monster» er blitt en mye bedre film enn regissøren hadde planlagt. Det er ikke normalt av en kvinnelig regissør å ville henge ut de vergeløse, men «Monster» er ikke bare en skildring av en underprivilegert kvinnes forutsigbare lidelser, den er også en sympatiserende utlevering av en innarbeida, patetisk heltidssutrer. Charlize Therons prostituerte er som en bauta over alle de som syns synd på seg sjøl i verden. Hun ser ut som en grafisk framstilling av lidelse. Ansiktet er ikke bare oppsvulma. Det har falt sammen som fasaden på et billig Malaysia-hotell.

Samtidig skildrer filmen den vergeløses ironiske vanskjebne så forferdelig at det nesten ikke går an. Ved et djevelsk uhell treffer den funksjonsudyktige kvinnen ei snodig lita lesbejente som egentlig bare er opptatt av seg sjøl og flørter rutinert slik noen kvinner gjør når de ikke vet om andre omgangsformer. Christina Ricci ser regnvaska og uskyldig ut som bjørnebær langs sørlandsvei, og blir en nødvendighet i den prostituerte kvinnens liv, som heroin i junkie-skuff. Kjærligheten virker slik kjærlighet i følge ryktene gjør: Den spinngalne prostituerte dama forsøker å få orden på livet sitt. Det gjør hun ved å myrde horekunder samtidig som hun innbiller seg at ugjerningene skjer fordi hun ble misbrukt som barn.

Den vrien er for genial til å være tenkt. Filmen er en påkjenning. Therons rolle er så genial at jeg tror den er tilfeldig. Så god som dette kan hun umulig være. Basert på sann historie. 2003.

Tirsdag 29.7. Nydelig Rom-antikk med halvblekt eldre-omsorg

 

Sommerlunsj i Roma

NRK2 23.45

terning 5 liten Vi lever i hvitvinens tid. Akkurat slutten av juli er kanskje den mest heftige godt-i-glasset-perioden i året. Derfor passer den italienske komedien «Sommerlunsj i Roma» så inderlig godt. Den er en påminnelse om hvorfor folk tar seg to glass i stedet for ett: De har plikter. Man skal ha et svevende sinn for å takle ansvar uten å bli sur.

Den tålmodige ungkaren tar seg av nabolagets eldre kvinner. Det er mye stiligere enn du tror.

«Sommerlunsj i Roma» (Pranzo di ferragosto) er slik en gammeldags italiensk film skal være. Nokså poengløs. Full av skjønt, uvesentlig, inkontinent snakk som låter som om barokken kommer tumlende mjukt ned sine marmortrapper med ei anakronistisk flaske prosecco i hånda. Idyllisk alkoholisert inntil norsk attenårsgrense. Alminnelighets-mennesker som vier sine liv til den klassiske storbyens absolutte uvirksomhet. Scooter med to halvgamle menn forbi Colosseum mens noen drikkfeldige sologvår-musikere spiller trekkspill og gitar sånn at tida stanser og du får følelsen av på befinne deg i den ettermiddagen da den uimotståelige delen av Europa ble født.

Det er ferragosto. 15. august da italienerne feirer at jomfru Maria dro til himmelen. Men noen mariaer ble på jorden, og Gianni passer på ei gammel mor som kunne vært fru Bates i sin oppsiktsvekkende 60-talls parykk. I Italia passer alle menn sine gamle mødre. Så da høytiden nærmer seg kommer først leiegårdens rike mann og deretter legen og ber om at mødre og tanter skal få bo hos Gianni, siden han ikke gjør noe annet i livet enn å passe mor og drikke hvitvin.

Gianni lager mat og drikker mer vin. Snart flytter også Vikingen inn til fisk, middagshvil og mer vin. De opprinnelig hypokondriske damene samler seg rundt bordet og drikker og snakker om sex og blir befriende italienske. Gianni har funnet opp pleiehjemmet.

Dette er den beste propagandafilmen for kontinuerlig vin-drikking som jeg noensinne har sett. Jeg gikk rett til mediegarden og fylte opp en kopp med cappuccino.

Lytteprøver på musikken (levert av Øyvind Berekvam): http://www.amazon.com/Pranzo-Di-Ferragosto/dp/B001R64CEQ. 2008.

Dragon – Legenden om Bruce Lee

NRK3 01.25

terning 3 liten «Dragon: The Bruce Lee Story» er en pinlig amatørmessig biografisk film basert på boka til kona hans. Den forteller om hvordan Lee kom fra Hong Kong til Hollywood og ble dårlig behandlet av amerikanerne. Innimellom en god del latterlige slåsskamp-scener. Hovedrolle-innehaveren Jason Scott Lee er ikke slektning. 1993. 1 time, 55 minutter.

Rio

Viasat4 22.00

Selv blå papegøyer kan oppleve vida loca eller hva det nå kalles når flinke fugler mister halefjær.

terning 4 liten Egentlig en animert barnefilm om den ultimate småborger-drømmen, et konsept som barn forhåpentlig har et klart avstandsforhold til: En normalisert inne-papegøye rømmer sammen med galning og havner blant de uansvarlige festerne i Rio De Janeiro, en by som vi hadde et misbilligende romantisk forhold til før OL, og som vi nå ikke liker i det hele tatt. Man skal like papegøyer veldig godt for å holde ut helt til slutt. 2011.

Den rosa panterens forbannelse

TV2 Film 18.55

den rosa panterens forbannelse

Craig Wass var morsommere enn man skulle trodd.

terning 5 liten Useriøs femmerterning for kuriositet. «Curse of the pink panther» er regnet som elendig, men den er ikke så dårlig. Craig Wass er en skuespiller man enten liker eller overser, og her er det han som spiller klønete politimann. En rekke kjente skuespillere er med i scener som er tatt opp lang tid i forveien, og David Niven har stemmen til en imitator som bruker James Masons røst bare på hekkan. Blake Edwards regisserte i 1983. 1 time, 49 minutter.

The keeper

TV2 Film 22.55

image

Kom fram. Vi har sett dere! Og ta med kakene!

terning 4 liten Sanne filmvenner vil se denne: Steven Seagal spiller en politimann som ble tvunget til uføretrygd fordi han ble lurt av partneren sin, men han oppfører seg som en ekte Frp-er. I stedet for å sette seg til med Angry Birds flytter han til Texas og blir bodyguard for rik manns datter. Hun blir faktisk kidnappa likevel. Seagal etter, fæle ting hva slik en ungdom vover. 2009.

Space cowboys

TV2 Film 02.00

Tommy Lee Jones, Clint Eastwood, James Garner (rip) og Donald Sutherland astronaurer.

terning 3 liten Clint Eastwood laget en film som heter «Space cowboys» og mangler cowboyer. I stedet opptrer fire avfeldige gubber som går storøyde rundt i Cape Kennedy og ter seg som pensjonisttur på den gamle arbeidsplassen. De sier daude replikker pent og høflig med kjedelige, like lange intervaller, slik en mann slipper en dame høflig foran seg i svingdøra. De lirer av seg stor tiss-vitser, men som om «sex» er den lyden som oppstår når en kaffetørst farfar ber om kjeks mens gebisset detter ned.

Hovedpersonene i romdramakomedien er ufarlige zombier som ikke tar seg sjøl alvorlig, og Clint Eastwood har gjort den dårligste regi-jobben siden «Heartbreak Ridge» i 1986. Musikken ligger som ilandfløten glassmanet over fjernsyns-tørre, kjedelige bilder. Lyset er flatt som gråvær på nitrittfri salami. Stemmene kommer et sted borte fra. Hele den første delen av «Space cowboys» er film-skrap, laget av folk og med folk som ikke tror på sin egen fortelling. Clint Eastwood, Tommy Lee Jones, James Garner og Donald Sutherland blir varig injuriert av seg selv. 2000.

Echelon conspiracy

Showtime 19.15

 terning 4 litenHer er en film du ikke har sett, men vil se. Shane West spiller en fyr som reiser rundt i verden og installerer elektroniske sikkerhetssystemer, men en dag får han en mobil som gjør at han kan sende meldinger som vinner store summer i kasino. Dermed kommer sikkerhetsfolka, dermed kommer CIA, men hvem er det som har tilgang til alle verdens overvåkingskameraer og – ja, dere skjønner. Og så er Edward Burns med. 2009.

The chase

Showtime 21.00

image

Uimotståelige! Charlie Sheen og Kristy Swanson i vakkert studiolys.

terning 5 liten Charlie Sheen spiller en resignert biltjuv som ved et uhell tar Kristy Swanson som krembrunt rikmannsgissel og feier nedover motorveien i California forfulgt av seksten TV-stasjoner, politimannen Henry Rollins, to utspjåka vigilante-vrak fra Red Hot Chili Pepper og en lett bevæpnet cupido med overanstrengte vinger. Nydelig, parodisk, ellevill komedie. 1993. 1 time, 28 minutter.

The killing room

Showtime 24.00

terning 2 liten Det er en egen billigfilm-genre at folk med vidle auer blir sperra inne i lukket rom, og der utøver den allmektige dust ex machina unevnelige sadismer med dem. «Saw»-filmene tok denne formen for kjedsomhet så langt over i parodien at de kunne fått Venstre-folk til å le 15. september. «Killing room» er et forsøk på å gjøre den sjøldaue underholdningsformen politisk. Her er Peter Stormare representant for myndighetene, og han skal hjernevaske utvalgte frivillige til en jobb som jeg ikke kan røpe.

Det verste ved filmen er forutsigbart nok at den er kjedelig. Men logikken er heller ikke det store, for det ville antakelig vært enklere å kneskrubbe Pedersgadå med grønnsåpe-mopp enn å hjernevaske sånne forvirra nevrotikere som melder seg frivillig til CIA-eksperimenter. 2009.

Flower & Garnet

Silver 19.15

terning 3 liten Jane McGregor er Flower og Colin Roberts er Garnet. En funksjonsudyktig familie får trøbbel da tenåringsdatter blir gravid. Kanadisk drama fra Vancouver. 2002.

The split

TCM 21.00

split, the

Jim Brown og Ernest Borgnine har ting i gjære.

terning 5 liten Jim Brown, Diahann Carroll, Ernest Borgnine, Julie Harris, Gene Hackman, Donald Sutherland og Warren Oates i en krim fra 1968 etter ei bok av Donald E. Westlake. Skurkegjeng raner Los Angeles Coliseum etter fotballkamp, men blir uvenner da en halv million dollars mangler.

Sweet bird of youth

TCM 22.35

terning 5 liten Glimrende Tennessee Williams-filmatisering fra 1962, der Paul Newman spiller mannen som kommer hjem til sørstatsbyen med den tidligere filmstjerna Geraldine Page og kommer i trøbbel med de lokale. Richard Brooks skrev manus og regisserte. Ed Begley (ikke junior) fikk Oscar for beste birolle. 2 timer.

Mandag 28.7. Når Jahve jækler med den uheldige jøde

 

A serious man

NRK2 23.00

 terning 5 litenOK. Jeg er lei for at jeg ødelegger starten på julefeiringen (mindre enn fem måneder) ved å snakke om Jesus, og hvis dere virkelig blir lei dere, kan jeg skrive ham med liten j, jeg kan skrive Jølle, jeg kan ta avstand fra Inkvisisjonen. Men de to amerikanske jødene Joel og Ethan Coen har laget en komedie som på en måte demonstrerer hva Jesus kom for: Den jødiske guden (som i tillegg okkuperer Gaza) har aldri svar på noen ting, og professoren Gobnik vandrer inn i et jobsk forstads-mareritt uten å finne trøst noe sted. Men. I det øyeblikket han viser en ørliten svakhet, kommer Jahve fra himmelen og rammer ham og hans familie med død og smerte.

serious man, a - naken dame

Oppe fra taket sitt fikk den uheldige mannen se en naken dame. Fra da av gikk alt i dass. Den tause Gud straffet hardt.

Filmen formidler en ironisk beskrivelse av eksistensiell tvil, og det er faktisk en påsketing, for i Gobniks liv finnes ingen frelser. Alt går imot ham. På jobben forsøker en elev å bestikke ham. I Little Boxes-heimen blir han forlatt av ei utrolig lite angerfylt kone Judith som har hekta seg på sleipingen Sy Abelman og hiver ektemannen ut av huset sammen med den bylleplaga onkelen som også viser seg å drive ulovlig gambling og pedofili. Sønnen forsøker å betale dop-gjelden sin, og i nabohuset frister Jezabel med marihuana og friluftsnakenhet.

Professor Gobnik fortviler i sitt motellrom og forsøker å oppsøke rabbinerne. De sier nja og det er ikke lett å tolke Gud, men vi har dype tradisjoner. Men prøv rabbiner Marshak, den gamle. Den uheldige mannen forsøker seg hos advokaten og får mer gjeld. Bar mitsva-sønnen når omsider fram til eldste-rabbineren, men Marshak har hørt Jefferson Airplane på guttens walkman (dette er slutten av sekstitallet), og jødenes ytterste vismann siterer Grace Slick: «When the truth is found to be lies, and all the joy within you dies, don’t you want somebody to love», som er en av de råeste ironiene jeg har sett på film noensinne. Det er som tallet 42 i «Haikerens guide til galaksen». Det er som «takk for all fisken». Her finnes ingen frelse, bare snikksnakk. Men det finnes garantert straff.

Hos Egner går det bra med den uheldige mannen til slutt. Ikke i Coen-brødrenes univers. For Gobnik gjør bare én moralsk tabbe og lar seg friste. Umiddelbart ringer hans lege. «A serious man» er en trøstefilm du aldri kommer til å glemme, som det heter i mer banale tekster enn denne. 2009.

Ong-bak: Thai-krigeren

NRK3 21.30

terning 4 liten Ong Bak høres ut som en beskrivelse av bikinisesongen, og det er ikke langt unna, for dette er en film fra Thailand. Noen stjeler hodet til en berømt Buddha-figur fra landsbyen, som om det skulle vært Tom Lund, og Ting som er den vinbdieselen i den byen reiser til Bangkok for å finne det igjen. Der treffer han feil folk. Storbyer alså! 2003.

Black dynamite

NRK3 01.30

terning 3 liten Her har noen laget en slags hyllestfilm til «Shaft»-filmene i 2009. Kampsportagenten og eks-agenten Obba Babatunde drar etter sin brors drapsmann bevæpnet med en Magnum 44.

Tom Sawyer

TV2 Film 19.10

 terning 5 litenDette ville jeg ha sett. Tom Sawyer er den klassiske guttungen, og han satt sannelig ikke inne og spilte PS3 mens sola skinte. Historien i filmen fra 1973 er selvsagt den samme gamle til Mark Twain, men Jodie Foster spiller Becky Thatcher og Celeste Holm er tante.

Kingdom of heaven

TV2 Film 21.00

Orlando Bloom: Korskriger i Midt-Østen.

terning 4 liten Det var nok akkurat det året. Sakte hestebein og raske hestebein. Menn i skjørt som svinger sverd og spretter spyd, og myriadiske pilklaser som forurenser lufta som om vi befant oss i Monty Pythons Kurosawa-helvete. Det er nok nå. Svære slag og historisk nazipreik kan ikke kamuflere fraværet av en fullblods fortelling. Hjerter skal ikke bare pumpe ut avfall i en film. Det skal leve.

Vi så «Troja» med Brad Pitt. Oppstasa manneting hvor Liz Taylor godt kunne ha sittet i et hjørne bada i geitemelk og beundring. Vi så «Alexander», der Colin Farrell reiste omkring i Midtøsten som en lårkort massemorder uten mening og forstand. Hvis sant skal sies, fløyt også de to siste Ringenes Herre-filmene på masseopptrinn og merkantilvold.

«Kingdom of heaven» er Orlando Blooms kristne krigskarneval. 27-åringen fra Canterbury debuterte som leid gutt for Oscar Wilde, han ble kjent som alven Legolas i Ringenes Herre-filmene – og nå spiller han historiens spedeste grovsmed og tungsverdfekter. Bloom utkonkurrerte Britney Spears som det mest populære skjermsparertrynet hos Screensavers.com i januar 2004. Han er blitt en slags Justin Timberlake, og han vandrer gjennom «Kingdom of heaven» med mindre mimikk enn Steven Seagal. Og det er lite.

Ridley Scotts gigantfilm handler om hvordan den kristne kongen døde og overlot til en lausunge å oppgi Jerusalem til muslimene. Det skjedde på slutten av 1100-tallet og huskes bare av de aller eldste i Kristelig Folkeparti.

Handlingen består av to kjente elementer. Politikk og vold. Ridley Scott er smitta av det dødelige Lucas-viruset som tillater at folk står stille i solsteiken og uttaler seg om politiske intriger vi ikke forstår mellom folk vi ikke vet hvem er. Dette er det motsatte av en western, sjøl om filmen på mange måter minner om gamle Alamo-fortellinger. I en western finnes én skikkelig, enkel og overdreven handling med folk som vi liker så godt at vi griner hvis hunden deres mister halen. I «Kingdom of heaven» er det ikke noen å like. Bare folk som slåss i ballettaktige tåspissdanser rundt grøten fordi filmen beveger seg i et utenrikspolitisk minefelt.

Dessuten har filmen gigantiske masseslagsmål og fungerer egentlig som et litt stort gjengopprør i South Central. Fra Europa kommer en stivnakka bønsj med kristne i løgne strikkeklær og påstår at Gud ønsker alt de finner på. Fra Damaskus kommer de svartøyde muslimene ridende, og de hevder at Gud har bestemt alt de holder på med. Og om Gud virkelig hadde ment noe, ville ingen ha hørt det gjennom ståket fra en Guinness-rekord av dødelige statister. Kristne og muslimske halvsalmer fyller den støvete lufta med paradoksal åndelighet, og så hauger noen de kutta hodene i et hjørne av basketløkka.

«Kingdom of heaven» er ikke dårlig laga. Bildene er imponerende og fargene feite, men fortellingen er fantasiløs, feig og fjollete. Dessuten blir det helt umulig å engasjere seg i Orlando Bloom. I «Ringenes herre» hadde han Mortensen. I «Pirates of the Caribbean» hadde han Johnny Depp. Nå er han aleine i mobben, og da pappaen Liam Nesson har dødd fra ham, virker den sarte guttungen like bortkommet som en andunge i syttendemaitoget. Jeg ville ha sett filmen for det om. 2005.

Lord of war

TV2 Film 23.30

lord of war

Nicolas Cage og han andre er motstandere av å bruke våpen egentlig.

terning 3 liten «Lord of war» røper med smilende alvor at du aldri må bli våpenhandler sjøl om lønna er fristende, samtidig som du sitter og håper at det skal gå bra for Nicolas Cage og familien hans.

Dette er «Gudfaren»-syndromet. Synsvinkelen ligger så fascistisk sentimentalt hos forbryteren at du helst ville ha bedt ham til middag og oppretta en ukedag med hans navn.

Cage spiller en amerikansk ukrainer som i ordrike fortellerscener utvikler seg til internasjonal våpenhandler. Cages jålete fantasi-fakter frakter ham fra krigssone til krigssone, og han innvier oss i sin kyniske geskjeft med lakonisk antihumor. Antihumor er pansergjennomtrengende. Til og med høytidelige gipsskaller og ubevegelige jernhoder skjønner at våpensmugling egentlig er moro, men at regissøren må imitere brynrynk. Krigskremmeren erverver seg uforklarlig rikdom, blir gift med en småhviskende supermodell og omgås kule afrikanske diktatorer som om de var pubvenner. Egentlig syns vi det er steinbra og fortjent.

Men «Lord of war» blir til slutt for dum. Den imiterte tenksomheten skaller av som akvarell på porselen, for filmen har ikke noe holdbart underlag. Underholdsblod (sånt som beriker filmselskaper) flyter feststemt, kvinner tripper nakne forbi slik de gjør i strippeklubber og Afrika ser som vanlig ut som Monkeyland mens replikkene i filmen slimer ned av sin egen overfladiske medlidelse. Det eneste som mangler er at en spesiallaget U-2-sang velter over bildene.

«Lord of war» er ille som fenomen og såvidt akseptabel som underholdning. Det finnes gode scener, sjøl om de fleste forteller med så drøvtygt overtydelighet at et diebarn kunne ha svelgt unna uten å få kolikk. 2005.

Shadow of fear

Showtime 19.35

shadow of fear

Robin Tunney antakelig på vei til Gladmaten. Koz dokker!

terning 4 liten «Shadow of fear» skulle ha blitt en sugen middelhylle-thriller om en kvalm advokat som av uforklarte årsaker straffer syndere ved å la dem gjenta forbrytelsene sine i det uendelige. James Spader spiller edderkoppen med entomologisk kulde. Den etter hvert avrunda flegmatikeren har på stikkdyrs vis gått i hi i denne filmen. Han er til stede som i en slags forteller-koma.

Derfor blir du aldri helt sikker på hva som egentlig foregår. Matthew Davis er ung forretningsmann og gift med Robin Tunney som er Peter Coyotes datter. Da Davis kjører på en mann og lurer seg vekk, synsker Spader seg inn i samvittigheten hans og forsøker å sette nykomlingen på slavelista si. Noen filmer blir så uanselig kompliserte at du får lyst til å se at Burt Reynolds pusser tennpluggene sine. 2004.

The killing room

Showtime 21.00

terning 4 liten Fire mennesker blir innestengt i et rom, og så starter plutselig en slags tortut utført av de hemmelige og de merkelige. De fire i denne filmen har meldt seg på et forskningsprogram som myndighetene har levert, men man vet jo hvordan myndigheter er, og før du vet ordet av det har de strengt luftrommet og forbudt røyking på Brann Stadion. Clea Duvall er med her, og det er Timothy Hutton og. Laget i 2009.

A Prairie Home Companion

Silver 19.00

prairie home companion, a

Garrison Keillar sammen med Meryl Streep og Lindsay Lohan i en fantastisk film.

terning 6 liten Rundt enhver sann glede har Skjebnens Mor sydd en mørkegrå liten ullkant av melankoli. Det er fordi alt er forgjengelig og alle gleder kortvarige.

Robert Altmans filmatiske hyllest til et gammeldags radioshow av den typen som gikk direkte på lufta fra en konsertsal, er egentlig en lek med døden. Den 193 centimeter lange minnesoteren Garrison Keillar spiller selv radiovert for sitt eget radioprogram «A prairie home companion» (som fantes i virkeligheten), men bak scenen sitter Døden i form av en ny eier, og han skal nedlegge, som er nye eieres fremste kompetanse. I en lenestol sitter også showets eldstemann på reise til de evige jaktmarker der syngende cowboyer hyler med coyotene. Mellom artistene siger en engel i hvit regnkappe (Virginia Madsen) og er mildsinnet eskortejente for de utdaterte. Kevin Kline spiller 1940-talls detektiv med hatt og Chandler-språk, og han vokter over fortida med elegant hensiktsløshet: Mot tida hjelper ingen sikkerhetsvakt. Bare køntrimusikkens desperate føleri, som om den var et forsøk på å smiske med Gud.

Allerede de første fem minuttene av filmen er nydeligere enn noe annet du skal oppleve før klokka 21.00 uten seng mellom nå og lille julaften. Meryl Streep og Lily Tomlin snakker og synger i en småsjabby artistgarderobe der Woody Harrelson leverer grove viser med John C. O’Reilly, og Lindsay Lohan sitter påtakelig ung, men bekymringsfullt bleknebba og dikter poesi om selvmord.

Det er ikke lenge før showet skal starte for fullsatt sal, men Garrison K. forteller endeløse historier om alle tings tilblivelse, mens en nesten uberørt inspisient går gravid rundt og mumler at det haster.

Fra da av veksler sentimentale melodier med følsomme små tablåer, og den bisarre humoren som fyller sviskesang gjør at rommet på et vis får fem hjørner: Ironien opphever seg sjøl ved å være mer enn seg. Kanskje er Red River Valley-sviskeriet det eneste på jorda man kan le av og samtidig være både løftet og rørt.

Skuespillerne er fantastiske på den selvfølgelige måten som egentlig ikke finnes. Man må beundre Meryl Streep. Hun er aldri den samme. I denne rollen spiller hun en underformulert og usikker, men hjerteglad nevrotiker som synger med så skiftende ansiktstrekk at man antakelig kunne ha skrevet en roman om dem. Mens Lily Tomlin står der som en Rosenberg-kran og utfører ting. Det er utrolig bra. Akkurat som når Harrelson og O’Reilly er cowboyer uten fakter, og grønnskollingen Lindsay Lohan faktisk klarer å spille sammen med legenden Streep uten at hun ser ut som den tredje Olsen-tvillingen.

Fantastisk er også skribenten og komikeren Keillor, som har skrevet hele greia og spiller seg selv. Han behandler film med en slags dress-sjabby, fullkommen mangel på respekt. Han har et uanfektet padde-ansikt som man vanligvis ikke får utdelt i USA, men som han faktisk deler med regissøren Robert Altman. 2006.

Exotica

Silver 22.30

Strippeklubb med skjell.

terning 3 liten «Exotica» er en film med nakne damer og vasete handling, og det nytter ikke om den er laget av den unge armeniske kanadieren (Atom Egoyan) med et navn som kunne vært en terrengsykkel: Filmen er jålete, sterkt forbigående og full av overformulerte nesten-ting av den sorten som man av og til kan se for seg når man lukker øynene og ville hatt førti i feber om det ikke hadde vært for at termometeret er i stykker. En pen, middelaldrende mann kommer stadig tilbake til en strippeklubb og oppsøker en tenåring. 1994. 1 time, 40 minutter.

Where were you when the lights went out?

TCM 21.00

terning 4 liten Dette er det som i gamle dager ble oppfattet som en sex-komedie fordi Doris Day (om hvem det ble sagt: Jeg kjente henne før hun ble jomfru) var med. Filmen handler om det berømte strømbruddet i New York den 9. november 1965 og ble laget i 1968. Robert Morse og Terry-Thomas er også med. 1 time, 34 minutter.

Tirsdag 22.7. – Både uslåelige Harry og historien om reality-TV

 

Harry Potter og fangen fra Azkaban

Viasat4 22.00

terning 5 liten Mange mennesker bruker somre til takknemlige tilbakeblikk. Forleden så jeg «Die hard» fra 1988 om igjen, og den var overraskende nok den beste actionfilmen jeg har sett. Også i 2014. «Harry Potter og fangen fra Azkaban» er bare ti år, men den tilhører allerede et fantasinivå som ikke finnes lenger. Så se om igjen og gled dere over at det var mye bra en gang.

harry potter og fangen fra azkaban

Emily Watson og Daniel Radcliffe – historiens eneste tabbe er at de skulle blitt kjærester.

Den meksikanske regissøren Alfonso Cuarón vet ingenting om barnefilm, så han laget den beste Potteren noensinne. Historien om fangen fra Azkaban er så fri for forsonlig fjolleri og funker mer som en oppfølger til Ringenes Herre enn som fortsettelse på fantasihypen til J. K. Rowling. Den tredje filmen om den utvalgte barnemagikeren er dyster som rakfisk-mareritt og leder antatt uskyldige barnesinn på rottefangervis ned i eksistensielle djupmørker der ikke en gang sogneprester ville følt seg helt liturgiske til sinns.

Jeg kan ikke si annet enn at jeg beundrer den talentløse meksikaneren. Han laget «And your mother too», som er en av de dårligste filmene i historien. Og så får han til dette her. Magi var antakelig ikke nok. Hvis Cuarón eide sin sjel forut for Azkaban-filmen, kan du være sikker på at den er djevelens i dag. Her har det foregått avansert handel.

Daniel Radcliffe er blitt en voksen gutt på alder Med Ben Affleck eller deromkring. Han virker aldri skuffende blid, men myser på verden med tilbakeholden arroganse og sivilisert sjenanse. Med «Fangen fra Azkaban» er Harry Potter blitt noe større enn en julepresang; gutten er en tvilrådig og tvesinna dimensjonsreiser, han har slektninger i The Matrix og langs Mordors uante psykostier. Underlige lysstemninger fra David Lynchs barnerom får filmen til å se ut som en fortløpende nevrose. Da det plutselig oppstår en slags kjernefysisk hjort ved stranden, beveger Harry Potter-konseptet seg over i en moderne folkereligiøs poesi. Som all annen moderne hedenskap er også denne uttrykk for djup lengsel etter et religiøst livsperspektiv.

Dementorene (desperantene) er fantastiske. De har slengete tangkropper, og alt fryser til is der de kommer, som ved Tove Janssons ensomme Hufsa. I denne merkelige 11 års grense-filmen får vi se en kiropraktisk varulv-transformasjon, og den irriterte, men vennlige bukknebben blir faktisk halshogd. Da nattas grevlelige grimm tar Ron, kan du føle fortidas filmsensorer rotere i pensjonistsofaen.

Rowlings opprinnelige folkeflørt har tatt sine egne veier, og nå går historien inn i et gåtefullt landskap med så mange forundrende og skremmende detaljer at man ikke smiler lenger, men engster seg frydefullt og djupt underholdt. Denne fortsettelsen forteller den ambivalente historien til Sirius Svaart, en fengselsrømling som i utgangspunktet skal drepe unge Potter og blir forfulgt av Azkabans nifse voktere. Uglene er fortsatt ikke hva man skulle tro. 2004.

Battle for Haditha

NRK2 00.25

terning 4 liten Britisk drama om sivile som blir drept i krigen i den irakiske byen Haditha. 2007.

Ben X

NRK2 02.00

terning 4 liten Belgisk-nederlandsk drama om en autistisk gutt som treffer ei jente. 2007.

Cinema verité: The saga of an American family

NRK3 01.30

cinema verite

James Gandolfini er TV-produsent som overtaler naive Diane Lane.

terning 5 litenSå kom det en film som du faktisk burde se. Ikke bare fordi den trasker ukeblad-blidt rundt med filosofiske og etiske forestillinger om hva man skal bruke medier til. Men fordi forbilledlig gjenoppdaga Diane Lane, som ble 47 år i januar 2011, gjør et sinnrikt og fasettert portrett av frustrert mor i den store amerikanske familien.

«Cinema verite» er et dokudrama om den gang amerikansk TV mistet en av uskyldene sine. 1974. En dokumentarfilmskaper som het Craig Gilbert fikk det for seg at han skulle skape TV-serie om autentiske californieres indre privatliv. Han lokket til seg the Louds, en barnerik og velstående familie i Santa Barbara. Poenget var å vise amerikanerne på vranga. Når de sitter og når de står, og når de svinger seg i valsen. Mange satte kjøttbeinet i halsen. Grunnen burde være åpenbar, men det er den jo ikke, for Skogheim driver og flytter inn, og bergensdamer så små som non stop renoverer det autentiske huset ditt. Nå er virkelighets-svindelen er brakt så langt at den ikke kan stanses lenger. Men den startet i California i 1974.

Filmen er en satirisk oppvisning i solsløv naivitet, og den forteller enkelt og forståelig om moderne mediers rolle som verktøy for publisitets-voldtekt. På den ene siden har Craig trøbbel med finansfolka som ikke syns det blir saftig nok, på den andre siden oppvarter han fru Loud med falsk og intrigant führer-mildhet.

Etter hvert blir filminga så nærgående at lyddama og kameramennen nekter å jobbe mer. Men Craig fortsetter sitt fanatiske virkelighetsprosjekt helt til det blir en fortelling om alt det som film ikke kan brukes til. Familien har selvsagt hverdagslige konflikter slik alle har det, og frøene hormoniseres av fjernsynet, de eser av oppmerksomheten og etter hvert er kameraet mer en deltaker enn en betrakter. Vi som har sett Bent Hamers «Salmer fra kjøkkenet» har allerede skjønt og ledd av det umulige i forestillingen om at man kan betrakte folk uten å påvirke dem. Filmen om familien Loud formidler effektivt at åpenhet i medier er en dyster skjebne, at den en trussel, en tragedie. Det som funker normalt mellom familiemedlemmer, ser ut som bestalitet når det formidles på TV.

Siden den gang er reality-genren blitt nærmest enerådende som underholdning, og publikum har antakelig mistet både sin forståelse av virkelighet og sin anstendighet for alltid. 2011.

Sammen tar vi prisen

TV2 Film 21.00

terning 3 litenDet finnes også en annen form for nostalgi. Det finnes bare én vittig film med Bud Spencer og Terence Hill, men de fantes i hyllene til vhs-utleiere som måkeskit på svaberg. Det finnes ingen grunner til å resirkulere dem. 1981.

Cleaner

TV2 Film 22.55

cleaner

Hjerte-transplantasjon? Nope. Utvasking av tilsølt bolig.

terning 4 litenDette er en kul film (lenge), men det er ikke en god film (etter en stund) – og derfor vil du absolutt se den.

Samuel L. Jackson spiller faktisk en som vasker vekk blodet etter mord, selvmord og ganske vanlige hjemmeulykker. En dag får han jobben i en rikmannsbolig, og det stemningsskapende, frigjørende er at vi får følge en fagkyndig rensemanns nesten religiøse omgang med redskaper og kjemikalier. Etter en stund er den harryhvite skinnsofaen rein som en selunge.

Så dukker problemet opp: Eva Mendes spiller hustru i huset med et ufølsomt steinbitfjes som antakelig ble laga for å bistå jernbindere. Hun har aldri hørt om blodpølen. Så melder eks-purken Samuels gamle bestevenn og partner Ed Harris opp på telefonen og er plutselig til stede. Så etterforsker grinebiteren Luiz Guzman forsvinningen til Evas ektemake, og det kan se ut som om skitne politifolk sølte til sofaen med ham.

Hva gjør Jiffernes Jackson? Han forsøker å holde seg lavt i terrenget samtidig som han gjør alt mulig for å syns. Filmen tar seg litt ned når han vil være en anonym alenepappa som nesten snakker ut med dattera si. Den tar seg nesten opp når han møter Mendes i kirkebenken og utveksler informasjon.

Eksfinnen Renny Harlin er blitt en korthåra og speiderblid femtiåring siden han laget «Die hard 2» og «Cliffhanger», men han har fremdeles det nostalgi-kule håndlaget fra musikkvideoenes storhetstid. Han nærfotograferer, initierer kjapp og trivialkunstnerisk klipping, antyder behagelig fjernhet ved mild og gjenkjennelig bildestilisering. Når jeg ser sånt, synger aha i bakgrunnen.

Problemet er at historien verken henger på greip eller spade. 2007.

The gundown

Showtime 22.30

terning 3 litenAndrew W. Walker er en velbygd og pen kanadier som ingen har hørt om, men her spiller han faktisk western fra 2011. Cole Brandt (Walker) kommer som hevner til byen Dead River, og der må han både redde en saloon og ei dame. Peter Coytote med det urovekkende revefjeset deltar.

Let me in

Showtime 01.25

let me in

Kodi Smit-McFee og Chloë Grace Moretz spiller ensom gutt og ensom vampyr.

terning 5 liten Også vampyrer finnes. Grunnen er et enkelt mirakel: Svenskene, av alle folk, gjenfant vampyren. «La den rette komme inn» fra 2008 forteller den sterkeste vampyrhistorien noensinne; en intuitiv og rar kromosom-film som gikk inn i din sjels byggesteiner og ryddet dem til.

Mange var veldig spente på den amerikanske nyinnspillingen «Let me in». Det gikk bra.

Også versjonen til Matt Reeves balanserer vakkert på den paradoksale oppgrensinga mellom eskapistisk mobbeoffer-psykologi og kroppsnær, hjertebankende vampyrpoesi. Nøkkelbegrepet i filmen er den doble bønnen «Slipp meg inn». En liten gutt som føler seg forsvarsløst utenfor blant skolegård-mobberne. Ei egentlig ukjønnlig 12-årig jente som må ha blod for å leve og følgelig er på en uendelig udødelighetsreise utenfor alt. Både kjærlighet, lovlighet og forstand.

Den lille vampyren Abby spilles av Chloë Grace Moretz som var Hit-Girl i «Kick-Ass». Owen spilles av Kodi Smit-McPhee fra «The road». Wow. For et par. 2010.

Savage grace

Silver 19.00

terning 4 litenAutentisk krimdrama fra 2007, der Julianne Moore spiller Barbara Beaekland. I november 1972 skjedde et blodig mord i en London-leilighet.

Elefant

Silver 22.30

elephant

En særegen film om et ensomt menneske og hva som kan skje.

terning 5 litenGus van Sants film beveger seg som et «Quake»- eller «Doom»-spill. Gjennom endeløse skolekorridorer uten bevæpna nazister går fredelige highschool-elever mens vi følger dem som jegere eller kikkere. Ingenting skjer, annet enn at de blir nesten ubehagelig alminneliggjorte for oss, som om de har røpet alle de ubetydelige ritualene sine.

Så løper plutselig bevæpna nazister i korridorene likevel. «Elephant» er filmen om massakren på skolen i Portland, Oregon. I sammenhenger som dette er det meningen at jeg skal skrive «hvordan kan så meningsløse ting skje blant oss? Filmen forsøker å gi et svar.» Men filmen gjør ikke det. Filmen alminneliggjør også de to mobba elevene som aldri fikk hjelp og skaffet seg geværer på postordre. På en måte virker ikke myrderiene meningsløse, men mekaniske og uunngåelige. Hvis det finnes våpen blant folk, vil det også alltid være noen gale nok til å bruke dem. Det er våpnenes karakter at de bringer fram urdjupe fascistinstinkter hos folk, og så begynner de å tenke som dyr. Jeg tror ikke filmen viser det. Jeg tror det er noe jeg vet, og i «Elephant» finner jeg det igjen.

Så enkelt og så virkningsfullt kan en film med innhold lages. 2003.

The last run

TCM 21.00

terning 4 litenDenne gangster-filmen ble påbegynt av John Huston, men regien ble overtatt av Richard Fleischer. George C. Scott spiller en aldrende sjåfør for forbrytere, og han skal være med en siste gang. Sven Nykvist fotograferte, men noen stor film ble det aldri. 1971. 1 time, 31 minutter.

The haunting

TCM 22.35

haunting, the

Julie Harris og Claire Bloom opplever uvirkelige ting faktisk.

terning 5 litenThe haunting» fra 1963 er en stilig svart hvitt skrekkfilm om en gruppe som flytter inn i et gammel New England-hus for å undersøke om det spøker der. Julie Harris, Russ Tamblyn og Claire Bloom på rollelista. Spilt inn i England. 1 time, 52 minutter.

Mandag 21.7. Helhjerta Hayek med Fridas fjes

 

Frida

NRK2 23.00

terning 4 litenDenne filmen skal dere antakelig ikke se fordi den er god, men fordi den er særegen og handler om kule ting og kule folk. Det hender at det er nok.

Som i et fargerikt dokkespill eller en vellykka kostymefest går Salma Hayek rundt i Frida Kahlos liv. Mexico er meksikanskere enn det har vært siden brassbrautende tacowestern-dager. Kunstnerne er mer kunstneriske enn ei bøtte tequila. Legendene er mer legendariske enn Biografiens Dag på Suldal Folkebibliotek.

frida

Salma Hayek er ålreit, men Alfred Molina er fantastisk. Sånn kan det gå.

Bildene i Julie Taymors film er maleriske og vakre. Selvfølgelig er de det. Den uforbindtlige maleriskheten var det man helt sikkert ville finne i en lojal film om Frida. Men det er umulig å komme bort fra at pinup’en Salma Hayek spiller Frida Kahlo, og alt blir kostymert og korrupt og eksotisk som en slags «Beatles spiller Chopin». Ikke helt Zamfir spiller Nordheim. Ikke så gale, for Hayek gjør en helhjerta tolkning av ett av Kahlos ansikter, og mange vil like det. Filmen er lettsvelgt, men også grunnere enn vannfarge på trekkpapir.

Frida Kahlo er ei letthjerta lita jente som løper på spurvefot til teateret der maleren Rivera (Alfred Molina) forfører sin modell. Da filmen tar slutt og dødsleiet hennes bæres av gårde, er hun fremdeles nøyaktig den samme letthjerta personen, den samme guttejenta, den samme ildfulle, fantastiske ståpå’eren med så sammenvokste øyenbryn at man tenker Mowgli og vil rope på en barmhjertig frisør.

Grunnen til at Frida-skikkelsen aldri utvikler seg, er at filmen handler om maleren Rivera. Han er historiens karismatiker, han er den apologerte eksentriker som ikke bare legger kvinner, men også premisser. Filmen begeistres og forskrekkes av den umoralske og partyrevolusjonære kunstneren. Fortellingen gjentar til det kjedsommelige at han er en drittsekk, men alltid sagt av kvinner med hormonblikk og drittsekk-avhengighet. Han skinner.

Salma Hayek kan ikke gjøre annet enn å sette seg i mesterens skygge og vente på replikkene sine. Kunstner blir hun aldri. Rockefeller er med. Trotskij er med. Som skolefjernsynsfigurer utfolder de sin historiske endimensjonalitet i Fridas verden, og alle gjør akkurat det man ville tro at de gjorde. Alle scenene kommer respektfullt på geledd for å gjengi biografiske og historiske detaljer. Teaterinstruktøren Julie Taymor har laget en pertentlig liten film, og kunstnerisk klynger hun seg til en fargerik fotografkokk som leverer latinosmak. Det er ikke stygt, men det er egentlig kjedelig. Like fullt. Det er annerledes enn noe annet dere kunne ha funnet på i dag. 2002.

Jcvd

NRK1 01.35 og NRK3 21.30

jcvd

Jean-Claude Van Damme i actionfilm for hjemlandet.

terning 4 litenBelgisk action med Jean-Claude Van Damme i hjemlandet. Van Damme spiller seg sjøl. Han har skatteproblemer og skilsmisse-trøbbel, og til alt overmål finner han ut at Steven Seagal har stjålet en rolle fra ham. Derfor reiser han hjem til Belgia for å nyte fred og stillhet. Not! Jamais. 2008.

D-war

NRK3 01.15

d-war

Han til venstre er Hallgeir Langeland – det til høyre er uønska bil som kommer til å forårsake kø på motorveien.

terning 4 litenSå til en forsømt dragefilm. Det er nemlig sånn at dragenes tid nettopp har begynt, og de mener alvor. Ikke sånne som flys av ressursfedre over Hellestø, men ildsprutende, klo-kule morderdrager som av uformulerte flerkultur-grunner misliker mennesker så mye at de ikke orker tygge dem.

Dette er en merkelig liten film. Mange har mislikt den, og skuespillerne er virkelig ikke noe du ville ha våkna med til fire ukers ferie i regn på Hardangervidda. Den mannlige hovedpersonen er en videojournalist som bærer MacGyver-hår og hele tida ser ut som om han forsøker å huske hvilken måned det er, og om det betyr at det er sommer på Venus. Det hjelper litt at Robert Forster spiller en 500 år gammel magiker, en alder som forklarer mye for de som så de første filmens hans for 340 år siden.

Men dragene er skjønne slik femtitalls-skrekk var. Og historien er så høytidelig infløkt at Bilbo ler overgivent et sted i den levende skogen.

I følge en flerkulturell koreansk legende er det sånn at Imoogi må ha kraft fra Yuh Yi Joo, som betyr forfalska basketstøvel. I evigheten steder også den onde Buraki, som betyr sekssylindra liten lastebil med firehjulsdrift. Haram blir forelska i Narin, og Sam elsket Jafet som fødte Jacob som ble forelska i Capek. Med andre ord: Kulturbyåret 2008 var pølsefest og korpsmoro i forhold til dette her. Narin kommer til å bli Yuh Yi Joo, and your mother too, og så får menneskene leve evig på jorden til neste klimapanel.

Filmens fortrinn er kulturkollisjonene mellom amerikanere og drager. De siste er større enn sykehus, og de slanger og sirkler seg som horngjel rundt i gatene i en fantastisk biljakt, for mannen med hårhjelmen og Sarah fra treningsstudioet rømmer så voldsomt fra skjebnen at hun ikke dusjer først, og det gjør svette damer i actionfilmer. Det blir en stor dag for kræsjomekkerne. 2007.

My best friend’s girl

TV2 Film 21.00

my best friends girl

Kate Hudson (Hudså) har hatt sex med Dane Cook og ler seg nesten i hjel.

terning 1Etter en halv time tenkte jeg: Hvis jeg ser resten av filmen uten briller, kommer jeg kanskje til himmelen likevel, hvis den finnes.

Kanskje ikke. Men svaksynet hjalp på følelsen av verdighet. Jeg kan ikke skjønne hvordan folk kan skrive komedier som dette og orke å ta i maten sin etterpå. Det er ikke bare at temaet er tynnslitt, skuespillerne attføringstrengende og humoren vulgær. Filmen er dypt og politisk ekkel fordi det føles pinlig at noen kan ha tenkt den uten at de først ble kastrerte og siden fratatt statsborgerskap. Dette er ikke bare sjuskete hjernearbeid, det er uhygienisk, tarvelig og øøøøhh!

Kate Hudson kommer fra de konstruerte romantiske komediene der kynikere forelsker seg, blir avslørt, men så elsker de hverandre likevel. Hun lever av emosjonell fabelprosa og er ikke flink til det en gang. Jason Biggs kommer fra «American pie»-filmene, som er greie nok, for de ble laget for usikre reirkant-sittere i «tiss-på-bæsjen»-segmentet. Dane Cook kommer fra ikke-begivenheten «Employee of the month», han var rufsebror i «Dan in real life», og han skal på en måte funke som Lada i Ferrari-fila. Han er like sjarmerende som stygg hoste.

Cook spiller en fyr som oppfører seg slemt mot kvinner for at de skal like eksen sin. Du har helt rett. Det er ikke morsomt. De som blir overraska da han forelsker seg seriøst i hurra-jenta Hudson (ma gad!), kan få igjen det tamme neshornet sitt nederst til venstre på Glamaden (Glamaden er Stavangers sekulære versjon av ramadan. Kan uttales glamadén eller glamaden som i Gladmaten.). 2008.

27 dresses

TV2 Film 23.00

27 dresses

Malin Akerman og Katherine Heigl diskuterer klær.

terning 5 litenKatherine Heigl («My father the hero») er blitt voksen (herreminhatt, alle er blitt voksne, til og med Nasse Nøff er blitt voksen og ser seg om etter hipster-øl i førtiårkrise) og flink nok på den behagelige 90 minutters måten. Det vil si at hun ikke ville holdt i 280 minutter miniserie som dronning den første Elizabeth, men er helt grei som bryllupsgroupie og brudepike.

«27 dresses» er en deilig liten film. Heigl organiserer brylluper for alle hun kjenner med den samme amatørfaglige lidenskap som når flinke naboer tilbyr seg å fikse BMW-en din bare for å ha sett en seks sylindra motor. Hun er forelska i sjefen Edward Burns, men Burns har samme hårfasong som Woody Allens mor og dessuten balsamert libido helt til Heigls modellsøster dukker opp og er blondere enn Eidsvåg-siv i drømme-åkeren. Hun spilles av Malin Akerman, som var skrekk-kjerring på bryllupsreise i «The heartbreak kid». Malin er ikke helt i orden her heller.

Snart kommer James Marsden inn i filmen som kjølig journalist. Han ser ut som en av disse mørkhåra mennene som blir fotografert av paparazzier når de har under-vannet-sex med milliardærers døtre i Karibien, men er en trivelig skuespiller.

Søstera stjeler Heigls ønskemann ved å late som om hun er vegetarianer og turistforeningsmedlem. I skuffelsen blir brudepikens hals enda tynnere, og hun kan spise lettsalat rett fra trærne. Men journalisten gir henne ikke opp, og fordi hun ser ut som ei sjenert ku i alle de 27 kjolene, liker også vi henne. Og det redder denne filmen. Vi liker folka og driter i historien. Man kan lære mye av denslags: De tiltrekkende jentene ser dumme ut i kjole. 2008.

The list

Showtime 19.30

list, the

Mädchen Amick sammen med kunde som er på lista.

terning 4 litenRyan O’Neal og Mädchen Amick i en kanadisk thriller om prostituert som etter arrestasjonen truer med å offentliggjøre lista over kunder – og der står antakelig alt som fins av kjentfolk fra Martin Luther til eselet Tussi. Og Nasse Nøff med to Nøgne Ø. Ikke det helt store. 2000. 1 time, 30 minutter.

Let me in

Showtime 22.20

let me in

Kodi Smit-McPhee og Chloë Grace Moretz er rørende sammen.

terning 5 litenOgså vampyrer finnes, og der mistet jeg antakelig Anne Kalvig ut av denne mjuk-okkulte reisen over Styx. Grunnen er et enkelt mirakel: Svenskene, av alle folk, gjenfant vampyren. «La den rette komme inn» fra 2008 forteller den sterkeste vampyrhistorien noensinne; en intuitiv og rar kromosom-film som gikk inn i din sjels byggesteiner og ryddet dem til.

Mange var veldig spente på den amerikanske nyinnspillingen «Let me in». Det gikk bra.

Også versjonen til Matt Reeves balanserer vakkert på den paradoksale oppgrensinga mellom eskapistisk mobbeoffer-psykologi og kroppsnær, hjertebankende vampyrpoesi. Nøkkelbegrepet i filmen er den doble bønnen «Slipp meg inn». En liten gutt som føler seg forsvarsløst utenfor blant skolegård-mobberne. Ei egentlig ukjønnlig 12-årig jente som må ha blod for å leve og følgelig er på en uendelig udødelighetsreise utenfor alt. Både kjærlighet, lovlighet og forstand.

Den lille vampyren Abby spilles av Chloë Grace Moretz som var Hit-Girl i «Kick-Ass». Owen spilles av Kodi Smit-McPhee fra «The road». Wow. For et par. 2010.

Crash and burn

Showtime 00.20

terning 3 litenRussell Mulcahy er den ideologisk tvilsomme australieren som på 1980-tallet skremte vannet av steinerskolelærere, videovold-aktivister og enkle sosialdemokrater med en gjørmete supermordergris i «Razorback» (1984). Han kom så vidt til det gode selskaps dørstokk i 1986 med «Highlander», og etterpå forsvant han ut i voldsniss og ufint fandenskap.

«Crash and burn» vil aldri føre til Wikipedia-jubel og Venezia-invitasjon, sjøl om Mulcahy gjenoppfinner sekstitallets splitscreen. Filmen starter med krasj uten brann. Du forventer egentlig at en småbannende Mini eller Stella Mwangi skal krabbe ut av vraket. Det blir verre. En fyr med Rosenborg-bart stjeler biler, og han og lillebror tar seg jobb hos Michael Madsen med hårfarge, harry-ring i øret og rynkefjernende solbriller.

Rollene er litt rare, for mennene skal være trente gatekriminelle, men de fører seg småpent som forbilledlige speiderledere og klemmer hverandre slik kristne førskolelærere gjør. Det er ikke lett å finne naturlig slemme skuespillere. Som regel er de yoga-avhengige veganere og seljaktmotstandere som får dårlig samvittighet hvis de rister salaten. 2008.

Possible worlds

Showtime 21.00

possible worlds

Tilda Swinton i en av verdenenene.

terning 5 liten To navn: Den kanadiske teatermannen Robert Lepage var for 13 år siden kjent for avantgarde-oppsetninger på scenen med overraskende multimedie-effekter og denslags. Han har filmatisert John Mightons skuespill. Det andre navnet: Tilda Swinton. Den skotske skuespillerinnen som skaper en slags poetisk uro på lerretet bare ved å være der. Filmen handler om en fyr som opplever flere forskjellige liv parallelt i forskjellige verdener. Denne filmen har du garantert ikke sett, og hvis du tilhører de som får soleksem og grillstøv-allergi, så vil du elske den og kan trygt gå inn og sette deg foran TV-apparatet klokka ni. 2000.

Veronika decides to die

TV1000 22.00

terning 4 litenVel. Det handler altså om en ung kvinne som finner ut at hun skal dø, men i stedet for å legge seg til, legger hun ut på en opplevelsesreise og finner ut hva det betyr å leve. Løselig basert på en roman av Paul Coelho. Sarah Michelle Gellar i hovedrollen. 2009.

Farlig sjalusi

Silver 00.15

farlig sjalusi

Kyss bar mage, og plutselig er fyren gal av sjalusi. Emmanuelle Béart.

terning 5 liten Den franske thriller-regissøren Claude Chabrol har laget 46 filmer på 37 år, og de ser alle ut som en stor familie. Fargene i «L’enfer» er fremdeles høstlig-reint banale som noe polaroid-aktig fra syttitallet, og historien hopper ubarmhjertig fra uke til uke til uke til år uten å gjøre greie for annet enn det du tror du ser.

Triksa virker ennå. Den enkle fortellerformen inngir nervøs tillit til at hva som helst kan skje, det fullstendig uinteressante miljøet nærer navnløse forventninger om at ting må skjule seg, handlings-hoppinga forer fantasien med uklare forestillinger om at fortellingen før eller siden vil komme til et uvarsla poeng. Denne handler om en hotelleier som blir besatt av tvangs-sjalusi og ender med galskap. 1994. 1 time, 40 minutter.

Splendor in the grass

TCM 21.00

splendor in the grass

Warren Beatty kysser Natalie Wood som om han aldri hadde gjort annet. Og det hadde han jo ikke.

terning 5 liten «Splendor in the grass» var en av de store tinga på sekstitallet, for den handlet om ungdom og sex, et tema som tok seg opp etter 1961. Filmen ble skrevet av William Inge, dramatikeren som før han tok livet sitt i 1973 bragte den amerikanske midtvesten til Broadway med skuespill som «Kom tilbake lille Sheba», «Picnic», «Bus stop» og «The dark at the top of the stairs». Film-manuset til «Feber i blodet» vant en Oscar, men etter det gikk det nedover, og Inge fikk det for seg at han ikke kunne skrive lenger og gikk inn i en depresjon som førte til selvmordet.

Regissør Elia Kazan (som døde i 2003) var en av de store på 1950-tallet, både som sceneinstruktør og filmregissør. Han laget blant annet «A streetcar named Desire», men mistet mye troverdighet da han ble en av de første kunstnerne som samarbeidet med komiteen for uamerikansk virksomhet, den som svartelistet kunstnere med «kommunist-sympatier».

Natalie Wood (Natalia Nikolaevna Zakharenko) var 23 år og spilte Deanie, ei tenåringsjente som er forelska i Warren Beatty, som er sønn av den mektige mannen i en liten Kansas-by i 1928. De to forelska må forsøke å klare seg i et samfunn med hykleri og kynisme, og det er sannelig ikke lett. Beatty hadde sin første store filmrolle, og de to unge skuespillerne var antakelig noe av det stiligste folk noensinne hadde sett på den tida.

Verdensmesteren i filmkritikk, Pauline Kael, skrev «..filmen antyder ikke at unge mennesker har rett til seksuelle eksperimenter, men angriper de holdningsløse voksnes manglende evne til å verdsette kjærligheten over alt. Det er den gamle harry-tingen (the old corn) på en ny måte, med en bråte skriking og en gruppevoldtekt og jenter som blir klappa på rumpa; Natalie Wood har antakelig den mest aktive bakdelen siden Clara Bow.»

Men filmen var altså med på starte den seksuelle revolusjonen, som i 1961 var kortere kommet enn datamaskinen. Så den er litt av en begivenhet.

Søndag 20.7. – Supersøndag med kunstnerens groteske kynisme

 

Parfymen

NRK3 21.30

terning 6 liten Akkurat når du mest trenger den fordi restsommer smuldrer evnen til å motta utfordringer, kommer altså filmatiseringen av Süskinds «Parfymen» på TV og forklarer kunstens vesen. På den fine overflaten forteller filmen en fantastisk historie om en ung mann med så presis luktesans at han blir forhekset av sine egne evner.

parfymen

Ben Whishaw skaffer seg lukter.

Under den til dels groteske handlingen ligger en merkelig og troverdig påstand om kunstens opprinnelse. Grenouille vil bevare sine unike sanseinntrykk for ettertida. Både for at de er for skjønne til å gå tapt, og fordi de representerer unik identitet, det vi under påvirkning av svinestek og sigarrøyk kaller sjel. Galningen reflekterer egentlig en kunstners egensindige og enestående visjoner om verden; innholdet eller utseendet. Han må finne, utvikle og fastholde. I Grenouilles tilfelle er parallellen til og med såpass smart at det er sin egen – menneskenes – lukt han er nødt til å fange for å kunne slå seg til ro. Som en metafor for kunstneres uskyldige, naive dragning mot det eksotiske og grensesprengende myrder han unge kvinner bare for å bade dem i dyrefett som han siden kan destillere – for kanskje å finne lukten av oss. Kanskje for å skape den perfekte duft-gjengivelsen, der for eksempel adelsdattera Laura er en viktig siste ingrediens. Noe av det mest fantastiske med filmen er dens evne til å skape fornemmelse av lukt. Aldri tidligere har jeg fått følelsen av å kunne se luktene i en blomstereng. Jeg kunne kjenne innsida av mine egne nesebor da regissøren Tom Tykwer skildret den unge Grenouilles hysterisk årvåkne sanser. Den 27 år gamle briten Ben Whishaw ser ut som en animasjon med sin rustikke ansiktsfasong og sine vaktsomme, forundra øyne uten innsikt, bare sikt. Av og til likner han Norman Bates. I møtet med den sovende Laura finner du igjen Nosferatu-estetikk. Til slutt blir han en popstjerne slik Liszt ble det i Ken Russells film; han rister lommetørkleet med sitt unike kunstverk i vinden, og verden blir ruset og gal. Kanskje har Picasso følt det sånn en gang. «Parfymen» er en grotesk film, men det må den jo være. De eventuelle andre som syns at dette er et forskrekkende kunstner-portrett, vil kanskje ha det enklere neste gang de møter et kunstverk som virker frastøtende eller uforståelig. 2006.

Oslo, 31. august

NRK1 21.15

oslo 31 august

Anders Danielsen Lie parodierer ufrivillig den norske selvmedlidenheten.

terning 2 liten Denne filmen gruet jeg sånn til at jeg begynte å fantasere om Manchester United-kamp hver kveld. I mitt hode er det sånn: På film finnes ikke noe verre enn den norske selvmedlidenheten. Ikke fordi vi har det så godt, men fordi vi er så omstendelige og talentløse når det gjelder gjengivelse av lidelse. Film er ikke et gjengivelses-medium, det er en underholdnings-orientert kunstart. Det spiller ingen rolle om det er synd på mennesker i virkeligheten, for det er det jo. Film er best når den forteller en forarbeida historie, en som utvikler emosjonell eller intellektuell skarphet utenfor seg, noe annet, noe observasjonssterkt eller velformulert. «Oslo, 31. august» består av langvarig, kommunikasjonssvakt hypokondri. I noen scener forsøker hovedpersonen å akklimatisere sin ynkelighet ved å antyde at det ikke er synd på ham, men han oppfører seg som om det er. Han går som selvmedlidenhet. Han snakker som selvmedlidenhet. Han gjør det på den mimimalistiske måten; uten lidenskap, uten fortvilelse, uten resonnement. Han bare er der, som en gullfisk som svømmer i egne tårers akvarium. Hovedpersonen Anders spilles av Anders (Danielsen Lie), mens vennen Thomas spilles av Hans Olav (Brenner), og filmen starter med at de to snakker sammen da Anders skal avslutte behandlingen av narkomani og bør prøve seg i samfunnet. Samfunnet er en lite artig ting. Danielsen Lie gir en mumlende, fjern framstilling av narkomane, som om han egentlig er for kul til å være rammet av noe så banalt som livet og verden. Han vimser rundt i en venne- og familiekrets av vellykkede mennesker, der 30-åringene som vanlig smertes av at russetida ble borte og småklager over bleiebytte-monotonien. Man ser for seg at de burde finne opp et barn som driter én eneste gang i livet og deretter sover på hotellrom i Budapest. Vennene smiler beiskt over at det skulle gå så ille med dem på jorden at de spiller Playstation med kona om kveldene. Anders blunker usikkert mot verden. Er det sånt som dette han ikke kan? Er det prestasjoner han ikke kan? Skal vi tro at det er en eksistensiell grunn til at han ble avhengig av heroin, og at den ligger og venter i en skuff i overklasseheimen, som et uoppdaga Poirot-bevis? Jeg vet ikke. Heroin er et fysisk avhengighetsskapende stoff, så hvis du ikke tar det lenger, blir du sjuk. Det er ikke sånn at du kan slutte med heroin hvis mor beklager at hun hadde sex med bassengmannen eller far angrer at han ba deg renne ned den største slalåmbakken da du bare var ti år. «Oslo, 31. august» er kanskje en vilt ubarmhjertig film som skildrer en tafatt livsvegrer fra Oslos vestkant. Kanskje er filmen et dommedags-profeti: Sånn skal velstandsbarna forgå i sin egen historiske meningsløshet, mens innvandrerbasert ungdom med ambisjoner får de beste rollene i «Paradise Hotel»? Det kunne vært en film. Det ville vært feil, men det ville i hvert fall ha vært en film. «Oslo, 31. august» er en sentimental fylle-monolog med jålete formidlingsformer. Tørk tårene og spill wordfeud. Alternativet er: La Jo Nesbø skrive om hele manuskriptet, men med skikkelig tarmslyng. 2011.

Tilværelsens uutholdelige letthet

NRK2 01.40

tilværelsens uutholdelige letthet

Daniel Day-Lewis hygger seg med Juliette Binoche.

terning 4 liten Forord: I 1988 var jeg en tenåring på 42 år, og jeg så Philip Kaufmans Kundera-film med hele kroppen. Det ble som dette: «Tilværelsens uutholdelige letthet» er en av de sjeldne filmene som det går an å nyte uten å like. Man er nødt til å bli bergtatt av bilder og personer som er så intense at de vil dukke opp i minnet i flere år framover. «Tilværelsens uutholdelige letthet» er full av magiske detaljer, og dersom du er heldig, er det akkurat dem du husker etterpå, og ikke den ubehagelige naiviteten. Antakelig er det umulig å vurdere Kaufmans film uavhengig av Milan Kunderas roman. Men det er også den eneste måten. «Tilværelsens..» handler om den kvinnekjære Praha-kirurgen Tomas (Daniel Day-Lewis) o hans svært forskjellige elskerinner Sabina (Lena Olin) og Tereza (Juliette Binoche). Sabina er en ung og selvstendig malerinne som i forholdet til Tomas opplever en bekreftelse av sin selvstendighet. Tereza er en kvinne som kommer til ham fra landsbygda for å forsøke å finne en mening med alt sammen. Hun vil ha avhengighet. I fantastisk sensuelle åpnings-sekvenser introduserer filmen det kompliserte ogh sårbare trekant-forholdet. Kaufman skaper en sanselighet der alt funksjonerer, og genererer en bildefølsomhet hos tilskueren som gjør at han synes alt er nytt, som om et annet språk var funnet opp. Så kommer Praha-høsten 1968, og de tre blir landflyktige i Sveits. Igrunnen går det an å stanse der. Selv om trick-scenene fra Prahas gater trykker deg ned i stolen, virker det som om amerikaneren Kaufman bruker den russiske invasjonen av Tsjekkoslovakia som et interessant mellomspill for å iverksette langsom melankoli. Amerikansk film ignorerer politikk. Men for europeere blir de sterke scenene fra russernes brutale innmarsj i Praha et slag i mellomgolvet som det ikke går an å komme over. De legger en skygge over filmen som man er nødt til å forholde seg til.

tilværelsens uutholdelige letthet-2

Særegen sensuell lekenhet med Lena Olin og Juliette Binoche.

Historien fortsetter som en lekfull erotisk komedie i moll. Men moll er ikke mening. Fra da av ble jeg utålmodig med at hovedvekten fremdeles ligger på Praha-legen som svever vektløst i den tilværelsens letthet som vissheten om døden og fraværet av fedreland har utstyrt ham med. Tar filmen oss ikke alvorlig? Vi ser riktignok hvordan sensualiteten fra det gamle Praha forsvinner, og hvordan det gamle, gavmilde Europa er voldtatt og formørket. Trekanten splittes opp. Malerinnen blir en kjedelig kunstner i USA. Tomas og Tereza søker tilbake til nostalgisk sjarm å den tsjekkiske landsbygda etter litt langtekkelige og utbrukte skildringer av skulende kommunister. Men hva så? Virkeligheten har vekket oss. Ute av drømmen ser vi at hovedpersonen Tomas ikke er noe annet enn en ur-tradisjonell mannedrøm om kvantitets-sex. Når Daniel Day-Lewis i 1988 skal forsøke å sannsynliggjøre ham, må han overvinne det håpløse hinderet at menn for øyeblikket ikke har noe gyldig kunstnerisk uttrykk. Det finnes ingen troverdig filmatisk manne-identitet i det hele tatt, og tomrommet rammer Day-Lewis med gigolo-sjarmen definitivt, og han krymper og forgår som enda en likegyldig og sleip forfører. Lena Olins Sabina får aldri egentlig noen sjanse fordi hennes livsglede er fullbyrdet da filmen starter og man hele tiden har på følelsen at hun er på vei nedover og vekk. Igjen står Tereza, som blir historiens bærende person. Hun er til gjengjeld et bekjentskap som det går tiår mellom hver gang man opplever. Juliette Binoche gjør utrolige ting. Hennes sterk-svake kvinnelighet fornyer alle de gode, gamle kilsjeene, og hun er til stede i filmen med et nærvær så intenst at man skulle tro hun ikke visste at kameraer finnes. Binoche skaper en kvinne som er åpen og sensuell hinsides sted og tid. Vi føler at hun kommer inn i filmen fra et ingensteds, hun elsker verden heftig og naivt og hun ser hva som ser med en sorg som aldri tar slutt. Men filmen lar aldri Tereza komme noe sted hen. Det er kanskje riktig, men det føles feil. Hun går tapt i en vakkert fotografert og sensuelt skildret verden av bagateller, der tilværelsens uutholdelige letthet blir en mannlig påstand hun antakelig ikke kan gå god for. 1988.

Original

NRK3 23.50

terning 3 liten Dansk dramakomedie med blant andre Tuva Novotny. Handler om en mann som må slutte med å være den bleke avskygningen av seg selv; han må åpne restaurant i Spania og bli det fyrverkeriet han var før, antakelig i russetida og under en Kim Larsen-konsert i Tivoli. Og forresten – stien til den store kærlighed finnes overalt. 2009.

Ocean’s thirteen

TV2 Zebra 21.00

ocean's thirteen

Ellen Barkin gjenoppsto.

terning 4 liten Etter en rituell Europa-tur er Ocean og hans tn tilbake i USA på sitt mest sjikanøse: Las Vegas er som en oppdikta fornærmelse om grell og jålete overfladiskhet, den gangsterskapte gamblerbyen er antakelig noe som ikke engang Trond Giske ville finansiert knøttefotballen med. Akkurat her, i harry helvete, skjer det forferdelige at Ocean-bandens svorne kaksevenn Elliot Gould blir svindlet av den rike skryteren Al Pacino, og det får han hjerteinfarkt av. Man skulle tro at det skjer verre ting på fattigere plasser. Men akkurat her bruker Ocean og vennene hans utallige fritimer og atskillige millioner på å utpønske en hevn mot Pacino. Svakhet nummer én: Pacino har samme hårfasong som Martin Short på nittitallet og ser så dum ut at han er vanskelig å ta alvorlig. Jeg kan ikke si at jeg engasjerte meg veldig i hans finanssvik. Denne gang skal oceanittene kjempe mot verdens sikreste computer. Det er hundre ganger hundre helt umulig å få til, inntil det plutselig er så enkelt at entreprenørselskapet Risa kunne ha gjort det med en svak fortauskant. Det er også en svakhet. Computeren til Julian Sands ser ut som en fortidslevning fra den eldre Lynvingen, og den utretter faktisk ingenting i filmen – verken humor eller spenning. Også resten av hevnsvindelen virker litt for lett: Etter mye intelligent forarbeid kommer falske terninger og snedige fjernkontroller til det luksuriøse pacinoet, og de virker som de skal mens vi som til og med har glemt yatzy-reglene, forsøker å huske hvorfor folk vinner og hvem de er og hva skjer nå. Det er ganske stilig da ristegruppa lager et så kunstig jordskjelv under Las Vegas at du forventer at Siri Kalvig skal dukke opp for å skremme ungdomsskolelærere. Det er også fiffig at Brad Pitt blir hippie-utkledd for å likne seismolog – og det er ganske kjekt at Pacinos sarte partner fra «Sea of love», Ellen Barkin, gjenfødes med plastforsterka støtfangere og et nevrotisk sug i blikket. Dessuten snakker mennene like elegant som de pleide. Ingen kan holde en enkel setning svevende i limbo som Oceans folk, og ingen kan se så teite ut i tøyet. Steven Soderbergh får til en slags tidløs og identitetsfri eleganse i disse filmene; han er som konservatoren i et museum som ikke finnes. Mange vil hygge seg i selskap med Oceans 13, men mange vil finne dem gjentakelsesmanisk trettende. Brad Pitt, George Clooney, Matt Damon, Al Pacino og Andy Garcia er stilige plakatgubber med talenter for det lune, men det hadde faktisk vært vittigere om de faktisk utretta noe i filmen. I denne sleper de for mye med føttene, mens den trauste Trinity-hesten haler dem av gårde i gårsdagssola. 2007.

Den siste samurai

 

last samurai, the

Tom Cruise trener.

TVNorge 00.20

terning 4 litenLiker du mye sverdaction er «Den siste samurai» OK. Men filmen er en skuffelse for de naive som trodde Tom Cruise ville styrke sitt rykte som følende friskus og sørge for intraorientalsk dybdekos. Filmen starter med daffe Discovery-landskaper og kommer aldri lengre inn i japansk kulturkjerne enn det. «Den siste samurai» er en enkel bensinstasjonfilm, og verken hovedpersonen eller vennene hans engasjerer mer enn andre blodgivere. Starten er så oppsiktsvekkende campete at det lukter stramt av bruktbutikk. 1876. Hovedpersonen Nathan er en sjelelig utkjasa tivoliopptredende. Han fornærmer alle rundt seg fordi Custer skjøt på indianerne. Seint kommer handlingen i gang. I Japan opplever den vene amerikaneren nærkontakt med japanske samuraier, og så skjer det som alle vet fra forhåndsreklamene, at han blir krigsfange i et shangrila-aktig jabblitt-samfunn i fjellene. Der går den gamle japanske sverdkulturen rundt i kjortlene sine og vedlikeholder fascistiske idealer, noe som merkelig nok imponerer den krigstrøtte soldaten. Det er helt nøyaktig her at filmen svikter. Kameraet idylliserer de enkle landsbyfolka med samme kosedyrvennlige overfladiskhet som når Marokko-turister ser søte barn i slummen. Vi får se en kultur som er fotogen på utsida og egentlig uforståelig rå på innsida, men vi får ikke forklart hva som er så fascinerende. Råskapen blir oversett fordi folka ser kule ut, og filmen glemmer å redegjøre for utviklingens viktigste ingrediens: I stedet for ånd får vi timevis med hoistende krigs-olstring. Den store samuraigubben kan ikke se seg mett på Cruise, og Cruise føler seg som vinner av «Farmen» da han får lov å bli bestekamurai med Katsumoto. De to går i kamp sammen som Butch Cassidy og The Sundown Kid, og svære, lange, blodige krigsscener sørger for at filmen kjaser seg ut av sin egen poengløshet og ender som OK action. 2003.

Laws of attraction

FEM 21.00

laws of attraction

Pearce Brosnan og Julianne Moore i en dårlig film faktisk.

terning 2 litenKatharine Hepburn og Spencer Tracy pleide å gjøre ting som dette dengang kjønnsrollene ennå var virksomme, og det oppsto en historisk spenning ved at to gifte var motstandere i retten. Det er ikke interessant lenger. Jobbkledde jusjapper som småkrangler er hverdagsligere enn to timer på Kontoret. På grunn av det hyperaktive hamskiftet er det alltid vanskelig å forestille seg at jurister har kjønnsorganer. Denne filmen gjør det ikke lettere. Smakfulle (slik mahogny er det) skuespillere som Pierce Brosnan og Julianne Moore bidrar til at filmen blir det man kan kalle koselig. Brosnan er innledningsvis en rufsete advokatbohem med krøllete jakke og upussede øyekast, mens Moore spiller ei strigla draktdame av den typen som vet navnet på flere enn fire deodoranter. De skal liksom være motsetningene som tiltrekkes av hverandre, men siden utvalget av folk i denne filmen er begrenset til tre, får man mer følelsen av å se to gullfisker elske fordi det ikke fantes flere i bollen. «Laws of attraction» er først og fremst umusikalsk laga. Både Brosnan og Moore kan si replikker på den elegante slåbrok-måten som kler komedier for middelaldrende. Men her er alt utidig feilorganisert. Vekslingene går ut og inn av hverandre som flo og fjærball. Scenene er satt opp og satt sammen uten sans for de detaljene som skiller sjarm fra sjutimersdag. Julianne Moore er skilsmisseadvokat. Brosnan er skilsmisseadvokat. Etter første møte med kubansk fyll og føkk, småkrangler de seg gjennom flere rettssaker, inntil en rockesanger og en motesyerske skal skilles, og advokatene må reise til Irland. Der ser filmen i få scener ut som en uinspirert bunadskomedie, og så reiser alle hjem og så blir alle uvenner og så. Ja. Dere vet. Men ville noen virkelig ønske at disse to egosleikerne flytta sammen og fikk barn?Kjærester?: Julianne Moore og Pierce Brosnan elsker hverandre på tross av sannsynligheten. 2004.

Isn’t she great?

FEM 22.55

terning 4 liten Bette Midler spiller forfatterinnen Jacqueline Susan i et slags biografisk komedie der også Nathan Lane og Stockard Channing deltar. Susan skrev «Valley of dolls» og før hun slo igjennom, ble skrivinga hennes sett på som reint søppel. John Cleese medvirker som forlegger. Ganske vittig og vulgært. 2000.

Moneyball

TV3 22.00

moneyball

Brad Pitt og Jonah Hill trener baseball-lag med vitenskap.

terning 5 liten For hengivne midtbane-nordmenn er «Moneyball» en rørende fortelling om Drillo og hvorfor de skrættende dansker bare er ville dinosaurer. Men mest av alt består filmen av et slags verdenshistorisk samspill mellom Brad Pitt og Jonah Hill. Baseball er amerikanernes nasjonalsport. Fram til sånn ca. 2000 besto nasjonalball-ekspertisen av erfarne havranakker som gikk i t-skjorter med bløt snipp og visste hvordan alt skulle gjøres fordi de hadde holdt på så lenge. Du skal slå så hardt du kan og løpe så fort du kan. Det står i Bibelen. Brad Pitt spiller sjefen for Oakland A’s, som gikk på så mange Donald-smeller at Snipp og Snapp antakelig satt i trærne og lo av dem. Når han ikke får penger til stjernespillere, hyrer han en nervøs økonomi-nerde fra Yale, spilt av Jonah Hill i et blazer-streit snillgutt-kostyme som får ham til å likne en gospel-arrangør i Fredheim Arena. La meg bare si dette fort før jeg ombestemmer meg: Det er som å se kuer fly. Hill var i ferd med å gro fast i teite pubertetsroller om å onanere, og plutselig sitter han der og er en rørende, overbevisende, imponerende ekspert-hvalp med betydelig kroppsmasse. Og ikke bare det. Han spiller mot den modne utgaven av Brad Pitt så det oppstår den magien som skal finnes i pysefilmer som denne: To skikkelser skaper et fellesrom som de bærer med seg fra scene til scene, sånn at du kan føle dem som en enhet. Jeg tror det skjedde oftere før, da folk laga film fordi det betydde noe for dem. Det skjer nesten aldri lenger. Jeg liker den voksne Brad Pitt. Han spiller uten selvopptatthet, og jeg innbiller meg at han har vært superpappa og Angelina Jolies flyplass-assistent så lenge at han har lært seg å kommunisere med mennesker og ting. Han forsøker ikke å skrike og hoje så tårevætende at Oscar-juryene skvetter i buksene sine. Han gjør det verdig og enkelt. Han ser på folk. De to skaper en veldig behagelig film. Og Philip Seymour Hoffman som trad-trener trekker ikke akkurat ned. Rytmen i «Moneyball» er irriterende forutsigbar, men amerikanerne er tradisjonelle på det området: Det skal starte med at ingen tror på Rocky og han får mye juling. Så kommer den fantastiske suksessen, og så det midlertidige tilbakeslaget som setter ting i perspektiv. Men filmen er så avslappa og klokt laga at du tilgir den. Og det er en slags Kung Fu Panda-fryd å se en lite atletisk akademiker med stygt slips overkjøre de erfarne baseball-ekspertene rett og slett ved å lære dem den nye veien til suksess: Alt finnes i tallene. Tallene i pc-en forteller hva som egentlig vinner kamper. Ikke sats på stjerner som skal gjøre alt vanskelig. Ikke løp to baser hvis vitsen er å komme trygt fram til den første. Det er på en måte Drillo. Forstand, systematikk og beskjedenhet lager seire. Hallo, Viking. Kanskje dere skulle finne en overvektig World of Warcraft-fantast eller en pinglete Angry Bird-ekspert fra Ullandhaug? Filmen bygger på en sann historie. Alle amerikanske lag bygger opp baseball-strategien som dette nå. De om det. Det viktige ved filmen er at også de som egentlig syns det er kjedelig å se på voksne menn slå brennball, vil elske samspillet mellom Pitt og Hill. 2011.

Blues Brothers 2000

TV3 00.30

terning 5 liten Musikere er ofte enkle mennesker med dårlig smak og tilfeldig kroppshygiene. Blues Brothers-filmene funker (motvillig musikk-vits) som en utilsiktet hyllest til Harry-elementet i rocken. Det er et under at ikke Burt Reynolds er med. Elwood Blues kommer ut fra fengsel etter 18 år, og som et brent barn ved fyrverkeribua forsøker han å tvangstenne gamle venner til verneplikt for musikkformen som skulle få selv den døve Beethoven til å rulle irritert med sine roede rester. Deretter drar alle ut på veien i en slags Smokey & The B. B. Kings of the road, og Detroit-produserte heimavl-biler kompileres i klatrende kollisjonskræsj. 1998. 2 timer.

The cowboy way

TV3 03.50

terning 4 liten Det finnes scener i denne filmen som jeg aldri ville ha unnvært. Den ene er da cowboyen Woody Harrelson på cocktailparty i New York danser tango til bebi-techno. Det er fordi jeg kjenner Dan Tagesen og har vært nødt til å danse vals til Hasseåtages monologer. «The cowboy way» er ikke en god film, men den er befriende usentimental og full av fredagskveld-hekkan. Harrelson og Kiefer Sutherland rir som rodeo-cowboyer nede i New Mexico der landskapene er så vide at de truer med å forlate Melkeveien. Fordi dattera til en venn er ulovlig innvandrer fra Cuba, må de til New York og hamle opp med skurkene, sjøl om de innbyrdes er uvenner. Harrelson gumler skrå så han ser ut som Don Corleone. Kiefer Sutherland bærer hatt på den samme nedtrykkende måten som Nick Nolte i «Uten hensyn», og den litt uselviske røde barten får ham til å likne en vestlandsk fiskeoppdretter som forsøker å huske hvor han la fjorårets selvangivelse. De kjører en skranglete rød pick up over halve USA og behandler storbyen med velgjørende mangel på respekt. Dette er «City Slickers» den andre veien, og det tar seg ærlig talt mye bedre ut. Svakheten ved filmen er historien. Styrken er en tilforlatelig omgang med mytisk mannlighet som bør være obligatorisk i januar, da tilværelsen stort sett er en uverdig kamp med kontoer og kalorier. 1994. Vises seint. Ta opp.

Sharknado

Viasat4 22.00

terning 3 liten Harry-shit som dere antakelig vil se. Finn lever i Los Angeles akkurat den dagen da en så grusom tornado treffer byen at den drukner i hav-vann, og i den invaderende sjøen finnes haiene. Finn må lete etter kona og dattera. John Heard. 2013.

Crush – The sad fuckers club

TV2 Film 21.00

crush

Nei. Andie MacDowell leser ikke bare tegneserier for sin unge elsker.

 

terning 5 liten Dere vil elske denne filmen for dens velgjørende falskneri. Sånn skal England være. Stuerene landsens villaer med vinduer så vakre at de vil funka som porno på Våland. Innvandrersken Andie MacDowell i romslige lårjakker av lin og bomull med tilhørende, lange splittskjørt i milde muggfarger. En litt eksentrisk sogneprest på landtur. Et frøkenfestlig venninnefellesskap med frivole fredagsdrinker og festprat om middelaldrende f-ord. Begge to. Veiene mangler asfalt. Menneskene mangler kulhet. En nesten hypnotisk følelse av trygghet og fortrøstningsfullt dagdriveri dveler ned den beskytta biotopen. Så kommer gutten med organet, for han er den nye organisten. Han piper i Andies rør midt i gravferda. Og mer til. Men «Crush» er egentlig en slem, romantisk film, som for mange vil bevise at begrepet «venninner» ikke eksisterer, like lite som jødisk-palestinsk volleyball-lag. Aldersforskjellen ti! l seksualorganisatoren gjør Andies venninner til førkjer, og det beinete saltsyrevesenet Anna Chancellor hadde fortjent å bli hakka langsomt i hjel av sultne spurvebebier. Dere får se. Mange fordomsfulle allmennting blir småpoetisk avslørt som i skygga tannlegelamper eller ferskenmilde oppussingshalogener, men slutten kunne vært hyggeligere. 2001.

Crash and burn

crash and burn

Hvis vestlige menn dør i kynisk kamp, blir de belønnet med en blondine som er der hele tida og snakker om utseendet sitt.

Showtime 21.00

terning 3 litenRussell Mulcahy er den ideologisk tvilsomme australieren som på 1980-tallet skremte vannet av steinerskolelærere, videovold-aktivister og enkle sosialdemokrater med en gjørmete supermordergris i «Razorback» (1984). Han kom så vidt til det gode selskaps dørstokk i 1986 med «Highlander», og etterpå forsvant han ut i voldsniss og ufint fandenskap. «Crash and burn» vil aldri føre til Wikipedia-jubel og Venezia-invitasjon, sjøl om Mulcahy gjenoppfinner sekstitallets splitscreen. Filmen starter med krasj uten brann. Du forventer egentlig at en småbannende Mini eller Stella Mwangi skal krabbe ut av vraket. Det blir verre. En fyr med Rosenborg-bart stjeler biler, og han og lillebror tar seg jobb hos Michael Madsen med hårfarge, harry-ring i øret og rynkefjernende solbriller. Rollene er litt rare, for mennene skal være trente gatekriminelle, men de fører seg småpent som forbilledlige speiderledere og klemmer hverandre slik kristne førskolelærere gjør. Det er ikke lett å finne naturlig slemme skuespillere. Som regel er de yoga-avhengige veganere og seljaktmotstandere som får dårlig samvittighet hvis de rister salaten. 2008.

Atlantic City

atlantic city

Skjønnhet og tristhet hos Susan Sarandon.

Silver 20.00

terning 5 liten Louis Malles kjente drama «Atlantic City» med Burt Lancaster, Susan Sarandon og Kate Reid. Filmen handler om illusjonsfattigdommen til de som ble for lenge og entusiasmen til de som nettopp kom. Lancaster spiller livvakt for ei dame, en tidligere skurk som etter hvert bare har stil og ingen ting innhold. Den fransk-kanadiske filmen er nydelig laget i 1980.

Lørdag 19.7. Råne-Robin møter pupillsmalt erotisk Marion

 

Robin Hood

TV2 Zebra 21.00

terning 5 litenEn av de beste tegneserie-stripene jeg har sett: Først kommer Robin Hood ridende (kloppeti-kloppeti) og stanser ved en tydelig fattig mann. Han gir fyren en hel liten sekk med gull og sier: «Jeg er Robin Hood. Jeg tar fra de rike og gir til de fattige». Kloppeti-kloppeti-klopp. Den fattige mannen ser på gullet og utbryter: «Jeg er rik!» Kloppeti-kloppeti-kloppeti-klopp. Tilbake kommer Robin og tar gullet.

Sjarmen ved den tidlig-sosialistiske skogstyven og den frie radikaleren Robin er at han lever i en tid da all rikdom egentlig er stjålet. Godseiere og baroner og konger har forsynt seg som u-lands-herskere av fellesgodene. Når Bibelen insisterer på at det er synd å stjele, var opprinnelsen en slags forsikringsordning for de kynisk rike. Det var ellers helt logisk å stjele fra dem. Til Vesten kommer det mange innvandra folk som vokste opp i land der myndighetene består av tjuver. De er opplært til at det er viktig og moralsk å stjele.

robin hood

Russell Crowe ute og rir med Cate Blanchett.

Moral er en sosiologisk og statsvitenskapelig komplisert ting og man kan ikke føle den. Det er kanskje derfor Ridley Scotts Robin Hood-versjon en stund er så politisk detaljert at man kjenner seg som en sofasittende ringperm. Men regissørens hjemlige utendørs-England er også vakkert på den semi-realistiske romantikk-måten som gjør at du føler deg i slekt med regnet og graset og leirkrukker med antakelig sursøtt anglosaksisk supporter-øl. Dessuten 1: Her slåss de så siklet skvetter. Dessuten 2: Cate Blanchett spiller Lady Marian med en pupillsmal erotisk kraft som ville gjort det uanstendig for menn å vise seg offentlig i strømpebukser når hun befant seg i nærheten. Naturen og Blanchett er skjønne som plutselige vestlandsmorgener uten motlys og vaselin, og engelskmennene er som vanlig skitne, stygge og tannlause som gamle sauegrinder. Kongekrona skrangler like metalltynt som ei takrenne. Bøndene pløyer med miljøvennlige treredskaper som gir dem rett til Kirkens Nødhjelp, og slottene er mindre enn entreprenør-villaer i Sola kommune. Jeg må si jeg liker det.

Filmen behandler den litt vage perioden før Robin blir Hood, og i denne filmen kommer han reisende som egentlig desertert leiesoldat fra Richard Løvehjertes sjuskete utenlands-felttog. Russell Crowe er en sann mann. Han og Blanchett burde ha møtt hverandre i Farmen. 2010.

Conviction

NRK1 23.20

terning 4 liten Hilary Swank spiller biogrtafisk drama om en kvinne som vier livet sitt til å bevise at broren er uskyldig dømt. 2010.

Tilværelsens uutholdelige letthet

NRK2 21.10

tilværelsens uutholdelige letthet

Juliette Binoche steller med Daniel Day-Lewis.

terning 4 liten«Tilværelsens uutholdelige letthet» var et av de best likte filmdramaene på åttitallet. Philip Kaufman filmatiserte Milan Kunderas kjente roman med skuespillere som Juliette Binoche, Lena Olin og Daniel Day-Lewis, den siste som Praha-legen som lever i utholdelig lettsindighet og med svak kjærlighetsvarme inntil russernes invasjon og overtakelse våren 1968. Sensuell film, litt for lang, men uforglemmelig. 1988.

Red Rock West

NRK2 00.55

red rock west

Dennis Hopper overtaler Nicolas Cage.

terning 5 liten Nicolas Cage kommer rekende til oljejobb i midtvesten, vrakes fordi han ble skadd i Libanon og huker seg fiendtlig ned ved en landsens bardisk der eieren tror han er en importert leiemorder som er kommet for å myrde sin nestes præriehustru, Lara Flynn Boyle. Når man også tar med at Dennis Hopper dukker opp og utsetter midtvesten for klapperslangeøyne og stemmebånd av aluminiumsfolie, blir dette en stilig opplevelse. John Dahl regisserte, og han var en av de nykule på nittitallet. 1992. 1 time, 34 minutter.

Mama’s boy

NRK3 22.10

terning 4 litenDiane Keaton, Anna Faris, Jon Heder i en komedie om en fyr som bor med mamma og føler seg utstøtt da hun møter en mann. 2007.

The evil dead

NRK3 01.00

evil dead, the

Bruce Campbell i en klassisk grøsser.

terning 5 litenFolk som er under 50 år, kan ha det for seg at det ble laga barnevakt-vennlig pyse-splatter i 1981. I kulturhistorisk sammenheng er nyutsendingen av «The evil dead» en påminnelse om at alle ungdomsskolelærerne, alle sørlendingene og deres mødrete slektninger virkelig fikk et alvorlig kultursjokk da vidéoen (vidéo er et stavangersk åttitallsord) kom til Norge. Sam Raimis legendariske hyttetur-skrekk tar de uimotståelige grusomhets-ritualene fra tiåret før langt ut i fysiologisk utfordra sprutefantasier og lager kjøttfarse av dem.

Historien har den samme ferie-malen som nordmenn nå lager skrekkfilmer etter. Fem unge i gul amerikaner skeiner seg skjebnesvangert opp i småskauen for å overnatte på hytte. Der oppdager de noe så skummelt udødt som en spolebånd-opptaker. På den forteller professor Daud Nå at hans kone antakelig er blitt besatt av en sumerisk demon. Vi skjønner straks at alle jentene kommer til å bli religiøst utagerende, og det med så ubegrensa bruk av rått kjøtt at de ikke ville fått gifta seg inn i familien Idsøe en gang etterpå. Det skjer. Den siste blir like akutt-demonisert som utålmodig trebarnsmor i rundkjøring, og utvikler seg til ei populist-surrealistisk, smilende demondokke. Kjut.

Filmen er en snedig blanding av opprinnelig grapse-kreativitet og så gamle klisjeer at de oppsto i en apokryf tegneserieversjon av Det gamle testamente. Raimi kikker inn hyttevinduer i naturnatta og avslører at kvinnebryster i 1981 så ut som kroppsdeler og ikke som designer-serviser. Dama med nesa går utforbi. En nifs supermåne vokter skogen, og dermed kommer noe som likner ambulerende barhytte og angriper henne. Det er vanvittig primitivt etter standarden i våre spesialeffekt-tider – familien til Raimi (både Ted og Ivan deltar) står antakelig med hver sin pinne og pirker i Ellen Sandweiss før hun klarer å løsrive seg og tumler tilbake til hytta med sprettende sumerer i hælene. I hytta blir hun demon og nedstengt i kjelleren. På venninners vis utvikler også de andre damene seg til misnøgde djevler, og etter hvert har grøsserfolkets yndlingsmann Bruce Campbell mye å gjøre og så svære pupiller at man skulle tro han hadde sniffa skogsdufter.

Nei, dette er ikke filmen der Campbell har surra motorsag på armen. Men hjelpe og trøste så blodet skvetter – samtidig som grønn mais-stuing velter ut av hodene på knuste demoner.

Jeg vil tro at enkelte akademikere i stygge joggesko vil se klokka som går baklengs som en Bergman-referanse (men hans er uten armer, og det skjer bare med folk her). Det kan også være at religionsforskerne på UiS har innvendinger mot bruken av sumerere, ettersom de egentlig fant opp englene og faktisk skrev historien om Adam og Eva som siden havnet i Det gamle testamente. 1981.

My blueberry nights

NRK3 02.20

my blueberry nights

Norah Jones og Natalie Portman er søte sammen.

terning 5 litenSett dekoderen på opptak. Her kommer sommeren 2007 sin overraskelse for oss som trodde at Norah Jones bare var en halvjazzete bakgrunnsrøst i selskapene til sånne folk som vasker hendene også før de går på do. Ravi Shankars datter er en av årets mest behagelige skuespillere, og hun står merkelig nok til Jude Law slik Debra Winger ville gjort til Richard Dreyfuss (en form for sensuell sjelelighet).

Jude Law er egentlig en forfengelig kødd. Men filmer som denne viser at det banker et hjerte under kondompakka i brystlommen, og han kan også spille film sånn at du føler noe for ham.

I så måte er Kar Wai Wongs «My blueberry nights» perfekt. Wong er han som laget den estetiserte kinesiske stillstandsrapporten «2046» om et tog til evigheten. Han behandler bildene som om de var kjærester, og filmen om Norah Jones’ reise rundt i smertens poesi er en kunstutstilling uten klimamotiv. Jazzete forgrunnsfarger i naboskap med moderne noir-komposisjon av bilder. En så kul form for skjønnhet at sommerens innpåslitne vulgaritet glemmes bort. Høsten blir tidlig-innført som følelsesfenomen i en handling der Tom Waits kunne ha kommet slentrende uten at opera-politiet grep inn. Det er behagelig stilisert og begeistrende malerisk. For noen vil dette være filmen de ventet på.

Law driver en liten kafé der en av de esoteriske attraksjonene er en glassbolle med nøkler. Dit kommer Norah Jones fordi kjæresten spiste svinekoteletter med ei ny dame. Fra hun får se paret på den vidåpne vertens overvåkingsvideo blir livet hennes en tilpasning til uavhengigheten, og så drar hun ut i USA for å oppleve hva det er folk knytter seg til og fra.

Hun møter ikke så mange, men de gjør inntrykk. David Strathairn vedlikeholder den håpløse kjærligheten til eksdama Rachel Weisz med komplett hensiktsløshet, som vanning av juletre i januar eller opprettelsen av ny salatbar i trailer-restauranten. Natalie Portman spiller poker i Nevada og ser ut som ei jente som studerer til å bli Sharon Stone. Mens Norahs lysverden veksler fra Nyork-blått til Memphis-rødt til sitrongult i det spisse Vegas-landskapet, fordyper hun seg lavmælt i menneskenes snedige smerter. Vi er enklere og lurer på om hun ikke vil vende tilbake til kaféverten Jude Law og føde ham noen tilbakeholdne setninger til bruk mellom de som forstår hverandre. Hun sender ham postkort, så sjansen er der. Overfladiske flørtere sender ikke kort.

Kar Wai Wong har laget en film som får alle skuespillerne til å virke geniale. Det er så bra. 2007.

Du har mail

Norsk TV2 22.15

you have mail

Tom Hanks og Meg Ryan har sine stunder.

terning 5 litenNora Ephron har gjenoppfunnet det nye småborgerlighetskontinentet, og det skal hun ha takk for. Hun er en omvendt Columbus og utsletter Amerika. Alt som er kaldt og meningsløst moderne har hun lagt til side, og konsentrerer seg i stedet om den formen for intuitiv lik-meg-romantikk som kan føre til at man får se folk smile takknemlig til hverandre med buksene på.

I de siste tjue åra har romantikk vært det samme som at en sikkerhetssysteminstallatør kommer inn på rikmannssoverom, får se halvt avkledd rikmannskone i chiffon-morgenkjole, sånn at hun blir så overstadig utrokåt at det rosakule California-lyset legger seg som sekreter over motlyskroppen hennes mens de elsker seg til turn-OL. Folk som liker sånt, skulle ikke ha lov til å bli foreldre.

I denne filmen tiptoer Ryan to the laptop, der hun elektron-mailer med brev-vennen Tom Hanks, den anonyme NY 152, som egentlig er en kynisk-søt bokhandel-magnat som øde- og nedlegger Ryans familiebarnebokhandelinstitusjon. Han har en hund som heter Brinkley, som er en kjent amerikansk TV-journalist, og hun klapper på en Observer-spaltist som samler på skrivemaskiner og siterer Heidegger. Filmen er en slags oppfølger til «Søvnløs i Seattle», og den er bra nok og vel så det. Tom Hanks er et slags urban-råtassete romantikk-ikon, og han spiller fremdeles mann sånn at man en liten stund slutter med å syns synd på heterofile kvinner. 1998.

The door in the floor

Norsk TV2 00.45

door in the floor, the

Ben Foster begjærer Kim Basinger.

terning 5 litenDet finnes ikke egentlig ei dør i golvet, men vi har alle vårt hull i jorda. I det faller de måneskadde, de flerra og flerfortvila når så fæle ting skjer at de ikke lenger kan leve som fullverdige mennesker, men må bli troll og underjordiske skapninger som bare kommer fram med sitt mørke. «The door in the floor» er basert på første tredelen av John Irvings fascinerende roman «Enke for et år», og den forteller mest om muldvarptilværelsen til hovedpersonens funksjonsflate foreldre.

Ted og Marion Cole mistet sønnene sine i en bilulykke, og etter det klarte de ikke å like hverandre. Det kan være plagsomt intimt å dele sorg med noen. Tettheten blir så intens at den kan føles som bebreidelse. Ettertiden blir et skilletegn.

I John Irvings viktigste bøker dør alltid barn. New Hampshire-forfatteren er besatt av den nesten kosmiske tomheten som følger, den lammende stillheten i et fraflytta rom. Det finnes et hull i jorda. I det forsvinner de som lider for mye.

«The door in the floor» er en velformulert beskrivelse av meningsløsheten. Jeff Bridges spiller barneforfatteren Cole med den selvopptattes djupe sentimentalitet. Han straffer verden og seg sjøl ved å dyrke en destruktiv serieutroskap som egentlig går ut på å bevise overfor verden at han elsker kona si og forakter de som gidder ligge med ham. Det kan være mye sorg i sex. Bridges mumler avmektige talegaver gjennom sine milde lesping. Han er en våken mann som har gått ned i hullet i jorda og blitt et troll. En kynisk eksentriker som bruker innsikt til paradokser og ikke gidder noe.

51 år gamle Kim Basinger er en eksblondine med virkningsfull verdighet. Basinger så alltid ut som en venetiansk maske i mimikken, og etter at ansiktet hennes antakelig ble behandla med høvel og sandpapir, er det ikke akkurat blitt Ivar Medaas av henne. Men Basingers stillhet er nesten som science fiction, for i henne finnes universets uforståelige mengder tomt rom samla til en klump, slik det var før det digre smellet skapte håpet og tilværelsen. Smerten kan være en ubevegelig resignasjon som kveler ansiktet. Sorgen kan også være rituell utøvelse av latterlig kjønnsliv.

Basinger har sex med den 17 år gamle sommer-assistenten til ektemannen, spilt av Jon Foster med et sint, museaktig fjes som gir seinpuberteten den korrekte blandingen av sjølsikkerhet og sårbarhet og sjenanse. Han elsker med arbeidsgiverens hustru slik unge menn onanerer, med en taus, dyster imponerthet over hva som kan vederfares en kropp som tidligere var skapt for å bli plaga med mammas torskemiddager. Den frekke fornikeringen gir ham et perfekt utsiktspunkt, og fra det ser han mest den ensomme fireåringen Ruth Cole (bokas hovedperson), spilt av Elle Fanning med en tynnlemma desperasjon som barn ikke burde ha evnen til å formidle.

Filmen skildrer en sommer i et digert hus. Bridges går rundt som en gal sektleder i sine adamsklær eller sine kjortler. Han skriver og tegner og fornedrer Mimi Rogers bitre husmorkropp. Det skjer ikke så mye i denne filmen, men samtalene er som farga esker med åpne lokk. Etter «The door in the floor» ville jeg sett «The hours», om den overraskende styrken i de som gir opp for godt. 2004.

Dorian Gray

TV2 Zebra 23.00

dorian gray

Ben Barnes som kaldøyd Dorian.

terning 5 litenDette er så deilig at det nesten ikke er sant, og det er jo ikke, for Oscar Wilde var ikke akkurat en Knausgård. For cirka tusen trend-år siden skrev han sin grøsser-combo mellom «Faust» og myten om Narcissus, og hudglade innendørs-briter har filma den så skjønt at du kan merke duften av opium blanda med gonorré.

Ben Barnes fra «Legenden om Narnia» spiller unge Dorian som kommer inn i London-sosieteten rundt slutten av 1800-tallet og treffer på levemannen og kynikeren Colin Firth. Han ser ut som Gregers Werle før sannhetsfrelsen og er en henrykt hedonist som mener at til og med engelskmenn ble skapt for nytelse selv om de ikke ser sånn ut.

«Folk dør av sunn fornuft», sier den rutinerte horekunden.

Så maler den febrile kunstneren Ben Chaplin et vakkert bilde av ynglingen Gray, og det begeistrer ikke bare den hestefjesa sosieteten. Dorian blir seriøst forelska i seg sjøl, og ved hjelp av virkemidler som man ikke skal forsøke på badet hjemme, får han til at mannen Gray beholder sin ungdom mens bildet reflekterer hans forfall. Fordi du fortjener det, som reklamen sier. Suksessens første frukt er en oppglødd forelskelse i skuespillerinnen Sybil, men Firth mener at han skal gå på horehus i stedet for å gifte seg, og dermed drukner Ofelia-dama seg.

Dorian Gray er en fin fyr som kommer seg like raskt fra en ubehagelig opplevelse som Jenny Skavlan. Så han dumper og dukker ned i utsvevelsene som en retro-episode av «American pie». Han headbanger og har trippelsex, han har sex med ei blondepynta overklassemamma mens dattera ligger under senga – og etter hvert tar han også livet av kunstneren.

Jeg tror vi skal være ærlige mot hverandre og innrømme at de siste hundreåret har ført med seg så mye skjørlevned blant folk flest at de har lite å lære av filmen. Dette kan vi allerede, og vi trenger egentlig ikke Oscar Wilde til å fortelle oss hvor kjekt det er med en tur på byen. Men Oliver Parker har laget en underholdende film med storarta julebord-atmosfære for de som har sett om igjen alle gamle episoder av «Paradise Hotel» så mange ganger at ordforrådet deres lider. Setningene i «Dorian Gray» har helbredende kvalitet. 2009.

Déjà vu

TVNorge 21.30

deja vu

Denzel Washington undrer seg med Val Kilmer.

terning 5 litenLes femmerterningen. Som tittelen antyder er ikke «Déjà vu» en film du vil vite noe særlig om på forhånd.

Hvis du likevel er så dum: Tids-paradokser er etter hvert så allmenne underholdningsfenomener at 12-åringer tror de forårsaker dommedag hvis de får se video fra sin egen 11-års dag. Også «Déjà vu» krangler rundt med Einstein i en slags kausalitets-kabaret der man aldri blir helt sikker på hva som er årsak og hva som var virkning. Ta med alle hjernecellene på kino og seif det intellektuelle utbyttet ved å spandere en billett på naboens 16 år gamle matte-geni. Han kan forklare.

Én ting er helt sikker: Hvis du får se en film der kampen står mellom Denzel og Gud, så sett juletrepengene dine på nyorkeren. Nei, det er ikke Gud. Han er fra Midt-Østen.

I denne thrilleren spiller Denzel W. etterforsker i Sprengstoffinspeksjonen den Mardi Gras-tirsdagen da en terrorist sprenger New Orleans-ferja. Washington har ikke gått mange rundene med innsamling av blå ledninger før han oppdager at FBI gjenskaper fortida i et slags reality-speil som kan vise alt som skjer for fire dager siden. Så markedstilpassa er denne innretningen at den kan skanne tvers gjennom vegger og vise Whitney-snutede Paula Patton i dusjen, et optisk fenomen som forårsaker kjente typer spreng hos eksperten og får ham til å tenke tanker som angår svært radikal fysikk.

Vi som elsker kule eksplosjoner, kule hull i biljaktene, kule ansiktsuttrykk og kule ekspertsamtaler, liker dette. Men vi er enige om at filmen egentlig er litt dum. 2006.

Pulse

TVNorge 00.40

terning 4 litenKristen Bell i en grøsser om uheldige databrukere som åpner en portal for djevler hver gang de logger på nettverket. 2006.

Et døgn i New York

FEM 20.05

terning 3 liten«New York minute» er med Olsen-tvillingene og blir følgelig sendt litt seint på kvelden, da alle 12-åringene er på bar. Tvillingene skal a) søke skole b) treffe rockegruppe og må slå seg sammen for å takle et kaos som oppstår. Filmen er beskyldt for uvanlig tåpelighet. 2004.

The rite

FEM 22.00

rite, the

Anthony Hopkins driver ut djevler denne gang.

terning 5 liten Sommeren er den lange påsken, og siden hyttefeiringa av våren innbyr til fintenker-krim, må det være folkegrøsserne som skal prege sommeren. De er det ikke mange av, og «The rite» aksler seg til med dressjakke-troverdighet og insisterer på at den er basert på autentiske hendelser. Etter filmen får du vite hvordan det gikk med eksorsisme-folka – seriøse håndverkere som fremdeles utdriver djevler med samme selvfølgelighet som når Dagbladet knipser flått.

Gud har to utmerkede følgere i denne filmen. Iren Colin O’Donoghue har for det meste spilt TV-serier, og det har gitt ham en naturlig pietet og mye søndags-maskulin vennlighet. Når han kanskje vil bli katolsk prest og skal avstå fra synet av syklende damers løfterike skjørtelår, da skjønner du at det er fordi han er en usedvanlig fin fyr, og ikke fordi han foretrekker korgutter. Colin har et robust, men like fullt angelisk mannefjes som vil få kvinner til å akutt-skrifte spontan-synder som de egentlig hadde gjemt til bryllupsnatta eller postbudet.

Amerikanske katolikker headhunter ham til jobben som eksorsist, men den unge teologen tror ikke på djevler, og derfor sender de ham til Anthony Hopkins i Roma. Hopkins har sunket sammen som en ilsken Yoda med kortgrått stubbehår og vepseblikk. Han kunne ha drukket djevelens lever med en enkel kloster-chianti.

Romere stammer som kjent fra tvillinger som diet en ulv, så Berlusconis lille Sodoma er et logisk sted for de som leter etter ugudelige. Vatikanet får en halv million rapporter om djevlebesettelse i året, og ikke alle oppsto etter statsministerfest. Hopkins setter rutinert i gang og eksorserer ei gravid ungjente, og den unge skeptikeren står ringside mens den eldre eksperten sjikanerer djevelen med utkastelser og bibelsteder.

Det kunne ha blitt ei salig smørje. Men svensken Mikael Håfström er en stilstreng regissør, og han fullbyrder fandenskapet uten svære distraksjoner. Det eneste dramaturgiske feilgrepet i filmen er at den unge mannen treffer en jente-journalist som han haler med seg til Hopkins-hula, som om hun var en slags kjønns-niste. Dessuten ber dama ham på kaffe seint på kveld, og romere drikker bare kaffe på formiddagen.

Ellers svinger filmen pendelseint mellom tro og tvil, mellom svindel og salighet. Hopkins’ rolle er intens og vakker, lyset ligger og lurer på oss med skumle satanistskygger og dystre gotherier.

Virkelige filmvenner vil også sette pris på at Rutger Hauer spiller pappaen som lærer den unge O’Donoghue å lappe sammen lik, også sin mammas. 2011.

Bring it on: All for nothing

TV3 19.45

terning 3 litenDette er fremdeles en film om heiagjenger. Laget i 2006 med Hayden Panettiere.

Forhekset

TV3 21.30

bewitched

Will Ferrell møter Nicole Kidman med feiekost.

terning 2 liten«Bewitched» er egentlig en Sandra Bullock-film som burde ha kommet direkte på video midt under fotball-VM. Å la Nicole Kidman forelske seg i Will Ferrell i fullt komediealvor, blir som om Chevy Chase og Elizabeth Taylor spilte «Søvnløs i Seattle 2» sammen.

Nicole Kidman er nesten som boblene i en spritzer. Will Ferrell repesenterer fisinga i boblebadet, han er karrieremessig det hullet tarmgass slippes fra. Det kan godt være at mannen er søt privat, men som skuespiller er han en hvit Eddie Murphy. Å se ham omgås kvinner er uromantisk.

Kanskje kunne det vært morsomt hvis Ferrell spilte en nasalt overfølsom ishockey-trener og Kidman var den nye manageren for laget, bare at hun ble spilt av Lisa Kudrow. Det ville vært vittig. Denne filmen nostalgerer den amerikanske TV-serien «Bewitched», som jeg ikke tror vi så i Norge. Nicole Kidman spiller en heks som vil gå streit. Det er noe man bør vite om heksefilmer. Når kvinner begynner å bruke strømpebukser i juni og drikker e-vitaminisert lettvann fra franske småflasker til reker, da interesserer de seg for hekser (den samme perioden som menn begynner å lure på om det går an å få kjøpt sportsøl med potetgullsmuler oppi). Alle andre får det oppgitte Neimen, tante da-blikket. Hekser er grasat middelaldrende.

I «Bewitched» dukker Michael Caine opp i blå blazer. Shirley MacLaine reinkarnerer i så mye tøy at Norem Baade ville hatt råd til julebord etterpå. Will Ferrell spiller fetert skuespiller på vei ned med et repertoar av ikke overraskende fakter som vil kunne gå inn i faglitteraturen som begrunnelse for uføretrygd. Denne filmen er så forferdelig dårlig at det høres ut som ul fra en magesjuk søndagsmorgenbikkje når Michael Stipe synger «everybody hu-u-u-urts some time», og resten av nostalgimusikken låter som om den kom fra spolebånd bak disken i en rivningsklar hotellbar.

Nicole Kidman starter filmen med et søtt Tom Sawyer-fjes og lette Dorothy-trinn, men hun brukes ubønnhørlig opp og ender som en uoppdaga preposisjon mellom semikolon og komma. 2005.

Death at a funeral

TV3 23.20

terning 3 liten Dette er ikke den herlige engelske komedien, men en amerikansk film med Chris Rock og Martin Lawrence. Også den om en familie som kommer sammen for å gravlegge ektemann og far. 2010.

21

TV3 01.00

terning 4 litenJim Sturgess, Kevin Spacey og Kate Bosworth i en fakta-basert film om seks studenter ved MIT som lærte seg kort-telling og vant millioner i kasinoer i Las Vegas. 2008.

The river wild

Viasat4 22.00

river wild

Mor ror. Meryl Streep med John C. Reilly og Kevin Bacon.

terning 5 litenIngen andre enn Meryl Streep kunne ha klart denne rollen. Spenningen i den paranoiske fosse-thrilleren «The River Wild» foregår 50 prosent i ansiktet til den tøffe mora, 30 prosent i uvørent elvevann som fosser rundt i den risikable naturen med et perverst raseri og 20 prosent i omtanke for små barn, redsel for at det skal gå dårlig med arkitekt-ektemenn samt brillene deres og voksende vonde følelser for gjestende mordere.

Meryl Streep spiller ei moderne dame av den typen som det går an å bli begeistra for uten å skjems. Som jentunge lekte hun med gutter i elvestryk som reiv hardere enn pubertet, og hun lærte seg de fantastiske egenskapene som gjør at noen folk kan funke i krisesituasjoner. Som voksen er hun en naturglad, men litt nedtrykt mor som har tatt med sønnen på flåteferie i elva og som fortviler oppgitt over ektemannen som bare jobber og aldri er til stede.

Først kommer ektemannen overraskende, så kommer krisa. Feriedagen skjenker den lille familien en velskapt psykopat, og han tar dem til fange på ferd nedover mot de ulovlige stryka. Det nytter ikke at fjellene solbader i kjølig sommerluft, at elva skimrer slik havet aldri gjorde og er så cellofantastisk fin i motlyset at man venter at Robert Redford stikker innom. Nå er det skikkelig uhyggelig her.

Da viser Meryl Streep hva hun kan få til med en skikkelse. I en av de fineste scenene i filmen ler hun morderen opp i ansiktet fordi han er en uerfaren tosk og fordi hun oppdager at dette er hennes verden og han er bare en bevæpna dredunge fra byen. Så fører hun det farefulle fellesskapet nedover elva med en autoritet som er helt fysisk. Du kan se det i armene hennes, du kan se det i den senete halsen, det usminka ansiktet med de harde blå auene: Ikke kødd med denne mora når hun er i sitt rette element.

«The River Wild» er en vakker og vill thriller, spennende hele tida og enkel og upretensiøs som ukeblader. Den bekrefter det vi visste om naturen: Det er stor stas å se på når de andre kjemper mot den. Det finnes ikke noe så fascinerende rått som menneskene mot maktene. 1994.

Haisommer 4

Viasat4 24.00

terning 3 liten«Jaws: The revenge» er laget i 1987 med praktisk talt ingen gjenværende skuespillere. Lorraine Gray spiller enka etter sheriffen i de to første filmene, og hun bor på Bahamas og blir overbevist om at den store hvite haien vil ta familien hennes. Michael Caine har en litt merkelig rolle, og faktisk finnes også Mario van Peebles på rollelista. 1 time, 29 minutter.

Fredag 18.7. – Det største mysteriet og mer til

 

Da Vinci-koden

TV6 22.50

terning 4 liten «Da Vinci-koden» er egentlig ikke bra nok, men den dere fortjener noe nokså spenstig en fredag i den endeløse midtsommeren som ingen kan klage på. Browns fortelling fra Vatikanet var det kuleste som hadde skjedd siden Olivers Stone film om Kennedy-mordet da den kom. Sånn som dette skal et skikkelig mysterium være: Vanvittig ærgjerrig, med en historie uten magamål. Jesus var en ganske vanlig familiefar. Gud er barnløs. Heavy shit.

da vinci koden

Den gale munk Paul Bettany har tatt beslag i Audrey Tautou.

Men det er altså noe galt med «Da Vinci koden». Feilen er ikke lett å peke på i en upåklagelig vellaget film, men man kan fornemme den, som om Herrens engler hadde fylt Ron Howard med usynlig hvetemelslim, en uidentifiserbar treighet, en klebrig, fartsfortærende klissethet hindrer bevegelse og bevegethet. Herrens engler kan gjøre sånt.

Det er ikke noe galt med filmatiseringen av Browns spenningsroman. Mørket ligger over filmen som en hyllest til strømkrisa. Den albiniske mordermunken Paul Bettany forfølger kunstkurator i selveste Louvre, og lysfattigdommen er malerisk utspekulert, og bøddelens ansikt slangebleikt og fanatisk. Det burde vært bra nok.

Så kommer Tom Hanks inn i filmen. Han har et litt hjemmeklipt akademikerhår som gjør at han likner en pianolærer, men ansiktet er behagelig dystert, og han uttrykker seg med en slags uforløst faglig ironi, en presis mangel på egentlig tilstedeværelse som kjennetegner akademikere. Hvis du stikker oppom universitetet på Ullandhaug, vil du kjenne det igjen. Han skulle egentlig vært svært troverdig.

Så dukker kryptodama Audrey Tautou opp, og henne har virkelig Herrens engler utført karisma-mord på. Den vitale franske skuespillerinnen har så liten utstråling at hun ville blitt svart på røntgenbilde. Når hun sier replikker, tømmer Herrens engler ordene for innhold – hun blir som ei dame som leser telefonkatalog mens hun tenker på julebakst.

Jean Reno spiller politimann med mindre galskap enn i nyversjonen av «Den rosa panteren». Han burde vært perfekt.

da vinci koden2

Audrey Tautou etterforsker med Tom Hanks. Jesus i bakgrunnen.

Så kommer tingene: Tallrekker for sudoku-nerdene, Mona Lisa-greier, anagrammer, madonna i grotten, roselinjen, tempelriddere og en slags Clas Ohlson-rull som heter kryptex og inneholder adressen til Jesu eneste etterkommer på jorden. Gralen. Sion-ordenen. Ondarta katolikker.

Alt dette er sexy stuff hos konspirasjons-erotikere og pentagram-populister. Men i den snille Spielberg-kloningen Ron Howards film er det som om fandenskapen er tatt ut av alt. Jeg syns fremdeles den velmenende biskop Stålsett var skumlere enn Alfred Molinas kappekledde fascist. Når Ian McKellen dukker opp, skjer det riktignok en slags vending: McKellen spiller normalfilmgubbe. Herrens engler har ikke klart å utviske britens voldsomme lidenskap, og seeren oppdager at det går an å føle noe også, ikke bare overanstrenge hukommelsessenteret for å holde rede på alt.

Historien burde også ha holdt. En blanding av Jason Bournes kvinneledsaga identitetsjakt og Det nye testamente for Nett-Dummies. Jesus fikk et barn med Maria Magdalena. Det er kanskje sant, men da er han ikke Jesus, men en jødisk legpredikant og gründer, og så må vi finne en annen å holde med.

«Da Vinci koden» forteller en av de beste krimhistoriene noensinne – kirkens tåkelegging av Kristi sanne identitet – men uten at man føler hva som virkelig står på spill. Det klarte den enkle thrilleren «The body», der feberhete Antonio Banderas løp rundt i Midtøsten og i Roma for å bortforklare frelserens menneskelighet. Vitsen med Jesus var ikke at han var en fin mann, men at han var Guds sønn. Det er alvorligere enn å være kronprins, og han ville liksom ikke kunne sjekke opp ei lys kristiansandsjente og beholde statusen. Guds sønn setter ikke barn på ei magdalen dame og stikker av til himmelen etterpå.

Det er for lite desperasjon, for få hyl og for dempa skrik i «Da Vinci koden». Men historien er fremdeles skikkelig sexy, og en fredag i den endeløse midtsommeren i 2014 er den mer enn bra nok for oss. 2006.

Mors Elling

NRK1 19.35

terning 4 liten Oppfølger fra 2003, regissert av Eva Isaksen. Elling drar til Spania med mor. Melankolsk underholdning.

Red Rock West

NRK2 22.55

red rock west2

Nicolas Cage og Lara Flynn Boyle på hedmarken. Filmen er i farger.

terning 5 liten Hvis du kommer til Jessheim, så kjør forbi.

Nicolas Cage spiller en beinskadd arbeidsspeider som kommer til den langflate fillebyen Red Rock på en dag da den likner Romerike mer enn noe annet; halvribba bilvrak pynter hagene, forfalne små toromshus ber om en barmhjertig tornado, blikkskur bøyer seg ynkelig under egen tyngde utenfor Hjertesorg Motell. Cage er en moderne cadillac-cowboy, og han er blakk.

Sånn begynner en halvkveda, superkul skjebnehistorie fra den amerikanske landsbygda, der shakespearske intriger lurker under et usympatisk ytre og menn og kvinner planlegger sin egen versjon av ekteskapsløftet «til døden skiller eder ad». Det er så langsomt og så ubønnhørlig. Nicolas Cage ser på mordofferet Lara Flynn Boyle med sitt tunge ulveblikk og har pauser som en astmapasient mellom enstavelsesorda.

Jeg skal vedde på at regissøren John Dahl (som har skrevet filmen sammen med Rick Dahl) har sett Coen-brødrenes debutfilm «Blood Simple» og planlagt en liknende karriere.

Eller enda bedre: Jeg skal vedde på at Coen-brødrene ble lei av å være Coen-brødre en dag og fant på det skandinavisk-klingende navnet Dahl på pur sørenskap for å kunne lage en deilig liten bagatell igjen, uten at Cannes-juryen stilles i høy beredskap.

Cage roter seg inn i ei skikkelig thrillerfloke, der blant andre J. T. Walsh gjør en ubeskrivelig god birolle som ektemann og Dennis Hopper er Dennis Hopper med bakgrunn i flere tiårs psykopat-trening.

Dette er storartet, fatalistisk westernblå underholdning for de rette menneskene, og de rette menneskene kommer alltid når Nicolas Cage fins på rollelista. 1992.

Izzat

NRK3 01.20

terning 2 liten«Izzat» forsøkte å hype seg opp til idoltittelen «Den første norske actionfilmen», men egentlig har Ulrik Imitant Rolfsen gjenoppfunnet det rundeste hjulet av alle. Dette er bare enda en NRK-forstandig flergangssutrer av typen «Uansett hvor jeg befinner meg i verden, er det synd på meg, for verden var aldri bra nok». Åpningsscenene med de små oslopakistanerne som hater at pappa prutter, er som men parodi på den europeiske oppvekstfilmen som vanligvis får folk til å rømme over Atlanterhavet. Enda verre blir det da filmen presenterer sin superskurk. En pulverbygd, dyster amatør med lengre hår enn kropp og «hva er’e vi har gjort deg’a?»-replikker. Mikkel Rev og Myggen ser farligere ut.

Den store norske actionfilmen beveger seg videre til tyveri av svarte Levis-bukser, skarrende norsk religionslærer og parodisk kvinnerektor som sier «Skjønner dere ikke at den norske skolen er tuftet på respekt». Etter 12 minutter hadde regissøren mistet interessen min så mange ganger at den ikke ville ha kommet tilbake om U2 sang fra Postgirobygget.

De misfornøyde pakistanerguttene blir rekruttert til forbrytergjengen Bad Acting Whoppers eller hva de het, men rektor røper at de skulka skolen. Bank. Hjem til Pakistan på Koranskole. Da oppveksterne når 1994 har det gått 22 minutter av filmen, og kameratene har omsider rukket å bli voksne småtjuver som beveger seg i sentimental slowmotion og konkurrerer med en blond norsk gjengleder som de stjeler kunder fra. «Blir’u tatt med penga og stæsj på samme sted, er’u føkkd». Avfeldighetene griper hverandre i halen, fortellerstemmen forteller, bildene gjentar genre-klisjeer enda dårligere enn hva vanlig er i VHS-jungelen, og det begynner å bli ekstremt langvarig å være menneske.

Da «Izzat» hadde passert halvtimen, startet jeg med selvpreserverende, seriøs hurtigspoling. Til og med i attenåttendedels takt fortonet filmen seg som en fagforeningsvideo for Kasper, Jesper og Jonathan.

Etter 41 minutter blir Riaz hengt opp i hvit joggedress i et tre i skogen og slått med stokk. «Ta ham». «Ta ham? Jeg?» «Ja, ta ham. Du. Er du føkking døv eller?» Deretter skyter fortellerstemmen kameraten sin, og så har han det fortsatt ikke så bra. De som ikke har sett det for mange ganger før, melder seg i garderoben og får tilbake sjaketten. 2005.

Basic instinct 2

Norsk TV2 24.00

terning 1 Sharon Stone var aldri noen stor kunstner, men det hendte at hun fungerte fint som visuelt eksotisk installasjon. I «Basic instinct 2» forsøker hun ikke engang å spille film. Hun er så besatt av behovet for å se seksuelt uforandra ut at hun går patetisk, patologisk og påtrynetsk til grunne i en vulgær parodi på Sharon Stone. Dette er slik Leslie Nielsen eller Kristian Valen ville ha framstilt henne.

I tillegg er «Basic instinct 2» en fjollete film som fjomser rundt med flerra pornofilm-klisjeer og thrillertræsj som når en mann med trebein går seg vill i sirkelsaga. Det er flisete og ufornøyelig.

Stone repeterer den legendariske 1992-rollen som den da moderne sex-pippien Catherine Tramell, ei egohypa krimforfatterinne som oppnår eksistensiell nytelse ved å koble jackass-risker til billig kiosksex. Jeg er i evighet og i den dypeste fortvilelse flau over at jeg i 1992 likte «Basic instinct», men OK: Vi var nettopp ferdig med et tiår da voksne menn viste seg fram med tynne hvitvinsglass i handa, og sjøl gikk jeg åpenlyst rundt i rosa t-skjorte med vide kortermer, og ingen visste egentlig hva god smak var da nittitallet starta. I sailorskoenes tid kunne Stone se ut som et Madonna-inspirert, feministisk frigjøringsikon. Fri oss alle fra fortidas resonnementer.

I toeren har hun tatt seg av gårde til London, som en slags amerikansk varulv uten forandringsgener. Der går David Thewlis rundt og er så detaljrik mordetterforsker at han burde få sin egen påskekrim. Thewlis er filmens gule kylling. Han berører aldri buksesmekken og er en kul fyr.

Hovedrollen er gitt til David Morrissey, en litt merkelig liverpooling som likner den kladden Gud laget for ansikt, kropp og stemme da han utformet den perfekte Liam Neeson. Morrissey spiller psykiater og er i virkeligheten gift med oldebarnet til Sigmund Freud, noe som sikkert har gjort en del for rolle-innlevelsen.

Morrissey skal psykiatrisk vurdere Stone etter at en kjent fotballspiller drukna mens han hadde sex i hennes bil. Nei, han drukna i elvevann. Styr fantasiene dine. Den østrogenskulende dama legger bråkvikt og ulogisk beslag på psykiaterens libido ved å snike modellkjoler inntil møblementet slik chiliskadde bjørner klør seg mot trær, mens hun utstråler pms-aggresjon. Psykiateren glemmer hele pensumet sitt og blir merkelig opp-psyka, enda man skulle tro han kunne oppdage når kvinnelighet blir sinnslidelse. Stone snakker med vaginalt murrende telefon-sex-stemme og har ei tectylbeskytta, skilpaddebona overflate som antakelig er like vannavstøtende som Helly Hansen. Når hun kler av seg, får du følelsen av å se en ond Shannon Tweed-imitasjon. Man minnes også Bo Derek. Det er fæle minner. Så dør en del folk.

Hvis noen skulle ha laga en «Basic instinct» for vår tid, burde de ha hyra Natalie Portman eller Scarlett Johansson til en rolle der forfatterinnen aldri tok av bilmekanikerdressen, men siterte Herman Hesse. Da ville kvinneskildring på film fått en slags retning igjen. 2006.

Boys don’t cry

Norsk TV2 02.10

boys dont cry

Chloë Sevigny og Hilary Swank er kjærester.

terning 5 liten Sitt oppe til to. I «Boys don’t cry» spiller Hilary Swank ei ung jente som tryner på kjønnsidentiteten sin samtidig som hun elsker livet. For å kunne leve ut halvveisheten, oppsøker hun de uprivilegerte delene av folket. Der føles truslene minst, og der er det størst sjanse for at hun kan leve ut gutte-personligheten sin uten å bli oppdaga.

Det blir et farlig valg. Hilary Swank spiller en fin mann. En skjønn gutt. Et menneske som kvinner kan elske så mye at det ikke gjør noe for den ensomme kjæresten hennes Chloe Sevigny da hun oppdager at Brandon Teena er ei jente. «Boys don’t cry» er en vanvittig vond film om farene ved å være seg selv, og den er ikke underholdende. Men man kan i verste fall risikere å bli et bedre menneske av den. 1999. 1 time, 54 minutter.

Tekken

TV2 Zebra 21.00

terning 4 liten Japansk action i regi av amerikaneren Dwight H. Little. Handler om Jin som lever i slummen, og vil hevne sin mors død ved å hive seg over Tekken. Filmen er basert på et kjent kampspill. 2010.

The boys are back

FEM 21.35

boys are back, the

Nei, sku’ du sett! Sviskeprinsen Clive Owen som glad pappa.

terning 4 litenUkjent australsk drama med Clive Owen, laget i 2009. Handler om en sporstjournalist som opplever at kona dør og blir sittende igjen med en seks år gammel sønn. For å innføre livsgleden igjen innfører pappaen regelen at det ikke finnes regler. Når tenåringssønn også dukker opp, kommer han til et kaotisk, men gledelig hjem.

21

TV3 21.30

terning 4 litenJim Sturgess, Kevin Spacey og Kate Bosworth i en fakta-basert film om seks studenter ved MIT som lærte seg kort-telling og vant millioner i kasinoer i Las Vegas. 2008.

Hart’s war

TV3 23.45

harts war

Colin Farrell i den store krigen.

terning 5 liten«Hart’s war» er et gammeldags drama, med sterkt uniformerte personligheter, rettssal-drama der ansiktene er knausere enn gneis og ganske storarta mannfolk-patos av den edle typen som er uvanlig utenom julefeiringa og begravelsessesongen.

I Belgia blir senatorsønnen Hart (Colin Farrell) innbragt av kvekkende tyske nazier og må leve et litt æreløst liv i et guttealvorlig fangeleir-fellesskap der Bruce Willis på en måte er både Stompa og Rambo. En særdeles hvit dag ankommer to nedskutte piloter av synlig afro-amerikansk opprinnelse. Da viser det seg at frihetskjemperne fra USA er steinharde rasister. Mord skjer i søla, og Hart med det hjertevarme elskerblikket skal forsvare en av de omtalte pilotene.

«Hart’s war» er som antydet en annerledes og pompøs film. Offiserer snakker til hverandre som om de var frimurere eller Gamlingen-brødre. 2002.

Haisommer 2

Viasat4 22.00

terning 4 litenOvergangen fra Steven Spielberg til Jeannot Szwarc er tydelig i denne oppfølgeren til «Haisommer». Roy Scheider er fremdeles med som politimann i hai-plaget badeby, men resten av moroa er vekk. Enkelte gode hai-scener. 1978. 1 time, 57 minutter.

Haisommer 3

Viasat4 00.05

haisommer 3

Surfer-kaos i badeland med Dennis Quaid i midten.

terning 4 liten«Jaws III» ble laget av en ukjent regissør og handlet fra Florida Sea Land der en hai kom seg inn i bassengmiljøet. Filmen er ikke god, men Dennis Quaid medvirker sammen med TVserie-heltene Simon MacCorkingdale og Bess Armstrong, samt dessuten Lea Thompson, så underholdende er den. Litt. 1983. 1 time, 37 minutter.

Fletch lever

Viasat4 02.55

fletch lever

Tegning av Chevy Chase mens han bærer Julianne Phillips.

terning 5 litenKrimkomedien «Fletch» med Chevy Chase var en engangs-suksess, der Chase spilte den aggressivt kamuflasjekyndige journalisten som roter seg inn i avslappa komiske saker. I oppfølgeren «Fletch lives» forflytter han seg fra Los Angeles til Lousiana på grunn av et hus og der oppstår lite interessant. Men det er tross alt Chevy Chase i god bruktbilstand. Og det er skjønn retro. Bruce Springsteens ekskone Julianne Phillips har kvinnelig hovedrolle. 1989. 1 time, 35 minutter.

A dangerous method

TV2 Film 21.00

dangerous method, a-2

Keira Knightley har også veldig vondt i hodet.

terning 3 litenIkke bry dere om terningen. Dette kan være en ironisk film.

Hvis du tilfeldigvis har ramla innom Dagbladets nettførste en mandag da en bevegelsesklovn fra TV2-segmentet tilsynelatende stikker hodet inn i anus til Linni Meister, kan det være at du blir grepet av kulturhistorisk ettertenksomhet: 150 års pedantisk sjelehygiene og en utdannelsesrevolusjon som egentlig gjør oss alle til Humlesnurr, har ført til dette. En vulgær, perspektivløs egendyrkelse som gjør at vi burde behandles for kollektiv autisme. 

Freud og Jung gjorde det. Psykoanalysen og dens forvirra avleggere har skylda. Den tok utgangspunkt i at du blir sjuk av alle handlinger som ikke er reint egosentriske. Hvis du har fått nevroser fordi far din var en bonde som klandret deg for oralsex med sau, så må du åpent ta på fårikål etter først å ha snakket en del om det. Nytelse er psykiaterens Gud. Men nytelsen og dumheten har alltid vært enegga tvillinger.

Antakelig er psykologien omtrent den samme fremdeles. Et sjelesjukt menneske blir aldri fortalt at det skal gå hjem og lære seg å leve på en ansvarlig og omsorgsfull måte i samfunn med andre mennesker. Menneskesinnet blir fremdeles vurdert isolert fra sitt gavn og sitt samfunnsansvar. Hippiene tok opp arven etter psykoanalysen og fullførte den eksotiske sansegalskapen: Hvis det er moro, må det også være rett.

Den gamle grøsser-silkisen David Cronenberg har laget en merkelig film om Freud og Jung som heller så voldsomt mot komedien at du lurer på om psykoanalysen egentlig blir ubarmhjertig parodiert. Det starter med at Keira Knightley stormer inn i stuen uten å ta av seg luven, og så gjennomfører hun en slags psyko-standup som kunne vært komedie-karikatur av det tidlige nittenhundretallets bilde av Den Hysteriske Kvinne. Hun bardemer seg som om hun har alien-yngel i hjernen, hun vrir seg som en spastisk kulturby-åpning uten slør. Det er så gale å se på at du får lyst til å skrike: Fjern livmora hennes, for Guds skyld!

Etter dette filmhistorisk imponerende overspillet blir frøken Spielrein omsider psykiater. Da han hun blitt rist til klimaks av herr Jung, som imidlertid er så mye sveitser at han løper tilbake til kona si.

Knightley spiller filmens kvinnelige galskap. Mot henne står de to psykiaterne, Vater-Freud og Unge-Jung. Mennenes naive selvhøytideliget har en slags malerisk ro. Begge skikkelsene er enten skapt som endimensjonalt skolefjernsyn eller en infam utdriting av den akademiske idiots skremmende livsfjernhet. Michael Fassbender ser alltid ut som om han har spist fruens natte-valium. Men her tviholder også Viggo Mortensen så fanatisk på sigaren sin at han likner en Freud-plakat til bruk i barneskolen.

Det er fantastisk, og det er helt uutholdelig. Men hvis Cronenberg virkelig har skapt en tragi-komisk skildring av de to idiotene som la grunnlaget for vårt moderne selvbilde, er jo filmen genial. Men jeg tror ikke det. 2011.

Den rosa panterens forbannelse

TV2 Film 22.50

den rosa panterens forbannelse

Her dingler Craig Wass i en ganske vittig film.

terning 5 litenSkeiv femmer for kuriositet. «Curse of the pink panther» er regnet som elendig, men den er ikke så dårlig. Craig Wass er en skuespiller man enten liker eller overser, og her er det han som spiller klønete politimann. En rekke kjente skuespillere er med i scener som er tatt opp lang tid i forveien, og David Nivens stemme tilhører en imitator som bruker James Masons røst bare på hekkan. Blake Edwards regisserte i 1983. 1 time, 49 minutter.

Torsdag 17.7. Tungsinnets Mel blir aldri gammel

 

Dødelig våpen

Max 21.30

terning 5 liten Svært enkle og naive mennesker går rundt og tror at det en gang skal dukke opp en følsom politimann som går enda mer rett i intravenøsen enn Mel Gibson gjorde i «Dødelig våpen». De tar selvsagt feil. Den urolige australieren med det buskete hockey-håret var livlig som ei skogmus og tungsindig som en nettavis-front, og han var uimotståelig.

dødelig våpen

Mel Gibson slik vi husker ham fra åttitallet: Alltid med naken rumpe.

«Dødelig våpen» er ennå en høyeksplosiv psyko-bombe som flerrer skallen og legger åpen den følelsesmessige mottakeligheten som vi med vanlige, rotete sjeler har for intelligent utformede volds-opplevelser. Som demonstrasjon av hva som skaper anspent og intens action-glede, er den et mesterstykke. Som eksempel på hva vi godtar i sånne sjeldne gledesstunder, er den også tankevekkende.

De som tror at bang&krasj skaper spennende film, kan få lære seg hva en psyko-bombe er for noe. Vitsen er nemlig at sprengstoffet må inn under huden før det smeller, og den plasseringen foretar «Dødelig våpen» med uforlignelig eleganse.

Mel Gibson (før det best kjent som Mad Max) er en Dirty Harry-purk med følelsesmessige problemer. Etter at kona døde, lever han med pistolløpet i munnen og tårene i øynene i ei sjabby campingvogn. Vi vet aldri hva denne ubalanserte selvmorderen kan finne på, og følger hans kompliserte helte-tricks med imponert nervøsitet. Den blir ikke mindre når han kobles med det Cosby-generøse familie-mennesket Danny Glover; en tøff politimester Bastian med vakre barn og et passe harmonisk, men rotete hjem der folk elsker hverandre så voldsomt at de ikke trenger være perfekte. De to er politifilmenes mest innsmigrende supergutter noensinne – den sjelerivende uroen og den familievarme roen i samme utrykningsbil.

dødelig våpen-2

Danny Glover snakket bekymret, Gibson spiste.

Filmen tar seg tid til å utpensle bekjentskapet i kjappe, humoristiske handlingsdoser som er en blanding av «Tid for ømhet» og «Beverly Hills Purk», før den smeller til for alvor. Superskurkene fra Vietnam-krigen kidnapper den snille fasmiliemannens skjønne tenåringsdatter, kler henne naken, truer med å voldta henne og alt det der. Da eksploderer filmen i en effektiv voldsorgie som tar knekken på det vi måtte ha av god oppdragelse, og når sluttoppgjøret kommer i aggressivt hydrant-regn, ønsker vi oss bare at den slemme mannen må lide enda litt mer før han dør.

Bedre enn det er vi ikke. Eller kanskje tvert imot så trygge på oss sjøl at vi tar sjansen på et en-kvelds volds-kick? Sosionomene og psykologene får slåss om det i den lange, sinte holdningskrigen som nå har vart siden 1987 og aldri tar slutt så lenge det finnes noen som godtar yrkestittelen «ekspert».

Izzat

NRK1 02.40

terning 2 liten «Izzat» forsøkte å hype seg opp til idoltittelen «Den første norske actionfilmen», men egentlig har Ulrik Imitant Rolfsen gjenoppfunnet det rundeste hjulet av alle. Dette er bare enda en NRK-forstandig flergangssutrer av typen «Uansett hvor jeg befinner meg i verden, er det synd på meg, for verden var aldri bra nok». Åpningsscenene med de små oslopakistanerne som hater at pappa prutter, er som en parodi på den europeiske oppvekstfilmen som vanligvis får folk til å rømme over Atlanterhavet. Enda verre blir det da filmen presenterer sin superskurk. En pulverbygd, dyster amatør med lengre hår enn kropp og «hva er’e vi har gjort deg’a?»-replikker. Mikkel Rev og Myggen ser farligere ut.

Den store norske actionfilmen beveger seg videre til tyveri av svarte Levis-bukser, skarrende norsk religionslærer og parodisk kvinnerektor som sier «Skjønner dere ikke at den norske skolen er tuftet på respekt». Etter 12 minutter hadde regissøren mistet interessen min så mange ganger at den ikke ville ha kommet tilbake om U2 sang fra Postgirobygget.

De misfornøyde pakistanerguttene blir rekruttert til forbrytergjengen Bad Acting Whoppers eller hva de het, men rektor røper at de skulka skolen. Bank. Hjem til Pakistan på Koranskole. Da oppveksterne når 1994 har det gått 22 minutter av filmen, og kameratene har omsider rukket å bli voksne småtjuver som beveger seg i sentimental slowmotion og konkurrerer med en blond norsk gjengleder som de stjeler kunder fra. «Blir’u tatt med penga og stæsj på samme sted, er’u føkkd». Avfeldighetene griper hverandre i halen, fortellerstemmen forteller, bildene gjentar genre-klisjeer enda dårligere enn hva vanlig er i VHS-jungelen, og det begynner å bli ekstremt langvarig å være menneske.

Da «Izzat» hadde passert halvtimen, startet jeg med selvpreserverende, seriøs hurtigspoling. Til og med i attenåttendedels takt fortonet filmen seg som en fagforeningsvideo for Kasper, Jesper og Jonathan.

Etter 41 minutter blir Riaz hengt opp i hvit joggedress i et tre i skogen og slått med stokk. «Ta ham». «Ta ham? Jeg?» «Ja, ta ham. Du. Er du føkking døv eller?» Deretter skyter fortellerstemmen kameraten sin, og så har han det fortsatt ikke så bra. 2005.

Anna Karenina

TV2 Film 19.00

anna karenina 1997

Sophie Marceau er Anna sammen med Sean Beans Vronsky.

terning 4 liten Dette er en 1997-versjon av historien om Anna som på tross av at hun er hustru og mor har et lidenskapelig forhold til grev Vronskij i 1800-tallets Russland, slik alt ble beskrevet i Leo Tolstojs roman. Sophie Marceau spiller tittelrollen, og ellers medvirker Sean Bean og en svær gjeng kjente engelskfolk. Bernard Rose regisserte. 1 time, 50 minutter.

Crash

TV2 Film 21.00

crash 2004

Sandra Bullock er rik og meget, meget skuffet.

terning 4 litenDe fleste filmer er laget for at folk skal bli merkbart dummere. Noen filmer er laget for at de likevel skal føle seg kloke. «Crash» er en sånn film. Den serverer en servil samling kulturpolitisk kosmetiske omtrentligheter med et åndfullt tungsinn som hører hjemme i statsbegravelser og 2008-forklaringer.

Det betyr ikke at den avhoppa kanadiske reklamemannen med samme navn som skotske sauemager (Paul Haggis) har laget en dårlig film. «Crash» er en av de beste underholdningsfilmene jeg har sett på lenge, for den har ingen forvirrende tanker, den har ingen sideskjær, avvik eller vanskelige tanker: Filmen går snor-rett midt på den breideste motorveien i hele verden mens den smiler litt imponert av seg sjøl. Se på meg! Jeg har oppdaga rasemotsetningenes poetiske paradokser. Alminneligheter er som skapt for breddekunst, og i «Crash» feirer de en slags uoffisiell nasjonaldag. Dessuten vil de fleste mennesker ha fortjent å føle seg kloke etter ansiennitetsprinsippet.

Haggis har gjort det seifeste man kan gjøre for øyeblikket. Han har laget en mosaikkfilm der forskjellige skjebner samles til én hendelse eller ett slektskap, fordi alle ser like melankolske ut. Mosaikk-filmen har strengere regler enn dogmeproduksjoner, og den viktigste er en innpåsliten, humørløs sjelfullhet som også kan oppstå hvis en treffer unge jenter som aksjonerer mot pelsdyrnæringa.

I «Crash» er øyelokka tyngre enn hjernen. Don Cheadle spiller en merkelig, ufullført politimann som av alle ting har samleie med Jennifer Esposito og lever i den frakobla kynismens lille klisjékube. Matt Dillon er sint, hvit politimann som mobber alle svarte fordi faren hans ikke får hjelp av forsikringslegen til sin prostata. Dette er rasismens hovedløgn: Hvis ikke folk hadde vært fattige, ville de ha likt hverandre. Hvite sørafrikanere var rike. Folk er rasister fordi de er dumme, etnosentriske, egoistiske og filosofisk uskolerte, og mot det hjelper ikke pamflettsutring, bare 12 års repetert skolegang.

Terrence Howard spiller en afroamerikansk tv-produsent av den stereotypen som lever lojalt for de hvite og derfor blir en suksess, men så blir overklassekona hans Thandie Newton klådd i skrittet av LA-politimann, noe som i den virkelige verden ville ført til at politimesteren måtte gå av – men her reagerer ikke ektemannen engang fordi han er så lojal. Ryan Phillippe spiller den snille, unge purken som likevel skyter en svart mann fordi han stikker hånda i lomma, i en av filmens mest latterlige scener. Sandra Bullock er sint overklassedame som oppdager at hennes eneste venn er den middelaldrende, meksikanske husholdersken. TVNorge ohoi! Biltyvene snakker som om de var David Letterman med hovedfag i sosiologi. Og så finnes det en stigmatisert iraner som når han kommer i trøbbel med forsikringsselskapet, går hjem til en låsesmed for å skyte ham. Typisk iranere. Ferdig med dem.

I alle mosaikkfilmer finnes et tilfelle av magisk realisme (paddene i «Magnolia»). I denne er det to: Da lita jente blir skutt, og da det begynner å snø i Los Angeles, en begivenhet av samme okkulte innhold som når det ikke blåser i Stavanger.

Fraværet av tanker i «Crash» er medisinsk. Det finnes ikke en uvøren Gilde-bakterie i denne deigen, og om filmen ble vist for Frp eller SV, ville like mange ha nikket anerkjennende, og de fleste ville ha følt seg kloke etterpå. Når alle blir like kloke av å se en film, er den litt nifs. Men filmen er velspilt. Og den tunge rytmen som minner om søvnig-erotisk nachspieldans, gjør den til en behagelig opplevelse og noe man bør ha sett. 2004.

De unge tapre

TV2 Film 23.05

red dawn 1984

Jennifer Grey i et USA som er besatt av russere og kubanere.

terning 5 liten Skeiv femmer for heftig nostalgi. «Red dawn» het denne John Milius-filmen på video, men på kino kom den aldri fordi den ble regnet som politisk suspekt. Russere og kubanere okkuperer plutselig en dag USA, og noen fortvilede ungdommer starter sin egen motstandskamp som gutta på skauen. Patrick Swayze, C. Thomas Howell, Charlie Sheen, Jennifer Grey og Lea Thompson før de ble berømte, i 1984. Ganske underholdende.

Philadelphia-eksperimentet

Showtime 19.20

philadelphia-eksperimentet

Michael Paré tviler mens Nancy Allen ringer noen.

terning 5 liten Storarta underholdning fra det barnlige åttitallet. En destroyer deltar på 1940-tallet i et usynlighets-eksperiment med radar, og så forsvinner den plutselig og dukker opp i 1984. Tro meg. Det er underholdende. Dessuten skal historien være tatt fra en virkelig hendelse da et krigsskip plutselig forsvant. Michael Paré og Nancy Allen.

The chaser

Showtime 23.55

terning 4 liten Følg med nå: Sør-koreanske «Chugyeogja» er en virkelig velrenommert thriller. Den handler om den skitne politimannen Joong-ho som driver som hallik. Men flere av hans ansatte forsvinner når de har jobba hos en spesiell fyr, og Joong-ho drar av gårde for å besøke denne mannen mens han har besøk. Det høres ikke bra ut, men filmen er godt likt. Regissert av Hong-jin Na i 2008.

Heartbreaker

Silver 22.00

heartbreaker

Vanessa Paradis skal demotiveres.

terning 3 litenFransk romantisk komedie fra 2010. «L’arnacoeur» handler om en ung mann med et spesielt firma. De jobber med å gjøre slutt på forhold. En dag blir de hyra av en rik mann for at hans datter skal gå fra kjæresten sin. I hovedrollene Romain Duris og ekskona til Johnny Depp, Vanessa Paradis.

Elefant

Silver 21.00

elephant hoved

Den ensomme gutten i skole-korridorene.

terning 5 litenGus van Sants film beveger seg som et «Quake»- eller «Doom»-spill. Gjennom endeløse skolekorridorer uten bevæpna nazister går fredelige highschool-elever mens vi følger dem som jegere eller kikkere. Ingenting skjer, annet enn at de blir nesten ubehagelig alminneliggjorte for oss, som om de har røpet alle de ubetydelige ritualene sine.

Så løper plutselig bevæpna nazister i korridorene likevel. «Elephant» er filmen om massakren på skolen i Portland, Oregon. I sammenhenger som dette er det meningen at jeg skal skrive «hvordan kan så meningsløse ting skje blant oss? Filmen forsøker å gi et svar.» Men filmen gjør ikke det. Filmen alminneliggjør også de to mobba elevene som aldri fikk hjelp og skaffet seg geværer på postordre. På en måte virker ikke myrderiene meningsløse, men mekaniske og uunngåelige. Hvis det finnes våpen blant folk, vil det også alltid være noen gale nok til å bruke dem. Det er våpnenes karakter at de bringer fram urdjupe fascistinstinkter hos folk, og så begynner de å tenke som dyr. Jeg tror ikke filmen viser det. Jeg tror det er noe jeg vet, og i «Elephant» finner jeg det igjen.

Så enkelt og så virkningsfullt kan en film med innhold lages. 2003.

Alice doesn’t live here anymore

TCM 21.00

terning 5 litenGlimrende drama av Martin Scorsese, laget i 1974 med Ellen Burstyn i en hovedrolle hun fikk Oscar for. Filmen handler om en kvinne som forsøker å skape et nytt liv for seg sjøl og sønnen da mannen dør. Kris Kristofferson spiller en snill og hyggelig sanger som forsøker å bli kjæreste med henne, og ellers er Diane Ladd, Harvey Keitel og Jodie Foster også med. 1 time, 53 minutter.

Marlowe

TCM 22.55

marlowe

James Garner i forbigående svart hvitt – filmen er i farger.

terning 5 litenÅ se en filmatisering av Chandlers «The little sister» er alltid ålreit, sjøl om det er James Garner som spiller Phillip Marlowe i denne filmatiseringen fra 1969. Bruce Lee er med i en minneverdig scene. 1 time, 35 minutter.