Månedlige arkiver: mai 2014

Lørdag 31.5. Suveren gangster-film med Crowe og Denzel

 

American gangster

Viasat4 22.00

terning 5 liten Før «American gangster» ville jeg vært i stand til å vedde bort både min bil og naboens gassgrill på at det aldri kan lages en ny, interessant dramakrim om hvordan ærgjerrig lavlivsfyr bygger opp et så kaksete narko-kartell at man skulle tro han hadde fisket mussa på stamp.

Men Russell Crowe og Denzel Washington har så høy egenvekt og så gjennomtrengende stråling at de antakelig kunne fått en Malta-kamp til å føles som et klassisk diktdrama. Washingtons ubevegelighet er etter hvert mytisk, og i film etter film fører fravær av mimikk til at du hektes enda mer av den abnormt tiltalende mannen.

american gangster

Russell Crowe i arbeider-positur.

Russell Crowe representerer troverdig arbeiderklasse-naivitet sammen med evnen til balstyrig binge-atferd, og du får følelsen av å se igjen en gammel venn i hver eneste film. Han har til og med en nabolagsnær, intim nostalgi-røyst som kunne ha kommet rett fra pianostemmeren. I denne filmen spiller Crowe en halvslarven narkotika-purk av Serpico-kvalitet. Fordi han leverer inn nesten én million dollars i umerka forbrytersedler, kan han ikke jobbe i politiet mer, for der anses ærlighet som et yrkessvik. Så blir han Nixons første narkotika-etterforsker i mytelandet New Jersey. Det er noe så risikabelt som en autentisk historie Ridley Scott har regissert, men den skjems ikke for det. Skribenten Steve Zaillan og regissøren Scott skaper en mirakuløst engasjerende kontrapunktlighet mellom de to mennene. Tilværelsene deres er nesten stilisert forskjellige i et nydelig syttitall der du både kan kjenne lukta av deodorantfriheten og altfor dyr dorisparfyme.

american gangster-2

Denzel Washington er de svartes gangsterhelt.

Sjåføren Lucas (Washington) blir skurkehistoriens første svarte mafia-magnat, og antakelig er Harlem-folk stoltere av ham enn av Martin Luther King. Lucas vet at en rik kjeltring ikke bør se ut som en Lotto-millionær, men rikdommens skytsdjevler har sine egne torturmetoder – så han og familien utstafferer sin enkle, lykkelige slektskjærlighet med for mye chinchilla og for gullete glitter.

Alltid gjør nyrikingene sånn. Det kan ikke bli bra film. Men det gjør.

Crowe spiller en skilt jentefut som er i ferd med å miste sønnen sin, og han driver en slags garasjeversjon av enkel narkotika-etterforskning. Også denne klisjeen pleier å tryne som en tobeint traverhest, men til og med den surklete samlivsmyra klarer Crowe å danse over med sin guttaktige testosteron-eleganse. Kanskje kan han en dag gi testiklene sine til vitenskapen, og så kan de lage flydrivstoff fra dem.

Med andre ord og med ekte beundring: Faste installasjoner fra fiaskoenes wonderwall forvandles til engasjerende handlingsfilm. Antakelig ble den først vist for markens hyrder.

Og det gir seg ikke. Mot slutten står Crowe og askeladdgjengen hans med stygge klær og hagler utforbi heroinfabrikken, og de er klar til å starte et actionklimaks. Folk har mistet retten til å undervise i småskolen fordi de likte sånne scener – men også det kaotiske russtøv-raidet blir spennende. Og til slutt noe enda urimeligere: Crowe og Washington plasseres på pinnestoler og snakker ut om ting. Her skulle filmen ha tryna så plagsomt at publikum begynte å sende sms-er. Men det er flott. Samtalen er en perle. 2007.

Dr. T. og kvinnene

NRK1 23.55

terning 2 liten Richard Gere i en ekkel komedie om gynekolog som har trøbbel med den smuldrende hustruen og forelsker seg i Helen Hunt. Golf og høhø-menn med høye lønner. Kvinneforakt og alt galt i denne filmen. 2000.

Byens lys

NRK2 24.00

terning 5 liten Dette er den Chaplin-filmen der Landstrykeren kal hjelpe en blind blomsterselgerske. Rørende. 1931.

Changeling

NRK2 21.25

changeling

John Malkovich hjelper ulykkelige Angelina Jolie.

terning 6 liten Dette er den forferdeligste filmen. Den starter ille, og så blir den verre. Clint Eastwoods drama svir der smerte gjør vondest og skaper et sinne som kan flytte fjols.

Clint Eastwood er 78 år, og han lager film med et raseri, en styrke og en lidenskap som man egentlig skal være en ganske sint og ung mann for å kunne formidle. «Changeling» er en folkelig opprørende filmhistorie som både klarer å formidle det sentimentale på en anstendig måte og bruke raseri til politikk. I tillegg lager Eastwood et klassisk amerikansk portrett av en ukuelig mor i helvete. Han får John Malkovich til å funke som Herrens tordnende hevnengel i slips, og han skaper en skrudd og vridd morderprofil som øker uhygge ved en slags uakseptabel antihumor. I bånn av det hele ligger et plettfritt Los Angeles 1928 og virker troverdig, men utilgjengelig og rart som en fjern planet.

«Changeling» varer i to timer og 22 minutter, og du kommer til å være sint og ulykkelig mesteparten av tida. Etter filmen hadde jeg mest lyst til å droppe hele skrivinga og dra til barnehagen og hente sønnen min for siden aldri å gå ut mer. Dette er tung skitt. Den blir sittende i celle-kjernene etterpå, den rører rundt med tistler i de sårbare sjeleromma og skjelver i de mjuke partiene av knærne. Eastwood får meg til å akseptere scener som jeg ville fnist av i en annen film.

Angelina Jolie spiller en autentisk enslig mor i Los Angeles’ historie. At historien er såkalt sann gjør alle ting verre, sjøl om Eastwood ganske sikkert har redigert enkelthetene for å få gi filmen følelsesmessig jernhæl. En mars-dag i 1928 forsvinner gutten hennes. Det er ille. Verre blir det da LA-politiet kommer med en fremmed gutt og påstår at han er sønnen. Etaten gir seg ikke, for den har ikke råd til flere prestisjetap. Dessuten har politiet tapt sannheten av syne for lenge siden og ville ikke kjenne den igjen om jomfru Maria snakket fra skyfri himmel.

Fra da av blir det forferdelig. Og når du tror at det ikke kan bli verre, strammer Eastwood neven rundt aorta og klemmer enda hardere til. Og når du håper og antar at en film ikke kan bli vondere, øker den smerten. Det er fælt, og det er ikke uvesentlig. Gjennom brennende indignasjon og sorg får du oppleve samfunnsmakt mot enkeltmennesker, psykiatriske overgrep, kvinneforakt, foreldresorg og ville håp slik ofre antakelig gjør det.

«Changeling» er et akademi-eksempel på hensiktsmessig regi og klipping. Hver eneste scene står støtt som stolpe i myra, hver eneste scene bringer filmen på ett eller annet vis videre. Her er ingen håndledd-tvister eller brasilianer-knep, bare solid amerikansk drama. Bare mestere klarer å formidle en så kompleks historie uten å miste veigrepet. 2008.

Must love dogs

Norsk TV2 23.15

terning 4 liten En førskolelærer vil forandre på livet sitt og setter i gang med voldsom dating, noe førskolelærere sjelden har overskudd til når klokka er blitt halv fem. Amerikansk komedie med Diane Lane, John Cusack, Elizabeth Perkins, Dermot Mulroney og en del andre. 2005.

Back roads

Norsk TV2 01.20

4 Martin Ritts nesten-komiske drama «Back roads», der Sally Field er prostituert og Tommy Lee Jones en omstreifer, og så finner de kjærligheten sammen. 1 time, 34 minutter. Laget i 1981.

X-men origins: Wolverine

TV2 Zebra 21.00

x-men origins

Hugh Jackman i spissen for gene-feil.

terning 5 liten Hvis for eksempel en merittert sjakkspiller og kammermusikk-entusiast spurte meg hvorfor i all verden han skulle se en affekt-orientert mutantfilm fra bratsjens verste fiende, USA, ville jeg si: Brødrene Grimm. Eventyr fungerer som en fullgod erstatning for sjel hos de stakkars folka som aldri har mareritt. Du tror du består av bibliotek-basert ånd fordi om du kan flytte en hest to bort og én til siden, men du er et dyr. En dag våkner beistet, og du får trang til å grapse med makrell i tomat.

«X-men origins: Wolverine» så jeg på Blu-ray (i pakka finnes også en vanlig dvd-versjon), og bildene er skarpere enn Bjerkreim-netter med minusgrader og glemte sauebrek.

Filmen handler om to gutter som oppdager at de har vesentlige mutant-evner og kan fly fortere enn pubertets-tanker og slåss like rått som gammeldansere. Så da gjør de det i alle USAs kriger mens ansiktsuttrykkene deres mer og mer ser ut som godt brukt Lada. Husker Lada? Nei vel.

Men da de kommer som hvite leiesoldater til Kongo eller deromkring, syns Hugh Jackman at det blir for mye av det gode, så han trekker seg tilbake til en eskimo-vennlig tilværelse i Canadas fjell der han dyrker bar overkropp og skogsarbeid. En slags heddøl.

Så viser det seg at hans onde bror Liev Schreiber driver utryddelse av mutanter for den amerikanske wehrmachta, og så oppstår den klassiske god bror, slem bror-konstellasjonen, og den holder filmen ut.

Det finnes folk som ikke feirer syttende mai fordi de syns dagen er forutsigbar. De vil ikke like «Wolverine». Men filmen er en nydelig parade av velbrukt evolusjons-kitsch. Masko-menn med muskler som merkevare hopper og skvetter overnaturlig rundt i mytene, og jeg sier igjen: Hvis du er sånn som blir rørt av Hotel Cæsar, så vil du nok savne den gode, menneskelige innlevelsen her. Men vi som skulle ønske vi var så mandige at vi spiste fotformsko til frokost, vi liker det.

Hugh Jackman likner den unge Clint Eastwood. Liev Schreiber har virkelig en slags mutant-aktig dyre-metafor et sted i fjeset sitt. Danny Huston fungerer fantastisk bra som myndighets-fascist, og i tillegg dukker Taylor Kitsch opp som Le Beau i Bourbon Street og er vakrere enn en fjortistegna unghingst.

Dette er bra. 2009.

Haikerens guide til galaksen

TV2 Zebra 23.05

hitchhiker's guide to the galaxy

Martin Freeman på en lærerik tur til det alternative.

terning 5 liten I flerkulturens daglige dilemma kan begivenheten virke som en satire over eksistensens irrasjonelle uberegnelighet, og det er det vakre ved den. I filmatiseringen av Douglas Adams’ alternative bibel, som beskriver hvordan man oppfører seg i verdensrommet, formidles erkjennelsen at planeten Jorden var en tabbe. Skaperen, Bill Nighy, har imidlertid en ny versjon, Jorden II, liggende på harddisk. Skaperen fikk en pris for Norge. Ettersom den opprinnelige Jorden I var mislykka, er den lett å utslette for å gi plass til en intergalaktisk ekspressvei. Universet blir kalt «en dårlig idé».

Den slåbrok-kledde derivat-briten Arthur blir reddet bort fra sitt demoliserte hus og sin demoliserte planet ved at turistguide-skribenten Ford Perfect tar ham med ut i Universet, der skapningene leter etter spørsmålet når svaret er 42. Han reiser med valkete sjøløvevesener som likner britiske Overhus-medlemmer, han forstyrres av den sprelske kosmo-presidenten Sam Rockwell med dobbeltfjes, han forelsker seg i Trillian, ei plagsomt reisesjuk jente som går på fest i Darwin-kostyme.

Alt dette er skildret med en uangripelig engelsk disiplin og gjenkjennelig satire. Filmen om haikerens ledsagerbok i verdensrommet er som en fortsettelse på Monty Pythons «Meningen med livet», der også meningsløsheten ble utsatt for perfeksjonistisk undring og kreativt vellykka energifattigdom. Hva regissøren Garth Jennings (som faktisk ikke er en æreløs engelsk fotballtrener i 1. divisjon) har til felles med Monty Python, er et litt forskrekka fravær av følsomhet. Tradisjonelt overbelasta filmseere vil undre seg over mangelen på tårer og klager. Man skulle tro at Jordens Undergang var forbundet med beklagelser. Men hele poenget med Haiker-guiden er at Universet bare er et kynisk rom (stort rom) for undring, og alle forsøk på fornuft skjuler enten dumhet eller en etnosentrisk svindel. Vi er som flerra flagg og spurverester i fjøsviftebrisen. Don’t panic. 2005.

Edge of darkness

TVNorge 21.30

edge of darkness

Mel Gibson er såret og nådeløs igjen.

terning 4 liten Mel Gibson er en fantastisk mann. Pene mennesker hater alt han sier og alt han gjør, men i det øyeblikket han viser seg på filmlerretet, oppstår en behagelig fornemmelse av anspent åttitalls-andakt.

«Edge of darkness» har Gibson, og det er i grunnen alt. Men han fyller godt opp. Pavens eneste tungsindige australier er med i nesten alle scenene, og de andre burde vært utelatt. Han har et steinansikt som kunne vært gravert i granitt med eggen av egen sorg og saknad. Han spiller politimann som elsker den voksne dattera si så mye at vi skjønner at hun skal dø, og det skjer med fars-smerter som kan vri tarmer.

Regissøren Martin Campbell regissert altfor mange snakkescener med den tunge siden av handa si, og i en slags stilistisk botsøvelse skvetter noen av actionscenene fram som plutselig bebispy. Filmen forsøker å unnvike sin egen stuevandrings-identitet ved monster-klipping – bevegelser er frarøvet viktige deler av sitt newtoniske fundament, og det finnes ikke synlig tid mellom handlingen og resultatet. Det kan av og til se ut som om en underbetalt bulgarsk regiassistent har vært på ferde.

Blandingen av følelsesmessig betent etterforskning og behovet for akuttvold er filmens forbannelse. Gibson forsøker å finne ut av hvem som forårsaket datteras død og hvorfor hun var sjuk. Derfor må den deprimerte mannen oppsøke en del ressurs-folk på den moderniserte Poirot-måten, noe som i sin tur betyr at han og regissøren beveger seg på tynnslitt parkett. Det ser alltid ut som trend-spøk når konspiratoriske korpie-dresser sitter i nyfunkis-slott og er kyniske sammen. Homer Simpson kunne ha vært med. Den korrupte næringslivsgubben er blitt en like forslitt thriller-kødd som narkoselgeren. Fra nå av er det bare geniene som kan avsløre næringslivsfolk uten å bli ledd av.

Filmen følelsesgrunnlag er solid. Gibson mister dattera si så grusomt at han til og med nekter å snakke med pressen på vei ut. Vi skjønner at han må være en arrogant galning, men vi vet hva han kommer til å gjøre, så vi liker ham for det. Han tar gull på femmila. 2010.

Antatt uskyldig

TVNorge 01.30

terning 5 liten «Presumed innocent» er en uvanlig sterk og poengrik rettssak-thriller der Harrison Ford spiller en statsadvokat som kommer i den situasjon at han etterforsker et mord hvor han sjøl er den viktigste mistenkte. Greta Scacchi er vakker, forførerisk kollega med hål im hodet, Bonnie Bedelia spiller glimrende som lojal hustru og Brian Dennehy er overordnet. Spennende, moralsk og dramatisk. 1990.

Freaky Friday

FEM 19.55

freaky friday

Lindsay Lohan og Jamie Lee Curtis opplever rolle-forvirring.

terning 4 liten Ordet er hyggelig. Ordene er velspilt, vennlig og veslete på en god måte. «Freaky Friday» var Jodie Fosters tredje film i det store 1976-året («Taxi driver» og «Bugsy Malone» kom samtidig), og ingen kan egentlig måle seg med henne (gjesp, snork, rap).

Men Lindsay Lohan kommer nært nok. Ikke alle handlinger lar seg overføre til et sted tretti år etterpå. I 1976 fantes det fremdeles farlige og fascistiske foreldre. Nå er voksne folk snille som tofu (som skal være en slags ikke-fiendtlig soya-gome), og det eksisterer ikke den mora utenfor Den Iltreste Rekefiskermisjonen som ville nekte dattera å være med på en viktig musikkøvelse. Rock ruler. Sjef, pappa! Heilt sjef. Dermed vakler logikken i generasjonskonflikten. Det ville vært mer sannsynlig om mor forsøkte å tvinge dattera på Kizz-konsert for at hun ikke skulle melde seg inn i Jehovas Vitner.

Det gjør ikke så mye. Jamie Lee Curtis og Lohan står til hverandre, replikkene er vittige på den litt forutsigbare rollevekslingsmåten. Da mor og datter bytter plass, oppfører egentlig ingen av dem seg slik de ville gjøre hvis de virkelig ønsket å skjule forvandlingen. Men til gjengjeld blir filmen mildt morende og intenst ufarlig.

Mark Harmon er blitt nissemussa i rødkinna, nok en rund liten Dennis-bror spretter opp av kuvøsene og highschool-flørtinga er som den pleier. Den slåpne helten blir spilt av Chad Michael Murray fra «Gilmore girls» og «Dawson’s Creek», og han drar orda etter seg som om de skulle være lengtende fans. Smart fyr.

Dette er den finslige humoren denne julen. Firerere enn denne fireren blir det ikke. 2003.

Duplex

FEM 22.00

duplex

Ben Stiller og Drew Barrymore er et koselig vinterpar.

terning 5 liten Behovet for menneskelige komedier med høyt sukkerinnhold og kilende kullsyre er mindre enn du tror. Folk er sinte som skremte motorvei-lemen, og selv de ikke-selskytende tilhengerne av påtvungen vennlighet irriterer seg over alt som ikke funker lenger.

Skuespilleren Danny De Vito var alltid en sint mann. Han lager bare svarte komedier, og i «Duplex» rammer aggresjonen ei kvithåra gammel dame i annenetasje.

Ben Stiller og Drew Barrymore spiller samboere. Egentlig er det bare Barrymore og Adam Sandler som kan utgjøre det perfekte filmpar. Ben Stiller er ikke Sandler, men en sosialt irritabel lesehest. I selskap med det utvokste barnet Barrymore virker han litt mer bortreist enn en sveitsisk fregatt i Afghanistan.

De to kjøper hus i bandittbydelen Brooklyn, og på kjøpet får de en uoppsigelig, uutkastbar oldingsatan som forvandler dem til uvillige, men viljeløse vaktmestere. Filmer som dette trenger ikke være sannsynlige, men de må være troverdige, og «Duplex» ramler både på feil parsammensetning og konstruert leieboer. Filmen taper seg også på en fantasifattig grettenhet, som de fleste får nok av gratis. Men smil likevel. For du kommer til å like å se den. 2003.

Just married

TV3 19.45

just married

Ashton Kutcher og Brittany Murphy er ganske ille sammen.

terning 2 liten Noe er bare fælt. «Just married» er dårligere enn alt. Historien om hvordan Lano-gutten Ashton Kutcher og vaskebjørn-blikkets Cyndie Lauper-etterlikning Brittany Murphy drar på bryllupsreise, mangler så mye energi at den kunne blitt Venstre-mann.

Dette er egentlig en slags Disney-film – men unge engangs-fjesinger har ikke med seg dildoer på tur i Disney-filmer, og to universer støter sammen i et selvdestruerende krumningsforsøk. 2003.

The change-up

TV3 21.30

terning 3 liten Jason Bateman og Ryan Reynolds våkner i hverandres kropp etter en kveld på byen. Først syns de det er litt kult, men så liker de det ikke. 2011.

Lidenskapens pris

TV3 23.30

legends of the fall

Brad Pitt kommer rett fra jakt og ser sånn ut.

terning 5 liten «Legends of the fall» kan kurere et hundreår med psykologi. Når Brad Pitt kommer ridende over engene bak en skokk med hoistende hingster og hopper, den lange lyse manen hans flagrende like flamboyant flerrende som Marlboro-frakken, da blømer og blusser eggstokkene som tube-kaviar og menn må ta til tårene over den umiddelbare, selvfølgelige maskuline skjønnheten som de mistet den gang heksene overtalte dem til å spise iskake i eget bryllup. Forfatteren Jim Harrisons historie er som noe du lengtet etter og ikke visste hva var. Skikkelig lidenskap. Kompromissløs romantikk. Digre skjebner og tung pust. Ute på prærien i Montana lurker den første verdenskrig seg inn på en liten mannefamilie med far Anthony Hopkins og hans tre sønner Pitt, Henry Thomas og Aidan Quinn. Samtidig får de besøk av den yngstes forlovede, Julia Ormond. 1995. 2 timer, 8 minutter.

Mot maktens høyder

Viasat4 00.50

terning 4 liten De dengang-moderne eks-ungdommene Patrick Dempsey, Christian Slater, Richard Grieco, Lara Flynn Boyle og Christopher Penn spiller i denne svært unge historien om gangsteren Lucky Luciano og vennene hans, som gjorde mye av seg på tjuetallet. Filmen er en slags «Young guns 3», og gangsterhandlingen er vanskelig å ta på alvor. Michael Karbelnikoff regisserte i 1991. Også kjent som «The Evil Empire».1 time, 56 minutter.

Fredag 30.5. Tony Scott klassiske bybane-vold

 

Metro 123 kapret

TV3 21.30

terning 5 liten Tony Scott har laget en personsterk stemningsthriller med en vasete handling, men det siste gjør ikke noe, for John Travoltas kantklipte kinnskjegg og fortausrånete pengeflytter-råskap er underholdning nok i halvannen time.

Det er mye kult med denne filmen. Travolta har fått et aggressivt lærjakkeskjegg og Marvel-kutta halvmåne-whiskers som kanskje ville gitt ham adgang til imamskolen i Kabul, men kanskje ikke. Han spiller en togkaprer med utålmodig Åge Hareide-personlighet, og når det går dårlig eller når han blir motsagt, spruter han adrenaliner rundt i togkupeen slik at helt brukbare mennesker dør av det.

Metro 123 kapret

Den ijherdige proletar Denzel Washington med John Turturro.

Denzel Washington gjør seg nesten usynlig i kongtorstolen. Han er togeleder i New Yorks undergrunn, han er rund som ei tvangsfora fransk gås og sår i sinnet fordi foresatte tror at han har tatt imot bestikkelser. Det er han som må snakke med den urimelige kapreren på telefonen, mens den bedritne mellomledersjefen maser på ham i bakgrunnen. Etter hvert blir han forsterka med NYPDs forhandler John Turturro, og sammen er de et søtt par mens Travolta brøler og brumler med urealistisk overlegen Kurt Oddekalv-spontanitet.

Gislene ser vi ikke mye til, bare noen korte samtaler om at de må gjøre noe, men lar det være. Derfor handler egentlig bare filmen om togelederen og kupé-kapreren. De fleste av oss ville ha venta at en 2010-versjon av den gamle historien førte til at Denzel salte sin hest og ladet sin hagle, sånn at filmen kunne få en skikkelig actionslutt. Det blir ikke helt sånn. Washington begir seg riktignok av gårde på litt nervøst vis, men avslutningen virker tam, søkt og ufølt. Klimakset blir faktisk overgått av de hektiske bilkrasj-scenene da politiet skal forsøke å kjøre gjennom New York uten uhell, og vi blir mer forskrekka da Denzel mister kaffen i fanget enn da han omsider treffer Travolta på åpen mark.

Jeg syns ikke det gjør noe. Underholdning er mye rart, og Travolta er en av de sikreste garantistene for usunn innlevelse i hendelser uten egen Facebook-gruppe. Dere kommer til å like det. 2009.

Det store spranget

NRK1 00.45

det store spranget

Paul Newman forsøkte å skaffe en direktør (Tim Robbins) som var så dårlig at firmaet tapte penger. Det gikk ikke.

terning 5 liten «Det store spranget» er en fantastisk sår lygekryss-på-ryggen-moralisme om næringslivets og finansverdenens uutholdelige og uhelbredelige melankoli. Total-taperen Tim Robbins blir satt til bestyre et svært selskap fordi han er så dum at aksjene vil bli billigere, men så viser det seg at ingen er for dum til bli en suksess i administrasjon, og mens den tøffe lille journalisten Jennifer Jason Leigh søker sitt scoop, gjøres store oppfinnelser. Filmen er først og fremst en feiring av gamle Hollywood-filmer, slik det pleier være nå for tida. Handlingen er lagt til 1950-tallet, og stilen er corny og overdrevet med en kald, vakker bildeironi som igjen bringer en Coen-film til det usikkerhetsnivået hvor du føler at det brødrene egentlig gjør er drite ut alle som er for dem. Les setningen en gang til. 1994.

Byens lys

NRK2 21.30

terning 5 liten Dette er den Chaplin-filmen der Landstrykeren hjelper ei blind blomsterselgerske. Den er rørende og rar. 1931.

Harde bud

NRK3 23.45

ten, the

Winina Ryder har faktisk et forhold til denne hånddokka. Hun kan ikke bli gift i kirken.

terning 4 liten For de filminteresserte som egentlig liker slitte bøker best, var Kieslowski et stort navn på nittitallet. Ikke bare på grunn av «Trikoloren», men også fordi polakken laget filmer om hvert eneste av De ti bud.

Når amerikanerne har gjentatt denne bragden med en fellesframsyning av alle ti, vil det verken føre til filosofisk stormflo eller trefarga teologisk klarsyn. For å si de rett ut, så driver denne komedien gjøn med budene som om de skulle vært kinesiske lykkekaker fra Ålgård eller kom trillende ned fjellet på varesykkel.

Filmen starter lovende med at en fallskjermhopper blir mediekjendis og tragisk skjebne fordi han borer underkroppen så definitivt ned i jorda at han ikke kan flyttes uten at innvollene blir igjen. Winona Ryder dukker opp som kjæreste og er et velkomment gjensyn for utslitte blikk. Siden er Jesus snekker og vaginamann, og det er på grunn av den siste kvalifikasjonen at amerikanske kvinner sier «Oh Jesus!» i ekstasens superstund. Oliver Platt spiller Arnold Schwarzenegger og er vikarfar til to svarte tvillinger (hedre mor og far), og Winona deltar i budet «Du skal ikke stjele». Hun tar en buktalerdokke som sexfange.

Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at også denne filmen har fått dårlig mottakelse, og det er synd, for den er smilende og intelligent smårånete uten at det går ut over Gud, som omsider har fått Michael Moore på laget sitt og følgelig kan gå framtida lyst i møte uten å bekymre seg for at han er i ferd med å fjerne Nordpolen. 2007.

X-men origins: Wolverine

Norsk TV2 23.55

x-men origins

Hugh Jackman sammen med de andre avvikerne. De kan heller ikke bli gift i kirken.

terning 5 liten Hvis for eksempel en merittert sjakkspiller og kammermusikk-entusiast spurte meg hvorfor i all verden han skulle se en affekt-orientert mutantfilm fra bratsjens verste fiende, USA, ville jeg si: Brødrene Grimm. Eventyr fungerer som en fullgod erstatning for sjel hos oss stakkarsar som aldri har mareritt. Du tror du består av bibliotek-basert ånd fordi om du kan flytte en hest to bort og én til siden, men du er et dyr. En dag våkner beistet, og du får trang til å grapse med makrell i tomat.

«X-men origins: Wolverine» så jeg på Blu-ray, og bildene er skarpere enn Bjerkreim-netter med minusgrader og glemte sauebrek. Den kan være OK på TV2 hd og.

Filmen handler om to gutter som oppdager at de har vesentlige mutant-evner og kan fly fortere enn pubertets-tanker og slåss like rått som gammeldansere. Så da gjør de det i alle USAs kriger mens ansiktsuttrykkene deres mer og mer ser ut som godt brukt Lada. Husker Lada? Nei vel.

Men da de kommer som hvite leiesoldater til Kongo eller deromkring, syns Hugh Jackman at det blir for mye av det gode, så han trekker seg tilbake til en eskimo-vennlig tilværelse i Canadas fjell der han dyrker bar overkropp og skogsarbeid. En slags heddøl.

Så viser det seg at hans onde bror Liev Schreiber driver utryddelse av mutanter for den amerikanske wehrmachta, og så oppstår den klassiske god bror, slem bror-konstellasjonen, og den holder filmen ut.

Det finnes folk som ikke feirer syttende mai fordi de syns dagen er forutsigbar. De vil ikke like «Wolverine». Men filmen er en nydelig parade av velbrukt evolusjons-kitsch. Masko-menn med muskler som merkevare hopper og skvetter overnaturlig rundt i mytene, og jeg sier igjen: Hvis du er sånn som blir rørt av Hotel Cæsar, så vil du nok savne den gode, menneskelige innlevelsen her. Men vi som skulle ønske vi var så mandige at vi spiste fotformsko til frokost, vi liker det.

Hugh Jackman likner den unge Clint Eastwood. Liev Schreiber har virkelig en slags mutant-aktig dyre-metafor et sted i fjeset sitt. Danny Huston fungerer fantastisk bra som myndighets-fascist, og i tillegg dukker Taylor Kitsch opp som Le Beau i Bourbon Street og er vakrere enn en fjortistegna unghingst.

Dette er bra. 2009.

Aliens vs. predator – Requiem

Norsk TV2 01.55

aliens vs. predators requiem

I’m gonna eat you up, I’m gonna put you down.

terning 4 liten Filmen er ikke akkurat det deiligste eventyret på sengekanten, men det er noe med vellykka Blu-ray-bilder som gjør at jeg blir sittende med skepsisen i fatle. Handlingen i denne toeren er virkelig ikke noe Morgenbladet kommer til å kaste bort mellomfaga sine på, men for noen bilder! Den er sikkert OK på TV2 hd og.

Filmen følger en slags mosaikk-oppbygning. Nede i den uvesentlige Tjatown der menn blir født med skyggeluer, kikker pizzabudet på jenta i rødt, men får juling av jockene, mens far og sønn forsvinner i skogen ved at det lille penistrynet spretter ut av begges buk. John hurts, som vi sier i alien-bransjen. Ei stabbete armydame kommer hjem fra krigen, en halvrånete storebror kommer hjem fra jailen. Og før noen egentlig er helt klar over hva som skjer, er byen overfylt av skapninger med sammenleggbare julebord-kjefter og en etterforskende rastafari-vill atom-Predator som klikker med noe som antakelig er en aluminiumsdrøvel. Pizzaguy skal bade natte-naken i skolebassenget med dame, men jockene kommer og snart også så mange magesprettere at det blir en slags verdenskrigsfilm.

Nei da. Ingen av oss liker sånt som dette. Da «Alien» og «Aliens» kom, var bare synet av udyret eksotisk nok til å skape underholdning i bakhjernen. Nå er vi litt bortskjemte av oss, og sjøl om skalldyr-fjesa ennå snørrer som en pelsdyr-allergiker på symfonikonsert, blir vi ikke så imponerte. Handling teller. Og den kommer til å bety mer og mer. 3D er bare ett av mange foreløpige tiltak for å ta oppmerksomheten vekk fra dårlig manus-skriving. 2007.

Batman

TV2 Zebra 21.00

batman

Michael Keaton er Batman, Kim Basinger er My Giant Pony.

terning 4 liten Av årsaker som antakelig bare det uransakelige forsynet kjenner til, er Michael Keaton den mest vellykka Batman på film noensinne. Keaton er en litt nervøs skuespillertype, med vimsete hodebevegelser og pauser som likner drypp: Det ser av og til ut som om han detter ut av virkeligheten i et halvt sekund. Da det ble kjent at Keaton skulle ha Batman-rollen, protesterte fans fra hele verden. 50.000 brev kom inn til studioet.

Men Tim Burton (som nettopp hadde notert seg for suksess med «Beetlejuice», der Keaton hadde hovedrollen) ville lage en noir-inspirert arkitekturlek som understreket gotikken i tegneseriekunst. 1980-tallet var gotikkens tiår. The Cult og The Cure kom – og den første goth-foreningen i Norge het Gotham Nights. Av en eller annen grunn passet Keaton til det.

Gotikkens kirkedystre Freud-ornamenter former stemningen i «Batman», mens Keaton vaser rundt som en spelemma rikmannsfyr med konsentrasjonsproblemer og får det til å se ut som en av Herrens rødehavs-mirakler når han løfter en gateskurk og holder ham utfor taket. Monumentale vannfarge-bygninger støtter Elfmans pompøse musikk, steingoblins og tunge formasjoner minner om det uhelbredelige Tyskland. Vi er i en drøm om storm og trang,

Jeg skjønner ennå ikke hvorfor Keaton funker. Etter ham kom Val Kilmer og George Clooney og var katastrofer. I vår stilfattige tid Christian Bale, som ser ut som om han trenger livsstilråd fra Dagblad-magasinet.

Men uanselige Keaton står ikke i veien for filmens egentlige stjerner. Jack Nicholson overspiller Joker fordi det var hva han ble betalt for; i noen scener eksklusivt eksentrisk, i andre scener som en klovnelongør i et billig sirkus. Og så er det Kim Basingers nesten hospital-hvite equus-hår, en seksuell invitasjon som får hele garderoben hennes til å likne undertøy.

Vi ser ikke egentlig så mye til Batman i filmen. Det virker litt lite gjennomtenkt når han går til sengs med Basinger, for det er ikke noe seksuelt ved Keaton. Han er som en KFUM-munk med litt snurpete munn som en kvinne ville kjent igjen med en gang under masken. I slutten av Burtons første «Batman» tar handlingen seg opp i et Hitchcock-tårn, og så får endelig dama sjanse til å henge fra taket. Burton er en mann med lygekryss på ryggen. Burton er en tøysekopp. 1989.

Remember me

FEM 21.35

remember me

Emilie de Ravin. En ny Kirsten Dunst. Trodde jeg.

terning 5 liten Robert Pattinson er en sann prins, og i dette lidenskapelige kjærlighetsdramaet spiller han uflidd og utfrika så stoler flyr gjennom skolevinduer. «Remember me» er klisjéklabbete, men uimotståelig, også fordi nykommeren Emilie de Ravin er det. Og til og med Pierce Brosnan.

Historien er enkel som kafeteria-kaffi, men den tas ut i alle de små hjørnene hvor filmer egentlig blir til. Detaljene stemmer. Verdens kinogjengere vil egentlig dra av gårde for å se hvordan Robert Pattinson gjør det utenfor «Twilight», og de kommer til å få den overraskelsen de ønsker seg. Pattinson er en tøff sallan. Som vampyr funket han like høytidelig som 17. mai på krematoriet, men i «Remember me» mestrer den 24-årige briten den opprørske sida si med en elegant og rørende selvfølgelighet som drar historien gjennom også de mest forslitte passasjene.

Han spiller mot ukjente Emilie de Ravin, som består av 40 prosent Kristen Stewart, 50 prosent ung Jodie Foster og 10 prosent Martha Plimpton («The goonies» 1985 og «Shy people» 1987). de Ravin bor sammen med politimann-pappa akkurat som «Twilight»-jenta, hun er tøff som tannstein, men mjuk som mareritt og vonde minner. De treffer hverandre på den teite Hollywood-måten med at den friske kameraten ber ham sjekke dama i hjørnet fordi at blablabla. Vi sitter nesten hele filmen og venter på at hun skal finne ut, sånn at de kan bli uvenner, og ingen av oss liker det.

Men TV-regissøren Allen Coulter har draget på følelsesting, og han klarer å pushe konfliktene i filmen så du kjenner det i magen. Pattinsons aggressive forhold til korpie-pappa beveger seg på en sprøstekt vulkankant som du blir varm i tærne og eksistensielt nervøs av. Konfrontasjonene er adrenalin-heite og uavgjorte. Den talentfulle lille søstera som blir mobba på skolen, gir familie-uroene omsorgsorientert dramadybde, og jentepappa og purk Chris Cooper er uberegnelig som uslipt kniv.

Handlingen foregår i kjente landskaper der ungdom har hvilt sine jeansromper i søvn altfor mange ganger. Men kjærligheten og døden knytter nevene og slår uvanlig godt fra seg. Filmfolk som har jobbet mye med TV, har en egen fornemmelse for hjertets rot og hjerterøtter. De finner dem og klemmer til. 2010.

John Tucker must die

TV3 00.40

john tucker must die

Jentene venter på at papirutgaven av Morgenbladet med den semantiske analysen av krigen i Bosnia.

terning 2 liten Hvis denne filmen hadde vært fotball, ville den vært en Stemmen-kamp mellom gamle Gummi-en og Rosenberg II.

Fordelen er av demokratisk natur: Alle som ser, er like gode skuespillere som alle på lerretet. «John Tucker must die» er ikke bare en dårlig spilt ungdomskomedie, den er skrevet uten vidd og den er konstruert som en elefant av halvbrente fyrstikker: Ingenting ser ut som om det er på rett plass.

Alle jentene i videregående faller for John Tucker. Han spilles av Jesse Metcalf (Rowland i sinkepornoen «Frustrerte fruer»), som likner en krysning av Rob Lowe og My Little Pony. Mannen er så slimete-slesk ut at han ville blitt kasta ut av Lucia-prosesjonen i Våland barnehage. Hvis han var hummer, ville han blitt kverna til minkfôr. Han ville blitt nekta medlemskap i boligbyggelaget og magnetkort i Kolumbus.

Brittany Snow er også TV-serie-arbeider. Hun spiller jenta som ingen bryr seg om, men så blir hun innlemma i clueless-lauget for å forføre eklasen Tucker og brekke hjertet hans. Det gjør hun ved å svaie i ryggen. Plutselig ser alle henne. Men det er galt av oss å lure folk, selv om det er som utroskapshevn. Til slutt blir alle snille, bortsett fra George Bush som fremdeles sliter med å oppføre seg skikkelig.

Unge jenter vil antakelig kose seg fordi de liker at sånne filmer finnes. 2006.

Gladiator

Viasat4 22.00

gladiator

OK? Og så? Og så? Russell Crowe er en ålreit gladiator.

terning 5 liten «Gladiator» forteller først om generalen Maximus og hans slagverk mot germanerne i auda!-scener som likner litt på hva Mel Gibson gjorde mot engelskmenn i «Braveheart».

Deretter kommer de politiske intrigene som alltid fører til populistiske gjespetokter like genuine som gnagsår.

I Roma vender filmen tilbake til en blanding av politikk og såpeopera-action. Gladiator står mot keiser, og keiseren er en sutrete, veik pervo-bleikfis som minner litt om Elvis på piller. Senatorene vandrer rundt i brudekjolene sine og ser ut som frimerke-dekorasjoner. Kropper deles, hoder hogges av, det stikkes og skjæres og hugges og slås, og vi i salen venter på det store oppgjøret. Det bør være like før general Maximus alias slaven Spanjolen overtar kommandoen for guttene sine igjen og gjør et skikkelig militærkupp. Vi vil se helten komme tilbake med stil.

Russell Crowe og data-kulissen Colosseum gjør at Ridley Scotts film blir severdig for de som liker sånt, sjøl om den til slutt tar livet av seg sjøl ved å la være å puste. 2 timer, 29 minutter.

Hamburger Hill

Showtime 21.00

terning 5 liten En lite vist film. John Irvins Vietnam-film, «Hamburger Hill» er fylt av et blodfrådende, vanvittig raseri som like gjerne retter seg mot John Wayne-romantiseringen av krig i for eksempel «Green Berets» som mot den hasj-lykkelige Vietnamkrig-motstanden i for eksempel «Hair». Stanley Kubrick filosoferte krig i sin «Full Metal Jacket». Oliver Stone romantiserte menneskelige standarder inn i krigen i «Platoon». Irvin bare hater den, brutalt og upolitisk, slik han hater TV-reporternes åtsel-journalistikk, hjemme-studentenes politisering og alle meningene til vi andre. Filmen skildrer et meningsløst angrep på en høyde i Vietnam, der en hel avdeling soldater blir nesten utryddet. Kamp-skildringene er kaotiske og nesten uten struktur, men filmen har en slags forløsnings-rytme: Trefningene kommer som veer, hardere og mer smertefulle for hver gang. Innimellom hviler filmen ut i bitter ettertenksomhet. Men ingenting fødes, annet enn lemlestelse og død. Det er harde greier, men kanskje den ærligste Vietnam-skildringen til da. 18 års grense, laget i 1987.

Blowback

Showtime 22.50

terning 3 liten Mark L. Lester har regissert en thriller om en politimann som jager seriemorder. Mario van Peebles spiller inspektør Morrell, og James Remar har to etternavn. Sharisse Baker spiller også detektiv. 1999. 1 time, 31 minutter.|

Sitting target

TCM 21.00

sitting target

Oliver Reed burde ikke være sammen med kvinner. Det ser ikke riktig ut.

terning 4 liten Oliver Reed er med, så helt ille kan det jo ikke være. Han rømmer fra fengselet og skal blant annet straffe den utro kona si, spilt av Jill St. John. Engelsk action fra 1972. 1 time, 33 minutter.

Torsdag 29.5. Hyllest til gamle menn som går fra kona!

 

Lett på tråden

NRK2 18.00

terning 5 liten OK. Den vises altfor tidlig på kvelden, men ta den heller opp. «Lett på tråden» er en veldig sjelden film som hyller eldre menn som får seg unge kjærester og drar fra den teite familien sin. I en differensiert hverdag har den sin plass.

lett på tråden

Jessica Biel er egentlig kjæreste med sønnen, men har det bedre med pappaen Colin Firth.

Dette med mødre er ikke helt bekvemt, for de føler at de har gitt alle liv og pappa sex, så de lenker sønner og fedre slik de tauer rundt på små gneldrete hunder. Da den stilige svigerdattera sitter i hjel bikkja, er det like deilig som i «A fish called Wanda». Sønnen i filmatiseringa av Noel Cowards skuespiller er folete uskyldig tosk som hele tida ser ut som om han heller vil leke blindebukk enn å ha sex. Men han er engelsk.

Kristin Scott Thomas spiller mammaen i et dueskitt-slott i utkant-England, og dit kommer John hjem med kona Jessica Biel, som er racerkjører på 1930-tallet. Scott Thomas er vidunderlig stivbeint, skulderhøy og sinnstrang. Hun har en mann som stakk av etter krigen og badet i brom-rus med rosa franske kvinner. Og problemet med pappaer er at de driter i alt det kvinner har igangsatt enten det er lammelår-middager eller ekteskap, og de går ut blant trærne og gnir sin melankoli mot skyene. Colin Firth går ut av slottet og spiller en fantastisk ektemann.

Filmen handler om frigjøring. Fra England. Fra krigen, fra konvensjonene, krigsenkerevyen og alt som minner om heimat-romantikk. Biel gjør en uventa rolle. Alle britene bruker sine genetiske sarkasmer til å gjøre narr av nasjonale egenskaper, og det er ganske stilig.

Dette er en elendig film for modne mødre, en generøs film for fantete fedre og en dypt deprimerende film for ungdommen. 2008.

Den unge Victoria

NRK1 21.20

young victoria, the

Emily Blunt spiller dronning. Ok då.

terning 4 liten Ikke akkurat Old Trafford. Den unge dronninga Victoria blir forsøkt manipulert av hans onkel den wilhelmste men Albert og oppdager at hun plutselig frir osv. Emily Blunt er dronning sammen med Rupert Friend og Paul Bettany. 2009.

Uro

NRK1 24.00

terning 2 liten Å skrive om norsk film i Norge er som å være karikaturtegner i Iran. Man får ikke akkurat følelsen av frihetens luft under vingene, for i en viss forstand er norske filmer som en fortsettelse av barnetimebøkene. Man kødder ikke med barnetimebøker. De er diktet av våre egne skjønne unger.

Når Cleve Broch bokstavelig talt kommer dettende inn i denne filmen med sitt uimotståelige vestkant-navn, får jeg følelsen av å se postmodernissens Petter fra Ruskøy.

Mora hans i blokkleiligheten snakker som en NRK-påvirket Ibsen-figur. Når hovedpersonen sjangler rundt i narkomiljøene som er alle fantasiløse filmskaperes manusredning, da ser det like autentisk ut som et Lucia-tog av barnehagebarn.

Bedre blir det ikke da reka Ane Dahl Torp dukker opp, stadig ikledd den irriterende telefonsvarerstemmen sin. Hun maser manisk om pappa, Cleve Broch kaller narkosvina i gøtteret for «slask», en betegnelse som kanskje ble brukt av Willochs mor når hun skulle snakke om gutter med uhøflig mye hår. Pappa er Bjørn Floberg. Han er pubeier og følgelig en farlig mann. Ble manuset skrevet ved Nansenskolen?

«Uro» er en film som faller på en ørken av urimeligheter. Filmen får aldri en interessant historie, og da spiller det ikke en gang noen rolle om handlingen er realistisk.

Hvis Asbjørnsen og Moe skrev om en fyr som fikk pappspiker i moped-dekket og derfor ikke rakk å sende ut julekorta sine, ville det utvilsomt virke realistisk, men et eventyr blir det aldri. Sånn er det også med «Uro». Den forteller historien om en furten, dårlig politimann og uheldig fyr som det kan gå an, men den skjebnen skulle bare ha ført til at han ble gift med en sykepleierske i slutten og fikk det veldig veldig bra. 2006.

Picture this

TV2 Film 19.15

terning 3 liten Ubestemmelige utseender som Ashley Tisdale og Kevin Pollak spiller en ransel-film om jenta som blir bedt med på fest, men problemet er at hun har husarrest. Stephen Herek er en erfaren komedieregissør. Den pene gutten spilles av Robbie Amell. Pollak er pappa. 2008.

Crush – The sad fuckers club

TV2 Film 21.00

crush

Andie MacDowell har fått seg en ung elsker som likner Tommy Steele. Slå opp.

terning 5 liten Når du har sett «The hangover part 50» vil du sikkert også sette pris på en film der kvinner ikke herjer rundt og fester på seg nakne flatlus, men klager på hverandre. Andie MacDowell, Anna Chancellor og Imelda Staunton er staute og flotte damer, og dette kan de sjøl om ingen noensinne har hørt om filmen deres. Jeg har. Jeg så den en gang i tida. De tre har en slags syforening. Der kommer de sammen og syter over dårlig sexliv mens de drikker gin og spiser godterier. Så finner MacDowell en yngre mann, og da syns de andre to damene at de skal få slutt på det skandaløse forholdet. De er med andre ord fordomsfulle og teite og misunnelige, slik jenter lærer allerede i barneskolen at de skal være. 2001.

Day watch

TV2 Film 23.00

terning 4 liten Denne russiske thrilleren heter «Dnevnoy dozor» og er en oppfølger til «Night watch» fra 2004. Lysets Vokter skal forsøke å redde sønnen sin så han ikke blir en av Mørkets Krigere. Sånt skjer. Regi ved Timur Bekmambetov. 2006.

Hardball

Showtime 21.00

terning 3 liten Nei, antakelig ikke. En actionfilm med Tony Curtis og Michael Dudikoff med navn «Bounty hunters II»? Handler om forbryter-bekjemper som får trøbbel md utålmodig kjæreste og bombe i huset, sånn at kjæresten hjelper ham igjen. 1 time, 35 minutter.

11:14

Silver 22.30

11.14-2

Hiløary Swank har sjelden noe å være glad for.

terning 5 liten Den halvfulle telefonsnakkeren Henry Thomas kjører på en mann på riksveien, og plutselig er han på flukt fra politiet.

Men hva han ikke vet: Påkjørslen er den paradoksale følgen av en uønska graviditet og en uovertruffen kynisme som skjedde et helt annet sted i minuttene før, og Greg Marcks intelligente bakvendtfortelling tar oss med til de som laget stegan tå røtne bord, som det heter i prøysensangen om hvem si skuld alt var.

Filmen er uventa elegant med alle sine snirklete omstendeligheter, og det oppstår en kyniskvittig driv i handlingen som minner oss på tilfeldighetens uendelige råskap. Skjebnen er som en toåring i krystallskapet, og her får vi se hvordan den utvikler sitt kompetente knuseri og såvidt kommer fram til den vanligste av alle moralregler: Syndens lodd er døden eller noe som likner veldig. Gode skuespillere i velskrevne roller. Menneskene har bare såvidt fortjent sine liv. 2003.

Point blank

TCM 21.00

point blank

Lee Marvin er den utslupne hevner.

terning 5 liten John Boorman laget thrilleren «Point Blank» i 1967, og den gang ble den urettferdig oversett. Lee Marvin spiller en mann som blir skutt av en utro kjæreste og elskeren hennes, og som to år seinere tar hevn. Angie Dickinson i kvinnelig hovedrolle. Skrevet av den kjente manusforfatteren Donald E. Westlake under et annet navn. 1 time, 32 minutter.

Straight time

TCM 22.30

terning 5 liten Dustin Hoffman-film fra 1978, regissert av Ulu Grosbard. Hoffman spiller en tjuv som forsøker å gå streit, men det går ikke. Han kommer i fengsel igjen, og da han blir løslatt, stjeler han tilsynsvergens bil og kaster seg ut i det frie, kriminelle livet. Theresa Russell, Harry Dean Stanton, Katy Bates, M. Emmet Walsh og Gary Busey er også med.

Onsdag 28.5. Netflix: Bakrus-film for avholdsfolk

 

The hangover part III

Netflix

terning 2 liten Vanskelig onsdag på normalkanalene, så i stedet tar vi en spesialservice. Netflix har lagt ut «Hangover, part III», og den er en bakrusfilm for avholdsfolk. Det er ikke mange av dem. Avholdsfolk lever stille og tilbaketrukne liv der de forsøker å ikke bli sett. Men noen har sett dem. 

hangover part III-2

Zach Galifianakis tar årets selfie.

For de andre blir det sånn: Dette er en skuffende Hangover om avholdsfolk. I løpet av altfor mange timer drikker menn som pleide være bevaringsverdige flatfyll-ofre, bare hver sin 0,25 halvliter meksikansk øl, og det er mindre enn dagsforbruket for russiske barnehagebarn. Resultatet er som frykta: Hangover-konseptet (blåruss-ord for gjentakelse) går Politiskolen-løypa: Etter en stilig ener kom en overraskende vittig toer, og treeren rammes av sommerstille idétørke som ville ha plaga Egypten i bibelhistorisk tid og sender forsøket på holdbar seriekomedie rett i dass med armene ute, sprikende bein og stygg shorts. 

Det starter bra. Zach Galifianakis (forsøk å si det etter en rotfylling) kommer kjørende nedover motorveien med en sjiraff i hengeren. Du tenker: Nei, de gjør det ikke. Du tenker det enda en gang. Begivenheter rundt det freda dyret (i California) og en grotesk hendelse som jeg ikke kan røpe av hensyn til nøbne spoiler-nevrotikere på østlandet, fører til at familien vil ha ekstrem-personligheten Alan på institusjon.

hangover part III

On the road again: Galifianakis, Bradley Cooper og Ed Helms.

Starten er overprodusert på samme måte som hvis man setter sammen fjorten tannhjul og et atomkraftverk for å helle kontorvann i pappkrus.

Du tenker. Haha. Da skal de nok ha en siste fest på lasarettet. Juhu! Arizona! Det skal de ikke. Etter TV-slapt småprat mellom utålmodige pårørende, kjører vennene ut i vindmølle-præriens land, og der blir de stansa av gangstere. Irrelevant, overraskende og gledesdrepende som en humrende julenisse i «Ringenes herre» kommer John Goodman veltende med altfor mange setninger, og han skal ha tak i Mr. Chow.

Mr. Chow var opprinnelig en sinnssyk party-kineser i toeren, og fordelen ved ham var ikke monologene. Mr. Chow har rømt fra fengsel i konfetti-opprør, og han skylder tralalala fordi han trallala en gang tida fra Marshall (Goodman) som nå vil tralalala. Alt må forklares hele tida, og filmen forvandles til en Rush Hour 4 eller en Jackie Chan-komedie der vitsen for eksempel er at OL-laget i bordtennis skal hoppe høyde over skrikende Hongkong-politimenn. Men det gjør de ikke her.Tre menn farter rundt og sier «What the f..k, the door is closed»-setninger uten spenst eller handlings-driv. Og så snakker de sammen om hva de skal gjøre videre. Fortsatt like edru og like lite skandaliserte.

Det skjer lite i filmen. Den har ingenting av den eksistensielle katarsis som rammer egentlig streite folk dagen etter at de har vært på fest og blitt irrasjonelle. Dette handler bare om at Mr. Chow er plagsom, og Ken Jeong er en mildest talt uferdig skuespiller som får deg til å føle at jippi er et så langt ord at Laurence Olivier burde ha sagt det. Forhandlingene mellom ham og de personlighetsfattige hovedpersonene er detaljrike og kjadrete, og jeg vil anbefale alle å forme høyre hånd til et andenebb ved å trekke tommelen opp mot flat håndflate og gjøre kvakk kvakk-bevegelser i kinomørket. Det hjelper ikke, men du får det i hvert fall moro i et par minutter.

Handlingen tar seg til Las Vegas der det vittigste som skjer er at Bradley Cooper detter to og en halv meter og står på beina. Mot slutten er Melissa McCarthy («Brides maids») med som småfrekk kjærlighets-vekkerske, og det er virkelig ikke for edru folk.Det måtte skje. Lufta går ut av prompeputa, og så blir Steve Guttenberg borte. 2013.

E.T.

Viasat4 21.30

e.t.

Drew Barrymore tar i mot den uheldige turisten.

terning 5 liten Det kan godt være at man ikke bør se denne filmen mer enn tretti år seinere, det er mulig at man ikke burde si tretti, men tredve i omtalen og det er mulig at den fremdeles er like kul. Rørende og dramatisk barnefilm om en amerikansk enslig mor-familie som får besøk av gjest fra verdensrommet. Steven Spielberg regisserte i 1982. 1 time, 55 minutter.

Alone in the woods

TV2 Film 17.30

terning 3 liten Ikke verdens mest kjente film, men det er i hvert fall en slags familiekomediekrim, og hvor ofte ser du det? Laraine Newman, Chick Venerra og flere til i det som faktisk er en slags «Home alone» i naturen. En guttunge kommer bort fra folka sine og oppdager skurker som er i ferd med å kidnappe millionærdatter. 1996.

Hard promises

TV2 Film 19.10

terning 4 liten Litt komplisert film fra 1992: Sissy Spacek er blitt så lei av at mannen William Petersen jobber langgt borte og aldri kan holde seg i ro på ett sted at hun vil skille seg fra ham og gifte seg om igjen. Men han kommer hjem og vil at alt skal bli bra igjen, og dattera liker ham og egentlig liker Spacek ham – men hvordan skal dette egentlig gå?

Syv uovervinnelige

TV2 Film 21.00

syv uovervinnelige

Steve McQueen var en av de tøffeste mennene den gang.

terning 5 liten «The magnificent seven» er en av de mest kjente og omtykte western-filmene etter krigen. John Sturges laget den etter Kurosawas «Syv samuraier», og den ble en stilig historie om syv revolvermenn som blir hyret for å forsvare en landsby i Mexico. I rollene Yul Brynner, Steve McQueen, Eli Wallach, Horst Buchholz, James Coburn, Charles Bronson og Robert Vaughn. 1960. 2 timer, 6 minutter.

The list

Showtime 17.55

terning 4 liten Ryan O’Neal og Mädchen Amick i en kanadisk thriller om prostituert som etter arrestasjonen truer med å offentliggjøre lista over kunder – og der står antakelig alt som fins av kjentfolk fra Martin Luther til eselet Tussi. Ikke det helt store. 2000. 1 time, 30 minutter.

The princess of Monpensier

Silver 22.30

princess of montpensier, the

Melanie Thierry og Gaspard Ulliel prøver parken.

terning 5 liten Den franske regissøren Bertrand Tavernier er han som laget den skjønne jazzfilmen «’Round midnight» i 1986, men denne filmen er fra 2010. Den handler fra urolige tider i det sekstende århundre og hndler om en kjærlighetshistorie og arrangert ekteskap for ei dame som blir gressenke og finner seksualiteten eller noe. Melanie Thierry spiller hovedrollen, og ellers er det faktisk Lambert Wilson og han som jeg ikke liker, Gaspard Ulliel. Laget etter en novelle av Madame De Lafayette.

Sweet bird of youth

TCM 21.00

terning 5 liten Glimrende Tennessee Williams-filmatisering fra 1962, der Paul Newman spiller mannen som kommer hjem til sørstatsbyen med den tidligere filmstjerna Geraldine Page og kommer i trøbbel med de lokale. Richard Brooks skrev manus og regisserte. Ed Begley (ikke junior) fikk Oscar for beste birolle. 2 timer.

Key Largo

TCM 23.05

key largo

Humphrey Bogart med Lauren Bacall, som han også var gift med.

terning 5 liten Stilig John Huston-thriller fra 1948, om gangstere som holder gjestene i et Florida-hotell som gisler mens stormen raser utenfor. Humphrey Bogart, Edward G. Robinson og Lauren Bacall i gode roller. Claire Trevor fikk Oscar for beste kvinnelige birolle. Blir muligens vist i computerfarga versjon, men den er laget i svar hvitt. 1 time, 41 minutter.

Tirsdag 27.5. – Grifters, og sentimentalitetens fettrand renner av

 

The grifters

Showtime 19.10

terning 5 liten En nesten glemt film som fortjener å bli sett som en slags forsinka nekrolog over den rensende, før-millenniske kynismen som plutselig ble kvalt av sentimentalitetens gigantiske folkepudding. «The grifters» er et Zalo-bad. Den klissete fettranda vil renne av deg.

grifters, the

Anjelica Huston spiller en mor du ikke ser på film hver dag.

Stephen Frears var i sin tid den bratteste nedoverbakken. Det nytter ikke om han startet med å regissere «Silkesvarten»-episoder for BBC. Menneskesynet hans var katastrofalt, som hos en mann som selger Holmenkollskien som kreftmedisin i Harlem, og den eneste grunnen til at han fortsatte med noe som helst, måtte være den filosofiske forbannelsen som la seg over oppblåsbare samvittigheter den dagen noen fant opp at mennesket har frie valg. Frears må se om vi virkelig velger feil ved hver eneste anledning.

Derfor finnes ingen gale eller psykopater i hans filmer. All elendigheten kommer fra folks egen styrbare feilbarlighet, og de viser en logisk evne til å omskape verdiene sine til ondskap som er hjerteskjærende.

Dette var egentlig før. Den aldrende Frears lager biografiske filmer, som er det verste og mest sentimentale jeg vet. Det finnes en pudding der hvor hjernen pleide være også hos de reine, bare man venter en stund.

grifters, the bening

Svart undertøy med gjennomsiktig morgenkåpe er ikke kult.

Thrillerdramaet «The Grifters» er en av mange deppe-genialiteter, der de siste restene som finnes av menneskelighet, en pervertert og forsømt ømhet mellom mor og barn, spilles bort i avansert falskneri og forgår i blodbad. John Cusack er småting-fikseren som ved skjebnens tilskikkelser havner i lår-klemma mellom den organiserte svindleren Anjelica Huston (som også er mammaen hans) og den intuitive kamikaze-konkubinen Annette Bening. Gjennom noen skjebnesvangre døgn forfølger de profesjons-instinktene og overlevelsesmekanismene sine og velger bort alt som kunne blitt godt og vakkert i livet. 1990. Jeg likte 1990.

Karate Kid

Viasat4 21.30

karate kid 1984

Ralph Macchio og Elisabeth Shue var jo uimotståelige.

terning 5 liten Den gode, første «Karate kid»-filmen der Ralph Macchio var en sjarmerende, spelemma yngling som kom til California sammen med moren og forsøkte å takle en ny verden ved å lære seg karate av Pat Morita. Elizabeth Shue er jenta, og «Rocky»-regissøren John G. Avildsen regisserte. Akseptabel underholdning. 1984. 2 timer, 6 minutter.

Banana Joe

TV2 Film 21.00

terning 3 liten Dette er en film fra Bud Spencer fra 1982. Du trenger ikke se den. TV2 Film er blitt met oppsamlingssted for gamle bensinstasjonsfilmer. Trist.

Blue juice

TV2 Film 00.35

terning 4 liten Dette er et ukjent ungdomskomediedrama om en surfer som ikke vil gifte seg, og det er greit nok. Men at filmen skulle være engelsk virker litt rart. JC er surferlegende i slutten av tjueåra, og midt i en venneflokk av uutholdelige dilemmaer må han bestemme seg for om han skal drive kafé med kjæresten Zeta-Jones eller om han skal reise rundt i verden. Ewan McGregor, Catherine Zeta-Jones, Sean Pertwee. 1995. 1 time, 35 minutter.

Control

Showtime 21.00

control

Ray Liotta med de galne auene.

terning 3 liten Noen filmer kommer fra merkelige steder. «Control» er sam-regissert av Tim Hunter (som laget «River’s edge» på åttitallet) og en merkelig amerikaner som heter Jonathan Baker og visstnok eier USAs ledende spa-senter. Han og kona Victoria har ei hjemmeside der det blant annet står: «November 20, 2004. Vi vil at alle skal vite at ja, vi er menneskelige og ja, det hender at vi krangler, men til slutt elsker vi hverandre».

Matt Dillon skulle ha spilt hovedrollen i «Control», men av uante grunner gikk rollen til det febrile blikkfenomenet Ray Liotta. Liotta spiller kynisk flergangsmorder med dum barndom, men i stedet for å henrette ham, bruker de vitenskapelige galningene ham til et vennligsinna farmasøytisk eksperiment. De gir Liotta piller som skal gjøre ham snill. I den følgende prosessen blir den arme tablettfangen grepet av dagenderpå-djupe depresjoner og vil oppsøke ett av ofrene sine – en skoleguttnaiv uansvarlighet som fører filmen inn i «Jaget»-sjiktet.

Underlige skikkelser opptrer underveis. Willem Dafoe framstiller en slags akademikerpadde med død sønn (det er for mange døde barn i filmer for tida). Den britiske melankoliker-eksporten Stephen Rea slipper nesten kinnene ned i golvet av bare bekymring for konsekvensene, og actionfilmenes militærbuksedame Michelle Rodriguez er blitt forståelsesflørtende frøken fra bilvaskerfirmaet. Jaja. 2004.

The princess of Monpensier

Silver 21.00

princess of montpensier, the

Melanie Thierry hisses opp av Gaspard Ulliel for flere hundre år siden.

terning 5 litenDen franske regissøren Bertrand Tavernier er han som laget den skjønne jazzfilmen «’Round midnight» i 1986, men denne filmen er fra 2010. Den handler fra urolige tider i det sekstende århundre og hndler om en kjærlighetshistorie og arrangert ekteskap for ei dame som blir gressenke og finner seksualiteten eller noe. Melanie Thierry spiller hovedrollen, og ellers er det faktisk Lambert Wilson og han som jeg ikke liker, Gaspard Ulliel. Laget etter en novelle av Madame De Lafayette.

How the west was won

TCM 21.00

how the west was won

James Stewart og hans kano i fremmed land.

terning 5 liten For en sann velsignelse av en sviskeklassiker. Henry Hathaway, John Ford og George Marshall regisserte dette episke dramaet om pionerene som på heltemodig vis stjal Amerika fra indianerne i 2 timer og 35 minutter. George Peppard i god rolle, Debbie Reynolds synger og ellers er de med: Gregory Peck, John Wayne, James Stewart, Henry Fonda, Carroll Baker. Spencer Tracy er fortelleren. 1962.

The comedians

TCM 23.30

terning 4 liten Elizabeth Taylor, Richard Burton, Alec Guinness, Peter Ustinov, Paul Ford, Lillian Gish, Raymond St. Jacques, Zakes Mokae, Roscoe Lee Brown,Gloria Foster, Georg Stanford Brown, James Earl Jones, Cicely Tyson er med, og det er liksom hele greia i Peter Glenvilles «The comedians», en filmatisering av Graham Greenes politiske drama fra Haiti. Laget i 1967. 2 timer, 40 minutter, men den ble bare laget i 2 timer, 28 minutter.

Mandag 26.5. VHS-menn er annerledes

 

The expendables

NRK3 21.25 og NRK1 00.45

terning 5 liten VHS-menn er annerledes. De sitter ikke ned og diskuterer om hvorvidt folk drakk i Dagbladet, og de støkker ikke hvis VG skriver at det blir en katastrofal flått-sommer. De bare gjør det de skal og må det de må, og de ber ikke Powerpoint-psykologer fortelle dem hvordan de skal leve livet. Her er VHS-mennene.

expendables, the

Sylvester Stallone og Jason Statham for de som ikke ønsker å snakke ut om ting.

Jeg skal ikke undervurdere lesere ved å skrive at «The expendables» mangler de kvalitetene som ville ha kastet nytt lys over Cuba-krisen. Det er heller ikke til å komme bort fra at Sylvester Stallone, Mickey Rourke, Arnold Schwarzenegger, Jet Li, Dolph Lundgren og Bruce Willis snart går for halv pris på bussen. Når Sylvester treffer Stirre-Sandra et sted ute i et etnisk-ivrig tangohelvete, må hun stå og se på at han tisser på naturen slik jenter ofte må når man følger dem hjem – og, vel, det tar sin tid. Men det egentlige opphavet til all overdreven action tar seg fortsatt bedre ut på lerretet enn femten meter Timberlake. VHS-menn var annerledes, og teipen krølla seg av begeistring som et oppheta dame-DNA.

Filmen starter i Somalia, der piratene har tatt feil amerikaner. Stallone dukker opp sammen med Englands testosteron-alibi Jason Statham, svenskenes svar på gamle Holmenkollen Dolph Lundgren og noen adekvate fyrer til. En av dem får en uventa sms, og så smeller det. Det fortsetter det med.

expendables, the-2

Treffer Jason noe? Antakelig ikke. Men han skyter.

Amerikanerne har i grunnen ikke vunnet noen krig siden nordstatene slo sørstatene, men disse mennene ville i hvert fall ha klart Liechtenstein aleine.

Creedence ruller musikk fra kassett-teipens dager, og så kjører Mickey Rourke inn i handlingen på Harley og er iført avtagbar meksikaner-maskering. Rourke pleide å se ut som en knetråkka trolldeig-gubbe, men han begynner å få orden på fjeset sitt, og dessuten kan han snakke. Rourke mumler fint, behagelig og lenge. Så dukker Bruce Willis og Californias guvernør opp i samme kirke, men de er bare med for premierefestens skyld og blir fort borte. De seriøse leiesoldatene drar til øya Vilena, der Eric Roberts går rundt med velstandsbrunt ONS-tryne med hvit snipp og ser ut som om han arva Erik Solérs frisør.

På det tidspunktet har Statham mista dama si, gutteklubben har tapt Gunnar (Lundgren) til narkomanien og det lokale selvstyret i Vilena gikk tapt til den amerikanske kapitalismen. Det varer ikke lenge. Det er en minneverdig scene for VHS-folket da Statham sitter i bare t-skjorta i fronten på Stallones fly og pøser maskingevær og brennende bensin. Etter hvert oppstår den fyrige feiring av kalifornisk nyttår som vi pyrofile kom for. Og Stallone tar en Rocky ved å bli seriøst banka opp. Bare innrøm det. Det er deilig.

«Doom»-forfatteren David Callaham har skrevet filmen sammen med regissør Stallone, og ingen av dem kommer til å motta utmerkelser fra kvinner i flate sko eller små menn med tjukke briller. Men det er stort at noen har giddet lage en nostalgisk muskel-action. Stallone brakk faktisk nakken i det avsluttende slagsmålet.

Ikke rart at Sandra Bullock sa at hun var interessert i å være med i toeren. 2010.

Elevator girl

TV2 Film 19.20

elevator girl

Heis-sex er omtrent som heis-musikk.

terning 3 liten Denne filmen har en virkelig sjelden handling. Det virker ikke tillitsvekkende når hovedpersonen en mann som bare deiter damer som kan virke fremmende på karrieren hans. Ingen lesbiske kranførere for Jonathan. Men så treffer han ei arbeiderklassejente med det fredagsskojne navnet Liberty Taylor i heisen, og de to forelsker seg. Men elevatorjenta skal virkelig ikke opp i livet, og så viser det seg at hun faktisk er ødeleggende for ambisjonene hans. Filmen er laget for TV med ukjente folk. 2010.

Kledd for mord

TV2 Film 21.00

dressed to kill

Angie Dickinson har skåret seg på tunfiskboksen.

terning 5 liten Brian De Palmas «Dressed to kill» er en av de beste thrillerne denne tirsdagen. Angie Dickinson er sensuell og kjærlighetslengtende og fører et farlig liv. Michael Caine spiller psykiateren hennes, Keith Gordon den triste computer-byggende sønnen som selv etterforsker og Nancy Allen er frisk prostituert. Engasjerende og egentlig også vittig og nifs historie. 1980. 1 time, 45 minutter.

Løver for lam

TV2 Film 22.55

løver for lam

Meryl Streep er samvittighetsramma journalist, og Tom Cruise spiller spinngalen politiker.

terning 5 liten Frykter du First House? Det er politikerne du skal være redd for. Se denne.

Gode politiske filmer fra USA er sjeldnere enn smil hos norske naturvernere. Men «Lions for lambs» er mystisk fascinerende, og jeg gikk rystet ut av kinosalen og så for meg Kristin Halvorsens ufattelige fordøyelse.

Filmen handler om krigen mot terror, men ikke som menneskerettighetsproblem. «Lions for lambs» er en både stillferdig og dramatisk fortelling om USAs maktesløshet, et snedig varsel om en stormakt som smuldrer fordi ingen vasker mugget av borgmurene og ingen fordriver hoffnarrene fra Capitol Hill.

Verden rundt 9/11 er full av konspirasjonsteorier – dette er en konstellasjonsteori: Folket er flott, men sviktes av udugelige politikere som holdes i live av unnfalne og økonomisk feige medier.

På kontoret til republikaneren og senator-hauken Tom Cruise sitter bekymringens mor Meryl Streep som journalist for en TV-kanal, og politikeren forteller om hvordan krigen i Afghanistan skal vinnes med enda en ny metode: Amerikanske soldater skal sitte på alle fjelltoppene, sånn at de kan se Taliban. Det høres ut som rå satire, men i filmen framfører krigsteoretikeren dette med uforstyrrelig overtalelsesevne.

På kontoret til den sekstiåttete universitetsprofessoren Robert Redford sitter en talentfull, men oppgitt ung amerikaner og argumenterer for å gi opp studiet i statsvitenskap, for landet blir likevel styrt av kyniske, hyklerske idioter, og hvem vil være en av dem?

Redford argumenterer for at man ihvertfall oppnår å ha gjort noe med sitt engasjement, og han framhever de to stjernestudentene Michael Pena og Derek Luke som fant ut at de ville bruke Forsvaret som en trampoline og samtidig gjøre noe for landet sitt.

På en fjelltopp i Afghanistan sitter Redfords to ideal-studenter livstruende skadd fordi de meldte seg inn i et idioti som kan ta pusten fra den mest hardføre heimevernsoffiser. De kunne vært norske soldater.

Hjemme i redaksjonen oppdager Meryl Streep at hun er medskyldig i alle USAs fallitter og at hun er betalt av en prinsippløs, privatkapitalistisk multimedie-bedrift som teller seere, men kanskje kan bli ansvarlig for at USA i neste omgang får en president som atombomber verden.

Den kryptiske tittelen er hentet fra et sitat om britiske soldaters tapperhet: De var løver som ble ledet av lam. Fotfolka er tapre og stolte og intelligente, og lederne er udugelige klovner.

Nesten hele filmen består av samtaler. Skuespillerne er enkle og gode. Replikkene er forståelige og nesten pedagogiske. Virkningen er litt rar. Du får følelsen av å se noe du visste hele tida, men det var igrunnen ingen hensikt i å gjøre oppmerksom på det.

Det var i sin tid et mirakel at ikke Norge mistet sin flertallsregjering på grunn av Afghanistan om kort tid. Så filmen handler om oss også. 2007.

Amos & Andrew

TV2 Film 00.25

amos and andrew

«Nei. Det var Petter som kjørte»

terning 5 liten Samuel L. Jackson kommer til det nye sommerhuset sitt akkurat da middelklassen går kveldstur og får se en svart mann i det de tror er hvit manns hus. Full utrykning i de hvites reservat. I fengselet sitter småtyven og småjente-forføreren Nicolas Cage og venter på pizzaen og pizzajenta. Stedets sheriff stiller i borgermestervalget. En frilans TV-journalist renner forbi med kameramannen sin. Så starter en paradoksal, ondskapsfullt skrevet historie om fordommer og politisk tåpelighet som er skjønn og stor helt fram til slutt. 1993. 1 time, 32 minutter.

The fall

Showtime 19.05

terning 5 liten Og så til de som vil se «The fall». De er så skeptiske og elitistiske TV-brukere at de nekter å se filmer med menn som spiser rødt kjøtt. Jeg tror ikke noen i «The fall» har klanderverdige egenskaper.

Filmen er fantastisk på alle nivåer. På et sykehus utenfor Los Angeles i 1920: En skadd stuntmann med kjærlighetssorg blir venner med ei lita jente som har brukket arm. For at hun skal hjelpe ham med ting han ikke kan gjøre, omskaper han historien om seg sjøl til en anakronistisk fantasi med underlige helteskikkelser anført av Aleksander den store i ostegult utendørslys og rare kostymer.

Fiksjon og fakta fusjonerer i fantasien til den lille jenta, som til slutt forlanger at livet skal ha håp. «Det er min historie,» sier stuntmannen. «Den er min også,» svarer femåringen.

Utsøkt og sjelden underholdning. 2006.

Wolf Creek

Showtime 22.30

wolf creek

The sun was coming up, and I was crawling down the road.

terning 1 Det kommer mye skit på film. Denne er nøyaktig dobbelt ille som det meste. Først forteller filmen en byssende, humpete og liksom-realistisk halvtime om tre unge (ye fancy ‘im, I kno’) på utkant-tur i Australia. Deretter forfaller filmen til en detaljert og utspekulert voldsbruk som verken har noe med realisme eller underholdning å gjøre.

«Wolf Creek» er en problematisk film å forholde seg til. Den skal bygge på autentisk historie. Det sanne oppsto sånn: En gang i nær fortid kom en ung australier stavrende ut av villmarka og påsto at han sammen med to britiske jenter var blitt kidnappet og mishandlet av utkant-harryen Mick, som holdt til ved nedlagt gruve et sted bortenfor alt. Politiet fant aldri dette stedet. De fant aldri Mick. De fant aldri jentene. De fant rett og slett ikke noen ting av det den unge mannen fortalte.

Filmen bygger hele sin virkelighet på en mystisk påstand.

Og like ille: Voldens eneste mulige øyenvitne så aldri at jentene ble mishandlet eller drept. All sadismen i filmen har filmskaperne dikta opp – i halvdokumentarismens skjenda navn – som eksotisk underholdning. De har brukt en tvilsom historie og den antatte mordet på to jenter til de mest avskyelige scenene jeg har sett på kino siden møkkasleppet «Saw 2». De har også konstruert en Crocodile Dundee-karikatur som seriemorder-modell uten å ha grunnlag for det og uten å tenke gjennom at mange vil tro de ser en virkelig historie.

Det er løgnaktig, usympatisk og urutinert gjort. 2005.

Talk radio

Silver 19.00

terning 3 liten Dette er celebre greier, men jeg likte det ikke. Eric Bogosian spiller hovedrollen i filmatisering av sitt eget teaterstykke om en radiosnakker som angriper verden med kommersiell aggresjon, men plutselig en dag rammes av den virkeligheten han manipulerer med. Inspirert av en sann historie om en radiomann som ble myrdet av en nynazist. Oliver Stone regisserte denne lite tiltalende filmen. Alec Baldwin og Ellen Greene er også med. 1988.

The wrestler

Silver 22.45

wrestler, the

Marisa Tomei og Mickey Rourke er rørende sammen.

terning 6 liten Mickey Rourke er uformelig som en Batman-skurk og mild som ei speiderjente, men som mannsbilde skremmer og rører han. Legenden Rourke kroppsliggjør på en sviende måte glemte kjønnsrolle-paradokser.

I kultharryfilmen «Harley Davidson and The Marlboro Man» (1991) formulerte Mickey Rourkes rollefigur et berusende macho-credo på en sånn måte at det søkk i alle 1980-tallsskadede menn i førtiårskrise: «It’s better to be cool and dead than uncool and alive».

Nå kommer på en måte slutten på den setningen. I «The wrestler» spiller Rourke den amerikanske bryterlegenden Randy The Ram som på legens anbefaling og med snilt sinn forsøker å bli en sunn familiemann og lojal lønnsmottaker.

Det går ikke så bra, og så kan vi egentlig velge hva vi tror om det:

Under strikkevesten din banker et varmt samfunnshjerte som forteller at kulhet er en trist tvang som fører folk til bortkasta liv, bedriten egosentrisitet og patetiske forsøk på å repetere alt det de var. En guttunge har spilt Harry Potter den gang brillene var større enn hjernen, og han forsøker å være Potter resten av livet. En tidligere fotballspiller vil helst forbli Boddaen på vingen i busskø på Kongsgård.

Randy The Ram kjører en Dodge Ram van med Guns ‘n Roses-klassikere på guffe, han har langt heavy-hår, han bor i campingvogn og har ømhetskontakt med strippere og barfluer. Men når han kommer inn i det litt forsofne bakrommet til små-wrestlerne, er han en legende. De småsjabby motstrømsbryterne respekterer ham. De tar i ham og snakker språket hans. Med hygiene-hette i delikatessedisken er han en temma dyrehageløve, en mann uten klør og tenner.

Under skinnjakken din banker et stolt og sint mannehjerte som sier at det er bedre å være dau enn tam. Hvis vi tar ett skritt til side og husker at regissøren Darren Aronofsky i sin tid laget katastrofefilmen om bedøvelsessamfunnets absolutte illusjonstvang («Requiem for a dream»), går det an å se «The wrestler» som et eksistensielt mareritt, en film om å være noe så sterkt at det overtar deg. Rourkes kultroller får en ettertid. Karismatikeren Harry Angel («Angel heart») finner det egentlige helvetet. Den avsindig kulfrakka elskeren John i «9 ½ weeks» ser at kjærlighet ikke utføres med en stilig isklump, men ei varm hand. Chinaski fra «Barfly» forsøker å bli en tilpassa sosialfamiliedemokrat.

Mickey Rourke er nesten for bra i rollen, for filmen handler så sterkt om ham som kroppsødelegger og fortidsmonster at det skygger litt for historien. Rourke har ikke ansikt lenger, men en slags Gotham City-klump. Troverdigheten er nesten smertefull når han utfører martyriske underholdnings-avskyeligheter i æreløse små bakgårdslokaler.

Det er en stygg og trist film. Den har en lang pine, som også finnes i Marisa Tomeis slitte ansikt og oppgitte blikk når hun kler av seg som om det var en fabrikkjobb. Men hun fornedrer seg for å forsørge sønnen sin, og Rourke gjør det fordi han er mann og fordi det faktisk er sånn han er. Førtiårskrisa var hard nok. Prøv å være 57. 2008.

The haunting

TCM 21.00

haunting, the

Julie Harris og Claire Bloom med akutt søvnvanske.

terning 5 liten «The haunting» fra 1963 er en stilig svart hvitt skrekkfilm om en gruppe som flytter inn i et gammel New England-hus for å undersøke om det spøker der. Julie Harris, Russ Tamblyn og Claire Bloom på rollelista. Spilt inn i England. 1 time, 52 minutter.

Søndag 25.5. De Niro i høytidelig samurai-action

 

Ronin

Viasat4 23.50

terning 5 liten Kresent. Egentlig en film for dårlig utevær og lunt innevær da man kan konsentrere seg om å se film. Men OK. Det er grenser for hvor lenge man kan sitte på terrassen eller i hgen uten å bli grepet av eksistensiell uro.

Dette er estetisert silke-action, og den kombinerer to at de snedigste tradisjonene i klassisk bevegelses-underholdning: Vold skal relateres til japanske myter, og biljakter skal fortrinsvis foregå på Rivieraen.

ronin

Robert De Niro som moderne vestlig samurai i Europa.

Veteranen John Frankenheimers «Ronin» har èn viktig ting i tillegg: Robert De Niro spiller moderne samurai-kriger (muligens uten mester) med en tilstedeværenhets-intelligens som gjør at man får følelsen av å se sin første film. Når De Niro har den rette rollen, blir han virkeligere enn datoen og åndedrettet, samtidig som han er mystisk og manuelt enkel.

Åpningen av filmen er så bra at den gjør vondt. I en fargefotografering som higer etter forløsende fattigdom og asketisk svart hvitt kommer De Niro slepende gjennom dystre Paris-gater og ser ut som om han er på vei til Woody Allens «Skygger og tåke». Han går inn i en lysfattig nattekafè, han gjemmer en pistol, han setter opp en bakdør, han tar en drink, han veksler blikk, og plutselig er filmen i gang innenfor en postmoderne, under-eksaltert luksus-stemning der alt skal kunne skje. Det er noe kvasi-europeisk og pseudo-sivilisert over «Ronin», som om noen har oppdaget at actionkrim var en høytidelig ting som ikke burde eddiemurphiseres, og så feirer de gjensynet med skamløs stil-patos.

ronin-2

Jean Reno som moderne vestlig samurai i Europa.

Åpningen av filmen holder fram. Den tilrettelegger betingelsene for at til og med en biljakt i Paris’ tabu-ramma veitunneller virker utsøkt, og den lager ei gullramme rundt de Niros presise og uutgrunnelige musketer-skikkelse.

I handlingen finnes det irer, russisk mafia, CIA og andre uverdige action-fenomener som man skulle tro ville virke parodiske uansett hvor de forekom. Men Frankenheimers nostalgiske supertreff hever seg over alle smålige hensyn og bekrefter det vi egentlig vet om verden: Regler er for de dumme og ubehjelpelige. De flinke kan gjøre hva de vil. La oss tilegne den dama med fingeren, Anja Andersen, idrettshistoriens stiligste utøver før Northug. 1998.

Karma Cameleon

NRK1 00.50

terning 4 liten Dette er filmen om Boy George som var vokalist i Culture Club og ble uvenner med foreldrene fordi han kledde seg feminint. 2010.

Reisen til India

NRK2 22.25

terning 4 liten «A passage to India» er en gammel, glemt kosefilm for koloni-avhengige anglofile. Judy Davis, James Fox osv i en film av David Lean. Adela kommer til India for å besøke sin forlovede, men det fører til at hun må ta et oppgjør med alt. 1984.

Haywire

NRK3 21.00

haywire

Gina Carano er ikke ei Powerpoint-dame.

terning 4 liten Regissøren Stephen Soderbergh er ikke en saftig fyr. Han kunne nok spise vannmelon uten å søle på sandalene sine.

Den stiliserte agent-thrilleren «Haywire» handler om ei agentdame som av uvisse, men sikkert urettferdige grunner, blir lyst i bann av arbeidsgiverne sine, og derfor forsøker de å ta livet av henne. Har du sett «Salt» med Angelina Jolie? Sånn er filmen ikke.

Hovedpersonen spilles av Gina Carano, som i det virkelige livet er thaibokser med internasjonale seire og sånn. Det vil si at en god del av bevegelsene antakelig skjedde. Det betyr også at en god del kampscener er litt for lange og ser ut som oppvisninger.

Carano spiller forfatter-dattera Mallory som blir så forfulgt av den identitetsfattige agentbransjen at hun tar gisselbil og forteller historien sin. Det betyr at du må holde rede på kronologi-krumpspring og intrigante menn fra næringslivets elitedivisjon samt alle de velkledde regjeringsfolka som pleide å forfølge Bourne. Det er til og med så ille at den gledesløse Michael Fassbender dukker opp for å få juling i hotellrom.

For dama banker alle. Spansk politi detter og jamrer som Barcelona-spillere. Ewan McGregor. Antonio Banderas med poetskjegg uten enderim. Channing Tatum. Soderbergh lager filmen i et litt innegult skyggelys som kan virke kult om man har anlegg for det. Dette er stil-action for hipstere og korrespondenter og konsonanter og konsulenter. Litt småskeiv men ikke så ille at den kan få priser. 2011.

Push

NRK3 00.25

push

Chris Evans og Dakota Fanning på rømmen.

terning 4 liten Denne actionfilmen har jeg ikke hørt om, og det bør bety at NRK ikke bare har fått den gratis, men de har fått ei eske med kroneis med jordbær på kjøpet. Dakota Fanning, Camilla Belle og Chris Evans i en historie om to amerikanere med særlige egenskaper som må finne ei jente i Hong Kong før den onde amerikanske regjeringen gjør det. Og så må de komme seg ut av den lyssky jobben sin. For den amerikanske regjeringen. 2009.

The weather man

TVNorge 00.25

weather man, the

Far og sønn: Michael Caine og Nicolas Cage.

terning 5 liten Dette var en gang i 2005 ukas mest overraskende innsiktsfilm. Ikke overraskende for de som allerede liker Nicolas Cage mentalt skjøre balanse så godt at de ville være villige til å kjøpe den på jernbanetoaletter, for de vet hva de får når The Cageman spille sårbar mediekjendis som egentlig bomma på alle de viktige tingene i livet, mens han i grunnen bare forsøker å imponere faren sin. Heller ikke for de ubeskjedne elskerne av Michael Caine, for Caine er som et slags univers. Man føler seg som akvarie-eier når man leier en Caine-film. En liten verden blir en del av stua, og i den flyttes sandsteinfjeset til den lakoniske bekengelen Michael rundt og er universets ufødte midte. Hvis det noensinne blir danna et nytt univers, er Michael Caine det eneste som blir beholdt fra vårt. Han er så uanstrengt. Han kan vente på bussen og få det til å se ut som en sentimentalt-ironisk handling. Ikke at han venter på bussen. Den venter på ham.

Filmen vil heller ikke overraske de som skjønner at tilstedeværelsen av ei tjukk datter betyr at filmen skal få et sigende tyngdepunkt. Den tjukke dattera vil alltid være i manusforfatterens bevissthet som en form for fortellermagnetisme – hun suger interessen. Hun er som et svart hål.

Dette er filmen: Nicolas Cage spiller en TV-værmann i Chicago. Kona har gått fra ham. Dattera har feil klær. Han er sønn av en kjent forfatter, som plutselig begynner å dø av kreft før sønnen får bevist at han er en fantastisk amerikansk suksess, sjøl om rånene hiver fastfood etter ham fra bilene sine. Værmannen lever i et eksistensielt vakuum. Han er ikke en fiasko, det er bare det at suksessen hans ikke teller på samme måte som den gjør med andre mennesker. Han har fått utdelt en ugyldig karriere og lurer på hva grunnen er.

Filmen er laget med et fravær av følelser som er vittig og samtidig bevisst usannsynlig. Man forteller en historie som ingen skal trenge å identifisere seg med, og følgelig går det an å kjenne seg igjen. Kopierer du virkeligheten, vil ingen føle seg truffet. 2005.

Management

FEM 21.00

forretningskvinnen

Forretningskvinnen Jennifer Aniston har det moro med harryen Steve Zahn.

terning 3 liten I «Management» spiller Jennifer Aniston en handelsreisende i kunst. Hun har korpie-skjørt og knitrestrømper, og hun sitter med pc på fanget på motellromsenga og ser ut som hår under armene. Manageren på motellet spilles av Zahn, og han er praktiserende rumpe-fetisjist, altså halvt utvokst annenklassing. Begeistring for livets baksider forårsaker at han forelsker seg i den triste reisedama, og det får etter hvert katastrofale resultater. «Du kan ta på rumpa mi, men da må du gå etterpå», er ikke av de store replikkene det året.

Zahn pleide å se ut som rabisplaga prærieulv, men han har roet seg. Mannen ser ennå ut som en misbruker av varehus-shampoo som er dømt til livsvarig campingvogn, men han klarer å sutre på seg bordkant-sex, som egentlig kommer inn under kategorien uskjønne møbel-misbruk, og han følger etter korpistinnen til Baltimore. Der deler hun ut Burger King-rabatter til hjemløse og matfrie og går på yoga og gifter seg med en fullstendig rabiat psykopat, spilt Woody Harrelson uten gyldige vokaler eller konsonanter.

Jo. Jeg innrømmer at dette kan virke vittig når jeg forteller om det. Men filmen er laget med en uvesentliggjørende energi-svakhet som man antakelig har tenkt skulle være stemning. Den latterliggjør kjærligheten som livsmotivasjon og får livet til å se ut som en glemt skittentøykurv. 2008.

Trust

FEM 22.55

trust

Clive Owen og Catherine Keener har en alvorsprat med dattera.

terning 4 liten David Schwimmer har regissert denne dramathrilleren om ei naiv jente som blir utsatt for seksualforbryter på nettet. Dermed blir foreldrene Clive Owen og Catherine Keener veldig forskrekka, og familien lider. 2010.

Hevnen er søt

TV3 23.55

hevnen er søt

Matthew Broderick og Meg Ryan er søte sammen.

terning 5 liten Matthew Broderick er astronom med Charlie Brown-sjel, men fordi objektet for hans kjærlighets teleskop har svikta ham til fordel for fysisk fremmelig og fallosofisk franskmann, utvikler han seg til en forskrekka hevner. Meg Ryan ønsker å ty til mer dramatiske åtgjerder enn å rettlede småfluene i morgen-yoghurten med Gibran-sitater, derfor har hun sminka seg med kullstift og kledd seg i pappajente-skinn. Matthew og Meg kriger med kakerlakker på gulvet, men jo mer elendighet eks-kjærestene utsettes for, desto gladere blir de i hverandre. «Addicted to love» varer i 1 time, 40 minutter. 1997.

Death race

Viasat4 22.00

death race

Jason Statham er aldri søt sammen.

terning 5 liten Heng med! Jason Statham er urettmessig innlosjert fengselsfange rundt år 3000 eller før da verdensøkonomien har brutt sammen, Aftenbladet har gått tilbake til bredformat, fengslene er private og MadMax-biler forstyrrer gatelivet som befordrere av tungt artilleri.

Paul W.S. Anderson har laget en ny versjon av Paul Bartels «Death race 2000» fra 1975, en film der David Carradine stilte mot Sylvester Stallone, produsert av Roger Corman.

«Resident evil»-regissøren har laget en sprek sci-fi-bilfilm som starter med at de oppsagte smelteverksarbeiderne setter i gang en futuristisk versjon av Menstadslaget, og etter det kommer Jason S. i buret til Joan Allen. Hun er bilfrik, fengselsdirektør og psykopat, og derfor har den blinde maleren sminka bort den smale munnen så hun likner ei sexdokke eller Betty Boop. I fengselet finnes også de Statham skal hevne seg på, og så girer filmen seg opp til et øredøvende drivstoff-misbruk som kommer til å vekke naboens barn. På filmer som dette skal lyden egentlig være så høy at popcorn hopper ut av krystallbollene sine.

Filmen handler om at han skal race noen andre voldsfanger i kampvogner for å få friheten. 2008.

Buried

TV2 Film 21.00

buried

Her hviler Ryan Reynolds. RIP.

terning 2 liten For sikkerhets skyld sjekket jeg om igjen at «Buried» faktisk bare handler om en mann som ligger nedgravd i ei kiste, og så skjer det ikke mer. Jeg kunne jo ha sovna på kino og gått glipp av den scenen der han og Harrison Ford kjempet mot lakengjengen fra lastebilplanet og deretter måtte svømme nakne med Anna Anka.

Det skjer ikke. Han bare ligger der. Ryan Reynolds spiller rett nok med en situasjonskorrekt forskremthet, men han ligger bare der. Regissøren Rodrigo Cortes er en halvung spanjol som antakelig har fått for seg at han skal lage den umulige filmen. Den som aldri forlater stedet, den som har feil slutt. Han har klart det.

Reynolds får oppfylt den klassiske skuespiller-drømmen om å være den eneste aktøren i grava. Dessuten må filmen ha vært så billig at regissøren kunne finansiert den med ølpanten sin.

Reynolds er begravd uti ørkenen i Irak. Han har med mobilen sin, så egentlig kunne han ha lagt ut melding på Facebook, latt Gowalla fortelle hvor han befant seg hvis ikke Google Maps gjorde det – og femten astrologer, ti yoga-instruktører og sytten tusen bloggere ville ha stått og gravd før det hadde gått tjue minutter, og så ville de ha kasta diktatoren for Irak-ørkenen i samme slengen. Eller Afghanistan. Han kunne også ha ringt eBay for å by på en spade. Men han ringer altså 911. Jaja.

Mannen er en enkel lastebilsjåfør fra USA, og du tenker hele tida «Hematt tel jul, hematt tel jul». Kanskje ikke. 2010.

Death defying acts

TV2 Film 22.45

death defying acts

Guy Pearce er Houdini og Catherine Zeta-Jones er antakelig en dame han ikke kan fri seg fra.

terning 4 liten Og dette vil dere garantert se: Guy Pearce spiller Houdini. Catherine Zeta-Jones er en synsk dame som skal forsøke å lure den kjente utbryter-artisten. De skal late som om de kontakter Houdinis døde mamma, som han hadde et vanskelig forhold til. Men Harry faller i hormonenes lenker, og det samme gjør den skotske damen. Alt sammen foregår i 1926, og filmen er britisk-australsk. 2007.

Lørdag 24.5.– Lørdag: Havne på kjøret, drite på draget

 

Hangover 2

TVNorge 21.30

terning 5 liten Den viktigste kilden til innsikt & underholdning er vanlige menneskers evne til å havne i uforutsigbart trøbbel. Man tror skaperverket er rasjonelt helt til man går til handelslaget for Biola og tippekuponger og våkner tatovert i en svart hvitt Hamsun-roman og har overtatt garden til Sylvi Listhaug.

hangover part 2

Ed Helms, Bradley Cooper og Zach Galifianakis vandrer med ape i Bangkoks gater.

Jeg har vokst opp med i den tro at Ingmar Bergman var det vittigste som fantes, så når jeg syntes det var moro hele tida, så vil i hvert fall dere kose dere. Og ta med bestemor fra Ombo. Gi henne St. Hallvard på Solo-flaske.

Hangover-prosjektet tilhører de fastlåste fortidsmytene som de fleste vil behandle med tilbakeholden skepsis: Kan ikke gjøres om igjen. Men OK. Du skal ikke gifte deg om igjen heller, og det gjør den litt finslige og salige tannlegen Stu. Siden brura er fra Thailand, havner han og kameratene der i bryllup. Bradley Cooper med sjekkehåret. Pappfjeset Ed Helms. Zach Galinifianakis i den psykotisk-infantile rollen som mamboende syndrombarn i førtiårsalderen.

De skulle bare ta en eneste øl på stranda, og de våkner i et hotellrom som Bukowski kunne ha forsmådd, med en avkutta finger, en ansiktstatovering, en røykende apekatt som tukler med pelsdings i senga. Og de har mistet bruras bror, den 16-årige Teddy.

hangover part 2 -2

Born to be wild.

Jeg kan jo ikke fortelle mer.

Men la meg spørre: Hvordan tror dere at munken i rullestol havna på politikammeret, og hva skal de i et No Shit Faraway Rambo-kloster, hvorfor kjefter silkeråskinnet Paul Giamatti sånn før Davids ætt blir forsmedelig oversprøyta av svineblod? Bangkok tok dem.

Slutten er pysete sjøl om Mike Tyson dukker opp igjen, men ellers skifter filmen nydelig mellom det underformulerte og det overdrevne på en måte som holder deg henrykt. Teknikken med å fortelle om opprydninga i stedet for rotet er fortsatt bra, og skuespillerne takler den krevende tilstanden av reflektert panikk.

Det er vedvarende moro. 2011.

Haywire

NRK1 23.20

haywire

Gina Carano spiller den tøffe dama.

terning 4 liten Regissøren Stephen Soderbergh er ikke en saftig fyr. Han kunne nok spise vannmelon uten å søle på sandalene sine.

Den stiliserte agent-thrilleren «Haywire» handler om ei agentdame som av uvisse, men sikkert urettferdige grunner, blir lyst i bann av arbeidsgiverne sine, og derfor forsøker de å ta livet av henne. Har du sett «Salt» med Angelina Jolie? Sånn er filmen ikke.

Hovedpersonen spilles av Gina Carano, som i det virkelige livet er thaibokser med internasjonale seire og sånn. Det vil si at en god del av bevegelsene antakelig skjedde. Det betyr også at en god del kampscener er litt for lange og ser ut som oppvisninger.

Carano spiller forfatter-dattera Mallory som blir så forfulgt av den identitetsfattige agentbransjen at hun tar gisselbil og forteller historien sin. Det betyr at du må holde rede på kronologi-krumpspring og intrigante menn fra næringslivets elitedivisjon samt alle de velkledde regjeringsfolka som pleide å forfølge Bourne. Det er til og med så ille at den gledesløse Michael Fassbender dukker opp for å få juling i hotellrom.

For dama banker alle. Spansk politi detter og jamrer som Barcelona-spillere. Ewan McGregor. Antonio Banderas med poetskjegg uten enderim. Channing Tatum. Soderbergh lager filmen i et litt innegult skyggelys som kan virke kult om man har anlegg for det. Dette er stil-action for hipstere og korrespondenter og konsonanter og konsulenter. Litt småskeiv men ikke så ille at den kan få priser. 2011.

Lust. caution

NRK2 23.45

terning 4 liten «Lust, caution» kan du allerede nå se som oppvarmer til julefilmen «Max Manus», for den handler om motstandskjempernes sjel. Filmen er en så dryg vandring i utpensla tidskoloritt at den kinesiske muren vil virke kjapp, men stilen er intelligent dvelende og figurene er fascinerende enkle.

Wei Tang spiller en kinesisk studine som blir med i kinesisk motstandsgruppe under den japanske okkupasjonen i 1942. De unge idealistene vil ta quislingen Yee. For å komme til ham bruker de den unge jenta, som ikke bare blir venner med rikingen, men også elskerinnen hans.

Hva skjer da med kvinnens sjel når de hun beundrer, gjør henne til hore? 2007.

Street kings

NRK3 21.25

street kings

Keanu Reeves i ny utgave.

terning 5 liten Keanu Reeves spiller heftig politiaction, og den er til og med tøffere enn Blomster-Finn.

Én gang til: Det tunge, inneslutta barnet Reeves fra «Speed» og «Matrix» er besluttsom og kompromissløs voldspurk.

Jeg vet ikke hvem som har ansvaret for denne suksessen egentlig. Regissøren David Ayer har valgt en sein åttitallsstil. Den er tett fotografert, har forseggjorte, rytmesterke replikker mellom stammekrigere i LAPD Vice, og den er på tross av sine 1 time og 50 minutter konstruert med en sammenhengende action- og dramaspenning uten sentimentalitet og uten lange forklaringer. Denne filmen tråkker på som en dopa konkurransesyklist i Karpatene (æh, dårlig bilde), og den slipper aldri taket. Hemmeligheten ligger i kontinuiteten. Aldri la publikum få sjansen til å tenke seg om, bare kjør på. «Street kings» tilhører typen energisløse-film.

Keanu spiller galningen i avdelingen. Han går inn i morderstinne leiligheter og skyter alle før de har rukket å tilkalle rettighetene sine, og midi-aminen Forest Whitaker er sjefen som redder ham hver gang. Så oppstår den pinlige situasjonen at Keanu er til stede da kollegaen som sladret på ham, blir skutt tusen ganger tusen av to maskerte kioskranere.

Avdelingen får ham også ut av den situasjonen, og selv en etterforsker med Keanus hjerneskader (påført hver gang trommehinnene ble trykt inn i skallen på grunn av skuddsalvene) syns det er noe rart her.

Det er. Bak den naive vigilantepurkens suksess skjuler det seg en dyster konspirasjon. Historien er basert på et gammelt manus av spesialisten James Ellroy, og det betyr for eksempel at det faktisk finnes en tilforlatelig sjangerlogikk som gjør at handlingspøsinga ikke virker helt urimelig. 2008.

Sherlock Holmes: The scarlet claw

Norsk TV2 22.15

terning 4 liten Sherlock-film fra 1944 med Basil Rathbone. Handler om at mange tror at et monster drepte mannen med kutta hals, men ikke Sherlock.

Vegas

Norsk TV2 00.55

terning 3 liten For meg ukjent norsk film om ungdom som havner på ungdomshjem og har en felles drøm. 2009.

Syv uovervinnelige

TV2 Zebra 21.00

syv uovervinnelige

Steve McQueen som en av de uovervinnelige.

terning 5 liten «The magnificent seven» er en av de mest kjente og omtykte western-filmene etter krigen. Verdenskrigen. Den med Hitler og de. John Sturges laget den etter Kurosawas «Syv samuraier», og den ble en stilig historie om syv revolvermenn som blir hyret for å forsvare en landsby i Mexico. I rollene Yul Brynner, Steve McQueen, Eli Wallach, Horst Buchholz, James Coburn, Charles Bronson og Robert Vaughn. 1960. 2 timer, 6 minutter.

En dandy drar vest

TV2 Zebra 23.30

terning 3 liten Terence Hill spiller en ung mann som helst vil lese poesi, men blir tvunget til ville vesten for å bli en mann. 1972.

Falling down

TVNorge 01.15

falling down

Michael Douglas tar opp verden med Barbara Hershey.

terning 5 liten Denne filmen blir mer aktuell for hvert år. Michael Douglas spiller en arbeidsløs fly-ingeniør som plutselig gjør opprør mot det politiske korrekte, nedslarva USA midt på motorveien, går fra bilen sin på vei hjem til sin fraskilte kone og sin datters fødselsdag. På veien utvikler han seg til en tungt bevæpnet hevner på vegne av det hvite borgerskapet som har sett alle verdiene sine bli ødelagt. Et sterkt og provoserende komediedrama med glimrende Douglas i hovedrollen. Robert Duvall er politimann, Barbara Hershey og Tuesday Weld hustruer. Joel Schumacher regisserte i 1993. 1 time, 55 minutter.

The game plan

FEM 19.40

terning 4 liten The Rock tar en Renberg. En amerikansk fotballkaster oppdager at han har en åtte år gammel datter. Dwayne Johnson tilbringer følgelig kvalitetstid med Madison Pettis, og Kyra Sedgwick dukker også opp. Familiekomedie fra 2007.

The whole ten yards

FEM 22.00

whole ten yards, the

Matthew Perry, Bruce Willis og en utrolig død fugl.

terning 4 liten I 2000 var «The whole nine yards» en fiffig kriminalkomedie om en undertrykt tannlege som blir tvunget til å angi den berykta nabogangsteren med nytt navn. Da oppfølgeren starter, har den ekskriminelle Willis flyttet til Mexico med fruen Amanda Peet, og der støver han huset i klassisk husfrue-antrekk, men dessverre dingler støvbæreren som på uvanna import-tulipan.

Det kan være noe der. Hvis du lager en film der Bruce Willis er impotent, mister du både de kvinnelige og de mannlige tilskuerne. Tilbake er bare sosionomene.

Men egentlig er ikke denne komedien så ille. Matthew Perrys oppkjasa komedietalent blir aldri mer sjokkerende nytt, men man trives med det. Bruce Willis tilhører de evige og de opprinnelige ting, og han er en uutslettelig ressurs som kommer til å interessere DVD-gjengerne lenge etter at Roland Emmerich har nerflømt jorda for tjuende gang.

Den hevngjerrige gangsteren Kevin Pollak forsøker å få has på Willis nok en gang. Da våkner mannen med kluten, og plutselig gjenopptar han manndommen som når Lazarus letter på øyelokka og Willoch plutselig blir intervjua på TV.

Ingenting virkelig stilig skjer, men filmen er underholdende på den interfamiliære måten. Willis og Perry tilhører slekta. Man koser seg med dem, sjøl om de er litt rare, slik slektninger ofte er. 2004.

Mannen i mitt liv

TV3 19.30

terning 4 liten «The object of my affection» er en romantisk dramakomedie, der Paul Rudd spiller homofile George og Jennifer Aniston er Nina som blir forelska i ham, akkurat som i «The next best thing» med Madonna. Hun blir gravid også, akkurat som i Madonna-filmen. Homofile George kan bli surrogat-far. Nicholas Hytner laget denne filmen i 1998, og han er mannen som regisserte «The madness of King George». 1 time, 50 minutter.

Pretty woman

TV3 21.30

pretty woman

Litt kvalmt i våre dager: Richard Gere sjekker opp hora Julia Roberts.

terning 4 liten En av de søteste og snilleste kombinasjonene av Askepott og «Cabirias netter» og en av de største publikumssuksessene i 1990. Julia Roberts spiller en sjelelig upletta luksusprostituert som treffer den rike mannen Richard Gere og innleder et littegrann vanskelig kjærlighetsforhold. Laura San Giacomo spiller frisk venninne og Hector Elizondo sjarmerte alle som hotell-concierge. Filmen ble laget før det gikk opp for folk at horer er sexslaver og trafficking-ofre, og horekunder er sosialt dysfunksjonelle psykopater uten evne til å relativisere sin egen adferd overfor andre mennesker. 1 time, 55 minutter.

Water for elephants

TV3 23.35

vann til elefantene

Robert Pattinson og Reese Witherspoon er snille med dyr.

terning 5 liten Ut av armoden i USA 1929 kommer den ulykkesramma veterinærstudenten Robert Pattinson og får jobb som dyrepasser i sirkuset til Benzini Brothers. Der får han se direktørens hustru Reese Witherspoon. Hun er overjordisk tynnkledd, fjern og farlig. Sammen blir hun og den unge gutten vakre og klassiske som et nipspar på en tantekommode, de er som ei sviende skillingsvise i svermende d-dur eller som en urtypisk amerikansk roman om uhåndterlig skjebne-erotikk og smertefull og risikabel utroskap.

Sirkuset er filmet i skamløst skjønne farger, romantikken er ureflektert og deilig som et minne om 32. juli og dyra er vennlige og vakre og verneverdige. Direktøren er en nydelig ond dyremishandler, gudskjelov. Kanskje er det Pattinson-fjeset i det sukkertøyrosa morgenlyset du vil huske, kanskje en skamslått elefant. Men når Pattinson etter mye bukseverk kysser Witherspoon, da kommer du til å kjenne det i hypofysen. Dette er nok hva vi kaller jentefilm, men i ubevokta øyeblikk finnes det antakelig et gen for de søte elefantene hos menn også. 2011.

Drive

Viasat4 24.00

drive

Aku aku-fjeset Ryan Gosling og Helene Harefrøken Carey Mulligan.

terning 4 liten Jeg har alltid følt at den danske «Pusher»-regissøren Nicholas Winding Refn var en psykotisk jålekopp, men i amerikanske «Drive» har han fått til noen så uvanlig kule thriller-scener at mannen burde bli ei stjerne av Tarantino-format.

I lange perioder er «Drive» en nytelse. Den starter med kanskje den beste drive-away-scenen jeg noensinne har sett. Ryan Gosling er på en måte amerikansk ungdoms høytidelige Yoda, bortsett fra at han snakker mindre enn leketøy og har stivere fjes enn frysetørka lateks. Han manøvrerer fluktbilen og to ranere med en nesten filosofisk innsikt bort fra åstedet, og da ser innelukketheten hans ut som en hypnotisert kvalifikasjon. Han er en jedi-ridder.

Men Winding Refn består av 78 prosent Skandinavia, og hvis du gir ham sjansen til å synke ned i de tause, gudsbesatte myrlandskap der hans gledesløse landsmenn går rundt og sier «Davs» uten å mene noe med det, så blir han der. Det gjør Gosling også. I lange scener sitter han og ser fram for seg, eller han utprøver taushet slik idrettsungdom konkurrerer i å holde pusten under vann.

Det finnes ikke mange frodige hønsebur på bussen i norden. Der sitter folk med Keanu Reeves-masker og stirrer framfor seg som om de trener på døden. Frodighet er heller ikke Winding Refns fremste karaktertrekk som filmkunstner, og i «Drive» ser folka for langsomt og uforklart ut som om de kjenner hemmeligheten fra Da Vinci-koden og når som helst kan komme til å presentere seg som Jesu tippoldebarn.

Det er plagsomt. Hovedpersonen treffer på ei skjønn lita nesten-alenemamma (Carey Mulligan) som likner på Solveig Hareide fra norsk barne-TV og har så søt sønn at sjåføren Gosling blir rammet av familie-besettelse. Fremdeles vet vi ingenting om han. De to stirrer på hverandre som katt og gullfisk, men uten egentlig sult. Filmen etablerer en solid platonisk über-love som til sjuende og sist fører til at den sjelelig medtatte fluktsjåføren involverer seg for å redde nylig utsluppet forbryter-ektemann med fengselsgjeld. Det går ganske ille. 2011.

Lolita

TCM 21.00

lolita

Sue Lyon spilte den teite jentungen.

terning 4 liten Stanley Kubrick fikk en forferdelig medfart for sitt nevrotiske drama «Lolita» etter Vladimir Nabokovs beryktede roman om en middelaldrende mann som har et seksuelt forhold til en 14 år gammel jente. Pauline Kael skrev at filmen er så klønete strukturert at man må lure på hva som egentlig ble filmet, men kuttet ut og om slutten egentlig skulle ha vært begynnelsen. I dag er filmen en klassiker. James Mason gjør en interessant, hypokondrisk elsker-rolle og Sue Lyon er ei komplisert lita jente. Shelley Winters og Peter Sellers er også med. Nabokov ble Oscar-nominert for manus etter egen roman. 2 timer, 32 minutter. 1962. Svart hvitt.

Telefon

TCM 23.30

terning 5 liten «Telefon» er en litt stilig og fiks spionthriller fra 1977 der Charles Bronson spiller en russisk agent som skal forsøke å stanse en hypnotiserte spioner fra å utføre sabotasjehandlinger i USA. Lee Remick er også med, samt Donald Pleasence, og manuskriptet er skrevet av kjente folk som Sterling Silliphant og Peter Hyams, etter Walter Wagers roman. 1 time, 42 minutter.

Fredag 23.5. Kul animasjons-rotte på cuisinen

 

Rottatouille

TV2 Film 18.55

terning 5 liten Ingenting fryder meg mer enn en film som såvidt jeg kan skjønne driver åpenlys gjøn med fransk mat. Dessuten handler den om ei rotte. Rotte på kjøkkenet er revvolusjonært på den djupt eksistensielle måten. Det er mot-humor.

rottatouille

Ei genial rotte på kjøkkenet. Panikk.

Slik blir denne filmen sviska i rosinen: «Ratatouille» er en intelligent og fartsfylt, mat-parodierende animasjonsfilm av det aller beste slaget. Vi vet alle at de fleste barnefilmene er laget for voksne. Denne handler altså om ei rotte, og alle historier om rodenter skal ha pastellfarga helsides-tegninger og ligge i barnehylla.

Men filmen handler egentlig om mat, og det med rotta var bare for å lokke småbarnsforeldre og skilte fedre med helgevakt til kinosalene i sin tid. Det er ikke mange barn under 12 år som har et forhold til steking av ostesufflé, og hvis de har, går de ikke rundt og briefer med det.

Som vi vet av norske skoledebatter er barna ikke så opptatt av ytelser heller. Så når rotta hjelper den evneveike kjøkkengutten med å skape fantastiske ny-smaker, er det større sjanse for at prosessen speiler en spesielt vellykka finans-pooler i Skagenfondene enn unger i sandslott-alderen.

rottatouille-2

Det dumme mennesket oppdager det andre kjønnet.

Rotta har imidlertid utviklingsproblemer med familien: Den vil at han ikke skal bli til noe. Tenåringer med videregående hverdagsvegring vil bli rørt til tårer.

Alle som har spist grønnsaksgrapset ratatouille vil gripe humoren som følger med fantasien om at det går an å gjøre en guddommelig versjon av grauten. Men det handler det om. Den begavede matrotta Remy hjelper mennesket med rottetullet sitt. Og tro det eller ei. Det blir en vittig, intelligent, fartsfylt og poetisk animasjonsfilm som overgår de fleste.

Det er nå man skal avslutte med bon apetit, så det gjør jeg ikke, siden all mat som det tar mer enn 20 minutter å lage representerer fascistisk misbruk av tid som er stjålet fra pc-en eller mobilen.

Fanboys

NRK1 01.40

terning 4 liten Komisk krim-eventyr fra 2008 – en gjeng med Star Wars-tilhengere drar av gårde til Skywalker Ranch for å stjele en tidlig kopi av filmen. Sam Huntington og Dan Fogler.

Limbo

NRK3 00.45

limbo

OK, her er hun igjen, sutrete dame i vannet- Line Verndal.

terning 2 liten Dette er en filmtype som jeg er aktiv motstander av. Den dvelende, konflikt-siklende sirklingen rundt et sentimentalt utspekulert Ingenting som skal forestille å bare være en følsom og fin framstilling av at det er ikke så lett eller at det er så lett eller at huff, hva kan ikke skje så langt fra folk. Dette er en supernorsk huff-film, og hovedpersonen går rundt i en slags metaforisk morgenkåpe og lider med like stor variasjon som et bjørketre hvis du spikker fliser av det, en telefonstolpe hvis det regner. Hun føler seg ikke helt vel i de svartes land, for hun får ikke stryke klærne sine.

Nå skal jeg si noe overflødig: Man blir ikke intellektuell av å like kjedelige filmer, man blir kjedelig. Man blir ikke følsom av å være upoengtert. Man blir uklar.

Denne filmen skildrer en besøkende ingeniørfrue i Trinidad i et tempo som truet med å ta livet av meg. Likegyldigheten er nesten smertefull, for menneskene dratter hensiktsløst rundt i en slags evig søndagsettermiddag med den ubestemmelige utålmodigheten som oppstår i ferjekø. Dama ser konstant ut som om hun ikke er glad i noen, og det sentimentale fraværet av livs-engasjement er ikke sympatisk eller interessant. Hun lever et privilegert liv med barn hun har valgt å få, og misnøyen hennes er tydeligvis ikke begrunnet, den er bare et uttrykk for et manglende innhold som folk i grunnen ikke kan skylde på andre enn seg selv. Så viser det seg at mannen er utro. Den bedratte ser enda mer ut slik hun gjorde hele tida.

Line Verndal spiller en oppsiktsvekkende dårlig rolle. Hun fullfører hele filmen som en uflidd sjel med oppsperra øyne, og man skjønner verken hvem hun er eller hva hun ønsker seg. Lena Endre og Bryan Brown er ikke store opplevelser de heller, men de ser i hvert fall ikke forsteina ut. 2010.

Catwoman

Norsk TV2 23.55

catwoman

Sharon Stone og Halle Berry. Etter Berrys ansiktsuttrrykk å dømme kan vi være glad for at vi ikke ser hvor Stone har hendene.

terning 2 liten «Catwoman» på TV er ikke akkurat noe å dyppe halen i sausen for. På katters vis forsøker filmen å smiske for alt som har tilgang til tunfisk, men fordi den er uten hjerte og forstand, utretter den aldri annet enn mekanisk maling og murring. Firkløveret Halle Berry, Benjamin Bratt, Sharon Stone og Lambert Wilson må antakelig være antikarismaens apokalyptiske ryttere. De bringer med seg en kjedsomhet som føles som sparkling av humøret.

Halle Berry er allerede fra starten silikonsøt på en kraftløs måte, og Benjamin Bratt er virkelig en så rå avknapp at trykkefingeren rykker jevnlig fra første gang han viser seg på skjermen. Det kunne aldri ha blitt bra. Da kattedama begynner å vandre rundt i impregnert undertøy, blir det selvsagt spesielt ille, for ukledde midtpådagen-kvinner skal egentlig ha sneip i munnviken og papilotter i håret.

«Catwoman» tilhører i likhet med mange tegneserie-baserte filmer de politiske morosakene som slår seg sjøl så hardt på kjeften at de burde blitt suppedrikkere. Handlingen har en Dagfinn-streng brodd mot kosmetikkindustrien, samtidig som den er overdådig basert på dorissminking og driver karosseribona seksualflørt på en måte som i gamle dager ble brukt til hip hop-videoer eller bilsalg. Halle Berrys forsøk på erotiske ansiktsuttrykk ville ført til at hun ble utstemt av ungkarsfestivalen på Eriksmoen i Suldal også på en dag med lavt skydekke og laber sikt.

I tillegg har filmen årets mest rotete slagsmål. Bevegelsene til kattedama minner mest om et slideshow. Jeg er lei for det. Men! I ettertankens dulgte belysning kan jeg godt tenke meg at filmen funker som nostalgisk restematsmåltid og vil glede noen som opplevde fine ting for ti år siden. 2004.

28 uker senere

Norsk TV2 01.55

28 uker senere

Robert Carlyle på landet forfulgt av døde folk.

terning 5 liten Det er ikke bra i Norge nå. I følge klima-Lamaene skulle det vært kaldt og vått, og så blir det bare varme og sommer i stedet. Det er ikke bra. First House står antakelig bak, siden den ene sjefen har bil med bensinmotor.

Det er ikke bra i England heller. På landet har Robert Carlyle og kona barrikadert seg i et barmhjertig mørke, men så kommer zombie-vampyrene rett gjennom veggene med umettelige munner og demonstrerer en oppsiktsvekkende versjon av kjøttets lyst. Dette er skapninger som til og med ville ha spist kebab edru. The hills are alive. Da stikker Carlyle.

Juan Carlos Fresnadillos oppfølger til «28 days later…» handler mest om at amerikanske soldater skal forsøke seg som Irak-okkupanter i et virusherja London. Men som i Bagdad er fienden aldri død. Plutselig sprer ny-smitten seg hastigere enn influensa i barnehage, og vernemakta må ty til ressurs-effektiv ekstremhelbredelse: De dreper alt som rører seg.

En kvinnelig lege, en deprimert skarpskytter og Carlyles to barn rømmer fra både zombier og soldater gjennom et London som bærer preg av at husprisene falt fryktelig fort.

Filmen foregår i et middelaldersk mørke, og du bør se den mens det ennå er vinter, for i mai vil bare de med blendingsgardiner se noe annet enn speilbildet av sin egen katastrofe-bleikhet i TV-skjermen.

«28 weeks later» er mer spennende enn vampyrfilmer pleier å være. Filmen har 18 års aldersgrense. Det betyr at ingen over 18 år har godt av å se den. 2007.

The white buffalo

TV2 Zebra 21.15

terning 4 liten Særegent western-villmark-eventyr fra 1977. Charles Bronson spiller en slags Haisommer-handling der han jakter og jakter på en hvit bøffel gjennom mytiske landskap. Han treffer også en indianer som heter Crazy Horse, noe som gjør ferden enda mer autentisk. Filmen ble laget av en sær og ujevn britisk action-regissør som het J. Lee Thompson og laget «Kanonene på Navarone».

Coyote Ugly

FEM 21.50

coyote ugly

Og her feirer Sylvi Listhaug at landbruksforhandlingene med Venstre ble brutt.

terning 4 liten Kultfilm og nåtids-feminisme for festorientert tskjorte-ungdom om jenter som driver kreativ bar med sang og fyll. Det mest interessante ved den er Piper Perabo, som slo igjennom og er en av de nye store. Maria Bello, Izabella Miko, Tyra Banks, Melanie Lynskey, LeAnn Rimes – og Adam Garcia, som egentlig er danser fra Australia. 2000.

Terminator Salvation

TV3 21.30

terminator salvation

Moon Bloodgood og Sam Worthington, uvaska og seriøse.

terning 5 liten Og her er filmen dere egentlig skal se.

Historien starter med en lovende samtale mellom den dødsdømte Marcus (maskulint framført av Sam Worthington) og en døende og skallete Helena Bonham Carter. Livets kyss mellom de døde åpner for et sjokkerende bomberaid mot utvortes paraboler. Du kommer inn i en helt annen estetikk enn venta: Fargene er så veike og bleike at de ser ut som strålingsofre eller utbrukte mobil-displayer. Verdens hovedingrediens er kloakkbrun og motbydelig stygg, hudfargene har mistet vitaminer og proteiner og pigment, det er som om alle ble svidde i en usynlig sandstorm.

Midt oppe i dette kommer Christian Bale som John Connor og bærer tunge håndvåpen uten antydning til ironi. Han likner litt på lærlingen i Star Wars-spillet «The force unleashed» og stålsetter den heftige handlingen med en desperasjon som Bale virkelig er god på. Han ser ikke akkurat ut som en skjortefin meningmanns-MacGyver i klonekrigen. Etter at USA har forsvart Irak og Afghanistan i mange år, er soldatromantikk blitt Hollywoods nostalgiske publikums-agn, slik det var like etter annen verdenskrig. Bale ser ut som en GI John.

Opprører-miljøet rundt ham er også retro. Byene er ødelagte, og maskinene kriger videre mot sultne og trøtte mennesker. De bor som Mad Max-imitatorer i all slags istykker-revet skrap. En av dem er guttungen Kyle Reese (Anton Yelchin), som ble spilt av Michael Biehn i 1984. Han og den stumme leverandør-ungen Star er virkelig som åttitalls-ikoner i postwar-melankolien. Fillete, storøyde og alvorlige i restene av en nerbomba sivilisasjon.

Den brunbleike fargesjukdommen gjør at filmen ikke ser ut som en mekanoflørt med de tekno-glade. Det er noe usunt og primitivt med de herjende terminatorene, som om de var sjuke dyr eller zombier. De beveger seg som udøde og likner mer på en rusten Lada enn en nybona Ferrari. Triste T-600-maskiner og noen nye T-800 er ute for å ta livet av opprøreren Connors pappa mens han ennå er barn, og Connor kommer fra framtida for å fikse på det. Det er Connor som sier «I’ll be back» i denne filmen, sjøl om det plutselig dukker fram en naken Arnold fra klonefabrikken.

Mesteparten av «Terminator Salvation» er ubremsa action med drønn som kommer til å riste løs skruene fra lårhals-operasjonen og batteriledningene til pacemakeren. Innimellom kommer du til å ønske at menneskene så ut slik de gjør i «Hotel Cæsar». Men McGs robotkamp blir aldri visuelt behagelig. Så hygg dere med styggheten! 2009.

Bokseren

Viasat4 01.55

bokseren

Se så fine de er: Emily Watson og Daniel Day-Lewis.

terning 5 liten Jim Sheridans «The boxer» er først og fremst et oppgjør med gate-militær IRA-romantikk og en slags veivalg-stake for historisk forvirra nord-irer.

På den ene sida i filmen står opprøreren Danny (Daniel Day-Lewis) som kommer sjelesjuk ut av fengsel etter 14 år og misliker militante amatør-politikere som truer unge gutter til å bilbombe uskyldige forbipasserende. På den andre sida står IRA-fanatikerne som forsøker å holde i gang en tapt krig ved å late som om den handler om solidaritet med fengsla kamerater. Midt imellom dem står den moderate IRA-lederen i seriøs Trotskij-frakk og dattera hans Maggie (Emily Watson), som er ekskjæreste med Danny og gift med en fange.

De to i midten må velge side, og det gjør de. 1997. 1 time, 50 minutter.

Lord of war

TV2 Film 21.00

lord of war-2

Nicolas Cage, Jared Leto og det amerikanske våpensalg-flagget.

terning 3 liten «Lord of war» røper med smilende alvor at du aldri må bli våpenhandler sjøl om lønna er fristende, samtidig som du sitter og håper at det skal gå bra for Nicolas Cage og familien hans.

Dette er «Gudfaren»-syndromet. Synsvinkelen ligger så fascistisk sentimentalt hos forbryteren at du helst ville ha bedt ham til middag og oppretta en ukedag med hans navn.

Cage spiller en amerikansk ukrainer som i ordrike fortellerscener utvikler seg til internasjonal våpenhandler. Cages jålete fantasi-fakter frakter ham fra krigssone til krigssone, og han innvier oss i sin kyniske geskjeft med lakonisk antihumor. Antihumor er pansergjennomtrengende. Til og med høytidelige gipsskaller og ubevegelige jernhoder skjønner at våpensmugling egentlig er moro, men at regissøren må imitere brynrynk. Krigskremmeren erverver seg uforklarlig rikdom, blir gift med en småhviskende supermodell og omgås kule afrikanske diktatorer som om de var pubvenner. Egentlig syns vi det er steinbra og fortjent.

Men «Lord of war» blir til slutt for dum. Den imiterte tenksomheten skaller av som akvarell på porselen, for filmen har ikke noe holdbart underlag. Underholdsblod (sånt som beriker filmselskaper) flyter feststemt, kvinner tripper nakne forbi slik de gjør i strippeklubber og Afrika ser som vanlig ut som Monkeyland mens replikkene i filmen slimer ned av sin egen overfladiske medlidelse. Det eneste som mangler er at en spesiallaget U-2-sang velter over bildene.

«Lord of war» er ille som fenomen og såvidt akseptabel som underholdning. Det finnes gode scener, sjøl om de fleste forteller med så drøvtygt overtydelighet at et diebarn kunne ha svelgt unna uten å få kolikk. Risikotillegg: Nicolas Cage har vanskelige kunder. 2005.

Detention

Showtime 21.00

terning 3 liten Sidney J. Furie er en veteran når det gjelder å lage actionfilmer uten godt rykte. Dolph Lundgren spiller en gymnaslærer som blir tatt til fange i skolen av voldelige narkobanditter – og som kjemper sammen med elevene sine. Ingen likte egentlig denne filmen fra 2003, men den flegmatiske svensken har sin tilhengerskare.

The Sicilian girl

Showtime 22.35

sicilian girl, the

Veronica D’Agostino tar opp kampen mot mafiaen.

terning 4 liten Hva tror handlingen beskriver når filmtittelen er «The Sicilian girl». Ei jente som opplever sitt livs romanse på kasino-doen i Monte Carlo og siden drar til New York for å deite Sandra Bullock og bli mote-fotograf? Nei. Du tror det handler om ur-mafiaen i Italia. Og du har helt rett. «The Sicilian girl» er en autentisk historie om ei siciliansk jente som ble varsler og martyr. Filmen er ikke dårlig, men den er en pliktøvelse i respekt for de døde, og etter hvert blir du så sugen på en overraskelse at du ville blitt oppglødd hvis Paris Hilton kom innom og viste fram mutten sin. Mutt er en liten hund. Skam deg.

Jurister som syns det er viktig for nordmenn å være motstandere av mafiaen på Sicilia, vil ha en fin kveld. 2009.

Everything’s gone green

Silver 19.00

terning 3 liten Douglas Coupland har skrevet et filmmanus som sikkert kunne vært interessant i en helt annen verden, hvis man for eksempel var griserøkter i Saudi-Arabia og nettopp hørte «Yellow submarine» på internettradio mens man følte at Aurlandsko ville vært fint å ha.

Paulo Costanzo spiller en nedtrykt underyter som undrer seg over verden, der folk gjør alt for å tjene penger. Han jobber med å intervjue lotto-vinnere samtidig som han på et uhensiktsmessig vis forsøker å bli kjæreste med Ming. Filmen kunne handlet om hvor ulykkelige menneskene blir av å vinne penger eller Idol. Det ville også ha vært som en minnerik minimalist-ettermiddag med Erlend Loe. Men i stedet fortaper den seg virkelig i uutforska alminnelighet og en irriterende kjærlighetsdauskap som burde ført til inndragning av venstre hjerteklaff. Dra til Skottland. Klatre i trær. Bli frisk. 2006.

House of wax

TCM 21.00

house of wax 1953

Artificielt kolorert Phyllis Kirk i skrekkens hus.

terning 5 liten «House of wax» er en grøsser fra 1953 der Vincent Price spiller en hevngjerrig skulptør som gjengir sitt tapte liv ved å bruke levende mennesker som skulpturer. Charles Bronson er med under navnet Charles Buchinsky. 1 time, 28 minutter.

Ride the high country

TCM 22.30

terning 5 liten Regnet som en av Sam Peckinpahs fineste filmer. Den handler om to revolvermenn som vokter gullast og reflekterer over hvordan livet artet seg for dem. Randolph Scott og Joel McCrea i hovedrollene. 1962. 1 time, 36 minutter.

Torsdag 22.5. – To kjaka-tunge giganter

 

Righteous kill

Max 21.30

terning 4 liten «Righteous kill» er en politikrim som er akkurat så tung i kjakene og dyster i auene som en film med Al Pacino og Robert De Niro skal være. Her mangler ingenting, bortsett fra det udefinerbare.

Den forrige politifilmen de to spilte var selvsagt «Heat» i 1995, og alle kommer til å skrive det, så jeg må ta det med for ikke å virke idiotisk. Men Jon Avnets drama-aktige dystopi likner ikke mye på Michael Manns macho-dyrkelse. Det er som om mennene siden den gang er blitt så sletne at bare viljen driver dem videre.

rightheous kill-2

Se på disse to trynene. Ikke akkurat Justin Bieber, men evige. Robert De Niro og Al Pacino.

De Niro har ervervet seg så mye kjøtt rundt det stikkende aggresjonsblikket at det er så vidt ansiktet henger på kraniet. Han ser ut som ei ubuden bikkje i hagen, han ser ut som en kusjuk avlsokse, han ser ut som en mann med fjerne minner om følelser.

Pacino har også dynefolder som henger nedover fjeset som restene av tvilsom visdom, men han er en annen type. Han er kvikk og offensiv, og ser litt velstelt ut, omtrent slik Morgan Andersen blir i 65 års alderen.

De er politi-partnere i New York, som er stedet der illusjonene kommer sammen for å dø. I Woody Allens NY gjør de det med blotting av nervøst snakk om livet. I NYPD består gravtalen av uengasjerte sarkasmer og onde verbalvaner. En dag blir en barnemorder frikjent av det rettssystemet som Woody og hans medpyser har innført, og da våkner følelsene likevel i De Niro, og han planter en skitten pistol hos forbryteren sånn at han går i fengsel for noe annet.

Det er ikke bra, men det er rettferdig. Fra der av handler filmen om at utøvelse av rettferdighet på ett eller annet tidspunkt blir viktigere for en politimann enn å følge loven. Det er på sikt uholdbart for en mann å vite den egentlige forskjellen på rett og galt hver eneste dag i livet uten å kunne gjøre noe med det. Tidlig i filmen får vi se at én av dem tilstår fjorten drap på flimrende videotape.

Men det er her noe mangler. Filmen er ikke skjerpa nok til å fortelle en skikkelig historie. Den er ikke rask nok til å være helt spennende. Den er ikke overgiven nok til at stjernemennene funkler. Begge er glimrende. Men glimrende er hvem de er. Urovekkende er hva de burde vært. 2008.

Limbo

NRK1 23.55

limbo

Line Verndal bader, men betaler til kreftforeningen for det om.

terning 2 liten Dette er en filmtype som jeg er aktiv motstander av. Den dvelende, konflikt-siklende sirklingen rundt et sentimentalt utspekulert Ingenting som skal forestille å bare være en følsom og fin framstilling av at det er ikke så lett eller at det er så lett eller at huff, hva kan ikke skje så langt fra folk. Dette er en supernorsk huff-film, og hovedpersonen går rundt i en slags metaforisk morgenkåpe og lider med like stor variasjon som et bjørketre hvis du spikker fliser av det, en telefonstolpe hvis det regner. Hun føler seg ikke helt vel i de svartes land, for hun får ikke stryke klærne sine.

Nå skal jeg si noe overflødig: Man blir ikke intellektuell av å like kjedelige filmer, man blir kjedelig. Man blir ikke følsom av å være upoengtert. Man blir uklar.

Denne filmen skildrer en besøkende ingeniørfrue i Trinidad i et tempo som truet med å ta livet av meg. Likegyldigheten er nesten smertefull, for menneskene dratter hensiktsløst rundt i en slags evig søndagsettermiddag med den ubestemmelige utålmodigheten som oppstår i ferjekø. Dama ser konstant ut som om hun ikke er glad i noen, og det sentimentale fraværet av livs-engasjement er ikke sympatisk eller interessant. Hun lever et privilegert liv med barn hun har valgt å få, og misnøyen hennes er tydeligvis ikke begrunnet, den er bare et uttrykk for et manglende innhold som folk i grunnen ikke kan skylde på andre enn seg selv. Så viser det seg at mannen er utro. Den bedratte ser enda mer ut slik hun gjorde hele tida.

Line Verndal spiller en oppsiktsvekkende dårlig rolle. Hun fullfører hele filmen som en uflidd sjel med oppsperra øyne, og man skjønner verken hvem hun er eller hva hun ønsker seg. Lena Endre og Bryan Brown er ikke store opplevelser de heller, men de ser i hvert fall ikke forsteina ut. 2010.

The great raid

TV2 Film 21.00

great raid, the

Ikke akkurat det mest spennende bildet av Joseph Fiennes.

terning 3 liten På nittitallet var John Dahl en velkommen kultfigur som regisserte «Red Rock West» og gledet tilhengerne av trist krim. Tida går. «The great raid» handler om amerikanske krigsfangers skjebne hos de grusomme japanerne på Filippinene, og ingen skal si at den er preget av tilbakelent råskap, mild ettertanke eller tilgivelse ved aldring. Bare geografi-ukyndige med varig svekka sjelsevner vil kjøpe Sony-ting etter denne glansa voldsopplevelsen.

Dahl er blitt en sindig estetiker som nyter synet av ting. Joseph Fiennes sitter der som en smalna Steve McQueen og er krigsfangeleirens hostende småkonge. Dama hans spilles av Connie Nielsen, og hun driver motstandskampen i Manila så langt at japanerne kjefter alvorlig på henne. I noen skogholt åtte kilometer unna kommer invasjonsstyrken til James Franco og Benjamin Bratt sigende som ei høsttreig Viking-rekke – og kanskje når kavaleriet fram i tide. Kanskje dør helten. Kanskje dør heltinna.

Filmen er vellaget, men vitaminfattig og sjølopptatt, og selv G.I. Joe-hordene vil bli hurtig utålmodige av den litt gammelmodige dvelinga. 2005.

 

Pieces of April

TV2 Film 00.50

pieces of April

Katie Holmes sammen med søppelsekker, så dette er realisme.

terning 4 liten Merkverdig ukjent dramakomedie med Katie Holmes – jo, det er henne. Noen har kalt dette amerikansk kitchen sink-realisme; det vil si at den ser engelsk ut i stedet for kalifornisk. En utfrika datter ber sin døende mor og resten av familien til Thanksgiving middag i en leilighet på nedre New York østside. Men middagsforberedelser er ikke lette. Mange likte denne filmen. 2003.

Doomsday

Showtime 21.00

RHONA MITRA as DDS Major Eden Sinclair in an action-thriller about an elite group of specialists dispatched into a still-quarantined country to retrieve a cure to a dreaded virus...by any means necessary--"DOOMSDAY".

Mel Gibson gjenfødt som Rhona Mitra før sin død.

terning 3 liten Hvis Gud noensinne skulle finne på å gjenføde Mel Gibson, burde det skje i Rhona Mitras stillongs-vennlige voldsskikkelse. Hun kan det der med å se mandig og rå ut.

Menn er ikke så tøffe. De fleste skuespillerne har tatt ballett-timer, de leser kosmetikkorienterte bransjeblader, kjøper Björn Borg-undertøy som likner jenteboksers og bor sammen med en katt som heter Sam etter Humphrey Bogart. Mitra har Sigourney Weavers uengasjerte mellomleder-fjernhet, hun har litt av det Las Vegas-glatte Jamie Lee Curtis-fjeset og hun går rundt med den kroppen som kona til David Beckham forsøker å kjøpe på Legevakten.

Oberst Mitra sendes inn i Skottlands anarkistiske pønkerhelvete for å finne motgiften til et av disse evindelige dødsvirusene som rammer Storbritannia fordi folka spiser fisk fra avispapir, og hun fortrekker verken landminer eller synkeminer etter hvert som torturister og borgherrer forgriper seg.

«Doomsday» er en halv-nostalgisk, kvasi-kul voldsfilm fra Blodsprutmoen. Den leker litt «Flukten fra New York», den sveiver innom Mad Max-filmene og vedlikeholder behovet for epidemiske skrekkfilmer fra England. Erklært ufyselige myndigheter i London (halvhjerta sekundert av det bekymra eldrebarnet Bob Hoskins) har gitt opp Skottland og overlatt skottene til byllepestdøden og anarkiet. Helt til noen ser levende skotter fra satellitt og får det for seg at dr. Kane fant en motgift. Det ville vært fint, for nå spyr også londonerne.

Tause med-soldater har litt pinlige filmnavn som Chandler, Carpenter og Miller, og sammen med enøyde Mitra invaderer de Skottland. Der hersker først de ville etterkommerne av Sex Pistols med et vedvarende volds- og raveparty som kommer til å påvirke fremtidige års russefester i Kongeparken. Vel framme forlater regissøren hensiktsmessigheten og kaster seg blod-drukken og festglad ut i noe man kan kalle volds-dogme-stil: Alle kampscener er filmet så rotete at du ikke ville ha oppdaget det om tærne dine forsvant.

Filmen tangerer det parodiske da den finner Malcolm McDowell som nyfrelst eks-lege og borgherre i en festning som drives av middelalder-riddere, men så kaster Rhona og hennes mitrajøser seg ut på landeveien igjen for at madmax-rytterne skal få en reprise.

Siden de daglig ser nyheter fra Kabul og Bagdad blir folk ikke så imponerte av blodkaos-filmer som de burde. Dessuten overdriver denne seg aldeles i hjel. 2008.

Standoff

Showtime 22.45

terning 4 liten Robert Sean Leonard og Natasha Henstridge, den siste fra «Species», spiller i et actiondrama om FBI-agenter som etter mislykket aksjon mot bevæpnet religiøs sekt, må søke tilflukt på gård. 1998. 1 time, 28 minutter.

Farlig sjalusi

Silver 19.00

farlig sjalusi

Emmanuelle Béart i skikkelig sjalusidrama.

terning 5 liten Den franske thriller-regissøren Claude Chabrol har laget 46 filmer på 37 år, og de ser alle ut som en stor familie. Fargene i «L’enfer» er fremdeles høstlig-reint banale som noe polaroid-aktig fra syttitallet, og historien hopper ubarmhjertig fra uke til uke til uke til år uten å gjøre greie for annet enn det du tror du ser.

Triksa virker ennå. Den enkle fortellerformen inngir nervøs tillit til at hva som helst kan skje, det fullstendig uinteressante miljøet nærer navnløse forventninger om at ting må skjule seg, handlings-hoppinga forer fantasien med uklare forestillinger om at fortellingen før eller siden vil komme til et uvarsla poeng. Denne handler om en hotelleier som blir besatt av tvangs-sjalusi og ender med galskap. Kieslowski skrev manus. 1994. 1 time, 40 minutter.

2001: A space odyssey

TCM 21.00

2001-1

Og hva er egentlig dette? En super-snus mot brunsnegler!

terning 5 liten Stanley Kubricks legendariske science fiction-drama fra 1968. Filmen starter med at mennesket får en bevissthet og fører oss til ei framtid der mennesket plutselig må kjempe mot sin egen maskin, HAL 2000. Dette er den deilige science fiction-filmen som antyder så mye new age-aktig, dynemjuk, vattaktig eksistens-poesi at folk fikk følelsen av å ha sett noe stort – og Richard Strauss’ deilig stormannsgale Zarathustra-tema sammen med obelisken ble stående som en slags signatur for en hel sci-fi-genre. Men alt er bare tull. Skrevet av Kubrick og Arthur C. Clarke. En må se-film. 2 timer, 19 minutter.