Månedlige arkiver: april 2014

Onsdag 30.4. – Om barn som blir tvunget til tofu

 

The nanny diaries

TV2 Bliss 21.25

terning 5 liten Det går mot 1. mai, og vi skal feire de virkelig undertrykte, og det er ikke antropologene, men de rike og de kules barn som blir tvunget til å spise tofu. Dette er en djupt ironisk film. Ironi er ellers ikke førstemaifeiringenes viktigste fortrinn.

nanny diaries, the

Scarlett Johansson er ei koselig nanny.

Nok en gang var ryktene om ironiens naturlige bortgang forhastet. Akkurat da selv de mest nittitallstilpassa paradoksdyrkerne hadde bestilt puddel og flatskjerm, kommer for eksempel «The nanny diaries», der den stillferdige arbeiderklassejenta Scarlett Johansson passer de steinrikes barn samtidig som hun observerer velstandens ubotelige kulde.

Det fascinerende ved en sånn film er at den påstår nifse ting om en gruppe privilegerte som klarer å tilpasse seg alle ernæringspolitiske og samfunnspolitiske nyvinninger uten at de blir bedre mennesker av det. Derfor handler egentlig ikke filmen om noen steinrike bananfluer på Nyorks East Side. Den handler om oss (nei, nå er han der igjen!) og livet som nyrik nordmann i en virkelighet som forsøker å gjøre hjertekjølige idioter av oss.

nanny diaries2

Laura Linney spiller tofudama.

Scarlett kommer inn i et miljø der verken mamma eller pappa oppdrar barnet – det gjør et sinnrikt system av alltidvekslende daddaer. Dadder er vanskeligere å få tak i enn barnehageplasser, og følgelig kaster den muskeltvinnende (på røntgenbilde ville nakken hennes ha sett ut som ei wienerbrød-flette) nevrosemora Laura Linney seg over antropologistudinen Johansson, for at hun skal passe liten gutt.

Ingen vanlige komedieting oppstår. Gutten er ikke en liten drittsekk som trenger en supernanny for å få skikk på seg. Han er en søt og følsom liten fyr, men han er offer for merkelige, primitive livsformer. I sin filmatiske barnepike-dagbok skildrer Scarlett foreldrene som om de skulle tilhøre en fjern Stillehavsstamme, som om de skulle være eksotiske trobriandere i et reservat av ondartet designnatur. For hun kommer fra arbeiderklassebygda New Jersey, og der spiser folk hamburgere fremdeles.

Jeg skal ikke røpe alt. Men dadden gir gutten normal mat i stedet for sunn mat og får en venn. Det er vakkert å se på, for sunn mat er antakelig den største forbannelsen som det moderne vestligsamfunnet har funnet opp. Unger blir anorektikere, nevrotikere, gledesvegrere, selvmordere og foreldrehatere av sunn mat. Av denne filmen får du den nifse fornemmelsen at vi må spise med hjertet, oppdra med hjertet, danne familier med hjertet. Hvis ikke kroppen tåler det, får den fasiken meg venne seg til det, slik Darwin foreskrev. 2007.

Your highness

Viasat4 21.30

your highness

Det er noe galt med en film når Natalie Portman er en lyspunkt.

terning 2 liten Det verste ved denne fullstendig mislykka komedien er Danny McBride. Den tidligere vikarlæreren tilhører egentlig slubbert-genren Belushi-Galifianakis, men toneskeivt og ubehjelpelig, som når en misunnelig bestekamerat forsøker å kopiere det sensuelt geniale i slarven sjarm.

McBride funker som et slags universelt slankemiddel. Når han er i nærheten, mister du lysten på mat, på sex, på langvarige naturopplevelser, på familie, barn og selskapsliv. Han er i stand til å gå på en uappetitlig måte, og hvis du så at han klappet en søt kattunge, ville du føle skammen ved å overvære et seksuelt overgrep. Det er ikke vittig.

I «Your highness» spiller McBride den late, udugelige og feige prinsen som får beskjed av far konge at han bør ta seg sammen og slå i hjel noe. VG ville aldri ha anmeldt denne filmen. Så drar han av gårde med sin bror, den vennligsinna helten James Franco, som faktisk spiller kampdyktig uskyldsskjønnas med urovekkende troverdighet. Sammen skal de kverke den onde trollmannen Leezar, som er amatørlig utstaffert som en Sabeltann-musikal for førskolebarn og påkaller vag interesse.

Bedre blir det ikke da pyntetreet Natalie Portman dukker opp med sinte øyne og en stemme som minner om heliumforgifta alvinne. Med pil og bue skal hipsterdronninga delta i nedleggelsen av ondskapen siden hun er denne ukas fettfrie Frida Langstrømpe.

Nakne kvinner bor i wookie-hytter og har Thunderdome-arena. Drage spretter friskt, og det samme gjør minotauren. Hvis jeg forteller at McBride (som også var med på manus) fullfører eventyrkomedien med en diger minotaur-tiss i kjede rundt halsen, så vil antakelig også de som allerede har startet på vorspiel til julebord skjønne at ikke alt er morsomt. 2011.

Where the truth lies

TV2 Film 21.00

where the truth lies

OK, det ser teit ut. Kevin Bacon, Rachel Blanchard, Colin Firth.

terning 4 liten Den eksil-armenske regissøren Atom Egoyan behandler damer som om de skulle være tannkremtube-korker. De ligger og slenger overalt, iført en nybona Goretex-hud som umulig kan være alvorlig ment. Men «Where the truth lies» er på mange måter en vellaget og fascinerende dramakrim om to komikere og den dama som tok rotta på dem etter at guttene sjøl hadde jaget søtere gnagere.

Kevin Bacon spiller den utadvendte. En snerrende smoking-ulv som stadig vekk jakter på Rødhette og aldri får kurven. Så treffer han og den sjenerte kameraten Colin Firth den blonde Maureen, hotellansatt madonnahore. En sentimental jentunge fra fortidas TV dukker opp som skjebneskikkelse. Også hun tar en Poirot. Nydelig stil, liv som ikke er liv, sex som ikke er sex. 2005.

Von Bülow-mysteriet

TV2 Film 22.55

reversal of fortune  hoved

Skadd dame på badegolv. Glenn Close og Jeremy Irons.

terning 5 liten Tilbake til 1955, da den eneste adpredelsen var børsnoteringer og melding om fisket. I bitter begeistring over fortida må vi ty til TV2 Film.

Opp til de sanne historienes første divisjon, der Glenn Close ligger komatisk sengelagt i en slags fjerde dimensjon og filosoferer over sin egen tilstand og seernes dilemma: Hva skal vi tro på? Hva skjedde? Hvem er jeg? «Reversal of fortune» forteller kanskje først og fremst at alt handler om kjemi. Ron Silvers ekornaktive advokat og Jeremy Irons åndelig overlegne og tilbakelent dekadente overklasse-gigolo går så godt til hverandre på film at det såkalte von Bulow-mysteriet får en ufortjent renessanse.

Egentlig er det sosialt uakseptabelt å leke Agatha Christie med virkeligheten (det myrdes tusentall i amerikanske gater, så hvem bryr seg om hvorvidt fru Bülow datt på badet?), men dette er spennende. Irons rolleprestasjon ga ham den lampettfoten han burde mottatt for «Tvillingskjebner», men han er god her også. Engelskmannen utstråler med småpervers selvtilfredshet det aristokratiske Europa som i alle tider har ansporet hat og planer om revolusjon i denne verdensdelen, og antakelig kommer til å gjøre det om igjen. Ron Silver har en slags tegnefilm-aktig iver som Alan Dershowitz (han som skrev boka filmen er laget etter) og de hjelpende jus-studentene funker flott som systua til Askepott. Deilig film. Danna forhold til sannheten. Hva så. 15 år. 1990.

Living out loud

TV2 Film 00.45

living out loud

Jeg husker ikke riktig hva Holly Hunter gjør her, men det er veldig levende.

terning 5 liten Richard LaGravanese, en forfatter som har grått ved høylys dag sånn at det ble «Broene i Madison County», «The Fisher King» og «Hestehviskeren» av det, har regissert sin første film. I LaGravaneses lavmælte kaksestuer går Holly Hunter rundt og er utbytta hustru fra reservedels-romantikkens kirkegård. Hun giftet seg med en lege, og alle som har lest Hjerterevyen, vet hvordan de er.

Hunter gjør desperate ting for å bli sett og følt, og det handler filmen om. Hun forelsker seg i et feiladressert pub-kyss, leier seg et Chippendale-møbel til sex-massasje og går på lesbotek, hun samtaler med den havarerte heisfører Danny DeVito, og han er en sjarmerende mann, for han er medprodusent til filmen. Døden og kjærligheten vaker som data-delfiner i LaGravaneses hav. 1998. 1 time, 36 minutter.

Moby Dick

Showtime 21.00

terning 4 liten Jeg tror nok at programmets «Moby Dick» er denne sør-koreanske actionfilmen fra 2011. Den handler ikke om en hval. Balam-brua i Seoul eksploderer i 1994 og en gjeng med journalister forsøker å finne ut hva som skjedde. Sør-koreanske filmer skal man se så ofte man kan.

Outrage

Showtime 21.00

terning 4 liten Takeshi Kitano vet dere hvem er. Han er i hvert fall kjent for «Zatoichi». Den 66-årige japaneren har skrevet og regissert «Autoreiji» i 2010, og han spiller sjøl hovedrollen. Filmen handler om at en veldig innflytelsesrik mafia-gubbe ber sin nestkommanderende om å ordne opp med en gjeng usertifiserte dophandlere. Han lar jobben gå videre til sin triste nestkommanderende.

Tilbake til Provence

Silver 19.00

tilbake til provence

Agnes Jaoui sammen med Jean-Pierre Bacri.

terning 4 liten «Snakk med meg om regnet» heter dette komediedramaet på fransk, og til alle mine fransk-elskende lesere: Silver er kanalen deres. Der vises franske filmer. Agnes Jaoui laget denne med seg sjøl i hovedrollen, og den handler om en lokalpolitiker som reiser til barndomshjemmet i Sør-Frankrike for å hjelpe søstera med å gå gjennom avdød mors ting. Så skjer det mange franske ting. 2008.

I do

Silver 22.45

terning 3 liten Franske dramaer fra landsbygda er bra, franske komedier er til å å kjøre rundt sjøl ved heltrukken gul linje. I denne spiller Alain Chabat og Charlotte Gainsbourg en handling om hvordan man gifter seg og like fullt lever som enslig. 2006. |

Scarecrow

TCM 21.00

scarecrow

Al Pacino i ungdommen.

terning 5 liten «Scarecrow» er den sorten syttitallsfilm som man bør ha sett fordi verden var annerledes og amerikansk film var usentimental på en måte som må virke nesten mirakuløs for kinogjengere i dag. Jerry Schatzberg laget den i 1973 med Al Pacino og Gene Hackman i fantastiske hovedroller. Hackman er en vanlig fyr som egentlig vil starte bilvaskeri, Pacino reker rundt etter å ha gått fra kona. De to haiker langs veien. Fotografert av Vilmos Zsigmond. 1 time, 55 minutter.

2001: En romodyssé

TCM 22.55

terning 5 liten Stanley Kubricks legendariske science fiction-drama fra 1968. Filmen starter med at mennesket får en bevissthet og fører oss til ei framtid der mennesket plutselig må kjempe mot sin egen maskin, HAL 2000. Dette er den deilige science fiction-filmen som antyder så mye new age-aktig, dynemjuk, vattaktig eksistens-poesi at folk fikk følelsen av å ha sett noe stort – og Richard Strauss’ deilig stormannsgale Zarathustra-tema sammen med obelisken ble stående som en slags signatur for en hel sci-fi-genre. Men alt er bare tull. Skrevet av Kubrick og Arthur C. Clarke. En må se-film. 2 timer, 19 minutter.

Tirsdag 29.4.– Om å oppdage sin indre Harry på Netflix

 

American beauty

Netflix

terning 5 liten Tirsdager kan være krisedager, og denne krisetirsdagen har normalkanalene sviktet skikkelig. Det er da vi enten skal kjøpe Nietszches samlede verker på norsk eller besøke Netflix for å finne en film som kanskje kan fortelle ett eller annet annerledes.

Jeg scrollbladde og oppdaget en film som antakelig er bedre enn det vi visste om den gang den kom, en ironisk, men alvorlig vokzenfilm.

american beauty

Kevin Spacey i førtiårsstilling foran Annette Bening.

Dette er filmen om å bli gammel midt i livet og om å oppdage sin indre harry. I en tid da man stort sett snakker om hva kvinner har behov for, kan den virke befriende. Ikke minst på kvinner, som før eller siden må bli lei av å snakke om seg sjøl og begynner å rydde vekk spindelvev fra hjernen.

«American beauty» er en perfekt ting, en varig ting, et livstegn fra ei urban ødemark.

Kevin Spacey spiller Lester Burnham. Han er 42 år og usynlig. Fordi Lester får en slags krisevisjon av den innbilte plakat-seksualiteten til tenåringsdatteras skolevenninne, finner han opp livet på nytt. Først er forvandlingen patetisk og ekkel. Så blir Lester en forløsende skikkelse, en slags rutinelivets eventyr-ridder. Det var ikke sex han trengte, men seg sjøl. Han trengte strøm til livsnerva, han trengte det tilstedeværende zen, hvis en vil være virkelig gammaldags.

Lester sier opp reklamejobben og steker hamburgere. Han trener med vekter. Han kjøper harrybilen Firebird. Han drikker øl av flaska og hever stemmen ved middagsbordet. Filmen er problematisk fordi den smisker med kikkerting i samtida og fordi førtiårskriser og småjenter egentlig var en billig klisjé allerede før 2000. Men den er bra laga. Thora Birch, Annette Bening, Mena Suvari, Wes Bentley, Chris Cooper, osv. 1999. 2 timer.

Inspektør Späck

TV2 Film 17.55

inspektør späck

Leif Andrée som inspektøren. Assistentene lenger bak.

terning 3 liten Jeg har ofte tenkt at egentlig burde vi aldri ha sluppet Sverige fri i 1905, men landet har sine lyse øyeblikk. «Kommissarie Späck» er faktisk et ganske godt forsøk på å lage en parodi på svenskenes egen Beck-skikkelse. Før filmen står det riktignok at den vises i ADHD, men det er ikke sant, for egentlig har filmskaperne holdt igjen i større grad enn de utagerer.

Det stora mistaget er at filmskaperne aldri har skjønt Beck-skikkelsen. I den svenske krimserien er alle folka så sosialdemokratisk, nerveslitende deprimerte som om de nettopp snakket med Nav-ansatte og hadde grunn til det. Beck sjøl er ikke bare en konstant gledesdreper, han er en psykologisk zombie som for lengst har gitt opp verden, livet, våren, rettferdigheten og ketchup på pølsene. Beck-skikkelsen er en mentalhygienisk urovekkende skandinavisk stereotyp, han er et bunadspåfunn som avspeiler den nordiske puritanismens absolutte livslede. Det tar ikke filmen vare på. De gjør ham matglad. Beck spiser ikke, for det kan føre til glede.

Men hvis vi glemmer at dette skal være en Beck-parodi, går det bra. Gunvald Larsson blir nokså stilig karikert, det dukker opp en motorsyklende og småsparkende Salander-skikkelse og historien starter med at en fyr blir drept med tolv kjøkkenredskaper i brystet, deriblant en pepperkvern. Späck mener at de er på sporet av en serieselvmorder. Det er morsomt. Skurkene driver privatkopiering av film slik andre organiserer heroinfabrikker, for det finnes nemlig mange som er avhengige av piratkopiering. 2010.

Pieces of April

TV2 Film 19.25

pieces of April

Katie Holmes ute i verden.

terning 4 liten Merkverdig ukjent dramakomedie med Katie Holmes – jo, det er henne. Noen har kalt dette amerikansk kitchen sink-realisme; det vil si at den ser engelsk ut i stedet for kalifornisk. En utfrika datter ber sin døende mor og resten av familien til Thanksgiving middag i en leilighet på nedre New York østside. Men middagsforberedelser er ikke lette. Mange likte denne filmen. 2003.

The believer

TV2 Film 21.00

believer, the

Ryan Gosling spiller jødisk skinhead.

terning 4 liten «The believer» er tjukka full av alle slags paradokser. En jødisk opprører blir skinhead-nazi, men er han det fordi jødene hater seg selv eller fordi han gjør opprør mot en allmektig Gud som uansett bare feirer sin egen storartethet? «The believer» blir bare et etnosentrisk stykke sentimental tungetale. Ryan Gosling, Summer Phoenix, Billy Zane, Theresa Russell. 2001.

Mitt navn er Nobody

TV2 Film 22.50

terning 5 liten Bra westernspøk fra 1974 (hovedpersonen i «For en neve dollars» heter Mannen uten Navn). Terence Hill er en revolvermann som beundrer veteranen Henry Fonda, som vil trekke seg tilbake. Regissert av Tonino Valerii, men produsert av Sergio Leone. Musikk av Ennio Morricone. Fransk-tysk-italiensk. 1 time, 55 minutter.

The fall

Showtime 19.05

fall, the

Stor poesi på sjukehus med lita jente og stuntmann.

terning 5 liten Og så til de som vil se «The fall». De er så elitistiske filmbrukere at de nekter å se filmer med menn som spiser rødt kjøtt. Jeg tror ikke noen i «The fall» har klanderverdige egenskaper.

Filmen er fantastisk på alle nivåer. På et sykehus utenfor Los Angeles i 1920: En skadd stuntmann med kjærlighetssorg blir venner med ei lita jente som har brukket arm. For at hun skal hjelpe ham med ting han ikke kan gjøre, omskaper han historien om seg sjøl til en anakronistisk fantasi med underlige helteskikkelser anført av Aleksander den store i ostegult utendørslys og rare kostymer.

Fiksjon og fakta fusjonerer i fantasien til den lille jenta, som til slutt forlanger at livet skal ha håp. «Det er min historie,» sier stuntmannen. «Den er min også,» svarer femåringen.

Utsøkt og sjelden underholdning. 2006.

The list

Showtime 22.35

list, the

Mädchen Amick utøver antakelig yrket sitt.

terning 4 liten Ryan O’Neal og Mädchen Amick i en kanadisk thriller om prostituert som etter arrestasjonen truer med å offentliggjøre lista over kunder – og der står antakelig alt som fins av kjentfolk fra Martin Luther til eselet Tussi. Ikke det helt store. 2000. 1 time, 30 minutter.

11:14

Showtime 00.05

11.14-2

Sørgelige saker med Hilary Swank.

terning 4 liten Den halvfulle telefonsnakkeren Henry Thomas kjører på en mann på riksveien, og plutselig er han på flukt fra politiet.

Men hva han ikke vet: Påkjørslen er den paradoksale følgen av en uønska graviditet og en uovertruffen kynisme som skjedde et helt annet sted i minuttene før, og Greg Marcks intelligente bakvendtfortelling tar oss med til de som laget stegan tå røtne bord, som det heter i prøysensangen om hvem si skuld alt var.

Filmen er uventa elegant med alle sine snirklete omstendeligheter, og det oppstår en kyniskvittig driv i handlingen som minner oss på tilfeldighetens uendelige råskap. Skjebnen er som en toåring i krystallskapet, og her får vi se hvordan den utvikler sitt kompetente knuseri og såvidt kommer fram til den vanligste av alle moralregler: Syndens lodd er døden eller noe som likner veldig. Gode skuespillere i velskrevne roller. Menneskene har bare såvidt fortjent sine liv. 2003.

Cracks

Silver 19.00

terning 3 liten Franske Eva Green spiller Miss G i denne britisk-franske filmen om jenter på en skole for rike unge damer. Ridley Scotts datter Jordan har regissert denne dramathrilleren – der også Juno Temple og Maria Valverde er med. 2009.

I do

Silver 21.00

terning 4 liten Franske dramaer fra landsbygda er bra, men franske komedier er til å kjøre rundt sjøl ved heltrukken gul linje. I denne spiller Alain Chabat og Charlotte Gainsbourg en handling om hvordan man gifter seg og like fullt lever som enslig. 2006. |

The hottest state

Silver 22.45

hottest state, the

Mark Webber og Catalina Sandino Moreno synger og hygger seg.

terning 3 liten Regissert av Ethan Hawke, og jeg overlater til den enkeltesa samvittighet å bestemme om det er en anbefaling eller advarsel. Handler om en skuespiller som innleder skjør romanse til ei talentfull damemusiker med forførende stemme og storarta låtskriver-evner. Mark Webber og Catalina Sandino Moreno. 2006.

Mandag 28.4.– Så bra er “Fargo” egentlig

 

Fargo

NRK1 00.45

terning 5 liten «Fargo» er tilsynelatende også blitt TV-serie, en begivenhet som kan sammenliknes med da Det Nye Testamente ble filmet under navnet «The greatest story ever told», der Max von Sydow spilte Jesus og Pat Boone var engel ved graven. Alle dere som ikke vet hva Pat Boone var, bør snarest finne det ut. NRK1 sender filmen «Fargo» seint, men dere kan bruke den som et lærestykke: Så mye bedre er film enn TV-serie. Det har å gjøre med noe som heter dramaturgi og som er funnet opp for at ikke historiefortelling skal bli like utflytende som når en full mann forteller om livet sitt.

fargo

Peter Stormare og Steve Buscemi i perfekte roller.

Så til filmen: Da skandinavene emigrerte til Amerika, skulle de egentlig ikke så langt, men bare ned på samvirkelaget for å kjøpe kandisukker og lungemos til fru Prøysens mjøskatt. De gikk feil ved Færder, men havnet heldigvis i en del av de sittende oksenes kontinent som var helt uten myter og annet kulturheft. Der fortsatte de med å helle festlig havre i knekken, der spilte de sagbruk-inspirert felemusikk og undret seg lite over livet.

«Fargo» handler fra Minnesota, der folk heter Gunderson og Gustavson, og antropologien er som å lese postkasser i Feisteinveien. Langs et stabilt lite sted på størrelse med Bryne oppstår den perverse situasjonen at en bilselger får det for seg at han skal arrangere kidnapping på egen kone; en tåpelig idè av den typen som kan ramme inntrykksvare samfunn med noen hundre tusen års mellomrom og som regel utrydder dinosaurene.

Dermed kommer de leide forbryterne til Minnesota. Steve Buscemi med så uryddig tannstilling at han ville sultet ihjel som vampyr, Peter Stormare uten andre menneskelige trekk enn stillheten.

fargo mcdormand

Frances McDormand spiller fru Gundersen med skøyeraktig alvor.

Den Evige Skandinavs milde og blide resignasjon har tatt bolig i Frances McDormand. Hun spiller den høygravide politisjefen og etterforsker med en konsentrert, fantasiløs bestemthet som jeg kan huske fra nære tanter når de strikket kofte bare tre uker før jul. Ya, ya, sier McDormand og er ustoppelig som Herrens hevn, for skandinavene er ukarismatiske småhjelpere av beskjeden engleslekt og de settes bare til oppryddingsoppgaver av små, sosialdemokratiske formater.

«Fargo» er så proppfull av rare relasjoner at du ser den med måpende munn og brunost mellom tennene. På en nordmann har den omtrent samme gode virkning som Erik Bye, to dispril, kulingvarsler og kokekaffe, for det er folkekarakteren som ruller over lerretet. Tempo-og struktur-forskjellen mellom den udramatisk rettlinja ferden til lovens kvinne og det nevrotiske handlingsvillnisset til forbryterne er ikke bare en stilistisk nytelse, men også et etisk eller filosofisk vitnesbyrd om hvorfor det er de saktmodige som skal arve jorden og leve lenge i landet. «Fargo» er den rare filmen, og humoren er aktivt sannsynlig som fru Gundersons fornemmelse for snø. 1996.

Fight Club

NRK3 21.35

fight club

Brad Pitt i en litt tungsindig og påtatt rolle.

 

terning 3 liten I «Fight club» er Brad Pitt og Edward Norton et Spencer/Hill-team. Men når de slår hverandre helseløse i en historie som utkonkurrerer Den Rosa Panteren i tevlingsgrenen «hvor mye juling et menneske kan motta uten å dø», er forklaringen at 21. Century Man er inne i ei uttrykks-krise og ikke lenger blir fornøyd med sine Ikea-møbler.

«Fight club» er en glimrende laget film, og ideen med å la Norton vandre fra den ene terapigruppa til den neste for å parasittere på andres nærhet, er antakelig en glimrende metafor for ett eller annet usagt. Men å framstille vår vestlige mjukhets-verden som et sted der menn søker vold som kur mot indre meningsløshet, det er mildest talt søkt, så lenge 18-åringene inflaterer og må avbryte verneplikten hvis de ikke får vaniljekrem på sjokoladepuddingen. Dette er bare en slags hjerne-masturbasjon, en avansert seksuell fantasi. 1999. 2 timer, 20 minutter.

Nevøen

TV2 Film 19.05

nevøen

Den amerikanske nevøen Hill Harper og Pierce Brosnan.

terning 5 liten Pierce Brosnan står bak øldisken i kvitskjorte og er med sin aristokratiske utilnærmelighet en like sannsynlig pubvert som erke-engelen Hoddle var fotballtrener. Husker Hoddle? Antakelig ikke. Det irske påfunnet Donal McGann (onkel Tony) ser ut som en potet-innovasjon fra Muppetshow. Men filmen kommer seg.

Den unge amerikaneren Hill Harper spiller utflytta Karens mulattsønn som besøker verdens minste samfunn og er en sensasjon. Harper har den sjeldne evnen at han kan gjøre tilstedeværelse til kunst. I en film der de fleste andre fremstiller folkelighet som om det skulle være en kløende hudsykdom, vandrer han behagelig rundt og er uanfekta suveren. Dette er en ny Denzel Washington hvis han får sjansen. 1998. 1 time, 40 minutter.

Pretty bird

TV2 Film 21.00

terning 3 liten Aldeles ukjent komedie der Paul Giamatti, Billy Crudup og David Hornsby spiller tre fyrer som skal samarbeide om å finne opp rakettbelte, men de er bare rare sammen. En film om den amerikanske drømmen. 2008.

Rosen

TV2 Film 22.45

rose, the

Bette Midler synger «The rose».

terning 5 liten 2 timer og 9 minutter film som er verd hele tida bare for at man skal få høre Bette Midler synge «The Rose», noe man antakelig også kan gjøre på Youtube. Sterkt og underholdende drama om en popsangerinne som går nedenom og hjem, løst basert på historien til Janis Joplin. Mark Rydell regisserte. Alan Bates har den mannlige hovedrollen. 1979.

von Bülow-mysteriet

TV2 Film 00.55

reversal of fortune2

Glenn Close og Jeremy Irons er et sivilisert ektepar.

terning 5 liten Tilbake til 1955, da den eneste adpredelsen var børsnoteringer og melding om fisket. I bitter begeistring over fortida må vi ty til TV2 Film.

Opp til de sanne historienes første divisjon, der Glenn Close ligger komatisk sengelagt i en slags fjerde dimensjon og filosoferer over sin egen tilstand og seernes dilemma: Hva skal vi tro på? Hva skjedde? Hvem er jeg? «Reversal of fortune» forteller kanskje først og fremst at alt handler om kjemi. Ron Silvers ekornaktive advokat og Jeremy Irons åndelig overlegne og tilbakelent dekadente overklasse-gigolo går så godt til hverandre på film at det såkalte von Bulow-mysteriet får en ufortjent renessanse.

Egentlig er det sosialt uakseptabelt å leke Agatha Christie med virkeligheten (det myrdes tusentall i amerikanske gater, så hvem bryr seg om hvorvidt fru Bülow datt på badet?), men dette er spennende. Irons rolleprestasjon ga ham den lampettfoten han burde mottatt for «Tvillingskjebner», men han er god her også. Engelskmannen utstråler med småpervers selvtilfredshet det aristokratiske Europa som i alle tider har ansporet hat og planer om revolusjon i denne verdensdelen, og antakelig kommer til å gjøre det om igjen. Ron Silver har en slags tegnefilm-aktig iver som Alan Dershowitz (han som skrev boka filmen er laget etter) og de hjelpende jus-studentene funker flott som systua til Askepott. Deilig film. Danna forhold til sannheten. Hva så. 15 år. 1990.

11:14

Showtime 21.00

11.14

Hilary Swank i veldreid skjebnedrama.

terning 5 liten Den halvfulle telefonsnakkeren Henry Thomas kjører på en mann på riksveien, og plutselig er han på flukt fra politiet.

Men hva han ikke vet: Påkjørslen er den paradoksale følgen av en uønska graviditet og en uovertruffen kynisme som skjedde et helt annet sted i minuttene før, og Greg Marcks intelligente bakvendtfortelling tar oss med til de som laget stegan tå røtne bord, som det heter i prøysensangen om hvem si skuld alt var.

Filmen er uventa elegant med alle sine snirklete omstendeligheter, og det oppstår en kyniskvittig driv i handlingen som minner oss på tilfeldighetens uendelige råskap. Skjebnen er som en toåring i krystallskapet, og her får vi se hvordan den utvikler sitt kompetente knuseri og såvidt kommer fram til den vanligste av alle moralregler: Syndens lodd er døden eller noe som likner veldig. Gode skuespillere i velskrevne roller. Menneskene har bare såvidt fortjent sine liv. 2003.

Tristan & Isolde

Silver 21.00

tristan og isolde

Sophia Myles tar seg av James Franco.

terning 4 liten «Tristan & Isolde» er en normal historisk kjærlighetsfilm der unge menn er vakre som italienske frisører. Fantastiske fjell kneler som segne amazoner og bader sitt grønne hår i småvannene. Irskekongen ruler over det uforente England, der stammer av angler og sakser og jyder småkonger ufint inntil Rufus Sewell skal samle dem under sitt våte influensablikk.

Isolde er datter av irskekongen, og Tristan er nevø av den kommende britekongen. Da dama tvangsgiftes med tristingens onkel, oppstår mye motlysfotografering, for de to unge har allerede møtt hverandre i rustikk fiskerhytte og elsker seg for livet.

Ulempen ved denne filmen er at Tristan og Isolde i grunnen bare forsumper tilværelsen med under-brua-utroskap. Sympatien ligger hele tida hos den hustru-begeistra kongen, særlig fordi James Franco i tittelrollen ser for selvopptatt ut – en bærer av mekanisk gigolo-kulde. Dama er mild og sart og burde ikke ha beita fritt – man skal være hardfør for å leve med synd. Begge de elskende mangler lidenskapenes magi og galskap. Forelska folk er behandlingstrengende og burde ha sin egen krok på apoteket. Det var mer fart på Lancelot og Lady Guinevere.

Men filmen er uvanlig vakker og behagelig. 2006.

The hill

TCM 21.00

hill, the

Plakat for Sidney Lumets gamle krigsfilm.

terning 5 liten Legendarisk krigsdrama av Sidney Lumet, laget i 1965. Sean Connery og Harry Andrews spiller hovedrollene i en historie om amerikanere og briter som sitter i samme krigsfangenskaps-leir. 2 timer, 2 minutter. Svart hvitt.

The wrath of God

TCM 23.10

terning 4 liten Western fra 1972 med Robert Mitchum, Rita Hayworth og Frank Langella. Den handler om en prest som er blitt utstøtt av kirken og befinner seg i et land med revolusjon like sør for USA. Kan bli sett på som humor. Hayworths siste film. 1 time, 51 minutter.

Søndag 27.4.–Kortvarig menneskeliggjøring av kvinner

 

Bridget Jones’ dagbok

TV3 21.00

terning 5 liten Husker dere Bridget Jones. Hun var et svært kortvarig prosjekt for menneskeliggjøring av kvinner. Én film. Bøkene vet jeg ikke noe om. Det har skjedd mye siden «Bridget Jones’ dagbok» kom. Mye selverkjennelse er borte. Kvinner bryr seg ikke om hva menn syns lenger. De lurer på hva kvinner mener om dem.

bridget jones dagbok

Renée Zellweger med kaninører. Man blir ikke glad av det.

Bridget Jones var kvinnenes Harry Potter. Den svaksynte lille privatskolebriten Potter representerer det gutter tror på: En dag skal det dukke opp en mysteriøs skjebne og fortelle meg at jeg er en legendarisk superhelt og at livet mitt selvsagt blir mer spennende enn akkurat dette. Bridget Jones representerer jentenes håp: En dag skal det dukke opp en mann som sier «Jeg liker deg slik du er». Menn fornekter virkeligheten. Kvinner lever i den og ammer den og gir den verdighet.

Den engelske forfatterinnen Helen Fielding utførte en mini-rowling da hun gjorde dagboka til den overvektige og enslige storrøykeren Bridget til folkelesning på flere kontinenter.

Hvis ryktene om de andre stemmer, var arkivaren Bridget akkurat slik til og med gifte kvinner følte seg. Dager går. De gjør feil ting og ting feil. Verden får dem ikke til å oppfatte seg som attraktive, bortsett fra hvis en full julebordkollega drukner sin kritiske sans i midlertidige testosteronflasker og flørter utenfor dametoalettdøra («den som hadde vært dorull nå, hæhæ»).

Jeg er sikker på at Jennifer Aniston har det helt likt Bridget når hun våkner til gulrotfrokost med Kjell Bernhard og tenker «antakelig går han til den egentlige kjæresten sin akkurat i dag, og så må jeg bli enda tynnere». Jeg er sikker på at Madame Curie sjekka valkene over strømpebukse-kanten før hun dro til laboratoriet. Mangfoldige hundreår med fascistisk patriarki virker. Det gjør det.

Alt dette kjønnsrollemaset bare for at «Bridget Jones’ dagbok» faktisk forteller en mye vesentligere historie enn folk tror, og derfor er humoren nesten intravenøs og siver rett inn i fellesbevisstheten om hvordan verden er. De som laget filmen har klart å utlevere en kvinne uten å gjøre henne patetisk. De har klart å holde den vanskelige grensen mellom det åpenhjertige og det vulgære i ei tid da vulgaritet ikke bare blir forlangt, men er børsnotert.

Reneé Zellweger har gjæra en del foran rollen. Hvis hun hadde vært en modig og idealistisk skuespiller, ville Zellweger aldri ha slanka av seg de ti ekstra-kiloene, men spilt alle sine fremtidige roller med et klassisk kvinneutseende. Hun ser nemlig sympatisk og sårbar ut, og klærne kunne tilhørt en særegen britisk form for seksuelt desperat varehusgrønsj. Zellweger skaper ansiktsuttrykk som de fleste kvinner ikke kjenner til, men de burde gå på kveldskurs for å lære seg dem, siden ansiktsuttrykk er det eneste som skiller de attraktive fra de likegyldige.

bridget jones dagbok grant

Hugh Grant var en tynn mann med mye hår.

I sin resignerte jakt på ømhet og trofasthet og vennskap finner Bridget Jones blant annet Colin Firth, en mann som har utvikla ubevegelig surhet så dypt at han kunne vært en 80 timers gruvearbeiderserie i sort hvitt. Personen heter dessuten Mark Darcy, og er ikke det et Jane Austen-navn, så vet ikke jeg.

Hugh Grant er blitt tynnere, og i noen kameravinkler likner han på Storbritannias forlengste statsminister Harold Macmillan. (Macmillan? Ja, han ser ut som en ulufta hund. Ulufta hund? Ja, en hund er en katt med lang snute og dårlig kroppslukt.)

Magerheten får Grant til omsider å virke voksen, og i «Bridget Jones dagbok» spiller han faktisk ujålete og kontrollert komedie for første gang på veldig lenge.

Sammen med en glansbildeserie av kyndige engelske birollespesialister gjør de Bridget Jones-filmen til en opplevelse man kan unne seg flere ganger. 2001.

Skyggen

NRK3 21.30

ghost writer2

Ewan McGregor skuler bak gardinet. Det skal man i krim.

terning 5 liten Roman Polanski har laget sin «The ghost writer» på en soignert gammeldags måte som ikke virker senil eller avfeldig, men mer som en påminnelse om hvordan man kan gjøre det uten tilskudd av Red Bull, epileptiker-hallusinasjoner og så høye lyder at duene flytter fra Filmteatret. Ewan McGregor nesten hvisker, og han fortsetter med det når han blir opphisset. Han hvisker til statsministerens spontane hustru, han hvisker til sitt eget speilbilde og til den mystiske professoren fra Cambridge som dukker opp på baksiden av en undertøyskuff.

Høres det ut som påskekrim? Ja, det er.

Dette er for alle dere som elsker den sære TV-lyden av britiske vokaler servert like etter lammelåret påskeaften. Pierce Brosnan spiller nylig avgått statsminister som skal gi ut memoarer; en smilehvit sviskeprins fra politikkens bordellrøde løpere. Skikkelsen er forfatteren Robert Harris’ avskjed til Tony Blair, som han likte helt til Irak-krigen. Historien er en adrenalinvåt konspirasjons-beskyldning, men den er så velpleid og velfortalt at du har følelsen av at du er til stede i en embassade og kan høre lyden av flagg som blir bretta.

Dette er ikke en thriller, det er krim. McGregor hyres som den avgåtte statsministerens skyggeforfatter etter at den opprinnelige skyllet i land på stranda. Han flys av gårde til et strandhus i USA der det britiske kystværet har okkupert landskapet som en garanti for at tvilsomme teorier aldri forlater huset. Midt i jobbinga kommer beskyldninger om at statsminister Lang hadde ansvaret for at terrorister ble drept under tortur.

Motvillig ruller forfatteren opp en historie. Det vil si, den ruller ikke, den glir som et tjukt teppe som noen har samla støvet under. Polanskis film består ikke av det vi kaller scener – de nærmer seg passasjer. Av og til er de lange fordi det avsluttende poenget ville vært vulgært hvis det spratt opp som troll av eske. Noen ganger bare tenker McGregor seg om, sånn at du kan føle hva undring er. Det er sjeldent og veldig bra.

Og på en paraoksal måte er filmen uimotståelig hyggelig. En dyp trivsel og voksende tilfredsstillelse oppstår når du ser den. Trivsel med Brosnans troverdige kunstighet, citysex-frua Kim Cattrals koldjomfruaktige elskerinne-skikkelse, Olivia Williams’ nervøse frue, Timothy Hutton, James Belushi, Tom Wilkinson. Og ikke minst Ewan McGregor i en virkelig bra rolle. Alt stemmer. Det er som å være i samme rommet som en ujålete, men overlegen intelligens. 2010.

Sex and the city 2

TVNorge 23.30 og FEM 21.00

Sex and the City 2

Kvinner i ubegripelig stygge klær. Mer anonymiserende enn burka.

terning 2 liten Mer om kvinnelig identitet: Da Barbie ble voksen og Ken begynte å miste håret, oppsto antakelig tilstanden Forvokste Kvinneligheters absolutte Uskjønnhet. Den andre filmen om salatflørtne fornikasjons-fruer feirer alt det menn hater ved kvinner, så man kan si at den er et modig kjønnspolitisk opprør på idiotiets vegne.

Jeg liker ikke dette her. Allerede før jeg så filmen kom de første måkeskrikene fra brislingfølger-flokkene om at kritikerne sløyer «Sex and the city 2» så den friske levra fyker. Det er ikke moro å føle seg som måke. Derfor forsøkte jeg så tålmodig å like den stavrete storby-ekskursjonen at jeg sovna av utmattethet da damene nådde Abu Dhabi. Nei, Abu Dhabi er ikke en arabisk haspelsnelle, det er et slags turistparadis for mennesker med så dårlig hud at de trives med kle seg i fuglefotograf-kamuflasje.

Jeg skjønte aldri hva den kvitrete lille firerbanden hadde å gjøre i utprega fiendeland, for i Abu Dhabi er østrogen forbudt, så hustruer må drikke parafin hver kveld for å bli kvitt det. De fire kvinnene i «Sex and the city» dyrker hormonene sine slik menn tilber fotball & pils: Overformidlende, sko-psykotiske, venninne-avhengige humørsvingere med høy pendelføring og bare legger helt opp til der hvor kamelene tråkker.

Når vi møter dem igjen er det bare Samantha som ikke er gift. Hun har Elisabeth Grannemans generøse jazzstemme og et farmasøytisk fundert kjønnsliv som er så utadvendt at det likner folklore og dessuten stinker surt av matt misnøye. Hu om det. Jentespøkelset Sarah Jessica Parker sliter litt med Mr. Big. Ikke fordi han likner på Cary Grant, men fordi slektskapet medfører at han vil se svart hvitt-filmer på TV i stedet for å snakke med kona om neglelakk-farger.

I Abu Dhabi skjer romanser, karaoker og forviklinger, og nyorkerne ikler seg skojne ørken-bunader som om de medvirket i en Chevy Chase-hyllest. Replikkene er oppstylta og merkelige gamle vorspiel-vitser, handlingen er uopplagt plaprete – og filmen er utsøkt stygg.

Ikke ett vondt ord om butikken Søstrene Grene, som virkelig selger fiffige småting for to kroner og femti øre og har gledet mange som skulle ha tjuefire kalendergaver seint i november. Men hvis man heller en velfylt Søstrene Grene-pose ut over et bord, får man den estetikken som preger «Sex and the city 2». Påtrengende pluralisme. Det er på en måte advent-opplevelsen av Søstrene Grene som småklager seg gjennom kulturmangfoldet så lokalbefolkningens svarte araberøyne gnistrer av urimelighet. Det er hva jeg mener med Forvokste Kvinneligheter. I møte med den store tomheten tyr damene til en smertefullt nedstøyende gigawatt-boost av pubertetens iiih-overdrivelser som får 45 år gamle jenter til å virke som kjerringer. Hvorfor kunne de ikke bare være normalt unge og kule? Hvorfor må de se ut som en utdriting av femtitallet hele tida? Fordi filmen egentlig bare handler om klær. Ikke kvinner. Stygge klær.

OK. Det er sånt som menn skriver om filmer som «Sex and the city 2». Og dette er ganske sikkert menn som ikke godtar Paradise Hotel en gang og burde krabbe tilbake til mellomfags-klokheten og 2CV-en sin. Kanskje det. Kanskje er dette et modig, mote-orientert kvinne-prosjekt, og filmkritikerne er egentlig som de sinte arabiske mennene som roper på purken hver gang de får se ei glad dame. I så fall er jeg fornøyd med meg sjøl som araber. 2010.

The day the earth stood still

TV2 Zebra 21.00

day the earth stood still, the

Jennifer Connelly og Keanu Reeves løper med barn fordi jorda har tent på en bil.

terning 4 liten Alle filmer er den samme filmen: For eksempel finnes en sci-fi som heter «Knowing», der Nicolas Cage med sønn oppdager at jorda kan gå under. Samtidig «The day the earth stood still» der Jennifer Connelly med sønn oppdager at jorda kan gå under. Men selv om historien blir som ketchup i 17. mai-køen, funker den faktisk fint.

Det starter med at Keanu Reeves klatrer i nydelig pulversnø som antakelig ble laget for slokking av brann. Han finner en Niagara-lampe. Seinere i filmen opptrer Reeves som den underlige ånden fra lampen og skremmer opp Central Park i en organisk rustning. På det tidspunktet har bakteriologen Jennifer C, (Nic Cage er astrofysiker i sin film) blitt tvangshenta av Myndigheter i gipsmaske og må uttale seg om utslettelse av Jorden.

Kathy Bates spiller en umedgjørlig forsvarsminister som antakelig hadde invadert Nord-Korea hvis de gikk over til diet-Coke uten tillatelse av FNs sikkerhetsråd. Hun vil duellere ved soloppgang, men sånn er ikke denne filmen, for Keanu er en slags Gore, som kommer til menneskene for å true dem med sentimentalitet. 2008.

Trick ‘r treat

FEM 23.45

trick r treat

Kvalitetstid for far og barn.

terning 4 liten Dette er noe så sjeldent og åttitallsaktig som en episodefilm med tre-fire forskjellige Halloween-handlinger iført indremedisinske sammenhenger som antakelig er synlige på røntgen. Historiene vandrer som antologier flest mellom det opplagte og det oppstylta. Det gjør ikke noe. Det er sånn det er med episodiske skrekkfilmer. Her opptrer for eksempel en rektor og far fra helvete, og han har kvalitetstid med sønnen som virkelig vil sjokkere deg. Her viser det seg at de tilsynelatende stabile Office-jentene på utendørs rave-party har utagerings-hemmeligheter som langt overgår Karita Bekkemelloms høstslakt av elite-elg. Ektemannen som sovner til pornofilmen mens kona blir flådd i hagen, trenger du ikke se oftere enn «Kristin Lavransdatter», men også han bidrar til den konfesjonsfrie fornemmelsen av rituell oktober-hedenskap. 2008.

Men in black II

Viasat4 22.00

men in black 2

Lara Flynn Boyle flasher bh-en sin. Skummelt.

terning 5 liten «Men in black» var en oppfriskende dryssefilm, som uten å ville det på en måte ble innvandrer-angstens komedie.

Også i toeren kommer det reisende udokumenterte skapninger fra alle verdensrommets fargerike fellesskap, og man føler seg som den gang man var liten og traff et menneske med haugesundsdialekt i mormors hus.

Oppfølgeren parodierer også sci-fi-filmer fra 1950-tallet, da alle gikk rundt og lette etter grunner til ikke å smile, og mange urolige mennesker ventet på at hjernen skulle bli oppfunnet.

Fra en ond stjerne kommer Selena, som likner hundre meitemarker i en boks, men hun kopierer en Victoria’s Secret-annonse og får kroppen til Lara Flynn Boyle. Da hun vil ha Lyset, oppstår klassiske problemer hos mennene i svart, og de må reengasjere Tommy Lee Jones, som egentlig driver et postkontor på størrelse med Brustadbua på Tjensvoll og ikke vet hvor han har fått de bekymra blodhundfoldene under øynene fra.

Filmen har med en retro-tøff hund, en oppbevaringsboks full av religiøse naivister og veldig mange kosmotiske & kule småting. Det fine med den er at gummi-gutta er laget med en slags eksistensiell ironi, som om filmen karikerer verdens mangfold med en oppgitthet som antakelig Noa følte da han sto og så på alt som kravla opp landgangen. Will Smith tilhører mangfoldet. La oss være glad for hans smittende enkelhet. Han gjør oss alle til enklere mennesker. 2002.

Baby boom

TV2 Film 17.10

baby boom

Diane Keaton har oppdaget barn og får dermed et fjes som minner om nasjonalmonument.

terning 4 liten På slutten av åttitallet kom den uunngåelige reaksjonen mot jappetid og karrierejag. Det dukket opp filmer som hyllet det enkle livet og til og med noen som antydet at kvinner kan ha utbytte av å føde barn til verden. Denne er med Diane Keaton og Harold Ramis som verdens minst troverdige samboere, dessuten er Sam Shepard med som den landsens mandige mannen som alltid er med på å gjøre utenbys liv akseptabelt. Keaton er ei dame som så å si arver en bebi og flytter til Vermont for å gi den et oppvekstmiljø. Siden overtok karrierene verden igjen. James Spader er også med. Trivelig underholdning. Regi ved Charles Shyer. 1987.

Kast Mona i elven

TV2 Film 19.10

terning 5 liten «Drowning Mona» består utelukkende av karikaturer slik syttitallskomedier gjorde, den fornærmer død, kjærlighet, sex, mord og moderskap. Fornærmelsene er ikke bitre eller polemiske, men likegyldige. Bette Midler kjører i vannet og drukner. Dama var fæl, og ingen savner henne. Alle mistenkes for mordet.

Danny DeVito spiller bekymra politimann og far til krøllnålkrampa Neve Campbell, som er forlova med den undertrykte plenklipperen Casey Affleck. Jamie Lee Curtis spiller servitrise-doris og motellskerinne. Kathleen Wilhoite er så røff bilmekaniker at hun nesten kunne blitt sædgiverske. Dette er en velgjørende film. 2000.

The gift

TV2 Film 21.00

terning 5 liten Cate Blanchett spiller ei nedslått sørstatsdame som skal oppdra to trøbla guttunger aleine og livnære seg av å se i kort. Keanu Reeves banker Hilary Swank og har et gullgraverskjegg uten nåde. Giovanni Ribisi spiller sjuk bilmekaniker med selvmordstanker. Bymusa Katie Holmes er fremdeles ikke datter av Johnny, men fleiser med flesket som hun pleier mens hun samtidig er forlova med den skjortestreite skolesleipingen Greg Kinnear.

Persongalleriet er frodig og deprimerende, for de amerikanske sørstatene er en tilbakestående egn, og folk oppfører seg som om de har drukket bort samvittigheten med Jif. Det verste med «The gift» er tristheten. Påtagelig komisk omgang med sannsynligheten gjør dessuten at mordgåten løsner litt for fort fra bein.

Men Blanchett har den perfekte sårbarheten for en nevrotisk thriller. Den revemilde australske dama ser ut som et dyr uten land eller hi, hun er som en Askepott uten stemor og stesøstre, hun er som en halt antilope på dirrende jernbanelinje, som en Rødhette med tomme vinflasker, død bestemor og sovna ulv. 2001. 1 time, 52 minutter.

Lucky Number Slevin

TV2 Film 23.00

lucky number slevin

Lucy Liu og Josh Hartnett etter fniserus.

terning 5 liten Dette er muligens det kuleste du får se denne uka. Tror du at intens slentring er en selvmotsigelse? I de sjølgode setningenes rusa rike er ingenting umulig.

«Lucky numbers Slevin» er utstudert kjølig og velprøvd som stålet i en gammel avbitertang, og den slipper presise, litterære replikker med den velgjørende, overlegne gjerrigheten til en rik mann. Dette er stilisert, kronglifisert, ordrik, humoristisk lureri-krim, og den er bare til som stilnytelse.

De høye mursteinsbygningene er poetiske på en taus og talende måte som på sett og vis imiterer New York. Folka har tilgjorte fjes, og når de snakker, holder du nesten pusten av forventning. Her kommer ikke én overflødisk stavelse, ikke en gang når Hartnett og Liu jabber avgårde på et slags Marx Brothers-vis.

Bruce Willis i rullestol og bøttehatt forteller innledningshistorien om hvordan en uheldig familiefar og slekta hans blir massakrert av galopp-gangstere. Så demonstrerer han den øyeblikkelige virkningen av en Kansas City Shuffle, og spillet er i gang.

Josh Hartnett står foran speilet i en forsvunnet manns leilighet da først Lucy Liu dukker opp i en slags ovariedrevet fniserus. Enda bedre blir handlingen da to underlige nyork-afrikanske torper banker på døra og mannen innenfor og tar ham med til Morgan Freeman som vil at han skal myrde jødens sønn for å innfri feil fyrs gjeld. Når Freeman ler, likner det Lyden av Norge på P4, men det er ingenting mot jødegangsteren Ben Kingsley, som likner stadig mer på sitt eget kranium og har en sønn som må dø, forøvrig en gutt som kunne vært den unge Elvis Costello i en American Pie-film.

Willis dukker opp overalt som et ondt rykte, og håret hans minner om Kevin Costners under påvirkning av feil balsam. Hartnett er alle galningers stafett-offer, og går lenge kledd i badehåndkle.

Bittelitt tidligere enn du trodde foretar filmen sitt forventa temposkifte og den genre-korrekte identitets-forandringa.

Det er bra, for omtrent på det tidspunktet hadde du egentlig blitt lei av at Hartnett og Liu snuste idyllisk på hverandres mjukeste vokaler og hadde det for fint. Hevnens time er kommet. Aldri glem «Once upon a time in the west».

Regissøren Paul McGuigan er en 42 år gammel skotte som laget middelalderkrimmen «The reckoning» og Hartnett-krimmen «Wicker Park». Han har en sober sans for stil-elementer og ivaretar et manus som lett kunne ha drevet gjøn med seg sjøl. Når sommeren er blitt så påtrengende at du begynner å sette drink-paraplyer i tannglasset, da er det på tide å lukke seg inn med kalde ting som denne og føle at hjernen er et lekent sted.Dette er stilisert, kronglifisert, ordrik, humoristisk lureri-krim, og den er bare til som stilnytelse. 2006.

Stranger than fiction

Showtime 21.00

stranger than fiction

Å nei, jeg blir skrevet av en dårlig forfatter! Will Ferrell.

terning 4 liten Virkeligheten er under stadig utforskning, en virksomhet som kan sammenliknes med å hermetisere følelsen av luft, rom, vår og ømhet hvis du står på toppen av Livarden og myser mot solnedgangen mens du enten holder rundt barnet ditt eller naboens intoksikerte trofé-husbond.

Både romanforfattere og filmfolk forsøker å tilnærme seg eksistensens egentlighet på fantasifulle måter, og du må antakelig forsøke å fatte «Stranger than fiction» som et halvtenkt intuisjonsforsøk på å fange vinden og hvem kan vel fange den.

Will Ferrell spiller en typisk film-eksentriker. Det er en mennesketype som har til felles at de beskrives av hva engelskspråklige kaller en «narrator», en fortellerstemme. Narratøren slenger seg lystig mellom setningene som en endorfin-avhengig formulerings-Tarzan med høydeskrekk og utbroderer hovedpersonens merkverdigheter i full fantasifrihet, for han skal skape en raring, ikke en person. I Ferrells tilfelle betyr det at man har dikta opp en fortjent enslig hybelfyr som er kjedelig avhengig av tall og jobber for likningskontoret.

En dag skjer det fatalt filmframkallende i hans liv: Han kan plutselig høre fortellerstemmen. Den litt sutrete briterøsten til Emma Thompson beskriver hva han gjør mens det skjer, og Ferrell er så smart at han finner ut at noen skriver livet hans. Han er en noe så hjelpeløst som en romanfigur.

Etter å ha vært hos lege, går skattemannen logisk nok til en litteratur-professor (Dustin Hoffman), som skal forsøke å lete seg fram til hvilken forfatter Ferrell er fanget av. Det er nemlig sånn at den egentlig suicidale forfatterdama kommer til å ta livet av ham. Det passer dårlig å dø, for brød-eltersken Maggie Gyllenhaal har nettopp grepet hans baguette.

En vemodig og nesten-vittig film følger, og mange kommer til å hygge seg. Veldig flere vil sette pris på at Emma Thompson er skikkelig tilbake. Det var altså i 1999. Jaja.

Dirty deeds

Showtime 22.35

dirty deeds

Toni Collette og Bryan Brown i australsk grisekomedie.

terning 4 liten På midten av åttitallet var det kult å like australske filmer i fjorten dager, mest på grunn av Russell Mulcahys gjørmete grisefilm «Razorback» og fordi til og med fargene så ut som psykopatiske romber i Australia. Alt var skeivt. Kameravinklene, ansiktene, den rustikke rustenheten som til og med vandaliserte fargen blått.

På disse ubalanserte premissene er Bryan Brown på en måte australiernes Michael Caine. I denne filmen spiller han en ufyselig automat-raner som får trøbbel med tilreist amerikansk mafia (John Goodman nedsylta i en omtrent indremedisinsk tristhet). Samtidig kommer nevøen hjem fra Vietnam med bodskap om den amerikanske takeaway-pizzaens uovervinnelighet – for dette er 1969, og interiørene er ikke bare vulgære fordi filmen ble laget blant universets mest kompromissløse harryer.

Handlingen beveger seg tidvis så sakte at snott har rent fortere på hønsenetting, og filmen er laget med en klar avhengighet av de nasjonale arketyper, som kravling i villsvinmøkk. Men den har også en unaturlig etnisk sjarm som er beskytta av FN-charteret. 2002.

Lørdag 25.4. – Hviske-krim i statsministerens hus

 

Skyggen

NRK1 23.50

terning 5 liten Dette blir uten tvil postpåskens påskemordfilm for dere som elsker helligdags-krim, for dere som i hemmelighet beundrer Polanski, for dere som misliker krigen mot Irak og andre landområder langt borte fra oss.

ghost writer

Pierce Brosnan og Ewan McGregor har sine dystre øyeblikk med nesten høy stemme.

Roman Polanski har laget sin «The ghost writer» på en soignert gammeldags måte som ikke virker senil eller avfeldig, men mer som en påminnelse om hvordan man kan gjøre det uten tilskudd av Red Bull, epileptiker-hallusinasjoner og så høye lyder at trebukkene flytter ut av gipsplatene. Ewan McGregor nesten hvisker, og han fortsetter med det når han blir opphisset. Han hvisker til statsministerens spontane hustru, han hvisker til sitt eget speilbilde og til den mystiske professoren fra Cambridge som dukker opp på baksiden av en undertøyskuff.

Høres det ut som påskekrim? Ja, det er.

Dette er for alle dere som elsker den sære TV-lyden av britiske vokaler servert like etter lammelåret påskeaften. Pierce Brosnan spiller nylig avgått statsminister som skal gi ut memoarer; en smilehvit sviskeprins fra politikkens bordellrøde løpere. Skikkelsen er forfatteren Robert Harris’ avskjed til Tony Blair, som han likte helt til Irak-krigen. Historien er en adrenalinvåt konspirasjons-beskyldning, men den er så velpleid og velfortalt at du har følelsen av at du er til stede i en embassade og kan høre lyden av flagg som blir bretta.

ghost writer2

Luring bak gardin er et fint krim-triks.

Dette er ikke en thriller, det er krim. McGregor hyres som den avgåtte statsministerens skyggeforfatter etter at den opprinnelige skyllet i land på stranda. Han flys av gårde til et strandhus i USA der det britiske kystværet har okkupert landskapet som en garanti for at tvilsomme teorier aldri forlater huset. Midt i jobbinga kommer beskyldninger om at statsminister Lang hadde ansvaret for at terrorister ble drept under tortur.

Motvillig ruller forfatteren opp en historie. Det vil si, den ruller ikke, den glir som et tjukt teppe som noen har samla støvet under. Polanskis film består ikke av det vi kaller scener – de nærmer seg passasjer. Av og til er de lange fordi det avsluttende poenget ville vært vulgært hvis det spratt opp som troll av eske. Noen ganger bare tenker McGregor seg om, sånn at du kan føle hva undring er. Det er sjeldent og veldig bra.

Og på en paraoksal måte er filmen uimotståelig hyggelig. En dyp trivsel og voksende tilfredsstillelse oppstår når du ser den. Trivsel med Brosnans troverdige kunstighet, citysex-frua Kim Cattrals koldjomfruaktige elskerinne-skikkelse, Olivia Williams’ nervøse frue, Timothy Hutton, James Belushi, Tom Wilkinson. Og ikke minst Ewan McGregor i en virkelig bra rolle. Alt stemmer. Det er som å være i samme rommet som en ujålete, men overlegen intelligens. 2010.

Jeg reiser alene

NRK3 21.30

terning 5 liten Stian Kristiansens filmatisering av Tore Renbergs bok om Jarle Klepp som oppdager at han har en datter som kommer på besøk til studenten i Bergen. 2011.

Under huden

NRK2 22.00

under huden

Antonio Banderas driver og roter med huden til folk.

terning 1 Denne filmen skjønte jeg ikke, og jeg har dessuten kvasse fordommer mot Almodovar, så i følge tre av åtte Twitter-følgere burde jeg ikke skrive om den. Men jeg mener at de som ikke skjønner filmer, skal skrifte det. Og jeg syns fordommer er noe av det fineste et menneske kan ha, for det er i hvert fall tenkning uten sosialt korrekte baktanker.

Hvis jeg minnes Pedro Almodovar den gang jeg ennå gadd se filmene hans, står spanjolens nevrotiske estetisme for meg som et barns lek med sterke farger. Allerede den gang hadde jeg en bedragerisk fornemmelse av at Almodovar bare drev med tull, men det var liksom kult tull. Og dessuten rare, flamenco-hysteriske kvinner som kunne fått en boblejakke til å se ut som stadiet før undertøy, for Almodovars damer endte alltid nakne på en gledesløs, lespende måte.

I «Under huden» er de spanske damene nakne hele tida unntatt hun som er nøye emballert i en sånn hudfarga kroppstrikot som isdansere bruker, for hun er bare litt naken av og til. En sørgmodig eldreversjon av den tidligere sjarmøren Antonio Banderas spiller lege som finner opp kunstig hud til medisinsk bruk. Han blir en slags dr. Frankenstein i en kroppsfiksert innendørs-fantasi som verken har vidd eller forstand. En av disse Almodovar-mødrene som likner en blanding av suffragett-spøkelse og heksa til Hans og Grete, blir bundet av sønnen sin. Han opptrer i tigerdrakt og slikker TV-skjermen. 2011.

Fuglene

NRK2 01.20

fuglene

Ikke en søndag i parken, men dagen da fuglene ble sinte.

terning 5 liten Alfred Hitchcocks «The Birds» fra 1963 er virkelig en slags grøsser-klassiker, som den gang ble regnet som egentlig litt for hard for filmlerretet. De hakkende fuglene er egentlig ikke spesielt oppsiktsvekkende i dag, men den spesielle uhyggen er ennå sjelden, og jeg tror nok filmen ennå kan virke sterkere enn konkurrenter fra nåtid. Tippi Hedren besøker Rod Taylor på heimstaden, og blir plutselig ett av ofrene for fugler som angriper i store flokker. 2 timer.

Kiss kiss bang bang

Norsk TV2 00.05

kiss kiss bang bang

Val Kilmer og Robert Downey jr. Rein og skjær stil.

terning 6 liten Kveldens rosin, men den vises litt seint.

OK. Jeg vet at jeg var på nippet til å gi «Doom» en sekser, men hør på meg likevel.

«Kiss kiss bang bang» er en kriminal-ironisk voksenspøk for folk som kan uttale navnet Chandler uten å låte som jørpedøler og som kan følge med kompliserte ordspill og referanser i replikkvekslinger som ikke bare er kvikkere enn kyllingknall, men dessuten har merkelige, samtidskjappe snakkerytmer. En gang til: Dette er The Big Shit. En reelt underholdningsorientert lek med konvensjonene hos den allerede overstadig feira krimforfatteren Raymond Chandler og hans tallrike etterkommere av språklig bloddopa mysterikere.

Denne filmen har kapitler som er oppkalt etter Raymond Chandlers romaner, bortsett fra «The simple art of murder», som er en essaysamling.

Stas: Robert Downey jr. er tilbake fra sine duknakka rideturer i Skyggenes Dal, og han spiller med det opplagte, fleipistiske Chaplinfjeset og Betty Boop-øynene. Han kan ennå sno hele kroppen rundt en setning som om den var ei glatt striptease-stang.

Stas: Val Kilmer er tilbake iført mer daukjøtt enn den befridde Willy, og han spiller homofil privatdetektiv med en oval snikehumor som er vittigere og mer overflødig enn hvitvinsbalsamico på snudd speilegg.

Stas: Fantasifulle filmfolk har gjenfødt Corbin «Finger i halsen» Bernsen fra «LA Law», frisert ham ned til centimeterlangt torpedohår og satt ham inn i rollen som årets tøffeste og mest kjøttete næringslivskakse.

Og de har funnet opp det svalesvaie silikonsivbladet Michelle Monaghan med Natalie Woods etterlatte blikk og fått henne til å spille verbalt overlessa kriminalkomedie som om hun har vært hos Dr. Roberts med tunga.

«Kiss kiss bang bang» er en slags metafilm delvis etter Brett Hallidays roman, og Brett Halliday var jamngammel med Chandler og døde i 1977. Shane Black, manusforfatteren som gjorde store ting som «Dødelig våpen», «Den siste speider», «Den siste actionhelten» og «The long kiss goodnight», regidebuterer med en film som forsøker å være så elegant at den burde ha snubla i sin egen silkeslåbrok. Men det går utrolig bra. 2005.

Pirates of The Caribbean: Curse of the Black Pearl

TVNorge 21.25

pirates of the caribbean curse of the black pearl

Dette er et skikkelig par – Keira Knightley og Johnny Depp skulle vært kjærester.

terning 5 liten Johnny Depp spiller en sjørøverkaptein som har fått seg en smell for mye. Kanskje var det sola, kanskje var det rom’en, kanskje var det noe annet som jeg ikke skulle røpe. Men han er blitt litt skev av det. Mannen duver sjøsjukt som ei rundbånna danmarksferje. Øynene hans har en slags innvendig dokke-skjeling, og han snakker slik Bob Dylan synger, nesten uten konsonanter og med vage diksjonsgrenser. Øynene hans er sminka med kolbiter, sjørøverutstyret er gypsy-galent, trash-galant og småjålete. Det er som om Depp har transponert dop-rollen fra «Frykt og avsky i Las Vegas» til marihuanafarvanna i Karibien.

Det likner ikke på noe du har sett. Fra det øyeblikket da han seiler til kai i masta på sin egen båt, er kaptein Jack Sparrow en sprelsk stumfilm-spøk, og han får filmen til å forlate den vellagte fektekomedien og bli en surrealistisk genistrek. Ikke en grothsk genistrek. Mer slik Lillebror tegnet en sau som har ull.

Jeg skal ikke vase vekk mye regnskog på handlingen, sjøl om den faktisk er selvironisk på samme måte som alt det som skjedde i «A knight’s tale». Gutteband-trynet Orlando Bloom spiller sverdsmeden Will Turner, som er forelska i guvernørens fotballfriske datter Keira Knightley. Den dagen da hun skal forloves med offiseren Norrington fordi forlovelse med offiserer er noe skikkelige jenter må gjennom for å bli voksne, dukker kaptein Sparrow opp og forkludrer det meste.

Filmen er en påminnelse om utendørslivets utrolige herligheter. Her er så mye skjønn sjø. Bølger kjærtegner skutesider på en måte som vil drive markelldorgere og eks-matroser til øye-flo. Utsikten fra guvernørdatteras pikerom er vakrere enn fjordtomt på Gausel. Lokalbefolkningen i den britiske kolonien ser ut som en blanding av Astrid Lindgren-skurker og Dickens-veteraner. Sett av tid. Len dere tilbake. Nyt. 2003.

The sweetest thing

TV3 20.05

sweetest thing, the

Hvis du klarer å se på dette bildet i ti sekunder uten å måtte se bort, er det all grunn til bekymring.

terning 2 liten Cameron Diaz spiller ei 28 år gammel ungkarsdame som lever ut fjortisen i seg med samme energi som når likørfulle buss-pensjonister trekker truser over hodet for å se ekstra gamle ut. Hun er dum på samme måten som når flørtiser i førtiåra viser snabel-bh i nattklubb-barer. Hun er dum slik gamle Tom Jones-videoer er det. Hun er dum slik George Michaels bart er det. Hun er dum slik ryktene om menn er det. Hun er ei supersugge.

En dag treffer det dansende vraltedyret Thomas Jane. Håret hans er Christopher Lambert-bleika og krøllete som solgangsbris på Oslofjorden. Det får mannen til å se ut som om han het Doris før operasjonen. Møtet med Jane blir så sterkt at suggedama furter. Sammen med søppel-antikviteten Christina Applegate fniser hun til bryllupsfeiring, blir lei seg og så videre.

Bortsett fra det er «The sweetest thing» møkk. Handling null. Humor som en Battery-skadd tolvåring i ei pornosjappe.

Men dette er en sånn film som det ikke nytter å holde publikum unna med makt. Det er som med ulykker. 2002.

Min beste venns bryllup

TV3 21.30

min beste venns bryllup

Julia Roberts med Rupert Everett. Jeg husker ikke egentlig hva han gjorde der.

terning 5 liten Rett ut av luft og mild kjærlighet kom en romantisk komedie med overraskende og fornøyelig fornuft. I sære miljøer sees det på som en akseptabel hobby å forsøke å forkludre andre folks kjærlighetsforhold, og dette er filmen som til slutt tar parti mot sin egen heltinne og sier: Skjems, di hurpe. La elskende få være i fred.

Hurpa spilles av Julia Roberts, og hun er befriende god til det. Med et hår som minner oss alle på den gangen vi kjørte et mahognibord gjennom pastamaskinen, flagrer hun langs sommerlige Chicago i stadig mer onde forsøk på å forhindre at hjertevennen Dermot Mulroney skal gifte seg med søte, lille Carmen Diaz. Roberts spiller en småkul, etikk-sterk mat-journalist, og Mulroney jobber som sportsreporter (underbetalt og nedvurdert yrke, ifølge filmen). De to er utsøkt overbærende mot verden, som en slags Tippen og Lullemor på ukontrollert sjølgodhets-feiring, og Julia har trøbbel med å godta at eks-kjæresten forelsker seg i den rike kvitreblondinen Diaz. Dessuten vil hun ha ham sjøl.

Drevet av sjalusi gjør hun en bråte ufyselige ting. Til å begynne med ser det litt sterkt og vampete ut, men hekser hørte syttitallet til, og etterhvert virker hun bare patetisk og svakt ond.

Dermot Mulroney virker dessverre som nedsegen bremsekloss på en ellers velspilt film. Han fikk det fort for seg at han skal kompensere for Betty Boop-øyevippene ved å behandle munnviken som om den var et åpent arr, og dermed oppstår postordre-mandighet. 1997.

The last station

TV3 23.20

last station, the

Christopher Plummer som Tolstoi og Helen Mirren som kona hans.

terning 5 liten Dette vil dere ganske sikkert se, for dere liker egentlig Russland og dere vil elske å se et drama om hvordan forfatteren Leo Tolstoi forsøker å leve et anstendig liv samtidig som han er rik og berømt. Det var den gang diktere kunne bli rike og berømte uten at de hadde vært med i Stjernekamp. Tolstoi har nemlig blitt frelst til fattigdom og vegetarianisme, og det er ikke kjekt for Sofia, som hadde vært gift med ham i 50 år. Og tenke seg til: Christopher Plummer spiller Tolstoi, Helen Mirren er kona hans. Paul Giamatti og James McAvoy er også med. 2009.

Jakten på hevn

TV2 Zebra 21.00

terning 3 liten «Seraphim Falls» er en gaske ukjent borgerkrigs-western med Pierce Brosnan og Liam Neeson. Handler om en oberst som leter etter en mann han skal hevne seg på. Anjelica Huston er også med. 2006.

Mad City

TV2 Zebra 23.10

mad city

Dustin Hoffman som reporter og John Travolta som dust.

terning 5 liten «Mad city» er en snedig film om hvordan ærligheten og anstendigheten overvinner selv den mest topptrente profesjonalitet. Dustin Hoffman er kynisk TV-reporter på jakt etter varige live-sendinger. Da han treffer den stakkarslige, arbeidsledige dørvakta John Travolta med kinnbarter på størrelse med Mississippi og overværer hvordan mannen i eksistensiell analfabetisme klarer å ta et museum med skoleklasse som gisler uten å mene det, går det en slags arbeiderbevegelse gjennom hjertet hans. Han får den uproffe fornemmelsen at også budbringeren har et budskap, og forsøker helhjertet å hjelpe.

Men in black

Viasat4 22.00

men in black

Will Smith har fått tak i en åpenbart ulovlig innvandrer.

terning 5 liten Sci-fleip-filmen «Men in black» er så sivilisasjons-skjønn og politisk overflødig som om Diesel skulle ha lansert en laserstyrt taco-deodorant i form av Johnny Holmes. Dette er enda en film for de som allerede har alt, har sett alt, vet alt, kan alt og er i stand til å redegjøre for sytten re-rønna ettermiddagsserier i tv uten å trekke pusten eller la vannet gå. Si Roswell tre ganger etter hverandre uten å tenke. E.T. var ikke død. Kanskje lever Kennedy som tyggegummimerke på FBIs Dallas-kontor. Bruspulver uten vann er bedre enn stjernestøv, og den som ikke vet hvem Will Smith er, kan levere inn sertifikatet sitt ved skranken og bestille hestedrosje hjem.

«MiB» har et tema som vanlige folk vil skjønne ferk-alt av: Det går rundt en spesialavdeling av FBI og utsletter hukommelsen til alle de som har sett romvesener på jorda. De desimerer også uvesen-bestanden, for vi har flere kosmiske gjester enn det fins organiserte Ap-folk på kommunens feriehytter. Universets innvandrere bor midt iblant oss og ser ut som oss, men inni er de aldeles ikke like. Sylvester Stallone er en sånn. Det er derfor han snakker så rart. For x-filologene og x-filosofene gjør dette opp for de siste femti åras viktigste frustrasjon blant ungdom med unødvendig utdannelse: Hvordan har myndighetene klart å skjule det veritable juledrysset av ufoer som stadig daler ned i skjul uten en gang å bli sett av hyrdene på marken.

Tommy Lee Jones spiller den erfarne Ray-Ban-ridder og uffis-jeger. Han verver bohempurken Smith fordi jorden er truet av romvesener som leter etter det alternative kosmos i ei risteklokke. Vincent D Onofrio spiller de siste fem åras stiligste filmskurk, Linda Fiorentino er med for de uendelige strømpebuksenes skyld, og filmen er så utsøkt laget at de færreste vil merke at historien legger seg ned og dør etter 1 time og 30 minutter uten å få til et skikkelig klimaks (sånn går det av og til hvis en holder igjen for lenge).

Sal 1 ved Stavanger Kinematografer har fått ny lyd og større lerret, og det var fantastisk å sitte på syvende benk med knekt nakke og minnes karamellpapirenes muntre fyrverkeri i lysstrima. 1997.

8 mile

Viasat4 23.40

8 mile

Eminem og Kim Basinger som sønn og mamma.

terning 5 liten Den 30 år gamle rapperen Eminem står for den mest sensasjonelle ungdomsskuespiller-debuten. Den aggressive sårheten fra 1955-filmen ligger som et utilsikta ekko i «8 mile», og Eminem med de brennende øynene og den avventende munnen har en utstråling og en troverdighet som må være inngitte krybbegaver.

Det er stort gjort.

Filmen handler om en kvit neger i en gjeng av svarte byaser. Da forholdet til Janeane ryker, og eksdama beholder bilen, flytter Rabbit hjem til trailerpark-mor si og hennes tjue år yngre konveniens-elsker. Kim Basinger som mamma (40) er sleten og usminka. Hun og Eminem gjør det godt sammen. Brittany Murphy er også med. 2002.

The last song

FEM 19.55

last song, the

Miley Cyrus er frisk og flink i film. Gutten er Liam Hemsworth.

terning 5 liten Kynikerne kan gjøre noe annet. Dette er en romantisk, søt, snill og sørgelig film, og den var dessuten gjennombruddet til Miley Cyrus som skikkelig skuespiller.

Jo, det er et romantisk drama for ungdom, og antakelig vil den appellere aller mest til jenter som fulgte Hannah Montana på TV da de var ni år. Men samtidig er det sånn at filmen ble oppfunnet for «Last song»-filmene. Bergman og Tarantino kan si hva de vil. De enkle og gripende historiene, og jeg tror ikke romantiske grinefilmer er noe man vokser fra, bortsett fra i noen anstrengende oppvekstår like over tjue.

Her er det med alt sammen. Den tilsynelatende slemme jenta som gjorde opprør mot alt da faren plutselig reiste hjemmefra. Sommerferien ved stranda. Den pene gutten som kanskje også er en fin fyr på tross av at han ser ut som en sandvolley-avatar. Bølgene. Skilpadde-eggene som skal voktes mot vaskebjørner. De forsømte talentene, de ekle britney-bitchene, den sosiale underlegenheten, familie-følsomheten, de kjølige, rike foreldrene til gutten, misforståelsene, sykdommen, atskillelsen, tårene og modningen. «The last song» er et oppkomme av det vi kaller klisjeer fordi alt det vi egentlig bryr oss om i livet er klisjeer.

Miley Cyrus var kjent som Hannah Montana på Disney Channel. Med «The last song» blir hun ordentlig skuespiller. Rollen forlanger at hun er til stede med en troverdig personlighet i krevende trivial-konfrontasjoner som når som helst kan dette ned i dumheten. Men Cyrus er virkelig bra. Hun er ikke egentlig frisk og levende, som sånne jenter skal. Hun er mørk og hes, og hun er søt på den alminnelige måten som gjør at du følger med når hun snakker.

Jeg skal aldeles ikke røpe for mye av historien. Men Cyrus er forbanna på far Greg Kinnear (i en solid og viktig rolle) for at han skilte seg. Hun og den pappa-lengtende lille broren kommer til sørstatene for sommerferien, og hun er der mest for å være sur. Hun oppdager de trua skilpadde-eggene i strandkanten, og så setter hun seg i en stol og passer på dem. Da får beach-hunken anledning til å vise seg som et godt menneske, og etter hvert vokser menneskeligheten rundt henne som i en varmesirkel helt til alt blir så trist at halsen surkler som myr. 2010.

Fireflies in the garden

FEM 22.00

fireflies in the garden

Intens Ryan Reynolds.

terning 3 liten Den ukjente forfatteren Dennis Lee har regissert eget manus om egen barndom, så her er ukas film for de følsomme filmseerne som foretrekker å hate foreldre. Med utgangspunkt i et dikt av Robert Frost forteller Lee historien om den fæleste pappaen på denne siden av patriarken Abraham. Gamle eselfjes Willem Dafoe spiller mislykka forfatter og misfornøyd universitetslektor som plager vettet av sønnen sin av grunner som antakelig må være akademiker-terapeut for å kunne sette egennavn på.

Familien kommer sammen etter mange år da alle er voksne, og det samværet starter med en idiotisk trafikk-ulykke som fører til at Julia Roberts ikke får være med lenger. I noen ekstremt smertelige tilbakeblikk får vi se hvordan forfatteren Ryan Reynolds blir psykisk torturert av faren som barn. Det er gjort med en nesten thriller-kald sadisme, og etter hvert avskyr du faren så intenst at du skulle ønske at han ble flådd av et dovendyr med sløve negler. 2008.

Fredag 25.4.–Grønsji supermann–ny på Netflix

 

Man of steel

Netflix terning 5 liten Nå skal vi gjøre det annerledes. Netflix-folka har det ikke lett. De vimser rundt blant gamle TV-serie-episoder og ser familiefilmer med Eddie Murphy fra 1758. Nå skal de få førstefilmen.

man of steel1

Henry Cavill på jakt etter elektriker.

Ny på Netflix fredag morgen: «Man of steel» Grønsj-versjonen av Superman kom faktisk på betal-streaming og dvd allerede i den første julemåneden i fjor, da jeg faktisk så den med ærlig forskrekkelse og gikk i en lamslått formuleringsdvale fram til det nye året. «Man of steel» er egentlig superman-filmen for 2008 eller 1992 eller noe sånt. Den er laget med et ukurerbar livslede. Zack Snyder skal egentlig lage skyggevakker salong-estetikk, han skal gjenskape tegneserie-fortellingenes hang til tusjromantikk og uaktsom lyssetting. Det har han ikke gjort. Mannen som regisserte sviskeskjønnheter som «300» og «Sucker punch» har laget en bevisst stygg film, en slags reality-retro. Når supermannen herjer rundt i fiskebåt-biotopen blir det som å se en røff miljøvern-action fra før virkeligheten møtte Photoshop. Fotograferingen er så enkel at man kan se små urenheter av enkel sjel skinne gjennom epitelet, og menneskene er besluttsomt udeilige. Jeg ble litt fascinert. Men jeg tok ikke helt poenget.

man of steel adams

Amy Adams på reportasjetur til et slags Lofoten.

Filmen starter med at Henry Cavill er den nyfødte sønn av Russell Crowe, som er kongen av Krypton inntil den revolusjonære idioten Zod (Michael Shannon) tar en arabisk vårløsning på ham, sånn at han må sende sønnen sin i kapsel til Universet. Cavill havner på Jorden, der Russell-pappaen blir bytta ut med en Costner-pappa, og Kevin imponerer som den store biff-avhengige bøffel-mannen i denne filmen: Han er bygdemild og prektig som en Senterparti-skulptur. Så kommer Zod farende til jorden med folka sine. Han var nok egentlig soningsudyktig, men ble satt til somatisk omskolering i tjære. Mannen med de ekle øynene unnslapp imidlertid, og derfor må den mirakuløse adoptivsønnen til Costner vende tilbake til sitt gode skinn.

 

Og så skjer alt det som skal skje. Lois Lane finner supermannen i isødet. Hun ser så kosmetisk ubeskytta ut at hun antakelig kan felle strikketøy mens hun snakker om avkjøling av karamellpudding, og mor di ville ha likt at du gifta deg med henne. Der ute. På et isfjell. Zod sirkler rundt jorden i månebane, og så starter supermann-filmen. Store ting skjer i røffe bilder som estetikk-skaperne hadde ønsker om. De ville at filmen skulle se mer dokumentarisk ut. Som om det virkelig kom men velbygd fyr fra et Jugend-aktig solsystem og fløy som en fugl som et fly. Filmen er lang. Den er hurtig og spennende, og den ser ut som skitt. Men fascinerende er det, og for oss som faktisk syns våte kattunger er søtere enn franske kaker, blir dette en slags ideologisk opplevelse. Supermann var virkelig virkelig. Hvem skulle ha trodd. 2013.

Flightplan

FEM 21.40

flightplan

Jodie Foster har mista dattera si.

terning 5 liten På en klar annenplass: Jodie Foster. «Flightplan» er først nerveskakende, hjernemyknende, åreinntrengende paranoisk spennende og ekkel. Deretter blir den verre. Amerikas flotteste fjes sitter på Jodie Foster, og akkurat som i «Panic room» er hun i stand til å uttrykke desperat løvinne-besluttsomhet sånn at menn i salen utvikler livmor og kvinner antakelig mister sin. Hvis du er en 22 år gammel mannlig tegneserieleser med Viggo Mortensen og plastsverd på veggen, tror jeg ikke nødvendigvis at du blir så imponert av tyskeren Robert Schwentkes flythriller. Men det er noe med barn og reiser. Forflytting understreker barns ekstreme sårbarhet, og den stimulerer foreldres angstkjertler. «Flightplan» har en rå historie. Jodie Foster skal fly kista med sin avdøde mann hjem fra et så vintertungt Berlin at byen virker begrava. De er passasjerer i det nye superflyet som Foster var med og bygde. Det er gigantisk og grått som en død ubåt. Med seg har hun ei sorgtynga og nervøs datter på seks år. Da mor har sovet i tre timer, er Julia borte. Og ingen kan huske å ha sett henne. Det er ekkelt. Nesevingene til Foster nesten vifter av opphisselse. Så sier flyvertinnene at jenta ikke står i passasjerlistene. Det er enda eklere. Jodies ansikt fryser fast i en fasettert skrekk. Og verre blir det, på en måte som anmeldere ikke røper. Schwentke unngår elegant at filmen blir stående stille og skrike i midtgangen og ingenting skjer. Kameraet glir, bildevekslingene holder i live en enkel, men lekker paranoisk ventestemning mens mor Fosters nerver blir synlig mer tynnslitte for hvert minutt. Budeiefjeset Erika Christensen kommer innom og er godhjerta flyvertinne, Peter Sarsgaard med det narkoleptiske slørblikket involverer seg fra nabosetet. Forskrekka arabere forkynner sin absolutte uskyld. Flykapteinen Sean Bean er lys som en tysk-irsk Redford og bidrar til å øke nervepresset ved å bekjentgjøre nye, ekle ting, og VHS-fyrstinnen Greta Scacchi spiller psykolog med så forståelsesfullt blikk at hun ser ut som et optiker-eksperiment. Når Schwentke har roet historien nesten ned i setet og du tenker: «og så da?», skifter filmen brått tempo. Foster tar en Willis. Hun hiver genseren, og iført bare sin gymnastiske singlet overtar hun thriller-handlinga. Ikke kødd med Mor Foster. Folk gjorde det før. Støntet varer akkurat lenge nok. Så skifter tyskeren igjen. Han er god med rytme, stuttgartneren med de grå hendene. Noen av dere vil nok mene at klimakset kommer litt brått, men det funker. Noen vil også njaaae over sannsynlighetene i en historie som baserer seg på at en eller annen kunne forutsi hva alle skulle komme til å gjøre. Men hør her: Ikke vær så forbaska flinke bestandig, for da opplever dere aldri noe morsomt. 2005.

Mad City

Norsk TV2 01.35

mad city

Dustin Hoffman er reporter, og John Travolta er ikke helt god, han heller.

terning 5 liten «Mad city» er en snedig film om hvordan ærligheten og anstendigheten overvinner selv den mest topptrente profesjonalitet. Dustin Hoffman er kynisk TV-reporter på jakt etter varige live-sendinger. Da han treffer den stakkarslige, arbeidsledige dørvakta John Travolta med kinnbarter på størrelse med Mississippi og overværer hvordan mannen i eksistensiell analfabetisme klarer å ta et museum med skoleklasse som gisler uten å mene det, går det en slags arbeiderbevegelse gjennom hjertet hans. Han får den uproffe fornemmelsen at også budbringeren har et budskap, og forsøker helhjertet å hjelpe. 1997.

Fuglene

NRK2 23.20

fuglene

Fuglekaos. Antakelig menneskeskapt.

terning 5 liten Alfred Hitchcocks «The Birds» fra 1963 er virkelig en slags grøsser-klassiker, som den gang ble regnet som egentlig litt for hard for filmlerretet. De hakkende fuglene er egentlig ikke spesielt oppsiktsvekkende i dag, men den spesielle uhyggen er ennå sjelden, og jeg tror nok filmen ennå kan virke sterkere enn konkurrenter fra nåtid. Tippi Hedren besøker Rod Taylor på heimstaden, og blir plutselig ett av ofrene for fugler som angriper i store flokker. 2 timer.

Bad boys 2

TV3 21.30

bad boys2

Martin Lawrence og Will Smith i en kul actionkomedie.

terning 5 liten Mr. Smith er avgjort tilbake i Washington. «Bad boys 2» er sesongens rareste oppfølger. Den første filmen var en harmløs komedie der Will Smith og Martin Lawrence snakket til hverandre slik Brooke Shields og Judd Nelson gjør (TV-sitcom), og med like stor høydeforskjell, men ingen kan huske at noen ble nedfor av den grunn. I «Bad boys 2» blir ikke bare folk såret, de blir forsettlig skadd og dødelig fornærmet. Regissøren Michael Bay («Pearl Harbor») sørger sammen med oktan-produsenten Jerry Bruckheimer for en rå action som minsker tallet på amerikanske biler og øker behovet for hvite blodlegemer, selv i en afro-amerikansk film. Bay er et råskinn med girolje på servelaten, og han gir «Bad boys 2» rushende rennefart og jerikosk stemmeforbruk. Det knuses like mange vokaler som sedaner i denne filmen. Handlingen beskriver narko-handel, et actiontema som hos normale filmseere sorterer lavere enn Amundsens votteshopping før Sydpol-ferden. På et vis funker filmen likevel. Legg merke til svensken: Peter Stormare kunne spilt mandolinlærer i «Lady og Landstrykeren» uten å skille seg ut, men det er også greit, ettersom hoveddama Gabrielle Union antakelig er et alias for Janet Jackson med hamsterkinn. Her foregår også forsinka invasjon av kubansk grisebukt, sjøl om Mr. Smith i sin forrige film var muslim. 2003.

Payback

TV3 00.15

payback

«Nei, ta heller den store Bukken Bruse!» Mel Gibson på hevntokt.

terning 2 liten «Payback» var antakelig den månedens råeste voldsfilm og samtidig en parodisk oppgira heltehistorie av surrealistisk format. Mel Gibson spiller en voldsforbryter og actionhelt som skal ha tilbake sine 70.000 dollars fra en utro kompanjong og ender med å utfordre en gangster-organisasjon på størrelse med Sveits. Handlingen beveger seg i et utpensla avskylig nerover-landskap av sjellause harry-svikere, kynisk korrupsjons-purk, horer med asfalttjukk øyensverte, vaklende heroin-hustruer og mordkakser, og vi får være med på instruksjonsrå kvinne-banking, sado-sex, hammer-tortur, blodsprut-mishandlinger og en generell massakre-romantikk der nesten bare den amerikanske nasjonhelgenen Bikkja overlever. Æsj. 1999. 1 time, 40 minutter.

Førsteklasses svindlere

TV2 Zebra 21.00

matchstick men

Nicolas Cage og Alison Lohman er far og datter.

terning 5 liten Nicolas Cage er blitt noe så sjeldent som en Nicholson, eventuelt en nicholson, eller med språkrådets velsignelse: En nikkelsen. En nikkelsen er en skuespiller med så urbroderte særegenheter at han kan spille seg selv alltid og evig. Den leddløse sveveren Cage minner i gode øyeblikk om navnløse sjødyr, og bevegelsene hans er grotesk-poetiske i porsjoner som overflødiggjør ordet «antydning» i språket. De plutselige kastene i kropp og mimikk minner om nordnorske vinder av den typen som sender Widerøe-fly flaksende som hagleskadd kråker mot naustveggene. I «Matchstick men» spiller han nevrotiker av den typen som plukker støv fra fremmede menneskers golvteppe og må telle til tre hver gang de åpner ei dør. Han er perfekt. I tillegg til perfekt klarer han å være følsom og relevant. Varme og galskap veksler så voldsomt at Natur og Ungdom antakelig vil skylde på privatbilismen. Cage spiller en kontrollert veteran-svindler som plutselig en dag får treffe den dattera han mente han kanskje hadde, og blir forelska på en foreldreaktig måte som barn skal være takknemlige for at finnes. Hun er en eksplosiv fjortenåring, og Alison Lohman spiller jenta som om puberteten var en gave fra de garantert gudløse. Lohman er ei sol. Karismaen hennes har en intravenøs akutt-virkning, og man lurer på hva slags fabrikker som produserer sånne fjortiser. Ridley Scott har laget denne kompliserte komedien med en fingerfornemmelse som antakelig kvalifiserer ham som øye-kirurg eller legg-barberer. 2003.

Bad boys

Viasat4 22.00 terning 5 liten 1995-årets pluskvamperfektum i hastig kondisjonalis: Hadde kunnet vært en vellykket heit moro-inngang på sommeren. Will Smith og Martin Lawrence hadde all grunn til å være perfekte som nye komedieaction-helter; de var blide, slanke og sunne nittitallsgutter med fin, jevn brunfarge, og de var vederkvegende forskjellige fra mye annet. «Bad Boys» funker overflødig og flott som bruspulver i nyskjenkt selters så lenge det finnes handling med fart og presisjon, men alle de langvarige gangene da alt stanser for at Lawrence skal være vittig igjen og igjen er like maskinelt pinlige som lørdagsunderholdning og burde blitt lydlagt med Chopins sørgemarsj. Her dør og begraves en fullt brukbar skuespiller fordi han har fått for mye luft og for lite kjeft. Handlingen er grei, men fantasiløs. Smith og Lawrence er narkopurker i Miami. De råkjører Smiths Porsche, trøbler gammelmodig med Lawrences seksualfiendtlige Fia-frue, forteller hvitingevitser, storkrangler kraftløst om ingenting som nyforlova og skyter her og der. Superskurker som har fått elektronikk-kurs i konfirmasjonsgave bryter seg inn hos politiet og stjeler for 100 millioner dollars i heroin. Deretter begynner de å henrette folk, og en av de henretta er en vikarkjæreste til Smith, og den hvite venninnen hennes (Tea Leoni) ser på, så noen må ta seg av henne også, for hun er vitnet. 1995.

Pieces of April

TV2 Film 19.25 terning 4 liten Merkverdig ukjent dramakomedie med Katie Holmes – jo, det er henne. Noen har kalt dette amerikansk kitchen sink-realisme; det vil si at den ser engelsk ut i stedet for kalifornisk. En utfrika datter ber sin døende mor og resten av familien til Thanksgiving middag i en leilighet på nedre New York østside. Men middagsforberedelser er ikke lette. Mange likte denne filmen. 2003.

Powder blue

TV2 Film 21.00

powder blue

Stressdag for Jessica Biel.

terning 4 liten Denne merkelige mosaikk-filmen er innspilt med mange småkjente og hederlige skuespillere som er instruert til den sorten koma som skal uttrykke lidelse. Amerikanere oppfatter dramaer som en del av skjærsilden, og selv om de ikke er syke nok til å få Oscar, skal alle rollefigurene oppføre seg som om de befant seg i siste stadium av inngrodd tånegl. Ray Liotta står naken ved havet. Forest Whitaker forsøker å kjøpe folk som kan ta livet av ham. Jessica Biel spiller sniffe-stripper med dødssyk sønn i sykehuskoma, og den mest oppkvikkende rollen er en ung mann som jobber på likhuset. For at også de små i bakgrunnene skal virke mørke som vinterlige tromsønetter, dukker Lisa Kudrow opp og er servitør – og Patrick Swayze i sin siste film har blond parykk og kjefter i strippe-garderoben. Stakkars fyr. Det er virkelig ikke noe poeng med «Powder blue». I scene etter scene er filmen som et loppemarked for brukte skuespillere, og til slutt medfører bruktformidlingen at den triste presten får troen sin tilbake. Han om det. 2009.

Moonlight & Valentino

TV2 Film 22.55 terning 5 liten Neil Simons datter Ellen skrev skuespillet og manuset til denne innsiktsfulle filmen om en kvinne som ikke takler at hun blir enke. Elizabeth Perkins, Whoopi Goldberg, Gwyneth Paltrow, Kathleen Turner og Jon Bon Jovi i rollene. David Anspaugh regisserte. 1995. 1 time, 44 minutter.

Point blank

TCM 21.00

point blank

Også Lee Marvin skal hevne seg.

terning 5 liten John Boorman laget thrilleren «Point Blank» i 1967, og den gang ble den urettferdig oversett. Lee Marvin spiller en mann som blir skutt av en utro kjæreste og elskeren hennes, og som to år seinere tar hevn. Angie Dickinson i kvinnelig hovedrolle. Skrevet av den kjente manusforfatteren Donald E. Westlake under et annet navn. 1 time, 32 minutter.

The naked spur

TCM 22.35 terning 5 liten En av de mest velrenommerte westerns som er laget. Stewart Granger er en menneskejeger som skal forsøke å få tak i Robert Ryan, og for sikkerhets skyld deltar også Janet Leigh i det harde vest. 1953. 1 time, 31 minutter.

Torsdag 24.4. – Fæl framtid for arme Arnold

 

Den sjette dagen

Max 21.30

terning 5 liten Vi må ty til Max igjen i dag, men til gjengjeld er «The sixth day» en film for vår tid: Banal og paranoisk, men underholdende. Vi går inn i en katastrofe-orientert forestillingsverden der kanskje til og med armbåndsuret kan vise seg å være en apokalyptisk trussel.

den sjette dagen

Og du trodde det var ubehagelig hos optikeren. Arnold Schwarzenegger i framtida.

Framskrittet er alltid fienden i revytekster og science fiction-filmer. Det eneste oppmuntrende ved spådommene i Roger Spottiswoodes «Den sjette dagen», er at ingen bruker internett lenger. Resten er blitt en litt klysete parodi på Paradiset, der folk får klona yndlingsbikkja si hvis den går bort, og kjøleskapet forteller at det er lite melk igjen.

I denne virkeligheten spiller Arnold Schwarzenegger litt sur nostalgiker og traust teknologifiende. Det har han all grunn til. Mens mannen er ute etter den anatomisk korrekte pervodokka til dattera, erstatter Næringslivet ham antakelig med en kloning. Det finnes plutselig to personer i Adam Gibsons drakt.

«The sixth day» er ikke akkurat «Blade runner», men Schwarzenegger løper mye. Filmen er underholdende fordi den selvsagt likner litt på Kafkas «Prosessen», men det gjør jo alt. Slutten er diplomatisk og sier klart at inni er vi like, og det gjelder også utenpå. 2000.

Tilbake til Malmberget

NRK1 01.15

terning 3 liten Svensk drama. Sune kommer tilbake til gruvebyen der han vokste opp for å beskylde faren for at det ble gjort urett mot mamma som nå er død. Elände, elände. Bare én time.

Mozart and the whale

TV2 Film 19.15

mozart and the whale

Radha Mitchell og Josh Hartnett deler skjebner.

terning 4 liten Josh Hartnett er autist og kjører drosje med en uoppmerksomhet som antar diagnostiske dimensjoner. Så går det som det måtte. Han er også organisator for fargerike autisters fritidstilbud, og sånn treffer han den frittalende dama som kan skrive Mozart-musikk rett ned på bladet, for i denne filmen finnes det flere genier blant autistene enn i Mensa.

Personene i Petter Næss’ amerikanske film er håpløst overdrevne, som en Kill Buljo-versjon av Gjøkeredet. Josh Hartnett jobber så godt han kan med det fine fjeset sitt, men han er mer rørende enn flink. Og sånn er denne filmen:

Man blir så inderlig beveget av den. Og så kommer tanken. Er det faktisk sånn at man må se filmer om psykisk utfordra folk for å se noen som er hyggelige mot hverandre?

For «Crazy in love» er det vi kaller en hjertevarm film, for her er ikke engang de sinte onde. Verden består av varme, men feilplasserte eller miskjente eller småfrustrerte mennesker, og man blir egentlig så inderlig glad av å se på dem. 2005.

Maybe baby

TV2 Film 21.00

terning 3 liten Joely Richardson og Matthew MacFadyen i en av de mange komediene om par som forsøker å få til et barn. Og så bestemmer han seg for å skrive en komedie om et par som forsøker å fåp barn, men dama blir sint. Britisk. 2000.

Rosen

TV2 Film 22.55

rose, the

Bette Midler er popstjerne på nedtur.

terning 5 liten 2 timer og 9 minutter film som er verd hele tida bare for at man skal få høre Bette Midler synge «The Rose». Sterkt og underholdende drama om en popsangerinne som går nedenom og hjem, løst basert på historien til Janis Joplin. Mark Rydell regisserte. Alan Bates har den mannlige hovedrollen. 1979.

Von Bülow-mysteriet

TV2 Film 01.05

Reversal_of_Fortune_

Jeremy Irons hjertelig til sengs med Glenn Close.

terning 4 liten Tilbake til 1955, da den eneste adpredelsen var børsnoteringer og melding om fisket. I bitter begeistring over fortida må vi ty til TV2 Film.

Opp til de sanne historienes første divisjon, der Glenn Close ligger komatisk sengelagt i en slags fjerde dimensjon og filosoferer over sin egen tilstand og seernes dilemma: Hva skal vi tro på? Hva skjedde? Hvem er jeg? «Reversal of fortune» forteller kanskje først og fremst at alt handler om kjemi. Ron Silvers ekornaktive advokat og Jeremy Irons åndelig overlegne og tilbakelent dekadente overklasse-gigolo går så godt til hverandre på film at det såkalte von Bulow-mysteriet får en ufortjent renessanse.

Egentlig er det sosialt uakseptabelt å leke Agatha Christie med virkeligheten (det myrdes tusentall i amerikanske gater, så hvem bryr seg om hvorvidt fru Bülow datt på badet?), men dette er spennende. Irons rolleprestasjon ga ham den lampettfoten han burde mottatt for «Tvillingskjebner», men han er god her også. Engelskmannen utstråler med småpervers selvtilfredshet det aristokratiske Europa som i alle tider har ansporet hat og planer om revolusjon i denne verdensdelen, og antakelig kommer til å gjøre det om igjen. Ron Silver har en slags tegnefilm-aktig iver som Alan Dershowitz (han som skrev boka filmen er laget etter) og de hjelpende jus-studentene funker flott som systua til Askepott. Deilig film. Danna forhold til sannheten. Hva så. 15 år. 1990.

The big heist

Showtime 19.30

terning 4 liten TV-film om det store kuppet, med veteraner som Donald Sutherland og John Heard. Sutherland spiller en småskurk som har sjansen til å få til det store kuppet. Janet Kidder spiller Maria, og filmen er laget etter ei bok av John Cummings og handler om autentisk hendelse på JFK Airport i New York i 1970. «The big heist» er dels kanadisk.

Never die alone

Showtime 21.00

never die alone

DMX nyter frynsegoder.

terning 5 liten Ernest Dickersons var Spike Lees faste fotograf, og han har laget en slags krim noir om de paradoksale sistedagene i en kynisk dophandlers liv. Dette er en annerledes narkokrimfilm, for sjøl om den er voldelig, holdes sentimentaliteten flytende med vakre, kunstige sympatier og en urimelig, trist beundring for det nedrige. Rapperen DMX (med et navn som låter som krysning mellom mc og lydsystem) er en stor mann i det afro-amerikanske hierarkiet, og når han spiller kvinnemishandler og kynisk doplanger, er han fremdeles en av brødrene.

Mannen heter King David, og han skal ha et oppgjør med dopfyrsten Moon. Ultne fortausulker kommer i veien med sin aggressiv/klønete grådighet, og så skjer mange fæle folk. Michael Ealy spiller sørgmodige scarface som ikke vet hvem han egentlig er, og David Arquette jabber rundt som ukul hvit mann som har dukket ned i det svarte hull for å finne opprinneligheten i sin forfattergjerning.

Filmen er basert på roman av forfatteren Donald Goines, som ble skutt i 1974. 2004.

Echelon conspiracy

Showtime 22.30

echelon conspiracy

Shane West får til svære ting.

terning 4 liten Her er en film du ikke har sett, men vil se. Shane West spiller en fyr som reiser rundt i verden og installerer elektroniske sikkerhetssystemer, men en dag får han en mobil som gjør at han kan sende meldinger som vinner store summer i kasino. Dermed kommer sikkerhetsfolka, dermed kommer CIA, men hvem er det som har tilgang til alle verdens overvåkingskameraer og – ja, dere skjønner. Og så er Edward Burns med. 2009.

The host

Showtime 00.10

host, the

See how they run. Giftmonsteret kommer!

terning 6 liten Sør-koreaneren Joon-ho Bong danser og vrir fram en film som gjør at man måper ofte i løpet av to timer, og denne litt sløve formen for anerkjennelse oppstår ikke på grunn av storslagne spesialeffekter. «Gwoemul» har en dramatisk, patosfylt folkenærhet som sitter som kleppkrok i magen. Monsteret er en slags klatrende basilisk av alien-opprinnelse, og på et nesten metafysisk eller metaforisk vis er den øgleaktige kjøtt-eteren blitt et melankolsk ikon eller en klovn. Du føler altfor sterkt at den representerer noe spesielt, og det er seoul i havet å finne helt ut av hva det er.

Folka i fortellingen er skjønne hinsides en tabloid beskrivelse. Bestefar til skolejenta Hyun-seo driver en merkelig blanding av uterestaurant og kiosk langs Han-elva sammen med den litt enkle sønnen sin, som også er alenefar til Hyun-seo. En tid etter at amerikanerne har sluppet ut de formale dehydene sine i elva, kommer et monster svømmende. Det låter kjent, og du har aldri sett maken, for den nifse begivenheten er skildret som en slags folkefest i en Kaurismäki-film, og i et mylder av irrasjonelle reaksjoner oppstår en skakende familiekatastrofe. Egentlig bør dere ikke vite mer.

Resten av filmen er en merkelig, poetisk og rå helteskildring av familien Parks kamp mot udyret – samtidig som filmen skildrer med nesten farseaktig fandenivoldskhet hvor idiotiske sivilisasjoner blir når de trues. Virologene svermer svimete. Soldater og politifolk gjennomgår en tragikomisk idiotisering før de borer i den ulykkelige nuddelkokkens kranium for å finne opphavet til all ulykke.

Men sterkere enn satiren er det etsende komi-dramaet. En utålmodig studentbror, den magre og triste bueskyttersken, den lille tyven, den sjokkerte faren da han oppdager at sønnen faktisk ikke kan telle patroner. For noen ansikter. For noen skuespillere. Og for en drivende historie med alle sine overraskende utflukter og logiske innfall. For en macho-femi følsomhet. For et filmland! 2006.

Five minutes of heaven

Silver 22.30

five minutes of heaven

Liam Neeson og James Nesbitt ser ut som to hundreår med Storbritannia.

terning 2 liten Dette er en stygg, tungsindig og tanketom liten billigfilm om at vi får det best hvis vi tilgir. Nå kan dere lese den setningen en gang til, og gå ut og gjøre likedan i stedet for å hive rottegift på indrefilet etter naboens schnopenschnauser.

Dramaet starter med en repetisjon om Nord-Irland der en protestant på 17 år går av gårde og skyter en protestant, men det besynderlige resultatet at den sjokkskadde lille 10-åringen som lekte i gata får skylda av mor si. Sitat: «Du kunne ha stanset ham. Du kunne ha kastet en melkeflaske.» Ikke le. Mors hat fører til at den lille gutten får en nevrotisk liv med to søte døtre og snill kone, mens morderen blir så lei seg som voksen at han kler seg i eiendomsmeklerdress og driver trøsteterapi for voldsmenn.

Så skal de to møtes. I noen minutter da den bablende Joe går ned trappene for å møte brorens drapsmann, har filmen noe som likner nerve. Men han pyser ut, og så dikter manusforfatteren i stedet opp et parodisk klimaks-slagsmål i den fraflytta leiligheten der mordet skjedde.

Et forferdelig rart kunstnerisk valg. Men det fører til at Joe ser lyset.

De som egentlig er tilhengere av hevn, men ble frelst av «Five minutes of heaven», kan møte bak kinoen og få utdelt den rosa ponnien sin. 2009.

The arrangement

TCM 22.50

arrangement, the

Faye Dunaway som delfin.

terning 5 liten Elia Kazan laget dette dramaet i 1969 etter sin egen roman. Man kan si at dette er en romantikkfilm for menn, en genre som ble borte og erstattet med «American pie». Kirk Douglas spiller en rik mann som har alt, som det het i gamle dager hvis folk var gift og hadde råd til eget kjøleskap. En bilulykke får ham til å tenke gjennom livet og lykken og dermed kommer han på sin ungdoms store kjærlighet, spilt av Faye Dunaway. Men samtidig planlegger fruen Deborah Kerr å stjele alle pengene hans, æh deres.

Rebel without a cause

TCM 23.05

terning 5 liten «Rebel without a cause» fra 1955 var gjennombruddet for James Dean og Natalie Wood. Samtidig er dette en litt rar og deprimerende ungdomshistorie om en ung mann som gjør opprør mot familien og samfunnet fordi faren ikke er en skikkelig rollemodell, men lar seg dominere av sin kone. Sal Mineo og Dennis Hopper er også med i unge utgaver, og dramaet er både rørende og spennende. Regi Nicholas Ray. 1 time, 47 minutter.

Onsdag 23.4.– Joon-ho Bongs geniale monsterfilm

 

The host

Showtime 21.00

terning 6 liten I dag en gammel favoritt. Sør-Korea er et særegent og subtilt filmland som det er en glede å ha som nabo et stykke unna. Jeg liker sånne land. Sør-koreanerne er flinkere enn oss, og vi trenger ikke syns synd på dem ett eneste øyeblikk. Ta en kikk på skrekkfilmen «Gwoemul». Så bra kan det bli når kunstnere lager film, ikke bare folkehøyskoleflinke håndverkere.

host, the

Opp av elva kommer det kjemiske monster, og det er bare å stikke av.

Monsterdrama er kanskje ikke en ny genre hvis man tenker seg nøye om, men«The host» er ihvertfall den mest oppsiktsvekkende og originale skrekken i dette tiåret.

Sør-koreaneren Joon-ho Bong danser og vrir fram en film som gjør at man måper ofte i løpet av to timer, og denne litt sløve formen for anerkjennelse oppstår ikke på grunn av storslagne spesialeffekter. «Gwoemul» har en dramatisk, patosfylt folkenærhet som sitter som kleppkrok i magen. Monsteret er en slags klatrende basilisk av alien-opprinnelse, og på et nesten metafysisk eller metaforisk vis er den øgleaktige kjøtt-eteren blitt et melankolsk ikon eller en klovn. Du føler altfor sterkt at den representerer noe spesielt, og det er seoul i havet å finne helt ut av hva det er.

Folka i fortellingen er skjønne hinsides en tabloid beskrivelse. Bestefar til skolejenta Hyun-seo driver en merkelig blanding av uterestaurant og kiosk langs Han-elva sammen med den litt enkle sønnen sin, som også er alenefar til Hyun-seo. En tid etter at amerikanerne har sluppet ut de formale dehydene sine i elva, kommer et monster svømmende. Det låter kjent, og du har aldri sett maken, for den nifse begivenheten er skildret som en slags folkefest i en Kaurismäki-film, og i et mylder av irrasjonelle reaksjoner oppstår en skakende familiekatastrofe. Egentlig bør dere ikke vite mer.

host, the 2

Pil og bue mot gwoemul.

Resten av filmen er en merkelig, poetisk og rå helteskildring av familien Parks kamp mot udyret – samtidig som filmen skildrer med nesten farseaktig fandenivoldskhet hvor idiotiske sivilisasjoner blir når de trues. Virologene svermer svimete. Soldater og politifolk gjennomgår en tragikomisk idiotisering før de borer i den ulykkelige nuddelkokkens kranium for å finne opphavet til all ulykke.

Men sterkere enn satiren er det etsende komi-dramaet. En utålmodig studentbror, den magre og triste bueskyttersken, den lille tyven, den sjokkerte faren da han oppdager at sønnen faktisk ikke kan telle patroner. For noen ansikter. For noen skuespillere. Og for en drivende historie med alle sine overraskende utflukter og logiske innfall. For en macho-femi følsomhet. For et filmland! 2006.

The karate kid

Viasat4 21.30

karate kid, the

Jaden Pinkett Smith er en av de mest sympatiske skuespillerne jeg vet om. Jeg liker filmer med han.

terning 5 liten Harald Zwarts nyversjon av «Karate kid» er et engasjementsmirakel av en film. Zwart har laget et kompromissløst, sadistisk drama som etter hvert ble så intenst at de minste i familien ikke orket mer og gikk sin vei.

Zwart utfører ikke fingerflinke heksekunster, og han kommer aldri til å bli en referanse på filmskolene. Han bare lager film så fordømt enkelt at det sitter i magen din lenge etterpå. Ondskap funker.

Jaden Smith er sønnen til Will Smith og Jada Pinkett, og han er et karisma-funn. Tynn som ei animasjonsrotte, alvorlig, tilbakeholden og sår, liten og sint og sart. Den viktigste motspilleren hans er vår gamle hopsasa-venn Jackie Chan. Han er også enkelhetens mester. Chan spiller kung fu-doldis med en salmetung sorgfullhet som svir fra øyekroken til langt ut i øreflippene. Paret er slik det skal være: En mobba guttunge uten pappa som kom fra USA til Beijing, og en svidd kampsport-eksellense som drikker seg dritings på den datoen da kona og barnet hans omkom.

Denne historien skiller seg egentlig fra den opprinnelige, og den er bedre. Jaden Smith er bedre enn Ralph Macchio. På en måte er den nye filmen sintere og vondere på den beinharde vigilante-måten, og den funker. Ikke for barn egentlig. 2011.

North

TV2 Film 19.10

north

Gutta på benken: Bruce Willis og Elijah Wood.

terning 4 liten En intelligent liten gutt (Elijah Wood) finner ut at foreldrene (Jason Alexander og Julia Louis-Dreyfuss fra «Seinfeld») ikke fortjener ham. Derfor får han redaktøren av skoleavisa og en California-teften advokat til å forlange skilsmisse fra foreldrene, vinner saken og begir seg ut i verden på leting etter nye. Overutstyrt komedie er ikke morsom nok, bare full av folk som Alan Arkin, Bruce Willis, Dan Aykroyd, Kathy Bates, Graham Greene, Kelly McGillis, Jon Lovitz, Reba McIntyre, John Ritter. 1994. 1 time, 35 minutter.

Valkyrie

TV2 Film 21.00

valkyrie2

Admiral von Schneider og Mr. Pommeroy planlegger å myrde Hitler. De forsøkte å hive binders på ham, så det gikk ikke.

terning 4 liten Dette må være en helt unødvendig EU-film. Så vidt jeg husker ble den siste tyske nazisten tilgitt rundt 1975, og det er ingen lenger som syns at nazismen var noe annet enn et litt leit politisk uhell i en vanskelig tid. «Valkyrie» er like fullt et veldreid politisk drama som i hovedsak forteller at tyskerne stort sett hatet hitleren sin og forsøkte å ta livet av ham ved enhver tenkelig anledning.

Hitler er antakelig den eneste diktatoren i historien med konstant engle-overvåking og direkte bodyguard-avtale med himmelen. 15 ganger forsøkte tyskere å ta livet av ham, og sjøl om uniformene nok var tjukkere den gang enn nå, finnes det ingen logisk forklaring på at føreren ikke fikk Heil-handa i fatle en gang.

Tyskerne var et merkelig folk. De klarte å ta livet av seks millioner jøder. Men de klarte ikke én rikskansler. Det stinker. 2008.

The messenger

TV2 Film 23.10

terning 3 liten Ben Foster og Samantha Morton og faktisk også Woody Harrelson i et drama om en soldat som strever med sjela da han blir involvert i enka etter en medsoldat. 2007.

Executive target

Showtime 19.25

terning 3 liten Macho-drømmernes yndlings-Ken er Michael Madsen, og i denne actionthrilleren spiller han en stuntdriver som blir motvillig reddet fra fengsel av folk som truer ham til å være med på en kidnapping av presidenten. Roy Scheider spiller president Carlson. 1997. 1 time, 40 minutter.

Exiled

Showtime 23.00

terning 3 liten TV-film basert på en TV-serie som heter «Law and order». Ukjente folk pluss kjente Benjamin Bratt. Mike Logan vegeterer utenbys etter å ha slått korrupt kollega (i en TV-episode), og så må han løse et prostitusjonsmord for å få jobben på Manhattan tilbake. Chris Noth spiller Logan. 1998.

The dirty dozen

TCM 21.00

dirty dozen

Charles Bronson og Lee Marvin i lånte klær.

terning 5 liten «The dirty dozen» ble laget i 1967 og ble en stor suksess, sjøl om den er en krigsfilm, som på det tidpsunktet begynte å bli umoderne. Tolv steinharde forbrytere får en sjanse til anger og oppreisning ved å delta på en rein selvmords-operasjon i den annen verdenskrig. Rollelista er ikke akkurat beskjeden: Lee Marvin, Ernest Borgnine, Jim Brown, John Cassavetes, Charles Bronson, Donald Sutherland, Telly Savalas, Trini Lopez, Robert Ryan osv. Robert Aldrich regisserte. 2 timer, 30 minutter.

Tirsdag 22.4. – Sørlendinger er skikkelig på trynet

 

The gift

TV2 Film 21.00

terning 5 liten En stemningstett sjeldenhet for de som virkelig hater sollyset og syns våren burde lære seg å adlyde FNs varsler om vondt vær.

gift, the

Cate Blanchett med sine stakkars barn.

Cate Blanchett spiller ei nedslått sørstatsdame som skal oppdra to trøbla guttunger aleine og livnære seg av å se i kort. Keanu Reeves banker Hilary Swank og har et gullgraverskjegg uten nåde. Giovanni Ribisi spiller sjuk bilmekaniker med selvmordstanker. Bymusa Katie Holmes er fremdeles ikke datter av Johnny, men fleiser med flesket som hun pleier mens hun samtidig er forlova med den skjortestreite skolesleipingen Greg Kinnear.

Persongalleriet er frodig og deprimerende, for de amerikanske sørstatene er en tilbakestående egn, og folk oppfører seg som om de har drukket bort samvittigheten med Jif. Det verste med «The gift» er tristheten. Påtagelig komisk omgang med sannsynligheten gjør dessuten at mordgåten løsner litt for fort fra bein.

Men Blanchett har den perfekte sårbarheten for en nevrotisk thriller. Den revemilde australske dama ser ut som et dyr uten land eller hi, hun er som en Askepott uten stemor og stesøstre, hun er som en halt antilope på dirrende jernbanelinje, som en Rødhette med tomme vinflasker, død bestemor og sovna ulv. 2001. 1 time, 52 minutter.

To dager i Paris

NRK1 01.25

2 dager i paris

Edderkopp-moment: Kannibalen Delpy skal snart ete opp Adam Goldberg.

terning 5 liten Vi har nå kommet til en skillelinje i moderne tenkning: Et det teoretisk mulig og i overensstemmelse med demografiske forskningsresultater at den franske dvergmynden Julie Delpy er en genial filmskaper? Skuespillerinnen har sløvet seg gjennom en rekke filmer som en blanding av Twiggy og Brigitte Bardot. Nå har hun skrevet og regissert et komediedrama som enten er aldeles tomt i tanken eller en moderne genistrek, fortalt med anakronistisk selvinnsikt. Kan det tenkes at det kommer en film i 2007 med selvinnsikt? Etter visningen på Tjensvoll sitter man sjokkert tilbake og tror ikke lenger på saltsmaken i potetgullet.

«2 dager i Paris» projiserer seg som en film om kulturforskjeller. Mannen er et parodisk NY-hypokonder og en Woody Allen-kopi, men med diger «300»-kropp. En uvanlig kjøttfull interiørdesigner. Dama hans (Julie Delpy sjøl) er fotograf, og de stikker innom hennes foreldre og hjemmemiljø i Paris på vei til New York. Ifølge filmens overfladiskheter oppstår en tilsynelatende kulturell-vittig konflikt mellom Han og Henne.

Men så gjør Delpy det som kan være geniets vri (jeg røper ting nå!): Dama avslører gradvis at hun har et merkelig og suspekt forhold til menn. Hun står eks-ene litt for nært samtidig som hun overhodet ikke kommuniserer med dem; her er tilsynelatende ei dame som flakker fra seng til seng og slipper partnere uten egentlig å ha gjort seg ferdig med dem. Interiørdesigneren er ingen helt. Han blir sjalu. Og i det som skulle vært sjalusiens rensende oppsummerings-samtale, oppstår filmens sjokkerende slutt. Dette handler om ei steingalen, psykopatisk dame som antakelig burde vært lenka til parkometeret og glemt. Og hvis du tenker enda en gang, stimulert av det som antakelig bare ble sånn: Delpy beskriver en kvinnetype som fordi moralutviklinga forlangte at hun ikke lenger kan sitte i kjøkkenkroken og amme, har gått seg vill i den jungske jungelen og har tapt sin evne til bestandighet.

Kikk etter sjøl. 2007.

Mumien: Dragekeiserens grav

TV3 03.05

mumien dragekeiserens grav

Maria Bello og Brendan Fraser jager etter egytiske dauinger.

terning 5 liten Åpen-mark-krig mellom idrettsmagre kinesiske zombier og tørkeramma terrakotta-krigere kan ikke være annet enn velkommen. Særlig med fargerik myldre-action som nesten er like tøff som et dataspill.

Brendan Fraser kan etter hvert si om seg selv at han er en slags Indiana Jones-reserve uten opprykk, og sammen med kona reiser han rundt på jorda og utsetter seg for vreden til de ufullstendig gravlagte.

Denne gang har det seg sånn at en kinesisk keiser for mange tusen år siden gikk til helseheksa Michelle Yeoh for å få evig liv, men siden keiseren myrdet elskeren hennes, ble han til søle og ild og måtte gravlegges sammen med leiresoldatene sine i et hål uten navn.

Fraser derimot. Han og dama (denne gang spilt av Maria Bello) sitter i sarkofaglært uvirksomhet på et slott i England inntil de blir bedt om å bringe et egg med evig liv til Shanghai. Der har guttungen deres (husker den unødvendige lille snuppe-trulsen fra 2001?) gravd opp keiseren. Ekteparet forlater sine sex-fantasier om fortida, og plutselig har de ansvaret for at ikke verden går under, akkurat som Jonas Gahr-Støre.

Det er nemlig sånn at de forbannede terrakotta-krigerne gjenoppstår sammen med den forbannede leirkongen, og etter at unge Alex har kattungeslåss med en ninjanette, må alle dra til Shangri-La for å hindre at OL-ilden når fram til Beijing. Nei. Det var en annen historie.

Rob Cohen er blant annet xXx- og F&F-regissør og forsøker å se like bister ut som speilet på James Camerons bad.

Det trenger han ikke, for ingen skal ta fra ham at han setter i verk actionscener som overgår værvarslene for Vestlandet. Noen av dem er halve Indiana Jones-hyllester (men det er lov), som forfølgelsen gjennom Shanghais gater og flyet som seiler som slede på Himalaya-snøen. Keiseren forvandler seg til mange skikkelser som kommer til å gjøre seg bra i dataspillet. Den evigunge (46 år onsdag 6. august) Yeoh påkaller skinnmagre dauinger fra udyrka mark, og filmen kulminerer med en visuell oppstandelse som overvinner all tvil: Ingenting er så moro som religion. Bortsett fra dataspill.

Svakheten er replikkene. Manusforfatterne behandler den opprinnelige historien fra 1932 som om den skulle være en gratis-episode av «Hotel Cæsar», og så mye dumt blir sagt på så klønete måter at du begynner å tro at setningene ble til som American Idol-prosjekt for unormalt lesehemma.

Likevel. Dette er ikke en intellektuell film. Dette er nasjonaldag i Krasjbortistan. Feiringen er vellykka. 2008.

The white buffalo

TV2 Film 23.00

white buffalo, the

Uventa saklig tysk plakat.

terning 3 liten Merkelige greier fra 1977 med Charles Bronson og Kim Novak. Bronson spiller Wild Bill Hickok, og filmen er en slags western-versjon av «Haisommer». Villebill drømmer om en hvit bøffel som han følger rundt på alle slags steder, men så får han følge av en ung indianer som heter Crazy Horse og som kjent spilte med Neil Young seinere i livet. J. Lee Thompson regisserte.

Alatriste

TV2 Film 00.35

alatriste

Og Viggo spør: Hvordan syns du jeg ser ut i bukser med legg?

terning 5 liten Nei, triste er ikke disse mennene. Menn ble triste samtidig med arkitekturen, på en fargeslukerdag mistet de plutselig sin frodighet til et skulpturelt gråsteinsutseende som Snøhetta kunne ha tegnet. Det spanske actiondramaet «Alatriste» presenterer menn slik det var meningen at de skulle se ut, før klærne deres ble sosiale kamuflasjedrakter.

Filmen handler om spanjolenes heltemodige slakterier i Flandern på 1600-tallet (Ay, Marieke, Marieke. Zonder liefde, warme liefde). Mennene har store kapper. De har så store hatter at de utøver lystvold mot himmelen. Først syns jeg Mortensen så ut som en av Dalton-brødrene. Men alle snakker mer høytidelig enn Ari Behn, de har voldsomme sverd med sterke korsformasjoner og så svart skjegg at man antakelig kan få kols av det.

Skreddere bør ikke se denne filmen, for de vil falle om i ekstase. Den delen av det homofile plurarium som elsker klær, bør ikke se den, for de vil insistere på å bli skreddere. Kvinner bør ikke se den, for de vil aldri mer kjøpe Dressmann-shorts til sine menn. Aldri har vel menn vært vakrere enn i Spania på 1600-tallet.

Viggo med muskedunder over hodet stiger av Flander-elva sammen med andre spandater. De geriljerer seg innpå de naive flandatene og beskjærer deres struper i god tid før frostnettene. Mortensen har en sånn hatt som menn med liten penis bruker, og spanjolene truer hverandre på livet på annenhver utpust. Antakelig burde historien vært oppført i Dyreparken i Kristiansand med så bløte konsonanter at man kan dyppe komper i dem eller bruke dem som glidemiddelø for uvillige elefanter.

Her er det bare fascinerende skuespillere, for de ser ut som om de er laget av skjærsild. Dama til Mortensen er som en mynde krysset med Vibeke Løkkebergs ponni. Alatriste tas av Inkvisisjonen, som var den tids VG. Han vandrer i skyggenes dal mellom husene, det er vakkert og det er gammeldags og uimotståelig estetisk. Her er sommerens nytelsesfilm. 2006.

Ildkrigen

Showtime 19.15

quest for fire

Rae Dawn Chong har malt seg hvit som Michael Jackson.

terning 5 liten «Quest for fire» av Jean-Jacques Annaud er en film det har vært mye uenighet om. Den forteller om en stamme med apemennesker for 80.000 år siden og deres jakt på ilden. Innimellom lærer de også misjonærstillingen for første gang i historien. Rae Dawn Chong, Everett McGill og Ron Pearlman spiller de viktigste rollene med mye hår på. Det primitive språket ble skapt av Anthony Burgess for denne filmen, og Desmond Morris utformet bevegelsene. Filmen ble laget i Kenya, Island, Canada og Skottland. 1981. 1 time, 37 minutter.

The mutant chronicles

Showtime 21.00

mutant chronicles

Bevæpna Devon Aoki i dystre tider.

terning 4 liten Så til en helt annen etnisk idiosynkrasi. I den besynderlig halv-seriøse grøsseren «The mutant chronicles» hales vi med som halvdaude førsteverdenskrigs-soldater ned under jorda for å knekke en mekanogud som gjør mennesker til morderiske mutanter. Det er hva vi i hjemmefilm-bransjen kaller hævvi skitt.

Bildene er en sak for seg. De er som dekka av ondarta sementstøv, og innimellom smeller regissør Simon Hunter til med en blodfarge som gjør at du føler at du nettopp kom ut av tåka og fant en rød postkasse.

Jeg er litt i tvil om handlingen i denne filmen. Ron Perlman spiller en pater eller munk som reiser sammen med offiseren Thomas Jane på en undergrunnsferd til et svært lokalt Helvete for å bli kvitt djevlemaskinen som Neachdainn mistet der. Her lukter det litt Barker, men ikke nok. Den viktigste grunnen til at filmen ikke funker som underholdning er nok den feilslåtte estetismen. Dessuten flokser historien rundt i sfw-land og er vanskelig å bry seg om. Det er mer forvirrende enn oppskakende at soldater i 2707 driver skyttergravskrig i intet-nytt-på-Vestfronten-land.

Men siden historien er basert på et gammelt rollespill og siden brettspill, vil de rette folka finne figuren sin her og bli fornøyde. 2008. 

Gang in blue

Showtime 22.50

terning 4 liten Action for natteranglere. Mario van Peebles har regissert sammen med broren sin i 1996. Handlingen forteller om svart politimann som oppdager vigilantegruppe med fascistiske hvite i sin avdeling. Josh Brolin, J.T. Walsh og Stephen Lang er med. Laget for TV. 1 time, 37 minutter.

Tell no-one

Silver 22.30

tell no-one

Kristin Scott-Thomas og Francois Cluzet har ting å finne ut av.

terning 4 liten Francois Cluzet og Guillaume Canet har laget fransk krim etter en roman av Harlan Coben. Kristin Scott-Thomas og Marie-Josee Croze i hovedrollene. Nå er det sånn at Alexandre aldri har kommet seg etter at kona ble drept av en seriemorder, og da det ser ut som om samme fyr dreper enda flere, blir Alexandre mistenkt. Dessuten får han en mystisk e-post. 2006.

The split

TCM 21.00

terning 5 liten Jim Brown, Diahann Carroll, Ernest Borgnine, Julie Harris, Gene Hackman, Donald Sutherland og Warren Oates i en krim fra 1968 etter ei bok av Donald E. Westlake. Skurkegjeng raner Los Angeles Coliseum etter fotballkamp, men blir uvenner da en halv million dollars mangler.

Grand Prix

TCM 22.30

grand prix

James Garner i egentlig for liten bil.

terning 5 liten Svære bilrace-greier. John Frankenheimer laget denne filmen om racerbilførere og deres kjærlighetshistorier i 1966, og filmen varte i nesten tre timer. Den brukte en haug med effekter, blant annet split screen, som ikke kommer til å se særlig ålreit ut på TV-skjermen. I rollene James Garner, Eva Marie Saint, Toshiro Mifune og Yves Montand.

Mandag 21.4. Påske 8: Dagslys-kaos i tunnellen

 

Dagslys

NRK1 02.30 og NRK3 21.30

terning 5 liten Veitunnellen ramler i hop. Det er en passende thriller for de køstressa biltrafikantene som hater ferjer på aenpåskedag. Aenpåskedag var den dagen folk sjekka brunfargen, og det er det egentlig ingen som gjør lenger siden brunt er billig. Aenpåskedag er den sære påskedagen som ingen andre feirer, den er frihetens frokost her nord, dette er noe vi har spandert på oss sjøl fordi vi egentlig hater å jobbe og vil bli hjemme en dag til. 

dagslys

Sylvester Stallone og den forhutla gjengen i stengt tunnell.

I «Daylight» ramler storparten av en underelvisk veitunnell sammen og sperrer sosialt handikappa folk inne sammen. Bare den underkjente redningsmannen Sylvester Stallone finner veien i silikon valleys subterranean homesick blues. Det tilhører genren at i nødens stund snakker ofre tullprat. Samtalene i «Dagslys» vil få skyldtynga kvinner fra å skjems for at de ser analfabetfeiringa «Paradise Hotel», og derfor har filmen et budskap, i tillegg til at Stallone-filmer alltid funker som plakat-kunst for den ur-enkle menneskeligheten: Bedre enn dette er vi ikke. Filmen er underholdende, klaustrofobisk og lite overraskende. 1996. 1 time, 55 minutter.

Apollo 13

NRK3 00.10

apollo 13

Bill Paxton, Kevin Bacon og Tom Hanks stirrer ut i Guds største ødemark.

terning 5 liten Sanne historier på film kan være pinlige, men denne er perfekt. Apollo 13-ferden i 1970 var egentlig for bra til å være sann, og det var som om himmelen sjøl grep inn og skjenket en Hollywood-historie til virkeligheten, som et ironisk håndslag til de rørende menneskene som forsøkte å tilnærme seg det uendelige Universet innestengt i små metallrør.

Fire mann var på vei til månen året etter den første landingen, og ingen interesserte seg egentlig for dem. Romfartsromantikken bleknet uforståelig blant vanlige mennesker, og fjernsynsstasjonene vendte tilbake til sine katt-i-tre-gjøremål fordi de tenkes av overmette bulemikere som ikke skjønner historien når den skjer. Så kom Monty Python-pekefingeren ut av Ingenting og rørte ved romskipet Apollo 13 da det var 325 000 kilometer borte fra Jorden, en surstoff-tank eksploderte, og det var ikke lenger snakk om en måneferd, men historiens mest kompliserte, mest langtrekkende redningsaksjon.

Noe av skjønnheten ved menneskene er at de er galne guttunger på den tynne isen. Science fiction-historier hadde i årevis forsøkt å fange den særegne stemningen som nødvendigvis ville følge med når jordas skjøreste skapning plutselig befant seg mer enn armlengdes avstand fra sin egen biotop og noe gikk aldeles galt. Nå skjedde det i virkeligheten. Kaptein Jim Lovell og hans tre kamerater sirklet månen i et ødelagt redskap som var verre enn halt hest, de var fanget i en liten kasse med skrap som kunne ta livet av dem på en rekke forskjellige måter før de antakelig brente til aske ved møtet med atmosfæren.

Alt dette har Ron Howard greid å ta vare på. Redsel som minskes av trening og omgjøres til livsmot, forskere stilt overfor uventede utfordringer, kamp mot minuttene, kamp mot elementene og en guddommelig improvisasjonsevne som i denne skildringen blir en hyllest til menneskets fantasi. Historien er som sagt perfekt, og jeg skal ikke oppfriske noens minne, for det kan filmen gjøre. Men den forteller også om det vakre og ville paradokset som oppstår når en hel jord følger skjebnen til fire uniformskledte menn samtidig som hundretusener anonyme dør upåaktet i et uhelbredelig historisk mørke. Dette lever vi med hver dag. Menneskeverdet gjelder èn og èn etter uoversiktlige prinsipper. Om det hadde sittet ett eneste menneske i et havarert romskip, ville man brukt millioner av dollars på å redde ham ned til jorda for at han siden skulle bli overkjørt og dø av hjertestans i et ressursfattig kommunesykehus der man ikke hadde penger til blodplasma.

«Apollo 13» er en sjelden og flott film fordi den forteller en menneskelig og teknisk historie på en streit måte og faktisk får med seg en slags kosmisk-moralsk dybdevirkning i tillegg. 1995.

Poppers pingviner

TV3 23.30

poppers pingviner

Jim Carrey danser slik animasjonspinguser gjør.

terning 4 liten Jim Carrey er fremdeles en deilig skuespiller. Han sier ironiske vitser med den overlegne selvfølgeligheten som gjør at tårnene faller, og han omgås seg sjøl som om han skulle være en eksentrisk nabo. Det er deilig å se på når Carrey er ulenkelig likegyldig.

Denne filmen handler om at han arver én pingvin fra pappa, mens de andre fem oppstår fordi mobildekninga var dårlig den dagen. Han innreder luksusleiligheten sin som noe det snøfattige Stavanger burde hatt i stedet for konserthus – et vinterlekeland der de snedige vandrefuglene sklir rundt og utvikler personlighetene sine. Og ikke bare det. Som en ekstra bursdagsgave til desillusjonerte skilsmissebarn dater han mammaen deres igjen og ser på henne med betydelig seksuell interesse.

Jeg tror jeg syntes at filmen var dum på kino, for der så jeg den i arbeidstida, og betalte timer skal man ha respekt for. Men hjemme hygget jeg meg med familiens samlede forråd av spontan barnlighet, og det ble veldig kjekt.

Også Tjensvoll-gjengen var uenig i slutten. Men sånn er det nå. Du skal ikke ta pingvinene fra Antarktis, for den lille isøya er plutselig det eneste som betyr noe. Men vi som er tilhengere av bypingviner gir oss ikke så lett. 2011.

Return to me

TV2 Film 18.50

return to me

David Duchovny danser med Minnie Driver.

terning 4 liten «Return to me» er en føldegvel-film for romantikere som kan sløye fisk uten å rynke vekk blodet på nesen. Den handler litt skeivt om at en sorgtynget enkemann finner hjertet til den avdøde kona igjen i en mild kvinnelig servitør, og da lurer han litt på om kjærligheten er et pumpefenomen. Det romantiske ved hjerter er at man ikke ser dem. Den regelen blir ikke respektert i denne filmen. David Duchovnys sjarm tåler tidens tann, og Minnie Driver er ei dame for de alternative og følsomme. 2000. 1 time, 55 minutter.

Jack & Connie

TV2 Film 21.00

jack and connie

Philip Seymour Hoffman på kjøkkenet.

terning 4 liten «Jack & Connie» heter egentlig «Jack goes boating», og ingen har noensinne sett den. Philip Seymour Hoffman og Amy Ryan i en film om en limousin-sjåførs blind date og om to arbeiderklasse-par i New York. Hoffman har regissert sjøl. 2010.

Powder blue

TV2 Film 22.40

powder blue

Jessica Biel i utsøkt teit belysning.

terning 3 liten Denne merkelige mosaikk-filmen er innspilt med mange småkjente og hederlige skuespillere som er instruert til den sorten koma som skal uttrykke lidelse. Amerikanere oppfatter dramaer som en del av skjærsilden, og selv om de ikke er syke nok til å få Oscar, skal alle rollefigurene oppføre seg som om de befant seg i siste stadium av inngrodd tånegl.

Ray Liotta står naken ved havet. Forest Whitaker forsøker å kjøpe folk som kan ta livet av ham. Jessica Biel spiller sniffe-stripper med dødssyk sønn i sykehuskoma, og den mest oppkvikkende rollen er en ung mann som jobber på likhuset. For at også de små i bakgrunnene skal virke mørke som vinterlige tromsønetter, dukker Lisa Kudrow opp og er servitør – og Patrick Swayze i sin siste film har blond parykk og kjefter i strippe-garderoben. Stakkars fyr.

Det er virkelig ikke noe poeng med «Powder blue». I scene etter scene er filmen som et loppemarked for brukte skuespillere, og til slutt medfører bruktformidlingen at den triste presten får troen sin tilbake. Han om det. 2009.

End game

Showtime 21.00

end game

Cuba Gooding jr. er egentlig ganske god til dette.

terning 3 liten Cuba Gooding jr. er egentlig et offer for Darwins ryddemani, og han forsvant sammen med fast-telefonen og mammutene. I denne thrilleren spiller han en presidentvakt som etterforsker mordet på presidenten – men ettersom han fortsatt er Cuba Gooding jr., skjer det uten at Richter shaker på skalaen sin. Her er med mye fintfolk: Anne Archer er presidenthustru. Burt Reynolds har fått øglestram hud i kinnene, som om han var en organisk trampoline. James Woods er stadig den nypusste alumimiums-ulven som gjorde at Rødhette drakk bestemors vin og forla dyden sammen med alle sparepengene og fire billetter til U2s minnekonsert for George Bush.

Gooding etterforsker sammen med halv fire-fjeset Angie Harmon, og det var det. 2006.

The hottest state

Silver 21.00

terning 3 liten Denne filmen er regissert av Ethan Hawke, og jeg overlater til den enkeltes samvittighet å bestemme om det er en anbefaling eller advarsel. Handler om en skuespiller som innleder skjør romanse til ei talentfull damemusiker med forførende stemme og storarta låtskriver-evner. Mark Webber og Catalina Sandino Moreno. 2006.

American splendor

Silver 23.00

american splendor

Hope Davis og Paul Giamatti ser ut som en annerledes film.

terning 5 liten Paul Giamatti er en skuespiller som får filmer til å leve et indre liv av ukontrollerbar irritasjon, som når kløe starter like under huden og ikke vil gi seg

Derfor er det stort når den 38 år gamle skuespilleren framstiller antihelten Harvey Pekar, en sur tegneseriekunstner som mistrodde og mislikte verden med utsøkt observasjonsevne. I ei tid da tegneserier stort sett handlet om superhelter, opprettet Pekar bladet med den ironiske tittelen «American splendor» og skrev tekster til rutene der han med taktløs presisjon gjenfortalte sitt eget liv som enslig sykehusarkivar. Etter å ha møtt hippie-legenden Robert Crumb gneldret han seg fram til et slags Pekars amerikanske evangelium: USA består stort sett av misfornøyde alminneligheter, og ingen forteller historien om dem. Jeg skal.

«American Splendor» er blitt mye mer enn en film om Pekar. Den er et genialt stykke filosofisk holdbar fortellerkunst, og renoverer begrepet meta-film med en overraskende friskhet som feier mye jål ned i bøtta. I filmen om Harvey Pekar deltar Harvey Pekar. Han spiller ikke seg sjøl, men seg sjøl, der han sitter og gnurer fortellerstemmen og klager over at skuespilleren ikke likner ham en gang. Med imponert forskrekkelse konstaterer vi at helten faktisk er en uggen og gudsforlatt fyr.

Det fantastiske med filmen er den gjennomførte hverdagsligheten. Underveis blir Pekar egentlig en suksess som både får priser og blir fast gjest hos Letterman (som drites ut ganske stygt), men filmen tillater oss aldri å føle det. Dette er det amerikanske suksessbegrepets bakside. Når folk blir kjente eller anerkjente, fortsetter egentlig dagliglivet med de samme bekymringene de alltid hadde.

Jeg tror aldri jeg har sett en så imponerende stiløvelse før, for historien fortelles helt uten visuelle hjelpemidler, men manifesterer seg i litterær stahet. 2003.

Alice doesn’t live here anymore

TCM 21.00

terning 5 liten Glimrende drama av Martin Scorsese, laget i 1974 med Ellen Burstyn i en hovedrolle hun fikk Oscar for. Filmen handler om en kvinne som forsøker å skape et nytt liv for seg sjøl og sønnen da mannen dør. Kris Kristofferson spiller en snill og hyggelig sanger som forsøker å bli kjæreste med henne, og ellers er Diane Ladd, Harvey Keitel og Jodie Foster også med.

Logan’s run

TCM 22.50

logans run

Jenny Agutter og Michael York stikker av så godt de kan.

terning 4 liten Michael York og Jenny Agutter i et science fiction -drama fra 1976. Handler om at folk i år 2274 får øeve problemfritt til de er 30 år, og deretter blir de avlivet. Farah Fawcett er også med. 2 timer.