Månedlige arkiver: mars 2014

Mandag 31.3.– I dag ser vi Netflix

 

I dag gjør jeg en vri. Jeg skal ta med en film som er ny på streaming. «The croods» dukket i helga opp på Netflix, og dere som er flixere, vil garantert se den.

The croods

Netflix-streaming

terning 6 liten Denne animasjonskomedien om huleboernes livsparanoia starter hysterisk bra og så blir den litt bedre etter hvert. «The croods» har en oppfinnsomhets-fart og en presisjon som forsøker å ta pusten av deg og klarer det – og etter kort tid har du generert så mye lystfølelse at hypofysen kjennes som en havarert sekkepipe.

croods, the

Den eksistensielt vettskremte familien med framtidsglad intellektuell gutt i bakgrunnen.

Jeg tror det skjedde da strutsen med værhorn (vær=hannsau) dukket opp i steinørkenen der den tradisjonsbundne urfamilien Croods bor. Her skjer det noe forskjellig. Og det gjør det. Jeg likte også godt at den lavtørre lille bestemora skriker «Avenge me!» akkurat som Harry Dean Stanton i åttitallsversjonen av «Red dawn». Dessuten er det kult at pubertetsjenta heter Eep som nesten er Axel Jensens «Epp» og at den håndfaste lille kvinneklumpen er en slags blanding av Wenche Myhre og Siv Jensen.

The Croods lever i intellektuell armod og familiefrykt for alt nytt. Men så treffer Eep på en ung tekno-nerde med vortesvinmaske og gaupefot-sko, og han varsler verdens undergang. Men i denne endrings-poesien er det ingen som sier at croodisene har skylda sjøl, den unge mannen har lært at forandring er OK og at du bare skal følge sola. Så etter en del ideologiske motsetninger gjør de det.

croods, the2

Kos i regn. Ingenting er som en kjæreste som ber deg komme ut av den teite hula.

Det gjør de rett i, for plutselig er den gamle hulebiotopen rasert av kontinentskille-skjelvet, og folka som pleide å sove med stein under hodet, begir seg ut i eventyret. Det blir mye kulere enn jeg noensinne hadde klart å forestille meg. Når bebivilldyret Sandy (som de slipper løs på verden bare i nødsfall) jager ei skjønn lita mammutmus, begriper du at det ikke er Barbie-hjerner som har forfatta denne filmen. Så dukker det opp etter hvert. Den vaggende landhvalen er et syn. Piranha-fuglene burde skremme vettet av deg, og det er som et varsel om «Sex og singelliv» når jentungen og mora hennes får laga sine første sko. Jubelskriket har en ovarisk begeistring som du i de neste millionårene kunne høre gjenlyden av i kule skobutikker. Sammen med den litt oppgitte høysåte-nerden vandrer barbarene høylydt inn i urskogen og skjemmer naturen med historiens første turistmas, og deretter lærer de teknologiske jaktmetoder.

«Kjæledyr? Hva er kjæledyr?» «Det er dyr du ikke spiser.» «Å? Vi kaller det unger.»

Jeg skal begrense meg til å nevne fjellsidesurfen og mobilskjellene og så overlate resten til dere sjøl. The Croods er virkelig skjønne, de er virkelig identitetssterke og vittige uten å likne på noe annet. Dette er følgodt Flintstones for feiltemperert påskevår. Og en påminnelse om at det blir grønt til slutt.

Netflix har originalversjonen i 2D med stemmene til Nicolas Cage og Emma Stone.

G.I. Jane

NRK1 01.40 og NRK3 21.30

g.i. jane

Demi Moore øver på Vigelandsanlegget.

terning 2 liten Her ser dere hva sånne som meg har å streve med: Den eneste filmen på normalkanalene denne mandagen er en militærfilmk med Demi Moore fra 1997.

Også tåpelige og billige filmer framstiller vanligvis krig som uønska nødvendighet. Denne lager livsstil av råskap og idoliserer Demi Moores moralske forfall til soldat. Handlingen er kvasi-feministisk. Moore spiller ei jente som vil bli elite-soldat, men mennene motarbeider henne. Like moro som å se en livmor bli fjernet. 1997. 2 timer.

Agent Cody Banks: Oppdrag London

TV2 Film 19.05

terning 3 liten Oppfølgeren, regissert av Kevin Allen. Frankie Muniz uten Hilary Duff. Banks må finne en ond tingest før verdens ledere kommer under dens besettelse. Han kom antakelig for seint. 2004.

Dommen

TV2 Film 21.00

verdict, the2

Paul Newman og Charlotte Rampling i intens rettsdrama.

terning 5 liten «The Verdict» fra 1982 er et vellaget og engasjerende drama av Sidney Lumet, der Paul Newman spiller en fordrukken advokat som forsøker å reise seg igjen ved å ta på seg saken til en kvinne som ligger i koma etter å ha fått feil medisiner. Charlotte Rampling og Jack Warden er også med. 2 timer, 4 minutter. Het egentlig «Bak stengte dører» på norsk.

Youngblood

TV2 Film 23.15

youngblood

Takling i vant: Cynthia Gibb under Rob Lowe.

terning 5 liten Nostalgi for voksenungdom. Dette er filmen der Rob Lowe spiller jysla talentfull ishockey-spiller, sjekker opp trenerens (Ed Lauter) datter Cynthia Gibb og blir venner med Patrick Swayze. Peter Markle regisserte en dramamjuk og underholdende guttesviske i 1986, og den er sikkert storarta framleis. 1 time, 50 minutter.

Main Street

Silver 20.00

terning 4 liten Amerikansk drama fra 2010 – om en fremmed som komemr til liten sørstatsby og vil redde den fra forfall og elendighet. Colin Firth, Ellen Burstyn, Patricia Clarksom, Orlando Bloom, Andrew McCarthy. Manus av den amerikanske dramatikeren Horton Foote, som døde i 2009.

The life and death of Peter Sellers

Silver 21.45

life and death of peter sellers, the

Jeffrey Rush (i midten med svart dress) spiller Peter Sellers.

terning 5 liten Geoffrey Rush spiller Peter Sellers, Charlize Thjeron spiller Britt Ekland, Emily Watson spiller Anne Sellers, John Litgow er Blake Edwards, Sonia Aquino er Sophia Loren, Stanley Rucci er Stanley Kubrick – kan det bli morsomme enn dette. En sladderfilm om britisk films største komiker gjennom tidene, tatt fra en biografi av Roger Lewis. Handler om en mann som ble stjerne på bekostning av familielivet – og som mistet sin identitet til en rik variasjon av rolleskikkelser. 2004.

2001: A space odyssey

TCM 21.00

2001

Obelisken er reist i Gloppedalen.

terning 5 liten Stanley Kubricks legendariske science fiction-drama fra 1968. Filmen starter med at mennesket får en bevissthet og fører oss til ei framtid der mennesket plutselig må kjempe mot sin egen maskin, HAL 2000. Dette er den deilige science fiction-filmen som antyder så mye new age-aktig, dynemjuk, vattaktig eksistens-poesi at folk fikk følelsen av å ha sett noe stort – og Richard Strauss’ deilig stormannsgale Zara thustra-tema sammen med obelisken ble stående som en slags signatur for en hel sci-fi-genre. Men alt er bare tull. Skrevet av Kubrick og Arthur C. Clarke. En må se-film. 2 timer, 19 minutter.

That’s all, folks!

Søndag 30.3.–Apokalyptisk kjærlighet i virusets tid

 

12 monkeys

Viasat4 22.00

terning 5 liten Terry Gilliams tidsreise-mareritt «12 monkeys» er egentlig en takkformeg-dyster kjærlighetsfilm som feiker at den bekymrer seg for virus.

12 monkeys

Bruce Willis og Brad Pitt er tydelig ikke helt friske.

Den påståtte bekymringen for at menneskene skal la seg utrydde av uforklarlige mikro-organismer er bare en fortsettelse av hovedregelen om science fiction: Alt det som blir sagt om framtida er feil. Film-forfatterne spådde invasjon fra Mars, og den kom ikke. De spådde verdensherredømme ved naziaktige herremakter, og det kom ikke. De spådde tredje verdenskrig, og den kom ikke (nå er det for seint, for Jens ville ikke godtatt den). De spådde kommunist-invasjon i vesten, og det ble omvendt. Nå for tida spår film-paranoikerne verdens undergang ved forurensning eller dødelige virus, og straks profetiene har dukket opp på lerretet, vet du at heller ikke de noen gang kommer til å skje. Sånn er det bare. Gud sørger for at menneskene skal slippe å gå på kino for å søke sannheten.

Kjærligheten derimot er bestandig gjenkjennelig håpløs, og filmen er dens hjemmebane. «12 monkeys» er en vakker-mørk, apokalyptisk og durabelig dyster fortelling om at det finnes noen uheldige mennesker som antakelig er de rette for hverandre, men når de omsider treffes etter gjennomført grunnskole og utryddelser, vil alltid ting og folk ha skjedd som umuliggjør at de noensinne kan elske.

Kjærligheten må være rein, sterk og entydig. Bare de ufødte og de historieløse er reine, sterke og entydige. Nesten bare de. Oisann.

12 monkeys2

Madeline Stowe brygger på noe.

Terry Gilliams fysisk forferdelige film forteller om hvordan fangen Bruce Willis blir sendt fra fortida for å spore et dødelig virus som utslettet verden julen 1996. Fordi alle tror han er gal, blir sendebudet kjent med psykiateren Madeleine Stowe, og på tross av aldersforskjellen (Willis kommer fra 30 år forover i tid) utvikler de uprofesjonelle tilbøyeligheter sammen, og hun blir hans Sancho Panza i de håpløse bestrebelsene på å finne den som smittet verden.

Formen på «12 monkeys» er bitter og ironisk. Nåtidssamfunnet er sjølgodt og naivt. Framtidssamfunnet er tåpelig og usympatisk. Det hviler et ubotelig sjelelig mørke over menneskenes atferd i alle tidsdimensjoner, og visjoner finnes bare på galehuset der Willis treffer dyrenes frigjøringshelt Brad Pitt.

Alt dette er gjenkjennelig og forskrudd gilliamsk, men det er ikke filosofisk interessant, bare estetisk uimotståelig. Den desperat svette, svarte og blankskalla Willis lider fordi han sjøl er makthavernes forsøksdyr, og vi trives nonstoppelig deprimert ved synet, siden alt er så deilig, inspirert og forutsigbart nedslående at man kan bli ganske opprømt. «12 monkeys» er en vellaget, velspilt kosestund for hobby-bekymrikere og desillusjonerte kjærester. Det er sannelig mer enn nok. 1995.

Shanghai

NRK3 21.00

terning 4 liten Mikael Håfström har laga dette stilfulle 40-talls-dramaet der John Cusack kommer til Shanghai og blir venner med Gong Li. 2010.

Spider-man 3

TV2 Zebra 21.00

spider-man 3

Kirsten Dunst i lenker i stedet for edderkopp-nett.

terning 4 liten Tobey Maguire er en snedig fyr. Han ser egentlig ut som om han datt ned fra stellebordet én gang i uka, og første gang allerede på fødeavdelingen, for det er noe X-files-feil med ansiktet samtidig som blikket utstråler en sjarmerende tomhet som misantroper finnes hos sine egentlige venner, pudlene. Maguire ble egentlig kjent for det halvskrudde Irving-dramaet «Siderhus-reglene», og når han ble valgt til rollen som Spider-man, røpet det en dristig sans for humor hos produsentene.

«Spider-man 3» fortsetter der toeren slapp. Den paradoksalt muterte edderkoppgutten ser framleis ut som om han egentlig bare skal selge vegetarianer-kjeks for speider-søstera si, han studerer fint på skolen og gleder seg som en uventa Idol-vinner over at det finnes folk der ute som faktisk beundrer de som kan klatre rett opp vegger.

Men berømmelsen er bortkasta. Peter Parker er ikke førstevalget i sitt eget liv. Han sitter helt foran da Hans Dame Kirsten Dunst skal synge eviggrønt i kabarethus. Da menneskehetens frelser en liten stund bekymrer seg for å redde liv, blir dama kjempesur for at han ikke bryr seg om karrieren hennes og tar Boso-geipen på. Det handler nesten hele filmen om. Ei steinteit jente som ikke kan synge. Og den slags skal man elske og gi høy, som det heter på Sotra.

Fysikk-nerden Parker burde egentlig finne seg to gode kamerater som han kan fnyse Battery ut gjennom nesebora sammen med. Deretter kan de knikse Rubiks kuber. Men han er en snill fyr, og ingen andre enn han ville ha holdt ut med ego-neket Dunst.

Filmen har imidlertid tre stilige skurker. James Franco er Satans sønn og mister heldigvis hukommelsen sånn at han konverterer til Hardy-guttene. Topher Grace besettes av en adressesvak verdensromsdjevel og blir like farlig som Halvan med papirsaks. Thomas Haden Church har ramla ut av en James Cagney-film fra 1938 og spiller den tragiske mannen som må stjele for å redde dødssjuk datters liv. Og så blir altså Spider-man en farlig tarantulling i noen minutter, men akkurat de tilhører ikke underholdningsfilmens høydepunkter.

På samme måte som at også énbent kenguru kan hoppe, er likevel «Spider-man 3» verd å se, men jeg lurer fremdeles på hvorfor. 2007.

The librarian

TVNorge 23.30

terning 4 liten Amerikansk actionkomedie fra 2004. Handler om en bibliotekar som får hjelp av kampsportdame for å få tilbake forsvunnet kultgjenstand. 2004.

The brave one

FEM 21.00

brave one, the

Jodie Foster er ikke tålmodig lenger.

terning 5 liten Hvis Charles Bronson eller Mel Gibson plutselig finner ut at de vil ta straffeutmålingen i egne hender fordi lovens lange arm mangler fem fingre, sier det ikke mye om skjenkedebatten. Men når det liberale ikonet Jodie Foster plutselig ikke orker mer og avsikrer smugkjøp-pistolen, da betyr det at noe har skjedd i det lovløse vesten.

Foster tar egentlig en «Falling down». I Schumachers drama ble forfallet for bratt for den hvite, amerikanske middelklassemannen Michael Douglas, og han slo tilbake. «The brave one» skildrer en intellektuell medieperson som etter å ha mistet forloveden sin til blind vold utført av idioter, oppdager at hun er tvunget til å forsvare seg og sine med våpen i et samfunn som ikke tar vare på de lovlydige. Med sammenbitt ekornfjes, skulderveske og fredagsvask-saklige t-skjorter vandrer hun bevæpna rundt i New York-gatene som en kulturell perversjon: Nå har til og med de salige begynt å skyte tilbake.

Problemstillingen angår skjenkedebattene i Norge fordi de representerer det mest synlige hodet-i-sanden-fenomenet. Når folk blir skamslått av galninger i nattegatene, lover ikke politiet at det skal sette inn større ressurser for å skape en trygg by – de sier at folk må gå tidligere hjem, så de ikke blir banka eller voldtatt. Byen skal ikke være der mer, for du har egentlig ikke lov å oppholde deg i den, så du skal late som om den ikke finnes. Byene er blitt forsømte oppdrettsmærer for idiotfyll, vold, misnøye og fortvilelse. Det finnes ingen dikt om Frognertrikken lenger, det finnes ingen sanger om Bygdøy Allé eller Herregårdskroen.

Vi endrer oss med miljøet. Darwin bestemte det. Filmen skildrer fødselen til en ny person inne i den snille Jodie Foster. «Hvorfor skjelver jeg ikke på hendene når jeg dreper?» Hun bader ansiktet i vann som ved en dåp, hun kaller seg Nobody, som Clint Eastwood gjorde som mytisk revolvermann i «For en neve dollars».

Jeg blir alltid dypt rørt av Foster. Hun ser ut som om hun mener hver eneste innpust. Derfor er det en ganske sterk film. 2007.

Thelma & Louise

FEM 23.40

thelma and louise

Geena Davis koser seg med den unge Brad Pitt.

terning 5 liten Denne filmen tør jeg aldri se igjen, for jeg er redd for at jeg kommer til å le. I 1991 var verden sånn at den kjentes relevant.

Ridley Scott gjør opp for seg etter et manus av Callie Khouri. Han har sendt mellomfornøyde mannfolk inn i heltegjerninger i årevis, mens hunnene stort sett sto æresvakt ved sengekanten og bivånet hannenes tøffhets-turnering. Nå setter husmora Thelma og den løselig kjærlighetsbundne kafeteria-servitrisa Louise seg i cadillac’en og raser nedover Amerika på fisketur. Om ikke lenge treffer de på hele verdens yndlings-gutt, den trusetrengte pub-sjekkeren. Han dør av det, og Thelma og Louise er plutselig lovløse i det svære landet som en gang ble laget for at folk skulle benytte sjansen til å stikke av fra alt sammen.

En stund i 1991 trodde jeg at dette skulle bli Anja Breien i luksuspakning. Det var for mye skvalder. Men Ridley Scotts film oppnår verdig ordknapphet etterhvert. Jente-stemmene blir faste og konsise, og prærielyset kjærtegner sandblåste porer og svettestenkte ansiktslinjer så tett at det oppstår helt nye fjes. Geena Davis og Susan Sarandon er til slutt så pene som de opplever seg sjøl, og vi har ingen problemer med å tro at de er to pionerer eller hellige kvinner som baner vei for høyoktan-liv med dødsforakt og allsang.

På grunn av alt dette er det lett å godta og like alle bildeklisjeene i «Thelma og Louise». Dette er ei skjønn bildebok. Livsløgner skal være overdrevent vakre, ikledd rock’n roll. Akkurat sånn er denne. Dessuten er den sjokk-unge Brad Pitt med som Geenas elsker – og de ble det i virkeligheten og. 1991.

Something borrowed

TV3 21.00

something borrowed

Colin Egglesfield og Ginnifer Goodwin ville egentlig hatt hverandre hele tida.

terning 3 liten All together now: Aldri vis meg filmer der den ene jenta faller for den andre jentas forlovede sjøl om hun skal være brudepike, for den ene jenta har egentlig likt forloveden allerede i skolen eller allerede som nesten befrukta egg, men hun var så sjenert at hun aldri turde si det før hun drikker i bestevenninnas bursdag og har sex med Dex etter stengetid og hva gjør vi nå? Jente, du vil angre det resten av livet hvis du ikke forsøker å stjele brudgommen fra venninna di. Usj. Er det rart verden kommer til å gå under. Ginnifer Goodwin vil ha Kate Hudsons kjæreste Colin Egglesfield. Jaja. 2011.

Hot tub time machine

TV3 24.00

hot tub time machine

Tidsreise-menn foran det skjebnesvangre boblebadet.

terning 5 liten Jeg lo mye på denne komedien, og det er ikke bra, for det kan være at 80-tallstrippen «Hot tub time machine» egentlig er mennenes parallell til Sex and the city. Ja? Og så?

I noen filmer er skuespillerne alt: John Cusack er den genetiske bæreren av en tidløs seriøsitet som gjør ham ubetalelig morsom, og han kan framstille selv forsinkelser med en beregning av tid som man ikke kan reise fra. Cusack spiller den 45-åringen som dama forlater. Rob Cordry har den hese bybjørnen Bruce Willis ett eller annet sted i DNA-et sitt, men han er dessuten den perfekte framstillingen av spritbasert partydyr som ingen egentlig vil ha, ikke engang døden. Craig Robinson («The office») er Papa Bear, en omfangsrik afris som du kan bruke som ankerfeste, dødmannsknapp og søkke hvis du skulle trenge å henge fast i livet. Clark Duke spilte Marty i «Kick-ass», og i denne filmen er han forskrekka resignert ungdoms-sidekick til voksenbønsjen og mods-fin kjeller-nerd. Han er paprika-biten i din oliven, han er nøtta i grøten, han er forurensninga i Tsjernobyl-brusen.

Jo, det er med Tsjernobyl-brus. Da de gamle mennene med nevø oppsøker sin ungdoms festehotell, søler de laksefarga russervæske på taimeren til yacuzzien, og smutt og smell – de havner i 1986. Martin McFly-syndromet, Peggy Sue ble gift og alt det der: Den framtidssvangre sommerfuglflagre-festen da alle ting ble til. Det blir ytterst deilig. Miami Vice t-skjorte. MTV. Gul kassett-spiller. Ronald Reagan. Leggvarmere. Michael Jackson er svart. Og ut av intet kommer the pool guy Chevy Chase med glimt i auet og snøgrått grøsserhår. Himmel, som jeg har savna Chevy Chase!

For ikke å ødelegge framtida må de tre som var der for 25 år siden forsøke å gjøre de samme tingene om igjen. Det går så som så, men fordi skuespillerne er gode og replikkene ålreit, skaper de en fantastisk fjollefest for nostalgiske førtiåringer og flere til. De drikker, de ferker, de røyker og redder ingen delfiner, men de dusjer seg durabelig med åttitallet, og musikken er stor. 2010.

Hannah og hennes søstre

TV2 Film 19.00

hannah and her sisters

Gudene vet hva Woody Allen sier til Mia Farrow, men han angrer det nå.

terning 5 liten Yay! «Hannah and her sisters» representerer Woody Allen på ei fin skillelinje mellom humor og alvor. Michael Caine spiller en middelaldrende krisemann som faller for konas søster Barbara Hershey og bærer seg underlig og rørende ad, mens kona Mia Farrow mest er storartet og hennes eks-mann Woody Allen går rundt og bekymrer seg for kreft. Handlingen er nydelig balansert, og filmen moraliserer med ømhet og munter ironi. 1986. 1 time, 46 minutter.

Svigermonster

TV2 Film 21.00

svigermonster

Jane Fonda er slem, og Jennifer Lopez er snill.

terning 2 liten Det er vanskelig å mislike fjeset til Jennifer Lopez. Det er koselig som sørlandsdialekt, flanell og posesupper, det har boksernese og hippiehår, og øynene hennes er levende som Titten Teis. Det er lett å mislike Michael Vartan. Han ser ut som en firebarns gymlærer fra Hommersåk der han jogger i det klassiske strandmotlyset, en sånn som er trofast mot ungdomskjæresten, men elskes av alle jentene i avgangsklassen. Jane Fonda er lett å avsky, og det er rart. Hun likner den flinke far sin. Hun spiller film med imponerende foranderlighet, så hva er galt med dama? Antakelig at hun minner om en blanding av Michael Jackson og Joan Rivers. Ordet frodighet hang ikke over stallen da Jane ble født. Men: Lenge etter denne filmen så jeg henne som eldre elskerinne i en fransk film som heter «Hva om vi alle bodde sammen?». Der var hun sensuell som ei 20 graders høstnatt. «Monster in law» er en komedie om full krig mellom mamma og sønnens tilkommende, og det burde ha lukta svovel fra Fondas fyringsånde. Det gjør ikke. 2005.

The wedding planner

TV2 Film 22.50

terning 2 liten En gammeldags romantisk komedie med jyplingenes Jennifer Lopez og klysa Matthew McConaughey er et elendig eksempel på alt.

Lopez er ingen skuespiller. En dag treffer hun Matthew McConaughey. Han har et merkelig uttørka krøllehår som må være shamponert med hvit Jif, og bruker zz som underlagslyd for alle konsonanter. Dessuten sier han OKÆæ. Slik Bærum-ungdom gjorde før. Lopez skal arrangere kaksebryllup for Bridgette Wilson.

Dama skal gifte seg med gjett hvem og lager lyd. Lopez blir forsøkt lurt til ekteskap med en tilbakestående italiener. Han lager også lyd. Bryllups-assistenten Judy Greer lager lyd og kunne vært en aidspasient som ved et uhell tok silosyre og trodde den var ecstasy.

«The wedding planner» er virkelig en ekstremt smertefull film. 2001.

Into the blue

Showtime 21.00

into the blue

Jessica Alba får ikke si noe mer.

terning 4 liten En gruppe dykkere finner dop i et flyvrak, og dermed kommer de i alvorlig trøbbel med en narkofyrste. Her spiller Paul Walker og Jessica Alba i usedvanlig tynt sommertøy, været er fint, havet stiger ikke og så videre derfra. 2005.

Shadow of fear

Showtime 22.50

terning 4 liten «Shadow of fear» skulle ha blitt en sugen middelhylle-thriller om en kvalm advokat som av uforklarte årsaker straffer syndere ved å la dem gjenta forbrytelsene sine i det uendelige. James Spader spiller edderkoppen med entomologisk kulde. Den etter hvert avrunda flegmatikeren har på stikkdyrs vis gått i hi i denne filmen. Han er til stede som i en slags forteller-koma.

Derfor blir du aldri helt sikker på hva som egentlig foregår. Matthew Davis er ung forretningsmann og gift med Robin Tunney som er Peter Coyotes datter. Da Davis kjører på en mann og lurer seg vekk, synsker Spader seg inn i samvittigheten hans og forsøker å sette nykomlingen på slavelista si. Noen filmer blir så uanselig kompliserte at du får lyst til å se at Burt Reynolds pusser tennpluggene sine. 2004.

The wild bunch

TCM 21.00

terning 5 liten En film for de som blir så sure av sommertida at de vil se slemme cowboyer. «The wild bunch» fra 1969 er en film som blir sjelden vist på andre TV-kanaler på tross av at den representerer et slags definitivt gjennombrudd for en hardere voldsgenre i western og gjorde regissøren Sam Peckinpah til et stort navn. William Holden og Ernest Borgnine har hovedrollene, og spiller aldrende gjengmedlemmer som i 1913 er blitt gamle og skal foreta et siste sprell. Glimrende laget. 2 timer, 14 minutter.

Sitting target

TCM 23.25

sitting target

Oliver Reed med ei jente som ikke er Jill St. John.

terning 4 liten Oliver Reed er med, så helt ille kan det jo ikke være. Han rømmer fra fengselet og skal blant annet straffe den utro kona si, spilt av Jill St. John. Engelsk action fra 1972.

Lørdag 29.3.–Vill veteran-lørdag m.m.

 

Red

TVNorge 21.30

terning 5 liten Du har garantert ikke sett kulere folk i en actionkomedie siden .. siden – «Bandits kanskje». Et vakkert veteranlag av vennligvoldelige ressurs-skuespillere gjør «Red» til en lydfin, naturfrisk førjulsfest.

red malkovich

John Malkovich, en veteran-agent uten like noensinne i hele Universet.

Det starter med at Bruce Willis snakker med Nav-dama Mary-Louise Parker på telefonen. Han er pensjonert, så midt på natta står han opp for å tisse i slåbrok og dessuten banke opp et finnehette-lag av listende spesial-soldater. OMG. Jada, vi sa det i 2010.

Willis er føn-mild og lun i all sin undertrykte mandighet, og før noen vet ordet av det, har han kidnappa Parker for at ikke Karl Urban skal utrydde henne, utstyrt henne med Gaffa-teip og tatt henne med til et sted i skogen. OMG. For der kommer det mest steinete av alle tryner, John Malkovich, fram fra kvistene forkledd som løvtre, og han er så gal som naturen mente han skulle være. Og Morgan Freeman.

red willis

Bruce Willis er tålmodig gift med Mary-Louise Parker.

OMG. Før dette skjer, er det allerede løsnet flere skudd enn i Landsskytterstevnet og D-dagen til sammen, og man kan bare sette seg til rette og nyte den heftige tangorytmen i treffene.

Fordi Willis er i konflikt med sin gamle arbeidsgiver CIA, må han søke hjelp hos eks-KGBuddien Brian Cox, og som ikke det er nok, henter den engelske dronninga Helen Mirren fram automatvåpnene og skyter folk så nøyaktig midt i pannen at hjernekirurger ville ikke gjort det bedre. OMG. Og Richard Dreyfuss som villaskurk. Det finnes litt uvesentlig sleping med beina underveis, men stort sett er «Red» den gledesstunden du har sett fram til det siste halvåret. 2010.

Shanghai

NRK1 23.20

terning 4 liten En amerikaner i Shanghai finner vennen myrdet og vil finne ut hvem i hele Kina som kanskje har gjort det. Så treffer han ei dame. Mikael Håfström laget denne med John Cusack og Gong Li. 2010.

Biutiful

NRK2 21.10

terning 4 liten Javier Bardem spiller egentlig en mann som ikke kan dø, for barna er avhengige av ham. Men filmen vimler snakkesalig og vrimlende rundt temaet og ender i en plutselig dødspoesi som får deg til å lure på om regissør Inarritu hadde noen mening med noe.

Jeg tror ikke han har det. Han blir bare så rørt av seg sjøl.

I to timer og tjue minutter bruker regissøren sitt rastløse, håndholdte kamera til å detaljskildre elendigheten i en innvandrerslum i Spania. Bardem bor i slitte kår med to barn. Han lever av å formidle arbeid til ulovlige kinesere og afrikanere, han har ei uberegnelig ekskone som ikke er i stand til å ta seg av noe eller noen og han har en usympatisk bror. De to barna har bare ham.

Så får han beskjed om at han kommer til å dø om et par måneder av spredd prostatakreft. Han vet at han kan ikke dø. Vi vet at han kan ikke dø. Og filmen skildrer alle slags ting som skjer i de to siste månedene uten at det egentlig angår historiens uutholdelige smerte.

Når vi spiller beyblade, er det sånn at den militante snurrebassen før eller siden begynner å dingle til den ene sida og så den andre, rett før den detter. Vi kaller det vimle. Inarritu vimler. Han har et tema som egentlig krever poetisk pregnans, og han vaser mye rundt mellom politisk sentimentalitet og sjablong-gripende sosialrealisme. Vi vet at de fattige har det ille, og vi vet at ulovlige innvandrere ikke har det kjekt – men «Biutiful» kunne fortalt en historie som gjorde den større enn rutinert stemnings-dyrkelse for godhjerta småborgere.

Det er også sånn at Bardem kan snakke med de døde, han er en slags snåsagubbe. Det gåtefulle og poengløse poenget vimles vekk i filmen; det er som om alle tilløp til klare tanker smuldrer i møtet med en filmmann som syns det er viktigere å skildre enn å fortelle. Jeg likte ikke «Babel» heller. Mye mas, ingenting å si.

Javier Bardem gjør en tung og vakker rolle, og skuespillerne bærer filmen sjøl om det er på en litt jabbete måte. Og to og en halv time er lenger enn du tror. 2010.

Mannen som visste for meget

NRK2 24.00

mannen som visste for mye

Doris Day er sur og James Stewart er sur og snart synger dama.

terning 5 liten Hitchcock-thriller basert på mesterens egen original fra 1934, men denne i farger, med James Stewart og Doris Day i hovedrollene. Handler om et vanlig amerikansk par som blir innblandet i internasjonale intriger og styrter rundt med forskrekka ansiktsuttrykk. Day synger «Que sera, sera». 1956.

Fryktens sommer 2

NRK3 21.40

fryktens sommer 2

Trusler mot Jennifer Love Hewitt og vennene hennes.

terning 4 liten De samme folka og omtrent den samme historien som i «Fryktens sommer», gjør «I still know what you did last summer» til en kultur-korrekt repetisjon. Da denne filmen ble laget, var tida riktig for rituelle gjentakelser. Men det var i 1998, og det fins ikke en gang folk som kan huske popstjernene fra den gang lenger. Jennifer Love Hewitt, Freddie Prinze jr, Brandy Norwood, Mekhi Phifer. Danny Cannon regisserte. 1 time, 35 minutter.

Jernkvinnen

Norsk TV2 23.15

jernkvinnen

Meryl Streep som den litt yngre Thatcher.

terning 3 liten Åpningen på filmen om Margaret Thatcher gjør at du får ubvehagelige flashbacks til den norske Hamsun-filmen, der en stor manns tuslete forfall ble hovedpoenget i en slags biografisk sadisme. Meryl Streep er sminka som i en grøsser-komedie: Hun ser ut som en museumsstøvete miks av egyptisk mumie og ond trollkvinne der hun stavrer rundt i butikken og undrer seg over prisen på melk.

Meryl Streep er blitt en slags Kristian Valen. Jobben hennes består ikke lenger i følbart skuespill, men eksotiske imitasjoner. Thatcher-skikkelsen er skapt for at man skal si «For en fantastisk prestasjon av Streep», mens handlingen halter framover som om en uengasjert tredjeklassing leste en biografi under hyppige strømbrudd.

Den aldrende politikeren hører at dattera og påpasserne snakker om henne og lever som en isolert monark i et velmenthets-fengsel. Samtidig skal vi skjønne at demens-sykdom har gjort henne mistenksom og fiendtlig. Skikkelsen er patetisk, men uten sjel. Dama hallusinerer fram både død ektemann og fortidas politiker-kolleger, men filmen skildrer det uten sympati, uten innlevelse – og framfor alt, uten noen form for gjenkjennelig intelligens. Historien om den gamle Thatcher som tenker på den unge Thatcher er blitt et udeltakende slides-show. Innimellom står den yngre versjonen av den surrete dama opp og holder floskeltunge appeller, men bare som samvittighetsfull sitatkunst. Megafon-Maggie sa det, og det må med.

Resultatet er en ubarmhjertig kjedelig film, en film som omskaper en av Englands sterkeste politiske profiler til et sørgelig offer for den herskende klassens kvinnehat. Når Thatcher mot slutten blir kasta av det konservative partiet fordi aggresjonen har økt til det smårare, får filmen spredte tilløp til engasjement. Men også det politiske dramaet er skildret med en forsiktig og udeltakende avstands-kulde som må ha blitt til ved at filmskaperne bestemte seg for ikke å fornærme noen.

Maggie Thatcher var en av Europas mest kontroversielle politikere, og det virker nesten som en hevn når hun blir skildret som en åndssløv Miss Marple med heftige anfall av nostalgisk virkelighetsflukt.

Dama som spiller den unge Maggie (Alexandra Roach) skaper de mest vitale delene av filmen, sjøl om også de ser ut som filmatiske cv-resitasjoner. Hun er «Jernkvinnens» hjerte og Streep burde gjøre noe annet nå. Spille leiemorder. Spille stripperske. Spille Britney Spears. 2011.

Hoffa

Norsk TV2 01.50

hoffa

Jack Nicholson kjører bil med Danny De Vito, som også er regissør.

terning 5 liten Hva har egentlig film og virkelighet å gi hverandre? Ingenting annet enn trøst og lindring. Filmen får tiltrengt troverdighet, virkeligheten sminke.

Ikke mange filmer får dette så klart fram som Danny DeVitos «Hoffa». DeVito er en sjeldent poetisk og småpervers filmdikter, en hverdagsvisjonær som ville fylle himmelen over Auschwitz med stjerneglitter. Det er noe skrudd og personlig ved bildene i filmene hans, som om han har sett verden så konsekvent nedenfra at han utviklet selvvalgte synsfeil.

Til å skrive manuskriptet om fagforeningslederen Jimmy Hoffa bruker DeVito den amerikanske dramatikeren David Mamet som alltid trekkes mot en brutal, mørk etikk der menneskene er som hos Cohen; så små mellom stjernene, så digre mot himmelen. Han er en slags rusmisbruker av moralske paradokser, og fortellingen hans om den utskjelte og straffedømte Hoffa blir uunngåelig «The greatest story ever told 2».

Fagforeningslederen blir en mann som ikke bare er større enn virkeligheten, men større enn seg sjøl. Hans engasjement for transportarbeiderne og deres rettigheter er så voldsomt at den dumme guttungen Robert Kennedy stotrende må legge vekk insinuasjonene sine om kommunist-sympatier under McCarthy-høringene. Hoffa er en evnukk. Han har ingen behov utenfor fagforeningen, og hans storhet er så udiskutabel at teamster-medlemmene spøker med at Gud later som om han er Hoffa.

For at denne ville fiksjonen skal bli fullkommen, spiller Jack Nicholson hovedrollen. Like vansiret av makeup-effekter som i «Batman» skrider han rundt blant sixpence-kameratene som Billy Graham på besøk i Kvinesdal. Nicholson er kanskje Hollywoods mest romantiske skikkelse. Alt han kommer i nærheten av, blir folke-eventyr, for også Nicholson er så mye større enn virkeligheten at han kan bruke den som matte, laken eller golvteppe.

Dette blir selvfølgelig deilig å se på, og jeg må innrømme at det føltes godt med en film om arbeidermakt i ei tid da selv sosialistene tenker som høyrefolk og lederen deres blir sjef for Nato. Men «Hoffa» har ingen ting med virkeligheten å gjøre. Virkeligheten er egentlig litt tilbakestående i forhold til stae kunstnere som DeVito, Mamet og Nicholson. Den sitter liksom der og tuller med sitt og får egentlig aldri tingene til å stemme helt, verken på godt eller vondt. Virkeligheten bare rotet vekk Hoffa, og ingen vet hvorhen. I filmen får også han sitt Getsemane, på en parkeringsplass utenfor en lunsjrestaurant der Judas bærer matbrett. 2 timer, 22 minutter.

The longest yard

TV2 Zebra 21.00

terning 4 liten Nyinnspillingen av «The longest yard» fra 1974. Den gang stilte den fengsla fotballgubben Burt Reynolds et fangelag mot de slemme vaktene. I den nye versjonen opptrer plutselig forstadshage-spurven Adam Sandler som fange sammen med Chris Rock og faktisk Burt Reynolds. 2005.

Full metal jacket

TV2 Zebra 01.50

full metal jacket

Matthew Modine som soldat med fredsmerke.

terning 5 liten Stanley Kubricks nestsiste «Full Metal Jacket» er en spesiell og intelligent krigsfilm, som forteller om umenneskeliggjøring av soldater og litt om at med enkelte mennesker går det ikke an. Matthew Modine spiller soldat i en film som oppnådde den tvilsomme æren at den kvinne- og menneskefiendtlige soldatregla kom på hitlistene. 1987. 1 time, 56 minutter.

Tre menn og en baby

FEM 20.00

terning 5 liten «Tre menn og en baby» er den amerikanske versjonen av en suksessrik fransk komedie om en pakke som er et barn som leveres hos tre ungkarer og forveksles med en pakke som er narkotika. Typisk fransk historie, men den fungerer også med Ted Danson, Tom Selleck og Steve Guttenberg. 1987. 1 time, 42 minutter.

The uninvited

FEM 22.00

uninvited, the (2009)

Oops-moment for Emily Browning.

terning 4 liten Dette er en av disse gåtefilmene der man egentlig ikke bør røpe annet enn at sola er ganske fin og står høyt på himmelen. Vi dumper inn i en infam velstand i et kyst-USA som kunne vært den grunderbegrodde Kragerø-skjærgården med sine salttørka trebrygger og steinrike fastboende.

Den mørke lille tenåringen ser ut som Damien i shorts. Hun kommer rett fra en seng på hospitalet, hjem til fjæreslottet der mamma døde i brann – og der pappa forfatter går rundt og lengter etter leggetid med Elizabeth Banks som er åtti år yngre enn ham og har et infamt golddigger-fjes som smiler slik okkupasjonsstyrkene fra Blondoria pleier å gjøre. Den lille jenta fra helvete finner sammen med sin sinte storesøster fram til at in-spe-mora drepte mamma, og hun vil avsløre heksa.

Det mest spennende som skjer er bøh-drømmer som er litt juksete, for drømmer har vi sjøl. Men etterhvert blir familiedramaet utskyllende arterisk, og det spilles både blod og bebreidelser. Etter dem kommer overraskelsene.

Vær forberedt på at det i også finnes noen i din familie som sier: «Ja, men koss kunne det gå an?» 2009.

Speak

FEM 03.45

terning 4 liten Velrenommert drama med Kristen Stewart: Hun spiller Melinda som begynner på high school etter sommerferien som en selvvalgt stum. I løpet av filmen trøbler hun med skole, venner og familie – og vi får etter hvert vite hvorfor hun valgte å holde kjeft. 2007.

Charlie St. Cloud

TV3 19.45

terning 4 liten Zac Efron og Kim Basinger i fantasidrama om en ung mann som kan se sin døde bror, men må velge mellom det og redde et liv. 2010.

How do you know

TV3 21.30

terning 3 liten Reese Witherspoon blir kasta ut av softball-laget og dras mellom sin pene kjæreste og en sjef som bare har problemer. Den setningen ble jeg skikkelig søvnig av. 2010.

Almost famous

TV3 23.40

almost famous

Patrick Fugit med Kate Hudson, menneskelig og uplettet hore.

terning 4 liten «Almost famous» handler om en 15-åring som blir rockejournalist for magasinet «Rolling Stone» på syttitallet fordi han lever med en sivilisasjonsskremt mor. Patrick Fugit spiller virkelig en særegen liten gutt som respekterer menneskers verdighet og samtidig er i stand til å sette ord på dem. Han havner på turneen til oppvarmingsbandet Stillwater, og der treffer han groupien Kate Hudson, som spiller rollen «ærlig hore» med svær overbevisning og forsvinnende liten naturtrohet.

Det fins noe rørende selgersleipt inne i «Almost famous», og man får lyst til å slå den med sammenrulla avis eller spyle den med hageslange. Samtidig funker filmen fantastisk. Billy Cudrup spiller så tøff, gåtefull gitarist at man skulle ønske at folk hadde vært sånn. Jason Lee kaster så vakkert på håret at det ligner en museumsting. Men fremfor alt er Patrick Fugit en så hobbit-bollete liten uskyld at han burde fores med tørrfisk og luftes i snor. 2000.

Under angrep

Viasat4 22.00

under angrep

Denzel har til og med løsna på slipset.

terning 4 liten «The siege» er en underholdningsfilm om militærkupp i USA. Denzel Washington blir skikkelig oppskaka av at arabiske terrorister sprenger busser i New York. I arbeidet med å overvåke allah og velsådet treffer han på Jannicke-kopien Annette Bening, som spiller en så rå og kynisk CIA’er at hun antakelig samler til trailersjåførbart og går med tennissokk i bikini-underdelen på Gamlingen klokka halv sju om morgenen.

Bruce Willis spiller en naiv offiser-tosk som gjør det han pleier på film: Han kommer stormende inn og slår rundt seg i hytt og vær. Det blei han tidligere helt av. Her blir han skurk. Filmen er mildt underholdende og egentlig dypt deprimerende. Depresjon, høst?regn og nye NRK-programmer hører sammen. 1998. 1 time, 55 minutter.

Hart’s war

Viasat4 24.00

terning 5 liten «Hart’s war» er et gammeldags drama, med sterkt uniformerte personligheter, rettssal-drama der ansiktene er knausere enn gneis og ganske storarta mannfolk-patos av den edle typen som er uvanlig utenom julefeiringa og begravelsessesongen.

I Belgia blir senatorsønnen Hart (Colin Farrell) innbragt av kvekkende tyske nazier og må leve et litt æreløst liv i et guttealvorlig fangeleir-fellesskap der Bruce Willis på en måte er både Stompa og Rambo. En særdeles hvit dag ankommer to nedskutte piloter av synlig afro-amerikansk opprinnelse. Da viser det seg at frihetskjemperne fra USA er steinharde rasister. Mord skjer i søla, og Hart med det hjertevarme elskerblikket skal forsvare en av de omtalte pilotene.

«Hart’s war» er som antydet en annerledes og pompøs film. Offiserer snakker til hverandre som om de var frimurere. 2002.

27 dresses

TV2 Film 18.55

27 dresses

Malin Akerman og Katherine Heigl i en film om kvinneklær.

terning 5 liten Katherine Heigl («My father the hero») er blitt voksen og flink nok på den behagelige 90 minutters måten. Det vil si at hun ikke ville holdt i 280 minutter miniserie som dronning den første Elizabeth, men er helt grei som bryllupsgroupie og brudepike.

«27 dresses» er en deilig liten film. Heigl organiserer brylluper for alle hun kjenner med den samme amatørfaglige lidenskap som når flinke naboer tilbyr seg å fikse BMW-en din bare for å ha sett en seks sylindra motor. Hun er forelska i sjefen Edward Burns, men Burns har samme hårfasong som Woody Allens mor og dessuten balsamert libido helt til Heigls modellsøster dukker opp og er blondere enn Eidsvåg-siv i drømme-åkeren. Hun spilles av Malin Akerman, som var skrekk-kjerring på bryllupsreise i «The heartbreak kid». Malin er ikke helt i orden her heller.

Snart kommer James Marsden inn i filmen som kjølig journalist. Han ser ut som en av disse mørkhåra mennene som blir fotografert av paparazzier når de har under-vannet-sex med milliardærers døtre i Karibien, men er en trivelig skuespiller.

Søstera stjeler Heigls ønskemann ved å late som om hun er vegetarianer og turistforeningsmedlem. I skuffelsen blir brudepikens hals enda tynnere, og hun kan spise lettsalat rett fra trærne. Men journalisten gir henne ikke opp, og fordi hun ser ut som ei sjenert ku i alle de 27 kjolene, liker også vi henne. Og det redder denne filmen. Vi liker folka og driter i historien. Man kan lære mye av denslags: De tilstrekkende jentene ser dumme ut i kjole. 2008.

Vicky Cristina Barcelona

TV2 Film 21.00

vicky cristina barcelona

Scarlett Johansson utveksler allenismer med Javier Bardem.

terning 6 liten Woody Allen har brukt et liv på å skildre erotisk klønethet. I denne nydelige, kjenslevare filmen avslører han at nyorkere som tenker på livet, aldri klarer å leve det.

Fenomenene i «Vicky Cristina Barcelona» er sjarmerende, men ta dem på gledesfylt alvor: Barcelona er et alvorlig sted, og byens ørkenaktige oker-sensualitet betyr noe viktig for følelsen av å leve i en vakker verden. Gaudi finnes ikke i New York. Han finnes heller ikke i de intellektuelle nyorkernes skolerte sinn.

Den litt ukjente skuespillerinnen Rebecca Hall spiller en organisert amerikaner som uavlatelig plages av tilværelsens utilgivelige spontanitet. Gjett om hun går på trynet. Scarlett Johansson er den antatt spontane, utfordrings-kåte bomehikaneren som egentlig bare har frigjorthet som prinsipp, ikke som blodlegeme. Gjett om hun får oppleve eventyrlystens utilstrekkelighet.

De treffer den spanske maleren Javier Bardem i Barcelona, og han inviterer dem til romantisk weekend med gruppesex. Bardem er som The Dark Side of Brad Pitt eller som en Banderas med høyspenningskobling der andre har AAA-batterier. Filmens fantastiske småprathet fører faktisk til at Juan Antonio blir en troverdig person. Og ikke bare det, den småfrekke helge-frieren utvikler seg til en slags kerub for det andre, uoppnåelige livet, det som foregår i katastrofenes poetiske ugras-landskap, det som golfspillerne kaller rough-en, det som de planlagte menneskene ser gjennom hotellvinduet sitt og kaller en vakker soloppgang.

Bardem er fantastisk, og det måtte han være for at filmen skulle funke.

Og etter hvert som de hemma nyork-damene egentlig føler seg så bekvemmelig berørt på sentrale steder at de blir modige, dukker elskerens eks opp. Penélope Cruz spiller den sorten dame som antakelig satte kunsthistorien i gang og førte til at det alltid er farlig der ute hvor folk føler ting. Cruz er fantastisk, og det måtte hun være for at filmen skulle få innhold.

Som kontrastpar til Woody Allens førti år lange blodsukker-orienterte anemiker-elite er de skjønne. Som en manifestasjon av alt det Allen egentlig trodde at det gikk an å oppleve, men som aldri ble noe annet enn storøyd turisme, er de som en bitter, lengtende erkjennelse.

Det er lenge siden jeg så en film der Allens snakkesalighet virket som den reineste lyrikk. Slik er denne filmen. Jeg har aldri sett Woody filme så sexy scener. Der har du forskjellen på Barcelona og New York. 2008.

Telefon

TCM 21.00

telefon

Nok en deilig tysk plakat. Wunderbar, Karl! Wunderbar!

terning 5 liten Telefon» er en litt stilig og fiks spionthriller fra 1977 der Charles Bronson spiller en russisk agent som skal forsøke å stanse en hypnotiserte spioner fra å utføre sabotasjehandlinger i USA. Lee Remick er også med, samt Donald Pleasence, og manuskriptet er skrevet av kjente folk som Sterling Silliphant og Peter Hyams, etter Walter Wagers roman. 1 time, 42 minutter.

Fredag 28.3. Sex-humor! Du har lov til å le!

 

Hot tub time machine

TV3 21.30

terning 5 liten Det vittige ved den seksuelt samtidskule småharry-komedien «Hot tub time machine» er egentlig ikke historien, men folka. Det er ikke ofte man ser fire skuespillere funke så flott sammen. John Cusacks evne til å spille driddlei, desillusjonert, dame-dumpa deppis er like imponerende som Sylvester Stallones talent for å slå minoriteter. Rob Corddry har usnille DNA-tråder inn i avdøde Jim Belushis ryggmarg, og han kommer fra John Stewarts «The Daily Show» der han fornærma folk. 25-åringen Clark Duke («Kick-ass») ser ut som en innendørs-orientert samler av Yoda-figurer og kan si triste ungdomsoffer-replikker så du kjenner virkningen i de kritiske sju sekundene som kjennetegner en holdbar komiker. Craig Robinson er en diger fyr som både ser litt ut som temma ghetto-rapper og sitcom-sløv familiemann. Det er noe inkommensurabelt ved firkløveret, for de passer så godt sammen.

hot tub time machine

Craig Robinson, Clark Duke, Rob Corddry, John Cusack kikker ned i magisk boblebad.

Fordi den gale Corddry vil begå rocke-selvmord med nok CO til å starte Universet om igjen (Bang. Nye soler. Nye planeter. Samme presidenten), forsøker kameratene å redde forstanden hans ved å reise på weekend til skiferiestedet de pleide å besøke for tjue år siden; et slags Hemsedal. Der skjer det usannsynlige at de flytter seg tjue år i tid og blir ungdom på åttitallet. Med enda bedre manusforfattere kunne historien blitt kjempevittig, men med andre skuespillere kunne den blitt forferdelig. Nå er filmen akkurat så morsom og romantisk som den skal være, og man hygger seg skamløst med vennligsinna omtaler av genitalier og mer til. Chevy Chase dukker opp som Guds reparatør. Crispin Clover er enarma pikkolo. Lyndsy Fonseca demonstrerer den mest fysikalske forskjellen på en tjueåring og en førtiåring: Hun hopper opp og ned og hviner uiiiii! hele tida.

hot tub time machine chase

Chevy Chase i stilig rolle som engel.

DVD-en hadde en unrated versjon, og det var den vi fikk se på kino i Norge, for vi tilhører Europa og er frihetens forpost i hor. Seksuell humor har vi ikke så mye av. Det er mer Puls og TV2 hjelper deg og Medisinsk Håndbok som preger vårt forhold til seksuallivet. Så dere kan trygt le, for en gangs skyld. 2010.

 

Mr. Whichers mirakler

NRK1 00.55

terning 4 liten Påsken starter tidlig for NRK sender britisk krim, som for det meste er laget for at ikke lykkepiullene dine skal virke. Denne handler om en etterforsker – og han er ganske sikkert ikke helt frisk og lykkelig – som etterforsker mordet på en tre-åring. Folk som syns det er moro å se mord på tre-åringer, burde skaffe seg en bedre fastlege. 2011.

Mannen som visste for meget

NRK2 22.25

mannen som visste for mye

Doirs Day sammen med James Stewart, som ser ut som om han vet altfor mye.

terning 5 liten Hitchcock-thriller basert på mesterens egen original fra 1934, men denne i farger, med James Stewart og Doris Day i hovedrollene. Handler om et vanlig amerikansk par som blir innblandet i internasjonale intriger og styrter rundt med forskrekka ansiktsuttrykk. Day synger «Que sera, sera». 1956.

Flashbacks of a fool

Norsk TV2 01.05

terning 4 liten Dette britiske dramaet går ei så opptråkka lysløype at du risikerer å treffe på deg sjøl på vei hjem i 1987. En sandfarga, utkantpen brite er blitt rik, arrogant og ufyselig Hollywood-kjendis, men da barndomskameraten i den engelske kystbyen dør, reiser han hjem og minnes.

Dermed kommer det filmatiske selvbygger-settet «Joe vokser opp og har sex», som betyr at den sentimentale mannen knauser rundt i alt det en sekstenåring kan gjøre galt og hvordan det gikk med oss alle. Men filmen er fint laga, med inntagende sommerferie-bilder og naturtro provinsmennesker på den behagelige normalsida av bygdeoriginalen. Historien engasjerer uhyre langsomt, og regissøren i tillegg sikrer investeringene sine ved å ta livet av et barn, er du til slutt solgt.

Dessuten er Daniel Craig en undervurdert skuespiller fordi han ikke kler smoking. Det er hans fortjeneste at du gidder bry deg om et sturende Bryan Ferry-fan i fyttitallets Sårbritannia. Så gi mannen en sjanse. 2008.

From hell

Norsk TV2 03.10

from hell

Gatens uskyld Heather Graham med politimannen Johnny Depp.

terning 2 liten Midt-på-natta-film fra TV2, akkurat som hos storebror. «From hell» er et eventyr som vokste seg i hjel, mistet sjel og fortellersmak og endte som utskjemt prostituert i rennesteinen. Filmen selger seg stygt.

London skildres som styggvakkert bilde på oppløsning og elendighet. Himmelen blør, gatene råtner, menneskene er skitne, stygge, sure og ondskapsfulle. Unntaket er den snille hora Heather Graham, som lyser opp gatene med en helgenaktig salgsforside og tar seg av venninners barn. Hun er den snille jenta med vinkorjå og kakene. I byen lurker den velkledte seksualulv.

Snillågrei er også Johnny Depp, jegeren i historien. Han spiller politimann og skal etterforske griseriet som oppstår da prostituerte myrdes så indremedisinsk som det går an i et kjapt London-smau. Men brødrene Hughes driver ikke med fortellerkunst, de driver med visning. Alle slags ting vises, og den historiske gåten blir forminska til en seriemorder-sak om sløying og sex. 2001.

Tomb raider

FEM 21.40

tomb raider

One-piece og solbriller? Æhhhh.

terning 4 liten «Lara Croft: Tomb raider» kunne blitt en myldrende Harry Potter-forgjenger for actionfolka, men filmprodusenter, regissør, manusforfattere og investorer har med velkjent profesjonell paranoia unngått mulighetene til å skape en magisk Pippi for 2000-tallet.

Angelina Jolie er ingen Meryl Streep, og populariteten hennes ble først og fremst bygd opp på mytene om den eksnarkomane tatoveringsfriken med machofeministiske dødspreferanser. «Tomb raider» gir dama ingenting å gjøre. Enten hopper animasjonen av henne rundt som en trampolinefjortis, eller så bare står hun der i reklamepositurer og tar seg ut med et utstudert dinglende t-skjortebryst som man uvilkårlig ser etter ammeflekker på.

Spillfiguren Lara Croft har vært et slags ereksjons-hjelpemiddel for computernerder i noen år, og det var litt søtt, for data-Lara var ei pixel-lady. Ved overføringa til film forsøker man å gjøre henne til en slags Barbie Croft, en tungøyd Penthouse-figur uten eksentrisitet eller mental-maskineri. Dama ser dummere ut enn ei Narvesen-hylle, og det dreper filmen. 2001.

Death race

TV3 01.45

death race

Jason Statham med hu dama som jeg aldri husker navnet på.

terning 5 liten Heng med! Jason Statham er urettmessig innlosjert fengselsfange rundt år 3000 eller før da verdensøkonomien har brutt sammen, Aftenbladet har gått tilbake til bredformat, fengslene er private og MadMax-biler forstyrrer gatelivet som befordrere av tungt artilleri.

Paul W.S. Anderson har laget en ny versjon av Paul Bartels «Death race 2000» fra 1975, en film der David Carradine stilte mot Sylvester Stallone, produsert av Roger Corman.

«Resident evil»-regissøren har laget en sprek sci-fi-bilfilm som starter med at de oppsagte smelteverksarbeiderne setter i gang en futuristisk versjon av Menstadslaget, og etter det kommer Jason S. i buret til Joan Allen. Hun er bilfrik, fengselsdirektør og psykopat, og derfor har den blinde maleren sminka bort den smale munnen så hun likner ei sexdokke eller Betty Boop. I fengselet finnes også de Statham skal hevne seg på, og så girer filmen seg opp til et øredøvende drivstoff-misbruk som kommer til å vekke naboens barn. På filmer som dette skal lyden egentlig være så høy at popcorn hopper ut av krystallbollene sine.

Filmen handler om at han skal race noen andre voldsfanger i kampvogner for å få friheten. 2008.

Kodenavn Mercury

Viasat4 22.00

mercury rising

Bruce Willis forkledd som Che Guevara.

terning 5 liten «Mercury rising» er samtidig en sentimental thriller og et psykotisk mareritt verre enn Kafka. Bruce Willis er den evige FBI-ener som vet at arbeidsgivere alltid tar feil og derfor ignorerer dem. Han finner og passer på lille Simon (som forresten spilles av indianer-gutten og birøkteren Miko Hughes) i time etter time mens t-skjortene som vanlig dør seigt som i nittigraders-vask. Motstander er Alec Baldwin, for anledningen med verre stemme enn Dart Vader. Peter Stormare kommer kvikt innom som en strindbergsk ulykkelig morder fra de store skogene der folk slår i hjel den lamme svigerfaren sin med kløyvekile. Folk dør og vinflasker knuses. 1998.

Austin Powers – agenten som kom ut av fryseren

TV2 Film 21.00

terning 5 liten «Austin Powers» er en detaljrik og innsiktsfull kjærlighetsparodi på gamle dagers agentfilmer, en genre der den megalomane kjeltringen bygde et eget elektrisk hai-rom på 70 kvadratmeter for å ta livet av en falt-i-fella-helt som han like gjerne kunne ha skutt.

Det er James Bond, det er «Vår mann Flint», det er «The man from U.N.C.L.E.» og mye annet filmatisk skrot som bidro til å gi et fotlett tiår en uverdig identitet.

Myers spiller den sexfikserte agenten med umenneskelig innlevelse og burde antakelig fått en Oscar for Beste Undertrykkelse av God Smak. 1997.

Black Dahlia

TV2 Film 22.45

black dahlia

Josh Hartnett og Scarlett Johansson i den kjente selskapsleken «Bord, bedekk deg!»

terning 2 liten Den gamle Hitchcock-imitatoren Brian De Palma har begått denne påskens svarte kalkun. De eneste forbrytelsene som interesserer i hans epoke-krim, er at regissøren tar livet av fire skuespillere som sikkert kunne vært brukbare til mange ting i årene som kommer.

Aaron Eckhart. Skuespilleren som gjentatte ganger likner en veltrent, skjult homofil norsklektor, skal liksom være superbokser og psykose-lallende politietterforsker. Nø. Han blir en takk for i dag-jobb som utsletter filmen før den har starta.

Josh Hartnett. Den livligste tingen i en film som er så historie-kitschete nikotinbrun og full av tobakksrøyk at du skulle ønske skuespillerne stilte på røntgenbilde. Også marsipanfjeset Joshua skal være bokser, og dessuten gå lojalt i Eckharts vimsete fotefar og være moralsk avstandsforelska i dama hans.

Scarlett Johansson. På alle kalkuner er det hvitt kjøtt. Johansson ser ut som kjøttbransjens isopor-installasjon og holder seg med åpen munn for at ikke hjernen skal gå varm når hun sier to lange James Ellroy-setninger etter hverandre. Pust, jente, du kan dø av det!

Hilary Swank. Alle kalkuner har et skjelett, og i denne filmen har det et navn. Hilary puster heller ikke gjennom nesen, men hun stirrer som om røyken har laga ozonhull i kontaktlinsene.

Filmen er så overlessa at den føles som en fem episoders påskeskrim eller en indisk miniserie. Etter hvert utvikler det seg chandlerske verbal-oppklaringer som passerer nivået for hva som er fortelling og hva som er parodi med så mange runder at Lynet McQueen ikke ville ha tatt den igjen. 2006.

Letters from a killer

TV2 Film 00.40

terning 3 liten Hør den igjen: En mann blir feilaktig dømt for å ha myrda kona si. I fengselet brevveksler han med tre kvinner. Da han blir satt fri, skal navnet renvaskes. Hovedrolle ved Patrick Swayze. På dametoalettet Gia Carides, Kim Myers og Olivia Birkelund. 1998. 1 time, 50 minutter.

Sweet bird of youth

TCM 21.00

sweet bird of youth

Geraldine Page og Paul Newman: Her skjer det opplagt overgrepsting.

terning 5 liten Glimrende Tennessee Williams-filmatisering fra 1962, der Paul Newman spiller mannen som kommer hjem til sørstatsbyen med den tidligere filmstjerna Geraldine Page og kommer i trøbbel med de lokale. Richard Brooks skrev manus og regisserte. Ed Begley (ikke junior) fikk Oscar for beste birolle. 2 timer.

Torsdag 27.3.–Verdensmestere i eleganse

 

Sherlock Holmes

Max 21.30

terning 5 liten Så har vi det problemet igjen at det er torsdag, og alle normal-kanalene glemte seg ut og viser Hellstrøm og Paradise Hotel og sånt. Men ikke Max. Men har folk Max? Løsning: Filmen kan også streames på Headweb (Netflix har den ikke), og for 29 kroner kan du som ikke abonnerer på Max, se den samtidig med alle de andre heldige.

For du vil se den.

Elegantere blir det ikke: Jude Law som Dr. Watson og Robert Downey jr. som Sherlock Holmes. Vanedannende.

Kvestelseskrim-spesialisten Guy Ritchie har laget en Sherlock Holmes-film som kommer til å bli vanedannende på en måte som anglofile latinlærere på Bryne kan oppfatte som problematisk. Robert Downey jr. har et blikk som kunne tilkjennes ondt rådyr hvis sånne fantes for eksempel i skogen rundt Overlook Hotel. Han er en ultra-nevrotisk, bevegelig geni-detektiv med Charlie Chaplin-plastikk; han er det elitistiske mennesket som kjærlighetssøkende misantrop. Med andre ord en fullblods Downey jr.-skikkelse og en fyr man aldri noensinne blir kvitt igjen.

London blir aldri det samme. Dr. Watson blir aldri den samme, Irene Adler har fått øyenbryn og kropp en gang for alle og dr. Moriarty er så underformulert tablå-stilig at du får lyst til å ta ham hjem og lagre paraplyer i ham. Hvis Ritchie ikke lager en toer, skal jeg personlig dra til London og tisse på det svarte judo-beltet hans. Men han er i gang. Gudskjelov.

Du hadde aldri trodd at du skulle få se den sjabre, usexy tweed-tenkeren Sherlock bokse med bar overkropp i slumskyggene. Men England er et rart sted, og du hadde heller aldri trodd du skulle få høre på da Labour-statsministeren fortalte hva han egentlig syns om engelske arbeidsfolk. Guy Ritchie er en tradisjonsfri action-entusiast med Kvikke Kanin-moves, og det gir filmen en sjarmerende og fantasi-eggende uvirkelighetsfornemmelse. Holmes filosoferer seg først gjennom hvilke slag han skal slå. Deretter: Big bang bong, kjempen ligger i sagmuggen. Han er en slags Jet Li i bowlerhatt.

Som dr. Watson er Jude Law forvandlet fra sengekant-skjønnas til en diger, dvalende og dystopisk Guinness-mann med gruvearbeiderkropp.

Filmen starter i et lysfritt gass-London der halvmørket hviler over historien som en smitte. I frimalernes torturstue ligger kvitkledd dame på alter, og Sherlock må slåss mot underlige skurker i småborger-kostymer før han møter den kappekledde Voldemort-vondemannen.

Sherlock Holmes

Rachel McAdams i en kjole slik en kjole kan se ut.

Deilig. Så kommer det fæle: Dr. Watson skal gifte seg og flytte i egen leilighet, et forsinka pubertetsopprør som sjokkerer både oss og vennen hans. Dette er sånn kameratene til Ritchie følte det da han fortalte at han ikke kunne komme så ofte på puben lenger, for han måtte sitte hjemme med Madonna og høre på nyork-dansere som fortalte om den gang det regnet.

Det føles heller ikke betryggende at den henretta djevledyrkeren Blackwood står opp fra de døde og begynner å ta livet av folk. Klassisk mørkesekt-fortelling kombineres med moderne seriemorder-sensualisme, og nye slagsmål oppstår. Det gjør også Irene Adler (Rachel McAdams) i en så paverød kjole at selv katolikker vil bli interessert i kvinner. Bikini-sesongen 2010 er på forhånd utkonkurrert av ei dame i så stor kjole at ekstrem ungdom uten hår ville ha kastet seg utfor Kjerag i den. 2009.

Hva er det med Gilbert Grape?

TV2 Film 18.45

hva er det med gilbert grape

Johnny Depp med mammaen.

terning 5 liten Det fineste forsøket på ny, meningsfylt voksenfilm i 1993 ble laget av svensken Lasse Hallström i USA. «What’s eating Gilbert Grape?» har egentlig en syttitalls-handling, for Gilbert er mentalt og sosialt innesnødd i den lille byen Endora der han må passe på en familie som består av to søstre, ei mor som er så uformelig tjukk at hun ser ut som utrent stearin og en mentalt tilbakestående bror som må passes på hele tida sjøl om han er 18 år. «What’s eating Gilbert Grape» forteller lavmælt om hvorfor omsorg og lojalitet er noe som bygger sinnet og gjør det vakkert og meningsfylt, hvordan det å ta seg av andre mennesker tilfører verden verdier den kanskje kan tenke seg å være her for, sjøl om den er sin egen fange i et vanvittig system av kalde, utilgjengelige kjempeuniverser, geriatriske evighetsgasser og uhørt kosmisk grumling. Johnny Depp, Leonardo DiCaprio og Juliette Lewis i utrolig gode roller. 1993. 1 time, 58 minutter.

Alpha dog

TV 2 Film 21.00

alpha dog

Justin Timberlake ved bassenget. Ingen grunn til å se.

terning 2 liten Ti minutter handling, to timer film. Resten er en hjernedød, vokalrik, tourette-tullete festprat som kunne vært en refusert hip-hop-tekst fra Steinerskolens Booze- and Bitchband. Det er så ille.

Filmer skal på død og liv vare mer enn to timer, og de færreste har egentlig en historie. I denne forsøker manusforfatter og regissør Nick Cassavetes (Gena Rowlands sønn) å sannsynliggjøre en handling som omsider skal føre til en oppkonstruert Clouseau-katastrofe. Det gjør han ved å skildre et fortløpende party blant de mest patetiske menneskene på kloden. De er sønner og døtre av den relative California-eliten og ble dessverre født uten hjerneceller, og denne nesten umerkelige svakheten kompenserer de ved å snakke som hip hop-videoer.

Partyfolket kaller hverandre bro og bitch i fullt alvor, og for å fullkommengjøre den selvsatiriske identiteten, selger de grønn dop til hverandre og truer med vold. Emile Hirsch ser for eksempel ut som Jack Black i en overstadig Farrelly-komedie, Ben Foster spiller jødisk skinhead, Justin Timberlake valser rundt poolen i bramseil-shorts og ser ut som Fred Astaire på for sterk kaffi – og alle deler de ett ansiktsuttrykk som antakelig også er utlånt av MTV. De er fæle å se på. Som når førskolebarn røyker.

Kvinnene i filmen må være en 8. mars-spøk. Alle fniser, alle er steine hele tida, men på tross av det vil alle ligge med de hensiktsløse mennene i en døgnkontinuerlig fellesdumhet, og de sitter rundt og slikker på idioter som om de var tigger-vampyrer på leting etter litt svettelukt i et land uten egentlig blod. Dette pågår og pågår.

På grunn av en pengekonflikt mellom Truelove og jødefascisten blir sistnevntes halvbror kidnappa og installert i det dopdrevne disneylandet som pant. Da begynner Cassavetes å legge skrevne dagsrevy-opplysninger oppå bildet, så vi skjønner at det ikke skal gå bra med Sharon Stones 15-åring. Men sjelden har skjebnens veier vært mer usaklige. Handlingen krøller seg rundt seg selv som en morgentrøtt ål og kommer egentlig ingen vei – så da klimaks omsider oppstår, blir man verken forskrekka eller rørt, bare lattermildt overgitt. Nei. Hold opp.

Ingenting er mer usannsynlig enn filmer etter autentiske historier. 2006.

Men of war

Showtime 21.00

men of war

Dolph Lundgren – en annerledes svenske.

terning 4 liten Husker dere Charlotte Lewis som spilte mot Eddie Murphy i «The golden child» i 1986? Ikke? Merkelig. I «Men of war» spiller hun mot Dolph Lundgren, og den filmen er så ny som 1994. En tidligere spesialsoldat leder en gruppe leiesoldater i Sør-Kina-havet. De skal finne skatt på en slags Monkey Island. Men the overraskende med denne filmen er at manuset delvis er skrevet av den kresne og særegne regissøren John Sayles. Den satt!

Et slags vennskap

Silver 20.00

station agent, the

Peter Dinklage og Patricia Clarkson er fine sammen på landet.

terning 5 liten Den spesifikt menneskelige komedien har sine tilhengere, og ingen av dem er spesielt stornøyde. Det ligger i sakens natur at menneskelige mennesker er lette å behage, og de vil elske en film som pranger sjenert med sin beskjedenhet:

En dverg har trukket seg inn i seg selv og betrakter tog som hovedbeskjeftigelse. Ei enslig, lys dame maler bilder og sørger over sitt døde barn; rett og slett ei TVNorge-mor med opprykk og hjerneceller. En sosialt offensiv pølsebu-operatør av det slaget som ikke kan telle til fire uten å knytte personlige kommentarer til hvert tall, snakker folkelig til folk.

De treffer hverandre ved en nedlagt jernbanestasjon i New Jersey. Dvergen arver stasjonsbygningen av filmens lune neger, og en måpete, vakker og melankolsk tåkedag vandrer han langs jernbanelinja til sin nye bolig, der han har tenkt å vegetere i bittert fravær av plagsomt naboskap.

Sånn blir det selvsagt ikke på film. DVD-leiere som i rein trass ser filmer uten vellykka sex eller upolitisk vold, er ofte så desperate samværsfanatikere at de til og med definerer taushet i kinomørket som fellesskap. Derfor får ikke den triste mannen være i fred. Før vi vet ordet av det, er han involvert i en bråte problemer og følelsesmessig avhengighetsskapende bryseghet. Med rutinert respekt for enkeltmenneskets rett til et innholdsløst liv skildrer filmskaperen hvordan tog-autisten åpner seg for menneskene.

Filmen velger modig å overse det faktum at folk antakelig er det mest overvurderte som finnes, og det er bra, for «The station agent» blir en vakker og musikalsk film med den skjønne skuespilleren Dinklages oppgitte mini-mimikk som metronom og melodimaker. 2003.

The kill list

Silver 21.30

kill list

Overklasse-moro i England.

terning 2 liten Du vet du befinner deg i feil film når den starter med at den uanselige mannen blir skjelt ut for at han ikke jobber av den vulgære dama med håndkle rundt håret mens barnet lytter og lider. Dette er England. Her blir thrillerne brukt som medisin mot overflødig glede. Solbriller i potetkjelleren.

Nå viser det seg at «Kill list» er en leiemorder-film, for sjøl om mannen virker for veik til å ta telefonen på ligningskontoret, er han en farlig fyr som reiser rundt og massakrerer folk på bestilling. Han er et dyr, så han spiser den daude kaninen som katten har dratt inn.

Da hovedpersonen har reist rundt og drept folk en god stund, tar filmen plutselig en ubegripelig vending. Ute i skogen løper nakne britiske kakser og parlamentsmedlemmer rundt et bål, og de bevæpna morderne klarer ikke en gang å løpe fra de barbeinte. Dermed får filmen en oppkonstruert paradoks-slutt som gjør tristheten til noe dypt uengasjerende. 2011.

The prize

TCM 21.00

prize, the

Elke Sommer, Paul Newman, Edward Robinson og Diane Baker i krim. Filmen er i farger.

terning 5 liten Dette er ålreit. Paul Newman spiller en amerikansk forfatter som vinner Nobelprisen og reiser til Stockholm for å ta den imot. Der blir han innblandet i en spionhistorie. Filmen er basert på en roman av Irving Wallace, og manuset er skrevet av samme mannen som sto bak Hitchcocks «Med hjertet i halsen», Ernest Lehman, så den minner litt om den. Elke Sommer og Edward G. Robinson deltar også, og Mark Robson regisserte i 1963. 2 timer, 16 minutter lang.

Shaft in Africa

TCM 23.15

terning 4 liten John Guillermin regisserte og Sterling Silliphant skrev denne (etter tida) ganske voldelige oppfølgeren om den tøffe Shaft. Her skal han hjelpe en liten afrikansk nasjon med å bekjempe våre dagers slavehandlere. Richard Roundtree i hovedrollen igjen, typisk syttitall. 1973. 1 time, 52 minutter.

Onsdag 26.3. – Liam Neeson ordner opp utenriks

 

The A-team

Viasat4 21.30

terning 5 liten «The A-Team» er en liksom-nostalgi for dere som liker hemningsløs komedie-action, og i grunnen ikke syns det gjør noe om oberst Hannibal og hans folk klarer å fly fallende stridsvogn ved å avfyre kanonen.

a-team, the

Bradley Cooper, Sharlto Copland, Liam Neeson og Quintin Jackson i full fart bort fra elendigheta.

Det finnes små sjanser for at noen tar til gråten i løpet av denne forestillingen og hulker «mor, jeg skulle aldri ha forlatt far og deg alene i det pillråtne gjedde-prammen».

For å markere utvidelseskraften i begrepet familie-underholdning starter filmen med at en tequila-purk banker Liam Neeson og forsøker å skyte ham, men obersten er en planlegger av Snåsa-format, så han vet hva som vil skje, og snart piper dødshundene. Neeson ser flott ut. Gråhåra, detaljorientert som en light-autist, med en merkelig Mister Bean-frisyre, men usvikelig mandig i årringene sine. Øynene er usunt lyseblå som sigarrøyk. Før du vet ordet av det, løper han i ørkenen eller hva man kaller det hvis graset ser ut som sand. Han må redde Face (Bradley Cooper), en kynisk kyssegutt som står friskt fanga i bildekk og skal henges med tau. Da kommer også erstatteren til Mr. T. inn i filmen med GMC-avhengighet (GMC er et slags traktordop) og Mohawk-punk.

a-team, the biel

Jessica Biel er kvinne i forsvaret.

Nå må jeg ta en pause til. Bradley Cooper var aldri mitt førstevalg hvis noen skulle forstyrre verdensfreden. Han spilte egentlig bare i jentefilmer helt til «The hangover» og ser ut som ei spray-tan-klyse. Men OK. Han kommer seg.

For å komme seg ut av Mexico må oberst Hannibal og hans fornya elite-team ty til en hospitalinnlagt gal mann som heter Murdoch. Han spilles av Sharlto Copley fra Sør-Afrika. Copley ble kult- og akutt-stjerne med «District 9», og han flyr ambulansehelikopter sånn at tannfyllingene dine detter ut og svever fritt i rommet. Skulderputer fra åttitallet vil løsne. Kontaktlinser vil forsvinne inn i kraniet, og du kan se din egen hjerne. Han griller også med en blanding av krutt og frysevæske.

Dette er deilig, og filmen fortsetter å loope harselast og risikabelt opp og ned mellom blidt akseptabelt og ekstremt kult. Vi kommer omsider til Bagdad, for der vil obersten og guttene hente ut falskmynterplater. Tida er inne for Jessica Biel, som tilsynelatende er etterretnings-offiser og faktisk funker som en slags utlagt gudmor i resten av filmen.

Slutten er i grunnen det minst oppsiktsvekkende ved «The A-Team», og det holdt jeg først imot den. Men egentlig ikke. En perfekt sommerfilm skal være sånn. Du blir så behagelig utslitt av alle påfunnene at det egentlig ser litt trivielt ut når hundreogfemti kai-kontainere eksploderer. Sånn skal en sommerfilm være. Og som vi alle vet: 9 plussgrader og ettermiddagssol heter sommer her oppe under Nordpolen. 2010.

Harde bud

NRK3 03.20

ten, the

Winona Ryder flørter. Men du skal ikke begjære sin nestes hånddokke.

terning 4 liten For de filminteresserte som egentlig liker slitte bøker best, var Kieslowski et stort navn på nittitallet. Ikke bare på grunn av «Trikoloren», men også fordi polakken laget filmer om hvert eneste av De ti bud.

Når amerikanerne har gjentatt denne bragden med en fellesframsyning av alle ti, vil det verken føre til filosofisk stormflo eller trefarga teologisk klarsyn. For å si de rett ut, så driver denne komedien gjøn med budene som om de skulle vært kinesiske lykkekaker fra Ålgård eller kom trillende ned fjellet på varesykkel.

Filmen starter lovende med at en fallskjermhopper blir mediekjendis og tragisk skjebne fordi han borer underkroppen så definitivt ned i jorda at han ikke kan flyttes uten at innvollene blir igjen. Winona Ryder dukker opp som kjæreste og er et velkomment gjensyn for utslitte blikk. Siden er Jesus snekker og vaginamann, og det er på grunn av den siste kvalifikasjonen at amerikanske kvinner sier «Oh Jesus!» i ekstasens superstund. Oliver Platt spiller Arnold Schwarzenegger og er vikarfar til to svarte tvillinger (hedre mor og far), og Winona deltar i budet «Du skal ikke stjele». Hun tar en buktalerdokke som sexfange.

Av en eller annen grunn har jeg fått det for meg at også denne filmen har fått dårlig mottakelse, og det er synd, for den er smilende og intelligent smårånete uten at det går ut over Gud, som omsider har fått Michael Moore på laget sitt og følgelig kan gå framtida lyst i møte uten å bekymre seg for at han er i ferd med å fjerne Nordpolen. 2007.

Return to me

TV2 Film 18.50

terning 4 liten «Return to me» er en føldegvel-film for romantikere som kan sløye fisk uten å rynke vekk blodet på nesen. Den handler litt skeivt om at en sorgtynget enkemann finner hjertet til den avdøde kona igjen i en mild kvinnelig servitør, og da lurer han litt på om kjærligheten er et pumpefenomen. Det romantiske ved hjerter er at man ikke ser dem. Den regelen blir ikke respektert i denne filmen. David Duchovnys sjarm tåler tidens tann, og Minnie Driver er ei dame for de alternative og følsomme. 2000. 1 time, 55 minutter.

Black Dahlia

TV2 Film 21.00

black dahlia2

Hilary Swank koser på armen til Josh Hartnett.

terning 2 liten Den gamle Hitchcock-imitatoren Brian De Palma har begått denne førpåskens kalkun. De eneste forbrytelsene som interesserer i hans epoke-krim, er at regissøren tar livet av fire skuespillere som sikkert kunne vært brukbare til mange ting i årene som kommer.

Aaron Eckhart. Skuespilleren som gjentatte ganger likner en veltrent, skjult homofil norsklektor, skal liksom være superbokser og psykose-lallende politietterforsker. Nø. Han blir en takk for i dag-jobb som utsletter filmen før den har starta.

Josh Hartnett. Den livligste tingen i en film som er så historie-kitschete nikotinbrun og full av tobakksrøyk at du skulle ønske skuespillerne stilte på røntgenbilde. Også marsipanfjeset Joshua skal være bokser, og dessuten gå lojalt i Eckharts vimsete fotefar og være moralsk avstandsforelska i dama hans.

Scarlett Johansson. På alle kalkuner er det hvitt kjøtt. Johansson ser ut som kjøttbransjens isopor-installasjon og holder seg med åpen munn for at ikke hjernen skal gå varm når hun sier to lange James Ellroy-setninger etter hverandre. Pust, jente, du kan dø av det!

Hilary Swank. Alle kalkuner har et skjelett, og i denne filmen har det et navn. Hilary puster heller ikke gjennom nesen, men hun stirrer som om røyken har laga ozonhull i kontaktlinsene.

Filmen er så overlessa at den føles som en fem episoders påskeskrim eller en indisk miniserie. Etter hvert utvikler det seg chandlerske verbal-oppklaringer som passerer nivået for hva som er fortelling og hva som er parodi med så mange runder at Lynet McQueen ikke ville ha tatt den igjen. 2006.

Løver for lam

TV2 Film 23.10

løver for lam

Journalisten og politikeren, et symbiotisk par. Meryl Streep og Tom Cruise.

terning 5 liten Gode politiske filmer fra USA er sjeldnere enn smil hos norske naturvernere. Men «Lions for lambs» er mystisk fascinerende, og jeg gikk rystet ut av kinosalen i 2007 og så for meg Kristin Halvorsens ufattelige fordøyelse. Men nå vet vi at Stoltenberg-regjeringens krigføring ikke bare skjedde for å utslette SV, men også for å sikre Jens en velstående alderdom.

Filmen handler om krigen mot terror, men ikke som menneskerettighetsproblem. «Lions for lambs» er en både stillferdig og dramatisk fortelling om USAs maktesløshet, et snedig varsel om en stormakt som smuldrer fordi ingen vasker mugget av borgmurene og ingen fordriver hoffnarrene fra Capitol Hill.

Verden rundt 9/11 er full av konspirasjonsteorier – dette er en konstellasjonsteori: Folket er flott, men sviktes av udugelige politikere som holdes i live av unnfalne og økonomisk feige medier.

På kontoret til republikaneren og senator-hauken Tom Cruise sitter bekymringens mor Meryl Streep som journalist for en TV-kanal, og politikeren forteller om hvordan krigen i Afghanistan skal vinnes med enda en ny metode: Amerikanske soldater skal sitte på alle fjelltoppene, sånn at de kan se Taliban. Det høres ut som rå satire, men i filmen framfører krigsteoretikeren dette med uforstyrrelig overtalelsesevne.

På kontoret til den sekstiåttete universitetsprofessoren Robert Redford sitter en talentfull, men oppgitt ung amerikaner og argumenterer for å gi opp studiet i statsvitenskap, for landet blir likevel styrt av kyniske, hyklerske idioter, og hvem vil være en av dem?

Redford argumenterer for at man ihvertfall oppnår å ha gjort noe med sitt engasjement, og han framhever de to stjernestudentene Michael Pena og Derek Luke som fant ut at de ville bruke Forsvaret som en trampoline og samtidig gjøre noe for landet sitt.

På en fjelltopp i Afghanistan sitter Redfords to ideal-studenter livstruende skadd fordi de meldte seg inn i et idioti som kan ta pusten fra den mest hardføre heimevernsoffiser. De kunne vært norske soldater.

Hjemme i redaksjonen oppdager Meryl Streep at hun er medskyldig i alle USAs fallitter og at hun er betalt av en prinsippløs, privatkapitalistisk multimedie-bedrift som teller seere, men kanskje kan bli ansvarlig for at USA i neste omgang får en president som atombomber verden.

Den kryptiske tittelen er hentet fra et sitat om britiske soldaters tapperhet: De var løver som ble ledet av lam. Fotfolka er tapre og stolte og intelligente, og lederne er udugelige klovner.

Nesten hele filmen består av samtaler. Skuespillerne er enkle og gode. Replikkene er forståelige og nesten pedagogiske. Virkningen er litt rar. Du får følelsen av å se noe du visste hele tida, men det var igrunnen ingen hensikt i å gjøre oppmerksom på det. 2007.

Ulees gull

TV2 Film 00.40

terning 4 liten «Ulee’s gold» er et slags slåsskampdrama der Peter Fonda spiller en tilbaketrukket birøkter som tar seg av barnebarna og lever i fred som Vietnam-veteran inntil sønnen trenger hjelp for å få fri rømt kone fra forbrytere. Da inntrer gamlefars solide vilje. 1997. 1 time, 50 minutter.

The chaser

Showtime 22.45

chaser, the

Og her løper han med folk i hæla.

terning 4 liten Følg med nå: Sør-koreanske «Chugyeogja» er en virkelig velrenommert thriller. Den handler om den skitne politimannen Joong-ho som driver som hallik. Men flere av hans ansatte forsvinner når de har jobba hos en spesiell fyr, og Joong-ho drar av gårde for å besøke denne mannen mens han har besøk. Det høres ikke bra ut, men filmen er godt likt. Regissert av Hong-jin Na i 2008.

Sitting target

TCM 21.00

terning 4 liten Oliver Reed er med, så helt ille kan det jo ikke være. Han rømmer fra fengselet og skal blant annet straffe den utro kona si, spilt av Jill St. John. Engelsk action fra 1972. 1 time, 33 minutter.

The haunting

TCM 22.35

haunting, the

Julie Harris og Claire Bloom opplever svarthvite ting.

terning 5 liten «The haunting» fra 1963 er en stilig svart hvitt skrekkfilm om en gruppe som flytter inn i et gammel New England-hus for å undersøke om det spøker der. Julie Harris, Russ Tamblyn og Claire Bloom på rollelista. Spilt inn i England. 1 time, 52 minutter.

Tirsdag 25.3. – Kule Guys småkule smågangstere

 

RocknRolla

Viasat4 21.30

terning 4 liten Nok en gang har vi kommet til den vanskelige tirsdagen. Fordelen ved denne filmen er først og fremst at den vises på ei folkelig tid på en tilgjengelig kanal.

rocknrolla

Gerard Butler er mørket i enden av tunnellen.

Guy Ritchie er en fingerflink filmfikler som på død og liv skal være så kul at folk snakker til ham i kultiverte nattklubb-køer. «Snatch» hadde noen fantastiske roller og en ganske bisarr handling, men ellers skal Ritchie huskes for at han laget «Swept away» med Madonna; en metaforisk korrekt tittel som beskriver hva som skjer med vanlige tullinger når de plutselig våkner om morgenen og oppdager at de har sovet med en plakatdame uten at noen lo.

«Rocknrolla» starter med en kulturfilosofisk betraktning om rockere. De er folk som vil ha «røkla». Så kan man tenke gjennom om det bortskjemte åttitalls-idolet virkelig var røkla og si til seg selv: OK, men da er du ingen rocker.

Filmen handler som vanlig om smågangstere som kommer i konflikt med storgangster (nydelig spilt av Tom Wilkinson). Det skal også være med en omnipotent russer, og det er. Forretningsforførersken hans er Thandie Newton som ser presist ut som en Photoshop-magra Vitae Pro-reklame i Hennes & Mauritz-klær.

Det handler om at penger forsvinner, som vanlig. Dessuten forsvinner et viktig maleri. Siden Ritchie er blitt kalt homofob (som det er Twitter-straff for etter at man oppdaget viruset hos Putin), har han med en litt påklistra sidehistorie om at kvinnebedåreren Handsome Bob kommer ut av skapet. I tillegg er jeg sjokkert over at Thandie N. bestiller hollandaise-saus, som er en like gammeldags og ukul mat-bestanddel som den utskjemte sekstitallsgjørma bearnaise. 2008.

Vel møtt, Sagan

NRK1 01.05

sagan

Sylvie Testud som tydelig litteratur-interessert fransk 19-åring.

terning 4 liten Dette er filmen om den franske 19-åringen som i 1954 skrev romanen «Bonjour tristesse» og ble et slags generasjons-fenomen før eksistensen av generasjoner var oppdaget egentlig. Sagan levde omtrent som Justin Bieber, men siden dette var Frankrike og siden det var ei forfatterinne, syntes alle at det var helt storarta. Diane Kurys har regissert, Sylie Testud spiller Francoise. 2008.

The mechanic

NRK3 02.05

mechanic, the

Ben Foster og Jason Statham, hårløse og nådeløse.

terning 4 liten Fremdeles den filmen der leiemorderen Jason Statham skal lære opp Ben Foster med psykoat-auene. Det er fremdeles den Statham-filmenm jeg ikke har sett siden Jan Zahl gjorde det og ga den terning 5. Jeg må visst sette dekoderen på opptak. 2011.

Kast Mona i elven

TV2 Film 19.10

drowning mona

Jamie Lee Curtis spiller alminnelig menneske.

terning 5 liten «Drowning Mona» består utelukkende av karikaturer slik syttitallskomedier gjorde, den fornærmer død, kjærlighet, sex, mord og moderskap. Fornærmelsene er ikke bitre eller polemiske, men likegyldige. Bette Midler kjører i vannet og drukner. Dama var fæl, og ingen savner henne. Alle mistenkes for mordet.

Danny DeVito spiller bekymra politimann og far til krøllnålkrampa Neve Campbell, som er forlova med den undertrykte plenklipperen Casey Affleck. Jamie Lee Curtis spiller servitrise-doris og motellskerinne. Kathleen Wilhoite er så røff bilmekaniker at hun nesten kunne blitt sædgiverske. Dette er en velgjørende film. 2000.

En dandy drar vest

TV2 Film 21.00

terning 3 liten En for meg ukjent spaghetti-western med Terence Hill, laget av Enzo Barboni i 1972.

Super snut

TV2 Film 23.15

terning 3 liten Og her kommer både Terence Hill og Bud Spencer, for TV2 må ha bytta til seg hele produksjonen deres mot fire glansbilder og et rundstykke. Denne ble laget av Sergio Corbucci i 1980, og det er en komedie om politifolk.

Youngblood

TV2 Film 00.55

youngblood

Rob Lowe oppå Cynthia Gibb.

terning 5 liten Nostalgi for voksenungdom. Dette er filmen der Rob Lowe spiller jysla talentfull ishockey-spiller, sjekker opp trenerens (Ed Lauter) datter Cynthia Gibb og blir venner med Patrick Swayze. Peter Markle regisserte en dramamjuk og underholdende guttesviske i 1986, og den er sikkert storarta framleis. 1 time, 50 minutter.

Extreme ops

Showtime 21.00 og 00.10

terning 3 liten Devon Sawa (fra «Final destination») og Bridgette Wilson i en film om snøavhengige ekstrem-entusiaster som plutselig stanser terrorister. Regissert av Christian Duguay som laget «Screamers». 2002.

Dirty deeds

Showtime 22.35

dirty deeds

Toni Collette og Bryan Brown har unaturlig etnisk sjarm.

terning 4 liten På midten av åttitallet var det kult å like australske filmer i fjorten dager, mest på grunn av Russell Mulcahys gjørmete grisefilm «Razorback» og fordi til og med fargene så ut som psykopatiske romber i Australia. Alt var skeivt. Kameravinklene, ansiktene, den rustikke rustenheten som til og med vandaliserte fargen blått.

På disse ubalanserte premissene er Bryan Brown på en måte australiernes Michael Caine. I denne filmen spiller han en ufyselig automat-raner som får trøbbel med tilreist amerikansk mafia (John Goodman nedsylta i en omtrent indremedisinsk tristhet). Samtidig kommer nevøen hjem fra Vietnam med bodskap om den amerikanske takeaway-pizzaens uovervinnelighet – for dette er 1969, og interiørene er ikke bare vulgære fordi filmen ble laget blant universets mest kompromissløse harryer.

Handlingen beveger seg tidvis så sakte at snott har rent fortere på hønsenetting, og filmen er laget med en klar avhengighet av de nasjonale arketyper, som kravling i villsvinmøkk. Men den har også en unaturlig etnisk sjarm som er beskytta av FN-charteret. 2002.

Toto the hero

Silver 20.00

terning 5 liten «Toto le heros» er en prisbelønt belgisk film om en fattig, gammel mann som får det for seg at han og naboens sønn Alfred ble forvekslet på fødestuen, for alt har gått så bra for Alfred. Så planlegger Thomas en hevn. Stilig komedie på 1 time, 28 minutter, spesielt kjent for at den har et spesielt syn på barndommen. Thomas presenteres på forskjellige alderstrinn, og livet hans klippes sammen i retrospektive kutt. Regissøren Jaco van Dormeal debuterer og var tidligere sirkusklovn. 1991.

Kansas City

Silver 23.30

kansas city

Dermot Mulroney og Jennifer Jason Leigh i de glade gamledagers Kansas.

terning 5 liten Når folk i Robert Altmans alder (han var 70 år da han laget denne) og intellektuelle vektklasse plutselig gir avkall på sine avstander og begynner å mimre, er det som regel all grunn til å forlate lokalet med et lett og nesten uhørlig dørknepp. «Kansas City» er verdens mest uinteressante film så langt den skal forestille å være noe regissøren husker om sin barndoms by. Autentisiteten har julekrybbe-karakter: Dette er vekslende stiltablåer med mytiske skikkelser og noen få vise menn.

Altman har sagt at filmen er bygd opp som jazz. Hvis man har talent for både rytmer og bokstavelig tale, betyr det antakelig at handlinger og mennesker brytes mot hverandre og overlapper som temaer eller instrumenter, plu! ss at hovedhistorien farges av en statisk, bluestung eskapisme. Sånne oppspilte assosiasjoner er for særlinger og spesialister. For oss andre er det den seine, manierte kidnappingshistorien som gjør filmen interessant.

Jennifer Jason Leigh spiller ei jente med kremeringsklare kjerkegårdstenner og likevel later som om hun later som om hun er Jean Harlow. Vulgariteten hennes er sår uten hjerte og sexy uten livmor. Hun er sitt eget tjafsete kvinnebilde og samtidig unødvendig vakker og forførende patetisk.

Kidnappingsofferet Miranda Richardson går vidunderlig på dop, og de to kvinneskikkelsene funker så sjukt i slekt med hverandre og den amoralske musikken at de virker nesten sammenvokste. Harry Belafonte er tilbake i film og spiller hålet i 78-plata (metafor, metafor: gangster-dramaets sentrum) med en fantastisk lerret-autoritet. Jazz er muligens en trist og livlig, rusende og likevel tilstedeværende musikkform som gjenspeiler livet sånn det kan være når kåte katter med forgylte halsbånd spiser forgifta fiskeslo fra bordellenes søplebøtter under en perfekt full og dopa bymåne der framtidas astronauter allerede går. «Kansas City» kopierer litt av den følelsen og lager intetsigende, men følelsestunge bilder av den. Altman er en mester med medier. Han skjønner dem og dikter videre på andres verker i sann begeistring. 1995.

A patch of blue

TCM 21.00

patch of blue, a

Elizabeth Hartman forsøker å føle Sidney Poitiers hudfarge.

terning 4 liten Sidney Poitier og Shelley Winters i en film om en svart amerikaner som treffer blind jente i parken, men den slemme mora tror bare at en neger er ute etter sex – men han er en snilling som vil hjelpe den uføre dama. Elizabeth Hartman spilte med kontaktlinser som gjorde henne blind. 1965. 1 time, 40 minutter.

The gypsy moths

TCM 22.50

terning 5 liten Stilig rolleliste i en film om fallskjermhoppere i Kansas. Burt Lancaster, Deborah Kerr, Gene Hackman og Bonnie Bedelia i en film av action-spesialisten John Frankenheimer, som laget «Ronin» med Robert De Niro. 1969. 1 time, 50 minutter.

Mandag 24.3.- Halt skjebne-Cage på Jessheim

 

Red Rock West

NRK1 01.40

terning 5 liten Den vises seint på natta, men det får ikke hjelpe, for dette er en gammal stasfilm av John Dahl, en regissør som gjorde det lett å si vhs. Og aller først: Hvis du kommer til Jessheim, så kjør forbi.

red rock west2

Nicolas Cage og Lara Flynn Boyle på svart hvitt bilde. Farger var dyre i 1992.

Nicolas Cage spiller en beinskadd arbeidsspeider som kommer til den langflate fillebyen Red Rock på en dag da den likner Romerike mer enn noe annet; halvribba bilvrak pynter hagene, forfalne små toromshus ber om en barmhjertig tornado, blikkskur bøyer seg ynkelig under egen tyngde utenfor Hjertesorg Motell. Cage er en moderne cadillac-cowboy, og han er blakk.

Sånn begynner en halvkveda, superkul skjebnehistorie fra den amerikanske landsbygda, der shakespearske intriger lurker under et usympatisk ytre og menn og kvinner planlegger sin egen versjon av ekteskapsløftet «til døden skiller eder ad». Det er så langsomt og så ubønnhørlig. Nicolas Cage ser på mordofferet Lara Flynn Boyle med sitt tunge ulveblikk og har pauser som en astmapasient mellom enstavelsesorda.

Jeg skal vedde på at regissøren John Dahl (som har skrevet filmen sammen med Rick Dahl) har sett Coen-brødrenes debutfilm «Blood Simple» og planlagt en liknende karriere.

Eller enda bedre: Jeg skal vedde på at Coen-brødrene ble lei av å være Coen-brødre en dag og fant på det skandinavisk-klingende navnet Dahl på pur sørenskap for å kunne lage en deilig liten bagatell igjen, uten at Cannes-juryen stilles i høy beredskap.

red rock west

Dennis Hopper med yndlings-mimikken sin.

Cage roter seg inn i ei skikkelig thrillerfloke, der blant andre J. T. Walsh gjør en ubeskrivelig god birolle som ektemann og Dennis Hopper er Dennis Hopper med bakgrunn i flere tiårs psykopat-trening.

Dette er storartet, fatalistisk westernblå underholdning for de rette menneskene, og de rette menneskene kommer alltid når Nicolas Cage fins på rollelista. 1992.

The mechanic

NRK3 21.30

mechanic, the

Ben Foster og Jason Statham trener.

terning 4 liten Denne Statham-filmen tror jeg faktisk ikke jeg har sett, og det er nifst. Grunnen er at Jan Zahl anmeldte «The mechanic» den 12. mai i 2011, og han likte den! Han spiller en eldre leiemorder som får det konstant psykiske vraket Ben Foster som lærling, og han har tilknytning til ett av morderens ofre. 2011.

Løver for lam

TV2 Film 21.00

løver for lam

Meryl Streep snakker med senator Tom Cruise og oppdager hvor destruktiv journalistikken er.

terning 5 liten Gode politiske filmer fra USA er sjeldnere enn smil hos norske naturvernere. Men «Lions for lambs» er mystisk fascinerende, og jeg gikk rystet ut av kinosalen og så for meg Kristin Halvorsens ufattelige fordøyelse.

Filmen handler om krigen mot terror, men ikke som menneskerettighetsproblem. «Lions for lambs» er en både stillferdig og dramatisk fortelling om USAs maktesløshet, et snedig varsel om en stormakt som smuldrer fordi ingen vasker mugget av borgmurene og ingen fordriver hoffnarrene fra Capitol Hill.

Verden rundt 9/11 er full av konspirasjonsteorier – dette er en konstellasjonsteori: Folket er flott, men sviktes av udugelige politikere som holdes i live av unnfalne og økonomisk feige medier.

På kontoret til republikaneren og senator-hauken Tom Cruise sitter bekymringens mor Meryl Streep som journalist for en TV-kanal, og politikeren forteller om hvordan krigen i Afghanistan skal vinnes med enda en ny metode: Amerikanske soldater skal sitte på alle fjelltoppene, sånn at de kan se Taliban. Det høres ut som rå satire, men i filmen framfører krigsteoretikeren dette med uforstyrrelig overtalelsesevne.

På kontoret til den sekstiåttete universitetsprofessoren Robert Redford sitter en talentfull, men oppgitt ung amerikaner og argumenterer for å gi opp studiet i statsvitenskap, for landet blir likevel styrt av kyniske, hyklerske idioter, og hvem vil være en av dem?

Redford argumenterer for at man ihvertfall oppnår å ha gjort noe med sitt engasjement, og han framhever de to stjernestudentene Michael Pena og Derek Luke som fant ut at de ville bruke Forsvaret som en trampoline og samtidig gjøre noe for landet sitt.

På en fjelltopp i Afghanistan sitter Redfords to ideal-studenter livstruende skadd fordi de meldte seg inn i et idioti som kan ta pusten fra den mest hardføre heimevernsoffiser. De kunne vært norske soldater.

Hjemme i redaksjonen oppdager Meryl Streep at hun er medskyldig i alle USAs fallitter og at hun er betalt av en prinsippløs, privatkapitalistisk multimedie-bedrift som teller seere, men kanskje kan bli ansvarlig for at USA i neste omgang får en president som atombomber verden.

Den kryptiske tittelen er hentet fra et sitat om britiske soldaters tapperhet: De var løver som ble ledet av lam. Fotfolka er tapre og stolte og intelligente, og lederne er udugelige klovner.

Nesten hele filmen består av samtaler. Skuespillerne er enkle og gode. Replikkene er forståelige og nesten pedagogiske. Virkningen er litt rar. Du får følelsen av å se noe du visste hele tida, men det var igrunnen ingen hensikt i å gjøre oppmerksom på det. 2007.

Kast Mona i elven

TV2 Film 22.40

kast mona i elven2

Bette Midler spiller den sympatiske Mona.

terning 5 liten «Drowning Mona» består utelukkende av karikaturer slik syttitallskomedier gjorde, den fornærmer død, kjærlighet, sex, mord og moderskap. Fornærmelsene er ikke bitre eller polemiske, men likegyldige. Bette Midler kjører i vannet og drukner. Dama var fæl, og ingen savner henne. Alle mistenkes for mordet.

Danny DeVito spiller bekymra politimann og far til krøllnålkrampa Neve Campbell, som er forlova med den undertrykte plenklipperen Casey Affleck. Jamie Lee Curtis spiller servitrise-doris og motellskerinne. Kathleen Wilhoite er så røff bilmekaniker at hun nesten kunne blitt sædgiverske. Dette er en velgjørende film. 2000.

Dommen

TV2 Film 00.15

terning 5 liten «The Verdict» fra 1982 er et vellaget og engasjerende drama av Sidney Lumet, der Paul Newman spiller en fordrukken advokat som forsøker å reise seg igjen ved å ta på seg saken til en kvinne som ligger i koma etter å ha fått feil medisiner. Charlotte Rampling og Jack Warden er også med. 2 timer, 4 minutter. Het egentlig «Bak stengte dører» på norsk.

Eden Lake

Showtime 21.00

eden lake

Kelly Reilly kamuflert med søle.

terning 4 liten Denne tar jeg med fordi hovedrollen spilles av Michael Fassbender. Han og Kelly Reilly skal egentlig ha en fin romantisk weekend, men så kommer en ungdomsgjeng. Paret tar opp kampen, og det blir det faktisk en skrekkfilm av. Britisk. 2008.

Jar City

Showtime 22.30

jar city

Ingvar Eggert Sigurðsson spiller etterforsker i genser.

terning 4 liten Lyset nådde aldri fram til Island, for det dykket i Svalbards kremete meliskanter og nektet å opplyse den nedtrykte vulkanøya. Det er så vidt havet orker å skylle mot kysten, og menneskene har tatt tilflukt i en utsøkt innadvendthet som balsameres av vulkansot og utilgjengelige fortidskonsonanter. Det er en nifs opplevelse å se islandsk film.

En politimann som likner en besatt provins-organist med hornhinnefeil og ulke-underbitt, etterforsker mordet på Holberg, som visstnok voldtok under påvirkning av Svartedauen en gang for lenge siden da islandske ektemenn dro på sjøen og forsvarte torsken sin, men ikke kona. Hva skjedde egentlig med Koldbrun? Og hva hadde Ellidi med det å gjøre der han brummer rundt i fengselet med sin humørløse dinosaurslakter-mimikk? Er det forderva rottenyrer med pestsmitte inspektøren spiser, eller er det småsaufjes uten overflater?

«Jar City» skal være en krim. Men Krukkebyens hemmeligheter innbyr ikke til overfladisk sofanytelse av forbrytelses-spenning. Opplevelsen er mektig, men merkelig, og man skal være i besittelse av mye ubrukt feststemning eller krevende etnisk nysgjerrighet for å holde ut. Men. For de få og de kresne kan dette være flotte greier. 2006.

The chumscrubber

Silver 20.00

terning 4 liten Jamie Bell og Camilla Bell i et amerikansk komediedrama om Troy som begår selvmord i California, men ikke en gang mor hans savner ham. Men kundene hans er litt interesserte, for Troy solgte narkotika. 2005.

Maria full of grace

Silver 22.00

maria full of grace

Catalina Sandino med mye heroin.

terning 5 liten Det starter så latinamerikansk at du får følelsen av å være til stede i et samtidsmuseum for antropologiske selvfølgeligheter. Gitarmusikk galvaniserer filmveggene med lydgull, menneskene er fargerike og fattige, sjefen på fabrikken er en uggen Fredriksson-fyr og Maria ei skojarsjente som vil elske på husets tak. Sånn er hun. Det burde gått forferdelig galt med så mye filmatisk bunadsøm.

Men filmens indre overbevisning er uimotståelig. «Maria full of grace» er laget om et menneske som så gjerne vil noe annet med livet sitt at hun til og med risikerer å forgifte seg sjøl innenfra. Hun spiser heroinpølser for doplangerne og reiser på turisttur til New York. En slags faustisme; den som har solgt sin kropp til djevelen sitter mye verre i det enn den som ofret sjela.

Filmen beveger seg lenge som i en halvpolitisk døs. Den oppleves som å snakke med organiserte søramerikavenner. Men da Maria kommer til den amerikanske storbyen og gjør sine valg ut fra hva mennesker må ha rett til å ønske av eget liv, da får den styrke og fokus. Jeg går ut fra at det er styrke og fokus den får. Det virker sånn. Catalina Sandino fungerer først som en søvngjengerske med rotfyllingsbedøvelse på begge sider. Men hun livner til og blir en skikkelse. Og det betyr alt. 2004.

Skyjacked

TCM 21.00

terning 4 liten En slags katastrofe-thriller fra 1972 om et fly som blir kapra og beordret til Sovjet. I rollene Charlton Heston, Yvette Mimieux, James Brolin og mange flere. 1 time, 40 minutter.

The split

TCM 22.45

split, the

Jim Brown og Ernest Borgnine spiller biljard og planlegger ting.

terning 5 liten Jim Brown, Diahann Carroll, Ernest Borgnine, Julie Harris, Gene Hackman, Donald Sutherland og Warren Oates i en krim fra 1968 etter ei bok av Donald E. Westlake. Skurkegjeng raner Los Angeles Coliseum etter fotballkamp, men blir uvenner da en halv million dollars mangler.

Søndag 23.3. Denzel som Guds vandrer i verden

 

The book of Eli

Viasat4 22.00

terning 5 liten Det er tross alt søndag og snart påske. Det lages for få filmer om religiøse temaer, mens verden svømmer over av kvinner som leter etter seg sjøl i blått, en utforskning som virkelig ikke angår mange.

book of eli 2

Mila Kunis og Denzel Washington langt ute i parentesene.

Den stillferdige volds-fabelen til Hughes-brødrene utvikler seg som en gåtefull vandring mellom spørsmålstegn i parenteser. Er den ikke det ene, så er den ikke det andre. Er Vandreren en Guds engel, men det er han ikke, og er han beskyttet av Guds vilje, men det er han jo ikke – og når alt kommer til alt er kanskje ordene i Elis bok bare et uttrykk for desperat og patetisk håp om frelse.

Pen er filmen i hvert fall. Så pen at den kunne blitt Frøken Norge en dag da Hardangerfjorden stilte opp i bunad.

Fargene er vakkert avstemt brune, som på foto-utstillinger rundt 1969. Eventyr-aktig skogbunn med løvdekka mann, humørløst bladfall og en mager katt som lukter på likets tær. Bak en beige busk sitter Denzel Washington med Kaizers-maske og diger bue, for han skal ha pus til middag.

En stund ser «The book of Eli» ut som «The road» uten barn. Denzel W. vandrer i den påtakelig uforklarte intetheten som en like uforklart overlevende inntil han treffer Mad Max-bander av iltre kannibaler som likner motorsykkelbander og egentlig skulle ha blitt gamle i videohyllene på 1980-tallet. Sanden støver som en påminnelse om Clint Eastwoods navnløse præriemann uten navn. Denzel steker katt, hører Ipod-musikk, vasker seg med våtserviett.

book of eli oldman

Gary Oldman leser om Mussollini, for han er ordfører.

Men så kommer han til en kopi av gammel western-by, og der regjerer saloon-eieren Gary Oldman. Ordføreren Oldman er ute etter Elis bok, for han vet at ordene i boka kan få menneskene til å gjøre hva du vil. Han tar på seg silke-kimono og snuser på blid dame, han har hippie-kjeder og er en ekkel mann. Da han får høre at Vandreren har Eli-boka setter han opp en gammeldags cowboy-posse for å ta ham, og Washington utfører avsindige voldsmirakler som i muntrere historier ville ha betydd at han var CIA-mann med hukommelsestap. Solara blir sendt til Vandreren med tilbud om sex, men gubben er så til de grader i konflikt med Maslow at han ikke ville ha tent på nybada Doris Day i one-piece. Så ber han bordbønn med den takknemlige dama. Mr. Smith goes to Armageddon.

Filmen er fascinerende, men vasete. Denzel og Solara kommer til et avsides Erlend Loe-hus i ødemarken, men det er ikke noe poeng med det heller. Mot slutten antyder hovedpersonen at han kanskje ble så ivrig etter å beskytte boka at han glemte å leve etter den. Hallo, statskirken! Kan den ha vært til dere? Nei, jeg er enig i det. Egentlig ikke. Egentlig ingen. «The book of Eli» handler om en Ingen som ser ut som Noen, men mangler både DNA og fingeravtrykk. 2010.

Einstein & Eddington

NRK2 22.55

terning 4 liten Dette er antakelig fornøyelig for alle med S i fysikk. Filmen forteller om Albert Einstein og hans kollega Eddington som under første verdenskrig herjet rundt med menneskenes fysiske univers og snudde opp-ned på alt det folk var skråsikre på. Andy Serkis og David Tennant spiller de to relativistene, og jeg skal vedde på at dette er en kul film. 2008.

Mad money

NRK3 21.00

terning 3 liten OK, finn noen å holde i handa for her kommer Diane Keaton, Katie Holmes og Queen Latifah i samme film, så dette er en utfordring for nervene. Tre kvinnelige ansatte bestemmer seg for å stjele penger som skal bli destruerte likevel. Ted Danson er også med. Callie Khouri regisserte, og det er dama som i 1991 skrev «Thelma & Louise». 2008.

Frihetens regn

TV2 Zebra 21.00

frihetens regn

Tim Robbins lærer Morgan Freeman å bli hvit.

terning 3 liten Stephen King er av og til en god snekrer av skrekk-historier. Som menneskeskildrer blir han grumsete og grunn som grøftevatn. Det virker sannsynlig at regissør og manusforfatter Frank Darabont har fulgt historien hans nokså slavisk, for «Frihetens regn» er fortalt med en utsøkt naivitet som oppstår når velmenende, men visjonsløse folkeopplysere setter seg til og gjengir ukeblad-selvfølgeligheter som om de skulle være fabler. Tim Robbins spiller en bankdirektør som blir fengslet for mordet på kona og elskeren hennes (oisann). Antakelig fordi han er bankdirektør og ikke et vanlig menneske gjør han fengselsoppholdet til noe helt annerledes. Han er stille og verdig, lager små steinfigurer, introduserer opera, utvider biblioteket, lærer fanger å lese, skriver selvangivelser, sånn at det brutale fengselet etter tjue år fortoner seg som en sommerleir for litt moderne KrFere. Alle de onde blir straffet: Den anlednings-homofile voldtektsforbryter, den onde fangevokter, den griske og sadistiske fengselsdirektør. Alle de gode blir belønnet, unntatt stakkaren som forfatteren har utpekt som offer for sin belæring om håpløsheten utenfor fengselsmurene. Lassie mangler.

Tim Robbins spiller egentlig ganske godt, men filmen er et uferdig forsøk på å få til et moderne eventyr, og figuren hans lider under at den ikke har noen verdi eller dybde utover at den blir utsatt for en dypt deprimerende beundring. Morgan Freeman kunne egentlig like godt ha kjørt Miss Daisy resten av livet, for han er evig dømt til å spille klok, varm og nesegrust underdanig Onkel Tom-neger for flinke kvitinger.

«The Shawshank redemption» kan virke forførende snill. Men vær skeptisk når noen forsøker å kald-hore med sjela di. 1994.

Pearl Harbor

FEM 21.00

pearl harbor

Kate Beckinsale steller soldater og forelsker seg.

terning 5 liten På et helt uforutsett vis blir «Pearl Harbor» en film om at enkle tider krever enkle mennesker. Du ringer ikke en stålsett eller en statsviter hvis huset brenner.

Det var krigen.

Den er overbegeistra skildra med en bråte japanske fly som likner datamygg, og bombinga av havna på Hawaii blir ikke så imponerende på TV-skjermen som den antakelig var på kino.

Kjærligheten er bedre. I krig er kjærlighet alltid tillatt. Sånn også her. Ben Affleck spiller den tøffeste av et flysugent kameratpar. Han melder seg som pilot til krigen i Europa på tross av at han er kjæreste med sykepleiersken Kate Beckinsale, ei dame som kunne spilt Snehvit i tegnefilmversjonen uten at noen hadde merket det. Skuespilleren Josh Hartnett likner Morten Harket og sitter shortskledd på Hawaii. For oss nordmenn er det lett å holde med ham. Måtte klokere makter tilgi meg, men det var kjekt å se denne filmen. 2001.

Mye har forandret seg siden Michael Bays paleontologiske krigspoesi «Pearl Harbor» veltet sin tematynne tykkfallenhet ut over kinolerretene. USA er nå i krig, etter det første hjemme-angrepet på amerikanere i historien. Alt det som virket fjernt og teit i filmen da den ble vist på kino, ser nå ut som en profetisk beretning om patriotismens nødvendighet i krisetider.

For et halvår siden var «Pearl Harbor» et helt irrelevant forsøk på å gjenopplive behagelig glemt krigshistorie. Nå ser filmen ut som en kommentar. Den ser også ut som en forklaring på hvorfor amerikanere flokker seg rundt den litt indolente presidenten som om han skulle være borgermester i Andeby eller noe annet storarta.

Derfor blir filmen faktisk både rørende og interessant. En gigantisk og komplisert smeltedigel-nasjon forenkler tenkesettet sitt og samles rundt idealer som er så ukule at til og med Senterparti-folk tar avstand fra dem. På et helt uforutsett vis blir «Pearl Harbor» en film om at enkle tider krever enkle mennesker. Du ringer ikke en stålsett eller en statsviter hvis huset brenner.

Det var krigen.

Den er overbegeistra skildra med en bråte japanske fly som likner datamygg, og bombinga av havna på Hawaii blir ikke så imponerende på TV-skjermen som den antakelig var på kino.

Kjærligheten er bedre. I krig er kjærlighet alltid tillatt. Sånn også her. Ben Affleck spiller den tøffeste av et flysugent kameratpar. Han melder seg som pilot til krigen i Europa på tross av at han er kjæreste med sykepleiersken Kate Beckinsale, ei dame som kunne spilt Snehvit i tegnefilmversjonen uten at noen hadde merket det. Skuespilleren Josh Hartnett likner Morten Harket og sitter shortskledd på Hawaii. For oss nordmenn er det lett å holde med ham.

Krigskjærlighet med sykepleiersker er klassiske ting i amerikansk kunsthistorie. Konflikter mellom vennskap og erotikk tilhører også eventyrfortellernes yndlingsmasochismer. Frankrike ble grunnlagt på dette prinsippet.

De romantiske elementene i Bays film er en del av lysløypa, ei slags julegate med tårer på kinn. Men det skjer hver gang: Når kjærligheten skildres så tragisk at den føles som varsel om salmonella, oppstår også stort engasjement, og «Pearl Harbor» er en film som engasjerer. Måtte klokere makter tilgi meg, men det var kjekt å se den. 2001.

The brave one

FEM 00.30

brave one, the

Jodie Foster har fått nok.

terning 5 liten Jodie Foster tar egentlig en «Falling down». I Schumachers drama ble forfallet for bratt for den hvite, amerikanske middelklassemannen Michael Douglas, og han slo tilbake. «The brave one» skildrer en intellektuell medieperson som etter å ha mistet forloveden sin til blind vold utført av idioter, oppdager at hun er tvunget til å forsvare seg og sine med våpen i et samfunn som ikke tar vare på de lovlydige. Med sammenbitt ekornfjes, skulderveske og fredagsvask-saklige t-skjorter vandrer hun bevæpna rundt i New York-gatene som en kulturell perversjon: Nå har til og med de salige begynt å skyte tilbake.

Problemstillingen angår skjenkedebattene i Norge fordi de representerer det mest synlige hodet-i-sanden-fenomenet. Når folk blir skamslått av galninger i nattegatene, lover ikke politiet at det skal sette inn større ressurser for å skape en trygg by – de sier at folk må gå tidligere hjem, så de ikke blir banka eller voldtatt. Byen skal ikke være der mer, for du har egentlig ikke lov å oppholde deg i den, så du skal late som om den ikke finnes. Byene er blitt forsømte oppdrettsmærer for idiotfyll, vold, misnøye og fortvilelse. Det finnes ingen dikt om Frognertrikken lenger, det finnes ingen sanger om Bygdøy Allé eller Herregårdskroen.

Vi endrer oss med miljøet. Darwin bestemte det. Filmen skildrer fødselen til en ny person inne i den snille Jodie Foster. «Hvorfor skjelver jeg ikke på hendene når jeg dreper?» Hun bader ansiktet i vann som ved en dåp, hun kaller seg Nobody, som Clint Eastwood gjorde som mytisk revolvermann i «For en neve dollars».

Jeg blir alltid dypt rørt av Foster. Hun ser ut som om hun mener hver eneste innpust. Derfor er det en ganske sterk film. 2007.

Just go with it

TV3 21.00

just go with it

Jennifer Aniston og Adam Sandler med folk. Dama i kamelbuksene heter Brooklyn Decker.

terning 3 liten Romantiske komedier fra Hawaii blir egentlig bare laga fordi skuespillerne trenger en ferie borte fra LA-smogen. I denne er Jennifer Aniston assistent for Adam Sandler, og hun må feike at hun er den kona Sandler skal skille seg fra fordi han har løyet for den unge venninna si. Nicole Kidman er også med, og filmen ble til i 2011.

American gangster

TV3 24.00

american gangster

Russell Crowe etterforsker og ser vanlig ut.

terning 5 liten Før «American gangster» ville jeg vært i stand til å vedde bort både min bil og naboens gassgrill på at det aldri kan lages en ny, interessant dramakrim om hvordan ærgjerrig lavlivsfyr bygger opp et så kaksete narko-kartell at man skulle tro han hadde fisket mussa på stamp.

Men Russell Crowe og Denzel Washington har så høy egenvekt og så gjennomtrengende stråling at de antakelig kunne fått en Malta-kamp til å føles som et klassisk diktdrama. Washingtons ubevegelighet er etter hvert mytisk, og i film etter film fører fravær av mimikk til at du hektes enda mer av den abnormt tiltalende mannen.

Crowe representerer troverdig arbeiderklasse-naivitet sammen med evnen til balstyrig binge-atferd, og du får følelsen av å se igjen en gammel venn i hver eneste film. Han har til og med en nabolagsnær, intim nostalgi-røyst som kunne ha kommet rett fra pianostemmeren. I denne filmen spiller Crowe en halvslarven narkotika-purk av Serpico-kvalitet. Fordi han leverer inn nesten én million dollars i umerka forbrytersedler, kan han ikke jobbe i politiet mer, for der anses ærlighet som et yrkessvik. Så blir han Nixons første narkotika-etterforsker i mytelandet New Jersey. Det er noe så risikabelt som en autentisk historie Ridley Scott har regissert, men den skjems ikke for det. Skribenten Steve Zaillan og regissøren Scott skaper en mirakuløst engasjerende kontrapunktlighet mellom de to mennene. Tilværelsene deres er nesten stilisert forskjellige i et nydelig syttitall der du både kan kjenne lukta av deodorantfriheten og altfor dyr dorisparfyme.

Sjåføren Lucas (Washington) blir skurkehistoriens første svarte mafia-magnat, og antakelig er Harlem-folk stoltere av ham enn av Martin Luther King. Lucas vet at en rik kjeltring ikke bør se ut som en Lotto-millionær, men rikdommens skytsdjevler har sine egne torturmetoder – så han og familien utstafferer sin enkle, lykkelige slektskjærlighet med for mye chinchilla og for gullete glitter.

Alltid gjør nyrikingene sånn. Det kan ikke bli bra film. Men det gjør.

Crowe spiller en skilt jentefut som er i ferd med å miste sønnen sin, og han driver en slags garasjeversjon av enkel narkotika-etterforskning. Også denne klisjeen pleier å tryne som en tobeint traverhest, men til og med den surklete samlivsmyra klarer Crowe å danse over med sin guttaktige testosteron-eleganse. Kanskje kan han en dag gi testiklene sine til vitenskapen, og så kan de lage flydrivstoff fra dem.

Med andre ord og med ekte beundring: Faste installasjoner fra fiaskoenes wonderwall forvandles til engasjerende handlingsfilm. Antakelig ble den først vist for markens hyrder.

Og det gir seg ikke. Mot slutten står Crowe og askeladdgjengen hans med stygge klær og hagler utforbi heroinfabrikken, og de er klar til å starte et actionklimaks. Folk har mistet retten til å undervise i småskolen fordi de likte sånne scener – men også det kaotiske russtøv-raidet blir spennende. Og til slutt noe enda urimeligere: Crowe og Washington plasseres på pinnestoler og snakker ut om ting. Her skulle filmen ha tryna så plagsomt at publikum begynte å sende sms-er. Men det er flott. Samtalen er en perle.

Naboen har siden 2007 skifta ut gassgrillen med en hederlig kullgrill. 2007.

Unstoppable

Viasat4 02.00

unstoppable2

Chris Pine og Denzel Washington: Arbeiderklasse-helter på jernbanen.

terning 5 liten Tony Scotts jernbane-arbeidere er kulere enn panserkrysseren Potemkin. «Unstoppable» er ikke bare en pusthemma spenningsopplevelse uten hjelpevold, den er også en hyllest til arbeiderklassen. Det var første mai i går, en påminnelse om at datoen Best Før for lengst er overskredet når det gjelder den viktigste sosialgruppen i den vestlige sivilisasjonens historie. Arbeiderklassen skapte alt. Ikke bare gjorde den møkkajobbene, men arbeidernes ideologer fremmet også en politisk oppvåkning som gjorde at de fleste siviliserte land i dag blir styrt av valgte politikere og ikke av gale prester.

«Unstoppable» handler om to av gutta på golvet, sjøl om golvet faktisk beveger seg på skinner. Chris Pine har et nymaskulint bruksfjes med faste rådyrøyne som aldri har sett innsida av ei fransk kokebok. Denzel Washington er i seg sjøl den amerikanske arbeiderklassen, og han kan spille alminnelig hedersmann med en halvsvett utstråling som det ikke finnes maken til.

De kler omgivelsene. Sør-Pennsylvania med ujålete familiehus, skyggegivende stålkonstruksjoner, industri-romantikk og kalde, edruelige motlysfarger som man burde oppbevare på flaske til neste første mai.

Pine står midt i en sms-skilsmisse, og han er en taus og innestengt nykomling. Washington er tvangspensjonert etter 25 år i det private jernbaneselskapet, og han er bitter, men kyndig. Når fotfolka kløner til bremsesystemet på et digert godstog med livsfarlig last, blir det til slutt grønnskollingen og den oppsagte veteranen som skal redde en by med 700.000 mennesker fra katastrofen.

Det er deilig. I kontrollsenteret sitter Rosario Dawson og bestemmer over teknikken med skjelvefri stemme. Hun er kvinnefrigjøringas ufjasete ferk-deg-representant i den nostalgiske arbeider-fortellingen, og hun kjører over den feige ledelses-lakeien med tung last. «Connie sent you?» sier sheriffen i utkantland. Navnet Connie åpner alle dører.

«Unstoppable» er en spenningsdrevet, sentimental og rørende indignasjonsfilm for andre mai, som på en måte også er den egentlige 8. mars. 2010.

Kast Mona i elven

TV2 Film 19.10

drowning mona

Jamie Lee Curtis er ikke Mona.

terning 5 liten «Drowning Mona» består utelukkende av karikaturer slik syttitallskomedier gjorde, den fornærmer død, kjærlighet, sex, mord og moderskap. Fornærmelsene er ikke bitre eller polemiske, men likegyldige. Bette Midler kjører i vannet og drukner. Dama var fæl, og ingen savner henne. Alle mistenkes for mordet.

Danny DeVito spiller bekymra politimann og far til krøllnålkrampa Neve Campbell, som er forlova med den undertrykte plenklipperen Casey Affleck. Jamie Lee Curtis spiller servitrise-doris og motellskerinne. Kathleen Wilhoite er så røff bilmekaniker at hun nesten kunne blitt sædgiverske. Dette er en velgjørende film. 2000.

Austin Powers – Agenten som kom ut av fryseren

TV2 Film 22.40

Austin Powers - Agenten som kom ut av fryseren

Mike Myers med dame på ryggen.

terning 5 liten «Austin Powers» er en detaljrik og innsiktsfull kjærlighetsparodi på gamle dagers agentfilmer, en genre der den megalomane kjeltringen bygde et eget elektrisk hai-rom på 70 kvadratmeter for å ta livet av en falt-i-fella-helt som han like gjerne kunne ha skutt.

Det er James Bond, det er «Vår mann Flint», det er «The man from U.N.C.L.E.» og mye annet filmatisk skrot som bidro til å gi et fotlett tiår en uverdig identitet.

Myers spiller den sexfikserte agenten med umenneskelig innlevelse og burde antakelig fått en Oscar for Beste Undertrykkelse av God Smak. 1997. 1 time, 30 minutter.

Slingshot

Showtime 21.00

terning 3 liten Ukjent film der David Arquette og Balthazar Getty spiller to luringer som drar fra by til by for å lure rike og ensomme husmødre. 2005.

Main Street

Silver 23.00

terning 4 liten Amerikansk drama fra 2010 – om en fremmed som komemr til liten sørstatsby og vil redde den fra forfall og elendighet. Colin Firth, Ellen Burstyn, Patricia Clarksom, Orlando Bloom, Andrew McCarthy. Manus av den amerikanske dramatikeren Horton Foote, som døde i 2009.

Pat Garrett & Billy The Kid

TCM 21.00

pat garrett and billy the kid

Kris Kristofferson og Bob Dylan i ville vesten.

terning 5 liten Dette er en legendarisk western fra 1973 først og fremst fordi Bob Dylan spiller i den, sammen med Kris Kristofferson og Rita Coolidge. Hovedrollen som Pat Garret har James Coburn, og filmen tok mål av seg til å være drama-versjonen av sheriff Garrets jakt på Billy The Kid (Kristofferson). Dylan har en liten rolle, men sangen «Knockin’ on heaven’s door» ble lansert, og mange var fornøyde. På kino viste man en versjon på 1 time, 43 minutter. Dette er Sam Peckinpahs egen versjon på 2 timer, 2 minutter, og den skal etter sigende være mye bedre. Jason Robards og Harry Dean Stanton er også med.

The wild bunch

TCM 22.55

terning 5 liten «The wild bunch» fra 1969 er en film som blir sjelden vist på ordentlige TV-kanaler på tross av at den representerer et slags definitivt gjennombrudd for en hardere voldsgenre i western og gjorde regissøren Sam Peckinpah til et stort navn. William Holden og Ernest Borgnine har hovedrollene, og spiller aldrende gjengmedlemmer som i 1913 er blitt gamle og skal foreta et siste sprell. Glimrende laget. 2 timer, 14 minutter.

Lørdag 22.3.–Fantastisk lørdag med Susans tilgivelse

 

Dead man walking

FEM 22.00

terning 5 liten «Dead man walking» er en velkommen bekreftelse på mistanken om at det også kan komme ålreite ting fra de politisk korrekte. Paret Susan Sarandon/Tim Robbins er så bevisste at de ved presidentvalget gikk avgårde og lot som om de stemte på Bill Clintons kvinnelige bilmekaniker fra Costa Rica, og ved alle Oscar-utdelinger benytter de sjansen til å minne oss på de glemte lidelsene til alle manchesterunited-tilhengere samtidig som de tar avstand fra sin egen leide Armani-smoking.

dead man walking

Sean Penn og Susan Sarandon. Filmen er bedre enn bildet.

«Dead man walking» er en rå og vakker film. Den handler litt om at det ikke burde være dødsstraff, men mest om tilgivelses-prinsippet og ideen om frelsens makt.

Vanligvis går ikke folk rundt og tenker på det paradokset at vi tross alt lever i en idealistisk sivilisasjon som bygger på et intenst utopisk, men samtidig uunnværlig prinsipp om barmhjertighet og tilgivelse. Det er riktignok sånn at kristelige høyrekrefter i hovedsak tror på hevn, og ingen oppfatter frelse som et kriminalpolitisk virkemiddel, men som en del av vår kulturelle arketyp er drømmen om den absolutte godheten den viktigste arven vi har.

Tilgivelsen har ingen momentan virkning, og den redder antakelig ingen liv. Men den er svakt og seint smittsom og på lang sikt kanskje uovervinnelig. Gode mennesker med mjuke tanker skaper lengsel rundt seg, og langt om lenge og for det meste altfor seint ønsker vi å bli som dem.

Susan Sarandon spiller ei nonne som snakker med en dødsdømt morder (Sean Penn). Han har egentlig ingen verdifulle trekk, og han ser ut som noe ordføreren i Trondheim ville dikte opp for å kunne flytte Hell’s Angels til Bergen. Morderen angrer ingenting, og handlingene hans er like avskylige som manerene er primitive og sosialt klønete.

Søster Helen Prejean er ikke akkurat den absolutte godhet, men hun bestemmer seg for å praktisere den overfor en mann som ellers kommer til å dø som en ufølsom tosk. Tålmodigheten hennes er helgenaktig, men det viktigste er at den stae nonna også klarer å bli kjærlighetens udekte fjes for en mann hun er laga for å hate. Hun forsvarer hans rett til å ha et liv, og hun insisterer på hans muligheter til å bli noe annet. Det ville vært fristende enkelt å la den ekle rødnakken forsvinne usørga ut av soga, men Prejean handler ut fra det religiøse og dessuten pragmatiske prinsippet at ikke noe menneske bør forlate oss med ondskap i hjertet. Vi som blir igjen har ikke godt av det. Det er ikke sånn vi skal ha det her.

«Dead man walking» er laget på en sann historie, og den er dypt og urovekkende vakker og fantastisk spilt. 1995.

Mad money

NRK1 23.20

mad money

OMG.

terning 3 liten OK, finn noen å holde i handa for her kommer Diane Keaton, Katie Holmes og Queen Latifah i samme film, så dette er en utfordring for nervene. Tre kvinnelige ansatte bestemmer seg for å stjele penger som skal bli destruerte likevel. Ted Danson er også med. Callie Khouri regisserte, og det er dama som i 1991 skrev «Thelma & Louise». 2008.

Micmacs – Det glade vanvidd

NRK2 21.10

terning 4 liten Fransk komedie av den særegne franske regissøren Jean-Pierre Jeunet. Surrealistisk historie om noen venner som bestemmer seg for å ødelegge to våpenprodusenter. 2009.

Hamlet

NRK2 23.20

terning 4 liten Denne versjonen kjenner jeg ikke. Den ble laga i 1969. Nicole Williamson spiller Hamlet. Anthony Hopkins og Marianne Faitfull er også med. Streit etter skuespillet.

Den rosa panteren 2

NRK3 20.00

den rosa panteren 2

Steve Martin med sin assistent Emily Mortimer.

terning 5 liten Hva var det som gjorde at jeg egentlig likte en film med så mange svakheter? «Den rosa panteren 2» har faktisk en av de dårligste manus-ideene i fransk politihistorie: Rundt Clouseau dannes et internasjonalt Dream Team, men ingen gadd gi noen av skuespillerne egentlige replikker. «Den rosa panteren 2» forsøker å begå rituell harakiri med sløv kniv, for alle scenene der Andy Garcia og sånne garciske uvesentligheter deltar, er som sein sand i tett timeglass.

Men filmen føles trivelig for det. Steve Martin vet ikke egentlig hvordan man er dårlig, og Harald Zwart klarer å regissere John Cleese på en hensiktsmessig-vittig måte; den eneste som har klart det siden «En fisk ved navn Wanda».

Innledningsvis tar Clouseau en Stieg Larsson – «du kan ikke være med meg for da kan du bli kidnappa.» Han skal etterforske Tornadoen, som har stjålet den rosa diamanten, og handlingen jumper framover med smerten til en kneskadd klovn. 2009.

Fryktens sommer

NRK3 21.30

fryktens sommer2

Dårlig stemning på landet.

terning 5 liten I en sommersløv fiskersmåby dumper en ungdomsgjeng det antatte liket av en antatt ukjent i havet fordi de kjørte på det, men neste sommer begynner mystiske meldinger og mord å mare. Skuespillerne er med fordi de tar seg bra ut i trange misunnelses-klær, og handlingen skal ikke føre til at noen mister troen på at de en gang kan bli manusforfattere. «I know what you did last summer» er en hjernedødt naiv ungdomsgrøsser i den retroistiske begeistringsbølgen for «Fredag den trettende»-filmer, men den er samtidig et slags livsmotto. «Vi liker det som laga oss». Sarah Michelle Gellar, Jennifer Love Hewitt, Anne Heche. 1997. 1 time, 40 minutter.

One hour photo

TV2 Zebra 21.00

one hour photo

Ja. Dette er en film som ikke burde vært laga. Robin Williams.

terning 4 liten Dette er en thriller som roper «bøh! Nå kommer Mor Teresa og tar deg!» Spenningen blir aldri spenning, for skumlingen er bare en utilpassa byalv med psykologisertifikat og rart hår.

Dessuten har filmen bare én eneste, langsom historie som beveger seg ensformig på sjangerens mest forslitte brostein. Dette er virkelig ikke moro.

Robin Williams har tatt den uvittige delen av personligheten sin med til en rolle som smilende og dvask timeslab-operatør. Han forelsker seg i en familie. Med sitt bisarre Gullokk-hår sniker han seg inn i forstadsbjørnenes hus, og hvem har sittet på min stol? Jo, det er Robin Williams. Da den utro far truer instamatic-idyllen, tar fotobutikkmannen affære. Det skyldes barndommen. I filmer som dette skyldes det barndommen. Freud gjorde stor skade på forfatteres fantasi. Det er omtrent like interessant som å si at kvinner som spiser makrell i tomat, antakelig ble undertrykt av Johannes’ Vitner og måtte skjule den første menstruasjonen. 2002.

Boogie nights

TV2 Zebra 22.50

terning 5 liten Sannelig om jeg vet. På en måte føles det som om unger leker doktor for å få lov til på ta på hverandre når Paul Thomas Anderson lager en satirisk film om syttitallets pornoindustri og gjør det på en sånn måte at den vil tiltrekke kikkere. Burt Reynolds spiller filmkakse, Mark Wahlberg er naiv unggutt som har det rette utstyret for en surrealistisk bransje. Meningsløsheten rundt den ytterliggående kommersialiseringen av kjærlighetsliv kommer på sett og vis fram i en film som dessuten vil oppfattes som forførende underholdning. 1997. 2 timer, 22 minutter.

The girl with the dragon tattoo

TVNorge 21.30

girl with the dragon tattoo, the

Daniel Craig stelles av Rooney Mara.

terning 4 liten Jeg likte heller ikke den amerikanske Lisbeth med tegneserieryggen på kino. På TV-skjermen er fantasi-svenskene fra nazistparanoiaen blitt bedre i David Finchers regi. Daniel Craig har en uhypokondrisk, usvensk intensitet ved seg i rollen som super-journalisten Blomkvist. Det gjør noe med historien, for dette er en fyr som røyker Marlboro rød (produkt-plassering) og beveger seg med en aggressiv eleganse som i andre filmer kan føre til sportsbil uten tak.

Rooney Mara er forskjellig fra Noomi Rapace, for hun ser ikke hele tida ut som om hun oppsøker ydmykelsene fordi de er en del av et offer-feministisk bitterfitta-prosjekt. Mara er tydelig en forknytt hacker, hun ser ut som et genuint ikke-kommuniserende menneske som utfører den skammelige kikker-profesjonen sin med den naive uskylden til en sulten og kald skogsmår. Svakheten ved filmen er ennå Stieg Larssons ur-teite nazi-historie, kobla til forakten for Nav-menn og overklasse og Bibelen og alt det andre i de svenske raddis-klassikernes aggresjons-forråd.

Men Christopher Plummer funker ganske godt, sjøl om rollen burde vært Max von Sydows. Etterforskningen funker bedre enn jeg opplevde den på kino.

Voldtekt-scenen og torturscenen overså jeg enda en gang. De representerer overivrig sosialsadisme og vigilante-romantikk, og de er laga for at vi skal like at noen pines. 2011.

Hairspray

TV3 19.30

terning 5 liten Det finnes ikke så stor provokasjonskraft lenger i «Hairspray», for det spiller ingen transvestitter i hovedrollen, og Ricki Lake er erstattet med ei koselig lita jente med Jackie Kennedy-sveis og grøntrutete miniskjørt. På min bred-TV har hun en rygg som ble laget for snøballer og spretterter, og hun lovsynger hjembyen Baltimore med munter ironi.

Energikilden i filmen er et TV-show der tidlig sekstitallsungdom danser i pastell. Der vil tjukke Tracy delta, men egentlig er fjernsynet forbeholdt smilere med synlige skjeletter.

Jenta sniker seg like fullt fram på skjermen, og dermed blir hun en populistisk lokalsuksess. Hun belønner den vane-hvite byen sin med å solidaritetsdanse i bønsjen av unge svarte, de som hun traff på gjensitting. Fjernsynsheksa Michelle Pfeiffer raser over bruddet på rase-skikk, men sekstitallsutviklinga er i gang, og den optimistiske lille filmen fortsetter med å spå at en ny tid vil komme.

Det er selvsagt også ironisk, for 50 år har gått, og USA har en afroamerikaner som president. Dermed finnes det i beste fall to egger på denne tilsynelatende sløve kniven. De tynne skal ikke tro de er noe, de hvite skal ikke tro de er noe, for mesteparten av dem er solstudio-avhengige, og de som styrte verden siden 1962 har ikke mye å skryte av de heller. Tre egger. Sløv kniv.

Filmkjennere vil vite at den sære rampen John Waters laget originalen i 1988, og Adam Shankmans er nok snillere, men også mer sjarmerende og mer underholdende. John Travolta spiller martyrisk i rollen som omfangsrik hjemmemor; det er som om latexen har hermetisert ansiktet hans, og bare et par tynne blikk røper at det finnes liv inni kostymet. Nikki Blonsky er en hjerteglad skapning, Christopher Walken repeterer enda en gang en ubetydelig skeivhet. Koselige folk. 2007.

Larry Crowne

TV3 21.30

terning 4 liten Dette er den Tom Hanks-regisserte filmen om at det aldri er for seint i livet, for middelaldrende Larry som spilles av middelaldrende Tom, begynner på college igjen i stedet for å se etter en fin gravstein. Med i filmen er også Julia Roberts. Hun spiller lærer som verken elsker jobben eller ektemannen. Det er mye nostalgisk scooterkjøring i filmen, og den har et budskap. Nei jeg orker ikke gjenfortelle det. Kjøp en lykkekake. 2011.

Et farlig spill

TV3 23.15

cruel intentions

La oss nå se: Ryan Phillippe, Sarah Michelle Gellar, Reese Witherspoon og Selma Blair i jålete omgivelser.

terning 2 liten «Cruel intentions» er tenåringsversjon av «Liaisons dangereuses», som i sin tid ble filmene «Valmont» og «Farlige forbindelser». Ryan Philippe likner stadig vekk en sengekant-engel med godnatt-ereksjon. Vi i fan-miljøet pleier å kalle ham Heldiggrisen Babe. Philippe inngår et umandig veddemål med halvsøstera Sarah Michelle Gellar. Han skal få ha analsex med henne hvis han klarer å nedlegge den selverklærte college-jomfrua Reese Witherspoon, på tross av at hun til og med i cardigan-inspirerte «Søster Åse»-gensere ser ut som ei arbeidsløs alenemor til fem. Denne filmen har 7 års aldersgrense i Sverige og 18 års aldersgrense i Spania. 1999. 1 time, 38 minutter.

Unstoppable

Viasat4 22.00

unstoppable

Detter toget? Detter det ikke?

terning 5 liten Tony Scotts jernbane-arbeidere er kulere enn panserkrysseren Potemkin. «Unstoppable» er ikke bare en pusthemma spenningsopplevelse uten hjelpevold, den er også en hyllest til arbeiderklassen. Det var første mai i går, en påminnelse om at datoen Best Før for lengst er overskredet når det gjelder den viktigste sosialgruppen i den vestlige sivilisasjonens historie. Arbeiderklassen skapte alt. Ikke bare gjorde den møkkajobbene, men arbeidernes ideologer fremmet også en politisk oppvåkning som gjorde at de fleste siviliserte land i dag blir styrt av valgte politikere og ikke av gale prester.

«Unstoppable» handler om to av gutta på golvet, sjøl om golvet faktisk beveger seg på skinner. Chris Pine har et nymaskulint bruksfjes med faste rådyrøyne som aldri har sett innsida av ei fransk kokebok. Denzel Washington er i seg sjøl den amerikanske arbeiderklassen, og han kan spille alminnelig hedersmann med en halvsvett utstråling som det ikke finnes maken til.

De kler omgivelsene. Sør-Pennsylvania med ujålete familiehus, skyggegivende stålkonstruksjoner, industri-romantikk og kalde, edruelige motlysfarger som man burde oppbevare på flaske til neste første mai.

Pine står midt i en sms-skilsmisse, og han er en taus og innestengt nykomling. Washington er tvangspensjonert etter 25 år i det private jernbaneselskapet, og han er bitter, men kyndig. Når fotfolka kløner til bremsesystemet på et digert godstog med livsfarlig last, blir det til slutt grønnskollingen og den oppsagte veteranen som skal redde en by med 700.000 mennesker fra katastrofen.

Det er deilig. I kontrollsenteret sitter Rosario Dawson og bestemmer over teknikken med skjelvefri stemme. Hun er kvinnefrigjøringas ufjasete ferk-deg-representant i den nostalgiske arbeider-fortellingen, og hun kjører over den feige ledelses-lakeien med tung last. «Connie sent you?» sier sheriffen i utkantland. Navnet Connie åpner alle dører.

«Unstoppable» er en spenningsdrevet, sentimental og rørende indignasjonsfilm for andre mai, som på en måte også er den egentlige 8. mars. 2010.

Quarantine

Viasat4 23.45

terning 3 liten OK, dette er ikke et drama om svinepelsfluensa, men en slags zombiefilm. Det har seg sånn at kvinnelig TV-reporter i fritidsaktig singlet blir innestengt sammen med fotografen sin (nei, det er ikke det fæle) i en bygning som er satt under karantene fordi et virus forvandler folk til blodtørstige mordere. Jennifer Carpenter spiller dama sammen med blant andre Johnathon Schaech og Rade Serbedzija. 2008.

Svindlere med stil

TV2 Film 19.00

svindlere med stil

Michael Caine og Steve Martin i en fantastisk komedie.

terning 5 liten «Svindlere med stil» er en elegant og grei komedie, men det subtile ved den er at Michael Caine spiller avdøde David Niven, og han gjør det nesten bedre enn Niven gjorde sjøl. Hovedpersonen bor ved Rivieraen omtrent nøyaktig der hvor Niven hadde villaen sin på eldre dager, han har tilbakestrøket pomadehår, velpleid, liten kilebart og en avslappet aristokratisk kroppsholdning som kan få det til å se ut som en historisk handling å lene seg mot en søyle. Det er nydelig gjort, og Caine skal da også være en kultivert kvinneforfører og svindler.

Mot ham spiller Steve Martin, den amerikanske oppkomlingen som ikke har særlig større ambisjoner enn å lure jenter til å betale for tre retters middager. Han invaderer den engelske perfeksjonistens revir, og filmen skildrer en historie-tynget mannjevning mellom amerikansk uvørenhet og engelsk finesse som har pågått siden revolusjonen i 1776, bare avbrutt av «The Sex Pistols». Det ville være ufint å røpe at damene i rettferdighetens navn trekker det lengste av stråene slik de må i en film som dette. Derfor skal jeg heller ikke gjøre oppmerksom på at moralen er at man aldri skal syns synd på kvinner, for det vil bare føre til at man blir fattig og lykkelig. 1988.

Bram Stoker’s Dracula

Showtime 21.00

dracula1

Også vampyrer har sine øyeblikk.

terning 5 liten I 1992 kom Gary Oldman i «Bram Stokers Dracula» og satte en ny standard for hva kvitskinna, tynne og eruptiske Englands-tryner egentlig kan utrette av erotisk påvirkningskraft. Jeg går ut fra at også alle andre menn ville være Dracula den dagen, og blodsuger-romantikk ble noe annet enn å springe rundt i fjortis-skauen med interessante russevenner.

Francis Ford Coppla laget en eksistensielt ekstatisk vampyrfilm – storartet, vakker og voldsom underholdning for de som har sansen, og det er nok ikke alle.

Gary Oldman spiller virkelig en grotesk uvakker grev Dracula, så tom for d-vitaminer som en World og Warcraft-spiller. Men han omgir seg med en tidløs sensualitet som trekker den engelske jomfrua Winona Ryder gjennom århundrer. Anthony Hopkins er herlig annerledes som vampyrjegeren Van Helsing, og ellers er både Keanu Reeves, Cary Elwes og Tom Waits med i Francis Ford Coppolas versjon av den gamle grøsseren. Dette er det vi romantikere uten realistisk selvbilde kaller sabla bra, og så nektet vi å gå ut i sola i fem år. 1992. 2 timer, 10 minutter.