Månedlige arkiver: februar 2014

Fredag 28.2. Yah yah, sa fru Gundersen

 

Fargo

NRK1 01.50

terning 5 liten I vår tid eufemiserer vi utvandringen til Amerika fordi det skal gi troverdighet til innvandringen til Norge. Sannheten om norsk-amerikanerne er at ingen likte dem, og de kom hjem som brautende ubermennesker, som løsna skruer mellom to kulturer. Det trenger vi ikke ta opp nå.

fargo

Peter Stormare og Steve Buscemi i en rar Coen-verden.

Da skandinavene emigrerte til Amerika, skulle de egentlig ikke så langt, men bare ned på samvirkelaget for å kjøpe kandisukker og lungemos til fru Prøysens mjøskatt. De gikk feil ved Færder, men havnet heldigvis i en del av de sittende oksenes kontinent som var helt uten myter og annet kulturheft. Der fortsatte de med å helle festlig havre i knekken, der spilte de sagbruk-inspirert felemusikk og undret seg lite over livet.

«Fargo» handler fra Minnesota, der folk heter Gunderson og Gustavson, og antropologien er som å lese postkasser i Feisteinveien. Langs et stabilt lite sted på størrelse med Bryne oppstår den perverse situasjonen at en bilselger får det for seg at han skal arrangere kidnapping på egen kone; en tåpelig idè av den typen som kan ramme inntrykksvare samfunn med noen hundre tusen års mellomrom og som regel utrydder dinosaurene.

fargo mcdormand

Frances McDormand er en levende interessert lensmann.

Dermed kommer de leide forbryterne til Minnesota. Steve Buscemi med så uryddig tannstilling at han ville sultet ihjel som vampyr, Peter Stormare uten andre menneskelige trekk enn stillheten.

Den Evige Skandinavs milde og blide resignasjon har tatt bolig i Frances McDormand. Hun spiller den høygravide politisjefen og etterforsker med en konsentrert, fantasiløs bestemthet som jeg kan huske fra nære tanter når de strikket kofte bare tre uker før jul. Ya, ya, sier McDormand og er ustoppelig som Herrens hevn, for skandinavene er ukarismatiske småhjelpere av beskjeden engleslekt og de settes bare til oppryddingsoppgaver av små, sosialdemokratiske formater.

«Fargo» er så proppfull av rare relasjoner at du ser den med måpende munn og brunost mellom tennene. På en nordmann har den omtrent samme gode virkning som Erik Bye, to dispril, kulingvarsler og kokekaffe, for det er folkekarakteren som ruller over lerretet. Tempo-og struktur-forskjellen mellom den udramatisk rettlinja ferden til lovens kvinne og det nevrotiske handlingsvillnisset til forbryterne er ikke bare en stilistisk nytelse, men også et etisk eller filosofisk vitnesbyrd om hvorfor det er de saktmodige som skal arve jorden og leve lenge i landet. «Fargo» er den rare filmen, og humoren er aktivt sannsynlig som fru Gundersons fornemmelse for snø.

NRK1 viser den seint på natta for at den ikke skal komme i veien for kulturelle høydepunkter som Quizdan, Nytt på Nytt og Skavlan, som alle er mer overflødige enn majones på brunost. 1996.

Norske byggeklosser

NRK2 23.30

terning 4 liten Dette var en slags selvbyggerfilm i 1971, og allerede den gang virket nok morsomt for de som nettopp hadde ergret seg over bygningskontrollører og håndverkere. Rolv Wesenlund og Bjørn Sand – regi ved Pål Bang-Hansen, som var en bedre filmkritiker enn regissør. 1972.

Temple Grandin

NRK3 21.25

terning 4 liten Jeg så aldri denne filmen, for av en eller annen grunn føler jeg meg stort sett uvel med sanne historier og biografier fra Californias forskjønnelses-sjappe. Claire Danes spiller Temple Grandin, en kvinne som ble professor i parring av dyr sjøl om hun var autist. Jeg liker ikke sjøl om. Filmen er full av alvorlige skuespillere, og det er sikkert åreit å like den. Mick Jackson laget i ungdommen fantastiske filmer som «LA stories» og «Bodyguard». 2010.

Fritt vilt 2

Norsk TV2 23.55

fritt vilt II

Ingrid Bolsø Berdal er Norges grøsserdronning.

terning 5 liten Først bød «Fritt vilt» på mye overraskende fravær av skuffelse. Deretter kommer faktisk også toeren og er bedre enn toere ifølge den internasjonale fordomskonvensjonen (DIF) har lov til å være.

«Fritt vilt II» er mer spennende enn jeg satte pris på. Jeg så aten sur innsender på imdb skrev «Predictable!!!», men jeg har bare sett én grøsser som ikke var forutsigbar, og det var «Moscow Zero», som aldri hadde verken blod eller vold eller spenning.

Filmen starter på et nedleggingsklart sjukehus der Fridtjov Såheim jobber i så stygg strikkevest at han ser ut som en karikatur av Espen Eckbo. Otta Sjukehus er et behandlingssted der bakteriene ikke ville turdet legge seg inn av redsel for smittefaren. Utenfor det triste tettstedet (som i seg sjøl er et vektig argument for EU-medlemskap) ligger fjellheimen og soler seg i sin snødekte, arrogante perfeksjon og sine vanvittige smeltemengder med billige terra-watt. Ole skal undersøke bilen fra den første filmen, og han finner genre-geniet Ingrid Bolsø Berdal, en forkommen frost-zombie midt i den nybrøyta bygdevegen. Med g.

Vi skjønner jo at hun skal havne hos Fridtjov, og vi skjønner at den daude morderen på mirakuløst vis skal iverksette trusler igjen. Men det blir spooky for det. Som da litle Audhild blir satt til å strippe alle likene aleine og etterpå begår den filmhistoriske tabben at hun dusjer. Hva skjer med jenter som dusjer uten skaut i grøssere? Splæsj.

I toeren finnes også en effektiv skuespiller som heter Marthe Snorresdotter Rovik, og sammen med Bolsø blir hun filmens uranklump. Og på det forlatte hotellet klimprer de dinglende sauebjellene en tynn liten Carpenter-låt.

Tenk hva syttitallet hadde vært og åttitallet hadde vært og nittitallet hadde vært hvis norske filmskapere hadde oppdaget at det var kult å slå i hjel nakne damer i dusjen. 2008.

Død snø

Norsk TV2 01.50

død snø

Fordomsfri ungdom uten luktesans på utedo. Gjett hva som skjer med sånne i splattere.

terning 5 liten Jeg tror ikke at normale mennesker tilbringer påsken eller måneden før den med å lese om mordere i dressjakke. Jeg tror de tenker over livet og døden mens de venter på at den lokale nettavisen skal innby til avstemning: Er du for o Livet o Døden. Stem.

De få, men verdige som anser Grusomhetens Teater (Antonin Artaud, 1896 – 1948) som en tapt storhet, kan hengi seg til de nordnorske hedningenes splatter «Død snø». Om Theatre of Cruelty het det «Teateret skulle opprøre publikum mest mulig og brukte derfor en blanding av merkelige og forstyrrende/foruroligende former for lys, lyd og opptreden.» Vi skal sammen erklære den moderne splatteren som en naturlig fortsettelse på Grusomhetens Teater. Artaud mente at tekst, altså ordet, ikke fremhever innholdet, men undertrykker det. Grusomheten ble skapt for å gjeninnføre det lidenskapelige og fysiske i teatret.

«Død snø» er en faktisk en imponerende film når det gjelder å framtrylle alternativ åndelighet. Den gir for eksempel en fullverdig poetisk tolkning av den uunngåelige menneskelige lidelsen som døden innebærer: Filmen starter med at en gjeng med unge leger drar på hyttetur med pils, verbal-stå og overstrømmende livstro. I løpet av kort tid viser det seg at framtida byr på en arketypisk massakre, der de naive menneskene blir brutalt slaktet av metaforiske tyske nazi-soldater på kill-spree, som det heter i faglitteraturen. Når en del av historien kulminerer i at to henger utfor stupet etter en halvdød soldats tarmer og fremdeles slåss mot hverandre, står vi overfor en beskrivelse av menneskets skjebne i det tomme universet som Nietzsche antakelig kunne gått god for. Alt er egentlig bra i Tommy Wirkolas film. Innsida av hytta ser ut som en blanding av sekstiåtter-hjem og Caprino-stue der Claes Gill forteller eventyr med Harald Heide-Steen senior ved vestveggen. Guttene er intelligent kåte. Jentene er intelligent kjatrete. De aker på badering, og blondine på utedo i minus 22 er en slags psykosomatisk åpenbaring.

Så kommer Bjørn Sundquist og er vardøgeret. Han ser litt ut som en hauptsturmbahnführer fra det mislykka felttoget i Russland, men er egentlig en Nicholson. Bare farligere og alvorligere. Han gir filmen en dysterhets-føling som varer og bare tar seg opp.

Jeg kan ikke fortelle i detalj om dette. La meg bare nevne at Vegar Hoel er fantastisk zombie-offer og at lemlestelse for å unngå zombie-smitte også ville ha skremt Artaud. «Død snø» er dessuten en uventa spennende film. Bare én innvending: Man må bli DREPT av en zombie for å bli en zombie. Biting teller ikke. Det er vampyrene. 2009.

Grease

TVNorge 19.30

grease

Olivia Newton-John og John Travolta så faktisk sånn ut.

terning 5 liten Nyklassiker fra 1978 med John Travolta og Olivia Newton-John. Randal Kleisers «Grease» regnes allerede som kultfilm til og med blant ungdom som ikke var påtenkt i femtiåra. Filmen er basert på en populær Broadway-musical og skildrer på festlig vis det sære rockelivet blant unge i 1950-åra. 1978. 1 time, 50 minutter.

Til døden skiller oss ad

FEM 21.50

til døden skiller oss ad

Albert Brooks og Michael Douglas ødelegger skjærgårdsfreden.

terning 5 liten Buddy-moro. Det fantes en gang på slutten av åttitallet noe som ble kalt Chicago-komedier. Man må se «The In-laws» som en fortsettelse. Chicago-komedier skal være sånn. De skal skildre rituelle småborger-sammenbrudd av vett og sannsynlighet som kan ramme randboere ved Erinsjøen. Michael Douglas spiller hemmelig agent. Da sønnen hans skal gifte seg med hypokonderet Albert Brooks’ merkverdig sunne datter, fører tilfeldighetene de to svigerfedrene av gårde på jakt etter stjålne russiske atomvåpen i Barbra Streisands privatfly. Ferden går blant annet til det æreløse Frankrike, der David Suchet smyger seg rundt som skaplukket homofil og suger på sine egne ansiktsuttrykk. Som et resultat av sjelelig forfall og fedme er Brooks blitt helt lik Randy Newman, og Michael Douglas likner så mye på nasjonalørnen at man burde oppkalle et fly eller en irakisk by etter ham. Glem heller ikke at Robin Tunney er et upåakta actionkomedie-talent, og at hun hjelper til på kvinnevis. 2003.

Michael Clayton

TV3 21.30

michael clayton

George Clooney er følsom, og hestene er vakre.

terning 5 liten Egentlig er «Michael Clayton» en repetert advokatvits: Har du hørt om advokaten som glemte å ta tran og fikk samvittighet? Han døde av det. Vitsen er ikke noe særlig, men det er filmen. Den uforlignelige alminnelighets-briten Tom Wilkinson spiller en advokat som det tilsynelatende har gått over fjorden med. Eller kanskje han bare oppdaget sin yrkes-rolle i kapitalismens undertrykkelses-system, og så rømte han til en innbilning.

Michael Clayton (George Clooney) er jurist og trøbbelfikser for et steinrikt advokatfirma, og han er også bestevennen til Wilkinson, som har oppdaget at fabrikken han skal forsvare, faktisk forgifta bøndenes drikkevann. Tilda Swinton spiller (uvanlig for henne) ei Vanessa-beige karrieredame som akkurat har overtatt ansvaret for at ingenting skjer med noe i firmaet, og nærmest ved en eksistensiell akselerasjon eller ekstremt svettetokt bestiller dama et mord. Eller to.

Det er så vakkert gjort. George Clooney har det følsomme fjeset sitt på, og det er ikke mange som kan se så engasjerte ut som George; ansiktet hans ligger nærmere hjertet enn både 1. juledag og morgenen etter at man mistet dyden til Mrs. Robinson. Filmen beveger ham rundt i en summende, monotonistisk skjebnekarusell der korpiene snakker kvitskjorte-snakk og nevner milliarder. Det er unaturlig sivilisert og samtidig belemret med anspent menneskelighet. Langsomt, som ved en arbeidsulykke, konstruerer regissøren fram en ålreit thriller.

La meg si det sånn: Dette er kanskje ikke den filmen du vil se hvis du har jobba 23 timer overtid i kyllingklekkeriet etter jordbærplukkinga. Men de uthvilte og opplagte kan få det flott i to timer. 2007.

Avsløringen

TV3 01.20

avsløringen

Demi Moore legger an på Michael Douglas med nakne knær.

terning 4 liten Dessverre. Jeg har aldri truffet på noen som tror på historien om at datajappen Michael Douglas blir så utsatt for sexpress av datajappen Demi Moore at det blir rettssak og oppvask og elendighet. Moore er sjarmløs og usexy. Douglas er puslete. Filmen er laget av velmenende ayatollaher for at menn skal skjønne at hvis de forsøker seg på utspekulert kledde kollega-kvinner, vil de bli utsatt for ekstremt seksualpress etterpå. Kvinner driver med seksualpress. Hahahaha. «Disclosure» ble laget av Barry Levinson i 1994 etter ei bok av Michael Crichton.

The punisher

Viasat4 22.00

punisher, the

Thomas Jane får seg noen på trynet.

terning 4 liten «The punisher» kommer fra de amerikanske superheltenes ørnerede «Marvel Comics», og den skulle egentlig ikke ha blitt en ubetydelig film. Men på samme måte som Ben Affleck så ut som en kalifornisk langrennsløper i «Daredevil», blir det noe fornærmelig udimensjonert over Thomas Jane. Han har riktignok indre testosteronskjeling og en Crusoe-aktig mutthet som bringer figuren i farlig nærhet til det komiske, men han er ikke morsom, og han er ikke tøff. Vin Diesel ble tilbudt rollen, men sa nei. Hugh Jackman ble tilbudt rollen, men sa nei. Med Thomas Jane havna «The punisher» i den lavere middelklassen som kommer rett på video i Norge.

Filmen handler om en ekspolitimann som mister familien da bankgangsteren John Travolta hevner seg ved å sende torpedoer som likner dampsvulma julemat. Dermed skal Jane hevne seg tilbake. Han samler nok våpen til å invadere en norsk motorsykkelklubb og oppjusterer Jane-mobilen sin til sylinderrik stridsvogn. Så starter hevnen. Trinnvis, logisk oppadstigende som kvisting av slektstre, men med få høydepunkter. 2004.

Hollow man

Viasat4 02.10

hollow man

Elisabeth Shue vil kysse en tom mann. Kommentarer er overflødige.

terning 4 liten Kevin Bacon spiller sjef for et forskningsteam som funker like seriøst som kafedriften i «Venner for livet». Bacon påstår sjøl at han er et geni, og farter rundt i en ond pappagutt-personlighet og like ond sportsbil. Når han kjeder seg, slikker han eks-kjæresten og kollegaen Elisabeth Shue i ansiktet, og hun står stille og ser ut som om hun forsøker å vinne Sharon Stone-prisen for årets mest vulgære ansiktsuttrykk. Shue er nå lakenforlova med hake-dyret Josh Brolin, som kunne vært produsert etter en fjortistegning og fargelagt med blyant. Bacon finner et serum som gjør gorillaer usynlige, derfor prøver han det på seg selv. Mye grøssergraps oppstår i laboratoriet. 2000. 1 time, 48 minutter.

Donnie Darko

TV2 Film 21.00

terning 5 liten «Donnie Darko» er et genialt og uklart filmdrama om en ung gutt (fantastiske Jake Gyllenhaal) som får det for seg at han trues av De Andre. Han våkner gråbleik av morgentåka og har sovna på golfbanen i bare pysjen. Han lokkes av stemmer som sier at jorda går under om 28 dager.

På skolen forteller seminarskjønnasen Patrick Swayze om å takle angsten med kjærlighet, men Donnie Darko tenner fyr på mannens bolig. En mystisk flymotor faller gjennom taket i foreldrenes hus og treffer rommet hans. For hver hendelse kommer dommedag nærmere.

Ungdom er en undervurdert lidelse. Tapet av metafysikk er en undervurdert mangelsykdom. 2001.

Adaptation

TV2 Film 23.00

adaptation

Nicolas Cage diskuterer med Nicolas Cage.

terning 5 liten «Adaptation» er en dekonstruktivistisk Kain & Abel-fantasi om fortellingen som problem. Når mette folk blir så begeistra for meta-filmer og meta-bøker, skyldes det at til og med en vanlig roman gir dem følelsen av å bli lurt. De vet at fortelling som fenomen er kynisk. En forfatter dikter opp hendelser og følelser som er tilpassa det folk ønsker å høre, lese, se. Enten man lar seg forhekse og besnære av Bibelen eller «Morgan Kane», består opplevelsen i å bli lurt av en manipulator. Fortelling er en profesjon.

I «Adaptation» er selve filmens manusforfatter Charlie Kaufman hovedperson sammen med tvillingbroren Donald. Kaufman skal av fullstendig ubegripelige årsaker skrive film av New Yorker-journalisten Susan Orleans bok om en tannløs orkidétyv. Forfatteren er en patetisk, menneskesky prestasjonsvegrer som ikke riktig vet hvordan han skal gripe boka an, men han får hjelp av den litt streitere tvillingbroren, og så blir det en film som vi får se mens han skriver den. Én gang til: Det han skriver, får vi se. Og han skriver blant annet om hvorfor han ikke kan skrive.

Charlie Kaufman finnes i virkeligheten. Susan Orlean finnes i virkeligheten. Boka hennes finnes i virkeligheten. Donald Kaufman finnes ikke i virkeligheten. Charlie Kaufman er ikke en tjukk mann med lite hår, han er ikke ensom, men en gift eks-komiker med barn som bor i Pasadena. Den liksom-dokumentariske filmskikkelsen Kaufman er altså et sleipt forfatterpåfunn, akkurat som sjenansen hans, han er bare et hjelpemiddel for den hensiktsløse løgnen.

Det geniale ved «Adaptation» er at filmen får oss til å anta at den handler om en virkelig prosess. Den følelsesmessige ladningen kommer fra en virkelig forfatter som likevel ikke eksisterer, den dramatiske slutten er med fordi en foredragsholder forteller at folk liker en film hvis den bare har en overraskende slutt. Alt med «Adaptation» er råttent juks. Og den er en film om et juks som tilskueren deltar i hver dag. Som selverkjennelse er «Adaptation» perfekt. En ufin profesjon spytter på seg. Nicolas Cage, Meryl Streep. 2002.

Mutant chronicles

Showtime 21.00 og 00.50

mutant chronicles

Devon Aoki tyr til tungt utstyr.

terning 4 liten Så til en etnisk idiosynkrasi. I den besynderlig halv-seriøse grøsseren «The mutant chronicles» hales vi med som halvdaude førsteverdenskrigs-soldater ned under jorda for å knekke en mekanogud som gjør mennesker til morderiske mutanter. Det er hva vi i hjemmefilm-bransjen kaller hævvi skitt.

Bildene er en sak for seg. De er som dekka av ondarta sementstøv, og innimellom smeller regissør Simon Hunter til med en blodfarge som gjør at du føler at du nettopp kom ut av tåka og fant en rød postkasse.

Jeg er litt i tvil om handlingen i denne filmen. Ron Perlman spiller en pater eller munk som reiser sammen med offiseren Thomas Jane på en undergrunnsferd til et svært lokalt Helvete for å bli kvitt djevlemaskinen som Neachdainn mistet der. Her lukter det litt Barker, men ikke nok. Den viktigste grunnen til at filmen ikke funker som underholdning er nok den feilslåtte estetismen. Dessuten flokser historien rundt i sfw-land og er vanskelig å bry seg om. Det er mer forvirrende enn oppskakende at soldater i 2707 driver skyttergravskrig i intet-nytt-på-Vestfronten-land.

Men siden historien er basert på et ganmelt rollespill og siden brettspill, vil de rette folka finne figuren sin her og bli fornøyde. 2008.

All the fine young cannibals

TCM 21.00

terning 4 liten Robert Wagner og Natalie Wood er sønn og datter av hver sin prest og forelska i hverandre da de kommer til den fæle storbyen, der det fins sex og verre ting. Filmen ble laget i 1960 og var ufrivillig morsom allerede den gang. Michael Anderson regisserte etter en roman som het «The Bixby Girls» av Rosamond Marshall. Filmen har vel muligens gitt navn til ei popgruppe. 2 timer, 2 minutter.

Torsdag 27.2.–Deppe-torsdag med Weaver og Willis

 

The girl in the park

Silver 22.00

terning 5 liten Torsdager kan være en prøvelse. Det inter-galaktiske forsynet har bestemt at du ikke skal se film på torsdager, du skal bake smultringer til Ben Haralds 27 års dag eller kvitte deg med isoporsøppel fra sofakjøpet i 1983. Det får vi bare leve md. Men de som har den storarta kanalen Silver, kan nyte Sigourney Weavers sorgfylte stramhet, eller alle som har TV2 Film kan medvirke til at Bruce Willis blir nedstøtt i alminneligheten.

girl in the park, the

Kate Bosworth mener at hun er Sigourney Weavers datter.

Jeg vet at jeg kommer til å bli utmeldt av xXx-eliten, men her kommer det: «The girl in the park» er spennende på en så sjelelig smertefull måte at jeg fikk følelsen av å ha spist et detaljert pinnsvin. Jeg kunne kjenne når det beveget seg nedover i fordøyelsen.

Sigourney Weaver er en mor som opplever at den tre år gamle dattera forsvinner fra lekeplassen. Du får ikke se dama skrike, du får ikke de fæle detaljene fra politistasjonen og leteaksjonene, men du får se ansiktet hennes 16 år etter. Det er en nifs skuespillerprestasjon, for Siggy Stardust ser gipsa ut i fjeset. Hun lider undertydelig i samvær med mennesker, du kan merke at likegyldighet og kulde blir hennes fysiske beskrivelse av det språklig ubeskrivelige. For andre mennesker går livet videre, og de tumler blidt med sitt. Men Siggy har stanset. Hun er balsamert i levende live. Hun driter i oss og frykter oss. Det er så vondt å se på at det egentlig er uutholdelig, og jeg trodde at jeg oppdaget hvorfor menn foretrekker actionfilmer. Vi tåler ikke smerte. Kvinner er fortrolige med smerte. Menn er ikke det.

Rollen er flerrende god. Og så kommer enda en:

Kate Bosworth spiller ei ung, amoralsk hustlerjente som etter å ha oppdaget den sårbare Sigourneys intuitive interesse, smyger seg inn i livet hennes. Der bestyrker hun den sørgende moras forestilling om at hun er hennes tapte datter, mens Weavers oversette sønn fortviler. Fra da formidler filmen en spenning som det ikke er mulig å like: Vi ønsker så intenst at dette skal være dattera, at vi nesten ikke orker å se.

Spillet mellom de to kvinnene er som sammensmelting. Alt går til helvete, og hvor blir det av James Bond? 2007.

Jane Eyre

TV2 Film 17.15

jane eyre

Charlotte Gainsbourg må tåle at William Hurt forklarer ting.

terning 5 liten Franco Zeffirelli har regissert denne 1996-versjonen av Charlotte Brontes roman, og William Hurt spiller mot Charlotte Gainsbourg. Visuelt vakker og spennende. «Jane Eyre» er filmet en haug med ganger, for Charlotte Brontes roman handler om en kvinne som har det vondt og som opplever stor og håpløs kjærlighet. Først hives jenta ut av tante, så må hun vokse opp i en oppdragelsesanstalt for kyskhet og aldri bann, og så kommer hun altså som 18 år gammel guvernante til ethus der hun forelsker seg i arbeidsgiveren.

Elevator girl

TV2 Film 19.20

elevator girl

Dette kan umulig være en heis.

terning 3 liten Denne filmen har en virkelig sjelden handling. Det virker ikke tillitsvekkende når hovedpersonen en mann som bare deiter damer som kan virke fremmende på karrieren hans. Ingen lesbiske kranførere for Jonathan. Men så treffer han ei arbeiderklassejente med det fredagsskojne navnet Liberty Taylor i heisen, og de to forelsker seg. Men elevatorjenta skal virkelig ikke opp i livet, og så viser det seg at hun faktisk er ødeleggende for ambisjonene hans. Filmen er laget for TV med ukjente folk. 2010.

16 blocks

TV2 Film 21.00

16 blocks2

To utstøtte: Bruce Willis fordi han har bart, Mos Def fordi han ikke har bart.

terning 4 liten Du kan kjenne den skarpe eimen av eksos fra defekte potter. Du kan fornemme det søtlige felles-arealet av mindreverdige varehus-deodoranter. Du kan formelig føle den tørre klapringa av damehæler mot ujevne fortauer og den tomme dunkinga av billige Wal Mart-sko mot asfalt. Action-scenene i «16 blocks» fremhever New Yorks mosaikkiske, maskinmasete gatemylder, og det er en annen estetikk enn Woody Allens. Dette er rånebyen, og Richard Donner burde antakelig bare ha laga en rå, uvøren actionfilm som sluttet med skikkelig masseskyting og ferdig med det.

Men sånn er det ikke med Bruce Willis for tida. Han lider mer og mer, og når filmen omsider slutter, venter du at Oprah Winfrey skal dukke opp med tilbud om Aloe Vera og munnrens. Noen må slippe Willis fri! Han kan ikke grine i alle filmene.

Det er ikke alltid et løfterikt tegn når politihelten starter som psykisk nedslått. Willis har hårviker som er dypere enn bakrus-meditasjon. Han går som en kols-pasient, puster som Traktor Tom og har øynene til en fruktvin-alkis. Denne fyren ville ikke blitt sluppet inn på et pleiehjem fordi respiratorene kunne bli skremt.

Politisjefen ber ham frakte vitnet Mos Def fra fengselscella til rettslokalet. Det blir ingen lett jobb, for ute i lemenmylderet finnes også en hær av brudne politifolk som vil myrde mannen. Sånn går det for seg at Gary Busey kommer inn bardøra og snakker sleipt til Bruce Willis. Men vrak-Willis bærer en underernært og anonymisert helt inne i den billige dressen, og før noen riktig aner hvorfor, rømmer han gjennom 16 kvartaler med en hysterisk småsnakkende by-afris. Alle skyter på dem. Alle er i mot dem. Hvis Kofi Annan kom forbi, ville han ha kasta kulepenner og binders etter dem.

Action-scenene er flyktige, heftige, heite, tette og velregisserte. De er faktisk så gode at logikken lider. Hvis en politimann ringte statsadvokaten og sa at supervitnet ditt når ikke fram fordi én million politimenn forsøker å skyte ham, ville aktor-dama ha satt seg ned og sagt «søren og»? Nei, hun ville ringt politimesteren, borgermesteren, FBI, presidenten og NYFD, og før noen visste ordet av det, ville himmelen over NY vært full av motsigelser og medie-helikoptre.

Det skjer ikke, men en slags buss-gauntlet skjer som hyllest til Clint Eastwood – og mye annet som avviker rikelig fra alt vi kaller virkelig. 2006.

Alatriste

TV2 Film 22.50

alatriste2

Viggo Mortesen med en begeistringsskapende hatt.

terning 5 liten Nei, triste er ikke disse mennene. Menn ble triste samtidig med arkitekturen, på en fargeslukerdag mistet de plutselig sin frodighet til et skulpturelt gråsteinsutseende som Snøhetta kunne ha tegnet. Det spanske actiondramaet «Alatriste» presenterer menn slik det var meningen at de skulle se ut, før klærne deres ble sosiale kamuflasjedrakter.

Filmen handler om spanjolenes heltemodige slakterier i Flandern på 1600-tallet (Ay, Marieke, Marieke. Zonder liefde, warme liefde). Mennene har store kapper. De har så store hatter at de utøver lystvold mot himmelen. Først syns jeg Mortensen så ut som en av Dalton-brødrene. Men alle snakker mer høytidelig enn Ari Behn, de har voldsomme sverd med sterke korsformasjoner og så svart skjegg at man antakelig kan få kols av det.

Skreddere bør ikke se denne filmen, for de vil falle om i ekstase. Den delen av det homofile plurarium som elsker klær, bør ikke se den, for de vil insistere på å bli skreddere. Kvinner bør ikke se den, for de vil aldri mer kjøpe Dressmann-shorts til sine menn. Aldri har vel menn vært vakrere enn i Spania på 1600-tallet.

Viggo med muskedunder over hodet stiger av Flander-elva sammen med andre spandater. De geriljerer seg innpå de naive flandatene og beskjærer deres struper i god tid før frostnettene. Mortensen har en sånn hatt som menn med liten penis bruker, og spanjolene truer hverandre på livet på annenhver utpust. Antakelig burde historien vært oppført i Dyreparken i Kristiansand med så bløte konsonanter at man kan dyppe komper i dem eller bruke dem som glidemiddelø for uvillige elefanter.

Her er det bare fascinerende skuespillere, for de ser ut som om de er laget av skjærsild. Dama til Mortensen er som en mynde krysset med Vibeke Løkkebergs ponni. Alatriste tas av Inkvisisjonen, som var den tids VG. Han vandrer i skyggenes dal mellom husene, det er vakkert og det er gammeldags og uimotståelig estetisk. 2006.

The thaw

Showtime 21.00 og 24.00

thaw

Anne Marie DeLuise og Val Kilmer i ødemarken.

terning 4 liten Videre til en dødsteit naturvern-film. I «Arctic outbreak» er biologen Val Kilmer blitt så bittertrist over menneskene at han vil smitte dem med kryp som ødelegger kroppene i ubeskrivelige smerter. Det er også med en ung student som helst vil bombe verden fordi far hans var sjef for en oljerigg der det skjedde en ulykke. Mange rare oppfatninger av idealisme finnes der ute i etterliknernes profet-inflasjon.

Men filmen er faktisk ganske spennende. På ei øy langt oppe i det arktiske fantasilandet Utendørs finner Kilmer og folka hans en smeltende mammut. Dessverre er den full av merkelige små virveldyr som kryper inn under huden på folk og omgjør dem til klekkerier. Spyr og dør, spyr og dør. Sykdommen er ganske grisete, og filmen er ikke for de som blir kvalme av å se eggeskall i pannekaka. 2009.

The colt

Showtime 22.35

terning 3 liten Sjøl om denne filmen handler fra den amerikanske borgerkrigen, er det altså sånn at colt ikke betyr revolver, men et føll. Jims elskewde hoppe føder et føll, og han vil ikke ta livet av den lille hesten, så den vakler inn i historien som et symbol for håp og samhold. Siden det er et nordstatsføll. Laget etter en novelle av Nobelpris-vinneren Mikhail Sjolokov. TV-film fra 2005.

Monster

Silver 20.00

monster2

Chrstina Ricci og Charlize Theron i filmen for de som øver på smertefullt fjes.

terning 5 liten Det er grunn til å anta at «Monster» er blitt en mye bedre film enn regissøren hadde planlagt. Det er ikke normalt av en kvinnelig regissør å ville henge ut de vergeløse, men «Monster» er ikke bare en skildring av en underprivilegert kvinnes forutsigbare lidelser, den er også en sympatiserende utlevering av en innarbeida, patetisk heltidssutrer. Charlize Therons prostituerte er som en bauta over alle de som syns synd på seg sjøl i verden. Hun ser ut som en grafisk framstilling av lidelse. Ansiktet er ikke bare oppsvulma. Det har falt sammen som fasaden på et billig Malaysia-hotell.

Samtidig skildrer filmen den vergeløses ironiske vanskjebne så forferdelig at det nesten ikke går an. Ved et djevelsk uhell treffer den funksjonsudyktige kvinnen ei snodig lita lesbejente som egentlig bare er opptatt av seg sjøl og flørter rutinert slik noen kvinner gjør når de ikke vet om andre omgangsformer. Christina Ricci ser regnvaska og uskyldig ut som bjørnebær langs sørlandsvei, og blir en nødvendighet i den prostituerte kvinnens liv, som heroin i junkie-skuff. Kjærligheten virker slik kjærlighet i følge ryktene gjør: Den spinngalne prostituerte dama forsøker å få orden på livet sitt. Det gjør hun ved å myrde horekunder samtidig som hun innbiller seg at ugjerningene skjer fordi hun ble misbrukt som barn.

Den vrien er for genial til å være tenkt. Filmen er en påkjenning. Therons rolle er så genial at jeg tror den er tilfeldig. Så god som dette kan hun umulig være. Basert på sann historie. 2003.

Shaft in Africa

TCM 21.00

shaft in africa

Richard Roundtree og det som antakelig er Vonetta McGee med retta hår.

terning 4 liten John Guillermin regisserte og Sterling Silliphant skrev denne (etter tida) ganske voldelige oppfølgeren om den tøffe Shaft. Her skal han hjelpe en liten afrikansk nasjon med å bekjempe våre dagers slavehandlere. Kanskje skal han hjelpe dem mot nordmenn som kommer for å overprøve rettssystemet. Hvem vet. Richard Roundtree i hovedrollen igjen, typisk syttitall. 1973. 1 time, 52 minutter.

Cool Hand Luke

TCM 22.40

terning 5 liten 1967. Paul Newman og George Kennedy i hovedrollene. Stuart Rosenberg er en av de beste nesten ukjente regissørene, og her har han laget et sterkt fengselsdrama om en mann som ikke ville la seg knekke.

span style=»font-size: small;»

Onsdag 26.2. Om å passe kalde rikingers barn

 

The nanny diaries

TV2 Film 21.00

terning 5 liten Jeg vet at de fleste av dere ikke er rike nok til å føle at denne filmen angår dere. Men med økt press om lengre skoledager, SFO og stadig flere ettermiddagsaktiviteter er også vi i ferd med å bli fremmede for våre barn. De blir oppdratt av andre mennesker. Så til filmen. 

nanny diaries, the

Scarlett Johansson forteller for den lille gutten.

Nok en gang var ryktene om ironiens naturlige bortgang forhastet. Akkurat da selv de mest nittitallstilpassa paradoksdyrkerne hadde bestilt puddel og flatskjerm, kom for eksempel «The nanny diaries», der den stillferdige arbeiderklassejenta Scarlett Johansson passer de steinrikes barn samtidig som hun observerer velstandens ubotelige kulde.

Det fascinerende ved en sånn film er at den påstår nifse ting om en gruppe privilegerte som klarer å tilpasse seg alle ernæringspolitiske og samfunnspolitiske nyvinninger uten at de blir bedre mennesker av det. Derfor handler egentlig ikke filmen om noen steinrike bananfluer på Nyorks East Side. Den handler om oss (nei, nå er han der igjen!) og livet som nyrik nordmann i en virkelighet som forsøker å gjøre hjertekjølige idioter av oss.

Scarlett kommer inn i et miljø der verken mamma eller pappa oppdrar barnet – det gjør et sinnrikt system av alltidvekslende daddaer. Dadder er vanskeligere å få tak i enn barnehageplasser, og følgelig kaster den muskeltvinnende (på røntgenbilde ville nakken hennes ha sett ut som ei wienerbrød-flette) nevrosemora Laura Linney seg over antropologistudinen Johansson, for at hun skal passe liten gutt.

nanny diaries2

Laura Linney spiller ikke akkurat en varm og nær mor.

Ingen vanlige komedieting oppstår. Gutten er ikke en liten drittsekk som trenger en supernanny for å få skikk på seg. Han er en søt og følsom liten fyr, men han er offer for merkelige, primitive livsformer. I sin filmatiske barnepike-dagbok skildrer Scarlett foreldrene som om de skulle tilhøre en fjern Stillehavsstamme, som om de skulle være eksotiske trobriandere i et reservat av ondartet design-natur. For hun kommer fra arbeiderklassebygda New Jersey, og der spiser folk hamburgere fremdeles.

Jeg skal ikke røpe alt. Men dadden gir gutten normal mat i stedet for sunn mat og får en venn. Det er vakkert å se på, for sunn mat er antakelig den største forbannelsen som det moderne vestligsamfunnet har funnet opp. Unger blir anorektikere, nevrotikere, gledesvegrere, selvmordere og foreldrehatere av sunn mat. Av denne filmen får du den nifse fornemmelsen at vi må spise med hjertet, oppdra med hjertet, danne familier med hjertet. Hvis ikke kroppen tåler det, får den fasiken meg venne seg til det, slik Darwin foreskrev. 2007.

Extract

NRK3 00.35

terning 4 liten Regissøren Mike Judge laget i et nedlagt tiår «Beavis and Butt-head» og hadde stemmene. Han har laget vanlig komedie om en mann som eier en fabrikk, men tror at de ansatte lurer ham og at kona er utro. Jason Bateman, Kristen Wiig, Mila Kunis, Ben Affleck. 2008.

It runs in the family

TV2 Film 19.20

it runs in the family

Kirk og Michael Douglas på fisketur.

terning 4 liten For noen år siden ble Kirk Douglas rammet av slag. Derfor spiller han familiebestefar og slagpasient i denne slektskrøniken, og mannen har aldri vært bedre. Sykdommen har gitt ham en svakhetsdimensjon som kler den røffe hakebæreren fra fortida. Kirk Douglas danset aldri med Gene Kelly i en musikal fra Paris. Han var mann på Steinar Lyse-måten, men etter hjerneslaget er Kirk en rørende kranglefant som illustrerer hvor bra eldrefolk funker i film når de ikke blir behandlet som kjæledyr og klovner.

«It runs in the family» handler om en familie. Kirk Douglas spiller ektemann til ekskona si Diana Douglas, han spiller far til sønnen sin Michael Douglas og bestefar for barnebarnet sitt Cameron Douglas. Michael er idealistisk advokat og følgelig en mer kuriøs skapning enn vegetarianer-haien. Alle trøbler med alt og er glade i hverandre for det om. 2007.

Maybe baby

TV2 Film 22.55

terning 3 liten Joely Richardson og Matthew MacFadyen i en av de mange komediene om par som forsøker å få til et barn. Og så bestemmer han seg for å skrive en komedie om et par som forsøker å få barn, men dama blir sint. Britisk. 2000.

Catch me if you can

TV2 Film 00.40

terning 3 liten Bare for ungdom under tjue, og snaut nok det. Matt Lattanzi spiller en kjekk ung mann som skal redde skolens økonomi ved å delta i bilrace, og Loryn Locklin er kjæresten hans. 1989.

The chaser

Showtime 21.00

chaser, the

Sør-koreaner på rømmen.

terning 4 liten Følg med nå: Sør-koreanske «Chugyeogja» er en virkelig velrenommert thriller. Den handler om den skitne politimannen Joong-ho som driver som hallik. Men flere av hans ansatte forsvinner når de har jobba hos en spesiell fyr, og Joong-ho drar av gårde for å besøke denne mannen mens han har besøk. Det høres ikke bra ut, men filmen er godt likt. Regissert av Hong-jin Na i 2008.

Toto the hero

Silver 18.00

terning 4 liten «Toto le heros» er en prisbelønt belgisk film om en fattig, gammel mann som får det for seg at han og naboens sønn Alfred ble forvekslet på fødestuen, for alt har gått så bra for Alfred. Så planlegger Thomas en hevn. Stilig komedie på 1 time, 28 minutter, spesielt kjent for at den har et spesielt syn på barndommen. homas presenteres på forskjellige alderstrinn, og livet hans klippes sammen i retrospektive kutt. Regissøren Jaco van Dormeal debuterer og var tidligere sirkusklovn. Filmen er laget i Flandern. 1991.

The girl in the park

Silver 20.00

girl in the park, the

Kate Bosworth og Sigourney Weaver i et vondt thrillerdrama.

terning 5 liten Jeg vet at jeg kommer til å bli utmeldt av xXx-eliten, men her kommer det: «The girl in the park» er spennende på en så sjelelig smertefull måte at jeg fikk følelsen av å ha spist et detaljert pinnsvin. Jeg kunne kjenne når det beveget seg nedover i fordøyelsen.

Sigourney Weaver er en mor som opplever at den tre år gamle dattera forsvinner fra lekeplassen. Du får ikke se dama skrike, du får ikke de fæle detaljene fra politistasjonen og leteaksjonene, men du får se ansiktet hennes 16 år etter. Det er en nifs skuespillerprestasjon, for Siggy Stardust ser gipsa ut i fjeset. Hun lider undertydelig i samvær med mennesker, du kan merke at likegyldighet og kulde blir hennes fysiske beskrivelse av det språklig ubeskrivelige. For andre mennesker går livet videre, og de tumler blidt med sitt. Men Siggy har stanset. Hun er balsamert i levende live. Hun driter i oss og frykter oss. Det er så vondt å se på at det egentlig er uutholdelig, og jeg trodde at jeg oppdaget hvorfor menn foretrekker actionfilmer. Vi tåler ikke smerte. Kvinner er fortrolige med smerte. Menn er ikke det.

Rollen er flerrende god. Og så kommer enda en:

Kate Bosworth spiller ei ung, amoralsk hustlerjente som etter å ha oppdaget den sårbare Sigourneys intuitive interesse, smyger seg inn i livet hennes. Der bestyrker hun den sørgende moras forestilling om at hun er hennes tapte datter, mens Weavers oversette sønn fortviler. Fra da formidler filmen en spenning som det ikke er mulig å like: Vi ønsker så intenst at dette skal være dattera, at vi nesten ikke orker å se.

Spillet mellom de to kvinnene er som sammensmelting. Alt går til helvete, og hvor blir det av James Bond? 2007.

The singing detective

Silver 22.00

singing detective2, the

Kate Hudson og Robert Downey jr. i en dystopisk musikal.

terning 5 liten Den klassiske hardkokte bokkrimmen inneholder kvinnehatets lingvistiske høydepunkter. Pulp-genrens språk er misogynt hinsides sunnhet, og det er fristende å tenke seg at forfatteren og psoriatikeren Dennis Potter i sin tid undret: Hvor kommer krimforfatterens nedsettende terminologi fra? Hva er det med kvinner som gjør at menn hater dem så intenst i språk og musikk? Antakelig tenkte han aldri det. Han bare gjenga en konvensjon.

«The singing detective» dikter en anakronistisk pulpforfatter som ligger hjelpeløs i sykeseng på grunn av ekstrem psoriasis. Det er som om mannens indre har lagra seg som sårflater på huden. Minnene, filmmanuset hans og virkeligheten omkring samler seg til et vitalt paranoisk mareritt. Han er en mann som ikke kan stole på noe eller noen fordi han så mora bli dunkt av fars medhjelper i en fjern bensinstasjon som likner kafeen i «Postmannen ringer alltid to ganger». Han er en pakke av mistroiskhet, et bilde på den perverterte ektemann og sønn.

Det vises mye stygt i denne filmen, men musikken er verst. Femtitalls-slagere var innlatende på samme måten som dørselgere og bakterier, og i Potters lydhelvete understreker melodienes og tekstenes omfavnende klamhet det troverdighetshelvetet som kjærligheten befinner seg i. Ikke så bra som den burde vært. 2003.

The dirty dozen

TCM 21.00

dirty dozen

Charles Bronson og Lee Marvin i feika uniformer.

terning 5 liten «The dirty dozen» ble laget i 1967 og ble en stor suksess, sjøl om den er en krigsfilm, som på det tidpsunktet begynte å bli umoderne. Tolv steinharde forbrytere får en sjanse til anger og oppreisning ved å delta på en rein selvmords-operasjon i den annen verdenskrig. Rollelista er ikke akkurat beskjeden: Lee Marvin, Ernest Borgnine, Jim Brown, John Cassavetes, Charles Bronson, Donald Sutherland, Telly Savalas, Trini Lopez, Robert Ryan osv. Robert Aldrich regisserte. 2 timer, 30 minutter.

Slither

TCM 23.30

terning 5 liten Vasete krimkomedie fra 1973, der James Caan er involvert i en mengde leting etter penger som han er blitt lovet av en svindler. Mest for de som allerede liker syttitallsfilmenes litt smårare kulhet. 1 time, 37 minutter.

p

Tirsdag 25.2.– Å gid! En politisk film fra Spania!

 

Mondays in the sun

Silver 18.00

terning 5 liten Tidlig på kvelden. En annerledes film i ei tid da fattigfolk blir klemt flate av finansinstitusjoner og tynne pengeflyttere. Dette er en politisk film, og egentlig bør man redde seg opp på nærmeste stol som hvis det er en mus i rommet og man er en omfangsrik dame som frykter hva som kan krabbe opp under skjørtene.

«Mandager i solen» (ordspill: egentlig månedager i solen) forteller om en nedtrykt kystby der nesten alle mennene går arbeidsledige etter at verftet ble lagt ned for to år siden.

mondays in the sun

Luis Tosar og Javier Bardem: Menn som motvillig kan sole seg også på mandager.

Regissøren Fernando Leon De Aranoa er en ung europeisk filmskaper som bestemte seg for at det ikke er lov til å glemme ofrene for en liberalistisk restrukturering av Europa. Han har skapt en gammeldags politisk film der alle de mest åpenbare sosiale aspektene ved arbeidsledigheten blir poetisk paradert, og der ingen foreskriver kulturby for EU som medisin mot fattigdom. En mann har mistet kona, men forteller ingen om det. En mann er i ferd med å miste kona, og vet ikke hva han skal gjøre med det. En mann er politisk arg og nekter å betale den lampekuppelen han knuste under steinkasting mot politiet. Ofrene for arbeidstyveriet har fornemmelsen av å leve videre i limbo; livet er blitt et venterom.

Derfor finnes ingen tilgivelse i himmel eller helvete for de som tar jobben fra folk.

Den neandertalerske Bud Spencer-spanjolen Javier Bardem er barnevakt i overklassen for å tjene 60 kroner. Om kveldene sitter han og kameratene i en nabobygning til fotballstadion og ser spillet på halve banen. Ennå eksisterer altså politisk film og kunst med større engasjement enn bekymringen for sin egen utbredelse. 2002.

Letters to Juliet

NRK1 00.25

letters to juliet

Amanda Seyfried og Vanessa Redgrave i Toscana.

terning 5 liten Jeg er den lykkelige eier av en Blu-ray-spiller, så jeg har fått se Guds lekekasse Toscana i bilder som er så skarpe at de antakelig er farlige for kiropraktikken. Filmen ser antakelig også bra ut på NRK1 HD. Jeg unner dere det.

Jeg vet ikke om dere husker Amanda Seyfried fra «Mamma Mia!» En kvikk blondine-installasjon med sterkt balsamert hår og store, følsomme fole-øyne. Hun har et tårepotensiale uten like. Når Amanda blir rørt, er det plass til halvlitersflasker.

Det er bra, for i denne filmen kommer kjærligheten tilbake til sin opprinnelighet i et landskap som den nevnte lekende Gud oppfant for at folk skulle bli så formidabelt forelska at de en stakket stund glemte å være misfornøyde med Stoltenberg.

letters to juliet2

Seyfried gjennom gardiner av hengende pasta.

Det starter med at Seyfried reiser til Verona sammen med sin langtidsforlovede Gael García Bernal. Hvis du i utgangspunktet lurte på hva den pinglete skuespilleren har her å gjøre, så tenk den tanken at han kanskje skal byttes ut. Bernal spiller restaurantmann på jakt etter oster og vin, og han er druelig opptatt på hele romanse-reisen samtidig som han overdriver oppjagetheten sin som om han har termitter i trebeinet. Tynn som farris, overspent som espresso. Snakker som en nevrologisk lidelse.

Men vår melankolske Amanda bryr seg enda mindre om forlovedens fravær enn om tomaten hennes skulle ha blitt overkjørt. Hun finner veggen med brevene til Shakespeares Julie, og deretter besøker hun damene som svarer ulykkelige kvinner fra hele verden. Og i Italia går budskap så fort at da den amerikanske jenta har dugnadisert fram et brev til Vanessa Redgrave, kommer den engelske ladyen plutselig reisende sammen med barnebarnet sitt for å finne ungdommens elskede.

Det var et hekkans godt valg. For det gir den klarsynte herr HD en sjanse til å reise i rød Fiat gjennom Toscanas landskaper på jakt etter en mann i 75 års alderen. Det er så vakkert. Kveldslyset over Toscana er som avhengighetsskapende kjærlighetsdop, det er som om skygger og sjatteringer blir samlet i en sjelden skjønnhet som ellers bare finnes inne i mennesker når de ser sine nyfødte. I Toscana er lykken et utendørs-fenomen. Å reise gjennom Toscana må være som å besøke en eufemisert versjon av sin sjel. Jeg har vært i Italia én gang, og det var på filmfestival i Venezia. På pressekonferansen til en italiensk regissør sto det straks opp en mann og sa på et engelsk som kunne vært inspirert av «Forhekset av månen»: – Hvorfor elsker ikke mennesker på film slik de gjorde før? Da gråt regissøren på scenen. På ordentlig. Han med spørsmålet ble kasta ut. Italienere er ikke som deg. De ville aldri holde med Tottenham. De er Guds hamstere.

I denne verdenen treffer Amanda også Vanessas barnebarn Charlie, som er en uromantisk engelskmann med kornfarger og snille knappenålsøyne. I utgangspunktet er hans besøk i Italia som en avholdsmann på Beerfest. Men han kommer seg. Jeg skal ikke røpe mye, men Franco Nero setter i stand et utendørs-bryllup på toskanisk steingård som er umenneskelig vakkert. Gracia destina!

O hellige moder og hennes mektige murere, Guds dag som landskapskunstner og alle sensuelle fargers lastefulle, syndeskapende opphav. Se og nyt. 2010.

Gangs of New York

Viasat4 21.30

gangs of new york

Daniel Day-Lewis og Leonardo DiCaprio er gammelgangstere i New York.

terning 2 liten «Gangs of New York» er en steinrik historisk røverfilm, som baserer seg på den enkle tanken at gjenger ikke er noe som gjør gater utrygge bare i våre tid. De var der fra De forente statenes opphav. Den voldelige katolske teologen Martin Scorsese har skildret oldiskampen mellom gjengene i New York slik middelalderprester beskrev helvete. Scorseses sadistiske glede er like åpenbar som Marty Feldmans skjeling.

I «Gangs of New York» nekter han seg virkelig ingenting. De innledende gateslagsmåla foregår i dis-slamma morgensnø for at blodet skal syns bedre, og slagsmålet mellom byfedrene hyler visuelt med splatterfilmens halvkomiske estetikk. Følgelig lar Scorsese Daniel Day-Lewis spille film slik en skuespiller vil. Hinsides rollen, i perfekt beundring for seg selv. Day-Lewis står i veien for forståelsen av den historiske gjenglederen fordi egosentrisiteten hans vokser til Godzilla-størrelse.

For å matche den gale britens visjoner om privat storhet må Leonardo DiCaprio bistre seg til så han av og til likner en kolikkbebi. DiCaprio rynker så mye bryn at han antakelig måtte ha fysioterapi etterpå for at ikke øyenbrynene skulle vokse fast i nesa.

Historien om den unge hevneren som blir fascinert av sin arvefiende, er underholdende, forutsigbar, politisk rotete, voldelig, overdrevet og mindre troverdig enn en taliban-forelesning om kvinnelig seksualitet. Men bildene er vakre. 2002.

Get low

TV2 Film 19.05

get low

Robert Duvall og Bill Murray i en særegen film.

terning 5 liten Samvittigheten er en ubønnhørlig bøddel. Jeg skal helst ikke røpe hva poenget med filmen er, men jeg gjør det for det, for den handler om en mann som ikke ville ha tilgivelse. Han valgte å leve med den smerten som følger med skyld, han flytter til isolasjonens selvvalgte skjærsild og lever der i 40 år fordi han vet at han ikke bør være ute blant menneskene. Dette er noe så fullstendig enestående som en film med voksen-poeng.

Robert Duvalls rolle ser fantastisk ut en stund. Han har et gammeltestamentlig skjegg som kan romme mange musefamilier, for han er bygdas skumle eneboer langt ute i skogen. En dag stikker han innom presten og spør om kirken vil arrangere begravelsen hans mens han er i live. Sånt gjør ikke kirker. Men begravelsesbyrået til Bill Murray og Lucas Black gjør, for gamlingen har ei budde med dollarsedler som likner en tørkerull.

Filmen beveger seg seint av gårde i et lunt-realistisk syttitalls-romantisk utelys, og Duvall får lov til å spille rollen sin uten at noen peker på lunsjklokka. «Get low» er en vakker eufemisering av en einstøing, og etter hvert også en såkalt tankevekkende (i den grad tanken din sover) skildring av hvor vondt det er å bære skyld. 2009.

Frihetens regn

TV2 Film 21.00

frihetens regn

Tim Robbins snakker, Morgan Freeman lytter.

terning 3 liten Stephen King er av og til en god snekrer av skrekk-historier. Som menneskeskildrer blir han grumsete og grunn som grøftevatn. Det virker sannsynlig at regissør og manusforfatter Frank Darabont har fulgt historien hans nokså slavisk, for «Frihetens regn» er fortalt med en utsøkt naivitet som oppstår når velmenende, men visjonsløse folkeopplysere setter seg til og gjengir ukeblad-selvfølgeligheter som om de skulle være fabler. Tim Robbins spiller en bankdirektør som blir fengslet for mordet på kona og elskeren hennes (oisann). Antakelig fordi han er bankdirektør og ikke et vanlig menneske gjør han fengselsoppholdet til noe helt annerledes. Han er stille og verdig, lager små steinfigurer, introduserer opera, utvider biblioteket, lærer fanger å lese, skriver selvangivelser, sånn at det brutale fengselet etter tjue år fortoner seg som en sommerleir for litt moderne KrFere. Alle de onde blir straffet: Den anlednings-homofile voldtektsforbryter, den onde fangevokter, den griske og sadistiske fengselsdirektør. Alle de gode blir belønnet, unntatt stakkaren som forfatteren har utpekt som offer for sin belæring om håpløsheten utenfor fengselsmurene. Lassie mangler.

Tim Robbins spiller egentlig ganske godt, men filmen er et uferdig forsøk på å få til et moderne eventyr, og figuren hans lider under at den ikke har noen verdi eller dybde utover at den blir utsatt for en dypt deprimerende beundring. Morgan Freeman kunne egentlig like godt ha kjørt Miss Daisy resten av livet, for han er evig dømt til å spille klok, varm og nesegrust underdanig Onkel Tom for flinke kvitinger.

«The Shawshank redemption» kan virke forførende snill. Men vær skeptisk når noen forsøker å kald-hore med sjela di. 1994.

Executive target

Showtime 21.00

terning 4 liten Macho-drømmernes yndlings-Ken er Michael Madsen, og i denne actionthrilleren spiller han en stuntdriver som blir motvillig reddet fra fengsel av folk som truer ham til å være med på en kidnapping av presidenten. Roy Scheider spiller president Carlson. 1997. 1 time, 40 minutter.

Never die alone

Showtime 22.35

never die alone

DMX høster kriminalitetens frukter.

terning 5 liten Ernest Dickersons var Spike Lees faste fotograf, og han har laget en slags krim noir om de paradoksale sistedagene i en kynisk dophandlers liv. Dette er en annerledes narkokrimfilm, for sjøl om den er voldelig, holdes sentimentaliteten flytende med vakre, kunstige sympatier og en urimelig, trist beundring for det nedrige. Rapperen DMX (med et navn som låter som krysning mellom mc og lydsystem) er en stor mann i det afro-amerikanske hierarkiet, og når han spiller kvinnemishandler og kynisk doplanger, er han fremdeles en av brødrene.

Mannen heter King David, og han skal ha et oppgjør med dopfyrsten Moon. Ultne fortausulker kommer i veien med sin aggressiv/klønete grådighet, og så skjer mange fæle folk. Michael Ealy spiller sørgmodige scarface som ikke vet hvem han egentlig er, og David Arquette jabber rundt som ukul hvit mann som har dukket ned i det svarte hull for å finne opprinneligheten i sin forfattergjerning.

Filmen er basert på roman av forfatteren Donald Goines, som ble skutt i 1974, og Dickerson filmatiserer også hans bok «Daddy Cool» i 2005. Denne ble laget i 2004.

Barbarenes invasjon

Silver 20.00

barbarenes invasjon

Jabb jabb jabb jab jabb jabb. I Canada.

terning 3 liten For mange år siden laget Denys Arcand oppvakte filmer som «Jesus fra Montreal» og «Le declin de l’empire americain». Tenksomhet har samme behagelige virkning på hjernen som varme vinder. Den føles først og fremst behagelig, men etter noen lune ettermiddager står bare visne valmuer tilbake. «Barbarenes invasjon» er en småsnobbete, jabbete og poengløs jålefilm om en middelaldrende professor som mimrer og slurper på utroskapen sin i dødens stund og egentlig syns livet var melankolsk og morsomt. Han burde være for ubetydelig til å dø.

Familie, eks-kone, venner og elskerinner sitter av uforståelige grunner sengelangs og hører på notatblokk-paradoksene til den selvopptatte gubben, og sønnen arrangerer en kvasi-satirisk sykehusluksus med fagforeningsstøtte og heroin. «Barbarenes invasjon» bærer preg av en mann som ikke er i stand til å skille mellom tanker og trøfler. Kanadisk. 2003.

Splendor in the grass

TCM 21.00

splendor in the grass

Warren Beatty og Natalie Wood er unge, og de har lyst.

terning 5 liten «Splendor in the grass» var en av de store tinga på sekstitallet, for den handlet om ungdom og sex, et tema som tok seg opp etter 1961. Filmen ble skrevet av William Inge, dramatikeren som før han tok livet sitt i 1973 bragte den amerikanske midtvesten til Broadway med skuespill som «Kom tilbake lille Sheba», «Picnic», «Bus stop» og «The dark at the top of the stairs». Film-manuset til «Feber i blodet» vant en Oscar, men etter det gikk det nedover, og Inge fikk det for seg at han ikke kunne skrive lenger og gikk inn i en depresjon som førte til selvmordet.

Regissør Elia Kazan (som døde i 2003) var en av de store på 1950-tallet, både som sceneinstruktør og filmregissør. Han laget blant annet «A streetcar named Desire», men mistet mye troverdighet da han ble en av de første kunstnerne som samarbeidet med komiteen for uamerikansk virksomhet, den som svartelistet kunstnere med «kommunist-sympatier».

Natalie Wood (Natalia Nikolaevna Zakharenko) var 23 år og spilte Deanie, ei tenåringsjente som er forelska i Warren Beatty, som er sønn av den mektige mannen i en liten Kansas-by i 1928. De to forelska må forsøke å klare seg i et samfunn med hykleri og kynisme, og det er sannelig ikke lett. Beatty hadde sin første store filmrolle, og de to unge skuespillerne var antakelig noe av det stiligste folk noensinne hadde sett på den tida.

Verdensmesteren i filmkritikk, Pauline Kael, skrev «..filmen antyder ikke at unge mennesker har rett til seksuelle eksperimenter, men angriper de holdningsløse voksnes manglende evne til å verdsette kjærligheten over alt. Det er den gamle harry-tingen (the old corn) på en ny måte, med en bråte skriking og en gruppevoldtekt og jenter som blir klappa på rumpa; Natalie Wood har antakelig den mest aktive bakdelen siden Clara Bow.»

Men filmen var altså med på starte den seksuelle revolusjonen, som i 1961 var kortere kommet enn datamaskinen. Så den er litt av en begivenhet.

Mandag 24.2.–Durabelig Die hard-kopi på landet

 

Hostage

NRK1 01.20 og NRK3 21.25

terning 5 liten Bruce Willis tar en Die Hard med kjevemuskler som er strammere enn Hushovds skinker. Den glatte issen kunne vært utlånt fra Vigelandsanlegget, men tilført skremt, forbanna ørneblikk fra en alternativ nasjonalsang. Etter å ha rømt fra fiasko som gisselforhandler i L.A., blir han politisjef og gjømmer seg på landet. Så skjer det igjen. Barn og unge og kone og datter i hendene på Verdens Psykopatforbund, og bare Willis kan hjelpe. Høres det greit ut?

hostage

Ben Foster ser på den blodige hånd i speilet.

Det er nokså til å begynne med og storarta etter hvert.

Filmens innledende feil er at et barn dør for at hovedpersonen skal kunne bli nok lei seg. Det er ekkelt. Dessuten er skurkene litt feil da rikingen Kevin Pollak og hans to unger blir tatt som gisler i et slags legopalass inntil Californias indianerland. Halvdumme bruktbil-lasaroner i 25 års alderen engasjerer aldri mer enn samtaler på Torjå etter midnatt. Det er sløseri å bruke 52 millioner produksjonsdollar på tre tapere som ville blitt fornøyde om noen ga dem seks Budweiser og penger til bussen hjem. Derfor topper action-planleggerne budda etter hvert, med ninjakledde jokere fra det alternative næringslivets mørkegrå elite. Angstbittets bistre Bruce får dobbelt sett motstandere, og filmen kjører seg ut i et nattsvart, blåblinkende actionkjør som haster oss vekk fra køen på sosialkontoret. Sadister skal dø. Vi skal ikke syns synd på dem. Det er dårlig film.

hostage2

Jimmy Bennett og Michelle Horn er gisler.

Regissøren Florent Emilio Siri tilhører de nye, deprimerende folka. Han spretter rett opp av plenen og regisserer gråtkvalt actiondrama som om han ble født med en spesielt godarta hornhinnefeil. Siri laget riktignok den overraskende gode «The nest» i Frankrike, men det drevne handlingsdrivet, den kortpusta klippinga, kjøret og flyten i «Hostage» burde egentlig vært verket til en sjølsikker veteran. Kanskje er det. Kanskje er det ikke regissører som lager filmer lenger, men produsenter og klippere?

«Nei, ikke det», tenker enhver kresen filmseer da de tre lavlivs-psykopatene i pickup-trucken ved et uhell invaderer rikmannsvillaen og skriker seg til en gisselsituasjon. «Vi fortjener skurker som kan lese og skrive.» Den bønnen blir hørt litt seinere. Men også dramaet inne i huset tar uventa, gode vendinger. Pollaks guttunge viser seg å være en Home Alone-smarting og smetter ventilasjonssystemet som virusssmitte. Skikkelsen til Ben Foster vokser langsomt til å bli en slags krysning mellom Sean Penn i «Bad boys» og Robert De Niro i «Cape Fear». Og sjøl om handlingen overdriver mytifiseringa av den arme tosken, har filmen fått en skikkelse.

Da familien til politimesteren blir tatt som gisler av rikingens arbeidsgivere, skaffer «Hostage» seg grunnlaget for en skikkelig helt. Blodskutt, svett, sotskitten og sentimental. Ingen kan denne rollen som Bruce Willis. Han er definisjonen på mann.

I lange sekvenser er «Hostage» en tungpusta mannegrinefilm, men den stanser gudskjelov aldri for å snakke om det. Og siden alle usannsynlighetene befinner seg innenfor det opprømt akseptable, er faktisk thrilleraction det eneste kjøretøyet som med fordel kan kjøres med tårer i øynene. 2005.

Extract

NRK3 23.55

terning 4 liten Regissøren Mike Judge laget i et nedlagt tiår «Beavis and Butt-head» og hadde stemmene. Han har laget vanlig komedie om en mann som eier en fabrikk, men tror at de ansatte lurer ham og at kona er utro. Jason Bateman, Kristen Wiig, Mila Kunis, Ben Affleck. 2008.

StreetDance 3D

TV2 Film 19.10

streetdance 3d

Hopp og sprett i gymsalen.

terning 5 liten Først til tittelen: Filmen er ikke i 3D på TV. Men hvis du har evnen til å glede deg over meningsløse, malingsskinnende maskinbilder er «Street Dance 3D» en storarta våropplevelse. Unge mennesker danser til musikk som er så uinteressant at ikke engang Dagbladet ville ha tatt avstand fra den. Historien er en så rå gjentakelse at manusforfatter Jane English burde få en Blekkulfpris for femte gangs resirkulering av tomme tanker. Skuespillerne har det vi ofte kaller uferdig og frisk sjarm, og handlingen beveger seg stort sett som en full femtenåring uten busskort.

Men stilig er det. De steintøffe gate-breakerne må på grunn av forenkla tilfeldigheter samarbeide med svanene i Fame-skolens klassiske ballettklasse for å vinne det store nabolagsmesterskapet i yo-dans. Først utøver de så gjensidig forakt at Vibeke Løkkeberg kunne ha laget følelsesdokumentar om dem, og siden blir de verdens beste venner og må slåss mot de teite Eiganes-folka som ikke vil at elevene ved den pene ballettskolen skal danse med de fattige gatebarna.

Jeg ville egentlig heller ha knauset hemoroidedetaljer enn å innrømme at jeg falt for streetdance, men hva det hekk. Dette var litt deilig. 2010.

Alpha dog

TV2 Film 21.00

alpha dog

Justin Timberlake ved bassenget, en mann og hans miljø.

terning 2 liten Ti minutter handling, to timer film. Resten er en hjernedød, vokalrik, tourette-tullete festprat som kunne vært en refusert hip-hop-tekst fra Steinerskolens Booze- and Bitchband. Det er så ille.

Alle filmer skal på død og liv vare mer enn to timer, og de færreste har egentlig nok historie. I denne forsøker manusforfatter og regissør Nick Cassavetes (Gena Rowlands sønn) å sannsynliggjøre en handling som omsider skal føre til en oppkonstruert Clouseau-katastrofe. Det gjør han ved å skildre et fortløpende party blant de mest patetiske menneskene på kloden. De er sønner og døtre av den relative California-eliten og ble dessverre født uten hjerneceller, og denne nesten umerkelige svakheten kompenserer de ved å snakke som hip hop-videoer.

Party-medlemmene kaller hverandre bro og bitch i fullt alvor, og for å fullkommengjøre den selvsatiriske identiteten, selger de grønn dop til hverandre og truer med vold. Emile Hirsch ser for eksempel ut som Jack Black i en overstadig Farrelly-komedie, Ben Foster spiller jødisk skinhead, Justin Timberlake valser rundt poolen i bramseil-shorts og ser ut som Fred Astaire på for sterk kaffi – og alle deler de ett ansiktsuttrykk som antakelig også er utlånt av MTV. De er fæle å se på. Som når førskolebarn røyker.

Kvinnene i filmen må være en 8. mars-spøk. Alle fniser, alle er steine hele tida, men på tross av det vil alle ligge med de hensiktsløse mennene i en døgnkontinuerlig fellesdumhet, og de sitter rundt og slikker på idioter som om de var tigger-vampyrer på leting etter litt svettelukt i et land uten egentlig blod. Dette pågår og pågår.

På grunn av en pengekonflikt mellom Truelove og jødefascisten blir sistnevntes halvbror kidnappa og installert i det dopdrevne disneylandet som pant. Da begynner Cassavetes å legge skrevne dagsrevy-opplysninger oppå bildet, så vi skjønner at det ikke skal gå bra med Sharon Stones 15-åring. Humøret bestyrkes av at Sharon Stone er blitt omgjort med Eddie Murphy-puter og foredrar en så dårlig monolog at den vil bli kunsthistorie. 2006.

Donnie Darko

TV2 Film 23.05

donnie darko

Jake Gyllenhaal spiller Donnie Darko, og undergangen venter.

terning 5 liten Jeg kan ikke huske at jeg var misfornøyd med meg selv én dag før jeg fylte 12 år. Jeg kan til gjengjeld ikke huske at jeg var fornøyd med meg sjøl én hel sammenhengende dag etter fylte 12 år.

Oppvekst er en undervurdert sykdom som egentlig burde ha ført til at WHO sponset sterke sentralstimulerende smågodtpadder med sjokoladefyll, dvaliske fruktdrikker med antidepressiva og lykke-behandlere som gikk rundt til mennesker mellom 15 og 25 og løy at de aldri ville bli som foreldrene.

Et barn kan knytte identiteten sin til Transformers-rikdom og bli respektert for det i årevis. Uansett hva barnet gjør, blir det honorert med overrasket begeistring. Men så kommer ungdommen. Fra da av omgjøres all tidligere anerkjennelse til krav. Fra et menneske blir 15 år, sammenliknes det med Stephen Hawkin, Lofotfisket, Albert Schweitzer og Kjell Inge Røkke. Man forventer at 16-åringer skal finne opp Brøyts internettsider og gå til Nilsebu.

«Donnie Darko» er et genialt og uklart filmdrama om en ung gutt (fantastiske Jake Gyllenhaal fra «October sky») som får det for seg at han trues av De Andre. Han våkner gråbleik av morgentåka og har sovna på golfbanen i bare pysjen. Han lokkes av stemmer som sier at jorda går under om 28 dager. Han er fortapt, forvirra og utmatta av sin gigantiske foreløpighet, på tross av at han lever blant verdens kuleste foreldre og blir akseptert for hva han er.

Han ser for seg en naivistisk sci-fi harepus som har tatt kontroll over verden.

På skolen forteller seminarskjønnasen Patrick Swayze om å takle angsten med kjærlighet, men Donnie Darko tenner fyr på mannens hus. En mystisk flymotor faller gjennom taket i foreldrenes hus og treffer rommet hans. For hver hendelse kommer dommedag nærmere.

Ungdom er en undervurdert lidelse. Tapet av metafysikk er en undervurdert mangelsykdom. Tapet av en konsis mening med livet skaper forvirrende filosofitrang og en intens livsangst som ikke en gang rock kurerer. «Donnie Darko» er en bevisst vasete film og handler om alt dette. 2001.

The omen

TV2 Film 00.55

omen, the

En sjarmerende liten jævel.

terning 5 liten Den opprinnelige «Omen» er en dyktig og engasjerende djevlegrøsser som riktignok ikke er så eksotisk i virkemidlene som «Eksorsisten», men ble ganske beryktet i 1976 for en del av de måtene som ble benyttet av vondemannens medhjelpere når folk skulle tas av dage. Gregory Peck og Lee Remick spiller ambassadør-ektepar i London og adopterer et barn som viser seg å være av suspekt avstamning. Richard Donner regisserte et manus som David Seltzer har sagt han skrev bare for pengenes skyld. Underholdende og veldig mørk, så den er mest for folk med godt TV-apparat og mørk stue. 1 time, 51 minutter.

Alene med frykten

Showtime 21.00

terning 4 liten Amerikansk thriller med Caroline Goodall og Mark Harmon. Ei dame blir elendsig behandla av en sadistisk ektemann, og hun kunne tenke seg å bli kvitt ham. På kokkekurset sitt treffer hun faktisk en fyr som er enda galnere, så hun tenker seg at han kanskje kan ta mishandleren av dage. Og! Kokke-psykopaten spilles av Mark Harmon. Bevare meg vel. 1997.

Fragile

Showtime 22.25

terning 3 liten For meg ukjent grøsser-thriller med Calista Flockhart, som er ei tynn dame på 48 år som er gift med Harrison Ford. Hun spiller en sykepleier i et nedslitt barne-hospital der det oppstår merkelige, mystiske åtak. Richard Roxburgh er også med, for det er en spansk-britisk film regissert av Jaume Balaguero. 2005.

Chatroom

Silver 22.15

chatroom

Dette er på en måte det konkretiserte cyper-space der menneskene er farlige og uffopatiske.

terning 3 liten Dette surrealistiske lille ungdomsfrykter-dramaet er laget av «Ringu»-regissør Hideo Nakata, og derfor burde «The chatroom» egentlig vært en ny mediegrøsser om ungdom som blir slakta med trykte kretser i ei virtuell cyberfelle der Saw-psykopatene venter som edderkopper i internettet sitt.

Men i stedet blir Nakata til den kulturelt skrekkslagne bayeren Michael Haneke og begynner å frykte samtida.

Filmen har en fascinerende form. Ulykkelig ungdom forsvinner seg så voldsomt inn i nettets forskjellige kjadrerom at filmen forestiller seg snakke-cyber som et fysisk hus med dører. Fargene er smitta av ecoli og svimer sjukt i fete overdrivelser. Inne i rommene sitter uforsvarlig nevrotikerungdom og oppildner hverandre til å rømme fra virkeligheten. Han ene går til psykolog, men blir ikke kvitt sine destruktive tilbøyeligheter. Den sarte lille gutten ble plutselig forlatt av en pappa han elsket og må gå på lykkepillen. Her inne omgås mulige selvmordere med andre ubalanserte, og nettet funker som et lokkemiljø som fører til forvillelse, galskap og død.

Filmen er hypokondrisk og manisk, og det svekker den. De sære bildene skaper forventninger om at det skal skje spennende ting, og i stedet oppstår bare en steinerskoleaktig samtidsparanoia som ikke akkurat utfordrer med originalitet.

Internett er antakelig ikke vår versjon av Svartedauen. Det farligste stedet du besøker i hele livet ditt er skolegården. Den kan du ikke stenge ved å ta strømmen, den blir påtvunget deg i 12 års skolegang – og det finnes ikke forsvar mot dens sosiale tyranni. Drit i nettet. Cyberliv er selvvalgt. Det er skolegårdene som skaper ulykkelige mennesker. 2010.

Point blank

TCM 21.00

terning 5 liten John Boorman laget thrilleren «Point Blank» i 1967, og den gang ble den urettferdig oversett. Lee Marvin spiller en mann som blir skutt av en utro kjæreste og elskeren hennes, og som to år seinere tar hevn. Angie Dickinson i kvinnelig hovedrolle. Skrevet av den kjente manusforfatteren Donald E. Westlake under et annet navn. 1 time, 32 minutter.

Ben-Hur

TCM 22.35

ben-hur

Charlton Heston er ute og ror.

terning 5 liten Den fikk Oscar som beste film, men anmeldere skrev likevel om den at å se filmen var som å sitte ved jernbanelinja og kikke på at tømmertoget seig forbi, og noen ganger stanset det helt. «Ben-Hur» ble laget av William Wyler med Charlton Heston og Stephen Boyd i hovedrollene. Den kostet 4 millioner dollars, som var mye den gang, men ble mindre spennende enn stumfilm-versjonen fra 1925, etter manges mening. Handler fremdeles om lidende jøder på Jesu tid. 3 timer, 34 minutter.

Søndag 23.2. Satiren som vokste seg viktig

 

American Dreamz

NRK3 23.35

terning 5 liten Så i snur på det og ser en film om TV-underholdning. Den er påpasselig og behagelig slem.

american dreamz

Dennis Quaid som tenkende president og Hufgh Grant som .. tja.

Satiren er den mest stivna av kunstgenrene. Egentlig driver et sosiolektisk korrekt utvalg av helt like alminnelighetsdyrkere gjøn med nøyaktig de samme tingene hele tida, og hvis noen forsøker en skarp sving, kommer Gahr Støre og beklager det.

«American Dreamz» utfordrer ikke så mange, men den virker mer relevant nå enn da den kom. Komedien driver gjøn med «Idol», med selvopptatte tv-programledere, med president Bush, med presidentrådgivere – den er nesten som et slags korrespondansekurs i politisk korrekt humor. Man blir kvalifisert til jobb som spaltist i Dagbladet etter å ha sett den. I 2006. I dag er de politisk korrekte tilhengere av nettporno, og de syns det er viktigere med «Idol» enn Dostojevskij. Så filmen er blitt morsommere med åra.

Hugh Grant spiller en seertall-avhengig programleder for et «Idol»-liknende tv-show, Dennis Quaid spiller den tungnemme presidenten som melder seg på som dommer i finalen – og Mandy Moore er hysterisk karriere-opptatt syngejente. Det er som å se smør surfe på smult.

american dreamz moore

Mandy Moore, USAs svar på Carola.

Bare ett viktig poeng striker: Sjarmerende Sam Golzari spiller en irakisk terrorist som bruker deltakelse på tv til å selvmordsbombe presidenten. Det er faktisk verken satirisk eller morsomt, men funker som «American Pie»-regissøren Paul Weitz’ versjon av «Det våres for Hitler». Han har maktet det utrolige i 2006 å konstruere en satire som faktisk er så politisk ukorrekt at den burde vært sensurert bort i Danmark. Vittige arabere som går inn i forsamlinger med bomber teipa til brystet, funker like elendig som en tsunami-musikal ville gjort. Det var også i 2006. Terroristen er nok vittig åtte år seinere.

Skuespillerne bærer denne rare filmen. Hugh Grant med modningens stivhet i huden er en storarta kyniker og minner om Tony Blair. Nasjonalsang-ikonet Mandy Moore er en sjokkerende bra eplekinn-komiker, og Dennis Quaid spiller en tilbakelent og utlevert president Bush som man kan komme til å bli glad i. 2006.

Ther next three days

NRK3 21.30

next three days, the

Elizabeth Banks blir frigjort av sin mann Russell Crowe.

terning 5 liten Ja, det er samme filmen som NRK viste i går. Men. For nye lesere:

Denne franskætta thrilleren gir raskt adrenalinoverskudd og heftig innpust, men den er egentlig ikke trivelig. Det kan være slitsomt å se på folk som ødelegger livet sitt.

Det finnes en del filmer som får deg til å forveksle følelses-områdene engasjement og uvelhet. I denne filmen blir Elizabeth Banks dømt for mord, og læreren Russell Crowe sitter tilbake med en fire år gammel sønn og en desperat mangel på virkelighetsfornemmelse. Etter at alle mektige myndigheter har stengt lukene og gått hjem for å overvåke FNs generalsekretær, begynner han å sysle med fluktplaner for å få kona ut av fengsel. I senga sitter den morløse, ulykkelige lille guttungen og leker med tinga sine mens pappa farer rundt blant narkovrak og bakgate-mordere for å skaffe hjelpemidler til flukt. Da han begynner å ta livet av folk, vil selv det siste gjenlevende medlemmet av Don Quijotes fanklubb anta at dette ikke kan gå bra. Det lille barnet kommer til å vokse opp hos Brian Dennehy, noe som til og med ville ha vært en tvilsom skjebne på åttitallet.

Da blir du forklarlig uvel. Den fanatiske læreren virker som en ekkel fyr, et destruktivt menneske som ikke er i stand til å gi opp når man burde. Han kunne like gjerne vært mora til John Lennon. Handlingen blir gradvis uutholdelig spennende, det oppstår branner, biljakter og heseblesende korridorløping. Filmen er tett, følelsestung og vellaget, men den er også splitter pine gal, for den herjer rundt med hendelser som ikke kan føre til Kyss Meg I Solnedgangen uten at jomfru Maria viser seg på himmelen eller butterfly-Kutcher snur tida.

Det finnes en del thrillere som man bare blir lei seg av. Jeg tror de er laga for sånne som liker å lese om andres sykdom i ukeblader.

Russell Crowe gjør selvsagt et formidabelt, imponerende enmanns-show som den forunderlige læreren, og Elizabeth Banks har det springsteenske underbittet som gjør at du aldri i verden ville ha stolt på henne. Ikke om hun spilte Mor til Teresa eller Hillary Clinton ville du ha stolt på henne. Det gir rollen en betydningsfull dobbelthet. Rundt omkring finnes flinke folk som Liam Neeson og Daniel Stern. De bidrar til en troverdighet som handlingen mangler og er OK å se på. 2010.

The history boys

Norsk TV2 22.45

terning 4 liten Britisk komediedrama av Nicolas Hytner, som har regissert en historie om en skoleklasse med begava og sjarmerende unge gutter. De skal trenes til å bli enda bedre av en ung lærer. Nokså ukjente folk. 2006.

Buried

TV2 Zebra 21.00

buried

Ryan Reynolds er sånn. Hele tida.

terning 2 liten For sikkerhets skyld sjekket jeg om igjen at «Buried» faktisk bare handler om en mann som ligger nedgravd i ei kiste, og så skjer det ikke mer. Jeg kunne jo ha sovna på kino og gått glipp av den scenen der han og Harrison Ford kjempet mot lakengjengen fra lastebilplanet og deretter måtte svømme nakne med Anna Anka.

Det skjer ikke. Han bare ligger der. Ryan Reynolds spiller rett nok med en situasjonskorrekt forskremthet, men han ligger bare der. Regissøren Rodrigo Cortes er en halvung spanjol som antakelig har fått for seg at han skal lage den umulige filmen. Den som aldri forlater stedet, den som har feil slutt. Han har klart det.

Reynolds får oppfylt den klassiske skuespiller-drømmen om å være den eneste aktøren i grava. Dessuten må filmen ha vært så billig at regissøren kunne finansiert den med ølpanten sin.

Reynolds er begravd uti ørkenen i Irak. Han har med mobilen sin, så egentlig kunne han ha lagt ut melding på Facebook, latt Gowalla fortelle hvor han befant seg hvis ikke Google Maps gjorde det – og femten astrologer, ti yoga-instruktører og sytten tusen bloggere ville ha stått og gravd før det hadde gått tjue minutter, og så ville de ha kasta diktatoren for Irak-ørkenen i samme slengen. Eller Afghanistan. Han kunne også ha ringt eBay for å by på en spade. Men han ringer altså 911. Jaja.

Mannen er en enkel lastebilsjåfør fra USA, og du tenker hele tida «Hematt tel jul, hematt tel jul». Kanskje ikke. 2010.

The game plan

FEM 18.45

terning 4 liten The Rock tar en Renberg. En amerikansk fotballkaster oppdager at han har en åtte år gammel datter. Dwayne Johnson tilbringer følgelig kvalitetstid med Madison Pettis, og Kyra Sedgwick dukkeer også opp. Familiekomedie fra 2007.

Når du minst venter det

FEM 21.00

når du minst venter det

Gamle folk bør være med gamle folk på pledd: Her Jack Nicholson med Diane Keaton.

terning 2 liten De seksuelle fordommene blomstrer framleis som om vi alle skulle bo i en gul undervannsbåt.

«Something’s gotta give» er en amerikansk komedie om en seksuelt aktiv 63-åring, og følgelig er ordet Viagra det hyppigste i filmen. Den er et egosentrisk bidrag til generell stigmatisering.

Filmen er regissert og skrevet av Nancy Meyers, en 55-åring som ble skilt fra ektemann og produsent-regissør Charles Shyer i 1999 og som siden ikke har giftet seg, men skrevet manuskripter. Derfor er filmens hovedperson Diane Keaton en skilt manusforfatter med produsent-regissør-ektemann. Hun har ikke giftet seg igjen, men er attraktiv hinsides de dødeliges fatte-evne når hun først treffer folk. Man skal være ganske naiv for ikke å oppleve den sjåvinistiske filmen som en personlighets-masturbasjon, og Jack Nicholson spiller egentlig bare offeret for Meyers’ terapeutiske skybrudd.

Derfor må han være en slags avskrudd generator. Den vanligvis rampete mannen er ikke rå, ikke vulgær, ikke sjarmerende, ikke treffsikker – bare indolent flirende som kastrert hannkatt i ettermiddagssola, en glad vallaks i de halvdødes kulp. Nicholson spiller så usexy at Viagra antakelig ikke ville gitt ham morgensnue en gang.

Diane Keaton har rollen som det lukkede skrin (rutinert freudiansk metafor), og samtidig flokser hun fjollete med ansiktsuttrykka sine som en nervøs Casino-deltaker. Den første delen av Meyers’ film er så dårlig spilt at den ikke fortjener trilling av terning, men av scarabé. Etter hvert tar historien seg opp på samme måte som berg- og dalbaner har sine oppturer.

Dette kunne vært en stilig film hvis hovedpersonene hadde fått lov å være det. Nicholson blir spylt ut med bidetvannet, fordi Meyers av hevngrunner trenger en patetisk mann under tastaturhammeren sin. Forfall idylliseres. Det er som om Nicholson og Keaton bare tiltrekkes av hverandre fordi felles avfeldighet gir dem lov til å bruke pledd. Føy. 2003.

Livet med Helen

FEM 23.30

livet med helen

Hudså blir det årets morssubstitutt.

terning 2 liten Du kommer antakelig til å elske denne filmen med auene fulle av overflødighetstårer fordi du ikke har noen smak og syns det er ålreit at en kynisk Hollywood-forfatter gjør tre barn foreldreløse for å kunne lage en pussig komedie.

Men «Livet med Helen» er en uanstendig film hvis det finnes noe som heter anstendighet. Den går ikke an. Vi skal ikke kose med at unger mister mor og far sin i en familiekomedie.

Garry Marshall laget en gang en film om ei lykkelig gatehore som ble elsket av en lakenhviskende forretningsfyr («Pretty woman»), så han holder seg unna virkeligheten, for han har aldri sett noe som vi andre kaller virkelig. Barn er antakelig et fenomen som han kjenner av omtale, slik jeg syns jeg kan Hankø.

Kate Hudson var i 2004 et nymotens påfunn med Mary Pickford-fjes, og uansvarlige pengetjenere hadde funnet ut at hun kunne spille den forskrekka modellbyrådama som plutselig blir stemor til sin søsters tre barn.

Fra den scenen der den perfekte søstera Joan Cusack ikke får barna, aner du at moterypa etter hjerteblafrende anstrengelser skal bestemme seg for å levere ungene til henne fordi hun ikke føler seg verdig. Men er hun bra nok? Skal vi si det sammen? Er hun bra nok, eller?

Til og med meteorologer kommer til å gjette framdrifta i dette nedbørsområdet av selvfølgeligheter. Her er det riktignok ikke med ei søt gatehore, men protestantpastoren John Corbett (fra «Mitt store fete greske bryllup») har fått den rollen, og fra det øyeblikk du ser ham smile liturgisk og lurent, vet du at dette er en skojarfant med uventa køllebruk og mye klokskap under krusifikset.

«Raising Helen» består av en rekke nennsomt sammensatte sitcom-tablåer. De som syns de har sett Raymond Barone erstatte dødt kjæledyr med samme dårlige resultat som Hudson, har aldeles rett. Skuespillerne yter den virkelighetsfjernende søthet som preger en sann Garry Marshall-film, og på lydsporet er det tre sangnumre der folk beveger seg til musikk. Alt fungerer som resirkulert merkevare, men filmen er fjollete hinsides enhver nedtelling. Og det er egentlig for det at den ikke går an. Det er ikke søtt at småbarn sitter i kottet og griner over døde foreldre. Det er ikke søtt. Skaff dere et hjerte, for Guds skyld, og slutt å se sånn møkk. 2004.

Tilbake til fremtiden III

TV3 19.00

tilbake til fremtiden III-1

Michael J.Fox og Christopher Lloyd. Et perfekt par.

terning 5 liten Siden alle vet hvordan «Tilbake til fremtiden III» er og hva den handler om, kan filmen bare omtales ved en nølende produktivitets-analyse. Går det an, på rimelig kostnadsnivå, å utpønske et nytt produkt av en tidsfaktor-forvirring som riktignok ble applaudert i den første filmen, men utarmet i den andre gjennom hensynsløst overforbruk? Er det natur-ressurser igjen? Den foreløpige rapporten er myknet av barnlig eventyrglede og svekket kritisk sans: Det går greit.

Prøv bare ikke å forstå noe. Historien om de tilfeldige kronologi-turistene Marty McFly og professor Emmet Brown er allerede redningsløst overkomplisert, og eksperimenter med filmens interne logikk vil bare føre til aggresjon og underholdningshemninger.

De to hovedpersonene har også sluttet å forundre seg over naturlovenes smutthull. I tre’eren treffer vi dem som erfarne konsumenter av relativitetsteorien, og derfor gidder ikke Robert Zemeckis å lage en masse vesen ut av de tekniske forviklingene. Regissøren har i stedet tacklet råstoffproblemene sine ved å lage en kjapp og søt westernparodi, enkel og folkelig som en litt påkostet TV-episode, uten forstyrrende overraskelser. Michael J. Fox ankommer cowboyland med usikkert ekornblikk og framtidsretta joggesko. Manusforfatteren (den lojale sliteren) har klart å finne på at Fox kaller seg Clint Eastwood. Han gjentar denne engangs-spøken tre ganger og røper dilemmaet sitt: Hvordan skal man gjenta gjentagelsene? Forventingene våre om snedige kulturkollisjoner og sjargong-snadder blir for vanskelige å imøtekomme i den tredje filmen. En hårreisende nødløsning blir å la professor Brown (Christopher Lloyd) forelske seg i Mary Steenburgen. Som antiklimaks blir det like febernedsettende som hvis «Aliens 3» skulle handle om en streng guvernante som fløy i lufta og sang for Dick van Dyke.

Lloyd og Fox redder Zemeckis. De er et fantastisk komediepar. Professor Emmet Brown er en filmhistoriens herligste filmskikkelser, og hans hysteriske entusiasme farer som en vekkelse gjennom filmen. Sjøldaue ventescener reiser seg og sprudler når Christopher Lloyd tar tak i dem. Michael J. Fox utfyller bildet perfekt, han er stillferdig og forvirret, en hyggelig, arketypisk avisgutt av den greie typen som heller vil kaste ball enn å hoppe i høyet og slik virkeliggjør menns hemmelige misnøye med å ha blitt kjønnsmodne.

Spredte Einstein-vitser, hemningsløse komedie-overdrivelser og en avsluttende heisatur på løpsk damplokomotiv bidrar til at «Tilbake til fremtiden III» blir en mye bedre film enn fortjent. Nå er den akkurat bra nok. 1990.

Wall Street: Money never sleeps

TV3 21.00

wall street 2 money never sleeps

Shia LaBeouf, Josh Brolin og Michael Douglas i pingvin-kamuflasje. Snart stepper de på isen.

terning 3 liten Den nye «Wall Street»-filmen er egentlig bare en bagatell, en slags Dynastiet-episode med en katastrofe som ingen skjønner og en lykkelig slutt som ingen godtar.

Oliver Stone var etter «Natural born killers» det viktigste håpet i amerikansk film, for han fant opp den egentlige filmen. I 2010 detter han ned i korttids-engasjementets sofalykke-land. Møbelsittende småborger-lykke oppstår like ofte ved forbigående indignasjon som ved McConaugheys krøller. «Wall Street: Money never sleeps» er moralsk mjukporno for menneskelighets-mumlerne.

Den mest pinglete nabogutten i Hollywood, Shia LaBeouf, spiller supergenialistisk profittmekker på Wall Street. Han er Luke for Frank Langellas korpieversjon av Ben Kenobi og en urovekkende skikkelse fra første bilde fordi du føler at han når som helst kan kle av seg latexfjeset og så er Klatremus Lillemann inni. Jake er dessuten kjæreste med den nylig utslupne finansforbryteren Gordon Gekkos datter. Hun er en sart og svai syrestilk som likner Dorothy fra Oz. Den nesten stemmeløse lille fortidskvinnen driver et mirakuløst idealisme-nettsted, men egentlig venter du bare på at hun plutselig skal tørke tårene og bryte ut i «Somewhere over the rainbow». Regnbuen spilles av Michael Douglas. Fasettert som et LED-lys sendt gjennom plastglass. Douglas brummer i vei all sin mandige monolog-styrke og er i hvert fall en tøff gubbe så lenge han har rufsehåret og skjeggstubbene.

Poenget er dette. Gekko og filmen forutser finanskrisen. Det er som å sitte med Bibelen og spå at Noah bygde en båt for lenge siden. Jeg kan godta det. Noah var en kul fyr og oppfant dyret som ikke driter. Men utviklingen av historien i den nye Wall Street-filmen er dessuten kjedeligere enn en motvillig halvtime med økonominyhetene på TV2.

Uvedkommende finansdetaljer hoper seg opp, og skuespillerne bruker katastrofe-tilpassa Emmerich-ansikter for å late som om det foregår noe dramatisk her. David Byrne og Brian Eno forsøker å gjøre filmen til ironisk melodrama, men alt jeg hører er Radio Gaga og en påståelig tall-ekvilibrisme som like gjerne kunne vært økonomi-professorenes tungetale fra Stanford-universitets drosjekø eller Tom Lehrers oppramsing av de grunnstoffene som bare MIT vet om.

De tamme Dynastiet-konfliktene skal avlede oss fra sammensuriet. Stone tror at han må la folk styrte ut av tårevåte restaurant-besøk, kjøre motorsykkel på høstveier og se ultralydbilder av barnebarn for at filmen skal funke. Dermed detter han som dun fra drept dyne.

Men OK. «Wall Street» var aldri den mest fascinerende finansfilmen fra åttitallet. Pakulas «Rollover» (1981) med Kris Kristofferson og Jane Fonda var mye bedre.

Moralen? Aldri stol på en velkledd mann. Når det kommer til stykket bryr han seg bare om seg sjøl. Og ikke gå ut med vått hår. 2010.

Terminator 3: Rise of the machines

Viasat4 22.00

terminator 3 Rise of the machines

Kristanna Loken sammen med skadd Arnie.

terning 5 liten Selvfølgelig kunne Jonathan Mostow lage action! Når Trallfa-skurken Loken kjører kranbil med lovløshetens lange arm og feier både bebyggelse og bilstell som arkitektpapp, når brannbilene vaker som småaurer i gatene, når politibilenes mandige wawwaw bare overdøves av gnistring, bunking, metallskingring og generell overstøy, da røres guttehjerter av alle kjønn. Dette er friskt.

Det finnes ikke ei eneste nertråkka nachossmule av stemning i «Terminator 3». Men den er rå og tøff og veldreid. Ting ødelegges. Når Kristanna cries, she leaves a hole in the ground – den nye T-X-terminatrisen inntar lerretet med en demolisjonskraft som vil huskes. Det er makt i de forsølva hender.

Jonathan Mostow lager gate-action på den gamle stuntmåten som vi liker så godt. Det mest overraskende ved filmen er likevel Nick Stahl og Claire Danes, som gir handlingen varm voksenvalp-troverdighet og syns behagelig godt i det maskinelle landskapet. Dette er et ekte par. Kristanna Loken er en sak for seg. Ansiktsuttrykket hennes ble umiddelbart filmhistorie da filmen hadde premiere. Hun kunne like gjerne vært en elektrisk tannbørste. I denne filmen ankommer først Loken til jorden, naken som et ubrukt eksosanlegg. Hun tar en kikk på et Victoria’s Secret-bilde, akkurat som Lara Flynn Boyle i «MiB2», og så får hun en spontan pop-up. Frontforming må også Arnold Schwarzenegger ha mottatt, for brystmusklene hans nærmer seg amme-nivå.

Handlingen er velsigna enkel og encella. Veterandroiden skal utrydde John Connor. Den andre skal redde ham. 2003.

16 blocks

TV2 Film 21.00

16 blocks

Bruce Willis er bare alvorlig.

terning 4 liten Du kan kjenne den skarpe eimen av eksos fra defekte potter. Du kan fornemme det søtlige felles-arealet av mindreverdige varehus-deodoranter. Du kan formelig føle den tørre klapringa av damehæler mot ujevne fortauer og den tomme dunkinga av billige Wal Mart-sko mot asfalt. Action-scenene i «16 blocks» fremhever New Yorks mosaikkiske, maskinmasete gatemylder, og det er en annen estetikk enn Woody Allens. Dette er rånebyen, og Richard Donner burde antakelig bare ha laga en rå, uvøren actionfilm som sluttet med skikkelig masseskyting og ferdig med det.

Men sånn er det ikke med Bruce Willis for tida. Han lider mer og mer, og når filmen omsider slutter, venter du at Oprah Winfrey skal dukke opp med tilbud om Aloe Vera og munnrens. Noen må slippe Willis fri! Han kan ikke grine i alle filmene.

Det er ikke alltid et løfterikt tegn når politihelten starter som psykisk nedslått. Willis har hårviker som er dypere enn bakrus-meditasjon. Han går som en kols-pasient, puster som Traktor Tom og har øynene til en fruktvin-alkis. Denne fyren ville ikke blitt sluppet inn på et pleiehjem fordi respiratorene kunne bli skremt.

Politisjefen ber ham frakte vitnet Mos Def fra fengselscella til rettslokalet. Det blir ingen lett jobb, for ute i lemenmylderet finnes også en hær av brudne politifolk som vil myrde mannen. Sånn går det for seg at Gary Busey kommer inn bardøra og snakker sleipt til Bruce Willis. Men vrak-Willis bærer en underernært og anonymisert helt inne i den billige dressen, og før noen riktig aner hvorfor, rømmer han gjennom 16 kvartaler med en hysterisk småsnakkende by-afris. Alle skyter på dem. Alle er i mot dem. Hvis Kofi Annan kom forbi, ville han ha kasta kulepenner og binders etter dem.

Action-scenene er flyktige, heftige, heite, tette og velregisserte. De er faktisk så gode at logikken lider. Hvis en politimann ringte statsadvokaten og sa at supervitnet ditt når ikke fram fordi én million politimenn forsøker å skyte ham, ville aktor-dama ha satt seg ned og sagt «søren og»? Nei, hun ville ringt politimesteren, borgermesteren, FBI, presidenten og NYFD, og før noen visste ordet av det, ville himmelen over NY vært full av motsigelser og medie-helikoptre.

Det skjer ikke, men en slags buss-gauntlet skjer som hyllest til Clint Eastwood – og mye annet som avviker rikelig fra alt vi kaller virkelig. 2006.

Alatriste

TV2 Film 22.50

alatriste

Viggo Mortensen viser fram de nye buksene sine.

terning 5 liten5 Nei, triste er ikke disse mennene. Menn ble triste samtidig med arkitekturen, på en fargeslukerdag mistet de plutselig sin frodighet til et skulpturelt gråsteinsutseende som Snøhetta kunne ha tegnet. Det spanske actiondramaet «Alatriste» presenterer menn slik det var meningen at de skulle se ut, før klærne deres ble sosiale kamuflasjedrakter.

Filmen handler om spanjolenes heltemodige slakterier i Flandern på 1600-tallet (Ay, Marieke, Marieke. Zonder liefde, warme liefde). Mennene har store kapper. De har så store hatter at de utøver lystvold mot himmelen. Først syns jeg Mortensen så ut som en av Dalton-brødrene. Men alle snakker mer høytidelig enn Ari Behn, de har voldsomme sverd med sterke korsformasjoner og så svart skjegg at man antakelig kan få kols av det.

Skreddere bør ikke se denne filmen, for de vil falle om i ekstase. Den delen av det homofile plurarium som elsker klær, bør ikke se den, for de vil insistere på å bli skreddere. Kvinner bør ikke se den, for de vil aldri mer kjøpe Dressmann-shorts til sine menn. Aldri har vel menn vært vakrere enn i Spania på 1600-tallet.

Viggo med muskedunder over hodet stiger av Flander-elva sammen med andre spandater. De geriljerer seg innpå de naive flandatene og beskjærer deres struper i god tid før frostnettene. Mortensen har en sånn hatt som menn med liten penis bruker, og spanjolene truer hverandre på livet på annenhver utpust. Antakelig burde historien vært oppført i Dyreparken i Kristiansand med så bløte konsonanter at man kan dyppe komper i dem eller bruke dem som glidemiddelø for uvillige elefanter.

Her er det bare fascinerende skuespillere, for de ser ut som om de er laget av skjærsild. Dama til Mortensen er som en mynde krysset med Vibeke Løkkebergs ponni. Alatriste tas av Inkvisisjonen, som var den tids VG. Han vandrer i skyggenes dal mellom husene, det er vakkert og det er gammeldags og uimotståelig estetisk. 2006.

Lørdag 22.2. Rimelig variert filmlørdag

 

The next three days

NRK1 23.30

terning 5 liten Denne franskætta thrilleren gir raskt adrenalinoverskudd og heftig innpust, men den er egentlig ikke trivelig. Det kan være slitsomt å se på folk som ødelegger livet sitt. Men OK. Dere er TVserie-folk, så dere elsker å se destruktive mennesker. Denne filmen er perfekt.

next three days, the

Det minste du kan gjøre for den du elsker, er å jailbreake henne. Elizabeth Banks og Russell Crowe.

Det finnes en del filmer som får deg til å forveksle følelses-områdene engasjement og uvelhet. I denne filmen blir Elizabeth Banks dømt for mord, og læreren Russell Crowe sitter tilbake med en fire år gammel sønn og en desperat mangel på virkelighetsfornemmelse. Etter at alle mektige myndigheter har stengt lukene og gått hjem for å overvåke FNs generalsekretær, begynner han å sysle med fluktplaner for å få kona ut av fengsel. I senga sitter den morløse, ulykkelige lille guttungen og leker med tinga sine mens pappa farer rundt blant narkovrak og bakgate-mordere for å skaffe hjelpemidler til flukt. Da han begynner å ta livet av folk, vil selv det siste gjenlevende medlemmet av Don Quijotes fanklubb anta at dette ikke kan gå bra. Det lille barnet kommer til å vokse opp hos Brian Dennehy, noe som til og med ville ha vært en tvilsom skjebne på åttitallet.

next three days, the 2

Hjerteskjærende: Ungen i denne filmen har det virkelig ikke godt.

Da blir du forklarlig uvel. Den fanatiske læreren virker som en ekkel fyr, et destruktivt menneske som ikke er i stand til å gi opp når man burde. Han kunne like gjerne vært mora til John Lennon. Handlingen blir gradvis uutholdelig spennende, det oppstår branner, biljakter og heseblesende korridorløping. Filmen er tett, følelsestung og vellaget, men den er også splitter pine gal, for den herjer rundt med hendelser som ikke kan føre til Kyss Meg I Solnedgangen uten at jomfru Maria viser seg på himmelen eller butterfly-Kutcher snur tida.

Russell Crowe gjør selvsagt et formidabelt, imponerende enmanns-show som den forunderlige læreren, og Elizabeth Banks har det springsteenske underbittet som gjør at du aldri i verden ville ha stolt på henne. Ikke om hun spilte Mor til Teresa eller Hillary Clinton ville du ha stolt på henne. Det gir rollen en betydningsfull dobbelthet. Rundt omkring finnes flinke folk som Liam Neeson og Daniel Stern. De bidrar til en troverdighet som handlingen mangler og er OK å se på. 2010.

Jeg er kjærlighet

NRK2 01.50

terning 3 liten Dette er altså det italienske dramaet der den rike manns kone kjeder seg så voldsomt at det går ut over knoppskytinga, men så treffer hun en annen mann som gjør at hun får lidenskapen tilbake. Med lidenskap er det sånn: Enten har du det, eller så har du det ikke. 2009.

American dreamz

NRK3 20.55

american dreamz

Nydelige roller: Dennis Quaid som president Bush og Hugh Grant som programleder.

terning 5 liten Satiren er den mest stivna av kunstgenrene. Egentlig driver et sosiolektisk korrekt utvalg av helt like alminnelighetsdyrkere gjøn med nøyaktig de samme tingene hele tida, og hvis noen forsøker en skarp sving, kommer Gahr Støre og beklager det.

«American Dreamz» utfordrer få. Komedien driver gjøn med «Idol», med selvopptatte tv-programledere, med president Bush, med presidentrådgivere – den er nesten som et slags korrespondansekurs i politisk korrekt humor. Man blir kvalifisert til jobb som spaltist i Dagbladet etter å ha sett den.

Hugh Grant spiller en seertall-avhengig programleder for et «Idol»-liknende tv-show, Dennis Quaid spiller den tungnemme presidenten som melder seg på som dommer i finalen – og Mandy Moore er hysterisk karriere-opptatt syngejente. Det er som å se smør surfe på smult.

Bare ett viktig poeng striker: Sjarmerende Sam Golzari spiller en irakisk terrorist som bruker deltakelse på tv til å selvmordsbombe presidenten. Det er faktisk verken satirisk eller morsomt, men funker som «American Pie»-regissøren Paul Weitz’ versjon av «Det våres for Hitler». Han har maktet det utrolige i 2006 å konstruere en satire som faktisk er så politisk ukorrekt at den burde vært sensurert bort i Danmark. Vittige arabere som går inn i forsamlinger med bomber teipa til brystet, funker like elendig som en tsunami-musikal ville gjort. Men OK. Jeg likte filmen, så litt moro må det ha vært.

Men skuespillerne bærer denne rare filmen. Hugh Grant med modningens stivhet i huden er en storarta kyniker og minner om Tony Blair. Nasjonalsang-ikonet Mandy Moore er en sjokkerende bra eplekinn-komiker, og Dennis Quaid spiller en tilbakelent og utlevert president Bush som man kan komme til å bli glad i. 2006.

Lykkelig gift

NRK3 23.35

terning 4 liten Merkelig ukjent krimdrama. «Married life» handler om at Chris Cooper er gift med Patricia Clarkson, og han planlegger å myrde henne, for han er utro og han orker ikke tanken på å plage henne med skilsmisse. Dette skjer på førtitallet. Det var det. 2007.

Murder at 1600

Norsk TV2 23.45

murder at 1600

Wesley Snipes og Diane Lane. Jeg savner Wesley Snipes.

terning 5 liten Noen gamle filmer ble laget for å få treeren på terningen til Dagbladet og VG, to stjerner hos Maltin, to stjerner hos Ebert og konstant utleie i alle videobutikker unntatt den på Blindern. Dette er en sånn. I Det Hvite Hus dør dame i samleie, og av en eller annen grunn har ikke Gene Hackman gjort det. Sikkerhetsfolka i Huset oppfører seg like arrogant mot Wesley Snipes som japanerne i «Rød sol», og også «Murder at 1600» er en slags verbalt underutvikla og helt illusorisk feiring av den siste makt-mandighet der den vandrer rundt i ovale kontorer og egentlig er avhengig av stemmene til enslige mødre og rappere. 1997.

Edward Saksehånd

TV2 Zebra 21.35

terning 5 liten «Edward Scissorhands» er en av Tim Burtons rareste eventyrfilmer. Den handler om en gutt med sakser til fingre og handler mest om hvordan han først blir utnyttet av hekke- og puddeleiere og deretter forfulgt av dem. Johnny Depp er fin i hovedrollen, men filmen mangler et slags poeng innenfor kuriositeten. 1990. 1 time, 40 minutter.

The believer

TV2 Zebra 23.40

believer, the

Ryan Gosling som jødisk nazist. Jaja.

terning 4 liten «The believer» er tjukka full av alle slags paradokser. En jødisk opprører blir skinhead-nazi, men er han det fordi jødene hater seg selv eller fordi han gjør opprør mot en allmektig Gud som uansett bare feirer sin egen storartethet? «The believer» blir bare et etnosentrisk stykke sentimental tungetale. Ryan Gosling, Summer Phoenix, Billy Zane, Theresa Russell. 2001.

The world is not enough

TVNorge 21.30

world is not enough, the

James Bond er ålreit bare han tar med seg kvinnene ut av de lumre hotellene sine. Pierce Brosnan og ei teit dame med pelsdyr.

terning 4 liten Pierce Brosnan er den gjenstanden i verden som likner mest på Roger Moore, hvis man ser bort fra liket av Maurice Chevalier og inngangsportalen til Madame Tussauds vokskabinett i London. Brosnans ubevegelighet har filosofisk intensitet, han ser ut som om han virkelig tenker på å holde maska.

Bond-filmen «The world is not enough» skjemmes av overflødighet. Historien er smålåten og sær som ei Søndag Søndag-forside. Sophie Marceau og Robert Carlyle opptrer på den litt frakobla måten, action-sekvensene er tjafsete, uinteressante, som om de ble til i en verksted-orientert Speculum-performance. 1999. 2 timer, 5 minutter.

Beverly Hills Purk

TVNorge 00.50

beverly hills purk

Den unge Eddie Muprhy.

terning 5 liten Den første filmen der Eddie Murphy spilte Detroit-politimannen Axel Foley i Los Angeles var frisk og frekk og svært underholdende. Judge Reinhold og John Ashton som stuereine Hollywood-etterforskere, Se etter Paul Reiser fra «Mad about you» langt nede på rollelista og Damon Wayans som Banana Man. Sylvester Stallone skulle egentlig ha spilt Foley. Det ville nok blitt en annen film. Bronson Pinchot hadde et slags mini-gjennombrudd i rollen som Serge, som han skapte så stilig at den ble skrevet fram og opp i filmen. Handlingen er satt sammen av fragmenter fra en bråte manuskripter – og når man ikke kom noen vei, improviserte Murphy. 1984.

Tilbake til fremtiden II

TV3 19.35

terning 5 liten Dette er oppfølgeren om professor Emmett Brown og Marty McFly på flukt i tida. Her havner de i en ikke alt for fjern fortid, der ting har utviklet seg ganske spesielt og Marty kan stå på flygende rullebrett. Denne filmen opererer med tre forskjellige virkelighetsplan og er egentlig bare forståelig for folk med hovedfag i fysikk, men underholdende er den. Michael J. Fox, Christopher Lloyd, Lea Thompson, Elizabeth Shue. 1 time, 47 minutter. 1989.

En fisk ved navn Wanda

TV3 21.30

fisk ved navn wanda, en 2

Michael Palin får en slags hjelp av Kevin Kline.

terning 5 liten Black is beautiful, het det før, og det stemmer antakelig ikke lenger. Åttitallets svarteste komedie er også den skjønneste. «En fisk ved navn Wanda» helligholder ikke en gang den mest grunnleggende menneskelige verdier, kjærligheten til dyr.

Filmens avvæpnende sjarme blir skapt av en selvfølgelig omgang med komedie-poengene som formidler henslengt, avslappet kynisme. En fiks, klassisk thriller-komedie krydres nærmest av vanvare med hårreisende humor: Små dame-hunder blir spist og knust, Michael Palins stamming blir utsatt for grovkornet karikering, Kevin Kline spiser gullfisk som tortur av akvarie-eieren og John Cleese involveres i sex med Jamie Lee Curtis. Alt sammen kommer kjapt og poengtert, drysset ut av et manus som er skrevet med ondskapens euforiserende overskudd. Det er så bra at det er nesten ikke til å tro.

At John Cleese og Michael Palin kan spille komedie er ingen overraskelse. Men at Jamie Lee Curtis får til å være så årvåkent til stede i de små variasjonene over den vamperollen som på en måte er komediens svingstang, det er flott. Og Kevin Kline: Hans rolle som intellektuelt tilbakestående, buddhistisk og Nietzsche-frelst voldsmann med sjalusi-problemer er en av de fem du kommer til å huske fra åttiåra, når det en gang skal mimres.

Jeg har ikke nevnt hva filmen handler om, for det er ikke så greit. Men det finnes ihvertfall et juvelran her, alle lurer alle og alle er lurere enn alle, inntil den hjerteløse filmen vandrer skamløst og selvfornøyd over i den spinkle, utroverdige romantikkens illusjonslandskap. Men vi kjøper den. 1988.

Notes on a scandal

TV3 23.25

notes on a scandal

Cate Blanchett med elskeren sin. Æresord.

terning 3 liten Egentlig er bare «Notes on a scandal» et by-eventyr om ei utkrøpen gammal heks og den sultne reven i kaninskogen. Men Judi Denchs barske barkansikt og Cate Blanchetts frostfjernende og kunsthistoriske profil gjør at du får følelsen av å se noe vesentlig.

Engelsk tradisjon er sånn: Det er skuespillerne du husker, og historien betyr mindre. Filmen er laget etter en roman, og romaner virker vanligvis litt gammelmodige, for de tar jo så lang tid å skrive. I denne treffer vi både den freudiansk skadde jomfru og den eksistensielt oppkåta hustru. Dench spiller velformulert og eldre-kynisk kvinnelig lærer – det er heksa. Blanchett stråler som halvgammel (37 år) ny kollega som plutselig og hinsides en hver sannsynlighet realiserer sitt sjabre seksual-ego ved å forføre en britisk 15-åring. Og tro meg: Britiske 15-åringer ser ikke mye ut som sexobjekter.

Etter hvert som forfatterinnen blir grepet av sine naive forestillinger om de ensomme jomfruers groteske erotiske mot, blir rollefiguren til Judi Dench et drastisk utøvende troll som på ubegripelig vis har gått seg vill i sitt eget eventyr. Dermed forlater filmen dramaet og blir en nesten-erotisk nesten-thriller.

Thriller-genren har helt spesielle privilegier i forhold til sannsynligheten. Dramaet må holde seg nøkternt til det troverdige og lider følgelig mye urett. Det er selvsagt fristende å skrive en fortelling der fantasien får så frie utløp som i «Notes on a scandal», men det skaper en egen form for oppgitt og irritert kjedsomhet som ingen flinke skuespillere kan kurere. 2006.

Terminator

Viasat4 22.00

terning 5 liten Helt unødvendig å si noen ting. Dette er en av Arnold Schwarzeneggers beste filmer, for her er han bare maskin i en science action-film som tar seg sjøl alvorlig. James Cameron regisserte i 1984. Handler om at en robot kommer fra en annen tidsalder for å drepe gutten som i framtida kan bli en opprørsleder. Linda Hamilton i stilig damerolle, Michael Biehn som helten. Brutal og hard, men vellaget og spennende. Alt dette vet dere. 1984.

Twister

Viasat4 00.20

twister

Jaaaa! Bill Paxton og Helen Hunt midt ute i den virvlende storm.

terning 5 liten Hvis jeg hadde skrevet om denne filmen i avisa, ville De Grønne ha klaget til Pressens Faglige Utvalg, for den later som om det fantes tornadoer før Al Gore forklarte dem. Men vi i nettbransjen lever utenfor folkeskikken.

Tornado-filmen «Twister» er for energofile. Det er sånne folk som stiller seg ved motorveien for å føle trailerne på nært hold, som lytter lystent når vaskemaskinen sentrifugerer, elsker piggdekk som spinner mot asfalt og syns at spener i fjøsvifta høres ut som en hekkans flott dag.

Det meste i Jan De Bonts forsøk på en moderne katastrofefilm utgjøres nemlig av heroisk overdreven energi. Helten i filmen er den brune tornadoen som herjer over Guds og menneskers fellesåkre med hensynsløshet fra helvete, vindtrommelen er en slags ånd av flaske som kaster våningshus og buskap på snertne kompassturer i himmelrommet og kan blåse seg sjøl opp til så mirakuløse dimensjoner at du får følelsen av at atombomba sitter i en potetkjeller og skammer seg svettende.

Sånt er underholdende. Meteorologi i glassbutikk er moro.

Det kjedelige er menneskene. Tolv minutter «Melrose Place» ville kjennes intuelt mettende i forhold til den pinlige pappbit-historien om at Bill Paxton er separert fra jeans-jenta Helen Hunt og skal skrive skilsmissepapirer i felten, mens han har med sin nye kjæreste Jami Gertz, som er like interessant som glasur.

Filmen bruker for mange tomme kalorier på å komme i gang, og de er en sann og ærlig lidelse. Man føler seg som en femåring som sitter lenka til barnesetet, og venter på at bilturen til Kongeparken skal begynne. Når først tornadoen er der, faller actionro over forsamlingen, og alt blir vel.

Bill Paxton kan aldri bli helt for de bortskjemte. Derfor anvender historien seg av råtøffe Helen Hunt. Hun kunne vært sysselperson på Svalbard, venstreving på fotball-landslaget og trekkhund for Monica Kristensen. Hesblesende effektiv, med en litt kantete stemme som minner om fingeren til Anja Andersen. Hun tenner allslags folk.

På den syvende dag skapte Gud datamaskinene for å få litt hjelp, og vi er etter hvert blitt så vant med computernes forbedringer av naturen at vi har sluttet å bli imponerte. Det som skjer i «Twister», er påpasselig større enn livet, og ser aldri sjenerende realistisk ut. 1996.

27 dresses

TV2 Film 21.00

27 dresses

Malin Akerman og Katherine Heigl i en hyggelig film for de uvoldelige.

terning 5 liten For helge-hyggere: Katherine Heigl er blitt voksen og flink nok på den behagelige 90 minutters måten. Det vil si at hun ikke ville holdt i 280 minutter miniserie som dronning den første Elizabeth, men er helt grei som bryllupsgroupie og brudepike.

«27 dresses» er en deilig liten film. Heigl organiserer brylluper for alle hun kjenner med den samme amatørfaglige lidenskap som når flinke naboer tilbyr seg å fikse BMW-en din bare for å ha sett en seks sylindra motor. Hun er forelska i sjefen Edward Burns, men Burns har samme hårfasong som Woody Allens mor og dessuten balsamert libido helt til Heigls modellsøster dukker opp og er blondere enn Eidsvåg-siv i drømme-åkeren. Hun spilles av Malin Akerman, som var skrekk-kjerring på bryllupsreise i «The heartbreak kid». Malin er ikke helt i orden her heller.

Snart kommer James Marsden inn i filmen som kjølig journalist. Han ser ut som en av disse mørkhåra mennene som blir fotografert av paparazzier når de har under-vannet-sex med milliardærers døtre i Karibien, men er en trivelig skuespiller.

Søstera stjeler Heigls ønskemann ved å late som om hun er vegetarianer og turistforeningsmedlem. I skuffelsen blir brudepikens hals enda tynnere, og hun kan spise lettsalat rett fra trærne. Men journalisten gir henne ikke opp, og fordi hun ser ut som ei sjenert ku i alle de 27 kjolene, liker også vi henne. Og det redder denne filmen. Vi liker folka og driter i historien. Man kan lære mye av denslags: De tilstrekkende jentene ser dumme ut i kjole. 2008.

Hearts of the west

TCM 21.00

terning 5 liten Jeff Bridges spiller en forfatter av billige western-bøker. Han drar til Hollywood for å prøve seg der, og ender som skuespiller i B-filmer. Ok film fra 1975. 1 time, 40 minutter.

The night of the iguana

TCM 22.45

night of the iguana, the

Ava Gardner og Richard Burton er svette sammen. I hvert fall han.

terning 5 liten Laget etter Tennessee Williams’ skuespill «Iguana-natten»: Richard Burton spiller den falne presten som jobber som reiseleder, Ava Gardner er enka som driver et forfallent meksikansk hotell, Deborah Kerr spiller middelaldrende, helgenaktig peppermø, Sue Lyon den forføreriske tenåring. John Huston regisserte dette i 1964, og selv om det fikk kjølig mottakelse da: Dette må da være moro nå. 1 time, 58 minutter. Svart hvitt.

Fredag 21.2. – Kul fredag, fin fredag

 

Michael Clayton

NRK3 21.25 og NRK1 02.20

terning 5 liten Dette er også en nostalgisk film, for den ble laga før miljøvern og kapitalisme-avsløringer ble banalisert bort, sånn at du ville føle deg som en mann i intellektuell grilldress om du engasjerte deg i at bøndenes drikkevann forgiftes. Det er sju år siden. Det fantes ikke sosiale medier, og engasjement virket ikke som en tallrik ting uten styring. Dette er virkelig en nostalgisk film.

michael clayton

George Clooney sammen med hestene. Stilige.

Når George Clooney medvirker, ser alt så dyrt og sivilisert ut at du får følelsen av å bli nedsenket i en reklame på CNN. Sånn er også denne ubevegelige platina-thrilleren.

Egentlig er «Michael Clayton» en repetert advokatvits: Har du hørt om advokaten som glemte å ta tran og fikk samvittighet? Han døde av det. Vitsen er ikke noe særlig, men det er filmen. Den uforlignelige alminnelighets-briten Tom Wilkinson spiller en advokat som det tilsynelatende har gått over fjorden med. Eller kanskje han bare oppdaget sin yrkes-rolle i kapitalismens undertrykkelses-system, og så rømte han til en innbilning.

Michael Clayton (George Clooney) er jurist og trøbbelfikser for et steinrikt advokatfirma, og han er også bestevennen til Wilkinson, som har oppdaget at fabrikken han skal forsvare, faktisk forgifta bøndenes drikkevann. Tilda Swinton spiller (uvanlig for henne) ei Vanessa-beige karrieredame som akkurat har overtatt ansvaret for at ingenting skjer med noe i firmaet, og nærmest ved en eksistensiell akselerasjon eller ekstremt svettetokt bestiller dama et mord. Eller to.

michael clayton swinton

Tilda Swinton: Kynismens ansikt.

Det er så vakkert gjort. George Clooney har det følsomme fjeset sitt på, og det er ikke mange som kan se så engasjerte ut som George i denne filmen; ansiktet hans ligger nærmere hjertet enn både 1. juledag og morgenen etter at man mistet dyden til Mrs. Robinson. Filmen beveger ham rundt i en summende, monotonistisk skjebnekarusell der korpiene snakker kvitskjorte-snakk og nevner milliarder. Det er unaturlig sivilisert og samtidig belemret med anspent menneskelighet. Langsomt, som ved en arbeidsulykke, konstruerer regissøren fram en ålreit thriller.

La meg si det sånn: Dette er kanskje ikke den filmen du vil se hvis du har jobba 23 timer overtid i kyllingklekkeriet etter jordbærplukkinga. Men de uthvilte og opplagte kan få det flott i to timer. 2007.

Jeg er kjærlighet

NRK2 22.25

terning 4 liten Dette italienske dramaet har jeg ikke sett, og jeg tror ikke dere burde se det heller, for handlingen virker ganske teit. Tilda Swinton spiller kona til en rik mann i Milanos overklasse, og der føler man tomhet, tomhet. Men en dag vekkes lidenskapen i henne til live igjen. 2009.

Cop out

Norsk TV2 24.00

Cop Out

Tracy Morgan og Bruce Willis med dame i bilen.

terning 2 liten Noen har laget en mann av Whoopi Goldberg og kalt ham Tracy. Han ser ut som en mislykka trolldeig-versjon av Eddie Murphy og snakker som Chris Rock med halsbetennelse, og han er omtrent like morsom som synet av en drolt i døpefonten.

For mange år siden trodde folk at Kevin Smith var en kul regissør, for han laget filmer der togangs-tapere i svart hvitt snakket naiv-vulgært storbysnakk på Kvadrat. Så gjorde han «Jersey girl» som var antenneløs og pinlig. Etter det regisserte han «Zack and Miri make a porno», som var ille tilredt humor. Fordi jeg har lengta etter en skikkelig parhest-komedie siden «Stake out» forsøkte jeg å like den siste filmen hans så intenst at jeg tvang fram simulert brystlatter som kan være usunt for bronkiene og forårsaker at du ikke får lov til å abonnere på Morgenbladet. Det nytta ikke. «Cop out» er en etnisk forurensa drittfilm, og Bruce Willis er dette årets tristeste banalitetsoffer. Før det så jeg ham som øglete rektor i «Assassination of a high school president», og det var ikke akkurat noe du ville ha vist til John McClane for å få ham i bedre humør.

I denne filmen spiller Willis politimann og far til ei tolv år gammel jente som antakelig skal gifte seg med den irske fetteren sin siden familien heter Monroe. For å ta rotta på ekskonas nye rike mann skal han forsøke å skaffe 50.000 dollar til jentungens bryllup, og egentlig kunne han like gjerne fått i oppdrag å rydde opp etter BP i Mexico-gulfen.

Tracy Morgan spiller den sterkt tilbakestående partneren hans, og så skal han selge et eldgammelt baseballkort (ikke spør), men det blir stjålet av taktjuv-duden Seann William Scott og så er det i gang.

«Cop out» er en etnisk inflasjon der alle figurene snakker som klovnene på et Ku Klux Klan-julebord og hvor Scott blant annet viser med tunga hvordan det ser ut når avføring har kommet nesten ut av rompehullet.

Kevin Smith forsøker nå å tjene penger på et filmpublikum som er så primitivt at det kan skrelle bananer med tærne, og han er ganske deprimerende. 2010.

Tapperhet i strid

Norsk TV2 03.00

tapperhet in strid

Meg Ryan. Søt i speideruniform.

terning 3 liten Denzel Washington som hundøyd militæretterforsker med tung samvittighet passerer meg på like stor avstand som en blokkfløytespilt Souza-marsj fra naboens badevindu. «Courage under fire» bærer det napoleonske militære alvor som en byrde. Washington spiller en offiser som tabber seg i Golfkrigen. Han lider. Oioioi. Han drikker. Oioioi. Han snakker ikke med kona si. Oioioi. Han flytter heimefra. Oioioi. Han drikker mer. Oioioi. Og på toppen av det hele må han etterforske hvorvidt den lille helikopterflygeren Meg Ryan skal få tapperhetsmedalje.

Dermed oppstår det en slags «Mytteriet på Caine»-historie som bare ville være interessant dersom intensiteten, vanviddet i selve mytteri-situasjonen blir formidlet. Sånn er det ikke her. 1996. 1 time, 55 minutter.

Fantastic Four – Rise of the Silver Surfer

TV2 Zebra 21.30

fantastic four and the silver surfer

Jessica Alba møter den sølviske sørferen.

terning 4 liten Den andre Fantastiske Fire-filmen veksler uelegant mellom såpeopera-søl og ålreit science action, og hvis du enten er den teiteste jenta i klassen eller den eneste gutten som aldri har fulgt henne hjem – da er antakelig dette filmen.

Eneren flørtet også med frue-segmentet i den globale underholdnings-katastrofen, men om ikke hukommelsen min svikter på dette vesentlige memorasjonsområdet, var den filmen kjedeligere. I filmen om sølvfat-surferens reisning truer en inter-galaktisk klimakatastrofe på størrelse med juli i Møllebukta. Det viser seg at den er menneskeskapt. Eller vesentlig laget. For sølvmannen på sklibrettet fører vondt til jorden, og det verste han utretter, er et endeløst bryllupsforsøk med trikot-tanta Jessica Alba og den merkelig middelaldrende 34-åringen Ioan Gruffud, uttales Griffith med lam tungespiss.

Vi har alle sett komedier før der professoren aldri helt fikk gifta seg, og de ekstremt innsiktsfulle vil huske at Fred MacMurray var «The absentminded professor» i 1961, og han oppdaget gummien, men uteble hyppig fra bryllupet sitt. Gruffudd finner opp en Petter Smart-snedig energisuger, og han tar med seg Gameboy-en sin i smokingen, noe som gjør Alba ergerlig. Tenke på verdens skjebne når han skal gifte seg med henne!

Spesialeffektene er ålreit. Filmen forflytter seg generøst fra New York til Grønland, til London, til Sibir – som for øvrig er blitt det nye hovedkvarteret for Natos Nordkommando på grunn av det fine været. Da den grådige Univers-tåka kommer sigende som minnene om fire ukers sommerferie, kan man like fullt kjenne den herlige kilinga i hjernebarken som bare følger med fotofjong science fiction. 2007.

Up in the air

TVNorge 21.00

up in the air

George Clooney og Vera Farmiga, ikke egentlig kjærester.

terning 2 liten Dette er den kjedeligste filmen tilk George Clooney. enter er privilegerte. Hvis en mann sier at han liker Pamela Anderson, blir han ikke bedt i utdrikningslag på UiS en gang. Men ei dame kan ustraffa si at hun elsker George Clooney, sjøl om fyren både har mindre mimikk og mindre bryster enn Pamela Anderson.

Det er noe feil med nåtids-konseptet film. En mann på kino skal komme ridende inn i småbyen Tuxedo og skyte kvegeiere mens han tenker på nabodattera Susanna som han elsker over alt i verden. Han skal krype hostende ut av sitt aller beste skinn av bare ulidelig lidenskap og spre roser og verselinjer i rennesteinen. Han skal ha musketer-hatt og edelt sinn og han skal ikke feie over flyvertinner, men urettferdigheter.

«Up in the air» er en uformelig film med en sentimentalitet av den sorten som gjør at folk griner ved tanken på at det kan ha vært en hund i Sachsenhausen. Clooney er ansatt for å si opp folk ansikt til ansikt. I 322 dager i året reiser han over hele USA for å gi ulykkelige mennesker sparken. Men poenget med filmen er ikke at noen burde ta ham ut på herredassen og slå ham i hjel med knudrete stokk. Poenget er at det blir leit for ham da ei tynnrøysta, psykologi-utdanna korpiekylling innfører effektivitet i hans eget selskap: Herfra skal de si opp ved webcam.

Clooney er av den gamle, hederlige sorten som ikke-føler ting ansikt til ansikt, så han er indignert. Den forkomne næringslivsdokka må følge ham rundt omkring for å lære hva menneskelighet skal brukes til: Si opp folk med de rette setningene.

Det blir mer synd på mr C. Han treffer ei heftig-reisende dame av den sorten som skryter av flytoalett-sex med mjuk-mekanisk telefonventer-stemme, så du ett øyeblikk tror at hun er en Jack Nicholson-transvestitt. Dermed blir den antakelig mer enn 50 år gamle ferkeren følelsesmessig for første gang i sitt liv, og det er ikke satirisk eller patetisk eller rett og slett magevendende. Nei, det er søtt og sørgelig.

Å, hvorfor har ikke jeg familie sånn som alle de andre. Å, hvor ensomt det er å fly rundt og ødelegge andre menneskers liv så de hopper fra bruer og styrter ned i desperasjon. Lonely at the top.

Noen mennesker fortjener å bli ulykkelige. Ferdig med det. 2009.

Grease

FEM 21.00

terning 5 liten Klassiker fra 1978 med John Travolta og Olivia Newton-John. Randal Kleisers «Grease» regnes allerede som kultfilm til og med blant ungdom som ikke var påtenkt i femtiåra. Filmen er basert på en populær Broadway-musical og skildrer på festlig vis det sære rockelivet blant unge i 1950-åra. 1978. 1 time, 50 minutter.

Tilbake til fremtiden

TV3 21.30

tilbake til fremtiden thompson

Urovekkende mor. Lea Thompson vil ta buksene av McFly.

terning 5 liten Her er filmen som gjorde 1985 til et spesielt år. Fra før av hadde de fantasifulle kronologi-fiendene H.G. Wells’ tidsmaskin, men den var egentlig litt humørløs. Med «Tilbake til fremtiden» kom de virkelig infløkte tidsparadoksene inn i livene til enkle mennesker med stor humor, slik Kafka hadde forvirret tidligere generasjoner.

I den første filmen reiser Marty McFly til fortiden, og det er ganske trygt, siden fortiden ikke forandrer seg. I hvert fall bør den ikke det. Dessuten gjør han det med den hyperaktive hjelpen til vitenskapsmannen Christopher Lloyd, som spiller Dr. Emmet Brown.

Han var en av de siste forskere. Han fant faktisk opp noe, i stedet for å ringe rundt og spørre folk hva de syns om blåbær. Med Dr. Browns lyn-fyrte DeLorean reiste McFly til sine foreldres ungdom og bidro på et litt tvilsomt vis til sin egen befruktning. Dessuten forsøker den kommende mora hans å forføre ham.

Lea Thompson ble et vakkert minne for mange unge menn med forstyrra sexliv.

Handlingen gjentas for de som er yngre enn førti år: Michael J. Fox spiller en rockeinteressert ungdom som kjenner en gal professor så godt at han blir med mannen på tidsreise til fortida da foreldrene var unge, og sånn forandrer han livet til alle. Michael J. Fox var egentlig bundet opp i TV-serien «Family ties», og fire uker av filmen ble først laget med Eric Stoltz i hovedrollen. Det gikk ikke. De måtte ha The Fox. Christopher Lloyd er det man i hipsterkretser kaller episk som dr. Emmett Brown, Lea Thompson er en skjønn mor og kjæreste, Crispin Clover en pinefullt patetisk farsfigur, og noen spesialister vil kjenne igjen Billy Zane nede på rollelista som Match.

Sjefen for Universal Studio ville kalle filmen for «Spaceman from Pluto» fordi han mislikte ordet «future». Produsent Spielberg sendte ham et memo der han takket for studiosjefens spøkefulle memo og fortalte at alle fikk en god latter. Sid Sheinberg turde aldri innrømme at det ikke var en spøk. Så mye for sjefer. 1985.

Kompanjongen og jeg

TV3 01.25

terning 4 liten Tilhengere av flinke schäfere vil antakelig like denne filmen, og beundrere av James Belushis litt enkle harry-sjarm vil antakelig også akseptere at han er menneskets beste venn. Både hund og mann er litt sprø. Dride’ i alt! «K-9» er fra 1989.

Den siste actionhelten

Viasat4 22.00

last action hero2, the

Arnold Schwarzenegger lukker øynene i tilfelle det smeller.

terning 5 liten «The last action hero» ble ikke regnet som en suksess da den kom, men filmen har en del hyggelige kvaliteter som egentlig gjør den til en barnefilm med litt for voldelige scener her og der. I «The last action hero» dumper en kinovant guttunge over i filmens verden som assistent for aksjonshelten Jack Slater (Arnold Schwarzenegger). Han bringer forvirring inn i det enkle lykkelandet, der man like selvfølgelig omgir seg med tegnefilm-purker som en digitalisering av Humphrey Bogart, ved å forsøke å tilføre fiksjonen viten om at den er en fiksjon (egentlig en teologisk metafor som kan anvendes på så mye). Det går selvsagt ikke an. På samme måte som Jack Slaters tegneserie-enkle underholdningsvold ikke funker når han detter inn i vår virkelighet. 1993.

På tur med Miss Daisy

TV2 Film 19.10

terning 4 liten «Driving Miss Daisy» er ikke akkurat så forferdelig spennende at det gjør noe, men det litt stillestående komedie-dramaet ble ganske populært. Jessica Tandy spiller en gammel jødisk kvinne og Morgan Freeman er den svarte sjåføren hennes, det er Sørstatene gjennom vekslende tider. Bruce Beresford regisserte i 1989. 1 time, 39 minutter.

Maybe baby

TV2 Film 21.00

terning 3 liten Joely Richardson og Matthew MacFadyen i en av de mange komediene om par som forsøker å få til et barn. Og så bestemmer han seg for å skrive en komedie om et par som forsøker å fåp barn, men dama blir sint. Britisk. 2000.

Cleaner

TV2 Film 22.55

cleaner

Samuel L. Jackson rydder og vasker som menn pleier.

terning 4 liten Dette er en kul film (lenge), men det er ikke en god film (etter en stund) – og derfor vil du absolutt se den.

Samuel L. Jackson spiller faktisk en som vasker vekk blodet etter mord, selvmord og ganske vanlige hjemmeulykker. En dag får han jobben i en rikmannsbolig, og det stemningsskapende, frigjørende er at vi får følge en fagkyndig rensemanns nesten religiøse omgang med redskaper og kjemikalier. Etter en stund er den harryhvite skinnsofaen rein som en selunge.

Så dukker problemet opp: Eva Mendes spiller hustru i huset med et ufølsomt steinbitfjes som antakelig ble laga for å bistå jernbindere. Hun har aldri hørt om blodpølen. Så melder eks-purken Samuels gamle bestevenn og partner Ed Harris opp på telefonen og er plutselig til stede. Så etterforsker grinebiteren Luiz Guzman forsvinningen til Evas ektemake, og det kan se ut som om skitne politifolk sølte til sofaen med ham.

Hva gjør Jiffernes Jackson? Han forsøker å holde seg lavt i terrenget samtidig som han gjør alt mulig for å syns. Filmen tar seg litt ned når han vil være en anonym alenepappa som nesten snakker ut med dattera si. Den tar seg nesten opp når han møter Mendes i kirkebenken og utveksler informasjon.

Eksfinnen Renny Harlin er blitt en korthåra og speiderblid femtiåring siden han laget «Die hard 2» og «Cliffhanger», men han har fremdeles det nostalgi-kule håndlaget fra musikkvideoenes storhetstid. Han nærfotograferer, initierer kjapp og trivialkunstnerisk klipping, antyder behagelig fjernhet ved mild og gjenkjennelig bildestilisering. Når jeg ser sånt, synger aha i bakgrunnen.

Problemet er at historien verken henger på greip eller spade. Oppklaringen kommer dettende like overraskende som skit fra mett måke, og så ble det bare tull. 2007.

Judgment day

Showtime 17.55

terning 4 liten Ice-T, Suzy Amis, Coolio og Mario van Peebles i en science action som ble laget direkte for video. En komet kan komme til å treffe Jorden, men van Peebles finner en måte å unngå det, og endringsagentene Ice-T og Amis drar av gårde for å forandre historien. 1999. 1 time, 30 minutter.

Tristan & Isolde

Showtime 22.30

tristan og isolde

Sophia Myles og James Franco, søte og rolige.

terning 4 liten «Tristan & Isolde» er en normal historisk kjærlighetsfilm der unge menn er vakre som italienske frisører. Fantastiske fjell kneler som segne amazoner og bader sitt grønne hår i småvannene. Irskekongen ruler over det uforente England, der stammer av angler og sakser og jyder småkonger ufint inntil Rufus Sewell skal samle dem under sitt våte influensablikk.

Isolde er datter av irskekongen, og Tristan er nevø av den kommende britekongen. Da dama tvangsgiftes med tristingens onkel, oppstår mye motlysfotografering, for de to unge har allerede møtt hverandre i rustikk fiskerhytte og elsker seg for livet.

Ulempen ved denne filmen er at Tristan og Isolde i grunnen bare forsumper tilværelsen med under-brua-utroskap. Sympatien ligger hele tida hos den hustru-begeistra kongen, særlig fordi James Franco i tittelrollen ser for selvopptatt ut – en bærer av mekanisk gigolo-kulde. Dama er mild og sart og burde ikke ha beita fritt – man skal være hardfør for å leve med synd. Begge de elskende mangler lidenskapenes magi og galskap. Forelska folk er behandlingstrengende og burde ha sin egen krok på apoteket. Det var mer fart på Lancelot og Lady Guinevere.

Men filmen er uvanlig vakker og behagelig. 2006.

The wild bunch

TCM 21.00

wild bunch

Den ville gjengen var ganske tøffe bønder på sekstitallet. Men de hadde aldri overlevd i Senterpartiet.

terning 5 liten «The wild bunch» fra 1969 er en film representerer et slags definitivt gjennombrudd for en hardere voldsgenre i western og gjorde regissøren Sam Peckinpah til et stort navn. William Holden og Ernest Borgnine har hovedrollene, og spiller aldrende gjengmedlemmer som i 1913 er blitt gamle og skal foreta et siste sprell. Glimrende laget. 2 timer, 14 minutter.

The haunting

TCM 23.25

terning 5 liten «The haunting» fra 1963 er en stilig svart hvitt skrekkfilm om en gruppe som flytter inn i et gammel New England-hus for å undersøke om det spøker der. Julie Harris, Russ Tamblyn og Claire Bloom på rollelista. Spilt inn i England. 1 time, 52 minutter.

Torsdag 20.2. A hit before your mother was born

 

Beverly Hills Purk

Max 21.30

terning 5 liten En skikkelig nostalgi-trip tilbake til den gang Eddie Murphy var ung, frisk og lovende. Han slo egentlig gjennom i komedien «Rollebyttet», men «Beverly Hills cop» ble en slags suksess-sensasjon der Murphy overspilte genialt rollen som afro-amerikansk rappkjeft-klisjé hos de hvite silkisene. På det tidspunktet var Murphy sjøl blitt en slags hvit silkis.

beverly hills purk

Eddie Murphy var ung og påfallende oppfinnsom.

Dette er en risikabel film. Jeg er ikke sikker på om den har tålt 30 års lagring. Men det kan være verd forsøket.

Jeg fant den gamle anmeldelsen min i Aftenblad-arkivet og tenkte jeg skulle sitere fra den. Det var ingen ting å sitere der. Dette var 1984, og jeg hadde ikke egentlig oppdaget bokstavene ennå. Det mest forvirrende ved å være voksen er at man kan risikere å finne ut at man faktisk var en nokså fantasiløs ungdom.  

Den første filmen der Eddie Murphy spilte Detroit-politimannen Axel Foley i Los Angeles var i hvert fall den gang passe frekk og svært underholdende. Judge Reinhold og John Ashton var nydelig stuereine Hollywood-etterforskere. Se etter Paul Reiser fra «Mad about you» langt nede på rollelista og Damon Wayans som Banana Man. Sylvester Stallone skulle egentlig ha spilt Foley. Det ville nok blitt en annen film. Bronson Pinchot hadde et slags mini-gjennombrudd i rollen som Serge, som han skapte så stilig at den ble skrevet fram og opp i filmen. Handlingen er satt sammen av fragmenter fra en bråte manuskripter – og når man ikke kom noen vei, improviserte Murphy. Han var en intelligent mann før han begynte å spille i amerikanske familiefilmer. 1984. 1 time, 45 minutter.

Hamilton – I nasjonens interesse 1 og 2

TV2 Film 21.00

hamilton - i nasjonens interesse

Mikael Persbrandt, mannen som ble ødelagt av Sverige.

terning 3 liten Omtalen gjelder egentlig kinoversjonen av denne miniserien for TV, men det er samme greia.

Det finnes en generasjon svenske velmenere som med imponerende trofasthet forsøker å frelse verden. Derfor lager de plagsom plakatkunst. Jan Guillou er en av dem.

Guillous pysete, politiske furuhylle-thriller ødelegger Mikael Persbrandts skulpturelt vellykka Hamilton-skikkelse. Det gjør også den kvinnelige regissøren. Forfatteren forsøker å gjøre den kule agent-helten til et redskap for Afrikas og alle tilstøtende fenomeners evige rettferdighet, og Kathrine Winfeld får det for seg at han er et følsomt menneske. Begge deler er katastrofalt feil. Hvis vi vil ha politisk følsomhet, ser vi filmer med Susan Sarandon.

Nå skal jeg fortelle om gjensidig smitte. Hvis du har aids og jeg har salmonella, ødelegger vi ganske effektivt for hverandre. Når action-scenene i flere tilfeller ser ut som rumensk Dolph Lundgren-realisme, virker det politiske budskapet banalt. Hvis politikken er så overveldende at du føler at du havna ved siden av en marxistisk Amnesty-gubbe på toget, da ser du at actionscenene egentlig ikke er politisk korrekte nok for et velpleid sosialdemokrati.

Jeg må få lov til å si én ting til: Hamilton omsider elsker Miss Helse Sverige og sover i leilighetenes hennes da hun kommer hjem og vekker ham. Den dramatiske scenen som følger, er noe av det vittigste jeg har sett. Den har «Mannen med den nakne pistol»-kvalitet.

Mikael Persbrandt er selvsagt en drøm av en svensk agent. Korthåra som Usbekistans ørken og høybrysta som nystelt Oscar-feirerske. Winfeld får ham riktignok til å snakke med fredagsmjuk trusesnik-stemme, men han er en Gunvald. Egentlig burde vi kalle ham Gunvald.

Hamilton skal forsøke å få en avhoppa renegat fra det private næringslivets terror-hær til Sverige uten at CIA og den svenske utenriksministeren får tak i ham, og til det får Gunvald hjelp av tililende PLO-dame. Pernilla August er blitt statsminister i estellenes land med en sorg som gjør at du egentlig unner henne barmhjertigetsdrapet som kanskje venter i den bombelagte brua. 2012.

To helskrudde agenter

TV2 Film 23.05

terning 3 liten Enzo Barboni laget denne enkle komedien der Terence Hill og Bud Spencer er agenter, og det var det. 1983.

Ground control – Ute av kontroll

Showtime 17.50

ground control

Robert Sean Leonard til venstre og Kiefer Sutherland – med strikkevest! – til høyre leder flyene.

terning 5 liten Husflid-enkle TV-dramaer kan faktisk være ganske underholdende fordi de har så lavt ambisjonsnivå. «Ground control» er et «hva gjør du nå»-drama som for det meste består i at flygelederne i Phoenix leser tall, fordi de skal forsøke å dirigere ned et slags bingobrett av fly under ytre påvirkning av utenomsnakk, uvær og tekniske sammenbrudd av typen måke i parabolen. Kiefer Sutherland er den skjebneskadde stakkaren som dirigerte et fly som styrtet i Chicago, og egentlig vil han ikke mer. Men under påvirkning av dårlig vett lar han seg likevel overtale, og siden oppstår det ingen forstyrrende overraskelser. 1998.

Bomb the system

Showtime 21.00

bombthesystem

Mark Webber til høyre. The system til venstre.

terning 4 liten Dette er et amerikansk drama om graffiti-kunst og byen der alt startet. Handler om Blest, en ung mann uten spesiell ærgjerrighet som starter kunstkrig mot New York City ved å spre meldinger over hele byen og bli forfulgt av politiets anti-vandalisme-avdeling og bli en skikkelig lovløs med sprayboks. Mark Webber i hovedrollen. Han spiller Stephen Stills i «Scott Pilgrim vs The world».

Big city blues

Showtime 23.30

terning 4 liten Denne filmen har ikke veldig godt rykte, men den er fra 1997, som hadde en spesielt varm sommer, og den er med Burt Reynolds og William Forsythe. De to spiller leiemordere som treffer en ung prostituert i en spesiell storbynatt da skjebner krysser hverandres stier og allslags.

Tiptoes

Silver 18.00

tiptoes

Matthew McConaughey, Kate Beckinsale og noe som likner Gary Oldman med briller.

terning 2 liten Matthew McConaughey spiller i det som kanskje var det årets eller tiårets verste film. McC og Kate Beckinsale er gledesløst sammen. Hun er malerinne, og derfor går hun i luer som ville gjort Pia Myrvold forlegen. Da Beckinsale blir gravid, røper McC omsider at han har en tvillingbror som er dverg og to foreldre som er dverger og derfor kommer antakelig alle hans avkom til å bli veksthemma mennesker.

Hva som skjer etter det, kan egentlig ikke beskrives uten en omfattende bruk av fordommer. 2003.

The aura

Silver 20.00

aura, the

Ricardo Darin i den relative villmark med gevær.

terning 4 liten Argentinsk-fransk-spansk krim fra 2005. En stillferdig utstopper med epileptiske anfall blir besatt av tanken på den perfekte forbrytelse. Han mener at etterforskere er dumme og at han sjøl er briljant, og da han blir bedt med på jakt, får han sjansen til å bevise hvor flink han er. Ricardo Darin har hovedrollen i Fabian Bielinskys film.

The outfit

TCM 21.00

terning 5 liten For de som liker syttitallsfilm. Dette er et gangsterdrama der Robert Duvall skal røske opp i den organisasjonen som myrdet bror hans. På rollelista eller Karen Black, Joe Don Baker, Robert Ryan, Jane Greer, Joanna Cassidy. Etter en roman av Donald E. Westlake. 1974. 1 time, 43 minutter.

Sweet bird of youth

TCM 22.40

sweet bird of youth

Geraldine Page og Paul Newman spiller Tennessee Williams.

terning 5 liten Glimrende Tennessee Williams-filmatisering fra 1962, der Paul Newman spiller mannen som kommer hjem til sørstatsbyen med den tidligere filmstjerna Geraldine Page og kommer i trøbbel med de lokale. Richard Brooks skrev manus og regisserte. Ed Begley (ikke junior) fikk Oscar for beste birolle. 2 timer.

/ap

Onsdag 19.2. De Niro mot de gale europeerne

 

Femten minutter

NRK3 00.35

terning 4 liten Dette verken en sympatisk eller veldig god film, men den funker som underholdning.

Det skyldes først og fremst overraskelsen Edward Burns. Han kommer fra Sundance-miljøets pysebinge, der han har gått rundt og sutra som overmoden 30-åring i halv-kunstneriske oppvekstfilmer i egen regi. Bra filmer, for øvrig. Men en ukarismatisk mann.

15 minutter

Edward Burns og Robert De Niro må bevege seg utendørs.

Dette var gjennombruddet hans som actionhelt. Edward spiller brannetterforsker med en slags storbyhvit caramba-skjorte og sideburns (ok, vits). Han treffer kjendispurken Robert De Niro i ruinene etter mord og brann, og før noen vet ordet av det, er de tvinna midtfingre og Elmer pluss Daffy, det er sant. Sammen leter de etter årtiets mest uinteressante smådjevler.

Ikke en gang i 15 minutter er østeuropeere og bøhmere severdige filmskurker.

15 minutter2

Øst-europeer med gissel. Han vil bli regissør.

Karen Roden og Oleg Taktarov er ufyselige som andre folks skitne undertøy. Allerede ved passkontrollen i New York oser de av en slags Untermensch-romantisk gru som ville fått nazistiske type-teoretikere til å jodle av begeistring. I alt for lange minutter får vi følge dem.

Den ene stønner og hoster astmatisk mens han myrder folk sånn at blodgraps flyr. Den andre jamrer om at «jeg væra i Amerika og stor filmregissør» så man skulle tro tunga hadde kommet inn i en rundkjøring.

Husverten spiller «Kalinka», som antakelig er den eneste russiske sangen amerikanere ville kjenne igjen.

Det er alltid lov å reise seg og rope: «Ja, vi har skjønt det nå». Dessuten er reaksjonen mentalhygienisk korrekt.

De to gjestene oppdager på amerikansk TV at forbrytere kan bli rike på bok- og filmrettigheter i USA når de omsider er frifunnet for sinnssykdom og siden erklært friske. Filmen handler om hvordan de blodtørstige europeerne planlegger å myrde en kjendis for siden å bli rike på TV-berømmelsen. Kelsey «Frasier» Grammer spiller den kyniske programverten som slipper elendigheta til. Han er bra. Han holder til cirka syv minutters underholdning.

Mot slutten har filmen samlet så mange hat-nevroser at den må ha utløsning. De gjenlevende aktørene samles foran politihuset, som om de venta på at Poirot skulle forelese, og så tas det onde liv med verdens beste samvittighet. 2001.

Paperback hero

TV2 Film 17.10

Paperback hero

Hugh Jackman hos de enkle folka.

terning 4 liten Denne ukjente australske filmen vil dere faktisk se. Grunnen er Hugh Jackman, som spiller en tøff roadtrain-driver som faktisk driver og skriver romantiske Narvesen-bøker som ingen skal vite om. Han velger å bruke navnet til sin venn Ruby Vale, men da forleggersken kjem fra storbyen for å undertegne diger bok-deal, da må også Vale involveres. Og nå trøbler det seg til. Ruby skal gifte seg med Jackmans venn, og Jackman er blitt forelska i Vale og den kommende brudgommen blir forbanna. Uimotståelig ostete. 1999.

Rat race

TV2 Film 18.55

rat race

Cuba Gooding jr havner sammen med Lucille Ball-etterlikninger.

terning 5 liten «Rat race» er en del av svaret på det spørsmålet dere hadde tenkt å stille, men aldri fikk tid til. Svaret er: Her er den. Verdensmesterskapet i overdrivelser. Filmen som skulle gjenskape den naive myldrekomikken fra uhyrlige Harry-ting som «The Cannonball Race». Kan du huske hvor blide folk var før? Denne filmen er spesiallaga for Norge. Den er uten hemninger, den er ikke ond eller vulgær, og den inneholder en bråte sjuk bilkjøring og flyvende kuer og mye solskinn. Dette er filmen der Griegs «Dovregubbens hall» akkompagnerer truck som kolliderer ned flyplassradar i femten meters høyde! Dette er filmen der Cuba Gooding jr. kjører bussen til 30 Lucille Ball-kopier. Dette er filmen der Rowan Atkinson blir tatt på fersken med handa i buksa på en bebi.

John Cleese og en armanisert gjeng andre rikinger vedder om hvem av tilfeldig utvalgte forbipasserende som får tak i 2 millioner dollar i New Mexico. 2001.

Frihetens regn

TV2 Film 21.00

frihetens regn

Tim Robbins og Morgan Freeman redempterer, men det regner ikke.

terning 3 liten Hva er det som går av amerikanere? Hvorfor har de henfalt kritikkløst til filmer som er pretensiøst prisverdige, senilt sentimentale, orgastisk overtydelige, tårefylt tåpelige, usjarmerende urimelige, katarsisk klisjèfylte og smakløst småpratende som om de skulle være laget som pedagogiske spesialskoleprosjekter for analfabetiske læringsvegrere? Først «Forrest Gump», så den forferdelige skog-sviska «Nell» og nå Oscar-nominerte «The Shawshank redemption», en film som lever av og på pompøst drittpreik i mer enn to timer uten annet enn bleike etterlikninger av voksenpoeng.

Stephen King er av og til en god snekrer av skrekk-historier. Som menneskeskildrer blir han grumsete og grunn som grøftevatn. Det virker sannsynlig at regissør og manusforfatter Frank Darabont har fulgt historien hans nokså slavisk, for «Frihetens regn» er fortalt med en utsøkt naivitet som oppstår når velmenende, men visjonsløse folkeopplysere setter seg til og gjengir ukeblad-selvfølgeligheter som om de skulle være fabler. Tim Robbins spiller en bankdirektør som blir fengslet for mordet på kona og elskeren hennes (oisann). Antakelig fordi han er bankdirektør og ikke et vanlig menneske gjør han fengselsoppholdet til noe helt annerledes. Han er stille og verdig, lager små steinfigurer, introduserer opera, utvider biblioteket, lærer fanger å lese, skriver selvangivelser, sånn at det brutale fengselet etter tjue år fortoner seg som en sommerleir for litt moderne KrFere. Alle de onde blir straffet: Den anlednings-homofile voldtektsforbryter, den onde fangevokter, den griske og sadistiske fengselsdirektør. Alle de gode blir belønnet, unntatt stakkaren som forfatteren har utpekt som offer for sin belæring om håpløsheten utenfor fengselsmurene. Lassie mangler.

Tim Robbins spiller egentlig ganske godt, men filmen er et uferdig forsøk på å få til et moderne eventyr, og figuren hans lider under at den ikke har noen verdi eller dybde utover at den blir utsatt for en dypt deprimerende beundring. Morgan Freeman kunne egentlig like godt ha kjørt Miss Daisy resten av livet, for han er evig dømt til å spille klok, varm og nesegrust underdanig Onkel Tom-neger for flinke kvitinger.

«The Shawshank redemption» kan virke forførende snill. Men vær skeptisk når noen forsøker å kald-hore med sjela di. 1994.

Heart of a storm

TV2 Film 21.00

terning 4 liten Amerikansk thriller fra 2004 der familie blir gisler for rømte fanger, og så kommer orkanen. Melissa Gilbert antyder at dette er laget for TV.

The scent

Showtime 21.00 og 00.55

terning 4 liten Sør-koreanske filmer har jeg gode erfaringer med, så denne komedie-thrilleren fra 2012 ville jeg ha sett hvis jeg var dere. Handler om en politimann som er uforsiktig nok til å jobbe som privatdetektiv på fritida. Ei dame ber ham fotografere ektemannen når han er utro, men mannen er død, og politimannen blir mistenkt. Sånne ting er aldri hyggelige.

Mo-bi-dik

Showtime 23.00

terning 4 liten Jeg tror nok at programmets «Moby Dick» er denne sør-koreanske actionfilmen fra 2011. Den handler ikke om en hval. Balam-brua i Seoul eksploderer i 1994 og en gjeng med journalister forsøker å finne ut hva som skjedde. Sør-koreanske filmer skal man se så ofte man kan.

Veronikas to liv

Silver 18.00

veronikas to liv1

Irene Jacob med en av dokkene.

terning 5 liten Akkurat den gang i 1991 var Kieslowski en slags Madonna, bare for de andre folka, tilvente filmfrikere som drikker seg fulle i triste nattetimer fordi en redaktør i Amsterdam eller Åbo har tvunget dem til å se en uverdig konsertfilm, eller som harselerer i Le Figaro (i en spalte som for sikkerhets skyld merkes «Humor») over den klassiske kulturens tilbakegang. («Vet du hva hun spurte om? Hun spurte: Hvordan skrives Bonnard?») En ny film av polakken sendte den gang sug gjennom filminteresserte, og de er villig til å strekke seg langt for å finne en mening med det de ser.

Det skjer ofte at spesielt filminteresserte liker filmer uten egentlig å kunne forklare hva i helsike poenget var.

Kieslowski selv sier om «Veronicas to liv» (nåja, han er død nå, men sa det) at dobbeltgjenger-temaet ikke interesserer ham i det hele tatt. Han er opptatt av livet og kjærligheten. Filmen handler om en Veronica i Polen som oppgir kjærligheten for kunsten og dør av hjerteslag. En annen 20-åring, Veronica i Frankrike, velger kjærligheten framfor kunsten og lever videre. De to jentene er helt like, de har samme navn og lik alder. På et slags merkelig vis er det som om franske Veronica intuitivt føler erfaringene til den første og unngår hennes skjebne. Hun forelsker seg i en mann fordi dokke-teateret hans viser et eventyr som likner på døden til den ukjente polske Veronica. Hans diktning trekker dem mot hverandre som tvillingskjebner, uten at noen av dem vet hvorfor.

«Menneskene er mye mer like enn de tror,» sier Kieslowski. Han sier også at kjærligheten er viktigere enn kunsten. Han sier at han har vært ute etter de hemmelige relasjonene, av underliggende følelser, av ekkoer. Han sier: «Jeg dikter ikke historien i filmen. Jeg bare henter den opp, som en gruvearbeider.» Han snakker om de skjulte tingene som alltid er nær, om alt det vi passerer daglig og kan føle ved siden av oss, men ikke merker fordi vi lever i en konstant uoppmerksom tid. Men alle mennesker har evnen til å forandre livet sitt og oppleve det også i dybden, sier Kieslowski.

veronikas to liv2

Irene Jacob ser dokketeater med barna.

«Veronicas to liv» er en film som har utseendet med seg. Bildene er så velkomponerte og scenene så vakre at det av og til nesten ikke er til å holde ut. Når korsangen fra Polen fyller rommet, kommer igjen bekreftelsen på den helt nye regelen «musikk er best på film», og du blir like hjelpeløst forført som en tenåring på en satanistisk rockekonsert.

Suggesjons-evnen i Kieslowskis film er nesten skummel, men sympatisk. For den springer ut av rein skjønnhet og uoppnåelig harmoni, og den henter følelsesmessig næring fra den franske skuespillerinnen Irene Jacobs foruroligende og tunge uskyld. Kieslowskis bilder av henne er av og til så umoralsk vakre at det er vanskelig å holde kjeft.

Antakelig er filmen bare for elskere, for de tar følelsenes metafysikk helt alvorlig og helt naturlig, og de vil oppfatte «Veronicas to liv» som sosialrealisme. 1991.

Lolita

TCM 21.00

lolita

Sue Lyon. Kul hatt.

terning 4 liten Stanley Kubrick fikk en forferdelig medfart for sitt nevrotiske drama «Lolita» etter Vladimir Nabokovs beryktede roman om en middelaldrende mann som har et seksuelt forhold til en 14 år gammel jente. Pauline Kael skrev at filmen er så klønete strukturert at man må lure på hva som egentlig ble filmet, men kuttet ut og om slutten egentlig skulle ha vært begynnelsen. I dag er filmen en klassiker. James Mason gjør en interessant, hypokondrisk elsker-rolle og Sue Lyon er ei komplisert lita jente. Shelley Winters og Peter Sellers er også med. Nabokov ble Oscar-nominert for manus etter egen roman. 2 timer, 32 minutter. 1962. Svart hvitt.

Jailhouse rock

TCM 23.35

terning 4 liten Ingen tvil om at dette er en av de mer vellykkede Elvis Presley-filmene, laget i svart hvitt i 1957 om en tidligere fengselsinnsatt som blir popstjerne. Judy Tyler og Dean Jones er også med, og Richard Thorpe regisserte. 1 time, 36 minutter.