Månedlige arkiver: desember 2013

Tirsdag 31.12. Den fantastiske Sean Penn!

Milk

NRK2 22.00

terning 5 liten Hver gang Sean Penn går foran et kamera oppstår et monument.

De fleste skuespillere kan gjøre kjæledyr-grimaser og agere en rørende skikkelse. Men Penn forvandler seg slik superhelter gjør; han blir omskapt i betydningen borte. I «Milk» forsvinner han som ved trolldom i en annen person, og du kan se og du kan føle at han gjør det av rein respekt og begeistret ydmykhet. Du kan se at troverdigheten oppstår av en sann kjærlighet til yrket eller til den han skal framstille; Penn spiller ikke for den nakne LA-borgeren herr Oscar (som han kunne hatt abonnement på), han spiller for den fjerne borgerrettighets-aktivisten Harvey Milk, som ble den første homofile offentlige tjenestemannen i San Francisco.

milk

Sean Penn er en søt og sterk og stilig mann – her blant venner etter en seier.

Milk er en autentisk person, og egentlig gidder jeg ikke resymere livet hans fra han i en slags Frank Zappa-skikkelse bestemte seg for å overta San Francisco-bydelen Castro, til han ble skutt av en galning på kontoret sitt i City Hall. Filmen forteller historien som en hyllest, og den klarer det med inntagende tidstroverdighet, krystallklar miljøskarphet og snedig bruk av autentisk film- og tv-materiale. Greit det. Veldig bra.

Det som gjør «Milk» til noe mer enn en biografi, er noen fargerike, frodige påminnelser: Folk som lever på utsida av anerkjentheten, blir på ett merkelig vis smartere. De utvikler en sjarmerende følelsesintelligens som stammer fra friheten til å være seg sjøl. Det homofile miljøet i San Francisco kan selvsagt være forskjønna, men den ledige, lune, listige og lystige omgangen med snakk og handling virker også sannsynlig. Troverdig, for tredje gang.

På samme måte er det med filmens mannsbilde. Sean Penn kan vanligvis virke maskulin som en tre-balla bybjørn («den eneste virkelige mannen jeg har møtt,» sa Madonna). Her har han lagt en syltynn musikalitet inn i hoftebevegelsene sine. Ansiktet smelter oftere enn det har gjort før. Han virker så upennsk glad hele tida, han har den frigjorte mannens boblende ubarskhet. Det er fantastisk å se på.

Dessuten er det en veldig betimelig påminnelse at den tenkende delen av Vesten også har vært nødt til å slåss mot kristne fundamentalister. På slutten av 1970-tallet kjempet homofile aktivister mot Anita Bryants korstog for en lov som forbød homofile og de som forsvarte dem å ta jobb i skolen. 2008.

En kvinne forsvinner

NRK1 01.50

terning 4 liten Britisk TV-versjon av den gamle «The lady vanishes» som handler om en ung dame som blir kjent med eldre dame rett før den eldre dama forsvinnr fra toget. Ukjente folk. 2013.

Gjøkeredet

NRK2 01.50

gjøkeredet

De som stemmer for at vi stikker fra dette stedet, rekker opp handa!

terning 5 liten I en tid med nesten bare reaksjonære filmer, fortoner Milos Formans «Gjøkeredet» seg som et opprørsk vellaga og velspilt mirakel, samtidig som komedien funker som en en djup etterklang fra en tid da et nytt menneskesyn ble skapt. Før 1970 var Vesten omtrent som Burma. Myanmar faktisk.

Jack Nicholson spiller en luring som forsøker å late som om han er gal i fengsel og blir overført til en psykiatrisk institusjon der nurse Ratched (Louise Fletcher) regjerer som en historisk rekonstruert nazi-fantasi. Forman legger all sin sympati for det frie mennesket inn i Nicholson, og han lar Fletcher representere det autoritære mennesket. Regissøren likte henne ikke, og hun likte ikke Forman. Et bilde der hun sender Nicholson et iskaldt hatblikk oppsto egentlig da kameraet fanget hennes reaksjon på regissørens instruksjon.

Forman fulgte skuespillerne med linsa også når de ikke skulle være i bildet og skaffet seg et bibliotek av reaksjoner som han klippet inn. og som bidrar til å gi filmen en særegen intimitet.

Historiens medisinsk uforsvarlige ideologi er at de gale er like normale som de tilpassa, og mingen skal bestemme over dem.

Retorikeren Nicholson stjeler pasientene, tar dem med på båttur og utgir dem for å være leger. Pasienter fra Oregon State Mental Hospital er statister, og framstillingen av de gale normale er ikke idoliserte eller ideologiserte: De er folk. Gruppe-innsatsen gjør filmen til et av de beste eksemplene på filmer der mange er synlige i bildet samtidig, det er som en film med bare Oscar-roller.

«One flew over the cuckoos nest» etter Ken Keeseys roman er en av de største og mest langvarige suksessene i filmhistorien, og den gjorde Jack Nicholson til ei superstjerne. Kesey skrev boka etter erfaringer med LSD, og han hatet filmen. 1975.

Bean – Den store katastrofefilmen

NRK3 20.00

Bean - den store katastrofefilmen

Rowan Atkinson i en typisk Bean-selfie.

terning 5 liten Det britiske karakter-klenodiet Mr. Bean drar til Amerika og forbedrer et nasjonalmaleri. Det er ikke morsomt, men det er ihvertfall ubeskrivelig dumt. Alle vet at filmen aldri burde vært laget. Alle kan se at en tørr liten TV-spøk er ødeleggende forbedret etter samme systemet som når man gir løvetann hormoner og ryfylkinger utdannelse.

#m Likevel er det noe ved en så poengløs historie at den kunne vært skrevet med plakat-tusj på baksiden av en ubrukt tannpirker. Rowan Atkinsons Bean-skikkelse er et ukjent medlem av det engelske kongehuset. Han er ikke en uvesentlig mann. Dette er ikke en uvesentlig film. 1997.

Hysteria

NRK3 23.10

hysteria

Her driver mennene hobby-arbeid på tilsynelatende takknemlig operasangerinne.

terning 4 liten England er et uutholdelig fnisete land. Britiske filmskildringer av seksualitet preges ikke av høhø, men av knis knis. Kjønnslige hentydninger blir mottatt med samme opprømthet som en blotta mekanikersprekk i en katolsk jenteklasse. «Hysteria» handler om klitoris-massasje, men det er det ingen som sier. Legen stikker sine oljedryppende fingre inn under et slags fotografklede og så tar han på tissen til dama ved å dra fingeren fram og tilbake. Og siden kvinnelig seksualitet hører hjemme i de mest fjollete utkledningsfarsene, skjærer damene teatrale fest-grimaser og hyler som varulver. Knis knis. Legen gjorde det for å kurere hysteri. Ja, du kan tro.

Engelskmenn skal aldri bruke hendene til annet enn cricket og kullgraving, og derfor krever temaet et moralistisk fundament. For det første gjentar filmforfatterne den eldgamle feminist-løgnen at fortidas kvinner ikke opplevde ekstatisk sex fordi de hadde ukule og late ektemenn. Dessuten vil manusforfatterne ha oss til å tro at utdanna medisinere ikke ante at klitoris har med seksuell nytelse å gjøre. Etter flere tusenår med frodige seksualkulturer i alle verdas land, glemte plutselig britiske leger ut alt det de andre visste?

De hadde det vel som jær-pietistene i den gamle alkoholvitsen: «Me vett det, men me liga det ikkje». Penetrering var en kristen form for seksualitet, utenpå-sex fører til mye kav, men ikke til forplantning og eksisterer følgelig ikke.

Filmen syns den trenger enda mer politisk korrekthet for å kunne nærme seg det anatomiske temaet. Derfor har den skapt en vilter blanding av Pippi Langstrømpe og Mor Teresa. Maggie Gyllenhaal spiller en 2011-korrekt kvinne-helgen. Hun er slem i kjeften med de stygge, rike gamle overklasse-idiotene, men hun passer på de fattige og de uvørne som om de var trebeinte kattunger uten tilgang til pupp. Hun går gjennom filmen med et sjølfornøyd ecstasy-smil og er steinrik, men uangripelig. Hun spiller en slags Angelina Jolie i Afrika. Dessuten er hun selvsagt den eneste i hele London som skjønner kvinnelig seksualitet.

«Hysteria» er i overkant servil. Jeg skulle ønske at noen laga en rampete komedie som ikke bare besto i at skuespillerne ropte runke etter hverandre. I Monty Pythons land er i hvert fall den slemme humoren død som ei rotte under dampveivalsen.

Men Hugh Dancy (ja, han har navn som en Jane Austen-figur) er en kul skuespiller. De triveligste scenene i filmen er mellom ham og den virkelig sprudlende homofile oppfinneren Rupert Everett, som holder gående sin egen lille oppvisning i smisket. Når han og Dancy finner opp en vibrator-maskin i lokomotiv-størrelse, oppstår en deilig teknologi-vits. Utstyrt med vernebriller prøver de og doktor Jonathan Pryce maskinen på italiensk operasangerinne, og dermed skjønner vi at den populære skjelvedingsen egentlig ble laga for at ikke menn skal få ødelagt håndledda sine. Men de burde hatt øreklokker. 2011.

Mot nye horisonter

NRK3 01.20

mot nye horisonter2

Nicole Kidman og Tom Cruise – kjutere enn åttitalls-frisyrer.

terning 5 liten Denne har dere ikke sett. Da det storslåtte, barnlige filmeposet i 70 mm døde av hyper-ventilering (luft og kjærlighet, bare luft og kjærlighet) i god tid før moderne tidsregning (1981), avled den gode kino-naiviteten sammen med det. Folk hadde til da gått mann med kvinne av stue for å se edle følelser og voldsomme hendelser i «Dr. Zhivago» og liknende realitetshemmende øyedroger, og ikke en eneste gang omtalte doktoren den skjønne Laras kjønnsorganer på en negativ måte eller beskyldte henne for å ha hatt sex med mora si. I moderne tid ble alt helt annerledes. Det skal jeg ikke si mye om.

mot nye horisonter

Hor-isonter. Gamle filmer skal alltid ha med et idealisert horehus. Pinlig.

Romantikeren Ron Howards «Mot nye horisonter» (Far and away) er et sympatisk forsøk på å gjenopplive det evig tapte som en gang halte av gårde til kinoen en mengde sympatiske mennesker som føler seg fremmede der i dag. Howard tør riktignok ikke annet enn å legge inn noen blodskvettende, barbrysta boksescener som vil få «Sound of Music»-elskere til å kaste seg over luktedråpene, men i hovedsak er filmen hans ei svær og søt ukeblad-soge om utferdstrang, sosialt opprør og kjærlighet som ikke realiseres før etter at rulletekstene er slutt og far går og tisser.

Ekteparet Tom Cruise og Nicole Kidman spiller mot hverandre med en slags spøkefull søsken-sjalusi som bringer tankene til uskyldsrene førkrigs-bøker og trefningene mellom Katharine Hepburn og Spencer Tracy (uten kvalitets-likhet). Hun er den irske godseierdattera med bein i nesa, han er den klønete leilendings-sønnen med hevn i sinne, krutt i nevene og antakelig salpeter i maten. Sammen utgjør de en slags Jens & Lise på interrail til Boston i 1893, der transatlanternes brutale virkelighet venter med koselig horehus, steinhardt arbeidsliv og blodige barslagsmål, før allverden og halve Irland kan dra av gårde og kreve sitt eget stykke land.

Det er ikke så kjedelig. Det er bare noe folk sier.

Gammeldagse filmer skal være sånn som dette, og verken Cruise eller Kidman bringer nevneverdig skam over en genre som for tjue år siden forårsaket de stiveste skuespiller-prestasjonene i verdenshistorien. 1992.

Den siste Fleksnes

Norsk TV2 21.25

terning 5 liten Rolv Wesenlund var også en sånn skuespiller som fikk tida til å stå stille. Dette er kinoversjonen av Fleksnes der han ser seg etter dame, og den ble laga i 1974 med de vanlige folka. Kos dere. Det er nyttårsaften.

Top gun

Norsk TV2 23.10

top gun

Tom Cruise var feitere på åttitallet.

terning 5 liten Ålreit underholdning om storarta mandige flyver-kadetter som konkurrerer seg i mellom og slåss mot fiendtlige fly i en uidentifisert krig. Tom Cruise er vakker som en militærkledd jappedrøm som galningen Maverick, og Kelly McGillis er akkurat så mandig jente at hun passer til den litt feminine gutten, Val Kilmer er også med, samt Meg Ryan og Tim Robbins i mindre roller. Laget av Tony Scott i 1986. Tiden flyr.

Harry Potter og mysteriekammeret

TV2 Zebra 21.35

terning 5 liten TV2 Zebra kjører tre Potter-filmer etter hverandre, noe som ikke alltid er en veldig god idé. Mysteriekammeret er fra 2002.

Harry Potter og Føniksordenen

TV2 Zebra 00.25

terning 5 liten Fem på halv etter midnatt kommer Føniksordenen, som er fra 2007. Den er også veldig bra.

Harry Potter og halvblodsprinsen

TV2 Zebra 02.55

terning 5 liten Og utpå morgenkvisten mens restene av mesterlig vind sleper seg gjennom rakett-søpla, da kommer halvblodsprinsen som er en virkelig storarta Potter og ble laga i 2009.

Mens du sov

TVNorge 23.30

mens du sov

Sandra i buå. Koseligere enn å ha kattunge.

terning 5 liten Sandra Bullock har for eksempel håret i storvask-knute midt på hodet. Hun har t-skjorte under telt-genser. Hun har topplue med oppbrett. Hun går i lang frakk med xl-skjerf som henger i halvknute rundt halsen, hun har pannehår som detter mørkebrunt som nyrøykte kaffiplante-aks (ææhh) nedover pannen og likner en litt svett beatle. Noe mer trenger man ikke si om den romantiske komedien «While you were sleeping», for den består for det meste av Bullocks beskjedne alltid-nærvær, perverst sjarmerende vinterhumor, ikke-typiske issvuller som likner sukkertøy fra Soria Moria, løssluppent og frimodig familieliv uten tenkepauser og så sordinert elskov at den ikke ville ha vakt oppsikt i midtgangen i Domkirken søndag formiddag klokka 11.13. Hun forelsker seg i mann i koma. 1995.

Brudens far 2

FEM 21.30

terning 2 liten Denne toeren er en oppfølger med Diane Keaton, Steve Martin og Kimberley Williams, og hele poenget er at mor og datter blir synkront gravide, en slags spøk fra gammelmanns-helvete som ikke har noe på slutten av et århundre å gjøre. Filmen er da også teitere enn gamle ukeblader. 1995.

Percy Jackson og lyntyven

TV3 17.30

Percy Jackson and the Lightning Thief

Logan Lerman som Persevs med gaffelen til Neptun. Neptun? Poseidon.

terning 5 liten I dette tilfellet oppdager en vanlig amerikansk skolegutt at han er sønn av den greske havguden Poseidon. Derfor innskrives han i halvgudenes Galtvort, en skole for så spesielle barn at ungene til Kristin Clemet kunne ha gått der. Skolen blir drevet av Pierce Brosnan som for en gangs skyld ikke likner sentrumsbutikkenes utstillingsdokke med beige kjørebukser, men har hippiehår og eneboer-skjegg som passer for en mann. Og poenget er at Persevs nok en gang må hamle opp med Hades, som forresten også har kidnappa mor hans.

Det er mye stilig her. Uma Thurman er slangeskolten Medusa, Melinda Kanakaredes fra CSI: New York er Athena, Steve Coogan en deilig Hades – og Alexandra Daddario spiller denne filmens amasoniske tenåringsdame. En bastant sverdsvingende 24-åring som blant annet var med i «The squid and the whale».

Hades holder selvsagt til i Hollywood. De unge legionærene blir fortrylla av blomstene i Las Vegas, og ferjemannen over Styx er rockertynn og kunne vært et ekstra-medlem i The Rolling Stones.

Hovedpersonen Logan Lerman er en Lano-skjønn engle-unge som kler å være seg. Han vokste opp i Beverly Hills, hadde egen agent da han var fire år og spilte i Mel Gibsons «The patriot» da han var åtte. Han var også guttungen i «3:10 to Yuma». Sånne unger får ikke vi. 2010.

Batman begins

TV3 21.40

batman begins

Christian Bale søker tilflukt i naturen som en slags teknologi-fiendtlig Steinerskole-lærer i dyrt friluftstøy.

terning 4 liten Hvert år foretar jeg 7-8 katastrofale over-reaksjoner og slakter ålreit underholdningsfilm. Å se om igjen en film som «Batman begins» er en slags rydde-bevegelse mandag morgen. Hva foregikk egentlig i helga?

«Batman begins» på kino var først og fremst en sviende skuffelse. Christian Bales halvfascistiske flaggermus-skikkelse kunne like gjerne vært en ninja-skilpadde, for mannen ble aldri noe mer enn en slags Lindøy-skjebne, en veik utagent i latexmaske. Han røyker snapple av yoda Liam Neesons hellige Tibet-kalk og han lytter til merkelige Triumph des Willens-hustavler fra bisarre nazier, han er karate kid og Luke Skywalker, og han bygger hule med en slags Markens Grøde-begeistring – men han blir aldri en helt. Han bare detter og slår seg hele tida. Batman blir på en måte Woody Allens bror. Ikke tråkk på brillene mine.

Filmen funker bedre på TV-skjermen, for den flygende revansjerottas påtrengende og uvelkomne menneskelighet tilhører TVNorge-syndromet: En sann historie om en foreldreløs gutt som tok tilflukt i et hål i jorda. Men filmen har fremdeles ingen skikkelig mann, for Liam Neeson er forminska til en bablende vigilante-mystiker, og Cillian Murphy funker som en usunn ungdomsnevrotiker og har et ansikt som minner om dameundertøy. Filmen har heller ingen dame, for Katie Holmes ser ut som om hun stakk innom på vei til en «Dawson’s Creek»-episode. Vår-romantikere og frodighetsavhengige vil ønske at Ashley Judd skal bistå Morgan Freeman, slik hun ofte pleier, for denne filmen er så overfylt av alvorlige gubber at du skulle tro at du befant deg i badstua til frimurerlosjen. 2005.

Batman forever

TV3 24.00

terning 4 liten Egentlig er denne gamle Batman-filmen bare tidtrøyte for sånne som ellers ville stått på gatehjørner og bøyd trafikkskilt. Val Kilmer spiller hovedrollen og er skikkelig mann, Chris O’Donnell er forfriskende ungdomsinnslag, Jim Carrey spiller grønn skurk sammen med Tommy Lee Jones og Nicole Kidman er den forføreriske dama. Ikke så mørk og sær som de tidligere, mer vanlig underholdning. 1995.

Sharknado

Viasat4 21.00

terning 4 liten Aldeles ukjent skrekkfilm om at et forferdelig uvær treffer Los Angeles slik at byen blitr oversvømt og angrepet av digre stimer med fryktelige haier. Tara Reid og John Heard er med. Antakelig like vittig som Bean-filmen. 2013.

Haisommer 4

Viasat4 22.35

terning 3 liten «Jaws: The revenge» er laget i 1987 med praktisk talt ingen gjenværende skuespillere. Lorraine Gray spiller enka etter sheriffen i de to første filmene, og hun bor på Bahamas og blir overbevist om at den store hvite haien vil ta familien hennes. Michael Caine har en litt merkelig rolle, og faktisk finnes også Mario van Peebles (som den gang ikke var blitt en kjent regissør) på rollelista.

Blås i det

Silver 22.00

blås i det

Ewan McGregor og Tara Fitzgerald på plakat.

terning 5 liten «Brassed off» er så engelsk at den kunne vært en hagedekorasjon: Gruvearbeidere dusjer skitne dasker og snakker nordengelsk med sjarmsleng, røyk, biljard, mørkt øl, britiske ansiktsuttrykk, bh’er på tørkesnora, røyk, te, røyk, tabloidaviser, sykle til jobb, sure kvinnfolk, vittige, men ubehjelpelige menn, røyk, te osv.

Så begynner korpset å spille. Pete Postlethwaites blodhund-øyne fylles med kjølevann, Tara Fitzgerald løfter kornetten til munnen og noe uforklarlig vakkert og vidunderlig skjer også for folk som syns 17. mai er en støyende anledning til hagearbeid. Resten av filmen er bare intenst, sammenhengende skjønn og rørende, og Maggie Thatcher får nok en gang så øra flagrer furer i permanenten. «Brassed off» er en tåpelig, men uimotståelig film. Og Ewan McGregor er med. 1996.

Beetlejuice

TCM 21.00

terning 5 liten Fra utallige zombiefilmer har denne komedien hentet menneske-utdriveren Betelgeuse (Michael Keaton) som farter rundt som en slags dødsrikets skøyerunge og gjør eksistensiell ugagn. Litt magi er tatt fra «Heksene i Eastwick», noe er lånt av «Poltergeist», sandormen i dødsriket kommer rett ut av «Dune», de spøkelses-uredde leieboerne har slektninger i Oscar Wildes «The Canterville ghost» osv.

Resultatet er langt på vei en morsom film. Hyggelige, Volvo-mjuke Alec Baldwin & Geena Davis dør overraskende, får utlevert håndboka for dødsriket og fortsetter å leve i huset sitt som spøkelser mens de funderer over alle tings uforanderlighet. Men så kjøper den ekle New York-familien huset deres.

Da begynner alvoret og Winona Ryder, med tildels groteske scener som heldigvis ser ut som om de er laget for Muppet Show, slik at ingen skal få ødelagt helga. Tim Burton regisserte! 1988.

2001 – A space odyssey

TCM 22.35

2001

Her står steinen. Alt det vi strever etter. En blokk i Minecraft.

terning 5 liten Ja, jeg vet at film ikke er vitenskap, men 2001 er like fullt et monument over hvor lite menneskene skjønner av fortida: I 2001 skulle vi ha reist til andre solsystemer. Stanley Kubricks legendariske science fiction-drama er fra 1968. Filmen starter med at mennesket får en bevissthet og fører oss til ei framtid der mennesket plutselig må kjempe mot sin egen maskin, HAL 2000. Dette er den deilige science fiction-filmen som antyder så mye new age-aktig, dynemjuk, vattaktig eksistens-poesi at folk fikk følelsen av å ha sett noe stort – og Richard Strauss’ deilig stormannsgale Zarathustra-tema sammen med obelisken ble stående som en slags signatur for en hel sci-fi-genre. Men alt er bare tull. Skrevet av Kubrick og Arthur C. Clarke. En må se-film. 2 timer, 19 minutter.

Mandag 30.12.– Uforskamma filmer om frihet

 

Gjøkeredet

NRK2 21.15

terning 5 liten Det er ikke mange av dere som virkelig vet hvor bra Milos Formans «Gjøkeredet» er. I en tid med nesten bare reaksjonære filmer, fortoner den seg som et opprørsk vellaga og velspilt mirakel, samtidig som komedien funker som en en djup etterklang fra en tid da et nytt menneskesyn ble skapt. Før 1970 var Vesten omtrent som Burma. Myanmar faktisk. I tidenes pinligste år 2013 ble alle til Stepford-skikkelser som sa det samme og mente det samme, og hvis man ikke bare gjentok  litt forenkla småborger-sannheter, ble man satt i de useriøse nett-kommentatorenes skammekrok.

gjøkeredet

Jack Nicholson i en slags avstemnings-parodi.

Jack Nicholson spiller en luring som forsøker å late som om han er gal i fengsel og blir overført til en psykiatrisk institusjon der nurse Ratched (Louise Fletcher) regjerer som en historisk rekonstruert nazi-fantasi. Forman legger all sin sympati for det frie mennesket inn i Nicholson, og han lar Fletcher representere det autoritære mennesket. Regissøren likte henne ikke, og hun likte ikke Forman. Et bilde der hun sender Nicholson et iskaldt hatblikk oppsto egentlig da kameraet fanget hennes reaksjon på regissørens instruksjon.

gjøkeredet fletcher

Louise Fletcher ble symbolet på dum, ekkel makt.

Forman fulgte skuespillerne med linsa også når de ikke skulle være i bildet og skaffet seg et bibliotek av reaksjoner som han klippet inn. og som bidrar til å gi filmen en særegen intimitet.

Historiens medisinsk uforsvarlige ideologi er at de gale er like normale som de tilpassa, og mingen skal bestemme over dem.

Retorikeren Nicholson stjeler pasientene, tar dem med på båttur og utgir dem for å være leger. Pasienter fra Oregon State Mental Hospital er statister, og framstillingen av de gale normale er ikke idoliserte eller ideologiserte: De er folk. Gruppe-innsatsen gjør filmen til et av de beste eksemplene på filmer der mange er synlige i bildet samtidig, det er som en film med bare Oscar-roller.

«One flew over the cuckoos nest» etter Ken Keeseys roman er en av de største og mest langvarige suksessene i filmhistorien, og den gjorde Jack Nicholson til ei superstjerne. Kesey skrev boka etter erfaringer med LSD, og han hatet filmen. 1975.

Hysteria

NRK1 23.25

hysteria

Jonathan Pryce og Hugh Dancy prøver maskinen på operasangerinne. Begrepet vibrato ble aldri det samme.

terning 4 liten England er et uutholdelig fnisete land. Britiske filmskildringer av seksualitet preges ikke av høhø, men av knis knis. Kjønnslige hentydninger blir mottatt med samme opprømthet som en blotta mekanikersprekk i en katolsk jenteklasse. «Hysteria» handler om klitoris-massasje, men det er det ingen som sier. Legen stikker sine oljedryppende fingre inn under et slags fotografklede og så tar han på tissen til dama ved å dra fingeren fram og tilbake. Og siden kvinnelig seksualitet hører hjemme i de mest fjollete utkledningsfarsene, skjærer damene teatrale fest-grimaser og hyler som varulver. Knis knis. Legen gjorde det for å kurere hysteri. Ja, du kan tro.

Engelskmenn skal aldri bruke hendene til annet enn cricket og kullgraving, og derfor krever temaet et moralistisk fundament. For det første gjentar filmforfatterne den eldgamle feminist-løgnen at fortidas kvinner ikke opplevde ekstatisk sex fordi de hadde ukule og late ektemenn. Dessuten vil manusforfatterne ha oss til å tro at utdanna medisinere ikke ante at klitoris har med seksuell nytelse å gjøre. Etter flere tusenår med frodige seksualkulturer i alle verdas land, glemte plutselig britiske leger ut alt det de andre visste?

De hadde det vel som jær-pietistene i den gamle alkoholvitsen: «Me vett det, men me liga det ikkje». Penetrering var en kristen form for seksualitet, utenpå-sex fører til mye kav, men ikke til forplantning og eksisterer følgelig ikke.

Filmen syns den trenger enda mer politisk korrekthet for å kunne nærme seg det anatomiske temaet. Derfor har den skapt en vilter blanding av Pippi Langstrømpe og Mor Teresa. Maggie Gyllenhaal spiller en 2011-korrekt kvinne-helgen. Hun er slem i kjeften med de stygge, rike gamle overklasse-idiotene, men hun passer på de fattige og de uvørne som om de var trebeinte kattunger uten tilgang til pupp. Hun går gjennom filmen med et sjølfornøyd ecstasy-smil og er steinrik, men uangripelig. Hun spiller en slags Angelina Jolie i Afrika. Dessuten er hun selvsagt den eneste i hele London som skjønner kvinnelig seksualitet.

«Hysteria» er i overkant servil. Jeg skulle ønske at noen laga en rampete komedie som ikke bare besto i at skuespillerne ropte runke etter hverandre. I Monty Pythons land er i hvert fall den slemme humoren død som ei rotte under dampveivalsen.

Men Hugh Dancy (ja, han har navn som en Jane Austen-figur) er en kul skuespiller. De triveligste scenene i filmen er mellom ham og den virkelig sprudlende homofile oppfinneren Rupert Everett, som holder gående sin egen lille oppvisning i smisket. Når han og Dancy finner opp en vibrator-maskin i lokomotiv-størrelse, oppstår en deilig teknologi-vits. Utstyrt med vernebriller prøver de og doktor Jonathan Pryce maskinen på italiensk operasangerinne, og dermed skjønner vi at den populære skjelvedingsen egentlig ble laga for at ikke menn skal få ødelagt håndledda sine. Men de burde hatt øreklokker. 2011.

Changeling

NRK3 22.15

changeling

John Malkovich og Angelina Jolie mot myndighetene.

terning 6 liten Dette er den forferdeligste filmen. Den starter ille, og så blir den verre. Clint Eastwoods drama svir der smerte gjør vondest og skaper et sinne som kan flytte fjols.

Clint Eastwood var 78 år, og han laget film med et raseri, en styrke og en lidenskap som man egentlig skal være en ganske sint og ung mann for å kunne formidle. «Changeling» er en folkelig opprørende filmhistorie som både klarer å formidle det sentimentale på en anstendig måte og bruke raseri til politikk. I tillegg lager Eastwood et klassisk amerikansk portrett av en ukuelig mor i helvete. Han får John Malkovich til å funke som Herrens tordnende hevnengel i slips, og han skaper en skrudd og vridd morderprofil som øker uhygge ved en slags uakseptabel antihumor. I bånn av det hele ligger et plettfritt Los Angeles 1928 og virker troverdig, men utilgjengelig og rart som en fjern planet.

«Changeling» varer i to timer og 22 minutter, og du kommer til å være sint og ulykkelig mesteparten av tida. Etter filmen hadde jeg mest lyst til å droppe hele skrivinga og dra til barnehagen og hente sønnen min for siden aldri å gå ut mer. Dette er tung skitt.

Angelina Jolie spiller en autentisk enslig mor i Los Angeles’ historie. At historien er såkalt sann gjør alle ting verre, sjøl om Eastwood ganske sikkert har redigert enkelthetene for å få gi filmen følelsesmessig jernhæl. En mars-dag i 1928 forsvinner gutten hennes. Det er ille. Verre blir det da LA-politiet kommer med en fremmed gutt og påstår at han er sønnen. 2008.

Uskyldens tid

NRK2 01.30

terning 5 liten For den presteutdannede voldsregissøren Martin Scorsese må det ha vært et følbart behov å gjøre noe på uskylden. I film etter film har han pisket seg sjøl framover i apokalyptisk fortvilelse over menneskenes råhet. Så har han ett stille øyeblikk søkt tilflukt i den oversjøiske kolonien til James Ivory-land; New York-sosieteten på 1870-tallet. Der regjerte samfunnsnormene på samme måten som isen har underlagt seg Antarktis. Reint og skinnende sterilt, men uten ett grønt strå.

uskyldens tid

Daniel Day Lewis og Michelle Pfeiffer utprøver et forsteina overklasse-samfunn.

«The age of innocence» er en filmatisk karjol. Den triller langsomt attmed highwayen trukket av hvite duskehester, og av og til føler du at den aldri vil komme fram. Men filosofisk funker historien faktisk ganske flott.

Scorsese skildrer et samfunn som er selvvalgt stabilt ved eksklusivitet. Overklassen trenger ikke politi. En paranoisk sosial angst og en brutal helligholdelse av latterlig etikette sikrer den sosiale balansen og dermed velstandens og slektens trygghet. Disse uskyldstidene er frambragt ved steinhard og kynisk styring, og kanskje må de være sånn for at ikke de rike og vellystige skal bruke velstanden sin til kortvarige utskeielser og ødelegge det forfedre bygde opp. De fattige kan godt leve umoralsk, for de forvalter ingenting. De rike må styres, for de skal egentlig arve jorden, uansett hva Bibelen sier.

I Edith Whartons (roman) og Scorseses historie stilles denne fornuftige balansen opp mot menneskelivets mest dynamiske prinsipp, kjærligheten. Kjærligheten er paradoksal og urolig i sin egenart fordi den søker likheten i sin motsetning. Den triste og blekt nyforlovede Daniel Day-Lewis oppdager plutselig en skandaløs grevinne fra Europa, spilt av Michelle Pfeiffer, og han finner den uutforska sjela si hos henne. Lille May (Winona Ryder) med sine kveldstrøtte hekletøy er muntert usexy som en polonese og tenker alltid sidelengs for sikkerhets skyld.

Skildringen av kjærlighetskampen til Pfeiffer og Day-Lewis likner en fengselsfilm der fangene graver håpløst i murveggene med øyelokkene.

Scorseses film kan virke endeløs og redselsfullt kjedelig (hvordan skulle den bli noe annet?), men den er til gjengjeld utrolig vellystig velformet. Man kan sitte i 2 timer og 15 minutter og bare betrakte regissørens omgang med tingene og ha utbytte av det; perfekte små porselens-skåler, sirlige tallerkenretter, sigarkuttere, tepper, gardiner, bilder – alt blir som stivnede monumenter over en tapt sanselighet og får ved det mer liv enn menneskene. «Uskyldens tid» er for de ekstremt inntrykksvare og tålmodige og for de som elsket og tapte. 1993.

Mickey Blue Eyes

Norsk TV2 23.45

mickey blue eyes

Jeanne Tripplehorn og Hugh Grant? Greit nok.

terning 5 liten Mafia-komedien «Mickey blue eyes» var dengang bekreftelsen på at Hugh Grant fremdeles kunne være vittig. Her har han fått en tightfit-rolle i en beskjeden handling. Grant spiller engelsk auksjonarius i New York, en pyse-status han kler. Da mannen gifter seg med mafiadatter, involveres han automatisk i en etnisk dimensjon der alle menn forutsettes å være kriminelle. Det går riktig ille, men på en ekstremt vennlig og behagelig måte. Folk skriker velsigna lite til hverandre i mafiafilmer. 1999. 1 time, 38 minutter.

Dobbeltspill

TVNorge 23.25

dobbeltspill

Ben Affleck har havna i sekken med Charlize Theron.

terning 5 liten «Reindeer games» lanserer søndagsskolens edleste eplesanker Ben Affleck som fengsla biltjuv. Regissøren John Frankenheimer har aldri sett fengsla biltjuver, og Affleck sleper seg gjennom hele filmen med et ubehag som bare kan skyldes at han egentlig hadde tenkt å ta mellomfag i ulands-esperanto og så måtte han i stedet tilbringe fritida si blant tullinger og skjøger.

Fengselskameraten til Affleck (James Frain) dør av den smittsomme inne-sykdommen Svær Afris, men han etterlater seg ryktet om brev-venninne med motellrom på utsida av murene. Så da Affleck blir sluppet fri en så ufrisk desemberdag at Nøtteliten går på valium, utgir han seg for å være kameraten og havner i Lille Slapsistan med Charlize Theron.

Tristheten ved talentløs provins-kriminalitet kleber seg til bildene som nysesnue til fleecevott. «The reindeer games» er fra 2000. 1 time, 45 minutter.

Brudens far

FEM 21.30

terning 5 litenUventet vellykket moderne (i 1991) versjon av klassikeren med Spencer Tracy og Elizabeth Taylor. Her spiller Steve Martin faren og Kimberley Williams er dattera, mens Diane Keaton gjør en fin rolle som mamma og Martin Short herjer fritt rundt som belgisk selskapsarrangør. Filmen handler om at veslejenta til pappa skal gifte seg, og da overtar det kvinnestyrte samfunnet alle disposisjoner. «Father of the bride» ble laget av Charles Shyer i 1991 og er vel verd å se. 1 time, 45 minutter.

Harry Potter og fangen fra Azkaban

TV3 20.30

harry potter og fangen fra azkaban

Emma Watson i Daniel Radcliffes armer. Hvorfor ble det aldri de to?

terning 5 liten Den meksikanske regissøren Alfonso Cuarón vet ingenting om barnefilm, så han laget den beste Potteren noensinne – det vil si inntil 2004. Historien om fangen fra Azkaban er så fri for forsonlig fjolleri og funker mer som en oppfølger til Ringenes Herre enn som fortsettelse på fantasihypen til J. K. Rowling. Den tredje filmen om den utvalgte barnemagikeren er dyster som rakfisk-mareritt og leder antatt uskyldige barnesinn på rottefangervis ned i eksistensielle djupmørker der ikke en gang sogneprester ville følt seg helt liturgiske til sinns.

Daniel Radcliffe er blitt en voksen gutt på alder Med Ben Affleck eller deromkring. Han virker aldri skuffende blid, men myser på verden med tilbakeholden arroganse og sivilisert sjenanse. Med «Fangen fra Azkaban» er Harry Potter blitt noe større enn en julepresang; gutten er en tvilrådig og tvesinna dimensjonsreiser, han har slektninger i The Matrix og langs Mordors uante psykostier. Underlige lysstemninger fra David Lynchs barnerom får filmen til å se ut som en fortløpende nevrose. Da det plutselig oppstår en slags kjernefysisk hjort ved stranden, beveger Harry Potter-konseptet seg over i en moderne folkereligiøs poesi. Som all annen moderne hedenskap er også denne uttrykk for djup lengsel etter et religiøst livsperspektiv.

Dementorene (desperantene) er fantastiske. De har slengete tangkropper, og alt fryser til is der de kommer, som ved Tove Janssons ensomme Hufsa. I denne merkelige 11 års grense-filmen får vi se en kiropraktisk varulv-transformasjon, og den irriterte, men vennlige bukknebben blir faktisk halshogd. Da nattas grevlelige grimm tar Ron, kan du føle fortidas filmsensorer rotere i pensjonistsofaen.

Uglene er fortsatt ikke hva man skulle tro. 2004.

Charlie og sjokoladefabrikken

Viasat4 19.30

terning 5 liten Alt fra starten er «Charlie…» som å dette inn i en ombygd Batman-film fra 1990-tallet. Den voldsomme musikken, fabrikkslottet, som kunne vært et skremmende bilde på ensomhet og kulde fra «Citizen Kane». Så Charlie-familiens idylliske fattigdom, med tannskadde symbolbriter som står ved kålgrytene og smiler grønt. Det er vidunderlig, det er fantastisk. Det skeive huset deres er poetisk og skrudd som en karikatur av den smådumme snillheten. Vi møter ironiens godlynte og litt naive stebror: Egentlig blir folk gjort narr av, men med så hyggelig nedlatenhet at det likner følelser.

Så kommer Johnny Depp inn i filmen og er en nesten kirurgisk glatt hattebærer med tynn stemme. Han har luftige Depp-fakter og beveger seg som ei boble i en slags post-modernistisk sakkarinisme. Sjokolade og sukkertøy overalt, en drøm for småunger i gamle dager, da det fantes lørdagsgodt og tilløp til tannhelse. En vulgær fortidsfantasi. Som huset til Elvis. Som Jacksons Neverland. Person-karakteristikkene følger opp fornemmelsen av avfeldighet og rå retro: Den grådige tyske pølsegutten er tjukk og stygg. Den bortskjemte jenta og den ærgjerrige jenta er tynne og hardøyde. Den arrogante TV-gutten har ingen poesi.

For dette er Roald Dahl. Sjøl var han bowler-naughty på et slags slåbrok-vis. Dahl var også en Margrethe Munthe-moralist med horn. Bare barn som sa «unnskyld, mor» og «selvfølgelig, far» er ålreite innedyr, mens de som forsøker å bruke verden til å skape sitt eget område, avfeies som ufyselige egoister og må straffes.

Det preges selvsagt filmen av. På overflaten forteller den at familien er det fineste du har – men egentlig handler «Charlie og sjokoladefabrikken» om menneskeforakt. Dahl var for den. 2005.

Pirates of the Caribbean: Dead man’s chest

Viasat4 21.25

pirates of the caribbean - dead mans chest

Johnny Depp i et slags Hunter S. Thompson-selskap hos heksa.

terning 5 liten En gang i tida var jeg irritert fordi «Dean man’s chest» liknet på forgjengeren. Etter det har jeg sett den seks-sju ganger, og den er stilig.

I «Død manns kiste» skal Bloom og Knightley henges fordi de hjalp Sparrow å flykte, men de slipper hvis Bloom skaffer piratens kompass. Sparrow har sin egen kamp. Han leter etter hjertet til Davy Jones, som har blekksprutskikkelse og er kaptein på Den Flyvende Hollender. På den flyvende hollender finnes Orlandos pappa Stellan Skarsgård, som bærer kledelig sjøstjerne ved sitt fraværende øre og også har tapt sin sjel. Ok fyr. Ute i den relative størrelsen vi kaller Havet, slåss Bloom og Depp først med kannibaler, deretter med demoner – og så dukker Keira Knightley opp som en slags fotballhustru og posher seg inn i historien. Mens de andre trues av Kraken, søker hun maken, og før vi vet ordet av det, nedlegger dama til og med fryktinngydende djevlesjømenn som likner uhyggelig på solgjæra fiskemiddager. Før vi vet ordet at det begynner også Bloom å gi ordrer til folk, sjøl om han fremdeles bare ser ut som en følsom, irsk Grand Prix-sanger. 2006.

Haisommer 3

Viasat4 00.15

terning 4 liten «Jaws III» ble laget av en ukjent regissør og handlet fra Florida Sea Land der en hai kom seg inn i bassengmiljøet. Filmen er ikke god, men Dennis Quaid medvirker sammen med TVserie-heltene Simon MacCorkingdale og Bess Armstrong, samt dessuten Lea Thompson, så underholdende er den. Litt. 1983. 1 time, 37 minutter.

Honeymoon for one

TV2 Film 21.00

terning 4 liten Amerikansk drama om koss e det ikkje. Nicolette Sheridan oppdager at kjæresten var utro, og hun slår opp rett før bryllupet. I stedet drar hun aleine på bryllupsreise til Irland. Sjansene er store for at hun treffer en ire. 2011.

Star Trek – The future begins

TV2 Film 00.25

star trek - 2009

Utrolig teite kostymer, men ellers fikst og morsomt. Chris Pine er han med leppene.

terning 5 liten Du så aldri en Star Trek som liknet denne. Før 2009. En vill stjerneferd i 11-års grensens ytre grenseland og et gutteviltert cowboy-show.

De formalistiske kommando-setningene rundt omkring på den nylig støvsugte brua til stjerneskipet «Enterprise» er fremdeles til stede, men tidsgjerrig som hos sunnmørske sjekteskippere. J.J. Abrams («Lost» og «Mission: Impossible III») og hans medsammensvorne stjerne-anarkister har skjønt det George Lucas gikk glipp av: En moderne spenningsfilm skal skli på badesåpa i første bilde, og etter det skal den aldri få igjen balansen før alt er slutt og helten mottar salaten sin.

Filmen starter i et velsigna graviditets-kaos, da mor til kaptein Kirk forsøker å føde mens ektemannen holder unna de opprørske romulanernes frilans-keiser Nero. Det er den oppskriftsmessige action-oppvarminga; det man i rockekonserter kaller support. Men du skjønner for alvor at millennium-trekket kommer til å bli mer enn foreskrevet glansbilde-moro da Abrams sender oss videre til Iowas støvete slette-veier, der James T. er 10 år og kjører en halvlånt veteran-cabriolet henimot spjoing-speed. I denne filmen blir det ikke mange tissetrengte senatsmøter!

Chris Pine er en ung kaptein Kirk og har et flørteblikk som vil kunne få oljebeisa kosteskaft til å blomstre. Pine er en Kirk of our choice. Han blir fort uvenner, får bank overalt hvor man viser seg, han warper grønn dame på himmel-akademiet fordi han ble avvist av romvenninna hennes, han tester tålmodigheten til den utrente ungdoms-flegmatikeren Spock. Bare se den. 2009.

The outfit

TCM 22.45

terning 5 liten For de som liker syttitallsfilm. Dette er et gangsterdrama der Robert Duvall skal røske opp i den organisasjonen som myrdet bror hans. På rollelista eller Karen Black, Joe Don Baker, Robert Ryan, Jane Greer, Joanna Cassidy. Etter en roman av Donald E. Westlake. 1974.

Søndag 29.12. Rock er fortid, rock er opprør

 

The boat that rocked

TV3 22.55

terning 5 liten Den første reaksjonen til de hensynsløst og ærlige som ser filmen om rocke-opprøret i 1966, kan bli: «Oi. De strømpebuksene kjenner jeg igjen.» Den andre reaksjonen er mer historisk og amanuentisk: Dette må være den beste, om ikke mest etterrettelige, filmen om midten av sekstitallet og så videre da den vesligste unnskyld vestligste delen av Europa og så videre eksploderte i et unikt, kollektivt skrik av tidligere uoppdaga vellyst. Rock og rocke-relaterte uttrykksformer består av samme sort uforminska sanselighet som fingre mot ustekte svinekoteletter, og de puritanerne som mente at BBC aldeles ikke burde sende mer av det enn 45 minutter pr dag, var skikkelig flinke.

the boat that rocked

Ville rockefans i ubegripelig dropsete klær.

«The boat that rocked» minner litt om gamle swing-it-magistern-filmer om undertrykt skoleungdom som gjør musikk-opprør. Utgangspunktet denne gang er piratradioen som sendte 24 timer streit synd fra Den Engelske Kanalen. Engelskmennene har dessuten laget om igjen den filmen som de kan best. Infam, rik på oppdikta personlighets-eksotisme, skøyeraktig, truse-begeistra og anti-autoritær. Byråkratene i denne filmen er nydelige karikaturer på alle de tragiske gahrstørene som ennå forsøker å gjøre verden til et rasjonelt sted. Ute i sjøen jobber en virkelig velformulert gjeng galninger med å sende oppviglende kriblemusikk til alle ungene på land. De er motstandsrørsla. De er de musikalske seksualmisjonærene. De er de virkelig motkulturelle og anti-autoritære murvegg-sprengerne. Når jeg ser Philip Seymour Hoffman som The Count sende «Whiter shade of pale» fra midt i Nordsjøen, da vil jeg gå i boden og finne fram igjen de gamle 100 watts-høyttalerne som var like digre som livbåter og gjorde samme nytte.

the boat that rocked1

Philip Seymour Hoffman er en av piratene.

Bill Nighy i rutete innsvingt jakke som het «Dagbla’-jakke» langs Akersgata, er sjefen på båten. Hans unge gudsønn Carl blir matrosiert av sin mor, og han er jomfru. Filmen handler om at det må han ikke være lenger. Den nedre delen av kvinnene ble også oppfunnet mellom 1966 og 1974. I denne filmen er Rhys Ifans på en måte Edison. «The boat that rocked» er en film som dyrker sine egne myter. Den forteller ikke egentlig en troverdig historie, men anekdotiserer virkeligheten til det behagelig gjenkjennelige. Dette er snop. 2009.

Gutter er gutter

NRK2 23.25

gutter er gutter

Nicholas Hoult er sønn til Toni Collette og vennen til Hugh Grant.

terning 5 liten Hugh Grant på sitt bedre. «About a boy» bringer britsjarmens Keiko ut på djupt vann. Det har oppstått følelsesdjup under den vanevittige londonmannen, og du kan se at han kan noe mer enn å repetere myten om me and Hugh. Marcus (Nicholas Hoult) er en usedvanlig annerledes gutt. Mor hans er selvmorderisk vegetarianer av hippie-opprinnelse, og den arme 12-åringen bærer for eksempel ei strikkelue for tidsreisere, samt veteranklær og bollefrisyre. For å klare virkeligheten og familiesolidariteten har guttungen fra Tambourine Land lobotomert seg til en livskvalitet basert på resignasjon. Og han sier alt han mener. Hugh Grant spiller en så overfladisk mann (Will) at han kunne tjenestegjort som vegdekke eller brødpose. Fordi skojaren Will spesialiserer seg på korttids-sex med enslige mødre, treffer han den kontakttrengende lille filosofen som til gjengjeld treffer en and med hardt brød. Av andemordet oppstår langsomt et vennskap. Av vennskap kan det bli både forvandling og menneskeliggjøring. Smygeren Grant blir til en person, slik Adam oppsto av leira. Gjørmete, men OK. 2002.

Men in black

men in black

Will Smith med sprelsk akkar.

NRK3 20.40

terning 5 liten Sci-fleip-filmen «Men in black» er sivilisasjons-skjønn og politisk overflødig som om Diesel (antikvarisk klesmerke) skulle ha lansert en laserstyrt taco-deodorant. Dette er enda en film for de som allerede har alt, har sett alt, vet alt, kan alt og er i stand til å redegjøre for sytten re-rønna ettermiddagsserier i tv uten å trekke pusten eller la vannet gå. Bruspulver uten vann er bedre enn stjernestøv, og den som ikke vet hvem Will Smith er, kan levere inn sertifikatet sitt ved skranken og bestille hestedrosje hjem. «MiB» har et tema som vanlige folk vil skjønne ferk-alt av: Det går rundt en spesialavdeling av FBI og utsletter hukommelsen til alle de som har sett romvesener på jorda. De desimerer også uvesen-bestanden, for vi har flere kosmiske gjester enn det fins organiserte Ap-folk på kommunens feriehytter. Universets innvandrere bor midt iblant oss og ser ut som oss, men inni er de aldeles ikke like. Sylvester Stallone er en sånn. Det er derfor han snakker så rart. Tommy Lee Jones spiller den erfarne Ray-Ban-ridder og uffis-jeger. Han verver bohempurken Smith fordi jorden er truet av romvesener som leter etter det alternative kosmos i ei risteklokke. Vincent D Onofrio spiller de siste fem åras stiligste filmskurk, Linda Fiorentino er med for de uendelige strømpebuksenes skyld, og filmen er så utsøkt laget at de færreste vil merke at historien legger seg ned og dør etter 1 time og 30 minutter uten å få til et skikkelig klimaks (sånn går det av og til hvis en holder igjen for lenge). 1997.

Robin Hood

robin hood1

Russell Crowe slåss og slåss.

NRK3 22.15

terning 5 liten Moral er en sosiologisk og statsvitenskapelig komplisert ting og man kan ikke føle den. Det er kanskje derfor Ridley Scotts Robin Hood-versjon en stund er så politisk detaljert at man kjenner seg som en sofasittende ringperm. Men regissørens hjemlige utendørs-England er også vakkert på den semi-realistiske romantikk-måten som gjør at du føler deg i slekt med regnet og graset og leirkrukker med antakelig sursøtt anglosaksisk supporter-øl. Dessuten 1: Her slåss de så siklet skvetter. Dessuten 2: Cate Blanchett spiller Lady Marian med en pupillsmal erotisk kraft som ville gjort det uanstendig for menn å vise seg offentlig i strømpebukser når hun befant seg i nærheten. Naturen og Blanchett er skjønne som plutselige vestlandsmorgener uten motlys og vaselin, og engelskmennene er som vanlig skitne, stygge og tannlause som gamle sauegrinder. Kongekrona skrangler like metalltynt som ei takrenne. Bøndene pløyer med miljøvennlige treredskaper som gir dem rett til Kirkens Nødhjelp, og slottene er mindre enn entreprenør-villaer i Sola kommune. Jeg må si jeg liker det. Filmen behandler den litt vage perioden før Robin blir Hood, og i denne filmen kommer han reisende som egentlig desertert leiesoldat fra Richard Løvehjertes sjuskete utenlands-felttog. Russell Crowe er en sann mann. Han og Blanchett burde ha møtt hverandre i Farmen. 2010.

Wall-E

TVNorge 18.00

terning 2 liten«Wall-E» er i beste fall en overflødig familiefilm fordi den verken er spesielt morsom, nyskapende eller innholdsrik, og for å være helt ærlig kjedet den lille rusthaugen meg så mye at jeg for en gangs skyld ikke ble rørt. Filmen har form som en profetisk dystopi; det vil si at den henvender seg til én-tanke-segmentet i Blekkulfokratiet og spår at Jorden i Fremtiden vil være en ubeboelig Søppelhaug. For å understreke at filmskaperne har sett film før, legger de inn tallrike referanser til eventyrfortelleren Kubricks «2001, en romodyssé», som for tenkende mennesker bør være kjent for at den er den sci-fi-filmen som bommet mest pinlig noensinne og ever. Filmen om Wall-E er nesten uten dialog. Det er dristig, og det er dumt, for nesten alle folk unntatt filmstudenter har vennet seg til at rollefigurene skal fortelle hva som skjer. Jeg sleit med handlingen i «Wall-E». Det kan være fordi den bare seig gjennom systemet mitt som mentolrøyk i all sin politisk korrekte gjentatthet. Robøtta Wall-E er den siste habitant på jorda sammen med en kakerlakk (og hva spiser den?). Han lever en enkel ungkarstilværelse i container og lader seg fra sola mens han presser bossballer. En dag kommer robot-beiben Eve fra en fjern romstasjon for feite eksilmennesker, og forelska Wall-E blir med dama hjem. Der skjer det stort sett beep og sjotsj og sjatsj. Disney-folks politiske innsikt er som heismusikk, og det bærer forsøkene på satire preg av. Dette er ille, og det er kjedelig. 2008.

Brødrene Grimm

TVNorge 20.00

brødrene grimm

Heath Ledger som Grimm og Matt Damon som Grimm.

 

terning 5 liten Med «Brødrene Grimm» er det motsatt. Den er så smart at formen destruerer underholdningsverdien. Den steingalne lystløgner-briten Terry Gilliam har laget en metafilm, der de to tyske fortellerne går inn i sine egne myteskoger og oppdager at eventyrene dessverre er helt virkelige. Rundt dem myldrer historiske kuriositeter. Gilliams’ favoritt er Peter Stormare, som italiensk offiser i franskmennenes tjeneste som okkupanter av urydda tyske grenseskoger. Det blir alltid et hekkans organisatorisk rot når eks-pythoneren Gilliam lager film, og det preges «Brødrene Grimm» av. Du har lenge følelsen av å være til stede i en italiensk politiaksjon, men ideene med filmen er selvsagt geniale. Grimm-brødrene er to rotete svindlere som farter rundt blant naive bønder og utdriver heksene deres med fyrverkeri og fanteri. Da luringene påtar seg å løse gåten med de forsvunne rødhettene, oppdager de at trollskapen i skogen er mer enn virkelig. Med skogfinnerdama Lena Headey som forførerhunn i det store utendøret, finner de fram til den udødelige speildronninga Monica Bellucci og hennes mystiske ulvehjelper. Matt Damon og Heath Ledger spiller grimmere på en fantastisk, forvirra farsemåte, og sammen med den bryskt stigmatiserte italieneren Stormare gjøgler de alt som kunne vært eventyrspenning ut av filmen. «Brødrene Grimm» er en fest for fin-flipperne. Den er en fest for banal-surrealistene og de aldeles forskrudde. 2005.

Duplex

TVNorge 22.15

terning 5 liten Behovet for menneskelige komedier med høyt sukkerinnhold og kilende kullsyre er mindre enn du tror. Folk er sinte som skremte motorvei-lemen. Skuespilleren Danny De Vito var alltid en sint mann. Han lager bare svarte komedier, og i «Duplex» rammer aggresjonen ei kvithåra gammel dame i annenetasje. Ben Stiller og Drew Barrymore spiller samboere. Egentlig er det bare Barrymore og Adam Sandler som kan utgjøre det perfekte filmpar. Ben Stiller er ikke Sandler, men en sosialt irritabel lesehest. I selskap med det utvokste barnet Barrymore virker han litt mer bortreist enn en sveitsisk fregatt i Afghanistan. De to kjøper hus i bandittbydelen Brooklyn, og på kjøpet får de en uoppsigelig, uutkastbar oldingsatan som forvandler dem til uvillige, men viljeløse vaktmestere. Filmer som dette trenger ikke være sannsynlige, men de må være troverdige, og «Duplex» ramler både på feil parsammensetning og konstruert leieboer. Filmen taper seg også på en fantasifattig grettenhet, som de fleste får nok av gratis. Men smil likevel. For du kommer til å like å se den. 2003.

Neverwas

TVNorge 23.55

neverwas

Aaron Eckhart i skogen med Ian McKellen.

 

terning 4 liten Egentlig skulle du ha ønske at «Neverwas» var en romantisk, Tolkien-imitert eventyrfilm om at det faktisk finnes både alver og finner og feer i verden. Det skyldes blant annet Ian McKellen, den eneste mannen jeg noensinne har sett som får meg til å ønske at jeg så eldre ut. McKellen spiller galningen Gabriel som vil overtale Aaron Eckhart til å skjønne skjebnen sin og bli med ut i skogen for å redde kongeriket. Aaron er den voksne sønnen til en fantastisk, om enn kortvarig Nick Nolte, som hengte seg i skogen da gutten var liten. Som voksen kommer Eckhart til farens psykiatriske klinikk, og der møter han igjen barneboka som pappa ble berømt for. Det viser seg at «Neverwas» er et psykologisk drama om en gutt som virkelig elsket faren sin så mye at mannen var uunnværlig. Filmen er både forståelig vakker og smertefull, og Aaron Eckhart spiller den milde psykologen med en behandlervarme som ville ha ført til at folk ville ha kommet langveisfra for at han skulle snakke til dem; lengre enn de må kjøre for å kjøpe svenskemat. 2005.

Roald Dahls Matilda

TV3 19.20

terning 5 liten Matilda utspringer biologisk fra en kulturfiendtlig bilselger-familie, men finner politisk trøst i overnaturlige evner samt i en bibliofil lærerinne med det betryggende gammeltestamentlige skuespiller-navnet Embeth Davidtz. Dette er en fordomsfull, men morsom barnefilm basert på en av Roald Dahls nevrotiske historier. Ellers med: Mara Wilson, Danny De Vito, Rhea Perlman. Regi ved Danny de Vito. 1996.

Charlie og sjokoladefabrikken

TV3 21.00

charlie og sjokoladefabrikken

Og sånn ser det altså ut i Freias produksjonslokaler.

 

terning 5 liten Johnny Depp minner mistenkelig om Michael Jackson etter marsipan-transplantasjoner. For «Charlie og sjokoladefabrikken» er blitt en ekte Tim Burton-film, og den ærer ærlig minnet om den gretne, fordomsfulle eventyrfortelleren Roald Dahl. Alt fra starten er «Charlie…» som å dette inn i en ombygd Batman-film fra 1990-tallet. Den voldsomme musikken, fabrikkslottet, som kunne vært et skremmende bilde på ensomhet og kulde fra «Citizen Kane». Så Charlie-familiens idylliske fattigdom, med tannskadde symbolbriter som står ved kålgrytene og smiler grønt. Det er vidunderlig, det er fantastisk. Det skeive huset deres er poetisk og skrudd som en karikatur av den smådumme snillheten. Vi møter ironiens godlynte og litt naive stebror: Egentlig blir folk gjort narr av, men med så hyggelig nedlatenhet at det likner følelser. Så kommer Johnny Depp inn i filmen og er en nesten kirurgisk glatt hattebærer med tynn stemme. Han har luftige Depp-fakter og beveger seg som ei boble i en slags post-modernistisk sakkarinisme. Sjokolade og sukkertøy overalt, en drøm for småunger i gamle dager, da det fantes lørdagsgodt og tilløp til tannhelse. En vulgær fortidsfantasi. Som huset til Elvis. Som Jacksons Neverland. Person-karakteristikkene følger opp fornemmelsen av avfeldighet og rå retro: Den grådige tyske pølsegutten er tjukk og stygg. Den bortskjemte jenta og den ærgjerrige jenta er tynne og hardøyde. Den arrogante TV-gutten har ingen poesi. For dette er Roald Dahl. Sjøl var han bowler-naughty på et slags slåbrok-vis. Men Dahl var også en Margrethe Munthe-moralist med horn. Bare barn som sa «unnskyld, mor» og «selvfølgelig, far» er ålreite innedyr, mens de som forsøker å bruke verden til å skape sitt eget område, avfeies som ufyselige egoister og må straffes. 2005.

Rookie of the year

TV2 Zebra 19.00 terning 5 liten Ålreit barnefilm om en guttunge som brekker armen og ved et mirakel blir verdens beste baseball-kaster. Daniel Stern regidebuterer, ellers er Gary Busey med og såvidt John Candy. 1993.

Harry Potter og halvblodsprinsen

TV2 Zebra 21.00

harry potter og halvsblodsprinsen

Daniel Radcliffe og Emma Watson blir eldre og eldre.

 

terning 5 liten Jeg er så begeistra for denne Harry Potter-filmen at jeg antakelig får tilbud fra Skivebom-akademiet, for halvblodsprinsen har faktisk fått en del gompe-kjeft. Men OK. Gomper er gomper, og akademiene deres er ikke alltid det mest magiske som finnes. «Harry Potter og Halvblodsprinsen» er malerisk dyster slik de deilige kitscherne vil ha det. Filmen starter i et psykoanalytisk, britisk sjelsmørke som gjør at man bare ser konturer; det er som å bli dumpa i et utspekulert psykologisk landskap, strandet i rett i mellomgolv-nifsheten der hvor voksenhet blir til. Potter-filmen har noe til felles med «New Moon» – det er fornemmelsen av antent pubertet som gjør opplevelsen, ikke den ytre handlingen. De første filmene var for romantiske barn og ponni-jenter. Men barna ble store, og nå har de starta vandringen i villniset, i det freudianske krattet, i de surrealistiske kjønns-korridorene og den skråsikre identitets-forvirringen. Den som fører til at alle barneferders far blir borte og man må klare seg selv. Potter er blitt en dyster og stor mann. Hermine forsøker å overbevise Ron om at de er framtidsretta og forelska, og Harry himself befinner seg i en slags innøvd gravitasjon mot søstera til Weasley, den aksete, alvorlige og sympatiske jentungen Ginny. Det skjer nye forræderier og forferdeligheter rundt dem, og Potter kjenner sin skjebne slik en soldat på jernbanestasjonen gjorde det i gamle romantiske krigsfilmer mens Ingrid Bergman eller noen vifta med vått lommetørkle. Mye av filmen foregår i en visuelt vekslende forventning om kjærlighetsliv. Det er ikke sånn at man bare tryller med staven. 2009.

High fidelity

TV2 Zebra 22.55

high fidelity

Iben Hjejle er kjæresten til John Cusack.

 

terning 5 liten Stephen Frears ekstatiske filmatisering av Nick Hornbys bok «High fidelity» handler om musikkfansen. De er ensomme menn på jakt etter noe som er verd å dele i verden og et renslig menneske å dele det med. Musikkfansen tror at jenter som påstår at de liker Led Zeppelins «Gallow pole», smisker for å oppnå ett eller annet. I «High fidelity» blir kjellerbutikk-mennesket Cusack forlatt av dama si fordi han er som han er. Cusack representerer ett av de mange kulturskillene mellom menn og kvinner, for mange menn lever i et slags «Sim City» som de konstruerte bit for bit sammen med kameratene sine gjennom lange utvelgelser av hva som var kult og hva som var ukult. Derfor fins det ingen romantikk mellom Cusack og kjæresten Iben Hjejle. Bare forvirra tiltrekning og dyp kjedsomhet. Cusacks rolle er så perfekt at den svir. Kameratene hans blir spilt med gudelig innsikt. Selv Tim Robbins framstilling av en yndlingsrival er utsøkt, og gode rivaler er sjeldne på film. 2000

Som to dråper vann

FEM 21.00

terning 5 liten Nyinnspilling av «The parent trap» fra 1961, der to tvillinger som kom fra hverandre til skilte foreldre tilfeldigvis treffes igjen. Lindsay Lohan i dobbeltrolle sammen med Dennis Quaid og Natasha Richardson. Trivelig familiefilm. 1998.

The weather man

FEM 23.20

weather man, the

To tragedier: Michael Caine har kreft og Nicolas Cage melder været.

 

terning 5 liten Overraskende innsiktsfilm. Ikke overraskende for de som allerede liker Nicolas Cage mentalt skjøre balanse så godt at de ville være villige til å kjøpe den på jernbanetoaletter, for de vet hva de får når The Cageman spille sårbar mediekjendis som egentlig bomma på alle de viktige tingene i livet, mens han i grunnen bare forsøker å imponere faren sin. Heller ikke for de ubeskjedne elskerne av Michael Caine, for Caine er som et slags univers. Man føler seg som akvarie-eier når man leier en Caine-film. En liten verden blir en del av stua, og i den flyttes sandsteinfjeset til den lakoniske bekengelen Michael rundt og er universets ufødte midte. Hvis det noensinne blir danna et nytt univers, er Michael Caine det eneste som blir beholdt fra vårt. Filmen vil heller ikke overraske de som skjønner at tilstedeværelsen av ei tjukk datter betyr at filmen skal få et sigende tyngdepunkt. Den tjukke dattera vil alltid være i manusforfatterens bevissthet som en form for fortellermagnetisme – hun suger interessen. Hun er som et svart hål. Dette er filmen: Nicolas Cage spiller en TV-værmann i Chicago. Kona har gått fra ham. Dattera har feil klær. Han er sønn av en kjent forfatter, som plutselig begynner å dø av kreft før sønnen får bevist at han er en fantastisk amerikansk suksess, sjøl om rånene hiver fastfood etter ham fra bilene sine. Værmannen lever i et eksistensielt vakuum. Han er ikke en fiasko, det er bare det at suksessen hans ikke teller på samme måte som den gjør med andre mennesker. Han har fått utdelt en ugyldig karriere og lurer på hva grunnen er. 2005.

Grinchen

Viasat4 19.30

terning 5 liten Grinchen bor innerst i en snøkledd klippe som likner ryggfinnen til sveitsisk fjellhai sammen med en undertrykt hund. Rett nedforbi ligger Hvemville, som ble etablert inne i Lennart Nilsson-versjonen av en snøfnugg. Hvemvillerne har snuppete pekingneser, pastellerte leketøyshus og fjollete falkeklubb-mentaliteter. Hvem’erne skuffa grinchen som skoleunge, så han trakk seg tilbake og ble kriminell. Men den snilleste jenta i landsbyen føler fortreffelighet for den lurvete lausgjengeren, og han inviteres til julefeiring der traumer fra barndommen ødelegger festen og skaper behov for hevn. Og så videre. Jim Carrey spiller grinch med så mye latex at han kunne vært undertøy-modell for Hennes & Mauritz. Grinchen er en vanvittig kul fyr. Han er Mannen. 2000.

Legenden om Narnia – Reisen til det ytterste hav

Viasat4 21.15

legenden om narnia - reisen til det ytterste hav

Store barn får reise til kule steder med ecstasy-lys.

 

terning 5 liten Det er krig i England og de to minste Narnia-ungene Edmund og Lucy sitter på landet et sted med den nerdede fetteren sin Eustace. Han er en slags Dudleif i halve filmen. Plutselig flommer et skutemaleri over, og ungene svømmer seg til et vakkert sjøfartøy med Caspian som kaptein. Filmen er et deilig eventyr. Den tobeinte oksen snakker til Eustace, og han dåner. I stedet for å stå halvstille og snakke som en søndagsskole (som faktisk finnes ennå), beveger filmen seg over i en eventyrfortelling som virkelig engasjerer. Caspian og hans eksilerte engelsk-unger må finne seks grever og deres seks magiske sverd for at The Dark Side ikke skal få overtaket. Det vil si: I denne fortellingen rammes folket av en grønn tåke som suger dem og sluker dem og forsvinner dem inn i en slags eksotisk, forsmedelig limbo. Filmen er perfekt på to hele måter. For det første aksellererer historien naturlig, og dessuten inneholder den noen fantastiske animasjoner. Den lille rotteversjonen av Shreks sverdsvingende kattevenn er skjønn. Den litt melankolske dragen er utformet med fine ansiktsuttrykk. Og sjøorm-uhyret med alien-tryne funker faktisk flottere enn sånne computer-skapninger pleier gjøre for tida. Dette er den beste Narnia-filmen. Jeg er ikke i tvil. 2010.

Haisommer 2

Viasat4 23.10

terning 4 liten Overgangen fra Steven Spielberg til Jeannot Szwarc er tydelig i denne oppfølgeren til «Haisommer». Roy Scheider er fremdeles med som politimann i hai-plaget badeby, men resten av moroa er vekk. Enkelte gode hai-scener. 1978. 1 time, 57 minutter.

Lørdag 28.12. Nok en super-lørdag

 

Trollmannens læregutt

TVNorge 20.00

terning 5 liten Det er lørdag i romjulen, og kanalene bretter opp ermene og viser hva de er gode for. Jeg velger meg «Trollmannens læregutt», for den har dere ikke sett.

trollmannens læregutt

Nicolas Cage og Jay Baruchel trøbler med den onde okkultismen.

Ingen kan spille trollmann som Nicolas Cage. Gi ham et vilt og genialt hippiehår og la ham få spille på utsida av den plagsomme realismen – og der har du en Cage som er like god som ny. Skeiv i mimikken, jålete bekymra som en klimaforkjemper, eksplosiv og autoritær og vanvittig flott.

Nicolas Cage er det fjerneste vi kommer fra influensa denne julen. Han har en testosteron-utfoldelse som antakelig kan kurere sykdommer du aldri har hørt om og ikke aner virkningen av.

I «Trollmannens læregutt» spiller han mot den nye tids minst sannsynlige ungdomshelt. Jay Baruchel er en malerisk avlang kanadier på 28 år. Han kom inn i «She’s out of my league» som en slags sosialdemokratisk valgkampsak: Denne mannen er et idol sjøl om han likner uoppdaga gnager, for han har en indre mangel på sammenheng som til slutt vil slite ut kvinner slik at de overgir seg til morsinstinktet. Men Baruchel vant både dama og filmen, for han har det særegne vi kaller absolutt og urolig tilstedeværelse.

I «Trollmannens læregutt» hyres han av Cage som lærling i en eldgammel familiebedrift som enkelt sagt bare skal forsøke å hindre at Alfred Molina overtar verdensherredømme i New York. Han og Cage spiller begge på den risikable yttersida av tirsdag formiddag, og de står til hverandre som tivoli og sukkerspinn. «Trollmannens læregutt» er ikke bare en visuelt oppstasa film, den er spennende og romantisk og hvis det fremdeles var jul, ville jeg ha foreslått at dere kjøpte den til noen. 2010.

Robin Hood

NRK1 23.15

robin hood

Russell Crowe og Cate Blanchett er mye ute i naturen.

terning 5 liten En av de beste tegneserie-stripene jeg har sett: Først kommer Robin Hood ridende (kloppeti-kloppeti) og stanser ved en tydelig fattig mann. Han gir fyren en hel liten sekk med gull og sier: «Jeg er Robin Hood. Jeg tar fra de rike og gir til de fattige». Kloppeti-kloppeti-klopp. Den fattige mannen ser på gullet og utbryter: «Jeg er rik!» Kloppeti-kloppeti-kloppeti-klopp. Tilbake kommer Robin og tar gullet.

Moral er en sosiologisk og statsvitenskapelig komplisert ting, og man kan ikke føle den. Det er kanskje derfor Ridley Scotts Robin Hood-versjon en stund er så politisk detaljert at man kjenner seg som en sofasittende ringperm. Men regissørens hjemlige utendørs-England er også vakkert på den semi-realistiske romantikk-måten som gjør at du føler deg i slekt med regnet og graset og leirkrukker med antakelig sursøtt anglosaksisk supporter-øl. Dessuten 1: Her slåss de så siklet skvetter. Dessuten 2: Cate Blanchett spiller Lady Marian med en pupillsmal erotisk kraft som ville gjort det uanstendig for menn å vise seg offentlig i strømpebukser når hun befant seg i nærheten. Naturen og Blanchett er skjønne som plutselige vestlandsmorgener uten motlys og vaselin, og engelskmennene er som vanlig skitne, stygge og tannlause som gamle sauegrinder. Kongekrona skrangler like metalltynt som ei takrenne. Bøndene pløyer med miljøvennlige treredskaper som gir dem rett til Kirkens Nødhjelp, og slottene er mindre enn entreprenør-villaer i Sola kommune. Jeg må si jeg liker det.

Filmen behandler den litt vage perioden før Robin blir Hood, og i denne filmen kommer han reisende som egentlig desertert leiesoldat fra Richard Løvehjertes sjuskete utenlands-felttog. 2010.

Fargo

NRK2 22.00

fargo

Peter Stormare og Steve Buscemi er ikke fine folk.

terning 5 liten «Fargo» handler fra Minnesota, der folk heter Gundersen og Gustavson, og antropologien er som å lese postkasser i Feisteinveien. Langs et stabilt lite sted på størrelse med Bryne oppstår den perverse situasjonen at en bilselger får det for seg at han skal arrangere kidnapping på egen kone; en tåpelig idé av den typen som kan ramme inntrykksvare samfunn med noen hundre tusen års mellomrom og som regel utrydder dinosaurene. Coen-brødrene har laget en genial thriller med svart humor. Frances McDormand i fantastisk sheriffrolle. Ellers Steve Buscemi og Peter Stormare. 1996.

King Kong

NRK3 20.40

king kong

Naomi Watts oppdager at beundreren hennes er litt svær.

terning 6 liten «King Kong» er blitt en overveldende underholdningsorgie uten ubehagelige hemninger eller synlige faktafeil. Filmen beveger seg leddløst mellom forskjellige stemninger og filmfortelleriske myter. Den starter med en museumstripp til 1930-tallets New York, der den foreldreløse Annie (Naomi Watts) står på gata iført sin chiffongtynne sjelehud og alle sine skuffelser inntil sjansen byr seg i form av et omreisende sirkus. Det vil si: Ikke sirkus. Jack Black spiller en økonomisk uansvarlig filmprodusent som hyrer den lettlurte dama avgårde på mystisk tur i plimsoller. Han kidnapper også manuskriptforfatteren Adrien Brody. Kaptein Thomas Kretschmann tror han skal til Singapore, men Black har hørt om den hemmelighetsfulle Skull Island. Alle blir lurt av Black, som er filmhistoriens mest sjarmerende kyniker.

Den rustne romantikken i ei skikkelig sjaber skute går over i Conrad-romantikk da «Venture» ankommer den skrukkete tåkeøya i elendig vær mens viltre Jimmy leser «Heart of darkness» på dekk. Introduksjonen av den glemte monsterøya er som et lite eventyr i seg sjøl, der klipper og knauser så skarpe som dragerygger skyter aggressivt opp av den grå havdyna.

En drøy time uti filmen kommer Kong. Han har den ekte gorillaens tårnete bakhode og den digre rumpa til en soulsangerinne, og han beveger seg som en litt sur klums. Men Kong har øynene til en sint og skremt ettåring. Den sentimentale apen er et barn. Han leker med den ofra nattkjoledama Watts som når en liten gutt herjer med storesøstras gummi-Barbie, og hun slenger rundt i skauen som tusen nakkeslenger og kronisk hjernerystelse. Etter å ha forsøkt å tilfredsstille den sure gubben med sine variténumre, blir dama forbanna og sier: Nei! Apen surner og går. Pulkete, men forelska.

Nå skal ikke jeg fortelle hele filmen i detalj, men akkurat her skjer det som gir historien om King Kong og ensomme Annie en slags dybde. Hun er vant med å være et leketøy som menn og arbeidsgivere kaster bort. Han er vant med å være kjedsommelig diger og uutfordra. Den sinte blondiedokka vekker en ømhet som vi antakelig ikke vil vite så mye om, størrelsesforskjellen tatt i betraktning. Annie møter en svær, trygg fyr som bare bryr seg om henne til døden. En kosete pelspartner til å nyte solnedgangen sammen med. Wow. Det er bedre enn å ha mislykka venninner. 2005.

Gutter er gutter

NRK3 23.40

gutter er gutter

Nicholas Hoult, Toni Collette og Hugh Grant i en hyggelig film.

terning 5 liten Hugh Grant på sitt bedre. «About a boy» bringer britsjarmens Keiko ut på djupt vann. Det har oppstått følelsesdjup under den vanevittige londonmannen, og du kan se at han kan noe mer enn å repetere myten om me and Hugh.

Marcus (Nicholas Hoult) er en usedvanlig annerledes gutt. Mor hans er selvmorderisk vegetarianer av hippie-opprinnelse, og den arme 12-åringen bærer for eksempel ei strikkelue for tidsreisere, samt veteranklær og bollefrisyre. For å klare virkeligheten og familiesolidariteten har guttungen fra Tambourine Land lobotomert seg til en livskvalitet basert på resignasjon. Og han sier alt han mener.

Hugh Grant spiller en så overfladisk mann (Will) at han kunne tjenestegjort som vegdekke eller brødpose. Fordi skojaren Will spesialiserer seg på korttids-sex med enslige mødre, treffer han den kontakttrengende lille filosofen som til gjengjeld treffer en and med hardt brød. Av andemordet oppstår langsomt et vennskap. Av vennskap kan det bli både forvandling og menneskeliggjøring. Smygeren Grant blir til en person, slik Adam oppsto av leira. Gjørmete, men OK. 2002.

En helt vanlig dag på jobben

Norsk TV2 00.10

terning 3 liten Dette er den norske filmen om «Se og Hør», og den er nå som den er. En spekulativ film om spekulativ journalistikk. 2010.

Just friends

TVNorge 22.05

just friends

Ryan Reynolds og Amy Smart før han blir rik/tynn.

terning 5 liten Dette skulle ikke ha skjedd. Farrelly-naboen Roger Kumble skulle ikke ha laget dvd-høstens første virkelig elegante ungdomskomedie. Ryan Reynolds, han med magemuskler som Vegvesenet designer dårlige veier etter, spiller den tjukke gutten som blir voksen, vellykka og tynn og skal forsøke å sjekke opp highschoolkjæresten Amy Smart mens han forfølges av den steingalne bøgwallbritney-en Anna Faris. Hjem til Jersey, der vellykkethet ikke er det beste man har.

Jo. Det er morsomt. Birollene er morsomme. Julie Hagerty som naiv mamma er morsom. Jul i Jersey er morsom, den kåte lillebroren og hockey-juling og teorien om sexfri vennesone er morsom. Det er antakelig ikke sant. 2005.

A.I. Artificial intelligence

TVNorge 23.55

terning 2 liten «A.I.» er ikke en underholdningsfilm, for den inneholder ingen underholdning. Den er ikke et tenksomt drama, for den har ingen dechiffrerbare tanker. Dette er heller ikke en samfunns-satire eller sivilisasjonskritikk, for filmen finner ikke sted noe sted. Den bare vandrer rundt med sin nådeløse dumhet og kjeder folk i hjel.

Historien starter med at et ektepar med barn i koma skaffer seg en robot-erstatning med følelser. Den er programmert til å elske mor, men ikke til å skjønne omfanget av følelser. Dokka David blir et så trist innslag i en allerede tvilsom teknolykke at man etter få minutter ønsker at filmen skulle være slutt eller ha skiftet tema.

New York ligger drukna på grunn av smelta poler (som også er tvilsom meteorologi), menneskene betjener seg av cybersex, og kjøttmarkedet likner en lavbudsjett-films skildring av de siste tider. Familien rundt David er ukarismatisk og innsmigrende spilt. Bare en liten mekano-teddy har en viss ewok-sjarme, men den finner aldri sitt hjørne i en fortelling uten start.

Haley Joel Osmont i «A.I.» er en kvasireiligiøs varehus-smurf. Det avlangt melankolske blikket hans inneholder én klisjé etter fem minutter. 2001.

Evig din

TV3 19.25

evig din

Drew Barrymore viser seg fra den eventyrlige sida.

terning 5 liten Marxepott og Prins Mild. «Askepott»-versjon der generasjons-ikonet Drew Barrymore spiller den bortgjemte stedattera med en fredfylt og feministisk sødme som gjør henne til en fin blanding av Pippi Langstrømpe og St. Hans-natt på Vaulen. «Ever after» er en lang og herlig romanse av Andy Tennant, og den permitterte Addams-mora Anjelica Huston oppspiler oppkomlingskald stemor som får enda lengre nese. Dougray Scott er Henri, en slags prins mild som får øynene opp for både litteraturen og den uoppfunne sosialismen da Barrymores treffsikre guttejente epler ham inn i Edens hage. En storarta film. 1998. 2 timer.

Rock’n rolla

TV3 23.35

terning 4 liten Guy Ritchie er en fingerflink filmfikler som på død og liv skal være så kul at folk snakker til ham i kultiverte nattklubb-køer. «Snatch» hadde noen fantastiske roller og en ganske bisarr handling, men ellers skal Ritchie huskes for at han laget «Swept away» med Madonna; en metaforisk korrekt tittel som beskriver hva som skjer med vanlige tullinger når de plutselig våkner om morgenen og oppdager at de har sovet med en plakatdame uten at noen lo.

«Rocknrolla» starter med en kulturfilosofisk betraktning om rockere. De er folk som vil ha «røkla». Så kan man tenke gjennom om det bortskjemte åttitalls-idolet virkelig var røkla og si til seg selv: OK, men da er du ingen rocker.

Filmen handler som vanlig om smågangstere som kommer i konflikt med storgangster (nydelig spilt av Tom Wilkinson). Det skal også være med en omnipotent russer, og det er. Forretningsforførersken hans er Thandie Newton som ser presist ut som en Photoshop-magra Vitae Pro-reklame i Hennes & Mauritz-klær.

Det handler om at penger forsvinner, som vanlig. Dessuten forsvinner et viktig maleri. Siden Ritchie er blitt kalt homofob, har han med en litt påklistra sidehistorie om at kvinnebedåreren Handsome Bob kommer ut av skapet. 2008.

Istid 3 – Dinosaurene kommer

TV2 Zebra 18.00

istid 3

Dino-Buzz i istida.

terning 5 liten Jeg har tilbrakt litt tid med tanken «Kan det tenkes at det finnes nevrose-tvitrere eller Facebook-gruppehatere som blir støtt av ’Istid 3’ og gir biskopen skylda eller insisterer på ikke å stemme på Siv Jensen om aldri det?» Jeg har funnet ut at Storken-tilhengerne kan trøble litt med åpenbart svanger mammut, men det er jo et dyr. Menneskebarn blir fortsatt unnfanga på danske grastak.

I denne filmen aker mammut-gjengen med dovendyr og sabeltanntiger, vesler og flåkjeft-ekorn rett ned i dinosaurenes glemte shangri dal, den som Lillefot fant. Det er en helluvaride, og der nede finnes ikke bare uhyret Rudy, men også en nevrotisk vesel-Rambo med leiesoldat-identitet. Det Sniff-sære dovendyret tror han er blitt mamma-pappa til eggosaurene, og rollen som surrogat-mor bringer ham i første omgang i konflikt med det man på UiS kaller virkeligheten. Men filmen leker seg av gårde med deilig verbal-humor, ivrige animasjoner og en forbilledlig evne til familie-hygge som ingen blir flaue av.

Dette er også en av de animasjonsfilmene som velsignes med gode norske stemmer. «Terfel» og «Lille kylling» er nok fremdeles best, men «Istid 3» kommer høyt opp. Og så er det forbigående østlandsvinter i istida: Så fin kan snøen være. Selv uten dompaper, jordmødre og julenisser. 2009.

Harry Potter og mysteriekammeret

TV2 Zebra 21.00

harry potter og mysteriekammeret

Daniel Radcliffe og Rupert Grint før de dessverre begynte å vokse.

terning 5 liten Filmen til den kaliforniske eventyreren Columbus er så frodig at man får lyst til å bli gjenfødt som datafigur. Manesjeriet starter med en husnisse på rommet. Lille tynne Noldus er en av Potter-populismens skjønneste oppfinnelser. Øynene forteller at han er nervøsere enn en 80-åring foran en minibank, og han har kompostbrune filler og et elendig sjølbilde. Noldus skal overtale Harry til ikke å vende tilbake til Galworts andre skoleår.

Filmen blir overdådig bedryssa av disney-lånte leonider da helten reddes gjennom vinduet av en flyvende Ford Anglia (hørt om Herbie?). Vennene bakser og flyr gjennom eventyr, og den frodige felles-fantasien utfolder seg på vakre, overraskende vis. Pryle-pilen, et levende tre, er egentlig lånt fra Tolkien, slik plumpudderet tilhører Tingeling – og Potter feilnavigerer og havner kvikt i Jack The Rippers postmoderne lavlivs-London. Harry får sitt eget Excalibur. Rowling har stjålet med det gode mediemenneskets selvfølgelige rett til å betjene seg av alle påtvungne myter. Harry Potter er et slags varehus for nostalgisk eventyr-begeistring.

De første scenene i Galtwort står litt stille, mens manusforfatteren presenterer skikkelsene for annen gang. Men det varer virkelig ikke lenge før mildt makaber multimyldring kommer i gang. Perfeksjonismen er presis. Oppfinneriet serveres med guttegod gratulasjonsglede: Brølebrev ankommer. Et fantastisk alternativ til sms. De små blå alvene fra Cornwall er utrolige, der de svermflyr som djevle-libeller eller flagre-gremlins mellom steinveggene. Alrunene skriker når elevene haler dem fra potter. Han som spyr svære snegler, er egentlig en så genial må-bli-klassiker at han drukner ufortjent i denne fabulerende pepperdrysseren av en film.

Et sutrete spøkelse på do heter Stønne-Stina. Folk forsteines og tungetaler – og så selvantenner plutselig Fugl Fønix som om han var en uansvarlig juledekorasjon. En interaktiv dagbok er poetisk perfekt. Innfallene i den andre Potter-filmen er alle gode nok til en hel film hver. 2002.

Herbie – Full tank

FEM 20.00

terning 4 liten Det finnes en bråte filmer om folkevogna Herbie, og denne ble laga i 2005 med Michael Keaton og Lindsay Lohan.

Surviving Christmas

FEM 22.55

surviving christmas

Catherine O’Hara og James Gandolfini, familie til leie.

terning 3 liten «Surviving Christmas» er egentlig en vidunderlig underholdende film, for lavere enn dette kommer Ben Affleck aldri. Ikke engang han. Før var Affleck en feira skjøndis. Nå er skuespilleren så usikker at han egentlig ikke kan skrelle et kokt eple på film uten å få angst. I denne filmen roper og hojer han av forstrukket underholdningsvilje, og du får fornemmelsen av å se bokstavpasientens skjebne i et samfunn uten farmasi.

Det blir egentlig uventa vittig. Affleck spiller en kynisk reklamemann som blir grepet av sesongsentimenter og hyrer James Gandolfinis disfunksjonelle harryfamilie for 250.000 dollar, for at den skal imitere slekt i julehelga. Gandolfini er en fantastisk skuespiller. Catherine O’Hara spiller mor på en måte som vil kunne fjerne konstantstøttekroner (skal være konstantstøtte) fra neste års budsjett, og Christina Applegate gir komedier en deilig, sur balanse.

Handlingen er dum, men ikke så idiotisk som du tror. På grunn av Gandolfinis innebygde kynisme holder filmen trygg avstand til følsomheten ganske lenge. Den leide familien misliker inntrengeren sin med forståelig overbevisning, og man skal være ganske underernært for å bli rørt. Dessuten er det noe med snø og kulde. Ingenting er så stilig som snø. I Chicago.

Hjemme alene 4

Viasat4 21.15

terning 3 liten Barnefilm for TV i beste sendetid en lørdag? Handlingen er forferdelig. Foreldrene til Kevin er skilte, og han sal feire jul med pappas rike kjæreste. 2002.

Cops and Robbersons

Viasat4 00.10

5 Stilig liten komedie der Chevy Chase spiller en oversett familiefar i morderne familie, og så flytter Jack Palance inn som politimann på spaning og dermed får den pysete faren en sjanse til å vise hva han duger til. Nesten for sentimental, men kjekt å se på. 1994.

Beetlejuice

TCM 21.00

beetlejuice

Alec Baldwin og Geena Davis havner i dødsriket.

terning 5 liten Fra utallige zombiefilmer har denne komedien hentet menneske-utdriveren Betelgeuse (Michael Keaton) som farter rundt som en slags dødsrikets skøyerunge og gjør eksistensiell ugagn. Litt magi er tatt fra «Heksene i Eastwick», noe er lånt av «Poltergeist», sandormen i dødsriket kommer rett ut av «Dune», de spøkelses-uredde leieboerne har slektninger i Oscar Wildes «The Canterville ghost» osv.

Resultatet er langt på vei en morsom film. Hyggelige, Volvo-mjuke Alec Baldwin & Geena Davis dør overraskende, får utlevert håndboka for dødsriket og fortsetter å leve i huset sitt som spøkelser mens de funderer over alle tings uforanderlighet. Men så kjøper den ekle New York-familien huset deres.

Da begynner alvoret og Winona Ryder, med tildels groteske scener som heldigvis ser ut som om de er laget for Muppet Show, slik at ingen skal få ødelagt helga. Tim Burton regisserte! 1988.

Fredag 27.12. Demonisert monster-moster

Nanny McPhee og det store smellet

TV3 18.05

terning 5 liten Nanny McPhee i Emma Thompsons demoniserte moster-skikkelse ville antakelig klart å få omfangsrike barn til å spise Margrethe Munthes straffe-salat, og hun kunne også fått PST til å melde fra på Gowalla når de gjorde noe, i stedet for å gjøre nordmenn politisk urolige med alle hemmelighetene. Nanny McPhee har en tann som likner Leca-blokk og en vorte som antakelig har eget FN-medlemskap. Og hun får orden på folk.

nanny mcphee og det store smellet

Og sånn skal et barnerom se ut.

McPhee-film nummer to er uventa intelligent sjarmerende, og den uproblematiske oppdragelses-magien skaper situasjoner som man også ville ha humret ekumenisk av i den mot-okkulturelle Misjonshøgskolen. En heks som tryller frem litt god moral? Festlig, Hartvig, festlig!

Det er krig i England. Fra London kommer to overklassebarn i ufyselige krøller og skal bo i gardsgjørma til tante Maggie Gyllenhaal i stedet for å bli bombet. Maggie sliter, for ektemannen Ewan McGregor forsvarer fedrelandet utenlands (nei, ikke Afghanistan), og rundt gjerdene lusker onkel Rhys Ifans (med Biggles-krøller) og representerer fremskrittspartisk bonde-fiendtlighet. Han vil at gården skal selges.

Da vet vi alt som skal skje. Bortsett fra detaljene, og de er koselige som knekk. Edelweiss er en hekse-ravn som spiser vinduskitt og raper. Maggie Smith spiller utsklidd landhandlerske som tror kumøkka er piknik-puter og finner seg fint til rette. I en virkelig minneverdig scene driver grisungene med synkron-svømming.

Den enkle familiefilmen blir spennende uten for alvorlige fordommer, og den fortsetter å være snill uten at det fører til prøvelser for sarte mager. Og så er det noe med lyset. Akkurat nå for tida, da fargene er i ferd med å gå i hi, gleder «Nanny McPhee og Det store smellet» med en overveldende, generøs soltilbedelse som gjør bedre enn tran. 2010.

Kanonene på Navarone

NRK2 21.15

terning 5 liten Storslagen krigsfilm fra 1961, med David Niven, Anthony Quinn, Gregory Peck, Stanley Baker, Irene Papas og mange flere i en handling om kommando-soldater som skal ødelegge tyske kanoner. 2 timer, 37 minutter.

The holiday

NRK3 20.40

holiday, the

Rett i dunken med Cameron Diaz.

terning 2 liten «The holiday» er helt lik den irske filmen «Tara Road» med Andie MacDowell, men det får nå bare være. Det er verre at den er skrevet og regissert av Nancy Meyers, som er et så stygt bannord at man ikke kan si navnet hennes i julen uten at en engel dør.

Meyers har aldri glemt at hun ble separert fra ektemannen Charles Shyer i 1999, og filmene hennes er gretne på en litt Hollywood-trendy Vanessa-måte. «The holiday» er dessuten snakkesalig hinsides en hver tidligere beskrivelse av ordet. Dette er filmen der alle tastetrykkene til også de trivielle e-mailene er med. Hvis filmen hadde vært britisk, ville den bestått av verbalsnop og ordsevasjoner klarere enn krystaller – i Meyers’ ukontrollerte livsfattigdom finnes bare snadring som slaps, hvis noen kan huske hva det var. Fortellerstilen er omstendelig inntil det senile.

Cameron Diaz var en begivenhet for ti år siden, og nå er hun som en lagra tingest etter at AA-batteriet flata ut. Som furtent forelska ser hun ut som noe Pinochet kunne ha fortjent mens han ennå levde. Jude Law strever med å bli en fyr som egentlig ikke finnes. Men han står ihvertfall for filmens eneste overraskelse, og i noen få utvalgte Law-scener funker filmen med uventa varme og sjarme og innholdsrikt liv. Jack Black er søtere enn nybørsta butikk-kanin, men blir aldri viktigere enn en litt stor tivoli-premie. Det er synd for Kate Winslet, som ihvertfall er en fullblods Streep ved at folk blir beveget av å se på at hun tenker. Det er bra. Men filmen er ille.

Noen vil nok like den. Menn som vet navnet på sin egen deodorant. Men hvis du fremdeles foretrekker potetgull framfor Napoleonskake, har du ingenting her å gjøre.

Kate W. elsker en mann som bare misbruker henne. Diaz hiver ut samboeren sin fordi han var utro. De to bitre kvinnene bytter hus – en risteklokke-idyll i England og et neofunk-palass i L.A. Snakksnakkkvakkkvakksnakkkvakksnakk. 2008.

Die hard 4.0

Norsk TV2 00.55

die hard 4.0

Justin Long og Bruce Willis inngår et paradoksalt kompaniskap.

terning 5 liten Volds-simulerte og handlingseuforiske filmdikt er ikke for sånne som hevner seg ved å tenke «filler’n for en slubbert (uttales: slubbett), jeg skal sørge for at han ikke får stipend neste år.» La det være sagt.

Da den første «Die hard»-filmen slo ned i oss som scud i blomsterpotta en gang på åttitallet, var John McClane en familienær handlingsmann som gjorde hva som helst for å redde kona si. Han var den hengivneste underholdningsektemannen siden Rocky ropte «Adrian!», og skilsmisse-statistikken skulle ha snudd. Nå er han på 2000-tallet. Han har ingen kone, han har ingen kjæreste, og dattera er et steinhjerta råskinn som nekter å bære hans etternavn. Detektiven er skallete som en mc-båren veikro-satanist og har godværsbølger i pannehuden. McClane skal hente inn en hacker med søtt musefjes fordi FBI blir hacka av SPECTRE eller noe sånt, og skurker som ser nifse ut som frie balkanboere, tumler med illevarslende voldsting.

Det handler om datakjeltringer. Noen tar ut Amerikas nervesystem, og om en stund vil landet se ut som en slagpasient. La meg bare nevne at mens jeg satt med laptopen og så film, installerte plutselig Google Desktop seg sjøl uten at jeg hadde gjort noe for det, og akkurat det tilførte filmen en fin autentisk stemning. Jeg tror Google står bak alt. 11. september. Den globale oppvarminga. Branns eliteserie-seier.

McClane verner gutten som på en måte er ukas virtuelle nevrokirurg, for IT-gangsterne må ikke få tak i ham. Dermed følger aksjonsscener som er like forutsigbare og like velkomne som julaften. 2007.

Legenden om Narnia: Prins Caspian

TVNorge 20.00

legenden om narnia prins caspian

Ben Barnes er den pene mannen i eventyret.

terning 4 liten Ingen skal behøve å føle seg truet av åndelighet i «Narnia 2». Det som eventuelt fantes av idealistisk eller ideologisk kristelighet, blir bedøvet av heidundrende krigsbegeistring og et fargerikt fellesskap fra panteistiske verdensoppfatninger. Frelserskikkelsen i det stemningsfulle fortsettelseseventyret til C.S. Lewis er for eksempel en britisk ikonløve med navn Aslan, og jeg innbiller meg at han egentlig kommer fra Somalia og er muslim. Han har Liam Neesons stemme, men likner egentlig mest på Morgan Freeman, særlig nesepartiet og de myke potene. En mer komisk Kristus-kopi skal man lete lenge etter.

Befolkningen i Narnia består heller ikke i toeren av tilbakeholdne bærumsfolk, menighetsrådsmedlemmer og Vårt Land-abonnenter. Ukristelige kentaurer og andre snedige disneydyr fra datamaskinen kjemper om oppmerksomheten med politisk ukorrekte småfolk og hedenske forestillinger om at Gud skapte eiketrærne i sitt eget bilde. Når frelsen dukker opp henimot klimaks, låner faktisk C.S. de bevegelige trærne av både kameraten Tolkien og alle briters forbilde Shakespeare.

Pompøse førtitallsbarn slåss for den unge kongen fordi den gamle kongen er en tosk, men det skjer ikke med overrumplende intriger eller fikse nye voldsvrier. Narnia-filmen beveger seg ustoppelig mot store tinnsoldatslag og «hva gjør vi nå!!??»-romantikk.

«Legenden om Narnia – Prins Caspian» er enda mer en Harry Potter-film enn den første. De fem barna forsvinner gjennom veggen i jernbanestasjonen Strand og havner ganske riktig på en strand i Narnia. Landet befinner seg i en tilsynelatende evig riddertid, og det er okkupert av noe som vi kan kalle overnaturlige spanjoler. Prins Caspian må stikke av fordi han blir truet av en typisk akademisk-britisk Shakespeare-skjebne: Pappa konge ble drept av onkel akkurat som i «Hamlet», og kong Miraz vil myrde opposisjonen akkurat som Macbeth. Caspian søker tilflukt hos gretne skogsdverger, men finner det tryggest å blåse i hornet sånn at de engelske ungene kan komme til unnsetning. 2008.

The weather man

TVNorge 23.40

weather man, the

Michael Caine er pappaen og Nicolas Cage er sønnen. Litt lei seg.

terning 4 liten 

Dette er ukas mest overraskende innsiktsfilm. Ikke overraskende for de som allerede liker Nicolas Cage mentalt skjøre balanse så godt at de ville være villige til å kjøpe den på jernbanetoaletter, for de vet hva de får når The Cageman spille sårbar mediekjendis som egentlig bomma på alle de viktige tingene i livet, mens han i grunnen bare forsøker å imponere faren sin. Heller ikke for de ubeskjedne elskerne av Michael Caine, for Caine er som et slags univers.

Filmen vil heller ikke overraske de som skjønner at tilstedeværelsen av ei tjukk datter betyr at filmen skal få et sigende tyngdepunkt. Den tjukke dattera vil alltid være i manusforfatterens bevissthet som en form for fortellermagnetisme – hun suger interessen. Hun er som et svart hål.

Dette er filmen: Nicolas Cage spiller en TV-værmann i Chicago. Kona har gått fra ham. Dattera har feil klær. Han er sønn av en kjent forfatter, som plutselig begynner å dø av kreft før sønnen får bevist at han er en fantastisk amerikansk suksess, sjøl om rånene hiver fastfood etter ham fra bilene sine. Værmannen lever i et eksistensielt vakuum. Han er ikke en fiasko, det er bare det at suksessen hans ikke teller på samme måte som den gjør med andre mennesker. Han har fått utdelt en ugyldig karriere og lurer på hva grunnen er.

Filmen er laget med et fravær av følelser som er vittig og samtidig bevisst usannsynlig. Man forteller en historie som ingen skal trenge å identifisere seg med, og følgelig går det an å kjenne seg igjen. Kopierer du virkeligheten, vil ingen føle seg truffet.

Hjemme alene 4

TV3 19.55

terning 3 liten Denne skal dere antakelig ikke satse på. Kevins foreldre er separerte, og han skal tilbringe julen sammen med pappa og hans nye kjæreste i et moderne rikmannshus med fjernkontroller til alt. Ukjente Mike Weinberg spiller Kevin. 2002.

Man of the year

TV3 21.30

man of the year

Robin Williams er en standup-president.

terning 4 liten De fleste har en far som lo godt av Robin Williams’ radiostandup i «Good morning, Vietnam!». Her er gaven til far. Jeg skjønner ikke helt budskapet i komedien «Man of the year», men jeg forsto ikke «Good morning, Vietnam!» heller.

Williams spiller en komiker som blir valgt til president ved en datafeil. Det politiske budskapet er spurvete, men til gjengjeld lett å være enig i: Man skal ikke velge feil mann til president, sjøl om han er vittig.

Laura Linney er dessuten ekornmjukt sårbar datadame, Christopher Walken spiller lakonisk manager, og det finnes mye hyggelig dilldall i denne filmen. Far som lo godt, vil like disse folka.

For det viktigste er at generøse finansfolk har sluppet Robin W. ut av buret sånn at han kan få lov til å spre oneliners av høy kvalitet. Det funker. 2006.

Et spørsmål om ære

TV3 23.30

terning 4 liten De fleste vil like å se rettsdramaet «A few good men», sjøl om filmen kan oppleves både som for lang og for poengløs. Tom Cruise er en ung advokat-kjappis som skal forsvare to soldater for at de ved et uhell drepte en kamerat. Demi Moore er med-advokaten som vil han skal ta det alvorlig. Jack Nicholson spiller den demoniske offiseren som kanskje har skylda for at jern-justis gjør unge menn til mordere. Kiefer Sutherland, Kevin Pollak, James Marshall er også med, og Rob Reiner regisserte etter Aaron Sorkins skuespill. Ordrikt. 2 timer, 13 minutter. 1992.

Natt på museet 2

TV2 Zebra 18.00

natt på museet 2

Ben Stiller møter allslags kjente folk.

terning 4 liten I toerfilmen blir museums-figurenes oppvåkning flytta fra Naturhistorisk Museum i New York til Smithsonian i Washington. Her vaser ikke mange skeive dyr, sjøl om apene klapser. Det som i den opprinnelige museums-filmen var kjæledyr-lek med dinosaur-skjelett, utvides til å bli en seksuelt tvilsom flørt med dokke-versjonen av Amelia Earhart og halvt hånlig bruk av Albert Einsteins vimsete hoder som kode-konsulenter. Dessuten vandrer Stiller rundt i en utopisk Darwin-fauna som godslig doktor Dyregod, og han har en oppgave. Eks-vakta skal redde de opprinnelige museumsgjenstandenes sentimentale slekt.

Det fine med historien er at den ikke inneholder et eneste bittert skilsmisse-oppgjør. Stiller er blitt næringslivs-gründer – og han snakker helt normalt med sønnen sin uten at han trenger bli julenisse eller Al Gore.

Inflatorisk levendegjøring forårsaker Capone levende i svart hvitt, general Custer blir en slags Obama og de onde egypterne forsøker å bruke sine egne arkeologiske funn sjøl om det bryter med hovedregelen om at USA eier alt i hele verden. Harry-film-ikoner som Jonah Hill og Bill Hader er innkalt for å lokke grisegutt-segmentet. Ricky Gervais og Steve Coogan skal antakelig hygge for den trivial-intellektuelle overklassen som ser TV-serier med briter.

Det er ikke akkurat bra, men det er hyggelig. 2009.

Freaky Friday

FEM 21.30

freaky friday2

Jamie Lee Curtis som den forynga mammaen til Lindsay Lohan.

terning 4 liten «Freaky Friday» var Jodie Fosters tredje film i det store 1976-året («Taxi driver» og «Bugsy Malone» kom samtidig), og ingen kan egentlig måle seg med henne (gjesp, snork, rap).

Men Lindsay Lohan kommer nært nok. Ikke alle handlinger lar seg overføre til et sted tretti år etterpå. I 1976 fantes det fremdeles farlige og fascistiske foreldre. Nå er voksne folk snille som tofu (som skal være en slags ikke-fiendtlig soya-gome), og det eksisterer ikke den mora utenfor Den Iltreste Rekefiskermisjonen som ville nekte dattera å være med på en viktig musikkøvelse. Rock ruler. Sjef, pappa! Heilt sjef. Dermed vakler logikken i generasjonskonflikten. Det ville vært mer sannsynlig om mor forsøkte å tvinge dattera på Kizz-konsert for at hun ikke skulle melde seg inn i Jehovas Vitner.

Det gjør ikke så mye. Jamie Lee Curtis og Lohan står til hverandre, replikkene er vittige på den litt forutsigbare rollevekslingsmåten. Da mor og datter bytter plass, oppfører egentlig ingen av dem seg slik de ville gjøre hvis de virkelig ønsket å skjule forvandlingen. Men til gjengjeld blir filmen mildt morende og intenst ufarlig. 2003.

Alene hjemme 2: Alene i New York

Viasat4 21.15

terning 5 liten Macauley Culkin spiller om igjen rollen som lille Kevin på villstrå. Denne gang reiser familien til Paris, mens han forveksler fly og havner alene i New York hvor han treffer både den hyggelige lekebutikk-eieren og den melankolske og ensomme due-dama (Brenda Fricker). Men mest har han nye fantastiske møter med småskurkene Joe Pesci og Daniel Stern. Søt, sentimental og svært morsom oppfølger. 1992.

Fanget i Paradise

Viasat4 000. 45

terning 5 liten «Trapped in Paradise» har med superstjerner som Nicolas Cage og Dana Carvey (fra «Wayne’s World») samt Jon Lovitz og Mädchen Amick, og den unngikk kinoene i Norge rett og slett fordi den er en smal komedie. Historien er sær og stillestående og forteller om at Cage helst ikke vil ha noe å gjøre med brødrene sine som kommer ut av fengsel, men de lurer ham med på bankran i USAs koseligste og mest velmenende lille småby, der Forsynet tviholder på dem sånn at de ikke kan flykte verken fra åstedet eller samvittigheten. Moro for de som liker sånt. 1994. 1 time, 47 minutter.

Torsdag 26.12. Ingen er for dumme til å bli leder

Det store spranget

NRK3 20.40

terning 5 liten Joel og Ethan Coen var 30 og 27 år gamle da de møtte på pressekonferanse i Cannes og ga føde til følgende refleksjoner: Regissøren Joel var mørk og sammensunket med lang svart hestehale, som en synser med urtete klokka halv fire en morgen. Han ser bebi-diabolsk ut helt til han smiler et sånn «God morgen, Minnesota»-smil som kunne vært klippet ut av baksida av ei Kelloggs-pakke og røper at han har vokst opp med stabile akademiker-foreldre. Produsenten og med-skribenten Ethan liknet mer på en fyr som kunne ha kommet inn med hurtigbåten fra Ombo og spiser komla på «Lanternen». Han hadde kort krøllete, rødlig hår og speiderledertryne. Disse to var Hollywoods skumleste par. Utrolig.

det store spranget

Paul Newman lufter smokingen sammen med den nye mannen, Tim Robbins.

«Det store spranget» er en fantastisk sår lygekryss-på-ryggen-moralisme om næringslivets og finansverdenens uutholdelige og uhelbredelige melankoli. Total-taperen Tim Robbins blir satt til bestyre et svært selskap fordi han er så dum at aksjene vil bli billigere, men så viser det seg at ingen er for dum til bli en suksess i administrasjon, og mens den tøffe lille journalisten Jennifer Jason Leigh søker sitt scoop, gjøres store oppfinnelser. Filmen er først og fremst en feiring av gamle Hollywood-filmer. Handlingen er lagt til 1950-tallet, og stilen er corny og overdrevet med en kald, vakker bildeironi som igjen bringer en Coen-film til det usikkerhetsnivet hvor du føler at det brødrene egentlig gjør er drite ut alle som er for dem. Les setningen en gang til.

I de tjue åra som har gått, er den sarkastiske Askeladden-observasjonen i «The Hudsucker proxy» blitt bekreftet og forsterket tusen ganger. Hvis du vil vite noe om hvorfor vi ikke skal tro på noen, er filmen en storarta start. 1994.

Trolljegeren

NRK1 00.40

trolljegeren

Otto Jespersen på trolljakt. En mektig mann.

terning 5 liten I Norge tror vi ikke på noe. Ikke tror vi på troll, ikke tror vi på senterpartifolk, ikke tror vi på engler – og hvis vi likevel må ha noe med utskjemte og ukule fenomener å gjøre, da haler vi fram den gamle kamuflasjedrakten – ironien. «Julaften» sier vi stilisert i Norge og gjør anførselstegn i lufta.

Det var en gigantisk idé å lage en grøsser om norske troll. Man kan ane konturene av framtidig næringsliv. Men troll skal ikke temmes med modererende mildhet, de skal tas alvorlig. «Trolljegeren» seifer ganske ettertrykkelig. Allerede ved å bruke den storarta komikeren Otto Jespersen i hovedrollen (nei, han er ikke troll) signaliserer den knisende regissøren at vi står overfor en spøk. Digresjon: Det finnes kanskje de som også oppfattet nazi-zombiene i «Død snø» som spøkefulle. Det var de ikke. «Død snø» var en seriøs dauingfilm fra grusomhetens teater, og den tullet ikke.

«Trolljegeren» er laget som mockumentar, en litt nedslitt filmstil som jeg og han med den digre tv-en begynner å bli lei av, omtrent som om alle komikere snakket som Harald Eia. En gruppe fiktive studenter lager en uforståelig dokumentar om en sær fyr som bor i campingvogn og muligens skyter bjørn ulovlig. Det er Jespersen. Han er majestetisk.

Filmen foregår i et deilig, klamt vestland der lyset ser ut som om det blei fora opp på vassent havregraut (ja, det heter et graut). Den ufser seg fra Hordaland til Sogn og Fjordane med blaute ferjevinduer, blaute dekk, allværsjakker og så dyster mose at den ser ut som pietistisk kjønnsliv. Studentene følger etter Jespersen, som har kamuflasjebukser, selbugenser og Indiana-hatt og klager på arbeidsforholdene. Han er nemlig offentlig trolljeger, en statstjenestemann som er så hemmelig at han kunne vært pensjonert politi.

Jespersen tar trolla med høyfjellssol, omtrent slik vampyrjegerne gjør. Han smører seg inn med trollmøkk for at ikke Aqua Velva-en skal bli oppdaga – og han tar ikke med seg kristne, for troll kan lukte blodet deres. Alle studentene benekter at de tror på Gud – men han med stavangerdialekten lyver, og dermed blir det ganske hårete der ute i mørke skogen.

Det er mye flott her. Den nye fotografdama er muslim, og jegeren er ikke sikker på om troll kan lukte henne. Trollene fiser overbevisende, og bergtroll og skogtroll kaster stein på hverandre i gjenkjennelige nabostrider. Jespersen bekjemper trolla med å spille salmer på full guffe i snø-ødet på Dovre, og det er aldeles deilig. 2010.

The hurt locker

NRK2 22.15

hurt locker, the

Surrealistisk bombemann i Irak, en alien i arbeidstøy.

terning 5 liten Kathryn Bigelow har regissert sin imponerende Irak-film med gjenkjennelig macho-håndlag, men dyrker samtidig en kvinnemoden evne til å holde fast scener i nesten det uendelige sånn at de setter seg i beinvev, magesyre og engrammer.

«The hurt locker» er historien om tre amerikanske bomberyddere i Bagdad. Det de opplever er intenst spennende, men ikke på thrillerens nytelsesmåte. Det skjer ikke noe frydefullt i Bigelows film; spenningen er ubehagelig, virkelighetsnær og plagsom uten at forfatter eller regissør setter seg til å dosere om krigens forferdelighet. Og faktisk også uten at de tar en Fonda og kritiserer USA for alt hva nasjonen har gjort siden nedslaktinga av indianernes bøffel. Det gjør nok at enkelte vil oppfatte «The hurt locker» som en film om Pentagons handelsreisende i heltemot og felt-tøffinger med anlegg for høy puls.

Men Bigelow har laget en annerledes antikrigsfilm der oppmerksomheten ikke rettes mot soldatenes eller de siviles eksotiske blodsøl og hylende lidelser. Når en soldat blir truffet av et prosjektil, kommer bare en dump lyd, og så detter han uten et sukk. Til gjengjeld utbroderer Bigelow redselen i genialt langvarige angstscener. Krigen er å vente på å dø hvert øyeblikk, og i noen sekvenser av soldatens liv kan han antakelig føle sekundene på huden.

I scenene der Guy Pearce eller Jeremy Renner nærmest sitter oppå bombene de skal desarmere i et urealistisk håp om at ingen trykker på en knapp før de har rukket å fjerne tennsatsene, er fantastisk laget. Du er helt sikker på at nå smeller det. Det perverse motet til mennesket som har gjort seg sjøl til bombemål, blir dessuten en metafor for hva krig egentlig er. Det er å vente på å dø. Hele tida. 2009.

Olsenbanden og Dynamitt-Harry

Norsk TV2 12.50

terning 5 liten Den første filmen der Harald Heide-Steen jr. kom inn i historien om Olsenbanden var et genialt trekk. Den stadig like omtåkete sprengningseksperten ga humoren en slags vinglete sjarme som den trengte, og Heide-Steen jr. kunne den rollen som om han hadde trent på den halve livet. Handler ellers om at Egon forelsker seg i en sosialkurator. Det kan ikke jeg huske. 1970.

Da Vinci-koden

Norsk TV2 22.45

da vinci koden

Paul Bettany snerrer til Audrey Tautou. Greit nok.

terning 4 liten Det er helt klart noe galt med «Da Vinci koden». Feilen er ikke lett å peke på i en upåklagelig vellaget film, men man kan fornemme den, som om Herrens engler hadde fylt Ron Howard med usynlig hvetemelslim, en uidentifiserbar treighet, en klebrig, fartsfortærende klissethet hindrer bevegelse og bevegethet. Herrens engler kan gjøre sånt.

Det er ikke noe galt med filmatiseringen av Browns spenningsroman. Mørket ligger over filmen som en hyllest til strømkrisa. Den albiniske mordermunken Paul Bettany forfølger kunstkurator i selveste Louvre, og lysfattigdommen er malerisk utspekulert, og bøddelens ansikt slangebleikt og fanatisk. Det burde vært bra nok.

Så kommer Tom Hanks inn i filmen. Han har et litt hjemmeklipt akademikerhår som gjør at han likner en pianolærer, men ansiktet er behagelig dystert, og han uttrykker seg med en slags uforløst faglig ironi, en presis mangel på egentlig tilstedeværelse som kjennetegner akademikere.

Så dukker kryptodama Audrey Tautou opp, og henne har virkelig Herrens engler utført karisma-mord på. Den vitale franske skuespillerinnen har så liten utstråling at hun ville blitt svart på røntgenbilde. Når hun sier replikker, tømmer Herrens engler ordene for innhold – hun blir som ei dame som leser telefonkatalog mens hun tenker på julebakst.

Jean Reno spiller politimann med mindre galskap enn i nyversjonen av «Den rosa panteren». Han burde vært perfekt.

Så kommer tingene: Tallrekker for sudoku-nerdene, Mona Lisa-greier, anagrammer, madonna i grotten, roselinjen, tempelriddere og en slags Clas Ohlson-rull som heter kryptex og inneholder adressen til Jesu eneste etterkommer på jorden. Gralen. Sion-ordenen. Ondarta katolikker. Men det er noe galt med «Da Vinci-koden». Jeg ville sett den for det. 2006.

Bangkok dangerous

Norsk TV2 02.05

bangkok dangerous

Det er ikke lett å være leiemorder. Heller ikke for St. Nicolas Cage.

terning 2 liten Leiemorderne har det ikke lett. Det kan godt tenkes at forholdene vil bli mye bedre etter at Nicolas Cage har demonstrert hvor inni skakkeste hekkan traurig det er å sitte i leid enebolig i Bangkok og vente på at en moped-kurer skal komme med kofferten hans.

Cage har håret til en moderne japaner og funker som en reisende rifle-samurai uten synlige fortrinn. Han befinner seg i en filmatisk virkelighet av blåfiolett sci-fi-estetikk, bildet er som en halogen-omfavnelse eller et land der man bruker tusen sykler med diodelamper til gatelykter. Det intellektuelle voldslyset får hudfargene til å likne gamle britiske lær-sofaer.

Leiemordere har det som nevnt ikke lett. De må organisere mord med nevrotisk presisjon. Egentlig føler jeg at Cage bare burde tatt T-banen med en curare-infestert edderkopp og to spann svovelsyre, eller han kunne ha sendt en hjertestans på MMS. Men Cage hyrer først en fyr som skal hente ting, og dernest kjøper han en mc, han roter med alle slags kofferter og oppfører seg uangripelig.

Men så treffer han den stumme dama i apoteket, og hun er så usigelig lite støyende at han blir gammelrosa forelska og fratatt dømmekraften. Derfor skjer det bare fryktelige ting etterpå. Krangel med arbeidsgiverne og politiet, han vil ikke gjøre jobben sin og lyver at han er bankmann, sjøl om de har utsletta hele sivilisasjoner.

De kinesiske Pang-brødrene («The eye») har regissert. Det gjør de ikke godt. Cage overspiller patetisk. Kjærlighetshistorien er teitere enn da Gudleik forelsket seg i de to agurkene i Farmen. Action-scenene hører hjemme i sånne filmer som er finansiert ved at produsentens søster solgte hjemmebakt. Eksplosjon likner forstørra smågodt, og Bangkok er en ufotogen by som må ha blitt laget for radioteater og rykter. 2008.

Legenden om Narnia: Løven, heksa og klesskapet

TVNorge 20.00

terning 5 liten Slik er filmen etter britenes mystiske barnebokserie om den lille uskylden som går inn i et slags mahognispøkelse med lik- klede over og plutselig medvirker i en borgerkrig i fremmed land: All likhet med autentiske begivenyheter er tilfeldige og utilsiktet. En aldeles nydelig-nostalgisk søskenflokk flykter fra håpløshetens by mens far antakelig bomber tyskere. Så viser det seg at de bærer på Den Store Løsningen for et fjernere diktatur, der Tilda Swintons borderline-heks har hovne øyne av dop, søvnløshet og fortvilelse. «Mitt hus er mellom de to åsene», sier hun følsomhetstungt, som var det en vaginal konnotasjon.

I landet Narnia er den britiske løven en alternativ-Messias som Judas ville ha likt. Han gjenoppstår fra de døde som hærfører, og de krigsredde ungene blir korsfarere mot voldsomme hærer av konfesjonelt forstyrrende dyr. Heksa herjer med de gode og omskaper dem fortløpende til Vigelandsanlegget.

«Legenden om Narnia» er en skjønn familiefilm, ikke minst på offiserstilstelninger, men i vår tid blir den så full av kulturelt og politisk problematiske assosiasjoner at man har følelsen av å se en satire. De naive forestillingene om at engelskmenn av alle avskygninger og nasjonaliteter har kommet til Jorden for å frelse så primitive sadister at de ikke bruker sitron i teen, føles som en tidsreise tilbake til den gang det var lett å være hvit. Ellers er eventyret om Narnia stuerent som kastrert porselenskatt. 2005.

Bodyguard

TVNorge 23.30

bodyguard2

Kevin Costner tar en «hør nå her».

terning 5 liten Det årets mest vellykkede romansethriller, med det usannsynlige paret Kevin Costner og Whitney Houston. Han er hennes private livvakt, for hun er feiret popstjerne som blir truet av en gal beundrer. Costner spiller mutt og mandig med kortere pannelugg enn lunte, og rollen hans er fortreffelig. Houston funker bra, og det er underholdende hele veien. 2 timer, 4 minutter. 1992. Den skulle vært innspilt på 1970-tallet med Steve McQueen og Diana Ross, men planene røyk fordi raseblandingen var kontroversiell. Slottet til Whitney er samme huset som var med i «Gudfaren» da en gubbe fant hestehode i senga. Og: Dette er filmen med sangen «I will always love you».

Alene hjemme 2: Alene i New York

TV3 13.00

Macauley Culkin spiller om igjen rollen som lille Kevin på villstrå. Denne gang reiser familien til Paris, mens han forveksler fly og havner alene i New York hvor han treffer både den hyggelige lekebutikk-eieren og den melankolske og ensomme due-dama (Brenda Fricker). Men mest har han nye fantastiske møter med småskurkene Joe Pesci og Daniel Stern. Søt, sentimental og svært morsom oppfølger. 1992.

Nanny McPhee

TV3 18.00

nanny mcphee

Nei, Emma Thompson skal ikke ete barnet.

terning 4 liten Den roaldistiske barnehistorien er hentet fra Christianna Brands barnebøker om pleiersken Matilda, og Emma Thompson har laget et filmmanus som ivaretar den humrende majoritetens behov for flygende bløtkaker og ulufta snusfornuft. Det beste ved filmen er skuespillerne, og de som er så heldige at de ser originalversjonen, vil kunne falle til ro i en slags fonetisk spa av guddommelig engelsk diksjon. Å høre Colin Firth snakke. Å høre Emma Thompson snakke. Det er verd det.

Fra overdrivernes avdeling for mennesker med høy betaling og netthinnefeil kommer scenografene. Det ser ut som de kommer fra Wam & Vennerøds bekjentskapskrets av visuelle avvikere, for dekoratørene har på sett og vis gjenskapt deres «Drømmeslottet» med så mye dopsølt bengalac at beboerne ville kommet sniffeskada til gamlehjemmet. Fargene i denne filmen trenger klyster, og de som laget kostymene, bør melde seg i luka ved de polstrede dørene og ta tablettene sine. «Nanny McPhee» er visuelt så desperat at man frykter for at den kan komme til å skade seg selv.

Handlingen er også det. Den ubehjelpelige og vasete far uten evne til økonomisk planlegging evner heller ikke å ha kontakt med sine sju barn, og derfor blir de så onde at roaldismens opphavsmann antakelig ville ha henrettet dem i dahljotinen. Som i andre barnehistorier rømmer alle barnepasserne fra huset. Men så kommer superdama McPhee med mye ekstrautstyr. Hun kan selvsagt ikke straffe, for vi lever i 2006, da i hvert fall halve befolkningen skal følge lovverket, så derfor har hun magisk kjepp. Det er ikke vanskelig å være høy med kjepp, som det heter. Det hender seg også slik at det dukker opp en rik, men ond tante fra Thompsons dager med Jane Austen, og derfor må Firth gifte seg – og så kommer den onde stemor også derinn.

Alle blir mirakuløst snille. Good enough for me and Nanny McPhee. 2005.

Alene hjemme 3

TV3 19.45

terning 5 liten I treeren rammer åtteåringens heimevern et kybernetisk kameratskap på fire europeiske spiontyvagenter. De får knust kraniet minst fire ganger hver. Alex D. Linz har overtatt Macauley Culkins rolle. Linz er en liten luring. Han ser ut som en overklasse-alv. Hovedrollene i filmen har imidlertid en gru bråte urealistiske teknoleker fra Dr. Mabuses juleverksted. De er okei å se på. 1997.

Mr. Beans ferie

TV3 21.30

mr beans holiday

En haiker i Frankrike.

terning 5 liten Rowan Atkinsons geniale brite Mr. Bean er en representant for det uhelbredelig klønete i oss alle. Selv de som kan bygge seilskuter av fyrstikker har livssituasjoner som gjør dem til en skapning med tommeltotter på alle fjorten knær, og Mr. Bean har bare sånne.

Britiske feriefilmer fra Rivieraen pleier å handle om anglisk solbrenthet og kakebrune galliske pupper. «Mr. Bean’s holiday» er et vidunderlig roadmovie-unntak. Hele filmen handler om et forsøk på å ta toget fra Paris til Cannes. Vanskelighetsgraden er så høy at Mr. Bean blant annet må vandre en utedo ut på den franske riksveien for å bli påkjørt av et vogntog, og man skal antakelig ha bandasjerte lattermuskler for ikke å le av hans fortvilede opera-mime på torget. Willem Dafoe spiller en sjølhøytidelig filmregissør med Geir Netlands hår, og dessuten finner Bean en nesten-kjæreste i Emma de Caunes, som representerer de kvinnene som egentlig ikke finnes, de som ville hatt så øm humor at de falt for en bisarr brite med haismil. 2007.

Vann til elefantene

TV3 23.00

vann til elefantene

Robert Pattinson og Reese Witherspoon skal ta seg av dyrene.

terning 5 liten Ut av armoden i USA 1929 kommer den ulykkesramma veterinærstudenten Robert Pattinson og får jobb som dyrepasser i sirkuset til Benzini Brothers. Der får han se direktørens hustru Reese Witherspoon. Hun er overjordisk tynnkledd, fjern og farlig. Sammen blir hun og den unge gutten vakre og klassiske som et nipspar på en tantekommode, de er som ei sviende skillingsvise i svermende d-dur eller som en urtypisk amerikansk roman om uhåndterlig skjebne-erotikk og smertefull og risikabel utroskap.

Sirkuset er filmet i skamløst skjønne farger, romantikken er ureflektert og deilig som et minne om 31. juni, og dyra er vennlige og vakre og verneverdige. Direktøren er en nydelig ond dyremishandler, gudskjelov. Kanskje er det Pattinson-fjeset i det sukkertøyrosa morgenlyset du vil huske, kanskje en skamslått elefant. Men når Pattinson etter mye bukseverk kysser Witherspoon, da kommer du til å kjenne det i hypofysen. Dette er nok hva vi kaller jentefilm, men i ubevokta øyeblikk finnes det antakelig et gen for de søte elefantene hos menn også. 2011.

Flåklypa Grand Prix

TV2 Zebra 18.00

terning 5 liten Den største norske filmsuksessen gjennom tidene. Ivo Caprinos studio jobbet med Kjell Aukrusts figurer, og alt ble vanvittig vellykka norsk. 1975.

Die hard

Viasat4 21.20

terning 5 liten Folk som ikker abonnerer på filmkanaler har kanskje ikke sett «Die Hard» før, så derfor en kort presentasjon av en nyklassisk thriller: Bruce Willis spiller politimannen John McClane i en intens skyskraper-thriller som nærmest laget ny skole. Kona og kollegene hennes er fanget av terorrister og McClane ordner opp i en uvanlig godt laget action som gjorde «Predator»-regissøren John McTiernan til et stort navn. «Die Hard» ble laget i 1988. 2 timer 11 minutter. Vel verd å se.

Independence Day

TV2 Film 21.00

independence day

Så kom altså de andre fra verdensrommet, og før noen fikk sagt Integrering, så det sånn ut.

terning 5 liten En av de mest storarta science fiction katastrofefilmene som er laget, for halve jorda går under da romvesener angriper. Will Smith er lufthelt, Jeff Goldblum er manisk intellektuell. Alt er bra og storarta, for spesialeffektene var fantastiske. Den måneden. 1996. 2 timer, 25 minutter.

Alien – Den åttende passasjeren

TV2 Film 23.30

alien

«Kan noen ta den sushi-lunsjen av ansiktet mitt?»

terning 5 liten Ridley Scotts verdensromsgrøsser fra 1979 er ikke bare fortsatt verd å se, den blir bedre for hvert år. Den kjølige, uanstrengte framtids-stilen er perfekt for en film der mannskapet på et frakteromskip plutselig blir dirigert til en fremmed planet der et havarert romskip rommer en forferdelig hemmelighet. Tom Skerritt, Sigourney Weaver, John Hurt, Harry Dean Stanton med flere i glimrende roller. Harde effekter, som ble sensurert vekk i 1979 i Norge, men antakelig finnes der nå. Ikke for barn. 18 år. 1 time, 56 minutter.

Onsdag 25.12. En skikkelig familie-julegrøsser

A Christmas Carol

TVNorge 19.25

terning 5 liten Denne egentlig velkjente jule-moralismen ble en forbausende opplevelse da jeg så den – blant annet fordi Star Wars-tilvent sjuåring satt med svære auer og gjemte seg bak et sofapledd.

christmas carol, a

Her kommer julens engler eller demoner og skremmer vettet av den alternative julefeireren Scrooge.

Animasjons-versjonen av det plagsomme Dickens-eventyret er blitt en nifs ting. Akkurat som med Harry Potter blir en kosehistorie med barnespøkelser tatt med på råskinns-tur til vår egen tid, og plutselig ser drømmelivet til Ebenezer Scrooge ut som et mareritt fra Elm Street.

Filmen er så nifs at den ikke har fått norske stemmer. Den ligger der og lokker store barn og eventyrglade voksne med elleveårsgrense og Jim Carreys skranglete satanstemme, samt et så vakkert dataskapt London at du føler for å flytte dit.

Egentlig er romanens moral utdatert: Den flittige kontorkaksen Scrooge feirer jul slik de alternative vil at vi skal gjøre det: Han er sur og sparsom. Han har nese som ei sigd og hake som en klepp samt et underbitt som de fleste menn unntatt Bruce Springsteen ville gitt bort snusen sin for å bli kvitt. Den rike mannen ser kaldt på julesangsyngerne i den idylliske London-gata, og de blir tause. Han er det motsatte av en blid kommunikasjonsrådgiver-engineer.

Rundt ham feirer alle (bortsett fra de fattige familiene som har døende barn på krykker) slik jul som vi gjør, mens Scrooge sitter aleine i strømsparer-hus og sier: «Hekkans vas» med en slags engelsk Egenes-dialekt.

Det varer ikke lenge før spøkelsene kommer. De tilhører FN-metoden for omvendelse: Skrem vettet av dem, og vel så det. Spøkelser haler den forskremte spareren med seg til hjembyen, slik amerikanske indie-regissører gjør med folk, og de viser ham hvorfor han ble ensom og lei seg og slem og rik og skilt og dum. Til slutt forfølges Ebenezer av døden i scener som av en eller annen grunn minner meg om Kari Jaquesson, siden budskapet er at hvis han ikke nå tar seg sammen, blir han frakta bort av den skyggete fyren i den svarte likvogna.

Dermed kapitulerer gubben og begynner å bruke penger som om han var Gordon Gekko rett etter at han solgte Chess. Da blir han lykkelig. For å si det rett ut: Dette er sånn som jeg feirer jul. Derfor må jeg starte 1. november for å få kjøpt alt.

Det er en skjønn film. 2009.

Kongens tale

NRK1 16.15

terning 6 liten Kongens tale er julens mest fantastiske film, og jeg skal ikke gjenta alt det jeg skrev om den i går, for det kan dere lese i Film på TV for julaften. 2010.

The holiday

NRK1 23.40

holiday, the

Cameron Diaz kommer til gammelt engelsk hus med kar.

terning 2 liten Noen liker denne filmen veldig godt, og til dem ber jeg om unnskyldning, Likevel. «The holiday» er helt lik den irske filmen «Tara Road» med Andie MacDowell, men det får nå bare være. Det er verre at den er skrevet og regissert av Nancy Meyers, som er et så stygt bannord at man ikke kan si navnet hennes i julen uten at en engel dør.

Meyers har aldri glemt at hun ble separert fra ektemannen Charles Shyer i 1999, og filmene hennes er gretne på en litt Hollywood-trendy Vanessa-måte. «The holiday» er dessuten snakkesalig hinsides en hver tidligere beskrivelse av ordet. Dette er filmen der alle tastetrykkene til også de trivielle e-mailene er med. Hvis filmen hadde vært britisk, ville den bestått av verbalsnop og ordsevasjoner klarere enn krystaller – i Meyers’ ukontrollerte livsfattigdom finnes bare snadring som slaps, hvis noen kan huske hva det var. Fortellerstilen er omstendelig inntil det senile.

Cameron Diaz var en begivenhet for ti år siden, og nå er hun som en lagra tingest etter at AA-batteriet flata ut. Som furtent forelska ser hun ut som noe Pinochet kunne ha fortjent mens han ennå levde. Jude Law strever med å bli en fyr som egentlig ikke finnes. Men han står ihvertfall for filmens eneste overraskelse, og i noen få utvalgte Law-scener funker filmen med uventa varme og sjarme og innholdsrikt liv. Jack Black er søtere enn nybørsta butikk-kanin, men blir aldri viktigere enn en litt stor tivoli-premie. Det er synd for Kate Winslet, som ihvertfall er en fullblods Streep ved at folk blir beveget av å se på at hun tenker. Det er bra. Men filmen er ille. 2006.

Nissen er far til alle barna

NRK1 01.50

terning 5 liten «Tomten är far till alla barnen» er en ramsalt og stygg svensk komedie som ikke i første omgang går ut over julen, men mødrene. Peter Haber spiller en 47 år gammel psykolog. Han samborer med ei dame som har fire unger med fire forskjellige menn. Julaften inviteres alle fire, med de nåværende damene sine. For psykologen blir julaften en slags sjalusiutskeielse. Ikke før har han betrodd sladresmella Ettellerannet at han har sterilisert seg, før hans elskede erklærer at hun er gravid. Helan går, og hvem er far til barnet? Før du får sagt fadderullanrei har familielykken fornedret seg dit hen at den fortvila husfaren rundjuler nissen, en begivenhet som er språklig morsommere i Norge enn i Sverige. Men likevel.

Monica Rolfners manuskript paraderer alle de politisk korrekte fordommer som fins i Skandinavia, og det kunne for så vidt tjene som konversasjons-rettledning for nittitallet. Storarta godt spilt og behagelig ondt skrevet. 1999. 1 time, 30 minutter.

Strandet på månen

NRK2 22.05

terning 4 liten Sør-koreanske filmer skal man se. Denne handler om en fyr som egentlig forsøker å begå selvmord, men havner på en ubebodd øy i en elv midt i Seoul. Der treffer han ei dame som ikke går ut. 2009.

Istid 3

Norsk TV2 14.25

istid 3

Fosterfar til dinosaur-unger. Ikke lett.

terning 5 liten Jeg har tilbrakt litt tid med tanken «Kan det tenkes at det finnes nevrose-tvitrere eller Facebook-gruppehatere som blir støtt av ’Istid 3’ og gir biskopen skylda eller insisterer på ikke å stemme på Siv Jensen om aldri det?» Jeg har funnet ut at Storken-tilhengerne kan trøble litt med åpenbart svanger mammut, men det er jo et dyr. Menneskebarn blir fortsatt unnfanga på danske grastak.

Jeg tror imamer uten internett kan se «Istid 3», jeg tror Jens Stoltenberg kan smile til Hallgeir Langeland etterpå og jeg tror kanskje at synserne i Eldres Hus på Vestre Platå kan like Nuart. En stund.

I denne filmen aker mammut-gjengen med dovendyr og sabeltanntiger, vesler og flåkjeft-ekorn rett ned i dinosaurenes glemte shangri dal, den som Lillefot fant. Det er en helluvaride, og der nede finnes ikke bare uhyret Rudy, men også en nevrotisk vesel-Rambo med leiesoldat-identitet. Det Sniff-sære dovendyret tror han er blitt mamma-pappa til eggosaurene, og rollen som surrogat-mor bringer ham i første omgang i konflikt med det man på UiS kaller virkeligheten. Men filmen leker seg av gårde med deilig verbal-humor, ivrige animasjoner og en forbilledlig evne til familie-hygge som ingen blir flaue av.

Dette er også en av de animasjonsfilmene som velsignes med gode norske stemmer. «Terfel» og «Lille kylling» er nok fremdeles best, men «Istid 3» kommer høyt opp. Og så er det forbigående østlandsvinter i istida: Så fin kan snøen være. 2009.

Flåklypa Grand Prix

Norsk TV2 19.25

terning 5 liten Den største norske filmsuksessen gjennom tidene. Ivo Caprinos studio jobbet med Kjell Aukrusts figurer, og alt ble vanvittig vellykka norsk. 1975.

Forrest Gump

Norsk TV2 22.45

terning 4 liten Forrest Gump funker som et uanselig lykketroll i den amerikanske historiens frontrute. Han er udefinerbart tilbakestående og intellektuelt enkel, men i Robert Zemeckis’ film skal det ikke være noen ulempe. Det generøse forsynet balanserer Forrest med mirakuløse egenskaper på viktige områder. Han kan løpe fortere enn en guttunge sykler og blir både friidrettsstjerne og fotballhelt. Han kan spille bordtennis som en overnaturlig svenske og får møte de amerikanske presidentene Kennedy og Johnson. I Vietnam blir han dekorert for fantastiske redningsdåder, og ved reint og skjært hell blir han også en steinrik og vellykket forretningsmann.

Så hva slags finurlig livsvisdom kan vi trekke ut av dette?

forrest gump

Her løper en gump. Han om det.

Ingen verdens ting. Det som kunne blitt en svart spøk med den amerikanske drømmen, fortaper seg i kjæledyr-sentimentalitet, og Forrest Gump kunne like gjerne ha vært en herreløs hund som finner en venn. Riktignok skorter kjærlighetslivet til den foretaksomme sørstatssønnen. Hans livs eneste elskede (Robin Wright) blir hippie og narkoman og alle de fæle tinga som rammet resten av etterkrigs-generasjonen. Uredde kultursammenliknere kan finne på å si at dette er en parodi på «Citizen Kane» og en hyllest til «Garps verden». Men det virker mer som om hele filmen er en slags halvtenkt feiring av Robert Zemeckis teknoglade tilbøyelighet til å dikte nye guttebøker. Han gjorde «Tilbake til fremtiden»-filmene for moro skyld, og hans «Døden kler henne» var til for datateknikken sin skyld. «Forrest Gump» har også teknisk perfekte sekvenser der historiske personer og hendelser er koblet til hovedpersonens indolente oppvekst. Men de forteller ingen ting. Alt som skjer forteller Ingen Ting med plagsomt kvasi-alvor i «Forrest Gump», og når du oppdager det, er det ennå en time igjen. Kjedsomheten blomstrer opp som blærekatarr på våt høstmark. 1994.

Bjelleklang

Norsk TV2 01.05

terning 5 liten «Jingle all the way» er faktisk en familiekomedie, men den lanserer Arnold Schwarzenegger som skremmende uoppmerksom fraværs-far som forsøker å gjøre godt igjen manglende innkjøp av superhelt i plast ved å stjele, slåss og lyve. Julenissene selger gaver på svartebørs. Julen er en slåsskamp mellom hysteriske kjøpere av nøyaktig akkurat det samme, og fred finnes bare når de mest primitive kommersielle behovene er tilfredsstilt, og de små guttene har fått plastlekene sine.

En sånn film er forfriskende og uventet vridd. 1996.

Julenissen 3

TVNorge 21.00

terning 4 liten Dette er Tim Allens tredje film som julenisse. Den ble laget i 2006, og den er ekstrautstyrt med Martin Short, Judge Reinhold, Wendy Crewson, Ann-Margret, Alan Arkin osv. Denne filmen handler også om at Jack Frost må holdes unna julen samtidig som julenissen skal ta seg av sin familie.

Rollebytte

TVNorge 22.35

rollebytte

Eddie Murphy havner på den grønne dollarens gren.

terning 5 liten «Trading Places» var en av de mest kjente komediene som fantes, og den er filmen som markerte Eddie Murphys gjennombrudd. Han er en svart luring som forfalsker at han er krigsinvalid, og to børs-kakser vedder om hvorvidt han kan gjøres til en anerkjent forretningsmann. Dan Aykroyd er mannen det går ut over, Jamie Lee Curtis dama han treffer. Jim Belushi er også med. Murphy er fantastisk, og filmen er noe man skal ha sett. 1 time, 50 minutter. 1983.

Alene hjemme

TV3 19.40

terning 5 liten Kosekveld med «Home alone», en av de største filmsuksessene på nittitallet. Macauley Culkin spiller liten gutt som blir akterutfløyet av sin familie og feirer jul aleine i heimen, i kamp med vittige tyver. 1990. 1 time, 39 minutter.

Alene hjemme 2: Alene i New York

TV3 21.30

alene hjemme 2

Macauley Culkin ser på sitt nye bosted.

terning 5 liten Toeren ble like bra. Brenda Blethyn spiller duedame midt i New York, og der havner Macauley Culkin på hotell, mens resten av familien ferierer i syden. Skurkene følger med ham. Det er ikke sannsynlig, men det er bra. 1992.

Ryktet går

TV3 23.35

ryktet går

Kevin Costner er pappaen til Jennifer Aniston.

terning 3 liten «Ryktet går» slår for kraftig ut på eklometeret til at den noensinne kunne bli en vellykka komedie. Handlingen starter med at Jennifer Aniston og buktalerdokka Mark Ruffalo har sex på flytoalett. Alle som har vært på flytoalett, kan huske den sure eimen av Bosch-blanda utenlands-urin og desinfeksjonsvæske. Seinere i filmen har Aniston sex med Kevin Costner like etter at hun har påstått at han er pappaen hennes, og etter at hun fikk vite at han ferka mammaen hennes og dessuten var bestemors elsker. Da ryker filmen på det man i Seinfeld kalte double-dip, som i dette tilfellet er triple-dip og vil føre til intuitive rykninger i spolefingeren blant folk med incest-vegring.

Rob Reiners komedie bygger egentlig på en god idé. Ei dame oppdager at familiens fornikale forvirringer var opphavet til Dustin Hoffman-filmen «Manndomsprøven» (The graduate), og at bestemor (Shirley MacLaine) var Mrs. Robinson. Opprinnelig skulle Dustin Hoffman og Anne Bancroft gjenta sine roller – men Bancroft døde. Dermed spiller Costner rollen til Hoffman med en kjølig tørrhet som av og til preger skuespillere når de heller ville ha fulgt en trassramma treåring til tannlegen. 2005.

Hjelp, det er juleferie 2

TV3 01.15

terning 2 liten Nei, dette er en helt unødvendig oppfølger til fin film, og den eneste juleferie-veteranen som medvirker er Randy Quaid i rollen som Griswalds svoger. Eddie reiser på ferie til Stillehavet. Dette er en av de lavest rangerte filmene på den internasjonale filmdatabasen. 2,7 av 10 oppnåelige er ikke bra. Laget for TV i 2003.

Timmi Gresshoppes julefest

TV2 Zebra 19.10

terning 5 liten Det gamle tegnefilm-showet som skal innlede julaften, dukker av en eller annen grunn opp på kveldstid første juledag. Som en påskekylling på juletreet. 1986.

Bodyguard

FEM 22.30

bodyguard hoved

Whitney Houston i den profetiske filmen «Bodyguard».

terning 5 liten Det årets mest vellykkede romansethriller, med det usannsynlige paret Kevin Costner og Whitney Houston. Han er hennes private livvakt, for hun er feiret popstjerne som blir truet av en gal beundrer. Costner spiller mutt og mandig med kortere pannelugg enn lunte, og rollen hans er fortreffelig. Houston funker bra, og det er underholdende hele veien. 1992. Den skulle vært innspilt på 1970-tallet med Steve McQueen og Diana Ross, men planene røyk fordi raseblandingen var kontroversiell. Slottet til Whitney er samme huset som var med i «Gudfaren» da en gubbe fant hestehode i senga. Og: Dette er filmen med sangen «I will always love you».

Harry Potter og ildbegeret

Viasat4 21.50

harry potter og ildbegeret

Daniel Radcliffe har funnet fram lasersverdet.

terning 6 liten Den gale bildemagikeren Mike Newell har laget en djevlegrøsser for barn, og 63-åringen har samtidig diktet en pulsbærende, romantisk pubertetsskildring som får rospiggene til å sprette i Galvort. «Harry Potter og ildbegeret» er først og fremst så bra fordi frodigheten er sterkere enn effektavhengigheten. Det er faktisk sånn at du husker korridorflørten bedre enn fantasifigurene når filmen er slutt.

Newell har fått til en miks av forskjellige slags fortryllelser som ikke egentlig blir tydelige før man setter seg til og tenker på hvor mye som kunne ha gått galt. Han unngår skeininger ned i den amerikanske high school-gropa når barnevennene fra trolldomsskolen begynner å merke seksualitetens skillekraft. Romantikken på Galvort er skildret med stil og fingerfølelse både her og både der, og regissøren klarer til og med å gjennomføre et slags prom-ball uten at man føler seg hensatt til en ukul Hollywood-kloning. Det nærmeste han kommer kitsjkvern-karikaturen er rockebandet. Men det går bra.

Det er heller ikke uproblematisk å gi den unevnte Voldemort et utseende. Det finnes flere filmer som pladasket på Lucifers fjes enn de som klarte å gi det ubeskrivelige et ansikt. Her oppstår den inkarnerte ondskapen i et poetisk tablå der den mørke mesterens milde maskot Timothy Spall nærmest bærer ham til en blanding av dåpsfont og dødstjern, og fra magiske elementer og Potter-blod oppstår en forsmedelig skapning som kunne vært virtuell voksdjevel i «Terminator 4». Møtet med tryllestavens lasersverd har den desperasjonen som Star Wars-filmene manglet. 2005.

Stompa & Co

TV2 Film 19.30

stompa og Co

Stompa og Bodø, to uheldige gutter som er bortsatt på skole.

terning 5 liten Alle liker Stompa. Den velmenende spesialskole-eleven er tilforlatelig på et norskhetsnivå som man ellers bare finner på spanske strandbarer.

I sin tid lo alle av lektor Tørdal. Men vi har forandra oss, og i dag vil mange myke mobbe-motstandere mene at den feminine nevrotikeren antakelig er skolens helt. Han representerer det gode menneskets forvirring i en verden som beveger seg intuitivt mellom disiplin og ettergivenhet, han er kaos-offeret og en mann med virkelig usedvanlig mimikk sammen med sin androgyne annenstemme. Rollen er stor.

Lektor Brandt spankulerer som en annen mystisk ungkar rundt på Langåsen Pensjonatskole, som i filmen spilles av den kronglete husmorskolen i Skien. Han er innadvendt klok og rettferdig på en kamuflert måte som antyder at han antakelig piner små dyr og bærer amme-bh-er i smug på hybelen.

Ungene er akkurat litt mer rampete enn de stilleste i sjakk-klubben, men da filmen starter, insisterer de på å synge skolesangen, så dette er den oppvoksende slekt som siden ble statsråder i Bondeviks regjering. 68-ere ble de aldri.

Filmen er enkel og skjønn. Det er en fryd da bæstmors pakke beveger seg på Tørdals skrivebord. Stompas hypnose av Brandts ufarlige edderkopp tilhører de klassiske skøyerstreker, og O.W. Engebretsens hyppige forsvinningsnumre viser hvor enkel en vellykka filmhandling kan være: Ta en ting vekk. Flytt den tilbake. Kjempevittig.

Ingen har forsøkt å gjøre noe spennende med den enkle svart-hvitt-filmen, men den stadige tannlegejazzen er en stygg påminnelse om hvem som regjerte Norge før rocken gudskjelov kom. Alt er vel. 1962.

Somebody up there likes me

TCM 21.05

terning 4 liten Ålreit svart hvitt drama fra 1956 der Paul Newman spiller bokseren Rocky Graziano som det gikk både opp og ned med.

Casablanca

TCM 23.00

casablanca

Humphrey Bogart drikker og røyker, Ingrid Bergman er en slags engel.

terning 4 liten »Casablanca» har sneket seg til statusen som verdens mest romantiske film, og jeg har en mistanke om at folk ble så betatt av den hustrumilde, oppvaskvillige mjukheten i Ingrid Bergmans ansikt at de glemte det vesentlige: Filmen handler om ei nesten hviskende beskjeden ledsagerdame som aldri har tenkt en selvstendig tanke i hele sitt liv. Når hun treffer igjen riks-kynikeren Rick i det frie Frankrikes Marokko, vil hun straks forlate den idealistiske mannen som nesten alene kjemper mot nazistene. Begrunnelsen er: Jeg kan ikke dra fra deg en gang til. Hun gjorde nemlig det i Paris. De vil alltid ha Paris. Rick spiller en eks-moralsk mann som etter ett tilfelle av kjærlighetssorg trakk seg tilbake som bareier i Casablanca, og der lever han av ideologisk egoisme og gambling.

Det må være lyset på Ingrid Bergman. Tyskerne har omgjort Europa til forstadiet til EU, men nordmannen holder ut, og en norsk partisan kommer innom med den mystiske Ringen. Ikke tenk det en gang.

Så får Ingrid se Humphrey Bogarts trauste, triste eselfjes. Lyset som sprer seg over ansiktet hennes må være henta på boks i Edens Hage. Dama er filmen. Bogart sitter rundt og røyker barbarisk, han tar en drink hver gang han skal si en setning og er på en måte uimotståelig harry. Men Bergman: Hun ser så edel ut at man ville ha snudd seg galant bort om hun viste fram bussruta for linje 4 til Tjensvoll. Jeg kan ikke huske at det har vært en tilsvarende kvinnerolle i noen film. Det gikk ikke mange åra etter 1942 før kvinner skulle gå på sosialistkurs hos Lysbakken og lære å sparke i skrittet.

Sing it, Sam, sier Ingrid, og den kloke hyggepianisten spiller forbudt sang: «As time goes by». Da skjer det noe med Bogart. Etter det ser han ut som om han nettopp mista dama si til en tivoliarbeider i Farmen.

Folk var så pene i tøyet før, og de hadde lyse dresser uten tomatsaus-flekker. De sa så romantiske ting før: «Er det kanoner, eller er det hjertet mitt som banker?» Dessuten brukte de ansiktene. 1942.

Tirsdag 24.12. En julaften med absolutt alt

Kongens tale

NRK2 19.35

terning 6 liten Det er julaften, og menneskene får dårlig samvittighet hvis de gjør noe annet enn å sitte ned og smile og være varme. «Kongens tale» handler ikke om folk som feirer jul. Likevel er den en perfekt julefilm, med sin problematiske følsomhet.

Med «The king’s speech» rykker Colin Firth opp i Mirren-klassen for uovertrufne skuespillerprestasjoner – og han gjør det selvsagt sammen med Geoffrey Rush, som med sitt ruglete hesteansikt og sin djupe Moses-stemme alltid ser ut som det mennesket Gud ønsket å lage, men så blei det Adam.

kongens tale

Dette var årets karismatikere: Jeffrey Rush, Helena Bonham Carter og Colin Firth.

Historien om den stammende prins Albert som måtte bli konge fordi bror hans rota seg borti fru Simpson, var Se og Hør-stoff lenge. Jeg var på forhånd dypt bekymra for at britene skulle paradere sine historiske rutiner og kjede oss i to timer med en slags TV-serie om kongelige misfortuner.

Jeg trengte bare én scene med Colin Firth og Geoffrey Rush sammen for å skjønne at dette antakelig var årets filmopplevelse. Når du kommer fra oppstylta ukeblad-klønerier som «Black swan», er det fantastisk å se skuespillere i arbeid. Ingen står og måper for å se sjelfulle ut. To menn med synlig indre balanse underspiller konsekvent sin følsomhet for at sjela ikke skal syns, og etter hvert kan du i stedet føle inderligheten som om det går en engel eller et spøkelse gjennom rommet. Det blir som å se på når tyngdekraft blir til. Jeg bøyer meg for dere, mine konger.

Noen ytterst sjeldne ganger oppstår den enkleste av alle genialiteter: Noen har skrevet et manus som på en holdbar og usentimental måte ivaretar psykologisk innsikt som alle folk deler; lektorer, landmenn og lasaroner. Den allmenne sårbarhet. Den rene, klare menneskeligheten. Det gjør de her. I løpet av to timer formulerer filmen de enkle stabbesteinene langs livsveien som gjør livet trygt eller farlig for konger og krapyl; den klarer å vise hvordan noen folk er sårere, sartere, sjenertere enn de andre. Prins Albert er som et svev fra en navnløs klippe mot et bunnløst dyp, og alt han opplever er usikkerhet og skam.

Filmen starter med at prinsen skal åpne en utstilling foran radio-mikrofon i 1934. Han får ikke fram ett ord, for han har stammet fra han var 4-5 år. Den stille mannen er uvenner med sin egen stemme, for sånn virker autoritære miljøer på noen folk. De mister lyden sin til redselen. Kona hans – skikkelig skjønt spill av Helena Bonham Carter – oppsøker en australsk taleterapeut på prinsens vegne. Hans Høyhet møter fram og blir kalt Bertie. Det er bra for ham. Fra da av går filmen inn i en historisk, psykologisk nesten-thriller som bygger seg opp til traumaet da kongen i 1939 skal holde sin første lange krigstale i radioen.

Det er filmatisk perfekt formulert. Det er spennende, rørende og imponerende. Replikkene sitter som små tegnestifter, skuespillerne bruser ikke med historiens flotthet, men bøyer seg på en måte for det ydmyke mennesket og blir litenhetens vakre allierte. Vi treffer Churchill og lille Elizabeth som nå er dronning.

Vi ser Hitler som er den demoniske veltalenhetens representant i historien. Det er stilig og beskjedent gjort, og alle er flinke. Men når Firth og Rush blir aleine i et rom, da oppstår virkelig, pusthemmende filmperfeksjon. 2010.

Filmene på dagen julaften – NRK1

Kl. 11.00 «Tre nøtter til Askepott». Kl. 12.25 «Reisen til juestjernen» fra 1976. K. 14.00 «Donald Dick og vennene hans». Kl. 15.05 og 15.30 «Pippi Langstrømpe». Kl. 17.35 «Karl-Bertil Jonssons julaften», et fast innslag om det gode mennesket og julaften, svensk animasjon.

Nissen er far til alle barna

NRK1 22.40

utro med nissen

Peter Haber tar et oppgjør med nissen.

terning 5 liten «Tomten är far till alla barnen» er en ramsalt og stygg svensk komedie som ikke i første omgang går ut over julen, men mødrene. Peter Haber spiller en 47 år gammel psykolog. Han samborer med ei dame som har fire unger med fire forskjellige menn. Julaften inviteres alle fire, med de nåværende damene sine. For psykologen blir julaften en slags sjalusiutskeielse. Ikke før har han betrodd sladresmella Ettellerannet at han har sterilisert seg, før hans elskede erklærer at hun er gravid. Helan går, og hvem er far til barnet? Før du får sagt fadderullanrei har familielykken fornedret seg dit hen at den fortvila husfaren rundjuler nissen, en begivenhet som er språklig morsommere i Norge enn i Sverige. Men likevel.
Monica Rolfners manuskript paraderer alle de politisk korrekte fordommer som fins i Skandinavia, og det kunne for så vidt tjene som konversasjons-rettledning for nittitallet. Storarta godt spilt og behagelig ondt skrevet. 1999. 1 time, 30 minutter.

Another year

NRK1 00.45

terning 2 liten Mike Leigh er den engelske regissøren som ville vært i stand til å gråte over at bussen ikke kom og at snøen ikke var hvit lenger og at katter ikke kan ta sertifikat. Han er en så rutinert sjølnedtrykker at han antakelig parodierer sin evne til depresjon av masochistiske grunner. «Another year» starter med at den plaga Imelda Stanton forulemper eksistensen med et ansikt som begikk selvmord for mange år siden. Hun er et Leigh-ikon. Se min smerte, den er svart som natten, alt det jeg tenker, det er svart som den.

Dessuten spiller Lesley Manville en ekkelt utleverende arbeiderkvinne-rolle som er så dorisk, hysterisk og fortløpende falsettisk i sin intellektuelle og følelsesmessige umodenhet at det oppstår en ny Brenda Blethyn.

Jim Broadbent spiller en mild og middelaldrende geolog med kolonihage, og kona hans er sosialarbeider og uklanderlig på en politisk trusesnik-måte som ellers bare rammer døde mennesker. De er utstudert siviliserte og personlighetsløse i en hyggelig leilighet, men alle som kommer på besøk er alkoholiske og usympatiske livsfornedrere. Så sukker behandler-ekteparet smilende, for de skjønner menneskene og tilgir dem. 2010.

Notting Hill

NRK3 21.45

notting hill

Hugh Grant og Julia Roberts i en litt rar, men søt romanse.

terning 5 liten «Notting Hill» er en bekreftelse på mistanken om at Hugh Grant før eller siden blir årsaken til at hørende over hele verden forsøker å melde seg inn i Døveforbundet. Mannen er i stand til å si enstavelses-ord usammenhengende, og sjarmen hans

fortoner seg etter hvert som jabbet til ei Furbie-dokke, en slags inn-programmert gjentakelses-klønethet som bare logopeder kan sette tilstrekkelig pris på.

Egentlig blir alt Grant-snakket et problem for innlevelsen. Julia Roberts spiller feira filmstjerne, og blir liksom bare stående der med barnefyrverkeri i øynene, mens Grant lirer av seg sine distraksjons-paradokser som om han forsøker å snakke vekk nødvendigheten av prostata-test hos den kvinnelige bedriftslegen. «Notting Hill» blir en slags Nothing Left. Men filmen er full av hyggelige mennesker. Den er romslig og snill og ukynisk og skildrer folk som det ville være moro å tilbringe en ettermiddag med. Folk spiser sammen og er glade i hverandre. Det er nok. Det er mer enn nok. 1999. 2 timer, 4 minutter.

Julefilmer på dagen på TV2

Kl. 12.35 – «Mikke Mus og vennene hans feirer jul». Kl. 13.45 «Mikkes jul i Andeby». Kl. 14.55 «Timmi Gresshoppes julefest». Kl. 15.45 «Mikkes magiske jul». Kl. 19.00 «Muppets Christmas: Letters to Santa».

Mrs. Doubtfire

Norsk TV2 20.00

mrs doubtfire

Robin Williams kler seg ut for å få treffe sine barn.

terning 4 liten Kamuflert Våland-sekstiåtter snakker med Eiganes-stemme og leker Mary Poppins for å få lov til å møte ungene sine av ei egosentrert jappemor som aldri er hjemme. Robin Williams er god som utkledd skilt far i en komedie som minner for mye om en TV-sitcom til å være annet enn alminnelig. Sally Field er mor. 1993. 2 timer.

Hvordan bli dumpet på 10 dager

Norsk TV2 22.30

terning 2 liten Det er ikke ofte at man ser en romantisk komedie og håper at hovedpersonene ikke skal få hverandre. Det skjer her. Grunnen er estetisk-moralsk. To så kyniske jobbhorer fortjener bare meslinger og lever-yoghurt i helvetes venterom.

Matthew McConaughey spiller en fnisete reklamefyr som tror at alle vil forelske seg i ham på ti dager og vedder en jobb på det. Ohoi, frøken fnis! Kate Hudson spiller en såkalt journalist i et ukeblad. Hun skal skrive en artikkel om et utplukket sexoffer fyren som hun håner og sårer i ti dager, for å bevise at hun kjenner triksene som får ham til å forsvinne. Måtte eggløsninga di stanse i tusen år, Hudson!

Dette handler ikke om umodne high school-stunts. Matthew er mer enn tredve år og kunne teoretisk vært besteforeldre. Fra det håpløse utgangspunktet får vi se en film der Hudson forsøker å ferke opp McConaughey-livet på utspekulerte måter, mens han må tåle alt, for han vil avansere i jobben. Han har krøller ved ørene og går rundt med et ansiktsuttrykk som man antakelig får kjøpt på Kondomeriet. Hudson ser ut som en kirurgert Goldie Hawn på koffeinkur, og mimikken hennes er antakelig instruert etter optikerforbundets retningslinjer for følsomme svaksynte.

Oppfinnsomhet opptrer flekkvis i denne filmen. Men kjappe småscener gjør ikke nok. Fløtepus-faktoren blir for plagsom. Til og med cd-spilleren til McConaughey ser ut som eau de cologne. 2003.

Finding John Christmas

Norsk TV2 00.40

terning 3 liten Gå heller og legg deg. TV-drama om ei dame som har lett etter bror sin i fem og ørten år, og en dag ser hun et kjent fjes i lokalavisen. Det var noe som fantes før. 2003.

Julaften på dagen – TVNorge

Kl, 08.50 «Madagaskar 2». Kl. 10.20 «101 dalmatinere». Kl. 12.00 «Curly Sue», en ganske søt film med jentunge og James Belushi. Kl. 16.25 «Gnomeo og Julie», animasjonskomedie. Kl. 17.00 «G-gjengen». Stilig anomasjonskomedie om agent-hamstere eller noe.

Hjelp, det er juleferie!

TVNorge 22.45

hjelp, vi har juleferie

Chevy Chase og Beverly D’Angelo gjorde alt feil helt perfekt.

terning 5 liten «National Lampoon’s Christmas Vacation» er en av de morsomste komediene jeg har sett. «Hjelp, det er juleferie» skildrer den sære serie-familien Griswolds mølje-jul. Den hensynsløse avsløringen av frustrasjonspunktene i en velment jul er så sterk kost at man ikke tok sjansen på kinolansering i Norge, og Esselte sendte den i oldtiden ut på video med 15 års aldersgrense. Og dette er ikke for svake sjeler: Chevy Chase og familien hans invaderes av slektninger av den typen som til vanlig skaffer sosionomer et interessant yrke, de har reinsdyr-idyller på hjernen og ekorn i juletreet, de har pyntet huset med flere kilowatt enn fremlingene i «Nærkontakt av tredje grad», de har olja sklibrett, de har følelser i høyspenn og hele den eskaleringen av ondartede hverdagsligheter som kan få selv forutsigbare høytider til å funke som en amerikansk værbegivenhet med damenavn.

For alle som går og gleder seg til at farmor og farfar skal komme på julebesøk fra Sarpsborg, er denne filmen en nødvendig beredskapsøvelse. For oss andre er det fortsatt en glede å se Beverly D’Angelo som mor og Randy Quaid som filmhistoriens mest uappetittlige svoger. Super-tenåringen og familieantropologen John Hughes har skrevet manus nok en gang, og Twin Peaks-fortrylleren Angelo Badalamenti komponerte musikken. 1989.

Julaften på dagen – TV3

Kl. 08.50 «Dudley Do-Right», en stilig og ironisk komedie med Brendan Fraser. Kl. 10.15 «Rio», litt masete animasjonskomedie om en papegøye som rømmer. Kl. 11.55 «A Christmas Carol», TV-versjon av historien om Scrooge, fra 1999. Kl. 15.55 «Polarekspressen», som er en av de fineste jule-animasjonene som er laget.

Big

TV3 19.40

big

Tom Hanks som barn i voksen kropp.

terning 5 liten «Big» er en stilig og lun og frisk komedie om en liten gutt som plutselig får en voksen manns kropp og tar seg jobb i en leketøysfabrikk. Tom Hanks er troverdig i hovedrollen, og poengene er ventede, men ikke pinlig forutsigbare. Penny Marshall regisserte i 1988. 1 time, 40 minutter.

Die hard

TV3 21.30

die hard

Også Bruce Willis får voksen kropp.

terning 5 liten Folk som ikker abonnerer på filmkanaler har kanskje ikke sett «Die Hard» før, så derfor en kort presentasjon av en nyklassisk thriller: Bruce Willis spiller politimannen John McClane i en intens skyskraper-thriller som nærmest laget ny skole. Kona og kollegene hennes er fanget av terorrister og McClane ordner opp i en uvanlig godt laget action som gjorde «Predator»-regissøren John McTiernan til et stort navn. «Die Hard» ble laget i 1988. 2 timer 11 minutter. Vel verd å se.

Flaskeposten

TV3 23.45

flaskeposten

Robin Wright og Kevin Costner treffer hverandre ømt og mildt.

terning 4 liten «Message in a bottle» handler om at trebåtfikseren Kevin Costner søvnløs-i-seattler verden med flaskepost til død hustru, men flasketuten hans peker på Robin Wright Penn, en journalist som forlater Chicago og oppsøker Ingensteds for å nyte solnedgangene og fraværet av påhengsmotorlyd. Der treffer hun den stillferdige bæreren av uferdige frisyrer, og piler treffer pumpene og alle mann bemanner dem slik at kjærligheten kan gå fint. Dette pågår i mer enn to timer, og Costner-Wright er en ømhjerta og sart forbindelse som overvinner seeren og får selv de mistenksomme motstanderne av den sentimentale tragedie-regissøren Mandoki til å føle at alt skal gå bra. 1999. 2 timer, 10 minutter.

Avatar

TV2 Zebra 21.20

PHOTOGRAPHS TO BE USED SOLELY FOR ADVERTISING, PROMOTION, PUBLICITY OR REVIEWS OF THIS SPECIFIC MOTION PICTURE AND TO REMAIN THE PROPERTY OF THE STUDIO. NOT FOR SALE OR REDISTRIBUTION

Amerikanerne undrer seg over urfolk som de pleier.

terning 5 liten Det starter med at en soldat i rullestol bruker fem dager på å reise flere lysår inn i verdensrommet. Det overraskende er at han ikke kommer fram til en mystisk og stemningsfull ukjent virkelighet, han havner i et kronikk-kapitalistisk gruvesamfunn der de evinnelige imperialistkreftene fra korporasjonsrørsla driver og utbytter urfolket. På tross av at de altså har overvunnet relativitetsteorien, klarer ikke menneskene å lage våpen som trenger gjennom astro-apachenes karbon-skjelett, og derfor skaper de avatarer.

Pause. En avatar er et menneske som har fått tre meter høy urfolk-kropp, og med den skal inntrengerne gjøre seg til venns med de innfødte og få dem til å flytte helligdommene sine til hekkans vekk fra oljefeltene. Nei. Ikke olje. Utopium. På sekstitallet handlet alle filmer om Vietnam, nå er det Irak, sjøl om irakerne nok ville ha innvendinger mot å bli framstilt som naive naturfolk i religiøs sammensmelting med trærne. Dette er også historien om Kolumbus som fortrengte alle indianerne for å stjele gull, det er Statoil som vil fordrive de stakkars turistene fra Lofoten, og vår venn soldaten møter da også en slags Pippi-Pocahontas som flyr i skogen med pil og bue og respekterer gud.

Den akademikerguden som vi i Norge pleier å kalle Herr Noe, heter eywa i filmen. Eywa kan mye rart. Hun har manet-engler hengende i lufta, og de samler seg om den forvandla soldat sånn at han skjønner at han er den utvalgte. Det betyr at Shawshank-kvalmen burde stige i spiserøret til de politisk sarte nok en gang – for her kommer det en enkel US Marine til annet solsystem, og han er selvsagt den utvalgte? Det fører også til banale Lille Hoa-fornemmelser når Pandoras indianere framstilles som et nesten personlighetsløst enhetsfolk av en-dimensjonale munker og nonner. Forenklingen av urbefolkning er langt over i parodien, og det eneste som redder filmen er noen overmenneskelige data-mekkere.

For teknisk er «Avatar» en opplevelse. Skikkelsene til pandorianerne er fantastiske. Smale som undertøy-modeller og høye som masaier. De er nesten helt like menneskene, noe som bringer filmen i konfrontasjon med darwinistenes påstander om tilfeldighet. Det finnes en skapelses-mal i Universet, og den tok utgangspunkt i Twiggy.

Naturen minner litt om det fargerike sopp-nivået i Star Wars-spillet «Force unleashed», og den er mangfoldig som en regnskog-fantasi og full av nesten gjenkjennelige dyr.

Alt i alt klarer «Avatar» seg fordi filmen er så vakker, og som vi vet fra før, gjør det ikke noe om de pene er dumme. Mer betenkelig er det at «Titanic» gjorde beinharde Cameron til en new age-blondine med pelsdyr-bekymring. Han kommer nok sterkere igjen. 2009.

Jack Frost

FEM 21.30

terning 4 liten Litt grotesk snømann-komedie som heldigvis har med Michael Keaton og Kelly Preston. En far som ikke holder løfter dør, men han gjenfødes som snømann og får en sjanse til å gjøre ting gode igjen. 1998. 1 time, 30 minutter.

Hjelp, det er juleferie 2

Viasat4 21.00

terning 2 liten Nei, dette er en helt unødvendig oppfølger til fin film, og den eneste juleferie-veteranen som medvirker er Randy Quaid i rollen som Griswalds svoger. Eddie reiser på ferie til Stillehavet. Dette er en av de lavest rangerte filmene på den internasjonale filmdatabasen. 2,7 av 10 oppnåelige er ikke bra. Laget for TV i 2003.

Hjelp, vi må på ferie!

Viasat4 22.30

hjelp vi må på ferie

Chevy Chase drar på ferie i festlig ekstrautstyr.

terning 5 liten «National Lampoon’s Vacation», eller «Hjelp, vi må på ferie», som den het på ubehjelpelig norsk. Første filmen om familien Griswold, som setter seg i stasjonsvogna og reiser mot en fornøyelsespark i California. Før framkomst opplever de alt som kan gå galt på bilferie, inklusive å kjøre med liket av tante Edna på taket. Chevy Chase er pappa, Beverly D’Angelo mamma, Anthony Michael Hall ett av barna. Harold Ramis regisserte, John Hughes skrev manus, og alt er vanvittig morsomt. 1983. 1 time, 38 minutter.

Where eagles dare

TCM 21.25

ørneredet

Clint Eastwood og Richard Burton hadde også en privat plakatkrig.

terning 5 liten «Ørneredet» er en krigsklassiker som antakelig alltid vil holde mål fordi den aldri har vært mulig å ta alvorlig. Amerikansk offiser er fange i kråkereir-slott på toppen av tysk fjell i annen verdenskrig. Richard Burton, Clint Eastwood og sånne hamler opp med wehrmakta. Laget etter et originalmanus av Alistair MacLean. Filmen ble laget fordi Richard Burtons sønn gjerne ville se faren i en god gammeldags krigsfilm, og Burton tok kontakt med produsent Kastner som tok kontakt med MacLean. Så kom turen til Clint Eastwood. Han likte ikke tanken på å stå under Burton på rollelista, men så fikk han 800.000 dollars (som var mye den gang) og ga seg. Dette er den filmen der Eastwoods rollefigur tar livet av flest folk. Tyskere detter som fluer. Slottet fant man i Østerrike (Schloss Hohenwerfen), der det ble brukt til polititrening.

Legg for øvrig merke til at man bruker kamphelikoptere i annen verdenskrig. Det skjedde ikke. Maskinen i filmen ble bygd på 1950-tallet. 1969. 2 timer, 38 minutter.

Raintree County

TCM 00.05

terning 5 liten Forsøk på å overgå «Tatt av vinden», laget i 1957 med Elizabeth Taylor og Montgomery Clift, som nettopp hadde vært utsatt for en bilulykke som ødela ansiktet hans. Taylor spiller en sørstats-skjønnhet som midt i borgerkrigen er misnøgd med ekteskapet. 2 timer, 28 minutter.

 

Mandag 23.12.– De fleste store julefilmene

Gremlins

TVNorge 24.00

terning 5 liten I dag kommer de store julefilmene på rekke og rad, og det er bare å grabbe med skitten barneneve ned i påsen. Jeg tror jeg ville ha sittet våken til midnatt for å se om igjen «Gremlins».

gremlins

Zach Galligan med sin uheldige venn.

«Gremlins» er fremdeles en av de stiligste grøsserkomediene og en av de kuleste julefilmene som er blitt laget. Joe Dante regisserte den for Steven Spielberg i 1984 med en fin blanding av småby-sprøhet, juleromantikk, grapsehumor og virkelig spenning. En liten familie får merkelig dyr til jul, men det viser seg at den ikke må spise etter midnatt og ikke komme i vann, for da avler den monstre ved knoppskyting. Zach Galligan og Phoebe Cates i hovedroller. Han forelska segi henne mens filminga pågikk. Se opp for Steven Spielberg i elektrisk rullestol med TV-skjerm. 1 time, 46 minutter.

Notting Hill

NRK1 23.20

notting hill

Hugh Grant og Julia Roberts – pratmakeren og smiledama.

terning 5 liten «Notting Hill» er en bekreftelse på mistanken om at Hugh Grant før eller siden blir årsaken til at hørende over hele verden forsøker å melde seg inn i Døveforbundet. Mannen er i stand til å si enstavelses-ord usammenhengende, og sjarmen hans

fortoner seg etter hvert som jabbet til ei Furbie-dokke, en slags inn-programmert gjentakelses-klønethet som bare logopeder kan sette tilstrekkelig pris på.

Julia Roberts spiller feira filmstjerne, og blir liksom bare stående der med barnefyrverkeri i øynene, mens Grant lirer av seg sine distraksjons-paradokser som om han forsøker å snakke vekk nødvendigheten av prostata-test hos den kvinnelige bedriftslegen. «Notting Hill» blir en slags Nothing Left. Men filmen er full av hyggelige mennesker. Den er romslig og snill og ukynisk og skildrer folk som det ville være moro å tilbringe en ettermiddag med. Folk spiser sammen og er glade i hverandre. Det er nok. Det er mer enn nok. 1999. 2 timer, 4 minutter.

Hjem til jul

NRK3 21.05

hjem til jul

Post scrotum for julenissen.

terning 5 liten Bent Hamer beveger seg rundt mellom klisjeene som en beveget kunsthistoriker i et rom med elgmalerier. Alminnelighetens blide ukebladfjes stikker nesa si nesten fram, men det lette, geniale Hamer-håndlaget redder filmen fra å se ut som tunglabba NRK-dramaturgi.

Jeg ble betenkt da en ung gutt med julelengsler treffer ei ung muslimsk jente som ikke feirer jul og blir med henne på taket. Her lukter det brosjyre. Det er også helt i den politiske parodiens grenseland når han lar en ulovlig flyktning fra Kosovo føde et barn på julaften i en enkel stue uten innlagt vann. Men det funker. Varmen, den nysgjerrige sympatien og respekten for det perfekte bildet bærer Hamers film.

Den består av episoder med eller uten sammenheng. En forstøtt far opptrer som stunt-nisse for sine barn. En forstøtt elskerinne setter seg ved elskerens hustru i kirken (de to kvinnene har et taust minespill som er verd filmen aleine). En alkoholisert uteligger kastes av toget og reddes av den dama som var med ham første gang han tok en øl.

En mann stjeler barnet i krybben. En annen mann finner ut at han vil ha barn med kona. En mann får båret den sjuke kona si ned de trange trappene til julestua. Nordlyset skinner bibelhistorisk for den nyfødte fra Kosovo.

Det er noe nesten hypnotiserende behagelig ved rytmen i Bent Hamers filmer. Sentimentaliteten er ekte og stillferdig og skjønn. «Hjem til jul» er som en pausk julesang i bilder. 2010.

Cashback

NRK3 21.40

terning 4 liten Denne britiske komedien kommer til å bli likt av mange følsomme unge gutter med sympatiske holdninger, men filmen jabber litt forutsigbart. Oppvekstnæringen er vel som dette: Ung følsom mann treffer jente og driter seg ut, men viser seg å være en overlegen romantiker til slutt.

Kunststudenten Ben Willis ser ikke ut som om han har hørt om Bruce Willis, og han treffer skjelvete Sharon etter at filmen har oppfunnet nakenheten fordi hovedpersonen fikk se en avkledd au pair som barn. Dette er en jeg-film der fortelleren har alle de fine tankene, all melankolien, alle talentene. Men heller ikke «Cashback» klarer å forstrekke det friske påfunnets holdbarhetsgrense. De andre elementene som skulle gjort filmen til en langvarig opplevelse, skjer ikke – den blir en fortløpende, ordrik og selvopptatt begynnelse, som å være til stede i Johannes Rosmers sexliv. Kvinner blir ofre for en nedlatende og esoterisk beundring, som om de var en husdyr-hobby, og gutter overdriver sin egen guddommelighet ved å beskrive hvor fantastisk fint de kan betrakte kvinner. 2006.

Die hard 4.0

Norsk TV2 23.15

die hard 4.0

Justin Long hjelper Bruce Willis eller omvendt.

terning 5 liten Volds-simulerte og handlingseuforiske filmdikt er ikke for sånne som hevner seg ved å tenke «filler’n for en slubbert (uttales: slubbett), jeg skal sørge for at han ikke får stipend neste år.» La det være sagt.

Da den første «Die hard»-filmen slo ned i oss som scud i blomsterpotta en gang på åttitallet, var John McClane en familienær handlingsmann som gjorde hva som helst for å redde kona si. Han var den hengivneste underholdningsektemannen siden Rocky ropte «Adrian!», og skilsmisse-statistikken skulle ha snudd. Nå er han på 2000-tallet. Han har ingen kone, han har ingen kjæreste, og dattera er et steinhjerta råskinn som nekter å bære hans etternavn. Detektiven er skallete som en mc-båren veikro-satanist og har godværsbølger i pannehuden. McClane skal hente inn en hacker med søtt musefjes fordi FBI blir hacka av SPECTRE eller noe sånt, og skurker som ser nifse ut som frie balkanboere, tumler med illevarslende voldsting.

Det handler om datakjeltringer. Noen tar ut Amerikas nervesystem, og om en stund vil landet se ut som en slagpasient. La meg bare nevne at mens jeg satt med laptopen og så film, installerte plutselig Google Desktop seg sjøl uten at jeg hadde gjort noe for det, og akkurat det tilførte filmen en fin autentisk stemning. Jeg tror Google står bak alt. 11. september. Den globale oppvarminga. Strøsgodset.

McClane verner gutten som på en måte er ukas virtuelle nevrokirurg, for IT-gangsterne må ikke få tak i ham. Dermed følger aksjonsscener som er like forutsigbare og like velkomne som julaften. 2007.

Transsiberian

Norsk TV2 01.45

terning 4 liten Det er noe galt med tog. De tar så lang tid at ei normalkristen dame kan miste mannen sin i dagevis og havne på klostertur med useriøs spanjol. Det skjer med Emily Mortimer. Hun og husbonden Woody Harrelson tar toget fra Vladivostok (ukas by!) fordi jernvarehandleren elsker lokomotiver.

De ser ikke ut som om de burde vært utenlands. Harrelson har Sarons Dal-briller og DnB-lugg, og han er virkelig en naiv liten hobbygubbe. Mortimer har fortid, og huden hennes er bleikere enn sildefilet. Det er minus 23 grader ute, og plutselig har Harrelson rota seg bort slik at Emily må takle den ekstremt innlatende ereksjons-spanjolen Eduardo Noriega, som har 39,5 plussgrader i blikket og tvilsomme babuschkaer i bagasjen.

«Transsiberian» er ikke god Russland-reklame. Fyll, fanteri, politisvindel og den emosjonelt handikappa Ben Kingsley. Men Brad Anderson («Maskinisten») har åpenbart latt seg fascinere av det villdyraktige i nasjonslynne og natur: Toget reiser som et vettaskremt romskip gjennom russiske steppeskoger som strekker seg fra Beringstredet til langt inn i neste årtusen. Det er tungt her. Filmen er som en forklaring på vodkaens rolle som skolefrokost i Russland.

Hjemme hos oss var vi ikke overbeviste av troverdigheten ved det amerikanske ekteparets eksistensielle valg, men engasjerende ble det. 2008.

Surviving Christmas

TVNorge 11.50

terning 3 liten Ben Affleck, James Gandofini og Christina Applegate i en komedie om en rik mann som betaler noen alminnelige for å feire jul med ham. 2004.

Madagaskar 2

TVNorge 15.05

madagaskar 2-1

Velkommen til Afrika!

terning 5 liten Jeg kunne ikke huske at animasjonsfilmen «Madagaskar» var breddfull av galskap. Den virket mer som en vanlig skøyerfilm om antropomorfi. Men oppfølgeren er sinnssykt magisk. Via uvanlige uhell havner løva, flodhestå, sjiraffen og sebraen i det klisjé-afrikanske Serengeti, og der bryter hemningsløs karakteriseringshumor løs som om noen slapp et halvårs tarmgass ut av full tønne. 2008.

Jack Frost

TVNorge 16.40

terning 5 liten Litt grotesk snømann-komedie som heldigvis har med Michael Keaton og Kelly Preston. En far som ikke holder løfter dør, men han gjenfødes som snømann og får en sjanse til å gjøre ting gode igjen. 1998. 1 time, 30 minutter.

Grinchen som stjal julen

TV3 19.45

grinchen

Jim Carrey og et litt improvisert reinsdyr.

terning 5 liten Grinchen bor innerst i en snøkledd klippe som likner ryggfinnen til sveitsisk fjellhai sammen med en undertrykt hund. Rett nedforbi ligger Hvemville, som ble etablert inne i Lennart Nilsson-versjonen av en snøfnugg. Hvemvillerne har snuppete pekingneser, pastellerte leketøyshus og fjollete falkeklubb-mentaliteter.

Hvem’erne skuffa grinchen som skoleunge, så han trakk seg tilbake og ble kriminell. Men den snilleste jenta i landsbyen føler fortreffelighet for den lurvete lausgjengeren, og han inviteres til julefeiring der traumer fra barndommen ødelegger festen og skaper behov for hevn.

Og så videre.

Jim Carrey spiller grinch med så mye latex at han kunne vært undertøy-modell for Hennes & Mauritz. Grinchen er en vanvittig kul fyr. Han er Mannen. 2000.

Alene hjemme

TV3 21.30

alene hjemme

Macauley Culkin – hjemme, alene og uslåelig.

terning 5 liten En av de beste påfunnene i filmhistorien. Dette er rein snop, og den blir aldri gammal. For de som har sittet i småskogen med bikkjene sine i 40 år: Macauley Culkin spiller liten gutt som blir akterutfløyet av sin familie og feirer jul aleine i heimen, i kamp med vittige tyver. 1990. 1 time, 39 minutter.

Hjelp, det er juleferie 2

TV3 23.20

terning 2 liten En helt unødvendig oppfølger til fin film, og den eneste juleferie-veteranen som medvirker er Randy Quaid i rollen som Griswalds svoger. Eddie reiser på ferie til Stillehavet. Dette er en av de lavest rangerte filmene på den internasjonale filmdatabasen. 2,7 av 10 oppnåelige er ikke bra. Laget for TV i 2003.

Julenissen

TV2 Zebra 21.35

julenissen eric lloyd tim allen

Eric Lloyd er sønnen, Tim Allen er pappaen.

terning 4 liten Tim Allen var en stilig håndverk-komiker fra amerikansk TV, og her spiller han en sjelløs forretningsmann. Allen er melankolsk fraskilt, og kona er sammen med en barnepsykolog. Fedres rettsløshet blir kompensert ved paramilitære alvers inngripen, og en gutt får som regel den far han så inderlig vel har fortjent. Sunn og sjåvinistisk julelykke. «The Santa clause» er fra 1994. 1 time, 34 minutter.

Scrooge

TV2 Zebra 00.05

terning 4 liten Musikal-versjon av Dickens’ «A Christmas carol», laget i England med Albert Finney, Alec Guinness, Edith Evans og Kenneth Moore. 1970. 1 time, 45 minutter.

Harry Potter og Halvblodsprinsen

FEM 21.30

terning 5 liten «Harry Potter og Halvblodsprinsen» er malerisk dyster slik de deilige kitscherne vil ha det. Filmen starter i et psykoanalytisk, britisk sjelsmørke som gjør at man bare ser konturer; det er som å bli dumpa i et utspekulert psykologisk landskap, strandet i rett i mellomgolv-nifsheten der hvor voksenhet blir til. Potter-filmen har noe til felles med «New Moon» – det er fornemmelsen av antent pubertet som gjør opplevelsen, ikke den ytre handlingen. De første filmene var for romantiske barn og ponni-jenter. Men barna ble store, og nå har de starta vandringen i villniset, i det freudianske krattet, i de surrealistiske kjønns-korridorene og den skråsikre identitets-forvirringen. Den som fører til at alle barneferders far blir borte og man må klare seg selv.

Potter er blitt en dyster og stor mann. Hermine forsøker å overbevise Ron om at de er framtidsretta og forelska, og Harry himself befinner seg i en slags innøvd gravitasjon mot søstera til Weasley, den aksete, alvorlige og sympatiske jentungen Ginny.

Det skjer nye forræderier og forferdeligheter rundt dem, og Potter kjenner sin skjebne slik en soldat på jernbanestasjonen gjorde det i gamle romantiske krigsfilmer mens Ingrid Bergman eller noen vifta med vått lommetørkle. Mye av filmen foregår i en visuelt vekslende forventning om kjærlighetsliv. Det er ikke sånn at man bare tryller med staven. Den melder seg med andre krav.

Det er vakkert. Mørket. Tåka. De eventyraktige, klare fargene, følelsen av å se en blid gjenfortelling av Rembrandts samlede. Harry ser ut som den unge John Lennon eller Mel Gibson med briller i en Goldie Hawn-komedie, Voldemort er egentlig en ulykkelig, trist og forstyrret guttunge av den sorten som kunne fått to bokstavpiller og boms i seng. Vi begynner å se ondskapens dybde: En ulykkelig unge som finner ut at han liker å ha det vondt.

Prøv å se den siste Harry Potter-filmen som bevegelig maleri. Den går seint, men den er vakker, og innenfor seinheten har den gjemt en følbar sarthet og skjønnhet. 2009.

Hjelp, det er juleferie!

Max 20.00

hjelp, vi har juleferie

Chevy Chase og Beverly D’Angelo – de ville så gjerne at alt skulle bli perfekt.

terning 5 liten For dere som har Max: «National Lampoon’s Christmas Vacation» er en av de morsomste komediene jeg har sett. «Hjelp, det er juleferie» skildrer den sære serie-familien Griswolds mølje-jul. Den hensynsløse avsløringen av frustrasjonspunktene i en velment jul er så sterk kost at man ikke tok sjansen på kinolansering i Norge, og Esselte sendte den i oldtiden ut på video med 15 års aldersgrense. Og dette er ikke for svake sjeler: Chevy Chase og familien hans invaderes av slektninger av den typen som til vanlig skaffer sosionomer et interessant yrke, de har reinsdyr-idyller på hjernen og ekorn i juletreet, de har pyntet huset med flere kilowatt enn fremlingene i «Nærkontakt av tredje grad», de har olja sklibrett, de har følelser i høyspenn og hele den eskaleringen av ondartede hverdagsligheter som kan få selv forutsigbare høytider til å funke som en amerikansk værbegivenhet med damenavn. For alle som går og gleder seg til at farmor og farfar skal komme på julebesøk fra Sarpsborg, er denne filmen en nødvendig beredskapsøvelse. For oss andre er det fortsatt en glede å se Beverly D’Angelo som mor og Randy Quaid som filmhistoriens mest uappetittlige svoger. Super-tenåringen og familieantropologen John Hughes har skrevet manus nok en gang, og Twin Peaks-fortrylleren Angelo Badalamenti komponerte musikken. 1989.

X-men: First class

Viasat4 21.00

x-men first class

Michael Fassbender er Magneto.

terning 4 liten Det finnes en god del vellykka visuell vilterhet i X-men-filmen, men den består ellers av for mye småpratende, vær-den-du-er-aktig Disney Channel og for lite dyriskhet og eventyr. Her mangler gigantiske mengder rå moskus-sjarm. Vill flått ville ha virket skumlere. Agurk med e-coli også.

Det kalles en prequel. Man tenker intenst på det som skjedde før. Magneto (som ble spilt av Ian McKellen i enerfilmen i 2000) er opprinnelig en jødegutt i 1944 som skriker av psykisk smerte da den deutschiske slags Doktor Abuse (Kevin Bacon) dreper mor hans i konsentrasjonsleir. Bacon forsøker først sin mirakuløst smertefulle tysk-uttale, men dama overlever, så han trekker pistol. Professor Xavier (seinere Patrick Stewart) er opprinnelig en pinglete britisk guttunge i amerikansk slott og spilles av James McAvoy med en jentesnill, tynnsjela Potter-personlighet.

Handlingen foregår i 1962, og sluttpoenget er at den onde supermutanten Bacon har tenkt å svi verda ved å lokke russerne til å sette raketter på Cuba. President Kennedy snakker alvorlig i dokumentarisk svart hvitt, men det ser ikke ut som sekstitall, det høres ikke ut som sekstitall og den friske ungdomsgjengen ser egentlig ut som om den kommer fra Justin Bieber-konsert og sitter i peisestua og bytter Hannah Montana-kort.

Akkurat det gjør ingen ting, for de færreste fant noe de likte i 1962. Men frodigheten og galskapen i de to første X-men-filmene savner jeg. Hugh Jackman er borte, Halle Berry, Famke Janssen, James Marsden, Anna Paquin. 2011.

The year of living dangerously

TCM 21.00

terning 5 liten «The year of living dangerously» fra 1982 er et glimrende spenningsdrama fra turbulente politiske begivenheter på Indonesia før Sukarnos fall i 1965. Mel Gibson spiller en australsk TV-reporter som skal forsøke å dekke begivenhetene, Sigourney Weaver er dama han forelsker seg i, Linda Hunt den lille dama som rir på skuldrene hans. Peter Weir regisserte. 1 time, 55 minutter.

Giant

TCM 22.55

giant

Korsfesta eller bare kul? James Dean med Elizabeth Taylor.

terning 5 liten «Giant» var James Deans siste film. Her er han opprørsk ungdom i en familiesaga om en Texas ranch, med Elizabeth Taylor, Rock Hudson og Carroll Baker i de andre rollene. Sal Mineo og Dennis Hopper er også med her. Regissert av George Stevens i 1956, 3 timer og 17 minutter lang og en ganske stilig opplevelse. Laget etter roman av Edna Ferber.

Søndag 22.12.–Vice Christmas med Foxx og Farrell

Miami Vice

TV3 23.30

terning 5 liten Når alle små Finnøy-sokker er pakka i Fretex-papiret sitt, og de hjemmespikka Barbiene i blaut furu ligger fint under treet i verdens mest nevrotiske juleland, da kan du sette deg til og se Michael Manns mirakuløst forskjellige «Miami Vice».

Dette er gaven til far. Far er nemlig ikke så dum som statsministeren vil ha det til, og han kjenner igjen en særegen, svart actionfilm når han får se den.

miami vice

Colin Farrell liker Gong Li. Mye.

Michael Mann er en luring. Han pleide å lage så hvite filmer at de liknet reklamer for vaskemidler eller kyllingfilet, som f.eks. «Manhunter». Kanskje oppdaget Mannen mørket da han gjorde «Collateral» med Tom Cruise. I hvert fall har han regissert en 2006-versjon av «Miami Vice» som er en estetisk provokasjon mot folk med hukommelse. I denne filmen finnes det mindre åttitall enn på altertavla i Domkirken. Lyset eksisterer ikke lenger. Selv scenene der sola skulle ha lagt seg over landskapet med utbleikende sørstatsdialekt, blir nesten usynlige når Mann blender ned som om han var en vampyr på Ving-reise.

Effekten er fantastisk. Den visuelle overraskelsen blir fulgt opp ved at de to hovedpersonene har fått munke-personligheter. Jamie Foxx elsker kjæresten sin med et enkelt alvor som ville vært en pryd for hvilkensomhelst sogneprest, og Colin Farrell forelsker seg så casablankisk i gangstersamboersken Gong Li at filmen i perioder legger seg til med dramafakter. Det gjør ingenting. Dette er romantikk på den mandige måten. Ingen sier stort. Alt er greit. Ting blir slik de måtte, så se heller vekk med tårer i auene.

miami vice1

Farrell og hans like seriøse kollega Jamie Foxx.

Filmen blir drevet framover av en tung, tett og solid action som kan ta pusten fra mange av de raske & rasende. Michael er Mannen. Han tar humoren ut av en film som formelig tryglet om å bli neddopa av retro-ironi, og gjennomfører et slags paramilitært underholdningskupp. 2006.

Kommandør Treholt & Ninjatroppen

NRK1 23.45

terning 2 liten Hva i svarteste, heiteste østlandsbygd er dette for noe vas? Når voksne mennesker skal hovere over de som bare er 47 år, pleier de å si «pubertalt». Men «Kommandør Treholt og Ninjatroppen» er så psykologisk og profesjonelt uferdig at den må være verket til et grinete foster.

Jeg satt lamslått og så på at filmen utviklet seg som om den var utdrikningsspøken til fem fotball-supportere som vant et videokamera på opphørsbasaren til fjerdedivisjonslaget Brynekameratene & Son. Jeg hadde aldri trodd at det fantes besvergelser som kunne få Mads Ousdal til å se ut som en både dum og usexy skuespiller. Men OK. Hvis du først bader ham i rødbetlake og deretter sender ham inn i det overdådige bekkevannet fra Blåfjell, da er det ikke mye mannen kan stille opp med. Ousdal spiller Arne Treholt, en mann som egentlig har opplevd nok ufortjent motgang, om han ikke også skulle bli utsatt for norske filmkunstnere. «Kommandør Treholt..» er en feig, jålete, halvpolitisk, halvt komisk, halvt wink-wink-tøysete agentspøk som får Brødrene Dal til å stille på linje med de mest vellykka av Ibsens samtidsdramaer.

Trond-Viggo Torgersen spiller Kong Olav slik sjølglade barne-TV-programledere kan finne på å kle seg ut som Jesusbarnet, hans mor Maria og kanskje også hyrdens lam med Glava på hele kroppen. Torgersen injurierer seg sjøl kunstnerisk. Heldigvis er de andre verre. I samme intelligens-vakuum som Tommy Wirkolas film om fjordheksa snegler handlingen seg av gårde gjennom et gjørmeteppe av uelegante replikker og nesten klinisk poengløshet. Treholt skulle egentlig wikileake Nato-svina Stay Behind, som blant annet bomba Kielland-plattformen – en utpensla historisk spøk som både er tarvelig, ufølsom og konstruert. 2010.

En tenker sitt

NRK2 23.15

terning 4 liten En elleve år gammel gutt ser rundt seg og obseverer nabolaget. Han liker antakelig ikke det han ser, for dette er en svensk film, og i Sverige er alle folk oldinger. 2009.

Love actually

NRK3 21.10

love actually hoved

Bill Nighy finner seg godt til rette i julen.

terning 5 liten NRK gjentar suksessen fra i går. Det er så bra. Det er så britisk. Det er typisk engelsk å være genial.

Hugh Grant eremittisk mumlende og ungkarsdistré som britisk statsminister med konsentrasjonsproblemer, som en slags konstant fortellerstemme i sitt eget liv. Liam Neeson sørger over kona si på den absoluttistiske måten og lever seg langt inn i det skjønne livet til en 10-årig stesønn. Laura Linney som egentlig bare tar vare på den sjuke bror sin, og ikke kommer noe sted i livet på en logisk-tragisk måte som kommer til å ta pusten fra mange omsorgsvrak. Bill Nighy er middelaldrende rockemusiker på randen av ingenting, men plutselig en mediebegivenhet på grunn av verdens styggeste sang. Colin Firth som skjebneskadd forfatter ved Marseilles; språkløst blikkfanget av sin portugisiske husholderske, som hiver kjolen og stuper etter manusflak i tjernet.

Alan Rickman som går på verdens eldste og tåpeligste eksistensielle spøk og lar seg forføre av ung flokse når han burde være hjemme hos Emma Thompson og hennes joniske mitchellisme. Andrew Lincoln og hans ufilmisk moralske valg og idealistiske kjærlighet til en kamerats kone. Kris Marshalls puddinghjerne, der han smiler seg som en slags gladpønker til USA for å virkeliggjøre en vanvittig urealistisk dagdrøm – omtrent samme rolle som Nick i TV-serien «My family» på NRK. 2003.

Cashback

NRK3 00.10

cashback1

Sean Biggerstaff og Michelle Ryan i misunnelsesverdig vær.

terning 4 liten Denne britiske komedien kommer til å bli likt av mange følsomme unge gutter med sympatiske holdninger, men filmen jabber litt forutsigbart. Oppvekstnæringen er vel som dette: Ung følsom mann treffer jente og driter seg ut, men viser seg å være en overlegen romantiker til slutt.

Kunststudenten Ben Willis ser ikke ut som om han har hørt om Bruce Willis, og han treffer skjelvete Sharon etter at filmen har oppfunnet nakenheten fordi hovedpersonen fikk se en avkledd au pair som barn. Dette er en jeg-film der fortelleren har alle de fine tankene, all melankolien, alle talentene. Men heller ikke «Cashback» klarer å forstrekke det friske påfunnets holdbarhetsgrense. De andre elementene som skulle gjort filmen til en langvarig opplevelse, skjer ikke – den blir en fortløpende, ordrik og selvopptatt begynnelse, som å være til stede i Johannes Rosmers sexliv. Kvinner blir ofre for en nedlatende og esoterisk beundring, som om de var en husdyr-hobby, og gutter overdriver sin egen guddommelighet ved å beskrive hvor fantastisk fint de kan betrakte kvinner. Sean Biggerstaff, Michelle Ryan. 2006.

En julefortelling

NRK3 02.30

en julefortelling

Alle tings storartethet Catherine Deneuve feirer jul med familien.

terning 5 liten «Un conte de Noël» er så bra at du sitter skeivbeint og svimeslått og suger inn replikker i to og en halv time, forhekset av det perfekte og det mystisk-hverdagslige, det patetiske og det poetiske i en skjønn forening. En fonetisk forelskelse i de guddommelige tungers vellyd og vilter, rørende voksenhetsforstand.

En vesentlig distraksjon til innledning: Det må være et eget fag i Frankrike å regissere filmer med Catherine Deneuve. Man plasserer Madame France (Deneuve, det franskeste franskmenn har skapt) et sted i handlingen og lar skuespillerne sirkle rundt henne slik planetene vandrer i strålene fra sin sol. Dama har en usentimental og nesten uberørlig følsomhet; det er som om den ikoniske overflaten hennes er et ugjennomtrengelig skjold samtidig som selve livet buldrer bak det. Holy shit (merde sacrale!).

Filmen har en av de klokeste og mer overraskende litterære åpninger jeg har sett: Jean-Paul Roussillon er far til den døde seksåringen Joseph og sier: «Min sønn er død. Tårer bringer meg ikke nærmere verden. Joseph er min grunnlegger.» Med det mener han at alt som skjer framover bygges på nytt fundament: Min sønn er død. Det er starten på et livsinnhold.

Hele den franske julefortellingen består av feil som er blitt til liv og liv som blir utsatt for feil. Mange filmer forsøker på det, men denne skiller seg fra idiotene ved at balansen mellom personer og snakk er som en demonstrasjon av overmenneskelig kyndighet. Mange av samtalene er ikke samtaler, men lyriske program-erklæringer som i sitt eget avsondra miljø funker som fattbar realisme. Folka består av usentimentale små dikt. 2008.

Mission impossible 2

Norsk TV2 23.50

mission impossible II

Tom Cruise tjener menneskeheten, og burde egentlig ha sykla på et tamt pinnsvin.

terning 5 liten Å se en John Woo-film er fremdeles bildelek med Newton. Ikke Thandie Newton egentlig, sjøl om hun spiller en hovedrolle i denne filmen, men han med eplene. Hong Kong-regissøren får alt til å sveve. Tyngdekraften oppheves eller forsinkes for folk, duer, våpen, støv, motorsykler og biler, alt. Han får også alle til å maskere seg som i «Face/off». Folk kler av seg plasttryner to ganger for hver gang de skifter Versace-skjorte.

Tom Cruise starter denne filmen som en etablert agenthelt. Han henger etter nyspisste fingertupper og godt håp i en eller annen fjellvegg da sjefen Anthony Hopkins dropper ham et par designer-solbriller med neste oppdrag. Terrorister har kapra motgiften til farmaskurkenes hjemmelaga dødsvirus. Cruise får i oppdrag å rekruttere den litle førtikilos-tjuven Thandie Newton og instruere henne til å infiltrere, eller noe som likner fælt, eks-elskeren. Regissøren Woo ser på tarantella mens det skjer, og fryder seg. Cruise og motstanderen Dougray Scott utfører rustfrie ridder-ritualer fra gryntende motorsykler etter at helten sjøl har sålesurfa på asfalten. Derpå følger sakte hannekamp. Dette er en særegen underholdningsform, og den funker for menn, men også for folk. 2 timer. 2000.

Harry Potter and the half-blood prince

TVNorge 20.30

harry potter og halvsblodsprinsen

Så voksne: Daniel Radcliffe og Emma Watson.

terning 5 liten Jeg er så begeistra for denne Harry Potter-filmen at jeg antakelig får tilbud fra Skivebom-akademiet, for halvblodsprinsen har faktisk fått en del gompe-kjeft. Men OK. Gomper er gomper, og akademiene deres er ikke alltid det mest magiske som finnes.

«Harry Potter og Halvblodsprinsen» er malerisk dyster slik de deilige kitscherne vil ha det. Filmen starter i et psykoanalytisk, britisk sjelsmørke som gjør at man bare ser konturer; det er som å bli dumpa i et utspekulert psykologisk landskap, strandet i rett i mellomgolv-nifsheten der hvor voksenhet blir til. Potter-filmen har noe til felles med «New Moon» – det er fornemmelsen av antent pubertet som gjør opplevelsen, ikke den ytre handlingen. De første filmene var for romantiske barn og ponni-jenter. Men barna ble store, og nå har de starta vandringen i villniset, i det freudianske krattet, i de surrealistiske kjønns-korridorene og den skråsikre identitets-forvirringen. Den som fører til at alle barneferders far blir borte og man må klare seg selv.

Potter er blitt en dyster og stor mann. Hermine forsøker å overbevise Ron om at de er framtidsretta og forelska, og Harry himself befinner seg i en slags innøvd gravitasjon mot søstera til Weasley, den aksete, alvorlige og sympatiske jentungen Ginny.

Det skjer nye forræderier og forferdeligheter rundt dem, og Potter kjenner sin skjebne slik en soldat på jernbanestasjonen gjorde det i gamle romantiske krigsfilmer mens Ingrid Bergman eller noen vifta med vått lommetørkle. Mye av filmen foregår i en visuelt vekslende forventning om kjærlighetsliv. Det er ikke sånn at man bare tryller med staven. Den melder seg med andre krav.

Det er vakkert. Mørket. Tåka. De eventyraktige, klare fargene, følelsen av å se en blid gjenfortelling av Rembrandts samlede. Harry ser ut som den unge John Lennon eller Mel Gibson med briller i en Goldie Hawn-komedie, Voldemort er egentlig en ulykkelig, trist og forstyrret guttunge av den sorten som kunne fått to bokstavpiller og boms i seng. Vi begynner å se ondskapens dybde: En ulykkelig unge som finner ut at han liker å ha det vondt.

Prøv å se Harry Potter-filmen som bevegelig maleri. 2009.

Die hard

TV3 21.00

die hard

Bruce Willis ble en mann det året.

terning 5 liten Dette er filmen vi alle skulle ønske kunne lages om igjen. Mimring: Da Dan Tagesen og jeg satt med snille mjukjappeblikk i 1988 og så over programmet for filmfestivalen i Haugesund, var det såvidt vi merket oss noe vi trodde var en tysk kunstfilm som het «Die hard».

Mer sjølopptatt mimring. Den 16. desember 1988 erklærte jeg i Aftenbladets anmeldelse:

«Actionfilmen har fått en ny supergutt. Han heter John McTiernan og laget «Predator», Arnold Schwarzenegger-filmen som skulle ha vært det perfekte vås, men som McTiernan kastet tryllestøv på og forvandlet til hypereffektiv macho-moro. Nå har han gjort det igjen, med «Aksjon skyskraper» (Die Hard). Også her er hovedrollen i mot ham: Født-til-å-tape-komikeren Bruce Willis er egentlig en ignorerbar bøtteknott som snek seg slesk gjennom sviskefilmen «Moonlightning» og vimset rundt Kim Basinger i «Parring med forviklinger». I «Die Hard» klarer McTiernan å gjøre mannfolk av ham; en prustende, svettende, blødende og illsint liten cowboydjevel av en nyork-politimann som viser det blaute California hvilken vei man skal komme inn gjennom ei glassrute. Se opp, Stallone, her kommer Willis! Og det er ingenting å le av. »

Og avslutningsvis: « Tenk at en skulle oppleve det: Årets beste action med Bruce Willis i hovedrollen. Ingenting blir som før etter denne filmen.» Og det ble det faktisk ikke.

Og hvis noen ikke husker handlingen: Den bortreiste karrierekona til Willis holder juleselskap i kåmpaniet sitt. Bonnie Bedelia er ikke kinogjengeres drøm om en lang film, og i denne ser håret hennes ut som en angorakatt etter 1000 Volt og ei regnværsnatt. Med flyet kommer Willis på julebesøk. Men det gjør også en gjeng usedvanlig uhumske terrorister. Terroristene setter i gang med terrorisering mens Willis bytter skjorte, og dermed må han kaste seg ut i to timers voldsvirtuoseri i bare Rambo-singleten. Etter en halvtime svinger filmen skikkelig.» Ha en fin mimrekveld. 1988.

Preacher’s kid

TV3 01.55

terning 3 liten Letoya Luckett spiller ei ung jente som blir lei av å være prestens datter og drar med noe så spinnvilt opprørsk og bukowskisk som et gospelshow. Hun vil bli sangerinne. 2010.

Bjelleklang

TV2 Zebra 21.00

bjelleklang

Dedikert far treffer useriøse nisser på sin leting etter det rette leketøyet.

terning 5 liten «Jingle all the way» er faktisk en familiekomedie, men den lanserer Arnold Schwarzenegger som skremmende uoppmerksom fraværs-far som forsøker å gjøre godt igjen manglende innkjøp av superhelt i plast ved å stjele, slåss og lyve. Julenissene selger gaver på svartebørs. Julen er en slåsskamp mellom hysteriske kjøpere av nøyaktig akkurat det samme, og fred finnes bare når de mest primitive kommersielle behovene er tilfredsstilt, og de små guttene har fått plastlekene sine. Litt personlig mimring: Dette var bare noen få år etter at jeg hadde trålet Stavanger sentrum (det fantes ingen butikker på Forus) for å få tak i He-man-figuren Battlecat. Jeg kjente meg igjen i filmen. Det året fikk gutten en kapp der det sto: Battlecat kommer tilbake i butikkene i januar.

En sånn film er forfriskende og uventet vridd. 1996.

Legenden om Narnia: Prins Caspian

FEM 16.10

legenden om narnia prins caspian

Ben Barnes er liksom greia i denne filmen.

terning 4 liten Obs obs, denne vises klokka fire på ettermiddagen.

Folk og barnehage-ansatte blir litt forskrekka hvis det dukker opp noe kristelig i julen. Ingen skal behøve å føle seg truet av åndelighet i «Narnia 2». Det som eventuelt fantes av idealistisk eller ideologisk kristelighet, blir bedøvet av heidundrende krigsbegeistring og et fargerikt fellesskap fra panteistiske verdensoppfatninger. Frelserskikkelsen i det stemningsfulle fortsettelseseventyret til C.S. Lewis er for eksempel en britisk ikonløve med navn Aslan, og jeg innbiller meg at han egentlig kommer fra Somalia og er muslim. Han har Liam Neesons stemme, men likner egentlig mest på Morgan Freeman, særlig nesepartiet og de myke potene.

Befolkningen i Narnia består heller ikke i toeren av tilbakeholdne bærumsfolk, menighetsrådsmedlemmer og Vårt Land-abonnenter. Ukristelige kentaurer og andre snedige disneydyr fra datamaskinen kjemper om oppmerksomheten med politisk ukorrekte småfolk og hedenske forestillinger om at Gud skapte eiketrærne i sitt eget bilde. Når frelsen dukker opp henimot klimaks, låner faktisk C.S. de bevegelige trærne av både kameraten Tolkien og alle briters forbilde Shakespeare.

«Legenden om Narnia – Prins Caspian» er enda mer en Harry Potter-film enn den første. De fem barna forsvinner gjennom veggen i jernbanestasjonen Strand og havner ganske riktig på en strand i Narnia. Landet befinner seg i en tilsynelatende evig riddertid, og det er okkupert av noe som vi kan kalle overnaturlige spanjoler. Prins Caspian må stikke av fordi han blir truet av en typisk akademisk-britisk Shakespeare-skjebne: Pappa konge ble drept av onkel akkurat som i «Hamlet», og kong Miraz vil myrde opposisjonen akkurat som Macbeth. Caspian søker tilflukt hos gretne skogsdverger, men finner det tryggest å blåse i hornet sånn at de engelske ungene kan komme til unnsetning.

Prinsen Ben Barnes er fjortisagnet i den nye Narnia-filmen. Han ser ut som den ene vokalisten i Modern Talking og er en kunstnerisk uutvikla 27-åring som faktisk kommer fra et kortlevd boyband og har sunget i Melodi Grand Prix. 2008.

Just friends

FEM 21.00

just friends

Ryan Reynolds og Amy Smart før han blir tynn.

terning 5 liten Dette skulle ikke ha skjedd. Farrelly-naboen Roger Kumble skulle ikke ha laget den høstens første virkelig elegante ungdomskomedie. Ryan Reynolds, han med magemuskler som Vegvesenet designer dårlige veier etter, spiller den tjukke gutten som blir voksen, vellykka og tynn og skal forsøke å sjekke opp highschoolkjæresten Amy Smart mens han forfølges av den steingalne bøgwallbritney-en Anna Faris. Hjem til Jersey, der vellykkethet ikke er det beste man har.

Jo. Det er morsomt. Birollene er morsomme. Julie Hagerty som naiv mamma er morsom. Jul i Jersey er morsom, den kåte lillebroren og hockey-juling og teorien om sexfri vennesone er morsom. Det er antakelig ikke sant. 2005.

Masken

FEM 22.45

terning 5 liten Herlig Jim Carrey-komedie der han spiller en noksagt som finner vikingemaske og forvandles til en overivrig superhelt. Cameron Diaz er med, og filmen består av rare gags og fikse spesialeffekter. 1994. 1 time, 41 minutter.

Passasjer 57

Viasat4 22.00

Passasjer 57-2

Wesley Snipes er en forsømt helt i våre dager. Verd å se.

terning 4 liten Wesley Snipes gjorde med «Passasjer 57» et forsøk på karriere- selvmord som antakelig er den direkte årsaken til at han dukket opp som lyshåra skurk i «Demolition Man». Kevin Hooks’ film beveger seg med en demonstrativ mangel på interesse som utsletter alle tilløp til miljø, personkarakteristikk, høyde, fart, sinne, glede, juleforventninger og generell sympati.

Snipes er egentlig en uvanlig karismatisk skuespiller, men som flyselskapssikkerhetssjefen som fanges i flykapring, forminskes han til en animert kickbokser-etterlikning og utfører alt for dårlige bevegelsesstunts i alt for uinteressante situasjoner.

Dama i «Passasjer 57» har det til felles med de kvinnelige hovedrollene i Eddie Murphy-filmer at hun ser ut som et oppblåsbart Minni Mousse-badedyr som er sminka med sjokoladepudding og blir drevet av strikkmotor. «Passasjer 57» skulle ha vært en helt streit actionfilm. Det er nesten ubegripelig at det gikk an å vase den vekk. Etter 21 år har jeg imidlertid kommet til at det er på tide å like denne filmen. 15 år. 1992.

City of ghosts

Showtime 21.00

terning 3 liten Skuespilleren Matt Dillon har forvilla seg uansvarlig langt fra allfarvei i en film han både har skrevet og regissert. I likhet med andre betraktere som snakker med én drosjesjåfør og deretter forklarer hva sørkoreanere mener om utsiktene til tredje verdenskrig, forvirres han bare av reising. Folk som forlater sitt hjemland, bør lese bok hele tida. Observasjoner av andre steder er kronisk latterlige. «City of ghosts» er følgelig en så rørete, vasete film at det nesten ikke er forskjell på begynnelsen og slutten.

Dillon spiller selv en melankolsk forsikringsselger i avkapitalisert selskap. Da han etterforskes av FBI, reiser han via Thailand til Kambodsja, for i Phnom Penh skal han finne alle sure svindlers opphavsmann Marvin (James Caan), en fyr som blir så trist av å være forbryter at stemmen hans har gått i tilfluktsrom.

Phnom Penh er mystisk. Til og med mopeder og husvegger og aper ser bevisst kriminelle ut. Man får en følelse av at Bibelens løfter om evig pine egentlig er en metaforisk omskrivelse av barliv i Kambodsja, der Gérard Dépardieu selger sprit til folk som om drikking var en dødsstraff. Hvem som har gjort hva finner dere aldri ut. Bare de uhelbredelig synske vil skjønne hvem som dør og hvorfor. Matt Dillons ubevegelige ansikt ser til slutt ut som hypnotisk hjemlengsel. Det er mye rart i verden. Matt Dillons regidebut. 2002.