Mandag 27.3. – Første sommer-mandag med forsovelse og kremkrim

 

Zodiac

Netflix

terning 5 liten Mandagsfilm-tilbudet hos normalistene er ille, så vi vandrer som vanlig til populistiske Netflix, denne gang for å finne noen virkelig bra thrillere. Dette skal være en krem-mandag. Det er mandagenes mandag på tross av at den eneste klokka jeg glemte å stille var den på soverommet, så alt kom seint i gang, og jeg måtte kjøre bilen til verksted kvart på sju uten en time med profylaktisk zen-buddhisme. Det var et sjokk. Hjem fra Forus kjørte jeg en flunka ny leie-Golf som ga meg vondt i ryggen fra Møller Bil til Tjensvoll med sitt taljesmale damesete beregna på japanske geishaer på 1 meter og 35 centimeter. Jeg hater små biler. Men altså thrillerkrim med krem. Klipp ut. Og bilrep kosta bare 24.000 kr.

Men til filmen.

zodiac

Jake Gyllenhaal og Robert Downey jr. er så stilige at filmen bør ses to ganger etter hverandre.

Dette er en sober thriller, det er en film i pels og hatt – og hvis den hadde vært dansk stol, ville den hatt både for- og etternavn. Filmseere som helst ønsker at Michael Bay skal sprenge tankbiler med billig biodiesel fra det sultramma Afrika så voldsomt til himmels at brannmelderne i sal 2 smelter, vil antakelig føle at det går litt seint.

Men «Zodiac» er hektende og hektisk på den andre måten: Du sitter imponert og venter på at leterne skal finne sporet som feller seriemorderen, og underveis blir du varig og hjelpeløst fortapt i selve folka. Etterforskere og journalister som bruker tiår av sitt liv på en sisyfosisk seriemorderjakt.

MARK RUFFALO er et mirakel. Den rugekasse-lune halvskjønnasen har aldri funka på film. Her er han som gjenfødt. Ruffalo spiller dedikert og irritert San Francisco-politimann fra 1969 til langt utpå nittitallet, og det skjer med en anspent grettenhet som er med på å gjøre filmen enerverende og urovekkende.

JAKE GYLLENHAAL er det motsatte: Du får alltid lyst til å ta ham med hjem, gi ham sunn mat, hjelpe ham i gang med en hyggelig hobby, kjøpe lue til ham. Hvis Gyllenhaal hadde spilt Hitler, ville jøder blitt motstandere av seg sjøl.

Jake Gyllenhaal er en avistegner som igrunnen ikke har noe med seriemorder-dekninga i San Francisco Chronicle å gjøre, men blir fullstendig forhekset av den.

Jeg røper antakelig for mye, men litt av poenget med filmen er at han til slutt er den eneste som virkelig leter etter Zodiac, og han gjør det på den æreløse ungkars-måten med dokumenthauger i sofaene – sjøl om han har familie.

ROBERT DOWNEY JR. spiller tidsriktig krim-journalist. Snakke-frekk, småjålete, rockekledd og stadig mer rusa. Downey jr. er en av de store karakterisørene i amerikansk film, og han kan vise deg sjela til en mann i to ansiktsuttrykk og en sitte-bevegelse. Han er som ei lærebok.

MED DISSE TRE i rollene måtte filmen bli bra. I tillegg tar den onde David Fincher («Seven», «Fight club», «Panic room») et velurmildt ballegrep på sekstitallet og syttitallet. Den mest romantiske av alle fortider framstilles i fargetoner som er så varme at de kunne kommet fra sommerettermiddager i Hobbiton etter Mordors fall. Hele den sære fornemmelsen av de merkelige tiårene finnes i Finchers fargevalg, og normale mennesker har ovnsrørbukser som likner diagnosen på en litt stilig lidelse.

Tidskoloritten er ikke påtrengende, men sterkt stemningsskapende. Dette er ikke en dyster, kald seriemorder-film, den er nesten litt naiv, vennlig og varm.

Som en litt logisk følge av naiviteten, minner filmen muntert om «Alle presidentens menn» i noen scener. Hektiske fakta-fangstmenn samler inn relevante og villedende informasjon og setter sammen puslespillet som skal identifisere seriemorderen innen han rekker å ta livet av flere. Etter hvert handler den mest om menns evne til kompromissløs besettelse og forlis.

To og en halv time er lang kinotid, men «Zodiac» har en personskapt, indre spenning som klistrer handlingen til forventningssenteret i den øvre magen og svelget. Det dype svelget. 2007. PS: Tilgi meg innledningsversalene. Vi drev med det i Aftenbladet, og jeg har levert bil på verksted og gidder ikke normalisere dem.

Collateral

Netflix

collateral

Tom Cruise spiller morder. Det kler han.

terning 6 liten Det er så innpåslitent og systematisk gjort at skuespillerne aldri får sjansen til å spille dårlig, for regissøren holder dem i et nærsynt jerngrep. Michael Mann er bymystikeren med adrenalinbildene. Han går tett innpå og lar nattelysene gjøre mer enn halve jobben.

Filmen ruller seg anspent i gang ved at drosjesjåføren Jamie Foxx og statsadvokaten Jada Pinkett Smith har en så nennsom, nøyaktig og nattekul samtale at du får lyst til å stanse innom biblioteket. Ansiktene er nære, replikkene skulpterte og bylysene opphøya til skimrende skyggekast med blåfargen rødt.

Så kommer Tom Cruise inn i filmen. Han ser ut som William Petersen i «Manhunter», og Petersen så ut som Michael Mann. Cruise er gråstenkt, gråkledd. Han spiller den amerikanske dressulven. En streifende skapning med kortfatta filosofier og leiemorderkontrakt på fem mennesker. Han kidnapper drosja.

De to triller gjennom den elektriske jungelen. Nervøsiteten til Foxx og det profesjonelle stresset til Cruise understrekes med to timer kameraføring som føles som en ustanselig begynnelse. Uansett hvor lenge filmen varer, får du følelsen av at den nettopp starta, for det intime hastverket skaper en forventning om utløsning som ikke kommer før den smale dama hikster.

«Collateral» kunne ha blitt en stilistisk lek med to menn i en gisselsituasjon, og mange ville likt det. Men historien blir bedre av en medley med politiets halvblinde leting etter en mystisk taxi med bulk i taket. Også politimenn har tette ansikter i tynne neonfarger. Michael Mann holder dem fanget så tett innpå kinosalen at du kan lukte løken. Og når han tror at du har opplevd nok snakk, koreograferer han en kaotisk nattklubb-skyting som er minutiøst vakker og voldsomt vill.

Etter denne filmen kan Jamie Foxx være den nye Denzel, slik Denzel en gang var den nye Sidney. Han er redd og sterk og indignert i samme kroppsbevegelse og funker utrolig bra. Tom Cruise holdes i stramme tøyler. Bare noen få ganger kaster han på nakke og skulder på den innarbeida Cruise-måten, og når han løper, blir han advokaten fra «The firm» om igjen. Ellers er det tiårets beste leiemorder vi ser her. Drikk blod, Uma Thurman.

Michael Mann er perfeksjonisten som nesten ikke lager film. Han perfeksjonerer stadig den gammeldagse 80talls-måten, men den gammeldagse måten tar tak i levra di med like stor sikkerhet som en vellykka Beethoven-strofe eller tarmtruende tilskudd av Wagner. Dette er pompøs film samtidig som det er kul film, og bare en alvorlig kul mann kan få det til, for egentlig er bare alvor kult.

Nyt hvert bilde. 2004.

The usual suspects

Netflix

usual suspects, the

Noen av dem: Kevin Pollak, Stephen Baldwin, Gabriel Byrne og Kevin Spacey.

terning 6 liten «The usual suspects» kurtiserer den intuitivt mannlige intelligensen som kompliserer ting for at de ikke skal la seg løse. Den er ikke for kjerringer og oslojournalister.

Christopher McQuarries manus er noe så edelt som ikke-pedagogisk. Historien om hvordan en utsøkt gruppe overbevisnings-forbrytere og helhetlige nevrotikere gikk sammen om et uklart kupp for å havne i en båteksplosjon iverksatt av underlige ungarere, er fortalt med avslørende symptomatisk fjernhet. Her er det snakk om å formidle det meningsløst mørke, det paranoiske og det mytiske. Ikke ei hjernecelle skal være tørr under armene etter denne intellektuelle motbakken. <EP>

#mBare et menneske uten normal selvkritikk vil finne opp en fantasifigur og kalle ham Keyser Soze, midt inne i en forviklingsrealistisk blodkrim med så sterke personligheter at profilene deres burde vært gjengitt på småmynt. Kevin Spacey, Stephen Baldwin, Kevin Pollak, Gabriel Byrne, Benicio del Toro, Chazz Palminteri, Pete Postlethwaite. Ojojoj.

Om «The usual suspects» burde jeg ikke skrive noe. Den filmen er perfekt. 1995.

Shutter Island

Netflix

shutter island

Leonardo DiCaprio i hattogfrakk. Veldig bra.

terning 5 liten Igjen avhenger alt av Leonardo DiCaprio. Dersom han ser ut som en guttespeider på vei til jentedassen for å spionere på Magda med bomullstrusene, dør filmen kvikt. I «Shutter Island» får DiC. draget på skikkelsen sin. Jeg svelger alltid tungt når han starter i femtitalls-hatt og en frakk som han kunne gjemt «Titanic» i, men hovedpersonen får en ru og anspent tilstedeværelse som engasjerer på en troverdig måte nesten hele tida. Det er bra nok, for Scorsese har et bildeblikk som får deg til å sukke henført. Mannen kan lage film.

«Shutter Island» starter med at etterforskerne DiCaprio og Mark Ruffalo (også bra!) er på vei til et slags Arkham Prison for the criminal Insane. Her heter det Ashville og ligger på ei øde øy midt inn i en fantasirik manns mareritt. Politifolka kommer dit for å lete etter en forsvunnet pasient, men ikke før har de satt sine sjøsjuke bein på gal manns grunn, så pøser det på med uværsdrevet tvil. Du vet at det skjer noe her, men du vet ikke hva det er.

Er egentlig den forsvunne pasienten et sleipt påfunn for å fange den plagsomme etterforskeren? Er DiCaprio, med alle sine drømmer, sine hallusinasjoner og flashbacks til konsentrasjonsleiren Dachau, egentlig en slags Harry Angel? Jeg vet ikke, for siden pressevisningen startet for seint, fikk jeg ikke med meg slutten.

Og egentlig avhenger alt av den usette siste timen. Historien kan gå den tradisjonelle galehus-løypa og avsløre og avsløre myndighetenes eksperimenter med ting. Eller den kan lage en komplisert psykologisk-parapsykologisk rubik-kube av DiCaprios bevisste og ubevisste fragment-sinn og forårsake den samme sluttsjokka melankolien som i «Angel heart».

Som sagt; det vet jeg ikke. Men jeg vet at du kommer til å kroe deg i kinostolen over gleden ved passelig overdreven thriller-romantikk og fotografering med eventyr-sjel. Jeg vet at du blir fanga av den paranoiske spenningen.

Handlingen er behagelig utspedd med slitesterke skuespillere som Ben Kingsley, Max von Sydow, Emily Mortimer og flere til. Kingsley og von Sydow er residerende psykiatere i de gales helvete, og du skjønner fort at du heller ville sett døgnkontinuerlige OL-repriser enn å bli behandla i denne institusjonen.

Scorsese har et budskap forresten. Han vil at du skal begynne å røyke igjen. 2010.

A history of violence

Netflix

history of violence, a

Viggo Mortensen må¨fortelle til Maria Bello mens barna lytter.

terning 5 liten Når du har hygget deg frastøtt & fryktsomt gjennom David Cronenbergs utspekulert spekulative gangsterhistorie, kan du komme til å spørre deg selv: Er dette akseptabelt? Kan jeg like sånt? Ja, det er. Ja, du kan.

Grunnen er mangel på viktighet. «A history of violence» har til og med mindre seriøsitet enn «Nådeløs by»-filmene, den er moralsk og filosofisk lettere enn «Dirty Harry». Cronenberg har basert filmen sin på en tegneserieroman, og det innebærer forenkla sagt at vi får se majonesfett action-melodrama. Følelser og handlinger kommer fra fantasifortellernes forskrudde verden, og det du ser er bare en streit heltehistorie med tusj-tårer. Pirrende magefølelser står i kø, enten det gjelder nervøse, forpinte familiesmerter eller visuelt vellykka ultravold. Filmen har til og med en gammeldags scene med framside-nakenhet; det er som om Cronenberg forsøker å finne tilbake til røttene sine.

Viggo Mortensen er en så ydmyk og mild kafévert at han antakelig sier unnskyld når han skjærer opp rundstykker. En dårlig dag ved stengetid kommer et par ekstreme voldspsykopater innom og vil voldta dessertpaiene hans, håne kaffien og skyte servitrisen. Da oppstår det en akutt-Rambo av den snille familiefaren, og ville-Viggo gjør ting som folk i provinsen bare får lov til å se i dataspill.

Jeg burde ikke ha røpt dette, men hele filmen hviler på hva som så skjer med den følelsesmessig nære familien. Kan den leve som før? Har skamferte Ed Harris rett i at pappa skjuler sin identitet som voldsmann? Vil noen ting noensinne bli bra?

Cronenberg har ikke laget tegneserie-film slik Marvel-filmatisørene gjør det, med skygger og skeivhet og sånn. Han gjør en streit film med hovedvekt på de sjølhøytidelige tegneserienes melodramatiske følsomhet. Nærbildene av lidende ansikter er så langvarige at de uforberedte vil tro at de blir bedt om å starte et politisk parti for folk med fæl fortid. Men det er bare massering av magefølelse. Det er bare rå, rånete underholdning, og den funker.

Mortensen spiller med behagelig ubevegelighet. Maria Bello har en slags erotisk tent grøsser-desperasjon over redslene sine. Ashton Holmes er ironisk sønn i skikkelig sviskete high school-sideplott. William Hurt lufter den særegne hurtske forskrekketheten. En oppvisning i virksomme overdrivelser, og en kvasitragisk historie som de fleste vil kunne tygge i seg. Viggo! Viggo! Mortensen hopper over benken og er blir en forvandla Aragorn. 2005.

Memento

Netflix

memento

Guy Pearce et sted i tiden med Carrie-Anne Moss.

terning 5 liten «Memento» er en så komplisert film at den ble laget som hjernespinnunderholdning for mennesker med ekstremt presis proteinbalanse. De som virkelig er i besittelse av så pinlig mye ubrukelig fritid at de klarer å følge Guy Pearce på hans sinnsflukt bakover i en smertelig tilværelse, vil få rik belønning i form av overlegne filmløsninger på kule vansker.

Pearce har det tomme blikket til en mann som ikke bare har mistet hukommelsen, men interessen. Han opprettholder en slags progresjon i livet ved å haste uvennlig rundt i en privat paranoia uten glede, men med retning. Mannen navigerer i tid og rom ved hjelp av små lapper og ved hjelp av tatoveringer. Polaroidbilder hjelper ham til å holde rede på hvem folk er og hvor steder er og hvilken bil som er hans.

Men så lett er det ikke. Ikke en gang folk med hukommelse vet egentlig hvorfor ting skjer.

Filmen starter med at han tilsynelatende skyter en fyr som heter Teddy fordi Teddy skal være den mannen som voldtok og drepte kona hans. 2000.

Sweeney

NRK3 21.30

terning 4 liten Engelsk actionkrim der Ray Winstone spiller en illojal og usympatisk eldrepurk som aldri følger regler og dessuten har sex med sjefens unge kone. Men når alt kommer til alt og en mann er en mann som ikke nødvendigvis skifter undertøy før han går i syttendemai-tog, da er det Regan som kommer ut på gatene og skyter på folk. Engelsk film fra London. 2012.

Søndag 26.3. – OK, det er søndag, så still klokka og grøss over finanskrisen

 

Margin call

NRK3 21.30

terning 6 liten To ting, som han pleide å si. For det første må du stille klokka sånn at du mister én time og ikke sånn at du får en. Dessuten: Hvis du må stille ei klokke, betyr det at du lever i en merkelig fortid sammen med det framgangsrike Senterpartiet, for i våre dager stiller klokker seg sjøl. Den gamle barnepsykolog-vitsen «Hva syns du klokken skal være, vennen min?» gjelder ikke lenger. Døde guder som Steve Jobs og levende guder som Bill Gates bestemmer hva klokken skal være, og hvis de vil, kan de sende falske sekunder til bredbåndet ditt og humre ondt. Den andre tingen, som egentlig er den tredje tingen, er at jeg skal bryte et hellig prinsipp. Når jeg velger dagens film unngår jeg de som også ble vist dagen før. Det blir vanskeligere og vanskeligere, for filmer går i det som nå kalles loop i paradigmestyrte dustesystemer som ble laget av fascister som okkuperte Jorden fra verdensrommet, og for sikkerhets skyld legger jeg til at dette skulle være en parodi på konspirasjonsteorier. Jeg elsker svensken som formulerte «Verkligheten är en formfråga», men ting endrer seg og nå er virkeligheten en konspirasjonsteori. Det er lite som tyder på at den faktisk finnes.

Men til filmen.

margin call

Kevin Spacey i en Holy Shit-scene.

Enda en film om finanskrisen i 2008. Og denne er bra.

«Too big to fail» skildrer politikernes synsvinkel, denne handler om 24 timer i selskapet som starta elendigheten. Ingen navn er nevnt, men storegubben hesten spilles av Jeremy Irons og heter Tuld. Nesten Fuld i virkelighetens Lehman-konsern.

Det starter illevarslende med at damene med ljåen går fra pult til pult og sier opp folk. En av de utkasta er Stanley Tucci, som leverer videre en USB-pinne til en av nykomlingene i selskapet. Der finner den forskrekka unge mannen Outbreak-viruset: Selskapets tap er større enn dets verdi. Zachary Quinto med plysj-øyenbryna får tak i sjefen Kevin Spacey langt på natt, og så starter en velregissert, thrillerspennende fantasi om finans-panikk og overlevelses-angst.

Skildringen av miljøet er presist som en tusj-karikatur. Dette er et velstands-kloster, og det er befolka av kapitalismens kardinaler, en grådig, men naiv overklasse av bonus-blinde pengejegere som verken har samfunns-forstand eller normal samvittighet. «Husk denne dagen, gutter». Det hviler begravelses-stillhet over Wall Street. Snakket er kort og hensiktsmessig på grensen til det meningsløse; noen ganger virker «Margin call» som et absurdistisk Beckett-skuespill der meningsløsheten kommer til uttrykk gjennom frysetørka pragmatikk. Folk snakker antisetninger uten økologiske bånd eller organiske bindinger.

Så forteller filmen hvordan sjefene bestikker selgerne til å lure på kundene verdiløse lånepakker, for deretter å sparke dem. Alle er skildret med nysgjerrig sympati. Kevin Spacey husker at han som ingeniør bygde en bro. Han begraver gråtende den døde hunden på eks-eiendommen sin. Det er absurdistnatt, men alle lengter etter en mening. 2011.

Pionér

NRK1 00.50

pioner-1

Aksel Hennie i rollen som han ble skapt for.

terning 4 liten «Pionér» er blitt en mye bedre film enn den litt oppstylta sladderhistorien den formidler. Det varer ganske lenge før du merker at energien svikter. Da står til behovet for logikk nakent tilbake, og så begynner du å lure på hva i helsike dette egentlig handlet om.

Hvis Erik Skjoldbjærg hadde regissert denne gammel-politiske indignasjonen som en Varg Veum-episode der folk stiller seg opp i korridorer og sier «faen heller, ordfører Hansen!», ville handlingen ha dødd fort. Men filmen farer frenetisk av gårde som en dopa dykker-cowboy med uer-øyne og åndenød, og det fysisk imponerende ved åpningen gir framdriften en holdbar traktor-tyngde. Du kan kjenne den gode fornemmelsen av at jern flytter på seg, og da er handlingen i seget. Det er veldig bra. Men ikke evig.

Aksel Hennie har mye av æren. Jeg tror ikke på Hennie hvis du kler ham opp i slips og later som om han er en pistrete kontor-hipster. Men som en stygg liten arbeiderklasse-jævel fra Grorud er han perfekt. Hennie er faktisk perfekt fra første bilde, og de første bildene er perfekte. Et simulert 500 meters forskningsdykk. Voksne menn med kinnbarter og Creedence-fjes grynter og stønner som feika fellesorgasmer i et skremmende miljø av jern og slanger. Oi, sallan. Du kan kjenne på den mandige tungpust-sensualiteten at dette er viktige greier. Når filmen kommer så langt at pioner-dykkere fra det urokkelige Norge skal foreta en prøvesveising i kammer på 320 meters dyp sammen med amerikanske kolleger, da er du fanga. Dette funker.

Nå er det sånn at jeg ikke skal fortelle mye om den videre handlingen, derfor skal jeg virre litt med refleksjonene.

På tross av overdreven tiltro til Darwin har menneskene ikke lært seg å fly med vinger eller puste med gjeller. Utfordringen av de fremmede elementene er svære, fatale risiko-områder. Da jeg så Hennie og gjengen dykke i Nordsjøen, følte jeg at filmen hadde samme historiske desperasjon og samme overmotet som en rom-odyssé. Dette er en slags “Alien” der naturen er monsteret. Aqua-kosmos har den samme ensomme evnen til å motsette seg tilpasning; du er en liten fremmed i dypet, og du er der egentlig for å dø.

Hvis man sender folk 300 meter under havflaten for at de skal utforske mulighetene for å jobbe der, kan man ikke etterpå være forskrekka fordi noen mister livet. Filmen forer en fornemmelse av historisk heltemot som den etter hvert tar livet av ved å jamre over konsekvensene. Det er en dramaturgisk svakhet. Disse mennene er ikke jernbindere for entreprenøren Risa og Sønn, de er forgjengerne, de er stifinnerne, de er våre astronauter. Og jeg presiserer: Jeg skriver ikke om virkeligheten, men om filmen. Filmen skildrer ikke menn som tar med seg Arbeidsmiljøloven på jobb.

Men det skjer altså ting på denne prøveturen som forvandler den modige Hennie-figuren Petter (hvem i helsike heter Petter?) til en sorgfylt, vaklende, iherdig hevner. Og den skal skuespilleren ha, at han holder koken lenge. Fra korridor til korridor, fra lege til dykkerleder Langhelle til Oljedirektoratets Bør Børson-aktige framdriftsleder Stubø, til den stive laboratorie-musa Dahl Torp, til den amerikanske prosjektlederen Stephen Lang – og så innom broderens kone, som spilles av Stephanie Sigman. Det er en troverdig, sjenerøs energi i Hennie, og han klarer å være en blanding av sjokkskadd dykker og mester-detektiv overraskende lenge. Men rollen han slites ned etter hvert, og grunnen er nokså åpenbar:

Det er egentlig ingen historie her. Det finnes et temperament, men historien mangler. En nokså naturlig hendelse blir sjokkgjæra til en diger, seig deig av lettvinte insinuasjoner og gammal moro. Dette kunne Jon Michelet ha skrevet, og så kom Helge Jordal inn fra ishavet og ropte «Hælvete, karer!», og så måtte Nato gå. Det lukter ml-noia av storien, det lukter billig dress-hat og rituell-manisk myndighetene-mumling i gammelt, brukt skjegg.

Det ødelegger «Pionér», som enten skulle vært en rein actionfilm uten historiske komplikasjoner eller et seint og veldokumentert drama om at sånn kan vi ikke behandle rørleggere i Norge, sjøl om vi skal bli milliardærer.

Men filmen er lett å like. Og dere kommer til å bli imponerte av Aksel Hennie. 2013.

Runner runner

TV3 21.00

runner runner

Justin Timberlake og Gemma Arterton ser virkelig for tynne ut på dette bildet. Men de er kanskje det.

terning 4 liten Justin Timberlake spiller en nett-gambler som føler at han ble lurt i poker og drar avgårde for å konfrontere sjefen sjøl. Ben Affleck. Affleck er en kynisk, men sjarmerende mann som forsøker å lære Timberlake om svindlenes logikk, men han har også Gemma Arterton som kjæreste, og barnerumpa Justin forelsker seg i henne. Mye fin sol og dyr drikke, men ikke spesielt engasjerende. 2013.

The Twilight Saga: Eclipse

TV3 00.50

twilight saga eclipse

Robert Pattinson og Kristen Stewart i et typisk vampyr-miljø.

terning 5 liten Så kom omsider slutten på det høytidelige og dramatiske emo-eventyret fra Twin Peaks-skauen. Det vil si: Historien fortsetter. Men egentlig slutter den her.

Det har vært en behagelig tur, for det finnes ikke mange filmer som tar kjærligheten på blodig alvor, og det er ikke mange filmpar som har hatt sjansen til å love hverandre en hel evighet.

«Twilight»-sagaen har vært inspirerende annerledes i pragmatisk tid som dyrker foreløpigheten som gud og alltid er mentalt innstilt på forandring. Med Bella og Edward og den klumpnesa bondegutten Jake har det handlet om å finne bestandigheten i seg mens byens sitcom-støy langsomt henføres til glemsel. Det er et fristende eksistensielt landskap, og det har filmserien fått mye kjeft for.

I «Eclipse» er det heftigere følelser enn noensinne. Bøybare kjærlighets-skalaer og magasinerte motivkrefter får det til å smelle vårvarmt i vintersevja når trekanten sitter nedtelta i fjellsnøen og venter på at hæren av vampyrhvalper skal angripe. For sheriffens arme datter er det tilsynelatende et valg mellom mannstyper, slik det ofte blir når jentunger har vært romslige med omgangsformene sine. Vampyren Edward er den subtile, den resonnerte, rasjonelle og den sofistikerte som aldri egentlig ønsker noe for seg sjøl fordi han tilhører en hjerteløs slekt av kultiverte dauinger. Der er en psykologisk metafor for deg til å ta med hjem. Den teite indianeren Jakob (for øvrig ulv) er kjøtt- og blod-mannen som trygler og banner «det er meg du vil ha, du vet det bare ikke». Så ser det plutselig ut som om dama vakler, det ser faktisk ut som om dama tuller med plutselige ekstra-sympatier, og kall meg gjerne ei pingle, men da fikk jeg skikkelig vondt i magen.

Jeg kan jo ikke røpe stort mer.

Det skjer mye dramatisk her. Filmen starter i et fremmed thrillersmug i Seattle og flytter seg umiddelbart til ei Elvira Madigan-mjuk blomstereng der Edward og Bella snakker om ekteskap med snille stemmer. Men trøbbel oppstår i mange lodne og svette nivåer.

Fra byen kommer de onde vampyrene for å ta Edwards kjærlighet. Hun drar på «Last song»-tur til mammas strandhus og snakker om livets valg. Mens vi innbiller oss at Kristen Stewart med det skjeglete, flyktige blikket strir med valgets kvaler, kaster vampyrer og ulver seg ut i en heftig nakkekamp. Og hovedfienden Bryce Dallas Howard hekseflyr mellom trærne med flagrende, farlig rust-man – egentlig filmens visuelle poengvinner.

Vi som hele tiden har regnet med å bli like sinte som av Tyskland-England-kampen, ser for oss både uforutsett død og elendige framtidsutsikter. Vel, dere får se. Eller kanskje ikke.

Om skuespillerne i de tre filmene kan man si mye. De bruker et annet uttrykksnivå enn resten av verden, som om de var medlemmer av et litt dyrt symfoniorkester og egentlig snakker mest inni seg. Til og med sheriffer tok det med ro. Jeg har likt det. Kanskje et frynsegode ved varulver og vampyrer: De er sånn vi skulle ønske vi var. Takk for påminnelsen. 2010.

Company of heroes

Viasat4 22.30

company of heroes

OK, her kommer de! Haben Sie schon ein Wissenschaffer gesehn?

terning 4 liten Dette må jo være stas. Hør bare: Amerikanske som egentlig har forvilla seg bak fiendens linjer (jeg tror det er den rette oversettelsen) i Den Andre Verdenskrigen, oppdager at Hitler er i ferd med å utvikle en superbombe. Det er fantastisk deilig. Jeg ser for meg den lille mannen, fornøyelig lik Chaplin, som står og tukler med Tekno-settet han fikk til jul mens han spikker fyrstikksvovel inn i et lite rør. Men dette er ikke en Mel Brooks-komedie, og soldatene setter avgårde for å finne en vitenskapsmann som har tenkt å hoppe av. Nei, det er ikke Wernher von Braun. Han venta til Hitler hadde tapt, og så ble han underdirektør i NASA. («Don’t say that he’s hypocritical,
Say rather that he’s apolitical. «Once the rockets are up, who cares where they come down?
That’s not my department,» says Wernher von Braun, som Tom Lehrer synger). OK. Det var en distraksjon. Tom Sizemore er med i denne antakelig sære filmen. 2013.

For better or for worse

FEM 19.10

terning 3 liten Dette handler om Wendy som blir enke, og etter å ha sørget en stund overtar hun familiebedriften, som driver og arrangerer brylluper. Da treffer hun den sjarmerende skilsmisseadvokaten, og sjøl om hun sjøl driver med brylluper, kan det tenkes at dette er mannen for henne. Ikke si at jeg ikke advarte. Ukjente folk. 2014.

Sister Act 2

FEM 21.00

terning 2 liten Bill Duke har regissert denne forferdelige oppfølgeren, der Whoopi Goldberg fremdeles er grotesk feilplassert i et kloster og Paven deltar. 1993. 1 time, 43 minutter.

Dark shadows

FEM 23.10

dark shadows

Johnny Depp og Michelle Pfeffer. Rett på trynet.

terning 2 liten Det er de siste tider når en komediegrøsser av Tim Burton med Johnny Depp i hovedrollen tasser tristere rundt i velstandsstuene enn et Ibsen-drama. Det ville ikke ha brutt stemningen i den tafatte filmen om Monna Tandberg kom fram øverst i trappen og utbrøt: «Assessor Brack kommer til middag».

Filmens Tandberg er Michelle Pfeiffer, som avslører at hun (i motsetning til Tandberg) har en av USAs kjedelige mikrofonstemmer. Når hun snakker låter det som monologen til ei flat komle.

Det er ikke Rosmer som går i fossen, det er Josette som hiver seg fra klippen under påvirkning av euforisk Angelique (Eva Green). Collins-familiens Barnaby blir forvandla til vampyr og nedgravd i riksveien. Men i 1972 skjer det to ting: Familien får guvernanten Victoria til Moody Blues og «Nights in white satin» – og den amerikanske gravemaskins-eliten avdekker Barnaby (Johnny Depp).

Det fører til økt konkurranse om fiskeindustrien og seer-erkjennelsen: Hvis dette skal være en grøsser-satire, bekrefter det regelen om at satirer er kjedeligere enn klining. Depp spiller anakronisme med jålete monotoni; det blir mer som å se en gammel film der man forsøker å gjøre billige poenger på å drite ut slåbrok-homofile. Barnaby forelsker seg i Vicky, Angelique er flammende sjalu – men stadig vekk med den samme heten som våte fyrstikker.

Jeg har nå fortalt om de mest vellykka scenene i filmen. De andre vil dere verken se eller høre om. 2012.

Det er aldri for sent Larry Crowne

TV2 Livsstil 21.00

larry crowne

Julia Roberts er forståelsesfull med Tom Hanks.

terning 4 liten Dette er den Tom Hanks-regisserte filmen om at det aldri er for seint i livet, for middelaldrende Larry som spilles av middelaldrende Tom, begynner på college igjen i stedet for å se etter en fin gravstein. Med i filmen er også Julia Roberts. Hun spiller lærer som verken elsker jobben eller ektemannen. Det er mye nostalgisk scooterkjøring i filmen, og den har et budskap. Nei jeg orker ikke gjenfortelle det. Kjøp en lykkekake. 2011.

Veien til Nashville

TV2 Livsstil 00.50

veien til nashville honkytonk man

Kyle og Clint Eastwood i køntridrama.

terning 5 liten Dette er en annerledes film med Clint Eastwood, laget i 1982 med han sjøl som regissør og sønnen Kyle Eastwood i rollen som sønnen hans. Handlingen er fra depresjonstida, og Clint spiller en countrysanger som håper å gjøre det bra på Grand Old Opry før han dør av blodkreft. 2 timer.

Rocky Balboa

Max 21.30

rocky balboa

Sylvester Stallone som sekstiåring. Men hatten har han. Aldri la dem ta hatten fra deg fordi om du blir eldre.

terning 5 liten Sylvester Stallone lager film slik Rocky bokser: Stilen er kanskje ikke den mest elegante, men punchen kjennes tung mot magemusklene.

«Rocky Balboa» er en behagelig påminnelse om at Stallones debutfilm «Rocky» var et drama. Ikke en actionfilm. Ikke en sportsfilm. Et drama om en enkel arbeiderklassegutt og hele besluttsomheten og hele kjærligheten hans. Arbeiderklasse-enkelheten bærer også den siste Rocky-filmen: Balboa er ikke en flink eller vellykka eller spesielt intelligent fyr, han er bare så inderlig ekte og sann. I samtale med sønnen oppsummerer han det som alltid var fattigfolks spesialitet: Det viktige er ikke hvor hardt du slår, men hvor harde slag du kan ta i mot og likevel fortsette. På et parodisk vis føles det helt nytt. Kan man si sånt? Rocky kan. Er det lovlig å si sånt? Antakelig ikke.

Rocky har passert 50. Han bor i et slitt rekkehus i Philadelphias arbeiderstrøk og har en ørliten restaurant. Da den regjerende verdensmesteren blir så suveren at publikum kjeder seg, kommer noen på at han kan bokse oppvisningskamp mot Rocky Balboa.

Stallone har skrevet og regissert sjøl, og han faller ikke for noen fristelser. Balboa ser ikke ut som en 30-åring; han er sein og tung og teknisk ufullkommen. Men han stormer fram som en gal italiensk hingst, eller snarere en bryggeri-gamp. Han tar på den gamle dagbladjoggedressen og trener med øltønner. Han hamrer på svinelik. Han løper med bikkja. Ikke noe spektakulært. «Rocky Balboa» er en veldig behagelig og dypt rørende film å se på.

Jeg håper ikke mora mi leser dette, men boksekampen er også herlig. Kanskje hadde Stallone også denne gang planlagt en annen slutt, for den han har laget, virker litt improvisert. Det får holde. Det var den han hadde. Rocky er sånn. 2006.

Lørdag 25.3.–En stilig filmlørdag med vulgærhumor og mer til

 

The other guys

TV3 21.30

terning 4 liten Jeg måtte velge mellom parodi-filmene «Tropic thunder» og «The other guys». Jeg valgte bort TP i dag fordi klokka bare er seks, og jeg har allerede oppdaget at fem varsla soldager i neste uke er omgjort til regndager. Og av to vulgære filmer er TOG faktisk den mest sjarmerende. Dette er det vi kaller en overforklaring, men lørdagen er en kompleks mediedag da omtrent alle overforklarer, og til og med tilbuds-reklamene fra Bunnpris har en Magasin-del der Wenche Myhre blir intervjuet om viktigheten av gardiner på landsted som koster mer enn ti millioner, og fire gamle NRK-medarbeidere snakker ut om hvordan de savner den tyske valutaen Mark. For sikkerhets skyld: Dette var satire. Ikke briljant satire, men relevant. Og lørdagen er OK. Ikke briljant OK. Men relevant.

Men til filmen.

other guys, the

Bad cop Mark Wahlberg hiver kaffe på good cop Will Ferrell.

Vi har ikke egentlig lov til å snakke om dette, men det finnes noe som heter vorspiel-filmer. Nei, det har ingenting med NRKs «Trekant» eller finger-stimulering å gjøre, det er rett og slett filmer som funker i fylla.

Saturday Night Live-skribenten og «Anchorman»-regissøren Adam McKay har laget en politi-actionkomedie som egentlig tar den så langt ut at man kan se litt av prostata. Will Ferrell og Mark Wahlberg spiller skrivebordspurk i New York, en by hvor du enten bør være ballettdanser eller psykopat. Så en dag skjer den gamle «Johnny English»-tingen: De skikkelige heltene (Samuel L. Jackson og The Rock) tar en Redford/Newman fra taket på 20 etasjers bygning, og NYPD trenger nye helter. Ferrell og Wahlberg er partnere, og de kaster seg ut i storby-kriminaliteten på jakt etter en brite som satte opp ulovlige stillaser. Briten viser seg å være The Man, sjøl om han spilles av Steve Coogan med en slags Radiohead-frisyre. Kanskje ikke. Tim Burton-frisyre? Egentlig ikke.

Handlingen som følger er så stinn av paradokser at opp er bort og nord er lørdag, og hvis det hadde vært med en katt ville den blitt kalt Passopp. Ferrell er den snille tall-knekkeren som liker revisor-arbeid og kjører Toyota Prior, som Wahlberg kaller en vagina. Han er gift med Eva Mendes, som tilber ham i en sånn kjole som ble sydd for at kvinner skal få bronkitt.

Alle de humoristiske forvanskningene får handlingen til å virke som en feil sammenskrudd Ikea-hylle, og i tillegg er dialogen så full av elaborerte vittigheter at hvis du noensinne har hørt en vits som ikke er med i denne filmen, får du en tøy-elefant tilsendt i Bring. Hvem i himmelens navn har funnet på at politisjefen snakker i TLC-sitater?

Men poenget. Etter ti minutter har det skjedd utrolig mye vittig, og etter en halv time er du egentlig klar til å gå hjem. Men filmen varer og varer. Så derfor: Vorspiel-folk kan le helt fra kvart over åtte til drosjen kommer klokka halv elleve, så de vil vri seg av latter i 1 time, 45 minutter.

Ifølge imdb.com heter filmen «Reservesnut» i Norge. No way. Denne filmen har jeg gitt terning fire, men egentlig liker jeg den godt. 2010.

Margin call

NRK1 23.15

margin call

Kevin Spacey ser tallene falle.

terning 6 liten Enda en film om finanskrisen i 2008. «Too big to fail» skildrer politikernes synsvinkel, denne handler om 24 timer i selskapet som starta elendigheten. Ingen navn er nevnt, men storegubben hesten spilles av Jeremy Irons og heter Tuld. Nesten Fuld i virkelighetens Lehman-konsern.

Det starter illevarslende med at damene med ljåen går fra pult til pult og sier opp folk. En av de utkasta er Stanley Tucci, som leverer videre en USB-pinne til en av nykomlingene i selskapet. Der finner den forskrekka unge mannen Outbreak-viruset: Selskapets tap er større enn dets verdi. Zachary Quinto med plysj-øyenbryna får tak i sjefen Kevin Spacey langt på natt, og så starter en velregissert, thrillerspennende fantasi om finans-panikk og overlevelses-angst.

Skildringen av miljøet er presist som en tusj-karikatur. Dette er et velstands-kloster, og det er befolka av kapitalismens kardinaler, en grådig, men naiv overklasse av bonus-blinde pengejegere som verken har samfunns-forstand eller normal samvittighet. «Husk denne dagen, gutter». Det hviler begravelses-stillhet over Wall Street. Snakket er kort og hensiktsmessig på grensen til det meningsløse; noen ganger virker «Margin call» som et absurdistisk Beckett-skuespill der meningsløsheten kommer til uttrykk gjennom frysetørka pragmatikk. Folk snakker antisetninger uten økologiske bånd eller organiske bindinger.

Så forteller filmen hvordan sjefene bestikker selgerne til å lure på kundene verdiløse lånepakker, for deretter å sparke dem. Alle er skildret med nysgjerrig sympati. Kevin Spacey husker at han som ingeniør bygde en bro. Han begraver gråtende den døde hunden på eks-eiendommen sin. Det er absurdistnatt, men alle lengter etter en mening. 2011.

Mitt Afrika

NRK2 21.45

Mitt Afrika

Eurpeisk OL-gren: Snill hvit dame i hatt viser hvor glad hun er i Afrika.

terning 4 liten «Out of Africa» er filmen der Meryl Streep snakker halvdansk og sitter under Kenyas tre med Robert Redford. Det er også den eneste filmen jeg har sovna på både da jeg så den på kino og da jeg så den på video. Meryl Streep er en storartet Karen Blixen i en beretning om den eksildanske forfatterinnens liv i Afrika. Landskapene er utrolig vakre, og alt er imponerende så imponerende at apene gjesper. 1985. 2 timer, 30 minutter.

Det femte element

NRK2 00.20

fifth element, the

Milla Jovovich med eksplosivt sci-fi-hår.

terning 5 liten Luc Besson er en post-panteistisk (slå opp) regissør som finner opp den samme historien om menneskets uoppgjorte natur og den eksistensielle uskyldens uutslettelighet om igjen og om igjen. I «The fifth element» spiller Milla Jovovich egentlig den lille jenta i «Leon». Hun kommer storøyd og uforutinntatt til en voldelig verden og begynner å manipulere med den fordi hun er en slags guddommelig uskyldig skapning.

Bessons usjenerte gjenbruk av enkle myter er intuitivt appellerende. Den magre, gulrothåra modellkvisten er på en måte buddhismens hellige barn; bare at hun denne gang spilles litle-Siddharta av ei slåpen, sexy storøyd Paris-kreasjonette som bærer den definert siste av Universets hemmeligheter i seg. Selvfølgelig er det kjærligheten, og selvfølgelig stråler den som tusen soler og milliarder av megatonn ut av livets mor da verden trenger å bli frelst av elementenes egen enkelhet.

Akkurat denne sida av «The fifth element» er vanvittig, usammenhengende poetisk, den er så deilig ellevilt eventyr-usaklig at det er til å leve videre med i halvtimesvis.

Bruce Willis er også bra. Han samler alle sine tidligere roller til èn, som om de neste 3000 åra skulle romme en slags fortløpende reinkarnasjons-prosess der alle Willis villmann-identiteter etter hvert fortettes til en slags samurai-klisjè for vesterlendinger. Han kjører himmel-taxi og får Jovovich dettende gjennom taket. Bare sanne samuraier stikker av fra luftpurken i sånne tilfeller. Bare sanne samuraier legger seg ut med firkantfolka i styrende stillinger og kommer hjem til hybelen med forrevet skinn.

Så skjer en arbeidsmiljø-katastrofe som antakelig er den verste i filmhistorien noensinne. Den heter Chris Tucker og spiller niggerjamrende transvestitt. Han beslaglegger resten av filmen med et stemningsdrepende falsett-jabb som det burde være dødsstraff for i land med normal hørsel og musikkundervisning i grunnskolen. Fra da av er «The fifth element» en annen film og en lidelse. Fra da av er den teitere enn «Politiskolen 6». 1997.

Thin ice

NRK3 21.25

terning 4 liten Særegen komedie fra 2011. Greg Kinnear, Billy Crudup og Alan Arkin i en historie om en tyvaktig forsikringsmann som slår seg sammen med en psykopat for å stjele sjelden fiolin fra en utkantbonde. Alt går dårlig.

Mission impossible: Ghost protocol

Norsk TV2 23.15

mission impossible ghost protocol

Paula Patton på fest med Tom Cruise i helt rein smoking.

terning 5 liten Tom Cruise ble femti år 3. juli i 2011 som en feiring av den kirurgi-frie udødeligheten. Han har ingen skalpell-merker bak tørre ører, men ser ut som en mirakuløst velholdt mann med photoshop-mage rett fra pilates-paradiset.

Handlingen i denne M:I-filmen starter i Budapest (som «Muldvarpen»), og så bryter den ivrige Ethan seg ut av russisk deppefengsel der han sitter med fullt overlegg. Straks bærer det til Kreml de la Kreml, der Simon Pegg og Cruise er utkledde i russiske uniformer. Cruise har Aleksandersen-bart og ser ut som en krysning mellom Kong Haakon og Burt Reynolds. Men de er ikke aleine. Og du vil ikke tro hvem det er som sprenger det du ikke vil tro at de sprenger: Gale Kurt (som ikke ville blitt godtatt som sinnslidende nok av norske medier, men kunne funka som Erlend Loe-påfunn) spilles av den snille Larsson-svensken Michael Nyqvist; et nesten perverst bevis på etterskjelv-skadene fra «Menn som hater kvinner». På kino har Noomi Rapace overtatt etter Sigourney Weaver. På DVD konkurrerer en bullerund, svensk sosialdemokrat med SPECTRE og den Dan Brown-inspirerte tempelridder-ordenen.

På tross av Nyqvists nye kobbe-konturer blir dette er en visuelt vellykka film der bildelykken er mangfoldig. Jeg vet ikke helt hva som er stiligst – Cruise i Assassin’s Creed-hette eller tårnhotellet i Dubai.

Tre feltagenter og én analytiker må plutselig klare seg uten organisasjonen. De kommer til et Dubai der sanden antakelig er hepatittgul av kamel-piss, og så begynner kampen om satellitten. Klatring på fasader, oppskaka korridor-kjeltring og nåtidas kuleste humor: Teknologi virker ikke lenger. Fikse dingser funka for James Bond. Ikke i nåtiden. Klistrehansken til Cruise dør plutselig. Maske-kverna ryker. CTRL Alt+Del.

Til slutt flytter handlingen til Mumbai, men det er ikke så bra, for utlendinger får ikke lov å filme i India uten at de tar med musikk og dans, så en stund ser filmen ut som Bjergsted på 17. mai. Nye adgangskoder skal knekkes. Adgangskodene er vår tids superflått og skaper engasjement blant samtidsbrukerne av nettsteder. Jeg holdt forleden på i to timer for å oppnå gangbar ID til PS3.

«Ghost protocol» er nydelig satt sammen. Simon Pegg som it-vedlikehold er elegant klønete, og Jeremy Renner spiller en mellom-morsk, men hjertemjuk konkurrent til Cruise. Ikke en gang Paula Patton er dårlig.

Handlingen beskriver den ubegripelige trusselen at en sinnslidende svenske vil hiroshime hele verden for å starte en rensende storkrig. Jeg velger å røpe at verden overlever. 2011.

Tropic Thunder

TVNorge 22.00

tropic thunder

Siste tur med gjengen.

terning 5 liten På en måte er det som å se Oliver Stone slå Francis Coppola til blods med en VHS-kopi av «Apokalypse nå!», men egentlig er «Tropic thunder» morsommere til og med enn det.

Ben Stiller er den ufølsomste av de amerikanske Hollywood-komikerne. Av og til driver han gjøn med menneskelige svakheter som er vernet av verdens villmarksfond eller schizofrenidagene. I «Tropic thunder» parodieres amerikanske krigsfilmer så det ikke er en bodybag igjen etter dem. Dessuten hiver filmen seg med vampyrisk sugesult over selvopptatte stjerner, ikke-amerikanske karakterskuespillere, britiske actionregissører som kommer rett fra kortbukse-akademiet, Hollywoods kokainfyrte parnass-myter, sanne krigshistorier og begeistringen for fargerike naturfags-eksplosjoner.

Det får du med deg ved første visning. Hvis du ser filmen én gang til, kan det være at du oppdager at til og med pandaene får svi.

Den dramatiske hendene i været-scenen i «Platoon» er elegant flettet inn i handlingen. Stiller tar en ekte Kurtz ute i jungelen, men regissøren avstår fra Wagner da apokalyptokopterne svever over rismarkene. For Wagner og Vietnam er en brukt vits.

En fantastisk ting ved Hollywood er at man kan drite ut filmbyen uten at noen føler seg truffet. Kanskje er det sånn at amerikansk film bare er en upersonlig forretningsidé, og ingen føler seg egentlig i familie med den. De rike og de vakre er usårbare, og hvis man ler av dem, så ler de med.

I «Tropic thunder» kommer du til å le helt til du blir sliten, og så vil du forsøke å le enda litt mer, for dette er så bra gjort. Rollene er bedre enn vi fortjener. Stiller sjøl spiller en lett avdanka actionhelt som etter et mislykka Oscar-forsøk i en rolle som tilbakestående Jack, skal spille autentisk Vietnamkrig-drama. Robert Downey jr. er en innført metode-skuespiller som har foretatt kjemisk pigmentendring for å kunne spille svart amerikaner. Han snakker slik Denzel Washington gjør hvis han skal komme fra ghettoen og er filmens høydepunkt. Nerover gjør Jack Black, Jay Baruchel, Nick Nolte, Steve Coogan, Tom Cruise, Matthew McConaughey karikaturer til å bære hjem og leke med i badekaret.

Historien er heller ikke ille. Hovedpersonene blir presentert i innledende reklamefilmer som overdriver virkeligheten så grotesk at du ett øyeblikk tror de er sanne. Så kommer handlingen: Et filmteam drar til Vietnam for å filme i jungelen, men hovedpersonen kan ikke grine. Dermed oppstår ideen om en meta-autentisk reality-vri der skuespillerne sendes ut i den kamerakledde virkeligheten for å bli skikkelige menn.

Det er alt du trenger å vite. Og at 15 års aldersgrense er alvorlig ment. Og prøv å kjenne igjen Tom Cruise ved første forsøk. Ha! 2008.

Patch Adams

TV3 19.05

patch adams

Robin Williams viser hvor vittig han er med dødssyke barn.

terning 4 liten «Patch Adams» handler med ondt overlegg om verdens mest fantastiske lege. Patch Adams var selvmords-kandidat inntil han innlagtes på et mentalsjukehus som ville vakt negativ oppsikt i femtitallets Sibir, og han oppdaget helt av seg selv at pasienter trenger at noen bryr seg. For å få slutt på friskmeldinger uten latter, begynte han å studere til lege, men samtidig ville han hjelpe de døende ved å underholde dem i plastnese, og samtidig ville han starte et medisinsk senter for gjensidig behandling gratis.

Egentlig burde man fare forsiktig og ydmykt fram overfor de som faktisk helbreder sykdommer og ikke bare holder hekkan med dem. I «Patch Adams» blir solide skolemedisinere framstilt som kjedelige og stive med ego-rusa, overfladisk råne-forakt, som om de var festbremser og avholdsfolk på charterflyet. Men filmen er underholdende på sitt uansvarlige vis. Sann historie. 1998. 1 time, 55 minutter.

The Twilight saga: New moon

TV3 23.45

twilight new moon

Taylor Lautner i skogbrynet mens Kristen Stewart og Robert Pattinson krangler profetisk.

terning 5 liten Jeg var en mann med et oppdrag. Jeg visste at jobben min var å gi oppfølger-romansen «Twilight: New Moon» i hvert fall terningkast 5.

Det er et risikabelt utgangspunkt for å vurdere en oppfølger, og særlig fordi «Twilight» var en blodfersk overraskelse da den kom: Filmen som fikk mødre å døtre til å dele drømmer i et par magiske timer der samlivsgruppene og terapeutisk realisme var behagelig langt unna, slik de burde være i kvinners liv. Mødrene reiste seg fra hvitvinspappen og «Sex og singleliv» og lot seg rive med i ville dyriske drifter som faktisk ikke var seksuelle, men erotiske. Utvalgt kjærlighet. Livslang kjærlighet. Død og magi og overmenneskelig og umenneskelig evne til så svermende patos at for eksempel William S. kunne fortone seg som en fagbokforfatter.

Det var stort. Kan man elske for evig en gang til?

Hvis man må, så må man. Filmen starter med et frampek der Bella (Kristen Stewart) løper desperat mellom velstandsmennesker i tilsynelatende kursbetalte New Age-kapper i en middelalder-by. Er det en drøm?

Så er vi tilbake i den lille Twin Peaks-byen Forks, der Bella blir 18 år og leser «Romeo og Julie». På parkeringsplassen ved skolen står den samme småfleipende bygdebanden. Ut av et slags geografisk ingenting kommer Edward Cullen i sakte film som om han danser på trampoline; han har tweedgrå ulvefrakk, men det er ikke han som er ulven.

Gutte-vampyren med kerubhåret, Jasper, forsøker seg på Bella, og dermed oppstår denne filmens dristige uunngåelighet om man ikke skulle la de to elskende sitte i skogkanten og hviske i to timer: Edward sier at han må dra, og Bella kan aldri få se ham igjen.

De som virkelig elsker, spiser ikke fløteis av tomme Kleenex-pakker når de sørger. De hyler som dyr om natta. Eller de stirrer framfor seg mens Lykke Li synger fantastisk.

Da Edward drar, åpner behovs-portene seg for den innlatende indianeren Jacob. Han med det lange håret og Bonanza-fjeset. Nå skal ikke jeg være den som ødelegger ting for mennesker med sartere sinn. Men jeg innbiller meg at det finnes to sorter i salen: De som ikke liker Jacob, og de som gjør. Vi som tilhører den første gruppen, får en krevende time. Jeg går ut fra at jenter ennå vet hva en trøste-kjæreste er, og Bella vedlikeholder mannen fra ulvenes klan samtidig som hun oppsøker ekstrem fare. Risiko frambringer Edwards spøkelse. Igjen holder døden og kjærligheten hverandre i handa i et nifst goth-svermeri.

Alle har egentlig lest boka. Men det kan være at noen uvitende fedre eller forloveder tuller seg inn i kinoen, og jeg skal ikke ødelegge spenningen for dem. Akkurat da du tror at handlingen har nedsenket seg i seinvinter-stemninger og mytisk melankoli, drønner filmen avgårde med ponni-digre skvett-ulver fra skogkantene og en italiensk vampyrfamilie med barokk-image, anført av den milde briten Michael Sheen.

Det er alt sammen intenst følsomt og så langt unna alt som minner om ironi at du kan høre «Uti vår hage»-kulten jamre seg som om noen hadde stukket candysticks gjennom hjertene deres. Skjønnheten i disse historiene finnes i den kompromissløse, tidløse dyrkingen av absolutte kjærlighetsmyter som skulle vært drept av globale kynismer og internett-porno. Folk er rare.

Kristen Stewart er nok en gang en slags lærebok i ubesværa tenårings-mimikk, og med sine flagrende fritidsklær ser hun ut som ei tenksom ålgårdsjente i ekeistensiell undring. Skikkelsen er perfekt ennå. Robert Pattinson er overraskende lite med i denne filmen, men han er fremdeles en vidunderlig kitsch-skapning, en slags menneskelig antikvitets-imitasjon, og disse filmatiseringene kunne antakelig ikke vært laget uten ham. Du kan se mannen også når han ikke er der, for sånn er kjærligheten. 2009.

Tracers

Viasat4 22.30

terning 3 liten Taylor Lautner spiller et sykkelbud som treffer dame og rotes inn i parkour-verden for å rømme fra kinesisk mafia. 2015.

Nabohysteri

Viasat4 00.45

nabohysteri

Carrie Fisher og Tom Hanks har vært sjokkerende unge en gang.

terning 5 liten Tom Hanks kunne også i 1989 spille fin komedie. I den filosofisk uklare gutteklubb-filmen «Nabohysteri» (The Burbs) slipper han å streife aleine rundt i nevrosene sine, men holdes på plass av perfekte medspillere. Bruce Dern er en flott farseversjon av Heimeverns-romantikeren, Rick Ducommun den amerikanske forstadens klisjenabo (ufin og alltid sulten), og Carrie Fisher avbalanserer filmen med den ømme moderlige forstand som ethvert henrykt mannssamfunn er avhengig av dersom noen skal overleve. De tre mennene syns gatas nye naboer (som til og med heter Klopek) oppfører seg rart, og med hardyguttaktig foretaksomhet starter de en uskyldig fritids-overvåking som uunngåelig fører til katastrofe. Intelligente norske barn vil hele tida tro at dette er en parodisk utlevering av småborgernes stupide mistenksomhet overfor alt som virker fremmed. Men Hollywood er ikke Våland sjøl om det er oppoverbakker begge steder. Jeg sier ikke mer.

Joe «Gremlins» Dante har regissert med voldsomt sprek entusiasme, og fordi alt egentlig er så uskyldig, dumper vi aldersgrensen på denne fra 15 til 12 år. 1989.

The ladykillers

TV2 Zebra 21.00

ladykillers

Tom Hanks og Damon Wayans er smarte folk.

terning 5 liten Sitt ned og se langsomt. Dette er sånn Amerikas eneste filmgenier forvansker ting. Brødrene Coen oppsøker den paradoksale innsida av filmskikkelser, filmgenrer og filmstiler, de skildrer foret, de skøyter tredjerunden og man vet ikke riktig hvorfor de gjør det, akkurat som man ikke vet hvorfor bensinen tar slutt der småauren vaker. Ingen andre kunne finne på noe sånt: En av de hviteste filmene i historien var britiske «The Ladykillers», der den fortegnede superbriten Alec Guinness skulle ta livet av senilsøt gammel dame sammen med blant andre Peter Sellers. Coen-brødrene har omgjort nupperelleklisjeen til en enslig afroamerikanerenke av typen Big Mama.

Det blir nesten uutholdelig komisk. De to jødebrødrene har alltid hatt en forkjærlighet for etniske overdrivelser – konferer «Fargo», som utleverer skandinavenes udøde saktmodighet. I «Ladykillers» kiler de seg innpå de amerikanske negerklisjeenes selvopptatthet med fjær fra en pegasus. Gospelsamlinga er ondt og uskyldig karikert og speiler religiøs sjølopptatthet, i negerkjerka er formen så anstrengt etnisk at Gud antakelig ville følt seg som George Wallace. Avføringsbesettelsen i afroamerikanske komedier får sitt. Dama snakker uavlatelig om hemoroider. Marlon Wayans er stor rumpe-fetisjist.

Tom Hanks spiller en historisk skeiv versjon av den sleipe hvite svindleren. De har gitt ham et tannsett som kunne vært stjålet fra en tegnefilmfigur, en ekornaktig fremadrettethet laget for å kunne gnage nøttene av en marmor-David fortere enn motorsag rydder juletre. Han formulerer seg på den helt unødvendig kompliserte måten som kjennetegnet luringer før i tida, da folk hadde kort utdannelse og var lette å imponere.

Også den sammenraska gjengen av engangskriminelle blir karikert på den lette, flørtne måten til Coen-brødrene; de eneste filmskaperne i verden som har nerver til å se på menneskene uten ømhet og forståelse. 2004.

The host

TV2 Livsstil 21.00

host, the 2

Pil og bue mot monster.

terning 6 liten Monsterdrama er kanskje ikke en ny genre hvis man tenker seg nøye om, men«The host» er ihvertfall den mest oppsiktsvekkende og originale skrekken i dette tiåret.

Sør-koreaneren Joon-ho Bong danser og vrir fram en film som gjør at man måper ofte i løpet av to timer, og denne litt sløve formen for anerkjennelse oppstår ikke på grunn av storslagne spesialeffekter. «Gwoemul» har en dramatisk, patosfylt folkenærhet som sitter som kleppkrok i magen. Monsteret er en slags klatrende basilisk av alien-opprinnelse, og på et nesten metafysisk eller metaforisk vis er den øgleaktige kjøtt-eteren blitt et melankolsk ikon eller en klovn. Du føler altfor sterkt at den representerer noe spesielt, og det er seoul i havet å finne helt ut av hva det er.

Folka i fortellingen er skjønne hinsides en tabloid beskrivelse. Bestefar til skolejenta Hyun-seo driver en merkelig blanding av uterestaurant og kiosk langs Han-elva sammen med den litt enkle sønnen sin, som også er alenefar til Hyun-seo. En tid etter at amerikanerne har sluppet ut de formale dehydene sine i elva, kommer et monster svømmende. Det låter kjent, og du har aldri sett maken, for den nifse begivenheten er skildret som en slags folkefest i en Kaurismäki-film, og i et mylder av irrasjonelle reaksjoner oppstår en skakende familiekatastrofe. Egentlig bør dere ikke vite mer.

Resten av filmen er en merkelig, poetisk og rå helteskildring av familien Parks kamp mot udyret – samtidig som filmen skildrer med nesten farseaktig fandenivoldskhet hvor idiotiske sivilisasjoner blir når de trues. Virologene svermer svimete. Soldater og politifolk gjennomgår en tragikomisk idiotisering før de borer i den ulykkelige nuddelkokkens kranium for å finne opphavet til all ulykke.

Men sterkere enn satiren er det etsende komi-dramaet. En utålmodig studentbror, den magre og triste bueskyttersken, den lille tyven, den sjokkerte faren da han oppdager at sønnen faktisk ikke kan telle patroner. For noen ansikter. For noen skuespillere. Og for en drivende historie med alle sine overraskende utflukter og logiske innfall. For en macho-femi følsomhet. For et filmland! 2006.

Englenes by

TV2 Livsstil 23.30

englenes by

Meg Ryan kysser engelen Nicolas Cage.

terning 5 liten City of angels» er en underholdende, men merkelig uengasjerende film der Meg Ryans spill som lege er så sentimentalt at til og med Samaranch kunne ha følt skam, men dette er en historie som er laget for å bli dryppet inn i systemet ufiltrert av fordøyelsen. Sånne trengs også. Nicolas Cage spiller engel som konverterer til dødelig fordi han blir så opptatt av Ryans kropp på jorda. 1998. 1 time, 50 minutter.

Rocky V

Max 21.30

rocky v

Her trener Tommy Morrison med Sylvester Stallone.

terning 4 liten Litt tam, men ålreit som underholdning er Rocky-filmen der Sylvester Stallones sønn Sage er med som Rockys barn og bokseren Tommy Morrison spiller en ung fyr som Rocky trener. Mye sentimentalt dill, men litt Stallone-spenst også. 1 time, 39 minutter.

Naturens spill

FEM 21.00

naturens spill

Ben Affleck treffer dessverre skøyeraktige Sandra.

terning 4 liten Ben Affleck skal gifte seg med Maura Tierney, som er ei fornuftig dame med både humor og innsikt. For å få til det må han ta en reise til Savannah, og den reisen utvikler seg til en slags «Planes, trains and automobiles»-opplevelse med Sandra Bullock i rollen som John Candy.

Affleck spiller en søt mann som kommer i forferdelig bryllupstvil da han treffer ei åpen og morsom dame. Bullock spiller uforvarende og, helt sikkert uten at noen visste om det, en egen type ensomme kvinner. De kan hyle Tarzan-ropet fra toppen av tog og være skikkelig skojne på en «se på meg»-måte, men de funker ikke sammen med andre mennesker. 1999. 1 time, 45 minutter.

Duplex

FEM 23.05

duplex

Ben Stiller og Drew Barrymore har boligtrøbbel.

terning 5 liten Behovet for menneskelige komedier med høyt sukkerinnhold og kilende kullsyre er mindre enn du tror. Folk er sinte som skremte motorvei-lemen, og selv de ikke-selskytende tilhengerne av påtvungen vennlighet irriterer seg over alt som ikke funker lenger.

Skuespilleren Danny De Vito var alltid en sint mann. Han lager bare svarte komedier, og i «Duplex» rammer aggresjonen ei kvithåra gammel dame i annenetasje.

Ben Stiller og Drew Barrymore spiller samboere. Egentlig er det bare Barrymore og Adam Sandler som kan utgjøre det perfekte filmpa. Ben Stiller er ikke Sandler, men en sosialt irritabel lesehest. I selskap med det utvokste barnet Barrymore virker han litt mer bortreist enn en sveitsisk fregatt i Afghanistan.

De to kjøper hus i bandittbydelen Brooklyn, og på kjøpet får de en uoppsigelig, uutkastbar oldingsatan som forvandler dem til uvillige, men viljeløse vaktmestere. Filmer som dette trenger ikke være sannsynlige, men de må være troverdige, og «Duplex» ramler både på feil parsammensetning og konstruert leieboer. Filmen taper seg også på en fantasifattig grettenhet, som de fleste får nok av gratis. Men smil likevel. For du kommer til å like å se den. 2003.

Trekant

TV6 22.45

ensom tosom trekant

Stephen Baldwin, Lara Flynn Boyle og Josh Charles er gode venner.

terning 5 liten «Threesome» vil sjarmere buksene av den mest hardføre med sin åpne og tilgjengelige skildring av risiko-adferd som homofili og gruppesex.

Josh Charles er en stillferdig, vennlig ung mann som må dele studenthybel med Lara Flynn Boyle og Stephen Baldwin. Baldwin er en hormonelt utagerende business-student med pizzarester der hvor andre folk oppbevarer de fine fornemmelsene sine. Lara Flynn Boyle er kunststudent, og seksualiteten hennes er bundet til jyselig svære fremmedord. Charles studerer film, og til å begynne med er han bare en vaktsom seksuell under-yter, men snart skal det vise seg at ambivalensen hans påvirkes i riktig himmelretning av den mannlige romkameratens Levis-kroppsdel.

Dermed oppstår en slags interesse-sirkel som utelukker seksuell adferd men inspirerer til forferdelig sjarmerende hurlumhei. «Threesome» er fra 1994.

Fredag 24.3.–Fin filmfredag for de som savner global oppvarming

 

Det femte element

NRK2 22.25

terning 5 litenDette er en fin fredag, men hvor blir det av varmen som de lovet oss? Vi er i ferd med å krype som forskrekka, frostskadde brunsnegler inn i april, en måned som til og med ble omtalt i så gammel poesi at skole-elever kan ha hørt om den. Hvis de gikk på skolen for femti år siden. De geometrisk utilfredsstillende solstripene på terrassen ser ut som invitasjoner, men de er laga av konseptuert frost og bør ikke berøres. Det er fortsatt en fin fredag for filmseerne, men våren bør ta seg sammen. Den forbaska dyre dieselen, og så blir det ikke varmt en gang.

Til filmen.

fifth element, the

Milla Jovovich var gift med regissøren og tok seg godt ut.

Luc Besson er en post-panteistisk (slå opp) regissør som finner opp den samme historien om menneskets uoppgjorte natur og den eksistensielle uskyldens uutslettelighet om igjen og om igjen. I «The fifth element» spiller Milla Jovovich egentlig den lille jenta i «Leon». Hun kommer storøyd og uforutinntatt til en voldelig verden og begynner å manipulere med den fordi hun er en slags guddommelig uskyldig skapning.

Bessons usjenerte gjenbruk av enkle myter er intuitivt appellerende. Den magre, gulrothåra modellkvisten er på en måte buddhismens hellige barn; bare at hun denne gang spilles litle-Siddharta av ei slåpen, sexy storøyd Paris-kreasjonette som bærer den definert siste av Universets hemmeligheter i seg. Selvfølgelig er det kjærligheten, og selvfølgelig stråler den som tusen soler og milliarder av megatonn ut av livets mor da verden trenger å bli frelst av elementenes egen enkelhet.

Akkurat denne sida av «The fifth element» er vanvittig, usammenhengende poetisk, den er så deilig ellevilt eventyr-usaklig at det er til å leve videre med i halvtimesvis.

Bruce Willis er også bra. Han samler alle sine tidligere roller til èn, som om de neste 3000 åra skulle romme en slags fortløpende reinkarnasjons-prosess der alle Willis villmann-identiteter etter hvert fortettes til en slags samurai-klisjè for vesterlendinger. Han kjører himmel-taxi og får Jovovich dettende gjennom taket. Bare sanne samuraier stikker av fra luftpurken i sånne tilfeller. Bare sanne samuraier legger seg ut med firkantfolka i styrende stillinger og kommer hjem til hybelen med forrevet skinn.

Så skjer en arbeidsmiljø-katastrofe som antakelig er den verste i filmhistorien noensinne. Den heter Chris Tucker og spiller niggerjamrende transvestitt. Han beslaglegger resten av filmen med et stemningsdrepende falsett-jabb som det burde være dødsstraff for i land med normal hørsel og musikkundervisning i grunnskolen. Fra da av er «The fifth element» en annen film og en lidelse. 1997.

Sherlock Holmes: A games of shadows

Norsk TV2 01.10

sherlock holmes a game of shadows

Robert Downey jr., Noomi Rapace og Jude Law er et snedige og kule sammen i en litt kjedelig film.

terning 4 liten Med toerfilmen blir det klart at Guy Ritchie har gjort Sherlock Holmes til en varig nasjonal skandale, som om Buckingham Palace ble bygd om til kattetoalett eller Helen Mirren måtte spille kona til David Cameron.

Den presise detaljtenkeren fra Baker Street er egentlig en slags kulturell smittebærer: Han har alltid vedlikeholdt forestillingen om at engelskmenn virker kjedelige fordi de både er beskjedne og intelligente.

Downey jr. spiller også en intellektuell Holmes. Men han løser gåter i et ADHD-liknende begeistrings-anarki. Holmes er en overvåken narsissist som setter seg på en diett bestående av kaffe, tobakk og cocablader. Som en performance-kunstner uten vokaler syr han kamuflasjedrakt som består delvis av tapetvegg og delvis av bokhylle. Det er ikke lett å vite hvem som ble ansett som mest psykotisk av den rettsmedisinske kommisjon – den Oscar Wilde-ville lille sarkasme-satanen av en detektiv eller professor Moriarty, som egentlig ser ut som en rettspsykiater.

Det mest normale mennesket er doktoren Watson, som er så gifteferdig at han bærer et litt revysnodig Harry Potter-skjerf som Mary strikket. Stephen Fry spiller bror Holmes med Finbeck-hatt og likner en rugende kjempe-pingvin som dessverre mistet egget opp i eget rumpehål.

Filmens merkeligste skapning er likevel Noomi Rapace. Flamenco-ildnende av bare utlendinghet spiller hun sigøyner med så konstant åpen munn at hun kunne komme til å sluke små katter og er en utfordring for dyrebeskyttelsen.

Filmens fremste fordel er at Robert Downey jr. fremdeles spiller en trynefin detektiv med WWF-ville hårlokker og et realitetsfjernt, erogent blikk som antakelig burde kunne vekke enker. Æh. Lik.

Filmens svakhet er han som kalles Rene. Han er anarkist, som er en slags krypto-kommunistisk fascist fra fortida. Han er bror til Noomi og han har funnet meningen med livet, og det er bombing. Handlingen rundt denne figuren er drepende kjedelig, og dessuten flytter figurene seg til Frankrike, der de virker bortkomne og anakronistiske. Det blir litt moro da keiserens tyskere avfyrer en kjempekanon, men så starter det søvndyssende sjakkspillet til Holmes og Moriarty. Da har de fleste skrudd over på Eurosport. 2012.

Min beste venns bryllup

TV3 21.00

min beste venns bryllup

Julia Roberts og Rupert Everett utveksler erfaringer.

terning 5 liten Rett ut av luft og mild kjærlighet kom en romantisk komedie med overraskende og fornøyelig fornuft. I sære miljøer sees det på som en akseptabel hobby å forsøke å forkludre andre folks kjærlighetsforhold, og dette er filmen som til slutt tar parti mot sin egen heltinne og sier: Skjems, di hurpe. La elskende få være i fred.

Hurpa spilles av Julia Roberts, og hun er befriende god til det. Med et hår som minner oss alle på den gangen vi kjørte et mahognibord gjennom pastamaskinen, flagrer hun langs sommerlige Chicago i stadig mer onde forsøk på å forhindre at hjertevennen Dermot Mulroney skal gifte seg med søte, lille Carmen Diaz. Roberts spiller en småkul, etikk-sterk mat-journalist, og Mulroney jobber som sportsreporter (underbetalt og nedvurdert yrke, ifølge filmen). De to er utsøkt overbærende mot verden, som en slags Tippen og Lullemor på ukontrollert sjølgodhets-feiring, og Julia har trøbbel med å godta at eks-kjæresten forelsker seg i den rike kvitreblondinen Diaz. Dessuten vil hun ha ham sjøl.

Drevet av sjalusi gjør hun en bråte ufyselige ting. Til å begynne med ser det litt sterkt og vampete ut, men hekser hørte syttitallet til, og etterhvert virker hun bare patetisk og svakt ond.

Dermot Mulroney virker dessverre som nedsegen bremsekloss på en ellers velspilt film. Han fikk det fort for seg at han skal kompensere for Betty Boop-øyevippene ved å behandle munnviken som om den var et åpent arr, og dermed oppstår en postordre-mandighet som av og til opptrer flyktig i Politiskolen-filmer og «Hot shots!». 1997.

Twilight

TV3 00.15

twilight

Robert Pattinson og Kristen Stewart har peterpana seg opp i treet.

terning 5 liten Dersom du er mellom 15 år og 25 og drømmer om en heftigere romantikk enn småpils og fredags-karaoke, da er dette filmen din.

Filmatiseringen av Stephenie Meyers vampyr-roman har en rollesammensetning av den sorten som regissører må selge sjela si til Satan for å få til. Kristen Stewart med den saklig-sensuelle cowboy-kroppen sin og det avventende og melankolsk-kule ungdomsfjeset er som laga for å spille Bella Swan. Robert Pattinson ser ut som bror til Edward Saksehånd, men det er han ikke: Gutten er den snilleste og mest sexy vampyren i Cullen-slekta, som heldigvis bare suger blodet av rådyr og ellers holder seg for seg sjøl. Han har en profil som antakelig ble tegna av Guds fjortenårige niese. Han har øyne som minner deg om utdødde dyrearter. Han er så bra.

Stewart flytter fra ørkenbyen Phoenix til sheriff-pappa i den lille tømmerbygda Forks i regnstaten Washington, og der begynner hun på videregående og treffer den normale gjengen med hyggelige elever som ikke er spesielt til å dåne av. Det er Edward Cullen, for han betrakter urolige Bella slik trailersjåfører ser på pommes frites og prester ser på hedninger. Ad uvesentlige omveier blir de to et par, på tross av at han er medlem av en vampyrfamilie med så bleike, edle mennesker at de ser ut som Eiganes etter influensa-sesongen.

Dramatikk oppstår også, og vampyrkamp-action som flår parketten av ballettrommet. Men det viktigste i «Twilight» er den djupe, kuriøse og kompromissløse romantikken. Dette er ikke for sånne som forelsker seg i rumper; i Stephenie Meyers umilenniske historie handler det om en kjærlighet som man både vil dø for og dø i, sjøl om begge deler kanskje kommer kvikt.

Ei 35 år gammel dame som ble født på julaften, skrev boka. Ei dame skrev manuset. Ei dame regisserte. Det er som om de gjenoppfinner kvinners antatte behov for overnaturlig voldsomme kroppsfornemmelser og en kjærlighet som man ikke avslutter bare fordi toalettsetet ikke er lagt ned. Nyt dem. 2008.

Sabotage

Viasat4 22.30

sabotage

Arnold Schwarzenegger med gjengen.

terning 4 liten Den ene sensasjonen var at det plutselig fantes en film med 18 års aldersgrense. Den andre sensasjonen er en bevisst gammeldags action uten data-effekter, men med et mentalt uvaska persongalleri fra lavlivs-sentralens utleie av tvangsnevrotiske kjønnsbannere. Den tredje sensasjonen er Arnold Schwarzenegger som spiller brutalt, blodig skjebnedrama uten noen form for østerriksk ikon-sjarm.

Dere vil antakelig ikke se filmen, for «Sabotage» er fysisk ubehagelig. Den formidler en slags sjelens råhet som vi i det nye småborgervernet frykter at kan komme til å såre en kvinnelig politiker på Vestlandet eller føre til at overvektig tannfloss-blogger forteller om barndommen sin til VGNett+, bare for abonnenter. Skuespillerne agerer i de oppdikta realismenes taggete utkanter der uflidd psyke blir foreløpig eufemisert. De spiller som om de nettopp slapp ut fra tvangstrøyene i Tourettes-klinikken der de lå og lengta etter hevn og tilbakefall.

Historien starter med at antatt meksikanske narkoskurker torturerer ei dame på tilsendt snuff-film, og Arnold Schwarzenegger er den John som hun trygler om skal komme og redde henne. Han sitter framoverbøyd som en vingeløs biff-ørn. Den aldrende Arnie er et filmfunn. Han ser ut som en whiplash-krage som det vokser mengder av kjøtt på. Han fører ansiktet med en smertefull tyngde som man ellers forbinder med asfalteringsmaskiner og alvorlig hjertefeil. Den 65 år gamle skuespilleren får ikke noen Oscar for rollen som DEA-legende, men Schwarzenegger funker mer enn før fantastisk som fysisk fenomen, han er som en krysning av neshorn og panservogn.

8 måneder etter drar medlemmene av Johns sjeletapte infiltrasjons-eksperter på raid inn i narko-fiendenes sparegris, og med et avsindig penge-kløneri som vi ellers bare kjenner fra Stavangers romantiske dyrkelse av bybanekontor, klarer de å miste 10 millioner dollar. Filmen forklarer ikke hvordan FBI kunne vite det. Men de kunne, og dermed får hele gjengen langvarig husarrest. Av uforståelige grunner endrer sjefen mening. Men da begynner noen å seriemyrde medlemmene i Arnolds bande og henge dem i taket med utlagt tarm.

«Sabotage» er egentlig en sånn film der det godt kan tenkes at meksikanerne gjorde det selv om alle sier «meksikanerne har gjort det», så du vet ikke riktig hva som skal skje. Vel. Logisk blir det aldri. Men det er ikke «Macbeth» heller.

Til å begynne med blir du frastøtt av rollefigurene, som er karikert langt ut i misantropienes mørkeste fantasier om mennesker uten sjel og reint undertøy. Men etter hvert får de en slags fiksjons-sjarm. Uten å ville det reflekterer filmen det ensomme og ubehjelpelige ved voldsmennesker. Dette er folk som ikke har noe. Sam Worthington bærer et pussig forsøk på identitet ved snedig skjegg, men øynene hans sier «mor, jeg vil tilbake». Mireille Enos spiller kamp-kjerring med så usunn aggresjon at hun kunne vært svensk feministblogger med sint flammefrisyre, men dama funker egentlig bare som en patetisk kjønns-fornektelse. Olivia Williams er politi-etterforsker med tøff kjeft og usikre øyne, som en førskolelærer i Nasse Nøff-kostyme på paintball-bursdag. Og arme Arnie som hadde ei kone og en sønn for bare åtte måneder siden, han har bare et tungt hode som ikke hviler i natten.

Du kommer til å hate «Sabotage» hvis du opplever den som rå splatter-underholdning. Hvis du forestiller deg at Shakespeare skrev dette på en bipolar dag med bakrus og urolig mage, funker den ganske ålreit. 2013.

Barb wire

Viasat4 00.45

barb wire

Pamela Anderson ser omtrent ut som en norsk kommunikasjonsdirektør eller professor i sammenliknende politikk.

terning 4 liten En ny og urimelig kronglete Kipling: Hvis du kan stå i mot de manges mammofile krav og ikke nevne ordet bryst (eller folkelige synonymer) en eneste gang når verden forventer invektive innovasjoner om det mytiske ikonet Pamela Anderson, da er du nok en gang en mann, min sønn.

Hvis du ser ut som Pamela og ikke snakker som Liv Ullmann, er det ingen sjanse for at du noensinne blir utsatt for annet enn medsøsterlig kvinneforakt. Det er dette Roseanne mener er den virkelige kvinne-diskrimineringen: Kvinner holdes først borte fra menns enemerker og hånes deretter når de lykkes på sine egne. Trøsten er at Anderson Lee når hun blir femti kommer til å være FN-ambassadør og spille samfunnskritiske dramaer for Oliver Stones Samvittighetsfabrikk (Parentes: Der tok jeg feil, Men hun ble etter alt å dønne Julian Assanges kjæreste, og det sorterer høyere).

«Barb Wire» er filmversjonen av en kjønnskul tegneserie, og Pamela Anderson spiller ikke dårligere enn for eksempel Michael Paré pleide. Handlingen foregår i 2017 faktisk, da epidemisk utspekulerte myndigheter hiv’er folk for å bli kvitt dem. Barb Wire eier en bar, slår menn og snakker slik sovende mennesker tenker, og den eventuelle underholdningsverdien i denne filmen er nøye og generøst knyttet til latente humorgaver hos tilskuerne. 1995.

Jack Reacher

TV2 Zebra 21.30

jack reacher

Rosamund Pike er forskrekka, og Tom Cruise tar føringa.

terning 5 liten Tom Cruise er en skulpturell mann som liker kroppen sin slik moderne menn med hjemmelaga fysikk skal. Han er femti år og skyter fram brystkassa som en sjølsikker hvit hane på 170 centimeter i en innhegning for dverghøns, han opptrer med mirakuløs og velfortjent narsissisme – og den smitter. Vi liker å se på Cruise sjøl om han tilhører i kvasireligiøs sekt som riktignok ikke er mye verre enn andre sekter og kunne gått i barnetoget med fana si mellom kalasjnikov-banneret til Folkefronten for Kurdistan og de fire skinheadene med swastika forma i bjørkeløv.

Tom Cruise ser virkelig ut som en rikt utbygd karnapp-ungdom i hvit bestefar-underskjorte. Han er ikke som Bruce Willis, som har brukt de siste årene på resignert aldring og snart bare kan spille Gandalf i Peter Jacksons «The time before», der Bilbo blir tatt med keisersnitt fra en kanelgrå skogsløve. Cruise er virkelig ung.

«Jack Reacher» er en actionfylt overmenneske-krim der Cruise kommer bussende inn i historien med en arroganse som antyder at det var han som bygde Obama. Han er tidligere militærpoliti og skjønner alt som finnes, siden folk som velger buss må sitte stille ubegripelig lenge og ikke kan gjøre annet enn å tenke seg om og lure på om sjåføren egentlig kan norske trafikkskilt. Reacher kjører ikke buss av miljøgrunner. Han vil være usynlig, så han har heller ikke bankkort eller mobil. Han handler med kontanter og ringer fra automater og er ikke på Facebook, tre ting som gjør at du egentlig ikke eksisterer i vestlige samfunn.

Filmen starter med at en alledgelig gal morder alledgelig skyter fem alledgelig tilfeldige mennesker langs en by.

Den antatte morderen rekker bare å skrive Få tak i Jack Reacher før han blir banka av de andre fangene, og ingen vet hvor Reacher er. Likevel dukker han opp hos den idealistiske forsvareren Rosamund Pike. Reacher antyder at den opplagte morderen er for opplagt. Hadde dette vært i Norge ville en svensk fantasyforfatterinne blitt innkalt til TV2 for å si at tempelridderne sto bak. Her har de altså bare en vakker mann som kan banke småfjols fra bar så intenst at de til og med ville fått rask behandling på et norsk akuttmottak.

Fra nå av finner Reacher ut alt. Den hemmelighetsfulle busspassasjer konverterer fra kollektivt til kult og kjører fra purk og skurk i heftige GTA-scener, og det i en slakteri-rød Camaro med anarkistsvart midtstripe. Werner Herzog dukker opp som kommunismeskadd rå russer, Robert Duvall ruller ut det fantastiske eremitt-smilet sitt og saler sniper-rifla. Etter behagelig mye att og fram i den urettferdige delen av verden ender vi med shoot out i en slags industri-ødemark der Rosamund sitter fanga. Pike er forresten et thriller-funn. Hun har Hitchcock-mimikk og kan se så forferda ut at man skulle tro hun hadde oppdaget at bunadssølvja satt fast i vaskemaskin-pumpa.

Stilen er het i denne filmen, computermusikken trøkker til som en 2013-Wagner for den intellektuelle underklassen som kjenner digitalbasunene i mellomgolvet og elsker det.

La meg bare antyde at skurkene i denne historien er noen som lurer samfunnet til å bygge ting som ikke kan brukes. Verken Tjensvollkrysset eller Solasplitten blir nevnt. 2012.

The impossible

FEM 21.30

terning 3 liten Spansk thrillerdrama om en familie som ferierer i Thailand da tsunamien rammer. Det blir som dere sikkert skjønner, ganske dramatisk. Nicole Kidman og Ewan McGregor. 2012.

En offiser og en gentleman

TV2 Livsstil 21.00

offiser og en gentleman, en

Verdens fineste par: Debra Winger og Richard Gere.

terning 5 liten «An officer and a gentleman» er antakelig Taylor Hackfords fineste film. Richard Gere spiller en taper som forssøker å komme seg på fote ved å bli flyoffiser med fin hvit uniform. Han sliter med sersjant Louis Gossett jr. og treffer fabrikkjenta Debra Winger som drømmer om en romantisk mann. John Travolta sa i sin tid neitakk til denne hovedrollen. Faktisk ble John Denver tilbudt den! Produsenten forlangte opprinnelig at sangen «Up where we belong» ble kutta ut fordi den aldri ville slå an. Den havna på listetopp og fikk dessuten Oscar. 1982. 2 timer, 5 minutter.

Et vakkert sinn

TV2 Livsstil 23.30

et vakkert sinn

Russell Crowe er en mattenerd som ble gidt med Jennifer Connelly.

terning 5 liten «A beautiful mind» er pølse i grillsesongen. Men pølser er godt.

Det ville være dumt å underslå at starten er vanskelig. Russell Crowe drikker øl og er geni. Studentene er studentiske med andre studs.

Akkurat da du blir lei av ensformigheten og ønsker at tredje verdenskrig skal begynne, hopper filmen til Pentagon i 1953. Der treffer den nå statsansatte kodeknekkeren dama si. Jennifer Connelly siger manetseigt i Sweetmint-rød kjole og overrasker med en seksuell forkjærlighet for matematikere som kommer til å skape forvirring i Mensa.

Det bisarre forholdet blir du nervøs av, og usikkerhet er underholdende. Connelly holder i det hele tatt mye av filmen på plass mens Crowe finsnekrer på eksentrisiteten sin i en slags mumlende .

Hele dette spillet er kompa av James Horners dommedags-musikk. Påtrengende instrumenter av flere tusen slag ruller over filmen som et felttog mot Stalingrad.

Så kommer vrien, som er genial, og jeg skal ikke si noe om den. 2001.

Rocky IV

Max 21.30

rocky IV

Sylvester jubler. Russland tapte.

terning 4 liten Fireren er ikke akkurat den beste av de fem Rocky-filmene, men både Dolph Lundgren og Brigitte Nielsen spiller med, og Stallone reiser til det tidligere Sovjet og slåss mot en slags kommunistmaskin som har drept kameraten hans. Stallone regisserte sjøl. 1 time, 31 minutter. 1985.

Torsdag 23.3.–Stilig drama for de som egentlig ser Discovery

 

Gravity

TV2 Zebra 21.00

terning 5 liten For alle dere hederlige naturmennesker som ikke har Netflix, men er avhengige av gammeldagse TV-kanaler for å kunne se film. Bortsett fra at dere ikke ser film, men Discovery. Filmen der Sandra Bullock havarerer i utkanten av Jordens tyngdekraft er blitt beskrevet som en kjedelig film og en rar film, men den er også noe så vakkert som et voksendrama uten fiendtlighet og konflikter. Mange av dere som vanligvis bare ser Discovery, kommer til å like en film som det ikke er meningen at man skal bli tårevått indignert av. Så derfor.

Men til filmen.

gravity2

Her svever Sandra Bullock og har fremdeles luft.

Cuarons nerveslitende romferje-havari «Gravity» består av 99 prosent teknisk perfeksjon. Himmelbilder i velforma 3D er vakrere enn soloppgangene over Youtube, illusjonen om at et Reodor-blidt lite verksted-team jobber på Hubble-periskopet rett utenfor atmosfæren er nesten avslappa flott gjort. Men den siste prosenten i filmen heter Sandra Bullock, og det er hun som gjør at man en gang satt på den harde ytterkanten av relativt ny kinostol og gned håndflatene tørre mot skjelvende jeans-lår.

Vi har fulgt den litt klønete og sjenerte Bullock-ungen fra hun mot all formodning og vesentlig fornuft kjørte buss i «Speed». Det er en tjue år gammel ryggmargs-refleks at vi blir faderlig bekymra når Sandra griper et ratt – og i denne filmen handler det om en ferd der ute hvor bremsespora er virkelig lange. Bullock er blitt 49 år gammel, og sårbarheten og sartheten har festa seg i et modent ansikt, slik den første julesnøen så vidt dekker sommerens gjenglemte trillebår. I can feel you when you breathe, synger Leonard Cohen. Du kan virkelig føle Sandra når hun kveles.

«Gravity» er skrevet av Cuaron-familien med litt brummende støtte fra George Clooney, og den er enkel og den treffer gang på gang innenfor relativt liten målskive. Det er ikke lett å lage en thriller uten skurker og uten natur-katastrofer. Stedet er ei lita romferje, og man kan ikke plutselig avatare seg avagårde ut i eventyret, man må holde seg til det teknisk sannsynlige og det teologisk troverdige. Logisk sett skulle hovedpersonen være død etter cirka ett kvarter, og når det ikke skjer, må de små tekniske miraklene både komme overraskende og funke som fornuft.

Bullock spiller IT-professor som er sendt på sin første romferd for å fikse et havarert datakort på Hubble. Hun er sjøsjuk og nervøs, mens den ene av ferjemennene, George Clooney, space-danser til køntrimusikk i sirkler rundt de harde varene, for dette er hans siste tur. Langt der nede, men så nært at du kan fornemme avstanden, ser du jorda ligge som en vakker påminnelse om hva man aldri kan forlate uten å lengte hjem. 3D-effektene er ikke demonstrative, men gir filmen behagelig dybde. Å ha en skrue løs blir ganske fiffig i vektløsheten.

Så skjer det som ikke skulle skje.

Dusten Putin har bomba sin egen satellitt for å bli kvitt den, og snart fylles himmelrommet av vrakrester. Bullock blir slengt med jobbe-krana si som den største karusellen på Tusenfryd, og så forteller jeg ikke mer om det.

Skildringen av det som videre skjer, er elegant og stilrein. Cuaron veksler inn førstepersons-vinkler som i et dataspill, og han balanserer nydelig nærhet mot fornemmelsen av det uendelige, tause og dritkalde ingentinget. Til og med skuespillernes bevegelser er computerskapte, og den tilsynelatende uproblematiske verdensroms-balletten består egentlig av et sinnrikt puslespill i datamaskinene.

Mange skikkelig ubehagelige ting kan skje også i det jordnære verdensrommet, og Sandra Bullocks nyanserike evne til nervøsitet gjør at du bokstavelig talt holder pusten når oksygenet minsker og jamrer pinlig når sjabre romdrakt-mennesker blir slengt mot ferjevegger med en kraft som ville knust knauser.

En kresen spenningsfilm. 2013.

The Hunger Games: Mockingjay part 1

TV3 00.45

terning 5 liten Denne har jeg egentlig ikke sett, men jeg regner med at den er omtrent like god som de andre. Katniss våkner under distrikt 13, og Peeta er hjernevaska, men et hemmelig opprør er under planlegging. 2014.

Elysium

Viasat4 22.00

elysium

Matt Damon sitter i romstøvet, og så kommer Sharlto Copley forbi.

terning 4 liten Hvis veldig mange ble sinte på «Elysium», kan det være for at de venta seg enda mer enn både arabisk vår, frelse i himmelen og konstruktive gjengjeldelser. Antakelig var den hipsterbetente allmuen urealistisk krevende, for dette er en science fiction av den sorten der den kunstneriske samvittigheten skal stedes til hvile sånn at man kan nyte illusoriske harmoniseringer som ideen om wienerbrød, ettermiddags-likør og politisk lykke.

Profeten sier: Det er en tid for alt. Av og til skal du klø deg i ræva, andre ganger skal du rekke fram en hånd. Men ikke nødvendigvis den samme.

I et åpenbart futurum på 2100 tallet er Matt Damon en synlig kriminell som i stedet for hår har tatoveringer, akkurat som myten om kommentarfelt-demonene. Han bor på en jord som ble forlatt av de rike og de salige, for de har flytta til et slags lykkehjul rett utpå himmelen.

Damon har stjålet biler og er kriminell. Sammen med alle verdens meksikanere er han blitt nødt til å bli igjen på en litt forslumma Tellus, uten at jeg egentlig fikk med meg hva som gikk galt med den.

Hva det nå enn var, så blir himmelen som vanlig styrt av en pompøs gjeng Star Wars-imitatorer, og sikkerhetssjefen spilles av Jodie Foster i en uvelkommen 2013-oppdatering som er så hudglatt at det får henne til å se ut som en brasiliansk voksa Eiganes-puddel. Det er den verste rollen Jodie har hatt siden «Kontakt», og for mange vil det være så sjokkerende at de ikke kan oppleve noe mer i «Elysium».

For eksempel ser de ikke den utrolige sør-afrikaneren Sharlto Copley, som ble henta på kontoret for å spille i «District 9» og straks var en kultfigur i den hurtigsekta som tilber kompromissløse overraskelser. Han spiller en overveldende kul mercenary (agent Kruger) med Peter Freuchen-skjegg, og han kommer digitalt overutstyrt, men sjelelig minimalisert i Fosters tjeneste for å huke tak i opprøreren Matt Damon.

Oppklaringspause. Damon forsøker egentlig å være snill. Men den onde kapitalismen overlevde flyttinga, og den styrer industrien på jorda. Damon blir varig og livstruende stråleskadd, og for at ikke ulykken skal være helt bortkasta, får han supermann-drakt av en opprørsk Mad Max-hysteriker med dårlig bein. Matt skal infiltrere himmelen. Han skal ta seg opp til Elysium og stjele organisk ID fra innsida av hodet til en korpie-kakse.

Med organisk ID kan alle jordas fattige få behandling på Elysiums private mirakel-sjukehus.

Her står vi overfor to uutholdelige paradokser. Filmskaperne aner ikke hva en sykehuskø er. Den oppstår når alle har samme krav på behandling. Da blir verden plutselig styrt av sånne folk som randabergenseren Bent Høie, som lever av å love velgere det umulige. Dessuten forsvinner gleden ved å være rik dersom menneskene oppnår samme fordeler ved å være fattige. Likhet svekker konkurranse-evnen og fører til tvinning av fingre i styrerom.

Enda verre er illusjonen om at alle kan bli rike. Når vi ser «Elysium» ønsker vi som lojale medlemmer av de rette FB-gruppene at alle må få bo i Beverly Hills-kopien i himmelen. Men der er det egentlig bare plass til de som allerede er der. Man kunne selvsagt ha oppretta asylmottak litt i utkanten av sirkelen, men det ville aldri kunne skjule løgnen: Alle kan ikke ha det sånn. Hvis alle de fattige på jorda kom samtidig til himmelen, ville den ikke være himmel lenger, men et helvete.

Jeg nekter meg sjøl å forlenge dette ut i religiøse liknelser.

Pause slutt. Premissene for «Elysium»-indignasjonen er dummere enn Lysbakken. Men filmen ble ikke laga for at du skal bry deg om sånt. Den handler ikke om noe. Dette er en Løkken-film. Det er en sånn rå og tøff og urimelig science action som du gikk og leide på VHS hos Løkken Video til tonene av «Is it me you’re looking for?», og deretter så familien den sammen med Helgøs-taco og de minste måtte kikke seg bort hvis noen dusja eller blødde.

Ikke still for store krav til denne filmen. De beste stundene i våre liv opplevde vi sammen med VHS og Moviebox og sånne konkrete ting, lenge før tilbudet av streama film fra et himmelsk Elysium blei så gigantisk at det ikke er moro å se noe lenger, og så velger folk deprimerte dansker som ikke kan finne morderne fordi de har tårer i auene.

Jeg skal ikke røpe den teite slutten. 2013.

Kun for dine øyne

Max 21.30

for your eyes only

Roger Moore flyr ikke bare etter damene.

terning 5 liten «For your eyes only» er en James Bond-film fra 1981, da Roger Moore fremdeles spradet rundt som en ulastelig, ironisk og nesten ubevegelig Bond. Enklere handling enn i de forrige i denne tolvte filmen, som forårsaket mye debatt. Carole Bouquet, som var med i Bunuels «Cet obscur objet du desir» som tenåring i 1977, er filmens dame, og hun var også kjent for å være den offisielle modellen for Chanel nr. 5. 2 timer, 7 minutter.

Onsdag 22.3. – En fin vårdag med A-lagets vittige B-action

 

The A-Team

Viasat4 22.00

terning 5 liten Se hva jeg fant. En vanlig onsdag med film på normalkanaler. Det må være våren, for innimellom de tørre sluddbygene (tørre sluddbyger er en meteorologisk diagnose på dager da det er surt & kaldt i lufta, som om været har tenkt å lekke så våte snøfiller at du kan crawle til jobb, men så kommer det ingenting; sluddbygene er tørre) dukker det opp noen solflekker over asfalten i lyckliga gatan, og du kan kjenne varmen fra fremtidig uteliv i skitne sko og lukten av nyklipt gras på kjøkkengolvet. En vanlig onsdag.

Men til filmen.

a-team, the

Bradley Cooper, Sharlto Copley, Liam Neeson og Mr. T møter mange utfordringer.

«The A-Team» er en liksom-nostalgi for dere som liker hemningsløs komedie-action, og i grunnen ikke syns det gjør noe om oberst Hannibal og hans folk klarer å fly fallende stridsvogn ved å avfyre kanonen.

Det finnes små sjanser for at noen tar til gråten i løpet av denne forestillingen og hulker «mor, jeg skulle aldri ha forlatt far og deg alene i det pillråtne gjedde-prammen». Hvis du blir lei deg i løpet av «The A-Team», betyr det at du gikk i feil sal, og at den soldaten du føler sympati med, ikke er Liam Neeson, men Channing Tatum i «Dear John».

Men de kommer begge til Bagdad. Jeg gjør også det. Bare vent litt.

For å markere utvidelseskraften i begrepet familie-underholdning starter filmen med at en tequila-purk banker Liam Neeson og forsøker å skyte ham, men obersten er en planlegger av Snåsa-format, så han vet hva som vil skje, og snart piper dødshundene. Neeson ser flott ut. Gråhåra, detaljorientert som en light-autist, med en merkelig Mister Bean-frisyre, men usvikelig mandig i årringene sine. Øynene er usunt lyseblå som sigarrøyk. Før du vet ordet av det, løper han i ørkenen eller hva man kaller det hvis graset ser ut som sand. Han må redde Face (Bradley Cooper), en kynisk kyssegutt som står friskt fanga i bildekk og skal henges med tau. Da kommer også erstatteren til Mr. T. inn i filmen med GMC-avhengighet (GMC er et slags traktordop) og Mohawk-punk.

Nå må jeg ta en pause til. Bradley Cooper var aldri mitt førstevalg hvis noen skulle forstyrre verdensfreden. Han spilte egentlig bare i jentefilmer helt til «The hangover» og ser ut som ei spray-tan-klyse. Men OK. Han kommer seg, og i løpet av filmen blir han faktisk fjorten millimeter mer mandig enn Matthew McConaughey, målt i hornhuden.

a-team, the biel

Jessica Biel er en slags sjef.

For å komme seg ut av Mexico må oberst Hannibal og hans fornya elite-team ty til en hospitalinnlagt gal mann som heter Murdoch. Han spilles av Sharlto Copley fra Sør-Afrika. Copley ble kult- og akutt-stjerne med «District 9», og han flyr ambulansehelikopter sånn at tannfyllingene dine detter ut og svever fritt i rommet. Skulderputer fra åttitallet vil løsne. Kontaktlinser vil forsvinne inn i kraniet, og du kan se din egen hjerne. Han griller også med en blanding av krutt og frysevæske.

Dette er deilig, og filmen fortsetter å loope harselast og risikabelt opp og ned mellom blidt akseptabelt og ekstremt kult. Vi kommer omsider til Bagdad, for der vil obersten og guttene hente ut falskmynterplater. Tida er inne for Jessica Biel, som tilsynelatende er etterretnings-offiser og faktisk funker som en slags utlagt gudmor i resten av filmen.

Slutten er i grunnen det minst oppsiktsvekkende ved «The A-Team», og det holdt jeg først mot den. Men egentlig ikke. En perfekt sommerfilm skal være sånn. Du blir så behagelig utslitt av alle påfunnene at det egentlig ser litt trivielt ut når hundreogfemti kai-kontainere eksploderer. Sånn skal en sommerfilm være. 2010.

Confessions of a dangerous mind

NRK3 01.50

confessions of a dangerous mind

Drew Barrymore forstyrrer Sam Rockwell i fasttelefoinen.

terning 2 liten Sladder-filmene florerer. «Confessions of a dangerous mind» skildrer livet til Chuck Barris, gutten som fant opp søppel-TV og ble CIAs leiemorder i Øst-Europa.

Dette er Det Store Tivoli. Kom å se verdens ørneste mann! 50 øre for slangemennesket fra Sørkedal som spiser sin egen flasskatt sidelengs! Sladderfilmer er ofte perspektivløse kurtiseringsfenomener som overdriver betydningen til drittsekker, for produsenten er avhengig av objektets samarbeidsvilje for ikke å havne i injurie-retten. Å dramatisere en manns liv med hans samtykke er ikke kunst eller dokumentasjon, men gratulasjonsvirksomhet.

George Clooneys imponerte snikksnakk-film er da også mest preget av at sprellemannen Sam Rockwell spiller Barris som om han skulle være en syfilisramma Geir Børresen i Oslo Nye-farse. Folk har oppført seg stiligere etter hjernekirurgi med hjulvisp. 2002.

The Hunger Games: Catching fire

TV3 00.40

hunger games catching fire, the

Katniss tenker bare på søstera, ikke på seg sjøl.

terning 5 liten Inderlighetens action-underholdning seirer. Eksistensielt alvor og ansvarsfølelse og lojalitet blir den sexy greia når «Hunger games: Catching fire» betvinger oss effekt-tilhengere med sin tungøyde, snille okkupasjonshistorie.

Det er en ny tid. Det er nye barn, som har vokst opp med stearinlys i alle de grøftekanter hvor et menneske mistet livet. Dette er laga for den voksne Turistforenings-ungdommen med TV-serie-innlevelse. Filmen tar også en forvokst Narnia-romantikk videre til sprelsk og sleggetung medie-satire som kommer til å få nåtids-puritanere til å tvinne småtær. Men det er følelsene som teller. Dette er alvor. Dette er omsorg. Dette er empati og lojalitet og alvorlig kamp mot en verden styrt av jålete overflødikere.

I sin tid tenkte jeg om den første «Hunger games»-filmen at den bare var et kunstig konsept. Det var feil. Etterpå tenkte jeg at den uventa jakt-romantikken ikke kunne gjentas. Men det kan den: Sult-lekene representerer en varig nyskapning. Jeg kommer antakelig til å angre den setningen hele livet.

Historien er velgjørende og gjennomført dyster og lei seg fra første bilde. Handlingen går rett inn i kategorien Livets Tunge Stunder, og der blir den. Jennifer Lawrence og Josh Hutcherson må late som om de er forelska for å redde Capitol fra skandale og sin egen familie fra utslettelse. Det blir gjort med en smal og bitter vennskapelighet, spesielt for Josh Hutcherson, som dystrer rundt med fonem forelskelses-ekthet bak det snille speiderfjeset.

På randen finnes opprøreren Liam Hemsworth, som glir nesten umerkelig ut av jakt-jentas kompliserte travelhet, for det forferdelige skjer at den onde hersker Donald Sutherland steller i stand en ny runde Sult-leker for at Katniss (Lawrence) skal bli drept. Herskeren er lei av henne.

Handlingen er som et paranoisk jenteblogg-essay med to behagelig atskilte hoved-deler som fyller hverandre med følelser og forbannelser. Den rå medie-satiren er hardnet og perfeksjonert. Etter filmen hørte jeg en VG-reklame på Radio Norge om graviditeten til Tone Damli Aaberg og gladiator-retorikken rundt sjakkspillet til Carlssen, og det var som å være tilbake i Stanley Tuccis hysteriske salgs-virtuositet. «The hunger games» tilhører en hederskrona oldis-genre som blander politisk satire med underholdning, og det vulgære reality-vrøvlet rundt keiser Donald føles faktisk både viktigere og virkeligere enn filmen om Julian Assange.

Arbeiderklassens elendighet blir en klassisk bakgrunn for den virtuelle overklassens utskeielser, og filmen damper av proletær indignasjon og opprørstrang. Det er godt. Det ligger revolusjon i lufta. Ungdommen kan komme til å kjøpe sine Gucci-vesker på Fretex, så kan herskerne ha det så godt.

Eter hvert starter lekene, og de skal jeg ikke si stort om. Men regissøren Francis Lawrence holder farten oppe, han har den relative sannsynlighet (her finnes mange tekno-triks) under kontroll og skuespillerne hengir seg til kampene med en følsom og moralsk inderlighet som effektivt fjerner påstander om at dette er voldsporno for unger. «The hunger games: Catching fire» handler om lojalitet, oppofrelse, anstendighet, sorg og empati, filmen er som en orgie i emosjonell flotthet, men det føles ikke falsk. Som jeg antydet: Dette er følsomhets-nivået til den nye og alvorlige ungdommen, den som kan klare å unnvære ironi en hel kveld uten å få abstinenser. Det er ikke stor sjanse for at de skal lage revolusjon i virkeligheten, men om de gjorde, ville det være for å sette fri de fattige i England på 1800-tallet og kurere Dr. Livingstone for spedalskhet. Og gi mat til småfuglene. OK. De søte småfuglene.

Den viktigste grunnen til absolutt suksess er Jennifer Lawrence, som kan spille sin verdige offer-rolle så man kjenner dypet i både smerte, sorg, hat og håp. Lawrence er egentlig grunnen til å filme disse bøkene, for alle rundt henne suger troverdighet fra den sarte bueskyttersken med det småforvirra kjærlighetslivet. Lawrence er dama. Når hun ser djupt inn i deg fra sin lille Unicef-idyll, vet du at du er et dårlig menneske som sløser vekk livet på film. Men du liker det og, for hun ser ut som om hun bryr seg. Alle liker det. Til og med Storebrand har oppdaget at det er ansvarlig man skal være, ikke kynisk og flink.

Har du noen ganger følelse av at du bor i en slags fortløpende begravelse? Du er i Stepford-samfunnets «The hunger games», og det er bare sånn at du ikke brenner skikkelig ennå. 2013.

London has fallen

Viasat Film 21.00

london has fallen

Gerard Butler redder også president Aaron Eckhart i England.

terning 5 liten Skulle man ha sett. Secret Service-agent Mike Banning (Gerard Butler) er tilbake sammen med president Aaron Eckhart, gudserstatningen Morgan Freeman har rykka opp fra speaker til visepresident, men Angela Bassett er fremdeles en sensuell sikkerhetssjef med så profesjonelt murrende katte-kvinnelighet at du kan høre lyden av strømpebukser som imiterer gresshoppene en tidlig sommermorgen samtidig som du syns det lukter nyspist mus. Når du går hjem igjen. Og de utøver alle sine verv som en slags fortsettelse av USAs evige western, Filmen som aldri tok slutt.

Eckhart ser fremdeles ut som et uforstyrrelig kjeve-eksperiment, og Butler er etter hvert blitt så tøff at han antakelig spiser Hitlers navlestreng til frokost og pusser tennene i enstavelses-adverb. Butler er faktisk så tøff at han fint kunne ha slått Paven i truserøsk-poker, han er så tøff at han kunne ha kjørt dieselbil i Oslo sentrum, han er så tøff at han kunne ha kvalt Bin Laden med hans egen endetarm om han bare hadde fått bli med til Pakistan. Mike Banning er en skikkelig film-skikkelse. Filmskaperne holder virkelig ikke tilbake noe.

Presidenten er litt sartere, og når SS-Banning piner en terrorist i hjel mens familien lytter på mobiltelefon, spør han i det minste om det egentlig var nødvendig. «Nei,» sier Banning. Ferdig snakka, som Twitter-folk elsker å si. Dette er en rå actionfilm, men utskeielsene preges ikke av en realisme som skulle tilsi at det var nødvendig å konferere med Geneve-konvensjonen eller pressens faglige utvalg. Her går det så fjæra fyker og London ryker, for «London has fallen» er en blanding av mirakel-action og katastrofefilm.

Jeg advarer igjen: Det er ikke kult å påpeke at ting er urealistiske. Realisme-dimensjonen i actionfilm forsvant allerede den gang Bruce Willis krasja en lastebil inn i et helikopter. 50 meter over bakken. Og det er ikke bare Butler som har urimelig flaks. Filmens logiske forutsetning er også at en arabisk våpenhandler har klart å infiltrere og underminere halve London sånn at leiesoldater kamuflert som engelske politimenn sprenger Westminster Abbey og andre turistmål før de tar kontroll over gatene og alt som er. Det er rimelig å anta at de har lånt illusjonen om forbryteres overlegne intelligens og mobiliseringsevne fra tidlige James Bond-filmer og TV2 sine forestillinger om hva Putin kan utrette. Butlers rolle er i rettferdighetens navn bare en gjenfortelling om Lucky Luke.

Alt er fryktelig moro og upåklagelig fort. Butler skal slutte i jobben, for Radha Mitchell straks føder barn med ham. Men en siste jobb: President Asher må reise til London for å delta i begravelsen til død statsminister. Banning må være med, og det er ganske lurt, for amerikanerne har ikke vært lenge i landet før bombene smeller og skytinga starter. Fra da kaster filmen seg ut i en berg- og galbane foss av eventyrlige overdrivelser, og hvis man til vanlig liker å lytte til podcaster fra bystyret, kan innlevelsen komme til å svikte. Mer er det i grunnen ikke å si om handlingen. Den er sånn som handlinger skal være når en tøff agent skal passe på en tøff president.

Og helt til slutt. Den døde engelske statsministeren Jim Smith blir erstattet av et nytt statsoverhode som heter Clarkson. Hommage a Top Gear. Jeremy Clarkson ble straffa av BBC for mandig framferd og skal yrkesmessig emigrere til Spania etter at en statslønna produsent saksøkte ham for rasisme fordi han kalte mannen «ire». Clarkson, som blant annet er motstander av veiarbeidere, blir en god statsminister i en vanskelig tid. 2016.

Tirsdag 21.3.–En våt dag med dramaer jeg ikke likte

 

Der Untergang

Netflix

terning 2 liten Jeg trøbler litt med kategoriene på Netflix, og derfor har jeg på denne våte tirsdagen innført en stemningskategori: Dramaer som Arild ikke likte. Da jeg skrev for Aftenbladet, mente mange uinformerte mennesker at jeg ikke likte dramaer. I dag har jeg forsøkt å samle Netflix-dramaer som jeg har mislikt, og det var sannelig ikke lett. En søvnig gjennomgang klokka sju om morgenen viser nok en gang at de hadde feil. Jeg liker nesten alle dramaer. Jeg er mer pysete enn jeg har innbilt meg. Men jeg klarte å finne noen. Noen få dramaer har jeg gitt terning fire sjøl om jeg ikke likte dem. Jeg var mer pysete enn jeg har trodd.

Men til filmen.

untergang, der

Bruno Ganz er en slags Mel Brooks-klisjé i rollen som Hitler.

Da den krumbøyde Adolf Hitler og kona hans omsider tar mot til seg og begår selvmord i Berlin-bunkeren, gjør det mindre inntrykk enn avliving av aldrende hund. I to og en halv time får vi følge føreren og hans forskrekka stab mens det går merkelig langsomt opp for dem at krigen er tapt og at de kan vinke til russiske soldater. Det føles helt likegyldig. Noen viser meg verdenshistoriens råeste idioter og lager en slags soulsåpe av dem.

Dessuten finnes det ingen gåter rundt Adolf Hitler. Han er en utsnakka gubbe. Men fremdeles har ingen laget filmen som forteller om de merkelige menneskene som fulgte ham – et historisk lemen-løp som bare blir rarere og rarere jo mer man tenker over det.

I «Der Untergang» myrder fru Göbbels sine barn én etter én, og de var mange. Sammen med mannen sin er hun på sett og vis den nasjonalsosialistiske galningen i filmen, og de andre fortoner seg som nesten-normale uniformsstatister i verdenshistoriens globale kripskorps. The Universal soldier. Really not to blame.

«Der Untergang» har ingen holdning, bare handling. Hitler skildres som en pittoresk Parkinson-pasient eller en Dickens-skurk. Du kunne ha funnet ham i det eksotistiske bak-London eller ved en pubdisk. Bruno Ganz spiller ham på skuespillervis; detalj-besatt og uten egentlig mening. Alexandra Maria Lara besjeler den unge sekretæren med en klarøyd uskyld som kunne vært henta fra en nazi-plakat. Mot slutten sykler den ubesmitta nazidama og den lyshåra guttungen på samme sykkel inn i en gulnende framtidssol, en uanstendig optimisme som kunne vært laget for Mel Brooks oppdikta musikal «Det våres for Hitler». Dette er sånn tv-serier skildrer folk: De nistirrer på det banal-psykologiske og det opplagte og analyserer ingenting.

Filmen foregår nesten bare inne i bunkeren i Berlin. Skal Hitler og folka hans flykte, og hvor kan de dra? Føreren gir meningsløse ordre med høy stemme, men er også en underlig snill onkelolding på 56 år som krøker seg rundt og ser på de unge med tårevåt sympati. Innimellom får vi se hvordan Berlin og Berlins befolkning blir langsomt ødelagt. Massive menn i grønt tar oppgjør med seg selv og sine. Den gode lege med stålblikket hjelper til på lasarettet og sager beina av hylende menigmenn.

Mange vil sikkert ha glede av dette, fordi de tror at historiens flik er løftet til side sånn at de får ta del i årets Hitler-reality. Sånn er det ikke. Dette er en ganske vanlig sentimentalisering av personer fra historien, og den forteller ikke mer om virkeligheten enn «Alexander». Mange vil også ha glede av Bruno Ganz’ rolle fordi den er så detaljrik. Det er dem vel unt.Hitler: Bruno Ganz utbroderer den fallende føreren. 2004.

I en bedre verden

Netflix

i en bedre verden  trine dyrholm

Trine Dyrholm tenker slik dansker egentlig ikke skal.

terning 2 liten Det er sånn med dansker. De er så omstendelige og overtydelige at det er et mirakel at ikke teskjeene sør for Hirtshals er utstyrt med en liten lapp der det står: Advarsel. Teskje.

Noen ytterst få ganger fører det til rørende film, rett og slett fordi de er dansker og snakker så meget og så inntrengende at man blir ramma av Stockholms-syndromet og elsker dem for å slippe unna. Men så har du sånne som denne filmen, som forteller en opplagt, paradoksfri moralhistorie med så skole-hvide usannsynligheter at det smerter. Scene etter scene kunne vært tatt ut av Helsedirektoratets brosjyre «Vold er ikke svaret».

Susanne Bier har laget noen av de fineste danske dramaene. Her bommer hun med alle ti fingrene uavhengig av hverandre. Mikael Persbrandt spiller en overmenneskelig snill lege uten grenser, og han har en sønn som blir mobba på skolen etter det litt grove NRK-prinsippet «Alle gutter med rødt hår slår». Dansk films dystreste framtoning Ulrich Thomsen spiller enkemann og far til den fullstendig ubegripelig ufølsomme Christian, som veksler mellom å være Batman og IRA-morder fordi hans mor døde av kreft. Da den slemme bilmekanikeren slår grenseløse Persbrandt, fordi arbeidere er primitive mennesker, oppstår en familiekonflikt som etter nesten to timer fører til at guttene bygger ei svær, diger bombe. De er 10 år eller noe, og de skal drive bombeterror.

Bomba var en god idé, for den fører til at skilte foreldre kommer sammen, alle blir lykkelige og snille og den sørgende gutten blir glad i faren sin igjen.

Hvis dansker går lenger ut på landet, havner de enten i Vesterhavet eller i Storebælt, så det kan de ikke. Likevel. 2010.

Jakten

Netflix

jakten

Mads Mikkelsen er utstøtt, men han tør klemme sønnen.

terning 4 liten Feig firer.

Her er en slags terning-bekjennelse: Denne filmen var en toer den første timen. Så ble den en sekserterning, og i merkelig kjappe, men forutsigbare sluttscener datt den ned til en litt forundra firer.

Sånn er verden. Mjuke Mads Mikkelsen er verdens skjønneste barnehage-onkel inntil lille Klara føler seg irrasjonelt avvist av ham og sier til førskoleheksa at hun hater Lucas og han har en tissemand der står rett opp. Storebrors kompiser har nemlig vist henne pornobladbilder.

Dermed går førskoleheksa i fistel, og uten at han får vite hvorfor eller hvem, kaster den gale kvinnegjengen Lucas ut av barnehagen, godt hjulpet av en dødsteit psykolog. Og ikke bare det: Han forfølges overalt hvor han viser trynet sitt, lokalkjøpmannen banker ham, naboer dreper hunden hans og hiver stein gjennom vinduet, banker sønnen hans osv. Bare den tøffe innvandrerkvinnen med god utdannelse og kjip jobb er annerledes.

Dette er føleri på volum 11, og ekstremt engasjerende. Men indignasjonen utvikler seg med det samme fordomsfulle hysteri som den anklager folket for. Historien klarer ikke å stå på to bein av bare rettferdig harme, for antakelig har regissør Vinterberg sett klassikeren «Jagdszenen aus Niederbayern» (1968), og han vil levere blod og tårer og skrikende urettferdigheter.

Så når filmen mirakuløst fram til det reflekterende, empatiske, det pålitelige og trofaste, det gode i mennesket. Og da blir alt veldig bra. Men du frykter hva den blodsvimle Vinterberg skal finne på i slutten. Etter å ha hoppet ulogisk over alt det vi egentlig ville se, lager han en lettvint slutt uten vett og forstand.

En film forteller aldri om virkelighet, den røper bare hva skaperen har ment at dere skal tenke på. Men Vinterberg vil ikke at dere skal tenke, han vil bare at dere skal grine på kino. 2012.

Etter bryllupet

Netflix

etter bryllupet

Sidse Babette Knudsen og Mads Mikkelsen er så avanserte dansker at de drikker vin i stedet for bayer.

terning 5 liten Seksualvenner tror de er motstandere av sølibatet. Ikke etter et dansk drama som viser hvorfor katolske prester ikke kan leve som rockemusikere. Når ulands-arbeideren Mads Mikkelsen forlater den ubeskrivelige barne-nøden i Bombay for å snakke med en forretningsmann i København, trygler du: Ikke gå ut av sirkelen. Bli hos de som trenger deg.

Susanne Biers drama «Efter bryllupet» forteller en smertefullt intelligent historie om en mann som blir innhentet av sitt banale selv. En oppskakende familie-hemmelighet forårsaker tilførsel av forførende følelser, og den arme mannen må velge hvem man skal ta seg av – de lidende eller de triste. 2006.

Forrest Gump

Netflix

forrest gump

Forrest Gump løper den amerikanske drømmen.

terning 4 liten Nevrotisk firer, for filmen om Gump likte jeg da jeg så den med sønnen min. Men den er som en ufrivillig parodi på amerikansk ønsketenkning.

Forrest Gump funker som et uanselig lykketroll i den amerikanske historiens frontrute. Han er udefinerbart tilbakestående og intellektuelt enkel, men i Robert Zemeckis’ film skal det ikke være noen ulempe. Det generøse forsynet balanserer Forrest med mirakuløse egenskaper på viktige områder. Han kan løpe fortere enn en guttunge sykler og blir både friidrettsstjerne og fotballhelt. Han kan spille bordtennis som en overnaturlig svenske og får møte de amerikanske presidentene Kennedy og Johnson. I Vietnam blir han dekorert for fantastiske redningsdåder, og ved reint og skjært hell blir han også en steinrik og vellykket forretningsmann.

Så hva slags finurlig livsvisdom kan vi trekke ut av dette?

Ingen verdens ting. Det som kunne blitt en svart spøk med den amerikanske drømmen, fortaper seg i kjæledyr-sentimentalitet, og Forrest Gump kunne like gjerne ha vært en herreløs hund som finner en venn. Riktignok skorter kjærlighetslivet til den foretaksomme sørstatssønnen. Hans livs eneste elskede (Robin Wright) blir hippie og narkoman og alle de fæle tinga som rammet resten av etterkrigs-generasjonen. Uredde kultursammenliknere kan finne på å si at dette er en parodi på «Citizen Kane» og en hyllest til «Garps verden». Men det virker mer som om hele filmen er en slags halvtenkt feiring av Robert Zemeckis teknoglade tilbøyelighet til å dikte nye guttebøker. Han gjorde «Tilbake til fremtiden»-filmene for moro skyld, og hans «Døden kler henne» var til for datateknikken sin skyld. «Forrest Gump» har også teknisk perfekte sekvenser der historiske personer og hendelser er koblet til hovedpersonens indolente oppvekst. Men de forteller ingen ting. Alt som skjer forteller Ingen Ting med plagsomt kvasi-alvor i «Forrest Gump», og når du oppdager det, er det ennå en time igjen. Kjedsomheten blomstrer opp som blærekatarr på våt høstmark.

Tom Hanks spiller ihvertfall sjarmerende. I en slags sjølhøytidelig videreføring av gutterollen fra «Big» stolprer han klønete rundt i en romantisert påståelighet om personlighet som er kjekt å se på. Men figuren er et skrivebordsprodukt og avslører mye om hvorfor mytene fra litteratur blir for konkrete på filmlerretet.

For noen år siden ville den bisarre suksessen til den inkjevetta figuren tilhørt en satire (som Mr. Chance i «Being There»), men «Forrest Gump» er rett og slett bare en perspektivløs liten idyllisering av det enkle og jordnære som mangler både tanke og følelse. Her finnes ingen spor etter intelligens. Jeg fatter ikke hvordan Zemeckis kunne orke det. 1994.

Chaos theory

Netflix

chaos theory

Ryan Reynolds som motorsyklist, eller organ-donor som arten kalles blant kirurger.

terning 3 liten Denne filmen starter med at Ryan Reynolds spiller brudens far, patina-sminka så han ser ut som en Kongsgaard-elev i rollen som onkel Vanja. Det er sånn at Reynolds en gang i ungdommen var system-tilhenger og pedant (som ikke er en pedofil med lang snabel). Han laget lister og insisterte på at det finnes logiske sammenhenger mellom årsak og virkning. Men så skjedde alt det rare som gjorde at livet hans fikk en knekk.

Aprilsnarr! Det er ikke rart. Denne komedien forsøker å gjøre Ryan Reynolds til en Steve Martin-komiker, og det heter egentlig rolle-selvmord. Menig Ryan er død etter sitt forsøk på å agere offiser.

Alle hendelsene er både teite og triste når Reynolds spiller dem. Kona hans lå med bestevennen på en fest tralala. Er den elskede dattera egentlig ikke hans? Tralala? Kameraten spilles av Stuart Townsend, som i denne filmen likner Harry Potter med kontaktlinser og har mindre sjarm enn en pågående gatemormoner.

Men det verste er at «Chaos theory» er en fjøsfilm. Noen er sånn. Uansett hva skuespillerne foretar seg, ser de ut som om bondelaget har leid dem inn i en bås for at de skal stå stille der og si mø til melkemaskinen kommer. Det kan se ut som om de kler av seg og kaster seg oppvarma på seksualsenger, men egentlig står de bare i båsen og sier mø. Denne filmen blir dessuten så ufortjent tragisk at man etter hvert får fornemmelsen av at kuene står på trang lasteplan og venter på døden. Mø. 2007.

Kon-Tiki

Netflix

kon-tiki

Pål Sverre Valheim Hagen er en magisk Heyerdahl.

terning 4 liten Feig firer. Filmen er ille, men Hagen er bra.

Det pleier være et dårlig tegn når slektningene til hovedpersonen i et biografisk drama sier at «akkurat sånn var mor og far». Ingen mennesker skal være glad i filmen om seg. Det finnes ikke rom for fornøyde slektninger i kunst. De bange anelsene blir til dels bekrefta: Handlingen i «Kon-Tiki» er pinlig anekdotebasert og fortellermessig ufarlig. Det lille møtet da Heyerdahl trodde den venezuelanske presidenten var en kelner, ble sikkert en av utforskerens yndlingshistorier, men på film ser den ut som en toastmaster-banalitet. Forsøkene på å få 101 dager på verdens kjedeligste hav til å funke, fører til ynkverdig manusstrev: I Stilla Havet står haien på språng, og sannelig vaker den også etter flåtens problematiske papegøye akkurat da landfuglen tar et overraskende saltvannsbad. At en hvalhai glir under flåten uten at noe egentlig skjer, blir en slags filmatisk dildo-øvelse for at publikum skal bli opphissa.

Kunstige påfunn hemmer filmen: Når Anders Baasmo Christensen stavrer nervøst rundt på flåten som en tjukk klovn, oppstår det ikke psykologisk eller fysiologisk dramatikk – bare en irritert undring over hva han gjør der. Mannen ser ut som en blindpassasjer. Herman Watzinger var da heller ikke en klovn i virkeligheten, men en veltrent ingeniør som drev mye av Kon-Tiki-eksperimentet. Men når en så sentral figur er forfalska, da er kanskje alt galt? Surfa flåten i filmatisk forvirring på bølga over korallrevene, eller er det et manuspåfunn? Og hvor er logikken: Hver trettende bølge er så svær at den blir flåtebærende. Men da må man telle fra den forrige digerbølga, og det gjør de ikke. De bare teller.

Som i «Max Manus»: Rønning og Sandberg har en overbevisende evne til lettvint fortellerkunst. De driver mest med selvfølgelig småplukk.

Like fullt var «Kon-Tiki» en urovekkende opplevelse, og det skyldes skuespillerne. De ser perfekte ut, og de er perfekt filma. Den lille flåten har en supermaskulin overflod av tett hud som likner en soldagsdrøm om hittil ukjente ariske guder i Valhalls spa-basseng. Hvis jeg var dame, ville jeg ha tatt en tung ting i fanget og bare glodd på mennene i «Kon-Tiki». Drid i hele flåten.

Skuespillerne er ikke bare flotte, de spiller tett og bistert, og de skvaldrer ikke. Skildringen av mannskapet på «Kon-Tiki» er en slags milepæl i norsk film, for her er ingen overforklarende, scene-skadde setningsmisbrukere. I min begrensa hukommelse finnes det bare to store norske mannemyter: Morgan Kane og Harry Hole. De er på sett og vis til stede på Stillehavet. Og de sutrer selvsagt ikke.

Dessuten er Pål Sverre Valheim Hagen en intenst tilstedeværende Heyerdahl med et Jeg er Jorden-blikk som kan gjøre buddhister av de kristne på Ombo. Valheim Hagen blir på tross av normalnorsk nærbilde-fotografering aldri en historisk skolebok-klisjé. I det psyko-religiøse spennings-området rundt hovedpersonen oppstår poesien som er filmens mest imponerende styrke og viktigste svakhet. Det er ikke nødvendigvis vitenskapelig viktig å bevise at en peruviansk særling med suisidal likegyldighet for 1500 år siden klarte å flyte til Polynesia (for så å ringe hjem til slektningene så de kunne følge etter?). Men flåtereisen er en mektig panteistisk gåte. Jeg tenkte: Heyerdahl er egentlig en astronaut. Det undervisningstørre frampeket i filmstarten antyder at gutten var en vågal ekshibisjonist. Men slik oppleves han ikke siden. Mannen er en naturgud. Han har sett noe som andre ikke ser, han har en besettelse som andre ikke har, for det er som om han følger en eksistensiell hukommelse. Det er som om Heyerdahl er en del av havet, en del av himmelen, og det vi kaller naturen (som bare er en liten bit univers) er en del av ham. Han kan føle havstrømmene, og på den bittelille flåten i det vi andre ville kalt et digert hav, er han en slags Poseidon, en som behersker det uforutsigbare. «Vi driver mot Galapagos», sier navigatøren. «Nei, vi gjør ikke det,» sier Heyerdahl, for han vet hvordan alt er.

Svakheten er at filmen aldri konsentrerer seg om gåten, men driver for mye med skolekringkasting.

Likevel kan dere nyte det berusende ved en filmskikkelse som er i slekt med åttitallets franske natur-magikere. «Kon-Tiki» forklarer aldri hvorfor de fem mennene egentlig ble med på galmannsferda på det store blå. Antakelig var de disipler. Se på øynene til Valheim Hagen. Han er fader meg ikke blant oss, han er et helt annet sted. Det andre stedet gjør at du sitter andpusten igjen når filmen er slutt, sjøl om de to Max Manus-mekkerne forteller mye likegyldig tull og sjøl om historien om Thor Heyerdahl burde vært filma av Terence Malick. 2012.

Blood diamond

Netflix

blood diamond

Leonardo DiCaprio og Jennifer Connelly i utlandet.

terning 2 liten Jeg tror egentlig ikke på amerikanske og europeiske filmer fra Afrika. Nedladenheten ligger i den rosa rasens gener, og den må antakelig manipuleres bort. Skildringen av afrikanere skjemmes av imitert ape-estetikk: Det er for eksempel altfor mange filmer der afrikanske frihetskjempere fremstilles som rabiate barbarer som vifter med våpnene og hoier primitivt begeistra for vold. Kanskje er det sånn, men det betyr ingenting. Vi har ikke rett til å framstille Afrika sånn lenger.

Hele «Blood diamond» bygger på den amerikanske forestillingen at alle afrikanere med våpen er ville dyr, og man må først og fremst sørge for at de går tilbake til treplogen. Derfor må de ihvertfall ikke få selge diamantene sine, for da kjøper de geværer, akkurat som de ukontrollerbare indianerne gjorde i Amerika.

«Blood diamond» er i tillegg et ekstremt tåpelig romantisk drama som ville blitt hudfletta og æreskjelt av vestlige filmanmeldere om den ikke hadde simulert samfunnskritikk. De hvite skurkene er kyniske diamanthandlere som kanskje finnes og kanskje er helt annerledes. Uavhengig av dokumentarisk troverdighet har temaet samme magiske virkning på europeere som ordet «våpenhandler» i den like dumme Nicolas Cage-filmen «Lord of war».

Leonardo DiCaprio spiller sørafrikansk leiesoldat som oppdager at en afrikansk fisker i slaveri for frigjøringsrørsla har funnet den store rosa diamanten. Allerede der oppstår to vitser. Å jakte på den store rosa diamanten er bare et brettspill for snille regnværsbarn. DiCaprio er faktisk et snilt diskotek-barn, og hver gang han skal se kynisk ut, skyver han underkjeven opp, sånn at han ser ut som en paralysert snustygger. Jeg har en bønn: Dere må ikke la Disco-Leo spille farlige forbrytere og farligere soldater. Det blir Lille Kylling 2 hver gang.

Enda verre er den casablankiske romansen med Jennifer Connelly. Hennes styrke som skuespiller var at det litt tomme blikket virket som en naturlig fortsettelse av enkel kropps-sensualitet. Når dama skal se ut som om hun tenker, virker ansiktet som et hjelpeløst offer for sykdom eller medisinmisbruk.

En scene der Disco-Leo sitter skadeskutt i fjellsida og snakker sentimentalt med journalistdama si er antakelig en av de verste kalkun-begivenhetene i historien.

Djimon Hounsou står for filmens eneste vanntette fortelling og avspeiling av troverdig lidenskap. Han forsøker å finne sønnen som ble bortført av de ville frigjøringsapene, og den delen av historien engasjerer. Her er ekte fortvilelse, ekte raseri, ekte kjærlighet og tvilrådighet. Og Hounsou trenger ikke forstrekke fjeset sitt for å se voksen ut.

Men han kan ikke redde amropeernes lystent masochistiske fordomsdrama. 2006.

Mandag 20.3.– En risikabel romantikk-reise i den amerikanske sex-sumpen

 

Tin cup

Netflix

terning 4 liten Fordi kanalfaunaen har sviktet oss på en mandag, som tradisjonelt er dagen for film på TV i Norge, begir jeg meg inn i en amerikansk sump. Den romantiske komedien er den nifseste kultur-ytringen fra California. Det er den som forteller at det er en sosial katastrofe å få barn. Det er den som forteller at det går an å lure fram følsomheten i notoriske trusesniker. Det er den som forteller om at eksen din viser seg å være den økonomisk vellykka drømmemannen du aldri oppdaget og at menn ikke egentlig ønsker å bli gift, men de går med på bryllup på grunn av ekstrem og uforståelig kåthet. Men vi er ikke sånn. Hederlige nordmenn gifter seg på tross av seksualiteten og drømmer ikke om mannlige strippere, men om snille og barnevennlige revisorer med tynne armer og ubeskrivelig viktige vaffel-kunnskaper. Det er romantikk.

Men til filmen.

tin cup

Jepp. Kevin Costner drikker øl og ser rampete ut, men han kommer seg tilbake på greenen.

«Tin cup» er egentlig ubetydelig som en søndagsettermiddag med video-opptak av det gamle tidssignalet. Likevel presenterer den muligens sosiologisk avslørende antydninger om hva folk skulle ønske de var.

Tradisjonelt er det bare bankgode borgere med omega-kontrollerte infarkter og små hvite baller som kjenner golfsporten så godt at de ville bruke 135 minutter på å se Kevin Costner myse med barnålsmale mellomalder-rynker mot et slag som henger langsmed blått lerret i endeløse sekunder for siden å dette i dammen. De vil ikke finne seg sjøl igjen i filmen. Hovedpersonen er en fattig pub-cowboy i sosialklasse ketchup & kæmpingvogn som har vært forlova med ei stygg stripperske og slentrer pils-svette machoferder på det gulgrønne green-grasset back home i Texas. Han er ikke som golferne. Han er en slags amerikansk drøm om livet uten vaskemaskin, en jevnlig tøffing med terninger i testiklene, en mann som går etter alle de galne tinga og solnedgangene og bakrusene og tenner den store østrogenflammen i digre dame-auer.

«Tin cup» bruker altfor mye tid på å stadfeste personligheten til Kevin Costner. Én god scene skulle vært nok. Resten kunne vært forbeholdt anvendt voksenromantikk og ekstatisk fiffige påfunn. Denslags er det lite av, men det fins. 1996.

Du har mail

Netflix

you have mail

Misbruk av hund. Tom Hanks og Meg Ryan kysser i stedet for å finne den svarte posen.

terning 5 liten Nora Ephron har gjenoppfunnet det nye småborgerlighetskontinentet, og det skal hun ha takk for. Hun er en omvendt Columbus og utsletter Amerika. Alt som er kaldt og meningsløst moderne har hun lagt til side, og konsentrerer seg i stedet om den formen for intuitiv lik-meg-romantikk som kan føre til at man får se folk smile takknemlig til hverandre med buksene på.

I de siste tjue åra har romantikk vært det samme som at en sikkerhetssysteminstallatør kommer inn på rikmannssoverom, får se halvt avkledd rikmannskone i chiffon-morgenkjole, sånn at hun blir så overstadig utrokåt at det rosakule California-lyset legger seg som sekreter over motlyskroppen hennes mens de elsker seg til turn-OL. Folk som liker sånt, skulle ikke ha lov til å bli foreldre.

I denne filmen tiptoer Ryan to the laptop, der hun elektron-mailer med brev-vennen Tom Hanks, den anonyme NY 152, som egentlig er en kynisk-søt bokhandel-magnat som øde- og nedlegger Ryans familiebarnebokhandelinstitusjon. Han har en hund som heter Brinkley, som er en kjent amerikansk TV-journalist, og hun klapper på en Observer-spaltist som samler på skrivemaskiner og siterer Heidegger. Filmen er en slags oppfølger til «Søvnløs i Seattle», og den er bra nok og vel så det. Tom Hanks er et slags urban-råtassete romantikk-ikon, og han spiller fremdeles mann sånn at man en liten stund slutter med å syns synd på heterofile kvinner. 1998.

En shopoholikers bekjennelser

Netflix

en shopoholikers bekjennelser

John Goodman forteller Joan Cusack og Isla Fisher om tall og økonomi.

terning 5 liten Denne filmen går det an å trekke politisk langt. Man kan hale den som en hubba bubba eller tøye den som en partivare-sannhet i innsmigrende påstandstider. Det går an å si forbruker-samfunnet for deretter å korse sitt svanemerke og kjæle for sin Fretex-dress. Det går an å si sjelelig tomhet, innholdsløs frontasje-religion, ulykkelig salat-snupperi og «vi er alle, helt siden de gamle egyptere…».

Men drid i det. For «En shopoholikers bekjennelser» er en utrolig sprek liten fantasi rundt den blide butikk-bimboens egentlig lykkelige liv. Isla Fisher spiller ei så kul dame at egentlig vil alle være henne. Din tanke er fri når du tør gå inn i en butikk for å betale med fem forskjellige kredittkort og en hundrelapp.

Problemet er selvsagt at folk tjener for lite, og plutselig er kontoen tom bare fordi krokodillesko er dyrere en alligatorbiff.

Regissøren P.J. Harvey er en øyeflink detaljdikter som i 1994 laget «Muriels wedding» og får fjollete situasjoner til å sitte som dekkbeis på tørr bordkledning. I hovedrollen har han den eksilskotske Isla Fisher som kan få 160 centimeter til å se ut som minnet om Nicole Kidman. Dama spiller med en vasete uvesentlighet som virkelig tilfører filmen den rette opplevelsen av å befinne seg i en fjern galakse der kvinnelige journalister ikke går i stygge klær. Hun har egentlig tenkt å bli mote-reporter, men ved hjelp av en forvirra visjonær nerde-redaktør hyres hun til å skrive menigmann-vas i en amerikansk versjon av Kapital. Derfor må dama skjule at hun er en forbryter på rømmen: Kreditorenes bounty-hunter følger hennes spor, og hun går til rehab-møter for handle-narkomane mens Amy Winehouse snøvler i bakgrunnen.

Resistansen er betydelig: Kristin Scott Thomas spiller fransk-ætta mote-krokodille med ubakt bagels-hud, og hun er absolutt ute etter grønnskjerf-sensasjonen som mirakuløst blir et nasjonalt hype-fenomen. Dessuten den filmlange lyse Leslie Bibb, som av umerkelige årsaker vil ha tak i den rare Staffordshire-briten Hugh Dancy, som antakelig ble oppkalt etter en Jane Austen-film. Filmen har kanskje et vennlig-feministisk glitterfitte-poeng, for i løpet av drøye halvannen time får man en i hvert fall estetisk forståelse for personer som på død og liv må kjøpe ting uten usb, gps eller sms. 2009.

The family Stone

Netflix

family stone, the2

Rachel McAdams og Diane Keaton ser noe fælt som den familien ikke liker.

terning 4 liten For mange år siden fantes ei funkgruppe som het Sly and the Family Stone, som vi kalte Den Sleipe Familien Stone. Vel, her er den, i en kompakt, myldremorsom, mamma-sentimental julekomedie av den typen som etterlater tårer så svære som svor når ingen øyekrok lenger er mørk.

Denne filmen er omtrent like mangfoldig som potetstappe, som (info for kjøkkenukyndige) stort sett består av poteter og melk. Men den er underholdende. Uimotståelig, velberegna, velspilt underholdende, og så smart at ikke engang hvitløk og mandler vil bli støtt. Det er ikke ofte du ser skuespillerne være så perfekte til rollene som i denne filmen.

«The family Stone» har et utilsikta budskap. Det er sånn: Familien er en hermetisk varighets-innretning for at folk skal kunne dyrke fordommene sine og framføre dem i felles trygghet sånn at alle som kommer utenfra skal føle seg uverdige. Utenforståendes følelse av uverdighet er familiens viktigste funksjon. Det kan man se her.

Familien Stone består av en aldeles avskyelig gjeng politisk korrekte kuriositeter. Mor er en slags grålokka eldrehippie med lausere kjeft enn nyfiska stinte. Men godhjerta. Far er godslig-godhjerta og røslig som en blånisse-patriark. Den ene broren er døv homofil med afroamerikansk kjæreste. Han er så godhjerta i hele fjeset at man mistenker ham for å suge på ei kokosnøtt. Ei søster er bare smilende gravid. Men godhjerta. Den andre søstera er stygg i kjeften, men godhjerta. En bror er rundkinna kul inntil det dagdriverske, men godhjerta og klok og fin. Det er Luke Wilson, som etter hvert har ekornkinn, som om han bar med seg matklumper.

Bror Dermot Mulroney er vellykka med samme frakken som Patrick Dempsey bar i «Sweet home Alabama». Han tar med seg hjem den analtrange, sosialt klønete og ufrivillig ukule forretningsdama Sarah Jessica Parker fordi de skal gifte seg. Familien hater det stive, stakkars damegisselet, og hun blir så ulykkelig at hun tilkaller Piken med Linhåret, søstera Claire Danes.

Da dusten Derimot får se søstera, blir blikket hans stivere enn s&m-piska eggehvite.

Gjett hvordan det går. Noen griner. Noen dør. Noen skilles, noen blir sammen og alle brummer rundt i sin egen fortreffelighet som om de bar steintavlene ned fra Sinaifjellet, sjøl om de ikke engang kunne snakke som voksne om homofili. Men OK. Det får ikke hjelpe. Du kommer til å elske dette. 2005.

Dan in real life

Netflix

dan in real life

Juliette Binoche har lagt seg oppå Steve Carell. Ikke bra.

terning 4 liten «Dan in real life» er en nifs film på flere uutholdelige nivåer, men det verste er å se for seg de folka den ble laget for.

For å kose deg med en fyr som blir ferska med brorens dame av hele familien inklusive sine tre døtre, må man tilhøre den privilegerte slekta av folk som aldri opplevde noe. For alle de andre er filmen verre enn «Saw 4».

Ikke bare på grunn av den sadistisk slitsomme kjærligheten. Steve Carell treffer Juliette Binoche på Bok- og Snøre-sjappa, Rhode Island og vet ikke hvem hun er. På oss virker hun som en 43-åring med libido-fall sånn at hun ikke vet forskjell på sjel og fordøyelse. Men det viser seg at hun står to trapper høyere enn Taj Mahal og er kjæreste med broren. Men det er ikke det verste.

Det verste er dag etter dag med selskapsleker i en støyende tett familie der noen skriver vittige lapper eller plukker opp appelsin med haka så snart oppvasken er tatt. Denne filmen består av en sosial klaustrofobi som får barberblad-tortur til å virke som smoothie. De har kryssord-konkurranser! De har felles morgengym foran det staselige sommerhuset! «Dan in real life» er en naiv nittitallsfilm som Börge Hallström kunne ha laget. Jeg vet ikke hvem Börge er, men jeg kjenner igjen stilen hans. Den kommer fra ei litt spesiell hedensk sekt som ofrer mennesker med smil gjennom tårer. De er noen nifse jækler, men OK, dere kommer til å like filmen. 2007.

Søndag 19.3.– Perfekt søndag med politikk-luringen Abraham Lincoln

 

Lincoln

Viasat4 22.30

terning 5 liten Filmen om Lincoln gjør dette til en perfekt filmsøndag. Rundtomkring den staute marmorkaren fra den gang USA avsluttet en borgerkrig som like gjerne kunne ha fortsatt, finnes hyggefilmer med useriøse siktemål. Men Lincoln er en søndagsfilm. Underholdende og klok. Filmen som antyder mer enn tydelig at Abraham L. var en skikkelig luring som visste at idealisme også er evnen til kompromissløs svindel. Kanskje var det Lincoln som gjenoppfant politikken. Det påstås at Albert Einstein på eldre dager sa «Hadde jeg visst, ville jeg blitt låsesmed», og da handlet det om at faget hans bygde atombombene. Jeg tror ikke Lincoln ville ha angret noe om han hadde sett dagens USA. Politikk er ennå evnen til forstillelse.

Men til filmen.

lincoln

Abraham Lincolns smerte gjorde ham til en kynisk, men viktig politiker. Daniel Day-Lewis i usannsynlig god rolle.

Steven Spielbergs statsvitenskapelige avhandling om dannelsen av grunnlovstillegget som avskaffet slaveriet i USA, starter med noe som likner tre dagers landesorg og ett minutts stillhet og burde vært gjemt til Supermanns siste kryptonitt-krasj. Den Bin Laden-lange presidenten snakker med fargede soldater slik Jesus talte til de spedalske, og de salver ikke akkurat hans føtter, men til gjengjeld kan de resitere i detalj presidentens klokskap som om han var av Kim Il Sungs ætt og nettopp hadde gjenoppfunnet tørkerullen.

Borgerretts-pianoet klunker folkelig. Vi stirrer nedslått på Lincolns djupt deprimerte silhuett, et slags skygge-nips i en tung verden.

For at vår fornemmelse av Den Første Familie skal være et fullbrakt martyrium, sitter Sally Field med hånden mot sin migrenepanne som om hun forsøker å både vinne en Oscar og stjele oppmerksomhet fra en president som er så nedfor at han sparer på parafinen. Det er ikke rart. Lincoln vil ha vedtatt slaveloven før krigen er forbi, som om Jens sosialiserte bankene i august.

Rundt Lincoln sitter flosshattene og kinnskjegg-ofrene og resiterer kursiverte sannheter fra historiebøkene, uten å skjønne at det er en grunn til at sånne ting finnes i historiebøker som bare leses av de som blir tvunget til det.

Jeg kjenner at jeg liker denne Lincoln-figuren. Han er som Gud, bare lurere. Han lider under tapet av sin døde sønn, han lider under menneskenes dårskap og politikkens regler. Dersom det blir fredsforhandlinger kan han risikere at opprørsstatene i sør plutselig er stemmeberettigede i unionen, og så blir slavene aldri frie. Dette er den statsvitenskapelige cliffhangeren. Politikerne i nordstatene må fader ikke få nyss om at sørstatene har sendt en forhandlings-delegasjon til Washington. De må tro at de skal vedta slaveloven for å stanse borgerkrigen.

Den enkle svindelen overmannet meg, og etter først å ha ansett Daniel Day-Lewis og hans rolletolkning som et umedisinert eksempel på akutt method-acting, begynte jeg å like den sleipe mannen med den milde røsta. For når du først har oppdaget at Lincoln var en luring som visste at idealisme også er evnen til kompromissløs svindel, da skjønner du hvordan han kan lunte tvekroka rundt i 1865-skyggene som en forhutla Dickens-figur. Day-Lewis-skikkelsen er bondeful. Den er drepende intelligent, men ugjennomtrengelig mild. Kynikeres verste fiende er den underliggende følelsen av skam. Spielbergs Lincoln er en mann uten skam. I stedet har han smerte. Du kan lese besluttsomhetens lidelser i ansiktet hans, og i stedet for å bli forstyrra av de endeløse historiske tablåene begynner du å følge en skuespiller som knirker og stavrer fram et ikon. Daniel Day-Lewis! Et geni som av og til sporer av. Men her får han det til.

Har du lest i mediene at USA overvåker oss og avlytter sine allierte? Way to go. Lincolns ånd. Hvis det kan frigjøre folka og fortsatt holde dem frie, så gjør du det du må.

Og når seeren først har fått feelinga av førstemannen på laget, begynner også de andre å se ut som eventyrlige føljetong-figurer. Field har ei kyse som ville fått henne uskadd inn i Saudi-Arabia og ukyssa gjennom Ungkarsfestivalen i Tysvær eller hvor den er. Men hun er full av feminin faenskap og ville vært en utfordring for Freud, hun er en nedsunken lampeskjerm og et ørlite krinoline-tårn av sinne og sorg.

Tommy Lee Jones har håret til Marge Simpson, og han spiller en buldrende autoritet som forsyner omgivelsene med hensynsløse utskjellinger av kommentarfelt-kvalitet. Sånn kunne altså politikk ha vært: Menn sto opp og hånte hverandres stygge ansikter og tomhjerna idioti. Siden kom kvinnene inn i politikken, og da var moroa over. Tommy Lee Jones er min mann, også når han tar av seg parykken.

Det går an å kjede seg med «Lincoln». Den beskriver tross alt amerikanske skole-elevers pensum. Men kommer du på innsida av presidentens og hans klassiske dilemmaer, blir filmen en rein nytelse. 2013.

The last stand

NRK1 01.50

terning 4 liten Jeg blir litt bekymra når NRK1 viser actionfilm på en søndag bare 11 dager etter 8. mars, men jeg er enda mer bekymra over at jeg ennå ikke har sett denne. Arnold Schwarzenegger, Forest Whitaker og Johnny Knoxville i en historie om lederen av et narkotika-kartell som rømmer mot Mexico fulgt av sheriff og en litt rolsete gjeng ansatte. 2013.

Twister

NRK3 21.30

twister

De er skjønne sammen: Bill Paxton og Helen Hunt.

terning 5 liten Tornado-filmen «Twister» er for energofile. Det er sånne folk som stiller seg ved motorveien for å føle trailerne på nært hold, som lytter lystent når vaskemaskinen sentrifugerer, elsker piggdekk som spinner mot asfalt og syns at spener i fjøsvifta høres ut som en hekkans flott dag.

Det meste i Jan De Bonts forsøk på en moderne katastrofefilm utgjøres nemlig av heroisk overdreven energi. Helten i filmen er den brune tornadoen som herjer over Guds og menneskers fellesåkre med hensynsløshet fra helvete, vindtrommelen er en slags ånd av flaske som kaster våningshus og buskap på snertne kompassturer i himmelrommet og kan blåse seg sjøl opp til så mirakuløse dimensjoner at du får følelsen av at atombomba sitter i en potetkjeller og skammer seg svettende.

Sånt er underholdende. Meteorologi i glassbutikk er moro.

Det kjedelige er menneskene. Tolv minutter «Melrose Place» ville kjennes intuelt mettende i forhold til den pinlige pappbit-historien om at Bill Paxton er separert fra jeans-jenta Helen Hunt og skal skrive skilsmissepapirer i felten, mens han har med sin nye kjæreste Jami Gertz, som er like interessant som glasur.

Filmen bruker for mange tomme kalorier på å komme i gang, og de er en sann og ærlig lidelse. Man føler seg som en femåring som sitter lenka til barnesetet, og venter på at bilturen til Kongeparken skal begynne. Når først tornadoen er der, faller actionro over forsamlingen, og alt blir vel.

Bill Paxton kan aldri bli helt for de bortskjemte. Derfor anvender historien seg av råtøffe Helen Hunt. Hun kunne vært sysselperson på Svalbard, venstreving på fotball-landslaget og trekkhund for Monica Kristensen. Hesblesende effektiv, med en litt kantete stemme som minner om fingeren til Anja Andersen. Hun tenner allslags folk.

På den syvende dag skapte Gud datamaskinene for å få litt hjelp, og vi er etter hvert blitt så vant med computernes forbedringer av naturen at vi har sluttet å bli imponerte. Det som skjer i «Twister», er påpasselig større enn livet, og ser aldri sjenerende realistisk ut. 1996.

Gran Torino

TVNorge 01.20

Gran Torino

Clint Eastwood som rasist. Beltet i armhulene.

terning 3 liten Hvis Clint Eastwoods klassiske western-helt Mannen Uten Navn i stedet var en nåtidshelt, ville han ha gått inn i Byen Uten Navn og finsnakket med likrøvere, kvinneskjendere og barnemordere sånn at de gikk med på å gå i terapi.

Det ville vært bra for samfunnet, men kinoen er ikke for sosionomer.

«Gran Torino» er et maskinelt vellykka og vane-rørende menneskelighets-drama med tynne islett av action-komedie, og det uttrykker seg i så digre bokstaver at de svaksynte analfabetene på den andre siden av Månen vil være i stand til å lese mellom linjene.

Clint Eastwood spiller eks-soldat, eks-Ford-ansatt og enkemann som sitter igjen som den eneste hvite i nabolaget. Hver gang han åpner munnen, fornærmer Walt halve FNs hovedforsamling, han misliker de teite sønnene sine og han forakter de tuslete barnebarna som tilhører naken-navle-festisjistene og sms-er i farmors begravelse.

Eastwood regisserer seg sjøl som en klisjé; Den Hvite Amerikanske Hannen. Kowalski var med i Korea-krigen, han aksepterer bare amerikanske biler og han snakker nedsettende også til de han liker. Ansiktet er som det femte fjeset på Mount Rushmore, han knurrer som en varulv og stemmen likner ødelagt påhengsmotor.

I nabolaget bor sumprottene – det vil si asiater av hmong-folket. Familiens stillferdig duknakka sønn Thao blir plaga av slektninger i en voldelig gategjeng av den sorten som plutselig spretter opp av asfalten i Ninja Turtles-spill. Filmen handler om den konflikten. Hmongene viser seg å være akkurat så snille og greie mennesker som de burde være, og de blir virkelig djupt takknemlige da Den Hvite Hannen jager gjengen på flukt. Etter hvert får vi være vitner til at den gamle vane-rasisten faktisk liker de små asiatene, så det viser at han er en fin mann likevel. Naboene burde ha holdt seg unna den asosiale drittsekken, men på film-minoriteters vis blir de imponerte når verdensherrer snakker til dem.

Det finnes også en katolsk prest i historien. Han likner den mjuke innsida av en ufødt hamster og snakker til Walt om tilgivelsen og de snille løsningene som om gubben var en motvillig konfirmant. Fordi presten også drikker pils, blir Walt en anti-helt på en skuffende brosjyre-måte. Slik den edle hvite legen Tim Robbins frelste de stakkars uvitende afro-kriminelle i «Frihetens regn», lærer han asiatene om å ta vare på nabolaget sitt og bruke verktøy og være gode amerikanere.

Temaet med den aldrende synderen som ofrer seg for frelsen finnes også i «Unforgiven», og «Gran Torino» kunne vært bra om den ble formulert av en kyndig manusforfatter og regissert av en våken mann. 2008.

Salt

TV3 21.00

salt

Angelina Jolie som Petra Smart. Og etterpå slår hun deg i hjel med dorullen.

terning 5 liten Glem Lara Croft. I «Salt» spiller Angelina Jolie den tøffeste, skitneste og mest ballistiske agentdama siden Geena Davis hoppet ut av vinduer på åttitallet.

Jeg må på egne vegne få lov til å si at det har vært to fine uker. Først fikk jeg se Sylvester Stallone dunke drømmene ut av svette somaliere og sør-amerikanere i «The expendables». Og nå altså Angelina Jolie som på små lands vegne juler opp russere og amerikanere i dress.

Hver gang jeg ser en film med Jolie i hovedrollen føler jeg at bare hun kunne gjort den («Changeling», «Wanted»). Slik er også rollen som Evelyn Salt, sjøl om den egentlig ble skrevet for den behagelige ansikts-artisten Tom Cruise. Angelina stønner seg inn i historien som naken, skamslått CIA-er i Nord-Korea, men forskjønnet av et blått øye på størrelse (og farge) med en moden avokado forhandles hun tilbake til USA. Jolie kler hard medfart. Hun har tross alt vært gift med Billy Bob Thornton.

På selveste bryllupsdagen hennes sitter den russiske avhopperen Orlov i svetteburet hos CIA og sier at det finnes en kvinnelig muldvarp som skal drepe den russiske presidenten i den amerikanske visepresidentens begravelse. Hun er kollega av Lee Harvey Oswald og heter Evelyn Salt. Som dere har skjønt er det Evelyn Salt som avhører ham.

Angelina skal egentlig hjem og spise sushi med stearinlys og ser seg usikkert rundt. Hun oppdager at noen av kollegene tror russeren, og dermed starter en plattform-jumper-flukt som antakelig står på FNs liste over bevaringsverdige bevegelsesmirakler.

Det deilige med Jolie er at ansiktet hennes kan veksle fra en karismatisk frossethet som minner om Venezia-masker til forvridde livullmanniserings-smerter. Cruise er en stilig runner. Men «Salt» vinner på at de fant ei jente til hovedrollen, for hver gang hun kommer dettende tretti meter fra motorveibruene, kjenner du oiet i brystet som hvis kattungen velta pianoet over seg. Jolie ser sårbar ut når hun banker kvalifiserte sikkerhetsfolk med Roger-that-utstyr og mellomfag i tung maskinpistol. Du føler virkelig at hun elsker den nerdete tyskeren som leker med edderkopper. Men du tviler aldri på at de joggetynne beina hennes er i stand til å sparke 100 kilo SWAT rundt i rommet som tomme kaffekrus.

Dessuten er Liev Schreiber en av de mest troverdige mennene i amerikansk film. «Salt» er en film der hovedrollene stemmer.

Handlingen består for det meste av overraskende bukkesprang utført av overmenneskelig skrev-geit, og den er manusført av Kurt Wimmer, som også skal skrive den nye «Total recall». Regissør er den deilige brukt-australieren Phillip Noyce, som i sin tid skapte Nicole Kidmans gjennombrudd med «Dead calm». De holder farten oppe. De har lyden på volum 11. Og det er ikke ofte du får se den amerikanske presidenten få juling. 2010.

Waist deep

Viasat4 01.30

terning 3 liten «Waist deep» er ikke akkurat noen god actionfilm, men den klistrer. Som pliktseer beveger man seg fra det irritert likegyldige til en motvillig medlevelse, og det er ikke verst. Regissøren Vondie Curtis-Hall laget i sin tid «Glitter» med Mariah Carey, så han burde vært arbeidsledig. Men hovedrollen spilles av Tyrese Gibson fra «2 fast 2 furious» og «Four brothers», og han er ei stjerne på vei oppover, sjøl om han har færre ansiktsuttrykk enn grandiosa.

Handlingen forteller om en straffet sikkerhetsvakt som må forsøke å få den kidnappa sønnen sin tilbake fra sadistisk gjeng-lord. 2006.

True grit

TV2 Zebra 21.00

true grit

Jeff Bridges og Hailee Steinfeld i kult western-eventyr.

terning 5 liten Både jeg og den ytre allmue har allerede mast med at Jeff Bridges spiller en deilig Rooster Cogburn – en slags småfull bestefar som oppvarter forventningsfulle barn med fisefrekk frodighet.

Men det er jenta som er filmen. Det er Matti som får tarmene til å bevege seg i takt med hjerteslaga. Hailee Steinfeld spiller en 14-åring som sover på likhuset og kjøper seg en beinsterk Silkesvarten for å bli med på hevne-pappa-turen der marshallen Bridges skal fakke morderen Chaney. Hun er ei veslevoksen jente med frekk nese. Men i løpet av filmen tar hun inn over seg den forstyrrende melankolien som samvær med menn fører til. Coen-brødrene skildrer en uhygienisk og rå mannsverden i stygt undertøy, og hevnersken Matti er en uskyld i endring. Matti gifter seg aldri etter morderjakten i indianerland. Men hun blir ei sterk og følsom dame som har skjønt mye.

Coen-brødrene preker aldri. Men «True grit» er likevel en rørt hyllest til historisk jentemot i en ufin mannsverden.

Filmen er laget i utsøkte HD-farger. Noen ganger er de så tynne at alle ser ut som sjatteringer av grått. Når melankolien melder seg i Darwins villmark, flyr småsnø-fnuggene så lett over tomahawkenes land at de kunne vært svevende alveknokler i et eventyrlandskap. Coen-brødrene kan film. 2010.

Wrath of the titans

TV2 Zebra 00.45

wrath of the titans

Sam Worthington og Rosamund Pike i fine Fretex-klær.

terning 5 liten Jeg vet det. Når også Siv Jensen sier at vi må tenke oss om og iverksette nødvendige tiltak, da har virkelig Norge blitt et slags Stepford for pent kledde seminar-entusiaster. Etter å ha sett stipend-eksperter uttale seg i TV2 Nyhetene pleier jeg avreagere med sånne filmer som «Wrath of the titans». Men til og med Zevs og hans svekka Voldemort-bror Hades er egentlig noen formalistiske gubber som først og fremst forsøker å forlenge egen makt.

Vi får se den inntil nå ukjente (for jeg fant den opp) Kong Lear-illusjonen. Den er sånn: Hvis min makt blir borte, vil kaos oppstå. Mange alvorlige mennesker tror det i fullt alvor, og når en intelligent mann som Jens Stoltenberg fortsetter og fortsetter å snakke med konditorbløt styrings-sentimentalitet, er det antakelig fordi han virkelig tror at Norge blir ubeboelig med en annen statsminister.

Greske guder har det helt likt. Liam Neeson spiller Zevs, og han blir ikke møtt med plagsomt mye respekt. Det er ikke så rart. Gudene går rundt med fyldig uteliggerhår og snakker til hverandre med den rituelle allviter-bekymringen til klimaforskere og Venstre-folk. Guden Hades starter et opprør han siden angrer. Han utspringer fra lavahulene og gnistrer truende med urimelig strømforbruk. Hades spilles av Ralph Fiennes med en Galtvort-betvingende trollmanns-arroganse, og fra underverdenen starter han opprør mot den bestående Zevs. Norske medier ville ha kalt det den greske våren.

Men heldigvis finnes det en skikkelig råne i filmen. Han heter Persevs, han er kystfisker og sønn av Zevs; Per Zevs. Sam Worthington spiller ham med sjenert, men kompromissløs action-romantikk. Han er den moderne helten, og han får mer juling enn Philip Marlowe gjorde på 1950-tallet. Gudesønnen får i oppdrag å redde verden. Og for å redde sønnen Helios kaster han seg ut i kampen mot krigsguden Ares og alle guders tilbakestående opphav, Kronos. Dødsgubben ser ut som glødende kull i nordavind og er på en måte grillguden. Etter å ha blitt banka av både kykloper og minotaurer, kasters Zevs-ungen Peer seg på havrefrisk pegasus og flyr supersverdet mot gamleguden. Det er sinnssykt stilig. Rosamund Pike spiller Andromeda i friske friluftsklær og deltar forvirra som en kjønnskvotert visepresidentkandidat. Det er også stilig. De to fiendebrødrene blir venner. Kul film. Høy lyd. Skarpe bilder. 2012.

Sister Act

FEM 21.00

terning 4 liten Komedie med Whoopi Goldberg, en populær film på tross av at den både er ganske enkel og forutsigbar. Goldberg er en nattklubb-sangerinne og gangsterbrur som søker tilflukt som nonne i et kloster og snur det tradisjonelle klosterlivet på hodet med sin livlighet. 1992. 1 time, 36 minutter.

Falskt alibi

FEM 22.55

beyond a reasonable doubt

Jeg syns Michael Douglas ser sleip og korrupt ut. Men klientene hans virker snille og anstendige.

terning 4 liten Dette er en Peter Hyams-film med Jesse Metcalfe, Amber Tamblyn og Michael Douglas, og jeg er veldig lei for at jeg ikke har sett den. Den er faktisk en nyinnspilling av en film noir thriller fra 1956. En skribent får det for seg at han kan avsløre korrupt statsadvokat, men det snur seg litt for ham. «Beyond reasonable doubt» er fra 2009.

No strings attached

TV2 Livsstil 21.00

no strings attached

Grøss og gru. Ashton Kutcher forer Natalie Portman med te.

terning 1 To menneskegrupper vil få problemer med denne ubeskrivelig usjarmerende kopulasjons-katastrofen. Det er de som så Ashton Kutcher i Seventies-serien og syntes han var søt&rar fordi tilbudet ikke er bedre om ettermiddagen. Så er det de lettlurte som lot seg trende av «Black swan» og syntes Natalie Portman så ut som et levende vesen. De teite og de naive vil sette seg sjøl i vranga og hoste seg opp.

Kutcher spiller TV-produsent for heiajenteshow. Han har Kevin Kline som pappa, og pappa har seg med Ashtons eks, og dermed går sønnen inn i et double dip-trauma som ender med at han våkner i den unge legen Portmans pussige kollektiv.

På morgenen har Kutcher og Portman sex som likner en mislykka sandvolleykamp, men som altså er en forsinka 9-årings-protest mot at foreldre har sex. Det ser ikke godt ut. Hunder er bedre til å imitere orgasmer enn de to stakkarene, og det er antakelig flere enn jeg som vil bli rammet av akutt tørrhet i skjeden.

Så bestemmer de seg for å være kåte og kyniske sammen i det uendelige. Men de må ikke føle noe. Denne handlingen er så vanlig at du får medisiner mot den uten resept. Du kan finne walk-throughs i bruktbutikker om den. Du kan finne den igjen i hieroglyfer og kladdebøkene til Petter Dass. 2011.

Rocky III

Max 21.30

rocky III

Sylvester Stallone banker på hos Mr T.

terning 4 liten Antakelig den dårligste av Rocky-filmene, men populær likevel på grunn av de ekstreme boksescenene mellom Sylvester Stallone og Mr. T. Stallone regisserte denne sjøl. 1 time, 39 minutter. 1982.

Moon

TCM 21.00

moon

Sam Rockwell spiller en .. vel, nåja, æh, men.

terning 5 liten Den måtte komme: Filmen du ikke kan skrive en eneste ting om uten å røpe for mye. Jo. Den er bra. Takk for i dag.

«Moon» er den science fiction-filmen som David Bowies sønn Duncan Jones har laget, men la oss holde åpent at han ikke er Duncan Jones, men en særegen etterlikning av Major Tom, og så kan du tenke deg resten sjøl.

Filmen foregår på Månen. Menneskene har løst sine energiproblemer ved å utvinne fusjonsvillig materiale fra måneoverflaten, og den eneste base-operatøren (en rasjonalisering som selv avisbransjen ville ha funnet ekstrem) er Sam, spilt av Sam Rockwell.

Vi sitter nå der i stolen og ser på den enslige og ensomme mannen med 90 dagers skjegg som bygger papphus, trener litt, spiser Fjordland-mat, ser video-melding fra kona på Jorden. Han skal snart hjem, og han virker urolig. Men det er noe forvirrende galt med ham. «Er alt bra, Sam?» spør den vennlige installasjons-computeren som passer på ham. Det er det ikke. Plutselig har Sam hallusinasjoner, plutselig blir han uvel. Og så krasjer han hentevogna si inn i en av He3-høsterne.

Fra da av kan jeg ikke fortelle mer.

Sam Rockwell har spilt en del dramakomedie-roller der han vaste for mye med fjeset sitt og smiska med stemmen. Nå får han det til. Han skaper en bokstavelig talt versatil personlighet, og han klarer å fastholde den fine balansen mellom utlevering og skjul. Den sørgmodige Sam er en av de stiligste rollefigurene så langt i vinter, og det usentimentale mismotet til Rockwell gjør at du trives med en film som ellers varter opp med få visuelle variasjoner.

De ekstremt filosofiske vil finne eksistensielle paralleller i denne filmen, de politisk overtente vil som vanlig finne en advarsel – og resten vil undre seg over at det i framtida faktisk skal finnes en computer som virker.

Men OK. Se etter programmeringslinjene: 10 GOTO 20; 20 GOTO10. De sier det meste. 2009.

Lørdag 18.3.–En ganske optimistisk lørdag med kul indisk forakt for England

 

Vanity Fair

TV6 22.00

terning 5 liten Deprimert over at bananfluene ble borte? Savner du barnåler i truser og trappetrinn? Syns du det blir for lite fredags-taco i vår tid? Ta imot denne oppkvikkende lørdagen med noen filmer som ingen har sett på et par uker. Over Jørpelands-Tau er det en seriøst ment lysning allerede klokka halv seks på morgenen, og sjøl om vær-appen melder snø fra søndag, blir dette en av de optimistiske lørdagene da alt skal ordne seg og ting blir bra.  Det er ikke egentlig vinter lenger. Det bare virker sånn. Og NRK viser uforvarende en film som røper for de uten hukommelse at det faktisk også fantes dramatiske værfenomener på 1990-tallet. Og det er snart jul igjen.

Men til filmen.

vanity fair

Reese Witherspoon med papegøye.

Selve handlingen i Thackerays softsatiriske oppkomlingdrama er ikke mer komplisert enn en vellykka togtur med lesning av gammeldags kioskromantikk. Den fattige fasadeklatrersken Becky Sharp holder trofast på sin kjærlighet, men på grunn av gamle menns kynisme og kvinners kroniske kakling, ender hun i en forsoffen og forsømt gambleresse-skam og markedstilpassa tivolifornedrelse.

Det er ikke romantikken som imponerer i Mira Nairs filmatisering fra 2004, det er forakten. Man kan fornemme det metalliske Englands-hatet som aluminiumsbiter i melkesjokoladen, og seerne trenger ikke være verdivernende eldre-krf-ere for å oppdage at «Vanity Fair» er den historiske filmen som handler mest om vår egen tid. Unnskyld. Folk som i fullt alvor bruker begrepet «vår egen tid» hører sjelden hjemme i den. Dessuten er den groteske forfengelighetsdyrkinga så villet og valgt åpenlys (i vår egen tid) at det igrunnen ikke finnes noe å avsløre lenger. Forfengelighetens marked er her nå. Vi lever i et kjendisslikkende Se og Hør-helvete fordi vi liker det sånn. Det er overfladisk og grimt og ugudelig her. Vi valgte en opphypa kultursøpleplass der landets mest kjente kulturpersonlighet er en amatør-stripper. Tufte ruler. Farmen-Ole har tatt på Kjærligheten-Linda.

vanity fair2

Bob Hoskins og Reese Witherspoon i en slem og vittig film.

Mer enn på lenge utgjør vesten en vulgær og uvitende verdensoverklasse, og for en inder er det antakelig lett å se. Nairs «Vanity Fair» skildrer den smygende smiskinga og de surna fordommene i en etnosentrisk og uvitende sosietet. På begynnelsen av 1800-tallet måtte du være født i overklassen for å bli tatt alvorlig – og sånn er det i hovedsak ennå. Medie-overklassen utfører sine rituelle små slektstevner, og det ukentlige premierefotoet i Se og Hør arves fra far til datter. Som forlystelse og forlengelse kommer de månedlige Rampelys-svermerne, en sjaber liten trekkfuglsamling av uvesentlige kjendisrekrutter som kanskje blir avbilda med Sven O., men kanskje ikke – og som aldri blir anerkjent som annet enn underholdningsråvare. I filmen spiller Reese Witherspoon denne typen idol-oppkomling: Med erotisk snert og fluefrekkhet imponerer hun den vel bevarte overklassen, men på tross av sjarm og flytende fransk blir hun ikke anerkjent av snobbene.

Filmen er også en studie i nøyaktig stygghet.

Inderen Nair skildrer 1800-tallets overklasse som frynsete bærere av distré forfall. Kvinnene har hårfasonger vi kjenner fra gamle malerier, men de er av-vitaminiserte som forsømte stueplanter og slenger energifattig rundt kraniene. Klær, frisyrer, sminker og interiører er uvedlikeholdte, sjabby og stygge. Vi kikker forskrekka inn i en sosietet som ikke kan skjule at den er på vei ned i forsømmelse og siden glemsel. Vi ser det britiske imperiets siste pudder falle av i flak. Dette er en Jane Austen-film på vranga.

Reese Witherspoon passer til denne rollen. Haka hennes ser ut som baugen på en hvalbåt der harpunisten skuer etter digre pattedyr. Spekksugersken bærer fint en underholdende og sint film. 2004.

Twister

NRK1 23.45

twister

Bill Paxton og Helen Hunt i vinden. Paxton døde forleden da det oppsto komplikasjoner i en hjerteoperasjon.

terning 5 liten Tornado-filmen «Twister» er for energofile. Det er sånne folk som stiller seg ved motorveien for å føle trailerne på nært hold, som lytter lystent når vaskemaskinen sentrifugerer, elsker piggdekk som spinner mot asfalt og syns at spener i fjøsvifta høres ut som en hekkans flott dag.

Det meste i Jan De Bonts forsøk på en moderne katastrofefilm utgjøres nemlig av heroisk overdreven energi. Helten i filmen er den brune tornadoen som herjer over Guds og menneskers fellesåkre med hensynsløshet fra helvete, vindtrommelen er en slags ånd av flaske som kaster våningshus og buskap på snertne kompassturer i himmelrommet og kan blåse seg sjøl opp til så mirakuløse dimensjoner at du får følelsen av at atombomba sitter i en potetkjeller og skammer seg svettende.

Sånt er underholdende. Meteorologi i glassbutikk er moro.

Det kjedelige er menneskene. Tolv minutter «Melrose Place» ville kjennes intuelt mettende i forhold til den pinlige pappbit-historien om at Bill Paxton er separert fra jeans-jenta Helen Hunt og skal skrive skilsmissepapirer i felten, mens han har med sin nye kjæreste Jami Gertz, som er like interessant som glasur.

Filmen bruker for mange tomme kalorier på å komme i gang, og de er en sann og ærlig lidelse. Man føler seg som en femåring som sitter lenka til barnesetet, og venter på at bilturen til Kongeparken skal begynne. Når først tornadoen er der, faller actionro over forsamlingen, og alt blir vel.

Bill Paxton kan aldri bli helt for de bortskjemte. Derfor anvender historien seg av råtøffe Helen Hunt. Hun kunne vært sysselperson på Svalbard, venstreving på fotball-landslaget og trekkhund for Monica Kristensen. Hesblesende effektiv, med en litt kantete stemme som minner om fingeren til Anja Andersen. Hun tenner allslags folk.

På den syvende dag skapte Gud datamaskinene for å få litt hjelp, og vi er etter hvert blitt så vant med computernes forbedringer av naturen at vi har sluttet å bli imponerte. Det som skjer i «Twister», er påpasselig større enn livet, og ser aldri sjenerende realistisk ut. 1996.

40 year old virgin

NRK3 21.25

40 year old virgin

Elizabeth Banks viser Steve Carell noen triks.

terning 5 liten Denne filmen bør du og vennene ikke se, for da vil dere gå rundt og si at det er den morsomste komedien siden «Shrek 2», og en ond dag treffer dere noen virkelige mennesker som jobber for WHO eller samler inn penger for at fattige skal ha råd til fjernadopsjoner, og så vil de si: Den filmen!? Med frastøtt tonefall sier de det.

For oss utenfor FN-systemet er «40 year old virgin» en overraskende påminnelse om at vulgært kan være vittig. En 40 år gammel nerde som jobber i Elkjøp-lageret røper for sine storkjeft-harry arbeidskamerater at han aldri har hatt sex, så de bestemmer seg for at det er en fornærmelse mot menneskeheten. Underveis oppstår enkeltscener som hører hjemme oppe i gladhuskingas hyllesthall. Som når hovedpersonen får sitt jungelbryst voksa. Det er så usjenert, forulempende og gavmildt forutsigbart, og det er så vanvittig vellykka.

Filmen er også en påminnelse om at samlivstrøbbel aldri fører til trivsel i salen, for moroa tar seg ned ett kvarters tid mot slutten. Til gjengjeld finaler den med et kort «Hair»-potpurri som kommer til å holde deg i setet litt for lenge.

Steve Carell minner om den unge Griffin Dunne i «After hours», og han spiller balansert gutteroms-hermetikk med en velgjørende selvtillit som medvirker til at filmen også blir en rund, blå ting om menns diktatoriske seksualtvang. 2005.

Gravity

Norsk TV2 23.40

gravity1

Her svever Sandra Bullock, og hun gjør det bra.

terning 5 liten Cuarons nerveslitende romferje-havari «Gravity» består av 99 prosent teknisk perfeksjon. Himmelbilder i velforma 3D er vakrere enn soloppgangene over Youtube, illusjonen om at et Reodor-blidt lite verksted-team jobber på Hubble-periskopet rett utenfor atmosfæren er nesten avslappa flott gjort. Men den siste prosenten i filmen heter Sandra Bullock, og det er hun som gjør at man en gang satt på den harde ytterkanten av relativt ny kinostol og gned håndflatene tørre mot skjelvende jeans-lår.

Vi har fulgt den litt klønete og sjenerte Bullock-ungen fra hun mot all formodning og vesentlig fornuft kjørte buss i «Speed». Det er en tjue år gammel ryggmargs-refleks at vi blir faderlig bekymra når Sandra griper et ratt – og i denne filmen handler det om en ferd der ute hvor bremsespora er virkelig lange. Bullock er blitt 49 år gammel, og sårbarheten og sartheten har festa seg i et modent ansikt, slik den første julesnøen såvidt dekker sommerens gjenglemte trillebår. I can feel you when you breathe, synger Leonard Cohen. Du kan virkelig føle Sandra når hun kveles.

«Gravity» er skrevet av Cuaron-familien med litt brummende støtte fra George Clooney, og den er enkel og den treffer gang på gang innenfor relativt liten målskive. Det er ikke lett å lage en thriller uten skurker og uten natur-katastrofer. Stedet er ei lita romferje, og man kan ikke plutselig avatare seg avagårde ut i eventyret, man må holde seg til det teknisk sannsynlige og det teologisk troverdige. Logisk sett skulle hovedpersonen være død etter cirka ett kvarter, og når det ikke skjer, må de små tekniske miraklene både komme overraskende og funke som fornuft.

Bullock spiller IT-professor som er sendt på sin første romferd for å fikse et havarert datakort på Hubble. Hun er sjøsjuk og nervøs, mens den ene av ferjemennene, George Clooney, space-danser til køntrimusikk i sirkler rundt de harde varene, for dette er hans siste tur. Langt der nede, men så nært at du kan fornemme avstanden, ser du jorda ligge som en vakker påminnelse om hva man aldri kan forlate uten å lengte hjem. 3D-effektene er ikke demonstrative, men gir filmen behagelig dybde. Å ha en skrue løs blir ganske fiffig i vektløsheten.

Så skjer det som ikke skulle skje.

Dusten Putin har bomba sin egen satellitt for å bli kvitt den, og snart fylles himmelrommet av vrakrester. Bullock blir slengt med jobbe-krana si som den største karusellen på Tusenfryd, og så forteller jeg ikke mer om det.

Skildringen av det som videre skjer, er elegant og stilrein. Cuaron veksler inn førstepersons-vinkler som i et dataspill, og han balanserer nydelig nærhet mot fornemmelsen av det uendelige, tause og dritkalde ingentinget. Til og med skuespillernes bevegelser er computerskapte, og den tilsynelatende uproblematiske verdensroms-balletten består egentlig av et sinnrikt puslespill i datamaskinene.

Mange skikkelig ubehagelige ting kan skje også i det jordnære verdensrommet, og Sandra Bullocks nyanserike evne til nervøsitet gjør at du bokstavelig talt holder pusten når oksygenet minsker og jamrer pinlig når sjabre romdrakt-mennesker blir slengt mot ferjevegger med en kraft som ville knust knauser.

En kresen spenningsfilm. 2013.

Moonraker

TVNorge 23.40

moonraker

Svevende Richard Kiel som mannen med ståltennene.

terning 5 liten «Moonraker» med Roger Moore som James Bond i en film som spesialistene ikke likte, men det gjorde publikum. Bond forfølger en galning ut i verdensrommet, og Richard Kiel som mannen med ståltennene er med på å gi filmen både grotesk spenning og humor. 1979. 2 timer, 6 minutter.

Make your move

TV3 19.15

terning 3 liten En av disse dansefilmene om rivalisering. 2013.

The devil wears Prada

TV3 21.30

devil wears prada, the

Anne Hathaway og Meryl Streep i et krevende miljø.

terning 4 liten Ærlig talt og beklager, men jeg trodde etter hvert på personene i denne håpløst jålete filmen. Meryl Streep spiller motejournalistikkens brutale eneherskerske med en vond, ensom tilbakeholdenhet som faktisk nesten ser ut som en karakteristikk.

Og Anne Hathaway er sannsynlig på samme måte som Audrey Hepburn: Det må da finnes noen skikkelig søte og greie jenter også der ute blant steinhjertene. Hathaway er frisert som om hun skal på audition til en nyinnspilling av «Silkesvarten» – til rollen som hesten. Men i Streeps motediktatur er hun ei feit og uflidd dame.

Hvordan tror du det går? Får den søte dama kontor med skipsparkett og gifter seg med Hugh Hefner? 2006.

We bought a zoo

TV3 23.50

we bought a zoo

Familien oppdager hagen sin.

terning 4 liten Familiedrama fra 2011 med Scarlett Johansson og Matt Damon høres luksuriøst ut, og regien er da også ved Cameron Crowe, som i sin tid laga «Almost famous» og «Jerry Maguire». Handler om familie som har mistet mor, og når de skal kjøpe nytt hus finner de et med dyrepark i bakhagen, og den må de ta med seg. Det skjer ikke ofte, men det trenger ikke bety at det er irrelevant i en mangfoldig verden med flere unntak enn regler.

Abraham Lincoln: Vampire Hunter

Viasat4 22.30

abraham lincoln vampire hunter

Benjamin Walker spiller den unge Lincoln.

terning 3 liten Antakelig foregikk det slik: To slitne filmprodusenter deler en IFA-pakke og to fingerbøll kokain på nachspiel-toalettet, og den ene sier: «Hva gjør vi nå? Harry Potter møter Snøhvit?» «Vi kan gjøre en film der Lincoln jager vampyrer.» «Hva har Linkedin med vampyrer å gjøre? «Lincoln. Abraham Lincoln. Han magre fyren med skjegget.» «Å ja. Er det lov?»

Noen filmer er vitnesbyrd om den ytterste desperasjon. Filmkaksene vet at spesialeffekt-folka kan få til alt, men hjernen er ikke lenger i stand til å takle alt. Alt er for mye. Og alt er gjort.

Det bærer filmen preg av. Fra den edle befrierens edle barndom til en sammensyrisk og blodig borgerkrig der familien til Edward McCullen kjemper på sørstats-harryenes side, mens vampyrjegeren Abraham er blitt en distré femtiåring som snakker i marmor og vil at alle folk skal bli så uendelig befridde at det eneste de har å bekymre seg for er finans-fascistene i Wall Street. Men det er en annen sak.

Jeg kjenner at jeg føler en viss motvilje overfor de evindelige plikt-beskrivelsene av flammehav, av udødelige skapninger med antydninger til åreknuter som flyr rundt i lufta, mens alle roper tegneserie-ting til hverandre: «Aaargh!» Den kasakhstanske regissøren Timur Bekmambetov («Wanted») er begeistra som en Ellis Island-gubbe; når vampyrene kaster Abe og hans venner i husveggen, skjer det ved at de skreller kledningen i vanvittige flisverk og flyr mot himmelen som om St. Peter hadde gitt dem gratis-billett. For det er bare pixler. Blodet vil du kjenne igjen fra «Call of duty»-spill – det er pixel-blod av den sorten som halvstore Xbox-unger øser litervis av i løpet av en sommerferie.

Fordi historien i «Abraham Lincoln: Vampire hunter» er så tynn, blir det lettere å oppdage det evig uinteressante i action uten følelser og uten festlige folk. Benjamin Walker har hovedrolle-debut og er en sympatisk fyr, men han spiller et menneske som er så utbrukt at det bare egner seg til parodier. Når den unge Lincoln svinger sølvøksa si som om den var en tannpirker fordi kameraten lærte ham superkrefter, da dauer mye sannsynlighet. Ja, jeg vet at udødelige blodsugere ikke tilhører det dokumenterte universet, men folk gjør. Abraham Lincoln gjør.

Det vil være lett for de velvillige å drite i alt og nyte bildene. Men når handlingen har kommet så langt at vampyrene griper inn i den amerikanske borgerkrigen, da skal man gå på sterkere ting enn halstabletter for å unngå følelsen av likegyldighet.

Mary Elizabeth Winstead spiller hustru med Mary Pickford-munn og husarbeid. Dominic Cooper er en glatt og nødvendig svart venn. Anthony Mackie ser ut som om han datt av en Oasis-turné, men det gjør jo egentlig ikke mye, for filmen er en anti-historisk og fanatisk anakronisme. Nok om det. «Trolljegeren 2» kan handle om Wergeland. 2012.

Werewolf: The beast among us

Viasat4 00.40

terning 2 liten I Transylvania skjer det uunngåelige: En varulv kommer styrtende gjennom døra som en vodkafull trailersjåfør, og det var den familien.

«Werewolf – The beast among us» er en så trist utkant-tragedie at den kunne vært en dansk NRK-serie av den sorten som de gjenværende intellektuelle på Våland varmer Amarone’n på. Til den snedige lille byen Dravicu kommer varulv-jegerne. Der bor allerede en Smørbukk-snill ung gutt som hjelper doktor Stephen Rea. Han er litt småforelska i overklassejenta, og egentlig kunne dette blitt en sørtysk Lederhosen-romanse om det ikke var for varulven som herser med sognet.

Gutten blir hyra av varulvfangerne og henter innvoller på likhuset som ulve-åte. Så oppstår ubehagelige mistanker og bekjennelser av dansk standard. Hvorfor blir mor så vill? Er det Kim Larsen som kommer der borte, eller er det en wurdalek?

Filmen er laget med det jeg antar er lokalbefolkning fra Setesdalslagets revygruppe på Bondeheimen. De spiller amatørmessig på en troverdig måte: Disse folka er antakelig ikke flinke til å være seg sjøl en gang. Verre er den moralske logikken i filmen, men den skal jeg ikke røpe. 2012.

Escape plan

TV2 Zebra 21.30

escape plan

Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger må rømme. Sånn er det.

terning 4 liten «Escape plan» er langt fra en duo-versjon av «The expendables». Til det er den for utrangert tortur-voldelig, og dessuten vikler historien seg inni seg sjøl så den etter hvert ser ut som senvase i fuglerede.

Utover det har Mikael Håfström, en skånsk kulturflyktning som laget Clive Owen-thrilleren «Avsporing» og eksorsistfilmen «The rite» med Hopkins, fått til en nok en sjokkerende usvensk underholdning. I «Escape plan» finnes det såvidt to snakkende kvinner, men den ene har så stygg grønn filtkjole at hun går rett i kråkeradaren. Dermed står svenskens film igjen med noen av de tyngste mannerollene i moderne tid; du kan formelig høre dunkelydene av hvit, ekstremt middelaldrende mann som tramper over LillaGumman-landets bebisarte tær.

Sylvester Stallone og Arnold Schwarzenegger spiller usminka, og det gjør at de ser fantastiske ut. I «Expendables»-filmene minner den mascara-skadde Sly halvsvakt om en slags Don Juan De Marco-etterlikning i et Star Tours-karneval. I denne filmen kan du se urenhetene i huden, du kan se alders-tristheten i øyesiget, du kan se den lille anstrengelsesrødmen. Dette er en voksen mann, og sjøl om Stallone har et mistenkelig flatt bakhode, oppnår han en ny og reinere action-troverdighet.

Østerrikeren Arnold har virkelig et flott fjes, og han får spille kompromissløs film med et utall mimikk-skifter som gjør ham aktuell som Hitler i «Der Untergang Zwei – Aber Doch, Adolf!» Filmens høydepunkt er da Schwarzenegger, som egentlig aldri sa noe rikere enn «I’ll be back» før denne filmen, tungetaler fram Fader Vår på tysk i isolasjons-cella, en prestasjon som får Bruno Ganz’ frådende Parkinson-parodier til å virke uinspirerte.

Det er så bra. Det kunne vært en nydelig taima innslag i Facebook-kampanjen for ærligere selfies, også kalt «Du skulle ha sett meg hvis jeg ikke holdt pusten lenger!»

Bonus-mann: Vincent D’Onofrio som sikkerhetsselskaps-direktør med stadig håndkrem, som om han har vært i Pilatus-fatet så mange ganger at han fikk tørr hud. Og den pene Mount Vernon-amerikaneren Jim Caviezel, som har fått sadistrollen et sted som du ikke skal vite noe om, for det kan jeg ikke røpe. Ledsaget av Vinnie Jones’ intellektuelt utfordrende hooligan-skikkelse og dessuten legen Sam Neill, som faktisk oppdager Hippokrates’ ed og hva den sier om legers lojalitet til pasientene sine.

Ja, jeg har gått en lang tur før jeg forteller om handlingen, for jeg liker ikke å si noe om den. For det første skal dere unne dere å ikke vite. Det gjør filmen bedre. Jeg misliker tortur i underholdnings-film, særlig når den er påklistra poengløs og bare fører til at det som skulle blitt karisma-basert hygge-action får ufikse skygger av uelegant detaljvold over seg. I tillegg er historien litt rotete. Men det får dere finne ut sjøl. Jeg skal strekke meg til å fortelle at Arnold og Sly kanskje kan trikse seg ut av et litt grimt høyrisiko-fengsel fordi den italienske sjakkhingsten har en snedig evne til å forutse det uforutsigbare som vil få Magnus Carlsen til å føle seg forbigått.

Sentralt i handlingen står Mannheim. Det er en by i Tyskland der den første bilen ble bygd. Men det er altså også forretningsmannen som knekte Island. Det er ikke sikkert at han er basert på en autentisk historie. Men han finnes her.

Omgivelsene i et futuristisk fengsel er styggere enn konserthus og oljemuseer, og det svekker filmen litt. Men volden er den egentlige grunnen til at to kule menn må klare seg med en flau ungdoms-firer. 2013.

Cobra

TV2 Zebra 23.55

cobra

Ung Stallone med solbriller om natta.

terning 5 liten Dette er sikksakkfemmer for kuriositetsaction. «Cobra» var så vidt jeg husker opprinnelig forbudt i Norge da den kom i 1986, men etter hvert dukket den opp i klippet versjon på video, og dette er antakelig originalen. Sylvester Stallone har hovedrollen som narkopurken Cobra i en ganske tåpelig og voldelig historie der også Brigitte Nielsen medvirker. 1 time, 27 minutter. Regi ved Rambo-regissøren George P. Cosmatos. Handlingen er faktisk basert på en krimroman av Paula Gosling, forøvrig den samme som ble «Fair game» med William Baldwin og Cindy Crawford (1995).

The island

FEM 21.00

island, the

Scarlett Johansson blir klona.

terning 5 liten Da de to uvitende klonene forlater Sean Beans underjordiske farm for dyrking av menneskelige organbønner, oppstår en kunstnerisk og tematisk befrielse. Til da har Ewan McGregor og Scarlett Johansson vært innesperret i en science fiction fra det seine sekstitallet, der alle mennesker likner meieriansatte, alle spennende ting (mat & sex) er forbudt, og alle tenkelige kroppsfunksjoner blir overvåket, så dette er ikke akkurat Apenes’ planet. Den første delen av bilhøggern Michael Bays film er blitt til av stor usikkerhet. En enkel reklamefilmregissør uten egne oppfatninger gjentar det allerede utbrukte.

Når produktene kommer ut av fabrikken, blir temaet mer spennende enn klaustrofobisk. Vanlige mennesker med god råd får seg sjøl klona for at kirurgen skal kunne forsyne dem med friske organer når de blir sjuke. McGregor og dama hans er reservedelslagre. De ser ut som trettiåringer fra Imsdal-reklamer, men er tre og fire år gamle. Presidenten dyrker en kopi av seg, men med mye sunnere lever, nede blant jordens knoller.

Oppe i millenniets bevegelsesbegeistring får de to hovedpersonene det morsommere enn hyllevarer flest. De løper fra menneskejegerne. De detter fra tak. De har musikkvideo-sex, som betyr at de likner medisinerte akvariefisker i tobakksfarga vann. Bay får krasje så mange biler han bare vil, og McGregor får møte sine cellers opphav. Under jorda forsøker Bean å kopiere Holocaust, men Xerox-menneskene får uventet hjelp før filmen slutter som en gripende Enigma-video, og fjorårets kanskje mest lovende birolle, Djimon Hounsou, smiler svart til sola. 2005.

The new daughter

FEM 23.45

new daughter, the

Sånn kan det gå.

terning 4 liten Konene pleier enten å dø fra eller gå fra forfattere, og der sitter de tilbake med to halvstore barn og må flytte til en avsides hus i South Carolina. Kevin Costner gjør det. Men dette er en indiansk gravplass, men Costner har ikke lest Stephen King, så han lar dattera bli fascinert av døde indianere. Rare ting skjer. Katten forsvinner. Sallan! Fæle ting med tenner oppstår. Ivana Baquero fra «Pans labyrint» spiller jenta – og hun er spansk og vant en Goya-pris som 12-åring. Hun er fra Barcelona. 2009.

Drømmen om Bountiful

TV2 Livsstil 23.20

terning 4 liten En eldre hvit kvinne, spilt av Geraldine Page i en rolle som hun fikk Oscar for, rømmer fra sønn og svigerinne for å oppleve igjen Bountiful, stedet der drømmene hennes ligger begravet.

Melankolsk og kanskje litt symbolsk film om alt vi etterlot oss og tapte. Laget av Peter Masterson etter skuespill av Horton Foot. Rebecca De Mornay er også med. «The trip to Bountiful#» ble laget i 1985. 1 time, 46 minutter.

Rocky

Max 21.40

rocky

Taliah Shire og Sylvester Stallone i en sterkt minneverdig film.

terning 5 liten Sylvester Stallone er en av de grummeste macho-mennene i amerikansk film. Han er muskelmannen. Han er den overlegne snikdreper. Han har spilt hovedrollen i to av de mest innflytelsesrike action-filmene i moderne historie («Rambo» og «Rocky»). Og han er kanskje den mest rørende romantikeren i treningsstudioet.

Stallone er en fullverdig, helaftens askeladd. Han så kampen mellom Wepner og Muhammad Ali den 24. mars i 1975 og ble inspirert til å skrive historien om Rocky Balboa, arbeiderklasse-mannen som ville så mye og trente så hardt at han fikk sjanse til å bli verdensmester – og tapte. Han fikk tilbud om mye penger for manuset, men nektet å selge hvis han ikke fikk spille hovedrollen. Dermed skalerte United Artist prosjektet ned til en én million dollar-film.

Stallone var en J.K. Rowling. Da han sa nei til 350.000 dollar hadde han 169 dollar i banken og prøvde å selge hunden sin fordi han ikke hadde råd til hundemat.

«Rocky» består av uskyld og romantikk. Balboa er en hederlig mann som elsker kona si over alt. Dette er arbeiderklasse-romantikk. Du elsker jenta di og er trofast mot henne. Du ærer familien og vennene dine. Du er en fin fyr, ikke en sleip og egosentrisk pappagutt. Replikken der Rocky roper «Adrian!» (konas navn) fra ringen ble nummer ni på lista over de 100 største filmreplikkene i 2007. Den gikk rett i hjertet på amerikanere av alle nasjonaliteter.

Stallone og Carl Weathers trente 35 timer på boksekampen. I kjøttlageret slo Sly så mye og så hardt at knokene hans ble flate. Det er de fremdeles når han knytter neven.

Det er rart med Stallone. Alle de halvveis kule misliker sånne fyrer, siden de forholder seg til kultur-aperi og overfladiske lettlivsanskuelser. Sylvester Stallone er en av de store personlighetene i amerikansk film. OK. Han har muskler av samme grunn som at Hemingway lot seg avfotografere i maskulint friluftstøy. Det styrker illusjonen.

Aldri undervurder skjønnheten i en fin illusjon. 1976.

Antatt skyldig

TV6 00.55

antatt skyldig

Jake Gyllenhaal og de store hemmelighetene.

terning 4 liten Meryl Streep, Jake Gyllenhaal og Reese Witherspoon i et amerikansk drama fra 2007. En kanadisk forsker med egyptisk slekt blir tatt av CIA på mistanke om terrorisme og ført til et fjernt sted der han avhøres. Når kona forsøker å finne ham, stenger CIA alle porter.