Kategoriarkiv: Uncategorized

The magnificent seven

The magnificent seven: Amerikansk western. 2016. 2 timer, 12 minutter. 15 år. Regi: Antoine Fuqua. Med: Denzel Washington, Chris Pratt, Ethan Hawke, Vincent D’Onofrio, Byung-hun Lee, Manuel Garcia-Rulfo, Martin Sensmeier, Haley Bennett, Peter Sarsgaard.

Kortversjon: Denzel Washington blir hyra til å beskytte gruvelandsby mot en kakse og samler med seg seks andre krigere.

terning 4
Egentlig er denne filmen et litt tamt historisk tyveri på linje med bombinga av minnesmerker i Midtøsten. «De syv samuraier» gledet mange duffelcoater oppover sekstitallet. Antoine Fuqua har laget en så uvesentlig western-versjon at jeg finner fram firerterning av rein barmhjertighet med de edle filmkikkerne som uansett kommer til å elske mye skyting.

Til å begynne med er «The magnificent seven» en litt lovende leftover-western der filmfargene er så solmodne at du nesten kan høre dem samle fluer. Men den smuldrer. Etter at Peter Sarsgaard har vist seg fram som en av de mest parodiske skurkene siden Austin Powers’ glansdager, dukker Denzel Washington behagelig opp i det uendelige bak en telefotografert bakketopp. Han ser egentlig OK ut. Mager, ublid og ikke akkurat solbrent, men tydelig tørka av Arizonas uhemma sol. Det pleier følge en egen folkelig eleganse med Denzel. Men han virker ikke helt til stede.
Etter hvert får du en tvilsom fornemmelse av at action-guden som regisserte «Olympus has fallen» og «Shooter», har begått en ufrivillig antikrigsfilm. Heltene som kommer til landsbyen for å ordne opp med den nokså ubehjelpelige Sarsgaard, har ikke akkurat nimbuser. De virker mer som bakgate-slaurer som ikke har annet å finne på enn å dra ut på landsbygda og yppe til krig. Skildringen av pionerene som har bosatt seg i gruvebyen, er heller ikke plagsomt filantropisk. En tuslete gjeng med utvandrere som i grunnen ikke hadde tenkt seg muligheten av at det konkurransefrie Amerika faktisk også ville by på konkurrenter. De ser ut som sullikker og pusler rundt. Egentlig sånn jeg alltid har forestilt meg de som emigrerte til Amerika. For late til å bygge Europa.

Den voldsomme krigen mot kaksen etterlater en eventyrlig bråte menneskelik, og når dommedagsdrepinga omsider har avtatt, blir det naturlig å tenke på hva vitsen egentlig kan ha vært. De ble kvitt én plageånd og fikk tilbake gratislandet sitt. Men etter ett tiår eller to ville antakelig Erna Solberg bli statsminister, og hun ville ha gitt alle natur-ressursene til internasjonale konserner. Så hva er vitsen? Er ikke krigen i Syria egentlig bare for å erstatte diktatoren Assad med en annen diktator?

Dere kjenner handlingen. Den dugelige prestesønnen fra Mount Vernon (Washington) skal i løpet av uansvarlige begivenheter plukke opp en flokk med smådrukkent samarbeidsvillige voldsmenn som mot slutten av filmen blir framstilt som helter. De syv magnum-mennene i denne halvgode versjonen av Kurosawas «Syv samuraier» blir aldri noe du ville ha spandert øl på. Heller ikke i Kristiansand. De er dårlig tenkte og irriterende utydelige, og de er ikke en gang noe du ville ha tatt med hjem for å male huset billig. De er bare anstrengt multikulturelle. En svart mann (Denzel), en blid meksikaner (Manuel Garcia-Rulfo), en taus asiat som minner meg om The Stig fra Top Gear (Byung-hun Lee fra Sør-Korea), en slags halvfransk cajun-gubbe (Ethan Hawke), en indianer (Martin Sensmeier), og Vincent D’Onofrio som feit kristen samt Chris Pratt som hvitamerikansk skøyer eller noe der omkring. Denzel og Pratt er antakelig agnene her. Resten er listefyll. Det er som å se ei bystyre-liste med Per Inge Torkelsens navn og ellers noen tafatte slitere fra kompetansegruppa Dress & Slips.

Dette er ikke akkurat The A-Team. Dette er Denzels D-gjeng.
Da filmen var ferdig, tenkte jeg tilbake for å finne ut hvem jeg hadde likt. Dama. Haley Bennett burde hatt en stor rolle. Hun har ikke akkurat humor, men intensiteten og engasjementet flinter til langs kruttønna. Skurken er patetisk. Sarsgaard spiller den rike psykopaten Bogue, og han bruker opp flere tiårs ansiktstrekninger bare på innledningsscenen. Mannen vil underlegge seg byen Rose Creek for å utgrave gull. Han lar folka sine tenne på kirka og drepe mannen til Bennett. Dama gir seg ikke. Hun finner på en eller annen måte fram til Denzel og tilbyr ham alt hun har for å nedkjempe leiecowboy-hæren til mester Gullfinner. Slik blir det. Og så finner han fram til de andre seks, og deretter skal de magnificente trene opp hverdagsfolk som ikke ville ha truffet luftrommet over Madla med sprettert.

Da en halvtime gjenstår kommer den gigantiske massakren, og den blir man litt oppgitt av. Fordi det står et visst antall kors igjen på kirkebakken, skjønte jeg hvem som døde og hvem som ikke gjorde. Resten var kaos.

The hateful eight

The hateful eight: Amerikansk thrillerdrama. 2015. 3 timer, 7 minutter. 15 år. Regi: Quentin Tarantino. Med: Samuel L. Jackson, Kurt Russell, Jennifer Jason Leigh, Bruce Dern, Tim Roth, Michael Madsen, Walter Goggins, Demian Bichir, James Parks, Dana Gourrier, Channing Tatum.

Kortversjon: Til et slags handelslag og skysstasjon i ødemarken kommer to bountyhuntere og en kvinnelig fange og treffer på en mystisk blanding av muligens tilfeldige reisende. Streama på CMore+.

terning 5

Tarantinos lange teaterforestilling fra en avsides altmulig-butikk så langt fra folk at man inte ens kan höra Coca Cola-bilarna (Martin Ljung) er en omstendelig blanding av kaos-komedie og stilspøk, og det er så vidt jeg orker å avstå fra å kalle den «The heightful ate». Ikke fordi den nye tittelen betyr noe dypsindig, men fordi filmen er en spøkefull, halvfull H.C.-keiser med klær under klærne, så det finnes aldri noen avslørende nakenhet. Tarantino har kledd seg godt. Og det snør som bare Dunderlandsdalen.
Siden jeg skriver om «The hateful eight» (vrøvlete assosiasjon til «The magnificent seven») lenge etter at de andre har vendt tilbake til de iranske dramaene sine, tenkte jeg at jeg kunne klare å finne en tidsaktuell tolkning. Man bør ikke tolke Coen-brødrene, og man bør ikke tolke Tarantino. Han er ikke Costa-Gavras. Mot bedre vitende forsøkte jeg likevel å se filmen som en fantasi om den amerikanske borgerkrigens ovale varighet. En svart nordstatsmajor (Samuel L. Jackson) som er blitt bountyhunter deler nedsnødd butikklokale med en sørstatsgeneral (Bruce Dern) samt en identitetsløs gjeng med umenneskelige drivved-banditter, om man kan bruke en kyst-metafor i dette dødskalde innlands-dramaet. Innledningsvis er den eneste kvinnen den etterlyste psykopatdama Daisy Domergue (Jennifer Jason Leigh) som er lenka til Galgemannen John Ruth (Kurt Russell) og etter hvert ganske skamslått og blodspydd.

Jeg syns ikke den amerikanske borgerkrigen slutta noen gang. Kampen mellom folkegrupper har fortsatt i et voldskaos som egentlig er ganske merkelig siden USA feirer seg som et harmonisk vestlig demokrati med lojale innbyggere og politisk enighet mellom to helt like partier. For øyeblikket pågår en skitten valgkamp i USA, og det voldsundertrykte hatet og mistenksomheten i Wyoming-stua til Minnie med sytøyet kunne godt ha vært en ironi over fiendtligheten og aggresjonen i en tabloidisert politisk kloakk. USA er en altfor diger nasjon som ble grunnlagt på en av Stephen Kings indianer-kirkegårder og en multikultur der folk jamrer fælt når de blir smeltedigla.

Men det er det aldeles ikke. Tarantino følger sine egne logikker, og de fører ikke noe sted. Når han skrev en genialt rasende svart antirasist i «Django unchained» og herja med tyske nazitusser i «Inglourious basterds», skyldes det antakelig bare at han vet hvem publikum er. Quentin The Fool er regissøren for de danna voldsromantikerne, han er bibliotekets svar på Michael Bay.

Men modig er han. «The hateful eight» er en mer enn tre timer lang teater-forestilling som aldri beveger seg utforbi landsdelsbutikken, så da jeg hadde gitt opp å finne en politisk allegori, forsøkte jeg i stedet å se filmen som en fargerik og fandenivoldsk fortsettelse av Sartres skuespill «For lukkede dører». Det nytta heller ikke. Sartre formulerte eksistensiell klaustrofobi i påstanden «Helvete er de andre», men i «The Hateful eight» tumler tilfeldighetene sammen et skjebnesvangert fellesskap av reservoir dogs som straks setter seg ned og snakker oppstylta til hverandre. De er ikke fanga i evigheten. Langt fra.

Samtalen er hva Tarantino handler om. Folk som snakker paradoksalt og forteller historier. Men hele tida vet du at plutselig kommer en eller annen til å skyte en eller tredje sånn at hjernemasse og blodlegemer samler seg til en ironisk superspray. Det er hva det handler om. Anspentheten og utløsningen. Så er dette sexologi? Nei, aldeles ikke. Det er nydelig bildelek med paradoksene, og hederlig er denne alvarsamma leken fordi paradoksene er i ferd med å bli borte i vår verden. Vi ser ikke så ofte skjønnheten i det urimelige. Vi er borgerkrigsskadde streitinger som enten forteller bare Trump-vitser eller bare Hillary-vitser og har glemt hva åndsliv egentlig er. Mangfold og motstand og magisk mølje. Tarantino dyrker en egosentrisk form for muntert nittitalls-mangfold, en litterær filmstil med voldsomme effekter, en slags splatter-Ibsen.

La meg bare si noe om skuespillerne til slutt. Kurt Russell har en slags vår. Han spiller i to filmer på kino denne uka, og i «The hateful eight» er han utstyrt med en movember-bart som er så overdrevent historisk at den ikke bare fjerner prostatakreft, men antakelig også gnagsår og leddsmerter. Samuel L. har fått et grettent gremlins-tryne med hvite skjegg-forekomster, så han ser ut som en skamklipt svart julenisse med magesår. Det er en stor stor glede å se igjen Jennifer Jason Leigh i Halloween-fasong. Det er moro med Michael Madsen og Tim Roth, det er overraskende med Channing Tatum. Ennio Morricones hedenske helvetes-musikk er deilig.

Men mest av alt: Den hvite Wyoming-snøen og uvirkelighetens groteske skjønnhet.

San Andreas

San Andreas: Amerikansk katastrofefilm. 2015. 1 time, 54 minutter. 11 år. Regi: Brad Peyton. Med: Dwayne Johnson, Carla Gugino, Alexandra Daddario, Ioan Gruffud, Paul Giamatti, Hugo Johnstone-Burt, Art Parkinson, Kylie Minogue.

Kortversjon: Redningsmann i helikopter må forsøke å redde ekskona og dattera da San Andreas-forkastningen i California ryker skikkelig.

terning 4
Les dette som en femmer. I hovedrollen ruver Dwayne The Rock Johnson med en animalsk påtrengenhet som gjør at California føler seg lite og uvesentlig også når San Andreas-forkastningen sprekker sånn at hele staten risikerer å forsvinne i et Kina-hål.

For det er det som skjer. Jeg mener det virkelig: Hvis du syns mye gikk galt i «2012» og «The day after tomorow», så vil skalaen din måtte forlenges opp mot taklista. I et par timer skjer stort sett alt det gale som kan skje, og solmenneskenes kollektive desperasjon er så diger og så mange dør at Jan Egeland ville ha trukket på skuldrene, og så fortsetter bare galskapen familie-sjåvinistisk i racerbåt gjennom tsunami-flomma San Francisco der det pleide være bakker.

Det hele starter med at en jentunge med dårlig kjørekonsentrasjon havner i en diger fjellsprekk som faktisk var der fra før. Dwayne og de andre helikopterheltene kommer svevende som litt stor Finnmarks-mygg og redder henne, og deretter får vi vite at The Rock er pappaen til fjortisjente som bor i luksushus fordi mamma har flytta sammen med en eiendomskakse, Ioan Gruffud. Dette er ikke en film for de som ønsker å like mammas nye kjæreste. Jeg bare nevner det.
I historiens egentlige sentrum jobber Paul Giamatti som en vilt begeistra jordskjelv-ekspert. Han er oppglødd som en guttunge ved Tippeliga-start over seismiske forandringer, men i løpet av dagen forvandles den profesjonelle nerdegleden til mørk defaitisme, for Giamatti oppdager at staten komme til å gå under, og jordskjelvrystelsene fra Guds egentlige hjemland vil også forstyrre oss i de fjerne utkantene. Egentlig kler skuespilleren rollen som flått-profet, og filmen får en ufortjent tweed-følelse på tross av shortsdyret Johnson.

Det meste som kan gå galt, går galt i en nyansefri skildring av det totale sammenbrudd. Skyskrapere detter som sandslott, gigantiske skip skyller inn over San Francisco og antakelig omkommer i hvert fall mer enn én million mennesker bare i California, men handlingen feirer deres velsigna anonymitet ved å konsentrere seg om bekymringene til familien Johnson og sviket til den husbyggende stefaren. The Rock flyr tett til bølgende hustak og redder ekskona Carla Gugino uten å bli hemma av prestasjons-angst eller hyppige svettetokter. Men så ryker girkassa til chopperen sjøl om det ikke er en Puma, og så veksler ekseparet fargerikt mellom flukt i sviktende gater, små-fly og fallskjerm-pause i baseballstadion der Dwayne etter eget utsagn kommer til second base med kona for første gang på lang tid, en romantisk komedievits i en film som ellers er verbalt underutvikla. Men etter det kommer en tsunami av gammeltestamentlige dimensjoner inn over kysten, og da er eneste mulighet for det søkende foreldreparet at de tar en racerbåt og leter mellom oversvømte finansslott i San Francisco sentrum. Ja, det er kult.
Jeg må si at jeg ventet på at tigerhaiene skulle vake, og jeg regnet egentlig med at monster-krokodiller skulle komme svømmende fra Australia, jeg ville ikke blitt overraska om IS-terrorister og serbiske nasjonalister planla å sprenge ei atombombe i sprekken («let us show them the biggest asshole in the world») og det er rart at Roland Emmerich ikke har ringt regissør Peyton («The journey 2») og insistert på at San Andreas-forkastningen er et resultat av CO2-utslipp eller kloning av skotsk sau. Eller i hvert fall skulle visepresidenten ikke ha underbudsjettert jordskjelv-varslinga og brannvesenet. Og ja. San Andreas-forkastningen finner, og den vil helt sikkert kanskje føre til katastrofe og mel-pakker i posten.

Nede i en skyskraper-garasje er dattera Alexandria Daddario først bare fastklemt, men siden det faktisk også finnes rådsnare briter i en handling som nærmest roper på Mr. Bean, kommer hun seg av gårde til nye forferdelige farer. Jeg skal ikke røpe noe om det, sjøl om jeg har røpet alt annet. Ja, det er Kylie Minogue som spiller Susan Riddick, men jeg husker ikke hvorfor.

Jeg satte meg til med «San Andreas» på Netflix-streaming midt på dagen i storarta utevær, og forventningene var ubetydelige. Men filmen er underholdende og tankeløs, og det er selvsagt en slags eksistensiell bekreftelse når en film driter i at millioner dør så lenge Dwayne Johnson finner dattera. Jeg har sagt det før: This is what we came for. Hele verden måper.

The perks of being a wallflower

Fakta: Drama
Fakta: The perks of being a wallflower
USA 2012. 1 time, 42 minutter. 11 år. Regi: Stephen Chbosky. Med: Logan Lerman, Emma Watson, Ezra Miller, Paul Rudd.

2Denne filmen handler om krampekul åttitallsungdom som sitter der med kassett-utvekslinga si og The Smiths-plakatene (neida, ikke Renberg-kopi – alle Smiths venner ble forfattere) og syns synd på. De er ei plage. Hver gang du får se de triste ansiktene i nærbilde føles det som å være på en litt rørende kaninutstilling.
Jeg lengter tilbake fire-fem år da filmer fremdeles hadde handling. For øyeblikket sitter de og sturer velkledd som nipskjerringer på søndagskaffe, og alt som skjer, er en seig og ufullkommen form for uangripelig livs-sentimentalitet.
Filmen handler såvidt jeg kan se om Mitt Romneys unger. De kommer fra tause rikmannshjem. Charlie er stillferdigere enn biblioteket første juledag, og ansiktet hans er så følsomt at høsten føler seg uverdig. Logan Lerman (Percy Jackson) gjør egentlig en fin rolle, men den er infamt monoton, og den er absolutt uten noen gjenkjennelig oppfinnsomhet. Jeg liker egentlig også Emma Watson (fra Harry Potter-filmene), men hun sliter med å sannsynliggjøre at det juleskinnende barnetrynet sitter på en kropp som ble misbrukt av voksne. Ezra Miller spiller den utadvendte homofile med en salig, men patetisk forutsigbarhet som antakelig er beskrevet i kapitlet om sidekick-krav i den amerikanske konstitusjonen.
Filmen består av disse tre og vennene deres det året da Charlie begynner på videregående. Det er alltid trist å se ungdom uten pc, men det venner man seg til.
Forfatteren Stephen Chbosky har skrevet romanen, filmmanuset og han har regissert sjøl. Chbosky ble født i 1970 og var antakelig en sånn forfatter som nektet å kjøpe mobiltelefon i 2000. Han forteller med den empatiske delen av seg i det uendelige, inntil filmen slutter slik jentegrøssere pleier. Jeg skal ikke røpe det.

X-men: Days of future past

Hugh Jackman, James McAvoy, Jennifer Lawrence, Michael Fassbender, Ian McKellen, Patrick Stewart, Halle Berry, Nicholas Hoult, Evan Peters.

Kortversjon: X-men-mutantene trues av utryddelse fra Nixons toy soldiers, og Wolverine må dra tilbake til 1973 for å hindre Mystique i å gjøre en tabbe.

terning 5
Hvis du virkelig skjønner alt om hvem alle er og hvordan de kom dit og hva som skjer i forskjellige tidsplan etter hvert som handlingen forsøker å oppheve sin egen eksistens etter Terminator-prinsippet, da er du en håpløs Marvel-nerde og trenger verken kondomer eller hårvoks før om tjue år og dessuten leser du altfor lange setninger, som du faktisk vet at heter perioder.
Men for alle de andre som ga opp det teknofile innholdet etter fem minutter og gledet seg til drebingå, er dette også en storarta, handlingstung X-men-film med driv og drønn og utvist mesterskap i visuell fantasi. Jeg skal ikke røpe akkurat det, men i slutten kommer ett av de stiligste CGI-stunta så langt i nyere computerhistorie. Det eier. Det eier slik Røkke gjør.

Som vanlig starter filmen med at fremtiden er mørk og øde. (Tin soldiers and Nixon coming, we’re finally on our own). Menneskeskapte metall-gubber brister gjennom taket for å stråle i hjel alle avvikerne, som vi i denne filmen skal holde med. Flygende likkister svever over Moskva. Flygende likkister jakter mutanter over Kina, helt uten Harald Stanghelles visjonære motstand. Sentinelene tar den siste kampen mot mutantene. Fordums gene-transer er sorgtungt til stede. Halle Berry ser ut som ei Bowie-dokke, Stewart svever i stolen sin og Hugh Jackman har fremdeles denne aggressive midtskillen som vil minne alle bibelhistorie-kyndige om den dagen da Moses skilte Rødehavet.
Så kommer forklaringen. Elendigheta startet i 1973, da de fleste av oss faktisk gikk rundt og følte på barken. Mystique drepte våpenindustri-gründeren Trask, og derfor satte president Nixon i gang produksjonen av mutantjegere.

Så hva gjør man på avgrunnens rand? Den gjenværende mutant-yoda sender selvsagt skogens veteran-jerv Logan på tidsreise til syttitallet, der han våkner postkoitalt som forskrekka australier i vannseng. Men så må wolverinen finne og overbevise ungdomsversjonen av sine oppdragsgivere om at de må stanse Mystique.

Dama spilles ikke lenger av Rebecca Romijn, men er oppgradert til Jennifer Lawrence, som med utgangspunkt i en blå skjell-bh og en kysk lateks-tanga forvandler seg som inspecteur Clouseau fra venn til fiende, fra dame til mann. Lawrence har en godslig Zellweger-mimikk, men hun funker like imøtekommende som fløtefora brasilianerinne i sandvolley.
Hun er ikke min favoritt, for jeg har kjent så mange kvinner at jeg vet at det eneste som betyr noe, er om de klipper hekken mens du spiller Minecraft. James McAvoy har Myggen-frisyre og mye enerverende sårbarhet, og han bærer rollen som den unge Xavier med rødkanta øyne og fascinerende svakhet. Han er historiens følsomme sentrum, han er den kjute pinnsvin-ungen som denne futuristiske Prøysen-sangen handler om. Michael Fassbender (det selvopptatte svinet) spiller en robust monument-versjon av Magneto, og Evan Peters er altfor lite med i rolle n som Quicksilver. Peters er den vittigste i en film med mange vrier, og det er han som får sin egen musikkvideo i sakte film.

Jo. Dere kommer til å like det. «X-men: Days of future past» har sjel, som dere kaller chel, fordi dere tror man får det på boks hos frisøren. Regissør Singer vet selvsagt at «Days of future past» også er navnet på Moody Blues sitt 1967-album der «Nights in white satin» ligger og smelter sjeler med sin uventa himmelmusikk.
Før historien ender på folkemuseet The White House Lawn har den også vært innom feiringa av Vietnam-freden i Paris, og menn og kvinner med djupe sjelesår har utfordret sine legninger og sine egenarter så surrealistisk at det ikke er lett å vite hva som er identitet og hva som er drevet av to lommelyktbatterier. Når McAvery kobler seg til verdenssjelenes hylekor, opplever han den samme verdenssmerte som en kommentarfelt-moderator i VG eller kanskje heller Gud, siden han visstnok skal være i stand til å høre oss alle samtidig.

Handlingen er patetisk uten å bli parodisk, den er full av følelser og påfunn. Bryan Singer klarer å balansere historien mellom det mildt humoristiske og en pompøsitet som opphever eventuelle fornemmelser av at vi ser billigtekno med Ben 10 på Cartoon. Dette er real stuff, mens vi venter på den ultimate mobiltelefonen.

The monuments men

The monuments men: Amerikansk biografisk krigsdrama. 2014. 1 time, 58 minutter. 15 år. Regi: George Clooney. Med: George Clooney, Matt Damon, Cate Blanchett, Bill Murray, John Goodman, Bob Balaban.

Kortversjon: George Clooney spiller professor som sammen med andre kunstkjennerne skal forsøke å redde kunstskatter i Europa i annen verdenskrig. Utkledd som soldater.

terning 2
George Clooney er en så uvesentlig regissør at han kan få Bill Murray til å se ut som en underbetalt eksamensvakt og Leonardo da Vincis «Madonna med barn» til å likne overdreven marengspynt. Men det er ikke det verste med «The monuments men».
Filmen om de magnificente sju som dro til Europa i den blodige avslutningen av annen verdenskrig for å redde kunstskattene som tyskerne hadde stjålet, er en påminnelse om vårt etnosentriske forhold til krig og naive begeistring for kampen mot Hitler.

Jeg skal sveve ut på viddene et øyeblikk. Nettopp nå er det sånn at nesten alle verdens medier formidler felles synsing om krig: Den skal ikke ramme sivile. Det finnes ingen berettigelse i det hele tatt for å ta livet av sivile i krig. Det prinsippet er jeg for. Jeg var for det da Norge bomba Libya, jeg var for det i de såkalte arabiske vårene og jeg var for det i det såkalte opprøret i Ukraina. Jeg syns ennå det er grusomt å tenke på sivilbefolkningen som ble bomba i Dresden og Berlin, jeg mener fortsatt at de drepte barna i Hiroshima og Nagasaki er et uløst moralsk problem. President Truman burde vært dømt for krigsforbrytelser etter sin død.

Et lite stykke ute på viddene kan man stanse, gni krutrøyken ut av øynene og spørre hva dette har med Clooneys film å gjøre.
Den er nesten lobotomert. Den er påtakelig hjerteløs. Den er sjølopptatt, kjølig og tåpelig, for den holder opp sivilisasjonen vår som en fane uten å ha skjønt mer enn at det er et fint tøystykke. Dialogen i filmen reflekterer et introvert sympati-system: Det er synd på de amerikanske soldatene og deres pårørende, men alle de ungene som døde da tyske byer ble utsletta av allierte bombefly, de blir aldri nevnt.

Grunnen til at noen burde ha tenkt på dem, er blant annet Madonna med barnet. Kunstkjennerne som reiser til fronten for å redde kunstverk, mener at museene og konservatorene representerer alt det vi sloss for, de skal redde det viktige i sivilisasjonen vår. De eufemiserer da Vincis super-nips hinsides all rimelighet uten å oppdage det selvsagte: Statuen viser en mor som beskytter sitt barn. Den hæren som Clooney og Murray og Goodman og Balaban betjener seg av, har akkurat massakrert tyske unger. Det blir umulig å se filmen uten å tenke på dem.

Drit i Vermeer og Rembrandt og Renoir og Da Vinci. Kultur handler om levende mennesker. Det beste i vår kultur er ikke ting. Det er levende, lykkelige mennesker. Om de utsmykker kirker eller strikker raggsokker betyr ingenting så lenge de elsker det de gjør. Levendehet og skaperlykke er det beste i vår kultur. Ikke kjendiskunst. Ikke show-off.

Jeg ville likt en film der kunstprofessoren brente en Rembrandt for å varme en skadd tysk unge i en ruin. Det ville vært film. «Monument men» er fantasiløs elitist-kulde og fortaustrygg vanlighet med dårlig replikk-kunst rundt.

George Clooney er en lidenskapsfri og hemma regissør. Han er dessuten satt til å instruere kolleger som er så mye bedre enn ham at han såvidt fortjener å sitte barnevakt hos dem. Den har han choka på. Rollene til John Goodman, Bill Murray og Cate Blanchett er så uanselige at de ikke ville satt fotavtrykk i en karamellpudding. Antakelig oppstår avsjelingen også fordi dette var virkelige mennesker, og nå har slekta deres dyre advokater. Matt Damon får ikke en gang ligge med den overvillige Blanchett fordi han er en autentisk person med autentiske barnebarn som ville skrike «Nei, morfar da!» i kinosalen. Det blir en uvanlig karismafri film.

For sikkerhets skyld: Jeg ville ha elsket en handling der Clint og Jason og Matt utrydda tyske soldater for å redde et stilleben i Milano, for actionfilm har andre regler. Et doku-drama som påstår at det handler om kulturen vår, bør ha med menneskeligheten i hvert fall som fotnote.

Inside Llewyn Davis

Coen-brødrenes uapetittlige folkesang-bohem
Inside Llewyn Davis: Amerikansk dramakomedie. 2013. 1 time, 44 minutter. 7 år. Regi: Ethan og Joel Coen. Med: Oscar Isaac, Carey Mulligan, John Goodman, Justin Timberlake, Garrett Hedlund.

terning 5
Coen-brødrene kan være som onde patologer, og disseksjons-utstyret deres skjærer så tynt at den døde ikke sjøl merker at han faller uskjønt fra hverandre. «Inside Llewyn Davis» er en usjenert ironisk tittel, for det finnes ikke noe inni den sutrende og selvopptatte visesangeren. Han er født tom, og han gjennomfører uten undring en uke av livet sitt i absolutt tomhet.

Dette er et uvanlig bohem-portrett, for mannen i samfunnets romantiserte frynsekant er verken talentfull eller sympatisk. Han er tvertimot ei dyster sosial kløne, han er usexy som en uvaska pissoar, han har verken moral eller empati og synger ferdig-utsungne folkesangklisjeer med en mindre interessant innlevelse enn når varehus-ansatte setter ut spaghetti i hyllene. Coen-brødrene er de rare regissørene som på sett og vis laget en kultfigur av bowlingharryen Lebowski. Her utleverer de visesang-kunstneren med en presisjon som antyder at de hater New York, Greenwich Village og de fleste som har bodd der.

Det er rimelig nok ikke veldig moro å se på, for den bostedsløse visesangeren Llewyn lever ut en surmulende, men fortjent middelmådighet, og det varer ikke lenge før du tenker høyt: Jeg håper virkelig ikke at han blir en suksess.

Ingen fare. Brødrenes «Born to lose»-prosjekt er en helhjerta bekreftelse til alle som tviler på sitt eget talent: Ja, du er mislykka, og ja, du mangler det som skal til. Men du er jålete og selvopptatt.

Dette er de som Tom Lehrer kaller “The folk song army”, bare at Davis ikke synger om krig. Han synger folkesangklassikere om fortapt kjærlighet og jenteting. Det kunne ikke vært mer ironisk. For han bryr seg om ingen. Llewyn Davis synger pent, og sangene hans er vakre, men patetiske folkesanger uten evne til kommunikasjon eller begeistring. Rundt visesang-miljøet i New York tidlig på 1960-tallet fantes åpenbart en selvbeskyttende amish-esoterisme, og inni det lever Davis som en moralsk forkastelig tulling uten evne til å ta andre mennesker på alvor og uten evne til utvikling og formidling.

Da vi møter ham har han overnatta hos et vennlig ektepar med katt. Ved et uhell slipper han ut innedyret deres, og i de følgende scenene oppstår et briljant moralsk paradoks rundt katten og rolleskikkelsen til Carey Mulligan. Llewyn har antakelig gjort kameratens samboer Jean gravid (slik han har gjort med andre kvinner før), men ansvarsforholdet rundt den tankelause og ufølsomme befruktninga klarer ikke å konkurrere med visesangerens fortvilte forsøk på å ta vare på den utslupne katten.

Han haler dyret og gitarkassen med seg som en parodi på livsskjebne. Det oppstår en rå humor i katte-scenene, en sår og fortvila refselse i likegyldigheten overfor den gravide dama. Katten er fortvila viktig, dama med barnet hans blir en irriterende forstyrrelse – de to blir som metaforer for den moralske forvirringa i tilværelsen til en mann uten livsverdier. Bohemen Llewyn Davis er den levendegjorte likegyldighet, og det er like spennende som det er overraskende at Coen-brødrene har funnet denne skikkelsen og laget film om ham.
Bohemene var aldri spesielt kule. Det blir for øyeblikket vist en kino-biografi om den svenske visesangeren Bjørn Afzelius, og det virker nesten som en parallell film. Afzelius ble riktignok en suksess i et lite land, men det viktigste ettermælet er i ferd med å bli at han var en drittsekk. I filmen kommer det fram at han fikk ny kjæreste som han gjorde gravid mens den egentlige samboeren var gravid, og i en tabloid i dag mandag siteres dama hans på at hun vil spy av hoolabandittens sidesprang. Vi har lov til å spy med henne. Det går an.

Som amoralsk kunstnermyte er Llewyn Davis ikke enestående, men de andre har som regel vært lidenskapelige karismatikere. Davis diktes ned i ubetydeligheten: En sjølhøytidelig visesanger av usynlig walisisk opprinnelse som tusler rundt i etterbyrdene av den mumlende beat-generasjonens halvfødte anarkisme og er blitt ingen ting. Han omgir seg med politisk korrekte setninger slik en egentlig varm mann tuller seg inn i ei dyne.

Her mangler nok en beskrivelse av hva filmen egentlig skildrer. Men den gjør ikke det. Davis har ikke noe sted å bo. Han mangler penger, og han får ikke jobber. Han skjeller ut de som er snille med ham fordi de ikke behandler ham som en stor kunstner, han roter vekk livet på tilfeldige mennesker og dårlige ikke-valg. Det er kaldt i New York. Bildene er uvennlige og uskjønne. Folkemusikk-myten og kunstner-mytene tryner rundt hverandre i en ressursfattig tiggertilværelse.

Skjebne-ironien blir perfekt da filmen slutter med at det kommer en ny ung mann inn på folkesang-kafeen i Greenwich Village. Det er Bob Dylan. Du ser ham bare på avstand, men stemmen hans skaper i løpet av sekunder liv i filmen, som når du kobler en dau bil til en batterilader.

Her kommer han dere ville være, tullinger. Gnag på det.

På en måte syns jeg denne nedtona moralismen går lenger, men det gjør jeg jo alltid. «Inside Llewyn Davis» er en kompromissløs og stygg uthengning av de håpefulle, samtidig som historien bekrefter det vi alle vet, men sjelden sier: Det finnes mange ærgjerrige mennesker som tilværelsen har dømt til ubetydelighet. De skal ikke noe sted fordi de ikke er gode nok. Det er ikke sånn at tida og stedet er feil. De er feil.

Folkesangene kommer også dårlig fra det. De småpene visene og de lidenskapsløse sangerne nærmest trygler om at rocken overtar hele greia, som den også gjorde. Like umoralsk og gonorré-sur som de andre bohem-bevegelsene. Men rock låt i hvert fall som om helvetes porter var blitt åpna, og sånn ble den en ærlig del av meningen med livet.

Captain America: Civil war

Pubertetssur Tuppen & Lillemor-kavalkade

Captain America: Civil war. Amerikansk superhelt-action. 2016. 2 timer, 27 minutter. 12 år. Regi: Anthony og Joe Russo. Med: Chris Evans, Robert Downey jr, Scarlett Johansson, Elizabeth Olsen, Don Cheadle, Sebastian Stan, Jeremy Renner, Paul Rudd, Tom Holland, Paul Bettany.

terning 2
Dette er like kjedelig som å lese VG på nett. Alle er lei seg. Den ene etter den andre står fram med problemene sine, den ene etter de andre langer ut mot vennene, og den ene etter den andre ser ut som en dårlig 18. mai. Vi har dessuten gående en borgerkrig i Norge, og det er ikke moro når venner slåss. I «Captain America: Civil war» finnes det egentlig ikke gammeldagse yndlingsfiender, det er ingen kamper å bli oppglødd av, det er ingen seire som føles befriende og det er ingen sviende nederlag som er til pass for den onde idioten.
Chris Evans er egentlig venn med den hjernevaska vintersoldaten Sebastian Stan.
Filmen er en amerikansk familie-nevrose, en Thanksgiving-kalkun. Det merker man på hele stemningen, som er motvillig og pubertetssur, en slags Tuppen og Lillemor-kavalkade av nettmobba sjuendeklassejenter i rare klær. Man merker det på manuset, som mangler handling. Det er en skisse til en film som aldri burde blitt laga, og når supermenneskene barker sammen i monotone kickbokser-klisjeer, betyr det bare at eventyrlighet bakser hensiktsløst med eventyrlighet og nå kommer snart svigermor til Stark og viser fram den kybernetiske kaldfusjons-Kenwooden sin, og hva gjør Marge Simpson med det? Fraværet av vannfast fiendehat var dødsens kjedelig, men jeg sovna ikke for kollega Aalen frøys så hun skalv i sal 10, og jeg holdt henne i live med varme ulltepper og helbredende tilrop: «Ikke gå inn i det hvite lyset, Kristin, hold deg borte fra det hvite lyset!» «Hvor er de nå?» «Berlin.» «Åja. Ikke fortell dette til Torfinn Nag.» Jeg er ikke helt sikker på den siste setningen.

Det skal være en destruerbar fiende i en film, og når han taper, dør eller faller i fortapelsen, skal du kjenne en god følelse av oppstemt id. Slik jeg skjønte av den fragmentariske handlingen skulle det finnes en haug med robotiserte Winter Soldiers et sted i Russland eller dahlstrøk ihnenfor, og da det var en halvtime igjen kjente jeg håpet blusse opp som tennvæske på drukna juligrill: Nå skal de slåss mot skurkene. Go get’em friends! Men såvidt jeg kunne se, kom den fighten aldri. Den er muligens utsatt til toeren.

Utgangspunktet er håpløst. Etter ti tusen actionfilmer der alt eksploderer, fant eventyrforfatterne i Hollywood ut at det var på tide med samvittighet. For hva med collateral damage? Hva med de stakkars ofrene vi aldri så? Når superdame skal ta en fiende, smeller han inn i en kontorblokk og utrydder tur-komiteen til det afrikanske landet Wakanda. Bare Monty Python ville ha vurdert en superheltfilm som handler om at tilfeldig forbipasserende ble skada. William Hurt interesserer seg også for det, og The Avengers-mutantene skal innlemmes i en temma lamb-force i office-FNs tjeneste. Captain America sier det som det er: I FN har alle sin egen agenda, så hva om de forlanger noe vi ikke vil. Han kunne ha sagt: Hva gjør vi hvis de ber oss dra til Norge og ta livet av kommentarfelt-skribenter som er tilhengere av ytringsfrihet? Jeg tenkte: Å, nei! Ikke FN! For Guds skyld.
Så deler avengistene seg i to motparter, som Norge har gjort. En gjeng er FN-lojale, den andre jobber for seg sjøl og etter eget vett. Da den hjernevaska og derfor fjernstyrte kameraten til Cap dukker opp og blir et problem, da begynner de å slåss mot hverandre. Der er sjukt leit. Alle er motløse og flaue. Alle forteller om triste ting, som den gang de fikk innvollsorm i kompene, og slåssinga sløver avgårde som en sirkusforestilling uka før turneen er slutt. «Han drepte min mor!» Jaja. Du er fader meg over 50 år, og planeten kan være i fare.

Mer enn planeten kunne blitt reddet hvis bare kampscenene hadde vært noe å se på. For det første domineres de av jernplate-teknologi. Lyden er «klong» og «klongklong». Den kjedelige usårbarheten til heltene blir kompensert med en del rutinert CGI og dessuten et urimelig tempo. Klippinga er andpusten, folk farer hit og dit, bildedekninga virker ute av kontroll og kaotisk, og det hjelper ikke at filmen er i 3D. Bildene ser ut som hurtigspoling av VHS.

Til og med teknofilmer bør ha en organisk kjerne. Man må kunne fornemme kroppsligheten i actionscenene, og i denne filmen virker alle like usårbare.
Og så er det skuespillerne. Chris Evans spiller kapteinen med en prematur dødsmaske, og han ser kontinuerlig misnøgd ut, som om HR-avdelingen kom og satte gummibeskyttelse på skjoldkantene hans. Captain America er en problematisk figur. Lego-versjonen av Frodo er mer sexy. Robert Downey jr. spiller nok en gang Iron Man, men denne gang sier han replikker som om noen hadde tvunget dem ned i halsen hans for at levra skulle bli fet. Han er ille, men han er likevel best. Jeremy Renner er forresten ikke så galen heller, men han utretter ingenting. Scarlett Johansson spiller Black Widow med evner som hun antakelig driter i, og jeg tenkte hele tida: Hun var antakelig gravid da denne filmen ble innspilt, hun er mot-hormonelt et annet sted, for eksempel Beverly Hills-føden. Elizabeth Olsen spiller Scarlet Witch med håndbevegelser som framkaller for tynn bursdags-gelé, men i en superhelt-film ser hun ut som en innleid vaskehjelp fra WoManpower. Tom Holland som barnepåfunnet Spider-man er en patetisk fornærmelse mot alle under 9 år, men Paul Rudd kunne blitt bra, for han ser ut som om han ler oaahaha!-latter innvendig og planlegger lunsj-pranks mot de to dumme regissørene. Flere orker jeg ikke nevne. At noen har sløst bort Paul Bettany i Vision-rollen vil føre til at engelskmenn gudskjelov nekter å høre om Obamas syn på EU.

For at virkelig alt skal bli mislykka, har ikke filmen noen slutt.

American hustle

American hustle: Amerikansk krimdrama. 2013. 2 timer, 18 minuttrer. 12 år. Regi: David O. Russell. Med: Christian Bale, Amy Adams, Bradley Cooper, Jennifer Lawrence, Jeremy Renner.

Kortversjon: En rar liten svindler som samarbeider med oppkava dame, skal hjelpe hysterisk politimann med et lureri som skal fange en kjent politiker. Basert på en sann historie.

terning 6
Det er ikke ofte at håret betyr så mye som i det nesten ubegripelig elegante liksom-dramaet «American hustle». Christian Bale starter rollen med å bygge et svart reir på skallet isse. Han limer først med kliss som likner papirlim. Så tar han det lange håret som henger ned på høyre side, og legger det varsomt som en wrap-kokk over hodet. Det er som demonstrasjonen av en feilaktig astronomisk matematikk, det er som om en blind baker legger lakrislokk over mislykka marsipankake.
Du kommer til å stirre. Det er ikke sikkert du ler, for skuespilleren utfører den bisarre sketsjen med et smertelig alvor, som om han skaper seg sjøl på tross av alle odds. Men gjennom to timer film glemmer du aldri denne scenen. Når Bale tusler nerdete framoverbøyd med en korpulent figur som får ham til å likne mitt sinnbilde av Shylock da jeg leste «Kjøpmannen i Venedig», føler du ennå tilstedeværelsen av det ufordøyelig patetiske. Anspent foretaksom ynkelighet blir historiens vignett. Dette handler om mennesker som forsøker å overleve på utsida av tilgjengelig sannsynlighet. De er ikke bare svindlere, de er sjølbedragere og svikere, for livet på jorden ble til med en vesentlig svakhet: Det finnes ikke ett fnugg av rettferdighet. Det finnes bare overlevelse. Og de overlevende fortjente det som regel ikke.

Bale spiller luringen Irving Rosenfeld, og Shylock er ikke en analfabetisk assosiasjon. Skuespilleren gjør det med en egentlig rørende blanding av beregnende kynisme og en nervøs svakhet som burde føre til at kvinner løftet ham til brystet og ga ham mat. Rosenfeld slår seg sammen med den utemma eventyrersken Amy Adams, som sier at hun er engelsk adel med kontakter i kongehus og britisk bankvesen. Hun er laga for å tape. Sammen er Rosenfeld og Prosser (Adams) ikke bare bambier på isen, de er elger på såvidt tilfrosset vår-tjern. Du ser at det må gå galt når de syarter med å lure småpenger fra naive kunder.
Det store som går galt er FBI-agenten Richie DeMaso, spilt av Bradley Cooper med vulgært overspent og tragisk optimisme. Hans antakelig nedarva svakhet materialiserer seg ved at han sitter hos mamma og ruller opp håret hver eneste dag mens han forsøker å ignorere en italiensk-ætta dame som sier hun er hans forlovede. FBI-agenten er splitter pine gal, men hans puslete street-makt kamuflerer galskap, og så lurer Rosenfeld spaneren til å bli med på en svindel som skal lure svære kakser i trøbbel og bringe ære til FBI. En lam skal lede en blind.

Det handler filmen om. Den er så velspilt at man nesten føler seg uvel. Amy Adams’ lykkejegerske befinner seg i et grenseland mellom ekte kjærlighetslengsel og nærhetshåp. Ufiks foretaksomhet tråkker i hjel filmens små amor-fluer med tynn hæl. Jennifer Lawrence er formidabel som Rosenfelds forsømte hustru, også hun et pinlig overlevelses-eksperiment på en nesten visjonært detaljrik grense mellom det vulgære og det rørende. Og det blir menneskelig nifst da handlingen involverer New Jersey-politikeren Carmine Polito (Jeremy Renner), som skvulper over av ekte kjærlighet til folket og vil gjøre hva som helst for at Atlantic City igjen skal bli en viktig arbeidsplass.
Fra Polito vandrer en suicidal intrige videre til mafiafolka, og Michael Peña får spille den falske sheiken Abdullah i en sinnssvak svindel. Robert De Niro er innom som bossen Tellegio.

I løpet av innspillingen forandra regissøren David O. Russell på noen ting, og Bale innvendte: «Du er klar over at det vi gjorde nå kommer til å forandre handlingen.» Russell svarte at han ikke interesserte seg for handling, han interesserte seg for rollene. Det kan man se. Filmen skildrer mennesker som ikke bare utvikler seg gjennom filmen, men gjør det som en briljant balanse-kunst. Disse folka er bare 70 prosent realistiske. Resten er stilisert galskap. Du får følelsen av at filmen foregår i ren slags rusversjon av 1970-tallet, en etterlikning som overgår originalen og tillater roller å utvikle seg sånn at du blir skremt av dem, blir frastøtt av dem og nesten griner for dem i et nydelig avstemt kaos. Jeg kan ikke si det på en annen måte. Dette er genier i arbeid. Dette er så gjennomført og så utspekulert at beundringen blir som en byrde. Det er ikke alltid behagelig å bli utsatt for det praktfulle.

«American hustle» er laget med utgangspunkt i en kjent amerikansk skandale fra slutten av 1970-tallet. Det får holde.

Fifty shades of Grey 50 shades of Grey

Seksuell slakkis, men nesten en vestlig gude-karikatur

50 shades of Grey: Romantisk drama. 2015. 2 timer, 5 minutter. 15 år. Regi: Sam Taylor-Johnson. Med: Dakota Johnson, Jamie Dorman, Jennifer Ehle, Eloise Mumford.

Idiot wind, blowing every time you move your teeth,

you’re an idiot, babe,

it’s a wonder that you still know how to breathe.

(Bob Dylan)

terning 2
Den tungt varsla sexkomedien «50 shades of Grey» viser seg å være en forsiktig, nøytral slakkis. Den beveger seg fra «American Pie» i retning den klassiske romantiske komedien der forførings-spesialisten viser seg å ha en myk, såra side, og derfor er han blitt helt betatt av den opprinnelig undertrykte dama. Det er en dårlig film, men den banalitetsgjødslende forfatterinnen har faktisk klart å lage en ufrivillig karikatur av en vestlig guddom. Her er han, en tynn pengeflytter som har gitt opp sin menneskelighet så overstadig at til og med kjærlighetslivet er blitt en teknisk innretning. Den spurvete, ubehagelig dumme dama hans karikerer infamt det post-feministiske fenomenet: Kvinner som beundrer menn.

Filmen er for kjedelig til å funke som satire, men latterligheten er til stede for de som liker å le på vorspiel.
Filmen starter parodisk med «I put a spell on you», en musikalsk overtydelighets-kobling på samme måte som når «Born to be wild» alltid ligger under scener med Harley-sykler. Det viser seg fort at de to skuespillerne er utilpass og uhensiktsmessige. Det nytter ikke at studentdama med åpenbar identitetsvegring glor på den lille kaksen som om han var en tidligere ukjent sushi, mannen ser ut som en guttunge fra Strømsgodset, og han er tøff på samme måten som de patetiske vitaminpille-jønkiene i Vitae Pro-reklamer. Han ser ut som en slags eiendomsmekler-klisjé i anførselstegn, han ser mindre mandig ut enn de små 14-åringene med for stor snipp som analyserer Børsen i TV2 Nyhetenes økonomi-magasin. Han minner om Tom Hanks i «Big».
Skuespilleren skulle ideelt ikke vært der. Ikke hvis det skulle bli en seksuell film. Vår tid har menn som Benedict Cumberbatch og Michael Fassbender, i fortida så vi skeiv sensualisme fra Gary Oldman og Mickey Rourke. Denne firkanta Onkel Grå kunne i det minste vært enten androgyn som Johnny Depp eller bassengstreit som Justin Timberlake.

Jamie Dorman spiller ikke godt heller, og det er ydmykende. Det er ydmykende for meg, som må holde ut med en beundringsfiksjon som er så usannsynlig at jeg får lyst til å tilkalle psykiatrisk legevakt. Det må være ydmykende for kvinner, som etter at de har lært seg bortimot 28 bokstaver, kan kjøre bil, behersker minst ett fremmedspråk og har lest den store krydderboka, fremdeles vil dåne av en after shave-skjønnas i dyr kontorstol.

Beundringen er viktig for handlingen, og dermed oppstår det egentlig ingen handling. Grå snakker til studenten som om hun var forrige torsdag, og hun ser imponert tilbake. Dakota Johnson snakker med en imitasjon av moras (Melanie Griffith) barnestemme, og er ubestemmelig og slakk i slufsa. Da José den gale latinamerikaner vil kysse henne, spyr hun på fortauet, og så har hun helt uventa drukket så mye at hun dåner på Jane Austen-maner i Greys armer og våkner neste morgen (slik jenter gjør i Ashton Kutcher-filmer) i hans seng, og så kommer replikken fra det store folke-eventyret i Hollywood: «Kledde du av meg også?»

Han tar en bit av rundtstykket hennes (galningen!) og sier: «Jeg må dusje». Dessuten sier han ting som «I don’t make love, I fuck». For oss som ser en del film, er det som å være på mc-bar langs the backroads of Texas, og en stivpynta korpis ville ikke ha sagt sånt med mindre han egentlig var en newb og en nerd.

Men han er det. Og det er barnligheten som fullfører karikaturen. Mannen er en nerd i paradoksale Wall Street-kostymer. Det er noe uvirkelig ved ham, som det var med «American psycho», og når han utøver sitt seksuelle program på studentjenta, ser han ikke opphissa ut en gang. Han ser ut som ti minutter på ergometersykkel.
Og det er kanskje det rareste ved filmen. Det finnes faktisk ikke sex her. Guttungen kysser nakken, og jenta med Siri-stemmen stønner så voldsomt av spytt på halsen at vi minnes en sak i VG om at kvinner gir fra seg sex-lyder for at menn skal bli lykkelige. Men Grey blir ikke lykkelig. Han ser bare tom ut. Han drar i trusa! Åååååh! Stønn. Marge? Marge Simpson?

De såkalt sado-masochistiske scenene kunne stort sett vært vist for sjetteklassinger som eksempel på uhensiktsmessig bruk av gymsalen, og de scenene som faktisk antyder smerte, som når han pisker Anastasia, skaper smertefulle assosiasjoner som går til IS og sadistenes behandling av kidnappa småjenter. Dette er Saudi Arabia. Mindre sexy kan ingenting bli.

Mot slutten sier dama «Hvorfor får jeg ikke komme innpå deg?», så da vet vi hvor vi befinner oss i den amerikanske eventyr-verdenen. Owen Wilson og Vince Vaughn har nettopp gitt opp å være forførere fordi de forelska seg, men de har ennå problemer med å kommunisere med ekte kvinner på ekte vis. Romantisk komedie. Takk for i dag, og husk å ta ritalin til Viagra-en, for denne filmopplevelsen kommer til å hemme sex-lysten lenge.

Det er fortjent, og det er logisk. Den utstyrs-avhengige psykopaten er et barn. I følge den dumme forfatterens fortelling er han det fordi en voksen kvinne voldtok ham for lenge siden og lærte ham at menn er til for at kvinner skal få orgasmer. Det ble liksom greia hans, og fordi kvinners orgasmer forlengst er blitt et teknologisk utfordringsområde, lager han seg et slags treningsstudio der han sjøl slipper å prestere mens damene henger fra taket, som i et nevrotisk tivoli.

Dere får sjøl finne ut om satiren er så bra at det går an å holde ut banalitetene. Noen vil i hvert fall like scenen der Ana lytter til når hennes frodige mor Jennifer Ehle ler lykkelig med sin fjerde ektemann. Kvinne og mann som ler sammen. I soverommet. Samvær. Nærhet. Lykke. Kjærlighet. Frihet fra prestasjoner og VGs kurs i enda bedre orgasmer. Det var nesten så jeg fikk lyst å gi filmen en firer-terning, men det får være grenser. Jeg likte også at de drakk musserende vin av kopp, for jeg hater champagne-glass like mye som jeg hater danske møbler. Det var nå det.