Kategoriarkiv: Uncategorized

Jurassic World

Jurassic World: Amerikansk eventyraction. 2015. 2 timer, 4 minutter. 11 år. Regi: Colin Trevorrow. Med Chris Pratt, Bryce Dallas Howard, Vincent D’Onofrio, Irrfan Khan.

Kortversjon: To gutter skal få være på dinosaur-verdenen der tante er sjef, men plutselig stikker den gene-mekka super-sauren av.
2
Den nye Jurassic Park forsøker å være litt Haisommer og litt Trollmannens Læregutt, men et ukonsentrert manus og skuespillere med dårlig kropps-kommunikasjon sammen med altfor uinteressant Snerr-og-bit-action får filmen til å se ut som en «Sharknado»-kopi.

Dere har nok ikke sett «Sharknado». Den var så dårlig at den ble kultfilm, og ett av de største Netflix moments i fjor var da det regna haier fra himmelen over bygatene, og fisk på litt våt asfalt kastet seg etter menneskene. Jeg fikk Sharknado-følelser flere ganger i «JuWo». Når en gun-mann umotivert detter fra helikopteret fordi det angripes av flygosauruser, og når nebbet av en merkelig grunn stikker tvers gjennom frontruta og inn i piloten. Løsrevne kjekkas-scener i en handling som trygler om forstand, logikk og kontinuitet, men aldri får det. Dette er en typisk vimsefilm. Den farter oppskremt fra hit til dit, North by northwest, og da de to forskremte barna plutselig blir bilbyggere fordi de en gang fiksa på bestefars gamle Malibu, kunne filmen like gjerne vært fra en bakgård i Bronx som på eventuell Karibien-øy.
Handlingen bygger seg aldri opp, den bygger seg rundtomkring. Hver gang klipperne svitsjer til en samtidig snakke-scene, dør spenningen rundt de som forsøkte å løpe fra tre meter høye raptorer i skauen. Det er forvirrende kjedelig, og kjedsomhet på dette nivået er vanvittig irriterende.

La denne anmeldelsen være en forsinka hilsen til kollega Jon Selås, som ga den første «Jurassic»-filmen terningkast 1 i VG for mange år siden. Han gjorde det ikke for å være kvikk eller klikkig, men fordi han stilte krav. Det gjør vi ikke lenger. Vi har ikke forventninger. «Jurassic World» holder nivået til en litt påkosta Steven Seagal-film, og det betyr bare at den er som venta.
Jeg har nevnt handlingen. Den starter med at to skilsmisse-gutter skal reise til en dinosaur-verden der Tante Marsipan er Senior Manager eller noe. Guttene mangler innlevelses-potensiale. Skildringen av dem er TV-kvikk og uanstrengt, men også uten egentlig personliggjøring. De kunne ha dødd av flåttbitt eller dino-flåing, og jeg ville ikke ha kjent det noe sted sjøl om jeg pleier stønne meg vått gjennom angstspisinga av sveitsiske urtedrops når gutter mellom 8 og 12 blir utsatt for fare på kino. De to kunne ha sjarmert dersom jeg hadde sett dem i 28 episoder av «Jessie». Men i «JuWo» er de stua bort på lemfeldighetenes sisterad.
Chris Pratt er en svakt konseptuert lumberjack-statue med norsk mor. Hvis det er riktig at mannsidealer med tung kropp og rutete skjorter ruler gynekologien for øyeblikket, er han altså en dagsaktuell alfahann med fotograf-vest. Pratt er ubevegelig uten å bli kul. Han har ikke de særegenhetene som laga Stallone eller Schwarzenegger. Han minner om en litt kjøttete Dressmann-modell uten smilekurs. Mannen ser aldri redd ut, han ser aldri sint ut, han ser aldri engasjert ut eller noe annet. Du får følelsen av at Pratt står stille også når han løper. Dessuten blir det sagt at han dukka opp på date i brett-shorts, altså sånn som surfere bruker. Tøffe menn bruker ikke shorts.
Rollen hans er også håpløst skrevet. Owen er en dyregodmjuk dinosaur-hvisker, og han mumler oppdragende til de kontaktsøkende raptosaurene i parodiske dyrevern-sekvenser. Når han plutselig blir en handlingens mann, får du følelsen av å se Per Fugelli som Rambo.
Pratt skal være andregangs-kjæreste med tante. Men noen gikk fra henne på tegnebordet før hun var ferdig.. Først ser det ut som om hun spiller næringslivs-satire uten å vite det. «Ikke fortell dama noe, la henne tro at det er alvorlig ment.» Så tar hun en Pippi-forvandling og blir tvangssendt inn i handlingen som et mote-feministisk action-gissel. Det er fælt.
Hvis Bryce Dallas Howard hadde revet av seg klærne ned til Texas-truse med sørstatsflagg, drukket ukrainsk vodka rett fra flaska for å flammespytte på giftbringende møllosauruser i motvind og solnedgang og hvis hun til slutt hadde bitt øret av genetikk-mekka Frankenstein-dinoen, da kan det tenkes at rollen hennes kunne reddes. Men med svett barm og skitten korpi-skjorte ser hun bare ut som en fattig Grand Prix-deltaker. Dinoen har forresten ikke ører. Men likevel.
Poenget med dette var: Ingen av hovedpersonene eksploderer i angst, sinne, lidenskap eller besluttsomhet. De er daue som seminardeltakere også etter at actionscenene har starta.
Sidehandlingen er av militær art. En av Hollywoods gjeveste klisjeer er med, antakelig som et jubileums-arrangement: Når armyfolk får se noe fint, vil de lage soldater av det. Send Bambi i krigen, så griner fienden seg i hjel. Karlson på taket kan brukes som drone. I dette tilfellet vil Vincent D’Onofrio bruke raptorer som soldater på bakken. Det er den dummeste ideen siden Tom Cruise foreslo soldater på alle fjelltoppene i Afghanistan («Løver for lam»), og D’Onofrio-figuren kunne vært en gjentakende Saturday Night Live-spøk. Men offiseren holder på sitt, og snart kommer filmens pussige gravalvor dithen at du begynner å fnise litt. Fnisinga holder handlingen ut. Soldat-vrien fører heller ikke til forløsning. Hele filmen føles som action interruptus, og da den hvite Indominus Rex viser seg sammen med ettertekstene, ble jeg usikker på om han hadde vært med i hele tatt.
For monsteret er det verste. Han blir skrytt opp i skyene på forhånd, og når det arme burdyret viser seg, får du (i hvert fall fikk jeg) en deprimerende fornemmelse av at Jim Carrey som revisor ville vært mye skumlere. 2015.

Allierte Allied

Allierte: Amerikansk krigsdrama-romanse. 2016. 2 timer, 4 minutter. 12 år. Regi: Robert Zemeckis. Med: Brad Pitt, Marion Cotillard, Lizzy Caplan, Jared Harris.

Kortversjon: Spion treffer spion i Casablanca og blir motvillig følelsesmessig engasjerte i hverandre.

terning 3 Tom Lehrer sa det som skulle sies: «I feel that if a person can’t communicate, the very least he can do, is to shut up!» Denne filmen burde holdt kjeften, for den er omtrent like underholdende som TV-intervjuer med støttepartiene under budsjettforhandlinger. Og like troverdig. Sjøl om kjærlighets-involverte mennesker er introverte, følelsesskjulte og ekstremt hemma, bør ett eller annet bli synlig en eller annen gang i løpet av en film.
Brad Pitt på sitt mest følsomme sammen med monotoniens Marion Cotillard.
Spesialeffekt-klovnen Robert Zemeckis (65 år) forsøker å lage en slags «Casablanca»-romantikk for ei tid som driter i annen verdenskrig og som er utålmodigere enn pissetrengt femåring midt i julemiddagen. «Allied» er ikke genialt sein og vaktsom. «Tinker tailor soldier spy» var det. Zemeckis har bare laget en film som ikke samler seg til en handling før filmen nesten er slutt og Brad Pitt forsøker å få et fly til å starte i britisk regn. Dette er den dramatiske scenen i filmen, og låten av flymotoren som bare hoster og ikke vil, er som en ond Monty Python-parodi på et krigsfilm-klimaks. Man fniser. Brrr brrr brrr, sier det søkkblaute flyet. Brrr. Brrr. Brrrrrrr-brrr. Brr. Hihi.

Det går ikke an å fortelle handlingen i det konstruerte dramaet uten å røpe poenget, så jeg får starte med folka. Brad Pitt er blitt en 53 år gammel mann med dobbelthake og ufølsomt fettfjes. Det forsøker sminke-avdelingen å rette på ved litt mascara og pudder, men helter skal ikke se forbedra ut. Ikke sånne helter som dette. De skal heller ikke virke likegyldige. Pitt ser ut som om han har nådd fram til et nevrotisk netthandel-zen, en billigversjon av sjel som bare kommer til analfabetene.

Pitt detter lovende i fallskjerm over ørkenen i Marokko, og straks kommer det en gammeldags bil kjørt av en gammeldags araber, og så får han gammeldags falske identitetspapirer, våpen og en giftering. Året er 1942. Som vi vet fra Bogarts bar styrer franske nazister og tyskere Casablanca, og Pitt får vite at kona hans har lilla kjole.

Det finnes en rekke kule måter å skape anspenthet på når spionen Pitt skal presenteres for den fremmede dama som skal late som om hun er kona hans. Her er ingen av dem. Skjebnemøtet mellom den identitets-forvandla amerikaneren og monotoniens Marion Cotillard er underformulert, for å si det mildt. Hvis en av personene plutselig matet sin gullfisk, ville du følt pulsen løpe opp adrenalinstigen. Til og med denne: Amerikaneren Max Vatan skal snakke fransk som om han var fra Paris, og det er en pariser i forsamlingen. Ooops. «Vær forsiktig med ham». Nervepirrende møte? Non, merci. De treffes ikke.
Ute i ørkenen kommer de hverandre nesten i møte, men så kommer sandstormen og de må inn i bilen, og det er utrolig hva biler gjør med kjønnsdriften.
Men sånn er det. Zemeckis liker tidskoloritten, og han tror at en film om 1942 må se like kjedelig ut som 1942. Når Pitt og Cotillard skal sitte på taket og late som om de elsker og begjærer hverandre fordi naboen ser på, er det som en Snipp og Snapp-episode fra «From all of us». Brad Pitt kan egentlig spille elsker så du kan føle hormoner blitze som ildfluer ved høylys dag. I «Lidenskapens pris» var han en langhåra bror fra villmarka med øyne som hovne testikler, og han var så kåt at det gikk ut over diksjonen. Her er han sivilisert middelaldrende. Når dama omsider hopper på ham i sittesex mens ørkenen hyler stormende utenfor den eksotiske veteranbilen, da ser det fremdeles ut som om han tenker på innlevering av Tippekupongen eller stryking av boxershorts.

Mellom Pitt og Cotillard er det dødt. Det kan tenkes at folk var sånn i 1942. Det kan ha med oppdragelse å gjøre. Det kan også tenkes at den trente underholderen Zemeckis har fått det for seg at han skal vise fram hvor vanskelig det er for spioner å være åpne med hverandre. Men i så fall må en film i 2016 utstyres med en lærd psykiater og historiker som forklarer fortløpende hvorfor hovedpersonene ser så merkelig bedøvde ut.

Jeg kan røpe at handlingen i Casablanca gjelder et attentat. Det kjedeligste jeg har sett. Og her kommer den tradisjonelle digresjonen. Jeg har tilbrakt noen uker av høsten med å se de tre første sesongene av den gamle TV-serien «24», og den har opplyst meg om ting jeg ikke visste. TV-serien er intenst spennende og irriterende hvert eneste minutt, og det får man til ved å innføre så mange urimeligheter i handlingen at det ser ut som forberedelsen til en ny religion. Dette er spenningsporno. Du blir så nervøs. Du blir så forbanna. Du blir så jæklig lei deg. Manusforfatteren bare stikker hånda ned i ei vanvittig smågodt-krukke og kommer opp med alt det mest usmakelige og sjukeste og mest spennende du kan tenke deg. Bad taste party, Baby! Jeg innbiller meg at «24» var starten på de nye forventningene til underholdning, og når det lille jeg har sett av moderne TV-serier virka mer overdrevne enn Disney-animasjoner, skyldes det at folk vil ha følelser som hyler. De vil se hylekor.

Blant annet derfor gjør Zemeckis alt feil. En vanlig novemberdag i 2016 kan en film ikke være underholdende hvis den spesialiserer seg på å holde igjen og holde igjen, og dere vet hva som da skjer. En klok og velskapt film kan gjøre det. Men dette er ikke silke, det er skai. Her skulle vi ha følt skriket. Det uteblir. Så «wake me up when it’s all over, when I’m wiser and I’m older.»

American sniper

American sniper: Amerikansk biografi-actiondrama. 2014. 2 timer, 12 minutter. 15 år. Regi: Clint Eastwood. Med: Bradley Cooper, Sienna Miller, Kyle Gallner.

Kortversjon: Den halvgamle Texas-mannen Chris Kyle verver seg til SEAL og blir USAs mest vellykka snikskytter i Irak.

terning 3
Det følger bare én vesentlig sannhet med denne filmen: Vi her i Norge er ikke i krig, amerikanerne er. Dette er ikke vår film, for vår felles bevissthet og vår oppfatning av livet tilhører tilværelsens betraktende twitteriat. Vi er humanismens cheerleaders som sitter i trygg avstand fra banen og roper moraliserende motstridelser. Vi er en blanding av Apeberget på tribunene og de to gubbene i Muppet Show. Når alt kommer til alt, er det ingenting som angår oss.

Derfor trenger vi verken helter eller skurker. Vi kan holde oss med behagelige mellomting, versatile og relative skikkelser som er verken Peer Gynt eller både og Brand, og de plasserer vi inn i livssynene våre slik en flink unge leiter seg fram i puslespillet.
«American sniper» er en film om en såkalt autentisk helt. Sniperen Chris Kyle drepte 160 irakere og en syrisk snikskytter, og Clint Eastwoods film behandler ham som en blanding av familiegravsted og nasjonalmonument.

Som film er «American sniper» så uinteressant at det nesten er vanskelig å holde seg våken. Historien er hentet fra ei hyllestbok, og manuskriptet tar oss gjennom så mange sjøldaue og forlengst forstøva klisjeer om soldater og familier at det fortvila sukket ligger på lur gjennom hele filmen.

Når sukket likevel ikke kommer, skyldes det at dette ikke er min film, det er ikke vår film, det er et stykke USA. Når Kyle ser 9/11 på TV-skjermen er det for oss enda en framvisning av begivenheten som beviste at Bush var en dust. For amerikanere er det et symbol på uventa og uakseptabel sårbarhet, og Kyles liv drives av at han må ut av landet for å beskytte USA og familien sin, for faren har lært ham at det bare finnes tre typer mennesker: Rovdyra, sauene og fårehundene. Far ba ham være en fårehund, en som passer på flokken. Så han melder seg på spesialsoldat-trening som 30-åring og blir en begava sniper. Hvis målet er levende, kan han treffe det.

Som en nokså romlende dansegolv-bassgang eller jammer fra resonanskassen i den store celloen musiserer historien også hans smerte ved å måtte ta liv. Men etter hvert oppdager han at barmhjertighet ville ha ført til døde kamerater, og en fårehund relativiserer ikke liv. Han passer sine liv. De andre passer røkla.
Eastwood forsøker å få til en halv actionhandling ved at den stolte amerikanske helten har en nemesis. Det er snikskytteren Mustafa som til og med har vært i OL, og 1000-meters-trefferen er mannen han må ta før rifla kan legges til hvile.

Mot slutten setter Eastwood også opp en Alamo-kloning, der soldatene som skal hevne kameraten Biggles, havner i en sandstorm og et western-fort mens iraks utallige indianere vrimler femtitallisk fra alle sider for å ta dem. Det er engasjerende, men for seint. Eastwood har vandra lojalt fram og tilbake mellom store dåder på slagmarken og såre samtaler i heimen, og vi er slitne i gjenkjennelsen av alle disse forsøkene på å selge det bastardiske avkommet fra parringen av virkelighet og virkelighetsflukt.

Filmen er full av forståelig forenklings-sentimentalitet, den forteller kritikkløst som en nett-tabloid samtidig som den beveger seg slik en feature-artikkel i et magasin gjør. Dette er patriotisme i hytt og vær.

Litt om film og virkelighet: Det finnes ikke helter i virkeligheten, for virkeligheten er puristisk: Et sted uten helter og skurker, et vakuum uten religion eller moral, uten følelser og uten dramaturgi. Virkeligheten er det vi alle kan dele, uansett hva slags preferanser vi har og uansett hvilken livsstil vi tilhører. Virkeligheten er ufilmbar. Hendelser kan filmes, men de blir ikke gjengivelser av virkelighet, de blir tendensiøse minner.

«American sniper» er bare en pompøs actionfilm, en røver som sprader og breser, et sentimentalt, patriotisk soldat-epos. Jeg vet ikke riktig hva vi skal med det. Men jeg kan skjønne at amerikanerne vil ha det.

Bradley Cooper er virkelig ikke yndlings-skuespilleren min, men han funker ålreit. En liten stund var jeg redd for at jeg måtte se ham spille gal for annen gang, en opplevelse som jeg er villig til å spasere over sjøen til Haugesund for å unngå, men det skjedde ikke. Ikke noe galt med Cooper. Sienna Miller spiller den kjedelige, uanselige hjemmekona som egentlig bare har fått én eneste replikk i hele filmen: «Jeg føler at du ikke er her hos oss selv om du er her». Det er forslitt soldathustru-dramatikk fra TV-serienes reservoar av vulgær-feministiske tåre-sugere.

Ungene hans er likegyldig behandla.

Jeg skal fortelle om helter og unger, ganske kort: Hvis jeg uheldigvis kom gående ved en råk i isen og så en hund som holdt på å drukne, og dersom jeg i føleri og overmot kasta meg i vannet og døde av det, ville jeg for noen vært en helt. For ungene mine ville jeg vært en bølle og en idiot som hadde tatt fra dem noe av det kjæreste de hadde. Det perspektivet mangler filmen. Ungene er statister i en ekkel, voksen hasard.

Og enda verre: Filmen må jo følge boka sånn noenlunde, så slutten er teit. Jeg bare nevner det.

13 hours – The soldiers of Benghazi

13 hours: The secret soldiers of Benghazi: Amerikansk action-drama. 2016. 2 timer, 24 minutter. 15 år. Regi: Michael Bay: Med: John Krasinski, James Badge Dale, Pablo Schreiber, David Denman. Dominic Fumusa, Max Martini, Alexia Barlier. David Costabile, Peyman Moaadi.

Kortversjon: 11. september 2012 angrep libyske opprørere en midlertidig ambassadørbolig og en hemmelig CIA-base i Benghazi. Dette er historien til de soldatene som sloss mot dem.

terning 5
Michael Bays Libya-film går rett inn i Europas daglige traumaer som torpedo i karamellpudding (som for øvrig ville vært et vidunderlig jackass-prosjekt for den modige fysikeren Andreas i NRK). La meg spesifisere: Broken sweetness flying everywhere. «13 hours: The secret soldiers of Benghazi» er en fascinerende blanding av indianernes Alamo-beleiring og slintrete zombiefilmer der de talløse udøde velter seg inn over de rettferdige få. Og samtidig har filmen en slags historisk handling fra den gang i 2012 da libyske opprørere angrep en amerikansk base i Benghazi etter å ha drept en amerikansk ambassadør. Her er det mye.
Filmen garderer seg mot at folk i salen skal føle akutt fremmedfiendtlighet ved at den forteller at skikkelige muslimer aldri ville finne på å angripe amerikanere. Og Knut Arild elsker Sylvi. Og forholdet mellom Brann og Rosenborg er fordragelig som lønningspils. Fornektelse av motsetninger er blitt en religion for kaninhjertene.

Men det finnes ikke kaninhjerter i «13 h». Michael Bay er et begrep, og filmen hans er slik til og med små barn, Venstre-kvinner og buss-tilhengere vet den måtte bli. Soldater uten frykt, soldater med bilder av barn og koner. Soldater med hymnisk garderobe-patos og røff lowlife-stolthet. Eg sa det rett te ‘an. Du sko ha sett trynet på ‘an då! Dette handler om de mennene som gjorde det de måtte gjøre da ambassadøren og en hemmelig CIA-base ble angrepet, mens uniformsadelen og kontorfolka satt og tvinnet på mellomfag i statsvitenskap og ikke riktig visste hva de kunne gjøre. Vi kan ikke krenke et fremmed lands territorium. Det står i manualen. De har riktignok drept ambassadøren vår og er i ferd med å utrydde CIA-leiren, men det står i boka. Klukk-klukk-klukk-klukk-klukk. I Michael Bay-filmer lar ikke menn noe være. De ville ha skutt grillen hvis burgerne var svidde.
Dette kan vi. Til alle tider har det vært amerikanske kontorfolks viktigste yrkes-kriterium at de skal svikte når the tough gets going. Det blir det alltid kul film av. Film for de som ikke spiser rå fisk på bursdagen sin. En film for de som aldri heter Hillary Clinton.

John Krasinski spiller hovedpersonen Jack og får en slags gjenfødelse som mann. Han er hyra inn av CIA for å være en usynlig soldat i den hemmelige leiren i Benghazi. Men alle de skikkelige muslimene som aldri ville skade amerikanere, er tydeligvis på politisk avrusningsklinikk, for det varer ikke lenge i Libya før han og kameratene havner i trøbbel med gatemilits.

«Se opp,» sier Jacks buddy til den libyske gatelederen. «Kan du se dronen? For den kan se deg. Og den vet hvem du er, og den vet hvor huset ditt er, og den vet hvor familien din er. Og hvis det skjer noe med oss dør dere (han sa omtrent det). Senk våpnene.»

Den korte samtalen bør bli en klassiker.

Sånn starter det, og det stanser egentlig aldri. I to og en halv time (parkeringsgebyret mitt var 77 kroner) løper Bay-maskinen med robotisk rytmikk gjennom en handling som inneholder alt. Til og med replikkene har adrenalin-nerver og granatsjokk. En sjelden gang sitter hovedpersonene ned og snakker om at det finnes et liv der ute, men så er de i gang igjen, og faen ta meg så nervøs jeg blir, og hvordan skal det gå med den gravide kona og de to døtrene til mannen? «13 h» har en av de galneste biljakt-scenene jeg har sett. En traumatisert ambassadørvakt kjører gjennom Benghazis gater med wheels on fire running down the road (tatt fra rockeklassiker som burde vært på lydsporet) mens uskikkelige muslimer følger etter i utallige biler og setter flere kuler på det pansra kjøretøyet enn ti år med skiskyting. Det var helt vilt, og jeg kjente det i blindtarmen.

Filmen tillater seg alt, og det er også en selvfølge. Sjøl om den forteller om folk som finnes og fantes, betyr ikke det at den er historisk korrekt. Man kan hovere over den frie formidlingen av såkalte sannheter. Men dette skal ikke være «Kon-Tiki», sjøl om Benghazi etter hvert ble gjort til et slags Waterloo for Obama-folka. Dessuten: Er du gift? OK. Har du holdt bryllupstale noen gang? OK. Vil du si at talen først og fremst var presist sannferdig? OK. Du mener ikke at Michael Bay må ha et mer seriøst forhold til sannheten enn du hadde til din elskede den dagen dere ble sammen for livet?

La oss i den perfekte sannhetens navn være enige om dette: For skikkelige muslimer er USA hovedfienden. Det er ingen grunn til å fortie det. Også for norske sosialister og vegetarianere og pasifister og natteravner og filmklubb-tilbedere er USA hovedfienden. Ingen grunn til å fortie det heller. Men USA holder likevel med seg sjøl, og det må til og med amerikanere ha lov til, og «13 h» er en orgie i amerikanskhet, og den funker som bare far min satt på fysste benk og mor mi satt på aen.

Det var dette kinoen ble bygd for. Ingen grunn til å fortie det heller.

Pirates of the Caribbean: Salazars hevn Dead menn tell no tales

Pirates of the Caribbean: Salazars hevn: Amerikansk eventyr-action. 2017. 2 timer, 9 minutter. 12 år. Regi: Joacnhim Rønning og Espen Sandberg. Med: Johnny Depp, Javier Bardem, Geoffrey Rush, Brenton Thwaites, Kaya Scodelario, Paul McCartney.

Kortversjon: Will Turners sønn får i oppdrag å finne Poseidons gaffel, og de forbannede hollenderne vil ha Sparrows kompass.

terning 5

Før jeg ror meg ut på det åttende hav, og før jeg roter meg bort i melankolien over alt det som piratene mistet, skal jeg forsikre alle de som faktisk både leser terning og den første setningen etter terningen: Ja, det er en vellaga film. Ja, det er en herlig film. De to norske regissørene har gjort det bra. Det var pliktløpet.
Så til det interessante. Det må skje med alle. Før eller siden havner folk nesten umerkelig i utkanten av sin egen fortelling, mens yngre yndlinger yngler seg inn i handlingen som om de har en slags odelsrett til den. Kaptein Sparrow for eksempel. For fjorten år siden var han en klassisk førtiåring som førte piratskute med samme desperate resignasjon som når livsfriseramma (ja, det skal være livsfriseramma) ungdomsskolelærere og tannleger i sin tid kjørte motorsykler uten støttehjul. Nå er Jack blitt 54 år, han er rund av rom i kjakene, og den alkoholiske rampetheten får ham til å virke som en pleiehjems-rømling. Opp skvetter en ung mann som kunne vært Ullern-skuespiller fra «Skam», og så er filmhistoriens mest fantastiske pirat egentlig forvandla til en slags Arbeiderparti-veteran. Opp skvetter også en velutdanna ung kvinne. Før du vet ordet av det kan hun bli innblandings-minister.
Det beroligende for oss alle er at kapteinen fortsatt må være der. Uten Jack Sparrow ville filmen vært begrensa til sportskvikk og fiffig alminnelighet. Johnny Depp er fremdeles sjela i historien, han er det eneste elementet som får folk til å ville se noe så anakronistisk som en sjørøverfilm. Piraten skeiner rundt med en diksjon som er mer en diagnose enn kommunikasjon. Han kunne fremdeles vært en Chaplin i transeklær. Depp spiller den siste frie mannen. Konstant forstyrra av undring, varig uegnet til bærekraftige forhold og befriende egosentrisk. Uten han ville det ikke vært noen film. Akkurat som det ikke finnes noe Arbeiderparti uten Thorbjørn Berntsen.

Jeg skal prøve meg på en spådom: I neste film har kaptein Sparrow sluttet å drikke, og han sitter i en karibisk småby og bygger skuter av fyrstikker mens han styres og får kjeft av en dominerende hustru som er matematikk-geni og borgermester, spilt av Meryl Streep. Pilates of The Caribbean. Jeg har et alvorlig livsmotto. Det er sånn: «Jeg håper for Guds skyld at jeg aldri får rett.» Mottoet gjelder også Sparrow.

Filmen starter så vakkert. En gutt kjærtegnes av virtuelt månelys i en båt på havet. Gutten er sønnen til Will Turner (Orlando Bloom), han kaldstarter Den Flyvende Hollender og pappaen viser seg i et syn med skjell på kjakene og anbefaler sønnen at han skal finne Poseidons tretanna gaffel, The Trident. Den skal ordne alt. Spøkelsesmagre sjørøvere uten kroppsmasse jamrer seg inn i filmen, fyren som kaller seg Døden likner hvalfordøyd plastavfall fra Filippinene. Hollenderne vil ha Sparrows kompass. Kompost søker kompass. Filmen er i gang, og den er storarta.
Det varer ikke lenge før Jack Sparrow skal rane Karibiens sikreste bank, som faktisk blir konkret stjålet på en måte du aldri har sett før. Så kommer de nye folka. Brenton Thwaites spiller Will Turners sønn Henry, og han utsettes for atskillige prøvelser de neste to timene. Kaya Scodelario spiller en helt annen manns datter. Hun er astronom (som ifølge en av piratene betyr at hun avler esler), og hun fyller filmen med den uangripelige, ufeilbarlige moderne kvinneligheten. Kosmos-Carina gjør med andre ord bare kule og fornuftige ting, mens mennene rolser rundt som hjernerystelser. Javier Bardem er ny som spøkelsessjefen Salazar. Han ser ut som ei spansk Tim Burton-dokke og styrer sine paella-styrker med nydelige, bleike profiler. Det er også med ei skalla heks og onde fugler som ser ut som obduksjonsofre fra «Bones», men de var der kanskje før og. Blide Paul McCartney spiller gamle onkel Jack i ei celle og synger søtt. Han har ikke samme swag som Keith Richards, men er OK. Mye stas. Dessuten inntar Geoffrey Rush handlingen sammen med en kammermusikk-trio, og filmen unner seg også flyvende haier som antakelig er referanser til kult-fenomenet «Sharknado».

Nok om det. «Pirates of the Caribbean: Salazars hevn» er stappfull av fantastiske påfunn, som jeg ikke skal røpe. Det finnes ikke dødtid her (uninteded pun). Handlingen går ikke. Den er som turbulens. Ingen sitter ned på en benk og snakker ut om det. PoC4 er dessuten som en brutal øyeskylling med saltvann. Det blir sagt at de to nordmennene Joachim Rønning og Espen Sandberg fikk jobben som regissører fordi de hadde vist fornemmelse for sjø (i «Kon-Tiki»). Det ryktet har de tatt vel vare på.

Ved et uhell så jeg filmen i 3D. Det var litt dumt. Når filmer er like overfylte av visuelle detaljer og voldsomme handlinger som en tornado i et loppemarked, virker det bare forstyrrende at undertekstene henger og dingler langt ute i salen. Dessuten formørker brillene farge-intensiteten på en måte som jeg hater. Jeg vil se lyset. Jeg vil se fargene skinne. Men det er meg.

Lenge lurte jeg på om dette faktisk er den mest underholdende Caribbean-filmen på tross av den kjedelige guttungen og på tross av at Jack Sparrow ser ut som om han vurderer AFP. Det er nok ikke sånn. Men det føltes sånn. Jeg tar imot kjeft mellom kl. 05 og kl. 21.00.

The gunman

The gunman

Viasat4 22.00

4 Jeg har sett halve denne filmen, for den var virkelig ikke forheksende god. Men den delte seg i hvert fall i to. I første del er Sean Penn leiemorder i Kongo, der det er mineraler i jorden og bla bla meg i konvensjonene. Pen skyter en gruveminister og må stikke fra landet, mens den litt sjalu Bardem skal passe på dama hans, Jasmine Trinca. Så går det åtte år, da, og leiemorderen har mista barten sin og holder til i en bistandsleir i Afrika der ubetydelige skuespillere har samtaler av typen «Water for my people».

Dermed må hovedpersonen reise til London der han treffer Ray Winstone og insisterer på at ingen skulle vite at han skjøt en gruveminister. Penn må reise til Barcelona, og er i det minste en flott mann som kan slåss. Penn er en ulv, han er Tom Cruise med et fjes. Han er en snutemann, intens, sky og uberegnelig. Filmen tar seg opp her. Bardem har overtatt dama hans. O shit. Og så så jeg ikke lenger, for egentlig brydde jeg meg ikke. 2015.

 

The last stand

The last stand: Amerikansk actionkomedie. 2013. 1 time, 47 minutter. 15 år. Regi: Jee-won Kim. Med: Arnold Schwarzenegger, Forest Whjtaker, Luis Guzman, Eduardo Noriega, Johnny Knoxville.
5
«The last stand» foregår i et amerikansk myteland som nordmenn med grunnfag blir nervøse av, og som politikere så godt de kan forsøker å ignorere. I basis-Amerika, der folk går rundt og vedlikeholder de evige verdier som naboskap og kvasse, men ulærde sarkasmer, der har de en sheriff som til alt overmål er innvandrer fra Østerrike. «Du gir oss immigranter et dårlig rykte», sier Arnold Schwarzenegger til den steinrike og arrogante druglord-rømlingen Cortez fra Mexico. Bruken av en nasjonalitet fra den andre siden av USAs innbilte mur kunne ha ført til mistanker om politisk ukorrekthet, eller upolitisk korrekthet som jeg foretrekker å kalle det, men sheriff-assistenten Luis Guzman er i det minste fra Puerto Rico. Og den vakre trøbbelfyren som sheriffen henter ut av arresten og gir stjerne, spilles av brasilianeren Rodrigo Santoro. Santoro ser ut som en skøyeraktig reklame for trange truser, men han er i hvert fall latin-amerikaner.
Alt dette nevner jeg fordi man ikke kan mobbe Mexico lenger, så jeg har helt slutta å skrive at landet har verdens styggeste musikk. I stedet nevner jeg at det har fin strandlinje.
Østerrikeren er sheriff i en western-by som heter Sommerton Junction og består av harry-filmenes regelbundne mangfold av enkle menn og vakre kvinner. Her spiller for eksempel de jordiske levningene etter Jackass-offeret Johnny Knoxville en slags museumsbestyrer med egen låve, og sheriffkontoret består stort sett av en uerfaren ekstrem-yngling, Guzman og ei dame med aktivt utseende. Filmen starter med at sheriffens folk og museums-originalen skyter med .45 kaliber på dyreskrott, men det de ikke vet er at den meksikanske superskurken (Eduardo Noriega) har rømt i en über-rask Corvette og er på vei mot byen deres fordi den kyniske psykopaten Peter Stormare (enda en som gir immigranter et dårlig navn) skal bygge bru til Mexico. Over et søkk i Arizona.
Og her kommer det som i ettertid kan oppfattes som en slags profetisk Trump-vri. Fra fantasibyen Las Vegas kommer FBI for å ta rømlingen som lurte de føderale noe aldeles forferdelig. De er dresskledde og fulle av pene manerer, de kjører enten steindyre SUV-er på statens bekostning eller beveger seg rundt i helikoptere eller eget privatfly. Dette er kremen av amerikansk storbyartethet, og de ledes av den lett forvirra Forest Whitaker, som mer enn noensinne ser ut som om blikket lever sitt eget, uoppmerksomme liv.
Men hvem klarer å ta ressurs-skurkene? Vent og se.
Imens ute på landet. Harry Dean Stanton kjører traktor og trekker rifle mot den onde svensken. Det fører til en kortvarig harry-rolle for Stanton, som døde 15. september i år som 91-åring. Slik oppfatter sheriff Owens (Schwarzenegger) hva som er i ferd med å skje, og så ringer FBI og sier at rømlingen er på vei mot byen hans, så han bør holde seg helt i ro.
Folk fra Trumpland holder seg ikke i ro. Ikke på film. Rødnakkene i den uanselige ørkenbyen venter ikke på at fancy by-purk med satellitt-overvåking skal forsvare dem. En eldre-sheriff og tre-fire vanlige småbyhelter uten gode ungdomsskole-karakterer sperrer Main Street og venter med en skolebuss og en mitraljøse som skjøt tyskere i 1939. Dette er den edleste drømmen om folket. Det er en fantasi om normale menneskers evne til handling og patriotisme, og det er filma med øm humor og en avsindig sans for overdreven action. Regissøren heter Jee-won Kim og er fra Sør-Korea. Han burde lage flere filmer i USA, men de trenger han vel hjemme akkurat nå.
Schwarzenegger er en storarta karismatiker, og mannen er et mirakel for de som så de første filmene hans. Som sheriff ser han ut som et nylig oppgravd urmenneske som ville fått overbeviste arkeologer til å skrive om historien og hengitt seg til New Age og lukt-yoga. Han er godmodig som en blåbærmett hage-bamse, men de kvasse reptil-øynene ser konstant ut som livlige vardøgre før velgjørende eksapistvold. De andre folka er hva man kan kalle vaksinasjoner mot dialogene i Woody Allen-filmer. Enkle og overmodige. Som den ene kafe-kunden sier (omtrent) da sheriffen ber ham ta tilflukt: «Jeg har høyt kolesterol, og jeg har nettopp bestilt en tallerken bacon. Høres det ut som en mann som er redd for å dø?»
Klimaks kommer i en maisåker som er så overmoden at det er like før aksene forvandles til støv. American corn. 2013.

The magnificent seven

The magnificent seven: Amerikansk western. 2016. 2 timer, 12 minutter. 15 år. Regi: Antoine Fuqua. Med: Denzel Washington, Chris Pratt, Ethan Hawke, Vincent D’Onofrio, Byung-hun Lee, Manuel Garcia-Rulfo, Martin Sensmeier, Haley Bennett, Peter Sarsgaard.

Kortversjon: Denzel Washington blir hyra til å beskytte gruvelandsby mot en kakse og samler med seg seks andre krigere.

terning 4
Egentlig er denne filmen et litt tamt historisk tyveri på linje med bombinga av minnesmerker i Midtøsten. «De syv samuraier» gledet mange duffelcoater oppover sekstitallet. Antoine Fuqua har laget en så uvesentlig western-versjon at jeg finner fram firerterning av rein barmhjertighet med de edle filmkikkerne som uansett kommer til å elske mye skyting.

Til å begynne med er «The magnificent seven» en litt lovende leftover-western der filmfargene er så solmodne at du nesten kan høre dem samle fluer. Men den smuldrer. Etter at Peter Sarsgaard har vist seg fram som en av de mest parodiske skurkene siden Austin Powers’ glansdager, dukker Denzel Washington behagelig opp i det uendelige bak en telefotografert bakketopp. Han ser egentlig OK ut. Mager, ublid og ikke akkurat solbrent, men tydelig tørka av Arizonas uhemma sol. Det pleier følge en egen folkelig eleganse med Denzel. Men han virker ikke helt til stede.
Etter hvert får du en tvilsom fornemmelse av at action-guden som regisserte «Olympus has fallen» og «Shooter», har begått en ufrivillig antikrigsfilm. Heltene som kommer til landsbyen for å ordne opp med den nokså ubehjelpelige Sarsgaard, har ikke akkurat nimbuser. De virker mer som bakgate-slaurer som ikke har annet å finne på enn å dra ut på landsbygda og yppe til krig. Skildringen av pionerene som har bosatt seg i gruvebyen, er heller ikke plagsomt filantropisk. En tuslete gjeng med utvandrere som i grunnen ikke hadde tenkt seg muligheten av at det konkurransefrie Amerika faktisk også ville by på konkurrenter. De ser ut som sullikker og pusler rundt. Egentlig sånn jeg alltid har forestilt meg de som emigrerte til Amerika. For late til å bygge Europa.

Den voldsomme krigen mot kaksen etterlater en eventyrlig bråte menneskelik, og når dommedagsdrepinga omsider har avtatt, blir det naturlig å tenke på hva vitsen egentlig kan ha vært. De ble kvitt én plageånd og fikk tilbake gratislandet sitt. Men etter ett tiår eller to ville antakelig Erna Solberg bli statsminister, og hun ville ha gitt alle natur-ressursene til internasjonale konserner. Så hva er vitsen? Er ikke krigen i Syria egentlig bare for å erstatte diktatoren Assad med en annen diktator?

Dere kjenner handlingen. Den dugelige prestesønnen fra Mount Vernon (Washington) skal i løpet av uansvarlige begivenheter plukke opp en flokk med smådrukkent samarbeidsvillige voldsmenn som mot slutten av filmen blir framstilt som helter. De syv magnum-mennene i denne halvgode versjonen av Kurosawas «Syv samuraier» blir aldri noe du ville ha spandert øl på. Heller ikke i Kristiansand. De er dårlig tenkte og irriterende utydelige, og de er ikke en gang noe du ville ha tatt med hjem for å male huset billig. De er bare anstrengt multikulturelle. En svart mann (Denzel), en blid meksikaner (Manuel Garcia-Rulfo), en taus asiat som minner meg om The Stig fra Top Gear (Byung-hun Lee fra Sør-Korea), en slags halvfransk cajun-gubbe (Ethan Hawke), en indianer (Martin Sensmeier), og Vincent D’Onofrio som feit kristen samt Chris Pratt som hvitamerikansk skøyer eller noe der omkring. Denzel og Pratt er antakelig agnene her. Resten er listefyll. Det er som å se ei bystyre-liste med Per Inge Torkelsens navn og ellers noen tafatte slitere fra kompetansegruppa Dress & Slips.

Dette er ikke akkurat The A-Team. Dette er Denzels D-gjeng.
Da filmen var ferdig, tenkte jeg tilbake for å finne ut hvem jeg hadde likt. Dama. Haley Bennett burde hatt en stor rolle. Hun har ikke akkurat humor, men intensiteten og engasjementet flinter til langs kruttønna. Skurken er patetisk. Sarsgaard spiller den rike psykopaten Bogue, og han bruker opp flere tiårs ansiktstrekninger bare på innledningsscenen. Mannen vil underlegge seg byen Rose Creek for å utgrave gull. Han lar folka sine tenne på kirka og drepe mannen til Bennett. Dama gir seg ikke. Hun finner på en eller annen måte fram til Denzel og tilbyr ham alt hun har for å nedkjempe leiecowboy-hæren til mester Gullfinner. Slik blir det. Og så finner han fram til de andre seks, og deretter skal de magnificente trene opp hverdagsfolk som ikke ville ha truffet luftrommet over Madla med sprettert.

Da en halvtime gjenstår kommer den gigantiske massakren, og den blir man litt oppgitt av. Fordi det står et visst antall kors igjen på kirkebakken, skjønte jeg hvem som døde og hvem som ikke gjorde. Resten var kaos.

The hateful eight

The hateful eight: Amerikansk thrillerdrama. 2015. 3 timer, 7 minutter. 15 år. Regi: Quentin Tarantino. Med: Samuel L. Jackson, Kurt Russell, Jennifer Jason Leigh, Bruce Dern, Tim Roth, Michael Madsen, Walter Goggins, Demian Bichir, James Parks, Dana Gourrier, Channing Tatum.

Kortversjon: Til et slags handelslag og skysstasjon i ødemarken kommer to bountyhuntere og en kvinnelig fange og treffer på en mystisk blanding av muligens tilfeldige reisende. Streama på CMore+.

terning 5

Tarantinos lange teaterforestilling fra en avsides altmulig-butikk så langt fra folk at man inte ens kan höra Coca Cola-bilarna (Martin Ljung) er en omstendelig blanding av kaos-komedie og stilspøk, og det er så vidt jeg orker å avstå fra å kalle den «The heightful ate». Ikke fordi den nye tittelen betyr noe dypsindig, men fordi filmen er en spøkefull, halvfull H.C.-keiser med klær under klærne, så det finnes aldri noen avslørende nakenhet. Tarantino har kledd seg godt. Og det snør som bare Dunderlandsdalen.
Siden jeg skriver om «The hateful eight» (vrøvlete assosiasjon til «The magnificent seven») lenge etter at de andre har vendt tilbake til de iranske dramaene sine, tenkte jeg at jeg kunne klare å finne en tidsaktuell tolkning. Man bør ikke tolke Coen-brødrene, og man bør ikke tolke Tarantino. Han er ikke Costa-Gavras. Mot bedre vitende forsøkte jeg likevel å se filmen som en fantasi om den amerikanske borgerkrigens ovale varighet. En svart nordstatsmajor (Samuel L. Jackson) som er blitt bountyhunter deler nedsnødd butikklokale med en sørstatsgeneral (Bruce Dern) samt en identitetsløs gjeng med umenneskelige drivved-banditter, om man kan bruke en kyst-metafor i dette dødskalde innlands-dramaet. Innledningsvis er den eneste kvinnen den etterlyste psykopatdama Daisy Domergue (Jennifer Jason Leigh) som er lenka til Galgemannen John Ruth (Kurt Russell) og etter hvert ganske skamslått og blodspydd.

Jeg syns ikke den amerikanske borgerkrigen slutta noen gang. Kampen mellom folkegrupper har fortsatt i et voldskaos som egentlig er ganske merkelig siden USA feirer seg som et harmonisk vestlig demokrati med lojale innbyggere og politisk enighet mellom to helt like partier. For øyeblikket pågår en skitten valgkamp i USA, og det voldsundertrykte hatet og mistenksomheten i Wyoming-stua til Minnie med sytøyet kunne godt ha vært en ironi over fiendtligheten og aggresjonen i en tabloidisert politisk kloakk. USA er en altfor diger nasjon som ble grunnlagt på en av Stephen Kings indianer-kirkegårder og en multikultur der folk jamrer fælt når de blir smeltedigla.

Men det er det aldeles ikke. Tarantino følger sine egne logikker, og de fører ikke noe sted. Når han skrev en genialt rasende svart antirasist i «Django unchained» og herja med tyske nazitusser i «Inglourious basterds», skyldes det antakelig bare at han vet hvem publikum er. Quentin The Fool er regissøren for de danna voldsromantikerne, han er bibliotekets svar på Michael Bay.

Men modig er han. «The hateful eight» er en mer enn tre timer lang teater-forestilling som aldri beveger seg utforbi landsdelsbutikken, så da jeg hadde gitt opp å finne en politisk allegori, forsøkte jeg i stedet å se filmen som en fargerik og fandenivoldsk fortsettelse av Sartres skuespill «For lukkede dører». Det nytta heller ikke. Sartre formulerte eksistensiell klaustrofobi i påstanden «Helvete er de andre», men i «The Hateful eight» tumler tilfeldighetene sammen et skjebnesvangert fellesskap av reservoir dogs som straks setter seg ned og snakker oppstylta til hverandre. De er ikke fanga i evigheten. Langt fra.

Samtalen er hva Tarantino handler om. Folk som snakker paradoksalt og forteller historier. Men hele tida vet du at plutselig kommer en eller annen til å skyte en eller tredje sånn at hjernemasse og blodlegemer samler seg til en ironisk superspray. Det er hva det handler om. Anspentheten og utløsningen. Så er dette sexologi? Nei, aldeles ikke. Det er nydelig bildelek med paradoksene, og hederlig er denne alvarsamma leken fordi paradoksene er i ferd med å bli borte i vår verden. Vi ser ikke så ofte skjønnheten i det urimelige. Vi er borgerkrigsskadde streitinger som enten forteller bare Trump-vitser eller bare Hillary-vitser og har glemt hva åndsliv egentlig er. Mangfold og motstand og magisk mølje. Tarantino dyrker en egosentrisk form for muntert nittitalls-mangfold, en litterær filmstil med voldsomme effekter, en slags splatter-Ibsen.

La meg bare si noe om skuespillerne til slutt. Kurt Russell har en slags vår. Han spiller i to filmer på kino denne uka, og i «The hateful eight» er han utstyrt med en movember-bart som er så overdrevent historisk at den ikke bare fjerner prostatakreft, men antakelig også gnagsår og leddsmerter. Samuel L. har fått et grettent gremlins-tryne med hvite skjegg-forekomster, så han ser ut som en skamklipt svart julenisse med magesår. Det er en stor stor glede å se igjen Jennifer Jason Leigh i Halloween-fasong. Det er moro med Michael Madsen og Tim Roth, det er overraskende med Channing Tatum. Ennio Morricones hedenske helvetes-musikk er deilig.

Men mest av alt: Den hvite Wyoming-snøen og uvirkelighetens groteske skjønnhet.

San Andreas

San Andreas: Amerikansk katastrofefilm. 2015. 1 time, 54 minutter. 11 år. Regi: Brad Peyton. Med: Dwayne Johnson, Carla Gugino, Alexandra Daddario, Ioan Gruffud, Paul Giamatti, Hugo Johnstone-Burt, Art Parkinson, Kylie Minogue.

Kortversjon: Redningsmann i helikopter må forsøke å redde ekskona og dattera da San Andreas-forkastningen i California ryker skikkelig.

terning 4
Les dette som en femmer. I hovedrollen ruver Dwayne The Rock Johnson med en animalsk påtrengenhet som gjør at California føler seg lite og uvesentlig også når San Andreas-forkastningen sprekker sånn at hele staten risikerer å forsvinne i et Kina-hål.

For det er det som skjer. Jeg mener det virkelig: Hvis du syns mye gikk galt i «2012» og «The day after tomorow», så vil skalaen din måtte forlenges opp mot taklista. I et par timer skjer stort sett alt det gale som kan skje, og solmenneskenes kollektive desperasjon er så diger og så mange dør at Jan Egeland ville ha trukket på skuldrene, og så fortsetter bare galskapen familie-sjåvinistisk i racerbåt gjennom tsunami-flomma San Francisco der det pleide være bakker.

Det hele starter med at en jentunge med dårlig kjørekonsentrasjon havner i en diger fjellsprekk som faktisk var der fra før. Dwayne og de andre helikopterheltene kommer svevende som litt stor Finnmarks-mygg og redder henne, og deretter får vi vite at The Rock er pappaen til fjortisjente som bor i luksushus fordi mamma har flytta sammen med en eiendomskakse, Ioan Gruffud. Dette er ikke en film for de som ønsker å like mammas nye kjæreste. Jeg bare nevner det.
I historiens egentlige sentrum jobber Paul Giamatti som en vilt begeistra jordskjelv-ekspert. Han er oppglødd som en guttunge ved Tippeliga-start over seismiske forandringer, men i løpet av dagen forvandles den profesjonelle nerdegleden til mørk defaitisme, for Giamatti oppdager at staten komme til å gå under, og jordskjelvrystelsene fra Guds egentlige hjemland vil også forstyrre oss i de fjerne utkantene. Egentlig kler skuespilleren rollen som flått-profet, og filmen får en ufortjent tweed-følelse på tross av shortsdyret Johnson.

Det meste som kan gå galt, går galt i en nyansefri skildring av det totale sammenbrudd. Skyskrapere detter som sandslott, gigantiske skip skyller inn over San Francisco og antakelig omkommer i hvert fall mer enn én million mennesker bare i California, men handlingen feirer deres velsigna anonymitet ved å konsentrere seg om bekymringene til familien Johnson og sviket til den husbyggende stefaren. The Rock flyr tett til bølgende hustak og redder ekskona Carla Gugino uten å bli hemma av prestasjons-angst eller hyppige svettetokter. Men så ryker girkassa til chopperen sjøl om det ikke er en Puma, og så veksler ekseparet fargerikt mellom flukt i sviktende gater, små-fly og fallskjerm-pause i baseballstadion der Dwayne etter eget utsagn kommer til second base med kona for første gang på lang tid, en romantisk komedievits i en film som ellers er verbalt underutvikla. Men etter det kommer en tsunami av gammeltestamentlige dimensjoner inn over kysten, og da er eneste mulighet for det søkende foreldreparet at de tar en racerbåt og leter mellom oversvømte finansslott i San Francisco sentrum. Ja, det er kult.
Jeg må si at jeg ventet på at tigerhaiene skulle vake, og jeg regnet egentlig med at monster-krokodiller skulle komme svømmende fra Australia, jeg ville ikke blitt overraska om IS-terrorister og serbiske nasjonalister planla å sprenge ei atombombe i sprekken («let us show them the biggest asshole in the world») og det er rart at Roland Emmerich ikke har ringt regissør Peyton («The journey 2») og insistert på at San Andreas-forkastningen er et resultat av CO2-utslipp eller kloning av skotsk sau. Eller i hvert fall skulle visepresidenten ikke ha underbudsjettert jordskjelv-varslinga og brannvesenet. Og ja. San Andreas-forkastningen finner, og den vil helt sikkert kanskje føre til katastrofe og mel-pakker i posten.

Nede i en skyskraper-garasje er dattera Alexandria Daddario først bare fastklemt, men siden det faktisk også finnes rådsnare briter i en handling som nærmest roper på Mr. Bean, kommer hun seg av gårde til nye forferdelige farer. Jeg skal ikke røpe noe om det, sjøl om jeg har røpet alt annet. Ja, det er Kylie Minogue som spiller Susan Riddick, men jeg husker ikke hvorfor.

Jeg satte meg til med «San Andreas» på Netflix-streaming midt på dagen i storarta utevær, og forventningene var ubetydelige. Men filmen er underholdende og tankeløs, og det er selvsagt en slags eksistensiell bekreftelse når en film driter i at millioner dør så lenge Dwayne Johnson finner dattera. Jeg har sagt det før: This is what we came for. Hele verden måper.