Kategoriarkiv: Uncategorized

The perks of being a wallflower

Fakta: Drama
Fakta: The perks of being a wallflower
USA 2012. 1 time, 42 minutter. 11 år. Regi: Stephen Chbosky. Med: Logan Lerman, Emma Watson, Ezra Miller, Paul Rudd.

2Denne filmen handler om krampekul åttitallsungdom som sitter der med kassett-utvekslinga si og The Smiths-plakatene (neida, ikke Renberg-kopi – alle Smiths venner ble forfattere) og syns synd på. De er ei plage. Hver gang du får se de triste ansiktene i nærbilde føles det som å være på en litt rørende kaninutstilling.
Jeg lengter tilbake fire-fem år da filmer fremdeles hadde handling. For øyeblikket sitter de og sturer velkledd som nipskjerringer på søndagskaffe, og alt som skjer, er en seig og ufullkommen form for uangripelig livs-sentimentalitet.
Filmen handler såvidt jeg kan se om Mitt Romneys unger. De kommer fra tause rikmannshjem. Charlie er stillferdigere enn biblioteket første juledag, og ansiktet hans er så følsomt at høsten føler seg uverdig. Logan Lerman (Percy Jackson) gjør egentlig en fin rolle, men den er infamt monoton, og den er absolutt uten noen gjenkjennelig oppfinnsomhet. Jeg liker egentlig også Emma Watson (fra Harry Potter-filmene), men hun sliter med å sannsynliggjøre at det juleskinnende barnetrynet sitter på en kropp som ble misbrukt av voksne. Ezra Miller spiller den utadvendte homofile med en salig, men patetisk forutsigbarhet som antakelig er beskrevet i kapitlet om sidekick-krav i den amerikanske konstitusjonen.
Filmen består av disse tre og vennene deres det året da Charlie begynner på videregående. Det er alltid trist å se ungdom uten pc, men det venner man seg til.
Forfatteren Stephen Chbosky har skrevet romanen, filmmanuset og han har regissert sjøl. Chbosky ble født i 1970 og var antakelig en sånn forfatter som nektet å kjøpe mobiltelefon i 2000. Han forteller med den empatiske delen av seg i det uendelige, inntil filmen slutter slik jentegrøssere pleier. Jeg skal ikke røpe det.

X-men: Days of future past

Hugh Jackman, James McAvoy, Jennifer Lawrence, Michael Fassbender, Ian McKellen, Patrick Stewart, Halle Berry, Nicholas Hoult, Evan Peters.

Kortversjon: X-men-mutantene trues av utryddelse fra Nixons toy soldiers, og Wolverine må dra tilbake til 1973 for å hindre Mystique i å gjøre en tabbe.

terning 5
Hvis du virkelig skjønner alt om hvem alle er og hvordan de kom dit og hva som skjer i forskjellige tidsplan etter hvert som handlingen forsøker å oppheve sin egen eksistens etter Terminator-prinsippet, da er du en håpløs Marvel-nerde og trenger verken kondomer eller hårvoks før om tjue år og dessuten leser du altfor lange setninger, som du faktisk vet at heter perioder.
Men for alle de andre som ga opp det teknofile innholdet etter fem minutter og gledet seg til drebingå, er dette også en storarta, handlingstung X-men-film med driv og drønn og utvist mesterskap i visuell fantasi. Jeg skal ikke røpe akkurat det, men i slutten kommer ett av de stiligste CGI-stunta så langt i nyere computerhistorie. Det eier. Det eier slik Røkke gjør.

Som vanlig starter filmen med at fremtiden er mørk og øde. (Tin soldiers and Nixon coming, we’re finally on our own). Menneskeskapte metall-gubber brister gjennom taket for å stråle i hjel alle avvikerne, som vi i denne filmen skal holde med. Flygende likkister svever over Moskva. Flygende likkister jakter mutanter over Kina, helt uten Harald Stanghelles visjonære motstand. Sentinelene tar den siste kampen mot mutantene. Fordums gene-transer er sorgtungt til stede. Halle Berry ser ut som ei Bowie-dokke, Stewart svever i stolen sin og Hugh Jackman har fremdeles denne aggressive midtskillen som vil minne alle bibelhistorie-kyndige om den dagen da Moses skilte Rødehavet.
Så kommer forklaringen. Elendigheta startet i 1973, da de fleste av oss faktisk gikk rundt og følte på barken. Mystique drepte våpenindustri-gründeren Trask, og derfor satte president Nixon i gang produksjonen av mutantjegere.

Så hva gjør man på avgrunnens rand? Den gjenværende mutant-yoda sender selvsagt skogens veteran-jerv Logan på tidsreise til syttitallet, der han våkner postkoitalt som forskrekka australier i vannseng. Men så må wolverinen finne og overbevise ungdomsversjonen av sine oppdragsgivere om at de må stanse Mystique.

Dama spilles ikke lenger av Rebecca Romijn, men er oppgradert til Jennifer Lawrence, som med utgangspunkt i en blå skjell-bh og en kysk lateks-tanga forvandler seg som inspecteur Clouseau fra venn til fiende, fra dame til mann. Lawrence har en godslig Zellweger-mimikk, men hun funker like imøtekommende som fløtefora brasilianerinne i sandvolley.
Hun er ikke min favoritt, for jeg har kjent så mange kvinner at jeg vet at det eneste som betyr noe, er om de klipper hekken mens du spiller Minecraft. James McAvoy har Myggen-frisyre og mye enerverende sårbarhet, og han bærer rollen som den unge Xavier med rødkanta øyne og fascinerende svakhet. Han er historiens følsomme sentrum, han er den kjute pinnsvin-ungen som denne futuristiske Prøysen-sangen handler om. Michael Fassbender (det selvopptatte svinet) spiller en robust monument-versjon av Magneto, og Evan Peters er altfor lite med i rolle n som Quicksilver. Peters er den vittigste i en film med mange vrier, og det er han som får sin egen musikkvideo i sakte film.

Jo. Dere kommer til å like det. «X-men: Days of future past» har sjel, som dere kaller chel, fordi dere tror man får det på boks hos frisøren. Regissør Singer vet selvsagt at «Days of future past» også er navnet på Moody Blues sitt 1967-album der «Nights in white satin» ligger og smelter sjeler med sin uventa himmelmusikk.
Før historien ender på folkemuseet The White House Lawn har den også vært innom feiringa av Vietnam-freden i Paris, og menn og kvinner med djupe sjelesår har utfordret sine legninger og sine egenarter så surrealistisk at det ikke er lett å vite hva som er identitet og hva som er drevet av to lommelyktbatterier. Når McAvery kobler seg til verdenssjelenes hylekor, opplever han den samme verdenssmerte som en kommentarfelt-moderator i VG eller kanskje heller Gud, siden han visstnok skal være i stand til å høre oss alle samtidig.

Handlingen er patetisk uten å bli parodisk, den er full av følelser og påfunn. Bryan Singer klarer å balansere historien mellom det mildt humoristiske og en pompøsitet som opphever eventuelle fornemmelser av at vi ser billigtekno med Ben 10 på Cartoon. Dette er real stuff, mens vi venter på den ultimate mobiltelefonen.

The monuments men

The monuments men: Amerikansk biografisk krigsdrama. 2014. 1 time, 58 minutter. 15 år. Regi: George Clooney. Med: George Clooney, Matt Damon, Cate Blanchett, Bill Murray, John Goodman, Bob Balaban.

Kortversjon: George Clooney spiller professor som sammen med andre kunstkjennerne skal forsøke å redde kunstskatter i Europa i annen verdenskrig. Utkledd som soldater.

terning 2
George Clooney er en så uvesentlig regissør at han kan få Bill Murray til å se ut som en underbetalt eksamensvakt og Leonardo da Vincis «Madonna med barn» til å likne overdreven marengspynt. Men det er ikke det verste med «The monuments men».
Filmen om de magnificente sju som dro til Europa i den blodige avslutningen av annen verdenskrig for å redde kunstskattene som tyskerne hadde stjålet, er en påminnelse om vårt etnosentriske forhold til krig og naive begeistring for kampen mot Hitler.

Jeg skal sveve ut på viddene et øyeblikk. Nettopp nå er det sånn at nesten alle verdens medier formidler felles synsing om krig: Den skal ikke ramme sivile. Det finnes ingen berettigelse i det hele tatt for å ta livet av sivile i krig. Det prinsippet er jeg for. Jeg var for det da Norge bomba Libya, jeg var for det i de såkalte arabiske vårene og jeg var for det i det såkalte opprøret i Ukraina. Jeg syns ennå det er grusomt å tenke på sivilbefolkningen som ble bomba i Dresden og Berlin, jeg mener fortsatt at de drepte barna i Hiroshima og Nagasaki er et uløst moralsk problem. President Truman burde vært dømt for krigsforbrytelser etter sin død.

Et lite stykke ute på viddene kan man stanse, gni krutrøyken ut av øynene og spørre hva dette har med Clooneys film å gjøre.
Den er nesten lobotomert. Den er påtakelig hjerteløs. Den er sjølopptatt, kjølig og tåpelig, for den holder opp sivilisasjonen vår som en fane uten å ha skjønt mer enn at det er et fint tøystykke. Dialogen i filmen reflekterer et introvert sympati-system: Det er synd på de amerikanske soldatene og deres pårørende, men alle de ungene som døde da tyske byer ble utsletta av allierte bombefly, de blir aldri nevnt.

Grunnen til at noen burde ha tenkt på dem, er blant annet Madonna med barnet. Kunstkjennerne som reiser til fronten for å redde kunstverk, mener at museene og konservatorene representerer alt det vi sloss for, de skal redde det viktige i sivilisasjonen vår. De eufemiserer da Vincis super-nips hinsides all rimelighet uten å oppdage det selvsagte: Statuen viser en mor som beskytter sitt barn. Den hæren som Clooney og Murray og Goodman og Balaban betjener seg av, har akkurat massakrert tyske unger. Det blir umulig å se filmen uten å tenke på dem.

Drit i Vermeer og Rembrandt og Renoir og Da Vinci. Kultur handler om levende mennesker. Det beste i vår kultur er ikke ting. Det er levende, lykkelige mennesker. Om de utsmykker kirker eller strikker raggsokker betyr ingenting så lenge de elsker det de gjør. Levendehet og skaperlykke er det beste i vår kultur. Ikke kjendiskunst. Ikke show-off.

Jeg ville likt en film der kunstprofessoren brente en Rembrandt for å varme en skadd tysk unge i en ruin. Det ville vært film. «Monument men» er fantasiløs elitist-kulde og fortaustrygg vanlighet med dårlig replikk-kunst rundt.

George Clooney er en lidenskapsfri og hemma regissør. Han er dessuten satt til å instruere kolleger som er så mye bedre enn ham at han såvidt fortjener å sitte barnevakt hos dem. Den har han choka på. Rollene til John Goodman, Bill Murray og Cate Blanchett er så uanselige at de ikke ville satt fotavtrykk i en karamellpudding. Antakelig oppstår avsjelingen også fordi dette var virkelige mennesker, og nå har slekta deres dyre advokater. Matt Damon får ikke en gang ligge med den overvillige Blanchett fordi han er en autentisk person med autentiske barnebarn som ville skrike «Nei, morfar da!» i kinosalen. Det blir en uvanlig karismafri film.

For sikkerhets skyld: Jeg ville ha elsket en handling der Clint og Jason og Matt utrydda tyske soldater for å redde et stilleben i Milano, for actionfilm har andre regler. Et doku-drama som påstår at det handler om kulturen vår, bør ha med menneskeligheten i hvert fall som fotnote.

Inside Llewyn Davis

Coen-brødrenes uapetittlige folkesang-bohem
Inside Llewyn Davis: Amerikansk dramakomedie. 2013. 1 time, 44 minutter. 7 år. Regi: Ethan og Joel Coen. Med: Oscar Isaac, Carey Mulligan, John Goodman, Justin Timberlake, Garrett Hedlund.

terning 5
Coen-brødrene kan være som onde patologer, og disseksjons-utstyret deres skjærer så tynt at den døde ikke sjøl merker at han faller uskjønt fra hverandre. «Inside Llewyn Davis» er en usjenert ironisk tittel, for det finnes ikke noe inni den sutrende og selvopptatte visesangeren. Han er født tom, og han gjennomfører uten undring en uke av livet sitt i absolutt tomhet.

Dette er et uvanlig bohem-portrett, for mannen i samfunnets romantiserte frynsekant er verken talentfull eller sympatisk. Han er tvertimot ei dyster sosial kløne, han er usexy som en uvaska pissoar, han har verken moral eller empati og synger ferdig-utsungne folkesangklisjeer med en mindre interessant innlevelse enn når varehus-ansatte setter ut spaghetti i hyllene. Coen-brødrene er de rare regissørene som på sett og vis laget en kultfigur av bowlingharryen Lebowski. Her utleverer de visesang-kunstneren med en presisjon som antyder at de hater New York, Greenwich Village og de fleste som har bodd der.

Det er rimelig nok ikke veldig moro å se på, for den bostedsløse visesangeren Llewyn lever ut en surmulende, men fortjent middelmådighet, og det varer ikke lenge før du tenker høyt: Jeg håper virkelig ikke at han blir en suksess.

Ingen fare. Brødrenes «Born to lose»-prosjekt er en helhjerta bekreftelse til alle som tviler på sitt eget talent: Ja, du er mislykka, og ja, du mangler det som skal til. Men du er jålete og selvopptatt.

Dette er de som Tom Lehrer kaller “The folk song army”, bare at Davis ikke synger om krig. Han synger folkesangklassikere om fortapt kjærlighet og jenteting. Det kunne ikke vært mer ironisk. For han bryr seg om ingen. Llewyn Davis synger pent, og sangene hans er vakre, men patetiske folkesanger uten evne til kommunikasjon eller begeistring. Rundt visesang-miljøet i New York tidlig på 1960-tallet fantes åpenbart en selvbeskyttende amish-esoterisme, og inni det lever Davis som en moralsk forkastelig tulling uten evne til å ta andre mennesker på alvor og uten evne til utvikling og formidling.

Da vi møter ham har han overnatta hos et vennlig ektepar med katt. Ved et uhell slipper han ut innedyret deres, og i de følgende scenene oppstår et briljant moralsk paradoks rundt katten og rolleskikkelsen til Carey Mulligan. Llewyn har antakelig gjort kameratens samboer Jean gravid (slik han har gjort med andre kvinner før), men ansvarsforholdet rundt den tankelause og ufølsomme befruktninga klarer ikke å konkurrere med visesangerens fortvilte forsøk på å ta vare på den utslupne katten.

Han haler dyret og gitarkassen med seg som en parodi på livsskjebne. Det oppstår en rå humor i katte-scenene, en sår og fortvila refselse i likegyldigheten overfor den gravide dama. Katten er fortvila viktig, dama med barnet hans blir en irriterende forstyrrelse – de to blir som metaforer for den moralske forvirringa i tilværelsen til en mann uten livsverdier. Bohemen Llewyn Davis er den levendegjorte likegyldighet, og det er like spennende som det er overraskende at Coen-brødrene har funnet denne skikkelsen og laget film om ham.
Bohemene var aldri spesielt kule. Det blir for øyeblikket vist en kino-biografi om den svenske visesangeren Bjørn Afzelius, og det virker nesten som en parallell film. Afzelius ble riktignok en suksess i et lite land, men det viktigste ettermælet er i ferd med å bli at han var en drittsekk. I filmen kommer det fram at han fikk ny kjæreste som han gjorde gravid mens den egentlige samboeren var gravid, og i en tabloid i dag mandag siteres dama hans på at hun vil spy av hoolabandittens sidesprang. Vi har lov til å spy med henne. Det går an.

Som amoralsk kunstnermyte er Llewyn Davis ikke enestående, men de andre har som regel vært lidenskapelige karismatikere. Davis diktes ned i ubetydeligheten: En sjølhøytidelig visesanger av usynlig walisisk opprinnelse som tusler rundt i etterbyrdene av den mumlende beat-generasjonens halvfødte anarkisme og er blitt ingen ting. Han omgir seg med politisk korrekte setninger slik en egentlig varm mann tuller seg inn i ei dyne.

Her mangler nok en beskrivelse av hva filmen egentlig skildrer. Men den gjør ikke det. Davis har ikke noe sted å bo. Han mangler penger, og han får ikke jobber. Han skjeller ut de som er snille med ham fordi de ikke behandler ham som en stor kunstner, han roter vekk livet på tilfeldige mennesker og dårlige ikke-valg. Det er kaldt i New York. Bildene er uvennlige og uskjønne. Folkemusikk-myten og kunstner-mytene tryner rundt hverandre i en ressursfattig tiggertilværelse.

Skjebne-ironien blir perfekt da filmen slutter med at det kommer en ny ung mann inn på folkesang-kafeen i Greenwich Village. Det er Bob Dylan. Du ser ham bare på avstand, men stemmen hans skaper i løpet av sekunder liv i filmen, som når du kobler en dau bil til en batterilader.

Her kommer han dere ville være, tullinger. Gnag på det.

På en måte syns jeg denne nedtona moralismen går lenger, men det gjør jeg jo alltid. «Inside Llewyn Davis» er en kompromissløs og stygg uthengning av de håpefulle, samtidig som historien bekrefter det vi alle vet, men sjelden sier: Det finnes mange ærgjerrige mennesker som tilværelsen har dømt til ubetydelighet. De skal ikke noe sted fordi de ikke er gode nok. Det er ikke sånn at tida og stedet er feil. De er feil.

Folkesangene kommer også dårlig fra det. De småpene visene og de lidenskapsløse sangerne nærmest trygler om at rocken overtar hele greia, som den også gjorde. Like umoralsk og gonorré-sur som de andre bohem-bevegelsene. Men rock låt i hvert fall som om helvetes porter var blitt åpna, og sånn ble den en ærlig del av meningen med livet.

Captain America: Civil war

Pubertetssur Tuppen & Lillemor-kavalkade

Captain America: Civil war. Amerikansk superhelt-action. 2016. 2 timer, 27 minutter. 12 år. Regi: Anthony og Joe Russo. Med: Chris Evans, Robert Downey jr, Scarlett Johansson, Elizabeth Olsen, Don Cheadle, Sebastian Stan, Jeremy Renner, Paul Rudd, Tom Holland, Paul Bettany.

terning 2
Dette er like kjedelig som å lese VG på nett. Alle er lei seg. Den ene etter den andre står fram med problemene sine, den ene etter de andre langer ut mot vennene, og den ene etter den andre ser ut som en dårlig 18. mai. Vi har dessuten gående en borgerkrig i Norge, og det er ikke moro når venner slåss. I «Captain America: Civil war» finnes det egentlig ikke gammeldagse yndlingsfiender, det er ingen kamper å bli oppglødd av, det er ingen seire som føles befriende og det er ingen sviende nederlag som er til pass for den onde idioten.
Chris Evans er egentlig venn med den hjernevaska vintersoldaten Sebastian Stan.
Filmen er en amerikansk familie-nevrose, en Thanksgiving-kalkun. Det merker man på hele stemningen, som er motvillig og pubertetssur, en slags Tuppen og Lillemor-kavalkade av nettmobba sjuendeklassejenter i rare klær. Man merker det på manuset, som mangler handling. Det er en skisse til en film som aldri burde blitt laga, og når supermenneskene barker sammen i monotone kickbokser-klisjeer, betyr det bare at eventyrlighet bakser hensiktsløst med eventyrlighet og nå kommer snart svigermor til Stark og viser fram den kybernetiske kaldfusjons-Kenwooden sin, og hva gjør Marge Simpson med det? Fraværet av vannfast fiendehat var dødsens kjedelig, men jeg sovna ikke for kollega Aalen frøys så hun skalv i sal 10, og jeg holdt henne i live med varme ulltepper og helbredende tilrop: «Ikke gå inn i det hvite lyset, Kristin, hold deg borte fra det hvite lyset!» «Hvor er de nå?» «Berlin.» «Åja. Ikke fortell dette til Torfinn Nag.» Jeg er ikke helt sikker på den siste setningen.

Det skal være en destruerbar fiende i en film, og når han taper, dør eller faller i fortapelsen, skal du kjenne en god følelse av oppstemt id. Slik jeg skjønte av den fragmentariske handlingen skulle det finnes en haug med robotiserte Winter Soldiers et sted i Russland eller dahlstrøk ihnenfor, og da det var en halvtime igjen kjente jeg håpet blusse opp som tennvæske på drukna juligrill: Nå skal de slåss mot skurkene. Go get’em friends! Men såvidt jeg kunne se, kom den fighten aldri. Den er muligens utsatt til toeren.

Utgangspunktet er håpløst. Etter ti tusen actionfilmer der alt eksploderer, fant eventyrforfatterne i Hollywood ut at det var på tide med samvittighet. For hva med collateral damage? Hva med de stakkars ofrene vi aldri så? Når superdame skal ta en fiende, smeller han inn i en kontorblokk og utrydder tur-komiteen til det afrikanske landet Wakanda. Bare Monty Python ville ha vurdert en superheltfilm som handler om at tilfeldig forbipasserende ble skada. William Hurt interesserer seg også for det, og The Avengers-mutantene skal innlemmes i en temma lamb-force i office-FNs tjeneste. Captain America sier det som det er: I FN har alle sin egen agenda, så hva om de forlanger noe vi ikke vil. Han kunne ha sagt: Hva gjør vi hvis de ber oss dra til Norge og ta livet av kommentarfelt-skribenter som er tilhengere av ytringsfrihet? Jeg tenkte: Å, nei! Ikke FN! For Guds skyld.
Så deler avengistene seg i to motparter, som Norge har gjort. En gjeng er FN-lojale, den andre jobber for seg sjøl og etter eget vett. Da den hjernevaska og derfor fjernstyrte kameraten til Cap dukker opp og blir et problem, da begynner de å slåss mot hverandre. Der er sjukt leit. Alle er motløse og flaue. Alle forteller om triste ting, som den gang de fikk innvollsorm i kompene, og slåssinga sløver avgårde som en sirkusforestilling uka før turneen er slutt. «Han drepte min mor!» Jaja. Du er fader meg over 50 år, og planeten kan være i fare.

Mer enn planeten kunne blitt reddet hvis bare kampscenene hadde vært noe å se på. For det første domineres de av jernplate-teknologi. Lyden er «klong» og «klongklong». Den kjedelige usårbarheten til heltene blir kompensert med en del rutinert CGI og dessuten et urimelig tempo. Klippinga er andpusten, folk farer hit og dit, bildedekninga virker ute av kontroll og kaotisk, og det hjelper ikke at filmen er i 3D. Bildene ser ut som hurtigspoling av VHS.

Til og med teknofilmer bør ha en organisk kjerne. Man må kunne fornemme kroppsligheten i actionscenene, og i denne filmen virker alle like usårbare.
Og så er det skuespillerne. Chris Evans spiller kapteinen med en prematur dødsmaske, og han ser kontinuerlig misnøgd ut, som om HR-avdelingen kom og satte gummibeskyttelse på skjoldkantene hans. Captain America er en problematisk figur. Lego-versjonen av Frodo er mer sexy. Robert Downey jr. spiller nok en gang Iron Man, men denne gang sier han replikker som om noen hadde tvunget dem ned i halsen hans for at levra skulle bli fet. Han er ille, men han er likevel best. Jeremy Renner er forresten ikke så galen heller, men han utretter ingenting. Scarlett Johansson spiller Black Widow med evner som hun antakelig driter i, og jeg tenkte hele tida: Hun var antakelig gravid da denne filmen ble innspilt, hun er mot-hormonelt et annet sted, for eksempel Beverly Hills-føden. Elizabeth Olsen spiller Scarlet Witch med håndbevegelser som framkaller for tynn bursdags-gelé, men i en superhelt-film ser hun ut som en innleid vaskehjelp fra WoManpower. Tom Holland som barnepåfunnet Spider-man er en patetisk fornærmelse mot alle under 9 år, men Paul Rudd kunne blitt bra, for han ser ut som om han ler oaahaha!-latter innvendig og planlegger lunsj-pranks mot de to dumme regissørene. Flere orker jeg ikke nevne. At noen har sløst bort Paul Bettany i Vision-rollen vil føre til at engelskmenn gudskjelov nekter å høre om Obamas syn på EU.

For at virkelig alt skal bli mislykka, har ikke filmen noen slutt.

American hustle

American hustle: Amerikansk krimdrama. 2013. 2 timer, 18 minuttrer. 12 år. Regi: David O. Russell. Med: Christian Bale, Amy Adams, Bradley Cooper, Jennifer Lawrence, Jeremy Renner.

Kortversjon: En rar liten svindler som samarbeider med oppkava dame, skal hjelpe hysterisk politimann med et lureri som skal fange en kjent politiker. Basert på en sann historie.

terning 6
Det er ikke ofte at håret betyr så mye som i det nesten ubegripelig elegante liksom-dramaet «American hustle». Christian Bale starter rollen med å bygge et svart reir på skallet isse. Han limer først med kliss som likner papirlim. Så tar han det lange håret som henger ned på høyre side, og legger det varsomt som en wrap-kokk over hodet. Det er som demonstrasjonen av en feilaktig astronomisk matematikk, det er som om en blind baker legger lakrislokk over mislykka marsipankake.
Du kommer til å stirre. Det er ikke sikkert du ler, for skuespilleren utfører den bisarre sketsjen med et smertelig alvor, som om han skaper seg sjøl på tross av alle odds. Men gjennom to timer film glemmer du aldri denne scenen. Når Bale tusler nerdete framoverbøyd med en korpulent figur som får ham til å likne mitt sinnbilde av Shylock da jeg leste «Kjøpmannen i Venedig», føler du ennå tilstedeværelsen av det ufordøyelig patetiske. Anspent foretaksom ynkelighet blir historiens vignett. Dette handler om mennesker som forsøker å overleve på utsida av tilgjengelig sannsynlighet. De er ikke bare svindlere, de er sjølbedragere og svikere, for livet på jorden ble til med en vesentlig svakhet: Det finnes ikke ett fnugg av rettferdighet. Det finnes bare overlevelse. Og de overlevende fortjente det som regel ikke.

Bale spiller luringen Irving Rosenfeld, og Shylock er ikke en analfabetisk assosiasjon. Skuespilleren gjør det med en egentlig rørende blanding av beregnende kynisme og en nervøs svakhet som burde føre til at kvinner løftet ham til brystet og ga ham mat. Rosenfeld slår seg sammen med den utemma eventyrersken Amy Adams, som sier at hun er engelsk adel med kontakter i kongehus og britisk bankvesen. Hun er laga for å tape. Sammen er Rosenfeld og Prosser (Adams) ikke bare bambier på isen, de er elger på såvidt tilfrosset vår-tjern. Du ser at det må gå galt når de syarter med å lure småpenger fra naive kunder.
Det store som går galt er FBI-agenten Richie DeMaso, spilt av Bradley Cooper med vulgært overspent og tragisk optimisme. Hans antakelig nedarva svakhet materialiserer seg ved at han sitter hos mamma og ruller opp håret hver eneste dag mens han forsøker å ignorere en italiensk-ætta dame som sier hun er hans forlovede. FBI-agenten er splitter pine gal, men hans puslete street-makt kamuflerer galskap, og så lurer Rosenfeld spaneren til å bli med på en svindel som skal lure svære kakser i trøbbel og bringe ære til FBI. En lam skal lede en blind.

Det handler filmen om. Den er så velspilt at man nesten føler seg uvel. Amy Adams’ lykkejegerske befinner seg i et grenseland mellom ekte kjærlighetslengsel og nærhetshåp. Ufiks foretaksomhet tråkker i hjel filmens små amor-fluer med tynn hæl. Jennifer Lawrence er formidabel som Rosenfelds forsømte hustru, også hun et pinlig overlevelses-eksperiment på en nesten visjonært detaljrik grense mellom det vulgære og det rørende. Og det blir menneskelig nifst da handlingen involverer New Jersey-politikeren Carmine Polito (Jeremy Renner), som skvulper over av ekte kjærlighet til folket og vil gjøre hva som helst for at Atlantic City igjen skal bli en viktig arbeidsplass.
Fra Polito vandrer en suicidal intrige videre til mafiafolka, og Michael Peña får spille den falske sheiken Abdullah i en sinnssvak svindel. Robert De Niro er innom som bossen Tellegio.

I løpet av innspillingen forandra regissøren David O. Russell på noen ting, og Bale innvendte: «Du er klar over at det vi gjorde nå kommer til å forandre handlingen.» Russell svarte at han ikke interesserte seg for handling, han interesserte seg for rollene. Det kan man se. Filmen skildrer mennesker som ikke bare utvikler seg gjennom filmen, men gjør det som en briljant balanse-kunst. Disse folka er bare 70 prosent realistiske. Resten er stilisert galskap. Du får følelsen av at filmen foregår i ren slags rusversjon av 1970-tallet, en etterlikning som overgår originalen og tillater roller å utvikle seg sånn at du blir skremt av dem, blir frastøtt av dem og nesten griner for dem i et nydelig avstemt kaos. Jeg kan ikke si det på en annen måte. Dette er genier i arbeid. Dette er så gjennomført og så utspekulert at beundringen blir som en byrde. Det er ikke alltid behagelig å bli utsatt for det praktfulle.

«American hustle» er laget med utgangspunkt i en kjent amerikansk skandale fra slutten av 1970-tallet. Det får holde.

Fifty shades of Grey 50 shades of Grey

Seksuell slakkis, men nesten en vestlig gude-karikatur

50 shades of Grey: Romantisk drama. 2015. 2 timer, 5 minutter. 15 år. Regi: Sam Taylor-Johnson. Med: Dakota Johnson, Jamie Dorman, Jennifer Ehle, Eloise Mumford.

Idiot wind, blowing every time you move your teeth,

you’re an idiot, babe,

it’s a wonder that you still know how to breathe.

(Bob Dylan)

terning 2
Den tungt varsla sexkomedien «50 shades of Grey» viser seg å være en forsiktig, nøytral slakkis. Den beveger seg fra «American Pie» i retning den klassiske romantiske komedien der forførings-spesialisten viser seg å ha en myk, såra side, og derfor er han blitt helt betatt av den opprinnelig undertrykte dama. Det er en dårlig film, men den banalitetsgjødslende forfatterinnen har faktisk klart å lage en ufrivillig karikatur av en vestlig guddom. Her er han, en tynn pengeflytter som har gitt opp sin menneskelighet så overstadig at til og med kjærlighetslivet er blitt en teknisk innretning. Den spurvete, ubehagelig dumme dama hans karikerer infamt det post-feministiske fenomenet: Kvinner som beundrer menn.

Filmen er for kjedelig til å funke som satire, men latterligheten er til stede for de som liker å le på vorspiel.
Filmen starter parodisk med «I put a spell on you», en musikalsk overtydelighets-kobling på samme måte som når «Born to be wild» alltid ligger under scener med Harley-sykler. Det viser seg fort at de to skuespillerne er utilpass og uhensiktsmessige. Det nytter ikke at studentdama med åpenbar identitetsvegring glor på den lille kaksen som om han var en tidligere ukjent sushi, mannen ser ut som en guttunge fra Strømsgodset, og han er tøff på samme måten som de patetiske vitaminpille-jønkiene i Vitae Pro-reklamer. Han ser ut som en slags eiendomsmekler-klisjé i anførselstegn, han ser mindre mandig ut enn de små 14-åringene med for stor snipp som analyserer Børsen i TV2 Nyhetenes økonomi-magasin. Han minner om Tom Hanks i «Big».
Skuespilleren skulle ideelt ikke vært der. Ikke hvis det skulle bli en seksuell film. Vår tid har menn som Benedict Cumberbatch og Michael Fassbender, i fortida så vi skeiv sensualisme fra Gary Oldman og Mickey Rourke. Denne firkanta Onkel Grå kunne i det minste vært enten androgyn som Johnny Depp eller bassengstreit som Justin Timberlake.

Jamie Dorman spiller ikke godt heller, og det er ydmykende. Det er ydmykende for meg, som må holde ut med en beundringsfiksjon som er så usannsynlig at jeg får lyst til å tilkalle psykiatrisk legevakt. Det må være ydmykende for kvinner, som etter at de har lært seg bortimot 28 bokstaver, kan kjøre bil, behersker minst ett fremmedspråk og har lest den store krydderboka, fremdeles vil dåne av en after shave-skjønnas i dyr kontorstol.

Beundringen er viktig for handlingen, og dermed oppstår det egentlig ingen handling. Grå snakker til studenten som om hun var forrige torsdag, og hun ser imponert tilbake. Dakota Johnson snakker med en imitasjon av moras (Melanie Griffith) barnestemme, og er ubestemmelig og slakk i slufsa. Da José den gale latinamerikaner vil kysse henne, spyr hun på fortauet, og så har hun helt uventa drukket så mye at hun dåner på Jane Austen-maner i Greys armer og våkner neste morgen (slik jenter gjør i Ashton Kutcher-filmer) i hans seng, og så kommer replikken fra det store folke-eventyret i Hollywood: «Kledde du av meg også?»

Han tar en bit av rundtstykket hennes (galningen!) og sier: «Jeg må dusje». Dessuten sier han ting som «I don’t make love, I fuck». For oss som ser en del film, er det som å være på mc-bar langs the backroads of Texas, og en stivpynta korpis ville ikke ha sagt sånt med mindre han egentlig var en newb og en nerd.

Men han er det. Og det er barnligheten som fullfører karikaturen. Mannen er en nerd i paradoksale Wall Street-kostymer. Det er noe uvirkelig ved ham, som det var med «American psycho», og når han utøver sitt seksuelle program på studentjenta, ser han ikke opphissa ut en gang. Han ser ut som ti minutter på ergometersykkel.
Og det er kanskje det rareste ved filmen. Det finnes faktisk ikke sex her. Guttungen kysser nakken, og jenta med Siri-stemmen stønner så voldsomt av spytt på halsen at vi minnes en sak i VG om at kvinner gir fra seg sex-lyder for at menn skal bli lykkelige. Men Grey blir ikke lykkelig. Han ser bare tom ut. Han drar i trusa! Åååååh! Stønn. Marge? Marge Simpson?

De såkalt sado-masochistiske scenene kunne stort sett vært vist for sjetteklassinger som eksempel på uhensiktsmessig bruk av gymsalen, og de scenene som faktisk antyder smerte, som når han pisker Anastasia, skaper smertefulle assosiasjoner som går til IS og sadistenes behandling av kidnappa småjenter. Dette er Saudi Arabia. Mindre sexy kan ingenting bli.

Mot slutten sier dama «Hvorfor får jeg ikke komme innpå deg?», så da vet vi hvor vi befinner oss i den amerikanske eventyr-verdenen. Owen Wilson og Vince Vaughn har nettopp gitt opp å være forførere fordi de forelska seg, men de har ennå problemer med å kommunisere med ekte kvinner på ekte vis. Romantisk komedie. Takk for i dag, og husk å ta ritalin til Viagra-en, for denne filmopplevelsen kommer til å hemme sex-lysten lenge.

Det er fortjent, og det er logisk. Den utstyrs-avhengige psykopaten er et barn. I følge den dumme forfatterens fortelling er han det fordi en voksen kvinne voldtok ham for lenge siden og lærte ham at menn er til for at kvinner skal få orgasmer. Det ble liksom greia hans, og fordi kvinners orgasmer forlengst er blitt et teknologisk utfordringsområde, lager han seg et slags treningsstudio der han sjøl slipper å prestere mens damene henger fra taket, som i et nevrotisk tivoli.

Dere får sjøl finne ut om satiren er så bra at det går an å holde ut banalitetene. Noen vil i hvert fall like scenen der Ana lytter til når hennes frodige mor Jennifer Ehle ler lykkelig med sin fjerde ektemann. Kvinne og mann som ler sammen. I soverommet. Samvær. Nærhet. Lykke. Kjærlighet. Frihet fra prestasjoner og VGs kurs i enda bedre orgasmer. Det var nesten så jeg fikk lyst å gi filmen en firer-terning, men det får være grenser. Jeg likte også at de drakk musserende vin av kopp, for jeg hater champagne-glass like mye som jeg hater danske møbler. Det var nå det.

Hummingbird

Hummingbird (Redemption): Britisk actiondrama. 2013. 1 time, 40 minutter. 15 år. Regi: Steven Knight. Med: Jason Statham. Agata Buzek, Vicky McClure, Benedict Wong.

Kortversjon: Jason Statham har vært elitesoldat i Irak, og derfor stakk han fra militærsjukehuset og ble alkoholiker i en boks i slummen. Men tilfeldigheter skaffer ham en annen manns rikdom. Så da går det bedre.

terning 3

Kan man kontakte WWF og be om å få freda Jason Statham? Please. Den 47 år gamle londoneren kan ikke jobbe i England. De får ham til å se ut som fjorten dager gammalt avispapir rundt frityrskadd fisk med akrylamid. Statham bør være en innvendingsfri arketyp, han kan tilhøre den fredløse mannsslekta som ulver med eksistensen og erter apolitisk testosteron inn i de moderne systuene. Han skal ikke lunte rundt som Frelsesarmé-klient og forsømme sin eksistens fordi han opplevde én plagsom ting i livet. Men sånn er han her. Uh. Jeg var i Irak. Uh. De skjøt på oss. Uh. Men jeg overlevde.
Regissør og manusforfatter Steven Knight har tidligere skrevet «Dirty pretty things» som også handler om hvor fælt folk har det i London. Men der var ikke Statham med, og det skal vi være glade for.

Knight har de engelske nevrosene. Da Jason S. kommer seg ut av møkka i smuget, squatter han leiligheten til en bortreist riking. Huseieren er selvsagt en enslig homofil, og på homofiles vis har han bilder av nakne mannerumper over hele huset. Man kan høre Monty Python juble: «He’s a puff!»

Den polske nonna som både hjelper Statham og blir kåt på ham, er selvsagt overgrepsoffer for pedofil idrettsleder, ellers ville ikke hun ha jobba for Jesus. Hovedskurken er en veldig rik, veldig pervers ung mann som banker prostituerte så voldsomt at de dør av det, men dessverre for ham var en av dem den jenta som Statham delte soveboks med i slummen.

Engelske filmer er om igjen og om igjen ubehagelige på det viset at de føles som en uønska rundtur i en sjuk kulturs seksualangst. Det kan godt tenkes at engelskmenn har like umiddelbart og sunt forhold til sex som ei naken svensk bondejente, men filmene deres ser ikke sånn ut. De er litt sånn å gid, nå vil jeg vaske hendene.
Filmen starter altså med at Jason bor i en kasse i et smug. Der bankes han av gate-apene i lavlivs-mafiaen, og så tar han tilfeldigvis tilflukt i en rikmanns-leilighet som står ledig til oktober. Der ligger alt. Kredittkort, kode og bilnøkler, så Statham shaper seg opp og begynner å bruke den bortreiste vertens penger.

Blant mottakerne er nonna Cristina, som er filmens behagelige overraskelse. Hun har sensuelle syttitallsbriller og tjukk lue som får henne til å likne en boklærd kvinnelig bratsjspiller fra 1978, ei dame som beveger seg rundt i grønsjete, stygge klær og følgelig er bortimot uimotståelig.

Statham blir hennes beste venn. Men hun liker ikke så godt at han jobber som torpedo for kineserne. Men OK. Han har gitt opp brennevinet, og han kjøper pizza til alle i suppekjøkkenet.

Jason S. banker folk slik han pleier. Men siden filmen er britisk, skjer det med en sutrete selvmedlidenhet fulgt av så melankolsk musikk at du kan føle bass-strenger begå selvmord. Da Statham finner ut at venninna i smuget er drept, må han i tillegg til penger og klær også ha hevn. Jeg skal ikke fortelle hvordan det går, men hvis oktober ikke er deprimerende nok for deg, finnes filmen på Headweb-streaming.

Cloud Atlas

Sydre-støffa elefant-kalkun

 Fakta: Sci-fi drama
Fakta: Cloud Atlas.
USA. 2012. 3 timer, 52 minutter. 15 år. Regi: Tom Tykwer, Andy Wachowski, Lana Wachowsky. Med: Tom Hanks, Halle Berry, Jim Broadbent, Hugo Weaving, Jim Sturgess, Hugh Grant, Susan Sarandon.

2Dette er antakelig den sværeste, styggeste kalkunen jeg har sett i hele mitt liv. Den må være støffa med skyller & skitt både ovenfra og nedenfra, den er så sprengt på pretensiøs klistrelapp-filosofi at det er verre enn å høre radio. Da jeg kom i bilen etterpå, sa mannen på Radio Norge: «I dag skal vi snakke om at det er rart hvordan alle ting forholder seg til andre ting. En mus på 20 kilo er for eksempel diger, mens en elefant er ganske liten.»
Det er helt sant. En 20 kilos mus er ganske stor. Men en megatonn-fuggel som kakler i ubegripelig ukeblad-filosofi og sutrer som avgått SV-leder, det er et digert monster, det. Jeg vet det: «Cloud Atlas» høres ut som en fribryter med hjerneskade, men Mickey Rourke ville ha virka briljant i forhold til de som filmatiserte David Mitchells new age-roman.
«Cloud Atlas» beveger seg med ultra-sjelelig, scifi-dystopisk og nonnesmilende forståelsesfylde gjennom alle tider.
De aller eldste er slavehandlere i Stillehavet i 1849, og der må den snille unge mannen forgiftes for gull. Men han har vist sympati for en pisket slave, og slaven har sett hans godhet og følger etter ham og utøver mastemirakler til sjøs før historien tar oss hjem til den onde svigerfar. Og hva gjør den unge mannen da? Finner han opp Unicef eller rosetoget?
Dessuten har vi Frobisher som på slutten av trettitallet vil lage stor musikk ved å lure en prestasjonsengstelig eldre-komponist, og hva viser det seg at den unge mannen er, i tillegg til tragisk homofil? Et geni som komponerer det største musikkverket i historien, bortsett fra at det låter vårlig småpent og skuffende alminnelig.
For ikke å snakke om San Francisco 1973, der Halle Berry spiller en grave-journalist som får ferten av atomkraft-svindel og utsetter seg for store farer og parodisk biljakt for å få sannheten fram. Har hun gener til pappas kompromissløshet og urettferdigheter i Stillehavet i framtida eller i fortida? Er vi alle den samme? Er jeg The Walrus? Nå igjen?
I 2012 blir en stakkars forlegger stengt inne i et pleiehjem av sin bror, men sammen med noen andre gamlinger utfører han et rømningskupp som kanskje kunne ha funka som irsk komedie på en dag med mye øl og ekstremt lav-vann, men som i likhet med de andre historiene kravler rundt i kurant kvasi-filosofi og en sentimentalitet som ville danka ut Betlehems-stjerna på en klar vinternatt.
De to verste gjenstår.
I framtida betjenes de blodrene av asiatisk-liknende jentekloner. Kvinnene lever sitt eget ubekymra liv i en halvferdig nazi-futurisme, der kloner er the niggers of the world. Men ut av sci-fi-klisjeenes verktøyskrin kommer en revolusjonær superhelt og kidnapper vår venninne Sonmi til en Matrix-kald likegyldighets-action som ender med at den lille serveringsdama med de triste øynene deklamerer politiske nachspiel-sannheter og overøser lerretet med en eksistensiell snusfornuft som hvis Pippi Langstrømpe leste til examen siliconium. Døden betyr for meg at en ny dør åpner seg. Javel.
Den samme Sonmi er blitt gudinne i det uunngåelige Mad Max-samfunnet i framtida, etter at korpokratene har gjort Jorden ubeboelig, så derfor holder en stamme sjargongskadde eks-amerikanere til på ei lita øy der de blir jaga av kannibaler. Hit kommer Halle Berry i trange, gammeldagse after-ski-bukser for å finne frelse i tårnene på Mauna Sol. Og så må Tom Hanks’ litt for pupillstore familiefar kjempe mot sin indre djevel før han kan ta det gode valg. Som de sier i Arbeiderpartiet: Vi skal finne gode løsninger sammen. De klatrer i et fjell som er like imponerende som Dalsnuten, og så finner de løsningen.
Et titall skuespillere går ut og inn av forskjellige roller som amatører i en bygderevy, og de blir manisk maskert til de likner overstadige trolldeig-figurer. De er ikke dårlige, men de er patetiske.
Historiene i filmen er ille. Men verre er det at de blir stykka opp og fortalt inni hverandre, som om en marihuana-skadd sjaman sitter lykkelig i kveldstimen og legger ut for de soveferdige om at alt henger sammen i verden: Bremsesporet, nattuglens flukt, førstemai-fanens folder, fleskefaens valker, røkt slimål til potetsalat. Og verst er den lumre new age-sentimentalismen som egentlig bare egner seg til å forføre KFUK-jenter med hvis de plutselig gir schøren i alt og drikker billig-vodka i fruktbrus.
Jeg kan ikke gi filmen terningkast 1, for den har det vi kaller production value. Ikke desto mindre.

Lucy

Lucy: Fransk actiondrama. 2014. 1 time, 29 minutter. 15 år. Regi og manus: Luc Besson. Med; Scarlett Johansson, Morgan Freeman, Min-sik Choi, Amr Waked, Julian Rhind-Tutt.

Kortversjon: Lucy blir lurt av mannen hun dater og må levere koffert til mafia på Taiwan, men hun får supermolekyl inn i kroppen og får super-evner.

terning 5
Luc Besson har laget en actionfilm som eksploderer så langt fra Snekker’n og Julenissen at E.T. ikke hadde orket reise hjem igjen, en enkel voldsfilm sprenger hodet ditt med et virtuelt-visjonært luftgevær som banger anelser på størrelse med Betlehems-stjerna. Dette likner ikke på noe. Det er en superhelt-film, men det er det ikke. Det er en slags religions-stiftelse, men det er det ikke. Det er en visuell mantraspøk for de som så litlegud i mosen og storegud i urteteen, men egentlig ikke. Vitenskapen sto med hengende armer og et litt forskrekka hånflir da franskmannen hadde lansert «Lucy», for folk ville plutselig ha det hun fikk.

La oss ta det forskiftsmessig eller kanskje heller forsøksvis systematisk.

lNew Age er i post-hippilogiens tid en blanding av rare ting som antakelig strekker seg fra hvitvin-yoga til mindfulness og teosofiske avleiringer i sinn som egentlig forlengst har forlatt Jesus, men fortsatt sitter fast i lengselen. Antakelig er alle de uformulerte og til dels folkelige forklaringene på at Gud både finnes og ikke finnes samtidig en antydning om at New Age er den eneste gjenlevende religionen i Vesten, men den har ingen kirke, og den har absolutt ingen kred eller bibel. Ønsket om at Gud er en del av Deg er fornemmelsenes religion, og i så måte reflekterer den samtidas forvirra sammenblanding av tanker og følelser på en rørende, nesten vakker måte.

Hos oss på Klippfiskberget finnes det nesten ingen som tror på noen allmektig, dømmende Gud lenger. De fornemmer bare at det må være noen her en gang, og de gjorde ting med oss. Det er som når et barn ser alt hva det frykter i nattemørket. Tvangstanker er normale. Vitenskapen har allerede fortalt så mye vanvittig nifst om Universet utenfor oss og mikro-kosmos inne i oss at gammeldagse gudeforestillinger er blitt som lysbilder fra bibelhistorien i Bethel i en tid for computergrafikk. Jo. Alt dette henger sammen med Bessons film, for den er en fantasi omkring de nitti prosentene av hjernen som vi ikke bruker, og hva finnes der? Finnes Universet der? Finnes den absolutte, totale bevissthet der? Ideen om at alle ting består av sammenhengen mellom tid og rom finnes der, og hvis man behersker den fysikken, oppstår (i filmen) den allmektigheten som ifølge sin egen udokumenterte logikk oppfant et endeløst univers uten annen mening enn at det er der. Den er basert på en molekylær fornemmelse. Fornemmenhet. Fornemhet.

De gamle religionene er moralske systemer som har overlevd. Som observasjoner av den fysiske eller metafysiske verden er de stein daue. Det betyr ikke at Gud ikke finnes. Det står bare noe helt annet på dørskiltet Hans, og adressen er de 90 prosentene av hjernen som mennesket ikke bruker. Spør Morgan Freeman. Han har vært Gud, og i denne filmen er han hjerneforsker eller egentlig kanskje filosof.

Luc Besson har laget en utrolig fascinerende (besnærende er et gammelt uttrykk som inneholder både undring og engasjement) film om ei dame som får i seg CPH4, som faktisk er et molekyl som skapes av mødre under svangerskap for at ikke fosteret skal føle smerte når skjelettet vokser i urimelig fart. Forestillingen om CPH4 som syntetisert dop er så voldsom i Bessons film at forskere har rykket ut på internett for å forsikre alle om at det ikke finnes og at det ikke kan finnes.

Scarlett Johansson spiller Lucy. Lucy er også navnet forskerne ga det mest kjente fossilet fra ca. 3 millioner år siden, hun er urkvinnen. Dama døde antakelig da hun datt fra tre og ble oppdaget blant annet av en mann som faktisk het Johanson. Besson works in wonderous ways. Lucy er amerikaner på Taiwan og dater den idiotiske Richard med cowboyhatt av strå. Det er bare det at han skal levere en koffert til en tegneserie-gjeng fra antakelig koreansk mafia. I den kofferten finnes en hemmelighet, og Lucy må motvillig bli kurer. Det går sjukt dårlig for mange folk. Men Lucy får etter hvert i seg CPH4, og så utvikler hun seg tusen ganger kraftigere enn da ungdommen Peter Parker ble bitt av en edderkopp.
Utviklingen er nydelig i filmen. Johansson med Anne Kalvig-hår utvikler en allmektighet uten kryptonitt. Hun blir usårbar, og hun har kontakt med alle cellene i kroppen sin og de fleste av andre folk sine. Utstyrt med en paradoksal leopardskinnsjakke oppnår Lucy en slags fullføring av skaperverket, en fullførelse, en fullkommelse, et fullkommenhetlig overmenneske som søker total forståelse, forståenhet, forståelighet av tilværelsen. Derfor vil hun ha alt det CPH4 som den gale vitenskapsmannen laget for å selge det, og så vil hun bli univers, universell, unikal. Det må jeg ikke fortelle mer om, men filmen gir en rar mellomfølelse av å se en nesten ironisk science fiction-fantasi samtidig som den herjer med hodet ditt. Vitenskapsfolk har rykket ut og skrevet at Bessons forestillinger om hjernekapasitet er bare tull, og det burde vært unødvendig, men filmen fanger deg og gir deg en uvettig følelse av at den forteller en historie du kjenner igjen.

Dette er oss. Dette er deg. Det er verden på makro- og mikro-nivåer som er så tallrike og så kompliserte at vi egentlig bare burde sitte helt stille i nordavinden og tenke oss om. Hele livet.

Parallelt med Lucys opplevelser i actionfilmenes ballettvakre ødeleggelser forteller Morgan Freeman om alt som skjedde med oss fra vi var encella vesener, til vi ble tocella vesener (da oppsto bevegelsen) og siden til apemennesket sitter ureflektert på en strandkant og plutselig får se ei amerikansk tidsreiserdame i en fransk stol. Vel. Det forteller ikke Freeman. Han blir bare fryktelig forskrekka av Lucy.

Franske filmfolk var en gang tida veldig opptatt av natur. I «Lucy» kuttes gepardens jakt på antilopen som innsmett inn i filmen, og det gir nok en fornemmelse av at regissøren leker med viltre sammenhenger som for eksempel den at vi egentlig alle er umælende rovdyr eller ofre.

Luc Besson er et råskinn, og «Lucy» er en actionfilm. Men den er en actionfilm for fysikknerder og zen-damer, og med en gigantisk frekkhet formulerer den en romantisk-filosofisk eksistensialitet: «Livet ble gitt oss for en milliard år siden. Nå vet dere hva dere skal gjøre med det.»