Kategoriarkiv: Omtale

We think the world of you

smil
We think the world of you
TV2 Film 19.15
aEn sjeldenhet: Britisk komedie fra 1988 etter J.R. Ackerleys roman, med Alan Bates og Gary Oldman. En påminnelse: En film som dette vil du aldri finne i dvd-hyllene og du vil aldri finne den i en eneste streamingtjeneste i hele verden. Gudskjelov for de TV-kanalene som finner fram film, og gudskjelov for de som gidder å nevne dem i filmguiden, så lenge den finnes. En ung brite må i fengsel og etterlater hunden sin til slarvne foreldre og en middelaldrende elsker og bestevenn, spilt av Bates. Det oppstår krig om bikkja og seksualiteten.

Hemingway & Gellhorn

smil
Dum & deilig med Hemingway
«Hemingway & Gellhorn»: Amerikansk TV-film. 2012. 2 timer, 35 minutter. 15 år. Regi: Philip Kaufman. Med: Clive Owen. Nicole Kidman, David Strathairn, Molly Parker, Tony Shalhoub, Robert Duvall, Parker Posey.
5Etter å ha sett det romantiske hormondramaet om Ernest Hemingway og krigskorrespondenten Martha Gellhorn gikk jeg rett til Doktor mp3 og spilte George Harrisons jammeridealisme «Baaangla Dææsj». Det hjalp. Kunstnere som adopterer hele folkeslag er en veldig vestlig ting, det er antakelig en pervertert forlengelse av misjonsbefalingen og en avsporing av politisk engasjement med fornøyd lesesirkel-høytid.
Ernest Hemingway adopterte den spanske borgerkrigen, og han og Gellhorn rusa seg på republikken og ublanda brennevin i gigantiske mengder, som om Mor Jords syknende libido var avhengig av stjerneparets blodstenkte lidenskap. Det er en fantastisk inspirerende film. Det er Hem og Barbie som har rømt fra leketøy-butikken og glitcher fortvilet som tegneblokk-animasjoner i den kompromissløse virkeligheten der mennesker dør i hopetall og baren i hotellet står nesten uberørt.
Philip Kaufman regisserte i de smale hvitvinsglassenes tid (1988) filmatiseringen av Kunderas roman «Tilværelsens uutholdelige letthet», og det finnes en sammenheng her, men den er skjult i Clive Owens nydelige testosteron-brøl og Nicole Kidmans blonde marsipan-sensualitet og rumpe, som ofres atskillig mer oppmerksomhet enn for eksempel Auschwitz, sjøl om den amerikanske krigsreporteren griner hele dagen da hun har fått se konsentrasjonsleirens likhauger.
Fordi du lever i en politisk naiv og sentimental tid, kommer du lenge til å tro at filmen om Hemingway og hans engasjerte elskerinne formidler tendens-kunstens viktighet. Men Hem skreiv og laget film, og Gellhorn led velformulert når spanske barn gråt over døende mor etter dekorative bombefall. Men Franco vant, og Hitler vant sjøl om vi hadde alle de gode sangene og alle de engasjerte kunstnerne, og de tyske konsentrasjonsleirene er for øyeblikket speiderturmål.
Hemingway og Gellhorn utretta ingen ting, og det er hederlig nok, hvis de hadde blitt litt oppgitt og lei seg av det. Hvis Hemingway hadde putta hagla i munnen fordi kunsten aldri forandra noe annet enn kunstnerne og deres ekteskap og fordi han hadde krydra festinga med politisk krydder, og var litt flau av det. Men det gjorde han ikke. Han tok livet av seg fordi han var gammel og utskrevet, en mann som hadde koblet sitt talent så osmotisk til overstadigheten at skapelsen av ord ikke kunne leve i de ettertenksommes stillhet.
Hva nå enn filmen handler om, gjør den det med bravur. Briten Owen er en Hemingway for Gladmaten og stadionkonsertene, han er en dritings mega-karismatiker, en okse på manesjejakt etter noen fryktsomme toreadorer som han kan trampe ned. Han skrev med det indre skriket, og dyret i sjela må fores hele tida med overdrivelser og eksistensielle ekstaser på glødende kull.
Historien starter med at den aldrende Kidman forteller om Hemingway og sitt forhold til menn med avmålt eldre-kynisme. Så får vi se hvordan de traff hverandre på baren Sloppy Joe’s. Så drar de til den spanske borgerkrigen der de lever med idealistene som forsvarer republikken mot Franco, drikker, skryter og tuller med russerne. Det er filmens beste del. Du kjenner hjertet svulme, og du blir så forheksa av Hemingway at du tror du ser noe viktig.
Det er nydelig gjort.
Den andre delen av filmen forteller om livet i USA, da bølla Hem skiller seg fra katolsk Pauline og to gutter, og da han gifter seg med Gellhorn og mildner til mugg og mose i ekteskapets kvelende kjedsomhet. Hva gjør Ken og Barbie når leketøy-butikken er stengt, og de bare har hverandre å imponere? De kjeder vettet av seg. Verken Gellhorn eller Hemingway er egentlig nysgjerrige på andre mennesker, de er ikke opptatt av å finne trivialitetens poesi. De er ikke interesserte i å vedlikeholde en liten søndagsmorgensflik av den folkeligheten de i rødvinsfylla hyllet i Spania. Menneske er noe de ser på, ikke noe de vil bli. De vil hoie. De vil leve som litteraturens fotball-supportere.
For sikkerhets skyld: Dette er opplevelsen av en film, det er ikke sannheten om Gellhorn og Hemingway, som muligens fantes og kanskje var helt forskjellige fra dette.

Hangover part III Hangover 3

sur
Edru Hangover tar en Politiskolen
Hangover part III
USA. 2013. 1 time, 40 minutter. 15 år. Regi: Todd Phillips. Med: Bradley Cooper, Ed Helms, Zach Galifianakis, Ken Jeong, John Goodman.
2Dette er en skuffende Hangover om avholdsfolk. I løpet av altfor mange timer drikker menn som pleide være bevaringsverdige flatfyll-ofre, bare hver sin 0,25 halvliter meksikansk øl, og det er mindre enn dagsforbruket for russiske barnehagebarn. Resultatet er som frykta: Hangover-konseptet (blåruss-ord for gjentakelse) går Politiskolen-løypa: Etter en stilig ener kom en overraskende vittig toer, og treeren rammes av sommerstille idétørke som ville ha plaga Egypten i bibelhistorisk tid og sender forsøket på holdbar seriekomedie rett i dass med armene ute, sprikende bein og stygg shorts.
Det starter bra. Zach Galifianakis (forsøk å si det etter en rotfylling) kommer kjørende nedover motorveien med en sjiraff i hengeren. Du tenker: Nei, de gjør det ikke. Du tenker det enda en gang. Begivenheter rundt det freda dyret (i California) og en grotesk hendelse som jeg ikke kan røpe av hensyn til nøbne spoiler-nevrotikere på østlandet, fører til at familien vil ha ekstrem-personligheten Alan på institusjon.
Starten er overprodusert på samme måte som hvis man setter sammen fjorten tannhjul og et atomkraftverk for å helle kontorvann i pappkrus.
Du tenker. Haha. Da skal de nok ha en siste fest på lasarettet. Juhu! Arizona! Det skal de ikke. Etter TV-slapt småprat mellom utålmodige pårørende, kjører vennene ut i vindmølle-præriens land, og der blir de stansa av gangstere. Irrelevant, overraskende og gledesdrepende som en humrende julenisse i «Ringenes herre» kommer John Goodman veltende med altfor mange setninger, og han skal ha tak i Mr. Chow.
Mr. Chow var opprinnelig en sinnssyk party-kineser i toeren, og fordelen ved ham var ikke monologene. Mr. Chow har rømt fra fengsel i konfetti-opprør, og han skylder tralalala fordi han trallala en gang tida fra Marshall (Goodman) som nå vil tralalala. Alt må forklares hele tida, og filmen forvandles til en Rush Hour 4 eller en Jackie Chan-komedie der vitsen for eksempel er at OL-laget i bordtennis skal hoppe høyde over skrikende Hongkong-politimenn. Men det gjør de ikke her.Tre menn farter rundt og sier «What the f..k, the door is closed»-setninger uten spenst eller handlings-driv. Og så snakker de sammen om hva de skal gjøre videre. Fortsatt like edru og like lite skandaliserte.
Det skjer lite i filmen. Den har ingenting av den eksistensielle katarsis som rammer egentlig streite folk dgen etter at de har vært på fest og blitt irrasjonelle. Dette handler bare om at Mr. Chow er plagsom, og Ken Jeong er en mildest talt uferdig skuespiller som får deg til å føle at jippi er et så langt ord at Laurence Olivier burde ha sagt det. Forhandlingene mellom ham og de personlighetsfattige hovedpersonene er detaljrike og kjadrete, og jeg vil anbefale alle å forme høyre hånd til et andenebb ved å trekke tommelen opp mot flat håndflate og gjøre kvakk kvakk-bevegelser i kinomørket. Det hjelper ikke, men du får det i hvert fall moro i et par minutter.
Handlingen tar seg til Las Vegas der det vittigste som skjer er at Bradley Cooper detter to og en halv meter og står på beina. Mot slutten er Melissa McCarthy («Brides maids») med som småfrekk kjærlighets-vekkerske, og det er virkelig ikke for edru folk.
Det måtte skje. Lufta går ut av prompeputa, og så blir Steve Guttenberg borte.

I can’t stand love J’ai horreur de l’amour

tja
I can’t stand love
Silver 18.00
bDette er egentlig bare den engelske tittelen på en fransk dramakomedie som heter » J’ai horreur de l’amour», laget av Laurence Ferreira Barbosa, som er en ukjent mann for meg. Handler om en single kvinnelig lege som ikke har stort å gjøre på sommeren, men hun får besøk av en aids-pasient som ikke vil kureres og en fyr som kanskje er hypokonder – men kanskje han rett og slett er forelska i den småpene legen? Skojar! 1997.

Django unchained

smil
Farvel Candyland! Goddag Djangoland!
«Django unchained»: Western. 2012. 2 timer, 45 minutter. 15 år. Regi: Quentin Tarantino. Med: Jamie Foxx, Christoph Waltz, Leonardo DiCaprio,Samuel L. Jackson, Kerry Washington.
6Da jeg så om igjen Tarantinos formfullendte historie om en mannlig tysk Mor Teresa og slaven han gjør til en westernsuperopprørshelt, hadde jeg munnen igjen. Første gang så jeg filmen på svært lerret, og jeg måpte så imponert at man kunne ha fora med meg un Royale uten at jeg hadde oppdaget det. På TV blir filmen tydeligere. Den tilstreba rå, ufine syttitalls-fotograferinga er en del av rottekongen Quentins sære arbeiderklasse-romantikk. Det skal se ut som bakgate-kino eller slitt VHS. Noen ganger har han overdrevet det der, som når fulle menn forteller om mor si. Men i «Django unchained» er det uperfekte en behagelig del av indignasjonen.
Fordelen ved å ha munnen igjen er at hjernen ikke ligger i trekk. Jeg oppdaget det alle de andre visste, at «Django unchained» er en henrykt, men illsint tivolitur gjennom den klassiske rasismen som skapte de ufrivillig forente amerikanske statene.
Jeg tror jeg nevnte Roy Harper i kino-anmeldelsen. I sin fantastiske sang «I hate the white man» postulerer han:
«While outside in the whitewash
Where the guns are always, always right
A shooting star has summoned
Its dark angel from his night».
Jamie Foxx spiller en slik Dark Angel. Han starter filmen som en nesten lydløs lenkeslave som blir befridd av Christoph Waltz. Mot slutten er han en uovervinnelig, veltalende Robin Hood som nyter det når den perverse hvite drømmen Candyland flammer mot svart nattehimmel. OK. Det var kanskje å røpe det alle vet, men likevel: Tarantino har laget en film om undertrykkelse og opprør. Samtidig med at alle hans landsmenn vier sin rutine-action til kampen mot terroristene, lovpriser han en terrorist. Katarsis-scenene i slutten er som action-showdown fra innsida av Perleporten, og når varemerke-estetikken blomstrer med blodsprut som konkurrerer med islandske naturfenomener, da kjenner du det i vigilante-atavismene dine. Det er blodhevn-romantikk, og det er så infamt vittig laga at du oppdager det ikke en gang.
Filmen er en humørfylt indignasjonsparade om rasismens forferdelige fravær av fornuft, ikke bare medlidenet, men vanlig folkevett. Fortellingen om de kunnskapsløse rasistene minner oss på at grusomhet er idiotisk, akkurat som sentimentalitet er det fordi sentimentaliteten er grusomhetens hjelper og uthuler og latterliggjør både rettferdighet og medfølelse. Fornuft tilsier at du behandler folk fint og realistisk. Empati er ikke luksus, men pragmatikk.
Candyland er symbolet på rotråtne overklasse-konstruksjoner som er nødt til å falle. Makt fører til Berlusconi-aktig adferd, anledning uten motforestillinger fører til perversiteter, undertrykkelse og grusomhet fører til hat. Det betyr at silkejævlene før eller siden ryker.
«Du kan ikke ødelegge Candyland», skriker den skuddsåra Samuel L. Jackson da Django fullfører sin gjerning som Herrens engel. «Det vil alltid finnes et Candyland!»
Bang.
«And where the crazy whiteman
And his teargas happiness
Lies dead and long since buried
By his own fantastic mess.»
Så det er på en måte en politisk-filosofisk spøk, dette her. Rollene er fantastiske, som figurer i lignelser, ikke realistiske, men gjenkjennelige. Christoph Waltz spiller akutt-jussens oppsøkende bøddel med en nesten religiøs sjøltillit, en bibelhistorisk trygghet. Han er fantastisk. Og Jamie Foxx vokser som en nyvanna løvetann, skinnende flott og frisk.
«Django unchained» er skriket med det rare i. En voksen Tarantino.

Gangster squad

tja
Stivmaske-brigadens gangsterfest
«Gangster squad»: Amerikansk actionkrimdrama. 2013. 1 time, 53 minutter. 15 år. Regi: Ruben Fleischer. Med: Sean Penn, Ryan Gosling, Josh Brolin, Emma Stone,
3Du har de som har det og de som ikke har det. «Gangster squad» skulle egentlig ha vært et lekkert kjendis-opptog med mafia-nostalgi og unyttig nåtids-vold. Av en eller annen grunn er den blitt en så revmatisk stivmaske-visning at sjøl geniet Sean Penn spiller som en sytti år gammel pantelåner fra en Dickens-forestilling, og da mener jeg ikke puben.
Fordi eksbokseren og mafia-tycoonen Mickey Cohen vil eie Los Angeles og ta den fra ressurs-miljøet i førtitallets Chicago, ber politisjef Nick Nolte den unge ektemannen Josh Brolin sette opp en vigilantegjeng av skiltfrie politimenn og drive Cohen fra byen.
Det burde ha blitt poengløs, men estetisk tilfredsstillende guttunge-moro. Brolin er en mann. Han er bamsen som driter i skogen og tørker seg med fliret. Men det blir noe TV-aktig og pyntelig ved framdriften av historien, og dessuten er Ryan Gosling med. Gosling er en pen mann uten personlighet i alle filmer, og han har den Hennie-aktige stemmen til en flink ballettdanser eller en dedikert damefrisør. Når han og den fatale gangsterbrura Emma Stone ligger oppå hverandre, får du følelsen av å se to eksperimentvillige college-venninner. Gosling knipser med zippoen som en framfusen femteklassing, men det finnes mindre mann i rommet enn om Whoopi Goldberg kom inn.
Det svekker også filmen at Sean Penn spiller så vidjetørt grettent at gate-troverdigheten hans forsvinner.
Handlingen er velsigna enkel. Brolin setter sammen en dirty dozen-gjeng som setter etter Penns utallige fotfolk, og det oppstår en del ålreite actionscener underveis. Noen kommer til å like det.

A haunted house

sur
Bæsj & promp-antropologi
A haunted house: Amerikansk parodigrøsser. 2013. 1 time, 26 minutter. 15 år. Regi: Michael Tiddes. Med: Marlon Wayans, Marlene Forte, Essence Atkins.
2Wayans-biotopens nyeste forsøk på harry-vittig imitasjonshumor kan i det minste brukes til en smertefull bevisstgjøring: Hvor går grensen mellom antropologi og rasisme? I vår svenskinfekterte virkelighet er det egentlig sånn at all generalisering er rasisme. Hvis du sier at bergensere skriker når de snakker, så er det klart rasistisk sjøl om det for de fleste ikke-bergensere vil føles som forklarende trøst. Grunnen er ikke at det finnes lavmælte bergensere, som alle vet at det gjør, grunnen er at denne antropologiske observasjonen vil kunne misbrukes av eventuelt ondsinnede og politisk tvilsomme elementer (å kalle folk elementer er også rasistisk) til å gjøre bergensere med lavt selvbilde vondt. Jan Eggum kan bli enda leiere seg.
På den annen side er antropologi en vitenskap, og i hundrevis av år har mennesker oppsøkt fremmede kulturer, som vi ikke bør kalle fremmede, og generalisert dem. Margaret Mead var en av de største og hun dro til ett eller annet uvesentlig sted på kloden og fant trobrianderne, som antakelig kalte seg sjøl noe annet, og så beskrev hun hvor fredsæle og seksuelt frie de var. Merkelig nok passet det helt nøyaktig med den freudiansk-marxistiske freds-intellektuelles verdensbilde. Men det var rasisme.
Hele denne forferdelige innledningen skyldes bare at familien Wayans tilsynlatende er en del av den afro-amerikanske feces-humoren. Fra andre Wayans-filmer vet vi at det forekommer outa tarmfunksjoner. Fra Eddie Murphy-filmer vet vi at fising og diaré er viktige underholdningsformer. Men det finnes folk utenfor den afroamerikanske bykulturen som ler av bæsj. Det ville være feil å si at fordi den svarte befolkningen stammer fra primitive kulturer der man kledde sine hus med avføring, føler de en intuitivt smilende nærhet til komposten.
Dessuten snakker de ikke bare dritt. Etter tretten sekunder av «A haunted house» kommer det begeistra helsepersonell-ordet vagina. Etter sju sekunder til «pikken». Deretter ballene. Først etter at Damien Wayans har hatt endeløs turnsex med en teddybjørn kommer fisinga. Da fiser kona så voldsomt i søvne at dyna løfter seg som om den ble båret på wings of love, for dette er også en kjærlighetshistorie mellom en tidligere ungkar og det udyret han en gang elsket.
Filmen skal drive gjøn med filmer av sorten «Paranormal activity», og det er ikke lett. Ond ånd som bæsjer på golvet om natta vil sikkert føre til begeistring hos de som ser film fordi de drikker aleine, og det ligger tett innpå muligheten for komedie når Wayans flytter sammen med kjæresten og oppdager at hun er et ekkelt livsstil-monster.
I vår etnisk snobbete terningverden har ikke denne filmen en sjanse. Og den er ikke harry. Bare hvite er harry.

Rive-Rolf Wreck-it-Ralph

tja
Taper i sukkertøy-helvete
Rive-Rolf: Amerikansk animasjonskomedie. 2012. 1 time, 38 minutter. 7 år. Regi: Rich Moore. Med: Stemmen til for eksempel Asbjørn.
4Det er vår i Norge, og Rive-Rolf burde ha handlet om en mann med plen, plenklipper og sju små grønne hauger. I stedet beskriver denne ekstrem-rosa animasjonskomedien enda en fantasi-figur som det er synd på fordi han ikke er som andre. Man skulle egentlig trodd at den monomane omsorgen for avvikerne ville ha vært en skandinavisk form for skyldtynget selvpisking, men om man strekker egentligheten enda et bevissthets-hakk, oppstår den egentlige logikk: USAs nevrotiske mellomklasser lever med en utopisk vinner-kultur som nødvendigvis skaper ni mislykka for hver vellykka. Det vil si at den egentlige (der var ordet igjen) amerikaner er en feit, arbeidsløs og skilt psykiatrisk pasient som bor i onkels garasje.
Rive-Rolf er skurken i et arcade-spill. Hans skjebne er å tape mot den ekle lille speideren Fikse-Felix. Taperen har så høye skuldre at ryggen ligger over hårfestet. Han får aldri medaljer.
Men han ønsker seg noe mer av livet, og i stedet for å konvertere til McDonalds-salat og Pilates, gjør han opprør og flykter til fremmede spill. Det betyr at vi er nødt til å se at han slåss mot sukkertøysjefen i Sukkertøylandet, antakelig et pedagogisk påfunn som skal få barn til å hate de menneskefiendtlige fargene i smågodt.
I sukkerkick-hallusinasjonene blir lille Felix forelska i ei korthåra, lys Modern Warfare-heltinne, og Rolf blir belemra med den hyperaktive jamringa til digitaljente som blir diskriminert fordi hun er glitchikappa.
For de oldemødrene som stakk innom denne spalten på vei til nett-pornoen: En glitch er en datafigur som oppfører seg som programmeringsfeil, for eksempel ved at det ene beinet forsvinner inn i veggen.
«Rive-Rolf» er ikke en vakker film. Til og med Sognefjorden ser bedre ut. Men på TV i heimen viste det seg at den har en engasjementsevne som jeg aldri ville ha forutsett.
Det gjør den ikke til en god film. Men til en god investering.

Frankenweenie

smil
Perfekt motgift mot godt humør
«Frankenweenie»: Amerikansk animasjonsgrøsser. 2012. 1 time, 27 minutter. 7 år. Regi: Tim Burton. Stemmene til Charlie Tahan, Winona Ryder, Martin Short, Catherine O’Hara.
5Tim Burtons animasjonsfilm om dauinge-bikkja Sparks er så vakker at du bør finne fram de gamle, svarte t-skjortene og grine deg i søvn i dem. Det skyldes øynene. Burtons figurer har pupiller som utrydder både Disneys amfetaminblikk og mangaenes syretripp-svimling. De er knøttsmå som myggelort på hvit porselen, men blir plassert så genialt at virkningen blir en melankoli som skjærer hjerter samtidig som den morer hjerner.
Hovedpersonen er en fysikk-nerd. Han heter Victor, og han kunne vært Lahlum. Kameraten hans heter Edgar etter Poe og likner Quasimodo. Det finnes ei emo-jente i nabolaget som heter Elsa van Helsing, og Martin Landau har stemmen til en gal lærer som både likner ham selv og Vincent Price. Alle er i svart-hvitt, for at uforsiktige filmseere ikke skal henfalle til glede.
Hunden Sparks blir først påkjørt og deretter gjenoppliva etter Frankenstein-modellen. Dessverre medfører denne uventa nyvinningen at mer uforstandige gutter gjenoppliver og forstørrer og formørker dyr som skulle ha blitt i grava, og etter hvert opplever Nye Holland at gremlins-kopier herser med tulipanene.
Det kan tenkes at du forfaller mentalt til latter når den lyse jentas katatoniske pus bærsjer profetisk kattedritt. Men det skal du ikke, for skjønnheten i Tim Burtons film er den ubotelige sorg og Strindbergs sjelekalde omsorg for människorna. Det er mørket og evigheten. Nesten like ille som mishandlingsofferet Emil i Lønneberget.

Red mercury

tja
Red mercury
Showtime 19.10
bDrama-thriller om tre unge muslimer som lager bomber i London-leilighet, og da politiet kommer, stikker de av og tar gisler. Juliet Stevenson spiller den tøffe politidama utenfor, og mens alle bekymrer seg for om terroristene har rødt kvikksølv som de kan lage skitten bombe av, finner hun ut hvem alle er og hva gjør de så? 2005.