Jurassic World

Jurassic World: Amerikansk eventyraction. 2015. 2 timer, 4 minutter. 11 år. Regi: Colin Trevorrow. Med Chris Pratt, Bryce Dallas Howard, Vincent D’Onofrio, Irrfan Khan.

Kortversjon: To gutter skal få være på dinosaur-verdenen der tante er sjef, men plutselig stikker den gene-mekka super-sauren av.
2
Den nye Jurassic Park forsøker å være litt Haisommer og litt Trollmannens Læregutt, men et ukonsentrert manus og skuespillere med dårlig kropps-kommunikasjon sammen med altfor uinteressant Snerr-og-bit-action får filmen til å se ut som en «Sharknado»-kopi.

Dere har nok ikke sett «Sharknado». Den var så dårlig at den ble kultfilm, og ett av de største Netflix moments i fjor var da det regna haier fra himmelen over bygatene, og fisk på litt våt asfalt kastet seg etter menneskene. Jeg fikk Sharknado-følelser flere ganger i «JuWo». Når en gun-mann umotivert detter fra helikopteret fordi det angripes av flygosauruser, og når nebbet av en merkelig grunn stikker tvers gjennom frontruta og inn i piloten. Løsrevne kjekkas-scener i en handling som trygler om forstand, logikk og kontinuitet, men aldri får det. Dette er en typisk vimsefilm. Den farter oppskremt fra hit til dit, North by northwest, og da de to forskremte barna plutselig blir bilbyggere fordi de en gang fiksa på bestefars gamle Malibu, kunne filmen like gjerne vært fra en bakgård i Bronx som på eventuell Karibien-øy.
Handlingen bygger seg aldri opp, den bygger seg rundtomkring. Hver gang klipperne svitsjer til en samtidig snakke-scene, dør spenningen rundt de som forsøkte å løpe fra tre meter høye raptorer i skauen. Det er forvirrende kjedelig, og kjedsomhet på dette nivået er vanvittig irriterende.

La denne anmeldelsen være en forsinka hilsen til kollega Jon Selås, som ga den første «Jurassic»-filmen terningkast 1 i VG for mange år siden. Han gjorde det ikke for å være kvikk eller klikkig, men fordi han stilte krav. Det gjør vi ikke lenger. Vi har ikke forventninger. «Jurassic World» holder nivået til en litt påkosta Steven Seagal-film, og det betyr bare at den er som venta.
Jeg har nevnt handlingen. Den starter med at to skilsmisse-gutter skal reise til en dinosaur-verden der Tante Marsipan er Senior Manager eller noe. Guttene mangler innlevelses-potensiale. Skildringen av dem er TV-kvikk og uanstrengt, men også uten egentlig personliggjøring. De kunne ha dødd av flåttbitt eller dino-flåing, og jeg ville ikke ha kjent det noe sted sjøl om jeg pleier stønne meg vått gjennom angstspisinga av sveitsiske urtedrops når gutter mellom 8 og 12 blir utsatt for fare på kino. De to kunne ha sjarmert dersom jeg hadde sett dem i 28 episoder av «Jessie». Men i «JuWo» er de stua bort på lemfeldighetenes sisterad.
Chris Pratt er en svakt konseptuert lumberjack-statue med norsk mor. Hvis det er riktig at mannsidealer med tung kropp og rutete skjorter ruler gynekologien for øyeblikket, er han altså en dagsaktuell alfahann med fotograf-vest. Pratt er ubevegelig uten å bli kul. Han har ikke de særegenhetene som laga Stallone eller Schwarzenegger. Han minner om en litt kjøttete Dressmann-modell uten smilekurs. Mannen ser aldri redd ut, han ser aldri sint ut, han ser aldri engasjert ut eller noe annet. Du får følelsen av at Pratt står stille også når han løper. Dessuten blir det sagt at han dukka opp på date i brett-shorts, altså sånn som surfere bruker. Tøffe menn bruker ikke shorts.
Rollen hans er også håpløst skrevet. Owen er en dyregodmjuk dinosaur-hvisker, og han mumler oppdragende til de kontaktsøkende raptosaurene i parodiske dyrevern-sekvenser. Når han plutselig blir en handlingens mann, får du følelsen av å se Per Fugelli som Rambo.
Pratt skal være andregangs-kjæreste med tante. Men noen gikk fra henne på tegnebordet før hun var ferdig.. Først ser det ut som om hun spiller næringslivs-satire uten å vite det. «Ikke fortell dama noe, la henne tro at det er alvorlig ment.» Så tar hun en Pippi-forvandling og blir tvangssendt inn i handlingen som et mote-feministisk action-gissel. Det er fælt.
Hvis Bryce Dallas Howard hadde revet av seg klærne ned til Texas-truse med sørstatsflagg, drukket ukrainsk vodka rett fra flaska for å flammespytte på giftbringende møllosauruser i motvind og solnedgang og hvis hun til slutt hadde bitt øret av genetikk-mekka Frankenstein-dinoen, da kan det tenkes at rollen hennes kunne reddes. Men med svett barm og skitten korpi-skjorte ser hun bare ut som en fattig Grand Prix-deltaker. Dinoen har forresten ikke ører. Men likevel.
Poenget med dette var: Ingen av hovedpersonene eksploderer i angst, sinne, lidenskap eller besluttsomhet. De er daue som seminardeltakere også etter at actionscenene har starta.
Sidehandlingen er av militær art. En av Hollywoods gjeveste klisjeer er med, antakelig som et jubileums-arrangement: Når armyfolk får se noe fint, vil de lage soldater av det. Send Bambi i krigen, så griner fienden seg i hjel. Karlson på taket kan brukes som drone. I dette tilfellet vil Vincent D’Onofrio bruke raptorer som soldater på bakken. Det er den dummeste ideen siden Tom Cruise foreslo soldater på alle fjelltoppene i Afghanistan («Løver for lam»), og D’Onofrio-figuren kunne vært en gjentakende Saturday Night Live-spøk. Men offiseren holder på sitt, og snart kommer filmens pussige gravalvor dithen at du begynner å fnise litt. Fnisinga holder handlingen ut. Soldat-vrien fører heller ikke til forløsning. Hele filmen føles som action interruptus, og da den hvite Indominus Rex viser seg sammen med ettertekstene, ble jeg usikker på om han hadde vært med i hele tatt.
For monsteret er det verste. Han blir skrytt opp i skyene på forhånd, og når det arme burdyret viser seg, får du (i hvert fall fikk jeg) en deprimerende fornemmelse av at Jim Carrey som revisor ville vært mye skumlere. 2015.