Månedlige arkiver: november 2017

Jurassic World

Jurassic World: Amerikansk eventyraction. 2015. 2 timer, 4 minutter. 11 år. Regi: Colin Trevorrow. Med Chris Pratt, Bryce Dallas Howard, Vincent D’Onofrio, Irrfan Khan.

Kortversjon: To gutter skal få være på dinosaur-verdenen der tante er sjef, men plutselig stikker den gene-mekka super-sauren av.
2
Den nye Jurassic Park forsøker å være litt Haisommer og litt Trollmannens Læregutt, men et ukonsentrert manus og skuespillere med dårlig kropps-kommunikasjon sammen med altfor uinteressant Snerr-og-bit-action får filmen til å se ut som en «Sharknado»-kopi.

Dere har nok ikke sett «Sharknado». Den var så dårlig at den ble kultfilm, og ett av de største Netflix moments i fjor var da det regna haier fra himmelen over bygatene, og fisk på litt våt asfalt kastet seg etter menneskene. Jeg fikk Sharknado-følelser flere ganger i «JuWo». Når en gun-mann umotivert detter fra helikopteret fordi det angripes av flygosauruser, og når nebbet av en merkelig grunn stikker tvers gjennom frontruta og inn i piloten. Løsrevne kjekkas-scener i en handling som trygler om forstand, logikk og kontinuitet, men aldri får det. Dette er en typisk vimsefilm. Den farter oppskremt fra hit til dit, North by northwest, og da de to forskremte barna plutselig blir bilbyggere fordi de en gang fiksa på bestefars gamle Malibu, kunne filmen like gjerne vært fra en bakgård i Bronx som på eventuell Karibien-øy.
Handlingen bygger seg aldri opp, den bygger seg rundtomkring. Hver gang klipperne svitsjer til en samtidig snakke-scene, dør spenningen rundt de som forsøkte å løpe fra tre meter høye raptorer i skauen. Det er forvirrende kjedelig, og kjedsomhet på dette nivået er vanvittig irriterende.

La denne anmeldelsen være en forsinka hilsen til kollega Jon Selås, som ga den første «Jurassic»-filmen terningkast 1 i VG for mange år siden. Han gjorde det ikke for å være kvikk eller klikkig, men fordi han stilte krav. Det gjør vi ikke lenger. Vi har ikke forventninger. «Jurassic World» holder nivået til en litt påkosta Steven Seagal-film, og det betyr bare at den er som venta.
Jeg har nevnt handlingen. Den starter med at to skilsmisse-gutter skal reise til en dinosaur-verden der Tante Marsipan er Senior Manager eller noe. Guttene mangler innlevelses-potensiale. Skildringen av dem er TV-kvikk og uanstrengt, men også uten egentlig personliggjøring. De kunne ha dødd av flåttbitt eller dino-flåing, og jeg ville ikke ha kjent det noe sted sjøl om jeg pleier stønne meg vått gjennom angstspisinga av sveitsiske urtedrops når gutter mellom 8 og 12 blir utsatt for fare på kino. De to kunne ha sjarmert dersom jeg hadde sett dem i 28 episoder av «Jessie». Men i «JuWo» er de stua bort på lemfeldighetenes sisterad.
Chris Pratt er en svakt konseptuert lumberjack-statue med norsk mor. Hvis det er riktig at mannsidealer med tung kropp og rutete skjorter ruler gynekologien for øyeblikket, er han altså en dagsaktuell alfahann med fotograf-vest. Pratt er ubevegelig uten å bli kul. Han har ikke de særegenhetene som laga Stallone eller Schwarzenegger. Han minner om en litt kjøttete Dressmann-modell uten smilekurs. Mannen ser aldri redd ut, han ser aldri sint ut, han ser aldri engasjert ut eller noe annet. Du får følelsen av at Pratt står stille også når han løper. Dessuten blir det sagt at han dukka opp på date i brett-shorts, altså sånn som surfere bruker. Tøffe menn bruker ikke shorts.
Rollen hans er også håpløst skrevet. Owen er en dyregodmjuk dinosaur-hvisker, og han mumler oppdragende til de kontaktsøkende raptosaurene i parodiske dyrevern-sekvenser. Når han plutselig blir en handlingens mann, får du følelsen av å se Per Fugelli som Rambo.
Pratt skal være andregangs-kjæreste med tante. Men noen gikk fra henne på tegnebordet før hun var ferdig.. Først ser det ut som om hun spiller næringslivs-satire uten å vite det. «Ikke fortell dama noe, la henne tro at det er alvorlig ment.» Så tar hun en Pippi-forvandling og blir tvangssendt inn i handlingen som et mote-feministisk action-gissel. Det er fælt.
Hvis Bryce Dallas Howard hadde revet av seg klærne ned til Texas-truse med sørstatsflagg, drukket ukrainsk vodka rett fra flaska for å flammespytte på giftbringende møllosauruser i motvind og solnedgang og hvis hun til slutt hadde bitt øret av genetikk-mekka Frankenstein-dinoen, da kan det tenkes at rollen hennes kunne reddes. Men med svett barm og skitten korpi-skjorte ser hun bare ut som en fattig Grand Prix-deltaker. Dinoen har forresten ikke ører. Men likevel.
Poenget med dette var: Ingen av hovedpersonene eksploderer i angst, sinne, lidenskap eller besluttsomhet. De er daue som seminardeltakere også etter at actionscenene har starta.
Sidehandlingen er av militær art. En av Hollywoods gjeveste klisjeer er med, antakelig som et jubileums-arrangement: Når armyfolk får se noe fint, vil de lage soldater av det. Send Bambi i krigen, så griner fienden seg i hjel. Karlson på taket kan brukes som drone. I dette tilfellet vil Vincent D’Onofrio bruke raptorer som soldater på bakken. Det er den dummeste ideen siden Tom Cruise foreslo soldater på alle fjelltoppene i Afghanistan («Løver for lam»), og D’Onofrio-figuren kunne vært en gjentakende Saturday Night Live-spøk. Men offiseren holder på sitt, og snart kommer filmens pussige gravalvor dithen at du begynner å fnise litt. Fnisinga holder handlingen ut. Soldat-vrien fører heller ikke til forløsning. Hele filmen føles som action interruptus, og da den hvite Indominus Rex viser seg sammen med ettertekstene, ble jeg usikker på om han hadde vært med i hele tatt.
For monsteret er det verste. Han blir skrytt opp i skyene på forhånd, og når det arme burdyret viser seg, får du (i hvert fall fikk jeg) en deprimerende fornemmelse av at Jim Carrey som revisor ville vært mye skumlere. 2015.

Allierte Allied

Allierte: Amerikansk krigsdrama-romanse. 2016. 2 timer, 4 minutter. 12 år. Regi: Robert Zemeckis. Med: Brad Pitt, Marion Cotillard, Lizzy Caplan, Jared Harris.

Kortversjon: Spion treffer spion i Casablanca og blir motvillig følelsesmessig engasjerte i hverandre.

terning 3 Tom Lehrer sa det som skulle sies: «I feel that if a person can’t communicate, the very least he can do, is to shut up!» Denne filmen burde holdt kjeften, for den er omtrent like underholdende som TV-intervjuer med støttepartiene under budsjettforhandlinger. Og like troverdig. Sjøl om kjærlighets-involverte mennesker er introverte, følelsesskjulte og ekstremt hemma, bør ett eller annet bli synlig en eller annen gang i løpet av en film.
Brad Pitt på sitt mest følsomme sammen med monotoniens Marion Cotillard.
Spesialeffekt-klovnen Robert Zemeckis (65 år) forsøker å lage en slags «Casablanca»-romantikk for ei tid som driter i annen verdenskrig og som er utålmodigere enn pissetrengt femåring midt i julemiddagen. «Allied» er ikke genialt sein og vaktsom. «Tinker tailor soldier spy» var det. Zemeckis har bare laget en film som ikke samler seg til en handling før filmen nesten er slutt og Brad Pitt forsøker å få et fly til å starte i britisk regn. Dette er den dramatiske scenen i filmen, og låten av flymotoren som bare hoster og ikke vil, er som en ond Monty Python-parodi på et krigsfilm-klimaks. Man fniser. Brrr brrr brrr, sier det søkkblaute flyet. Brrr. Brrr. Brrrrrrr-brrr. Brr. Hihi.

Det går ikke an å fortelle handlingen i det konstruerte dramaet uten å røpe poenget, så jeg får starte med folka. Brad Pitt er blitt en 53 år gammel mann med dobbelthake og ufølsomt fettfjes. Det forsøker sminke-avdelingen å rette på ved litt mascara og pudder, men helter skal ikke se forbedra ut. Ikke sånne helter som dette. De skal heller ikke virke likegyldige. Pitt ser ut som om han har nådd fram til et nevrotisk netthandel-zen, en billigversjon av sjel som bare kommer til analfabetene.

Pitt detter lovende i fallskjerm over ørkenen i Marokko, og straks kommer det en gammeldags bil kjørt av en gammeldags araber, og så får han gammeldags falske identitetspapirer, våpen og en giftering. Året er 1942. Som vi vet fra Bogarts bar styrer franske nazister og tyskere Casablanca, og Pitt får vite at kona hans har lilla kjole.

Det finnes en rekke kule måter å skape anspenthet på når spionen Pitt skal presenteres for den fremmede dama som skal late som om hun er kona hans. Her er ingen av dem. Skjebnemøtet mellom den identitets-forvandla amerikaneren og monotoniens Marion Cotillard er underformulert, for å si det mildt. Hvis en av personene plutselig matet sin gullfisk, ville du følt pulsen løpe opp adrenalinstigen. Til og med denne: Amerikaneren Max Vatan skal snakke fransk som om han var fra Paris, og det er en pariser i forsamlingen. Ooops. «Vær forsiktig med ham». Nervepirrende møte? Non, merci. De treffes ikke.
Ute i ørkenen kommer de hverandre nesten i møte, men så kommer sandstormen og de må inn i bilen, og det er utrolig hva biler gjør med kjønnsdriften.
Men sånn er det. Zemeckis liker tidskoloritten, og han tror at en film om 1942 må se like kjedelig ut som 1942. Når Pitt og Cotillard skal sitte på taket og late som om de elsker og begjærer hverandre fordi naboen ser på, er det som en Snipp og Snapp-episode fra «From all of us». Brad Pitt kan egentlig spille elsker så du kan føle hormoner blitze som ildfluer ved høylys dag. I «Lidenskapens pris» var han en langhåra bror fra villmarka med øyne som hovne testikler, og han var så kåt at det gikk ut over diksjonen. Her er han sivilisert middelaldrende. Når dama omsider hopper på ham i sittesex mens ørkenen hyler stormende utenfor den eksotiske veteranbilen, da ser det fremdeles ut som om han tenker på innlevering av Tippekupongen eller stryking av boxershorts.

Mellom Pitt og Cotillard er det dødt. Det kan tenkes at folk var sånn i 1942. Det kan ha med oppdragelse å gjøre. Det kan også tenkes at den trente underholderen Zemeckis har fått det for seg at han skal vise fram hvor vanskelig det er for spioner å være åpne med hverandre. Men i så fall må en film i 2016 utstyres med en lærd psykiater og historiker som forklarer fortløpende hvorfor hovedpersonene ser så merkelig bedøvde ut.

Jeg kan røpe at handlingen i Casablanca gjelder et attentat. Det kjedeligste jeg har sett. Og her kommer den tradisjonelle digresjonen. Jeg har tilbrakt noen uker av høsten med å se de tre første sesongene av den gamle TV-serien «24», og den har opplyst meg om ting jeg ikke visste. TV-serien er intenst spennende og irriterende hvert eneste minutt, og det får man til ved å innføre så mange urimeligheter i handlingen at det ser ut som forberedelsen til en ny religion. Dette er spenningsporno. Du blir så nervøs. Du blir så forbanna. Du blir så jæklig lei deg. Manusforfatteren bare stikker hånda ned i ei vanvittig smågodt-krukke og kommer opp med alt det mest usmakelige og sjukeste og mest spennende du kan tenke deg. Bad taste party, Baby! Jeg innbiller meg at «24» var starten på de nye forventningene til underholdning, og når det lille jeg har sett av moderne TV-serier virka mer overdrevne enn Disney-animasjoner, skyldes det at folk vil ha følelser som hyler. De vil se hylekor.

Blant annet derfor gjør Zemeckis alt feil. En vanlig novemberdag i 2016 kan en film ikke være underholdende hvis den spesialiserer seg på å holde igjen og holde igjen, og dere vet hva som da skjer. En klok og velskapt film kan gjøre det. Men dette er ikke silke, det er skai. Her skulle vi ha følt skriket. Det uteblir. Så «wake me up when it’s all over, when I’m wiser and I’m older.»