13 hours – The soldiers of Benghazi

13 hours: The secret soldiers of Benghazi: Amerikansk action-drama. 2016. 2 timer, 24 minutter. 15 år. Regi: Michael Bay: Med: John Krasinski, James Badge Dale, Pablo Schreiber, David Denman. Dominic Fumusa, Max Martini, Alexia Barlier. David Costabile, Peyman Moaadi.

Kortversjon: 11. september 2012 angrep libyske opprørere en midlertidig ambassadørbolig og en hemmelig CIA-base i Benghazi. Dette er historien til de soldatene som sloss mot dem.

terning 5
Michael Bays Libya-film går rett inn i Europas daglige traumaer som torpedo i karamellpudding (som for øvrig ville vært et vidunderlig jackass-prosjekt for den modige fysikeren Andreas i NRK). La meg spesifisere: Broken sweetness flying everywhere. «13 hours: The secret soldiers of Benghazi» er en fascinerende blanding av indianernes Alamo-beleiring og slintrete zombiefilmer der de talløse udøde velter seg inn over de rettferdige få. Og samtidig har filmen en slags historisk handling fra den gang i 2012 da libyske opprørere angrep en amerikansk base i Benghazi etter å ha drept en amerikansk ambassadør. Her er det mye.
Filmen garderer seg mot at folk i salen skal føle akutt fremmedfiendtlighet ved at den forteller at skikkelige muslimer aldri ville finne på å angripe amerikanere. Og Knut Arild elsker Sylvi. Og forholdet mellom Brann og Rosenborg er fordragelig som lønningspils. Fornektelse av motsetninger er blitt en religion for kaninhjertene.

Men det finnes ikke kaninhjerter i «13 h». Michael Bay er et begrep, og filmen hans er slik til og med små barn, Venstre-kvinner og buss-tilhengere vet den måtte bli. Soldater uten frykt, soldater med bilder av barn og koner. Soldater med hymnisk garderobe-patos og røff lowlife-stolthet. Eg sa det rett te ‘an. Du sko ha sett trynet på ‘an då! Dette handler om de mennene som gjorde det de måtte gjøre da ambassadøren og en hemmelig CIA-base ble angrepet, mens uniformsadelen og kontorfolka satt og tvinnet på mellomfag i statsvitenskap og ikke riktig visste hva de kunne gjøre. Vi kan ikke krenke et fremmed lands territorium. Det står i manualen. De har riktignok drept ambassadøren vår og er i ferd med å utrydde CIA-leiren, men det står i boka. Klukk-klukk-klukk-klukk-klukk. I Michael Bay-filmer lar ikke menn noe være. De ville ha skutt grillen hvis burgerne var svidde.
Dette kan vi. Til alle tider har det vært amerikanske kontorfolks viktigste yrkes-kriterium at de skal svikte når the tough gets going. Det blir det alltid kul film av. Film for de som ikke spiser rå fisk på bursdagen sin. En film for de som aldri heter Hillary Clinton.

John Krasinski spiller hovedpersonen Jack og får en slags gjenfødelse som mann. Han er hyra inn av CIA for å være en usynlig soldat i den hemmelige leiren i Benghazi. Men alle de skikkelige muslimene som aldri ville skade amerikanere, er tydeligvis på politisk avrusningsklinikk, for det varer ikke lenge i Libya før han og kameratene havner i trøbbel med gatemilits.

«Se opp,» sier Jacks buddy til den libyske gatelederen. «Kan du se dronen? For den kan se deg. Og den vet hvem du er, og den vet hvor huset ditt er, og den vet hvor familien din er. Og hvis det skjer noe med oss dør dere (han sa omtrent det). Senk våpnene.»

Den korte samtalen bør bli en klassiker.

Sånn starter det, og det stanser egentlig aldri. I to og en halv time (parkeringsgebyret mitt var 77 kroner) løper Bay-maskinen med robotisk rytmikk gjennom en handling som inneholder alt. Til og med replikkene har adrenalin-nerver og granatsjokk. En sjelden gang sitter hovedpersonene ned og snakker om at det finnes et liv der ute, men så er de i gang igjen, og faen ta meg så nervøs jeg blir, og hvordan skal det gå med den gravide kona og de to døtrene til mannen? «13 h» har en av de galneste biljakt-scenene jeg har sett. En traumatisert ambassadørvakt kjører gjennom Benghazis gater med wheels on fire running down the road (tatt fra rockeklassiker som burde vært på lydsporet) mens uskikkelige muslimer følger etter i utallige biler og setter flere kuler på det pansra kjøretøyet enn ti år med skiskyting. Det var helt vilt, og jeg kjente det i blindtarmen.

Filmen tillater seg alt, og det er også en selvfølge. Sjøl om den forteller om folk som finnes og fantes, betyr ikke det at den er historisk korrekt. Man kan hovere over den frie formidlingen av såkalte sannheter. Men dette skal ikke være «Kon-Tiki», sjøl om Benghazi etter hvert ble gjort til et slags Waterloo for Obama-folka. Dessuten: Er du gift? OK. Har du holdt bryllupstale noen gang? OK. Vil du si at talen først og fremst var presist sannferdig? OK. Du mener ikke at Michael Bay må ha et mer seriøst forhold til sannheten enn du hadde til din elskede den dagen dere ble sammen for livet?

La oss i den perfekte sannhetens navn være enige om dette: For skikkelige muslimer er USA hovedfienden. Det er ingen grunn til å fortie det. Også for norske sosialister og vegetarianere og pasifister og natteravner og filmklubb-tilbedere er USA hovedfienden. Ingen grunn til å fortie det heller. Men USA holder likevel med seg sjøl, og det må til og med amerikanere ha lov til, og «13 h» er en orgie i amerikanskhet, og den funker som bare far min satt på fysste benk og mor mi satt på aen.

Det var dette kinoen ble bygd for. Ingen grunn til å fortie det heller.